Chris Monsen

#fff

#000

Låten «El Día De Mi Suerte» («Lykkedagen min») er en av trombonisten, komponisten og bandlederen Willie Colóns klassikere. Colón, en newyorker med puertoricansk bakgrunn, var en nøkkelspiller i spredningen og populariseringen av salsa og øvrig latinamerikansk musikk på 60- og 70-tallet, både i USA og forbi.

På livealbumet «Vanguardia Subterranea» («Underjordisk avant-garde») gjør altsaksofonisten Miguel Zenón og hans mangeårige kvartett en versjon av nettopp «El Día De Mi Suerte». En låt som Zenón forbinder med en av sine første spillejobber i et salsaorkester i sitt fødeland Puerto Rico, og som i tur forbinder denne fortiden med hans nåværende bo- og virkested New York.

altsaksofonist med en klar tone og talent for både kvikke linjer og utsøkt lyrisk spill, har selv vært en av de fremste utøverne og fornyerne av såkalt latin-jazz gjennom de siste 20 årene. Hans inspirasjoner er mangslungne; for eksempel har han tolket Ornette Colemans musikk på fremragende vis. På dette livealbumet, tatt opp over to kvelder på legendariske Village Vanguard i New York, lener hans seg mer mot den latinamerikanske arven.

Men med Zenón er det ikke snakk om ren nostalgisk ærbødighet: Saksofonisten drar koblinger mellom Puerto Rico og New York, men også mellom fortid og fremtid. Når han og kvartetten tolker Colóns populære låt, er det ved å finne en slags kjerne i sangen og så videreutvikle den på sitt vis. Ja, salsa-knekken merkes i det rytmiske, og melodien markeres tidlig, men Zenón strekker den snart ut i nye baner, mens piano, bass og trommer tøyer i grooven.

 låter dras det veksler på arv og utvikling. Åpningen «Abre Cuto Güiri Mambo» tar utgangspunkt i måten blåsere og piano har en rytmisk funksjon i mambo-musikk. Dette spinner kvartetten videre på i en drivende moderne jazzlåt, med sprudlende soli av Zenón og pianist Luis Perdomo. På «Dale La Vuelta» leker de seg med lynrappe vendinger og stakkato frem-og-tilbake-utvekslinger som rytmiske kontrapunkt, mens «Coordenadas» er bygd på noe så pussig som koordinater til musikernes fødesteder oversatt til noter. Det høres kanskje tørt ut, men resultatet er bølgende lett og ledig.

Jeg blir minst grepet av Zenón når han spiller lyrisk i lave tempi, som i «Vita» og «Bendición». Det er i slike stunder jeg synes han ligner minst på seg selv, og bare blir en av mange ballademakere. Bedre, da, når han tar utgangspunkt i det stillferdige og ettertenksomme, og sammen med bandet løfter seg ut og opp, som på tittellåten.

«Vanguardia Subterránea: Live at the Village Vanguard»

Vanguardista

Aslaug Olette Klausen

Alle som har arrangert bryllup vet at det kreves mye planlegging for å få den riktige romantiske stemningen. Ikke minst er valget av bryllupssanger viktig – både hvilke sanger og hvem som er sangeren.

Det vet også den svenske sangeren og låtskriveren Jens Lekman. For 21 år siden ga han ut plystre-perlen «If You Ever Need a Stranger (To Sing at Your Wedding)». I etterkant har mange tatt ham på ordet, og invitert ham til å lydlegge deres vielse eller bryllupsfest.

er foranledningen til konseptalbumet «Songs for Other People’s Weddings» og romanen med samme navn, skrevet i samarbeid med den amerikanske forfatteren David Levithan. Både plata og boka handler om den oppdiktede bryllupssangeren J, som reiser rundt og møter blivende ektefeller for å skrive sanger til deres store dag. Samtidig synes han ute av stand til å lage en ode til V, sin egen kjæreste.

Om J og de respektive parene er fiksjon, har flere av historiene som synges (eller utfylles i boka) røtter i Lekmans egne bryllupsbesøk. Men enda mer er prosjektet en åpenlys kjærlighetserklæring til kjærlighetsvisene, som sjanger og ektefølt bruksmusikk. Det være seg om sangene beskriver en kjærlighet i knopp, en som blomstrer, holder på å visne, ikke gjengjeldes eller endog får unngjelde når et hjerte går i tusen biter.

 17 låtene har en iboende inderlighet, ofte formidlet i smektende strykearrangementer eller med talende pauser for å tørke tårer. I all den selvbevisste høytideligheten er det samtidig behørige – og befriende – innslag av å ikke ta seg selv for høytidelig. For eksempel avrundes albumet med «The Last Lovesong», hvor Lekman synger over et piano med en patos den yngre Elton John kunne misunt ham:

Før den tid viser Lekman at det er noe sant i at alle kjærlighetshistorier er ulike, selv om de har noen vesentlige tonale fellestrekk av begeistring og bevring. Det kan minne om hans øvrige katalog, der relasjoner har spilt en betydelig rolle uavhengig av stil: bossanova, folk eller visepop. Nevnte sjangre er også behørig representert denne gangen, i tillegg til jazza og funky danseband-toner og klassisk 

alt-pop, som i nydelige «Speak to Me in Music». Der formidler han fortreffelig hvordan forholdet mellom inspirasjon og ferdig kunstverk er noe større enn summen av sine deler.

mindre romantisk anlagte mene at det er noe kleint med musikk til bryllupsbruk. Men om musikk har noe formål utover seg selv, så er vel nettopp å åpne for fellesskapsopplevelser.

Lekman har selv snakket om at han lar seg irritere av at musikk stadig reduseres til bakgrunnslyd. Irritasjonen er her omgjort til en plate som både kaller på oppmerksomheten og i seg selv er et uttrykk for sangens livgivende egenverdi – selv om den ikke er festens midtpunkt.

Mindre romantisk anlagte vil kanskje mene at det er noe kleint med musikk til bryllupsbruk

«Songs for Other People’s Weddings»

Dekket til bryllup

Den forrige plata til Lucrecia Dalt, «¡Ay!» (2022), var en elektronisk sci-fi-åpenbaring. Den kolombianske, Berlin-bosatte geoingeniøren, sangeren og komponisten, spilte ut sin barndoms tonespråk i en fortelling om et romvesen som kjøpte seg menneskekropp.

Kropp er også sentralt på «A Danger to Ourselves», men melodiene har langt mer av en tysk industriell-eksperimentell arv i seg her. Ikke minst strekker skyggene av det vestberlinske postpunkbandet Malaria! seg langt inn i de dystre arrangementene. Dalt synger også oftere ut ubehag på engelsk, som i «Divina». Der skildrer hun et par og et samfunn i åndenød, på et vis som også beskriver plata som helhet:

 No air, floating, pulsing flair, are they dead or alive?

Tidligere har Dalt pustet liv inn i komplekse konsepter der hun har sagt noe viktig om hvordan verden henger sammen. Denne gangen ender imidlertid ambisjonene opp med å kvele noe av den musikalske nysgjerrigheten. Vel er dette velkomponert, med en fin balanse mellom det lekre og det frastøtende, men du får likevel ikke mer enn akkurat det du hører.

«A Danger to Ourselves»

Pustebesvær

Arvid Skancke-Knutsen

Orions Belte fortsetter å utvide sitt særegne univers. Her med et fjerdealbum der første singel ble sluppet i januar: «The Carneddau», oppkalt etter et sted i Wales, der bandet opptrådte i fjor sommer. For dette er et av de norske bandene med et visst publikum i det store utland: Denne høsten venter både turné i Europa og en god del spillejobber i USA – inkludert Austin City Limits-festivalen i oktober.

Med andre ord ekspanderer trioen i sitt eget tempo. Det matcher musikken deres også, som ofte er slentrende og ruslende. Som en lat sommerdag der du tar deg tid til en ekstra kopp kaffe, mens du kanskje lytter til Chris Holm (bass, vokal), Øyvind Blomstrøm (gitar) og Kim Åge Furuhaug (trommer). Alle tre spiller flere instrumenter, og varierer besetningen fra låt til låt – noe som gir det liveinnspilte materialet pusterom, spennvidde og variasjon.

skulle være litt som meg, har du kanskje også en forkjærlighet for 

-musikk. Det vil si musikk som setter stemningen i TV-serier, filmer, dokumentarer og radioprogrammer. Dette er et lydmessig landskap som Orions Belte har gjort til sitt eget – og som gjerne krever både instrumental fingerspissfølelse, melodisk teft og kjennskap til musikkhistorien.

på Orions Belte som en instrumental trio, men brorparten av sangene her er faktisk med vokal – gjerne med harmonier som fører tankene til det psykedeliske sekstitallet eller den nordamerikanske vestkystmusikken fra tiåret etter. Spesielt rørende er «Lifeblood», der Holm nærmest inviterer oss til å sitte ned ved et kosmisk leirbål.

Andre steder er musikken både funky og surf-aktig, iblant med islett av vestafrikanske rytmer og lydbilder. Det kunne gitt et litt lappeteppe-aktig album, men Orions Belte holder det stort sett lekkert og lekent. På sitt beste er dette verdensmusikk på norsk, med en kvalitet som kan fortsette å låse opp dører både her og der.

På sitt beste er dette verdensmusikk på norsk

«Pur Jus»

Verden i Norge

Ida Messel

Beskrivelsene lyder omtrent sånn her: En kveld kan du gjøre brakka stinn, etterlate publikum ekstatiske, tjene penger, men det betyr ikke at du kommer til å lykkes de neste tre gangene. «Å jobbe kreativt, eller av kreativitet i Bergen, er noe av det mest smertefulle, men samtidig det vakreste som fins», ifølge Mikal Telle. Han er ingeniøren bak mye av byens musikkeksport siden årtusenskiftet gjennom Tellé Records, underlabelet Tellektro og flere andre greier.

For det er vel nettopp det som hjelper mest på smerten – å dele den med andre. Og med trippelskiva «Bergen Tellektro City» er det mer enn nok dunkende hjerter i skjebnefellesskapet. Skatebård, Niilas, Bjørn Torske og en lang rekke mer ukjente navn er på listen over bidragsytere på disse tre platene, i det som til sammen utgjør en kraftsalve av en dansemusikk-utgivelse, uten at det tradisjonelle formatet utfordres nevneverdig.

skulle man trenge det, egentlig? «Tellektro 1-3» viser hvor mye fandenivoldsk sprell klubbsjangeren allerede kan romme. Ikke rart, det begynner å bli en gammel sjanger, med like mange vedtatte forgreininger som utøvere i katalogen. Noen høres ut som de samler på 

, skrur på knotter og trykker på tangenter, plugger ledninger inn og ut av fysiske maskiner. Andre programmerer digitalt og spiller kanskje på det live etterpå, eller jobber direkte i 

Plate nummer én er kanskje den mest melodiske, med nøysomme syntharbeider som i Pete Whitts «Blåmann», eller pinnen som farer over istapper i T.a.p.e.s «Drift (MVP)». Nummer to er mørkere, mer «minimal» i betydningen sparsom og detaljfokusert, med nøkkelspor som Eltahs «Phantom». Der dunker samme puls i sentrum av sporet mens metall-gjenstander svinger rundt i rommet, og tilsynelatende kolliderer med hverandre. Album nummer tre er mer køddent, med funky basslinjer og krakelerte trommemaskiner. Spor som Iden Beyers «Memphis Bergen» eller Horse Loves «Tannlegeregningen» egner seg like godt for røykfylte klubbgulv som hoppeslott.

 den bergenske dansemusikken inn i internasjonale strømninger på imponerende vis, sammen med byer med titalls ganger så store befolkninger, og tilsvarende mer stabile klubbmiljøer, med flere bak spakene. Årsaken er enkel: Musikken er enkel, men uten å bli 

enkel. Akkurat i det sporet har bitt seg i halen, åpner det seg kompleksitet på et eller annet vis, en sømløs filterdetalj mikset inn, en ny sjattering i synthen, et klapp som ligger fysisk plassert foran resten av instrumentene. Dette er den ekte technotralten, som fanger lytteren inn i halvbevissthet uten så mye mikkmakk.

For et øyeblikk blir Bergen som sin nesten-navnebror i Berlin, 

– det transformerte pumpehuset med den notorisk strenge dørvakta og techno i mange etasjer. Kan vi komme inn i kveld? 

Diverse artister

Komme inn på Bergen

Tom Skjeklesæther

På sitt fjerde album siden debuten i 2014 legger sanger-låtskriver Curtis Harding lista høyt, i flere betydninger av ordet. «Departures & Arrivals» er et konseptalbum om alteregoet Captain Curt, som befinner seg på en intergalaktisk reise og antakelig er uteksaminert fra samme space-akademi som David Bowies astronautkarakter Major Tom.

Harding vokste opp overalt i de amerikanske sørstatene, på turné sammen med sin gospelsyngende mor, og ble boende i Atlanta i Georgia fra tidlig i tenårene av. Han kaller musikken sin «slop ‘n’ soul», der psykedelisk rock, gospel, blues og R&B går opp i soulgryta. Det er nærliggende å oppfatte det han gjør som en videreføring og modernisering av pionerene i Sly & the Family Stone.

har Harding evnen til å skrive konsise melodier som han planter historiene sine i. Åpneren «There She Goes» signaliserer ambisjonsnivået i så måte, og får tett følge av eksistensielle refleksjoner gjennom lavtrigga funk på «Out in the Black», den slående synth-soloen på skranglete «Bahn Me», Stax-blåset og bønnen Stand up and say it again! på «Time», strykerne på «Hard as Stone» og den fete, fengende 70-tallsdiscoen på «The Power».

«I’m With You» flyr avgårde på et stort strykerarrangement og tydeliggjør at Harding er en sanger som har volum, frasering og timing som ville ha fått den andre Curtis, Mayfield (1942-1999), til å nikke anerkjennende. Avsluttende «Running Outta Space», som bades i klanger, kan kanskje tolkes som at selv intergalaktiske rom har sine begrensninger?

tidvis kan bli svevende litt for langt ute i et slags filmatisk kosmos her, så har han sammen med blant andre texaner Leon Bridges og Black Pumas’ Eric Burton (re)etablert den ambisiøse mannlige retro-soulsangeren på musikkarenaen. Absolutte svarte pantere.

«Departures & Arrivals: Adventures of Captain Curt»

Kosmisk slop ‘n’ soul

Torkjell Hovland

 Basketballaget har sidan 1984 har gått inn på parketten til Alan Parsons episke «Sirius», ei låt som igjen kom på radaren for eit par år sidan gjennom «The Last Dance», Netflix-suksessen om Michael Jordan.

Og no dukkar låta opp i hovudet i det eg lyttar til ein norsk improvisasjonstrio. Opninga «Black» på Einmal Immer si første utgjeving «Einmal Immer»byggjer på eit liknande motiv, og har den same oppløftande energien – 

. Og eg ser Michael Jordan framfor meg – fjerne og ville assosiasjonar som lydnysgjerrig improvisasjonsmusikk kan gi.

 Espen Sommer Eide (Phonophani, Alog) har i snart tretti år laga eksperimentell elektronisk musikk. Men i Einmal Immer har han med diverse analoge synthesizerar og samples sidan 2013 leika seg med trommeslagar Øyvind Hegg-Lunde (Building Instrument, Erlend Apneseth Trio) og gitarist Stephan Meidell (Erlend Apneseth Trio).

Eide spelar her på ein analog modulærsynth, og kombinert med eigne feltopptak frå heile verda, blir musikken rik og uføreseieleg. Det veks liksom musikk ut av instrumenta som om dei var planter. Vi møter den i utgangspunktet ukontrollerte lyden, temma av dei tre musikarane med stadig nye klangfargar.

Stort sett er denne musikken er suggererande, men altfor rik på lydvariasjonar til at vi kan kalle han dronete. Einmal Immer er urskog, ikkje Løvenskiolds Nordmarka, for å halde oss i det organiske. Slik blir også «Einmal Immer» ein stad vi kan reise på oppdagingsreise.

 gjennom surrealistiske landskap. På låta «Azure» er det fort å tenkje at det noko er gale med avspelaren. «Glitch-musikk» er det noko som heiter – å spele på «feila» i elektronikken. Men det oppstår noko deilig absurd når desse elektroniske feila blir kombinert med ein slags heismusikk pakka inn i bomull. Kombinert med kreativt etterarbeid – overveldande cymbalar, for eksempel – så blir krautrocka «Azure» eit definitivt høgdepunkt halvvegs på lydreisa.

«Violet» opnar med bruken av stemmeklipp. Ofte kan eg oppleve at det eksplisitte som ligg i ord, øydelegg litt – lat meg ha dei ville assosiasjonane i fred, liksom. Men her tóler vi klippa fordi stemma først og fremst blir brukt som ei sonisk effekt meir enn noko anna. Vi høyrer orda som instrument.

Når avslutningssporet «Darkred» går ut i ein tidleg 2000-tals elektronikatrommebeat, sit eg tilbake med konklusjonen er at denne plata er fascinerande variert og heilskapleg på same tid.

Fascinerande variert og heilskapleg på same tid

«Einmal Immer»

Lydnysgjerrig

Eirik Blegeberg

Problemet med alle soloskivene til David Byrne er selvfølgelig at ingen av dem er Talking Heads. Vokalistens nervøse, elektriske rykninger hadde godt av en jevnt bølgende bunn av rockefunk. Alene i samarbeid med veldig mange andre kokker blir det fort en del søl – og øyeblikk av briljans, før det søles litt igjen.

På hans første soloalbum siden 2018, samarbeider Byrne med Harry Styles-medhjelper Kid Harpoon og kammerensemblet Ghost Train, pluss, pluss. I sanger som handler om alt fra fuktighetskrem, via hun dama som forklarer ham diktanalyse, til den gangen han møtte Buddha på en fest i Downtown New York, der den resignerte grunnleggeren av buddhismen henger ved kanapeene og innrømmer at han ikke er særlig smart.

 ligger snarere i mat generelt og kreps spesielt. Ingenting er så komplisert som det virker, livet er her og nå, ta inn alt sammen, på én gang, synes å være både Buddha og Byrnes budskap – også musikalsk. For han godeste David (73) er litt over alt.

Tidvis er det fornøyelig å henge med i svingene, gjennom for eksempel musikal-valsen «A Door Called No», den sprudlende «Everybody Laughs» og den George Michael-anno-«Faith»-aktige «Don’t Be Like That». Men andre ganger bikker det over, når sangene bades i strykere, Kurt Weill-referanser og han blir en sarkastisk avantgardist som er mer opptatt av å si hva som 

«Who Is the Sky?»

Da Byrne møtte Buddha

Pianisten Brad Mehldau gjorde på sine første album på nittitallet slik mange amerikanske jazzmusikere har gjort før ham: kombinerte egne komposisjoner med sanger hentet fra «the great American songbook». Det vil si Tin Pan Alley-hits, sanger fra musikaler eller filmer og øvrig populærmusikk fra tidligere tider.

Snart begynte han også å gjøre tolkninger av komposisjoner av langt nyere dato. Først Lennon og McCartney, og deretter Radiohead. Mehldaus uttrykk forble likevel godt forankret i pianotrio-tradisjonen.

the Sun» har han viet et helt album til sangeren og låtskriveren Elliott Smith. For mange er Smith mest kjent som indie-helt med en sørgelig skjebne og dramatisk død.

Noe av det som har grepet mange med Smiths musikk, ligger i kombinasjonen av fengende, tidvis nesten uskyldige melodier og noe langt mørkere og vondere som presser seg frem – som krakelering i en polert overflate. Man merket det i den skjøre vokalen, men også i tekstmaterialet, som ga musikken en påtakelig nerve.

Det slår meg når jeg lytter til «Ride into the Sun» at Mehldau ikke har fanget opp denne nerven. Kanskje var han heller ikke interessert i den, men kun opptatt av melodiene. Men uten spenningen flater musikken ut: Dette er ofte velspilt, bevares, men mangler en emosjonell dybde.

 allerede med albumåpneren «Better Be Quiet Now». Her legger Mehldau opp til noe sart i åpningen, men det blir raskt for pent, pyntelig og andektig, med i overkant mange små utbroderinger. Når strykerne kommer inn omtrent midtveis, låter det svulstig, sødmefullt og … Hollywoodsk? Den krakelerte overflaten er i hvert fall forskjønnet.

«Southern Belle», som opprinnelig tar for seg vold i nære relasjoner, får i Mehldaus hender et merkverdig oppstemt preg, med et par lystige, korte løp på pianoet. Selv om Daniel Rossens vokalbidrag hinter om en viss nervøsitet, skurrer det. Da fungerer det bedre på «Tomorrow Tomorrow» samt i pianotrioversjonen av «Between the Bars». Her får låtene endelig skinne uten for mye staffasje – særlig på førstnevnte får man fram litt av dobbeltheten i Elliott Smiths musikk.

«Ride into the Sun»

Det skurrer

Charlotte Myrbråten

Side Brok fra Ørsta på Sunnmøre har i 25 år vært et originalt og forfriskende innslag i norsk musikk, med sin karakteristiske breie dialekt og kjærlige blikk på bygda. Dette har gitt bandet kultstatus i visse kretser, og de er nok på jevn rotasjon hos Noregs mållag.

«All verda» er deres femte album. Medlemmene har variert noe underveis, men grunnmuren har alltid vært Runar Gudnason og Bård Aasen Lødemel. Skildringene preges av både skarpe og detaljrike beskrivelser av steder utenfor «sentrum» – og hva som gjør at et lite sted likevel kan føles som verdens navle for den som bor der.

Stilen og flyten er gjenkjennelig fra deres tidligere plater – en form der ordene nærmest renner ut av munnen i voldsomt tempo, men med så mye sjarm og originalitet at det likevel ikke kjennes utmattende.

 et album og en dobbel-ep, med fem sanger fra Side Brok og fem fra alter ego Sirkel Sag. Sistnevnte er kjent for et mer breialt tankesett og en forkjærlighet for blues og country, og trekker naturlig nok plata i den retningen. Blant annet på «Rural myte», med 

-aktig formidling og et mer klassisk country-lydbilde med et jammete preg.

