#fff

#000

Pianist og professor Liv Glaser feires i sitt nittiende år, med en nyutgivelse av hennes lyriske Grieg-tolkninger.

Maestra

Dønn originale Reolô knar riffete og catchy dommedagslåter ut av polyrytmisk mikrotonal tradisjonsmusikk.

Godtfolk

Lady Gaga henter fram monsteret fra de gode, gamle dagene på nye "Mayhem".

Radio Gaga

Martin Bjørnersen

Christopher Olssøn

Antakelig har jeg hørt Grieg fra jeg lå i mors livmor, sier Liv Glaser hjemme på Gjettum i Bærum. Mars-sola lyslegger en stripe på stuegulvet ut fra vinduskroken der vi sitter, som et visuelt ekko av fuglenes første forsiktige vårsang.

Moren Kari Aarvold Glaser var aktiv pianist, slik Liv Glaser selv fortsatt er, et hundreår seinere. Og hun kan legge noen titler oppå der igjen. Selv om hun i sitt nittiende år fortsatt spiller for publikum ganske jevnlig. Hun er for eksempel professor emerita ved Norges musikkhøgskole, der hun har undervist i klaver helt siden skolen startet opp i 1973.

– Det er jo et gammelt ordtak – man lærer så lenge man har elever!

Sier Glaser, med et tilbakevendende, innimellom nesten smårampete glimt i øyet, som utfyller den ellers svært 

skulle bare mangle: Kommandør av St. Olavs Orden ble hun i 2018, nesten femti år etter at hun fikk Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1965. Det året ga hun ut også ut den første av fire lp-plater på RCA Victor, der hun ble den første som spilte inn samtlige av Edvard Griegs 66 lyriske stykker. Midt oppi karrieretoppen som gjorde Glaser til en klassisk-kjendis i den norske tv-alderens barndom.

Og disse innspillingene er årsaken til at vi har tatt turen ut hit for en prat med Liv Glaser. Eller, for å være transparent er det vel en slags unnskyldning for en ordentlig prat med en bauta i norsk musikkliv. Men det er en god unnskyldning, med aktuell knagg. For tidlig i mars ankom den endelig fysisk, en fire cd-ers boks med nyoppussede versjoner av Grieg-platene. For første gang på cd, og lenge trodde man innspillingene nærmest var tapt. Men entusiaster (anført av Bengt O. Hansen) sporet opp opptak bortgjemt i nasjonalarkivene, og originale prøveplater av de som manglet. Prosjektet med nyutgivelsen ble publikumsfinansiert via Christer Falcks «Norske albumklassikere»-prosjekt, og i september i fjor fikk Liv Glaser vite om utgivelsen, som gave sammen med blomsterbukett på døra på selveste 89-årsdagen. Og i et langt og rikt liv og virke, som riktignok har handlet om svært mye annet også, har Grieg fulgt henne siden barndomshjemmet, omringet av musikk fra fødselen av, minst.

– Mamma spilte masse sammen med pappa, blant mye annet Griegs fiolinsonater, og de øvet det inn hjemme, sier Glaser.

Når vi sier at Grieg-boksen har ankommet, mener vi helt bokstavelig – vi har tatt den med dagsfersk fra lageret, og får gleden av å overrekke den til Glaser. Hun lyser opp, i snart-er-det-vårsolen på dørstokken inn til stua. Hun har gjort unna den daglige spaserturen i god tid før hun har bydd på audiens, intervju og

 med Musikkmagasinet. Og så har hun sine daglige fingerøvelser, de må hun gjennom, ingenting må stoppe det, alt må liksom holdes ved like, men det er fantastisk hva man kan gjøre i dag, sier hun, hun har to nye knær og en ny hofte.

Det er ikke mangel på ting å ta seg til, vi brukte mange uker på å sette avtalen. Kalenderen er fortsatt full tross pensjonisttilværelse rent teknisk sett. Hun har vært i Sogndal, og innviet et nytt flygel i kirken ved en konsert der. Så har hun vært i Arendal, spilt, foredratt og undervist der. Uka etter vårt besøk skal hun ha kurs ved Oslo kulturskole – og alt må jo forberedes også. Imellom noen få timer hun fortsatt har på Norges musikkhøgskole, der har hun som sagt vært … litt for lenge nesten, spøker hun.

Livsrytme

Anne Hytta

Komponist og hardingfelespiller

For noen uker siden var jeg i en nordisk forsamling der vi alle skulle presentere oss etter tur. Vi satt i en sirkel, og en svensk, en dansk, en finlandssvensk presenterte seg og fortalte om sine bakgrunner – på morsmålet. Jeg rakk å tenke at det var fint å sitte samla i et rom og dele fellesskapet i å snakke våre egne morsmål i forståelse med hverandre, at det er et språkfellesskap som gir oss flere mennesker å snakke på morsmålet med, en større kultur å bevege seg i på eget språk.

Så var turen kommet til meg. Jeg kan vanskelig tenke at noen som har hørt meg prate vil si at jeg snakker fort, og jeg var i tillegg bevisst på å snakke ekstra sakte og t-y-d-e-l-i-g. Men det hjalp ikke. Jeg så rullegardina gå ned i ansiktene til mine kolleger. Tråden av forståelse i rommet røyk. Spørsmålene hagla.

Jeg tenkte på episoden i tida som fulgte. På den ene sida at det er fint at vi i Norge, i alle fall i min generasjon, jevnt over forstår svensk og dansk ganske greit. På at det kjennes underlig å forstå de andre, mens de ikke forstår meg, på tøyeligheten i språkforståelsen, som må trimmes konstant for at det kan være en forståelse. Hvorfor er dette viktig? Mange vil si at det ikke er viktig, at vi har engelsk. Men å snakke på sitt eget språk, og strekke øre og tanke etter formuleringene og ordene på våre nabolands språk, kjennes som å utvikle vår nordiske samhørighet. Svensk, dansk og norsk i ulike dialekter på kryss og tvers over et bord er uttrykk for oppmerksomhet og tilstedeværelse, uttrykk for lyst og vilje til å forstå, til å strekke oss mot hverandre.

som er litt annerledes, som krever noe av øre og forestillingsevne, omtrent slik vi må spisse ørene når en eldre mann fra Skåne begynner å snakke? Det oppleves som et paradoks at i den ubegrensa tilgangen til all slags musikk som ingen generasjoner før oss har hatt mulighet til å eksponeres for, legger alle algoritmer opp til at vi skal lytte til et syltynt utvalg av det som finner minste motstands vei inn i hjernen, og aller helst rett inn i glemselen, så det ikke setter avtrykk, og lytteren er klar for stadig mer motstandsløs musikk inn og ut av øregangene.

Hvordan kan vi øke villigheten til å tøye oppmerksomheten, trimme øre og tilstedeværelse i møte med musikk som låter som en eldre mann fra Skåne? Jeg har ikke svaret, men jeg blir glad hver gang jeg opplever at det skjer, enten det er skolekonserter, folkemusikalsk blodklubb eller samtidsmusikkpub.

 presentasjonene rundt bordet i den nordiske forsamlinga kom en av dem som sleit med å forstå bort til meg og beklaga. Ho hadde strevd med å forstå hva de andre sa også, og når den ene nordmannen da begynte å prate helt uforståelig, var begeret fullt. Litt ironisk, i en tekst om musikk og tøyelighet, er det at ho røpa det ubegripelige ordet som fikk begeret til å renne over: «hardingfele».

Hvordan kan vi øke villigheten til å tøye oppmerksomheten?

Åpne ørene

David Cross! Du opptrer på Cosmopolite i morgen, en legendarisk musikkscene i Oslo. Hvordan er det for deg som komiker å opptre på musikkscener, kontra andre scener og settinger du opptrer i?

– Det er noe jeg gjør helt bevisst. Det er ståplasser, det er en mer umiddelbar kontakt med publikum. Altså … jeg har gjort tusenvis av opptredener i teatre og sånne haller, og like mange på musikksteder. Begge deler er bra, men jeg foretrekker det siste. Jeg bestemte meg for et par år siden for å bare gjøre det, hver gang det er mulig. Jeg spilte på et musikksted sist jeg var i Oslo også, hva het det … skal vi se, jeg har faktisk turnéplakaten her et sted … Sentrum Scene! Men publikummet mitt eldes med meg, så selv om jeg får nye fans så er det ikke alle fansene mine som kan stå oppreist i to timer lenger. Det begynner å bli en 

Det er mye overlapp mellom standup og musikk generelt, kanskje ekstra mye i ditt tilfelle. Du gir ut (standup-)plater på Sub Pop, har kuratert for festivalen All Tomorrows Parties, og du snakker mye i offentligheten om band og konsertopplevelser du har hatt. Hvordan har det blitt sånn?

– Vel, først og fremst er jeg en fan. Og jeg har tilbrakt flere tiår i uventilerte klubber og rom med klissete gulv, for å høre på band jeg elsker. Tilfeldigvis begynte jeg med standup samtidig med det. Jeg har holdt på lenge, og det jeg drev med var ikke … standard standup på åttitallet. Det hadde en 

, og vennene mine spilte i band som også var litt alternative. Noen ganger ble det bare til at vi gjorde 

sammen. Så begynte jeg å opptre på festivaler hvor det også var band, og man møter flere og flere musikere og … scenene gled over i hverandre, i alle byene jeg har bodd. Og så har man noe felles i at man reiser rundt og opptrer hele tida, og må gjøre det i årevis uten å tjene penger for å slå gjennom. Det er en delt erfaring.

Du har ikke vurdert å gjøre som dine kolleger Marc Maron og Conan O’Brien, og trekke fram gittar’n på scenen?

– Jeg prøvde å lære meg banjo en stund! Helt seriøst, jeg tok timer og onlinekurs i mange måneder. Jeg elsker lyden av banjo! Men jeg tror ikke jeg har tålmodigheten som trengs for å lære meg et instrument. Og mitt materiale hadde nok funka bedre med, jeg vet ikke helt … jo, en theremin!

Hvem er den morsomste musikeren du kjenner?

– Helt generelt, åtte av ti ganger, er trommisen den morsomste i ethvert band. Ellers … du har jo Carrie Brownstein fra Sleater-Kinney (og sketsj-humor-serien «Portlandia», journ.anm.), hun er morsom så klart. Og Maynard James Keenan i Tool er veldig, veldig morsom, og tar det med seg på scenen!

Finnes det noe å si om musikere og komikeres rolle i motstanden mot det som skjer i USA nå, som ikke automatisk virker selvgodt?

Ikke alle fansene mine kan stå oppreist i to timer

Cross mot dem

Utvalgte saker

Ida Madsen Hestman

Kjartan Holm Trætteberg, aka Kjartan Gaulfossen, fortsetter å videreutvikle sitt unike rap-nisjekonsept med spoken word og pratete rap-stil. Der han for ett år siden grublet i bilen sin på minialbumet «Korsvegen», er han nå på vei inn i tunnelen. Med klangen på den autotunede røsten høres det vitterlig sånn ut – selv om han på «Kanten» synger om å balansere på en bjelke nedi barcode 

60 meter over bakken som en ballerina / Spliff i ene, øl i andre hånda / Som æ prøve å få kontakt med andre sida 

– med lyden av en grå regndusj i bakgrunnen.

 lydbildene på disse fire sporene understreker den rød tråden her, som kretser rundt det som mangler i livet hans: fra manglende sinnsro til mangelen på ro der ute i verden.

Produsent Sondre Grøteide, alias Sondre.mp3, sitter bak spakene som sist. Det melankolske, dunkle universet preges stadig av en romslig dynamikk – med detaljer som den listige fløyta som bygger opp et slags lavmælt teppe av tekstur på «Kanten», eller synthene som suser som om de lekte seg over himmelen, på «Peace of Mind».

«Ingen av plassan æ kom fra e heim» handler om mangelen på identitet og hjemfølelse – og forsøket på å finne ankeret oppi all rotløsheten. 

Det e itj noen knyttneve eller noen pekefinger eller ingenting, det e berre en historie som vil få dæ til å tenk

, sier stemmen til Åge Aleksandersen fra et opptak i introen. På en måte oppsummerer det ep-en og dens drøfting av maktesløshet i møte med dagens verdensbilde, samt tunnelsynet som kommer av å føle seg 

Så når han allerede i åpningen artikulerer linjene 

Det e itj fallet du e redd for / Du e bare redd for du har lyst te å hopp

, får du selv finne ut av om det er samfunnet han skildrer, eller individet, eller begge deler. Her beveger vi oss uansett mot kanten av stupet.

Maktesløshet i møte med dagens verdensbilde

«Tunnelsyn»

Helt på kanten

Arvid Skancke-Knutsen

Bugge Wesseltoft har etter 35 år en bred og omfattende katalog, der tittelen til nye «Am Are» miner om tittelen til «Be Am» fra 2022. Men den gang laget han et bortimot rent soloalbum, selv om Håkon Kornstad gjestet med tenorsaksofonen sin. Nå får vi Bugge med venner og varianter av triospill i fokus.

Og for en solid gjesteliste han har satt sammen! Her snakker vi norsk og internasjonal jazzhistorie, ikke minst i de to vidunderlige låtene «Render» og «Vender» med veteranene Sveinung Hovensjø på bass og Jon Christensen på trommer. Disse opptakene ble gjort for ti år siden, på et tidspunkt da de to ikke hadde spilt sammen på mange år. Nå improviserte de musikken sammen med Wesseltoft i Bugge’s Room.

Det har blitt et høydepunkt på dette nye albumet, med et lydbilde som nettopp tar oss med til noe av den beste nordiske musikken fra 1970-tallet. Jon Christensen forlot oss i 2020, men her kan vi igjen nyte det eksepsjonelt følsomme trommespillet. De to sporene er også noe av det mer avantgardistiske materialet på albumet, med mer enn en touch av ruvende og søkende jazzrock.

nylig spilte på Munchmuseet i Oslo, hadde han med seg Arild Andersen på bass, Gard Nilssen på trommer, Martin Myhre Olsen på saksofon og Sanskriti Shrestha på tablas. Alle disse er også med på denne platen, sammen med trommeslagerne Elias Tafjord og Øyunn, Martin Myhre Olsen (sax), Jens Mikkel Madsen (bass) og Oddrun Lilja (gitar).

Og så skal vi definitivt ikke glemme Rohey Taalah, som gjør en strålende vokal på «Is Anyone Listening?». Den låten er også en påminnelse om den dypblå popteften til Wesseltoft, i all sin skakke og smygende rytmikk. «Am Are» er i det hele tatt en svært rik og dynamisk reise gjennom stemninger, musikkstiler og generasjoner, der du sjelden vet hva som venter rundt neste hjørne.

med den poetiske og meditative «Now?», der Bugge diskret fargelegger sitt eget pianospill med nesten ambiente synth-klanger. Så hugger det for alvor til med «Rein», hvor tangentene og det jagende trommespillet til Tafjord raskt bygger opp en thriller-aktig atmosfære. Også «Bag» er en triumf for trio-formatet, der Bugge, Andersen og Nilssen briljerer i musikkens tjeneste. Enda finere er den mer tilbakeholdte «Reel».

De hyppige stilskiftene gjør «Am Are» til et tapas-aktig festmåltid, samtidig som albumet absolutt fungerer som en helhet. Og så låter det som ei kule, skinnende velprodusert av Bugge selv med Ulf Holand og Helge Sten på miks og master. Så vi lettere kan nyte lange og fascinerende strekk med topp musikere som virkelig spiller sammen, forent i ønsket om å skape øyeblikkskunst for evigheten.

Du vet sjelden hva som venter rundt neste hjørne

«Am Are»

Bugge i særklasse

Eirik Blegeberg

Det skorter ikke på ambisjonene til Japanese Breakfast, som det sømmer seg for en alt-pop-stjerne med en bestselgende bok bak seg. «Crying in H Mart: A Memoir», utgitt under fødenavnet Michelle Zauner, er en av de store migrantbarn-fortellingene. Grepet om språket tar hun med seg inn i låtene, enten de baler med greske myter eller alt dette som gjør tilværelsen så … utilfredsstillende.

Zauner og skuespiller Jeff Bridges stikker dessuten på bar sammen med hvite menn, pluss at hun leker med Virginia Woolf og lirer av seg åpningslinjer som: 

Pissing in the corner of a hotel suite / Do you always remember where you are?

 Det er mye ved denne fjerde Japanese Breakfast-plata som lover godt, helt til sangene bare glir forbi og enda en halvtime var passert.

Blant suverene studiomusikere, fra produsent Blake Mills til trommiser som Jim Keltner og Matt Chamberlain, tar Zauner selv for lite plass – med en stemme såpass tynn og spe at den bare unntaksvis yter sangene rettferdighet. Forsiktighet er ikke alltid en dyd, i hvert fall på plate.

Magasinene

Utvalgte saker

Pianist og professor Liv Glaser er egentlig litt jazzete, med et hjerte som banker i takt for musikken.

Åpne ørene

Den Oslo-aktuelle standup-stjernen David Cross foretrekker å turnere som et indierockband.

Musikkanmeldelser

Tunnelsyn

Am Are

For Melancholy Brunettes (& Sad Women) | Dead Oceans/Playground

Magasinene

Pianist og professor Liv Glaser er egentlig litt jazzete, med et hjerte som banker i takt for musikken.

Åpne ørene

Den Oslo-aktuelle standup-stjernen David Cross fore­trek­ker å turnere som et indie­rock­band.

Tunnelsyn

Am Are

For Melancholy Brunettes (& Sad Women) | Dead Oceans/Playground

Den Oslo-aktuelle standup-stjernen David Cross foretrekker å turnere som et indierockband.