Hvorfor kommer du for sent, igjen?»
«Jo, jeg kom akkurat for sent til den bussen jeg hadde tenkt å ta, og så måtte jeg hjelpe noen med å finne veien da jeg gikk av bussen, det tok litt tid, de var helt lost!»
Er dette en forklaring eller en bortforklaring? I mine ører klinger det som en bortforklaring, i hvert fall hvis forsentkommeren er en som stadig vekk kommer for sent. Forsøket på å fri seg fra ansvar er typisk for bortforklaringer, ved siden av å skjønnmale hendelsen (jeg var moralsk høyverdig som hjalp fremmede). Kanskje hadde en reell forklaring hørtes mer ut som dette: «Beklager, jeg er en notorisk tidsoptimist, det skjer litt for ofte at jeg liksom mister bussen, og jeg merker jo at det irriterer både deg og andre.»
Bortforklaring defineres i ulike ordlister som forsøk på å bagatellisere, unnskylde eller vise at saken ikke er slik andre tror. Ofte vil en bortforklaring være et forsøk på å renvaske seg selv og sitt eget ståsted, ved å villede – ta fokus over på noe annet enn sakens egentlige kjerne. Og dette er noe vi alle driver med, det hører nærmest med i livet å komme med små hvite løgner, pynte på situasjonen, skjønnmale det som skjedde for å komme ut av det med æren og selvrespekten i behold. Vi trenger det til og med. Vi trenger en liten dose selvbedrag – det gir en viss motstandskraft. Det gir også en beskyttelse i vennskap og bekjentskap, det er ikke slik at alt skal snakkes om i alle settinger. Vi bortforklarer det ubehagelige som skjedde og går videre med rak rygg.
Men evnen til bortforklaring og selvbedrag er også skummel, fordi den lett kan få overslag og tippe over i det grandiose eller grovt tildekkende. I nære relasjoner kan gjentatte bortforklaringer ødelegge for kontakten, vi merker det som økende avstand, mindre tillit og mindre fortrolighet. I nære, langvarige relasjoner er det oftere enn vi tror kontaktskapende å si ting som de er, også når det er vondt og vanskelig – for da blir man mer sammen om det. Ikke si: «Nei, det er ingenting, jeg er bare litt sliten» når det er opplagt at det var noe du reagerte på. Ta sjansen på å forklare hvor reaksjonen eventuelt kom fra. Si heller: «Ja, jeg mistet motet litt da du ikke hørte etter på det jeg sa.»
Fra mennesker som forvalterviktige posisjoner og store penger, blir bortforklaringer et samfunnsproblem. Da får vi i ikke bare dårlig kontakt og avstand, men også en potensiell tilsløring av maktmisbruk og tendensiøse prioriteringer. La oss se på et par helt ulike eksempler på bortforklaring fra samfunnsdebatten de siste ukene:
Kongsberggruppens styreleder Eivind Reiten var på «Dagsnytt 18» 3. juni for å forklare hvorfor styret hadde valgt å beholde høye bonuser for sine toppledere: «I den enorme vekstfasen som Kongsberggruppen er i nå, så er det viktig at vi får gitt klare signaler til våre ledere om at hvis dere leverer gode resultater, så får dere glede av det, men hvis det blir motvind og dere ikke lykkes, så skal dere også merke det på lønningsposen.» Lenger ut i intervjuet understreker Reiten at et godt bonussystem – altså at lønna høynes betydelig med bonus når selskapet tjener godt – driver fram bedre prestasjoner i selskapet.
Mange vil mene at dette er en god forklaring; jeg mener det er et skoleeksempel på en bortforklaring. Hvorfor? For det første fordi årsaken til Kongsberggruppens «enorme vekstfase» ligger mer i pågående kriger enn i toppledernes innsats, for å si det forsiktig. Det vi ser, er en form for attribusjonsfeil – at man tillegger personer en (potensiell) ære når årsaken helt opplagt ligger i omstendighetene. Dernest vet vi fra mange tiår med internasjonal forskning på motivasjon at når folk får en stor gulrot foran nesa, så blir de opptatt av å få tak i gulroten og mindre interessert og innstilt på å bruke krefter på oppgaver som ikke leder direkte til gulroten, som her er enda mer penger. Men hva skal den norske staten med bedriftskulturer hvor inntjening er alle tings målestokk, bortforklart med «best for virksomheten»? Blir ikke det en slags hvitvasking av grådighet?
«Når forklaringen skurrer, når vi ikke tror helt på ordene, lukter det muligens bortforklaring»
La oss se på en helt annen offentlig bortforklaring. Et samlet storting har bevilget 600 milliarder kroner ekstra til Forsvaret for de kommende tolv årene, i tillegg til eksisterende budsjett. For fredspartiet SV må det har vært vondt å si ja til dette – vi mer enn aner en kognitiv dissonans her, altså at noe man sier ja til kommer i konflikt med noe annet man også sier ja til. En slik dissonans er ubehagelig, og den det gjelder vil gjerne forsøke å redusere motsetningen ved å endre forklaring eller tankegang.
SVs Ingrid Fiskaa forklarer i Klassekampen 6. juni partiets ja til de 600 nye milliardene: «Ei styrkja forsvarsevne er ikkje det same som opprusting. Det er den nasjonale forsvarsevna vi er opptekne av, og det handlar om at det er Noreg sjølv som skal handheve sin suverenitet. Både i havområda og på landjorda. Dermed reduserer vi risikoen for stormaktsrivalisering.»
Jeg tenker: Du verden, her snakker vi bortforklaring så det monner. Mener Fiskaa at opprustning er det rette navnet på økning av militært utstyr og personell kun når andre driver med det? Har hun ikke hørt om sikkerhetsdilemmaet – at en stats økning av sin sikkerhet, ved å bygge opp sitt militære forsvar, leder til at andre stater blir redde for sin sikkerhet og dermed bygger opp sitt forsvar?
Vi kan godt være enige om at Norge trenger et forsvar, men å si at 600 milliarder ekstra ikke er opprustning, kvalifiserer som bortforklaring. Den store kognitive dissonansen henger igjen i lufta, akkurat som ved Reitens bortforklaringer av grådighet.
Men hvordan kan vi vite om andre faktisk forklarer eller bortforklarer? Når forklaringen skurrer, når vi ikke tror helt på ordene, eller det som blir sagt vekker ubehag og flere spørsmål fordi forklaringen ikke egentlig gir noen svar – da lukter det muligens bortforklaring. Eller når du har fagkunnskap eller erfaring som utfordrer eller kanskje avslører retorikken. På samme måte kan vi kanskje merke bortforklaringer hos oss selv ved en følelse av å «ro», få behov for å forsvare oss, angripe andre i stedet for å underbygge eller utforske eget ståsted. For mange vil bortforklaringsubehaget slå ut i skråsikkerhet, de blir påståelige og litt aggressive, kanskje fordi de prøver å komme over ubehaget ved dissonansen? Eller de blir sittende fullstendig fast i egen forklaring og blir utilslørt sinte hvis andre mener noe annet.
Bortforklaringer kommer i ulike former. Vi har den veloverveide tilsiktede bortforklaringen, som kalkulert søker å villede, ved å rette fokuset over på noe annet eller skjønnmale det som har skjedd. Både Reitens og Fiskaas bortforklaringer er etter min mening av denne typen, de har hatt god tid til å tenke seg om og snakke med andre. Og så vi har den mer spontant skambaserte bortforklaringen, den som oppstår når vi akutt får behov for å dekke over noe eller fri oss fra et ansvar – når vi kommer for sent, når vi sårer noen, når vi er egoistiske og plutselig ser det selv. Skammen medfører lynproduksjon av bortforklaringer. Noen ganger er de nødvendige for å beskytte relasjoner. Men de fleste vil vokse på å forklare seg mer rett fram. Og vi kan ikke slå oss til ro med bortforklaringer i de store spørsmålene som berører fellesskapet og jordas framtid.
Hva trengs for å unngå bortforklaringer og heller si det som det er? Det vil i mange situasjoner kreve mot – mot til å snakke ærlig og ut ifra realitetene, mot til å si det du tenkte og forklare hvor de valgene du tok, kom fra. Men det tar ofte tid å finne mot, og derfor kommer ofte bortforklaringene oss til unnsetning. Vi slipper å være modige, og det er en lettelse der og da.
Likevel – forklaringsmot er noe å trene på både i nære relasjoner og i samfunnsdebatten, fordi ærlige og sannhetssøkende forklaringer er mye mer troverdige og tillitvekkende enn tilslørende bortforklaringer. Hva kunne Reiten eller Fiskaa sagt, i stedet for å bortforklare? Med Reiten vet jeg sannelig ikke (han kan jo ikke sitte på Dagsnytt 18 og si at «vi i rikmannsklubben mener at vi fortjener stadig mer»). Fiskaa hadde vokst som politiker, tror jeg, hvis hun hadde forklart med rene ord hvor vanskelig det var for SV å gå med på opprustning i form av 600 milliarder ekstra til Forsvaret, og kanskje hvordan samhold og forlik ble satt foran andre hensyn? Da hadde det vært lettere å ha en ordentlig diskusjon i etterkant. Eller hadde hun stemt mot hvis hun kalte det ved sitt rette navn – opprustning?
Men så er det jo også slik at mennesker forstår og fortolker fakta på ulike måter fra ulike ståsteder. Så hvem har rett til å avkle en annens forklaring som bortforklaring – handler det ikke bare om uenighet? Det vil jeg skrive om neste gang – altså om perspektivutvidelse.