Kommentar

Leder

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Kommentar

Etter­ret­nings­ve­te­ranen Trond Johansen er død.

Vikinger, mål og svette klemmer i en ensom tid.

Stats­mi­nister Jonas Gahr Støre (Ap) bryr seg ikke om noen nederlag i Stortinget. Regje­ringen sitter derfor trygt i tre år til.

Fokus

Skatte­kommisjonen vil dra systemet i en retning som skaper mer ulikhet

Skal vi få ungdommen til å lese, må også vi som lærere være villig til å prøve noe nytt.

Er EU egentlig til å stole på som freds­pro­sjekt?

Dagboka

Go’foten

Go’fot-teorien er noe enhver trønder har hørt om i enten konfirmasjoner eller politiske debatter. Den stammer fra den legendariske fotballtreneren til Rosenborg fotballklubb, Nils Arne Eggen. Teorien er enkelt forklart at en skal spille hverandre gode på et lag, at en skal sentre ballen til medspillernes go’fot. Teorien er i grunnen umulig å ikke ha blitt introdusert for som trønder, og den skal motivere alle og enhver til samhold og god stemning. En skulle tro denne ledelses- og samhandlingsfilosofien i hvert fall gjennomsyret Eggen selv. Svaret «æ bestemt oss», på spørsmål på hvorfor RBK gjorde det så dårlig på bortekamper på 1990 tallet, føler jeg er nesten mer representativt. «Éin må bestæm.

Mors­navn

Med fare for å avsløre at jeg har kommet bitte litt seint til festen, må jeg si at en av flere gledelige overraskelser ved å se Norges første kamp i VM var flere dobbeltnavn på draktene. Både Kristoffer Vassbakk Ajer, David Møller Wolfe og Erling Braut Haaland har valgt å legge til mellomnavnet sitt på ryggen. Riktignok i en rune-font med litt lav lesbarhet, men den debatten skal vi ikke begi oss inn på her. For selv i verdens kanskje mest likestilte land ligger mødres navn lagelig til for hogg, fordi det vanligvis ender opp som det noe ubetydelige mellomnavnet, dersom det blir videreført i det hele tatt. Særlig om ett av navnene, eller begge (som noen av oss er velsignet med), er lange. Og særlig når det skal bygges merkevare og navnet skal bli lett å huske. Og selv om de fleste mødre antakeligvis later som det ikke betyr så mye at navnet deres forsvinner helt fra avkommets identitet, gjør det nok for mange det, innerst inne. Derfor er det noe veldig fint og rørende med den lille, stille gesten fra landslagsspillerne til mødrene deres.

Trangt

Vy sin 17.03-avgang fra Gardermoen mot Oslo sist onsdag kan gå inn i historien som en av de mest overbefolkede. «Trekk innover» ble det ropt, og fra andre siden svart «Helt fullt her». Der man kommer inn i vogna, lenge før setene, sto det minst 30. Alle midtgangene var overfylte. På Lillestrøm gikk det av i overkant av ti personer, og minst hundre kom på. En ung kvinne smatt ut like før avgang, hvit i ansiktet. Den som ville svime av kunne trygt gjøre det uten å falle på gulvet. Å få opp hendene for å klø seg i nesa var umulig. Det var ikke engang plass til en fis. Vi som satt fastklemt så verken kontrollører eller konduktører.