Chris Monsen

#fff

Å gå fra den tre år gamle forgjengeren «As Good As It Gets» (2023) til nye «Almost There» kan synes som et skritt tilbake. Men etter litt tid med «Almost There» de siste ukene, er jeg fristet til å si at de på sett og vis er «der», i hvert fall som en sofistikert, melodisk fokusert pianotrio.

Pianist Espen Eriksen, kontrabassist Lars Tormod Jenset og trommeslager Andreas Bye vil feire tjue år sammen som trio i 2027. Såpass lang fartstid sammen vil nødvendigvis konsolidere samspillet betraktelig. Man har for lengst lært hverandre å kjenne, og vet nærmest intuitivt hvordan man responderer på hverandre. Visst er det gildt med spenningen og nerven som finnes i det helt nye, men jammen så fint det kan være med en trygg trio òg.

 hatt teft for å skrive en god melodi. De han byr på denne gang er blant hans beste. De er iørefallende, men samtidig ikke overtydelige. Snarere er det en åpenhet ved dem – som om de puster, på sett og vis. Noe også kompet lar dem gjøre.

Tittellåta, for eksempel, har en jevn, duvende fremgang som setter meg i tankene av en god pusteøvelse: lukk øynene, trekk godt inn gjennom nesa. Hold. Pust sakte ut gjennom munnen. Det er på en og samme tid meditativt og beroligende. Samtidig som Jensets korte, klingende overtoner mellom de dypere, resonnerende basstonene, nesten kiler i øregangene.

 slike små innspill som ikke så mye gnisser mot eller bryter med det innbydende i melodiene, men nyanserer bildet. Eksempelvis med en soul-aktig 

 på «Sepia Sky», som under Eriksens gospel-fargede pianosolo får ekstra snert med noen mer grovkornede basstoner og noen skarpere rapp på trommene.

Litt klassisk nordisk melankoli sniker seg inn imellom i noe av materiale her. Men trioen unngår de største lyriske klisjeene. «Ancient Rituals» åpner oppstemt og lettbeint, men blir litt mer bastant med arcobass og hardere anslag midtveis. «Winter Is Coming», med en melodi som kan minne om så vel folketoner og stemningsmusikk til en TV-serie, har noe kjøligere og ominøst ved seg. Som seg hør og bør med en slik tittel.

#000

«Almost There»

Pust med magen

Marius Asp

o one else could sing this song the way I do

, synger Aidan Moffat på den skotske duoen Arab Straps niende studioalbum, «Half-Told Tales». Det har 53-åringen fra Falkirk helt rett i.

I løpet av den intenst fruktbare skotske musikk-gullalderen Teenage Fanclub og Primal Scream beredte grunnen for tidlig på 1990-tallet, dukket det i all sannhet opp noen typete typer et halvt tiår seinere. Belle and Sebastian hadde det boklærde, ultrareferensielle poputtrykket, mens støyrockerne Mogwai sørget for pipende ører og ustø gange etter hver av sine konserter.

, på sin side – den tredje brikken i den skotske treenigheten – fremsto som scenens skitne onkel. Låtene var minimalistiske og melankolske, og handlet om klønete sex, ubeleilige kroppsvæsker, ymse løfter brutt i ulike stadier av rus og eksistensielle tanker så bekmørke at de ikke kunne formuleres som noe annet enn hysterisk morsomme enlinjere. Sånn blir det kjapt når man kaller opp bandet sitt etter en penisring.

Etter et drøyt tiår fikk Moffat og den multiinstrumentelle makkeren og produsenten Malcolm Middleton nok. Men da tospannet etter 16 år vendte tilbake igjen med «As Days Goes By» (2021), var det med en ny forståelse av både verden og deres plass i den. Låtene var strammere, tekstene mer åpne og misantropien mindre dominerende.

, bandets tredje skive i løpet av fem år, forsterker inntrykket av at Arab Strap bare blir bedre. Her møtes et skarpt poetisk univers og en musikalsk vitalitet i en kombo som er melodisk leken, ofte dansbar(!) og alltid tankevekkende – og på sitt beste helt unik anno 2026.

Gubbegretne referanser til smarttelefoner og mailkontoer er én ting, men «Fighting for You» tar et rasende oppgjør med fascistiske tek-flytebøyer som i disse dager kastes i ymse retninger: 

Paywall patriot keep raging / We’ve ran ragged by your lies / Sing your class war karaoke / Monetise, mythologise.

Ellers makter Moffat og Middleton å balansere noen seriøst catchy melodier med tekster som til syvende og sist – under det sedvanlig imponerende poetiske håndverket – vel handler om å dø. 

We only have this moment / And it’s already gone

, synger førstnevnte. Det er bare å gripe øyeblikket.

«Half-Told Tales»

Danse, ikke dø

Ida Messel

Handler det om selvkontroll, eller griper Susanne Sundfør bare etter leppepomaden når hun lar seg avbilde slik som her, med hånda på innerlomma utenfor en av sidefløyene til Vigeland-museet i Nobels gate på Frogner? Er bildet tatt under en graviditet, har hun hånda beskyttende på magen? Kanskje har fotografen bare fanget henne idet hun skulle sjekke hvor hun hadde lagt nøklene?

Uansett: fra antikken til engelske aristokrater på 1700-tallet til Napoleon og hans hær, med noen uavklarte svippturer innom frimurerne underveis, er posituren Sundfør inntar, kunsthistorisk sett, ikke helt assosiasjonsfri. En fornem offentlig skikkelse skulle ha kustus på hendene sine, må vite – ikke veive så mye mens hen fremsatte sin beskjed!

Mulig det ypperste av selvbeherskelse er å avstå fra å gestikulere mens man taler – men også, skal vi tro Sundfør, å avstå fra en overdreven instrumentrigg rundt det musikalske budskapet. På «Revelations of Divine Love» er det bare henne selv og jazzpianisten/organisten Kit Downes som er i spill, sammen med tekstene til en kristen mystiker fra middelalderen. I dem finnes en eldgammel, radikal optimisme.

Musikken her foregår ofte som turtaking mellom orgel og vokal. Stemmen kan stå helt alene, eller komme spøkelsesaktig til syne i tangentenes etterklang. I introsporet er det ikke gitt hvilke lyder som beveger seg i bakgrunnen mens Sundfør konstaterer, med en autoritær, varm 

This is a Revelation of Love that Jesus Christ, our endless bliss, made in Sixteen Shewings, or Revelations particular.

Tekstene stammer fra Julian av Norwich (cirka 1343 – etter 1416), en engelsk kristen mystiker. Livet hennes i Norwich var turbulent, preget av svartedauden, bondeopprøret i 1381 og stadige konflikter om kirkens autoritet, rikdom eller den religiøse læren. I 1373, da hun var rundt 30, ble Julian alvorlig syk og opplevde en rekke religiøse syner knyttet til Kristi lidelse. Synene ble om til tekstverket som i dag er kjent som 

, først i en kortere versjon og senere i en mer omfattende utgave, via blant andre redaktøren Grace Warrack i 1901. Tekstene regnes i dag som de eldste bevarte engelskspråklige skrevet av en kvinne.

om i låtene «All Shall Be Well» eller «Overcome», handler mange av passasjene om å finne håp i vanskelige tider. Orgelet planter melodien som et frampek før ordene kommer: 

And we have of nature to dread: And we have of grace to dread: Thou shalt not be overcome.

Likevel er det diskusjonen om kvinnekroppen som har størst gjenklang i dette prosjektet, enten det er albumcoveret, Sundførs refleksjoner rundt egen morsrolle de siste årene eller tekstene i seg selv som peker ut retningen. Et eksempel på sistnevnte er når Julian of Norwich bruker moren som metafor for Jesus, i det som har blitt til låta «The Blessed Wounds»: 

The sweet, gracious hands of our Mother / Be ready and diligently about us / For He in all this working useth the office of a / Kind nurse that hath nought else to do / But to give heed about the salvation of her child.

«Revelations of Divine Love»

Et ladet møte

Aslaug Olette Klausen

Kanadiske Carly Rae Jepsen har drøye femten år i popens øvre divisjoner bak seg. Gjennombruddet kom med hiten «Call Me Maybe» i 2011, en låt som fikk enkelte til å utrope henne til den neste Robyn.

De milliarder av lyttinger som akkurat den singelen skapte, har hun dog ikke reprodusert. Og godt er det, skal vi tro henne selv. Nå får hun nemlig både lage den musikken hun selv vil og ha et privatliv, som nå inkluderer en ektemann og et nyfødt barn. En konvensjonell livsstil som også er helt i tråd med artistpersonaen hennes. I likhet med Sigrid sier imaget, og låtene, at hun bare er en helt vanlig dame, med vanlige vaner og vanlige drømmer, pakket inn i romantisk synthpop.

«Day and Night», der Jepsen vil fange en «blurred, dreamlike sense of time», treffer strøkent strømninger i samtida. Og det nesten uten å gjøre konvensjoner til klisjeer. For det er 

, dette her, uavhengig av hvilken tid på døgnet hun plasserer dem, og uavhengig av hvilken pop-relatert sjanger hun uttrykker seg i.

Overordnet er «Day»-halvdelen av plata preget av solskinnspop, mens «Night» er mer klubborientert. I begge tilfeller er resultatet søtt og sårbart, uten å legge nevneverdig skjul på sine mange inspirasjonskilder.

Det er lett å høre Minnie Riperton i for eksempel «Blue Skies» og «Frost». «Near and Fear» minner om Everything But the Girl. Enda lettere er det å gjenkjenne Abbas innflytelse på «Don’t Leave Me on the Dance Floor», som er noe i nærheten av en perfekt poplåt. Jepsen evner å gjøre den tilsynelatende velkjente melodien til sin.

hennes, selv om hun får assistanse av svenske låtsnekkere med etternavn som Lidehäll, Pontare og Lundström. Det er ett år siden hun giftet seg, og det kan høres helt eventyrlig ut, som på førsteplatas avslutningsspor: bossanova-pregede «Just a Little Walk on the Moon», skrevet sammen med produsentektemannen Cole M.G.N.

Men å få kjærligheten til å vare er hardt arbeid. Ikke alle dager, eller alle spor, er like lykkelige, eller vellykkede. Men noen ganger trengs det bare tillit og litt riktig temperert autotune, som i den vidunderlige avslutningen «Super Sage».

«Day and Night»

Dag & natt

Eirik Blegeberg

Pop-plutokratiet er ikke særlig mye mer sympatisk enn det andre plutokratiet, og kanskje er 

en forklaring på hvorfor Taylor Swift-irritasjonen tilsynelatende tiltar. Eller kanskje den stadige (nett)kritikken som nå hagler mot 36-åringen handler mest om at hun er på vei ned – ikke som kommersielt fenomen, alle sangene på denne ep-en er i skrivende stund topp 15 globalt, men som låtskriver.

Riktignok var ikke fjorårets «The Life of a Showgirl» en dårlig popplate – den hadde både Max Martin og Shellback, «The Fate of Ophelia» og «Ruin the Friendship», hallo! Men den hadde også noen ordentlige stinkere, med «Wood» som den lumskeste lorten i kurven. Og pokker om ikke T.S. har flere låter til den nye ektemannen sin på lur.

, amerikansk fotballspiller på hell, er konsekvent en grusom muse, en slags lure-muse. Mulig han er en topp 

, sånn ellers, men hva hjelper det de av oss som falt for «All Too Well» i gamle dager? Jake Gyllenhaal, din slask, hvor er du?

Her har nemlig disse kjærlighetssangene som Swift skriver til Kelce fått et søsken, i og fra «Cleveland!». En altfor oppesen låt som minner om kjenningsmelodien til en tenkt julespesial av den amerikanske versjonen av TV-serien «The Office», med en tekst om parets gargantuanske kjærlighet, hans uvanlige smak (tenk, han liker 

The taste of me is acquired, but it’s his favorite dish

 av haterne sine, hvem de nå er: amøber som tisser på seg, faktiske nettroll, russiske roboter eller Todd Rundgren? Men det er også flere av oss som lei av å høre om dem. Gjentakelsene begynner å bli påtakelige, om ikke helt uutholdelig 

Heldigvis (på en måte) er det mer å hente fra i hvert fall to av de tre andre sporene på «The Encore». Singelen «Patient Zero», akkurat nå den suverent mest strømmede sangen i verden, tråkker kanskje i aids-salaten (søk opp Gaëtan Dugas) når den låner begrepet brukt om den første pasienten i en epidemi. Men her er det i det minste en faktisk handling, når fortelleren blir oppringt av den nye kjæresten til en eks – som søker råd, pirrende nok.

Ellers er avsluttende «Babylon» tjent med at hun synger om fiktive karakterer og tekstlinjer som 

You’re using nostalgia as a weapon to hurt yourself / But darling, you end up hurting everybody else

. Det er en sang som periodevis vil noe, også utenfor seg selv. Riktignok på en melodi som høres kjent ut, men det er vel bare der vi er i popmusikken akkurat nå – sittende fast, med nostalgien som våpen.

«The Life of a Showgirl: The Encore»

Noens favorittrett

Torkjell Hovland

To av dei fremste gitaristane i landet, Geir Sundstøl og Knut Reiersrud, har hovudsakleg utvikla det musikalske språket sitt med utgangspunkt i den amerikanske folkemusikktradisjonen. Forventningane mine var høge då eg såg at den nye plata deira tok utgangspunkt i barokkomponisten Henry Purcell (1659-1695). Kva har dei to funne i møtet mellom sitt eige tonespråk og musikken til Purcell?

Opningssporet, tørrvittig kalla «Den gordiske Knut», lovar godt. Det er ein søt liten vals, spelt med grove fingrar på rustne strengar – for å ty til nokre utslitne klisjear om americana-musikarar. Men dei to fraserer presist og nesten dekadent, meir som klassiske gitaristar. Eit spanande møte mellom to vidt ulike ideal.

ikkje berre Reiersrud og Sundstøl verk av Purcell. Dei har òg utvikla eigne musikalske idear med utgangspunkt i musikken hans – «… sannhet, løgn og dårlig hukommelse», som tittelen seier.

Stykket «Didos lament» er kanskje noko av det vakraste som er skrive i musikkhistoria. Difor treffer det meg når den fallande basslinja og den såre melodien trer fram. Som lyttar stoppar eg opp og stilnar spontant i respekt, slik eg gjer når eg går inn i eit kyrkjerom eller står framfor eit originalt Munch-måleri. Lydbiletet til gitaristane kler musikken godt; den glidande dobrotonen ber fram den klagande melodien. I «Sørgemarsj» finn dei vegen til eit anna verk på topplista i musikkhistoria: Purcells «Music for a While». Her får dei to eit inspirerande bassostinat å improvisere over.

– sjølvsagt er det fint. Men eg skulle gjerne sett at desse erfarne musikarane, med så mykje å by på, hadde gått djupare inn i materialet då dei først tok for seg noko slikt. Det finst allereie ein haug med innspelingar av musikken til Purcell, og ganske mange av dei klarer nettopp det: å opne nye rom.

På «Jerusalem» opnar dei med eit drøymande landskap, slik vi kjenner det frå prosjekta dei tidlegare har gjort kvar for seg. Det er dette dei meistrar. Her får Sundstøl dessutan bruk for dei mange merkverdige lydane han har samla i studioet sitt, Studio Intim. Det utvida lydbiletet kler musikken. Det heile byggjer seg opp mot eit klimaks før vi blir kasta ut i eit rått og heftig riff som Knut Reiersrud har brukt mykje, til dømes i «Overmåde full av nåde» på «Blå Koral» frå 1991. Men i lys av at plata elles verkar litt lettvint laga, blir gjenbruken av riffet ei irriterande kløe for meg.

er basert på det same Purcell-temaet som ligg til grunn for Benjamin Brittens «The Young Person’s Guide to the Orchestra». Det episke temaet er fascinerande å høyre spelt på tynne strengar.

Men prosjektet blir verande på overflata, og som lyttar sit eg att med lite musikalsk utbyte. Eg skulle ynskje at eg kunne skrive at Reiersrud og Sundstøl har, tja, funne bluesen i barokken. Men det eg høyrer, er fin og behageleg musikk – for all del godt spelt, reint teknisk. Men det skulle berre mangle.

«Purcell, sannhet, løgn og dårlig hukommelse»

Få nye rom

Tom Skjeklesæther

Jakta på det uoppnåelige, den umulige, det forsvunne, har alltid hatt en klangbunn i musikken. To eksempler: The Moody Blues’ psykedeliske tredjealbum fra 1968, «In Search of the Lost Chord», og countryforteller Tom T. Halls karrierealbum, «In Search of a Song» fra 1971.

Med tittelen «In Search of Impossible Green» lykkes Trondheims 

, The Impossible Green, med et meta-grep som samtidig åpner for flere tolkninger: Handler dette om søken etter selvforståelse, eller noe som alltid vil forbli uoppnåelig, og dermed også en motivasjon til å holde på?

legges det vekt på at bandet spilte oppsiktsvekkende mange konserter i fjor (de har jo strengt tatt ikke slått gjennom bredt), og at de sikter seg inn på å holde det gående de neste tjue åra også. Det er forbilledlig tenkt og gjennomført. Det er på den måten band blir virkelig bra. Allman Brothers, for å velge et ikke helt tilfeldig eksempel, skal ha spilt 350 konserter det første året sitt.

Og ja, The Impossible Green er på rett spor også som albummakere. «In Search of Impossible Green», deres tredje, er hakket skarpere enn det utmerkede albumet fra i fjor, noe som først og fremst skyldes at bandet skriver bedre og bedre sanger.

umiddelbart med tittelkuttet, som serverer erkjennelser som dette: 

I am an outlaw / But I got no gun / Living this life ain’t no fun

. Å satse på å leve av musikken er tøft, det kan en og annen Åge fortelle sine bysbarn. Men det er ingen grunn til å gi seg, spesielt ikke om melodiene og talentet til å framføre dem er på plass.

1970-tallsrockesuget fra åpningen har knapt lagt seg før bandet slår opp med kjæresten, USA. «Farewell America» er akkurat det, et brudd, basert på innsikten om at dette ikke går lenger, sånn som det utvikler seg i 

The Land of the Brave and the Home of the Free

og avslutter forholdet til USA med elegant å parafrasere Woody Guthrie, Bob Dylan, Bruce Springsteen, Townes van Zandt, Allman Brothers (ja da), Gene Clark og Bernie Leadon. Alle de coole folkene som sørget for at Mathias Angelhus, Adrian Ahtola, Johannes Kornstad Brevik og Markus Margido Drazkowski Teksum (puh) forelsket seg i Amerika i første omgang.

Ellers har nok bandet dempet americana-aspektet ved musikken sin for et mer rocka uttrykk. «Tambourine Messiah» fusjonerer effektivt Beatles og Byrds, mens Kornstad Breviks steel-gitarer får bryne seg på et drag der også David Wallumrøds orgel bidrar til det musikalske fossefallet.

 The Impossible Green kan, og vil, rocke, behersker de like godt å dempe seg. «Anything» er en sånn ballade som plutselig kan finne seg en egen retning, der publikum kan sørge for at den blir 

Mathias Angelhus har det der lille ekstra

«In Search of Impossible Green»

Skarpere nå

Da jeg skrev om Rhiannon Giddens 2023-album, den suverene soulplata «You’re the One», hevdet jeg at Giddens er den åpenbare arvtakeren til sangeren, skuespilleren, aktivisten og humanisten Harry Belafonte, som døde i april det året.

I Giddens’ kreative verden er tre år en evighet. Derfor velger vi bare ut noe av det hun har vært engasjert i siden den gang: Hun spilte banjo og bratsj på Beyoncés trendsettende album «Cowboy Carter» i 2024. Det samme året tok hun over som leder av institusjonen Silkroad Ensemble fra cellisten Yo-Yo Ma, og sto bak den bemerkelsesverdige utgivelsen «American Railroad». Mens i fjor slapp hun plata «What Did the Blackbird Say to the Crow» sammen med felespiller Justin Robinson, hennes gamle medmusikant i 

 banjo- og felemusikk i kjernen av det meste Giddens gjør, uavhengig av hvilke avstikkere hun tar. Hennes nye album «Hope Is a Thing with Feathers», oppkalt etter Emily Dickinsons dikt fra 1861, beholder dette fokuset.

Nevnte Robinson er fortsatt med, men ensemblet som har samlet seg på Giddens’ studio-veranda teller denne gangen Louisiana-multiinstrumentalisten Dirk Powell, bassisten Jason Sypher, italienske Francesco Turrisi på trekkspill, kongolesiske Niwel Tsumbu på gitar og vokal av Lalenja Harrington, Rhiannons søster.

Plata er lavmælt på sitt unike vis, men om du hører etter med ørene innstilt på den rette frekvensen, skaper disse møtene mellom fele og banjo en kraft som ikke lar seg avvise – løftet av Rhiannons stemme som uanstrengt bærer med seg den svarte historien, eksemplifisert av coverversjonen av folkemusiker Elizabeth Cottens (1893–1987) låt «Freight Train».

 er å høre på Giddens’ versjon av Ola Belle Reeds (1916–2002) «High on a Mountain», der du virkelig føler at du sitter på en fjelltopp. «Carolina Rain» drar med seg hele ensemblet og handler om å hente kraft i naturen, om å la penger bare være penger.

