Hun tar seg til brystet. Ansiktet hennes fordreies av ubehag. Hun krøker seg fremover og hoster dypt. Så retter hun seg opp og sier «Han kommer inn, og jeg må brekke meg. Det er noe i halsen. Jeg blir kvalt.» Kvinnen holder seg til hjertet og stønner, hun strever med pusten. Igjen krøker hun seg fremover, hoster dypt. Den elegant antrukne kvinnen får ikke puste. Hun må ut og går ned trappen. Ut av huset. Lilli Bendriss trenger en pause. Hun får litt vann av programlederen som står ved siden av henne. Kvinnen som følte at hun holdt på å bli kvelt, er klarsynt. Hun kan kjenne elektriske felt og kommunisere med åndeverdenen.
Hvorfor tror vi ikke at Lilli Bendriss er psykotisk? Spørsmålet er alvorlig ment. Å høre stemmer som andre ikke hører og ha sanseopplevelser som andre ikke har, regnes som kjennetegn på en psykose. Hvordan kan vi vite helt sikkert at en person har en psykisk lidelse? Hva er normalt og hva er abnormalt?
Hva som regnes som abnormalt, er både noe som varierer på tvers av kulturer og over tid. Det som kan se ut som en psykisk lidelse, kan vise seg å være normalt i en subkultur. Diagnoser er ikke statiske, gitte og uforanderlige størrelser. Homofili ble tidligere regnet som en psykisk lidelse og ble ikke formelt fjernet fra Verdens helseorganisasjons diagnosemanual før i 1990. I takt med at tidsånden og kulturen forandrer seg, forandrer diagnosene og forekomsten av psykiske lidelser seg.
Kulturen vi lever i, påvirker hvordan psykiske plager presenteres og forstås, hvilke mestringsstrategier som tas i bruk, hvilken grad av sosial støtte vi har og om vi søker hjelp. Men det er ikke bare samfunnet og kulturen som virker inn. Psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse har en sterk biologisk komponent og høy arvelighet. Forekomsten av andre psykiske lidelser, som depresjon og PTSD, varierer derimot i ulike samfunn. Selvmordsraten varierer betydelig over tid, mellom ulike samfunn og mellom undergrupper i samme samfunn.
Hva vi oppfatter som normalt eller sykelig, kan speile kulturen og tiden vi lever i. Samtidig er psykisk lidelse noe som gjenkjennes i alle kulturer og til alle tider, og det er klare fellestrekk ved mennesker som oppfattes som psykisk syke. Mennesker med uforståelig adferd som overskrider samfunnets normer og regler, som vekker ubehag hos andre, er uforutsigbare og som har redusert funksjonsnivå og ikke klarer å ta vare på seg selv, regnes som psykisk syke i de fleste samfunn. Dette forklarer hvorfor vi ikke oppfatter Lilli Bendriss som psykotisk. Hun fremstår med god evne til å ivareta seg selv og synes å fungere godt i relasjon med andre.
Det å gjøre en diagnostisk vurdering krever klinisk ekspertise, møter med pasienten over tid og kjennskap til hans eller hennes livshistorie. Å skille mellom ulike psykiske lidelser kan være krevende, og mer eller mindre nødvendig. Det er vanlig å ha mer enn én psykisk lidelse, og kroppslige og psykologiske prosesser virker sammen. Det finnes mennesker som er svært psykisk syke som ikke rapporterer å ha psykologiske vansker. Hvilken behandling som virker for hvem og på hvilket tidspunkt, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er heller ikke slik at alle vil ha like god nytte av psykologisk behandling.
«Hva vi oppfatter som normalt eller sykelig, kan speile kulturen og tiden vi lever i»
«15-åringer smører ikke lenger på brødskivene sine selv», sier fastlege Olav Gunnar Ballo til Nettavisen. Han mener han har merket en dreining mot mer sykeliggjøring av normale tilstander og antar at psykologhjelpen gjør at ungdommen blir sykere og svakere. Har ungdommen blitt for skjør?
I mediene er psykisk helsevern gjenstand for kritikk: Det er for lang ventetid, henvisninger avslås, forløpene er for korte. Det innføres umoden teknologi og lite gjennomtenkt digitalisering, og dette går på bekostning av kjerneoppgaven som er pasientbehandling. Sykehusene måles på gjennomstrømning. Psykologene opplever press på å avslutte behandlingsforløp og synes ikke at de får gitt god nok hjelp til pasientene sine. Noen strekker seg lenger enn de bør. Mange velger å slutte i det offentlige. Det foregår en spesialistflukt: Stadig flere psykologspesialister går over til det private markedet.
Allerede for over 20 år siden bekymret psykologen Haldis Hjort seg for hvordan psykoterapifeltet ville bli preget av det markedsstyrte samfunnet, og hun tegnet opp et skrekkscenario der noen behandlere blir mer opptatt av seg selv enn dem de skal tjene; de blir vulgariserte og korrumperte. Om rubrikken «Psykoterapi» i telefonkatalogens gule sider skriver hun at «for hvert år har psykoterapi-annonseringen blitt litt mer markskrikersk; om kurering av alt fra angst til posttraumatiske symptomer til lavt selvbilde og utroskap og utvikling av alt fra mestrings- og ledelsesevne til «bevisstgjøring av åndelige verdier».
Privatpraktiserende psykologer og psykiatere må selge en vare på et marked, og reklamerer for sine tjenester, og det kan ikke utelukkes at noen overselger seg. Sosiologen Hans Erik Næss skriver om forbedringsindustrien og forbedringsindustriens predikanter: Dette er «coacher, motivatorer, mentaltrenere, selvhjelpsguruer, inspiratorer, livsgnistrere, personlige trenere, veiledere og andre som stadig utvikler nye råd, formaninger og løsninger på hvordan vi skal bli den beste utgaven av oss selv». Jeg velger å tro at Olav Gunnar Ballo forveksler den jevne psykolog med forbedringsindustrien.
Kan den økte selvrapporteringen av psykiske plager, ha en sammenheng med kulturelle særtrekk i vår tid? Som kjent er tidsånden skjult for oss som er fanget i den, og kan bare ses av dem som kommer etter oss. Vi lever i et samfunn der selvoptimalisering er et kulturelt ideal. Forbedringsindustrien har est ut og mesker seg i sosiale medier. Vi lever i en tid med raske endringer og høy endringstakt. Det produseres store mengder med medieinnhold av ulik kvalitet og er utfordrende å orientere seg i nyhetsbildet og finne informasjon vi kan stole på. Samfunnet er mer polarisert, det er økonomiske nedgangstider, økt politisk ustabilitet og klimakrisen truer. Personlig vekst og endringsledelse selges over en lav sko. Det er ikke bare Lilli Bendriss som er ser noe de fleste andre ikke gjør, det gjør også mange av forbedringsindustriens forkynnere.
Psykologien har aldri vært både så utilgjengelig og tilgjengelig som den er nå. Psykologene har blitt medievante og er synlige. Det er et paradoks at mediene lager mye innhold om psykologi, samtidig som stadig flere rapporterer at de har plager eller sykmeldes grunnet psykiske vansker. Enkle råd som at det å trene og være sammen med andre er godt for den psykiske helsen, gjentas nærmest til det kjedsommelige og er tilgjengelig på en påtrengende måte. Samtidig som selvhjelpsrådene er overalt, har behandlingsforløpene i det offentlige blitt urovekkende korte, døgnplassene har blitt færre og dyptgående behandling har blitt mindre tilgjengelig.
Dette er selvsagt til å bli gal av.