Aslaug Olette Klausen

Brown Wimpenny teller elleve medlemmer og begynte som et stue-prosjekt i Manchester for tre år siden. Debutalbumet består av åtte folkemusikk-spor som samler orkesterets favorittlåter, og de gjør sannelig sitt for å få plass til flest mulig av dem: Fire av sporene er sammensatte medleyer av gamle folketoner.

Blant medleyene er det heftige kvarterslange åpningssporet «Gaslight/Seanhamac Tube Station/The Sailors Wife/Lovely Bann Water». Grepet skaper illusjonen av å få være med på en fest der musikken lever gjennom generasjoner. Men grepet kan også bli for fiffig for sitt eget beste: For eksempel i «O’Keefe’s/Farewell to Whalley Range», der for lange partier likner for mye på karikaturen av tradisjonell festmusikk.

Men så slår bandet til med nytolkninger som faktisk har noe nytt å komme med. Hør hvordan de beveger seg fra dronepartier til gjøgleri i «I’m Often Drunk/Kings of Kerry/Teddybear Jig», eller hvordan den enerverende gjenfortellingen av Jake Thackrays «Molly Metcalfe» ender ypperlig progressivt. Det er nemlig liten tvil om at dette spennende kollektivet har mye å fare med. Men det kan være de kommer enda lenger med å gjøre litt mindre ut av seg.

#fff

«Long Live Brown Wimpenny»

Lekestue

Eirik Blegeberg

#000

Det slippes plenty med god hiphop, også i album- og mixtape-format. Men lite av det beste, fra Starkers «North Face Nace» til «Ancient History» av Wiki, kommer fra plateselskapstoppen: Sony, Warner eller Universal. Men det er jo der Tierra Whack hører hjemme, selv om hun egentlig ikke passer inn noen steder.

Fra den nå tretti år gamle Philadelphia-rapperen (m.m.) debuterte med det spinnville, visuelle minialbumet «Whack World» i 2018, har hun sett ut som en eksentrisk kubist i en verden av gatesmarte realister. Bildet ble ytterligere komplisert av den deprimerte, men også underlige selvsikre «World Wide Whack» i 2024, før hun her vender tilbake med å definere konseptet allerede i innledningen: 

, halvpsykedeliske beats finner hun flyten umiddelbart, og viser hvorfor 

vil at hun skal rappe mer. Med produksjoner fra råtasser som den tidligere lokomotivføreren Conductor Williams, som har jobbet med alle fra Mach-Hommy til Drake, lar hun uhyggelige, spøkelsesaktige samples og rufsete boom bap-trommer sette stemningen, mens hun beviser at tydelig diksjon og rappete rap har en framtid.

Og så hjelper det at hun har noe å si. Ikke at hun sier det rett fram, dama baler tross alt med moderne kunst og rapper gjerne på MoMA, men hun har uansett et oppdrag her – og rimer 

. Det lar seg nemlig gjøre, hvis kjeften vet hvordan,

Going tit-for-tat, I bet I booby trap ‘em, mhm

 – men lar det være mørkt når det må. 

 gjentar hun gjennom «Godda», der økonomiske bekymringer møter helseutfordringer etter et legebesøk. Eller som hun sier i den Tyler, the Creator-samplende «Candle Wax»: 

Y’all might kill me, but I’ma die myself / I’m too black to get the help I need.

Her er blodig alvor og her er et ertende na na na. Eller som det smeller assosiativt på avsluttende «Flowers»: 

The flow water, you’re damp, this shit get deeper than ants / I bought my sneakers in France, you bought your feature, you tramp.

 Etterfulgt av et vers om Gud og smerter og hat og et 

Found my granny dead and I knew because how stiff she felt

«Whack’s Museum»

Hiphops datter

Det er fortsatt langt flere menn enn kvinner som har holdt ut som aktive popmusikere etter fylte femti. Rammene for hvordan det er forventet at en voksen dame skal uttrykke seg, virker smalere. Den britiske folktronika-stjerna Beth Orton fikk kjenne på det da hun ble dumpa av plateselskapet sitt like før pandemien. Samtidig: Dumpingen resulterte i «Weather Alive» (2022), det beste hun har laget siden årtusenskiftet.

For første gang produserte hun seg selv, som hun også gjør nå. Orton valgte også sine egne samarbeidspartnere. Multi-instrumentalist Shahzad Ismaily (Arooj Aftab, Ceramic Dog m.m.) har blitt med videre på «The Ground Above», men resten av bandet er nytt: Vernon Springs, Sam Beste (tidligere fast Amy Winehouse-pianist), trommisene Chris Vatalaro (Antibalas, Radiohead) og Vishal Nayak (Nick Hakim), bassist Tom Herbert og trompetist Christos Styliandes. Alle er delaktige i en langsom live-i-studio-innspilling.

likne noe på legenden Marianne Faithfull på forrigeskiva, og det musikalske slektskapet er tydeligere nå. Det skyldes ikke bare at Ortons stemme har enda flere drag av levd liv. Like viktig er hvordan folketoner er vevd inn i melodier som i Ortons tilfelle blir stadig mer tidløse, innen et alternativt jazzrocka landskap.

Dette kan synes som en slags naturlig modning av den triphopen hun først ble kjent for. Det er en sjanger hun kunne fortsatt med, dersom hun hadde villet, og enda blitt oppfattet som tidsriktig: Yngre generasjoner gir triphopen stadig nytt liv, ikke sjelden inspirert av hennes eget album «Trailer Park» (1996).

I stedet forholder Orton seg til egen nåtid, uten nostalgisk føleri. Ikke dermed sagt at «The Ground Above» ikke er følsom, men albumet tar snarere for seg sanser slik de forsterkes i drømme, og i ettertenksomhetens lys.

 tittelsporet, som åpner plata, synger hun med den største selvfølgelighet: 

, før hun mot slutten uttrykker seg slik: 

I’m invincible as hope / Dancing ‘cross a lake of loss below / Ecstatic as a mother′s love / Tearing through the sky to the ground above

Det umake forholdet mellom det som er tapt og funnet er gjennomgående. Det er moderskapets lodd, og menneskets forgjengelige plass i verden, Orton stiller blott til skue. I «Cigarett Curls», det mest soul-triphopete sporet, erkjenner hun at 

, mens koret formidler noe av den samme håpefulle sørgmodigheten som Nick Cave gjorde på «Wild God».

 har Orton også hatt nok av tap i livet. I vemodige «Celestial Light» hjemsøkes hun i ord, og i «Love You Right» er ballade-melodien i seg selv et forførende, romantisk spøkelse. Den formidable avslutningen «Otherside» er spirituell i sin oppfordring: 

Go and sing out for your freedom / Sing out for your life / Sing out for another day / You get to make it right.

 Selv gjør hun åpenbart veldig mye riktig, for seg selv og alle som hører på.

«The Ground Above»

Syng for livet

Chris Monsen

I jazzsammenhenger vil en besetning bestående av vokal, piano, bass og trommer gi noen klare forventninger til hva man skal få høre. Men når de medvirkende er såpass særegne utøvere som Juliana Venter, Oscar Grönberg, Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love, må man kvitte seg med slike antakelser. For selv med god kjennskap til de fire involverte, er deres album «Daughter of War» blitt en forbausende lytteopplevelse.

Kvartetten, som har tatt navnet It Was Her Idea, har lagd et album som har mye illevarslende og dystert ved seg. Sentralt står tittellåten, et åtte minutter langt stykke som svever som tykk røyk over et goldt terreng, i etterdønningen av noe voldsomt. Musikken er i stor grad stillferdig og forsiktig, der dryppende piano, aktpågivende bass og trommer andektig følger Venters såre vokal.

Blant mange slående bilder synger hun om å ha et armbånd av ammunisjon og å først skjønne hvor glad man er i freden når krigen herjer. Men det er ikke bare stillferdig; instrumentene aksentuerer og bygger opp partier der Venter vrenger stemmen og kanaliserer noe som kan minne om skrik fra det fjerne.

særdeles gripende stykke musikk, men både det som kommer før og etter er tilsvarende bevegende. Åpningen «Three Free Wheels», for eksempel, starter med dyp, brummende bass som faretruende bastante tramp, tett fulgt av hamrende, lett dissonante pianotoner. Rytmene svipper mellom det seige og ilende, og Venter kommer med ordløse 

Men kvartetten har også bakt inn noen absurde elementer, eksempelvis på «Three Grooves for Freya» som starter med et hektende repetitivt pianomotiv og stakkato bass og trommer. Musikken får snart et dansende preg. Det virker som den så vidt henger sammen i sømmene, eller truer med å miste forstand, i det Venter gjentar 

tendensene kommer også fram i korte «Bæ bæ lakselus», mens «Cough Song» balanserer mellom teatralsk dramatikk og det forunderlige og lattervekkende, der stemmekunstneren Venter overbevisende både hoster og, ja, ler. Og latter er jo gjerne en måte mennesker instinktivt kan finne på å møte ting man ikke helt forstår. Ting som krigens meningsløshet.

«Daughter of War»

Absurd, gripende

Som Ike Turner i sin tid sa om den afroamerikanske musikken, så handler den ikke om virtuositet, men om følelser og atter følelser. Ikke bare kan du høre hvor den beste blues- og soulmusikeren er fra; «you can feel his mother’s labor pains». Og,

, du kan høre fødselssmertene til mora til Taj Mahal.

Fra han debuterte på plate i 1968 har Tajs særpregede blues vært mer enn 

blues. Sanger-gitarist-munnspilleren født Henry St. Claire Fredericks Jr. i Harlem i 1942 lager også soul, rock og folk, samtidig som har han leflet med vestafrikanske grooves og karibiske melodier. Det er liksom ingen overraskelse at faren var pianist i et afrokubansk band, eller at Henry Jr. selv var i en doo-wop-gruppe på high school. I han fyren her bor nemlig en betydelig gren av den afrokaribiskamerikanske musikkarven, og «Time» er plata som beviser det.

«Room on the Porch» sammen med Keb’ Mo’ – en delvis nydelig sommerskive som fislet litt ut i andre halvdel. Her holder Taj Mahal og hans briljante band koken gjennom samtlige førti minutter, mens han understreker at det også denne gang er plass til både mange og mye på verandaen hans.

Det bisarre med «Time» er at den ble spilt i 2010, utgitt denne forsommeren og egentlig kunne vært fra når som helst de siste seksti årene. Tittelsporet er basert på en tidligere ikke utgitt demo av avdøde Bill Withers, om hvordan man skal ta tida til hjelp. Sammen med det nyskrevne åpningskuttet «Life of Love» definerer den prosjektet.

Som Taj synger med varm og rusten soulstemme i sistnevnte: 

We used to come together / On Sunday evening on street corners / Serenade / African black and French creole / Delta blues and Caribbean soul / Different folks / With different names / The love of the music was all the same.

 dette Taj Mahal argumenterer for: At en gammel tradlåt som «Wild About My Lovin’», her gjort av en både knurrende og smaskende Taj, tilhører det samme låtskriver-treet som Bob Marley-klassikeren «Talkin’ Blues». Faktisk, når du hører dem som her, så passer de perfekt sammen – bluesen og reggaen.

Ellers er hovedsporet klassisk R&B i ulike former, både når Taj nailer Otis Reddings «Sweet Lorene» og når han bringer lidende lengsel og ekstra orgel til Bobby Blands «Ask Me ‘Bout Nothing (But the Blues)».

Til slutt, på avsluttende «Rowdy Blues», tar han med Mississippi-bluesen til obskure Kid Bailey helt ned til New Orleans, der den fetes opp med rullende piano, masse messing og subtil korsang – slik at musikken står til teksten: 

Ain’t gonna marry, neither settle down / I’m gonna stay right here till they tear this barrelhouse down

. Kort sagt: dette både svinger og rocker brakka.

«Time»

Tajs blues

John Coltranes «A Love Supreme» og Albert Aylers «Spiritual Unity» er to ruvende eksempler på hvilken stor rolle religion har spilt i jazzhistorien. Aylers album er kanskje uttrykk for en mer universell form for spiritualitet, men like fullt har den musikalske ekko fra blant annet gospel

Begge disse er også naturlige referanser for tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen James Brandon Lewis. Det gjelder generelt, men især på hans nyeste album «Omni», Lewis’ femte med sin faste kvartett.

På ulike måter høres «Omni» ut som en musikalsk forlengelse av denne tradisjonen, men albumet er også beslektet med de nevnte albumene i måten personlig religion kan være en glødende inspirasjon til det kreative. Tittelen sikter til forstavelsen på tre sentrale begrep i kristendommen, nærmere bestemt 

(allestedsnærværende). Og utover «For Mahalia, With Love», hyllestalbumet til gospel-legenden Mahalia Jackson, er «Omni» det av Lewis’ verk som mest eksplisitt omhandler religion – noe som ogaå gjenspeiles i låttitler som «Sermon», «Testify» og Call to Worship».

 et av hans råeste og mest hudløse album, der Lewis selv, pianist Aruán Ortiz, kontrabassist Brad Jones og trommeslager Chad Taylor spiller med dirrende intensitet, som om det de formidler trenger voldsom kraft for å nå frem. Det pene og pyntelige er jo ikke nødvendigvis de verdiene som står sterkest i gospeltradisjonen: Innlevelse, energi og lidenskap er ofte viktigere. Når denne tradisjonen blir kanalisert gjennom jazz, som her, gjelder det samme.

Det kan dermed låte litt røft og uhøvla. Slik kommer også den pasjonerte energien tydeligere fram

 Et av flere gode eksempler her er den seige gospel-bluesen «Testify», der Lewis spiller melodien med denne snakkesyngende fraseringen som han også har brukt på sine siste trioalbum.

 «The Sermon», som tramper i vei med fra en bastant bass- og trommer-intro, som Lewis via et innledende motiv tar sats fra og spiller solo med typisk iherdig fyrighet. «Fire in My Bones» starter nesten luskende, men blir snart noe av det frieste Lewis har fremført med denne kvartetten, med økende tempo og kryssende linjer fra piano og saksofon, som i ilende, besettende bønnerop. Og så er det ti minutter lange, herlige «Spirit of a Living God», et mektig stykke som drives fram av glidende bass og dansende trommebeat, mens Lewis’ utspill søker oppover, understøttet av pianospillet til Ortiz.

Som med Coltranes og Aylers albumklassikere trenger man selvfølgelig ikke være religiøs for å bli fanget av kraften i slik musikk. Overbevisningen i fremførelsene, nesten uavhengig av hva den faktiske inspirasjonen er, kan transformeres til noe nytt og magisk i den som er mottakelig for dette. Når musikk treffer såpass sterkt som «Omni» gjør, er også det en religiøs opplevelse i seg selv.

Et av hans råeste og mest hudløse album

«Omni»

Du allmektige

Tom Skjeklesæther

En sang av gangen! Og hvis jeg denne sommeren bare skulle valgt én, ville valget falt på Rodney Crowells «If I Could Speak to Leonard».

Dette er vanskelig å forstå: Rodney Crowell, nå 75, skrev og spilte inn «If Could Speak to Leonard» da han var 55. Og satte hele plata som sangen var en del av på hylla i to tiår! I mellomtida rakk artisten som sangen handler om å forlate oss.

Leonard Cohen trådte ut av tiden 7. november 2016, 82 år gammel. Dagen etter ble Donald Trump valgt til president for første gang. Jeg er overbevist om at det er en sammenheng, når en gigant forlater oss står døra vid åpen for et øyeblikk. Hvilket rasshøl som helst kan benytte anledningen til å snike seg inn.

 Cohen fikk høre «If I Could Speak to Leonard» før han døde? Da ville han både ha blitt rørt og gitt fra seg koden til inngangsdøra til «The Tower of Song». Crowells låt er nemlig premium sangpoesi og understreker at sanger-låtskriveren hører hjemme i samme etasje som sine felles texanere Townes van Zandt og Guy Clark.

If I could speak to Leonard, I’d don my finest suit / Wind my father’s pocket watch and shine my shoes to boot / I’d learn to tie that Windsor knot of long-sought-to-perfect / If not to win approval, at least the man’s respect

If I could speak to Leonard among the things I’d say / Would not be how I love your work or that strange guitar you play / Perhaps I’d bow in silence and leave the man in peace / Content myself with what I know of Montreal and Greece

. Oh, yeah! En sang kan gjøre en forskjell. Komplett med sånne diskré, kvinnelige Cohen-koringer låta gjennom.

 har mer å by på. Såpass mye at det blir enda mer mystisk hvorfor plata først kommer ut tjue år etter skjemaet.

Åpneren «I Won’t Lie» starter med pent fingerspill og vokser til en drager av format, setningen 

 er så smart sangpoesi som du får det. «Are You One of Us?» er en ironisk politisk samtale mellom Crowell og hans beste venn, Guy Clark, mens texaner George W. Bush satt i Det hvite hus. (Clark døde i mai 2016).

«Bring It on Home to Memphis» handler muligens om Lucinda Williams, og er uforskammet fengende. «The Has-Been Vents His Spleen» er Rodney som holder dommedag over seg selv. Ikke uten skarpe stikk til samtida.

«Then Again»

Sangenes tårn

Ida Madsen Hestman

I fjor tok dubstepstjernen Skrillex fansen på senga med et av fjorårets mest kompromissløse utgivelser, kritikerroste «Fuck U Skrillex You Think Ur Andy Warhol But Ur Not! <3

 Så kom ep-en «Hit Me Where It Hurts» på senhøsten

Det er åpenbart at fyren bobler over av skapertrang, og overraskelsesalbumet «Soma» er en skattkiste av klubbsjangre – fra dubstep til jungle, til techno og house, mer bass, til brasiliansk funk. Låtene forvandles hele tida til noe annet, uten at det føles for travelt.

 Skrillex sin særegne teft for bruk av digitale feltopptak og andre samples. Lydbildene her er lada med umiddelbarhet. Hør på den aggressive energien som bor i de cinematiske perkusjonsbitene på «Smoke». Eller samspillet mellom vokal og bassladd beat på «Tranki» – og kjenn kraften i lufttrykket som går gjennom fløyta på åpningssporet «Soma». Også noe mer «folkelig» spor som Robert Miles’ dreamtrance-låt «Children» (1995) brukes smart ved å flette den sammen med vokalen til den kolombianske artisten Feid, for en episk 

Det hele låter forbilledlig lekent og ertelystent.

«Soma»

Skrillex-sommer

Man kan sannelig lure på hvorfor franske Rémi Sztern har gjort en viss innsats for å fjerne spor etter sitt virkelige navn på nettet. Men det forandrer på ingen måte at han under sitt artistnavn Tiwayo har gitt ut en suveren neo-soulplate som virkelig fortjener den oppmerksomheten som Sztern søker å unngå.

 som følger: En ung Rémi Sztern har sunget seg fra T-banestasjonene i Paris og ut i verden, som gatesanger og musikalsk vandringsmann. På et tidspunkt skal han ha funnet veien til Memphis, Tennessee der et møte med en «cajun bluesman» gjorde at han pådro seg klengenavnet «The Young Old», på grunn av kontrasten mellom ungt utseende og overlegen stemmeprakt.

Hjemme i Paris (ja, som i den franske hovedstaden, ikke i Texas) rekonstruerte han «The Young Old», T.Y.O, fonetisk til artistnavnet Tiwayo. Han slapp sin første ep under det navnet så langt tilbake som i 2011, da han var 24 år gammel. Det første fulle albumet, «The Gypsy Soul of Tiwayo», bemerkelsesverdig utgitt på jazz-labelen Blue Note, kom i 2019. En oppfølger, «Desert Dream», kom i 2023, på en annen label.

 funnet sin åndsbror i den formidable, moderne soul-entreprenøren, gitaristen og produsenten Adrian Quesada (Black Pumas) og har laget det nye albumet «Outsider» i Quesadas stadig mer anerkjente Electric Deluxe Studio i Austin, Texas. Quesada har hentet inn musikere som spiller på hans to oppsiktsvekkende «Boleros Psicodélicos»-plater (fra 2022 og 2025), spesifikt trommeslageren Jay Mumford (tidligere kjent som rapperen J-Zone) og bassisten Terin Moswen Ector.

Antakelig er det å betrakte som en erklæring at den første sangen på «Outsider» er «I´ve Got to Travel Alone». Tiwayo er fortsatt en «gypsy soul».

På «Daddy Was Born with the Blues», visstnok om sangerens egen far, og «Electric Spanish» dukker Doyle Bramhall II opp med sin keivhendte gitar. Bramhall spiller ellers med Eric Clapton.

 sanger blitt sammenlignet med Al Green og Ray LaMontagne, og finnes det en høyere hylle så send meg gjerne en mail? «Sunshine Lady» har både lettheten som en slik tittel tilsier og et insisterende refreng som kanskje kan 

oppstarten til en sommer i en riktig retning.

Bangere som «My House Is My Home», «Up for Soul», «Unchained Lovers» (med California soul-sangerinne Kendra Morris) forklarer hvorfor prominenser som Norah Jones, Marcus Miller, Tony Visconti og Don Was er med i fanklubben, og at soul-esset Curtis Harding har latt Tiwayo varme opp for seg. 

 på enhver sommerfest som trenger et soundtrack.

«Outsider»

Paris, Texas

Charlotte Myrbråten

Det er Terra-feber i Sverige. Göteborg-bandet har de siste årene gått fra den alternative scenen til å bli et band som selger ut konserter på store arenaer. Den folkelige suksessen har kommet gjennom virket som husband i de populære tv-programmene «Cyklopernas land» og «På spåret». Likevel har de ikke gått i fellen med å lage 

, slik vokalisten synger på tittelsporet her – fortsatt med en viss mengde motstand og bråkete gitarer.

Terra er stolte av å være «gitarr-killar», og siden den spede starten i 2014 har de vært tro mot uttrykket sitt. Dette er Terras fjerde album, og lydbildet er umiskjennelig 

, med Masshysteri og Hurula, eller Broder Daniel som naturlige (og forutsigbare) inspirasjonskilder.

fintfølende, intelligente observasjoner i tekstene, og vokalist Karl Sundström synger som om han mener hvert eneste ord. I denne sjangeren av svensk indie-jangle-pop har man lite å stille opp med om autentisiteten uteblir. «Musik för alla» låter samtidig mer gjennomprodusert (av Petter Winnberg) enn mye av det bandet har gjort tidligere. Vokalen er klarere, lydbildet luftigere og uttrykket mindre skakt og skranglete, uten at det går på bekostning av det rastløse preget.

Rusen, bruset og kjærligheten – eller sorgen – er klassiske bestanddeler i bandets lyriske univers. I likhet med sine forbilder skriver Terra tekster om menneskelige brister som faktisk bærer – selv om det ikke finnes mye direkte ­originalt her. De er inne på det selv i veldig fine «Glöm mitt navn»: 

Du gör låtar som låter som låtar man hört förut

Gjennom albumet dukker det stadig opp tekstlinjer som likevel setter seg, skrevet med en varsom observasjonsevne: 

Du är rak, men aldrig sann / Du känner utan att bli känslosam / Du skriker utan att bli hörd, och du gråter ibland, men blir aldrig rörd

 både bredbent og britpoppete ut, samtidig er den følsom, ettertenksom og poetisk – som på låten «För evigt». Avslutningssporet «Du ser bara ljuset i mig» står igjen som albumets mest særegne øyeblikk: en mindre poporientert og ikke så tilgjengelig sang, men desto mer desperat, der gitarer og synther er surret sammen i et nærmest perfekt kaos.

«Musik för alla»

Det göteborgske

I fjor høst fikk Angela Rio, den ene halvparten av Florida-duoen B0yg1rl, stipend av The Andy Warhol Foundation for the Visual Arts til å lage en eksperimentell langfilm. Den skulle dokumentere Rios eget miljø av skeive svarte kunstnere like før kollektivet slo gjennom. Forhåpentligvis var filmingen effektiv. Det forventede gjennombruddet synes nemlig å skje nå.

 (!) utgivelse av året har Honduras-fødte Rio og makker, sanger og produsent June «Tété» Vinette, slått seg sammen med Miami-rapper og produsent Novagang. Samarbeidet medfører om ikke et sjumilssteg, så en markant stigning – ikke minst i tempovariasjoner fra den forutgående mixtapen «Signal 01» og ep-en «777», som begge pøste på i konstant høygir.

Turtallet på «Exit 2B» er heller ikke akkurat lavt, men det er vesentlig mer melodisk variasjon her. For eksempel er det et par ballade-partier som gir etterlengtede pustepauser, mellom alle rytmene som slår deg rett i fleisen.

 har siden oppstarten i 2023 vært en frilynt, frigjøringsmotivert sammenføying av en rekke sjangre med kulturell tilhørighet i den solfylte Florida-statens mange mangfoldige undergrunnsmiljøer. I likhet med flere andre trans-artister, som fjorårssensasjonen Los Thuthanaka (som kommer til Oslo World i høst), transcenderer deres eksperimentelle elektronika de fleste konvensjoner.

I B0yg1rls tilfelle er grunnmuren en form for haitisk kompa, en rytmisk verdensarv-sjanger som har anti-kolonial motstand som grunntone. Novagang (som selv har røtter fra Haiti) kombinerer den karibiske kopaen med dansbare elementer fra puertorikansk reggaeton, brasiliansk baile funk og dominikansk dembow.

, som gjestevers med Kay Nive$ på «Rage and Rave» og åpningslinja på «Take Me Home», synges det aller meste på konfronterende haitisk kreol, i tradisjonen til kompa. Åpningssporet, «My People Will Destroy You», byr på brutale linjer som kan oversettes med 

Det er en følelse / Jeg er her for å drepe deg.

Påfølgende «Bél» indikerer at voldsomheten er ment i overført betydning, når Vinette synger insisterende, oppviglersk: 

Hvis du vil feste med meg / Det er Tétés tid. 

Og festen, den skal, i kjærlighetens navn, skje på dansegulvet.

er det også rom for forelskelse. Sterkest kommer romantikken til uttrykk på «Little Haiti» og i etterfølgende «Burn». Likevel er «Soleil», gjestet av perreo-poperen Isabella Lovestory, som byr på det mest emosjonelle høydepunktet. I denne foregår en heftig duett-konkurranse, med sangen som den soleklare vinneren. Denne, og mange av de andre låtene, er av det slaget som gir deg to tette og en badehette. I den mest positive forstand.

«Exit 2B»

Er her for å drepe deg

Rauand Ismail

Den Bristol-formede Tara Clerkin Trio (Clerkin, partneren hennes Sunny Joe Paradisos og hans yngre bror Patrick Benjamin) er i motsetning til hva navnet deres skulle tilsi, ikke en jazztrio. De lager langsomt oppbygde, litt rare og elektroniske poplåter om de nære følelsene forårsaket av de store tingene: et Storbritannia i endring, en sliten arbeiderklasse, gentrifisering, livets omveltninger.

Hvordan får de det til, med dubbete nesten fem minutter lang instrumentering uten så mye som ett ord? Jo, ved å formidle en hyperspesifikk 

. Albumet «Somewhere Good» er en mesterlig øvelse i nettopp dette.

 sette sjanger-merkelapper på musikken til Tara Clerkin Trio ender som regel i en lengre oppramsing mer egnet til å forvirre enn å oppklare. Særlig med utgivelsen av tredjealbumet posisjonerer trioen seg i et eksperimentelt poplandskap.

Fra den to og et halvt minutters lange klarinett-leken til Clerkin i introsporet «Lake Walk», til Paradisos’ helt vanvittig presise trommespill som følger oss til sluttsporet i «Movin’ On». Det er en nesten fem minutter lang dub-inspirert låt som får en til å glemme lengselen etter Tara Clerkins forsiktige vokalpoesi fra tittelsporet. Melankolien inntreffer med sjeldent kav britisk: 

You’re leaping fields / I’m falling / leaves / You’re busy streets / I’m moving feet / Where will we go?

 og slutter med en instrumentering som er så presist treig at den legger seg perfekt over fyldige sample-droner og drømmende reverb-overdrivelser. «Somewhere Good»er den hittil mest konseptuelt gjennomskrevne skiva fra Bristol-trioen. instrumentene får pusterom, enten det er Paradisos’ kontrollerte bueføring langs celloen i revers i «Ups & Downs», eller låta «There Was a Nice Sunset», hvor hvert instrument, hvert sample og hver effekt likevel får unormalt stor plass. Ved hjelp av denne minimale-i-det-maksimale-metoden, hvor hvert strøk får skinne uansett hvor mange det er av dem, innkapsles den uhyggelige nostalgien i lyd.

Skillet mellom det syntetisk genererte og det spilte viskes ut, mens de tar de oss med på reise til kriker og kroker av egne sorger. I låta «Slow Island» kommer noe så sjeldent som en pop-duett mellom Tara Clerkin og hennes bandmedlem og kjære, Paradiso som synger fra seg: 

It’s getting harder and harder to recognise my town

Everything I used to know has been torn down.

 Bristol har forandret seg fra å være en mellomstor, pulserende by, til en by de knapt kjenner igjen. Fra lengselen etter det gamle, utvikler låten seg til en slags intim kjærlighetserklæring til tryggheten de har funnet i hverandre, når Clerkin synger tilbake:

 It’s time to leave / You have no need to roam these streets.

«Somewhere Good»

Presist treig

Å akseptere seg selv kan være en utfordring for alle og enhver. Å omsette denne nyfunnede selvaksepten til harmonisk vakker folkrock vil for de fleste være enda vanskeligere. Ikke så for jazz-rock-støy-eksperimentalisten Wendy Eisenberg. Hen får det til å høres lekende lett ut.

Eisenberg vil for mange være kjent som gitarist og vokalist i støy-ensemblet Editrix, som seneste i fjor høst ga ut eminente «The Big E», her i avisa omtalt som slagkraftig jazzrock. Denne sjangeren har også flere av Eisenbergs tidligere band, som Birthing Hips, befattet seg med. Som ­soloartist har platene «Viewfinder» (2024) og «Auto» (2020) uttrykt et mer stillferdig, improvisatorisk sinnelag – men alltid, også på debutplata «Its Shape Is Your Touch» (2018), med en urolig intensitet.

skiva har en intensitet over seg, men roen er en annen. Tematisk er det en slags forlengelse av forrigeskiva «Viewfinder». Denne var farget av at hen, bokstavelig talt, fikk et nytt syn på verden etter en øyeoperasjon. I så vel toner som ord var det innslag av forundring over folk og forholdet til naturen.

Denne gangen er det forholdet til hen selv og til kjæresten som skal under lupen. Relasjonen til partner og medprodusent Mari Rubio (som for øvrig spiller pedal steel, synther og strykere på plata), danner grunnlag for tilforlatelige samtale-med-seg selv-tekster. Lydbildene er så nære at det oppleves som å bli invitert på hjemme-hos-konsert.

Tonen slås skeivt an allerede i førsteverset i åpningslåta «Take a Number», der hen slentre-synger: 

Take a number, narrow every eye / So when fortune’s bug-eyed monster takes your life, you might know why.

Låta utforsker ettervirkningene av den kreative forløsningen når man blir fri til å være seg selv: 

Tempt the good fates, see yourself and pray.

 er også tema for påfølgende «Meaning Business» hvor hun over alt-country-aktig komp konkluderer med at 

I «Old Myth Dying» går hen Weyes Blood i næringa ved å la strykere beskrive følelsen av forgangne tider. Eisenberg uttrykker det angstbiterske med et opplevd svik fra tidligere generasjoner: 

What could be relaxing about an old myth dying? Everything that I was told everything older than me, was everybody lying?

Bitterhet over det som tidligere har gått galt er det ellers lite av. Snarere er det en overbevisende fortelling rettet mot Eisenbergs yngre selv – og til lytteren – om verdien av å se, og å la seg forundres. Enten det gjelder fuglesang, retningen på kokende vann, virkningen av de forstyrrende riffene i «Vanity Paradox» eller de omtenksomme ­nær-bossa-nova-rytmene i «The Ultraworld» og «The Walls».

mer romantisk enn når hen i vidunderlige «Will You Dare» kommer med både en oppfordring og en forsikring om at det vil gå godt, om du våger velge (egen-) kjærligheten: 

And time has a funny way of getting you there / It sees you, believes you, and silvers your hair / Asking: will you dare?

«Wendy Eisenberg»

Kikkehull

Frida Fliflet

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Ens egen forelskelse er det mest interessante her i verden, men andres forelskelse er ganske kjedelig. Å gjøre sin egen forelskelse interessant for andre, og ikke minst skulle omsette den til interessante 

, er en hard nøtt å knekke: Hvis alt er rosenrødt og fritt for gnisning, blir brønnen fort grunn for en arme låtskriver.

Det visste Olivia Rodrigo veldig godt da hun satte seg fore å lage et knippe vaskeekte kjærlighetslåter. Et helt kjærlighetsalbum skulle det bli. Det var den ultimate utfordringen. Hun, som hadde gjort kometkarriere på å innkapsle akutt hjertesorg og brennende sjalusi i poppunka 

og forsmådde ballader, var jo så forelsket! Hun hadde det jo så bra!

fullt av kjærlighetssanger, men bare den første halvdelen har håp. Albumtittelen, hva enn den var tenkt som, er blitt til «You Look Pretty Sad for a Girl So in Love». På coveret svever Rodrigo høyt i luften, altfor høyt, og vi vet alle hva som kommer til å skje: Hun kommer til å falle. Og det er veldig, veldig langt ned til bakken.

Olivia Rodrigo er bare 23 år, og hun har vært popstjerne i de fem siste: I 2021 slo californieren ned som en bombe med låten «Driver’s License», mens hun enda var skuespiller i Disneymaskineriet. Debutalbumet «Sour» gjorde henne til global stjerne og det PR-folk ville kalt «gen Z icon». Den glitrende oppfølgeren «Guts» fra 2023 sementerte statusen hennes som en av popens største nye stjerner. Rodrigo klarte å blande sin fotogene Disneykarisma med motkulturelle indiereferanser på overraskende godt vis, og hennes evne til å flekke ut hit på hit – så velskrevne, så vittige, så vonde! – virket uten ende.

Låtene på «You Look Pretty Sad…», derimot, er mindre umiddelbare. Poppunken, bubblegrungen og de tunge gitarriffene har stort sett måttet vike for luftigere åttitallsinspirasjoner: mild synth, New Order, new wave og fuzzpop – og ikke minst The Cure. Referansene til det britiske bandet florerer. De fins både lydlig, tekstlig – som i de to singlene «The Cure» og «Drop Dead» (

You know all the lines to «Just Like Heaven» / And I know why he wrote them

) – og ikke minst bokstavelig i «What’s Wrong With Me». For hvem dukker opp her, i Rodrigos første samarbeidslåt? Jo, sjølvaste Robert Smith, som framfører verset sitt med stort alvor og sedvanlig emosjonell nerve. Stemmene deres går forbløffende godt sammen.

Melodisk sett er disse nye sangene mer monotone, og de krever mer tid. Ja, såpass tid trenger de at man kan ta seg i å kjede seg litt, og jeg er fortsatt usikker på om dette er en plate jeg vil gjøre til 

, slik som «Guts». Det sagt, de fleste av disse låtene er 

Rodrigo og hennes faste makker og produsent Daniel Nigro er nemlig mestere på å bygge opp poplåter. De vrir på strukturer og får inn uventede vendinger, uten at det går på bekostning av slagkraften. Hør hvordan «Drop Dead» stadig forandrer form, eller hvordan «Honeybee» tar en venstresving ved at strykerne aleine utgjør den pulserende broen. Eller hvordan «The Cure» tar seg fem minutter på å vokse fra paranoid hvisking til orkestral desperasjon – uten å miste hooket av syne.

Rodrigo forteller ingen svart-hvit historie

«You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love»

Flyr høyt, faller hardt

ette er et album om å ta plass i rom som ikke var bygget for deg

, heter det i pressemeldingen. Kort tid etter at hun ga ut debutalbumet «Gunhild» – og fikk en Spellemann for det – er Sa_G, aka Gunhild Roel Jønnum ute med ny utgivelse. «Sonja (Gunhild Deluxe)» er inspirert av ingen ringere enn Sonja Haraldsen, da hun ble sammen med kronprins Harald og var en outsider som ble behandlet dårlig i det «kongelige miljøet».

