Den amerikanske staten er den globale kapitalismens vokter. Denne rolla består ikke bare i å intervenere overfor regimer som truer stabiliteten i det kapitalistiske verdenssystemet, men også å styrke de internasjonale institusjonene og normene som utgjør reisverket i den globale økonomien – i tillegg til å beskytte og fremme bruken av dollaren som verdens reservevaluta.
Men Donald Trumpsandre presidentperiode vil trolig endre USAs opptreden på verdensarenaen. Trump vil selvfølgelig ikke true det amerikanske forsvarets makt eller slutte å støtte bøllestater, som Israel. Men han kan undergrave landets sentrale rolle innenfor internasjonal finans og handel.
Trump brukte nylig sin some-plattform, Truth Social, til å true Brics-landene med tollsatser på 100 prosent dersom de forsøker å opprette en alternativ reservevaluta som kan endre dollarens rolle. Mange økonomer har uttalt at dette er latterlig, da det å pålegge økte tollsatser på disse landene vil gjøre det mye lettere, og faktisk helt nødvendig, for dem å gå bort fra dollaren.
Den eneste grunnen til at USA både kan ha underskudd på driftsbalansen og budsjettunderskudd, er at alle vil ha dollar. Og alle vil ha dollar fordi det er den globale reservevalutaen. Viktige varer blir priset i dollar, og en masse selskaper, finansinstitusjoner og stater låner, låner ut og betaler i dollar, noe som også betyr at sentralbankene må ha en andel av sine reserver i dollar (derav navnet «reservevaluta»).
For at dette systemet skal fungere, må det være et overskudd av dollar i verdensøkonomien. Og for at det skal være et overskudd av dollar i verdensøkonomien, må USA ha handelsunderskudd. Så hvis Trump vil redusere USAs underskudd på driftsbalansen, må han innse at han også vil undergrave dollarens rolle som global reservevaluta.
For å være ærlig, så kommer ikke Trump til å kunne gjøre noe av dette. Uansett hvor hardt han prøver, kommer han ikke til å klare å kvitte seg med handelsunderskuddet uten å desimere de amerikanske borgernes tilgang til importvarer. Og selv om han skulle klare å redusere dette underskuddet betraktelig, ville en overgang bort fra dollaren som verdens reservevaluta gjøre det nødvendig å få en ny valuta inn på banen.
For øyeblikket er det ikke lett å se hvilket land som kan være i stand til å erstatte dollaren. Kinas valuta er ikke internasjonalisert, derfor kan den ikke forventes å spille denne rolla. Og det er usannsynlig at dette vil endres, så lenge Kinas kommunistparti beholder kontrollen over pengepolitikken.
Imens er EU verdensøkonomiens syke mann. Flere av Europas største økonomier er nå på randen av resesjon, samtidig som de også står overfor alvorlige politiske kriser. Konflikten i Ukraina og den påfølgende energikrisa er fortsatt svært belastende. Og kreftene bak de høyreekstreme bevegelsene som søker å bryte opp blokka, ser bare ut til å bli sterkere.
Trump kan gjøre den økonomiske situasjonen verre med sine tollsatser, men EU står allerede overfor et vell av problemer de har forårsaket selv. På grunn av den svekkede økonomiske og politiske stillingen til økonomiene i eurosonen, for ikke å nevne store problemer med valutablokkas struktur, er euroen en lite sannsynlig kandidat som verdens nye reservevaluta.
Så lenge den mangler en reell konkurrent, vil dollaren beholde sin sentrale posisjon i verdensøkonomien. Men det betyr ikke at den vil fortsette å være like viktig som den har vært tidligere.
Det er flere år siden sentralbankene gikk bort fra bare å ha beholdninger av dollar til å ha et mer mangfoldig utvalg av valutaer. Andelen sentralbankreserver i dollar har falt fra over 70 prosent i år 2000 til under 60 prosent i dag. Denne overgangen er delvis et resultat av at internasjonal handel og finans blir mer mangfoldig. Men den skyldes også USAs forsøk på å bruke sin rolle i sentrum av verdensøkonomien som et våpen.
«Trump kan gjøre den økonomiske situasjonen verre med sine tollsatser, men EU står allerede overfor et vell av problemer de har forårsaket selv»
USAs sanksjoner rammer nå en tredel av hele verden, og landene som har vært mest påvirket av disse sanksjonene, forsøker å danne en parallell økonomisk infrastruktur, slik at de kan handle og investere utenfor USAs kretsløp.
En annen faktor er tilgangen til swapavtaler med USA sentralbank, kalt The Fed. Denne mekanismen gjør det mulig for utenlandske nasjonalbanker å låne dollar direkte fra The Fed, men er bare tilgjengelig for et utvalg av USAs allierte.
Land som er utestengt fra disse swapavtalene, har større grunn til å velge seg bort fra dollaren i så stor grad som mulig.
Overgangen fra en enpolet verdensorden vil nok gå raskere under Trump, noe som kan skape muligheter for statene i det globale sør.
Historisk sett har periodene med størst frihet for fattige land vært perioder der de har kunnet spille supermaktene opp mot hverandre (selv om dette aldri har hindret USA i å gripe inn i de landene de har ansett som å befinne seg i deres «bakgård», som Vincent Bevins så mesterlig dokumenterer i boka «The Jakarta Method».)
Hvis fattige land for eksempel klarer å finne nye kilder til lån, som gjør det mulig for dem å redusere avhengigheten av private kreditorer fra rike land og internasjonale finansinstitusjoner som kontrolleres av de rike landene, kan de få mer spillerom til å investere i utvikling.
Den største alternative offentlige långiveren er Kina, som låner ut mer til det globale sør enn det USA gjør.
Den store utfordringen her er imidlertid pengepolitikken. For så lenge The Fed insisterer på å opprettholde relativt høye renter, er det fortsatt dyrt å låne. Det vil si at fattige land blir presset enda lenger inn i gjeldskrise, mens mellominntektslandene får det vanskelig med å få tak i alle de pengene de trenger for å investere i industrialisering eller avkarbonisering.
Hittil har ikke Kina vært så mye mer sjenerøs når det gjelder renter på utenlandslån – selv om deres lån gis med mye færre betingelser enn lånene fra Vesten.
Med mindre det globale sør lærer seg å samarbeide seg imellom, som Kwame Nkrumah (tidligere Ghanas president) og Sukarno (tidligere Indonesias president) håpet de ville, vil ikke den sakte nedbrytingen av USAs hegemoni føre til et mer rettferdig verdenssystem.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes