Chris Monsen

#fff

Kontrabassisten og barytongitaristen Nicolas Leirtrø har tilsynelatende vært til stede overalt hvor ung, spennende jazzrelatert musikk har funnet sted de siste årene. Som gitarist er han del av kraftjazztrioen I Like To Sleep og nifse, atmosfæriske Teip Trio. Som kontrabassist har han blant annet vært sentral i Amalie Dahl’s Dafnie, spilt pop-jazz med den talentfulle trommeslageren Veslemøy Narvesen, og buldrende frijazz med veteranen Mats Gustafsson.

Leirtrø solodebuterte i fjor med «Cherry Blossom», en utgivelse med syv improvisasjoner for kontrabass, kun utgitt på kassett og digitalt. Men han hadde mer på gang, noe som snart åpenbarte seg under tittelen «Action Now!» Dette er et audiovisuelt prosjekt – en hyllest til langsomme kreative prosesser – som innbefatter en serie med grafiske trykk, lagd av Leirtrø selv, og musikk utformet fra Leirtrøs grafiske notasjoner.

Til å tolke og fremføre disse notasjonene fikk han med seg nevnte Gustafsson og Narvesen, og i tillegg den anerkjente britiske pianisten Kit Downes.

 i fjor spilte de inn musikken som nå foreligger som albumet «Entrance». Som substantiv kan ordet bety «inngang» eller «entré»: en naturlig tolkning i denne sammenheng, all den tid dette også er navnet på åpningssporet.

«Entrance» utfolder seg fra Gustafssons luftige fløytetoner, svevende orgel fra Downs, lette strengeplukk fra Leirtrø og så vidt berørte cymbaler. Etter hvert tiltar den i styrke og får en mer håndgripelig form når Gustafsson går over til saksofon. Stykket blir som en åpning inn mot resten av albumet: Her er musikk som har i seg flere elementer av Leirtrøs tidligere musikalske arbeid. Samtidig er det blitt noe helt spesielt. Mye er mørkt og dystert, men det er også trollbindende.

 nettopp bety å «bringe i transe», «henrive» og «trollbinde». Det var også opplevelsen jeg satt igjen med etter å ha sett bandet live i fjor, og som de nå har klart å videreføre i innspilt form. Musikken drar lytteren med i hypnotiserende mønstre, ofte med Leirtrøs standhaftige bass som pådriver, men også med melodiske motiv som innsmigrer seg i øregangene – før man med ett blir kastet ut i veldige virvelstrømmer.

På låta «Action Now» er bassriffet nærmest drønnende, insisterende. Trommene har en nesten rock-artet beat som Gustafsson og Downes først spiller sørgmodige, lange toner over. Det dystre og faretruende ligger i bakgrunnen på mye av albumet, og av og til, som her, trer det frem i forgrunnen og bruser opp i viltre utbrudd og dissonans – eksempelvis med Gustafssons skjærende saksofonhyl – der de involverte strever med å gjenvinne kontroll.

Men det er ikke noe fatalitet å spore her. Selv om avsluttende «End Dance» antyder at man nærmer seg en slutt, så møtes denne med pulserende rytmer, ivrende byks og utrop. Enden er nær. Til kamp nå!

«Entrance»

Til aksjon!

Ida Messel

Han kan godt ha sittet i et luftig innspillingsstudio i en tidligere herregård i Provence, Morrissey – omgitt av vinranker og fjerne alpetopper. Faktum er likevel at han høres ut som den siste gjenværende gjesten på karaoken på danskebåten. De andre har for lengst gått ned til lugarene sine, men under innseilingen sitter én skikkelse igjen i det glorete lyset. Han har en altfor åpen skjorte og en hånd som bare så vidt gidder å holde mikrofonen opp mot munnen over de generiske gitarlydene:

I wanna move away from those who stare at screens all day / I want to speak up and not be trapped by censorship / In search of wisdom so much wiser than my own.

Når Steven Patrick «Moz» Morrissey fra Manchester – tidligere frontmann i legendariske The Smiths – vender tilbake med sitt første studioalbum på seks år, er det en dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen. «Moaning session», kaller Nick Ruskell i The Telegraph det. «Do not listen to it», slår Grant Sharples fast i nettmagasinet Paste. Har anmelderne glemt hvem de faktisk har med å gjøre?

 er bygget på grunnmuren av Morrisseys egne utålelige personlighet. Det er likevel ikke til å stikke under kaféstol at selv om The Smiths sikkert er all verdens hipsterbaristaers desiderte favorittband, er sjefen sjøl – i beste fall – vanskelig å ta stilling til. Morrissey har støttet Nigel Farage (leder av det høyrepopulistiske Reform UK), antydet at Londons muslimske ordfører Sadiq Khan «ikke kan snakke ordentlig», og omtalt kinesere som «en underart».

I låta «Notre-Dame», spilt live siden 2023, gjør han kirkebrannen til ytre-høyre-symbolikk: 

We know who tried to kill you / Notre-Dame, we will not be silent.

 Selv om teksten er endret siden liveversjonen, ligger fortsatt en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori under – at muslimske terrorister sto bak brannen, og at liberale politikere skjuler det.

Det rent låtskriver-tekniske glimter greit til andre steder i albumet, med innbakte pekere mot tidligere låter. Det er som om historiene har fått et nytt kapittel, som måten «Headache» følger opp «Will Never Marry» (1990). På samme måte følger «Zoom Zoom the Little Boy» opp dyrevelferdskvedet «Meat Is Murder», hvor Morrissey nær sagt innlosjerer hele faunaen i arken sin

 «Boulevard» besjeler gata han går i på en fiffig måte: 

No one will ever see me this close, this soused / As drunk as skunk and sunk / Just you / Boulevard,

synger han, som i en oppfølger til «On the Streets I Ran» fra 2006.

Tematisk er vi hjemme i velkjent Moz-habitat: ironisk selvmedlidenhet, romantisk misantropi og den evige følelsen av å stå utenfor. 

She tells you you’re not good enough, not rich enough / Not man enough, not fast enough / Not you enough, you don’t joke enough / Because you just do not take coke enough, 

som han synger på «Kerching Kerching». Låta resonnerer tilbake til «I Know It’s Over» fra 1986: 

If you’re so funny / Then why are you on your own tonight?

beskriver i selvbiografien sin, var han i utgangspunktet en nerd som lengtet etter å bli en del av musikkhistorien – kanskje for å kompensere for mer asosiale personlighetstrekk. Han dyrket David Johansen og New York Dolls, og forgudet Roxy Music – som han for øvrig gjør et temmelig middelmådig cover av på «Amazona». Låter som den, eller «Lester Bangs» reflekterer Moz’ musikalske oppvåkning, samtidig som han prøver å skrive seg selv inn i samme fortelling.

Sistnevnte er en fiffig ode fra rockestjerna til rockekritikeren. Den er også et lite blikk i bakspeilet for Morrissey, og en litt motvillig innrømmelse om å lengte etter å bli sett. Bangs, den ikoniske Rolling Stone- og Creem-skribenten, døde 30. april 1982. Det var måneden før The Smiths kom sammen for første gang, etter at Johnny Marr dukket opp på dørstokken til Morrissey i Manchester og spurte om de skulle starte band.

En dyster og selvmedlidende affære fra ende til annen

«Make-up Is a Lie»

Denne kjipe mannen

James Blake åpner sitt niende album siden den selvtitulerte debuten i 2011 med: 

En transponert, fordreid vokal blander seg med den naturlige stemmen hans, i det som ligner på en mekanisk framprovosert stotring, over tvilende synthpads. Hver gang det beveger seg mot muntert blir det mørkt igjen, og vice versa. Det er dunkelt og uhyggelig, men ikke uten antydning til håp.

I don’t know how we got here / But I think we might be sleeping / I think we might be walking / To the death of love

, fortsetter han i låta etterpå. Lite tyder på at han sikter til forholdet til kjæresten Jameela Jamil, all den tid de har drevet PR-kampanje for albumet på sosiale medier, som går ut på å erklære sin kjærlighet til hverandre. Låt nummer tre, kalt «I Had a Dream She Took My Hand» handler derimot om henne.

 å handle om måter kjærligheten fungerer som hegnende skjold rundt hovedpersonen i en tid der verden er fæl.

, søtt, men mye av poenget i denne omgang er at Blake vil bli mer personlig, og styre kommunikasjonen med publikum selv. Etter 15 år i det store musikklivet starter Blake nemlig eget plateselskap, Good Boy Records, for å få så mye kreativt armslag som mulig. Det skyldes også at han er blant artistene som har knekt strømmekoden best, og rett og slett ikke ser behovet for å være tilknyttet de svære plateselskapene lenger.

Kreativt albuerom til tross: med summende basser, 2-step-rytmer plukket fra hverandre og overbearbeiding av Balkes sjelfulle vokal, kjennes denne plata som en av hans mest forutsigbare til nå.

 Flinkisen og virtuosen er oppvokst med musikerforeldre i London, klassisk opplært i piano fra barnsben, og videre gjennom en populærmusikk-grad fra Goldsmiths. Han har en stemme av gull og diplomatpass i den alternative sjangerverdenen. Kan Blake noensinne tråkke helt feil?

Kanskje bare når han repeterer seg selv for mye. Måten stemmens soul-kapasitet skal møte sin mekaniske motsats i det lavoppløselige, summende, trommemaskin-dirigerte arrangementet på «Through the High Wire», er et eksempel på det. Det samme er 

i «Days Go By» og den oppskriftsmessige britiske rap-featuren på klubbpop-låta «Doesn’t Just Happen» med Dave. Den har blitt i overkant gjenkjennelig nå, denne 

lydkonstruksjonen av en fjær (vokalen) som stryker deg forsøksvis helbredende over ansiktet midt i et migreneanfall (arrangementet).

 fra «Playing Robots Into Heaven» (2023) er med på den ekstatiske «Rest of Your Life». Det friskeste albumet har å by er likevel når uttrykket blir mer instrumentalt og band-preget, slik som i «Trying Times». En sprø og tydelig skarptromme dirigerer myke gitarstrenger, og danner et varmt, behagelig teppe bak stemmen. Det er ikke så mye vokale sprell eller store krumspring her, i stedet ligger styrken i den nesten-brudevals-aktige enkelheten.

På «Make Something Up», «Feel It Again» eller «Just a Little Higher» er fokuset også mer ensidig rettet mot stemning og fine melodier, der lydbildene har plass til å puste. Det er når James Blake – på papiret – er mest oppskriftsmessig at han overrasker mest.

#000

«Trying Times»

Verdenssmerte

Ida Madsen Hestman

Den dype bassen runger i kroppen, før en monstrøs growling kommer inn og tar over, som lyden av et indre som har bukket under for mørke krefter. Låta «Den svake mannen» setter tonen for Rosa faenskaps oppfølger til deres kritikerroste debutalbum «Jeg blir til deg» fra 2023.

Svartmetall-trioen er en motvekt i en sjanger med litt vel mye testosteron og usunne høyrevridde tendenser. De er uttalt på venstresida, de feirer skeivhet og likhet, og retter frustrasjonen sin mot homofobi, kapitalisme og fascisme.

 seg med andre ord ikke til ro med å se på at verden gradvis blir mer og mer dystopisk. Albumet er en påminner om at man alltid må jobbe for å bevare noe godt – det være seg venner, kultur eller demokrati. Denne innsikten speiles i svartmetallens mørke, samtidig som de henter inspirasjon fra andre (mikro)sjangre innen punk og metall.

Det er en sårbarhet som preger låtene her, som når trommene gyver løs som et maskingevær mens en rolig melodi svever over i et sørgmodig landskap. For melankolien tar tidvis bolig i musikken, gjerne når den strippes helt ned – hør bare på mellomspillet i «Klarhet i kaos» eller introen til «Famler i hatet».

Om tekstene er vanskelige å tyde gjennom den massive lydveggen, er «La barna leve», som tittelen sier, ganske åpenbar. 

 ropes det ut i refrenget med eksplosivt sinne over fjetrende riff.

oppleves både nihilistisk og optimistisk, etter bandets uttalte intensjon. Det veksles mellom tankefulle partier og kamplysten energi, fra ensomt og kaldt til opprivende og glødende. Samtidig er låtene usedvanlig fengende.

Sistesporet, «Jeg våkner snart», er en over ni minutter lang finale som oppsummerer plata, der raseri, frykt, sorg og mer til møtes. Det gjentakende ropet 

 blir mer kraftfullt for hver gang det repeteres, som om det var et ekko fra ens egen desperate underbevissthet. Samtidig føles det sprøtt nok som en trøst i en absurd virkelighet.

«Ingenting forblir»

Lys våken svartmetall

Sentralt på den amerikanske cellisten Tomeka Reids nyeste album er ulike form for bånd. Familiære, vennskapelige, kunstneriske og geografiske. Albumomslaget er prydet av bilder av Reids oldemor, bestemor og tante, og ellers er jo båndene hun har knyttet til kvartetten sin viktige.

De fire faste medlemmene i Reids jazzgruppe har spilt sammen på plate siden 2015: kontrabassisten Jason Roebke, gitaristen Mary Halvorson og trommeslageren Tomas Fujiwara. Båndene dem imellom har blitt stadig tettere ettersom årene har gått, noe som gjenspeiles i det uanstrengte samspillet, der de nær sagt avslutter hverandres setninger.

 Reid i mer utstrakt grad pizzicato, og det gir musikken et enda mer elastisk, sprettent preg enn tidligere. Ja, det er som om de tre strengeinstrumentene danser, hopper og hinker mellom hverandre, med trommene som oppjager.

Tittel- og åpningslåten eksemplifiserer dette så godt som noe. Fujiwaras rapp på trommene antyder en letthet som Reid og Halvorson understreker i motivet de spiller i tandem. Roebke byr på et liknende kontrapunktisk tilsvar til dette. I soloene fortsetter denne dansen.

Stykkene «a(ways) For CC and CeCe» og «Silver Spring Fig Tree» følger ­liknende mønstre i ­samspillet. Så også «Oo long!», et høydepunkt. «Under the Aurora Sky» er derimot stillferdig og ­atmosfærisk, og inneholder et av få strekk der Reid spiller med bue, i en sår og vakker solo.

«Dance! Skip! Hop!»

Skipper videre

Eirik Blegeberg

Hvis musikken til Harry Styles (32) bare hadde være halvparten så friskt frampå som antrekkene hans, ville han vært i popens fortropp. Men slik er det jo ikke – du hører liksom ikke hvor gøyale bukser han har trukket i. Samtidig skal det vondt gjøres å mislike en superstjerne som er såpass opptatt av å 

. For Harry er da en god gutt, en svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet. Men veldig 

at han her nevner LCD Soundsystem som en av referansene til «Kiss All the Time. Disco, Occasionally», Styles fjerde soloalbum etter at One Direction ble satt på pause for ti år siden. James Murphys LCD slo nemlig gjennom med «Losing My Edge» tidlig på 2000-tallet, og var lenge det mest 

danserockband. I «Losing My Edge» gjør Murphy narr av sin egen frykt for å miste kulturell relevans i riktige kretser. Han trenger ikke å være redd lenger, relevansen er borte.

Ikke at Harry Styles har ødelagt for LCD Soundsystem – det har de gjort selv, ved å bli til en evig turnerende oldies-maskin som ikke har sluppet en ny plate siden 2017. Det er bare påfallende at Styles har valgt å hoppe på LCD-toget først nå, såpass mange år for seint. Men her er vi, litt bakpå, mens Styles sverger til både romantikk og en anelse disco, 

mye disco denne gang, men noen deilige drypp er det – blant annet i åpningssporet og første singel «Aperture», med housepiano, gospelkor og det nærmeste vi kommer LCD Soundsystem i løpet av disse 42 minuttene. Den sangen er nesten til og med 

, særlig hvis gospelkoret hadde fått enda mer plass. Det gjør de nemlig i konsertfilmen som ble sluppet på Netflix forrige helg: «One Night in Manchester», med et ferskt opptak fra den røde byen.

Slik jeg opplever liveversjonene av «Aperture» (det er to av dem), avslører de hva som egentlig bor i låta, bare den blir framført euforisk nok. I albumversjon er den litt blassere enn hva den hadde trengt å være, akkurat som deler av albumet ellers. For selv om det er hyperproft i alle ledd – fra den snertne perkusjonen i «Ready, Steady, Go!» til strykerne i «The Waiting Game» – sklir også enkelte sanger forbi uten å bite hardt nok fra seg.

som vanlig med Kid Harpoon og Tyler Johnson. De har ikke helt klart å nappe noen «As It Was» (2022) opp av hatten – en av virkelig gigantiske hitlåtene fra dette tiåret. Men «American Girls» har i det minste det store stadion-potensialet, og «Taste Back» har det nydelige, lettbeinte refrenget som er en slags Styles-spesialitet – med en tekst om en upålitelig eks med hvitt i nesa og litt for mye i glasset.

Det må ellers poengteres at Styles’ tekster er habile, særlig hvis dette skal vurderes som voksenrocka teenpop (og det skal det vel kanskje?). Han er muligens den nest rikeste unge musikeren i Storbritannia (etter Ed Sheeran), men har – utrolig nok – ikke mistet grepet om virkeligheten av den grunn. Han har sin iboende skepsis til kjendistilværelsen intakt: 

Oh, what a gift it is to be noticed / But it’s nothing to do with me

. Eller som det heter i den samme «Paint by Numbers»: 

It’s a little bit complicated / When they put an image in your head, and now you’re stuck with it

mens man egentlig vil være en i mengden, sammen med alle andre, er noe av den tematiske overbygningen her. Noe som sikkert delforklarer Harry Styles’ forkjærlighet for langløping generelt og maraton spesielt. I Berlin maraton i september løp han på 2:59:13 under det ganske herlige navnet Sted Sarandos, og han er ikke uten humor i sangtekstene heller – som når han omtaler seg selv om en 

Det er klart at spillerommet til en popartist som Harry Styles er begrenset, men det er tegn her som peker i retning av modning og midtliv. Albumets to beste sanger er inspirert av henholdsvis Vampire Weekend og Paul Simon (sånn apropos relaterte artister). På balladen «Coming up Roses» henter han ut sin ypperste Ezra Koenig-imitasjon anno 2019 mens han trygler henne: 

Just for tonight, let’s go hangover chasing

En svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet

«Kiss All the Time. Disco, ­Occasionally»

Harrys nye hus

Arvid Skancke-Knutsen

-kvartetten Atlanter tilbake, og kanskje tittelen på deres nye album nettopp spiller på tiden som går. «Klokker» er bare deres tredje plate siden 2013, da de ga ut det kritikerroste albumet «Vidde» – i sin tid nominert både til Spellemannpris og Nordic Music Prize.

Tre år senere fulgte Atlanter opp med «Jewels of Crime», også det en solid utgivelse, med høydepunkter som «Wear the Rag». Så rullet dagene, månedene og årene på, mens klokkene tikket som klokker nå en gang gjør.

Siden har medlemmene i Atlanter gitt ut soloskiver, deltatt på studioinnspillinger eller spilt i forskjellige bandkonstellasjoner. Kjernen er fremdeles disse fire: Arild Hammerø og Jens Carelius på elektriske gitarer, Morten Kvam på bass og Jonas Barsten på trommer. Det er grunnbesetningen, men alle bidrar også med sang, koring og forskjellige instrumenter.

 og Carelius som bytter på hovedvokalen og skriver tekstene. Samtidig er det lett å tenke på Atlanter som et hovedsakelig instrumentalt band. Det skyldes nok den tilstedeværende grunnpulsen til musikken deres, en groove som svever et sted mellom afrikansk ørkenblues, tysk krautrock og klassisk angloamerikansk rock.

Dette er med på å forankre det lett gjenkjennelige, slentrende og fingerknipsende lydbildet til Atlanter, der tvilling-gitarene til Hammerø og Carelius tvinner seg i et fint flettverk.

 gitarer, bass og trommer tannhjul-aktig sammen, og spinner lekent rundt hverandre uten at det føles for flinkt. Spor som «Use It Up» og «Delivery» er nærmest funky på Talking Heads-måten, med instrumentale detaljer for både duvende dansegulv og nostalgi-fylte nattsendinger på radio. «Goliat», «All Now» og den avsluttende «Torch» er riktig gode rockelåter med progressive widescreen-elementer.

Sånn tikker «Klokker» av gårde – i likevekt mellom det søkende og det selvsikre, det grunnleggende energiske og det speilblankt sofistikerte. Atlanter har lyktes med en mer enn godkjent tilbakekomst. Det trenger ikke ta nok et tiår til neste gang.

«Klokker»

Selvsikkert søkende

Marius Asp

Med albumtitler som «Feme Sole» (2022), «Virago» (2023) og nå seinest «Horror Vacui», synes det åpenbart at kunstneren og musikeren Kristine Marie Aasvang ikke nødvendigvis tyr til de aller enkleste løsningene når hun skal plassere musikken hun gir ut under navnet Krissy Mary i et konseptuelt rammeverk.

 strekker seg tilbake til Aristoteles og hans idé om at naturen motsetter seg ethvert tomrom – som et overraskende slitesterkt argument mot eksistensen av et 

i universet. I en mer dagligdags forstand kan uttrykket anvendes om den iboende menneskelige aversjonen mot tomme rom, taushet og fravær.

 i dette spenningsfeltet Krissy Marys tredje plate utspiller seg. Der de to forgjengerne, som ble spilt inn i samarbeid med Anders Møller, begge blottla 38-åringens tilknytning til den norske americana-tradisjonen, har Aasvang denne gangen hanket inn gitaristen Stian Westerhus som medprodusent. Sammen har de skrelt bort alle tilløp til unødvendige elementer – her er det kun stemmen og gitaren til hovedpersonen som har fått plass. Resultatet er åtte saktebrennende og sakrale folklåter, der mesteparten av magien oppstår i rommet mellom det som uttrykkes og stillheten som omslutter det.

som følger skiva anfører Krissy Mary kontemporære singer-songwritere som Weyes Blood, Chelsea Wolfe og Emma Ruth Rundle som musikalske medsøstre. Men hun mangler lekenheten som preger førstnevnte og det uvørne trøkket til de to sistnevnte. En vel så naturlig referanse er strengt tatt PJ Harvey på sitt mest nedstrippede og minst konfrontative, med innsmigrende vokaltrekk fra Lana Del Rey og First Aid Kit drysset over begivenhetene.

Med svært begrensede virkemidler lykkes Kristine Marie Aasvang med å skape et musikalsk rom det dirrer av. De sterkeste låtene – det harpeklingende åpningssporet «The Fire», åpne og atmosfæriske «Blue Mandala Game», den kledelig grunge-dunstende rusleren «A Vibe a Wire» – er ikke bare sanger det er lett å stanse opp ved under lyttingen, men febrile tilstander jeg fortsetter å vende tilbake til.

 gjennomgående kryptisk og illevarslende – tidvis i skarp kontrast til de engleaktige vokalharmoniene som slynger seg gjennom låtene. Kjærlighetstrøbbel, trusler om vold og eksistensiell angst er blant motivene det er mulig å trekke ut av tekstene, som gjennomgående er temmelig svake – i det minste på papiret.

The voices are so mean / Like an off signal tv-screen / Sounding loud like a huge mouth

Rest from this hell / Nervous looks at you in the mirror

 er i beste fall pussige og i verste fall totalt ribba for mening. Så hjelper det selvsagt at Aasvang synger såpass bra at selv de mest urimelige metaforene på mystisk vis får passere i praksis.

De mest typeriktige og mollsvøpte nordicana-numrene («Johnny Silver», «The Reader Will See It») er også albumets kjedeligste. «Horror Vacui» viser samtidig storheten som bor i Krissy Mary når hun tar noen steg til siden fra den opptråkkede kjerreveien.

«Horror Vacui»

Inn til beinet

Tom Skjeklesæther

Det er i overkant av et år siden Sturgill Simpson og bandet hans, The Dark Clouds, spilte publikum i senk med en høylytt maratonkonsert på Sentrum Scene. Der utfordret Sturgills alter ego, Johnny Blue Skies, cowboyene som var til stede med å skru ned country-faktoren til fordel for omfattende gitar-jamming.

Selv om Simpson startet helt i countryland med debutplata «High Top Mountain» i 2013, tok det av på helt andre, ville veier med oppfølgeren «Metamodern Sounds in Country Music» året etter – for så vidt en presist talende tittel.

konfronterende med «Make America Fuk Again»: 

Wanna make America fuck again, wanna make America not suck again, wanna start a revolution. 

Linjene plantes på en groove som ligner et prustende 

, drevet fram av de doble gitarene til Sturgill og Little Joe (Laur Joamets).

«Exited Delirium» varer bare i to frenetiske minutter, men får sagt det den har på hjertet på den tida. «Don’t Let Go» er så nærme denne plata beveger seg countryrock. Samtidig er det en låt som kommer til å finnes på fremtidige «Best of»-plater. Det er en kjærlighetserklæring til Sturgills kone, tilsatt en uimotståelig melodi, pedal steel fra Little Joe og Simpsons store stemme.

Ellers svever det en spinnende speil-kule over det meste på albumet: Det er tett, funky og svett. Tekstene er stinne av det som kan fremstå som improvisasjoner – kanskje utløst av selve musikken – inkludert svært gjennomsiktige dobbeltbetydninger: 

Baby, let me be the banana and you can be the split.

holdt Studio 54 kokende. «Stay on That» og «Viridescent» har glitrende gitarspill, og «Everyone Is Welcome» er marinert i flytende wah-wah, syra keyboards og saksofonharmonier.

Etter 45 minutter i funk-kokeren rundes alt av med catchy «Ain’t That a Bitch», et oppgjør med USA på vei til helvete. Beskrivelsen av Donald Trump er dessverre helt presis:

 A bad carton in an ill-fitting suit, grabbing women by the poon

. «Mutiny by Midnight» stanger inn i to minutter med stiften som knepper innerst på vinylplata. Johnny Blue Skies har forlatt bygningen.

«Mutiny at Midnight»

Glitterhatten på

Aslaug Olette Klausen

Det er gode vekstvilkår for opposisjonsmusikk. For tiden er det jo er mye å frykte, la seg frustrere over, opponere og kjempe mot. Klangen av motstandskamp kommer dessuten til uttrykk på stadig nye måter.

For kort tid siden ville det neppe hatt særlig effekt å spytte ut navn på spillelister i strømmetjenestene, slik Kim Gordon (72) nå gjør i sin nye låt «Dirty Tech». Men her fungerer det, i en av mange oppviglerske og inspirerte anti-alt-som-er-samfunnsnedbrytende-låter på «Play Me».

, i tospann med produsenten Justin Raisen (Charli XCX, Sky Ferreira, Yves Tumor), de siste årene markert seg som en av de fremste innen eksperimentell elektro-punkrock. Det etter et langt liv hvor hun for lengst har fått en motvillig, dog fortjent status som rockeikon med duoen Sonic Youth.

Forrigeskiva «The Collective» (2024) berørte noen av de samme dystopiske motivene hun her maler ut. Da var Gordon delvis inspirert av Jennifer Egans digitale mareritt-bok «The Candy House». Men man må ikke lenger gå til sci-fi-sjangeren for å finne undergangsvisjoner. Det holder å gjøre som Gordon har gjort: å se nyhetssendingene.

av poengtert der «The Collective» begynte, med en forstyrrende nytolkning av åpningslåta «Buy Buy» – nå omgjort med ny tekst på «Buy Buy 25!!». Teksten er satt sammen av ord og uttrykk Trump-administrasjonen har svartelista – en taktikk fra presidenten for å motarbeide forskning, undergrave menneskerettigheter og bedrive historieomskriving. Teksten Gordon synger er nedslående, men ikke apatisk. I likhet med Mandy, Indiana – som gjør noe tilsvarende – er dette en gjennomgående kulturkritisk oppfordring til å reagere.

 ingen enkle løsninger. Forfallshistoriene er konsentrerte, knappe og konsise. Med sin deskriptive og tekstlige lappeteppe-teknikk skaper hun svarthumoristiske kunstpopstykker. Gjerne opplyst og forsterket av et ofte overraskende melodisk underlag – som i «Girl with a Look», hvor det handler om begjær basert på utseende, eller midtsporet «Not Today», som nesten er en konvensjonell (kraut)rockelåt.

På manisk skrudde «Busy Bee», industrielt andpustne «Black Out», utfordrende «Square Jaw» og minimalistiske «Post Empire» går riffene gjennom en slags konstruktiv kollaps inntil det knapt er rock igjen.

Det hele låter som å se et vulkanutbrudd i sakte film. Skrekkelig og fullstendig fengslende.

«Play Me»

Alt er i spill

Er Motorpsycho anno 2026 en tidsmaskin? En slags retro-futuristisk romrakett fra et gjenopptrykket tegneseriehefte? Noen løsrevne og lett brente sider fra et musikkhistorisk oppslagsverk? Eller bare en seiglivet og innbitt duo som nekter å kaste inn håndkleet – og fremdeles har noe kreativt å melde?

Svaret er vel stort sett ja på alt sammen. I sin følgetekst til det nye albumet slår Bent Sæther & co. fast at klokken på kontrollpanelet står på rundt 1970. Her postulerer de i tillegg at kunstformer er best i oppstartsfasen, før regler, formler og forventninger faller på plass. Før klisjeene stivner. Og i dette spesifikke tilfellet: før den psykedeliske hardrocken fryses og fanges i sine egne mønstre.

 fremdeles var noe ukjent. Og en tid da den historiske landveien lå åpent foran oss, i det de første tonene av «Born to Be Wild» var i ferd med å bli slått an. Som knokkelen som kastes virvlende rundt i luften i åpningsscenen i Stanley Kubrick-filmen «2001: A Space Odyssey».

Å søke mot en «paradisisk» tilstand, med hva det måtte innebære av muligheter for uskyld og frihet, er naturligvis en betydelig målsetning. Mest sannsynlig er det en bortimot bortkastet ambisjon, der man i beste fall kan håpe og fange et gjenskinn av potensialet som en gang fantes der, da det musikalske magmaet fremdeles fløt fritt.

– det er lov å prøve, og få har prøvd så hardt, så godt og så lenge som Sæther og Snah. Det bærer mer enn 50 utgivelser i forskjellige formater vitnesbyrd om. Mange av dem har nettopp vært ambisiøse – i konsepter, innpakning og musikalsk fremdrift. Denne gangen får vi syv låter stort sett musikalsk forankret i de tyngre overgangene mellom seksti- og syttitallet. Og innimellom også med politisk brodd.

«The Gaia II Space Corps» er ikke blant Motorpsychos mest komplekse verk, til tross for at de tekstlige tidstrådene strekker seg fra urfolkskonflikter («Fanny Again, Or») til fremtidig erobring av stjernene (tittelkuttet), samt en lang rekke referanser til titler og bruddstykker fra rockehistorien. Men albumet er godt gjennomført, til slutt selvsagt med en coverlåt fra det forjettede året 1970: en strålende versjon av Detroit-bandet The Frost og deres «Black as Night». Et av høydepunktene her.

Motorpsychos tredje album uten fast trommeslager, men nok en gang gjør Olaf Olsen et supert innhopp. Det samme gjelder bidragene til svenske Reine Fiske, som sammen med Snah sørger for at gitararbeidet ofte tar fyr. Midtveis i platen finner Snah til og med frem en elektrisk sitar. Han synger også fint på «The Oracle», som ivaretar den mer pastorale siden av musikken.

Ellers blir jeg i direkte godt humør av omslagskunsten til Motorpsycho-fan, forfatter og illustratør Johan Harstad. Han har her skapt et nostalgisk bildeunivers som leder tankene til selveste Lyn Gordon. Slik Motorpsycho på mange vis har cruiset gjennom sitt eget kosmos siden oppstarten i 1989, 

to boldly go where no man has gone before

. Eller i hvert fall tilbake til gutterommet.

De postulerer at kunstformer er best i oppstartsfasen

«The Gaia II Space Corps»

Tilbake til Eden

De som har hatt gleden av en konsertopplevelse med Signe Emmeluth, fjorårets Spellemann-vinner i jazz-klassen, kan ha fått med seg hvordan hennes sprudlende og oppfinnsomme spill forplanter seg til noe kroppslig: Små steg som kan minne om en form for dans, eller et tydelig smil om munnen bak altsaksofonens munnstykke.

Dans, og for den del smil, er ikke alltid forbundet med den type avansert og utforskende jazz som Signe Emmeluth lager, eksempelvis med prosjektet Emmeluth’s Amoeba. Men dette er viktig for å fange noe av essensen i bandets musikk, der den hopper rundt, nettopp som i en slags dans.

Den humørfylte utforskergleden til medlemmene – Emmeluth på altsaksofon, Karl Bjorå på elgitar, Ole Mofjell på trommer og Christian Balvig på piano – skinner igjennom i hvert krumspring, med en tydelig kjærlighet til samspillet.

 også tittelen på Emmeluth’s Amoebas fjerde album siden debuten «Polyp» fra 2018. Hver og en av disse utgivelsene har bydd på energigivende musikk med et stadig tydeligere Amoeba-artet avtrykk, og «With Love» er nok et lysende eksempel på deres stadig skiftende form. Men om bandet er en markant enhet, er bidragene til hvert av medlemmene like fascinerende hver for seg.

Signe Emmeluth er som alltid en fryd å følge. Bare i åpningsstykket «Amoeba 1» beveger hun seg fra myke, lette linjer med en klar tone i åpningssekvensen, til flerrende sonderinger høyt i registeret i den arrige midtsekvensen. I fornøyelige «Hubby» spiller hun lekne, eggende repetitive toner, som Balvig og Bjorå kaster seg på.

Bjorås fingernemme solo drar «Golugele» over i «Amoeba 2», mens Mofjells trommespill kan minne om slik Ronald Shannon Jackson spilte med Ornette Coleman på 1970-tallet; en kraftfull kontrast til det mer agile og lette i musikken. Men Mofjell kan også spille nennsomt og vart, som når han bruker børster på det balladeaktige sistesporet «Gåen».

 skjer på «With Love». Man blir dratt med i mange retninger, fra storm styrke til det spenningsfylt stillferdige. Men musikken har altså sine dansende kvaliteter, og er dessuten full av kjærlighet.

«With Love»

Signe jazzen

De av oss som hører på The Delines, eller leser låtskriver Willy Vlautins romaner, eller begge deler, vet at enhver ny plate og enhver ny roman, tar oss sporenstreks til en versjon av Amerika bak fasadene. Det holder med et blikk på fotografiet som pryder Portland-bandets nye album, med den filmatiske tittelen «The Set Up»: Vi ser et gatehjørne som alle som har kjørt seg vill under en amerikansk roadtrip kan kjenne seg igjen i. Et sted du ikke blir til sola går ned.

De feilbarlig menneskelige menneskene som befolker sangene og historiene til Willy Vlautin har gjerne et par ting til felles. De har gjort noe som gjør at de trenger å komme seg bort raskest mulig, eller så sitter de i saksa takket være sin egen uforsiktighet, naivitet og/eller tilkortkommenhet.

å slå opp i ordboka for en presis definisjon av betegnelsen «grifter»: «A person who engages in petty or small scale swindling». Dette er «yrkesvalget» som har tilfalt flere av karakterene i disse sangene.

Albumet er en raskt utgitt oppfølger til fjorårets svært vellykkede «Mr. Luck & Ms. Doom». Tittelkuttet, «The Set Up», er delt opp i tre, og likner en skittenrealistisk novelle av Raymond Carver. Eller kanskje som en umorsom versjon av NRKs legendariske radiohørespill fra 1960/70-tallet, «Dickie Dick Dickens». Bare at The Delines’ vokalist, Amy Boone, på ingen måte minner om Effie Marconi, Dickies ikke 

 andre sangen her, «Can You Get Me Out of Phoenix?», møter vi datteren til en 

My dad died in his car, had a heart attack / In his trunk was everything he owned / Under the spare was twenty grand / My mother took the money and put his ashes in the garbage can

. Det gjør vondt bare å lese. Kan dattera komme seg unna farsarven? Melodien svaier av gårde, orgelet bruser tilbakeholdent mens en tung barytongitar bygger opp dramaet.

Ellers er tre av de tolv musikkstykker på albumet instrumentaler, der Cory Grays trompet holder den bleke stemningen ved like og lar filmen rulle.

synges tittelens navn av et kor, og representer alle som er skakkjørt av USAs opioidepidemi. I «Keep the Shades Down» formanes det 

, mens musikken uanstrengt finner den evige countrysoul-grooven.

«The Set Up Part 2» skrur funken opp et par hakk, i retning Isaac Hayes, og «The Reckless Life» parer trumpeter og sylskarpe wah-wah-gitarer med historien om 

best friend Bonnie, a hopeless romantic in love with every guy on TV

 kommer godt uti plata. «Walking with His Sleeves Down» er en avstandsobservasjon av en som må gå med skjorteermene nede (formodentlig for å skjule nålestikkene), 

. Her er det bare piano og Amy Boones stemme, som en kvinnelig Tom Waits som namedropper både countryforteller Tom T. Hall og metal-pionerene Judas Priest.

«The Set Up»

Skjebnetungt

Peter Gene Hernandez er pastisjpopens ener, tidenes mest populære bryllupssanger 

en approprieringsmaskin. Slik man kanskje blir med en onkel som var Elvis-imitator og når en selv gjør sine første penger ved å imitere Michael Jackson.

Men dette er altså Bruno Mars’ bakgrunn. Og siden forrige soloalbum – gigantiske «24K Magic» (2016) – har han både produsert retrosoulfunk med Anderson Paak i Silk Sonic, sunget kraftballaden «Die with a Smile» med Lady Gaga, laget cheerleader-K-pop med Rosé på «APT» og stukket nesa si innom favelaen i Rio på den veldig brasilianske kortlåta «Bonde do Brunão».

Riktignok ble Honolulu-fødte Mars kritisert for kulturell appropriering etter sistnevnte i fjor sommer, men slapp unna – fordi han har det rette glimtet i øyet. Og fordi han sier de rette ordene mens han assimilerer andres greie, for eksempel: «Eu te amo Brasil».

Bruno Mars er snikete, er han også en showmann som virkelig elsker 

: romantikk, kvinner, cha-cha-cha, smørsoul, profesjonelt håndverk, Curtis Mayfield, meksikanske trompeter, masse perkusjon og et ekstra lass med congas, slik de her er spilt av Daniel Rodriguez. Han er mindre opptatt av albumformatet, og har vel ikke laget en nesten-bra plate siden debuten «Doo-Wops & Hooligans» fra 2010.

Men ferske «The Romantic» er hakket mindre enerverende og 

 enn «24K Magic». Dels fordi hovedinspirasjonen her helt enkelt er romantisk rhythm & blues fra syttitallet, med hint av både Philly-soul og Motown – uten at alt treffer av den grunn. Første single, «I Just Might», er nynnbar popfunk som jogger på overflaten, men som aldri går dypt nok. På «God Was Showing Off» prøver Mars seg som førsteelsker, men forfører nok ingen (??) med dette: 

You know, whoever said God don’t have favorites / Never seen you before

åpningskuttet «Risk It All», der han er desperat etter å vinne dama, og «Why You Wanna Fight?», der han er desperat etter å ligge med dama. La meg også slå et slag for platas siste: soulballaden «Dance with Me», der Mars drømmer om saktedans hele natta lang. 

put your pride aside, right here next to mine

igjen, så kan nye generasjoner oppdage The Stylistics i samme slengen. De gjør alt det Bruno Mars gjør bra enda bedre, og i falsett.

«The Romantic»

Romantikk, takk

Det føles lenge siden det «virtuelle» bandet til Blur-sjef Damon Albarn og tegneseriekunstneren Jamie Hewlett med noen som helst rett kunne betegnes som et sideprosjekt. Etter snart 30 år med fire tegnede pøbler i front av gruppa, leken samfunnssatire på agendaen og et betydelig antall praktmelodier, er duoen nå aktuell med sitt niende studioalbum.

De ytre omstendighetene rundt «The Mountain» kan oppsummeres omtrent som dette: Etter å ha hatt et anstrengt forhold i nesten 15 år, fant Albarn og Hewlett sammen igjen etter at fedrene deres døde med ti dagers mellomrom i 2024. For å bearbeide sorgen og søke inspirasjon dro de på en pilegrimsreise til India, noe som preger både musikken og tekstene på albumet. Et stjernelag av indiske musikere bidrar, deriblant Anoushka Shankar, Ajay Prasanna og de gitarspillende brødrene Amaan og Ayaan Ali Bangash, og deres tilstedeværelse er hørbar gjennom det hele – i enkelte tilfeller som drivende element, som på tittelsporet.

 er som vanlig lang og variert. Det slående denne gangen er hvor mange av dem som ikke lever lenger. Damon Albarn har saumfart arkivene og funnet ubrukte opptak av tidligere samarbeidspartnere, fra Dennis Hopper og Bobby Womack til Tony Allen og D12-rapperen Proof. Fra de levendes leir dukker blant andre Johnny Marr, Paul Simonon og Idles opp.

Det er mye savn og vemod i disse tekstene, som når Albarn synger til faren Keith: 

Sweet prince, don’t be sad / You were never meant to be here

. Samtidig er jo reinkarnasjon et helt sentralt konsept i indisk filosofi og hinduisme, og spøkelseskoret Albarn dirigerer på «The Mountain» viser framfor noe at gjenfødelse kan anta mange former og toneleier: På «Manifesto» rapper Proof hardt og profetisk om volden som skulle koste ham livet i 2006, mens Mark E. Smith åpenbart koser fletta av seg på den korrekt titulerte «Delirium» 

(You shrunken China-chief-head dealer / With wooden tits on the front of the ship!)

 Omar Souleyman og rapperen Yasiin Bey (tidligere kjent som Mos Def) matcher begge den nervøse energien i «Damascus», og discorusleren «The Moon Cave» er skivas svært elegante burde-blitt-hit.

Ikke alt fungerer like godt, dog. Sentimentale «Orange County» høres ut som The Flaming Lips med farlig lavt blodsukker, og estetikken i Idles-gjestede «The God of Lying» – 

 i spøkelseshuset – kommer minst 26 år for seint. Det er også synd at den Bowie-aktige midtempo-balladen «The Empty Dream Machine» torpederes av et malplassert vers fra Black Thought (i skarp motsetning til bidraget hans på «The Moon Cave»).

Musikk

Entrance

Make-up Is a Lie

Trying Times

Ingenting forblir

Dance! Skip! Hop!

Kiss All the Time. Disco, Occasionally

Klokker

Horror Vacui

Mutiny at Midnight

Play Me

The Gaia II Space Corps

With Love

The Set Up

The Romantic

The Mountain

Nama Haga

We Are Together Again

Cerulean

We Mean It, Man!

Blame the Clown

5 Signs You Are Deling with a Human Demon

Nothing’s About to Happen to Me

Vi er de evige

Discombobulated