Torkjell Hovland

#fff

#000

Eg går ein tung motbakke, og kroppen har allereie nok med å kjempe ned eit virus. Musikken eg har i øyret lullar meg inn og ut av feberfantasien, ber kroppen. Norsk-syriske Spove har namnet sitt etter trekkfuglen. Det er ikkje første gongen arabiske musikktradisjonar møter norske, men det lét ikkje alltid like naturleg som med Spove.

Fiolinist Inger Hannisdal har mellom anna studert arabisk tradisjonsmusikk i Libanon, og vann Tonos komponistpris for debutplata med hennar eige ensemble. Kontrabassisten ho har med der, Adrian Myhr, er ein stilstudie av ein lyttande musikar. Songaren Silje Risdal Liahagen er ein av tre i vokaltrioen Hekate, som sist var sett på Oslo World med dansekompaniet Mamelukk i prosjektet Hex Liminal. Oud-spelar og songar Nawar Alnadaff er opprinneleg frå Syria, og har med seg tradisjonar derfrå.

, oppdaga dei likskapen mellom tonane frå kvar sin heim. Det kunne vere den skeive tonaliteten, kvarttonane eller forma på songane. Og at voggesongar trass alt har noko av det same i seg uansett kvar barnet er født.

Det første som slår meg er at sjølv om dette er ein fusjon av ulike tradisjonar, så er det også ei ganske tradisjonell produksjon og arrangement. Nettopp dette – at songane får stå sterkt i seg sjølv – er befriande. Her finst ingen musikalsk emulgator – ingen synthar eller lydteppe som slike fusjonsband gjerne har tydd til. Men kunsten er å ha energien som skal til i uttrykket. Det er den som treff kroppen.

Songarane Risdal Liahagen og Alnadaff har slåande ulike stemmeklangar. Det gjer det då ekstra givande å leite etter koplingane mellom musikken. Dette er dessutan med på å styrke den menneskelege dimensjonen ved musikken. Vi opplever dei to songarane som einskilde menneske som syng til oss, meir enn som instrument som skal bere musikken.

 å innta i møte med Spove. Det eine er musikkforskaren, der du kan grave deg ned i ting som om det faktisk ligg noko i at den segnomspunne slåtten «Nordafjells» har ein link til arabiske land? Det andre er å gå inn i det kulturelle møtet – kan eit slikt samspel mellom den norske og den arabiske musikktradisjonen fortelje oss noko om kva vi har til felles, at vi alle syng «dei same voggesongane til borna våre».

Men det siste – kanskje eit lytteperspektiv som er neglisjert i dag – er det kroppslege. Der du legg vekk all intellektualisering, og legg merke til kva stemmene gjer med kroppen din? Korleis opplever du når tonane frå oktavfela til Hannisdal treff deg øyregangane? Kvar hen i kroppen varmar den djupe kontrabassen til Myhr? Og kva skjer med tempoet i kroppen din når Nawar Alnadaff spelar fløyta Ney på «Bayati». Det ligg nemleg mykje kraft i sjølve materialet som Spove har med seg. Kraft som er bygd opp gjennom vidareføringa, gjennom tida og dei ulike kontekstane songane har blitt sunge.

«Nu lukker seg mitt øye», der Silje Risdal Liahagen syng flytande. Før Alnadaff kjem inn, og dei to vokalistane flettar seg inn i kvarandre på, unnskyld uttrykket, magisk vis. Myhr og Hannisdal vever riff saman. Den syriske og norske bånsullen som møtest i «Yallah Tnam/Bånsull» som kjem like etterpå oppsummerer det heile musikalsk – møt denne musikken med kroppen.

«Spove»

Med heile kroppen

Marius Asp

was completely blindsided … the person I loved woke up one day, told me she wasn’t happy, and I basically never saw her again. 

Slik beskriver Katie Stelmanis den skjebnesvangre januardagen i 2020 som skulle utløse «Chin up Buttercup», den kanadiske 40-åringens femte skive under aliaset Austra.

Det burde være åpenbart, men en påminnelse er muligens på sin plass, overfor både artister og deres presseskrivforfattere: At et album baserer seg på et havarert forhold og de emosjonelle etterdønningene sånt medfører, er ikke i seg selv et fryktelig interessant poeng. Ei heller at en plate er «den ærligste» eller «mest personlige» hittil i karrieren. Som kjensgjerninger er dette omtrent like megetsigende som at musikken kommer utstyrt med rytme, melodi og tekst.

 likevel gir seg i kast med den trøblete og selvutleverende kjærligheten, gjør hun det på en særegen og forfriskende sammensatt måte, gjennom ulike stadier av hjertesmerte – og slett ikke uten besk humor. Som hun synger på «Math Equation»: 

You said I needed my own friends / So I found them / Then you fucked them.

Det har tidligere har vært lett å betrakte Austra (som fra debuten i 2013 har gått fra å være trio til sekstett til soloprosjekt) som elektropop-versjonen av Florence + the Machine – Florence Welsh og den klassisk skolerte Stelmanis deler både en storslått stemmeprakt og en affinitet for det gotiske. På «Chin up Buttercup» følger hun og medprodusent Kieran Adams en uttalt musikalsk ledestjerne – Madonnas William Orbit-produserte sjuendeplate «Ray of Light» (1998). Den endret ikke bare kursen i Madonnas karriere, men føles strengt tatt mer relevant i tidens Y2K-nostalgiske ånd enn noensinne.

 referanse melder seg på nevnte «Math Equation», som lener seg såpass tett på grunnstrukturen i Kylies «Can’t Get You Out My Head» at det knirker faretruende i sømmene – uten å rakne helt.

På det kriminelt korte tittelsporet – som kan oversettes til «opp med huet, søtnos!» – løfter Stelmanis perspektivet til omverdenens blikk på henne, med en besnærende og bisarr miks av kammerpop, drum & bass, techno og forvridde stemmer som lydspor. «Think Twice» parer en bitter tekst à la John Grant med boblende nintendopop, mens «The Hopefulness of Dawn» tar turen fra klangsvøpt ambient til skamløs eurodance i løpet av seks innholdsrike minutter.

Høydepunkter som dette gjør det verdt å dykke ned i Austras tristesse – og komme opp til overflaten ørlite mer håpefull.

«Chin up Buttercup»

Opp med haka

Arvid Skancke-Knutsen

Det føles som om Ævestaden har vært her lenge alt. Men de debuterte først i 2021 med albumet «Ingen mere gråter». Trioen ble noe av en sensasjon i det alternative norske folkemusikkmiljøet, og vant Folkelarmprisen i åpen klasse på første forsøk. Året etter ble Eir Vatn Strøm kåret til årets unge folkemusiker på egen hånd.

Nå er hun, Levina Storåkern og Kenneth Lien her med sitt tredje langspiller. Tidligere i år har de to kvinnelige medlemmene gitt ut hvert sitt virkelig flotte soloalbum, samtidig som Lien gjorde sin andre plate med Center of the Universe. Trioen har i tillegg samarbeidet med både Bendik, Kanaan og Sigurd Ytre-Arne. Det er ikke mye å si på produktiviteten. Og ikke på det kunstneriske overskuddet heller.

 byr på tolv nye låter med en spilletid på godt over førti minutter. Mens andreplata «Solen var bättre där» bare bød på egenlaget materiale, har de her gått tilbake til en blanding av egne sanger og tradisjonsstoff. Også det klinger svært godt.
Begge de to tradisjonssangene med tekst kretser rundt en dødsbevissthet. Om vilkårene og begrensningene for våre jordiske liv, der ethvert møte bærer i seg et fremtidig farvel. Også Ævestadens egne tekster handler mye om oppbrudd, avskjed og fremmedgjøring.

Særlig gjør «Slipp nå» av Eir Vatn Strøm inntrykk, der den fremstår som både en rørende vuggevise og en endelig avskjedssang. Eller Levina Storåkerns nesten groteske tekst om barndommens vintre, der snøen for lengst er blitt svart. Kenneth Lien skriver godt om eksistensens grenser og muligheter, ikke minst i «En hvisken under hjertet».

, men det finnes også frø, blomster og dører på gløtt. Ikke minst i det musikalske, som finner en heldig balanse mellom det resignerte og det kreativt blomstrende. Det er mye trøst og stillfaren motstandskraft i musikken, der Ævestaden blander gammelt og nytt, dype bass-synther med Kravik-lyrer og feler. Aller best er kanskje vokalbruken, som hele veien tilfører det mollstemte materialet noe lyst og eterisk.

Om det føles som om Ævestaden har vært her lenge alt, er det fordi den unge folkemusikken ville ha manglet noe uten deres egenart. De bygger ut det store bildet – og fyller det med klokskap, nærhet og musikk som rett og slett er vakker.

«Ni blomster i en åker»

Døra er på gløtt

Ida Madsen Hestman

ldri lært å vise følelser / Jeg gråter inni meg

. Allerede i den soulete førstelåta «Dior» bretter J-Zino ut om en tøff oppvekst. Men dette er ikke et album der det dveles ved sånne ting. Vi må raskt videre.

«Pusher maraton» nikker til den danske filmen «Pusher» fra 1996, og benytter seg av klassisk krimdialog allerede i andre spor ut. Linja 

 er fordreid til en hundebjeffende sample som går på repeat. Men det er den veldig catchy låta etter, «Okey», som virkelig får fremkalt en følelse og atmosfære som er synkronisert med narkodealer-universet, med syrete synther og Oral Bee som godt castet gjest.

Passer inn gjør også det intense, nevrotiske breakbeat-lydbildet på Prodigy-aktige «Taper for penga», med tekstlinjer som 

handler om å pushe seg selv, og å klare å stå i motgang. Det er forfriskende å høre J-Zino i samspill med produsent Marcus Calvert. Duoen bryter samtidas introspektive trap-trender gjennom musikalsk lekenhet som samtidig omfavner tekstenes brutalitet og fandenivoldske natur. De kjører sin helt egne rufsete og sjarmerende stil, med originale lydeffekter som krydder. Er det for eksempel en pinne mot glass jeg hører på «Pusher»?

Et artig album med tidvis kruttsterke produksjoner og små lattervekkende støt innimellom. Den gode kjemien smitter.

«Pusher maraton»

Pusher seg selv

Frida Fliflet

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Se godt på coveret til «Lux»: Rosalía er kledd i et nonneskaut, med øynene lukket mot solen. Armene har hun lagt rundt seg sjølv: Hun beskytter seg med en klem, knokene skimrer mot det hvite stoffet. Eller – er det et indre lys som liksom omfavner henne? Og er det egentlig solen hun lar seg tine av, eller er det Guds lys?

Den spanske superstjernens fjerde album – titulert «lys» på latin – kretser rundt denne dualiteten: det verdslige versus det gudelige. Over fire akter, femten låter (eller atten, om du har den fysiske utgaven) og femti minutter, dykker Rosalía Vila Tobello inn i troens og livets grunnspørsmål. Og i likhet med «Motomami» (2022) og «El Mal Querer» (2018), er «Lux» et album med enorm egenart. Dette høyambisiøse verket, spilt inn med London Symphony Orchestra, er en injisering av livsblod i popen; et blinkende fyrtårn som sier: se! Denne veien kan man også ta.

Rosalía lar seg vanskelig definere i en håndvending, men den 33-årige katalaneren kommer fra flamencoen, og er utdannet ved prestisjetunge Escola Superior de Música de Catalunya. Hun slo gjennom med flamencopop-opuset «El Mal Querer», en briljant sammensmeltning av middelalder-mystikk og moderne gatesmarthet – men det var med karibisk-inspirerte «Motomami» at hun virkelig ble global superstjerne. Albumet sementerte Rosalía som en gnistrende avantgardist; en som tålte sammenlikning med Björk og Kate Bush. Her var en som ville tegne popens kart på nytt.

Som plateartist er Rosalía en trofast konseptualist. Siden 2018 har hun gitt ut en drøss med hitsingler, som til sammen kunne blitt et sylskarpt popalbum. Men hummer-og-kanari-metoden har aldri interessert henne: 

No basé mi carrera en tener hits / Tengo hits porque yo senté las bases

, som hun rapper i «Bizcochito» (2022). Altså: 

Jeg har ikke basert karrieren min på å ha hits / Jeg har hits fordi jeg har gjort grunnarbeidet

. Rosalía skrider til verks med akademisk presisjon og umettelig nysgjerrighet, og albumene hennes har aldri lette løsninger. De krever noe av den som lytter, og «Lux» er hennes mest krevende til nå.

Sjølv om «Lux» ikke likner noe annet i Rosalías diskografi, er det tematiske spagettikrysset – mellom gud og verden, katolisisme og mystisisme, død og kjærlighet, begjær og femininitet – ikke nytt. Det har vært til stede på alle hennes album, men i så forskjellige former og vinkler at det 

nytt. «Lux» har flere likheter med forgjengerne. Se bare på coveret til «El Mal Querer», den tunge bruken av katolsk symbolikk, eller utforskningen av 

: I «Maldición» (2018) brøt hun forbannelsen og forvandlet seg fra fange til fri kvinne, i «Saoko» (2022) ble hun til en sommerfugl, og nå i «Berghain» blir hun en due. Rosalía er alltid i bevegelse, alltid fremover, oppover, mot himmelen. På «Lux» beveger hun seg langt forbi katolisismen, og drar veksler på islamsk, jødisk, buddhistisk og hinduistisk mystikk og spiritualisme.

Det er kanskje unødvendig å si, men: Dette er ikke et album som er laget for algoritmer, strømmetjenester eller tilfeldig lytting, ikke for hitlister eller spillelister. Det bør lyttes til kronologisk; låtene vikler seg inn og stuper ut i hverandre. Blant de noble bidragsyterne finner vi Björk og Pharrell Williams, eksperimentalisten Yves Tumor og samtidskomponist Caroline Shaw. Flamencoen finnes, fadoen finnes, her er katalanske kor og meksikansk folkevals, forvrengt synth, rap på latin, dirrende, atonal gnikking. Rosalía synger på italiensk, ukrainsk, siciliansk, arabisk – og ni språk til.

Så hvordan angriper man et verk som «Lux»? Rosalía har sjølv uttalt at det er ordene som er grunnmuren i albumet: Trangen til å utforske ideer gjennom tekst, kom før det musikalske. Allerede før albumet var ute, blei en kritiker i den spanske avisen El País så lei av alle teorier og spekulasjoner at han skreiv et langt forsvar for å 

 kunst, uten å måtte analysere alt i hjel. Og det 

en nytelse å lytte til «Lux», men den blir ikke mindre av å dykke ned i den tematiske materien. Så – la oss gjøre et forsøk.

'Lux' er en injisering av livsblod i popen

«Lux»

Gud og verden

Aslaug Olette Klausen

Anna von Hausswolff er en svensk, København-basert organist, sanger og låtskriver som har fremmet en slags dødsmessepop i sitt virke. Komposisjonene har liksom vekket noe fra de demoniske sfærer, med kirkens pipeorgel som redskap.

Nye «Iconoclasts» plasserer seg til sammenlikning nærmere helvetes forgård enn inni noe inferno. Hausswolff synes også å ha forlatt troen på Sartres påstand om at helvete er «de andre». Dette er tilfelle selv om flertallet av låtene på albumet forteller om forhold som forvitrer eller er forlatt.

 til en person som enten angriper verdsatte overbevisninger og institusjoner, eller noen som knuser religiøse bilder. Her gjør hun mest av førstnevnte, og motivene som særlig utsettes for kritikk er tradisjonelle kjønnsroller. Ikke minst gjelder det parforhold, men også samfunnet for øvrig. I den Ethel Cain-gjestede, angstbiterske «Aging Young Women», synger hun for eksempel om den biologiske klokka. Ugjenkallelige tikker den høyere: fertilitet har en holdbarhetsdato, og Hausswolff nærmer seg 40 år.

Men det handler om mer enn kvinneroller, det handler om natur og menneskesyn. I «Stardust» er det behandlingen av moder jord som får sitt pass ettertrykkelig påskrevet, der selve kulturen anklages for å være en overgriper. Hun skrikesynger 

 over en kombo av synther og saksofon i emosjonelt ulage.

 er traktert av den mest sentrale gjesteartisten: Otis Sandsjö, en svenske med Berlin som tilholdssted. Mildheten i måten han spiller på, bidrar vesentlig til at «Iconoclasts» er von Hausswolffs lettest tilgjengelige utgivelse. Både i åpningssporet «The Beast» og enda mer i instrumentalen «Consensual Neglect» er saksofonens taleførhet særlig vennligsinnet.

«Struggle with the Beast» er litt mer urovekkende, men fortsatt som en formildende omstendighet overveldet av orgelet, og etter hvert en vokal som maner fram mørke krefter nærmere arven etter Black Sabbath og Richie Blackmores melodiske mystisisme enn Dead Can Dance.

«Iconoclasts» synes å være en lettfordøyelig forlengelse av Anna von Hausswolffs tidligere verk. Men om man hører plata som et trosoppgjør med popens konvensjoner, er det mye å bli bergtatt av.

Selve kulturen anklages for å være en overgriper

«Iconoclasts»

Mørkets fyrstinne?

Tygg på dette: Snart 70 år har passert siden Mavis Staples sang på sin første store hit. I 1956 var 16-åringen allerede stjernen i familiebedriften The Staple Singers, og gruppas gjennombruddslåt «Uncloudy Day» er fortsatt et lysende stykke musikk. Der samles gospel, blues og folk i en hellig treenighet, drevet av en enslig tremologitar, med Mavis’ eksepsjonelt rike og modne stemme i hjertet av begivenhetene.

For å sitere Bob Dylan, som fikk skolten sin rysta av «Uncloudy Day» som 14-åring i Minnesota: «It was the most mysterious thing I’d ever heard … And Mavis was a great singer – deep and mysterious.»(Det hører med til historien at His Bobness ridderlig nok ba pappa Roebuck «Pops» Staples om datterens hånd på et seinere tidspunkt – uten hell.)

Gjennom 60- og 70-tallet dreide The Staple Singers uttrykket sitt i retning samfunnsbevisst soul og funk – og Mavis Staples’ plass i musikkhistorien ville vært sikret i kraft av klassikere som «Respect Yourself» og «I’ll Take You There» alene. Men hun har i tillegg en lang og innholdsrik solokarriere å vise til.

verdt å merke seg at Mavis har gitt ut majoriteten av soloplatene sine etter fylte 65 år, med samarbeidspartnere som Ry Cooder, M. Ward, Ben Harper og, ved tre anledninger, Wilco-sjef Jeff Tweedy. Staples er først og fremst en suveren fortolker, og rent overfladisk kan den seine katalogen – en blanding av tradisjonslåter, spesialskrevne originaler og tapninger av kontemporære sanger – minne om den siste fasen av karrieren til Johnny Cash, der Rick Rubin bisto den gamle mesteren i å skjære uttrykket ned til de strengt nødvendige bestanddelene.

«Sad and Beautiful World» er produsert av Brad Cook, kjent for sitt arbeid med blant andre Bon Iver, Waxahatchee og Kevin Morby, som alle bidrar her. Det samme gjør MJ Lenderman, Buddy Guy, Bonnie Raitt, Jeff og Spencer Tweedy, Sam Beam og en helsikes haug andre som er knyttet sammen på ymse vis. Selv om Mavis er det siste gjenlevende Staple Singers-medlemmet, føles disse ti låtene som en uanstrengt familieaffære – uten at det levnes tvil om hvem som er den kjærlige matriarken.

i gang på steintøft vis med Tom Waits’ relativt ferske «Chicago». Men essensen i prosjektet åpenbarer seg for alvor med de bittersøte tvillinglåtene «Beautiful Strangers» og tittelsporet, signert henholdsvis Morby og Mark Linkous. Å høre tekstlinjer som 

If I die too young / If the gunmen come / I’m full of love / So release me / Every piece of me / Up above

 formidlet via den dype og værbitte røsten til Mavis, blir nesten for mye.

Den eneste spesialskrevne sangen er signert tospannet Allison Russell og Andrew Hozier-Byrne (iren som hadde en global kjempehit med «Take Me to Church» og som Mavis har sunget med på låta «Nina Cried Power»). Den rydder først og fremst grunnen for to av skivas desiderte høydepunkter, «Hard Times» (av Gillian Welch) og «Godspeed» (av Frank Ocean). Særlig sistnevnte er akutt gåsehudfremkallende i all sin nedstrippa prakt.

ikke like hardt når Mavis gir seg i kast med Curtis Mayfields «We Got to Have Peace» eller countrygospel-klassikeren «Satisfied Mind», som har blitt foreviga av alle fra Porter Wagoner og Mahalia Jackson til Dylan, Nelson og Cash. Fryktelig fint låter det like fordømt.

Hvor lenge 86-åringen kan fortsette å operere på dette nivået, blir en sak mellom henne og fyren i overetasjen. Men selv agnostikerne blant oss bør koste på oss en liten bønn om at vi har henne en god stund til.

Kan minne om den siste fasen av karrieren til Johnny Cash

«Sad and Beautiful World»

En familieaffære

Eirik Blegeberg

Søstre gjør det for seg sjøl, og de gjør det ved å vende tilbake til start, til den gang de begynte å spille lo-fi punk sammen i fjortenårsalderen. For det er en leken følelse av ungdommelighet på supergruppa Snocaps’ debutalbum. Selv når sangene springer ut av et 36 år langt liv og turer på 

, med noen konstante drypp av tvillingkjærlighet attåt: 

I watch myself / Split in two / One loves me / And the other loves you

Det er vakkert, da – sunget fra Allison til Katie Crutchfield, tvillingsøstre som i oppveksten spilte i en haug med band sammen (P.S. Eliot! Bad Banana!), før førstnevnte flytta til New York med sin egen gruppe Swearin’, og sistnevnte begynte på soloprosjektet Waxahatchee hjemme i Alabama. Siden den gang, cirka 2012, har Katie Crutchfield etablerte seg som en av de ypperste (halv)unge sanger-låtskriverne i USA. Særlig etter at hun på slutten av forrige tiår beveget seg i en mer folk-preget retning med produsent Brad Cook.

I mellomtida trakk Allison seg tilbake fra bandlivet, om ikke fra musikkbransjen, og fikk jobb som A&R i det som har blitt Katies plateselskap: indiegiganten Anti.

 er skrevet av Crutchfield-søstrene over en tre-fire måneders periode tidligere i år og ble spilt inn i løpet av et par uker i Cooks hjemmestudio, med MJ Lenderman som fjerde medlem i bandet. Fordi, som Katie skriver i et åpent brev om albumet: Cook og Lenderman er hennes «two most trusted collaborators», i stand til å håndtere både lyd, gitarer og trommer. De var nøkkelspillere på Waxahatchee-mesterverket «Tigers Blood» (2024), og bidrar igjen med en varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet.

Allison og Katie deler sangene mellom seg 50/50, der Allisons spor generelt er hurtigere og mer indierocka. Katies låter stikker dog hakket dypere – som også var tilfellet da hun laget Plains’ countryfolk-perle «I Walked with You a Ways» med Jess Williamson i 2022.

overraskende hvor gode Allison-låtene tross alt har blitt, løftet av 

Hvilket kan være en Lenderman-drevet tolvstrenger i tradisjonen etter Roger McGuinn eller stemmene til tvillingsøstrene som naturlig legger seg inntil hverandre, i velskrevet refreng etter velskrevet refreng. Som i «Avalanche», der dating-tilværelsen får seg et skudd for baugen (

), eller den mørkere, tregere og større «Doom», der virkeligheten vris og vrenges.

Uansett er sannheten at sangene står seg, og de vil fortsette å stå seg, fordi disse ekstremt musikalske søstrene har laget det albumet de selv vil høre på: tolv og en halv låt på litt over en halvtime som puster, peser noe, rocker mye og gråter en hel del – med en sjukt fin en mot slutten. Katie Crutchfields semiakustiske «Angel Wings» er noe av det flotteste hun har skrevet og sunget, som sier alt, om å trekke et annet menneske inn i sitt eget uavklarte og rotete følelsesliv, for så å svikte vedkommende. Den er vond, men lær refrenget utenat – det kan, som hun synger, sette deg fri.

En varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet

«Snocaps»

Tvillingsjeler

t must be nice to be a man and make boring music just because you can

, synger Florence Welch i låt nummer to på nye «Everybody Scream». Men i løpet av de resterende sangene skal hun erkjenne at dette sinnet er noe feilplassert. Vel har musikkbransjen hatt tradisjon for å gi plass til middelmådige mannlige musikere, men det er ikke dette som er den egentlige, underliggende årsaken til at Welch denne gang – på sitt sjette album – skriker ut i forrykende frustrasjon.

Under turneen med forrigeskiva «Dance Fever» (2022), opplevde Welch graviditet utenfor livmoren. Det kan være livstruende, med indre blødninger, og gir intens smerte i tillegg til den mentale belastningen. To uker etter hendelsen var hun tilbake på scenen.

 var en sunn traumehåndtering, vitner plata om. Samtidig har Florence + the Machine knapt laget et bedre og mer konsentrert album enn «Everybody Scream». De karakteristisk dramatiske taktene synes å ha antatt en mer meningsbærende form: Ikke bare i stemmen, men også i synthene, perkusjonen og gitarriffene. Her står det noe på spill.

Som med det meste annen popmusikk på dette nivået, må noe av det sterke sluttresultatet tilskrives andres assistanse. Her er Mitski kreditert på to låter, mens Idles-gitarist Mark Bowen er kreditert på seks. I tillegg skal det ikke underkjennes at produsent Aaron Dessner (The National, Big Red Machine, Taylor Swift) har bidratt til de melodiøse stadionstemningene. Ta for eksempel «The Old Religion», der kompet umiskjennelig har noe av den samme melodramatiske oppbygning som nettopp The National på sitt mest inderlig intense.

 tidligere kalt Aurora den norske Florence + the Machine. Her, som i låta «Kraken», er det tilløp til det motsatte. Noe handler om hang til hekseri, men også i lydbildenes folkloristiske fakter. Dette varer fram til sistesporet «And Love» kommer som et kammerpop-utpust, hvor Welch insisterer på at 

Med albumets øvrige frustrasjonsutblåsninger i mente, er det vanskelig å begripe at hun tror på det budskapet selv. Men det er jo en fin tanke, da.

Har knapt laget et bedre og mer konsentrert album

«Everybody Scream»

Forrykende frustrasjon

Casiokids slår et slag for den «lange pustende låten» som en motreaksjon på «våre utålmodige algoritmetider». Bare synd de fleste av disse opp mot ni minutter lange låtene har blitt forhåndsutgitt som singler. Her vil jeg dele ut mitt gule kort, til flere enn Casiokids riktignok - for det dreper noe av entusiasmen med å skulle sjekke ut et «nytt» album. Det er som å fortelle meg hva jeg får i julegave i god tid før julaften.

Men: Den barnlig klubbete entusiasmen som syder og bobler ut av høyttalerne er lite å surmule over.

 oppfølger til fjorårets comeback, som bar den TV2-glade albumtittelen «Tid for hjem». Albumet åpner med «En utstrakt hånd» – en låt som umiddelbart får pulsen opp.

Den lyse vokalen til Fredrik Vogsborg mikses med fengende, repetitive synther og en tekst som nikker til Karpe-låta om at hus og hotell brenner. Påfølgende «Delirium» fortsetter i samme groove, med luftige arrangementer og et umiddelbart hektende refreng, der Vogsborg synger: 

Eg kjenne de e her / De e svevende / Usynlige / Og de fåkke det te igjen

 seg over. «Optimal balanse» er rein dopamin, den puster og lever, og bygger opp til et mektig synth-pop-høydepunkt med oppløftende arpeggioer på toppen av hva man skulle tro var toppen. Det 06:37-lange tittelsporet som følger blir monotont til sammenlikning.

Innledningen på den ene av de helt to nye låtene, «Magisk medisin», kommer med en artig hommage til Dire Straits legendariske intro på «Money for Nothing». Dette her er ti av ti, før sangen raskt finner sin egen vei videre inn i rastløsheten. Det syrete og bevisst sære, med en tittel som nikker til Roald Dahls «Georgs magiske medisin», er typisk Casiokids. Vogsborg synger i falsett om tilgangen på kake – 

 – som om han er en trist Gullars på feil fest. Fengende og moro, om ikke det alltid føles nytt.

«Sjelden vare»

Leverer varene

Ida Messel

Danny Brown blitt blant de mest karakteristiske stemmene i nyere hiphop, både i bokstavelig og overført betydning. Mye er skrevet om hans tekstlige univers – den karikerte, hyperaktive fortelleren mellom overdrivelse og smertelig selverkjennelse.

Ikke like mye oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan vokalen hans fungerer som et lydlig og produksjonsteknisk fenomen. Browns stemme er ikke bare en tekstbærer; men et instrument som skjærer gjennom miksen, nærmest aggressivt, og utfordrer konvensjonelle forestillinger om balanse i hiphop-lydproduksjon.

 leker seg med stemmeleiet for å formidle karakterer i en fortelling, være seg MF Doom, Nicki Minaj, Tyler the Creator, Kendrick Lamar eller forgjengeren fra Browns fødested, Eminem. En særstilt tradisjon for teatralsk og karikert stemmeforvrenging i Detroit knyttes ofte til byens techno-arv. Natur og teknologi har glidd over i hverandre i byen, der det for tida drives mikrojordbruk under høyspentmaster, forresten. Detroit avlet også fram en lydkultur der forvrenging nesten tilsvarer ekthet. I motsetning til Slim Shady er Browns alter egoer ikke egne figurer, men flytende stemningsskifter: én mørk og rolig (

) – en splittet og rusforstyrret bevissthet.

På gjennombruddsskiva «Atrocity Exhibition» (2016) spratt Browns stemme rundt en sonisk kollisjon mellom frijazz, postpunk og bråkehiphop. Når sommerlig klimpring, en nesten stadionrock-aktig tyngde i trommer og etterklang preger den nye introlåta på «Stardust», kalt «Book of Daniel», virker det som en naturlig fortsettelse av den eklektiske referanserammen – om enn litt vel polert.

Akkurat som i det gamle testamentets Daniels bok, er apokalypsen likevel rett rundt hjørnet. Med «Starburst» trer Brown inn i et nytt lydlandskap, der atonalitet, reduksjon av samplingsfrekvens (

, journ.anm.) og digitale virkemidlers barokke maksimalisme står helt sentralt.

 i samarbeid med Jpegmafia, «Scaring the Hoes» staket ut hyperpop-vendingen, men de resterende 13 låtene på dette nye albumet drar det over i det ekstreme. Allerede i «Starburst» kan trance-lignende synth-hogg gli over I diktopplesning: 

You resign yourself to delinquency (…) you’re a vegetarian with a carnivorous spirit.

 pløyer inn i kaoset. Førstnevnte veksler mellom en 

-groove og digitalt transponerte falsetter, mens «1999

 bryter fullstendig sammen som en virusinfisert datamaskin. Johnnascus’ screamo-vokal og Browns linje 

Now we glitchin, we bitchin but all dead inside

 leder inn i en gabber-utblåsning. Gjesteopptredenen fra Frost Children tilfører en typisk Gen Z-emostemme – insisterende, overdrevet følelsesmessig – i sitt vrengte Stereo Love-utklipp 

Nothing’s gonna stop me from getting to youoo

.Browns vokal lyder herlig malplassert over underlagene.

 dansegulvet, med svingende UK Garage-synthbass i 

eller lekne «Baby», låter han ofte som kuttet ut av sin egen sammenheng. 

Be my B-A-B-Y, why you lookin like lazy eye,

 møter et hyperpop-refreng med overdrevent autotunet kvinnestemme. Brown er limt inn i en stadig fremmed lydverden – en metafor for den post-internett-fragmenteringen i den kollektive erfaringsverdenen. Overbelastning i lydbildet peker mot hyperstimulerte, algoritmestyrte samtidsmennesket.

Det som har skjedd siden sist er at Brown har sluttet å ruse seg på diverse substanser. Selv om han – med god grunn – er fornøyd med det, framstår det likevel ikke som noen solskinnshistorie at promillesløret er trukket vekk. Spenningen mellom maskin og kropp er der fortsatt.

«Stardust»

Ubehag.com

Tom Skjeklesæther

På Valentinsdagen i 2017 kalte Willie Nelson (nå 92) sammen The Family Band for en spesiell session i sitt Pedernales studio. Willie ønsket å spille inn sine egne Merle Haggard-favoritt-låter. Merle hadde gått bort 2. april året før, 79 år gammel.

Selvsagt er både Willie og Merle i den lille kategorien countryartister som ikke trenger å nevnes med etternavn, og de hadde et tett artistisk samarbeid, med hele fire felles albumutgivelser. Det første kom i 1983, «Pancho & Lefty», der Townes van Zandts tittelkutt er episk. Plata solgte til platina.

med Willies nye «Workin’ Man» er at den også er den siste live (i studio)-innspillingen med to av Nelsons nærmeste: storesøstera Bobbie Lee (1931-2022) og Paul English (1932-2020). Bobbie Lee var The Family Bands pianist, mens English var trommeslager og Willies livvakt og turné-kasserer i mange tiår. En av Willies beste sanger, «Me and Paul», handler om duoens eventyr.

«Workin’ Man» inneholder elleve Merle-sanger, alle sammen store hits, inkludert hans kanskje aller beste: «Mama Tried». Den handler delvis om Merles egne erfaringer som ung kriminell. Hag satt i San Quentin-fengslet, men ikke på livstid, slik protagonisten i «Mama Tried» gjør.

, «Workin Man», og åpningssangen «Workin’ Man Blues», sier det som trengs om Haggards livslange solidaritet med de som gjør det fysiske arbeidet i USA. Det kommer også tydelig til uttrykk i en av de fineste julesangene i hele julekalenderen, «If We Make It Through December», der fortelleren blir laid off down at the factory.

Men Merle var også en mester på drikke-sanger. Willie plukker følgende trio ned fra barhylla: «Tonight the Bottle Let Me Down», «Swinging Doors» og «I Think I’ll Just Stay Here and Drink». I tillegg serveres vi også Willies nydelige tolkning av «Silver Wings», ytterligere en av Merles flotteste, samt «Okie from Muskogee». Sistnevnte fra 1969 ble Merles mest kontroversielle hit. Det var opprinnelig en slags anti-hippie-sang som Merle senere avslørte ble skrevet mens han og bandet røyka marihuana.

 78. studioalbum er produsert av Willie sammen med hans trofaste munnspiller, Mickey Raphael. Opptakene er altså gjort live, med alle musikerne i en sirkel mens Willie ropte ut låttitler. Sånn høres det også ut, nedpå og upretensiøst. Og akkurat så jazza som en typisk Willie-konsert kan være, der han synger Merle-standarder med sin merkverdige frasering, i 2017 fortsatt ved veldig god stemme.

Det er Willies trigger og Raphaels munnspill som bidrar med soloene. I sannet, 

«Workin’ Man: Willie Sings Merle»

Willie synger Merle

De siste årene har Norge vært velsignet med mange talenter innen improvisasjon, lydmalende vokalkunst og elektroniske klangflater. Det gjelder ikke minst en rekke yngre kvinnelige artister, som gjerne tilfører en solid dose 

 i blandingen. Her kan vi blant annet trekke fram nokså ferske nykommere som Thea Grant og Uniah.

Felles for mange av disse artistene er at de jobber med tekstur, atmosfærer og eksperimenter. I Norge kan Maja Ratkje og Fe-Mail regnes som pionerer innen 

, med radikale utgivelser som plasserte seg sentralt innen støymusikken. Lydkunsten til Nothing Personal er nok litt stillere og snillere, men befinner seg definitivt i den samme sfæren.

 til Nothing Personal hadde klare elementer av det collage-aktige, det utforskende og det eksperimentelle. Dette klarte Solveig Wang (Fieh, Masåva, Harald Lassen), Thea Wang (Thea Wang, Aurora) og Dorothea Økland (Klossmajor) å løfte opp på et høyt nivå, med øye for melodiske detaljer og nesten ambiente harmonier. Det er et arbeid de viderefører på imponerende vis på «Antiphon of Dirty Water».

«Antifon» betegner en vekselsang innen kristen liturgi, gjerne mellom en forretter og et kor. Og nettopp stemmebruken til trioen er med på å gjøre dette albumet til noe delikat og høyst tilgjengelig, med en poetisk presisjon. Det som kunne vært oppfattet som litt «vanskelig» musikk, blir oppløst til elegante og forførende formler, til rennende vann og vakre konkylier i strandkanten. Og utbrudd av nesten dansbare gammaglimt.

 også en uro under overflaten. Dette er definitivt lyden av vår egen tid, men med linjer tilbake til både madrigaler og mystikk, Hildegard von Bingen og tarotkort. Nothing Personal har skapt en kunstpop-messe av betydelig skjønnhet, med lydbilder og fremdrift i stadig endring, der hyper-elektronikk og impulser fra middelalderen sammen går opp i en høyere enhet.

«Antiphon of Dirty Water»

Madrigaler & mystikk

Man kan spørre seg hva som er situasjonen når årets kanskje beste bluesmusikk er skapt av to karer som er 160 år til sammen: Buddy Guy (89) og Robert Finley (71). Guy og Finley har også det til felles at de begge kommer fra Louisiana, henholdsvis Lettsworth (202 innbyggere) og Bernice (1304 innbyggere). Og de siste månedene har de begge sluppet hvert sitt bunnsolide album.

, Buddy Guy, har holdt det gående som musiker siden 1953, da han fant ut at det å kunne spille var en bedre måte å livnære seg på enn å plukke bomull. Guy ble raskt så god at han markerte seg i hjemstaten, og på slutten av 50-tallet fant han veien til Chicago. I nesten et tiår spilte han først og fremst 

for Chess Records-artister som Muddy Waters, Howlin’ Wolf og Sonny Boy Williamson (den andre).

Da han i 1967 endelig fikk slippe til med eget album på Chess, «Left My Blues in San Francisco», jobbet han på sida som lastebilsjåfør. Men hans innsatser på selskapets utgivelser gjorde at han fikk massiv innflytelse på så vel Jimi Hendrix som hele den engelske blues-generasjonen med Eric Clapton i spissen – hele veien fram til Gary Clark Jr. i dag.

Done with the Blues» er Buddy Guys tjuende studioalbum, en solid dose med hele 18 kutt (som muligens er i meste laget). Nøkkelmannen på Guys plate er trommeslageren Tom Hambridge, som også har produsert plata på forbilledlig vis og har navnet sitt på hele tolv av sangene.

Guys posisjon i bluesen sørger for at alle vil være med når mesteren ber om det. Vi hører Allman Bros/Stones-pianist Chuck Leavell, super-session-bassist Glen Worf og gitaristene Joe Walsh (Eagles), Joe Bonamassa, Peter Frampton og Christone «Kingfish» Ingram, samt Blind Boys of Alabama på kor.

