Kommentar
Leder
Rettferdige streikekrav
Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og cateringbedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.
Falskt flagg
Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.
Det finnes ingen plan
Ukraina-krigen er nå fullt ut Europas krig, etter at EU godkjente et felles lån på 90 milliarder euro som skal holde den ukrainske forsvarsinnsatsen gående en stund til. Dette er sårt tiltrengte penger for Kyiv, og utsetter faren for økonomisk og militær kollaps – problemet er bare at pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes. Donald Trumps meklingsforsøk har strandet for godt, og ingen europeiske ledere har vist initiativ til å ta over stafettpinnen. Ifølge Claudia Major ved den tyske tenketanken German Marshall Fund prøver de isteden bare å «holde ukrainerne i spill» fram til noe endrer seg i Moskva, enten ved at «noen dør eller blir kastet ut av vinduet eller økonomien kollapser». Det siste, altså at den russiske økonomien før eller siden vil kollapse, har lenge vært halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne. Sist ute var Sveriges militære etterretningssjef, som nylig fortalte Financial Times at han mente Russland «lever på lånt tid». Det er riktig at den russiske økonomien sliter, noe også Vladimir Putin nylig har påpekt, men flere økonomiske eksperter advarer mot troa på en snarlig kollaps, og kaller dette ønsketenkning.
Fokus
Kommentar
Dagboka
Bind
Myanmar har vært i borgerkrig siden 2021, etter at militærregimet kuppet makta fra den demokratisk valgte regjeringen. De siste fem årene har regimet slått hardt ned på dissidenter. Landsbyer er brent ned, og vilkårlige arrestasjoner og beskytninger er hverdagskost. Regimet finner stadig nye måter å forsøke å kvele opposisjonen på. Det siste påfunnet er å forby distribusjon av bind og andre sanitetsprodukter kvinner bruker under menstruasjon. Med det har regimet gjort det ulovlig å transportere bind mellom de største byene. Regimet hevder nemlig at bindene brukes til å behandle krigsskader hos Folkets forsvarsstyrke. Påstandene møter kraftige reaksjoner fra frivillige organisasjoner, som påpeker at sanitetsbind på ingen måte er egnet til å behandle sår- og skuddskader.
Glede
Det er en slags klisjé at venstresida er prega av sure, misfornøyde folk som klager, protesterer og er sinte. Det er sikkert sånn mange ser for seg at arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai er også: masse sinte folk som går og roper og protesterer. Og det er plass for sinne og protest på 1. mai også, som for eksempel da Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp holdt tale på Youngstorget og raste mot israelske overgrep mot palestinerne. Men det ordet jeg først og fremst forbinder med 1. mai, er glede.
EU-leik
Nyleg var det foreldremøte i barnehagen, og eit tema som me skulle diskutera rundt borda, var risikoleik. Klatring i tre og den typen aktivitetar som barn har gjort i alle år og som mange av oss ønsker barna framleis skal halda på med. Kva tenkte me om det? Rundt bordet vårt applauderte me. La barna klatra i trea. Samstundes kom det opp spørsmål om kvar klatreløypa på den store leikeplassen var blitt av. Den erfarne barnehagepedagogen kunne fortelja at klatreløypa med tauverk som hadde vore på den store leikeplassen tidlegare, måtte dei ta vekk. Løypa tilfredsstilte ikkje krava frå EU, fortalde han, men det ante meg at han ikkje var heilt einig med EU i at denne løypa kunne medføra fare for barna. EU skulle ha komme og undersøkt kva tre barna klatra i, og bakken under og kanskje alle småsteinane på bakken – kanskje var treet for skakt og bakken for hard og steinane kunne setta seg fast i halsen? Helst skal det vera gummiheller i pastellfargar å trø på for moderne barn, har eg sett etter mange turar på leikeplassar.