Leder

Kinoens død

Bendik Wold

Fredag kom nyheten om at Netflix vil kjøpe deler av Warner Bros. for 82,7 milliarder dollar. Hvis fusjonen blir godkjent, betyr det at tek- og strømmeselskapene har fullført sin erobring av «Old Hollywood»: Comcast kjøpte Universal i 2009, Amazon slukte MGM i 2022, og tidligere i høst ble Paramount overtatt av Oracle-arving David Ellison. Sistnevnte la også inn et bud på Warner Bros., men ble altså distansert av Netflix på oppløpssida. Dét er mange amerikanere lettet over – særlig fordi Trump-vennen Ellison gjerne ønsket seg nyhetskanalen CNN på kjøpet. Men kombinasjonen av Netflix og Warner Bros. er skummel på andre måter.

«For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment.»

Netflix er allerede verdens største strømmetjeneste, med like mange abonnenter som USA har innbyggere. Et oppkjøp av Warner Bros. – som eier konkurrenten HBO Max, tredje størst i verden – kan i sin tur bety kroken på døra for kinobransjen. «For øyeblikket» kan forbrukerne stole på at planlagte Warner Bros-filmer vil bli vist på kino, bedyrer Netflix-visedirektør Ted Sarandos. Men seinest i våres uttalte samme mann at kinodistribusjon er «en utdatert idé». For Netflix er og blir kinoene et irritasjonsmoment; selskapets suksess beror på at folk ikke beveger seg ut i det offentlige rom, men blir sittende hjemme i sine egne sofaer, prisgitt tilbudet på Netflix-plattformen.

I USA reagerer filmfolk på gigafusjonen med velbegrunnet frykt. «Kinoer vil stenge, lokalsamfunn vil lide, jobber vil gå tapt», advarer Michael O'Leary i Cinema United. Writers Guild of America, som representerer mer enn 12.000 manusforfattere, frykter lavere lønninger for filmarbeidere og høyere priser for forbrukerne. Håpet er at amerikanske myndigheter vil ta i bruk antitrust-lovgivningen, slik de gjorde da Penguin Random House ville kjøpe Simon & Schuster i 2022. På den annen side husker mange hvordan David Ellison smisket for Donald Trump – blant annet ved å kansellere «The Late Show with Stephen Colbert» – da Paramount-oppkjøpet skulle godkjennes tidligere i år. I verste fall havner vi i en situasjon der enda et globalt gigakonsern står i politisk gjeld til USAs president. I så måte er det ikke bare film- og kinobransjen som nå er truet, men selve demokratiet.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Bendik Wold

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal