Charlotte Myrbråten

Indiebandet Avantgardet fra Småland har siden debuten i 2016 holdt energinivået oppe. Faktisk er deres nye plate, «United States av Sverige», et høydepunkt av nysgjerrighet og vitalitet.

Som tittelen og albumcoveret indikerer, er dette bandets mest eksplisitt politiske plate – en kritikk av Sverige der individualisme, nyliberalisme og ­fremmedfrykt rir folkesjelen som en mare. Men bandet høres på ingen måte bedrevitende ut; det manes til kamp gjennom oppløftende poprockmelodier, allsang og generelt godt humør.

 er en herjehymne om å være full av hybris og bli nektet av dørvakter, utsatt for kroppsvisitasjon og trusler. Låten snubler nærmest av gårde, slik man ser for seg at gjengen i teksten snubler ut av fester. Men det er et varsomt blikk for detaljer og et bevisst klasseperspektiv som gjør den til et ubestridt høydepunkt her.

Også «Dags att gå ut» har lignende overmot. Både The Latin Kings og The Clash-albumet «Sandinista» droppes som viktig formativ inspirasjon i åpningssporet. Bandet er bevisste den politiske musikalske kanon, og manøvrerer sjangeren.

«Blod, svett & obetalda räkningar» byr på Bob hund-referanser i den hylende gitaren, kombinert med en selvransakende tekst. Her dukker også platetittelen opp i forbifarten. Mens albumets mest overraskende spor er hiphop-aktige «Kevin», et sjangerbrudd som likevel kler den ellers stilsikre formen.

#fff

#000

«United States av Sverige»

Svenskere svenskest

Ida Madsen Hestman

Etter å ha vært en som «Sitter inne» og «Halvt mann, halvt geit», har rapper Benjamin Myhre gått helt tilbake til start, til der debutalbumet «Absolute B-Boy Music» fra 2021 slapp. Men han har tatt med seg erfaringene han har gjort seg: «Det er som en oppgradering av operativsystemet, men med alle de gamle, rare filene fortsatt intakt», forteller han i presseskrivet til «Absolute B-Boy Music 2.0».

Den faste produsenten Erlend Lyngstad (Kvam) demonstrerer her hva gode lån er – gjennom å skape noe eget ut av andres lydlige bestanddeler. For her har han samlet noen av de mest minneverdige lydene fra popkulturen de siste 20–25 åra.

, erklærer B-Boy Myhre, for han er faktisk 

, som det erklæres i harmoni med marimba og dataspill-trompeter. Hovseter-rapperens upretensiøse tekster og snåle ordspill er kledd opp i utallige referanser til MTVs siste gullalder – spisset av tikkende hi-hats som presser seg frem i lydbildet og forvrengte sprettball-synther.

Det tyter over av 2000-tallsnostalgi, med latterlige vuvuzela-innfall og en Offspring-linje på låta som også er en N’Sync-referanse: «Bye Bye Bye». Kvam og Myhre gir dessuten plass til «soniske stempler» som Skrillex’ berømte sampling av 

-Youtube-stemmen på 2010-hiten «Scary Monsters and Nice Sprites».

gjør dette til en slags skoledagbok som vi farer igjennom. For B-Boy Myhre har, i likhet med flere av oss, fortsatt voksenangst: 

Har ikke blitt noe eldre siden gammel person

, rapper han, med referanse til sin egen låt «Gammel person» med Cezinando. Slik innledes «Gurl, er du hypp på å være nørd?», som mest av alt nikker til Missy Elliott-klassikeren «Work It», med identisk flow og «dirty talk», inkludert de lattervekkende elefantlydene fra originallåta.

Påfølgende «Hey Baby» er, til tross for at tittelen er lånt fra No Doubt, en kul og catchy hommage til Nellys 

«Hot in Herre» [sic]. Og sånn fortsetter det.

 å lage et maksimalistisk mixtape-uttrykk, behandlet som et album, og som «først og fremst skal være dritgøy å høre på». Og det er akkurat hva dette er – verken mer eller mindre. Men som konsept er «dritgøy» tross alt vanskelig nok.

Flere av låtene er umiddelbart fengende: for eksempel «Ken», som minner om gammel Oral Bee og såkalt ringetone-rap, med glorete pop-rap-estetikk, stemmer i det fjerne som roper 

«Sånn som meg» prydes av orkestrale liksom-høytidelige lydbilder, av søplete kvalitet – før det slår over i breibeint trap med ekstra billige synther. Det er veldig lett å synge med B-Boy Myhre på refrenget: 

«Absolute B-Boy Music 2.0»

Moro med Myhre

Aslaug Olette Klausen

Antallet sanger som er laget til musikerkjærester er utellelig. Sjeldnere blir det sunget om hvordan det oppleves å høre samlivet beskrevet i partnerens musikk. Men det er hva som skjer i tittellåta på Kevin Morbys åttende studioalbum, «Little Wide Open». Der synger Morby: 

Humiliate me, baby / Fuck me up bad / Drag all our secrets / Like cats from the bag

I teksten henvender han seg til Katie Crutchfield, også kjent som eneste faste medlem i folkrockbandet Waxahatchee. Paret har vært sammen siden 2017. Til sommeren skal de ha sitt første barn. Forberedelsene til foreldreskapet i huset de deler utenfor Kansas City er tett sammenvevd med Morbys arbeid med plata.

Hadde låtene bare handlet om å få barn – og utfordringer med avstandsforholdet som følger av å være to turnerende musikere – ville det fortsatt vært en veldig fin skive med kjærlighetssanger. Men Morby er en mer evnerik lyriker og historieforteller enn som så.

 fikk ørene opp for Kevin Morby rundt 2016, da han slapp tredjealbumet «Singing Saw» og protestvisa «Beautiful Strangers». Ekko fra tekstlinja 

If I die too young, or the gunmen come, I’m full of love

 er også tematisk å høre gjennom hele «Little Wide Open». For eksempel i andresporet «Die Young», eller i de første par versene på fabelaktige «100,000» – hvor beskrivelsene av 

pretty girls, pretty sisters, twirling batons

 er som hentet ut av en scene fra Terrence Malick-filmen «Badlands» (1973).

Visstnok skal verken denne låta, eller åpningssporet «Badlands», handle om nevnte film. De har likevel en felles fortelling om det gode og det onde i Midtvesten. For amerikanernes 

er sentralt her, akkurat som det er sentralt i Morby-diskografien ellers.

«Cowtown» er en ode til å forlate hjemstedet. I «All Sinners» ramser han opp steder i det amerikanske bibelbeltet, som også har fått sin egen sang: «Bibel Belt». I begge tilfeller handler det 

 som har gitt ut et album kalt «Oh My God» (2019) har en hang til religiøse fraser, er ikke særlig overraskende. Men det uttrykkes mer som en søken etter mening enn en personlig tro. I nevnte «All Sinners» handler det om å finne 

, med en selvsagt bevissthet om filmen «My Own Private Idaho» fra 1991 og The B-52’s låt «Private Idaho» fra 1980 – her inkorporert i en poetisk americana-fremstilling av uttrykkets opprinnelige betydning: å ha sitt eget hemmelige, himmelske sted.

Lydlig plasserer dette stedet seg i nabolaget til The National og deres superprodusent Aaron Dessner. Morby er imidlertid ingen utpreget rocka storbymelankoliker, og legger seg heller tett på landeveiens folk-tradisjoner.

På albumreisa synger han om sommerfugler, løvetann, livet, døden og kjærligheten: Som en biltur fra Kansas og Midtvesten til L.A. og Stillehavet, fra flatmark, via midtpartiets romantiske topper, til den drømmende og åpne avslutningen.

Legger seg tett på landeveiens folk-­tradisjoner

«Little Wide Open»

Vidåpne landskap

Frida Fliflet

Det stod visst skrive i stjernene likevel

 Zara Larsson har, etter ti år, slått gjennom som 

 i USA. No gir svensken ut eit remiksalbum som kjennest både viktigare og meir aktuelt enn «Midnight Sun» frå i fjor.

Jaggu er også «Midnight Sun: Girls Trip» meir spennande enn alt eg nokon gong trudde eg skulle få høyra frå Zara Larssons kant. Låtane hennar – i spennet mellom melodiøs arenatyggispop og polert, kalkulert klubbflørting – har hatt 

å tene på å få inn gjestar med større eksperimenteringsvilje, breiare sjangertilfang og kvassare kantar.

 gav ut remiksversjonen av «Brat» i 2024, har fenomenet for alvor inntatt mainstreampopen. I fjor sleppte Pinkpantheress «Fancy Some More?», ein stjernespekka remiksversjon av albumet «Fancy That», og eg tel veker til Robyn gjer det same.

Rett nok høyrer både Robyn, Charli og Pinkpantheress også heime i klubbmusikken. Men den største låta frå «Fancy Some More?» var gjesta av nettopp Zara Larsson – deira versjon av «Stateside» blei 

. Kva er då meir passande enn å få med seg Pink på Larssons største hit her, den rabiat catchy tittellåten?

 «Midnight Sun» er dødeleg irriterande eller transcenderande euforisk – faren er uansett stor for at låta blir ein av årets sommarhits, for andre år på rad. Den britiske panteren har nemleg kasta inn ein gammal drum & bass-klassikar – «Gold Dust» av DJ Fresh – og vips, har songen fått nye musklar. Borte vekk er den svenske melankolien som låg i botn av originallåten: denne versjonen er laga for å 

 funkar overraskande godt som ambient-låt, «The Ambition» flørtar med dancehall, mens «Girl’s Girl» har fått kledeleg (!?) EDM-drakt. Albumets største overrasking er – jepp – Shakira, som dukkar opp på den smågrusomme «Eurosummer» (tenk danskebåten anno 2009 møter KI-prompta rumensk riff). Også ein colombianar vil visst ha eurosommar.

«Puss Puss» – den dummaste augneblinken på «Midnight Sun» – blir, utruleg nok, redda inn her. Redningskvinna innleiar låten slik: 

og referansar til sitt eige ferske «Sexistential». Robyn sparkar songen opp i lufta og held han der, fram til dei to svenskane går ut i ei euforisk avrunding. Det gjaldt visst berre å komma seg ut på tur. Puss och nuss.

«Midnight Sun: Girls Trip»

Trevlig resa!

Arvid Skancke-Knutsen

Den amerikanske brødreduoen The Lemon Twigs elsker pop- og rockemusikken fra gamle dager, og særlig tida etter at interessen for de opprinnelige rockestjernene hadde falmet litt, slik at sekstitallets beat-grupper kunne skyte fart for alvor, på begge sider av Atlanteren. Med dansefester på stranden, parkerte biler foran samfunnshusene – og et storpolitisk bakteppe som ikke var uten sine skyer.

Kort sagt: The Beatles og The Beach Boys om hverandre, i et fargerikt og fiktivt tenåringsrike som Lemon Twigs selv har kalt 

 «Look for Your Mind!» er brødrenes sjette studioalbum – oppfølgeren til «Everything Harmony» (2023) og «A Dream Is All We Know» (2024), samt Brians soloplate «Till the Morning» fra i fjor.

som en neo-nostalgisk radiostasjon som spinner gylne popsanger ut i eteren. Eller en nyoppusset jukeboks som noen har stappet med lett obskure, men fengende singler fra et gjenglemt platelager. De representerer på mange måter øyeblikkets kunst, selv om øyeblikket kanskje alt har passert – virvlet videre av den store tidselven vi alle er en del av.

Brian og Michael D’Addario pleier å gjøre det meste selv på utgivelsene sine. De synger harmonisk sammen, slik søsken gjerne kan, mens begge er multi-instrumentalister av rang. Denne gangen har de valgt å åpne bandet litt mer opp, ved å inkludere live-medlemmene Reza Matin og Danny Ayala som rytmeseksjon. I tillegg dukkerEva Chambers fra Tchotchke opp. Det er en trio kjent for sin sekstitallsinspirerte musikk – og fra nettopp samarbeid med Lemon Twigs.

litt fram og tilbake på tidsaksen fra 60-årene; fra nokså melodisk enkle låtstrukturer til mer eksperimentelle og psykedeliske innslag. Samtidig har det sneket seg inn mørkere undertoner her og der – ikke så overraskende i dagens klima.

Men det er kjærligheten til musikken som er viktigst på «Look for Your Mind!». Og kjærligheten strømmer fra høyttalerne også, der musikerne nok en gang har jobbet med detaljer og driv, power pop og barokke vendinger. De har skapt en tidsutypisk plate til å gå inn i sommeren med.

«Look for Your Mind!»

Gamle dager om igjen

Tom Skjeklesæther

Jeg «oppdaget» Hiss Golden Messenger gjennom den magiske singelen «Jesus Shot Me in the Head» i 2011. Sanger/låtskriver MC Taylor & co. laget en perfekt fusjon av The Band og Fairport Convention med en av de merkeligste tekstene 

Sangen er å finne på albumet «Poor Moon».

De tre Hiss Golden Messenger-konsertene jeg har fått med meg, har også vært store opplevelser. Ikke minst på grunn av bandets enestående evne til å gynge sammen noen av de mest organiske groovene du kan høre.

 tolvte album, spilt inn i en tidligere kirke i Woodstock og produsert av Taylor og Josh Kaufman (også kjent fra Bonny Light Horseman). Plata teller gjestebidrag fra blant andre Sam Beam (Iron and Wine), Bruce Hornsby og Marcus King.

I et velskrevet essay av MC Taylor på hjemmesida, sier han følgende om den nye plata: «Sangene på ‘I’m People’ handler om å løpe mot og fra noe, om fornuftige og realistiske håp, om å få barn, bli eldre, kjærlighet og lyst, lykke og musikk». Med det i mente, gir sangene klare assosiasjoner til Van Morrison i sin Woodstock-æra, fra «Moondance» (1970) til «Tupelo Honey» (1971). Det er folk, countrysoul, gospel, jazz, blues, R&B og rock sømløst sydd sammen til et varmt teppe, av typen du pakker deg inn i ved et sprakende bål.

 ruller framover som en vennlig dampveivals (hvis det er mulig å tenke seg). «Shaky Eyes», også en av singlene fra plata, treffer planken som en typisk Hiss Golden Messenger-sang, med en uimotståelig groove i bunn, en melodiøsitet som bærer og kryptiske meldinger av typen 

I traded my western sky for a pair of shaky eyes

«Mercy Avenue» bør covres av Van Morrison selv, ornamentert av fløyte og saksofon fra Matt Douglas (The Mountain Goats). Vi transporteres til et sted mellom Vans «Moondance» og «Caravan».

Tittelkuttet starter med følgende refreng: 

I can tell by your lines you’re in solitary flight / You may be the first true unknown / But baby, you’re gonna need somebody / Nobody makes it alone

. Den er et opprop for fellesskap i truende tider. Videre løftes sangene av fele, steel gitar, nydelige koringer og så videre.

«I’m the People» er et moderne og samtidig tidløst folkrockalbum som for min del kommer til å forgylle mange måneskinns-aftener denne sommeren.

«I’m People»

Av måneskinn gror dette

Med sin såkalte dødspop har Makthaverskan fylt et tomrom på Göteborg-scenen etter Broder Daniel. På sitt femte er de seg selv like, i et uttrykk som kanskje heller ikke bør utfordres: balanserende mellom stemningsfull post-punka melankoli og mer oppstemte spor, fylt med nostalgiske toner som flørter med Håkan Hellströms optimisme, hørbart allerede på førstelåta «Pity Party».

«Gambo» er eksempel på en låt som nikker hardt tilbake til «indie»-soundet fra det tidlige 00-tallet – med tilhørende banalt språk der dyr og naturelementer er overbrukte tekst-allegorier: 

Inside you, an ocean lies / Where fishes are afraid to drown

, lyder det, med fullt alvor, i refrenget.

 mer trøkk, fortryllende synth-arpeggioer og intens gitar, og med en hakket bedre tekst: 

Forget to breathe out / When you’re around / Please keep me out / The air thick as clouds / Holding it in / Can’t let it out

Vokalisten Maja Milner skal ha mye av æren for Makthaverskans distinkte sound. Hun rører ved det sarte og sårbare, samtidig som stemmen er rå og kraftfull. Hør bare «Black Waters», der røsten kun ledsages av en naken elgitar, og det gradvis bygges opp til noe større mens teksten opphører.

Tittellåta er et annet høydepunkt med sin melodiøse og atmosfæriske bass og fengende intro. Kanskje albumtittelen er inspirert av dualiteten som er gjennomgående her: Skjørt som glass, og sterkt som bein? Det er i hvert én måte å beskrive erkesvensk dødspop på.

«Glass and Bones»

Sart råskap

Musikerne i Sudan Dudan utforsker stier og tråkk i sitt eget tempo - i dag er de ute med sitt femte album på tjue år. Duoen, som nå har blitt en kvartett, har hele veien bestått av Anders Erik Røine og Marit Karlberg, som på sitt lavmælte vis har maktet å sette opp nye merkesteiner for norsk folkemusikk.

lar Røine og Karlberg melodiene, stemmene og instrumentene få tid til å puste dypt – og skaper et litt tidløst sted mellom Bygde-Norge og Appalachene. De trakterer en rekke tradisjonselementer, og kan også skape musikk med snert, ikke minst når de tar i bruk elementer av vest-afrikansk ørkenblues. Som i den litt livate «Rulleball» her.

Det er ellers harmonisang og akustiske gitarer som bærer mye av «Mørke refrenger», det nye albumet. Selv om Hans Hulbækmo og Magnus Skavhaug Nergaard har kommet med på trommer, tangenter, fele og bass, rokker det ikke så mye ved det grunnleggende intime og atmosfæriske uttrykket til Sudan Dudan. Langeleik og munnharpe er stadig med på å gi fylde og sødme til låtene.

 har som nevnt vært med på å utvide spillerommet for både visesang og tradisjonsmusikk her hjemme. Og kanskje er nettopp 

et stikkord for alt de gjør. De gir god plass til musikken og den menneskelige undringen, men kan samtidig være lekne, når melodiene tar dem i den retningen.

Likevel er nok «Mørke refrenger» en tittel som peker mot alvoret. Allerede åpningskuttet, singelutgitte «Gard og grind», maler et lett marerittaktig mentalt landskap:

 I fjor du høyrde felelåt / I år e det berre bådnegråt / Halt og blind / Flyg du gard og grind

av tap og ubrukte muligheter dukker opp på «Siste vals»: 

Hjarta æ tomt som før sto i brann / Vatnet det va utå vin / Lufte æ fylt tå havfruesang / Du va aller kjærasten min.

 Det samme suget og savnet preger også den korthogde og pregnante teksten til tittelsporet: 

Spaden i jorda / Sagt siste orda / Ingen hjemme / Ingen å klemme / Tomme senger / Mørke refrenger / Hold ut torturen.

Den stillfarne «Bagatell» skal være inspirert av Lillebjørn Nilsen, mens dikteren Olav H. Hauge får en hilsen via «Bryllupet i Kanaans by». Tekst og musikk er ved Røine og Karlberg, mens Nergaard og Hulbækmo har vært med på å lage arrangementene.

at «Mørke refrenger» er utgivelse nummer 300 fra Talik – plateselskapet som siden 1999 har gjort en fantastisk innsats for både tradisjonell og mindre tradisjonell folkemusikk. Dessuten kan vi legge til at Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars så sent som i fjor omtalte Sudan Dudan som favorittbandet sitt. Hun endrer neppe mening etter dette.

«Mørke refrenger»

Mørke spille­­rom

Ida Messel

Lykke Li åpner «Afterparty» med en forsikring. 

, gjentar hun, som en defensiv gest, en liten gardering før hun skal i gang med resten av album nummer seks. For det har blitt mye grining. Ikke bare i tekstene, destillatene av livets mest vaklevorne øyeblikk, som har gjort henne nesten ute av stand til å fremføre dem live uten å bryte sammen til tider, men også i selve fremføringen. I selve stemmen hennes, har den alltid bodd, så umiddelbart gjenkjennelig, den karakteristiske, lett surklende klangen som hinter om nylig tilbakelagt jammer.

Gjennom så mange album var det hennes styrke, denne karakteren av en

 eller omreisende sirkusprinsesse, dynket i tristesse. Men nå, i anledning slutten, klapper hun liksom lykkelig i skranglende tamburiner, inviterer alle til å synge med, og kommer

Timotej Zachrisson, som hun egentlig heter, vil dreie blikket med «The Afterparty». Vi er etter festen, etter de sterke følelsene, etter sammenbruddet. Ikke midt oppi det, men på gulvet blant restene. Prosjektet virker sånn sett utmattet, med en intensitet som ikke lenger ligger i selve smerten, men i det å ha vært gjennom den for mange ganger. Dette er ikke bare sanger om følelser, men sanger om følelser om følelsene.

Samtidig virker det i alle fall litt som at hun vil at lytterne skal grine, for dette er et nostalgisk album, en nokså dugelig replika av hennes tidligere kreative jeg fra 2008–2014. Musikken har bare ikke den samme intuitive selvsagtheten lenger.

låter avslutningsalbumet heller demonstrativt ekte, som om det organiske må understrekes. På «Happy Now» hører man teksturene av trommeskinnet som med en bohemsk råhet og detaljer som triangel eller klanguroer. Alt henger på veggen ved batikkteppet: Det er musikk som vil virke håndlaget, men som er for stram og overdådig til å få det til.

«So Happy I Could Die» bærer med seg et snev av den gamle twee-sjarmen, med et mer nakent, nesten americana-aktig refreng som gir pusterom. Men selv om hun i nostalgiens ånd henter fra «Youth Novels» (2008) skranglelogikk, bikker det fortere over i teatralske overdrivelser.

 sykluser av vinning og tap, liv og død, og lengselen etter å gjenvinne noe man en gang hadde». Sånn beskriver hun for eksempel det feiende discotemperamentet i «Lucky Again», som dessuten sampler fra Max Richters nytolkning av Vivaldis «De fire årstider». Samtidig durer popmaskinen under, en Motown-apende-energi som minner om samarbeidet med Mark Ronson på «Late Night Feelings».

Strykerne løfter stemmen videre gjennom «Famous Last Words» og «Sick of Love», uten at det nødvendigvis gir dem mer retning. Når hun bryter ut i 

 på «Knife in the Heart», kjennes det mindre som et emosjonelt utbrudd og mer som en etterdønning: rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft.

 epilog, fortelling om å ha blitt «glad igjen», eller i det minste å ha kommet videre, virker hul. Hvor lykkelig virker egentlig Lykke Li? Kanskje er det nettopp dette «The Afterparty» til slutt kretser rundt, ikke hva som skjer etter festen, men hva som gjenstår når uttrykket er blitt gjentatt så mange ganger at det begynner å miste tyngde.

Rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft

«The Afterparty»

Lykke Li, slutt

Gutta i den nordirske trioen Kneecap har ikke bare rotet rundt i byråkratiet siden sist, i transit mellom reiseforbud eller i britiske rettslokaler. Mo Chara og Móglaí Bap har helt åpenbart øvd i garasjen eller kjellerstua til musikklæreren eller hvor det nå var. «Fenian» er en mer skjerpet og sofistikert utgave av bandet.

med et skummelt triphop-strekk i «Éire og Deo» som glir over i durende bass. Metalliske hi-hats og en ekstra skarp skarptromme skjærer gjennom på «Smugglers & Scholars», som et sonisk tilbakeslag mot makta.

De understreker egen motstandskraft i møte med den mye omtalte rettssaken som hang over dem store deler av fjoråret. Lydbildet er mer 

enn før, og språket veksler uanstrengt mellom irsk og engelsk, som om de insisterer på at også den britisk-amerikanske historiske krigsmaskinen skal høre det de har å si.

 Kneecap rap som tonespråk. Det trenger ikke å være så mye vanskeligere enn å ha en beat som smeller nok. På «Carneval» drives det frem av maskinlyder og gitarens mørkere strenger, før et glassaktig orgel river i ørene gjennom «Palestine». Gjennom det forvrengte partykompet på «Liars Tale» pløyer en sinnastemme-rap seg fram, i tradisjonen etter DMX eller tidlig Eminem. Låta er en utblåsning (

) like mye som en fortelling. «Fenian» fortsetter lite overraskende i det samme sporet av 

med tydelig guttastemning-bravur, oser av overskudd og misjonslyst.

Energien holder seg oppe, også i de roligere partiene, gjennom den mer nedtonede, Casiokids-samplede tittellåta eller den mer melankolske klubblåta «Big Bad Mo». På «Headcase» strammes skrua igjen, over lynrask drum & bass. På høydepunktet «An Ra» tegner Kneecap et treffende bilde av Storbritannia som en feiltilpasset kolonimakt over et discounderlag: 

Fish and chips, TV license / Ukip, mental health crisis / Good shit!

 men først og fremst oppleves det som bredde. For Kneecap har vokst rapteknisk, mestrer og dikterer større rytmiske variasjoner. Samtidig er arrangementene bak rappingen mer dynamiske, med tydeligere skift i tempo, tekstur og melodi.

Den vanskelige andreplata var ikke så vanskelig likevel. Klart det var mer enn nok av brennbart materiale der. Kneecap virker å være mer enn en gnist og et blaff.

«Fenian»

Fenisk scene

Sist vi hørte fra Kacey Musgraves, var da hun for to år siden slapp det overraskende 

albumet «Deeper Well». Det var akkurat et slikt veloverveid sidesteg som artister med langsiktige ambisjoner koster på seg. Med sitt nye, sjette album er Musgraves tilbake der hun det siste tiåret har holdt til: i førstedivisjon til amerikansk country og amerikansk mainstreampop.

Denne gang reiser hun tilbake til Øst-Texas og hjembyen, bitte lille Golden (innbyggertall 156) – stedet som ga navn til hennes store gjennombruddsalbum, «Golden Hour» fra 2018. I hjembyen snublet Kacey over et skilt der det står «Somewhere in the middle of nowhere», og dermed var den nye albumtittelen «Middle of Nowhere» i boks.

av Musgraves sammen med Daniel Tashian og Ian Fitchuck, som har vært om bord siden «Golden Hour». Det låter, nok en gang, gull. Åtte av sangene forgylles av det utsøkte pedal steel-gitarspillet til tre av de beste i Nashville: den faktiske steel-trollmannen Paul Franklin, Dan Dugmore og Russ Pahl.

Men «Middle of Nowhere» viser også at det ikke bare er countrymusikken som svever over sanden i Texas. For uansett hvor du befinner deg i staten, lekker den meksikanske innflytelsen inn fra mange nabolag, fra bilvaskerier, restauranter og fra myriader av radiokanaler.

To av sangene på plata er dessuten duetter med to giganter i Texas-musikken: Miranda Lambert (fra byen Longview) og Willie Nelson (nå 93 år, fra ørvesle Abbot), og kommer begge med meksikansk krydder i kraft av markant trekkspill og norteño-groover.

, med Lambert, er akkurat så full av attityde som tittelen antyder. Den er en dialog mellom Miranda og Kacey – med utgangspunkt i det faktum at førstnevnte for mange år siden «stjal» en av sistnevntes sanger før Kacey rakk å gi den ut selv. Som de synger nå; dette er 

Willies bidrag, som faktisk er den tredje duetten han gjør med Musgraves, er titulert «Uncertain, Tx». Den handler om 

 i Texas der cowboyene blir sittende på «gjerdet» og ikke klarer å bestemme seg for hvilke damer de skal velge. Velkommen til usikkerheten selv.

Det er også plass til ytterligere to gjestevokalister: Gregory Alan Isakov på nydelige «Coyote» og allestedsnærværende Billy Strings på «Everybody Wants to Be a Cowboy», der det vekselvis synges 

 det sekstitallspop-aktige tittelkuttet, knusktørre, twangy «Dry Spell» og morsomme «Loneliest Girl» (

I don’t have to act like I like all your friends or your mama

). Dette er de tre første singlene fra «Middle of Nowhere», og de er akkurat så fengende som man krever fra en som vil tilbake i det store kommersielle spillet.

«Middle of Nowhere»

Ingenmannsland, Texas

Den Wales-bosatte newzealandske sangeren og låtskriveren Aldous Harding er av den tilbakeholdne typen. Helt siden den selvtitulerte debuten i 2014 har hun unnlatt å snakke særlig offentlig om både seg selv og sitt virke.

Sånn har det i grunn også vært i selve musikken. Hanna Harding, som hun egentlig heter, har ikke blitt grepet av selvutleveringsbølgen som har ridd så mye av indie-feltet hun har vært en del av. Tekstene har vært karakterdrevne. Og disse karakterene har ofte hatt et distansert forhold til opphavskvinnens egne erfaringer, noe som åpner for distinkte rolletolkninger. Harding har stemmen til det.

 hennes femte studioalbum, «Train on the Island». Sammenliknet med forrigeskiva «Warm Chris» (2022) har hun gitt melodiene større spillerom. Omgangen med det sene nittitallets alternative folkrock er friere, men på plata som helhet er Harding sedvanlig behersket.

Tekstlig åpner det tilsynelatende åpenhjertig, i «I Ate the Most», med linjene: 

I’m not afraid, like you’re not gay / And you’re not old, like I’m on the spectrum

. Det er nesten så en skulle forvente en fortsettende fortelling om utenforskap, men like mye er det en ordlek med barndommens lesing av C.S. Lewis’ «Sølvstolen». Stemmen er tørrvittig flat foruten når hun går i duett med seg selv.

 får sangen et anslag av kabaret-pop i arrangementet. Humoren sitter også løsere, som når Harding forteller at hun har møtte den ekte John Cale, men at han ikke hadde noen ord. Ikke at hun brydde seg uansett.

Dette spillet på referanser har flere funksjoner. Det gjør at hun får lytteren til å føle seg smartere, ved å ta spøken, men det skaper også et fellesskap av det innforståtte, at vi som forstår hva hun synger om er en gjeng. Sånn sett skaper hun av noe av den samme ekthet som så mange andre altså søker – og oppnår – ved å synge om seg selv.

 med flere av de andre samarbeidspartnerne til sin mangeårige makker og medprodusent, John Parish. De kan nevnes i fleng: PJ Harvey, Eels og Dry Cleaning. Særlig sistnevnte er det også en viss lydlig likhet med, ikke minst i de tørrere partiene hvor Harding bruker bunnklang i stemmen på spor som «Worms», «San Francisco» og «What Am I Gonna Do?».

Den skøyeraktige innstillinga kan også forstås som nok et beskyttende lag mellom artisten og mennesket. I hvert fall er det mulig å tolke «Riding That Symbol» slik, med sine såre, enkle akkorder. Og ikke minst høres maskespillet i avslutningen «Coats», hvor Harding ikler seg sine mange stemmer og lar ordene omfavne deg mens melodien gjør sitt beste for å holde lytteren på passelig avstand.

Skaper også et fellesskap av det innforståtte

«Train on the Island»

I karakter

Delara er norsk-iransk, oppvokst på Nes på Romerike, og har hatt stor suksess med å krysspollinere det personlige med det politiske. Samtidig grenser musikken – enten det er hiten «Siste Dans» fra julefilmen «Snøsteren», coverlåta «Josefin» eller «Mesternes mester»-vignetten, «We Don’t Run From Anyone» – over til det stiliserte. Delara har blitt en markant stemme i samtalen om identitet og tilhørighet, og det er også en ekstrem kontroll over detaljene i lydbildet hennes.

Blir framstillingen av følelser litt stram og konstruert? 

For alt, alt vil bli bra igjen / for jeg har deg når himmelen brenner,

 synger hun i åpningen. En insisterende, men hverdagslig og nøktern, stemme med korrekt mengde særpreg løftes fram av eventyrlige paukeslag, milevis med etterklangstid og myke kor i bakgrunnen.

gitt ut en plate på norsk før, lyder innsalget fra plateselskapet. Likevel føles det umiddelbart kjent – som om dette har fart gjennom det gjengse fordøyelsessystemet til norsk popbransje. Når albumet i tillegg heter «Sjelen», er det fort gjort å skue hunden på hårene. Sjelen finnes jo ikke egentlig. Det er bare en sekkebetegnelse for følelseslivets mange avtrykk.

Men på Delaras andreskive spretter ganske raskt et lite troll ut av pynteesken. 

Jeg vil skyte meg selv i hodet hver gang de prater om hvor langt de løp på Strava

, synger hun for eksempel på «Strekkmerker og cellulitter». Og så bryter hun plutselig den fjerde veggen, og begynner å le.

 har kanskje glattet ut innpakningen, med nær kunstig perfekte flygeltangenter og strykere som avslutter «Dette er livet». Sart flaskeblåsing møter Fleetwood Mac-aktige, 

apasjetrommer i «Sannheten». Delaras stemme er til forveksling lik mange andre av flinkisene på norske radiolister, men tekstene bryter med normen.

Delara leverer nemlig brennende notater rett fra dagboka. 

Mandag drar jeg på jobben jeg egentlig ikke liker / tirsdag gråter på dass fikk kjeft av sjefen min / onsdag tenker jeg hva er dette for et liv / torsdag snart er det helg så kanskje får jeg et ligg,

Låtene kan inkorporere en Ravi og DJ Løv-referanse, vugge i danseband-komp på «Fucked up» eller spinne mellom Simon & Garfunkels «The Boxer» og Destiny’s Child «Independent Woman» i tittelsporet «Sjelen». Overdelingen fra dagboka kunne helt sikkert vært like oppskriftsmessig, men det er en tydelig og troverdig forteller som trer fram. «Sjelen» viser, viktigst av alt, en Delara som leker seg.

«Sjelen»

Delirisk delara

Foo Fighters har holdt på i over 30 år – og de er fortsatt knallgode live. Det var det liten tvil om da jeg så bandet headline Roskildefestivalen i 2024. Men når var sist gang Foo Fighters ga ut en sang som faktisk utfordret deres mest kjente låter?

De siste årene har vært vanskelig i Foo-universet. Først døde trommis Taylor Hawkins, før frontmann Dave Grohls mor døde bare fire måneders senere i 2022. Så, i fjor, kom den plutselige nyheten om at Grohl hadde fått en datter utenfor ekteskapet. I en uttalelse gjorde «the nicest guy in rock» det klart at han ville gjøre alt for å fortjene både tilgivelse og få tilliten tilbake fra sine tre døtre og kona han har vært gift med i 20 år.

 livshendelser kan resultere i mye godt låtmateriale, også fra rockens snilleste. Dessverre er det ikke som om Grohl vrenger sjela si på «Your Favorite Toy». Ei heller er det noen innstendige vokalprestasjoner à la den over 20 år gamle «Best of You».

Den velkjente gitaren markerer introen på åpningssporet «Caught in the Echo». Refrenget er smått catchy, og setter en slags standard for resten av skiva: Dette er trygg Foo Fighters-rock, uten særlig dybde og uten å pløye ny mark. «Off All People» er generisk, tam og forutsigbar – men reddes av en tekst med mørk humor der Grohl synger om en gammel heroin-kjenning som har overlevd 90-tallet og vel så det: 

Of all people, you survived / No matter how fuckin’ hard you tried

 føles som klipp og lim av resirkulerte partier fra bandets tidligere spor. Den tidvise skrikinga minner stadig oftere om Steven Tyler fra Aerosmith, og jeg vet ikke om det er mer positivt enn negativt, mens «If You Only Knew» gir meg Lenny Kravitz-aktige vibber.

I tittellåta er Grohls røst utstyrt med en fordreid «speaker»-mikk som sender tankene til The Hives, men det hele virker mest av alt teatralsk og karikert.

Det som står seg ut på plata, er strekkene som søker noe annet. «Window», for eksempel, beveger seg mer inn i grungeland og nikker tydeligere til det gamle Seattle-soundet, med et vakkert mellomspill. «Amen, Caveman» har drivet, mens det som lyder som sentrifugale krefter tar godt tak på «Spit Shine». Men det er sistesporet, den forhåndsutgitte «Asking for a Friend», som gir det største løftet, med en energi jeg virkelig kjenner forplante seg i hele kroppen.

«Your Favorite Toy» jevnt over hakket for konformt gubbete. Det at Dave Grohl har fått seg folkelige aviator-briller, i likhet med Jennifer Aniston, er kanskje beskrivende for hvor nyskapende han og bandet har vært når de har skrevet sitt tolvte album.

«Your Favorite Toy»

Konforme gubber

Chris Monsen

Det er fem år siden den sveitsisk-argentinske saksofonisten María Grand slapp det glimrende albumet «Reciprocity». Plata var inspirert av båndene mellom mor og barn, vordende mødres kognitive, emosjonelle og adferdsmessige fleksibilitet, stamcellers skiftende form.

Mye har skjedd siden da. Blant annet har Grand forsøkt å legge bak seg en metoo-artet konflikt med en tidligere mentor, tatt utdanning som samværsterapist, laget duoalbum med pianisten Marta Sanchez og etablert plateselskapet Lilaila Records. I tillegg har hun spilt inn et nytt album: «Both Sides».

 ned- og oppturer finner vi hint til her – for eksempel i albumets andre del, i en alternativ versjon av åpningslåta «Jump Love Jump». Poet Jasmine Wilson leser: 

She’s like up jumped spring / Cutting, up, moving like an elegant waterfall / Yet also, fatigue / Cuts in like smoke upping the fall / And wonders who to trust in this world?

Men i musikken synes ikke Grand å kanalisere utmattelse, mistro eller stress. Snarere gir den uttrykk for en slags ro og verdighet, en eleganse. Det er noe omsorgsfullt ved Grands saksofonspill. Tonen hennes er gjennomgående luftig, varm, friksjonsfri og grasiøs, også når hun går over fra det vare til det livlige. Som om tonene er fingre som forsiktig stryker deg over huden, for så i neste vending rufse deg lekent i håret.

Musikk

United States av Sverige

Absolute B-Boy Music 2.0

Little Wide Open

Midnight Sun: Girls Trip

Look for Your Mind!

I’m People

Glass and Bones

Mørke refrenger

The Afterparty

Fenian

Middle of Nowhere

Train on the Island

Sjelen

Your Favorite Toy

Both Sides

Aster, Atlas

Skrike høyt og spytte litt

Fading Forward

Another Joan

Alt på en gang

Music in Continuos Motion

Hvis du finnes Gud

Kinshasa in Action

The Nightlife