Tidlig i april var over tusen politikere, investorer og toppledere samlet i Kigali for det afrikanske kontinentets første globale toppmøte om kunstig intelligens.
Rwandas regjering, en evig favoritt blant utviklingskonsulenter, serverte en lang strøm av løfter: KI ville «åpne for vekst», «transformere statsadministrasjonen» og «løfte Afrika over» i den digitale tidsalder.
Nigeria og Sør-Afrika kunne vise til splitter nye politiske rammeverk. Teknologigiganter som Nvidia og Huawei oppfordret til investeringer. Enda en gang var framtida på vei.
Men bak fanfarene finner vi et velkjent manus. Igjen har afrikanske ledere omfavnet en teknologisk hype-syklus som de selv ikke har vært med på å utforme, fanget av drømmen om at noen andres maskin kan ordne opp i århundrer med strukturelle ulikheter.
Vi blir spurt hvordan Afrika kan «henge med» på KI-utviklingen. I stedet burde vi bli spurt om denne teknologien, og den politiske økonomien som følger med, er noe for oss i det hele tatt.
Kunstig intelligens er ikke nøytralt. Det er et dypt ideologisk prosjekt – et som er bygd for å tjene kapitalen, ikke folk flest – for effektivitet, ikke frigjøring. For Afrika ligger KIs egentlige løfte ikke i at det vil revolusjonere offentlige tjenester eller styrke arbeidernes posisjon. I stedet vil det befeste avhengigheten, utnytte arbeidskraft og data og gjøre utbyttingen mer sømløs. Vi har sett det før. Og igjen er det feil debatt vi fører.
Tanken om at KI vil skape en ny velstandstid for Afrika, er gjenbruk av en gammel fantasi: at teknologien, om den tas umiddelbart og riktig i bruk, kan erstatte politikken.
Det er den samme historien vi har fått høre om mobilbetaling, kryptovaluta, finansteknologi og den såkalte fjerde industrielle revolusjonen. De lovet alle å overvinne historien og utslette behovet for strukturelle reformer samtidig som de tilbød snarveier til inkludering og vekst. Og alle endte med å levere lite mer enn avkastning til investorene og unnskyldninger for styresmaktene til å utsette reelle endringer.
Kunstig intelligens følger samme mønster, men mer aggressivt. Som jeg lenge har hevdet, er teknologiske endringer innenfor kapitalismen aldri nøytrale. De er drevet av kravet om profitt, formet av klassemaktas balanse og begrenset av et behov for å disiplinere arbeidsstokken heller enn å frigjøre den.
KI er intet unntak. KIs logikk består ikke i å styrke demokratiet eller forbedre velferdssystemene, men å automatisere administrasjonen, øke overvåkingen og skjule utnyttelsen bak et slør av innovasjon.
I Afrika utvikles KI-økonomien allerede langs disse linjene. Det afrikanske kontinentets verdi ligger ikke i dets autonomi, men dets tilgjengelighet: som en kilde til rådata, billig digital arbeidskraft og politisk teater.
Bak hver språkmodell finnes en leveringskjede av underbetalte redigerere i Nairobi eller Kampala. Bak hvert toppmøtefoto en avtale som legger afrikansk infrastruktur og regulering av landenes tjenester over på utenlandske plattformer.
I de få tilfellene der lokale aktører er involvert, har de sjelden kontrollen. Det er ikke landene i Afrika som får fordelene av KI – de er serverdelen.
«Tanken om at KI vil skape en ny velstandstid for Afrika, er gjenbruk av en gammel fantasi»
Dette er ikke bare økonomisk korttenkt. Det er et forræderi mot demokratiske verdier. Med brei bruk av KI i Afrika risikerer vi å forsterke den digitale kolonialismen, konsentrere makta og ytterligere dempe folkets stemme i beslutninger som dreier seg om arbeid, liv og styringsstrukturer. Likevel blir vi fortalt at vi må omfavne KI, ellers kommer vi til å sakke bakut.
KI selges til Afrika som en vei til utvikling, men andre steder avslører det allerede sin sanne karakter: ikke en frigjøringsteknologi, men en dominansteknologi.
I Gareth Watkins sviende beskrivelse av «fascismens nye estetikk» framstår KI som et perfekt redskap for den politiske høyresida – billig, sjelløst og framfor alt, antihumant. KI-kunst verdsettes ikke for sin kreativitet, verken i deep fakes bestilt av hvite nasjonalister og MAGA-hackere eller de klønete bildegenereringsverktøyene som autoritære politikere liker.
Det bli verdsatt fordi det erstatter mennesker. KI sier: Du kan automatiseres bort, til ikke-eksistens, og det kommer til å koste mindre.
Denne logikken er svært kompatibel med autoritær kapitalisme overalt – inkludert Afrika. Omfavnelsen av KI er ikke uvesentlig for kontinentets stadig mer teknokratiske politikk.
Fra Rwanda til Nigeria lar myndighetene seg tiltrekke av KI fordi det lover effektiv administrasjon uten det vanskelige demokratiet. Velferdsordninger, grensekontroll, prediktive polititjenester – overalt skal KI gjøre staten «smartere», men i praksis blir den bare mindre ansvarlig.
Det ironiske er at afrikanske ledere snakker om KI som et verktøy for å «myndiggjøre de unge» og som skal «gjenspeile vårt kulturelle mangfold», men nesten ingenting ved infrastrukturen, koden eller eierstrukturene bekrefter at det er noe i dette løftet.
I denne forstand er ikke KI bare et teknisk system. Det er en visjon om en framtid – en der arbeid er valgfritt, kulturen er flat og styringssystemene er satt ut til ansvarsløse systemer. Det er en framtid der Afrikas posisjon fortsetter å være som den alltid har vært: et testlaboratorium, en datagruve, et marked. Det er ikke en visjon det er verdt å forfølge.
Den egentlige tragedien ligger ikke i at afrikanske land er sene til å bli med på KI-revolusjonen; den ligger i at vi har blitt med i det hele tatt. Kunstig intelligens kan ikke kurere våre kriser.
Den er på sitt beste en distraksjon, på sitt verste en forsterkning av de utbyttende, elitistiske og antidemokratiske strukturene som har bundet kontinentet på hender og føtter til eksterne interesser i mange tiår. Det som markedsføres som innovasjon, er vanligvis bare innstrammingstiltak via algoritmer – utvikling uten omfordeling, modernisering uten framskritt.
For å kunne ta tilbake framtida vår må vi begynne med å avvise dagens vilkår. Spørsmålet er ikke hvordan vi kan henge med på KI-utviklingen, men om vi engang bør prøve. Ikke hvordan KI kan tjene veksten, men om det kan tjene friheten. Ikke hva Afrika må gjøre for å bli «klar» for kunstig intelligens, man hva slags intelligens – sosial, kollektiv, demokratisk – vi ønsker å dyrke fram i stedet.
Dette er ikke en luddittisk holdning – i det minste ikke slik ordet vanligvis brukes feil. De opprinnelige luddittene var langt fra slik de karikeres i dag, men politisk avanserte og ikke imot teknologi i seg selv. De var faglærte arbeidere, dypt engasjert i sine samfunn, som motsatte seg innføringen av maskiner som bare skulle erstatte menneskelig arbeidskraft, presse ned lønningene og konsentrere makta. Deres kamp var ikke mot innovasjon, men mot utnyttelse.
Det er noe vi bør huske på. Det å nekte å ta i bruk kunstig intelligens i sin nåværende form – utbyttende, antidemokratisk og sjelløs – er ikke å være framskrittsfiendtlig, men å kjempe for det som er vårt.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes