#fff

fikk et helt annet ettermæle enn Olav den hellige. Hvordan skjedde det?

Harald Hardråde

#000

Bli med på et dypdykk i horrorsjangerens dunkle univers.

Hjemsøkelse

spør: Hva skjer når menneskene avskjærer seg selv fra verden?

Inger Elisabeth Hansen

spekulerer med russiske teologar og moderne kvantefysikk i sin nye roman.

Karl Ove Knausgård

Carline Tromp

Fortell flere myter, ba dattera mi. Vi var på ferie i Hellas, og noen bruddstykker om kong Minos og minotauren hadde skapt et lite monster med voldsom appetitt. Fortell, tryglet hun, 

! Heldigvis lå det et eksemplar av Stephen Frys «Mythos» i leiligheten vi leide, som jeg kunne tygge i småbiter og fôre den sultne ungen med. Året etter oppdaget hun kristendommen og ble en misjonærs drøm: 

Kan du ikke fortelle flere historier om Jesus?

At vi mennesker bærer på en lengsel etter å samles rundt leirbålet og fortelle, er en floskel elsket av både gurutyper og reklamebransjen. Det er også sant. Myter, sagn og legender rører ved noe dypt i oss, og selv om vi ikke (lenger) bruker dem til å forklare verden med, klarer vi ikke la dem ligge. Fra dikt og teater til Disney-filmer, dataspill og fantasy – de gamle fortellingene er eldst.

fortellinger» har Haddy Njie samlet tolv eventyr, myter og sagn fra ulike verdensdeler og epoker og gjenfortalt dem for barn. Boka spenner fra Gilgamesj-eposet, som antas å ha blitt til rundt 2100 fvt. i det som nå er Irak, via greske og norrøne myter, vestafrikanske, slaviske og japanske folkeeventyr, og jammen er det ikke en liten historie om Jesus også, eller rettere sagt om hans mor, Maria, som blir gravid og føder Guds barn.

Njie er en dreven forteller. Hun har tidligere gitt ut barnebøkene «Snart sover du» (2016), sammen med søsteren, illustratør og forfatter Lisa Aisato, og «Dans!» (2021), med Christoffer Grav. Som vokalist, skuespiller og programleder har hun mye erfaring med muntlig formidling, som klinger gjennom: Språket ligger godt i munnen. Njie har øre for gjentakelsene og rytmen i eventyr og tar seg tid til å bygge opp en stemning.

 krydret med humør og detaljer som menneskeliggjør: Den uovervinnelige kongen Gilgamesj heller rosiner ned i gapet, gudinnen Parvati finner på å skape et menneske når hun kjeder seg under sitt 

, ridderen Bradamante er både en tøff kriger og en kjærlig hestejente. Maria er en tenåring som tynges av bygdedyrets blikk når hun blir gravid før hun og Josef er gift.

Ikke minst i historiene om mødre og barn evner Njie å legge en varme i språket som overstiger tid og kulturell avstand. Andre, som hopi-folkets fortelling om hjelpeåndene 

, og det japanske sagnet om månejenta, blir noe mer distanserte. Sett under ett er dette livfulle gjenfortellinger, som overgår mye av det som gis ut i det overmettede prinsesse- og heltemarkedet.

Boka er fargerik og innbydende, om enn litt glatt og generisk rent visuelt. I møte med et materiale som spenner over hele kloden, virker illustratør Michelle Tolo å ha slitt med å finne sitt uttrykk. Noen av tegningene er storslåtte og stemningsfulle, men de storøyde menneske- og dyrefigurene mangler særpreg og 

. Pluss for verdenskart og tidslinje, og små bildeelementer som liver opp.

 hørt fra Njie om hvorfor hun valgte akkurat disse fortellingene og hva de betyr for henne. En faktaboks på slutten av hver tekst gir kontekst, men utvalget virker litt tilfeldig. På tittelbladet står det: «Helter, monstre og riddere. Mektige guder, magiske prinsesser og forheksede dyr», og de er her, alle sammen, men som presentasjon er det litt tamt – her er både folkesagn, opphavsmyter og hellige tekster som er i aktiv bruk.

Boka har raskt blitt en favoritt her hjemme, og jeg har måttet lese passasjer om igjen, som når Gilgamesj går inn i dødsriket for å finne sin venn Enkidu: «Jeg elsket min venn. Men nå er han borte. Alt gjorde vi sammen. Syv dager, syv netter gråt jeg over ham. Jeg vil ikke bli til jord!».

Verdens ­største ­fortellinger

De gamle er eldst

t’s the end of the world as we know it,

skråla vi på dansegulvet, tett i tett med kropper i mørke og blinklys, 

! Det tidlige 2000-tall skal ha vært optimismens tidsalder, men ingen hadde fortalt det til oss som var tenåringer, og R.E.M.s dystre klassiker fra 1987 gikk rett hjem. I tillegg til dommedagsfrykt har menneskeheten alltid holdt seg med en viss dommedags

, en lengsel etter at himmelen kommer dundrende ned, sola eksploderer og soppskyen viser seg på horisonten, brenn ned hele skiten, apokalypse 

Alice, jeg-personen i Ragnhild Eskelands tredje roman «Noe vidunderlig vil skje» er klar. Boka åpner idet jordas befolkning har fått beskjed om at verden vil gå under i morgen. Den korte fristen (hva som har skjedd, forklares aldri), gjør at verden tar det med fatning. Det er ikke som scenarioene Alice har sett for seg – overfylte motorveier, kamp om ressursene, rykende ruiner. «Vi ble lovet en katastrofe. I stedet var vår katastrofe en tam og vennlig affære.»

uansetten lettelse. Hun har vært livredd siden hun ble mor, lammet av frykt for klimakrise, krig og elendighet. I Oslo-leiligheten der hun bor med Bjørn og de to små sønnene Ole og Håkon, teller hun minutter i dusjen, resirkulerer heftig og bestyrer et omfattende beredskapslager. Med klodens framtid ute av veien senker roen seg. Verdens siste dag skal bli en perfekt hverdag.

Det er et fiffig utgangspunkt som kunne gitt vinger til en roman. Dessverre skjer det motsatte. Romanen er klaustrofobisk lukket rundt den lille familien. Vi får lange sekvenser fra frokostbord og badetur, pludrete samtaler som er gjenkjennelige, men i liten grad løftes opp til et litterært nivå. Alices tanker vandrer til oppussing og bilstøy, seint i romanen brukes det flerfoldige sider på tilberedelsen av en høne.

Kontrasten mellom det trivielle og det enorme i jordas slutt er åpenbart med vilje. Å sette norsk normalitet og A4-liv opp mot store kriser er kanskje en slags trend; i Helga Flatlands nye roman «Så gjør vi så» ironiserer en allvitende forteller over et knippe hverdagsmennesker i Skien. Men Eskeland mangler satirisk brodd, og oftere får jeg følelsen av å sitte fast i en depressiv enetale der andre perspektiver ikke får slippe inn.

Alice beskriver og analyserer egne følelser konstant. Det fører til selvmedlidende, klisjéfylte passasjer: «Kvinnen uten egenskaper som prøvde å spille en rolle uten å få tilstrekkelig med instrukser. Livet hadde ingen sufflør.» «Alt vi ser er tegn på det tapte». Verdens undergang blir som avslutningen på en periode med ventesorg, men er det Alice eller verden som må dø? Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.

 Eskeland debuterte i 2018 med «Føling», en heftig, selvbiografisk roman om et liv med diabetes type 1. Den boka hadde et særegent mørke i seg, noe (selv)destruktivt som til tider skimtes også her. Alice kjenner på en smerte over at barna hennes ikke skal få vokse opp, men gleder seg også over å få «beholde» dem for alltid. Det er referanser til monstrøse mødre og dyr som spiser sitt avkom, samt en fryktelig hendelse fra barndommen.

Alt dette hoppes likevel fort over, til fordel for den fikse ideen om «verdens siste dag». Problemet er at jeg ikke kjøper premisset. Spekulativ fiksjon kan selvsagt bryte alle regler – det er det som gjør sjangeren så potensielt frigjørende – men det forutsetter 

, altså at leseren er villig til å sette rådende logikk til side. Gjort riktig, kan man bli med på det meste: portaler, romvesener, eller at jorda skal rives for å gjøre plass til en intergalaktisk motorvei, som i Douglas Adams’ «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy».

Hos Eskeland virker det som om selv ikke karakterene tror helt på det. Når søstera Laura ringer, spør Alice om det «har skjedd noe» – dette under et døgn etter at verdens brå slutt er annonsert. At 

 reagerer med annet enn mild melankoli, står ikke til troende. På et tidspunkt lurer jeg faktisk på om apokalypsen kun finnes i Alices hode – men den gang ei.

Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.

Noe vidunderlig vil skje

Ikke med et smell

Mímir Kristjánsson

I disse dager er jeg med på å forhandle om statsbudsjettet for 2026 på Stortinget for Rødt. Innimellom slagene har jeg kost meg med å lese Martin Bech Holtes ferske bok «Alternativt statsbudsjett», der suksessforfatteren og den tidligere McKinsey-toppen tegner opp hovedlinjene for en ny økonomisk kurs for landet. Etter trøttende forhandlingsmøter der vi har flyttet rundt på småbeløp, har det vært oppkvikkende å flykte inn i en alternativ tankeverden hvor de politiske tyngdelovene er opphevet. Alle finanspolitikere har godt av å sprenge budsjettrammene en gang i blant, i alle fall i sine egne tanker.

«Alternativt statsbudsjett» er oppfølgeren til «Landet som ble for rikt», som solgte i vanvittige 60.000 eksemplarer i vår. Den gang hisset Holte på seg både store deler av fagekspertisen og den politiske venstresida (boka fostret også en glimrende motbok, Ola Innsets «Kampen om verdiene»).

 «Landet som ble for rikt» vil kjenne igjen det meste av det som står i «Alternativt statsbudsjett». Denne gangen har Holte forsøkt å meisle ut løsningene på de problemene han mente å avdekke i første bok, nemlig at Norge har forfalt til å bli et «dag 2-samfunn», preget av økende utenforskap, fallende produktivitet, uvettig penge­bruk, dårlig ledelse og generell «ambisjonsløs middelmådighet».

Mer kompetente lesere enn meg vil sikkert ha mye å innvende mot denne elendighetsbeskrivelsen av norsk økonomi. I denne anmeldelsen bruker jeg heller plassen på de fem samfunnsprosjektene som utgjør bunnplankene i Holtes alternative statsbudsjett. Det første er en omfattende skattereform for å mobilisere arbeidskraft, der hovedgrepet er skattekutt på 200 milliarder kroner på arbeidsinntekt. Det andre er å «styrke båndene til privat kapital» ved å fjerne formuesskatten og erstatte den med en progressiv eiendomsskatt. Det tredje er å la prismekanismen virke gjennom å fjerne offentlige subsidier på alt fra elbiler og bussbilletter til barnehager og SFO-plasser.

Prosjekt nummer fire er å kutte i offentlige innkjøp og overføringer med 125 milliarder kroner, mens prosjekt fem er tiltak som skal sikre «Forenkling og fornyelse», blant annet et lettere dystopisk forslag om at alle elever skal få sin egen personaliserte KI-agent i skolen.

dette et tydelig høyrevridd prosjekt, med liberalistisk-populistisk tilsnitt. Holte nevner da også Javier Milei og hans høyre hånd Federico Sturzenegger som forbilder. Det er likevel ikke riktig å avfeie hele «Alternativt statsbudsjett» som høyrepropaganda. Holte skjermer trygdene helt i sine kuttforslag. Han gjør også et ærlig forsøk på å redde fordelingsprofilen i sitt statsbudsjett, blant annet gjennom å foreslå nullskatt opp til 250.000 kroner for folk i jobb.

