Noen bøker er så gode at de må leses om igjen. Siden jeg var liten, har jeg alltid beundret solidaritetsarbeidere som tar feltoppdrag. At de også skriver bøker om erfaringene sine, er gull verdt, særlig når de er så godt skrevet som «Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir», av Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Merakerås. Boken, som ble utgitt på Forlaget Press i fjor, er skrevet av begge, men fortellerstemmen og erfaringene tilhører barnepsykolog Brubakk.
Siden jeg har jobbet som traumepsykolog kjenner jeg meg igjen i historiene, om enn skalaen av lidelse er en helt annen. Slik beskriver Brubakk bunken av henvisninger til Leger Uten Grensers poliklinikk i Moria:
«De er stort sett kortfattede, men rommer en smerte som nesten tar pusten fra meg, og de er så fryktelig, fryktelig mange. ‘Ble gruppevoldtatt med påfølgende graviditet da hun var 16. Sliter med flashbacks.’ ‘Snakker med seg selv og opplever seg forfulgt. Går alltid med kniv til selvforsvar. Vennen forteller om grov tortur i Iran.’ ‘Jente tok to ganger 5–6 piller. Har vært vitne til et knivangrep. Ingen samhandling med andre barn.’ ‘Ble adskilt fra datteren på 10 år på grensa til Tyrkia, vet ikke hvor hun er. Søvnløs.’ Det er ark på ark med historier bak de få ordene.»
Det forfatterne så godt beskriver, er de konkrete menneskelige omkostningene som ligger bak de store overskriftene i media. Ved folkemord, flommer og krig, drysser det ut titusenvis av konkrete, intenst smertefulle, kroppsliggjorte erfaringer. Etter at vi fikk sosiale medier, får vi også tilgang til nyhetenes råmateriale. For øyeblikket kan alle åpne en app og se rett inn i øynene på et palestinsk barn henrettet av et hodeskudd. Bestialiteten er tydelig hver gang vi åpner telefonen.
Det er overveldende å forholde seg til, og mange oppgir at de strever. De som rutinemessig hørte på NRK Nyhetsmorgen og leste avisen, minker dosene for å holde seg emosjonelt i vater. Pasienter i psykisk helsevern forteller at det ikke bare er deres eget strev som plager dem, fortvilelsen blir også større og vondere av å lese om Palestina eller klimakrisen. De kan få flere flashbacks, og kroppen havner oftere i beredskap. Vonde mareritt fra egne opplevelser kan komme tilbake etter års fravær. Mange forteller at de må skjerme seg for å ikke bli sykere. Enkelte forteller om dette med stor sorg, fordi de er samfunnsengasjerte og empatiske mennesker.
Jeg har selv sett de mest groteske bilder og historier fra Palestina, Sudan og Ukraina, noen ganger under tittelen: «Ikke se bort». Mange kjenner på skyldfølelse hvis de faktisk ser bort i lengre perioder, hvis de toner ut verden for å orke hverdagen med jobb og familie. Det er en vanskelig balansegang: Behovet for å holde seg orientert og ikke «snu blikket» kan kollidere med behovet for å være psykisk i vater.
Hvis mange nok unngår nyhetene, kan det imidlertid bli veldig stille rundt livsviktige saker. Brubakk siterer et innlegg fra 2019 som hun la ut på sosiale medier:
«Det burde være opprør, alle burde være i katastrofeberedskap. En ungdom er død! (...) Er det jeg som er rar som reagerer sånn på et medmenneskes død? Eller er det dere som har blitt numne? Bedøvet av en tåpelig bompengedebatt. Vi snakker om et liv! Han døde der vi skulle hjelpe og beskytte! Hvor er protestropene, avisene, underskriftskampanjene? Det er så stille at det skremmer meg.»
Jeg kjenner meg igjen i denne følelsen, og den stadig minkende tilliten til at politikere og maktpersoner håndhever menneskerettigheter og det jeg trodde var norske verdier. For det kan føles ensomt og fortvilende at livet går sin vante gang i et trygt land som Norge. At folk tilsynelatende ikke bryr seg, at det ikke blir større mobilisering.
I debattinnlegget «Moralsk skade – relevant begrep for norsk helsepersonell?» (Tidsskriftet for den norske legeforeningen, 31.10.23) beskrives fenomenet på følgende vis: «Begrepet moral injury ble introdusert i 1994 og er basert på det å begå, være vitne til, ikke klare å forhindre, eller på annen måte erfare hendelser som går på tvers av ens egne moralske overbevisninger og forventninger.»
«Det kan føles ensomt og fortvilende at livet går sin vante gang i et trygt land som Norge»
Dette er en situasjon vi alle er i, og stadig skjer det ting som går på tvers av våre verdier. Det kan være raseringen av natur og klima, som vil få dødelige konsekvenser for millioner av mennesker. Eller pågående folkemord og hissing til ny krig, som koster og vil koste mange millioner livet.
Men selv om det ikke skjer nok, har det faktisk vært alt annet enn stille siden oktober i fjor. Folkebevegelsene og demonstrasjonene har vært enorme. Å oppleve at politikere og maktpersoner ikke hører på folkeviljen i verden er demoraliserende og kan skape en moralsk skade med tap av tillit, mening og eksistensielle konflikter. Å tillate dette gapet mellom folkets vilje og realpolitiske beslutninger, utgjør en trussel mot oppslutningen til det norske demokratiet. Brubakks forteller skriver mot slutten av «Moria»: «På vei hjem fra Lesvos i desember 2022 kjenner jeg en stor sorg over at vår verdensdel, våre politikere, vi som samfunn, har sviktet våre grunnverdier.»
I en tilsvarende godt skrevet bok, «Håp er det du gjør: Historier fra Palestina og de greske flyktningleirene», utgitt påManifest Forlag tidligere i år, skriver lege Hanne Lossius om hvordan det er å jobbe i Moria: «Jeg ble fylt av den overveldende skamfølelsen jeg hadde kjent på i Hellas så mange ganger før. Hvilket Europa er dette?» Musiker og sykepleier Marthe Valle har skrevet annethvert kapittel i boken, vekslende med Lossius.
Selv om jeg har tenkt mye på moralske skader det siste året, så er det ikke den eneste skaden du kan pådra deg hvis du er en over gjennomsnittet våken samfunnsborger. Brubakk og Merakerås beskriver i «Moria» hvordan nestlederen i Leger Uten Grenser på Lesvos, palestinske Ihab Abbasi, har vært på øya siden 2015 og opplever utallige kriser. I tillegg blir den heroiske hjelpearbeideren urettmessig straffeforfulgt av det greske rettsvesenet. De beskriver hvordan Abbasi ikke får sove på natten og preges av bilder og flashbacks, før de introduserer det psykologiske begrepet «sekundærtraumatisering». Det er en tilstand som kan ramme alle som er i kontakt med traumatiserte mennesker. Brubakk og Merakerås skriver:
«Hjelpere som jobber i sammenhenger der volden fortsatt pågår, eller der det er lite de kan gjøre for å hjelpe, er særlig utsatt for sekundærtraumatisering. Følelsen av hjelpeløshet gnager på alle og tærer på naturlig mestring og motstandskraft.»
Forfatterne skriver her om hjelperne som var til stede på Lesvos, men jeg tror at mange vil kunne kjenne seg igjen i dette etter snart et år med bilder fra Gaza og andre steder. Det er kanskje en lignende situasjon alle som har tilgang på nyheter befinner seg i. Folk rundt meg forteller at de ikke får sove på natten, kjenner på angst og får opp bilder av døde palestinske barn på netthinnen hver gang de lukker øynene.
Går det an å bli sekundærtraumatisert av nyhetene? Og da særlig, i likhet med annen type traumatisering, hvis du føler deg hjelpeløs i møte med traumene du er vitne til. For føler vi oss ikke maktesløse for tiden?
For å motvirke disse mørke og passive følelsene, har det hjulpet meg å vende blikket mot menneskene i verden som gjør gode ting for andre. I «Håp er det du gjør»skriver Lossius og Valle:
«En konsekvens av å komme tett på menneskeskapt lidelse er en overveldende følelse av avmakt. Vi har alltid forsøkt å styre den følelsen over i handling, ikke bare for å holde fast i at det vi gjør, har en verdi, uansett hvor stor eller liten, men også for å holde på vårt eget, til tider svært skjøre, håp. En setning vi har holdt fast ved, som Marthe først hørte av pastor Mitri Raheb i Betlehem, er: Håp er det du gjør.»
At det gjøres mye, gir faktisk håp. For at jeg ikke skal gå under, må jeg også fokusere på det gode som skjer i verden: Folk som redder noen mål regnskog eller en art fra å bli utryddet. Frivillige flyktninger som jobber døgnet rundt i Moria mens de selv er på flukt. Alle de modige menneskene på Gaza. Jeg er også uendelig takknemlig for at solidaritetsarbeidere fra Norge bruker feriene sine i Hellas og andre steder, og gjør et uvurderlig opplysningsarbeid ved å skrive bøker om det i etterkant.
Brubakk og Merakerås avslutter «Moria» med: «Sammen kan vi få til det umulige!», og det må vi aldri glemme.