Hanne Amanda Trangerud

Stipendiat, Institutt for kultur, religion, Asia- og Midtøstenstudier, UiO

#fff

Den amerikanske utenriksministerens tale til sikkerhetskonferansen sist helg varsler dårlig nytt for Europa. Sant nok fremstod Marco Rubios retorikk mer forsonende enn visepresident J. D. Vances populistiske konfrontasjon for et år siden. Men budskapet var det samme.

Trump-administrasjonens ideologiske visjon for Europa ble tegnet opp med en rekke nøkkelord som gikk som en rød tråd gjennom talen: kultur, arv, kristendom, levemåte, sivilisasjon.

«Vi tilhører én sivilisasjon – den vestlige sivilisasjonen», uttalte Rubio. «Vi er knyttet til hverandre ved de dypeste bånd nasjoner kan dele, smidd gjennom århundrer med felles historie, kristen tro, kultur, arv, språk, opphav og de ofre våre forfedre sammen har gjort for den felles sivilisasjonen vi har arvet.»

Dette var ikke romantisk retorikk, men et tydelig hint om en agenda.

nettverket som står bak Trump-administrasjonens politikk, har i flere tiår jobbet målrettet for å overbevise amerikanerne om at nasjonen deres er i ferd med å gå under. Årsaksforklaringen er blitt knyttet til de samme nøkkelordene og utformet som et skremmende narrativ: 

En ondsinnet liberal elite forsøker å ødelegge den vestlige, jødisk-kristne sivilisasjonen gjennom omfattende angrep på nasjonens arv og kultur.

Godt hjulpet av sine evangelikale allierte skrev Donald Trump seg inn i dette narrativet da han entret presidentvalgkampen i 2015. Han skulle redde nasjonen.

For å lede oppmerksomheten bort fra Trumps negative karaktertrekk og manglende kristne identitet, la den karismatiske politiske strategen Lance Wallnau frem ideen om at Trump var en moderne kong Kyros. Dette var den persiske kongen som på 500-tallet f.Kr. frigjorde jødene fra det babylonske fangenskap. På samme måte som Gud da brukte en hedensk konge til å redde sitt folk, kunne han også nå bruke ikke-kristne ledere til å fremme sin sak, hevdet Wallnau.

Mange kristne sluttet opp om Trump. Ikke fordi han var et ideal, men fordi han kunne få ting gjort.

"Idealet er en tettere forening av kirke og stat, slik som i europeisk middelalder"

Én sivilisasjon under Gud?

Audun Hammer Hovda (Sosialistisk Ungdom), 
Halvor Bergkvist (Rød Ungdom), 
Henriette ­Sjursen-Eriksen (Grønn ­Ungdom),
Omar Svendsen-Yagci (Unge Venstre), 
Gaute Børstad Skjervø (AUF)

#000

Situasjonen for sjødeponi i Repparfjord er ikke den samme i dag som da gruveselskapet Nussir ASA fikk tillatelse til å dumpe gruveavfall i fjorden i 2016. Nå vet vi at prosjektet vil få større miljøkonsekvenser enn først antatt, både for livet i og rundt fjorden. Som ledere i et bredt favn av ungdomsparti, vil vi be stortingsrepresentantene om å stemme for å trekke utslippstillatelsen til sjødeponi i Repparfjord. Det er ingen skam å snu!

Når ny informasjon blir kjent, kan det være fornuftig å ta en ny vurdering. I 2016 la vi ut bilder med svart-hvitt-filter på snapchatstory, gikk med skinny jeans og var redde for killer clowns. Samtidig fikk gruveselskapet Nussir ASA tillatelse til å dumpe 30 millioner tonn gruveavfall i Repparfjorden. Det er ti år siden, og vi har for lengst lagt de smale buksene på hylla, og bekymrer oss ikke lenger for å møte bloddryppende klovner i skumringstimene. Nå er det også på tide å trekke tilbake utslippstillatelsen, og begynne å tenke nytt om hvordan vi forvalter fjordene og naturarven vår.

 og framsynt gruveindustri, kan vi ikke fortsette å ha utdaterte løsninger. Men det er det Stortinget gjør, hvis de stemmer for å opprettholde utslippstillatelsen. Norge er et av to land i verden som fortsatt tillater å dumpe gruveavfall i sjøen. I alle tilfellene det har blitt gjort, har det påvirka miljøkvaliteten til fjorden negativt. Når gruveselskapet har tillatelse til å dumpe 30 millioner tonn gruveavfall i Repparfjord, er det ikke noe spørsmål om bunnmiljøet kommer til å endre seg. Det vil bli konsekvenser, naturen kommer til å endre seg. Spørsmålet er heller hvor store ødeleggelser vi kan godta.

Mye har skjedd siden 2016. For eksempel tolker vi vannforskriften annerledes i dag enn vi gjorde da. EFTA-domstolen, som kan avgjøre EØS-rettslige spørsmål, har kommet med en rådgivende uttalelse der de sier at for at det skal være lov å ødelegge en vannforekomst, må det foreligge tvingende allmenne hensyn. Vanlig økonomisk gevinst, som inntekt til et selskap eller en kommune, eller at det blir litt flere arbeidsplasser i en region, er ikke alene et tvingende allment hensyn, sier domstolen. I utslippstillatelsen fra 2016 er det nettopp dette som er begrunnelsen. Vi mener utslippstillatelsen er blitt like utdatert som internettrender fra 2016, og at det i minste må bli gjort en ny vurdering av samfunnsnytta i prosjektet.

Repparfjord er en nasjonal laksefjord. Det betyr at den leder til et laksevassdrag, der villaksen går for å gyte. Da utslippstillatelsen ble gitt i 2016, hadde Miljødirektoratet bare dokumentert to rødlista arter i fjorden. Men siden den gang har villaksen havna på rødlista, for første gang for fem år siden. Laksen er trua av menneskelig aktivitet fra alle kanter: sjukdom og lus fra oppdrett, nedbygging og oppdemming av vassdraga den lever i. Villaksen er ikke bare en fisk vi liker å spise, den er en kulturmarkør for oss, og har en viktig funksjon i økosystemet. Bør vi ikke også gjøre det vi kan for å ta vare på den?

av at naturen alltid taper i spørsmål som også handler om økonomi. I Nussirgruva vil gruveselskapet utvinne kobber, et mineral vi absolutt har bruk for. Men vi kan ikke gå god for et prosjekt med så store negative konsekvenser, for livet i fjorden, og for de som lever ved og av den.

Sametinget sier tydelig nei til gruveprosjektet. Deres konsekvensanalyse for reindrifta v

iser at gruvedrift i Nussirfjellet vil halvere antallet reindriftsutøvere i reinbeitedistriktet Fiettar

. Distriktet blir utsatt for arealpress fra mange kanter, og Sametinget peker på at beslutningstakere glemmer å se på helheten når de tillater nye inngrep i området. Det er ikke mulig å ha reinbeite og gruve side om side, sprenging og støy vil skremme reinen, og gjøre området uegna til beite. Med Nussirgruva vil Fiettar miste langt mer enn halvparten av det totale arealet sitt – det er klart det vil by på økonomiske konsekvenser for dem som driver med reindrift. Dette er gruveselskapet, og Miljødirektoratet, fullstendig klar over. I reguleringsplanen selskapet selv har laga, skriver de at de regner med at utbygginga vil føre til delvis eller fullstendig tap av sommer- og høstbeite for to reinbeitedistrikt. Sametinget mener vi vil bryte med folkeretten om vi tillater et slikt prosjekt.

Sannhets- og forsoningskommisjonen bidrar også med ny, relevant informasjon på bordet. Kommisjonen la fram en rapport i 2024, som også er vedtatt i Stortinget. Her står det at mineralutvinning i samiske områder er en videreføring av fornorskings- og assimileringspolitikken. For å følge opp sannhets- og forsoningskomiteen sin rapport, har Stortinget gått med på at det skal gjøres færre inngrep i reinbeiteland, og å lytte mer til Sametinget og andre som fremmer samiske interesser. Her har de en gyllen mulighet til å faktisk følge det opp.

kan Stortinget sette en stopper for sjødeponi i Repparfjord. Representanter fra SV, Rødt, MDG og Venstre har stilt et forslag om å trekke tilbake utslippstillatelsen – fordi gruveprosjektet har vist seg å være mer skadelig for fjorden enn vi så for oss i 2016. Får de med seg Ap og KrF er flertallet sikra, og vi kan være trygge på at det ikke blir noe skadelig sjødeponi i Repparfjord. Vi i AUF, Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Unge Venstre og Grønn Ungdom er tydelige på at sjødeponi ikke er noen god løsning for et lengelevende og bærekraftig gruveeventyr i nord.

Vi er lei av at natur alltid taper mot økonomi

Ingen skam å snu

Anders Breidlid

Professor, Oslo Met

Det som ved første øyekast kan virke som en rekke uavhengige hendelser – Trumps gjentatte interesse for Grønland, Silicon Valleys politiske nettverk, Palantirs sentrale rolle i amerikansk sikkerhetspolitikk, og Oljefondets investeringer i noen av verdens største teknologiselskaper – henger tett sammen.

Samlet peker det mot en ny form for maktallianse, der teknologi, statlig tvang og geopolitikk smelter sammen, og der demokratiske hensyn ofte blir underordnet økonomiske og strategiske interesser. Norge er langt fra en passiv tilskuer i dette spillet: gjennom Oljefondet er vi økonomisk vevd inn i globale nettverk som i økende grad former verden vi lever i.

Grønland er ikke et kuriosum i denne sammenhengen. Øya representerer både naturressurser, strategisk infrastruktur og geopolitisk tyngde i en verden preget av stormaktsrivalisering og teknologisk kappløp. Når Donald Trump, støttet av deler av teknologikapitalen, gjentatte ganger viser interesse for Grønland, er det ikke løsrevet fra en bredere ambisjon om kontroll over territorier, data, ressursstrømmer og sikkerhetsarkitektur. Dette handler om makt – og hvem som får definere rammene for global teknologi og sikkerhet.

ikke forstås uten å se på teknologibransjens og tekoligarkenes rolle i samfunnet. Palantir er et tydelig eksempel. Selskapet, ledet av den notoriske Peter Thiel, er utviklet for statlig kontroll, ikke som et ordinært teknologiselskap. Programvaren muliggjør overvåkning, datainnsamling og deportasjonslogistikk, med svært alvorlige konsekvenser som vi har sett både på Gaza og i Minneapolis, for å nevne noe. Thiel har også vært med i diskusjonen om etableringen av såkalte «Freedom Cities» – høyteknologiske samfunn preget av minimal regulering, kunstig intelligens som styringsverktøy og svak demokratisk forankring. Grønland har blitt nevnt som en mulig arena.

Palantir har derfor vært gjenstand for omfattende kritikk, både internasjonalt og i Norge, blant annet fra Amnesty International, Palestinakomiteen og flere fagforeninger. SV-leder Kirsti Bergstø har tatt til orde for å avslutte norske myndigheters samarbeid med selskapet.

 plattformselskapene, de såkalte «Magnificent Seven», er kanskje ikke sikkerhetsselskaper i tradisjonell forstand, men de kontrollerer skyen, dataene og den kunstige intelligensen som hele sikkerhets- og overvåkningsindustrien er avhengig av. Samtidig er de gjentatte ganger involvert i etiske kontroverser: brudd på personvern, politisk påvirkning, manipulering av informasjon, og samarbeid med autoritære regimer og militære aktører. Flere av selskapene har ledere som har nære forbindelser til politikere som Donald Trump, og som i praksis bidrar til å forme politiske og teknologiske rammer globalt.

Midt i dette står det norske Oljefondet. Fondets teknologiinvesteringer kan ikke forstås som isolerte, verdinøytrale transaksjoner, men utgjør et samlet etisk og politisk landskap der økonomisk makt og politisk innflytelse flyter sammen. Likevel hevder Nicolai Tangen at Oljefondet «ikke driver politikk», og at målet er å «tjene penger på en ansvarlig måte». Når Etikkrådet settes på pause fordi dets vurderinger kan true fondets mest lønnsomme investeringer – særlig i teknologisektoren – fremstår denne påstanden som lite annet enn en retorisk tilsløring. Da er det ikke lenger et spørsmål om teknisk forvaltning, men om bevisste politiske valg der avkastning gis forrang fremfor etiske hensyn. Å omtale dette som «ansvarlig» tøyer den etiske strikken til bristepunktet og undergraver tilliten til fondets etiske selvbilde.

 av investeringene er plassert i USA. Om lag 20 prosent er investert i amerikanske teknologiselskaper, i tillegg til betydelige beholdninger i amerikanske statsobligasjoner. Det innebærer en betydelig konsentrasjonsrisiko.

I den nåværende geopolitiske situasjonen er det dypt uansvarlig å fortsette å knytte oss enda tettere til USA og det amerikanske kapitalmarkedet. Spørsmålet er derfor ikke bare hva Donald Trump vil gjøre med Grønland, eller hvor langt Silicon Valleys politiske og økonomiske nettverk strekker seg. Spørsmålet er heller ikke om Oljefondet har bidratt til å finansiere systemer som undergraver rettsstat og demokrati. Det gjør fondet allerede.

Profitt har blitt en målestokk for ansvarlighet

Et spørsmål om tillit

Kronikk

Ronny Kjelsberg

Medlem av Rødt

skriver Åsa Linderborg avslutningsvis at «Aldri har vel ordet konspirasjonsteoretiker runget så tomt som nå. Praten om en global elite er ikke en ‘teori’. Vi har det svart på hvitt i millioner av dokumenter.»

Jeg vil på min side heller si tvert imot. Om man kikker litt nøyere på det som kommer fram i Epstein-saken, vises heller de tydelige forskjellene mellom virkelighet og konspirasjonsteorier fram.

I konspirasjonsteorienes verden er alle internasjonale organisasjoner, det være seg WTO, FN, WEF, EU etc. etc. bare verktøy for den samme eliten som styrer alt. De er ulike aspekter av det samme altomfattende monsteret og nevnes i samme åndedrag som Bildeberger, Illuminati, Rothschild og annet som det er spunnet konspirasjonsteorier om i årevis.

verden, kan vi derimot se at Epstein og Børge Brende er svært misfornøyde med det imperfekte, men likevel relativt demokratiske FN, hvor hvert medlemsland er representert og en tjukk lommebok ikke så lett kan kjøpe deg direkte tilgang. Da er det bedre med private initiativ som WEF, styrt av Brende, hvor pengemakta har direkte tilgang og påvirkning. Det vi ser i virkeligheten, er altså ikke den store altomfattende konspirasjonen, men konflikt og konkurranse mellom ulike interesser (og ulike eliter) også globalt.

Heller enn en stor konspirasjon, viser Epstein­dokumentene kanskje noe av det samme som Panama­papers-skandalen gjorde: Når du får ekstreme ulikheter i et samfunn, vil det oppstå eliter som lever liv langt unna det vanlige folk gjør. For å leve med sin abnorme velstand skaper man seg gjerne et verdensbilde hvor «man fortjener det». Man skaper et bilde av verden og seg selv hvor man selv og ens likesinnede er så vanvittig mye smartere og bedre enn andre at reglene rett og slett ikke gjelder for oss. Vi kan drive økonomisk kriminalitet, og seksuell utnyttelse, og det er ikke feil. Det er vår rett – fordi vi fortjener det. Har du lyst, har du lov.

som spiller seg ut. Det er ikke vakkert når dagslyset skinner på det. Det er heller ikke rart når deler av disse miljøene som Epstein ramler ned i pseudovitenskapelige tankesett om gener, IQ, eugenikk og lebensborn-aktige prosjekter. Til syvende og sist er det behagelig å tenke at det er genene dine som har gjort deg rik og mektig. De er dine for alltid. Det forsvarer også arv av makt og privilegier på en mer effektiv måte enn andre tankesett, og vips er adelen tilbake.

I virkelighetens verden snakker vi heller gjerne rett og slett om flaks, i tilfeller der arv ikke allerede er årsaken til rikdom.

I en mindre variant er det kanskje noe av det samme fenomenet av entitlement vi ser i den clusterfucken av rike unge gutter fra Oslos beste vestkant, fri flyt av kokain, tunge kriminelle miljø, og også her seksuelle overgrep, slik vi gjennom norsk tabloidpresse har sett det spille seg ut de siste årene.

 ingen stor konspirasjon, det er kanskje heller en ikke så unaturlig konsekvens av abnorme ulikheter i makt og penger, koblet med noen av menneskeartens mindre flatterende egenskaper. Som selvsagt avføder en lang rekke små konspirasjoner, men det er noe ganske annet.

Det er vår rett – fordi vi fortjener det

Konspirasjonsteorier og virkelighetens verden

Trygve Natvig

Bestefar

Sunniva Gylver og Raymond Johansen har begge vært i Palestina etter nyttår og er intervjuet i Klassekampen (

Oslobiskopen er mest opptatt av at de kristne palestinere forkynner håp midt i en brutal hverdag, og hun advarer mot de som setter «likhetstegn mellom religion og trøbbel». Hun sier ikke et ord om Israel i intervjuet, men understreker at det er viktig å stå opp for «vår jødiske minoritet» og forsvarer «jøders rett til et trygt hjemland i Det hellige land».

Generalsekretæren i Norsk Folkehjelp slår alarm, roper varsko, er fortvilet og forbanna, fordi det pågår et tjuveri foran øyene våre, og Palestina er i ferd med å rives i filler. Han er særlig bekymret for de militante bosetterne som ikke straffes for det de gjør. Han ber om internasjonalt press mot den israelske regjeringen fordi de ønsker å fordrive palestinerne – og gjør det!

De siste dagene er Sunniva Gylver sitert på at det er «uheldig» å invitere til en «apartheidfri konsert» i en kirke i Oslo. Til tross for det hun har sett i Palestina og til tross for det nye Kairos-dokumentet fra kristne palestinere som har folkemord, apartheid og kolonialisering som bakteppe for deres skrik til verden, klarer ikke biskopen å stå opp for det palestinske folket.

Jeg har alltid trodd at alt som skjer i Den norske kirke er «apartheidfritt», fordi det ikke gjøres forskjell på folk.

Hvorfor står ikke biskopen ­tydeligere opp for Palestina?

Sofie Klemetzen

Kvinnegruppa Ottar

) mener regulering løser surrogatiens moralske spørsmål. Hun sammenlikner surrogati med krevende og risikofylte jobber, og mener forbud fratar kvinner handlekraft.

 henviste jeg til paralleller mellom surrogati og sexindustri, og hvordan motstanderne av sexkjøpsloven bruker handlekraft som argument. I land der sexkjøp er lovlig, er det ikke nok frivillige tilbydere til å dekke etterspørselen. Markedet kunne ikke eksistert uten trafficking og nød. Surrogatimarkedet i land hvor det er lovlig, viser at dette også gjelder surrogati. De baserer seg i stor grad på at økonomisk press, gjeld eller mellommenn gjør at kvinner i sårbare situasjoner bærer fram barn under kontrakter de har liten frihet til å forhandle om, eller trekke seg fra. Når profittdrevne aktører kontrollerer informasjon, betaling og kontakt med kjøpere, kan det oppstå forhold som ligner tvangsarbeid, der kvinne­kroppen blir vare i et marked preget av store makt- og ressursforskjeller.

 utsatt for trafficking for å gjøre andre krevende og risikofylte jobber. Uten betaling som drivkraft, hvem tror Kamanzi vil melde seg for å møte etterspørselen, og hvordan kan vi sikre fraværet av eksternt sosialt og økonomisk press?

Alle som har vært gravide, vet at mer enn livmoren påvirkes. Det som skjer med kroppen, skjer også med sinnet. Graviditet forbereder oss på varig endring, på å leve med et annet liv som mål for vårt eget. Vi blir mødre lenge før vi kan intellektualisere det. De fleste som har opplevd spontanabort eller mistet et spedbarn, vet hvordan kropp og sjel skriker etter det tapte. Det er en ursorg hevet over fornuft.

ikke hensyn til at graviditeten er et bestillingsverk. Skal surrogati være arbeid, innebærer det yrkesbelastninger som kvalme, hodepine, brystsmerter, vekt­økning, angst og depresjon, samt økt risiko for blodpropp og høyt blodtrykk. Det er høyere risiko for alvorlige komplikasjoner enn ved spontane graviditeter, som svangerskapsforgiftning, blødninger og komplikasjoner etter fødsel. På lang sikt risikerer man vedvarende hormonrelaterte plager, menstruasjonsforstyrrelser og psykiske plager, spesielt når hormonbehandling kombineres med forventninger om emosjonell distansering fra barnet.

Hvem skal følge opp surrogatmoren om hun blir midlertidig eller permanent ufør?

Markedsideologien vil ha oss til å tro at alle drømmer kan kjøpes. Det er lett å sympatisere med ufrivillig barnløshet, men tilgang på biologiske barn er ikke en like­stillingssak.

"Biologien tar ikke hensyn til at graviditeten er et bestillingsverk"

Debatt

Kronikk

Rubios tale til sikkerhetskonferansen viste fram Trump-administrasjonens ideologiske visjon. Det er dårlig nytt for Europa.

Tiden for skitne gruvedeponi og dårlig havforvaltning er forbi, skriver fem ungdomspartiledere.

Vi ser en ny form for maktallianse, der teknologi, statlig tvang og geopolitikk smelter sammen. Midt i dette står det norske Oljefondet.

Debatt

Konspirasjonsteorier og virkelighetens verden

Hvorfor står ikke biskopen tydeligere opp for Palestina?

Svar til Kamanzi

Rubios tale til sikker­hets­kon­fe­ransen viste fram Trump-ad­mi­ni­stra­sjonens ideolo­giske visjon. Det er dårlig nytt for Europa.

Tiden for skitne gruvede­po­ni og dårlig hav­­forvaltning er forbi, skriver fem ungdoms­parti­le­dere.

Vi ser en ny form for maktal­li­anse, der teknologi, statlig tvang og geopo­li­tikk smelter sammen. Midt i dette står det norske Oljefondet.

Konspi­ra­sjons­teorier og virke­lig­hetens verden

Hvorfor står ikke biskopen ty­de­li­gere opp for Palestina?

Svar til Kamanzi

Rubios tale til sikkerhetskonferansen viste fram Trump-administrasjonens ideologiske visjon. Det er dårlig nytt for Europa.

Tiden for skitne gruvedeponi og dårlig havforvaltning er forbi, skriver fem ungdomspartiledere.

Vi ser en ny form for maktallianse, der teknologi, statlig tvang og geopolitikk smelter sammen. Midt i dette står det norske Oljefondet.

Konspirasjonsteorier og virkelighetens verden

Hvorfor står ikke biskopen tydeligere opp for Palestina?