Rachel Reeves’ første budsjett som finansminister har forsøkt å parkere diskusjonen om i hvilken grad Keir Starmers regjering vil forsøke å vende tilbake til en innstrammingspolitikk.
Reeves var nemlig helt klar på at hennes budsjett betyr at innstrammingspolitikken er over – og nå som statsgjelda ser ut til å øke med over 50 milliarder pund dette budsjettåret, kan man vanskelig si seg uenig i den vurderingen.
Men budsjettet til Reeves bryter faktisk ikke fullstendig med den tidligere innstrammingslinja. Og det forbereder på ingen måte den britiske økonomien på utfordringene landet står overfor – fra klimasammenbrudd til demografisk aldring. Vi er på vei inn i en voldsom storm i en båt full av hull. Det Reeves har lovet, er at hun ikke kommer til å lage noen nye.
Mediene er mest opptatt av Reeves’ «massive» skatteøkning på 40 milliarder pund, som absolutt er en betydelig sum.
Reeves planlegger å øke skattesatsen for kapitalinntekter, som blant annet vil treffe utbytter og salgsgevinster fra aksjer og obligasjoner. Men kapitalgevinsten blir fremdeles skattlagt med en lavere sats enn inntekt fra arbeid.
Hun øker også en form for bedriftsskattlegging som sannsynligvis kommer til å gi små og middels store virksomheter mye høyere skatt. Planen for arbeidsgiveravgifta er å øke den til 15 prosent.
Så er det utgiftssida. Både skole- og helsebudsjettet er kraftig økt. Blant annet er det satt av 2 milliarder pund til å ansette nye lærere, og helsevesenet (NHS) får 22 milliarder ekstra til den daglige drifta. Avsetningene til forsvaret vil også øke med rundt 3 milliarder pund, og de lokale myndighetene i landet får 1,3 milliarder pund ekstra.
Men selv om helsevesen og lokale myndigheter får mer å rutte med, er det ikke på langt nær tilstrekkelig til å gjøre opp for effekten av 14 år med innstrammingstiltak. Og når de beskyttede departementene trekkes ut av regnestykket, kommer den reelle avsetningen til andre departementer til å reduseres med i overkant av ett prosent i året.
Den største endringen Reeves innfører, har imidlertid med investeringer å gjøre. Hun planlegger ytterligere kapitalutgifter (blant annet avbetaling av gjeld) på 100 milliarder i løpet av de neste fem årene. Og hun endrer den måten statsgjelda beregnes på, for å muliggjøre økte offentlige investeringer.
For å kunne forstå dette tiltaket må man forstå forskjellen mellom investeringer og løpende utgifter. Investeringer er forbruk som skaper eller forbedrer en eiendel – for eksempel det å bygge et nytt sykehus eller oppgradere et eksisterende. Hovedpoenget er at resultatene av forbruket er at man sitter igjen med en eiendel av målbar verdi, som dermed kan settes inn i regjeringens balanseregnskap.
Tanken bak disse regnskapsendringene er at beregningen av statsgjeld skal ta hensyn til verdien av eiendelene som skapes gjennom offentlige investeringer. Når du tar opp boliglån, tenker du ikke bare over at du har måttet låne 400.000 pund, men også at du har skaffet deg en eiendel som trolig kommer til å øke i verdi over tid.
Smarte investeringer skaper grunnlag for økonomisk vekst. Når vi bygger nødvendige veier og bruer og bygninger, skaper vi arbeidsplasser i dag og utvider kapasiteten til morgendagens økonomi. Det er ikke en tilfeldighet at de to ordene Reeves gjentar oftest, er «vekst» og «investering». Hun mener at det ene vil lede til det andre.
Og dette jaget etter vekst er Reeves’ sjansespill, for de lanserte budsjettendringene kommer ikke til å forbedre folks levestandard i noen særlig grad.
«Det er her vi begynner å se hva Reeves’ sjansespill egentlig går ut på»
Mannen i gata får ikke høyere skatter, men kommer heller ikke til å se noen umiddelbare, store forbedringer i de offentlige tjenestene. Og det finnes ikke politiske tiltak som er rettet mot å gjøre noe med maktbalansen i økonomien for å sikre at arbeidsfolk får en høyere andel av nasjonalinntekten enn sjefene.
Uten grunnleggende endringer i balansen mellom skattlegging og utgifter, og uten forsøk på å forskyve velstands- og maktbalansen mellom arbeidere og sjefer, blir det eneste gjenværende alternativet å forsøke å øke størrelsen på kaka for alle. Reeves mener at den beste måten å gjøre det på, er å fremme økonomisk vekst gjennom kapitalinvestering (altså å legge penger eller annen kapital i noe man venter vil lønne seg over tid).
Denne strategien byr imidlertid på to problemer. For det første er veksten i Storbritannia avhengig av hva som skjer i den globale økonomien. Og det globale makroøkonomiske bildet ser ikke så rosenrødt ut for tida. Geopolitisk konflikt og klimakrise utgjør også reelle og overhengende trusler mot den globale stabiliteten.
For det andre lover hun ikke tilstrekkelige investeringer til at det vil gjøre noen egentlig forskjell for den økonomiske veksten på kort sikt.
Det er her vi begynner å se hva Reeves’ sjansespill egentlig går ut på. Hun vil ikke bare tilrettelegge for vekst gjennom offentlige investeringer. Hun vil gjøre det gjennom «samarbeid» med privat sektor.
Reeves har jobbet i kulissene i et forsøk på å mobilisere privat kapital til investeringer. Hun må ha snakket med folk som administrerer store pengebeholdninger – pensjonsfondsforvaltere, forsikringsgivere, formuesforvaltere – og overtalt dem til å støtte hennes investeringsframstøt.
Tanken er at regjeringen lanserer nye prosjekter, som så får penger fra privat sektor fordi staten har tatt hele risikoen. Men det er ingen garanti for at disse pengene vil dukke opp, særlig ikke hvis pessimismen fortsetter å fordunkle utsiktene for den britiske økonomien.
Historien om de offentlig-private investeringene i Storbritannia er ikke vakker. Samarbeid mellom staten og private finansinstitusjoner skaper rikelig med muligheter til ineffektivitet, og noen ganger også rein korrupsjon.
En slik strategi hever ikke nødvendigvis levestandarden, men den kan heller ikke betegnes som innstrammingspolitikk. I stedet kan Reeves’ filosofi best beskrives som en slags nyliberal utviklingspolitikk: samarbeid mellom offentlig og privat sektor med mål om å oppnå økonomisk vekst.
Eller sagt på en enklere måte: sosialisme for de rike og nådeløs konkurranse for alle andre.
Hvis sjansespillet til Reeves ikke lykkes, noe oddsen tilsier at det ikke vil, kommer arbeiderne til å stå overfor enda en regjeringsperiode med synkende levestandard.
Du trenger ikke være statsviter for å forstå at skuffelse over Labour trolig vil være fordelaktig for det ytre høyre.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes