For å kunne samles og sørge over ukjente menneskers død, trenger man en dato og navnet på noen av de døde. Israel har begge deler. Palestina har ingen av delene. For palestinere blir ikke bare myrdet én dag, men hver dag. Og av de mer enn 40.000 menneskene som er blitt drept i Gaza det siste året – hvor mange kan du navnet på?
Men rundt 7. oktober har det allerede blitt skapt en myte, med 11. september som forbilde. I år har alle vestlige politikere fra venstre til høyre lagt ut innlegg på Instagram, der de erklærer at de er personlig berørt av det som skjedde. Vi kommer nok til å se liknende innlegg neste år, og året etter det, og så videre.
Jeg legger merke til at de fleste politikere unnlater å skille mellom sivile og soldater som ble drept 7. oktober 2023 – Barack Obama skriver for eksempel at det var «1200 israelske borgere» som døde, uten å nevne at 373 av disse var soldater og sikkerhetsstyrker.
Hvilken dag skal vi da sørge over de 40.000 drepte palestinerne – og de mer enn 2000 libaneserne som hittil er drept av Israels angrep?
Naomi Klein spør i The Guardian: «Hvor går grensa mellom å hedre ofrene og kynisk utnyttelse av dem?» Hun skriver at 7. oktober raskt ble absorbert i en israelsk «minnekultur» med virtuelle utstillinger, dokumentarfilmer, teaterstykker og så videre.
I virkeligheten, skriver Klein, tar det ofte flere tiår for et samfunn å bearbeide traumatiske hendelser.
Men den israelske regjeringen har sett en mulighet til å utnytte traumet til å legitimere fortsatt krig. Empatien, vår fineste impuls, utnyttes til å rettferdiggjøre folkemord.
Legg merke det som skjedde 7. oktober blir framstilt som så utstudert sadistisk at det bare kan forstås som rein ondskap. Og som om ikke det er nok, knyttes det retorisk til holocaust, som om den antikoloniale kampen i Midtøsten på en eller annen måte var knyttet til det europeiske folkemordet i det tjuende århundre.
Tida er interessant her – på den ene siden nullstilles den når det gjelder den palestinske konteksten; vi blir fortalt at alt sammen startet 7. oktober, og at «bakgrunnen» er irrelevant – ingen av politikernes innlegg tar opp hva som skjedde før det, eller hvorfor det skjedde.
På den annen side er holocaust, som skjedde mye tidligere, hele tida relevant for å forstå enhver ny hendelse som finner sted i Midtøsten.
Man kan spørre seg hva som er årsaken til denne dobbeltmoralen. Hvordan kan det ha seg at de samme lederne som ikke bare så på, men bidro til drapene på mer enn 400.000 sivile i Jemen og 40.000 i Gaza, plutselig erklærer at de er dypt bekymret og personlig berørt av drapene 7. oktober?
Hvordan kan de bry seg om noen når det er så mange de ikke bryr seg om? Er det rasisme? Er det, som Judith Butlers ofte siterte tese om sørgbare liv vil ha det til, at noen teller mer enn andre?
Ifølge denne forklaringen ville Vestens ledere altså slippe til hundrevis av milliarder av dollar bare på grunn av følelser – fordi de «bryr seg» om noen mennesker.
Nei, når imperialister sier at de bryr seg om mennesker, betyr det ofte én eneste ting. De vil rettferdiggjøre krig.
«Disse fortellingene har en funksjon. Å få oss til å akseptere den skitne krigen»
Krig handler om ressurser, makt og geopolitisk hegemoni. Våre ledere gir blaffen i de sivile ofrene for 7. oktober, og de gir fullstendig blaffen i antisemittismen. For hvis Israels allierte het Vladimir Putin og ikke USA, ville ingen europeiske ledere snakket om at de har en rett til å forsvare seg – snarere tvert imot.
For imperialismen har ingen moral. Men befolkningen har det. Og det er vi som velger lederne våre. Det er derfor imperialismens ledere må rettferdiggjøre sine invasjoner.
Hver gang en krig blir satt i gang, skjer det samme. Vi får høre at lederen i landet som skal invaderes har masseødeleggelsesvåpen, har utført en massakre, har revet spedbarn ut av kuvøser, er diktator eller planlegger å ta over verden, og at våre ledere er personlig dypt berørt av dette.
Selvsagt er vi berørt. Selvsagt føler vi med ofrene. Fordi vi er mennesker – og hvis vi får en beskrivelse av en grusomhet, navnene på ofrene, så identifiserer vi oss med dem. Disse fortellingene har en funksjon. Å få oss til å akseptere den skitne krigen.
Den egentlige grunnen til at imperialistene reagerte så sterkt på 7. oktober, er imidlertid neppe at sivile ble drept. Det er at imperiet fikk seg en smell. Israel og USA var fullstendig uforberedt.
At et undertrykt, kolonisert, innesperret og overvåket folk kunne forberede noe slikt uten at Mossad, Shin Bet eller CIA hadde den fjerneste anelse om det, rystet den imperialistiske verdensordenen i grunnvollene.
Det er verre enn 11. september. Dét var en isolert hendelse, men dette handler om et organisert folk med forankring i en region som Israel og USA trodde de hadde under kontroll.
Mange år med overvåking, infiltrasjon, total blokade og droner som stadig kretset over området, ga Israel en følelse av sikkerhet. Militarisering, og økt militarisering, hadde løst problemet. De innfødte var låst inne i reservatet, og man kunne kaste nøkkelen.
Militarisering gir sikkerhet – dette har vært Israels grunnleggende tese helt siden nakba i 1948. Da en israelsk soldat ble drept av palestinske fedayeen i 1956, uttalte Moshe Dayan, sjef for IDF og seinere forsvarsminister, følgende ord i hans begravelse og formulerte dermed den israelske militarismens grunnprinsipp:
«La oss ikke klandre morderne. Hvem er vi til å si noe om deres hat mot oss? I åtte år har de sittet i flyktningleirer i Gaza, og foran øynene på dem har vi gjort deres land og landsbyer, som de har arvet fra sine forfedre, til vår eiendom […] Vi er bosettergenerasjonen, og uten stålhjelmer og kanonmunninger vil vi ikke være i stand til å plante et tre eller bygge et hus. Våre barn vil ikke overleve hvis vi ikke bygger tilfluktsrom, og uten gjerder, piggtråd og maskingeværer vil vi ikke være i stand til å anlegge veier eller bore etter vann.»
Mer enn et halvt århundre seinere brukes det hvert år milliarder av amerikanske skattepenger på F-15-fly, F-16-fly, bomber, murer, spionutstyr og et stort antall soldater bare for å kontrollere Gazas to millioner innbyggere. Gazas folk er det mest overvåkede i Midtøsten.
For et år siden kom det fram at Gaza likevel var det eneste området i Midtøsten som USA ikke kontrollerte. Israel, og USA, har lært den gamle leksa: Okkupasjon er aldri gratis.
Før eller seinere vil befolkningen gjøre opprør. Jo voldsommere undertrykkelsen er, desto voldsommere blir opprøret. Det sørgelige er at det ofte er folket selv som må betale prisen – ikke lederne.
Oversatt av Lars Nygaard