#fff

#000

Gjennom fem tiår har Iron Maiden fungert som en overgangsrite til voksenlivet, skriver Torkil Torsvik.

Seremonimestere

Cmat får ikke lov å se ut som hun gjør. Hvorfor er kroppene til kvinnelige popstjerner alles anliggende?

Stramme rammer

Jeff Buckley var en typisk 90-tallsartist som samtidig ikke passet inn i sin egen samtid.

Meg eier alle

Livet er et snøskred

Tom Skjeklesæther

Man kan sannelig lure på hvorfor franske Rémi Sztern har gjort en viss innsats for å fjerne spor etter sitt virkelige navn på nettet. Men det forandrer på ingen måte at han under sitt artistnavn Tiwayo har gitt ut en suveren neo-soulplate som virkelig fortjener den oppmerksomheten som Sztern søker å unngå.

 som følger: En ung Rémi Sztern har sunget seg fra T-banestasjonene i Paris og ut i verden, som gatesanger og musikalsk vandringsmann. På et tidspunkt skal han ha funnet veien til Memphis, Tennessee der et møte med en «cajun bluesman» gjorde at han pådro seg klengenavnet «The Young Old», på grunn av kontrasten mellom ungt utseende og overlegen stemmeprakt.

Hjemme i Paris (ja, som i den franske hovedstaden, ikke i Texas) rekonstruerte han «The Young Old», T.Y.O, fonetisk til artistnavnet Tiwayo. Han slapp sin første ep under det navnet så langt tilbake som i 2011, da han var 24 år gammel. Det første fulle albumet, «The Gypsy Soul of Tiwayo», bemerkelsesverdig utgitt på jazz-labelen Blue Note, kom i 2019. En oppfølger, «Desert Dream», kom i 2023, på en annen label.

 funnet sin åndsbror i den formidable, moderne soul-entreprenøren, gitaristen og produsenten Adrian Quesada (Black Pumas) og har laget det nye albumet «Outsider» i Quesadas stadig mer anerkjente Electric Deluxe Studio i Austin, Texas. Quesada har hentet inn musikere som spiller på hans to oppsiktsvekkende «Boleros Psicodélicos»-plater (fra 2022 og 2025), spesifikt trommeslageren Jay Mumford (tidligere kjent som rapperen J-Zone) og bassisten Terin Moswen Ector.

Antakelig er det å betrakte som en erklæring at den første sangen på «Outsider» er «I´ve Got to Travel Alone». Tiwayo er fortsatt en «gypsy soul».

På «Daddy Was Born with the Blues», visstnok om sangerens egen far, og «Electric Spanish» dukker Doyle Bramhall II opp med sin keivhendte gitar. Bramhall spiller ellers med Eric Clapton.

 sanger blitt sammenlignet med Al Green og Ray LaMontagne, og finnes det en høyere hylle så send meg gjerne en mail? «Sunshine Lady» har både lettheten som en slik tittel tilsier og et insisterende refreng som kanskje kan 

oppstarten til en sommer i en riktig retning.

Bangere som «My House Is My Home», «Up for Soul», «Unchained Lovers» (med California soul-sangerinne Kendra Morris) forklarer hvorfor prominenser som Norah Jones, Marcus Miller, Tony Visconti og Don Was er med i fanklubben, og at soul-esset Curtis Harding har latt Tiwayo varme opp for seg. 

 på enhver sommerfest som trenger et soundtrack.

«Outsider»

Paris, Texas

Charlotte Myrbråten

Det er Terra-feber i Sverige. Göteborg-bandet har de siste årene gått fra den alternative scenen til å bli et band som selger ut konserter på store arenaer. Den folkelige suksessen har kommet gjennom virket som husband i de populære tv-programmene «Cyklopernas land» og «På spåret». Likevel har de ikke gått i fellen med å lage 

, slik vokalisten synger på tittelsporet her – fortsatt med en viss mengde motstand og bråkete gitarer.

Terra er stolte av å være «gitarr-killar», og siden den spede starten i 2014 har de vært tro mot uttrykket sitt. Dette er Terras fjerde album, og lydbildet er umiskjennelig 

, med Masshysteri og Hurula, eller Broder Daniel som naturlige (og forutsigbare) inspirasjonskilder.

fintfølende, intelligente observasjoner i tekstene, og vokalist Karl Sundström synger som om han mener hvert eneste ord. I denne sjangeren av svensk indie-jangle-pop har man lite å stille opp med om autentisiteten uteblir. «Musik för alla» låter samtidig mer gjennomprodusert (av Petter Winnberg) enn mye av det bandet har gjort tidligere. Vokalen er klarere, lydbildet luftigere og uttrykket mindre skakt og skranglete, uten at det går på bekostning av det rastløse preget.

Rusen, bruset og kjærligheten – eller sorgen – er klassiske bestanddeler i bandets lyriske univers. I likhet med sine forbilder skriver Terra tekster om menneskelige brister som faktisk bærer – selv om det ikke finnes mye direkte ­originalt her. De er inne på det selv i veldig fine «Glöm mitt navn»: 

Du gör låtar som låter som låtar man hört förut

Gjennom albumet dukker det stadig opp tekstlinjer som likevel setter seg, skrevet med en varsom observasjonsevne: 

Du är rak, men aldrig sann / Du känner utan att bli känslosam / Du skriker utan att bli hörd, och du gråter ibland, men blir aldrig rörd

 både bredbent og britpoppete ut, samtidig er den følsom, ettertenksom og poetisk – som på låten «För evigt». Avslutningssporet «Du ser bara ljuset i mig» står igjen som albumets mest særegne øyeblikk: en mindre poporientert og ikke så tilgjengelig sang, men desto mer desperat, der gitarer og synther er surret sammen i et nærmest perfekt kaos.

«Musik för alla»

Det göteborgske

Aslaug Olette Klausen

I fjor høst fikk Angela Rio, den ene halvparten av Florida-duoen B0yg1rl, stipend av The Andy Warhol Foundation for the Visual Arts til å lage en eksperimentell langfilm. Den skulle dokumentere Rios eget miljø av skeive svarte kunstnere like før kollektivet slo gjennom. Forhåpentligvis var filmingen effektiv. Det forventede gjennombruddet synes nemlig å skje nå.

 (!) utgivelse av året har Honduras-fødte Rio og makker, sanger og produsent June «Tété» Vinette, slått seg sammen med Miami-rapper og produsent Novagang. Samarbeidet medfører om ikke et sjumilssteg, så en markant stigning – ikke minst i tempovariasjoner fra den forutgående mixtapen «Signal 01» og ep-en «777», som begge pøste på i konstant høygir.

Turtallet på «Exit 2B» er heller ikke akkurat lavt, men det er vesentlig mer melodisk variasjon her. For eksempel er det et par ballade-partier som gir etterlengtede pustepauser, mellom alle rytmene som slår deg rett i fleisen.

 har siden oppstarten i 2023 vært en frilynt, frigjøringsmotivert sammenføying av en rekke sjangre med kulturell tilhørighet i den solfylte Florida-statens mange mangfoldige undergrunnsmiljøer. I likhet med flere andre trans-artister, som fjorårssensasjonen Los Thuthanaka (som kommer til Oslo World i høst), transcenderer deres eksperimentelle elektronika de fleste konvensjoner.

I B0yg1rls tilfelle er grunnmuren en form for haitisk kompa, en rytmisk verdensarv-sjanger som har anti-kolonial motstand som grunntone. Novagang (som selv har røtter fra Haiti) kombinerer den karibiske kopaen med dansbare elementer fra puertorikansk reggaeton, brasiliansk baile funk og dominikansk dembow.

, som gjestevers med Kay Nive$ på «Rage and Rave» og åpningslinja på «Take Me Home», synges det aller meste på konfronterende haitisk kreol, i tradisjonen til kompa. Åpningssporet, «My People Will Destroy You», byr på brutale linjer som kan oversettes med 

Det er en følelse / Jeg er her for å drepe deg.

Påfølgende «Bél» indikerer at voldsomheten er ment i overført betydning, når Vinette synger insisterende, oppviglersk: 

Hvis du vil feste med meg / Det er Tétés tid. 

Og festen, den skal, i kjærlighetens navn, skje på dansegulvet.

er det også rom for forelskelse. Sterkest kommer romantikken til uttrykk på «Little Haiti» og i etterfølgende «Burn». Likevel er «Soleil», gjestet av perreo-poperen Isabella Lovestory, som byr på det mest emosjonelle høydepunktet. I denne foregår en heftig duett-konkurranse, med sangen som den soleklare vinneren. Denne, og mange av de andre låtene, er av det slaget som gir deg to tette og en badehette. I den mest positive forstand.

«Exit 2B»

Er her for å drepe deg

Rauand Ismail

Den Bristol-formede Tara Clerkin Trio (Clerkin, partneren hennes Sunny Joe Paradisos og hans yngre bror Patrick Benjamin) er i motsetning til hva navnet deres skulle tilsi, ikke en jazztrio. De lager langsomt oppbygde, litt rare og elektroniske poplåter om de nære følelsene forårsaket av de store tingene: et Storbritannia i endring, en sliten arbeiderklasse, gentrifisering, livets omveltninger.

Hvordan får de det til, med dubbete nesten fem minutter lang instrumentering uten så mye som ett ord? Jo, ved å formidle en hyperspesifikk 

. Albumet «Somewhere Good» er en mesterlig øvelse i nettopp dette.

 sette sjanger-merkelapper på musikken til Tara Clerkin Trio ender som regel i en lengre oppramsing mer egnet til å forvirre enn å oppklare. Særlig med utgivelsen av tredjealbumet posisjonerer trioen seg i et eksperimentelt poplandskap.

Fra den to og et halvt minutters lange klarinett-leken til Clerkin i introsporet «Lake Walk», til Paradisos’ helt vanvittig presise trommespill som følger oss til sluttsporet i «Movin’ On». Det er en nesten fem minutter lang dub-inspirert låt som får en til å glemme lengselen etter Tara Clerkins forsiktige vokalpoesi fra tittelsporet. Melankolien inntreffer med sjeldent kav britisk: 

You’re leaping fields / I’m falling / leaves / You’re busy streets / I’m moving feet / Where will we go?

 og slutter med en instrumentering som er så presist treig at den legger seg perfekt over fyldige sample-droner og drømmende reverb-overdrivelser. «Somewhere Good»er den hittil mest konseptuelt gjennomskrevne skiva fra Bristol-trioen. instrumentene får pusterom, enten det er Paradisos’ kontrollerte bueføring langs celloen i revers i «Ups & Downs», eller låta «There Was a Nice Sunset», hvor hvert instrument, hvert sample og hver effekt likevel får unormalt stor plass. Ved hjelp av denne minimale-i-det-maksimale-metoden, hvor hvert strøk får skinne uansett hvor mange det er av dem, innkapsles den uhyggelige nostalgien i lyd.

Skillet mellom det syntetisk genererte og det spilte viskes ut, mens de tar de oss med på reise til kriker og kroker av egne sorger. I låta «Slow Island» kommer noe så sjeldent som en pop-duett mellom Tara Clerkin og hennes bandmedlem og kjære, Paradiso som synger fra seg: 

It’s getting harder and harder to recognise my town

Everything I used to know has been torn down.

 Bristol har forandret seg fra å være en mellomstor, pulserende by, til en by de knapt kjenner igjen. Fra lengselen etter det gamle, utvikler låten seg til en slags intim kjærlighetserklæring til tryggheten de har funnet i hverandre, når Clerkin synger tilbake:

 It’s time to leave / You have no need to roam these streets.

«Somewhere Good»

Presist treig

Å akseptere seg selv kan være en utfordring for alle og enhver. Å omsette denne nyfunnede selvaksepten til harmonisk vakker folkrock vil for de fleste være enda vanskeligere. Ikke så for jazz-rock-støy-eksperimentalisten Wendy Eisenberg. Hen får det til å høres lekende lett ut.

Eisenberg vil for mange være kjent som gitarist og vokalist i støy-ensemblet Editrix, som seneste i fjor høst ga ut eminente «The Big E», her i avisa omtalt som slagkraftig jazzrock. Denne sjangeren har også flere av Eisenbergs tidligere band, som Birthing Hips, befattet seg med. Som ­soloartist har platene «Viewfinder» (2024) og «Auto» (2020) uttrykt et mer stillferdig, improvisatorisk sinnelag – men alltid, også på debutplata «Its Shape Is Your Touch» (2018), med en urolig intensitet.

skiva har en intensitet over seg, men roen er en annen. Tematisk er det en slags forlengelse av forrigeskiva «Viewfinder». Denne var farget av at hen, bokstavelig talt, fikk et nytt syn på verden etter en øyeoperasjon. I så vel toner som ord var det innslag av forundring over folk og forholdet til naturen.

Denne gangen er det forholdet til hen selv og til kjæresten som skal under lupen. Relasjonen til partner og medprodusent Mari Rubio (som for øvrig spiller pedal steel, synther og strykere på plata), danner grunnlag for tilforlatelige samtale-med-seg selv-tekster. Lydbildene er så nære at det oppleves som å bli invitert på hjemme-hos-konsert.

Tonen slås skeivt an allerede i førsteverset i åpningslåta «Take a Number», der hen slentre-synger: 

Take a number, narrow every eye / So when fortune’s bug-eyed monster takes your life, you might know why.

