Ida Messel

#fff

Tjuefem år og over ti album har gått siden Håkan Hellström debuterte med «Känn ingen sorg för mig Göteborg», og i åpningen av sitt nye album konstaterer han at han er 

. Hva betyr egentlig det? Er det et forsøk på å se tilbake, å distansere seg fra sitt eget livsverk? Kanskje både ja og nei: ifølge Hellström selv er «Svensk rost» ikke ment som noe stort utsagn eller 

. I stedet skal det være en samling «feelgood-låter», «schlagere – men av den gamle skolen». Han søker nostalgi heller enn relevans.

De første fem låtene farer avslappet, nesten tilfeldig av sted, fram mot «Allt kommer vår väg» – en slags hyggelig jam i et forsamlingslokale i bygda. Hellström trer i større grad tilbake som frontfigur, og blir en likevektig del av bandet. På låter som «Evergreen min vän evergreen» er det blåserne som bærer sangen, ikke vokalen.

 finner man små drypp av vintage amerikanske lydklipp, små tidskapsler fra en svunnen tid. Skarptromma markerer andre og fjerde taktslag, mens bassen synkoperer seg lekent imellom og dirigerer dansefoten. Det klappes i hendene, tamburinen rister, strykerne svever over hornene, og Hellström synger i 

 med koret sitt. Det er den samspilte gleden i musikken som fester seg først – før tekstene eller fortellingene får nevneverdig plass.

Men så, på «Sweethearts» og «Pappa, säg ja!», trer vokalen tydeligere fram igjen. Han synger med en slags barnlig insistering, og om hva? Om Clark Kent, Billie Jean og andre figurer hentet fra nettopp barndommens 

. Bandet han tidligere nesten gjemte seg bak, krymper gradvis til en størrelse som kunne fått plass i ranselen. Forholdet mellom Hellström og komp begynner å ligne at han synger med til radioen på kjøkkenet mens han egentlig holder på med andre ting, hører en schlager og begynner å drodle videre på den.

 av Motown-rytmer i «Oändlig refräng», mens andre låter trekker i retning av 60-talls surferock. 

Aldrig värt i California, men jag älskar Beach Boys

, synger han, og legger til at han alltid skal «fånga vågen» – et bilde på både musikalsk arv, kunstnerisk driv og 

Samtidig dekker denne påstått autentiske skrangle-patinaen utvilsomt alt denne mannen lager, uansett referansegrunnlag.

I dag befinner Hellström seg i en fase der han ikke bare skaper, men kanskje mest gransker seg selv som skapende menneske. Der har han for så vidt stått lenge – kanskje i minst ti år. Etter tjuefem år synes det å være liten vits i å snakke om Hellström som en artist i stadig nye kontekster. Han høres ut som seg selv uansett – en motor som lever og ånder, som prosesserer alt han tar inn – og stadig spytter ut et gjenkjennelig, nesten forutsigbart produkt.

 står igjen som et halvt tydelig prosjekt, fine intensjoner, fint gjennomført, men uten at det har foregått noe større kreativt hamskifte. Og nettopp derfor er det faktisk også gledelig å møte ham igjen år etter år. Kom, kom: vår alles kjente, kjære trubadur har atter vendt tilbake til torget.

#000

«Svensk rost»

Hellström rydder opp

Marius Asp

Slubbert. Slask. Snylter. Slyngel. Ordet «deadbeat» har mange synonymer i norsk språkdrakt – ingen av dem spesielt flatterende.

Om ikke den australske artisten og produsenten Kevin Parker blir bombardert med den slags fornærmelser på daglig basis – og det håper jeg ikke han blir – tyder mye på at selvbildet hans er skjørere enn det hans stadig stigende stjerne i den globale popsfæren skulle tilsi. I det minste etter «Deadbeat» – 39-åringens femte fullengder under navnet Tame Impala – å dømme.

Det er nemlig mye selvforakt å spore i hovedpersonens skildring av å være i skvis mellom trygg småbarnstilværelse og utsvevende rockeliv. Det holder å smatte på låttitler som «Loser», «Oblivion» og «Obsolete», samt tekstlinjer som 

You’re a cinephile / I watch Family Guy / On a Friday night / Off a rogue website

må vel Kevin Parker være et av verdens mest vellykkede nålevende musikkmennesker – i det minste om vi klasker sammen kunstneriske og kommersielle triumfer. De to første Tame Impala-skivene er begge moderne klassikere innen nypsykedeliaen. Vi skandinaver kjenner uttrykket i en skarpere og mer potent tapning signert svenske Dungen, men de er ikke i nærheten av to milliarder avspillinger i strømmemaskineriet, noe Tame Impala har oppnådd med 2015-singelen «The Less I Know the Better» alene.

Legg til at Parker det siste tiåret har servert produksjoner for popgiganter som The Weeknd, Lady Gaga, Rihanna og Dua Lipa – han var særlig sentral på sistnevntes «Radical Optimism» – og det begynner å ligne en suksesshistorie.

 – den australske betegnelsen på utensdørsraves – og albumet er hans mest dansevennlige hittil. Men kombinasjonen av molefonkne tekster og musikk bygd for kroppsbevegelse skaper en pussig dynamikk.

være euforisk (det fins utallige eksempler på det motsatte) men Parker faller gjennomgående mellom to stoler: Helheten oppleves aldri sjelevrengende nok til å virkelig berøre, men heller ikke så ekstatisk at det er mulig å forsvinne i den.

 den anemiske new age-rusleren «Piece of Heaven», er ingen av disse tolv låtene direkte dårlige. Men majoriteten av dem mangler et 

, som riks-terapeut Sissel Gran ville sagt. Kun tre av sangene ypper til gjenhør: Novelty-frekke «Dracula» høres ut som en finfin skisse til en Justin Timberlake-låt fra velmaktsdagene, mens «Oblivion» på overraskende naturlig vis parer reggaeton-rytmikk og svevende vokal. Instrumentalpartiene i «Ethereal Connection», på sin side, gir et lite glimt av hvor bra dette kunne blitt om Parker bare hadde ofret sutringen sin på technoens alter.

Rett skal være rett: «Deadbeat» er flerfoldige hakk mer givende å lytte til enn Dua Lipas siste, uten at det strengt tatt sier noe som helst. Det store spørsmålet blir: Hvem bryr seg egentlig om denne musikken? Jeg tar meg i å lure på om Kevin Parker selv orker å løfte hånda.

«Deadbeat»

Far faller

En av de nyeste stjerneskuddene på London-hipsterlabelet AD 93 heter Feeo, er i midten av tjueårene et sted, men synger med et mørkerødt alvor som om hun hadde levd gjennom minst to verdenskriger. Omtrent så bekmørkt er tekstuniverset også, slitesterk poesi som går akkurat passe store omveier rundt kjernespørsmål om selvet, relasjonene og tingenes tilstand.

 umulig å se for seg at de elleve låtene (og diktene) på «Goodness» bare lå og trykket på i halsen til Theodora «Feeo» Laird – at de bare måtte ut. Vokalisten og produsenten fra London leker seg liksom fram mellom reinskårne basstrommeslag og pumpende dronedrønn, som for å sjekke hvordan det kjennes ut å synge sånn.

Om hun gjør det med formål om å vende seg ut av sitt eget interne inferno, eller om hun forsøker å dra lytterne inn i det med seg, spiller ikke så stor rolle. «Goodness» er nesten totalt depressivt, blottet for humør. Vart, sart, men 

 – heller altfor høytidelig. Diktene underveis er framført av fattern, teaterskuespiller Trevor Lairds dype stemme: 

Awful things happen every day to people who don’t deserve it.

Opplesningene setter en fortellermodus for albumet, men gjør ikke så mye godt for den litt utilnærmelige høytideligheten.

spidder likevel sylskarpt gjennom den ensformige rekken av låter. Det gjelder de stedene vokalmelodien oppleves mer ubehersket, som langs det morske regnværsbyge-orgelet i «Here». Når gitaren melder seg inn er det som for å varsle om at stemmen holder på å nå bristepunktet. Her tar hun mer risiko.

Måten den tikkende cymbalperkusjonen i «The Hammer Strikes The Bell» roter til den messende vokalen, skaper en uorden rundt det gravalvorlige, har den samme effekten. I den sprengte hviskingen på den avsluttende «There is No I» er hun på sitt mest slagferdige. Det er lurt å avslutte på topp.

«Goodness»

Herlig uorden

Chris Monsen

Av og til er det mer enn gildt nok når jazz får være jazz. Ikke misforstå; det jeg mener er når musikken kan få tale for seg selv, at den ikke trenger å referere til noe utenfor for å være virkningsfull. Mer jazzspesifikt: at hektende melodier eller motiv, idérike bearbeidelser, drivende puls og groove, spenning og forløsning, skapt i samhandling kan være betydningsfullt nok som det er.

Slik er det på «A Keen Beast», det nye albumet til Zanussi 3. Trioen består av kontrabassisten Per Zanussi, saksofonist Kristoffer Alberts og trommeslager Per Oddvar Johansen.

 er det særlig gildt når bass får være bass. Ikke misforstå; å ha et godt håndlag med hele kontrabassens register, og å kunne få frem all slags mulige toner og lyder ved hjelp av teknikker av tradisjonell og utradisjonell karakter, er selvfølgelig et gode. Slikt gir et større vokabular, flere mulige løsninger og måter å gå frem på i improvisert samspill. Men effekten av noen få, rungende, megetsigende toner kan være vesentlig.

De fire dype, malmfulle tonene Per Zanussi dykker ned i like etter tittellåtens åpningsparti, er vesentlige. Løftet ut fra en sekvens i starten, beveger han seg gradvis mer aktivt på basshalsen. De fire gjenværende tonene, spilt i et tilbakevendende mønster, gir låten en saftig groove.

 nesten lumskt, som et stort (u)dyr som jager sammen med Johansens piskende ridecymbal og drivende beat. Alberts tenorsaksofonspill foregår mykt og søkende i ganske lineært mønster til å begynne med. Så blir det langt mer utagerende, flakkende og hvinende etter hvert som intensiteten øker.

Mørk og faretruende, men forlokkende, er denne jazzen som bare er jazz. Rett nok kan man høre ekko fra tradisjoner her, snev av blues og noe litt Sonny Rollins-liknende med Alberts vandrende sonderinger. Det gjør seg gjeldende på den mer saktmodige «Fur Against Sky», eller i den luskende bassen og trommene på «Alto e Basso».

I samspillet mellom de tre tar slike elementer fort nye veier og former. Frilynt og smidig er det, som i variasjonene av tempo og intensitet i sistnevnte låt – eller reisen fra det skjøre til det buldrende og tilbake igjen på «Space Phase».

«A Keen Beast»

Bare jazz

Frida Fliflet

Sigrid Solbakk Raabes tredje album åpner med – kan du tro – blafrende fløytetoner. Jaså! Nytt! Uventet! Hvor skal vi nå? Svaret melder seg fort: Vi skal sånn cirka til der vi har vært før.

