Statsminister Keir Starmer har igjen fortalt britene at tidene som ligger foran dem, blir tøffe. De konservative, sier han, etterlot seg et gapende hull i landets økonomi – og det blir det Labours jobb å fylle.
Etter rundt ti år med innstrammingstiltak under de konservative bereder Labour nå grunnen for en ny runde med kutt i offentlige utgifter. Det ble også klart i budsjettet Labour presenterte i går.
Det kan være verdt å ta en titt på historikken bak de konservatives innstrammingspolitikk for å se hvordan vi havnet i dette kaoset.
Den siste regjeringen ledet det første parlamentet i moderne historie hvor levestandarden har falt. Andelen fattige har steget raskere enn i de siste 30 årene, og nå lever en firedel av alle barn i Storbritannia i absolutt fattigdom.
Landets offentlige tjenester har forfalt. 42 prosent av pasientene ved akuttmottak i England måtte vente i over fire timer, og i fjor måtte så mye som 1,5 millioner av dem vente i mer enn 12 timer.
Sosialomsorgen for både voksne og barn er i krise og utgjør en stadig økende del av lokalmyndighetenes budsjett, slik at enda færre ressurser blir tilgjengelig til andre tjenester.
Det er rekordhøye etterslep i domstolene, fengslene er overfylte, og pressede skoler strever med å rekruttere og holde på kvalifiserte lærere.
Men Storbritannias økonomiske og politiske problemer stikker enda dypere enn økende fattigdom og sammenbrudd i offentlige tjenester.
Produktiviteten har vokst med bare 0,4 prosent i årene siden 2008, under halvparten av veksten i de 25 rikeste OECD-økonomiene. Manglende økonomisk aktivitet på grunn av langvarige sykefravær har nådd et rekordhøyt nivå, til 7 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder.
Det er kanskje ikke overraskende at troa på demokratiet aldri har vært lavere. Bare 9 prosent av den britiske befolkningen sier at de stoler på at politikerne snakker sant, og bare 12 prosent sier at de stoler på et eller flere politiske partier.
Sammen med klimakrisa utgjør dette en allmenningens krise. Et sammenbrudd i den fysiske og sosiale infrastrukturen som vi alle trenger for å leve sunne og gode liv, og som kan binde oss sammen som samfunn.
Uhelse, arbeidsledighet og hjemløshet var en gang nasjonale problemer. Nå er de privatisert.
«Det er kanskje ikke overraskende at troen på demokratiet aldri har vært lavere»
Dersom du skulle miste jobben din, kastes du ut i fattigdom. Over halvparten av de som får Universal Credit (enhetlig stønad til personer i en rekke ulike situasjoner), har ikke råd til nok mat.
Du vil ikke kunne stole på trygdesystemet, men blir avhengig av korttidslån – 2,3 millioner familier har måttet ta opp lån for å klare å betale regningene sine under levekostnadskrisa. Og hvis avdragene på gjelda medfører at du ikke lenger klarer å betale husleia, mister du taket over hodet. Storbritannia har nå det høyeste antallet hjemløse av alle industriland.
Tidligere var det samfunnet som tjente på økonomisk vekst. Nå er det de private.
Utleiere og utviklere har profittert på de økte boligprisene, drevet av privatiseringen og finansialiseringen av Storbritannias boligmasse. Toppledere har høstet utbyttet av sine ansattes harde arbeid, eksemplifisert ved at topplederne i de hundre høyest prisede selskapene på London-børsen tjener mer på tre dager enn det en gjennomsnittsperson tjener på et helt år.
Og levekostnadskrisa skaper en enorm profitt for mektige selskaper – en profitt som blir tatt fra lommene på pressede forbrukere og sendt rett inn i lommene til velstående aksjeeiere.
Det finnes en klar vei ut av denne krisa: Beskatt de rike og invester i offentlige tjenester og infrastruktur.
Men Labour har bundet seg selv på hender og føtter når det gjelder å ta styring over økonomien. Partiets finanspolitiske handlingsregel forplikter dem til budsjettbalanse i løpet av de første fem årene, og finansminister Rachel Reeves har lovet å ikke øke skattene for storkapitalen eller de rike. Sett sammenlagt betyr det at Labour ikke vil kunne avhjelpe allmenningens krise ved å øke det offentlige forbruket.
Det finnes en klar kortsiktig risiko forbundet med å ikke løse allmenningens krise.
Sammenbruddet i sosialomsorgen for både voksne og barn skaper mer press på det nasjonale helsevesenet, NHS. Et sviktende NHS vil føre til at et større antall mennesker faller utenfor arbeidslivet på grunn av fysisk eller psykisk uhelse. Et sviktende utdanningssystem skaper en underutdannet arbeidsstokk, noe som igjen forsterker produktivitetsproblemet.
Men de langsiktige utfordringene går enda dypere.
Et samfunn som privatiserer risiko, er et samfunn som fornekter de mest grunnleggende forpliktelsene vi har overfor hverandre. Det er et samfunn med synkende tillit, økende angst og sydende sinne.
Vi trenger bare å se på opptøyene som fortærte Storbritannia i august for å se hvor denne brottsjøen av raseri og utrygghet vil føre oss.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes