Arvid Skancke-Knutsen

#fff

Melodisk countrypoprock med honningdryppende vestkyst-harmonier. Stine Andreassen begynner å anta konturene av en ung veteran, 14 år etter oppstarten av The Northern Belle.

Tittelen på «Even Cowgirls Get Sad» minner om tittelen på kultboken «Even Cowgirls Get the Blues» til Tom Robbins fra 1976. En «hippieroman», ifølge Gus Van Sant (som filmatiserte den i 1993), og en bok som både er reflekterende, konfronterende og morsom. Det samme kan vel sies om den generelle holdningen på dette sjette studioalbumet til The Northern Belle – med sine raskt fremkalte øyeblikksbilder som rommer selvinnsikt, selvhevdelse og litt selvmedlidenhet.

hjelper her er Preben Sælid Andersen fra Hajk og Death by Unga Bunga. Han bidrar som tekniker, co-produsent, medkomponist og på flere instrumenter. Ellers er vel dette noe av det nærmeste vi har kommet en soloplate fra Andreassen, siden mye av bandet er spredt for flere vinder.

Andreassen har ellers hentet inn gode folk på alle plasser. Bjørnar Ekse Brandseth er fortsatt på plass, og tar seg av gitarer og pedal steel på blant annet den fine «10 Lilacs». Selv synger og korer hun flott, og har funnet frem den akustiske gitaren på «Miss My Friends». Embla Karidotter gjør et innhopp på «Burn MF».

 er coverversjonen av Chappell Roans «The Subway», der Helle Larsen, Inge Bremnes og Bendik Brænne bidrar med kor. Den amerikanske popstjernen slapp singelen i fjor sommer, like før hun spilte på Øyafestivalen; en Cranberries-inspirert låt som kretser rundt de virvlende bølgene og mørke etterdønningene etter et brudd.

Det bør ikke overraske noen at Northen Belle har en heldig hånd med tolkninger – det viste de alt med versjonen av Sufjan Stevens’ «Chicago» for fem år tilbake.

 innvendes mot «Even Cowgirls Get Sad» at den føles litt snau, og den kunne godt inneholdt et spor eller tre til – gjerne nok en coverlåt. Men den countryinfluerte menyen er hele veien tiltalende, balansert mellom det skinnende melodiøse og partier som gir mer motstand.

For øvrig er det annonsert et nytt album med Silver Lining alt i november. Det er det andre større bandprosjektet til Andreassen, og viser at hun fortsatt er i fin fremdrift, også som ungveteran.

«Even Cowgirls Get Sad»

Skinnende gjestebud

Ida Messel

I riktig gamle dager drev mange vestlige land med heksebrenning i de tilfellene der kvinner syntes å besitte

 evner, eller kanskje bare ble eldre. Mange har pekt på at det er liknende mekanismer i stand i dagens vesten, om enn i mer overført betydning.

Desto mer tragisk hadde det vært om Madonna (68) ikke hadde lykkes med sitt nyeste album, der hun mimikkløst prøver å forføre et stadig ungt publikum iført nåletrangt korsett, i takt med jevne klubbmusikalske dunk. Etter tre-fire nokså fåfengte nyere albumforsøk på å fortsette den største popkarrieren av dem alle, ligger verdigheten med andre ord på bordet nå. «Confessions 2» viser at dama sjæl ikke kunne brydd seg mindre om fallhøyden.

 fra 2005 skulle også egentlig være en sammenhengende sekvens, men det er først oppfølgeren har Madonna og produsent Stuart Price likevel fått det til, sydd 16 spor sammen til en miks tilsvarende en snau DJ-gig på klubben. Grepet kommer til sin rett her, i dynamikken mellom teksturer, rytmer og melodiske stemninger i de like dansbare låtene.

Madonna, som har kritisert katolisismen, lekt seg med Kabbalah og 

ender opp i et like spirituelt sinnelag her, med en slags religiøs bokstavtro på dansegulvets overveldende kraft. 

 sier hun, sprekkfull av nonchalanse over en putrende heksegryte av en bass. Trommene følger etter inn på dansegulvet og understreker stemmens autoritet, selv om det ikke er noe avansert med resonnementet.

it’s not what I do / It’s how my body language talks to you

, synger Madonna på nøkkelsporet «Danceteria», klagende insisterende. Og hun har selvfølgelig helt rett i at det ikke er ordene dette handler om, mens refrenget gynger av gårde til floskelen 

For selv med parodisk pinlige tekster klarer Madonna å overbevise. 

sier hun i låta med samme navn, eller som den mer inngående beskrivelsen I «One Step Away»: 

People think that dance music is superficial / But they’ve got it all wrong.

Noen steder blir vannet dypere, som i «Fragile», skrevet om broren Christopher, som Madonna hadde et turbulent, men nært forhold til. I slutten av plata dukker også eldstedattera Lourdes Leon opp, og svarer på låta «Little Star» fra 1998. Enten man leser tekstene på «Confessions 2» som halvironiske, 

eller åndelige fullkomne: Madonna, Stuart Price og kobbelet av stjerneprodusenter de har jobbet med, inklusiv Arca, Martin Garrix og Cirkut, viser at nok produksjonsteknisk finesse kan gi tyngde til ethvert ord.

 lever referansene til New York-klubbmiljøet som Madonna hadde sin kreative tilblivelse i dobbel forstand. På den ene siden ramser hun opp folk hun har festet med, enten det er den avdøde bestevennen Martin Burgoyne, elskeren Basquiat, Maripol eller Keith Haring. Samtidig rekonstruerer de miljøet i en slags lydlig kollasj av disco, hiphop, Blondie-poppunk og «Apache». «Bring Your Love» vekker assosiasjoner til «Express Yourself», «Into The Groove», og den mer slagkraftige Madonna fra slutten av 1980-tallet. «I Feel So Free» nikker mot Donna Summer og Giorgio Moroders «I Feel Love», med den hypnotiske, erotiske pulsen, lik «Future Lovers» fra den originale «Confessions …»-skiva. Samtidig er «Erotica» og «Bedtime Stories» med i ånden av «My Sins Are My Savior» og avtrykket fra William Orbit-samarbeidet fra «Ray of Light» (1998) (hvil i fred) tydelig gjennom mer melankolske «Fragile», «The Test» og «L.E.S. Girl».

Selvreferansene dominerer heldigvis ikke, men ligger som en mulig påskeeggjakt inni et velv av smarte popmelodier, enten det er i refrenget på «Bizzare» eller når ordene 

smeller over den syntetiske kassegitarlyden på «Read My Lips».

 med Madonna at hun har nytt tiårene på poptronen 

at hun er en dårlig vokalist, men som «Confessions 2» også viser, innebærer sånne antakelser et altfor sneversynt sangideal. Hør bare på hvordan Madonna kommanderer med den dype stemmen sin, selv når hun hvisker på «School»:

There’s only one thing I like more than sharing what I know with other people / And that’s learning / Please, someone, teach me something I don’t already know …

«Confessions II»

Vår kvinne

Aslaug Olette Klausen

Tittelen på britiske Jungles femte album, «Sunshine», er mildt sagt veiledende for lytteropplevelsen. Dette er solskinnspop, sannsynligvis ment for å lydlegge daffe sensommerdager.

Men når sommeren bikker over i høst, varmer ikke sola like mye som da den sto på sitt høyeste. På samme vis virker det ikke som om det faktisk brenner for Tom McFarland og Joshua Lloyd-Watson, som nå har fått med seg Lydia Kitto som fullverdig tredje medlem i Jungle.

Kitto var også svært delaktig på forrigeskiva «Vulcano» (2023), en funky discopop-plate med nok sprut til å gi den daværende duoen et stort større nedslagsfelt.

Fortsatt er det dansbart, for det meste – men også friksjonsløst på det viset man pleide kalle radiovennlig. Singlene har da også vært lista på norske radiostasjoner de siste par månedene.

 mer stemning enn substans. Rammefortellingen for de fleste av sangene berører kjærlighet som ikke lenger er gjengjeldt. Et velkjent tema for mang en kjær popsang, det, men Jungle tilfører ikke all verden til den delen av pophistorien.

Så kan man mistenke at det ikke er meningen man skal 

dem. I hvert fall er det ingen klangbunner utover det som synges i tekstlinjer som: 

Was supposed to feel like sunshine, loving with you

Move / We can stay together, ooh-ooh (Darling), 

The way you love me (Ooh-ooh-ooh) / Feel it in my bones (Ooh-ooh).

, «Romeo II» (med den amerikanske rapperen Bas på gjestevokal), bryter med mønsteret, men selv den er mest et gjenskinn av noe de har gjort bedre før.

«Sunshine» er for all del ikke et dårlig album. Det er velprodusert, arrangementene er bedagelige og behagelige. Den aktive bruken av 

 gjør det lett å henge med på notene. Kjenne på 

, så å si. Men særlig interessant blir det sjelden.

«Sunshine»

Gjenskinnspop

Torkjell Hovland

Det er noko rampete over flinkisar som berre gir blaffen og leikar seg: Virtuose musikarar som ikkje er plaga krav om å halde det «smakfullt». Slik er det med franske Domitille Degalle og James Denis Beck frå Texas. Dei møtte kvarandre på Berklee College of Music, som så mange viktige før dei i jazzhistoria. JD Beck er sjølvlært på trommene, mens Domi har studert både jazz og klassisk. Ho fortel om seks timar øving dagleg frå ho var liten. Musikknerde-energien er med andre ord enorm.

Dette er akkurat slike musikarar som slår an i some-algoritmane, der det ekstreme får mest spreiing – ekstremt fort, ekstremt teknisk, gjerne kombinert med humor. Videoane til Domi fekk fort kommentarfeltet fullt av flammar og sprengte hovud.

 til duoen gjennomført: Leikent hår, klede, sminke og fargerikt sceneshow. Men om det visuelle er heftig, så gongar musikken den kjensla med ti.

«Who Asked?» er maksimalistisk både harmonisk og rytmisk – men det sterke inntrykket er mjukt pakka inn. Prosjektet til duoen har noko naivistisk ved seg, og mykje i lydbiletet assosierer eg til spelmusikk. I tillegg har begge to nesten barnlege stemmer, som får ein heilt spesiell samklang når dei syng tostemt.

 er heile «Who Asked?»skrive i noteprogrammet Sibelius. Plotta inn på pc-en, rett og slett. Dette var mellom anna for å unngå at muskelminne på instrumenta skal stå i vegen for det kreative, har Domi uttalt i eit ferskt intervju. Ho fortalde vidare at dei ikkje forheld seg til musikkteori, men berre lyttar seg fram til harmoniane. Slik bryt dei liksom ut av reglane. Jo då – samtidig er det tydeleg at den teoretiske oversikta var på plass før dei kunne kaste vekk læreboka.

Ein skulle tru at musikken vart kjenslelaus med denne tilnærminga, men det er fascinerande kor melankolsk eg opplever låtane her. Musikk kan vere trist og så hektisk på ein gong, som på «Some Things Never Change», for eksempel. Det er ein balansekunst som berre musikarar med overskot får til – her til lands klarer Stian Carstensen og Ola Kvernberg også dette.

og Domi på Øya i 2023, var høgdepunktet å sjå kor veldig dei 

musikken. Dei sit alltid mot kvarandre, og er fullstendig låst inn i spelet saman. Og det er denne viljen som også tilfører den viktigaste energien til lytteopplevinga på «Who Asked?»

På plata har dei med klassiske musikarar – stryk og blås. Det er ekstra effektfullt når desse instrumenta komplementerer dei mjuke, samplebaserte synth-lydane til Domi. Likevel høyrer eg ikkje plata som særleg orkestral. Duoen har ikkje nytta potensialet som ligg i levande orkestermusikarar: Somme tider er det så flatt dynamisk at det liknar billige synthesizerar sine orkester-lydar.

 absolutte favoritt på plata. Den har eit hypnotiserande harmonisk forløp som vekslar mellom dur og moll, og heile vegen flyttar det rytmiske tyngdepunktet seg, så kjenslene mine blir kasta rundt. Dette er ikkje musikk der hitfaktor er viktig, men akkurat denne låta må vere den sterkaste kandidaten.

«Who Asked?»

Rampevirtuos

Marius Asp

Hvis du holder en pistol mot tinningen min og tvinger meg til å hoste opp ett eneste ord for å beskrive uttrykket til Nashville-bandet Lambchop, må det – muligens – bli «tålmodighet». Nashville-bandet er i praksis vokalisten og låtskriveren Kurt Wagner (66), pluss musikerne han til enhver tid har involvert i prosjektet de siste 40 årene (de sju første under navnet Posterchild).

Bandet har beveget seg over store stilistiske avstander gjennom karrieren, fra alt-country via luksuriøs soulpop til det siste tiårets mer elektroniske, eksperimentelle og autotune-dynkede uttrykk. Likevel er det Wagners dype stemme og tidvis absurde, men alltid stoiske grunnsyn på tilværelsen som blir stående som fellesnevneren i dette universet.

Det gjelder i aller høyeste grad også «Punching the Clown», Lambchops 17. studioalbum, der hovedpersonen nok en gang dytter grensene for hva prosjektet kan romme – denne gangen i retning gospel og folk.

 skal være en låt Wagner hørte på bilstereoen på vei for å fylle bensin – en sang bestående av én banjoakkord og noen få stemmer. Etter et mislykket forsøk på å finne ut hva han hadde hørt, snublet han over den gamle sangtradisjonen «lining out», som oppsto i Skottland på 1800-tallet og spredte seg til Appalachene i USA via nybyggerne, der menigheten gjentok enkle tekstlinjer sunget av en forsanger.

Det er denne tradisjonen Wagner og noen få utvalgte hjelpere – inkludert Justin Vernon (aka Bon Iver) på banjo – vekker til live på «Punching the Clown». Autotunen er byttet ut med to kor (ett fra Eau Claire i Wisconsin og ett fra London), og totalt nitten sangere bidrar til å løfte majoriteten av disse enkle og spartanske låtene til himmels.

 det gjennomnydelige tospannet «Weakened» og «The New World Wave», resignerte «Afterburner» og den underlig rørende avslutningen «No Chicago» – en slags musikalsk turnéliste der koret synger navnet på en rekke amerikanske og europeiske byer (inkludert Oslo!) så vakkert de kan, før Wagner beklagende avslutter 

At sjefen sjøl har beholdt reven bak øret – dette er tross alt mannen som har skrevet låter som «The Petrified Florist» og «Papa Was a Rolling Stone Journalist» – kommer neppe som noe sjokk.

Prisen for morsomste låttittel går i denne omgang til «Andrew Jackson Asshat», mens rapstemmen som brått flerrer den sakrale stemningen i «Just West of Nicollet» med utropet 

 fortjener en eller annen pris. Det samme gjør Wagner når han med patos parafraserer Cutty Ranks’ 

der oppe blant de reinspikka mesterverkene i Lambchop-katalogen i disse ører – ennå. Men høsten er fortsatt ung, og disse tolv låtene vil utvilsomt vokse videre fram til Wagner og multiinstrumentalisten Andrew Broder presenterer dem i duoformat i Oslo Konserthus i februar 2027.

Hovedpersonen dytter nok en gang grensene

«Punching the Clown»

Kurt blir varsom

Tom Skjeklesæther

Elizabeth Cook startet sitt første band da hun var ni. Foreldrene var begge musikere, ja, faren var visstnok bassist i fengselsbandet da han satt inne for hjemmebrent-transport!

Cook (54) kommer fra Wildwood i Florida, men har bodd over halve livet i Nashville. Der er hun en respektert artist med sterke forbindelseslinjer til byens omfattende alternative miljøer – de som holder til i East Nashville – men også til country-etablissementet, spesifikt «Grand Ole Opry». Cook har deltatt på det historiske radioshowet hele fire hundre ganger, faktisk uten å være et innvalgt Opry-medlem. Det skal være rekord.

, og karrieren i Nashville, er av såpass spesielt kaliber at det denne høsten kommer en spillefilm, «The Easy Kind», der hun har hovedrollen som seg selv, E.C. Med på rollelista er David Letterman i rollen som Dave! Det hører med til den historien at Letterman har vært en stor Cook-fan, i den grad at hun gjorde fire opptredener på talkshowet hans.

Underveis har hun samarbeidet med folk som Rodney Crowell, som produserte 2007-albumet «Balls», inneholdende sangen «Sometimes It Takes Balls to Be a Woman». Det er mulig at det ligger en pekepinn på hvem Elizabeth Cook er i den tittelen.

 har hun laget åtte album siden debuten i 2000, og denne gangen er det Shooter Jennings, Waylon Jennings sønn, som har produksjonsansvaret. Det er det ingen stor overraskelse at dette låter countryrocka tvers igjennom, inkludert en sprakende versjon av Rolling Stones’ «19th Nervous Breakdown».

Cook fortsetter å fokusere på kvinnehistorier. Plata byr på to sanger som har sitt fundament i faktisk historie, ultrafengende «Girls of Atomic City» og «Thiokol Tripwire», satt i henholdsvis 1943–45 og 1971.

handler om kvinnene som fikk anledning til å slippe til i arbeidslivet under det som ble kalt «The Manhattan Project», utviklingen av atombomba under andre verdenskrig. «Thiokol Tripwire» tar for seg tragedien som utspant seg på våpenfabrikken Thiokol Chemical Corporation i Woodbine i Georgia i 1971, da 29 arbeidere ble drept av en detonasjon. Fabrikken laget bomber som skulle utløses av snubletråder, til bruk under Vietnamkrigen. Arbeidet på fabrikken ble oppfattet som så farlig at arbeidsstokken i stor grad besto av afrikansk-amerikanske kvinner som ikke hadde noe annet arbeidsvalg.

Cook vet hva som er viktig og kan synge om det over både rock- og country-backing. På «The Easy Kind» holder hun dessuten stand i duett med en av countryhistoriens fineste stemmer, tilhørende Wynonna Judd.

«Great Television»

Kvinner i kamp

Det er få som uttrykkjer stilla så sterkt som Nils Petter Molvær gjer med trompeten. Vi kan gjerne plassere sulalendingen som ein av dei viktigaste norske jazzmusikarane dei siste førti åra: frå bandet Masqualero på åttitalet til «Khmer» som kom i 1998 og blei eit nøkkelverk i bølgja av elektronika- og klubbjazz kring tusenårsskiftet. Sidan den gong har Molvær finslipt uttrykket sitt gjennom utgjevingar med forskjellige konstellasjonar.

bygd opp av ni møte med ni musikarar, spelte inn på ni stader. Kvart spor får namn etter staden musikken vart til. Det kunne fort ha sprika for mykje i uttrykk, men lytteopplevinga er tvert i mot heilskapleg. Nærast som ein refleks slo eg av lyset i leilegheita første kvelden eg høyrde gjennom albumet. Dette er musikk ein kan sovne til, gå inn og ut av draumar. Det er stille, varmt, mørkt.

Kinesiske Chang Jing og strengeinstrumentet guzheng opnar plata med «Bangkok» og tonar som dirrar lenge etter anslaget. «Rome», med Martux_m, og «Düsseldorf», med Miki Yui, fører plata vidare inn i varsam ambient, før pianospelet til John Paul Jones – ja, han frå Led Zeppelin – leier inn i «London-Finsbury Park». Allereie no er ein av albumets styrkar tydeleg – det naturlege samspelet mellom elektronikken og det akustiske instrumentet.

 å høyre «Copenhagen» med Marilyn Mazur, den danske perkusjonisten som gjekk bort i fjor. Ho og Molvær hadde ei lang musikalsk historie saman, og plata er tileigna minnet hennar. Gjennom nær sju minutt veks eit landskap fram rundt trompeten, av små slag, rislingar og dei djupe klangane frå Mazur. Den verda dei lagar her vil eg helst bli verande i så lenge som råd.

Eit anna høgdepunkt er samspelet med poppioneren Imogen Heap i «London-Hackney». Ho har dei siste åra utvikla eit par hanskar som ho triggar ulike effektar med: Dette gjer at ho kan nærme seg elektronikken på ein meir organisk og naturleg måte enn å vri på nokre knappar. Den elektronisk omforma stemma hennar kler Molværs like omforma trompetlyd.

ved det vare uttrykket frå start til slutt. Stilla er ikkje konfronterande eller ubehageleg, men legg seg kring meg som ei varm og trygg hand. Er den for trygg? Den er i alle fall litt kjedeleg, skal eg innrømme; litt føreseieleg. Ofte kunne eg hatt lyst på meir friksjon eller dissonans – men då ville jo plata mista opplevinga av ro ho no gir.

Avslutninga «München» står sterkt som eit etterord. Her blir etterklangen stramma inn, og i møtet med cellisten Anja Lechner får musikken eit nakent, kammermusikalsk nærvær. Den duoen kunne gjerne ha fylt ei heil plate.

«Be Quiet»

Stille, stille

Eirik Blegeberg

Caspian Hollywell og Razor Ramon fortsetter sin utforsking av amerikansk sørstatsmystikk mens de blander piggtrådblues med countrypunk innspilt i en lurvete New Orleans-garasje. På forrige album, som kom for bare et halvt år siden, var de gode til å kombinere en nervøs, manisk energi med et laidback svamprock-groove. Det samme skjer her, men de har også tillagt en psykedelisk utforsking i tradisjonen etter Nirvana-favorittene Meat Puppets.

Twisted Teens åpner med et par hyperfengende rockere – «Hand Me a Cigarette» høres ut som en framtidig garasjerock-klassiker. Men det er midtempo-låtene og balladene som skiller dem fra røkla – som «Javelina», der 

, og avsluttende «Sun Go Down», en sirupstung og lengtende countryvise om livet på utsida av samfunnet. 

Nine lives has the cat, and the devil has hundreds

Ifølge ryktet er Twisted Teens allerede klare med et tredje album for 2026. De holder tempoet oppe som om de prøver å matche svamprockens originale enere: Creedence.

«Florida Water Blues»

Garasjeanlegg

Mye har skjedd siden Alejandra «Arca» Ghersi Rodríguez slapp den definerende pentalogien «Kick (1–5)» i 2020 og 2021, fem album med hyperteknologisk musikk og kunst. Prosjektet, som Arca blant annet inntok Øyafestivalen med i 2024, trakk også virkeligheten inn i sine polymorfe, transhumane rammer og vice versa. Artisten gjennomgikk nemlig avsluttende stadier av kjønnsbekreftende inngrep i samme periode, som ble speilet i musikken. Gjennom menneske-maskin-hybrider fremstilles individet som en skapende kraft som kontinuerlig griper inn i og forandrer sine materielle vilkår – helt ned til sin egen kropp.

Arca til fødelandet Venezuela for å gjøre en konsert og et Boiler Room-sett i Caracas. Rodríguez har bodd i New York, London og nå Barcelona i mer enn ti år uten å besøke hjemlandet – som del av den kreative hjerneflukten under Chavez- og Maduro-regimene, men også på grunn av ståa for de skeive i landet. Boiler Room-settet, konserten og «hjemkomsten» i 2024 var å regne som en triumf.

i Venezuela, noe som kanskje gjør det fristende å tolke Arcas nye album «XXXXX» inn i en særlig politisk kontekst. Men når hun mekanisk synger 

Esto es bello / Cae del cielo una lluvia de fuego / Ay, qué alivio/ Quema la tierra / Brillan tinieblas, 

Dette er vakkert / Et ildregn faller fra himmelen / Å, for en lettelse / Jorden brenner / Mørket skinner, 

så har det lite med verken USAs intervensjon i Venezuela, eller de katastrofale jordskjelvene som rammet Caracas i junimåned å gjøre. 

gjentar hun – rartklingende for norske ører – men denne ødeleggelsen eller nedbrytningenpå spansk er av en mer mytologisk karakter.

 musikalsk og tematisk i sporene til mixtapen «&&&&&» fra 2013 og ep-en «@@@@@» fra 2020, men fortsetter å befeste Arca som en tidløs, stedløs figur. Vi hører på den forestilte radiokanalen «Diva Experimental FM», med sømløse overganger mellom klubbteksturer, industrielt bråk, hule basstrommer og slepende trap.

Forvridde diktutdrag er sydd inn her og der, av for eksempel robotliknende 

Every cell inside of her beat to cosmic rhythm.

Rytmene og melodiene er så effektfullt bearbeidede at de blir til grøt. «Heart» og «Cinch» inneholder de mest melodisk komplekse partiene av plata, uten at de fester seg.

«Fxck», den beste låta, utspiller seg som et freudiansk mareritt av en 

over en uhorvelig energisk krysning av UK garage og dembow. Sporet er sterkt nok til å stå på egne bein utenfor den fiktive radiokanal-riggen, men kjennes samtidig ut som en forutsigbar del av katalogen: Den likner på tidligere låter som «KTK», «Bruja» eller «Señorita».

produksjonsteknisk overmenneske (hun har blant annet produsert Kanyes «Yeezus», FKA Twigs, Björk og Madonnas nyeste), er nok ute av stand til å lage noe direkte dårlig. Men samtidig som mye har skjedd i verden, har kanskje altfor lite skjedd med Arca reint musikalsk på fem år. I en musikk der så store deler av komposisjonselementet tilfaller selve lyddesignet – ikke rytme, melodi eller tekst – stikker øyeblikkene seg ut i måten den forrige lyden fremstår når den neste inntreffer.

Når metningspunktet kommer, er det lett å savne den mer melodisk umiddelbare delen av diskografien hennes, fra «Xen» (2014) til det selvtitulerte albumet fra 2017. Selv når det fenger, minner «XXXXX» mest om alle lyders fremste iboende egenskap: De er forbigående.

«XXXXX»

Erke-Arca

Chris Monsen

#000

Oddrun Lilja Jonsdottir har alltid hentet inspirasjon fra sin egen bakgrunn, med røtter fra Island og oppvekst i Norge. Men hennes brede musikalske interesse rommer også ulike afrikanske tradisjoner, blant mye annet. Ulike uttrykk har hun så flettet sammen på fleksibelt vis, ved bruk av jazzens rikholdige verktøykasse.

Da Lilja ble spurt om å lage tingingsverket for den 50. utgaven av Vossajazz i 2023, hentet hun blant annet fra det islandske skaldediktet «Lilja», og trakk linjer fra middelalderdiktet til dagens urolige samtid. Verket fikk tittelen «I».

innspilte form har tittelen forandret seg til «Muna». Også det er et ord som har flere betydninger på ulike språk: Det betyr «å huske» på islandsk, og «mor» på det svenske minoritetsspråket älvdalsk. Og nettopp erindringer, opphav, fortid og framtidsutsikter – flere av livets store tema og store spørsmål, for å si det helt kort – synes å sveve rundt på «Muna».

Liljas musikk er like vidtfavnende som før. Dette reflekteres ikke minst av de medvirkende i bandet: Beate Lech, på vokal og synthesizer, bidrar med soul-artede tilsnitt. Anders Røine på vokal, langeleik, munnharpe og gitar, gir låtene en ekstra folkemusikalsk snert. Ellers hører vi Liljas flerårige ­samarbeidspartner Jo Skaansar på både kontra- og elbass, samt Bugge Wesseltoft på piano, B3-orgel og synth, og Helge Norbakken på perkusjon.

 «Stillhetsveldet», der Røine først synger varsomt over stillferdig akustisk gitar og klangfull, skimrende elgitar. Snart går elgitaren over i et hektende motiv som tar med seg bass og inspirerer til en trampende perkusjon, hvorpå lydbildet eser ut med munnharpe og gir rom for både pianosolo og en brusende avslutning.

«Groruddalen», en slags hat-elsk-erklæring til bydelen Lilja vokste opp i, fortelles i folkemusikalsk pols-form, med noe attåt. Hør Liljas gitarspill, som er farget av røff ørkenblues: Med rufsete vreng spiller hun over stampende rytmer, mens Røine synger 

Groruddalen / som jeg hater / som jeg elsker deg

 også noe av disse kryssende (folkemusikk-)­tradisjonene i seg, men i tillegg et mer mystisk tilsnitt. Dette ­svevende finnes også andre steder på plata, som på balladeaktige «Beloved One» og den gospelpregede «Nobody Knows».

Særlig sistnevnte låt har mindre egenart enn mye av det andre materialet på «Muna». Jeg synes også den bryter for mye med resten av albumet. Selv bredde er et gode man må bruke med omhu.

«Muna»

I tar’n

Korleis nærmar ein seg songar som publikum kjenner nesten for godt? Allereie i det eg les låttitlane på «Homage to Legends» byrjar låtane å spele inne i hovudet mitt – «Both Sides Now», «Feeling Good» og «The Moon is a Harsh Mistress». Det er ikkje utslitne songar, men songar med ei enorm livskraft.

Songaren Rohey Taalah vart mange kjende med gjennom soulbandet Rohey for snart ti år sidan, og har sidan då blant anna vore del av trioen Gurls og samarbeidd med Trondheimsolistene. På «Legends» har no teke songane som betyr mest for henne og tolka dei i samspel med saksofonist Martin Myhre Olsen.

 songane lurer eg på om det er låta i seg sjølv, eller om det er alle coverversjonane, som har gjort at låta har vokse seg større enn seg sjølv. Er det teksten, melodien, strukturen i «The Moon is a Harsh Mistress», eller er det Radka Toneff og Steve Dobrogosz si evig mystiske tolking som treff meg?

Formatet her krev at saksofonist Myhre Olsen må klangleggje songen med velvalde tonar og rytmiske markeringar. Han har eit enormt teknisk overskot, og brukar gjerne ein storm av tonar, eller berre to-tre enkle tonar som blir repetert. Men det vesle formatet inviterer også meg som lyttar til å fylle ut glipene. Minnet eg har av desse songane, i alle sine versjonar, blir med som eit orkester i hovudet.

 tid er her også plass til: Blant anna to låtar frå den britiske songaren Laura Mvula sitt debutalbum. I originalversjonane kjem både kor og orkester inn. Her illustrerer Myhre Olsen og Taalah styrken i formatet sitt når dei opnar andre dimensjonar ved songane.

Men kanskje fortel dette også noko om kva rikdom som ligg i desse songane. Når Rohey syng «The Moon Is a Harsh Mistress», finn ho andre kvalitetar, og lytteopplevinga mi riv seg laus frå Radka Toneff eller Glen Campbell sin versjon.

 augeblikket er «Portrait of Tracy», eit solostykke av bass

Jaco Pastorius. Det er vanskeleg å førestille seg «Portrait of Tracy» utan elbassen, men dette vart for meg platas overraskande høgdepunkt. Særleg Taalah sine presise tonesprang får stemma til å klinge som strengar med eit anslag.

Når duoen avsluttar plata med Aretha Franklins «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman», er eg god og mett. Det er heftig med så mykje legendarisk på ein gong. Duoen landar likevel støtt, hjelpt av dei frie improvisasjonane som kjem som tenkepausar mellom slaga. Men først og fremst fordi duoformatet gjer dei monumentale originalane mindre, men ikkje mindre storslåtte. På sitt beste skaper Taalah og Myhre Olsen ny storleik, i samspel med minnet mitt om songane.

«Homage to Legends»

Legendeleik

Seks år har gått siden Phoebe Bridgers ga ut «Punisher», et album som befestet posisjonen hennes blant de fremste av den moderne indiepopens muser. Siden har den Los Angeles-bosatte musikerens betydning bare blitt mer markant, ikke minst som del av Boygenius, trioen hun dannet med Julien Baker og Lucy Dacus. Boygenius var lenge hva britiske Guardian småfrekt karakteriserte dem som: en supergruppe for Pitchfork-nerder. Debutalbumet «The Record» (2023) etablerte dem som et ekte fenomen. Samtidig har det aldri vært noen tvil om hvem som har bredest appell og kanskje også er mest super av de tre.

Bridgers (som også har duoprosjektet Better Oblivion Community Center sammen med Conor Oberst bak seg) har siden solodebuten «Stranger in the Alps» (2017) en anselig andel gjesteopptredener og samarbeid på CV-en. Blant de fremste kan Paul McCartney, Lorde, The National og Taylor Swift nevnes. Det er ikke uten grunn hun har blitt utropt til sin generasjons stemme.

Men minst like viktig er den rollen hun har hatt for å definere den gode alternativ-pop-smaken for en ny generasjon musikere. Enkelte av dem har også blitt signert til hennes eget plateselskap, Saddest Factory Records.

 vært lett å forledes til å tro at tekstene er det mest interessante med Bridgers’ låter – de er jo så finurlige. Melodiene har ofte virket unnselige, med utspring i americana og folk-pop. Men til forveksling fra forrigeskiva, og til dels Boygenius-materialet, er det på «Lost Weekend» flust med detaljer å forlyste seg i. Albumet gjør også vesentlig mer bruk av elektroniske virkemidler enn hun har hatt for vane, inkludert vocoder.

Andresporet «Lost Boys», som var den eneste singelen sluppet i forkant, er det mest utpregede eksempelet i så måte. Med elektronisk fordreid stemme synger Phoebe Bridgers 

This machine is killing me / I pretended it was make believe

, og får det til å høres ut som en krasjlanding i møte med moderne maskulinitet.

, de fortapte guttene, er en henvisning til gjengen i fortellingene om Peter Pan, gutten som ikke ville vokse opp. I Phoebes versjon av fortellingen handler det om å velge sine helter, eller begjærsobjekt, med omhu. Guttenes manglende modning er alles tap.

 handler ikke bare om å miste, det handler også om å finne noe nytt. I bakgrunnen for fortellingen ligger Bridgers’ eget liv: faren hennes som døde for et par år tilbake, forlovelsen og bruddet med skuespiller Paul Mescal rundt samme tid, og det nåværende forholdet til komiker og filmskaper Bo Burnham.

Sistnevnte er kreditert som låtskriver på flere av låtene, i tillegg til å kore på «Bobby», en liten perle som sannsynligvis handler om kjæresteparet selv. Øvrige samarbeidspartnere er gamle kjenninger som Tony Berg og Ethan Gruska. Nye for hennes del er superprodusent Jack Antonoff (Taylor Swift, Lana del Rey, Lorde osv.) og indierock-kollega Alex G. Produsentenes viktigste bidrag synes være å berede grunnen så Bridgers kan breie seg.

Resultatet er delikat storslagent, med flere ambient-detaljer og gotiske ornamenter enn vi har vært vant til fra Bridgers. Rommene er større og forstyrrelsene flere; det gjelder både selve låtarrangementene og alt som skjer mellom låtene.

I både ord og toner er dette sørgmodig, lystig, lekent og alvorlig

«Lost Weekend»

Tapt og funnet

Frida Fliflet

Gjennom karrieren har Ariana Grande stort sett opptrådt med to forskjellige frisyrer: En stram, skyhøy hestehale, og en like stram, litt lavere knute i nakken. Hestehalen er leken, sexy og sporty, knuten strengere og mer klassisk elegant – likevel signaliserer de begge at her er en som har 

. På coveret til «Petals», derimot, har Grande løsnet strikken. Håret ser ustylet ut, med en vind som rufser det til. De lukkede øynene, smilet, alt her skal vise en som har sluppet taket; en som endelig slapper av.

Men albumet oppleves på mange måter som det motsatte. Grande slapper ikke av, hun syder av sinne. Samtidig holder hun tilbake utbruddene: Hun gir kalde, kontrollerte stikk, mot pressen, mot parasosiale fans, mot håpløse ekser og en blodtørstig offentlighet som hun føler seg helt tappet av.

All that shit talk keeps me well-fed / Through thick and thin, you’re so locked in

. Linjene er et åpenbart spark til all bekymring og spekulasjoner rundt den radmagre kroppen hennes både i ­tradisjonelle og sosiale medier. Og når hun iskaldt slår fast 

, er det krystallklart at dette ikke handler om sex.

Berømmelse, sjølvbilde, giftige ekser og ny kjærlighet er tekstlige stier Grande har gått på før. Likevel kjennes ikke låtene repetitive – men de kjennes heller ikke akutte. Hennes famøse vokalkraft og -spenn (på fire oktaver) har hun pakket vekk. I stedet legger hun stemmen i et nesten hviskende, skimrende lyst leie.

Produksjonen og lydene hun og samarbeidspartner Ilya Salmanzadeh har kokt opp, er lavmælte og eksperimentelle til Grande å være – det knitrer og knaser lik aluminiumsfolie, lik tørkede blomster som knuses i håndflaten.

 av stramme synthstrenger (og akkorder til forveksling like hiten «7 Rings»). Grande serverer kjapt platens hovedpoeng og det som likner en popartistisk statement: 

All of my favorite stories / End in some kind of tragedy / But I don’t need someone to save me / Cause this music and I will never die.

En slik småheroisk holdning ville vært lett å nikke anerkjennende til. Men gitt at Grandes situasjon er som den er – hun er etter alt å dømme dypt anorektisk, uten å få den hjelpen som trengs, mens hun hardnakket hevder at hun «aldri har vært så sunn som nå» – får slike tekstlinjer en svært vond bismak. Ja, hele albumet får et nytt, makabert meningslag: Albumets hovedbilde, 

 en blomst som insisterer på livet, får en ubehagelig ironi når det formidles av et menneske som virker å visne vekk foran øynene våre. At platens mellomspill heter «Warning Signs» (siste linje: 

 for sår desperasjon på «Petals», som tyter gjennom sprekkene hos en som hardnakket prøver å beholde kontrollen og 

framstå chill og cool. At denne coolheten gjør låtene mindre akutte, mer kjedelige og sånn sett svakere enn de kunne vært, er én ting. Men hvilken rolle spiller egentlig det hvis mennesket bak er alvorlig sjuk – av en sjukdom som handler om nettopp kontroll?

Flere tekstlinjer får en svært vond bismak

«Petals»

Blomstrer, visner

Det gror ikke mose på en rullende Jack White, for å parafrasere en av rockens fremste grunnsetninger – ref. Muddy Waters’ «Rollin’ Stone». Selv om han passerte femtiårsmerket i fjor sommer, er Detroit-fødte White fortsatt en tapt sak for mose med onde hensikter. Snarere har han etablert seg som USAs mest kreative rocker og kulturentreprenør i det nye årtusenet.

 er Jack Whites sjuende soloalbum, og oppfølger til garasjerocka «No Name» fra 2024. Dominic Davis på bass og Patrick Keeler på trommer er med videre, utvidet med organisten Bobby Emmett. Kvartetten rocker enda hardere enn sist, på en utpreget gitarplate der White gjennomgående lar gitaren flerre og gneldre. Hans idiosynkratiske spillestil lar det aldri være tvil om hvem du har med å gjøre; White har til og med utviklet egne effektpedaler (for salg!) som hjelper ham med å trylle.

Albumets avslutning, den formidable «Neighbors Blues», skal ha oppstått mitt i settet under en konsert i kjølvannet av «No Name». Siden har den blitt rendyrket i Third Man-studioet i Nashville. Nå er den en ren innertier, som tekstmessig handler om trøbbel med naboer av den typen som sier: «Ja, men ikke i 

nabolag» – en frase som ofte er forbundet med rasisme. Eller i Whites tilfelle: Naboer som stikker nesa si i en kjendis-originals gjøren og laden.

modus operandi har helt siden gjennombruddet rundt 2000 vært å gripe fatt i historien – blueshistorien, countryhistorien – og å filleriste den med grep som definitivt har eget kontemporært stempel. Dermed griper man seg i å tenke «Var det Led Zeppelin?», «Black Sabbath?», «Deep Purple?» eller «Free? Bad Company?», før sanger som «G.O.D. and the Broken Ribs», «Derecho Demonico», «Nobody Knows», «All Alone Again» og «Dollar Bill» rett etterpå lades med Whites særpreg, hans innimellom skingrende tenor og forkjærlighet for abrupte arrangementer.

I en populærmusikkverden dominert av über-produsert 

, er Jack White ute på en odyssé der han selv bidrar med sirene-sangen og aldri styrer unna farlig farvann. Oraklene som maser om rockens snarlige bortgang må ha glemt han her.

«Frozen Charlotte»

Inn i sin tid

Ida Madsen Hestman

Den walisiske brødreduoen Tom og Ed Russel – hvis artistnavn er oppkalt etter forstaden til hjembyen deres, Overmonnow – er tilbake med sitt andre album etter den kritikerroste albumdebuten «Good Lies». De har på kort tid gått fra å være undergrunnsfavoritter, til å headline Londons «Ally Pally» (Alexandra Palace) og spille på Europas største festivaler, så som Glastonbury og Roskilde.

 erklærer de to at dette er det mest ambisiøse prosjektet deres så langt: lyden av rein hengivenhet til eget lydbilde. Det betyr i sin tur å omfavne det ufullkomne, fra tilfeldige maskinfeil til andre eventyrlystne tilnærminger, med andre ord «Pure Devotion».

Albumet har spor av britisk big beat og fransk house. Nikk til Daft Punk og The Chemical Brothers melder seg allerede på førstesporet «Lockup», som lyder som om man skulle kjørt en elgitar gjennom et miksebord og fordreid den ytterligere. Den samplede barnelatteren som ligger under på «Laxbrook», konnoterer franske Mr. Oizos «Flat Beat».

Et cinematisk, pulserende lydbilde, prydet med analoge Prophet-synther, danner inngangen på «Knight in Shining Prada», før den ettertenksomme stemmen til kunstner John Joseph Holt trer inn. Låtsamarbeidet startet som en talemelding fra Holt, der han minnes sin egen avdøde bror og hyller brødrekjærlighet i sin alminnelighet, spilt inn mens han luftet bikkja si.

 i kjent stil, lydlig mosaikk av obskure lydunnfangelsesmetoder, til mer eller mindre kjente samples av musikk med helt annerledes utgangspunkter – fra R&B-artisten Jaz Karis («Barum» og «Mialon»), til postpunkbandet Fast Reliefs «What a Waste» («Lockup»)og Ruthvens «Hypotalamus» («Gem Lingo (Ovr Now)»).

I Overmonos hender blir vokalsamplene frisert til det ugjenkjennelige. Norske Smerz har fått beholde sin originale vokal, når duoen igjen får med en vokalsample på «After the Rain» (Overmono samplet Smerz’ «No Harm» på forrige plate).

Kulest er kanskje samarbeidene med popmusikeren Kindora, som Overmono også samarbeidet med i 2022 etter å ha oppdaget henne på Bandcamp. «Even Angels Ghost» er en skikkelig dance-banger som både rommer mismot og optimisme – det reserverte og det storartede i samme håndvending – og vil riste løs samtlige dansegulv.

har friksjon og romlige variasjoner, spekket med driv og utallige impulser. Denne åpne, nysgjerrige tilnærmingen er uten tvil hovedårsaken til at Overmono kan regnes som Storbritannias største dance-duo.

Dette er det mest ambisiøse prosjektet deres så langt

Musikk

Even Cowgirls Get Sad

Confessions II

Sunshine

Who Asked?

Punching the Clown

Great Television

Be Quiet

Florida Water Blues

XXXXX

Muna

Homage to Legends

Lost Weekend

Petals

Frozen Charlotte

Pure Devotion

EP 1

Emotional Junglist

Bolts

Who’s Keeping Time?

Reality Awaits

I Can See

Foreign Tongues

Music, Fashion, Film

The Odyssey: Original Motion Picture Soundtrack