Hvis du går til utsiktspunktet i Kings Park i Perth i Australia, kan du se ut over Swan River og nyte den flotte utsikten. På den andre siden av bukta reiser bygninger i glass og stål seg tett i tett opp mot himmelen. Hver av disse bygningene er prydet med skilt som glitrer i det skarpe sollyset: BHP, Rio Tinto, Chevron, Deloitte med flere.
Det er ikke lenger den britiske kongens beskyttelse som gjør at Kings Park blomstrer – selv om monarken fortsatt er statsoverhode i Australia. Den kalles nå Rio Tinto Kings Park, siden den trenger den økonomiske støtta den får fra dette enorme gruveselskapet for å ivareta sin idyll.
Langs en av parkens avenyer er trærne plassert med få meters mellomrom, og nede ved røttene står plaketter til minne om døde soldater fra tidligere kriger. Dette er ikke graver, men minnesmerker pyntet med australske flagg. Parken fører sammen tre sentrale sider ved Vest-Australia – denne provinsen der Perth er hovedstad, – det britiske monarkiet, gruveselskapene med tilknyttede selskaper og forsvarets rolle.
Et par dager før jeg kom til Canberra, avbrøt senator og urfolksrettighetsaktivist Lidia Thorpe feiringen av kong Charles III med å rope: «Du er ikke min konge. Dette er ikke ditt land.»
Det var en sterk protest mot hvordan Australia har vært behandlet helt siden engelske skip første gang la til ved landets østkyst i januar 1788.Den britiske kronen gjør faktisk krav på hele den australske landmassen, slik den har gjort for alle territorier som seinere har blitt en del av de 56 landene som er med i Samveldet av nasjoner, Commonwealth of Nations.
Det britiske monarkiet kan ikke selge landområdene, men får inntekter fra dem.
Dagen etter senator Thorpes demonstrasjon møtte en gruppe aboriginledere kong Charles i Sydney for å diskutere «suverenitet». Kongen ble ønsket velkommen til gadigal-folkets land av Allen Murray, en av de eldste fra Metropolitan Local Aboriginal Land Council.
Han sa: «Vi har en historie å fortelle deg, og jeg tror at du fikk oppleve noe av den i Canberra i går. Denne historien er urokkelig, og det er langt igjen før vi når målet, nemlig vår suverenitet.»
Da kaptein James Cook (1770) og kaptein Arthur Phillip (1788) kom til gadigal-folkets område, ble de møtt av et folk som hadde holdt til der i titusener av år. I 1789 brakte britene med seg en koppe-epidemi som tok livet av 53 prosent av urinnvånerne. Gjennom voldshandlinger klarte de til slutt å redusere denne befolkningen til 3 prosent i 1791.
Dermed er det på sin plass at Allen Murray sa det han sa til pressa etter at kong Charles hadde dratt videre: «Det britiske flagget ble plantet i vårt land uten vårt samtykke. Det er ikke tatt hensyn til oss.»
Det de fikk igjen, var skinn og bein - som gadigal-folket ville ha sagt. Gitt verdien av landområdet i Sydney skulle gadigal-folket ha vært verdens rikeste folkegruppe i dag. Men bortsett fra noen etterkommere som ikke har eiendomsrett til noe av landet, er det bare forfedrenes ånder som går gjennom disse gatene.
Under jorda i det enorme landet Australia, som har vært bebodd av en rekke aboriginsamfunn i titusener av år, ligger rikdommer til en verdi som er anslått til 19,9 billioner dollar.
Dette tallet omfatter landets reserver av kull, kobber, jernmalm, gull, uran og sjeldne jordmetaller. I 2022 utvant Australias gruveselskaper – som også er blant de største i verden – minst 27 mineraler fra grunnen, inkludert litium.