Albumet starter på Sa_G-vis: Introen parodierer et gammelt intervju med Sonja som prater på en måte som sender tankene til «Filmavisen», før Harald skyter inn at hun «hele tiden måtte klare seg selv» til reporteren. «Som en kvinnelig underdog i hiphop-miljøet kan jeg relatere til hennes situasjon, og Sonja ble en stor inspirasjon for konseptet i albumet», forteller hun videre i presseskrivet. Albumet lover «kongelig estetikk», mørk hiphop, og en rød tråd av «kvinnelig autoritet».

 «Smil da» har en tittel som ironisk nok får meg til å trekke på smilebåndet: Hvem kjenner seg ikke igjen i et slikt utsagn etter å ha blitt behandla som dritt? Produksjonen er artig, med et smått urovekkende og 00-talls-nostalgisk lydbilde av kortklipte triangel-innfall. Jeg skulle gjerne kjent på enda mer trøkk her, med en arrangering, miks og mastring som fikk fram enda mer klarhet og taktilitet i lydkildene, og mer umiddelbarhet i uttrykket. Det kunne røsket mer til, som med mye annen mørk hiphop.

På spor 5, «Queen», oppleves lydbildet mer 

. Produksjonens minimalisme og enkle bestanddeler er mer forseggjort, selv med en enkel synthmelodi som utgangspunkt. Samtidig sprudler låta av energi, gjestet av Holmlia-rapper Bianca som drar i samme retning. Energien glir over i neste spor, med en remix-versjon av «Gunhild» fra førstealbumet, her med Musti som gjest . Musti kjører en annerledes, mer dempet flow enn jeg har hørt tidligere. Flowen og attityden fra Sa_G selv, er like rå som på forrige album både her og ellers.

 høres likevel for lite gjennomarbeidete ut, og smeller ikke like hardt som i debutalbumet. Den mørke hiphopen hører jeg lite til, og samtidig savner jeg mer kjøtt på beina. Det er rett og slett for tynt med låter til å kunne vurderes som noe mer enn en ep. Introen er ikke en låt, og sett bort fra de to sporene som strengt tatt er reine covere/remixer uten at man har skapt nykomponert musikk, står vi igjen med 6 låter.

«Fake Your Beauty» er knapt en remix av Bertine Zetlitz’ popklassiker, og mer en coverlåt. Når Sa_G ikke prøver å bruke biter av gammelt materiale til å skape noe eget kjennes det litt lite oppfinnsomt. Dermed blir dette sporet heller noe jeg bare vil skippe i den snodige utgivelsen, der man også har slengt på forrige «Gunhild»-album som en slags «del 2».

I partier der tekstene ikke skilter med imponerende lyrikk, og Sa_G lener seg på få ord og fraser som gjentas, må lydbildet veie opp ved å være mer inspirerende, intenst eller engasjerende på andre måter. Det er noe som mangler på flere av låtene. Det låter nesten som om man har hatt dårlig tid med å få det ferdig.

 spesielt tydelige når «Gunhild»-låta fra forrige album kommer inn, og umiddelbart oppleves mye mer gjennomført enn det nye materialet.

Sa_G snakker om å ta plass i et rom som ikke er bygget for seg. Man kan gjerne snakke om å fortjene «Queen treatment», men da må man bare huske på at også lyttere forlanger den samme behandlinga.

«Sonja (Gunhild Deluxe)»

Sånn, ja?

Litt over seks år etter forrige gang de slapp album, overrasket Melbourne-kvartetten Eddy Current Suppression Ring forleden uke med albumet «In Light of Recent Events». Nå er det ikke første gang garasje-punkerne har hatt lengre pauser – det gikk ni år mellom de to foregående utgivelsene. Men slike lange opphold til tross, eller kanskje nettopp på grunn av dem: Eddy Current Suppression Ring låter fortsatt like påskrudd.

Selv om bandmedlemmene er blitt både gråere og tynnere i håret, følger de mye av den samme malen som tidligere – helt tilbake til den rufsete debutsingelen «Get Up Morning» fra 2004. Den motoriske grooven til bassist Rob Solid og trommis Danny Current (hele gjengen bruker artistnavn, bare så det er sagt) er seg selv lik: Minimalistisk i form, men med sporadiske avstikkere som gir noen ekstra dult i musikken.

Currents hektende gitarriff, delvis klassisk rock ’n’ roll og delvis taggete postpunk. De går og går, men akkurat i det man tror man har skjønt tegninga, kan Current gjøre et fiffig skifte i mønsteret; han legger ut en musikalsk snubletråd, som gjør at man må justere seg litt. Men både han og lytteren havner tilbake i grooven. Hør bare den herlige, oppildnende «Bop».

Brendan Suppression – alltid hanskebekledd, som om han skal behandle en skjør antikvitet eller foreta en undersøkelse i noens bakende – er stadig snakkesyngende med oppsetsig snerr og markant australsk aksent. Han høres fremdeles ut som en intens gatepoet som blander det absurde og hverdagslige, som på åpningslåta «Self Sabotage», der han synger om å utilsiktet ødelegge for seg selv,

Musikk

Long Live Brown Wimpenny

Whack’s Museum

The Ground Above

Daughter of War

Time

Omni

Then Again

Soma

Outsider

Musik för alla

Exit 2B

Somewhere Good

Wendy Eisenberg

You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love

Sonja (Gunhild Deluxe)

In Light of Recent Events

Ain’t Dead Yet

Dancefloor Erotica

You’ll Leave the City

First One Out

For Love of Grace & the Hereafter

Sendebud fra sandkassa

The Boys of Dungeon Lane

American Stories