Den vestlige verden befinner seg i en merkelig form for forvirring. Det er en generell oppfatning om at USAs president Donald Trump har gjort noe forferdelig: Han har brutt med alle slags etablerte normer i løpet av få uker.
Hvordan kunne han være så frekk mot Europa at han gjorde krav på Grønland fra Danmark og så snudde ryggen til Ukraina og dermed også Europas frontlinje mot Russland? Hva har Europa gjort for å fortjene å bli behandlet som annenrangs borgere?
Frankrikes president Emmanuel Macron og Storbritannias statsminister Keir Starmer har flydd i skyttelfart over Atlanterhavet og svidd av massevis av flybensin i forsøket på å snakke litt fornuft inn i Trumps team, eller i hvert fall få Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til å oppføre seg servilt nok til at Trump glemmer sin harme og gjenopptar USAs våpenleveranser til de utmattede ukrainske soldatene.
I aviskronikker på tysk og fransk, spansk og engelsk er det brukt tusener av ord på å prøve å få det hele til å gi mening, men uten at noen har lyktes. De klarte rett og slett ikke å forstå det.
Men hva er det åforstå? Trump har ikke forandret noe. Han har bare trukket bort illusjonens slør så vi ser virkeligheten, nemlig USAs dominans over Europa. Nato? Det var aldri noe partnerskap. Det er riktignok bygd opp rundt Atlanterhavspakten, som ble undertegnet av suverene stater, og Natos sivile leder er alltid en europeer.
Men Natos militære kommando har alltid vært definert av USA, og Natos eksistens har betydd at EU aldri har fått lov til å ha et eget forsvar (ideen har blitt framsatt en rekke ganger, også i 1998, ved St. Malo i Frankrike, om å opprette en militær styrke på 60.000 soldater for rask respons).
Hver gang EU har ønsket å utvide, har Nato fulgt etter. Det er enda en grunn til at EU aldri har vært i stand til å utvikle en uavhengig utenrikspolitikk med en faktisk utenrikspolitisk leder (ikke Washingtons talerør i EU, utenrikssjefen, som for tida er Kaja Kallas).
Gjennom Nato har europeisk utenrikspolitikk i praksis vært underlagt Washington. Innimellom oppstår kortvarige opprør, noe for eksempel Charles de Gaulle prøvde på. Han måtte trekke Frankrike ut av det integrerte militære samarbeidet i 1966 for å vise at det lå tyngde bak opprøret (det var mulig fordi Frankrike allerede var en atommakt og dermed uansett ville være under generell beskyttelse fra Nato).
Kommer Trump til åta Grønland fra Danmarkog innlemme landet i De forente stater? Her kommer neste hallusinasjon. USA har allerede lagt betydelige begrensninger på Grønlands suverenitet, og det har de gjort siden 1940-årene.
Da nazistene invaderte og okkuperte Danmark, sa Henrik «Grønlands konge» Kauffmann, den danske ambassadøren til Washington, at han nektet å ta imot ordrer fra regjeringen i København, siden den var styrt av nazistene. Kauffmann og USAs utenriksminister, Cordell Hull, undertegnet Grønlandstraktaten, som ga USA så godt som ubegrenset tilgang til øya for militære formål.
Denne traktaten ble fornyet i 1951, og så igjen gjennom Igaliku-avtalen i 2004. Det kan være verdt å se på ordlyden i avtalen, som fortsetter å gi USA en enorm handlingsfrihet (USA søker ikke om tillatelse til å gjøre noe, de bare rådfører seg med og informerer myndighetene på Grønland og Danmarks regjering).
Egentlig har USA derfor allerede grepet inn i Grønlands suverenitet. Annektering er ikke nødvendig i denne konteksten og virker anakronistisk i tida etter avkoloniseringen (da Grønlands folk så ut til å ønske uavhengighet fra alle).
Men Trumps arrogante språk har revet i stykker det sløret av illusjoner som har dekket over det faktum at USA allerede kan gjøre hva de vil på Grønlands territorium.
«Trump har ikke forandret noe. Han har bare trukket bort illusjonens slør så vi ser virkeligheten»
I Panama råder en tilsvarende situasjon, der USA hadde kontrollen over Panamakanalen fra 1903 til 1999, og deretter fortsatte å kontrollere kanalen militært selv (i samarbeid med Panama).
For tida har USA en orlogsstasjon i Panama by og har rett til å ankre opp med sine krigsskip i panamanske havner når som helst. Da Trump sa at han ville ta tilbake Panamakanalen, ble det bråk om panamansk suverenitet. Det spørsmålet som ikke ble tatt opp, er hva slags suverenitet Panama har.
Da USA i 1989 ble misfornøyd med sin tidligere talsmann, president Manuel Noriega, invaderte de landet, arresterte ham, brakte ham til Miami – til et amerikansk militært anlegg – og fikk innsatt den neste presidenten, Guillermo Endara. Nåværende president i Panama – José Raúl Mulino – var viseminister i Endaras regjering før han ble utenriksminister.
Dette er menn med nære bånd til den amerikanske regjeringen, og de vil ikke sette forholdet til USA på spill. Hvorfor skal man annektere en del av verden hvis suverenitet allerede er kompromittert?
Trump har en ufordragelig stil. Men han beveger seg ikke utenfor den generelle utenrikspolitiske tradisjonen i USA
Det finnes to generelle tankeretninger innenfor USAs internasjonale relasjoner: idealisme og realisme. Idealistene mener at de kan bruke amerikansk store makt til å forme verden i henhold til USAs ønsker. Fra president Bill Clintons tid og fram til Trumps administrasjon har idealistene fått bestemme den amerikanske utenrikspolitikken.
De mener at verden burde omfavne globalisering (den internasjonale arbeidsdelingen og liberaliseringen av økonomien), nyliberalisme (mindre stater for velferd, sterkere stater for politi og militærmakt) og kulturell kosmopolitisme (sosialliberalisme og menneskerettsretorikk).
Disse ideene ble prakket på deler av verden som den gangen var for svake til å stå imot. De som tilhører den andre tankeretningen, realistene, mener at det ikke er mulig å forandre verden, men at man bør ta verden slik den er, og så finne måter å styrke sin egen makt på, basert på denne virkeligheten.
Derfor mener Trumps Midtøsten-rådgiver i forsvarsdepartementet, Michael DiMino, at Irans mulige atomvåpen ikke vil være en trussel mot USA, siden Iran ikke vil våge å angripe dem. Derfor er de realistisk sett ikke et problem for USA.
De høyreorienterte realistene (CIAs John Ratcliffe, forsvarsdepartementets Elbridge Colby) har tatt over, og det er deres ufølsomhet overfor verden og likegyldighet til idealer som overrasker folk. Særlig overrasker det Europa, som har blitt vant til idealismen i det europeiske verdenssynet. Rent snakk om interesser, er det som overrasker dem.
Trump sier at det ikke er i USAs interesse å fortsette å bevæpne Ukraina, men at det er i deres interesse å annektere Grønland og Panama. Et slikt språk avvæpner folk som er vant til at USAs ledere snakker idealistisk om «demokrati» og «menneskerettigheter».
Men ingenting i den retningen kommer fra Trump. Og dette har bare vært sagt for å pynte på USAs faktiske interesser. Trump har revet bort illusjonenes slør og vist oss virkeligheten. Nå ser vi USA for det de er.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes