#fff

#000

Åååh, det er så gøy å leke! sa seksåringen mens hun lykkelig sliten sank ned i sofaen. Hun hadde tilbrakt to timer alene på rommet sitt med iscenesettelse av historier hvor figurer og kosedyr fikk tildelt roller, og hun selv var regissør og stemmen til alle. Vi foreldre hadde hørt en jevn strøm av intense, ville og fantastiske hendelser. Hun lekte med total innlevelse, uten nøling og i full konsentrasjon, helt til hun selv stoppet, kom ut i stua og satte seg i sofaen, mens hun uttrykte den mettede gleden.

Flyt (på engelsk flow) er navnet på den tilstanden hvor vi er så oppslukt i noe at vi glemmer både tid og sted – og oss selv. Små barn er ofte og mye i en slik flytsone hvor alt går av seg selv; de trenger ikke ytre belønning for å leke og lære. Så vokser de opp og inn i plikter, ansvar og arbeid som må gjøres, selv om det ikke er det minste lystbetont. Slik er livet. Men også voksne søker og trenger flyt-opplevelser. Flytbegrepets far, den ungarsk-amerikanske psykologiprofessoren med det vanskelige navnet Mihaly Csikszentmihalyi (uttales shiksentmihai) kan fortelle at denne tilstanden av flyt – hvor vi er fullt konsentrert og involvert i noe som gjerne kan være krevende, men som vi mestrer og gjerne vil fullføre – er av stor betydning for vår psykiske helse, utvikling og velvære. Gjennom flyt-opplevelser vokser vi også som voksne. I flyt-opplevelser blir vi fokuserte, konsentrerte og utholdende overfor oppgaven, hva den nå er. Vi finner oss selv ved å glemme oss selv.

Selv har jeg ofte vitaliserende flyt-opplevelser når jeg jobber som terapeut. Terapeutrollen innebærer en komplisert kombinasjon av tilstedeværelse og oppmerksomhet på klientens ord, uttrykk og undertekst, samt en oversikt over hva slags metode og forståelse vi jobber innenfor og hvordan relasjonen mellom meg og klienten fungerer som arnested for arbeidet, fra øyeblikk til øyeblikk. I sannhet krevende arbeid, og du verden så oppslukende meningsfylt og gøy når det flyter. Jeg kan noen ganger sykle hjem fra jobb med replikken fra min seksårige datter, i hodet, lett omformulert: «Åååh, det er så gøy å være terapeut!»

som bor i en vestlandsfjord, ga denne flyt-beskrivelsen: «Ein krepsefiskar opplever flyt når han vaknar i grålysninga og gler seg til å dra ut på feltet etter ei skive og ein rask kopp kaffi. Spenninga om korvidt det vert bom eller fangst sit i kroppen. Etterkvart som den eine store krepsen etter den andre kjem i bøtta, stig gleda over å kunne halde på med dette ute på fjorden så og seie rett nedafor stoveglaset medan sola kjempar seg opp i aust. Og då det kjem tre store i same teina, er fiskaren fullstendig borte frå resten av verda. Han vert derfor overraska då kameraten i nabobåten etterpå kan fortelje at det hadde gått ein stor hjortebukk på bøen ovafor der kor fiskaren var oppteken med teinene sine. Som nyfrelst hjortejeger ville fiskaren vanlegvis hatt eit skarpt blikk også etter hjorten, men i denne situasjonen var han så oppglødd av krepsefangsten at den andre naturopplevinga som han gjekk glipp av, ikkje plaga han det spøtt, hjort fekk vera hjort!»

Csikszentmihalyis har forsket og funnet at flyt-opplevelser har de samme karakteristika og erfares likt på tvers av kulturer, yrker, alder og interesser. Oppsummert sier han at flyten kommer når vi står overfor en oppgave som vi har sjans til å fullføre og mulighet til å konsentrere oss om, og hvor oppgavens mål og mening har en tydelighet og relevans for oss. Aktiviteten krever noe av oss som samsvarer med ferdighetene våre, slik at vi har en viss kontroll. Å passivt se på noe kan selvsagt være både fint og oppslukende, men innebærer ikke flyt. Flyt kommer ved aktiviteter som fanger oppmerksomhet og konsentrasjon ved at vi er aktive (litt eller svært mye) og tar i bruk ferdigheter.

ved flyt er at selvbevisstheten slipper taket. Bekymring av typen «hva synes de andre om meg nå, er jeg flink nok?» forsvinner til fordel for oppmerksomhet på oppgaven – det vi holder på med. Fraværet av selvbevissthet i flyt-opplevelser er særlig viktig, sier Csikszentmihalyi, fordi så mange av oss fyller hverdagen med å gruble på om vi er gode nok, flinke nok, spesielle nok og så videre. En student glitret av glede da hun for første gang i sitt 23-årige liv hadde snakket spontant og ivrig i et gruppearbeid. Hun hadde plutselig skjønt hvorfor gruppa stod fast og kastet seg ivrig frampå, slik at de fikk løst oppgaven. Hun var en som alltid hadde vært taus og tilbakeholden, en som helst ikke ytret seg. Da jeg etterpå spurte henne hva som gjorde det mulig å delta så aktivt og livlig, svarte hun: «Jeg tror det var fordi jeg var så gjennomtrengende engasjert i gjerningsøyeblikket!»

Å finne flyten

Hvor mange av dere har stalket eksen? Opp med hånden! Jeg skuer utover en full forelesningssal. Det er som om tiden stopper opp idet studentene blir helt stille. Det virker som de holder pusten. «Ingen? Det tror jeg ikke på!» Jeg smiler lurt, bedrevitende. Stillheten henger tungt i salen. «Hvor mange av dere har stalket den nye kjæresten til eksen, da? Kom igjen, opp med hånden!» Jeg tar en nær kunstnerisk pause. «Så ingen av dere har snoket rundt i Instagram-kontoen til en eks eller hens nye partner? Ingen har stadig gått inn på kontoen, daglig eller oftere, for å sjekke oppdateringer? Og ingen av dere har ved et uhell trykket på «like» eller «følg» og avslørt den usunne besettelsen?» Stillheten løsner av en svak, nervøse latter som sprer seg forsiktig.

«Hva om jeg sier at jeg har gjort alt dette, da?» Jeg rekker hånden min høyt opp i luften. De modigste, ærligste studentene følger etter og rekker sine hender opp, om enn ikke like høyt. De kikker rundt seg og får bekreftet at de ikke er alene i stalker-kategorien med denne rare foreleseren. Kanskje det er ønsketenkning, men jeg liker å tro at latteren blant studentene nå har fått et drag av lettelse over seg.

å melde seg i salen: Er det å snoke i sosiale medier stalking? Kan evolusjonspsykologi forklare så moderne atferd? Hvordan henger i så fall hva vi i dag gjør på sosiale medier sammen med hvordan vi levde i «steinaldersamfunn»? Og skulle jeg ikke forelese om partnervalg? Jeg betrygger dem, og dere, at alt dette henger sammen.

Innen evolusjonspsykologi påpeker vi at de psykologiske mekanismene som hjelper individet å løse reproduktive utfordringer nødvendigvis sprer seg i populasjoner – såfremt det er et genetiske grunnlag for dem. Og ingen reproduktiv utfordring er større for våre psykologiske mekanismer enn å sikre seg en partner å videreføre gener med.

I det å sikre seg en partner ligger det å velge, få, beholde og i noen tilfeller, hvor vi har mistet en partner, å få dem tilbake eller erstatte dem. I det å sikre seg en partner ligger det også at man er i stadig konkurranse med andre om denne partneren. Alt dette bruker vi sosiale medier til å løse, og vi gjør det med psykologiske mekanismer som ble formet av evolusjonære prosesser under livsvilkårene til det studentene omtaler som «steinaldersamfunn».

mekanisme kan vise seg i ulike former for atferd, avhengig av mulighetene som ligger i miljøet. Evolusjonspsykologene Joshua Duntley og David Buss påpekte i sin teoretiske artikkel «The Evolution of Stalking» fra 2010 at stalking-atferd i dag springer ut fra de psykologiske mekanismene som hjalp våre formødre og -fedre å sikre en partner. 

, som vi har hentet fra engelsk i mangel på et godt norsk ord, er å forfølge en person fordi man er opptatt av dem på en måte som ikke blir gjengjeldt. Når noen stalker, kan de fysisk oppsøke den de er opptatt av og steder denne befinner seg.

Forførende snoking

Etter en dårlig natts søvn forsøker jeg å komme gjennom arbeidsoppgavene på hjemmekontoret. Jeg nærmer meg noen viktige tidsfrister og er irritert fordi jeg har forskjøvet oppgavene til siste stund. Det er så mye annet her hjemme som trekker oppmerksomheten.

Når samboeren begynner å støvsuge, forsvinner det lille jeg har igjen av konsentrasjon. Irritasjonen øker et ekstra hakk. Han vet at jeg har mye å gjøre. Hva i alle dager er det han tenker på?

Kan du holde opp, bjeffer jeg mens jeg går ut i stua. Hva skjer med å støvsuge midt i arbeidstiden? Har du ikke en jobb å gjøre?

Jeg trengte en pause, svarer samboeren. Trenger du det også?

Nei, gjør jeg ikke, svarer jeg. Bare slutt å bråke sånn. Det kjennes godt å la irritasjonen få spillerom, så jeg tar sats og fortsetter. Til forskjell fra deg syns jeg jobben er viktigere enn pauser og støv.

Å hei sann, sier samboeren. Du burde virkelig ta deg en pause. Nå er du langt utenfor det der toleransevinduet ditt.

Verden sett gjennom et vindu

Vi lever i en verden av berøring. Vi er avhengig av berøring. Vi kjenner grensene for vårt eget jeg, når huden vår blir tatt på av andre. Når vi kjenner vår utside, får vi også en innside.

Når vi tar på oss selv, er det en uklarhet som gjør oss godt i et øyeblikk. Det er noen her som vil meg vel, som elsker meg, som stryker på min hud. Det er en her som tar vare på meg. Bitte små spedbarn søker seg inn til mors hud helt fra første dag etter fødsel og faller til ro ved hennes pust, varme og lukt.

Jeg holder noen ganger den ene hånden inne i den andre, når jeg skal forsøke å sovne. Den venstre hånden kryper sammen der inne i hulrommet, som en liten hund.

Det er et eller annet som kaller på latteren, den nervøse, når vi snakker om å ta på oss selv. Det er vel assosiasjonen til onanien som melder seg, som et lynglimt av lyst og et øyeblikk av avslørt hemmelighet, men det er like mye ensomheten som rister i oss. Er det ingen andre som tar på meg, enn meg selv?

så ser jeg også på min fars hender og min mors hender, slik jeg husker dem. Av ulike grunner er det best å fokusere på min fars hender.

Hvordan huden min på oversiden av hendene raskt blir brun av solen, som hans, hvordan huden er myk, men også delt opp i mengder av små felt, som oppstår ved at linjer og folder og rynker i huden krysser hverandre, lik buktningene fra tusenvis av små bekker på en sandslette etter et regnskyll. Eller lik barken på en furu. Da min far ble eldre, ble hendene hans deformert av psoriasisleddgikt, mens min mors hender i hennes alderdom fikk mye mer fremtredende knokler fordi hun spiste så lite og ble tynn og lett, som en fugl.

Hud mot hud

Mange vil hugsa historia om Mats Steen, den unge mannen med Duchennes muskeldystrofi, ein sjeldan sjukdom som fører til muskelsvinn og tidleg død hjå gutar. Mats sat i rullestol frå han var åtte år og kunne ikkje ta del i vanleg leik og sosialt liv med klassekameratar og vennar. Foreldra såg eit liv i isolasjon og einsemd, men var forundra over at Mats sjølv så ofte var glad. Grunnen til dette var at Mats i mange av døgnets timar transformerte seg til Lord Ibelin Redmoore og drog til planeten Azeroth – ein planet med kontinent og land, hav og skogar, byar og landsbyar. Men dette fekk ikkje foreldra vite før folka frå den planeten dukka opp i gravferda hans.

Der sat det folk som verken foreldra eller Mats nokon gong hadde møtt, men dei dukka opp, frå ulike kantar av verda, fordi dei i form av sine spel-karakterar hadde møtt og blitt kjent med Lord Ibelin Redmoore eller Jerome Walker, som var ein annan karakter Mats kunne transformera seg til når han deltok i spelet World of Warcraft. Då sat han ikkje i rullestol, men, som han sjølv skreiv, «Jerome og Ibelin er utvidelser av mitt jeg, de representerer forskjellige sider ved meg».

Då faren skreiv på bloggen til Mats at han var død, 24 år gammal, strøymde det på med meldingar fulle av inderleg medkjensle frå folk i mange land. Folk foreldra til Mats ikkje visste at han hadde kontakt med. Til gravferda i Vestre gravlunds Nye kapell kom Lisette frå Nederland, Anne frå England, Janina frå Finland, Rikke frå Danmark og Kai Simon frå Høybråten. Det er ein sterk og rørande historie som ikkje er eineståande. Foreldre vil ofte sjå etter faresignal, og ting ved gaming som får dei unge til å miste normale åtferdsmønster, står lett fram som slike faresignal.

Det er ikkje like lett å vera merksam på gevinstane dei unge kan ha av slike spel.

erfaringar med «landsbyar i skyene» er openbert langt mindre dramatisk enn den til Mats. Det digitale fellesskapet er òg av langt mindre einsidig karakter, ettersom eg har eit tilnærma vanleg analogt liv – sjølv om det å bu i ei lita bygd i provinsen og ha nokre kroniske verknadar etter alvorleg sjukdom har gjort at eg har eit langt mindre sosialt liv enn før eg flytta frå by til landsbygd. For meg er dette trass alt mykje av eit frivillig val.

Å skulle skriva positivt om sosiale medium vekkjer ein viss ambivalens hjå meg. Eg har stått fram på Twitter i årevis som papirbokentusiast, innført den positivt lada nemninga p-bok, og eg har referert mang ei undersøking som har påvist farane og dei negative sidene ved for mykje skjermbruk. At den pedagogiske vinninga ved Ipad og IT er diskutabel, og at dei økonomiske kreftene bak den lite kunnskapsbaserte trenden Ipad til alle elevar, er enorme, er eg berre ein av mange som har understreka. Nevrolog ved Cardiff University, Dean Burnett, som eg elles følgjer på Twitter, viser at ein slik ambivalens er på sin plass. I sin artikkel «Blir vi antisosiale av sosiale medier?», prenta opphavleg i «BBC: The Scientific Guide to Happiness» i 2018, trekkjer han fram ein del forsking som viser korleis aktivitetar på sosiale media påverkar hjernen. Dette kan potensielt både gjera oss meir sosialt kompetente og tilfreds, og me kan knyte vennskap på tvers av mange slags grenser, men visse slike aktivitetar kan òg føre oss inn ekkokammer, utvikle meir ekstreme sympatiar og gjera oss mindre tolerante.

Landsby i skyene

En fornemmelse av å miste flyten, få jernteppe, lete etter ord som vanligvis kommer lett, bli tørr i halsen, få hjertebank, kanskje merke at du skjelver litt, bli voldsomt selvbevisst. Brått har du mistet din vanlige mestring, mistet «deg selv», kanskje uten at du der og da skjønner helt hvorfor. Men det er noe du blir redd for. Eller, det er en del av deg som blir redd.

Smak på forskjellen. Det er nemlig stor forskjell – 

 vi redde og skal være det: Ved akutte hendelser mobiliseres kroppens beredskap før vi rekker å tenke. Da gjør frykten oss klar for umiddelbar handling. Annerledes er det når 

 plutselig bli redde, i vanlige, ufarlige situasjoner. Slik kollegaen min erfarte:

og populær foredragsholder, holdt innlegg på en konferanse. Rett før han skulle begynne, kom en eldre mann opp til ham for å hilse. Ludvik gjenkjente sin gamle lærer fra universitetet, som han ikke hadde sett på tjue år. Læreren skulle selv holde foredrag på konferansen og hadde kommet tidlig for å høre på Ludvik. «Jeg håper det er greit å ha meg i salen?», spurte han, og Ludvik svarte: «Ja, selvfølgelig, det er jo en ære og bare veldig hyggelig!»

I etterkant av sitt eget foredrag fortalte Ludvik: «Jeg mista meg selv. Jeg trodde det skulle gå fint å ha den gamle læreren i rommet, selv om jeg kjente en klump i magen da han spurte. Men det gikk ikke fint. Jeg var helt fylt av at han satt og observerte meg, selv om han bare var hyggelig – han nikket til og med bekreftende underveis. Merket du det på meg? Ble det veldig dårlig?»

