Espen Melbø

Farmasistudent, apotekmedarbeider, siviløkonom

#fff

Uten insulin vil noen diabetikere utvikle livstruende ketoacidose i løpet av ett døgn. Visse blodfortynnende legemidler har halveringstid på 12 timer. Allerede da kan blodpropper dannes. Etter 2–3 døgn er legemiddelet helt eliminert, og eventuelle blodpropper kan blokkere blodtilførselen til lungene. I tillegg er andre typer blodfortynnende en del av akuttbehandlingen ved hjerteinfarkt.

Det er slike legemidler apotek oftest tillater på nødresept. En resept som farmasøyten selv skriver ut da pasientens resept er utgått, og pasientens helse er, eller vil snart være, i fare.

Norge har i dag elleve produserende legemiddelselskaper. Ett lager utelukkende for oppdrettsfisk, mens blant de resterende ti er fire norskeide, og ingen lager hverken insulin eller blodfortynnende legemidler. Ser vi på utviklingen blant legemiddelprodusentene og øvrig norsk industri i etterkrigstiden, kan vi forvente enda mindre hjemlig produksjon og eierskap i fremtiden.

Dette skjer i takt med en aldrende befolkning, noe som vil føre til et større legemiddelbehov. Den samme demografiske trenden utspiller seg verden over. Som et lite land utgjør Norge en lite lukrativ andel på legemiddelmarkedet og havner sist i rekka. Både i gode og onde dager. Det er et marked der tilbydere og produksjonssteder blir stadig mer konsentrerte, omtrent 90 prosent av verdens insulin kommer fra kun tre selskaper, og konsekvensene av produksjonsforstyrrelser blir mer alvorlige.

 årene har varsellampene blinket klarere og klarere i form av en jevn økning i antall rapporterte legemiddelmangler, ikke bare hjemme, men også globalt.

Tidligere har det blitt argumentert for en større legemiddelproduksjon i landet av økonomiske og beredskapsmessige årsaker, samt etablering av et statlig legemiddelselskap for å takle mangel- og krisesituasjoner.

Jeg har ikke ambisjoner om en større legemiddelindustri eller et statlig legemiddelselskap. Selv om disse absolutt er velkomne utfall, spesielt for en farmasistudent. Derimot ønsker jeg noe mer beskjedent: En nasjonal minsteproduksjon av legemidler hvis mangel kan gi fatale følger etter få dager.

Om denne produksjonen skjer hos de nåværende produsentene, hos et statlig selskap eller i en kombinasjon av disse, er irrelevant. Hva enn som raskest muliggjør en minsteproduksjon, bør velges.

Vårt nåværende krisetiltak angående insulin og blodfortynnende er beredskapslagre for henholdsvis seks og tre måneder. Dette er ikke en løsning, kun et pusterom.

På tide at vi fører en lik politikk med legemidler som vi har med landbruk og forsvar

Et land uten nødløsninger

Jan Borgen

Advokat, tidligere leder i Amnesty Norge og nestleder i International Commission of Jurists, Genève

#000

Israels tortur av palestinere er ikke et avvik, men del av et system av dominans, avhumanisering og ødeleggelse. Det er kjernen i FN-spesialrapportør Francesca Albaneses rapport «Torture and Genocide» lagt frem for FNs menneskerettighetsråd 23. mars. Rapporten dokumenterer tortur som systematisk praksis, knyttet til forfølgelse, tvangsforflytning og ødeleggelse.

Språket er hardt. Det bør det være. Det israelske fengselssystemet beskrives som et «laboratorium for kalkulert grusomhet». «Tortur gjør med individet det folkemord gjør med et folk» – ødelegger livsvilkår, verdighet og kroppslig integritet. Det avgjørende er imidlertid ikke retorikken, men den folkerettslige og politiske implikasjonen: 

Systematisk tortur er ikke enkeltstående overgrep, men en del av en struktur som også kan belyse spørsmålet om folkemorderisk hensikt.

Dersom dette helt eller delvis er riktig, holder ikke regjeringens sedvanlige standardfraser. Det er ikke nok å fastslå torturforbudet, uttrykke bekymring og ta saken opp bilateralt. Regjeringen må gå fra bekymring til oppfølgning.

politikk. Regjeringens premisser er på plass: Den hevder at Israel ikke står over folkeretten, at okkupasjonen, angrep på sivile, hindringer for nødhjelp, krigsforbrytelser og bosettervold må kritiseres, og at økonomisk aktivitet som opprettholder den ulovlige situasjonen i de okkuperte områdene, må frarådes.

Problemet er ikke premissene, men mangelen på konsekvens. Regjeringens språk forblir forsiktig der det burde være presist. Den omtaler ikke klart hva det gjelder: systematisk mishandling av palestinere i varetekt, i et mønster av vilkårlig frihetsberøvelse, sulting, seksuell vold og tvangsforsvinninger. Kritikk forekommer, men tydelig fordømmelse og oppfølgning mangler.

Det er for svakt. Torturforbudet er absolutt. Uten unntak. Når FN dokumenterer systematisk mishandling i dette omfanget, holder ikke diplomatisk lavspenning. Den norske regjeringen må svare klart – og med virkemidler som står til alvoret.

beskriver ikke bare mishandling i fengsler. Den beskriver hvordan lovgivning, rettspraksis, militære domstoler og sikkerhetsapparat til sammen skaper 

et system der ulovlighet får et de facto rettslig vern

: Sikkerhetsfullmakter utvides, rettssikkerhetsgarantier svekkes, tvungne tilståelser aksepteres, og volden normaliseres. Tortur fremstår da ikke som et avvik fra systemet, men som en funksjon i det.

Det er dette norske myndigheter må forholde seg til: ikke rapportens tone, men dens dokumentasjon og krav om handling.

Hva bør Norge gjøre? Fastslå og fordøm klart og tydelig at systematisk tortur og mishandling av palestinere krenker absolutte folkerettslige normer. Ikke som moral, men som rettslig og politisk kvalifikasjon. Det er ikke et linjeskifte i norsk politikk, men en konsekvent oppfølging av Norges egen posisjon.

Fordømmer du ­tortur­regimet, Eide?

Lasse Maugesten

Leder for KI- rådgivningen i Try

Spør et menneske hva det egentlig vil, og svaret er sjelden overraskende. Vi vil forstå oss selv. Vi vil mestre noe som betyr noe. Vi vil ha tid til de vi er glad i. Det er behov så grunnleggende at vi sjelden setter ord på dem, nettopp fordi de alltid har vært der. Men nå har noen spurt. Og 81.000 mennesker har svart.

Anthropic, selskapet bak KI-modellen Claude, publiserte i mars 2026 den største kvalitative studien noensinne om folks forhold til kunstig intelligens. 80.508 brukere i 159 land ble intervjuet i dybden, på 70 språk. Spørsmålene var åpne: Hva håper du KI kan gjøre for deg? Hva frykter du?

Svaret burde få oss til å stoppe opp. Bare elleve prosent nevner tidsbesparing som sitt viktigste ønske. Resten snakker om noe dypere. De vil bli bedre versjoner av seg selv. De vil lære det de aldri fikk sjansen til å lære. Nesten 14 prosent sier de ønsker at KI skal hjelpe dem å vokse som mennesker, ikke som arbeidstakere. En kvinne forteller at hun ble feilbehandlet i ni år, helt til hun la symptomene sine inn i en KI-modell som fant mønsteret legene hadde oversett. Hun fikk endelig riktig diagnose. Det var ikke et spørsmål om effektivitet. Det var et spørsmål om verdighet.

 er vanskelige å avfeie. I et lavinntektsland forteller en slakter at han har begynt å utvikle teknologiprodukter ved hjelp av KI. «Jeg ser ingen grenser», sier han til forskerne. En person som ikke kan snakke, har bygget seg en egen tekst-til-tale-løsning. Ukrainske soldater bruker KI til å bearbeide traumer mellom artilleriangrep. En kvinne som alltid har fryktet både matematikk og Shakespeare, forteller at hun nå har lest femten sider Hamlet og begynt å lære trigonometri på nytt. Disse menneskene bruker KI til å løse problemer som betyr noe for dem: diagnosen de aldri fikk, stemmen de aldri hadde, utdanningen de aldri fikk tilgang til. 81 prosent av de spurte sier at KI allerede har brakt dem nærmere det de faktisk ønsker seg i livet.

Studien avdekker også at de menneskene som opplever størst nytte av KI, ofte er de samme som frykter KI mest.

Ta emosjonell støtte. 16 prosent forteller at KI har hjulpet dem gjennom vanskelige perioder. Noen beskriver samtaler de ikke klarte å ha med et annet menneske. Én respondent innrømmer at han begynte å fortelle KI-en ting han ikke fortalte partneren sin, og at det føltes som emosjonell utroskap. De som bruker KI til emosjonell støtte, bekymrer seg tre ganger så ofte for avhengighet som andre. De vet at noe er galt. De fortsetter likevel.

Et lignende mønster viser seg i læring. En tredel sier de lærer bedre med KI, men blant lærere er bekymringen størst: 24 prosent rapporterer at de allerede ser tegn til kognitiv forringelse hos elevene sine. Verktøyet som hjelper dem å lære, kan også gjøre dem late.

 mest skeptiske regionen i hele undersøkelsen. 35,6 prosent av respondentene her uttrykker overveiende negative holdninger til KI. I Afrika sør for Sahara er tallet 24,2 prosent. Forskjellen skyldes ikke uvitenhet. I lavinntektsland ser folk KI som en vei inn i noe de aldri har hatt tilgang til: utdanning, helsehjelp, en mulighet til å bygge noe eget. I Vest-Europa er vi mest opptatt av å beskytte det vi allerede har.

Slakteren som ble gründer, ser noe vi overser. For ham er KI et verktøy som utvider hva et menneske kan få til. For oss er det mest noe som truer det vi allerede har. Begge perspektivene er forståelige, men bare ett av dem fører til handling.

Slakteren som ble gründer, ser noe vi overser

Hva vil vi egentlig med KI?

Kronikk

Anine Fatou Bråten

Jusstudent, litteraturformidler og leder i Female Minority Voices

Nasjonalbiblioteket har nylig tydeliggjort at opplesning av opphavsrettslig beskyttede verk på åpne arrangementer som hovedregel regnes som offentlig tilgjengeliggjøring. Dermed krever det tillatelse fra rettighetshaver. Samtidig er det etablert ordninger der bibliotek må betale vederlag for opplesning. I et forsøk på å ivareta forfatternes åndsrett og økonomi risikerer vi paradoksalt nok å gjøre litteraturen mindre tilgjengelig – og dermed mindre relevant.

For hva er egentlig poenget med litteratur? For meg er svaret enkelt: at noen leser den. At noen blir berørt. Litteratur skal deles.

Når bibliotek og andre ikke-kommersielle aktører må bruke mer tid og penger på å klarere opplesning, skjer det noe med hvilke valg som tas. Hvem trekker publikum? Hvem er et «trygt» valg? Resultatet er forutsigbart. Kjente forfattere blir valgt oftere. Nye stemmer – og særlig minoritetsforfattere – sjeldnere. Ikke fordi de er mindre relevante, men fordi systemet gjør dem til en større risiko.

 et spørsmål om intensjon, men om struktur. Når vi legger kostnader på formidling, gjør vi det mindre attraktivt å løfte frem de stemmene som trenger det mest. Et system som på papiret behandler alle likt, kan i praksis gjøre feltet mer ulikt. Bibliotekene spiller en avgjørende rolle som en av få institusjoner som aktivt jobber for å bryte ned klasseskiller og gjøre litteratur tilgjengelig for alle – uavhengig av økonomi, bakgrunn eller kulturell kapital. Hvis vi legger flere barrierer på disse arenaene, rammer det dem som er avhengige av dem.

Det handler også om barn og unge. Høytlesning er ofte inngangen til litteratur. Det er der interessen vekkes. Og vi risikerer altså å redusere nettopp den typen kontakt som gjør at nye generasjoner faktisk oppdager bøker.

Dette er ikke et argument for at alt skal være gratis, men for at vi må bruke skjønn. Det er en forskjell på kommersiell utnyttelse av et verk og ideell formidling. Hvis noen tjener penger på litteraturen din, skal du selvfølgelig også få betalt. Men når bibliotek og ideelle aktører formidler litteratur uten profittmotiv, bør terskelen være lav.

som om vi prøver å løse et strukturelt problem – at forfattere tjener for lite – med små, fragmenterte betalinger. Jeg er usikker på om det faktisk hjelper. Det vi derimot vet, er at redusert tilgjengelighet kan ha konsekvenser på lang sikt: færre lesere, mindre synlighet, og et smalere litterært rom.

Vi risikerer å gjøre litteraturen mindre tilgjengelig

Ikke alt skal være gratis, men vi må bruke skjønn

Ronny Kjelsberg

Medlem i Rødt, Trondheim

Det har den siste tiden vært debatt om Rødts politikk og strategi. Har partiet blitt for opptatt av oppslutning i valg og for lite opptatt av å bygge en grasrotbevegelse for endring nedenfra? For meg er dette en kunstig problemstilling, og jeg vil kommentere den med en allegori.

En gang for 25 år siden eller så, da jeg forsøksvis prøvde å drive litt mer seriøst med styrketrening, kjøpte jeg et nummer av det svenske kroppsbyggingsmagasinet BK Sports Magazine. Det inneholdt blant annet et intervju med Arnold Schwarzenegger. En av tingene han tok opp, var kroppsbyggere som ikke fokuserte på styrke. Som han sa (på svensk, etter husken): Ska man bli stor, måste man bli stark!

Poenget var at muskel­styrke og størrelse er tett sammenvevd, det ene kommer ikke uten det andre. Slik forholder det seg med et politisk parti også. Antallet stemmer følger, jevnt over, over tid, mengden aktivister og medlemmer. Flere medlemmer gir flere som kan spre partiets budskap, flere som kan delta i aksjoner, og som overbeviser andre til å stemme. Man kan ikke få stor oppslutning uten en betydelig medlems­masse. Likeledes er det naivt å tro man kan bli et masseparti for forandring i det store uten å ha vist folk at man kan ta ansvar og få ting gjort i det små.

Det virker som om kritikerne er helt blinde for hva Rødt gjør og har gjort. Om bekymringen er at Rødt utvikler et parlamentarisk byråkratisk elite, er jo dette nettopp en bekymring Rødt har tatt på største alvor og har vedtektsfestede grep for å hindre. Parlamentariske grupper er underlagt parti­organisasjonen, og stortingsrepresentanter signerer en kontrakt på dette.

Hele ideen om at Rødt og Rødts ledelse ikke har prioritert partibygging og aktivisme, men ensidig fokuserer på parlamentariske organ, er rimelig historieløs. I etterkant av at Bjørnar Moxnes tok over som leder i Rødt i 2012, ble det satset store ressurser nettopp på partibygging og organisasjonsarbeid. Denne byggingen la grunnlaget for at man kunne bli stor.

Når man fremmer en slik kritikk mot dagens Rødt, åpner det for spørsmål om man egentlig er på utkikk etter (bort)forklaringer på eget manglende ­gjennomslag i partiet (for eksempel i våpen til Ukraina-spørsmålet). Den virkelige og veldokumenterte grunnen til manglende gjennomslag er at de er i utakt med både Rødts medlemmer, velgere og norsk arbeiderklasse.

 Ikke lytt til folk som forsøker å sette opp kunstige motsetninger mellom parlamentarisk arbeid og aktivisme. Lytt til den store politiske teoretikeren Arnold Schwarzenegger (som i parentes bemerket for øvrig har moderert seg politisk og blitt en viktig stemme mot trumpismen): Ska man bli stor, måste man bli stark!

Skal du bli stor, må du bli sterk!

Syver Kleve Kolstad

Sentralstyremedlem i Rød Ungdom

Nylig lyttet jeg til første episode av Klassekampens utenrikspodcast Debrif. Statssekretær i UD Andreas Motzfeldt Kravik er gjest og intervjues om situasjonen i Iran. Gang på gang erklærer han at USAs angrep mot Iran strider med folkeretten og må kritiseres. Når jeg hører dette undrer jeg meg: På hvilken måte kommer Norges kritikk av USA til uttrykk i praksis?

Rundt ¼ av våpnene Norge eksporterer, går til USA. Eksporten tilsvarte en verdi på 2,8 milliarder i 2025, noe som gjør USA til vår største våpenkunde. Samtidig skal det etableres 12 amerikanske militærbaser på norsk jord. Basene styres av USA uten at norske myndigheter får innsyn, noe som gjør at det kan lagres atomvåpen der. Apropos atomvåpen: Norge nekter å signere FNs atomvåpenforbud, fordi regjeringen støtter USAs rett til å ha atomvåpen.

Kravik og regjeringen kan prate om folkeretten så mye de vil, uten at det endrer noe som helst. Så lenge vi forsyner USAs krigsmaskin med våpen og underlegger oss deres base- og atomvåpenpolitikk, blir kritikken bare tomme ord. Man kan spørre seg: Når regjeringa styrker USAs interesser, driver de da diplomati, eller er de heller medskyldige i krigsforbrytelsene de selv kritiserer?

Debatt

Kronikk

I et stadig mer presset og utsatt legemiddelmarked er nordmenn blant de siste i køen. Norge må ha produksjon av nødresept-legemidler.

Israels overgrep er systematiske. Da må kostnadene i form av sanksjoner også være det.

81.000 mennesker ble spurt om KI. De fattigste ser flest muligheter, de rikeste flest trusler.

Debatt

Ikke alt skal være gratis, men vi må bruke skjønn

Skal du bli stor, må du bli sterk!

Diplomati eller delaktighet?

I et stadig mer presset og utsatt legemid­del­marked er nordmenn blant de siste i køen. Norge må ha produksjon av nødresept-legemidler.

Israels overgrep er syste­ma­tiske. Da må kostnadene i form av sanksjoner også være det.

81.000 mennesker ble spurt om KI. De fattigste ser flest muligheter, de rikeste flest trusler.

Ikke alt skal være gratis, men vi må bruke skjønn

Skal du bli stor, må du bli sterk!

Diplomati eller delak­tighet?

I et stadig mer presset og utsatt legemiddelmarked er nordmenn blant de siste i køen. Norge må ha produksjon av nødresept-legemidler.

Israels overgrep er systematiske. Da må kostnadene i form av sanksjoner også være det.

Diplomati eller delaktighet?