Ida Madsen Hestman

Med sin såkalte dødspop har Makthaverskan fylt et tomrom på Göteborg-scenen etter Broder Daniel. På sitt femte er de seg selv like, i et uttrykk som kanskje heller ikke bør utfordres: balanserende mellom stemningsfull post-punka melankoli og mer oppstemte spor, fylt med nostalgiske toner som flørter med Håkan Hellströms optimisme, hørbart allerede på førstelåta «Pity Party».

«Gambo» er eksempel på en låt som nikker hardt tilbake til «indie»-soundet fra det tidlige 00-tallet – med tilhørende banalt språk der dyr og naturelementer er overbrukte tekst-allegorier: 

Inside you, an ocean lies / Where fishes are afraid to drown

, lyder det, med fullt alvor, i refrenget.

 mer trøkk, fortryllende synth-arpeggioer og intens gitar, og med en hakket bedre tekst: 

Forget to breathe out / When you’re around / Please keep me out / The air thick as clouds / Holding it in / Can’t let it out

Vokalisten Maja Milner skal ha mye av æren for Makthaverskans distinkte sound. Hun rører ved det sarte og sårbare, samtidig som stemmen er rå og kraftfull. Hør bare «Black Waters», der røsten kun ledsages av en naken elgitar, og det gradvis bygges opp til noe større mens teksten opphører.

Tittellåta er et annet høydepunkt med sin melodiøse og atmosfæriske bass og fengende intro. Kanskje albumtittelen er inspirert av dualiteten som er gjennomgående her: Skjørt som glass, og sterkt som bein? Det er i hvert én måte å beskrive erkesvensk dødspop på.

#fff

#000

«Glass and Bones»

Sart råskap

Arvid Skancke-Knutsen

Musikerne i Sudan Dudan utforsker stier og tråkk i sitt eget tempo - i dag er de ute med sitt femte album på tjue år. Duoen, som nå har blitt en kvartett, har hele veien bestått av Anders Erik Røine og Marit Karlberg, som på sitt lavmælte vis har maktet å sette opp nye merkesteiner for norsk folkemusikk.

lar Røine og Karlberg melodiene, stemmene og instrumentene få tid til å puste dypt – og skaper et litt tidløst sted mellom Bygde-Norge og Appalachene. De trakterer en rekke tradisjonselementer, og kan også skape musikk med snert, ikke minst når de tar i bruk elementer av vest-afrikansk ørkenblues. Som i den litt livate «Rulleball» her.

Det er ellers harmonisang og akustiske gitarer som bærer mye av «Mørke refrenger», det nye albumet. Selv om Hans Hulbækmo og Magnus Skavhaug Nergaard har kommet med på trommer, tangenter, fele og bass, rokker det ikke så mye ved det grunnleggende intime og atmosfæriske uttrykket til Sudan Dudan. Langeleik og munnharpe er stadig med på å gi fylde og sødme til låtene.

 har som nevnt vært med på å utvide spillerommet for både visesang og tradisjonsmusikk her hjemme. Og kanskje er nettopp 

et stikkord for alt de gjør. De gir god plass til musikken og den menneskelige undringen, men kan samtidig være lekne, når melodiene tar dem i den retningen.

Likevel er nok «Mørke refrenger» en tittel som peker mot alvoret. Allerede åpningskuttet, singelutgitte «Gard og grind», maler et lett marerittaktig mentalt landskap:

 I fjor du høyrde felelåt / I år e det berre bådnegråt / Halt og blind / Flyg du gard og grind

av tap og ubrukte muligheter dukker opp på «Siste vals»: 

Hjarta æ tomt som før sto i brann / Vatnet det va utå vin / Lufte æ fylt tå havfruesang / Du va aller kjærasten min.

 Det samme suget og savnet preger også den korthogde og pregnante teksten til tittelsporet: 

Spaden i jorda / Sagt siste orda / Ingen hjemme / Ingen å klemme / Tomme senger / Mørke refrenger / Hold ut torturen.

Den stillfarne «Bagatell» skal være inspirert av Lillebjørn Nilsen, mens dikteren Olav H. Hauge får en hilsen via «Bryllupet i Kanaans by». Tekst og musikk er ved Røine og Karlberg, mens Nergaard og Hulbækmo har vært med på å lage arrangementene.

at «Mørke refrenger» er utgivelse nummer 300 fra Talik – plateselskapet som siden 1999 har gjort en fantastisk innsats for både tradisjonell og mindre tradisjonell folkemusikk. Dessuten kan vi legge til at Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars så sent som i fjor omtalte Sudan Dudan som favorittbandet sitt. Hun endrer neppe mening etter dette.

«Mørke refrenger»

Mørke spille­­rom

Ida Messel

Lykke Li åpner «Afterparty» med en forsikring. 

, gjentar hun, som en defensiv gest, en liten gardering før hun skal i gang med resten av album nummer seks. For det har blitt mye grining. Ikke bare i tekstene, destillatene av livets mest vaklevorne øyeblikk, som har gjort henne nesten ute av stand til å fremføre dem live uten å bryte sammen til tider, men også i selve fremføringen. I selve stemmen hennes, har den alltid bodd, så umiddelbart gjenkjennelig, den karakteristiske, lett surklende klangen som hinter om nylig tilbakelagt jammer.

Gjennom så mange album var det hennes styrke, denne karakteren av en

 eller omreisende sirkusprinsesse, dynket i tristesse. Men nå, i anledning slutten, klapper hun liksom lykkelig i skranglende tamburiner, inviterer alle til å synge med, og kommer

Timotej Zachrisson, som hun egentlig heter, vil dreie blikket med «The Afterparty». Vi er etter festen, etter de sterke følelsene, etter sammenbruddet. Ikke midt oppi det, men på gulvet blant restene. Prosjektet virker sånn sett utmattet, med en intensitet som ikke lenger ligger i selve smerten, men i det å ha vært gjennom den for mange ganger. Dette er ikke bare sanger om følelser, men sanger om følelser om følelsene.

Samtidig virker det i alle fall litt som at hun vil at lytterne skal grine, for dette er et nostalgisk album, en nokså dugelig replika av hennes tidligere kreative jeg fra 2008–2014. Musikken har bare ikke den samme intuitive selvsagtheten lenger.

låter avslutningsalbumet heller demonstrativt ekte, som om det organiske må understrekes. På «Happy Now» hører man teksturene av trommeskinnet som med en bohemsk råhet og detaljer som triangel eller klanguroer. Alt henger på veggen ved batikkteppet: Det er musikk som vil virke håndlaget, men som er for stram og overdådig til å få det til.

«So Happy I Could Die» bærer med seg et snev av den gamle twee-sjarmen, med et mer nakent, nesten americana-aktig refreng som gir pusterom. Men selv om hun i nostalgiens ånd henter fra «Youth Novels» (2008) skranglelogikk, bikker det fortere over i teatralske overdrivelser.

 sykluser av vinning og tap, liv og død, og lengselen etter å gjenvinne noe man en gang hadde». Sånn beskriver hun for eksempel det feiende discotemperamentet i «Lucky Again», som dessuten sampler fra Max Richters nytolkning av Vivaldis «De fire årstider». Samtidig durer popmaskinen under, en Motown-apende-energi som minner om samarbeidet med Mark Ronson på «Late Night Feelings».

Strykerne løfter stemmen videre gjennom «Famous Last Words» og «Sick of Love», uten at det nødvendigvis gir dem mer retning. Når hun bryter ut i 

 på «Knife in the Heart», kjennes det mindre som et emosjonelt utbrudd og mer som en etterdønning: rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft.

 epilog, fortelling om å ha blitt «glad igjen», eller i det minste å ha kommet videre, virker hul. Hvor lykkelig virker egentlig Lykke Li? Kanskje er det nettopp dette «The Afterparty» til slutt kretser rundt, ikke hva som skjer etter festen, men hva som gjenstår når uttrykket er blitt gjentatt så mange ganger at det begynner å miste tyngde.

Rester av et uttrykk som en gang hadde større kraft

«The Afterparty»

Lykke Li, slutt

Gutta i den nordirske trioen Kneecap har ikke bare rotet rundt i byråkratiet siden sist, i transit mellom reiseforbud eller i britiske rettslokaler. Mo Chara og Móglaí Bap har helt åpenbart øvd i garasjen eller kjellerstua til musikklæreren eller hvor det nå var. «Fenian» er en mer skjerpet og sofistikert utgave av bandet.

med et skummelt triphop-strekk i «Éire og Deo» som glir over i durende bass. Metalliske hi-hats og en ekstra skarp skarptromme skjærer gjennom på «Smugglers & Scholars», som et sonisk tilbakeslag mot makta.

De understreker egen motstandskraft i møte med den mye omtalte rettssaken som hang over dem store deler av fjoråret. Lydbildet er mer 

enn før, og språket veksler uanstrengt mellom irsk og engelsk, som om de insisterer på at også den britisk-amerikanske historiske krigsmaskinen skal høre det de har å si.

 Kneecap rap som tonespråk. Det trenger ikke å være så mye vanskeligere enn å ha en beat som smeller nok. På «Carneval» drives det frem av maskinlyder og gitarens mørkere strenger, før et glassaktig orgel river i ørene gjennom «Palestine». Gjennom det forvrengte partykompet på «Liars Tale» pløyer en sinnastemme-rap seg fram, i tradisjonen etter DMX eller tidlig Eminem. Låta er en utblåsning (

) like mye som en fortelling. «Fenian» fortsetter lite overraskende i det samme sporet av 

med tydelig guttastemning-bravur, oser av overskudd og misjonslyst.

Energien holder seg oppe, også i de roligere partiene, gjennom den mer nedtonede, Casiokids-samplede tittellåta eller den mer melankolske klubblåta «Big Bad Mo». På «Headcase» strammes skrua igjen, over lynrask drum & bass. På høydepunktet «An Ra» tegner Kneecap et treffende bilde av Storbritannia som en feiltilpasset kolonimakt over et discounderlag: 

Fish and chips, TV license / Ukip, mental health crisis / Good shit!

 men først og fremst oppleves det som bredde. For Kneecap har vokst rapteknisk, mestrer og dikterer større rytmiske variasjoner. Samtidig er arrangementene bak rappingen mer dynamiske, med tydeligere skift i tempo, tekstur og melodi.

Den vanskelige andreplata var ikke så vanskelig likevel. Klart det var mer enn nok av brennbart materiale der. Kneecap virker å være mer enn en gnist og et blaff.

«Fenian»

Fenisk scene

Tom Skjeklesæther

Sist vi hørte fra Kacey Musgraves, var da hun for to år siden slapp det overraskende 

albumet «Deeper Well». Det var akkurat et slikt veloverveid sidesteg som artister med langsiktige ambisjoner koster på seg. Med sitt nye, sjette album er Musgraves tilbake der hun det siste tiåret har holdt til: i førstedivisjon til amerikansk country og amerikansk mainstreampop.

Denne gang reiser hun tilbake til Øst-Texas og hjembyen, bitte lille Golden (innbyggertall 156) – stedet som ga navn til hennes store gjennombruddsalbum, «Golden Hour» fra 2018. I hjembyen snublet Kacey over et skilt der det står «Somewhere in the middle of nowhere», og dermed var den nye albumtittelen «Middle of Nowhere» i boks.

av Musgraves sammen med Daniel Tashian og Ian Fitchuck, som har vært om bord siden «Golden Hour». Det låter, nok en gang, gull. Åtte av sangene forgylles av det utsøkte pedal steel-gitarspillet til tre av de beste i Nashville: den faktiske steel-trollmannen Paul Franklin, Dan Dugmore og Russ Pahl.

Men «Middle of Nowhere» viser også at det ikke bare er countrymusikken som svever over sanden i Texas. For uansett hvor du befinner deg i staten, lekker den meksikanske innflytelsen inn fra mange nabolag, fra bilvaskerier, restauranter og fra myriader av radiokanaler.

To av sangene på plata er dessuten duetter med to giganter i Texas-musikken: Miranda Lambert (fra byen Longview) og Willie Nelson (nå 93 år, fra ørvesle Abbot), og kommer begge med meksikansk krydder i kraft av markant trekkspill og norteño-groover.

, med Lambert, er akkurat så full av attityde som tittelen antyder. Den er en dialog mellom Miranda og Kacey – med utgangspunkt i det faktum at førstnevnte for mange år siden «stjal» en av sistnevntes sanger før Kacey rakk å gi den ut selv. Som de synger nå; dette er 

Willies bidrag, som faktisk er den tredje duetten han gjør med Musgraves, er titulert «Uncertain, Tx». Den handler om 

 i Texas der cowboyene blir sittende på «gjerdet» og ikke klarer å bestemme seg for hvilke damer de skal velge. Velkommen til usikkerheten selv.

Det er også plass til ytterligere to gjestevokalister: Gregory Alan Isakov på nydelige «Coyote» og allestedsnærværende Billy Strings på «Everybody Wants to Be a Cowboy», der det vekselvis synges 

 det sekstitallspop-aktige tittelkuttet, knusktørre, twangy «Dry Spell» og morsomme «Loneliest Girl» (

I don’t have to act like I like all your friends or your mama

). Dette er de tre første singlene fra «Middle of Nowhere», og de er akkurat så fengende som man krever fra en som vil tilbake i det store kommersielle spillet.

«Middle of Nowhere»

Ingenmannsland, Texas

Aslaug Olette Klausen

Den Wales-bosatte newzealandske sangeren og låtskriveren Aldous Harding er av den tilbakeholdne typen. Helt siden den selvtitulerte debuten i 2014 har hun unnlatt å snakke særlig offentlig om både seg selv og sitt virke.

Sånn har det i grunn også vært i selve musikken. Hanna Harding, som hun egentlig heter, har ikke blitt grepet av selvutleveringsbølgen som har ridd så mye av indie-feltet hun har vært en del av. Tekstene har vært karakterdrevne. Og disse karakterene har ofte hatt et distansert forhold til opphavskvinnens egne erfaringer, noe som åpner for distinkte rolletolkninger. Harding har stemmen til det.

 hennes femte studioalbum, «Train on the Island». Sammenliknet med forrigeskiva «Warm Chris» (2022) har hun gitt melodiene større spillerom. Omgangen med det sene nittitallets alternative folkrock er friere, men på plata som helhet er Harding sedvanlig behersket.

Tekstlig åpner det tilsynelatende åpenhjertig, i «I Ate the Most», med linjene: 

I’m not afraid, like you’re not gay / And you’re not old, like I’m on the spectrum

. Det er nesten så en skulle forvente en fortsettende fortelling om utenforskap, men like mye er det en ordlek med barndommens lesing av C.S. Lewis’ «Sølvstolen». Stemmen er tørrvittig flat foruten når hun går i duett med seg selv.

 får sangen et anslag av kabaret-pop i arrangementet. Humoren sitter også løsere, som når Harding forteller at hun har møtte den ekte John Cale, men at han ikke hadde noen ord. Ikke at hun brydde seg uansett.

Dette spillet på referanser har flere funksjoner. Det gjør at hun får lytteren til å føle seg smartere, ved å ta spøken, men det skaper også et fellesskap av det innforståtte, at vi som forstår hva hun synger om er en gjeng. Sånn sett skaper hun av noe av den samme ekthet som så mange andre altså søker – og oppnår – ved å synge om seg selv.

 med flere av de andre samarbeidspartnerne til sin mangeårige makker og medprodusent, John Parish. De kan nevnes i fleng: PJ Harvey, Eels og Dry Cleaning. Særlig sistnevnte er det også en viss lydlig likhet med, ikke minst i de tørrere partiene hvor Harding bruker bunnklang i stemmen på spor som «Worms», «San Francisco» og «What Am I Gonna Do?».

Den skøyeraktige innstillinga kan også forstås som nok et beskyttende lag mellom artisten og mennesket. I hvert fall er det mulig å tolke «Riding That Symbol» slik, med sine såre, enkle akkorder. Og ikke minst høres maskespillet i avslutningen «Coats», hvor Harding ikler seg sine mange stemmer og lar ordene omfavne deg mens melodien gjør sitt beste for å holde lytteren på passelig avstand.

Skaper også et fellesskap av det innforståtte

«Train on the Island»

I karakter

Delara er norsk-iransk, oppvokst på Nes på Romerike, og har hatt stor suksess med å krysspollinere det personlige med det politiske. Samtidig grenser musikken – enten det er hiten «Siste Dans» fra julefilmen «Snøsteren», coverlåta «Josefin» eller «Mesternes mester»-vignetten, «We Don’t Run From Anyone» – over til det stiliserte. Delara har blitt en markant stemme i samtalen om identitet og tilhørighet, og det er også en ekstrem kontroll over detaljene i lydbildet hennes.

Blir framstillingen av følelser litt stram og konstruert? 

For alt, alt vil bli bra igjen / for jeg har deg når himmelen brenner,

 synger hun i åpningen. En insisterende, men hverdagslig og nøktern, stemme med korrekt mengde særpreg løftes fram av eventyrlige paukeslag, milevis med etterklangstid og myke kor i bakgrunnen.

gitt ut en plate på norsk før, lyder innsalget fra plateselskapet. Likevel føles det umiddelbart kjent – som om dette har fart gjennom det gjengse fordøyelsessystemet til norsk popbransje. Når albumet i tillegg heter «Sjelen», er det fort gjort å skue hunden på hårene. Sjelen finnes jo ikke egentlig. Det er bare en sekkebetegnelse for følelseslivets mange avtrykk.

Men på Delaras andreskive spretter ganske raskt et lite troll ut av pynteesken. 

Jeg vil skyte meg selv i hodet hver gang de prater om hvor langt de løp på Strava

, synger hun for eksempel på «Strekkmerker og cellulitter». Og så bryter hun plutselig den fjerde veggen, og begynner å le.

 har kanskje glattet ut innpakningen, med nær kunstig perfekte flygeltangenter og strykere som avslutter «Dette er livet». Sart flaskeblåsing møter Fleetwood Mac-aktige, 

apasjetrommer i «Sannheten». Delaras stemme er til forveksling lik mange andre av flinkisene på norske radiolister, men tekstene bryter med normen.

Delara leverer nemlig brennende notater rett fra dagboka. 

Mandag drar jeg på jobben jeg egentlig ikke liker / tirsdag gråter på dass fikk kjeft av sjefen min / onsdag tenker jeg hva er dette for et liv / torsdag snart er det helg så kanskje får jeg et ligg,

Låtene kan inkorporere en Ravi og DJ Løv-referanse, vugge i danseband-komp på «Fucked up» eller spinne mellom Simon & Garfunkels «The Boxer» og Destiny’s Child «Independent Woman» i tittelsporet «Sjelen». Overdelingen fra dagboka kunne helt sikkert vært like oppskriftsmessig, men det er en tydelig og troverdig forteller som trer fram. «Sjelen» viser, viktigst av alt, en Delara som leker seg.

«Sjelen»

Delirisk delara

Foo Fighters har holdt på i over 30 år – og de er fortsatt knallgode live. Det var det liten tvil om da jeg så bandet headline Roskildefestivalen i 2024. Men når var sist gang Foo Fighters ga ut en sang som faktisk utfordret deres mest kjente låter?

De siste årene har vært vanskelig i Foo-universet. Først døde trommis Taylor Hawkins, før frontmann Dave Grohls mor døde bare fire måneders senere i 2022. Så, i fjor, kom den plutselige nyheten om at Grohl hadde fått en datter utenfor ekteskapet. I en uttalelse gjorde «the nicest guy in rock» det klart at han ville gjøre alt for å fortjene både tilgivelse og få tilliten tilbake fra sine tre døtre og kona han har vært gift med i 20 år.

 livshendelser kan resultere i mye godt låtmateriale, også fra rockens snilleste. Dessverre er det ikke som om Grohl vrenger sjela si på «Your Favorite Toy». Ei heller er det noen innstendige vokalprestasjoner à la den over 20 år gamle «Best of You».

Den velkjente gitaren markerer introen på åpningssporet «Caught in the Echo». Refrenget er smått catchy, og setter en slags standard for resten av skiva: Dette er trygg Foo Fighters-rock, uten særlig dybde og uten å pløye ny mark. «Off All People» er generisk, tam og forutsigbar – men reddes av en tekst med mørk humor der Grohl synger om en gammel heroin-kjenning som har overlevd 90-tallet og vel så det: 

Of all people, you survived / No matter how fuckin’ hard you tried

 føles som klipp og lim av resirkulerte partier fra bandets tidligere spor. Den tidvise skrikinga minner stadig oftere om Steven Tyler fra Aerosmith, og jeg vet ikke om det er mer positivt enn negativt, mens «If You Only Knew» gir meg Lenny Kravitz-aktige vibber.

I tittellåta er Grohls røst utstyrt med en fordreid «speaker»-mikk som sender tankene til The Hives, men det hele virker mest av alt teatralsk og karikert.

Det som står seg ut på plata, er strekkene som søker noe annet. «Window», for eksempel, beveger seg mer inn i grungeland og nikker tydeligere til det gamle Seattle-soundet, med et vakkert mellomspill. «Amen, Caveman» har drivet, mens det som lyder som sentrifugale krefter tar godt tak på «Spit Shine». Men det er sistesporet, den forhåndsutgitte «Asking for a Friend», som gir det største løftet, med en energi jeg virkelig kjenner forplante seg i hele kroppen.

«Your Favorite Toy» jevnt over hakket for konformt gubbete. Det at Dave Grohl har fått seg folkelige aviator-briller, i likhet med Jennifer Aniston, er kanskje beskrivende for hvor nyskapende han og bandet har vært når de har skrevet sitt tolvte album.

«Your Favorite Toy»

Konforme gubber

Chris Monsen

Det er fem år siden den sveitsisk-argentinske saksofonisten María Grand slapp det glimrende albumet «Reciprocity». Plata var inspirert av båndene mellom mor og barn, vordende mødres kognitive, emosjonelle og adferdsmessige fleksibilitet, stamcellers skiftende form.

Mye har skjedd siden da. Blant annet har Grand forsøkt å legge bak seg en metoo-artet konflikt med en tidligere mentor, tatt utdanning som samværsterapist, laget duoalbum med pianisten Marta Sanchez og etablert plateselskapet Lilaila Records. I tillegg har hun spilt inn et nytt album: «Both Sides».

 ned- og oppturer finner vi hint til her – for eksempel i albumets andre del, i en alternativ versjon av åpningslåta «Jump Love Jump». Poet Jasmine Wilson leser: 

She’s like up jumped spring / Cutting, up, moving like an elegant waterfall / Yet also, fatigue / Cuts in like smoke upping the fall / And wonders who to trust in this world?

Men i musikken synes ikke Grand å kanalisere utmattelse, mistro eller stress. Snarere gir den uttrykk for en slags ro og verdighet, en eleganse. Det er noe omsorgsfullt ved Grands saksofonspill. Tonen hennes er gjennomgående luftig, varm, friksjonsfri og grasiøs, også når hun går over fra det vare til det livlige. Som om tonene er fingre som forsiktig stryker deg over huden, for så i neste vending rufse deg lekent i håret.

 denne gang – Rahsaan Carter på kontrabass, Shakoor Hakeem på perkusjon og Miguel Russell på trommer – svaier, tøyer og hopper mykt med henne.

Det sagt, Hakeems perkusjonsbidrag kan tidvis være et lite uromoment i musikken. Dette er ikke nødvendigvis en bakdel, som når perkusjonen danner en seig rytmisk motvekt på «Talk On the Hill». Andre ganger kommer det mer i veien, og virker forstyrrende på den ellers flotte første versjonen av «Jump Love Jump».

 musikk som preger albumets del én, består del to av det Grand kaller «audio liner notes». Her er alternative, lyriske versjoner av låter fra albumets første del: Vi hører Grand i samspill med Angelica Sanchez på piano, Immanuel Wilkins på altsaksofon og med tekster fremført av Wilson. Jeg må innrømme at jeg foretrekker kvartetten. Men María Grands eleganse er fortsatt til stede.

Det er noe omsorgsfullt ved Grands saksofonspill

«Both Sides»

Ro og verdighet

Aster er en staude som trives best der sol møter skygge. Hageplanten kalles også høstens perle, siden den blomstrer på sensommeren – og på blomsterspråket sies den å symbolisere kjærlighet, visdom, tro og tålmodighet.

«Aster» er også første del av navnet på den svenske folkemusikkfornyeren Sara Parkmans fjerde soloalbum. Andre del av navnet, atlas, kan vise til kartboka, men det kan også – i likhet med forrigeskiva «Agape, Eros, Philia» (2022) – ha greske røtter, og vise til guden med samme navn. Atlas er titanen som holder oppe himmelhvelvingen.

 var en hyllest til kjærligheten i dens mange former, og åpnet hennes særegne sakrale folkemusikk mot noe mer kjødelig, sammenliknet med åndeligheten på «Vesper» (2019).

På «Aster, Atlas» får innholdet noen skeive omdreininger – og ikke bare fordi en annen av Nordens fremste folkemusikere, Tuva Syvertsen, bidrar med rå linjer på et av albumets aller sterkeste spor, «Paradis». Låta likner mer en feberdrøm av en syndefallsberetning enn en ode til etterlivets hage, når den avsluttes med 

og det sved / som et kyss / fra en manet.

 er gjennomgående for skiva. Den er til stede som metafor, men også som uttrykk for barndommens hemmelige gjemmested, og som en plass for historiske og mytologiske kvinneliv, og for Parkman selv.

Tematisk er ikke avstanden så lang fra hennes tidligere arbeider med setermusikk. Men mens disse arnestedene for nordisk folkemusikk utspiller seg i Guds frie natur, er hagen kultivert, dyrket, organisert – og fylt av en annen åndelighet i sin representasjon av forholdet mellom liv, død og gjenfødelse.

Anslaget av katolsk kirkesang i åpningssporet «Bära mörker» forløses av naivistisk autotune-skrudd korsang som bærer i seg en beretning om barnetro. Troen høres ut som et fundament, for eksempel i «Svarta tråden», der korets bønn handler eksplisitt om Guds lam som tar bort verdens synder: 

 mot det katolske formspråket slår ut i full blomst på «Salomos vishet», der teksten i sin helhet er hentet fra den apokryfe Visdommens bok, som sjelden er innlemmet i protestantiske bibeloversettelser.

Fremførelsen er messende inderlig og innstendig. Igjen er også korets rolle tolkningsforskyvende, når det kommer inn og gjentar siste strofe: 

Hennes strålkraft visar sig överträffa ljusets / ty ljuset avlöses av natten / men visheten kan inget ont få makt över. 

Kvinnen i teksten blir både et begjærsobjekt, en morsfigur og til slutt selve moder jord.

«Aster, Atlas»

Livets planter

Det var vel bare et spørsmål om tid før den nye folkemusikkbølgen skulle etterfølges av viser i tradisjonen fra 1970-tallet. Det er jo et visst slektskap dem imellom. Og på samme vis som det ofte er unge mennesker som fronter leselyst ved å sitte på trikken med papirbøker, er det unge utøvere som leder an her.

Blant disse finner man trioen Vildebjønns selskap, bestående av Ingeborg Fjørtoft, Åsmund Erichsen og Erling Wold. Alle tre er også sentrale aktører i Hersleb Visekollektiv i Oslo, som holdt hus i nå nedlagte Hersleb Bar & Grill, og deretter var innom Blitzhuset, og nå er relativt fast inventar i Hjelms gate 3, Gateavisas lokaler. Denne vinteren og våren er de i tillegg aktive på Josefine Vertshus, som i snart 50 år har gitt visesangere en scene.

Rapporter derfra tilsier at det de får til som liveband i kjelleren på Josefine tiltrekker seg både nye og trofaste visetilhengere. Det har sannelig også debutalbumet «Skrike høyt og spytte litt» potensialet til.

er ellers ganske misvisende. Det er lite skriking og enda mindre spytting fra denne gjengen, hvorav flertallet har bakgrunn fra Musikkhøgskolen. Derimot er det en sjarmerende sindighet i disse visenes skakke, jazza taktarter og portretter av gatemiljøet i Oslos indre by. Tekstene, forfattet av hovedvokalist Fjørtoft, er fremført på det som kan kalles talenært på det sentrale Østlandet.

Dette låter 70-tallsinspirert, samtidig som låtene er bevisst 90- og 00-tallets ironisering over dette tiårets ungdomskultur (eksempelvis «Lille lørdag»). Når tekstene blir politiske, holder de seg også unna det for opplagte, selv om bandet legger seg tett på klisjeene i den velklingende nidvisa til godhetsposører, «En som er så snill».

1970-tallet er til stede gjennom en slags motkulturell oppvåkning. Visene representerer her noe ikke-digitalt, noe ikke-programmert, og nostalgiens sementerende tilbøyeligheter til tross: noe forgjengelig og foranderlig. Dette kommer til uttrykk i taktile rytmeskifter, særlig elegant i spor som «Vanesak» og «Det var fint at du gikk».

 om at Vildebjønns selskap tar visesjangeren på alvor. På den gode måten, unntatt ett enerverende spor: «Det var Jarlgutgen sin» er mer irriterende øreorm enn faktisk fengende.

Og selv om det muligens låter litt vel pyntelig produsert av Ola Djupvik (Pom Poko, Shiner), som også bidrar på trommer, så er det noe virkelig oppløftende levende over «Skrike høyt og spytte litt».

Det er noe oppløftende levende over albumet

«Skrike høyt og spytte litt»

Godt selskap

Morten Martens har vel holdt seg mest i Kristiansand, og har som regel vært produsent, for både rapduoen Darkside of the Force og popmelankoliker Thom Hell. Men han imponerte definitivt som multi-instrumentalist, komponist og sanger på solodebutalbumet «Rêverie» fra 2023. Det ble sluppet på det uavhengige amerikanske plateselskapet Big Crown Records, startet i Brooklyn av Leon Michels og Danny Akalepse.

I begeistrede omtaler av Martens trekker mange frem hvordan han blander impulser fra forskjellige tiår. Hos Les Imprimés finner du elementer av doo-wop, soul, softrock og melodiøs nattradio-musikk, men også en touch av alternativ rock, disco og hiphop. Til sammen gir det et uttrykk som både er rytmisk og harmonisk, sammensatt og smart. Den er ofte 

eksepsjonelt at en nordmann er så godt bevandret i amerikanske musikkstiler – og attpåtil makter å føre dem sammen til noe genuint eget. Han spiller det aller meste selv, og bygger opp musikk, rytmer og vokalharmonier med imponerende fingerspissfølelse. Det er et deilig drag av svale og lyse sommernetter over flere av låtene, men også en undertone av mørkere og skarpere stemninger.

Som Martens selv har sagt det: «It’s soul music, but I don’t exactly have the soul voice. I do it my own way»

 Det gjelder også musikken, der en låt som «Get Lost» høres ut som et strålende soundtrack-spor fra slutten av sekstitallet. «Fading Forward» byr på mange slike bergtagende ballader, godt balansert mellom det følsomme og det fingerknipsende.

 ønske at Martens skrev tekster som i enda større grad matchet musikken. 

Won’t you call me back, my lady / I’m tired of hearing maybe

der oppe, er det vel? På den annen side klarer han å få linjene til å høres inderlige og oppriktige ut, selv når de fremstår litt corny: 

A beautiful woman like you should never be left alone.

Det meste handler om den vidunderlige og tidvis brysomme kjærligheten, slik musikktekster har gjort til alle tider. Heldigvis lar Martens betraktningene og betroelsene få følge av noe av den fineste, mest oppfinnsomme og lekne norske musikken som har kommet ut i år.

Et deilig drag av svale og lyse sommernetter

«Fading Forward»

Sørlandssoul

Sanger-låtskriver Johanna Reine-Nilsen fra Oslo er godt i gang med en musikerkarriere: 23-åringen albumdebuterte allerede i 2024 med «Blue Circle», som fikk godord både her og der. Knut Reiersrud mente at plata var blant de aller beste det året.

«Far Away» fra Reine-Nilsens andre album starter med følgende melding: 

Conundrum, what a stupid word / And I’m not really big on words, my head hurts when I speak too much.

 Ved siden av å visstnok være et dumt ord, betyr altså «conundrum» «et intrikat, vanskelig problem».

påstå at tekstene på «Another Joan» er selvbiografiske, men det er noe med de musikalske ekkoene her – fra Joni Mitchells tidlige 1970-tall, via en moden Rosanne Cash, til den nye generasjonen indiefolksangere med Phoebe Bridgers i spissen – som gjør at det er nærliggende å tenke at Reine-Nilsen ønsker å si noe svært personlig.

I need words, I’m purchasing poetry / Change, I’ll wait ‘til fall creeps in / Love and space, and a mystery / These days will set me free

. I presseskrivet til plata står det at hun «utforsker hvordan mening oppstår, i naturen og menneskene rundt oss, i de store spørsmålene og i øyeblikkene som fort glemmes».

i Trondheim etter å ha studert jazzvokal ved NTNU – lager plater med musikere som har velkjente navn fra norsk musikkliv. Her bidrar gitaristen Ola Erlien (far: bassist Audun Erlien) og trommeslager og felespiller Hans Hulbækmo (mor: Tone Hulbækmo, far: Hans Fredrik Jacobsen, begge folkemusikere), pluss Eskil Bruntvedt på bass og den bemerkelsesverdige Veslemøy Narvesen som spiller trommer.

De ti sangene som utgjør «Another Joan» kan både være lavmælte tvers igjennom, ombestemme seg midt uti og slå over i et stort arrangement («Amulet Sky») eller holde seg til et solid band-gyng, som i nevnte «Far Away». Kanskje aller best er «Someone Else», som tøffer av gårde med et perfekt påholdent komp, lekre gitardetaljer og en uimotståelig melodi.

«Thoughts» er platas americana-topp. I tillegg lykkes «Another Joan» med en touch av Radka Toneff-stemning når albumet er på sitt mest lavmælte, sånn apropos bachelorgrad i jazzvokal.

«Another Joan»

Utforsker mening

Martin Bjørnersen

Forrige fredag, med bare noen dagers forvarsel, kom det et splitter nytt album fra en av norsk raps mest mystisk tilbaketrukne skikkelser. Store P slapp andrealbumet «Rommet» i 2017, men «Alt på en gang» høres mest av alt ut som en direkte oppfølger til den klassiske debuten (det må det være lov å si) «Regnmannen» fra 2014. Kanskje uten den overraskende crossover-appellen fra den gang. Men det er verden som har forandra seg, ikke Store P.

Den tidligere A-Laget-rapperen er i tydelig inspirert form i 2026. For mens «Rommet» hadde nok av gull å by på, låt for låt, virket den i ettertid litt splitta – skulle den å ta steget fullt ut i poplandskapet, eller krype lenger inn i det psykedelisk innadvendte skallet?

har funnet balansen. Her skinner sola i klarvær og klartekst – andrelåta heter tross alt «Hver vår». Låta har kreditert saksofonist Kjetil Møster som fullverdig «duettpartner», og det er vel fortjent – samspillet de to imellom er unikt godt (slik vi også husker det fra tidligere samarbeid som briljante «Katten»).

Utover på albumet er det også plass til briljante vers fra losjebrødrene Mats Dawg og Angelo Reira, men det er i hovedsak Store P selv som styrer alt: beats, produksjon, melodier og tekst. Han kødder 

Det gjelder også stilmessig. Her møtes åttitalls balladesoul, vestkystfunk, New Orleans-bounce, melodisk Atlanta-rap, pastellfarga synth-akkorder og bredbeinte soli på gitar og synth. Store P behersker alt til fingertuppene: ikke noe ender opp som tom pastisj, for miksen er hans helt egne.

de tekstmessige betraktningene. I en by som har flust med rappere som behersker både punchlines og det kryptiske og lydmalende (fra Lars Vaular til albumgjest Reira), er P også her på sin eget spor og i sin egen verden. «Illusjoner» er en personlig favoritt, der han går nedover slektslinjer som en sjaman og preiker med sin 

På «Huset nedi gaten» dropper han linjer som 

ligger lavt som en meitemark / min regnfrakk matcher din neglelakk / i en kåk der folk spiller Kinasjakk / i Palestinaskjerf og Argentinadrakt

. Altså, hvem andre sier sånt på plate – og får det til å høres så fett ut? 42-åringen Petter Sundby (som hans mamma kalte ham) er fortsatt en sterk kandidat til tittelen 

 Det er sterkt gjort i en ung manns spill.

Petter Sundby er fortsatt en sterk kandidat til tittelen Norges beste rapper

«Alt på en gang»

Ny vår i vest

Eirik Blegeberg

Akkurat som Sonic Youth fant en sølvskimrende skjønnhet i andre halvdel av bandkarrieren sin, sånn cirka fra og med «The Diamond Sea» (1995), så lener nå også veteranen Bill Orcutt seg mot 

 – i den grad piggtråd og knust glass kan være pent. Men man må også huske hvor Orcutts gitarer kommer fra: Harry Pussy, et av de mest atale og atonale støyrockbandene på hele 90-tallet. Og det sier ikke så rent lite.

 2010-tallet har San Francisco-baserte Orcutt (64) funnet en retning som soloartist, der han stort spiller sin egen elgitar opp mot sin egen elgitar. Like primitivt som John Fahey og like minimalistisk som Jon Hassell, men samtidig med fire gitarer oppå hverandre i et uttrykk han beskriver best selv: «Because Sharp Also Smooth».

Årets album er en åndelig oppfølger til «Music for Four Guitars» (2022), og minst like hypnotisk – med rockeriff pakket inn i drømmer, med monotoni avløst av eufori, og med en kjerne som kan være vanskelig å få øye på. Men den er der.

«Music in Continuos Motion»

Fire fine gitarer

Frida Fliflet

Tilfeldighetene ville at jeg denne uka holdt et foredrag med tittelen «Fins det protestsanger i dagens USA?». Samtidig har jeg lyttet til Bare folks nye mini-ep. Og hadde jeg fått samme spørsmål i norsk kontekst, hadde Bare folk vært et fint eksempel på at protestsangen eksisterer – i alle fall for den som leiter.

Bare folk er i sin kjerne en duo, bestående av Lovise Espeland og Jonathan Krabbe, men de spiller som et kollektiv både i studio og på scenen. «Bergens egne folkete visejazzband», kaller de seg, og en dæsj av folkemusikk har de også. Dette viser seg oftest i Espelands vokal, som har noen finfine ruller og ornamenteringer.

 av studiotrollmann Vetle Junker. Han gjør som han ofte gjør: Løfter lydbildet, gjør det reinere og klarere. Nei da, bandets varme visepreg er ikke vekke – det kommer heller bedre fram.

Musikk

Glass and Bones

Mørke refrenger

The Afterparty

Fenian

Middle of Nowhere

Train on the Island

Sjelen

Your Favorite Toy

Both Sides

Aster, Atlas

Skrike høyt og spytte litt

Fading Forward

Another Joan

Alt på en gang

Music in Continuos Motion

Hvis du finnes Gud

Kinshasa in Action

The Nightlife

M.I.7

Everything Is Great!

Evergreen in Your Mind

Come Closer

Darkstar

Dandelion