I januar møttes noen av verdens mektigste mennesker i Davos for å diskutere verdensøkonomiens framtid. For deltakerne må framtida ha sett lys ut. I 2024 vokste formuen til verdens milliardærer tre ganger så raskt som i foregående år. Men for alle andre ser det ikke like bra ut.
Verdensbanken har spådd en global vekst på bare 2,7 prosent i 2025. Fram til finanskrisa klassifiserte Verdensbanken global vekst på under 3 prosent som lavkonjunktur. Denne svake veksten vil fortsette å være til fordel for verdens milliardærer, på bekostning av alle andre.
Vi har blitt fortalt at milliardærklassen løfter resten av verden ut av fattigdom gjennom innovasjon og å skape arbeidsplasser. Men det er mye mer sannsynlig at milliardærene vil øke egen formue ved å skru opp prisene for forbrukerne, slå ned på arbeiderrettigheter, ødelegge miljøet eller rett og slett gjennom korrupsjon.
En nylig rapportfra Oxfam konkluderte med at 60 prosent av milliardærenes formue kommer fra arv, monopolmakt eller fordi de har nære forbindelser til regjeringen.
Rapporten forteller også at den rikeste prosenten hentet ut 30 millioner dollar per time gjennom et finansielt system som støtter skatteunndragelse, korrupsjon og hvitvasking av penger i stor skala.
I de siste tiårene har vi alle måttet tåle økte ulikheter, fordi vi har trodd på at milliardærene skaper velstand for oss alle.
Men nå, etter at de ødela verdensøkonomien i 2008, for så å reddes av klientregjeringer som tilbrakte de neste ti årene med å kutte i trygdesystemene for å gi almisser til de rike, har maska falt.
Det har blitt stadig tydeligere at milliardærklassen består av folk som fortærer, ikke nærer. Allmennheten har i mindre og mindre grad godtatt ekstreme ulikheter, og derfor har milliardærklassen måttet finne på stadig nye måter å legitimere sin rikdom og makt på.
Davos er en av de viktigste arenaene for dem, der de samler seg og forsøker å finne ut hvordan de kan oppnå det.
I en periode lente de seg tungt på ideen om grønn, etisk kapitalisme. Rundt midten av forrige tiår, da de venstreorienterte bevegelsene forsøkte å finne felles grunn med milliardærene, hadde panelsamtalene i Davos titler som «Å sikre planeten» og «Mot en bedre kapitalisme».
Verdens største finansinstitusjoner frontet disse initiativene. Kapitalforvaltere som Blackrock, som forvalter billioner av dollar av andre folks sparepenger, forsøkte seg på fortellinger om at de var «ansvarlige investorer», som ville tvinge gjennom strenge målsettinger knyttet til bærekraft og inklusjon i selskapene de investerte i.
Fortellingene deres ble institusjonalisert da vi fikk investeringsprinsippene ESG – «miljø, sosiale forhold og selskapsstyring», også kalt bærekraftsinvesteringer.
Forvalterne utformet et sett med mål som selskapene liksom skulle slutte seg til frivillig – og som investorene skulle håndheve – for å gjøre kapitalismen mer rettferdig, mer likestilt og mer bærekraftig.
Det burde vel være unødig å si at det ikke fungerte. Det ble raskt tydelig at ESG-prinsippene var ekstremt lette å surfe på.
For eksempel var det mange av selskapene som utvinner fossilt brensel, som ikke fikk ESG-godkjenning, men det fikk bankene som lånte dem millioner av dollar.
Problemet er at kapitalistøkonomiene er bygd for å verdsette profitt – og utelukkende profitt. Lederne i Davos kunne snakke om ansvarlig kapitalisme så mye de ville, men hvis etisk praksis påvirket bunnlinja negativt, ville enhver rasjonell bedriftsleder forkaste ideene deres i løpet av kort tid.
Den etiske kapitalismens endelikt har imidlertid skapt et problem for milliardærklassen. Hvis de ikke kan hevde at de er ansvarlige forvaltere av den globale økonomien, hvorfor skal da verdens arbeidere fortsette å godta deres autoritet?
«Knappheten i seinkapitalismen skaper også frykt og usikkerhet, som ytre høyre kan utnytte»
Heldigvis kom ytre høyre kapitalistklassen til unnsetning. I stedet for å rette pekefingeren mot de superrikes selskaper, som i flere tiår fritt har fått bedrive ekstraktivisme, forsøker ytre høyre å få folk til å rette pekefingeren mot hverandre.
Det er ikke milliardærenes feil at du ikke har hatt lønnsøkning på ti år – det er migrantenes.
Denne klassiske fascistiske splitt-og-hersk-taktikken kom passende nok samtidig med et angrep på grønn kapitalisme.
Høyresida kunne påstå at årsaken til den trege veksten vi opplever, er at «woke» selskaper har ofret veksten på bærekraftas alter. Og grunnen til at du ikke får jobb, er at selskapene ansetter inkompetente folk bare på grunnlag av rase eller kjønn.
Når man ser på verdens tilstand, på de store ulikhetene, på hvordan demokratiene våre korrumperes, kan man kanskje tenke at sosialistisk politikk ville ha vært mer populært nå enn noen gang. Men i stedet er det ytre høyre som har et oppsving.
Den knappheten som seinkapitalismen skaper, skaper også frykt og usikkerhet, som ytre høyre kan utnytte. Migranter og transpersoner er enkle skyteskiver. Og slagord som «Ta tilbake kontrollen» og «Make America Great Again» får folk til å føle at de har makt i en verden som i realiteten gir dem få påvirkningsmuligheter.
Milliardærklassen er ikke så lette å få has på. Så når vi rettmessig identifiserer de som sitter på toppen, som kilden til verdens problemer, men ikke foreslår noen egentlige løsninger, føler folk seg lett maktesløse.
Den eneste måten å håndtere dette problemet på, er å møte folk der de er. Vi må hjelpe folk å takle milliardærene på reelle, konkrete måter – i lokalsamfunnene, på arbeidsplassene og ute i gatene.
Det betyr å organisere leieboere for å kjempe mot utleiebaronene. Det betyr å organisere arbeidere for å ta til motmæle mot å bli utnyttet av mektige milliardærer.
Og det betyr å organisere aktivister for å få lagt ned våpenfabrikker og selskaper som ødelegger kloden med fossilt brensel. Folkets makt er den eneste mulige motvekta mot oligarki.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes