Debattene om Afrikas økonomiske retning har blitt mer intense den siste tida, etter oppfordringen i The Economists til «en kapitalistisk revolusjon» på det afrikanske kontinentet.
De som støtter oppfordringen, hevder at frie markeder, gründerånd og større integrering med den globale økonomien er det som skal til for å løse Afrikas vedvarende utfordringer.
Men før vi lytter til rådene, bør vi tenke nærmere gjennom hva slags utvikling Afrika egentlig trenger: Hvem vil ha fordeler av markedsdrevet vekst, og hvem vil bære risikoen?
Spørsmålene dukker opp med en skremmende virkelighet som bakteppe. Produktivitetsveksten har stagnert i mange sektorer, infrastrukturen har store mangler, og det har vært vanskelig å bli konkurransedyktige globalt.
Forkjemperne for markedsbaserte løsninger peker på løftene i teknologiske innovasjoner, frihandelsforbundet African Continental Free Trade Area (AfCFTA) og muligheten til å starte selskaper som tjener milliarder av dollar. Det gjør de ofte ved å trekke paralleller til økonomiene i Øst-Asia, der statsstøttet kapitalisme har gitt rask industrialisering.
Men slike sammenligninger tar ikke hensyn til de største forskjellene i historisk kontekst og styringsstrukturer. Det må også stilles spørsmål ved om det er både mulig og ønskelig å kopiere Øst-Asias veivalg.
I år er det mye som står på spill. Kravene om at de afrikanske markedene skal liberaliseres, kommer på en tid da forskjellene er enorme, folket har lav tillit til de politiske institusjonene og klimaet er svært sårbart.
Politikerne må skape balanse mellom visjonene til de globale finansinstitusjonene – om deregulering og globale investeringer – og alternative strategier som prioriterer omfordeling, offentlige tjenester og styrking av grasrota.
Under disse valgene ligger en grunnleggende debatt om regjeringens rolle: Hvor mye bør regjeringen støtte private virksomheter, og hvor mye bør det gripes direkte inn for å dekke presserende sosiale behov.
Økonomiske modeller som bygger på Afrikas fortellinger om antikolonial kamp og kollektiv selvstendighet – modeller som vektlegger småbruk, samfunnsstyrt infrastruktur og industri tilpasset lokale behov – er en alternativ retning.
En slik tilnærming kan skape mer rettferdige og motstandsdyktige samfunn ved å forme utviklingen etter lokale prioriteringer framfor globale markedskrav.
Dette landskapet blir mer komplisert av vi har fått stadig flere autoritære ledere over hele verden. Fra Donald Trumps polariserende tilbakevending i USA til den antikoloniale retorikken til lederne i Mali, Burkina Faso og Niger, er det tydelig at målbevisste nasjonalistiske ledere får stor tilslutning.
I Afrika framstiller slike autoritære ledere seg ofte som forsvarere av suverenitet og stabilitet, de målbærer folkets frustrasjoner over global utnytting og nasjonal korrupsjon. Nylige kupp i Sahel har for eksempel gitt makt til ledere som lover å bryte ned restene av den franske koloniale innflytelsen.
Den økonomiske strategien deres er imidlertid ofte sentrert rundt utvinning av naturressurser og samarbeid med stormakter, som Russland – og gir grunn til bekymring med tanke på bærekraft og inkludering.
«I hovedsak dreier diskusjonene seg om hvordan man sikrer en utvikling til fordel for majoriteten i stedet for en smal elite»
Andre steder viser land som Rwanda en annen versjon av den autoritære politikken, med et styresett med streng kontroll, som gir gode utviklingsresultater.
Selv om denne modellen er imponerende effektiv, viser den også risikoen ved oversentralisering: undertrykkelse av dissens, for stor avhengighet av individuelle ledere og potensiell sårbarhet i fravær av robuste institusjoner.
Spørsmålet for Afrikas ledere er om et sterkt, sentralisert styresett kan eksistere parallelt med et engasjement for rettferdighet, bærekraft og menneskerettigheter – eller om det vil gå på bekostning av dette.
Diskusjonen om Afrikas økonomiske framtid føres også med et dirrende politisk skifte som bakteppe: det nasjonale frigjøringshegemoniets fall, særlig i det sørlige Afrika.
I flere tiår har frigjøringsbevegelser som Sør-Afrikas African National Congress (ANC), Mosambiks Frelimo og Botswanas Botswana Democratic Party (BDP) dominert sine respektive politiske landskaper for å sette løftet om postkolonial selvbestemmelse ut i livet.
Men nå har deres dominans unektelig slått sprekker, noe som vil få enorme følger for både styresett og utvikling på tvers av kontinentet. Disse sprekkene i frigjøringshegemoniet gjenspeiler en brei skuffelse over elitene, som en gang legemliggjorde kampen mot kolonialismen, men som nå står anklaget for korrupsjon og økonomisk vanstyre.
Velgernes vraking av disse partiene signaliserer et stadig voksende krav om politikk som vil skape forbedringer som merkes i dagliglivet.
Protestaksjoner i 2024 – som #endfinancebill i Kenya – viser borgernes utålmodighet med regjeringer som pålegger tunge skattebyrder, sløser med nasjonale ressurser og ikke klarer å sikre en rettferdig utvikling.
Disse demonstrasjonene understreker hvor presserende det er å finne fram til en ny politikk som er mye mer enn retoriske løfter om vekst. Demonstrantene krever etterrettelighet, investering i samfunnet og avvikling av de systemene som opprettholder økonomisk ekskludering.
Krav om en oppdatering av den internasjonale finansarkitekturen, som Progressive Internationals Havanna-erklæring av 2023, gir Afrika en mulighet til å kreve mer rettferdige handelsregler, gjeldslettelser og likeverdige samarbeid i globale fora.
Det som trengs nå, er at handlekraftige og visjonære ledere i Afrika samarbeider med ledere i regioner som Latin-Amerika og bidrar til å bygge institusjoner som både har organisatorisk tyngde og politisk troverdighet – i stedet for at initiativene hovedsakelig drives av internasjonale, venstreorienterte NGO-er, som i dag.
Alle disse kreftene – misnøyen i folket, endrede allianser og miljømessig nødvendighet – tilsier at Afrikas økonomiske debatter i 2025 bør dreie seg om mye mer enn å øke BNP.
I hovedsak dreier diskusjonene seg om hvordan man sikrer en utvikling til fordel for majoriteten i stedet for en smal elite. De valgene som tas nå vil få følger gjennom mange tiår.
Både for Afrikas ledere og for borgerne ligger utfordringen i å forme en vei framover som gir rom for likhet, bærekraft og velstand for alle – en innsats som, hvis den lykkes, kan bli et eksempel for resten av verden på inkluderende vekst i en turbulent tid.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes