Arvid Skancke-Knutsen

#fff

#000

Red Hot Chili Peppers har solgt nærmere 120 millioner plater på verdensbasis – og den ferske dokumentaren «The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel» er nå en av de mest sett filmene på Netflix. Og, jo da, ny Chili Peppers-rock skal være på vei.

Samtidig er bassist Flea ute med et eget soloalbum. Og «Honora» prøver ikke å kassere inn på populariteten til bandet han var med på å starte i 1983. Den virker derimot å være en genuin kjærlighetserklæring til jazz, funk og amerikansk storbymusikk, der utøvere som Clifford Brown, John Coltrane og Thelonious Monk var ledestjerner.

Michael Peter Balzary, og fikk tilnavnet sitt for en energisk rastløshet som garantert sprengte ADHD-skalaen – selv i Los Angeles på 70-tallet. Han levde i mange år et hardt liv, noe som kan leses i ansiktet til 63-åringen. Han vokste opp med en aggressiv og alkoholisert stefar, som også var jazzmusiker. Men hans første kjærlighet var ikke bassen, men trompeten, slik den ble spilt av Miles Davis, Dizzy Gillespie og Louis Armstrong.

Når rockestjernen og millionæren løfter trompeten til leppene sine, kan han minne om den eldre Chet Baker. De opptrer begge i starten av den rørende dokumentaren om Baker, «Let’s Get Lost» fra 1988.

Men det er noe med selve tonen i trompetspillet også. Det hører vi flere steder på albumet, splittet mellom Fleas egne komposisjoner og sentrale låter fra fortiden. Det inkluderer en fem minutters versjon av «Maggot Brain» av Funkadelic fra 1971. Den når ikke opp til originalens villskap, men virker som en ærbødig hilsen til superklassikeren og musikerne bak den.

 at frøene til «Honora» ble sådd alt i 1991, mens Chili Peppers ga ut albumet «Blood Sugar Sex Magik». Da fortalte han til en venn: «I want to make an instrumental record with deep hypnotic grooves, trippy melodies layered on top».

, med andre ord. Det er for så vidt noe Flea gjennomførte med glans alt på den eksperimentelle ep-en «Helen Burns» fra 2013: et glimrende og svært variert minialbum, der Patti Smith synger tittellåten.

På «Honora» dukker Nick Cave og Thom Yorke dukker opp som gjestevokalister. Albumet er innom en mer rendyrket jazzmusikk – selv om mye rett og slett er atmosfæriske instrumentaler av solid format, med tolkninger av blant andre Jimmy Webb og Frank Ocean.

, potente og politiske «A Plea» kunne godt ha hett «forutanelse om borgerkrig», der den prøver å roe gemyttene i Trumps splittede USA. Det er nesten et sånt øyeblikk som Gil Scott-Heron kunne kommet opp med.

«Honora»

Hetebølge i L.A.

Chris Monsen

Man kan lett forbinde tverrfløyten med de flyktigere, mer eteriske eller hviskende øyeblikkene. Kanskje er noe av grunnen til dette hvordan lyden skapes på instrumentet. Til forskjell fra andre blåseinstrumenter, der man blåser direkte inn i et munnstykke, spiller man tverrfløyte ved å blåse … på tvers. En konsekvens er at noe av luften som glir over blir med, gir et pustende, luftig tilsnitt.

Men det finnes selvfølgelig flust av eksempler på mer allsidig tverrfløytebruk. Endrer man blåseteknikken litt, kan den luftige kvaliteten få mer kraft, kanskje suse like iltert og heftig som når stiv kuling trenger seg gjennom et sprekkete hus. Fløytisten Henriette Eilertsen viser på den måten hva slags bredde og mulighetsrom som ligger i tverrfløyten på sitt nye trioalbum «Moder». Der har hun med seg cellisten Joel Ring og trommeslageren Øystein Aarnes Vik, samt gjestespill med Jon Balke på tangenter og perkusjon.

«Fly Ikaros» spiller Eilertsen et lettbeint motiv over Rings fingerspilte cello. Han varierer mellom bass-nære plukk og sarte overtoner, mens Aarnes Vik holder rytmen med myke basstrommeslag. Utover i låta glir Eilertsen ut fra hovedmotivet, spiller mer intenst og med høyere toner. Kompet følger etter og trøkker litt mer på.

Påfølgende «Meeting Joyce» har et markant driv fra første stund, med aktive trommer og dype, akkordtoner fra celloen. Det er en slags trampende, nesten folkemusikalsk rytmikk i spill her, som Eilertsen legger et motiv over. Motivet er fengende, men åpent nok til at hun kan gli inn og ut av det.

 energi på korte «Raka Blakk», et av tre stykker der Balke bidrar, men viser seg fra en mildere side på «So ro». Stykket er duvende og behagelig, musikk der både cello og fløyte filtreres gjennom klangfulle effekter.

På «Darn den draumen» får celloen etter hvert vreng. Ring spiller nesten et rockeriff, understøttet av et mer bastant trommespill. Eilertsen lar seg ikke hemme av de strammere formene av den grunn. Snarere spiller hun her albumets mest utsvevende, gripende solo. Der man kan merke en slags utbrytertrang i denne soloen, er det langt mer sårhet å spore i avsluttende «Lokk». Et stykke der Eilertsen går fra gråtende hvin til trøstende hvisking.

«Moder»

På tvers

Ida Messel

synger en medtatt Robin Miriam Carlsson, bedre kjent som Robyn, på singelen «Dopamine». Hun vender nå tilbake med albumet «Sexistential», og det har gått åtte år siden forrige plate, «Honey».

Livets hensikt er å holde seg kåt, skriver hun i pressemeldingen, og har siden sist blitt alenemamma på nå 46. All den tid det finnes motvilje og stigmatisering av kvinner i overgangsalderen i kulturen, forankret i patriarkalske synspunkter som låser kvinnens verdi i ungdom, fruktbarhet, seksualitet og så videre, har Robyns albumretur potensial til å være både subversivt og sårbart.

Sånn sett bærer hun kanskje hjertet synlig på utsiden av kroppen – noe hun vel alltid har gjort i sine såre discoballader. Det er bare at denne gangen kjennes det ikke helt sånn, reint musikalsk.

at lydbildet og den elektroniske instrumenteringen helt bevisst henter fra «Body Talk»-trilogien, og det mangfoldige samarbeidet med Röyksopp. På førstesporet «Really Real» tramper en seig basstromme i 4/4-takt et litt mystisk og tøft synth-arpeggio av gårde, mens Robyns stemme langsomt og sjelfullt bygger momentum mot refrenget. Måten vokalen vrenger seg inn i det fengende hooket, ledsaget av spretne hihats, bryter opp monotonien. Samtidig høres det ut som en låt som allerede kunne vært del av Robyn-katalogen; en velkjent låt, en b-side fra 2011.

De ekstra gjentakelsene av refrenget gjør det litt for likt en Robyn-parodi, selv om ingrediensene er fine nok i seg selv. Melodisk farer albumet videre gjennom spisse synther, rare, metalliske «bloink»-lyder, som av sprukne ballonger eller en bråkete luftventil. 1980-talls-aerobictime-stemningen som hele tiden iscenesettes, er sikkert ment å drive opp energien. Men med vocoder-effekten på «Blow My Mind», den gjentakende frasen på «It Don’t Mean a Thing» (som sier nettopp det) eller den jingle-aktige balladen «Light Up» renner energien ut i en dam, monotont og umotivert.

 er likevel langt fra noe dårlig album. Robyn har nemlig – på tross av den litt 

kunstig-befruktning-rapen i tittelsporet – tatt for få sjanser til å risikere det.

Hun har jo en glitrende spesiell stemme, Robyn, som legger seg i en slags herlig akkord bak synthen, uansett hvilke ord som synges. Det foregår også teknisk, med mikrotoner i vokalen som liksom smetter fint opp gjennom ørsmå sprekker i ellers svært fulle elektroniske lydbilder – med andre ord: med lite plass mellom frekvensene.

I det svingende refrenget på «Talk to Me», som for øvrig følger samme oppskrift som åpningssporet «Really Real», skinner samspillet mellom synth og vokal sterkest. Med sin typiske 

oppbygning, er låta den med tydeligst hitpotensial. Et basstungt vers lander i en svevende bro, før refrengets utbroderende melodi hamrer inn poenget: 

Sometimes I get so lonely (…) Talk to me.

 tyggegummi-elektro-sporet «Sucker for Love» markerer stedet på plata der hun beveger seg mest mulig ut i nytt terreng – eller ny bevegelse, som om hun suser av gårde i en radiobil, hylende glad, rusa på eget følelsesliv.

Hun har en glitrende spesiell stemme, Robyn

«Sexistential»

Snakke om kropp

Eirik Blegeberg

. Slik går den første tekstlinja på det tolvte albumet til Tinariwen, kollektivet som mer enn noe annet har formidlet tuaregenes unike lengsel etter et eget hjemland til den globale musikkscenen. I disse leirbålssangene fra ørkenen er nemlig smerten til å ta og føle på – tuaregene lever ifølge Tinariwen under et helvetes tyranni, er tørste og plaget, med en 

tomhet som ville pint ethvert levende vesen

Oversettelsen av tekstene sier at dette er klagesanger, protestsanger og religiøse sanger om hverandre. De er satt til et Sahara som bokstavelig talt brenner, ifølge frontmann Ibrahim Ag Alhabib.

, som med all ørkenblues, er at sangene likner hverandre. Fordelen her, som med den beste ørkenblues, er at groovet gynger elegant framover, noe som er ekstra merkbart når koret tråkker til og gjestene tar plass – enten det er José González eller Sulafa Elyas.

Ellers er Touhami Ag Alhassanes «Khay Erilan» av den skjønne sorten, med åpningslinja 

Lykkelig er den som eier den nyeste modellen av Toyota Land Cruiser

«Hoggar»

Lidelse og liv

Sveriges fremste unge powerpopband, selverklærte 

, albumdebuterer etter tre mer enn solide ep-er siden 2023. De begynte som en kvartett, men er nå en sammsensveiset trio, fortsatt ledet av karismatiske og høytsvevende Emma Jansson, en som vet å levere linja 

. Som gitarband med tydelige hooks holder de både nittitalls- og Illuminati Hotties-nivå, men selvsagt sikter de langt forbi undergrunnen og ut mot stjernene. De er svenske, tross alt. Uten at Jansson av den grunn vil dele 

small feelings and woes ... with some finance bros

«Brink»

Anmeldelse

Kan tusen månedlige Spotify-lyttere, Egon Holstad og Robert «The Last Critic» Christgau ta feil? Ikke denne gang, i hvert fall. Eremitten i albumtittelen er Thomas Anderson sjøl, sanger-låtskriveren fra Austin som multitracker som best han kan mens han forteller med en med tynn, skjør og muligens vennlig stemme. Ja, for hvor vennlig er den egentlig? I bakgrunnen til disse milde låtene – om Pyongyang, Concorde og universets ende – ligger nemlig et distinkt amerikansk ubehag. Det hele en smule David Lynch-aktig, humoren inkludert, med en både flat og romslig klang unik for Andersons merkverdige, hjemmelagde heartland-rock.

«Letters from the Hermit Kingdom»

Aslaug Olette Klausen

Fuck War». Klarere kan knapt fredsbudskap sies. Strupesanger Tanya Tagaq gjentar det skrikende, over en bombe av en industriell basslinje, i åpningssporet på sitt sjuende studioalbum «Saputjiji».

Tagaq, inuk fra Canada, fremstår her som en aggressiv fredsaktivist – i tillegg har hun årevis bak seg som urfolks- og miljøaktivist. Det henger selvsagt sammen. Verden har ikke blitt et tryggere sted siden hun ga ut boka «Split Tooth» for åtte år siden. Tekster derfra ble brukt på albumet «Tongues» (2022), og Tagaq fortsetter nå gjenbruket i det som har blitt teaterstykket «Split Tooth: Saputjiji», med musikk fra dette nye albumet.

 ble hørt som en direkte kommentar til fortellingen om de grusomme overgrepene mot urbefolkningen på katolske internatskoler, er det vanskelig å ikke høre årets utgivelse som en kommentar til USAs aggresjon mot Grønland, og den pågående krigen i Midtøsten. Men det handler selvfølgelig om mer.

Tittelen «Saputjiji» kan oversettes til «utpekt beskytter». Tagaq mener mennesket må beskyttes mot seg selv, mot hverandre, vi må beskytte naturen og jorden må beskyttes fra mennesket igjen. Musikken er både skjold og spyd.

 beaten om de invaderende tripodene i filmen «War of the Worlds» (2005). Strykerne i påfølgende «When They Call» tar form av en vernende forbønn i møte med selvmordsbølgen blant unge menn som rir inuk-samfunnet.

Denne dualiteten, altså omsorg og sinne, har vært til stede i samtlige av Tagaqs verk siden debuten «Sinaa» (2005). Men sinnet har isnet med årene. Komposisjonene har beveget seg fra en forening av tradisjonsmusikk og samtidseksperimenter til noe nærmere mer konvensjonell industriell musikk.

til Tagaq har aldri vært så lite framtredende som her på «Saputjiji». Det gjør den desto mer oppviglende, opprørende og hjerteskjærende når strupen faktisk leder an, som på «Bohica». Eller når den mikses i kontrasterende duett med skjønnsangen på avsluttende «Imiq», som et levende eksempel på at en bedre, mer harmonisk og sameksisterende verden er mulig. Det låter som en utopi.

«Saputjiji»

Rett i strupen

Uttrykket til den amerikanske supergruppa Harriet Tubman rommer mye. Det er bredt og dypt, også i overført forstand, med røtter i flere forgreininger av den afrikanske diasporaens musikalske arv. Gitaristen Brandon Ross, el-bassisten Melvin Gibbs og trommeslageren JT Lewis har arbeidet med denne musikken i forskjellige jazzrelaterte konstellasjoner i over fire tiår.

Harriet Tubmans musikk har historisk ballast, men er også farget av en urolig samtid. Den kan således være både klaustrofobisk og svevende, dyster og håpefull. Eller som jeg skrev om det politisk ladde albumet «Araminta» fra 2017: Den er på en og samme tid rystende, oppløftende og gripende. Tittelen på gruppas påfølgende album «The Terror End of Beauty» fra 2018 eksemplifiserer også hvordan gruppa benytter seg av tilsynelatende motsetningsfulle bilder som sammen blir effektfulle og tankevekkende.

siden den gang. Mye har forandret seg, men utsiktene har ikke blitt særlig lysere. Derfor heller ikke overraskende at Harriet Tubman på sitt nye album fremdeles maler frem det mørke, vakre, resolutte og skjøre i en eiendommelig miks. Uttrykket deres er fortsatt flerfoldig, med krysninger av blant annet dub og funk, samt jazz og rock der prefikser som «avant», «space» og «doom» alle er nærliggende å bruke.

«Electrical Field of Love» er lagd i samarbeid med vokalisten, produsenten og keyboardisten Georgia Anne Muldrow. Muldrow har – både som soloartist og i øvrige samarbeid – arbeidet i ulike krysninger av alternativ soul og hiphop, men også med jazz. Ordene hun synger er ikke alltid lette å få tak på, selv om noen fraser fester seg, og til og med gjentas i ulike låter.

Ofte er vokalen også ordløs, eller forvrengt med effekter. Slik sett fungerer hennes stemmebidrag vel så mye som et ekstra instrument i lydbildet. Susende, summende, ropende.

 «Flowers» smyger vokalen seg som røyk gjennom en tett vev av buldrende bass, bastante trommer og Ross’ gitar, der han varierer lange, skjærende toner med mildere arpeggioer. Stemmen kan virke skjør i slike stunder, men er mer fremtredende på stillferdige «Is No Match for You».

