Eirik Blegeberg

Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel 

rett og slett «forvirra», perfekt for denne 

som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig. Lang dessuten.

#fff

«Discombobulated»

Anmeldelse

Aslaug Olette Klausen

#000

Den grenseløse tradisjonsmusikken har noen få virkelig toneangivende utøvere. Slike som med sitt blotte musikalske nærvær, selv når de ikke gjør noe radikalt nyskapende, kan fornye og levendegjøre gammel kulturarv. En av de fremste av 

, om man kan kalle dem det, er den spanske produsenten og multi-instrumentalisten Raül Refree.

Lista over kjente artister han har samarbeidet med er lang: Rosalía, Sonic Youths Lee Ranaldo, Sílvia Pérez Cruz, Ricky Martin, Rocío Márquez, den portugisiske fado-stjerna Lina_, Niño de Elche og nå også italienske Maria Mazzotta. 49-åringe Refree har i tillegg et eget soloprosjekt, og en lang fortid i band bak seg.

CV-en inngir respekt, og lydbildene han maler kan man bli rent andektig av. Ikke fordi de er voldsomme eller overdådige, snarere tvert imot. Refree, eller Raül Fernández Miró som han egentlig heter, har en egen evne til å gjøre minimalistisk elektronika, gitar- eller pianospill til noe som både er overjordisk og nært, noe følbart og forståelig, uavhengig av øvrig (musikalsk) språkdrakt.

 såpass produktiv, gjør variasjonen i arbeidene enda mer imponerende. Det er nok av dem som gjør mangt og mye av akkurat det samme. Refree gjentar seg sjelden, selv om det selvsagt er noen fellestrekk mellom verkene hans – blant annet i hvordan han velger seg sangere med særskilt sterke stemmer som samarbeidspartnere. De siste årene i duo, snarere enn at Refree trer inn i den mer tilbaketrukne produsentrollen.

Det er også tilfelle med hans siste to utgivelser, «Cru+es» med den fabelaktige eks-flamenco-sangeren Niño de Elche (fra oktober), og den nye utgivelsen «San Paolo di Galatina», med en av Sør-Italias mest anerkjente folkesangere, Maria Mazzotta. I begge tilfeller er Refree en som får sangene og sangeren til å skinne. Å få frem det beste – og mest interessante – i en vokalist er selve kjernen i hans virke.

første gang han samarbeider med Niño de Elche. Sammen har de – med Refree som produsent – utfordret, utvidet og dels forlatt flamencoen i sin tradisjonelle form. Men på «Cru+es», som kan oversettes fra katalansk til «kryss» eller «skjæringspunkt», er det første gang de er likestilte på plate. Likestilte har de derimot vært i konsertserien deres «Ecstasis», som de har turnert med sammen de siste fem årene, blant annet med en nydelig framføring på Oslo World i 2022.

Albumet bygger dels på stykker fra disse konsertene, som har blitt improvisert over og videreutviklet i studio. Resultatet er langt nærmere popens konvensjoner, i hvert fall hva låtlengde angår, enn den meditative og åndelige opplevelsen det er å oppleve duoen i konsertsammenheng. Sakralt låter dette like fullt, med et intimt, nesten kroppslig nærvær i musikken.

 er det også på låtene med Maria Mazzotta. Men der Nino de Elche-verkene er nyskrevet med klang av kirkemusikk, fortolker Mazzotta lokale folkeviser fra Puglia-regionen sørøst i Italia, samt vuggeviser og salmer.

Mazzotta, som har vært mangeårig medlem i folkemusikkensemblet Canzoniere Grecanico Salentino, får her brukt stemmen på en måte som tidvis kan minne om den argentinske avantgardisten Juana Molina. Om selve takten i folkedansen 

kanskje ikke er holdt i hevd, er sjangerens transcenderende og hypnotiske motiver videreført med presisjon og nysgjerrig, lyttende perfeksjon.

Å få frem det beste i en vokalist er selve kjernen i hans virke

«Cru+es»

Global følsomhet

Hvis du vil vite hvor hjelpeløs moderne countrymusikk kan være, hør på Lee Brice’ opptreden fra det alternative pauseshowet til Turning Point USA under Super Bowl forrige uke. Brice, som var blant 2010-tallets mest suksessrike countryartister, sang med tjukk baryton om hvordan han bare vil leve det enkle livet (

catch my fish, drive my truck, drink my beer

It ain’t easy being country / In this country nowadays

. Fordi? Fordi han risikerer å bli kansellert hvis han sier at jenter er jenter.

Den sentimentale låta, kalt «Country Nowadays», kunne vært en parodi, men er et dønn seriøst eksempel på breibeint ballecountry på bærtur, med bootsa sittende fast i nærmeste kuruke. Men heldigvis for Nashville kan kommerscountryen by på annet enn Brice’ 

. Som Megan Moroney, en Sørstats-Barbie som selv hevder hun sper på fem kilo løshår for å få til sine karakteristiske voluminøse, blonde lokker. Hun følger håndboka til Dolly Parton mens hun setter sitt sårbare indre opp mot et ytre som er fullstendig 

opptil flere av countryens ekthetsidealer på hodet. Riktignok fikk hun sin første gitar som trøst av faren etter at en gutt knuste hjertet hennes i ungdommen, og riktignok har hun spesialisert seg på nye vrier av gamle hjerte/smerte-troper, men hun legger ikke skjul på at dette er en form for godt innøvd teater. Moroney slo seg nemlig først opp som influenser, og solgte alt fra skjønnhetsprodukter til ølen Bud Light for å finansiere musikksatsingen.

Hvis ikke det var for inntektene fra Instagram, hadde hun neppe hatt økonomi til å lære seg håndverket, ta de rette kursene og møte de rette folka. Det inkluderer hennes første viktige veileder: Drive-By Truckers’ produsent David Barbe, som satte henne i kontakt med Kristian Bush fra countryduoen Sugarland. Sistnevnte, fra de samme Smoky Mountains som Dolly Parton (tilfeldig?), har nå produsert samtlige tre Moroney-­album. Han hørte noe eget umiddelbart: den småhese stemmen hennes, og måten hun bruker den på.

 «Cloud 9», akkurat som på forgjengerne «Am I Okay?» (2024) og «Lucky» (2023), knekker stemmen på riktige steder mens den røyklegges for maksimal emosjonell effekt, skreddersydd for nettopp dette tekstuniverset. For det er jo et drama her som Moroney vet å løfte fram – som når hun går høyt på 

på «Wedding Dress». Egentlig er det en eldre låt som hun endelig har fullført, som handler om hennes største frykt – å ikke klare å kvitte seg med følelsene for en gammel eks når hun gifter seg på nytt. Hun synger: 

What if I find somebody new / And I’m about to say, «I do» / Then out of the blue, I think of you 

– og minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene for hundre år tilbake enn noen jodlende cowboy.

Som hennes største forbilde, Kacey Musgraves anno «Same Trailer Different Park», er Moroney vittig når hun vil. Et brudd gjør henne for eksempel 

barely alive / Out of six feet deep, I was five / Pretty sure they called a hearse outside

Som hennes nest største forbilde, Miranda Lambert, har hun respekt for albumet og dets behov for veldreide 

. Ta bare dustefengende «Stupid», om han pene fyren som neppe kan stave 

, eller kraftballaden «Who Hurt You?», om han som er så skadet at han ikke kan la være å skade andre.

 mange låtskrivere Moroney har med seg, og uansett hvem hun synger duett med (Musgraves som Ed Sheeran), så preges disse sangene av et gjennomgående mørkt og fatalistisk syn på kjærligheten. Kanskje fordi Moroney har dårlig smak i menn (hennes ord, ikke mine), eller kanskje fordi det var der hun så en mulighet til å tilføre noe bitte litt nytt: En røykfylt stemme som knekker akkurat når den skal. For eksempel i et tittelspor som handler om å sveve på en sky av forelskelse, men som aldri er mer usminka og oppriktig enn i de fire sekundene der hun innrømmer: 

Minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene enn noen jodlende cowboy

«Cloud 9»

Ekte country

Chris Monsen

Med et bastant anslag på trommene sprenger åpnings- og tittellåta på «Deface the Currency» fra The Messthetics og James Brandon Lewis seg ut. Med en sirene-liknende gitar, hylende saksofontoner og pumpende bass, hugger låta tak og gir ikke slipp.

Saksofonen og gitaren går inn i et motiv med hurtige toneløp, som gir en nesten svimlende effekt. Instrumentene tar duellerende soli, før musikken fortsetter med uhildet kraft og trøkk. Det er heftig, og spilles med en løssluppen selvsikkerhet.

 mellom James Brandon Lewis og det instrumentale avant-rockbandet The Messthetics var tydelig fra starten av. Lewis er en av sin generasjons mest betydningsfulle jazzmusikere, og har også tidligere lagd musikk med elementer av røff og eksperimentell rock, spilt med en litt opprørsk, punka fremtoning.

The Messthetics’ bassist Joe Lally og trommeslager Brendan Canty har siden slutten av 80-tallet gjort mye for å utfordre oppfatningen av hvordan hardcore og punk kan høres ut. Ikke minst gjennom sine mange år i det toneangivende post-hardcorebandet Fugazi, der de dro inn dub, funk, støy, improvisasjon og mere til i et særegent uttrykk. Fjerdemann i denne konstellasjonen, gitaristen Anthony Pirog, har tidligere spilt med alle her, og var nok et bindeledd for samarbeidet.

 slår gnister allerede fra første stund, trenger andre mer tid før det løsner – det ulmer før det virkelig tar fyr. Dette er kanskje tilfellet for Lewis og The Messthetics. For der det var noe ulmende og tentativt om enn lovende ved debuten fra 2024, er deres nye album «Deface the Currency» eksplosivt. Den nevnte tittellåta levner ingen tvil om det.

Det er ikke dermed sagt at alt på albumet er like kraftfullt og energisk som denne åpningen. «30 Years Of Knowing» er nærmest for en ballade å regne, neddempet og nennsom, der både Lewis og Pirog er myke i sine utspill. Den er et kjærkomment pusterom mellom stykker som på ulike måter vil rive og røske i lytteren.

gjør i alle fall «Rules of the Game», med en blues-artet funk og Lallys opp-og-ned-bassmønster som bidrar til et rastløst tilsnitt.

«Clutch» åpner med forsiktige, klangfulle arpeggioer fra gitarist Pirog i et soloforspill som på sett og vis står i kontrast til den mektige fortsettelsen. Likevel er det en emosjonell nerve her som blir værende når resten av bandet kommer inn. Den blir stadig mer intens i melodien Lewis arbeider fram, både i saksofonsoloen og en påfølgende gitarsolo. Musikalsk sett er denne låta noe av det streiteste på albumet. Men det er også effektfullt; rått og gripende.

Bandet avslutter med den langt mer utfrika, psykedeliske punk-rockeren «Serpent Tongue (Slight Return)». Låta, med sitt lille Jimi Hendrix-nikk, viser at potensialet som lå i dette samarbeidet nå har tatt ordentlig fyr.

Stykker som på ulike måter vil rive og røske i lytteren

«Deface the Currency»

Fra glød til flamme

Torkjell Hovland

Eg har nokre bilete som dukkar opp på refleks når eg høyrer ordet trombone. Hornet er gjerne peika oppover, i full feiring, i ein jazzparade i New Orleans. Eller peika rett ned i mjukt og meditativt spel. Men oftast i bakgrunnen, som del i ei blåserekke, og sjeldan i hovudrolla som solist.

Klangen til trombonen er rund og mjuk, ikkje skarp som ein trompet eller saksofon. For å bere instrumentet i front, trengst ein særleg kreativ musikar. Til dømes Erik Johannessen, som i alle år har vore sentral i Jaga Jazzist sine rekker.

The Flying Carpets overraskar han frå start. «Realism» opnar albumet «Mirrors in the Hall» – ei laus, svevande fanfare. Spesielt 

 Pianist Isach Skeidsvoll spelar ikkje på eit staseleg og perfeksjonert Steinway-flygel, men eit enkelt stovepiano. Trommeslagar Martin Heggli Mellem og bassist Ola Høyer er ikkje opptekne av presisjon, men spelar med rund hand, kastar tonane på lerretet.

Frå den enkle melodien «Echobell» er det klart – dette er leikent, humoristisk og rett og slett frigjerande useriøst.

. Ein ting er det du ser om du går på konsert – hans rufsehår, fløyelsdressjakke og strikkalue på scenen. Men i spelet er han fri, og kjem opp med musikalske initiativ han tar ifrå gud veit kvar. I soloane sine kan han, for å ta eit konkret eksempel, henge seg opp i ein i upassande akkord, som han denger laus på til akkorden passar.

I duo med Johannessen passar han perfekt. Dei har den same leikne tilnærminga til musikken.

ut som om dette er atonal, friimprovisert musikk, men her er det berre å synge med på dei gjerne naivistiske melodiane. På «Under Snow» syng også Johannessen, i eit Bowie-aktig leie.

Når ting er så fritt og leikent, blir også plata som heilskap litt «overalt» – eg blir kasta frå det eine til det andre rommet. Lydbiletet er såpass rufsete at det kan vere litt vanskeleg å bli 

med. Samtidig passar dette rufsete lydbiletet perfekt til musikken.

in the Hall» er kanskje den mest absurde. Etter ein 

synth, kjem eit enkelt pianoriffet frå Skeidsvoll. Det lét liksom som om ein pianolærar med sitt slitne piano skal vise eleven sin det kule riffet frå ein stor stadion-hit.

Pianist Isach Skeidsvoll er ein karrakter

«Mirror in the Hall»

Deilig useriøst

Arvid Skancke-Knutsen

Historien om Moron Police startet i 2008, da hovedmann Sondre Skollevoll startet bandet Skyblazer i Farsund. De skiftet etter hvert navn, brukte psevdonymer som Captain Retardo og Lord Fartabellie, og tok seg nok ikke så veldig høytidelig. Andrealbumet fra 2014 var godt spilt, heavy og melodisk. Og til tider overlesset.

Først i 2019 slapp Moron Police den varierte, velspilte og gjennomarrangerte «A Boat on the Sea». Dette var en overskuddspreget forundringspakke av melodidrevet prog, powerpop og poprock fra 80-tallet, med synther, strykere og blåsere. Det førte til platekontrakt i Japan, samt skryt fra internasjonale anmeldere.

 var i gang med denne oppfølgeren fra i fjor, døde trommeslager Thore Omland Pettersen i en ulykke. Bandet har her hanket inn Billy Rymer fra amerikanske The Dillinger Escape Plan som erstatter og gjestemusiker. Både Sondre Skollevoll og Lars Christian Bjørknes spiller en lang rekke instrumenter, og står også for arrangementer og produksjon. Christian Fredrik Holtsteen gjør en god jobb på bass.

«Pachinko» kom ut like før jul, og er både en plate som er hyllet i prog-kretser og en plate som splitter lytterne. Nettstedet The Progressive Subway mener at Moron Police har truffet «on one hell of a jackpot», mens andre synes det blir 

Dette er uansett dyktige musikere som behersker raske skifter og gjentakende motiver. Nok en gang er vi innom en rekke stilarter, gjerne forankret i AOR (såkalt 

; en polert, melodisk type rock, red.anm.), stadionrock, synthpop og lett musikal-aktige 

 Moron Police skiller seg ut fra det meste av norsk musikk, og heier på hvordan de har klart å gå videre etter tragedien. Tekstene er generelt gode, inkludert den bisarre, men morsomme rammehistorien som her fortelles, om en mann i Tokyo som blir til en Pachinko-maskin (en blanding av spilleautomat og flipperspill).

Men du bør ikke være allergisk mot lett pompøse melodier, polert produksjon og polerte vokalharmonier om du skal ha full glede av dette. Personlig er det ikke helt min kopp te, fordi det rett og slett blir for mye av det gode.

Foreløpig er albumet bare tilgjengelig digitalt, men den raskt voksende fanskaren til Moron Police har på rekordtid finansiert en kommende fysisk utgivelse.

«Pachinko»

Tokyo story

Ida Messel

Charli XCX har litt fåfengt prøvd å skrive seg ut av en inspirasjonstørke etter hele opplegget med 2024s «Brat», blant annet på tekstplattformen Substack

Så dukket hun opp på podkasten til Gwyneth Paltrow, og avslørte at tida etter «Brat» kom til å være preget av «a lot of stuff with strings».

Da det ble klart at Charli sto for filmmusikken til Emerald Fennels filmatisering av «Wuthering Heights» skrev magasinet I-d: «Is it a soundtrack? A standalone Charli album? An album to accompany the film? Let’s call ‘Wuthering Heights’ a method album». Metode-album, filmkonsept-album? Konsept meg her og konsept meg der. Det må da være mulig å slippe et album uten at det høres ut som om det er kokt sammen på et møterom.

 etter at de sure strengene drar i gang John Cale på «House», blir det klart at dette er noen av de beste låtene Charli XCX noen gang har laget.

Am I living in another world? Another world I created, for what? If it’s beauty, do you see beauty? If there’s beauty, say it’s enough, 

sier Cale tvilende og morskt, før låta utvikler seg inn i et spektakulært nu-metal-strekk, med Charli i screamo så 

Så enkelt kan man si det. Warner hadde neppe trengt å bruke 800 millioner kroner på å lage film med Jacob Elordi og Margot Robbie for å prøve å si det samme. Det hadde holdt å sitte i kinosalen med bind for øynene og Charli på ørene.

låtene er det et overraskende gravalvor over disse 

som umiddelbart beveger seg vekk fra den evigvarende, monotone feststemningen på «Brat»

Strengene er så til de grader klangfarget, cinematisk sceneoppbyggende, på grensen til selvhøytidelige.

Låt nummer tre, «Dying for You», bryter likevel tvers av med denne intensjonen. Her får lytterne kanskje akkurat det de trodde de skulle få av Charlis «strengegreier», nemlig synthstrenger. De er perkussive, flate og livløse, på en måte som minner om The Veronicas «Untouched» fra 2008 eller Robyns «Be Mine» fra 2005. Det er tunga-i-kinnet, litt halvironisk, og man kunne aldri i verden sett for seg at et orkester var innblandet i sakene.

med å omfavne det tradisjonelle og gi det buksevann i samme slengen. Noe av det mest spennende med albumet er måten disse syntetiske maskin-strengene lever side om side med den ekte varen; de faktiske strengeinstrumentene. Den viktigste strengebruken på «Wuthering Heights» er likevel slimhinnefoldene i strupehodet på hovedpersonen – stemmebåndene.

 bor det både brennende begjær og en seiglivet klaustrofobi på vegne av eget følelsesliv.

 ‘Cause every time I try / Talking myself backwards, away from my desires / Something inside stops me, oh,

 synger hun på «Wall of Sound», men det er som om hun egentlig sier

 jeg kveles, slipp meg ut av dette kjøttfengselet av en kropp

Som om Rapunsel i tårnet alltid var en valley girl

«Wuthering Heights»

Strenger & greier

Tom Skjeklesæther

Tittelen på det nye albumet til sangeren, gitaristen og forfatteren Tommy Womack kommer med et velment forslag: «Live a Little». Fortsettelsen er uttalt: 

. Siden man tilfeldigvis lever, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?

Alle som har vært borti Womack – enten ved å høre en av hans nå ni soloplater, hans tidligere band Government Cheese (1985–1992) eller ved å lese boka «Cheese Chronicles: The True Story a Rock ‘n’ Roll Band You’ve Never Heard Of» (1995) – vet at han rett og slett er jævlig morsom.

Nashville-bosatte Womack kan sies å tilhøre en amerikansk låtskrivertradisjon som inkluderer Shel Silverstein, John Prine og Todd Snider. Siden alle disse tre nå er borte, er det opp til Tommy Womack å holde tradisjonen ved like.

huker av på ram humor, sylskarp ironi og dyrekjøpt livsvisdom satt til 

rock & roll. Han ser muligens ut som en regnskapsfører for et konsulentfirma som spesialiserer seg på verdens kjedeligste kunder, men Womack er en rocker i hjertet.

Denne gangen har han fått med seg trosfelle Eric Ambel, best kjent fra roots-rockbandet The Del-Lords, som har spilt inn plata i sitt studio i Brooklyn i New York. Womack og Ambels punk-røtter topper seg på sangen «Horny Mormon», som tar for seg misjonærene som går rundt i hvite skjorter og slips. Låtens forteller spekulerer i at de misjonerende kan ha noe annet på lager når døra åpnes: 

 feirer gamle dager med Government Cheese, slik det beskrives i boka om bandet. Mens «I Guess We’re at That Age» viser at Womack er i stand til å reflektere over liv og død også uten å påkalle latter. Den handler om ei dame som Womack har vært glad i, hans 

«Hoboken» handler om da Government Cheese i 1988 holdt på å sette livet til i New Jersey-byen der Frank Sinatra ble født. Womack har ikke vært der siden, og hevder at han skal ha godt betalt for å dra tilbake dit.

 tar utgangspunkt i skoleskytingen som fant sted på Covenant School i Nashville i 2023, fra perspektivet til en våpeneier, av det kaliberet som gjerne poserer med sin AR-15 på bilder og mener det er 

. «Funeral Girl», på sin side, handler om flørting i en begravelse. Helt sant! 

I en kort tekst i bookleten skriver Womack at han og artistkollegene vet at ingen lytter til hva de har å si, for «we’re not stupid». Vel, noen av oss lytter visst likevel, og blir klokere mens vi ler.

«Live a Little»

Levva livet

Det har alltid vært noe nødvendig over Erlend Ropstads verk. I tekstene finnes en innstendig humanisme og tro på at sangene kan gjøre en forskjell, vekke noe i noen. Ofte har de en særegen kombinasjon av motstand mot religiøse dogmer og en hverdagslig tro på mennesket.

En av dem som har blitt rørt, er den svenske viserocksangeren Lars Winnerbäck. Eller rettere: De to musikerne har vekket noe i hverandre. Winnerbäcks «Vi åkte aldrig ut till havet» (2013) resulterte i en av Ropstads mest episke sanger, «Det store blå» (2017). Dette er to låter med ulike forhold til havet. En tekstlinje fra «Det store blå», og Ropstads pianospill derfra, ble så inkludert i Winnerbäcks «Vår tid» (2023). Ropstad ble invitert til Stockholm for slippfest, som så resulterte i «Stockholm» – åpningssporet på den nye ep-en «Like sant som alt annet», hvor Winnerbäck gjester.

også en enkelhet i låtene, i alle fall til Ropstad å være. Arrangementene er vare og intime, med en ømhet og medfølelse for dem han synger om. Tidslinjen i låtene er ikke kronologisk, men sammensatt av hendelser i livet, omsatt til sangpoesi.

På andresporet «Noe enkelt» forsterker klangeffekten på vokalen låtens fortelling om hvor vanskelig nærhet er. I «Vannspeil» er Ropstad på sitt inderligste, og får tekstlinjene til å virke både selvkommenterende og verdensanskuende: 

Jeg kan ikke synge mer om frihet / For det skulle ikke bli sånn / At frihet er bare / Noe vi synger om.

«Like sant som alt annet» har et annet vemod i seg. Det er også ep-ens mest tradisjonelle, romantiske ballade. Avslutningen «Vi dro aldri ut til havet» vender så tilbake til åpningen – og til Ropstads gjennombrudd som en av landets fremste visesangere. Låta er hans tolkning av Lars Winnerbäcks «Vi åkte aldrig ut till havet», med en elegant omskriving av Oslo-Stockholm.

Men det er også en sammenhengende fortelling her om hvordan steder former oss, at vi blir til i omgivelser og i møter med andre mennesker. For selv om hele denne lille ep-en høres ut som den har blitt til av nødvendighet, er den like mye en oppfordring til lytteren om å se seg rundt, se hva en har, har hatt og kan få. Om en bare kjenner etter hva som betyr noe.

«Like sant som alt annet»

Sannhetssøkeren

Marius Asp

Otto Bensons album «Peanut» traff de digitale avenyene allerede på nyttårsaften – en musikalsk gavetradisjon han har holdt gående i noen år nå. Men det er tilsynelatende først de siste ukene at verdens indiefolk-hoder blitt ordentlig klar over hva den unge amerikaneren pusler med av skakk og særegen popmusikk.

Den ingeniørutdannede 26-åringen fra New York har imidlertid vært en interessant skikkelse i en årrekke – av årsaker ut over de rent musikalske.

hjemmesnekrede elektronikaen Benson har gitt ut under aliaset Memo Boy det siste tiåret har ikke bare truffet drøssevis av likesinnede via Soundcloud. Den har i tillegg begynt å leve sitt eget liv gjennom videoer på Tiktok – mest bekymringsfullt som lydspor til såkalte 

-snutter, der unge folk later som at de skyter seg selv i hodet. Benson selv har sammenlignet fenomenet med Pepe the Frog, froskememet som gikk fra å være en intern vits på obskure internettfora til å bli selve symbolet på en ny generasjon høyreekstremister.

Mot dette knallharde bakteppet er det ikke så rart at Otto Bensons første vokaldrevne album er planta i et mjukere og lysere uttrykk. Eller som han selv beskriver «Peanuts»: 

The album was made as a quiet accompaniment while navigating the American landscape and aims to give listeners a place of solace, internal reflection, and mystery.

, om enn med mer spartanske og sjøsyke virkemidler enn beskrivelsen kanskje skulle tilsi. Her er det ikke endeløse landskaper i 

-format som manes fram, men odde tablåer lagt under mikroskopet og undersøkt med en barnlig storøydhet – ikke helt ulikt det Cameron Winter lyktes så godt med på soloalbumet «Heavy Metal», men enda mer hjemmehekla og knudrete.

Høydepunkter teller den Erlend Øye-aktige sommerslentreren «Raisin» og steelgitarkyssede «Drive Away», som høres ut som en inspirert krysning mellom Lambchop og Arthur Russell. Saktebrennende «Silo» byr på en poetisk underfundighet som er representativ for Bensons tekster:

 Knocking at the door to your bedroom / where you’re turning green / Is it OK if I sleep right next to the warehouse / where they store our dreams?

 har også sin plass i helheten. Åpningssporet «Mr. Peanut» høres ut som en tango spilt inn under vann, mens «Soy Beans» leder tankene mot en Aphex Twin som har forspist seg på Xanax – på best tenkelige vis.

Hans første vokaldrevne album er planta i et mjukere uttrykk

«Peanut»

Ottos odyssé

På sitt sjette album går afro-nordiske Monoswezi inn til hjerterøttene. I hvert fall i overført betydning. Albumtittelen «Moyo» betyr «hjertet» på shona, hovedspråket i Zimbabwe – hjemlandet til vokalist og mbira-spiller Hope Masike.

I motsetning til tidligere utgivelser, der arbeidsfordelingen har vært låtskriving av Hallvard Godal (som også trakterer saksofoner, klarinetter, mellotron og vermona organ) og tekstforfatting av Masike, er hele bandet nå mer involvert i låtutformingen. Monoswezis ypperlig balanserte samspilling av nordisk jazz, også representert ved svenskene Erik Nylander og Putte Johander, og tradisjonsmusikk fra Øst-Afrika er imidlertid ved det samme.

og medvokalist, Calu Tsemane, er fra Mosambik. Tsemanes bidrag på portugisisk, på andresporet «Mambokadzi», gir bare i ren klang assosiasjoner til uttrykk man kjenner fra blant annet Brasil. Denne låta, pluss bassdrevne «Bolero», forsterker inntrykket av at bandet spiller seg inn i stadig flere globale tradisjoner.

Åpningssporet «A Sacred Place» slår an tonen, med gitarer og perkusjon på medrivende reise og en vokal som fungerer både som mål og turleder. Anslaget av noe ærefryktig, og tidvis noe sentimentalt, er med gjennom de påfølgende seks sporene – inntil sistesporet «Falling Fruits», hvor melodien lander taktfast i sitt åndelige sørøst-afrikanske hjem. Latteren som i siste sekund avløser dennes fortreffelige kombinasjoner av vokal, perkusjon og blåsere, sier noe om at Monoswezi aller mest har det gøy sammen. Det gjør det ikke mindre moro å høre på.

«Moyo»

Globalt nordisk

Særlig som bakgrunnsmusikk er denne nydelig: to såkalte 

 i Mali som får skinne med sin marimba-aktige balafon og sin donso n’goni, jegerens harpe. Det er en varme her, typisk for Nick Golds innspillinger for World Circuit rundt år 2000, som er sjelden på plate i disse dager. Så er også Gold involvert som produsent denne gang, der akustiske instrumentaler løftes av et vidunderlig kor, mellotron, gitarer og strykere. Det er både godt og lekkert gjort. Og hvis man vil høre Solo og Diakité uten all staffasjen, kan man det: Bonusdisken her er kun duoen, spilt inn i en hage i Bamako under et mangotre.

«A Djinn and a Hunter Went Walking»

E-en lagt til på slutten av Hemlock (på norsk: giftkjeks) er en hyllest til Lorde. For Hemlocke Springs heter selvsagt egentlig noe annet. Isimeme «Naomi» Udu vokste opp i den amerikanske delstaten North Carolina. Foreldrene er nigerianske innvandrere; moren lærer, faren en mekaniker som «goes in and out of jobs», ifølge Naomi selv. Broren er Soundcloud-produsent og musikerkoblingen som gjorde at hun beveget seg ut av A4-tilværelsen – fra en bachelor i biologi og en master i helseinformatikk ved prestisjeuniversitetet Dartmouth til popmusikkens eksentriske ytterkant.

, med sine fargerike parykker, er tidvis referert til som 

 – slik som den for så vidt sammenliknbare Doechii. Men der Doechii finner det teatralske i boombap-rap, roter Hemlocke Springs rundt i en annen skuff. Her ligger synther fra et alternativt framtids-åttitall ved siden av Cyndi Lauper-drama, Beastie Boys-beats og artpop-musikaler som ennå ikke er framført. 27-åringen er mye, og slår et durabelig slag for alle outsidere som krever sin plass i popen. Ikke rart at både Chappell Roan og Grimes er uttalte fans.

Så får det heller være at Hemlocke Springs’ mest populære låter fortsatt er hennes første, fra 2022 og 2023. For hun er enda bedre nå på dette debutalbumet, mer outrert og mindre soveromspop. Hør bare hvordan hun med nasalt driv lirer av seg den kjappe tekstlinja 

I paid a pretty penny to procure the pirates of Perai

 på spinnville «Head, Shoulders, Knees and Ankles», eller hvordan hun i «W-W-W-W» bruker en annens skjebne (den unge kona til en gammal riking) for å grave i sin egen tilværelse. Ja, hvordan var dette igjen: Lever jeg mitt beste liv?

handler nemlig «The Apple Tree Under the Sea» om avsenderen sjøl, om å løsrive seg fra sin egen bakgrunn og sine egne foreldre, for å bli den man er. Hemlocke Springs vokste opp i et religiøst hjem, og våget ikke å fortelle faren om popkarrieren før nylig. Det reflekteres i sangene her, fra det røde eplet i introen til tekstlinjer som 

Sometimes I think I should avoid / The simpleness of filling holes with opioids

Helt til slutt, etter en halvtimes spilletid, kommer «Be the Girl!» – som smeller som en annen «Pink Pony Club». For akkurat som Chappell Roans popmesterverk handler «Be the Girl!» om skeiv frigjøring, bare med en mer subtil vri. I låta gjør Hemlocke det slutt med sitt gamle jeg, den personen det var forventet at hun skulle bli. Men ikke er.

Slår et durabelig slag for alle outsidere som krever sin plass i popen

«The Apple Tree Under the Sea»

Finne meg sjæl

Neo-soulstjerna Jill Scotts første album på et tiår er ment oppbyggelig, laget for å lindre eller inspirere.

Det har gått knappe 26 år siden Scott gjorde en feiende flott albumdebut med Grammy-vinnende «Who Is Jill Scott? Words and Sounds, Volume 1». Debuten kom kort etter bejublet turnering med The Roots. Scott var dessuten medforfatter på hiten «You Got Me», som ble utgitt med Erykah Badu på vokal. Hennes egne live-fremføringer med bandet varslet at hun var neosoulens neste store stjerne, i en liga som den gang hovedsakelig besto av nevnte Badu og nylig avdøde D’Angelo.

sistnevnte har ikke Scott forhastet seg mellom utgivelsene. Men hennes historie er likevel en ganske annen. Da hun trakk seg tilbake midt på 2010-tallet var det av familiære årsaker. Forrigeskiva «Woman» (2015) ble av Pitchfork presist beskrevet som 

 en smektende hylles til moderskapet, kvinnekraft og den fysiske aktiviteten som jo fort kan ende med graviditet og barn. Scott ville dyrke morsrollen, så da gjorde hun det. Inntil nå.

Igjen har hun tilsynelatende funnet fornyet glede i musikken, og ikke minst i samarbeidene den kan tilby. Knippet medmusikanter kreditert i låtene på «To Whom This May Concern» er anselig: Ab-Soul, J.I.D., Tierra Whack og Too Short – samt produsentene Adam Blackstone, Om’Mas Keith, DJ Premier, Andre Harris og en rekke andre. Den lange listen av samarbeidspartnere er et vitnesbyrd om at – personlige tekster til tross – dette er musikk som springer ut av et miljø. Den er kollektiv i sitt vesen.

foregående utgivelser, fatter ikke Scott seg i korthet. Hele 19 spor brer hun seg utover. Hun har mye på hjertet, kanskje for mye. I hvert fall er en av få innvendinger at låtmengden alene bidrar til at albumet oppleves litt for insisterende intimt, med et for gjentakende budskap om kjærlighetens kraft.

Samtidig er det mye å sette pris på. Ikke minst hvordan Scott fortsatt flyter over, under og midt i melodien, særlig i de to første sporene. Deres hiphop-takter fungerer også som oppspill til «Beautiful People», hvor Scott i likhet med de senere «A Universe» og «Àṣẹ» bruker hele stemmens register, behersket og overskridende.

 til forfedrene, forbildene og mangfoldet på «Offdaback» innvarsler et motstandsdyktig poetisk parti som varer plata ut. Retroelementene og den treffende nostalgien svinger seg fra blues- og jazzstandarder, via golden age-hiphop og klassisk soul til afrofuturisme.

Sjangersammensettingen fungerer her som en historietime i den afroamerikanske musikkarven. Men så er det også lite som er større enn det fellesskapet du skaper med dine nærmeste. Det er dette Jill Scott igjen lykkes med å framsynge.

Dette er musikk som springer ut av et miljø. Den er kollektiv i sitt vesen

«To Whom This May Concern»

Fellesskapsfølelse

Mayhems nye album starter ikke uventet omtrent som en intro til en skrekkfilm, der åpningskuttet «Ephemeral Entity» orme-vrir seg med betydelig kraft. Men det er i så fall en film av det konseptuelle slaget, fylt av et eksistensielt mørke. Som et kompromissløst teaterstykke badet i 

og røyk, utspiller albumet seg som et konstant bombardement av sansene.

Vi konfronteres av blytunge tanker og indre demoner, men også noe som føles som trassig og aktiv motstandskraft. «Liturgy of Death» er en reise med rituelle trekk, der døden er allestedsnærværende – både tematisk og tekstlig.

 i sin tid den norske svartmetallen, og de vil nok aldri kunne fristille seg fra sin egen dramatiske historie – selvmordet til vokalist Pelle Ohlin i 1991, drapet på gitarist Øystein Aarseth i 1993. Likevel har de gang på gang klart å fornye, redefinere og rendyrke uttrykket sitt. Hver inkarnasjon av bandet har i det store og det hele fremstått som relevant.

De ble grunnlagt i 1984. Året etter fulgte det legendariske minialbumet «Deathcrush». Bassist Jørn «Necrobutcher» Stubberud har vært med det aller meste av veien, mens trommeslager Jan Axel «Hellhammer» Blomberg kom til i 1988. Vokalist Attila Csihar sang på den dypt innflytelsesrike «De Mysteriis Dom Sathanas» fra 1994, og vendte mer permanent tilbake et tiår senere. Sammen utgjør trioen kjernen i dagens Mayhem, flankert av tvilling-gitaristene Teloch og Ghul, alias Morten Bergeton Iversen og Charles Hedger. Begge spilte først på albumet «Esoteric Warfare» fra 2014.

bandets syvende studioalbum. Det følger opp den kraftfulle «Daemon» fra 2019, som var deres første utgivelse for det uavhengige metalplateselskapet Century Media. Nok en gang viser de seg som sammensveisede veteraner som mestrer håndverket sitt.

Hellhammer (56) er fortsatt blant sjangerens fremste trommeslagere, med 

 doble basstrommene, presise og lynhurtige. Sammen med Necrobutcher legger han grunnmuren for et brutalt, men dynamisk og bølgende lydbilde, som hørt i førstesingelen «Weep for Nothing». Gitarene fargelegger, leder an og bygger stadig skiftende vegger av lyd, intense i det ene øyeblikket, luftige i det neste. Attila Csihar er som vanlig høyt og lavt, som en blanding av seremonimester og satanisk skuespiller

knurrende og glefsende, deklamerende og operatisk syngende.

. En og samme låt kan bevege seg fra det seigt skjærende til det energisk ultra-rapide, samtidig som en grunnleggende puls i regi av Hellhammer og Necrobutcher holder musikken samlet. Det er ofte en underlig blanding av ro og uro her, av rivende riff og drømmeaktige drønn.

på «Liturgy of Death» er sunget på ungarsk, latin og høystemt engelsk, der nøkkelordene 

forekommer mer enn femti ganger. I tillegg finnes det to bonusspor, «Life Is a Corpse You Drag» og «Sancta Mendacia». Den sistnevnte slutter med ordene 

– en ikke helt ukjent referanse i Mayhem-mytologien.

Mye av dette handler jo nettopp om myter, mørke og misantropi. Og selv om enkeltsangene har sine særpreg, er det primært i helheten at vi finner tyngdepunktet til «Liturgy of Death» – som et liturgisk lydspor til vår kollektive ferd mot stillheten og undergangen, som en åsgårdsrei over graven, himmelen og tomrommet.

For meg er Mayhem først og fremst atmosfære

«Liturgy of Death»

Dødens drønn

Morten Abels «Full of Dreams» er hans tiende album som soloartist. Likevel er han turnéaktuell med et helt annet album. Det er ikke alle norske popartister som uten videre kan legge ut på norgesturné med et 25 år gammelt album i bagasjen. Men så er ikke Morten Abel (63) en hvilken som helst norsk popartist.

Ei er heller fjorårets jubilant «I’ll Come Back and Love You Forever», som kom på tampen av 2001, en helt vanlig albumsuksess. I likhet med forgjengeren, Abels massive sologjennombrudd «Here We Go Then, You and I» (1999), representerer «I’ll Come Back …» i ettertid den siste gullalderen for både CD-formatet, radiokanalene og lineær-TV – et medialt trekløver som gjorde det mulig for Abel å flytte 150 000 fysiske eksemplarer av begge utgivelsene over disk.

 disse to platene som vil bli stående igjen som Morten Abels største kunstneriske triumfer, spekket som de er med selvsikre og refrengsterke, passe eksentriske popøyeblikk. At mannens lekne tilbøyeligheter tidvis bikker over i klein humor og kryptiske valg som grenser til reinspikka selvsabotasje – også i hans beste stunder – er noe man blir nødt til å ta som en del av pakka.

Etter et tiår med fire norskspråklige plater som spenner fra det temmelig middelmådige («Evig din») til det overraskende inspirerte («Bare prøv deg, sjelefred»), vender Abel med «Full of Dreams» tilbake til engelsk – og til uttrykket som preget storhetstida rundt årtusenskiftet. De gamle makkerne Børge Fjordheim og Jørgen Træen står ved hans side.

inspirert – ikke minst på albumets første tredel. Åpningssporet «Good to Me» høres ut som en krysning mellom 1999-klassikerne «Hard to Stay Awake» og «Doberman», uten å henfalle til selvplagiat.

Det storslåtte tittelsporet, løftet av syntharpeggioer fra Fjordheim og ekstatiske vokalbidrag fra Marion Ravn og Eva Weel Skram, er nesten like flott. Ellers byr «Full of Dreams» på et raust knippe hjerteskjærende detaljer, som Kjetil Møsters saksofonsolo på «Grand Hotel», eller hvordan Abel uttaler 

 på «Good to Me» og falsetten han lukker skiva med på «Wonderful Feeling».

Musikk

Discombobulated

Cru+es

Cloud 9

Deface the Currency

Mirror in the Hall

Pachinko

Wuthering Heights

Live a Little

Like sant som alt annet

Peanut

Moyo

A Djinn and a Hunter Went Walking

The Apple Tree Under the Sea

To Whom This May Concern

Liturgy of Death

Full of Dreams

656

Unity Suite

Love Is Not Enough

Diverse artister

Off the Fence

Urgh

When a Flower Doesn’t Grow

Tomorrow’s Yesterday