Frida Fliflet

Då Emma Steinbakken platedebuterte med «Home» for tre år sidan, var 20-åringen frå Jessheim nærmast uunngåeleg. Gjennom «Hver gang vi møtes» på TV2 skapte ho fleire landeplager, framfor alt tolkinga hennar av Bjørn Eidsvågs «Floden».

«Home» var knappast ei god plate, men det hadde ingenting å seie for populariteten til Steinbakken – ho hadde enormt momentum, selde ut Oslo Spektrum og blei kåra til Årets artist på P3 Gull. Året etter vann ho Årets gjennombrot og Årets låt for «Floden» under Spellemann.

Men no når andrealbumet er blitt sleppt ut i verda, finn eg i skrivande stund ingen i pressa som har lånt øyre til det. Albumkampanjen har eg heller ikkje sett snurten av, verken i innboksen eller i feeden. Men «Døtre som meg» finst altså. Dessverre er dette forgløymelege saker – i endå større grad enn debuten.

sit Steinbakken i ei eng av kvitveis, pent sminka med pastellfarga strikkegenser og langt, kvitt skjørt. Viss du trur du veit korleis musikken høyrest ut av å sjå på dette bildet, har du heilt rett. Dette er tretten-på-dusinet-klimprepop utan brodd, utan særpreg eller nysgjerrigheit. Stort sett kan du gjette neste akkord, du kan gjette neste rim. Steinbakken sitt trumfkort – den strålande popvokalen – speler liten rolle så lenge låtane ligg på dette nivået.

frå eit major label til eit anna, sagt ha det til Sony og hei til Warner. Ho har også bytta språk frå engelsk til norsk. Ein kunne tru at morsmålet kanskje kunne forbetre dei generelle tekstane på debutplata, som haldt både vokalist og lyttar på god avstand – men nei. Mogleg låtane er 

, men det er ingen valuta i seg sjølv. Her er få lag å spore: 

Jeg mener det når jeg sier det er greit / Jeg håper du er lykkelig uten meg / Jeg håper det for deg.

Melodiane har same problem: Når plata er gjennomspelt, er det umogleg å framkalle nokre av songane i minnet; det er som å fange vatn med håv. Kanskje er det best å vere coverartist.

#fff

#000

«Døtre som meg»

Tretten på dusinet

Ida Messel

Nyord er tøyelige saker. Ordet «yap» for eksempel, uttalt 

 som Marstein kaller det nye albumet sitt, kan være både verb og substantiv. På den ene siden er det et litt onomatopoetisk uttrykk for halvirriterende skravling på amerikansk, som om noen skravler så mye at innholdet i setningene blir borte til fordel for lyder som ligner 

 kan også peke mot selve munnen, eller mot personen som bærer den: En litt 

Uskarp er det nok ingen som ville beskyldt Marstein for å være. I dag slipper han sin fjerde soloutgivelse, og Undergrunn-frontmannen virker både belest og bevisst. Det har han alltid gjort, enten det har innebåret politisk yapping på Gutta Sprut sine debattflater eller rapping 

fra et vindistrikt et sted langt, langt bort.

Derfor er det lite som overrasker med referansebildet på «YAP.», enten det er eplekjekke, tidsåndtreffende linjer som 

i «Late Night Yap» (apropos Gutta Sprut og Oskar Westerlin), eller

en ting om kanselleringskultur, er at det kan’ke kansellere kultur

, som åpningssporet heter, er selve diamanten i referansehvelvet som sådan. Finnes det en viktigere skikkelse for unge, nordiske kulturvenstre-menn i nyere tid enn den avdøde palestinsk-danske poeten? Kunstnerskapet til Hassan sto i veikrysset mellom gatesmart gangstervirksomhet, radikal politikk, akademisk anarkisme og poesi, og sett bort fra at det er 

 avstander mellom Kampen i Oslo og blokkene i Aarhus V, er det vel omtrent i dette krysningspunktet Marstein befinner seg også.

Ikke er det hult, heller, dette er ikke bare 

De sa hva ønsker du deg til jul, jeg sa et Midtøsten i fred, 

rapper han for eksempel, og setningen bærer både brennende politisk alvor og et snev av selvironi. Å ønske seg fred til jul er jo sånt som bestemødre sier til ungene sine.

forrige Marstein-slipp kjennes det som mye av det litt påtrengende alvoret har sluppet tak, uten at brodden er borte. Bortsett fra den nokså kleine poprap-stagnasjonen «Savner et menneske» med Tobias Rahim, er beatsa i hovedsak lettere og mer spretne allerede fra det øyeblikket afrobeaten melder seg i andreverset av åpningslåta. Det meste av det musikalske er signert danske Victor Støve, som trekker ut en litt modnere, men vel så leken Marstein, lik den man kjente fra «UG Sommer» og «UG Klikk», med mer detaljert materialtekstur.

Gjensynet med, og interpoleringen av, Stromaes hit fra 2013 i «Formidabel» er nettopp som tittelen antyder. Morsom er også den litt 

klingende vuggerytmen i «Diadem». Linjer som 

 legger seg melodisk som hånd i hanske over underlaget og viser frem en teknisk bredde hos hovedpersonen. Selv den 

understøttet av en unektelig god dynamikk mellom vokalene.

Hva hvis ikke norsklæreren kjente etternavnet?

undrer Marstein seg i «7D», en mer blottstilt forlengelse av tematikken på «Nepobaby» fra forrige skive, som samtidig svinger brått inn i storpolitikkens flammehav. Hadde han vært kunstner hvis han ikke het Almaas Marstein? Hadde han vært nazist hvis han vokste opp i Tyskland på 30-tallet? Hadde han vært sionist hvis han var født i Israel, støttet Hamas hvis han var fra Gaza? Mens Marstein skifter fortellerperspektiv, skifter han også språk, fra norsktimen til tysk, til hebraisk, arabisk, brei amerikansk, spansk til svensk. Da setter han også lytterne i umiddelbar øyehøyde med det han vil formidle: 

Mitt namn är Alfred Nobel / Jag gjort många miljoner på krig och misär själv.

mye av det som har foregått i den kollektive bevisstheten siden sist – og på litterært vis. Høydepunktet er «Kunstner», der skildringene liksom bykser halvt vittig, halvt drepende ut av munnen på ham: 

Hvis det handla om penger ville jeg gjort no annet / For timelønna ville gitt min psykolog angst / Men, menn gjør spenn, spenn gjør ingen menn / Thats right, ba’ spør Mette Marits pennevenn.

Alvoret har sluppet tak, uten at brodden er borte

«YAP.»

Bare yappa i sjappa

Tom Skjeklesæther

Det nærmer seg tretti år siden New Orleans-fødte Mary Gauthier (64) debuterte med «Dixie Kitchen», med albumtittel hentet fra restauranten hun var eier av og kokk på før hun satset alt på musikken. Siden den gang har hun laget ti studioalbum, inkludert americana-klassikeren «Mercy Now (2005) og nye «Reckoning» – en tittel som jo betyr oppgjør eller regnskap.

Dette er et slags konseptalbum inspirert av Bruce Springsteens «Nebraska», altså spilt inn og mikset med noen av de samme enkle, teknologiske metodene. Klangen på stemmen er nær identisk med den som Springsteen fanget på soverommet sitt i 1981/82.

 følgende inni coveret (også omslagsbildet er et nikk til «Nebraska»): «Når sannheten endelig innfinner seg, har det konsekvenser. Disse sangene lever i etterspillet av det øyeblikket».

En av sangene her, «Some Times», er skrevet sammen med Vince Gill og er sunget fra perspektivet til en gammel mann, antakelig afroamerikaner, som jobbet som servitør på toget Orange Blossom Special mellom 1948 og 1954. Han mistet jobben da president Eisenhower bygget motorveiene og folk fikk råd til å fly i stedet for å ta toget.

They shot JFK and Bobby and Martin Luther King … These days guns are everywhere, Lord, they’re shooting everything.

I saw my first black president, made me so proud I cried, I saw the insurrection, I can’t say I was surprised

Neilson Hubbard og Dylan Alldregde har latt Gauthiers stemme og empatiske frasering, kassegitar og munnspill, spille hovedrollen. Noen effekter, litt elektronisk komp eller 

, gjør seg gjeldende her og der. Aller mest på «Judgement Day», som spiller ut samvittigheten til en biskop, og på tittelkuttet «Reckoning». Det siste er skrevet sammen med Aaron Lee Tasjan om et oppgjør som ikke lar seg stoppe: 

Monsters of a dying order cannot stop what’s taking form

Påfølgende «Soldier of Fortune» er skrevet sammen med Eliza Gilkyson, og trekker linjer fra romerske soldater ved korset til tyske soldater i utryddingsleirene, fra lynsjemobben med hvite kapper og hetter til dagens ICE som skyter demonstranter i ansiktet. Det er en sang som treffer tusenvis av maskerte agenter midt i nøttene, om de skulle ha uflaks å høre den.

Gauthier har åpenbart ikke gitt opp, og har et håp om at et skakkjørt USA får oppleve en bedre dag.

«Reckoning»

Oppgjørets time

Rauand Ismail

Det er bare å finne seg horisontalt til rette på sjeselongen og spisse ørene: Bølgen av ny musikk som kommer fra våre danske naboer fortsetter å treffe land når Fine slipper «Jazz Dreams».

En liten, trist fisk med tversoversløyfe står foran en mikrofon. Bakgrunnen er burgunderrød, og over skapningen står albumtittelen i kraftig fiolett – et uskarpt bilde. Coveret bretter seg rundt andrealbumet til danske Fine, en av etter hvert mange alumner fra Rytmisk Musikkonservatorium (RMC) i København. Det er lett å se at hun tilhører skolen på måten coveret føyer seg inn i rekken av typisk små abstrakte tegninger, skurrete camcorder-videoer og bilder av leppestift og hæler, skyggelagte ansikter – nærmest provoserende innadvendt.

bretter seg ut i tretten akter som kan forestille minner, falske eller ikke. De handler om kjærlighet som enten var eller kunne vært, om lengsel etter noe og noen, og om sex. Fine synger så vokalisert, på grensen til ordløst, at det kan minne om en treg bakgrunnsvokal som er dyttet frem som hovedstemme. Over like trege rockearrangementer stønner hun langsomt ut: 

I could come up to your place, babe / It isn’t too late / I could drink you cold and strong. 

Den kraftig forsterkede gitaren i «I Could» river seg gjennom stemmen hennes, som når man i en rykning vekkes fra en drøm.

I de mer pianodrevne låtene som «A Million Years» flettes vokalen mer forsiktig sammen med pianoakkordene: 

Some day you ain’t gonna worry / Some day i’m not coming back.

 Den triste fisken fra albumcoveret kikker frem.

 også til, som i «Get In», et tilsynelatende lykksalig country-rock-spor som oppfordrer til forsiktig dansing: 

I look out over the city / From the eleventh floor drug store / It’s hard out here but I shouldn’t complain / I get to go back home or else I’ll go insane. 

I de etter hvert kontrastfulle vendingene flyter drømmene som en omskiftende organisme mellom det hyggelige og uhyggelige. Fines rungende sårbare vokal dirigerer bevegelsene i musikken og på dansegulvet.

Albumet strekker seg langt uten å falle sammen, selv i vanvittige hopp – som fra sporet «Moment» (som kunne vært på Mazzy Star-albumet «Among My Swan» fra 1996) til sporet «Sometimes I Rush». Sistnevnte er en fengende poplåt med en langt mer samtidig struktur og tonerekke. Albumet rommer alt fra skjør folk og dirrende rock til leken pop, uten at noen av disse tilsmusser hverandre.

På sitt mest eksplosive raser «Jazz Dreams» gjennom fortid og fremtid, optimisme og melankoli, som en pil skutt gjennom en evig korridor. I de mer lavmælte partiene kan Fine oppfordre til å feste blikket og minne om 

«Jazz Dreams»

Så, Fine

Chris Monsen

Kanaan er kanongode på øs. Mye av æren for det ligger hos trommeslager Ingvald André Vassbø: Han er som en veloljet racerbilmotor. I tillegg kommer Eskild Myrvolls utrettelige bassing, som gir dybde og oppfinnsomme mønstre. Som i åpningslåta «P1800», som starter med Vassbøs dundrende trommer, før Myrvoll legger opp et innledende riff som gitarist Ask Vatn Strøm flyr ut fra i hvinende gitarheltlinjer.

Ensidig øs blir fort utmattende i lengden, men Kanaan kan også variere. «Ouroboros» starter med klimprende akustisk gitar og glidende elgitar, en slags lysning i det ellers tette og oppjagede. Det er et pusterom, men også en av de mindre givende delene av albumet, før det massive tar over, med tunge riff og hamrende rytmer. Ikke originalt, men heftig like fullt.

Kanaan tilhører en lang norsk tradisjon med progressiv og psykedelisk rock, med en liten dose jazz, som strekker seg tilbake til tidlig 1970-tall og fram til i dag. Det lydlige landskapet er velkjent og godt opptrådt. Stundom virker også Kanaan fanget i det, men når de først får i gang drivet blir det ofte en medrivende opplevelse.

«Kanaan»

Tradisjonelt øs

Tenorsaksofonisten John Daniel Allen III debuterte med egen musikk som J.D. Allen i 1999 og albumet «In Search Of». Men det var fra og med gruppa JD Allen Trio og 2008-utgivelsen «I Am I Am» at en mer særpreget stemme begynte å ta form.

Med røtter i trioinnspillingene til blant andre Sonny Rollins, men også seinere utviklinger i jazzens vokabular, spilte JD Allen Trio på konsis jazz, med dyp blues som ballast, trøkk i soundet og en tiltalende balanse mellom det stramme og det tøyelige. Platene «Shine!» og «Victory!» står igjen som trioens høydepunkt.

 søkende, noe som nå har tatt ham til Marokko: Et sted som har sett mye kryssende trafikk mellom Afrika, Europa og Midtøsten. For Allen var det særlig musikken til Gnawa-folket, med dens hypnotiske rytmer og mønstre, som ble inspirerende. Innspillingen «Söwt» er Allen som forsøker å skape dialog mellom denne musikktradisjonen og sin egen jazzbakgrunn.

Resultatet er blitt noe av tenorsaksofonisten mest fascinerende musikk på flere år. Dette er et internasjonalt musikalsk samarbeid med de marokkanske musikerne Yazid El Alaoui på luttinstrumentet sintir (også kalt guembri), samt vokal på noen spor, Hamza Souissi på elbass og musikere med bakgrunn fra Cuba og Bolivia.

, «Kin», tar uttrykket et tydelig utgangspunkt i den repetitive, nesten trollbindende pulsen man kan kjenne igjen fra marokkansk musikk. Sammen med det nennsomme pianospillet til Leonardo Montana og det taktfulle trommespillet til Ruy Adrián López-Nussa, er mye av musikken her preget av gyngende framdrift.

Allen beveger seg i dette terrenget hensynsfullt. Her unngås høye toner og volum til fordel for noe meditativt og sonderende. Enkelte låter, som «Moussayé», har en dansende karakter, der latininspirerte rytmer smelter sammen med det repeterende. Allen bidrar med livlig (ikke 

sitter ikke dialogen helt. «Found» er et slikt eksempel, der piano og trommer vil dra i en helt annen retning enn sine medspillere. På drivende «Solid» og balladen «Lil Lullaby» er de på samme bølgelengde, og potensialet i dette samarbeidet kommer bedre til uttrykk.

«Söwt»

God dialog

Aslaug Olette Klausen

Hvordan høres en god bok ut? Ikke ordene, men følelsen av fortellingen. Jo, for eksempel kan det låte som den katalanske komponisten Marina Herlops femte album, «Dja Dja». Verket er skrevet som om det var en roman, en klassisk heltefortelling, der vår helt drar ut på reise, møter hindringer, overvinner dem med kløkt og ender opp med å endre både seg selv og kanskje oss også. I hvert fall gjør reisa inntrykk.

Dette får Herlop til uten at det er en faktisk tekst, men toner som driver handlingen. Herlop synger ord på et språk hun selv har komponert, der ordenes semantiske mening er underordnet deres lydmalende kvaliteter. Sangtitlene derimot, de er veiledende.

Marina Hernández López, som den klassisk skolerte sangeren og pianisten egentlig heter, debuterte relativt ubemerket med «Nanook» i 2016. Med tredjeskiva «Pripyat» (2022) fikk den barokke post-popen hennes mer oppmerksomhet. Pitchfork kalte lydbildene noe så poetisk som akupunktur for det indre øret – muligens avledet av at fløytespillet og de klokkeklare arrangementene er poengterte, og delvis inspirerte av et østasiatisk klangunivers.

I tillegg er Herlop inspirert av vestlige komponister som Ravel og Debussy, samt mer moderne eksperimentalister som argentinske Juana Molina. Sistnevntes folktronica-hybrid var særlig hørbar på Herlops forrige fullengder, «Nekkuja» (2023), som hadde et fyldigere, mer bass-preget uttrykk.

 på «Dja Dja», i stedet er det gitt rom for flere tradisjonelle indonesiske instrumenter. Albumet er spilt inn på Bali, med produsent Adri González (Adri Goor). Sammen skal de ha redigert et massivt verk – tegnet ut som en sudoku-versjon av en roman – ned til de mest essensielle bestanddelene.

Albumet åpner med fløytespill i «Flor de los precipicios» (klippeblomst), mens koret og klangen blir kaldere via «Heladas», før den fysisk forstyrrende «As meigas» (heksene), der også moderne flamenco kan skimtes i den flerstemte sangen.

I «Lilit» er det en kvinnefigur som byr på utfordringer, her fortalt med tangenter og elektronisk transformasjon, inn i et av albumets mest tilgjengelige sci-fi-partier: «Siete mares» (de sju hav).

«Los dos lobos» angriper de to ulvene, og det holder på å gå galt. Inn kommer noen reddende engler i «Hay ángeles», før trommemaskinene truer i «Average evil». Til slutt runder «Bliss» og «Muy heladas» av ferden med noen himmelske harmonier.

Det er en strabasiøs ferd Marina Herlop tar lytteren med på. Mer enn én gang underveis er det fare for å overveldes, av å drukne i skjønnsang, eller blåses over bord av fløytespillet. Men det er også tilsvarende tilfredsstillende å seile på lydbølgene.

Det er en strabasiøs ferd Marina Herlop tar lytteren med på

«Dja Dja»

Lyden av en roman

Helt siden midten av 90-tallet har Ken Vandermark brakt med seg en egenartet energi inn i sitt særs produktive virke som musiker og komponist. Han har vært leder og pådriver for så mange prosjekter at det blir nærmest umulig å holde tritt, i hvert fall om man også skal holde seg oppdatert på andre fronter. Min løsning har vært å fokusere på de av prosjektene hans som allerede hadde trigget interessen, som de glimrende gruppene DKV Trio og Vandermark 5.

Et annet spor har vært de mange, fruktbare møtene med likesinnede musikere fra her på berget, som Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik. Av det øvrige Vandermark holder på med, har også nylig utgitte «A Living Poets Group» sneket seg inn på radaren.

Til denne innspillingen, gjort live over to augustkvelder i 2025 i Vandermarks hjemby Chicago, har han koplet en av sine nyere grupper, Edition Redux, med to musikere som har lang fartstid i Chicagos kreative musikkscene. Josh Berman på trompet og Nick Macri på el- og kontrabass samt elektronikk møter Redux’ Beth McDonald på tuba og elektronikk, Erez Dessel på piano og keyboard og Lily Finnegan på trommer.

I tillegg har Ed Roberson, Kai Ihns og Ken Taylor bidratt med opplesning av egne dikt. Instrumenteringen er dermed noe annerledes, også med et nytt kompositorisk system Vandermark har utviklet selv, bestående av utskiftbare moduler.

 likevel utpreget Vandermarksk, med hektende motiv, samspilte riff som kontrapunktiske linjer. Rytmene hekter også, de er like svingende som harde, og avløses av ilende partier der solister får boltre seg i ulike retninger. Samtidig pisker bass og trommer opp energien.

Som i mye av Vandermarks musikk overlappes jazzforgreininger, frimodige og mer tradisjonelle. De kan forankres i både funk og post-punk, eller eksperimentelle strekk der en tubasolo gradvis tåkelegges av elektronisk hvit støy. Det heidundrende åpningsstykket har alt dette ovennevnte, og mere til.

Nøkkelreferanser finnes i komposisjonenes titler, der Vandermark, slik han så ofte gjør, krediterer stykkene til sin inspirasjonskilder fra ulike kulturfelt: Her så vel Sonny Rollins og Julius Hemphill som Mark E. Smith (fra The Fall), dub- og reggae-legenden Lee Scratch Perry og maleren Molly Zuckerman-Hartung. Diktene, assosiative som de enn er, er mindre slående enn musikken. Men den er til gjengjeld særdeles rikholdig og medrivende.

«A Living Poets Group»

Ken kan

Torkjell Hovland

Frå å vere nokre litt nerdete folkemusikarar som leita rundt i skranglete improvisasjonar – også noko å elske, altså – har Reolô fått eit klart og tydeleg sound. I folkemusikkbølgja har bandet blitt ein live-favoritt for nysgjerrig publikum på festivalane: Den heftige grooven, dei vittige tekstane, drivande felespel og den skarpe vokalen i skeiv tonalitet.

I fjor synest eg deira «Dystopi Delete» var eit av årets beste album, så eg har store forventningar til Reolô når dei no følgjer opp med «Følgefeil».

Bandet hentar inspirasjonar frå ei bredde av musikkuttrykk – ørkenblues, folkemusikk, visesong – men på «Følgefeil» er det rocken som veg tyngst. Stonerrock, kan vel dette kallast, tenkjer eg når eg høyrer opningslåten, som også er tittellåten. Det er tung, tung groove frå bassist Magnus Skavhaug Nergaard og trommeslagar Hans Hulbækmo. Analoge synthesizerar raspar opp kantane til rockegitaren. Ja, for det er akkurat sånn her du høyrer for deg når nokon seier 

melankoli her som eg mest kjenner igjen frå rockesjangeren. Sant nok er mykje i folkemusikken vår molltungt, men her høyrer eg vel så mykje Nirvana eller David Sylvian. For eksempel i balladen «Utopi» – den er enormt god. Den fallande bassen styrer oss mot sorga, men songen tek nokre harmoniske vendingar som berre dei mest fantasirike låtskrivarane kan kome på. Melankolien blir ytterlegare understreka av brørne Kjorstad si felekviskring av melodien.

«Manna fra himmelen» er rigga for å sende publikum inn i transe, over ein groove som lét til å vere inspirert av berber-musikk frå Nord-Afrika, mens fela tek den rytmiske rolla som ein-strengsfela gjerne har i dei same tradisjonane. Songen er ein fest og eit eksempel på fridomskjensla som bandet uttrykkjer:

Går du i ring i ei dynge med drit / Er den hverdagen bare et langt slit / Skalles du av bit for bit / Du kan sleppe deg løs i kveld vel / For i kveld er det vi som er din trell.

 Akkurat slik er Reolô: Ein trell som tvingar oss ut i dansen.

 og småfilosofiske, men også befriande kvardagsleg i språket. Orda får oppspark frå trommeslagar Hans Hulbækmo, og Anders Røine er ein meister til å finne rytmisk inspirerande ordleik. Som ein rappar verkar det ofte som det er lydane av orda som er førande for tekstarbeidet – 

, syng han i «Dr. Zen». Gjennom ordleiken set Røine ord på ei samtid som eigentleg ikkje treng satire for å verke absurd.

Også songstemma til Røine er sentral for lyden av Reolô. På denne plata fekk eg ein vittig assosiasjon til Prepple i DumDum Boys. Det skjer noko når slike solide mannsstemmer strekk seg med kraft mot høgda – 

eller i Reolôs «Blinde esler» (Og er det først og fremst stemma til Røine du forelskar deg i med Reolô, kan du sjekke ut duoen Sudan Dudan med Marit Karlberg).

Brørne Hans P. og Rasmus Kjorstad spelar feler som ei eining. Men dei gjer også ein uvurderleg jobb med synthesizerane. Særleg interessant er det å lytte til det solistiske spelet, der dei broderer frie mønster over grooven frå bandet. Du høyrer liksom at det er felespelarar som spelar synthesizer.

På ‘Følgefeil’ er det rocken som veg tyngst

«Følgefeil»

Gå i ring, dans i ring

Benjamin Yazdan

Siden «Tides: Music for Meditations and Yoga» i 2013 har amerikaneren Kaitlyn Aurelia Smith bygget opp en gedigen katalog av elektronisk vellyd. «Ruin: It’s Not Just Music» er den ellevte fullengderen på tretten år. I tillegg kommer et hav av singler, remikser og samarbeid med synthveteranen Suzanne Ciani og komponisten Emile Mosseri. Hun har fått vind i seilene av den fornyede interessen for modulære synther og new age, men er for rastløs til å stivne i ett uttrykk.

Årets plate, som sannsynligvis er det beste hun har gjort siden «The Kid» (2017), har for lengst blitt utropt til et vendepunkt. Og selv om visse melodilinjer og grep er gjenkjennelige, har den lindrende bakgrunnsmusikken blitt hyperaktiv, nervøs og konfronterende. Låttitler som «The Spine Is Quiet in the Center», «Rare Things Grow» og «Feel Heard» er byttet ut med «Obsessed» og «On the Low».

 lydsporet til meditative pusteteknikker – rytmene siterer og intensiverer oppjagede impulser i britisk elektronika anno dubstep, 2-step, jungle og drum & bass for ca. tjue år siden. Assosiasjonene går raskt til Burials lengselsfulle og traumatiserte skildringer av urban resesjon og nattlig ensomhet, bare at tempoet er 

Tidvis kan det også minne om de elegante pastisjene til Jessy Lanza, eller Julia Holters kollasjer, men ingen av dem har gjort noe så uhyggelig som arpeggio-nevrosefesten «GTP!». Smith prosesserer ofte sin egen stemme til den ligner forvridde, androgyne vokalsamples – «I’m Just Being Honest» er direkte nifs, og på «I Don’t Know What It Is» høres gjentagelsen av 

I’ll take the weight off your shoulders 

med en artikkel av den italienske filosofen Chiara Palazzolo, som tar for seg det «moralske ansvaret» ved å fremføre andres musikk etter noter – hvordan man både kan være tro mot materialet og tilføre noe eget. Kanskje Smith også leker med en berømt formulering av Jean-Luc Godard, som på engelsk lyder «There is no just image, it’s just an image».

form for musikk kan høres ut, er jo høyst uklart, men «Ruin» er uansett en sjeldent sannferdig og urovekkende bearbeidelse av forvrengte ekkoer fra en nær fortid.

Er for rastløs til å stivne i ett uttrykk

«Ruin: It’s Not Just Music»

Det er ikke bare musikk

Sist vi hørte fra folkrock-legende Richard Thompson (hvorfor han ennå ikke er 

, forblir et mysterium) holdt han stand i New Jersey i USA sammen med kona, sanger/låtskriver Zara Phillips. Likevel hadde medgrunnleggeren av Fairport Convention laget et album, «Ship to Shore» (2024), som var like erke-engelsk som fish & chips.

Nå skal London-fødte Thompson ha flyttet hjem. Likevel har han valgt å spille inn dette, sitt tjuende soloalbum, i sitt amerikanske nabolag med sin faste amerikanske backing-trio: trommeslager Michael Jerome, bassist Taras Prodaniuk og David Mansfield på gitar og fele. Sistnevnte er en høyt aktet multiinstrumentalist, en veteran fra Bob Dylans «Rolling Thunder Revue» i 1975-76, og en gang medlem av trioen The Alpha Band sammen med T Bone Burnett og Steven Soles.

 umulig å høre Richard Thompson synge uten at et endeløst opptog av riddere & jomfruer, bueskyttere og lutt-spillende trubadurer melder seg i hjørnet av bevisstheten. Men musikalsk begynner det faktisk denne gang nærmere R.E.M. og australske The Church.

«Sorcerer’s Apprentice» ruller av gårde med elgitarer som klinger som et snes Rickenbackere. Det er rett og slett uptempo gitarrockrock av det eviggrønne merket. Og det er overraskende fremoverlent, spilt og sunget av en mann på 77.

Åpneren sitter rett i sikringsboksen, og det neste sporet, med den oppsiktsvekkende tittelen «Cocaine Walking, Booze Talking», dobler med et driv som heller ikke er hverdagskost på eldreheimen. Tempoet roer seg først på tredjesangen «Pauper’s Grave», 

, med ekstraordinært nydelig twangy gitarspilling.

selvfølgelig, sett i lys av den musikalske tradisjonen han tilhører, en historieforteller. Derfor er sangene befolket av karakterer, derav albumtittelen «Hippies, Thugs and Heroes». Men han er ikke først og fremst en moromann. Det nærmeste plata kommer en kjærlighetssang heter «Make Believe You Don’t Know Me», og handler om et gammelt, hemmelig forhold der fortelleren i retur skal 

«She Burns It All» er en duett med kona Zara som høres ut som den har sitt opphav på en eller annen lukket avdeling, med Phillips’ klagende stemme lik et spøkelse som snor seg rundt en insisterende akustisk gitar-figur. Det er platas rareste minutter.

Deretter kommer «Everybody’s Stealing», som skal være inspirert av faktisk innbrudd i Thompsons bolig, men har blitt ikledd et oppstemt cajun-arrangement med livlige feler, trekkspill, mandoliner og et skeivt hornorkester.

 «Pipe Dreams» er akustiske sanger der Thompsons gitar både holder leirbålet gående og lar gnistene fyke. Mens «Stringer» inkluderer en slik «Thug» som tittelen lover: 

Stringer is a scoundrel, a taker, a user / He cares about Stringer and Stringer alone.

 Dette er tung folkrock som munner ut i platas mest sviende gitarsolo.

Lutt-spillende trubadurer melder seg i hjørnet av bevisstheten

«Hippies, Thugs and Heroes»

Richard den gode

Det må ikke være sånn, men ofte skjer det likevel: Hvis du drar til innspillingsstudioet Ocean Sound på Giske på Sunnmøre, kommer du gjerne ut igjen med et album som får det til å høres ut som gode studiodager, med en ekstra følelse av åpne landskap. Det må være noe med veggene der, eller kanskje havet og den friske sjølufta.

Frisk luft er ikke nasjonalskald Odd Nordstoga ukjent med, selv om han har dagliglivet på Lambertseter i Oslo. Han har småbruk i Trysil, og er vokst opp i Øvre-Telemarksbygda Vinje. Solokatalogen, som med nye «Før du går» nå teller ti album, har gjort mye for å forfriske folketoner fra innlandet, og gjøre kulturarv til populærmusikk.

Hans forrige soloskive, «Inn i skogen» (2022), bar bud om et gryende stilskifte. Den var mindre morsom, mer melankolsk, og en av hans fineste utgivelser. Melankolien har blitt med videre her. Flere av instrumentene har imidlertid blitt skiftet ut. Borte er fela og trekkspillet, inn har trommemaskin og synth kommet. Det gjør, for å si det mildt, noe med lydbildet. «Før du går» ender med å være hans minst moderne album.

 ut på den måten en voksen mann hørtes ut den gang Nordstoga var ung ungdom, altså på 80-tallet. Da er det særlig én sanger-låtskriver man ikke kommer utenom, nemlig Bruce Springsteen. Samtidig er det partier her som kan minne om de mer atmosfæriske sidene til Dire Straits – eller det litt umoderne moderne retrorockebandet War on Drugs, apropos atmosfære.

Riktignok har Springsteens fortellerteknikk også vært til stede hos Nordstoga tidligere, særlig i tekstene. Nå er den også utilslørt innvevd i de tidvis drivende melodiene.

Det er ingenting galt med å likne sine helter. Ei heller med å ville fornye seg ved å se seg i bakspeilet. Som Nordstoga selv sa til Musikkmagasinet forrige uke, så må man bare gnukke på for å være en (aktuell) kunstner. Ordvalget var kanskje ikke tilfeldig.

 unna dårlig. Til det er både Nordstoga selv og backingbandet for gode, trygge og trivelige. Enkeltlåter utmerker seg dessuten: «Når tårer fell» er inderlig fin nordicana, med ypperlig samspill mellom Tor Egil Kreken (bass og banjo) og Øyvind Blomstrøm (gitar), mens «Sol og regn og jord», som handler om avleggerne fra den nylig døde morens blomster, skinner av spilleglede. Her ligger det mye mening i de blomstrende melodilinjene.

