Torhild Breidlid

Seniorrådgiver Politikk og Kommunikasjon i Digni, PhD

Lilliann E. R. Våje

Seniorrådgiver, Digni

#fff

#000

En ny politisk kraft reiser seg på det afrikanske kontinentet. I Kenya, Madagaskar og Tanzania leder generasjon Z store protester mot korrupsjon, økonomisk ulikhet og autoritært styre. Det gjør bevegelsene både kraftfulle og historisk annerledes.

I Kenya startet protestene i 2024 etter forslag om en skattelov som ville øke byrdene for både bedrifter og innbyggere. For mange ble dette et symbol på dyp urettferdighet i et land der store deler av statsinntektene forsvinner i korrupsjon. Demonstrasjonene har siden utviklet seg til bred politisk misnøye og krav om president Rutos avgang. Mobiliseringen førte til ett konkret resultat: Skatteforslaget ble trukket tilbake, men Ruto er fremdeles president.

tusenvis av unge ut i gatene 25. september 2025 i protest mot vedvarende strøm- og vannmangel og for bedre leve- og studievilkår. Demonstrasjonene ble også et uttrykk for misnøye med korrupsjon og manglende demokratiske friheter. Kort tid etter ble presidenten avsatt med støtte fra høyesterett, og militæret tok midlertidig kontroll. En overgangsregjering har nå fått mandat til å bekjempe korrupsjon og forberede nyvalg. Likevel fortsetter unge å protestere fordi de mener de foreløpige endringene bare fremstår som en «halv seier»: et maktskifte, men ikke nødvendigvis et systemskifte.

Tanzania har de siste månedene opplevd protester som tidligere var utenkelige. Landets sikkerhetsstyrker har tradisjonelt slått hardt ned på enhver form for opposisjon, men etter anklager om valgfusk ved gjenvalget av president Samia Suluhu Hassan har unge likevel tatt til gatene for å protestere mot valgets legitimitet og kreve politiske reformer. Mange peker på en dominoeffekt: Unges protester i nabolandene har gitt mot og selvtillit også i Tanzania.

Spørsmålet er om disse protestene vil føre til varige strukturelle endringer, eller om de vil ende som tidligere demokratibølger i Afrika – bevegelser uten dyptgripende reform. Sammenlignet med 1990-tallet er utgangspunktet likevel fundamentalt annerledes.

har stadig flere unge høyere utdanning og solid kunnskap om demokrati og rettigheter, selv om tilgangen til reelle demokratiske muligheter varierer fra land til land. Kenya og Madagaskar har relativt åpne politiske strukturer som gjør det lettere å mobilisere. I Tanzania er det politiske handlingsrommet langt mer begrenset, og hundrevis av mennesker har mistet livet som følge av protestene.

Årsakene til protestene varierer noe fra land til land, men sosioøkonomisk frustrasjon er et fellestrekk. Mange unge møter arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet og manglende muligheter for sosial mobilitet. Rundt 65 prosent av Afrikas befolkning er under 35 år, og mange høyt utdannede unge opplever en økende avstand mellom sine forventninger og den politiske og økonomiske virkeligheten. Økte levekostnader, samtidig som makteliten blir rikere og de som har lite blir enda fattigere, bidrar til misnøyen.

spiller sosiale medier som Tiktok og Whatsapp en nøkkelrolle. Plattformenes format gjør det mulig å spre politiske budskap og bygge nye politiske identiteter gjennom kreativ og humoristisk formidling. TikToks duett- og 

-funksjoner, kombinert med den algoritmestyrte 

-feeden, er funksjoner som skaper rom for ad hoc-diskusjoner og gjør det mulig for protestbevegelser å organisere seg dynamisk uten en samlet ledelse. Dette gjør det også vanskeligere for myndighetene å slå ned på dem. Samtidig har Tiktok blitt et sentralt medium for politisk nyhetsformidling og debatt i flere afrikanske land, der yngre aldersgrupper ser plattformen som en viktig kanal for motstand mot autoritære regimer og korrupsjon. På grunn av WhatsApps krypterte meldingsfunksjon opplever brukerne større trygghet, noe som fremmer deling av politisk sensitiv informasjon. Denne digitalt baserte mobiliseringen gir politisk kraft til unge som ellers ville vært marginalisert i tradisjonelle medier. Ungdom ser hvordan jevnaldrende i andre land mobiliserer mot urettferdighet. Det skaper en følelse av fellesskap og mulighet – og gjør det vanskeligere for myndighetene å isolere protester eller kontrollere narrativet.

 dagens protester i stor grad løsrevet fra både politiske partier og NGO-er. Tidligere ble slike bevegelser, spesielt i Kenya, ofte koblet til etniske skillelinjer eller vestlig finansiering, noe som svekket deres legitimitet. Dagens mobiliseringer er derimot bredt forankret blant unge på tvers av etnisitet og religion. Fraværet av sterke lederfigurer gjør dem mindre manipulerbare, men samtidig vanskeligere å samle til effektiv organisering og målrettet arbeid over tid.

Dagens mobiliseringer er bredt forankret blant unge på tvers av etnisitet og religion

Gen Z – Afrikas nye politiske kraft

Matthew Blackburn

Seniorforsker, Nupi

Idet vinteren setter inn, blir Ukrainas militære utsikter stadig mørkere. President Putin insisterer på at Russland vil oppnå sine krigsmål. I flere vestlige hovedsteder sprer en nøktern erkjennelse seg: Russlands utmattelseskrig er vellykket. Europeiske regjeringer forsøker nå desperat å trylle frem industriell kapasitet, anskaffelseslinjer og finansielle midler for å bevæpne Ukraina og holde økonomien flytende. Ukraina, som mangler personell til større motoffensiver, har skiftet strategi: droner og missiler sendes dypt inn i russisk territorium for å ødelegge energi-infrastruktur og strategiske mål.

Samtidig fortsetter vestlige medier og eksperter å bagatellisere russisk militær innsats. Det henvises til treg fremdrift, små territorielle gevinster, enorme tapstall og den angivelig trivielle verdien av hver erobrede stilling. Dette narrativet om russisk militær svakhet styrker argumentet om at Europa, med sin overlegne økonomiske tyngde, kan gjøre det mulig å beseire Russland på slagmarken.

advarer om at hvis Ukraina faller, kommer Russland til å fortsette sin aggresjon på Natos territorium. Flere likestiller Trumps 28-punktsplan med Ukrainas kapitulasjon. Et motforslag utarbeidet av Storbritannia, Frankrike og Tyskland fjerner begrensningene på fremtidig Nato-utvidelse og krever sikkerhetsgaranti for Ukraina på nivå med Natos artikkel fem. Etter nesten fire år med krig er det garantert at dette vil bli avvist i Moskva.

I Vesten råder det fortsatt mye støy, forvirring og fordreining, ikke bare rundt Russlands militære prestasjoner, men også Kremls mål og strategi. Russlands krigsmål har ikke endret seg siden 2022. Moskva søker 1) å avskrekke Nato fra direkte militær involvering og en de facto integrering av Ukraina i alliansen, og 2) å tvinge Ukraina til demilitarisert nøytralitet, med konstitusjonelle begrensninger på sine væpnede styrker, utrenskning av «nynazister» og garantier for beskyttelse av russisk språk. Russlands mål er ikke noen total seier eller full okkupasjon av Ukraina; den «militære spesialoperasjonen» har som mål å fremtvinge en avtale som garanterer russiske interesser i Ukraina.

Russland har i stor grad lyktes med å avskrekke Nato fra å gi Ukraina den støtten landet trengte. Nato og USA var ikke villige til å sende egne tropper eller tilby luftstøtte. Viktige våpensystemer kom til Ukraina i små porsjoner, og Washington brukte svært lang tid på å godkjenne angrep mot russisk territorium. Denne tilbakeholdenheten gjenspeilte frykten for ukalkulerbare russiske reaksjoner. Da Ukraina – med Nato-hjelp – endelig krysset Russlands tilsynelatende «røde linjer» med Kursk-raidet, hadde Moskva allerede et avgjørende militært overtak, og begrenset seg til represalier på ukrainsk territorium. Alt i alt har en stabil konvensjonell og kjernefysisk avskrekking så langt rådet mellom Russland og Nato.

 siden har Russland ikke klart å undertvinge seg Ukraina. Etter massakrene i Butsja trakk Kyiv seg fra Istanbul-samtalene og avviste all diplomatisk kontakt helt til Trump kom tilbake i embetet. Ute av stand til å overvinne Ukraina med en stadig mer desimert invasjonsstyrke, lanserte Putin i september 2022 en delvis mobilisering og økte militærutgiftene drastisk. Dernest skiftet Russland til en utmattelsesstrategi. Denne gjennomføres nå under ubarmhjertige teknologiske forhold. Dronene gjør begge sider på slagmarken nesten totalt synlige for hverandre.

Med sine langsomme seire i Bakhmut og Avdijivka – og ved å slå tilbake ukrainske styrker fra Kursk – har Russland finpusset sine metoder. Disse langvarige posisjonskampene er preget av nye former for ildkraft: artilleri, droner, glidebomber og missiler. Ukrainske linjer sonderes for svakheter. Russiske «stormavdelinger» – ofte bestående av bare noen få infanterister – utvider små fremspring meter for meter. De trinnvise gevinstene gir ildkontroll over forsyningslinjer, tvinger forsvarere til å trekke seg tilbake eller risikere omringing, og fører til slutt til at viktige festningspunkter blir erobret.

Det er å forvente at Russland vil fortsette denne utmattelsesstrategien. Under full gjennomsiktighet på slagmarken er det ekstremt vanskelig å foreta et avgjørende blitzkrieg-angrep. Dype fremstøt i fiendens bakre områder – som avhenger av fart og overraskelse – kan lett oppdages og stoppes av drone- og missilangrep. Den russiske generalstaben tar ikke sjansen på høyhastighetsangrep som kan tømme våpenlagre, påføre katastrofale tap og ende i demoraliserende nederlag.

 Zelenskyj i å justere Trumps 28-punktsplan, og USA stopper viktig støtte til Ukraina, kan Ukraina ende opp med militær kollaps. Men militær seier uten en politisk løsning gjør Russland fortsatt utsatt. Dersom den russiske hær stopper ved Dnipro, vil de slite med å etablere en sikkerhetsbuffer til Vest-Ukraina, som kan fungere som avfyringsplattform for Nato-leverte droner og raketter. Ved full okkupasjon av hele Ukraina risikerer de geriljakrig og en Vietnam-lignende hengemyr.

Ukraina kan ende opp med militær kollaps

Russlands sluttspill

Gaute Lund Rønnebu

Historiker og forfatter av «Forbrytelse uten straff. Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge»

Det norske rettsoppgjøret etter 1945 er omtalt i flere av høstens sakprosabøker. Det samme er holocaust. Frifinnelsen av Statspolitiets Knut Rød er en av de mest omstridte landssviksakene – nettopp fordi forfølgelsen av jødene var en sentral del av tiltalen.

Spesielt etter at professor Knut Sveri i 1982 kalte saken for «landssvikoppgjørets merkeligste», har den for mange fremstått som mistenkelig. Kildene inneholder glimtvis besnærende fornemmelser av at noe kan ha foregått i kulissene. Samtidig overdrives ofte potensialet for sammensvergelser, hvor det nyeste eksempelet er Dag Steinfelds «Mannen som gikk fri». Den kom ut tidligere i høst, i likhet med min egen bok, «Forbrytelse uten straff», som også går tett inn på rettsprosessen – men i tillegg analyserer den langvarige debatten om Rød-saken i norsk offentlighet.

Rød ledet det norske politiets arrestasjoner av jødene i Oslo-området høsten 1942, og hadde ansvaret for å spore opp flere det neste halvåret. Fangene ble lydig overlatt til den tyske okkupanten, som deporterte dem i flere runder.

Ved krigsslutt var det ikke lenger tvil om nazistenes massedrap på Europas jøder. Likevel frifant lagmannsretten Rød i to omganger for bistand til fienden. Begrunnelsen var at han under okkupasjonen skal ha utført «landsgagnlig arbeid», motstandsvirksomhet, også gjennom tjenesten i det nazifiserte Statspolitiet mellom 1941 og 1943.

 har skilt seg ut i debatten om saken de siste førti årene: domstolen verdsatte jødiske liv mindre enn norske ikke-jødiske; sentrale hjemmefrontaktører aktiverte nettverket sitt og sørget for å få Rød frikjent for å berge motstandsbevegelsens renommé; og han måtte renvaskes for å kunne benyttes i statlig overvåking av kommunister.

Alle disse hypotesene er interessante og relevante, men har sitt utgangspunkt i ettertidens naturlige moralske frustrasjon mer enn de historiske kildene til saken. Ingen av teoriene kan i tilstrekkelig grad underbygges, og dreier seg derfor om spekulasjoner. De som likevel sterkt har frontet de mest konspiratoriske forklaringene, fra Sveri til Steinfeld, har heller ikke tatt på alvor endringene i perspektiv siden 1945. Det er helt nødvendig å inkludere disse hvis formålet virkelig er å forstå Rød-sakens utfall. Det dominerende synet rett etter freden var at massedrapet på jødene var en av verdenskrigens utallige tragedier. Det var først et par tiår senere at det begynte å bli oppfattet som et folkemord uten sidestykke i menneskehetens historie, som også forutsatte medvirkning fra myndighetene i tyskokkuperte land.

 Norge ble under landssvikoppgjøret hovedsakelig sett på som et tysk ansvar og ikke – sånn som i dag – også en norsk forbrytelse. Det var først fra 1980-tallet at Rød virkelig ble plassert som en gjerningsmann i holocaust. Saken har siden blitt et symbol på nasjonens delaktighet i folkemordet og den påfølgende ansvarsfraskrivelsen.

I takt med de siste tiårenes økende og berettigede søkelys på okkupasjonstidens 

 forbrytelser, har det også skjedd en nedtoning, til dels devaluering, av motstandsbevegelsen. Det har igjen vært med på å forsterke inntrykket av Rød-saken som suspekt og skammelig. Den gangen la landssviklovgivningen derimot opp til at god nasjonal holdning, derunder motstandsarbeid, skulle veie tungt i vurderingen av hvert enkelt tilfelle.

mye i Rød-saken som for ettertiden er uklart og grunn til å være skeptisk til, både bevismessig og rettslig. Men nettopp fordi kildene om hendelsesforløpet både under og etter krigen samlet sett peker i ulike retninger, gir de ikke grunnlag for entydige konklusjoner, slik for eksempel den Steinfeld i sin bok trekker om at Rød kun var en kynisk opportunist, som slapp domfellelse utelukkende fordi andre hadde noe å vinne på det.

Vi er fremdeles nødt til å forholde oss til sakens historiske sider

Fremdeles den merkeligste saken i landssvikoppgjøret?

Kronikk

Andrew P. Kroglund

Forfatter og kritiker

Den 26. november leste jeg i Aftenposten om eiendomsinvestor Nick Tollefsen, som er i gang med et gigantisk boligprosjekt på Ris i Oslo. For å få til dette har han kjøpt tre nabotomter. Han river like godt det som står der fra før. Han skal nå få opp en luksusvilla på 800 kvadratmeter, samt en gjestebolig på 260.

Tollefsen eier mange andre boliger i Oslo-området, fritidsboliger i Kragerø, hytter i Hallingdal og på Hardangervidda. Og han er ikke alene: Det finnes flere slike investorer, som legger beslag på store områder. Mange av disse bor i skatteparadis, det være seg i Sveits eller andre steder. Fellesskapene de kommer fra blir ergo snytt for penger som kunne brukes på flertallets behov.

Samme dag meldte NRK om alarmerende nedbygging av norsk natur. Artsdatabankens siste analyser viser oss at nesten halvparten av norske naturtyper står på rødlista. Av nærmere 900 naturtyper er 44 prosent rødlistet. Det er menneskelig aktivitet som er hovedårsaken til at naturmangfold i Norge går tapt, både i form av utbygging av infrastruktur, hyttebygging, industriutvikling, boligfelt, og klimaendringer.

Plan- og bygningsloven skal regulere utbygging i strandsonen, men det har gått helt galt. Store deler av strandsonen er nedbygd, på grunn av dispensasjon etter dispensasjon fra loven. Har du nok penger, søker du om dispensasjon, og du får ofte gjennomslag.

I tillegg kommer nå klimaendringer inn som en faktor som ødelegger natur. Og utslipp per person henger sammen med inntekt og formue.

De rikeste ti prosentene av verdens befolkning står for omtrent to tredjedeler av den globale oppvarmingen siden 1990, ifølge rapporter. Verdens én prosent rikeste har bidratt til 26 ganger flere ekstreme hetebølger og 17 ganger mer tørke i Amazonas enn resten av befolkningen. Dette skyldes både livsstil, forbruk og investeringer. I Norge viser forskning at de med høyest inntekt slipper ut omtrent tre ganger så mye CO₂ som dem med lavest inntekt.

anliggende? Å «ta» rikinger som Tollefsen? Absolutt ikke. Han er helt sikkert en hyggelig kar. Men det påhviler oss som et fellesskap å spørre oss selv om ikke vi vil «beskytte» våre egne rikinger, som i kraft av sin rikdom kjøper opp naturen vår og som forurenser atmosfæren vår mer enn folk flest.

Han river like godt det som står der fra før

Bør vi beskytte ­rikingene mot seg selv?

Terje Skaufjord

På teppet-redaksjonen har en referanse til en meget kort og velkjent tekst gjengitt i overskriften, som vanligvis tillegges forfatter og nobelprisvinner Ernest Hemingway. Men det er feil når På teppet kaller dette «Hemingways berømte seksordsdikt». Hele poenget er at det er en 

, ofte omtalt som verdens korteste novelle. Teksten inneholder alle de viktigste innholdselementene en novelle normalt består av: en eller få hovedpersoner, handlingsforløp rundt ett tema, en vending i teksten og/eller en overraskende slutt.

For sale: Baby shoes, never worn

Jan H. Landro

De store advokatfirmaene bryter daglig arbeidsmiljøloven, med vitende og vilje. Departementene, anført av Justisdepartementet, bryter daglig offentlighetsloven, med vitende og vilje. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun søker om dispensasjon fra byggeforbudet i strandkanten, vel vitende om at hun i kraft av sin posisjon vil få lokalpolitikerne i Farsunds støtte. Ikke noe av dette får konsekvenser.

Er det snart vår tur til å velge lover vi vil bryte – uten konsekvenser?

Debatt

Kronikk

I Kenya, Madagaskar og Tanzania ser vi det samme: Den yngre generasjonen er i ferd med å endre Afrikas politiske landskap.

EUs reviderte versjon av USAs 28-punktsplan har en hake: den kommer garantert til å bli avvist i Moskva.

Frifinnelsene av Knut Rød trenger ikke en konspiratorisk forklaring.

Debatt

Bør vi beskytte rikingene mot seg selv?

For sale: Baby shoes, never worn

Vår tur snart?

I Kenya, Madagaskar og Tanzania ser vi det samme: Den yngre gene­ra­sjonen er i ferd med å endre Afrikas politiske landskap.

EUs reviderte versjon av USAs 28-punktsplan har en hake: den kommer garantert til å bli avvist i Moskva.

Frifin­nel­sene av Knut Rød trenger ikke en konspi­ra­torisk forklaring.

Bør vi beskytte ­rikingene mot seg selv?

For sale: Baby shoes, never worn

Vår tur snart?

I Kenya, Madagaskar og Tanzania ser vi det samme: Den yngre generasjonen er i ferd med å endre Afrikas politiske landskap.

Frifinnelsene av Knut Rød trenger ikke en konspiratorisk forklaring.

Bør vi beskytte rikingene mot seg selv?