#fff

Bjørn Eidsvåg ser bakover i tid og feirer femti år med Kirkelig ­kulturverksted denne helga.

Tilbake  til røttene

Rapstjerna Young Thug er ute igjen etter en langvarig og kaotisk rettergang. Hva skjer nå med ham – og med ytringsrommet?

Fri fugl?

Sondre Lerche dro til Los Angeles' storstue Hollywood Bowl for å oppleve Joni Mitchell i levende live. Endelig.

Kunstnerens hus

Arvid Skancke-Knutsen

Natt til onsdag kom meldingen om at Agnes Buen Garnås har gått bort, nær 78 år gammel. Hun var en ruvende skikkelse i det norske folkemusikkmiljøet, elsket og beundret av flere generasjoner.

Agnes kom fra en kunstnerisk familie, med sentrale spellemenn som Hauk og Knut Buen i søskenflokken. Hun vokste opp i Jondalen i Gransherad, som datter av spelemannen Anders A. Buen og kvederen Margit Buen. Hun hadde stemmeprakt som egnet seg både til opera og klassisk sang, men skulle vie seg til folkemusikken og slektstradisjonene. Så var da også det første albumet, «Det spelar og syng» fra 1975, en innspilling med familien Buen.

 var på mange måter en brobygger. Det viste seg da hun ble en av pådriverne for kvedermiljøet på Club 7 – den kanskje hippeste og mest urbane av alle musikklubbene i landet mot slutten av 1960-tallet. Dette var med på å gi den radikale kulturen heilnorske røtter, og ble til betydelig inspirasjon for utøvere som Lillebjørn Nilsen.

Hun utdannet seg som kulturarbeider ved Telemark distriktshøgskole, og skulle senere også undervise ved Ole Bull Akademiet på Voss. Fra 1975 var hun i gang med kvedarseminarene på Rauland, sammen med blant andre Dagne Groven Myhren. Selv vant hun Landskappleiken i kveding fem ganger.

 som plateartist kom med visjonsdiktet «Draumkvedet» på Kirkelig Kulturverksted i 1984. Fem år senere fulgte det banebrytende samarbeidet med Jan Garbarek på «Rosensfole», der de tok utgangspunkt i middelalderballader. Albumet er en bauta i ny-arrangering av norsk folkemusikk.

Hun ble ofte kalt kvedardronninga – en tittel hun selv ikke likte så godt. «Eg meiner at i folkemusikktua så er det ingen dronningar, berre arbeidsmaur. For det er jo slik vi bringar det vidare, at vi samarbeider og jobbar vidare på den måten», fortalte hun i et intervju med Silje Hegg i 2017.

Så er det kanskje nettopp det folkemusikken handler om. En grunntone som aldri stanser. Agnes Buen Garnås var selv lyden av den tonen.

Agnes Buen Garnås  (1946–2024)

Mariann Bjørnelv

Daglig leder i Grønn by

Sist uke var jeg så heldig å få delta på et foredrag med Shain Shapiro under Vill Vill Vest i Bergen. Shapiro er en av verdens ledende stemmer innen musikk- og kulturpolitikk, som grunnlegger av selskapet Sound Diplomacy og den globale nonprofit-organisasjonen Center for Music Ecosystems.

Han har blant annet skrevet boken «This Must Be the Place: How Music Can Make Your City Better». Boken utforsker hvordan musikk kan gjøre byene våre bedre og musikkens forhold til byer. Ikke hvilken innflytelse byer har på musikk, men den kraftige innvirkningen musikk kan ha på hvordan byer utvikles, bygges, forvaltes og styres. «This Must Be the Place» gir et globalt perspektiv på måtene musikk er en integrert del av hverdagen vår, men i stor grad neglisjert i offentlig politikk.

Som tidligere nevnt i denne spalten har jeg opplevd å miste gleden av å lytte til og oppleve musikk. Det hang sammen med et kraftig møte med den famøse veggen, etter årevis med klassisk kulturarbeider-rovdrift, kronet med en pandemi. Samtlige av oss som arbeider med musikk- og kultur fikk i disse to årene kjenne på hvor liten plass vi egentlig er gitt i samfunnet, hvor liten forståelse det er for viktigheten av hva musikk er, og hva det gjør med oss når fraværet av de møteplassene musikk lager oppstår. Det ble tomt og det ble stille.

 konserter, komposisjoner og plater, de delene av musikken som de som leser denne spalten kanskje forholder seg mest til. Musikk er også musikkterapeuten som jobber på demensavdelingen på sykehjemmet og gir våre gamle små øyeblikk av solskinn i hverdagen. Musikk er lastebilsjåføren som kjører 100 mil i uka og gauler av full hals til favorittlåta på radioen mens hen savner familien der hjemme. Musikk spilles på fotballbanen i pausen under kamp, i skisporet under VM, på fabrikken i matpausen, i klasserommet, mens vi er på flukt, mens vi er i krig. Musikk er altomsluttende i hele samfunnet vårt, på måter de fleste av oss ikke tenker på. Musikk overskygger støyforurensningen som ellers omgir oss, samler oss og gir oss rom til å puste. Fravær av musikk – hva hadde det gjort med oss?

Min glede over å lytte til og oppleve musikk er sakte kommet tilbake. Jeg har hatt noen konsertopplevelser siste måneden som har rystet grunnvollene mine og røsket meg videre i livet. Jeg har oppdaget ny norsk pop, hiphop, samtid, jazz og samisk musikk og gleder meg over at Spotifyen min er i stadig endring. Det er en daglig godtepose å leite rundt på nettet etter nye utgivelser og gjenoppdage gamle favoritter. Savnet etter musikk når man ikke lytter, og har det rundt seg, har kjentes ut som en sorg som jeg ikke helt har fått tak om.

 så viktig for så mange, alt fra meg som har et sterkt og bevisst forhold til hva det gjør med meg, og hvor viktig det er for min mentale helse, til alle de som kanskje ikke reflekterer så mye over det, hvorfor får den da så liten plass hos de med makt til å gi den sitt fortjente rom? Hvorfor er det alltid musikk- og kultur som ryker først når våre folkevalgte skal kutte i sine budsjetter?

Musikk er også musikkterapeuten som jobber på demensavdelingen

Klarer vi uten?

Martin 
Bjørnersen

Bjørn Eidsvåg har mye å takke Kirkelig Kulturverksted for

Kirkelig Kulturverksted, den ideologien og måten å tenke på, og alt Erik (Hillestad) har stått for, er en vesentlig del av meg den dag i dag. Jeg opplever fortsatt at vi er åndsfrender, selv om vi ikke snakker sammen like tett og ofte som vi pleide. Vi gikk hver vår vei, jeg ble den kommersielle, han sto trofast i sin tjeneste, sier Bjørn Eidsvåg, fast bestemt.

Platekarrieren hans begynte i 1976 med debutalbumet «Inn for landing», med bandet Bjørn Eidsvåg og Frender. Den skiva var utgivelse nummer fire på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted, et den gang ferskt prosjekt drevet av en idealistisk gjeng «kristenrebeller» med nevnte Erik Hillestad i spissen. Etter åtte album, skilte Eidsvåg vei med KKV mot slutten av åttitallet.

Men han er klar i sin tale der vi sitter en novemberdag i Oslo, og spør hvor Bjørn Eidsvåg hadde vært uten Hillestad og Kirkelig Kulturverksted. Et plateselskap som fyller femti denne helga, med (utsolgt) jubileumskonsert i Kulturkirken Jakob på søndag. Der skal Eidsvåg stå på scenen sammen med en solid gjeng gamle og nye KKV-artister, fra Kari Bremnes til Ketil Bjørnstad. Hva KKV har betydd for Bjørn Eidsvåg? Det er nettopp tvilen, blant de mest velbrukte adjektivene til å beskrive den (etter hvert) sekulært karismatiske og folkekjære artisten og låtskriveren, som Eidsvåg legger vekt på når han fortsetter tankerekken:

– Denne balingen med tro og tvil og rettferdighet og hva Gud skal være, den er hos meg enda.

Syttiåra var en ideologisk og kulturell brytningstid i Norge, med store omveltninger også i Kristen-Norge. På Menighetsfakultetet fantes den største sosialistiske studentgruppa i Oslo, poengterer Bjørn Eidsvåg. Selv tilhørte han et vitalt musikkmiljø rundt studiestedet. De hadde øvingsrom i kjelleren og egen liten krok i kantina der de satt og 

minst like mye som han faktisk studerte. Og det sosiale og politiske engasjementet gikk hånd i hånd.

Antiapartheid-bevegelsen og kirka i Sør-Afrika var viktige inspirasjonskilder, i et progressivt politisk miljø som også var opptatt av frigjøringsteologi fra latinamerika. Denne bevegelsen, eller disse bevegelsene, åpnet og endret selve kirka her til lands. «Lukk opp kirkens dører» het den aller første utgivelsen på Kirkelig Kulturverksted fra 1974, og femti år seinere mener Eidsvåg at Hillestad langt på vei fikk oppfylt den proklamasjonen.

– Det var nok en visjon Erik og jeg delte, at kirkens dører måtte opp. Å slippe mer til, av folk, men også av kulturelle uttrykk. Jeg mener at Kulturverkstedet, sammen med Kirkens Bymisjon – som den gang var ledet av Olaf Hillestad, faren til Erik – har vært den viktigste organisasjonen innenfor kirka de siste 50 år. Nettopp ved å åpne dørene, og gjøre det rommet tilgjengelig for andre, insisterer Eidsvåg inderlig.

Så kan det selvsagt diskuteres om det ikke var i andre miljøer enn hos KKV, gjerne i mer karismatisk frikirkelige bevegelser, at samfunnets utskudd for alvor møtte åpne dører som de faktisk gikk over dørstokken til, i all fall på syttitallet. Men rent kulturelt sett kan Eidsvåg peke på konkrete resultater av KKVs arbeid, ikke minst selve Jakobskirka – som bare i det siste har huset så vel rapkonserter som P3Gull. Ja, undertegnede har til og med sett Detroit-legenden DJ Assault fremføre undergrunnshits som «Ass N Titties» i kjelleren der en gang – da snakker vi frisinna kirkelig kultur!

Bevegelsen vokste seg så stor at de kunne ikke overse det

Formative år

Utvalgte saker

#000

Dette startet som et bestillingsverk fra Miniøya, der Thea Glenton Raknes ble bedt om å hedre minnet etter Lillebjørn Nilsen. I juni i år entret hun scenen i Tøyenparken med Lakkegata skolekor, samt musikere som Kenneth Ishak, Bendik Brænne, Ryan McPhun og Linn Frøkedal. De har også blitt med på denne utgivelsen – et fint møte med mannen som må regnes som den fremste musikalske skildreren av hovedstaden i alle dens sjatteringer.

Thea Glenton Raknes har selv gjort mye bra, helt siden hun ep-debuterte med indie-bandet Norma Sass for rundt 15 år siden. Som Thea & The Wild ga hun ut sitt første soloalbum i 2014, og har siden fulgt opp med «Ikaros» (2018) og «Deadheading» (2022). Disse platene har vært på engelsk, mens hun her gir seg i kast med noe av det mest norske som finnes.

lærte halve Norge å spille gitar, samtidig som han selv fant inspirasjon i både pop, folkemusikk og visesang. Noe av hensikten her er sikkert å tolke Lillebjørn-katalogen på vegne av en ny generasjon. Thea og musikerne hennes har ikke gått for noen radikal nytolkning av de klassiske sangene, selv om utgivelsen selges inn som «Lillebjørn Nilsen møter indie-Oslo» og «Lillebjørns viser i ny drakt».

