#fff

Lars Elling skriver om 100-årsjubilanten John Coltrane, jazzsaksofonisten over omtrent alle.

Altfor mange toner

Liam og Noel Gallagher begraver stridsøksa i ny Oasis-dokumentar.

Forsoningen

Internett er en nøkkelingrediens i Oklous musikk. Men nå vil hun logge av.

Oklou, offline

Man kan mislike mye med USA, men ikke Dolly Parton.

Et amerikansk ikon

Eirik Blegeberg

Søndagens Oslo-konsert med Megan Moroney viste at Nashvilles storproduksjoner, tilpasset amerikanske arenaer, ikke alltid lar seg overføre til europeiske klubbscener. Lyden ble for spiss og brautende, og ordene druknet. Og hvis det er noe du vil unngå med country av denne typen, så er det å fjerne den tekstlige fortellinga fra den musikalske.

Det samme gjelder i høyeste grad for Carly Pearce (36), som er åtte år eldre enn Moroney og har mer erfaring med det meste, lever med en hjertefeil, har et profilert ekteskap bak seg og var tettere på Dolly Parton enn de fleste.

hyllet avdøde Parton 30. august, var det Pearce som ledet an, med sin bakgrunn fra Kentucky og Dollywood, og med en evne til vendinger som varer. På hennes to foregående album, fra 2021 og 2024, skrev hun mye med Nashvilles beste bakmenn, Shane McAnally og Josh Osborne, men det gjør hun dessverre 

Like fullt holder låtskrivingen omtrent hele veien, til sedvanlig prima country-backing, med tekster som vil noe: om baptistisk helvetesangst, om kvinner som skjuler volden hjemme, om han som er på leppene og han som er i tankene – og om det rødeste flagget av alle: Han nye kjæresten som misliker bikkjene hennes. 

He ain’t even that cute, y’all. Well, it ain’t no competition who I’m kickin’ out the bed.

«Honest Woman»

I begynnelsen er ordet

Arvid Skancke-Knutsen

Forfatteren Tomas Espedal omtalte den forrige utgivelsen til Romskip som «den beste platen som er laget i Bergen noensinne». Jeg skal ikke være like kategorisk, men det er liten tvil om at Romskip i hvert fall er en slags syntese av mye av det beste fra Bergen – band som kombinerer solid energi, melodisk snert og nokså skarpe hverdagsobservasjoner.

Det er ikke så lett å slå fast hvilket nummer i rekkefølgen av bergensbølger vi er på nå. Tidligere i år skrev Elise Brudevoll Skjekkeland i Stoff magasin artikkelen 

, som presenterte mer enn 30 ferske grupper og artister – uten at et band som Romskip en gang var nevnt.

 Romskip brukt litt tid på å komme i bane. De har holdt på i ti år, og slapp først to ep-er i 2019. Så kom den doble «Vasje meningen» i 2022, som vi her i magasinet omtalte som litt ujevn, men briljant på sitt beste. Likevel blir den nye «Romskip» nå lansert som deres egentlige debutalbum, bare for å gjøre kronologien litt ekstra kronglete.

Romskip består av Adem Kollen (gitar, vokal) Nicolai Hervik Olsen (rytmegitar, kor), Sondre Fagernes Thuen (bass, kor), Didrik Von Hanno Kjersem (trommer, kor) og Daniel Rognes (tangenter). Det er en besetning som det lukter litt garasjerock av, samtidig som bandet kollektivt også har en presis og new wave-aktig klo. Som igjen leder tankene til noe av den beste og mest fengende britiske rocken de siste årene. Ting går som kjent i nye, gamle bølger.

 vært så langt fra bryggen i Bergen til de britiske øyene. Og Romskip behersker typisk engelske feststemninger og blygrå bakrus – pluss dette melodiske, fandenivoldske og melankolske, ofte med masser av skurrende og skrapende intensitet. Noe sier meg at de 13 sporene på «Romskip» nok er enda bedre i et tettpakket konsertlokale.

Her er det nesten ikke verdt å trekke frem enkeltkutt, men for ordens skyld kan vi jo peke på, tja, «Du er en som meg», samt singlene «Selvransakelsen», «Fly en gang til» og «Flygelet». Den sistnevnte rimer 

, og er en super satire på sosiale hierarkier i musikkbransjen. Enda bedre er rimene i «Selvransakelsen», der de smeller som boss-spann nedover smauene: 

#000

«Romskip»

Ny-gammelt bølgeband

Tom Skjeklesæther

Tilbake på 1970-tallet ble det ansett som en forbannelse om noen kalte deg «Den nye Dylan». Loudon Wainwright III skrev til og med sangen «Talking New Bob Dylan» (utgitt på albumet «History» i 1992) om den traumatiske opplevelsen.

I vår tid hender det oftere at sangere/ låtskrivere blir kalt «Den nye John Prine», og så langt kan det synes som om det er en merkelapp det er lettere å leve med. I sommer mottok John R. Miller det som kalles «John Prine Songwriter Fellowship» fra Newport Festivals Foundation.

Miller ble født i Hedgeville i West Virginia i 1986 og har sluppet fem plater siden 2014. Men det var først da han skrev kontrakt med folk-labelen Rounder for fem år siden at det ble fart på «karrieren».

anførselstegn fordi Miller insisterer på at det han driver med er en valgt livsstil, og at det viktigste for ham er å skrive sanger og holde seg på veien for å fremføre dem for publikum. Jeg hørte ham live for første gang under Rootsy Summerfest i Falkenberg i Sverige i august, og det var da lyset virkelig slo seg på for min del.

Miller satt på en stol på scena, omgitt av et knippe musikere som syntes å dele hans ikke altfor optimistiske syn på tilværelsen. Det var uansett intenst og egenartet, og siden har nye «The Great Unknowing» ligget høyt i spillebunken min. Et krafttak av en plate, 16 sanger, med mesteparten skrevet av Miller og en overraskende fin tolkning av Dire Straits’ «Walk of Life» som avslutning.

Miller forklarer valget av «Walk of Life» med at denne nye plata ble spilt inn i The Church Studio i Tulsa Oklahoma, Leon Russells gamle. Ifølge Miller bodde Russells musikalske kamerat, JJ Cale, en periode i studioet. Og JJ Cale var altså det store forbildet til Dire Straits’ Mark Knopfler. Ja, slik foregår musikalsk ut- og innvikling.

 i august, grep særlig sangen «Two Days Clean» fatt i meg. Førsteverset åpner slik: 

Two days clean / Trying to make it three / To keep a little dignity

. Og flere av de andre sangene på «The Great Unknowing» handler også om folk som lever i en verden av rus. Sånne som befolker USAs mange barer, og har nettopp selve bardisken, og den som står på den andre sida, som sitt støtteapparat.

Miller skriver gjennomgående empatisk om disse menneskene, de som er i prosessen med å ta inn over seg at ikke alle lykkes med å innfri den amerikanske drømmen.

En annen av sangene her som er typisk for Millers perspektiv, er «Looking for a Place to Die». Der synger han: 

But if I was rich, maybe I’d wanna live forevеr too / I drive around all day and drink all night / I’m just looking for a place to die

«The Great Unknowing»

It’s Miller Time

Aslaug Olette Klausen

Tittelen på fjerdealbumet til Tøyen Holding følger rap-duoens egen navn-mal. Dog med en liten vri. «Tøyen Holding 4 Ever» er som skapt for å risses inn i dodører eller sprayes på en av de mange bygårdsveggene som utgjør brorparten av arkitekturen på Tøyen.

Tro mot nabolagets mangfoldige innbyggerprofil har Fredfades og Mest Seff også denne gangen vært raus med gjestelista. Flere er gamle kjenninger, men også et par nye, og noen langveisfra, noe som vitner om et forhøyet ambisjonsnivå.

Det er mer spilte instrumenter i produksjonen enn de har hatt for vane. Men fortsatt låter det som oftest elegant og lekkert, som lyden av god smak og merkeklær så dyre at logoen bare vises for kjennere.

 er Tøyen Holding fortsatt like smarte og 

 i ordspillene, like klare på at de er den nye vinen. Den som har fått lagre litt lenger.

Og til tross for at de i tittellåta hevder hardnakka at dette verken er back to basics eller old school, så er det jo det. Også i den innforståtte ironien. At låta kommer som fjerdespor, etter at de amerikanske hiphop-nestorene The Alchemist og Boldy James bidrar på forutgående «Blowing Peppermint», bare understreker at duoen har en god, gammeldags greie gående.

låta blant de som utmerker seg mest. Men spor som «Fuck Toys», med faste makkere Moggger & King Skurk One, Chriag-bidraget «Lærte koden» og deres helt egne «Født Nice» står imidlertid ikke noe tilbake hva 

Enda mer i karakter er det at de – igjen, som på forrigeskiva fra 2023 – har fått med seg den franske vinmakeren og rapperen Clovis Ochin, denne gang på «Untitled» sammen med britiske Sonnyjim. For Tøyen Holding har ikke bare fasjonable (musikalske) vaner, de byr også på fine varer i bestillingsutvalget på polet.

 skulle en kanskje vente at de vet at for mange kokker kan bli litt mye søl. Ikke at det på noe tidspunkt bikker helt over her, men de 14 sporene føles som en munnfull. Samtidig er det jo liten tvil om at de, som de synger selv på «Ærbe»: 

Har triks oppi ermet som hitter en nerve.

«Tøyen Holding 4 Ever»

Hitter en nerve

Det er ikke alltid et pluss når du hører lyden av eldre band i en ny artist. Men det 

være det. Etter mye egenutgitt materiale på Bandcamp, debuterer New York-bosatte Lex Walton på velrenommerte Sub Pop – og tjue minutter korte «Ultimate Love Forever» har brått blitt en av årets friskeste, mest fandenivoldske rockeskiver.

Walton er sanger, låtskriver, poet og skuespiller. I løpet av de siste par årene har hun samarbeidet med blant andre Ezra Furnam og Geese, og det er særlig førstnevnte hun har flest musikalske fellestrekk med. Hun har også spilt hovedrollen i andre del av trans-antologien «The Castration Movie», i tillegg til å skrive pop-manifestet «The Sound Rocker’s Prayer», om å bruke inspirasjon fra fortida for å fange 

 det lett å forstå hvorfor Sub Pop har kobla henne med produsent Dan Boeckner, frontmannen i det kanadiske indiebandet Wolf Parade. 25-årige Walton er nemlig mildt sagt drevet av lyden fra like før og under hennes tidlige barneår, den gang band som nettopp Wolf Parade, Arcade Fire og ikke minst The Strokes definerte hipsterkulturen.

Hun har dessuten fått med seg Sarah Neufeld fra Arcade Fire for å autentisere tidskoloritten, mens The Strokes er representert i form av en herlig, skamløs bruk av riffet til «Last Nite» på tittellåta «Ultimate Love 4ever», som avslutter skiva. En låt som ender med et rosende vers til trommis Brendan Dunphy: 

Brendan, that was beautiful / And it totally exemplified / What the message of the song is / At the end of this record.

 sangen og plata ellers handler om retten til å elske, til å bli elsket, til å være den en er, til å leve, uten undertrykkelse. Som Walton melder: 

My country’s enacting fascist overreach, but at least GQ tells me / Guitar music is selling again, it’s selling with the kids

. Ikke sjelden leveres linjene med en viss fuzz-punka frustrasjon over at hun – og vi – står i en omkamp. Men som hun synger poengtert i «Hipster Runoff», så har det en verdi å si fra.

Gitarene skriker. Bassen er kontant. Ropert-effektene opprørske. Skranglingen er et vrengebilde av den polerte middelklassemusikken Walton også er en innforstått del av. Med det understreker hun også at det nødvendige opprøret må komme innenfra.

En av årets friskeste, mest fandenivoldske rockeskiver

«Ultimate Love Forever»

Fortida er nå

Chris Monsen

Tittelen på det nye albumet til trompetisten og flygelhornisten Lyder Røed og hans kvintett erklærer at her skal det sies som det er. Det setter nå forventningene mot at her skal vi få det rett frem, underforstått: ikke noe fiksfakseri.

Røed selv spiller jo også i såpass hippe konstellasjoner som pop-funk-jazzbandet Fieh, og ga tidligere i år ut plate med Røed Quartet, som han har sammen med broren og saksofonisten Aksel, der de spiller en type jazz som er mer av den fleksible, åpne og tøyelige arten. Altså ikke nødvendigvis «rett fram».

Hans egen kvintett holder seg dog langt mer innenfor 1950- og 60-tallets reinspikka hardbop-tradisjoner, med retningsgivende akkordprogresjoner og harmonisk forankrede melodiske tema og soli. En stilart som fikk fast form før og pågikk samtidig med seinere rivende utviklinger som frijazz. I USA, særlig, kaller man slik musikk «straight ahead». Rett fram, altså.

 også være festlig, og man skal ikke kimse av generelt god musisering, fengende melodier og taktfaste og swingende rytmer av typen man kan trampe med labben til.

Og det er nettopp slikt Lyder Røed Quintet byr på med «Telling It Like It Is». Ypperlige eksempler på slikt får vi blant annet i åpningslåta «Out N About», der Lyder og Aksel byr på et fornøyelig samspilt tema og ditto livlige soli, også en energisk en fra pianist Philip Granly, som sammen med bassist Andreas Svabø og trommeslager Elias Tafjord byr på et oppstemt bossa-artet komp.

«Speak Your Mind» er en annen låt som fenger. Denne har noe funk-artet over den stakkato-liknende rytmen, og det er flust av giv i både den samspilte melodien og i soloene. Balladene «We Believe», med Lyders vare melodilinje glidende over Aksels repetitive saksofonmotiv og påfølgende gyngende komp, og «Sentimental State of Mind» er også fine.

blir jeg mindre fenget av melodiene og rytmene. I slike tilfeller oppstår det en løsrivelse, slik det kan gjøre for meg med straight ahead-tilnærminger til jazz, der soloene virker forhåndsannonserte – snarere enn at de oppleves som organiske forlengelser av tema og samspill. I stor grad er «Telling It Like It Is» likevel en fornøyelse å høre på, og så god rett fram-jazz som det har blitt laget her på berget på lang tid.

«Telling It Like It Is»

Rett fram

Torkjell Hovland

Trombonist og komponist Andreas Rotevatn kom for nokre år sidan med plata «Av daude gror», og viste, noko overraskande, at trombone og nynorsk skulle vere ein perfekt kombinasjon for jazza populærmusikk. Bandet har sidan den gong turnert flittig og vorte til eit energisk 

i norsk musikkliv – eller skal vi seie «herjarlag», Rotevatn?

«Mellom saltvann og sola» med ei triumferande fanfare, før Sander Nordahl sitt umiskjenneleg solfylte gitarspel slepp til. «Drengen finn drosa» – drosa tyder her ei ung, vakker kvinne – skiftar taktart og toneart i eit banka køyr.

Men leik med musikkteoretisk overskot til side: Dette er ekstremt 

 Nicolai Hængsle sin bass ligg langt framme i lydbiletet, slik at alle dei grove kantane i basslyden blir med. Det aktive spelet hans er heilt sentralt i uttrykket, tett saman med trommis Elias Tafjord.

Setningsbitar som« … frå larve til fivreld» festar seg raskt. Arkaiske nynorskord og nordfjorddialekt blandast med stor leikelyst. Eg slår opp ord som «munde», «fivreld», «grida» og «lise», medan Yorick, Wergeland, Olav H. Hauge, Sisyfos, Håvamål og Ikaros dukkar opp i referansefloraen.

 orda er det viktigaste. Rotevatn har fått med seg Tuva Syvertsen på eit par av låtane, som gjer både ord og tonar til sine eigne. På «Flo og fjære» dukkar electronica-artisten Lindstrøm opp. På tittellåta «Mellom saltvatn og sola» kjem Mari Kvien Brunvoll inn, før Runar Gudnason frå Side Brok endåtil slengjer seg med på eit vers. Desse gjestespela gjer Rotevatn sitt særmerkte univers rikare utan å sprike i uttrykket.

Rotevatn sjølv har ei tenorstemme med ein mørk klang – ikkje akkurat den vanlegaste kombinasjonen – som gir tekstane ein ujålete karakter, passande for språket. Alt treff likevel ikkje like godt.

Country-pastisjen «Sprengd gitar» blir eit hakk for tullete, trass i Henriette Eilertsen. Mot slutten kjenner eg at plata kunne hatt godt av litt hardare redigering. «Mellom saltvatn og sola» står att som ei raus, rar og svært sjarmerande plate.

«Mellom saltvatn og sola»

Ovleg gjæv

I april så jeg Unnveig Aas sammen med partner Roger Græsberg. Opptredenen deres etterlot seg et varig inntrykk, en smått hypnotiserende blanding av ulike countryfolk-beslektede uttrykk. Og når jeg nå setter på Aas’ nye album, bestående av de to ep-ene «Amused by a Muse» (ute i fjor høst) og helt nye «Salt Water Blues», oppstår den samme unike stemningen, og en lignende, nesten eterisk magi.

Aas er å betrakte som en veteran i det som kalles nordicana, det første albumet kom i 2017 og tittelen «Old Soul» bar bud om en som ikke aktet å kaste seg på trender. Siden har det kommet ytterligere to album, tre poesibøker på Flamme Forlag og hun romandebuterer senere i høst.

, første ep her, har et komprimert uttrykk og nok av slående//rørende ord-kombinasjoner. Selve tittelsangen handler om spøkelset fra et tidligere forhold som kanskje/kanskje ikke dukker opp i kassakøen på matbutikken, der fortelleren blander sammen lesing av klassisk, romatisk litteratur og sitt eget kjærlighetsliv. Sangen kommer svevende på et storslått arrangement der Aas støttes av et ensemble som spiller allslags keyboards og gitarer.

Den storslåtte melankolien fortsetter på «Laura», - om tragiske kvinneskikkelser som like gjerne kunne ha falt ut av sidene på en roman fra Emily Brontës tid. Mens «Baby Blue» starter med følgende: 

Driving through L.A. listening to Motion Sickness

 (Phoebe Bridgers-sangen får vi formode?)

 / Living through the women who ever felt ashamed / And at the Hollywood Forever Cemetery / I realized I was once one of them

Avslutningen av første ep, «The Poet», klarer kunststykket å være mektig samtidig som den holder igjen.

folkpreg, men Aas’ stemme har et såpass sterkt særpreg at dette uansett henger godt sammen. Det tøffer av gårde om sterke barndomsminner – 

Behind the school we would practice kissing

 – mens de blander nydelige akustiske gitarer og Krister Skadsdammen skimrende steel gitar (som på «Fools Gold»).

Unnveig Aas finner sin distinkte plass i norsk nordicana ved siden av Signe Marie Rustad og Krissy Mary, sanger/låtskrivere med egenart og vilje til stadig å utfordre.

«Amused by a Muse / Salt Water Blues»

En av dem

Musikkanmeldelser

Ketil Kinden Endresen

musiker og komponist

Det er en lørdagsettermiddag i 1995, og jeg er på besøk hos mormor og morfar. Mens jeg nyter mine vafler med syltetøy foran TV-en, ser jeg en dansende seksten år gammel Robyn i sølvfarget boblejakke. Hun synger en melodi jeg hører for første gang, men som føles umiddelbart gjenkjennelig.

Jeg er tretten, har akkurat startet å lefle med egne komposisjoner på gitar og piano, og sitter og gynger med i morfars godstol til den søte, lekne melodien. Det fascinerer meg at jeg etter bare én lytting kan nynne den resten av dagen.

Det fengende kan ofte føles mindre som en oppdagelse enn som en gjenkjennelse. En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss. Kanskje må den først fortelle oss noe vi allerede vet.

: Vi har en tendens til å like ting bedre jo mer vi eksponeres for dem. Da de svenske forskerne Guy Madison og Gunilla Schiölde undersøkte fenomenet i 2017, fant de at deltakerne likte tidligere ukjent musikk bedre jo flere ganger de hørte den. Men hva er det som gjør noe fengende? Og hvor kommer egentlig de fengende tonerekkene fra?

I månedene etter at jeg så Robyns «Do You Really Want Me» på MTV begynte jeg å høre den samme lille, ertende tretonestrukturen i andre videoer under mine vaffelbesøk om lørdagene. Weezers «Buddy Holly», Red Hot Chili Peppers «My Friends», men også i nostalgikavalkader på VH1 – som Jackson Fives «Blues Away» og Otis Reddings «Try a Little Tenderness».

De tre notene svirrer fremdeles rundt meg. Over klesstativ i H&M-butikker og fra Spotify-lister på 

i min lokale kafé, akkompagnert av skrikende kaffemaskiner.

Robyns melodi leker også katt og mus med meg når jeg lager mine egne melodilinjer. Komposisjonsmetodene mine baserer seg gjerne på vokalimprovisasjoner med utallige opptak, nynnende i en SM57-mikrofon mens jeg stirrer inn i evigheten, åpen og takknemlig for de mystiske notene som åpenbarer seg i meg.

Det merkelige er at når en melodi virkelig fungerer, føles den sjelden helt som min egen. De beste melodiene kommer ofte med en vag mistanke om at jeg må ha stjålet dem et sted. Er dette en sang fra barndommen? Et refreng jeg hørte på radio? Paul McCartney hadde den samme mistanken da «Yesterday» dukket opp i hodet hans i 1964: Denne melodien måtte han da ha hørt før.

De beste melodiene kommer ofte med en vag mistanke om at jeg må ha stjålet dem

Hva gjør noe fengende?

Egil Baumann

I «Syttitallet», den andre boka i Ketil Bjørnstads romansyklus «Verden som var min», risses det opp på noen sider et tilløp til et musikksyn. Vi snakker om 9. november 1971, da Bjørnstad var på konsert med Miles Davis, der en av musikerne i bandet, pianisten Keith Jarrett, viste at det gikk an å improvisere over arven fra den klassiske tradisjonen. Det vil blant annet si å ta akkordbruken til Brahms, Beethoven og Schubert uten at det blir klassisk musikk av den grunn. For Bjørnstad stod denne tilnærmingsmåten, som kom som et sjokk på ham, i motsetning til akademiske skalaer man «kunne pugge på Berkeley».

I tillegg kommer Bjørnstads framheving av 

 Melodien, som kanskje kan forstås som en melodisk tanke

stilles opp i kontrast til jazzens temaer som «nærmest var skisser», som han skriver. Det er åpenbart at Bjørnstads utdannelse som klassisk pianist klinger gjennom her. Men også hans hjemhørighet i den tonale musikken. Både som komponist og improviserende musiker. Om han da er jazzpianist, eller klassisk pianist, begge deler eller ingen av delene, er ikke viktig. Poenget er om det han komponerer og framfører fungerer innenfor de rammene som risses opp.

, der han har komponert tolv stykker for den fremragende klassiske cellisten Sandra Lied Haga og seg selv, er rammen satt. Bjørnstad ble fascinert av hennes klangrike og bevegende cellotone. Han skriver i tekstheftet at de deler en felles «estetisk forståelse av musikkens skjønnhet og seriøsitet». Når han også skriver at de begge er trukket mot den mørke årstiden, og legger til at innspillingen fant sted i desember, er musikken allerede rammet inn. I hvert fall om vi skal følge teksten.

 fleste av komposisjonene preget av, om ikke et mørke, så i har de i hvert fall en melankolsk grunntone. (Noe celloen er selve instrumentet for.) De fleste går i moderat tempo, unntatt «Dreamwalking» og «Remembering», som har et skikkelig rytmisk driv i akkompagnementet og er blant albumets høydepunkter.

Problemet er imidlertid at de færreste melodiene fester seg, selv etter flere lyttinger. Og når komposisjonene er så melodibaserte, og der ingen av dem bearbeider melodiene underveis, som i en klassisk sonate, hva skal jeg som lytter gripe fatt i? Unntak finnes, som i avslutningen «Solution», som jeg assosierer med et sent klaverstykke av Brahms. Et stykke som griper tilbake til åpningssporet «Til Sandra».

 musikere på et usedvanlig høyt nivå. Haga spiller sine melodier på en utsøkt måte. Hun har en slank, insisterende tone. Hennes vibrato er kontrollert. Og hun og Bjørnstad musiser godt og tett sammen. Haga spiller musikk som åpenbart er nedskrevet. Bjørnstad akkompagnerer «fritt», noe han gjør bedre enn de fleste. Men hvor er dette gi og ta forholdet mellom to musikere? Det å spille mot og med hverandre, er vel like vesentlig innen klassisk musikk som innenfor jazz? Er de litt for enige, musikalsk sett? Dette er likevel en utgivelse som er solid gjennomført. Som helhet blir den derimot litt for ensformig i uttrykket, dessverre.

Gjennom porten

Terje Engen

A&R-manager og bransjeveteran

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983.

På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001.

I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin.

 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham. George Michael var selvfølgelig klar over at i Napier-Bells univers var det «the sky’s the limit» som gjaldt, og han våget seg frempå med «vi vil bli den største gruppa i verden. Og du har to år på deg!» Det er ikke mulig, kontret Napier-Bell – størst i verden betyr størst også i USA. Det vil ta flere år. «Du har fått to år», var svaret.

Ikke ukjent med hva uinnfridde selv urealistiske krav fra ambisiøse artister kunne medføre, fikk Napier-Bell den ville ideen: Hva om dere er den første popgruppa noensinne som får spille i Kommunist-Kina? Det hørtes absurd ut selv for Napier-Bell, men George Michael tente på ideen og ga sitt «kjør på».

 også hadde konkrete Kina-planer, nådde etter hvert Napier-Bell. Bestemt på å komme seg til Kina først fikk han laget to presentasjonsbrosjyrer: På den ene var Wham som viste to unge, pene gutter som tok seg av foreldrene sine og hjalp eldre med å bære matvarene hjem fra supermarkedet. Den andre brosjyren var full av flamboyante bilder av Freddie Mercury i en outfit selv ikke den skeive Napier-Bell ville våget å presentere for en kinesisk sensurkomité i 1984.

To år etter middagen på Bombay Brasseri kom endelig invitasjonen: 7. april 1985 var Wham invitert til å spille i Kina – de hadde tre uker på seg til å forberede konserten, og alt måtte flys inn. Heldigvis bestemte plateselskapet CBS seg for å ta regningen.

 fascinerer mest med Simon Napier-Bell – er at han så muligheter der andre ikke gadd å bry seg. Som denne: Under Kina-besøket hyrte han inn en kinesisk sanger for å spille inn Wham-hits på mandarin. Kassetten (for vi snakker 1985 her) skulle gis bort med konsertbilletten.

Så fikk han en enda bedre idé: to kassetter skulle gis bort. Publikum kunne beholde én selv og selge den andre for å få tilbake billettprisen. Det ville ikke bare introdusere publikum for musikken – det ville sette 15 000 kassetter i omløp rundt i Beijing.

Hva om dere er den første popgruppa noensinne som får spille i Kommunist-Kina?

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Honest Woman

Romskip

The Great Unknowing

Tøyen Holding 4 Ever

Ultimate Love Forever

Telling It Like It Is

Mellom saltvatn og sola

Amused by a Muse / Salt Water Blues

Utvalgte saker

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Wham i Kina

Magasinene

Musikkanmeldelser

Honest Woman

Romskip

The Great Unknowing

Tøyen Holding 4 Ever

Ultimate Love Forever

Telling It Like It Is

Mellom saltvatn og sola

Amused by a Muse / Salt Water Blues

En god popmelodi trenger ikke nødven­digvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Wham i Kina

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.