Året 2024 går mot slutten og verden står overfor store geopolitiske og ideologiske endringer. Det er kanskje ingen andre enkeltstående hendelser som betegner dette bedre enn Donald Trumps retur til Det hvite hus, en hendelse som får følger langt utenfor USAs grenser.
For det globale sør, særlig landene i Afrika, medfører Trumps comeback stor usikkerhet rundt internasjonalismens framtid, venstresidas solidaritet og mulighetene til å forandre en dypt urettferdig verdensorden.
Med Trumps andre presidentperiode får vi tilbake en kjent, men sterkere isolasjonisme og unilateralisme. Hans første administrasjon var betegnet av forakt for multilaterale institusjoner og internasjonale normer, og det er liten grunn til å tro at dette vil endre seg.
For nasjonene i Afrika kan det bety mindre diplomatisk oppmerksomhet, oppsmuldring av allerede svake handelsavtaler og at Afrika-relaterte initiativer blir skjøvet ut på sidelinja.
Denne presidentperioden blir imidlertid preget av mer omfattende globale endringer: en gjenoppstått Brics-allianse, et mer fastlåst og kald krig-aktig forhold mellom USA og Kina og et EU som slår sprekker. Spørsmålet for landene i Afrika er om disse skiftningene gjør det mulig å tenke nytt om deres plass i verden, eller om de signaliserer en ytterligere marginalisering.
Omgrupperingen av verdensmaktene utgjør et paradoks. Når det blir større spredning i maktsentrene og verden blir mer multipolar – der Kina, India og Brasil har mer innflytelse – får landene i det globale sør litt flere navigasjonsmuligheter.
Men når tradisjonelle allierte trekker seg tilbake, som USA under Trumps ledelse, kan landene i Afrika blir mer sårbare for utnyttelse og nyimperialistiske planer fra andre globale aktører. Et eksempel er Afrikas voksende gjeld til Kina, sammen med europeernes utnyttelse av afrikanske ressurser under dekke av overgang til grønn energi.
Dette understreker farene i en verden der de gamle hierarkiene forblir intakte, mens nye aktører tar over roret. Kan de afrikanske nasjonene stake ut en vei der de klarer å stå imot både vestlig paternalisme og østlig hegemoni?
Midt i disse geopolitiske skiftene har noe av det mest bemerkelsesverdige i 2024 vært det globale sørs robuste og høylytte støtte til Palestina. Etter hvert som Israels militære aggresjon i Gaza ble intensivert, og det ble stadig flere sivile tap, styrket land over hele Afrika, Latin-Amerika og Asia sin støtte til palestinsk selvbestemmelse.
Denne solidariteten var tydelig på en rekke diplomatiske arenaer, fra Sør-Afrikas ledende rolle i å mobilisere til internasjonal fordømmelse av Israel i Den internasjonale domstolen til Den afrikanske unions krav om at Israels okkupasjon må ta slutt.
Disse handlingene bygger på en lang historie med antiimperialistisk solidaritet, forankret i felles erfaringer med kolonisering og fordrivelse. Det å gjøre moralsk støtte om til mer håndgripelig politisk press er imidlertid utfordrende i et globalt system der makta fortsatt ikke er jevnt fordelt.
En varig arv fra forrige Trump-periode er oppsplittingen av solidaritetsbevegelsene som en gang bygde bru mellom det globale nord og sør. For venstreorienterte bevegelser over hele verden ligger utfordringen i å gjenopplive en radikal internasjonalisme som kan motvirke kreftene i den reaksjonære nasjonalismen og den kapitalistiske utbyttingen.
«Kan de afrikanske nasjonene stake ut en vei der de klarer å stå imot både vestlig paternalisme og østlig hegemoni?»
Det globale sør har ofte vært i forkant når det gjelder å forestille seg en alternativ global orden, fra Bandung-konferansen i 1955 til det nyere kravet om en rettferdig kompensasjon i klimaforhandlingene. Fraværet av en samstemt venstreorientert ledelse på globalt nivå gjør imidlertid denne oppgaven vanskeligere enn noen gang.
Afrika er et kontinent der den antikoloniale kampen har pågått lenge, og et kontinent som har de nødvendige intellektuelle og historiske ressursene til å kunne bidra til en slik visjon. Men da må store indre splittelser overvinnes, og det må fremmes en panafrikanisme som ikke bare er retorisk, men gjennomførbar.
For landene i Afrika var 2024 et år med store motsetninger. På den ene siden viser de økonomiske og politiske krisene som land som Sudan, Burkina Faso og Namibia står overfor, de vedvarende utfordringene med statsbygging i en postkolonial kontekst.
I Sudan har konflikten mellom rivaliserende militære fraksjoner forårsaket enorme humanitære lidelser og kvalt ethvert håp om en demokratisk overgang. Burkina Faso har hatt konstant ustabilitet etter flere militærkupp, med ekstremistisk vold som forverrer en allerede alvorlig humanitær krise.
På den andre siden signaliserer det at afrikanske stemmer krever mer plass i globale fora – som Den afrikanske unions press for permanent representasjon i G20 – en større bevissthet om kontinentets kollektive styrke.
For å utnytte dette potensialet må afrikanske nasjoner bruke en dobbel strategi: stå imot presset fra ekstern dominans samtidig som de bygger motstandsdyktige og inkluderende interne institusjoner. Det betyr å konfrontere problemer som korrupsjon, politisk ustabilitet og økonomisk ulikhet, som lenge har hemmet kontinentets utvikling.
Når støvet legger seg etter 2024, er det klart hva som står på spill i det kommende året. Utfordringene med klimaendringer, økonomisk ulikhet og gjenoppblomstring av autoritære regimer krever svar som er både lokale og globale.
For Afrika blir oppgaven å gjenopplive idealene om selvbestemmelse og solidaritet som drev fram frigjøringskampene, og tilpasse dem til det 21. århundrets komplekse verden. Trumps tilbakekomst til Det hvite hus gjelder langt fra bare USA, men er en global hendelse med vidtrekkende konsekvenser. Hvorvidt det varsler en æra med reaksjonær tilbakegang eller radikal fornyelse, er avhengig av de valgene som blir tatt av nasjoner og bevegelser over hele kloden.
For det globale sør, og for Afrika spesielt, er tida inne til å bestemme seg for om man skal akseptere verden som den er, eller kjempe for verden slik den kan bli.
Sammen med andre globale endringer utfordrer Trumps tilbakekomst disse regionene til å forestille seg og kjempe for en mer rettferdig internasjonal orden.
Solidariteten med Palestina gir et glimt av hvilken moralsk klarhet og enhet som trengs for å møte disse utfordringene.
Når vi går inn i 2025, gjenstår spørsmålet: Er det kreftene som ønsker splittelse og tilbakegang, som vil seire, eller klarer vi å bruke denne muligheten til å bygge en framtid som er forankret i solidaritet og håp?
Oversatt av Inger Sverreson Holmes