Chris Monsen

#fff

Mange har nok følt at verden har stått på kanten av stupet de siste årene. Jason Williamson, tekstforfatter og vokalist i postpunkduoen Sleaford Mods, er en av dem. Skjønt, for ham handler det ikke om vi står overfor et snarlig fall ned i avgrunnen. Etter Williamsons syn har forfallet allerede startet, og det ser bare ut til å bli verre og verre.

Sleaford Mods har eksistert i sin nåværende form med Williamson og musiker Andrew Fearn siden 2012. Malen har i bunn og grunn vært den samme hele tida: En minimalistisk form for post-punk som de har fått mye ut av, preget av 

trommer og bass pluss et lite utvalg andre lyder på boks – samt Williams’ særegne, snakkende vokalfremføring. Han er full av banning og ukvemsord, men ikke uten humor. Litt som en på puben som mener mye om mangt, der hverdagens trivialiteter kolliderer med storpolitikk.

 invitert gjester inn i sin verden. Rollegalleriet har likevel aldri vært like stort som på deres nyeste album, «The Demise of Planet X». Blant annet hører vi skuespiller Gwendoline Christie (mest kjent som Brienne of Tarth i «Game of Thrones»), Sue Tompkins fra kunstrockbandet Life Without Buildings og soulartisten Liam Bailey.

Disse blir stemmer i denne fortellingen om planeten x sitt forfall. Ta Christies frådende sinte rap på åpneren «The Good Life» – tittelen til tross, er dette en dyster sak med klaustrofobisk, dyp bass og en dunkende beat.

 lydlige palett favner videre. På «Elitist G.O.A.T» er musikken direkte spretten – men med den bittersøte gjestevokalen fra Aldous Harding i refrenget som kontrast.

Avsluttende «The Unwrap» har snev av mørk synthpop, mens «Kill List» er skitten elektronika. 

, freser Williams, men han har også en høne å plukke med avisa The Guardian. Typisk nok for Sleaford Mods’ tekster, sparkes det i mange retninger.

markeres tydeligere enn andre. Låta «Flood the Zone» har tittel etter den politiske strategien om å mate pressen med et vell av informasjon i den hensikt å desorientere og villede befolkningen fra det de egentlig trenger å vite. Og om man skulle være i tvil om hvem så står bak slikt, så er det kisen

«The Demise of Planet X»

Planetens fall

Marius Asp

#000

Da Veslemøy Narvesen albumdebuterte på egen hånd med «We Don’t Imagine Anymore» høsten 2023, var det mange av oss som frydefullt ble tatt på senga. Ikke fordi kristiansanderens kombinasjon av raffinert pop, jazz og kammermusikk i seg selv var helt uhørt, men på grunn av hvor egenrådig, selvsikkert og naturlig hun turnerte disse ulike stilistiske elementene.

Narvesens karriere hadde inntil da utspilt seg bak trommene i et utall konstellasjoner og bandprosjekter, fra Mall Girl og Kongle Trio til Mette Rasmussen North Trio og Trondheim Jazzorkester. Det gjorde ikke hennes første fremstøt som arrangør, sanger, produsent og hovedperson mindre bemerkelsesverdig.

 ble spilt inn med Kyrre Laastad som sparringpartner, har Narvesen denne gangen hentet inn multiinstrumentalisten Håkon Brunborg som medprodusent – et valg som blant annet gir seg utslag i noen særdeles lekre steelgitarpartier strødd rundtom. Ellers bidrar et stjernelag av musikere fra jazz og klassisk – som Nicolas Leirtrø på kontrabass og barytongitar, Sondre Moshagen på tangenter, sopran/søster Ingrid Margitte Narvesen og Mall Girl-kollega Bethany Forseth Reichberg på vokal.

De tolv sangene som utgjør «Letting All Light Trough» tar utgangspunkt i fjorårets samarbeid med Kringkastingsorkesteret, og det merkes umiddelbart – strykerarrangementene er mer intrikate og tar større plass her. Uttalte inspirasjonskilder teller Bon Iver, Radiohead og Thomas Dybdahl, men dette lar seg i mindre grad spore i musikken.

 å balansere eksperimentalisme mot følsomhet ligger allerede nedfelt i Narvesens eget melodiske uttrykk. Hun velger heldigvis å foredle det ytterligere framfor å skule altfor hardt i retning Thom Yorke, Justin Vernon eller andre hulkende melankolikere.

Som på forgjengeren innledes albumet med en bittersøt, pianodrevet instrumental, men allerede fra påfølgende «Mad Lovers» åpenbarer det seg hørbare forskjeller mellom de to platene. Jazzfaktoren er tonet ned betraktelig, til fordel for et mer flytende og filmatisk preg som holdes i tømmene av programmerte trommer.

Nydelige «Adore» mobiliserer musikalelementer, mens «Thread» kommer utstyrt med et sakralt stemningsleie. Intensiteten skrus opp på illevarslende «Rules» og «Treat Us Kinder», som skubber tankene mot kanadiske The Weather Station.

 oppleves mer konvensjonelle låter som «Forgive and Forget» og «Past of Our Lives» mindre essensielle. En større grad av løssluppenhet kunne gjort seg. Og selv om hovedpersonen er en habil sanger, er fraværet av vokaldynamikk og tekster som virkelig 

 hovedforklaringen på hvorfor enkelte spor – særlig mot slutten av skiva – truer med å bikke over i det likelydende.

Disse reservasjonene må imidlertid betraktes som personlige preferanser framfor reelle innvendinger. Veslemøy Narvesen fortsetter å forme et av de mest interessante nabolagene i den norske popvirkeligheten. Ære være henne for det.

«Letting All Light Through»

Sitt eget nabolag

Arvid Skancke-Knutsen

Husker du drømmene dine? For de fleste av oss forsvinner de indre bildene i det vi våkner. De forblir bare som stadig vagere minner utover dagen, som tåkebanker som løser seg opp over et tjern en høstmorgen.

«You Could Totally Be Next To Me», som kom i desember, handler helt bokstavelig om å holde på drømmene sine. Dette er et poetisk album som utspiller seg i en emosjonell 

, i den tvetydige og slørete tilstanden mellom søvn og oppvåkning. Bak står den eksperimentelle multikunstneren Jenny Berger Myhre og den Londonbaserte musikeren og produsenten Camila de Laborde, alias Opuntia.

Opprinnelig var dette et bestillingsverk for Borealisfestivalen og skotske Radiophrenia. Det er en blitt en rik utgivelse, der den flytende og forsiktige kunstmusikken speiler det konseptuelle innholdet. Som om selve tonene, akkurat som drømmene, kan oppløses til ingenting i løpet av minutter.

Tekstmaterialet bestårav monologer og stemmebeskjeder som de Laborde har spilt inn til Berger Myhre, mens hun fremdeles husket noe av nattens drømmer. Samtidig er dette et verk om vennskap, betroelser og intimitet. Camilla de Laborde og Jenny Berger Myhre har nemlig holdt kontakten gjennom stemmebeskjeder i over et tiår.

 I started hearing songs I’ve done, but I’ve lost. And I kept hearing them. I kept hearing them and thinking: ‘Oh my god, these are it.’

Det drømmeaktige lydlandskapet er komponert, spilt inn og produsert av Jenny Berger Myhre, som underveis benytter seg av tape loops, piano, harmonium, elektronikk, synther, stemme og trommemaskiner. Hun improviserer følsomt med fiolinisten Vilde Sandve Alnæs og kontrabassist Inga Margrete Aas (fra duoen Vilde & Inga). Også broren Jo Berger Myhre bidrar.

Dette er vakker, eterisk og eksperimentell musikk – lysår fra hitlister og formatert radio. Og desto mer givende, for den som søker opplevelser utenfor de opptråkkede stiene.

«You Could Totally Be Next to Me»

I drømmeland

Tom Skjeklesæther

Britiske Elles Bailey besøkte Notodden Blues i 2024 og er tilbake på plakaten nå i august. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Bailey tilhører en sangertradisjon som er bluesfestivalenes brød og smør-artister. Etta James og Janis Joplin er unngåelige referanser, likeså ufortjent glemte engelske sangere som Maggie Bell og Elkie Brooks. Vokalister som kjenner tradisjonene og snakker direkte til folk med en øl i hånda.

De ti sangene som utgjør «Can’t Take My Story Away», hennes sjette album, er definitivt noen hakk mindre blues og mange hakk mer countrysoul enn tidligere. Mer likt Dusty Springfield i tida rundt hennes karrierealbum, «Dusty in Memphis» (1968).

Luke Potashnick (Robbie Williams, Katie Melua) kan sin soulhistorie. Han setter grooven akkurat der den skal være med «Groving Roots», og orgel og koringer finner hverandre i en perfekt musikalsk lomme.

Matt Long, en kollega av Bailey i bandet Catfish, døde av kreft i 2024 – bare 29 år gammel. Bailey ærer Long her gjennom å gjøre sangen «Better Days», som han etterlot seg. Påfølgende «Blessed» skrur tempoet helt ned og fylles ut av strykere.

, den engelske produsenten, trommeslageren og artisten (og sønn av produsenten Glyn Johns som jobbet med både Rolling Stones og The Eagles) har tatt med seg trommene sine for å forgylle «Constant Need to Keep Going». Den er et av platas høydepunkt, og kommer i par med hurtige «Take a Step Back», som fyrer av med fete blåsere og vokalinnsats som setter rød strek under alle prisene.

«Angel» er skrevet sammen med Aaron Lee Tasjan og er en hommage til Motown soul. «Dandelion» er en nydelig refleksjon rundt Baileys egne erfaringer med mental uhelse. Her er piano, strykere, påholden perkusjon og en stemme som ikke trenger å bevise noe – en form for løvetann-soul. I det hele tatt kan høres ut som Elles Bailey har laget plata hun trengte å lage.

«Can’t Take My Story Away»

Løvetann-soul

Aslaug Olette Klausen

Å ta seg god tid kan være uttrykk for så mangt. I tilfellet Sassy 009 har det handlet om en form for perfeksjonisme, om å ikke gi seg før låtene på «Dreamer+» hørtes så bra ut som hun ville ha dem. Og godt er det.

Forhistorien til den tidligere trioen, nå enpersonsprosjektet til Sunniva Lindgård, kunne gitt noen hver prestasjonsangst. Årets stjerneskudd på Bylarm, Edvard-pris, og plass på avisa The Guardians liste over artister å se opp for, for å nevne noe.

Ep-en «Kill Sassy 009» var mildt sagt lovende klubbmusikk. Forrigeskiva «Heart Ego» (2021), som riktignok ble kalt 

under lansering, tok klubbfølelsene med seg inn på soverommet.

sagt at Sassy har forblitt på soverommet med årets album, all den tid det har fått navnet «Dreamer+». Men mer enn nattlige eskapader er det de konstruktive dagdrømmene som rår, slike som handler om å drømme stort og som ofte kan omsettes til ambisjoner.

For det Lindgård gjør er ambisiøst. Som hun sa her i avisa sist uke: Hun vil lage noe som ikke er laget før. Akkurat det med at dette skal være noe distinkt nytt, er kanskje det eneste hun ikke lykkes 

med – fordi hennes tidligere utgivelser oppleves som skissene eller de naturlig forløperne til den musikalske verden hun nå har skapt. Det er også mulig å gjenkjenne hennes håndlag med elektronikken, også nye samarbeidspartnere til tross – blant dem den elektroniske musikeren Yunè Pinku og alt-pop-stjerna Blood Orange.

både til albumets innhold, om en fiksjonell karakter i en drømmeverden, og til drømmepop som sjanger – her ofte koblet med hyperpoputgaven av sjangerens nære slektning: shoegaze. Resultatet er en form for postapokalyptisk elektronika.

