Maren Skulstad Johannessen

Generalsekretær ­Handelskampanjen

#fff

Året 2025 har faktisk vært et merkeår i norsk handelspolitikk. Norge har det siste året inngått og reforhandlet hele syv handelsavtaler gjennom EFTA-samarbeidet. Disse føyer seg inn i en rekke som nå teller 34 handelsavtaler med 45 land verden over. I en tid der proteksjonisme, stormaktsrivalisering og økende usikkerhet preger internasjonal handel, er disse avtalene særlig viktige for Norge for å sikre markedsadgang, stabilitet og politiske bånd i et usikkert politisk handelsklima. Samtidig kan disse avtalene føre med seg negative konsekvenser, både i Norge og land vi forhandler med.

kontekst er det viktig å huske at handel handler om langt mer enn tollsatser og eksportvekst. Handelspolitikk er også utviklingspolitikk, og i en tid hvor bistandsmidlene kuttes, blir handelspolitikken et av de viktigste indirekte virkemidlene for utvikling. Et bevisst utformet handelssystem kan bidra til matsikkerhet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Samtidig kan handelsavtaler ha uønskede konsekvenser for bønder, arbeidere og miljø, både i Norge og partnerland. Nettopp derfor er innholdet i avtalene, og hvordan de regulerer ressursforvaltning, arbeidsliv, likestilling og demokratisk styring, så viktig.

Sivilsamfunnet, gjennom blant annet frivillige organisasjoner, akademia og fagforeninger, sitter i mange tilfeller på kunnskapen som kan sikre at handel ikke bare blir lønnsom, men også rettferdig. Likevel står nettopp sivilsamfunnet ofte på utsiden av denne politikkutformingen, med begrensede muligheter til å følge og påvirke hvordan handelsavtaler utformes og gjennomføres i praksis. Det gjelder i Norge, og i enda større grad i mange av utviklingslandene som nå er blitt våre handelspartnere.

Mercosur-landene (Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay), som regjeringen nylig har løftet frem som en stor handelspolitisk seier, har møtt betydelig motstand fra sivilsamfunnet, både i Norge og i en rekke EU-land som har signert en tilsvarende avtale. Spørsmål om bærekraft er særlig viktig i denne sammenhengen, fordi avtalen omfatter områder som har enorm betydning for klima og matsikkerhet. Amazonas, for eksempel, er et av klodens fire sentrale «tipping elements» – økosystemer som stabiliserer jordens klima, hvor ødeleggelse vil få globale konsekvenser. Mercosur-landene sitter i tillegg på store forekomster av strategiske mineraler, oljereserver og sentrale jordbruksområder som er avgjørende både for den grønne omstillingen og verdens matsikkerhet.

Norge har lenge jobbet for å få bærekraftskapitler inn i alle nye handelsavtaler, og det er et viktig steg i riktig retning. Men Mercosur-avtalen viser at dette tiltaket fortsatt har klare begrensninger. Bærekraftskapitlene har ofte svakt juridisk språk, få rettslige forpliktelser og mangler strenge håndhevingsmekanismer som gjelder for andre deler av avtalene. Dermed risikerer bærekraft å forbli et politisk mål på papiret, og ikke en bindende forpliktelse i praksis.

åpner disse handelsavtalene for å etablere en fast og åpen mekanisme for dialog mellom norske myndigheter og representanter for sivilsamfunnet. Vi i Handelskampanjen, sammen med en rekke andre organisasjoner, mener at Norge må bruke dette handlingsrommet til å etablere systemer og prosedyrer som faktisk følger opp bærekraftsforpliktelsene, og med dette sørge for at sivilsamfunnet får reelle påvirkningsmuligheter.

Vårt forslag er at regjeringen oppretter et forum for oppfølging av hver handelsavtale. Et slikt forum vil gi sivilsamfunnet en reell og systematisk mulighet til å følge implementeringen av avtalene, og dermed sikre innsyn og påvirkning i spørsmål som berører bærekraft, arbeidsliv og menneskerettigheter. Et slikt forum vil også være en viktig kanal for organisasjoner i utviklingsland, som ofte har få formelle muligheter til å fremme sin sak.

, nettopp for å gi sivilsamfunnet et rom til å løfte bekymringer og bidra med innsikt og kunnskap til ansvarlig handel. Med et norsk forum kan vi sikre at Norge ikke bare inngår handelsavtaler, men også forvalter dem i tråd med våre verdier og forpliktelser.

Handel kan være et viktig verktøy for utvikling, stabilitet og bærekraft, men for at den skal være det, må vi sørge for at alle stemmer blir hørt. Nettopp derfor trenger Norge et system som ikke bare åpner markeder, men også prosessene rundt dem.

Amazonas er et av klodens fire sentrale ‘tipping elements’

Handelspolitikken ut av lukkede rom

Kåre Hagen

Leder, Senter for velferds- og ­arbeidslivsforskning (SVA), OsloMet

#000

Nav er «systemet» som skal sikre en god velferdsstat: I yrkesaktiv alder skal vi ha muligheter til å forsørge oss gjennom lønnsarbeid. Og når vi ikke kan arbeide, skal Nav gi oss penger så vi kan opprettholde levestandarden. Nav skal sørge for arbeid og trygd til alle. Nav konkretiserer den norske velferdsmodellen, hvor hele befolkningen har de samme ­velferdsrettighetene, finansiert gjennom skattesystemet. I sum kombineres trygder, skatter og arbeidsmuligheter på en måte som gjør at Norge oppnår små ulikheter i levekår, og med det likeverd og tillit mellom ulike samfunnsgrupper. Ingen land har kommet nærmere idealet om at ingen skal stå med lua i hånda, sitte nederst ved bordet. Et samfunn slik Marx formulerte det, hvor alle får etter behov og yter etter evne. Hvor alle gjør sin (arbeids-) plikt og får sin (trygde-) rett.

Om alt bare var så vel! Siden Nav ble sjøsatt i 2006 som en sammenslutning av Rikstrygdeverket, Arbeidsmarkedsetaten og den kommunale sosialtjenesten, har kjempen vaklet. Ambisjonene var gode: Systemet skulle ha «én dør inn», så folk slapp uklare ansvarsforhold, svingdører og kanossagang. Trygder og arbeidsinkludering skulle sees under ett, og sette mer trykk på arbeidslinja. Et nytt pensjonssystem skulle innføres. Kontroll med offentlig pengebruk skulle bli bedre, det samme skulle rettssikkerheten for den enkelte. I sin korte levetid har Nav hatt elleve ansvarlige statsråder og fem direktører.

at når tingene fungerer, er det usynlig, det tas for gitt. All oppmerksomhet rettes mot feil og systemsvikt. Slik skal det også være i et demokrati. Politikerne har behov for å vise handlekraft. Direktørene må ta ansvar, uansett hvor dyktige de er. Nå synes alle å mene at Nav er blitt for stort. Organisasjonen kneler under vekten av for mange målsettinger. Men hva er alternativene?

Hvis noe er uhåndterlig fordi det er for stort, må det deles opp i enklere deler. Nav har to oppgaver, som i sin natur er ulike. Den første er å sikre at alle får de økonomiske utbetalingene de har en lovfestet rettighet til. Data om den enkeltes arbeids- og inntektsforhold skal på en rettssikker måte lede til ­millimeternøyaktige utbetalinger av de pengene man har rett på. Denne rettighetsforvaltningen fatter 50–60 millioner ­enkelt­beslutninger hvert år, basert på en enorm mengde data fra ulike kilder. Den andre oppgaven er å drive ­arbeidsinkludering, hjelpe folk som sliter med å komme inn i og bli værende i arbeid. Individer skal få de ­kompetanser de mangler, og det skal jobbes med bedrifter så porten inn blir videre, mer tilpasset en mangfoldig befolkning av individer med ulikt innhold i ryggsekken.

 i ­prinsippet en enkel oppgave: ­Relevant informasjon skal ­behandles nøyaktig så folk får riktig beløp til rett tid. Arbeidsprosesser kan automatiseres og stordrifts­fordeler utnyttes. Inkludering derimot, er en stikk motsatt oppgave. Det er en mellommenneskelig ­individrettet, personlig tjenesteyting. God hjelp er en «skreddersydd» tiltakspakke tilpasset utfordringene til den enkelte, med bidrag fra hele viften av velferdstjenester: fra sosialt arbeid, helse- og rusomsorg, skole, språk- og mestringsopplæring, inkluderings- og vekstbedrifter, barnevern, kriminalomsorg, samt fra hjelpemidler og ny teknologi som kan nøytralisere fysiske ­funksjonsutfordringer. Likeså er det lokale sivilsamfunn, sosialt entreprenørskap og næringslivet nødvendige medspillere.

I rettighetsforvaltningen må «systemet» koble data, fra ­arbeidsgivere og skatteetat. I ­inkluderingsarbeidet må «systemet» få ulike velferdstjenester til å samarbeide rundt den enkelte «bruker». Når to så ulike oppgaver samles i samme ­organisasjon, kneler det individorienterte inkluderingsarbeidet under kjøttvekten av rettighetsforvaltningen.

 er derfor å splitte rettighetsforvaltning fra inkluderingsarbeid. Dele Nav i to: Én organisasjon for administrasjon av de økonomiske ytelsene, og én for arbeidsinkludering. Trygderettighetene er allerede på et statlig nivå, det spiller ingen rolle hvor du bor. God inkludering derimot, må foregå lokalt. En slik reformvei vil også rydde i ansvarsdelingen mellom stat og kommune: La staten drive rettighetsforvaltningen (slik den gjør for skatteetaten), mens kommunene får ansvaret for inkluderingsarbeidet. Den tjenestekoordineringen som må til for å gi den enkelte bedre muligheter for å delta i arbeidslivet, skjer best i lokalsamfunnet der man bor. Her sitter kommunen allerede med ansvaret for de velferdstjenestene som må samordnes inn i den skreddersydde pakken. Og ikke minst, kommunene har ansvaret for den tjenesten som vil skrike etter arbeidskraft i årene som kommer, omsorgstjenester for en større eldrebefolkning. Kanskje nettopp den sektor som har de beste mulighetene for å skape jobber for de som i dag står utenfor.

 så farlig om «systemet» får to dører, så lenge det er enkelt å vite hvilken dør man skal gå til. Det viktigste er å få den tjenesten man har krav på.

La staten drive rettighetsforvaltningen, mens kommunene får ansvaret for inkluderingsarbeidet

Del Nav i to

Jørn Øyrehagen Sunde

Professor ved Institutt for offentleg rett, UiO

Har vi god nok mental totalberedskap til å forsvara det liberale demokratiet i møte med amerikansk press? Det russiske åtaket på Ukraina førte til ei opprusting av den militære beredskapen. Men korleis skal vi møta det planlagde amerikanske åtaket på rettsstaten, og dermed på vårt demokrati og på menneskerettane?

Fundamentet for det liberale demokratiet er folkestyre som politisk ordning, rettsstat som vern mot maktovergrep, og menneskerettar som verdifundament. Rettsstat er viktig fordi den hindrar at sjølv folkestyret vert autoritært, mellom anna gjennom balanserte valreglar og mindretalsvern, og den gjer menneskerettane reelle og ikkje bare gode intensjonar.

demokratiet, som er det Trump og hans administrasjon favoriserer, skal sitjande politisk leiing vera fri til å sikra den politikken den veit er best for individ og samfunn. Då må folkestyreordningane formast slik at sitjande politisk leiing vert attvalt gong på gong, rettsstaten må gjerast om til ein politistat som kontrollerer innbyggjarane, men ikkje staten, og menneskerettane erstattast av det ein kan kalla instrumentell-populistisk religionsforståing.

Trump-administrasjonen har lagt fram ein nasjonal tryggleiksstrategi med formuleringar om europeiske demokrati som kunne ha vore skrive av den ungarske statsministeren Viktor Orbán. Det er all grunn til å tru at det er denne typen autoritære politiske retningar den amerikanske regjeringa skal samarbeida med for å forma Europa til ein god samarbeidspartnar for USA.

Trump arbeider iherdig for å endra ulike deler av valsystemet. I tillegg har han gong på gong gått til åtak på rettsstaten gjennom å kommentere pågåande rettssaker, han pressar advokatfirma og einskildjuristar, og hans administrasjon har til og med arrestert ein dommar. I tillegg vert det brukt søksmål til å pressa media, finansielle instrument til å pressa akademia og ta kontroll over kulturinstitusjonar, for å nemna noko.

Dette er altså denne typen politikk Trump aktivt vil støtta i Europa. Korleis skal vi i Norge møta eit slikt trugsmål?

å avvisa trugsmålet med at Norge har eit sunt demokrati, ein av verdas beste rettsstatar, og at menneskerettane står sterkt. Alt det er sant. Men politiske krefter som arbeider for omdanning av det liberale demokratiet, og som kan koma til å vinna val, finn vi alt i land som er ein del av den same demokratiske, rettsstatlege og menneskerettslege tradisjonen som Norge. Det som har skjedd i dei, kan òg skje i Norge.

Mot dette kan ein innvenda at Framstegspartiet, som er det viktigaste høgrepopulistiske partiet i Norge, har minst like sterk demokratisk struktur som andre politiske parti, og har vore ein av dei sterkaste forsvararane av rettsstaten. Det er òg korrekt. Men det finst absolutt miljø i Norge som ønskjer å ta norsk politikk i ei meir illiberal retning, for eksempel Document.no som publiserer artiklar, og Document Forlag som gjev ut bøker, med eit rettsstatsnedbyggjande narrativ.

no den amerikanske ambassaden i Norge støtta. Samstundes er kunnskapsgrunnlaget for å forsvara det liberale demokratiet svakt, fordi rettsstatskunnskapen i Norge er låg. Kor låg den er, vart til fulle bevist av den (velmeinande, men) autoritære beredskapslova som nesten vart vedtatt av Stortinget, utan at mange politikarar og delvis media lenge såg problemet.

Det finst absolutt miljø som ønskjer å ta norsk politikk i ei illiberal retning

Rettsstats­beredskap

Kronikk

Magne Kvalbein

Hamar

 til Grunnlovens paragraf 2 om vår kristne og humanistiske arv som forsvar for skolegudstjenester. Så enkelt er det ikke. Utfordringen fra loven ligger i at mens kristendommen ser verdiene sine som gudegitte, betraktes de i humanismen som menneskeskapte. Loven krever balanse mellom de to verdisynene, men skolegudstjenester skaper slagside for det ene.

Paragraf 2 har skapt behov for et livssynsåpent samfunn hvor ulike livssyn ivaretas. Det er den kulturarv vårt samfunn bør videreføre. Skolen tilhører folket, ikke kirken. Det er naturlig at livssynssamfunn inviterer til gudstjenester, men skolene må selv avgjøre om de vil delta som et element i undervisningen.

 vekt på nestekjærlighet, menneskets iboende verdi, ansvar for medmennesker og forvalteransvar. Humanismen fremmer universelle verdier for etikk og moral, et felles minste multiplum fra en vid kulturarv. Verdiene er knyttet til menneskerettigheter, demokrati og rettsstat – og enkeltmenneskers ansvar for egne valg. Vel og bra, men begge verdisyn er tematikk for skoleverket.

I gudstjenester forkynnes det uten forbehold, i skolen undervises det med et kritisk blikk. Da blir det et dilemma, og praksis varierer: Noen skoler tilbyr kirkegang med alternative tilbud for fritatte elever. Andre skoler gir alle det samme tilbudet, begrunnet med inkludering og toleranse. I Hamar gis det i år et felles tilbud om julesamlinger for alle elever i skolene, men ikke i kirkens regi.

Historisk representerer Den norske kirke en dominerende religion i Norge og har hatt tilnærmet monopol på livssynsmarkedet, særlig i rollen som statskirke. Den posisjonen er forbi, og Norge har ingen statskirke lenger. Derimot har Norge en offentlig grunnskole som må forholde seg til at landet ikke har en offisiell religion eller livssyn. Verdigrunnlaget er derimot 

 kristent og humanistisk med de motsetninger og fellestrekk det betyr.

 samfunnet er det derfor ryddig at kirken gir fra seg noen gamle privilegier (som skolegudstjenester). Det må til for å ivareta mangfold og likeverd. Selvsagt bør skoleelever lære om kulturarven, både den kristne og den humanistiske, men det bør foregå i skolens regi. Kirken er frivillig, skolen er obligatorisk. Den forskjellen er viktig å respektere.

Foresatte står fritt til å ta med egne barn på gudstjenester eller andre samlinger i sine livssynssamfunn. Det bør ikke være skolens ansvar å identifisere hvilke elever som skal delta i ulike arrangementer. Når slik utvelging fører til at noen elever føler seg utenfor fellesskapet, omtales det som «ekskludering» eller «utenforskap». Skolen skal arbeide aktivt for å motvirke dette og fremme inkludering, krever opplæringsloven.

respekt over skoleledelsens vedtak i Hamar kommune i år om å tilby en felles, inkluderende julesamling for alle grunnskoleelever – i skolen.

La kirken være hva kirkens er, skolen hva skolens er

Knut Bøe

Tidligere transportforsker

Trafikkproblemene i Norges største byer vokser år for år. Køene blir lengre, lufta blir dårligere, og kollektivsystemene presses til bristepunktet. Likevel forventes det at kommuner og fylker skal bære hovedansvaret for å løse utfordringene. Det holder ikke lenger. Det er urealistisk, og det er uansvarlig. Storbyenes trafikkutfordringer er ikke lokale bagateller. De påvirker arbeidsmarkedet, økonomien og klimaet i hele landet.

Altså, om vi skal få bukt med trafikkaoset, må staten ta et langt større ansvar. Byvekstavtaler og mange statlige investeringer har hjulpet, men bevilgningene står ikke i stil med behovene.

