Foran årets kvinnedag befinner kvinnebevegelsen verden over seg i en særdeles vanskelig situasjon. Vi står midt i en kjønnskrig mellom en konservativ høyreside og en progressiv woke-liberalisme.
Ingen av dem står på kvinnenes side. Den ene sida vil frata kvinner retten til abort, seksualitet og bevegelsesfrihet. Den andre sida mener at det ikke finnes kvinner i det hele tatt, vil åpne kvinneidrett og kvinnefengsler for menn, og er i ferd med å fjerne ordet kvinne fra offentlige dokumenter.
Disse sidene kjemper mot hverandre med full kraft, og selv om vi kvinner ser ut til å være hovedpersonene i mange av disse kampene, blir ikke våre interesser representert.
For å hevde oss må vi derfor ta opp kampen og utkjempe en tofrontskrig. Vi kvinner vil ikke kunne forsvare våre tilkjempede rettigheter, enn si avansere, med mindre vi vinner kampen på begge fronter.
Den konservative høyresida er klassisk kvinnefiendtlig. Den deler kvinner inn i horer og madonnaer og mener at en god kvinne gifter seg, får barn og varter opp mannen sin.
Den har fått enorm gjennomslagskraft over hele verden og vinner terreng i de fleste religioner. Den hyller «tradwives» og har allerede høstet suksess i form av abortforbud i Polen og omgjøringen av Roe vs. Wade i USA.
Den progressive liberalismen hevder å være fienden til alt det høyresida står for. Men også her finner vi kvinnehat, som kanskje er enda verre, i og med at den ønsker å avskaffe både kvinnen og mora.
Kvinnen blir i stedet sett på som en negasjon, en ikke-mann, en livmor-bærer, som kan fragmenteres og settes på markedet i form av surrogater, prostituerte eller Onlyfans. Det finnes ingen maktstrukturer, alt skal selges og kjøpes, til og med identiteter og kroppsdeler, alt er fritt valg, og alt folk velger, er feminisme!
Disse to frontene omringer kvinnen fra begge sider. Uansett hvor hun ser, er veien stengt. Hvis hun vil kjempe for sin rett til abort, og tar opp kampen mot høyresida, blir hun angrepet av wokeismen.
«IKKE BARE KVINNER TAR ABORT», påpeker de og gjør det umulig for henne å organisere seg og dermed vinne kampen.
Enhver politisk bevegelse trenger et subjekt. Hva ville Black Lives Matter vært uten ordet svart? Det stemmer – et utvannet All Lives Matter. Hva ville arbeiderbevegelsen vært uten arbeideren, homobevegelsen uten de homofile, studentbevegelsen uten studenter?
I hjertet av enhver bevegelse finnes det et subjekt – den som blir berørt. Og feminismens subjekt er kvinnen. Det finnes ingen annen bevegelse som kjemper for oss.
Hvis vi ikke kan si vårt eget navn, kan vi ikke organisere oss. Derfor er det så skadelig når den ene fronten angriper våre rettigheter og den andre navnet vårt. Den ene angriper oss, og den andre tar våpnene våre.
Hvordan dette fungerer i praksis, kan vi se i tilfellet Polen. Et land som har en av de strengeste abortlovene i verden. Som den polske feministen Magdalena Grzyb beskrev i sin artikkel «I Polen kan du ikke ta abort – og ikke si kvinne» (det svenske nettmagasinet Parabol Press i fjerde utgave, i 2023), hadde polske kvinner tidligere gått ut en masse for å forsvare sine rettigheter.
Men i 2020 hadde abortbevegelsen latt seg påvirke av wokeismen og poengterte at dette ikke var et kvinnespørsmål. I stedet ble bevegelsens frontfigur en ikke-binær mann, noe som gjorde at vanlige polske kvinner følte seg fremmedgjort.
«Planned Parenthood, USAs største organisasjon for reproduktive rettigheter, nevner knapt nok kvinner lenger»
Massebevegelsen uteble, og abort ble hardt straffet – noe som kostet mange kvinner livet.
Det samme har skjedd i USA: Planned Parenthood, USAs største organisasjon for reproduktive rettigheter, nevner knapt nok kvinner lenger. De snakker om hvordan et forbud mot abort rammer «HBTQI-personer, radikaliserte og marginaliserte samfunn».
Høyresida har lenge ønsket å fjerne abortrettighetene. Det er ingen tilfeldighet at de lykkes nå som venstresida har fjernet ordet kvinne.
I boka «After the Patriarchy – The Regime of the Brother» fra 1991 skrev den amerikanske litteraturprofessoren Juliet Flower McCannell om en endring i den mannlige maktas struktur. Vi var på vei fra et patriarkat til et brorskap, mente hun.
Dette er en særdeles treffende beskrivelse av denne kampen – for er ikke kampen mellom den konservative høyresida og den progressive liberalismen egentlig en kamp mellom patriarkat og brorskap, mellom far og sønn?
Den ene fronten, den konservative høyresida, vil at vi skal vende tilbake til tradisjonelle roller. McCannell ville kanskje karakterisere det som Faren, patriarken som vil at kvinnen skal gjøre reint, vaske og varte ham opp.
Han er opptatt av kvinners frihet, og mener at kvinner som åpner munnen, er «barnløse kattekvinner».
Den andre fronten, den progressive liberalismen, kan vi kalle Sønnen. I et klassisk faderlig opprør ønsker han å knuse alle etablerte normer. Han liker å bruke lilla neglelakk og kaller seg they/them.
Han har ikke noe problem med seksuell frihet – det er bare bra, så han kan dra nytte av den. Han trenger ikke en kvinne til å gjøre reint og vaske – det er det mora hans som gjør, så han merker ikke engang at disse gjøremålene eksisterer.
Det han vil ha fra kvinnen, er sex – og anerkjennelse. Faren har allerede fått anerkjennelse gjennom sitt arbeid. Sønnen befinner seg i et arbeidsmarked der han må konkurrere med kvinner.
Mange unge kvinner som er lei av farens patriarkalske regime (høyresida), vil kanskje alliere seg med sønnen (venstresida).
De tror at sønnen vil gi dem mer frihet enn faren, og at de i den generelle normoppløsningen og statueveltingen kan få noen nye friheter. Det de ikke ser, er at sønnen er om mulig enda mer kvinnefiendtlig.
Sønnen vil ikke at kvinnens plass skal være i hjemmet – han vil ikke at kvinnen skal ha noen plass i det hele tatt. Kvinnen som sådan eksisterer ikke. Han er kvinnen – han er alt.
Vi kvinner og feminister må ta opp kampen og utkjempe tofrontskrigen hvis vi ikke skal miste alt vi har vunnet.
Oversatt av Lars Nygaard