Abu Mohammad al-Julani (med både IS og al-Qa’ida på CV-en) har lovet å ikke gå til krig mot verken Israel eller USA, og å fordrive alle palestinske motstandsgrupper fra Syria. Til gjengjeld omtales tilhengerne hans nå som «mangfoldsvennlige jihadister», «moderate jihadister» eller «tidligere jihadister» i vestlig presse.
Ja, ordet terrorist er bannlyst – HTS har blitt omdøpt til «opprørere», og terroriststempelet vil snart være en saga blott, sier USA. Akkurat som sanksjonene mot Syria. Sveriges Radio omtalte 18. desember terroristene som «HTS-guttene».
Mediene slår nærmest knute på seg for å skjønnmale kuppmakerne. De hevder at de vil innføre ytringsfrihet og framhever i overskrifter at de er de første i Syrias historie som utnevner en kvinne til sjef for sentralbanken.
Notisene er korte og politiserte og ser ut til å ha ett motiv: å få oss til å like akkurat disse kuppmakerne (ingen av Syrias tidligere kvinnelige ministre har blitt omtalt på lignende måte). Al-Jolani blir intervjuet av CNN, og den kvinnelige journalisten tar naturligvis på seg slør som tegn på respekt. Ingen reagerer. Det var annerledes da Irans leder skulle intervjues, og CNNs journalist avlyste intervjuet i stedet for å ta på seg slør.
At det nye regimet har endret pensum, fjernet alt om evolusjon og all kritikk av Det osmanske riket, er det ingen som legger merke til. Så hva skal det nå bli av krigen mot terror?
Under denne overskriften har USA utkjempet en 20 år lang krig i Afghanistan, opprettet interneringssentre i Guantánamo, angrepet Jemen, gjennomført operasjoner i Somalia, vedtatt særlover og rettferdiggjort tortur. USA (nærmere bestemt Donald Rumsfeld) klarte til og med å plassere Irak-krigen i samme bås, selv om Saddam Husseins sekulære regime manglet både forbindelser til al-Qa’ida og masseødeleggelsesvåpen.
Men én ting hadde USA lært etter 11. september: Sier man islamsk terror, gjør folk hva som helst. Mange land fulgte etter – for eksempel ble den franske militære framrykningen i Sahel i Afrika erklært som en krig mot islamistisk terror, og ingen stilte noen spørsmål.
Da Israel gikk til angrep på Gaza i fjor, var forklaringen at det ikke var en kolonikrig eller en utryddelseskrig, men en krig mot islamistisk terror. Hamas, sa Netanyahu, var IS.
For IS, har vi lært, er ondskapen selv. Hvis Hamas er det samme – ja, da er det bare å utslette og utrydde.
Vi i Vesten har lært oss å se islamistisk terror som den store fienden og Vesten som det motsatte. Kampanjen har vært så vellykket her hjemme at det til og med er blitt stiftet partier som har kampen mot islam som eneste sak.
Disse partiene kan takke krigen mot terror for sin eksistens – de hadde ikke kunnet vokse uten den. De høyreekstreme partiene var et marginalt og ubetydelig fenomen i Europa på 80- og 90-tallet. Etter 2001 skjøt de fart. Med støtte fra den amerikanske presidenten klarte de å popularisere islamofobi som en spesifikk form for rasisme.
Dette hadde sine strategiske fordeler: Mens det tidligere fokuset på innvandrere generelt sto seg stadig dårligere – de første innvandrerne var blitt stadig mer integrert og utgjorde en stor del av velgermassen – kunne et spesifikt fokus på islam også trekke til seg innvandrere fra andre deler av verden. I 2009 presenterte Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson sin linje i Aftonbladet.
«For når det kommer til stykket, foretrekker Vesten al-Qaida og IS framfor Assad»
Han hevdet at islam var den største trusselen mot Sverige. Det var bare åtte år etter 11. september-angrepene. Uten disse angrepene, og krigen mot terror, ville Åkessons påstand vært helt uforståelig.
At det i ettertid har vært en rekke terrorangrep mot sivile i Europa og USA, har selvsagt bidratt til dette. Det merkelige er at i motsetning til for eksempel ETA, IRA og PFLP, har angrepene fra al-Qa’ida og IS vist seg påfallende ulogiske og uforståelige – det stilles ingen krav, det synes ikke å eksistere noen mål, og man oppnår ikke noe annet enn at folk i Vesten misliker islam enda mer.
Men statskuppet i Syria viser med all tydelighet at hele krigen mot terror har vært en bløff. Det var en unnskyldning for Vestens krig – ikke årsaken. For når det kommer til stykket foretrekker Vesten al-Qa’ida og IS framfor Assad. Det har ingenting med demokrati å gjøre.
Vestens støtte til kuppet viser USA-imperialismen heller vil ha kaos og sekterisk vold enn en stabil og væpnet antiamerikansk regjering som ikke anerkjenner Israel. Islamofobien og krigen mot terror var altså den ideologiske overbygningen for noe helt annet: en strategi for amerikansk verdensherredømme.
Dette er en lærdom selv for mange antirasister som har omfavnet et idealistisk verdensbilde der religiøse motiver eller irrasjonell rasisme driver våre ledere. For selv antirasistene har latt seg lure av «krigen mot islam» som om den var årsaken og ikke påskuddet.
Det vil si: Som om den amerikanske regjeringen hadde følelsesmessige og ikke økonomiske motiver. Men hvis du husker Afghanistan og hvordan USA støttet Taliban mot Sovjetunionen, vet du at dette har skjedd før.
Så hva skal de gjøre med islamofobien? Avvikle den? Nå tror jo folk på den, og partiene som ble startet i kjølvannet av krigen mot terror, har formet holdningene til en hel generasjon.
De antimuslimske partiene har vært overbygningen for krigen mot terror, men de har også tjent flere formål: De har de facto reddet nyliberalismen (uten Sverigedemokraterna ville det ikke vært flertall for profitt i velferdssektoren), de har blitt brukt til å splitte den arbeidende befolkningen og forhindre klassemobilisering, og de har flyttet fokus bort fra de enorme forskjellene og profitten til den økonomiske eliten.
Selv den etablerte høyresida har funnet det lønnsomt å hoppe på islamofobitoget. Det har gjort det mulig for dem å flytte fokus fra sine mislykkede privatiseringer.
Den nyliberale høyresida, som på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var ubekymret og positiv til alt og gjennomførte dereguleringer i raskt tempo, vil ikke at noen skal holde dem ansvarlige for fiaskoen. For ikke en eneste av privatiseringene var vellykket!
Så de har omfavnet dette nye temaet og forvandlet seg til dommedagsprofeter som aldri snakker om økonomi, men bare holder seg til «forsvaret av den vestlige sivilisasjonen» og liknende.
Islamofobien er for lønnsom, og den vil neppe bli avviklet – bare lagt på hylla når det gjelder Syria. Folk i Vesten må lære seg å leve med dette schizofrene verdensbildet, der jihadister er onde den ene dagen og gode den neste, avhengig av hvordan de stiller seg til USAs militærbaser.
Oversatt av Lars Nygaard