Jeg hadde sittet i salen, og kunne forsikre Ludvik om at foredraget slett ikke var dårlig, tvert imot, det var informativt og lunt. Men jeg kunne bekrefte at han ikke virket like løst og ledig påkoblet som han pleier. Jeg kunne også med tyngde si at jeg kjente meg igjen: Noe skjer – en tanke dukker opp, noen dukker opp – vi mister det utvungne ståstedet inni oss selv og blir blendet i lyskasteren fra andres blikk. Eller rettere sagt: det vi 

 er lyskasteren fra de andres blikk. Hadde vi spurt den gamle læreren, ville han nok sagt at han bare koste seg og lyttet og ikke var opptatt av å evaluere Ludvik i det hele tatt. Ludvik mistet likevel noe av sitt eget grep om formidlingen, fordi han ble sittende fast i fantasier om sin gamle lærers vurdering av prestasjonen hans. Som rutinert foredragsholder leverte han fint på autopilot, men var uvanlig sliten i etterkant og hadde en dårlig følelse i kroppen.

kan det være dette som skjer: Noe utløser et skifte i måten vi bruker oppmerksomheten på. Fra å være et subjekt – en som oppfatter, føler, tenker og vil – svitsjer vi over til en objekt-tilstand: Vi gjør oss selv til gjenstand for det vi tror andre oppfatter, føler, tenker og vil – overfor oss. Fra å være «en som ser», blir vi en som er opptatt av «hvordan jeg blir sett».

Å miste seg selv

Den er beskrevet som en usynlig fiende, covid-19 som brer seg, svøper inn hele vår verden. Ja, vår verden. Ikke bare verden «der ute», slik vi i Norge har hatt behaget av å bli vant til med andre dødelige virus som ikke kom nærmere enn tv-skjermen. Denne gangen har viruset kommet innenfor dørstokken. Den er blant oss. Helt nært. Å skrive en tekst om dødelig virus for denne spalten ville være rart for bare noen få måneder siden. Men ikke nå.

Patogener, organismer som virus, bakterier og andre parasitter, som kan forårsake sykdom og død, har vært med oss mennesker gjennom vår evolusjon. Det er fristende å bruke frasen «siden tidenes morgen». Hele veien har det vært et våpenkappløp mellom oss og de ulike patogener. Mens vi utviklet forsvarsmekanismer mot dem, utviklet de evnen til å omgå eller bryte ned immunforsvaret vårt, for å få det de trenger av oss til å formere og spre seg.

har et fysiologisk immunsystem som forsvarer oss mot patogener. Det som har vært mindre kjent, inntil de siste par tiårene, er at feber er en del av immunsystemet. Feber er en fysiologisk mekanisme som er utformet og båret frem gjennom evolusjon, fordi den har hatt en avgjørende funksjon i kampen mot patogener, og dermed for vår overlevelse. Feber er derfor en evolusjonær tilpasning. Når kroppen oppdager en infeksjon, økes kroppstemperaturen, for å drepe det som forårsaker infeksjonen. Derfor er det en del leger med et evolusjonært orientert syn som advarer mot å benytte febernedsettende så snart man har litt feber. Det er bare det at av og til kan feberen bli for høy, og da blir vi gjort sårbare av vårt eget immunsystem som prøver å forsvare oss. Evolusjon gjør oss ikke ufeilbarlige.

Men vi mennesker har også et psykologisk immunsystem, som også er skapt gjennom evolusjon, og som sørger for at vi unngår smitte. På engelsk heter det «Behavioural Immune System», altså atferdsmessig immunsystem, på litt dårlig norsk. Som evolusjonspsykologer har påpekt i fire tiår, så er psykologiske mekanismer linken mellom vår biologi og vår atferd. De som studerer og prøver å forstå vårt atferdsmessige immunsystem, studerer og prøver å forstå de psykologiske mekanismene som ligger til grunn for vår atferd.

psykologisk immunforsvar, som påvirker vår atferd slik at vi unngår patogener, finner vi allerede i arbeidet til Charles Darwin, som skrev om den universelle responsen det er å bli frastøtt av ting som kan gjøre oss syke. Tanken om at det å bli frastøtt er en tilpasning, og del av vårt evolverte psykologiske immunsystem, fikk en renessanse i arbeidet til epidemiologen Valerie Curtis og kollegaer på tidlig 2000-tallet. I en studie kartla de de mest vanlige symptomer på infeksjon (ulike lukter og syn, som jeg ikke skal beskrive her), og hva vi mennesker rapporterer å være frastøtende. På tvers av kulturer sammenfalt listene. Dette mente Curtis og kollegaer ikke kunne være tilfeldig.

Ved helt vanlig forkjølelse, som vi er vant til å forholde oss til i Norge, er symptomer åpenbare. Og dersom noen hoster og nyser mye, trekker vi oss raskt unna dem. Vårt psykologiske immunsystem trigger en beskyttende atferd. Men utfordringen med å ta covid-19-sykdommen på det alvor statistikken om dødelighet og alvorlige senskader sier vi burde, er at symptomene er så milde at vi ikke vet hvem av dem rundt oss som bærer på det. Fienden blir usynlig. Vi mennesker har ikke kommet så langt i våpenkappløpet at vi klarer å oppfatte en slik fare som reell.

Psykologisk immunforsvar

En allestedsnærværende angst har ridd inn i landet. Det er koronaens tid, sier vi. Det uttrykket må noen ha stjålet fra den kolombianske forfatteren Gabriel García Márquez, som skrev om koleraens tid. Vi lever nå i koronaens tid, og vi kommer ikke unna.

Et smittsomt og farlig virus har snart spredd seg over hele verden. Det er ikke noe sted å flykte. Alt stenger, også grensene stenges, og flyene står på bakken. Hvor mange må dø? Hvem av oss? Hvem smitter, hvem smittes? Hvordan smitter det?

Jeg er redd. Jeg prøver ikke å være så redd, men jeg er redd. Jeg er redd for meg selv, selv utenfor risikogruppen, jeg er redd for dem jeg elsker, jeg er redd for venner, jeg er redd for kollegaer, jeg er redd for naboene, jeg er redd for alle som er syke og i risiko, og for alle som har levd lenge. Jeg er redd for at alt skal forandre seg, at verden ikke skal bli til å kjenne igjen. Jeg vet ikke alt jeg er redd for.

Jeg forsøker å holde rolige samtaler med fornuften, men undergangen haler i meg på nettene.

sykehus som kneler i Italia, leger som raser desperat over avmakten i møte med tusenvis av dødssyke som de ikke får hjulpet, prester som snakker om en uverdig avslutning på livet, alt dette truer bildet av et samfunn som holder, som består. Det likner på et samfunn i oppløsning. Og det skremmer.

Selve smitten skremmer. Den er usynlig og lydløs, helt diskret. Du sikrer deg ved å vaske deg og vaske dørhåndtak og flater og holde distanse til andre mennesker. Men du kan ikke være helt sikker.

Den rasjonelle frykten

Det er vanlegvis ganske stille her kor eg bur. Men i den siste tida har stilla verka nesten uverkeleg. Ho vert ikkje avbroten som før; det kjem ikkje nokre hyl frå ungdommar som trenar på fotballbanen på ettermiddagen, ikkje nokre småkranglande replikkar frå skuleelevar på veg til skulen om morgonen.

Vel, eg nyt stilla, og eg toler at det har blitt meir av henne. Og tenkjer ein over det, så finst det fleire former for stille. Den vanlege er den eg viser til over her: fråveret av bråk og bakgrunnsstøy. Slik Erling Kagge viser til, når han kalla sin bestseljar for «Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute». Verda vil jo ha all merksemda vår og prøver å fanga den gjennom orda og praten, ideane og tankane, skjermane si flimrande informering – og me får ikkje fred.

Eg vil sirkla inn den stilla som finst utanfor tanken, utanfor omgrepa og språket. Kan me fanga den? I sin tekst «Stillhetens språk» fortel Marit Bjorland om ein fireåring som ein dag kom strålande bort til mora med eit Norgesglas i hendene. Han løfta det begeistra opp og ropte: «Gjett hva jeg har oppi her, mamma. Jeg har fanget stillheten.»

tilvære, er så oppfylt av språk – av omgrepa me nyttar om omverda og oss sjølve – at me ofte vert overtydd om at det ikkje finst noko opning: Det er ingen veg ut – det er me som er fanga, fengsla og forførte av den distanserte erfaringa som språket og tanken skapar. Samstundes er heile det språklause kjensleuniverset me er i, umogeleg å formidla gjennom språket. Kva gjer me? Korleis kan me kommunisera i det heile? Ludwig Wittgenstein skriv i «Tractatus»: «Et bilde holdt oss fanget. Og ut av det kunne vi ikke komme, for det lå i vårt språk, og det syntes som det bare ble nådeløst gjentatt for oss.» I boka «Sjelens betydning» skriv Ole Martin Høystad om Wittgensteins posisjon: «Men ut av språket kommer vi ikke, og det er ikke noe referansepunkt utenfor språket som kan tjene som norm, forklaring eller fasit.»

Nei, kanskje ikkje som forklaring eller fasit. Men likevel finst det noko der. Vårt tankefylte, språkbaserte sinn, med alle sine refleksjonar og idear, har ein «nabo» som ikkje bare er fleire omgrep og namn, men som nettopp er det namnlause, det språket ikkje fangar, det useielege, det å vera til i det ordlause, stille rommet.

rommet i naturen, men òg i frukostegget, i ansikta me ser inn i. Og me møter det i kunst og musikk. Den samiske kunstnaren Iver Jåks hadde ein gong ei skulpturutstilling som hadde tittelen «Mytisk stillhet».

Før A og etter Å

, sies det. Et av vår tids mantraer er at vi – om ikke annet – skal være oss selv. Jeg kjenner ofte en svak irritasjon når jeg hører eller leser dette. Jeg vet at mange opplever det som befriende, at det er godt å få støtte til å «være seg selv». Det som irriterer meg, er at uttrykket også er innsnevrende. «Å være seg selv» antyder noe statisk, at når du har funnet «deg selv», så har du kommet fram til et sted. Der skal du så være, og derfra skal du stå fram overfor andre, som om selvfølelsen er en destinasjon.

Da har jeg mer sansen for «reisebeskrivelsen» som den amerikanske psykoanalytikeren Philip M. Bromberg gir for den menneskelige psyken. Han snakker om det de fleste av oss gjenkjenner – at vi har ulike subjektive virkeligheter i oss, at vi består av ulike deler, som noen ganger drar oss i ulike retninger, gjerne i én og samme stund. En gitt situasjon kan framkalle bestemte deler i oss, mens en annen situasjon framkaller helt andre og kanskje motsatte deler.

I én situasjon kan jeg være taus og nervøs, mens jeg i en annen situasjon kan være engasjert og selvhevdende, på grensen til det dominerende. Skulle ikke tro det var samme dama, men det er det. Dette gjelder ikke bare meg. Alle er mange – ingen er bare én, som det gjelder å finne. Er jeg mest «meg selv» når jeg er stille og unnvikende, eller når jeg er engasjert og dominerende? Vel, begge delene finnes, og dukker opp i ulike settinger.

at jeg-følelsen, eller opplevelsen av å ha et samlet «selv» er en helsebringende illusjon – at jeg-følelsen er bra for oss, men ikke forankret i noe egentlig, fordi vi rent faktisk er mange. Vi søker illusjonen og vil gjerne ha den. Den oppstår når vi har tilstrekkelig rom mellom de ulike delene i oss til å kunne reflektere over dem.

Jeg synes Bromberg går for langt ved å kalle det en illusjon, fordi vi alle kjenner det ganske konkret – at vi har en selv-kjerne i oss. Men jeg tror han ønsker å understreke det virkelige i at vi alle har mange sider.

I boka «Standing in Spaces» sier han at god psykisk helse er «evnen til å stå i mellomrommet (stand in spaces) mellom virkeligheter, uten å miste noen av dem – kapasiteten til å være mange og samtidig oppleve seg som én». For meg gir dette så mye større mening en det litt forenklende «vær deg selv». Ja, jeg opplever meg selv som én, samtidig som jeg paradoksalt nok kan være mange. Det er nok noe Guro-aktig ved meg, uavhengig av situasjon, akkurat som det er noe gjenkjennbart og deg-aktig ved deg, også på tvers av situasjoner. Selv om vi er i kontinuerlig forandring gjennom livet, selv om vi er mange, så er vi også den samme, hele tiden. Alle har sin egen X-faktor, kanskje.

Du er mange

Jeg sitter på et møte med flere forskere jeg har enorm respekt for. Vi jobber for å få til et samarbeid, med tverrfaglig og tverrinstitusjonell oppslutning, for å sikre forskning som kan bidra til å forebygge vold i nære relasjoner. Jeg er stolt og spent på møtet: Tenk at jeg blir anerkjent som en bidragsyter her, og tenk hva vi kan få til sammen! Dette betyr ubeskrivelig mye for meg.

Men så skjer det som ikke burde skje: Jeg hører meg selv gjespe – ordentlig høylytt! Et skikkelig kjeven-nær-ut-av-ledd-gjesp. Hva i alle dager? Hva gjorde jeg nå? Jeg hadde ikke merket at gjespen var på vei, da ville jeg jo vitterlig ha prøvd å kvele den. Jeg kjenner at jeg blir ordentlig flau og beklager og forklarer raskt at jeg er trøtt etter en natt med dårlig søvn. Jeg kjeder meg ikke, altså. Virkelig ikke, understreker jeg. Møtelederen svarer tørt på min beklagelse: «Det går greit, Vibeke. Vi har hørt deg gjespe gjennom hele møtet.»

Nå har hun sikkert glemt denne ubetydelige hendelsen fra det ellers svært viktige møtet vårt. Jeg tar det med meg, for alltid.

Jeg er ikke den eneste som ikke vil bli sett, eller hørt, gjespe i viktige sosiale og profesjonelle situasjoner. Et gjesp er ikke bare et gjesp i vår kultur. Det er et sosialt signal. Og det verste et gjesp kan signalisere, er at vi kjeder oss, så vidt jeg har forstått. Men har vi alltid den riktige tolkningen av det sosiale signalet et gjesp er?

man identifisert noe som kalles den fundamentale attribusjonsfeilen. Dette er den mest grunnleggende feilen vi gjør når vi tillegger en årsak til andres uønskede atferd i forhold til hvordan vi tillegger en årsak til vår egen. Vi årsaksforklarer nemlig ufordelaktig atferd hos oss selv med utenforstående omstendigheter vi ikke har kontroll over, og derfor ikke skyld i. Samme ufordelaktige atferd hos andre årsaksforklarer vi med antagelser om feil og svakheter i deres karakter. Derfor gir vi dem dem en skyld og et ansvar vi selv får unnslippe. Så dersom 

 gjesper på et viktig møte, vet du at det er fordi naboen spilte høy musikk gjennom hele natten, og du fikk ikke sove og er derfor trøtt. Det er jo ikke din feil. Men dersom 

 gjesper på samme viktige møte, er det fordi hen kjeder seg, er respektløs, eller ikke vet å legge seg tidsnok før ny arbeidsdag med viktige møter. Helt klart da, at gjespen signaliserer en karakterbrist, hos din kollega.

Fordi vi alle vet at vi kan bli tildelt skyld og motiv for å gjespe som vi ikke ønsker, og som ikke er sannferdige, er vi kjappe med å prøve å kvele et gryende gjesp, eller å unnskylde oss dersom vi ikke får det til.

Luft og kjærlighet

Badet mitt har stått uferdig i nesten to år. Det er fullt av malingsbokser og unnskyldninger for hvorfor det aldri blir ferdig. En morgen setter jeg meg ned ved kjøkkenbordet for å ta et endelig fargevalg. Blikket faller på en avis. Førstesiden tar for seg tilstanden til flyktningene i Hellas. Jeg ser vekk og kjenner et blaff av skam.

Hvordan blir jeg kvitt den ubehagelige følelsen slik at jeg kan konsentrere meg om badet mitt? Jeg blir veldig forstyrret i valg av grønnfarge om jeg samtidig må tenke på at jeg tillater at barn vokser opp i et mareritt.

fortellinger om skyld og privilegier i globaliseringens tid», har Elisabeth Oxfeldt samlet forskning om skylden, skammen og ambivalensen mange skandinaver føler ved å leve privilegerte liv. Oxfeldt mener at vi er i en slags identitetskrise. Mens vi er vant til en identitet der vi bryr oss om alle og inkluderer alle i vår velferdsmodell, blir vi nå gjennom medier og innvandring i større grad konfrontert med andres lidelse og hvordan de truer våre egne velferdsgoder. Vi blir ikke bare fylt av takknemlighet over hva vi selv har, vi blir også preget av ubehag og det hun kaller «skandinavisk skyldfølelse». Nestekjærligheten vår strekker ikke langt nok, og ubehaget blir liggende latent.

Fenomenet gjelder de andre utenfor landegrensen, men også mindre privilegerte innenlands. Ifølge Oxfeldt gjør den passive observasjonen av sosiale forskjeller noe med oss. Noen skammer seg, mens andre finner forklaringer som legitimer sosial urettferdighet.

Kan dette være grunnen til at baderommet mitt aldri blir ferdig? Det er meget mulig jeg er lat og upraktisk. Men tenk om badet aldri blir ferdig fordi jeg er midt i en skandinavisk identitetskrise? Makan til unnskyldning!

Forskningen til Oxfeldt har som mål å øke bevisstheten om hva vi påtar oss skyld og ansvar for, hva vi avviser og ignorerer, og hvordan vi snakker sammen om disse temaene, slik at vi i større grad kan klare å ta ansvar for urettferdighet. Det er interessant lesning i en tid med økende sosiale forskjeller og hvor polarisering truer.

Skam i bevegelse

Ser du hvordan trafikken her i India fungerer som om alt er en eneste stor rundkjøring? Trafikken flyter som vann, uten faste regler. Alle de ulike deltakerne balanserer hårfint mellom selvhevdelse og hensyn, med lynraske reaksjoner, som om de 

 vann, partikler i en vilter bekk eller elv. Man må være aktiv; den som vil krysse en gate og bare står passivt og venter på en romslig luke, vil måtte vente til natten. Men ser du et lite mellomrom og viser at du vil bruke det, begynner alle kjøretøy å ta hensyn, ved å vike litt unna, slippe deg fram.

Denne refleksjonen, som kom fra reisefølget mitt en gang jeg var på reise i India, har jeg tatt med meg videre. Det er interessant – fra en psykologisk synsvinkel – at rundkjøringer i trafikken reduserer antall ulykker, sammenlignet med lyskryss. Både alvorlighetsgrad og antall personskader blir redusert ved overgang til rundkjøring, ifølge Transportøkonomisk institutt. Hva slags funksjonelle og ulykkes-reduserende mekanismer utløses i rundkjøringen?

I en rundkjøring finnes det noen grunnleggende prinsipper og rammer, som at du har vikeplikt ved innkjøring. Men du må følge med og hele tiden kalkulere om det er din tur og hvor du skal legge bilen avhengig av hvor du skal ut; du må finne din plass – rundkjøringen krever smidig og våkent samarbeid mellom bilistene. I lyskrysset derimot, er det meste regulert, beslutningene om hvem som skal kjøre og når man skal kjøre, styres av rødt og grønt lys. Lite blir overlatt til sjåførens vurderingsevne; vi venter på grønt lys selv når krysset er helt tomt for andre biler, sykler eller fotgjengere. Man følger reglene i et lyskryss. Dette høres jo lurt ut når vi snakker trafikk, men det er altså farligere – medfører flere og mer alvorlige ulykker – enn å overlate mange beslutninger til sjåførene.

flyter i et tilsynelatende komplett kaos, med biler, busser, tuk tuker, sykler, mopeder, fotgjengere og en og annen hellig ku, samt noen geiter. Men det går forunderlig bra det meste av tiden. Du kan se det på Youtube, søk opp filmsnutten «India Driving» og se drøyt to minutter med trafikk-regulering totalt etter rundkjøringsprinsippet. Man tuter riktignok over en lav sko, med den største selvfølgelighet. Men det er ikke sinna-tuting. Ser vi på trafikken i India ut fra rundkjøringsprinsippet, er nesten all tuting der for å si «Her kommer jeg, lurt at du vet det!». Tutingen er bråkete, men grunnleggende kommuniserende.

Rundkjøringsprinsippet innebærer å inngå i et smidig samspill, noe vi mennesker ser ut til å være ganske gode til. Bare tenk på hvordan vi lett og automatisk beveger oss på kryss og tvers i store folkemengder, uten å kollidere, selv ganske små barn klarer dette. Kan det være at rundkjøringen utløser og dermed utnytter denne menneskelige kapasiteten for manøvrering og samarbeid, mens det stramt regulerte lyskrysset setter smidighetsevnen i dvalemodus gjennom å overta de fleste vurderingene? Rundkjøringen inviterer til å finne vår plass i flyten, vi må aktivt bruke den menneskelige kalkulerings- og tilpasningsevnen. Det interessante er at dette går bedre, og er mer effektivt, enn sterk regelstyring.

dårlig ut på ulykkesstatistikken, med et stort antall drepte i trafikken. Rundkjøringen har også sine fallgruver. Hvis regelen i rundkjøringsprinsippet er at både sikkerhet og effektivitet øker når vi baserer oss på en aktiv balanse mellom initiativ og tilpasning, så er unntaket høy fart. Se for deg en rundkjøring, man bremser alltid ned, ingen kjører i full fart gjennom rundkjøringen. Jeg lurer på om den dårlige ulykkesstatistikken i India delvis skyldes at rundkjøringsprinsippet kollapser ved høy fart, og at man ikke har tatt hensyn til dette, gjennom regler og struktur på motorveiene.

Rundkjøringen

Nav-skandalen har rullet og gått lenge i Norge. Hvordan kunne det skje at tusenvis av folk blir feilaktig trukket for retten og dømt? Hvorfor har knapt noen slått alarm, og ingen av dem som har slått alarm, blitt fulgt opp? Og hvorfor har vi som samfunn godtatt en slik behandling av hundretusener av bra mennesker?

Det er spørsmål jeg stiller meg, og som er vanskelig å forstå fullt ut.

tid i en liten by i en annen del av verden. Datteren vår tilbringer en tid der for å lære om områdets historie og å lære språk. Husene er enkle og lave. Bølgeblikk ligger på takene. Forklaringen er at naturkatastrofene, jordskjelv og orkaner river husene ned med jamne mellomrom, og da bygges det enkelt og billig når det skal bygges opp på nytt.

Veiene over fjellovergangene vi må over på vår vei til havet, svinger seg i utallige krappe buktninger, med bratte stigninger og med regnskogen som en uendelig høy grønn kirkevegg, som frontveggen på Nidarosdomen, på innsiden av veien – og bratte stup og skyformasjoner og dype daler på utsiden. Været skifter brått, tykk melkeaktig tåke blåser inn over veien når du er høyt oppe, så du ikke ser hvilken retning den svinger foran deg. Det kan kjennes som om vindens feiende bevegelse av tåken, som rennende melk, trekker bilen med seg ut over kanten.

Problemet er at varer, husdyr og mennesker daglig skal fraktes over fjellene. Alle slags biler kjemper hardt i de harde stigningene, særlig eldre biler hoster og sliter. Vi kjører leiebil og blir liggende bak eldre lastebiler som knapt beveger seg og som spyr ut svart røyk.

dager ser vi mange trafikkulykker på disse fjellstrekkene. Svære trailere ligger i grøften, førerne selv eller politiet står i veikanten og dirigerer trafikken forbi. På en særlig tåkete strekning ser vi plutselig en personbil som ligger på taket, på tvers i en sving. Vi ser ingen skadde kropper som ligger på bakken, men noen mennesker sitter i veikanten. Andre lyser på oss med lommelykten på mobiltelefoner og viser vei forbi den veltede bilen. Det hele får meg et øyeblikk til å tenke på spøkelser. Et annet sted er autovernet kjørt ned, og det gaper et hull ut mot et stup. Kan det ha dødd noen der i fjellet for noen dager siden?

Forført av fordommer

«Inni er vi alltid unge» er tittelen som kollega Sissel Gran har nytta på si bok om aldring. Gran har som forventa skrive ei gripande, variert og til dels sterkt personleg bok om aldring. I boka kjem det fram at svært mange menneske faktisk har ei slik oppleving av at dei er yngre enn sin kronologiske alder. Det kan dei ha, anten dei faktisk 

 studentar som Gran møter, eller dei er gamle menneske, som kan ha vanskar med å få dei reelle avgrensingane som kroppens forfall fører med seg, til å stå i forhold til den livsenergien og tiltakslysten dei framleis kan kjenna at dei har. Det kan verka som mange har ei slags førestilling om at dei ber med seg eit slags indre ungt vesen som lever på innsida, underleg uforandra av tidas tann. Kanskje er det eit minne om den gongen dei var på høgda av si livskraft, eller rett og slett dette at dei held fast ved den kjensla det var å ein gong verta oppfatta av omgjevnadane som berar av noko som i seg sjølv var positivt og dyrebart: 

, ei kjensle dei gjerne skulle vore lenger i.

Problemet er at tittelen er svært generell, og i og med at forfattaren faktisk vel å ha denne setninga som tittel, vil boka ganske sterkt formidla nett dette som eit slags universell erfaring. Dette spelar igjen på lag med noko me ofte kan høyra at litt eldre seier i ulike intervjusituasjonar: Dei hevdar at trass at åra uunngåeleg set sitt preg, så kjenner dei seg likevel som ein attenåring inni!

seg uansett slik at det finst folk som opplever ting annleis enn dette, som aldri har hatt det slik at dei går rundt og kjenner seg yngre enn dei er. Dei kan delast inn i tre grupper: folk som berre føler at dei er så gamle som dei faktisk er, og som godtek dette sjølv om dei stadig vert eldre. Ei anna gruppe kjenner seg 

 enn det kronologisk alder skulle tilseie. Eg var litt skeptisk til å skriva om nett denne minoriteten, dersom den berre bestod av ein person, nemleg meg sjølv. Men etter å spurt fleire personar i ulik alder og i ulike yrke, og desse svarte at dei heller følte seg 

 enn sin kronologiske alder, så tenkte eg at, ok, eg er ikkje aleine om dette.

Ei siste gruppe fortel at den indre aldersopplevinga skifter, eller at dei kjenner seg tidlause inni. Dei har kontakt med ein del av dei sjølv som ikkje ser ut til å endra seg, men som heller ikkje har nokon spesifikk alder.

Inni meg er eg ikkje alltid ung

Han ser opp på meg og logrer. Hjertet mitt smelter på sekundet. Lille, rare, vakre skapning. Så full av tillit, på tross av hva han må ha vært gjennom. Nei, jeg skal ikke gjøre som veterinæren sier! Vitterlig, det skal jeg ikke.

Det er i disse dager syv år siden gulltrollet mitt, Begbie, kom inn i livet mitt, og jeg i hans. Det er syv år, hvor dagene har startet med at jeg synger (les: «synger») morgensanger til ham, mens han logrer og presser hodet og kroppen hardt inntil meg, for å sikre seg mest mulig kos. Syv år med dette; et vell av gjensidig kjærlighet og trygghet. Heller enn å avlive ham, slik veterinæren anbefalte meg å gjøre.

Begbie (ja, oppkalt etter han i Trainspotting) kom til meg som en omplasseringshund. Han var bare seks måneder gammel.

En valp, men likevel utsultet av de tidligere eierne sine. En rosa skapning, som bare var skinn og ben. Han var ikke mer enn halvparten så stor som broren fra det samme kullet, fordi han ikke hadde fått nok næring til å vokse. Det var bare snakk om dager før han ville ha kollapset og sultet i hjel, mente veterinæren. Med tanke på hans helsetilstand og hva han ellers kunne ha opplevd hos en familie som hadde evnet å la en valp sulte, mente veterinæren at jeg burde avlive ham.

Jeg hørte ordene hennes. Men jeg så tillit og forhåpning i øynene hans. Han så meg i øynene og logret. Dette sterke minnet utløser fortsatt tårer hos meg.

virke rart fra et evolusjonært perspektiv. Hvorfor investerer vi mennesker så mye tid, energi og ressurser i hunder? Hvorfor føler vi så sterkt for dem? Det er jo ikke noe genetisk slektskap mellom oss, så er ikke all investering vi gjør i dem bare et sløseri, fra et evolusjonært perspektiv? Kan man likevel se på menneskers kjærlige hundehold i et evolusjonært perspektiv? Kanskje.

Menneskets eldste venn

Jeg har vært så alene med frykten min, men plutselig har den vært i sentrum av all medieoppmerksomhet. Det har vært en verdighetsopplevelse.

Slik beskrev en miljøaktivist jeg møtte den sterke opplevelsen han hadde hatt av det siste årets klimastreiker.

Ikke det at ingen andre har vært opptatt av klima og miljø tidligere, men utenfor den faste gruppen med aktivister og folk som jobber med miljø, har miljøengasjement vært sidestilt med hvilken som helst annen hobby, fortalte han.

«Å ja du er opptatt av klima, så kult. Jeg er opptatt av å gå på ski.» Han beskrev det som at den reaksjonen bare gjorde frykten verre. Og når han virket engstelig, var det som om andre lette etter en annen grunn til at han kjente ubehag. Det kan da ikke bare handle om miljøet? «Har du prøvd å gå på ski? Det er virkelig godt for humøret. Ikke bare får du beveget deg, det er en intens tilstedeværelse og man kan ha så gode samtaler underveis.»

Jeg ble glad på miljøaktivistens vegne. Ikke for skitilbudet, men for verdighetsopplevelsen. Det er godt for vår psykiske helse å bli tatt på alvor. Da blir vi også mer handlekraftige. Det er absurd å tenke på at jeg selv har vært som hun skitypen. Alvoret har på en måte ikke angått meg. I et livsperspektiv er det et kvarter siden jeg våknet.

i psykologien at folk kan leve med svært alvorlige tilstander, som er åpenbare for alle andre, uten at personen selv tar dette innover seg, eller ønsker å gjøre endringer. I modellen endringshjulet beskriver psykologene James Prochaska og Carlo DiClemente seks stadier i en endringsprosess. Det første stadiet kalles føroverveielse. Her opplever man ikke selv å ha et problem. Jeg tror ikke jeg har et drikkeproblem. Kanskje jeg drikker litt for mye, men jeg tror ikke jeg drikker mer enn vennene mine. Jeg kan slutte å drikke når jeg føler for det. Jeg tror ikke jeg har en miljøfarlig livsstil. Kanskje jeg kjøper noen unødvendige ting, men jeg tror ikke jeg er verre enn vennene mine. Jeg kan slutte å kjøpe ting når jeg føler for det.

Å prøve på ordentlig

Jeg befant meg på en konsert med den fantastiske norske trompetisten Mathias Eick. Det var fredag kveld, og jeg var sigen. Jeg fant et mykt sete bakerst i lokalet, foran meg satt noen skikkelige bamser og stengte utsikten. Strakk jeg på hodet, så skimtet jeg musikerne der foran, på scenen. Bandet begynte å spille med små lyder fra fiolinen, spredte klemt fra pianoet, små støt i trompeten, og neddempede trommer. Tic tac- twang, tic tac- twang, svisjj!

En rolig ettertenksom rytmisk vev la seg under meg som et teppe, og jeg duppet av og fløt av gårde på et flyvende teppe.

Så – et plutselig vræl av lyd, og jeg våknet. Det var som en rød blomst som åpnet seg i full prakt i løpet av sekunder, en soloppgang som ble kastet ut over meg og oss. Et kollektivt rop i lokalet. Hei!

Musikken fant veien inn i kroppen min, og jeg ristet med. Nå var rytmen i meg. Jeg måtte nesten bevege hender og hode, i min egen hurtige beat. Jeg spilte med, min egen tromme hånden mot kneet. Jeg minnes i et glimt mitt trommespill i barndommens korps, dirigenten som ropte: «Evang, kan du ikke lese noter!» Men nå er jeg med på notene! Ingen tid for å sove nå. Trompetens kraftige sang kjennes i strupen. Så stilner musikken brått igjen, og Mathias Eick pustesynger foroverbøyd i mikrofonen. Er det barnegråt, er det vuggesang?

hun og jeg. Vi har like stoler, de kan reguleres. Hun snur på stolen, leter etter spaken, og lar ryggen synke litt bakover, Jeg snur litt på min stol. Vi speiler hverandre. Ikke helt, men det er der. Tanken kommer – vi sitter på hver vår hest på tivoli-karusellen og vinker til hverandre. Vi sitter i en bilkø, og når en bil beveger seg, beveger også jeg meg. Vinden fyker forbi, og alle bladene skjelver i samme sekund.

Vi tar hverandre inn. Det tar sin tid. Hun tar rommet inn. Det tar sin tid. Vi etablerer en takt.

Det er musikk i alt

Svært djupt i vår kulturelle arv ligg det ei overført oppfatning av at det å ha mest mogleg kontroll over størst mogleg område av livet er viktig, og at dette er noko ein skal arbeida for å oppnå for å vera eit dugleg menneske. Å ha kontroll viser styrke. Å ha stålkontroll er eit ideal for oss.

Det å miste kontrollen, derimot, er eit teikn på veikskap. Det er rett nok visse skilnadar på kva område dette gjeld for menn og for kvinner, men sjølve grunnregelen ligg der: Å ha kontroll er positivt, å ikkje ha kontroll er negativt.

slike haldningar kan det høyrest underleg ut at den amerikanske psykologen Jerry Duvinsky har publisert ei bok som heiter «How To Lose Control».

Duvinsky skriv at dei som kjem til han for å få hjelp, svært ofte kjem nettopp fordi dei ikkje føler dei har sjølvkontroll nok, eller fordi dei føler følelsar dei ikkje vil føle. Det kan vera at dei tykkjer dei er for triste, har angst, kjenner frykt, fortviling, sinne eller einsemd. Kontrollmekanismane våre er i stor grad utvikla for at me skal unngå ubehagelege emosjonar.

Så kjem dei til han for å verta flinkare i det dei opplever at dei ikkje lykkast med. Dei vil læra å få meir kontroll over uønskte kjensler. Men ein kan seia at Duvinsky si terapiform ikkje går ut på å få folk til å føla seg betre, men til å verta betre til å føla.

når Duvinsky fortel at i hans auge kjem lidinga deira ikkje av mangel på kontroll, men lidingane oppstår fordi dei prøver å unngå ubehagelege emosjonar. Dei lir fordi dei kjempar for å oppnå kontroll. Og han kan læra dei å slutta med det.

Kunsten å miste kontrollen

Mange tenåringer plages av foreldre som kjefter og maser hver dag. Å stadig motta kjeft fra voksne som man egentlig trenger støtte og forståelse fra, kan kjennes som sjelelige piskeslag for unge mennesker. De fleste vil forsøke å beskytte seg enten ved å kjefte og smelle tilbake, eller ved å trekke seg tilbake. Tenåringen er stor nok til nettopp det – å trekke seg tilbake. Ungdommen kan gå på rommet, ut av huset, eller søke støtte hos noen andre. Han og hun kan slutte å snakke med foreldrene, slutte å fortelle om ting eller begynne å lyve.

Jeg spurte en gang noen fjortenåringer om hva som gjør kjefting til kjefting – altså hva som bestemmer at noe blir oppfattet som kjeft. De var samstemte: «Det er stemmen, måten det sies på. Hvis det sies med helt vanlig stemme, er det jo bare at de sier fra om noe.» Det er måten vi bruker stemmen på, og kroppsspråket for øvrig, som definerer et budskap som kjefting. Utsagnet «Nå må du rydde på kjøkkenbenken», kan formidles som informasjon, hvis vi bruker vanlig stemme og har et vennlig ansikt («du, jeg skal bruke benken, fint om du rydder…»). Eller som kjeft, hvis vi sperrer opp øynene, hever stemmen, og legger vekt på 

 du for helvete se å rydde den benken, du skulle ha gjort det for lenge siden, din unnasluntrer, hva skal det bli til med deg …»). Kjeft er kritikk hovedsakelig formidlet ved stemmebruk og kroppsspråk, ofte med degraderende ordvalg i tillegg. Barn og ungdom har fra naturens hånd velutviklede radarer for nonverbale signaler: Er de voksne vennlige? Er det trygt her nå?

Aftenpostens ungdoms-spalte Si;D en skrivekonkurranse hvor tenåringer ble utfordret til å svare på spørsmålet «Hvilke råd vil du gi til tenåringsforeldre?» Redaksjonen fikk inn over 400 svar, og mange av dem ble publisert i avisa. Ungdommen har flere tydelige råd til voksne, blant annet: «Slutt å mase, og ta meg på alvor!» Eller «En av de verste tingene moren og faren min gjør, er å kjefte og mase på meg med én gang jeg kommer hjem fra skolen, fritidsaktiviteter eller venner». Eller ganske enkelt « … det er ikke så deilig med mye kjeft … Man blir kanskje litt lei seg og sliten, eller bare sur.»

Nei, det er ikke så deilig å bli kjefta på, og ungdom gir tydelig uttrykk for at de ønsker seg foreldre som snakker til dem med vennlig respekt og tålmodighet. De trenger foreldrene, de trenger at mamma og pappa er interesserte i deres verden og bryr seg om interessene deres. Da er de også villige til å være i dialog. «Tro ikke at du har gått ut på dato», er et råd fra en tenåring i Si;D til de voksne, «Du er fortsatt en viktig rollemodell».

så deilig å kjefte heller. Når voksne likevel kjefter, er det fordi vi vil at barnet eller ungdommen skal gjøre som vi sier: Den offisielle begrunnelsen for voksnes kjefting er grensesetting og oppdragelse. Men effekten av kjefting er ofte det motsatte. De hører mindre på oss og gjør i hvert fall ikke det vi sier. I tillegg blir kontakten dårligere og stemningen amper. Det kan fort få de voksne til å kjefte enda mer: «Hør etter når jeg snakker til deg!» De onde sirklene skrus til; ungdommen himler med øyene og trekker seg enda mer unna. De gjør det fordi de kan; avhengigheten er ikke like total som den var. Men omkostningene kan være store, hvis avstanden blir vanskelig å komme over. Tenåringen kan riktignok avvise irritable foreldre for å ivareta egen verdighet, men de klarer seg mye dårligere ute i verden hvis de ikke jevnlig kan hente ømhet og støtte hjemme.

Så hvorfor kjefter tenåringsforeldre hvis det ikke virker oppdragende i praksis? Kjefting ser ut til å være en kulturell vane, noe vi gjør uten å problematisere. Det kjeftes i barnehager og skoler; det kjeftes i de tusen hjem. Og det finnes situasjoner hvor et høylytt og hysterisk «stopp!» kan ha sin funksjon, som når et barn er på vei ut i en trafikkert gate uten å se seg for. Sånn sett kan kjefting ha et evolusjonært grunnlag; man legger til en emosjonell klang når budskapet handler om liv og død. Problemet med kjefting er emosjonell klang på avveier – at husets ungdom ikke rydder rommet sitt, kommer for sent hjem, er mye på mobilen, handler ikke om liv og død. Derimot skaper ungdommens selvstendighetstrang kanskje avmakt hos foreldre?

Hold kjeften

Skjønnhet er i øyet som ser det, sies det. Frasen kommer fort når noen skal få frem poenget at folk er forskjellig i hva de synes er vakkert. Jo da, vil evolusjonspsykologer si når de hører dette, men øyet er evolvert.

Øyet, som våre andre sanseorgan, gir oss informasjon om omgivelsene. Å få slik informasjon er helt avgjørende for individets overlevelse og reproduksjon. Da vil det ikke være helt tilfeldig hvilken informasjon vi tar inn, hvordan vi bearbeider den, og hvordan vi så reagerer på den. Alt dette vil være evolvert.

Verden er så full av alle mulige sanseinntrykk. Vi tar ikke inn alt som finnes av informasjon rundt oss, fordi det strengt tatt ikke har vært nødvendig. Isteden har vi, gjennom evolusjon, utviklet fysiologiske og psykologiske mekanismer som begrenser informasjonsinntaket til øyet, øret, og de andre sanseorganene våre. Det vi tar inn, er begrenset til det som har vært nødvendig.

Den informasjonen sanseorganene våre fanger opp, mottas så ikke på en helt blank tavle. Den organiseres, igjen av evolverte fysiologiske og psykologiske mekanismer, som del av vår kognisjon, vårt apparat for informasjonsbearbeiding. Ulike informasjonsinnhold er vi tjent med å reagere på, på ulike vis.

mulige farer i omgivelsene, hvor trygghet kan søkes, mulig næringsinnhold i mat, hvor næringsrik mat kan oppdrives og kvaliteten på en partner, er av interesse for individet. Sanseinntrykk av linjer, farger, lys, lyder, lukter og teksturer tas inn og bearbeides i slike vurderinger. At våre sanseorgan og hjerne er evolvert til å gjøre dette, vet vi jo alle. Men har du noen gang tenkt over at det er disse samme sanseorgan og fysiologiske og psykologiske mekanismer som aktivisere også når du retter blikket mot informasjon du vurderer som mer eller mindre estetisk? Kan det være at også vurderinger av estetikk har gitt individet fordeler for overlevelse og reproduksjon, at våre vurderinger av estetikk er informasjon som har vært avgjørende for individet i så måte?

Å gjøre vurderinger av estetikk, å vurdere i hvilken grad det som omgir oss – enten det er andre mennesker, landskap, dyr, objekter, lys, farger lukter eller lyder – har en skjønnhet, er vakre, opptar en påfallende stor del av vår oppmerksomhet. Videre innebærer det å gjøre slike vurderinger ikke bare å gjøre en nøktern, kognitiv anerkjennelse av en eventuell estetikk. Det kan vekke sterke følelser, både hos den som skaper og den som observerer estetikken – både når den tilfredsstiller og når den vitterlig ikke tilfredsstiller. Alt dette kan fremstå som underlig for en tankegang som er utrent i evolusjonspsykologiske perspektiv: Å oppleve estetikk er jo strengt tatt ikke livsnødvendig, slik det å puste er. Man kan da overleve uten. Men nå er vi mange, forfatteren av denne teksten inkludert, som i aller høyeste grad mener vi ville forgå dersom vi ikke fikk uttrykke eller oppleve estetikk! Og dette er nok et ekstremutslag av at vi mennesker har evolvert å reagere følelsesmessig på estetikk, for å sikre at vi er sensitive til og oppsøker det estetiske.

Estetikkens funksjon

Vi ser litt rare ut, men vi har jo aldri vært flinkere! fastslo en venn da hun bikka femti. Så sant som det er sagt. Både norsk og internasjonal forskning viser at på en rekke viktige områder for arbeidslivet, og for livet i det hele tatt, blir vi bedre og bedre nærmest til støvets år. Det fins forskere som konkluderer med at i et moderne arbeidsliv med lite fysisk tungt arbeid er vi på topp sånn omtrent mellom 50 og 70 år. Vi peaker altså rundt 60. Og hvis du ikke oppfattet helt hva jeg sa, gjentar jeg det enn gang til, og hold deg gjerne fast:

Sannsynligvis er vi på topp i et moderne arbeidsliv når vi er mellom 50 og 70 år.

med oss på veien? Hvilke strålende årgangsvin-egenskaper er det vi har utviklet? Vi er – gjennomsnittlig – for eksempel blitt dyktigere forhandlere, bedre problemløsere, vi har naturlig nok mer menneskeinnsikt og bedre selvinnsikt, vi har mer selvkontroll og er mer stabile følelsesmessig og mentalt. Jobber vi på et spesialfelt, har vi mer erfaring og kompetanse, og vi har langt mer generelle kunnskaper. Men den viktigste årgangsvin-magien er kanskje vår historiske erfaring. Vi har sett skiftende tider på nært hold og måttet forholde oss til dem – vi har kort sagt vært ute i både vårløsning, altfor hete sommernetter, høststormer og seriøs vinterfrost. Etter all denne skamrosen av oss halvgamle – er det fortsatt noen som våger å påstå at vi ikke har mye å by på? Bortsett fra at vi ser litt rare ut.

Så kom hentesveis og hengevom, kom åreknuter og skrukkefjes, kom hammertær og artroseknær – det er nå vi virkelig har finesse!

vi dårligere på etter 50, da? Det fins vel også noe hos oss som går tapt mens tennene gulner og leppene blekner? Jo da, det er noe. Og husk at nå snakker vi ikke om mennesker i denne aldersgruppen med demens eller annen alvorlig sykdom.

Vi er dårligere på gjenhenting – altså at vi iblant leter etter ord og navn. Det skyldes visst delvis at vi etter et langt liv har lagret ufattelig mye der inne, men ikke bare. Og jo da – det er irriterende nok, men viktig? Det går jo an å lære seg hukommelsestriks og bruke lister og systemer – noe de fleste finner ut helt av seg selv, siden problemet kommer gradvis for de fleste av oss og ikke er påfallende stort før vi er virkelig gamle. Men teknologien, da? Akkurat den generasjonen som har «runda bøya» nå, er jo den første aldrende generasjonen som virkelig sliter med å henge med i den teknologiske utviklingen, ikke sant? Selvfølgelig er det mye nytt å lære sammenlignet med da tippoldemor skulle venne seg til telefonen og automobilen, eller da gamle bønder skulte stygt mot de første gråtasstraktorene, men dette argumentet tøyes i det uendelige. Kan ikke problemet løses? Jo. Det heter opplæring på riktig nivå og i rimelig grad, fornuftig fordeling av oppgaver og en generell forståelse for at også i dag dreier de fleste arbeidsoppgaver seg primært om mennesker, ikke teknologi.

Eddik eller årgangsvin?

I en av filmene om Harry Potter får han en usynlighetskappe. Den magiske kappen kan han kaste over seg og så snike seg inn på folk uten å bli oppdaget. Det er noe spennende over det å kunne bli usynlig og dermed få en makt over dem som er rundt, ved at de ikke vet hvor du er. De kan fekte i løse luften etter deg, men de finner deg ikke, du tar bare et skritt til siden.

Annerledes er det å få et tungt usynlighetsteppe kastet over deg som du ikke kan bli kvitt; et teppe som både gjør deg usynlig for andre og som også svekker dine sanser og din tankekraft. Det åpner for en uendelig ensomhet.

ble i 2017 kastet over en somalisk mann på Politiets utlendingsinternat på Trandum like ved Gardermoen. Han fikk satt på seg en hjelm som var tettet med gaffateip over øyne og ansikt, det var bare et pustehull foran munnen. I ørene ble det satt propper. Han fikk også påført kroppshåndjern som begrenset hvor mye han kunne bevege føtter og hender. Så ble han ført rundt på Trandum, opp og ned trapper, rundt i de gamle bygningene, uvisst hvor lenge, slik at han mistet evnen til å orientere seg. Deretter ble han ført inn i bilen som tok ham til flyet for uttransportering.

Dette var en ekstrem hendelse, og Spesialenheten for politisaker ga tidligere i år Politiets utlendingsenhet en bot på 100.000 kroner etter hendelsen – på grunn av at hjelmen med gaffateip brøt med loven. Spesialenheten skrev òg at hjelmen hadde blitt brukt flere ganger. Det hadde utviklet seg en praksis.

som den første papirløse i 2011 brøt gjennom usynlighetsteppet som omga henne, skrev bok og gjestet selveste Kvelden før kvelden-sendingen på NRK, og da hun senere ble fengslet på Trandum, da svarte daværende statsminister Jens Stoltenberg og andre ledende politikere med å nekte å møte henne. For meg ble det et bilde på at de nektet å anerkjenne at hun var et menneske av kjøtt og blod, midt iblant oss. De mektigste politikerne snudde seg samtidig i en koordinert bevegelse med sine mørkebrune og grå dressjakker, slik at ryggene dannet en vegg.

Jeg vet ikke alle grunnene til at de snudde seg vekk, antakelig forplikter det på en eller annen måte som de ikke ønsket å se noen i øynene og å ta noen i hånda.

Usynlighetsteppet 

Mange av vanskane me opplever, er eit resultat av at det låser seg i oss når det gjeld måten me oppfattar omverda på. Dette gjeld òg korleis me ser oss sjølve og vår rolle i verda. Stereotypiar, fastlåste idear og rigide tankemønster er det lett å forstå kan hemma evna til å endra perspektiv og å sjå nye løysningar, men òg heilt vanlege, tillærte oppfatningar som har fungert for oss over tid, er vanskelege å endra på. Ofte ser me jo ikkje sjølv at det er her vanskane sit, og oppfattar ikkje at endringar på dette planet er ønskelege.

Me kan då verta irriterte og frustrerte over at andre vil ha oss til å skifta perspektiv. Dette gjer oss på ingen måte opnare for nye synsvinklar. Me er slik konstruerte at nett når me vert emosjonelle, når me opplever frustrasjonar, irritasjonar eller sinne, så innstiller heile vårt vesen seg på enkel, fysisk handling, ikkje på analyse eller refleksjon.

Då er me i ein tilstand der me har vanskar med å sjå det store biletet. Me låser heller alt me har i den posisjonen me står i, for å nytta maksimalt av energien vår til å gjera noko direkte med det som plagar eller irriterer oss. I dei tilfelle der problema er knytt til pågåande ytre forhold, vil jo dette av og til kunna fungera. Men i eit komplekst og digitalt samfunn er det ofte ikkje så enkelt. Uendelege opphissa diskusjonar på nettet, der ingen av partane skifter posisjon ein millimeter, kan lett bli eitt utilfredsstillande resultatet.

Seeing: The art of therapeutic reframing» skriv den erfarne terapeuten Mark Tyrrell at ein som oppsøker hjelp av ein psykolog eller terapeut, ofte treng å «låna ein annan hjerne ei stund» for å kunna oppdaga nye måtar å sjå situasjonen på. Men den som oppsøker hjelp, vil jo ofte nettopp vera i ein spesiell emosjonell tilstand, oppgitt, deprimert eller med mykje angst. Tyrrell samanliknar sinnet vårt med ein innsjø; når det stormar som verst og bølgjene går høge, vil speglinga av røynda vera uklår og forvrengt. Når vatnet er stille og blankt, blir evna til å reflektera røynda meir presis og sannferdig.

Mark Tyrrell har lært seg teoriane og er oppteken av å ha ein vitskapeleg bakgrunn for terapien, men han hevdar likevel at når alt dette er på plass, kjennest sjølve verksemda, den terapeutiske aktiviteten, det som skjer der og då saman med ein klient, meir som ein 

 enn vitskap. Det kreative elementet er etter hans syn av fundamental betyding. Tyrrell hevdar at ein avslappa atmosfære der ein gjev umedvitne, kreative impulsar lov til å spela med i prosessen, impulsar som òg overraskar terapeuten, det er den situasjonen han oppfattar som mest konstruktiv i leitinga etter nye tilgjengelege løysingar.

Han er oppteken av å møta menneska slik dei verkeleg er, og ikkje slik teoriane fortel oss at dei burde vera. Det er eit evig paradoks dette, at ein lærar seg masse teori og får ein heil kasse med verkemiddel for å verta ekspert på eit område, men når ein skal praktisera på beste måte, er det best å gløyma alt ein har lært. Nå er det ikkje heilt det som er poenget. Det som bør skje, er at ein får absorbert og fordøydd lærdommen, slik at det ikkje er den som er i fokus når ein møter ein klient, men dette mennesket sin situasjon og behov. Sagt med ein metafor: Dersom terapeuten sit med blikket i verktøykassa og lurer på kva for eit verktøy som passar best, vil det hindra terapeuten i å få med seg viktig informasjon som kroppsspråk og mimikk kan gje. Har ein teoriar og teknikkar i blodet, kan ein venda si fulle merksemd mot den som sit framfor ein og få inn optimalt med informasjon om kven denne personen er, og kva måte denne oppfattar sin livssituasjon på. Og det er det som må vera utgangspunktet for moglege endringar.