Chris Monsen

#fff

I en tid der korttidsfokus og øyeblikkelig tilfredsstillelse dominerer, og algoritmer prøver å styre oss mot mer av det samme, er det befriende med musikk som motsetter seg. De langvarige dronene til Natural Information Society, de nær timelange, intense øktene til kvartetten [Ahmed] og de trollbindende veteranene i den australske trioen The Necks er gode eksempler på dette. De har alle laget musikk med få fakter, og som utfolder seg sakte over lange strekk.

Den australsk-svenske trioen til gitarist Oren Ambarchi, bassist Johan Berthling og trommeslager Andreas Werliin – som kan kalles Ghosted etter tre innspilte album med samme tittel – synes å passe inn i dette selskapet.

 mellom dem er at jazz bare er én av flere kilder til arbeidet. Berthling og Werliin har for eksempel både sammen og hver for seg utøvd jazz der både fri-, avant- og rock- kan være forstavelser.

Ghosted skiller seg likevel ut fra det meste av hva de to har gjort tidligere. Sammen med Ambarchi, som har bakgrunn både i jazz, støy, ambient og elektronisk musikk, har det nye albumet et særlig fokus på små detaljer.

Samtidig utvises en tilbakeholdenhet i hvordan de forholder seg til detaljene. De kunne kanskje ha utviklet og brodert videre på de musikalske motivene. I stedet dyrker trioen mindre bruddstykker, og gjentar dem over tid med minimalt av tilliggelser. Det er som for å insistere på disse små stykkene er gode nok i seg selv.

 preget av gjentakende mønstre og grooves, ofte av det stillferdige slaget, som på gyngende «Panj» – andre ganger, som på hektende «Chahar», er de mer drivende, nesten motoriske. Heller enn å legge håndfaste melodier og motiv over dette, glir Ambarachis lange toner over bassen og trommene. Arpeggioer drysses også over, og gir en skimrende effekt, nesten som lysglimt gjennom bladverk, eller solas gjenskinn i vannkrusninger.

På nydelige «Do» spiller Berthling en mer vandrende basslinje mens Werliins nennsomme trommespill hinter om swing. Heller ikke her tillater de seg noen større fakter eller gester. Sammen med de repeterende elementene som preger mange av de andre stykkene, gir det albumet et meditativt preg, men uten et forløsende element. Det er musikk man kan lene seg tilbake og bare bade i.

«Ghosted III»

Stykkevis

Tom Skjeklesæther

Robert Anthony Plant har holdt det gående som artist og musiker i seksti år. For noen få uker siden fylte han 77, og tidligere i år ble tilblivelsen av bandet han frontet som en «rock god» mellom 1968 og 1980 dokumentert i filmen «Becoming Led Zeppelin».

I forbindelse med denne utgivelsen, den tolvte i rekka av studio soloplater som startet med «Pictures at Eleven» i 1982, krever Plant å bli trodd på at han holder på med det han gjør fordi han har stor glede av det – og fordi ensemblet rett og slett har det gøy. Alle som har vært i nærheten av Robert Plant utenfor den direkte utøvelsen av vokalist-jobben hans, vet at han har velutviklet sans for humor og forvalter betydelig selvironi. Det er ingen usannsynlig påstand at alt dette er nøkkelen til at han eldes med stilfull verdighet, med grace.

 som utgjør «Saving Grace» ble påbegynt under pandemien, da bandet møttes i en hage i Wales og sang og spilte med reglementert avstand og tok steget fram til mikrofonen med desinfiserings-sprayen i hånda. På avsluttende «Gospel Plough» hører vi til og med fuglene i trærne ta del i musiseringen.

Det hører med til historien om denne plata at fotografiet av bisonen på albumcoveret er tatt av Plant selv under en av hans mange bilturer i USA, denne påtruffet i Great Salt Lake i Utah. For Plant er det store dyret som en gang var utrydningstruet i Amerika et essensielt overlevelsessymbol. Bisonen – som på slutten av 1800-tallet ble nedslaktet av hæren, nybyggere og underholdningsjegere for å sulte ut urbefolkningen – ble reddet av noen av de tidligste naturvernerne, og pryder nå logoen til dette Saving Grace-bandet.

 gjennom karrieren sunget med prominente, sterke sangerinner, fra Fairport Conventions Sandy Denny på Zeppelins «Battle of Evermore», til opptredener med ekskjæreste Patty Griffin og de senere årenes to album med Alison Krauss. Denne gang er det Suzi Dian som fyller rollen, med en harmonisk følsomhet og egenart som rettferdiggjør co-artiststatusen.

Plant har alltid vært en dyptgravende sang-arkeolog og kjenner av unikt samtidsmateriale. Det starter her med Memphis Minnies «Chevrolet» fra 1930 og ender med standarden «Gospel Plough». Der imellom teller vi sanger av gospelblueskjempe Blind Willie Johnson og kontemporære Martha Scanlan og Sarah Siskind, pluss sekstitallsbandet Moby Grape fra San Francisco og langt nyere indieartister som Low Anthem og Low. Resultatet er kort beskrevet «folkrock according to Plant». På samme tid historisk og flunkende, speilblank ny.

, som også spiller trekkspill, slipper til som duettpartner på Low Anthems «Ticket Taker» og på Scanlans uptempo «Higher Rock» synger hun 

. På «Too Far from You» kommer Plant først inn på slutten. Det er bare å slå fast at Plants teft for kvinnestemmer holder stikk.

Aller best er likevel versjonen av Lows «Everybody’s Song». Den har en dirrende tyngde som plasserer sangen i et perfekt krysningspunkt mellom Plant-Krauss-platenes mest sakrale stunder og Zeppelins mektige folkrock.

Det er bare å slå fast at Plants teft for kvinnestemmer holder stikk

«Saving Grace»

Gammelt, nytt

Ida Messel

Flanellsskjorter kommer og går, og det er ikke alle musikalske sjangertrekk som har overlevd fra grungen heller. Dersom det er noe som har klart seg godt, derimot, er det imidlertid denne typen surklete, introverte gitarklimpringen som blant andre Joanne Robertson har vært eksponent for siden debuten «The Lighter» fra 2008.

Robertson har ingenting med grunge å gjøre, er fra Manchester og har stort sett drevet med andre kunstformer: lyrikk og malerier, rundt omkring i England og Skottland. Gjennombruddet kom med det omfattende samarbeidet hun har hatt med den langt mer kjente kunstpop-personaen Dean Blunt, blant andre albumene «Wahalla» (2017) og fjorårets «Backstage Raver». Men med flere av albumene hun har gitt ut, og særlig det nyeste «Blurr» holder hun også grunge-ballade-flammen litt i live. Det er åndelig, depressivt, med et underliggende rocketilsnitt som aldri trenger ordentlig gjennom overflaten. Det er folk, men ikke folkelig.

på grensen til det forståelige, er uskarpe, fragmentert. De er skrevet mellom slagene av å ferdigstille en haug med malerier og oppdra et barn, skriver hun selv om ­utgivelsen. Men det er vanskelig å anslå det eksakte avtrykket de prosessene har hatt på låtskrivingen. ­Syngingen til Robertson høres mest som en fjern uling, som presser på og avtar bak det melankolske gitarspillet. Folk på internettet prøver forgjeves å finne ut av hva hun synger, men de fleste transkriberte tekstene som finnes er markert med presserende spørsmålstegn. 

They hang on the branches / Few echoes (?) Throughout the night, you were somewhere [?] light [?] walk out of here again / The glass makes for shapes like a [?] Through your [?].

Som om man kikker inn gjennom brevsprekken, lusker i buskene under et åpent vindu og spionerer: Der inne sitter hun, ­omringet av tente telys for eksempel, og synger egentlig av full hals. Det tilslørete og susete og fjerne med musikken handler om at lytteren plasseres langt unna, ikke at hun selv fomler med ordene. En kjerne i Robertsons stemme er helt utvetydig og nærværende.

Mellomrommene mellom tonene, pausene, den omgivende summingen, gir stort sett like mye mening som lydene som er der. Og da, mens sangene snegler seg langsomt forbi, mangler nesten all tenkelig instrumentering utover en ofte litt surstemt gitar, nettopp da blir det magisk når en forsiktig cello melder seg inn.

 «Gown» og «Doubt» har hun med seg cellisten Oliver Coates, kjent for å ha jobbet med blant andre Massive Attack, Radiohead og Sigur Rós. På disse sangene utfolder ideene seg, akkurat som om de utgjør en åpning i albumet. Endelig får den svale nynningen en aksentuering, blir del av en akkord, utvides.

Det høres ut som om Robertson egentlig jammer seg fram til alle låtene underveis, at hun liksom blander egen lytting inn i prosessen for å kunne ­justere mens hun synger, som om hun synger i dusjen. Det at jammen får vokse inn i disse tre langt bedre fordøyde låtkonseptene underveis, er et overraskende engasjerende grep.

Joanne Robertsons niende album er en skikkelig knirkete sak, men en ordentlig vakker en.

«Blurr»

Hva sa du?

Frida Fliflet

#000

Hva er lyden av skandinavisk sommer? Måkehyl og bølgeskvulp? Lyng som knaser under fjellskoene? Pissregn? Motorsykler? Antakelig ville en nordmann, svenske og en danske svart ganske forskjellig. Men de færreste ville nok tenkt at det er 

 – skandinavisk sommer – svenske Zara Larsson prøver å fange på sitt nye album. Som Sony sier: «hele albumet skal følges [sic?] ut som en sommernatt i Sverige der solen aldri går ned».

La oss ta den visuelle innpakningen først. Bildene, videoene, reklamesnuttene og pressematerialet viser tropiske fossefall, turkist hav, og det jeg som uvitende skandinav vil kalle for Hawaii-blomster.

Tjuesjuårige Zara ruller og plasker rundt, så vidt dekket i små, nostalgiske Y2K-plagg, med glitrefonter, discman, delfiner, dinglebånd rundt ankelen og solbrun karamellhud. Men alle skandinaviske jenter vet at dette er ikke sånn skandinavisk sommer er: Nei, det er sånn man ser ut når man har reist 

 fra Skandinavia, og ankommet det forjettede land kalt Syden.

med alt dette? Vel – i tillegg til å være et godt eksempel på vår kulturs a) nostalgimani og b) oppheng i det jentete, er mismatchen i estetikken også en god speiling av musikken. Pressemeldingen roper 

 Men utenom melodiøsiteten, et stakkars schlager-inspirert trekkspill og en eksepsjonelt klein sistelåt kalt «Puss puss», sliter jeg med å høre noe som helst svensk, skandinavisk eller egentlig bare egenartet ved denne platen. Det hele synes skreddersydd for amerikanske øyne og ører, for hva som er 

Så: Hvordan høres dette ut? Det korte svaret er: glatt, catchy på en kjedelig måte – og forbløffende dårlig tekstlig.

Tittellåten åpner ballet, og når den er ferdig, er også albumets beste del unnagjort. «Midnight Sun» kunne faktisk vært en reell kandidat til årets manglende sommerlåt (og med singelslippdato 13. juni var den garantert planlagt og timet til å bli det). Drum & bass-drivet er deilig, melodilinjene etser seg inn i hjernen, og jeg kjøper med glede refrengets klimaks, der vokalisten Larsson får flekse muskler: 

 – men godt for allmennheten – er den tekstlige listen for pophits blitt hevet de siste årene. Skarpe tunger og kvasse penner fra folk som Charli XCX, Sabrina Carpenter og Chappell Roan har skapt nye krav: Popteksten skal ha snert, den skal ha lag, og er den ikke smart, skal den være så dum at vi skjønner det er med vilje.

Larsson har hørt på Charlis siste album, for å si det sånn. Ikke minst har hun hørt på David Guetta og Swedish House Mafia. Og på Beyoncés «Renaissance», men det holder ei. De beste delene her er når hun skrur opp bassen og drivet, så det kan 

seg noe hardt og klubbete. Dessverre varer det sjelden mer enn ti sekunder. Det er frustrerende: Låter som «Girl’s Girl» og «Blue Moon» har kimen til virkelig gode 

i seg, hadde de vært laget av folk som tør å ta musikalske sjanser – og som kan skrive.

For flosklene flyter. Av og til lurer jeg på om ChatGPT er brukt som assistanse. Hva var skandinavisk sommer, sa du? 

Grass between my toes, tan lines, skinny dipping … so connected with it all, feel protected by the moon and the stars

. Men det er jo ikke stjerner og måne når det er midnattssol! På tide å ta seg en tur hjem til Sweden, si. Puss puss.

«Midnight Sun»

La solen gå ned!

Marius Asp

En aldri så liten innrømmelse først: Jeg er en av disse raringene som mer enn gjerne tilbringer en langhelg i Berlin eller Barcelona utelukkende for å overvære en konsert med Chicago-gruppa Wilco. Så mye har dette bandet betydd for meg gjennom 30 år – med favorittalbum som powerpop-pastillen «Summerteeth» (1999), det fragmenterte 9/11-mesterverket «Yankee Hotel Foxtrot» (2001) og papparock-perlen «Sky Blue Sky» (2007) på veien – at dét egentlig bare skulle mangle.

Likevel: Wilco har ikke akkurat gitt ved dørene på sine siste utgivelser. Bandets uttrykk har tilsynelatende låst seg fast i et krispt og lavmælt lydbilde – kall det gjerne 

– der tidligere tiders essensielle eksesser og hjerteskjærende detaljer er skåret vekk med streng presisjon.

implosjonen lar seg også spore i stemmen til grunnlegger og frontmann Jeff Tweedy. Nå fremfører han i stor grad de bittersøte låtene sine med resignert mumlevokal. Legg til at 58-åringens kvalitetskontroll ikke alltid opererer på et svimlende høyt nivå, og du har et orkester hvis siste virkelig helstøpte fullengder var «The Whole Love» (2011).

Tweedy har imidlertid også holdt det gående som soloartist siden 2017. Noen av hans beste låter det siste tiåret er gitt ut under eget navn. Varsellampene begynte like fordømt å blinke da det ble klart at «Twilight Override», hans femte skive på egen hånd, ville bli et trippelalbum. Skiva, bestående av 30 låter fordelt over tre lp-er, er etter sigende inspirert av en familie-roadtrip med «Sandinista!» av The Clash på bilstereoen. Det tematiske bakteppet er naturlig nok den bekmørke politiske situasjonen i hjemlandet, men som hovedpersonen har uttalt i forkant av utgivelsen: 

 ikke bare «Twilight Override» en god plate til å være 30 låter lang – den er strålende nettopp i kraft av sitt omfang. Alle elementene som gjør Tweedys låtskriving så dypt menneskelig – humor, raseri, absurdisme og håp – er til stede i rikelig monn. Alt dette er hørbart allerede fra det vagt truende og psykedeliske åpningssporet «One Tiny Flower», der en uheldig stakkar snubler i en blomst og dør.

Derfra og ut avløser godbitene hverandre. Høydepunktet «Feel Free» er det nærmeste platen kommer et manifest (

Get yourself born in the USA / Love with a love they can’t take away

Let it be or let it bleed / John or Paul, Mick or Keith

). På «Betrayed» pakkes en urovekkende tekst inn i en melodi som trygler om allsang, mens «Stray Cats in Spain», «Over My Head» (Everything Goes»), «Too Real» og «Blank Baby» kniver om å røske hardest i hjerterøttene.

 med hjelp fra sønnene Spencer og Sammy, en håndfull utvalgte venner fra Chicagos musikkscene og medprodusent Tom Schick. Dette fellesskapets livgivende kraft skildres vakkert på nevnte «Feel Free»: 

Make a record with your friends / Sing a song that never ends

. Selv om ingenting varer evig, blir «Twilight Override» stående som et lysende øyeblikk i Tweedy-katalogen i lang, lang tid.

Vil bli stående som et lysende øyeblikk

«Twilight Override»

Spiser mørket

Aslaug Olette Klausen

Kaller du plata di «I’m Nice Now», mer enn antyder det at du ikke alltid har vært så grei. Kanskje er det en undertone av trass, av at du fortsatt er litt vrang. Sikkert er det i hvert fall at de amerikanske punkerne i Upchucks første utgivelse på det velrenommerte britiske plateselskapet Domino ikke er noen snill utgivelse.

Vokalist KT er rasende, med god grunn. Hun er en svart kvinne i et USA som mildt sagt går i feil i retning for minoriteter. Men som hun har sagt i intervjuer; hun er lei av å skrike. I hvert fall på det heseblesende viset hun gjorde det på de to forutgående utgivelsene «Sense Yourself» (2022) og «Bite the Hand That Feeds» (2023). Nå kommer det målrettede sinnet ut i mer melodiøse ordelag, og treffer fetere og hardere.

 alene om vokal denne gangen. Trommis Chris Salado bidrar i duett på «Homenaje» og aleine på «Un Momento», som han har skrevet på sitt morsmål spansk. Men hans latinamerikanske røtter uttrykkes ikke bare i ord. Rytmisk trekker han også på oppvekstens cumbia, noe som gir punken enda mer snerr. Og noe mer håp.

For under aggresjonen ligger det en tro på at det er mulig å gjøre en forskjell. At det er noen, eller noe i musikken, som kan gi et pusterom, eller et håp om en bedre fremtid. Som Salado synger: 

 («gi meg et øyeblikk til å leve»). Det er ikke en bønn, men et krav. Etterpå, i «Forgotten Token», protesterer KT mot resignasjon, og mot sorgen over søsterens brå bortgang, i et refreng som lyder 

I need our new press to detect a desire for us.

også at de kan gå til kjernen av hva denne opprinnelige protestmusikken er. Det er lite av post-punkens posering på denne skiva, heller et rufserocka, revolusjonært sinnelag i gitarriffene. Åpningssporet «Tired» er andpustent, påfølgende «Plastic» maner til oppvigleri, mens «New Case» i all sin melodiske enkelhet er ladet med underspilt vrede.

Det roes ørlite ned i avsluttende «Slow Down» og blytunge «Nowhere». En avrunding som hinter til at det også er et godt alt-metalband inni Upchuck, som står klar til å tre fram den dagen verden har blitt et bedre sted. Inntil da står de fremst på barrikadene med punkeneven høyt hevet.

«I’m Nice Now»

Chuck up!

Eirik Blegeberg

Med Cardi Bs andre album blir det tydelig: Dama har mistet noe av grepet. Hvis ikke, ville hun aldri inkludert to singler som er henholdsvis fire og fem år gamle. Ved å ta med både «Up» og «Wap» på halen av allerede for lange «Am I the Drama?», var nemlig Cardi fra Bronx sikret førsteplass på Billboards albumliste før slipp – fordi strømmetall av gamle singler teller. Hun turte ikke å stole på sitt nye materiale.

Sist, da Cardi B ga ut debutklassikeren «Invasion of Privacy» (2018), hadde hun et vilt momentum. Det har avtatt siden, etter fødsler, en skilsmisse og litt for mye utenommusikalsk drama. Eller – kan det egentlig bli for mye drama i Cardis verden? Hun ble tross alt kjent på sosiale medier for den rappe kjeften sin før hun begynte å rappe. Verbal gjengjeldelse er hennes spesialitet – som hektende og harde «Pretty & Petty» rettet mot Boston-rapperen Bia, eller 

Diarrhea Bia, breath so stank you can smell her ‘fore you see her

 disselåtene et lite hakk ned, akkurat som den ofte vittige sexpraten er mer oppbrukt nå. For selv om de mest nådeløse kuttene også er de mest fornøyelige, kommer nyskapningen via livserfaring – som når Cardi åpner opp overfor eksmannen Offset i «Man of Your Word». Eller når hun i «Safe» erklærer at hun ikke trenger en riking, men trygghet.

Og mulig det var tryggheten som tok henne dit, men samplen av 4 Non Blondes’ «What’s Up?» hører ingen steder hjemme. Ikke bare er den blant nittitallets verste hits i utgangspunktet, den åpner også for en billig poprap som Cardi bør være altfor god for.

«Am I the Drama?»

Et tryggere liv

Arvid Skancke-Knutsen

Alle tre gangene Christian Roger Beharie fra Sandnes har vært nominert til Spellemann, har han vært påmeldt i klassen for R&B/soul. Årets «When the Silence Gets Too Loud» er et album som godt kan gå til topps i flere kategorier. Tidvis er det en av de fineste norske viseplatene på lenge, men den har minst like stor basis i moderne popmusikk, med innfallsrike detaljer i studioarbeid og arrangementer.

Som sist samarbeider Beharie med Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik. Begge er gode medkomponister, og bidrar i tillegg på tekstsiden. Selv er Beharie medprodusent på et par av låtene.

 til 31-åringen som virkelig løfter og bærer materialet – i timing, inderlighet og nærhet til lytteren. Til tider snakker vi Nick Drake-aktige kvaliteter med ekstra imponerende koringer, der Beharie bygger lag på lag av harmonisang.

Det nest mest bemerkelsesverdige er låtmaterialet i seg selv, kledd i en nærmest optimal drakt. Det hele høres naturlig og organisk ut – som et musikalsk maleri med fint utpenslede strøk. Hele veien krydres produksjonen med stor presisjon, om det er med akustiske gitarer, cello, piano eller Mellotron.

Og akkurat i det du kanskje tenker at dette kan bli litt 

pent, så smeller Beharie & co. av gårde med et nesten Beatles-aktig støy-crescendo i «Coyote Pt. II». Ellers må gitarspillet til Fredrik Svabø fremheves, som nærmer seg det elektrisk drømmende og psykedeliske på «You Can’t Escape the Morning Dew» – et av albumets høydepunkter. Bortimot briljante er også bidragene til trommeslager og perkusjonist Ola Øverby.

derimot vært mer gjennomarbeidede – det hadde løftet utgivelsen enda et hakk. 

Every day / You leave me numb / Let it rain / I’ll make you feel young

 går refrenget på «Every Day». Det burde man strengt tatt ikke trenge fire mennesker for å skrive. Ellers virker Beharie ærlig og ekte nok i sin hjertesorg, sine lengsler og sine ønsker om tilhørighet.

Det er ikke så mye soul denne gangen, selv om det finnes noen spor av den. Først og fremst er dette en hyllest til musikaliteten som forsterker troen på Beharie som en popartist med helt spesielle kvaliteter.

«When the Silence Gets Too Loud»

Stilleste gutt

Ida Madsen Hestman

Etter debut-ep-en «How I’d Like It to Fade» (2022) og det Spellemann-nominerte minialbumet «Oh Mary, Aren’t You Tired» (2023), har Ea Othilde for lengst etablert seg som et ungt Oslo-talent. Hun er fortsatt bare 21, men oppleves imponerende moden og erfaren på denne første fullengderen sin. Det gjelder like mye refleksjonene som det sofistikert nittitalls-uttrykket, fra artrock á la Radiohead, via The Cardigans og noe som minner om røsten til Nina Persson, til PJ Harvey og Elliott Smith.

De to sistnevnte er uttalte hovedinspirasjoner, men energien i disse sangene nikker også til Kim Deal og The Breeders – hør bare på bassen og gitarens ivrige lekenhet på «I’m Not a Writer» og «You’re on the Loose».

og spilt inn i løpet av ni måneder i fjor. Ea Othilde bedyrer at hun ikke skriver om et overordnet tema, «men når jeg ser tilbake på det nå, er det tydelig hva jeg gikk gjennom», betror hun i presseskrivet. Albumets ti spor ble alle til «i perioder med ubalanse, i etterkant av krangler, i korte pauser mellom forpliktelser. Et kjærlighetsforhold på vei ut, familiespenninger og plutselige skifter». Disse spenningene har festet seg i musikken.

«I’m Ready for Love» er reint ut himmelsk, der de kraftige trommene møter sårbarhet og dunkle bunner. Mens tittelsporet er skrevet som en tenkt konfrontasjon Ea Othilde aldri har tatt med andre enn seg selv – den er kaotisk og vilter, samtidig som strykermelodien bidrar med et vakkert mørke i kontrast til den lyse vokalen. Også «Look of Suprise» understreker et indre kaos, forvirring og fortvilelse: 

synger på må trekkes litt ekstra fram, for alt låter så uanstrengt og – i mangel av et bedre ord – ektefølt, også når hun framfører tekstlinjer som kunne blitt smått banale i andres munn. Men hun må faktisk ikke synge for at dette skal funke: Et vokalløst spor som «Postlude», for eksempel, tillater seg å brette ut et varmt og mektig lydbilde, uten å bli oversentimental. Balanse er nøkkelen her. Og selv om musikken speiler en indre uorden, utviser Ea Othilde stålkontroll.

Alt låter så uanstrengt og – i mangel av et bedre ord – ektefølt

«I Will Not Be Like That»

Ubalansert balanse

Endre Dalen

På sin nyeste plate går produsent-duoen DJ Maphorisa og Kabza De Small, også kjent som The Scorpion Kings, tilbake til fortida – for å se framover mot nye horisonter. De to er blant de viktigste drivkreftene bak amapiano, denne 

 formen for house med utspring i Sør-Afrika. Selv om amapiano gjerne har live-instrumenter som gitar og saksofon i miksen, går duoen på «Kings Will Rise» lenger inn i jazzens sfære enn det vi er vant med i sjangeren.

Albumets første låt, «Diphiri tsa Amapiano», avslører nemlig amapianoens dype forbindelser til den svingende sørafrikanske jazzen. (Røft oversatt betyr låttittelen «hemmeligheten bak amapiano»). Ellers går albumet i trofast house-takt. De karakteristiske logdrum-effektene er mer subtile enn på de mest bombastiske Tiktok-tilpassede amapiano-låtene som ellers bryter gjennom overflaten nå om dagen.

Vanligvis går platene til duoen fra Pretoria og Johannesburg over flere timer, men her serverer de et uvanlig konsentrert og inspirert plate. The Scorpion Kings henger med på notene fra fortida og nåtida, og spiller opp notene for framtida.

 selv med ruvende stemme. Ingen hørbar auto-tune her, men derimot solide doser gatesmart selvtilfredshet. I likhet med fjorårets låt «Kabza Chant», er teksten på «Diphiri tsa Amapiano» selvrefererende: Under psevdonymet Madumane synger Maphorisa om Kabza De Small – og seg selv.

Remiksen av Caiphus Semenyas boogie-klassiker «Matswala» fra 1985 fortsetter i lignende tilbakeskuende baner som åpningssporet. Semenya var en ruvende figur i popkulturen, venn av Harry Belafonte, mens Quincy Jones hyret ham inn til å arrangere swahili-chanten på begynnelsen av Michael Jacksons «Librerian Girl». Scorpion Kings' sterke remiks av «Matswala» tar bort steel-gitaren, beholder marimbaen og tilfører en dypere bassgang.

Påfølgende «iLanga», «Bafo» og «Dakwa Njalo» er flere, mer melodiske amapiano-perler. De inkluderer også følelsen av 80-talls jazz-gitar-

og andre finurlige detaljer i produksjonen.

 kommer imidlertid til slutt. I amapiano står samarbeid høyt, og produsenten Dlala Thukzin fra Durban er for eksempel med på «Lalelani». Her er bruddet med amapianoens rytmetradisjonen åpenbar. Thukzin er nemlig én av fanebærerne for 3-step – en annen krysspollinering av de mange house-hybridene fra Sør-Afrika.

Den avsluttende remiksen av «Biri Marung», med Focalistic, Scotts Maphuma og nigerianske Davido på vokal, er imidlertid en pan-afrikansk klubb-

som illustrerer en mer hedonistisk side av amapiano. Den stadig voksende amapiano-kulten fester fra Johannesburg til Dar-es-Salaam via Lagos til South-London, med Hennessy-flaska høyt – og rumpa lavt.

"En uvanlig konsentrert og inspirert plate"

«Kings Will Rise»

Men er det …

Walisiske Cate Le Bon var godt i gang med å lage sjuendeskiva. Men hun fikk det liksom ikke helt til. Hennes egne sanger snakket ikke til henne. Det var for stor avstand mellom de kunstnerisk ambisiøse odene til kjærligheten og hennes eget liv.

Et langvarig forhold var over og hun ville skrive seg bort fra smerten, men kroppen var ikke med. Så hun vendte om, og skrev seg heller inn i tapserfaringen med det som nå har blitt «Michelangelo Dying». Tittelen er hentet fra andresporet «Love Unrehearsed», som også forklarer forhistorien, om det å miste og ikke engang finne trøst ved å flykte inn i kunsten.

så midtveis, på «Pieces of My Heart», synger: 

And I pledged my love to America / Then I ran so far,

 er det åpenbart ikke bare slutten på en tosomhet. For selv om det nokså konkret handler om å flytte fra Joshua Tree i California-ørkenen og hjem til Cardiff, er det også uttrykk for et brudd med den amerikanske tidsånden. I tillegg går hun i en slags dialog med David Bowie generelt og hans «I’m Afraid of Americans» spesielt.

Sammenlikningen med Bowie er ikke av nyere dato. Han har vært en uttalt inspirasjonskilde gjennom hele Le Bons karriere, og ikke minst på de to siste albumene: «Reward» (2019) og «Pompeii» (2022). Andre hun stadig har nærmet seg musikalsk, er Nico og Cocteau Twins – mens av samtidige artister er det nærliggende å nevne amerikanske Weyes Blood. De deler noe av den samme hangen til elegant ettertenksomhet.

skiller Le Bon fra de ovennevnte, er samarbeidet med saksofonist Euan Hinshelwood – et samarbeid virker som en sammenbindende, sensorisk kraft mellom albumene og i låtene. I tillegg bidrar et annen av hennes forbilder, John Cale, på albumet. På nest sistesporet «Ride» synger han med i refrenget: 

 – en vidunderlig liten tur av en sørgesang, gjennom et lydlandskap som tatt ut av Davis Lynch-filmen «Lost Highway».

I det hele tatt er det noe filmatisk over «Michelangelo Dying». Synthene maler levende bilder med brede penselstrøk, trommene holder et stødig i 80-tallsgroove i bakgrunnen, mens saksofonen og Le Bons vokal veksler på å være meningsbærende fortellerstemme.

 tilslørt enn hva Le Bon har hatt for vane. Som i mektig mismodige «Is It Worth It (Happy Birthday)», når hun gjentar 

I’m checking out / It’s me still crying through his eyes / I’m checking out.

, i «Body as a River», nærmest drukner i tørre rytmer.

Men hun tillater seg ikke å bryte sammen, som hun innstendig gjentar på avslutningen «I Know What’s Nice». Låta nikker muligens til Talking Heads-klassikeren «This Must Be the Place (Naive Melody)», og med det også minner om at, jo da, det finnes lindring i kunsten. Om du lar det.

«Michelangelo Dying»

Å tape med stil

Trioformatet har vist seg å være et ypperlig uttrykksmiddel for likeverdig musikalsk interaksjon. Gitt den sparsommelige instrumenteringen, gjør en konstellasjon på tre at hver enkelt utøver blir mer blottstilt, mer ute i det åpne. Men de blir også mer framtredende og hørbare, og får større mulighet til å sette sitt preg på helheten.

Gard Nilssen Acoustic Unity har gjennom sine tre studioalbum og halvannen liveutgivelse vært ypperlige eksponenter for slik triointeraksjon. Nilssen er en selvsagt motor i bandet, gjennom sitt eiendommelige, drivende trommespill – men saksofonist André Roligheten og bassist Petter Eldh har preget enheten ettertrykkelig. Både som særegne instrumentalister og som komponister.

 og Eldh har nå spilt sammen i flere år, både som trio så vel som i Nilssens Supersonic Orchestra. Ikke bare har de meislet ut et samspill unikt for de tre – nærmest som en personlighet i seg selv – de har nok også satt merker i de andre.

Slikt kan man høre på Acoustic Unitys fjerde studioalbum, «Great Intentions». Her er de i en utvidet kvintettversjon, med Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon og Signe Emmeluth på altsaksofon og fløyte. De to bidrar også som låtskrivere.

Ta åpningen «Swedish Delight», skrevet av Roligheten. Inspirasjonen for dens folketoneartede melodiske tema, som glir over en saktmodig, duvende takt, kan sikkert ha kommet fra flere hold. Men svenske folketoner er også noe bassist Eldh av og til har gjort med sitt Koma Saxo-prosjekt. Kan hende Roligheten har hentet noen ideer derfra.

 med hiphop-inspirerte rytmer synes også å ha smittet over på Nilssen og Roligheten i form av deres «Ostronology». Den robuste bass- og tromme-beaten, og de aksentuerende treblåsstøtene på hver side av et midtparti med sprintende bebop, kan tyde på det.

Eldhs egen «Bankebrett» kan – med sin litt kantete, rykkende rytme i åpningen, og med blåserekkas samspilte, lystige motiv – tidvis også minne om noe fra Koma Saxo. Samtidig bryter den ut i frilynt swing-driv, mer typisk for Acoustic Unity.

«Telemark Twist»starter med et melodisk tema som kan høres som en lystigere variant av albumåpneren. Men låta ledes snart ut i et fossende stryk, med den type rytmisk kok som bare kan komme fra Nilssens tromming, og den brummende kontrabassen til Eldh, her støttet av dype saksofonstøt. Drivet har en uimotståelig kraft. Det melodiske temaet får sveve over en stund, før det hele oppløses med et plutselig brudd og en stakkatoartet rytme. Bruddet gir en støkk, men spruter også inn ny energi, eksemplifisert gjennom livlige soli.

balansen mellom heftig trøkk og lettbeinte sprang – som jeg opplever som et av Acoustic Unitys kjennetegn – gjør seg også gjeldende på en låt som «John Wayne». Kjetil Møsters avsluttende «The Root», som bygges opp fra korte smekk og flakkende linjer inn i et kraftfullt driv, passer utmerket inn i Unity-uttrykket. Så også Emmeluths luftige ballade «Vinden stiger».

«Great Intentions»

Gode hensikter

Shoegaze-sjangeren, altså innadvendt støyrock med slørete lydbilder, har hatt en gjenoppvåkning de siste årene. Det har vært gjenforente band, som Slowdive, med fans som ikke engang var født under deres første storhetstid tidlig på nittitallet – og det har vært en mengde nykomlinger som litt for ofte sliter med å skille fortolkning og kopiering av sine forbilder.

At det skulle være countryhovedstaden Nashville som nå huser en av de mest interessante etterfølgerne til My Bloody Valentine (MBV) – shoegazens britiske sjangernestorer – var ikke gitt. Men så er det heller ikke MBV som den Boston-fødte duoen Total Wife oftest nevner som inspirasjonskilde. Derimot nevner duoen, bestående av Ash Richter og Luna Kupper, helt andre saker: den amerikanske eksperimentelle produsenten Oneohtrix Point Never, sanger-låtskriver Elliott Smith, beatpoeten Allen Ginsbergs «Hyl» – og latinamerikansk magisk realisme, særlig fra forfattere som Isabel Allende og Gabriel García Márquez.

 sjangerdefinerende «Loveless» kan likevel ikke være tilfeldige, til det er de skurrende gitarfrasene for like. Ikke minst i spor som «Peaches», «Second Spring» og «Still Asleep». Men det kan også være underbevisst; Total Wife har nemlig tatt sjangerens evne til å la lyden krysse grensene til drømmeland bokstavelig. Under produksjonen av «Come Back Down» skal de ha holdt på til de sovnet, og enda litt til, for å la lydbildene få videreutvikle seg igjennom slumringen.

Resultatet låter betydelig mer inntakende enn ekskluderende innadvendt. Framføringen gjøres med en eksperimentell iver og inderlighet det er lett å hekte seg på. Det er åpenbart at duoen mener noe, selv om akkurat hva de mener kan være vanskelig å tyde. Vokalen er, med et par unntak, disig og tilslørt. Den ligger over, under og på siden av støyende vegger av gitarer og samplinger av eget materiale.

 av plata er rytmene post-rocka, mens ellers ter Total Wife seg som om de holder rave. Det nest siste sporet «Ofersi3» er et eskalerende, elektrisk og hektisk høydepunkt.

Denne utagerende nesten-avslutningen kommer som en forløsning, etter sanger med en viss tilbakeholdenhet, intense støypartier, ladet ettertenksomhet, tilløp til drum & bass og melodiske, medrivende tankestrømmer. Det hele avsluttes med selvoppfyllende «Make It Last». For ja, dette er et album som kan vare.

En inderlighet det er lett å hekte seg på

«Come Back Down»

Over en lav sko

 If I need a real bitch / I look in the mirror

 så overbevisende og ubrydd som Sa_G. Her står janteloven i et hjørne og skammer seg. Kanskje denne musikken også er noe for Durek Verrett?

 med Gunhild Roel Jønnums rapalterego Sa_G, er denne blandingen av anti-jante og en slags ironisk performance med en overdrevent estetisk omfavnelse av konseptet «millennium». Stilen henter inspirasjon fra tusenårsskiftet, noe som innebærer glorete 3D-fonter med bling og lavkvalitets-videoer med corny effekter. I klesveien gjelder ekstremt lave bukselinninger med synlig g-streng stikkende opp, skjørt på størrelse med belter, korte magetopper eller korsett (eventuelt ingen topp overhodet).

Språket hennes har blitt, som det heter på godt norsk, 

av engelsk. Det skriker dermed som en kniv mot porselenstallerken når tittelen «Gunhild» får pryde omslaget på dette debutalbumet, utgitt to år etter Sa_Gs første lille gjennombrudd med «Voguesigg».

 Sa_Gs kompromissløse norsk/engelske-rapprosjekt, med smått komiske tekstlinjer som: 

Lukter penger / I awaken / Penger flyr som løv / Gotta get rakin'.

 Med Chrisander Rønneseth aka Pluto som produsent (Tyr, Isah, Dutty Dior), toucher Sa_G også innom soul og R&B. Men hun kunne med fordel oftere vist hvor god hun faktisk er til å synge, slik hun gjør på refrenget til «Breakfast in Bed».

Når det er sagt: Rappingen hennes er rå, og tidvis er albumet en vittig opplevelse – både når hun proklamerer at hun er en «Industry Plant» og når hun gråtende innrømmer at hun «Can’t Even Rap». For rappe kan hun, over flere spor som oser 

energi, ikke minst «Fresh New Set» og høydepunktet «What’s the Problem».

er mye, og hun kunne fått et tightere album av å ha drept noen darlings. Sa_G burde beholdt de kuttene som freser mest, og fjernet de mer følsomme låtene, som «Final Boss», den for monotone «10:10:10» og sistelåta «Mor» – som fungerer som en punktering etter 

«What’s the Problem». Hvorfor ikke bare gå ut med et realt smell – når man tross alt er Sa_G?

«Gunhild»

Det Gunhild sa

Bak artistnavnet Case Oats befinner duoen Casey Gomez Walker og Spencer Tweedy seg, med base i Chicago. Selvsagt begynner indie/alt-country/americana-radaren å pipe når navnet Tweedy ytres. Faren til trommeslager og produsent Spencer er nemlig Jeff Tweedy: en musiker med nesten førti år bak seg i banebrytende Uncle Tupelo og Wilco, og mannen bak sitatet «white men are very, very fragile».

det noen kristenfundamentalister, eventuelt diktator-lærlingen som beskytter dem, at Walker allerede i første låt på dette albumet bruker f-ordet: 

You were your mother’s pup / The safety of her guarding arms kept you from fucking up

. Du skal ellers ikke mange taktene ut i åpneren «Buick Door» før Case Oats viser sitt potensial til å bli neste generasjons americana-favoritter.

Lydbildet er rått tilhugget, produsert av Spencer. I tillegg kommer solide bidrag fra pedal steel-gitarist Max Subar og felespiller Scott Daniel, begge førsteklasses studiomusikere og assosierte medlemmer av det som ansees som Chicago-indierocks «Wrecking Crew».

har dessuten den der avgjørende særpregede stemmen, og sammen med Tweedy har hun den essensielle teften for gode melodier. Det innebærer at denne plata inneholder et knippe oppsiktsvekkende fengende sanger. Jeg vedder på at de færreste som hører «Buick Door», «Nora» eller «Bitter Root Lake» med sitt klebrige refreng, klarer å riste dem ut av hjernen med det første.

Case Oats siterer selv Gillian Welch, Doug Sahm og Neil Young som inspiratorer. Andre igjen trekker fram Waxahatchee, et annet prosjekt med Spencer Tweedy bak trommene.

 kreativ skriving på Columbia University, og har her skrevet tekster som på sjarmerende vimsete vis handler om utfordringene knyttet til det å være ung, på leting etter mening og kjærlighet. Spesielt på selvforklarende «Seventeen», med statementet: 

Aren’t you glad you didn’t kill yourself.

«Bitter Root Lake» skal være bygget på en sann historie om et tenåringspar som på åttitallet stjal et fly og krasjet det i en sjø i Montana (som gir låta sin tittel). Mens «Tennessee» er emblematisk for country-gynget som trommis Tweedy sikrer tvers igjennom denne plata.

«Last Missouri Exit»

Diskré sjarm

Torkjell Hovland

Elin Rosseland si stemme er ein institusjon i norsk jazz. På plata

Fair Play» frå 1989 var det hennar stemme som pusta liv i musikken, og låta «Forventning» herifrå dukkar stadig opp i samtalar eg har hatt med musikarar opp gjennom åra. Kanskje er det norske jazz-millennials ultimate kjærleiksballade?

Det er i alle fall umogleg å ikkje bli berørt når du høyrer Elin Rosseland synge, er min påstand. Ho syng både stille, nært og kraftfullt på same tid – ein kvalitet vi framleis høyrer i stemma hennar, også no når Rosseland er 66.

Hanna Paulsberg er av ein annan generasjon, og kan på si side allereie seiast å vere ei av dei sentrale musikarane frå 2010-talet i norsk jazz. Første plata med Hanna Paulsberg Concept kom i 2012, og «Himmel over hav» er den femte.

er med andre ord forventningane høge frå oss lyttarar. Jazzhandverket her er uomtvisteleg, men musikken er så mykje større enn «berre» handverk.

 i «Som en fortelling», og dei smektande akkordane, trommevispinga og Paulsbergs luftige saksofontone plasserer oss tydeleg i 

. Somme av spora er spelt inn live, og gir ein nerve i musikken – det er noko som står på spel.

«Himmel over hav» er måla med djupe fargar. Med det velbalanserte lydbiletet, dei velplasserte klangane frå musikarane, sit eg med noko av den same gode kjensla som eg har når eg løftar det dyraste kvalitetsverktøyet på jernvarehandelen – det er tungt gods, kvalitet i ledda, solid patent, pakka inn i mørkeblå fløyel.

 syng Rosseland, og brukar bokstavane som lyd­effektar. Mot slutten av «Som en fortelling» refererer Paulsberg til Bill Evans sin «Blue in Green» frå Miles Davis ikoniske «Kind of Blue»(1959) – dei fallande tonane, omfamna av varme harmoniar. Denne plata etablerte eit klangideal i jazzen seinare, og som vi også høyrer i «Himmel over hav». Det er rom, pust og varme.

er sentral for det rike uttrykket. Han smør tjukt på, og i samspelet med Paulsberg og Rosseland set han tonane i stadig nye kontekstar. Men viktigast er at han har ein frekk energi, som får bløme fullt i soloane. I det elles elegante uttrykket, tilfører Grönberg ein frigjerande skarp kant.

Musikk

Ghosted III

Saving Grace

Blurr

Midnight Sun

Twilight Override

I’m Nice Now

Am I the Drama?

When the Silence Gets Too Loud

I Will Not Be Like That

Kings Will Rise

Michelangelo Dying

Great Intentions

Come Back Down

Gunhild

Last Missouri Exit

Himmel over hav | Med Elin Røsseland

0.3 tonn

La meg bli ditt gjemmested

Neon Grey Midnight Green

Getting Killed

Alle mine hunder

Wildflower

Kollektivt handlingsproblem

Truthbomb