Jeg har alltid kunnet jobbe, og jeg har kunnet møte opp jevnt og trutt på skole og universitet. Jeg har ikke vært langvarig syk eller langvarig satt ut. (Bank i bordet!) Det lengste fraværet fra jobb har vært noen uker med kyssesyken. Jeg har tatt dette som en selvfølge i mitt liv og har i grunnen ikke reflektert særlig over at det slett ikke hadde behøvd å være slik: Jeg har hatt flaks som har hatt det sånn, og det er en privilegert situasjon å være i.
Hvorfor må det være så vondt å si at man ikke er i jobb?
Sykdomsskammen
