Medfølelse må være menneskets mest gudelignende egenskap. Sinnstilstanden innebærer ikke bare evnen til å leve seg inn i den andres situasjon, men også en intensjon om å hjelpe. For å gi medfølelse må man med andre ord være i stand til å oppdage, forstå og respondere på lidelse. Det finnes hindringer mellom hvert steg, men når alt klaffer, kan det oppstå menneskemøter som både lindrer og leger. Og det skjer helt uten bruk av piller og plaster, kniver og kanyler.
Dette er, når du tenker over det, ganske utrolig. Nesten magisk. Derfor er det heller ikke overraskende at medfølelse er en hjørnestein i atskillige religioner og visdomstradisjoner. Jesus er for eksempel et symbol på medmenneskelighet i kristendommen og islam. I Bergprekenen erklærer han at de barmhjertige er salige, og i Koranen står det at hans følgere blir fylt av «mildhet og medfølelse». Både fattig og rik, skyldig og uskyldig, er omfattet av kjærlighetsbudet. Innenfor jainismen, en av de mindre indiske religionene, praktiseres det en enda mer radikal form for medfølelse. Munkene bruker munnbind og feier for sine føtter. Hvorfor? Jo, sånn at de ikke skal komme til skade for å svelge et insekt eller tråkke på et levende vesen.
De siste tiårene har også vestlig psykologi begynt å ta medfølelse på alvor. Vi kom sent til festen (et par tusen år senere enn de fleste), men engasjementet har til gjengjeld vært stort. Det viser seg nemlig at medfølelse ikke bare er et spørsmål om moral og etikk. Det er også et spørsmål om helse. En raskt voksende forskningslitteratur antyder at evnen til å gi og motta medfølelse er en rik kilde til sjelelig sunnhet. Medfølelse har blant annet blitt forbundet med økt velvære, bedre emosjonsregulering og mer tilfredsstillende relasjoner.
Det har dessuten blitt utviklet en egen terapiretning – medfølelsesfokusert terapi – som bygger videre på denne kunnskapen. Metoden benytter øvelser som meditasjon og visualisering for å opptrene en grunnholdning av medfølelse. En av øvelsene innebærer å skrive et trøstende brev til seg selv hvor man uttrykker godhet og forståelse i forbindelse med en vanskelig situasjon.
Medfølelsesfokusert terapi har vist seg å være en effektiv måte å behandle flere psykiske helseutfordringer, først og fremst depresjon. Paul Gilbert, metodens opphavsperson, oppdaget imidlertid raskt at enkelte pasienter mislikte metodens hovedpremiss. Spesielt ideen om at man skal møte seg selv med den samme godheten som man gir til andre. I boken «The Compassionate Mind» skriver han om en pasient som var hellig overbevist om at hun ikke fortjente slik raushet: «Hvis du [Gilbert] virkelig visste hva som foregikk i hodet mitt, ville du vite hvorfor jeg ikke kan være medfølende overfor meg selv. […] Ikke før du har fjernet disse fæle tingene fra sinnet mitt og gjort meg til et bedre menneske, kan jeg i det hele tatt begynne å tenke på å like meg selv eller å være selvmedfølende» (min oversettelse).
Hun var ikke den eneste. Overraskende mange pasienter hadde et ambivalent forhold til medfølelse, og noen syntes konseptet var direkte truende. Senere forskning har vist at dette ubehaget, gjerne omtalt som «frykt for medfølelse», er relativt utbredt. De fleste kan nok kjenne seg igjen på et eller annet nivå. Det kan være fantastisk godt å motta medfølelse, men det kan også kjennes ufattelig sårbart. Medfølelse innebærer at noen ser oss på en måte som er dypt personlig. I noen situasjoner, fra noen personer, kan et slikt blikk kjennes avkledende – kanskje til og med invaderende. Det er ikke alltid vi ønsker at vår smerte skal bli sett, i alle fall ikke at den skal synes så lett.
For andre kan medfølelse koke ned til et spørsmål om makt og avmakt. Det kan oppleves som en svakhet å trenge medfølelse for å kjenne seg sterk, eller i det hele tatt å befinne seg i en posisjon hvor medfølelse er en naturlig respons. Slike holdninger kan bidra til at medfølelse fremstår som medynk, altså at andre personer føler med deg i kraft av å se ned på deg. Noen mener endog at all medfølelse inneholder spor av forakt.
«Det er ikke alltid vi ønsker at vår smerte skal bli sett, i alle fall ikke at den skal synes så lett»
Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche var en av dem. Han påstod at medfølelse er en fordekt nedvurdering som attpåtil gjør oss dårligere rustet til å takle livets harde realiteter. I boken «Slik talte Zarathustra» skriver han følgende: «[H]ar du en venn som lider, så la hans lidelse finne hvile hos deg, men på et hårdt leie, en feltseng: Slik hjelper du ham best. […] Akk, hvor i denne verden ble der begått større tåpeligheter enn av de medlidende? Og hva i verden skapte mer lidelse enn de medlidendes tåpeligheter?»
Slike oppfatninger blir raskt problematiske. Og selv om Nietzsche utvilsomt var et geni, var han neppe et sosialt unikum. Den tyske tenkeren var knuget under vekten av kronisk sykdom og sosial isolasjon. Kanskje hadde livet vært litt lettere (og filosofien litt lysere) om han ikke var så negativt innstilt til medfølelse? Det er selvfølgelig ren spekulasjon, men innfallet er ikke helt ubegrunnet. Flere studier har funnet at frykt for medfølelse er forbundet med diverse negative konsekvenser. Hvis man synes det er ubehagelig å motta medfølelse – enten fra seg selv eller andre – har man større sannsynlighet for å utvikle psykiske helseutfordringer. Synes man derimot det er ubehagelig å gi medfølelse, er det større sannsynlighet for at man kommer til å streve med utfordringer i nære relasjoner.
Det er ikke godt å si nøyaktig hvorfor noen utvikler et anstrengt forhold til medfølelse. En av de vanligste teoriene er at ubehaget henger sammen med en utviklingshistorie som er preget av negative erfaringer med andre mennesker. Dette kan bidra til at medfølelse oppleves fremmedartet og tilgjort. Følelsen av varme og nærhet kan til og med fungere som en påminnelse om at andre personer ikke er til å stole på. For eksempel hvis man har erfart at noen spiller på medfølelse for å bli tilgitt for utilgivelige handlinger, eller at de fingerer medfølelse for å glatte over smerte som har blitt påført med overlegg.
For atter andre kan medfølelse vekke vonde minner om alle gangene de trengte, men ikke fikk, støtte og sympati fra sine omgivelser. Da kan opplevelsen av medfølelse komme i følge med andre emosjoner som sorg og savn.
Mange av oss har med andre ord helt legitime grunner for å besvare medfølelse med mistenksomhet. Skepsisen kan ha oppstått som en nødvendig form for selvbeskyttelse. Heldigvis er ikke forholdet vårt til medfølelse skrevet i stein. Ellers hadde ikke medfølelsesfokusert terapi hatt noe for seg. Forskningen til Paul Gilbert har vist at man kan kultivere medfølelse ved hjelp av målrettet trening. Men dette er nok en fest hvor vestlige psykologer har dukket opp mer enn fasjonabelt sent. Innenfor buddhismen har man trent på medfølelse, eller «karuṇā», i uminnelige tider. Dette regnes som én av fire sublime sinnstilstander og er helt nødvendig for åndelig utvikling.
I boken «Kunsten å være lykkelig» beskriver Dalai Lama en av meditasjonene som er ment å øke kapasiteten for medfølelse. Det første steget er å forestille seg en person som lider og leve seg inn i hvordan dette må oppleves for vedkommende. Det neste steget er å minne seg selv på at andres lidelse er like virkelig som vår egen, og på denne måten finne fram til et oppriktig ønske om å lindre det som gjør vondt.
Den mediterende bruker altså sine egne erfaringer med smerte, for å styrke ønsket om å befri den andre fra det som er smertefullt. Dette tydeliggjør en sannhet av eksistensielle dimensjoner, nemlig at lidelse ikke er noe som skiller oss fra hverandre, men noe som knytter oss sammen. Derfor er også medfølelse en forutsetning for å leve et godt liv, enten man angriper saken fra et egoistisk eller altruistisk perspektiv.
Dalai Lama sier det best selv: «Hvis du ønsker at andre skal være lykkelige, så praktiser medfølelse, og hvis du selv ønsker å være lykkelig, så praktiser medfølelse» (min oversettelse). Livet er for tøft til å takke nei til en slik vinn-vinn-situasjon.