Vi vil så gjerne at gode ting skal vare! Men alt endrer seg uopphørlig, umerkelig snikende, eller i brå og voldsomme kast. Alt glipper til slutt ut av hendene våre, iallfall i den formen det hadde da vi ønsket å holde det fast. Hvordan forholder vi oss til det?
Mange av oss fortrenger, litt eller mye. «Så lenge vi bor under samme tak, er det det samme forholdet, det varer, og det er trygt.» Vi kan berolige oss selv med lignende tanker om jobb, vennskap, egen kropp og helse, egen identitet. «Så lenge jeg trener og spiser sunt, kommer jeg til å ha et langt og friskt liv.» «Jeg er den jeg alltid har vært, du vet hvor du har meg (og jeg vet hvor jeg har meg).»
Og det er selvsagt gode sider ved en viss grad av fortrengning. Vi orker ikke å gå rundt i verden om vi uopphørlig skal ta inn over oss både slike foruroligende sider ved vår egen og alles eksistensielle situasjon, og dessuten alt annet vi får innblikk i av smerte i verden. Vi trenger både en følelse av trygghet, kontroll og varighet, og en følelse av håp. Men på ett eller annet tidspunkt presser livet på oss noen av de endringene vi har fryktet på en måte vi ikke klarer å overse, enten impulsen til oppbrudd kommer utenfra eller fra vårt eget indre.
Men livet er og blir en balansegang, og her snakker vi egentlig om balansen mellom to av våre dypeste behov, som kan se ut til å stå i skarp motstrid til hverandre: behovet for trygghet, og behovet for frihet. Både filosofer og psykologer snakker om dette, på ulike måter. I moderne emosjonsorientert psykologispråk kan det kalles behovet for tilknytning, tilhørighet og trygghet på den ene siden, og behovet for fritt å kunne utvikle egen identitet og utforske seg selv og verden på den andre.
For å si det litt enkelt: Hvis vi to alltid er sammen og prøver å være harmoniske og like, kan jeg ikke virkelig oppdage verden der ute eller bli kjent med meg selv i dypere forstand, eller bli meg, ville noen si. Og hvis det eksistensielle teppet ikke jevnlig blir revet vekk under føttene mine, vil jeg fort slutte å utfordre meg selv og min egen frykt for endring. Vi må iblant presses hardt for å våge å slippe tak i noe vi kanskje egentlig er ferdige med, og slippe inn noe nytt vi ennå ikke vet hva er.
Når man snakker om motvilje mot endring, er det lett å ta som utgangspunkt det jeg startet med, at nærmest alle i verden primært søker trygghet og varighet, og synes brudd, avskjeder og større endringer er smertefullt. Men samtidig har det lenge vært snakket om det motsatte i offentligheten: at mange i dag, ikke minst unge og unge voksne, ser ut til å være vel så mye preget av rastløshet, uro, bevegelse, av «føtter i stedet for røtter». Mange er sene med å finne partner og velge å få barn, og ikke helt få velger bort partner eller barn eller begge deler – de elementene i livet vi aller mest forbinder med trygghet og tilhørighet. Hyppigere jobbskifter ser man også hos mange, og da snakker jeg om frivillige jobbskifter. Det er muligens mer reising og flytting også. For en voksende andel ser det ut til å være stadig flere individuelle drømmer og livsprosjekter som skal ha plass før man eventuelt roer seg ned i en mer varig livssituasjon.
Mitt inntrykk fra terapirommet er at disse tilsynelatende svært bevegelige, frie og selvstendige personene, varierer mye når det kommer til livssituasjon og motivasjon. Noen er oppspist av hamsterhjul-logikken i den bransjen de har havnet i, uten å trives særlig godt med det, men de har liksom aldri tid til å tenke seg om eller begynne å planlegge for andre sider av livet. Noen er blitt stygt brent av ubearbeidede og smertefulle brudd og avskjeder, og holder andre på avstand hvis det blir for nært eller for forpliktende. Noen nærmest forlenger livsfasene fordi de tenker at det er mulig i dag, og de trives såpass i sin nåværende situasjon at de kvier seg i det lengste for å gi slipp på den. Og noen har tatt et bevisst valg om ikke å få barn, og kanskje også om ikke å leve med en partner.
Uansett bør vi ikkeglemme at også det å bli sittende i singellivet, det uforpliktende og hyppige jobb- og bostedsskifter for noen, kan være uttrykk for noe av det samme som hos den som niholder på «det trygge livet»: en motvilje mot, eller til og med angst for, dypere endring i livet, for avskjeder. For det å plutselig forplikte seg, slå seg til ro på ett sted og slippe noen innpå seg i godt voksen alder, kan for enkelte representere en dyp endring, og dermed oppleves som en avskjed med en langvarig situasjon man på ulike måter har følt seg trygg i. Og særlig vanskelig er det å slippe andre nær hvis man har visse typer vonde erfaringer.
I noen år nå har det blitt stadig vanligere å beskrive voksne menneskers utfordringer i relasjoner med begreper fra tilknytningsteori, altså begreper fra barnepsykologi. Det har vært så populært at det kanskje har fått litt for mye plass til fortrengsel for andre teorier og forklaringsmåter? Men i vår sammenheng er det interessant: Enkelt sagt har en del av oss, på grunn av erfaringer med omsorgspersoner i tidlig barndom, en tendens til å være unnvikende. Nærhet og sårbarhet kan fort føles utrygt. Andre er nærmest motsatte på grunn av tidlige erfaringer: De er svært redde for å bli forlatt og være alene, og søker nærhet og bekreftelse i intens grad. I motsetning til disse to gruppene har den trygt tilknyttede bedre balanse i livet, både når man lever alene og når man er i nære relasjoner.
«Vi må iblant presses hardt for å våge å slippe tak i noe vi kanskje egentlig er ferdige med»
Tilknytningsteori kan gi oss noen begreper å vurdere oss selv med. Samtidig er det ikke så klokt å sykeliggjøre eller diagnostisere for mye på områder av livet som i perioder er utfordrende for de fleste. Og dypere sett vil jo også langvarige forhold endre seg hele tiden, men altså mer snikende og umerkelig. Østlig livsfilosofi og stoisisme er to filosofiske retninger som er opptatt av denne uopphørlige endringen, disse evige avskjedene, som er vår lodd. Stoikeren keiser Marcus Aurelius beskrev det poetisk som «et gapende forbi og en uendelig vorden». Hvilke oppskrifter gir de oss for å leve med dette? Og byr moderne psykologi på andre oppskrifter?
Samtaler med kloke venner eller ulike typer profesjonelle, kan absolutt hjelpe mot frykt for endringer og avskjeder. Mange teknikker kan brukes.
Østlig livsfilosofi kan hjelpe oss til å se de uopphørlige endringene i hvitøyet, og til å bruke sinnstreningsteknikker som meditasjon og mindfulness-trening både for å roe ned kaotiske tanker og sterke og vonde følelser, og til å bli flinkere for å falle til ro i øyeblikket her og nå. Nettopp disse to målene kan sies å være de mest sentrale når man bruker disse teknikkene på en ikke-religiøs måte: et rolig sinn og tilstedeværelse her og nå. Fordi disse østlige sinnstreningsteknikkene er så effektive og dyptvirkende, har svært mange vestlige mennesker, fra de gamle stoikerne til dagens utviklere av psykoterapeutiske teknikker, latt seg prege mye av dem.
En annen type teknikk er å ta inn over seg hvordan disse eksistensielle betingelsene er allmennmenneskelige, og finne trøst og en følelse av solidaritet med og nærhet til andre nettopp gjennom det. Å se det allmenne i eget liv, og også klare å se med en grad av takknemlighet på hva man tross alt har opplevd og fått til i livet, gjør det lettere å gi slipp til og med på egen helse og livskraft med ro og en viss tilfredshet og glede. I psykologisk teori (Eriksons stadier) har det vært kalt å møte alderdom og død med integritet heller enn fortvilelse.
Som førtiåring skjønte jeg for eksempel lite av det da en nabo som brått mistet helse og førlighet, smilte skjevt der han krøp langsomt på sin daglige «treningstur», og sa at «du kan tro jeg gleder meg når jeg mimrer over alt det fantastiske partneren og jeg har opplevd sammen, alle reisene, alle de gylne stundene!». Jeg smilte forvirret og syntes det hørtes nitrist ut å bare skulle leve i fortiden. Med litt flere år på baken skjønner jeg godt hva han mener!
Selv stilt overfor den største, mest fryktede, smertefulle og endelige avskjeden, tapet av livet, kan ulike sinnstreningsteknikker hjelpe. Terapeuter som bare jobber med døende, kan fortelle hvordan de fleste av oss med litt god og klok hjelp kan oppleve at den siste tiden blir særlig meningsfylt og preget av dype følelser og genuine møter med andre.
Men før den tid skal vi altså igjennom mange mindre avskjeder. De kan være såre og vanskelige de også, og vi kan være genuint i tvil om hva som er riktig valg.
Opp mot de store livsvalgene, opp mot tap av helse og liv, er den avskjeden jeg selv står overfor akkurat nå, ganske liten og udramatisk. Jeg skal ta farvel med denne spalten. Jeg er av dem som holder godt fast på det som er verdifullt for meg, noen ganger for intenst og for lenge. Samtidig er jeg genuint nysgjerrig og engasjert. Iblant kan man beholde de samme rammene mens man utforsker noe nytt, men ikke denne gangen.
Nye oppgaver venter. En del av meg har ikke lyst til å slippe tak! Her har det vært takhøyde, dyktige skrivende kolleger, inspirerende og engasjerte lesere, plass til å gå i dybden på temaer etter mitt eget hode og hjerte – ikke lett å finne maken! Men leserne fortjener også nye penner iblant. Så la meg iallfall få si takk for meg og ønske både redaksjonen og leserne lykke til med livets uopphørlige og fascinerende endringer.