I august 2022 dro Frankrikes president Emmanuel Macron på rundreise i Algerie. Et av stoppestedene var kystbyen Oran, der Macron ville se Disco Maghreb – raï-musikkens hjemsted.
Raï, som betyr mening eller råd, tok opp temaer som kjærlighet og fortvilelse og, selvfølgelig, politikk. I krigen mot kolonimakta, ledet av Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN), ble raï-sangere oppmuntret av FLN og resten av samfunnet til å synge om kampen. I «El Khayene» fra 1964 sang Ahmad Saber: O forræder, dine dager er talte. Uansett hvor lang tid det tar oss, skal vi holde deg ansvarlig!
Det var hjemstedet til denne musikkformen Macron ville besøke.
Da Macron fikk øye på en folkeansamling i den andre enden av veien, bestemte han seg for å gå bort og hilse på dem. Sikkerhetsvaktene oppfattet imidlertid at det var dårlig stemning blant tilskuerne og prøvde å få ham med seg bort.
Før de rakk det, begynte folkemengden å rope gamle antikoloniale slagord, «Viva l’Algerie» og «Vi er imot Frankrike. De har gjort oss mye vondt. Vi vil ikke ha Macron her».
Noen spyttet på Macron. Han ble raskt ført bort fra folkemengde, som ropte: «Vi holder deg ansvarlig!»
Macrons mislykkede vandring gjennom Oran viser ikke bare stemningen i Algerie, som var sentrum for det franske imperiet i Afrika fra 1830 til 1962, men i hele Sahel-regionen fra Senegal til Tsjad.
I slutten av november 2024 kunngjorde både regjeringene i Tsjad og Senegal at de hadde avsluttet sine militære samarbeidsavtaler med Frankrike, og at de ønsket at Frankrike skulle trekke ut troppestyrkene sine fra deres territorier. Disse uttalelsene kom etter lignende beslutninger fra regjeringene i Burkina Faso, Mali og Niger.
På 80-årsdagen for den franske massakren på vestafrikanske troppestyrker ved Thiaroye i 1944, 1. desember, sa Senegals president Bassirou Diomaye Faye: «Suvereniteten umuliggjør tilstedeværelse av utenlandske styrker på vår jord.»
På den tida hadde USA 29 kjente militæranlegg i 15 land på det afrikanske kontinentet, mens Frankrike hadde baser i ti land. Tsjad har bedt Frankrike om å trekke sine 1000 soldater ut av landet, mens Senegals president bare har sagt at det er upassende at Frankrike har 350 soldater innenfor Senegals territorium.
France Dégage, eller «Frankrike, kom deg ut!», er en brei bevegelse som krever langt mer enn at franske militære skal trekke seg ut av Sahel-regionen. Det disse protestene viser, er hvor dypt Frankrikes kontroll fortsatt går over det som en gang var deres kolonier.
«Noen spyttet på Macron. Han ble raskt ført bort fra folkemengden, som ropte: Vi holder deg ansvarlig!»
I 1960 betydde «uavhengighet» at de landene i Vest-Afrika og Sahel som hadde vært franske kolonier, ble med i Det franske fellesskapet (Communauté française).
Gjennom denne kortlevde organisasjonen iverksatte de diverse institusjoner som beholdt dem under den franske regjeringens kontroll. Tre av mekanismene som holdt Vest-Afrika og Sahel fast i den franske nykoloniale strukturen, var CFA-francen (den koloniale valutaen som ble pålagt regionen og kontrollert av Frankrikes sentralbank), franske selskapers tilgang til å utvinne råvarer og det franske militærets konstante nærvær i denne regionen av Afrika.
Begrepet France Dégage dreier seg ikke bare om å få franske troppestyrker ut, men også å frigjøres fra CFA-francen og å få en slutt på de franske selskapenes dominans.
Under Senegals protesteri 2011 dannet flere journalister og musikere plattformen Y’en a marre (Vi er lei). Denne plattformen har etter hvert fått en sterk posisjon fra Senegal til Benin til Mali, med ytringer mot både CFA-francen og tilstedeværelsen av franske selskaper.
Valget av Bassirou Diomaye Faye til president i Senegal i 2024 har like store konsekvenser for utviklingen av suverenitet som de folkestyrte militærkuppene i Burkina Faso (januar og september 2022), Mali (2021 og 2022) og Niger (2023).
President Diomaye, som han kalles, kommer fra gruppa PASTEF (Senegals afrikanske patrioter for arbeid, etikk og brorskap), som ble grunnlagt i 2014 av Ousmane Sonko, som nå er landets statsminister. Både Diomaye og Sonko var ligningsinspektører, og hos begge hadde det bygd seg opp en dyp frustrasjon over den manglende beskatningen av senegalesiske rikfolk og utenlandske selskaper, samt over CFA-francen.
Gjennom PASTEF dannet Sonko og Diomaye flere koalisjoner som samler de som er imot CFA-francen, den dominerende rolla til franske selskaper samt den franske militære tilstedeværelsen. Det er svært lite som skiller politikken til de regjeringene som oppsto etter militærkuppene drevet av folket (i Burkina Faso, Mali og Niger) og gjennom valget av Diomaye og Sonko i Senegal. Alle står for suverenitet framfor alt annet.
Over hele Sahel er det en brei opinion mot den franske kolonialismens begrensning av regionens suverenitet. Det definerer samarbeidene sør for Sahara-ørkenen mellom politiske krefter som er svært forskjellige. Ingen av disse regjeringene er uttalt sosialistiske, men hver av dem er opptatt av å forsvare sin egen suverenitet.
Den første store prøvelsen disse regjeringene vil stå overfor, er hvordan de håndterer disse konfrontasjonene: Vil de gi etter for presset, eller vil de finne den nødvendige styrken til å konfrontere det som truer? Den andre store prøvelsen er om de finner nok midler til å løse folkets umiddelbare problemer, et folk som ønsket både kupp og valg velkommen. Hvis de ikke klarer å håndtere de enorme sosiale og økonomiske problemene, blant annet jihadistopprøret nord i Burkina Faso og Mali, vil de oppleve motstand i folket, som da ikke vil støtte en konfrontasjon med Frankrike og USA.
Konferansen om solidaritet mellom folkene i Sahel, som ble avholdt i Mahatma Gandhi-hallen i Niamey (Niger) mellom 19. og 21. november, var et eksempel på den sterke antiimperialismen i disse regjeringene. Niamey-erklæringen som konferansen ble enige om, bekrefter at regjeringene i Sahel ikke så lett vil gi opp kampen. «Disse regjeringene nyter brei støtte fra sine innbyggere, som driver fram og samler seg rundt disse revolusjonære tiltakene», heter det i Niamey-erklæringen. «En slik enhet er avgjørende for å oppnå demokratiske og patriotiske idealer og er en ambisiøs utviklingsmodell for andre afrikanske nasjoner.»
Oversatt av Inger Sverreson Holmes