Det er godt å snakke med folk som er flinke til å spørre. Spørsmål inviterer til å si mer, til å ta litt plass, uttrykke seg og kanskje også se noe nytt, fordi spørsmål kan gi nye innsikter. Spørsmål kan være interessante og åpnende, men spørsmål kan også være provoserende eller lukkende.
Spørsmålenes effekt avhenger av intensjonen man har ved å spørre og hvilke antakelser man spør ut ifra, sa psykiater og familieterapeut Karl Tomm i 1988. Forrige gang jeg skrev i spalten, var tema spørsmålenes intensjon, hva vi vil med å spørre. Spør vi for å orientere oss eller for å påvirke den andre – er intensjonen å få vite mer eller å dytte i en bestemt retning, eller et sted midt mellom disse to? Jeg forsøkte å illustrere det blant annet med at journalister i mange tilfeller ville gjort jobben sin bedre ved å stille mer orienterende spørsmål framfor påvirkende spørsmål som utløser forsvar og motangrep.
Nå skal vi se nærmere på den andre aksen som Karl Tomm beskriver – hvorvidt vi spør lineært, ut ifra antakelsen om en klar årsak-sammenheng, eller om vi spør sirkulært, ut ifra en antakelse om at ting kan henge sammen på overraskende måter. Tomm snakker om dette i kontekst av familieterapi. Jeg tror kunnskapen kan være nyttig i mange andre sammenhenger, som når verdens ledere forsøker å snakke sammen om den sikkerhetspolitiske situasjonen. Kan det være at mangelen på sirkulær tenkning i sikkerhetspolitikken øker spenningsnivået i verden? Det kommer vi tilbake til.
- Lineære spørsmål er kanskje den vanligste rett-fram-måten å spørre på: «Hva skjedde, hva gjorde du, hva svarte han, hva tenkte du da? Ble du taus fordi de uansett ikke hørte på deg?» Jeg hører på din historie og spør ut ifra dine premisser. Det gode er at du får fortalt om noe slik du ser det, fra ditt ståsted – jeg er med inn i din årsaksforståelse. Lineære spørsmål bringer ikke inn noe nytt for deg, de følger din linje i fortellingen, men hjelper til med å tydeliggjøre denne linjen, både for deg selv og for meg som spør. Vel og bra, stort sett.
Men lineære spørsmål utløser selvsagt lineære svar og kan dermed bidra til å låse fast en fastlåst situasjon ytterligere, hvis man aldri løfter blikket og stiller mer sirkulære spørsmål.
- Sirkulære spørsmål bygger på antakelser om at virkeligheten nesten alltid er sammensatt, at hendelser påvirker hverandre gjensidig, og at det kan være mange måter å forstå det som skjedde på: «Kan det være at han tok hensyn til noen andre, eller noe annet? Tror du det har noen betydning at dere har så ulik bakgrunn? Hvordan tror du det er for de andre at du er helt taus?» Slike spørsmål kan utvide forståelsen, ved at man hjelpes til å se andre sider ved saken, inkludert effekten av egen atferd på andre. Hvis vi antar at hendelser og handlinger kan påvirke hverandre gjensidig og i samspill, altså at alt egentlig kan henge sammen på overraskende måter, så burde sirkulære spørsmål være en selvfølge i mange sammenhenger.
De to aksene kan settes sammen i en firefeltstabell – den ene aksen dreier seg om spørsmålenes intensjon, om vi vil orientere oss eller påvirke. Den andre aksen dreier seg om hvilke antakelser vi spør ut ifra, om vi tar utgangspunkt i lineær årsak-virkning forståelse, eller om vi spør ut ifra en forståelse av at alt kan henge sammen med alt.
Her gjelder det å holde tunga rett i munnen: Vi kan stille spørsmål for å orientere oss lineært, eller for å orientere oss sirkulært. Vi kan forsøke å påvirke lineært, eller forsøke å påvirke sirkulært.
La oss se nærmere på de fire hovedtyper av spørsmål som firefeltstabellen viser. Vi har allerede sett på to hovedtyper av orienterende spørsmål.
- 1. Lineære utforskende spørsmål – hvor jeg er med inn i din måte å se virkeligheten på og undersøker årsak og virkninger slik du ser det.
- 2. Sirkulære utforskende spørsmål – hvor jeg bringer inn andre perspektiver og spørsmål om hvilke effekter din egen atferd kanskje kan ha på andre.
Men så har vi to hovedtyper til, vi kan spørre for å påvirke både lineært og sirkulært, og i Karl Tomm begrepsbruk kalles dette strategiske og refleksive spørsmål. «Strategisk» betyr å jobbe mot et bestemt mål. «Refleksiv» betyr å være kritisk reflekterende også overfor en selv.
«Spørsmålenes effekt avhenger av intensjon og antakelser man spør ut ifra»
- 3. Strategiske spørsmål – jeg stiller ledende eller konfronterende spørsmål med intensjon om å korrigere din forståelse: «Hvorfor sier du ikke bare hva du mener, i stedet for å være stum?»
- 4. Refleksive spørsmål – jeg stiller spørsmål ut ifra en antakelse om at det finnes sammenhenger som ingen av oss har sett så langt, og dermed også nye muligheter: «Hva tror du ville skjedd hvis du fortalte de andre hva du er mest opptatt av?»
Som Tomm også understreker – en god del spørsmål kan være midt på, altså både litt orienterende og påvirkende, og rettet mot din subjektive forståelse, men i tillegg invitere til å løfte blikket. En hjelp til å holde tunga rett i munnen kan være å se på essensen i hver spørsmålsform:
- 1. Lineære: Ja, slik ser du det.
- 2. Sirkulære: Andre involverte ser det derimot sånn.
- 3. Strategiske: Du tar feil.
- 4. Refleksive: Kan det være noen sammenhenger vi ikke har sett, som er viktig å se, for å finne løsninger som alle kan leve med?
I konflikter hvor mye står på spill, som i en parkonflikt, tenker ofte partene lineært «Jeg har rett, partneren min har skylda og må forandre seg». I den grad de stiller spørsmål til hverandre, så er det strategiske spørsmål, av typen «du skjønner vel at du tar feil når du ser det jeg påpeker?» Noe som fort vekker lineære motsvar fra den andre, og så eskaleres konflikten.
Det som virkelig kan løse konflikter er å snakke sammen på sirkulære og refleksive måter – være nysgjerrig på hvordan egen atferd kan ha virket negativt inn på andre, at de andre legger vekt på helt andre ting enn du selv, og ikke minst løfte blikket i fellesskap og lete etter ny forståelse og «overskridende løsninger», som Johan Galtung kalte det.
Refleksive spørsmål er påvirkende i den forstand at de involverte partene nesten tvinges til å reflektere på nye måter rundt det som skjer, inkludert egne handlinger og meninger, og hvordan ting kan henge sammen og påvirke hverandre. Men påvirkningen er mer inviterende og åpen enn ved strategiske spørsmål, hvor man har et klart mål om å korrigere. Refleksive spørsmål kan utløse en felles kreativitet hos parter som ellers kjemper mot hverandre.
Tilbake til den sikkerhetspolitiske situasjonen: Rustningskappløpet preges av mangel på refleksivitet. Den lineære tenkningen opprettholder det kjente sikkerhetsdilemmaet: En stats økning av sin sikkerhet gjennom å bygge opp sitt militære forsvar, leder til at andre stater blir redde for sin sikkerhet og dermed bygger opp sitt forsvar. Som seniorforsker ved Nupi Sverre Lodgaard skrev i Aftenposten 16. november: «Sikkerhetstenkningen er tilbake i sine mest primitive folder.» Han viser til Palme-kommisjonen fra 1980-tallet som sa at sikkerhet ikke er noe man kan bygge ved ensidig opprustning, særlig ikke i den kjernefysiske tidsalder. Det er noe man må bygge sammen med motparten, til fordel for begge. «For å møte utfordringene trengs enn politikk for felles sikkerhet», skriver Lodgaard.
Men hvorfor virker det nærmest umulig å få til en slik felles politikk? Kan det være at lineære antakelser snevrer inn forståelsen og gjør militære og politiske ledere blinde, i en verden som er komplisert og full av ulike syn på de fleste saker? En politikk for felles sikkerhet forutsetter at verdens ledere tar i bruk den refleksive kapasiteten som ligger der i mennesket, men som så lett overskygges av selvrettferdig skråsikkerhet, når interesser og behov kolliderer. Jo, det finnes historiske eksempler på at fiender har klart å overskride tilsynelatende uoverstigelige grøfter.