Martin Bjørnersen

#fff

Rapper og produsent Pink Siifu har siden debuten for et drøyt tiår siden sluppet en imponerende og uoversiktlig strøm utgivelser, i diverse formater og sjangerlandskap. I tillegg til samarbeidsprosjekter, og et nær tresifret antall gjesteopptredener som spenner fra en Avalanches-single i tospann med Weezer-vokalist Rivers Cuomo, til vers på prosjekter fra de norske produsentene FredFades og Ol’ Burger Beats. Han er født en gang i 1992, i Birmingham i den amerikanske delstaten Alabama – samme fødeby som Sun Ra og Gucci Mane. Det siste føles verdt å nevne med tanke på det uvanlig ekspansive spennet uttrykket og diskografien hans etter hvert har fått.

I januar kom det som kan telles som det fjerde soloalbumet (alt ettersom hva man regner med), «Black’!antique». En mildt sagt intens lytteopplevelse på nesten 80 minutter, som nå like før jul har fått en slags bonus eller utvidelse i de 13 låtene på bonusslippet «Onyx’!». Til sammen kan de lyttes til som ett album på strømming, om du har drøye to timer til overs midt i stria. Og det anbefales, selv om det ikke akkurat er avkoblingsmusikk det er snakk om.

skiva med lange strekk som kan betegnes som … «støy-rap» som dras helt ut i både noise-rock og ren støymusikk, så over i basstung fengende klubbrap-omegn med legitimt øreormende hooks før det desintegrerer igjen. Og det er bare begynnelsen på det enorme soniske spennet her. Som vekselvis vekker sterke assosiasjoner til alt fra Dej Loaf, Playboi Carti, Charles Mingus (konkret solopianoskiva «Myself When I Am Real»), Backwoodz Studios (både Armand Hammer og flere fra den gjengen dukker opp med bidrag langs veien), Dungeon Family, JPEGMafia, DJ Screw og mye mer. Mot slutten, eller et stykke inn i «Onyx’!»-delen, dukker det til og med opp en slags Atlanta/Miami Bass-låt (den dustete dansevennlige «EGM»).

 og oppklarende assosiasjonen eller sammenligningen blir likevel Kanye West anno «Yeezus». Som er et åpenbart og uttalt forbilde (i likhet med Outkast, Sun Ra og Playboi Carti). Selvsagt er det velkomment i 2025, å kunne høre musikk med samme overveldende kaotiske rap-kreativitet som Kanye på sin kreative peak, fritt for bipolar nazisme. Uten å dermed påstå at Pink Siifu har noe i nærheten av samme mainstream-potensial, eller slike ambisjoner som noen drivende kraft.

Han har, i all fall om vi betrakter ham utelukkende som rapstemme, heller ikke noe i nærheten av samme stormannsgale karisma. Og selv om det er forfriskende med en «undergrunnsartister» som så åpent og i så stor grad lar seg inspirere også av skikkelser fra sentrum av popkulturen, skal det sies at albumets aller svakeste punkt er de to låtene som ender opp som Temu-Playboi Carti, mot slutten («Mike Vick’!» og «Nun+»).

 peker også mot det som er en av Pink Siifus store styrker i tilnærmingen her. Som er hvordan hans egen vokal konstant ligger påtakelig lavt i miksen, og – i motsetning til de ofte egosentriske forbildene – konsekvent sikter mot å gli inn i lydbildet, som en uatskillelig del av musikken, med alle sine forunderlig uforutsigbare svinger og stilskifter. Det er kanskje 

 som gjør dette kaotisk overveldende albumverket så underlig sammenhengende, at det faktisk henger sammen som album og som statement. Og det er kanskje her han har lært mest av Kanye, for Pink Siifu er også produsent og medprodusent sammen med en usaklig lang liste med bidragsytere (med femten medprodusenter og sju gjestevokalister bare på de tre første sporene her).

Det føles som en frisk pust i en tidsånd der hiphop og rap på en og samme tid blir konsolidert som en kulturell milepæl, men også kanonisert som et artefakt med offisielt 50-årsjubileum. Og samtidig – enten man vil kalle det et paradoks eller en naturlig konsekvens – har mistet hegemoniet sjangeren har hatt over salgslistene i drøye 30 av disse årene.

«statementet» her? Vel, iallfall ikke at Pink Siifu skrives ut som rappens redningsmann med store bokstaver. Det «Black’!antique; Onyx’!» sier, rent musikalsk sett klart og tydelig, er at hiphop ikke trenger noen redning. Fordi hiphop i seg selv er omskiftelig, mangefasettert, uforutsigbar og paradoksal. Hiphop er ikke summen av sine byggesteiner, men en historisk radikal tilnærming til sine byggesteiner, og hvordan man fra grasrotnivå med begrensa ressurser lager noe nytt og uhørt ut fra uforutsigbart utvalgte bestanddeler.

Hiphop er en afroamerikansk DJ som forlenger rytmebrekket i Kraftwerks «Trans Europa Express» på to platespillere på en Halloweenfest i The Bronx strømkuttsommeren 1977. Hiphop er De La Soul på turné med N.W.A, Kanye West i studio med Elton John og en technoprodusent fra Düsseldorf, Kendrick Lamar med tornekrone på Glastonbury og André 3000 med en meksikansk aztekerfløyte. Og tusen ting til som vi enda ikke har hørt. Det er den høyst nødvendige påminneren Pink Siifu bringer til bordet.

«Black’!antique; Onyx’!»

Påkoblingsmusikk

Aslaug Olette Klausen

#000

Det er noen gjentakende troper i musikkjournalistikken. En av dem er å utrope 

Det er som om savnet etter begavelsen Buckley, som døde i 1997 etter å ha gitt ut kun ett album, må fylles av unge menn med gitar og et over gjennomsnittlig følelsesregister i stemmen. Som oftest er sammenlikningen ufortjent for alle parter.

Men så er de disse sjeldne tilfellene der inspirasjon fra Buckley ­kanaliseres til å være noe mer – noe annet – enn 

nostalgisk reproduksjon. For eksempel i tilfellet den irske sangeren og låtskriveren Dove Ellis.

 fra den irske havnebyen Galway, men bor nå i Manchester, og har vært et ukjent navn inntil helt nylig. Men årets store indierockhype Geese hadde ører og teft med seg. De amerikanske oppkomlingene har nemlig tatt Dove Ellis med som eneste oppvarmer når de i disse dager turnerer USA.

 ved Ellis, som inkluderer en mildt sagt moderat egenaktivitet i sosiale medier, bidratt til at debutplata «Blizzard» har fått musikkpressen til å få ferten av 

Antallet euforiske omtaler er i hvert fall bemerkelsesverdig. Dette inkluderer også rapporter fra konsertene, der selv Ellis’ reserverte sceneshow hylles som eksepsjonelt tilstedeværende.

som om 22-åringen treffer både mot- og medstrøms, ­samtidig. Og det med et nytt album som låter så 1990-talls at en nesten skulle tro han var eldre mann allerede den gang da. Hvilket er ment som en kompliment.

Samtlige sanger på «Blizzard» har trekk av gammel sjel i ung kropp. Dette inkluderer den ene avstikkeren inn i irsk ­jig-tradisjonsmusikk, «Jaundice» – albumets kanskje mest lettvektige ­publikumsfrieri. Låta er en av flere som minner om at Ellis og backingbandet også har en del til felles med Black Country, New Road hva angår håndlag med pophistorie (og saksofon som emosjonell veileder).

 fellestrekkene er ubestridelige tekniske ferdigheter, i alle ledd. Men ferdigheter uten følelse blir fort kjedelig. Og det er her Buckley-sammenlikningene virkelig kommer til sin rett (og Thom Yorke-likhetene): Den distinkte bevringen i Ellis’ stemme på åpningssporet, og enda mer på «Pale Song», «It’s a Blizzard» og «Feathers, Cash». Noen av dem har Buckleys romantiske sinnelag, mens andre besitter Yorkes sofistikerte, selvbevisste inderlighet.

Kanskje med unntak av «Love Is» – der 

Love is not the antidote to all our problems –

er tekstene passe Radiohead-kryptiske og åpne for tolkning. For hvem er egentlig Annie, som Ellis vil ha i hus igjen, i «When You Tie Your Hair Up»? Er det henne eller en annen han synger med hjertet utenpå skjorta til i avslutningslåta – der han vil 

cut out my heart, I’m hoping to spend it on you?

«Blizzard»

Gammel sjel, ung kropp

Tom Skjeklesæther

Jeg plukka opp ei plate i 2016, selvtitulert, med en countrysanger-låtskriver som het Luke Bell. Plata var bra, uten å få meg til å slå salto. Opp igjennom årene har denne debutplata likevel ikke forsvunnet helt ut av spillebunkene.

Forsvinne, det gjorde derimot Luke Bell selv. Og forsvinningen hans var påfallende, langt fra energien og aktiviteten i den nye, konkurranseutsatte countrybransjen: Den som nå pusher fram gigantselger etter gigantselger og krever at artistene alltid er aktuelle.

Det jeg ikke var klar over, var at Luke Bell, som hadde sin barndom og ungdom på rancher i Kentucky og Wyoming, vokste opp med alvorlig mental sykdom. Han ble seinere diagnostisert med bipolar lidelse. I periodene han forsvant fra kartet, var han ofte lagt inn på sykehus, innimellom fengslet eller hjemløs og på drift.

 ble han funnet død i Tucson i Arizona, bare 32 år gammel. Han hadde forsvunnet fra huset til en kamerat da vedkommende dro ut for å spise, og ble funnet ni dager seinere. Da hadde han tatt en overdose fentanyl.

Nå har familien hans og plateselskapet Thirty Tigers gitt ut et dobbeltalbum med 28 sanger. Inntektene går til «Luke Bell Memorial Affordable Counseling Program».

Disse sangene ble spilt inn i perioden 2013 til 2016, årene da Luke Bell faktisk tilbrakte tid i studio i Nashville, med gode venner fra det unge, alternativet countrymiljøet øst i «Music City» – blant dem Emily Nenni, som i en periode var Luke Bells kjæreste.

, Carol Bell, har skrevet et svært inngående, og rørende, essay om sønnen sin, som kan leses på plateselskapets hjemmeside. Der er hun åpen om at Lukes utfordringer i perioder var tunge å forholde seg til, og å tolke, også for hans nærmeste familie. Han kunne ha grandiose forestillinger om seg selv, for så å oppleve at alt raste. Men hun forteller også at han hadde en helt egen evne til å beherske de sakene han virkelig ville. For Luke Bell fikk til mye, mot alle odds.

Han gikk fra å være en dårlig gitarist og medioker sanger til å varme opp for store countrynavn som Dwight Yoakam, Willie Nelson og Hank Williams Jr. Han jobbet også med produsenten Andrija Tokic (Alabama Shakes etc.). Bell var nemlig alt annet en medioker.

, tittelkuttet fra dette posthume albumet, handler sannsynligvis om han selv – og skal visstnok ha utløst paranoia for sanger-låtskriveren. Han trodde i sine vrangforestillinger at folk skulle oppfatte ham som Jesus.

Han var innimellom fengslet eller hjemløs og på drift

«The King Is Back»

Unlucky Luke

Ida Messel

I oppsummerende ånd, nå i årets siste magasin, er det verdt å nevne en utgivelse som kom i september: «Friend», av amerikaneren James K. Artisten besøkte for øvrig Oslo og Blå i november.

Århundrer har gått siden kvinner hadde for vane å forkle verkene sine med mannlige psevdonymer, men James K, à la Jamie Krasner fra New York, holder tendensen i live.

Samtidig er det lite med musikken som prøver å være noe den ikke er, fra den krystallklare sopranen som pendler mellom enestående vakker og småsur, til den utleverende dommedagspoesien i tekstene – om enn tvetydig. 

Passing light inside as days go by, facing love / When I’m dying round there, love, hold on, on to it, yeah,

 Krasners tredje album siden debuten «PET» fra 2016 – en like sjanger-eklektisk sak, men som bedre henger sammen i skjøtene innenfor sin egne tåkete logikk. Drømmepop, kaller hun det selv, men det kjennes samtidig som en altfor ny merkelapp å putte på denne musikken, som bærer med seg spøkelser fra fortida. 90- og 00-tallet hjemsøker drømmeuniverset, fra tida Krasner vokste opp og utviklet en musikalsk bevissthet.

Det er esoterisk som Enya, og mellom triphop, drømmefanger- og keramikkstemning løper også stemmetøying à la The Cranberries, bølgende elgitar à la Cocteau Twins’ «Heaven or Las Vegas» eller trommer med lydeffekter. Tekstene har kryptiske ordsalater på rim, nesten som dem fra Kurt Cobains låtskriverkarriere: 

Give me a sign, harder to lie, harder to die, and I can feel you now, believe it also might,

synger hun i høydepunktet «Blinkmoth (July Mix)», hva enn det betyr.

 glir vokalen inn og ut av rollene som ledende instrument og atmosfærisk bakgrunnselement. «Blinkmoth (July Mix)» er et eksempel på det første, med en tydelig intensjon i hvordan syngingen bygger opp mot refrenget. «N’Balmed» og «Rider» er eksempler på det motsatte, der Krasner stiller seg bak sammen med koret uten at noen tar frontvokalistens plass.

Til tross for den melodiske tilgjengeligheten, sprenger mange av låtene på «Friend» den tradisjonelle vers – refreng-strukturen, og strekker seg ofte over fem minutter mens de trekker lytteren stadig dypere inn.

James K har jobbet med et stort samarbeidsteam som med denne utgivelsen, og har med blant andre Ben Bondy og Special Guest DJ. Merkelig nok er det her hun høres på sitt minst sprikende og mest helstøpte ut.

«Friend»

Tåkelur

Eirik Blegeberg

Ikke det eneste bandet fra Malawi som har gjort seg gjeldende i 2025, men denne trioen er bedre innspilt enn for eksempel Madalitso Band – takket være et initiativ fra Massachusetts Museum of Contemporary Art. For dette debutalbumet til veteranene i The Kasambwe Brothers, som visstnok har holdt det gående siden åttitallet, låter fyldig og velprodusert på en måte som blir stadig sjeldnere. Vi plasseres nemlig midt i rommet, blant sammenvevd harmonisang, hjemmelagde trommer, det uvanlige bassinstrumentet babatone og Joseph Msofis akustiske gitar, pynta med fiolin, blås og cello. Og pynta er ordet, for dette er pent.

«The Kasambwe Brothers»

Anmeldelse

Akkurat nå er det ingen tvil om hvilket rockeband som dominerer Brooklyns alltid levende indiescene. I løpet av det siste året har Geese, ledet av sanger-låtskiver Cameron Winter (23), blitt New Yorks nye skål – og det til tross for at Winters brekete hals-ikke-lunger-vokal ofte er av den enerverende sorten. For hvorfor domineres ikke New York-indien av Brooklyn-innflytter Nate Amos (34)? Han er jo … 

Og, ja da, Amos er også eldre – med en rotete og ofte ruspreget fortid uten Winters sterke bånd til kultur- og musikereliten i Park Slope. Men selv Amos, en selverklært 

, har musikerfamilie, med far og søster i samme bluegrass-duo (Bob & Sarah Amos), og med en låtskriver-teft som understreker det alle egentlig kan høre: Nate Amos er Beatles-fan, hans eneste religion, og han kan ikke få nok av «White Album» – hvilket betyr stramme, smellvakre sanger i det ene øyeblikket og eksentriske lydeksperimenter i det neste.

soloalbum kom i fjor – This Is Loreleis prima «Box for Buddy, Box for Stars» – og besto av ti låter som var arrangert og produsert ulikt, så «sangenes forskjeller ble aksentuert», som han selv uttrykker det. Og kanskje var det også derfor den hørtes ut som en miks av nettopp Beatles’ variable «White Album» og Magnetic Fields’ vilt varierte «69 Love Songs», bare mer beskjeden og taper-aktig enn dem begge.

Men Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate. Med tid og stunder har han snarere blitt en låtskrivernes låtskriver, som hylles og tolkes av MJ Lenderman, Snail Mail, Waxahatchee og andre med et godt øre for hva som faktisk bor i en god sang, uansett hvordan den er spilt inn.

 på sin plass å nevne at This Is Lorelei ikke er Nate Amos’ eneste prosjekt, selv om det er hans mest låtfokuserte. Fra før av har han gjort seg bemerket med My Idea, i intim duo med Lily Konigsberg, og enda mer i Water from Your Eyes, i snål duo med Rachel Brown. Dessuten har han tross alt skrevet og sluppet sanger under This Is Lorelei-navnet i elleve år allerede, og pøst ut den ene halvkokte plata etter den neste på Bandcamp.

Det er med utgangspunkt i disse demoaktige slippene, fra perioden 2014 til 2021, at Amos i år har spilt inn nye «Holo Boy». Uten at denne metoden med gamle sanger om igjen betyr at dette er noenThis Is Lorelei-

. Snarere har Amos fulgt magefølelsen og plukket sanger som han selv forbinder med 

halvtime legger han gjerne raske rytmer under en melankolsk melodi mens han minner om alt fra Stevie Wonders «Isn’t She Lovely» til et eller annet postpunkete monotont, med tekstlinjer som

 You’re my son and I steal all the drugs you love

. Amos’ trommemaskin-drevne folkrock er bekmørk under overflaten, kanskje til og med resignert, men på toppen er den mer yppete, snerten, og med et gitarspill – akustisk og elektrisk – som fester seg som øreormer.

You don’t wanna know what my dreams are about

, synger han i «But You Just Woke Me Up», før han i påfølgende «Dreams Away» prøver å glemme 

mens «This Is a Joke» synges i falsett (med innlagte barytonpartier) som Cameron Winter neppe gjør etter ham med det første. Samtidig framstår disse sangene betraktelig skarpere enn hva de gjorde i sine lo-fi originalversjoner. Her er de fyldigere, mer levende og påkoplet, som sannsynligvis er nettopp hva Nate Amos assosierer med vekst.

Amos er ingen taper, selv om han leker en på plate

«Holo Boy»

Boy, oh, boy

Arvid Skancke-Knutsen

The Demonstration Tapes, bestående av Fredrik Færden, Lars Christian Heintz og Pedro Carmona-Alvarez, har et finurlig prosjekt på gang: De skal lage en sang for hver eneste delstat i USA. «First Amendment» er første plate i en serie på fem, og albumet inneholder fjorten av disse låtene. Det starter i Massachusetts, og ender i Texas. (Denne ideen er vel mer realistisk enn Sufjan Stevens, som ga opp sitt prosjekt med et album for hver stat etter albumet «Illinois» i 2005.)

Det hele er timet til å være ferdig til USAs uavhengighetsfeiring i 2026, da det er 250 år siden løsrivelsen fra England. Samtidig har 2025 markert 200-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

mange måter like mytologisk som det er reelt. Alt i 1966 skrev Jens Bjørneboe essayet «Vi som elsket Amerika». The Demonstation Tapes elsker på sin side fremdeles det mytiske Amerika, slik det er «idealisert og filtrert gjennom tusenvis av sanger, filmer og bilder». Samtidig har de nok selvironi til å innrømme at de underveis vurderte å bytte navn til Bad Timing Production.

Med sine Moonpedro-prosjekter har Carmona-Alvarez gitt ut musikk som på mange nivåer er en 

til musikk. En fanfare for foregangsmenn og -kvinner – og for måten tonene og rytmene fremdeles kan røre oss på. «First Amendment» fortsetter denne feiringen, selv med litt underliggende malurt i begeret og rammeverket.

i en aposteltro på det melodiske, fremført med 

gitarer, Beatles-aktige vokalharmonier og dynamiske detaljer. Arven etter og ånden til The Byrds er til stede, sammen med fengende powerpop-hooks, lett psykedelisk indierock og betydelig musikalsk overskudd. Trioen skyr heller ikke unna det mørkere og mer dramatiske, der tekstene fungerer som effektive skisser og mini-noveller.

Likevel er «First Amendment» i det store og det hele «en bøtte med solskinn», som Ole Paus en gang formulerte det. Det er også en kreativ reise gjennom musikernes egne referanser, like mye som det er en 

Albumet er forankret i en aposteltro på det melodiske

«First Amendment»

Amerikalinjen

Chris Monsen

 Hjertesukket kan man støte på hvor som helst, også i jazzsfæren. Musikken skal liksom både være forankret i fortiden 

fly i helt nye baner. Og iblant dukker det opp noen talentfulle musikere som har håndlag med begge deler – som kvartetten Things of This Nature.

Enn så lenge erdisse forholdsvisukjente utenfor et lite hjørne av New Yorks jazzscene. Gjengen møttes på Manhattan School of Music: saksofonist, klarinettist og fløytist Chris Ferrari, trompetist Caylie Davis, kontrabassist Shogo Yamagishi og trommeslager JJ Mazza. Men låter de formaliserte? Langt ifra.

 de fire oppleves ledig, nesten konversasjonsartet. Det er også noe uforhastet ved spillet: ingen trang til å lesse på med for mye på en gang. Det er en spenstig, elastisk og frilynt karakter ved kvartettens musikk som låner fra frijazzvokabularet fra 1950- og 1960-tallet. Man kan merke det i låter som spretne «Nettles» og den småfunky «A Tough Situation».

Samtidig bringer de oppfriskende elementer inn i musikken. Introen på «Shortstop Right Wing Chicken Parm», har en repeterende, nesten tergende obsternasighet. Oppløsningen kommer i form av livlig klappende hender, av alle ting, som følger Ferraris saksofonsolo, før vi hører et

 sparkes i gang av en brummende bass i rappe steg og ivrende tromming, kontrastert av lengre linjer fra saksofon og trompet. På «E-MOC» utveksler Ferrari og Davis korte utspill over hyperaktive rykk og napp fra bass og trommer. Om Tony i «Tony in the Chat Room» er et nettroll, vites ikke. Men den sju minutter lange balladen bidrar til å senke pulsen mer enn å oppildne debatt.

La gå at et par låter er skisseaktige – de viser likevel markant entusiasme. Ungdommen nå til dags? De er ganske ålreite, egentlig.

«Things of This Nature»

Fra ungdommen

Marius Asp

Et ord som stadig slår meg som meningsfullt i møte med musikken til Steve Gunn generelt, og det ferske albumet hans «Daylight Daylight» spesielt, er 

. Ikke bare i form av hva låtene hans krever av lytteren – ikke rent lite – men i mannens egen tilnærming til låtskriving og produksjon.

Med en gjennomsnittlig lengde på nesten seks minutter, er disse sju intime og sakteflytende sangene gode eksempler på dette. Den Pennsylvania-oppvokste, Brooklyn-baserte 48-åringen har hanket inn sin faste samarbeidspartner James Elkington som produsent, og duoen spiller alle grunninstrumentene selv. Innleide dryss av fiolin, bratsj, cello, kontrabass og treblåseinstrumenter bidrar til å gjøre lydbildet rikere og mer sammensatt.

doseringen av disse blåserne og strykerne, plassert rundt gitaren – Steve Gunns hovedinstrument – har bidratt til at anmelderne har trukket fram de britiske folk-ikonene Nick Drake og John Martyn som referanser. Begge to oppleves relevante i sammenhengen, men det spesifikt 

 i dette universet bør ikke overses: Gunn opererer i tradisjonen etter strengefantomer som John Fahey og Robbie Basho. Og i likhet med nåtidige gitarister som Ryley Walker, Blake Mills og William Tyler, står han med ett bein i kosmisk americana og det andre i avantgarde.

Den mest umiddelbare låten på «Daylight Daylight», «Morning on K Road», står også etter et tosifra antall lyttinger igjen som albumets sterkeste øyeblikk. Her danser lyriske, melodiske og soniske detaljer i smektende vals opp mot de høyeste tindene denne musikken befinner seg innenfor rekkevidde av – og da befinner vi oss kjapt på nivået til nevnte Nick Drake.

 stemme trekker også et tungt lass på dette albumet. Men det er elementene den jobber mot – synthpads og et halvstemt piano i «Another Fade», orgel, stryk og boblende arpeggioer i tittelsporet – som virkelig knuser hjertet. «Loons» må oppleves på grunn av basslyden alene.

Gunns tekster har gjennom hele karrieren kretset rundt bevegelse, steder, reiser, natur og menneskets plass i verden. Dette er temaer han berører også i denne omgang, men ikke alltid på spesielt håndfast vis – heller ikke på sanger som tar utgangspunkt i et konkret sted («Hadrian’s Wall») eller en fugleart («Loons»). Tidvis sniker en uhygge seg inn i observasjonene, som på tittelsporet: 

Rock thrown from a bridge / Hits a car on the road/ Daylight, daylight about to explode.

 har fått kjørt seg i gode hodetelefoner gjennom Oslos gater de siste par ukene nå, og den perioden har skiva trengt for å vokse fra et lovende, litt hemmelighetsfullt nytt bekjentskap til et vennskap som kan bli varig. Jada, den trenger oppmerksomhet og, som nevnt innledningsvis, tålmodighet. Så mye mer hokus pokus er det imidlertid ikke ved denne varsomme, pulssenkende musikken.

Det spesifikt amerikanske i dette universet bør ikke overses

Daylight Daylight

Dagdriverlykke

For et merkelig comeback. I 2015, da den kanadiske sanger-låtskriveren Tobias Jesso Jr. albumdebuterte med «Goon», hørtes han ut som en ny, klassisk pianomann å regne med. En som har låtskriverfaget inne, som en annen Harry Nilsson eller Billy Joel eller Brian Wilson. Og jo da, han har levert store hits for andre, fra Adele og Haim til nyere greier med Rosalía og Dijon. Men oppfølgeren til «Goon» har likevel latt vente på seg. Fram til «Shine»: åtte sanger som mest av alt høres ut som demoer andre artister har avvist, fordi det er for lite på hente her. Noe som er en uvanlig måte å vende tilbake på. Jeg sa jo at det var et merkelig comeback.

«Shine»

En av de mest eksepsjonelle episodene i moderne TV-seriehistorie er episode åtte i den tredje sesongen av «Twin Peaks». Den foregår i New Mexico i 1945, og i en surrealistisk sekvens vises sprengningen av Trinity, atombomben. Den audiovisuelle presentasjonen av de påfølgende ubehagelige konsekvensene er knapt til å forstå.

Uten sammenlikning for øvrig låter tredjealbumet til den amerikansk-meksikanske produsenten Debit omtrent sånn; som den forrykende, forstyrrende «Twin Peaks»-episoden. 

er nok den mest presise beskrivelsen av «Desaceleradas», som likevel er fabelaktig.

, som hun egentlig heter, fikk et lite gjennombrudd med forrigeskiva «The Long Count». Den gang var utgangspunktet mayafløytespill som via maskinlæringsverktøy låt som noen slags lyd-skrømt – eller som hjemsøkte vrengebilder av ambientmusikk, uttrykt mer som samtidskunst enn hva man ellers forbinder med tilstøtende populærmusikalske uttrykk.

 som dekonstrueres. Sjangeren oppsto på nittitallet, i Debits fødeby Monterrey i Mexico, som en hybrid mellom kolombiansk cumbia og lokale DJ-tradisjoner. Visstnok oppsto uttrykket ved et uhell, etter at et miksebord kortslutta under en gig, hvor folk fortsatte å danse selv om tempoet falt.

 er dj-en Sonido Dueñez’ to kassettutgivelser fra 1992, «Rebajadas 1» og «Rebajadas 2» (begge nylig reutgitt). Originalene er ikke til å kjenne igjen: Dansegulvslagerne er gjenfortalt mer enn samplet, tilført trekkspill, og de nye opptakene er skrudd sakte, så sakte. Men så kan da også albumtittelen «Desaceleradas», beskrivende nok, oversettes med oppbremsing eller fartssenking.

Ikke er det dermed sagt at disse instrumentalene er treige eller tungnemme. Snarere oppfordres det til skjerping av sansene, som en slags forskrudd versjon av 

med tittellåta, er det lett å få eksperimentalisten og mesterprodusenten Arca i tankene. Det samme gjelder spor som «Gabriel Gabriela Dueñez» (som sikter til nevnte Sonido Dueñez) og «El Puenta del Papa» – de slekter på noen av de samme maskinoverskridende motivene som Arca er anerkjent for.

Likheter til tross, det er noe helt eget Debit driver med. Som når hun på låten «Rebajadas» skaper en fanfare ut av mellomrommet mellom klangene, eller i åpningskuttet «Desplazos», hvor hver skakke synthlyd er et forvarsel om at både neste tone og neste låt vil skyve lytteropplevelsen stadig lenger inn i det ukomfortable. Med vondt skal vondt fordrives, men dette låter aller mest godt.

«Desaceleradas»

Sakte, så sakte

Hvis du har fulgt med på den mørkere, mer eksperimentelle delen av americanaen de siste to-tre tiårene, har Jesse Sykes og Mike Wandscher dukket opp med ujevne mellomrom. De er hovedpersonene i Seattle-bandet Jesse Sykes & The Sweet Hereafter.

På nittitallet var Wandscher gitarist i bandet Whiskeytown, frontet av Ryan Adams, og fungerte som Adams’ egen Keith Richards frem til 1997. Wandscher ga deretter opp Adams, og traff sanger/låtskriver Jesse Sykes en stund senere. Det første albumet deres, «Reckless Burning», kom i 2003: psykedelisk americana som tekstmessig bare slapp inn små strimer av lys.

 fjerde album, «Marble Son» i 2011, gikk bandet i oppløsning av det som framsto som både personlige og musikalske årsaker. Men både Sykes og Wandscher har fortsatt å spille – Sykes blant annet med Sunn O))) og de siste årene med Dave Alvins psych-rock ensemble, The Third Mind. Wandscher har blant annet spilt med den alternative country-punkeren Jon Langford.

For denne typen sakteflytende americana synes ikke et fjortenårig opphold å være så problematisk. Sjangeren har uansett aldri vært knyttet opp mot tidsånden. Sånn sett kan de bare skru på krana igjen med nye «Forever, I’ve Been Being Born».

 starter som en vakker folk-melodi, og bretter seg ut som en blomst med hylende elgitar, strykere og kor. I «Dewayne» synger Sykes 

We will call out to those Nordstrom girls, in those fancy shoes,

 akkurat da folk-countrykompet klikker på plass. Det låter skjørt og melankolsk. Strykerne og Wandschers kontrollerte klangfulle gitarer løfter og løfter.

Sykes sier at sangene her er en slags kollektiv respons på de turbulente tidene vi befinner oss i. Og hun innehar akkurat de stemmekvalitetene som kan speile tristessen som utvikler seg utenfor Donald Trumps perverst gullforgyllede fasader.

 starter så dempet at når Wandscher til slutt fyrer av gitarene sine med effektpedal og overtoner, kan det tenkes at lysene i hjembyen Seattle fluktuerer. Tittelkuttet sørger for at Sykes tar ut hele stemmeprakten sin: Når hun synger 

, er det som hun henter inn et ekstra gir med klang.

«Forever, I’ve Been Being Born»

Tunge tider

Torkjell Hovland

Løp og kjøp! I prosjektet Televizyon er det musikalske råmaterialet mellom anna henta frå fjernsynsreklamar i Tyrkia på åttitalet. Primus motor er den tyrkiske vokalisten og cellisten Sanem Kalfa. Saman med polske Marta Warelis (på diverse synthar og elektrisk orgel) og den sørkoreanske trommeslagaren Sun Mi Hong, har dei tre spelt meir eller mindre eksperimentell og tradisjonell jazz saman dei siste åra. Dei inviterte med seg kraftbassisten Ingebrigt Håker Flaten til Televizyon – og resultatet vart noko forfriskande anna.

 like etter stifta hadde landa på første rille. Lydbiletet på opningslåten «Basic Kneeds» er både fargerikt og gråskitent – ein gammaldags orgellyd, snerten trommegroove og ein rivande neve på kontrabassen. Klangfargar frå heile spekteret.

På topp ligg ei lys, luftig stemme, før ein umiskjenneleg saksofonlyd kjem på banen: Otis Sandsjö, kjent mellom anna gjennom prosjektet Y-Otis, gjestar opningslåten. Han representerer også eit jazzuttrykk som hentar inspirasjon frå instrumental hip hop, og peikar lyttaren i den retninga.

hard og fri improvisasjonsmusikk, men trass i den harde innpakninga, er harmoniseringane og melodiane vakre og sentimentale.

«Let Me Be Alone» er kanskje det gøyaste dømet på denne kontrasten. Låta har eit – for å seie det rett ut – 

refreng. Som om Kalfa har hatt mareritt om ei 

-reklame for barn. Då er det ekstra gøy med det søte, milde verset der ho syng ein melodi ho like gjerne kunne brukt til ei streit jazzballade. Slik går gruppa i aktiv og meiningsfull musikalsk leik med reklamemusikken som har som sitt mål å bite seg fast i hjerneborken din.

stemma til Sanem Kalfa like gjerne ei bakgrunnseffekt, manipulert og elektrofisert. Eller, som i «Greed», brukar Kalfa dei tyrkiske orda som perkussivt element.

Trommeslagar Sun Mi Hong er nærmast verdt lyttinga i seg sjølv. I samspel med Håker Flaten, som innehar norsk kontrabassisme sine grovaste nevar, får dei meg til å hoppe tilbake til 

Når desse kreative improvisasjonsmusikarane leikar med denne hyperaktive reklamemusikken frå 80-talet, opnar det seg opp eit musikkuttrykk som kan rive oss ut av det tech-fascistiske helvetet vi lever i. Neidå. Jodå.

«Mom! I’m Growing Up»

Reklameleik

, roper Marvin Tate mot slutten av låta «Ode to Sweet T»

And in this dream, you still missing. Are you? Are you?

Som for å understreke Tates økende desperasjon, øker Andreas Røysum Ensemble volumet og energien, og tramper bastant inn i de avsluttende minuttene.

Det treffer hardt. Effekten forsterkes av at de tolv foregående minuttene har vært preget av repeterende mønstre som har surret i underlaget og dannet et spenningsmoment. Mønsteret blir lagt frem av Røysums bassklarinett i åpningen, etter hvert støttet opp av ulike instrumenter, med noe variasjon i styrke underveis. Nesten som et pustende organ, med Tates oppleste poesi og diverse utspill surrer rundt.

 åpner albumet «Andreas Røysum Ensemble with Marvin Tate», et resultat av samarbeidet mellom den amerikanske poeten, låtskriveren og artisten Marvin Tate og fargerike Andreas Røysum Ensemble. På denne innspillingen teller de tolv medvirkende på stemme, tre- og messingblås, modulær synthesizer, cello, kontrabass og trommesett.

I Marvin Tates fremføringer kan man merke et slags flammende slektskap til poeter og sangere som Oscar J. Brown, også han fra Chicago. Og likt Brown, er Tate en kunstner som har beveget seg på kryss og tvers av uttrykk av soul og jazz. Selv om han i denne sammenheng, med Røysum Ensemble, får menge seg i noe friere former enn det Brown gjorde i sin levetid.

har også et mangefasettert uttrykk, der frijazz flettes sammen med toner fra folkemusikk, samtidsmusikk, soul og mer til. En slags søken etter uttrykksmessig frihet er et tydelig lim mellom ensemblet og Tate.

Som han selv sier på sytten minutter lange «Closing»: 

Det siste ligger høyt i stemmeregisteret, han tar sats med stemmen selv ut i det fri. Ensemblet gjør på sett og vis det samme: Blåserne spiller kraftigere og går opp i høyere toneleier, og trommelsagene blir hardere. Likevel er det noe annet som snart møter oss. Musikken dempes, mønstrene blir minimalistiske og repeterende, og en mer trykkende stemning melder seg

 stemningen forløses egentlig ikke, verken musikalsk eller tekstlig. Men kanskje er det noe å hente på avslutningslåta «If You See Jesus», for der vi finner Tates hovedperson gående nedover gaten uten 

. Altså fins en frihet fra bekymringer, i det minste – akkompagnert av herlig løssluppen, men taktfast, gospeljazz.

Frihetssøkenen er et tydelig lim mellom ensemblet og Tate

«Andreas Røysum Ensemble with Marvin Tate»

Slipp oss ut!

Anna Lotterud (36) – bedre kjent som Anna of the North – er en utypisk, for ikke å si 

 skikkelse i en norsk popvirkelighet, der folkelig appell synes å trumfe det meste. Gjøvikingen mangler den umiddelbare stjernefaktoren til artister som Sigrid og Dagny, og hun kan sannsynligvis spasere nedover Karl Johan uten å bli overfalt av horder av hylende fans – tross deltagelse i 2022-årgangen av «Hver gang vi møtes».

Med nesten fem millioner månedlige lyttere i verdens største strømmetjeneste, gruser hun imidlertid begge de nevnte rivalene i rene lyttertall. Hun har i tillegg oppnådd noen imponerende milepæler siden starten i 2014. Aller høyest rager nok samarbeidet med størrelser som Frank Ocean og Tyler, the Creator på sistnevntes suksessalbum «Flower Boy» (2017). Legg til en remiks for Dua Lipa, en turné med Kygo og en hit med låten «Lovers» – som fortsetter å flekse virale muskler, åtte år etter at den ble sluppet – og det begynner å ligne en sammensatt og fascinerende karriere.

 helstøpt plateutgivelse lar imidlertid vente på seg, en kjensgjerning dette fjerdealbumet – produsert av Starsmith (Kylie Minogue, Jessie Ware) og Sebastian Furrer (Avicii) – aldri er i nærheten av å rokke ved.

Nittitallet har for alvor satt klørne i den musikalske tidsånden de siste årene, men Lotterud fortsetter som på alle sine tidligere skiver å sverge til tiåret før – i all sin svevende, syntetiske og fjærlett melankolske prakt. Det er i seg selv noe forfriskende ved denne stilistiske standhaftigheten, men de virkelig inspirerte låtene uteblir.

«Since You» innleder ballet med et kompetent stykke Dagny-pop, verken mer eller mindre. Det er en skjebne den deler med de allerede utgitte singlene «Call Me» og «Waiting For Love», tross deilig gitarlyd à la Mk.gee på førstnevnte, og en sjarmerende talkbox-outro på sistnevnte. Midtempoballaden og 

 «Sunday My Heart Hurts» får mer ut av barneregle-motivet den er bygd rundt, men høydepunktet er «No One Knows You Better» – en sval, sensuell påminnelse om hvilke gevinster som kan oppstå når jaget etter hits tones ned en stakket stund.

 utvilsomt tekstene – presumptivt forfattet av hovedpersonen selv – som stadig krysser grensene for hva som kan tolereres av pubertalt surr signert en godt voksen artist.

I presseskrivet som følger utgivelsen beskrives «Girl in a Bottle» som «dypt personlig og likevel universell» og «hennes mest sårbare plate så langt», men dette blir bare løse og uforpliktende påstander. Ikke minst når refrengene i sin helhet utgjøres av tekstlinjer som 

Call me if you want to, call me if you want to

It’s so unfair / I was waiting for love, but now it’s not there / It’s so unfair / I was waiting for love, but now you’re acting like you don’t care

Den andre halvdelen av dette prosjektet, «Girl in a Bottle: Please Recycle», er varslet på nyåret. Det er bare å krysse fingrene for at Lotterud og hennes samarbeidspartnere husker å fylle flaskeposten med innhold i neste omgang.

«Girl in a Bottle»

I panteposen

Av de ulike konsertene Hedvig Mollestad spilte som 

 under Moldejazz 2023, var det spesielt én jeg siktet meg inn på: samarbeidet hennes med kvartetten Cortex. Det slo meg som et spennende, overraskende møte: Hvor ville Cortex med sin elastiske og buldrende «avant-garde party music», finne møtepunktet med Mollestad – en gitarist mest kjent for å sine progressive koblinger mellom jazz og rock?

Konserten beviste at trompetist Thomas ­Johansson, saksofonist Kristoffer Berre Alberts, ­kontrabassist Ola Høyer, trommeslager Dag Erik Knedal og ­Mollestad ikke hadde noe problem med å finne sammen. ­Samarbeidet må også ha gitt ­mersmak for de involverte. Nå har det blitt album, og ­tittelen, «Did We Really?», kan jo hinte om at de selv er litt overrasket: Gjorde vi ­virkelig dette, liksom? Men det gjorde de. Til gangs.

 og naturlig i samhandlingen musikerne imellom. Den vuggende melodien som bryter fram på avsluttende «Hymans Porch» gir en fornemmelse av gjenkjennelse, selv om jeg ikke husker detaljer fra konserten. Denne og fem andre av albumets åtte låter er skrevet av Johansson. De to resterende, «Liquid Brains» og tittellåta, er signert Mollestad.

På tross av at Cortex ofte har en frilynt energi, og at Mollestad gjerne spiller med trøkk og kraft, er musikken på albumet ganske tilbakeholden. Åpningslåta er snikende og, ja, mystisk, mens andre stykker preges av noe nesten ulmende. Noe som vaker under eller bak, men som holdes tilbake.

danner en spenning som ligger der albumet gjennom. Tidvis bruser det likevel opp – som på tittellåten, der Mollestad etter et lengre, saktmodig parti bryter ut i et par korte snerr og vreng på gitaren. På «Snap» er det en nervøs, byksende energi som gjør seg gjeldende i innledningen.

Glad som jeg er i musikk som uttrykker energi og utbrytertrang – noe som «Snap» har – er det likevel kanskje de mer dempede stykkene på «Did We Really?» som er mest gripende. Slik som nydelige «Elastics», med et tema som fester seg umiddelbart – litt som en vemodig Ornette Coleman-melodi. Låten glir saktmodig fram, mens Mollestads såre, klingende gitarsolo skinner.

«Did We Really?»

De gjorde det

For et knapt tiår siden kom den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart med teorien om «anywheres» og «somewheres». Han mente at folk kan deles i to grupper: den ene gruppen tenderer mot det globale (i mangel av et bedre ord), og ser utover, mens den andre er mer stedfast og tradisjonsbunden.

Som alle slike teorier kan den ikke fullstendig forklare folks politiske valg eller foretrukne kulturuttrykk. Men den kan være nyttig når det gjelder å forstå enkelte fenomen, som folks forhold til julefeiring – og ikke minst hvordan noe kan 

denne teorien, ved å være så lokalt forankret at det kan få bredt gjennomslag. Om ikke globalt, så nær nasjonalt.

Juleplaten til Frank Tønnesen – aka Tønes – og tekstforfatter Ingvar Hovland, er et eksempel på noe slikt.

har gjort juleforestillinger i Rogaland i 20 år, og årets revy, «I år gjør me det helt enkelt», er sammensatt av tidligere julestykker og noe nyskrevet materiale. Med seg har de fått legemliggjøringen av to søstre som Tønes først sang om i 2009: Sigfrida og Johanne.

De tilårskomne damene er i sangen beskrevet som 

ronde og goe / gjenge stort sett i kjole, 

og er av det slaget som holder bedehuskulturen i live. Dette understrekes i det ubetalelige avslutningsnummeret «Kvær bidige dag», der det ropes 

mens tittellinja synges igjen og igjen. (Sigrida og Johanne er heller ikke helt ulike den i overkant edruelige Tante Gerd, som får sitt pass påskrevet i sangen «Tante Ingeborg»).

fortelles av to av Rogalands fremste sangpoeter, er en sann svir – og et sabla strev. Det hele utspilles i spennet mellom karikering av tradisjon og fornyelse.

Musikk

Black’!antique; Onyx’!

Blizzard

The King Is Back

Friend

The Kasambwe Brothers

Holo Boy

First Amendment

Things of This Nature

Daylight Daylight

Shine

Desaceleradas

Forever, I’ve Been Being Born

Mom! I’m Growing Up

Andreas Røysum Ensemble with Marvin Tate

Girl in a Bottle

Did We Really?

I år gjør me det heilt enkelt

Smestániá

Black Hauge

The Grey Album

Metamorphoses

M.S. Playhead Volume 1

I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill

Balloon Balloon Balloon