Hu, heis freider hender!»
En eldre mann trillende på en barnevogn stanser ved kafébordet jeg sitter ved med boken min og sier noe henvendt til meg med høy stemme. Det høres ut som babbel.
«Hva», sier jeg.
«Gender!», sier han. «Who’s afraid of gender? That is the question, isn’t it.»
Aha, han er britisk. Han ser på boken jeg har liggende på bordet. Det er nettopp «Who’s Afraid of Gender?», skrevet av filosofen Judith Butler.
«Do you know it?», spør jeg.
«No, but I think a lot about this topic. It seems like some people are disturbing the order of things. Things that have been like that for thousands of years. Like gender.»
Jeg sier at jeg ikke ser det helt slik. At det heller kanskje kan dreie seg om at bildet av kjønn utfordres og utvides og at flere mennesker står fram og tør å ta plass med sitt liv.
Han sier at denne debatten som foregår, skaper en skadelig forvirring hos folk.
Jeg skjønner at han mener at de, det vil si transpersonene og særlig aktivistene blant dem, burde holde munn. De skaper bare problemer ved å snakke slik de gjør, ved å fremstå slik de gjør. Jeg sier at de ikke finner på, dette er derimot deres liv, og at debatten skader mange transpersoner, fordi den er så aggressiv, og så mye hat og åpenlys forakt blir rettet mot dem som står fram. Folk som er trans, kan ikke gå trygt ut på gata, sier jeg, de må følge med hele tiden, på hvert gatehjørne, i hver butikk, på sykehuset og i avisspaltene.
«Well, I am even more conservative than most people. I am a Christian, and I even have my doubts about the evolution theory!»
Han sier at han kunne gått til Adam og Eva og Bibelen for å vise at det bare er to kjønn. Men han trenger ikke gå til Bibelen. Han kan bare gå til biologien, sier han, for sannheten ligger biologien.
Jeg sier at jeg er psykolog og at jeg i mitt arbeid ser at det er avgjørende for å ha det bra som menneske å bli sett og speilet av andre mennesker på hvem man er. Også når det gjelder kjønn og identitet. Han sier at min jobb jo må være å skape orden i folks liv, ikke uorden. Hva er orden i livet, og hvordan skaper man egentlig det, rekker jeg å tenke. Mener han at jeg skal drive konverteringsterapi? Jeg sier at det nok er mange transpersoner som tidligere har levd i skapet, at noen flere av dem nå har kunnet komme ut og at det er bra.
Han ser bort og sier drømmende: Ja, i skapet, i skapet!
«Ytre høyre spiller på frykter som ligger latente hos folk og søker å forsterke dem til et kollektivt hysteri»
Han vil at de alle skulle forblitt i skapet! Det er åpenbart. For ham er det nødvendig for å beholde det han ser som sannhet og orden. Transpersoner får ingen omsorg fra ham. I hans verden representerer de uorden, slik han snakker. Han sier høflig adjø, og jeg gjør det samme.
Denne korte samtalen satte en støkk i meg. Hvor utbredte er slike tankeganger? Det var en hardhet og et kontrollbehov i denne samtalen som minnet meg om historisk forfølgelse av de som ble sett som vantro. Det gjør det bare mer uhyggelig at jeg snakker med en vennlig mann. Gjennomsyrer noe av dette samfunnet vårt i Norge?
Grunnen til at jeg reagerte så sterkt, er selvfølgelig også at jeg personlig kjenner og er glad i transpersoner og at jeg kjente igjen utstøtelsen de står overfor. Jeg ble redd for hvordan de kan skades, eller rettere sagt, det gjorde vondt å ta inn over meg hvordan de allerede hver dag skades av slike bestefedre og av transfobien i samfunnet.
Den britiske bestefaren jeg snakket med, kunne ikke vite dette, men Judith Butler gjengir i «Who’s Afraid of Gender?» hvordan flere paver og Vatikanet har vært svært aktive og spredd synspunkter som til forveksling likner på hans syn. Butler refererer for eksempel fra et intervju med pave Frans fra 2015.
Der slår paven først fast at mennesket utelukkende er mann og kvinne og at den seksuelle forening mellom mann og kvinne er den eneste menneskelige naturlige. Når kjønnsteoretikere utfordrer dette med sine doktriner, så ødelegger de, ifølge paven, menns og kvinners ansikt, de ødelegger det Gud har skapt. Han maler opp et bilde hvor kjønnsteoretikere er «herodiske» barnemordere (Kong Herodes er i kristen tradisjon kjent for å ha beordret drap på alle guttebabyer i Betlehem og områdene omkring), de truer oss alle med ødeleggelse lik et angrep med atomvåpen. Og så trekker han en parallell mellom kjønnsteoretikere og Hitlerjugend.
Å tegne opp et slikt bilde hvor transpersoner og de som er assosierte med dem, truer våre barn, vår menneskelighet og med å utslette vår sivilisasjon, det legitimerer harde og skånselsløse mottiltak. Det sier seg selv at det er farlig.
For meg virker dette bildet som tegnes opp, absurd. Kjønnsteoretikere og deres virkning blir av paven demonisert og omtalt på en fryktskapende måte, i en grad som ærlig talt minner om paranoia og konspiratoriske vrangforestillinger, mindre om refleksjon og argumentasjon. Judith Butlers viktige bok viser grundig hvordan alt mulig blir blandet sammen i en fantasidrevet forestilling om kjønnsteori og særlig farlig, om transpersoner og deres kropper, og hvordan det nærmest blir umulig å argumentere saklig mot, fordi det i stor grad dreier seg om opphissede fantasier som har sitt eget driv og ikke stanses av gode motargumenter. Det blir på en måte som at du ikke kan gi en innbitt stalker et godt argument for å slutte å forfølge deg, du forer bare fantasien til vedkommende. Til hvem skal transpersoner vende seg for å få støtte?
Luca Dalen Espseth kom nylig med boka «Født i rett kropp – en transmanns fortelling». Han skriver: «Det er så merkelig å være et menneske i møte med mennesker som ikke ser meg som et menneske.» For meg dreier mitt engasjement om akkurat det Espseth skriver her. Vi har i Norge i dag en situasjon hvor en liten gruppe mennesker, transpersoner, hver eneste dag blir dehumaniserte og forsøkt tvunget tilbake til skapet av sterke krefter. De få rettigheter som er vunnet, blir forsøkt tatt tilbake og ugyldiggjort. Det er påvist at trakassering øker kraftig. Levekårsundersøkelser viser et alarmerende bilde. Svært mange vil ikke forholde seg til dette og inntar en passiv og avventende holdning. Det er for mange et ikke-tema. Det kan ligne på utfrysing. Det er mennesker du elsker, kanskje uten å vite det, som Espseth skriver. Han avslutter et kapittel slik:
«Jeg orker ikke skrive. Et argument for mitt liv, et argument for min eksistens, et argument for mitt kjønn og min menneskelighet. Det er et argument jeg burde slippe å føre.»
Såpass alvorlig er dette. En liten gruppe mennesker er blitt utpekte som syndebukker for alt mulig av mektige aktører, som har politisk eller annen nytte av å finne slike sårbare syndebukker, og vi andre makter ikke å slå ring rundt dem.
Dagen etter den mye omtalte debatten mellom Joe Biden og Donald Trump, holdt Trump et svært valgmøte. Mot slutten av møtet, da han virkelig skulle hisse opp tilhengerne sine, begynte han å skrike aggressivt om transpersoner, blant annet om å kaste menn ut av kvinners garderober. Mengden reagerte med hørbar og synlig opphisselse.
I Italia har Giorgia Meloni blant annet sagt at transaktivister vil frarøve folk retten til å være det kjønnet de er. Det er selvfølgelig bare tull, men det får effekten at mange kjenner seg truet. Det snur også opp ned på det faktum at det jo er transpersoner som faktisk blir trakassert for hvem de er, og som ofte må skjule nettopp det og lide under å leve i skjul. Nylig ble en transkvinne sparket, slått og peppersprayet av tre politimenn i Milano. Den fiendtlige retorikken som den italienske regjeringen sprer om skeive, ble av mange trukket inn som en faktor i brutaliteten.
Ytre høyre spiller på frykter som ligger latente hos folk og søker å forsterke dem til et kollektivt hysteri. De spiller på angst og intense følelser knyttet til seksualitet og identitet, og hevder at transpersoner, ikke-binære og andre skeive truer barn, familien og selve limet i samfunnet. Disse gruppene vil ifølge ytre høyre-retorikken kunne innføre Sodoma og Gomorra. Under ligger en visjon om et samfunn hvor menn er menn og kvinner er kvinner, en visjon om orden og kontroll. Det er en fascistisk tradisjon å demonisere og deretter ofre utpekte grupper for å samle rekkene bak en autoritær politikk. Ubehagelig mye av ytre høyres retorikk gjentas også andre steder.
Luca Dalen Espseth skriver at transaktivister og transpersoner ikke har sjans på egen hånd til å vinne fram i sin kamp for retten til å eksistere. De må få støtte også av andre, rett og slett fordi de er så få og fordi overmakten er så stor. Jeg vil avslutte med hans appell: «Til deg som er cis: Tro på oss, og lytt til oss. Sånn ekte ydmyk lytting der du tør å innrømme at du kan ta feil. Det er nemlig skikkelig lett å ta feil om en gruppe som gjennomgående fremstilles på en negativ og forenklet måte i media og offentligheten.»