Tom Skjeklesæther

#fff

#000

Første gang jeg så Nashville-institusjonen Old Crow Medicine Show live, for mer enn tjue å siden, knocka de meg ut med sin ultraenergiske blanding av 

strengemusikk, bluegrass og akustisk punk. Felespilleren og sangeren Ketch Secor (egentlig Jay Ketcham Miller Secor, 47) skilte seg ut selv i denne sammenhengen; han spilte fele fra hofta og ga totalt jernet.

I dag er Ketch Secor det eneste originalmedlemmet igjen i Old Crow Medicine Show. De fyller til stadighet Ryman Auditorium, og slapp for noen uker siden fjorårets beste julealbum, «OCMS XMAS».

figur i den kontemporære countrymusikken, og han kaller seg til og med «Ambassador of Country Music». Passende derfor at Secors låt «Wagon Wheel», bygget på en liten flis av en Bob Dylan-sang fra 1973, var kjenningsmelodien til Ken Burns’ store dokumentarserie «Country Music» fra 2019.

Som country-ambassadør har Secor vært en stor inspirator for haugevis av unge musikere som har grepet fatt i akustiske instrumenter – deriblant Rhiannon Giddens’ første band, Carolina Chocolate Drops, og gitaristene/sangerne Billy Strings og Molly Tuttle. (Like før jul kom for øvrig nyheten om at Ketch Secor og Molly Tuttle har forlovet seg – i sannhet et 

sitt første soloalbum, «Story the Crow Told Me», inneholdende tolv sanger co-skrevet med Jody Stevens. Albumet er stappet med suveren historiefortelling: blant annet om da Old Crow Medicine Show ble oppdaget av den legendariske, blinde folk-gitaristen Doc Watson, som førte til bandets gjennombrudd.

Med på laget er selvfølgelig Molly Tuttle og, like selvfølgelig, Marty Stuart: country- og bluegrass-mesteren som var den som først ønsket Old Crow velkommen til Nashville på starten av 2000-tallet.

«What Nashville Was», som fusjonerer stringband, hiphop og samples med utdrag fra Bob Dylan- og Johnny Cash-innspillingen av «Girl from the North Country». Avslutningslåta er en pasjonert hyllest til de beste historiske sidene ved «Music City» og den tradisjonen som byen forvalter – med blikket særlig rettet mot Bobs 1969-album «Nashville Skyline», det som åpner med nettopp Dylan og Cash i duett.

«Story the Crow Told Me»

Det det var

Aslaug Olette Klausen

I 2025 utviste techbransjen generelt, og Spotify spesielt, nok et lavmål hva moralsk kompass angår. Her hjemme har flere – om enn fortsatt få – musikere, som Valkyrien Allstars, tatt konsekvensen og fjernet musikken sin fra strømmetjenesten.

Med dette bakteppet kan det tenkes at det var mer enn bare Los Thuthanakas’ mektige musikalske uttrykk som fikk Pitchfork til å kåre duoens selvtitulerte album til fjorårets beste. Den boliviansk-­amerikanske duoen er nemlig ikke å finne på andre tjenester enn på Bandcamp (som ­kjøpbar nedlasting, plata er for lengst utsolgt i fysiske ­formater) og på Youtube. Hos sistnevnte er den til gjengjeld fritt tilgjengelig.

 distribusjonskanaler, har duoen – søsknene Elysia Chuquimia Crampton, som nå kaller seg Chuquimamani-Condori, og Joshua Chuquimia Crampton – unnlatt å mastre skiva. Det man hører er dermed råmaterialet, fritt for retusjering. Og det hele låter også ganske rått. Svært forenklet oppleves Los Thuthanaka som å høre flere album samtidig, der de ulike instrumentale lagene forteller dels komplimenterende og dels motstridende historier.

Håndverket er upåklagelig. Så er da heller ikke noen av søsknene Crampton nybegynnere i faget: Selv om utgivelsen er deres debut som duo, har Joshua gitt ut flere eksperimentelle album under eget navn, mens DJ og produsent Chuquimamani-Condori tidligere har gitt ut album under artistnavnene Elysia Crampton og E+E.

Både som Elysia og E+E har hen, via elektroniske virkemidler, utforsket ulike tradisjonsuttrykk fra Andesfjellene. Ofte har hen blitt nevnt i samme åndedrag som Arca og Sophie, andre avantgardister som evner å transcendere sjangre med en kroppslig tilstedeværende elektronisk musikk.

 i Los Thuthanaka blir denne tilnærmingen både forsterket og forrykket. Selv har Chuquimamani-Condori understreket at prosjektet er dedisert til Chuqui Chinchay, en panter som ifølge søramerikansk Aymara-mytologi er de skeives beskytter. For dette er nemlig noe i retning av en spirituell feiring av skeiv, postkolonial urbefolknings-pop.

Denne popen er mildt sagt alternativ og tidvis hard-rocka – som i gitarbruddene med trance-repetisjoner på «Jallalla Ayllu Pahaza Marka Qalaqutu Pakaxa», eller i de ­tilbakevendende postrock-partiene i elleve minutter lange «Kullawada ‘Awila’».

 behørige innslag av cumbia, av rytmiske drag fra de bolivianske og dels peruanske dansesjangerne caporal, kullawada og tarkeada, blandet med punk, samtidskunst og arkivarisk dekonstruksjon. Alt har en aktivistisk innstilling. Åpningssporet «Q’iwanakax-Q’iwsanakax Utjxiwa» skal for eksempel kunne oversettes til noe sånt som «skeives medisiner er her».

Dette kan lede tankene i retning de berømmelige røde og blå pillene i «The Matrix», som i ettertid har åpenbart seg som en skeiv filmserie. Likhetene mellom filmene og Los Tuthanakas musikk er ikke åpenbare, bortsett fra at de deler analogier til transisjon, til overskridelse og tidsoppløsning. Og ikke minst har de en vilje til forstyrrelse.

Man kan bli en smule forstyrret av å høre på ‘Los Thuthanaka’

«Los Thuthanaka»

Vilje til forstyrrelse

Ida Madsen Hestman

Det er lov å snakke om dyktige folk i «Marty Supreme» som ikke er skuespiller Timothée Chalamet. For eksempel Daniel Lopatin, aka Oneothrix Point Never, som har lydsatt Safdie-brødrenes siste to spillerfilmer, «Good Time» (som han vant pris for i Cannes i 2017) og «Uncut Gems» (2019). Lydbildet har hatt avgjørende betydning for helheten, så også for Josh Safdies kinoaktuelle A24-film om bordtennisspiller Marty Mauser (Chalamet).

 musikalske temaene så tidlig som i 2023, etter at han leste manuset. Og etter et sonisk 

av Safdie med spor som dukker opp i filmen, av New Order, Tears for Fears, Peter Gabriel osv. 1980-tallet er nemlig i soundtrackets sentrum, i en fortelling som utspiller seg på slutten av 1950-tallet. Kanskje for å understreke fiksjonen, og tidløsheten.

For lydbildet er mer tidsvariert enn å bare være åttitalls, med middelalderske og gotiske inspirasjoner. «Holocaust Honey», med sine omhyggelige synth-arpeggioer og majestetiske koringer, nikker eksempelvis til Wendy Carlos’ vocoder-versjon av Henry Purcells «Music for the Funeral of Queen Mary» og andre tolkninger av klassiske verk fra Kubrick-klassikeren «A Clockwork Orange».

 uttrykk, med bistand fra Tsjekkias nasjonalsymfoniske orkester, kuraterte stemmer fra Vienna Synchron Choir og en rekke dyktige multi-instrumentalister, speiles karakteren Marty Mausers ambisiøse drømmer og eventyrlige persona, på til sammen 23 temaer. Kaoset i Mauser er godt skildret i enkeltsekvenser som i den formskiftende og flyktige «The Apple», hvor synthene aldri klarer å slå seg til ro.

At det musikalske oppleves så levende og rikt, skyldes den forseggjorte kurateringen av lydkilder. Flere av dem utløser umiddelbare assosiasjoner og bilder, som vegguret i «Hoff’s» og kirkeklokkene på «Back to the Hoff’s». Samtidig spilles det på nostalgi til epoker mange av oss kanskje ikke har levd, men har ideer om – som saksofonen på «Fucking Mensch» og «Rockwell Ink» og dens link til gamle TV-introer og Kenny G.

planta i samtida, om ikke åpenbart, så subtilt: «Motherstone» er injisert med marimbaen fra default-ringetonen til Iphone. Og det er ikke det eneste stedet der en synth gir tek-assosiasjoner: «I Love You, Tokyo» har en kort sekvens som minner om en eller annen startup-lyd til et Windows-program, før den høres ut som kultbandet Goblin som lager western-score.

Selv om det greines ut i flere retninger, er det en kontrakt i bånn som gir en helhetlig sammenheng. Fengslende og drømmende, eksotisk og nært er noen av fellesnevnerne – og vinneroppskriften, i det som står seg ut som et av de siste årenes mest spennende filmmusikkverk.

«Marty Supreme (Original Soundtrack)»

Vinneroppskrift

Marius Asp

Den engelske kvartetten Dry Cleaning tilhører den typen band hvis uttrykk – svøpt som det er i postpunk-tradisjonen – ofte påkaller direkte sammenligninger med fordums storheter. Den amerikanske kritikerlegenden Robert Christgau beskrev lyden av debut-ep-en «Sweet Princess» (2018) som «et Gang of Four for hverdagslivet», mens debutalbumet «New Long Leg» (2021) fikk Dave Segal til å forestille seg «en sjenert Annette Peacock som fronter the Fall eller PiL eller The Banshees».

Med alle disse referansene på bordet, er kanskje det mest slående ved gruppa hvor umiskjennelig de låter som seg selv – og har gjort det fra dag én.

 for Dry Cleanings egenart må tilskrives sanger og tekstforfatter Florence Shaw. Bildekunstneren og universitetslektoren ble noe motvillig hanket inn som frontfigur etter å ha deltatt på én kaotisk øving, og den dypt uaffekterte snakkevokalen hennes ble umiddelbart bandets signatur. Det samme gjelder de bevissthetsstrømmende tekstene, der hverdagslige situasjoner og observasjoner sklir ut i absurde, morsomme og groteske retninger – ofte samtidig.

Mens «New Long Leg» og oppfølgeren «Stumpwork» (2022) begge hadde PJ Harveys faste samarbeidspartner John Parish i produsentstolen, brukte bandet denne gangen tid på å finne den riktige fødselshjelperen for tredjealbumet. Valget falt til slutt på walisiske Cate Le Bon, som både gir ut knudrete, givende popmusikk på egen hånd og loser band som Deerhunter, Wilco og Horsegirl gjennom nye soniske eventyr som produsent. Det viser seg å være et inspirert valg.

har vært mulig å høre seg mett på de selvpålagte begrensningene i Dry Cleaning-estetikken, utvider de elleve låtene som utgjør «Secret Love» spillerommet på subtilt, men effektivt vis. Snarere enn å strømlinjeforme uttrykket, bygger Le Bon og bandet det ut i bredden, der det eksentriske og det fengende jobber i tospann.

Hør bare på det betydelige stilistiske spennet mellom det illevarslende, no wave-funky åpningssporet «Hit My Head All Day», den pure 

-popen på «Blood» og Television-dunstende sanger som «The Cute Things» og «Cruise Ship Designer». At Shaw denne ganger 

mer og bedre enn ­noensinne før, knuser tilløpene til monotoni ytterligere.

byr på skivas mest minneverdige lyriske setup: ​​

I’m a cruise ship designer / I’m striking while the iron is hot / I’m making the most of a bad situation

. Andre tekster handler om trivialiteter som motvilje mot å vaske (

I could never live with someone who didn’t enjoy scorched and burned foods as much as me

), men det underlige og bisarre befinner seg aldri langt unna (

I enjoyed your gig, even though I thought there were spiders all over me

Skal det pirkes – og det skal det jo – kunne bandet med fordel avsluttet albumet med den uvanlig luftige og vakre balladen «I Need You» framfor mer energiske «Joy». Ellers er dette hverdagsmagi på et høyt nivå.

Det eksentriske og det fengende jobber i tospann

«Secret Love»

Hverdagsmagi

Frida Fliflet

Silvana Estrada skulle eigentleg ikkje laga eit trist album. Etter debuten og det internasjonale gjennombrotet «Marchita» (2022) – ein lyrisk, tidvis nitrist meditasjon over tapt kjærleik – skulle ho visa at ho ikkje berre var 

. Så fekk ho hjartet knust igjen. Så blei bestekompisen kidnappa og drepen. Skjebnen var dermed forsegla for andrealbumet, «Vendrán Suaves Lluvias», som kom i oktober. Det blei ikkje noko glad-plate frå 28-åringen.

Men dette er ikkje eit album utan håp: Tittelen, som kan omsetjast til «Mjukt regn vil komma», ber bod om det. Den nikkar til amerikanske Sara Teasmans dikt «There Will Come Soft Rains» – ikkje Bob Dylans «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Det finst nemleg lite av Dylans svartsyn her, heller ein mild optimisme – eller i det minste ein vilje til å fortsetta, til å stå opp kvar bidige dag, sjølv om hjartet er rive i fillebitar.

enn eit hav av tvil / og det einaste eg snublar i, er skuggen min

, sukkar Estrada i «Como un pájaro» («Som ein fugl»). Ho tenner lys, ligg vaken og ber om å få vera i fred viss ho framleis grin ved soloppgang. Men ho jobbar med å komma seg gjennom det, forsikrar ho: 

Mens heile verda søv, prøvar eg å lega meg sjølv.

Den er moden, denne livsviljen, for eit menneske som står i stor sorg. Men som alle veit, kan stor sorg også bli til stor kunst. I fjor skreiv Estrada eit lite essay i New York Times, der ho slo fast: «Å synga er det som reddar meg frå frykta».

vaks opp i ein musikkfamilie i fjellbyen Coatepec. Ho står i ein rik, latinamerikansk folk-tradisjon, men ho har også ein popsensibilitet – ho og Aurora Aksnes har faktisk gjort ein versjon av singelen «Cure for Me» – ho er jazzutdanna og kan samanliknast med folkpopartisten Natalia Lafourcade.

På platas såraste låt, «Un rayo de luz» («Ein stråle av lys»), siterer ho landskvinna Chavela Vargas, ein av Latin-Amerikas store folkesongarar: 

¿Cómo será de hermosa la muerte / que nadie ha vuelto de allá? 

: Kor vakker må ikkje døden vere / når ingen har kome tilbake derfrå?

Det er trøystande ord, men også talande for Estrada si låtskriving: undrande, lyrisk, fokusert på dei store kjenslene og, ja, smerte. 

både om den tekstlege finfølelsen, arrangementa og gitarspelet hennar – og ikkje minst måten ho spelar på hovudinstrumentet, den venezuelanske cuatroen (som kan minna om ein ukulele).

Jo då, Estrada kan fint bli både sint og dramatisk – høyr berre 

’en «Good Luck, Good Night» – men stort sett lar ho mellomromma snakka. Vokalen, som for det meste er tatt frå demoinnspelingane, er på sitt mest verknadsfulle når ho er nedpå. Med cuatroen og stemma saumlaust samanfletta, kan ho vera både forteljande og spørjande i same frase, som ho føler seg fram mens ho syng.

Estrada fokuserer på dei store kjenslene

«Vendrán suaves lluvias»

Eit lys i natta

Chris Monsen

At kvartetten [Ahmed] har vært et av de siste årenes mest omtalte jazzgrupper, er smått utrolig. For det første baserer de nesten hele repertoaret sitt på komposisjonene til en annen musiker: bassisten og oud-spilleren Ahmed Abdul-Malik. På slutten av 50-tallet og første halvdel av 60-tallet forente han jazz med musikk fra Midtøsten og Nord-Afrika. For det andre tolker de Abdul-Maliks musikk på helt særegent vis. De gjør aldri noe forsøk på å gjengi låtene slik man kjenner dem fra originalinnspillingene.

Snarere tar pianist Pat Thomas, altsaksofonist Seymour Wright, kontrabassist Joel Grip og trommeslager Antonin Gerbal utgangspunkt i korte bruddstykker fra Abdul-Maliks låter, borer seg ned i dem og strekker musikken ut i helt andre retninger. De kan repetere et gitt motiv over lange strekk, eller spille ulike variasjoner av disse, nærmest for å undersøke hvilken vinkling som har sterkest effekt. Sesjonene kan strekke seg opp mot en time.

 betaler seg særlig live. Her skyller repetisjoner og variasjoner over en som bølger av energi, med eskalerende spenningsmoment, der toppene blir ekstatiske. Slik sett, og det er mulig jeg har gjort denne sammenlikningen tidligere, kan [Ahmed] live minne like mye om et optimalt DJ-sett på en klubb som en jazzkonsert.

Deres beste utgivelser så langt, som den monumentale boksen «Giant Beauty», har da også vært liveopptak. Men jeg synes studioinnspillingen «[Sama’a] (Audition)», utgitt på det britiske plateselskapet Otoroku seint i fjor, føyer seg fint inn blant [Ahmed]s beste. Her har kvartetten forandret fremgangsmåten sin noe, og spilt inn de fire stykkene på Abdul-Maliks album «Jazz Sahara» (1958) i samme rekkefølge – men fremdeles på sitt eiendommelige vis.

(til sammenlikning!) konsise og kortere låtene bygges ikke spenningen opp over like lang tid. Låtenes opprinnelige melodiske motiv er også noe mer gjenkjennelige, som motivet i starten av «Farah ‘Alaiyna [Joy Upon Us]». Her spinner de ut i frilynt swing-driv av typen man nesten kan trampe foten til – selvsagt kontrastert med hamrende, dissonante pianoakkorder og skjærende saksofonhyl.

Albumet kan nok være en mer lettfordøyelig tilnærming til [Ahmed]s musikk. Samtidig er ikke kvartettens kraft forringet på noe vis.

Den vuggende rytmen på «Ya Annas [Oh, People]» er fornøyelig, men den er også omringet av stormende øyeblikk. Det er lett å bli revet med av det løpende bass-og tromme-drivet i starten på «Isma’a [Listen]», og det oppløftende saksofonmotivet som kommer inn – mens Pat Thomas’ strømmende, snublende pianotoner gir en opplevelse av at man må holde seg fast for å følge med. Men deri ligger også mye av spenningen.

En mer lettfordøyelig tilnærming til [Ahmed] sin musikk

«[Sama’a] (Audition)»

Eiendommelig vis

Martin Bjørnersen

Rapper og produsent Pink Siifu har siden debuten for et drøyt tiår siden sluppet en imponerende og uoversiktlig strøm utgivelser, i diverse formater og sjangerlandskap. I tillegg til samarbeidsprosjekter, og et nær tresifret antall gjesteopptredener som spenner fra en Avalanches-single i tospann med Weezer-vokalist Rivers Cuomo, til vers på prosjekter fra de norske produsentene FredFades og Ol’ Burger Beats. Han er født en gang i 1992, i Birmingham i den amerikanske delstaten Alabama – samme fødeby som Sun Ra og Gucci Mane. Det siste føles verdt å nevne med tanke på det uvanlig ekspansive spennet uttrykket og diskografien hans etter hvert har fått.

I januar kom det som kan telles som det fjerde soloalbumet (alt ettersom hva man regner med), «Black’!antique». En mildt sagt intens lytteopplevelse på nesten 80 minutter, som nå like før jul har fått en slags bonus eller utvidelse i de 13 låtene på bonusslippet «Onyx’!». Til sammen kan de lyttes til som ett album på strømming, om du har drøye to timer til overs midt i stria. Og det anbefales, selv om det ikke akkurat er avkoblingsmusikk det er snakk om.

skiva med lange strekk som kan betegnes som … «støy-rap» som dras helt ut i både noise-rock og ren støymusikk, så over i basstung fengende klubbrap-omegn med legitimt øreormende hooks før det desintegrerer igjen. Og det er bare begynnelsen på det enorme soniske spennet her. Som vekselvis vekker sterke assosiasjoner til alt fra Dej Loaf, Playboi Carti, Charles Mingus (konkret solopianoskiva «Myself When I Am Real»), Backwoodz Studios (både Armand Hammer og flere fra den gjengen dukker opp med bidrag langs veien), Dungeon Family, JPEGMafia, DJ Screw og mye mer. Mot slutten, eller et stykke inn i «Onyx’!»-delen, dukker det til og med opp en slags Atlanta/Miami Bass-låt (den dustete dansevennlige «EGM»).

 og oppklarende assosiasjonen eller sammenligningen blir likevel Kanye West anno «Yeezus». Som er et åpenbart og uttalt forbilde (i likhet med Outkast, Sun Ra og Playboi Carti). Selvsagt er det velkomment i 2025, å kunne høre musikk med samme overveldende kaotiske rap-kreativitet som Kanye på sin kreative peak, fritt for bipolar nazisme. Uten å dermed påstå at Pink Siifu har noe i nærheten av samme mainstream-potensial, eller slike ambisjoner som noen drivende kraft.

Han har, i all fall om vi betrakter ham utelukkende som rapstemme, heller ikke noe i nærheten av samme stormannsgale karisma. Og selv om det er forfriskende med en «undergrunnsartister» som så åpent og i så stor grad lar seg inspirere også av skikkelser fra sentrum av popkulturen, skal det sies at albumets aller svakeste punkt er de to låtene som ender opp som Temu-Playboi Carti, mot slutten («Mike Vick’!» og «Nun+»).

 peker også mot det som er en av Pink Siifus store styrker i tilnærmingen her. Som er hvordan hans egen vokal konstant ligger påtakelig lavt i miksen, og – i motsetning til de ofte egosentriske forbildene – konsekvent sikter mot å gli inn i lydbildet, som en uatskillelig del av musikken, med alle sine forunderlig uforutsigbare svinger og stilskifter. Det er kanskje 

 som gjør dette kaotisk overveldende albumverket så underlig sammenhengende, at det faktisk henger sammen som album og som statement. Og det er kanskje her han har lært mest av Kanye, for Pink Siifu er også produsent og medprodusent sammen med en usaklig lang liste med bidragsytere (med femten medprodusenter og sju gjestevokalister bare på de tre første sporene her).

Det føles som en frisk pust i en tidsånd der hiphop og rap på en og samme tid blir konsolidert som en kulturell milepæl, men også kanonisert som et artefakt med offisielt 50-årsjubileum. Og samtidig – enten man vil kalle det et paradoks eller en naturlig konsekvens – har mistet hegemoniet sjangeren har hatt over salgslistene i drøye 30 av disse årene.

«statementet» her? Vel, iallfall ikke at Pink Siifu skrives ut som rappens redningsmann med store bokstaver. Det «Black’!antique; Onyx’!» sier, rent musikalsk sett klart og tydelig, er at hiphop ikke trenger noen redning. Fordi hiphop i seg selv er omskiftelig, mangefasettert, uforutsigbar og paradoksal. Hiphop er ikke summen av sine byggesteiner, men en historisk radikal tilnærming til sine byggesteiner, og hvordan man fra grasrotnivå med begrensa ressurser lager noe nytt og uhørt ut fra uforutsigbart utvalgte bestanddeler.

Hiphop er en afroamerikansk DJ som forlenger rytmebrekket i Kraftwerks «Trans Europa Express» på to platespillere på en Halloweenfest i The Bronx strømkuttsommeren 1977. Hiphop er De La Soul på turné med N.W.A, Kanye West i studio med Elton John og en technoprodusent fra Düsseldorf, Kendrick Lamar med tornekrone på Glastonbury og André 3000 med en meksikansk aztekerfløyte. Og tusen ting til som vi enda ikke har hørt. Det er den høyst nødvendige påminneren Pink Siifu bringer til bordet.

«Black’!antique; Onyx’!»

Påkoblingsmusikk

Det er noen gjentakende troper i musikkjournalistikken. En av dem er å utrope 

Det er som om savnet etter begavelsen Buckley, som døde i 1997 etter å ha gitt ut kun ett album, må fylles av unge menn med gitar og et over gjennomsnittlig følelsesregister i stemmen. Som oftest er sammenlikningen ufortjent for alle parter.

Men så er de disse sjeldne tilfellene der inspirasjon fra Buckley ­kanaliseres til å være noe mer – noe annet – enn 

nostalgisk reproduksjon. For eksempel i tilfellet den irske sangeren og låtskriveren Dove Ellis.

 fra den irske havnebyen Galway, men bor nå i Manchester, og har vært et ukjent navn inntil helt nylig. Men årets store indierockhype Geese hadde ører og teft med seg. De amerikanske oppkomlingene har nemlig tatt Dove Ellis med som eneste oppvarmer når de i disse dager turnerer USA.

 ved Ellis, som inkluderer en mildt sagt moderat egenaktivitet i sosiale medier, bidratt til at debutplata «Blizzard» har fått musikkpressen til å få ferten av 

Antallet euforiske omtaler er i hvert fall bemerkelsesverdig. Dette inkluderer også rapporter fra konsertene, der selv Ellis’ reserverte sceneshow hylles som eksepsjonelt tilstedeværende.

som om 22-åringen treffer både mot- og medstrøms, ­samtidig. Og det med et nytt album som låter så 1990-talls at en nesten skulle tro han var eldre mann allerede den gang da. Hvilket er ment som en kompliment.

Samtlige sanger på «Blizzard» har trekk av gammel sjel i ung kropp. Dette inkluderer den ene avstikkeren inn i irsk ­jig-tradisjonsmusikk, «Jaundice» – albumets kanskje mest lettvektige ­publikumsfrieri. Låta er en av flere som minner om at Ellis og backingbandet også har en del til felles med Black Country, New Road hva angår håndlag med pophistorie (og saksofon som emosjonell veileder).

 fellestrekkene er ubestridelige tekniske ferdigheter, i alle ledd. Men ferdigheter uten følelse blir fort kjedelig. Og det er her Buckley-sammenlikningene virkelig kommer til sin rett (og Thom Yorke-likhetene): Den distinkte bevringen i Ellis’ stemme på åpningssporet, og enda mer på «Pale Song», «It’s a Blizzard» og «Feathers, Cash». Noen av dem har Buckleys romantiske sinnelag, mens andre besitter Yorkes sofistikerte, selvbevisste inderlighet.

Kanskje med unntak av «Love Is» – der 

Love is not the antidote to all our problems –

er tekstene passe Radiohead-kryptiske og åpne for tolkning. For hvem er egentlig Annie, som Ellis vil ha i hus igjen, i «When You Tie Your Hair Up»? Er det henne eller en annen han synger med hjertet utenpå skjorta til i avslutningslåta – der han vil 

cut out my heart, I’m hoping to spend it on you?

«Blizzard»

Gammel sjel, ung kropp

Jeg plukka opp ei plate i 2016, selvtitulert, med en countrysanger-låtskriver som het Luke Bell. Plata var bra, uten å få meg til å slå salto. Opp igjennom årene har denne debutplata likevel ikke forsvunnet helt ut av spillebunkene.

Forsvinne, det gjorde derimot Luke Bell selv. Og forsvinningen hans var påfallende, langt fra energien og aktiviteten i den nye, konkurranseutsatte countrybransjen: Den som nå pusher fram gigantselger etter gigantselger og krever at artistene alltid er aktuelle.

Det jeg ikke var klar over, var at Luke Bell, som hadde sin barndom og ungdom på rancher i Kentucky og Wyoming, vokste opp med alvorlig mental sykdom. Han ble seinere diagnostisert med bipolar lidelse. I periodene han forsvant fra kartet, var han ofte lagt inn på sykehus, innimellom fengslet eller hjemløs og på drift.

 ble han funnet død i Tucson i Arizona, bare 32 år gammel. Han hadde forsvunnet fra huset til en kamerat da vedkommende dro ut for å spise, og ble funnet ni dager seinere. Da hadde han tatt en overdose fentanyl.

Nå har familien hans og plateselskapet Thirty Tigers gitt ut et dobbeltalbum med 28 sanger. Inntektene går til «Luke Bell Memorial Affordable Counseling Program».

Disse sangene ble spilt inn i perioden 2013 til 2016, årene da Luke Bell faktisk tilbrakte tid i studio i Nashville, med gode venner fra det unge, alternativet countrymiljøet øst i «Music City» – blant dem Emily Nenni, som i en periode var Luke Bells kjæreste.

, Carol Bell, har skrevet et svært inngående, og rørende, essay om sønnen sin, som kan leses på plateselskapets hjemmeside. Der er hun åpen om at Lukes utfordringer i perioder var tunge å forholde seg til, og å tolke, også for hans nærmeste familie. Han kunne ha grandiose forestillinger om seg selv, for så å oppleve at alt raste. Men hun forteller også at han hadde en helt egen evne til å beherske de sakene han virkelig ville. For Luke Bell fikk til mye, mot alle odds.

Han gikk fra å være en dårlig gitarist og medioker sanger til å varme opp for store countrynavn som Dwight Yoakam, Willie Nelson og Hank Williams Jr. Han jobbet også med produsenten Andrija Tokic (Alabama Shakes etc.). Bell var nemlig alt annet en medioker.

, tittelkuttet fra dette posthume albumet, handler sannsynligvis om han selv – og skal visstnok ha utløst paranoia for sanger-låtskriveren. Han trodde i sine vrangforestillinger at folk skulle oppfatte ham som Jesus.

Han var innimellom fengslet eller hjemløs og på drift

«The King Is Back»

Unlucky Luke

Ida Messel

I oppsummerende ånd, nå i årets siste magasin, er det verdt å nevne en utgivelse som kom i september: «Friend», av amerikaneren James K. Artisten besøkte for øvrig Oslo og Blå i november.

Århundrer har gått siden kvinner hadde for vane å forkle verkene sine med mannlige psevdonymer, men James K, à la Jamie Krasner fra New York, holder tendensen i live.

Samtidig er det lite med musikken som prøver å være noe den ikke er, fra den krystallklare sopranen som pendler mellom enestående vakker og småsur, til den utleverende dommedagspoesien i tekstene – om enn tvetydig. 

Passing light inside as days go by, facing love / When I’m dying round there, love, hold on, on to it, yeah,

 Krasners tredje album siden debuten «PET» fra 2016 – en like sjanger-eklektisk sak, men som bedre henger sammen i skjøtene innenfor sin egne tåkete logikk. Drømmepop, kaller hun det selv, men det kjennes samtidig som en altfor ny merkelapp å putte på denne musikken, som bærer med seg spøkelser fra fortida. 90- og 00-tallet hjemsøker drømmeuniverset, fra tida Krasner vokste opp og utviklet en musikalsk bevissthet.

Det er esoterisk som Enya, og mellom triphop, drømmefanger- og keramikkstemning løper også stemmetøying à la The Cranberries, bølgende elgitar à la Cocteau Twins’ «Heaven or Las Vegas» eller trommer med lydeffekter. Tekstene har kryptiske ordsalater på rim, nesten som dem fra Kurt Cobains låtskriverkarriere: 

Give me a sign, harder to lie, harder to die, and I can feel you now, believe it also might,

synger hun i høydepunktet «Blinkmoth (July Mix)», hva enn det betyr.

 glir vokalen inn og ut av rollene som ledende instrument og atmosfærisk bakgrunnselement. «Blinkmoth (July Mix)» er et eksempel på det første, med en tydelig intensjon i hvordan syngingen bygger opp mot refrenget. «N’Balmed» og «Rider» er eksempler på det motsatte, der Krasner stiller seg bak sammen med koret uten at noen tar frontvokalistens plass.

Til tross for den melodiske tilgjengeligheten, sprenger mange av låtene på «Friend» den tradisjonelle vers – refreng-strukturen, og strekker seg ofte over fem minutter mens de trekker lytteren stadig dypere inn.

James K har jobbet med et stort samarbeidsteam som med denne utgivelsen, og har med blant andre Ben Bondy og Special Guest DJ. Merkelig nok er det her hun høres på sitt minst sprikende og mest helstøpte ut.

«Friend»

Tåkelur

Eirik Blegeberg

Ikke det eneste bandet fra Malawi som har gjort seg gjeldende i 2025, men denne trioen er bedre innspilt enn for eksempel Madalitso Band – takket være et initiativ fra Massachusetts Museum of Contemporary Art. For dette debutalbumet til veteranene i The Kasambwe Brothers, som visstnok har holdt det gående siden åttitallet, låter fyldig og velprodusert på en måte som blir stadig sjeldnere. Vi plasseres nemlig midt i rommet, blant sammenvevd harmonisang, hjemmelagde trommer, det uvanlige bassinstrumentet babatone og Joseph Msofis akustiske gitar, pynta med fiolin, blås og cello. Og pynta er ordet, for dette er pent.

«The Kasambwe Brothers»

Anmeldelse

Akkurat nå er det ingen tvil om hvilket rockeband som dominerer Brooklyns alltid levende indiescene. I løpet av det siste året har Geese, ledet av sanger-låtskiver Cameron Winter (23), blitt New Yorks nye skål – og det til tross for at Winters brekete hals-ikke-lunger-vokal ofte er av den enerverende sorten. For hvorfor domineres ikke New York-indien av Brooklyn-innflytter Nate Amos (34)? Han er jo … 

Og, ja da, Amos er også eldre – med en rotete og ofte ruspreget fortid uten Winters sterke bånd til kultur- og musikereliten i Park Slope. Men selv Amos, en selverklært 

, har musikerfamilie, med far og søster i samme bluegrass-duo (Bob & Sarah Amos), og med en låtskriver-teft som understreker det alle egentlig kan høre: Nate Amos er Beatles-fan, hans eneste religion, og han kan ikke få nok av «White Album» – hvilket betyr stramme, smellvakre sanger i det ene øyeblikket og eksentriske lydeksperimenter i det neste.

soloalbum kom i fjor – This Is Loreleis prima «Box for Buddy, Box for Stars» – og besto av ti låter som var arrangert og produsert ulikt, så «sangenes forskjeller ble aksentuert», som han selv uttrykker det. Og kanskje var det også derfor den hørtes ut som en miks av nettopp Beatles’ variable «White Album» og Magnetic Fields’ vilt varierte «69 Love Songs», bare mer beskjeden og taper-aktig enn dem begge.

Men Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate. Med tid og stunder har han snarere blitt en låtskrivernes låtskriver, som hylles og tolkes av MJ Lenderman, Snail Mail, Waxahatchee og andre med et godt øre for hva som faktisk bor i en god sang, uansett hvordan den er spilt inn.

 på sin plass å nevne at This Is Lorelei ikke er Nate Amos’ eneste prosjekt, selv om det er hans mest låtfokuserte. Fra før av har han gjort seg bemerket med My Idea, i intim duo med Lily Konigsberg, og enda mer i Water from Your Eyes, i snål duo med Rachel Brown. Dessuten har han tross alt skrevet og sluppet sanger under This Is Lorelei-navnet i elleve år allerede, og pøst ut den ene halvkokte plata etter den neste på Bandcamp.

Det er med utgangspunkt i disse demoaktige slippene, fra perioden 2014 til 2021, at Amos i år har spilt inn nye «Holo Boy». Uten at denne metoden med gamle sanger om igjen betyr at dette er noenThis Is Lorelei-

. Snarere har Amos fulgt magefølelsen og plukket sanger som han selv forbinder med 

halvtime legger han gjerne raske rytmer under en melankolsk melodi mens han minner om alt fra Stevie Wonders «Isn’t She Lovely» til et eller annet postpunkete monotont, med tekstlinjer som

 You’re my son and I steal all the drugs you love

. Amos’ trommemaskin-drevne folkrock er bekmørk under overflaten, kanskje til og med resignert, men på toppen er den mer yppete, snerten, og med et gitarspill – akustisk og elektrisk – som fester seg som øreormer.

You don’t wanna know what my dreams are about

, synger han i «But You Just Woke Me Up», før han i påfølgende «Dreams Away» prøver å glemme 

mens «This Is a Joke» synges i falsett (med innlagte barytonpartier) som Cameron Winter neppe gjør etter ham med det første. Samtidig framstår disse sangene betraktelig skarpere enn hva de gjorde i sine lo-fi originalversjoner. Her er de fyldigere, mer levende og påkoplet, som sannsynligvis er nettopp hva Nate Amos assosierer med vekst.

Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate

«Holo Boy»

Boy, oh, boy

Arvid Skancke-Knutsen

The Demonstration Tapes, bestående av Fredrik Færden, Lars Christian Heintz og Pedro Carmona-Alvarez, har et finurlig prosjekt på gang: De skal lage en sang for hver eneste delstat i USA. «First Amendment» er første plate i en serie på fem, og albumet inneholder fjorten av disse låtene. Det starter i Massachusetts, og ender i Texas. (Denne ideen er vel mer realistisk enn Sufjan Stevens, som ga opp sitt prosjekt med et album for hver stat etter albumet «Illinois» i 2005.)

Det hele er timet til å være ferdig til USAs uavhengighetsfeiring i 2026, da det er 250 år siden løsrivelsen fra England. Samtidig har 2025 markert 200-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

mange måter like mytologisk som det er reelt. Alt i 1966 skrev Jens Bjørneboe essayet «Vi som elsket Amerika». The Demonstation Tapes elsker på sin side fremdeles det mytiske Amerika, slik det er «idealisert og filtrert gjennom tusenvis av sanger, filmer og bilder». Samtidig har de nok selvironi til å innrømme at de underveis vurderte å bytte navn til Bad Timing Production.

Med sine Moonpedro-prosjekter har Carmona-Alvarez gitt ut musikk som på mange nivåer er en 

til musikk. En fanfare for foregangsmenn og -kvinner – og for måten tonene og rytmene fremdeles kan røre oss på. «First Amendment» fortsetter denne feiringen, selv med litt underliggende malurt i begeret og rammeverket.

i en aposteltro på det melodiske, fremført med 

gitarer, Beatles-aktige vokalharmonier og dynamiske detaljer. Arven etter og ånden til The Byrds er til stede, sammen med fengende powerpop-hooks, lett psykedelisk indierock og betydelig musikalsk overskudd. Trioen skyr heller ikke unna det mørkere og mer dramatiske, der tekstene fungerer som effektive skisser og mini-noveller.

Likevel er «First Amendment» i det store og det hele «en bøtte med solskinn», som Ole Paus en gang formulerte det. Det er også en kreativ reise gjennom musikernes egne referanser, like mye som det er en 

Albumet er forankret i en aposteltro på det melodiske

«First Amendment»

Amerikalinjen

 Hjertesukket kan man støte på hvor som helst, også i jazzsfæren. Musikken skal liksom både være forankret i fortiden 

fly i helt nye baner. Og iblant dukker det opp noen talentfulle musikere som har håndlag med begge deler – som kvartetten Things of This Nature.

Enn så lenge erdisse forholdsvisukjente utenfor et lite hjørne av New Yorks jazzscene. Gjengen møttes på Manhattan School of Music: saksofonist, klarinettist og fløytist Chris Ferrari, trompetist Caylie Davis, kontrabassist Shogo Yamagishi og trommeslager JJ Mazza. Men låter de formaliserte? Langt ifra.

 de fire oppleves ledig, nesten konversasjonsartet. Det er også noe uforhastet ved spillet: ingen trang til å lesse på med for mye på en gang. Det er en spenstig, elastisk og frilynt karakter ved kvartettens musikk som låner fra frijazzvokabularet fra 1950- og 1960-tallet. Man kan merke det i låter som spretne «Nettles» og den småfunky «A Tough Situation».

Samtidig bringer de oppfriskende elementer inn i musikken. Introen på «Shortstop Right Wing Chicken Parm», har en repeterende, nesten tergende obsternasighet. Oppløsningen kommer i form av livlig klappende hender, av alle ting, som følger Ferraris saksofonsolo, før vi hører et

 sparkes i gang av en brummende bass i rappe steg og ivrende tromming, kontrastert av lengre linjer fra saksofon og trompet. På «E-MOC» utveksler Ferrari og Davis korte utspill over hyperaktive rykk og napp fra bass og trommer. Om Tony i «Tony in the Chat Room» er et nettroll, vites ikke. Men den sju minutter lange balladen bidrar til å senke pulsen mer enn å oppildne debatt.

La gå at et par låter er skisseaktige – de viser likevel markant entusiasme. Ungdommen nå til dags? De er ganske ålreite, egentlig.

«Things of This Nature»

Fra ungdommen

Et ord som stadig slår meg som meningsfullt i møte med musikken til Steve Gunn generelt, og det ferske albumet hans «Daylight Daylight» spesielt, er 

. Ikke bare i form av hva låtene hans krever av lytteren – ikke rent lite – men i mannens egen tilnærming til låtskriving og produksjon.

Med en gjennomsnittlig lengde på nesten seks minutter, er disse sju intime og sakteflytende sangene gode eksempler på dette. Den Pennsylvania-oppvokste, Brooklyn-baserte 48-åringen har hanket inn sin faste samarbeidspartner James Elkington som produsent, og duoen spiller alle grunninstrumentene selv. Innleide dryss av fiolin, bratsj, cello, kontrabass og treblåseinstrumenter bidrar til å gjøre lydbildet rikere og mer sammensatt.

doseringen av disse blåserne og strykerne, plassert rundt gitaren – Steve Gunns hovedinstrument – har bidratt til at anmelderne har trukket fram de britiske folk-ikonene Nick Drake og John Martyn som referanser. Begge to oppleves relevante i sammenhengen, men det spesifikt 

 i dette universet bør ikke overses: Gunn opererer i tradisjonen etter strengefantomer som John Fahey og Robbie Basho. Og i likhet med nåtidige gitarister som Ryley Walker, Blake Mills og William Tyler, står han med ett bein i kosmisk americana og det andre i avantgarde.

Den mest umiddelbare låten på «Daylight Daylight», «Morning on K Road», står også etter et tosifra antall lyttinger igjen som albumets sterkeste øyeblikk. Her danser lyriske, melodiske og soniske detaljer i smektende vals opp mot de høyeste tindene denne musikken befinner seg innenfor rekkevidde av – og da befinner vi oss kjapt på nivået til nevnte Nick Drake.

 stemme trekker også et tungt lass på dette albumet. Men det er elementene den jobber mot – synthpads og et halvstemt piano i «Another Fade», orgel, stryk og boblende arpeggioer i tittelsporet – som virkelig knuser hjertet. «Loons» må oppleves på grunn av basslyden alene.

Gunns tekster har gjennom hele karrieren kretset rundt bevegelse, steder, reiser, natur og menneskets plass i verden. Dette er temaer han berører også i denne omgang, men ikke alltid på spesielt håndfast vis – heller ikke på sanger som tar utgangspunkt i et konkret sted («Hadrian’s Wall») eller en fugleart («Loons»). Tidvis sniker en uhygge seg inn i observasjonene, som på tittelsporet: 

Rock thrown from a bridge / Hits a car on the road/ Daylight, daylight about to explode.

 har fått kjørt seg i gode hodetelefoner gjennom Oslos gater de siste par ukene nå, og den perioden har skiva trengt for å vokse fra et lovende, litt hemmelighetsfullt nytt bekjentskap til et vennskap som kan bli varig. Jada, den trenger oppmerksomhet og, som nevnt innledningsvis, tålmodighet. Så mye mer hokus pokus er det imidlertid ikke ved denne varsomme, pulssenkende musikken.

Det spesifikt amerikanske i dette universet bør ikke overses

Daylight Daylight

Dagdriverlykke

For et merkelig comeback. I 2015, da den kanadiske sanger-låtskriveren Tobias Jesso Jr. albumdebuterte med «Goon», hørtes han ut som en ny, klassisk pianomann å regne med. En som har låtskriverfaget inne, som en annen Harry Nilsson eller Billy Joel eller Brian Wilson. Og jo da, han har levert store hits for andre, fra Adele og Haim til nyere greier med Rosalía og Dijon. Men oppfølgeren til «Goon» har likevel latt vente på seg. Fram til «Shine»: åtte sanger som mest av alt høres ut som demoer andre artister har avvist, fordi det er for lite på hente her. Noe som er en uvanlig måte å vende tilbake på. Jeg sa jo at det var et merkelig comeback.

«Shine»

En av de mest eksepsjonelle episodene i moderne TV-seriehistorie er episode åtte i den tredje sesongen av «Twin Peaks». Den foregår i New Mexico i 1945, og i en surrealistisk sekvens vises sprengningen av Trinity, atombomben. Den audiovisuelle presentasjonen av de påfølgende ubehagelige konsekvensene er knapt til å forstå.

Uten sammenlikning for øvrig låter tredjealbumet til den amerikansk-meksikanske produsenten Debit omtrent sånn; som den forrykende, forstyrrende «Twin Peaks»-episoden. 

er nok den mest presise beskrivelsen av «Desaceleradas», som likevel er fabelaktig.

Musikk

Story the Crow Told Me

Los Thuthanaka

Marty Supreme (Original Soundtrack)

Secret Love

Vendrán suaves lluvias

[Sama’a] (Audition)

Black’!antique; Onyx’!

Blizzard

The King Is Back

Friend

The Kasambwe Brothers

Holo Boy

First Amendment

Things of This Nature

Daylight Daylight

Shine

Desaceleradas

Forever, I’ve Been Being Born

Mom! I’m Growing Up

Andreas Røysum Ensemble with Marvin Tate

Girl in a Bottle

Did We Really?

I år gjør me det heilt enkelt

Smestániá