«Electrical Field of Love» er en destillasjon av flere timer med improvisasjon i studio. Det jam-artede utgangspunktet har gitt et litt sprikende resultat. På sitt beste er dette samarbeidet effektfullt, med et variert, kontrastfylt uttrykk lik tidligere Harriet Tubman-utgivelser. I lengden oppleves det likevel litt for ufokusert og «stemningsbasert» til at nerven i musikken varer ved.

«Electrical Field of Love»

Rommer mye

Som hun selv har uttrykt det: Ting tar tid, tar tid i Courtney Barnetts kreative prosesser. Fra hun slo gjennom med angstanfall-slacker-hit-en «Avant Gardener» i 2013 har hun skrevet om forandring – den forandringen som liksom skal fryde og den forandringen som aldri kommer.

Barnetts musikalske tankestrømmer og diskusjoner med seg selv er gjerne hverdagslige – 

 – men de handler nå til syvende og sist om livet selv. Slik «Depreston» (2015) er større enn en fortelling om å kanskje skulle kjøpe en bolig i forstaden. Slik «Need a Little Time» (2018) handler om mer enn et par som er i ferd med å ta en pause fra hverandre, og slik «Write a List of Things to Look Forward to» (2021) handler om mer enn en niese som blir født og en onkel som dør.

De er alle ulike uttrykk for en depresjon som helt åpenbart kan være paralyserende, og som medvirker til at det har tatt Barnett tretten år å fullføre fire soloalbum. Alle er strålende, vel å merke, så noen ganger er det vel greit å prokrastinere, og la ting ta tid, ta tid.

 er faktisk omstendighetene annerledes, siden Barnett – denne «Creature of Habit» fra albumtittelen – har flyttet fra sitt kjære Melbourne i Australia og helt til Los Angeles i USA. Med videre fra det fire år gamle albumet «Things Take Time, Take Time» er den briljante Warpaint-trommisen Stella Mozgawa.

Men ellers er mye nytt, inkludert indie-produsent John Congleton og bidrag fra ymse superbassister, som Zachary Dawes og en viss Michael Balzary, også kjent som Flea. I tillegg har Barnett fått med Waxahatchee som uttrykksfull duettpartner på «Site Unseen». Men alle gjestene til tross, hun ender til slutt opp med å høres ut som … seg selv.

og vis nok en Courtney Barnett-plate, der hovedpersonen tester sine egne grenser, tar ett skritt fram og to tilbake. Ikke rart hun synger 

 i den kantete og postpunka åpningslåta.

Samtidig er dette noe så uvanlig som nok en Courtney Barnett-plate. Få kan, som henne, bekle presise observasjoner med et bakpå, snertent eller flerrende gitarriff – alt ettersom. Hør bare hvordan hun lar «One Thing at a Time» eskalere, til gitarsoloen lander i nærheten av grungegudfar Neil Young, sånn apropos utlendinger i California.

I don’t know anybody round here / I sincerely hope to settle in

, før Mozgawas trommer skrur opp tempoet halvveis og Barnett lar seg løfte av California-lyset:

, for det er stort sett den stemmen hun er i dialog med mens hun fantaserer om en ny start og 

I need your opinion / Like a needle in the eye

. Hun skal finne ut av denne kronglete tilværelsen sjøl.

Noen ganger er det vel greit å prokrastinere

«Creature of Habit»

Blant vanedyrene

Tom Skjeklesæther

For tjue år siden presset Lars Demian svenskekongen, Carl XVI Gustaf, til å utnevne seg til hertug av Halland. Dette skjedde i sangen «Konungens skål», der Demian helt tilfeldig treffer Carl Gustaf Bernadotte på ensom ferie i Middelhavet. For at det som skjer i Grekenland skal forbli i Grekenland, foreslår Demian en aldri så liten opphøyd stilling i hjemtraktene, rundt fødebyen Halmstad.

Sanger-låtskriveren Demian er svensk mäster i sarkasmer, ironi, politiske skruballer og poetisk patos. Siden debuten i 1990 har han gitt ut ni album. Så hvorfor er han ikke mer kjent? Kanskje har det noe å gjøre med at det lenge ikke har vært politisk korrekt å være så tydelig politisk som Demian. Uansett, jeg har vanskelig for å komme på noen å sammenlikne ham med i Norge.

siden Demian slapp sitt siste album, «Svenne tills du dör», men nå har han sluppet et nytt: «Vem e det som bestämmer». Dermed blir jeg minnet på at vi trenger Lars Demian.

Hele karrieren har Demian vært opptatt å snakke om alkohol, med sanger som, nettopp, «Alkohol», «Fyllot & Miss World» og «Skallen full av brännvin». Det er nådeløst ærlig, ofte morsomt og tragisk samtidig. På det nye albumet finnes «Nästan hela dan», om alkisen som klarer å holde seg edru nesten hele dagen, fordi han skal treffe sin lille datter. Her er også «hyllesten» til menneskets beste venn: «Ölet».

Hele veien er Demian backet av et band som høres ut som om de er hentet fra nærmeste sirkus.

 bestämmer» er et oppgjør med politikerne i Sverige, uten å nevne noen partier i dette svenske valgåret. Demian kommer bare til konklusjonen om at spillet er rigga, at kreftene bak alltid får det som de vil så lenge politikerne får sin andel: 

Dom som bestemmer bor i fina villor / Bevakad av Säpos vaktbolag / Bakom höga murar med kameror, larm och taggtråd / Stora rum och tjänstefolk är livet för en statsråd / I en bubla ovan verklighetens hav

Påfølgende «Våra nazister» slår fast følgende: 

Trots deras fel och brister / Är dom ändå våra nazister

. Så lenge nazismen er hjemmeavla så kan den vel ikke være så ille? «Krigaren» er et presist portrett av en kommentarfelt-tøffing som til syvende og sist avslører hva det dreier seg om: 

Men mest av alle hatar jeg kvinnorna som inte vil ligga med mej.

«Vem e det som bestämmer»

Demians skål

. Slik beskrev fotograf Marthe Amanda Vannebo sanger, låtskriver og forfatter Stein Torleif Bjella for legendariske Daniel Lanois. Den kanadiske musikeren og produsenten er kanskje mest kjent for å ha jobbet med Bob Dylan og Brian Eno (han var co-produsent på U2s største album), men også for å ha takket nei til Joni Mitchell i sin tid. Men han sa ja til Bjella.

På åpningssporet «Skodde» slår Lanois’ atmosfæriske arbeider an tonen for resten av albumet. Ifølge Skodda Tidende, den hjemmelaga avisa (!) som følger med albumslippet, var den opprinnelige tanken at Lanois skulle legge pedal steel på fire spor. I stedet stokket han helt om åpningssporet. Fra demoen er det kun sang og nylongitar igjen. Resultatet er en av Bjellas aller fineste anslags-sanger, som attpåtil låter ekstra 

er produsert av Geir Sundstøl, som også produserte forrigeskiva «Nysetmåne» (2023). I tillegg er gitarist Sundstøl en del av Bjellas band Tvangsgutan Kompani, sammen med bassist Eirik Øien, trommis Kenneth Kapstad og David Wallumrød på tangenter. Med gjester.

Lanois er nemlig ikke eneste internasjonale gjest på «Velkommen skodde». Komponist og gitarist Marc Ribot – som har spilt med blant annet Tom Waits i tillegg itl sitt eget band Marc Ribot & Los Cubanos Postizos – bidrar på «Himmelen var vid», «Sundreberget», «Kjell hårspray» og avslutningssporet «Lengte, lengte». Dette er heller ikke eneste innslag av rytmer fra det sørligere Nord- og Mellom-Amerika. Hele plata har en varm tone i seg.

Fra nærområdene i Ål har Bjella fått med seg Kvedarkvintetten, med søsknene Lihagen og Myhr, og begge døtrene Beate og Bergljot Bjella. Steinar Albrigtsen bidrar med sang på to spor og Kari Okkenhaug på ett. Astrid S synger på «Himmelen var vid», og korer på låta om Kjell med det høye håret.

 for vane, synger han også nå om gjenkjennelige (bygde)menn. Slektskapet til karakterene fra det som fortsatt regnes som høydepunktet i karrieren – den Kjartan Kristiansen-produserte trilogien «Heidersmenn» (2009), «Vonde visu» (2011) og «Heim for å døy» (2013) – er til stede. Men denne gang er mennene noe mindre slagne.

I takt med det lystigere lydbildet er dette fortellinger om menn som lengter etter noe som har skjedd eller – under andre omstendigheter – kunne ha skjedd. Som i «Sundreberget», når Bjella synger håpefullt over landeveisstøv-virvlende gitarriff: 

Møt meg på midten, på tvers og kryss / Møt meg på langs og møt meg med kyss.

Ordsmeden Bjella åpner med å synge om skodde, i betydningen tåke. Men i de fleste sporene er det også mulig å høre inn de andre betydningene, som å lukke skoddene og holde verden på avstand, eller det å ikke være riktig skodd for verden.

Eg hadde meint å trekke meg / Eg hadde meint å dekke meg til.

Ingenting er bra med forvirra mannesinn, 

for så å følge opp gjennom kalling og svar i «Tilbake til byen» – en fotoalbumfortelling om ikke å finne ut av seg selv eller sin yrkesvei.

«Velkommen skodde»

Ut av tåkeheimen

Allerede i andre vers på «I Will Overcome», spor to, gjør Raye det klart at hun nekter å være noen ny Amy Winehouse. Forventningene til hvem eller hva hun liksom skal være er et av de underliggende temaene denne gang, når Rachel Keen for første gang lager en fullengder fra forsvars- og ikke utfordrerposisjon, tre år etter hun fikk sitt definitive gjennombrudd med hitlåta «Escapism».

en av de største popartistene som har albumdebutert på 2020-tallet, og hun har nådd toppen ved å bryte med de store plateselskapene. Sist, på «My 21st Century Blues» (2023), beveget hun seg fra jazzklubben til afrobeats-klubben – og her strekker hun musikken enda lenger, med ekstra svære arrangementer for ekstra dramatisk effekt i ekstra mange låter. Om det blir for mye? Ja, klart det blir for mye.

Hør bare partiet midtveis, der hun beveger seg fra en lettbeint, Fred Again-aktig klubbpop i «Life Boat» til å virre rundt med sjarmerende 

à la Laufey på «I Hate the Way I Look Today». I sangen etter synger hun «Goodbye Henry» og inviterer Al Green inn. Syttitallssoulens mester stjeler showet fullstendig, for selv med sliten stemme har han en kattemyk omgang med frasene.

