Selv de mest hverdagslige kunstopplevelser kan sette dype spor. Da jeg bodde i Bergen, hadde jeg en fast turløype som endte oppe på Fløyen. På veien passerte jeg en avskallet murvegg hvor noen hadde spraymalt «ring bestemor» med en stensil.
Synet gav meg alltid en god følelse, sannsynligvis på grunn av den uvanlige blandingen av omsorg og frekkhet. Det moret meg at en gatekunstner hadde brutt loven for å skrive noe så søtt. Eller kanskje det handlet om noe så enkelt som at prikken over i-en var formet som et hjerte? Det er ikke så viktig. Poenget er at dette beskjedene kunstverket fikk en overraskende stor betydning i livet mitt.
Fram til dette punktet hadde jeg vært ganske slapp på telefonfronten. Jeg ringte mormor i forbindelse med høytider og bursdager. Samtalene var sjablongmessige: «Alt bra? Ja, her også. Mye å gjøre på skolen, vet du.» Det hadde ikke riktig gått opp for meg at det var mulig å slå på tråden uten en foranledning. «Ring bestemor» ble derimot en liten anledning i seg selv. Hver gang jeg gikk forbi de to ordene, fisket jeg fram telefonen og ringte til mormor. Det tok ikke lang tid før vi hadde snakket så mye at vi aldri gikk tom for ting å si.
Forstå meg rett. Det er ikke sånn at forholdet vårt noen gang var distansert. Det var få ting som kunne toppe et besøk i Halden for oss barnebarna. Vi plukket rabarbra i hagen og dyppet stilken i en kopp med sukker. Vi lagde parfyme av roseblader og saumfarte kjelleren etter leker fra 70-tallet. Det var skikkelig Anne-Cath. Vestly-greier. Under de lange telefonsamtalene oppdaget jeg imidlertid at mormor ikke var en karakter i en Anne-Cath. Vestly-bok. Hun hadde riktignok eid to dachser, men ingen av dem het Ovnsrøret. Hun var sin helt egen person, med sin helt egen historie, og hun hadde mye å lære bort.
Av mormor har jeg lært at kniven skal ligge på høyere side av tallerkenen og at man ikke skal «støtte nye hus» (lene seg på albuen) mens man sitter ved bordet. Men fremfor alt har jeg lært at man aldri slutter å kjenne seg ung på innsiden og at følelseslivet ikke eldes selv om det ofte modnes. Jeg har lært at livet aldri blir lett, men at tilværelsen blir litt lettere hvis man slår seg til ro med dette. Ja, også har jeg lært at stahet er en dyd. Dette er ikke noe mormor har sagt, men noe hun har vist gjennom handlinger.
For godt over 20 år siden fikk hun et slag og ble lam i den venstre siden av kroppen. Hun takket for hjelp, men nektet å ta den imot. Hun skulle skrelle potetene selv (prøv gjerne å gjøre dette med én hånd) og kunne fint lukke glidelåsen ved hjelp av tennene. Da hun fikk bygd om bilen og lærte seg å kjøre på nytt, kom lokalavisa på besøk.
Det er åpenbart at man kan lære noe av en sånn dame, men jeg måtte bli litt mer voksen før jeg skjønte det. Den erfaringen er nok gjenkjennelig for mange, kanskje spesielt i min generasjon. Befolkningen blir stadig eldre, og det er ikke uvanlig at barnebarn får over 30 år sammen med én eller flere besteforeldre. Relasjonen spenner over mange livsfaser, og forholdet utvikler seg i takt med tiden. Det kommer med andre ord en tid hvor saligheta ikke lenger er et bessmorfang. Alt annet hadde vært smått merkelig og praktisk vanskelig.
Følgelig har mormor bekledd mange forskjellige roller i livet mitt. Hun har vært en medoppdrager og lekekamerat, historieformidler og rådgiver. Jeg har også vært mange forskjellige ting for mormor: en sprelsk smårolling, en taus tenåring, en samtalepartner og en hjelper. Sesongene har skiftet raskere enn i noen annen relasjon. Hvis man skjøter mitt forår sammen med hennes etterår, er det bare noen få sommermåneder vi ikke har opplevd sammen.
Det er derfor umulig å oppsummere hva mormor har betydd for meg i løpet av noen få avsnitt. Heldigvis er det langt enklere å si noe om hva besteforeldre betyr på et mer overordnet nivå.
«Det fryder meg å tenke på en hær av mimmier og mommoer, motter og moffaer som står klar til å rykke inn»
Forskningen på feltet har først og fremst fokusert på besteforeldres praktiske betydning. Den eldre garde beskrives ofte som et «heimevern» som rykker ut når kjernefamilien er under press. De stiller opp med barnepass, erfaringsoverføring og økonomisk bistand. Dette er gjerne en vinn-vinn-situasjon. Mange familier trenger støtte for at hverdagen skal gå opp, og de fleste besteforeldre synes det er meningsfullt å være til hjelp.
En Nova-studie fra 2015 («Lengre liv, nye hjelpemønstre i familien?») konkluderer faktisk med at norske besteforeldre er i europatoppen når det gjelder å hjelpe barn og barnebarn. Dette funnet går på tvers av utbredte forestillinger om at dagens eldre er mindre opptatt av familieverdier og mer opptatt av selvrealisering.
Besteforeldre har også stor psykologisk betydning. De er som regel viktige tilknytningsfigurer som tilbyr trygghet, oppmuntring og veiledning til de kommende generasjonene. For mange barn og unge er det for eksempel lettere å snakke fortrolig med en voksenperson som ikke er mamma eller pappa. Altså er det ikke uvanlig at besteforeldre kommer i posisjon der foreldre ikke slipper til. Faktisk kan det se ut til at besteforeldre får en stadig viktigere rolle i den moderne familien.
Den finske forskeren Virpi Timonen spår at det 21. århundret kommer til å bli «besteforeldrenes århundre». I boken «Grandparenting Practices Around the World» skriver hun følgende: «Besteforeldre øker i antall, og de blir stadig viktigere og mer innflytelsesrike, både innenfor familien og samfunnet de lever i» (min oversettelse).
Jeg blir varm om hjertet av å tenke på dette. Samtidig vet jeg at det ikke er sånn for alle. Noen har vokst opp uten besteforeldre i livet, og andre har hatt besteforeldre i livet som ikke burde ha vært der. Jeg vet også at noen besteforeldre synes det er vanskelig å finne seg til rette i en ny rolle, og at idylliserte forventninger om at de utelukkende skal være milde, snille og selvoppofrende, sjelden er til hjelp.
Likevel fryder det meg å tenke på en hær av mimmier og mommoer, motter og moffaer som står klar til å rykke inn i livet til den kommende generasjonen. Alle burde tross alt ha en farfar i livet – i alle fall en slik farfar som Odd Nordstoga synger om: «Ein bessfar å vende seg til / med alt som ein går rundt og lurar på.»
De siste ukene har jeg kjent på hvor mye dette betyr, eller snarere: hvor mye det har betydd. For litt over en måned siden døde mormor. Når jeg ringer henne på telefonen, er det ikke lenger stemmen med alle de gode minnene som svarer. I stedet lyder en metallisk kvinnerøst som sier: «Nummeret du har ringt, er ikke i bruk.» Hun fortsetter helt til jeg legger på røret: «Nummeret du har ringt, er ikke i bruk. The number you have dialed, is not in use.» Det er en rar følelse.
Hele livet har mormor vært der som noe urokkelig, trygt og konstant. Uansett om hverdagen har vært bra eller dårlig, har jeg alltid visst at mormor er i Halden; hun har alltid tid til en prat, og hun har alltid lyst på besøk. Nå er det ikke lenger riktig å si at mormor «har», men at hun «hadde». Hun er ikke lenger, hun var.
Det tar tid å venne seg til en sånn endring. Noen ganger rekker jeg å glede meg til å fortelle henne noe, før jeg husker at jeg aldri kommer til å fortelle henne noe igjen. Det er en stor sorg. Likevel er det ikke de tunge følelsene som har preget meg mest de siste ukene. Først og fremst har jeg kjent på en dypt takknemlighet for alt det fine som har vært. Mye av det fineste hadde kanskje ikke skjedd uten litt oppmuntring fra en anonym gatekunstner i Bergen.
Derfor har jeg én ting å si til alle barnebarn der ute: Ring bestemor!