Den 17. november var det en «fredsmarsj» i Berlin, organisert av kjente russiske opposisjonspolitikere: Aleksej Navalnyjs enke Julia samt to tidligere politiske fanger, Ilja Jasjin og Vladimir Kara-Murza, som ble løslatt fra russiske fengsler som et resultat av en stor utveksling mellom vestlige regjeringer og Vladimir Putins administrasjon i begynnelsen av august.
Aksjonen var den største som den russiske opposisjonen har gjennomført på to år, selv om bare noen få tusen mennesker deltok. I Russland vakte fredsmarsjen ingen reaksjon, selv ikke blant krigsmotstanderne.
Hovedparolene – tilbaketrekking av russiske tropper fra ukrainsk territorium, rettssak mot Russlands president Vladimir Putin og løslatelse av politiske fanger – ser ut som en livsfjern abstraksjon. Folk spør: «hvordan skal dette skje»?
De liberale politikernes svar på dette spørsmålet er i prinsippet kjent. «I alle møter med vestlige politikere gjentar jeg det samme: Hvis dere ønsker å hjelpe den russiske opposisjonen, må dere redde Ukraina. Ikke la Putin sluke landet», sa Ilja Jasjin i et intervju med Voice of America.
I dette perspektivet betyr «å redde» Ukraina nettopp militær støtte, og strategien for å bekjempe Putin går ut på å vinne på slagmarka. De russiske opposisjonelle har altså alliert seg med regjeringer som fører og støtter væpnet kamp mot Russland. Denne strategien har mange svakheter, ikke minst at en militær seier for Ukraina stadig virker mer usannsynlig. Men vel så viktig er det at den ikke inneholder noe tilbud til russerne som er igjen i selve Russland.
Sårbarheten i den liberale opposisjonens politiske plattform ble særlig tydelig under skandalen som fant sted under fredsmarsjen i Berlin. Arrangørene hadde helt fra begynnelsen av gjort alt de kunne for at det ikke skulle være russiske flagg blant symbolene i demonstrasjonen.
De få aktivistene som kom med trikolorer, ble møtt med sterke reaksjoner. «Fjern det fascistiske banneret» var kravet fra andre demonstranter. Én aktivist ble fjernet med makt fra demonstrasjonstoget av arrangørene.
Man kan forstå harmen til mange ukrainere og russiske emigranter som har fått livet ødelagt av herskerne i Kreml, og for hvem den russiske statens symboler for alltid er kommet i vanry. Men det store flertallet av vanlige russere fikk en klar beskjed: Det er ingen plass for dem og deres land innenfor strategien til den vestlige koalisjonen, som er «Krig til seieren er vunnet».
De kan bare passivt vente på mer beskytning, flere drepte og, til syvende og sist, et militært nederlag. Putin spurte ikke om deres mening da han begynte krigen. Nå blir de heller ikke spurt av opposisjonen og dens allierte om hvordan krigen skal avsluttes.
I mellomtida blir krigen som Kreml har satt i gang, mindre og mindre populær i samfunnet. Det sosiologiske selskapet Russian Field gjennomfører jevnlig meningsmålinger om russernes holdninger til det som skjer. Dataene deres kan knapt stoles i bokstavelig forstand: Folk som er imot krigen og det nåværende regimet, lever i en atmosfære av brutal undertrykkelse og sensur og er mer tilbøyelige til å nekte å delta i meningsmålinger. Resultatene er derfor alltid fordreid i retning av en prokrigsholdning.
Likevel gir disse undersøkelsene en pekepinn om stemningsdynamikken. Mens for eksempel bare 35 prosent av de spurte våren 2022 gikk inn for umiddelbare fredsforhandlinger, og 54 prosent støttet en «fortsettelse av den militære spesialoperasjonen», er forholdet i slutten av november 2024 nøyaktig motsatt: 53 prosent ønsker forhandlinger og bare 36 prosent en fortsettelse av krigen.
«De få aktivistene som kom med trikolorer, ble møtt med sterke reaksjoner»
Krigstrettheten vokser og siver gjennom atmosfæren av frykt som regimet har skapt. Men ingen utnytter potensialet som ligger i denne økende aversjonen mot den militære rutinen. Logikken bak en opptrapping av konflikten og frykten for et militært nederlag fratar russerne alternativer og tvinger dem til å forbli lojale mot myndighetene.
Men det er også mulig å velge en annen tilnærming til antikrigsstrategien. I Paris har de ansatte i Orange Fox Bikes, et lite turistfirma som organiserer sykkelturer i byen for utenlandske turister, vært i streik siden slutten av oktober. Både de ansatte, lederne og eieren av firmaet er innvandrere fra Ukraina og Russland. Uoverensstemmelsene var ikke av nasjonal eller ideologisk karakter, men av sosial karakter.
Da de ansatte krevde bedre arbeidsvilkår, truet ledelsen med å politianmelde guidene for å ha jobbet uten lovlig kontrakt og for ikke å ha betalt skatt av tips. Resultatet ble en streik som tiltrakk seg stor offentlig oppmerksomhet.
Men det viktigste er at streiken ble et samlingspunkt for ukrainske og russiske emigranter. I firmaets kontor, som streikedeltakerne har okkupert, blir det holdt foredrag, seminarer og kunstneriske opptredener. Ukrainere og russere, som krigen så ut til å ha skapt en avgrunn mellom, omgås aktivt med hverandre.
Et forsøk på å bygge videre på denne erfaringen med russisk-ukrainsk samarbeid ble gjort i begynnelsen av november i Köln, der Forum for russiske venstreemigranter ble avholdt. Her deltok også flere titall ukrainske aktivister.
Diskusjonene resulterte i opprettelsen av koalisjonen «Fred nedenfra» som samler venstreorienterte aktivister fra begge land. Deltakerne ser det som sin første oppgave å organisere en fredsbevegelse blant flere millioner emigranter, med et budskap som kan bli hørt og hilst velkommen av folk på begge sider av fronten.
Dette budskapet har to grunnelementer: kravet om umiddelbar våpenhvile og prinsippet om selvbestemmelse. Det vil si nøyaktig det folkene nektes av de nåværende makthaverne.
Trump-administrasjonen kan forsøke å inngå en avtale med Kreml-oligarkiet i samsvar med tradisjonell realpolitikk, der man deler opp territorier og innflytelsessoner, utelukkende basert på rå makt uten å ta hensyn til hva menneskene som bor i disse områdene, ønsker. En slik fred vil neppe være bærekraftig.
Enda mer sannsynlig er det at det vil være umulig å oppnå en avtale. I stedet for en våpenhvile vil Europa da stå overfor en eskalering (som for øvrig allerede har begynt etter at Joe Biden tillot bruk av amerikanske raketter mot internasjonalt anerkjent russisk territorium). Men for hver dag denne krigen varer, vil det bli stadig vanskeligere for makthaverne å rettferdiggjøre den overfor sine egne soldater og sine egne folk.
Og da vil forslaget om «fred nedenfra», over hodene på de nåværende regimene, bli mer aktuelt og ønsket.
Oversatt av Steinar Gil