Kommentar
Leder
Alle gode krefter
For ett år siden stanset Nordlandssykehuset sine utbetalinger til det private selskapet Spesialistlege AS, og sykehuset i Tromsø gjorde det samme i april i år. De mistenkte overfakturering. Nå avdekker en tilsynsrapport fra Statsforvalteren i Nordland at mistanken var berettiget, skriver Aftenposten. Statsforvalteren har undersøkt ti pasientforløp. For åtte av dem har behandleren bare brukt mellom fem og ti timer med pasienten, mens sykehusene er fakturert for mellom 40 og 115 timer. I ett tilfelle har Spesialistlege AS fakturert for 69 timer for en pasient som bare var til stede i fem timer.
Taktikkeri
I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig.
Kollektiv sikkerhet
Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA. I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president».
Fokus
Kommentar
Dagboka
Fall
Denne veka slo VG stort opp at Sylvi Listhaug ikkje hugsa kva ein liter mjølk kostar. Slike oppslag ser vi ofte, og eg meiner dei byggjer på ei misforståing. Tanken er at du er rik og langt unna vanlege folk dersom du ikkje veit prisen på daglegvarene. Eg trur ikkje det er rett. Nokre hugsar alltid slike detaljar, andre gjer det ikkje. Det har lite med rikdom eller folkelegheit å gjere. Nokre trur det er synd på politikarane som er nøydde til å gjere rare ting i valkampen, men eg trur eigentleg at mange av dei likar ganske godt å gjere rare ting.
Gymhat
Skoleåret er i gang, og dette er en ode til alle gymhatere: Jeg ser dere. Selv om gymlærerne gjør sitt beste for å drepe bevegelsesglede, kommer det et liv hvor det faktisk er helt ok å gå, løpe eller sykle seg en tur, med musikk på øret – uten å skulle konkurrere om alt. Jeg var selv offer for skolens gymregime, og jeg hører fra tenåringen hjemme at lite har endret seg. I læreplanen står det at faget skal stimulere lærelyst. Om målet gjelder både dem som utøver en sport på fritida og dem som ikke gjør det, feiler faget, ifølge tenåringen. Årsaken er at gymfaget er rigget for å skape gymtapere av dem som trenger det mest. Selv om læreplanen nevner en vifte av aktiviteter, ender det ofte med fotball og løping.
Penga rår
Med millioner til partigaver, PR-byråer og valgaksjoner har landets rikeste kjøpt seg valgkampens hovedsak. Det er et alvorlig problem for demokratiet. For hvorfor skal de rike stoppe nå? I år var det formuesskatten. Neste valg er det kanskje grunnrentebeskatning, eiendomsskatt eller oppmykning av en «konkurransefiendtlig» arbeidsmiljølov som kjøpes inn på agendaen. Det er også et problem for gruppene som ikke får oppmerksomhet når kameralinsene rettes mot de rikes hjertesaker. Mens partilederne diskuterer hvordan 1,1 prosent i formuesskatt tar knekken på de med mest, har det kommet nye tall om hvordan det står til med de med minst. En fersk doktorgrad finner at menn som går på arbeidsavklaringspenger (AAP) har seks ganger så høy sjanse for å ta sitt eget liv enn menn i jobb.