Barn som gråter og foreldrenes måter å takle det på gjør alltid inntrykk på meg. Nylig så jeg en bestefar på et fly si mildt: «Oi, oi, blir du så sinna du». Han gikk fram og tilbake i midtgangen med den lille jenta på skulderen: «Så sinna, så sinna, ja». Det ble ikke sagt med uro eller irritasjon, men med innleving og forståelse, nesten anerkjennende over kraften i barnet. Innimellom lot bestefaren småjenta krabbe i midtgangen. Jeg så at både bestefar, bestemor, mamma og pappa jobbet aktivt med seg selv for ikke å bli for opptatte av frustrasjonen til en del av medpassasjerene som satt i nærheten. En dame stakk fingrene i ørene og skar ansikt. Hun så sint ut. Hun så ut til å mene at de ikke skulle ha lagt ut på denne reisen. Hun klarte ikke å kontrollere sin irritasjon. Andre passasjerer beklaget seg lavmælt til hverandre. En dame sa til meg at dette er ille, men at det er nok verst for foreldrene.
Hele spekteret av følelser hører med når man får barn. Det kan være smertefullt å akseptere.
Når leken ikke bare er god
