Nordmenn og normannere ­ – en gang for alle

Mitt utgangspunkt er avdøde pave Frans beskrivelse av nordmennenes middelalderhistorie som forbilledlig, og Vatikanets løfte om at de vil frigi dokumentene som beskriver deres nytestamentlige kristne praksis med den konsekvens at historien vil bli skrevet helt om. Gjennombruddet for denne nytestamentlige kristendommen kom i fotsporene på William Erobreren, da nordmennene grunnla den britiske sivilisasjon. Når historikerne som opplevde og beskrev heltene i denne kristne revolusjonen som nordmenn, henger det sammen med at det var de norske ynglingekongene som førte an og ledet dette storslagne kristne opprøret. Harald Hårdråde, som femten år gammel kjempet side om side med halvbroren sin, Olav den hellige i slaget på Stiklestad, og som rømte til Kiev hardt såret for å berge livet, var en av dem. Venetianerne hedrer ham med en gedigen gresk løve med innskriften Harald og hans menn slo de greske opprørerne ved Pireus i 1036, skrevet med runer på løvens hvite marmorhals. Sigurd Jorsalfare, som samlet nordmennenes besittelser på Irland, Shetland, Hebridene, Færøyene og Orknøyene til et norsk kongedømme med sete på øya Man, før han som Europas kanskje mektigste konge, forandret alt da han i 1110 kronet den femten år gamle Roger 2 til konge på Sicilia, er en annen. For dette maktgrepet fikk store politiske konsekvenser. Den femten år gamle Roger sto nemlig ikke tilbake for noen. Han satte kong Henrik 1 av Englands rådgiver i statsvitenskap, Thomas Brun, til å utarbeide lovene det økumene fellesskapet skulle bygge på, med den arabiske tittelen Kaid, leder for Diwan, som navn på det øverste råd. Deretter satte han seg ned med Brun, den arabiske vesiren i Palermo, Christodulus, og den greske generalen Georg av Antiokia og trakk opp grensen mellom kirke og stat på mål av den romerske keiserstaten. Korstog ville Roger ikke høre snakk om. Han levde som araber, kledde seg som araber, giftet seg arabisk, gjorde arabisk til handelsspråk og dinaren til rikets offisielle valuta.