Klokka. Det var tilstrekkelig. De var ennå ikke ferdige med DNA-testen, og dødsfallet var ikke offisielt, men jeg tvilte ikke et sekund på at dette var liket av Yahya Sinwar. Han hadde en av disse stålklokkene man umiddelbart legger merke til, fordi den så ut som den kom fra 1980-tallet. Han sa at den ikke viser timer, den viser tida. Verdien av tid.
Dette var nettopp en slik død Yahya Sinwar ønsket seg. En død han kunne leve videre med.
En siste rest av motstandskraft