«Gitt verdien av landområdet i Sydney skulle gadigal-folket ha vært verdens rikeste folkegruppe i dag»
24. mai 2020 sprengte Rio Tintos ingeniører og arbeidere en hule i Pilbara-området, vest i Australia, for å utvide jernmalmgruva si. Hula i Juukan Gorge hadde vært brukt av puutu kunti kurrama-folket i 46.000 år og var et av deres kulturarvsteder.
I 2013 hadde Rio Tinto tatt kontakt med myndighetene i Vest-Australia for å søke dispensasjon, så de kunne ødelegge hula og utvide gruva. Det fikk de med grunnlag i loven om aboriginenes kulturarv fra 1972 (Aboriginal Heritage Act), som ble utformet til fordel for gruveselskapene.
Rio Tinto har omfattende virksomhet i Vest-Australia, og også i resten av verden, og har en markedsverdi på 114,4 milliarder dollar. Det gjør dem til det nest største mineralselskapet i verden, etter BHP, med en markedsverdi på 137,5 milliarder dollar.
Det ble det bråk av. I 2023 ble myndighetene i Vest-Australia og Tjiwarl-urfolket enige om en utbetaling på rundt 25,5 millioner australske dollar i kompensasjon, for blant annet å ha gitt tillatelse til veiutbygging og gruvedrift i landområder som tilhører Tjiwarl-gruppa. BHP har siden måttet revurdere sin tillatelse til å blant annet ødelegge 40 kulturarvsteder i forbindelse med utbyggingen av jernmalmgruva South Flank i Pilbara-regionen.
Craig og Monique Oobagooma bor på et småbruk helt nord i Australia, i nærheten av Robinson River. De tilhører wanjina wunggurr-folket, hvis landområder nå brukes til utvinning av uran og andre metaller og mineraler.
Urangruvene i nord eies og drives av Paladin Energy, en annet Perth-basert gruvevirksomhet som eier gruver i Malawi og Namibia. Craig fortalte meg at når han går rundt på småbruket sitt, kan han grave i jorda og finne rosa diamanter. Men han legger dem tilbake.
«De er hellige steiner», sier han. Noe av landområdet kan brukes for å gi familien et bedre liv, men ikke alt. Ikke de hellige steinene. Og ikke kulturarvstedene, som det bare er noen få igjen av.
I 2023 undertegnet den australske og britiske regjeringen en avtale om å beskytte «kritiske mineraler» for egen utvinning og sikkerhet. Denne avtalen er del av den nye kalde krigen mot Kina for å sikre at de ikke får direkte eierskap til «kritiske mineraler».
Imens har de australske investeringene i militær infrastruktur for USA økt dramatisk. Flybasen Tindal i Darwin har blitt utvidet for å gi plass til amerikanske B-1- og B-52-atombombefly, det er bygd flere ubåt-dokker lang kysten av Vest-Australia, og kommunikasjonsanlegget for ubåter og dypt rom i Exmouth er utvidet.
Alt dette har gjort at Australias forsvarsbudsjett har nådd 37 milliarder dollar, et historisk høyt nivå.
Ved togstasjonen i Sydney møtte jeg Euranga, som bodde i en tunnel han har malt med historien til aboriginene fra Eora (Sydney). Han var en del av «den stjålne generasjonen», der ett av tre barn av aboriginer ble stjålet fra familiene sine og måtte vokse opp på internatskoler. Skolen skadet sjela hans, fortalte han meg. «Dette er vårt land, men det er også ikke vårt land», sa han.
Under jorda ligger rikdommer, men de tappes av private gruveselskaper og for å bygge opp militærmakt. Den gamle togstasjonen i nærheten ser bedrøvelig ut. Det er ingen høyhastighetstog i dette enorme landet.
Så mye bedre det ville ha vært å bruke disse dyrebare ressursene på det som Euranga formidler i bildene sine: Omfavne aboriginsamfunnene som så brutalt har blitt fortrengt og bygge infrastruktur for mennesker i stedet for kriger.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes.