#fff

Få kjenner Norge bedre enn Åge Aleksandersen og Sambandet. Nå er det snart slutt.

Levva live-livet

Gunilla Süssmann og KORKs konsert hyller jødiske stemmer som ble stilnet i konsentrasjonsleirene.

Memoria

#000

Album- og bokaktuelle Jenny Hval har plutselig mistet munn og mæle. Eller?

Skogens ro

Ida Messel

Et like vanlig innslag på nasjonaldagen som luntende heliumballonger med Spiderman-form over himmelhvelvingen, bunad/solbrille-kombinasjon, barn med kjemmet hår og ketsjup i munnvikene, er russen. Og mens 17. mai-sangene har stått cirka på stedet hvil siden «Norge i rødt, hvitt og blått» fra 1941, har russens rim og sanger vært i rivende utvikling siden 

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bø / Julekake, julekake, hjembakt brød / Wæææææ.

Resten er en pussig historie, som har endt i en helt dagligdags praksis for vordende russ: De spleiser på sanger spesiallaget til deres såkalte busskonsept, med feit bass og hjemmesnekrede vers. De kan være produsert av profesjonelle, som da Skrillex (rett før han ble superstjerne) lagde russelåt for Bærumsbussen Disco Rangers i 2011. Nå er det vanlig at en sånn sang koster opp mot 250.000 kroner.

 fyller russesangen som Andreas «Tix» Haukeland laget for bussgjengen til lillebroren Mathias på Stabekk, kalt «Sjeiken 2015», ti år. Skrillex må flytte på seg i denne sammenhengen: Det er Tix som står for den desidert viktigste låta i nyere norsk russemusikk. Det skapte tjukke overskrifter da en metallisk guttestemme over skrikende synther sang:

 i kveld er det lov å være hooore-e-e-e-e-e-ee-ee-e. Jeg drikker meg full / Til smaken av gull / Spør meg hva jeg vil ha / Svarer et knull, 

Russesangene har organisk musikalsk utspring i den synthriff-baserte elektroniske dansemusikken som vokste seg gigantisk på 2010-tallet. Eksempler er Aviciis «Levels» fra 2011, eller brostep og eurodance fra noen år tidligere. For russ som var på buss ble det etter hvert vanlig å komponere musikken selv, når man stort sett bare behøvde en datamaskin for å få det til – eventuelt en kvart million kroner.

Tix var ikke den første til å holde på med russelåter og festmusikk, men ingen før ham fikk samme gjennomslag. I perioden 2015–2020 hadde Haukeland tretten russelåter inne på VG-lista. Selv med tidvise forsøk på karriere-oppussing, klarte han verken å riste av seg pannebåndet eller det faktum at «Sjeiken 2015» fortsatt parkerer de andre låtene hans når det kommer til antall strømminger. Låta markerer et kulturelt vannskille i Norge, og er blitt et sjanger­definerende verk for bølgen av russemusikk, post-russehits og festmusikk som nå står bredbent plassert i hovedstrømmen.

I tillegg er det musikalske bidraget en avbildning av et særlig mannsideal, som siden da har fått bredere armslag.

 i russelåtenes tekstinnhold, og det finnes omtrent like mange kritiske kommentarer mot russelåter som det finnes russelåter selv. Solguden & Mannens «Playboy 2017» lyder for eksempel: 

Er du tretten er du med / Når du suger så gå ned / Er du skvetten / Legg deg ned og ikke skrik.

Jeg er en fackings synder / Men det sto at hun var 18 år på Tinder.

 En gjeng som het «Unexpected Bryne 2020» sang om å slå i hjel uteliggere, bedrive seksuelle overgrep og ruse seg. Russegjengen Apoteket fra Sandefjord fikk mye kritikk i 2023 da de sang: 

Gi meg kokain, og masse penger, masse damer. Ja, for faen.

Sammenlignet med hvor hurtig trendsykluser løper av gårde nå for tida, er den kulturelle relevansen til denne type musikk forbausende stabil. 

og den typen maskulinitet som er malt ut i russelåter siden Tix’ nasjonale gjennombrudd i 2015, virker stadig like aktuell ti år senere: en kultur som forherliger aggressivitet, men som når som helst kan avfeie aggressiviteten som uskyldig kødding hvis den antas å gå på bekostning av noen.

Fra influenserne Oscar Westerlin og Baris-Breiviks video

 (produksjonsselskapet heter Gutta Sprut AS) til Simen Velles incel-rant, nådde kurven kanskje sin foreløpige topp i mars i år. Da sto reality-deltaker Christian Brennhovd i Debatten på NRK og sa at: «Først og fremst vil jeg bare si at jeg har aldri fått så mye mus som etter at jeg opererte meg». Det hørtes ut som et tekstutdrag sakset rett ut av en russelåt, fra punktet i sangen rett før det hektiske refrenget dundrer inn.

‘Sjeiken 2015’ markerer et kulturelt vannskille i Norge

Ti år med Sjeiken

Av og til når ein skriv låtar begynner ein jo å lura på om det finst meir å skriva om. Så då er det veldig inspirerande og frigjerande når det kjem noko som er gjort på ein ny måte. Då «Släkt med Lotta Svärd» kom ut, likna det ikkje noko anna eg hadde høyrt. Eg blei veldig fascinert av 

. Sjølv om eg ikkje forstår alt i dialekta, er det tekstleg gull i alle låtane. Som i «Leevi & the Leavings»: 

söderut mot Solf, stanna till vid min fammos grav / jag villa se mitt efternamn i guld re’n i dag. 

Vasas har gjerne veldig tragikomiske tekstar, noko dei færraste får til å skriva. «Oi, går det an å synga det?» tenkte eg. Og det er så fine melodiar. Sidan det var debutplata, tippar eg at ingen endå har fortalt dei «at du må gjera det og det». Eg blei så glad i den plata, eg fekk lyst å spela ho for andre. Gi ho vidare, på ein måte.

Eg trur eg oppdaga Vasas då eg var på utveksling ved Sibeliusakademin i Helsingfors. Dei har jo verkeleg ein heilt eigen tone og uttrykk – og eit veldig tydeleg univers. Når eg høyrer på Vasas blir eg veldig 

. Det er ikkje musikk eg kan ha i bakgrunnen, for eg fastnar veldig i tekstane: Eg har heile tida ei kjensle av at det finst noko meir som eg ikkje klarar å dechiffrera. Det er sjeldan eg kjenner det slik, for med songtekster pleier eg å føla at enten slepp eg inn, eller så er det for abstrakt eller referansetungt, og då slepp eg ikkje inn. Men når eg høyrer på Vasas kjennest det som om eg er ein turist i deira univers, ein veldig velkommen turist. Det finst ein varme der – eg forstår ikkje alt, men kanskje forstår eg det seinare. Eg får berre henga på.

Tre fans om Vasas

Det første møtet med Vasas flora och fauna var sjokkerande. Då eg såg omslaget til «Släkt med Lotta Svärd», var det så ufatteleg friskt og ferskt, du såg med ein gong at dette kan ikkje vera noko anna enn superinteressant. Det kling jo så litterært, og ganske riktig – dette var heilt vedunderleg særeige. Eg fekk litt same følelse som første gang eg høyrde Bob hund eller deLillos.

Kvardagsobservasjonane og historiene var rørande: Vasas har veldig sterk presisjon og stor bevisstheit rundt kvar einaste setning. Men dei er også eit hylande morosamt band – og musikalsk bedårande, akkurat avansert og finurleg nok.

Og det er så fint at nokon kjem frå ein utkant og seier at «hei! Her er me. Me syng på vår dialekt, og fortel våre historier. Me slår nedanfrå». Eg elskar det djupt og inderleg.

Tore Renberg

Utvalgte saker

Frida Fliflet

Då Lido Pimienta overraskande vann Canadas mest prestisjefylte musikkpris, Polaris Prize, i 2017, var ho eit nokså ukjent namn. Tre år etter slo ho gjennom med plata «Miss Colombia», der ho viste seg som ein eksplisitt politisk artist. Hennar elektropop-cumbia gjekk i rette med misogyni, rasisme og patriarkat – og når oppfølgjaren no kjem fem år etter, står politikken framleis sterkt. «La Belleza» reflekterer rundt kolonialisme, røter og heimland, å vera afrocolombianer i Canada og tilhøyra eit urfolk. Men det musikalske landskapet er splitter nytt: Pimienta og samarbeidspartnaren Owen Pallett har nemleg skrive og arrangert all musikken for Symfoniorkesteret i Medellín.

 klassisk instrumentalmusikk i si kjerne, inspirert av mellom anna gregoriansk song og Lubos Fisers cembalo-prega soundtrack til den tsjekkiske skrekkfilmen «Valerie and Her Week of Wonders».

Det er mektige saker. Spesielt «Ahora», ein heftig kamperklæring framført av kor, gjer alt rett. Det same gjeld «Dembow del tiempo», som veks og veks frå dei første fløytetonane, til perkusjonen kjem inn med dembowrytmen og Pimientas desperate stemme spør: 

 – og kva no? Låtas einaste tekstlinje samanfattar det apatiske følelseskaoset mange kjenner på, ein status quo i samtida.

speglar ikkje dei musikalske ambisjonane. Av og til er presisjonen på plass, men klisjéfaktoren er for høg. Det sagt, av ein eller annan grunn har eg høgare toleranse for blødmar på spansk enn eg har på norsk og engelsk. Kanskje fordi det er ein større, meir akseptert del av kvardagsspråket? Når Lido Pimienta leverer sukkerspinnfraser som «hjartet mitt er ditt», grøssar eg – men mindre enn eg elles ville gjort. Delvis er dette takka vere vokalisten Lido, som framfører linjene utan melodrama, men med djup nerve.

 er ei oppfordring: «ver lyset». Og det er lett å sympatisera med denne gløden, det større målet og meininga til «La Belleza». Men sjølv om albumet er musikalsk storslått, treff det ikkje like hardt i hjartet som ein kunne ønska.

«La Belleza»

På lysjakt

Arvid Skancke-Knutsen

Det er en tidvis svært lekker meny Snåsa-trioen Bingo Crowd presenterer på sitt første album på 17 år. Om det hadde vært et virkelig måltid, ville det vært helt naturlig å hente frem sølvbestikket, slik det her gjøres på albumcoveret.

Bingo Crowd består av Andreas Elvenes, Svein Segtnan og Eivind Brønstad. De har også kalt seg Bitch Cassidy og bare BC, og ga i 2008 ut det flotte albumet «Sinecure». Omtrent samtidig var Elvenes også med i postpunk-bandet The School, som vakte oppsikt under Bylarm i Tromsø.

er både et plateselskap og en platebutikk i Trondheim. Dette drives av Torgeir Lund – en mann med god teft for både visuelle og soniske kvaliteter. Han startet omtrent hele selskapet for å gi ut debutalbumet til BC, og siden har det kommet mange solide plater på etiketten.

Men Bingo Crowd, som de nå kaller seg, er nok en særskilt øyesten. Derfor er det ikke spart på mye i forbindelse med comebacket. «Manners» er elegant mikset av britiske Alan Moulder, med sin imponerende merittliste innen det alternative stadion-segmentet: My Bloody Valentine, Nine Inch Nails, Smashing Pumpkins – og ikke minst Depeche Mode, som dette tidvis kan minne om en neddempet utgave av.

av egyptiske Heba Kadry, som fra sin base i New York har jobbet med størrelser som Björk, Beach House og Slowdive. Sammen med den overdådige slippfesten for «Manners» på Parkteatret i Oslo i starten av mai, med matservering av høy klasse, er dette med på å skape et inntrykk av at denne platen er en betydelig satsing for både bandet og Crispin Glover Records.

«Manners» er uansett en plate du skal høre om du liker litt melankolsk fargede synth-toner. Dette er en slags retro-futuristisk musikk, unnfanget i en drømmeaktig 

. Samtidig er det gjennomgående sofistikert og melodiøst, med en touch av David Bowie, som vokalist Elvenes tåler sammenlikning med på den mørkt fengende «Mapmaker‘s Dream». Kultartist Scott Walker er en annen mulig referanse her.

barytonstemmen til Elvenes bærer mange av låtene, som samtidig krydres med interessante lag av keyboards og diskrete gitarer. Bandet beveger seg uansett i retning av åttitallet, med alt hva det innebærer av synthpop, 

og døsig, men dansbar dekadanse. Her er også gode gjesteopptrinn fra jazzvokalist Kirsti Huke og tidligere Motorpsycho-trommeslaget Tomas Järmyr.

, med andre ord – i en DeLorean som maler og spinner gjennom mørket. 

So we take our remains / To that one sheltered place / Where we can be oh so juvenile

. Det er en reise med mange små overraskelser underveis, med pussige detaljer og uventede lydbilder. Og selv om albumet overveiende står frem med svært behagelige melodier, passer Bingo Crowd også på å støye det hele til på avsluttende «Porrtamento Mori».

 slippfest på Verkstedhallen i Trondheim. Det bør bli en begivenhet, også på grunn av de gjennomførte visuelle elementene – samt muligheten til å løfte frem noen talentfulle og sakte arbeidende musikere som profeter i egen bakgård.

En slags retro-futuristisk musikk, unnfanget i en drømmeaktig demi-monde

«Manners»

Gode manerer

Aslaug Olette Klausen

Det er få forunt å gjøre byråkratisering til romantisert visekunst. Men det bergenske ensemblet Bare folk klarer å få vittig og jazza poppoesi ut av den politiske hangen til å sette ned et utvalg, som – heng med – skal se på om noe kanskje kan tenkes å kunne gjøres med noe som allerede nok skulle vært gjort.

Bak navnet Bare folk står et storband med Lovise Espeland (vokal) og Jonathan Krabbe (gitarist, bass, mellotron) i front. Resten av gjengen trakterer (harding)feler, harpe, pedalstål og klarinett, blant annet. Og som seg nesten hør og bør for et slikt lovende orkester, viser det seg at Bergens-maestro Matias Tellez har vært involvert i arbeidet med dette debutalbumet, kalt «Noe tror jeg & noe vet jeg».

, og ikke produsent. Produksjon har østlendingene Krabbe og Marius Elfstedt (Tigerstate, Selmer) stått for. Albumet har underfundig, vellaget vellyd, humor og politisk brodd, stort sett formidlet på den peneste penbergensk. Unntaket er den forglemmelige Finn Kalvik-aktige vuggevisa «Ole, lukk øyet», der Krabbe (?) har ordet. Før den får runde av albumet, er det derimot mye å glede seg over.

Her finnes friske takter av særlig vestlandske folkemusikktradisjoner, iblandet litt tango, jazz, bossanova og – i tilfellet «Til havet går tomt for vann» – en freidig kombinasjon av klassisk og bluegrass. Mens «Årepolska» er akkurat det låttittelen tilsier, en pols.

melodisk tilgjengelige har Bare folk flere fellestrekk å spore med Vamp. Ikke minst når det gjelder tiltalende harmonier, muligens også med et potensial for liknende publikumstekke. Mens på sitt mer eklektiske, som på «Sumarmorgon», er de nærmere en moderne form for psykedelisk indie-folk.

Som ofte med visesang, er det likevel tekstene som driver albumet framover. Gjerne med fortellinger nært innpå biografi eller personlige politiske overbevisninger. Selv om det ikke er sviende satirer alt sammen, er det en sann svir å høre Espelands undring i «Hele jorden rundt» over at Frp skal være partiet for folk flest. Det samme gjelder tittelsporet, der hun 

tror at fattigdom er utbredt blant de rike –

 eller i det inderlig klimabevisste høydepunktet «Rapport- og panelvise», der vingling i møte med prekære miljøverntiltak får sitt pass påskrevet.

Magasinene

Utvalgte saker

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.

Tre fans om Vasas

forfattar

Musikkanmeldelser

La Belleza

Manners

Noe tror jeg & noe vet jeg

Magasinene

Den kulturelle relevansen til gutta-russe­mu­sikk er forbau­sende stabil.

Tre fans om Vasas

forfattar

La Belleza

Manners

Noe tror jeg & noe vet jeg

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.