Marius Asp

#fff

Anna Lotterud (36) – bedre kjent som Anna of the North – er en utypisk, for ikke å si 

 skikkelse i en norsk popvirkelighet, der folkelig appell synes å trumfe det meste. Gjøvikingen mangler den umiddelbare stjernefaktoren til artister som Sigrid og Dagny, og hun kan sannsynligvis spasere nedover Karl Johan uten å bli overfalt av horder av hylende fans – tross deltagelse i 2022-årgangen av «Hver gang vi møtes».

Med nesten fem millioner månedlige lyttere i verdens største strømmetjeneste, gruser hun imidlertid begge de nevnte rivalene i rene lyttertall. Hun har i tillegg oppnådd noen imponerende milepæler siden starten i 2014. Aller høyest rager nok samarbeidet med størrelser som Frank Ocean og Tyler, the Creator på sistnevntes suksessalbum «Flower Boy» (2017). Legg til en remiks for Dua Lipa, en turné med Kygo og en hit med låten «Lovers» – som fortsetter å flekse virale muskler, åtte år etter at den ble sluppet – og det begynner å ligne en sammensatt og fascinerende karriere.

 helstøpt plateutgivelse lar imidlertid vente på seg, en kjensgjerning dette fjerdealbumet – produsert av Starsmith (Kylie Minogue, Jessie Ware) og Sebastian Furrer (Avicii) – aldri er i nærheten av å rokke ved.

Nittitallet har for alvor satt klørne i den musikalske tidsånden de siste årene, men Lotterud fortsetter som på alle sine tidligere skiver å sverge til tiåret før – i all sin svevende, syntetiske og fjærlett melankolske prakt. Det er i seg selv noe forfriskende ved denne stilistiske standhaftigheten, men de virkelig inspirerte låtene uteblir.

«Since You» innleder ballet med et kompetent stykke Dagny-pop, verken mer eller mindre. Det er en skjebne den deler med de allerede utgitte singlene «Call Me» og «Waiting For Love», tross deilig gitarlyd à la Mk.gee på førstnevnte, og en sjarmerende talkbox-outro på sistnevnte. Midtempoballaden og 

 «Sunday My Heart Hurts» får mer ut av barneregle-motivet den er bygd rundt, men høydepunktet er «No One Knows You Better» – en sval, sensuell påminnelse om hvilke gevinster som kan oppstå når jaget etter hits tones ned en stakket stund.

 utvilsomt tekstene – presumptivt forfattet av hovedpersonen selv – som stadig krysser grensene for hva som kan tolereres av pubertalt surr signert en godt voksen artist.

I presseskrivet som følger utgivelsen beskrives «Girl in a Bottle» som «dypt personlig og likevel universell» og «hennes mest sårbare plate så langt», men dette blir bare løse og uforpliktende påstander. Ikke minst når refrengene i sin helhet utgjøres av tekstlinjer som 

Call me if you want to, call me if you want to

It’s so unfair / I was waiting for love, but now it’s not there / It’s so unfair / I was waiting for love, but now you’re acting like you don’t care

Den andre halvdelen av dette prosjektet, «Girl in a Bottle: Please Recycle», er varslet på nyåret. Det er bare å krysse fingrene for at Lotterud og hennes samarbeidspartnere husker å fylle flaskeposten med innhold i neste omgang.

#000

«Girl in a Bottle»

I panteposen

Chris Monsen

Av de ulike konsertene Hedvig Mollestad spilte som 

 under Moldejazz 2023, var det spesielt én jeg siktet meg inn på: samarbeidet hennes med kvartetten Cortex. Det slo meg som et spennende, overraskende møte: Hvor ville Cortex med sin elastiske og buldrende «avant-garde party music», finne møtepunktet med Mollestad – en gitarist mest kjent for å sine progressive koblinger mellom jazz og rock?

Konserten beviste at trompetist Thomas ­Johansson, saksofonist Kristoffer Berre Alberts, ­kontrabassist Ola Høyer, trommeslager Dag Erik Knedal og ­Mollestad ikke hadde noe problem med å finne sammen. ­Samarbeidet må også ha gitt ­mersmak for de involverte. Nå har det blitt album, og ­tittelen, «Did We Really?», kan jo hinte om at de selv er litt overrasket: Gjorde vi ­virkelig dette, liksom? Men det gjorde de. Til gangs.

 og naturlig i samhandlingen musikerne imellom. Den vuggende melodien som bryter fram på avsluttende «Hymans Porch» gir en fornemmelse av gjenkjennelse, selv om jeg ikke husker detaljer fra konserten. Denne og fem andre av albumets åtte låter er skrevet av Johansson. De to resterende, «Liquid Brains» og tittellåta, er signert Mollestad.

På tross av at Cortex ofte har en frilynt energi, og at Mollestad gjerne spiller med trøkk og kraft, er musikken på albumet ganske tilbakeholden. Åpningslåta er snikende og, ja, mystisk, mens andre stykker preges av noe nesten ulmende. Noe som vaker under eller bak, men som holdes tilbake.

danner en spenning som ligger der albumet gjennom. Tidvis bruser det likevel opp – som på tittellåten, der Mollestad etter et lengre, saktmodig parti bryter ut i et par korte snerr og vreng på gitaren. På «Snap» er det en nervøs, byksende energi som gjør seg gjeldende i innledningen.

Glad som jeg er i musikk som uttrykker energi og utbrytertrang – noe som «Snap» har – er det likevel kanskje de mer dempede stykkene på «Did We Really?» som er mest gripende. Slik som nydelige «Elastics», med et tema som fester seg umiddelbart – litt som en vemodig Ornette Coleman-melodi. Låten glir saktmodig fram, mens Mollestads såre, klingende gitarsolo skinner.

«Did We Really?»

De gjorde det

Aslaug Olette Klausen

For et knapt tiår siden kom den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart med teorien om «anywheres» og «somewheres». Han mente at folk kan deles i to grupper: den ene gruppen tenderer mot det globale (i mangel av et bedre ord), og ser utover, mens den andre er mer stedfast og tradisjonsbunden.

Som alle slike teorier kan den ikke fullstendig forklare folks politiske valg eller foretrukne kulturuttrykk. Men den kan være nyttig når det gjelder å forstå enkelte fenomen, som folks forhold til julefeiring – og ikke minst hvordan noe kan 

denne teorien, ved å være så lokalt forankret at det kan få bredt gjennomslag. Om ikke globalt, så nær nasjonalt.

Juleplaten til Frank Tønnesen – aka Tønes – og tekstforfatter Ingvar Hovland, er et eksempel på noe slikt.

har gjort juleforestillinger i Rogaland i 20 år, og årets revy, «I år gjør me det helt enkelt», er sammensatt av tidligere julestykker og noe nyskrevet materiale. Med seg har de fått legemliggjøringen av to søstre som Tønes først sang om i 2009: Sigfrida og Johanne.

De tilårskomne damene er i sangen beskrevet som 

ronde og goe / gjenge stort sett i kjole, 

og er av det slaget som holder bedehuskulturen i live. Dette understrekes i det ubetalelige avslutningsnummeret «Kvær bidige dag», der det ropes 

mens tittellinja synges igjen og igjen. (Sigrida og Johanne er heller ikke helt ulike den i overkant edruelige Tante Gerd, som får sitt pass påskrevet i sangen «Tante Ingeborg»).

fortelles av to av Rogalands fremste sangpoeter, er en sann svir – og et sabla strev. Det hele utspilles i spennet mellom karikering av tradisjon og fornyelse.

«I år gjør me det helt enkelt» viser også hvordan det enkle kan oppleves vanskelig. Åpningssangen «Fire vege før jul» er en nidvise om at julehøytiden stadig strekkes lenger ut i tid. Her formidlet som en fortelling om en ikke helt vellykket førjulsmiddag hos et vennepar, Gunhild og Kåre, to gjennomgangskarakterer på plata.

«Holda på», sporet etter, holder seg i samme førjulstid. Her er det utfordringene med gaveøkonomien som Tønes og Hovland snakker om. Skulle en lure på hvordan det er mulig å slite familiebånd etter krøll på gavebånd, illustreres dette snedig her.

 utlegninger om riktig antrekk, om tjukke sokker, før et litt sårere taktskifte inn i «Ingen å feire jul med»

og julevisa «Den blankaste stjerno», som minner om Hovlands Vamp-glansdager (Hovland har skrevet mange tekster for og med Vamp, red.anm.).

«I år gjør me det heilt enkelt»

Jul i bygd og bedehus

Torkjell Hovland

Smestániá er namnet bandet Gabba har gitt til den verda dei har bygd i studioet – og kollektivet – Drengestua i Oslo. Festen, musikken og den kreative leiken der kjem til uttrykk frå første slag.

I 2022 stakk Gabba av med ein Spellemannpris i kategorien tradisjonsmusikk for debutalbumet, med sin kombinasjon av joik og ein slags skiten, akustisk og rocka blues. På «Smestániá» er det musikalske råmaterialet meir variert enn sist, og inspirasjonen kjem frå atskilleg meir utåtvende sjangrar enn blues. Her skal vi langt inn i nostalgisk nittitalsoptimisme.

 er musikken triumferande glad, men med innbiten kraft i frontmann John André Eira. Idar Eliassen Pedersens trompet skyt lyse, energiske tonar rett i blodet. Espen Bakkes bass er grovt filtrert på «Ráiku», og Christoffer Mietle Furuheim har ein skarp åttitalsgitar. Med andre ord – bandet har eit barnleg kick på lydar og obskure instrument.

Det er no eg får gode assosiasjonar til nittitalets «world music»-plater – eit problematisk sjangernamn, men som likevel etterlét seg musikk med ein heilt eigen klang: glatt produsert med markant elbass og glade musikantar bak synthane.

 joikar John André Eira, frå Máze, som set det tydelegaste ­bumerket på musikken. Det går jo litt i loop, men dess djupare ein kjem inn i det suggererande, dess meir legg ein merke til energien, til variasjonen i kvar runde.

Samtidig ønsker eg meg nok ein strammare ­heilskapleg produksjon og nokre tydlegare retningsval. Vi hoppar litt frå det eine til det andre, og eit par av låtane blir rett og slett for tettpakka med idear. Då blir ikkje songane like tydelege.

Det finaste er når dei ulike uttrykka får stå sterkt for seg sjølve, som i lystige «Iđit Goahkat», eller i «Ruovddes Bojá».

er eg i dei rolege låtane. «Leah» er eit definitivt høgdepunkt – den forsiktige banjoen, harmoniseringa, pusten i arrangementet. Eira sine tonar blir følgt opp av ein var, unison melodi i trompet, steelgitar og bass. Her opnar Gabba eit nytt vindauge.

«Smestániá»

Rett i blodet

Det fins neppe noen norske lyrikere med den samme kombinasjonen av folkelig appell og vedvarende litterær aktelse som Olav H. Hauge (1908–1994).

Dikteren, gjendikteren og gartneren som ble født, levde og døde i Ulvik i Hardanger står naturligvis i en særstilling med «Det er den draumen» fra samlinga «Dropar i austavind» (1966), som ble kåret til tidenes norske dikt av NRKs seere og lyttere i 2016. Samtidig fortsetter han å være gjenstand for avhandlinger, biografier og nylesninger som gir nye perspektiver på tekstene hans.

En nylesning som i kraft av sin radikale og utypiske tilnærming vil kunne treffe langt utenfor den mest dedikerte Hauge-kretsen, er det ferske albumprosjektet «Black Hauge», basert på et bestillingsverk til Ulvik poesifestival i 2021. Her gjenåpnes og rekontekstualiseres Hauges dikt fra to flanker – bergensforfatteren Erlend O. Nødvedt sampler, fragmenterer og manipulerer forfatterens egne innlesninger av diktene sine fra slutten av 80-tallet, mens Erlend Apneseth Trio lydlegger begivenhetene med den samme sjangerløse åpenheten vi etter hvert kjenner fra en rekke inspirerte album på plateselskapet Hubro.

 har til felles – ved siden av et lass av priser og utmerkelser – at de befinner seg i en fruktbar skvis mellom tradisjon og fornyelse. Det lar seg umiddelbart høre i åpningssporet «Draumen». Her avløses Apneseths krakilske felegnikking av Hauges stemme spilt baklengs i beste «Twin Peaks»-stil, for så å åpne seg i et rytmisk driv som påkaller bilder av piskende regn over vågen fortelleren glir inn på midtveis.

I flere av de øvrige seks låtene trer de perkussive og melodiske kvalitetene i de løsrevne brokkene av Hauges stemme foran meningsinnholdet – på godt og vondt. Erlend Apneseth, Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde kryster en deilig brudulje ut av metadiktet «Ny duk» på «Papiret», og skaper et lysende vakkert skinn rundt «Elvi». Nødtvedts mer tekstorienterte tolkning av sonetten «Gullhanen» på «Hanen» kaster på sin side et velkomment lys over en av Hauges mest gåtefulle tekster.

køddent blir det til tider, som når Nødvedt punkterer «Vegen» med innskutte spørsmål som 

 Eller når den klaustrofobiske avslutningen «Draumen III» trenger åtte minutter og 20 sekunder på å hamre inn sitt ulne poeng. Likevel: «Black Hauge» er et vitalt og velkomment tilskudd til Olav H. Hauge-universet.

«Black Hauge»

Mardraumen

Tom Skjeklesæther

Det er gått 25 år siden sangeren, låtskriveren og stemmeskuespilleren Grey DeLisle slapp sitt første album. Fire år seinere, i 2004, vant hun en Grammy for sitt bidrag til det flotte samlealbumet «Beautiful Dreamer». Plata var en hyllest til Stephen Foster (1826-1864), låtskriveren kjent som «The Father of American Music». Og det er lett å se linken mellom Fosters sanger og sangene på flere av DeLisles egne album – framført som om de skulle ha svevd på vinden gjennom årtiene.

En av bidragsyterne på «Beautiful Dreamer» var den mesterlige låtskriveren og historiefortelleren John Prine. Og protagonisten i åpningssangen på årets Grey-album, fiffig titulert «The Grey Album», synger om å lytte til John Prine som trøst. Men teksten på «Hello, I’m Lonesome» er definitivt mer moderne: Den ensomme kvinnen i teksten har blitt forlatt av mannen sin for en annen mann (

en høyst uvanlig bakgrunn. Hun har livnært seg som stemmeskuespiller i tegnefilmbransjen, blant annet i «Scooby-Doo» og «The Simpsons». Men med «The Grey Album» – som visuelt parafraserer The Beatles’ cover til «White Album» – har hun tatt mål av seg til å lage et musikalsk storverk. Det innebærer tjue sanger fordelt på fire lp-sider.

Hele foretaket får meg til å tenke på The Clash da de 1979 sprengte alle punkgrenser med dobbeltalbumet «London Calling». Ikke at musikken likner: DeLisle (hvis bestemor sang i orkesteret til salsalegenden Tito Puente) maler opp det store americana-lerretet med variasjoner over hardcore honkytonk-country, countryrock, countrypolitan, countryfolk, texmex og storslagne, stryker-marinerte ballader.

Hun har fått med seg et overlegent musikerlag, deriblant pedal steel-maestroen Greg Leisz, fiolinisten Tammy Rogers (The Steeldrivers), trommeslager DJ Bonebrake (fra L.A.-punkbandet X), bassist/gitarist Murry Hammond (Old 97’s, The Long Ryders) og multiinstrumentalisten og produsenten Marvin Etzioni (Lone Justice).

låtene kommer rullende: «Coastal Town» tar den ned med et nydelig strykerarrangement, mens «Reach for the Sky» er syttitallscountryrock som demonstrerer Greys sans for humor («Reach for the Sky» viser til «henda i været»). «Mi Vida» blander inn mariachi-elementer og «40 Something Runaway» forteller historien om ei dame som får sin ungdoms frigjørings-raptus tjue år for sent. «Daddy, Can you Fix a Broken Heart» er den typen velformulert sentimentalitet som er Dolly Partons varemerke.

Kanskje fordi hun har stemmeskuespillerbakgrunn, klarer Grey DeLisle å være både Dolly, Iris DeMent og Gillian Welch. Men det er også mer her: «I’m a Wreck» rocker det opp, mens nydelige «My Darlin’ Vivian» er unnskyldningen som Johnny Cash aldri rakk å gi sin første kone, Vivian Liberto. «The Last, Last Time» bygger videre på The Stones’ «The Last Time».

De to siste, «Take Me Dancing Again» og «Red Dress», er begge smellvakre og triste – den første med trompet og strykere, den siste med Etzionis mandolin-orkester. Det grå albumet? Heller hele regnbuen-albumet.

«The Grey Album»

Sprenger grenser

Arvid Skancke-Knutsen

Danny Midnight, alias Dan Robert Brask Sanengen, vil for noen være kjent som DJ-en som spiller musikk via gamle sveivegrammofoner. Da spinner han gamle 78-plater med eldre former for jazz: hot, swing, bop, cool og noir. Den siste av disse eldre grammofonplatene, som gjerne ble kalt for steinkaker, kom ut i Norge i 1958.

Også det nye albumet «Metamorphoses» er en 

– et slags hakk i tid, sted og rom. ­Tekstene til platen ble skrevet før årtusenskiftet, og satt musikk til mellom 2007 og 2009. Deretter ble ­innspillingene liggende, helt til pandemien fikk Danny Midnight til å fiske frem de gamle opptakene igjen.

 og avbrutte prosjektet nådde Otto Egil Sætre i Bergen, som ville gi ut musikken på sin Gymnocal Industries-­etikett. Hilmar Bergendahl Larsen kom inn som mikser og produsent, og foredlet nok produktet en hel del.

«Metamorphoses» nikker til den romerske ­dikteren Ovid, som skrev sitt ­storverk 

kort tid etter Kristus’ fødsel. Hos Danny Midnight havner vi likevel i en surrealistisk science fiction-fortelling, som gjennom ti kapitler skildrer en verden fra «dens uberettigede begynnelse til dens varslede slutt». Og jo da, det minner litt om vår egen hverdag, men som en vrengt, vridd og vidunderlig vittig historie.

 går igjen: en ung slyngel av en skaper, en misfornøyd president i Det hvite hus, en eldre vaskekone med ukjente sider, og noen romvesener på full fart mot jorden. Det hele blir formidlet med en ­fandenivoldsk fortellerglede – en grotesk og ordrik beretning.

Musikken består av mange lag og legeringer, en kombinasjon av skarpt snerrende resitasjon og massivt rullende jazz noir, orkester­partier og mørkt musikkdrama. Med østlig tempelmusikk og karibiske voodoo-rytmer, begynner vi for alvor å nærme oss kanten av vulkanen.

du neppe har hørt maken til i norsk musikkflora. Danny Midnight er i rollen som forrykt forretter og domme­dagsprofet, ­stemmeskuespiller og regissør – i spissen for et sonisk oppløp av elefanter og dinosaurer.

«Metamorphoses»

Ellevill elefant

Denne utgivelsen kom som en mørk og energisk overraskelse på tampen av året. Bak Leknes & The Layoffs finner vi fremfor alt Stian Leknes – en mann som de siste tjue årene har gitt ut en håndfull plater med hardtsparkende grupper som Hoist! og Manifest. Han har også tilbragt en del tid i Mexico, og brukt det som et kreativt springbrett for sitt nye band. Vi skal med andre ord sørover – og inn i mytologiske landskap der veggene mellom visjon og virkelighet er tynnere enn vanlig.

Leknes & The Layoffs har base i Trondheim, der vokalist og tekstforfatter Leknes har samlet en kompetent gjeng til å gi musikken en folkedrakt av kjøtt og blod. Mer konkret er dette Vegard Bjerkan og Per Spjøtvold på tangenter, Kurt Sprenger (gitar), Rolf Martin Snustad (saksofon) og Tomas Järmyr (trommer, perkusjon) – musikere som blant annet har spilt med Motorpsycho, Spidergawd og Thomas Dybdahl.

skumle sirkus i utkanten av byen, klaustrofobiske kabareter og bevoktede grenseoverganger. Til røykfylte barer og graver i ørkenen. Til en verden med lange skygger og brennende sol – en både magisk og macho 

Materialet er slett ikke fritt for dramatiske klisjeer, men anvendt på en slik måte at resultatet fremstår som troverdig – og medrivende. Dette er teatralsk rockemusikk på mer enn solid nivå, der Leknes spiller ut sitt alter ego M.S. Playhead. Selv beskriver han låten «San Miguel» som 

en kjærlighetssang for de fortapte, en sang om besettelse, om byer som skriker.

 ofte en imponerende punch. I tillegg har de smarte detaljer, som i den lekre måten keyboardarbeidet fargelegger og dramatiserer sangene på. Og en dypt vibrerende og bølgende saksofon – ikke ulikt den maniske magien som amerikanske Morphine en gang bød på.

Som sanger og låtsnekrer er nok Leknes inspirert av eksentrikere og klassiske mørkemenn som Mark Langegan, Nick Cave og Tom Waits. Kanskje fins noen dråper av Till Lindemann og Trent Reznor også, som i skrekk-balladen «The Hidden Hill». Han har ellers en svært god låtskriverpartner i Vegard Bjerkan.

 burde spille mer ute og bygge seg et navn. Med «M.S. Playhead Volume 1» har de lagt et godt visittkort på bordet, mellom tequilaglass, overfylte askebegre og brustne hjerter.

«M.S. Playhead Volume 1»

Hjertesprekken

Sammenlikningene med mellomkrigstida har ofte dukket opp de siste årene, og da er det gjerne Weimarrepublikken folk har i tankene. Den fremste lydleggeren derfra er komponisten Kurt Weill (1900-1950). Aleine eller i tospann med Bertolt Brecht, beskrev Weill sin samtids utfordringer – og det i toneleier som undro seg rene klassifiseringer av opera, pop, jazz eller kabaret.

Da Weill måtte rømme landet etter nazi-overtakelsen i 1933, dro han først til Paris, før han landet i New York. Der jobbet han med, kort fortalt, Broadway-stykker og filmmusikk.

 sangeren og låtskriveren Rufus Wainwright nå tolker Weill, er det særlig siste periode i Weills korte karriere han tar for seg. I Wainwrights samarbeid med Pacific Jazz Orchestra, har Weills sanger fra Berlin og Paris også fått amerikanske trekk. Samtidig er de, som med Wainwrights tidligere Judy Garland-arbeider, umiskjennelig fremført i Rufus’ eget kreative bilde.

«I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill» er en dokumentasjon av en konsertserie som begynte i 2023 og varte godt inn i fjoråret. Men dette er mer enn en hyllest til en stor komponist: Wainwrights personlige overbevisninger skinner gjennom i sanger som protestvisa «Die Muschel von Margate». Oppriktigheten i stemmen hans bærer langt, selv i de deler av låtutvalget der Wainwright gjør vers på fransk eller tysk.

«It Never Was You», «Surabaya Johnny» eller «The Saga of Jenny» slentrer av sted som en hvilken som helst tidligere Wainwright-låt. Utgivelsen viser med det også hvilken påvirkning Weill (samt Lotte Lenyas og Frank Sinatras Weill-tolkninger) har hatt på Wainwrights eget (melo)dramatiske uttrykk.

For de av oss som setter mer eksperimentelle og kabaret- eller jazzrock-orienterte Weill-tolkninger vel så høyt, kan denne klassiske tilnærmingen synes for forfinet. Men mye takket være Rufus Wainwrights nærvær, virker plata å etterstrebe en tidløshet som er mer nåtids- og framtidsretta enn nostalgisk. Sågar likner prosjektet en tidsriktig, taktfull, musikalsk motstandskamp.

Dette er mer enn en hyllest til en stor komponist

«I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill»

Weill, vel

Eirik Blegeberg

Sharp Pins synes å ha et mål om å revitalisere sekstitallets mest umiddelbart fengende gitarpop – litt Beatles, litt Byrds, mye 

. Bare at denne gangen, i 2025, skal sangene trekkes gjennom et distinktlydende lo-fi-uttrykk, tett på hundre prosent inspirert av Robert Pollards Guided by Voices anno midten av nittitallet. Hjemmemekka fordi han kan.

Kai Slater er hjernen bak og eneste medlem i Sharp Pins, i tillegg til å spille i band som Lifeguard. Han har nettopp blitt gammel nok til å kjøpe alkohol i hjembyen Chicago – men til tross for at han bare er 21 år, eller kanskje nettopp derfor, er han hekta på gamle lyder han vil gjøre nye.

Sharp Pins-album, oppfølgeren til «Radio DDR» fra i fjor, spisser Slater melodiene sine akkurat som han spisser råskapen som gir dette soundet sin egenart. Det er verdt å merke seg at de lengste låtene også er de beste, sannsynligvis fordi de er mest gjennomarbeidet, du vet, med vers, refreng, overganger og greier.

«Balloon Balloon Balloon»

Skarpe kanter

Ida Messel

Hver gang en vellykket, utenlandsfarende norsk musiker kommer med et så godt album som Bendik HKs «Drakedreper», får medieframstillingen en litt Holberg-esque gjenlyd. «En nordmann står bak årets beste elektroniske plate, nasjonalt og internasjonalt», skrev for eksempel Aftenposten. I samme håndvending gjør de Bendik Hovik Kjeldsberg, som har spilt på alt fra Berghain i Berlin til Sonar i Barcelona, til en slags motvillig, nymotens Erasmus Montanus: som en som kommer og flotter seg på bjerget med de internasjonale impulsene sine, etter at han bare pleide å være trommis for andre artister.

 er det svært lite med denne plata som er grensesprengende nytt eller 

, verken i nasjonal eller internasjonal forstand. På den andre siden er dette et stykke gjennomført, atmosfærisk, melodisk, elektronisk musikk, av typen radiohits for klubbgulvet og klubbhits for radioapparatet – på linje med Jamie xx, Overmono, DJ Seinfeld, Caribou, Bicep og andre kvalitetsnavn. Röyksopp og Niilas er blant dem som har gjort liknende ting her hjemme.

«Drakedreper» er en knallsterk utgivelse, med noen unorske kvaliteter.

og delvis transponert vokal på «In My Mind» med Ane Brun. Synthene søker mot øret som en telefon som leter etter signal i ødemarka. Lydene holder liksom igjen, ymter bare så vidt frampå i både åpningssporet og de påfølgende «Gain_02» og «Gain_03». Det er her genistreken ligger: i å få det hele tida tilbakeholdende, dempede arrangementet til å bli så altomsluttende og levende som Bendik HK gjør gjennom hele «Drakedreper».

Igjen, som med det forrige albumet «Progressive Rock Music», handler det om at perkusjonen er skrudd til riktig, enten det er den forsiktige, nære skarptromma på nevnte låter, eller romdynamikken i trommer og cymbaler på den Ary-gjestede «Tankekraft». Punchen i den synkoperte basstromma på «The Sun Rises and Sets with Her» er heller ikke hverdagskost. En utrettelig jobb er lagt ned i lydbilde-justeringer.

Samme låt burde også trekkes fram for den perkussive drahjelpa fra synthen, arpeggioen av en marimba-liknende lyd, som tillegger masse rytmisk. Det er et grep som går igjen i flere spor. Synthene skjærer sylskarpt igjennom de dunkle motivene, enten det er som gjenkjennelig oscillert synth, som hul flaskeblåsing i mellomspillet «Oraison / Brut» eller Chicago-toner i anslaget til «Keramikkfiguren».

 på «Drakedreper» er Tuvaband-samarbeidet «Friction». Låtens tempo, instrumentenes forvrenging og den nervete vokalen utvider melodien, heller enn å bare føye seg etter den. Dette er en låt for å stoppe opp og dvele, i positiv forstand, i løpet av et album som ellers stort sett raser av gårde, også i positiv forstand. På tide å sende ham tilbake ut av Norge, med «eksport» klistret i panna.

«Drakedreper»

Bendik mfl.

Jeg husker første gang jeg ble klar over Farao, det musikalske soloprosjektet til Kari Jahnsen. Året var 2014, stedet var Studentersamfundet i et bunnfrossent Trondheim, og anledningen var Urørtfinalen – der fem artister på ullent grunnlag knivet om bransjegunst, spillelisting på NRK P3 og generell åtgaum.

Den ukjente 26-åringen fra Valdres raget ikke bare et hode eller tre over rivalene sine – hun framsto allerede da som en fiks ferdig artist, med et bein i intim indiefolk og det andre i knudrete elektronika. Jahnsen var selvsagt for bra til å nå helt til topps i låtkonkurransen – den æren tilfalt meldalingen Sigurd Julius, som i likhet med sørlendingen Erik Faber meldte overgang til møbelsnekring etter sin korte popkarriere.

 gjennombruddet lar fortsatt vente på seg, elleve år seinere, uten at det ser ut til å plage hovedpersonen nevneverdig. Kari Jahnsen har puslet tålmodig med sine greier under radaren, både som soloartist og halvdel av den fargesterke elektroduoen Ultraflex. Etter mange år i Berlin er hun tilbake i Oslo – med et tredjealbum som utvider Farao-universet på slående vis.

«Magical Thinking» er, i likhet med forgjengeren «Pure-O», produsert i samarbeid med ektefellen Ådne Meisfjord (120 Days, Serena-Maneesh). Tittelen er hentet fra den amerikanske forfatteren og journalisten Joan Didions memoarklassiker «The Year of Magical Thinking» (2005). Her skildrer forfatteren det første året etter ektemannen John Gregory Dunnes plutselige dødsfall. Tapet av et nært familiemedlem henger også over denne utgivelsen, men forbindelsen til Didion og hennes sorgarbeid er mest eksplisitt på tittelsporet: 

My magical way of thinking / Could be a way to rewind / To leave my reason behind / Could make you come back tonight.

vei inn i prosjektet er Jahnsens uttrykte visjon om «et møte mellom Janet Jackson og Alice Coltrane», med en dæsj Chaka Khan-anno-1981-disco lagt til for vellydens skyld.

Og vellyd er det mye av her. Første halvdel av «Magical Thinking» treffer umiddelbart hardest – kanskje først og fremst i kraft av å mobilisere nittitallets mest delikate R&B på en ny og høyst unorsk måte. Brandys 2002-hit «Full Moon» covres overbevisende og særegent. Nevnte Janet parafraseres på (minst!) to måter på deilige «Spiritual Garden». Funklende «Dreamy Ride» høres ut som en nylig utgravd Aaliyah-demo – på best tenkelige vis. På disse fenomenale låtene går et arsenal av synther og strengeinstrumenter opp i en høyere enhet med Jahnsens uanstrengte stemmeprakt.

 skiva er – tross et hørbart innhopp fra verdens nest viktigste nålevende ambient- og new age-artist, den amerikanske 82-åringen Laraaji, på «Voices Continue» – vanskeligere å falle pladask for. Her kunne snutter som «Endelig» og avsluttende «Sleep It Off» med fordel blitt knadd utover de lange strekkene de formelig skriker etter.

«Magical Thinking» er likevel en såpass mangefasettert og rik lytteopplevelse at den fortjener hver eneste runde på øret den trenger før den sier klikk. Og det gjør den til slutt.

Kari Jahnsen har puslet tålmodig med sine greier under radaren

«Magical Thinking»

Sorgens kapittel

Charlotte Myrbråten

, kaller Silje Espevik musikken hun lager som Yndling. Det er sjelden et såpass forslitt begrep passer like godt som det gjør til albumet «Time Time Time (I’m in the Palm of Your Hand)». Den porøse og lengselsfulle stemmen hennes høres ut som om hun akkurat har våknet opp fra en drøm, og ikke helt har kommet seg ut av loppekassa. Men Espevik kan også veksle til en snakkesyngende stil som drar følelsen mot triphop, alltid med vokalen langt fremme i miksen.

Yndlings lydbilde er tilbakelent, grunnleggende melodiøst og avslappet. Det gir fullstendig mening at band som Beach House, Slowdive, Mazzy Star og Cocteau Twins har blitt oppgitt som referanser. Espeviks sanger, produsert sammen med Adrian Einestor Sandberg, beveger seg fra det innadvendte, shoegaze-drevne, til et mer umiddelbart poppete og elektronisk uttrykk.

 fått internasjonal oppmerksomhet, og det er det gode grunner til. «Fences» er en låt av internasjonalt format, som det heter, og albumets sterkeste kutt. Den har en fantastisk, gjentakende liten gitarsolo som dytter låten fremover mot slutten, og refrenget er av den sorten man kan drukne i, igjen og igjen.

Dette er en ambisiøs plate, men likevel så tilgjengelig at den setter spor etter de første gjennomlyttingene. Tematisk handler den om tid og hvordan tida kan endre både identitet og relasjoner. Espevik er en kløpper til å skrive poptekster med originale skildringer av det som kanskje (?) fremstår som en kjærlighetsrelasjon. Hun har en egenart som gjør at «Time Time Time» skiller seg ut i mengden.

glansdager har jeg hørt noe så finmasket og gjennomført lekkert produsert fra Norge. Yndling er teatralsk – men hun synger som om hun mener det, med masse luft og megetsigende pauser, med hjertet utenpå skjorta. Her er det mye å hente.

«Time Time Time (I’m in the Palm of Your Hand)»

Drømmedame

Daniel Lopatin, bedre kjent som Oneohtrix Point Never, har siden han begynte å gi ut skiver på Warp vært blant de mest toneangivende elektronika-produsentene i under- og overgrunn.

Den forrige skiva «Again» fra 2023, var en avantgarde-triumf, lekte seg med klassisk musikk og hadde Mathias Faldbakkens samtidskunst på omslaget. Året før hadde han produsert «Dawn FM» av The Weeknd, den gang verdens mest streamede artist, sammen med Max Martin og Calvin Harris. Det er litt av en kreativ spennvidde, og forventningene til høstens «Tranquilizer» kunne knapt vært høyere.

synd at lydverdenen som bretter seg ut, fra de første 20 sekundene med atmosfærisk susing i monitor, er så melodifattig, treig og kjedelig. Typisk for konseptalbum, låter utgivelsen rett og slett for forelsket i sitt eget speilbilde til å ense ketsjup-flekken på kinnet.

Ja, for det er det som er problemet her: Oppsettet bak hvert lydkutt er mer påvirket av et innfløkt «konsept» enn at det handler om å snekre sammen gode melodier og fengslende lyder. Lopatin har satt seg fore å bearbeide samples fra non-profit-biblioteksdatabasen Internet Archive, som nå er blitt fjernet. Lydene er verken stygge eller pene, eller særlig interessante.

 minner «Tranquilizer» om helt typisk meditasjonsmusikk, blant annet albumet James Blake lagde med KI-programmet Endel i sin tid, «Wind Down» (2022). Minuttene utfolder seg med pene støyfrekvenser som kanskje kan få en lytter til å innse at hen stirrer på veggen, men ikke at hen lytter til et album.

Kanskje er det ikke Lopatin sin feil at ambient som «Tranquilizer» vanskelig skiller seg ut, men heller overmetningen av generativ musikk i ambient-feltet. Utfallet er det samme.

«Tranquilizer»

One for glemmeboka

Da er det bare å ønske en gjeng talentfulle veteraner velkommen tilbake. Jeg var selv til stede på Lyse Netter-festivalen i Moss i sommer, og fikk oppleve en tiltalende dobbeltkonsert med disse to: King Midas og Kitchie Kitchie Ki-Me-O. Begge spilte musikk fra de nye platene som nå foreligger.

Det er gått35 år siden oppstarten av King Midas på Tåsen Skole i Oslo. De albumdebuterte først i 1997, og holdt en jevn aktivitet de neste ti årene. I 2013 gjorde de albumcomeback med den lekkert gjennomarbeidede «Rosso», som skaffet dem en velfortjent Spellemannpris i rock-kategorien. Nå har de skiftet farge fra rødt til hvitt, mens kjernen i bandet er skrellet ned til Ando Woltmann og Per Vigmostad.

 syvende studioalbum, starter med en soloppgang, og ender med «Infinite Sadeness» – det siste antakelig et lite nikk til det tysk-rumenske prosjektet Enigma. 90-tallet, duoens eget startpunkt, er en gjennomgående referanse her. Så er da også albumet spilt inn på et operativsystem fra 1997.

King Midas hadde en periode base i Berlin, og har hele veien hatt noe kontinentalt over musikken sin. De har hentet inspirasjon fra den internasjonale kunstrock-scenen fra 1970- og 80-tallet, kombinert med elementer av new wave, elektronika og mer discoide legeringer. Det har gjerne vært noe filmaktig over musikken deres, som om vi befinner oss i en øde europeisk storby etter mørkets frembrudd.

Woltmann og Vigmostad omtaler selv «Blanco» som «en følelse av å stå tomhendt igjen», om lengsler og emosjonelle vakuum. Man kan kanskje kalle platen en overflate med tidvis mørke understrømmer, som når Woltman gjentar linjen 

 igjen og igjen på «Over The Horizon». Det er noe på spill her under eksteriøret. En følelse av at frostnettene nærmer seg. At livet selv er i ferd med å blankes ut.

vellyd på denne hovedsakelig instrumentale utgivelsen, til tross for at musikerne sier at «Blanco» er spilt inn på billigste vis. Noen tidligere medlemmer og medhjelpere er tatt inn i varmen, men det meste er nok dyrket frem i duo-format. Det låter hele veien stemningsfullt og melodisk, samtidig som albumet iblant står i en viss fare for å ende opp som en slags lekker bakgrunnsmusikk. Om du derimot lytter mer aktivt, er belønningen desto større.

Det samme kan sies om «Temple for the Atheist» av Kitchie Kitchie Ki-Me-O. Enkelte partier fremstår som lett skisseaktige, men helheten er så god at jeg gjerne skulle hørt mer utviklede versjoner av låtene. Ofte er dette mørkt glitrende thriller-musikk av klasse, med store og kontrollerte krefter under det blankpolerte panseret.

 startet i 2009 opp som en slags norsk supergruppe under ledelse av Alexander Kloster-Jensen, med medlemmer fra Madrugada, My Midnight Creeps og Ricochets. De har en kort, men solid katalog.

Som King Midas har de her lagd et album som vekker mer assosiasjoner til lydlaboratorier enn svette rockeklubber. Samtidig sier begge disse hovedsakelig lnstrumentale platene noe om den menneskelige tilstand i vår tid, av levd liv blant kultur og kulisser. Sofistikerte elektro-pulser i skyggen av både 

. Lyden av et Europa etter regnet, men likevel før apokalypsen.

«Blanco»

Fra lydlaboratoriet

Sofie Tollefsbøl har i et tiår ledet an i oktetten Fieh, et av landets fyrigste liveband. De siste årene har hun også gitt stemme til Andreas Røysum Ensemble – i tillegg til en hel del annet. Nå har nok et sideprosjekt materialisert seg, og Tollefsbøl er en fullbåren soloartist som Sofi O. Her er det en annen og kanskje mer personlig side av sangeren og låtskriveren som synes.

I hvert fall er låtene enda nærmere uttrykket til forbilder og inspirasjonskilder som Erykah Badu, Sun Ra og ikke minst D’Angelo. Det er også tydelig at Tollefsbøl har hørt mye på Sly and the Family Stone og annen funk og sensekstitallssoul.

Å si at hun har fjernet seg helt fra Fiehs fargerike former er en overdrivelse. I backingbandet finner vi Fieh-trommis Ola Øverby, pluss gitarist Johannes Nøkling Aagaard, som Tollefsbøl spiller med i et annet musikalsk – og snart albumaktuelt – sidesprang, Sojum Klub.

 var nok, kommer Fieh også snart med nytt materiale. Man kan spørre seg hvor hun henter inspirasjon til alle sangene fra, og svaret finnes i de selvbiografiske tekstene – som når hun i «Gogogogo» formidler hvor noe av engasjementet kommer fra: 

They wanna see you singing now / So let go, break it down, take it slow. 

På albumets mest eksentrisk-funky låt, «Milk», uttrykker hun seg derimot desillusjonert om det å være del av en kommersiell musikkbransje.

«Radio Sofi O» kan forstås som en slags finger til all alle som vil utnytte kunsten til egen vinning. Men også, som på «Cancelled!», en egenerklæring om å prioritere de nærere relasjoner, fremfor å 

play motherfucking gigs all over the place.

 det en søken etter nærhet på plata. Denne fins i stemmen, men like mye i arrangementene som stadig tar små soniske avstikkere fra velbehags-funken: Tilsynelatende for å understreke en avstand til den oppmerksomhetsjagende samtidskulturen hun beskriver i «Clique Clique Claque», albumets mest radiovennlige R&B-spor.

Og nå som stadig færre hører på radio på gamlemåten, og nisjeprogrammene forsvinner, er både denne låta og plata som helhet, i seg selv behagelig motkulturelt bevisst – og bevisstgjørende.

«Radio Sofi O»

Go, go, go

Etter en årrekke med fenomenet som gjerne omtales som 

– en forkjærlighet for popmusikk i kraft av sin strømlinjeform og salgbarhet, her til lands personifisert gjennom mononyme sangere som Sigrid, Dagny og Ramón – føles det i stor grad som om lufta har gått ut av ballongen. I det minste etter de tre nevnte artistenes respektive siste livstegn å dømme.

Om den groveste poptimismen kanskje fortjener en liten hvilepause på tampen av 2025, er det ingen grunn til å gi opp troen på selve 

Den fortsetter, og vil fortsette, å være en livgivende kraft i dette ødelandet av en moderne eksistens vi alle er henvist til.

En fersk påminnelse om det kommer i form av «Again, for the First Time», den fiffig titulerte andreplaten til Iris Caltwait (som har utvidet fra mononym til polynym siden sist, og gitt etternavnet sitt en anglifisert schwung – 29-åringen heter egentlig Vilde Iris Hartveit Kolltveit).

 høstet en sekser på terningen fra den forhenværende ungdomskanalen NRK P3. Det er å ta hardt i. Samtidig er det lett å skjønne overreaksjonen. Dette er musikk som 

noe – noe mer enn å bli konsumert av så mange som mulig. I likhet med de fleste oppegående mennesker som er i ferd med å bikke 30, utforsker Kolltveit sin plass i verden på terskelen til voksentilværelsen, med alt det innebærer av tvil, savn og tap. Og hun gjør det på en åpen og nysgjerrig måte – uten å ty til snarveier.

Tidlige høydepunkter teller burde-blitt-hiten «I’m in the Corner, Alone» og «Honey, Baby». På førstnevnte synger Kolltveit kledelig flatt om å være verdens lykkeligste utstillingsdukke over et hook som kleber seg fast i hjernebarken, mens «Honey, Baby» kun trenger i underkant av fire minutter på å utvikle seg fra raffinert kammerpop til kontrollert shoegaze-eksplosjon.

 den boblende sprettballen «These Are Hard Times (Say the Words!)», R&B-dunstende og tungt vokalprosesserte «Serpentine», den gjennomvakre sveveballaden «Rodeo» og nittitallsfrekke «Spring Rush (A Hot Platonic Subatomic Crush)» – fire låter som fra hvert sitt hold befester inntrykket av en storøyd og egenrådig låtskriver.

Det skader heller ikke at produksjonen – signert Kolltveit og sparringspartnere som Askjell Solstrand (Sigrid, Aurora), Vetle Junker (Sondre Lerche, Skaar, Aurora) og Åke Olofsson (Den Svenska Björnstammen) – matcher låtmaterialet med lekre detaljer og en dynamikk som rommer intim soveromslyd og euforisk allsang, gjerne i en og samme sang.

16 låter er en drøy munnfull, og det er ikke sikkert «Again, for the First Time» ville tapt stort på å bli knadd ned til 13–14. Tvert imot. Samtidig forekommer det interessante og inspirerte ting gjennom nær sagt samtlige av disse 46 minuttene. Sånt inntreffer ikke hver uke i den norske popvirkeligheten.

«Again, for the First Time»

Steg for steg

Det er grunn til å tro at nordmenn ikke ville visst forskjell på Colter Wall og 

 om det ikke var for journalist Egon Holstads resolutte inngripen da kanadierens selvtitulerte debutalbum dukket opp i 2017. Colter Wall viste seg å være en genuin country & western-sanger som hadde faktisk bakgrunn som arbeidende cowboy, med en ranch i området der han vokste opp i Saskatchewan.

«Memories and Empties» er Walls femte album, og det er bare å slå fast at hans konservative versjon av sjangeren treffer den rådende trenden i moderne country. Colter Wall har en baryton som vanligvis tilhører menn av større fysisk format. Den utnytter han til fulle på sanger som føyer seg fint inn i en tradisjon som tematisk handler om de nære ting: whiskyflasker, ekskjærester og anger.

 gang vært tilbake der han laget sitt første album, i Dave Cobbs RCA Studio A, i Nashville. Der han riktignok ikke har jobbet med Cobb, men med Patric Lyons som produsent og nøkkelmusiker. Lyons produserte også Cobbs forrige album, «Little Songs» (2023).

Åpningslåta «1800 Miles» er tidløs syttitallscountry med rause doser pedal steel, munnspill og en countryfunky Telecaster. Påfølgende «My Present Just Gets Past Me» er et godt eksempel på den ordsjongleringen som mesterne i country-låtskriverfaget har vært overlegne på. Dette er real tårer-i-ølglasset-country.

Tittelkuttet, «Memories and Empties», forblir i den samme baren, 

, med klagende munnspill og melankolsk honkytonk-piano. Og «It’s Getting So (That a Man Can’t Go Into Town Just to Have Him a Drink)» høres heller ikke akkurat ut som et forsøk på å forandre miljø, bortsett fra at tempoet er full speed framover denne gangen. Det kan tenkes at noen, bartenderen eller produsenten, skulle sagt til Wall at det kan bli for mye av det gode?

, «The Longer You Hold On», er drevet av både dobro og pedal steel, og er en slik brød-og-smør-countrylåt som holdt karrierene til Waylon Jennings og Jerry Jeff Walker gående tiår etter tiår.

Albumet avsluttes med en låt av Colter Walls største helt, Ian Tyson, som gikk bort i 2022 og som huskes best for evige «Four Strong Winds». Wall gjør en ektefølt tolkning av hans «Summer Wages», og også i den sangen havner protagonisten på ølbarene i hovedgata med penger tjent på sommerjobben.

Musikk

Girl in a Bottle

Did We Really?

I år gjør me det heilt enkelt

Smestániá

Black Hauge

The Grey Album

Metamorphoses

M.S. Playhead Volume 1

I’m a Stranger Here Myself: Wainwright Does Weill

Balloon Balloon Balloon

Drakedreper

Magical Thinking

Time Time Time (I’m in the Palm of Your Hand)

Tranquilizer

Blanco

Radio Sofi O

Again, for the First Time

Memories and Empties

Memories of Home

Hear Hear! (Songs for the Baby Jesus Season)

Mercy

The Wind Doesn’t Blow This Far Right

Spove

Chin up Buttercup