#fff

Vi har snakket med Lorde om berømmelse, villskap og nye "Virgin".

Inn til beinet

#000

Beach Boys-legenden Brian Wilson følte på en melankoli selv på den varmeste solskinnsdag.

Sommer på hell

Valkyrien Allstars har snart spilt sammen i tjue år. Men fansen? De blir bare yngre og yngre.

Lyseblå, rødglødende

Ida Messel

Hallo Vilde Frang, Norges største stjerne på fiolinhimmelen, passer det å snakke nå?

– Ja, jeg sitter i en bil på vei til en flyplass, og er vel framme om tjue minutters tid. Akkurat nå er det litt sånn hit og dit. Jeg har vært og spilt to steder i Tyskland, i Bad Kissingen utenfor Frankfurt og i Schloss Elmau sør for München.

Og i morgen skal du spille Schumann i tradisjonsrike Wigmore Hall, i Westminster-distriktet av London. Det blir mye reising!

– Det er egentlig bare en liten tur ned nå før siste konserten i morgen.

Siste og siste, du skal til Sveits, Tyskland og Estland i juli, USA og Skottland i august. Det høres ikke ut som om det blir mye tid til å ligge på stranda!

– Nei, det får jeg nesten ta i september, tror jeg. Det blir litt roligere da, kanskje litt sånn sen ferie.

En annen ting som skjer i september er utdelingen av Anders Jahres kulturpris. Den har du fått for «fremragende kulturell innsats» i året som har gått, og tildeles sammen med Sissel Kyrkjebø og Knut Reiersrud. Det er på sin plass å gratulere!

– Det er veldig hyggelig og jeg setter enormt stor pris på den.

Vi har talt i hvert fall 26 priser og utmerkelser før denne. Det betyr i gjennomsnitt én i året siden du ble solist i Oslo-Filharmonien som 12-åring. Kan man bli lei av å motta priser etter hvert?

Jeg kjenner alltid på ærefrykt, uansett hva jeg spiller

En fremragende innsats

Arvid Skancke-Knutsen

Festen er over. «Den spennende festen som startet med et skrik på fødeklinikken på Lillehammer og som munnet ut i den siste skål med hjemmesjukepleien i Ringsaker.» Slik startet en tekst som ble publisert på Facebook-siden til Geirr Lystrup, dagen etter at det ble kjent at han hadde gått bort. Samtidig ble den helt nye låten «Spør fjorden» sluppet, som en siste hilsen til familie og alle hans musikalske venner. «Hadde tenkt å legge igjen et helt album med kjærlighetssanger, men fikk ikke ferdig mer enn denne avskjedssangen», skrev 76-åringen i innlegget.

 trubadur, gitarist, komponist og forfatter, og ble et sentralt navn i den yngre visebølgen på 1970-tallet. Han har utgitt mer enn 25 egne album, og har også stått bak en lang rekke bøker og teaterstykker, både for barn og voksne.

Debutalbumet «Ti på taket og måltrostblues» fra 1972 startet under et opphold i Marseille i Frankrike, da den eventyrlystne Lystrup fremdeles var tenåring. 

Mens jeg var der nede, langt hjemmefra, fikk jeg slik behov for å skrive», fortalte han senere. Det behovet forlot ham tilsynelatende aldri.

Spellemannprisen i 1981, 1988 og 2005 – henholdsvis i kategoriene åpen klasse, visesang og barneplate. Han ble også en av flere vinnere for «Våre beste barnesanger 2» (1993), og vant nok en Spellemann for «Fly som en stein» med Hege Rimestad (2003).

Ellers vil nok mange huske ham for «Sørgemarsj for Juan» – en sang om Juan Paredes, et av de siste dødsofrene for Franco-regimet i Spania. Lystrup hadde en rekke låter på Norsktoppen, og samarbeidet med navn som Vårsøg, Kvedar, SKRUK og Det Norske Kammerkor. I 1981 startet han sitt eget plateselskap, som fikk navnet Juni. Han har blitt hedret med TONO-prisen, Prøysen-prisen og Gammleng-prisen, og mottok i 2010 kulturprisen til Hedmark fylkeskommune.

 at han nok hadde mye av kunstneren i seg etter sin far. Faren var egentlig prest, men valgte å satse som kunstmaler. Geirr var også bror til Marianne Lystrup, som i 1974 var med på å starte plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Hele livet engasjerte han seg internasjonalt, og beskrev blant annet den vanskelige hverdagen til inuittene på lp-en «I menneskenes land» i 1979.

Geirr Lystrup vil bli savnet. Hans siste album, «Hender», kom så sent som i mars i år.

Hele livet engasjerte han seg internasjonalt

Geirr Lystrup (1949-2025)

Eirik Blegeberg

Hvem er du? Og hvem kan du tillate deg å være, gitt omstendighetene? Dette er spørsmål som løper gjennom musikerkarrieren til Bruce Springsteen – fra han sendte sin første hilsen fra Asbury Park, New Jersey i 1973 til han skrev «Letter to You» (2020) nesten femti år senere. Han er på leit, og han har alltid vært på leit, etter typete typer og folk flest, etter det 

Men hva som var sant for Springsteen på nittitallet, er ikke lett å si – neppe for Bruce heller. Nittitallet er det famlende tiåret hans som artist, der han etablerte familie med Patti Scialfa og i lengre perioder trakk seg tilbake, for det meste alene og helst uten E Street Band. Samtidig jobbet han kontinuerlig, skrev nye sanger og spilte dem inn for seg selv eller kanskje med tanke på albumslipp – uten nødvendigvis å komme helt i mål hver gang, med mindre veien var målet. Lyden av disse mange skjulte soloarbeidene har ligget bortgjemt i Springsteen-arkivene, fram til nå.

Utgivelsen av sju cd/lp-boksen «Tracks II: The Lost Albums» er en begivenhet, og hovedårsaken er tre tidligere ukjente Bruce Springsteen-nittitallsalbum med hver sin tydelige identitet. For enkelhets skyld kan vi kalle det hiphop-, country- og mariachi-albumene hans – uten at noen av merkelappene er dekkende. For mest av alt gir «Streets of Philadelphia Sessions», «Somewhere North of Nashville» og «Inyo» følelsen av å være splitter nye Springsteen-skiver, spilt inn for rundt regnet tretti år siden.

Historisk sett har ikke alle Springsteen-album føltes som 

, med duoslippet av «Human Touch» og «Lucky Town» i 1992 som det skrikende eksempelet på skivebom. De manglet både personlighet og perspektiv, uten den 

nerven der låtene, rygg mot rygg, løfter hverandre.

Og selvsagt har disse to tabbene bremset ham. For det må nesten være tvilen skapt av duoslippet fra 92 som gjør at «Streets of Philadelphia Sessions» ble liggende i hvelvet, uutgitt. Her har du nemlig et album som dirrer, med noe av den samme fortvila midtlivskrise-spenningen som ligger i kjernen av «Tunnel of Love» (1988), dets åndelige forgjenger.

Over hiphop-aktige beats, akustiske gitarer og synth-drevne moods, helst blå sådanne, vandrer sangene ensomt av gårde, sannsynligvis med hettegenser på – i samme stil som den Oscar-vinnende filmlåtklassikeren «Streets of Philadelphia» (1993), som Bruce skrev til Jonathan Demmes viktige rettssalsdrama om homofobi, «Philadelphia». Albumet er fylt av menneskelige blindsoner, dype hemmeligheter begravet langt under overflaten, jordas undergang, uskjønn utroskap og det ene fallet etter det andre. I min favoritt, «Maybe I Don’t Know», mister protagonisten interessen for partneren sin fordi de aldri kommer nær nok hverandre. Han bærer på en mistro til henne, en usikkerhet som ender i likegyldighet – trolig beslektet med Springsteens egen relasjon til dette låtmaterialet den gang da.

«Streets of Philadelphia Sessions» var en millimeter unna release ved årsskiftet 1994-95, men så begynte Springsteen å nøle. Han følte at han sang for mye om parforhold, igjen og igjen, fra en privilegert posisjon. Han trengte å finne noe annet, utenfor seg selv, som er hvordan han endte opp med å skrive og spille inn «The Ghost of Tom Joad» i 1995, inspirert av John Steinbeck, Woody Guthrie, grenseovergangen mellom Mexico og USA og den nye amerikanske underklassen som vokste fram på åttitallet: de hjemløse.

Selv om ‘L.A. Garage Sessions ‘83’ har sine svakheter, så er det også peak Bruce

Arkivverket

Utvalgte saker

Barnestjerna, enigmaet, det unge talentet: Det knyttes alltid spenning til hvordan de små skal mestre overgangen til livet som voksen stjerne, i takt med at de vokser. Det gjelder ikke bare for sølvgutter som havner i stemmeskiftet, men også for tenåringsjentene hvis popkulturelle status – på misogynistisk vis – forankres i ungdom og dyd.

Kanskje mistet hun litt av vinden i seilene etter hvert som hun ikke lenger var 

16 år, som på debutskiva "Pure Heroine" fra 2013. Medvind fikk hun likevel for omtrent et år siden, da hun skværet opp med 

 og altpop-kollega Charli XCX midt i rampelyset på den bekjennende «Girl, so confusing featuring Lorde». Under Charlis nylige Coachella-opptreden erklærte hun at denne sommeren kunne bli en 

alderdom og statusskifter Lorde, 28 år, litt ironisk adresserer med å kalle fjerdeskiva for «Virgin» – et bekjennende verk om å vokse inn i en kvinnerolle. 

Don’t know if it’s love or if it’s ovulation,

synger hun for eksempel på førstelåta «Hammer». Produksjonen minner lite om mekaniske slag overført fra skaft til stålhode på spiker, selv om det er det bildet hun bruker i teksten. I stedet pumper synthen rundt stemmen hennes mens hun nynner ut refrenget 

Lytterne plasseres inne i en hydraulisk sylinder, et vakuum som strekker seg ut og siger tilbake.

Poptechno-produsenten Jim-E Stack har vært samarbeidspartner gjennom albumet. På formidabelt vis har han gjort instrumenteringen til en faktisk duettpartner med newzealanderen, mer enn en kulisse stemmen hennes vandrer i. 

MDMA in the back garden / blow our pupils out, 

maner hun fram på «What Was That» med kimende synthakkorder i bakkant. Og selv om det er strippet ned til beinet, får stemme og synth en perkussiv aksent. De berører dermed mange steder på veggene i rommet, lager vide, dype, detaljerte bilder.

Pophåndverket de to har snekret sammen med «Virgin», oppleves sterkt og troverdig. Tekstene følger i det samme drastisk overlessende, bekjennende sporet som med spiseforstyrrelse-skildringene i «Girl, so confusing»-remixen fra i fjor. Nå vasker Lorde sæd fra brystet i det ene øyeblikket, mens hun 

came down from the ecstasy / testing for pregnancy

 hun undertrykte seg selv for å blidgjøre en forelder da hun var yngre, i «Favourite Daughter»: 

'cause I'm an actress, all of the medals I won for ya / panic attack-tress to be your favorite daughter, 

synger hun. (Det er godt kjent at mora dyttet henne ut i alskens barnekonkurranser og talentiader). Samtidig hevder hun seg på «If She Could See Me Now»: 

I swim in waters that would drown some of the other bitches.

Troverdigheten ligger i selve stemmebruken hos Lorde. Å vokse inn i en ny rolle gjenspeiles ikke bare i tekstmaterialet: 

Pure heroine mistaken for venom / but what came spilling out that day was the truth,

 som hun synger i avslutningen «David». Det som utmerker seg mest med «Virgin», er likevel måten Lorde har utviklet seg som vokalist siden karrierens pangstart i tenårene. Ikke at hun var dårlig den gang da: Den kjølige og uttrykksløse kontraalten lente seg på frasering på snakkesyngende vis, og gjorde observasjonene i tekstene bitende nok til å erverve henne en naturlig autoritet.

Men allerede med oppfølgeren «Melodrama» (2017), og sanger som «Liability» og «Green Light», hadde stemmen fått større emosjonelle nyanser og mer farge. Lorde kunne vakle i ordene, eksponere seg selv på teatralsk vis, tilsynelatende sprenge sitt eget øvre register. Og selv med forrigeskiva «Solar Power» (2021), som er langt mer nedpå og hviskende, mindre ute etter å imponere, er stemmen hennes sterkere, vibratoen mer uttalt og diksjonen mindre vektlagt.

 som bærer på følelser uten å trenge å rope. Nerven i hviskesyngingen på bridgen i «Shapeshifter», gjennom oppbygging og refreng, til 

, vitner om det. Tøyingen og bøyingen stemmen gjennomgår på «Man of the Year» eller power-balladen «Current Affairs», likeså. Når det møysommelige vokalarbeidet blander seg med teknologien, når det hele en helt ny dimensjon. Jim-E Stack bølger og vrenger og 

stemmen på «David» og det avsluttende strekket med frasen

Virgin

Oppriktig sommer

Chris Erichsen fylte 70 sist uke, 45 år etter at han etablerte seg som musiker og låtskriver med The Aller Værste! – det klassiske bergenske nyrock-bandet der ingen av medlemmene kom fra Bergen. Siden gjennombruddet med TAV! i 1980, ble det plater med Løver og Tigre, Ratataboo! og Chris Erichsens Orkester.

Erichsen har også vært teaterkritiker og redaktør for Scenekunst.no, og kommer selv fra en skuespillerslekt. Og det er nettopp det teatralske som farger mye av albumet «Kjærtegn og manifester» – utgitt for en måned siden – der Erichsen maner frem foruroligende historier fra indre og ytre stridssoner.

 og resitere, lik en krigskorrespondent som i møte med marerittet tyr til et nærmest surrealistisk språk: 

Mamma skriker lydløst / Pappa løper i slowmotion / Jeg flyr baklengs ut av bildet / Drømmer at jeg vinker, klar for evig liv.

Disse linjene er fra «Vekk meg forsiktig», den første singelen som ble sluppet fra albumet. Overraskende observasjoner er det mange av her, gjerne i et poetisk og politisk ladet språk. Enda mer overraskende er den musikalske vitaliteten, med viltre rundkast og mørkt dramatiske stemninger. Det slås an allerede på åpningskuttet «Sirener og gongonger» – som faktisk minner en hel del om det særegne sirkus-universet Helge Gaarder fra punkrockbandet Kjøtt kunne mane frem.

ti sangene her er skrevet mellom 2018 og 2024. Erichsen står selv for strenger, tangenter og sang, der særlig de forvrengte og spjærende gitarriffene er pregnante og stemningsbyggende. Iblant hører vi spøkelsesaktige ekko av de gyngende ska-rytmene til TAV!, som om Erichsen har innsett at bare vandaler brenner alle broer bakover.

En særlig god hjelper har Truls Hannemyr vært. Han bidrar med trommer og perkusjon, bass, fiolin og keyboards, og har også co-produsert albumet.

Erichsen har også valgt å spille inn to coverlåter fra sin egen fortid, der både «Rene hender» med TAV! og singelutgitte «Spinn, spinn, spinn» med Chris Erichsens Orkester har fått nye drakter. Det fungerer helt fint – og skaper heller ikke noe inntrykk av at mannen mangler nytt materiale. Han vil eksaminere og re-eksaminere, trekke historiske linjer og skape noe friskt. Om det tekstlige til tider kan fremstå som nokså grotesk, er det likevel et blikk på verden fra en voksen protestsanger av i dag.

