Marius Asp

#fff

#000

Det like deler pirrende og pussig titulerte debutalbumet «Erotic Probiotic 2» gjorde det skarpt på kritikerlistene på tampen av 2023. Likevel vil det være en overdrivelse å hevde at den unge Baltimore-artisten Marcus Brown har fått det helt store folkelige gjennombruddet under artistnavnet Nourished by Time. Dette 

endre seg med andreskiva «The Passionate Ones» – uten at det nødvendigvis er noen grunn til å holde pusten. For det spørs om ikke den musikalske paletten til den Berklee-utdannede sangeren, låtskriveren og produsenten forblir noen hakk for egenrådig for massekonsum.

 med et snev av interesse for DIY-elektrofunk, sofistipop, nyveiv, R&B fra 1989 og amerikansk klubbmusikk, oppfører «The Passionate Ones» seg som noe av en drømmejukeboks. En ting er å i det hele tatt prøve seg på en kombo av såpass ulike elementer, en annen er å få det til å gli sømløst, og en tredje er å utstyre det hele med en signatur som er umiskjennelig i løpet av få sekunders lytting.

Introen til åpningssporet «Automatic Love» låner tonalitet fra Radioheads «Airbag», men morfer raskt over i passe synthgrisete midtempo-soul. Mer gitardrevne og shoegaze-skjelende numre som «Idiot in the Park» og «Max Potential» er ikke bare påminnelser om året og tidsånden vi befinner oss i, men eksempler på hvor medrivende låter Brown tilsynelatende uanstrengt makter å hoste opp. Ballader som «Jojo» og «Tossed Away» røsker der det gjør godt, men aller sterkest funkler «9 2 5», der proletær tristesse møter euforisk klubbpop.

 et stort nummer ut av Browns lyriske brodd mot den seinkapitalistiske kverna, selv om denne tematikken først og fremst oppleves som et bakteppe, med enkelte slående unntak. Snutten «Cult Interlude» er vanskelig å tolke som noe annet enn en amerikansk tilstandsrapport (

group cohesion is reinforced through fear

), mens frenetiske «Baby Baby» trekker linjer fra Gaza til nabolaget i Baltimore der opptøyene i 2015 startet etter at Freddie Gray ble drept av politiet (

If you can bomb Palestine, you can bomb Mondawmin

Likevel: «The Passionate Ones» er helhetlig sett en delikat og innbydende lytteopplevelse. Tidvis, særlig mot slutten av skiva, flyter lyden nesten litt 

sømløst ut fra drømmejukeboksen. Men bare nesten, heldigvis.

«The Passionate Ones»

Mer av alt

Frida Fliflet

Det er ikkje få ting Highasakite sitt nye album vil gape over: død, skam, sjukdom, makt, kjærleik, stoltheit og «stillhet som varer for lenge», ifølgje pressemeldinga. Låtane har namn som «Messiah», «Biblical» og «Requiem», mens albumcoveret viser frontkvinne Ingrid Helene Håvik sitt fjes sminka på lik-aktig, metall-inspirert vis. Dette er blodig alvor, altså.

Og sånn høyrest det ut òg. Håvik er glad i dramatikk, og sjølv om fleire av låtane her er seige som tjære, er dei også insisterande voldsomme. Lydbildet er grandiost, med harde synthar og trommer som enten er så luftige at dei nesten går i oppløysing, eller spisse og skarpe som buekorps. Det viktigaste instrumentet er likevel Håviks enorme vokal, som svever og borer seg inn høgt og lågt.

 album, er låttekstane ein bremsekloss. Å skriva godt om livets store kjensler og djupe dalar, krev presisjon, kreativitet og finesse – klart at tekstane må ha ein klangbotn, eller i alle fall ein snert. Dessverre forblir døden, skamma og makta abstrakte fenomen her, langt vekke for lyttaren, med linjer som 

Your heart is my temple / I worshipped every beat

Don’t say that you’ve let go / Like you could ever let me go

Kva og kven handlar låtane eigentleg om? Tekstane har nesten ingen scener, karakterar eller detaljar som hjelper lyttaren med å komma nærmare – og slik eg forstår målet med plata, er det nettopp å kikka nærmare på livets største utfordringar, og rista skikkeleg i lyttaren på vegen.

 ikkje har det i seg å skriva knallgode popsongar, og refrengteften hennar er udiskutabel. «Call Me When You Need Me» er catchy som fy, og dei små augneblikka av spenstig instrumentering er eit løft: den latinoflørtande trompeten i «Make It», eller orgeloutroen som utgjer «Requiem».

Likevel blir plata for flat. Sounden minner om ein del listepop frå 2010-talet, og har noko Imagine Dragons-aktig over seg, det er så patosfylt, så mørkt, men i sin iver etter å ropa om dei største kjenslene, ender det opp med å kjennast litt … kjenslelaust.

«Testament»

Patos, osv

Tom Skjeklesæther

Texaneren Murry Hammond var med å starte det eksplosive alt-countrybandet Old 97’s i 1992. (De måtte feste brillene med strikker på scena). Nå spiller han bass og synger både i Old 97’s og Long Ryders. Hammond har alltid levert markante sanger på Old 97’s’ plater, og han har bidratt med overlegen plystring! Plystring er det også plenty av på dette nye, andre soloalbumet hans. En fin-fin samling sanger som tar opp i seg både Marty Robbins og Lee Hazlewood, men også nydelige keyboarddetaljer og stryk som kan minne om Rose City Band. Høydepunkter: «Take This Heart and Lock It Up», «Drying Tear» og «Long American Highway». I sannhet verdt fem kaktuser!

«Trail Songs of the Deep»

Anmeldelse

Arvid Skancke-Knutsen

For ti år siden ga Benedicte Maurseth fra Eidfjord ut boka «Å vera ingenting». Her samtalte hun med spelemannen Knut Hamre, som den gangen hadde vært læremesteren hennes i nærmere et kvart århundre. Så startet hun da også tidlig som musiker, og var i gang med å utforske hardingfela alt som sjuåring. Som voksen har hun vært med på å flytte grensene for instrumentet – og samtidig finne frem til nye og gamle essenser i tradisjonsmusikken.

I 2007 ble Maurseth kåret til Årets unge folkemusiker, i 2023 utnevnte Folkelarm henne til Årets folkemusiker. I mellomtida har hun jobbet med både folkemusikk, samtidsmusikk og jazz, lagd musikk for teaterscenen og samarbeidet tett med nobelprisvinner Jon Fosse. Og hun har vunnet den høythengende Nordic Music Prize for albumet «Hárr», opprinnelig et bestillingsverk for Hardanger Musikkfest i 2019.

annet bruk av opptak av dyrelyder og fuglesang, og skildret natur på en så intim måte at musikken selv nærmest ble et stykke natur. Albumet fikk svært gode anmeldelser både i Norge og internasjonalt, og ble blant annet kåret til en av årets ti beste folkemusikkutgivelser av The Guardian. På «Hárr» samarbeidet Maurseth med allsidige og søkende musikere som Håkon Stene, Mats Eilertsen, Rolf-Erik Nystrøm og Jørgen Træen.

Nye «Mirra» er vel en slags fortsettelse, i den forstand at den utforsker en del av det samme musikalske landskapet som «Hárr». Både Stene og Eilertsen er igjen på plass, mens Jørgen Træen har mikset og co-produsert med Maurseth. Samtidig har Morten Qvenild kommet inn – og spiller i likhet med Stene en rekke instrumenter. Tematisk følger vi villreinen på Hardangervidda, gjennom skiftende årstider og vilkår.

 en antitese til mye av det som preger vår egen samtid. Den trekker oss bort fra den hektiske hverdagen og raske pulsen, med et tidsforløp som føles langsommere, men som også byr på øyeblikk av drama og spenninger. «Mirra» er et dialektord som beskriver når reinen springer samlet i en sirkel – og nettopp det sirkulære er også et av kjennetegnene til musikken her.

Dette er en tonereise som forflytter seg med sakte kraft, fordelt på åtte spor. Låttitlene er konkrete og fortellende: «Kalven reiser seg», «Sommarbeite», «Nysnø over reinlav», «Simleflokk under månen». Som om vi egentlig lytter til lydsporet til en naturfilm med evne til å engasjere oss.

ligner et langsomt kretsløp, nesten som om den japanske gagaku-musikken hadde oppstått på Vestlandet. Men det er også innslag med mer 

og kontemporære lydbilder, der for eksempel nevnte «Sommarbeite» henter farger og rytmiske forløp fra de tyske kraut-tradisjonene. Hele veien holder musiseringen høyt nivå, med dype lag og fine detaljer i lydbildet.

I det hele tatt fremstår «Mirra» som et fruktbart møte mellom minimalisme og improvisasjon, samtid og tradisjon. Det er også partier av betydelig melodisk skjønnhet, smidig bundet sammen med feltopptak og mer lydmalende avsnitt.

 om at dette er Benedicte Maurseths verk og visjon, samtidig som hun gir plass til de håndplukkede musikerne. «Mirra» skyr heller ikke unna de mer utfordrende sidene ved musikken, der vi som lyttere må gå aktivt inn i stemningene og landskapet som presenteres.

En antitese til mye av det som preger vår samtid

«Mirra»

Ut i naturen

Endre Dalen

Divine Earth går gjennom en metamorfose: fra Alice Coltrane-aktig spiritual jazz, via utforskende neo soul, til skamløs alt-pop. Og tilbake igjen. Den nigeriansk-britiske artisten synger og spiller harpe gjennom en berg-og-dalbane av følelser. «Like Nina / Misunderstood» begynner som soul-sviske, men så skifter beaten til en dub-groove med autotunet vokal, og snakker plutselig et annet språk. Forvandlingen er total på «Ur Luv Is See Through!», om en flørt som hovedpersonen ser tvers igjennom. Den lyder som en sommer-hit fra en annen verden – der synth og harpe klinger i harmoni og afrofuturisme muterer med tyggegummi-pop.

«Lavender»

Ida Messel

Fire år etter debuten kom likevel Dijons nye «Baby» som en overraskelse. 33-åringen fra Baltimore har blitt far siden sist, og dediserer like godt hele albumet til den enorme opplevelsen av å holde noe så skjørt i armene sine for første gang.

Denne tredje skiva er riktignok full av gullkorn, som det funky drivet i «Higher!», bass-strengene som river i den sjelfulle stemmen hans på «(Freak It)», eller måten tittelsporet lener seg på fortellergrep fra angloamerikansk folktradisjon. Sangen «Baby» kan minne om trad-låta «Barbara Allen», med Dijons egen vri og en møysommelig framdrift som skjer langs repetisjoner av ordet 

So, I touch your belly about a million times, Lord / «How long until you land?», okay, baby / Because we’re waiting for you, Baby (Baby) (…) I said, «What about, ‘Baby’?» / «That’s a pretty good name» / And here comes your baby.

 opprivende troverdig, denne rutsjebanen av følelser Dijon innlemmer lytteren i, disse refleksjonene rundt foreldreskap. Det går via hans egen barndom i «My Man»: 

til kvinners rett til å bestemme over egen kropp i «(Referee)»: 

She had the time, she gets to call it / She’s referee

Man hører avtrykket fra samarbeidene hans, fra Bon Iver på «Kindalove» og eget arbeid på Justin Biebers nyeste album, til den sære gitarhelten Mk.gee, som Dijon har jobbet sammen med i lang tid. Det er flust av dybde og innsikt og kule henvisninger, til for eksempel Wu-Tang Clan i «Automatic» eller Doug E. Fresh og Slick Rick i «Yamaha». Snoop og Nate Doggs «Ain’t No Fun (If the Homies Can’t Have None)» dukker for øvrig opp i «Another Baby!».

 er allerede en bejublet sak, med skyhøye poengsummer i de store internasjonale musikkmediene. Han gjør liksom alt riktig, både med tekst og melodi, men framfor alt med knirk, knas og susing i produksjonen.

Det må likevel sies: Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt. Det er ikke noe automatikk i at 

produksjoner alltid vil oppleves som nyskapende og annerledes

det er noe som avhenger av at sammenligningsgrunnlaget kjennes overpolert. Men hva skjer når den uflidde sjaskeproduksjonen har blitt pop-standard? Frank Ocean, James Blake, eller Dijons egne makkere: Bon Iver, Bieber eller Mk.gee, henter like mye sjel i teknisk finesse som i produksjonsmessig patina.

 innskytelsene, både fra støy, samples og separate innspillinger av Dijon selv, ikke alltid tilfører melodiene så mye som at de ofte opptrer som avbrytelser. På et punkt kan lappeteppet begynne å føles som en hullete fillerye.

Dijon beveger seg farlig nær grensen med «Baby», som på tross av sine gullkorn bare så vidt henger sammen, som et skjelett herjet av gikt. Til slutt kan det hende man leser det mest som sekvenser av utklipp, heller enn sanger.

Disse kunstneriske, rufsete tankestrøm-greiene har et metningspunkt

«Baby»

Sennep i ...

Aslaug Olette Klausen

Det har alltid vært noe nær utenomjordisk over spillet til den eksentriske New York-duoen Water from Your Eyes. Denne gang minner de om forfatter Sigbjørn Obstfelders over hundre år gamle dikt, «Jeg ser», som undrer seg over denne fremmedgjørende verdenen vi lever i, og slutter med frasen: «Her er så underligt …»

For det er virkelig noe underlig, for ikke å si forunderlig, over «It’s a Beautiful Place», duoens sjuende studioalbum.

Nate Amos (sistnevnte gir også ut musikk under artistnavnet This Is Lorelei) har holdt stand i dypet av undergrunnen, fram til forrigeskiva ga dem et aldri så lite gjennombrudd. På «Everyone’s Crushed» (2023) laget de det de selv omtaler som dance-punk, med et behov for å finne noe å forenes om i kaotiske tider. Og som den gang, har også brorparten av «It’s a Beautiful Place» blitt til i leiligheten til Amos, nærmere bestemt soverommet.

Platekontrakt med indiekjempen Matador og et større publikum har gitt Brown og Amos rom til å utvide bemanningen på scenen, fra duo til kvartett. Inn har trommis Bailey Wollowitz og gitarist Al Nardo kommet, og sangene er laget med dem i tankene. Til forskjell fra «Everyone’s Crushed», som i stor grad ble skapt av bearbeidet restmateriale fra mangeårige musikalsk samliv, er låtene nyskrevet – og speisa.

Step» er en reise i det ytre rom, som mesterlig lander i avslutningen «For Mankind» ti kutt senere, og gir et nydelig spill på det verdenskjente sitatet fra månelandingen i 1969. Disse to, samt de fleste låtintroene, er en form for retrofuturisme som ser på sekstitallets sci-fi med dagens briller.

I tillegg til verdensrommet, sveiper duoen innom det himmelske – eller mangelen på tro. Både Brown og Amos har hatt en religiøs oppdragelse, men har mistet barnetroen. Det instrumentelle midtsporet «You Don’t Believe in God?» forteller mye om hvordan de er på søken etter noe større enn seg selv, uten at det er helt avklart hva.

«You Don’t Believe in God?» som fortolkningsnøkkel, åpnes det for stadig mer undring – enten vi lytter til «Life Signs» sin vekselstrøm-intensitet, den dansende depresjonen på «Nights in Armor», disco-herligheten «Playing Classics» eller de lengtende gitarene i tittelsporet.

Men å mene at det finnes orden i dette kaoset er likevel å strekke det for langt. Det er heller ikke poenget. Det er jo i de uavklarte og søkende musikalske rommene at noe underlig, forunderlig og vidunderlig kan skje.

Å mene at det finnes orden i dette kaoset er å strekke det for langt

«It’s a Beautiful Place»

Her er så underligt

Ethel Cain er i trøbbel. Det gjelder selvsagt karakteren som, allerede da hun ble introdusert på debutalbumet «Preacher’s Daughter» (2022), var død og sang fra etterlivet. Men det gjelder også musikeren bak artistnavnet, Hayden Anhedönia (27).

Det siste halvåret har hun vært utsatt for noe av en svertekampanje. Dels fordi hun setter grenser for hva hun tolerer av fan-oppførsel, dels fordi hun har en internettfortid som det er mulig å kjøre hatkampanjer mot. Blant annet tvitret hun rasistiske utsagn og voldtektsvitser. Anhedönia var 19 år da og har siden lagt seg langflat.

I etterkant av den ferske albumet «Willoughby Tucker, I’ll Always Love You» har hun attpåtil havnet i offentlig krangel med Lana Del Rey, som hun ofte sammenliknes med. Til begges irritasjon, åpenbart. Foreløpig siste nytt fra feiden er at Lana postet et utdrag av en sang på Instagram, der hun disser Cain.

 utenommusikalske støyen har påvirket mottakelsen av «Willoughby Tucker...». Særlig amerikansk musikkpresse synes mer negativ enn hva albumet fortjener.

Riktignok er ikke denne plata like umiddelbart forførende gotisk og destruktiv som forgjengeren. Men det er heller ikke å forvente, all den tid historien som her utlegges har en noe mer allmenn fortelling om tapt ungdomsforelskelse som omdreiningspunkt. Samtidig kan den høres som en 

til Cain-debuten fra 2022, med handlingen lagt til årene rundt 1990.

 (for)historie er ualminnelig. Den er ganske stedsspesifikk konsentrert i de amerikanske sørstatene, i områder Anhedönia vokste opp i. Uten at dette er realisme av den grunn. Det hele låter melodisk mystifisert, sterkt inspirert av Angelo Badalamentis komposisjoner fra «Twin Peaks».

De mange instrumentalstrekkene på plata er konsentrerte og motiverte, som virksomme ledd i en Laura Palmer-aktig karakterbygging, og som utlegninger av de traumer Cain ikke har ord for. De eksplisitte religiøse referansene er færre enn de pleier å være, men virkningene av usunn trospraksis desto tydeligere. Det samme er fellestrekkene med Lana Del Reys spill med skyggesidene av den amerikanske drømmen – særlig når Cains melankolsk-romantiske lengsel uttrykkes.

 i det massive, kvarterslange avslutningssporet «Waco, Texas», der et fiktivt kjærlighetsdrama utspiller seg parallelt med den en gang svært reelle FBI-beleiringen av en religiøs kult ledet av David Koresh. Cain motsetter seg å være popstjerne, og hun forblir en historiefortellende artist av rang.

«Willoughby Tucker, I’ll Always Love You»

Cain i knipe

Manifestering – troa på at om man tenker eller ønsker noe sterkt nok, så vil det skje – er en av disse alternativ-trendene med en noe selvsentrert slagside. Men for den ghanesisk-amerikanske artisten Amaarae, er det ikke usannsynlig at det vil gå troll i ord (les: tittel) på tredjeskiva «Black Star»: Dette er superstjernemateriale.

Albumet har også større vidsyn enn nevnte trends tendens til å sentrere seg utelukkende rundt individuell lykke. Ikke for det, lykkejaget er mildt sagt sentralt i disse eksplisitte låttekstene. Men i Amaraae – ekte navn Ama Serwah Genfi – sin verden, inngår spørsmål om velstand også som et politisk potent fellesskapsprosjekt. Hun er seg bevisst mulighetene – og ansvaret – hun har i kraft av sitt virke.

, som den første ghanesiske musikeren, på scenen under den toneangivende festivalen Coachella. I fjor turnerte hun med Sabrina Carpenter og Childish Gambino. Sistnevnte hadde hun også, sammen med Jorja Smith, en mindre hit med: «In the Night».

Forrigeplata «Fountain Baby» (2023) var en fornøyelige lysfontene av eksperimentell pop-fusion, med røtter i den vestafrikanske avantgarde-sjangeren alté. Tekstene var deilig drøye og produksjonen lekker, uavhengig av om Amaraae sang i falsett, rappa eller hviska sensuelt. Det var et steg opp og et par til siden fra det lovende debutalbumet «The Angel You Don’t Know» (2020), som fortsatt innehar hennes største internasjonale hit «Sad Girlz Luv Money» (om enn i en remiks med Kali Uchis).

 låtsamarbeid enn forgjengerne. Til gjengjeld er flere av dem bemerkelsesverdige, som den kontroversielle supermodellen Naomi Campbells 

på låta «ms60». Ved å inkludere smøremyke toner fra 72-årige Charlie Wilson på «Dream Scenario», uttrykker Amaraae et musikalsk slektskap mellom det nye hun selv representerer og arven etter soulsangere som nettopp Wilson.

Amaraae har dessuten jobbet tettere med co-produsent Kyu Steed, samt hyra inn spanske El Guincho, som har jobbet mye med Rosalía. Og som Rosalía har også Amaarae teft for å gjøre det lokale globalt.

Forankringen i Ghana er påtakelig sterkere – helt fra albumomslaget, i nasjonalflaggets farger og med henne selv som en slags sexy-futurisk versjon av stjerna i midten. Highlife, den urbane dansemusikken som stammer fra området rundt hovedstaden Accra, er en grunntone på plata, men i elektronisk form.

 blant mye annet, også en hyllest til klubbmusikkens aner, og ulike EDM-uttrykk fra hele det afrikanske kontinentet. Det er der i produksjonen og historiske fraseringer, men kommer enda sterkere til uttrykk i sample-valg: Ta for eksempel en nytolkning av Chers legendariske «Beleive» på «She Is My Drug», med ublu omskriving av refrenget til 

 I Amaraaes verden er chem-sexen, altså dopet som forsterker akten, også den andres kropp – og ens egen effekt på denne.

Hun er kanskje ikke det forbilde konservativt anlagte kunne ønske seg. Men for mange andre er Amaraaes personlige frigjøringsprosjekt – det være seg fra sjangre, seksualitet eller kjønnsnormer – forbilledlig morsomt. Bare ta bruken av ordet «pop» i den gryende sommerslageren «Girlie-Pop!», eller albumets herlige avslutning «Free The Youth», der hun avslutter, betimelig, med å konstatere hvem som har styringen:

. Med stø kurs mot toppen av popstjernehimmelen.

Amaarae har teft for å gjøre det lokale globalt

«Black Star»

Stø kurs oppover

Hvem er egentlig artisten Cass McCombs, og hva driver ham? Spørsmålet lar seg ikke umiddelbart besvare – selv ikke for en lytter som har hatt voldsom glede av musikken hans siden semi-gjennombruddet med tredjealbumet «Dropping the Writ» (2007).

Å kalle den nomadiske og tidvis bostedsløse 47-åringen en kultartist, er muligens å ta hardt i. Men han er definitivt en artistenes artist, eller en låtskrivernes låtskriver, med en fanklubb som blant andre teller Angel Olsen, Jenny Lewis og Sondre Lerche. Sistnevnte har treffende beskrevet McCombs som en «en moderne amerikansk klassiker» og «en avantgarde-tradisjonalist».

utspiller seg innenfor et skakt, men sofistikert americana-univers som trekker veksler på alt fra folk og gospel, til softrock og punk. Tekstene er ømme, nådeløse, tankevekkende og ofte svært morsomme tilstandsrapporter fra kanten av det sivilisatoriske stupet.

På de tre foregående studioplatene «Mangy Love» (2016), «Tip of the Sphere» (2019) og «Heartmind» (2022) har McCombs skrudd ambisjonsnivået opp til 11, og alt som minner om daukjøtt har blitt skåret bort. Til sammenligning oppleves «Interior Live Oak» (oppkalt etter en tresort fra Nord-California) betraktelig løsere i snippen, og enklere både i lydbilde og låtstrukturer.

 lykkes best med de rolige låtene her. «Home at Last» er en smellvakker elegi for og hyllest til de anonyme sliterne: 

Unremarkable in every way / In my time, forgotten / On my tombstone, let it say / Here lies no one / Home at last.

To andre låter som rykker inn på min personlige topp 30-liste over mannens beste sanger er den tidløse folkevisa «Missionary Bell» og det novellistiske øyeblikksbildet «I Never Dream About Trains».

16 låter blir imidlertid i meste laget, og «Interior Live Oak» ville vært bedre med 5–6 færre av dem. Direkte dårlige spor forekommer ikke, men «Miss Mabee» blir stående og stampe i et uforløst powerpop-riff, mens det glimrende, New Order-aktige drivet i «Asphodel» saboteres av et sjøsykt refreng. Uinnvidde gjør med andre ord lurt i å starte nær sagt hvor som helst ellers i McCombs’ platekatalog – for eksempel med en av de tre nevnte forgjengerne.

«Interior Live Oak»

Stupekanten

Charlotte Myrbråten

Den 45 år gamle Robert Hurula Pettersson holder fortsatt gitarrockens fane høyt hevet. Inspirasjonen har han blant annet hentet fra Broder Daniels pop (fra Göteborg) og Stockholm-bandet Ebba Gröns postpunk. Svartsinnet har han skaffet seg helt på egen hånd – fra lange broer, betong og grå parkeringsplasser omgitt av mørk nordsvensk granskog i Norrbotten. Resultatet er fengende, melodiøs og tilgjengelig rock med sosialrealistiske tekster.

Sangene på nye «Existens» er basert på selvopplevde hendelser, og Hurula har en måte å synge på som låter troverdig. Grunnmuren er kompakt, men enkel – trommer, bass og gitar utgjør rammen for de fleste av platas ti låter, kun ispedd litt piano her og der.

Plata ble spilt inn med kompiser på de andre instrumentene over en helg, med et ønske om at det skulle høres «uperfekt» ut. Det må sies at Hurula har nådd målet sitt, selv om han i et intervju med Dagens Nyheter har sagt at både produsenten og musikerne viste seg å være for flinke.

 begynner med noen harde klask på gitaren som gir assosiasjoner til en miks mellom Jimi Hendrix-versjonen av «All Along the Watchtower» og The Smiths’ «There Is a Light That Never Goes Out». Lyrisk stakes veien 903 kilometer nord for Stockholm til Luleå: 

Kan du berätta mer / om Bergnäsbron / där alla vi gick ner / och nästan ingen dog.

Verset er symptomatisk for Hurula som tekstforfatter – i stedet for å fortelle for mye, bruker han heller vage antydninger. Det viktigste er det som ikke blir sagt, og lytteren blir sittende igjen med en undring over hvem det var som døde.

Hans sjette album viser seg i det hele tatt å være et av hans beste. Det er mer poppete enn noensinne – rufsete i kantene, og med en følelse av at veien fra øvingslokale til innspilling har vært kort. Og som den store tittelen «Existens» antyder, er dette en plate om de store følelsene: lengsel, endring og nostalgi. Produksjonen er nøktern, spilt inn hos Niklas Berglöf (Vasas flora och fauna, Victor Leksell og Thomas Stenström) i Redmount Studios.

 temaene som fortsatt opptar artisten fra Luleå: en barndom som gikk til helvete, rus i ungdomstiden og bearbeiding i voksenlivet. Men der mange lignende artister stagnerer i sitt eget univers, klarer Hurula å foredle, fornye og fortelle de samme historiene med kraft og engasjement. Dessuten finnes det også noe som ligner på kjærlighetssanger her – om å huske alt og ingenting fra 

Noen titler og fraser er så treffsikre at de rommer like mye som en hel roman – som på «Barnhem, ungdomshem, vårdhem». «Döende planet» er en av platens mest nedstrippede, men også aller fineste sanger. Melodiøs, ganske pompøs og følsom – i stand til å fremkalle gåsehud. En potensiell nachspiel-klassiker.

Hurula balanserer mellom desperasjon og kontroll, mellom mørk realisme og lysende melodier. «Existens» er ikke en revolusjonerende plate, men Hurula er en genuin, personlig forteller, som også oppleves som allmenn.

Hans sjette album viser seg å være et av hans beste

«Existens» | Razzia

Real rufserock

Burial er mannen som har ligget i kjellerstua og knuget om sin elektronikaheltestatus i årevis, uten å gjøre noe særlig annet enn å … gi ut musikk. Sjenert og lettbrydd, gjør han nesten aldri intervjuer, spiller ikke konserter, og lot heller ikke folk flest få vite hans egentlige navn før lenge etter gjennombruddet «Untrue» fra 2007 – andreplata.

Nå vet vi at han fyren inne i den slitte hettegenseren heter William Emmanuel Bevan, er fra Sør-London, og har fått en slags nerdenes hevn i musikklivet gjennom sin sære oppførsel og skyhøye kunstneriske status.

«Comafields / Imaginary Festival», fra begynnelsen av august, føyer seg inn i en rekke av over tjue ep-er og singelslipp siden 2005. Og her kommer et annet aspekt av det asosiale sinnelaget til Burial godt frem: en manglende respekt for etablerte strukturer og formater. Med spor på over ti minutter hver, og med en omfattende dramaturgi av vekslende perioder i løpet av den enkelte låta, er det ikke helt godt å si hva slags slipp dette er. Er det en splittsingel, en ep, en mikstape eller en serie kortere spor fordelt over to ambient-amalgamer?

er kildematerialet hans det samme som alltid: lyden av den seiglivete klubb- og ravescenen i London fra nittitallet og utover. Dette er musikken Bevan dyrket sammen med broren sin mens de vokste opp: intrikate dubstep-rytmer, spretten garageog dundrende UK bass. Klubb-grooven er dekonstruert og ispedd raslende klipp av snakking og støy, synging og … nerdete filmreferanser.

I saw something / Flower bloomed from nothing, 

sier Russell Crowe i Darren Aronofskys bibelfilm «Noah» fra 2014. 

, svarer Terminator-skuespiller Linda Hamilton. 

gjentar etter hvert den svenske sanger/låtskriveren Jens Lekman.

I det neste sporet gynger varianter av setningen 

gjennom de ulike fasene av låta, før et Truman Capote-dikt fra «The Innocents» (1961) setter et mystisk punktum for utgivelsen gjennom Martin Stephens stemme:

 Enter my lord, come from your prison / Come from your grave, for the moon is arisen

 i harmoniske dronelandskaper i moll, susing og regndråper som klasker ned i pytter, akkurat lik de tidlige Burial-slippene. «Comafields / Imaginary Festival» er en prosess som må følges fra A til Å i løpet av 23 minutter, og som mest sannsynlig kan fremkalle uensartede indre bilder fra gang til gang. Det ene sekundet er vi ved apokalypsens rand, det neste trasker man på en grusvei etter en lang natt med festing. Burial leverer atter en gang underlige reiser gjennom underbevisstheten, fra sin egen dunkle kjellerstue.

Kanskje står døra en millimeter mer på gløtt for hver utgivelse.

En manglende respekt for etablerte strukturer og formater

«Comafields / Imaginary Festival»

Nerdehevnen er søt

Americana-musikken ville ha vært vesentlig fattigere om det ikke var for bidragene til sangerne/låtskriverne fra Texas. Kris Kristofferson, Doug Sahm, Townes van Zandt, Guy Clark, Nanci Griffith og Billy Joe Shaver har forlatt oss. Willie Nelson, Joe Ely, Jimmie Dale Gilmore, Rodney Crowell, Steve Earle og James McMurtry er fortsatt blant oss.

Hayes Carll dukket opp fra Houston med plata «Flowers & Liquor» i 2002, og med nye «We’re Only Human» noterer han seg for sin tiende. Selv om han ble beskrevet som en 

 av en sjalu Steve Earle da han stakk av med kona til Earle, Allison Moorer, har Carll lykkes med å sikre seg oppover-mobilitet i Texas’ «Tower of Song».

 den perfekte anti-brife-stemmen og en udiskutabel evne til å skrive sanger i det avgjørende krysningspunktet mellom poesi, humor og historiefortelling. Denne gangen har han vendt blikket mer innover enn hva som har vært tilfelle på tidligere plater. I sangen «Stay Here Awhile» synger han 

Turns out what I needed all along, it was right here inside

, mens melodien tøffer av gårde som et smalsporet Texas-tog.

Men det hele starter med tittelkuttet, forbilledlig melodiøst plantet på bærebjelkene piano og pedal steel-gitar og med refrenget 

. Med fele-drevne «Progress of Man (Bitcoin & Cattle)» er det lett se for seg Trump & Musk: 

The man on the TV keeps makin’ strange faces / Folks flying rockets to faraway places / The world’s getting’ turned on by assholes and racists / And it’s all for the progress of man

«High» skrur ned tempoet til det som inntreffer når du stirrer ned i den siste drinken: 

Floating ‘tween this moment and the sky / Exactly at the height I like to fly

 holder det riktige gynget, takket være sterke melodier og den poesien som Carll synes å ha så lett for. «Good People» jazzer det til med blåsere og funky piano, mens «I Got Away with It» handler om et 

ekteskap, og løgnene som tas i bruk for å komme ut på den andre siden.

«May I Never» runder det hele av med en gospel der Carll-venner som Ray Willie Hubbard, Nicole Atkins og Shovels & Rope er med å løfte solide «We’re Only Human» godt over målstreken.

Denne gangen har han vendt blikket mer innover

«We’re Only Human»

Bare et menneske

Chris Monsen

Wendy Eisenberg har i løpet av de siste fem årene vokst frem som en av de mest spennende utøverne innen amerikansk improvisasjonsmusikk. En av de bemerkelsesverdige aspektene med gitaristen, som ofte også er vokalist, er måten hen har markert seg med sjangeroverskridende utgivelser.

Ta albumet «Auto» fra 2020, der man kunne møte knitrende og intime viser sidestilt med rock. Det var svevende ett øyeblikk, knurrende det neste. «Bloodletting» fra året etter bestod av åtte soloimprovisasjoner, fire på akustisk gitar, fire på banjo. På fjorårets «Viewfinder», som ble et gjennombrudd, utfoldet gitaristen seg med fullblods moderne jazzrock.

Eisenbergs lengstvirkende band, hvor hen spiller sammen med el-bassist Steve Cameron og trommeslager Josh Daniel. Musikken er mer tettpakket, mer byksende, og mer slagkraftig enn Eisenbergs andre prosjekter. Samtidig sniker en eiendommelig varhet seg inn mellom de røffe overflatene.

Det første vi møter på trioens nye album «The Big E», er likevel en hastig røffhet, med galopperende trommer og hardtpumpende bass. Eisenberg trer inn med gitar og vokal i litt aparte fraseringer, nesten som om ord og noter tvinger seg på underlaget av bass og trommer. Det gir en litt odd, urolig følelse, og får et slags forløsende utbrudd i et kort, jazzliknende brekk.

 synges det på påfølgende «Queen», som for å antyde at bandet selv forstår at disse ulike musikalske elementene kan være en forstyrrende sammensetning. Men på underlig vis passer de likevel sammen. Takten her er kantete, trommene og bassen hyperaktive, om enn repeterende. Men det er bare starten: Før «Queen» er over har trioen flettet sammen anspent post-hardcore, intrikat progrock og trash-metal-liknende riff.

Kanskje er detteen del av drømmen om en annen verden, som det synges om i «Another World» – et av albumets tempomessig mer sedate låter. «Jackhammer», derimot, er en kjapp riff-fest der Eisenbergs vokal snerrer nesten like mye som gitaren. «No» er tung og seig, mens på «Something Sweet» og «Real Fire» blandes spretten post-punk inn i miksen.

I Editrix sitt univers er punk og prog likeverdige verktøy. Slikt blir det bra rock av.

«The Big E» | Joyful Noise

Trix i ermet

Iver Kleive og Knut Reiersrud slo gjennom som duo med «Blå korall» i 1991, et album der de nytolket folketoner, religiøse sanger og salmer. Samtidig tilførte de elementer av blues, spirituals og finstemt instrumentalmusikk. Det er en utgivelse som har stått seg godt i den norske platehistorien.

Senere har de fulgt opp med tre duoalbum, pluss samarbeid med den danske sangeren Povl Dissing på utgivelsene «Den signede dag» (2000) og «Som den gyldne sol» (2013).

 ble spilt inn i store kirkerom i Danmark, hele veien med Erik Hillestad som produsent. Nå har de vendt blikket mot den norske nasjonalhelligdommen. «Vidunderligst av alt» ble spilt inn i løpet av noen kalde januarnetter i Nidarosdomen, og fikk forrige uke premiere under årets Olavsfest i Trondheim. Om selve innspillingene var rammet inn av vinterkulde, er det likevel et svært varmt og levende materiale vi hører her.

Kleive, Reiersrud og Hillestad holder seg til rammeverket som «Blå korall» reiste, der det kreative samspillet mellom gitar og orgel skapte noe ganske nytt innen norsk instrumentalmusikk. Materialet rommet både det mektige og det mer meditative. Det samme gjelder her, der akustikken i det særegne kirkebygget nærmest klinger med som en usynlig tredje musiker.

 over graven til Olav den hellige, vikingkongen som i sin tid kristnet Norge. Når Iver Kleive setter seg ned ved Norges største orgel, mens Reiersrud plugger inn gitaren, åpner det seg muligheter – både musikalsk og menneskelig.

Reiersrud og Kleive har neppe hatt ambisjoner om å dekke mer enn tusen års kirkehistorie. Men med sine tolv melodier og over 50 minutters spilletid er dette en rik plate, med rom for mange stemninger og skiftende inntrykk. Her er innslag av gregoriansk musikk og folketoner, som hviler og puster i moderne instrumenter og klanger. I tillegg til det bearbeidede tradisjonsmaterialet finnes også fine egne komposisjoner.

naken versjon av «Til ungdommen» slår med betydelig styrke. Den sterke «Dies Irae (Vredens dag)» nærmer seg en musikalsk skrekkvisjon, der Kleive angriper orgelet med samme kraft som på hans innspillinger av Max Regers «Alle Menschen Müssen Sterben» fra 1993. Det er også plass til lun humor og mer lekne partier, som når Reiersrud så fint synger 

 til salmen «Guds kirkes grunnvoll ene».

Det er som om de to erfarne utøverne vrir på det berømte sitatet til den romerske dikteren Terents, der intet musikalsk skal være dem fremmed.

«Vidunderligst av alt på jord»

Preludier og poesi

Belfast-duoen Andrew Ferguson og Matthew McBriar er arbeidsomme produsenter. Mens alle trodde de fortsatt var dypt inne i det mutimediale Chroma-prosjektet sitt, som de skal presentere på Øyfestivalens avslutningsdag, kom en stor, ny utgivelse, kalt «TAKKUUK». Samtidig har de funnet seg stadig mer til rette i rollen som 

 om å utforske urfolk-liv i ulike deler av Arktis, og den irske duoen har samarbeidet med musikere fra blant annet Canada, Sverige, Finland, Grønland og Norge. For eksempel er den samiske bergensartisten Peder Niilas Tårnesvik – aka Niilas – med, i et eterisk, svevende åpningsspor. Andre betydningsfulle navn på blokka er Katarina Barruk, Andachan, Tarrak, NUIJA og Silla.

Hvert av samarbeidene har sin egen melankoli og råskap, som den pustehigende sangen til Silla over tittelsporets dundrende dub-bass. «Taarsitillugu» og «Dárbbuo» stikker seg også ut for måten den hakkende bassen medierer mellom klubbmusikken og urfolksopplevelsen.

lokalsamfunnenes liv og utfordringer, språk og egenart, men også regionens mektige natur. Blant annet har Ferguson gjort feltopptak av Russell-isbreen på Grønland, som han etter sigende skal ha klatret opp på. Duoen reiste til øya i 2023 i regi av miljøorganisasjonen In Place of War. Mens han befant seg på breen, tok Ferguson opp de høye stønnene og knirkingene fra isdekkets smelting, og lyden har blitt til en kjerne i albumprosjektet.

«TAKKUUK –Original Soundtrack»

Intet fjell høyt nok

Martin Bjørnersen

Med over tjue album, flere ep-er og mixtapes, har San Francisco-raporiginal Larry June gjennom jevnt og trutt arbeid bygd opp en trofast (kult)lytterskare. Etter hvert har han lokka også mer tilfeldige lyttere til å snuse på katalogen. Derfra er det lett å bli hekta på hans melodisk tilbakelente motivasjonsmusikk, der weed og sexskryt møter annen, hakket mer uvanlig raptematikk, som for eksempel helsekost. Og en besynderlig besettelse av … appelsindyrking?!

En del av metoden har vært å gjøre fullengders albumsamarbeider, der de siste årenes to slipp med The Alchemist (sist i vinter) nok har bidratt til å spre ordet og budskapet videre. Men foruten rene soloalbum som 2024-perlen «Doing It for Me», er Larry June på sitt mest uanstrengte i samspill med produsenten Cardo.

som først stakk hodet frem via sitt utstrakte og utsøkte samarbeid med Wiz Khalifa og Mac Miller (alle tre fra Minnesota). Han har også stått for noen undervurderte bidrag på flere Kendrick Lamar-prosjekter. I samarbeidet med Larry June – fire album fra og med «Cruise USA» (2020) – konsentrerer han seg om klassisk biltilpassa beats i tradisjoner fra Bay Area og kalifornisk omegn. Det er et sound han mestrer som om han var født under et appelsintre i San Joaquin-dalen.

Med oppdatert 2025-klarhet i miksen, rir Larry June rytmene trygt tilbakelent, rolig og behersket. Han er en av de sjeldne rapperne som på samme tid setter et subtilt men sterkt personlig avtrykk på alt han gjør – samtidig som han har evnen, og selvsikkerheten, til å la stemmen sin være et instrument, bare gli inn i lydbildet. Og du trenger ikke ha et spesielt forhold til de musikalske referansene for å føle kjærligheten til musikken her. Den skinner, medrivende, gjennom hele skiva (og mesteparten av katalogen hans).

. Og store deler av denne skribentens sommer har gått med til vellykka veitesting med Larry June på øret, fra Groruddalens skogsstier til vestlandske fjorder til Finnskogens innsjøer og havgapet i Nord-Troms.

«Until Night Comes»

Simmar lugnt

Eirik Blegeberg

, mbaqanga-legendene i Mahotella Queens, var livealbumet «Music Inferno: The Indestructible Beat Tour 1988-89», fra da de var på sin internasjonale 

. Den gang levde «kongen» deres fortsatt: vokalisten Mahlathini. Men han er nå borte, og det samme er to av de tre andre fra det originale Mahotella Queens. Men på deres første album med nytt materiale på tjue år er det likevel som om ingenting har endret seg, når bandet ledes av Hilda Tloubatla (83), pluss de yngre Amanda Nkosi og Nonku Maseko, og når harmonisangen settes til et ustoppelig groove som vil én vei, og det er framover.

«Buya Buya: Come Back»

I en av mine absolutte favoritter her sliter protagonisten til Ryan Davis med søvnløshet. Eller egentlig sliter han med ensomhet. Eller kanskje sliter han ikke i det hele tatt, bortsett fra at han synes kjærlighet er traurige greier, den slags opplegg som får kuene på enga til å legge seg ned, utmattet.

Jeg-fortelleren er uansett ensom, han innrømmer det, synger hele natta lang og fantaserer om 

 mens han tar pushups og jukser i kabal. Sangen, sju og et halvt minutt lange «The Simple Joy», femte spor ut, runder av med svært kor som inkluderer indie-ikon Will Oldham og Elisabeth Fuchsias aggressivt fengende fjellfele. Akkurat der og da når dette andre albumet til Davis og hans Roadhouse Band sitt klimaks, og det kunne liksom ikke kommet før.

Musikk

The Passionate Ones

Testament

Trail Songs of the Deep

Mirra

Lavender

Baby

It’s a Beautiful Place

Willoughby Tucker, I’ll Always Love You

Black Star

Interior Live Oak

Existens | Razzia

Comafields / Imaginary Festival

We’re Only Human

The Big E | Joyful Noise

Vidunderligst av alt på jord

TAKKUUK –Original Soundtrack

Until Night Comes

Buya Buya: Come Back

New Threats from the Soul

Now Would Be a Good Time

Rhinestone Requiem

I Love People

Snipe Hunter

Cuntry