Dag O. Hessen

Professor i biovitenskap ved UiO og Senter for Biogeokjemi i Antropocen

#fff

#000

De fleste vil ha registrert at det pågår et klimatoppmøte i Dubai. Rett i forkant publiserte Cicero-forskere en kronikk hvor de fastslo at løpet var kjørt for 1,5 gradersmålet. Med dagens CO2-nivå og kontinuerlige utslipp må det et utenomjordisk mirakel til for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader, og for de som ikke tror på den slags er neste mål å holde planeten under to grader gjennomsnittlig temperaturstigning. Dette med 

er essensielt her, for bak gjennomsnittet skjuler det seg den type ekstremhendelser vi har blitt rikelig påminnet om de senere årene, ikke minst i 2023 som ligger an tid å bli tidenes varmeste (så langt det finnes data), med god margin.

seg gjennom en uvanlig kald periode tidlig i desember, og mange sikkert i sitt stille sinn kunne tenke seg en viss oppvarming, kom data som viste at globalt var november 2023 1,75 grader over førindustrielt nivå. Året som helhet har vært 1,46 grader varmere enn samme referansepunkt. Oppvarmingen av havet har sprengt alle prognoser.

Neste år vil ikke nødvendigvis bli varmere, men innen sju-åtte år er det antatt at vi definitivt er over 1,5 graders økning. Det betyr ikke at «løpet er kjørt», men hver tidels grad temperaturen øker, gjør ting markant verre. Derfor er 1,8 grader vesentlig bedre enn to grader, som på sin side er langt å foretrekke framfor 2,5, for ikke å si tre grader som er dit vi styrer.

Det må altså kraftigere lut til, det holder ikke lenger å flikke på dagens utvikling eller marginale justeringer av stø kurs.

 ble det forrige onsdag lagt fram en ny rapport der vi peker på slike farlige vippepunkter og estimerte temperaturterskler. Et vippepunkt er kjennetegnet ved at et system når en terskel etter langvarig påvirkning der det plutselig skjer en dramatisk overgang til en annen og ofte irreversibel tilstand.

Hva slags systemer snakker vi om? Det kan være Amazonas som blir savanne (med den konsekvens at karbonet bundet i skog havner i atmosfæren, umistelig tap av biologisk mangfold og levested for urfolk), at Grønlandsisen når en irreversibel nedsmelting (noe som vil føre til sju meter havnivåstigning, riktignok over en periode på tusen år eller mer), eller eskalerende opptining av permafrost som også vil gi store utslipp av CO2, i verste fall også metan, til atmosfæren. Mangroveskog, sjøgressenger og korallrev er også viktige systemer som kan nå terskler for hva de tåler. Det mest risikable sett med nordeuropeiske, og spesielt norske øyne, er en kraftig svekkelse av den nord-atlantiske sirkulasjonen, det vi i dagligtale kaller Golfstrømmen.

vippepunktene betyr verdens undergang, men mange innebærer tap av uerstattelige økosystemer og vil forsterke klimaeffektene. Det er også verdt å understreke at naturtap ikke bare kan bli en 

av slike vippepunkter, men også være med på å trigge dem. Vippepunkter vil også ha store geopolitiske konsekvenser, eskalere migrasjoner og menneskelig lidelse.

Slike selvforsterkende tilbakekoblinger kalles teknisk sett 

 tilbakekoblinger selv om effektene er negative – men rapporten omhandler også den type positive vippepunkter vi trenger nå. Samfunnet opplever stadig store eller små «vippepunkter» der vi plutselig kan vende gammel vane. Ofte er det ikke så vondt heller, og slike brå endringer kan i løpet av kort tid bli den nye normen. Kvinner fikk stemmerett, det var kanskje ikke så dumt? Kvinner fikk adgang til høyere utdanning, en gang utenkelig, nå selvsagt.

Kroneksempelet er røykeloven. Det er smart å bruke både juss og økonomi i slike overganger. Og selvsagt snakker vi om nye teknologier, elbil er et godt eksempel på hvordan økonomiske virkemidler kan gi en positiv kaskadeeffekt (selv om heller ikke en el-bil er klimanøytral). Slike positive tilbakekoblinger er ikke noe som kan komme 

 utslippskutt, men i beste fall hjelpe til.

Brå endringer kan i løpet av kort tid bli den nye normen

Vi trenger et vippepunkt

Zemir Popovac

Psykologspesialist

Arne Johan Vetlesen

Professor i filosofi, UiO

Det sies at krigens første offer er sannheten. Men ikke bare sannhetens, også idealenes fall bør bekymre oss. Unge mennesker trenger rollemodeller som står opp for sannhet og rettferdighet og som sikrer trygghet for de svake og undertrykte. Når personene med politisk ansvar klarer å stå opp for disse verdiene, gir dette en opplevelse av trygghet og tillit.

Når disse verdiene sviktes, skaper det utrygghet og mistillit til politiske ledere. Og framfor alt, når disse verdiene viser seg å kun gjelde noen mennesker, men ikke alle, vil det gi opplevelser av hykleri og dobbeltmoral. Verdier knyttet til sannhet, rettferdighet og beskyttelse av de svake kan ikke annet enn å være absolutte og gjelde alle.

 millioner av unge mennesker å være vitner til den politiske ledelsens passivitet og unnfallenhet overfor Israels overgrep mot den sivile befolkningen i Gaza? Hva gjør det med dem å høre at «Israel har rett til å forsvare seg», at vi står sammen med Israel og at vi (USA) gir militær hjelp til Israel, samtidig som Israel utsetter den palestinske sivilbefolkningen for kollektiv avstraffelse etter Hamas’ uhyrlige angrep den 7. oktober?

står denne politiske ledelsen for, i et demokratisk land som Norge? Politikk handler om kompromisser, men finnes det noen absolutte verdier som vi ikke kan kompromisse med? Barns liv, for eksempel? Eller er også barns liv relativt? Vil man komme unna med å drepe et barn og plassere skyld og ansvar på terroristen bak? I så fall, gjelder dette alle barn eller bare noen spesifikke barn, basert på gruppetilhørighet?

 opphever de absolutte verdiene og gjør uskyldige menneskeliv til noe underordnet, er idealene ikke lenger forankret i verdier som sannhet, rettferdighet og beskyttelse av de svake. De er blitt korrumpert. Idealene er tapt i den formen de skal tjene oss både som moralsk kompass og som samfunnsmessig lim.

For å opprettholde seg selv som et menneske med integritet må hver enkelt av oss stå opp for de verdiene som definerer oss som medmennesker. Men for å opprettholde oss som et samfunn forpliktet på likeverd og rettferdighet, trengs et lederskap som utvetydig står opp for de samme ubestridte verdiene, i en situasjon der de krenkes og settes til side i fullt dagslys.

 psykologisk plan vil idealenes fall oppleves som tap av trygghet. «Verden er ikke lenger slik jeg kjenner den.» En farlig konsekvens av forskjellsbehandlingen av liv er at den tvinger fram en sammenligning – «Hvem er jeg viktig for og hvem er det som skal beskytte meg?» – og dermed relativisering av verdi, menneskeverd, som er erklært universelt, likt for alle.

Ja, politikk handlerom kompromisser. Men det er de absolutte verdiene som setter en ytre grense for hva som kan kompromisses med. I disse tider trenger vi sårt politikere som evner å stå opp for kompromissløse verdier. Ellers risikerer vi at nye generasjoner av unge mennesker vokser opp med en opplevelse av mistillit og verdimessig avstand til den politiske ledelsen.

Hva blir følgene av at barn og ungdom verden over nå ser i sanntid at barn blir drept av styrkene til generaler som kaller dem (palestinere) «dyr»? Handler drapene på tusenvis av palestinske barn, begått av en velorganisert hær, om et unntak, eller setter de en ny presedens? Hva slags rettsorden er det verdens barn våkner opp til når våpnene stilner på Gaza?

Hva slags rettsorden er det verdens barn våkner opp til?

Idealenes fall

Sofie Constanza S. Andelic

Adoptert fra Colombia

De fleste barn adoptert til Norge har ikke vært foreldreløse

Utallige ganger har jeg hørt adopterte beskrive sitt eget liv som at de har «vunnet i lotto». De uttrykker at de føler seg 

 som har fått komme til Norge. Det er mye som tyder på at denne takknemligheten er tillært. Fra vi er små barn blir vi fortalt at vi hadde hatt et dårligere liv om vi hadde blitt værende igjen i våre fødeland. Vi får høre at vi hadde vært foreldreløse, uten familie og uten fremtid i et fattig og farlig land.

Myten om den adopterte som heldig, bygger på forståelsen av adopsjon som en slags redningsaksjon, hvor et barn blir «reddet» fra en oppvekst på barnehjem og et liv i nød. Denne adopsjonsmyten springer ut fra fordomsfulle virkelighetsbilder om at mennesker i andre land lever mindre verdifulle liv. Den norske selvgodheten gjør mange blinde for hvordan patriotismen kan ha en rasistisk undertone som opphøyer det norske og vestlige levesettet over andre måter å leve på. Som utenlandsadopterte har vi begrenset tilgang på kunnskap om våre opprinnelsesland, og de fleste av oss sitter med veldig liten forståelse for den faktiske virkeligheten i de landene vi kommer fra. Mange adopterte kjøper derfor forestillingen om at de har vært heldige som har fått komme til «verdens beste land».

er fengslende. Den burer oss inne. Den definerer hva vi får lov til å si og uttrykke. Den definerer hvordan vi blir møtt av storsamfunnet. Den definerer hvilke valg vi tar og hvordan vi forholder oss til de rundt oss.

Livet startet med enorme tap for de fleste av oss, likevel pålegges vi å skulle være 

takknemlig enn norskfødte for våre liv. Den pålagte takknemlighetsgjelden stiller den adopterte i en underdanig posisjon, ikke bare overfor storsamfunnet, men også i relasjon til våre nærmeste. Mange adopterte opplever at de står i gjeld til sine adoptivforeldre, og takknemlighetsgjelden blandes ofte med det som er en ubevisst frykt for avvisning. Det er ekstremt vanskelig å eksistere som et fritt menneske med et slikt utgangspunkt.

I den nye NRK-serien «Gitt bort» følger vi Christian Strand sin personlige adopsjonsreise. Etter å ha levd 40 år uten spesiell interesse for sin egen bakgrunn, velger han i voksen alder å finne ut mer om sitt indonesiske opphav. Strand er åpen om at han har vært redd for å såre adoptivforeldrene ved å vise interesse og nysgjerrighet for hvor han kommer fra. Det er tydelig at takknemlighetsgjelden har virket begrensende på Strand sin tilnærming til egen adopsjon, som når han ser seg nødt til å spørre om farens tillatelse før han begir seg ut på reisen tilbake til Indonesia. Strand forteller også om hvordan han hele livet har følt på et press om å leve opp til forventningene som følger av det å være «et veldig ønsket og etterlengtet adoptivbarn».

om dette. Flere av oss lever liv, tar valg og oppfører oss på en måte som bekrefter takknemlighet overfor våre adoptivforeldre. Det ikke-biologiske slektskapet fører dessverre til at kjærligheten kan oppleves som betinget. Det krever stor bevissthet og innsats fra adoptivforeldrene sin side dersom de skal greie å bygge en relasjon og et familiebånd som frigjør den adopterte fra den underliggende frykten for avvisning.

I den pågående debatten om utenlandsadopsjon blir adopterte som ytrer kritikk mot systemet umiddelbart stemplet som utakknemlige. Det er nå påvist at flere utenlandsadopterte i realiteten er ofre for menneskehandel og grove menneskerettighetsbrudd gjennom det internasjonale adopsjonssystemet. Likevel virker det som at mange ikke greier å løsrive seg fra tankegangen om at den adopterte tross alt har vært heldig som har endt opp i Norge. Dette sier noe om hvor dypt disse undertrykkende holdningene sitter. Det sier noe om det ubevisste rasistiske tankesettet som gjennomsyrer de gjeldende adopsjonsmytene.

 Hilde-Gunn H. Hjelset Aaby gir uttrykk for bekymring over hvordan dagens diskurs om utenlandsadopsjon kan «bidra til å rote til den enkeltes selvforståelse» i Klassekampen 5. desember. Har Aaby stilt seg spørsmålet om hva denne «selvforståelsen» tidligere har vært basert på? Flere av oss står nå i en prosess hvor vår forståelse for egen adopsjon og systemet som helhet nyanseres. Samfunnet er i ferd med å avdekke flere adopsjonsmyter som har fått lov til å definere det dominerende narrativet om utenlandsadopsjon. Det er tydelig at Aaby selv har latt seg villede av disse mytene. Hun avslutter innlegget med å reprodusere myten om alle de foreldreløse barna og antyder at adopsjon er en «bærekraftig» måte å få barn på, i det hun hevder er en overbefolket verden.

Myten om «alle de foreldreløse barna» har historisk blitt brukt som argument for at internasjonal adopsjon er en nødvendighet. Tall fra Redd Barna viser derimot at minst 80 prosent av barn på barnehjem globalt har minst én forelder i live. Hovedårsaken til at barn plasseres på barnehjem er fattigdom, ikke omsorgssvikt.

Hovedårsaken til at barn plasseres på barnehjem, er fattigdom, ikke omsorgssvikt

Takknemlighets­gjelden

Kronikk

Tore Linné Eriksen

Professor emeritus i historie

I en vitenskapsartikkel 30. november skriver Bjørn Vassnes at de som mener at kolonialisme og slaveri er den viktigste årsaken til den industrielle revolusjonen, har et forklaringsproblem. I et innlegg dagen etter spurte jeg hvilke historikere som mener dette. 8. desember forholder han seg ikke til spørsmålet, og begrunner dette med at han bare har gitt oss et innholdsreferat helt uten egne vurderinger, basert på ei ny bok av historikeren Terje Tvedt. Nå var det ikke akkurat så klart hva som er sitater og hva som er egen tilslutning, men jeg beklager gjerne om jeg har misforstått.

Men Bjørn Vassnes forteller oss samtidig at historiefaget har endra seg sida jeg studerte på 1970-tallet, der det ikke lenger bare er fakta som gjengis, men at forklaringer trekker inn innspill fra andre vitenskaper. Det har undertegnete etter hans mening ikke fått med seg, sida jeg gis merkelappen 

, som ikke har fulgt med etter studiedagene. Her feller Vassnes en dom uten den ringeste kunnskap, den som kjenner mine arbeider – slik som i «Afrika. Fra de første mennesker til dag» (2019) – veit utmerket godt at det legges stor vekt på forskningen innafor genetikk, økologi, epidemiologi, klimahistorie, antropologi statsvitenskap osv. I all (u)beskjedenhet tror jeg at Vassnes i fordomsfrie øyeblikk egentlig ville ha vært ganske fornøyd.

med at historikere langt oftere er kritisk til hans artikler enn det naturvitere er. Her han utvilsomt rett, men det kan jo hende at forklaringene ligger mer hans ofte skråsikre nedvurderinger av dette faget, ofte på sviktende grunnlag, enn at historikere er spesielt hårsåre.

Nye historier

Arne Solberg

Overlege/forsker St. Olavs hospital/NTNU

Jeg leste med sedvanlig interesse Viten-spalten i Klassekampen den 30. november, denne gangen om vannveienes historiske betydning for industriutvikling. Tore Linné Eriksens kommentar dagen etter leste jeg med stigende undring – ikke over det faglige innholdet, men over formen han velger.

ligger langt utenfor mitt fagområde (kreftforskning). Jeg er imidlertid vant til at saklig opplysning, uenighet og imøtegåelse formidles i noenlunde sømmelige former. Altså et debattklima der man skiller sak og person, og unngår språkbruk som nærmer seg ren hersketeknikk. Da holdes den diskusjonen levende, enten saken formidles av vitenskapsjournalister eller fageksperter. I motsatt fall vil de fleste velge å avstå fra videre diskusjon. Slik setter man en effektiv stopper for opplysende meningsbrytning.

Eriksen bør analysere sine motiver med å ordlegge seg som han gjør: At Vassnes «…later som om han kjenner den historiske fagdebatten», inkvisitorisk (og åpenbart ironisk) å be Vassnes om å opplyse oss om momenter han mener ikke kom fra i artikkelen, og som «noen» ikke har rukket å få med seg. Vassnes skriver i sitt tilsvar at han ikke får slike kommentarer fra andre fagmiljø. Jeg håper og tror det er mer representativt for norsk akademia.

Professoren har imidlertid oppnådd en ting: En diskusjon om diskusjonen. Det burde være unødvendig, her er det åpenbart likevel på sin plass.

Skudd fra hofta

Torstein Tvedt Solberg

Kuturpolitisk talsperson  for Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre at folk over hele landet skal ha tilgang på gode kunst- og kulturopplevelser og å styrke kunstnerøkonomien.

Samtidig er vi i regjering opptatt av å sikre trygg økonomisk styring som bidrar til å trygge folks økonomi og Norge i en urolig tid. Skal vi lykkes krever dette prioritering på alle områder, også i kulturpolitikken. Det er urovekkende at Hans Ole Rian, som leder av et LO-forbund, ikke anerkjenner dette.

med en rekke feilaktige påstander i Klassekampen 6. desember. Arbeiderpartiets store og stolte ambisjoner for kulturpolitikken står ved lag. Beviset på det ligger i prioriteringene for 2024-budsjettet.

I et rekordstort kulturbudsjett etablerer vi sammen med Sp og SV blant annet en ny ordning for scenekunstfeltet og oppretter flere kunstnerstipender, for å sikre både bredde og spydspiss. Vi styrker filmregionene, institusjonene, og kultur i hele landet, gjennom mer midler til Kulturrom, den kulturelle skolesekken og ordningen for regionale kulturbygg. Siden regjeringen Solbergs siste budsjett har vi i tillegg styrket frivilligheten, gjennom momskompensasjonsordningen, med 750 mill. kroner.

Kort sagt har denne regjeringen vist en helt ny iver i kulturpolitikken med tydeligere ambisjoner sikre at folk over hele landet skal ha tilgang på gode kunst- og kulturopplevelser og å styrke kunstnerøkonomien.

annen alvorlig feil når han sammenligner Høyres politisk bestemte ostehøvelkutt med regjeringens tekniske beregninger av pris- og lønnsvekst. Vi er de første til å anerkjenne at i dagens urolige økonomiske situasjon er beregninger for neste år ikke enkelt. I 2023 viste det seg at beregningene ble for lave. Da kom regjeringen tilbake i revidert nasjonalbudsjett og gav mer penger.

Slik er det med tekniske beregninger: Blir de feil justeres de. Slik er det ikke med politisk bestemte ostehøvelkutt. Derfor har vi fjernet høyresidens ABE-kutt, fordi vi mener at disse flate kuttene gjennom åtte år bidro til å alvorlig svekke økonomien til institusjonene og i kulturlivet. I Rians tilsynelatende savn etter forrige regjerings kulturpolitikk vil jeg oppfordre ham til å lese Høyre og Venstres alternative budsjetter for 2024, der fortsetter ostehøvelkuttene på henholdsvis 0,5 og 0,7 prosent.

Rian har rett i en ting, det var ikke var rom for å prioritere en musikerallianse. Selv om det er et godt tiltak, er det en dyr måte å hjelpe noen få heldige kunstnere. Vi slo fast allerede i Kunstnermeldingen at vårt hovedspor for bedre kunstnerøkonomi er universelle ordninger, ved å styrke arbeidsvilkårene og de sosiale rettighetene for alle frilansere og selvstendig næringsdrivende.

 ha mer debatt om de kulturpolitiske prioriteringene, og håper Creo vil bidra konstruktivt i dette arbeidet i stedet for å rope høyt om svik når enkelte egne ønsker ikke nådde opp.