#fff

Våre kritikere velger sine personlige favorittalbum fra det siste året.

Årets beste 2025

#000

I Daniel Kvammen sine julelåtar kan ting gå på tverke. Men sjølv elskar han jula. Og nissen.

Håpefull jul

Intimitetstyranniet har lenge invadert popmusikken. Nå er det også en strategi.

Se og hør

Med det hyperambisiøse albumet «Lux» gjør Rosalía den klassiske musikken pop igjen.

La det bli lys

Marius Asp

Anna Lotterud (36) – bedre kjent som Anna of the North – er en utypisk, for ikke å si 

 skikkelse i en norsk popvirkelighet, der folkelig appell synes å trumfe det meste. Gjøvikingen mangler den umiddelbare stjernefaktoren til artister som Sigrid og Dagny, og hun kan sannsynligvis spasere nedover Karl Johan uten å bli overfalt av horder av hylende fans – tross deltagelse i 2022-årgangen av «Hver gang vi møtes».

Med nesten fem millioner månedlige lyttere i verdens største strømmetjeneste, gruser hun imidlertid begge de nevnte rivalene i rene lyttertall. Hun har i tillegg oppnådd noen imponerende milepæler siden starten i 2014. Aller høyest rager nok samarbeidet med størrelser som Frank Ocean og Tyler, the Creator på sistnevntes suksessalbum «Flower Boy» (2017). Legg til en remiks for Dua Lipa, en turné med Kygo og en hit med låten «Lovers» – som fortsetter å flekse virale muskler, åtte år etter at den ble sluppet – og det begynner å ligne en sammensatt og fascinerende karriere.

 helstøpt plateutgivelse lar imidlertid vente på seg, en kjensgjerning dette fjerdealbumet – produsert av Starsmith (Kylie Minogue, Jessie Ware) og Sebastian Furrer (Avicii) – aldri er i nærheten av å rokke ved.

Nittitallet har for alvor satt klørne i den musikalske tidsånden de siste årene, men Lotterud fortsetter som på alle sine tidligere skiver å sverge til tiåret før – i all sin svevende, syntetiske og fjærlett melankolske prakt. Det er i seg selv noe forfriskende ved denne stilistiske standhaftigheten, men de virkelig inspirerte låtene uteblir.

«Since You» innleder ballet med et kompetent stykke Dagny-pop, verken mer eller mindre. Det er en skjebne den deler med de allerede utgitte singlene «Call Me» og «Waiting For Love», tross deilig gitarlyd à la Mk.gee på førstnevnte, og en sjarmerende talkbox-outro på sistnevnte. Midtempoballaden og 

 «Sunday My Heart Hurts» får mer ut av barneregle-motivet den er bygd rundt, men høydepunktet er «No One Knows You Better» – en sval, sensuell påminnelse om hvilke gevinster som kan oppstå når jaget etter hits tones ned en stakket stund.

 utvilsomt tekstene – presumptivt forfattet av hovedpersonen selv – som stadig krysser grensene for hva som kan tolereres av pubertalt surr signert en godt voksen artist.

I presseskrivet som følger utgivelsen beskrives «Girl in a Bottle» som «dypt personlig og likevel universell» og «hennes mest sårbare plate så langt», men dette blir bare løse og uforpliktende påstander. Ikke minst når refrengene i sin helhet utgjøres av tekstlinjer som 

Call me if you want to, call me if you want to

It’s so unfair / I was waiting for love, but now it’s not there / It’s so unfair / I was waiting for love, but now you’re acting like you don’t care

Den andre halvdelen av dette prosjektet, «Girl in a Bottle: Please Recycle», er varslet på nyåret. Det er bare å krysse fingrene for at Lotterud og hennes samarbeidspartnere husker å fylle flaskeposten med innhold i neste omgang.

«Girl in a Bottle»

I panteposen

Chris Monsen

Av de ulike konsertene Hedvig Mollestad spilte som 

 under Moldejazz 2023, var det spesielt én jeg siktet meg inn på: samarbeidet hennes med kvartetten Cortex. Det slo meg som et spennende, overraskende møte: Hvor ville Cortex med sin elastiske og buldrende «avant-garde party music», finne møtepunktet med Mollestad – en gitarist mest kjent for å sine progressive koblinger mellom jazz og rock?

Konserten beviste at trompetist Thomas ­Johansson, saksofonist Kristoffer Berre Alberts, ­kontrabassist Ola Høyer, trommeslager Dag Erik Knedal og ­Mollestad ikke hadde noe problem med å finne sammen. ­Samarbeidet må også ha gitt ­mersmak for de involverte. Nå har det blitt album, og ­tittelen, «Did We Really?», kan jo hinte om at de selv er litt overrasket: Gjorde vi ­virkelig dette, liksom? Men det gjorde de. Til gangs.

 og naturlig i samhandlingen musikerne imellom. Den vuggende melodien som bryter fram på avsluttende «Hymans Porch» gir en fornemmelse av gjenkjennelse, selv om jeg ikke husker detaljer fra konserten. Denne og fem andre av albumets åtte låter er skrevet av Johansson. De to resterende, «Liquid Brains» og tittellåta, er signert Mollestad.

På tross av at Cortex ofte har en frilynt energi, og at Mollestad gjerne spiller med trøkk og kraft, er musikken på albumet ganske tilbakeholden. Åpningslåta er snikende og, ja, mystisk, mens andre stykker preges av noe nesten ulmende. Noe som vaker under eller bak, men som holdes tilbake.

danner en spenning som ligger der albumet gjennom. Tidvis bruser det likevel opp – som på tittellåten, der Mollestad etter et lengre, saktmodig parti bryter ut i et par korte snerr og vreng på gitaren. På «Snap» er det en nervøs, byksende energi som gjør seg gjeldende i innledningen.

Glad som jeg er i musikk som uttrykker energi og utbrytertrang – noe som «Snap» har – er det likevel kanskje de mer dempede stykkene på «Did We Really?» som er mest gripende. Slik som nydelige «Elastics», med et tema som fester seg umiddelbart – litt som en vemodig Ornette Coleman-melodi. Låten glir saktmodig fram, mens Mollestads såre, klingende gitarsolo skinner.

«Did We Really?»

De gjorde det

Aslaug Olette Klausen

For et knapt tiår siden kom den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart med teorien om «anywheres» og «somewheres». Han mente at folk kan deles i to grupper: den ene gruppen tenderer mot det globale (i mangel av et bedre ord), og ser utover, mens den andre er mer stedfast og tradisjonsbunden.

Som alle slike teorier kan den ikke fullstendig forklare folks politiske valg eller foretrukne kulturuttrykk. Men den kan være nyttig når det gjelder å forstå enkelte fenomen, som folks forhold til julefeiring – og ikke minst hvordan noe kan 

denne teorien, ved å være så lokalt forankret at det kan få bredt gjennomslag. Om ikke globalt, så nær nasjonalt.

Juleplaten til Frank Tønnesen – aka Tønes – og tekstforfatter Ingvar Hovland, er et eksempel på noe slikt.

har gjort juleforestillinger i Rogaland i 20 år, og årets revy, «I år gjør me det helt enkelt», er sammensatt av tidligere julestykker og noe nyskrevet materiale. Med seg har de fått legemliggjøringen av to søstre som Tønes først sang om i 2009: Sigfrida og Johanne.

De tilårskomne damene er i sangen beskrevet som 

ronde og goe / gjenge stort sett i kjole, 

og er av det slaget som holder bedehuskulturen i live. Dette understrekes i det ubetalelige avslutningsnummeret «Kvær bidige dag», der det ropes 

mens tittellinja synges igjen og igjen. (Sigrida og Johanne er heller ikke helt ulike den i overkant edruelige Tante Gerd, som får sitt pass påskrevet i sangen «Tante Ingeborg»).

fortelles av to av Rogalands fremste sangpoeter, er en sann svir – og et sabla strev. Det hele utspilles i spennet mellom karikering av tradisjon og fornyelse.

«I år gjør me det helt enkelt» viser også hvordan det enkle kan oppleves vanskelig. Åpningssangen «Fire vege før jul» er en nidvise om at julehøytiden stadig strekkes lenger ut i tid. Her formidlet som en fortelling om en ikke helt vellykket førjulsmiddag hos et vennepar, Gunhild og Kåre, to gjennomgangskarakterer på plata.

«Holda på», sporet etter, holder seg i samme førjulstid. Her er det utfordringene med gaveøkonomien som Tønes og Hovland snakker om. Skulle en lure på hvordan det er mulig å slite familiebånd etter krøll på gavebånd, illustreres dette snedig her.

 utlegninger om riktig antrekk, om tjukke sokker, før et litt sårere taktskifte inn i «Ingen å feire jul med»

og julevisa «Den blankaste stjerno», som minner om Hovlands Vamp-glansdager (Hovland har skrevet mange tekster for og med Vamp, red.anm.).

«I år gjør me det heilt enkelt»

Jul i bygd og bedehus

Torkjell Hovland

Smestániá er namnet bandet Gabba har gitt til den verda dei har bygd i studioet – og kollektivet – Drengestua i Oslo. Festen, musikken og den kreative leiken der kjem til uttrykk frå første slag.

I 2022 stakk Gabba av med ein Spellemannpris i kategorien tradisjonsmusikk for debutalbumet, med sin kombinasjon av joik og ein slags skiten, akustisk og rocka blues. På «Smestániá» er det musikalske råmaterialet meir variert enn sist, og inspirasjonen kjem frå atskilleg meir utåtvende sjangrar enn blues. Her skal vi langt inn i nostalgisk nittitalsoptimisme.

 er musikken triumferande glad, men med innbiten kraft i frontmann John André Eira. Idar Eliassen Pedersens trompet skyt lyse, energiske tonar rett i blodet. Espen Bakkes bass er grovt filtrert på «Ráiku», og Christoffer Mietle Furuheim har ein skarp åttitalsgitar. Med andre ord – bandet har eit barnleg kick på lydar og obskure instrument.

Det er no eg får gode assosiasjonar til nittitalets «world music»-plater – eit problematisk sjangernamn, men som likevel etterlét seg musikk med ein heilt eigen klang: glatt produsert med markant elbass og glade musikantar bak synthane.

 joikar John André Eira, frå Máze, som set det tydelegaste ­bumerket på musikken. Det går jo litt i loop, men dess djupare ein kjem inn i det suggererande, dess meir legg ein merke til energien, til variasjonen i kvar runde.

Samtidig ønsker eg meg nok ein strammare ­heilskapleg produksjon og nokre tydlegare retningsval. Vi hoppar litt frå det eine til det andre, og eit par av låtane blir rett og slett for tettpakka med idear. Då blir ikkje songane like tydelege.

Det finaste er når dei ulike uttrykka får stå sterkt for seg sjølve, som i lystige «Iđit Goahkat», eller i «Ruovddes Bojá».

er eg i dei rolege låtane. «Leah» er eit definitivt høgdepunkt – den forsiktige banjoen, harmoniseringa, pusten i arrangementet. Eira sine tonar blir følgt opp av ein var, unison melodi i trompet, steelgitar og bass. Her opnar Gabba eit nytt vindauge.

«Smestániá»

Rett i blodet

Det fins neppe noen norske lyrikere med den samme kombinasjonen av folkelig appell og vedvarende litterær aktelse som Olav H. Hauge (1908–1994).

Dikteren, gjendikteren og gartneren som ble født, levde og døde i Ulvik i Hardanger står naturligvis i en særstilling med «Det er den draumen» fra samlinga «Dropar i austavind» (1966), som ble kåret til tidenes norske dikt av NRKs seere og lyttere i 2016. Samtidig fortsetter han å være gjenstand for avhandlinger, biografier og nylesninger som gir nye perspektiver på tekstene hans.

En nylesning som i kraft av sin radikale og utypiske tilnærming vil kunne treffe langt utenfor den mest dedikerte Hauge-kretsen, er det ferske albumprosjektet «Black Hauge», basert på et bestillingsverk til Ulvik poesifestival i 2021. Her gjenåpnes og rekontekstualiseres Hauges dikt fra to flanker – bergensforfatteren Erlend O. Nødvedt sampler, fragmenterer og manipulerer forfatterens egne innlesninger av diktene sine fra slutten av 80-tallet, mens Erlend Apneseth Trio lydlegger begivenhetene med den samme sjangerløse åpenheten vi etter hvert kjenner fra en rekke inspirerte album på plateselskapet Hubro.

 har til felles – ved siden av et lass av priser og utmerkelser – at de befinner seg i en fruktbar skvis mellom tradisjon og fornyelse. Det lar seg umiddelbart høre i åpningssporet «Draumen». Her avløses Apneseths krakilske felegnikking av Hauges stemme spilt baklengs i beste «Twin Peaks»-stil, for så å åpne seg i et rytmisk driv som påkaller bilder av piskende regn over vågen fortelleren glir inn på midtveis.

I flere av de øvrige seks låtene trer de perkussive og melodiske kvalitetene i de løsrevne brokkene av Hauges stemme foran meningsinnholdet – på godt og vondt. Erlend Apneseth, Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde kryster en deilig brudulje ut av metadiktet «Ny duk» på «Papiret», og skaper et lysende vakkert skinn rundt «Elvi». Nødtvedts mer tekstorienterte tolkning av sonetten «Gullhanen» på «Hanen» kaster på sin side et velkomment lys over en av Hauges mest gåtefulle tekster.

køddent blir det til tider, som når Nødvedt punkterer «Vegen» med innskutte spørsmål som 

 Eller når den klaustrofobiske avslutningen «Draumen III» trenger åtte minutter og 20 sekunder på å hamre inn sitt ulne poeng. Likevel: «Black Hauge» er et vitalt og velkomment tilskudd til Olav H. Hauge-universet.

«Black Hauge»

Mardraumen

Tom Skjeklesæther

Det er gått 25 år siden sangeren, låtskriveren og stemmeskuespilleren Grey DeLisle slapp sitt første album. Fire år seinere, i 2004, vant hun en Grammy for sitt bidrag til det flotte samlealbumet «Beautiful Dreamer». Plata var en hyllest til Stephen Foster (1826-1864), låtskriveren kjent som «The Father of American Music». Og det er lett å se linken mellom Fosters sanger og sangene på flere av DeLisles egne album – framført som om de skulle ha svevd på vinden gjennom årtiene.

En av bidragsyterne på «Beautiful Dreamer» var den mesterlige låtskriveren og historiefortelleren John Prine. Og protagonisten i åpningssangen på årets Grey-album, fiffig titulert «The Grey Album», synger om å lytte til John Prine som trøst. Men teksten på «Hello, I’m Lonesome» er definitivt mer moderne: Den ensomme kvinnen i teksten har blitt forlatt av mannen sin for en annen mann (

en høyst uvanlig bakgrunn. Hun har livnært seg som stemmeskuespiller i tegnefilmbransjen, blant annet i «Scooby-Doo» og «The Simpsons». Men med «The Grey Album» – som visuelt parafraserer The Beatles’ cover til «White Album» – har hun tatt mål av seg til å lage et musikalsk storverk. Det innebærer tjue sanger fordelt på fire lp-sider.

Hele foretaket får meg til å tenke på The Clash da de 1979 sprengte alle punkgrenser med dobbeltalbumet «London Calling». Ikke at musikken likner: DeLisle (hvis bestemor sang i orkesteret til salsalegenden Tito Puente) maler opp det store americana-lerretet med variasjoner over hardcore honkytonk-country, countryrock, countrypolitan, countryfolk, texmex og storslagne, stryker-marinerte ballader.

Hun har fått med seg et overlegent musikerlag, deriblant pedal steel-maestroen Greg Leisz, fiolinisten Tammy Rogers (The Steeldrivers), trommeslager DJ Bonebrake (fra L.A.-punkbandet X), bassist/gitarist Murry Hammond (Old 97’s, The Long Ryders) og multiinstrumentalisten og produsenten Marvin Etzioni (Lone Justice).

låtene kommer rullende: «Coastal Town» tar den ned med et nydelig strykerarrangement, mens «Reach for the Sky» er syttitallscountryrock som demonstrerer Greys sans for humor («Reach for the Sky» viser til «henda i været»). «Mi Vida» blander inn mariachi-elementer og «40 Something Runaway» forteller historien om ei dame som får sin ungdoms frigjørings-raptus tjue år for sent. «Daddy, Can you Fix a Broken Heart» er den typen velformulert sentimentalitet som er Dolly Partons varemerke.

Kanskje fordi hun har stemmeskuespillerbakgrunn, klarer Grey DeLisle å være både Dolly, Iris DeMent og Gillian Welch. Men det er også mer her: «I’m a Wreck» rocker det opp, mens nydelige «My Darlin’ Vivian» er unnskyldningen som Johnny Cash aldri rakk å gi sin første kone, Vivian Liberto. «The Last, Last Time» bygger videre på The Stones’ «The Last Time».

De to siste, «Take Me Dancing Again» og «Red Dress», er begge smellvakre og triste – den første med trompet og strykere, den siste med Etzionis mandolin-orkester. Det grå albumet? Heller hele regnbuen-albumet.

«The Grey Album»

Sprenger grenser

Arvid Skancke-Knutsen

Danny Midnight, alias Dan Robert Brask Sanengen, vil for noen være kjent som DJ-en som spiller musikk via gamle sveivegrammofoner. Da spinner han gamle 78-plater med eldre former for jazz: hot, swing, bop, cool og noir. Den siste av disse eldre grammofonplatene, som gjerne ble kalt for steinkaker, kom ut i Norge i 1958.

Også det nye albumet «Metamorphoses» er en 

– et slags hakk i tid, sted og rom. ­Tekstene til platen ble skrevet før årtusenskiftet, og satt musikk til mellom 2007 og 2009. Deretter ble ­innspillingene liggende, helt til pandemien fikk Danny Midnight til å fiske frem de gamle opptakene igjen.

 og avbrutte prosjektet nådde Otto Egil Sætre i Bergen, som ville gi ut musikken på sin Gymnocal Industries-­etikett. Hilmar Bergendahl Larsen kom inn som mikser og produsent, og foredlet nok produktet en hel del.

«Metamorphoses» nikker til den romerske ­dikteren Ovid, som skrev sitt ­storverk 

kort tid etter Kristus’ fødsel. Hos Danny Midnight havner vi likevel i en surrealistisk science fiction-fortelling, som gjennom ti kapitler skildrer en verden fra «dens uberettigede begynnelse til dens varslede slutt». Og jo da, det minner litt om vår egen hverdag, men som en vrengt, vridd og vidunderlig vittig historie.

 går igjen: en ung slyngel av en skaper, en misfornøyd president i Det hvite hus, en eldre vaskekone med ukjente sider, og noen romvesener på full fart mot jorden. Det hele blir formidlet med en ­fandenivoldsk fortellerglede – en grotesk og ordrik beretning.

Musikken består av mange lag og legeringer, en kombinasjon av skarpt snerrende resitasjon og massivt rullende jazz noir, orkester­partier og mørkt musikkdrama. Med østlig tempelmusikk og karibiske voodoo-rytmer, begynner vi for alvor å nærme oss kanten av vulkanen.

du neppe har hørt maken til i norsk musikkflora. Danny Midnight er i rollen som forrykt forretter og domme­dagsprofet, ­stemmeskuespiller og regissør – i spissen for et sonisk oppløp av elefanter og dinosaurer.

«Metamorphoses»

Ellevill elefant

Denne utgivelsen kom som en mørk og energisk overraskelse på tampen av året. Bak Leknes & The Layoffs finner vi fremfor alt Stian Leknes – en mann som de siste tjue årene har gitt ut en håndfull plater med hardtsparkende grupper som Hoist! og Manifest. Han har også tilbragt en del tid i Mexico, og brukt det som et kreativt springbrett for sitt nye band. Vi skal med andre ord sørover – og inn i mytologiske landskap der veggene mellom visjon og virkelighet er tynnere enn vanlig.

Leknes & The Layoffs har base i Trondheim, der vokalist og tekstforfatter Leknes har samlet en kompetent gjeng til å gi musikken en folkedrakt av kjøtt og blod. Mer konkret er dette Vegard Bjerkan og Per Spjøtvold på tangenter, Kurt Sprenger (gitar), Rolf Martin Snustad (saksofon) og Tomas Järmyr (trommer, perkusjon) – musikere som blant annet har spilt med Motorpsycho, Spidergawd og Thomas Dybdahl.

skumle sirkus i utkanten av byen, klaustrofobiske kabareter og bevoktede grenseoverganger. Til røykfylte barer og graver i ørkenen. Til en verden med lange skygger og brennende sol – en både magisk og macho 

Materialet er slett ikke fritt for dramatiske klisjeer, men anvendt på en slik måte at resultatet fremstår som troverdig – og medrivende. Dette er teatralsk rockemusikk på mer enn solid nivå, der Leknes spiller ut sitt alter ego M.S. Playhead. Selv beskriver han låten «San Miguel» som 

en kjærlighetssang for de fortapte, en sang om besettelse, om byer som skriker.

 ofte en imponerende punch. I tillegg har de smarte detaljer, som i den lekre måten keyboardarbeidet fargelegger og dramatiserer sangene på. Og en dypt vibrerende og bølgende saksofon – ikke ulikt den maniske magien som amerikanske Morphine en gang bød på.

Som sanger og låtsnekrer er nok Leknes inspirert av eksentrikere og klassiske mørkemenn som Mark Langegan, Nick Cave og Tom Waits. Kanskje fins noen dråper av Till Lindemann og Trent Reznor også, som i skrekk-balladen «The Hidden Hill». Han har ellers en svært god låtskriverpartner i Vegard Bjerkan.

 burde spille mer ute og bygge seg et navn. Med «M.S. Playhead Volume 1» har de lagt et godt visittkort på bordet, mellom tequilaglass, overfylte askebegre og brustne hjerter.

«M.S. Playhead Volume 1»

Hjertesprekken

Musikkanmeldelser

Magnus Andersson

 (1964, 1967, 1971), er det vanskelig å skille verkene fra selve utøvelsen. De ble jo skrevet for mestercellist Mstislav Rostropovitsj (1927–2007).

Da Britten i 1960 hørte Rostropovitsj spille Sjostakovitsj’ 

, markerte det startskuddet for et nært forhold som endte i flere komposisjoner. Satsene i solocellosuitene er skrevet nettopp med tanke på Rostropovitsj’ teknikk og spillemåte: De to hadde 

sammen der Rostropovitsj viste Britten hva som er mulig på instrumentet. Med en så suveren utøver må Britten ha følt seg fri til å utforske sine instrumentale fantasier, og kanskje finne opp noen nye teksturer på veien.

 i Rostropovitsj’ tolkning, er noe av inspirasjonen for Brittens suiter. I den første satsen, «Canto primo», hører vi vendinger som kan ligne Bach. Likevel har Britten egne estetiske prosjekter, som når han gjennom hele satsen bruker dobbeltgrep for å utforske akkordisk spill.

Disse dobbeltgrepene spiller Rostropovitsj med bred tone og vibrato, på en måte vi bare finner hos de gamle legendene. Amalie Stalheim, født i Bergen (i 1993) og bosatt i Stockholm, er riktignok en celliststjerne av i dag – men vi kan ikke forvente noe liknende av henne her, på innspillingen hun har gjort av Brittens suiter.

tenker på Brittens musikk som en invitasjon til uttrykk, til å fortelle sin personlige historie, fører Stalheims tynnere tone og forsiktigere vibrato inn i en sorg og en lengsel som ikke finnes i den høydramatiske tolkningen til Rostropovitsj.

Jeg vil imidlertid styre unna for mange sammenligninger med den gamle mester, fordi Stalheims musikalitet er overbevisende og gjennomført i seg selv – og som alltid har hun personlige fortellinger å dele.

Det er lett å høre i en sats som «Fantastico» fra tredje suiten. Musikken er søkende, du hører stadig en retning mot noe, fra noe, Stalheim lytter til stillheten og musikken får flyte – noen ganger i strømmende bevegelser og andre ganger med betoninger som strukturerer tiden. Så kommer noen kjølige klanger ved at hun spiller helt nært stolen (trestykket som løfter strengene fra lokket), fulgt av noen flageoletter. Klangfargene fører tankene tilbake til verkenes vesen, nemlig som en utforskning av celloens muligheter som instrument.

 suveren teknikk. Den bruker hun til å spille flerstemt fuga med seg selv, eller til å fly over strengene i raske løp, eller til å skape komplekse fargepaletter. Hun kan også gråte og bære sørgelige melodier, som eksempelvis første suitens «Lamento» (j.fr. «Saraband» fra Bachs 

Stalheim er rett og slett en fascinerende musikerpersonlighet som evner å sette sitt personlige preg på cellosuiter som Rostropovitsj ikke skal ha enerett på.

Personlig nok

Frida Fliflet

Grattis med plate! «Black Hauge» heter den, og Black Hauge heter dere. Hvordan kjennes det å være albumartist, Erlend Nødtvedt?

– Det er veldig gøy, og noe jeg egentlig aldri hadde sett for meg kom til å skje. Men det er alltid forfriskende å gjøre noe annet enn å sitte ved skrivebordet og lide.

«Black Hauge» er ikke helt nytt – det blei til som et bestillingsverk til Ulvik poesifestival i 2021?

– Ja, det begynte med at jeg vant Hauge-stipendet, måtte lage et bestillingsverk og visste at jeg ville gjøre noe med Erlend Apneseth Trio. Da jeg gikk på Skrivekunstakademiet hadde jeg eksperimentert med noen Hauge-samples, det var egentlig starten – så har jeg sittet og forsket og tullet med Hauge sin stemme i et musikkprogram. Det er disse samplingene som har vært utgangspunktet.

Hauge er en veldig god og interessant oppleser, noe jeg synes er litt undersnakket. Black Hauge er et forsøk på å både reaktualisere og rekontekstualisere Hauge sin stemme; å jobbe med og mot hans rytme.

Dere er i alle fall ikke redde for å leke med giganten. Det vris og vrenges og tulles og samples!

– Vi har en veldig uredd tilnærming, for Hauges stoff er så sterkt at det tåler mye tøying og bøying. Vi har for eksempel tatt den korte svisken «Det er den draumen» og strakt den ut til sju minutt.

Ja, hva skjer egentlig i denne låten, «Draumen»? Her høres det ut som om Hauge taler i tunger på et østeuropeisk språk.

– Ja, vi har brukt helt idiotiske spille-av-ting-baklengs-innstillinger og jeg har snakket baklengs og … Det har vært fryktelig moro.

Jeg er en åpenbar amatør i denne verden

Finna på noko gale

Redaksjonen

Musikkåret 2025 har kanskje først og fremst vært preget av frykten for hva som vil prege musikkåret 2026, 2027 og så videre. Kunstig intelligens har virkelig gjort sitt inntog i musikkfeltet i år, med vidt forskjellige utslag.

Uansett hvilke nyord som er «mest 2025», så virker de fleste av dem å være relatert til en eller annen form for Tiktok-algoritmestyrte hjerneråte. Det gjelder 

. Begrepene svarer til former for digitalt innhold laget med generativ teknologi og manglende egeninnsats, kvalitet eller dypere mening – for internett omfavner det fullstendig meningsløse. Produksjonsvolumet er overveldende, innholdet syntetisk og distribusjonen lik 

. Nå kan man skimte den populærkulturelle slagsida til generativ kunstig intelligens.

KI er noe distinkt nytt. Og som vanlig når vi er midt i store teknologiske sprang, står musikkbransjen i front. Det er nemlig gode grunner til at kunstig intelligens nå omtales som musikkens neste «Napster-øyeblikk», med referanse til årtusenskiftet, da fildeling ble en utfordrer til de fysiske musikkformatene generelt og cd-en spesielt. Napster-øyeblikket førte i sin tur til dagens situasjon med strømmetjenester og en totalforvandlet musikkøkonomi. Men denne gangen er det ikke hvordan vi lytter og bruker penger på musikk som er i endring, men hvordan musikken lages i utgangspunktet.

En fersk undersøkelse gjort av Ipsos og den franske strømmetjenesten Deezer, viser at de færreste av oss klarer å skille musikk laget av kunstig intelligens, ved hjelp av apper som Suno og Udio, fra musikk laget av vaskeekte musikere. Blant 9000 deltakere fra åtte land var det bare tre fattige prosent som kunne identifisere hva som var menneske og hva var som var maskin. Det er mildt sagt sjokkerende tall. Ikke rart at halvparten av undersøkelsens deltakere oppga at de kjente på et «ubehag» når resultatet ble kjent.

Ikke alle musikkhistorikere ser likevel på KI-inntoget som et brått historisk brudd. Noen ser på det som en historisk akkumulasjon som nå har nådd et slags foreløpig høydepunkt – en evolusjon fra synthesizer til robot. KI-pioneren David Cope, som døde i mai i en alder av 83, sa i et intervju med The Guardian i 2010: «The question isn’t if computers possess a soul, but if we possess one». Og hører man på den forflatede, forutsigbare musikken fra Netflix-serien «KPop Demon Hunters», som har gått sin seiersgang på strømmeflater i 2025, skjønner man kanskje poenget hans.

Cope jobbet på 1980-tallet med et regelbasert program som skulle komponere Bach-koraler, men resultatet manglet liv. Så innså han at komposisjonen ikke lå i reglene, men i bruddene på dem. Mønstergjenkjenning med «kontrollerte overraskelser» utviklet seg et program som – etter å ha analysert nok verk – kunne plukke fra hverandre en komponists stil og sette den sammen igjen i nye stykker.

Noe av dagens ubehag stammer nettopp fra KI-ens opptrening på materiale beskyttet av opphavsrett – hvilket vil si hele musikkhistorien, fra Bach til BTS. KI-ens grove utnyttelse gjorde at flere enn tusen britiske artister slapp albumet «Is This What We Want?» tidligere i år: tolv spor med knirk og stillhet og en undertittel som sier «The British Government Must Not Legalise Music Theft to Benefit AI Companies». Undersøkelser fra Pew Research Center viser at også amerikanere hovedsakelig er negativt innstilte til den nye teknologien. Bare ti prosent av de spurte i 2025 kjenner seg «more excited than concerned» av å bruke KI i hverdagen.

Men her er vi, altså, for KI-en og dens eiere insisterer på å ta plass – bare se på musikkens strømmetjenester. Deezer, som er de mest transparente i strømmebransjen, rapporterer om stor økning i 

.I januar ble det lagt til 10 000 låter laget av generativ kunstig intelligens til Deezer 

, og i november var tallet økt til 50 000. Ikke rart plateselskapene har kjent på panikken. Tidligere i år saksøkte Universal, Sony og Warner nevnte Suno og Udio – før noen av dem i høst inngikk en juridisk avtale som muligens sikrer både kontroll og inntekter. 

Musikkmagasinet

Magasinene

Musikkanmeldelser

Girl in a Bottle

Did We Really?

I år gjør me det heilt enkelt

Smestániá

Black Hauge

The Grey Album

Metamorphoses

M.S. Playhead Volume 1

Utvalgte saker

Amalie Stalheim viser at legenden Rostropovitsj ikke har enerett på Brittens cellosuiter.

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Hjertesukk og hjerneråte: Musikkåret 2025 var på mange måter kontrastenes år.

Magasinene

Musikkanmeldelser

Girl in a Bottle

Did We Really?

I år gjør me det heilt enkelt

Smestániá

Black Hauge

The Grey Album

Metamorphoses

M.S. Playhead Volume 1

Amalie Stalheim viser at legenden Ro­stro­povitsj ikke har enerett på Brittens cello­suiter.

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjo­nal­skatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Hjertesukk og hjerneråte: Musikkåret 2025 var på mange måter kontras­tenes år.

Amalie Stalheim viser at legenden Rostropovitsj ikke har enerett på Brittens cellosuiter.

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Hjertesukk og hjerneråte: Musikkåret 2025 var på mange måter kontrastenes år.