Det er heller ikke slik at venstresida bør gifte seg med alt som er av pengebruk i offentlig sektor. Sløsing er et høyst reelt problem i deler av staten. Holte er utvilsomt inne på noe når han kritiserer hodeløs over­investering i offentlige prestisjeprosjekter:

Vi hadde Nasjonalgalleriet og trengte ikke det nye Nasjonalmuseet. Vi hadde Munchmuseet og trengte ikke et nytt. Vi har god kollektivtransport til Fornebu og trengte ikke en svindyr t-bane. Vi har gode regjeringskontorer og trengte strengt tatt ikke nye til 60 

 milliarder kroner. Dette er bare noen eksempler på at offentlige prosjekter ofte gir svært lite produktiv kapital per investerte krone.

 for politikkens svakheter i møte med mektige særinteresser. Samtidig framstår han blind for at det er kapitaleierne som utgjør den mektigste særinteressen i et kapitalistisk samfunn. Å bytte ut formuesskatten med en progressiv eiendomsskatt vil bety enorme skattegaver til de superrike. Det vil igjen styrke deres muligheter til å påvirke landet i en retning som tjener dem og deres lommebok. Holte må gjerne drømme om et samfunn uten subsidier, næringsstøtte og oljeskattepakker. Men han er himmelropende naiv dersom han ikke forstår at det bare blir mer av sånt når de rike får større spillerom.

Alternativt statsbudsjett. Løsninger for landet som ble for rikt

Blå bok

Hadle Oftedal Andersen

Helge Torvunds nyaste diktsamling har to undertitlar: «Glimt av Garborg» og «Skrifter i sampling». I føreordet forklarar han at tekstane tar utgangspunkt i utdrag frå Arne Garborg sine prosabøker, som han har arbeidd vidare med til det blei dikt av det.

Kor mykje han har omarbeidd varierer, skriv han, og kjeldelista nemner ikkje meir enn titlane på dei av Garborg sine bøker han har vore og plukka i. I hovudsak har han gått til dei av Garborg sine tekstar der forfattaren sjølv er sterkast til stades: «Kolbotnbrev», «Knudaheibrev», dagbøkene. Eg les Torvund sine dikt og kjenner att Garborg sin måte å uttrykka seg på. Sjølvsagt, kan ein seia, sidan det er han som har skrive store delar av dei. Og eg blir minna på kor fabelaktig ein prosaist Garborg var. Han er heilt der oppe, han, saman med Kinck og Hamsun.

 som ikkje er Garborg her, noko som er endra eller lagt til av Torvund. Språket er modernisert, og her er lagt til … ja, kor mykje er her lagt til, eigentleg? Ein blir usikker på kor Garborg sluttar og Torvund tar til. Effekten er påfallande. Dikt er, i alle fall slik me i utgangspunktet forstår det, ein sjanger for subjektive, kjenslevare uttrykk. Men her møter ein slike uttrykk saman med ei visse om at dette heilt eller delvis er konstruksjonar, vidare omarbeidingar eitt menneske har gjort av eit anna menneske sine måtar å uttrykka seg på.

Ekstra påfallande blir dette når det langt ute i boka kjem to små tekstsekvensar om oppdikta personar, han Leiv og ho Fanny. Her har Torvund henta stoff frå Garborg sitt fiksjonsunivers, slik at det verkeleg blir streka under at ein har å gjera med medvitne, språklege handlingar. Dei konstruerte kjensleliva til Leiv og Fanny går igjennom to forfattarar sine språklege temperament før dei når oss. Og i botnen finst ikkje levande liv, men derimot språklege temperament.

Slik eg kjenner Torvund sin forfattarskap, er dette eit sentralt omdreiingspunkt i hans måte å tenka om eiga skriving på. Språket kan i seg sjølv vera sansbart, og sansande. Sagt med andre ord: I god litteratur er språket noko mykje meir sentralt enn bare eit medium for vidareformidling av tankar og kjensler. Språket er staden der meditasjonen oppstår.

 blir eg elles minna om det ein i moderne litteraturteori kallar «det palimpsestiske». Opphaveleg er ein palimpsest eit pergamentstykke der ein har vaska vekk den eldre teksten for å bruka pergamentet på ny. Etter ei tid kunne ein ofte ana det opphavelege skriftstykket igjen. I overført tyding blir dette nytta om skjønnlitterære verk som legg seg oppå eit eldre førelegg. Det arketypiske eksempelet er «Ulysses» av James Joyce, som skildrar 1900-talets Dublin samstundes som inspirasjon frå Homers «Odysseen» stadig gjer seg gjeldande.

«Der hegre stig» er heilt klart palimpsestisk, og undertittelen «Glimt av Garborg» signaliserer at Torvund er medviten tradisjonen han går inn i. I føreordet nemner han norske bøker frå seinare år med same tilnærming – av Erlend O. Nødtvedt, Erlend Skjetne og Jon Fosse. Og med den andre undertittelen, «Skrifter i sampling», viser han at han i arbeidet sitt med Garborg stiller seg i dialog med det siste halve hundreårets tilnærming til attbruk innanfor musikkverda, med sampling som tydeleg uttrykk for avvisinga av tanken om musikken som uttrykk for den eine, inspirerte opphavsmannen sin visjon.

Slik balanserer boka mellom det konseptuelt uttenkte, den direkte opplevinga av språkleg trykk og opninga mot det uklare feltet mellom dei to forfattarrøystene. For underteikna er dette interessant, og givande. Men eg kjenner altså litt til Garborg frå før, og eg er usikker på om ikkje det er ganske avgjerande for opplevinga.

Der hegre stig. Glimt av Garborg

Garborgvariasjonane

Marius M. Kjølstad

La meg starte med en innrømmelse: Jeg leser Jens Arup Seip med skrekkblandet fryd. Seip (1905–1992) var en av 1900-tallets fremste norske historikere, og han ga sentrale bidrag til forståelsen av landets fortid. Særlig kjent er hans skjema med utviklingen fra en embetsmannsstat etter 1814, via en flerpartistat etter 1884, til en ettpartistat etter 1945.

Det frydefulle ved Seips arbeider ligger i de utsøkte litterære kvalitetene: Dyp, ja, nesten uuttømmelig er hans brønn av frapperende formuleringer og bitende bemerkninger, i tillegg til at han er en komposisjonens mester. Men samtidig treffer skepsisen meg fordi jeg selv har arbeidet med samme kildemateriale som Seip, og selv om han er svært bredt orientert, har jeg ved noen anledninger mildt sagt stusset over slutningene han kan finne på å trekke fra for eksempel en bok eller et brev. Å bygge på arbeidene hans kjennes litt ut som risikosport.

 glitrende bok om Seip gir nøkler til å forstå den ambivalensen flere enn meg har kjent på i møte med historieskrivingen hans. Svendsen er selv historiker, og han benytter fortellingen om Seip til å skildre utviklingen av historiefaget gjennom det forrige århundret. Det er imidlertid ingen smal bok skrevet for historikerlauget, men en bredt anlagt studie der vekselvirkningen mellom historieskriving, samfunn og offentlighet står sentralt.

På seipsk maner suger Svendsen leseren inn i fortellingen i åpningssekvensen. Scenen er «fortolkningens jerntriangel» i Oslo mellom universitetet, statsmaktene, de store forlagene og avishusene, der Seip opererer som en mann med makt. Han lever, får vi vite, i en verden som ikke lenger finnes, der historikere med karisma og autoritet kunne forme nasjonens selvforståelse. Han har en misjon om å profesjonalisere historiefaget, og han vil være intellektuelt fri slik at han kan kritisk granske alt og alle; men, minner fortelleren oss på, slike prosjekter «krever jo alltid sine ofre».

Her er det virkelig mye som står på spill, man aner spenninger, paradokser og konflikter, kanskje til og med tragedier – det er bare å henge med. Boken er da også komponert ut fra det Seip omtalte som «den klassiske buelinje»: vekst, velmakt og forvitring.

og de politiske spørsmål var den selvsagte rammen for Seip. Han startet karrieren som middelalderhistoriker, men beveget seg så til 1800-tallet. I begge tilfeller var det norsk politisk historie som var utsiktsfeltet – man har omtalt hans litt nærsynte tilnærming som en «metodologisk nasjonalisme».

På dette punktet mener Svendsen at Seip videreførte historiefagets horisont. Som forgjengerne Ernst Sars og Halvdan Koht, ville han tilby en syntese av landets politiske utvikling, skrevet for et nasjonalt publikum. Innholdsmessig opponerte han riktig nok mot «venstrelinjen» til Sars og Koht, der historiens sikre gang ledet frem mot henholdsvis bøndenes og arbeiderklassens glorierike seier. Seip tegnet et langt mer sammensatt og kritisk bilde – han var, som Svendsen uttrykker det, en «nasjonal fornyer».

 Seips fornying, var synet på historiefagets vitenskapelighet, som løp som en rød tråd gjennom hele karrieren. Han skrev en programartikkel i 1940 der han kritiserte middelalderforskningen for å være mer opptatt av forutbestemte teorier enn de historiske kildene. Senere, i 1970-årene, formulerte han det som en kritikk av «modellenes tyranni», med særlig adresse til Stein Rokkan og andre sosiologer.

Seips budskap om at historikeren ikke må sveve over vannene, men dykke ned i kildene, var utvilsomt av varig verdi. Men som flere har påpekt, var han jo selv en mann med mange modeller. Arbeidene hans ble ikke minst inspirert av politisk-teoretiske perspektiver fra de tyske sosiologene Max Weber og Robert Michels.

Her er det virkelig mye som står på spill.

Jens Arup Seip. ­Historikeren og hans land

Norge, hans Norge

Merete Røsvik

Terapeutisk bruk av psykedelia er eit tema mange er nysgjerrige på for tida. Ketamin, psilocybin, LSD, ayahuasca … berre namna på stoffa er nok til å få fart på fantasien. Nikolaj Frobenius er den andre, profilerte forfattaren i haust som skriv om terapi med plantemedisinen ayahuasca. Hanne Ørstavik omtalar terapitrippar berre i forbifarten i «Barnet mitt», men Frobenius skuffar ikkje lesarar som er nysgjerrige på sjølve rusterapien. I «En uventa dragning mot jungelen» gir han ei mengd fakta om emnet før han skildrar hallusinasjonane, kjenslene og den nye innsikta rusopplevinga utløyser i forteljaren. Men den gode historia manglar.

Eg-forteljaren er ein desillusjonert forfattar rundt dei 50 som har gitt opp skrivinga på grunn av laber mottaking. Han arbeider i staden som omsetjar, og slik kjem han over brevromanen til Allen Ginsberg og William S. Burroughs «In Search of Yagé». (Yagé er eit anna ord for ayahuasca). Sidan den namnlause forteljaren har gåande ein affære med alkohol og kokain som truar med å øydeleggje både ekteskapet og helsa, tenner historia om rusen som transformerte Burroughs’ forfattarskap eit håp. Då koronapandemien kort tid etter bryt ut, forsvinn han ned i eit kaninhol av research. Etter kvart går turen til Peru, der han saman med andre plaga sjeler og under oppsyn frå ein sjaman lar «Mor Ayahuasca» sprenge opp dørene til det umedvitne.

 nyleg skreiv Frobenius at han sjølv har hatt nytte av ketaminassistert terapi, og at han i romanen har prøvd å nærme seg ei litterær framstilling av «det visuelle språket som flommet opp». Og ja, i partia om rusopplevingar i jungelen er språket frodig, famlande og kjensleladd. Eg kan ikkje seie at Frobenius lukkast med å løfte overskridande erfaringar ut av klisjeane («Du.Er.I.Alt»), men det er forfriskande at han kastar hemningar og litterært jåleri på båten i skildringa av traumatiske barndomsminne, psykedeliske reiser gjennom geometriske mønster og møte med sjølve Guddomen.

