De to mest innflytelsesrike fraksjonene av russiske politiske emigranter har de siste ukene kjempet en innbitt kamp mot hverandre. Aleksej Navalnyj, som ble myrdet i en russisk straffekoloni i februar, har fortsatt et team som driver med høyprofilerte etterforskninger. De har avdekket korrupsjonssaker i den russiske toppledelsen og avslørt hvor Putins egen formue oppbevares.
For tre år siden ledet Navalnyj en etterforskning av FSB-agentene som hadde forsøkt å drepe ham med nervegifta novitsjok.
Nå er hovedpersonene i teamets nye etterforskning rivaler innen opposisjonen: tilhengere av den tidligere oligarken og politiske fangen Mikhail Khodorkovskij.
Det har nemlig vist seg at Khodorkovskijs nærmeste partner, den israelske milliardæren Leonid Nevzlin (som i to tiår har sponset opposisjonelle medier og politiske prosjekter), har beordret angrep og bortføring av tilhengere av Navalnyj. I mars 2024 ble for eksempel Leonid Volkov, den tidligere lederen av Navalnyjs antikorrupsjonsstiftelse (FBK), brutalt mishandlet i Vilnius. Det virket åpenbart at russiske etterretningsagenter sto bak. Så kom det fram at Nevzlin kunne gjøre dem rangen stridig, og Khodorkovskij har personlig forsøkt å dekke over de kriminelle handlingene til sin nærmeste medarbeider.
Etter å ha sittet ti år i Putins leirer hadde Khodorkovskij, en gang Russlands rikeste mann, lenge lederambisjoner i anti-Putin-leiren. Han var godt kjent av vestlige politikere, stiftelser og bedrifter. Forbindelsene hans hadde gjort det mulig å skape et innflytelsesrikt nettverk av medier og organisasjoner. Og hans personlige image var basert på en moralsk autoritet opparbeidet gjennom fengselsårene.
Likevel ble det til at Navalnyjs støttespillere, som var i stand til å mobilisere hundretusener av mennesker i Russland gjennom valg- og gatekampanjer, overtok ledelsen. Men etter Navalnyjs arrestasjon og krigsutbruddet i Ukraina prøvde Khodorkovskij å gjenvinne tapte posisjoner. Tidlig i 2023 prøvde han å skape en koalisjon av alle opposisjonsgrupper under sin ledelse. Navalnyjs medarbeidere nektet imidlertid å bli med.
På den tida var Navalnyj ennå i live, og fra fengselet støttet han aktivt sine kolleger i deres forsøk på å distansere seg fra den «gamle» liberale opposisjonen. Etter Navalnyjs død lanserte Navalnyjs kampfelle Marija Pevtsjikh en film i tre deler kalt «Forrædere», som var viet de katastrofale følgene av Boris Jeltsins styre. Konflikten fikk dermed en ideologisk dimensjon: Ifølge filmens narrativ har Putins diktatur vokst direkte ut av Jeltsin-epoken, og Jeltsins oligarker, deriblant Khodorkovskij, blir utpekt som de største «forræderne» mot demokratiet.
Kritikken fra Navalnyj-sida begrenset seg imidlertid til moralske ankepunkter. De hevdet at oligarkene og Jeltsins nærmeste krets hadde gitt avkall på demokratiske reformer for å tjene egne interesser. For å skape et «framtidas vakre Russland» skulle derfor «ærlige korrupsjonsbekjempere» erstatte de «umoralske» oligarkene.
I 2023 ble det imidlertid avslørt at Leonid Volkov (daværende direktør for Fondet for bekjempelse av korrupsjon, FBK) personlig hadde drevet lobbyvirksomhet for flere oligarker fra Jeltsin-tida. Han hadde bedt EU-kommisjonen og Josep Borrell personlig om å oppheve sanksjonene mot milliardærene Mikhail Fridman, Pjotr Aven, German Khan og Aleksej Kuzmitsjov.
«Hele Putins propagandamaskineri kunne ikke ha gjort så mye skade på opposisjonen som dens egne handlinger har gjort»
Det viste seg altså at Navalnyj-tilhengerne selv var villige til å samarbeide med dem de anser som «forrædere», selv om Volkov forklarte sine handlinger med et ønske om å splitte Putins herskerklasse ved å lokke noen av oligarkene over til Vesten – noe han seinere innrømmet var et politisk feilgrep.
Så kom en annen liknende skandale. Khodorkovskijs allierte, bloggeren Maksim Katz, publiserte en motetterforskning som viste at Navalnyjs team hadde bidratt til å hvitvaske ryktet til flere bankfolk som hadde stjålet innskyternes penger. I bytte mot finansiell støtte forsøkte FBK-medarbeidere å overbevise vestlige embetsmenn om at disse personene egentlig bare var «ofre for Putins regime».
Denne kompromatkrigen (kompromat: kompromitterende materiale, o.a.) har hatt en katastrofal innvirkning på begge fraksjoners publikum: Deres viktigste kapital, ambisjonen om å være et moralsk alternativ til et hyklersk diktatur, har blitt verdiløs. Hele Putins propagandamaskineri kunne ikke ha gjort så mye skade på opposisjonen som dens egne handlinger har gjort – handlinger som ble avdekket ved en uventet indre splid.
Spliden var «uventet» ved første øyekast. Etter at Ukraina-krigen hadde ført til opprettelsen av et fullverdig diktatur i Russland, mistet den liberale opposisjonen det meste av sin innflytelse i landet. Opposisjonsmediene ble forbudt, lovlig politisk aktivitet var ikke lenger mulig, og kjernen av tilhengere emigrerte fra landet.
Og enda verre: Selve strategien til de liberale politikerne har brutt sammen. Denne gikk ut på at endring og provestlig orientering skulle samtidig bevare arven etter 1990-årenes markedsreformer. Den sosioøkonomiske siden av dette, inkludert overklassens privilegier, ble det ikke reist tvil om. De ønskede endringene skulle dermed skje ved å få flertallet av eliten over på opposisjonens side. For å anspore denne prosessen arbeidet den mest radikale fraksjonen, Navalnyjs støttespillere, for å mobilisere middelklassen i byene.
Men krigen snudde opp-ned på strategien. Den herskende klassen foretrakk å organisere seg i et diktatur og begynne en krig.
Denne situasjonen har intensivert konkurransen mellom fraksjonene. Det er ikke bare strømmen av donasjoner og kommunikasjon fra støttespillere (hvorav de fleste nå er emigranter) som har minket. Den viktigste ressursen er blitt innflytelse på vestlige embetsmenn og politikere som har begrenset tid til møter. Overfor disse er det ikke lenger mulig å vise sin betydning ved å demonstrere evne til å påvirke det russiske samfunnet, slik det skjedde før. Dette tvinger dem til å konkurrere på andre måter, alt fra å diskreditere motstanderne til å angripe dem fysisk.
Sammenbruddet for de nyliberales sosiale eksperiment i Russland har fått myndighetene til å kaste seg ut i et blodig eventyr i Ukraina og forvandlet den liberale opposisjonen til giftige edderkopper i et sylteglass. Men enhver annen politikk er bare mulig ved å ta avstand fra den sosiale situasjonen som de siste 33 årene har resultert i. Det betyr at man ikke bør støtte seg på de privilegerte sjiktene, men på dem som systemet har holdt på bunnen i flere tiår. Til disse hører også de hundretusener av fattige som gjennom tvang, bedrag eller bestikkelser er blitt drevet ned i gjørmete skyttergraver.
Oversatt av Steinar Gil.