#fff

Okay Kaya utforsker ubehag, skam og själva livet. Men egentlig ville hun bli klovn.

Innerst i sjelen

Når Gluecifer gjør albumcomeback har de mindre sjokkfaktor og mer finesse.

Tilbake i by’n

#000

Nesten ti år etter debuten har Sunniva Lindgård, også kjent som Sassy 009, funnet stemmen sin.

Drømmen

Tønes stritta lenge imot å gi ut juleplate. Men her er han.

Jul på Jæren

Arvid Skancke-Knutsen

Den opprinnelige versjonen av Hjerteslag rakk å gi ut tre album frem til 2019, men sprakk under pandemien. Etter en offentlig skittentøyvask fortsatte fire av medlemmene som Kristi Brud, mens låtskriver, gitarist og sanger Robert Eidevik samlet nye musikere. I 2022 kom albumet «Tyvens dagbok», etterfulgt av «Betonglandskap» i 2024.

«Vi har kommet for å stjele dine barn» er altså bergensbandets sjette album, og starter riktig solid med den energiske «Aldri dra herifra Vadmyra». Men albumet tipper over i det litt anmassende og stillestående, tidvis uten den luften og nerven som hadde forløst materialet bedre.

som alltid om smak og behag. Men i min bok kan refrengene til Hjerteslag bli for allsang-aktige og vel insisterende forutsigbare på denne utgivelsen. Da er kruttet ofte brent av gjennom gjentagelser før sangene finner noen utgang, selv om låtene er nokså korte.

Robert Eidevik følger samtidig opp mye av det fine og karakteristiske vi kjenner fra musikkscenen i Bergen: Han vektlegger fengende melodilinjer, gyngende energi og hverdagslig poetiske observasjoner. Han skal ha ros for tekstene sine, som kommer med et fortettet drama og mye lokalkoloritt. Sjekk bare den såre oppvekstrapporten i «De syv hav», med sine keitete telefonsamtaler mellom far og sønn. Eller «Virvelvind», om 14-åringen som kaster bort livet sitt:

 Han bare kastet seg fra femte etasje i går

 dukker det opp en ska-lignende rytmikk, som leder tanken til de elektriske linjene helt fra The Aller Værste! til John Olav Nilsen & Gjengen. På sitt beste er dette tradisjoner Hjerteslag lett forsvarer sin plass i, men denne gangen kan albumet også gli over i det litt friksjonsløse, der musikken mangler x-faktoren som tekstene ofte innehar.

Kort sagt byr «Vi har kommet for å stjele dine barn» på noe fint, men som med fordel kunne vært mer spisset – og et lydbilde som ville hatt godt av en litt mer skitten puls og punch.

Ville hatt godt av en litt mer skitten puls og punch

«Vi har kommet for å stjele dine barn»

Insisterende

Ida Madsen Hestman

Selve navnet Hayeminol betyr visstnok ingenting, og ble funnet på i barnehagen av frontfigur, hovedlåtskriver, vokalist og multiinstrumentalist Ånon Sørnæs Bakkjen. Oslobandet går oftest under merkelappen punk, men har hatt en ganske vill utvikling fra de debuterte i 2019 – denne gangen med tekster på norsk.

De har selv uttalt at punk er ADHD i musikkform, noe som hos dem selv manifesteres av sanger som aldri blir repetitive. Deres fjerde (mini)album består av sju spor, men hvert av sporene inneholder minst to låter, og sklir rett som det er over i visesang, støy, post-punk og/eller folk(rock) med harmonisang.

, «Ingen vår», er en av flere kameleoner. Her er lavmælt, melodisk melankoli, men også sultne og søkende gitarer før den går mer over i visepop. «Hvem er mennesker?» er utstyrt med magiske synther og nydelige vokalharmonier som tidvis gir en eim av Beach Boys. «På skinner» inneholder «western-gitar» og enda mer vokalharmonier – noe som går herlig i hop med et støyete lydbilde: Det røsker til, og gir en følelse av å være på et slags religiøst vekkelsesmøte.

Den over ti minutter lange finalen, «Jeg akselererer», kunne hatt sin egen ep, for her er det mye som skjer. Låta deler seg i hvert fall opp på midten med et arkivopptak, prating og T-banelyd, før den svinger seg inn i fjetrende lydlandskaper som nikker i alle mulig retninger (Radiohead? Queen? deLillos? Jokke? Moby?). Alt blir til en støyete sonisk flodbølge, så stopper det momentant.

 har så mange artige inspirasjoner, detaljer og særpreg at jeg ikke klarer å plassere dem. Nettopp det er Hayeminol sin styrke, at de vet hvordan bruke fortida for å skape noe helt eget. Her er det mye sjangerlek, men punkens rastløshet, spontanitet og gjør-det-selv-mentaliteten skinner igjennom fra start til slutt.

«Ingen vår i år»

Rastløs ­sjangerlek

Aslaug Olette Klausen

Det er noen år siden Liverpool-fødte, norsk-tyrkiske Ayka var en snakkis på bransjefestivalene. Det var vel på den tida synth-pop-singelen «Tuna Tune» (2021) var en nesten-hit, med et par hundre tusen strømminger.

Uten å få den helt store oppmerksomheten har Ayça Lingaas sluppet til sammen tre ep-er. Samtlige har vært lovende, med en stadig sterkere dreining bort fra Soundcloud-R&B-en og soveromspopen hun begynte med, nå nærmere en slags organisk alt-pop. Med dette følger en mer hørbar inspirasjon fra legendariske Nico, som hunden på omslaget til dette debutalbumet er oppkalt etter.

 inspirasjonen fra Nicos albumklassiker med Velvet Underground fra 1967 til stede i arrangementene. Dog med en vesentlig mer visete, vimsete og – særlig for vokalens del – naivistisk innstilling. Ellers er det nok av nåtidige referanser å finne, men de kommer ikke i veien for å høre at Ayka har noe godt gående, litt til siden for allfarvei.

Albumet åpner med «Polysemous»: En låt som legger seg nær på stemningsleiene i Karen O and the Kids’ soundtrack til filmen «Where the Wild Things Are» fra 2009. Soundtracket speilet Spike Jonze sin særdeles vellykkede filmatisering av utsatt barndom.

Nå er ikke resten av albumet like sårt. Oftere legger Ayka det nedpå, uten at det blir kjedeligere av den grunn. Hun evner nemlig, på store deler av skiva, å skape noe som innehar det man forslitt kan kalle nerve og tilstedeværelse. Særlig når hun 

 til uttrykk når vokalen ligger et par kjærtegnende lag nærmere øret enn både gitar og annen instrumentering på de mest lavmælte sporene, som «Sincerest» og «A Girl Called Destiny». På de to sangene Ayka synger på norsk, «Bjørnehiet» og «Ubur og nøkk», er den litt mer sirlig innpakket.

Det hun gjør aller mest er å lage drømmepop med melodilinjer en kan trekke på smilebåndet av. For tross tekster som handler om gå – eller ikke gå – i hi, virker det som hun vil noe mer enn å vende seg innover. For eksempel å underholde gjennom gjenkjennelse. Og hvem, i disse tider, kjenner seg ikke igjen i behovet for å holde verden litt på avstand?

Innehar det man forslitt kan kalle nerve og tilstedeværelse

«Doggy Bag»

Ayka og Nico

Ida Messel

Er Asap Rocky edgy moteløve eller uforskammet slyngel? Omtrent helt siden debut-mixtapen «LiveLoveA$ap» i 2011, har man lurt på det, så mye at spørsmålet ofte har skygget for det musikalske. Særlig tydeligere blir det ikke enn under rettssaken for nøyaktig ett år siden, da rapperen var tiltalt for å ha skutt mot sin tidligere venn Asap Relli. Rocky ble frikjent, men dekningen fokuserte uansett mest på hva han hadde på seg. «Rocky’s indelible personal style – and 20-some suits – defined his high-pressure legal drama», skrev for eksempel GQ, og kalte ham sin «2025 GQ Style Champion».

Asap Rocky, eller Rakim Athelaston Mayers fra New York (oppkalt etter rapperen Rakim), har stort sett vært en tvetydig skikkelse: rapper, men også skuespiller. Han har vært en tydelig del av en gruppe (Asap Mob), men også en distinkt soloartist med helt andre samarbeider. Han har vært en trendsetter, men ikke pionér, vært hard og gangster, men også helt stuerein. Han har laget hits, men angret på dem etterpå, som er tilfelle med både Skrillex-låta «Wild for the Night» og «Fuckin’ Problems» – den 

 posse cut-en med 2 Chains, Drake og Kendrick Lamar.

Kontrasten har også vært stor når det gjelder den enorme medieoppmerksomheten Asap Rocky har fått de siste årene, sammenliknet med hvor lite musikalsk aktuell han har vært. Rapperen har bare gitt ut noen singler siden albumet «Testing» fra 2018.

Allmennheten har visst om det aktuelle albumet «Don’t Be Dumb» en god stund – det skulle egentlig kommet ut høsten 2024. Kanskje gjør Rocky lurt i å adressere trykket allerede i første setning: 

It’s been a lil’ while since I been in the league / A couple lil’ trials, couple of leaks.

Mange husker kanskje også at rapperen satt i fengsel i Stockholm etter å ha banket opp en fyr på gata med en knust flaske. President Donald Trump skal ha fått Rocky ut og hjem, med handelsrestriksjoner mot Sverige som trussel – 

Men apropos åpningssetningene: Mange har nok lurt på hvordan Rocky ville ta tak i disse lovstridige situasjonene på det nye albumet. Svaret er at de ligger mest i skuffen og lurer, mens Rocky er opptatt av andre ting, som for eksempel å rappe om at han selv er pen og velkledd, hinte vagt til dopsalg, rakke ned på 

 eller disse sin tidligere venn og samarbeidspartner Drake: 

You just a sensitive nigga, still in his feelings

Musikalsk er «Don’t Be Dumb» stort sett forretninger som vanlig. Rocky har en forkjærlighet for melodier som flytter seg en oktav opp av gangen, som skaper en Haisommer-aktig bisterhet. Det er et vant spor som man kjenner fra mye av diskografien hans: kompromissløse beat-underlag, der lytternes behov for variasjon skal bli tilfredsstilt i det raptekniske.

Når han bryter opp den oppskriftsmessige morskheten er han glitrende god

«Don’t Be Dumb»

Hjerte av stein

Eirik Blegeberg

Langt fra perfekt på privaten, men like fullt den perfekte soulmann – fanget mellom tro og tvil, sex og skam, Gud og grådighet – med en frasering for evigheten. Al Green hører hjemme i samme soulsanger-liga som Aretha, Otis, Ray, Marvin, Stevie – de man er på fornavn med.

Så det er selvsagt en begivenhet når Al slipper en ny, firespors ep, selv om den føles aldri så snau og er uten en eneste originalkomposisjon. Tross alt er det snart 18 år siden hans forrige studioalbum, Questlove- og James Poyser-produserte «Lay It Down».

 er ikke av neosoul-miljøet rundt Questlove, men kommer rett fra Memphis. Den er omtrent i samme gate som «I Can’t Stop» (2003) og «Everything’s OK» (2005), her med strykere fra Stax-legenden Lester Snell. Dette er med andre ord sørstatssoul av klassisk merke. Og om Als vokal ikke er like fleksibel som på syttitallet, så har den en veterans tyngde, tykk og malmfull, med alt som må til for å hente noe nytt ut av velkjent låtmateriale.

Ep-ens versjon av Lou Reeds «Perfect Day» hadde klart seg bedre uten britiske Rayes litt for pågående og litt for sjelfulle gjestevers. Men 79 år gamle Green makser både Bee Gees’ nydelige «To Love Somebody» og, ja da, R.E.M.s «Everybody Hurts». Aller best er likevel tolkningen av Reeds «I Found a Reason» fra Velvet Undergrounds «Loaded». Her høres den ikke ut som en nyforelska, liten proto-punk-klassiker, men som en soul-

«To Love Somebody»

Eviggrønne Green

Tom Skjeklesæther

Sanger-låtskriver Lucinda Williams og bandet hennes, Buick 6, spilte inn de ti sporene som utgjør «World’s Gone Wrong» i fjor våres – i ukene etter innsettelsen av Trump som USAs 47. president. Ja, verden hadde gått galt av sted, og Lucinda skulle bare visst hvor ille det skulle bli.

Allerede i 2020 beskrev hun Trump i sangene «Man Without a Soul» og «You Can’t Rule Me» på det glimrende albumet «Good Souls, Better Angels». Mens på hennes 16. studioalbum er tittelkuttet en forlengelse av Bruce Springsteens «Factory» fra 1978. «World’s Gone Wrong» forteller om et par som sliter livet av seg for å få endene til å møtes, og som prøver å holde motet oppe hos hverandre. En liten trøst er å lytte til Miles [Davis], for å distansere seg fra den stadig mørkere verdenen som omslutter dem: 

She stares out the window and shakes her head / She can’t believe the things she’s read / She can’t believe what’s being said

 skrus ytterligere opp på den tungt sprakende rockeren «Something’s Gotta Give». Den åpner med følgende: 

There’s a heaviness to these days / A burden on the shoulder / I think we lost our way / The air is getting colder

 Og vi skjønner at hun ikke er her for å spille nice.

Dette lyder som syttitalls countryfunkrock av en helt uvanlig sort, som om Stones skulle ha funnet ut at de kunne ha klart seg like godt med kvinnelig vokalist. Det er gjennomgående så konfronterende, rasende og mørkt at platas ene cover, en tolkning av Bob Marleys «So Much Trouble in the World» med Mavis Staples på gjestevokal, ikke helt lever opp til potensialet – eller passer inn med resten av materialet.

 høres ut som om ZZ Top har tatt bolig i Buick 6, med Lucinda som en kvinnelig Warren Zevon på toppen. Det rocker røv, og Lucinda Williams framstår mer som 27 enn 72. «Black Tears» er enda mer ZZ Top. Her får tidligere Black Crowes-gitarist Marc Ford, nå en ny del av bandet, kvesset blues-øksa si. 

There is darkness in the Delta, I’ve been down to Mississippi

The dream is deferred and the churches are burning

. Det må være Martin Luther Kings drøm som er 

«Punchline» stiller følgende spørsmål: 

er et sviende oppgjør med misbruk av religion i det polariserte Amerika.

 forlate oss med bare mørke, så hun slipper noe lys inn. «Freedom Speaks» er selve friheten som hever stemmen og synger: 

Don’t take me for granted, stand up and fight!

 Helt til slutt sitter Lucinda og Norah Jones ved pianoet og synger «We’ve Come Too Far to Turn Around».

I fjor sommer åpnet Wiliams sin egen honkytonk-restaurant, «Lucinda’s», i New York: byen som styres av en sosialistisk demokrat født i Uganda, kalt Zohran Mamdani. Det er noe der inne, i hjertet av New York. Et håp, kanskje.

«World’s Gone Wrong»

Et håp, kanskje

Jonas Henmo

eg og Mae prøver bare å ha en samtale / samme hvem som hører på

, sier Chirag Patel helt mot slutten av denne gledelige overraskelsen av en ep. Det er en ganske presis oppsummering av «New Music Friday» – og et kort øyeblikks alvor på den ellers ganske køddete affæren som Karpes ene halvdel har snekret sammen i skjul med rapveteran og kultfigur Mae.

Skiva er produsert av Tommy Tee og spilt inn i hans loftsstudio i Torggata i Oslo. Vi hører tidvis skrål og latter i bakgrunnen mens Chirag (aka Raggen) og Mae veksler linjer om alt fra familiebiler til Botox over tunge, synthkledde beats i kjent Tommy Tee-stil. Dette er musikk laget av og for hovedstadens raptryner. Det er ujålete, selvironisk og fett.

 gikk tidligere under navnet Opeque og har vært en sentral figur i norsk hiphop helt siden 90-tallet. Chirag er en av landets aller største artister, som de siste årene har lagd stadig større og villere konsepter med Magdi i Karpe. I sommer har titusener av billetter blitt revet unna til festivalen Karpe World på Ekebergsletta.

«New Music Friday» kan sånn sett fremstå som et snodig sidesprang for Chirag, men han har alltid har vært 

 foran alt annet. Mens Magdi virker som han alltid har tenkt langt utenfor rammene til hiphop, har Chirag brukt tid og krefter på å posisjonere seg som en av landets aller beste rappere. Han har en råere stemme og er mer dreven teknisk enn Magdi. Han er også den av de to som har gjestet låtene til en rekke andre rappere opp gjennom årene. Det inkluderer «Loff» fra Maes 2017-album «Proletar adel».

u husker da vi gjorde «Loff», du husker åssen det blei

, rapper Mae i sin karakteristiske prate-flow på introsporet. 

Fikk opp streamsa dine da, jævlig fett for deg

, svarer Raggen. Interessant nok er det han som i stor grad adopterer Maes monotone stil her. Det kan være en tilvenningssak å høre på, og kunne risikert å bli litt 

old school og kaps-med-rett-brem for den gjengse rapfan i 2026. Men det blir aldri et problem når prosjektet er så lite selvhøytidelig som det er.

Alle de seks korte låtene har hver sin sjarm, men tre peker seg ut: «Stayer» er en basstung trap-inspirert banger, en slags «Loff» volum to. «Suksé» har god driv med skarpe trommer og en haug av morsomme linjer. Det samme gjelder den breiale, smått absurde «Kusma RMX» med Jonas Benyoub.

av absurde bars og tull, men et gjennomgående tema er musikkbransjen anno 2026, oppmerksomhetsøkonomien og tvangstrøyen som algoritmer og strømmetjenester pålegger artister. «New Music Friday» er et konsept som Spotify etablerte i 2015, der all musikk utgis på fredager. Å komme på Spotifys kuraterte spilleliste med samme navn er en måte for artister å bli oppdaget på, i hvert fall ifølge plattformen selv.

I realiteten presses det fram en viss type låter, gjerne korte og tilpasset sosiale medier som Tiktok. 

New Music Friday / du vet det er det det er cred i / alle kommer til å se oss, vi kommer til å bli lagt merke til

, kunngjør Mae tørt, og Raggen følger opp: 

Jeg bare håper at vi klarer det, for vi har satt oss store mål!

Musikk laget av og for hoved­stadens raptryner

«New Music Friday»

Gutta kødder

Omslaget på Ulvers nye album, «Neverland», er en tegning av en blomsterkledd øy, omgitt av natteskyer og brenninger som slår mot stranden. Fra litteraturen er Neverland mest kjent fra bøkene om Peter Pan, som stedet der barn aldri vokser opp. Det ble også navnet på eiendommen til popkongen Michael Jackson i California – til tider omgitt av mørke rykter.

Ulver er et band som fort skaper assosiasjonsrekker. De er flinke til å legge ut ledetråder og dobbeltbunnede tekstlinjer, men musikken deres har såpass mørke sjatteringer at man ikke nødvendigvis går for de mest idylliske tolkningene. Dette elleve spors albumet er nesten utelukkende instrumentalt, så det er mindre materiale å fortolke enn vanlig. Men låttitlene gir klare hint: «Hark, Hark! The Dogs Do Bark» viser for eksempel til et engelsk barnerim fra middelalderen, som også Shakespeare siterte i sin historie fra en øy – «The Tempest».

, Ole Aleksander Halstensgård og Jørn H. Sværen velger å tie denne gangen, snakker musikken for seg. Men vi hører stemmen til T.S. Eliot, som leser et utdrag fra diktet «The Waste Land». Det kom ut i 1922, og handler blant annet om traumene etter første verdenskrig. Også Ulver har sine traumer og arr, som de fleste av oss. Kanskje søker trioen å bearbeide noen av dem her, på et album tilegnet deres tidligere bandkompis Tore Ylvisaker (1970–2024) – gjennom en musikk som nærmer seg det mer drømmeaktige, svaiende og underbevisste. Som skyer som driver og bølger som slår.

«Neverland» skiller seg ut fra den melodi-orienterte synthpopen som Ulver har konsentrert seg mest om de siste syv årene. Det føles som et riktig skritt videre – også i lys av det kameleonaktige ryktet bandet innehar, med hyppige stilskifter fra album til album. Samtidig har Ulver vært et uvanlig konsistent prosjekt, med sin hang mot det okkulte og det alkymistiske – ofte kombinert med det fysisk lekre og rytmisk lekne.

utgivelser, minner vel «Neverland» om «Perdition City», slik Ulver-ekspert Tore Engelsen Espedal skriver i sine kommentarer til albumet. Da er vi tilbake rundt årtusenskiftet. Samtidig er det ikke så lenge siden bandet slapp den instrumentale «Scary Muzak», som hyllet skrekkfilm-musikk generelt og John Carpenter spesielt. Ulver har alltid løpt under sin egen måne.

På «Neverland» finnes elektronisk dub, filmmusikk-aktige partier, flimrende fanfarer og atmosfæriske mellomspill. Riktignok er ikke dette blant bandets mest essensielle album, men utvider en katalog som fra før fremstår både som spisset og uvanlig bred. Og så kan du jo lure på hva dette har med engelske barnerim å gjøre, om du liker å gruble på slikt.

Ulver har alltid løpt under sin egen måne

«Neverland»

Ulver i fåreklær

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

Benjamin Brittens «The Turn of the Screw» er en grøsser basert på Henry James’ korte roman med samme tittel. Handlingen er lagt til den isolerte herregården Bly. Kort tid etter at den nyutnevnte Guvernanten begynner en jobb der, ser hun en mann som viser seg å være avdøde Peter Quint. Noe skal ha foregått mellom ham og gutten i huset, Miles, men vi får aldri vite hva. Alt er underspilt og antydet. Hva som er sant og hva som er mentalt oppspinn henger i løse lufta, også her i Operaens oppsetning.

Da Guvernanten synger om sine forventninger til den nye jobben, har scenen en lysramme som gjør den svarte bakgrunnen enda mørkere. Grepet fra scenograf Etienne Pluss skildrer det underbevisste på en ypperlig måte. I prologen blir vi vitner til kommende scener gjennom en halvgjennomsiktig duk, som malerier av drømmer.

 ytterligere noen scener med denne virkningsfulle effekten, blir scenerommet i overkant lyst for å skildre spøkelsesverdenen til James. Eksempelvis blir gjengangeren Quint altfor konkret på scenen. Det er vanskelig å oppfatte at han egentlig er et spøkelse.

Oppsetningen blir spilt på hovedscenen, og en mindre scene kunne kanskje bedre gestaltet angsten og det klaustrofobiske i dette kammerdramaet. Den største grunnen til at det er vanskelig å få tak i det underbevisste eller okkulte her, er imidlertid rent musikalsk.

 er fylt av små retoriske gester: Han indikerer tonefall og kan veksle stemning på et blunk. Her blir det imidlertid sunget som om det er romantisk opera, basert på å formidle lange linjer, noe som forringer dramaet og librettisten Myfanwy Pipers tolkning av kortromanen til James.

Sangerne kunne latt seg inspirere av dirigenten Antonio Méndez. Men han gjør ikke så mye mer enn å holde musikken sammen. Heller ikke orkesteret klarer å få frem Brittens detaljer.

Ansvaret for det rent sanglige ligger også hos regissøren Peer Perez Øian, som er kjent for sine tekstnære oppsetninger, men som her tar tak i dialogen på en skuffende dårlig måte. På den andre siden er dette teaterregissøren Perez Øians debut som operaregissør – og det kan se ut til at han ikke helt kjenner til enkelte motivers uttrykkskraft, verkets ledemotiver og utviklingen av en tolvtonerekke gjennom 16 instrumentale variasjoner.

 romantisk musikk, kunne jeg forsvart castingen her. Magnus Staveland gjorde en myndig skikkelse, Alisandra Riber Sparre og Ola Drevsjømoen fra Operaens barnekor imponerte, og det var en glede å høre den skjønne kraften i Johanna Wallroths stemme. Men Brittens musikk ble tidvis skadelidende, ikke minst da det tekstlige druknet i den store og konstante vibratoen til Christine Rice (Mrs. Grose). Eli Kristin Hansveen var den som kom nærmest en god teksttolkning som Miss Jessel, det andre spøkelset.

Likevel er det flere gode grunner til å se Brittens «The Turn of the Screw». Den spilles sjelden, og er tross alt et psykologisk mesterverk som tar mye menneskelig på kornet – blant annet hvordan vi skaper og fordreier virkeligheten, enten vi tror på spøkelser eller ei. Det var imidlertid lite å bli redd av i denne versjonen av grøsseren.

Skildrer det underbevisste på en ypperlig måte

Tam grøsser

Nytt år og nye muligheter, Marte Wulff og Charlotte Qvale. Helst skulle dere vel sluppet å arrangere denne nyttårskonserten i år igjen, men sånn er det ikke. Hvordan står det til med Gaza-solidariteten i 2026?

– Siden vi startet Artistenes blandakor i april 2024 har vi faktisk fått til å møtes en gang i uka uten unntak, i forskjellige grupperinger. Vi har sunget på T-banen, for utenriksministeren, for ansatte i for eksempel Norsk Folkehjelp og Amnesty, og ser muligheten til å bruke yrket vårt, altså kunsten, som formidlingsverktøy.

Vi fikk en idé høsten 2024 om å lage en julekonsert, som heller ble til en nyttårskonsert. Konserten solgte ut og sørget for over 750.000 kroner til den palestinske hjelpeorganisasjonen PMRS (Palestinian Medical Relief Society).

Folk fra alle kriker og kroker i bransjen stiller opp og tar eierskap til prosjektet. Vi tok det som en selvfølge at vi skulle klare å arrangere i år igjen dersom det ble nødvendig.

– Det snakkes mye mindre om folkemordet i Gaza i offentligheten, men man trenger ikke undersøke så veldig grundig for å forstå at situasjonen der ikke er bedre.

Samtidig skjer det så mye ­ufattelig nå, det går nesten ikke an å klandre folk for å la være å tråle mediene etter informasjon om dette – de færreste oppsøker jo smerte. Det er så uoversiktlig og ­sjokkerende fra minutt til minutt.

Men noe av det viktige med årets konsert, ved siden av å videreformidle det vi har av informasjon om hvordan det er der nå, er jo å vise at det faktisk finnes håp. Det blandakoret driver med er en kombinasjon av protestsang og motivasjonssang.

Er vi i en situasjon der verdens kriser konkurrerer med hverandre om folks oppmerksomhet? Eller leser dere dette kaoset som en anledning til å bygge gjensidig solidaritet?

Håpet finnes, tross alt

Frida Fliflet

Tom Henning Bralie

med årstall og sånn, ting flyter i ett. Men når jeg synger låtene, husker jeg: «Ah, da bodde jeg der, da gjorde jeg det».

Vi kaver oss gjennom slapsegrøten i Oslo sentrum, fra Operaen – hvor Wilkins spiller konsert dagen dette står på trykk – og opp til Litteraturhuset.

Nå, når Wilkins har gått gjennom sin egen forunderlige katalog i forberedelsene til Operagigen, ser hun låtene som små tidskapsler fra de ti siste årene.

– Sangene er mine helt fram til noen andre hører dem. Jeg skal ikke stå der og fortelle hva som er riktig tolkning av en låt – man må gi slipp, liksom. Og det å gi fra seg låter gjør det lettere å gå videre.

Stille har hun i alle fall ikke stått, Wilkins. Under navnet Okay Kaya har hun siden 2016 gitt ut sine introspektive, underfundige låter. De utforsker gjerne skam, ubehag – konkret og eksistensielt – og ulike former for sjølbevissthet. Hun er verken redd for galgenhumor eller luftige tankesprang. Som det heter i den vesle valsen «Inside of a Plum» (2022): 

Even my subconscious is self-conscious / Still, I go in and out of my mind.

Wilkins befinner seg litt i samme gruppe som Sassy 009, Smerz og Jenny Hval, eksperimenterende popmusikere som vokser seg større i utlandet enn i Norge. Likevel fyller hun altså Operaen i kveld, med en konsert titulert «Meantime» («mellomtiden»). Hun har også flyttet tilbake til Norge etter tretten år i utlandet. Metropollivet er erstattet med Nesodden.

Wilkins, som har amerikansk far og er født i New Jersey, var 19 år da hun flyttet til New York. Men etter ti år begynte hun å tenke mer på det hun kaller «voksengreier», som å ha helseforsikring; ha et sikkerhetsnett og litt mer stabile strukturer – ting som er vanskeligere i USA enn i Norge.

Som kunstner tror jeg man må være litt delusional

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Vi har kommet for å stjele dine barn

Ingen vår i år

Doggy Bag

Don’t Be Dumb

To Love Somebody

World’s Gone Wrong

New Music Friday

Neverland

Utvalgte saker

De største utfordringene er rent musikalske.

Artistenes blandakor gjør både protestsang og motivasjonssang. Nå arrangerer de «Nyttårsløfter for Gaza».

Få artister borer seg like langt inn i menneskesinnet som Okay Kaya. I kveld står hun på scenen i Operaen.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Vi har kommet for å stjele dine barn

Ingen vår i år

Doggy Bag

Don’t Be Dumb

To Love Somebody

World’s Gone Wrong

New Music Friday

Neverland

De største utford­rin­gene er rent musikalske.

Artistenes blandakor gjør både pro­test­sang og motivasjons­sang. Nå arrangerer de «Nytt­års­løfter for Gaza».

Få artister borer seg like langt inn i menneske­sinnet som Okay Kaya. I kveld står hun på scenen i Operaen.

De største utfordringene er rent musikalske.

Artistenes blandakor gjør både protestsang og motivasjonssang. Nå arrangerer de «Nyttårsløfter for Gaza».

Få artister borer seg like langt inn i menneskesinnet som Okay Kaya. I kveld står hun på scenen i Operaen.