Ida Messel

#fff

Da vi i Musikkmagasinet snakket med Iceage-frontmann Elias Rønnenfelt i oktober, i forbindelse med soloalbumet hans, satt han med en følelse av ro. Han hadde liksom landet, etablert seg mer, han som hadde vært på rømmen halve livet. Mye av København-postpunkerne Iceages retur «For Love of Grace & the Hereafter» kan tyde på det samme. Sangene forløper seg jovialt klimprete, oppspilt og stort sett harmonisk skiva gjennom.

Det er også nok av eksempler på at fortellerstemmen driver gjenkjennelig hvileløst gjennom brosteinsgatene. 

Life is for the weak / Stripped for all you’re worth / Now standing cracked and incomplete / Life is for the weak.

siden siste Iceage-plate og 15 år siden første. Kanskje har mye endret seg, at post-punkrynkene er glattet ut, at det er mindre dystert og forvrengt, og mer 

og nedpå. Når trommis Dan Kjær Nilsen dundrer løs på plastbøttene i slutten av åpningslåta «Ember», til Rønnenfelts stigende skala, kan mye tyde på nettopp det.

nynning, plingespill og beskrivelser av en litt hårsår romantisk partner i «Match Head Girl», boogie-driv i «Weak» og skatepunk-bass i «No Fear», før de ankommer høydepunktet «Salve for Every Sore». Låta plukker bluegrass fra hverandre og setter det sammen på nye, eventyrlige måter, i en logikk som bare gir mening med måten den vokser ut av Rønnenfelts stemmebruk. I bakgrunnen ligger strykere, og gjør den oppstemte låta akkurat ambivalent nok.

Albumreturen er kanskje energisk og munter, men den overdrevne poetiske liksom-fortroligheten i tekstene er like allestedsværende som før. Det er også her fallhøyden melder seg, i tekster der lytterne alltid kjenner risiko for at det blir for påtatt og selvhøytidelig: 

Feral moon, oh, how you claw through time / My lone diluted friend, 

 jo å lure etter hvert, når dette bandet i tekstene sine har bedrevet estetisering av et ranglete liv i 15 år, om livet har begynt å speile kunsten mer enn omvendt. Fallskjermen blir at vokalmelodiene stort sett er så velsmidde og godt tilpasset riffene, som med refreng og xylofon i «Tender Blades» eller gjennom hele «Star»: 

And you, you, you, you, you, you, you, your stellar winds rush so well through me. 

Rønnenfelts gravalvorlige karisma lapper det sammen.

#000

«For Love of Grace & the Hereafter»

Livet er så ...

Frida Fliflet

Det er ikke mye ved albumcoveret til «Sendebud fra sandkassa» som sier at dette er en plate utgitt av byboere på etparogtjue år: Et blåblasst fotografi av noen eldre par som danser gammeldans (?), med en anonym, hvit font. Men skinnet bedrar! Rigla er en ung sekstett med medlemmer fra det ganske land, og det er naturlig å lese dem som del av den såkalte nye folkemusikken: Også disse blander visepop, jazz og folkemusikk på sofistikert vis.

Når man hører debuten, må man spørre seg: har glassklar østlandsdialekt blitt folkemusikkens nye mål? Eir Vatn Strøm i Ævestaden, Vera Sonne i Pumpegris, så klart Tuva Syvertsen – og nå også Rigla. Sånn går det når folkemusikken urbaniseres! Bandnavnet, derimot, er ikke utpreget urbant. Det kommer fra det sunnmørske uttrykket 

, som betyr ustø eller vaklevoren – et nikk til musikken og tekstene de lager, ifølge bandet.

 Lova Siverts og Lea Hareide Jønnum (vokal), Ingrid Narum (saksofon, vokal), Lars Viljo Fauske (fele og synth), Selma Edwards Granly (kontrabass og cello) og Linus Hanem Solvang (trommer). At de kan sitt håndverk, er det liten tvil om. Åpningslåten «Uten ord», påfølgende «Øya mine» og «Pen søm», sørger for at albumet får en knallstart: Spesielt «Øya mine» leveres med en prima forståelse for frasering og timing (og ordlek!), med et freskt feleriff som sender denne anmelderens tanker til vestlandshavet og enda lenger vest; til Shetland og De britiske øyer.

Ingrid Narums nydelige saksofonspill gir dessuten Rigla en sonisk egenart som skiller dem fra andre i samme sjangerlandskap, som Morgonrode, Masåva eller Pumpegris. Valget av kontrabass i stedet for elbass er med på å holde lydbildet varmt og visete.

av Valkyrien Allstars her, naturlig nok. Et annet beslektet band er nevnte Pumpegris, sjølv om Rigla er mer strigla; de mangler den rå fandenivoldskheten som fins hos pumpegrisene. Rigla er ikke 

, de har teft og en likandes lekenhet ved seg – men de syr med penere sømmer, for å parafrasere deres egen låt.

Man skal anmelde det man har foran seg, og ikke det man savner, men jeg tenker nok at ørlite mer rusk og råskap kunne løftet albumet enda et hakk. Utpreget vaklevorne, eller riglafengje, er sekstetten ikke. Men det som er sikkert, er at «Sendebud fra sandkassa» er en imponerende debut. Siste bud er ikke sendt fra denne gjengen.

«Sendebud fra sandkassa»

Stødig spill

Eirik Blegeberg

Det er lite sensasjonelt ved at verdens nest eldste Beatle, 83 år gamle Paul McCartney, ser seg i bakspeilet når han lager ny musikk. Sir Paul har tross alt ofte vært rettet mot 

, selv når han var på sitt mest oppfinnsomme på andre halvdel av sekstitallet. Og som det het med yppete lekenhet for snart tjue år siden: 

I hope it isn’t too late / Searching for the time that has gone so fast / The time that I thought would last / My ever present past

For han fyren her kan jo verken gjenskape eller leve opp til sin egen musikalske fortid, sånn er det. Men han kan likevel være sjarmerende, med sitt fortsatt gutteaktige glimt i øyet og sin evige teft for en trivelig trall.

Hør bare «Down South», hvor Paul minnes de gangene han og George Harrison haiket sørover i England, 

 og en aldrende legende som mimrer med malmfull 

rusten røst; sangen har mye gående for seg. Men den feiger ut når det begynner å dra seg til

: We had to find somewhere to stay the night / But we knew that we would be alright

. Det er det, ingenting om hvorfor eller hvordan de vil 

 noe av problemet med Paul McCartneys tjuende soloalbum, der det ofte blir med antydningen. Tittelen plasserer plata tematisk i Dungeon Lane, rett ved dagens John Lennon Airport i Liverpool, mens vi musikalsk går ned kjente McCartney-gater, uten at alt henger sammen av den grunn. Her er det skjønne små partier og litt for brå overganger side om side, sanger som vil mye og gjennomfører mindre, med en produksjon som det må være lov å sette spørsmålstegn ved.

Albumet består enten av utpreget nostalgiske og sentimentale spor eller mer Paul-typiske syttitallsrockere, kanskje med en 

boogie eller glam. Samtlige låter er innspilt av McCartney alene (han spiller selv de fleste instrumenter) i hjemmestudioet i Sussex, før de har blitt «poppa opp» av produsent Andrew Watt i Los Angeles. Og nettopp Watt har jo blitt en 

 for den eldre garde: Ozzy (RIP), Iggy og ikke minst Rolling Stones, der han produserte deres forrige og igjen produserer deres kommende.

Men Watt-lyden er ikke særlig elegant. På «The Boys of Dungeon Lane» er den tettpakket og trang, med malplassert bruk av ekko, altfor mye klang og ulike former for overdrevne 

som sikkert McCartney må ta like store deler av skylda for.

kjente elementer i en retromanisk loop. Ikke at vi skal forvente at McCartney tilfører så mye nytt etter alle disse årene, men det er lov å håpe at låtene hans bringer oss hakket nærmere 

 – for eksempel en eller annen form for livsvisdom.

men samtidig er han lettvint ordknapp og en smule forknytt. For det er jo ikke feil at stemmen sprekker opp, men det er synd at det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene. Den som heter «Life Is Hard» handler jo ikke egentlig om at livet er vanskelig, og det er vrient å forstå hva som motiverer den ene løsningen etter den andre i sangene her. Men jeg noterer meg at både 

Synd det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene

«The Boys of Dungeon Lane»

Litt for lettvint

Rekken av albumcover som prydes av det amerikanske flagget begynner å bli lang – og nå fører iransk-newyorkeren Rostams (kjent fra Vampire Weekend) «American Stories» seg inn i den. Flagget er her snudd opp ned, og fargene blasset ut. Albumet utgis, tilfeldig nok, midt i USAs pågående krig mot Iran.

Men det er ingen kvass protestplate, men en mild, intim og framfor alt søkende en. Med nysgjerrighet fletter Rostam sammen americanaen med musikalske elementer fra Iran og Midtøsten, som strengeinstrumentet baglama/sazog og mikrotonale melodier.

 Ja visst: Hør bare på instrumentenes call and response på «Backofa Truck», som om de fører sin egen lille samtale. Fortsatt er byggeklossene Rostams låter består av – de milde pianokaskadene, de lynkjappe strykearrangementene, forkjærligheten for barokke lyder – lett gjenkjennelige.

Det er langt mellom de store faktene på «American Stories». De fleste er små refleksjoner over dødelighet, familierøtter, frihet og tilgivelse. Samtidig er lydbildet, bevisst eller ei, et musikalsk speil for identitetsutforskning, og politiske strømninger.

«American Stories»

Iranicana

Chris Monsen

Saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed har blåst både glødende og svale toner i mange ulike jazz-nyanser siden starten av dette tiåret. Vi hører mer av denne bredden i Røed Quartet, sammen med broren Lyder Røed på trompet og flygelhorn, Ola Høyer på kontrabass og Cornelia Nilsson på trommer.

«Red Nose Hymn» åpner friskt og lettbeint med «One Half Step for Me (A Whole Step for My Brother)», et slags straight-ahead-nummer med en kvikk swing-beat understreket av Høyers plukk og Nilssons ride-cymbal-slag. Det streite uttrykket får dog en fornøyelig knekk etter Lyder Røeds klare og sonore trompetsolo, når Høyer og Nilsson tøyer og drar i beaten mens Aksel Røed legger på vreng i spillet sitt.

«Fanfare for Judee» byr på stillferdig melankoli, med saksofonisten på sitt blåeste og mest lyriske. Selv liker jeg bedre for eksempel «Between the Wish and the World», der de vugger mellom slike blåtoner og det mer lekne, og på tittellåten. Den starter rått og rufsete med et nikk til Røeds frijazz-tilbøyeligheter, som de aldri gir seg helt hen til, men svipper bortom mellom humørfylte bop-løp.

«Red Nose Hymn»

Nyanser av jazz

Aslaug Olette Klausen

Dommedagsprofeter har gode tider. Deler av den amerikanske administrasjonen skal til og med være tilhengere av at endetiden framskyndes.

Det var derfor neppe helt tilfeldig at sosiale medie-kontoer tilhørende Det hvite hus brukte «Deep Time» som lydspor til et selvforherligende propagandaklipp i forrige uke. Den sci-fi-sørgmodige instrumentalen er første singel fra Boards of Canadas ferske album, «Inferno», deres første på 13 år.

Elektronikaduoen og plateselskapet Warp var raskt ute med å si at de «do not condone the unauthorised use of their music for political messaging». Det handlet selvsagt om rettigheter, men også livs- og verdenssyn.

 skotske brødrene Mike Sandison og Marcus Eoin er tilbake, 40 år ut i karrieren, er det nemlig med et album som befatter seg med religiøse motiver, tidsbegrep, vitenskap og universitets opprinnelse, i en slags sirkulær analyse av vår digitale samtid.

Det er vanskelig å ikke tenke på Botticellis illustrasjon av Dantes «Inferno» i møte med albumets mange fabelaktige lag med analoge synther og intrikate samplinger. Det låter som et evighetsmaskineri, der hver omdreining er eksepsjonelt pent utført, uten at innholdet gjør det klart om en er på vei i oppad- eller nedadstigende retning, eller for den saks skyld, sidelengs.

er for eksempel bruddstykker av Seyyed Hossein Nasrs forelesning «In the Beginning Was Consciousness» (Youtube, 2003) brukt til å ordlegge et spor som refererer til frekvensen på det såkalte Wow-signalet fra 1977, men kanskje også til grunnstoffet som er det første nevnt i tittelen på den påfølgende instrumentalen «Hydrogen Helium Lithium Leviathan». Påtagelig nok er ikke det siste ordet i låttittelen et grunnstoff, men et mytologisk sjømonster.

I «Age of Capricorn», apropos mytiske skapelser, sneies det innom astrologien, før et annet ­Youtube-klipp («Man Alive», 1971) ordlegger «Father and Son». Tittelens religiøse referanse gjentas i «The Word Becomes Flesh», hvor de bruker en sample om embryoets utvikling fra en kylling-dokumentar fra 1983. Mens «All Reason Departs» sampler et ­Aleister Crowley-opptak, som om han virkelig var en av apokalypsen fire ryttere.

Det hele er elegant gjort, så selv når de gjentar seg, som på «Arena Americanada», blir selv den tilsynelatende kreative stillstanden virkningsfull.

 på hjerterytmen i «I Saw Through Platonia», som sannsynligvis viser til den britiske fysikeren Julian Barbours teorier om tid og tidløshet. Avslutningssporets skjønne toner føles forræderske, og representer like gjerne det blendende lyset fra en bombe som noen himmelsk oppstigning.

Hver omdreining er eksepsjonelt pent utført

«Inferno»

Tidens slutt

Kvartetten [Ahmed] har fått mye ut av sitt tilsynelatende enkle utgangspunkt. I løpet av de ti årene det britisk-svensk-franske bandet har spilt sammen, har de tatt utgangspunkt i musikken til Ahmed Abdul-Malik: bassisten og oud-spilleren som på 50-tallet var en foregangsfigur i å fusjonere jazz med arabisk- og nordafrikansk musikk.

Jeg skriver «utgangspunkt», for snarere enn å lage tro tolkninger av Abdul-Maliks komposisjoner, forestiller [Ahmed] seg musikken på nytt. Heller enn å gjengi hele melodier løfter de ut bruddstykker av dem. Elementer som de finner særlig interessante, borer de seg ned i, strekker ut og omformer.

arbeidet med Abdul-Maliks musikk. [Ahmed] har også spilt inn og fremført eget, helimprovisert materiale. Og som avslutning på den fremragende konserten de spilte under Oslo Jazzfestival i fjor, gjorde de en frekk tolkning av Thelonious Monks «Epistrophy».

Valget var selvfølgelig ikke tatt ut av det blå. Abdul-Malik spilte med nettopp Monk i 1957 og 1958 før han startet eget band (Monk skal ha vært en av de som oppmuntret bassisten til å satse på egen hånd). På nye «Play Monk» gjør [Ahmed], som tittelen antyder, sitt eget dypdykk i jazzpianistens musikk. Over drøye to timer tolker de seks Monk-komposisjoner, fra velkjente stykker som «‘Round Midnight» til mer obskure «Oska T».

 jazzhistoriens mest tolkede komponister, omfavnet og spilt av så vel tradisjonalister som avantgardister. Melodiene hans er ikoniske: De kan tilsynelatende virke enkle, men de rommer mye, og åpner opp mange muligheter for hva musikere kan gjøre både med dem og rundt dem. Fordi de er så minneverdige, er selv det minste fragment av en Monk-melodi lett å kjenne igjen for dem som har hørt den før.

Dette utnytter [Ahmed] til fulle. Nærmest som i en ekstremsportøvelse i musikalske ellipser, er det som om de plotter ut punkt-for-punkt-ruter gjennom låter som «Friday the Thirteenth», «Epistrophy» og «Evidence».

De svinger og vaier på sin egen vei gjennom låtene: Saksofonist Seymour Wright, med sin lett syrlige tone, synes av og til å spille melodiene baklengs. Pianist Pat Thomas tar Monks hang til å bruke dissonans som en overraskende effekt inn i selve grunnakkordene, noe som gir et skeivt, sjanglende preg til åpningen «Bye-Ya», et anstrøk støttet av slentrende bass og trommer.

vist et større spenn i stemninger enn de gjør på «Play Monk», og de har vel ikke vært så 

, i tradisjonell forstand, heller. De får frem både det humoristiske, lekne, såre og forunderlige i Monks musikk.

Sammen viser Thomas, Wright, kontrabassist Joel Grip og trommeslager Antonin Gerbalviser – på sitt eget eiendommelige vis – at Monk har en plass i det utforskende og eksperimentelle så vel som tradisjonelle.

De får fram både det humoristiske og forunderlige i Monks musikk

«Play Monk»

Spell no’ Monk!

Touch Girl Apple Blossom har hentet det pussige bandnavnet sitt fra en linje i Beat Happenings klassiske 

-låt «Indian Summer» (1988). Og når Austin-kvartetten her albumdebuterer med «Graceful», ærer de sine forbilder ved å forme den ypperste twee-nostalgiske alt-pop.

Vokalist Olivia Garner (tidligere i Hotline TNT) og resten av bandet er mer utadvendte enn mange andre som befatter seg med fuzz-drømmer og slørete vokal. Med et par unntak er låtene passe knappe. Den særdeles snertne andrelåta «The Springtime Reminds Me Of...» bruker for eksempel under to og et halvt minutt på å fortelle bittersøtt om et brudd. Mens duetten «Back ‘N’ Forth» ikke engang trenger to minutter på å understreke at det aldri er for sent å minnes barnet i seg på et lekestativ.

 likner mer en konsekvens av manglende konsentrasjonsevne enn romantisering av tidligere tiders gjør-det-sjæl-holdninger. På sitt beste gjør dette at låter som overnevnte, samt «Heart-Go» og «I’m Lucky I Found You», får være noe mer enn gjenkjennelig og sjarmerende skranglepop.

Hadde resten av låtene på «Graceful» vært like eplekjekke som disse, ville plata konkurrert om å være en av årets virkelig godbiter. Men verken åpningssporet «Tell» eller avslutningssporet «Big Star Shinin’» får hektet seg skikkelig fast. Dermed ender albumet heller med å, mest av alt, understreke at indierockens dager i sola ikke er talte.

«Graceful»

Blomsterband

Charlotte Myrbråten

Oslo-kvartetten Veps må ikke forveksles med Bergenskvartetten Vepsestikk, som også består av unge kvinner som lager detaljrik og gjennomtenkt indiemusikk. I pinsen rakk jeg å havne i tre ulike samtaler der jeg skulle forklare forskjellen på de to bandene. Imponerende, dermed, at ingen har sett det som nødvendig å bytte bandnavn.

Veps fant sammen på videregående, og albumet «ChurchyardStreet 8B» er allerede deres tredje fullengder – nå er de i begynnelsen av tjueårene.

Bandet består av Helena M. Olasveengen (keyboard og vokal), June K. Urholt (bass og vokal), Laura Dodson (gitar og vokal) og Maja B. Berge (trommer og vokal). De lager poprock med jazzete impulser og stor variasjon, selv om noen av låtene er ganske forglemmelige.

kommer tidlig. «Walking (My Black Dog)» er en sofistikert og smart popsang med melodilinjer som fester seg umiddelbart, og med en utvikling fra det lavmælte til det mer storslåtte og tilbake igjen.