Norge er motorer for både arbeidsplasser, utdanning og innovasjon – og trafikkavviklingen disse byene håndterer, er ikke bare et lokalt anliggende. Det påvirker hele landet. Da kan ikke staten lene seg tilbake og overlate det meste av regningen til lokalbudsjettet.

Mer statlig finansiering av kollektivtransport, utbygging av jernbane, buss og T-bane/bybane/trikk, trygge sykkelveier og gode knutepunkter er ikke luksus. Det er en nødvendighet hvis vi ønsker bærekraftige og velfungerende byer. Investeringer i moderne transportløsninger vil i tillegg betale seg selv i form av mindre kø, lavere utslipp og mer produktivitet i hele samfunnet.

Kommuner og fylker gjør sitt beste innenfor trange økonomiske rammer, men nå er det veldig tydelig at utfordringens omfang krever en nasjonal innsats.

mener alvor med grønn omstilling, mobilitet og lik tilgang til transport, må den ta en større del av ansvaret. Trafikkproblemene forsvinner ikke av seg selv. Det er på tide at staten tar styringen – og en større del av regningen – for å sikre fremtidens store byer i Norge.

Store byers trafikkproblemer

Torun Berntsen

Skien

Jeg leser og leser og kan ikke annet enn å tenke at det det handler om er å være åpen. Majoritet minoritet; ingen av oss har valgt. Men vi kan velge å skape fellesskap istedenfor å holde på å snakke om utenforskap. Vi må tåle å være annerledes. Annerledeshet finnes overalt og i oss alle. Samtidig finnes likhetene. Det er ikke lett å si det, men jeg forventer helt ærlig at det utvises en viss forståelse for at i Norge har det vært kirkebygg og kristen julefeiring i mange hundreår. Skolen står i gjeld på godt og vondt til kirken. En skal ikke holde på med et identitetssnakk som kommer til å hindre tilhørighet i fellesskap. Et viktig argument for en offentlig skole i Norge var at små mennesker av ulik klassebakgrunn gikk i samme skole i samme klasse.

og vi er like og vi er resultatet av valg vi aldri har tatt. Vi må bestrebe oss på å skape gode fellesskap der barn er forskjellige. Skolebarn har foreldre med ulik politisk oppfatning, ulik religion og verdisyn. Rania Alnahi (

) kan dele den norske verden i en majoritet og en minoritet, men det tilslører mangfoldet både i majoritet og i minoritetene.

Det er ille for dem som ikke går på skolegudstjeneste fordi de har foreldre med en ikke-luthersk kristen religion. Men det skulle ikke behøve å være ille. Er det ikke veldig viktig å lære barn respekt for forskjellighet? Det er vel ikke ensretting vi vil ha?

Religion eller ikke religion, ritualer eller ikke ritualer, kirkerom eller ikke kirkerom: fortellingen om det lille guttebarnet med fattige foreldre må vel kunne sies å være fortellingen om utenforskap. Budskapet og ønsket om fred på jord er de fleste menneskers ønske helt på tvers av religion.

og hvilken risiko er det å la barn komme inn i et rom som er annerledes enn alle våre hverdagsrom og arbeidsrom og bli utsatt for sang, musikk og eldgamle tekster? Er det nærmest et overgrep? Eller er det bare en mulig opplevelse av en århundregammel høytidsfeiring?

Debatt

Kronikk

Handel handler om langt mer enn bare tollsatser. Hvordan kan vi unngå at avgjørende spørsmål om klima og matsikkerhet drukner i all ståheien?

Ambisjonene bak Nav var gode, men organisasjonen kneler under vekten av for mange målsettinger.

Norge må førebu seg på eit amerikansk åtak på det liberale demokratiet.

Debatt

La kirken være hva kirkens er, skolen hva skolens er

Store byers trafikkproblemer

Å være åpen

Handel handler om langt mer enn bare tollsatser. Hvordan kan vi unngå at avgjørende spørsmål om klima og matsik­kerhet drukner i all ståheien?

Ambi­sjo­nene bak Nav var gode, men orga­ni­sa­sjonen kneler under vekten av for mange målset­tinger.

Norge må førebu seg på eit amerikansk åtak på det liberale demo­kra­tiet.

La kirken være hva kirkens er, skolen hva skolens er

Store byers trafikk­pro­blemer

Å være åpen

Handel handler om langt mer enn bare tollsatser. Hvordan kan vi unngå at avgjørende spørsmål om klima og matsikkerhet drukner i all ståheien?

Ambisjonene bak Nav var gode, men organisasjonen kneler under vekten av for mange målsettinger.

Norge må førebu seg på eit amerikansk åtak på det liberale demokratiet.

Store byers trafikkproblemer