Låta utforsker ettervirkningene av den kreative forløsningen når man blir fri til å være seg selv: 

Tempt the good fates, see yourself and pray.

 er også tema for påfølgende «Meaning Business» hvor hun over alt-country-aktig komp konkluderer med at 

I «Old Myth Dying» går hen Weyes Blood i næringa ved å la strykere beskrive følelsen av forgangne tider. Eisenberg uttrykker det angstbiterske med et opplevd svik fra tidligere generasjoner: 

What could be relaxing about an old myth dying? Everything that I was told everything older than me, was everybody lying?

Bitterhet over det som tidligere har gått galt er det ellers lite av. Snarere er det en overbevisende fortelling rettet mot Eisenbergs yngre selv – og til lytteren – om verdien av å se, og å la seg forundres. Enten det gjelder fuglesang, retningen på kokende vann, virkningen av de forstyrrende riffene i «Vanity Paradox» eller de omtenksomme ­nær-bossa-nova-rytmene i «The Ultraworld» og «The Walls».

mer romantisk enn når hen i vidunderlige «Will You Dare» kommer med både en oppfordring og en forsikring om at det vil gå godt, om du våger velge (egen-) kjærligheten: 

And time has a funny way of getting you there / It sees you, believes you, and silvers your hair / Asking: will you dare?

«Wendy Eisenberg»

Kikkehull

Frida Fliflet

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Ens egen forelskelse er det mest interessante her i verden, men andres forelskelse er ganske kjedelig. Å gjøre sin egen forelskelse interessant for andre, og ikke minst skulle omsette den til interessante 

, er en hard nøtt å knekke: Hvis alt er rosenrødt og fritt for gnisning, blir brønnen fort grunn for en arme låtskriver.

Det visste Olivia Rodrigo veldig godt da hun satte seg fore å lage et knippe vaskeekte kjærlighetslåter. Et helt kjærlighetsalbum skulle det bli. Det var den ultimate utfordringen. Hun, som hadde gjort kometkarriere på å innkapsle akutt hjertesorg og brennende sjalusi i poppunka 

og forsmådde ballader, var jo så forelsket! Hun hadde det jo så bra!

fullt av kjærlighetssanger, men bare den første halvdelen har håp. Albumtittelen, hva enn den var tenkt som, er blitt til «You Look Pretty Sad for a Girl So in Love». På coveret svever Rodrigo høyt i luften, altfor høyt, og vi vet alle hva som kommer til å skje: Hun kommer til å falle. Og det er veldig, veldig langt ned til bakken.

Olivia Rodrigo er bare 23 år, og hun har vært popstjerne i de fem siste: I 2021 slo californieren ned som en bombe med låten «Driver’s License», mens hun enda var skuespiller i Disneymaskineriet. Debutalbumet «Sour» gjorde henne til global stjerne og det PR-folk ville kalt «gen Z icon». Den glitrende oppfølgeren «Guts» fra 2023 sementerte statusen hennes som en av popens største nye stjerner. Rodrigo klarte å blande sin fotogene Disneykarisma med motkulturelle indiereferanser på overraskende godt vis, og hennes evne til å flekke ut hit på hit – så velskrevne, så vittige, så vonde! – virket uten ende.

Låtene på «You Look Pretty Sad…», derimot, er mindre umiddelbare. Poppunken, bubblegrungen og de tunge gitarriffene har stort sett måttet vike for luftigere åttitallsinspirasjoner: mild synth, New Order, new wave og fuzzpop – og ikke minst The Cure. Referansene til det britiske bandet florerer. De fins både lydlig, tekstlig – som i de to singlene «The Cure» og «Drop Dead» (

You know all the lines to «Just Like Heaven» / And I know why he wrote them

) – og ikke minst bokstavelig i «What’s Wrong With Me». For hvem dukker opp her, i Rodrigos første samarbeidslåt? Jo, sjølvaste Robert Smith, som framfører verset sitt med stort alvor og sedvanlig emosjonell nerve. Stemmene deres går forbløffende godt sammen.

Melodisk sett er disse nye sangene mer monotone, og de krever mer tid. Ja, såpass tid trenger de at man kan ta seg i å kjede seg litt, og jeg er fortsatt usikker på om dette er en plate jeg vil gjøre til 

, slik som «Guts». Det sagt, de fleste av disse låtene er 

Rodrigo og hennes faste makker og produsent Daniel Nigro er nemlig mestere på å bygge opp poplåter. De vrir på strukturer og får inn uventede vendinger, uten at det går på bekostning av slagkraften. Hør hvordan «Drop Dead» stadig forandrer form, eller hvordan «Honeybee» tar en venstresving ved at strykerne aleine utgjør den pulserende broen. Eller hvordan «The Cure» tar seg fem minutter på å vokse fra paranoid hvisking til orkestral desperasjon – uten å miste hooket av syne.

Rodrigo forteller ingen svart-hvit historie

«You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love»

Flyr høyt, faller hardt

Ida Madsen Hestman

ette er et album om å ta plass i rom som ikke var bygget for deg

, heter det i pressemeldingen. Kort tid etter at hun ga ut debutalbumet «Gunhild» – og fikk en Spellemann for det – er Sa_G, aka Gunhild Roel Jønnum ute med ny utgivelse. «Sonja (Gunhild Deluxe)» er inspirert av ingen ringere enn Sonja Haraldsen, da hun ble sammen med kronprins Harald og var en outsider som ble behandlet dårlig i det «kongelige miljøet».

Albumet starter på Sa_G-vis: Introen parodierer et gammelt intervju med Sonja som prater på en måte som sender tankene til «Filmavisen», før Harald skyter inn at hun «hele tiden måtte klare seg selv» til reporteren. «Som en kvinnelig underdog i hiphop-miljøet kan jeg relatere til hennes situasjon, og Sonja ble en stor inspirasjon for konseptet i albumet», forteller hun videre i presseskrivet. Albumet lover «kongelig estetikk», mørk hiphop, og en rød tråd av «kvinnelig autoritet».

 «Smil da» har en tittel som ironisk nok får meg til å trekke på smilebåndet: Hvem kjenner seg ikke igjen i et slikt utsagn etter å ha blitt behandla som dritt? Produksjonen er artig, med et smått urovekkende og 00-talls-nostalgisk lydbilde av kortklipte triangel-innfall. Jeg skulle gjerne kjent på enda mer trøkk her, med en arrangering, miks og mastring som fikk fram enda mer klarhet og taktilitet i lydkildene, og mer umiddelbarhet i uttrykket. Det kunne røsket mer til, som med mye annen mørk hiphop.

På spor 5, «Queen», oppleves lydbildet mer 

. Produksjonens minimalisme og enkle bestanddeler er mer forseggjort, selv med en enkel synthmelodi som utgangspunkt. Samtidig sprudler låta av energi, gjestet av Holmlia-rapper Bianca som drar i samme retning. Energien glir over i neste spor, med en remix-versjon av «Gunhild» fra førstealbumet, her med Musti som gjest . Musti kjører en annerledes, mer dempet flow enn jeg har hørt tidligere. Flowen og attityden fra Sa_G selv, er like rå som på forrige album både her og ellers.

 høres likevel for lite gjennomarbeidete ut, og smeller ikke like hardt som i debutalbumet. Den mørke hiphopen hører jeg lite til, og samtidig savner jeg mer kjøtt på beina. Det er rett og slett for tynt med låter til å kunne vurderes som noe mer enn en ep. Introen er ikke en låt, og sett bort fra de to sporene som strengt tatt er reine covere/remixer uten at man har skapt nykomponert musikk, står vi igjen med 6 låter.

«Fake Your Beauty» er knapt en remix av Bertine Zetlitz’ popklassiker, og mer en coverlåt. Når Sa_G ikke prøver å bruke biter av gammelt materiale til å skape noe eget kjennes det litt lite oppfinnsomt. Dermed blir dette sporet heller noe jeg bare vil skippe i den snodige utgivelsen, der man også har slengt på forrige «Gunhild»-album som en slags «del 2».

I partier der tekstene ikke skilter med imponerende lyrikk, og Sa_G lener seg på få ord og fraser som gjentas, må lydbildet veie opp ved å være mer inspirerende, intenst eller engasjerende på andre måter. Det er noe som mangler på flere av låtene. Det låter nesten som om man har hatt dårlig tid med å få det ferdig.

 spesielt tydelige når «Gunhild»-låta fra forrige album kommer inn, og umiddelbart oppleves mye mer gjennomført enn det nye materialet.

Sa_G snakker om å ta plass i et rom som ikke er bygget for seg. Man kan gjerne snakke om å fortjene «Queen treatment», men da må man bare huske på at også lyttere forlanger den samme behandlinga.

«Sonja (Gunhild Deluxe)»

Sånn, ja?

Chris Monsen

Litt over seks år etter forrige gang de slapp album, overrasket Melbourne-kvartetten Eddy Current Suppression Ring forleden uke med albumet «In Light of Recent Events». Nå er det ikke første gang garasje-punkerne har hatt lengre pauser – det gikk ni år mellom de to foregående utgivelsene. Men slike lange opphold til tross, eller kanskje nettopp på grunn av dem: Eddy Current Suppression Ring låter fortsatt like påskrudd.

Selv om bandmedlemmene er blitt både gråere og tynnere i håret, følger de mye av den samme malen som tidligere – helt tilbake til den rufsete debutsingelen «Get Up Morning» fra 2004. Den motoriske grooven til bassist Rob Solid og trommis Danny Current (hele gjengen bruker artistnavn, bare så det er sagt) er seg selv lik: Minimalistisk i form, men med sporadiske avstikkere som gir noen ekstra dult i musikken.

Currents hektende gitarriff, delvis klassisk rock ’n’ roll og delvis taggete postpunk. De går og går, men akkurat i det man tror man har skjønt tegninga, kan Current gjøre et fiffig skifte i mønsteret; han legger ut en musikalsk snubletråd, som gjør at man må justere seg litt. Men både han og lytteren havner tilbake i grooven. Hør bare den herlige, oppildnende «Bop».

Brendan Suppression – alltid hanskebekledd, som om han skal behandle en skjør antikvitet eller foreta en undersøkelse i noens bakende – er stadig snakkesyngende med oppsetsig snerr og markant australsk aksent. Han høres fremdeles ut som en intens gatepoet som blander det absurde og hverdagslige, som på åpningslåta «Self Sabotage», der han synger om å utilsiktet ødelegge for seg selv,

 anelse mer modenhet å finne i tekstmaterialet denne gang. Suppression synger om å søke

i «Ivory Tower», og lufter klimabekymringer i «Swimming Hole». Låtskrivingen er ørlite mer sofistikert enn tidligere, med flere nyanser enn bare huggende driv.

Misforstå ikke, Eddy Current Suppression Ring lager fremdeles gild, drivende garasje-punk, som nevnte «Bop» og fengende «My World». I sistnevnte viser de like fullt mer av sine myke sider i refrenget, men det hjertevarmende mantraet 

What I’d give for another day with you.

«In Light of Recent Events»

Påskrudd ring

Musikkanmeldelser

Benjamin Yazdan

På tampen av den japanske filmfestivalen Nippon Connection i Frankfurt fremførte den Berlin-baserte elektronikavandreren Midori Hirano en relativt utprøvende tolkning av sitt praktfulle nye album «Otonoma». Internationales Theater minner mest av alt om en konserthall på et nedlagt kommunesenter, og Hirano ser faktisk direkte ubekvem ut – som om hun helst skulle ha spilt i et mer sofistikert lokale.

Samtidig gir omgivelsene konserten eimen av en 60-70-talls-

på sparebluss. Det kler rastløsheten i uttrykket, og de egentlig ganske intetsigende visuelle effektene til filmskaperen Markus Wambsganns, som løper halvsynkronisert av gårde på lerretet bak Hirano, blir 

 Hirano-låtene kan beskrives som en slags gyllen middelvei mellom den knudrete, hypnotiske støyen til Fennesz og den konsentrerte roen i den japanske natur- og miljø-ambientsjangeren kankyō ongaku, der nestoren Hiroshi Yoshimura har blitt noe av en guddom også blant britiske og amerikanske musikere de siste tiårene. Og så sper hun på med store mengder skingrende synthakkorder som nærmest slynges ut i rommet.

Det skurrer ikke nok til å skape ordentlig turbulens, men det er fortsatt atonalt og urovekkende nok til å ikke 

behage. Med andre ord verken fugl eller fisk? Tja. Det man kan savne, særlig fra scenen, er litt langsommere oppbygning – flere glidende overganger mellom vellyd og ulyd.

Eller tvert imot det motsatte: Eksperimentell ambient og uryddig elektronika av denne sorten tåler å bli utsatt for enda flere forstyrrelser, utsettelser og uvørne hakk i maskineriet enn man kunne tro. Her blir kontrastene, det som gjør «Otonoma» til ett av de mest interessante bidragene til begge sjangere i 2026, for vage.

er veldig god på, er å nøste opp under en påtrengende fornemmelse av uforutsigbarhet. Det skjer 

 på tre kvarter og et lite ekstranummer. Hun beveger seg fra sampling av en faretruende, fordreid mannsstemme til synther som på sitt mest skingrende minner om fatalismen i tidlig 2000-talls rave og techno, og supplerer med nyklassisk pianominimalisme. De melodiøse strekkene ligner påfallende mye på de mest konvensjonelt behagelige komposisjonene til Ryuichi Sakamoto.

Og sånt mestrer Hirano virkelig – konserten er best når hun to ganger forlater ledningene og går resolutt over til pianoet. Her skjer det liksom noe overtydelig i aller beste forstand, noe nesten performativt. Om det ikke er snakk om å fremføre en refleksjon over forholdet mellom planmessig teknologisk dissonans og feilbarlig klimpring, oppstår det på alle måter genuin friksjon og et stort løft.

Skurrer ikke nok til å skape ordentlig turbulens

Friksjonsøvelser

Magnus Andersson

Blant pianister går det vitser om at helvete er å bli dømt til å spille Carl Czerny til evig tid, fordi musikken er så dårlig. Czerny skrev nemlig stort sett pianoøvelser, men 

 kommer i en annen kategori. Det har fremdeles øvelseskarakter, men på veien til å finne infernalsk vanskelige utfordringer skapte Czerny fargerike teksturer til den grad at han utvidet klaverets muligheter. Et forbehold er imidlertid at det skal spilles av en pianist med gudbenådet fingerteknikk, og under usbekiske Behzod Abduraimovs hender blir dette en klangfantasi du neppe har hørt tidligere.

Platetittelen «Inferno» er hentet fra Liszts 

, skrevet med inspirasjon fra «Den guddommelige komedie». Man kan trekke i tvil hvor god Liszt var på å håndtere former, men som Czerny klarte han uansett å utvide klaverets klangmuligheter gjennom avsindig virtuositet.

til Liszt bygger i stor utstrekning på tritonusintervallet, også kalt 

, og gjennom kaskader med oktaver og sterke akkorder opplever vi spiralene som går alt dypere ned i Inferno. Alt dette er enkelt under Abduraimovs hender, men han er så mye mer enn en sirkusløve. Liszt har ikke forklart i detalj hva verket handler om, men det er steder med lys som må skildre håpet om frelse fra evig fordømmelse. Dette blir skildret poetisk og med skjønn tone fra Abduraimov.

Dessuten er et annet høydepunkt på dette albumet Debussys rolige og kjente «Clair de lune», spilt sønder og sammen av middelmådige pianister. Abduraimov får det til å klinge friskt, som om jeg hører det for første gang, i grunnleggende duse klanger der det ikke skal mye skarphet i tonen til for å la måneskinnet vises gjennom nattskyene.

 lite å gjøre med albumets overhengende Inferno-tema, og tittelen ble nok valgt fordi den høres bedre ut enn bookletens tekst om «Masks and Bergamasks». Teksten forteller altså at platen handler om maskespill og i overført betydning om pastisjer – som passer til de andre satsene i Debussys 

 (der «Claire de lune» er den tredje satsen).

for solo klaver (som også passer inn i maskespilltemaet). Glem dette med at Rakhmaninovs klaverkonserter skal være det vanskeligste i klaverlitteraturen. 

Abduraimov lager en helt unik klangfantasi som kan konkurrere med Maurizio Pollinis referanseinnspilling fra 1971, en innspilling som italieneren burde fått Nobelprisen i musikk for. Men Abduraimov lager klangkunst ut av teksturene på en annen måte. Mye av verket er skrevet i tre eller fire notesystemer, fordi det er så mye som skjer, og pianisten må her gi inntrykk av å ha flere enn to hender, der hver av de mange hendene ofte må gjøre det umulige. Som Pollini før ham, gjør Abduraimov her det umulige mulig.

Pianisten må her gi inntrykk av å ha flere enn to hender

Infernalsk

Alle vi som har vokst opp med kort avstand til Sverige har et forhold til begreper som «folkparken» og «svensktoppen». Vi kan også legge til låtene til Alf Robertson, sangeren med den sonore stemmen som på 60-, 70- og 80-tallet gjorde det til sin spesialitet å gjendikte amerikanske countrysanger på svensk og gi dem folkelig lokalkoloritt.

Robertson ble født i Göteborg i 1942, og han tilbrakte ti år på sjøen allerede fra han var 15 år gammel. Underveis oppdaget han Bobby Bare og mange andre countryartister. Han oversatte sanger fra Bobby Bares plater og fikk platekontrakt med Elektra Records. I 1968 gikk han inn på «svensktoppen» med «Riv inte vårt kvarter», opprinnelig Billy Edd Wheelers «Ode to the Little Brown Shack Out Back».

