Akkurat nå

Planter

Etter flere mislykkede forsøk har jeg bestemt meg for å gi potteplantene en ny sjanse. Jeg er usikker på om det er forsvarlig. En gang klarte jeg tross alt å tørke ut en yuccapalme. Men nå er mørketida her, og jeg trenger noe som kan gi farge og liv til den lille ettromsen. Så desperat var jeg faktisk at jeg etter et søndagsskift på kontoret oppsøkte den eneste åpne plantebutikken jeg kunne finne, nemlig Mester Grønn på Oslo S. Jeg plukket litt på måfå ut en liten eføy siden den var billigst, kom med en potte og trengte lite stell, ifølge dama i kassa. Nå har den overlevd i snart to uker og virker å ha det bra.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

App, app, app!

Da jeg gikk av sykkelen og skulle til å låse den ved universitetet, ble jeg møtt med det. En lav stolpe med en løs og bevegelig «arm» med en påklistret QR-kode som ledet meg rett inn i App Store. Som så mye annet har tida nå kommet for den gamle kodelåsen min, og jeg måtte altså laste ned en helt egen app for å låse sykkelen. Joa, det tok ikke noe særlig mer tid, penger eller energi å tilpasse seg til denne nye sykkellåsapp-ordningen, men hvorfor må jeg nå låse med en app? Hva var galt med sykkelstolpene? Sifrene på kodelåsen har blitt nokså nedslitt, men den fungerer i hvert fall selv når telefonen går tom for strøm. Akk, den fungerer også utmerket uten en smarttelefon. Og den gjør det også lettere å parkere andre steder, uten å måtte laste ned flere andre sykkellåsapper når jeg skal parkere sykkelen min på parkeringsplasser som konkurrentene har erobret. Klart er det kjekt med apper som Ruter-appen, Vipps eller lignende som effektiviserer det å reise kollektivt eller betale gjeld. Men apptimismen forsvinner i det man blir tvunget til å gjøre noe så enkelt som å låse en sykkel gjennom en app.

Tut og kjør

Det er en særskilt opplevelse å sitte bakpå en bilbergingsbil. Høyt hevet over veibanen, med vinden i håret og et friskt motorstopp i kroppen. Litt som å kjøre en førerløs bil, bare uten de juridiske kvalene. Da jeg en tidlig sommerdag møtte eieren av Volvo V50-en jeg hadde leid på Getaround, hadde jeg ikke sett for meg at nevnte bil få timer seinere ville havarere på E6, et par kilometer fra svenskegrensa. Riktignok hadde jeg leid den billigste bilen jeg kunne finne innenfor Ring 2, men opplevde både fartøyet og dets eier som både tillitvekkende og trivelige. – Er det noe jeg burde vite før jeg kjører av gårde? spurte jeg likevel, for sikkerhets skyld. Mitt nye bekjentskap, for anledningen ikledd havaianas, en åpen skjorte og en rufsete sveis, dro litt på svaret før han gliste og svarte: – Nei, nå tenker jeg at det bare er … tut og kjør! Tut og kjør, altså. Det ble en del av det første, men ikke så mye av det siste.

Fotball uten folk

Vi klarte det. Lille Norge vant mot Brasil – igjen. I 28 år har vi stått utenfor, mens andre land har konkurrert og rivalisert om å bli verdensmestere i fotball. I år er det annerledes. Takket være Haaland, Nyland, Nusa, Solbakken og resten av troppen skrives nå norsk fotballhistorie på ny. Vi ble ikke bare kvalifisert til VM, vi skal til kvartfinalen! Det er ingen sammenheng mellom folkerike land og suksess. Kapp Verde, en øystat med 600.000 innbyggere, kom til 16-delsfinalen, mens bitte lille Curaçao med sine 185.000 klarte å kvalifisere seg til mesterskapet. Hva skjedde med Kina og India? Sammen har de svimlende 2,9 milliarder mennesker og huser 35 prosent av jordas befolkning. Burde det ikke finnes nok av talenter der? Det blir selvfølgelig for enkelt å stille spørsmålet sånn. Fotball handler om kultur, infrastruktur og penger.