Torkjell Hovland

#fff

#000

Trombonist og komponist Andreas Rotevatn kom for nokre år sidan med plata «Av daude gror», og viste, noko overraskande, at trombone og nynorsk skulle vere ein perfekt kombinasjon for jazza populærmusikk. Bandet har sidan den gong turnert flittig og vorte til eit energisk 

i norsk musikkliv – eller skal vi seie «herjarlag», Rotevatn?

«Mellom saltvann og sola» med ei triumferande fanfare, før Sander Nordahl sitt umiskjenneleg solfylte gitarspel slepp til. «Drengen finn drosa» – drosa tyder her ei ung, vakker kvinne – skiftar taktart og toneart i eit banka køyr.

Men leik med musikkteoretisk overskot til side: Dette er ekstremt 

 Nicolai Hængsle sin bass ligg langt framme i lydbiletet, slik at alle dei grove kantane i basslyden blir med. Det aktive spelet hans er heilt sentralt i uttrykket, tett saman med trommis Elias Tafjord.

Setningsbitar som« … frå larve til fivreld» festar seg raskt. Arkaiske nynorskord og nordfjorddialekt blandast med stor leikelyst. Eg slår opp ord som «munde», «fivreld», «grida» og «lise», medan Yorick, Wergeland, Olav H. Hauge, Sisyfos, Håvamål og Ikaros dukkar opp i referansefloraen.

 orda er det viktigaste. Rotevatn har fått med seg Tuva Syvertsen på eit par av låtane, som gjer både ord og tonar til sine eigne. På «Flo og fjære» dukkar electronica-artisten Lindstrøm opp. På tittellåta «Mellom saltvatn og sola» kjem Mari Kvien Brunvoll inn, før Runar Gudnason frå Side Brok endåtil slengjer seg med på eit vers. Desse gjestespela gjer Rotevatn sitt særmerkte univers rikare utan å sprike i uttrykket.

Rotevatn sjølv har ei tenorstemme med ein mørk klang – ikkje akkurat den vanlegaste kombinasjonen – som gir tekstane ein ujålete karakter, passande for språket. Alt treff likevel ikkje like godt.

Country-pastisjen «Sprengd gitar» blir eit hakk for tullete, trass i Henriette Eilertsen. Mot slutten kjenner eg at plata kunne hatt godt av litt hardare redigering. «Mellom saltvatn og sola» står att som ei raus, rar og svært sjarmerande plate.

«Mellom saltvatn og sola»

Ovleg gjæv

Tom Skjeklesæther

I april så jeg Unnveig Aas sammen med partner Roger Græsberg. Opptredenen deres etterlot seg et varig inntrykk, en smått hypnotiserende blanding av ulike countryfolk-beslektede uttrykk. Og når jeg nå setter på Aas’ nye album, bestående av de to ep-ene «Amused by a Muse» (ute i fjor høst) og helt nye «Salt Water Blues», oppstår den samme unike stemningen, og en lignende, nesten eterisk magi.

Aas er å betrakte som en veteran i det som kalles nordicana, det første albumet kom i 2017 og tittelen «Old Soul» bar bud om en som ikke aktet å kaste seg på trender. Siden har det kommet ytterligere to album, tre poesibøker på Flamme Forlag og hun romandebuterer senere i høst.

, første ep her, har et komprimert uttrykk og nok av slående//rørende ord-kombinasjoner. Selve tittelsangen handler om spøkelset fra et tidligere forhold som kanskje/kanskje ikke dukker opp i kassakøen på matbutikken, der fortelleren blander sammen lesing av klassisk, romatisk litteratur og sitt eget kjærlighetsliv. Sangen kommer svevende på et storslått arrangement der Aas støttes av et ensemble som spiller allslags keyboards og gitarer.

Den storslåtte melankolien fortsetter på «Laura», - om tragiske kvinneskikkelser som like gjerne kunne ha falt ut av sidene på en roman fra Emily Brontës tid. Mens «Baby Blue» starter med følgende: 

Driving through L.A. listening to Motion Sickness

 (Phoebe Bridgers-sangen får vi formode?)

 / Living through the women who ever felt ashamed / And at the Hollywood Forever Cemetery / I realized I was once one of them

Avslutningen av første ep, «The Poet», klarer kunststykket å være mektig samtidig som den holder igjen.

folkpreg, men Aas’ stemme har et såpass sterkt særpreg at dette uansett henger godt sammen. Det tøffer av gårde om sterke barndomsminner – 

Behind the school we would practice kissing

 – mens de blander nydelige akustiske gitarer og Krister Skadsdammen skimrende steel gitar (som på «Fools Gold»).

Unnveig Aas finner sin distinkte plass i norsk nordicana ved siden av Signe Marie Rustad og Krissy Mary, sanger/låtskrivere med egenart og vilje til stadig å utfordre.

«Amused by a Muse / Salt Water Blues»

En av dem

Marius Asp

Det står ikke på selvtilliten når den Oslo-baserte kvartetten Fangst presenterer seg for verden: «Folk som liker god musikk, pleier å digge Fangst», slår de kort og godt fast på sine sosiale plattformer. Denne sjarmerende rockehybrisen er bandet langt fra alene om innenfor sjangeren. Men det spørs om ikke det virkelig gigantiske gjennombruddet også i dette tilfellet fortsatt befinner seg et stykke unna.

Sannheten er nok snarere at gruppa, bestående av medlemmer med fartstid i Death by Unga Bunga, Honningbarna og Hvitmalt Gjerde, er og blir et solid rockeband for folk som bryr seg om sånt. Særlig sistnevnte, der vokalist og gitarist Johannes Fjeldstad befant seg i front, blir en opplagt referanse i møte med dette universet. Men gitarist Stian Skagmo Gulbrandsen (Death by Unga Bunga), bassist Lars Anfrido Emmelthun (Honningbarna) og den utmerkede trommisen Dag Markhus bidrar til et strammere og hakket mer kontant uttrykk enn Hvitmalt Gjerde hadde for vane å operere innenfor.

 eget sigende en sammentrekning av «faens angst», og den eksistensielle uroen har ganske riktig løpt som en rød tråd gjennom tekstuniverset siden 2022-debuten «Føniksinstituttet» (der den sterkeste låten til alt overmål faktisk 

«Uro»). På det ferske tredjealbumet «3000» videreføres denne grunnstemningen til dels, noe låttitler som «Kaldt under solen» og «Her faller jeg» mer enn hinter om. Samtidig er det noe lekent og overskuddspreget over den musikalske tilnærmingen – et faktum som kan henge sammen med at gruppa bruker adskillig lengre tid på å skrive låtene sine enn å spille dem inn.

«3000», som ble spilt inn over tre intense dager på en tidligere husmorskole i Halden, er det mest varierte og ambisiøse albumet i Fangst-diskografien hittil. Og bandet vinner på å utvide spillerommet sitt.

 og ømme «Alle veier» er et eksempel på hva bandet er kapable til – her møtes gitardissonans, vakre koringer og en melodi som ikke burde henge sammen, men like fullt gjør det. Mens den tålmodige sistelåten «Blindpassasjer» hinter om nye, tristvakre avstikkere Fangst kan ta, understreket av tekstlinjer som 

her er du hjemme / i denne drømmen / ja, du er hjemme / du er på rømmen / sett beina høyt og la tankene svømme

Minst overbevisende er «Her faller jeg», der det White Stripes-aktige drivet ikke er nok til å kamuflere en heller tynn låt, som så vidt forsvarer sin spilletid på et minutt og 53 sekunder. Mens singelen «Samantha» får meg først og fremst til å tenke på hvor livsbejaende Fjorden Babys «Karoline» føltes da den kom i 2009.

Uansett er Fangst et band som aller helst bør oppleves på en konsertscene. Inntil videre anbefales det å gi «3000» et par runder på øret – i det minste om du tåler en sunn dose hybris.

Bandet vinner på å utvide spille­rommet sitt

«3000»

Det er bare rock & roll

Eirik Blegeberg

. Men lenge var han nettopp en som gjemte seg bak sine musikerpartnere, enten frontkvinne Rachel Brown i evig eksperimentelle Water from Your Eyes eller Lily Konigsberg i mer intime og romantiske My Idea. Men i bakgrunnen for disse indie-duoene syslet han med sine egne sologreier under navnet This Is Lorelei. Så sluttet han å ruse seg.

 kommer fra en musikerfamilie i Vermont, USAs nest minst folkerike delstat, der faren Bob spiller i bluegrassband og i familieduo med Nates søster Sarah. Men selv har han vært storbybasert i mer enn ti år, først Chicago og deretter New York, hvor han har skrevet et enormt antall låter. Ingen av dem ble snakkiser, før «Box for Buddy, Box for Star» (2024).

Den to år gamle kultfavoritten er definert som et «recovery album», fortalt fra perspektivet til en som nå er nykter og graver dypere både i seg selv og i den store nordamerikanske sangboka, fra Broadway, via Appalachene og Midtvesten, til Vestkysten. Sakte, men sikkert ble plata en hit, særlig svær hos andre musikere: MJ Lenderman, Waxahatchee, Jeff Tweedy – som alle har tolket Amos-låter fra «Box for Buddy».

opp sologjennombruddet, er det på nytt plateselskap (Matador) og med en første fornemmelse av bransjepress. Riktignok fjernet han litt av oppfølger-presset før jul i fjor, med lille «Holo Boy» – nyinnspillinger av sanger han opprinnelig ga ut på Bandcamp fra 2014 til 2021. Et lekent minialbum. Men de nydeligste, nykomponerte låtene sparte Amos til «The Singer in My Band».

Multiinstrumentalisten gjør her det meste selv, slik han har for vane, med noen vokalbidrag fra søsteren og litt banjo-virtuoseri fra faren. Men selv med et preg av hjemmelaget lo-fi-blir-stadig-mer-h-fi, så representerer albumet Amos’ overgang fra soveromsrocker til fullblods låtforteller i 

, med både melodier, hektende riff og låtkarakterer som matcher.

, som svinger seg i et dovent driv fra country- og heartlandrock til en Gordon Lightfoot-inspirert folk, møter vi typete typer. Her er Billy, Joey, Genevieve, Sarah og den stadig tilbakevendende Buddy – 

 – sånne som tror de trives best på veien, på flukt fra noe og med 

. Disse jeg-fortellerne er smått upålitelige, men de er ganske sikre på at de ikke søker 

, selv om dette verdslige livet er aldri så vrient.

Gjelda må nedbetales i dag, telefonen er avlytta, kofferten er full av 

og i hånda har hun en pistol. Ikke rart Amos begynner med å synge «I Will Eat My Heart in the Morning». Hans resignerte slacker-stemme kler både tørrvittighetene og de mer svermeriske øyeblikkene, og finner det ømme, nedpå punktet der disse låtene våkner til liv.

Ta bare høydepunktet, årets låt-kandidat «Billy Came Back», hvor Amos’ baryton går til 

og gestalter Billy, en framifrå karaokesanger med et mulig rusproblem. Han elsker å synge ut kjærligheten til 

without that love a track is just a track

Hans resignerte slacker-stemme kler tørrvittighetene

«The Singer in My Band»

Han som synger

Martin Bjørnersen

Da albumet «Before the World Blows» kom ut for to uker siden (godt og vel et år etter første annonserte slippdato), var det nesten på dagen seksten og et halvt år siden forrige offisielle album med (ikke-kall-det-neo)soul-unikumet Erykah Badu, «New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)».

Det vil si, om vi ser bort fra overskuddsprosjektet og 2015-mixtapen «But You Caint Use My Phone», med humørfylt skrudde, radikale fortolkninger av alt fra Egyptian Lover og New Edition til Drake og Todd Rundgren. Skiva står fjellstøtt i en altfor tynt spredt diskografi siden 1997-debuten «Baduizm» (som gjorde Badu til ufrivillig frontfigur for en såkalt «neo soul»-bølge hun i snart tretti år har gjort alt hun kan for å distansere seg fra). Man kan spørre seg selv hvorfor denne telefontematiske konseptskiva kom ut som «mixtape» og ikke et offisielt album, og man kan minst like mye spørre seg om hvorfor aktuelle «Before the World Blows» er kreditert til Badu og (rap)produsent The Alchemist likeverdig, som duoalbum.

,i et innlegg på Instagram på slippdatoen, at hennes rolle ikke bare har vært som sanger over The Alchemists beats på dette albumet, men som produsent, arrangør, musiker, komponist, stylist, regissør med mer. Og sånn høres det definitivt ut gjennom «As the World Blows».

Mot slutten av skiva får vi riktignok en fire låters strekk som gir pekepinn på hvordan et mer likeverdig albumsamarbeid kunne hørtes ut, med en solid rekke sample-minimalistiske og korthugga, kontante, lekne låter der de vindskeive tromme-groovene får styre kursen, fra en-to-slagrekka «What the People Say»/«Hot Bibi», til rapduettene «No I.D.» og den seige gospelsleperen «I Know That Man». Westside Gunn og Earl Sweatshirt er også med på de to sistnevnte låtene, begge med egne fullengdere i tospann med The Alchemist i katalogen.

 dette strekket er feiende flott, «rettferdiggjør» Badu sin plass i førersetet gjennom resten av skiva. Bare hør hva hun får ut av fjorårets første singel «Next 2 U», som riktignok, i starten, høres ut som plankekjøring i «mixtape-format». Badu synger over en Alchemist-produksjon for Mobb Deep fra 1999, og ønsket om å leke seg over denne beaten, «The Realest», skal også ha vært startpunktet for albumet som sådan. Men fra midtveis i låta tar Erykahs eventyrlyst over, med akkord-utbygginger, groovy instrumentpålegg, perkussive krumspring som forskyver rytmisk tyngdepunkt steg for steg. Smått psykedeliske, gradvis svære koringer tar det fra 

Årets singel-teaser «Witch Doctor» vrir desto mer ut av en enkel loop, inn i et voodoo-territorium og en selvbevisst lek med den kjønnsstereotype, reduserende mytologien rundt Badu som en slags forhekserinne.

 «liner notes» er vestkyst-raplegende DJ Quiks kreditering på perkusjon en morsom detalj. Samtidig sier detaljen mye om Erykahs status blant musikerfrender – hvem andre hadde fått DJ Quik inn i studio for å riste på noen shakere og tamburiner, som han til overmål gjør gjennom hele dette albumet?

Dette er også symptomatisk for et album som til tross for Badus trygge posisjon i førersetet like fullt er drevet frem av energien i samarbeid. Kollektive skaperprosesser inkluderer langt flere enn The Alchemist: DRAM og Steve Lacy tilfører henholdsvis «Valentine» og «To the Moon» noe mer jordnært catchy i selve låtskrivinga. Låtene blir det nærmeste denne skiva kommer pop-appell utenfor Badus kjernepublikum.

Mens den luftig utbygde, klassiske R&B-slow jam’en «They Ain’t You», med svevende koring og prog-vandrende bassing fra Thundercat, nok er den ene låta her som kommer til å bite seg fast i Badus livesett på lengre sikt. Denne er også en av flere låter som eksplisitt vektlegger Erykah Badus skrudde og stadig mer rett-i-fjeset-sa-brura-humor, som til syvende og sist blir albumets aller sterkeste kort, for de som vibber med vitsene i all fall.

Ritualistisk mystikk og ublu underlivshumor

«As the World Blows»

I sin egen verden

Aslaug Olette Klausen

Delvis walisiske, delvis skotske og i hvert fall London-baserte The Tubs er ikke lenger helt unge og lovende. «Hard Life» er riktignok bare deres tredje album, men både vokalist og låtskriver Owen Williams og bassist Max Warren har en fortid i det en gang særdeles lovende støyrockbandet Joanna Gruesome. Bandet ble oppløst i 2017 etter bare to plater.

Forrigeskiva «Cotton Crown» (2025) hadde sin forhistorie i en mors dramatiske dødsfall, i et brudd og i en ikke helt sunn påfølgende periode for frontmann Williams. Kjærlighetssorgen, eller livssorgen, er også nærværende nå. Denne gangen som en slags indre monolog mellom resignert svartsyn og et noe mer pragmatisk blikk på tilværelsen. Noen ville sikkert kalle sistnevnte tilnærming moden, eller kanskje til og med voksen.

 det ansvar for eget liv, egne handlinger og helst noe egenomtanke. Sistnevnte bør for all del ikke forveksles med selvmedlidenheten, noe Williams også åpenbart vet. Andresporet, «Who’s Gonna Love You Now?», byr på bitter innsikt allerede i åpningen: 

No one said it was gonna be easy / But no one said it was gonna be hard.

Ordenes forsterkes av gitarer som minner om fortidas jangle-rock, om enn med en annen postpunka råskap og et frynsete følelsesliv. Vokalen kan dessuten skilte med et slektskap til Richard Thompson, som var avgjørende for den første britiske folkrock-oppblomstringen.

The Tubs maler selv inn britisk folkrock i de progressive pop-melodilinjene. Bandet har attpåtil fått forsterking på fele av Chris Haigh på fire av låtene. I tillegg til at Lan McArdle (også fra Joanna Gruesom) er like fast gjestevokal som på de foregående utgivelsene. Hennes bidrag på «Now and Then» gjør dennes relasjonelle misere-fortelling enda sårere. Andre gangen er det synth-linjer som drar i hjerterøttene.

ferske platekontrakten med amerikanske Merge en årsak til at det innimellom anes noen nye, fine likheter med tidlig R.E.M. Også det et rockeband som har befattet seg med mannsrollen og å være en det er verdt å elske.

Men uavhengig av hvem eller hva han synger om, er det en sørgeligere familiær historie som tynger Williams. Moren valgte å forlate livet, slik han også skrev om på «Cotton Crown». Ettervirkningen er her eksplisitt gjengitt i «Heaven or London» og innforstått i påfølgende «Didn’t I Say?». Begge er plassert midt i plata, for selv om morens død er et forbigått stadium i livet, er det fortsatt helt sentralt for selvforståelsen.

Med dette bakteppet kunne det ventelig vært tungt å høre The Tubs. Men det virker motsatt: Bandet utviser er en obsternasig energi og livsvilje i disse låtene.

«Hard Life»

Vilje til liv

Steven Paul Miller (74) er best kjent som Buddy Miller. Klengenavnet Buddy fikk han av bestefaren sin, som umulig kunne vite at Steven Paul virkelig skulle ende opp med å bli alles beste 

Sangeren/låtskriveren/gitaristen/produsenten har i tre tiår vært Nashvilles viktigste lim. Han som har stilt opp for alt og alle mens han har skapt sitt eget musikalske uttrykk: Et antall album stinne av sterke melodier og livsvisdom, ofte skrevet og utgitt sammen med kona Julie Miller. Det siste samarbeidet med Julie, «In the Throes», kom i 2023, men du må helt tilbake til 2011 for å finne Buddys siste egne album, «The Majestic Silver Strings».

Så la det være sagt, et nytt Buddy Miller-album er en begivenhet i americana-verdenen, såpass at det her helt på sin plass at plata bare heter «Buddy Miller».

at han tok sikte på å lage et countrysoul-album denne gangen. 

Det hadde holdt med versjonen av Smokey Robinson og Ronald Whites «Don’t Look Back», en av mine all-time favorittlåter, ikke minst takket være versjonen til Peter Tosh (og Mick Jagger) fra 1978-plata «Bush Doctor». Her har Miller fått med seg countrysoul-arkitekt Dan Penn («Dark End of the Street») på en tolkning som skjærer inn til essensen av soul-dropset med overlegenheten til de blant oss som egentlig ikke trenger å bevise noe. Et lite mesterstykke.

Men før vi når Miller & Penns «Don’t Look Back» har Buddy & co. lagt lista med sin versjon av en tidlig The Temptations-sang, «As Long As I Have You», skrevet av Bob Elgin og Jerry Ragovoy. Det begynner altså på topp, og i mine ører holder det seg der.

blander originaler (tre skrevet med Julie) og coverversjoner seg på en slik måte som både høres helt selvfølgelig ut og kun kan gjøres av folk som har denne musikken under huden. Ved siden av Buddys mange gitarer, teller bandet trommeslager Fred Eltringham, bassist Viktor Krauss (broren til Alison), keyboardist Tim Lauer, pedal steel-gitarist Steve Fishell og fiolinist Fats Kaplin.

Avgjørende her er også sangerne som Miller har plukket til å forgylle begivenheten. Ved siden av Dan Penn hører vi – virkelig hører vi: Shawn Colvin, Jim Lauderdale, gospelsanger Regina McCrary, ekteparduoen War & Treaty og countrysanger Lee Ann Womack. Pluss at Ashley Monroe og Elizabeth Cook dukker opp på sangen de har skrevet for Buddy sammen med Angaleena Presley og Meg McRee: «Till the Wheels Come Off».

I tillegg er Emmylou Harris, Larry Campbell og Teresa Williams med på «The Inner Sanctum of God», nest siste spor før Miller avslutter med å minne oss på at 

the greatest works of man are just a masterpiece in the sand.

«Buddy Miller»

Buddys jukeboks

Benjamin Yazdan

kan egentlig et album tillate seg å være, uten at det liksom letter fra bakken og blir borte før man har rukket å feste seg ved noe som helst? Det finnes et hav av detaljrike og tettvevde Haruomi Hosono-låter spredt ut over en snart seksti år lang karriere. Store deler av diskografien fremstår samtidig som øvelser i å lage minneverdig bakgrunnsmusikk – taffeljazz og ambient som i det ene øyeblikket er helt umerkelig, før den i neste sekund, med et lite, sorgtungt akkordskifte, en uventet trommemaskin, et fordreid sample eller litt infantil pludring, blir fullstendig uforglemmelig. Denne utfordringen er i høyeste grad til stede på det 23. soloalbumet hans, «Yours Sincerely».

«Note of Mothership» ligger faretruende nær en type sukkersøt 

som kom og gikk på 2000-tallet – et barnekor som synger 

– men henter seg akkurat inn. Både den, og den nesten provoserende fengende «M for Mandala», minner om nedstrippede versjoner av maksimalismen på en Avalanches-låt. I min bok er ikke dét nødvendigvis et kompliment.

Men selv om Haruomi Hosono lefler mye med litt uttørkede mikrosjangre (som Avalanches’ 

), tar det ikke lang tid før man skjønner hvorfor disse sjangrene var inspirert av Hosono i utgangspunktet. På sett og vis er det som om sirkelen sluttes her, uten at det på noen måte er snakk om å sette skapet på plass.

 plutselig noen drypp av lun pop som kunne ha glidd rett inn på «Hosono House» (1973), eller på filmmusikken til diverse Studio Ghibli-produksjoner. Både «Ayurveda» – der vokalen og trekkspillet kniver om hvor godmodig det går an å være – og avslutningen «Anemo Wheel», er som skapt for en solfylt morgensamling i en alternativ naturbarnehage.

Hosono har alltid beveget seg uanstrengt mellom ulike stemningsleier og inspirasjonskilder, og på «Sincerely» forvandles en 72 år gammel klassiker fra doo-wop-kvintetten The Moonglows til en søvnig, bossanova-aktig ballade som også siterer folkpopen Hosono lagde med Happy End.

Nydelige «Figlio Perduto» tar utgangspunkt i andre sats av Beethovens syvende symfoni, men høres også ut som om noen har fratatt bandet til Catherine Ribeiro de elektriske gitarene sine i 1970.

 umulig å løsrive seg fra tanken på at dette er et karriereoppsummerende koda, er det jo også en skikkelig løssluppen mixtape. Komposisjonen er nøye uttenkt – hør bare på hvordan Liszt-siterende «Humming ‘Dream of Love’» avløser og bygger videre på den amerikanske komponisten Edward MacDowells «To a Wild Rose» (1896) i forrige låt med samme navn – men helheten føles sjeldent tilbakelent.

Dette har Hosono til felles med YMO-kompanjong Ryuichi Sakamoto, som begynte å revidere kjenningsmelodiene sine flere tiår før han døde i 2023, men som aldri drev med tilbakeskuende nostalgi. På mange måter er «Yours Sincerely» også en uuttalt hyllest til ham.

«Yours Sincerely»

Florlett solhilsen

Det begynner å bli en stund siden country ble den nye popen, og sjangeren har ikke akkurat blitt mindre av at Norges mest strømmede artist det drøye siste året er Tobias Sten. Ikke et vondt ord om Sten – han er inderlig tro mot konvensjonene og sine forbilder – men det er mer moro å høre på Embla and the Karidotters. Uten at det betyr at frontkvinne Embla Karidotter, bybergenser som nå er bosatt på Osterøy, tar countryen og dens mange regler mindre seriøst.

sin tredje utgivelse, «The Fool», landets første skeive countryskive. Sannsynligvis stemmer dette, om man ser bort fra Karidotters noe mindre tekstlig åpne forrigeskive, «Off Leash» (2024). I hvert fall er det den første skeive, norske plata som tilnærmer seg countryen med noen åpenbare likheter med den amerikanske undergrunnen av skeive countryutøvere, fra Thelma Brooks til Orville Peck. Mange av disse artistene, akkurat som tidligere Razika-trommis Karidotter, har andre uttrykk i sin musikalske bagasje, men finner en musikalsk forløsning i å spille opp til linedance eller twostep.

På «The Fool» gjøres akkurat det oppspillet eksplisitt i sangen «Cuntry»:

 We can both be Sissy, we don’t need no Bud / Do you wanna be my two stepping partner in crime? / I’ll give you three steps mister, cause that woman is mine. 

Refrenget understreker at dette er den nye dansemusikken i lokalet. Låta er antakelig allerede fast lydspor på klubbkonsepter som Oslo Queer Line Dance.

startet på topp hva priser angår. Debutskiva «Hello, I’m Embla» (2022), med en tittel som tipper med hatten til Dolly Partons debutalbum fra 1967, dro i land en Spellemannpris. Og bandet har blitt bedre siden.

Men fortsatt slites det vel mye i tøylene når det gjelder å få lydbildene til å bevege seg i takt med tekstene. Ikke minst når de går i en indiepopete retning, som på balladen «Your Own Moon». Her skusles countrysjangerens paradegren, hjerte-smerte-utenpå-frynseskjorta, bort i slappe indiepop-arrangementer, og en vokal som bare nesten når Chappell Roan-nivå i sisteverset. De to andre balladene her, «Imogen» og «Closet Drama», er omtrent like forglemmelige.

å hente i det nær hardrocka åpningssporet «Wanna Ride», samt i den freidige steelgitaren i vannvogn-hyllesten «Wake up and Smell the Coffee». Her snakker vi ekstremt tradisjonell country, og enda bedre blir det i smarte, selvironiske «Rhinestoned Cowgirl», som attpåtil synes å ha en slags prosjektets programerklæring om at alle kan gjøre – og være – country. Selv lever Embla drømmen: 

I can stay right here and still be inspired / I just wanna live a slower life, in the countryside with my American wife

Og det spørs om hun ikke kan inspirere flere til å danse etter hennes pipe. For også avslutningssporet, «Another Honky Tonk Song», holder seg på hesten. Det er bare å ta den heidundrende oppfordringen:

 Add a little bit of romance, a whole lotta line dance / And maybe baby, take a chance

«The Fool»

Vill villere vest

Bak det noe uspektakulære bandnavnet Wild Pink skjuler det seg en artist og en låtskriver med et navn det kan være enda vanskeligere å bite seg merke i. Men den Florida-oppvokste og New York-bosatte 39-åringen John Ross har brukt det siste tiåret på å meisle ut sin egen plass i den amerikanske musikktradisjonen. Resultatet har blitt stadig sterkere utgivelser – deriblant det like deler storslåtte og ømme albumet «ILYSM» (2022) og den hardere og mer fuzzdynkede oppfølgeren «Dulling the Horns» (2024). At disse platene ble skrevet og spilt inn i kjølvannet av en alvorlig kreftdiagnose, gjør dem ikke mindre slående. Snarere tvert imot.

«6 Cover Songs» (2021) tolket Ross blant andre Bruce Springsteen, og det er utvilsomt Bruce som kaster de lengste kunstneriske skyggene over dette sjuendealbumet, sammen med andre som både inngår i og dytter videre den samme tradisjonen – fra Tom Petty via Dinosaur Jr. til The War on Drugs og Wednesday.

Siden sist har Ross både blitt erklært kreftfri og far for første gang. Ikke at disse kjensgjerningene har gitt seg hørbare utslag i noen nyfrelst eller påfallende optimistisk retning, det er heller 

 som oppleves som motoren i prosjektet, flott oppsummert i åpningslåten «Box Store»: 

Getting going is easy to do / Get one foot out the door, then the other one too.

gjennomlyttingene av «Still Coming Down» oppleves albumet en smule underveldende. Dette har vi da hørt en million ganger før? Men etter fire-fem runder på øret er det som noe åpner seg. Særlig midtpartiet, med det deilig seige tittelsporet, steelgitar-kyssede «Plates Keep Spinning» og den vellykkede countrygrønsj-hybriden «Like Water», fortsetter å vokse.

Som vanlig er det Ross som foretar de vesentlige musikalske løftene her. Trommis Dan Keegan – det eneste andre faste Wild Pink-medlemmet – er riktignok i sedvanlig god form, mens gitaristene Meg Duffy (Hand Habits) og MJ Lenderman (Wednesday) bidrar med lekkert strengekrydder strødd rundt i lydbildet. Ross’ mest egenartede signatur lar seg imidlertid ikke avlese i verken musisering eller melodier, men i tekstene.

den hårfine balansegangen mellom røff humor og eksistensiell gru på «Round of Applause at the End of the World»: 

Jack Ruby atoned / Through his own moral code / A patsy killed a patsy / And they laughed it up in Langley / And Ybor City / And New Orleans / And I don’t know what my idea of fun is anymore.

 Eller følgende hjertesukk fra «Plates Keep Spinning»: 

Swear to God, I’m gonna be pissed / If Heaven and Hell are real places / If there’s more to do after this

Det er grunn til å mistenke at Wild Pink har enda sterkere album innabords enn «Still Coming Down». I så fall er det bare å begynne å glede seg.

«Still Coming Down»

God nedtur

Si hva du vil om bergenserne, men stolte er de – både av historien sin og sin egen særhet. Denne komboen har skapt en egen type byoriginal som vandrer rundt i vestlandshovedstadens regntunge gater – tradisjonsbevisst, lett gammelmodig og selvsikker.

Med August Selnes har byen mellom de sju fjell fått nok en original blant sine rekker. 27-åringen har høstet lovord på hjemmebane det siste året – i sin anmeldelse av sommerens konsert på Bergenfest konkluderte BT med at «det låter som om Bob Dylan har blitt gjenfødt som bergensk kjuagutt».

Store ord, men langt fra tilfeldige: Pappa Gisle Selnes er ikke bare professor i litteraturvitenskap ved UiB, men ga i 2016 ut den kanskje viktigste norske boka om nobelprisvinneren, «Den store sangen. Kapitler av en bok om Bob Dylan». Artisten har med andre ord fått denne musikken inn med farsmelken (om det er lov å si), og albumtittelen spiller da også på sønnens opplevelse av å høre foreldrenes musikk sive inn gjennom veggen til gutterommet i barndommen.

eller hate «Gjennom veggen» – eller i likhet med undertegnede føle på en viss ambivalens i møte med prosjektet – er et spørsmål som kan bli besvart før minuttet av åpningslåten «En enkel and (i Lille Lungegårdsvann)» har passert. Her kontrasterer Selnes den trygge tilværelsen på hjemmebane med Jesu oppstandelse og andre verdensbegivenheter, men resultatet blir pussig nok både oppstyltet og snaut på samme tid.

Snaue er også på hvert sitt vis «Oppblåsbare Berit» og «Fisketur», mens reisebrev fra Luxemburg og Lisboa aldri blir mer enn nettopp det. Talentet til hovedpersonen åpenbarer seg imidlertid idet noe står på spill, enten det er politikk («Vekk meg opp ved morgengry»), kjærlighet («Cornelia») eller eksistens (det avsluttende høydepunktet «I morgen kveld»).

plantet såpass dypt i visetradisjonen, føles det rett og rimelig at Selnes også tolker og gjendikter andres låter på «Gjennom veggen». Han styrer riktignok unna His Bobness som fortolker, men strekker seg til gjengjeld mot to andre av sjangerens giganter – amerikanske Pete Seeger og britiske Ewan MacColl.

The Pogues’ versjon av sistnevntes «Dirty Old Town» er strengt tatt vanskelig å toppe, men Selnes gjør en akseptabel innsats på «Skitne by». Adskillig mindre overbevisende låter Seegers antikrigsvise «Waist Deep in the Big Muddy» (1967) i norsk språkdrakt («Atter fremad marsj»). Her forvitrer originalens alvor og desperasjon langt på vei i forsert syntaks og uforpliktende rim.

generelt problem ved dette universet: Tidvis blir det så mye form at det kan være vanskelig å skimte innholdet oppi det hele. Det som mangler her, er kanskje noe så enkelt som 

. Så gjelder det naturligvis å huske at også Bob Dylan brukte 

tid på transformasjonen fra storøyd, brekende ungfole til låtskrivergeni.

«Gjennom veggen»

Bob, Bob

Da Billy Strings (William Lee Apostol) spilte sin tredje norgeskonsert på et stappfullt Sentrum scene i fjor, feiet han og kvartetten hans gjennom 29 sanger som tydeliggjorde at Strings har ett bein i Bill Monroes og Doc Watsons bluegrass-tradisjon og ett i Grateful Deads jamband-verden.

Nå, to år etter tjuespors albumet «Highway Prayers», er Billy Strings tilbake med seksten nye sanger på ytterligere er dobbeltalbum. Tittelen «So Much for Goodbyes» er en refleksjon av at Billys mor, Debra Apostol, døde av en overdose i fjor, 64 år gammel.

Dødsfallet skjedde mens hun jobbet med å lage coverkunsten som nå pryder denne nye plata: En ni felts settekasse med forskjellige småsaker, «found objects» innen såkalt 

. Den midterste kassa har et bilde av Billy med gips på venstrefoten, med et portrett av mora hengende over seg fra et tre. I sannhet 

 av Billy Strings sammen med T Bone Burnett, og låter så overlegent som det er mulig å tenke seg når en av verdens beste akustiske gitarister – og hans håndgangne menn på fele, banjo, mandolin og kontrabass – får studiohjelp av blant andre Jack White, Alison Krauss, pedalsteel-magikeren Paul Franklin og Willie Nelsons munnspiller, Mickey Raphael. Men åpenbart har prosessen blitt farget av moras dødsfall, hele veien til den avsluttende instrumentalen «Debra’s Waltz».

 far døde av overdose da gutten var to år gammel. Det er stefaren som lærte ham å spille. Hjemmet deres gikk i oppløsning på grunn av rus og sosial nød da Billy var tidlig i tenårene. Han rømte, spilte i metalband, drakk og dopet seg, også sammen med egne foreldre.

Billy forteller denne dystre oppveksthistorien til New York Times’ David Marchese i et intervju som ligger på nettet. Der sier han at faren han aldri traff må ha brydd seg mer om heroin enn om ham. Det kan knapt bli mørkere. Selv lover Billy at familiens rusproblemer stopper med ham – han har vært nykter i et år nå.

 mørke rammen, åpner plata litt lysere: Storyen «I’m One of Those» føyer seg inn i den store amerikanske tradisjonen om omreisende spellemenn, til førsteklasses 

Men allerede på neste spor, «Burn the Other End», skrus det til, mer gotisk, med et vokal-ekko som er langt unna standard bluegrass. Fela og gitaren nærmer seg noe av det man kan høre hos 

-pionerene 16 Horsepower, og Billy Strings tar steget inn i en ny verden. Selvfølgelig med virtuositeten intakt: Gitarspillinga hans er innimellom så rask og tett at det er umulig for øret å fange opp hva som foregår.

 dempa og mulm. Den kommer med avmålte kaskader av gitar. «Lay Me Down» smetter av gårde i det høye tempoet som er 

for dette ensemblet, med et flerstemt refreng som sitter som stifta fast på ryggen til alle strengesoloene.

«So Much for Goodbyes»

Sørstatsgotikk

Ida Messel

Det er gode grunner til å ta seg en pause iblant, men da Alabama Shakes’ frontkvinne Brittany Howard ble bedt om å opptre – solo – på en 

for kompisens mikrobryggeri i hjembyen Tuscaloosa, følte hun plutselig for å gjenforene bandet. Mikrobrygg-vennen hadde tross alt vært en økonomisk støttespiller for Alabama Shakes i de årene de holdt på. Bandet – Howard pluss Zac Cockrell og Heath Fogg – hadde hatt pause siden 2018, men begynte nå både å øve og skrible ned nye låter.

 «American Dream» som forståelig nok har fått mest oppmerksomhet i tida før albumslippet, etter at den – i det mange har karakterisert som et slags protestsang-vakuum mot Trump-regimet – har gått sin seiersgang på Tiktok. Mens Howard akker seg og 

gjennom det retroklingende mikrofonfilteret, sender hun også et lengselsfullt sukk mot USAs tilspissede politiske klima. Kan vi ikke bare samles igjen? «I Must Be Dreaming» har mer til felles med seige mareritt: 

Got the White House pretty and pimped out / Gun reform, my body, my choice.

Mer uttalt politisk kan vel ikke en sangtekst bli, men ‘The Shakes posisjonerer seg også når det gjelder hva protestmusikk 

og kan være. I «I Must Be Dreaming» lever protest i kunsten som en integrert del av den, ikke som en form i seg selv. Protesten er ikke nødvendigvis sint eller oppfarende med punkens brøl, eller visemusikkens allsang og hjerteklamrende vemod. Protest er ikke noe kunsten tar seg til innimellom, og innimellom 

, men lever et fullverdig liv i kunsten som helhet – i alle følelsesmessige fasetter. «I Must Be Dreaming» er full av protest, men også bare musikk.

seg ut, er det først og fremst måten bandet og produsent Shawn Everett (The Killers, Kacey Musgraves, The War on Drugs) har arbeidet med lyden som skinner sterkest. Når gitaren trer fram i rommet rett rundt bassen i «Tea Time», etter at midtfrekvensene har ligget som en fjern bakvegg gjennom mesteparten av låta, er metoden egentlig subtil – utfallet, derimot, er en tonal helomvending.

Når den tunge, varme og tørre basstromma dikterer arrangementet i «I Feel Hope Coming», er det nesten på grensen til å høres ut som vinyl-scrathende oppbrudd. Falsetten til Howard har en liknende funksjon, den får stemmen til å virke som en sprettende strikk. Lyddesignet er det fjerde bandmedlemmet.

I introen av «Time» foregår en Velvet Underground-støyende strengekollasj. Låta går fjærlette steg i overgangen til det treige, svevende psykedeliske grunnkonseptet, og over til den sjelevrengene outroen. Mens det ender i et halsende rockeklimaks, er en ting er nesten overtydelig: Alabama Shakes er overgangenes mestere, på godt og vondt.

at de sømløse vendingene kan fungere sløvende, dyssende, dullende, mens linjene 

hviskes som naiv geek-rock over sommerlig Honolulu-klimpring på gitaren. Nesten ubemerket glir det over i harmoniske «Easy», der ulyden av fingre som treffer strengene blir et viktigere perkussivt element enn de døsige trommene.

Det må ha seg sånn at vi drømmer. Da ligger også faren der for at man kan sone ut og glemme det man har hørt. Heldigvis tar de bassdrevne låtene oppmerksomheten i jerngrep der det behøves. Det gjelder det nevnte førstesporet «Tea Time», eller David-Bowie-anno-«Heroes»-pastisjen «Waist Deep». Høydepunktet er det halvt funky, halvt lakonisk rablende «How Love’s Supposed to Go». Fortvilelsen er til å ta og føle på, og føles dessuten god.

«I Must Be Dreaming»

Søte hjem

Det er ikke så lenge siden Marte Wulff sa: «verden trenger ikke flere kjærlighetssanger». Sangeren og låtskriveren var lei bransjen hun har vært en del av i 20 år, de siste av dem som en av de mest klimaengasjerte musikerne i landet.

Wulff har virkelig stått på barrikadene for miljøet, og for Palestina. Sangtekst på sangtekst har handlet om å vekke andres engasjement, senest i det strålende samarbeidet med Sjur Miljeteig, «Øya/Øyet» (2022). Hun har arrangert underskriftskampanjer og manet til boikott av oljeindustri-spons og Eurovision, men også tatt til orde for at det er bedre å arbeide med – enn mot – Øyafestivalen.

 har hun funnet tilbake til begynnelsen. I 2006 debuterte Wulff med «Jacket», en engelskspråklig alternativ popplate, og oppfølgeren, «Safety Pins» (2007), var laget over samme lest. Siden gjorde hun visesanger av seg. Den selvtitulerte utgivelsen fra 2016 gav henne Spellemannominasjon.

«Shadow Work», jubileumsplata som ikke skulle skje, er det fineste hun har gjort siden den gang. Det er ingen tvil om at samfunnsengasjementet er ektefølt, men «Shadow Work» er gjort med andre, mer inderlige følelser. For enkelhets skyld kan sangene kalles 

. Store ord om verdenstilstanden er byttet ut med tekstlinjer om nære relasjoner, til så vel høyere makter som venner eller romantiske partnere.

, pianoballaden «The Sharp Knife», har noe salmepreg. Tematisk ligger teksten ikke så langt unna Leonard Cohens «The Anthem», låta om at det finnes en sprekk i alt. Hvordan lyset kommer inn og virker er også et gjennomgående tema på flere av låtene her.

Påfølgende gitardrevne «Lights On» konfronterer det å være et godt menneske. Tittelsporet, som i melodi og tone er oppstemt, er ganske så nedstemt i tekstlig innhold, om å ikke føle seg fortjent til en plass i lyset eller livet. Mens synthpoppa «Daylight», albumets beste og mest innstendige sang, er moden i sin gjengivelse av hvordan fortidas demoner næres i nattas mulm og mørke.

 bemerkelsesverdige med «Shadow Works» er likevel hvor mye håp og tro på mennesket og menneskelig samhandling Wulff klarer å synge inn i disse vevre, vemodige sangene. Men sånn er det jo ofte når man uttrykker seg personlig nok. Da blir det gjerne til noe som kan røre flere.

«Shadow Work»

Skyggebelagt

Chris Monsen

Angles ga ut sin første plate i 2008, «Every Woman Is a Tree», utgitt på labelen Clean Feed (som trist nok legges ned i år). Det er den svenske saksofonisten Martin Küchen som er primus motor for prosjektet – og å kalle det et prosjekt snarere enn en gruppe gir mening. Angles har tatt mange ulike former siden debuten, med en rullerende besetning på alt fra tre til elleve medlemmer. Fjorårets album er kreditert Angles 11 – nå har vi Angles 4.

Küchen har vært den eneste som har spilt på alle utgivelsene. Men han har hatt med mange gjengangere i disse konstellasjonene, primært svenske og norske musikere av øverste hylle. To av disse er vibrafonisten Mattias Ståhl og trommeslageren Kjell Nordeson. De to spiller også i Angles 4, og fjerdemann er bassmester Ingebrigt Håker Flaten.

har preget de beste Angles-verkene (som fantastiske «Disappeared Behind the Sun» fra 2017) har vært balansegangen mellom, og en sammensmelting av, det ekstatiske og det elegiske. Nerven og kraften som finnes i dette følelsesspekteret har vært uttrykt gjennom større grupper med flere blåseinstrumenter – så hvordan fortoner dette seg i en kvartett der Küchen er den eneste på blås?

Noe likt og noe nytt, er vel svaret. Küchen har en enorm kraft og råhet i spillet sitt, og evner å få frem et merkbart skjær av sårhet: det er nesten som saksofonen brister i midten av et rop. På «Angles 4» legger han frem en blanding av melankolske, forholdsvis melodiske linjer, som kan gå over i mer irregulære former og utbrudd av henrykkelse så vel som jammer.

kontrabass er alltid en markant tilstedeværelse uansett hva og hvem han spiller med. Her er bassen svært fremtredende på alle de fire stykkene, og gir musikken rungende ballast. Noen ganger understreker den det tungsindige, andre ganger det kraftfulle og standhaftige.

Hør eksempelvis avsluttende, blues-pregede «Satan in Plain Clothes», der bassdrivet understøttes av Nordesons bastante, men ledige swingrytme. Ståhls vibrafonspill er en skimrende, eterisk kontrast til det jordnære, mens Küchen spiller som om han er nær bristepunktet. Slikt blir det fengslende musikk av.

Musikk

Mellom saltvatn og sola

Amused by a Muse / Salt Water Blues

3000

The Singer in My Band

As the World Blows

Hard Life

Buddy Miller

Yours Sincerely

The Fool

Still Coming Down

Gjennom veggen

So Much for Goodbyes

I Must Be Dreaming

Shadow Work

Angles 4

Your Turn in Blue

Doomed!

Long Way Home

The Womack Sisters

Trasher

Fifteen

A ? of When

It Goes On

Acrobats