Elise Farstad Djupedal

#fff

#000

Målet om en mer praktisk og variert skole har dukket opp med ujevne mellomrom de siste 20–30 årene. Det nye nå er at det virker som det er en tverrpolitisk enighet om en ny skolepolitisk kurs. Praktiske og yrkesretta fag har fått stor plass i Høyres nye ungdomsskolestrategi. Regjeringa med Arbeiderpartiet i spissen skal legge fram en stortingsmelding i 2024 om samme tema. Som Aslak Bonde skrev i Morgenbladet før i år, så virker det som at pendelen har svingt vekk fra en ensidig satsing på lesing, skriving og regning. Nå går både høyre- og venstresida inn for at skolen skal bli mer praktisk.

Enighet er likevel ikke noen garanti for at politikk setter avtrykk. Faktisk er målsettingen om å gjøre skolen mer praktisk og variert gjentatt så ofte at det er grunn til å spørre hvorfor akkurat denne målsettingen så langt bare har blitt retorikk.

Hva kan vi lære av tidligere satsinger på praktiske fag nå som en ny satsing er på trappene?

 i Norge ble i sin tid etablert som et kompromiss mellom «praktiske og boklige skoleformer». Realskolen og framhaldsskolen ble slått sammen til en felles ungdomsskole som skulle ivareta og fremme «praktisk, estetisk og teoretisk talent». I 1974 ble det første læreplanverket for ungdomsskolen ferdigstilt. Praktiske fag fikk en sentral plass, både i planen og i skolevirkeligheten for lærere og elever.

På 70-tallet ble det bygd opp en sterk infrastruktur for praktisk og yrkesretta kunnskap i skolen. Gjennom en parallell styrking av timetall, lærere og utstyr i skolen klarte politikerne å sikre to forhold. På den ene sida fikk praktiske og yrkesretta fag plass på timeplanen. På den andre sida gjorde politikken at det eksisterte kompetanse og materielle rammer som kunne ivareta fagenes praktiske innhold og egenart.

 praktiske fag tett opp mot 40 prosent av elevenes undervisningstid. To dager i uka over tre år hadde elevene musikk, forming, heimkunnskap, kroppsøving og valgfag. Status i dag er at de samme fagene har i overkant av én dag per uke. Balansen mellom fagene i skolen er endra. I dag dominerer klasseromsfagene timeplanen.

Fagenes innhold har også endra seg. Tidligere var målet at valgfag både skulle styrke «allmenne og yrkesforberedende kunnskaper og ferdigheter», som det sto i læreplanen. Det gjorde at valgfagporteføljen i ungdomsskolen inneholdt en rekke alternative fag, som kontor- og servicefag, fiskeri- og sjøfartsfag, landbruk og reindrift. I dag er valgfagene mindre yrkesretta og mer lik den øvrige fagkretsen.

Skolene hadde dessuten et mye større handlingsrom til å utforme fag. Slik kunne valgfagene bygge på lokale ressurser, men også møte behov i nærmiljøet. En opptelling på 80-tallet viste at skolene tilbød over 200 forskjellige valgfag. I dag er fagporteføljen avgrensa til fjorten fag.

 understøtta av materielle rammer. Alle skolebygg inneholdt spesialrom, og departementet utforma lange minstekravslister som beskrev utstyr som skolene måtte holde seg med. Rissehjul, grindvev, skytler, avbitertenger, slipestein og stålsikling er bare noen av eksemplene fra formingsfagets liste. Nesten alle fag hadde slike lister, og til sammen utgjorde listene flere sider i læreplanverket fra 1974.

Ønske det og ville det, men gjøre det?

Priyangika Samanthie

Ifølge politiets offentlige statistikk ble totalt 2695 personer uttransportert uten lovlig opphold fra Norge i 2022. På sosiale medier spres det stadig støttekampanjer for minoriteter som holdes juridisk ansvarlig for familiemedlemmers handlinger.

Nylig ble saken til Zarina Saidova og moren kjent. En sak hvor moren løy om familiens hjemland, og valgte å gå til politiet for å kunne få gyldig oppholdstillatelse. Familien fikk umiddelbare konsekvenser og står nå ovenfor en utkastelse. Saken er heldigvis klagd inn og de er gitt midlertidig opphold. Utkastelsen er enda et vitne om den inhumane rettspraksisen for immigranter i Norge, hvor man vurderer å holde en datter ansvarlig for å ikke ha angitt sin egen mor.

Samtidig som 2695 personer måtte gjøre rede for egne dokumenter og livshistorier, så har 20.000 adopterte og deres familier sluppet unna.

 kan det virke som om samfunnet har større aksept for adopterte fordi deres norske familier gir dem legitimitet. De anses som 

 som trenger nye liv i vesten. Til og med i ulovlige tilfeller, hvor den eldste adopterte var 13 år gammel. Ifølge norsk lov skulle barnet ha blitt lyttet til. Ifølge lovverket skulle barnet vært returnert tilbake når Fylkesmannen ble kjent med at adoptantene ikke var godkjente adoptivforeldre og at barnet ble hentet til Norge på forfalskede opplysninger. Fylkesmannen valgte å godkjenne saken.

Vil det si at den adopterte skal holdes ansvarlig i etterkant fordi de juridiske foreldrene oppga feilaktige opplysninger? Jeg vil tørre å påstå at det ikke finnes en fjernere tanke.

Det er skremmende hvor diskriminerende det norske lovverket er basert på familiens opprinnelse.

For syv år siden reagerte adopsjonsaktører kraftig da politiet offentliggjorde at fødelandene skulle fjernes fra passet. Adoptanter var svært bekymret over adoptertes eneste tilknytning til fødelandet. På lik linje er det svært få andre- og tredjegenerasjons barn som har tilknytning til foreldrenes fødeland, foruten at det nevnes i deres offentlige dokumenter. Likevel deporteres de til land som adopterte reddes fra. Mens tusenvis deporteres basert på ugyldig informasjon og dokumentforfalskning, så godkjennes adopsjoner med fabrikkerte dokumenter og manglende opplysninger.

 kjent at ulovlige adopsjoner til Norge skal granskes. Helt siden starten av 80-tallet har ulovlige adopsjoner blitt diskutert i sosialdepartementet. På gjenforeningsprogram har biologiske foreldre uttrykt at de har lett etter barna sine. Det er oppdaget ulovlige adopsjoner fra alle de 37 samarbeidslandene som Norge har adoptert fra.

I år avslørte VG at Adopsjonsforum bestakk en mor i etterkant av en ulovlig adopsjon. Når kidnappingssaker belyses i mediene, er kommentarfelt fylt av «Så bra at de 

 er sammen igjen». Minoriteter tvinges til taushet i fare for juridisk forfølgelse, mens åpenhet om ulovlige adopsjoner applauderes.

Falske papirer

Truls Gulowsen

Helga Lerkelund

Klimaendringene påfører oss allerede enorme lidelser i form av tørke, flomkatastrofer, jordras og voldsomme, dødelige branner. Dessverre er dette bare en liten smakebit på hva vi har i vente, dersom vi ikke greier å kutte utslippene raskt.

Ifølge FNs klimapanel vil beslutningene vi tar i dette tiåret påvirke klimaet i tusenvis av år fremover. Det er beslutningene fra dere som sitter på Stortinget i dag som vil avgjøre hvordan det vil gå med barna våre, som skal vokse opp i en stadig varmere, villere og våtere verden.

Norge har, i likhet med de fleste andre land, forpliktet seg til et klimamål hvor verden skal holdes under 1,5 graders oppvarming. Dette er for å unngå de mest katastrofale konsekvensene. Skal vi klare det, er det ikke lenger mulig å bygge nye oljefelt. Heller ikke i Norge. Det viser både det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel sitt veikart for 1,5 grader. Likevel planlegger Stortinget å godkjenne en rekke nye oljefelt. På verdens miljødag.

Utbyggingen av Yggdrasil-området, Fenris og Valhall vil bidra til enorme klimautslipp som vil forverre klimakrisen ytterligere. Ifølge beregninger fra Vista analyse kan oljen og gassen produsert fra oljefeltene samlet sett medføre netto økte utslipp på inntil 162 millioner tonn. Det er cirka tre ganger så mye som Norges årlige klimautslipp nasjonalt.

Å kutte klimautslippene i tråd med 1,5-gradersmålet vil kreve en enorm omstilling som verden aldri har sett maken til. Da vil vi trenge alle gode krefter, også fra oljenæringen. Utbygging av nye oljefelt vil ikke bidra til at oljearbeidere plutselig får masse tid til å jobbe med havvind eller andre grønne prosjekter. Snarere vil oljeprosjektene suge til seg arbeidskraft og ressurser for å jobbe med tradisjonell olje- og gassproduksjon. Utbygging av Yggdrasil, Fenris og Valhall vil forsinke omstillingen og bidra til at Norge mister et viktig konkurransefortrinn i satsingen på grønn teknologi.

 også av den gunstige skattepakken fra regjeringen, som har bidratt til en rekke nye utbyggingsprosjekter på norsk sokkel, deriblant feltene som nå er til behandling. Det massive utbyggingstempoet som oljeskattepakken har bidratt til, gjør oss mindre rustet til å gjennomføre den grønne omstillingen Norge trenger. Utbyggingstempoet bidrar til et enda større press i en allerede presset økonomi. Dette øker risikoen for hollandsk syke, der lønninger og kostnader drives til værs på grunn av oljebransjen. En slik overoppheting vil være negativt for konkurransekraften i andre næringer som ikke klarer å konkurrere med oljebransjens rause vilkår.

 er også planlagt med elektrifisering med kraft fra land. Yggdrasil-området er planlagt med et nettanlegg som gir kapasitet for et kraftuttak på 150 MW, som vil tilsvare et kraftbehov på 0,9 TWh per år. Utbygging og videreutvikling av Fenris og Valhall vil medføre et økt kraftbehov anslått til 20 MW, som vil tilsvare et årsforbruk på 0,2 TWh. Til sammen vil feltene føre til et økt strømforbruk tilsvarende nesten 70.000 norske husstander. Samtidig står Norge foran flere store utfordringer i tiden framover, som høye kraftpriser og behov for mer fornybar kraft til klimaomstillingen.

Dessverre har vi også en naturkrise. Uten en robust og sunn natur er vi også fullstendig sjanseløse mot klimaendringene, som er i ferd med å true vårt eget livsgrunnlag. Det betyr at vi heller ikke kan teppebombe Norge med ny, fornybar energi på bekostning av sårbar natur og viktige naturverdier. Derfor er det avgjørende at vi i tiden framover prioriterer hardt og riktig hvordan og på hvilken måte vi skal bruke den verdifulle, rene krafta vår.

I et innlegg på NRK Ytring skriver Benedicte Solaas fra Offshore Norge at målet med elektrifisering av oljefelt på norsk sokkel er å kutte klimagassutslipp. Det beste klimatiltaket vil imidlertid være å la olja ligge. Å bruke strøm for å bygge nye oljeinstallasjoner som skal utvinne klimaskadelig og forurensende olje og gass er helt feil prioritering.

Det viktigste klimatiltaket

Kronikk

​​​​​​​Marianne Thordarson Eilertsen

Utdanningsdirektoratet
dudanningstirektoratet
ad tungsinndirektoratet
dag nu stinn-direktoratet
dust gan inn-direktoratet
nidstang nu-direktoratet
innsugd nat-direktoratet
gustn innad-direktoratet
teokratutdanningstider
godnatt antikrist undere
godnatt anus interdikter
godnatt dikternaturen si
gradtante teknoindustri

Utdanningsdirektoratet

Øystein Monsen

Nett no går det føre seg ein fascinerande diskusjon om 

 med bakgrunn i ein artikkel om at «klasse» i stor grad følgjer genetiske vilkår, basert på ein tvillingstudie som nokre sosiologar har gjennomført.

Etter kva eg kan skjønne er metoden basert på at ein tek to grupper tvillingpar (einegga og ikkje-einegga) og måler variansen i ein eller annan målbar eigenskap (eller 

 ). Ein ser så på kor mykje likare einegga tvillingar er enn ikkje-einegga tvillingar, og ut frå dette anslår ein kor genetisk betinga fenotypen er. Ein har altså definert fenotypen «klasse» ut frå sosiologisk teori, og så anslår ein kor mykje av denne fenotypen som er genetisk determinert under noverande omstende.

 i prinsippet heilt uproblematiske. Det er klart at arveanlegg har mykje å seie for kven vi er og kven vi vert, og i dagens vitskaplege paradigme vil ein ønskje å talfeste denne «delen», i alle fall sånn omtrent. Det er likevel visse merknadar ein kan kome med her. Modellen med tvillingstudiar har ein del føresetnader som ikkje nødvendigvis held 100 prosent. Ein har òg store problem med å kople observertegenetiske variantar med anslått heritabilitet.

Grovt sagt har vi etter kvart kraftige verktøy for å sjå på DNA-markørar som skal dekke heile genmaterialet, og vi finn ikkje resultat som svarar til heritabilitet anslått frå tvillingstudiar, sjølv i så likefram fenotypar som høgde. Dette er det ein kallar «missing heritability». Saman inneber dette at ein bør vere varsam å tolke anslått heritabilitet som presise tal. Det kan vere at vi berre ikkje har sett nøye nok etter, men det kan òg vere at anslaget er for høgt.

 poeng her er det grunnleggjande skiljet mellom 

 . Dette er grunnleggjande sett eit falskt skilje. Ein fenotyp er alltid arveanlegg uttrykt i eit miljø. Når ein måler heritabilitet, måler ein alltid heritabilitet 

 . Det ein måler er altså ei rekkje utfall 

Det er legitimt, og etter kva eg kan forstå er det også noko sosiologane tek høgde for i sitt breiare arbeid, men det er viktig å vere heilt klar på dette når ein tolkar slike anslag. I ein annan sosial samanheng vil ein sjå andre tal for heritabilitet. Igjen: Alle fenotypar, uansett kor komplekse, er 

Når det kjem til komplekse fenotypar er det best å sjå på genar som det som definerer kva utfall som er moglege å få i den gjeldande samanheng. For å seie det heilt enkelt: Om vi levde i eit samfunn kor ingen byta «klasse», ville det hatt stor innverknad på heritabiliteten.

 å tru at klasse slik det er definert i den omskrivne undersøkinga er (delvis) genetisk betinga, og det kan det vere eit poeng å måle. Genetiske variantar har mykje å seie oss om kven vi er, men ein bør ikkje overtolke dei tala ein får. Arv og miljø er to sider av same sak, og avhengig av kvarandre for å kunne kome til uttrykk.

Arv = miljø

Øystein Brinch

Mímir Kristjánssons kommentar i Klassekampen 24. mai om Stavanger kommunes tiltak med gratis kollektivreiser, har ført til at jeg for en gangs skyld bedriver leserbrev. Forrige gang jeg skrev leserbrev – for mange år siden – gjaldt det samme idé, men for Oslo. Mitt leserbrev fikk ingen reaksjoner fra noe som helst hold. Pessimisten i meg sier at Kristjánssons artikkel blir møtt med den samme, talende tausheten. Optimisten i meg sier at det er lov å leve i håpet.

Det er flere grunner til at forsøket med ‘gratis’ kollektivreiser bør prøves ut i flere kommuner/distrikter. I våre storbyer – som ikke er så store – er det verd å se om et slikt tiltak vil redusere kortreist bilbruk. Min egen hjemkommune Oslo bør være velegnet med sitt godt utbygde kollektivtilbud. Skeptikere vil kanskje hevde at verken T-bane, trikk, busspark eller gateløp er bygget for en massiv økning av passasjerantallet. Det er uansett verd et forsøk.

Nå er jeg selv en voksen kar på 76 år. Beina er friske, men balansen er det så som så med. Jeg er uansett villig til å ‘henge i stroppen’ på en overfylt trikk eller buss hvis det kan være med på å redusere bilbruken i sentrum.

 motforestilling, som også Kristjánsson tar for seg, er at det er ingenting som heter ‘gratis lunsj’; alt koster penger og noen må betale. Selvfølgelig! Min oppfatning er at kollektivreiser kan dekkes over skatteseddelen, selv om det gir allergiske reaksjoner blant dem som tjener mye og betaler lite til fellesskapet.

Et tredje motargument er at kommuners økonomi er anstrengt nok fra før av og at det ikke er rom for slike dyre eksperiment. Men hvor dyrt vil det eventuelt bli? Kan det hende at det på lang sikt vil svare seg både samfunnsøkonomisk og med hensyn til miljø og utslipp av skadelige gasser?

Mímir Kristjánssons kommentar får neppe konsekvenser. Min meningsytring kommer heller ikke til å få noen til å reagere. Men det er jeg vant til.