Det er så låten avslører hvorfor soulmusikken hadde mer 

tidligere – da den var mindre anstrengt og før realityprogrammer på TV lærte opp nye generasjoner vokalister hvordan man skal imponere dommerne.

 for ambisjonene (samt den dagboksaktige gospellåta med Grandad Michael). «This Music May Contain Hope» er tross alt et firedelt konseptalbum som er ment som medisin mot vanskelige tider. Og, ja da, vi går ut med både «Joy» og «Happier Times Ahead», etter å ha svingt oss fra Vivaldi-strykere til Las Vegas-showtunes, fra for mange Negronis til kjærlighetssorg.

Hun har gjort som hun selv vil, og bare Raye vet hvorfor hun avslutter sitt altfor lange album med fire minutter der hun ramser opp bidragsyterne.

Hun nekter å være noen ny Amy Winehouse

«This Music May Contain Hope»

Mye vil ha enda mer

Charlotte Myrbråten

I fjor slapp svensk-italienske Veronica Maggio første del av dobbeltalbumet «Sciura». Det var ikke noe høydepunkt i karrieren, til tross for sterkere øyeblikk som «Backspegeln» og «Inte bra i grupp». Maggio har også filmdebutert i «Sju steg», med en karakter som for øvrig er klin lik hennes eget lyriske 

en person som søker kjærligheten, men som selvsaboterer underveis, heller enn å vente på at det skal gå i tusen knas av seg selv.

Tematisk følger del to av dobbeltalbumet samme tralt. Maggio har flyttet tilbake til røttene i Italia, og tittelen 

 viser til en italiensk diva som har begynt å eldes og gir mer faen. Musikalsk burde Maggio kanskje også gitt mer beng og vist større eksperimenteringsvilje.

Skandinavias fremste når det gjelder å få lytteren til å føle at hun snakker til nettopp 

. Tekstene er akkurat passe skreddersydde; de er generiske nok til at nedslagsfeltet blir vidt.

Når hun synger om å lage kaos på fylla i «Hädanefter», en nydelig bakisanthem fra 2013, følger «Hon är kaos» med Jonatan Leandoer/Yung Lean opp på samme vis. Riffene som surrer i bakgrunnen høres for øvrig ut som en slags hyllest til «Bittersweet Symphony» av The Verve, og det finnes en god dæsh Beck i introen. Sammen er Maggio og Leandoer perfekte duettpartnere. Dette er platens ubestridte høydepunkt.

 opp i en nokså anonym grøt av andre sanger, produsert av August Vinberg, Johannes Henriksson og Richard Andersson. Med inspirasjon fra det industrielle 1990-tallet, er det mindre umiddelbart fengende radiopop i utvalget her. Resultatet er blekt – og tekstlige virker det som formelmessige forsøk på allsangjagende refrenger. «Sy dig på mig» er direkte anonym. Maggio har tjue bedre låter som ligner.

Den ultrasentimentale og fengende «Den första som andas på riktig» viser derimot hvorfor Maggio har den posisjonen hun har som en av skandipopens fremste. Hun er en mester i å lage bittersøte stemninger, men det visste man jo fra før av. «Sciura» treffer sjelden hardt i hjertet.

«Sciura» (del 2)

Intet nytt

Sist jeg så Vilde Bye spille var en mørk høstkveld i fjor, da hun sammen med gitaristen sin, Jacob Haugstad Struve, varmet opp for Luke Elliot i Kampen kirke i Oslo. Klangen i kirkerommet bidro til å gi duoens musikk en nesten magisk dimensjon. Var dette for real? De som ikke var kjent med Vilde Byes musikk fra før, fikk seg nok en real overraskelse.

Den unge, lovende tenåringen fra Tromsø har rukket å gi bli en 

og å gi ut et minialbum, noen singler og debutalbumet «Colder», i 2024. Bye har sågar fått mye fortjent applaus, for sin musikk i skjæringspunktet americana og indierock. Der debuten ble laget under oppsyn av Torgeir Waldemar, har Bye med sitt nye album «Never Nothing» dratt til Egersound Studio – som selvfølgelig ligger i Egersund og har Frode Strømstad som produsent (I Was a King, Tønes).

, ved siden av gitarist Haugstad Struve, finner vi vestkyst-størrelsene Dag Vagle, Erlend Aasland og Anne Lise Frøkedal på bouzouki, piano, gitarer og keyboards. Fredrik Sandvik Olsen spiller trommer på to sanger og cymbal på en.

«Never Nothing» begynner vesentlig kraftigere enn det skal vise seg å slutte, med ekspansivt arrangerte «Losing You», som kan betegnes som psych-rock. Med sitt tette flettverk av gitarer og bouzouki, som trekker trådene til sent 60-talls The Byrds og Jefferson Airplane.

«Losing You» er skrevet av Bye alene, mens fem av de ni sangene er skrevet sammen med Haugstad Struve – blant annet indierock-låta «Mailbox», platas andre sang med stort gitararrangement. Refrenget er insisterende, mens Anne-Lise Frøkedals keyboard flyter mellom ordene: Kjæresten bes om å legge igjen nøklene i postkassa, for å unngå et møte.

albumet karakter, med den ene sangen som ikke er egenskrevet: Elliott Smiths evige «Between the Bars» (fra Smiths tredjealbum fra 1997, «Either/Or»). Det er lett å tenke at Vilde Byes skjøre stemme er som skreddersydd for Smiths lavmælte intensitet. Det akustisk nedstemte forblir modusen ut albumet.

«Bird up in a Tree» kommer tassende med plystresolo, der fuglen blir en metafor for kjærligheten. Tittelkuttet «Never Nothing» handler, som mye her, om kjærlighet som er vanskelig, og om tap: 

If it was up to me, I would drop everything and run to you, but it ain’t up to me.

 følges av en klagende, men tilbakeholden elgitar fra Haugstad Struve. Det runder av med «Petals», heller ingen umiddelbar festlighet: 

The Rosebud bloomed last weekend / Now the petals have fallen off / I want to glue them back on / But it’s not gonna be like before.

Er det enda mørketida i Tromsø? Vilde Bye gir stemme til det aller såreste.

«Never Nothing»

Deppa detaljer

På forrigeskiva «Janky Star» (2022) beskrev altpop-sangeren, låtskriveren og produsenten Grace Ives fra New York bedragersyndromet i detalj: denne ubeleilige følelsen av at en ikke holder mål, selv om alle suksessfaktorer forteller det motsatte.

Når hun nå er tilbake med «Girlfriend», har hun ristet mye av den feilplasserte usikkerheten av seg. Hun har holdt seg edru, skaffet seg et fast liveband, og faste samarbeidspartnere i studio, i form av produsentene Ariel Rechtshaid og John DeBold. (Vampire Weekend, Adele, Haim med flere).

engstelig soloartist som på førsteskiva «2nd» (2019) gjorde alt selv, til «en av gjengen», er hørbar. Det skjer mye mer på «Girlfriend», rent melodisk, i instrumentering og ikke minst i følelseslivet.

Årene siden debuten har Ives blant annet brukt til å reise, både i seg selv og rent fysisk. Mye av albumet er blitt til på den mer solfylte siden av kontinentet, i Los Angeles. Og her har hun ikke bare åpnet seg for nye erfaringer, men også en ny selvhevdelse. Ives’ tidligere signatur av spretne og knappe, repetitive synth-sekvenser er det bare låtskjelettene igjen av. Ikke er hun særlig blyg i uttrykket lenger heller.

 mer ubeskjedne og inviterende, som skapt for større konsertarenaer. Hun har også blitt enda morsommere med årene. Humoren kommer til uttrykk i det som kan kalles ironisk-pompøse arrangementer og mange innslag av perlende pynte-sekvenser, som på det bittersøte, synthsymfoniske avslutningssporet «Stupid Bitches».

Det er også en ny tøyse-naiv-pitchet-snert i stemmen. Men mest spissa er tekstene, som på «My Mans», der Ives proklamerer at 

 fryd og gammen, og en av inspirasjonskildene under låtskrivinga var tross alt Sylvia Plaths roman «Glassklokken». «Girlfriend» handler mer om motgang overvunnet, enn å stå bevrende i noen motvind. Som Ives synger i «Avalanche»: 

and I want want want and I take take take / Feeling sorry not sorry for the mess that I make.

Det blir enda tydeligerepå «What If», med rytmer som er perfekte for å leke dunputekrig, hvor hun gjentar og gjentar: 

, i et toneleie som forteller alt om at hun har klart brasene. 

I tillegg til åpenbart å like seg selv stadig bedre, har Grace Ives også laget et veldig likandes album.

«Girlfriend»

Sin egen hjertevenn

Ida Madsen Hestman

Produsenten og DJ-en Henrik Posner bor i Oslo, men er en del av det bergenske miljøet som trekker mot Nord-Norge på sommeren – de som har startet en slags koloni i Henningsvær tilknyttet Trevarefabrikken. At Posner er blant «søringan» som har blitt betatt av Nord-Norges scenografi, speiles i tittelen på hans siste ep: «Scenery», som følger opp debutalbumet «Thought This Might Be a Good Time».

Låta «Atlanterhavsreisen» er bygget opp av ettertenksomme synther med islett av melankoli. Det kunne lydlagt opplevelsen av å stå på en ensom topp og sakte speide utover verden, mens lydlige temaer formelig farer forbi med vinden.

 variasjoner på den fem spor lange reisen, som preges av rastløse rytmer inspirert av footwork og breakbeats, men også house og ambient. Mens lydbildene utfolder seg i øregangen, skaper Posner inntrykk av at lydteksturene er til å ta på.

 (Trinidad og Tobagos nasjonalinstrument). «East», på sin side, er kjøligere i uttrykket, og beveger seg fra støvete klubb og digitale vanndrypp, før en høytidelig og storartet finale med messingblås tar form. «Kitchen» får meg til å tenke på kjøkkenredskaper som provisorisk slagverk.

 lever sine egne liv, er det som om de på finurlig vis bindes sammen av mollstemt scandi-

 «Scenery» demonstrerer Posners teft for å bygge verdener man kan fortape seg i – og som egner seg like bra hjemme i stua som på et dansende festivalnach i midnattssol nord for Polarsirkelen.

«Scenery»

Fest med utsikt

Frida Fliflet

Oftare enn eg skulle ønska finn eg meg sjølv i ein tilstand av mild melankoli over nivået på låttekstane her på bjerget. Enten dei er på norsk eller engelsk, er dei altfor ofte platte, generiske og sentimentale. Men så kjem eg på: rappen finst. Takk og lov for Cezinando, Store P, Karpe og resten, som drar nivået kraftig opp. Den same tanken slo meg mens eg lytta til «After All», det nye albumet til Giddygang & Vuyo. Rappar Vuyo kan heldigvis skrive – ikkje på wow-nivå, men på sitt beste er det både leikent, sårt og smart. 

I’m too young to think past tense / Too dope to be a has-bee

n, erklærer han i opninga «Running Away».

Bandet – det finurleg titulerte Giddygang – er eit sekspersons soul-, jazz- og R&B-kollektiv med base i Oslo. Dei er to gonger Spellemannpris-nominerte (begge gongane med Vuyo), og med «After All» blir dei sikkert nominerte igjen.

 det er og blir Vuyo, med sin uanstrengde flow, som er hovudpersonen. Giddygangs gode vokalist, Sarah Vestrheim, legg inn nokre fløyelsmjuke refreng her og der, mens musikarane ligg og groovar høfleg i bakgrunnen. Ein plettfri produksjon fjernar alle spisse kantar. Lydbildet er varmt, smakfullt, men akk så kjedeleg – ja, det er frustrerande å tenka på alt desse dyktige musikarane kunne gjort om dei berre hadde villa.

Her er interessante gjestar, men også dei opptrer i ganske strigla utgåve. Når Henriette Eilertsen gjer ein fløytesolo mot slutten av albumet, og tenner eit håp om at 

skal skje, blir ho fada ut så fort at gjestespelet hennar mest av alt verkar som pynt; litt kakestrøssel å dryssa på.

eit fint spenn; enten Vuyos forteljar funderer på eksistensen og karrieren, familierøter og sosiale spørsmål, eller er betatt og forelska. Han kan også vere morosam: 

I don’t know if we’re tough enough / To deal with the tougher stuff / I don’t need the Ravenclaw, I just need the Huffle-Puff

Men det loungete lydbildet undergrev leikenheita, nerva og historieforteljinga som finst både i tekstane og i Vuyos framføring. Er det intensjonelt; er tanken at rapparen vil skina endå sterkare viss arrangementa er tannlause? I så fall er det ein mislykka strategi. Effekten blir først og fremst søvndyssande; som ei lita pille melatonin.

Det er null tvil om at Giddygang og Vuyo er flinke folk. Men det aleine held ikkje for å lage eit minneverdig album. Det er lite på «After All» som ber om merksemda di – her er først og fremst 

«After All»

Vibes, vibes!

Det spares verken på energi eller bidragsytere når Spellemann-vinner Arif Murakami skriver sitt nyeste album. Med på laget har rapperen produsenter han har jobbet med før – som Marcel Basima, Filip Kollsete og Askjell Solstrand, der sistnevnte er hovedprodusent på 10 av 14 spor. Arif framhever også ulike stemmer fra Oslos østkant – fra Holmlia (Bianca) og Skullerud (Mo Ayn), fra Sofienberg (Ousu Leigh) til Furuset (Eddy & Zino), Romsås (Natnael) og Ellingsrud (Jonas Benyoub).

Tshawe Baqwas fortellerstemme går som en rød tråd gjennom albumet, om den fiktive karakteren Bando – et mulig alter ego for Arif. Det dveles ved identitet og norskhet, rasisme og baksiden av medaljen – på en introspektiv berg-og-dal-bane.

gasspedalen fra start, og viser fram sin teft for artige ordspill og referanser. 

De gutta backer stål og det ække Jernia

, rapper han på «Double O». På etterfølgende «FUTC» glefser og snerrer den Stavanger-baserte rapperen 2J, når de sammen skal 

Men fyllenervene setter inn idet vi snubler ut av klubben – fra bråkjekk selvdigging på dansegulvet, til bitre grublerier og selvmedisinering. Til tross for tittelen, er «Sinatra» trolig den mest typisk norske låta. Her møter selvbebreidelse behovet for anerkjennelse, samtidig som fortelleren er for stolt til å kommunisere dette til andre enn seg selv, alene i mørket på Sommerro hotell.

 i overkant mye sentimentalitet pakket inn i forutsigbare musikalske valg. Flere grep her står i veien for et strammere og mer gjennomført uttrykk. Trenger vi for eksempel Arif og kassegitaren?

Suksess-trioen Uld er med som låtskrivere på «Sov godt», og det høres – med både piano og trekkspill langt framme i miksen. Men på et album som dette er sangen (en duett med Thea Wang) malplassert, og hadde gjort seg bedre som et selvstendig singel-samarbeid. På sporet etter demonstrerer nemlig Arif at han kan være sårbar og samtidig tro mot album-soundet: «Ingen meg uten deg», gjestet av Ylva og produsert av Kollsete, er med på å løfte skiva.

Musikk

Honora

Moder

Sexistential

Hoggar

Brink

Letters from the Hermit Kingdom

Saputjiji

Electrical Field of Love

Creature of Habit

Vem e det som bestämmer

Velkommen skodde

This Music May Contain Hope

Sciura (del 2)

Never Nothing

Girlfriend

Scenery

After All

Mannen som døde stående

Eon

Entrance

Make-up Is a Lie

Trying Times

Ingenting forblir

Dance! Skip! Hop!