Lene Løvdal

Jurist og fagansvarlig, Egalia

#fff

Norske myndigheter velger nå å frata unge transpersoner retten til medisinsk behandling gjennom å klassifisere all behandling som utprøvende. På veien har helsemyndighetene systematisk brutt vanlige saksbehandlingsregler, og noe holdbart faglig grunnlag for beslutningen har jeg til gode å se – og jeg har lett.

har man ikke gjort noen juridiske vurderinger underveis, verken helserettslige, menneskerettslige, eller diskrimineringsrettslige. Utredningsinstruksen krever at prinsipielle spørsmål utredes. Siden jeg først leste Ukoms rapport i fjor, har jeg oppfordret Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og helseregionene om å sørge for en forsvarlig utredning av de prinsipielle, juridiske spørsmålene rundt Ukoms rapport – og farene for at man går i bekreftelsesfella og stereotypifella når man ikke følger vanlige saksbehandlingsregler.

Som menneskerettsjurist som kjenner transfeltet godt, var det ikke mulig å stå og se på uten å forsøke å gjøre noe. Men verken faglig holdbare begrunnelser eller noen vilje til å vurdere de rettslige spørsmålene har vært å se.

Det eneste faglige grunnlaget, er Ukoms rapport. Den er ikke noen utredning, men en risikoanalyse fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester. Den er ikke engang noen god risikoanalyse, siden den primært fokuserer på én risiko: potensielle bivirkninger av behandlingen.

 risiko som burde vært vurdert, er hva som er sannsynlige konsekvenser av å frata gruppa retten til behandling. Eller risikoen for psykiske skader gjennom systematisk manglende pasientdialog, både individuelt og når det gjelder utviklingen av helsetilbudet.

En risiko jeg har løftet, er faren for diskriminering både av gruppa som helhet, og av undergrupper som nevrovarierte og liknende funksjonsvariasjoner, samt ikke-binære. Begge disse gruppene nektes i dag behandling hos spesialisthelsetjenesten. Ikke-diskriminering er et menneskerettslig grunnprinsipp som også gjelder retten til helse, og som er en ekstra stor risiko for denne gruppa. Men disse vurderingene er fortsatt ikke gjort.

Rapporten nevner riktignok enkeltpasienters behov for mer kontakt med behandlingsapparatet for å få helhetlige vurderinger og hjelp. Men i konklusjonene er det lite å se av dette – og enda mindre i oppfølgingen av rapporten, som så langt primært har bestått i å frata pasientene rett til behandling.

ville vært å legge til rette for individuell hjelp til å finne ut hva den enkelte trenger gjennom tett pasientkontakt med tverrfaglige behandlingsteam. Den internasjonale organisasjoner for forskere og behandlere som jobber med kjønnsinkongruens, WPATH, har laget forskningsbaserte retningslinjer for utredning og behandling som ivaretar disse hensynene på en forbilledlig måte, gjennom tverrfaglige kartlegginger og tett dialog med pasientene. Og man skal ikke gi mer behandling enn strengt nødvendig.

Som menneskerettsjurist sliter jeg med å skjønne hvorfor disse skulle være problematiske å følge. I Ukoms rapport er de knapt nevnt, og verken der, hos departementet eller hos fagdirektørene er det mulig å finne noen faglig begrunnelse for å fravike dem.

Den er ikke engang noen god risiko­analyse

Retten til behandling

Jacob Wulff Wold

Rådgiver i Langsikt – tankesmien for langsiktig politikk

Aksel Braanen Sterri

Fagsjef i Langsikt og forsker i etikk ved OsloMet

Vi kan ikke overlate utfordringen med kunstig generell intelligens til Hollywood

Kunstig generell intelligens, altså KI som kan gjøre så godt som alle arbeidsoppgaver minst like bra som mennesker, er på vei. Vi er i dag fullstendig uforberedt på det som kommer, og våre KI-eksperter kommer med uforenlige påstander.

«Vi er stadig sikrere på at [KGI] kommer», sier KI-forsker Morten Goodwin til Aftenposten, og indikerer at det kan skje allerede de neste ti årene. KGI kan «forandre menneskeheten for alltid», hevder Inga Strümke. Likevel er KGI et futuristisk tema som hører «mest hjemme i Hollywood». Det bør ikke være tema for seriøse samfunnsanalyser, sier Strümke på NRK Urix.

Trioen av påstander henger ikke på greip. Hvis KGI kan være her innen tiåret og det kan forandre menneskeheten for alltid, kan vi ikke overlate utfordringen til Hollywood. Vi trenger en faglig fundert samtale og politisk handling.

et faglig grunnlag å stå på. KI-forskere i verdensklasse, som Geoffrey Hinton, Yoshua Bengio og Stuart Russel, har i flere år skrevet bøker, forskningsartik­ler og kronikker om politiske og tekniske grep vi kan ta for å sikre en trygg fremtid med KGI.

At noe tilhører fremtiden, eller at fremtiden er usikker, betyr ikke at vi bør utsette diskusjonen til vi står midt oppi problemet. I dag er vi i etterkant med løsningen av klima­problemet fordi vi ikke tok forskernes fremtidsscenarioer på alvor.

Nå er FNs klimapanel og internasjonale avtaler standardreferanser når vi utvikler klimapolitikk. Tilsvarende trenger vi FNs KI-panel, KI-scenarioer og internasjonale KI-sikkerhetsmål.

gjør KGI så banebrytende? Én forklaring har å gjøre med at KI er et alternativ til arbeidskraft. Siden KI er dataprogram, kan de kopieres og driftes med minimal ressursbruk sammenlignet med mennesker.

Siden KGI per definisjon kan utføre alle oppgaver like bra som mennesker, vil det kunne gi tilnærmet 

. Sett denne arbeidskraften i jobb med problemer som klimaendringene, sykdommer eller fattigdom, så blir det enkelt å se for seg KGI som løsningen på alle problemene våre.

KGI gir også makt til den som kontrollerer teknologien. Slik KGI kan gi oss nye medisiner og grønn teknologi, kan den også skape nye biologiske virus, datavirus og masseødeleggelsesvåpen.

Vi mangler klimaløsninger fordi vi ikke tok forsk­ernes fremtidsscenarier på alvor

Kunstig generell intelligens er ikke futurisme

Einar Frogner

Leder i Nei til EU

#000

Europabevegelsens generalsekretær Fredrik Mellem hevder (igjen) at det eneste alternativet til EØS er EU-medlemskap. Nei til EU sitt alternativ til EØS-avtalen vil derimot styrke folkestyret i stedet for å innlemme Norge i en union.

Flere meningsmålinger har den siste tiden vist lavere oppslutning om EØS-avtalen. Det er færre som støtter EØS-avtalen enn en ny handelsavtale, ifølge en måling fra Sentio for Nei til EU. Et stort flertall mener at EU har for mye makt i Norge i dag. Det er behov for mer kunnskap og debatt om EØS-avtalen og aktuelle alternativer. Derfor har Nei til EU nylig utgitt rapporten «30 år med EØS-avtalen». Vi har nylig også fått rapporten fra det regjeringsoppnevnte EØS-utvalget. Bakgrunnen for utvalget var Fellesforbundets landsmøtevedtak tilbake i 2019 som krevde en utredning av alternativer til EØS.

rekke preger forskjellene på de to rapportene, er at vår rapport vektlegger erfaringer, konsekvenser og alternativer. Det siste er noe det regjeringsoppnevnte utvalget i svært liten grad berører. Det vi vet, er at dersom EØS-avtalen sies opp, skal handelsavtalen som ble inngått i 1973 mellom Norge og EU igjen regulere handelen. Den sikrer tollfrihet for norske industrivarer til EU. I WTO-avtalen har både Norge og EU forpliktet seg til å arbeide for «substansiell reduksjon i toll og andre handelshindringer». WTO har dessuten et system for å løse eventuelle handelskonflikter. Siden Norge ikke er, og aldri har vært, del av EUs tollunion, blir tollkontrollene akkurat som i dag. For fersk eller kjølt laks, som er den fisken Norge eksporterer mest av til EU, vil tollen være uforandret: to prosent.

Formålet med å erstatte EØS-avtalen med en ny avtale, må være at den er mer jevnbyrdig. Det betyr at den nye avtalen ikke kan inneholde mekanismer som presser Norge til å innføre nytt regelverk fra EU. Avtalen må reforhandles, eller suppleres av egne tilleggsavtaler, hvis nye regler skal innarbeides. Det betyr også at Norge kan kreve motytelser fra EU om vi godtar nytt EU-regelverk.

 tjenestehandel foregår naturlig nok med våre naboland, men nesten 60 prosent av tjenestene selges til land utenfor EU. Norge importerer mer tjenester fra EU enn vi eksporterer. Handelsavtalen av 1973 omfatter ikke tjenester. GATS-avtalen, tjenesteavtalen til WTO, har derimot regler for likebehandling også for tjenestehandelen. EUs nyere handelsavtaler omfatter normalt tjenester, og dette vil være naturlig også i en ny handelsavtale mellom Norge og EU. En viktig forskjell fra i dag er at en ny avtale kan forkaste EØS-avtalens krav om markedsliberalisering og anbud på offentlige tjenester, hvis det er et krav fra norsk side.

Hvert annet år skal EU og Norge gjennomgå handelen med landbruksvarer under artikkel 19 i EØS-avtalen. Det til tross for at EØS-avtalen ikke skulle omfatte landbruk. Gjennom slike forhandlingsrunder har Norge gitt store fordeler til EU. Importen av landbruksvarer fra EU har økt kraftig. En ny handelsavtale med EU skal ikke gi frihandel eller krav om videre liberalisering av handel med landbruksvarer. Dette er viktig for nasjonal beredskap, og vil legge bedre til rette for økt norsk matproduksjon.

 fra EU er ikke tilpasset norske forhold, for eksempel avløpsdirektivet og fornybardirektivet. En ny avtale med EU skal ikke hindre utviklingen av nasjonale miljøkrav og klimaomstilling tilpasset lokale forhold.

I dag kontrollerer overvåkingsorganet Esa i Brussel at Norge gjennomfører EØS-avtalen til punkt og prikke. Hvis Norge ikke retter seg, kan Esa fremme saken for EFTA-domstolen for bindende avgjørelse. Det er også overført myndighet til flere EU-byråer som energibyrået Acer og EUs finanstilsyn, enten direkte eller via Esa.

Dette gjør EØS-avtalen til en husmannskontrakt sammenlignet med de avtalene om handel og samarbeid som Sveits og Storbritannia har med EU. Sveits håndterer sitt forhold til EU gjennom politisk dialog i stedet for automatisert import av regelverk og byråkratiske instrukser fra EU. Ganske nylig har EU lagt vekk sitt krav om et EØS-aktig rammeverk for avtalene med Sveits, fordi sveitserne satte ned foten av hensyn til landets suverenitet.

Alternativet ligger ikke i Brussel

Kronikk

Maja Regine Marrable

Masterstudent i historie og sykepleier

Forslaget om å samle alle cruiseskipene i en større felles havn i Indre Oslofjord ble vedtatt av det rødgrønne byrådet i fjor sommer. Nå ønsker det borgerlige byrådet en omkamp – og det er stor uenighet om hvor i byen den bør ligge. Imidlertid er det belyst forbausende lite om alternativer 

Flere aktører, deriblant Dark Design Group, presenterte under utredningen i 2021 forslag om havneaktivitet utenfor Oslo sentrum. Det ble dessverre ikke undersøkt nærmere i datidens prosess. Er det kanskje utelukkende kommunens økonomiske interesser som ser etter en lettvint og kortsiktig løsning her? For øvrig skriver Forsvaret på sin side at Akershus festning «[…] aldri [har] blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær». Vil dette holde mål i årene som kommer, eller blir den nasjonale skatten omsider omringet og kvalt av cruiseskip?

Oslo bør sammenligne seg med andre byer som har gjort kloke grep for å flytte havneaktivitet lenger ut. Se for eksempel til København! Der overførte man havneforvaltningen fra kommunalt til statlig nivå, med en regional havnestruktur som følge. Her til lands kunne vi på samme måte frigjort verdifulle byområder med nærhet til sjøen, samtidig som infrastruktur er ivaretatt. Bare utenfor kommunens grenser.

Hva med å flytte cruiseskip- og fergeterminaler til Horten, Moss eller Holmestrand? Samtlige ligger tett på jernbanenett og motorvei, for effektiv videre transport av gods. Dessuten kunne elektriske ferger fraktet fotturister frem og tilbake til Oslo sentrum.

miljø i Indre Oslofjord uten store cruiseskip vil gagne både sårbar natur og byens innbyggere: kajakkpadlere, badenymfer og seilere som i dag med livet som innsats må manøvrere seg rundt de gigantiske cruiseskipene. Er det ikke nettopp innbyggerne, med hensyn til klima og naturvern, som vi skal tilpasse byen vår til?

Må vi ha cruiseskip i Indre Oslofjord?

Øystein Blymke

Statsviter/Skribent

Gradvis synes samfunnsforsker og skribentkollega Olav Elgvin å ha akseptert at hans «statsviter-kolleger har rett», nemlig at det ikke bare er økonomiske utfordringer som kan forklare høyresidens fremgang. For å stoppe høyrebølgen bør venstresiden ta snillismen tilbake, skriver Elgvin 20. april. Og i motsetning til høyresiden, som ifølge Elgvin er alt «for harde i klypa» overfor «sosialhjelpsmottakere, uføre, muslimer, innvandrere, eller andre» så vil han gi begrepet «snillisme» et mer positivt innhold, for ikke å si barmhjertig (mitt uttrykk). Elgvin avslutter sin kommentar mykt og forsiktig slik: «Men om man blir anklaget for snillisme bør kanskje svaret være at det faktisk er bra å være snill»

er at det finnes både snille og mindre snille mennesker blant oss. Og videre, at snillhet er ganske jevnt fordelt på venstresiden og høyresiden i norsk politikk. Videre tror jeg både det sosiale, politiske og økonomiske mennesket har et grunnleggende behov for respekt og anerkjennelse, ikke minst fra myndighetenes side. Det innebærer at vi mennesker ikke kun vil bli betraktet som passive trygdemottakere som myndighetene bare syns synd på. Vi ønsker derimot å bli sett på som likeverdige medmennesker som gjør vår plikt og krever vår rett! Hvis snillisme kan plasseres innenfor slike ideologiske rammer, bør begrepet kunne brukes både av høyre- og venstresiden på en respektfull måte?

enig med Elgvin om at «et solidarisk samfunn kan nemlig ikke bare være basert på egeninteresse.» Selvfølgelig ikke. Mitt poeng har vært å få fram at egeninteressen og solidaritetsfølelsen antakelig er jevnt fordelt til høyre og venstre i norsk politikk. Forskjellen ligger kanskje mer i at venstresiden lever noe tettere på den idealistiske, enn på den virkelige verden enn det høyresiden gjør? Ikke vet jeg, selv om også jeg er statsviter.

Snillisme på venstre- og høyresiden

Vidar Lehmann

Søreidgrend

Slik situasjonen no er i ferd med å utvikla seg, bør alt norsk militært og/eller militærtilknytt personell som måtte halda til i Mitdausten straks ­repatrierast. Skulle nokon av dei stå under ein dagleg ­kommando som i neste omgang blir aktiv part i den pågåande og kanskje ­eskalerande militære ­konflikten, risikerer Noreg å bli ­oppfatta som deltakarar.