Kommentar
Leder
Fotballens framtid
Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.
Maktfordeling
Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.
Arven etter terroren
Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.
Fokus
Yrkesfagrevolusjonen utfordrer forestillingen om at veien til høy kompetanse alltid går gjennom mer teori alene.
Når Volkswagen har rusk i maskineriet, skjelv heile Tyskland – no står både arbeidsplassar og tysk industriell sjølvtillit på spel.
Tesla-konflikten kan få følger for hele fellesskapet. På spill står den nordiske modellen og trepartssamarbeidet.
Kommentar
Dagboka
Bon appétit!
Så har det seg slik at det ikke gikk denne veganeren ubemerket hen at min kollega i gårsdagens dagbok tok til orde for å bryte koplingen mellom menneskekroppens deler og kjøttstykkene på tallerkenen. Å påpeke hvilken kroppsdel som kunne erstatte kjøttstykket til middag, er sivilisasjonsødeleggende og utvanner menneskeverdet, hevdes det. Jeg mistenker likevel at motstanden handler mer om appetitten, enn om bekymringen for samfunnskollaps. Men dersom middagen ødelegges av å vite hvor på din egen kropp det tilsvarende stykket er hentet fra, er jo spørsmålet: Hvor komfortabel er du med at det du spiser kommer fra et levende vesen? Å spise kjøtt er helt greit altså, noen av mine bestevenner er kjøttetere. Greie folk, for det meste. Men skal man fortære et liv, tenker jeg det er viktig å huske hvor det kommer fra og hvem man spiser. Det kan likevel ikke underdrives: Det er dårlige tider for menneskeverd for tida. Men at menneskeverdet svekkes ved å påpeke båndet mellom mennesket og naturen, stemmer ikke.
Mat og kropp
Det er veldig mange forskjellige kjøttprodukter å orientere seg i. Og viktig er det, for kokkelering blir jo så ufattelig mye lettere når en forstår hva et kjøttstykke krever av tilberedning, temperatur og hvor mye den må hvile. Men det er mye å orientere seg i. Lår, ribbe, overlår, indrefilet, samt bryst og entrecôte har alle forskjellig ideelle måter å tilberedes på. Men for å bli bedre må en ikke, fordi det er helt sivilisasjonsødeleggende, peke på seg selv for å indikere hvor kjøttstykket kommer fra på kroppen. Og ja, det er faktisk folk som gjør slikt. Det er så nifst og fælt en får det.
Dyrebart
Det nærmeste sommeren har kommet en skikkelig debatt er diskursen om draktene til landslaget. Og litt om roing, fascisme og vikinger. Selv var jeg ganske fornøyd med hjemmedrakta med det norske flagget som utgangspunkt og prydet med mønsteret fra utsmykkingen av Urnes kirka. Det eneste negative er prislappen på 1250 kroner. Men! Jeg kan ikke få gjentatt nok hvor dårlig det er at bortedraktene ikke har det spor av rødt, hvitt og blått. Selv det norske flagget er svart! Det er og blir for dumt. En helt svart drakt er ikke kult.