Åpningslinjene, i låta «Butterfly», lyder søtt nok 

 Men stemmen og de illevarslende synthene formidler en mørkere stemning. Sassy beveger seg i et musikalsk terreng som kan minne om den evig eksperimentelle Yves Tumor, men uten samme eksistensielle eller eksentriske utfall.

beherskede og bortvendte. Nær sagt som uttrykk for et elegant iscenesatt fangenskap – som på «In the Snow», hvor hovedpersonen insisterer på at hun ikke er redd, hun vil kjenne på snøen, mens vinteren raser utenfor vinduet. Eller på nesten-tittelsporet «Dreamer», der hun låter som en gotisk Billie Eilish, fanget i en faktisk loop-sekvens.

Fornemmelsene av det innestengte slipper taket fra og med BEA1991-gjestede «Sleepwalker’s Pendulum», mens tonene er enda lysere sammen med Yunè Pinku på «Mirrors». Og når Blood Orange kommer inn på «Tell Me», er det som hans signatur skinner gjennom hele denne progressive poplåta og inn de resterende sporene, helt til den postromantiske balladen «Ruins of a Lost Memory» får avslutte dette særs vellykkede albumet.

«Dreamer+»

Etter romantikken

Ida Madsen Hestman

I over tjue år har Thomas Moen Hermansen vært en sentral og driftig klubbmann i Oslo. Han selv stod i bresjen for den såkalte «Oslo-scenen» innen housemusikk (selv om han er fra Hamar). Og på tampen av fjoråret kom DJ-en og produsent-veteranen med det eventyrlige navnet Prins Thomas med sin tiende plateutgivelse: et seks spor langt minialbum.

Det finnes lite info om albumet, så jeg antar at den ikke-verbale musikken vil ha meg til å gjøre opp min egen tolkning. Ut fra tittelen og bildemotivet på coveret å dømme – en liten gutt med playmosveis – skjønner man at dette er et album av den mer introspektive og tilbakeskuende sorten.

«Heartbreak». Eller? En kunne kanskje tro tittelen indikerte et mer sørgelig stemningsleie, men lydbildets muntre tonalitet, groovy beat og drømmende synther foreslår kanskje heller at hjertet er på ferietur – 

Plata humper videre med kraft og brodd, geleidet av en breial bass inn i et nytt landskap med forvrengte synthtriks på «1000ML Del 2». Hvor del én er? Den kommer til slutt, så klart. Men før den tid er vi på litt av en syrete reise, som eksempelvis «Denpasar til Bangkok» (Denpasar er hovedstaden på Bali). Sporet er en personlig favoritt her, med sine melankolske synther over reisefebersk takt. Intensiteten stiger gradvis, mens jeg tar meg selv i å nynne melodien til Bill Medley og Jennifer Warnes’ «(I’ve Had) The Time of My Life».

«Søvnløs» starter nærmest meditativt, som når vi tror vi har funnet roen til å sove – men nei. Rastløse 

og vrengte laser-synther setter inn. Det er lyden av å være B-menneske.

behagelig atmosfære det er lett å flyte med i, og egner seg kanskje bedre til indre virkelighetsflukt enn flyktige eskapader ute på et dansegulv. Jeg liker den jorda sounden som preger albumet. Den skandinaviske house-lyden, eller Röyksopp-vibben, som gjør at jeg vil holde meg inne med musikken for meg selv. Disse smått melankolske og ettertenksomme lydstykkene oppleves jo som skapt for grublerier og dagdrømming.

Samtidig er dette et album som fremkaller optimistisk feriestemning, som om man er på vei til et sted med varme og sand, langt unna januars hardhet. Tidvis er «Thomas Moen Hermansen» akkurat det avbrekket man kan trenge – mens hjernen er alene.

«Thomas Moen Hermansen»

Thomas’ tur

Eirik Blegeberg

Ifølge det upålitelige ryktet på gata og internett er Zach Bryan en humørsyk og arrogant drittsekk, men han høres ikke ut som en på plate – uansett om det står 

i panna hans. Riktignok skriver han godt om både fredagskvelden og fylla med gutta boys, men han skriver enda bedre om frykt og feighet, og om å bruke motgang til å bli 

. Sangene rommer nesten alltid et lass av store, svulmende og samtidig forknytte mannefølelser – slike som sjelden kommer til sin rett i terapirommet, men som åpenbart har en prominent plass i den etter hvert enorme amerikanske sangskriverkatalogen.

For Bryan er tvers gjennom amerikaner, oppvokst i en småby i Oklahoma (delstaten hvor også Woody Guthrie er fra). Også musikken hans er tvers gjennom amerikansk – fra de irske felene til de meksikanske blåserne. Kanskje er det derfor han ser annerledes på immigrasjon enn Trump-administrasjonens menn og kvinner.

 fra han slo gjennom i 2022, har Zach Bryan blitt et uvanlig popfenomen, særlig med tanke på outsider-røttene i hjemmemekka leirbåls-countryfolk. Han solgte ut to konserter med 65 000 publikummere hver i Londons Hyde Park i fjor sommer, og har satt preg på et betydelig antall musikere verden rundt, inkludert Norges mest strømmede artist i 2025: Tobias Sten. I juni spiller han for et fullsatt Unity Arena i Bærum.

Som liveartist er Zach Bryan helt der oppe. I slutten av september i fjor holdt han den største ikke-gratis-konserten i USA noensinne, da 112 408 fans løste billett på Michigan Stadium i universitetsbyen Ann Arbor. To uker senere var han igjen i nyhetsbildet, da han slapp et utdrag fra låta «Bad News» og fikk det til å gå en kule varmt i The Department of Homeland Security (DHS).

The middle finger’s rising and it won’t stop showing

. I fullstendig versjon, slik sangen ble utgitt forrige fredag, er «Bad News» noe av den mest potente politiske popmusikken jeg kan huske å ha hørt, høyaktuell etter at Ice skjøt og drepte 37-årige Renee Good i Minneapolis 7. januar.

Egentlig burde«Bad News» være låta som den amerikanske protestbevegelsen tar til brystet sitt og massestrømmer til toppen av hitlistene. Men det skjer vel neppe, og det kan Zach Bryan takke seg selv for.

Da DHS fikk nyss om «Bad News» i oktober, begynte de å trolle Bryan på nettet, slik folk i departementene der borte tydeligvis gjør for tida. USAs sikkerhetsminister Kristi Noem gikk til angrep på Bryan. Hun kalte ham respektløs og brukte anledningen til å hylle den mer patriotiske Jason Aldean, en av de vemmeligste bøllene i hele Nashville – og det sier ikke så rent lite.

«With Heaven on Top»

Himmel og helvete

Som få andre norske artister behersker Sondre Lerche den vanskelige kunsten med å få ting til å høres lett ut. Det gjelder også på denne tre spors ep-en – en forsmak på musikk på gang. Her har Lerche med ­dyktige folk fra sitt faste band, samt gjestende musikere og sangere. Vetle Junker, Kato Ådland og Matias Téllez er medprodusenter.

Lerche (43) er i et melodisterkt hjørne, med temaer som tidvis minner om både Paul McCartney og det tidlige 70-tallets David Bowie. Grunnvollen ligger som vanlig i den lett jazza og latinamerikanske musikken, med elementer av både tropicália

oppfatte Lerche som velklingende overflate, fordi han er så elegant leken i musikken sin. Men da går man glipp av helt essensielle dimensjoner, spesielt hva angår de mørkt poetiske tekstene. Han har knapt skrevet så gode og ambisiøse tekster som her, og klarer å treffe uroa i samtiden. I 2026 banker han på døren til noen av de store engelskspråklige pop-dikterne.

«Turning up the Heat Again»

Elegant leken

Åpningskuttet heter «The Idiot», og starter med trommer som tidvis leder tankene til Hunt Sales’ klassiske torden-rytmer fra «Lust for Life» med Iggy Pop. Snart slår gitarriffene som kulelyn fra høyttaler til høyttaler, med mye av den samme intensiteten som The Stooges og New York Dolls sto for på det tidlige 70-tallet: en primalrock som senere band og artister skulle inkarnere, foredle og videreføre på nytt og på nytt.

Vi sitter med andre ord i baksetet på en lav, tung og omfangsrik amerikansk doning som primært er en tidsmaskin – forsterket med stål og lekre detaljer fra moderne skandinavisk industri. Fra bilradioen strømmer rytmer, melodier og holdninger som nok kan fremstå som nostalgiske, men som i tillegg representerer noe nåtidig og nærværende.

 med sitt første studioalbum siden «Automatic Thrill» i 2004. Samtidig er det mer enn 30 år siden bandet først dukket opp. Da står det litt på spill ved et comeback – ikke minst når du spiller hardtslående rock som avhenger av energi og intensitet. Du må passe deg for å slippe noe som svekker den opprinnelige kraften i katalogen, samtidig som du også må gi såpass faen at det fremdeles låter friskt, foroverlent og litt farlig.

Det lykkes Gluecifer nesten overraskende godt med på «Same Drug New High», som fremstår som et røvertokt gjennom rockehistorien. Frontmann Biff Malibu er 56 år nå, men har minst like snerrende kraft i stemmebåndene som før. Samtidig skriver bandet imponerende fengende låter, pakket inn et eggende lydbilde som både er dynamisk og dramatisk drivende. All honnør går til Arne Skagen, Rolf Ynge Uggen, Frithjof Jacobsen, Danny Young og Peter Larsson.

 ble med på bass i forbindelse med gjenforeningskonsertene rundt 2018, mens de andre har hengt med helt siden 1990-tallet – den hektiske perioden da rockescenen i Oslo virkelig tok av. Noe som igjen førte til etableringen av 

-begrepet, der Turboneger, Gluecifer, The Hellacopters og Backyard Babies gjerne kivet om tronen. Det er på mange vis imponerende at Gluecifer igjen fyrer opp fakkelen – og løfter den så høyt som på de elleve sporene her. Dette nye materialet må det ligge atskillig arbeid bak, samtidig som det låter spontant og nærmest selvantennende.

Tekstene er vel ikke mesternoveller, men byr på masser av relevante samtidsblikk, kule 

. Min favoritt er kanskje den som kødder med selve 

«Made in the Morning» er vel ellers den aller beste låten, men her er det mange kandidater – der et spor som «Another Night, Another City» nærmest treffer med energien til et tidlig Undertones. En av årets mest soleklare kandidater til Spellemannprisen for Beste comebackalbum på 23 år, som bør plukkes opp i en svart DeLorean med måkevinger.

«Same Drug New High»

Bra liming

Første gang jeg så Nashville-institusjonen Old Crow Medicine Show live, for mer enn tjue å siden, knocka de meg ut med sin ultraenergiske blanding av 

strengemusikk, bluegrass og akustisk punk. Felespilleren og sangeren Ketch Secor (egentlig Jay Ketcham Miller Secor, 47) skilte seg ut selv i denne sammenhengen; han spilte fele fra hofta og ga totalt jernet.

I dag er Ketch Secor det eneste originalmedlemmet igjen i Old Crow Medicine Show. De fyller til stadighet Ryman Auditorium, og slapp for noen uker siden fjorårets beste julealbum, «OCMS XMAS».

figur i den kontemporære countrymusikken, og han kaller seg til og med «Ambassador of Country Music». Passende derfor at Secors låt «Wagon Wheel», bygget på en liten flis av en Bob Dylan-sang fra 1973, var kjenningsmelodien til Ken Burns’ store dokumentarserie «Country Music» fra 2019.

Som country-ambassadør har Secor vært en stor inspirator for haugevis av unge musikere som har grepet fatt i akustiske instrumenter – deriblant Rhiannon Giddens’ første band, Carolina Chocolate Drops, og gitaristene/sangerne Billy Strings og Molly Tuttle. (Like før jul kom for øvrig nyheten om at Ketch Secor og Molly Tuttle har forlovet seg – i sannhet et 

sitt første soloalbum, «Story the Crow Told Me», inneholdende tolv sanger co-skrevet med Jody Stevens. Albumet er stappet med suveren historiefortelling: blant annet om da Old Crow Medicine Show ble oppdaget av den legendariske, blinde folk-gitaristen Doc Watson, som førte til bandets gjennombrudd.

Med på laget er selvfølgelig Molly Tuttle og, like selvfølgelig, Marty Stuart: country- og bluegrass-mesteren som var den som først ønsket Old Crow velkommen til Nashville på starten av 2000-tallet.

«What Nashville Was», som fusjonerer stringband, hiphop og samples med utdrag fra Bob Dylan- og Johnny Cash-innspillingen av «Girl from the North Country». Avslutningslåta er en pasjonert hyllest til de beste historiske sidene ved «Music City» og den tradisjonen som byen forvalter – med blikket særlig rettet mot Bobs 1969-album «Nashville Skyline», det som åpner med nettopp Dylan og Cash i duett.

«Story the Crow Told Me»

Det det var

I 2025 utviste techbransjen generelt, og Spotify spesielt, nok et lavmål hva moralsk kompass angår. Her hjemme har flere – om enn fortsatt få – musikere, som Valkyrien Allstars, tatt konsekvensen og fjernet musikken sin fra strømmetjenesten.

Med dette bakteppet kan det tenkes at det var mer enn bare Los Thuthanakas’ mektige musikalske uttrykk som fikk Pitchfork til å kåre duoens selvtitulerte album til fjorårets beste. Den boliviansk-­amerikanske duoen er nemlig ikke å finne på andre tjenester enn på Bandcamp (som ­kjøpbar nedlasting, plata er for lengst utsolgt i fysiske ­formater) og på Youtube. Hos sistnevnte er den til gjengjeld fritt tilgjengelig.

 distribusjonskanaler, har duoen – søsknene Elysia Chuquimia Crampton, som nå kaller seg Chuquimamani-Condori, og Joshua Chuquimia Crampton – unnlatt å mastre skiva. Det man hører er dermed råmaterialet, fritt for retusjering. Og det hele låter også ganske rått. Svært forenklet oppleves Los Thuthanaka som å høre flere album samtidig, der de ulike instrumentale lagene forteller dels komplimenterende og dels motstridende historier.

Håndverket er upåklagelig. Så er da heller ikke noen av søsknene Crampton nybegynnere i faget: Selv om utgivelsen er deres debut som duo, har Joshua gitt ut flere eksperimentelle album under eget navn, mens DJ og produsent Chuquimamani-Condori tidligere har gitt ut album under artistnavnene Elysia Crampton og E+E.

Både som Elysia og E+E har hen, via elektroniske virkemidler, utforsket ulike tradisjonsuttrykk fra Andesfjellene. Ofte har hen blitt nevnt i samme åndedrag som Arca og Sophie, andre avantgardister som evner å transcendere sjangre med en kroppslig tilstedeværende elektronisk musikk.

 i Los Thuthanaka blir denne tilnærmingen både forsterket og forrykket. Selv har Chuquimamani-Condori understreket at prosjektet er dedisert til Chuqui Chinchay, en panter som ifølge søramerikansk Aymara-mytologi er de skeives beskytter. For dette er nemlig noe i retning av en spirituell feiring av skeiv, postkolonial urbefolknings-pop.

Denne popen er mildt sagt alternativ og tidvis hard-rocka – som i gitarbruddene med trance-repetisjoner på «Jallalla Ayllu Pahaza Marka Qalaqutu Pakaxa», eller i de ­tilbakevendende postrock-partiene i elleve minutter lange «Kullawada ‘Awila’».

 behørige innslag av cumbia, av rytmiske drag fra de bolivianske og dels peruanske dansesjangerne caporal, kullawada og tarkeada, blandet med punk, samtidskunst og arkivarisk dekonstruksjon. Alt har en aktivistisk innstilling. Åpningssporet «Q’iwanakax-Q’iwsanakax Utjxiwa» skal for eksempel kunne oversettes til noe sånt som «skeives medisiner er her».

Dette kan lede tankene i retning de berømmelige røde og blå pillene i «The Matrix», som i ettertid har åpenbart seg som en skeiv filmserie. Likhetene mellom filmene og Los Tuthanakas musikk er ikke åpenbare, bortsett fra at de deler analogier til transisjon, til overskridelse og tidsoppløsning. Og ikke minst har de en vilje til forstyrrelse.

Man kan bli en smule forstyrret av å høre på ‘Los Thuthanaka’

«Los Thuthanaka»

Vilje til forstyrrelse

Det er lov å snakke om dyktige folk i «Marty Supreme» som ikke er skuespiller Timothée Chalamet. For eksempel Daniel Lopatin, aka Oneothrix Point Never, som har lydsatt Safdie-brødrenes siste to spillerfilmer, «Good Time» (som han vant pris for i Cannes i 2017) og «Uncut Gems» (2019). Lydbildet har hatt avgjørende betydning for helheten, så også for Josh Safdies kinoaktuelle A24-film om bordtennisspiller Marty Mauser (Chalamet).

 musikalske temaene så tidlig som i 2023, etter at han leste manuset. Og etter et sonisk 

av Safdie med spor som dukker opp i filmen, av New Order, Tears for Fears, Peter Gabriel osv. 1980-tallet er nemlig i soundtrackets sentrum, i en fortelling som utspiller seg på slutten av 1950-tallet. Kanskje for å understreke fiksjonen, og tidløsheten.

For lydbildet er mer tidsvariert enn å bare være åttitalls, med middelalderske og gotiske inspirasjoner. «Holocaust Honey», med sine omhyggelige synth-arpeggioer og majestetiske koringer, nikker eksempelvis til Wendy Carlos’ vocoder-versjon av Henry Purcells «Music for the Funeral of Queen Mary» og andre tolkninger av klassiske verk fra Kubrick-klassikeren «A Clockwork Orange».

 uttrykk, med bistand fra Tsjekkias nasjonalsymfoniske orkester, kuraterte stemmer fra Vienna Synchron Choir og en rekke dyktige multi-instrumentalister, speiles karakteren Marty Mausers ambisiøse drømmer og eventyrlige persona, på til sammen 23 temaer. Kaoset i Mauser er godt skildret i enkeltsekvenser som i den formskiftende og flyktige «The Apple», hvor synthene aldri klarer å slå seg til ro.

At det musikalske oppleves så levende og rikt, skyldes den forseggjorte kurateringen av lydkilder. Flere av dem utløser umiddelbare assosiasjoner og bilder, som vegguret i «Hoff’s» og kirkeklokkene på «Back to the Hoff’s». Samtidig spilles det på nostalgi til epoker mange av oss kanskje ikke har levd, men har ideer om – som saksofonen på «Fucking Mensch» og «Rockwell Ink» og dens link til gamle TV-introer og Kenny G.

planta i samtida, om ikke åpenbart, så subtilt: «Motherstone» er injisert med marimbaen fra default-ringetonen til Iphone. Og det er ikke det eneste stedet der en synth gir tek-assosiasjoner: «I Love You, Tokyo» har en kort sekvens som minner om en eller annen startup-lyd til et Windows-program, før den høres ut som kultbandet Goblin som lager western-score.

Selv om det greines ut i flere retninger, er det en kontrakt i bånn som gir en helhetlig sammenheng. Fengslende og drømmende, eksotisk og nært er noen av fellesnevnerne – og vinneroppskriften, i det som står seg ut som et av de siste årenes mest spennende filmmusikkverk.

«Marty Supreme (Original Soundtrack)»

Vinneroppskrift

Den engelske kvartetten Dry Cleaning tilhører den typen band hvis uttrykk – svøpt som det er i postpunk-tradisjonen – ofte påkaller direkte sammenligninger med fordums storheter. Den amerikanske kritikerlegenden Robert Christgau beskrev lyden av debut-ep-en «Sweet Princess» (2018) som «et Gang of Four for hverdagslivet», mens debutalbumet «New Long Leg» (2021) fikk Dave Segal til å forestille seg «en sjenert Annette Peacock som fronter the Fall eller PiL eller The Banshees».

Med alle disse referansene på bordet, er kanskje det mest slående ved gruppa hvor umiskjennelig de låter som seg selv – og har gjort det fra dag én.

 for Dry Cleanings egenart må tilskrives sanger og tekstforfatter Florence Shaw. Bildekunstneren og universitetslektoren ble noe motvillig hanket inn som frontfigur etter å ha deltatt på én kaotisk øving, og den dypt uaffekterte snakkevokalen hennes ble umiddelbart bandets signatur. Det samme gjelder de bevissthetsstrømmende tekstene, der hverdagslige situasjoner og observasjoner sklir ut i absurde, morsomme og groteske retninger – ofte samtidig.

Mens «New Long Leg» og oppfølgeren «Stumpwork» (2022) begge hadde PJ Harveys faste samarbeidspartner John Parish i produsentstolen, brukte bandet denne gangen tid på å finne den riktige fødselshjelperen for tredjealbumet. Valget falt til slutt på walisiske Cate Le Bon, som både gir ut knudrete, givende popmusikk på egen hånd og loser band som Deerhunter, Wilco og Horsegirl gjennom nye soniske eventyr som produsent. Det viser seg å være et inspirert valg.

har vært mulig å høre seg mett på de selvpålagte begrensningene i Dry Cleaning-estetikken, utvider de elleve låtene som utgjør «Secret Love» spillerommet på subtilt, men effektivt vis. Snarere enn å strømlinjeforme uttrykket, bygger Le Bon og bandet det ut i bredden, der det eksentriske og det fengende jobber i tospann.

Hør bare på det betydelige stilistiske spennet mellom det illevarslende, no wave-funky åpningssporet «Hit My Head All Day», den pure 

-popen på «Blood» og Television-dunstende sanger som «The Cute Things» og «Cruise Ship Designer». At Shaw denne ganger 

mer og bedre enn ­noensinne før, knuser tilløpene til monotoni ytterligere.

byr på skivas mest minneverdige lyriske setup: ​​

I’m a cruise ship designer / I’m striking while the iron is hot / I’m making the most of a bad situation

. Andre tekster handler om trivialiteter som motvilje mot å vaske (

I could never live with someone who didn’t enjoy scorched and burned foods as much as me

), men det underlige og bisarre befinner seg aldri langt unna (

I enjoyed your gig, even though I thought there were spiders all over me

Skal det pirkes – og det skal det jo – kunne bandet med fordel avsluttet albumet med den uvanlig luftige og vakre balladen «I Need You» framfor mer energiske «Joy». Ellers er dette hverdagsmagi på et høyt nivå.

Det eksentriske og det fengende jobber i tospann

«Secret Love»

Hverdagsmagi

Frida Fliflet

Silvana Estrada skulle eigentleg ikkje laga eit trist album. Etter debuten og det internasjonale gjennombrotet «Marchita» (2022) – ein lyrisk, tidvis nitrist meditasjon over tapt kjærleik – skulle ho visa at ho ikkje berre var 

. Så fekk ho hjartet knust igjen. Så blei bestekompisen kidnappa og drepen. Skjebnen var dermed forsegla for andrealbumet, «Vendrán Suaves Lluvias», som kom i oktober. Det blei ikkje noko glad-plate frå 28-åringen.

Men dette er ikkje eit album utan håp: Tittelen, som kan omsetjast til «Mjukt regn vil komma», ber bod om det. Den nikkar til amerikanske Sara Teasmans dikt «There Will Come Soft Rains» – ikkje Bob Dylans «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Det finst nemleg lite av Dylans svartsyn her, heller ein mild optimisme – eller i det minste ein vilje til å fortsetta, til å stå opp kvar bidige dag, sjølv om hjartet er rive i fillebitar.

enn eit hav av tvil / og det einaste eg snublar i, er skuggen min

, sukkar Estrada i «Como un pájaro» («Som ein fugl»). Ho tenner lys, ligg vaken og ber om å få vera i fred viss ho framleis grin ved soloppgang. Men ho jobbar med å komma seg gjennom det, forsikrar ho: 

Mens heile verda søv, prøvar eg å lega meg sjølv.

Den er moden, denne livsviljen, for eit menneske som står i stor sorg. Men som alle veit, kan stor sorg også bli til stor kunst. I fjor skreiv Estrada eit lite essay i New York Times, der ho slo fast: «Å synga er det som reddar meg frå frykta».

vaks opp i ein musikkfamilie i fjellbyen Coatepec. Ho står i ein rik, latinamerikansk folk-tradisjon, men ho har også ein popsensibilitet – ho og Aurora Aksnes har faktisk gjort ein versjon av singelen «Cure for Me» – ho er jazzutdanna og kan samanliknast med folkpopartisten Natalia Lafourcade.

På platas såraste låt, «Un rayo de luz» («Ein stråle av lys»), siterer ho landskvinna Chavela Vargas, ein av Latin-Amerikas store folkesongarar: 

¿Cómo será de hermosa la muerte / que nadie ha vuelto de allá? 

: Kor vakker må ikkje døden vere / når ingen har kome tilbake derfrå?

Det er trøystande ord, men også talande for Estrada si låtskriving: undrande, lyrisk, fokusert på dei store kjenslene og, ja, smerte. 

både om den tekstlege finfølelsen, arrangementa og gitarspelet hennar – og ikkje minst måten ho spelar på hovudinstrumentet, den venezuelanske cuatroen (som kan minna om ein ukulele).

Jo då, Estrada kan fint bli både sint og dramatisk – høyr berre 

’en «Good Luck, Good Night» – men stort sett lar ho mellomromma snakka. Vokalen, som for det meste er tatt frå demoinnspelingane, er på sitt mest verknadsfulle når ho er nedpå. Med cuatroen og stemma saumlaust samanfletta, kan ho vera både forteljande og spørjande i same frase, som ho føler seg fram mens ho syng.

Estrada fokuserer på dei store kjenslene

«Vendrán suaves lluvias»

Eit lys i natta

At kvartetten [Ahmed] har vært et av de siste årenes mest omtalte jazzgrupper, er smått utrolig. For det første baserer de nesten hele repertoaret sitt på komposisjonene til en annen musiker: bassisten og oud-spilleren Ahmed Abdul-Malik. På slutten av 50-tallet og første halvdel av 60-tallet forente han jazz med musikk fra Midtøsten og Nord-Afrika. For det andre tolker de Abdul-Maliks musikk på helt særegent vis. De gjør aldri noe forsøk på å gjengi låtene slik man kjenner dem fra originalinnspillingene.

Snarere tar pianist Pat Thomas, altsaksofonist Seymour Wright, kontrabassist Joel Grip og trommeslager Antonin Gerbal utgangspunkt i korte bruddstykker fra Abdul-Maliks låter, borer seg ned i dem og strekker musikken ut i helt andre retninger. De kan repetere et gitt motiv over lange strekk, eller spille ulike variasjoner av disse, nærmest for å undersøke hvilken vinkling som har sterkest effekt. Sesjonene kan strekke seg opp mot en time.

 betaler seg særlig live. Her skyller repetisjoner og variasjoner over en som bølger av energi, med eskalerende spenningsmoment, der toppene blir ekstatiske. Slik sett, og det er mulig jeg har gjort denne sammenlikningen tidligere, kan [Ahmed] live minne like mye om et optimalt DJ-sett på en klubb som en jazzkonsert.

Deres beste utgivelser så langt, som den monumentale boksen «Giant Beauty», har da også vært liveopptak. Men jeg synes studioinnspillingen «[Sama’a] (Audition)», utgitt på det britiske plateselskapet Otoroku seint i fjor, føyer seg fint inn blant [Ahmed]s beste. Her har kvartetten forandret fremgangsmåten sin noe, og spilt inn de fire stykkene på Abdul-Maliks album «Jazz Sahara» (1958) i samme rekkefølge – men fremdeles på sitt eiendommelige vis.

(til sammenlikning!) konsise og kortere låtene bygges ikke spenningen opp over like lang tid. Låtenes opprinnelige melodiske motiv er også noe mer gjenkjennelige, som motivet i starten av «Farah ‘Alaiyna [Joy Upon Us]». Her spinner de ut i frilynt swing-driv av typen man nesten kan trampe foten til – selvsagt kontrastert med hamrende, dissonante pianoakkorder og skjærende saksofonhyl.

Albumet kan nok være en mer lettfordøyelig tilnærming til [Ahmed]s musikk. Samtidig er ikke kvartettens kraft forringet på noe vis.

Den vuggende rytmen på «Ya Annas [Oh, People]» er fornøyelig, men den er også omringet av stormende øyeblikk. Det er lett å bli revet med av det løpende bass-og tromme-drivet i starten på «Isma’a [Listen]», og det oppløftende saksofonmotivet som kommer inn – mens Pat Thomas’ strømmende, snublende pianotoner gir en opplevelse av at man må holde seg fast for å følge med. Men deri ligger også mye av spenningen.

En mer lettfordøyelig tilnærming til [Ahmed] sin musikk

«[Sama’a] (Audition)»

Eiendommelig vis

Martin Bjørnersen

Rapper og produsent Pink Siifu har siden debuten for et drøyt tiår siden sluppet en imponerende og uoversiktlig strøm utgivelser, i diverse formater og sjangerlandskap. I tillegg til samarbeidsprosjekter, og et nær tresifret antall gjesteopptredener som spenner fra en Avalanches-single i tospann med Weezer-vokalist Rivers Cuomo, til vers på prosjekter fra de norske produsentene FredFades og Ol’ Burger Beats. Han er født en gang i 1992, i Birmingham i den amerikanske delstaten Alabama – samme fødeby som Sun Ra og Gucci Mane. Det siste føles verdt å nevne med tanke på det uvanlig ekspansive spennet uttrykket og diskografien hans etter hvert har fått.

I januar kom det som kan telles som det fjerde soloalbumet (alt ettersom hva man regner med), «Black’!antique». En mildt sagt intens lytteopplevelse på nesten 80 minutter, som nå like før jul har fått en slags bonus eller utvidelse i de 13 låtene på bonusslippet «Onyx’!». Til sammen kan de lyttes til som ett album på strømming, om du har drøye to timer til overs midt i stria. Og det anbefales, selv om det ikke akkurat er avkoblingsmusikk det er snakk om.

skiva med lange strekk som kan betegnes som … «støy-rap» som dras helt ut i både noise-rock og ren støymusikk, så over i basstung fengende klubbrap-omegn med legitimt øreormende hooks før det desintegrerer igjen. Og det er bare begynnelsen på det enorme soniske spennet her. Som vekselvis vekker sterke assosiasjoner til alt fra Dej Loaf, Playboi Carti, Charles Mingus (konkret solopianoskiva «Myself When I Am Real»), Backwoodz Studios (både Armand Hammer og flere fra den gjengen dukker opp med bidrag langs veien), Dungeon Family, JPEGMafia, DJ Screw og mye mer. Mot slutten, eller et stykke inn i «Onyx’!»-delen, dukker det til og med opp en slags Atlanta/Miami Bass-låt (den dustete dansevennlige «EGM»).

 og oppklarende assosiasjonen eller sammenligningen blir likevel Kanye West anno «Yeezus». Som er et åpenbart og uttalt forbilde (i likhet med Outkast, Sun Ra og Playboi Carti). Selvsagt er det velkomment i 2025, å kunne høre musikk med samme overveldende kaotiske rap-kreativitet som Kanye på sin kreative peak, fritt for bipolar nazisme. Uten å dermed påstå at Pink Siifu har noe i nærheten av samme mainstream-potensial, eller slike ambisjoner som noen drivende kraft.

Han har, i all fall om vi betrakter ham utelukkende som rapstemme, heller ikke noe i nærheten av samme stormannsgale karisma. Og selv om det er forfriskende med en «undergrunnsartister» som så åpent og i så stor grad lar seg inspirere også av skikkelser fra sentrum av popkulturen, skal det sies at albumets aller svakeste punkt er de to låtene som ender opp som Temu-Playboi Carti, mot slutten («Mike Vick’!» og «Nun+»).

 peker også mot det som er en av Pink Siifus store styrker i tilnærmingen her. Som er hvordan hans egen vokal konstant ligger påtakelig lavt i miksen, og – i motsetning til de ofte egosentriske forbildene – konsekvent sikter mot å gli inn i lydbildet, som en uatskillelig del av musikken, med alle sine forunderlig uforutsigbare svinger og stilskifter. Det er kanskje 

 som gjør dette kaotisk overveldende albumverket så underlig sammenhengende, at det faktisk henger sammen som album og som statement. Og det er kanskje her han har lært mest av Kanye, for Pink Siifu er også produsent og medprodusent sammen med en usaklig lang liste med bidragsytere (med femten medprodusenter og sju gjestevokalister bare på de tre første sporene her).

Det føles som en frisk pust i en tidsånd der hiphop og rap på en og samme tid blir konsolidert som en kulturell milepæl, men også kanonisert som et artefakt med offisielt 50-årsjubileum. Og samtidig – enten man vil kalle det et paradoks eller en naturlig konsekvens – har mistet hegemoniet sjangeren har hatt over salgslistene i drøye 30 av disse årene.

«statementet» her? Vel, iallfall ikke at Pink Siifu skrives ut som rappens redningsmann med store bokstaver. Det «Black’!antique; Onyx’!» sier, rent musikalsk sett klart og tydelig, er at hiphop ikke trenger noen redning. Fordi hiphop i seg selv er omskiftelig, mangefasettert, uforutsigbar og paradoksal. Hiphop er ikke summen av sine byggesteiner, men en historisk radikal tilnærming til sine byggesteiner, og hvordan man fra grasrotnivå med begrensa ressurser lager noe nytt og uhørt ut fra uforutsigbart utvalgte bestanddeler.

Hiphop er en afroamerikansk DJ som forlenger rytmebrekket i Kraftwerks «Trans Europa Express» på to platespillere på en Halloweenfest i The Bronx strømkuttsommeren 1977. Hiphop er De La Soul på turné med N.W.A, Kanye West i studio med Elton John og en technoprodusent fra Düsseldorf, Kendrick Lamar med tornekrone på Glastonbury og André 3000 med en meksikansk aztekerfløyte. Og tusen ting til som vi enda ikke har hørt. Det er den høyst nødvendige påminneren Pink Siifu bringer til bordet.

«Black’!antique; Onyx’!»

Påkoblingsmusikk

Det er noen gjentakende troper i musikkjournalistikken. En av dem er å utrope 

Det er som om savnet etter begavelsen Buckley, som døde i 1997 etter å ha gitt ut kun ett album, må fylles av unge menn med gitar og et over gjennomsnittlig følelsesregister i stemmen. Som oftest er sammenlikningen ufortjent for alle parter.

Men så er de disse sjeldne tilfellene der inspirasjon fra Buckley ­kanaliseres til å være noe mer – noe annet – enn 

nostalgisk reproduksjon. For eksempel i tilfellet den irske sangeren og låtskriveren Dove Ellis.

 fra den irske havnebyen Galway, men bor nå i Manchester, og har vært et ukjent navn inntil helt nylig. Men årets store indierockhype Geese hadde ører og teft med seg. De amerikanske oppkomlingene har nemlig tatt Dove Ellis med som eneste oppvarmer når de i disse dager turnerer USA.

 ved Ellis, som inkluderer en mildt sagt moderat egenaktivitet i sosiale medier, bidratt til at debutplata «Blizzard» har fått musikkpressen til å få ferten av 

Antallet euforiske omtaler er i hvert fall bemerkelsesverdig. Dette inkluderer også rapporter fra konsertene, der selv Ellis’ reserverte sceneshow hylles som eksepsjonelt tilstedeværende.

Musikk

The Demise of Planet X

Letting All Light Through

You Could Totally Be Next to Me

Can’t Take My Story Away

Dreamer+

Thomas Moen Hermansen

With Heaven on Top

Turning up the Heat Again

Same Drug New High

Story the Crow Told Me

Los Thuthanaka

Marty Supreme (Original Soundtrack)

Secret Love

Vendrán suaves lluvias

[Sama’a] (Audition)

Black’!antique; Onyx’!

Blizzard

The King Is Back

Friend

The Kasambwe Brothers

Holo Boy

First Amendment

Things of This Nature

Daylight Daylight