Kjell Spigseth

Arkitekt

#fff

Jeg bor i Oslo, men meldte meg høsten 2023 inn i Nidaros lokallag av Arbeiderpartiet. Hensikten var å styrke Trond Giskes bestrebelser for en annen kraftpolitikk i Arbeiderpartiet. De løpske strømprisene var en sikker tapersak for Arbeiderpartiet. Men gjennom Støres initiativ til Norgespris for strøm, innført oktober 2025, unngikk partiet den totale katastrofen.

Jeg melder meg nå ut av partiet – det er blitt nok Høyre-politikk for meg. Særlig tre politikkområder har vært avgjørende for dette standpunktet. Det gjelder energi- og kraftpolitikken, kulturpolitikken og ikke minst klima- og miljøpolitikken. Boligpolitikken burde også nevnes, men noe slikt finnes knapt her i landet. Forslaget til statsbudsjett for 2027 synliggjør Regjeringens politikk i disse dager. Noen eksempler på regjeringens feilslåtte politikk vil belyse mitt standpunkt.

 bygger på Støres grunntese om at han ikke vil være statsminister i et land som ikke er knyttet til det europeiske kraftmarkedet. Dette standpunktet har vært et mareritt for norske husholdninger, offentlige virksomheter og ikke minst næringslivet, med energipriser mange ganger høyere enn det det koster å produsere ren og billig elektrisitet i Norge – landets store fordel gjennom mange år. Norgespris bøter noe på dette, men er ingen varig og bærekraftig løsning av grunnproblemet med å være bundet til kraftens prissvingninger i Europa.

Neste eksempel er etableringene av datasentre i Norge, der regjeringen mangler både vilje og evne til å regulere og kontrollere dette energi- og arealsluket, der fortjenesten går rett til utenlandske selskaper. Forslaget i statsbudsjettet om kraftig reduksjon av bevilgninger til Enova er et nytt eksempel på regjeringens svake satsing på energisparing.

 kan synliggjøres med tre eksempler. Nationaltheatret har under skiftende regjeringer og i flere tiår lidd under fysisk forfall. Tiden går med utallige og kostbare utredninger. Endelig lanseres så et gledelig forslag om å bygge ut vårt nasjonalteater på stedet og med den opprinnelige arkitekturen. Et forslag på sølvfat fra kultureliten, til en brøkdel av kostnadene, som kan gjennomføres raskere enn alternative løsninger. Kulturministeren og regjeringen evner ikke å gripe denne columbiløsningen – de takker merkelig nok nei! De vil ikke undersøke denne nærmeste løsningen, men fortsatt utrede andre dyrere og mer tidkrevende løsninger.

I finansministerens forslag til statsbudsjett fjernes tilskuddet til Fortidsminneforeningen som forvalter våre åtte stavkirker, blant annet Urnes. Ren smålighet, med tanke på Norges bidrag til Verdensarven! Enda verre er at regjeringen planlegger å slakte Posten, med postombæring bare en gang i uken. Et samfunn uten postvesen vil svekke beredskapen, og medføre at alle uten digital kompetanse utestenges ytterligere fra samfunn og fellesskap. Erfaringene fra Danmark skremmer. Dette forslaget fra regjeringen er ikke bare et spark til distriktene, men også et nådestøt mot papiravisene. Og dette i en tid hvor vi skal lære barna våre å lese!

 kunne vært de rødgrønnes seiersfane, men er blitt rene sorgen. Det er nok å nevne Regjeringens beslutninger om:

Firefelts motorvei for E6 gjennom Lågendeltaets naturreserv

i Gudbrandsdalen, besluttet i juni 2023, et halvår etter at daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide kom gledestrålende hjem fra Montreal i Canada med FNs ferske avtale om naturmangfold i lommen.

Mengden av letetillatelser etter olje og gass i Nordsjøen og Arktis, i en tid der Europa er i ferd med å gjennomføre det grønne skiftet. Deltar ikke Norge lenger i den globale dugnaden mot klimaendringer?

Regjering på ville veier

Mariam Kirollos

Seniorrådgiver i Amnesty International Norge

#000

Jeg har nettopp kommet hjem fra Libanon. Et land med rundt seks millioner innbyggere, som også er hjem for mer enn én million mennesker fordrevet av krig.

Gatene er fortsatt der. Havet har ikke flyttet seg. Fairuz sine sanger spilles fortsatt på kafeer og i taxier. Men noe har forandret seg så grunnleggende at selv det velkjente føles fremmed.

 nøyaktig én uke før valget i Israel, vendte lyden av droner tilbake til Beirut etter flere uker med relativ stillhet. En konstant, mekanisk påminnelse om at ingen steder føles helt trygge. Likevel så ingen ut til å reagere. Folk krysset gatene, bestilte kaffe, tente sigaretter og fortsatte dagen som vanlig. Som om lyden hadde blitt en del av byens lydspor. Den eneste som stadig så opp, på jakt etter et mulig tilfluktssted, var meg.

Forklaringen folk ga, var enkel: Kanskje hadde dette noe å gjøre med det kommende valget i Israel.

I Libanon bærer mange fortsatt på sterke minner fra det de omtaler som «Black Wednesday» den 8. april i år. Den dagen gjennomførte det israelske militæret sin største koordinerte angrepsbølge på flere år, hvor rundt 100 mål over hele Libanon ble rammet i løpet av ti minutter.

 titusenvis av mennesker fortsatt forhindret fra å vende tilbake til hjemmene og landsbyene sine langs grensen. Amnesty International har dokumentert dette og mener at tvungen fordrivelse og hindring av retur i deler av Sør-Libanon kan utgjøre ulovlig tvangsoverføring, en krigsforbrytelse etter folkeretten.

Alle jeg snakket med, husket de siste månedene forskjellig. Noen husket bombene. Andre husket paniske telefonsamtaler og søvnløse netter. Men én setning gikk igjen:

«Må Gud være med våre brødre og søstre i Palestina.»

Denne solidariteten er kanskje ikke overraskende. Folk i Libanon vet hva det vil si å leve i skyggen av krig, fordrivelse og usikkerhet. De vet hvordan det føles når beslutninger tatt et annet sted avgjør om hjemmet ditt, levebrødet ditt eller familien din er trygg.

Kandidatene konkurrerer om å innta stadig tøffere posisjoner overfor palestinere

De som ikke stemmer

Jostein Jakobsen

Forsker, Senter for global bærekraft, UiO

Kenneth Bo Nielsen

Førsteamanuensis, Sosialantropologisk institutt, UiO

USAs utenriksminister Marco Rubio besøkte nylig India. I tillegg til å møte handelseliten i Mumbai, dro han til oljeraffineriet Jamnagar, drevet av landets største private konglomerat, Reliance Industries Limited. Reliance ledes av Mukesh Ambani, en av Asias rikeste personer. Jamnagar-raffineriet er verdens største og har de siste årene vært i sentrum for en kontrovers om russisk olje.

øyensynlig ga etter for presset om å redusere eller avskaffe import av russisk olje etter sanksjonene knyttet til Ukraina-krigen, inntok India – verdens tredje største oljekonsument – en annen posisjon. Under statsminister Modis ledelse hevdet landet retten til «strategisk autonomi» for å sikre energisikkerhet. Dermed forsvarte India sin opprettholdelse av russisk oljeimport, som økte astronomisk, fra to prosent av den totale oljeimporten før Ukraina-krigen til 40 prosent i 2024. Så langt i år er cirka en fjerdedel av oljen som raffineres i Jamnagar, russisk.

Som følge av sanksjonene sank russisk råolje massivt i pris på verdensmarkedet. Reliance opprettet dermed et system for arbitrasje: Konsernet kjøper billig russisk råolje, raffinerer den til foredlede oljeprodukter (diesel, flydrivstoff) og selger disse langt dyrere til tredjeparter. Deriblant land som har sanksjonert Russland, som EU, USA og Australia. Og Modi-regjeringen bidrar ved for eksempel nylig å halvere eksporttollen på diesel. Kritikere hevder at Reliances operasjon kan beskrives som en form for «myntvaskeri».

har svart med trusler om, og økning av, straffetoll på indiske varer. I august 2025 innførte de opptil 50 prosent straffetoll. Samtidig har krisene i Rødehavet og Hormuz vært med på å heve oljeprisene og dermed skapt politiske utfordringer, ikke minst i USA. USA og India har dessuten forhandlet om en omfattende bilateral handelsavtale, som vil øke tilgangen til det indiske markedet for amerikanske næringsinteresser.

Forhandlingene ebbet ut, med uoverensstemmelser om oljen som et stridsemne. Det er dermed ikke overraskende at Rubio også bruker India-besøket til å gjenopplive handelsavtalen, som han uttaler er «veldig, veldig nære». Forarbeidet er gjort ved at Trump-administrasjonen nylig ga en midlertidig lettelse på straffetollen mot India og satte den nye sanksjonsloven for russisk olje på pause i Indias tilfelle. Men oljespørsmålet har fått et ytterligere fokus: Venezuela. Etter den amerikanske invasjonen har USA inngått en oljeavtale med Venezuela som er «sannsynligvis ulovlig», ifølge professor Benedicte Bull (NRK 2. september), og som gir enorme fordeler til amerikanske selskaper. I praksis er den venezuelanske oljeindustrien under amerikansk kontroll.

Siden tidlig 2026 har Reliance begynt å importere store mengder råolje fra Venezuela. Jamnagar-raffineriet har spesielt egnede egenskaper for å utvinne den «tunge» venezuelanske råoljen. Amerikanske myndigheter, på sin side, har oppfordret Reliance til ikke bare å øke importen, men også fremtidig å gå inn i produksjon av olje i Venezuela. Parallelt har Reliance inngått en avtale med USA om investering i et nytt planlagt oljeraffineri i Texas.

 å se den imperialistiske gulroten og pisken i aksjon. Fra amerikansk hold er budskapet tydelig: toll-lettelsene fordrer at India forplikter seg til Venezuelas olje og dermed bidrar til USAs agenda om å innlemme oljen under deres kontroll. Moralsk språkbruk om sanksjoner og prinsipper viker for kapitalakkumulasjonen (en sanksjon som faktisk stoppet indisk import av russisk olje ville medført en eksplosjon i oljepris og rammet amerikanske interesser hardt). Følgelig kan USA også outsource noe av risikoen ved å gjenoppbygge den venezuelanske oljeindustrien.

Sammenholdt vil en ferdigstilt handelsavtale med India pluss en fremtidig Venezuela-linje i oljeproduksjonen virke som et bolverk for amerikanske interesser mot imperialistisk konkurranse fra Kina og Russland – tidligere sentrale mottakere av venezuelansk olje. Ved å innlemme indisk kapital i amerikanskkontrollerte forsyningskjeder, undermineres også mulighetene for samarbeid mellom BRICS-landene. Det er tydelig at USA har innsett at indisk kapital ikke bør undervurderes og at dens kontroll over sentrale deler av globale forsyningskjeder ikke enkelt kan fravristes.

 skaper de amerikanske planene muligheter for storstilt kapitaleksport, en fundamental imperialistisk strategi. Profitten Reliance tilegner seg, kan i neste omgang skytes inn i vestlig infrastruktur som et Texas-raffineri. Språkbruken om «strategisk autonomi» er også en ideologisk konstruksjon som skjuler statens imperialistiske vilje til å tjene kapitalen. Samtidig muliggjør Venezuela også et skifte i den indiske oljegeografien, bort fra passasjene rundt Midtøsten, der stridigheter har forårsaket store tap for Reliance og andre indiske selskaper involvert i frakt og logistikk av olje og andre varer.

Indisk olje­imperialisme

Kronikk

Kjell M. Derås, Inger Marie Holm, Frode Solbakken

Leder i Naturvernforbundet i hhv Finnmark, Troms og Nordland

Denne uken er det duket for FNs naturtoppmøte COP17 i Armenia. Her vil Norge trolig holde en vakker tale om viktigheten av å ta vare på vår sårbare natur. Men på hjemmebane skjer det stikk motsatte. Her fortsetter regjeringen sin aggressive oljepolitikk og deler ut stadig nye letelisenser i våre aller mest sårbare og verdifulle havområder i nord – ved iskantsonen, nær kysten og i viktige fiskeri- og sjøfuglområder nord for polarsirkelen. Områder som sårt trenger vern. Klimaendringer legger allerede et stort press på dyrelivet i Arktis. Videre leting og utbygging av olje- og gassfelt utgjør enda en trussel.

 er utbyggingen av Wisting-feltet, som ligger i et svært sårbart område med krevende værforhold, langt fra eksisterende infrastruktur, nær iskantsonen og midt i sjøfuglenes rike. Et oljeutslipp kan få katastrofale konsekvenser for livet i Arktis. Situasjonen for norske sjøfugler er allerede kritisk. Det er anslått at sjøfuglbestanden i Norge har gått tilbake med hele 80 prosent i perioden 1970–2020. Nedgangen er dramatisk for stadig flere bestander, ikke minst for sjøfuglarter som polarlomvien som blir berørt av utbyggingen av Wisting-feltet. Til tross for denne utviklingen har Equinor varslet at de vil gjøre et nytt forsøk på å realisere prosjektet.

 retter oljenæringen nok en gang blikket mot havområdene utenfor Lofoten – områder som fiskere, lokalt næringsliv og miljøbevegelsen har kjempet for å beskytte i tiår. Nå som det aller meste av leteareal allerede er tildelt oljeselskapene, finnes det tydeligvis ingen grenser for hva som skal ofres. Mens Norge holder på fortidens løsninger er verden utenfor i ferd med å omstille seg vekk fra olje og gass, av hensyn til klimaendringene, men kanskje spesielt av hensyn til egen sikkerhet og beredskap. Nylig bekreftet EU nok en gang at de ikke ønsker seg (ny) olje og gass fra Arktis. Fortsatt oljeleting i nordområdene er derfor risikabelt, også i et økonomisk perspektiv.

Dersom Norge skal lykkes i årene fremover er vi nødt til å tenke mer langsiktig, prioritere våre knappe ressurser og ta vare på naturen, selve livsgrunnlaget vårt.

Nei til olje i arktis

Jenny Eiksund

fylkesleiar for Raudt Oslo

Kathy Joakimsen

1. nestleiar for Raudt Oslo

Amalie Wagenius

2. nestleiar for Raudt Oslo

 om Raudt Oslo sitt nominasjonsmøte. Han trekk fram mangelen på debatt om Ukraina, og skildrar song frå unge medlemar som ei «markering mot Raudt». Som fylkeslaget si øvste leiing ser me oss nøydd til å svara.

Borgersrud har rett i at støtte til den ukrainske motstandskampen ikkje tok noko plass i debatten. Detta gjorde heller ikkje anna nasjonal politikk, som til dømes partiet sitt syn på havvind. Snarare var debatten prega av lokalt arbeid for kampen mot skilnads-Oslo. Kandidatane kunne leggja fram eit breitt engasjement for ei rekkje saker. Alt frå skule og barnehage, til sosial bustadpolitikk, kollektivtransport, vern av nærnatur og Oslofjorden, fritidstilbod for ungdom og mykje, mykje meir. Me tykkjer det er underleg at Borgersrud ikkje verkar sjå på detta som viktige saker i eit bystyreval, og heller vel å usynleggjera dei i attgjevinga av debatten.

Songen har ein tradisjonsrik plass båe i partiet og den breiare arbeidarrørsla. Å nytta eit heilt avisinnlegg på mistenkeleggjering av partikameratar for ein song som er å finna i Raudt Oslo sitt eiget songhefte verkar for oss som i beste fall merkeleg.

Me ser no mot neste års valkamp, som me går inn i med ei sterk liste, dyktige aktivistar og gode målingar i ryggen. Me skal kasta byrådet og få slutt på at rasering av velferda skal finansiera skattekutt for milliardærane på vestkanten. Me har ein by å vinna, og det med god Oslo-politikk (og kanskje islag av allsong).

Svar til Lars Borgersrud

Ellen Reitan

Statssekretær i ­Finansdepartementet

 kritiserer Hans Petter Graver etikkutvalgets forslag om å endre kjernevåpenkriteriet. Utvalget foreslår å åpne for at Statens pensjonsfond utland kan investere i selskaper i allierte kjernevåpenstater som produserer kjernevåpen eller sentrale komponenter til slike våpen. Graver, som ledet utvalget som foreslo kriteriet i 2003, er også kritisk til argumentene etikkutvalget bygger forslaget på.

 at utredningen fra etikkutvalget skaper debatt. I forslaget til statsbudsjett for neste år legges det opp til å bruke over 600 milliarder kroner av avkastningen av fondet. Mer enn hver fjerde krone av statens utgifter til blant annet pensjon, trygd, sykehus, skole, forsvar. Alle som er opptatt av å trygge det norske velferdssamfunnet, bør også være opptatt av å trygge pensjonsfondet.

Mer krig og konflikt setter fondet, og dermed vår felles velferd, på nye prøver. Når verden endrer seg, er det ikke selvsagt at det som har fungert bra i fortid også vil fungere bra fremover. Israels krigføring i Gaza viser at enkelte situasjoner krever skjerpet aktsomhet og raskere reaksjoner. Russlands krigføring mot Ukraina minner oss om behovet for en sterk vestlig forsvarsindustri.

Natos kjernefysiske avskrekking viktigere som følge av Russlands trusler om bruk av atomvåpen, og Kinas omfattende atomopprustning.

Norge er en del av denne avskrekkingsstrategien, men pensjonsfondet kan ikke investere i de ­selskapene som gjør strategien troverdig. Det er et paradoks, og det må debatteres.

Siden et eget etisk rammeverk ble etablert i 2004, har det vært to grunnleggende etiske hensyn for fondet: Det skal unngå at vi er investert i selskaper hvor det er uakseptabel risiko for å medvirke til grove brudd på grunnleggende etiske normer, og det skal bidra til økonomisk verdiskaping til glede for nåværende og fremtidige generasjoner. Begge deler er etiske hensyn. Det har Stortinget slått fast flere ganger. Vår oppgave er å vurdere hvordan disse hensynene best kan forenes i den tiden vi lever i.

 enkle svar. Men utredningen gir et bedre grunnlag for å håndtere dem. I tillegg til at vi vil sette oss grundig inn i utvalgets anbefalinger, er utredningen sendt ut på bred høring. Slik legger vi til rette for en bred debatt og inviterer til innspill. Regjeringen vil trekke sine konklusjoner når både utredningen og hørings­innspillene er vurdert nøye.

Vi tar sikte på å legge fram våre vurderinger i stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond til våren. Det er god tradisjon for at viktige veivalg i forvaltningen av fondet bygger på grundige faglige vurderinger og bred politisk forankring. Det er slik vi best trygger fondet.

Krig og konflikt setter fondet på nye prøver

Debatt

Kronikk

Nok høyrepolitikk for meg! Nå melder jeg meg ut av Arbeiderpartiet.

Hva betyr dagens israelske valg for de millionene av palestinere og libanesere som vil bli påvirket av resultatet?

USA har innsett at indisk kapital ikke bør undervurderes – ikke minst for å bygge opp en ny oljeindustri i Venezuela.

Debatt

Nei til olje i arktis

Svar til Lars Borgersrud

Pensjonsfondet skal forvaltes ansvarlig

Nok høyre­po­litikk for meg! Nå melder jeg meg ut av Arbei­der­par­tiet.

Hva betyr dagens israelske valg for de millionene av pale­sti­nere og libanesere som vil bli påvirket av resultatet?

USA har innsett at indisk kapital ikke bør under­vur­deres – ikke minst for å bygge opp en ny oljein­dustri i Venezuela.

Nei til olje i arktis

Svar til Lars Borgersrud

Pensjons­fondet skal forvaltes ansvarlig

Nok høyrepolitikk for meg! Nå melder jeg meg ut av Arbeiderpartiet.

Hva betyr dagens israelske valg for de millionene av palestinere og libanesere som vil bli påvirket av resultatet?

USA har innsett at indisk kapital ikke bør undervurderes – ikke minst for å bygge opp en ny oljeindustri i Venezuela.

Pensjonsfondet skal forvaltes ansvarlig