Platen åpner friskt med klassisk selvskryt for hiphop-sjangeren på «Blide brok», med en sampling av publikum som messer 

Heile bygda vil sjå kva vi har å by på

. Dette står i morsom kontrast til det mer lavmælte skrytet: 

Mor mi kjenner ein som kjenner Ivar Aasen

Sirkel Sags forkjærlighet for blues kommer også til syne på «E den ej e», som nærmest er en grovskitten parodi på sjangeren – en låt som er så tullete og funker såpass dårlig at den egentlig kunne vært utelatt.

gøyalt blir det med de overraskende gjesteartistene. Her dukker både Stein Torleif Bjella, Joddski og Egil Olsen opp med vers. Førstnevnte er for øvrig kledelig dynket i selvironi og selverkjennelse på låta «Kløyva ord»: 

Eg skriv om varme og alt det nære / Eg skriv om liv og lys og mine kjære

. Det kan både høres inderlig og selvkritisk ut på samme tid.

Også resten av albumet er preget av humor, og det er mye å humre av – uten at det går på bekostning av platens musikalske kvaliteter. Denne gang står den musikalske trollmannen Olav R. Øyehaug bak beatsene, i samarbeid med låtskriver og produsent Runar Gudnason.

signaturlåt, har en drivende nerve i beaten og et skarpt blikk på samtid, nostalgi og fortid: 

Alt er mulig som ein revolusjon, viss du har bibliotek eller bensinstasjon

. Låten løfter nettopp Essoen som nav i et lokalsamfunn, og fortsetter: 

Rekk opp handa om du fattar bæret / me er berre frå bygda og det er all verda.

«All verda»

Bygdeverden

Hva er det – ti år i byen – så er man som oppvokst i New York å regne? Den britiske komponisten, musikeren og låtskriveren Devonté «Dev» Hynes kom til dette kunstens nav på USAs østkyst i 2007 – og ble til altpop-monikeret Blood Orange året etter. «Essex Honey» er femte album siden debuten «Coastal Grooves» fra 2011.

Hynes har også skrevet musikk for film og tv, og spilt, produsert og skrevet for artister som Solange, Sky Ferreira, Lorde, FKA Twigs og mange andre. Kanskje er det først og fremst når de store folka trenger litt ekstra 

 at dehenter Dev Hynes ned fra loftet. Til gjengjeld har han hentet fra NYs kreative kollektiv til Blood Oranges arbeider også.

Så – blant skrålende mennesker, rotter, gule taxier, fettete pizza og kreative raptus – levde de lykkelig i alle sine dager. Kanskje dit hen at Dev Hynes ikke hadde noe mer å gi som Blood Orange. Han hadde i alle fall tenkt å legge prosjektet på hylla og søke nye utfordringer.

en tendens til å sette tenna i bakenden på en, det som man rømmer fra. I 2023 returnerte Hynes til barndomstraktene for å besøke sin syke mor på sykehuset hver dag i to måneder før hun døde. Det plutselige, langvarige gjensynet med hjemstedet ga ham mye å tenke på. Ilford og Essex i Stor-London er langt fra noe barndommens paradis for Dev Hynes.

Take me away to the countryside / In the fields trying to hide,

And in the middle of your life, could you have taken some more time,

synger han på «Somewhere in Between». Den gjenkjennelige, spede tenoren begir seg ut i falsetter, kverner og grubler på tanker om barndommen og ungdomstiden gjennom albumet: 

I was thirteen thinking clean / What for?

 lyder for eksempel «Thinking Clean». Det handler om tiden han etter sigende hadde plakater av Slipknot, Smashing Pumpkins og David Beckham på soveromsveggen, og gruet seg til å gå på skolen hver dag.

i «The Last of England», sangen som er et reint sorgarbeid etter morens bortgang. Samtidig er Ilford også stedet Hynes ble banket opp, spyttet på og mobbet gjennom store deler av oppveksten.

vært et tilbakevendende tema gjennom den snart tjue år gamle Blood Orange-karrieren. Og en naturlig forklaringsmodell: Hynes lærte å bygge seg egne verdener av film, bøker og musikk, og flukten inn i et indre eksil ble en støpeskje for en senere artistkarriere. Sorgen, frykten og usikkerheten beveger seg likevel langt mer som en elefant i rommet gjennom «Essex Honey». Den opptrer som en mørkegrå vignett rundt tekstenes nøkterne hverdagsmotiver. Det gjør det bare sterkere.

Melodiene strekker seg hårfint mellom det håpefulle og det vemodige på tvers av de fjorten sangene, noe som kler den tvetydige informasjonen mellom tekstlinjene godt. 

Nothing more to do but leave / Following the corners of the room / A knitted heart, they gave to me / I wash my hands and stare into the drain, 

synger han om tiden ved morens dødsleie.

Arrangementene dyttes stadig fram og tilbake mellom gitarklimpringen på det knøttlille soverommet til en nær filharmonisk storslåtthet, med strykere, blåsere og mektige kor. Høytidelige synthpads glir rundt uregelmessige basstrommeslag i åpningen «Look at You», før vispende cymbaler i andrelåta «Thinking Clean» bryter inn i melodien som galopperende klokkevisere – 

. Under ligger tankefulle pianoakkorder med etterklang så knapp at instrumentet lyder plassert i en trang, liten stue (kanskje med et godt gammeldags engelsk teppegulv også?).

Et reint sorgarbeid etter morens bortgang

«Essex Honey»

Ung gutt fra Essex

Panta rhei, alt flyter, som jo gjør det vrient å stige ned i den samme elva to ganger. Vannet forandres liksom hele tida, men samtidig, fra et annet perspektiv, er elva alltid den samme: Et passende, eldgammelt bilde på bevegelse til den evig foranderlige tett-på-naturen-trioen Big Thief, der de snor seg videre, helt gjenkjennelige og seg selv ulike.

være ubegripelig? spør sanger-låtskriver Adrianne Lenker i åpningen, mens hun mikser eksistensiell undring med intime anekdoter fra en biltur langs motorveien som binder det østlige og det vestlige Canada sammen, tvers gjennom Ontario, der du kan ta en dukkert i Old Woman Bay – frampeket her. For selv om Lenker gjerne er dønn presis, detaljert, så er hun like mye en sangpoet som omfavner tankestrømmen, som om hun har begge beina plantet på jorda mens hun svever ute blant stjernene et sted.

I «Incomprehensible» fører strømmen oss fra kanadisk furu, via barndommens brev og fotografier, til en 33-årsbursdag som er ubetydelig sammenliknet med evigheten, men som også inneholder erkjennelsen av at alt hun opplever fra nå av vil være nytt. Lenker synger videre, i en dempet knirkete og konverserende stil som noen helt sikkert vil mene er en «acquired taste»:

I’m afraid of getting older, that’s what I’ve learned to say / Society has given me the words to think that way / The message spirals, don’t get saggy, don’t get gray / But the soft and lovely silvers are now falling on my shoulder

My mother and my grandma, my great-grandmother too / Wrinkle like the river, sweeten like the dew / And as silver as the rainbow scales that shimmer purple blue / How can beauty that is living be anything but true?

So let gravity be my sculptor, let the wind do my hair / Let me dance in front of people without a care / Let me be naked alone, with nobody there / With mismatched socks and shoes and stuff stuffed in my underwear.

hun har stappa nedi trusa, men jeg vet at jeg knapt har hørt en finere låt om aldring enn «Incomprehensible», og den er ikke engang sånn jeg vil ha den – i utgangspunktet. Fordi Big Thief aldri er som jeg vil ha dem – i utgangspunktet.

favorittbandet som sjelden gjør som denne fanboy vil, men som kontinuerlig utfordrer fordommene mine – akkurat slik de beste bandene, fra Beatles til Sonic Youth, har hatt for vane å gjøre. Denne gangen er det med et album som fjerner seg fra leirbålsbluesen og den fyrige folk-rocken som har gjort Big Thief til indiemusikkens mest ettertraktede band.

Riktignok er endringen denne gang tvunget fram, etter at bassist Max Oleartchik brått forlot gruppa i fjor. Og savnet av Oleartchik kommer man ikke utenom her, for Big Thief har mistet den dype, løse og ledige gyngen som var en spesialitet for den kjolekledde bassisten og hans rytmiske sjelevenn, trommis James Krivchenia. Snarere har de bokstavelig talt utvidet rommet, ved å flytte seg fra små platestudioer til ikoniske og nyoppussete Power Station i New York, der de har invitert med et halvt dusin musikervenner.

Big Thief er aldri som jeg vil ha dem – i utgangspunktet

«Double Infinity»

I flytsonen

Marius Asp

Få blockbuster-plater fra 2024 røsket hardere der det gjør godt enn Sabrina Carpenters gjennombrudd «Short n’ Sweet». Den tidligere Disney-stjernas sjette album står igjen som en nærmest komplett popopplevelse, der frekke, skarpe og morsomme tekster krenget mot melodisk overskudd, medrivende produksjon og nådeløs teft for hits.

Nesten nøyaktig et år (og en verdensomspennende turné) seinere er oppfølgeren klar. På «Man’s Best Friend» er Carpenter for første gang kreditert som medprodusent, flankert av de faste samarbeidspartnere John Ryan og allestedsnærværende Jack Antonoff. Sistnevnte har fått med seg bandet sitt, Bleachers, som husorkester, med et noe mer organisk uttrykk som en rød tråd gjennom de tolv låtene.

 mye ved det samme i Carpenter-universet. De musikalske ledestjernene er fortsatt Abba, Dolly Parton og Taylor Swift, i den rekkefølgen. Og de romantiske partnerne er også i denne omgang digge, men på ulike vis akk så evneveike. Minutt for minutt er imidlertid skiva langt flatere og mer forutsigbar enn forgjengeren. Det er som om det skjelmske smilet har stivna og glimtet i øyet har hengt seg opp i en plagsom leamus siden sist.

De fire sterkeste sangene innleder og avslutter strategisk nok «Man’s Best Friend». Singelen «Manchild» har holdt seg overraskende frisk siden den ble sluppet i juni, og påfølgende «Tears» er en veldreid sexkomedie kledd opp i rusledisco-drakt, der hovedpersonen tenner på god, gammeldags folkeskikk:

 I get wet at the thought of you / Being a responsible guy / Treating me like you’re supposed to do / Tears run down my thighs.

Det avsluttende tospannet «House Tour» og «Goodbye» gjør også nytten. Førstnevnte dytter tankene mot The B-52’s, Vanity 6 og annen ekstrovert lyd fra åttitallet, mens nesten-inderlige «Goodbye» tar 

 åtte låtene, da, som spenner fra midt på treet til regelrett enerverende. Problemet er ikke fraværet av hooks, men strengt tatt det motsatte – ideene hoper seg opp, men mangler presisjon, og nøytraliserer hverandre dermed. Selvforklarende spor som «We Almost Broke Up Again Last Night» og «Never Getting Laid» høres ut som om de har blitt spleisa sammen ved hjelp av KI, mens banale og baktunge «Nobody’s Son» kniver med det opportunistiske country-rollespillet «Go Go Juice» om å være platas virkelige feilskjær.

Også tekstmessig er regresjonen et faktum. Sabrinas 

strander i tiltakende grad på «sa brura»-nivå, og det blir stadig vanskeligere å skimte et interessant menneske bak den sarkastisk-kåte personaen. Noe som gir seg utslag i tekstlinjer som 

I just want you to come inside / But never enter through the back door

Arrivederci, au revoir / Forgive my French, but, fuck you, ta-ta

Det hele blir rett og slett – ironisk nok, med tanke på det absurde antallet ordspill, de mange grisete insinuasjonene og det omdiskuterte platecoveret, der Sabrina lar seg dominere i hundepositur – altfor 

Glimtet i øyet har hengt seg opp i en plagsom leamus siden sist

«Man’s Best Friend»

Daff av dressur

I 2008 slapp Fieldwork tredjealbumet «Door» (2008). Med delvis ny besetning satte trioen til pianist Vijay Iyer, altsaksofonist Steve Lehman og trommeslager Tyshawn Sorey en ny standard. Forbløffende, ja nesten overveldende, og intenst hektende på samme tid: Albumet var som en, unnskyld meg, dør inn til en ny dimensjon. Det låt som sann framtidsjazz, eller «future jazz» som det ble kalt i tiåret før. Energisk, ofte heftig musikk, kontrastert av nakne, golde lydlandskap, der kantete dissonans kunne gå over i tandre stemninger på et blunk.

 har i årene etter vært noen av de mest toneangivende musikerne innen moderne jazz på hver sine kanter, om enn tidvis i samarbeid utenfor Fieldwork-trioen. Mye av det de har gjort siden synes likevel å ha røtter i uttrykket på nettopp «Door». Ikke dermed sagt at de respektive arbeidene har liknet, til det er triosamarbeidet for unikt.

Likevel har det tatt tid for Fieldwork å gjenoppstå. Men i fjor gjorde de et knippe liveopptredener, og nå foreligger et nytt album, utgitt 17 år etter deres forrige.

 er også musikken på «Thereupon» heftig, utfordrende og fengslende. Det buldrer i tittelsporet, for eksempel, mens rastløse «Embracing Difference» stikker seg ut med stakkato rytmikk og hoggende akkorder.

Men man merker også at de tre musikerne drar inn andre impulser. Det er lite på «Door» som var så direkte fengende som det to minutter korte åpningsstykket «Propaganda»: Med et eggende piano- og saksofontema og drivende trommer som hekter tak fra første sekund, og en strøm som fortsetter også under Lehmans svimlende soloutspill omtrent midtveis, før de igjen lander inn tilbake i grooven.

«The Night Before» er et romslig, atmosfærisk stykke, der Iyer spiller på Rhodes-piano og Lehman byr på is-klare linjer som nesten kan minne om noe David Sanborn kunne spilt. «Fantóme», også her med Iyer på Rhodes, må nesten beskrives som funky, på Fieldwork-vis.

Det er i det hele tatt noen rundere kanter på «Thereupon» sammenliknet med forrige utgivelse. Nå var riktignok skarpe hjørner og lynkjappe vendinger sentralt på «Door», men «Thereupon» har mange andre elementer som gjør det til en nesten like sterk lytteopplevelse.

«Thereupon»

Pågående arbeid

I Norge finnes det en viss kobling mellom hardrock og humor. Men spøk kommer som kjent i mange varianter – også den som setter en dirrende langfinger på tidsånden. Willy Dahl kalte i sin tid nylig avdøde Tor Åge Bringsværd for en humorist av det aller farligste slaget. Det er en tradisjon som The Good the Bad and the Zugly stormer bredbente og flirende inn i.

Det femhodete trollet fant fra første øyeblikk en hektende og hardtslående nisje, bygd på nesten like deler punk, glam metal og scandirock. Siden 2011 har de gitt ut noen av de morsomste og mest catchy rockeplatene i Norge, der bare albumtitlene er verdt å stanse opp ved: «Anti World Music», «Misanthropical House», «Algorithm & Blues» og «Research & Destroy».

 er tittel- og åpningskuttet på deres sjette fullengder, og forteller om den grimme skjebnen til barn som fødes sent på året. Den viser hvor gode historiefortellere dette bandet ofte er, samtidig som de lager snappende og snerrende rockemusikk av beste sort.

Ellers sparker de høyt og kraftig i de fleste retninger, og gjør det på en gjennomgående gøyal og gatesmart måte. Om de fem musikerne er narrer med høylytt ringlende bjeller, er de samtidig treffsikre i sin sosiale satire over verden og virkeligheten av i dag. Og enda viktigere – de er definitivt musikalsk habile, med overraskende detaljer og forsiringer underveis.

 gjør gitarspillet til Eirik Melstrøm og Kim Skaug, som virkelig løfter noen av disse låtene til mulige 

. Men rytmeseksjonen til trommis Magne Vannebo og bassist Lars Gulbrandsen både forankrer og driver musikken fremover – jagende og høyspent. Og så er jo Ivar Nikolaisen kanskje den mest rocka vokalisten i landet i dag, der han også i studioet høres ut som om han løftes rundt av dusinvis av svette hender, mens han kanaliserer sin indre Axl Rose, Alice Cooper og Johnny Rotten på en gang.

Den morsomste tittelen her er vel «A Blazer in the Northern Sky» – et ordspill på Darkthrone-albumet fra 1992 og en av flere låter som er skreddersydd for altfor store fester i altfor små rom.

«November Boys»

Farlig moro

Nittitallet ga oss en håndfull morsomme, smarte, sexy og elegante band som neppe kunne oppstått verken før eller siden. Det kuleste av dem alle? Min stemme går til London-trioen Saint Etienne, som på sitt helt eget vis utforska mulighetsrommet mellom inderlighet og ironi, retromani og futurisme, og – aller viktigst – dyp nerding og pur pop.

Gruppa ble dannet i 1990 av musikkskribentene og DJ-ene Bob Stanley og Pete Wiggs, to platesamlere og miksteipmekkere som for lengst hadde hørt seg mette på datidas humørløse indierock og var skeptiske til den gryende britpop-bevegelsen. I stedet vendte de ørene mot house, techno og ambient – og inkorporerte fransk filmmusikk, britisk folk, dub, tropicalia og andre utvidelser av popbegrepet.

sakene ble det imidlertid først året etter, da den uttrykksfulle og elegante 

Sarah Cracknell ble hanket inn til den northern soul-dunstende dansepop-karamellen «Nothing Can Stop Us Now». Singelen ble spydspissen for gjennombruddsalbumet «Foxbase Alpha», som fortsatt står igjen som en av de essensielle utgivelsene fra det sterke musikkåret 1991. Så fulgte «So Tough» (1993), «Tiger Bay» (1994) og «Good Humor» (1998) – tre glimrende skiver som på hvert sitt vis både konsoliderte og utvidet spillerommet.

Til tross for at nittitallet var Saint Etiennes «gullalder», har majoriteten av platene deres kommet etter Y2K. Jeg innrømmer at jeg ikke har lyttet denne delen av diskografien i fillebiter. Men jeg har fortsatt til gode å høre et svakt Saint Etienne-album, enten det går i nabolagspop («Home Counties»), tåkete triphop («I’ve Been Trying to Tell You»), eller noe helt annet.

 «TheNight» var en dempet, sakteflytende og lett resignert affære, er «International» – bandets avskjedsalbum – det stikk motsatte. Visst ligger det et slør av vemod over deler av prosjektet, men grunntonen er euforisk og utadvendt, med en bugnende gjesteliste som bidrar til å feire 35 gode år.

Den boblende førstesingelen «Glad» sparker i gang ballet. Tom Rowlands (The Chemical Brothers) og Jez Williams (Doves) bidrar begge. Fabelaktige er også «Take Me to the Pilot», der Paul Hartknoll fra Orbital fargelegger lydbildet med acid house-vibber, og den nokturnale, Erol Alkan-produserte balladen «Sweet Melodies».

to av ytterpunktene. «Brand New Me», et gledeshyl av en duett med Janet Planet (Confidence Man), sklir rett inn blant de mest dansbare høydepunktene i katalogen. Og på den uendelig vakre avslutningen «The Last Time» oppsummerer Sarah Cracknell historien på denne måten: 

And 30 odd years later / We seem suave and refined / But we’re not the dandy highwaymen / You might expect to find.

Selv om «International» blir trespannets svanesang i innspilt form, har de forsikret fansen om at de vil holde sammen som bestevenner – og kanskje også som samarbeidspartnere i en eller annen form? La oss krysse fingrene. Verden er et stiligere sted med Saint Etienne i den.

Verden er et stiligere sted med Saint Etienne i den

«International»

Venner for livet

Tom 
Skjeklesæther

Zach, kort for Zachary, er plutselig fornavnet til to av de største countryartistene i USA. Den ene er Zach Bryan, som tidligere i sommer solgte over 130 000 billetter til konserter i Hyde Park i London. Den andre er Zach Top, 27 år gammel og fra Sunnyside i Washington. Han har bakgrunn som bluegrassmusiker i et familieband, og har med stort hell forfulgt drømmen sin til Nashville for å bli countrystjerne.

Tidligere i år ble han beæret med «New Male Artist of the Year» fra Academy of Country Music for debutalbumet «Cold Beer & Country Music». Zach Top spiller det som kalles «neotraditional country», og oppfattes som en viderefører av arven etter George Strait, Randy Travis, Keith Whitley og Alan Jackson.

Det er lett å forstå at Zach Top har en brede appell, han har utvilsomt den typen stemme som amerikansk countryradio er til for. Elastisk og varm. Ved siden av det er han en overlegen Telecaster-gitarist, ikke ulikt en annen mainstream-countryartist fra de siste to tiårene, Brad Paisley.

starter med programerklæringen «Guitar», som også inneholder setningen som har gitt plata tittel: 

Ain’t in it for the fame / I damn sure ain’t in it for my health / I play this thing til the sun come up

En viktig bestanddel i countrymusikken, helt fra Hank Williams dager, er evnen til å komme opp med catchy, morsomme og minneverdige formuleringer som man presser inn på kortest mulig tid, pluss/minus tre minutter. Et skoleeksempel er sangen «Flip-Flop», om en bardus forelskelse som utspiller seg på en badestrand og ender galt, og er bygget rundt dobbeltbetydningen av opptil flere begreper.

She came struttin’ up all tall and tan / Straight out of Sports Illustrated Swimsuit Edition / Might as well of had nothin’ on / Woke up a week later in a hard condition / With my money and my honey / And my heart was gone

I don’t give a flip-flop If I see that beach again / She tore me apart, walked barefoot on my heart / Left me laying there in the sand

sommer i Tops verden. Sangen «Good Times & Tan Lives» minner ikke så rent lite om Alan Jacksons 1993-hit «Chattahoochee» (der Jackson sto på vannski i cowboystøvler i videoen).

Men dette hadde ikke vært et countryalbum verdt sin vekt i gylne hits om det ikke inneholdt sanger man kan gråte til ølet og/eller whiskyen. «When You See Me» og «Splitsville» er direkte bestillinger for tårekanalene: 

Welcome to Splitsville / Home to the lonely members of the heart broke club.

Musikk

Vanguardia Subterránea: Live at the Village Vanguard

Songs for Other People’s Weddings

A Danger to Ourselves

Pur Jus

Diverse artister

Departures & Arrivals: Adventures of Captain Curt

Einmal Immer

Who Is the Sky?

Ride into the Sun

All verda

Essex Honey

Double Infinity

Man’s Best Friend

Thereupon

November Boys

International

Ain’t in It for My Health

I Barely Know Her

Rik

Private Music

Drops

Hard Headed Woman

Rite of Dionysus

Who’s the Clown