#fff

Patti Smith ville ikkje ta den lette vegen då ho laga «Horses». No fyller klassikaren 50.

Full galopp

Alle vil ut i verden og bli store. For Tromsø-bandet Nonne var det best å bli hjemme.

Borte bra, men ...

#000

Rapgruppa Kneecap møter massiv motstand fra britiske myndigheter mens de gjør popmusikken farlig igjen.

Med brodd

Dennis Lyxzén legger kanskje hardcorebandet Refused på hylla, men drømmer fortsatt om revolusjon.

Nok nå

Aslaug Olette Klausen

Tidligere i år markerte Egersundbandet I Was a King 20-årsjubileum med samleskiva «Best Wishes – A Short Cut to I Was a King». Som tittelen antyder, er albumet en utmerket snarvei inn i katalogen til et av landets fineste band, om man ikke skulle ha et forhold til dem fra før. Og for oss som har det, er det en god påminnelse om årevis med vellyd.

Samleren var med andre ord en god oppvarming til høstens nyutgivelse «Until the End», deres åttende studioalbum. Etter at primus motor Frode Strømstad dannet bandet i 2005, har det vært en del utskiftinger og midlertidige tilskudd. Kjernen de siste drøye 15 årene har, i tillegg til gitarist Strømstad, inkludert bassist Ole Reidar Gudmestad og gitarist og vokalist Anne Lise Frøkedal.

Sistnevnte er nok for mange kjent fra det strålende sideprosjektet Frøkedal og Familien, som deler flere fellestrekk med I Was a King. Ikke minst hva gjelder å hente inspirasjon fra 60-70-talls folkpop og psykedelisk rock.

bryter ikke bandets rekke av sterke skiver. Den markerer heller ikke noe markant stilskifte. Men det er langt fra noen gamle-sanger-om-igjen-plate, selv om det er aldri så mye velkjente takter: det vil si kyst-variasjoner av folkrock fra begge sider av Atlanteren.

Denne gangen har bandet tatt turen til England – nærmere bestemt West Kirby utenfor Liverpool – og inn i produsent Bill Ryder-Jones’ studio. Ryder-Jones, med en fortid i rockebandet The Coral, er selv utøvende musiker innenfor tilstøtende sjangre, og deltar på flere vis enn bak spakene her. Han spiller blant annet harmonium, piano, gitar og keyboard i tillegg til å synge på flere spor.

Ryder-Jones’ bidrag gjør det enda tydeligere at det ikke er så langt fra sørvestlandet til De britiske øyer, verken geografisk, i lynne eller tonalt. Selv når de gjør nydelige americana-arrangementer, som på den mektige mørketidsomfavnelsen «November», eller når de surfer på harmoniene i «House Warming».

the End» et av bandets mest varierte album til nå – noe som sannsynligvis sier mer om en inspirert, kollektiv prosess enn noen enkeltbidrag. Som så ofte med I Was a King, evner de å spille på både egne og gjestemusikantenes beste sider. For eksempel hvordan Frøkedals vokal får føre an og berede grunnen for harmoniumet i den nydelige åpningsballaden «Snow on the Tranmission Tower», eller det rastløse rockedrivet i og mellom gitarlagene på «Sleepless Nights» – eller samspillet med felespiller Olav Christer Rossebø som gjør «The Birthday Song» til en folk-fest.

Bandet trør også ørlite utenfor sine egne opptråkkede stier. Tidligere antydninger til noe mer elektronisk eksperimentelt får her et helt lite instrumentalspor i den nesten Lankum-aktige «Still Water», før albumet lander trygt med tittelsporet som likner klassisk I Was a King. Måtte de fortsette slik i 20 år til.

De evner å spille på både egne og gjestenes beste sider

«Until the End»

Kyst til kyst

Ida Madsen Hestman

Stig Brenners nye album presenterer seg som en «motreaksjon til alt som er for pretensiøst» og «handler om å tørre å ha det gøy igjen». I presseskrivet legges det ut om forventningspress og behovet for å alltid skille seg ut.

Stig Joar Haugen, som han egentlig heter, har sett seg nødt til å gå tilbake til start: barnerommet. Vi har tatt tidskapselen til år 2004. Stig sitter på gutterommet i kjelleren hos foreldrene på Hamar. Den visuelle løsningen fikk vi en forsmak på under hans klubbkonsert-konsept i fjor, der scenen var innreda som ungdomsrommet med «Uno»- og Eminem-plakater på veggene. Nå er det altså blitt plate.

omfavner man 00-tallets popkultur på en måte andre ikke allerede har gjort? Dette lyder i alle fall veldig Stig Brennersk ut, med nok av smakfulle 00-referanser: «Prettyboy» oser av Max Martins pop-formulaiske låtoppbygging og gjenkjennelige «synthsmell» på «eneren» med nikk til Backstreet Boys og Britney Spears. En smått komisk røst går opp i fistel og synger 

, som en slags parodi på boyband-koring. Her, ja, høres det ut som man har hatt det gøy!

Det samme med 2step-herligheten «Leppestift & lægs» med sitt Craig David-inspirerte sound. Tittelen er ikke akkurat poetisk, men produksjonen oser energisk og lekent driv som inviterer til dans på gulvet.

, «Spøkelse», speiler kjærlighetssorgens tyngende, rastløse vesen i nok en intens klubbeat. Også «Dårlige nyheter», med et produsentlag av Coucheron, Benjie, Marcel Basima og Ole Torjus Hofvind, er et spor som virkelig smeller. Brenner, med sin kledelige boyband-aktige røst, legger på en skikkelig Nick Carter-aktig 

 mens Tyr nesten stjeler spotlighten med et rap-vers som drar opp energien.

Piano-soundet på «Jordskjelv» nikker hardt til Ne-Yos «So Sick» (og med litt inspirasjon fra pianoteksturen på Britney Spears’ «Everytime»?)

og har rytmiske hint til Timbalands «Apologize»-produksjon for OneRepublic. På «Meant2Be» tripper pianoet mer i retning av Supertramp, med antydninger av Phil Collins’ ikoniske 80-tallsound.

forseggjort, men ikke alltid like gjennomtenkt. «Til vi sees igjen» nikker til det forferdelige kassegitar-pop-soundet som gjerne kan dø ut snart, med et refreng som får meg til å tenke på Vidar Villa krasjende inn i en gammel 5ive-låt like før tusenårsskiftet.

Mot slutten klør jeg meg litt i hodet: Ole Edvard Antonsen dukker opp på de to siste sporene med litt jazzete og så litt trist trompet. Det er veldig fint, men er det lyden av 00-tallets ungdomstid?

Jeg vet ikke om «Slipp meg ut» er en motreaksjon til 

som er pretensiøst, men den er proppa full av nostalgi og detaljer som sender meg tilbake til 00-tallet – samtidig som musikken oser av skaperglede og profesjonalitet. Det er godt gjort.

Det låter svært forseggjort, men ikke alltid like gjennomtenkt

«Slipp meg ut»

Stig ned i ­kjeller’n

Tom Skjeklesæther

Signe Marie Rustad har aldri latt lytterne tvile på at hun mener alvor med det hun holder på med. Via fire album, fra 2012, har hun utviklet et uttrykk som sakte, men sikkert har tiltatt i egenart, levert med avslappet autoritet – i det som må være et tett samarbeid med lojale og svært kapable musikere og, etter hvert, produsent Kenneth Ishak.

Det forrige albumet, «Particles of Faith» (2023) kan sies å ha brakt Rustad til et annet sonisk landskap sammenliknet med den da over ti år gamle debuten, den klare americana-plata «Golden Town». Jeg beskrev «Particles of Faith» som «progressiv folkrock», med et eget 

Men etter utgivelsen sto det klart for Signe Marie Rustad at hun trengte en annerledes måte spille inn på, for å lade prosjektet med ny 

. Derfor ble «Do You Know Something I Don’t» spilt inn under en konsert-session i Oslo Konserthus’ Lille sal i mai i år.

 nye låter. Jackson Browne, for eksempel, gjorde noe beslektet da han i 1977 ga ut albumet «Running on Empty», en perfekt timet vitamininnsprøytning etter fire strake studioalbum på fire år.

At musikken først får sin ordentlige verdi når den finner sitt publikum, er kanskje en klisjé. Men at musikk møtes av kvalifiserte, interesserte, lyttende lyttere, er ingen selvfølge. Når dette skrives, jobber kunstig intelligens på overtid for å gjøre hele det musikalske møtet mellom mennesker til en spøk.

Men når Signe & co. dukker opp på et «hemmelig spor», etter at platas sju sanger er fremført, befinner vi oss i motsatt ende av KI. Plutselig synger hun på norsk en stakket stund, for så å instruere publikum i den avsluttende korversjon av tittelsangen.

musikk, to-tre år etter at «Particles» åpnet nye vinduer og dører? Sangene her, fra «Conformities of Life» til «Tell Me Something True», svinger innom softrock, folk-funk, neosoul, Fleetwood Mac-ing og så videre. Først og fremst inneholder nemlig albumet mer av alt, som en slags 

. Synthspiller Solveig Wang, som også er medkomponist på tre sanger, er sentral i ensemblet som nok en gang teller trommeslager Alexander Lindbäck, bassist Njål Uhre Kiese, gitarist Sander Eriksen Nordahl og pianist Bjørge Verbaan, ved siden av produsent Ishak på perkusjon.

I likhet med flere av sine kvinnelige kolleger i den norske americanaen, er Rustad en utmerket sanger med absolutt kontroll, også med publikum til stede. Det viser hun i åpneren, den lavmælte versjonen av tittelkuttet, fremført med 

piano og tilbaketrukket synth. Spørsmålstegnet er fraværende i tittelen, «Do You Know Something I Don’t», og det er heller ingen grunn til å stille spørsmål ved denne plata.

«Do You Know Something I Don’t»

Ukunstig intelligens

Arvid Skancke-Knutsen

Det er nok litt for lett å ty til natur-referanser når man skal beskrive musikk og kunst fra Nord-Norge, en form for hjemlig esoterisering. Men så er det noe der, likevel – fra de dynamiske verkene til billedkunstner Kaare Espolin Johnson til den stillferdige kompleksiteten hos den kvenske kunstfotografen Kåre Kivijärvi. De kunne ta utgangspunkt i det lokale, og samtidig løfte verkene opp på et internasjonalt og mellommenneskelig plan.

Vi trenger ikke bruke begreper som «polar» eller «arktisk», spesielt ikke i forbindelse med duoen Nonne - de lager musikk som så åpenbart er nært forbundet med internasjonale strømninger. Men det er noe med måten låtene til Nonne 

på – som det flakkende og stadig skiftende nordlyset, med sine utenomjordiske og nesten neon-aktige kvaliteter.

 typisk for Tromsø, arnestedet for den elektroniske dansemusikken i Norge: tilbake til Bel Canto og den første bølgen med hjemlige house-artister i siste halvdel av 1980-tallet. (Det inkluderer også Per Martinsen i Mental Overdrive, som har remikset for Nonne.)

Jeg oppfatter dub som det helt sentrale elementet hos Nonne. Ikke bare den opprinnelige musikkformen fra Jamaica, men også hvordan den påvirket og ble omskapt av våkne britiske postpunkere. Det er også elementer av drømmende shoegaze her – og iblant et snev av 

-rytmene fra den tyske krautrocken. Eller det ørkenblues-aktige gitartemaet på det strålende åpningskuttet «Lar dæ gå», der det også kommer inn et velplassert house-piano.

 verden seg som et koldtbord man kan forsyne seg av. Ikke minst om man gjør ingrediensene om til noe eget. Og det synes jeg Gustav Eidsvik og Erlend Skotnes gjør. Det viste de alt på debutalbumet «Omf!» for to år siden, men «Nonne» fremstår som enda et hakk hvassere, med en fin balanse mellom det repetitive og det monotone, det duvende og det dansbare.

Albumet er smart, strippet, pulserende og ofte melodisk. Det er bass, synther, vokal og perkusjon som gjelder. Nonne er ikke redde for å ri romklang-temaene sine, og holde stemningene ved like over tid. Det kommer de i all hovedsak godt ut av. Også tekstene fungerer, som poetiske polaroidbilder fra hverdag, fest og mer eksistensiell undring. Som de selv synger på det seigt slumrende sistesporet: 

«Nonne»

Dansende duo

Ida Messel

London-bandet Bar Italia er oppkalt etter en kafé i Soho, og består av Nina Cristante, Jezmi Fehmi og Sam Fenton. De tre møttes da de bodde i samme boligblokk i Peckham og debuterte med ep-en «Angelica Pilled» og albumet «Quarrell» i 2020. Likevel høres gjengen ofte ut som de er fra tjue år før det – minst.

Ekkoene i Bar Italias musikk ljomer fra indie-sleskete band med brun skinnjakke, stripete T-skjorte og fett hår à la The Strokes eller Bloc Party. På spor nummer ti her, «Omni Shambles», er det nesten som om de parodierer Kele Okereke, Bloc Partys vokalist, i sin insisterende vokal.

studioalbum «Some Like It Hot» pekes det også i flere retninger. Ikke bare til Marilyn Monroe-filmen fra 1959, men helt andre steder. Fra The Stranglers’ «Golden Brown» på tredjesporet «Bad Reputation», til psychobilly og horrorpunk fra slutten av 1970-tallet: Det er når Bar Italia er på sitt mest postapokalyptiske, horror-punkete, vampyrlige at tennene kjennes 

spisse ut. På andresporet «Marble Arch» eller den langsomme balladen «Plastered», er gnisten borte. Da står det mest igjen seige, vindskeive melodier, uten at trioen har driv og humor til å løfte dem.

Når de tråkker til på overdrivepedalene, og Cristante biter fra seg på «Rooster», eller gitaren gneldrer på «Cowbella», derimot, fungerer musikken som en oppkvikkende klaps på kinnet.

«Some Like It Hot»

Slesk med mer

Chris Monsen

Om det er noen fellestrekk mellom de mange ulike prosjektene til saksofonisten, fløytisten og komponisten Henry Threadgill, så er bevegelse, framdrift og forandring blant de tydeligste. Det dreier seg ikke nødvendigvis om bevegelse i rette linjer, ofte tvert imot, men musikken hans gir en fornemmelse av å søke frem mot noe, snoende, borende eller byksende.

Threadgills karriere kan synes å speile dette. I likhet med musikken han lager, står ikke mannen heller stille. Rett nok virket trioen Air i over et tiår, han drev Sextett gjennom hele 80-tallet, og Zooid – som spilte på prosjektet han mottok Pulitzerpris i musikk for i 2016 – holdt han i gang i 20 år. Men så har Threadgill sett en ende, og ønsket å prøve noe annet.

De siste årene har innebåret mer komponering. Og nå kommer han med ny musikk, denne gang med nok et nytt ensemble.

 ved Threadgill har vært hans teft for å uvanlige instrumentsammensetninger. På «Listen Ship» betyr det fire akustiske gitarer, to av dem spilt av Bill Frisell og Brandon Ross, to akustiske bassgitarer og to pianoer. Den uvanlige instrumenteringen, og fraværet av et instrument med en utpreget rytmisk oppgave, gjør at noe av musikken oppleves åpen, luftig, uforhastet.

Likevel merker man Threadgills kompositoriske håndlag her, i bolker som bølger mellom det komponerte og improviserte – og i den nevnte fremdriften. Eksempelvis på «H», ett av albumets lengre stykker, som åpnes med forsiktig piano. Først i nedadgående enkelttoner, så i akkorder og en antydet melodi, før gitarer og bassgitarer parallelt kommer inn og snor seg rundt pianoets akse.

, spredt utover albumet, senkes tempoet. I dempet spill ispedd dissonante toner skaper de en avventende spenning. Stundom, i noen av mellomspillene, stopper det hele litt opp, som om de ulike instrumentalistene ikke finner retningen, men blir spinnende på samme sted. Ikke bare er det ulikt Threadgill, det ødelegger også litt av flyten på albumet.

De klangsterke tonene til pianoet på «A» har anstrøk av Debussy ved seg. Gitaren som åpner «L» kan i enkelte tonevalg og fraseringer minne om noe fra latinamerikansk folkemusikk. De huggende tonene til de duellerende bassgitarene på «M» kunne nesten vært no-wave, om de hadde vært elektrisk forsterket.

Likevel høres «Listen Ship» unektelig ut som et verk av Threadgill. Man merker det i musikkens eiendommelige syntaks, hvordan han legger opp til at musikernes parallelle utspill skal søke utover og dra seg framover mot noe. Og det er når fremdriften er som tydeligst at musikken er på sitt beste.

«Listen Ship»

Framover!

Marius Asp

Som musikkritiker leter man gjerne etter en original vei inn et verk – et hittil uhørt perspektiv som venter på å bli inntatt, en observasjon som mirakuløst nok har gått alle andre hus forbi, en unnselig detalj som helt uventa åpner opp en gedigen helhet. «Might as Well Just Cause a Scene», det andre albumet til den norske sangeren Ragnhild Moan under navnet Ragnhild og, umuliggjør langt på vei denne strategien.

For hvis du har lest én ting om denne skiva siden den kom for to uker siden, er det garantert at det handler om hvordan en ekstrem kjærlighetssorg kan utspille seg gjennom ymse faser – fra sjokk, savn og depresjon til sinne, bitterhet og hevntanker.

i en rekke interessante konstellasjoner – fortrinnsvis Han Gaiden, men også BangBang Watergun og Liv Andrea Hauge Ensemble. Mye tyder likevel på at 28-åringen fra innlandskommunen Folldal føler seg aller mest hjemme i prosjektet Ragnhild og – der «og» refererer til medmusikantene Andréa Louise Horstad, Johannes Nøkling Aagaard, Matias Christoffersen, Kai Von Der Lippe og Jomar Jeppsson Søvik.

Det er et seriøst bra band, som uten anstrengelser flekser musklene sine i grenselandet mellom jazz og pop. Og Moan er en seriøst talentfull låtskriver, bandleder og vokalist. Hun er ikke helt ulik sin NMH-sanglærer Sidsel Endresen når det kommer til frasering og stemmeklang, men har en melodisk og rytmisk sensibilitet som kun få år inn i karrieren er gjenkjennelig fra første utpust.

noe klaustrofobisk over «Might as Well Just Cause a Scene». Ti ordinære låter basert på synth- og gitararpeggioer, vokal og hatefulle tekster balanseres mot fire feltopptak som ikke løfter forståelsen av prosjektet på noe vis, men snarere innkapsler fornemmelsen av å lytte til noe privat.

Sterke enkeltspor stikker seg ut. «Now That I Don’t Cry Anymore» sparker i gang albumet med et katarsisk sammenbrudd, og «Limerence» løftes av innhopp fra saksofonist Aksel Rønning (akselturbo) og trommis Sigmund Vestrheim (Dummy Thicc) – førstnevnte boltrer seg fabelaktig over et regelrett 

blåsearrangement. «Avoid» høres ut som noe Highasakites Ingeborg Helene Håvik kunne skrevet på en særlig hevngjerrig dag, mens «Clairo» – om umuligheten av å høre en låt på samme vis etter et brudd – viser at Moan kan skrive en megahit om hun måtte ønske det.

Men det hele blir – ironisk nok – lettere å la seg imponere av enn å virkelig 

. Ragnhild og gjengen har garantert mer innabords. Nå gjelder det bare å riste han fyren av seg og komme seg videre.

«Might as Well Just Cause a Scene»

Betente scener

Charlotte Myrbråten

Jeg deler kontor med et forfattergeni som kan alt om litteratur, men som har noen åpenbare hull i sin populærkulturelle dannelse. Da jeg setter på den nye platen til Vasas flora och fauna på jobb, er hans første spørsmål: «Er dette et ekte band?» Han synes det høres ut som en blanding av The Cardigans og Steinar Albrigtsen. Og selv om han er helt ute, skjønner jeg ham også – og prøver å omstille meg til at det er første gang jeg hører bandet. Hvor rart og unikt Vasas flora och fauna faktisk høres ut.

 Mattias Björkas, Tina Kärkinen og Daniel Ventus har gjort seg bemerket med sin snurrige visepop; sin mollstemte atmosfære og tørrvittige, underfundige stil, som ikke ligner på noe annet. Tekstene deres er nærmest små fortellinger, og får ofte skryt for sin litterære verdi.

Den megetsigende tittelen «Du ville ha barn, men inte med mig» åpner bandets sjette album «Berg i dagen». Melodien er typisk svensktoppen-pop – munter, skakk, nesten bryllupsband-aktig – og står i sterk kontrast til den virkelig triste teksten: 

Det var ingen gåta, det fanns ett enkelt svar / Du ville ha barn, men inte med mig

. Det er store eksistensielle grublinger her, om venner det er vanskelig å holde kontakten med og kjærlighet som tar slutt.

variert – fra den makeløse debuten for 10 år siden, via «Man blåser bort» (2023), som var nokså flat. Med «Berg i dagen» prøver de noe nytt, og er samtidig tilbake i sitt mest gjenkjennelige. På «Dags att pila i väg» lener de seg mot østlig tradisjonsmusikk (!) på svært kreativt vis, for eksempel. Dansebandpreget fra forrige plate finnes fortsatt, blant annet på «Visning här igen», en mutt låt om et brudd, der Björkas beskriver alt som må gjøres for å få leiligheten klar til visning.

Platen har et bredt sjangermessig spekter. Her finnes alt fra den ordrike og mer tradisjonelle balladen «Liten på jorden»til den superfreshe danselåten «Vit eld». Ikke noe tull – bare perfekt pop: 

Jag kan inte skaka av mig att jag känner att nånting är sönder / Jag tänker mest på drakarna i urgamla sagor som har slitit sig fria.

 slippes samme dag som Håkan Hellström kommer med nytt album. «Hvor lurt er det?» spurte de selv på Instagram tidligere denne uken – vel vitende om at de aldri har vært store nok til å konkurrere med oppmerksomheten slike størrelser får. Vasas flora och fauna har alltid vært et middels stort kultband. Men fanskaren er dønn trofast.

«Berg i dagen»

Store små historier

Musikkanmeldelser

Brit Bildøen

forfattar og omsetjar

esus died for somebody’s sins but not mine …

Framført med messande, mørk stemme, slo opningslina på debutalbumet «Horses» an tonen for ei rockekarriere der ordet skulle vere like viktig som musikken. Patti Smith ville smelte saman poesi og rock. Tekstane skulle vere litterære, musikken enkel. Ho meinte det var garasjebanda som representerte den genuine krafta i amerikansk rock. Men utgangspunktet hennar var poesien: Før albumet kom ut, hadde ho gitt ut tre diktsamlingar. Forbilde som Arthur Rimbaud og Walt Whitman sette kursen. Og ho hadde sett at musikarar som Bob Dylan og Jim Morrison klarte å løfte songtekstar opp til eit høgt litterært nivå.

Tidleg på 1970-talet budde Patti Smith på Chelsea Hotel i New York saman med kjærasten og livskameraten Robert Mapplethorpe. Ho måla og skreiv dikt, iblant stilte ho ut teikningar og las opp dikta sine. Ho hadde kjempa med skrivinga ei god stund da Robert begynte å insistere på at ho burde bruke stemma. Han meinte dikta hennar ville gjere seg bra på scena, med musikk til.

Det var ikkje heilt fjernt for Patti. I memoarboka «Just Kids» skriv ho: «Eg var i ferd med å bli frustrert over skrivinga; den var ikkje fysisk nok.» På denne tida skreiv ho også litt for rockemagasin som Crawdaddy, Circus og Rolling Stone. Og da ho kom over ein interessant artikkel om a capella-musikk signert Lenny Kaye, oppsøkte ho han i platesjappa der han jobba. Dei likte den same musikken, og i butikken kunne dei henge og spele yndlingsplatene sine til langt på natt.

Robert Mapplethorpe fiksa ei opplesing for Patti i St. March’s Church den 10. februar 1971. Det var ikkje første gongen Patti las dikta sine for ei forsamling, men dette var ein populær stad, der folk som Allen Ginsberg og Robert Creeley hadde lese. Vennene hennar foreslo at ho skulle vere aggressiv, og at ho skulle bruke musikk. Patti gjekk til Lenny og spurde om han ikkje spela gitar. Jau da, han likte å spele gitar. «Skulle du kunne spele eit bilkrasj med ein elektrisk gitar?» spurde ho, og han svara ja utan å nøle. Ho valde diktet «Oath», som altså begynner med programerklæringa 

Jesus died for somebody’s sins but not mine

. Dette var starten på karrieren hennar som poet og opplesar, og starten på eit livslangt samarbeid med Lenny Kaye. Og det viste seg å bli starten på den legendariske plata «Horses».

«Eg var elektrisk», skriv Patti Smith om denne kvelden. Ho slo også godt an blant publikum, sjølv om det var fleire som rynka på nasen over bruken av musikk i diktframføringa. Etter dette strøymde det på med tilbod. Det var forslag om opplesingar i London og Philadelphia, magasinet Creem ville trykke ein suite med dikta hennar, ho fekk tilbod om dikthefte og platekontrakt. «Til å begynne med var dette smigrande, etter kvart kjendest det flaut», skriv Patti i «Just Kids». Ho var opptatt av at ting ikkje skulle komme for lett.

Og det var nok ikkje så dumt av henne å velje den tunge vegen. For da ho fekk jobben med å varme opp for glamrockbandet New York Dolls på Mercer Arts Center, fekk ho lære seg å handtere eit krevjande publikum. Folka som venta utolmodig på at bandet dei hadde betalt for å høyre skulle komme på scena, kunne vere ganske så frekke i kjeften. Og Patti var frekk tilbake. Med Lenny Kaye på gitar og søstera Linda som assistent, lærte ho seg å halde publikum i ande. I tillegg til den rå, mørke og svært fleksible stemma si, brukte ho enkle hjelpemiddel; ein kassettspelar, ein megafon og eit leikepiano.

Patti var opptatt av at ting ikkje skulle komme for lett

Hesteslepp

Øyvind Pharo

Hundre år etter et han ble født i 1925, er trekkspiller og vokalist Clifton Chenier fortsatt den ubestridte kongen av den stedsspesifikke zydeco-musikken fra Louisiana. Han spredte zydecoen til verden – og etter at han døde i 1987, har ingen av hans mange elever kunnet overta tronen.

Derfor trengte vel ikke Louisiana-baserte Valcour Records å nevne Clifton Cheniers navn på albumforsida av årets «A Tribute to the King of Zydeco». De har trolig ment at Dickie Landrys blinkskudd av et fotografi, av Clifton og broren Cleveland Chenier live på Jay’s Lounge & Cockpit, er blikkfang nok. Men hvem var denne merkverdige fyren?

 i et jordbruksområde sørvest i Louisiana med kreol-fransk som morsmål. Befolkningen er etterkommere av frigitte slaver fra USA og Haiti med musikktradisjoner som antas å stamme fra både det afrokaribiske og det vestafrikanske, blandet med den hvite cajunmusikken med røtter i Frankrike. Faren og onkelen til Chenier spilte det som ble kalt «French music» eller «la-la», mens på plate hørte han Amédé Ardoin – den første svarte som spilte blues på trekkspill.

Men først og fremst lærte unge Clifton av lokale kreoltrekkspillere som aldri spilte inn plater. Egenhendig skulle han løfte sin barndoms rurale dansemusikk fra de beskjedne stuene, verandaene og gårdstunene og ut i den store verden.

 med kona til Port Arthur i Texas, hvor han jobbet på oljeraffineriene på ukedagene og spilte sin «French blues» (en hybrid av blues, R&B og la-la) i helgene. Sju år seinere ble han oppdaget av en plateprodusent som fikk ham i studio og ga ham et lokalt navn på Golfkysten.

Året etter spilte han inn «Ay Tee Fee» for samme selskap som ga ut Little Richard. Tittelen «Ay Tee Fee» er en engelsk fonetisk staving av «Eh ‘tite Fille», som var navnet Chenier ga sin versjon av Professor Longhairs «Hey Little Girl». Låta kom til å definere zydeco-soundet: et bluesete, uptempo og synkopert trekkspill med tekst på kreolfransk.

Chenier elektrifiserte på denne tida «la-la»-musikken med blåsere, orgel, gitar, trommer og bass. Dynamoen for det hele var hans fenomenale trekkspillferdigheter og showmanship, sekundert av broren Cleveland på det spesialproduserte vaskebrett-instrumentet 

. Trekkspill og vaskebrett er den definerende lyden av zydeco.

, som altså har tatt coverbildet, var fotograf ved siden av å spille saksofon i The Philip Glass Ensemble. Etter en konsert i Los Angeles i 1978 kom Landry i kontakt med Mick Jagger, som i forbifarten erklærte at Clifton Chenier & His Red Hot Louisiana Band var verdens beste band. Landry kunne oppfylle Jaggers drøm om å oppleve Chenier & co. live i et Louisiana-kreolsk nabolag. Jagger ble ikke gjenkjent av noen i publikum og fikk hilse på Clifton Chenier – som trodde han var journalist fra Rolling Stone. Bandnavnet The Rolling Stones sa ham ingenting.

Så da er det vel på sin plass at Rolling Stones ble med på en tributtplate til Clifton Chenier. Da Mick Jagger sa ja til å bidra på «A Tribute to the King of Zydeco», var 13 av de 14 låtene spilt inn, men ingen hadde gjort den ikoniske «Les Haricots Sont Pas Salé» fra 1965. Sangtittelen, som betyr «bønnene er ikke salte», er et kreolfransk munnhell om at det er harde tider når du må sløyfe salt flesk til bønnene. For engelsktalende hørtes «Les haricots» ut som «Zydeco», og slik forklares opphavet til musikkstilens navn.

Så røffe som Stones er her, har de knapt vært siden ‘Exile on Main Street’

Kong Clifton

Mariann Bjørnelv

Daglig leder i Grønn by

Forrige uke intervjuet Aftenposten musiker og komponist Kaja Gunnufsen i forbindelse med at kun en av fem utbetalinger fra Tono – som forvalter musikkrettigheter – gikk til kvinner. Gunnufsen mener en av grunnene til denne ubalansen er at kvinner er dårligere til å samarbeide i sine musikalske prosjekter enn menn – og dermed ikke «drar» hverandre frem på samme måte. Hun uttaler at hun «har alltid misunt mennene som møtes i studio for å leke og teste ut ting sammen. Brått har de laget en kjempegod låt eller startet et kult band».

Men er det egentlig slik at det er manglende samarbeid og støtte kvinnelige låtskrivere imellom som er grunnen til skjevfordelingen? Jeg mener vi må grave dypere.

Ordtaket «når krybben er tom, bites hestene» kan være et godt sted å starte. For hva om det finnes få kvinnelige låtskrivere 

det er vanskeligere å nå igjennom og få en bit av 

-kaka? Som igjen gjør at de må kjempe hardere enn gutta for å lykkes? Da kan jeg skjønne at det å dele kunnskap og plass kan bli vanskeligere, og at det oppfattes som at kvinner er dårligere på samarbeid. Så: Hvorfor får de en mindre kakebit?

 the Music Industry: The Gender Gap – A study of gender inequality in the UK Music Industry» av Vick Bain (2019) vises det til grunnleggende strukturelle forskjeller i støtteordninger, synlighet og ressurstildeling mellom kjønn i musikkbransjen i Storbritannia. Bain tar for seg balansen mellom forleggere og låtskrivere, plateselskaper og artister, utdanningsløp og såkalt «talent pipeline» – og ikke minst hvordan kjønnsfordelingen er i bransjearbeidsstyrken, altså apparatet rundt artistene og låtskriverne.

– altså musikkforleggere – i Storbritannia er menn, viser studien at dette øker sannsynligheten betraktelig for at det vil være en stor overvekt av menn blant de låtskriverne som får låtene sine utgitt. Andre nyere studier, som «Inclusion in the Recording Studio?» (Smith, Pieper, Hernandez & Wheeler, 2023) understøtter Bain sin analyse.

utenfor vår bransje er tydelig på dette: menn velger menn. Fenomenet, kalt homososial reproduksjon, viser til at vi som mennesker ubevisst tenderer til å velge og rekruttere de som likner oss selv, både som venner, i formelle og uformelle nettverk og i ansettelsessituasjoner.

Dette fører igjen til manglende mangfold og ikke minst en stor fare for å gå glipp av nye talenter, ideer og perspektiver. Og der det er mange menn fra før av, som for eksempel blant låtskrivere og utgivere, vil det være vanskelig å bryte ut av mønsteret, siden det hele tiden forsterker seg selv. Jentene står igjen med akkurat det Gunnufsen peker på; manglende nettverk og støtte.

Å endre samfunnsstrukturer er komplisert og mye større enn musikkbransjen. Men vi har en styrke og en mulighet, som en liten bransje med stor evne til å være nyskapende, til å gå foran som et godt eksempel. Hvis vi klarer det, ville det ikke vært første gangen kunsten viser vei til et bedre samfunn.

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Until the End

Slipp meg ut

Do You Know Something I Don’t

Nonne

Some Like It Hot

Listen Ship

Might as Well Just Cause a Scene

Berg i dagen

Utvalgte saker

«Horses» av Patti Smith sprengde grenser i eins eige hovud, skriv Brit Bildøen. I morgon framfører Smith heile albumet i Oslo.

Clifton Chenier var zydeco-kongen fra Louisiana som Mick Jagger beundret.

Hvor er jentene?