«Bysommer» starter med en fin og spenstig rytme, som nesten er forankret i 60-tallet – tiåret da Lillebjørn tok sine første skritt som låtskriver og artist. Så følger «Alexander Kiellands plass», «Tanta til Beate» og «Far har fortalt», alle i versjoner som ligger nokså nært originalene. Først med «Danse ikke gråte nå» kommer en større vilje til å gjøre låtene til noe eget. Den trekker også historiske linjer, med nydelig seljefløytespill av Steinar Ofsdal – Lillebjørns mangeårige musikalske partner.

 litt vel trygt, men det er ikke bare plukket fra aller øverste hylle. Det er hyggelig å bli minnet om «Stormen», «Kirsebæret» og «Reven på hønsejakt» også. Begge de to siste er hentet fra barneplata «… og Fia hadde sko» fra 1974. Albumet blir avsluttet med «Barn av regnbuen», her i en piano-utgave som leder tankene til John Lennons «Imagine».

Det er mulig å spore mye musikalitet og spilleglede, som viser at man ikke alltid trenger å gjenoppfinne materialet fra grunnen. Men gjennomgående kunne disse innspillingene gjerne vært hakket distigere.

«Spiller Lillebjørn Nilsen»

Trygge Oslo

Eirik Blegeberg

USAs best bevarte rockehemmelighet forblir sannsynligvis godt skjult for massene også framover, og det selv om «Cincinnati Ohio» inneholder deres skarpeste låter siden «Attica!» (2014). For selv med tekstdrevet sangskriving plantet i magisk-realistisk 

, med mangt et spøkelse svevende over rustbeltet, forblir Wussy et sound-band – og lyden av dem er ikke alltid like lett å trenge inn i. Lyttere må snarere la seg omslutte av deres dronete og tørre arena-klang, som med alt fra Velvet Underground til Drive-By Truckers før dem.

Og kanskje er ikke disse ti sporene det ideelle stedet å begynne, for mulig det er bedre å begynne med begynnelsen – med «Funeral Dress» fra 2005 – så man lettere kan henge med på hvordan Wussy «i det stille har bygget en av de store rockekatalogene det siste tiåret», for å sitere magasinet The Ringer anno 2018.

gått seks år siden forrige plate, samtidig som det har gått fire år siden Wussys pedal steel-gitarist John Erhardt ble innhentet av døden. Riktignok medvirker Erhardt på to låter her – sånn apropos spøkelser – men for det meste er han erstattet av det nye medlemmet Travis Talbert, som er med på å fylle ut lydteppene under føttene til kvintettens ubestridte lederduo: sanger/låtskriverne Chuck Cleaver og Lisa Walker.

Er de som Richard og Linda Thompson, hvis Richard og Linda frontet Sonic Youth og prøvde å høres ut som kultbandet Mekons? Ja, sånn omtrent, med Wussy som et slags trehodet monster: hans sanger, hennes sanger og sangene de duellerende synger sammen – med klagende vokalspor flettet inn i hverandre som foldede hender.

 passer «Disaster About You» og «Inhaler» inn, henholdsvis om et dysfunksjonelt par og et dysfunksjonelt samfunn. 

I miss the sound so I, I turn the radio on

. I det hele tatt er det mange minner her, med mang en sorgtung midtempo-rocker som kontemplerer tapt tid, tapte liv og alt som er forbi.

 og hun ser hvor røft han har det. Mens han innser at 

 og trygler om å bli drept. Helt til han drar et ess opp av ermet med avsluttende «Winged». Cleaver, som har spilt i band med avdøde Erhardt siden slutten av syttitallet, sier fra: 

Get that gun out of your mouth … If you want to murder something / There’s at least a hundred other things

Vokalspor flettet inn i hverandre som foldede hender

«Cincinnati Ohio»

Sorgens jammer

Ida Messel

Da den chilensk-amerikanske elektronikaprodusenten Nicolás Jaar begynte å legge klubbmusikkstrukturer som underlag for de pussige lydkollasjene sine i en alder av 17, hørtes resultatet 

 mindre forvrengt ut. Kanskje kunne man hekte de uvante melodiene på stødige forventninger om trommeslag hver fjerde takt, men tempoet var liksom for lavt til dansemusikk å være.

Et halvt liv senere har Jaar (34) perfeksjonert dette seige, intrikate klubb-lyddesignet, ikke bare under det misantrope bandet Darkside, eller det mer oppstemte klubb-aliaset Against All Logic, men også under eget navn. Siden debuten «Space Is Only Noise» fra 2011 har han også figurert som altpop-produsent (FKA Twigs «Magdalene» fra 2019) og laget filmmusikk til dansefilmen «Ema».

I det hele tatthar Jaar, mye mer enn en lojal musikalsk sjangerrytter eller «fri» kunstner, etablert seg som en sterk historieforteller gjennom musikken sin. Prosjektet som i løpet av høsten har blitt til dobbeltalbumet «Piedras 1 & 2», er selve kronjuvelen av Jaars musikalske fortellerkunst, om enn like rar, kantete og vanskelig å plassere.

 var det et enkelt bestillingsverk fra Museum of Memory & Human Rights i Santiago, for å kaste lys på Chiles grumsete fortid. Under det voldelige militærkuppet ledet av Augusto Pinochet i 1973 ble mennesker holdt fanget, og mange drept på Estadio Nacional i Santiago. I løpet av Pinochets 27 år lange diktatur ble tusenvis av mennesker drept og titusenvis torturert. Mange er fremdeles sporløst forsvunnet.

Med chilenske foreldre med franske, nederlandske og palestinske røtter, utviklet Jaar prosjektet til å bli et hørespill utgitt på Telegram og forskjellige nettplattformer. Så ble det sluppet på Bandcamp, med inntekter som gikk til å støtte Mapuche-samfunn og palestinere i Gaza. Det er den musikalske kondensen av dette timelange hørespillet som nå er sammenfattet i det aktuelle dobbeltalbumet.

 radiofrekvens summer det fiktive radioprogrammet «Los 0cho» – en hemmelig, anarkistisk overføring. Eteren fragmenteres av hjemsøkende ekko, harmoniene av dissonans, og lyden vaier som en hengebro mellom fortid og nåtid, eller ulike virkeligheter. Minner siver opp til overflaten som kanskje var glemt eller hvisket ut.

Det er dyster og sorgtung materie Jaar dykker ned i, som blant annet sammenligner koloniseringen av Chile og Palestina. Tapene og sorgen, steder og mennesker som er irreversibelt endret, utforskes kanskje tydeligst i «Mi Viejita». Sporets emosjonelle tyngde understrekes av en forskrudd beat, en rytme som høres for sakte ut, for tung til å stå oppreist, mens en lav summing av skravling forsterker følelsen av splittede virkeligheter.

 er virkemidlene musikalske, framfor tekstbaserte. «Piedras» er hele tiden magisk, fortryllende og dramaturgisk sterkt. Det handler om formidling av opplevelser av alle overflatene han kommer borti i løpet av et spor – lyden de lager. Frostrøyken fra spøkelsesmunnene treffer kjellervegger i «Even Heaven is Uneven», eller i de sarte korene som bærer «I, You» eller «Heterodina». I «Sin Conexion» er fornemmelsen av bass-strengen så framtredende at det er som om lytterne må klamre seg til den – som om de må dingle fra en høyspentledning over et flammehav.

Så melder perkusjonen seg stadig vekk inn, gir tiltrengte avbrekk, og får et voldsomt temporykk i løpet av «SSS1-3». Både album 1 og 2 har denne delikate balansen mellom den stummere, nøkterne ambienten, de treige slagene som tillater utstrakt dveling over hver enkel skurrelyd, og dette hektiske og dansbare. Det er en klokskap i hvordan sistnevnte er løst. Selv med synkope og reggaeton-rytmer er ikke dansen synonym med fest eller feiring. Dansen blir en måte å bære fortellinger gjennom kroppen.

Magasinene

Utvalgte saker

Musikkanmeldelser