Forrige uke, 28. oktober, sendte Sør-Afrika sitt skriftlige innlegg – en omfattende folkemordanklage mot Israel – til Den internasjonale domstolen (ICJ).
Et skriftlig innlegg er en del av saksframstillingen for ICJ, og ifølge artikkel 49(1) i domstolens regelverk, skal det «inneholde en beskrivelse av relevante fakta, en juridisk redegjørelse samt påstandene» fra anklager.
Sør-Afrikas utenriksminister Ronald Lamola sa til pressen at innlegget inneholdt «rettsvitenskapelig informasjon» som viser at «dette ikke bare er et mulig folkemord, men et faktisk folkemord». Bevisframlegget er på 750 tekstsider, støttet av bevismidler og tillegg på over 4000 sider.
Når et partsinnlegg er innsendt, må respondenten (i dette tilfellet Israel) sende et tilsvar. Tidsfristen for dette er satt til 28. juli 2025. Det kan fremdeles ta flere år før ICJ kommer fram til en dom i saken. Når det gjelder saken om Ukraina versus Russland, sendte Ukraina inn sitt skriftlige innlegg 1. juli 2022, og domstolen avsa ikke sin dom før 2. februar 2024. I andre saker har det gått enda lengre tid mellom innsending av innlegg og dom.
43.000 palestinere er drept siden oktober 2023, et tall den sørafrikanske regjeringen hevder overskrider enhver proporsjonal militær respons på Hamas’ angrep 7. oktober i fjor. Litt over et år etter 7. oktober er det vanskelig å finne ord som kan beskrive denne katastrofen av verdenshistorisk omfang, som åndeløst støttes av hver eneste store internasjonale myndighet.
Men hvordan kan vi vende blikket bort fra en situasjon som den tradisjonelle pressen forteller oss er «komplisert», når den så tydelig ikke er det? De fleste av oss i det globale sør ser at det finnes en side som har makt – en militær atommakt – og en som ikke har det. Vi ser en side som har politisk suverenitet og en som ikke har det. Vi ser en side som beslutter og en som er avhengig av andres beslutninger.
Da det ble slutt på apartheid i Sør-Afrika, rådet en oppfatning om at landet, med sine mange kamper og progressive grunnlov, kunne forvandle den gamle rasemessige ordenen og bli verdens moralske samvittighet. Bortsett fra en kort periode fylt av håp under president Nelson Mandela har landet stort sett ikke klart å leve opp til dette idealet.
Men selv i sine fredelige år har det vært sterk dissonans i den sørafrikanske regjeringen. De nektet å fordømme nigerianske menneskerettsbrudd i 1995 og brukte militærmakt for å slå ned et kuppforsøk i Lesotho i 1998 uten forhåndsgodkjenning fra FN (noen ser den sørafrikanske regjeringens gode forbindelser til Russland og deres unnvikende holdning til Ukraina, som en gjentakelse av disse tidligere feiltrinnene).
Noe av dette kunne ikke forhindres. Idealet om alliansefrihet – som mange utviklingsland satte for seg selv da de ble uavhengige – sluknet i løpet av 1990-årene for de fleste. Washington-konsensusen om frie markeder og frihandel, finansmarkedenes krav og en svikt i den politiske forestillingsevnen begrenset Sør-Afrikas økonomiske transformasjon ytterligere og svekket håpet om at det gikk an å skape en ny vei. Idealene fra nasjonens frigjøringsbevegelse møtte en komplisert verden med kompromisser og tilpasning.
Det siste året har vi imidlertid sett noen små glimt av det gamle håpet.
«I det globale sør ser vi at det finnes en side som har makt og en som ikke har det»
Når Sør-Afrikaanlegger denne saken, er de på linje med de andre landene i det som tidligere ble kalt den tredje verden – som nå kalles det globale sør – og har også fått flere allierte. Hittil har minst 113 land, inkludert Colombia, støttet Sør-Afrika i denne saken. På et tidlig stadium av krigen kom Colombias president Gustavo Petro med den dristige uttalelsen: «Gaza er bare det første eksperimentet for å se om det går an å ofre oss alle sammen.»
26. januar hadde ICJ allerede utstedt en bindende kjennelse om at Israel måtte forhindre og stanse alle folkemordhandlinger med umiddelbar virkning, gi ubegrenset tilgang til humanitær hjelp og slutte å hisse til folkemord. I dag er situasjonen verre enn noen gang. Volker Türk, FNs menneskerettssjef, har advart om at den «mørkeste fasen» nå utspiller seg i Nord-Gaza: «Mens vi står her, utsetter det israelske militæret en hel befolkning for bombing, beleiring og risiko for å sulte i hjel. Situasjonen er så ille at det nesten ikke er mulig å forestille seg det, men den blir verre for hver dag som går.»
I mellomtida gjør ikke Israel noe forsøk på å skjule sine langsiktige planer. Ifølge israelske troppestyrker har IDF startet en «generalplan» i Nord-Gaza – en plan om utsulting og etnisk utrenskning av palestinerne der. Israelske ledere holder politiske konferanser under banneret: «Beseir, driv ut, bosett på nytt». Under et arrangement der flere Knesset-medlemmer fra Benjamin Netanyahus parti Likud deltok, sammen med den israelske sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir, erklærte de israelske bosetternes leder Daniella Weiss at «araberne i Gaza har mistet retten til å være her».
De israelske politikerne nekter ikke for sin planlagte politikk om utsulting av palestinerne i Gaza. Likevel insisterer USAs utenriksminister Antony Blinken på at Israel ikke iverksetter generalplanen.
Men det er noe som i ferd med å forandre seg i systemet: Israel, USA og et par andre land som iherdig støtter folkemordet, inkludert Tyskland, står isolert foran hele det internasjonale samfunnet, noe som aldri har skjedd før. For hver kjennelse og resolusjon blir det mer og mer innlysende at det å forsvare Israels folkemord uunngåelig får disse landene til å rive ned FN-systemet og den internasjonale folkeretten i sin helhet.
Vi forestiller oss ofte at verdensopinionen alltid var samstemte i sin motstand mot apartheid i Sør-Afrika. India kuttet faktisk alle bånd til det apartheidstyrte Sør-Afrika så tidlig som i 1946. Men det var et unntak. I de 15 årene etter andre verdenskrig rettferdiggjorde de fleste land sin motvilje mot å gjøre noe med apartheid med å insistere på at det var et «innenriksanliggende».
Alt dette endret seg etter Sharpeville-massakren 21. mars 1960, da apartheidpolitiet skjøt og drepte 69 demonstranter blant de 7000 som mobiliserte for å protestere mot segregering. De vestlige myndighetene lar seg kanskje ikke rokke, slik de heller ikke gjorde etter Sharpeville. Men Sharpeville viste folk over hele verden hvilket barbari apartheid var. Den samme grunnleggende bevissthetsendringen utløses i forbindelse med Gaza nå.
Uansett utfallet av Sør-Afrikas sak er det verdt å merke seg at det er dette landet som stiller Israel til ansvar, som om de vil betale tilbake sin gjeld til den internasjonale solidaritetsbevegelsen som hjalp dem å bli kvitt apartheid. Det er viktig at dette tvinger hele verden til å være vitner.
Den irske advokaten Blinne Ní Ghrálaig siterte den palestinske presten Munther Isaac da hun argumenterte i den første høringen som en del av Sør-Afrikas juridiske team, og vi tvinges til å stille oss det samme spørsmålet: «Hvor var jeg da Gaza ble utsatt for et folkemord.»
Oversatt av Inger Sverreson Holmes