Etter soloåpning med John Lee Hookers «Hooker Thing», er «Been There Done That» rett og slett perfekt utført, som en fortettet Buddy Guy-biografi ført i pennen av Hambridge og Nicholson. «Blues on Top» er slow-blues som får Guys Fender Strat til å dirre. Dirre gjør også «I Don’t Forget», som er et nådeløst oppgjør med USAs arvesynd: rasismen.

historie er også dramatisk knyttet til de sosiale tilstandene i USA generelt og Louisiana spesielt. Etter et langt liv som snekker, og musiker på fritida, ble Finley blind. I 2015 ble han oppdaget da han spilte på gata og fikk støtte til å gi ut debutplata «Age Don’t Mean a Thing» i 2016. Kort tid etterpå ble han signet av Black Keys’ Dan Auerbach og har derfra laget ytterligere fire plater, som har gjort ham til et stort navn i blues/americana-verdenen. Med all rett.

er skrevet og spilt inn på en dag, og det høres tvers igjennom at dette handler om å fange 

mer enn perfeksjonen. Det formelig spraker av funky gospel-blues der Finley synger 

 med sin egen datter, Christy Johnson, som har stemmen til å svare farens voldsomme utspill.

Det kan virke som om Finley tenker at han kanskje ikke har så lang tid igjen. I sangen «Praise Him» synger han følgende, støttet av tette blåsere:

 I wanted to write a book but I’m out of time

. Funky «Holy Ghost Party» koker over av wah-wah-gitarer og hele gitar-arsenalet til Auerbach. Sju minutter lange «His Love» er gospelmusikk så langt unna den hvite deodorant-utgaven det er mulig å komme.

Handler om å fange spiriten mer enn perfeksjonen

«Ain’t Done with the Blues»

Blåsprengte veteraner

Til tross for at Miguel Jontel Pimentel i en årrekke har vært en av en av de ledende skikkelsene innenfor smart og egenrådig R&B, har han fortsatt – 15 år etter debutskiva «All I Want Is You» – til gode å ta det endelige steget opp i sjangerens aller øverste divisjon, der nylig (og altfor tidlig) avdøde D’Angelo og sårt savnede Frank Ocean har tittet ned på sine samtidige rivaler fra hver sin kant.

Dels handler det kanskje om den kulturelle mellomposisjonen L.A.-sangeren selv har beskrevet på «What’s Normal Anyway» i 2015: 

Too proper for the black kids / Too black for the Mexicans / Too square to be a hood n***a / What’s normal anyway?

Det fins imidlertid en mer hørbar forklaring på hvorfor det virkelig gigantiske gjennombruddet har uteblitt – det er rett og slett ikke alltid like enkelt å få taket på Miguels særegne legering av øm croonersoul, slesk funkrock, kjølig hiphop og stein nypsykedelia.

, som på suksessalbumet «Kaleidoscope Dream» (2012) og den suverene oppfølgeren «Wildheart» (2015), går disse dels motstridende impulsene – og Miguels positurer som kåtskalk og utskudd, 

 og samfunnsrefser – opp i en høyere enhet.

Åtte i overkant begivenhetsrike år har passert siden det noe halvbakte albumet «War & Leisure» – ikke bare i global sammenheng eller i hjemlandet, men også for Miguel personlig, som har vært gjennom et giftemål, en skilsmisse, et førstefødt barn og det aborterte studioalbumet «Viscera» siden sist. Etter en håndfull enkeltstående singler, en ep med spanskspråklige versjoner av utgitte låter og en forsinket Tiktok-hit med 2010-låten «Sure Thing», traff «Caos» gatene på Miguels 40-årsdag 23. oktober.

Om det skyldes den traurige ståa i USA, dramaet i privatlivet, et utslag av midtlivskrise eller en kombo av det hele: «Caos» er – som tittelen antyder – Miguels mest klaustrofobiske og kantete utgivelse hittil i karrieren. Med god margin. Den er i tillegg nærmest demonstrativt melodifattig. Tidvis virker det som om Pimentel har så mye indre uro å få ut at han helt har glemt å pakke den inn i engasjerende låter.

– på godt og vondt. For det må sies: Selv på sitt mest middelmådige er Miguel mer interessant å lytte til enn svært mange artister det er naturlig å sammenligne ham med. Her lener han seg tungt mot gitaren som hovedinstrument, ofte med industriell eller nittitallsalternativ klangbunn – hør for eksempel den spøkelsesaktige, tranmarinerte og ikke rent lite radioheadske balladen «Oscillate» for et fascinerende eksempel. Mer vellykkede spor som «New Martyrs (Ride 4 You)» og «Angel’s Song» ville sklidd fint inn på «Wildheart», og illustrerer hvilke høyder Miguel er i stand til å nå når han legger flid i låtskrivingen.

I wanna mate ‘til we fade ‘til forever/ Copulate ‘til we make it together

I ain’t a killer, but don’t push me / I make exceptions every once in a while

), uten at noen av delene helt overbeviser. Det samme må dessverre sies om plata som helhet.

Vi sitter igjen med en hel masse vibb – på godt og vondt

Musikk

Spove

Chin up Buttercup

Ni blomster i en åker

Pusher maraton

Lux

Iconoclasts

Sad and Beautiful World

Snocaps

Everybody Scream

Sjelden vare

Stardust

Workin’ Man: Willie Sings Merle

Antiphon of Dirty Water

Ain’t Done with the Blues

Caos

Ex Voto/The Silent Love

Touch

Et fall

The BPM

West End Girl

The Dying of the Light

Svensk rost

Deadbeat

Goodness