Åpningssporet «Ein song som finst» og tittellåta, i duett med Sigrid Aase, er derimot mer som dusinvare voksenpop. Selv om det ikke er for mange som har sunget ut om hvordan det er å leve med tenåringsbarn, slik Nordstoga og Aase gjør på «Før du går».

For når hele Norges Odd synger om de nære ting, er han fortsatt blant landets fremste. Det har han også ofte vært når han tar for seg det hverdagslige – som ikke nødvendigvis er det samme. Som deler av denne skiva, kan hverdagene bli litt for trauste.

«Før du går»

Åpne landskap

Sist søndag ville amerikanske Todd Snider ha fylt seksti år. Men 14. november i fjor døde sanger-låtskriveren i kjølvannet av en serie mystiske hendelser i Salt Lake City et par uker tidligere. Han var i Utah for å starte en turné etter utgivelsen av albumet «High, Lonesome and Then Some», men havnet både på sykehus og i klammeri med politiet, før han kom seg tilbake til hjembyen Nashville, hvor han døde. Omstendighetene, og Sniders helsehistorie i tida før dødsfallet, er fortsatt uklar.

Men Todd Snider var en hardt arbeidende musiker gjennom sin førti år lange karriere, og han var faktisk i gang med å skrive og spille inn et nytt album da han gikk bort.

av hans nærmeste musikalske samarbeidspartnere, inkludert Aaron Lee Tasjan, gjort ferdig «My Second Rodeo». Et album som Snider selv hadde ambisjoner om at skulle høres ut som «country music ten years from now»!

Det er verdt å huske at Snider startet sin karriere etter å ha opplevd Jerry Jeff Walker (1942–2020) spille i Gruene Hall sør for Austin, Texas i 1985. Snider ble så gølva av det han hørte, at han umiddelbart bestemte seg for hva han skulle drive med i livet, på tross av at han ikke engang kunne spille gitar.

Men Snider gjorde det spinkle utgangspunktet til skamme og jobbet seg opp via overbevisende klubbjobber til å debutere med albumet «Songs for the Daily Planet» i 1994. Ellers er det vel enighet om at Sniders «East Nashville Skyline» fra 2004 er hans karrierealbum. En tittel som forteller hvem Snider var, en «Dylan» fra østsida av Music City. En som turnerte poesi, humor og moral med stor overbevisning. Men hva med «My Second Rodeo»?

 New Orleans-marinert funk-folk album, ispedd blåsere og gospel-koringer, enn noe som med sannsynlighet kan stake ut countryens framtid. Snider høres ut som en nær slektning av Johnny Dowd, flyttemannen som også fillerister amerikansk låtskrivertradisjon.

Det er uansett interessant å prøve å følge Sniders tanker og ideer, noe som helst bør gjøres med teksthefte i hånd – for det er mye hes og sliten mumling her. «Freewheelin (Every Day at a Time), «(I Got That) Deja Vu» og «The Manifesto» er noen av de låtene som stikker seg ut på en posthum plate som nok kan sies å ha uklar legitimitet. For etter alt å dømme var Snider i alt annet enn god form den siste høsten han levde.

«My Second Rodeo»

Utslitt Todd

y childhood was small / but I’m gonna be big

, roper vokalist Grian Chatten i opningssporet til debutalbumet «Dogrel» frå 2019. 

Ambisjonane var på plass hos dublinbandet, men dei hadde neppe gjetta akkurat kor 

 dei skulle bli. «Dogrel» introduserte Fontaines D.C. som eit av dei mest lovande – og poetiske – nye rockebanda i vår tid. No, sju år etter, har dei blitt eit stadionband, som headlinar Primavera og blir portrettert i The New York Times (om eit par veker fyller dei Oslo Spektrum).

Fontaines har, som x andre band det siste tiåret, blitt utpeikt til «rockens redningsmenn». Ikkje at rocken treng å reddast, den lever og blømer, men bandet har treft noko i tida som få andre rockeband – kanskje berre amerikanske Geese. Sjølv om dei to banda elles har lite til felles, er dei begge med på å gjere konseptet (gitar)band 

Samtidig lever Fontaines på sida av hitlistene, dei er ikkje noko hushaldsnamn – ikkje ennå. Til det har låtane vore hakket for vrange, for lite umiddelbare. Rett nok hoppa dei i andre retningar på førreplata, briljante «Romance» (2024): dei snuste på triphop, nu-metal, Lana del Rey-aktig kviskrekoring og svulmande strykearrangement. Det var også «Romance», med sine arenavennlege refreng og Y2K-estetikk, som løfta dei til eit nytt nivå, kunstnarisk og kommersielt. Fontaines er openbert eit genuint nysgjerrig band, som tør å flytte på eigne grenser, og som tør å utforske også det som 

har høg kredibilitet (som sagt: nu-metal). «Dopamine Chamber» bekreftar det inntrykket.

 åttitalssynth, elektro-gotikk og cinematiske strykeparti – og ikkje minst dukkar popavantgardisten Rosalía opp, eit samarbeid dei færraste vel såg komme. Ifølgje gitarist Conor Curley ville bandet ut av sine eigne referansepunkt, og finne ein lyd «som peikte mot framtida». Likevel høyrer ein soleklare ekko av The Cure, New Order, Depeche Mode og Joy Division (den italienske popsongaren Mina er også ei uttalt inspirasjonskjelde). Lydbildet er liksom både grandiost og klaustrofobisk, kokt i hop av produsent James Ford (Blur, Haim, Arctic Monkeys, Gorillaz), som er med vidare frå førre plate.

I bandnamnet står «D.C.» for «Dublin City», men på «Romance» tok låtane ei stor dreiing vekk frå det 

. Slik fortset dei også no: Dei sirklar seg ut til breiare samfunnsdiagnosar og eksistensielle kvalar, der framtidstrua ligg på sotteseng. Ein kan kanskje argumentere for at denne poetiske elendigheita i seg sjølv er noko typisk irsk – men det er lenge sidan Fontaines song om James Joyce og Dublin i regnet. I staden går «Dopamine Chamber» inn i det mørke hjartet på samtida. Låtane spring ut frå ei verd av KI-drit, råkapitalisme, klimakollaps, folkemord og memes, biohacking og tekoligarkar og sjølvoptimalisering på speed.

Silicon Valley took a photograph / Fork tongue kissing in a 10 ft bath / You and I living for a million years / Always

, syng Chatten i opningslåten «Six Shot Morning», slepande monotont, som om han er usikker på om han er mest robot eller menneske.

Fontaines prøver å sirkle inn kjensla av at vi, menneska, er i ferd med å spele oss sjølve sjakk matt. I ein slik situasjon kan ein undre, som gitarist Conor Deegan gjer i presseskrivet: Kor skal ein rømme? Kva type eskapisme, kva for eit dopaminkammers, vel du deg? Og kan du eigentleg sleppe unna?

Fontaines verkar å ha eit bevisst forhold til rockestjerneklisjeane

«Dopamine Chamber»

Er enden nær?

Marius Asp

Jada, jeg irriterer meg over bandnavnet, jeg også. At Victoria Rose og Stone Filipczak – førstnevnte jobber visstnok som birøkter i det daglige, mens samarbeidspartneren er en selv(erk)lært studiorotte – har valgt å gi det musikalske prosjektet sitt et så demonstrativt navn, er likevel bare en av mange ting man tvinges til å gruble over i møte med deres svært inspirerte andrealbum. Her skjer det nemlig utvilsomt saker og ting.

) startet som et pandemiprosjekt i 2020, der de to amerikanerne utvekslet musikalske ideer virtuelt. De endte opp med det temmelig solide selvutgitte debutalbumet «Mind Palace Music», en samling intime og storøyde sanger som mobiliserte det mjuke søttitallets uttrykk i sin søken mot et fellesskap.

 de sterkeste låtene på «Mind Palace Music» var over akkurat idet det begynte å kile for alvor, har oppfølgeren «Autosmile» et overskudd av det aller meste – fra melodisk særpreg og velkommen lyrisk ambivalens, til et skyhøyt ambisjonsnivå og ditto gjennomføringsevne.

De to låtene som bikker fem minutter viser fram spennvidden i prosjektet fra hver sin kant: På spretne «I’m Not in Pain» flekser duoen hittil uante muskler som band, mens tittelsporet – som ville vært en hit i en mer tålmodig verden – bruker nesten sju minutter på å slå ut i full, allsangbar blomst.

Debuten hadde noe utpreget sommerlig ved seg, mens høsten på kledelig vis har sneket seg inn i uttrykket på «Autosmile». Det hviler noe lummert, taggete og tidvis smått dissonant over de sterkeste øyeblikkene her, som på åpningslåten «Bird», der et vers som skubber tankene mot Slayer rundt et leirbål balanseres mot et smellvakkert, Elliott Smith-verdig refreng.

 der eksentrisitet og meloditeft ypper til nærkamp, preger øvrige favoritter som «I Know You Are (But What Am I Thinking)», «Your Dog» og «Punish My Mind». Sangene mobiliserer noe av den samme nærmest vektløse oppdriften som preger Dirty Projectors’ sterkeste øyeblikk. Lokale musikere som Nino Soberon (cello) og Garrett Burke (trommer) bidrar sterkt på sine innhopp, men det er duoen selv som trakterer de fleste instrumentene på taktilt og oppfinnsomt vis.

Vokalkjemien mellom de to hovedpersonene er påfallende – nevnte Smith melder seg stundom som en nærliggende referanse, men samklangen mellom Filipczak og Rose lar seg ikke riktig forveksle med noen andre akkurat nå.

 gruppas minst spektakulære kort for hånden, men et noe mørkere eksistensielt grunnsyn kler også uttrykket, enten blikket vendes innover: 

Symptoms seem to be worsening / I’m simply not a person,

Give me a twisted crown / Appoint the joker clown / Hand off a big balloon / Blown by a baby loon.

Kort oppsummert: Jeg kan ikke skjønne annet enn at «Autosmile» er en av høstens vakreste og mest egenrådige plater.

«Autosmile»

Smil!

Jeg savner Gerard Love. Sammen med Norman Blake og Raymond McKinley utgjorde han en essensiell tredjedel av et av nittitallets herligste gitarpopband – og trolig det eneste (fortsatt aktive) bandet som har blitt hyllet av både Kurt Cobain og Liam Gallagher.

Musikk

Døtre som meg

YAP.

Reckoning

Jazz Dreams

Kanaan

Söwt

Dja Dja

A Living Poets Group

Følgefeil

Ruin: It’s Not Just Music

Hippies, Thugs and Heroes

Før du går

My Second Rodeo

Dopamine Chamber

Autosmile

Do Not Dare to Dream

She’s the Best

All Set the Bone

Post Script

Pugnello

Creole Culture

Audio Guide

No Rest for the Wicked

Dealar med maskiner om poesi