Erichsen maner frem foruroligende historier fra indre og ytre stridssoner

«Kjærlighet & manifester»

Ingen tegn til tretthet

Martin Bjørnersen

Geir Jenssen fra Tromsø har siden 1991 vært bedre kjent som Biosphere. Karrieren som plateartist strekker seg sju år bakover derfra igjen, med tidlige ekskursjoner i synth/ darkwave/techno-landskap – og en kort periode som originalmedlem i Bel Canto. Med andrealbumet «Patashnik» fra 1994 ble Jenssen en av grunnleggerne av ambient techno slik vi kjenner sjangeren i dag.

Da et spor fra plata fikk en reklamefilmplassering for Levi Strauss-jeans, ga det ham muligheten til en lukrativ internasjonal karriere (slik mange samtidige elektroniske produsenter med hell gjorde da de fikk tilsvarende sjanser). Men dét valgte Jenssen aktivt vekk, og siden har han syslet med sitt på egne premisser og stort sett på egenutgitte utgivelser – fra sin tilsynelatende semi-eremittiske tilværelse oppe i Troms.

Biosphere slipper sine skiver med minimal konvensjonell promotering – forrige uke kom «The Way of Time» som ut av det blå. Albumet er den produktive produsentens noen-og-tjuende, og musikken kan betegnes som klassisk Biosphere, med noen uventa twister og vendinger. Skiva tar nemlig utgangspunkt i kultromanen «The Time of Man» (1935) av amerikanske Elizabeth Madox Robert.

, hentet fra en filmatisering av boka fra 1951 – samt en rask googling av forfatteren – kan kildematerialet fremstå som en proto-feministisk Knut Hamsun fra de amerikanske sørstatene i kjølvannet av borgerkrigen. Vi får håpe at den parallellen ikke inkluderer brungrums. Men i «det hamsunske» er det kanskje også en naturlig forbindelse mellom nord for den skandinaviske polarsirkelen og sør for den amerikanske Mason-Dixon-linja (som altså var den historiske skillelinja mellom sørstatene og nordstatene).

Dette blir uansett spekulasjoner – en musikkritiker har liten mulighet til å dykke inn i et helt forfatterskap med et par dager til rådighet for å vurdere et album. De gode nyhetene er at «The Way of Time» fungerer helt strålende «kun» som musikk, der den stemningsfulle dialogen blir en integrert del av musikken.

av tekst både stemning og nysgjerrighet på kildematerialet (romanen er herved lagt til på sommerens leseliste). Ta det soleklare høydepunktet og tyngdepunktet «All Stars Have Names», der et mystisk drømmende tekstutdrag løfter det hele langt over skyene. Perfekt programmerte og dynamisk arrangerte synther og trommemaskiner vekker minner om salige James Stinson (1969-2002, fra Detroit-electrolegendene Drexciya) og hans profetiske album «Lifestyles of the Laptop Café».

Med dette hyperkonseptuelle og kompromissløse albumet har Geir Jenssen – kontraintuitivt nok – laget noe av den mest «tilgjengelige» musikken han har gitt ut på lenge. Og at vi lever i en tid der lydlandskaper som dette har blitt allment utbredt lytting, kan faktisk Biosphere personlig ta mye av æren for. Selv om han neppe er så komfortabel med å gjøre akkurat dét.

Magasinene

Utvalgte saker

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Geirr Lystrup (1949-2025)

Bruce Springsteen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nittitallet hans så verst ut likevel.

Musikkanmeldelser

Virgin

Kjærlighet & manifester

The Way of Time

Magasinene

Vilde Frang er tildelt Anders Jahres kulturpris for 2025. Hun skal ikke slappe av i sommer, for å si det sånn.

Geirr Lystrup (1949-2025)

Bruce Spring­steen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nitti­tal­let hans så verst ut likevel.

Virgin

Kjærlighet & manifester

The Way of Time

Bruce Springsteen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nittitallet hans så verst ut likevel.