Derfra var Alf Robertson en stemme som alltid fant sin plass på svensk radio, på tross av at han i flere lengre perioder bodde i Nashville. Han var en spesiell personlighet, som ikke alltid holdt seg til konvensjonene. Robertson døde i 2008, 67 år gammel.

 våknet Sverige opp til fornyet interesse for Alf Robertson, takket være SVTs tredelte dokumentarserie «Countrylandet Sverige». Da hadde allerede gruppa med det pussige navnet Country efter jobbet sunget Robertsons sanger på Fyrens ölkafé i Göteborg i fire år. Countrytrioen består av Alexander Ringbäck, Pablo Copa og Anastasía Grivogiannis (sistnevnte har svensk mor og gresk far).

Med årene har Anastasía, som kom til Sverige da hun var åtte år, sunget seg fram til en solid posisjon i Göteborgs musikkliv. Ved siden av Country efter jobbet er hun å høre i det gamle 

-bandet Nynningen, psychpop-bandet Givana og Greek Folk Collective.

Anastasía solodebutert med albumet «Göteborg sjunger Alf», der hun går i duett med noen av byens mest markante mannlige sangere (og en kvinnelig) på Alf Robertsons låter. Hun synger med blant andre Ebbot Lundberg (The Soundtrack of Our Lives), Valter Nilsson – som nylig har hatt et stort gjennombrudd i Sverige – og Arvid Nero. En av platas produsenter, Jesper Lindell, synger dessuten med på «Gamla väg», en svensk versjon av John Denver-hiten «Take Me Home Country Roads».

«Göteborg sjunger Alf» ble hovedsakelig spilt inn i Brunnsvik Sound Studios, Lindells eget studio utenfor Ludvika i Dalarna. Der telte bandet blant andre den legendariske Göteborg-bassisten Nikke Ström, som gikk bort nå i begynnelsen av juni, 75 år gammel. Ström var en gigant i svensk musikkliv, og spilte i band som Nationalteatern, Tottas Bluesband og Nynningen.

framføringer: en av journalist, programleder og standupkomiker Ina Lundström og skuespillerlegenden Tomas von Brömssen (nå 83 år). Begge tekster er skrevet av Alf Robertson: «Mitt land» og «Det var vi som sluta’ skolan-57», og tydeliggjør hans arbeiderklassebakgrunn og empati med svenske hverdagsmennesker og deres hverdagsliv. Sammen utgjør de en oppsiktsvekkende programerklæring.

Robertson ble ikke alltid oppfattet som politisk korrekt, og var heller ikke respektert av alle. På et tidspunkt havnet han til og med i rettsapparatet med den svenske avisa Expressen, fordi de skrev at han stjal sanger. I den forlengelse er det er grunn til å minne om at Robertsons metode, der han oversatte amerikanske låter til svensk, også hadde norske paralleller. Store norske hits som «Fru Johnsen» med Inger Lise Rypdal fra 1968 var en norsk versjon av Tom T. Halls «Harper Valley PTA», og Country Snakes (med Ottar Big Hand Johansen) sin «Bonde i fra bygda» fra 1970 var opprinnelig Merle Haggards «Okie from Muskogee».

Alf Robertson var en stemme som alltid fant sin plass på svensk radio

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Outsider

Musik för alla

Exit 2B

Somewhere Good

Wendy Eisenberg

You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love

Sonja (Gunhild Deluxe)

In Light of Recent Events

Utvalgte saker

Midori Hirano beveger seg mellom analogt og elektronisk.

Abduraimov lager ny referanseinnspilling av klaverlitteraturens vanskeligste verk.

Nytt Göteborg-album introduserer Anastasía og løfter legenden Alf Robertson.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Outsider

Musik för alla

Exit 2B

Somewhere Good

Wendy Eisenberg

You Seem Pretty Sad for a Girl So in Love

Sonja (Gunhild Deluxe)

In Light of Recent Events

Midori Hirano beveger seg mellom analogt og elekt­ro­nisk.

Abduraimov lager ny refe­ranse­inn­spilling av klaver­lit­te­ra­turens vanske­ligste verk.

Nytt Göteborg-album intro­du­serer Anastasía og løfter legenden Alf Robertson.

Midori Hirano beveger seg mellom analogt og elektronisk.

Abduraimov lager ny referanseinnspilling av klaverlitteraturens vanskeligste verk.

Nytt Göteborg-album introduserer Anastasía og løfter legenden Alf Robertson.