Nittitallsestetikk har vært i vinden lenge, også musikalsk, og det finnes flere nikk til tiåret på platen. Dodsons rufsete gitar og bandets noe tilgjorte måte å synge på, der vokalisten drar på ordene (blant annet på låten «Payday»), sender tankene tilbake til singer-songwritere fra sent nittitall med feministisk attitude. Nittitallsvibben er påfallende også på «Didgeridoo», som begynner som en lett popsang, men ender opp i noe som ligner i grunge.

Roligere «At the Point» har en helt annen stemning enn de foregående låtene, og jeg synes Veps er best når de tar det ned. Det skakke og nærmest drømmelignende lydbildet står godt til den småhese vokalen.

 å leke seg med uforutsigbare takt- og temposkifter, som det finnes mange tilfeller av på platen. Tekstene veksler mellom å være deskriptive og hverdagslige, og mer emosjonelle og eksistensielle. Fra «If I Was a Mother» der jeget filosoferer om morsrollen, til å lufte hunden på nevnte «Walking (My Black Dog)»: Høyt og lavt står kledelig side om side.

Hvor spennende Veps’ låter er, varierer veldig, men på sitt beste viser de både særpreg og gode ideer. «ChurchyardStreet 8B» er kanskje ujevn, men den viser et band som 

«ChurchyardStreet 8B»

Insekt med særpreg

Tom Skjeklesæther

Vi, Amerika, alle, er heldige som fortsatt har Willie Nelson levende, syngende og turnerende blant oss. Da Thomas Seltzer for noen år siden holdt foredrag i kjølvannet av boka si, «Amerikansk Karmageddon» (2022), var et av poengene hans at Willie og Dolly Parton var de eneste som kunne forene amerikanerne.

Legger vi idéen om et forent folk til side, kan man bruke en liten stund på å tenke på hvilke motpoler Donald Trump og Willie Nelson er. Som Leonard Cohen synger om USA i sin episke sang «Democracy»: 

 i slutten av april, og han har ikke brukt de tre årene som har gått siden den store 90-årsfeiringen i Hollywood Bowl på noen form for pensjonisttilværelse. Snarere har han nå sluppet ytterligere seks solo studioalbum og headlinet to store «Outlaw Festival»-turnéer sammen med Bob Dylan.

Nye «Dream Chaser» er Willie Nelsons 79. studio soloalbum. Etter et par album med sanger av spesifikke låtskrivere, Rodney Crowell og Merle Haggard, pluss et «rocka/alternativt» album produsert av sønnen Micah, er han tilbake med en plate der han selv bidrar med å skrive seks av de ti sangene.

Hans hovedprodusent etter årtusenskiftet, og co-låtskriver, Buddy Cannon er på plass. Cannon (kun 79) sørger for at «Dream Chaser» låter akkurat så perfekt polert, og samtidig så egenartet nedpå, at du aldri er i tvil om hvem du har med å gjøre. Ellers er både Willies stemme og Triggers strenger utrolig nok i godt hold.

av Willie, Cannon og Bobby Tomberlin, og er et ­personlig statement så poengtert og poetisk som bare Willie kan komme med. Vi må koste på oss førsteverset: 

Today, I looked in the mirror / And I caught me by surprise / The man I saw lookin’ back at me / I almost didn’t recognize / Wasn’t I just a kid / Movin’ to Tennessee? / With an old guitar and eyes full of stars / Chasin’ a crazy dream.

Om hvorfor han gjør nettopp det han gjør, fortsetter Willie: 

But it’s worth every mile to get to sing for a while / Truth is I’ve done it all for free / Always rhymes to be makin’ / When you’re a dream chaser like me / Last night, a new song came to me / Faster than I could write it down / Sometimes I wonder if there’ll be another / Then, another comes around.

, co-skrevet med Dylan og Cannon, starter med Dylans bidrag: 

I can’t read your mind, the letters are too small 

(!!). Mens Cannons og Tomberlins påfølgende «Whiskey Wants Me To» er en sang i det vi kan kalle den amerikanske 

 I don’t wanna drink no more, but the whiskey wants me to.

 Dette er countryhumor lagret på et melodisk eikefat i minst fire år.

«Wonder What I’m Gonna Do», «After All» og «We’d Make a Good Movie» er akkurat slike countrysanger som Willie har ristet ut av fletta i flere tiår. Gode ideér, minimalistisk formulert og med en melodisk treffsikkert.

«Dream Chaser»

Det er den drømmen

Ida Madsen Hestman

Jahn Teigen reinkarnert i en rap-produksjon – hvem skulle trodd? Etter at Lars Vaulars sønn trodde det var pappa som var mannen på Jahn Teigens gule platecover fra 1982, fikk Vaular helt oppheng i Teigen-albumet, «Klar dag/Instamatik».

Vaulars nye samarbeidsprosjekt med produsent Sjur Svensen er først og fremst et forsøk på, ifølge presseskrivet, «å få fortiden til å gi mening». Som en måte å komme seg videre på. Eller som en måte å holde fast ved seg selv og hvem man er, ved å se på hvem man har vært og hva som har kommet og gått. Hvilke tidligere versjoner av seg selv setter Vaular på utstilling i «Episoder av evighet»? Og hvor befinner Jahn Teigen seg oppi det hele?

leker en fordreid, mørk røst seg med ord: 

eksorsisme, sexturisme, erotisk trope, eksotisk type, tropiske eksosrype

 – over et keyboard som antyder 1980-tallet. Så er vi rett over i noen vilkårlige hofteskudd fra «PTSD/Ekstremisme». I starten 

 det om nokså A4 ting – fra å gå på yoga til å gå med grå sokker i Crocsene, og videre inn i en verbal labyrint som legger seg over et fordreid-tivoli-aktig sample.

Klare klokkespill-toner og vibrafon danner lekre melodiharmonier som utgjør underlaget på «Episodisme/Ny sesong» – mens Vaular har oppheng i Sissel Kyrkjebø og frisøren Vidal Sassoon, som i Vaulars gane blir til 

. Det er denne formen for ordlek Vaular er god på, i ei låt som går fra å handle om et sjampo-merke til å bli en kort forelesning om at du er summen av delene du omgir deg med.

 Sjur Svensen sneier innom house, disco og trap. Inn studiodøra svinger både yngre og eldre (og foruten Fela) bergenske venner, som Girson og Angelo Reira, men også produsent Thomas Eriksen på «Mafiakoner v.1».

Sistnevnte er en samtidspolitisk, sint låt som peker på prisen for norsk velstand: 

Vi e’ alle mafiakonar / blod på dine seksti tusen skattekronar

. Den har en luftig trap-produksjon med en uhyggelig, theremin-lydende synthmelodi – som så kuttes av, og en grumsete bass buldrer ut. Det låter både frekt og fett.

De inderlige øyeblikkene gjemmer seg innimellom den tidvis retningsløse ordflommen – som når Vaular rapper: 

De sa hjertet og gnisten e d’ verste å miste / eg ser fremovar og folk kallar det pessimisme / når eg e hos Jølstad for å teste en kiste / for dette treet må du sette deg på venteliste

«selvgranskende fasen av kunstnerskapet» oppleves ikke dypere enn det vi tidligere har fått høre før fra Vaular. Albumet inneholder mest av alt overfladiske betraktninger om annet enn Lars selv.

Og hvor blirdet av Jahn Teigen i miksen? Jo da, han dukker opp på nest siste låt, som gjør god bruk av Teigens 44 år gamle «I all evighet»: 

Kan’ke leve i all evighet, men jeg kan vente / Kan’ke leve i all evighet, men jeg kan lengte / I all evighet / I all evighet

«Episoder av evighet»

Kul. Litt for kul?

Man kaller det gjerne supergruppe når medlemmer fra ulike kjente band finner sammen og danner noe nytt. I tilfellet Nansy er det mer motsatt. Bandet ble dannet ved utgangen av forrige årtusen. De vant en musikkonkurranse som da het Zoom (i dag Zoom urørt), og slapp ep-en «I Can’t Sleep» (2000).

Så ble det stille. Medlemmene gikk hver til sitt og spilte i en hel rekke andre norske band, deriblant Folk & Røvere, The Margarets, Ila Auto, Hagle og Orango. I fjor fant sammen igjen, og laget det som har blitt en uvanlig sen albumdebut.

Materialet er skrevet av Børge Sildnes, som for mange er bedre kjent som Dylan Mondegreen. Han har også produsert og mikset nye «Need You Around». At det er noen åpenbare likheter mellom Mondegreen solo og dagens Nansy, er nærmest selvsagt.

 på sitt gamle seg. Vokalist Anita Nansy Valderhaug har fortsatt den samme sjarmerende solskinnsdag-stemmen, mens arrangementene har band som Saint Etienne og Belle & Sebastian friskt i minne.

Tempoet er riktignok skrudd ned noe, som om ikke bare tida, men også lyden gikk saktere i år 2000. Det er nesten merksnodig hvordan dette grepet gjør nostalgien mer virkningsfull. Men så er da heller ikke alt her av nyere dato: Singelen «Portrait of a Summer’s Day», som høres helt ut som det tittelen påstår, ble skrevet tilbake i 1996.

 forsterkes av tekster som ofte handler om å gjenskape de gode dagene. Åpningssporet «Running Into You» handler om tilfeldig å støte på en gammel venn. I overført betydning forskutterer den også gjenhøret med Nansy selv. Både denne låta – og resten av plata – kjennes som å møte igjen en tidligere bekjent, noen man ikke engang visste at man hadde savna.

Tittelsporet, som kommer i to deler, tematiserer det å finne tilbake til hverandre etter flere års avstand. For hver gjentakelse av 

 blir sangen både mer bedende og innbydende, mens melodien minner om at det – tross alt – kommer en ny sommer.

«Need You Around»

Sommer kommer

Bendik Brænne er en sjelden plante i den norske musikkfloraen. Han er en multiinstrumentalist med en beundringsverdig evne til å omskape sin egen musikk, fra debutalbumet «How to Fake It in America» (2013), som vant Spellemannprisen i countryklassen, til forrige plate, «Birds Are Real» (2023), som var soulinspirert.

egne album, har Brænne latt seg inspirere av noe «smånytt»: At fabrikken som laget pålegget Banos har lagt ned driften. Banos var favorittpålegget til Bendiks far, skuespiller og tekstforfatter Trond Brænne, som gikk bort i 2013, 59 år gammel.

Brænne spiller på seksten instrumenter (se deg over skuldra, Geir Sundstøl), ved siden av å synge svært overbevisende et sted mellom det uttalte forbildet Scott Walker og den ufortjent bortglemte popsangeren Gilbert O’Sullivan.

 sangene sine sammen med andre, her broder Mattis Brænne Wigestrand, Sjur Lyseid, Præben Sælid Andersen og amerikanske Robert Moses.

Og klokelig lar han Øyvind Kløve Kjernlies pedal steel være en del av arrangementene på sju av ni sanger – og demonstrerer med det instrumentets fortreffelighet, også i musikk som absolutt ikke er americana eller country.

For det vi serveres på «Banos», er snarere orkestrert popmusikk som man kan velge å kalle nostalgisk eller tidløs, avhengig av hvor man legger strengheten. Som storslagne «What About Me», der steel og stryk løfter seg til episke popskyer, eller nydelige, nedpå og Beatles-aktige «I Believe in You».

 «I Won’t Forget» kunne en låtskriverlegende som Jimmy Webb («Wichita Lineman», «MacArthur Park» og så videre) lett ha sittet ved siden av Brænne på krakken. «Songs & Stories» skal ha blitt skrevet da brødrene Brænne var i tenårene, og tre tiår senere innhyller den lytteren i en mild melodiøsitet som noen av oss aldri får nok av.

Heldigvis finnes det minst én som brænner for å bringe tradisjonen videre.

«Banos»

Brænner for Banos

Ingen norsk artist, knapt noen utenlandsk, var mer strømmet her enn Tobias Sten i fjor. Den unge artisten fra Stord treffer åpenbart noe i folkesjela. I tillegg har country de siste par årene seilet opp som den nye 

-sjangeren – noe som nok var medvirkende til at storselskapet Universal arrangerte konkurransen Norges Nye Countrystjerne.

Sten vant i 2024. Og med den selvtitulerte debuten fra i fjor levde han altså opp til konkurransens tittel. Albumet ga ham to Spellemannpriser, inkludert Årets Spellemann – i tillegg ble låta «Fy faen du e deili» kåret til Årets låt under P3 Gull.

Badlane (...) befinner Sten seg noen tiår og mange doser svulmende pop unna tidligere tiders norskspråklige countrystjerner – som Bjøro Håland (f. 1943) sitt Nashville-inspirerte uttrykk, og den mer nåtidige køntri-dansebandmusikken til Vassendgutane. Det er heller musikken til amerikanske Zach Bryan som «Heimakjær» minner om – et sted mellom americana, heartland-pop og countryfolk.

Tekstlig er alle country-tropene på plass. Det er hjemlengsel, bygderomantikk og utfordringer med alkohol. I tillegg er damene i fortellinga for gode for sine menn, inklusive sangeren selv. Slikt er å høre i låter som «Hånd i hånd» og «Tilgi meg», hvor Sten attpåtil høyner med hvor viktig, men krevende artistlivet hans er: 

Vil du tilgi meg / Når heila landet trenge meg / Og eg ikkje har tid te deg

allerede gjort flere låtsamarbeid, så det er lite overraskende at han har en gjest med på plata. Enda mindre overraskende er det at det er Kurt Nilsen som dukker opp, på «Siste ordet». De to har «den store stemmen» til felles, hvor følelsene bevrer i stemmebåndene, for å forsikre lytteren om at inderligheten er oppriktig – i tilfelle noen skulle være i tvil når Sten for eksempel på tittelsporet synger at han 

Det kommer tydelig fram at en ballade som «Longarma genser» skal oppleves viktig. Den handler om partnervold. Mens «Shanty», som har uanstendig mye å takke Vamps «Liten Fuggel» for, tar for seg det å se en venn slite.

etter nyskapning her, må lete lenge. Slik er det jo i popens øverste divisjon for øyeblikket: Det er gjenkjennelighet som virkelig teller.

Vel har ikke den amerikanske populærcountryen hatt det samme gjennomslaget her som der, foruten tidlig Taylor Swift da, men vi er mer country enn veldig mange. Dessuten er det mange her til lands som kan sin rockabilly, som det er anslag til i «Du og deg om da». Engelske Smokies «Living Next Door to Alice» (1976) var i sin tid en landeplage. «Da einaste du sa» minner litt om denne, akkurat som «Ingen igjen» har betydelige likhetstrekk med Zach Bryans «Say Why».

I det hele tatt: Denne plata har gjenkjennelighet og nostalgi nok til potensielt å lydlegge en norsk sommer eller to til.

Det er gjenkjennelighet som virkelig teller

«Heimakjær»

Kjent og kjært

Det nærmer seg et tiår siden Arkansas-fødte Ashley McBryde so gjennom med sangen «A Little Dive Bar in Dahlonega» (2017). Hun framsto umiddelbart som en countryartist med heftig livserfaring fra den gærne sida av byen, dekorert med troverdige tatoveringer og med plenty av attityde.

McBryde vokste opp med en far som var både bonde, doktor og prest. Han var en mann som ikke satte pris på at barna hans livnærte seg av underholdningsbransjen. Man må ha ham i mente når man hører «Rattlesnake Preacher», åpningskuttet på McBrydes femte major-selskaps-album «Wild».

Sangen er riktig nok skrevet av låtskriver-buddy Randall Clay, og handler om en Alabama-prest, men understreker likevel hva en oppvekst i de amerikanske sørstatenes fundamentalistiske religiøse verden innebærer. McBryde har sagt følgende: «Jeg kan ikke huske å 

ha sett en pistol eller bibel under oppveksten».

spilt inn «Wild» med sitt eget liveband Deadhorse, noe som er uvanlig hos Nashvilles store plateselskap, med hjelp av produsenten John Osborne (fra Brothers Osborne). McBryde og Osborne har vesentlig større forkjærlighet for breiale elektriske gitarer enn pedal steel. Flesteparten av sangene på «Wild» kunne skaffet McBryde en plass på Tons of Rock. Dette er country for de største honkytonkene. Selv felebidragene her er breibeinte.

På privaten har McBryde satt fra seg flaska siden utgivelsen av det forrige albumet, «The Devil I Know» (2023). Sangen «Bottle Tells Me So» beskriver et liv der flaska bestemmer. 

synger hun på et av de kontrastskapende, neddempede sporene her.

 en annen dempet ballade, co-skrevet av Jon Randall – han med navnet sitt på dette årtusenets beste alkoholiker-sang, «Whiskey Lullaby». Mens McBryde synger om barlivet, strekker hun stemmen ut i all sin prakt.

I rockere som «Arkansas Mud», «Water in the River» og «Creosote» er det musikalske uttrykket tyngre, med gitarer skrudd til elleve – uten å skygge for sjefen sjøl.

Ellers er det verdt å notere seg «What If We Don’t»: rett og slett en 

powerballade som har funnet veien til radiostasjoner i USA og England og drar opp interessen for «Wild».

«Wild»

Tunge tider

Smerz, bestående av Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg, har kunnet nyte stor internasjonal suksess siden de slapp «Big City Life» i fjor. Attpåtil fikk de Spellemannpris for «årets internasjonale suksess», og de vant også i kategorien for alternativ pop.

Og, som for å minne om at de egentlig bare er to chille damer som liker å leke seg med datamaskin og mikrofon av og til, slapp de nylig en ep kalt «Easy EP». Den er nettopp litt 

 der «Big City Life» slutter, med låta «Easy» og

Med «Spring Summer», «Its Here» og «The Room You Described» er duoen om mulig mer snakkesalige enn før: 

You couldn’t love me, so you went there / Even though the others tried to warn you / And now you’re gonna regret / Sometimes in your heart.

Kanskje er det med et vanlig anstrøk av ironi, noe de typiske smerzete 

 mellom setningene understreker. Tekstene framstår likevel ufiltrerte og upolerte mot råmaterien i det melodiske arrangementet. Mens stemmene glir som et spøkelse inn i rommet og krever lytternes fulle oppmerksomhet.

«Easy EP»

Lekende lett

, sa Olof Dreijer til Musikkmagasinet i 2024 om soloalbumdebuten «Loud Bloom», som allerede var i emning da. Dreijer hadde egentlig tenkt til å slutte med musikk, det vil si slutte å utgi, og i stedet ha det som hobby.

Sånn ble det ikke, for kanskje var musikken en for vesentlig bestanddel av DNAet hans. Den nå 44 år gamle herren fra rett utenfor Göteborg begynte å spille i elektropop-bandet The Knife med søstera Karin (Fever Ray) i en alder av 17. De ikke hadde noe stort plateselskap i ryggen, og å spille live drev de lite med. Kanskje sier det litt om selve musikken, at The Knife klarte å oppnå ikonstatus. Gjennom et snart 30 år langt musikkliv er det en tydelig hard, lydlig kjerne i det Olof Dreijer driver med, som skiller ham fra andre.

Musikk

For Love of Grace & the Hereafter

Sendebud fra sandkassa

The Boys of Dungeon Lane

American Stories

Red Nose Hymn

Inferno

Play Monk

Graceful

ChurchyardStreet 8B

Dream Chaser

Episoder av evighet

Need You Around

Banos

Heimakjær

Wild

Easy EP

Loud Bloom

Folksomt

United States av Sverige

Absolute B-Boy Music 2.0

Little Wide Open

Midnight Sun: Girls Trip

Look for Your Mind!

I’m People