Ingenting har forandret seg etter våpenhvilen. Ingenting i det hele tatt.
Det er heller omvendt. Før var målet å vinne: Nå er det å utslette.
Det er ikke det at man ikke snakker med den andre sida. Den andre sida finnes ikke.
Hver lørdag setter israelerne fri palestinske fanger ikledd grå hettegensere med ordene «Vi glemmer ikke. Vi tilgir ikke». Når de kommer fram til Ramallah, setter palestinerne selvfølgelig fyr på genserne. Sverger en evig og blodig hevn.
Og hva med Hamas? De setter opp et show hver gang, med scene og musikk, der de israelske gislene blir overrakt et fotoalbum med minner og et frigjøringsdiplom.
Alle har gått fra vettet her. Alle.
Vi også.
For det er faktisk oss som betaler for denne forestillingen, dette orwellske skuespillet. Bokstavelig talt. Israel har nettopp fått nytt krigsmateriell fra USA, nye bomber.
Siden 7. oktober har de fått 76.000 tonn med militært utstyr, til en verdi av 18 milliarder dollar. Hamas får støtte fra Iran, mens den palestinske selvstyremyndigheten, ledet av 89 år gamle Mahmoud Abbas med et mandat som utløp i 2009, finansieres av EU.
Alle andre blir betalt av FN-organer og frivillige organisasjoner. Uten oss ville sceneteppet falle på et øyeblikk.
Men det gjør ikke det, for vi sitter i parkett. Og fra galleriet jubles det.
For de Israel-vennlige finnes ingen problemer. Dette er utelukkende selvforsvar. Det eneste de vil diskutere, er påstanden om folkemord. Som avvises som en krenkelse.
De har selvfølgelig rett i at den juridiske ekspertisen også er splittet, men det dreier seg om i hvilken grad det er folkemord eller krigsforbrytelser som kvalifiserer som forbrytelser mot menneskeheten.
Det er ikke slik at de blir frikjent hvis det ikke ender med betegnelsen folkemord. ICC venter dem uansett. For livstid. Og det med å kalle det for selvforsvar, det holder ikke.
Det er ikke normalt å ha bomberom hjemme og alltid gå rundt med en M16. Skritt for skritt har Israel blitt til verdens farligste land for jøder.
Uansett hvor mye man investerer i forsvaret, vil det alltid finnes en provisorisk hangglider som seiler forbi selv de mest avanserte jernkupler. Krig er et middel, ikke et endemål.
Hvis det blir et endemål, er det enden på alt.
Men hva med de som støtter Palestina? Hamas er uangripelige. Hamas, og alt annet.
Uansett hva du sier, svarer de med bilder av massegraver, av lik som skuffes unna med bulldosere, istykkerrevne, forbrente, gjennomstukne, skamferte lik, lik uten navn, uten noe som helst.
«Hva med dette?» sier de. «Hva med Gaza?»
Dette er typiske meldinger jeg får fra propalestinske lesere for tida: «Hvilket show? Dette er begravelser i henhold til arabiske skikker. En form for respekt. Gislene har det bra. Så du ikke det? De står på scenen og smiler. De vinker. Men dere har ennå ikke skjønt at 7. oktober var en Mossad-operasjon? Dere tror fremdeles at grunnen til at IDF ikke var der, var fordi det var en nasjonal høytidsdag? Det var dette som var det egentlige showet: For å kunne angripe Gaza. Og rive det ned til grunnen», mener de.
Og de sier videre: «Har du sett filmklippene? Det var IDF som drepte. Har du sett Shiri Bibas, når Hamas-folkene tar henne med bort og sier: ‘Forsiktig, hun har to barn. Forsiktig.’ Har du sett filmklippet der de i en av kibbutzene beklager at de har rotet på kjøkkenet?»
På nett legger de ut lister over IDF-soldater med dobbelt statsborgerskap og med krav om hevn. Hvis du sjekker navnene deres, den informasjonen som er oppgitt, ser du at de ikke engang er stridende.
«Det er et bunnløst kappløp, der alle hater fienden mer enn de elsker seg selv og barna sine»
Dette har ingenting med universell jurisdiksjon å gjøre, at krigsforbrytere skal arresteres dersom de kommer til Europa. Nei, de er bare tilfeldige israelere med dobbelt statsborgerskap og en eller annen forbindelse til forsvaret, noe som selvfølgelig ikke er tilstrekkelig til å mistenkes for krigsforbrytelser.
De er ikke engang stridende i henhold til folkeretten. Dette er nøyaktig samme logikk som Israel bruker, som sier at alle palestinerne i Gaza på en eller annen måte er skyldige, at alle Hamas-medlemmer er legitime mål. Men Hamas-medlemmer er legitime mål når de er i strid, ikke når de er hjemme hos familien sin.
Universell jurisdiksjon er én ting. Universell patruljering en annen.
Jeg vet at væpnet motstand er en rett i henhold til folkeretten. Men det betyr ikke at det er over enhver lov og enhver moral. Og over politikken. For det finnes ikke bare én måte å gå til væpnet motstand på.
Det virker som Hamas ser på det som et Playstation-spill.
I den andre intifadaen pleide palestinerne å diskutere alt mulig og bestemme alt sammen. Nå lytter de i stedet til Osama Hamdan, en sentral figur. Han sier at dette er Hamas’ oppgave. Han sier at ingen må legge seg opp i deres valg.
Selv om 47.000 døde og 13.000 savnede har måttet ta følgene av valgene deres.
Det stemmer at væpnet motstand er en rett. Men det er ikke den eneste motstanden som er mulig. Tidligere prøvde man å vise at man var bedre enn den andre sida.
Nå er det et kappløp mot bunnen: For å bevise at man ikke er verre. Det er et bunnløst kappløp, der alle hater fienden mer enn de elsker seg selv og barna sine.
Mens jeg skriver dette, pågår et luftangrep utenfor. Jeg er i Nablus, der IDF forsøker å arrestere en av de nylig frigitte palestinerne på nytt. Som allerede kjemper igjen og som sier at Vestbredden vil seire, at de ikke vil la seg kue, slik Gaza gjorde.
Slutt å heie. Slutt å betale.
Slå av lysene. Kutt strømmen.
Her har alle gått fra vettet.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes