Hilde Gunn Slottemo

Nestleder i Forskningsforbundet

#fff

Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler har klare styrker: Det er transparent, kombinerer basis- og resultat­finansiering og gir institusjonene betydelig autonomi. Men får vi det kunnskapssystemet samfunnet trenger? Utviklinga har gått i retning av økt vekt på målbare resultater – studiepoeng, kandidatproduksjon, publiseringspoeng og ekstern finansiering – siden Kvalitetsreformen tidlig på 2000-tallet. Den innførte et mer resultatbasert finansieringssystem og ei tettere kobling mellom aktivitet og bevilgning. Intensjonen var å stimulere kvalitet og effektivitet. Senere justeringer videreførte og forsterket denne logikken.

Finansieringa følger i stor grad etterspørsel og produksjon. Institusjonene orienterer seg derfor mot det som gir uttelling. De konkurrerer om studenter, forskningsmidler og synlighet. Resultatet er at universiteter og høgskoler tilpasser seg insentivene og blir likere hverandre.

summen av rasjonelle valg kan gi et irrasjonelt resultat. Finansieringsmodellen har bidratt til høy aktivitet, men belønner volum, etterspørsel og målbarhet. Det som er lite, langsiktig eller vanskelig å måle, kommer dårligere ut. Når alle institusjoner styrker tilbudene innen populære fag – økonomi og administrasjon, teknologi, juss og helsefag – hvem tar da ansvar for fag- og studietilbud som kanskje ikke er lønnsomme?

Det gjelder særlig fagmiljøer med få studenter og lav studiepoeng­produksjon, også når de har stor nasjonal betydning. Nå vurderes klassiske språk, mindre fremmedspråk og enkelte disiplinfag i humaniora og naturfag lagt ned flere steder samtidig. Da er det ikke lenger et lokalt problem. Vi står i fare for å miste nasjonal kompetanse, uten at noen egentlig har ønsket det. Disse fagene er sårbare: Lette å kutte, men vanskelig og tidkrevende å bygge opp igjen.

forsøkt å få til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK), med begrenset effekt. Mekanismene i finansieringssystemet har vist seg sterkere enn de politiske ambisjonene. Utviklingsavtalene mellom departementet og institusjonene har også begrenset gjennomslagskraft sammenlignet med økonomiske insentiver. Kunnskapsdepartementets forslag om varslingsplikt ved nedlegging av studietilbud kan gi bedre oversikt og mulighet for politisk respons. Men heller ikke det løser problemet.

Skal den faglige bredden sikres, må ansvaret omorganiseres. Hvordan? Tre modeller peker seg ut. Felles for dem er at de bryter med en grunnleggende antakelse i dagens system: at summen av institusjonelle egeninteresser gir et godt nasjonalt resultat.

kalles NRK-modellen, og er basert på funksjonsdeling. Noen institusjoner får et særskilt ansvar – og finansiering – for å ivareta bredden av fagtilbud, inkludert spesialiserte utdanninger og nisjefag. På samme måte som NRK har et allmennkringkastingsoppdrag, kan utvalgte universiteter gis et nasjonalt kunnskapsoppdrag. Det innebærer tydeligere prioriteringer: Institusjoner med et slikt ansvar kan ikke forventes å konkurrere likt på alle områder, men må ivareta fag og oppgaver som er viktige for samfunnet, også når de ikke er de mest etterspurte eller lønnsomme.

De tradisjonelle breddeuniversitetene har historisk hatt et slikt ansvar, noe som også gjenspeiles i større basisbevilgninger. Reduksjon i grunnfinansiering de senere årene har svekket denne funksjonen.

En annen mulighet er en mer forpliktende samarbeidsmodell, der institusjonene selv – for eksempel gjennom Universitets- og høgskolerådet – inngår avtaler om arbeidsdeling. Dette er en modell basert på koordinering mellom likestilte institusjoner. Den forutsetter vilje til arbeidsdeling og til å avstå fra enkelte tilbud. Erfaringene fra SAK viser at det er krevende, men ikke umulig.

Det som er vanskelig å måle, kommer dårligere ut

Tre grep mot ens­rettingen

Amund Røhr Heggelund

Politisk seniorrådgiver, Redd Barna

Flere politikere og regjeringsmedlemmer slår seg på brystet og sier at de har økt barnetrygden. Men har de egentlig det? Vi i Redd Barna vil si nei.

Mellom 1997 og 2019 stod barnetrygden helt stille. Summen man fikk utbetalt, var akkurat den samme i alle disse årene. Samtidig var prisstigningen i samme tidsrom på over 54 prosent. Med andre ord fikk du veldig mye mindre for 970 kroner i måneden i 2019 enn du gjorde i 1997.

hadde blitt prisjustert hvert år, i tråd med prisveksten, skulle vi i dag hatt en barne­trygd på 1955 kroner i måneden. Nå har vi endelig nådd det beløpet, men det hjelper ikke på den lange perioden som var.

Det er bra at man har prioritert barnetrygden i budsjettforhandlingene de senere årene, men når alt kommer til alt, har man vel bare tatt igjen for mangelfullt politisk håndverk de siste 30 årene?

Grepene som er tatt med barnetrygden, har helt direkte ført til at færre barn vokser opp i fattigdom, og forsømmelsen mellom 1997 og 2019 har trolig ført til at barn unødig har måtte vokse opp i fattigdom.

Nettopp derfor er det helt avgjørende at Stortinget ikke begår samme feil igjen. Vår klare forventning er at man nå lovfester en automatisk prisjustering av barne­trygden.

enn at det kan være opp til godvilje i en budsjettforhandling.

Prisjuster barnetrygden!

Anders Ekeland

SV-medlem

Hallvard Birkeland

Krigen i Midtøsten og de høye prisene på diesel og bensin har skapt trøbbel for de rødgrønne. Senterpartiets Vedum og Rødts Kristjansson er i podkasten Mimir og Marsdal skjønt enige om at resultatet av avgiftskuttet på bensin og diesel var bra.

Ja, det var bra for lastebileiere, bønder og dieselbilister, i hvert fall på kort sikt.

Men det er vel ingen som mener at dette var bra for klimaet? Bjørgulv Braanen kommenterer i Klassekampen 5. mai at MDGs forslag om kontantstøtte til folket som kompensasjon for klimaavgifter ikke er «politisk ønskelig» – han mener det vil bli en byråkratisk omveg. Han viser til elbilpolitikken som et eksempel på vellykka klimapolitikk.

Tilbakebetaling til folket med et likt beløp til hver er ikke byråkratisk. Det blir som barnetrygda. Men hva med elbilsubsidiene? Disse har sjølsagt gitt resultater i form av utslippskutt. Men det har vært steindyrt og slett ikke sosialt rettferdig. Subsidiene har først og fremst gått til velstående folk sine kjøp av nye, og for en stor del tunge og luksuriøse elbiler, fram til subsidiene nå trappes ned.

på venstresida MDG, Rødt og SV har alle programfesta varianter av karbonavgift til fordeling – heretter KAF. Konseptet er at karbon/CO₂-avgifta økes forutsigbart hvert år, men hele økninga betales ut igjen til alle innbyggere med et likt beløp til hver, halvt beløp til barn, og gjerne med et høyere nivå til folk i distriktskommuner. Dette vil føre til at drivstoff og mange andre klimatunge varer blir dyrere. Men samtidig vil folk med normal og lav inntekt få mer utbetalt enn de betaler inn gjennom økte avgifter. De som forbruker mye CO₂, vil bare få kompensert litt av sitt forbruk, mens de som forbruker lite, vil tjene netto på ordningen.

Dette vil gi forutsigbarhet for næringslivet og for folk flest, slik at de kan planlegge for ei framtid der vi må vekk fra fossile brennstoff. De mest miljøvennlige – som vanligvis er de som har minst penger å rutte med – vil bli premiert, uansett om bekymringene deres dreier seg om planeten, eller om pengene rekker til neste utbetaling. Jo høyere avgift, jo mer vil disse tjene på KAF.

For de rødgrønne er uenigheten om drivstoffavgiftene et akutt problem som de må finne en løsning på. Et kompromiss basert på KAF kan virke vanskelig å få til akkurat nå, siden økte avgifter vil komme på toppen av en dieselpris som allerede er uvanlig høy. Men nå viser det seg at til og med Arbeiderpartiet kan være med på å kompensere dagens CO₂- og vegbruksavgift med direkte utbetalinger. Det åpner muligheter for en sosialt rettferdig og effektiv klimaavgift.

 slik rettferdig klimaavgift har for lavt nivå, har den ingen effekt, og utbetalinga til folk blir tilnærmet ubetydelig. Slik er det nå med både MDGs forslag om utbetaling på 142 kroner i måneden, og med Rødt og SVs forslag som ikke er stort høyere. Dermed er modellen sårbar for å bli fjernet om høyresida kommer i regjering. Vi har ikke tid til slik forsiktighet. Nivået på CO₂-avgifta må seinest i løpet av denne regjeringsperioden opp i minst 4.000kr, som ville gi en bensinpris på cirka 30 kr literen, og omtrent en tusenlapp utbetalt til hver enkelt hver måned. Dermed vil en lavtlønt servitør – som i dag streiker for høyere lønn – klart tjene på dette. En slik økning i avgift og utbetaling ville gi konkret effekt på utslippene, og samtidig ville 12.000 kroner i året per person mer enn kompensere for økte utgifter for folk flest.

Hva så med de som i dag er avhengig av sin gamle fossilbil for å komme seg til og fra jobb, og som ikke har råd til å kjøpe elbil? Vi har for dårlige tall til å vite hvem som kjører mest fossilbil i dag. Det er opplagt en del folk med dårlig råd, men også mange som har fossilbilen som bil nummer to, som brukes for å komme på hytta. Nå er det et fullt fungerende bruktmarked for elbiler, som for fossilbiler. Men det er viktig å sørge for at fossilbiler som allerede er produsert ikke går til opphogging, men heller blir eksportert til land som ikke har etablert ladenett for elbiler. Dette bør være del av et kompromiss blant de rødgrønne.

De som forbruker lite vil tjene på ordningen

En løsning på drivstoffproblemet

Kronikk

Magne Lerø

Redaktør i Samtiden

Styret i Norsk Tidsskriftforening hevder i 

 at tidsskriftene har blitt stilt i et dilemma mellom å sultefôre redaktøren og betale skribentene etter profesjonelle satser, eller å underbetale skribentene. De peker på at det er blitt slik fordi ordningen «Tidsskrift og kritikk» er underfinansiert. Ja, slik er det. De har i årevis bedt om økte bevilgninger, men har ikke nådd fram.

De viser til at jeg har hevdet at «ingen tidskifter har økonomi til å betale nær 8000 kr for en anmeldelse». «Tidsskriftene forholder seg til Kritikerlagets minstesatser og forsøker å holde disse. Flere får det også til», skriver de.

Det gjør de aldeles ikke. Noen ytterst får gjør det, men de har ikke økonomi til det. Flere redaktører lever på luselønn for å kunne betale det skribentene forventer.

Kritikerlagets satser er kr 7815 for en anmeldelse, kr 12.460 for mer arbeidskrevende kritikker og kommentartekster og kr 15.575 for essay.

 satsene er en avtale mellom Norsk Journalistlag (NJ) og Mediebedriftenes Landsforening. En rekke aviser som får titalls millioner i pressestøtte og går med millioner i overskudd, følger ikke disse satsene. NJ har nå sagt opp avtalen.

De som representerer landets lutfattige tidsskrifter, bør ikke forsøke å skape et inntrykk av at de følger satsene. På et møte som Norsk Tidsskriftforening arrangerte i fjor, sa flere redaktører at de ikke hadde økonomi til å betale så høye honorarer. Noen betaler rundt et par tusen lavere. Jeg kjenner til at noen betaler godt under det.

Når det er så viktig å gi inntrykk av at satsene følges, er det ikke av frykt for å få Kritikerlaget på nakken. Det fordi Kulturrådet krever at satsene følges for å få støtte.

I reglene for støtte står det: «I søknadens budsjett eller økonomikommentar skal det framgå at tilskuddsmottaker vil honorere kvalifiserte fagpersoner etter gjeldende minstesatser og vederlagsordninger.»

Dette har ikke Kultur­direktoratet brydd seg med. Kravet fungerer først og fremst som en terskel for nye søkere.

Underbetaling av skribenter

Lise Behné Eie

Student ved NTNU

Saken om NTNU-professoren som uttalte seg om 7. oktober har blitt et alvorlig eksempel på antipalestinsk rasisme, maktubalanse og presseetisk svikt i norsk offentlighet. Bassam Hussein sa: «Også kommer vi til 7. oktober. Vakreste ting som har skjedd i vårt århundre.» Konteksten var et lengre historisk resonnement om tre viktige vendepunkt sett fra et palestinsk perspektiv. I ettertid har Hussein innsett at adjektivet «vakreste» var feil av ham å bruke og understreket at han ikke brukte ordet om selve angrepet eller lidelsene til ofrene, og at det ikke måtte tolkes som støtte til terror eller folkerettsbrudd. Likevel fremstiller nesten alle medier det som om Hussein karakteriserer selve angrepet og lidelsen til ofre og pårørende som vakkert. Det er forståelig at ofre og deres pårørende oppfatter det som støtende.

Samtidig er det noe annet som skjer i denne saken. En palestinsk akademiker er blitt hengt ut med navn, bilde, arbeidssted og yrkestittel etter et ordvalg han raskt forklarte, tok avstand fra og beklaget. Han har ikke norsk som morsmål. Uttalelsen falt i et muntlig foredrag uten manus om et pågående folkemord der han selv, som palestiner med familie i Gaza, er direkte berørt.

har videreformidlet setningen på, bidrar til en lesning av utsagnet som en «glorifisering av vold og terror». Hussein er anmeldt, og det kommer krav om at han bør miste jobben. Norske medier har ikke gransket hvilke miljøer som har drevet saken frem, eller hvilken politisk kampanje den inngår i. Frasen ble først publisert av Document og Jerusalem Post, som begge er høyrevridde og sionistiske medier. Den israelske ambassaden i Norge har offentlig stemplet Hussein som «Hamas-tilhenger».

må vise omhu før de videreformidler saker der det er tydelig at misrepresentasjon har en politisk funksjon. Denne saken har sendt et tydelig signal til palestinere i Norge: Dersom dere trår bare litt feil når dere snakker offentlig om utslettelsen av deres eget folk, blir dere gjort til offentlige målskiver.

Uansvarlig journalistikk

Håvard Teigen

Professor emeritus

handla om matprisar. Eg hevda at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre regjerer mot betre vitande når dei hevdar at billig mat er lite treffsikkert for å hjelpe dei fattige. Dette grunngjev dei med at dei rike brukar meir pengar på mat enn dei fattige. Ein momsreduksjon vil derfor gje større skatte­lette til ein rik husstand enn ein fattig. I neste utgåve av avisa gjekk Olav Vadstein eit steg vidare: 9 av 10 treng ikkje billigare mat for å bli mette i Norge. Altså går 90–95 prosent av skattetapet til dei som ikkje treng det.

Konklusjon: Det er Stoltenberg og Støre som har rett. Billegare mat er lite treffsikkert.

mogleg å gje dei fattige mat langt billigare. Billigast er truleg støtte til Frelsararmeen som kan opprette fleire suppestasjonar i heile landet. Eit anna og meir treffsikkert og billigare alternativ er matkupongar. Det mest sannsynlege alternativet til billegare mat for alle er å gjere dei fattige til Nav-arar gjennom ei utvida matstønadsordning. Er det slike løysingar Stoltenberg, Støre og Vadstein tenkjer på? Dei er så tause og kjem ikkje med sitt alternativ.

Bjørgulv Braanen støttar mine synspunkt i 

 og løftar debatten ved å vise at dette er eit meir generelt spørsmål om avgifter. På nødvendigheitsgode som mat, bør avgiftene reduserast for å hjelpe dei fattige. Men det er også varer dei fattige ikkje har råd til å kjøpe, som el-bilar og hytter. Når Stoltenberg og Støre gjev momsfritak på bilar og straumstøtte til hytter, er det omvendt Robin Hood-politikk.

er spørsmålet: skal vi bygge velferdsstaten gjennom universelle ordningar som kjem alle til gode, eller gjennom spesielle støtteordningar til dei fattige? Venstresida i politikken har alltid forsvara dei universelle ordningane sjølv om billig mat for alle er dyrare enn matkupongar og naving.

Almisser der dei fattige skal stå med hatten i handa i fattigdomskøen, er ikkje ein velferdsstat verdig.

Billigast er truleg støtte til Frelsararmeen. Eit anna alternativ er matkupongar

Debatt

Kronikk

Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler sikrer ikke faglig bredde. Her er tre alternativer.

Prisjuster barnetrygden!

Kan klimaavgift bli et rettferdig rødgrønt diesel-kompromiss?

Debatt

Underbetaling av skribenter

Uansvarlig journalistikk

Matkøar i velferdsstaten

Finan­sie­rings­sys­temet for univer­si­teter og høgskoler sikrer ikke faglig bredde. Her er tre alter­na­tiver.

Prisjuster barne­tryg­den!

Kan klima­av­gift bli et rettferdig rødgrønt diesel-kompromiss?

Under­be­taling av skribenter

Uansvarlig journa­listikk

Matkøar i velferds­staten

Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler sikrer ikke faglig bredde. Her er tre alternativer.

Prisjuster barnetrygden!

Kan klimaavgift bli et rettferdig rødgrønt diesel-kompromiss?

Underbetaling av skribenter

Uansvarlig journalistikk

Matkøar i velferdsstaten