Kommentar
Leder
Frigjøringen frigjør ingen
Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.
Demokratisk stresstest
I et tv-intervju tirsdag kveld kunngjorde Marine Le Pen at hun stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike om ni måneder. Det skjer på tross av at hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke. I mars 2025 ble nemlig Nasjonal Samling-leder Le Pen idømt fire års fengsel for å ha misbrukt EU-midler. Videre ble toppolitikeren fratatt retten til å stille til valg i fem år. Men i ankesaken denne uka ble straffen i så stor grad redusert at veien igjen er åpen for å kjempe om presidentembetet. Samtidig, over kanalen, granskes Reform UK-leder Nigel Farage for å ha mottatt pengegaver, og denne uka trakk han seg fra Underhuset.
Bistandskutt
Elon Musk, verdens rikeste mann, fikk bare noen få måneder som sjef for Trumps «DOGE»-prosjekt. Han fikk likevel tid til å ødelegge amerikansk bistand, USAID. I en artikkel i The Lancet anslås følgene til å være mellom 8 og 19 millioner døde i årene fram mot 2030. Etter å ha blitt kritisert for å bidra til millioner av døde barn, svarte Musk med å si at ingen kan navngi ett eneste offer for kuttene. Da The New York Times-journalist Nicholas Kristof kunne identifisere en rekke navngitte personer som døde etter at USAID-støttede prosjekter ble stanset, svarte Musk med sedvanlig stil og klasse: «Du er en drittsekk og en løgner.» Musk er del av en internasjonal høyresidetrend: Basert på svak eller ingen dokumentasjon hevdes det at bistand er drevet av korrupsjon, at den ikke hjelper, eller til og med at den gjør vondt verre. Disse ideene vinner terreng, for i de fleste land kuttes det.
Fokus
Kommentar
Dagboka
Forbannet
Det er 60 år siden Englands herrelandslag hentet et trofé hjem til fotballøya. Kun to ganger tidligere har laget kommet seirende ut av en kvartfinale i mesterskapet. Skal de bryte forbannelsen, må de passere et historisk norsk landslag. For mangenordmenn har første halvdel av sommeren føltes som en feberdrøm. Etter en 28 år lang VM-tørke har de norske stjernene spilt på seg en selvtillit man aldri tidligere har skimtet i et norsk landslag. Til tross for en ripe i lakken da et reservepreget Norge tapte mot Frankrike, har fotballgutta vunnet 14 av de 15 siste tellende kampene. På veien har de lagd hakkemat av Italia i kvaliken, for å følge opp med seier mot Senegal, som nylig vant Afrikamesterskapet (men senere fratatt tittelen).
Braut
Noreg var eit av dei siste landa i Europa som innførte krav om å ha etternamn, og på andre halvdel av attenhundretalet var det vanleg å skifte namn. Til dømes om du flytta. I romanen «Bondestudentar» av Arne Garborg skiftar hovudkarakteren namn fleire gonger, fordi han er flau over namnet sitt. Fyrst heiter han Daniel Sørbrød, men på katedralskulen i Stavanger kallar bygutane han for surbrød, så han skiftar til Daniel Olsen. Så hamnar han i eit akademisk miljø av radikale og målmedvitne folk i Oslo, og dei lurer på om han ikkje har eit gardsnamn han kan bruke i staden for Olsen. «Braut heiter garden, og Braut bør De heite», slår den karismatiske Jens Rud fast, og slik vart det. Braut er ein gard på Jæren som har fått namn av bakekanten som den sterke havvinden frå vest lagar i landskapet, og det er her både Daniel og Erling Braut Haaland har namnet sitt frå.
Psykose
Vis meg din i Instagram-algoritme, og jeg skal fortelle deg hvem du er, lyder et eldgammelt, amerikansk ordtak. På kort tidhar min feed gått fra en salig blanding av sosialistiske meme-kontoer, sprangridning, musikkjournalistikk og anti-aldringstips til å bli dominert av én mann. Erling Braut Haaland. Nå får jeg kontinuerlig opp reels av (for det meste amerikanske!) kontoer som viser alt fra tenårings-Haaland som rapper på jærsk og tar backflip på trampoline, til den tydelige bromancen han har med Englands suverene midtbanespiller, Jude Bellingham (de to formelig vokste opp sammen da de spilte på Borussia Dortmund, har jeg lært nå). Hva er poenget mitt med denne avsløringen? Jo, det er å vise hvilken kollektiv psykose vi som folk har gått inn i, nå som vi endelig er gode i herrefotball. Selv om jeg er oppdratt til å heie på United (Manchester United, altså), og ble påtvunget sengetøy med bilde av Solskjær på som barn, har jeg alltid fnyst av sporten. Følt meg litt kul og motkulturell når jeg har sagt at «jeg kunne ikke brydd meg mindre om fotball». Den pipa har fått en annen lyd. I dag har jeg googlet «can Sander Berge score goals» og «why is Neymar so immature» i arbeidstida og sett på klippet «Roy Keane ends Alfie Haalands career» (ikke for sarte sjeler).