#fff

#000

Livskraften sprenger seg fram i Karin Boyes dystopiske framtidsroman fra 1940.

Verdensstaten

Vil frigjøre både seg selv og sine egne romanpersoner fra begrensende kategorier.

Tsitsi  Dangarembga

Mohamed Mbougar Sarr trekker trådane frå kolonihistoria gjennom sin litterære labyrint.

Ville detektivar

Kari Løvaas

 Det skrev Halldis Moren Vesaas i sitt berømte krigsdikt «Tung tids tale». I diktet betyr 

 solidaritet. Du skal bære byrden til broren din, og ingen glede er helere og dypere enn den som deles med andre.

 , det kan sannelig også forvandles til et skikkelig dårlig sted (et 

 ), som i den desillusjonerte bolsjeviken Jevgenij Zamjatins roman «Vi» fra 1920. Selv om ingen kilder bekrefter at Karin Boye selv hadde lest «Vi» da hun skrev sin dystopiske roman «Kallocain» (1940), som nå endelig foreligger i ny oversettelse ved Per Qvale, er det vanskelig å se bort fra noen likheter: Jeg-fortelleren i «Kallocain» er som i «Vi» en oppfinner og i utgangspunktet lojal borger i en totalitær stat preget av overvåkning, ensretting og et sterilt, mekanisert miljø. I Boyes Verdensstat som i Zamjatins Enhetsstat er individualitet en smittsom sykdom i statens kropp.

I 1932 var Karin Boye i Berlin, der hun gikk i psykoanalyse, anla sin karakteristiske kortklipte 20-tallsfrisyre, gikk på nattklubber og flørtet med kvinner, blant andre den yngre jødiske kvinnen Margot Hanel, som senere skulle bli hennes livsledsager. I Johan Svedjedals store Boye-biografi fra 2017 leser jeg at hun var på et politisk massemøte i Sportspalasset der hun hørte Göring og Goebbels tale. Vilhelm Scharp som var der sammen med henne, mintes hvordan han i smug betraktet Boye som stod helt fascinert og gjorde Hitler-hilsen. At det kunne koste en livet å 

 gjøre Hitler-hilsen, var den opplagte forklaringen på hvorfor hun – en inkarnasjon av alt det hitlerismen betraktet som sjukt og 

 – kunne nedverdige seg til å heve armen. Men hennes fascinasjon vitnet også om den forføreriske suggesjonskraften i masseteateret.

I 1938 var Boye igjen i Berlin. Hun beskrev i dagboken hvordan hun stod og gråt foran de gule benkene som var de eneste jøder fikk sitte på. Men hun skrev også at hun ble stående foran et Hitler-portrett og med et sjokk gjenkjente noe av 

 i bildet, «alvorlig, asketisk, nesten vakkert som det var». I et brev avsendt samme dag der hun kommenterte denne episoden, skrev hun om kampen mellom to livsholdninger: «på den ene siden den som betror seg til Maktene og seg selv, på den andre siden den som søker å beherske Maktene og seg selv. Da, idet jeg tenkte på hva du bruker å si til meg, at jeg tilhører de anstrengte og 

 levende, ble jeg grepet av en følelse som jeg antar at en glødende nasjonalsosialist ville ha, om han plutselig oppdaget at han var hundre prosent jøde. Forstår du det? Hele mitt hjerte er jo hos de andre.»

Boyes forteller i «Kallocain» framstilles også som anstrengt og 

 levende. Leo Kall er kjemiker, og vil tjene kollektivet og det felles beste med sin nye oppfinnelse, et sannhetsserum som straks vil avsløre personer med «asosiale» tilbøyeligheter, sjuke celler i den hellige statsorganismen. Sammen med sin kontrollsjef Rissen utfører han eksperimenter med kallocain på forsøkspersoner fra Frivillig offertjeneste, og til det behøver han ferskt «menneskemateriale». Det er i dette ærendet han på et tidspunkt har fått tiltrede til Filmstudiopalasset der det utarbeides manus til en propagandakampanje. En psykolog tar til orde for tragiske fortellinger der helten som gjennomgår 

 lidelser settes opp mot asosiale, selviske og svake skurker. Hensikten er å vekke beredskap i følsomme sinn: Du er vel ikke

 Kall mister besinnelsen og protesterer mot det han opplever som en mangel på aktelse i måten medsoldatene blir omtalt på. Men han blir straks redd for sin egen reaksjon. Vitner den ikke om «hemmelige individualistiske strømninger under overflaten» hos 

Leo Kall har blitt indoktrinert i en hobbesiansk statsideologi med vulgærdarwinistisk tilsnitt: Slik de encellede organismene er lavere livsformer som utvikler seg til høyere og mer kompliserte, flercellede livsformer, slik antar den planløse massen av mennesker form av et velfungerende samfunnslegeme i Verdensstaten. Kjernen i de enkelte cellers forhold til statsorganismen er 

 , sier Leo Kall innbitt i en samtale med Rissen, som har begynt å tvile på nettopp dette. For er det ikke frykten som har ledet til den situasjonen de befinner seg i, der alle mistenker alle, der kontrollbyråkratiet og angivelsene er i ferd med å vokse dem over hodet?

Den heroiske typen i Leo forsvarer seg mot det «asosiale» og veike i seg gjennom å projisere det på Rissen, som han til slutt angir som «skurk». Rissen synes langt mer mottakelig for noe av det enkelte av forsøkspersonene «røper» under kallocainrus – at de inngår i et annet slags fellesskap, som bygger på tillit, ikke frykt. Kall mistenker dem for å tilhøre en statsfiendtlig konspirasjon, en sekt av «dårer» (av Per Qvale oversatt til «tullinger», «tomsinger» og «idioter», noe som bevarer den nedsettende vurderingen, men som også i en viss grad tilslører Boyes allusjon til et «hellig dåre»-motiv).

Hvordan sammen leve

Sandra Lillebø

Hvordan starter man? Hvordan begynner man på en bok, en fortelling, et dikt, et liv? Hvordan starter man et nytt forhold, hvordan begynner man å bygge et hus? Hvor skal grunnsteinen ligge, og hvordan skal den være laget, for at ikke alt bare ender i et ras?

Spørsmålet om begynnelser og oppstart hjemsøker livene våre, også litteraturen. Den største skuffelsen jeg har opplevd som forfatter, var etter at jeg hadde debutert, og trodde at det fra da av ikke ville være noe problem å skrive flere bøker. Jeg trodde jeg hadde skjønt hvordan det skulle gjøres, og at det heretter bare var å gjenta det jeg hadde gjort. Så feil kan man ta, likevel tok jeg feil igjen etter å ha skrevet bok nummer to, og så enda en gang, da jeg hadde skrevet den tredje. Av å skrive en bok lærer man absolutt ingen ting utenom hvordan det var å skrive akkurat den boken, og i den neste må man begynne helt på nytt, akkurat som det å ha et barn fra før ikke lærer deg noe særlig om det neste. Alt ligner, og likevel er det helt forskjellig.

Derfor kan vi heller ikke vite nøyaktig når det er begynnelsen begynner, verken i litterær forstand, eller i livet. Men dersom jeg skal forsøke å si noe, og dette blir ren og ganske dårlig metafysikk, vil jeg foreslå at begynnelsen opptrer i det øyeblikket essensen i forståelsen bringes ut i dagslys, samtidig som det meste ved den fortsatt er ukjent og uoppdaget. Som når et lys går opp for en etter at en har kvernet på et umulig problem i dager og uker, og tillater en å endelig begynne å tenke.

Jeg tror at det er denne pendlingen mellom det vi vet og det vi ikke vet som driver nysgjerrigheten vår fremover, og som gjør både den som forteller og den som lytter, eller den som skriver og den som leser, i stand til å holde på oppmerksomheten. For å begynne på noe nytt, må man vite noe, men man kan ikke vite alt. Slik blir enhver begynnelse også del av en kontinuitet, slik en rekke med prikker stilt tett inntil hverandre til sammen danner en linje.

 foredraget med å snakke om begynnelser, er det ikke bare fordi jeg liker å gjøre det enkelt for meg selv. Det er også fordi en av de viktigste rollene gode forfattere og gode bøker har, er å utløse nye begynnelser, nye innsikter, nye bøker og nye forfatterskap. Den viktigste litteraturen skal ikke skremme til taushet med sin opphøyde, lærde, uangripelige status. Tvert imot er dens viktigste rolle å lokke frem enda flere nye stemmer og enda flere nye fortellinger. Man kan lure på hva slags litteratur det var som fikk leseren til å ville tie?

For noen år siden, da jeg jobbet med programmet på Litteraturhuset i Bergen, sendte jeg en gang i et anfall av vilt overmot, en mail til Annie Ernaux hvor jeg inviterte henne til huset og byen for en scenesamtale. Dette var i 2018, og anledningen var Gyldendals gjenutgivelse av «En lidenskap», som kom på norsk for første gang tidlig på 1990-tallet, men som med det også innledet nesten tre tiår uten at det skulle komme noen nye norske oversettelser av verkene hennes. Da jeg skrev til henne, argumenterte jeg for at dette ville være et godt øyeblikk for å gjenforene henne med sine norske lesere. «Det er sant at nordmennene har neglisjert meg den senere tiden», skrev hun i et vennlig avslag, begrunnet i arbeidet med en ny bok.

Det ble ikke noe bergensbesøk på Ernaux. Men gjenforeningen med leserne har likevel fått skje på de fem årene som har gått siden da, mer presist skjedde den i 2020, da det kom to bøker av henne i norsk oversettelse, som begge fikk entusiastisk mottakelse og ble trykket i flere opplag. Den ene boka var «Hendelsen», som beskriver en illegal abort på 1960-tallets Frankrike og som mange så filmatisert på kino i fjor. Den andre var «Årene», som av mange, med gode grunner, regnes som hennes hovedverk. «Årene» kom på fransk i 2008, men det var altså først tolv år senere den kom på norsk. Det er et paradoks at 80 år gamle Ernaux inntil svært nylig altså var å regne som ny i Norge, mens hennes femti år yngre kollega Édouard Louis allerede har vært 

 i snart et tiår. Den rekkefølgen er det det har skjedd i. Først Louis, deretter Ernaux, til tross for at det er lite sannsynlig at Louis’ debutbok, «Farvel til Eddy Bellegueule», ville ha blitt til i det hele tatt om Louis ikke hadde hatt Ernaux’ forfatterskap som foregangsfigur, forbilde og inspirasjon.

 gjerne omtaler som den litterære offentligheten tar hele tiden feil. Av kunnskapsløshet, av kommersielle hensyn, av antatte kommersielle hensyn. Det er menneskelig, men også alvorlig, for det vi har, kan være avgjørende for hva vi får. Édouard Louis dukket ikke opp av seg selv, han kom hit på et sølvfat båret av en til da usynlig Annie Ernaux.

Jeg sier ikke det til forkleinelse for Édouard Louis, for han er en strålende, talentfull forfatter. Jeg sier det for å vise hvor lett det er å avvise selv de beste og dypeste innsikter også når de ligger rett foran en. Den som hevder at de beste tekstene uansett vil nå fram i lyset og offentligheten, tar feil.

Skriften som kniv

Silje Bekeng-Flemmen

Verify you are human, ber maskinene oss, for å forsikre seg om at det ikke er en annen maskin som forsøker å logge seg inn. Det er noe ved formuleringen som morer meg, det samme gjelder for bilderekkene der man – for å verifisere sin menneskelighet – huker av alle fotografier som viser en palme, en brannhydrant eller liknende. Det er poetisk, på sitt vis.

Kunstig intelligens (KI) er et stort samtaletema under Litteraturfestivalen i Lillehammer, som går av stabelen denne uka. Når forlagsbransjen møtes, er det ikke til å unngå, for utviklingen av KI som kan generere og behandle språk, har vekket en mild panikk.

Det er nærliggende å tenke at vi kan gå mot et todelt litterært kretsløp: Et massemarked der oversettelse og tekstbearbeiding i stadig større grad overtas av maskiner, og et kunst- og håndverkssegment med mer enn bare 

 . Kan 100 prosent menneskeskapt litteratur bli en eksklusiv spesialitet?

 i en paneldiskusjon om KI på festivalen, med Forfatterforbundets leder Eystein Hanssen, Oversetterforeningens leder Hilde Lyng og danske Gutkinds forlagssjef Jacob Søndergaard, med Bok365s redaktør Vebjørn Rogne som samtaleleder.

Hanssen påpeker at vi er i en problembeskrivningsfase, men på vei over i en fase der vi må 

 EUs direktiv for regulering av AI vil være klart om to år, og som Søndergaard sier – det er for lenge. Innen den tid kan fundamentale endringer i det litterære kretsløpet være sementert. Dette er ikke bare et bransjespørsmål. Det handler om hvem vi er som individer og samfunnsborgere, poengterer Søndergaard.

Forfattere og forleggere kunne ganske raskt blitt enige om etiske retningslinjer for at KI ikke skal brukes eller at bruken skal oppgis, mener Hanssen. I journalistikk er det for eksempel påkrevd å opplyse om at en tekst er generert av en maskin. Søndergaard etterlyser et felles bransjemanifest, et «nordisk charter» for KI-bruk i forlagsbransjen. Håndfaste, juridiske regler, gjennomsiktighet, merking og etisk forpliktelse er nøkkelord. Kan man se for seg en variant som likner kles- og matindustriens økosertifisering for litteratur? En human sertifisering?

 men er utfordrende. I økosertifisering av mat og tekstiler finnes det en mengde ulike og mer eller mindre forpliktende standarder som tidvis bidrar mest til forvirring og grønnvasking. Problemet er selvfølgelig at det knapt er mulig å drive økologisk forsvarlig drift av 

 innenfor et system drevet av profitt og vekst. Det gjelder i høyeste grad innenfor KI, et felt der enorme pengesummer og reell politisk og sosial makt står på spill. Kan velmenende etiske forpliktelser stå imot?

I tillegg er det vanskelig å se for seg en sertifisering som ikke kan tallfestes; mens det er mulig å beregne hvor mange prosent av en hudkrem som er laget av økologiske ingredienser, er det vanskelig for i alle fall meg å se hvordan man skal kunne gjøre noe liknende med kunst.

Forestillingen om at vi kan fortsette å dele verden inn i KI og ikke-KI, står seg ikke lenge. Når KI implementeres i alle kanaler for informasjonsinnhenting og alle programmer for tekstbehandling, vil det gi mening å påstå at du skriver en tekst som er KI-fri? 

 , for å fortsette med Springsteen. Det finnes flere måter en forfatter kan dra nytte av KI på, uten at det betyr at teksten er maskingenerert, som research, idémyldring eller hjelp med fortellingsstruktur. Heller ikke det er uproblematisk, men det er vanskelig å se for seg hvordan man skal innrapportere og merke slik bruk.

Human touch

Utvalgte saker

Julie Wilhelmsen

Det er en tragedie. Ikke boken til Henrik Thune – som er glimrende - men historien den forteller. Og det er egentlig flere historier som fortelles mellom linjene. Historien om Libyas skjebne, som siden krigen i 2011 har blitt et land preget av oppløsning, vold og bunnløs fattigdom. Historien om diplomatiets stadig mindre rolle i USAs utenrikspolitikk, som bekrefter Ronan Farrows godt dokumenterte tese om «War on Peace». Historien om Norge som fredsnasjon, hvis skjebne flere av oss har vært bekymret for. Og sist, men ikke minst, historien om verdenspolitikkens stadige tilbakefall til krigen som sluttspill.

Og denne gangen er det Frankrike, under ledelse av Nicolas Sarkozy, og Storbritannia, under ledelse av David Cameron, som er ‘røverne’, som Thune selv uttrykker det under boklanseringen. Det er de som sørger for at den forhandlede løsningen som kunne avverget kollapsen, er død ved fødsel. De planla for regimeendring i Libya alt før FN-resolusjonen, som sanksjonerte bruk av makt, var på plass. Franske forretningsforbindelser med Gaddafis opposisjon ble tidlig etablert. Etter at den FN-sanksjonerte bombingen var i gang, brøt de resolusjonen ved å sette i gang en militær operasjon på bakken.

 kan fortelles på flere måter og har slagside, anerkjennes umiddelbart i innledningen til boken. Dette er Thunes fortelling – og diplomatenes. Henrik Thune var selv spesialrådgiver i Utenriksdepartementet i 2011, og var en sentral skikkelse i de hemmelige forhandlingene om en Libya-avtale. Det lille knippet norske diplomater, beskyttet av utenriksminister Jonas Gahr Støre, arbeider etter prinsippet om at alle kan og bør snakkes med, uavhengig av hva slags verdier de har. Hvis det overhodet er mulig, er man pliktig til å finne frem til det lille overlappet der motpartenes interesser møtes, og bygge den mellommenneskelige tilliten som gjør at avtalen kan skrives under. Og det står om liv. Slik det også gjorde.

Boka er spisset rundt troen på denne metoden og den diplomatiske praksisen. Diplomati er håndverk, og dette er nærmest en håndbok. Vi følger den lille diplomat-cellen fra Oslo til Tripoli og tilbake igjen, til Istanbul og til det endelige tapet ved bordet i Tunisia. Forhandlingslogikker, strategi og replikker, hentet fra Thunes egen notatbok, person- og stedsbeskrivelser – treffsikkert kontekstualisert i storpolitikkens drama – det er troverdig, lærerikt og medrivende!

 norsk freds- og forsoningspolitikk er det også opprivende lesning. Og det er ikke tilfeldig. Dette er en bok skrevet i sorg. Den beskriver hvordan denne politikken har blitt fortrengt til fordel for den militære politikken, uten forvarsel, og av våre egne.

For det var altså den vestlige storpolitikken som satte en stopper for freden i dette tilfellet. Begge parter i Libya var villige til å skrive under. De var fremme ved målet! Grunnen til at USA satte foten ned i siste minutt, og her blir Obama del av røverne i mine øyne, er at det ikke kan aksepteres at våpenhvilen innføres 

 Gaddafi trekker seg. Hva dreier det seg om? Er det at man har investert så mye retorisk i fortellingen om at det ikke kan forhandles med diktatorer og at man må vise man har overmakt til å presse dem til å gi seg? Eller har militær maktbruk for å reparere verden blitt SOP – « 

Historien får også norske røvere, selv om Thune er alt for diplomatisk til å si det i klartekst. Hva er det som gjør at statsminister Jens Stoltenberg og de andre i koalisjonsregjeringen støtter de alliertes linje og svikter eget diplomati? Er det sant at de trodde man lett skulle kunne skape et bedre Libya via den veien de valgte? Og hvorfor er det ikke mer norsk rakryggethet i møte med «likesinnede» vestlige ledere, når de planlegger regimeskifte for egen vinning? Det er mulig de så og skjønte så lite som de gir inntrykk av, og handlet mot bedre vitende. Ikke vet jeg. Men det er i så fall sørgelig. Vi burde kunne forvente oss mer når det står om liv.

 fra et intervju med Thune i Klassekampen 9.mai, har Thune fremdeles forventninger. I hans øyne er ikke freds- og forsoningspolitikken død. Diplomatiet er en universell metode, og den går ikke ut på dato. Den bare venter på å bli gjenoppdaget. Det er denne bokens fremste bidrag: Den lar leseren gjenoppdage fredsforhandlingen og inngir tro og tillit til den.

Og hvis vi spoler frem til dagens situasjon, synes gjenoppdagelsen å haste. Siden krigen i Libya utspilte seg, har vi beveget oss fra hjemlig fred og ‘out of area’-krig og over i stormaktsrivaliseringens tidsalder. Etter Russlands angrepskrig mot Ukraina er Europa selv i den potensielle krigens episentrum. Den nye konflikten mellom øst og vest, som nå også innbefatter Kina, sies å stå mellom demokrati mot autokrati. Verdikamp dominerer politikernes forståelseshorisont. Opprustning og sanksjoner skyter fart. Og i denne situasjonen har diplomatiet som Thune kjemper for, knapt nok noen soldater igjen på den andre siden av grensen. Det ser også tynt ut på vår side.

Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya

Et forsvar for diplomatiet

Tore Linné Eriksen

I dag ser NRK og andre massemedier ut til å være sjokkert over at stormakter spionerer på hverandre, samtidig som søkelyset rettes mot russisk og kinesisk aktivitet. Det er derfor all grunn til å hilse velkommen ei bok som rett og slett heter «Spionkrigen», og med undertittelen «Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA». Forfatteren er Bård Wormdal, som har hatt sitt virke ved NRKs Vadsø-kontor i 34 år. Han har tidligere utgitt flere bøker har vakt internasjonal oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst«Satelittkrigen» (2011), som tar for seg Norges militarisering av polområdene og verdensrommet.

Med Finnmark som sitt spesialfelt har forfatteren vist langvarig og dyptgående interesse for sikkerhetspolitikk og Norges posisjon i nordområdene. Et av gjennomgangstemaene er frykten for at USAs rolle som storebror, eller en rik onkel som betaler store deler av regninga, vil trekke vårt land inn i konflikter med utspring i andre deler av verden. Det gjelder i høyeste grad forberedelser til cyberkrig som norske datasystemer er sterkt involvert i. Men det betyr ikke at Wormdal med sin nye utgivelse tråkker videre i velkjent spor. Denne gang får vi ei nærgående gransking av de tosidige forbindelsene mellom USA og Norge, som går langt ut over det som følger av Nato-medlemskapet. Dette er noe som bokstavelig talt går under radaren hos våre folkevalgte, og som systematisk holdes unna demokratisk debatt. Det bilaterale NORUSA-samarbeidet går for eksempel tilbake til 1950-åra, men har aldri vært gjennom åpen behandling i Stortinget.

 forutsetter en forfatter som kan finne troverdige kilder, se mønstre i spredte opplysninger og gjennomføre reportasjer i flere lokalsamfunn. Fordi båndene er usedvanlig intime mellom Etterretningstjenesten og National Security Agency (NSA) kan Wormdal også bygge på tusenvis av NSA-dokumenter som er lekket av Edgar Snowden. Sammen med erfaringer hentet fra egen journalistisk virksomhet og evne til å få folk i tale, gjør dette framstillinga konkret, detaljert og troverdig. De som ønsker å gå alt etter i sømmene, kan kaste seg over 40 sider med kilde- og litteraturreferanser fra ei rekke land.

I hvert eneste kapittel får vi overraskelser. For eksempel får vi vite at de tette forbindelsene til USA ikke bare gjelder nordområdene, men at Etterretningstjenesten har vært på plass med agenter og stasjonær tilstedeværelse både på Balkan og i Irak, Libya, Libanon og Afghanistan. Det er flere kilder som framhever at det knapt er noe annet land som har stått like sentralt når det gjelder å levere informasjon til USAs krigsoperasjoner. I det afghanske tilfellet kan det ha medført ansvar for drap eller feilaktig utpeking av enkeltpersoner eller familier som «targets». Når det ses på som en nyhet at flere russere i nøkkelposisjoner i Murmansk har etterretningsbakgrunn, er det interessant at det også er tilfelle ved det norske generalkonsulatet i samme by. Det løftes også fram hvor engstelig mange innbyggere i Finnmark er for å bli valgt ut som strategiske bombemål, samtidig som lite er gjort for sikkerhet, beredskap og tilfluktsrom. I realiteten er det tale om USA-baser på norsk jord, slik som de store Globus-anleggene i Vardø. Vi får også eksempler på hvordan den militære etterretningstjenesten i strid med sitt mandat driver overvåking også på norsk jord. Det har også vist seg ved oppnådd pensjons­alder at personer intetanende har vært ansatt direkte av USA istedenfor i Forsvaret.

 til å holde konklusjonen hemmelig: Langt på vei har norske myndigheter gitt fra seg nasjonal kontroll, slik at det i mange tilfeller et åpent spørsmål om det er Norges eller USAs interesser som i siste instans er avgjørende. Boka kommer derfor som bestilt til den debatten som nå vil følge Forsvarskommisjonens rapport. Selv om det sikkert blir gjort forsøk på det, er det ikke lett å overse eller avvise «Spionkrigen» som et tungtveiende bidrag.

Spionkrigen. Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA

Under radaren

Sindre Andersen

Älskade vare de som sätter sig» er en frase mange vil huske fra Roy Anderssons merkverdige film «Sånger från andra våningen» fra 2000. I filmen fungerer den som et gjenmæle mot et galopperende materialistisk samfunn, en hyllest til de som heller rygger unna galskapen, for å føle litt, se an, tenke seg om. Frasen stammer fra et dikt skrevet i 1937 av den peruanske poeten César Vallejo, og heter ‘Snublende mellom to stjerner’ i Gisle Selnes’ oversettelse som kom på tampen av fjoråret.

Også hos Vallejo er det å sette seg en motstandshandling. Men her springer ikke ordene ut av ettertenksomhet: Snarere blinker de forbigående til i et ras av hyllester til andre anomalier; de som «klør seg på sarkofagen de fødes i», de som «ikke har bursdag». Å 

 er det det handler om, i både dikt og film.

Vallejo selv satte seg heller ugjerne ned, ifølge legenden, i alle fall i sitt voksne liv – visstnok fordi han ikke ville slite ut buksene. Da han døde i 1938, 46 år gammel, hadde han levd femten år utenfor hjemlandet Peru. Mest i Paris, men også som reporter fra den spanske borgerkrigen. Fattigdommen og lidelsen som hadde kapslet seg inn i ham gjennom hans latinamerikanske landsbyoppvekst, slapp aldri taket. Han besøkte også Moskva flere ganger, og fikk like varige avtrykk av møtet med Vladimir Majakovskijs temperamentsfulle futurist-poesi som av Sovjet-kommunismen, som han forble forbeholdent sympatisk til. Hans «Etterlatte dikt» ble til i løpet av dette halvannet tiåret – samme tidsintervall som har gått siden sist Vallejos posthume poesi ble gjendiktet til norsk, i et utvalg ved Inger Elisabeth Hansen («Menneskelige dikt», 2007).

 utvalg finner vi samtlige dikt av Vallejo som ikke ble trykt i hans levetid. Formmessig befinner de seg i et spenn mellom halvlange prosadikt og noe som kan kalles skygger av sonetter. Generelt regnes diktene fra eksilperioden som en «mellomting» mellom den formmessig tradisjonsbundne debutsamlingen fra 1918 og den heller uoversettelige «Trilce» fra 1922 (som Selnes like forbannet gjendiktet i 2018).

Vallejos dikt er hendige, og egner seg godt til opplesning i (opplyst) lystig lag, men kan umiddelbart oppleves som munnfuller mer enn som mening. De befatter seg med gjenkjennelig virkelighet, men måten poeten stokker og turnerer den på, gjør at gjenkjennelsen setter seg i kroppen heller enn i hodet. Som her: «Det onde vil ha sin rødfarge, det gode sin rødfarge rødnet/av den parkerte øksen,/av travet til vingen som flyr til fots»

Som Selnes påpeker i bokas etterord skyldes ugjennomtrengeligheten blant annet hvordan Vallejo tøyer grammatikk og vokabular i spansken. Det er antakelig umulig å gjøre Vallejo lesbar på samme nivå som originalen, og vanskelig å ikke forenkle. Selnes framhever sitt valg av en tekstnær, bokstavtro tilnærming. Man merker i alle fall markante avvik, både i stil og semantikk, i forhold til Inger Elisabeth Hansens gjendiktninger, hvor løsningene er mer saftige og 

 menneskets elendige livsvilkår, «døden i livet» – drevet av en solidaritet med utsatthet og misere som kan kalles politisk. Diktene snakker ikke fra noe klart individ, til tross for at Vallejos navn og biografiske detaljer gjerne opptrer. Mest virker det som et prekært kollektiv som taler gjennom et svett smilende ansikt med støv på hatten. Alt er paradoksalt og på skakke hos Vallejo, men også på tå hev, sterkt erfart. Individet blir et mikrokosmos for verdenssituasjonen, og diktene er både knyttnever i været og lenker mennesker imellom.

Det er en slags surrealisme, men da et stykke unna 

 eller andre ytterkanter av sinnet. I likhet med den franske teater-reformatoren Antonin Artaud tok Vallejo sterk avstand fra surrealismen som bevegelse og strømning, som han mente var altfor jålete og overfladisk, bundet opp i frihet og lek. Selv brukte han det frie billedspråket til å reflektere over moral og lidelse, og som et gapende grep for å hanskes med tilværelsen.

I gjendiktningen overskygger tryggheten, overskuddet og nyanserikdommen fint de stedene hvor man kan lure på om Selnes har landet på en «naturlig» norsk. Jeg savner iblant litt mer skitt, noe mer enn velfriserte ordbokord som i formuleringer som «svært ødelagt», «den veldige lusen». Der Hansen har «stinne» og «oppskremte» har Selnes «fulle» og «alarmerte». Han tar ikke ut svingene, men finkalibrerer svetten, tristessen og tunga-ut-av-hjernen, og lar oss få en svalende anelse av det intrikate i originalen.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser