Aslaug Olette Klausen

#fff

#000

Det var vel bare et spørsmål om tid før den nye folkemusikkbølgen skulle etterfølges av viser i tradisjonen fra 1970-tallet. Det er jo et visst slektskap dem imellom. Og på samme vis som det ofte er unge mennesker som fronter leselyst ved å sitte på trikken med papirbøker, er det unge utøvere som leder an her.

Blant disse finner man trioen Vildebjønns selskap, bestående av Ingeborg Fjørtoft, Åsmund Erichsen og Erling Wold. Alle tre er også sentrale aktører i Hersleb Visekollektiv i Oslo, som holdt hus i nå nedlagte Hersleb Bar & Grill, og deretter var innom Blitzhuset, og nå er relativt fast inventar i Hjelms gate 3, Gateavisas lokaler. Denne vinteren og våren er de i tillegg aktive på Josefine Vertshus, som i snart 50 år har gitt visesangere en scene.

Rapporter derfra tilsier at det de får til som liveband i kjelleren på Josefine tiltrekker seg både nye og trofaste visetilhengere. Det har sannelig også debutalbumet «Skrike høyt og spytte litt» potensialet til.

er ellers ganske misvisende. Det er lite skriking og enda mindre spytting fra denne gjengen, hvorav flertallet har bakgrunn fra Musikkhøgskolen. Derimot er det en sjarmerende sindighet i disse visenes skakke, jazza taktarter og portretter av gatemiljøet i Oslos indre by. Tekstene, forfattet av hovedvokalist Fjørtoft, er fremført på det som kan kalles talenært på det sentrale Østlandet.

Dette låter 70-tallsinspirert, samtidig som låtene er bevisst 90- og 00-tallets ironisering over dette tiårets ungdomskultur (eksempelvis «Lille lørdag»). Når tekstene blir politiske, holder de seg også unna det for opplagte, selv om bandet legger seg tett på klisjeene i den velklingende nidvisa til godhetsposører, «En som er så snill».

1970-tallet er til stede gjennom en slags motkulturell oppvåkning. Visene representerer her noe ikke-digitalt, noe ikke-programmert, og nostalgiens sementerende tilbøyeligheter til tross: noe forgjengelig og foranderlig. Dette kommer til uttrykk i taktile rytmeskifter, særlig elegant i spor som «Vanesak» og «Det var fint at du gikk».

 om at Vildebjønns selskap tar visesjangeren på alvor. På den gode måten, unntatt ett enerverende spor: «Det var Jarlgutgen sin» er mer irriterende øreorm enn faktisk fengende.

Og selv om det muligens låter litt vel pyntelig produsert av Ola Djupvik (Pom Poko, Shiner), som også bidrar på trommer, så er det noe virkelig oppløftende levende over «Skrike høyt og spytte litt».

Det er noe oppløftende levende over albumet

«Skrike høyt og spytte litt»

Godt selskap

Arvid Skancke-Knutsen

Morten Martens har vel holdt seg mest i Kristiansand, og har som regel vært produsent, for både rapduoen Darkside of the Force og popmelankoliker Thom Hell. Men han imponerte definitivt som multi-instrumentalist, komponist og sanger på solodebutalbumet «Rêverie» fra 2023. Det ble sluppet på det uavhengige amerikanske plateselskapet Big Crown Records, startet i Brooklyn av Leon Michels og Danny Akalepse.

I begeistrede omtaler av Martens trekker mange frem hvordan han blander impulser fra forskjellige tiår. Hos Les Imprimés finner du elementer av doo-wop, soul, softrock og melodiøs nattradio-musikk, men også en touch av alternativ rock, disco og hiphop. Til sammen gir det et uttrykk som både er rytmisk og harmonisk, sammensatt og smart. Den er ofte 

eksepsjonelt at en nordmann er så godt bevandret i amerikanske musikkstiler – og attpåtil makter å føre dem sammen til noe genuint eget. Han spiller det aller meste selv, og bygger opp musikk, rytmer og vokalharmonier med imponerende fingerspissfølelse. Det er et deilig drag av svale og lyse sommernetter over flere av låtene, men også en undertone av mørkere og skarpere stemninger.

Som Martens selv har sagt det: «It’s soul music, but I don’t exactly have the soul voice. I do it my own way»

 Det gjelder også musikken, der en låt som «Get Lost» høres ut som et strålende soundtrack-spor fra slutten av sekstitallet. «Fading Forward» byr på mange slike bergtagende ballader, godt balansert mellom det følsomme og det fingerknipsende.

 ønske at Martens skrev tekster som i enda større grad matchet musikken. 

Won’t you call me back, my lady / I’m tired of hearing maybe

der oppe, er det vel? På den annen side klarer han å få linjene til å høres inderlige og oppriktige ut, selv når de fremstår litt corny: 

A beautiful woman like you should never be left alone.

Det meste handler om den vidunderlige og tidvis brysomme kjærligheten, slik musikktekster har gjort til alle tider. Heldigvis lar Martens betraktningene og betroelsene få følge av noe av den fineste, mest oppfinnsomme og lekne norske musikken som har kommet ut i år.

Et deilig drag av svale og lyse sommernetter

«Fading Forward»

Sørlandssoul

Tom Skjeklesæther

Sanger-låtskriver Johanna Reine-Nilsen fra Oslo er godt i gang med en musikerkarriere: 23-åringen albumdebuterte allerede i 2024 med «Blue Circle», som fikk godord både her og der. Knut Reiersrud mente at plata var blant de aller beste det året.

«Far Away» fra Reine-Nilsens andre album starter med følgende melding: 

Conundrum, what a stupid word / And I’m not really big on words, my head hurts when I speak too much.

 Ved siden av å visstnok være et dumt ord, betyr altså «conundrum» «et intrikat, vanskelig problem».

påstå at tekstene på «Another Joan» er selvbiografiske, men det er noe med de musikalske ekkoene her – fra Joni Mitchells tidlige 1970-tall, via en moden Rosanne Cash, til den nye generasjonen indiefolksangere med Phoebe Bridgers i spissen – som gjør at det er nærliggende å tenke at Reine-Nilsen ønsker å si noe svært personlig.

I need words, I’m purchasing poetry / Change, I’ll wait ‘til fall creeps in / Love and space, and a mystery / These days will set me free

. I presseskrivet til plata står det at hun «utforsker hvordan mening oppstår, i naturen og menneskene rundt oss, i de store spørsmålene og i øyeblikkene som fort glemmes».

i Trondheim etter å ha studert jazzvokal ved NTNU – lager plater med musikere som har velkjente navn fra norsk musikkliv. Her bidrar gitaristen Ola Erlien (far: bassist Audun Erlien) og trommeslager og felespiller Hans Hulbækmo (mor: Tone Hulbækmo, far: Hans Fredrik Jacobsen, begge folkemusikere), pluss Eskil Bruntvedt på bass og den bemerkelsesverdige Veslemøy Narvesen som spiller trommer.

De ti sangene som utgjør «Another Joan» kan både være lavmælte tvers igjennom, ombestemme seg midt uti og slå over i et stort arrangement («Amulet Sky») eller holde seg til et solid band-gyng, som i nevnte «Far Away». Kanskje aller best er «Someone Else», som tøffer av gårde med et perfekt påholdent komp, lekre gitardetaljer og en uimotståelig melodi.

«Thoughts» er platas americana-topp. I tillegg lykkes «Another Joan» med en touch av Radka Toneff-stemning når albumet er på sitt mest lavmælte, sånn apropos bachelorgrad i jazzvokal.

«Another Joan»

Utforsker mening

Martin Bjørnersen

Forrige fredag, med bare noen dagers forvarsel, kom det et splitter nytt album fra en av norsk raps mest mystisk tilbaketrukne skikkelser. Store P slapp andrealbumet «Rommet» i 2017, men «Alt på en gang» høres mest av alt ut som en direkte oppfølger til den klassiske debuten (det må det være lov å si) «Regnmannen» fra 2014. Kanskje uten den overraskende crossover-appellen fra den gang. Men det er verden som har forandra seg, ikke Store P.

Den tidligere A-Laget-rapperen er i tydelig inspirert form i 2026. For mens «Rommet» hadde nok av gull å by på, låt for låt, virket den i ettertid litt splitta – skulle den å ta steget fullt ut i poplandskapet, eller krype lenger inn i det psykedelisk innadvendte skallet?

har funnet balansen. Her skinner sola i klarvær og klartekst – andrelåta heter tross alt «Hver vår». Låta har kreditert saksofonist Kjetil Møster som fullverdig «duettpartner», og det er vel fortjent – samspillet de to imellom er unikt godt (slik vi også husker det fra tidligere samarbeid som briljante «Katten»).

Utover på albumet er det også plass til briljante vers fra losjebrødrene Mats Dawg og Angelo Reira, men det er i hovedsak Store P selv som styrer alt: beats, produksjon, melodier og tekst. Han kødder 

Det gjelder også stilmessig. Her møtes åttitalls balladesoul, vestkystfunk, New Orleans-bounce, melodisk Atlanta-rap, pastellfarga synth-akkorder og bredbeinte soli på gitar og synth. Store P behersker alt til fingertuppene: ikke noe ender opp som tom pastisj, for miksen er hans helt egne.

de tekstmessige betraktningene. I en by som har flust med rappere som behersker både punchlines og det kryptiske og lydmalende (fra Lars Vaular til albumgjest Reira), er P også her på sin eget spor og i sin egen verden. «Illusjoner» er en personlig favoritt, der han går nedover slektslinjer som en sjaman og preiker med sin 

På «Huset nedi gaten» dropper han linjer som 

ligger lavt som en meitemark / min regnfrakk matcher din neglelakk / i en kåk der folk spiller Kinasjakk / i Palestinaskjerf og Argentinadrakt

. Altså, hvem andre sier sånt på plate – og får det til å høres så fett ut? 42-åringen Petter Sundby (som hans mamma kalte ham) er fortsatt en sterk kandidat til tittelen 

 Det er sterkt gjort i en ung manns spill.

Petter Sundby er fortsatt en sterk kandidat til tittelen Norges beste rapper

«Alt på en gang»

Ny vår i vest

Eirik Blegeberg

Akkurat som Sonic Youth fant en sølvskimrende skjønnhet i andre halvdel av bandkarrieren sin, sånn cirka fra og med «The Diamond Sea» (1995), så lener nå også veteranen Bill Orcutt seg mot 

 – i den grad piggtråd og knust glass kan være pent. Men man må også huske hvor Orcutts gitarer kommer fra: Harry Pussy, et av de mest atale og atonale støyrockbandene på hele 90-tallet. Og det sier ikke så rent lite.

 2010-tallet har San Francisco-baserte Orcutt (64) funnet en retning som soloartist, der han stort spiller sin egen elgitar opp mot sin egen elgitar. Like primitivt som John Fahey og like minimalistisk som Jon Hassell, men samtidig med fire gitarer oppå hverandre i et uttrykk han beskriver best selv: «Because Sharp Also Smooth».

Årets album er en åndelig oppfølger til «Music for Four Guitars» (2022), og minst like hypnotisk – med rockeriff pakket inn i drømmer, med monotoni avløst av eufori, og med en kjerne som kan være vanskelig å få øye på. Men den er der.

«Music in Continuos Motion»

Fire fine gitarer

Frida Fliflet

Tilfeldighetene ville at jeg denne uka holdt et foredrag med tittelen «Fins det protestsanger i dagens USA?». Samtidig har jeg lyttet til Bare folks nye mini-ep. Og hadde jeg fått samme spørsmål i norsk kontekst, hadde Bare folk vært et fint eksempel på at protestsangen eksisterer – i alle fall for den som leiter.

Bare folk er i sin kjerne en duo, bestående av Lovise Espeland og Jonathan Krabbe, men de spiller som et kollektiv både i studio og på scenen. «Bergens egne folkete visejazzband», kaller de seg, og en dæsj av folkemusikk har de også. Dette viser seg oftest i Espelands vokal, som har noen finfine ruller og ornamenteringer.

 av studiotrollmann Vetle Junker. Han gjør som han ofte gjør: Løfter lydbildet, gjør det reinere og klarere. Nei da, bandets varme visepreg er ikke vekke – det kommer heller bedre fram.

Tre av de fire låtene – «Hvis du finnes Gud», «Barn dør» og «Det er kanskje riktig men det er ikke viktig» – er reinspikka protestlåter anno 2026, og svært gode som sådan.

«Barn dør» er noe så sjeldent som en velfungerende humoristisk protestlåt – jovial i tonen, syrlig i teksten. Tittellåten er sin egen perle, mens «Det er kanskje riktig…», med sitt anatolisk-lydende riff, har et tipp topp driv jeg ikke har hørt hos duoen før.

tolkning av Don McLees nydelige «Vincent» (1971), gjendikta til norsk av Stein Arild Espeland under tittelen «Stjerneklåre natt». Det er veldig pent, med akustisk gitar og vibrato i fele og vokal, men blir litt vel sukkersøtt. Sangen virker også noe malplassert ved siden av de andre låtene.

Det sagt: Dette lover godt for andrealbumet.

«Hvis du finnes Gud»

Bare bra

Storpolitikken har for lengst blitt til et absurd teater – såpass ulogisk og forvirrende at en hel verden klør på seg sår i hodebunnen. Men det absurde passer bedre inn på gateplan, som en feiring av annerledeshet, for eksempel i megabyen Kinshasa, der det nå bor anslagsvis 18 millioner mennesker. Kongos hovedstad har verken teaterscener eller kinoer, men siden 2015 har Eddy Eketes Kinact-festival fargelagt byens arbeiderstrøk – med karnevalsaktige opptrinn og trommesirkler som påkaller alle mulige synlige og usynlige krefter og vesener.

instrumenter av skrot, minner Kinact-bandet om tidligere Kinshasa-fenomener som Konono No. 1 og Kin’Gongolo Kiniata, bare med mer atmosfære og elektronikk i miksen. Og om ikke alt på dette 35 minutter lange albumet fester seg (avsluttende «Les Cloches» er aller mest tam), så er det mye ny lyd her – fra Ekete og hans høyre hånd Spiritus Bongonda finner et hyperaktivt The Knife-groove i «Cercle de Tambour Kinact avec Manza» til vi blir dratt inn i galskapen på «Kinshasa La Nuit». Heftig.

«Kinshasa in Action»

Action-pakka

Ida Messel

Honey Dijon, egentlig Honey Redmond, har vært en bautaskikkelse i klubbmusikken fra hun flyttet fra house-støpeskjea Chicago til kulturmekkaet New York på 1990-tallet. Fra det øyeblikket ble hun en sann 

selv om hun senere skulle flytte basen til både Berlin og nå London.

På veien har 57-åringen rukket å bli husvarm i kunst- og moteverden også, for ikke å snakke om i popen – 

. Prominente samarbeid inkluderer for eksempel Madonna, eller Jamie xx på «Baddy on the floor» fra 2024. Ikke minst har Honey Dijon skrevet og produsert to av nøkkelsporene til Beyoncés «Renaissance» fra 2022: «Cozy» og «Alien Superstar».

Men det er altså i nattelivets mørke kroker at Honey Dijon fikk sin kreative oppdragelse, noe tredjeplata «Nightlife» er et nesten overtydelig vitnesbyrd om. 

I know a place, a place where I can get away / And let the melody take control of me / Don’t let go of me, don’t let go, 

synger R&B-vokalisten Chlöe i åpningssporet. Oscillert synthbass bølger jevnt i bakgrunnen.

 holder seg i det samme rytmiske rammeverket av 

med tidvis synkoperende hats og skarptrommer – men med stort sett faste klapp på annenhver basstromme

 Rytmen er hele veien inviterende, seig og funky: en oppskrift på dansbarhet. En alarmliknende to-mikrotoners melodi av metalliske synthtangenter aper etter vokalen. Det er noe skittent og berlinsk med melodien, samtidig som den viser måten house bevarer emosjonelle uttrykk på, selv når harmonisk bevegelse er sparsom.

Hvert spor forskyver seg gradvis fra det forrige sporets konsept, som i en dynamisk DJ-miks mer enn måten album flest utarter seg. Poenget er å følge de ulike fasene av festen. Spor som «I Like It Hot» eller «Private Eye» dreier seg rundt en enkelt toneart eller modus, over en groove av rike bassfrekvenser. Det er også her Honey Dijon er best på «The Nightlife», når akkordskiftene er få og diskrete – når det er lyddesign, timing på musikalske momenter som får fokus.

ikke særlig dypt inn i de sjelelige vansker. Dette er klubbmusikk som typisk handler om … 

: dansing, overflatiske møter, høy energi og å føle seg sjæl gjennom musikken. 

Move through the music, it’s the time, don’t lose it / Feel the bass, move through it, read the rhythm, can’t lose it, 

Leave it on the floor, that’s what we do / Let’s get on down,

 også videre, synges det på «New Wave Groove».

Vi kikker kanskje ikke inn i eksistensens avgrunn gjennom bakspeilet, men så prøver heller ikke Honey Dijons «The Nightlife» å være noe den ikke er. Det at universet er så avgrenset til klubben og den tilhørende kulturen, er nettopp det som gjør musikken så inviterende, inkluderende og rommelig. Dette er en, om ikke konservativ, så i alle fall 

tilnærming til house- og technofaget, en insistering på klubben som et territorium der man møtes på like fot. Oppi alskens intellektuelle hybrider kjennes det som et overraskende friskt pust.

 hvor cheesy akkorder ligger som perkussive stikk rundt gospel-vokalen til Mette Towley: 

This ain’t love, it’s chemical / Don’t catch a feel for the pheromone / This shit ain’t real, delusional / You’re into me, I’m international

. Det er enkelt, tullete, flørtende i tilsnittet.

Spor som «Just Friends» er like overdådig svulstig: 

Your love, it won’t save me / Don’t even try, don’t even try.

 Med ironi og overdrivelse inntar vokalistene en observerende rolle i eget følelsesliv, ufarliggjør dramaet, flater det ut med en trykkende bass som i «Rush Me».

«The Nightlife»

Smak av honning

Hvor sprø er for sprø? Det er hevet over enhver tvil at M.I.A. er langt ute. Hun var en respektert antiimperialist, men nå er hun såpass anti-vaksine at ingen konspirasjoner blir store nok. Faktisk er hun noe i nærheten av en 

, som for et par år siden lanserte et «conspiracy friendly» antrekk på InfoWars, kanalen til den enda mer klin kokos Alex Jones.

M.I.A.s poncho Ohmni – som hun her er avbildet med på platecoveret – beskytter mot 5G, Wi-Fi og elektromagnetiske frekvenser, og den kan bli din for skarve 200 dollar. Hvis du lurer: Det har gått nedover med karrieren til Maya Arulpragasam siden hun viste fingeren til kamera under pauseshowet på Super Bowl i 2012. Mon tro om hun har vært utsatt for en konspirasjon? Det er uansett ikke mange på internett, med et mulig unntak av Lena Dunham, som er mindre populær enn henne.

Og forresten, det glemte jeg å si: Tamilske Maya, som vokste opp som hindu, har blitt kristen (som mora hennes før henne), noe hun selv hevder blir oppfattet som hennes mest kontroversielle valg. I den grad det er et valg, i og med at M.I.A. møtte på Jesus i et syn.

fra The Clash-samplende «Paper Planes» og hennes globale electro-hiphop til gospelmusikk, og det er på den veien M.I.A. befinner seg nå. Hun gjør som alle fra Dylan til Ye før henne: vender seg mot Jesus Kristus, også musikalsk. Kanye West er den mest nærliggende parallellen, for det er nemlig hans Sunday Service Choir som står for de tydeligste og nydeligste gospel-innslagene på «M.I.7» – et album som danser rundt de sju basunene i Johannes’ åpenbaring.

, sju hektende trompet-mellomspill, innvarsler tidsriktig nok apokalypsen. Og på sett og vis er det en fordel at albumet sentrerer seg rundt at 

 – da slipper man i det minste å høre på konspi-nonsens. Så vidt jeg oppfatter, er «M.I.7» fritt for den slags. Samtidig var Maya mer interessant når hun sang om flyktninger og sin egen upopularitet enn når hun her messer om Gud og Satan.

 riv ruskende utspill på Twitter, har albumene til M.I.A. 

vært gode – det gjelder «Mata» (2022) som det gjelder «AIM» (2016). Og det gjelder til en viss grad denne gang, særlig når hun legger seg på knærne foran Jesus og blir vasket for sine synder i «Prayer 777», en følsom klubb-ballade som sleper rytmene sine langs gulvet.

Enda bedre er sistelåta «Everything» (før albumets avsluttende «30 Minutes of Silence»), der hun tjener Gud og ikke Mammon – bortsett fra når hun vil selge oss 5G-beskyttende antrekk, får vi anta.

«M.I.7»

Sju basuner, én Gud

Jeg vet ikke om noen amerikansk artist som det siste året har vært like tydelig propalestinsk og antifascistisk som Carsie Blanton. Det skader heller ikke at hun skriver noen bedårende folkjazza viser inspirert av Nina Simone og John Prine, samtidig som hun ikke likner nevneverdig på noen av dem.

For selv om Blanton har hentet aktivismen fra Simone og humanismen fra Prine, er også hun

 – med nasal røst og glimt i øyet. Som når hun her samarbeider med det kanadiske indie-kollektivet The Burning Hell og de forenes rundt en felles spesialitet: oppløftende låter om apokalypsen, krydret med revyaktig dialog og duettperler som «Price of Eggs». Sistnevnte høres ut som den er hentet fra et hundre år gammel Brecht/Weill-stykke, men handler om akkurat nå, fordi akkurat nå er mer enn ko-ko nok.

 Albumtittelen «Everything Is Great!» er sarkastisk. Det samme er sangene «Fascists Are Good» og «Hoist the Guillotine», selv om de neppe er sarkastiske på den måten du forventer. I de fleste av de beste sporene her kommer nemlig de skarpe betraktningene bardus på, med kjappe vendinger som er standup-komikk verdig. Hvis ikke alvoret tar over – som i «Private Equity» og den som er sunget av en soldat fra framtida om borgerkrigen som blir slutten på alle kriger.

Det får heller være at dette albumet er ujevnt – ikke alle kuttene ledet av The Burning Hell er like påskrudd. På sitt ypperste er plata uansett en ørliten seier for alle som ønsker en restart for samfunnet. 

and dance the merengue in front of the fire

They can’t shoot us / When we’re dancing so fast

, undres du kanskje? Det er de latterlige maktmenneskene, fiktive og ekte, som er avbildet på platecoveret – musikkbransjen representert av Spotifys Daniel Ek. Riktignok står han bak kommunistjeger Joseph McCarthy, men han er foran både Dick Cheney og Donald Rumsfeld.

«Everything Is Great!»

En tipp topp tid!

Det enkle er ofte det beste, heter de i et forslitt reklameslagord. Men det er en viss sannhet i det i møte med de ferske norske utgivelsene fra henholdsvis Juni Habel og Konradsen. I begge tilfeller vokser musikken seg større enn deres forsiktige folkpop eller lavmælte, eksperimentelle soul-viser ved første ørekast gir inntrykk av.

 Juni Habel høstet mye heder for andreplata «Cravings» (2023). Guardian kalte plata intens skumringspop, Audun Vinger i Dagens Næringsliv beskrev den som fortryllende. Til Ballade snakket hun om at hun liker å gjøre ting hjemmelaget, ikke så 

. Det sistnevnte lykkes hun ikke helt med på tredjeskiva «Evergreen in Your Mind»: Den byr nemlig på virkelig godt visehåndverk.

Fingerspillet er fornemt. Produksjonen, også denne gangen gjort i samarbeid med Stian Skaaden, gir rom til antydningens kunst. For det er ikke bare stemme og gitar her, selv om det ofte høres sånn ut. I bakgrunnen spøker 

 et nøkkelknippe, skrapende stolbein, hviskende stemmer og klang av rom i trehus.

 får det til å låte landlig, nær på naturen, uten å henfalle til de dype, klissete daler av naturromantikk. Snarere er det den korte veien til skogen – som i tittelsporet, hvor Habel oppsøker skogens ro mens hun reflekterer over hva som holdes tilbake, hva lystene kan få slippe fri, hva som var og hva som kan bli. Albumets drømmende toneleier vier mer enn en tanke til Olav H. Hauges dikt «Det er den draumen».

I det Beth Gibbons-aktige avslutningssporet «Statues» lar hun låta ebbe ut med ordene 

But memories are forever – forever – is our time. 

Mye tyder på at det også Habels tid er nå. I hvert fall vil disse tonene kle en nærstående junikveld.

vesentlig komponent på duoen Konradsens tredjeplate «Hunt, Gather». I likhet med Juni Habel lager Jenny Marie Sabel og Eirik Vildgren musikk som både låter som overlevninger fra forgangne tider, og helt nå. Begge album befatter seg dessuten med overganger. I Konradsens tilfelle fra ung til voksen.

Allerede med leirbåls-salme-debutalbumet «Saints and Sebastian Stories» (2019) var det klart at Konradsen hadde mye å fare med. Oppfølger-ep-en «Rodeo No. 5» (2020) beskrev jeg her i avisa som et håp om høyere himler. Årets utgivelse er litt mer jorda.

 en kjerne av kollektivisme, og troen på at mye blir bedre i fellesskap. Gjestene denne gangen er Beharie, Gia Margaret og australske Angie McMahon. Produsentene Marit Othilie Thorvik og Hans Olav Settem er på brorparten av låtene kreditert som låtskrivere. Det samme er deler av bandet. I tillegg bidrar den Grammy-vinnende amerikanske pianisten Bruce Hornsby på albumets mest ambisiøse alt-pop-spor, «What I Aim For».

Albumtittelen, «Hunt, Gather», er en slags endringskommando. I selve tittellåta uttrykkes dette som et nostalgisk ønske om å hoppe av samtidskjøret, og vende tilbake til de nære ting. Dette er sunget smygende tett innpå en soul, et uttrykk som springer ut i enda fullere blomst med Beharie i påfølgende «Efficiency». Sammen med «Nick of Time», gjestet av Gia Margaret, utgjør disse platas sterkeste melodier.

«Evergreen in Your Mind»

De nære ting

Ida Madsen Hestman

Instinkt er kraften bak det nye samarbeidet mellom Tom Rowlands fra The Chemical Brothers og Aurora fra planeten Bergen. Tomora-samarbeidet har vært under utvikling i årevis, men nå har de to bestemt seg for å dele et helt album, «Come Closer».

Tittelsporet starter hypnotisk, der Aurora gjentar 

 over stemningsfulle synther, orgelaktige toner og en knitrete lyd som får meg til å sjekke om kontakten står ordentlig i. Størsteparten av lydbildet preges av det fengende DNA-et til Chemical Brothers, med mye driv og nøye utvalgte lydkilder. Men allerede tidlig på albumet skal det kunstneriske innfallet demonstrere at instinktet kan komme i veien.

 høres ut som om man skulle ha lagt alle sporene oppå hverandre, og kjørt det ut av en sprengt høyttaler. Det lugger, vi er bare tre spor inn og jeg må faktisk skru av. Livet er for kort til å overvære en påtatt «kunstnerisk» utførelse gjort på en billig måte.

Kom igjen, dette her har ingenting med «connection» eller «instinkt» å gjøre. Det høres ut som en dårlig student-oppgave eller en satirisk sekvens i en Ruben Östlund-film. Men her har altså noen tenkt: «fett, dette høres grusomt ut!». Det burde vært et nei-menneske til stede i denne prosessen. Det blir omsider mindre irriterende lydbilder, men fortsatt med innfall som virker unødvendig påtatt.

«Ring the Alarm» starter med karakteristiske Chemical Brothers-aktige perkusjonslyder, mens ululeringen (vanlig blant annet i arabisk sang) får meg til å tenke på Sabrina Carpenter på Coachella, samt at Chemical Brothers-hiten «Galvanize» løste bruken av et arabisk sample mye bedre enn dette.

«My Baby Just Cares For Me» er et av de sterkere sporene her, med atmosfærisk sound og fordreide synther. Men jeg er ikke sikker på om vokalen til Aurora alltid er så spennende. Tidvis er den for intens, og egner seg dårlig til å gå på 

. Det er faktisk ikke automatikk i at Auroras røst kan kuttes opp og repeteres i det uendelig. Snarere kan det gi gnagsår i ørene, som på «I Drink the Light».

Bedre funker Aurora, og Tomora, når vokalen er mindre framtredende, som på sistelåta «In a Minute», med smurfestemme og det hele.

 stemmen ta mer plass i et lydrom den kler, før også den til slutt stagnerer. Dessuten savner jeg melodier som virkelig fester seg og har egenart nok. «The Thing» er fet, men den gir litt for tydelige assosiasjoner til Björks ikoniske «Army of Me», bare skrudd ned i tempo.

Jeg kjenner ofte på at de mange snodige innfallene gir lite ekstra. En snål og irriterende repetert lyd må også ha et formål i den større sammenhengen, hvis ikke føles den malplassert. Og dette instinktive, som det insisteres på i det over 9000 tegn lange promoskrivet, gjør meg paradoksalt nok mer distansert til «Come Closer». Jeg trenger rett og slett ikke å høre dette albumet på nytt.

Det burde vært et nei-menneske til stede i denne prosessen

«Come Closer»

Gnagsår i ørene

Er dette lydsporet til en måneferd? Når Ariadne Loinsworth, eller Ary, er ute med sitt andre album etter debuten «For evig», har hun ikke bare beveget seg over i et annet rom – hun 

i rommet. «Darkstar» er en cinematisk reise i en rakett som beveger seg med lysets hastighet ut i solsystemet, drevet av motorisk bass og febrilske arpeggioer.

På sitt forrige album utforsket hun sorgen etter tapet av tvillingbroren. Når tankene nå flyr til gode sci-fi-filmer, handler koblingen om hvordan de skildrer det å stå i en dyp krise, å være helt alene og totalt fortapt. Dette høres ut som Ary, og ingen andre. Samtidig utfordrer hun sitt eget lydbilde, hun strekker det langt videre.

gjennomførte sci-fi-innpakning kler den eksistensielle uroen som preger Arys reise. Men dette er også ufattelig fengende: de futuristiske klubbproduksjonene er kraftfulle og overskuddspregede, med en vokal som smelter seg sammen med massive, adrenalinfylte big beat-oppbygninger. Det bør understrekes at hun selv står for produksjonen av plata.

Kill me / Shattering the fantasy of who I could’ve been

, synger hun på åpningssporet «Kill Me». Følelsen av å miste seg selv eller ikke vite hvem man er, speiles godt i at Ary har klonet sin egen stemme og samplet den lagvis til drømmende harmonier. Hvem av stemmene er 

And I’m becoming a machine / That’s how good it made me feel / Knowing none of this is real

, før den rastløse bassen stopper helt opp, samler krefter til siste linja er ute, og setter inn igjen med mer kraft, som om den simulerer akkurat det hun synger: 

. Jeg ser for meg den ikoniske løpescenen fra «2001: En romodyssé» – for så taktilt er universet og så godt miksa er lydopplevelsen.

etterligner stjerner som blunker mange lysår unna på «New Night of Always», mens Ary synger ut desperasjonen akkompagnert av det som likner et dunkende hjerte fra innsiden av et stetoskop.

På «Formaldehyde» går de majestetiske messingblåserne så dypt at de glir over i en massiv vegg av bass, i rå kontrast til klare pianotoner, breakbeats og «data»-synther.

 jamrer Ary, og demonstrerer sin uanstrengte, klokkereine røst.

Turn me into a little diamond / And wear me on a silver chain

, har hun en så presis nedtonet sårbarhet i stemmen at alt faller på plass, helt riktig.

«Darkstar»

En romodyssé

Tom 
Skjeklesæther

For ikke veldig lenge siden hadde de færreste av oss hørt om Ella Langley. Men slikt skal det fortsatt bare en giganthit til for å snu opp ned på. Tydeligvis.

Man kan saktens si at det er et underlig tidspunkt å synge refrenget «Choosin’ Texas» på, akkurat da veldig mange av oss ikke er i nærheten av å velge USA. Men synge med er det altså mange som gjør denne våren, takket være 24 år gamle Langley fra Hope Hull i Alabama (innbyggertall 3200). I fem uker har hun nemlig ligget på førsteplass på Billboard Hot 100 med «Choosin’ Texas». Det lengste løpet på toppen av de amerikanske hitlistene til noen kvinnelig countryartist.

på Youtube, vil du bli tauet inn i en sju minutters kortfilm som visualiserer sangens tekst. Det handler om en kjærlighetsaffære som skjærer seg da et par gjør det skjebnesvangre valget å dra tilbake til mannens hjemsted i Texas. Langley synger: 

A cowboy always finds a way to leave / Drinkin’ Jack all by myself / He’s choosin’ Texas, I can tell.

Trekantdramaet utspiller seg på en ekte Texas-honkytonk. På scenen i videoen står Miranda Lambert, som også har co-skrevet hitlåta og co-produsert det ambisiøse albumet den befinner seg på, «Dandelion», sammen med Ben West. «Choosin’ Texas» er den typen ultraklebrig, 

countrysang som treffer bredt, også vi her i Norge.

Debutalbumet slapp hun for to år siden, titulert «Hungover», og fikk en hit med duetten «You Look Like You Love Me» sammen med countrystjerna Riley Green. Den sangen var skrevet av Green og Aaron Raitiere.

Vi bet oss merke i sanger-låtskriveren Raitiere da han slapp debutplata si, «Single Wide Dreamer», i 2022. På «Dandelion» er han representert med tre co-skrevne sanger: «You & Me Time», «I Gotta Quit» og «Most Good Things Do». Den første av disse kan meget vel være en oppfølger når «Choosin’ Texas» har spilt seg ferdig.

 av to korte versjoner av den eldgamle engelske folkevisa «Froggie Went a-Courtin». Den har røtter tilbake til 1500-tallet, og er tidligere gjort av både Dylan og Springsteen. Visstnok er det en låt Langley sang med bestefaren sin i barndommen.

Mellom der er det seksten country- og countrypop-sanger som lett kunne ha befunnet seg på velprodusert Nashville-album fra 1980-tallet. Det er plenty av pedal steel-gitar i miksen, som medvirker til at Ella Langley framstår som en neo-tradisjonalist fra omtrent samme hylle som nylig Norgesaktuelle Zach Top.

alle måter signifikant at den andre sangen som ikke er nyskrevet her, er Kitty Wells’ «It Wasn’t God Who Made Honky Tonk Angels» (skrevet av J.D. Miller) fra 1952. Det var nemlig den første sangen av en kvinnelig solocountryartist til å nå toppen av Billboard-lista. Wells’ klassiker åpnet døra for alle de største kvinnene i country: Patsy Cline, Loretta Lynn, Dolly Parton og Tammy Wynette. Ella Langley forstår hvilken tradisjon hun står i.

Trekantdramaet utspiller seg på en ekte Texas-honkytonk

«Dandelion»

Velger tradisjonen

Chris Monsen

Musikere og band kan i noen sammenhenger holde tilbake litt med å si høyt hvem de er påvirket av eller refererer, og det kan være flere grunner til. Kanskje vil man ikke gi forventninger eller legge føringer for lytterne. Hedvig Mollestad Weejuns slenger likevel ut referansen allerede med tittelen på sitt nye album, «Bitches Blues» – et fiffig nikk til Miles Davis’ toneangivende 1970-utgivelse «Bitches Brew».

Det er også vanskelig å tenke seg det soniske landskapet – eller skal vi si universet – som Weejuns (en forkortet slangbetegnelse for «Norwegians») arbeider i 

musikken Miles Davis lagde på slutten av 1960- og utover 1970-tallet.

Man merker tidlig på albumåpneren og tittelsporet at heksebrygget til gitarmester Hedvig Mollestad Thomassen, orgel- og synth-trollmann Ståle Storløkken og trommefantomet Ole Mofjell er vel så preget av de tre musikernes egne egenskaper og eiendommeligheter.

Skjærende, stikkende lyder graver seg frem over buldrende trommer, i en urolig spenning. Nesten ubemerket smyger det seg frem noe mer håndgripelig. Korte, vekselvise hugg fra Mollestad og Storløkken blir til riff, mens Mofjell bygger opp et trommegroove. Mollestad suser over i en flerrende gitarsolo, før hun glir tilbake i grooven.

stykke beintøff, medrivende og frilynt jazzrock. Men Weejuns skifter også gir, og i albumets neste strekk roer trioen det ned. Samtidig ivaretar de en speisa, svevende stemning. Det er ikke så tydelig på den nedstrippa, stødige «Kompet blir», men merkbart på stillferdige «For a Moment I Thought I Could Hear You», såre «Recollection of Sorrow», og på frittflytende «Limite».

«Dynamax» har en løsere struktur innledningsvis, skjønt stemningen er mer spenningsfylt. Gitar, orgel og trommer synes å ville bryte ut i noe. Dette «noe» blir et riff og en hamrende trommebeat, som strekker seg mot et crescendo med respektive orgel- og gitarsoli. Akkurat denne låta forvalter kanskje mer arven etter King Crimson enn Miles.

 er uansett et godt eksempel på hvordan man, selv med utgangspunkt i tydelige inspirasjonskilder, kan lage musikk med egenart.

«Bitches Blues»

Heksebrygg

Marius Asp

Om du i all hovedsak skulle forbinde navnet Bruce Hornsby med hiten «The Way It Is» (1986), har du ingen grunn til å skamme deg. Rent overfladisk er 71-åringen fra Williamsburg i Virginia selve definisjonen på et 

, med én låt som rent kommersielt skyggelegger resten av katalogen.

 «The Way It Is» en hvilken som helst hit. Som Hornsby selv påpekte i et intervju med Rolling Stone fra 2020: En sang om rasisme – med to improviserte pianosoloer – er ikke nødvendigvis noen 

Musikk

Skrike høyt og spytte litt

Fading Forward

Another Joan

Alt på en gang

Music in Continuos Motion

Hvis du finnes Gud

Kinshasa in Action

The Nightlife

M.I.7

Everything Is Great!

Evergreen in Your Mind

Come Closer

Darkstar

Dandelion

Bitches Blues

Indigo Park

U

Einslege hjarteslag: Dikt av Tor Jonsson

Bully

Distracted

Spiti/Home

Against the Dying of the Light

Ö

Sunn O)))