#fff

Me har eit kommunikasjonsproblem, seier dei, nesten alle saman. Leslie Greenberg, min meister og lærar i emosjonsfokusert terapi, er 74 år og har arbeidd med par i over tretti år.

«Eg gidd ikkje ha folk i terapi som har vore gift i mindre enn ti år», seier han.

«Me har eit kommunikasjonsproblem, seier dei alle saman. Det er keisamt. For dei har ikkje det.»

Det er provoserande at han seier det. For me har jo eit kommunikasjonsproblem, har me ikkje? Nei, seier han. Me har ikkje det. Problemet vårt er ikkje at me ikkje kommuniserer godt nok, men kva me ønsker å kommunisere.

Me ønsker ofte å kommunisere behov, og klagemål. Det vil seie, det me trur me ønsker oss. Og det me synest den andre ikkje gjer godt nok. Dersom me kommuniserte betre, ville hen jo fylle alle behova mine, er gjerne tanken.

Nei, hen ville ikkje det. Me er ulike. Me vil ulike ting. Me har ulike føresetnader. Eit langt parforhold handlar om å tilgje kvarandre for det.

Kjenn etter!

#000

Jeg er på ferie i Norge. Det er vakkert, men det er vanskelig ikke å legge merke til det: Det gror igjen overalt på bygda. Elva der jeg lærte å fiske av bestefar, og der han sa at jeg måtte være hans øyne og tre snøret gjennom det lille hullet i kroken, den er nå gjengrodd av viltvoksende løvtrær fra begge bredder. Den pittelille elva heter for sikkerhets skyld Storelva. Det må være fordi den tross alt var den største vannåra i denne trange dalen. De enda mindre elvene hadde andre navn, som Gullgrova og Brekkelva.

Storelva renner nå i sommer som i en portal av hengende grønne greiner. Det er antagelig så godt som umulig å bevege seg langs elva med en fiskestang, uten å sette seg fast, for ikke å si å prøve å kaste mark og søkke ut i en tidligere så villig høl. Likevel ser jeg som i et syn en kar gå over jordet med en stor laks dinglende langs det ene beinet. Slik gikk bestefar ofte på søndagene på somrene. Da var søndagsmiddagen berget.

 og ryddet på breddene, har reist. Storelva er for lita for turister til å fiske i, og bøndene her inne i dalen er bare en håndfull og har nok med sitt andre arbeid, får en tro.

Et gammalt hus står i en skråning med sprikende grå planker. Det er ikke gras på taket, men et tjukt vannfullt lag med mjuk gulnende mose. Det dreier seg ikke om et hus for folk, men om et gammelt skur for gårdsredskap, hesjestreng og hesjestaur. Nå kneler det, og naturen tar snart helt over. Brennesle omgir skuret, og masse småbjørk har slått rot på taket og strekker seg mot lyset. Røttene vokser gjennom taket. Kanskje holder det til en ugle der inne i mørket. Huset selv synker i vegetasjonen som omkranser det.

å tørke høy på hesjer, og hele den kollektive dugnaden med det på somrene, er borte for lenge siden. Svette kropper som raker opp graset og henger det til tørk på lange strenger, det ser man ikke lenger. Hesjestauren ligger råtne i stabler, fortsatt uvørent kvessa i enden. Og hesjestrengen ruster i ubrukte kveiler. Siloene er også borte, de som noen ganger tok liv fordi det samlet seg farlig gass i bunnen. Det å hoppe i høyet er historie. Nå er det, som vi vet, maureggene, de hvite plastballene, som gjelder.

Ungdomslaget i bygda har pusset opp kvernhuset ved elva, så folk skulle få se virkelig gamle arbeidsmåter og drift. Men krattet vokser til også rundt der, slik at det er ugreit å finne om du ikke er kjent som i din egen lomme. Og å fiske i Kvennhushølen kan du altså bare glemme.

Glemselens orkan

Det er ikkje alltid mogleg å skunda seg vidare. Av og til tek ting den tida dei tek. Det er som om fleire delar av oss må få høve til å koma fram dit me er nå, før me kan gå samla vidare.

Det å utvikla seg som person er komplekst og samansett og er prosessar me ikkje utan vidare kan få oversikt over. Men kven kan ta seg tid til å venta på at noko me ikkje ein gong veit kva er, skal skje? Kven har tolmod til å la ting utvikla seg i sitt eige tempo? Og kven innser at dersom andre skal utvikla seg på sitt eige vis, kan me ikkje be dei om å skunda seg eller fortelja dei kva det er 

ei gammal, lita bok, men ei bok som like fullt er aktuell. Ei bok som nettopp handlar om det å ta seg denne tida, om å gje rom til andre, slik at desse kan få tid til å sjølv finna ut av ting, oppdaga ting i seg sjølv. Om korleis ein gradvis kan byggja opp tryggleik og tillit som gjer det mogleg for menneska å våga ting ein for lengst hadde bestemt seg for at er altfor farleg.

Då me først møter den vesle hovudpersonen, viser han mange teikn på å vera i forsvar og prøva å unngå ting som vert forventa av han. Han kryp under bordet når det er samlingsstund i førskulen. Han klorer andre ungar som vil ha han med på ting. Han svarer ikkje når han vert snakka til, og han får sinnerier når nokon vil tvinga han til å gjera noko. Psykologen som er knytt til skulen, klarer ikkje testa han, og legen lurer på om han er psykotisk, utviklingshemma eller har ein hjerneskade. Mora gir uttrykk for at ho helst trur at han er utviklingshemma. Foreldre til andre barn byrjar å reagera på den aggressive åtferda. Det byrjar å demra for skulen at dei ikkje kan makta å ta seg av dette barnet. Men ein av lærarane trur det er mogleg for denne guten å koma ut av aggresjonen og angsten, og det fører til at skulen tek kontakt med ein klinisk psykolog som har arbeidd spesielt med barn og foreldre.

of Self» skildrar den kjende psykologen Virginia M. Axline, som utforma det me kan kalla 

, kva som skjer i løpet av eit år der Dibs kjem til terapitimar hjå henne. Det er ei medrivande og faktisk spennande bok, velskriven og til tider poetisk formulert.

Slik skildrar «Mrs. A», som Dibs kallar henne, deira første møte i eit ukoseleg leikerom på skulen: «Eg sette meg ned på den vesle stolen like innanfor døra. Dibs stod midt i rommet, med ryggen mot meg, han vreid hendene sine. Eg venta. Me skulle vera ein time i dette rommet. Det var inga hast med å få noko gjort. Leika eller ikkje leika. Snakka, eller vera stille. Her inne, betydde det ikkje noko kva me gjorde.»

Å venta til me er klar

Det verserer en tilsynelatende udiskuterbar «sannhet» i selvhjelpsverdenen, nemlig at vi 

 starte med å bli glad i oss selv, før vi kan bli ordentlig glad i andre. Altså at det er vanskelig eller umulig å elske andre uten først å elske seg selv. Det er definitivt noe sant i dette; forskning viser at selvomsorg hjelper oss til å slappe av, bli gladere og få mer overskudd. Men: Er det nå så sikkert at vi må 

 med oss selv – må vi være glad i og snill med oss selv, 

Det er fullt mulig, og kanskje mer hensiktsmessig, å starte i motsatt ende. Vi kan velge å aktivt ha omsorg for og være opptatt av våre medmennesker. Eller ganske enkelt minne oss selv på alle menneskers verdi, slik psykologiprofessoren Kent Hoffman formulerer det i Ted-foredraget «Every Person has Infinite Worth»: «I den grad jeg tar innover meg andres uendelige verdi, begynner jeg å finne verdi i meg selv.» Hoffman snur på rekkefølgen og sier at vi ved å være gode mot andre – gjennom å se deres udiskutable verdi – ender opp med å føle oss verdifulle selv også. Ved å vende oppmerksomheten over mot andre, bort fra oss selv, faller vi til ro og får det bedre.

Forklaringen på dette ligger trolig i vår natur. Som gruppedyr trives vi i fellesskap og nærhet til andre; vi klarer oss dårlig uten. Når vi er oppmerksomme på og viser godhet overfor andre, som vi lettere gjør når vi aktivt tar innover oss deres menneskeverd, blir vi agenter for god kontakt. Og i neste omgang «rammes» vi selv av denne kontakten, godheten kommer tilbake til oss. Det er rett og slett mest bærekraftig for gruppedyret mennesket at vi glemmer oss selv litt, og forlater grublingen over egen verdi ved å være mer opptatt av dem rundt oss. Kanskje særlig i situasjoner hvor mange av oss blir usikre og selvopptatte, som i dette eksempelet:

hadde vært på en fagkonferanse i England, inkludert en frihelg i London. Jeg hadde av ulike grunner ikke vært med. Da vi alle møttes på jobb uka etter, kunne jeg merke fellesskapet og gleden over reisen dem imellom, og jeg begynte straks å føle meg utenfor. Jeg tenkte «åh, nå har de et fellesskap som jeg ikke kan være med på, de synes sikkert bare det er brysomt at jeg er her, klart det er kjedelig for dem å snakke med meg nå, kanskje jeg skal holde meg på kontoret mitt …».

Men så minnet jeg meg selv på prinsippet med å være opptatt av de andre, framfor meg selv. Jeg lot blikket dvele en liten stund på hver enkelt av dem, tok ordentlig innover meg deres verdi, og forsøkte å leve meg inn i gleden over reisen de hadde vært på. Dette skiftet i fokus gjorde det mye lettere for meg å delta i samtalen. Jeg spurte dem om konferansen og om hva de hadde gjort i London etterpå, og de vendte seg mot meg og nærmest kaptes om å fortelle. Plutselig var jeg en glad del av gruppa. Jeg lurte ikke lenger på om de syntes det var kjedelig å ha meg der, fordi jeg merket at de syntes det var gøy å fortelle til meg som hadde et nysgjerrig utenfra-blikk på det de hadde opplevd.

ble en erfaring av å finne både de andre og meg selv, ved å glemme meg selv. Det var også en erfaring i å unngå en selvoppfyllende profeti: Hvis jeg hadde blitt sittende fast i mine litt selvopptatte fantasier om hva de andre tenkte om meg, ville jeg trolig forblitt taus eller kanskje trukket meg tilbake på kontoret, og dermed fått bekreftet det jeg var redd for, at jeg var en kjedelig kollega, i hvert fall der og da, siden jeg ikke hadde vært med på reisen.

Se de andre

Staycation, det engelske ordet for det å feriere hjemme, var et nytt begrep for mange nordmenn i år. Ordet tvang seg inn i vokabularet til et mistroisk og misfornøyd folk som plutselig måtte forholde seg til en verdensomspennende pandemi. Vi var et uforberedt folk, vant med å reise ut i den store verden så ofte vi vil. Så uvant er det for mange nordmenn å ikke skulle reise til andre land i sommerferien, at mange ikke bare bruker begrepet «staycation» på det å feriere hjemme i egen by eller bygd i sommer – begrepet har nå blitt så utvannet at det også brukes om å måtte feriere i eget land, selv om det er i en annen bygd eller by enn den man bor i.

Og der noen fornedrer staycation og sutrer over begrensningene de frykter kan ligge i det, forherliger andre staycation med en varm villighet til å se mulighetene som ligger i det å feriere i et vakkert land.

Jeg forholder meg nøytral til årets «staycation». Det finnes nemlig et annet engelsk ord for det jeg gjør med ferier, enten jeg tar dem her eller der: «workation». Det er begrepet for det å jobbe under ferien.

Jeg har gjort det siden jeg begynte å studere og oppdaget en brennende interesse for temaer som lå utenfor pensumlistene mine. Interessen brant hardere enn sommersolen, og jeg leste meg opp på de faglige interessene mine mellom semestrene og i helger. Jeg ble en ekte fagnerd som badet i havet av forskningslitteratur, heller enn i det faktiske havet. Stadig er jeg slik. Jeg reiser ikke på ferie uten laptop og utskrifter av minst et par artikler jeg skal lese, og en tekst jeg redigerer med hard penn til den er perfekt.

 av sitt liv, sa min mor ofte at hun og min far snakket mye om hvor annerledes jeg var dem og mine søsken. De visste ikke hvor jeg hadde mine særtrekk fra, for eksempel den driven jeg hadde etter å få til en ellers fraværende drapsforskning i Norge og til å ta all den utdanningen jeg tok.

Jeg tror likevel jeg har to trekk fra mine foreldre: Jeg har min mors øyne, og jeg har min fars tilbøyelighet til å sette arbeid foran alt. Jeg tror nemlig ikke det mine foreldre så som en intellektuell og idealistisk driv til å sikre samfunnet livsnødvendig kunnskap nødvendigvis var drevet av noe veldig annerledes enn min fars arbeidsnarkomani som bidro til arbeidsplasser i vårt lokalsamfunn. Jeg tror bare samfunnet er mer vant til å forholde seg til menns driv, enten vi fornedrer eller (oftere) forherliger den.

Haisommer

Første ferie i campingvogn, for mange år siden, overnattet vi på kaia i sørlandsbyen Risør. Helt ytterst på bryggekanten. Perfekte solforhold, nydelig utsikt, åpen horisont, slik det ofte er helt foran. Vi satt ut solstolene, hang opp en snor og tørket klær vi hadde vasket i balje.

Kunne det være lovlig å ha det så bra? Vi sjekket parkeringsskiltene flere ganger for å være på den sikre siden.

Rett bak campingvognen lå det pene hvite hus på rekke og rad. Steder folk hadde betalt mange millioner for. Eller ærlig og redelig arvet. Eller bodd eller feriert der i hele sitt liv.

blikkene fra de ærlige og redelige husene å bli plagsomme. Vi følte oss i veien, som om vi stod oppreist foran publikum på første rad. Solstolene var ikke lenger avslappende. Klesvasken virket lurvete selv om den var nyvasket og hang pent. Med halen mellom bena innså vi at vår oppførsel kanskje ikke var ulovlig, men i hvert fall uønsket.

De unte oss ikke den utsikten. Misunte de oss den? Er det det samme? Det var kanskje vi som misunte dem?

Misunnelse er en følelse med et dårlig rykte. Når jeg spør mine studenter og klienter om de tror det er lurt med misunnelse, svarer de fleste nei. Fra katolsk tradisjon regnes da også misunnelse som en dødssynd. I stedet for å forbedre seg selv og sette pris på det en selv har, bruker den misunnelige personen energi på å sammenligne seg med andre, for å få det andre har. Følelsen er forbundet med aggresjon og kan gi opphav til ondskap og ulykkelige liv om den får for mye plass. Med andre ord er det kanskje best å ikke føle den?

Å unne seg misunnelse

En gang ble jeg hypnotisert på studiet. Det var en eldre student som forsket på hypnose og som brukte andre studenter som forsøkskaniner. Jeg mottok liggende på en benk instruksjonen fra psykologen: «Jeg skulle vende tilbake til klasserommet fra første klasse på barneskolen.» Plutselig var jeg der: sittende på stolen, inne i rommet, lyset inn fra vinduet, så ned på pulten min med gulnet lakk og med et sirkelrundt hull i det høyre hjørnet, antakelig fra tidligere tider hvor det skulle være plass til et blekkhus. Hakk og streker i treet. Min pult.

Jeg så videre ned på gulvet, langs de skrå spinkle stålbeina på pulten, så på lys grå linoleum med mørkere grå striper som bølget rundt og dannet mønstre. Plutselig luktet det sterkt av appelsin i rommet. Hadde noen skrelt en appelsin?

av en plutselig sanselig tilgang til barndommens klasserom var overveldende. Det ga meg en følelse av at alt er her, samtidig. Alle rom, alle tider fra mitt liv. Alle øyeblikk. Alle mønstre i gulvet, alle kvister i taket, alle ormebregner som stryker mot buksene og alle stier i skogen. Det er bare å finne dem. Alle mennesker, alle skoletimer, alle skolevesker med rusk fra blyantspisseren og en matpakke med grønn mugg på tørre skiver. Føttene mine ved skoleveska. Bekken med småfisk og en større fisk som gjemmer seg under en stein. Hånden min idet jeg sniker den ned i det kalde mørke vannet, inn under steinen og forskrekket kjenner den myke fiskehalen mot fingrene. Alt er der. Blåleiren som svulmer ut i bakken, som en mage, over svingen i bekken. Med den leiren kan jeg forme kopper og mugger og brenne dem i en ovn. Opp bakken ligger en branntomt. Det lukter fortsatt surt av asken – den blander seg med lukt av brennesle. Jeg husker den desperate mannen fra brannen, som løp rundt med revet skjorte.

visst om du er syk med korona. Den forsvinner også med Alzheimer, så vidt jeg vet. Antakelig er luktesansen langt viktigere for at vi skal kunne navigere i minnet, og dermed i verden, enn det vi til daglig er klar over.

Lukten av stille råttent vann, den solbrente lukten av tørr leire, små partikler i nesa.

Men jeg vet ikke hva det hypnotiske minnet om klasserommet og appelsinlukta består av. Er det et faktisk minne fra akkurat da, den gangen, som hypnosen aktiverte? Jeg vil helst tro det. Eller er det et minne skapt av mitt hypnotiserte hode som en nyskapt situasjon med fortettede biter fra denne tiden? Jeg vet at det var bråk i barneskolen om appelsiner en gang, som jeg ble involvert i. Noen av gutta i klassen hadde kastet appelsiner så hardt på veggene i klasserommet at fruktene sprakk, og saften rant nedover veggene i gule striper. Lærerinnen var rasende og ville ta bort kosetimer som straff. Jeg blandet meg i dette og hevda skråsikkert at det var udemokratisk. Hun ble rasende på meg. Det var vrient for meg. Var det derfor nettopp en appelsin og lukta av appelsin slo så sterkt gjennom hos meg i hypnoseeksperimentet?

Sanselig minnebok

Klokka elleve om kvelden 27. februar i 1973, inne i eit viktoriansk hus i Hayes Street i San Francisco, stod den 31 år gamle Bernard Beitman krumbøygd over utslagsvaksen og følte han heldt på å kvelast av noko han hadde sett fast i halsen. Han klarte ikkje harka det opp. Ikkje hadde han ete noko, og aldri hadde han opplevd eit slikt kvelingsanfall før. Og det gjekk ikkje fort over. Først etter femten minutt klarte han å svelgje og puste normalt att. Og han gjekk og la seg. Dagen etter var fødselsdagen hans. Men broren ringde ikkje for å gratulera han med dagen. Han ringde for å fortelja at faren var død. Han hadde fått blødingar inne i halsen om natta og vorte kvelt av sitt eige blod, og døydde klokka to om natta i Wilmington i Delaware. Delaware ligg tre tidssoner frå San Francisco. Når klokka er to om natta i Wilmington er ho elleve i California.

Beitman er ein respektert psykiater, uteksaminert ved Stanford, har fått nasjonale prisar for opplæringsprogram i psykiatri, og han har forska på samanhengen mellom brystsmerter og panikkåtak. Men denne hendinga fekk han til å verta meir enn vanleg oppteken av slike samantreff som det han hadde opplevd. Som ein av dei første sidan Carl Gustav Jung skreiv om 

, dette at meiningsfulle hendingar skjer samstundes utan årsakssamanheng, men likevel med ein form for forbindelse, har Beitman studert slike samantreff også ut frå ein vitskapeleg vinkel. Han grunnla Coincidence Studies og gav ut boka «Connecting with Coincidence». Han har mynta eit eige omgrep for den typen hendingar han opplevde den februarnatta, 

, det å kunne oppleva kjenslene til ein nær person på lang avstand.

Jung og Beitman ser altså på dette med slump og samantreff, lykketreff eller hell på ein noko uvanleg måte.

orden, system og samanheng, og me kan kjenna oss truga av uorden, kaos og det uføreseielege. Når me skal skapa og byggja og laga, lærer me oss om samanhengane, om årsak og verknad og korleis ting bør gjerast i rekkefølgje. Ting er anten rett eller gale, og dette er informasjon som me kan tileigna oss. I ei slik idéverd, der ting er anten/eller, skapar folk som Jung og Beitman rot i systemet. For det skal helst berre finnast to grunnleggjande måtar å oppfatta tilfeldigheiter på. Enkelt sagt, så er det 

. Den første haldninga inkluderer folk som tillegg slike lykkelege samantreff til det at «universet var på mi side», mirakuløse krefter eller magiske energiar. Apofeni er den menneskelege tendensen til å sjå meiningsfulle mønster i heilt tilfeldige data som ikkje har nokon samanheng.

Slump

Åååh, det er så gøy å leke! sa seksåringen mens hun lykkelig sliten sank ned i sofaen. Hun hadde tilbrakt to timer alene på rommet sitt med iscenesettelse av historier hvor figurer og kosedyr fikk tildelt roller, og hun selv var regissør og stemmen til alle. Vi foreldre hadde hørt en jevn strøm av intense, ville og fantastiske hendelser. Hun lekte med total innlevelse, uten nøling og i full konsentrasjon, helt til hun selv stoppet, kom ut i stua og satte seg i sofaen, mens hun uttrykte den mettede gleden.

Flyt (på engelsk flow) er navnet på den tilstanden hvor vi er så oppslukt i noe at vi glemmer både tid og sted – og oss selv. Små barn er ofte og mye i en slik flytsone hvor alt går av seg selv; de trenger ikke ytre belønning for å leke og lære. Så vokser de opp og inn i plikter, ansvar og arbeid som må gjøres, selv om det ikke er det minste lystbetont. Slik er livet. Men også voksne søker og trenger flyt-opplevelser. Flytbegrepets far, den ungarsk-amerikanske psykologiprofessoren med det vanskelige navnet Mihaly Csikszentmihalyi (uttales shiksentmihai) kan fortelle at denne tilstanden av flyt – hvor vi er fullt konsentrert og involvert i noe som gjerne kan være krevende, men som vi mestrer og gjerne vil fullføre – er av stor betydning for vår psykiske helse, utvikling og velvære. Gjennom flyt-opplevelser vokser vi også som voksne. I flyt-opplevelser blir vi fokuserte, konsentrerte og utholdende overfor oppgaven, hva den nå er. Vi finner oss selv ved å glemme oss selv.

Selv har jeg ofte vitaliserende flyt-opplevelser når jeg jobber som terapeut. Terapeutrollen innebærer en komplisert kombinasjon av tilstedeværelse og oppmerksomhet på klientens ord, uttrykk og undertekst, samt en oversikt over hva slags metode og forståelse vi jobber innenfor og hvordan relasjonen mellom meg og klienten fungerer som arnested for arbeidet, fra øyeblikk til øyeblikk. I sannhet krevende arbeid, og du verden så oppslukende meningsfylt og gøy når det flyter. Jeg kan noen ganger sykle hjem fra jobb med replikken fra min seksårige datter, i hodet, lett omformulert: «Åååh, det er så gøy å være terapeut!»

som bor i en vestlandsfjord, ga denne flyt-beskrivelsen: «Ein krepsefiskar opplever flyt når han vaknar i grålysninga og gler seg til å dra ut på feltet etter ei skive og ein rask kopp kaffi. Spenninga om korvidt det vert bom eller fangst sit i kroppen. Etterkvart som den eine store krepsen etter den andre kjem i bøtta, stig gleda over å kunne halde på med dette ute på fjorden så og seie rett nedafor stoveglaset medan sola kjempar seg opp i aust. Og då det kjem tre store i same teina, er fiskaren fullstendig borte frå resten av verda. Han vert derfor overraska då kameraten i nabobåten etterpå kan fortelje at det hadde gått ein stor hjortebukk på bøen ovafor der kor fiskaren var oppteken med teinene sine. Som nyfrelst hjortejeger ville fiskaren vanlegvis hatt eit skarpt blikk også etter hjorten, men i denne situasjonen var han så oppglødd av krepsefangsten at den andre naturopplevinga som han gjekk glipp av, ikkje plaga han det spøtt, hjort fekk vera hjort!»

Csikszentmihalyis har forsket og funnet at flyt-opplevelser har de samme karakteristika og erfares likt på tvers av kulturer, yrker, alder og interesser. Oppsummert sier han at flyten kommer når vi står overfor en oppgave som vi har sjans til å fullføre og mulighet til å konsentrere oss om, og hvor oppgavens mål og mening har en tydelighet og relevans for oss. Aktiviteten krever noe av oss som samsvarer med ferdighetene våre, slik at vi har en viss kontroll. Å passivt se på noe kan selvsagt være både fint og oppslukende, men innebærer ikke flyt. Flyt kommer ved aktiviteter som fanger oppmerksomhet og konsentrasjon ved at vi er aktive (litt eller svært mye) og tar i bruk ferdigheter.

ved flyt er at selvbevisstheten slipper taket. Bekymring av typen «hva synes de andre om meg nå, er jeg flink nok?» forsvinner til fordel for oppmerksomhet på oppgaven – det vi holder på med. Fraværet av selvbevissthet i flyt-opplevelser er særlig viktig, sier Csikszentmihalyi, fordi så mange av oss fyller hverdagen med å gruble på om vi er gode nok, flinke nok, spesielle nok og så videre. En student glitret av glede da hun for første gang i sitt 23-årige liv hadde snakket spontant og ivrig i et gruppearbeid. Hun hadde plutselig skjønt hvorfor gruppa stod fast og kastet seg ivrig frampå, slik at de fikk løst oppgaven. Hun var en som alltid hadde vært taus og tilbakeholden, en som helst ikke ytret seg. Da jeg etterpå spurte henne hva som gjorde det mulig å delta så aktivt og livlig, svarte hun: «Jeg tror det var fordi jeg var så gjennomtrengende engasjert i gjerningsøyeblikket!»

Å finne flyten

Hvor mange av dere har stalket eksen? Opp med hånden! Jeg skuer utover en full forelesningssal. Det er som om tiden stopper opp idet studentene blir helt stille. Det virker som de holder pusten. «Ingen? Det tror jeg ikke på!» Jeg smiler lurt, bedrevitende. Stillheten henger tungt i salen. «Hvor mange av dere har stalket den nye kjæresten til eksen, da? Kom igjen, opp med hånden!» Jeg tar en nær kunstnerisk pause. «Så ingen av dere har snoket rundt i Instagram-kontoen til en eks eller hens nye partner? Ingen har stadig gått inn på kontoen, daglig eller oftere, for å sjekke oppdateringer? Og ingen av dere har ved et uhell trykket på «like» eller «følg» og avslørt den usunne besettelsen?» Stillheten løsner av en svak, nervøse latter som sprer seg forsiktig.

«Hva om jeg sier at jeg har gjort alt dette, da?» Jeg rekker hånden min høyt opp i luften. De modigste, ærligste studentene følger etter og rekker sine hender opp, om enn ikke like høyt. De kikker rundt seg og får bekreftet at de ikke er alene i stalker-kategorien med denne rare foreleseren. Kanskje det er ønsketenkning, men jeg liker å tro at latteren blant studentene nå har fått et drag av lettelse over seg.

å melde seg i salen: Er det å snoke i sosiale medier stalking? Kan evolusjonspsykologi forklare så moderne atferd? Hvordan henger i så fall hva vi i dag gjør på sosiale medier sammen med hvordan vi levde i «steinaldersamfunn»? Og skulle jeg ikke forelese om partnervalg? Jeg betrygger dem, og dere, at alt dette henger sammen.

Innen evolusjonspsykologi påpeker vi at de psykologiske mekanismene som hjelper individet å løse reproduktive utfordringer nødvendigvis sprer seg i populasjoner – såfremt det er et genetiske grunnlag for dem. Og ingen reproduktiv utfordring er større for våre psykologiske mekanismer enn å sikre seg en partner å videreføre gener med.

I det å sikre seg en partner ligger det å velge, få, beholde og i noen tilfeller, hvor vi har mistet en partner, å få dem tilbake eller erstatte dem. I det å sikre seg en partner ligger det også at man er i stadig konkurranse med andre om denne partneren. Alt dette bruker vi sosiale medier til å løse, og vi gjør det med psykologiske mekanismer som ble formet av evolusjonære prosesser under livsvilkårene til det studentene omtaler som «steinaldersamfunn».

mekanisme kan vise seg i ulike former for atferd, avhengig av mulighetene som ligger i miljøet. Evolusjonspsykologene Joshua Duntley og David Buss påpekte i sin teoretiske artikkel «The Evolution of Stalking» fra 2010 at stalking-atferd i dag springer ut fra de psykologiske mekanismene som hjalp våre formødre og -fedre å sikre en partner. 

, som vi har hentet fra engelsk i mangel på et godt norsk ord, er å forfølge en person fordi man er opptatt av dem på en måte som ikke blir gjengjeldt. Når noen stalker, kan de fysisk oppsøke den de er opptatt av og steder denne befinner seg.

Forførende snoking

Etter en dårlig natts søvn forsøker jeg å komme gjennom arbeidsoppgavene på hjemmekontoret. Jeg nærmer meg noen viktige tidsfrister og er irritert fordi jeg har forskjøvet oppgavene til siste stund. Det er så mye annet her hjemme som trekker oppmerksomheten.

Når samboeren begynner å støvsuge, forsvinner det lille jeg har igjen av konsentrasjon. Irritasjonen øker et ekstra hakk. Han vet at jeg har mye å gjøre. Hva i alle dager er det han tenker på?

Kan du holde opp, bjeffer jeg mens jeg går ut i stua. Hva skjer med å støvsuge midt i arbeidstiden? Har du ikke en jobb å gjøre?

Jeg trengte en pause, svarer samboeren. Trenger du det også?

Nei, gjør jeg ikke, svarer jeg. Bare slutt å bråke sånn. Det kjennes godt å la irritasjonen få spillerom, så jeg tar sats og fortsetter. Til forskjell fra deg syns jeg jobben er viktigere enn pauser og støv.

Å hei sann, sier samboeren. Du burde virkelig ta deg en pause. Nå er du langt utenfor det der toleransevinduet ditt.

Verden sett gjennom et vindu

Vi lever i en verden av berøring. Vi er avhengig av berøring. Vi kjenner grensene for vårt eget jeg, når huden vår blir tatt på av andre. Når vi kjenner vår utside, får vi også en innside.

Når vi tar på oss selv, er det en uklarhet som gjør oss godt i et øyeblikk. Det er noen her som vil meg vel, som elsker meg, som stryker på min hud. Det er en her som tar vare på meg. Bitte små spedbarn søker seg inn til mors hud helt fra første dag etter fødsel og faller til ro ved hennes pust, varme og lukt.

Jeg holder noen ganger den ene hånden inne i den andre, når jeg skal forsøke å sovne. Den venstre hånden kryper sammen der inne i hulrommet, som en liten hund.

Det er et eller annet som kaller på latteren, den nervøse, når vi snakker om å ta på oss selv. Det er vel assosiasjonen til onanien som melder seg, som et lynglimt av lyst og et øyeblikk av avslørt hemmelighet, men det er like mye ensomheten som rister i oss. Er det ingen andre som tar på meg, enn meg selv?

så ser jeg også på min fars hender og min mors hender, slik jeg husker dem. Av ulike grunner er det best å fokusere på min fars hender.

Hvordan huden min på oversiden av hendene raskt blir brun av solen, som hans, hvordan huden er myk, men også delt opp i mengder av små felt, som oppstår ved at linjer og folder og rynker i huden krysser hverandre, lik buktningene fra tusenvis av små bekker på en sandslette etter et regnskyll. Eller lik barken på en furu. Da min far ble eldre, ble hendene hans deformert av psoriasisleddgikt, mens min mors hender i hennes alderdom fikk mye mer fremtredende knokler fordi hun spiste så lite og ble tynn og lett, som en fugl.

Hud mot hud

Mange vil hugsa historia om Mats Steen, den unge mannen med Duchennes muskeldystrofi, ein sjeldan sjukdom som fører til muskelsvinn og tidleg død hjå gutar. Mats sat i rullestol frå han var åtte år og kunne ikkje ta del i vanleg leik og sosialt liv med klassekameratar og vennar. Foreldra såg eit liv i isolasjon og einsemd, men var forundra over at Mats sjølv så ofte var glad. Grunnen til dette var at Mats i mange av døgnets timar transformerte seg til Lord Ibelin Redmoore og drog til planeten Azeroth – ein planet med kontinent og land, hav og skogar, byar og landsbyar. Men dette fekk ikkje foreldra vite før folka frå den planeten dukka opp i gravferda hans.

Der sat det folk som verken foreldra eller Mats nokon gong hadde møtt, men dei dukka opp, frå ulike kantar av verda, fordi dei i form av sine spel-karakterar hadde møtt og blitt kjent med Lord Ibelin Redmoore eller Jerome Walker, som var ein annan karakter Mats kunne transformera seg til når han deltok i spelet World of Warcraft. Då sat han ikkje i rullestol, men, som han sjølv skreiv, «Jerome og Ibelin er utvidelser av mitt jeg, de representerer forskjellige sider ved meg».

Då faren skreiv på bloggen til Mats at han var død, 24 år gammal, strøymde det på med meldingar fulle av inderleg medkjensle frå folk i mange land. Folk foreldra til Mats ikkje visste at han hadde kontakt med. Til gravferda i Vestre gravlunds Nye kapell kom Lisette frå Nederland, Anne frå England, Janina frå Finland, Rikke frå Danmark og Kai Simon frå Høybråten. Det er ein sterk og rørande historie som ikkje er eineståande. Foreldre vil ofte sjå etter faresignal, og ting ved gaming som får dei unge til å miste normale åtferdsmønster, står lett fram som slike faresignal.

Det er ikkje like lett å vera merksam på gevinstane dei unge kan ha av slike spel.

erfaringar med «landsbyar i skyene» er openbert langt mindre dramatisk enn den til Mats. Det digitale fellesskapet er òg av langt mindre einsidig karakter, ettersom eg har eit tilnærma vanleg analogt liv – sjølv om det å bu i ei lita bygd i provinsen og ha nokre kroniske verknadar etter alvorleg sjukdom har gjort at eg har eit langt mindre sosialt liv enn før eg flytta frå by til landsbygd. For meg er dette trass alt mykje av eit frivillig val.

Å skulle skriva positivt om sosiale medium vekkjer ein viss ambivalens hjå meg. Eg har stått fram på Twitter i årevis som papirbokentusiast, innført den positivt lada nemninga p-bok, og eg har referert mang ei undersøking som har påvist farane og dei negative sidene ved for mykje skjermbruk. At den pedagogiske vinninga ved Ipad og IT er diskutabel, og at dei økonomiske kreftene bak den lite kunnskapsbaserte trenden Ipad til alle elevar, er enorme, er eg berre ein av mange som har understreka. Nevrolog ved Cardiff University, Dean Burnett, som eg elles følgjer på Twitter, viser at ein slik ambivalens er på sin plass. I sin artikkel «Blir vi antisosiale av sosiale medier?», prenta opphavleg i «BBC: The Scientific Guide to Happiness» i 2018, trekkjer han fram ein del forsking som viser korleis aktivitetar på sosiale media påverkar hjernen. Dette kan potensielt både gjera oss meir sosialt kompetente og tilfreds, og me kan knyte vennskap på tvers av mange slags grenser, men visse slike aktivitetar kan òg føre oss inn ekkokammer, utvikle meir ekstreme sympatiar og gjera oss mindre tolerante.

Landsby i skyene

En fornemmelse av å miste flyten, få jernteppe, lete etter ord som vanligvis kommer lett, bli tørr i halsen, få hjertebank, kanskje merke at du skjelver litt, bli voldsomt selvbevisst. Brått har du mistet din vanlige mestring, mistet «deg selv», kanskje uten at du der og da skjønner helt hvorfor. Men det er noe du blir redd for. Eller, det er en del av deg som blir redd.

Smak på forskjellen. Det er nemlig stor forskjell – 

 vi redde og skal være det: Ved akutte hendelser mobiliseres kroppens beredskap før vi rekker å tenke. Da gjør frykten oss klar for umiddelbar handling. Annerledes er det når 

 plutselig bli redde, i vanlige, ufarlige situasjoner. Slik kollegaen min erfarte:

og populær foredragsholder, holdt innlegg på en konferanse. Rett før han skulle begynne, kom en eldre mann opp til ham for å hilse. Ludvik gjenkjente sin gamle lærer fra universitetet, som han ikke hadde sett på tjue år. Læreren skulle selv holde foredrag på konferansen og hadde kommet tidlig for å høre på Ludvik. «Jeg håper det er greit å ha meg i salen?», spurte han, og Ludvik svarte: «Ja, selvfølgelig, det er jo en ære og bare veldig hyggelig!»

I etterkant av sitt eget foredrag fortalte Ludvik: «Jeg mista meg selv. Jeg trodde det skulle gå fint å ha den gamle læreren i rommet, selv om jeg kjente en klump i magen da han spurte. Men det gikk ikke fint. Jeg var helt fylt av at han satt og observerte meg, selv om han bare var hyggelig – han nikket til og med bekreftende underveis. Merket du det på meg? Ble det veldig dårlig?»

Jeg hadde sittet i salen, og kunne forsikre Ludvik om at foredraget slett ikke var dårlig, tvert imot, det var informativt og lunt. Men jeg kunne bekrefte at han ikke virket like løst og ledig påkoblet som han pleier. Jeg kunne også med tyngde si at jeg kjente meg igjen: Noe skjer – en tanke dukker opp, noen dukker opp – vi mister det utvungne ståstedet inni oss selv og blir blendet i lyskasteren fra andres blikk. Eller rettere sagt: det vi 

 er lyskasteren fra de andres blikk. Hadde vi spurt den gamle læreren, ville han nok sagt at han bare koste seg og lyttet og ikke var opptatt av å evaluere Ludvik i det hele tatt. Ludvik mistet likevel noe av sitt eget grep om formidlingen, fordi han ble sittende fast i fantasier om sin gamle lærers vurdering av prestasjonen hans. Som rutinert foredragsholder leverte han fint på autopilot, men var uvanlig sliten i etterkant og hadde en dårlig følelse i kroppen.

kan det være dette som skjer: Noe utløser et skifte i måten vi bruker oppmerksomheten på. Fra å være et subjekt – en som oppfatter, føler, tenker og vil – svitsjer vi over til en objekt-tilstand: Vi gjør oss selv til gjenstand for det vi tror andre oppfatter, føler, tenker og vil – overfor oss. Fra å være «en som ser», blir vi en som er opptatt av «hvordan jeg blir sett».

Å miste seg selv

Den er beskrevet som en usynlig fiende, covid-19 som brer seg, svøper inn hele vår verden. Ja, vår verden. Ikke bare verden «der ute», slik vi i Norge har hatt behaget av å bli vant til med andre dødelige virus som ikke kom nærmere enn tv-skjermen. Denne gangen har viruset kommet innenfor dørstokken. Den er blant oss. Helt nært. Å skrive en tekst om dødelig virus for denne spalten ville være rart for bare noen få måneder siden. Men ikke nå.

Patogener, organismer som virus, bakterier og andre parasitter, som kan forårsake sykdom og død, har vært med oss mennesker gjennom vår evolusjon. Det er fristende å bruke frasen «siden tidenes morgen». Hele veien har det vært et våpenkappløp mellom oss og de ulike patogener. Mens vi utviklet forsvarsmekanismer mot dem, utviklet de evnen til å omgå eller bryte ned immunforsvaret vårt, for å få det de trenger av oss til å formere og spre seg.

har et fysiologisk immunsystem som forsvarer oss mot patogener. Det som har vært mindre kjent, inntil de siste par tiårene, er at feber er en del av immunsystemet. Feber er en fysiologisk mekanisme som er utformet og båret frem gjennom evolusjon, fordi den har hatt en avgjørende funksjon i kampen mot patogener, og dermed for vår overlevelse. Feber er derfor en evolusjonær tilpasning. Når kroppen oppdager en infeksjon, økes kroppstemperaturen, for å drepe det som forårsaker infeksjonen. Derfor er det en del leger med et evolusjonært orientert syn som advarer mot å benytte febernedsettende så snart man har litt feber. Det er bare det at av og til kan feberen bli for høy, og da blir vi gjort sårbare av vårt eget immunsystem som prøver å forsvare oss. Evolusjon gjør oss ikke ufeilbarlige.

Men vi mennesker har også et psykologisk immunsystem, som også er skapt gjennom evolusjon, og som sørger for at vi unngår smitte. På engelsk heter det «Behavioural Immune System», altså atferdsmessig immunsystem, på litt dårlig norsk. Som evolusjonspsykologer har påpekt i fire tiår, så er psykologiske mekanismer linken mellom vår biologi og vår atferd. De som studerer og prøver å forstå vårt atferdsmessige immunsystem, studerer og prøver å forstå de psykologiske mekanismene som ligger til grunn for vår atferd.

psykologisk immunforsvar, som påvirker vår atferd slik at vi unngår patogener, finner vi allerede i arbeidet til Charles Darwin, som skrev om den universelle responsen det er å bli frastøtt av ting som kan gjøre oss syke. Tanken om at det å bli frastøtt er en tilpasning, og del av vårt evolverte psykologiske immunsystem, fikk en renessanse i arbeidet til epidemiologen Valerie Curtis og kollegaer på tidlig 2000-tallet. I en studie kartla de de mest vanlige symptomer på infeksjon (ulike lukter og syn, som jeg ikke skal beskrive her), og hva vi mennesker rapporterer å være frastøtende. På tvers av kulturer sammenfalt listene. Dette mente Curtis og kollegaer ikke kunne være tilfeldig.

Ved helt vanlig forkjølelse, som vi er vant til å forholde oss til i Norge, er symptomer åpenbare. Og dersom noen hoster og nyser mye, trekker vi oss raskt unna dem. Vårt psykologiske immunsystem trigger en beskyttende atferd. Men utfordringen med å ta covid-19-sykdommen på det alvor statistikken om dødelighet og alvorlige senskader sier vi burde, er at symptomene er så milde at vi ikke vet hvem av dem rundt oss som bærer på det. Fienden blir usynlig. Vi mennesker har ikke kommet så langt i våpenkappløpet at vi klarer å oppfatte en slik fare som reell.

Psykologisk immunforsvar

En allestedsnærværende angst har ridd inn i landet. Det er koronaens tid, sier vi. Det uttrykket må noen ha stjålet fra den kolombianske forfatteren Gabriel García Márquez, som skrev om koleraens tid. Vi lever nå i koronaens tid, og vi kommer ikke unna.

Et smittsomt og farlig virus har snart spredd seg over hele verden. Det er ikke noe sted å flykte. Alt stenger, også grensene stenges, og flyene står på bakken. Hvor mange må dø? Hvem av oss? Hvem smitter, hvem smittes? Hvordan smitter det?

Jeg er redd. Jeg prøver ikke å være så redd, men jeg er redd. Jeg er redd for meg selv, selv utenfor risikogruppen, jeg er redd for dem jeg elsker, jeg er redd for venner, jeg er redd for kollegaer, jeg er redd for naboene, jeg er redd for alle som er syke og i risiko, og for alle som har levd lenge. Jeg er redd for at alt skal forandre seg, at verden ikke skal bli til å kjenne igjen. Jeg vet ikke alt jeg er redd for.

Jeg forsøker å holde rolige samtaler med fornuften, men undergangen haler i meg på nettene.

sykehus som kneler i Italia, leger som raser desperat over avmakten i møte med tusenvis av dødssyke som de ikke får hjulpet, prester som snakker om en uverdig avslutning på livet, alt dette truer bildet av et samfunn som holder, som består. Det likner på et samfunn i oppløsning. Og det skremmer.

Selve smitten skremmer. Den er usynlig og lydløs, helt diskret. Du sikrer deg ved å vaske deg og vaske dørhåndtak og flater og holde distanse til andre mennesker. Men du kan ikke være helt sikker.

Den rasjonelle frykten

Det er vanlegvis ganske stille her kor eg bur. Men i den siste tida har stilla verka nesten uverkeleg. Ho vert ikkje avbroten som før; det kjem ikkje nokre hyl frå ungdommar som trenar på fotballbanen på ettermiddagen, ikkje nokre småkranglande replikkar frå skuleelevar på veg til skulen om morgonen.

Vel, eg nyt stilla, og eg toler at det har blitt meir av henne. Og tenkjer ein over det, så finst det fleire former for stille. Den vanlege er den eg viser til over her: fråveret av bråk og bakgrunnsstøy. Slik Erling Kagge viser til, når han kalla sin bestseljar for «Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute». Verda vil jo ha all merksemda vår og prøver å fanga den gjennom orda og praten, ideane og tankane, skjermane si flimrande informering – og me får ikkje fred.

Eg vil sirkla inn den stilla som finst utanfor tanken, utanfor omgrepa og språket. Kan me fanga den? I sin tekst «Stillhetens språk» fortel Marit Bjorland om ein fireåring som ein dag kom strålande bort til mora med eit Norgesglas i hendene. Han løfta det begeistra opp og ropte: «Gjett hva jeg har oppi her, mamma. Jeg har fanget stillheten.»

tilvære, er så oppfylt av språk – av omgrepa me nyttar om omverda og oss sjølve – at me ofte vert overtydd om at det ikkje finst noko opning: Det er ingen veg ut – det er me som er fanga, fengsla og forførte av den distanserte erfaringa som språket og tanken skapar. Samstundes er heile det språklause kjensleuniverset me er i, umogeleg å formidla gjennom språket. Kva gjer me? Korleis kan me kommunisera i det heile? Ludwig Wittgenstein skriv i «Tractatus»: «Et bilde holdt oss fanget. Og ut av det kunne vi ikke komme, for det lå i vårt språk, og det syntes som det bare ble nådeløst gjentatt for oss.» I boka «Sjelens betydning» skriv Ole Martin Høystad om Wittgensteins posisjon: «Men ut av språket kommer vi ikke, og det er ikke noe referansepunkt utenfor språket som kan tjene som norm, forklaring eller fasit.»

Nei, kanskje ikkje som forklaring eller fasit. Men likevel finst det noko der. Vårt tankefylte, språkbaserte sinn, med alle sine refleksjonar og idear, har ein «nabo» som ikkje bare er fleire omgrep og namn, men som nettopp er det namnlause, det språket ikkje fangar, det useielege, det å vera til i det ordlause, stille rommet.

rommet i naturen, men òg i frukostegget, i ansikta me ser inn i. Og me møter det i kunst og musikk. Den samiske kunstnaren Iver Jåks hadde ein gong ei skulpturutstilling som hadde tittelen «Mytisk stillhet».

Før A og etter Å

, sies det. Et av vår tids mantraer er at vi – om ikke annet – skal være oss selv. Jeg kjenner ofte en svak irritasjon når jeg hører eller leser dette. Jeg vet at mange opplever det som befriende, at det er godt å få støtte til å «være seg selv». Det som irriterer meg, er at uttrykket også er innsnevrende. «Å være seg selv» antyder noe statisk, at når du har funnet «deg selv», så har du kommet fram til et sted. Der skal du så være, og derfra skal du stå fram overfor andre, som om selvfølelsen er en destinasjon.

Da har jeg mer sansen for «reisebeskrivelsen» som den amerikanske psykoanalytikeren Philip M. Bromberg gir for den menneskelige psyken. Han snakker om det de fleste av oss gjenkjenner – at vi har ulike subjektive virkeligheter i oss, at vi består av ulike deler, som noen ganger drar oss i ulike retninger, gjerne i én og samme stund. En gitt situasjon kan framkalle bestemte deler i oss, mens en annen situasjon framkaller helt andre og kanskje motsatte deler.

I én situasjon kan jeg være taus og nervøs, mens jeg i en annen situasjon kan være engasjert og selvhevdende, på grensen til det dominerende. Skulle ikke tro det var samme dama, men det er det. Dette gjelder ikke bare meg. Alle er mange – ingen er bare én, som det gjelder å finne. Er jeg mest «meg selv» når jeg er stille og unnvikende, eller når jeg er engasjert og dominerende? Vel, begge delene finnes, og dukker opp i ulike settinger.

at jeg-følelsen, eller opplevelsen av å ha et samlet «selv» er en helsebringende illusjon – at jeg-følelsen er bra for oss, men ikke forankret i noe egentlig, fordi vi rent faktisk er mange. Vi søker illusjonen og vil gjerne ha den. Den oppstår når vi har tilstrekkelig rom mellom de ulike delene i oss til å kunne reflektere over dem.

Jeg synes Bromberg går for langt ved å kalle det en illusjon, fordi vi alle kjenner det ganske konkret – at vi har en selv-kjerne i oss. Men jeg tror han ønsker å understreke det virkelige i at vi alle har mange sider.

I boka «Standing in Spaces» sier han at god psykisk helse er «evnen til å stå i mellomrommet (stand in spaces) mellom virkeligheter, uten å miste noen av dem – kapasiteten til å være mange og samtidig oppleve seg som én». For meg gir dette så mye større mening en det litt forenklende «vær deg selv». Ja, jeg opplever meg selv som én, samtidig som jeg paradoksalt nok kan være mange. Det er nok noe Guro-aktig ved meg, uavhengig av situasjon, akkurat som det er noe gjenkjennbart og deg-aktig ved deg, også på tvers av situasjoner. Selv om vi er i kontinuerlig forandring gjennom livet, selv om vi er mange, så er vi også den samme, hele tiden. Alle har sin egen X-faktor, kanskje.

Du er mange

Jeg sitter på et møte med flere forskere jeg har enorm respekt for. Vi jobber for å få til et samarbeid, med tverrfaglig og tverrinstitusjonell oppslutning, for å sikre forskning som kan bidra til å forebygge vold i nære relasjoner. Jeg er stolt og spent på møtet: Tenk at jeg blir anerkjent som en bidragsyter her, og tenk hva vi kan få til sammen! Dette betyr ubeskrivelig mye for meg.

Men så skjer det som ikke burde skje: Jeg hører meg selv gjespe – ordentlig høylytt! Et skikkelig kjeven-nær-ut-av-ledd-gjesp. Hva i alle dager? Hva gjorde jeg nå? Jeg hadde ikke merket at gjespen var på vei, da ville jeg jo vitterlig ha prøvd å kvele den. Jeg kjenner at jeg blir ordentlig flau og beklager og forklarer raskt at jeg er trøtt etter en natt med dårlig søvn. Jeg kjeder meg ikke, altså. Virkelig ikke, understreker jeg. Møtelederen svarer tørt på min beklagelse: «Det går greit, Vibeke. Vi har hørt deg gjespe gjennom hele møtet.»

Nå har hun sikkert glemt denne ubetydelige hendelsen fra det ellers svært viktige møtet vårt. Jeg tar det med meg, for alltid.

Jeg er ikke den eneste som ikke vil bli sett, eller hørt, gjespe i viktige sosiale og profesjonelle situasjoner. Et gjesp er ikke bare et gjesp i vår kultur. Det er et sosialt signal. Og det verste et gjesp kan signalisere, er at vi kjeder oss, så vidt jeg har forstått. Men har vi alltid den riktige tolkningen av det sosiale signalet et gjesp er?

man identifisert noe som kalles den fundamentale attribusjonsfeilen. Dette er den mest grunnleggende feilen vi gjør når vi tillegger en årsak til andres uønskede atferd i forhold til hvordan vi tillegger en årsak til vår egen. Vi årsaksforklarer nemlig ufordelaktig atferd hos oss selv med utenforstående omstendigheter vi ikke har kontroll over, og derfor ikke skyld i. Samme ufordelaktige atferd hos andre årsaksforklarer vi med antagelser om feil og svakheter i deres karakter. Derfor gir vi dem dem en skyld og et ansvar vi selv får unnslippe. Så dersom 

 gjesper på et viktig møte, vet du at det er fordi naboen spilte høy musikk gjennom hele natten, og du fikk ikke sove og er derfor trøtt. Det er jo ikke din feil. Men dersom 

 gjesper på samme viktige møte, er det fordi hen kjeder seg, er respektløs, eller ikke vet å legge seg tidsnok før ny arbeidsdag med viktige møter. Helt klart da, at gjespen signaliserer en karakterbrist, hos din kollega.

Fordi vi alle vet at vi kan bli tildelt skyld og motiv for å gjespe som vi ikke ønsker, og som ikke er sannferdige, er vi kjappe med å prøve å kvele et gryende gjesp, eller å unnskylde oss dersom vi ikke får det til.

Luft og kjærlighet

Badet mitt har stått uferdig i nesten to år. Det er fullt av malingsbokser og unnskyldninger for hvorfor det aldri blir ferdig. En morgen setter jeg meg ned ved kjøkkenbordet for å ta et endelig fargevalg. Blikket faller på en avis. Førstesiden tar for seg tilstanden til flyktningene i Hellas. Jeg ser vekk og kjenner et blaff av skam.

Hvordan blir jeg kvitt den ubehagelige følelsen slik at jeg kan konsentrere meg om badet mitt? Jeg blir veldig forstyrret i valg av grønnfarge om jeg samtidig må tenke på at jeg tillater at barn vokser opp i et mareritt.

fortellinger om skyld og privilegier i globaliseringens tid», har Elisabeth Oxfeldt samlet forskning om skylden, skammen og ambivalensen mange skandinaver føler ved å leve privilegerte liv. Oxfeldt mener at vi er i en slags identitetskrise. Mens vi er vant til en identitet der vi bryr oss om alle og inkluderer alle i vår velferdsmodell, blir vi nå gjennom medier og innvandring i større grad konfrontert med andres lidelse og hvordan de truer våre egne velferdsgoder. Vi blir ikke bare fylt av takknemlighet over hva vi selv har, vi blir også preget av ubehag og det hun kaller «skandinavisk skyldfølelse». Nestekjærligheten vår strekker ikke langt nok, og ubehaget blir liggende latent.

Fenomenet gjelder de andre utenfor landegrensen, men også mindre privilegerte innenlands. Ifølge Oxfeldt gjør den passive observasjonen av sosiale forskjeller noe med oss. Noen skammer seg, mens andre finner forklaringer som legitimer sosial urettferdighet.

Kan dette være grunnen til at baderommet mitt aldri blir ferdig? Det er meget mulig jeg er lat og upraktisk. Men tenk om badet aldri blir ferdig fordi jeg er midt i en skandinavisk identitetskrise? Makan til unnskyldning!

Forskningen til Oxfeldt har som mål å øke bevisstheten om hva vi påtar oss skyld og ansvar for, hva vi avviser og ignorerer, og hvordan vi snakker sammen om disse temaene, slik at vi i større grad kan klare å ta ansvar for urettferdighet. Det er interessant lesning i en tid med økende sosiale forskjeller og hvor polarisering truer.

Skam i bevegelse

Ser du hvordan trafikken her i India fungerer som om alt er en eneste stor rundkjøring? Trafikken flyter som vann, uten faste regler. Alle de ulike deltakerne balanserer hårfint mellom selvhevdelse og hensyn, med lynraske reaksjoner, som om de 

 vann, partikler i en vilter bekk eller elv. Man må være aktiv; den som vil krysse en gate og bare står passivt og venter på en romslig luke, vil måtte vente til natten. Men ser du et lite mellomrom og viser at du vil bruke det, begynner alle kjøretøy å ta hensyn, ved å vike litt unna, slippe deg fram.

Denne refleksjonen, som kom fra reisefølget mitt en gang jeg var på reise i India, har jeg tatt med meg videre. Det er interessant – fra en psykologisk synsvinkel – at rundkjøringer i trafikken reduserer antall ulykker, sammenlignet med lyskryss. Både alvorlighetsgrad og antall personskader blir redusert ved overgang til rundkjøring, ifølge Transportøkonomisk institutt. Hva slags funksjonelle og ulykkes-reduserende mekanismer utløses i rundkjøringen?

I en rundkjøring finnes det noen grunnleggende prinsipper og rammer, som at du har vikeplikt ved innkjøring. Men du må følge med og hele tiden kalkulere om det er din tur og hvor du skal legge bilen avhengig av hvor du skal ut; du må finne din plass – rundkjøringen krever smidig og våkent samarbeid mellom bilistene. I lyskrysset derimot, er det meste regulert, beslutningene om hvem som skal kjøre og når man skal kjøre, styres av rødt og grønt lys. Lite blir overlatt til sjåførens vurderingsevne; vi venter på grønt lys selv når krysset er helt tomt for andre biler, sykler eller fotgjengere. Man følger reglene i et lyskryss. Dette høres jo lurt ut når vi snakker trafikk, men det er altså farligere – medfører flere og mer alvorlige ulykker – enn å overlate mange beslutninger til sjåførene.

flyter i et tilsynelatende komplett kaos, med biler, busser, tuk tuker, sykler, mopeder, fotgjengere og en og annen hellig ku, samt noen geiter. Men det går forunderlig bra det meste av tiden. Du kan se det på Youtube, søk opp filmsnutten «India Driving» og se drøyt to minutter med trafikk-regulering totalt etter rundkjøringsprinsippet. Man tuter riktignok over en lav sko, med den største selvfølgelighet. Men det er ikke sinna-tuting. Ser vi på trafikken i India ut fra rundkjøringsprinsippet, er nesten all tuting der for å si «Her kommer jeg, lurt at du vet det!». Tutingen er bråkete, men grunnleggende kommuniserende.

Rundkjøringsprinsippet innebærer å inngå i et smidig samspill, noe vi mennesker ser ut til å være ganske gode til. Bare tenk på hvordan vi lett og automatisk beveger oss på kryss og tvers i store folkemengder, uten å kollidere, selv ganske små barn klarer dette. Kan det være at rundkjøringen utløser og dermed utnytter denne menneskelige kapasiteten for manøvrering og samarbeid, mens det stramt regulerte lyskrysset setter smidighetsevnen i dvalemodus gjennom å overta de fleste vurderingene? Rundkjøringen inviterer til å finne vår plass i flyten, vi må aktivt bruke den menneskelige kalkulerings- og tilpasningsevnen. Det interessante er at dette går bedre, og er mer effektivt, enn sterk regelstyring.

dårlig ut på ulykkesstatistikken, med et stort antall drepte i trafikken. Rundkjøringen har også sine fallgruver. Hvis regelen i rundkjøringsprinsippet er at både sikkerhet og effektivitet øker når vi baserer oss på en aktiv balanse mellom initiativ og tilpasning, så er unntaket høy fart. Se for deg en rundkjøring, man bremser alltid ned, ingen kjører i full fart gjennom rundkjøringen. Jeg lurer på om den dårlige ulykkesstatistikken i India delvis skyldes at rundkjøringsprinsippet kollapser ved høy fart, og at man ikke har tatt hensyn til dette, gjennom regler og struktur på motorveiene.

Rundkjøringen

Nav-skandalen har rullet og gått lenge i Norge. Hvordan kunne det skje at tusenvis av folk blir feilaktig trukket for retten og dømt? Hvorfor har knapt noen slått alarm, og ingen av dem som har slått alarm, blitt fulgt opp? Og hvorfor har vi som samfunn godtatt en slik behandling av hundretusener av bra mennesker?

Det er spørsmål jeg stiller meg, og som er vanskelig å forstå fullt ut.

tid i en liten by i en annen del av verden. Datteren vår tilbringer en tid der for å lære om områdets historie og å lære språk. Husene er enkle og lave. Bølgeblikk ligger på takene. Forklaringen er at naturkatastrofene, jordskjelv og orkaner river husene ned med jamne mellomrom, og da bygges det enkelt og billig når det skal bygges opp på nytt.

Veiene over fjellovergangene vi må over på vår vei til havet, svinger seg i utallige krappe buktninger, med bratte stigninger og med regnskogen som en uendelig høy grønn kirkevegg, som frontveggen på Nidarosdomen, på innsiden av veien – og bratte stup og skyformasjoner og dype daler på utsiden. Været skifter brått, tykk melkeaktig tåke blåser inn over veien når du er høyt oppe, så du ikke ser hvilken retning den svinger foran deg. Det kan kjennes som om vindens feiende bevegelse av tåken, som rennende melk, trekker bilen med seg ut over kanten.

Problemet er at varer, husdyr og mennesker daglig skal fraktes over fjellene. Alle slags biler kjemper hardt i de harde stigningene, særlig eldre biler hoster og sliter. Vi kjører leiebil og blir liggende bak eldre lastebiler som knapt beveger seg og som spyr ut svart røyk.

dager ser vi mange trafikkulykker på disse fjellstrekkene. Svære trailere ligger i grøften, førerne selv eller politiet står i veikanten og dirigerer trafikken forbi. På en særlig tåkete strekning ser vi plutselig en personbil som ligger på taket, på tvers i en sving. Vi ser ingen skadde kropper som ligger på bakken, men noen mennesker sitter i veikanten. Andre lyser på oss med lommelykten på mobiltelefoner og viser vei forbi den veltede bilen. Det hele får meg et øyeblikk til å tenke på spøkelser. Et annet sted er autovernet kjørt ned, og det gaper et hull ut mot et stup. Kan det ha dødd noen der i fjellet for noen dager siden?

Forført av fordommer

«Inni er vi alltid unge» er tittelen som kollega Sissel Gran har nytta på si bok om aldring. Gran har som forventa skrive ei gripande, variert og til dels sterkt personleg bok om aldring. I boka kjem det fram at svært mange menneske faktisk har ei slik oppleving av at dei er yngre enn sin kronologiske alder. Det kan dei ha, anten dei faktisk 

 studentar som Gran møter, eller dei er gamle menneske, som kan ha vanskar med å få dei reelle avgrensingane som kroppens forfall fører med seg, til å stå i forhold til den livsenergien og tiltakslysten dei framleis kan kjenna at dei har. Det kan verka som mange har ei slags førestilling om at dei ber med seg eit slags indre ungt vesen som lever på innsida, underleg uforandra av tidas tann. Kanskje er det eit minne om den gongen dei var på høgda av si livskraft, eller rett og slett dette at dei held fast ved den kjensla det var å ein gong verta oppfatta av omgjevnadane som berar av noko som i seg sjølv var positivt og dyrebart: 

, ei kjensle dei gjerne skulle vore lenger i.

Problemet er at tittelen er svært generell, og i og med at forfattaren faktisk vel å ha denne setninga som tittel, vil boka ganske sterkt formidla nett dette som eit slags universell erfaring. Dette spelar igjen på lag med noko me ofte kan høyra at litt eldre seier i ulike intervjusituasjonar: Dei hevdar at trass at åra uunngåeleg set sitt preg, så kjenner dei seg likevel som ein attenåring inni!

seg uansett slik at det finst folk som opplever ting annleis enn dette, som aldri har hatt det slik at dei går rundt og kjenner seg yngre enn dei er. Dei kan delast inn i tre grupper: folk som berre føler at dei er så gamle som dei faktisk er, og som godtek dette sjølv om dei stadig vert eldre. Ei anna gruppe kjenner seg 

 enn det kronologisk alder skulle tilseie. Eg var litt skeptisk til å skriva om nett denne minoriteten, dersom den berre bestod av ein person, nemleg meg sjølv. Men etter å spurt fleire personar i ulik alder og i ulike yrke, og desse svarte at dei heller følte seg 

 enn sin kronologiske alder, så tenkte eg at, ok, eg er ikkje aleine om dette.

Ei siste gruppe fortel at den indre aldersopplevinga skifter, eller at dei kjenner seg tidlause inni. Dei har kontakt med ein del av dei sjølv som ikkje ser ut til å endra seg, men som heller ikkje har nokon spesifikk alder.

Inni meg er eg ikkje alltid ung

Han ser opp på meg og logrer. Hjertet mitt smelter på sekundet. Lille, rare, vakre skapning. Så full av tillit, på tross av hva han må ha vært gjennom. Nei, jeg skal ikke gjøre som veterinæren sier! Vitterlig, det skal jeg ikke.

Det er i disse dager syv år siden gulltrollet mitt, Begbie, kom inn i livet mitt, og jeg i hans. Det er syv år, hvor dagene har startet med at jeg synger (les: «synger») morgensanger til ham, mens han logrer og presser hodet og kroppen hardt inntil meg, for å sikre seg mest mulig kos. Syv år med dette; et vell av gjensidig kjærlighet og trygghet. Heller enn å avlive ham, slik veterinæren anbefalte meg å gjøre.

Begbie (ja, oppkalt etter han i Trainspotting) kom til meg som en omplasseringshund. Han var bare seks måneder gammel.

En valp, men likevel utsultet av de tidligere eierne sine. En rosa skapning, som bare var skinn og ben. Han var ikke mer enn halvparten så stor som broren fra det samme kullet, fordi han ikke hadde fått nok næring til å vokse. Det var bare snakk om dager før han ville ha kollapset og sultet i hjel, mente veterinæren. Med tanke på hans helsetilstand og hva han ellers kunne ha opplevd hos en familie som hadde evnet å la en valp sulte, mente veterinæren at jeg burde avlive ham.

Jeg hørte ordene hennes. Men jeg så tillit og forhåpning i øynene hans. Han så meg i øynene og logret. Dette sterke minnet utløser fortsatt tårer hos meg.

virke rart fra et evolusjonært perspektiv. Hvorfor investerer vi mennesker så mye tid, energi og ressurser i hunder? Hvorfor føler vi så sterkt for dem? Det er jo ikke noe genetisk slektskap mellom oss, så er ikke all investering vi gjør i dem bare et sløseri, fra et evolusjonært perspektiv? Kan man likevel se på menneskers kjærlige hundehold i et evolusjonært perspektiv? Kanskje.

Menneskets eldste venn

Jeg har vært så alene med frykten min, men plutselig har den vært i sentrum av all medieoppmerksomhet. Det har vært en verdighetsopplevelse.

Slik beskrev en miljøaktivist jeg møtte den sterke opplevelsen han hadde hatt av det siste årets klimastreiker.

Ikke det at ingen andre har vært opptatt av klima og miljø tidligere, men utenfor den faste gruppen med aktivister og folk som jobber med miljø, har miljøengasjement vært sidestilt med hvilken som helst annen hobby, fortalte han.

«Å ja du er opptatt av klima, så kult. Jeg er opptatt av å gå på ski.» Han beskrev det som at den reaksjonen bare gjorde frykten verre. Og når han virket engstelig, var det som om andre lette etter en annen grunn til at han kjente ubehag. Det kan da ikke bare handle om miljøet? «Har du prøvd å gå på ski? Det er virkelig godt for humøret. Ikke bare får du beveget deg, det er en intens tilstedeværelse og man kan ha så gode samtaler underveis.»

Jeg ble glad på miljøaktivistens vegne. Ikke for skitilbudet, men for verdighetsopplevelsen. Det er godt for vår psykiske helse å bli tatt på alvor. Da blir vi også mer handlekraftige. Det er absurd å tenke på at jeg selv har vært som hun skitypen. Alvoret har på en måte ikke angått meg. I et livsperspektiv er det et kvarter siden jeg våknet.

i psykologien at folk kan leve med svært alvorlige tilstander, som er åpenbare for alle andre, uten at personen selv tar dette innover seg, eller ønsker å gjøre endringer. I modellen endringshjulet beskriver psykologene James Prochaska og Carlo DiClemente seks stadier i en endringsprosess. Det første stadiet kalles føroverveielse. Her opplever man ikke selv å ha et problem. Jeg tror ikke jeg har et drikkeproblem. Kanskje jeg drikker litt for mye, men jeg tror ikke jeg drikker mer enn vennene mine. Jeg kan slutte å drikke når jeg føler for det. Jeg tror ikke jeg har en miljøfarlig livsstil. Kanskje jeg kjøper noen unødvendige ting, men jeg tror ikke jeg er verre enn vennene mine. Jeg kan slutte å kjøpe ting når jeg føler for det.

Å prøve på ordentlig

Jeg befant meg på en konsert med den fantastiske norske trompetisten Mathias Eick. Det var fredag kveld, og jeg var sigen. Jeg fant et mykt sete bakerst i lokalet, foran meg satt noen skikkelige bamser og stengte utsikten. Strakk jeg på hodet, så skimtet jeg musikerne der foran, på scenen. Bandet begynte å spille med små lyder fra fiolinen, spredte klemt fra pianoet, små støt i trompeten, og neddempede trommer. Tic tac- twang, tic tac- twang, svisjj!

En rolig ettertenksom rytmisk vev la seg under meg som et teppe, og jeg duppet av og fløt av gårde på et flyvende teppe.

Så – et plutselig vræl av lyd, og jeg våknet. Det var som en rød blomst som åpnet seg i full prakt i løpet av sekunder, en soloppgang som ble kastet ut over meg og oss. Et kollektivt rop i lokalet. Hei!

Musikken fant veien inn i kroppen min, og jeg ristet med. Nå var rytmen i meg. Jeg måtte nesten bevege hender og hode, i min egen hurtige beat. Jeg spilte med, min egen tromme hånden mot kneet. Jeg minnes i et glimt mitt trommespill i barndommens korps, dirigenten som ropte: «Evang, kan du ikke lese noter!» Men nå er jeg med på notene! Ingen tid for å sove nå. Trompetens kraftige sang kjennes i strupen. Så stilner musikken brått igjen, og Mathias Eick pustesynger foroverbøyd i mikrofonen. Er det barnegråt, er det vuggesang?

hun og jeg. Vi har like stoler, de kan reguleres. Hun snur på stolen, leter etter spaken, og lar ryggen synke litt bakover, Jeg snur litt på min stol. Vi speiler hverandre. Ikke helt, men det er der. Tanken kommer – vi sitter på hver vår hest på tivoli-karusellen og vinker til hverandre. Vi sitter i en bilkø, og når en bil beveger seg, beveger også jeg meg. Vinden fyker forbi, og alle bladene skjelver i samme sekund.

Vi tar hverandre inn. Det tar sin tid. Hun tar rommet inn. Det tar sin tid. Vi etablerer en takt.

Det er musikk i alt

Svært djupt i vår kulturelle arv ligg det ei overført oppfatning av at det å ha mest mogleg kontroll over størst mogleg område av livet er viktig, og at dette er noko ein skal arbeida for å oppnå for å vera eit dugleg menneske. Å ha kontroll viser styrke. Å ha stålkontroll er eit ideal for oss.

Det å miste kontrollen, derimot, er eit teikn på veikskap. Det er rett nok visse skilnadar på kva område dette gjeld for menn og for kvinner, men sjølve grunnregelen ligg der: Å ha kontroll er positivt, å ikkje ha kontroll er negativt.

slike haldningar kan det høyrest underleg ut at den amerikanske psykologen Jerry Duvinsky har publisert ei bok som heiter «How To Lose Control».

Duvinsky skriv at dei som kjem til han for å få hjelp, svært ofte kjem nettopp fordi dei ikkje føler dei har sjølvkontroll nok, eller fordi dei føler følelsar dei ikkje vil føle. Det kan vera at dei tykkjer dei er for triste, har angst, kjenner frykt, fortviling, sinne eller einsemd. Kontrollmekanismane våre er i stor grad utvikla for at me skal unngå ubehagelege emosjonar.