Det var ikke det jeg mente!», sier den som føler seg misforstått og som ønsker forståelse for at det var en god intensjon bak handlingen, eller bare en forglemmelse. Vi har vel alle kjent på den umiddelbare opplevelsen av urettferdighet når vi blir tillagt en intensjon vi ikke hadde. Samtidig: Vi er villige til å se kritisk på egne handlinger når vi blir verdsatt for våre gode intensjoner.
Som da jeg satt på bussen og oppdaget at jeg hadde glemt å betale, fordi en kontrollør plutselig stod ved siden av meg og ba om å få se billett. Da kjentes det viktig for meg å si «Ops, sorry! Jeg glemte helt å kjøre billett, det var slett ikke meningen!». Og godt at kontrolløren sa «Ja, sånt skjer», med et smil.
Det dreier seg om å forstå at det ligger psykologiske drivkrefter bak atferd, slik at en og samme handling kan være uttrykk for høyst ulike mentale virkeligheter. Hvis to på bussen mangler billett, kan den ene bevisst ha forsøkt å snike, mens den andre bare glemte seg bort. Men skal den glemsomme slippe bot? Nei, og det kommer vi tilbake til.
Å være et forståelsesfullt og reflektert menneske innebærer å forsøke å forstå tanker, følelser og intensjoner hos andre, og seg selv. Du forstår at en venn ikke hadde som intensjon å såre deg, selv om du faktisk ble såret av det han sa. Vennen fanger kanskje opp at du ble såret, og spør deg om det var noe du reagerte på. Dere får en avklarende liten prat, ut ifra begges evne til å forstå hverandres intensjoner. Uten denne evnen til å tenke over og snakke om både egne og andres intensjoner, hadde vi ikke vært den sosiale og samarbeidende arten som vi er. Vi er beredt til å forsøke å forstå hverandre, omgås tross ulikheter, ta ting i beste mening og ikke minst unngå å tillegge folk intensjoner de ikke har.
Men ofte glipper det for noen og enhver. Vi blir dårligere til å forstå andres beveggrunner når vi er slitne, sinte, opprørte eller redde. Og når vi begynner å gå i flokk med andre som mener det samme, og som vi ønsker å høre sammen med, altså når gruppetenkning erstatter kritisk sans og evnen til å se flere perspektiv. Særlig glipper det når folk moraliserer over hverandre på sosiale medier, hvor man slipper å møte ansiktet til den det gjelder. Da er det fort gjort å se med skylapper på, og glemme å forsøke å forstå at det kan ligge ulike intensjoner og mentale virkeligheter bak atferd.
Lovverket er i mange sammenhenger mer forståelsesfullt enn folks umiddelbare moral, ved å ta hensyn til kontekst, til situasjonen man er i, og hva som var mulig og ikke mulig da noe skjedde. For eksempel om du hadde tid til å tenke deg om, tid til å vurdere alternative handlinger. Nødvergeretten er kanskje det tydeligste eksempelet: Vi har lovfestet rett til å forsvare oss på hensiktsmessig vis, også om det skader noen, hvis det gjøres i en akutt situasjon hvor vi ikke rekker å finne andre løsninger.
Videre blir folks intensjoner eller hensikter tillagt ganske stor vekt i straffeloven, som vi ser i straffelovens formuleringer om tyveri: «For å straffes for tyveri må det foreligge vinnings hensikt … Å tilegne gjenstanden som sin egen innebærer da at tyven har hatt til hensikt å beholde gjenstanden … Dersom en som borttar en gjenstand ikke har hatt tilegnelse som formål ved handlingen, kan han ikke dømmes for tyveri.»
Hvis Kari dagen etter en stor bryllupsfest oppdager at den tynne, sorte ulljakken hun stappet i sekken da hun dro hjem, ikke var hennes, men en mye finere og mer eksklusiv variant, kan det ikke regnes som tyveri. Hun hadde ingen hensikt om å skaffe seg en annen jakke enn sin egen. Men når Kari senere ser på Facebook at noen etterlyser jakken, og hun velger å la være å si at hun har den – ja, da gjør vel Kari seg til tyv, eller hva?
Intensjonen var i utgangspunktet ikke å stjele, Kari har det ikke med å stjele. Men er det ikke slik at unnlatelsen av å si fra innebærer at «du har til hensikt å beholde gjenstanden»? Jo, det er vel det. Men Kari kommer unna med det, hun kjenner ikke damen som etterlyste jakken, hennes venner er i andre omgangskretser, og snart føles jakken som hennes (dog med en bismak, hvis hun kjenner etter).
I mange saker dukker ansvar etter loven opp først når vi blir klar over at noe har skjedd. Sånn sett er det jo mulig å være «uvitende inhabil» eller «uvitende tyv» – du visste ikke om det, før nå i etterkant. Slik straffeloven viser oss at du faktisk ikke blir anklagd for tyveri, hvis det var slik at du fikk med deg den jakken eller de solbrillene uten at det var din hensikt. I mange saker vil det du gjør når du oppdager feilen, være avgjørende for sakens videre gang. Og nettopp når man plutselig oppdager en feil, som at man har tatt med seg noe ut av en butikk i vanvare, vil mange miste hodet og impulsivt forsøke å dekke over – det er menneskelig. Vi forsøker å redde ansikt, selv om effekten kan bli at vi mister det.
I mange saker stilles man uansett til ansvar, selv ved uvitenhet i gjerningsøyeblikket. Som da jeg tok bussen uten å kjøpe billett, ikke fordi jeg ville snike, men fordi jeg glemte det. Da kontrolløren stod der, visste jeg godt at jeg ikke ville komme unna ved å si at «jammen jeg hadde jo ikke til hensikt å snike!» Det var viktig å si at jeg ikke mente å snike, men bot ble det uansett, og sånn må det være. Jeg blir gitt ansvaret for min egen glemsel, og kan deretter bruke boten som en lærepenge.
Noen ganger sklir man lett unna, som Kari med ulljakken fra bryllupet. Andre ganger sklir man ikke lett unna, som i høstens habilitetssaker, som muligens ligner på sniking på bussen, ikke i alvorlighetsgrad, men rent prinsipielt? Selv om du ikke visste at du var inhabil eller snek på bussen, har du ansvaret for det når det blir oppdaget. Vi har et ansvar for selv å passe på vår habilitet, noe som er viktigere jo mer makt du har.
Vi vet at mennesket er feilbarlig, opptatt av sitt eget og rett som det er gjør dårlige vurderinger – mange vil benytte seg av muligheter til personlig vinning hvis sjansen byr seg, selv når man vet det kanskje er umoralsk. Men så lenge det ikke er ulovlig, er det greit, tenker man. Men mennesket er jo også i stand til å overskride egne impulser og styre etter overordnede retningsgivere, som vi ofte kaller verdier. Integritet dreier seg blant annet om å organisere valg man tar rundt noen verdier, og dermed overskride impulser til personlig vinning, der personlig vinning blir feil prosjekt, selv om det strengt tatt er lovlig.
Og her er vi tilbake ved betydningen av å være bevisst sine egne intensjoner, hva du forsøker å få til med det du gjør. La oss si du liker å handle aksjer. I tillegg til intensjonen om lettjente penger liker du kanskje gamblingen og spenningen. Handler du med våpenaksjer når landet er involvert i våpenleveranser til en pågående krig, er det vanskelig å se for seg annet enn en intensjon om personlig gevinst. Har du i tillegg plass i landets regjering, eller er gift med som har en slik plass, ja da er det tydelig at du har en intensjon om å la egen vinning gå foran moralsk og verdimessig styring og forankring.
Filosofiprofessor Øyvind Kvalnes beskriver i Dagens Næringsliv hvordan forsøkene på å regulere alt med lover og regler, slik at alle smutthull tettes, signaliserer at man ikke trenger bruke sin egen forstand, men kan nøye seg med å lojalt forholde seg til reglene. «Pendlerboligsaken viste at politikere aktivt oppsøkte smutthull i regelverket og utnyttet dem til egen fordel», skriver han videre. Og dermed fikk vi den lett absurde praksisen med å bostedsregistrere seg hos mamma og pappa eller en venn i en annen by, for å få gratis leilighet i Oslo sentrum. Intensjonen er jo åpenbar – ved å bruke smutthullet, hvor uforstandig det enn er, så skaffer man seg en fordel som lovverket ikke var ment å brukes til.
Nå er det habilitet som er under lupen. Og som Kvalnes skriver: «I et smutthullsetisk system er det typisk at avsløringer av uforstand møtes med å tette igjen smutthullene.» Det skal lages tydeligere regler og flere regler. Men skal maktpersoners integritet og tillit styres gjennom smutthulletikk, altså forsøk på å lage regler som ikke etterlater rom for skjønn, som setter opp skilt mye tettere enn DNT gjør i fjellheimen?
Nettopp fordi mennesket er feilbarlig, er det nødvendig å unngå smutthulletikken. Lovverket er bygget slik at det åpner for skjønn og vurderinger i mange tilfeller, og det er klokt, vi kan ikke som samfunn lovregulere oss bort fra alle dilemmaer. Mange dilemmaer må vi forholde oss til med verdiforankring. Og siden mennesket ikke bare er egoistisk og feilbarlig, men også reflekterende og med evne til å forstå situasjoner, så er det disse egenskapene vi skal lete etter hos personer vi gir tillit og makt. Og selv med verdietikk i førersetet vil maktpersoner gjøre feil og ta dumme beslutninger – det kan ikke lover og regler hindre, og det tåler samfunnet godt. Menneskelige feil som innrømmes, skaper tillit mer enn å ødelegge den. I slike tilfeller skal ikke mediene drive med heksejakt, hvor anklagen i seg selv blir dommen.
Men intendert «sniking på bussen» over tid, fra personer i betrodde stillinger – nei, det vil vi ikke ha noe av, det er smålig, urettferdig og dermed ødeleggende for tilliten.