Kommentar
Leder
Dette er ikke en våpenhvile
10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden.
Nytt politisk utenforskap
Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.
Det handler om politikk
I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.
Kommentar
Fokus
Martin Bech Holte gjør stor suksess med å fortelle veike rikinger at de er tøffe vikinger.
Skal Stortinget løyve pengar til privatskular i storbyar, men ikkje til skular i Bygde-Norge?
Det er forstemmende for oss politikere at influenser Fetisha Williams forstår mer av det norske dagligvaremarkedet enn det stortingsflertallet gjør
Dagboka
Svarteper
Den svarte fredagen er overstått, og vi våkner opp til det som forhåpentligvis ikke er en blå lørdag preget av anger og økonomisk smekk på fingrene. For statistikken for Black Friday er ikke helt god. Tilbudene er blinkete, og nordmenn var på forhånd innstilt på å handle mer i år enn i fjor. Det kom fram i en undersøkelse gjort av Opinion på vegne av Prisjakt. De fant at hele 37 prosent av alle over 18 år skulle handle noe, at de i gjennomsnitt kom til å bruke 4051 kroner hver, og at 46 prosent av handelen skulle skje på kreditt. Forbrukerrådet har vært bekymret. Mange av kredittløsningene varsler ikke om at «kjøp nå, betal seinere» er å ta opp kredittlån med høye renter hos ymse aktører.
Påtatt
I dagens some-landskap finnes det mange trender, ikke bare på sminke- og treningsfronten, men også et bredt spekter av kommenterende reels som tar for seg ulike psykososiale og sosiologiske fenomener, ofte spissformulerte og humoristiske. Mange av disse trendene er døgnfluer som forsvinner etter noen uker, men enkelte består, kanskje fordi de treffer en nerve. Et av de virale fenomenene jeg må innrømme at jeg koser meg litt med om dagen, er skildringen av arketypen Den performative mannen («performative male», på engelsk). Det betegner menn som ikler seg ulike kulturuttrykk og politiske holdninger som identitetsmarkører for å tiltrekke seg (seksuell og romantisk) oppmerksomhet fra kvinner. Eksempler er å bære feministisk litteratur, som bell hooks eller Simone de Beauvoir, lett synlig, eller å snakke høyt om at man bare hører på kvinnelige musikere, samtidig som man forter seg å presisere at betegnelsen kvinnelig musiker er et udatert og sexistisk. Det finnes sågar egne konkurranser for performative menn. Det synes jeg er festlig. Ingen stereotypi uten sannhet, sies det ofte, og jeg har selv møtt på menn som gjerne vil imponere meg ved overflatisk feministsnakk, men som i handling avslører at engasjementet ikke stikker så dypt. Likevel: Vi kvinner ønsker oss jo allierte i kampen mot patriarkatet, så jeg anbefaler å heie på slike framstøt, tross mistanker om at det er påtatt.
Bygda
I 1992 vart diktaren Hans Hyldbak omtalt i VG og andre riksmedium fordi han hadde ramla inne på Vinmonopolet i Kristiansund og deretter hamna i fyllearresten. Det vekte ikkje berre merksemd fordi Hyldbak var ein kjent diktar, men fordi han var 94 år gamal. Hyldbak levde til han vart 103 år gamal i 2001, og i all tid etter framstår det som at han har vorte grenselaust hylla i heimebygda Surnadal. No har både lokale aviser og VG og NRK skrive at fleire personar skuldar Hyldbakk for seksuelle overgrep mot barn over lang tid, og dei seier at heile bygda har vore klar over det. Heimgarden hans har vore eigd av kommunen og nytta til ein kulturfestival som har gjort bygda kjent. No har ei kvinne foreslått at kommunen bør brenne ned garden for å heidre offera, og fleire har foreslått at statuen av Hyldbakk bør rivast ned. For ein utanforståande framstår det som ganske grovt om seksuelle overgrep vart tia i hjel over fleire tiår, men i kommentarfelt til lokalavisene ser eg at fleire tek til orde for at ein må hugse på at det var ei anna tid. Men var eigentleg 70-, 80- og 90-talet ei så anna tid? Ikkje veit eg, det er eg for ung til å vite. Eg har lenge ivra for at det må vere mogleg å skilje mellom kunst og kunstnar.