En klasse for seg
Er det kjønn eller kjønnsidentitet som er grunnen til at de fleste idretter har egne klasser for kvinner og menn? Spørsmålet er blitt mer aktuelt med Tokyo-OL, der det for første gang har blitt mulig for utøvere å konkurrere som et annet kjønn enn det de har blitt født som.
Det mest kjente eksempelet er vektløfteren Laurel Hubbard, som konkurrerte i herreklassen under navnet Gavin Hubbard fram til 35-årsalderen, og som nå, 43 år gammel, stiller opp i kvinneklassen. I Tokyo-OL var det også to andre menn som har kvalifisert seg i kvinneklassene, Stephanie Barrett i bueskyting og Chelsea Wolfe i BMX.
Hva mener du med menn, vil kanskje noen innvende – de er ikke menn! Identifiserer de seg som kvinner, så er de kvinner, og hører hjemme i kvinneklassen.
Og det er her vi kommer tilbake til spørsmålet vi startet med: Skal idrett deles opp etter kjønn eller selvopplevd kjønnsidentitet? Hvorfor finnes det egentlig to klasser? Er det slik at de som har en feminin sjel, trenger en egen klasse? Finnes det en feminin sjel? Og hva har den med idrett å gjøre?
Eller er det et spørsmål om kroppen? At kvinner trenger en egen klasse, fordi kroppene våre har andre forutsetninger enn menn sine? Uten en kvinneklasse ville svært få kvinner kunne drive idrett på elitenivå, siden vi ikke har noen sjanse mot mennene, bortsett fra i sjakk og ridning – der det jo ikke er kroppen, men hjernen, som avgjør.
Det er derfor man kan sette spørsmålstegn ved de nye OL-reglene, som går ut på at en person med biologisk mannskropp kan stille opp i kvinneklassen så lenge personen føler seg som kvinne og har et testosteronnivå på under 10 nanomol per liter.
