Bjørn Røse

Tidligere tolldirektør

#fff

Å skulle «belyse» kompetansen til en hemmelig tjeneste er et tankekors, og det er kanskje derfor vi har veket tilbake for å gjøre det. Men nå har det altså skjedd igjen: Drapet på Tamima Nibras Juhar på Kampen i Oslo 24. august 2025 er fjerde gang et terrordrap blir utført av en terrorist som PST var, eller burde vært, oppmerksom på. Derfor må PSTs kompetanse, organisering og arbeidsmåte nå belyses og forbedres.

PST må gjøres mer fleksibel og bli sterkere på datainnsamling og kontekstforståelse. Analytikere må i større grad tenke utenfor boksen for å fange opp nye miljøer og enkeltpersoner, ha lavere terskel for bekymringssamtaler og ikke minst større vilje til å følge opp tips utenfra og til samhandling med ordinært politi, andre myndigheter og næringsliv. PSTs virkemåte bør analyseres av en bredt sammensatt kommisjon med den beste antiterror-kompetanse som finnes nasjonalt og internasjonalt. Det må gjøres straks. Vi kan ikke vente på flere drap.

Vi vet ennå ikke så mye om Kampen-drapet, men vi vet at PSTs algoritmer hadde plassert drapsmannen i laveste risikokategori til tross for tre bekymringsmeldinger til PST på cirka et år, og til tross for at han hadde demonstrert stadig mer ekstreme holdninger og hadde fremsatt trusler mot barnevernsansatte. Det mest overraskende er at PST, etter det vi vet, aldri gjennomførte noen bekymringssamtale med drapsmannen eller hans fosterfamilie.

terrordrap inntraff 10. august 2019 da Philip Manshaus drepte sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og også angrep al-Noor-moskeen i Bærum. PST hadde 14 måneder tidligere fått en bekymringsmelding om Manshaus, startet innledende undersøkelser og utarbeidet en arbeidshypotese, men konkluderte i oktober 2018 med at man ikke aktivt ville iverksette forebyggende tiltak. PST har i etterkant uttalt at «de trolig ville gjort andre vurderinger om de satt på mer informasjon». Og hadde man innhentet mer informasjon, ville man sannsynligvis funnet ut at han var medlem av en skytterklubb, og at det fantes våpen i familiehjemmet. Det har senere kommet frem at Manshaus skrev på et manifest og en logg der han beskrev terrorhandlinger, samt at han søkte medlemskap i ytterliggående organisasjoner.

Om PST på noen måte kan klandres for Kampen-drapet eller Manshaus-drapet, er ikke sikkert, men at PST sviktet både i 2011 og i 2022, er et faktum. La oss begynne med Pride-terroren i Oslo som Zaniar Matapour utførte 25. juni 2022, der to mennesker ble drept og 9 skadet. Følgende sitater fra rapporten fra 25. juni-utvalget belyser svikten:

«Selv om PST satt på relevant egenprodusert etterretning om Matapour, delte PST ikke denne etterretningen med radikaliserings-kontaktene i politiet som hadde ansvar for å følge ham opp.»

«Når det gjelder spørsmålet om hvor sannsynlig det er at PST ville ha identifisert Matapour som en mulig utøver av et angrep, mener utvalget at sannsynligheten er høy»

«Det er mulig at angrepet natt til 25. juni kunne vært forhindret dersom PST hadde opprettet en forebyggende sak mot Zaniar Matapour i månedene frem mot angrepet».

«Det er mulig at angrepet kunne vært avverget som følge av et varsel som PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff».

PST var en rigid organisasjon mest opptatt av sin egen agenda

Hvor sviktet PST?

Vegard Bye

Statsviter og forfatter

Utenrikspolitikken var nesten fraværende fra den norske valgkampen, i en verdenssituasjon som burde tilsi at det var et helt sentralt tema. Denne høsten blir Ap-regjeringa stilt overfor et viktig dilemma: våger den å bruke det nye rød-grønne flertallet for å forsvare sentrale utenrikspolitiske prinsipper?

Samme dag som vi gikk til valg i Norge, viste Spanias sosialdemokratiske statsminister Pedro Sánchez hva et rødgrønt regime kan gjøre for å leve opp til egne prinsipper, ved å innføre total militær embargo mot Israel. Etter press fra sine SV-lignende regjeringspartnere i SUMAR, bruker Sánchez nå offisielt for første gang begrepet 

anerkjennelse av Palestina med Spania. Den spansktalende Espen Barth Eide har holdt nær kontakt med sine spanske partifeller både om dette og andre utenrikspolitiske saker. Statssekretær Kraviks uttalelse til Klassekampen (

) om at regjeringen i tett kontakt med «nærstående land» vurderer andre tiltak mot Israel, kan være en god åpning i så måte. Nå byr anledningen seg for å samle det rødgrønne partnerskapet til å gjøre alvor av kravet om en Russland-lignende boikott og samtidig forlange fullt uttrekk av oljefondet fra alle israelske investeringer. Vi er uansett forpliktet av den norske åpenhetsloven, som i likhet med EUs aktsomhetsdirektiv (CSDDD) krever skjerpede aktsomhetsvurderinger for å investere i krigførende land. Dette lovpålegget har hittil ikke blitt oppfylt av Oljefondet.

Spania har vist utenrikspolitisk mot også i andre saker som bør inspirere norske forbundsfeller, i felles anstrengelser for progressiv europeisk politikk både innenfor og utenfor EU. Da Nato ga etter for president Trumps press om å øke medlemslandenes forsvarsbudsjett til fem prosent av BNP, var Spania det eneste Nato-landet som sa klart nei. Mange andre Nato-land vet utmerket godt at en slik opprustning både er formålsløs, moralsk forkastelig og uforenlig med å opprettholde velferdsstaten. Av redsel for nye straffetiltak fra bøllen i Det hvite hus, og påskyndet av hans øyentjener Mark Rutte, følger de likevel med på denne ville ferden. Når de rød-grønne skal forhandle neste statsbudsjett med regjeringen, bør femprosentprinsippet også avvises.

foran en større utenrikspolitisk agenda med tre viktige internasjonale begivenheter, der Norge og Spania sammen med ledende land i Sør bør kunne samordne en annen vei enn blind USA-lojalitet. Først gjelder det markeringen av FNs 80-årsjubileum i slutten av denne måneden, der det forventes omfattende reformforslag av en verdensorganisasjon i dyp krise. I november følger klimatoppmøtet COP30 i Brasil, som skal gjøre et forsøk på å redde stumpene av Paris-avtalen og stake opp en vei videre for internasjonalt klimasamarbeid. Rett etterpå møtes G20-landene i Sør-Afrika, for annet år på rad med både Spania og Norge som spesialinviterte gjesteland, for å videreføre den handlingsplanen mot global fattigdom som ble vedtatt på det forrige toppmøtet i Rio. Det disse samlingene har til felles, er at deltakerlandene må velge mellom internasjonal rettsorden og global solidaritet på den ene siden, og USAs totale sabotasje av alle verdier vi hittil har stått sammen om på den andre. Trumps avvisning av FNs SDG-mål, blant annet kamp mot fattigdom og sult og for global helse, og ny utmelding av flere FN-organisasjoner og Paris-avtalen, stiller også Norge overfor et fundamentalt valg.

 stadig økende krav fra Det globale Sør om at det rustningsvanviddet vi nå er inne i, må stanses. Dette vil neppe lykkes før Ukraina-krigen bringes til opphør. Men som en del av fredsbestrebelsene i Ukraina må det jobbes for å gjenreise et forpliktende nedrustningsregime, slik Brics-landene stadig har krevd. Også dette er en rød klut for verdens desidert største krigsmakt, vår allierte USA.

Ap-regjeringa må nå ta viktige utenrikspolitiske veivalg i en mer polarisert norsk virkelighet, der konsensus med høyre-sida om utenrikspolitikken neppe lenger er mulig. Nå er det Frp som er ledende opposisjonsparti, antakeligvis også med lederposisjon i Stortingets utenrikskomité. Det er ingen grunn til å tro at Frp, og neppe heller Høyre som borgerlig juniorpartner, vil våge å konfrontere USA og kanskje risikere de samme straffereaksjonene som Spania nå trues med. Våger Jonas, Espen og Jens det, slik Sánchez tar kampen med en rabiat høyre-opposisjon i Spania? Velger de Canadas, Brasils og Spanias modige standhaftighet overfor Trump, eller Natos, EUs og andre USA-alliertes krypende spyttslikking? Kan vi nå endelig få Norge til å ratifisere FN-traktaten mot atomvåpen (TPNW)?

antologien «Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk» påpeker Nupi at Norge står i en spagat mellom Nato-sporet og FN-sporet. Den spagaten blir ikke mindre i de nærmeste månedene, der Ap også må velge side i norsk politikk.

Konsensus med høyresida om utenrikspolitikken er neppe lenger mulig

En ny rødgrønn utenrikspolitikk

Mads Gilbert

Charlotte Qvale

Stortingsvalget har gitt en styrket Palestina-lobby i det nye Stortinget. Den må handle raskt, for situasjonen i Gaza er ekstremt tidskritisk.

Minst 18.400 palestinske barn er drept av de israelske okkupasjonsstyrkene de siste 700 døgnene, ifølge FN-OCHA sin ukentlige Gaza-rapport nummer 319. Eller en skoleklasse, med 28 drepte palestinske barn hvert døgn i snart to år, skriver Unicef. FN kaller det Israels «krig mot barn».

Minst 119 palestinske barn har sultet i hjel som direkte følge av Israels totale beleiring og blokade av humanitærhjelp til Gazas 2,1 million innbyggere, halvparten av dem er barn.

Vi burde stavre rundt i konstant sjokk, men synes å ha blitt vant til å se drepte palestinere. Israel har lykkes i å overvelde oss. For det skulle jo være slik: Jo grovere forbrytelse, jo strengere straff. For Israel er det motsatt. Jo mer hemningsløst, målrettet og sadistisk volden er, jo lenger unna er straffen. Israel er ledende i straffefri ondskap og trenger aldri legge skjul på mål og midler.

 har begått systematiske og omfattende forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord» vedtok The International Association of Genocide Scolars i sin resolusjon 31. august. Det samme sier to av Israels viktige menneskerettighetsorganisasjoner.

Alt dette nådde knapt opp i den norske valgkampinnspurten mellom ‘styringspartiene’ Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Krangelen gikk om formuesskatt, strøm, barnehagepriser og matmoms. Politikkens elitesjikt syntes uberørt av folkemord.

Samtidig, i Gaza, bare timers flytur sør, har de verken barnehager, strøm eller mat, bare død, sult og pågående groteske massedrap – benektet av de skyldiges løgnmaskineri som går for fullt. Alt uunnværlig støttet av USA, Israel, og Norges, viktigste allierte. Israel utsletter nå Gaza by og tvangsdeporterer byens én million utsultede innbyggere. Men statsminister Støre vil ikke kalle det folkemord, i motsetning til FN og alle ledende folkemord-eksperter. Han er også i utakt med flertallet i Norge: Bare én av ti nordmenn vil at vi skal støtte Israel, ifølge Nupis siste måling. «Alvorlig krigsforbrytelse», sier Støre, og nekter å boikotte Israel. Trolig engstes han ved tanken på å tirre Trump, som han og Nato-veteran Stoltenberg småpratet med i Det hvite hus – uten å nevne Gaza, langt mindre kritisere USAs massive våpen- og pengestøtte til Israels folkemord. 

Historisk politisk feighet forkledd som diplomati.

Vi forventer mer av statsministeren. Om han strever med begrepene, skulle vi i det minste forvente at den akselererende, menneskeskapte sultkatastrofen i Gaza fikk ham til å gire opp handlekraft og konkrete politiske tiltak. Ingen munner mettes av politiske erklæringer, ingen drikker seg utørst på sympati. Vi vil at Norge, nettopp som et lite land, skal vise vei – ikke dilte etter krigsforbryterne.

globale og lokale folkelige solidaritetsbevegelsene er det eneste palestinerne kan stole på nå.

Nytt storting må gi ny Gaza-politikk

Kronikk

Audun Myhra Bergwitz

Oslo

Hva er det høyrepopulistene kan gi Den unge mannen, som vi på venstresida aldri kan gi? Hva er det de forteller ham på Youtube, Tiktok og Linkedin, som vi ikke vil si? Vi kan ikke gi løftet om at Den unge mannen egentlig er bedre enn De andre. Vi kan ikke fortelle ham at det er alle De andre som holder ham tilbake. Vi kan ikke gi løfter om at han egentlig er best. Vi kan ikke fortelle at De andre bare syter, fordi de ikke er like bra som ham.

Vi kan ikke love at han blir rik, bare han jobber enda hardere. Vi kan ikke love ham å bli vakker, bare han kjøper enda mer. Vi kan ikke fortelle ham at han fortjener å være rik. Vi kan ikke love Den unge mannen en verden som er bra som den er, med ham på topp. Vi kan ikke frita Den unge mannen fra ansvaret for verden han lever i. Vi kan ikke love ham at han bare trenger å tenke på seg selv. Vi må faktisk fortelle ham det han ikke vil høre, at han må bli voksen.

Frp-koden

Rolf Wesenberg

Rødtvelger

I et engasjert innlegg 11. september skriver Gilbert og Qvale om Gaza i valgkampen. «Alt dette nådde knapt opp i den norske valgkampinnspurten mellom ‘styringspartiene’ Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet,» skriver de.

Å sidestille Arbeiderpartiet med Høyre og Fremskrittspartiet er skivebom. Høyre og Fremskrittspartiet var musestille om Gaza i valgkampen, mens både Støre, Barth Eide og, ikke minst, min favoritt i Arbeiderpartiet Andreas Kravik, har vært tydelige i sin kritikk av Israels krigsforbrytelser gjennom hele valgkampen. Jeg er enig at det druknet litt i innspurten, men det rettferdiggjør ikke denne sidestillingen av partiene.

 for den styrkede venstresida å støtte opp om alle palestinavenner i Arbeiderpartiet, inkludert nevnte trio, og ikke skyve disse fra seg. Jeg støtter kravene som Gilbert og Qvale fremsetter, men da trengs det mer alliansebygging og mindre splittende retorikk.

Skivebom, Gilbert og Qvale

Oddbjørn Magne Melle

Ørsta

Frikjenner eg aggresjon? Det er påstanden til Kjell Olav Mangset i ein 

 til min kronikk dagen før med tittelen 

. Nei! Allereie i første setning karakteriserer eg det russiske angrepet som 

. Eg har aldri forsvart brot på folkeretten.

For å gi det motsette inntrykk konstruerer Mangset det som ser ut som sitat. Han er freidig nok til å forsyne 

si med hermeteikn, som om det er formulert av meg, og på dette misvisande grunnlaget durar han vidare. Alle som bryr seg med å kontrollere kva eg skreiv, vil leite fåfengt etter desse liksom-sitata. Eit minstekrav i ei meiningsutveksling er å gjengi motparten rett. Med Mangsets sitatpraksis ville studentane mine ha stroke med glans.

– ikkje korsfarar for ei sak, slik politikarar og altfor ofte også journalistar er. I kronikken presiserte eg grunnlaget eg skreiv utifrå og refererte stort sett til historikarar ved vestlege universitet. Det er dessverre eit faktum at ordskiftet om Ukraina-krigen er langt meir nyansert internasjonalt, til og med i USA, enn i vårt land. Det stoffet eg la fram under eit 

, går Mangset utanom. Han er opptatt av stempling, å brennemerke meg, og trur visst at historikarens hovudoppgåve er å frikjenne eller fordømme.

Om det Mangset kallar Ukrainas «egen stemme» og ønske om Nato-medlemskap, står i SNL 2006: «Et solid flertall av befolkningen har imidlertid stilt seg avvisende til ukrainsk medlemskap.» Fire år seinare peika professor og tidlegare USA-ambassadør i Russland, Jack F. Matlock, på det same. Dette var ikkje til hinder for at landet hans samarbeidde med mindretalet i det heterogene Ukraina for medlemskap.

og Nato-utvidinga nærare og nærare Russland viste eg blant anna til det autoritative historieverket om norsk utanrikspolitikk frå så tidleg som 1997, om at det ville «virke provoserende på Russland». Eg refererte òg til eit autentisk sitat av Kåre Willoch om det provoserande i at Nato «skulle rykke så langt videre frem som medlemskap for Ukraina ville bety». Og eg kunne ha vist til forskingsdirektør Michael E. Brown, som allereie i 1999 føresåg rekylen: ingen «

». I ei bok av året viser Vladislav Zubok ved London School of Economics til George Kennans provokasjonsvarsel tidleg på 1990-talet: «

With uncanny clairvoyance, he predicted that the ‘open door’ expansion would ultimately bring NATO to the borders of Russia and trigger a war over Ukraine

noko av dette «å frikjenne aggresjon». Dersom Mangset hadde litt kunnskap om historiefaget, ville han vite at årsaksforklaringar er noko anna.

Debatt

Kronikk

Vi må finne ut hvorfor Norge fire ganger har opplevd terrordrap begått av personer som på forhånd har vært i PSTs søkelys.

Spanias statsminister Pedro Sánchez viser hva et rødgrønt regime kan få til – med litt press fra siden.

Nå som valgkampen er ferdig, er én ting klart: Politikkens elitesjikt synes uberørt av folkemord.

Debatt

Frp-koden

Skivebom, Gilbert og Qvale

Svar til Mangset

Vi må finne ut hvorfor Norge fire ganger har opplevd terrordrap begått av personer som på forhånd har vært i PSTs søkelys.

Spanias stats­mi­nister Pedro Sánchez viser hva et rødgrønt regime kan få til – med litt press fra siden.

Nå som valgkampen er ferdig, er én ting klart: Poli­tikkens elitesjikt synes uberørt av folkemord.

Frp-koden

Skivebom, Gilbert og Qvale

Svar til Mangset

Spanias statsminister Pedro Sánchez viser hva et rødgrønt regime kan få til – med litt press fra siden.

Nå som valgkampen er ferdig, er én ting klart: Politikkens elitesjikt synes uberørt av folkemord.