Det er November. Forråtnelsen er full i gang. Selv er jeg vel fint over middagshøyden, på god vei mot 50, og jeg synes alt rundt meg bare blir verre. Det å sitte i tussmørket og ikke få til noe fordi du trenger enn app og skjønner at du antakelig må begynne med briller for å lese denne lille skriften, kan noen ganger gi meg depressive tanker om at det kan være meg det er noe galt med. Da er det deilig å finne en besnærende teori som ikke bare bekrefter det jeg ser, men også forklarer at, jo, det er logisk – alt blir sakte, men sikkert, til bæsj.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
