Samme uke som en FN-komité anklager Israel for bevisst utsulting og at metodene deres ligner på et folkemord, og EUs klimainstitutt kunngjør at 2024 forventes å bli det første året kloden passerer en oppvarming på 1,5 grader, er den største nyheten i Sverige: Likestillingsminister Paulina Brandberg har bananfobi.
Dette har vært omtalt i pressa, blitt kommentert av andre statsråder og vært en trend på X. Samtidig har statsministeren fortsatt ikke fordømt noe av det Israel har gjort, og han har heller ikke dratt til Cop 29. Det er faktisk første gang en svensk statsminister ikke har deltatt på et klimatoppmøte.
Derimot kan man se ham på Instagram, der han poserer flittig i slips og dress med et bekymret uttrykk i ansiktet og ser ut til å ta noe på alvor – uklart hva.
Samtidas Sverige er som tatt rett ut av et Dario Fo-stykke, med et snev av John Kennedy Toole. Et absurd teaterstykke. Spør du våre ministre hvem disse forfatterne er, har de sannsynligvis ingen anelse. Og det er neppe noen som vil skrive et absurd teaterstykke om dagens Sverige, for kunst- og kulturdebatten er blitt like fordummet.
På kultursidene våre pågår det ingen intellektuell debatt, men en hyggelig utlevering av kulturskribenters privatliv.
Noen overskrifter fra det siste året på Dagens Nyheters kultursider: «Så snart hun kom inn døra, brast hun i gråt og sa – jeg tror jeg er gravid», «Som barn lurte jeg ofte på – hvorfor ville ikke pappa være sammen med meg?», «7 ting dattera mi har lært meg om å være mamma», «Et beskjedent forslag til menn i krise».
Den som vil følge ekstra nøye med på samfunnsdebatten, kan nå abonnere på kulturredaksjonens nyhetsbrev – alle har et – og der kan man lese dypsindige ting som at de ikke kan fatte at barna deres er så store nå at de er på besøk hos kjæresten sin, og så videre.
Redaktørene begrunner det sikkert med at det er «folkelig» og at artikler om privatlivet får mange klikk. Men jeg tror den egentlige grunnen er: De er late. Og antiintellektuelle. For å skrive relevant og leseverdig om klimaspørsmålet må man først lese seg opp og deretter komme med sin egen vinkling.
Du risikerer også å bli angrepet av noen som vet mer enn deg. Men du er alltid ekspert på ditt eget privatliv, og hvis du blir angrepet, kan du raskt innta et offerperspektiv.
Du kan også bevisst feiltolke et feministisk slagord. «Det personlige er politisk» har nå symptomatisk nok blitt til «det private er politisk». Med dette misbrukte mottoet som skjold viser den øvre middelklassen fram sitt ofte ganske begivenhetsløse privatliv for offentligheten.
«På kultursidene våre pågår det ingen intellektuell debatt, men en hyggelig utlevering av kulturskribenters privatliv»
Sverige var en gang i tida en relativt velutdannet nasjon. Vi hadde kanskje ikke Frankrikes eller Kinas lange utdanningstradisjon, men til gjengjeld hadde vi en imponerende tradisjon for folkeopplysning.
Gruvearbeidere gikk på studiesirkler i økonomi, gartnere gikk på studiesirkler i litteratur. Da farmor og farfar døde, fant jeg i bokhylla deres en rekke romaner av Pär Lagerkvist, Kafka, dikt av Gabriela Mistral – fulle av understrekninger og notater. De var arbeidere, men av notatene kan man se at de hadde deltatt i studiesirkler om disse verkene.
Sverige var også et seriøst land. Hvis det kom en FN-rapport, var det naturlig at statsministeren vår kommenterte den. Hvis det var et toppmøte om verdens framtid, var det en selvfølge at vår statsminister var der.
Inntil for kort tid siden. Det er ikke bare det at landet vårt er overtatt av høyreekstremister, de er også uutdannede høyreekstremister. De virker til og med stolt av sin manglende utdannelse. De tror de har noe annet – personlighet. Men den personligheten som mangler både utdanning og livserfaring, er bare en kopi av «ideen om personligheten», for å sitere Platon.
Den samme personligheten som høyrepolitikere rundt om i verden etterligner, der det handler mer om å ha seriøse klær enn en seriøs holdning, mer om å late som man er bekymret enn å handle.
Et eksempel på dette er debatten om strengere straffer. På overflata ser det ut til at venstresida er imot strengere straffer, og høyresida er for. Hver gang det skjer en voldtekt eller et drap, gjentas det samme ritualet: Høyresidas debattanter går ut og erklærer at nå er det slutt på å dulle med de kriminelle. Strengere straffer er svaret.
En og annen venstrepolitiker forklarer da at forskning viser at «straff ikke hjelper». Men ingen av dem ser ut til å ha noen anelse om hva strafferammene for de aktuelle lovbruddene faktisk er, og følgelig kan det ikke bli noen seriøs debatt. For å vite hva «strengere» er, må man først finne ut om vi snakker om seks måneder eller seksti år.
Enda verre er det at ingen ser ut til å være villige til å følge opp uttalelsene sine med noen form for handling. Den svenske høyreregjeringens tiltaksprogram for å bekjempe vold mot kvinner er akkurat det samme fluffy snakket om «forebyggende arbeid» og «samarbeid mellom ulike aktører» som de pleier å kritisere venstresida for.
Men det hindrer ikke statsminister Ulf Kristersson i å gå ut på Instagram hver gang det skjer en høyprofilert voldtekt og si at «voldtektsmenn skal ikke kunne slippe unna straff».
Applaus fra følgerne: Bra at du gjør noe! Kristerssons innlegg mangler imidlertid informasjon om hvorvidt noe faktisk blir gjort.
Oversatt av Lars Nygaard.