Men før han kjem så langt, blir historia stadig avbroten av innhald forteljaren finn i forskingsartiklar, bøker, YouTube-videoar, podkastar og Facebook-sider. Ikkje minst brukar han mykje plass på å skrive om det tragiske livet til William S. Burroughs. Det er her eg som lesar blir splitta i to. Fordi eg er interessert i emnet, set eg pris på kunnskapen. Men når eg ser etter sak, er fiksjonselementet forstyrrande. Så då Frobenius etter å ha fortalt om 

 (ein teori om at personlegdomen rommar ulike instansar) lar hovudpersonen sjå for seg og snakke med sin indre misbrukar (foraktelege Michael), og sin indre kritikar (bistre Inga Kuhn), er det nesten så eg ropar til boka: «Men er det SANT?! Kan folk oppleve det sånn? Har DU opplevd dette?».

Som kritikar, derimot, ser eg at skildringa av den fordømande instansen Inga Kuhn, «en likbleik moralist som leser Schopenhauer på senga», er morosam. Og framstillinga av forteljaren som periodedrankar, korleis han lurer seg sjølv og spelar skodespel for kona, er overtydande. Men samtalar proppfulle av saksinformasjon gir nesten alltid eit konstruert preg, og fungerer heller ikkje her. Dei essayistiske refleksjonane til forteljaren er ofte svak prosa, spesielt framstår dei desillusjonerte samtidsdiagnosane som ørtande resirkulering av velkjend materiale.

 ordrett to eller tre gongar i løpet av boka, og mot slutten kjem eit kort «notat» om noko forteljaren «glemte å skrive»: den sterkaste rusopplevinga i Peru kjapt referert. Det er mogeleg at det ligg ein tanke bak, men dette luktar lettvinte løysingar. Boka endar i ei metaforteljing om ny giv i skrivinga til jubel frå forlaget. «Fortellingen begynte i et gammelt språk og bevegde seg inn i et nytt», får vi vite. Takk for tipset!

Eg har sans for at Frobenius stuper ut i eit landskap som vanlegvis blir overlate til sjølvhjelpslitteratur og alternativ spiritualitet som ikkje står høgt i kurs i intellektuelle kretsar. Sånn sett er det forståeleg at han held forskingsartiklar og Burroughs opp som skjold. Men når han først går den vegen, burde han ha brukt meir plass på kritiske innvendingar. Kona til forteljaren representerer ei mildt kritisk stemme, men elles er det vanskeleg å skimte nyanserande undertekst. Temaet fascinerer, men romanen manglar distansen og drøftinga som kunne ha løfta historia ut av vitnesbyrdmodus.

En uventa dragning mot jungelen

Rapport frå kaninholet

Egon Låstad

En gang var verdensveven et frirom, med mulighet for å sanke og dele informasjon. I dag er teknologien i ferd med å fortære seg selv ved hjelp av generativ kunstig intelligens. Hvorfor nevner jeg dette? Jo fordi bind to i Bjørn Ouslands tegneserie «Bokslukeren» tematiserer nettopp hvordan man innhenter, bearbeider og nyttiggjør seg informasjon. Barna i denne fortellingen minner oss på at kunnskap må fortolkes.

Hovedpersonene i «Bokslukeren 2» klarer seg forbausende fint uten internett, noe som er et utmerket poeng i seg selv. Kunnskap er både mektig og gøy, derfor har vennegjengen dannet en leseklubb (nettet bruker de mest til å bestille bøker på biblioteket). Klubben består av fortellerstemmen Sana, praktikeren August og organisatoren Ella, samt det ufrivillig komiske og veslevoksne «orakelet» November Nilsen. Sistnevnte er foreldreløs og har forlest seg på bøker. «Bokslukeren» er hans beste venn.

 er et amfibielignende vesen fra verdensrommet som bokstavelig talt sluker bøker, og etterpå husker alt. Utfordringen er at den ikke kan snakke. Ousland gjør denne figuren til er en sjarmerende blanding av Erik Knights romanfigur «Lassie» fra 1943, og den flyvende hunden Falkor i Michael Endes «Den uendelige historien» (1979). Rask flyging og tålmodig gestikulering løser dermed det meste – men kun fordi barna er lydhøre og samarbeider godt. Bokens antagonister er i derimot selvhevdende – og klarer 

Fortellingen starter med at en gjeng korttenkte pirater vil sikre seg Bokslukeren for egen vinning. Kort tid etter ser vi Bokslukeren skadeskutt med et blodig sår i hodet. Ousland dveler ved denne scenen i en 14 sider lang sekvens som innledningsvis sjokkerer, men som viser seg å være en innlevende øvelse i empati. Ved hjelp av en førstehjelps-bok forstår etter hvert vennene hvordan de skal bandasjere såret og pleie den skadede. Hjemreisen neste dag skildres levende og dramatisk; opptrinnet minner om båtflyktninger på havet.

årene levert flere glimrende barneserier, som dessverre må sies å ha blitt avsluttet for tidlig. Serien om «Peder og Pi» (2019–2021) er kanskje den sterkeste av disse og i «Sjøtrollet» (2020) finnes det også flere paralleller til boken som omtales her. «Bokslukeren 2» har undertittelen «Hjem til stjernene», og selv om det skildres episk føles det også antiklimaktisk at serieskaperen selv skriver ut sin egen hovedfigur. Mysteriet med Bokslukeren blir løst, men fortellingen ender likevel i det blå. Er dette virkelig slutten?

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

For god for vår verden

Morten Langeland

Maleriet «Natt i Saint-Cloud» av Edvard Munch pryder forsiden av Kaj Skagens nye roman «Nattens grenser», epigrafen er hentet fra Salomos høysang og selveste August Strindberg er en gjennomgangsfigur som kommer tilbake fra de døde for å prate fornuft i den kjærlighetstyngede, aldrende forfatteren. Lerretet er altså spent opp stort og jeg tar meg i å frykte en roman som er tung på labben i møte med et langt livs kjærlighetserfaringer. Det unngår imidlertid Skagen ved å ganske sprettent å hoppe mellom jeg-fortellerens erobringer og ulike tider i korte kapitler – heldigvis er ikke 

 så høy – og den ensomme fortelleren står ikke av veien for å stundvis selv forstå sin latterlighet.

idet hans livspartner Maja kjører av sted i grålysningen for å dra på en akademisk konferanse, dette hender ofte. Nåtidsplanet begrenser seg til at han romsterer rundt i et landlig hus og drar på fisketur, men tilbakeblikkene til da han var en aktiv forfører og de først møttes, skjer i Bergen og Paris og gir en passende urban motvekt. Frykten for at Maja har dratt en gang for alle, etter en utroskap, understøtter desperasjonen og gir framgang til historien.

Det amorøse feltet – elskov og kjærlighet – ses som selve nøkkelen til livsmysteriet, og da kan det være vanskelig å holde tilbake de store ordene:

I årevis, ja, tiår, hadde jeg lett etter et dyp i tilværelsen jeg ante, og her var det. Det stod klart for meg at jeg uforberedt og ufortjent var nådd til mitt livs høydepunkt. Selv om jeg skulle vinne henne, kunne ikke et helt liv med henne overgå den mirakuløse avsløringen av hennes blotte eksistens.

 veksling til at vi ikke bare lever i den nyforelskedes livsinnsikter, men også i den gamle elskerens dødsfrykt. Hans jakt på Maja tar ham etter hvert til Paris hvor også komikk oppstår, særlig i møte med livets praktiske utfordringer. At fortelleren også bærer en notorisk hang til voyeurisme med kikkert, gjør ham rimeligvis til en passe utstilt og stusselig figur!

Fordomsfullt hadde jeg forventet flere bitre slag og ulmende feider, men så vidt jeg kan se er det bare et utfall mot sekstiåttere, og det er til gjengjeld nusselig: «Ved fortausbordene henger og slenger utrangerte sekstiåttere som drikker og røker og ler, jeg griper meg i å misunne dem.»

Boken har flere likheter med Arild Linnebergs memoar-roman om Arnold Busk fra fjoråret. To eldre menn ser tilbake på et halvt århundres liv i Norge med kjærlighetens briller. Det er ganske så underholdende når de holder seg til saken.

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Pirrende ømhet og nattlig lede

Bokanmeldelser

Silje Bekeng-Flemmen

Gaza er «jevnet med jorden», sies det. Men om vi bruker den beskrivelsen, tar vi det israelske droneperspektivet. Jevnet er ikke rett ord, haugene av ødelagte bygninger er uoverskuelige fjell. I ruinene ligger familiealbum, leker, eksplosiver og døde kropper. Dette er menneskenes hjem.

Arbeidet med å gjenoppbygge Gaza framstår uoverkommelig. Etter to år med bombing, 68.000 drap og destruksjon av nesten 300.000 hus og leiligheter, ligger det ifølge BBC 60 millioner tonn ruiner i Gaza. FN har anslått at kostnadene for ødeleggelsene er på 70 milliarder dollar.

Hvem skal gjøre det og hvordan? Folket venter ikke på Trumps riviera. Sosiale medier flommer over av videoer der palestinske overlevere tar gjenoppbyggingen i egne hender. Hardt prøvede kropper som former rekker, murstein og sement som fraktes vekk i tøystykker, kanskje med en traktor, ellers er det slegger, vaskekoster, bøtter med vann, plastduker som hamres fast der det ikke lenger finnes vegger.

 bakteppet jeg leser romanen «Biblioteket i Gaza», av marokkanske Rachid Benzine. Boka er nå oversatt til norsk av Christina Revold. I starten vandrer bokas du-person, pressefotografen Julien Desmanges, rundt i Gaza i 2014, det er «enda en våpenhvile» i krigen. Livet går sin gang i noen strøk, andre nabolag er ødelagt. Arbeidsgiveren vil ha sensasjonalisme – gråtende barn, ruiner og stridsvogner: «De alminnelige sidene ved tilværelsen er ikke noe for avisene».

Desmanges vil fange hverdagen, og finner den i en eldre mann utenfor en bokhandel. Han spør om å få fotografere ham, men mannen svarer: «Du vet det, et fotografi betyr noe. Jeg kjenner deg ikke. Du kjenner ikke meg.» Så forteller denne fiktive bokhandleren, Nabil Al Jaber, sin livshistorie. Han er født i 1948, året da Israel erklærte sin uavhengighet. Han vokser opp i en flyktningleir og flytter til Gaza, lever gjennom alle krigene og opprørene de neste tiårene.

Både broren, sønnen og kona blir drept av Israel. Etter væpnet motstand under den første intifadaen, tilbringer han tjue år i israelsk fengsel. Bøkene gir flukt og mening. Shakespeare, Frantz Fanon, Mohammed Dib, Mourid al-Barghouti, Mahmoud Darwish.

 lykkelig slutt. Men boka ender med en beskrivelse av et fotografi som ble spredd verden rundt i våres, av palestinere samlet for å feire ramadan, langs et pyntet bord med rød duk, midt i ruinene. Under en krig og en okkupasjon, hva er hverdag? Gazas innbyggere har ikke noe annet valg enn å finne svar på det spørsmålet.

 er en av de unge palestinerne som på sosiale medier dokumenterer livet i Gaza. Han kaller seg en 

 på Instagram og filmer solnedganger, morgenrutiner og yrende folkeliv, matlaging. Ruiner og gjenoppbygging. Barn på karuseller, matboder med dadler, vannmeloner, hummus. I en serie korte klipp glir nåtid og fortid over i hverandre, et grep som har en sterk effekt. En solnedgang er fortsatt en solnedgang, en katt skal fortsatt mates.

I et innlegg skriver Marwan om å bli anklaget for å legge for mye vekt på det vakre. Fornekter han smerten? Etter to år er verden lei av å se smerten vår, skriver han, «men vi er lei av å bli sett på som bare lidelse».

Bildets makt

Leif Ekle

For et par uker siden satt tre personer ved et kafébord i Vikersund. To av dem var erfarne, nyskapende forfattere og veletablerte moinger (altså, personer bosatt i Modum), den tredje var meg, fersk moing. Jeg kom til å si noe jeg har ytret før, at jeg strengt tatt har lest altfor mange kriminalbøker. Den ene av de to nyskapende forfatterne ga ikke ved dørene. Han gliste bredt: «Det har du nok helt rett i».

På den andre sida, uten å ha lest rasket, hadde jeg heller ikke funnet det jeg mener er bryet verdt, også litterært. Du vet, klint og hvete, det tar tid å finne ut av. Og det er jo for seint å gjøre bøker ulest.

Like forbannet, når det lanseres en ny roman fra Michael Connelly, vet min faste bokhandler Terje Thorsen på Tronsmo at den ved ankomst settes til side med mitt navn på, i påvente av jeg får tatt turen. Slik var det nå også; den åttende boka om Mickey Haller forelå, «The Proving Ground». Haller er mer kjent som The Lincoln Lawyer, i alle fall for tv-serie-

 Haller er altså forsvarsadvokaten i Los Angeles som har baksetet i en romslig Lincoln-limousin som foretrukket kontor og arbeidsplass mellom rettsmøtene. Rettssalsdrama, altså, egentlig ikke min tekopp; vet ikke helt hvorfor, bortsett fra at jeg er gammel nok til å huske barnlig undring over den evig tilstedeværende forsvarsadvokaten Perry Mason i rullestol på tv. At Connelly funker for min del, har noe med tematisk tilnærming å gjøre, tror jeg. Den er aldri likegyldig, researchen er solid og tilknytningen til samtidas ekte situasjoner og problemer er klar. Til og med lærerikt iblant.

Denne gangen, i «The Proving Ground» handler det om generativ kunstig intelligens, chatboter og kunstige karakterer som for skjermavhengige mennesker kan framstå så virkelige at det oppstår personlig hekt, forelskelse til og med. Skummelt nok, spør du meg.

Romanen foregår tidlig i 2025. Siden sist har Mickey Haller byttet side på et vis, han har bokstavelig gått over gata, fra rollen som forsvarsadvokat i strafferettsbygningen til sivil rett. Saken: ei ung jente ble skutt og drept av kjæresten. I etterforskningen kom det fram at gutten, mens de to var sammen, ble stadig mer opptatt av KI-karakteren Clair, lansert i en app av en tech-kjempe som kaller seg Tidalwaiv LLC. Ifølge markedsføringen skal Clair passe for ungdommer over 13. De to eks-kjærestene har før spilt dataspill sammen, gjort vanlige ungdomsting, lekser, men Clair tok stadig mer plass. Gutten begynte også å spille nye typer spill der miljøet ikke var trivelig, med kvinneforakt og rasisme. Jenta gjorde det slutt. En tid senere ble hun altså drept, gutten skjøt, med farens våpen.

Idet politiet går igjennom de skriftlige delene av samtalene mellom KI-figuren og gutten, kommer det frem at han har betrodd seg til Clair om dumpinga, sinnet. I all mulig korthet: Clair sier til slutt, bli kvitt henne.

Det er jentas mor som går til Mickey Haller; på hennes vegne saksøker han Tidalwaiv. Penger er ikke greia for moren, hun vil først og fremst ha en innrømmelse av at Tidalwaiv har ansvar, at store feil er gjort som ikke må gjentas – og hun vil ha en unnskyldning.

Det er der det store slaget står i «The Proving Ground». Tidalwaiv tilbyr stadig mer penger for å komme fram til et forlik; gründeren ønsker å selge seg ut for svære beløp; Microsoft, Meta og Musk snuser på muligheten for oppkjøp. En dom som slår fast at produktet kan ha ansvar for et ungt menneskes død, vil være katastrofal. På det meste tilbyr de 50 millioner dollar.

Farlige betroelser

Tom Egil Hverven

Lenge er Tore Skeies «Hardråde», historien om Harald Sigurdsson, et helteepos. Haralds femten år i utlandet etter slaget på Stiklestad, i tjeneste hos noen av periodens mektigste fyrster, med suksessrike oppdrag i krig ved Svartehavet og Middelhavet, ligner få nordmenns liv. Også hans samling av folkene i et land­område etter hvert kjent som Norge, er unik. Likevel skriver Skeie i høstens bok at grunnleggelsen av olavskulten, som hans forrige bok «Hvitekrist» leder fram til, framstår «som det viktigste som hendte i norsk historie i hele denne tidsalderen». Olav Haraldsson kåres til helgen og kalles etter hvert «Norges evige konge». Indirekte stiller høstens bok, «Hardråde», spørsmål som ikke er mindre aktuelle nå: Hvilken makt råder? Hva slags rett? Hvilken verdensorden får overtak som følge av krig?

«Hardråde» starter med en detaljert skildring av landskapet rundt gården Stiklestad innerst i trøndernes land i år 1030. «Bred og ubevegelig» ligger kornbygda Verdal der, skriver Tore Skeie. Med en erfaren fortellers virkemidler beskriver han bygdas stødige, tradisjonelle befolkning, knyttet til gårdsdriftens sykliske rytme på «et ualminnelig godt jordsmonn». «Hardråde» anvender romanlignende metoder, med overgripende iscenesettelser og nærgående skildringer, for å få fram jordbrukets ro og forutsigbarhet – i motsetning til den dramatiske kampen som nærmer seg, slaget på Stiklestad, der Olav Haraldsson blir drept. Hans yngre halvbror Harald overlevde slaget. Begge var krigerske vikingkonger på lange tokt utenfor landets ennå diffuse grenser, henholdsvis før og etter slaget. Olav fikk æren for innføringen av kristendommen på Mostertinget i 1024. Haralds ettermæle domineres av brutal utnyttelse av landets ressurser til krigføring. Kamper over store områder, i dagens Danmark, Sverige og England, ender med at han blir drept i 1066, i slaget ved Stamford Bridge. Trettiseks år tidligere kjempet altså halvbrødrene Olav og Harald på samme side på Stiklestad. Hvorfor vurderes de så forskjellig? Hvilke ras i norsk mentalitetshistorie førte oss dit?

Skeies litterære grep, å stille jordbrukets ro mot krigens uro, har noe vilkårlig ved seg. Det er en triviell, men konsekvensrik innsikt: Enhver historiker ser verden fra stedet og tida der fortelleren befinner seg. La meg stille et motspørsmål: Er områdene rundt Verdalselva, med bevegelige leirmasser, virkelig så trygge? Hadde Skeie skildret bygda sommeren 1893, ville adjektivet «ubevegelig» vært direkte feil. Verdalsraset den våren, et av de dødeligste leirskredene i norsk historie, med et omfang på nærmere 15 kvadratkilometer, tok med seg 105 gårder, 116 menneskeliv og et stort antall husdyr, rett ved Stiklestad. Dette er etterpåklokskap. I 1030 er det sannsynlig at bygda virket ubevegelig. For Tore Skeies formål, nemlig å beskrive den «tidløse kontinuiteten» i bygdelivet som kontrast til det voldelige slaget på Stiklestad, er beskrivelsen sann nok.

Både realhistorie og mentalitetshistorie gjennomgår i det lange løp tektoniske endringer. Kulten omkring Hellig Olav, som overskygger den senere etterfølgeren, halvbroren Harald, blir fra slutten av 1800-tallet utsatt for omkalfatringer. Endringer i oppfattelsen av kongene ligger under Tore Skeies framstillinger i «Hvitekrist» og «Hardråde». I høstens bok skriver han at olavs­kulten til å begynne med var et elitefenomen. Helgenkåringen var en politisk handling ovenfra, men utviklet seg til noe mer gjennom middelalderen. Jeg vil tilføye: Den lutherske reformasjonen sørget i sin tur for ødeleggelse og glemsel. Med nasjonsbyggingen på 1800-tallet startet en annen utvikling. Nidaros­domen ble fra 1869 gjenoppbygd og restaurert. Nihundreårsmarkeringen for slaget på Stiklestad i 1930 økte interessen for 1000-tallet. I 1990-årene begynte en av Europas største statlige satsninger på pilegrimsleder – mot Olavs grav i Trondheim. Vår tids trøndere anvender Nidarosdomen og slag­stedet Stiklestad aktivt i arbeid med å styrke landsdelens betydning, kulturelt, politisk og økonomisk. Engasjementet vil øke mot markeringen av tusenårsminnet om slaget på Stiklestad, kalt «Nasjonaljubileet 2030».

Med innvandringen omkring årtusenskiftet fikk Norge en voksende katolsk befolkning. Ved olsokfeiringen 29. juli i år holdt den katolske biskopen i Trondheim, Erik Varden, en tale der han kritiserte samtida generelt – og guidene i Nidaros­domen spesielt – for negativ framstilling av Olav den hellige. I og med at Tore Skeies nye bok handler om tida rett etter helgenkongens død, går den inn i en debatt som kommer til å bli ført de neste årene: Hvordan skal vi forstå slaget på Stiklestad – og følgene av det? Hvilke følger har historieforståelsen for vår tids oppfatning av ulike verdensordener? Skeies bøker er fremragende bidrag til en debatt om hva vi egentlig skal feire i 2030. «Hvitekrist» og «Hardråde» viser gjennom bruk av omfattende kildemateriale at forskjellen mellom Olav den hellige og Harald Hardråde ikke er så stor som fantasifulle skalder, kirkeledere og politikere har villet ha det til. Kombinasjonen av grundighet og vellykket litterær framstilling gjør bøkene unike. Særlig inntrykk gjør skildringen av kong Haralds årelange, blodige krig mot danskekongen Svein Estridsson. Den norske hirdens plyndringer, særlig langs kysten og inn i Jylland, er rystende lesning. Én setning står ut i Skeies omfattende beskrivelse av Harald Sigurdssons herjing med broderfolket i sør: «Den førkristne krigskulten levde i beste velgående blant Olav den helliges kristne etterkommere.»

La setningen synke inn. Hva endret seg ved Olavs død? Hva er verd å minnes? En oppgave for dem som leder forberedelsene til feiringen om fem år kunne være: Les «Hvitekrist» og «Hardråde» og tenk gjennom hva Nasjonaljubileet 2030 skal romme. Når det gjelder krigskult er «Hardråde» særlig interessant. Boka viser hvordan Harald tok med seg erfaringene fra tjenesten ved det bysantinske keiserhoffet, viktige forvaltere av den tids forståelse av kristendom, til gjerningen som konge over Norge. Boka dveler ved skildringene av ­krigene mot Danmark, og ved Haralds siste kamp, mot England. Overflatiske historielesere som meg kan ha dannet seg inntrykk av at store slagsteder, som Stiklestad eller Stamford Bridge, var mer definerende enn de faktisk var. Skeie viser hvordan Haralds krigføring i Danmark var preget av annerledes taktikk enn de store slagene, en utmattelseskrig som strakk seg over år med plyndring og brenning. Haralds krigføring ligner slik sett mer på nyere tids geriljakriger eller terrorhandlinger. Eller på russiske drone­angrep mot Ukraina. Eller israeleres bombing av Gaza. Hvilken verdensorden følger?

Nesten ­tusen år ­seinere ­virker nord­menn ­enige om at vi ikke er ­grusomme.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Verdens største fortellinger

Noe vidunderlig vil skje

Alternativt statsbudsjett. Løsninger for landet som ble for rikt

Der hegre stig. Glimt av Garborg

Jens Arup Seip. Historikeren og hans land

En uventa dragning mot jungelen

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

Utvalgte saker

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstandshandling.

I Michael Connellys nye rettssalsdrama er det kunstig intelligens som er skurken.

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skildringer på bakkeplan.

Magasinene

Bokanmeldelser

Verdens ­største ­fortellinger

Noe vidunderlig vil skje

Alternativt statsbudsjett. Løsninger for landet som ble for rikt

Der hegre stig. Glimt av Garborg

Jens Arup Seip. ­Historikeren og hans land

En uventa dragning mot jungelen

Bokslukeren 2. Hjem til stjernene

Nattens grenser. En kjærlighetshistorie

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstands­hand­ling.

I Michael Connellys nye retts­sals­drama er det kunstig intel­ligens som er skurken.

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skild­rin­ger på bakkeplan.

Verdens største fortellinger

Jens Arup Seip. Historikeren og hans land

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstandshandling.

I Michael Connellys nye rettssalsdrama er det kunstig intelligens som er skurken.

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skildringer på bakkeplan.