Søstrene Lalenja og Rhiannon synger «Walk with Me» a cappella, en påminnelse om verdien av å gå sammen i krevende tider, slik forfedrene deres har gjort.

I en bedre verden hadde søstrene Harrington/Giddens framført dette på plenen utenfor Det hvite hus i sommer, i forbindelsen med USAs 250-års feiring. Trump brukte heller anledningen til å løfte fram en kampsport der «alt er lov».

Rhiannons stemme bærer uanstrengt med seg den svarte historien

«Hope Is the Thing with Feathers»

Håpet er det siste som dør

Byen Burlington i delstaten Vermont er på størrelse med Bodø. Den er også, akkurat nå, arnested for en av de mer interessante alternativ-scenene i USA, med musikere som Greg Freeman, Robber Robber og, ikke minst, Lily Seabird.

Seabirds tredjeskive «Lightspheres on Their Way» har allerede vært tilgjengelig en måneds tid fysisk og for nedlastning, og kommer nå i strømmetjenestene. Det er et distribusjonsvalg helt i tråd med albumets analoge attributter.

, som Seabird egentlig heter, skal ha tenkt i A- og B-side når disse folkrocka låtene ble satt sammen til et album. Det er fortsatt et virkningsfullt grep for å skape helhet og sammenhenger, fra det sakte-støyende åpningssporet «The Pulley» til plata åtte spor senere runder av med samme melodiske sekvens som den åpnet.

På sine foregående utgivelser, «Alas,» (2024) og «Trash Mountain» (2025), har Seabird hørtes ut som en streitere og mer grønsja utgave av Adrienne Lenker i Big Thief. Med «Lightspheres on Their Way» tar hun en ny sjangeromdreining, med en åpen lyd. Samtidig har tekstene og fortellerstemmen får hedersplass, så det faktisk er mulig å høre de gode tekstene framført av den skakk-skjøre stemmen hennes.

 nevnte Big Thief anes fortsatt, men referansene går denne gangen mer i retning av Neil Young, Cat Power, MJ Lenderman og Grateful Dead. Og låta «Blackstar» er umulig å høre uten å tenke på David Bowies siste singel og skive med samme navn.

Men mer interessant enn hvilke inspirasjonskilder Lily Seabird har eller ikke har, er hvordan hun skaper seg selv, innenfor – og voksende ut av – sitt eget låtunivers. Tekstene er personlige og relasjonelle. Hun synger ofte til en navnløs «du», som både kan være en romantisk partner og 

 for noe samfunnsmessig større, altså «dere». For fortellingene hennes er plassert i verden, definert av reiser eller minner, som «Pennsy» med henvisningen til delstaten hun vokste opp i (Pennsylvania). 

har gått gjennom en portal til fortida, er hun kanskje 

«Election Day» er skivas sterkeste spor, med et eksistensielt driv, fyldige gitarer og linjer som: 

The yard’s the scene of a car crash and I saw my guts there too across the grass / And I wore my heart on my sleeve and left it there among the ash.

Men selv om hjertet ligger igjen i asken, er Seabird alt annet enn hjerteløs. Det er bare en følelse. Og som hun synger i «Afterglow»; det er en sånn følelse som gjør at det stadig kommer 

. Måtte hun ha flere på gang, uansett hvor vondt det gjør.

Hun skaper seg selv, innenfor – og voksende ut av – eget låtunivers

«Lightspheres on Their Way»

Glød og etterglød

Charlotte Myrbråten

Bergensbaserte Nix & the Nothings har bygd seg opp stein for stein på klassisk vis, med masse spilling i Norge og på små, rufsete klubber i Europa siden debuten i 2022. Innsatsen har resultert i at de har blitt et av de mest samspilte og karismatiske livebandene i landet akkurat nå.

Medlemmene i bandet har blant annet bakgrunn fra bandene Romskip, Melasól og Howlin Sun, og deler en felles forkjærlighet for garasjerock, punk og psykedelia i varierende format. De har klart å holde sjangerfanen høyt hevet, uten å henge seg for mye opp i konvensjoner og innøvde manerer. Nix & the Nothings høres aldri datert ut, selv om mange av garasjereferansene gjerne springer ut av 60- og 70-tallet. Det låter fortsatt friskt og med masse egenart.

Make It Mean» er kanskje deres mest varierte og eklektiske album til nå. De elleve låtene beveger seg fra det helt rolige og messende til uptempo griserock. Låtskrivingen er mer detaljert og nyansert enn på de foregående platene, som kanskje bar mer preg av «gassen i bånn»-stemning. Jo, visst er dette hissig, snerrete og fandenivoldsk, men denne platen er også mye mer.

Den nedpå åpningslåten «Gun Down», med kassegitar og melodiøse tangenter, viser en annen side av bandet, før de viser hvor de kommer fra på den eksplosive utladningen «Come for Me». «Midnite Fever» har bråkjekk, breial snakkesang, tidløs i uttrykket – men platens ubestridte høydepunkt er den slentrende «Drugs», som kanskje er deres mest rendyrkede popsang til nå.

og primus motor Nicolai Hervik Olsen, består bandet av Andri Szarvas (gitar), Julia Flo Galaasen (bass), Torgrim Nåmdal (trommer) og Daniel Rognes (tangenter). De bidrar også til et mettet lydbilde med herlige harmonier og koring.

Nix & the Nothings framstår som et band som er trygge i seg selv, og på å mikse og trikse med egen smak og egne impulser. De fortsetter ikke bare å gjøre greia si, men utfordrer også det musikalske uttrykket og forventningene til hvordan de skal høres ut.

«Make It Mean»

Bråkjekk og nedpå

Da Neil Young og hans fortsatt ferske backingband The Chrome Hearts turnéåpnet i Dalarna i fjor sommer, var det liksom noe som manglet – særlig i balladene. Han som alltid har hatt et grep om skjørhet og skjøre balanser, virket plutselig 

Også denne liveplata fra samme turné er på sitt svakeste når den er på sitt roligste – «Harvest Moon», «After the Goldrush» – men merk at The Chrome Hearts kan kore og at Neil fortsatt kan 

 Pluss at dette er en helt annen konsert med et ganske annet låtutvalg enn jeg var vitne til i Sverige.

Fra Dalhalla er null sanger representert, mens fra Bergen to dager etter får vi en femten minutters, deilig tålmodig «Cortez the Killer».

de sertifiserte rockemesterverkene, inkludert det evige høydepunktet «Like a Hurricane», som gjør at «As Time Explodes» matcher de mange liveklassikerne i Neil-katalogen. Snarere er det politiske midtstrekket selve knyttneven i fascistkjeven.

Som en slektning av Springsteens «Land of Hope & Dreams EP» finner Mr. Young fram en perlerad som tar oss fra klimakamp («Be the Rain») og kriminaliteten i Det hvite hus («Big Crime»), via en «Long Walk Home» med nye linjer om Canada og Ukraina, til «Vampire Blues» med teksten

 Good times are comin’, I hear it everywhere I go … but they sure are comin’ slow

Sistnevnte høres ut som den er tatt opp på lydsjekken. Den skrangler av gårde, og roper at det er håp i hengende snøre.

«As Time Explodes: Live Album»

Eksplosjonsartet agg

Neil Young har laget få album som dette: Sju skjønt drømmende sanger som er på sporet av tapt tid og mystisk livsvisdom. 

The words just tumbled forward, in this Second Song of mine

Youngs cirka 50. studioalbum er en gammel manns verk. Alles onkel og grungens gudfar fyller 81 i november, og sangene kommer ikke like lett lenger. Men i Rick Rubins Malibu-studio med Chrome Hearts-musikerne Micah Nelson, Corey McCormick, Spooner Oldham og Anthony LoGerfo, har han funnet den mellommenneskelige kontakten som er disse låtenes 

har sin opprinnelse i 1964 og 1965, og det er noe Beatles-aktig med den melodiske omgangen til både «I’ll Love You Forever» og «Casting Me Away from You». Samtidig som «Earth Girl», skrevet til kona Daryl Hannah, virker enda eldre – der den skipper over tangentene som om den har sin opprinnelse i Tin Pan Alley (i den grad de skrev oder til jorda hippie-jenter på 1920-tallet).

De fire øvrige sporene er noe annet, men slekter på hverandre som om de henter sin repetitive, dvelende styrke fra samme plass – kanskje for eksempel Neils bootleg-klassiker «Interstate»? Enten de er fire eller elleve minutter, slentrer sangene elegant framover med akustiske og elektriske gitarer, munnspill, piano, orgel og vispende trommer, og med en dempet lengsel etter revolusjonen.

 falsett er svakere, men uttrykkskraften er i god behold – så også de mest banale vendinger får en poetisk etterklang. Og selv om både «The Foggy Edge of Time», «Day After Day» og tittelkuttet er nydelige, så er ingen nydeligere enn ni minutter lange «Soon I Might Be Going», fra dens ulmende elektriske gitar til dens meditasjon over livet, døden, familieminner, kulturell kollaps og klimaendringer. Vi menneskene på jorda er i ferd med å drite oss ut –

 It’s like summer in the Rockies, but it’s almost Christmas day

 – og han vil bare si fra mens han fortsatt kan.

«Second Song»

Livsvisene

Det mest bemerkelsesverdige med at kontrabassisten Reggie Workman og trommeslageren Andrew Cyrille gir ut ny musikk i 2026, er ikke nødvendigvis alderen – de er henholdsvis 89 og 86 år gamle. Nei, det er vel så påfallende at disse to, med fartstid tilbake til jazzens omveltninger på 1960-tallet, stadig utfordrer. Men det er vel noe med CV-ene deres som antyder bevegelse, vilje til endring og utvikling.

For Workmans del inkluderer dette en kort, men markant periode som bassist for John Coltrane (blant annet på det berømte liveopptaket av «Chasin’ the Trane» fra 1961).Og han har fortsatt å jage kreativiteten i tiårene etter dette, med Pharoah Sanders, Archie Shepp, Sam Rivers og videre.

Cyrille, på sin side, jobbet i mange år med Cecil Taylor, blant annet på pianistens toneangivende Blue Note-album. Siden slutten av 90-tallet har da også Workman og Cyrille spilt sammen i Trio 3, der saksofonisten Oliver Lake var tredjemann. Det som likevel har vært betegnende for alt disse to jazznestorene har gjort opp gjennom tiårene, er en evig jakt på 

 bringer oss til «Creative Inspirations», deres nye album sammen som Trio Imagination med den langt yngre, kubanske og New York-bosatte pianisten David Virelles (42). Virelles musikalske språk har vært formet av tradisjoner både fra hjemlandet og nyere, avant-jazz fra Det store eplet.

Fra første sekund på denne innspillingen er det tydelig at disse tre musikerne, med flere tiårs mellomrom i alder, er på bølgelengde. De rusler og rasler, bølger og svinger. På langt nær retningsløst, men snarere 

. De tegner opp mulige stier i abstraherte terreng, og pirker borti hverandres solo-utspill som om de spør hverandre: «Hva med dette?». Slikt fremhever en undrende nysgjerrighet.

strengeplukk og lette trommerapp avløser tunge pianoakkorder, som på åpningen «Unseen Mother». I påfølgende «Pétalo» svaier rytmen og et latin-inspirert, fornøyelig pianospill får snart en Monk-liknende, skeiv knekk, som bassen til Workman dernest spankulerer rundt.

«Universal Sketches» og «Sometimes I Wonder» er mer åpne. Den mørke stemningen er satt av henholdsvis Workman og Cyrille, og spillet blir omtrent som ringer fra vannløpere på et myrvann. «Refuge» er på en og samme tid noe gjenkjennelig og aparte, en sorts pianoballade spilt gjennom en sveivegrammofon, like deler merkverdig og innbydende. Noe som kan beskrive «Creative Inspirations» som helhet, egentlig.

En sorts pianoballade spilt gjennom en sveivegrammofon

«Creative Inspirations»

Merkverdig, innbydende

Alle som har fulgt Beck Hansens karriere med et halvt øre, vil for lengst ha bitt seg merke i et av de fremste kjennetegnene ved katalogen hans: en åpenbar motvilje mot å oppholde seg i samme musikalske spor for lenge av gangen – i den grad at stilistiske skruballer må sies å ha blitt en av de viktigste bestanddelene i hans kunstneriske identitet. Det finnes imidlertid visse fetisjer Beck stadig vender tilbake til, og en av de mest sentrale har blitt artistens forkjærlighet for 

der knuste hjerter besynger trøblete kjærlighet.

 til «Ride Lonesome», det femtende studioalbumet i rekken. Albumet har blitt annonsert som siste del i den løse trilogien som ble innledet med nydelige «Sea Change» i 2003, og fulgt opp på nokså tilfredsstillende vis med «Morning Sun» (2014).

Et stjernelag av musikere – Smokey Hormel, Joey Waronker, Justin Meldal-Johnsen, Roger Joseph Manning jr. og Jason Falkner – er med på moroa for tredje gang. Det samme er Nigel Godrich på miks og Becks meritterte komponist-pappa David Campbell som arrangør.

. Det er den myke og lett resignerte 70-tallsestetikken som dominerer, både musikalsk og lyrisk – referanser og parafraser inkluderer spesifikt The Rolling Stones og Johnny Thunders, og generelt Nick Drake, CSNY og en drøss andre helter fra epoken.

Uten at dét automatisk skal brukes mot Beck. På sitt beste – som på det innledende tittelsporet, «Slow Canyon» og «It Ends Right Here» – forvalter han denne arven med like deler respekt og særpreg.

 disse låtene – og da særlig tekstene – flerfoldige hakk for generelle til å gjøre inntrykk i noen som helst retning. Det går en grense for hvor mange ganger man kan sammenligne kjærlighetssorg med ruskete vær, og Beck krysser den til stadighet gjennom disse 47 minuttene. Melodiene, på sin side, er kompetente, men all vellyden gjør det lett å glemme at dette i all hovedsak er sanger vår mann har skrevet før – bare bedre.

«Ride Lonesome» vil muligens gjøre det skarpt på en del årsbeste-lister om noen måneder, og skiva har høstet toppkarakter i publikasjoner som Mojo og The Guardian. Sistnevntes anmelder Alexis Petridis beskriver skiva som 

«a sequel to a sequel that’s every bit as good as its predecessors»

. Det er en påstand som kan – og må! – diskuteres, blant de av oss som fortsatt driver med sånt.

I all hovedsak sanger vår mann har skrevet før – bare bedre

«Ride Lonesome»

Generelt generell

Kentuckys Ian Noe (36) har vært en kritikerfavoritt siden han dukket opp med debutalbumet «Between the Country», produsert av selveste Dave Cobb, i 2019. Samme året gjorde han sin første konsert i Norge, som spesielt utvalgt gjest av John Prine på Konserthuset i Oslo. Han befestet posisjonen sin med oppfølgeren «River Fools & Mountain Saints» i 2022. Og nå kan det virke som Noe ønsker å legge lista enda høyere: nye «Canyon Falls Trailer Band» er et dobbelt konseptalbum, som er uvanlig for country-verdenen.

Albumet tar utgangspunktet i et oppdiktet band med navn Canyon Falls Trailer Band, som i et forsøk på å få sitt gjennombrudd gjorde en showcase-konsert for plateselskapstopper i Nashville, og siden har de ikke vært å høre eller å se. Sangene på Noes tredje gjenskaper uttrykket til dette fiktive bandet, fra countryfolk til honkytonk til outlaw til countryrock.

bitte lille Beattyville, som har i overkant av to tusen innbyggere. Et Appalachene-tettsted som figurerer tredje nederst på lista over USAs fattigste steder med befolkning over tusen.

Innbyggerne har livnært seg i kullgruveindustrien. Folk som akkurat nå befinner seg tungt krysspresset mellom Trumps halvkvedete forsøk på holde gruveindustrien gående, ute av kontroll eskalerende levekostnader og lett tilgang på livsfarlig medisinering med opioider.

Det er fullt mulig å forstå at artister som kommer fra denne bakgrunnen, som Sturgill Simpson og Tyler Childers, gjerne går sine egne veier. Som ikke uten videre stoler på autoriteter, heller ikke i Nashville.

og virkelig låtstinne «Canyon Falls Trailer Band» er det god grunn til å tro at Ian Noe ser seg selv i lys av nettopp Simpson og Childers egenrådighet. For det er verdt å vite at den amerikanske country-verdenen de siste årene har vært vitne til flere artister som har tatt spranget fra å være «ukjente» trubadurer til å stå på de største scenene, blant dem Zack Bryan.

Og det er et crossover-potensial også her. I mine ører låter dette annerledes enn Noes to tidligere album, selv om han denne gangen også jobber med produsenten på den forrige plata, Andrija Tokic. Tre Nashville-veteraner er nemlig med å gi dette klassisk, orntli’ country-trøkk: pedal-steel gitarist Russ Pahl, felespiller Billy Contreras og munnspiller Charlie McCoy.

 første til siste sang alt han kan ut av stemmen sin, og synger med større intensitet. Han vil rett og slett høres på en annen måte enn på de to første platene. Nesten så man innimellom må sjekke om det er samme mann?

«She’s Familiar (in the Strangest Ways)» kunne ha vært en klassiker med David Allan Coe eller selveste George Jones. Det samme kan sies om smellvakre «Leeann».

«Canyon Falls Trailer Band»

Noe på gang

Tanken streifer meg med det tiende studioalbumet hvilende i hendene: Nå begynner det å bli ordentlig lenge siden Miley Cyrus var Hannah Montana, barne-tv-figuren med dobbeltlivet og det påtatte smilet. Kanskje er hun ikke først og fremst kjent som dattera til Billy Ray Cyrus lenger, og Nashville-nepo med Dolly Parton som gudmor. I stedet har hun for lengst blitt en artist på egne bein, med den karakteristisk raspete stemmen sin, som kunne signalisert både stafylokokker og søvnunderskudd.

Og hun har noen gode låter i seg – ikke så uovertrufne at man trenger tid på å reise seg etter at de 

men i alle fall fem-seks sterke poplåter i løpet av karrieren, som «Flowers». Likevel kjennes det som et langt stykke igjen før Miley Cyrus oppleves troverdig som albumartist.

derfor forsøker hun å la bassen tale for seg i «Bass Persuades». Med produsenthjelp fra blant andre Kid Harpoon og typen Maxx Morando lener hun seg her tungt inn i klubbgrooves, med en tolv spors sirkelkomposisjon fra tittelspor til tittelsporets remix.

Det henger litt igjen fra Hannah Montana-tiden, denne følelsen av at hver nye låt, og hver nye utgivelse, først og fremst er en anledning til å ta på seg en ny parykk og være en annen. Hun kan ikle seg rock, country, disco og elektronika, eller strippe det helt ned til en folk-palett på låter som «Snow». Anstrengelsen i raspestemmen blir likevel jålete.

Albumet mangler ikke ideer – mangler ikke arbeid – men skjemmes av at ideene så tydelig kan spores til musikk man har hørt et annet sted. Enkelte steder flørter skiva åpenlyst med plagiatet, som i «Redlights»: Et slags Johnny Cash-bluegrass-forløp setter i gang før Abba dukker opp, og strukturen mellom «Voulez-Vous» og 

. De middelhavsaktige strengene som kommer etterpå minner om den bouzouki-liknende gitarlyden fra «I Have a Dream» (1979), samtidig som låta ligger faretruende tett opp mot Cyrus’ egen Mark Ronson-banger «Nothing Breaks Like a Heart».

i de danske fast-techno sporene som Eartheater lot seg inspirere av på FKA Twigs’ «Eusexua». Så tar en klingende Biceps- «Glue»-aktig-blåse-outro over – for øvrig et grep Madonna også brukte på sin nyeste. Litt uti albumet begynner bassen å kjennes mer overbevisende, som i anslaget til electroclash-låta «Innocent Ways». Kanskje skulle Cyrus ha dyrket dette kantete, syntetiske, kompromissløse enda mer, lik det hun gjorde på for eksempel «Bangerz» fra 2013 og Wayne Coyne-samarbeidet « … & Her Dead Petz» et par år etter.

Tekstene, som er ment å være nesten virkelighetslitterært personlige, går likevel stadig opp i limingen, med samme resultat for plata. Det gjelder refrenglinjer som 

the kids don’t wanna dance, the kids don’t wanna dance / We can’t stay like this forever 

(?) i åpningslåta, eller «Aftermath» sine brutale nødrim:

 I miss the future like a face I forgot / Like worms miss the Earth in the bottom of a pot

Måten hun beskriver tiltrekningen mot Maxx Morando som 

evеry star in every sky is shining on demand / I’m on to you, you / And I would bend all space and time / To fall into your hands / I’m drawn to you / I belong to you, 

i «Orbit» er ufattelig platt. Det samme er 

what did I do to deserve you? What did I do to deserve you? Let’s go get married tonight / Let’s get married, 

i låta som heter … «Let’s Get Married».

Musikk

Almost There

Half-Told Tales

Revelations of Divine Love

Day and Night

The Life of a Showgirl: The Encore

Purcell, sannhet, løgn og dårlig hukommelse

In Search of Impossible Green

Hope Is the Thing with Feathers

Lightspheres on Their Way

Make It Mean

As Time Explodes: Live Album

Second Song

Creative Inspirations

Ride Lonesome

Canyon Falls Trailer Band

Bass Persuades

Flammebjørka

Pylon

Honest Woman

Romskip

The Great Unknowing

Tøyen Holding 4 Ever

Ultimate Love Forever

Telling It Like It Is