Kommentar
Leder
Fiendtlig overtakelse
I et intervju med Vårt Land forteller den italienske forfatteren Antonio Scurati at Benito Mussolinis suksess på 1920-tallet ble muliggjort av datidas endringer i medieteknologien. Den italienske fascistlederen var opprinnelig journalist og forsto styrken i enkle fortellinger. «Det var tweets. Alt var sitatvennlig», forteller Scurati, som har skrevet fem bind om Mussolini. Samtidig var de fleste europeiske land i ferd med å få nasjonale kringkastere, og Mussolini var en mesterlig radiotaler. «Vi skjønner knapt hvor viktig dette er», sier Scurati.
Politiske følger
Om drapet på den amerikanske influenseren Charlie Kirk var politisk motivert, vet vi i skrivende stund ikke. Personen som skjøt Kirk under et arrangement på et universitet i Utah onsdag kveld, er ennå ikke tatt. Det er likevel liten tvil om at attentatet både tolkes politisk og kan få politiske konsekvenser. I en tale på Truth Social kaller president Donald Trump Kirk en martyr, og han hevder venstresidas demonisering av meningsmotstandere er direkte ansvarlig. «Den radikale venstresidas politiske vold har tatt for mange liv», sier presidenten, som kjente Kirk godt. Den høyreorienterte influenseren var omgangsvenn med Trumps sønner. For norske ungdommer er Charlie Kirk godt kjent gjennom Tiktok-videoer hvor han besøker amerikanske universiteter og konfronterer venstreorienterte studenter.
Nå har pipa fått ny lyd
Jonas Gahr Støre kan fortsette som statsminister fordi partiene som støtter ham, fikk flertall på Stortinget. Tyngdepunktet ligger til venstre, og for å få budsjettene sine gjennom, må en ny regjering ha støtte fra MDG, Sp, SV og Rødt. Disse partiene er likevel ikke de eneste som søker å påvirke politikken de neste fire årene. Etter å ha advart mot at Støre fortsetter som statsminister i et dunkende kjør gjennom valgkampen, har pipa til næringslivseliten i Norge plutselig fått en annen lyd. Nå kan de knapt få rost Arbeiderpartiet nok. I Dagens Næringsliv hyller de nå styringsdyktigheten til Støre og finansminister Jens Stoltenberg, og særlig er de fornøyd med forslaget til et skatteforlik.
Kommentar
Fokus
Dagboka
Syn
Noe av det kjekke med å jobbe i en ganske stor avis med betydelig takhøyde internt er at det tiltrekker seg ulike perspektiver. Dermed kan jeg oppleve å få egne ideer utfordret på jevnlig basis og må tenke gjennom ting flere ganger. For eksempel fins det folk på nabokontoret som har et mer … optimistisk syn på verden enn undertegnede. Min kollega Aleksander skrev i gårsdagens avis i denne spalta om hvorfor han ikke er redd for at det kan bli borgerkrig i USA. Han pekte på at det hadde vært betydelig mer uro i landet over dammen på 1960-tallet, med både flere politiske drap og flere opptøyer, enn i dag, og at det hadde jo etter hvert roet seg og ikke endt i et borgerkrigsragnarok. Det har han jo rett i. Men det går an å se den historien fra et litt annet perspektiv også. For eksempel var det jo slik at på 1960-tallet drev det amerikanske statsapparatet aktive kampanjer for undertrykking av politisk opposisjon gjennom overvåking, infiltrering, desinformasjon og direkte voldsbruk, inkludert drap.
Borgarkrig
Då eg vakna i går, stod det «– Det kan bli borgarkrig» på framsida av VG. Det var det brutale drapet på konservative Charlie Kirk som var bakgrunnen. Og dette har vi jo høyrt før. Det er vel noko folk seier for å syne kor sjokkerte dei er over det amerikanske samfunnet. Men eg skjønar det ikkje. Kven skal krige i denne borgarkrigen? Korleis skal den utspele seg? Ja, det finst mange våpen i USA, men det er ikkje nok til å gje grobotn for ein borgarkrig.
Bortkasta penger?
Blant valgets store tapere finner vi Øystein Stray Spetalen, Christen Sveaas og andre milliardærer som har pøst millioner over borgerlige partier og aksjoner i et forsøk på å få kuttet egen formuesskatt. Hadde det lyktes, ville avkastningen på investeringene vært stor. I stedet må de nå anses som tap. En trøst for rikingene som angivelig er så opptatt av å skape arbeidsplasser, er at millionene de har pøst inn i valgkampen kan ha bidratt til å skape noen. Kanskje har de gitt partiene mulighet til å ansette flere til å produsere innhold til sosiale medier, kanskje har Meta måttet utvide staben for å holde oversikt over all sponset politisk reklame. Annonser på nett og papir i redaktørstyrte medier har muligens bidratt til å bremse nedbemanning. Ikke minst har pengegavene bidratt til å øke etterspørselen etter ballonger og drops, men hva dette har å si for norske arbeidsplasser er uklart.