Kommentar
Leder
Hjertevarme
I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljeprisfallet, flyktningkrisa, koronaepidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livsfaser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.
Woke 1
Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en ledestjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.
Hvem har ansvaret?
Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.
Kommentar
Fokus
Vi diskuterer hva den sykmeldte må gjøre for å komme tilbake. Men hva med jobben hun skal tilbake til?
Vi diskuterer stadig hvilke verdier innvandrere og muslimer må slutte opp om. Men hvem eier egentlig de «norske» verdiene?
I Storbritannia har Palantir bygd en offentlig helseplattform. Resultatet viser et selskap som ikke er så mytisk som vi tror.
Dagboka
Oksepenis
Alle som har gått på Veterinærhøgskolen og deltatt på larvelag har krøpet, knelt og blitt slått etter med oksepenis.» Dette noe oppsiktsvekkende sitatet ble gitt i en felles uttalelse av arrangementskomiteen i Ås til avisa Nationen forrige uke. De arrangerte det såkalte larvelaget, som 20 år gamle Anja Susana Jarquin-Myre deltok i, da hun startet på veterinærstudiet i fjor. Nå har hun valgt å avbryte hele studiet. Erfaringene med oksepenispisking bidro til beslutningen. Larvelaget er et 60 år gammelt uoffisielt opptaksritual til det prestisjetunge studiet. Ferskingene må krype som larver mens sisteårsstudenter slår etter dem med en oksepenis. Av andre pikante avstraffelser er å melke fra avkappet jur, eller kose med grisehoder.
Sommar
Håvard Nyhus har skildra august som den mest melankolske av alle månadar, og eg er einig. Både temperatur og solforhold skulle tilseie at det framleis er sommar, men overalt rundt oss er det umogleg å la vere å leggje merke til alle teikna på at det eigentleg er over. Badevatnet byrjar å miste varmen, ferien er forbi og det er mørkt om kvelden. Faktisk ein særeigen form for mørke som berre finst i august. Endå verre blir det av at det har vore det verste sommaren i manns minne på Vestlandet. Å leggje ferien dit i staden for å bli i Oslo, var rett og slett ei stor tabbe. I juni kom det 64 prosent meir nedbør enn det som er vanleg.
Skam
Det er en helt egen type skam forbundet med det å sette seg inn i en del kjensgjerninger om norsk økonomi, og samtidig være et rimelig anstendig menneske. For det er dessverre ikke til å komme unna: Vi tjener, som land, virkelig store penger på ting de fleste av oss ikke liker noe særlig. Nå tror kanskje noen jeg snakker om våpeneksport eller oljefondets investeringsprofil eller noe slikt. For all del, det er verdt å se nærmere på det, om man orker. Men nei, det jeg snakker om er hva vi produserer, og tjener penger på. Norge har lenge hatt handelsoverskudd med utlandet, på nivåer andre bare kan drømme om. Det skyldes i all hovedsak olje og gass.