Vegard Bye

Forfatter og statsviter

#fff

Mens lidelsene for folk på Cuba nærmer seg en humanitær katastrofe, foregår det et spill bak kulissene som blir avgjørende for landets framtid. Utfallet av dette kan se ut til å gå i en annen retning enn de fleste ville spådd. Her står paradoksene i kø.

Det umiddelbare spørsmålet er hvor langt USA er villig til å gå for å presse regimet i kne. Marco Rubios kubansk-amerikanske partifeller i Kongressen, og mange av hans republikanske velgere i Florida, presser på for at han nå skal kjøre løpet helt ut: steng adgangen for å sende penger og nødforsyninger til familiene på Cuba, krever de. De vil ha full nedsmelting av økonomien og total kapitulasjonen, selv om lidelsene for deres egne familier blir enda verre. Mange av dem ønsker seg også en direkte militærintervensjon, og nærmest standrett for regimets ledere.

med Machado i Venezuela, må Trumps kubanske sympatisører innstille seg på at verken militærintervensjon eller full kapitulasjon ser ut til å stå på dagsordenen. Akkurat som i tilfellet Venezuela, har nok både CIA og de militære et ord med i laget. De ønsker ikke et naboland i full oppløsning, et nytt Haiti, med anarki og massemigrasjon. Enda verre kan et nytt Afghanistan eller Irak være, der USA må overta må hele kontrollen.

For å unngå dette, ser realistene i Washington ut til å ha forstått at de må snakke med dem som kan garantere stabilitet. Castro-haterne må med fortvilelse konstatere hvem Rubio og Trump-administrasjonen nå fører samtaler med på Cuba: 

. Det har lenge versert rykter om at Raúl Castros sønn Alejandro, en myteomspunnet tidligere etterretningssjef som ledet forhandlingene fram til avtalen med Barack Obama i 2014, nå er i diskret dialog med sine amerikanske kollegaer. Trump selv har bekreftet at Marco Rubio har samtaler med myndighetspersoner i Havanna, og amerikanske media mener å vite at det dreier seg om en annen Castro, Raúls betrodde dattersønn Raúl Rodríguez Castro. Tidligere var han mest kjent for å ha ledet bestefarens livvakt. Nå er det en annen rolle som gjør ham relevant: han er sønn av mannen som inntil sin død ledet det militære business-konglomeratet, GAESA. GAESA kontrollerer nesten alle de statseide virksomhetene på Cuba som fortsatt fungerer eller relativt raskt kan få landets økonomi på fote, inkludert turismen.

Det finnes også en tredje Castro, Oscar Pérez-Oliva Fraga, Fidels og Raúls grand-nevø, nå både visestatsminister og minister for utenrikshandel og -investeringer. Også han er mer opptatt av business enn av ideologi. Når det spekuleres om hvem som kunne være en passende Delcy Rodríguez-figur på Cuba, altså en representant for det gamle regimet som kunne godtas av USA som en overgangsfigur, er det Pérez-Oliva som oftest blir nevnt.

Bak det hele står gamlefar sjøl, Raúl Castro, snart 94 år, men åpenbart med full fysisk og mental helse i behold. Mens president Díaz-Canel og kommunistpartiet mister mer og mer relevans, er den militære institusjonen og sikkerhetsapparatet intakt. Ingen er i tvil om at Raúl, 

, fortsatt er den sterke mann der. Nå tyder alt på at det også er han som styrer dialogen med USA, slik han gjorde i 2014.

starte regimeendringen i Havanna med dyptgående økonomiske reformer, inkludert muligheten til å fremme USA-investeringer. Her dukker et nytt stort paradoks opp: De sanksjonene som USA har straffet Cuba med siden revolusjonens første år, og som Barack Obama aldri klarte å fjerne fordi det ville kreve et kvalifisert flertall i Senatet, kan Trump nå finne på å få opphevet for å gi sine kubanske business-venner adgang til å investere der. Absolutte krav om at Castro-klanen må vekk, og at intet samarbeid med de militære og deres økonomiske interesser må forekomme, kan åpenbart stå for fall.

Som i Venezuela, er det ikke demokrati som mest opptar sjefen i Washington. Det er likevel grunn til å tro at tusen politiske fanger snart kan slippe fri, og kanskje at politiet får instruks om å ta seg av stigende kriminalitet mer enn å plage opposisjonelle. Så kan en håpe at myndighetene nå endelig godtar en intern dialog med sitt eget folk, både med de som er igjen i landet og med diasporaen. Demokratiske venstregrupper, som vil gjenreise mest mulig av den kubanske velferdsstaten, med en blandingsøkonomi som fungerer og med rettsstat og demokrati, begynner å posisjonere seg for den politiske kampen som kommer. Ikke minst blir det viktig å få tilbake de hundretusener av velutdannete kubanere som har rømt landet de siste åra, og som gjerne vil være med å bygge et nytt og mer demokratisk samfunn.

paradokset som kan komme ut av dette, er et slags uavgjort utfall av den historiske kampen mellom den kubanske revolusjonen og dens imperialistiske fiende, 

Selvfølgelig er det bittert for Raúl Castro å forhandle med ryggen mot veggen. Men om han før han dør får oppleve å få innfridd det historiske kravet om å fjerne USAs embargo, 

, mot landet, vil det være en stor seier.

USA snakker med familien Castro

Thomas Spence

På vegne av stiftelsen Tinus

#000

Sp har snudd, men det er ikke nok for å skape flertall for et lobbyregister. Nå skal Arbeiderpartiets stortingsgruppe behandle forslaget om lobbyregister for Stortinget og regjeringsapparatet. Aps Lise Selnes signaliserer at partiet kan snu og sørge for mer åpenhet om hvem som påvirker politikerne.

Norge troner høyt på rangeringer av tillit og demokrati. Men Epstein-avsløringene kaster skygge over landet og gjør spørsmål om skjult innflytelse brennaktuelle. «At det er mulig å kjøpe seg innflytelse, bare man er rik nok. Å kjøpe politisk makt og innflytelse er et uttrykk for hva store forskjeller leder til. Det reagerer jeg sterkt på.» Slik kommenterte statsminister Jonas Gahr Støre avsløringene overfor NRK.

Venstre, Rødt, SV, MDG og KrF, medieorganisasjonene, Kommunikasjonsforeningen, Transparency International, EU og OECD har i mange år arbeidet for økt innsyn i hvem som påvirker sentrale politikere og offentlig ansatte i forvaltningen.

forslag fra Venstre til behandling i Stortingets presidentskap. Det kan gå mot et historisk flertall. I 30 år har Ap, Høyre, Frp og Sp stemt ned alle forslag om et lobbyregister. På oppdrag fra Stiftelsen Tinius har jeg skrevet rapporten «Lobbyregister: Hva venter vi på?» Den viser at Norge dessverre er blitt en sinke når det gjelder verktøy for å dokumentere skjult lobbyisme.

EU og 18 europeiske land inkludert Finland har innført åpenhetsregister. I Sverige har et offentlig utvalg anbefalt et register. Den danske Magtudredningen har skarpt fokus på økende lobbyisme og skriver at en viktig oppgave «bliver derfor at skabe et overblik over lobbyverdenen». OECD og Europarådets anti-korrupsjonsorgan har i mange år anbefalt også Norge å innføre register.

OECD definerer lobbyvirksomhet som «handlinger som, direkte eller indirekte, er rettet mot offentlige beslutningstakere, med mål om å fremme en interesse og påvirke beslutningstakeren.»

 Påvirkning og informasjon fra berørte parter er en naturlig del av et levende demokrati. De som berøres av et vedtak, skal ha adgang til å fremme og få sine interesser vurdert. Men motstridende interesser skal også vite at en sak som berører dem, er til behandling, hvor, av hvem og hvordan man kan fremme sine synspunkter. Særinteresser skal avveies mot andre interesser. Som klima og industri, tobakk og helse, miljø og veibygging.

Tillit til myndighetene hviler på at befolkningen vet hvem som påvirker offentlige vedtak. Dessverre går tilliten til politikk og forvaltning ned i Norge. Innbyggerundersøkelsen 2026 viser at andelen som oppgir tillit til den offentlige forvaltningen, er på 51 prosent. Det er en nedgang på 11 prosentpoeng fra 2021.

Et lobbyregister er ingen trylle­stav som løser alle utfordringer, men vil kunne:

Tilliten til politikk og forvaltning synker. Lobbyismen øker

Snu i tide, vedta et lobbyregister nå

Thoralf Stenvold

Leder av tankesmien ­Progressive Diplomacy

Et av Norges utenrikspolitiske veivalg er nå akutt. Vår nærmeste allierte og store beskytter forblir en løs kanon. Det gjelder også etter München-konferansen for ei uke siden. Her om dagen proklamerer president Trump for all verden at Norge skal stå som vert for et møte i hans fredsråd, et forum den norske regjeringen har gjort det klart at vi ikke vil være medlem av. Det er jo helt vilt!

Samtidig vet vi at det landet den løse kanonen peker på som Vestens fiende nummer én, står Norge nærmest i en av våre utenrikspolitiske hovedlinjer: Det går knapt en dag uten at Kina gjør det klart at landet ønsker en regelstyrt verden basert på folkeretten og multilateralt samarbeid forankret i FN – og WTO.

Dette er grunnmuren i den verdensorden Vesten med USA i spissen i sin tid skapte. Nå vet vi at muren krakelerer kraftig. Norge kan fortsatt bidra til å pusse den opp. Men da må vi bytte partner, og vi må gjøre det nå.

regjeringen. For det er klart, vår nærmeste allierte og store beskytter mener egentlig ikke det de sier når de uttaler hva vi anser som truende fornærmelser og angrep på folkeretten.

Samtidig tenker de fleste i Europa – våre egne ledere inkludert – at Kina egentlig ikke mener hva de sier om sin støtte til FN, WTO og en regelbasert verdensorden. Vi stoler heller ikke på Beijing når de år etter år erklærer at Kina ikke har ambisjoner om hegemonisk makt.

Er det ikke påfallende? Når vår gamle allierte sier noe vi ikke liker, tror vi ikke på det, ja selv om de nærmest daglig setter ordene ut i handling. Mens vi heller ikke tror på vår utpekte rival når lederne der sier noe vi faktisk er enige i.

Hvilket ord skal vi sette på dette fenomenet? Tenker vi selv, eller er vi fortsatt fanget i den illusjonen som brast da Canadas statsminister Mark Carney talte i Davos for en måned siden?

Nå haster det for regjeringen å bryte ut av det selvpålagte fangenskap som holder oss tilbake fra å samarbeide mer strategisk og synlig med Kina. Om en måned, i slutten av mars, møtes medlemmene av Verdens handelsorganisasjon (WTO) på ministernivå. Det skjer kun hvert annet år, denne gang i Yaoundé, hovedstaden i Kamerun.

Møtet blir en skjebnetime for WTO-avtalen. Denne avtalen, som trådte i kraft 1. januar 1995, er den globaliserte verdensøkonomiens grunnlov. 30 år senere er grunnlovsendring helt nødvendig.

Møtet i ­Y­­aoundé blir en skjebnetime for WTO-­avtalen

Partnerbytte

Kronikk

Fanny Voldnes

Statsautorisert revisor

I forrige uke gjorde Stortinget et vedtak om ny finansieringsmodell av sykehusene. Forslaget fra Ap og H fikk flertall gjennom støtte fra SV og Rødt. Vedtaket skal «sikre at sykehusinvesteringer ikke skal gå på bekostning av driften av sykehusene» og at «nye sykehusbygg skal besluttes av Stortinget og helt eller delvis finansieres over statsbudsjettet». Vedtaket er en god målsetting. Samtidig er det så uklart at det gir rom for flere alternativer, jf. oppslaget med helseminister Vestre i 

 og uten at det blir klarere i Rødts Seher Aydar sine innlegg 

 og som SV og Rødt først hadde støttet, var mye bedre. Det hadde en klar ordlyd. I realiteten var det dette forslaget som ville vært en marsjordre til regjeringen om å innføre skillet mellom bevilgninger til drift og investering, sammen med å få fullfinansiert sykehusbygg over statsbudsjettet.

Behovet for å gjøre noe med finansieringsmodellen av sykehus er ingen nyhet, og bør være godt kjent. Nye sykehus bygges altfor små og uten nødvendige fasiliteter. Sykehus må spare penger på drifta av sykehuset for å «ha råd» til først å bygge seg opp kapital og så for å betale avdrag og renter på lån, og rammer selvsagt både pasienttilbudet og ansatte. Alt dette er godt dokumenterte konsekvenser av helseforetaksmodellen, som ble innført av Stoltenberg 1-regjeringen i 2002, og hvor både forretningsmessig juridisk organisering og regnskapsloven ble tatt i bruk.

Sammen med kravet om fullfinansiering av sykehusbygg over statsbudsjettet, er det én viktig ting som skal til for at sykehus ikke skal være «butikk». Det er å bytte ut bruk av regnskapsloven med et system som passer for styring av helsetjenester. Den gode nyheten er at det allerede finnes et slikt system som brukes i alle norske kommuner og fylkeskommuner. Systemet er ikke perfekt, men det trengs ingen utredninger for å innføre det, og det kan gjøres nå og uten å endre den juridiske organiseringen.

 budsjett- og regnskapssystemet er laget nettopp for styring av offentlige tjenester, i motsetning til regnskapsloven som er laget kun for å måle bedriftsøkonomisk overskudd og avkastning på kapital i næringslivet.

Det som gjør det kommunale budsjett- og regnskapssystemet så godt egnet for helsetjenester, er at det skiller mellom bevilgninger til drift og investering. Det viser «merforbruk eller mindreforbruk» i drifta og har i tillegg et investeringsregnskap som gir oversikt over investeringsbehovene framover. Fordi sykehus består av både bygninger, ansatte, utstyr og materiell er skillet mellom drift og investering det beste systemet for folkevalgte, som vel er ment at skal styre denne sektoren tettere framover. Det å skille drift og investering er helt nødvendig for at sykehus skal tas vekk fra markedsstyringen.

 mellom hva som bevilges til drift og hva som bevilges til investering kan sikre at sykehus ikke skal være «butikk». Sammen med kravet om fullfinansiering av sykehusbygg over statsbudsjettet, er dette grunnplanken for at «sykehus ikke er butikk». Det er fortsatt mulig å få til, og Norge har penger nok.

Oppklaring om ny finansieringsmodell

Verdiana Marianne Øhra

Leder LO i Oslos kulturutvalg

Håkon Kvidal

Leder, Creo Oslo

Ingunn Gjerstad,

Leder, LO i Oslo

Byrådet i Oslo har gjennom flere år vist at kultur ikke er en prioritert oppgave. Dette har blant annet blitt tydelig i behandlingen av Oslo Nye Teater, som har opplevd gjentatte kutt og manglende forutsigbarhet. Samtidig har byrådet lovet å skjerme barn og unge fra kulturkuttene. Men nå foreslår de å fjerne rundt 3800 gratisplasser i kulturskolen, noe som rammer nettopp barn og unge. Dette er å lese i 

Kulturskolen er ment å gi alle barn og unge reell tilgang til kulturtilbud, uavhengig av hvor de bor eller familiens økonomi. I dag ser vi store forskjeller mellom Oslos bydeler, der barn fra levekårsutsatte områder deltar minst. Da det rødgrønne byrådet i 2019 innførte gratis kurs i Aktivitetsskolen (AKS), var målet å gi flere barn en reell mulighet til å delta, spesielt de som ellers ikke ville hatt råd.

Nå vil byrådet avvikle disse gratisplassene. Det er et alvorlig tilbakeskritt.

er krevende i mange kommuner, også i Oslo. Likevel går byrådets kutt langt utover det som er nødvendig. Dette er resultatet av en villet politikk: Skattelette til de som har mest, fremfor å sikre velferd og fellesskap for alle. Når skatteletter prioriteres foran kulturskolen, rammes de som har minst – barn og unge fra familier som allerede sliter med å få endene til å møtes.

Kultur er avgjørende for barns utvikling, helse og identitet. Barn og unge er blant de mest aktive brukerne av kulturtilbud i Norge. Skolebaserte kulturaktiviteter gir barn mulighet til å møte kunst og kultur på tvers av sosiale skiller. Dette kan være avgjørende for inkludering, fellesskap og tilhørighet.

Også fagbevegelsen har vært tydelig på viktigheten av kultur. LO-kongressen slo fast at kultur er nødvendig for et samfunn som bygger på demokrati, fellesskap og ytringsfrihet. Kulturskolen må styrkes, ikke svekkes, for å sikre at alle barn får muligheten til å delta. Trondheimskonferansen har i tillegg understreket at kultur er en del av samfunnets beredskap og en viktig infrastruktur for demokrati og motstandskraft.

Når byrådet nå fjerner gratisplasser, går de i motsatt retning. Resultatet er at mange barn mister muligheten til å utvikle seg gjennom musikk, teater og dans – aktiviteter som også bidrar til å forebygge utenforskap og psykiske helseutfordringer.

 kulturpolitikk? I 2025 uttalte byråd for kultur og næring, Anita Leirvik North, at barn skulle skjermes fordi kultur øker livskvaliteten og ikke skal være noe barn må velge bort. Når gratisplassene nå kuttes, brytes dette løftet.

Vi kan ikke akseptere at kultur blir en salderingspost. Et sterkt kulturskoletilbud er en investering i fellesskap, inkludering og fremtidige generasjoner. Skal Oslo være en by med små forskjeller og sterke fellesskap, må alle barn ha tilgang til kultur – uavhengig av familiens økonomi eller bosted.

Byrådets løftebrudd

Jørn Hokland

Cand.psychol, dr.scient.

Kronprinsesse Mette-Marit har en lungesykdom og vil måtte ha lungetransplantasjon. Psykisk belastning, medietraumer og stress påvirker prognosen i negativ favør. Hva er sjansen for at Oslomediene nå ved hardkjør (se trykket mot Mette-Marit og Marius) reduserer kronprinsessens livslengde?

Mette-Marit har idiopatisk pulmonal fibrose med typisk fem års overlevelse etter lungetransplantasjon: 50 prosent. Psykisk belastning og stress øker mortalitetsrisikoen post-transplant med 65 prosent, reduserer median overlevelse fra fem til tre år. Sjansen for at mediehardkjøret reduserer hennes livslengde er dermed betydelig, estimert 40 prosent hvis det utløser klinisk distress.

La nu Mette-Marit være i fred! Gud hjelpe den som dytter Norges kronprinsesse og fremtidige dronning i en tidlig grav. Det er karma du ikke vil ha.

Debatt

Kronikk

Trump-administrasjonens taktikk på Cuba kan bli en bitter pille å svelge for Castro-hatere.

I 30 år har Ap, Høyre, Frp og Sp stemt ned forslag om lobbyregister. Til nå har bare Sp tatt til fornuft.

Én av verdens stormakter støtter opp under en regelstyrt verden – og det er ikke USA. Er det på tide at Norge knytter tettere bånd til Kina?

Debatt

Oppklaring om ny finansieringsmodell

Byrådets løftebrudd

La nu Mette-Marit være i fred!

Trump-ad­mi­ni­stra­sjonens taktikk på Cuba kan bli en bitter pille å svelge for Castro-hatere.

I 30 år har Ap, Høyre, Frp og Sp stemt ned forslag om lobby­re­gister. Til nå har bare Sp tatt til fornuft.

Én av verdens stormakter støtter opp under en regelstyrt verden – og det er ikke USA. Er det på tide at Norge knytter tettere bånd til Kina?

Oppklaring om ny finan­sie­rings­modell

Byrådets løftebrudd

La nu Mette-Marit være i fred!

Trump-administrasjonens taktikk på Cuba kan bli en bitter pille å svelge for Castro-hatere.

I 30 år har Ap, Høyre, Frp og Sp stemt ned forslag om lobbyregister. Til nå har bare Sp tatt til fornuft.

Oppklaring om ny finansieringsmodell