#fff

#000

Hva ligger i å være kontroversielle? Det er relativt, mener Kneecap.

Null kompromiss

Det gjør ingenting om folk ser Ary som trist og mørk. Hun er jo det.

Et svart lys

Rapperen Noize MC er blant eksilrusserne som står opp for Ukraina, mot krig og Putin.

Støy og motstand

Tora Augestad sier det hun mener, både om musikk og politikk.

I vinden

Aslaug Olette Klausen

Det var vel bare et spørsmål om tid før den nye folkemusikkbølgen skulle etterfølges av viser i tradisjonen fra 1970-tallet. Det er jo et visst slektskap dem imellom. Og på samme vis som det ofte er unge mennesker som fronter leselyst ved å sitte på trikken med papirbøker, er det unge utøvere som leder an her.

Blant disse finner man trioen Vildebjønns selskap, bestående av Ingeborg Fjørtoft, Åsmund Erichsen og Erling Wold. Alle tre er også sentrale aktører i Hersleb Visekollektiv i Oslo, som holdt hus i nå nedlagte Hersleb Bar & Grill, og deretter var innom Blitzhuset, og nå er relativt fast inventar i Hjelms gate 3, Gateavisas lokaler. Denne vinteren og våren er de i tillegg aktive på Josefine Vertshus, som i snart 50 år har gitt visesangere en scene.

Rapporter derfra tilsier at det de får til som liveband i kjelleren på Josefine tiltrekker seg både nye og trofaste visetilhengere. Det har sannelig også debutalbumet «Skrike høyt og spytte litt» potensialet til.

er ellers ganske misvisende. Det er lite skriking og enda mindre spytting fra denne gjengen, hvorav flertallet har bakgrunn fra Musikkhøgskolen. Derimot er det en sjarmerende sindighet i disse visenes skakke, jazza taktarter og portretter av gatemiljøet i Oslos indre by. Tekstene, forfattet av hovedvokalist Fjørtoft, er fremført på det som kan kalles talenært på det sentrale Østlandet.

Dette låter 70-tallsinspirert, samtidig som låtene er bevisst 90- og 00-tallets ironisering over dette tiårets ungdomskultur (eksempelvis «Lille lørdag»). Når tekstene blir politiske, holder de seg også unna det for opplagte, selv om bandet legger seg tett på klisjeene i den velklingende nidvisa til godhetsposører, «En som er så snill».

1970-tallet er til stede gjennom en slags motkulturell oppvåkning. Visene representerer her noe ikke-digitalt, noe ikke-programmert, og nostalgiens sementerende tilbøyeligheter til tross: noe forgjengelig og foranderlig. Dette kommer til uttrykk i taktile rytmeskifter, særlig elegant i spor som «Vanesak» og «Det var fint at du gikk».

 om at Vildebjønns selskap tar visesjangeren på alvor. På den gode måten, unntatt ett enerverende spor: «Det var Jarlgutgen sin» er mer irriterende øreorm enn faktisk fengende.

Og selv om det muligens låter litt vel pyntelig produsert av Ola Djupvik (Pom Poko, Shiner), som også bidrar på trommer, så er det noe virkelig oppløftende levende over «Skrike høyt og spytte litt».

Det er noe oppløftende levende over albumet

«Skrike høyt og spytte litt»

Godt selskap

Arvid Skancke-Knutsen

Morten Martens har vel holdt seg mest i Kristiansand, og har som regel vært produsent, for både rapduoen Darkside of the Force og popmelankoliker Thom Hell. Men han imponerte definitivt som multi-instrumentalist, komponist og sanger på solodebutalbumet «Rêverie» fra 2023. Det ble sluppet på det uavhengige amerikanske plateselskapet Big Crown Records, startet i Brooklyn av Leon Michels og Danny Akalepse.

I begeistrede omtaler av Martens trekker mange frem hvordan han blander impulser fra forskjellige tiår. Hos Les Imprimés finner du elementer av doo-wop, soul, softrock og melodiøs nattradio-musikk, men også en touch av alternativ rock, disco og hiphop. Til sammen gir det et uttrykk som både er rytmisk og harmonisk, sammensatt og smart. Den er ofte 

eksepsjonelt at en nordmann er så godt bevandret i amerikanske musikkstiler – og attpåtil makter å føre dem sammen til noe genuint eget. Han spiller det aller meste selv, og bygger opp musikk, rytmer og vokalharmonier med imponerende fingerspissfølelse. Det er et deilig drag av svale og lyse sommernetter over flere av låtene, men også en undertone av mørkere og skarpere stemninger.

Som Martens selv har sagt det: «It’s soul music, but I don’t exactly have the soul voice. I do it my own way»

 Det gjelder også musikken, der en låt som «Get Lost» høres ut som et strålende soundtrack-spor fra slutten av sekstitallet. «Fading Forward» byr på mange slike bergtagende ballader, godt balansert mellom det følsomme og det fingerknipsende.

 ønske at Martens skrev tekster som i enda større grad matchet musikken. 

Won’t you call me back, my lady / I’m tired of hearing maybe

der oppe, er det vel? På den annen side klarer han å få linjene til å høres inderlige og oppriktige ut, selv når de fremstår litt corny: 

A beautiful woman like you should never be left alone.

Det meste handler om den vidunderlige og tidvis brysomme kjærligheten, slik musikktekster har gjort til alle tider. Heldigvis lar Martens betraktningene og betroelsene få følge av noe av den fineste, mest oppfinnsomme og lekne norske musikken som har kommet ut i år.

Et deilig drag av svale og lyse sommernetter

«Fading Forward»

Sørlandssoul

Tom Skjeklesæther

Sanger-låtskriver Johanna Reine-Nilsen fra Oslo er godt i gang med en musikerkarriere: 23-åringen albumdebuterte allerede i 2024 med «Blue Circle», som fikk godord både her og der. Knut Reiersrud mente at plata var blant de aller beste det året.

«Far Away» fra Reine-Nilsens andre album starter med følgende melding: 

Conundrum, what a stupid word / And I’m not really big on words, my head hurts when I speak too much.

 Ved siden av å visstnok være et dumt ord, betyr altså «conundrum» «et intrikat, vanskelig problem».

påstå at tekstene på «Another Joan» er selvbiografiske, men det er noe med de musikalske ekkoene her – fra Joni Mitchells tidlige 1970-tall, via en moden Rosanne Cash, til den nye generasjonen indiefolksangere med Phoebe Bridgers i spissen – som gjør at det er nærliggende å tenke at Reine-Nilsen ønsker å si noe svært personlig.

I need words, I’m purchasing poetry / Change, I’ll wait ‘til fall creeps in / Love and space, and a mystery / These days will set me free

. I presseskrivet til plata står det at hun «utforsker hvordan mening oppstår, i naturen og menneskene rundt oss, i de store spørsmålene og i øyeblikkene som fort glemmes».

i Trondheim etter å ha studert jazzvokal ved NTNU – lager plater med musikere som har velkjente navn fra norsk musikkliv. Her bidrar gitaristen Ola Erlien (far: bassist Audun Erlien) og trommeslager og felespiller Hans Hulbækmo (mor: Tone Hulbækmo, far: Hans Fredrik Jacobsen, begge folkemusikere), pluss Eskil Bruntvedt på bass og den bemerkelsesverdige Veslemøy Narvesen som spiller trommer.

De ti sangene som utgjør «Another Joan» kan både være lavmælte tvers igjennom, ombestemme seg midt uti og slå over i et stort arrangement («Amulet Sky») eller holde seg til et solid band-gyng, som i nevnte «Far Away». Kanskje aller best er «Someone Else», som tøffer av gårde med et perfekt påholdent komp, lekre gitardetaljer og en uimotståelig melodi.

«Thoughts» er platas americana-topp. I tillegg lykkes «Another Joan» med en touch av Radka Toneff-stemning når albumet er på sitt mest lavmælte, sånn apropos bachelorgrad i jazzvokal.

«Another Joan»

Utforsker mening

Martin Bjørnersen

Forrige fredag, med bare noen dagers forvarsel, kom det et splitter nytt album fra en av norsk raps mest mystisk tilbaketrukne skikkelser. Store P slapp andrealbumet «Rommet» i 2017, men «Alt på en gang» høres mest av alt ut som en direkte oppfølger til den klassiske debuten (det må det være lov å si) «Regnmannen» fra 2014. Kanskje uten den overraskende crossover-appellen fra den gang. Men det er verden som har forandra seg, ikke Store P.

Den tidligere A-Laget-rapperen er i tydelig inspirert form i 2026. For mens «Rommet» hadde nok av gull å by på, låt for låt, virket den i ettertid litt splitta – skulle den å ta steget fullt ut i poplandskapet, eller krype lenger inn i det psykedelisk innadvendte skallet?

har funnet balansen. Her skinner sola i klarvær og klartekst – andrelåta heter tross alt «Hver vår». Låta har kreditert saksofonist Kjetil Møster som fullverdig «duettpartner», og det er vel fortjent – samspillet de to imellom er unikt godt (slik vi også husker det fra tidligere samarbeid som briljante «Katten»).

Utover på albumet er det også plass til briljante vers fra losjebrødrene Mats Dawg og Angelo Reira, men det er i hovedsak Store P selv som styrer alt: beats, produksjon, melodier og tekst. Han kødder 

Det gjelder også stilmessig. Her møtes åttitalls balladesoul, vestkystfunk, New Orleans-bounce, melodisk Atlanta-rap, pastellfarga synth-akkorder og bredbeinte soli på gitar og synth. Store P behersker alt til fingertuppene: ikke noe ender opp som tom pastisj, for miksen er hans helt egne.

de tekstmessige betraktningene. I en by som har flust med rappere som behersker både punchlines og det kryptiske og lydmalende (fra Lars Vaular til albumgjest Reira), er P også her på sin eget spor og i sin egen verden. «Illusjoner» er en personlig favoritt, der han går nedover slektslinjer som en sjaman og preiker med sin 

På «Huset nedi gaten» dropper han linjer som 

ligger lavt som en meitemark / min regnfrakk matcher din neglelakk / i en kåk der folk spiller Kinasjakk / i Palestinaskjerf og Argentinadrakt

. Altså, hvem andre sier sånt på plate – og får det til å høres så fett ut? 42-åringen Petter Sundby (som hans mamma kalte ham) er fortsatt en sterk kandidat til tittelen 

 Det er sterkt gjort i en ung manns spill.

Petter Sundby er fortsatt en sterk kandidat til tittelen Norges beste rapper

«Alt på en gang»

Ny vår i vest

Eirik Blegeberg

Akkurat som Sonic Youth fant en sølvskimrende skjønnhet i andre halvdel av bandkarrieren sin, sånn cirka fra og med «The Diamond Sea» (1995), så lener nå også veteranen Bill Orcutt seg mot 

 – i den grad piggtråd og knust glass kan være pent. Men man må også huske hvor Orcutts gitarer kommer fra: Harry Pussy, et av de mest atale og atonale støyrockbandene på hele 90-tallet. Og det sier ikke så rent lite.

 2010-tallet har San Francisco-baserte Orcutt (64) funnet en retning som soloartist, der han stort spiller sin egen elgitar opp mot sin egen elgitar. Like primitivt som John Fahey og like minimalistisk som Jon Hassell, men samtidig med fire gitarer oppå hverandre i et uttrykk han beskriver best selv: «Because Sharp Also Smooth».

Årets album er en åndelig oppfølger til «Music for Four Guitars» (2022), og minst like hypnotisk – med rockeriff pakket inn i drømmer, med monotoni avløst av eufori, og med en kjerne som kan være vanskelig å få øye på. Men den er der.

«Music in Continuos Motion»

Fire fine gitarer

Frida Fliflet

Tilfeldighetene ville at jeg denne uka holdt et foredrag med tittelen «Fins det protestsanger i dagens USA?». Samtidig har jeg lyttet til Bare folks nye mini-ep. Og hadde jeg fått samme spørsmål i norsk kontekst, hadde Bare folk vært et fint eksempel på at protestsangen eksisterer – i alle fall for den som leiter.

Bare folk er i sin kjerne en duo, bestående av Lovise Espeland og Jonathan Krabbe, men de spiller som et kollektiv både i studio og på scenen. «Bergens egne folkete visejazzband», kaller de seg, og en dæsj av folkemusikk har de også. Dette viser seg oftest i Espelands vokal, som har noen finfine ruller og ornamenteringer.

 av studiotrollmann Vetle Junker. Han gjør som han ofte gjør: Løfter lydbildet, gjør det reinere og klarere. Nei da, bandets varme visepreg er ikke vekke – det kommer heller bedre fram.

Tre av de fire låtene – «Hvis du finnes Gud», «Barn dør» og «Det er kanskje riktig men det er ikke viktig» – er reinspikka protestlåter anno 2026, og svært gode som sådan.

«Barn dør» er noe så sjeldent som en velfungerende humoristisk protestlåt – jovial i tonen, syrlig i teksten. Tittellåten er sin egen perle, mens «Det er kanskje riktig…», med sitt anatolisk-lydende riff, har et tipp topp driv jeg ikke har hørt hos duoen før.

tolkning av Don McLees nydelige «Vincent» (1971), gjendikta til norsk av Stein Arild Espeland under tittelen «Stjerneklåre natt». Det er veldig pent, med akustisk gitar og vibrato i fele og vokal, men blir litt vel sukkersøtt. Sangen virker også noe malplassert ved siden av de andre låtene.

Det sagt: Dette lover godt for andrealbumet.

«Hvis du finnes Gud»

Bare bra

Storpolitikken har for lengst blitt til et absurd teater – såpass ulogisk og forvirrende at en hel verden klør på seg sår i hodebunnen. Men det absurde passer bedre inn på gateplan, som en feiring av annerledeshet, for eksempel i megabyen Kinshasa, der det nå bor anslagsvis 18 millioner mennesker. Kongos hovedstad har verken teaterscener eller kinoer, men siden 2015 har Eddy Eketes Kinact-festival fargelagt byens arbeiderstrøk – med karnevalsaktige opptrinn og trommesirkler som påkaller alle mulige synlige og usynlige krefter og vesener.

instrumenter av skrot, minner Kinact-bandet om tidligere Kinshasa-fenomener som Konono No. 1 og Kin’Gongolo Kiniata, bare med mer atmosfære og elektronikk i miksen. Og om ikke alt på dette 35 minutter lange albumet fester seg (avsluttende «Les Cloches» er aller mest tam), så er det mye ny lyd her – fra Ekete og hans høyre hånd Spiritus Bongonda finner et hyperaktivt The Knife-groove i «Cercle de Tambour Kinact avec Manza» til vi blir dratt inn i galskapen på «Kinshasa La Nuit». Heftig.

«Kinshasa in Action»

Action-pakka

Ida Messel

Honey Dijon, egentlig Honey Redmond, har vært en bautaskikkelse i klubbmusikken fra hun flyttet fra house-støpeskjea Chicago til kulturmekkaet New York på 1990-tallet. Fra det øyeblikket ble hun en sann 

selv om hun senere skulle flytte basen til både Berlin og nå London.

På veien har 57-åringen rukket å bli husvarm i kunst- og moteverden også, for ikke å snakke om i popen – 

. Prominente samarbeid inkluderer for eksempel Madonna, eller Jamie xx på «Baddy on the floor» fra 2024. Ikke minst har Honey Dijon skrevet og produsert to av nøkkelsporene til Beyoncés «Renaissance» fra 2022: «Cozy» og «Alien Superstar».

Men det er altså i nattelivets mørke kroker at Honey Dijon fikk sin kreative oppdragelse, noe tredjeplata «Nightlife» er et nesten overtydelig vitnesbyrd om. 

I know a place, a place where I can get away / And let the melody take control of me / Don’t let go of me, don’t let go, 

synger R&B-vokalisten Chlöe i åpningssporet. Oscillert synthbass bølger jevnt i bakgrunnen.

 holder seg i det samme rytmiske rammeverket av 

med tidvis synkoperende hats og skarptrommer – men med stort sett faste klapp på annenhver basstromme

 Rytmen er hele veien inviterende, seig og funky: en oppskrift på dansbarhet. En alarmliknende to-mikrotoners melodi av metalliske synthtangenter aper etter vokalen. Det er noe skittent og berlinsk med melodien, samtidig som den viser måten house bevarer emosjonelle uttrykk på, selv når harmonisk bevegelse er sparsom.

Hvert spor forskyver seg gradvis fra det forrige sporets konsept, som i en dynamisk DJ-miks mer enn måten album flest utarter seg. Poenget er å følge de ulike fasene av festen. Spor som «I Like It Hot» eller «Private Eye» dreier seg rundt en enkelt toneart eller modus, over en groove av rike bassfrekvenser. Det er også her Honey Dijon er best på «The Nightlife», når akkordskiftene er få og diskrete – når det er lyddesign, timing på musikalske momenter som får fokus.

ikke særlig dypt inn i de sjelelige vansker. Dette er klubbmusikk som typisk handler om … 

: dansing, overflatiske møter, høy energi og å føle seg sjæl gjennom musikken. 

Move through the music, it’s the time, don’t lose it / Feel the bass, move through it, read the rhythm, can’t lose it, 

Leave it on the floor, that’s what we do / Let’s get on down,

 også videre, synges det på «New Wave Groove».

Vi kikker kanskje ikke inn i eksistensens avgrunn gjennom bakspeilet, men så prøver heller ikke Honey Dijons «The Nightlife» å være noe den ikke er. Det at universet er så avgrenset til klubben og den tilhørende kulturen, er nettopp det som gjør musikken så inviterende, inkluderende og rommelig. Dette er en, om ikke konservativ, så i alle fall 

tilnærming til house- og technofaget, en insistering på klubben som et territorium der man møtes på like fot. Oppi alskens intellektuelle hybrider kjennes det som et overraskende friskt pust.

 hvor cheesy akkorder ligger som perkussive stikk rundt gospel-vokalen til Mette Towley: 

This ain’t love, it’s chemical / Don’t catch a feel for the pheromone / This shit ain’t real, delusional / You’re into me, I’m international

. Det er enkelt, tullete, flørtende i tilsnittet.

Spor som «Just Friends» er like overdådig svulstig: 

Your love, it won’t save me / Don’t even try, don’t even try.

 Med ironi og overdrivelse inntar vokalistene en observerende rolle i eget følelsesliv, ufarliggjør dramaet, flater det ut med en trykkende bass som i «Rush Me».

«The Nightlife»

Smak av honning

Musikkanmeldelser

Audun Molde

Da TV-showet «Saturday Night Live» i fjor feiret 50-årsjubileum, startet det hele med Paul Simon som sang «Homeward Bound» i duett med Sabrina Carpenter. 83-åringen introduserte sangen slik: «I sang this song with George Harrison on ‘Saturday Night Live’ in 1976». Carpenter kvitterte: «I was not born then … and neither were my parents».

Vitsen trakk sitt sveip over generasjoner i populærmusikkens historie, selv for seere som ikke var klar over at «Homeward Bound» allerede i 1976 var en ti år gammel klassiker. Eller at Paul Simon alt i flere år hadde forsøkt å livnære seg av musikken da han i 1965 turnerte med tog i England, og på en jernbanestasjon utenfor Harrisons hjemby Liverpool satte ord og toner på hjemlengselen.

Jeg tok farvel med Paul Simon som sceneartist i Oslo Spektrum i 2016. Trodde jeg. Et par år senere gjorde han sin «Farewell Tour» og trakk seg tilbake. Han overlot sangkatalogen til Sony: Livsverket ble i mars 2021 solgt for, visstnok, litt over 3 milliarder norske kroner. Paul Simon var blitt en steinrik 

Som mange artister og sangskrivere i sin generasjon, har imidlertid Paul Simon vanskelig for å pensjonere seg. I Alex Gibneys severdige 3 timer og 20 minutter lange dokumentarfilm «In Restless Dreams: The Music of Paul Simon», skylder artisten på en drøm: Han skulle begynne å arbeide med et nytt musikkstykke som skulle hete «Seven Psalms».

Innspillingen ble komplisert, for høsten 2021 mistet Simon i løpet av få uker det meste av hørselen på venstre øre. Når en sanger får alvorlige problemer med hørselen, er et vesentlig problem at du hører din egen stemme på en annen måte enn du er vant til. Han valgte stoisk å se på dette som «a piece of information that you can work around». Ved hjelp av tekniske løsninger ble det mulig for ham ikke bare å fullføre innspillingen, men også å få tilbake lysten til å møte publikum igjen – på en litt annen måte enn før.

Derfor er jeg i Falkonersalen i København i kveld. Turneen «A Quiet Celebration» ble en suksess i hjemlandet, og 84-åringen er i Europa. 

 entrer scenen og tas imot med tre minutters stående ovasjoner, en tsunami av varme og kjærlighet som må forstås som et ektefølt tilsvar til hans egne sanger.

Simon ønsker velkommen med noen ord om sin dype takknemlighet over å kunne spille for oss. Han lover «a bunch of hits» etter pausen, men først får vi en kontemplativ musikalsk meditasjon gjennom de sju salmene, som en flytende, sammenhengende suite. Fra våre plasser helt foran, med 1100 mennesker rundt og bak, føles det som en intimkonsert, med en musiker som belønner den som 

Det er som en implisitt protest mot alderismen

En stille feiring

Kan musikk fortsatt massemobilisere mennesker? Nei, mente punklegenden Dennis Lyxzén da Klassekampen intervjuet ham i fjor. Naoise Ó Cairealláin – bedre kjent som Móglai Báp i den nordirske raptrioen Kneecap – er ikke helt enig.

– Jeg tror definitivt at musikk kan være en kulturell oppvekker for folk. Det kan vekke et behov for å dykke dypere ned i kulturen eller språket de har, sier Ó Cairealláin.

Denne bevisstgjøringen om egen kulturarv er også en måte å mobilisere på, mener han.

– Med en gang folk føler at de har en verdi, tror jeg det kan gi dem sjølvtillit til å stå opp for seg sjølv.

Kanskje er ikke kulturell og språklig bevisstgjøring det første 

tenker på når det kommer til Kneecap. Rekken av stormer trioen har stått i det siste halvannet året er lang: Vel så mye som et band har Kneecap blitt internasjonale politiske symboler, elsket og hatet for sin kompromissløshet og harde retorikk – om Gaza, Israel og Palestina, om rusbruk eller britiske politikere.

The Guardian har kalt Kneecap «det mest kontroversielle bandet siden Sex Pistols», men det er ikke mye hardt over rapperen der han sitter i en gråhvit kontorstol hjemme i Belfast. Vi snakker over Zoom, og Klassekampen må spisse ørene for å henge med på den tjukke aksenten. Ó Cairealláin er kledd i Dublin Citys dyprøde fotballskjorte, på treveggen bak henger en plysjjakke. Han er hyggelig, reflektert og beint fram tålmodig.

Nylig har han og bandkollegaene Mo Chara og DJ Próvaí kommet tilbake fra Cuba – de var del av den humanitære konvoien Nuestra América, som ankom øya 21. mars med mat og medisinsk utstyr. Kneecap kom imidlertid flygende inn, og var der i tre dager.

– Det var oss og politikerne, blant annet Jeremy Corbyn. 

. Men det var veldig trist å se effektene som sanksjonene [fra USA] hadde på vanlige folk, sier Ó Cairealláin.

Språk, makt

Chris Monsen

I løpet av årene 1963 til 1977 markerte Joe Henderson seg som en av de ledende tenorsaksofonistene i moderne jazz. Med arv fra Lester Young og Sonny Rollins (og kanskje en dæsj John Coltrane) i bagasjen, hadde han en personlig spillestil som var energisk, kraftfull og varm. Han laget jazz som spant ut i diverse retninger, men alltid med post-bopen som et slags sentrum.

Henderson hadde først noen korte, men produktive år hos Blue Note. Her markerte han seg både med egne album som «Page One» og «Inner Urge», så vel som i fremoverlente samarbeid. Blant annet jobbet han med den avantgarde-lenende pianisten og komponisten Andrew Hill og pianisten Horace Silver, som på hiten «Song for My Father».

Etter dette fulgte en lengre periode og flere album hos Milestone. I 1978 sto han likevel uten platekontrakt. Ikke at han var arbeidsløs, han spilte jevnlig med andre, men han hadde ikke vært i studio med eget band siden 1975.

 viste seg i februar 1978, da Joe Segal inviterte Henderson til en residens på klubben Jazz Showcase i Chicago. Hendersons band for oppholdet besto av Joanne Brackeen på piano, Steve Rodby på kontrabass og Danny Spencer på trommer.

Det ble gjort opptak av konsertene, men lenge var dette ukjent. Produsent og platedirektør Zev Feldman har gravd frem og samlet noe av materialet, og fått de gitt ut gjennom Resonance Records – først i en trippel lp-utgave eksklusivt for Record Store Day, og nå også tilgjengelig på dobbel-cd.

Utgivelsen består av ni låter, og materialet er påfallende tilbakeskuende, selv om dette er låter Henderson jevnlig spilte live på den tiden. Her gjør de tre av tenorsaksofonistens egne komposisjoner: den latin-pregede «Recorda Me», først utgitt på «Page One» (1963), samt «Inner Urge» og «Isotope» fra «Inner Urge» (1964).

I tillegg får vi høre bandet gjøre et knippe standardlåter, som «Softly, as in a Morning Sunrise», i tillegg til tolkninger av John Coltrane («Mr. PC»), Charlie Parker («Relaxin’ at Camarillo») og Thelonious Monk («’Round Midnight»).

 er av eldre årgang, er det likevel en tydelig friskhet og energi i fremføringene. Bassist Rodby er fremtredende i lydbildet, og hans sprelske spill er en av grunnene til at det hele låter så livlig. Ikke at Henderson selv er dårligere – han sprudler både i melodier, i utbroderinger og i soli. Særlig skinner han på over 20 minutter lange «Inner Urge», et definitivt høydepunkt her. Brackeen og Spencer har også signifikante bidrag.

Et par av standardlåtene låter dessverre noe mindre inspirerte, om enn ikke helt som pliktløp. Et unntak er balladen «Good Morning Heartache», der Henderson får frem en rufsete sårbarhet i soloen sin. Her er det som om han holder tilbake stor sorg – og gråt.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Skrike høyt og spytte litt

Fading Forward

Another Joan

Alt på en gang

Music in Continuos Motion

Hvis du finnes Gud

Kinshasa in Action

The Nightlife

Utvalgte saker

Paul Simon kan fortsatt lage fest, selv om den er aldri så lavmælt.

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Året er 1978 og tenorsaksofonist Joe Henderson får ny energi.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Skrike høyt og spytte litt

Fading Forward

Another Joan

Alt på en gang

Music in Continuos Motion

Hvis du finnes Gud

Kinshasa in Action

The Nightlife

Paul Simon kan fortsatt lage fest, selv om den er aldri så lavmælt.

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Året er 1978 og tenor­sak­so­fonist Joe Henderson får ny energi.

Året er 1978 og tenorsaksofonist Joe Henderson får ny energi.