Sigrid – som sammen med Astrid S, Dagny og Aurora utgjør norsk pops 

 – har siden andrealbumet «How to Let Go» fra 2022 holdt en nokså lav profil. Hun har sluppet et par singler, pluss låten «The Feeling» med Kygo – et samarbeid som vanligvis betyr at popvokalister a) vil nå et nytt publikum eller b) begynner å bli mildt desperate.

Tematisk føles «There’s Always More That I Could Say» rimelig lik som «How to Let Go», som om hun ikke helt har 

 – en romantisk relasjon, som de ti låtene sirkler rundt uten å pirke særlig dypt i. Discotendensene fra forrige plate er vekke, det er også den varmere, akustiske gitaren, men jeg blir ikke kvitt følelsen av at albumet står og stamper. Det hele virker litt retningsløst.

skrive effektive pophooks, er det liten tvil om. Singelen «Fort Knox» er typisk 

 powerpop, med et smart oppbygd refreng og en synthbass som kan nikke til både Röyksopp og Tame Impala. Her er det verset som står for det største melodramaet, mens refrenget glir ut i et truende driv

: I’m gonna lock my love in a box / and safeguard it like Fort Knox

Raabe har et bedre engelsk-ordforråd enn den gjengse norske popstjerne, og sangene er plettfritt utført av musikerne. Og det finnes fine vendinger her: Måten pangåpneren «I’ll Always Be Your Girl» snur seg 360 grader rundt i refrenget: 

I’ll always be your girl / And I hate it!

På andrelåten «Jellyfish» sitter refrenget fint – setningen 

go on, dance like a jellyfish / I’m into it even if it ain’t deliberate,

 er et godt bilde på den søte, klønete flørtingen som låten beskriver.

Snakkeversene på «Kiss the Sky» høres ut som tidlig Gorillaz, før synthen og refrenget med stor R setter inn, og det blir soleklart at dette ikke er Damon Albarn.

– om å sitte fast i et hekt eller et forhold du egentlig vet er over – er en poplåt du har hørt x antall ganger før, formulert på bedre vis enn her. Albumet har litt for mange tekster som det går tretten på dusinet av i popmaskineriet.

You should catch me before you can / Before I change my mind again / These songs don’t write themselves

, slår Sigrid fast mot albumets slutt, som en høflig Sabrina Carpenter. Er man frekk nok til å ta henne bokstavelig, trenger hun altså en romantisk relasjon for å skrive låter. Og platen høres også sånn ut. Låtene blir for like. Refrengene sitter, men tekstene mangler egenart.

«There’s Always More That I Could Say»

Si mer, vær så snill

Båter og ferdsel over vann som metafor for overgangen mellom livet og døden står sterkt i mange kulturer – Tenk på fergemannen Kharon i gresk mytologi, eller skikken med å gravlegge døde i skip. Saksofonisten Anna Högberg bruker også dette båtbildet om døden i sin poetiske tekst i notatene til albumet «Ensamseglaren». Her beskrives et menneske som, alene og uten sjøkart, kaster loss og seiler ut mot skjærene, mens de gjenværende ikke rekker å ta ordentlig farvel.

«Ensamseglaren» er Högbergs første album på fem år med hennes ensemble Attack. Albumet er dedisert til hennes avdøde far, avbildet i ung figur på albumomslaget.

var en sorgtung opplevelse levner musikken liten tvil om. Knitrende og knirkende lyder, pustende blås og en svak uling som bølger lett åpner suiten med deltittel som albumnavnet. Instrumentene er avventende, og smyger seg liksom bortover gulvet som noe større er i vente.

Det store gir seg først til kjenne gjennom dype, lange buedrag på kontrabass, og blåsere som øker i volum og tonehøyde. Med en hvinende tone kommer en gitar inn, tiltar i styrke til det som blir dramatiske drønn. Högberg roper ut på altsaksofon, nærmest i ukontrollerte hikst og skrik. Musikken blir tung, buldrende og seig, med hamrende doble trommer og enda dypere bass. En tenorsaksofon fremstår kanskje mer fattet til å begynne med, men blir snart like beveget i utspillene som altsaksofonen.

 er tidvis rystende, men musikken tegner også et bilde av sorg som en utvidet prosess – bearbeiding og samhold. Det eksemplifiseres også gjennom denne utvidede versjonen av Attack, en slags dobbel sekstett med noen kjenninger fra tidligere utgaver av bandet, som tenorsaksofonisten Elin Forkelid, men også med flere nye tilskudd til familien. Avslutningen av suitens første del er en melankolsk melodi der ensemblet spiller sammen. Undertittelen er «Inte ensam».

Samholdet forsterkes i suitens andre del, gjennom de tentative utspillene i «Gnistran», og på vidunderlige «Hematopoesi». Samholdet finnes i den dansende rytmen, noen med et vemodig skjær, andre med et oppløftende motiv. Nei, man trenger ikke å være alene i sorgen.

«Ensamseglaren»

Foruten venn

Aslaug Olette Klausen

For halvannet år siden var den britiske kvintetten The Last Dinner Party det nye store. Debutalbumet «Prelude to Ecstasy» (2024) var et ekstatisk engelsk pop-teater. Attpåtil var det innhold under all staffasjen. Kort sagt: Bandet levde opp til 

. Når oppfølgeren nå er her, må man spørre seg: Hva skjedde?

Riktignok avslørte konsertene deres, for eksempel på Roskilde i fjor, at livligheten fra plata manglet på scenen – til tross for at de er blant de forsvinnende få som har spilt seg opp til suksess nedenfra, med gig etter gig. Det var noe mindre lekent over Last Dinner Party live enn hva man kunne forvente av et band som har lånt fakter av Abba, Kate Bush og David Bowie.

Det er fristende å si at de lånte for store musikalske klær, og at de nå snubler i de samme antrekkene. Men det er også noe med den veslevoksne måten de låner fra ovennevnte, samt en hel del annet fra 1970- og det tidlig 80-tallets hitlistemateriale, som ikke helt holder samme nivå.

 at flesteparten av sangene på førsteskiva i utgangspunktet ble skrevet av en langt yngre Abigail Morris, vokalist, som de så bearbeidet sammen i begynnelsen av tjueårene. Et par-tre år senere er de nå voksne, og ifølge seg selv mindre naive, i livet og låtskrivingen. Dessuten har de, etter eget sigende, fått en mer velutviklet smak mer i retning av 

Kanskje dette forklarer hvorfor det meste låter litt tregere enn på den mer postpunka debuten? De prøver å fremstå tyngre, men sangene blir mest av alt tungt overlesset.

åpningstone, i «Agnus Dei», en slags ode til Lee Hazlewood, legger de mange instrumentlagene et pompøst slør over noe som kunne vært fengende. Sløret løfter seg heldigvis innimellom: «Second Best» har glimtvis noe strålende Sparks-aktig ved seg, inntil de roter det bort, mens partier i både «The Rifle» og «Sail Away» viser at kvintetten mestrer ideen om en moden ballade.

Skikkelig staselig er det imidlertid kun på «Woman Is a Tree» og «The Sythe». Førstnevnte fordi det er en vellykket lek med språk- og lydbilder, sistnevnte fordi den rett og slett balanserer et behersket melodisk begjær med bandets hang til overdådighet. Dette i rake motsetning til brudd-eposet «This Is the Killer Speaking», hvor hevnmotivet kveler muligheten for begeistring.

Også avslutningen peker på et selvtilfredse ambisjoner, når de synger at de er både Jesus og Jeanne d’Arc. Men Last Dinner Party er dessverre ikke noen gjenoppståtte popfrelsere.

Legger et pompøst slør over noe som kunne vært fengende

«From the Pyre»

Røyk uten ild

Jouska startet som kvintett, skrumpet gradvis inn til kjæresteduo og er i dag soloprosjektet til moldenseren Marit Othilie Thorvik – riktignok fortsatt med samboeren Hans Olav Settem tungt inne på låtskriver- og produsentsiden. Tospannet bidrar på ferske utgivelser fra Beharie og Ea Othilde, som begge har fått velfortjent ros, men det er verdt å spisse ørene litt ekstra i møte med Jouskas tredjealbum «How Did I Wind Up Here?».

elektroniske elementer titter fram i lydbildet på majoriteten av låtene, er det popmelodiene som utgjør omdreiningspunktet i prosjektet. Hovedpersonens uaffekterte stemme tar plassen den trenger i sentrum av et lydbilde som pendler mellom det krystallklare og det febertåkete, men som først og fremst preges av en åpen og tålmodig musikalsk tilnærming.

«How Did I Wind Up Here?» plukker i stor grad opp tråden etter forrige plate, «Suddenly My Mind is Blank». Virkemidlene er ofte enkle, men effektive – hør bare det nydelige åpningssporet «Courageous: Shy», som kun trenger en enkel Rhodes-figur og forsiktig gitarføring for å skape et rom å fortape seg i. Følelsen kan sammenlignes med å uforvarende komme til å sniklytte til en privat samtale i et annet rom – og gradvis la seg fengsle av den.

 det slag i slag gjennom varierte, men beslekta uttrykk, fra døsig triphop på «Pierced» via sakteflytende shoegaze («Flower Moon») og ordløs ambient («Why Won’t You Talk to Me?») til den gyngende elektropopen i hjertet av «Liquid Red».

Folkrusleren «Season of Dread» treffer ikke like hardt, men senker pulsen før det bittersøte høydepunktet «California»: Her treffer refrenget som et streif av sol gjennom et illevarslende skydekke, med ekko av All Saints’ vektløse «Pure Shores» i bunnen. Avsluttende «I Should Have Seen It Coming» skubber tankene mot en annen Y2K-klassiker, PJ Harveys «Stories from the City, Stories from the Sea» (2000).

At alle disse dels motstridende impulsene samler seg i en særegen og sammenhengende helhet, er ikke bare imponerende – det er også grunnen til at det faller seg såre enkelt å starte forfra etter endt lytting.

 ble det kjent at Thorvik og Settem har skrevet kontrakt med Universal Music Publishing Scandinavia, noe som vel må bety at duoens låtskriverteft vil komme enda flere artister til gode. Det må være lov å krysse fingrene for at de fortsatt holder liv i Jouska.

«How Did I Wind Up Here?»

I en drøm

Tom Skjeklesæther

Marius Lien fikk Spellemannprisen i blues allerede for sitt debutalbum, «The Woodland Songbook Part 1», utgitt i 2023. Unge Lien har således utmerket seg som en potensiell arvtaker for den langt fra uproblematiske stillingsbeskrivelsen «bluesens redningsmann». Til denne rollen forventes det at du allerede har solgt sjela di til djevelen i et veikryss, eller i hvert fall leid den ut (slik legenden går om bluespioner Robert Johnson. I retur fra djevelen fikk han musikalsk suksess).

Men Lien har helt andre planer. Han lager plater som kan påføre den gjennomsnittlige bluesfestival-farer med lustig hatt og Ray-Bans tung hodepine eller akutt identitetskrise.

Denne gangen har Lien samarbeidet med en annen gitarist som heller aldri har vært spesielt interessert i å la seg båssette: Øystein Greni. Innspillingene har foregått i Grenis studio, og skal vi dømme ut fra en promovideo derfra, er det Lien og Greni som spiller det meste?

uprøvd i det som kanskje kan beskrives som neo-psykedelia, der 60-og 70-tallsreferansene går ned på høykant. «Sunset Solace» starter friskt og jazza med «Intro Casio», en frenetisk groove med saksofon og gitarer langt over fartsgrensen, som suger deg inn i Liens kollasj-verden.

Allerede på «Castles in the Air» blir man servert sitar, både elektrisk og eklektisk. «Golden Parachute» handler om et møte med en fiksjonskarakter i et musikalsk landskap som kan minne om det sørstatsrockerne i White Denim drev med for et tiår siden, der Beatles-harmoniene svever inn og ut.

 har en aldri så liten country-touch, med 

 gitar og en ustoppelig oppstemthet. «Solar Solstice» glir ut til lyden av bølgesus, mens på «Sun Arise» har mellotronen fått hovedrollen. Låten har en 

-vibb som dukker opp både her og der på plata.

«Fist Fight» er ekspress-bossa-nova der Lien demonstrerer at han er en like overbevisende sanger som gitarist. «Kadavra» røpes av tittelen, et ordspill på «kadaver» – dette er mørkt og grisete, hvor gitarene opp i en høyere fuzz-enhet. Og hører jeg ekko av den engelske psykedelia-bluessanger/gitaristen Tony «TS» McPhee (Groundhogs) inni her?

Helt til slutt kommer den lille vakre instrumentalen «Sjelero». Men før sjeleroen inntreffer, kommer «Grinding Teeth (Grand Sport)», en majestetisk marsj mot det som kan synes som platas mål: Ikke prøv å fange meg!

60-og 70-talls-­referansene går ned på høykant

«Sunset Solace»

Solas trøst

Tidligere i år markerte Egersundbandet I Was a King 20-årsjubileum med samleskiva «Best Wishes – A Short Cut to I Was a King». Som tittelen antyder, er albumet en utmerket snarvei inn i katalogen til et av landets fineste band, om man ikke skulle ha et forhold til dem fra før. Og for oss som har det, er det en god påminnelse om årevis med vellyd.

Samleren var med andre ord en god oppvarming til høstens nyutgivelse «Until the End», deres åttende studioalbum. Etter at primus motor Frode Strømstad dannet bandet i 2005, har det vært en del utskiftinger og midlertidige tilskudd. Kjernen de siste drøye 15 årene har, i tillegg til gitarist Strømstad, inkludert bassist Ole Reidar Gudmestad og gitarist og vokalist Anne Lise Frøkedal.

Sistnevnte er nok for mange kjent fra det strålende sideprosjektet Frøkedal og Familien, som deler flere fellestrekk med I Was a King. Ikke minst hva gjelder å hente inspirasjon fra 60-70-talls folkpop og psykedelisk rock.

bryter ikke bandets rekke av sterke skiver. Den markerer heller ikke noe markant stilskifte. Men det er langt fra noen gamle-sanger-om-igjen-plate, selv om det er aldri så mye velkjente takter: det vil si kyst-variasjoner av folkrock fra begge sider av Atlanteren.

Denne gangen har bandet tatt turen til England – nærmere bestemt West Kirby utenfor Liverpool – og inn i produsent Bill Ryder-Jones’ studio. Ryder-Jones, med en fortid i rockebandet The Coral, er selv utøvende musiker innenfor tilstøtende sjangre, og deltar på flere vis enn bak spakene her. Han spiller blant annet harmonium, piano, gitar og keyboard i tillegg til å synge på flere spor.

Ryder-Jones’ bidrag gjør det enda tydeligere at det ikke er så langt fra sørvestlandet til De britiske øyer, verken geografisk, i lynne eller tonalt. Selv når de gjør nydelige americana-arrangementer, som på den mektige mørketidsomfavnelsen «November», eller når de surfer på harmoniene i «House Warming».

the End» et av bandets mest varierte album til nå – noe som sannsynligvis sier mer om en inspirert, kollektiv prosess enn noen enkeltbidrag. Som så ofte med I Was a King, evner de å spille på både egne og gjestemusikantenes beste sider. For eksempel hvordan Frøkedals vokal får føre an og berede grunnen for harmoniumet i den nydelige åpningsballaden «Snow on the Tranmission Tower», eller det rastløse rockedrivet i og mellom gitarlagene på «Sleepless Nights» – eller samspillet med felespiller Olav Christer Rossebø som gjør «The Birthday Song» til en folk-fest.

Bandet trør også ørlite utenfor sine egne opptråkkede stier. Tidligere antydninger til noe mer elektronisk eksperimentelt får her et helt lite instrumentalspor i den nesten Lankum-aktige «Still Water», før albumet lander trygt med tittelsporet som likner klassisk I Was a King. Måtte de fortsette slik i 20 år til.

De evner å spille på både egne og gjestenes beste sider

«Until the End»

Kyst til kyst

Ida Madsen Hestman

Stig Brenners nye album presenterer seg som en «motreaksjon til alt som er for pretensiøst» og «handler om å tørre å ha det gøy igjen». I presseskrivet legges det ut om forventningspress og behovet for å alltid skille seg ut.

Stig Joar Haugen, som han egentlig heter, har sett seg nødt til å gå tilbake til start: barnerommet. Vi har tatt tidskapselen til år 2004. Stig sitter på gutterommet i kjelleren hos foreldrene på Hamar. Den visuelle løsningen fikk vi en forsmak på under hans klubbkonsert-konsept i fjor, der scenen var innreda som ungdomsrommet med «Uno»- og Eminem-plakater på veggene. Nå er det altså blitt plate.

omfavner man 00-tallets popkultur på en måte andre ikke allerede har gjort? Dette lyder i alle fall veldig Stig Brennersk ut, med nok av smakfulle 00-referanser: «Prettyboy» oser av Max Martins pop-formulaiske låtoppbygging og gjenkjennelige «synthsmell» på «eneren» med nikk til Backstreet Boys og Britney Spears. En smått komisk røst går opp i fistel og synger 

, som en slags parodi på boyband-koring. Her, ja, høres det ut som man har hatt det gøy!

Det samme med 2step-herligheten «Leppestift & lægs» med sitt Craig David-inspirerte sound. Tittelen er ikke akkurat poetisk, men produksjonen oser energisk og lekent driv som inviterer til dans på gulvet.

, «Spøkelse», speiler kjærlighetssorgens tyngende, rastløse vesen i nok en intens klubbeat. Også «Dårlige nyheter», med et produsentlag av Coucheron, Benjie, Marcel Basima og Ole Torjus Hofvind, er et spor som virkelig smeller. Brenner, med sin kledelige boyband-aktige røst, legger på en skikkelig Nick Carter-aktig 

 mens Tyr nesten stjeler spotlighten med et rap-vers som drar opp energien.

Piano-soundet på «Jordskjelv» nikker hardt til Ne-Yos «So Sick» (og med litt inspirasjon fra pianoteksturen på Britney Spears’ «Everytime»?)

og har rytmiske hint til Timbalands «Apologize»-produksjon for OneRepublic. På «Meant2Be» tripper pianoet mer i retning av Supertramp, med antydninger av Phil Collins’ ikoniske 80-tallsound.

forseggjort, men ikke alltid like gjennomtenkt. «Til vi sees igjen» nikker til det forferdelige kassegitar-pop-soundet som gjerne kan dø ut snart, med et refreng som får meg til å tenke på Vidar Villa krasjende inn i en gammel 5ive-låt like før tusenårsskiftet.

Mot slutten klør jeg meg litt i hodet: Ole Edvard Antonsen dukker opp på de to siste sporene med litt jazzete og så litt trist trompet. Det er veldig fint, men er det lyden av 00-tallets ungdomstid?

Jeg vet ikke om «Slipp meg ut» er en motreaksjon til 

som er pretensiøst, men den er proppa full av nostalgi og detaljer som sender meg tilbake til 00-tallet – samtidig som musikken oser av skaperglede og profesjonalitet. Det er godt gjort.

Det låter svært forseggjort, men ikke alltid like gjennomtenkt

«Slipp meg ut»

Stig ned i ­kjeller’n

Signe Marie Rustad har aldri latt lytterne tvile på at hun mener alvor med det hun holder på med. Via fire album, fra 2012, har hun utviklet et uttrykk som sakte, men sikkert har tiltatt i egenart, levert med avslappet autoritet – i det som må være et tett samarbeid med lojale og svært kapable musikere og, etter hvert, produsent Kenneth Ishak.

Det forrige albumet, «Particles of Faith» (2023) kan sies å ha brakt Rustad til et annet sonisk landskap sammenliknet med den da over ti år gamle debuten, den klare americana-plata «Golden Town». Jeg beskrev «Particles of Faith» som «progressiv folkrock», med et eget 

Men etter utgivelsen sto det klart for Signe Marie Rustad at hun trengte en annerledes måte spille inn på, for å lade prosjektet med ny 

. Derfor ble «Do You Know Something I Don’t» spilt inn under en konsert-session i Oslo Konserthus’ Lille sal i mai i år.

 nye låter. Jackson Browne, for eksempel, gjorde noe beslektet da han i 1977 ga ut albumet «Running on Empty», en perfekt timet vitamininnsprøytning etter fire strake studioalbum på fire år.

At musikken først får sin ordentlige verdi når den finner sitt publikum, er kanskje en klisjé. Men at musikk møtes av kvalifiserte, interesserte, lyttende lyttere, er ingen selvfølge. Når dette skrives, jobber kunstig intelligens på overtid for å gjøre hele det musikalske møtet mellom mennesker til en spøk.

Men når Signe & co. dukker opp på et «hemmelig spor», etter at platas sju sanger er fremført, befinner vi oss i motsatt ende av KI. Plutselig synger hun på norsk en stakket stund, for så å instruere publikum i den avsluttende korversjon av tittelsangen.

musikk, to-tre år etter at «Particles» åpnet nye vinduer og dører? Sangene her, fra «Conformities of Life» til «Tell Me Something True», svinger innom softrock, folk-funk, neosoul, Fleetwood Mac-ing og så videre. Først og fremst inneholder nemlig albumet mer av alt, som en slags 

. Synthspiller Solveig Wang, som også er medkomponist på tre sanger, er sentral i ensemblet som nok en gang teller trommeslager Alexander Lindbäck, bassist Njål Uhre Kiese, gitarist Sander Eriksen Nordahl og pianist Bjørge Verbaan, ved siden av produsent Ishak på perkusjon.

I likhet med flere av sine kvinnelige kolleger i den norske americanaen, er Rustad en utmerket sanger med absolutt kontroll, også med publikum til stede. Det viser hun i åpneren, den lavmælte versjonen av tittelkuttet, fremført med 

piano og tilbaketrukket synth. Spørsmålstegnet er fraværende i tittelen, «Do You Know Something I Don’t», og det er heller ingen grunn til å stille spørsmål ved denne plata.

«Do You Know Something I Don’t»

Ukunstig intelligens

Arvid Skancke-Knutsen

Det er nok litt for lett å ty til natur-referanser når man skal beskrive musikk og kunst fra Nord-Norge, en form for hjemlig esoterisering. Men så er det noe der, likevel – fra de dynamiske verkene til billedkunstner Kaare Espolin Johnson til den stillferdige kompleksiteten hos den kvenske kunstfotografen Kåre Kivijärvi. De kunne ta utgangspunkt i det lokale, og samtidig løfte verkene opp på et internasjonalt og mellommenneskelig plan.

Vi trenger ikke bruke begreper som «polar» eller «arktisk», spesielt ikke i forbindelse med duoen Nonne - de lager musikk som så åpenbart er nært forbundet med internasjonale strømninger. Men det er noe med måten låtene til Nonne 

på – som det flakkende og stadig skiftende nordlyset, med sine utenomjordiske og nesten neon-aktige kvaliteter.

 typisk for Tromsø, arnestedet for den elektroniske dansemusikken i Norge: tilbake til Bel Canto og den første bølgen med hjemlige house-artister i siste halvdel av 1980-tallet. (Det inkluderer også Per Martinsen i Mental Overdrive, som har remikset for Nonne.)

Jeg oppfatter dub som det helt sentrale elementet hos Nonne. Ikke bare den opprinnelige musikkformen fra Jamaica, men også hvordan den påvirket og ble omskapt av våkne britiske postpunkere. Det er også elementer av drømmende shoegaze her – og iblant et snev av 

-rytmene fra den tyske krautrocken. Eller det ørkenblues-aktige gitartemaet på det strålende åpningskuttet «Lar dæ gå», der det også kommer inn et velplassert house-piano.

 verden seg som et koldtbord man kan forsyne seg av. Ikke minst om man gjør ingrediensene om til noe eget. Og det synes jeg Gustav Eidsvik og Erlend Skotnes gjør. Det viste de alt på debutalbumet «Omf!» for to år siden, men «Nonne» fremstår som enda et hakk hvassere, med en fin balanse mellom det repetitive og det monotone, det duvende og det dansbare.

Albumet er smart, strippet, pulserende og ofte melodisk. Det er bass, synther, vokal og perkusjon som gjelder. Nonne er ikke redde for å ri romklang-temaene sine, og holde stemningene ved like over tid. Det kommer de i all hovedsak godt ut av. Også tekstene fungerer, som poetiske polaroidbilder fra hverdag, fest og mer eksistensiell undring. Som de selv synger på det seigt slumrende sistesporet: 

«Nonne»

Dansende duo

London-bandet Bar Italia er oppkalt etter en kafé i Soho, og består av Nina Cristante, Jezmi Fehmi og Sam Fenton. De tre møttes da de bodde i samme boligblokk i Peckham og debuterte med ep-en «Angelica Pilled» og albumet «Quarrell» i 2020. Likevel høres gjengen ofte ut som de er fra tjue år før det – minst.

Ekkoene i Bar Italias musikk ljomer fra indie-sleskete band med brun skinnjakke, stripete T-skjorte og fett hår à la The Strokes eller Bloc Party. På spor nummer ti her, «Omni Shambles», er det nesten som om de parodierer Kele Okereke, Bloc Partys vokalist, i sin insisterende vokal.

studioalbum «Some Like It Hot» pekes det også i flere retninger. Ikke bare til Marilyn Monroe-filmen fra 1959, men helt andre steder. Fra The Stranglers’ «Golden Brown» på tredjesporet «Bad Reputation», til psychobilly og horrorpunk fra slutten av 1970-tallet: Det er når Bar Italia er på sitt mest postapokalyptiske, horror-punkete, vampyrlige at tennene kjennes 

spisse ut. På andresporet «Marble Arch» eller den langsomme balladen «Plastered», er gnisten borte. Da står det mest igjen seige, vindskeive melodier, uten at trioen har driv og humor til å løfte dem.

Når de tråkker til på overdrivepedalene, og Cristante biter fra seg på «Rooster», eller gitaren gneldrer på «Cowbella», derimot, fungerer musikken som en oppkvikkende klaps på kinnet.

«Some Like It Hot»

Slesk med mer

Om det er noen fellestrekk mellom de mange ulike prosjektene til saksofonisten, fløytisten og komponisten Henry Threadgill, så er bevegelse, framdrift og forandring blant de tydeligste. Det dreier seg ikke nødvendigvis om bevegelse i rette linjer, ofte tvert imot, men musikken hans gir en fornemmelse av å søke frem mot noe, snoende, borende eller byksende.

Threadgills karriere kan synes å speile dette. I likhet med musikken han lager, står ikke mannen heller stille. Rett nok virket trioen Air i over et tiår, han drev Sextett gjennom hele 80-tallet, og Zooid – som spilte på prosjektet han mottok Pulitzerpris i musikk for i 2016 – holdt han i gang i 20 år. Men så har Threadgill sett en ende, og ønsket å prøve noe annet.

De siste årene har innebåret mer komponering. Og nå kommer han med ny musikk, denne gang med nok et nytt ensemble.

 ved Threadgill har vært hans teft for å uvanlige instrumentsammensetninger. På «Listen Ship» betyr det fire akustiske gitarer, to av dem spilt av Bill Frisell og Brandon Ross, to akustiske bassgitarer og to pianoer. Den uvanlige instrumenteringen, og fraværet av et instrument med en utpreget rytmisk oppgave, gjør at noe av musikken oppleves åpen, luftig, uforhastet.

Likevel merker man Threadgills kompositoriske håndlag her, i bolker som bølger mellom det komponerte og improviserte – og i den nevnte fremdriften. Eksempelvis på «H», ett av albumets lengre stykker, som åpnes med forsiktig piano. Først i nedadgående enkelttoner, så i akkorder og en antydet melodi, før gitarer og bassgitarer parallelt kommer inn og snor seg rundt pianoets akse.

, spredt utover albumet, senkes tempoet. I dempet spill ispedd dissonante toner skaper de en avventende spenning. Stundom, i noen av mellomspillene, stopper det hele litt opp, som om de ulike instrumentalistene ikke finner retningen, men blir spinnende på samme sted. Ikke bare er det ulikt Threadgill, det ødelegger også litt av flyten på albumet.

De klangsterke tonene til pianoet på «A» har anstrøk av Debussy ved seg. Gitaren som åpner «L» kan i enkelte tonevalg og fraseringer minne om noe fra latinamerikansk folkemusikk. De huggende tonene til de duellerende bassgitarene på «M» kunne nesten vært no-wave, om de hadde vært elektrisk forsterket.

Likevel høres «Listen Ship» unektelig ut som et verk av Threadgill. Man merker det i musikkens eiendommelige syntaks, hvordan han legger opp til at musikernes parallelle utspill skal søke utover og dra seg framover mot noe. Og det er når fremdriften er som tydeligst at musikken er på sitt beste.

«Listen Ship»

Framover!

Som musikkritiker leter man gjerne etter en original vei inn et verk – et hittil uhørt perspektiv som venter på å bli inntatt, en observasjon som mirakuløst nok har gått alle andre hus forbi, en unnselig detalj som helt uventa åpner opp en gedigen helhet. «Might as Well Just Cause a Scene», det andre albumet til den norske sangeren Ragnhild Moan under navnet Ragnhild og, umuliggjør langt på vei denne strategien.

For hvis du har lest én ting om denne skiva siden den kom for to uker siden, er det garantert at det handler om hvordan en ekstrem kjærlighetssorg kan utspille seg gjennom ymse faser – fra sjokk, savn og depresjon til sinne, bitterhet og hevntanker.

i en rekke interessante konstellasjoner – fortrinnsvis Han Gaiden, men også BangBang Watergun og Liv Andrea Hauge Ensemble. Mye tyder likevel på at 28-åringen fra innlandskommunen Folldal føler seg aller mest hjemme i prosjektet Ragnhild og – der «og» refererer til medmusikantene Andréa Louise Horstad, Johannes Nøkling Aagaard, Matias Christoffersen, Kai Von Der Lippe og Jomar Jeppsson Søvik.

Det er et seriøst bra band, som uten anstrengelser flekser musklene sine i grenselandet mellom jazz og pop. Og Moan er en seriøst talentfull låtskriver, bandleder og vokalist. Hun er ikke helt ulik sin NMH-sanglærer Sidsel Endresen når det kommer til frasering og stemmeklang, men har en melodisk og rytmisk sensibilitet som kun få år inn i karrieren er gjenkjennelig fra første utpust.

noe klaustrofobisk over «Might as Well Just Cause a Scene». Ti ordinære låter basert på synth- og gitararpeggioer, vokal og hatefulle tekster balanseres mot fire feltopptak som ikke løfter forståelsen av prosjektet på noe vis, men snarere innkapsler fornemmelsen av å lytte til noe privat.

Sterke enkeltspor stikker seg ut. «Now That I Don’t Cry Anymore» sparker i gang albumet med et katarsisk sammenbrudd, og «Limerence» løftes av innhopp fra saksofonist Aksel Rønning (akselturbo) og trommis Sigmund Vestrheim (Dummy Thicc) – førstnevnte boltrer seg fabelaktig over et regelrett 

blåsearrangement. «Avoid» høres ut som noe Highasakites Ingeborg Helene Håvik kunne skrevet på en særlig hevngjerrig dag, mens «Clairo» – om umuligheten av å høre en låt på samme vis etter et brudd – viser at Moan kan skrive en megahit om hun måtte ønske det.

Men det hele blir – ironisk nok – lettere å la seg imponere av enn å virkelig 

. Ragnhild og gjengen har garantert mer innabords. Nå gjelder det bare å riste han fyren av seg og komme seg videre.

«Might as Well Just Cause a Scene»

Betente scener

Charlotte Myrbråten

Jeg deler kontor med et forfattergeni som kan alt om litteratur, men som har noen åpenbare hull i sin populærkulturelle dannelse. Da jeg setter på den nye platen til Vasas flora och fauna på jobb, er hans første spørsmål: «Er dette et ekte band?» Han synes det høres ut som en blanding av The Cardigans og Steinar Albrigtsen. Og selv om han er helt ute, skjønner jeg ham også – og prøver å omstille meg til at det er første gang jeg hører bandet. Hvor rart og unikt Vasas flora och fauna faktisk høres ut.

 Mattias Björkas, Tina Kärkinen og Daniel Ventus har gjort seg bemerket med sin snurrige visepop; sin mollstemte atmosfære og tørrvittige, underfundige stil, som ikke ligner på noe annet. Tekstene deres er nærmest små fortellinger, og får ofte skryt for sin litterære verdi.

Den megetsigende tittelen «Du ville ha barn, men inte med mig» åpner bandets sjette album «Berg i dagen». Melodien er typisk svensktoppen-pop – munter, skakk, nesten bryllupsband-aktig – og står i sterk kontrast til den virkelig triste teksten: 

Musikk

Svensk rost

Deadbeat

Goodness

A Keen Beast

There’s Always More That I Could Say

Ensamseglaren

From the Pyre

How Did I Wind Up Here?

Sunset Solace

Until the End

Slipp meg ut

Do You Know Something I Don’t

Nonne

Some Like It Hot

Listen Ship

Might as Well Just Cause a Scene

Berg i dagen

Kjærlighetsspråk

Verdens beste album

The Art of Loving

Through the Wall

The Life of a Showgirl

Time to Crystallize

Ghosted III