Leder
Frihetsvåren
I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen. De allierte, med Sovjet, USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør.
Politisk verksted
Landsorganisasjonen i Norge, som ble stiftet som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, er denne uka samlet til kongress. Noen organisasjoner og politiske partier gjør unna sine landsmøter på et par dager, men LO setter av en hele uke til debatt om handlingsprogram, organisasjonsspørsmål og politiske uttalelser. Forut for kongressen har det vært en brei drøfting av sakene i hele organisasjonen, som nå teller over én million medlemmer. Fagbevegelsen er arbeidsfolks viktigste redskap for politisk makt og innflytelse, og kongressen er verkstedet der politikken meisles ut. Fagbevegelsen harspilt en enormt viktig rolle i Norge, spesielt siden kriseforliket, hovedavtalen og Nygaardsvold-regjeringen på midten av 1930-tallet, da bærebjelkene i den norske modellen kom på plass. LO står overfor mange utfordringer, men organisering er den aller viktigste. I mange bedrifter er nesten alle organisert, men i noen bransjer er det få og fagbevegelsens kampkraft deretter.
Folkemakt og pengemakt
Peggy Hessen Følsvik tegnet opp lange politiske linjer i sin siste tale som LO-leder i går. Hun startet med å fortelle om da hele LOs sekretariat ble arrestert av tyske okkupanter i september 1941. LO-jurist Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble dømt til døden og henrettet. «Stilt opp foran tyske geværer synger de to ‘Ja, vi elsker dette landet’, helt til skuddene faller – og sangen stilner», fortalte Følsvik en fullsatt sal. Under LO-kongressen er det 80 år siden tyskerne kapitulerte, og Norge igjen ble fritt. Den avtroppende LO-lederen trakk paralleller til vår tid, hvor høyreekstreme og nyfascistiske bevegelser rører på seg igjen.
Fokus
Kommentar
Dagboka
Dugnad, en livsstil
I dag er det 80 år siden Norge ble fritt fra den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Krigen etterlot Norge i bolignød. I løpet av krigsårene ble det knapt bygget boliger. For ikke å glemme bebyggelse og byer rundt om i landet som ble brent ned og bomba. Som følge av dette ble det igangsatt en omfattende sosial boligbygging i etterkrigsårene. Etableringen av Husbanken skulle sikre det breie lag i befolkningen et godt sted å bo. Mye av byggingen ble gjort på dugnad, og til å begynne med ble boligene tildelt dem som hadde størst behov og dem som hadde lagt ned flest dugnadstimer.
Postmester
I disse dager for 100 år siden ledet Roald Amundsen ekspedisjonen der to Dornier-Wal flybåter skulle bringe mannskapet på seks som de første til Nordpolen. Hektiske forberedelser pågikk i Ny-Ålesund nordvest på Svalbard. Mange hensyn måtte tas, blant annet til frimerkesamlere. Filatelister fra hele verden ønsket seg «North Pole Mail», etter idé fra den amerikanske millionæren Lincoln Ellsworth, han var med på ferden som navigatør og sponsor. Planen var å opprette et postkontor på Nordpolen. Det nasjonale poststyret utropte Roald Amundsen til «postmester på Nordpolen». Tre mann satt i hvert fly, og ferden endte på nesten 88 grader nord.
Valkamp
Politikken går snart inn i valkampmodus. Valkampstrategane er i ferd med å knekka ut strategiar for å nå både kjerneveljarane og dei stadig fleire trulause veljarane, sofasittarane og førstegongsveljarane. Statsrådar, stortingspolitikarar og det store maskineriet med betalte rådgivarar skal snart reisa Noreg rundt. Men dette er trass alt den godt betalte jobben deira. At dei kjem seg ut i landet og møter veljarane før dei får, eller ikkje får, ny tillit, skulle berre mangla. Det beundringsverdige, har eg alltid tenkt, er alle dei andre som desse toppolitikarane står på skuldrene til. Dei som står opp grytidleg før dei skal på jobb for å stå på morgonaksjonar og snakka med veljarar, eller som bankar på dører eller går rundt med valmateriell i postkassar på ettermiddags- og kveldstid, eller koker kaffi på partimøta.