#fff

#000

spør: Hva skjer når menneskene avskjærer seg selv fra verden?

Inger Elisabeth Hansen

spekulerer med russiske teologar og moderne kvantefysikk i sin nye roman.

Karl Ove Knausgård

Arundhati Roy

tek lesarane med opp i dei stormfulle heiene til Brontë-systrene.

Anjet Daanje

Tora Sanden Døskeland

Kjøttetende bakterier på Sørenga, en naturvinbar på Sagene og berusede samtaler i en bakgård på Tøyen. Trump, Zalando, Meta, Bollinger, Kneecap, Øya, Simen Velle, Arbeiderpartiet, 20-bussen og ChatGPT – alt er flettet inn i livene til karakterene vi møter i Hilde Rød-Larsens nye roman «I hvalens buk». Forfatteren har gjennomgående sakset inn autentiske klipp fra ulike medier datert sommeren 2025, med lidelser i Gaza, angrep mot Ukrainske byer, uforutsigbart sommervær: Dette er ikke lesning for å drømme seg vekk – romanen foregår så ettertrykkelig i året vi ennå ikke har forlatt, i et middelklasse-sommer-Oslo.

Hvorfor tar forfatteren oss med hit? Mellom couscoussalat og caprese er en forklarende minipoetikk lagt i en middagsgjests munn: «Jævlig kul den saken i Morgenbladet, med sommerreportasje fra Radissons skybarer. ‘Hva snakker man om i norske skybarer når det er krig i Ukraina og på Gaza?’ Fet idé.». Romanen spenner opp et lignende prosjekt: i en tilsynelatende tilforlatelig sommerdøs utspiller konsekvensene av ulike maktstrukturer seg. Globalt gjennom nyhetsbildet, særs lokalt gjennom de to hovedkarakteren Maud og Jonas’ sammenflettede historie.

mellom frisøren Maud og den nyskilte og sykemeldte økonomen Jonas. Han har ikke tre dager og netter i hvalens buk, slik profeten Jonas hadde i Bibelen, men tre uker i Oslo. De to har ikke sett hverandre siden de var barn, nå møtes de tilfeldig; først på toget – så i byen. Erfaringene de deler, hefter fortsatt ved dem begge på ulikt vis. Begge var barn av mektige kulturmenn i reklame og forlagsbransje, menn som var premissleverandører for norsk offentlighet. I oppveksten havnet Jonas og Maud på samme nettverksfester der de voksne var fulle på øl og selvtillit. Fra tidlig i romanen blir det tydelig at det finnes en hendelse i fortiden som ikke nevnes, men som lekker ut i Jonas og Maud sin felles fortelling etter hvert som sommeren skrider frem. Denne hendelsen binder også romanen, som er andre bok i en trilogi, til sin frittstående forgjenger «I Pantalones hus». «De som styrer virkelighetsbeskrivelsen, har også makt over selve virkeligheten», sier Maud når hun forteller om farens arbeid for å få det slik han og hans venner ville. På tross av romanens mange tråder, forgreininger, relasjoner og karakterer er det ingen tvil om at det er dette som er kjernen i Rød-Larsens romanprosjekt. Maktovertramp påvirker oss, og etterdønningene virker lenger inn i fremtiden enn forutsett.

 og kollektive tone, har et oppmerksomt blikk for makt og forskjeller. Vi trasker gjennom et Oslo breddfylt at klassemarkører. Forskjellene som blir beskrevet er ikke mellom Jørgen hattemaker og Kong Salomon, men mer subtile, mellom mennesker som befinner seg i ulike segmenter og skjebner innenfor en middelklassetilværelse. Maud er fra en familie med penger, men valgte frisøryrket og bor i en selveier på Tøyen. Naboen hennes, Karima, blir kastet ut av leiligheten som hun leier i samme gård. Jonas kommer fra en familie med makt, men etter skilsmissen er han påfallende maktesløs og må ut av ekskonas overdådige familiehus i Kalfaret i Bergen og inn i en kjellerleilighet. Mauds nære barndomsvenninne Abi jobber i NAV, men føler ikke lenger at hun kan hjelpe folk tilstrekkelig. Harald, Mauds kompis og gamle flamme, har startet et idealistisk småforlag – noe han kun kan tillate seg fordi kona er lege. Karakterene beveger seg mellom Oslos øst- og vestkant, og forfatteren er hele tiden var på geografien, maten, drikken og samtaleemnene som plasserer dem på klassekartet.

Boka er skrevet tilnærmet i sanntid; fiktive karakterer er plassert inn i virkelige dager med virkelige hendelser. Karakterene tomler rundt i gatene, vil du være med, så heng på. Noen ganger er vandringen vel retningsløs, andre ganger i behagelig driv. Bokas samtidighet er både dens svakhet og styrke: En svakhet fordi den live-rapporterende nærheten til nyhetene, politikken og samtiden iblant ikke skaper tilstrekkelig litterær avstand; karakterene bakser i egne tankestrømmer, er pratsomme og ubesluttsomme. Det smitter også over på romanen. Samtidigheten er likevel en styrke fordi Rød-Larsen stoler på at leseren klarer å se sammenhenger på egen hånd. Samtiden er vanskelig å hanskes med, og Rød-Larsen har laget et tidsdokument over sommeren 2025. «Hva i alle dager var det de drev på med, menneskene, sommeren 2025?» «I hvalens buk» gir et årvåkent blikk inn.

Rød-Larsen stoler på at leseren klarer å se sammenhenger på egenhånd.

I hvalens buk

Det var en gang en sommer

Marius M. Kjøstad

Ifølge Pjotr Kropotkin, en av anarkismens store teoretikere, legger makthaverne en rekke bånd på tankene våre. «Å vikle oss ut av disse båndene», heter det i en kommentar til Kropotkin, «er å frigjøre oss fra maktens autoritet». Det kunne nesten vært et utsagn fra Jens Bjørneboe, for eksempel i boken hans «Politi og anarki» (1972). Men det er det ikke. Det er jusprofessor Hans Petter Graver som skriver dette i sin nye bok «Rett og anarki», som handler om «en opprører i Høyesterett».

Opprøreren het Arnold Hazeland (1859–1945). Hazeland er en ganske ukjent figur, men han var høyesterettsdommer mellom 1918 og 1933 – og han var uttalt anarkist. En mann i dommerkappe som både avviser og anvender statens rett høres jo unektelig ut som en vandrende selvmotsigelse. Men er det så enkelt? Gravers prosjekt er å benytte historien om Hazeland til å vikle oss ut av vante tankemønstre om retten og staten. Resultatet er en usedvanlig innholds- og perspektivrik bok.

starter Graver med å fortelle om Hazeland og om anarkismen i Norge rundt 1900. Den radikale juristen vanket i kretsen rundt Hans Jæger, knyttet seg til arbeiderbevegelsen og ble etter hvert aktiv politiker for Arbeiderpartiet, som han senere brøt med, i kjølvannet av den russiske revolusjon. Han skrev politiske tekster i avisene og oversatte både Kropotkin og Bakunin til norsk. Hans politiske ståsted var altså offentlig kjent, noe som gjorde ham til en kontroversiell dommer blant enkelte.

Når Graver trekker opp bakteppet for Hazelands dommergjerning, savner jeg at han sier noe om datidens juridiske tankestrømninger. Et «mainstream»-mantra blant jurister rundt 1900 var at retten skulle være «social», at den skulle brukes i samfunnsnyttens tjeneste. Det fantes dessuten en såkalt frirettsskole som argumenterte for at domstolene skulle forholde seg litt «anarkistisk» (i gåseøyne) til lovgivningen, altså at de skulle ha ganske fritt spillerom i lovtolkningen.

I det hele tatt lå rettstenkningen og samfunnet i et relativt radikalt leie, og det sier en del om tiden at sosialisten Karenus Thinn var høyesterettsjustitiarius mellom 1909 og 1920, noe Graver kun nevner i forbifarten. At Hazeland med sin anarkisme representerte noe helt egenartet, er utvilsomt, men det var trekk i tiden som la forholdene til rette for at en radikaler kunne bli høyesterettsdommer.

 av boken undersøker Hazelands virke som høyesterettsdommer. Han var med på å avsi nesten 800 avgjørelser, og selv om Graver ikke redegjør direkte for hvordan materialet er gjennomgått, fremstår det som en grundig undersøkelse, der vekten ligger særlig på de sakene der Hazeland tok dissens.

Den tydeligste tendensen Graver finner, er at Hazeland ganske konsekvent stemte for lave straffer. Dette passer jo godt overens med en anarkistisk legning, og i enkelte av sakene, knyttet til militærnektere og arbeiderpressens ytringsfrihet, skimter man ideologien hans i begrunnelsene han ga. Det er også en viss tendens til at han sympatiserte med den svake part, som arbeiderne. «Har juristene sjel?», spurte Jens Bjørneboe i en artikkel. For Hazelands del må svaret være ja.

 i en dristig og forfriskende konklusjon om at vi trenger flere anarkister i Høyesterett. Konklusjonen kommer etter at bokens tredje del har diskutert mulighetene for en anarkistisk inspirert rett i vår tid.

I denne delen syr Graver på imponerende vis sammen moderne anarkistisk rettsteori og en rekke konkrete eksempler. Han diskuterer hvordan alt fra mekling og forliksråd til miljømerkeordninger kan være et alternativ til klassisk statlig rett, ved å kombinere styring med autonomi. Jeg vet ikke hva en hardbarket anarkist ville tenkt om disse eksemplene, men Gravers anliggende er uansett hvordan man kan hente impulser fra anarkismen 

Jeg leser det som regnskap over egen karriere og appell til nye generasjoner.

Rett og anarki. En opprører i Høyesterett

Jurist med sjel

Elise Winterthun

Det går et visst støt av sorg gjennom meg idet jeg ser forlagsnavnet lyse fra omslaget – ikke fordi jeg har noe som helst imot Aschehoug, men fordi det minner meg på at det finfine lille forlaget Pelikanen, som utga de forrige av Claire-Louise Bennetts bøker på norsk, ikke er blant oss mer. Forlaget hadde sitt gravøl i Oslo denne uka, og er nå historie.

Kanskje er litteraturbransjen – som må forstås som noe annet enn bokbransjen – ferdig, uttalte forlegger Eirik Bø til Bokmagasinet i et nyhetsbrev-intervju. Den diagnosen er det lett å nikke dystert til. Vel, i det minste er britiske Claire-Louise Bennetts forfatterskap litteratur i ordets rette forstand. Nå kan vi lese en flunkende ny oversettelse, om enn brakt til oss av andre forlagshender.

 brakdebut i 2015 med «Dam», som nærmest er for en moderne klassiker å regne. I 2021 kom «Kasse 19», også den svært kritikerrost. Årets bok bærer den litt søtladne tittelen «Kyss og farvel», og Bennett­-lesere vil kjenne igjen den særegne grunntonen. Historien fortelles av en kvinnelig forfatter (hun virker å være rundt de førti) som lever en fri og nærmest nomadisk tilværelse etter å ha avsluttet et langt forhold vi får tilbakeblikk på.

Ekskjæresten er en eldre mann – og da ikke en ti-femten år eldre sølvrev, men en ordentlig gammel mann med hvitt hår og gebiss som nærmer seg pleiehjem-stadiet. Hvordan de to fant hverandre, er usikkert – men forholdet er ikke lenger erotisk. Like fullt trer det fram en rørende, om enn noe bisarr kjærlighetsfortelling.

Det beste ved denne historien er at fortelleren ikke gjør all verdens nummer ut av aldersforskjellen – forholdet er i hvert fall deilig fritt for noen konvensjonell psykologisk-sosiologisk analyse. Mannen, som heter Xavier, er en av de (ufrivillig) morsomste litterære personene jeg har vært borti på lenge. I sine yngre år levde han et slags jetsettliv som finansrådgiver for den globale overklassen. I nåtid virker formuen hans i all hovedsak å være forduftet. Personen som står fram på disse sidene, er en på samme tid stusselig og vital mann med en særlig forkjærlighet for småkaker.

 opptrer Xavier med en blanding av snurt eiesyke og omsorg for sin partner: «’Jeg syns det er på tide at du slutter i den jobben din, vennen min. Den er ikke noe for deg – den gjør deg nedtrykt.’» Omsorgen kommer til uttrykk på absurde måter, som ved at han virkelig 

 på at jeg-personen skal unne seg pene blomster når hun sliter med PMS. Han legger inn et fast beløp hun kan – nei, 

 – bruke hos den lokale blomsterbutikken, et beløp så raust at det skaper en følelse av stress. Det er faktisk ikke bare-bare å velge ut snittblomster til enorme buketter stadig vekk.

Xavier framstår ikke som noen utpreget litterær person, skjønt han har forsøkt å komponere sine memoarer i hasjrus på ­Mallorca. Når det umake paret går skilte veier, er det blant annet fordi Xavier fornærmer jeg-personens bok på det mest utidige (føler hun). Men hun klarer ikke å la ham forsvinne helt ut av livet sitt. Er han hennes store romantiske kjærlighet, eller hennes beste venn? Kanskje spiller det ingen rolle. Det eksisterer i hvert fall en sjelelig forbindelse dem imellom. Jeg-personen er tildelt en «sakrosankt rolle», opplever hun: «Jeg kommer til å være ved hans side når han dør, det er det nøyaktige dekretet». Det lyder kanskje litt svulstig sånn løsrevet fra kontekst, men framstår både naturlig og gjenkjennelig. Sånn oppleves jo dyp kjærlighet – som noe vi ikke selv rår over, noe som bare 

I mange av disse scenene skinner og funkler Bennetts subtile humor, godt ivaretatt av oversetter Bjørn Alex Herrman, som også mestrer hennes tidvis eksentriske grammatikk. Forholdet med Xavier utgjør imidlertid bare deler av denne to hundre sider korte boka – og her kommer vi til det som muligens er et problem. For det veksles også mellom andre minner, symbolske drømmer, tanker og hendelser som preger jeg-personens tilværelse. En god porsjon av romanen brukes på en e-postutveksling hun har gående med sin gamle skolelærer, en mann hun ikke har sett på 30 år. 

 interessante aspekter her, som hvor nervøst besatt man kan bli av å velge riktige formuleringer i skrift, og hvor nedslående det er når svaret bier litt for lenge. Det forekommer meg at Bennett vil si noe om død og tap også – parallellen mellom skolelæreren og Xavier er neppe tilfeldig. Romanen minner dessuten om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv. Dens epigraf er et talende sitat fra Joris-Karl Huysmans «Là-bas»: «Nei, du kan ikke høre de tusen samtalene min sjel plager din med.» Men for denne leseren framstår flere deler, og sammenhengen dem imellom, kryptisk på en måte som ikke tilfører så mye.

Romanen minner om hvor lite vi vet om andre menneskers indre liv.

Claire-Louise Bennett

Kort brev, lang avskjed

Sissel Henriksen

Det er et særdeles mangfoldig kvinneliv Aud Farstad skildrer i boka om Nanna With. Barneår i Vesterålen, voksenliv i hovedstaden. Tre ulike yrkeskarrierer og jorda-rundt-reise aleine som 45-åring. Boka kom ut i vår på Orkana Forlag, og ble nylig nominert til Brageprisen i klassen for sakprosa.

With ble født i 1874 og var en av Norges første kvinnelige redaktører. Hun var også en driftig forretningskvinne. Hun jobbet som musiker, musikklærer, journalist, og forlagssjef og bidro til å stifte en rekke foreninger. Mesteparten av livet bodde hun i Kristiania/Oslo, men hun hadde sterke bånd til Nord-Norge, og turnerte landet rundt med musikk og foredrag. Da hun døde, var hun æresmedlem i åtte foreninger og det var minneord om henne i aviser landet rundt. Likevel er det et relativt ukjent liv Farstad har gravd fram fra arkivene og levendegjort for et nytt publikum.

 (Nanna) With (1874–1965) var eldste datter av Hurtigrutens grunnlegger, Richard With. Hun vokste opp på Andøya og i Stokmarknes, i ei tid med karrige kår for de fleste. Selv hadde hun flaks og var født inn i samfunnets øvre sjikt, med en far som støttet og trodde på henne. Hun fikk dra med ham til Bergen som åtteåring, til Kristiania som tiåring, og fikk være med til Svalbard da hun var 22 år. Og hun fikk hjelp til å ta utdanning i inn- og utland.

Ein må ha hell i livet. Foreldre, tid, stad, klasse eller kjønn er ikkje noko vi kan velje. Nanna hadde hell

 skriver Farstad i boka. Og det er ikke tvil om at klassebakgrunnen ga With både økonomiske fordeler og et vidt kontaktnett i inn- og utland. Likevel må hun utvilsomt ha hatt både sterk vilje og stor arbeidskapasitet for å oppnå det hun gjorde, i et samfunn der kvinner ikke fikk stemmerett før hun var nesten 40 år.

 studerte musikk i Bergen, Oslo, Berlin og Paris. Hun drømte om å bli profesjonell pianist, men ga opp drømmen og forsørget seg som musikklærer fra slutten av 1800-tallet. For å bedre arbeidskårene tok hun initiativ til å stifte Kristiania Musikklærerforening i 1905.

Samme år ble hun kastet ut i et nytt yrke, som avisredaktør, da daværende redaktør i Vesteraalens Avis på Stokmarknes måtte slutte på grunn av politiske uenigheter rundt unionsoppløsningen. Hun drev avisa i to år, skrev artikler, dro på reportasjereiser over dårlige veier og opprørt hav, samt skaffet annonser og abonnenter. Hun hadde stoff om kvinner og kvinnesak i avisa, og i 1906 var hun med på å stifte Vesteraalens Kvindestemmerettsforening.

Fra lokalavisdrift gikk With i 1907 videre til magasindrift i hovedstaden. Bladet Hver 8. dag skulle være «et aktuelt, våkent ukeblad for kunst, litteratur, sosiale spørsmål og naturligvis kvinnenes likestilling». Bladet fikk eget trykkeri, og hun stiftet forlaget AS With & Co. I 1914 overtok hun redaktøransvaret for bladet Sportsmanden, og i 1920 ga hun ut et oppslagsverk over kjente norske menn og kvinner. Hun ga også ut den første tegneserien på norsk, og billige hefter med spenningshistorier.

I 1919 hadde hun trykkeri, forlag og 50 ansatte. Da solgte hun virksomheten, og la som 45-åring ut på ei reise verden rundt, der hun tjente penger på reportasjer i norske aviser. Reisa oppsummerte hun som «det festligste år jeg har levet». Hun dro først med dampskip til New York, og fartet rundt i USA og Canada. Videre til Japan, der hun ble tre måneder. Båtreisa hjem tok to måneder, via blant annet Shanghai, Yangon, Mumbai og Port Said. Fra Venezia tok hun tog til Norge.

Etter kurs i stemmebruk gjøv hun løs på sin siste yrkeskarriere, og stiftet «Akademiet for stemmedannelse».

Det er et relativt ukjent liv hun har gravd fram fra arkivene.

Undervegs med Nanna With. Globetrottar og samfunnsbyggar

En må ha hell i livet

Maia Nordsteien Nielsen

Symptomatisk! tenkte jeg mens jeg fulgte Magnus Marsdals overspente og litt krakilske oppgjør med Danby Chois støtte til høyresideaktivisten Charlie Kirk forrige uke, der Marsdal etterlyste mer «testosteron i debatten» i Klassekampen og fulgte opp med personangrep, som at Choi «skriver som en 17-åring». Jeg hadde nettopp lest den belgiske idéhistorikeren Anton Jägers bok «Hyperpolitikk», som nylig ble utgitt på norsk på Cappelen Damms upopulære-serie, og bikkjeslagsmålet mellom Marsdal og Choi framstod som et eklatant eksempel på den politiske situasjonen Jäger beskriver.

Mye er symptomatisk når du har Anton Jägers samtidsdiagnose i bakhodet. I «Hyperpolitikk» legger Jäger fram en analyse som balanserer mellom å være akkurat så original, så selvfølgelig og så omtrentlig at den framstår både nytenkende og superrelevant. Den lar seg anvende på alt fra en personrettet debattkultur, til mislykkede protestbevegelser, til Else Kåss Furuseths Ensomhetspartiets framvekst og fall. Og nylig grep Torbjørn Røe Isaksen til Jäger i en kommentar i E24 for å forklare at ungdommen søker seg til kristendommen.

 er ganske enkel: Fra tiden rundt 2010 har det politiske engasjementet i Vesten gått opp, mens den politiske institusjonaliseringen har gått ned. I hyperpolitikkens tid er folk mer politiserte og dårligere organisert, sintere og mer isolerte. Der politikken i store deler av 1900-tallet kunne beskrives som «møysommelig og langsom boring av harde planker», som Max Weber skrev – et treigt, institusjonelt arbeid – griper politikken nå inn i det private og i kulturen, i måten vi snakker på og i hva vi bryr oss om, alle steder der den ikke har dyptgripende, kollektive og varige konsekvenser. Jäger siterer Adam Tooze: «Dette er tidens tale: Alt er politisk.» Og, kan man føye til, ingenting er det.

Mens årene like før og rundt årtusenskiftet markerte den «postpolitiske» fasen, den tiden Francis Fukuyama kalte «historiens slutt», ble historien så smått igangsatt igjen etter finanskrisen i 2008, i form av det Jäger kaller «antipolitiske» bevegelser som Occupy Wall Street og Tea Party-bevegelsen. I tiden etter har de store protestbevegelsene, som Black Lives Matter og Gilets Jaunes, vært voldsomme, kortlivede og ganske konsekvensløse. Tiden etter brexit og det første valget av Donald Trump markerer den nye, hyperpolitiske fasen.

Jäger lener seg på Robert Putnams «Bowling Alone» for å forklare forutsetningene, eller mangelen på dem, for substansiell politisk organisering. Putnam beskriver hvordan kollektive foreninger og lag – fagforeninger, ja, men også kaninavlslag, speiderforbund og menigheter – ble færre og færre i USA fra 70-tallet og framover. Putnam la skylda for denne nedgangen i «sosial kapital» på TV-apparatet, økonomisk press og geografisk spredning. Situasjonen er selvfølgelig mye, mye verre i dag. Eroderingen av sosial kapital, som i sin tur ødelegger forutsetningene for substansiell politisk mobilisering, er i utgangspunktet en tverrpolitisk, nøytral tendens. Men den rammer venstresiden hardere enn høyresiden. Det er verdt å merke seg: «Hyperpolitikk er først og fremst en overlegent markedskonform variant av politikken, både i form og innhold».

 skjuler det seg altså en analyse mange, som Nancy Fraser, har framført før ham: politisk endring for venstresida er umulig uten bred, kollektiv mobilisering basert på noe mer substansielt enn felles harme, gode intensjoner eller identitetsmarkører og spinkle krav. Det konkrete kravet Black Lives Matter munnet ut i, for eksempel, var det ganske smale forslaget om å strupe penger til politiet, og til tross for massivt, globalt gjennomslag forsvant bevegelsen omtrent like fort som den oppstod.

Hyperpolitikken vanskeliggjør dyp politisk identifikasjon basert på interessefellesskap. Stemningen er det motsatte av den den amerikanske forfatteren Vivian Gornick beskrev i den nydelige memoarboka «The Romance of American Communism». I boka, der hun skildrer oppveksten i New York på 1940-tallet, skriver hun: «Before I knew that I was jewish or a girl I knew that I was a member of the working class.»

følger debatten mellom Danby Choi og Magnus Marsdal om en amerikansk påvirker – på NRK, Facebook og i flere riksaviser – er det et klart tegn på at politiseringen i offentligheten er skrudd opp noen hakk. Men når denne teksten er på trykk, et par uker senere, har du som leser sikkert glemt hele opptrinnet. Det er et trekk ved hyperpolitikken at folk hisser seg opp over ett tema den ene dagen, og har glemt det den neste. Mangelen på deltakelse i politiske institusjoner gjør også at folk ikke råder over tolkningsverktøy som tillater dem å danne meninger om mer enn en sak av gangen, ifølge Jäger. Politisk endring tar tid, og hele verden virker kronisk distrahert.

Gitt den situasjonen, vil venstresidas problemer bli løst av at flere kommer seg på Tiktok, slik flere har tatt til orde for i denne avisa? Jeg tror svaret heller ligger der Martin Kolberg i sin tid pekte: Hos fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen. Og i Gornicks Bronx på 40-tallet.

Folk hisser seg opp over et tema den ene dagen, og har glemt det den neste.

Hyperpolitikk. Ekstrem politisering uten politiske følger

Politikk uten bevegelse

Mímir Kristjánsson

Dette er ikke ment frekt, men noe av det fineste man kan si om Frederik Svindlands nye roman «Kaja 2000» er at den foregår i Porsgrunn. Eller rettere sagt, at den ikke foregår i Oslo. De siste årene har vi vasset i populærkulturelle skildringer fra Groruddalen og Holmlia, kanskje særlig på TV. Nesten alt vi har i Norge av kriminalitet, narkohandel, rusproblemer, integreringsutfordringer og ødelagte hjem er visst samlet her. Ikke bare er det stigmatiserende for de som bor på Oslo Øst, det bidrar også til en usynliggjøring av sosiale problemer i andre deler av landet. Det gjelder kanskje særlig byene rundt Oslofjorden. Drammen, Porsgrunn, Skien, Sarpsborg og Fredrikstad – alle disse byene har en uforholdsmessig stor andel barn som vokser opp i det som på fint kalles «vedvarende lavinntekt», men i virkeligheten bare er fattigdom.

 er det i alle fall nok av i livet til Frederik Svindlands halvt russiske hovedperson Vito, som akkurat har byttet skole for å slippe unna sine kriminelle venner. Faren drikker bort livet sitt, og har for lengst forvandlet mora til et apatisk nervevrak. Selv om Vito, eller Vitold som han egentlig heter, slipper unna noen av sine tyngste kriminelle bekjentskaper, vanker han fremdeles i et miljø som flyter over av slåsskamper, festing, alkohol og narkotika. De to store lyspunktene i Vitos liv er hiphop og Kaja2000. Kaja er den diggeste dama i verden:

Kaja er så fin du kan ikke fange hu med sil engang, gjør nesten vondt å se på hu, jeg veit ikke om hu veit det, men hu må jo det, det er umulig liksom når du er så fin, alle prater om deg hele tida, alle kikker når du går forbi, til og med lærerne, og fedrene til venninnene hennes blir weirde når hu er på besøk, kommer opp på rommet og er extra hyggelig sånn, vil dere ha kjeks, vil dere ha saft, helt tullinger.

 en oppfølger til «Jævelunge» (2024). Dessverre for Svindland har prosjektet havnet litt i skyggen av Oliver Lovrenskis kritikerroste og hypede roman «Da vi var yngre» (2023)

Akkurat som Lovrenskis halvt kroatiske Ivor er Svindlands halvt russiske Vito en taleflom av kebab-norsk, og han har et ordforråd som nesten ikke står til troende. Som regel flyter det bra, ofte er det morsomt og av og til er det til og med vakkert: «Det er ved politikammeret der, og gatelyktene over oss er bøyd framover med nakken sånn som gatelykter er, og Kaja sier, ja det er det, og se Vito, lyktestolpene bukker for deg».

I motsetning til «Da vi var yngre» er «Kaja 2000» først og fremst en desperat kjærlighetshistorie, om en ung fyr som prøver å få et liv som gangster til å gå i hop med intens forelskelse. For Vito finnes det ikke noen andre enn Kaja, som heller ikke er noen 

, men allerede har tilbakelagt et forhold med en drittsekk av kokaindealer – og har fått grundig nok av det livet.

Svindland klarer aldri å holde hovedpersonen sin borte fra narkotika. Like store problemer har han med å holde Vito borte fra litterære referanser. Hvis videregående-gangsteren Vito fra Porsgrunn faktisk tenker «sjekk da, jeg er rein poet jo, Arne Garborg gå og legg deg», da står det bedre til i skolen enn jeg fryktet.

enda en gang: Det nest beste med Fredrik Svindlands bok er at den ikke foregår i dag, men rundt årtusenskiftet, da forfatteren selv var 15 og vokste opp i Porsgrunn under vanskelige omstendigheter. Stikk i strid med hva Sylvi Listhaug later som, fantes det nemlig kriminalitet den gang også. Og ungene som solgte «hypperær» og havnet i problemer med Hells Angels i Porsgrunn for 25 år siden var kanskje ikke så annerledes fra dem som blir lurt til å gjøre jobber for Foxtrot-nettverket i dag. Det er ingen grunn til å bagatellisere volden og kriminaliteten vi sliter med nå, men det hjelper heller ikke å bli historieløs. En gang fantes det nemlig en «Kaja 2000»

og hun var så fin at hun var verdt å trekke kniv for.

Kaja 2000

En gang i Porsgrunn

Tom Egil Hverven

Rekyl er bevegelsen bakover et skytevåpen får ved avfyring. Formulert slik, kan tittelen på Inger Elisabeth Hansens essayistiske bok virke kantete, prosaisk. «Rekyler» har likevel stor bevegelighet, tanke- og billedmessig (se ukas intervju side 4–5). Bokas ni hoveddeler danner par, bestående av ny skrift som reagerer på eldre skrifter, både hennes egne og andres, ikke som tilbakeslag, snarere som nye verbale avfyringer. Forfatterens langvarige engasjement for Latin-Amerika, med omfattende kunnskap om spanskspråklig litteratur, er tydelig. Samtidig trekker Hansen linjer til den vestlige kulturens kilder og viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

«Rekyler» gir unike innblikk i forholdet mellom eldre skrifter og akutte politiske spørsmål. En av rekylene, ‘Stillheten brutt 2022–2025’, viser linjene fra de første voldelige erobringene omkring år 1500 til aktuelle konflikter, særlig i Mexico, et land Hansen kjenner godt.

Bokas lengste kapittel tar utgangspunkt i bøker av historikeren Bartolomé de las Casas (1484–1566) og Jens Bjørneboe. Misjonæren las Casas’ tidlige tekster om «ødeleggelsen av Vestindia» blir regnet som grunnleggende for etablering av folkeretten. Hansen undrer hvorfor de fikk så liten historisk virkning. I en annen ende av kolonialiseringens epoke skrev Bjørneboe om bestialitetens historie – i trilogien han avsluttet med «Stillheten» i 1973. Hansen setter de to tekstene i relieff mot det som skjer nå, i 2025, hvor «narren er blitt konge», som hun skriver, med referanse til presidenten i USA. Landet styres av en lovbryter med saker gående mot seg. Donald Trump hever seg over rettssystemet. Presidenter som han kan få rettsapparatet til å ikke virke, «når det ikke tjener dem selv», som Hansen skriver.

til en forfatter hun ikke nevner. Herman Melville nærmet seg en lignende type uvirksomhet i fortellingen «Bartleby», om en kopist som nekter å utføre oppgaver ved et advokatkontor i New York på 1800-tallet. Novellen demonstrerer hvordan selv en ubetydelig skikkelse kan skape uorden ved et kontor, «få det til å ikke virke». Bartleby setter systemet ut av spill 

. Inger Elisabeth Hansens tekst belyser hvordan et rettssystem kan ødelegges 

, av en demokratisk valgt myndighetsperson, som oppfører seg som autokratisk fyrste. Dystopisk.

 boka i en annen ende, i et engasjement mot naturtap som kan minne om Hansens tidligere diktsamling, «Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår» (2015). Åpningsteksten, ‘Klikk’, reflekterer omkring forskning på niser. To professorer undersøker hvordan småhvalene frembringer lyder, ved å sende luft gjennom avskårne hvalhoder. Teksten nærmer seg forskningen gjennom kaskader av spørsmål om hva lyd fra en død nise kan utgjøre. Teksten vrir og vender på spørsmål om hva dyrs språk og atferd kan bety, også som stedfortredere, ved at delfiner blir trent til å delta i krigføring til havs.

Hansen innrømmer at hennes egen tendens til å la dyrene bli stedfortredere er en «unnvikelsesmanøver». Hun klarer ikke å forholde seg til det som daglig utspiller seg på skjermer foran øynene hennes. Hva med hestene i Gaza? Gjentakelsen av forferdelige bilder låser blikket hennes. Lyden ‘klikk’, nisenes instrument for å orientere seg i flokken eller varsle et angrep, får nye betydninger.

Viktige deler av «Rekyler» beveger seg over og under vann. Bokas sterkeste, underligste bidrag er de to kalt ‘Fathers Point’, om opphavet til døpenavnet Inger Elisabeth. Forfatteren grunner over sitt opphav, begynnelser eller opprinnelser. En annen sentral tekst går tett på virksomhet hun kjenner godt som gjendikter. På begynnelsen av 2000-tallet ble Hansen og flere norske forfattere engasjert som konsulenter for den nye bibeloversettelsen. Som poet bidro hun til gjendiktningen av Forkynnerens bok i Det gamle testamente, en kort tekst med formuleringer som ofte siteres: «Alt er tomhet», oversatte man første kapittel i 1930 og 1978. «Alt er forgjeves!», ble det nå, i 2011. Fra tredje kapittel stammer ordene «Alt har sin tid, det er en tid for alt».

 skriver at hun er døpt og medlem av Den norske kirke. Samtidig skildrer hun sin avstand til de troende. Hun har aldri gått på søndagsskolen, alt «sånt» er helt fremmed for henne. Som forfatter har hun vært mer opptatt av ikke-vestlige skapelsesberetninger og myter. Gjennom studier av kolonitiden har hun sett hva slags vold vestlige kirker kan begrunne. Desto mer inntrykk gjør hennes personlige beretning om arbeidet med den norske bibeloversettelsen. Hun ble spurt om å være stilist på revideringer av poetiske deler av Det gamle testamente. I 2011 skrev Hansen en tekst til antologien «Bibelsk», der forfatterne ga ulike perspektiver på arbeidet som stilister. Nå formulerer hun en rekyl til denne opprinnelige teksten under en kompleks tittel: ‘Den beklådde boka (tilbake til opprinnelsen?) 2011–2025’.

«Den beklådde boka» er Bibelen. Hansen legger ikke skjul på konfliktene som oppstår i arbeidet med å bringe en norsk oversettelse mer i samsvar med et hebraisk opphav. Hvordan finne riktige kompromisser når ord og uttrykk har festet seg gjennom flere hundre års bruk av tekstene på dansk og norsk? Etter tre-fire års arbeid føler Hansen at det finnes noen «sandkorn i maskineriet». Hun blir i tvil om selve arbeidet med å finne fram til en opprinnelig versjon kan føre fram. Er selve det stilistiske arbeidet forgjeves? Hansen trekker seg fra oppgaven, samtidig som hun sitter igjen med «et overskudd av spekulasjoner». Overskudd gir også rekyl. Få har beskrevet dilemmaer ved oversettelse og tradisjonsbæring så presist og eksistensielt som hun gjør. «Rekyler» bør leses av alle som tror det er enkelt å bruke Bibelen eller andre religiøse tekster til å begrunne politikk, for ikke å si krigføring.

Hansen viser sprengkraften i kyndig litterær tolkning.

Rekyler

Bibelsk sprengstoff

Henrik Keyser Pedersen

Vi skriver 1. november og det er mindre enn hundre dager til vinter-OL blåses i gang i italienske Val di Fiemme. Tror du de kommende månedene vil by på medieoppslag om langrennsløpernes formkurve? Spekulasjoner om hvorvidt Klæbo fortsatt er konge? Har Emil Iversen et comeback i seg? Og hvordan ser det egentlig ut på damesiden etter Johaug-æraen?

I en slik kontekst er Bernhard Ellefsens nye bok utvilsomt høyaktuell. Samtidig er den radikalt utidssvarende, for Morgenbladets profilerte kulturkommentator inviterer til et generaloppgjør med utviklingen innen moderne langrenn, og da særlig det mediale klisterføret idretten er endt opp i.

assosiasjoner av bokas tittel, «Afterski», blir raskt vekket til nøkternhet av en dyster undertittel: «Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt». Ellefsen har ikke angst for store ord og med et sterkt personlig engasjement forteller han en historie om ulykkelig kjærlighet til langrennssporten. Han skal ha takk for å spare leseren for lyriske rapporter fra den mosjonerende essayistens skiturer i løypene rundt Fredrikstad – alle som har spent på skiene en vinterdag med nysnø og sol vet vel hvor fantastisk det er! Nei, når Ellefsen snakker om «å elske», gjelder det i stedet pasjonene knyttet til TV-overførte langrennsløp; NRK-sendingene fra VM og OL omtaler han som nasjonens «felles leirbål» og det er varmen fra dette bålet som lenge har vært på hell.

Hva var det som gikk galt? I 14 korte kapitler griper boka tak i ulike sider av forfallet; i all hovedsak handler det om varianter av kommersialisering. Det mistes omtrent én sportslig dyd per kapittel, så det er selvsagt en ganske ufyselig toppidrettsgren som står igjen på siste side.

i 1984 og hans formative år foran skjermen fant sted på 1990-tallet, da nasjonalklenodium som Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Bente Skari feiret sine triumfer på ski, og vinter-OL på Lillehammer i 1994 satte en uslåelig standard for folkefest rundt langrennssporene. Heretter kunne det vel bare gå nedover – og det gjorde det da også, skal man tro Ellefsen.

1990-tallet ga oss også reklamefinansiert fjernsyn. På det nye TV2 hadde «karismatiske karer» som Ulvang og Dæhlie suksess med konseptet «Gutta på tur», og snart lanserte de hver sin kleskolleksjon i eget navn. For Ellefsen er de to skistjernene pionerer innen den type merkevarebygging dagens oppmerksomhetsøkonomi er så gjennomsyret av. Med provoserende sitater som «Haterne gjør meg til millionær» har den fallerte skikongen Petter Northug tatt profilbyggingen noen skritt videre og fremstår i dag mest av alt som en hyperkalkulerende sirkusartist. Men det er flere skurker i Ellefsens svikeralbum. Av alle kapitalismens stygge ansikter skulle man kanskje ikke umiddelbart tro at Therese Johaugs var det verste, men Ellefsens briljante analyse av skistjernens sammensausing av personlig profittjag og postulert omsorg for nasjonalsporten – under overskriften ‘Først som menneske, så som aksjeselskap’ – er en liten ideologikritisk perle, eller et sennepskorn om man vil. Det hører med til analysens styrke at Ellefsen hele tiden er smertelig klar over at sporten i bunn og grunn avspeiler samfunnet rundt: «Når det som skinner mot oss fra speilet, er den desperate Johaug og hennes klamme innholdskapital, er det også oss selv vi ser». Det er betegnende at 

 kjemper om å være det mest brukte ordet i boka.

 for viktig til å overlates til sports­journalister. Særlig fotballen har jo vist seg å fungere ypperlig som prisme for sosialanalytiske betraktninger. I «Afterski» demonstrerer Ellefsen at langrenn har noe av det samme potensiale; boka er spekket med gode iakttakelser, hver for seg er de neppe spesielt originale, men samlet i bokform utgjør de et etterlengtet analytisk supplement til avisenes løpende kommentarspor.

Elegante og underholdende spissformuleringer er Ellefsens varemerke, og han er best når han er mest kontrær. Betraktningene rundt Johannes Klæbos solariumsbrune vinterkropp eller den manglende folkelige oppslutning bak den nye skieliten fra Oslo-regionen er for meg noen av høydepunktene i boka. De mer oppbyggelige avsnitt, miniportrettene av Pål Golberg eller Marit Bjørgen, topputøvere som ikke deltok i dansen rundt gullkalven, er ikke preget av samme energi.

påkaller seg flere av idéhistoriens undergangsfigurer som Faust, Dorian Gray, Fukuyamas tese om «Historiens slutt» og Nietzsches «Siste menneske», kan umiddelbart virke som rundhåndet bruk av intellektuelle steroider, men han gjør det hele tiden med et glimt i øyet: Ellefsen erkjenner at kampen mot natur- og markedskreftene i skisporten er tapt. Det som gjenstår er den resignerte gleden ved å gjennomskue og sette ord på miseren, og det gjør han på en medrivende og overbevisende måte. Jeg liker dessuten at forfatteren spiller med åpne kort. Jeg tror han er bekjennende langrennsessensialist: Alt i løypa burde være som før!

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Renheten som forsvant

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

Medisinen jeg får ble funnet opp på 1950-tallet», nedtegner billedkunstneren Jakob Jakobsen i et dagboknotat fra psykiatrisk avdeling på Gentofte utenfor København, året er 2019. Han får litium og amotriptylin, på kvelden to tabletter med angstdempende Oxapax. Bivirkningene beskriver han som voldsomme: hendene skjelver, hukommelsen svikter, ørene piper, kroppen er invalidisert.

«Det virker litt som å kaste en håndgranat inn gjennom en dør uten at man vet hva som skjer der inne,» skriver han.

 er notatene begynnelsen på et tre måneder langt opphold på åpen avdeling på det psykiatriske sykehuset på Gentofte, der han legges inn på grunn av selvmordsfare, angst og depresjon.

Dagboknotatene kan leses i journalboka «Opphør Opprør. Dagbok fra en innleggelse» fra 2020; tidligere i år kom boka på norsk, utgitt av det lille kunstbokforlaget Torpedo i Karin Nygårds oversettelse. Den lille dagboka er et dypt interessant dokument over en innleggelse sett fra den sykes perspektiv, og en bok som også er vanskelig å lese uten å tenke på at det pågår en storstilt nedbygging av antall sengeposter i norsk psykiatri.

På 20 år har antallet døgnplasser i psykisk helsevern blitt halvert. Akkurat nå debatteres planlagte nedskjæringer i barne- og ungdomspsykiatrien ved Oslo universitetssykehus. Nedskjæringene føyer seg inn i et årelangt politisk mønster. «For første gang på 25 år har jeg gått i et demonstrasjonstog», skrev den pensjonerte psykiateren Randi Rosenqvist i sin personlige bok i fjor, «Mitt liv, mitt fag: Tung psykiatri», der hun refser den systematiske avviklingen av langtidsopphold i psykiatrien og tiår med nedprioriteringer. «Lange sykehusopphold kan være nettopp det som bedrer muligheten til fremtidig aktivitet og mestring», skriver Rosenqvist.

går dagene langsomt, med noen få, faste holdepunkter. Det er frokost til fast tid og morgenmøte med allsang. Det er gymnastikk og pårørendemøter, innimellom vaffelsteking eller bingo i fellesstua. «Veldig søtt», noterer Jakobsen, ikke uten syrlighet overfor de hvite frakkene som vil aktivisere ham, «men kake lokket allikevel litt».

Dagbøkene er fylt av konkrete nedtegnelser fra dette snevre, dypt regulerte livet mellom hvite vegger, og bare gradvis, mens Jakobsen skriver, forstår leseren at han får det bedre. De tyngste medisinene trappes ned og erstattes av andre, mindre inngripende medikamenter. Korthogde, vonde setninger som kunne stå i starten av boka erstattes av lengre utlegninger, assosiative eksperimenter og mer kontakt med omverdenen. Etter noen uker på avdelingen begynner Jakobsen å fargesette rommet sitt ved å henge fargede A4-ark, ett av gangen, opp på vegger og i taket, som en meditasjon.

Etter hvert blir også de politiske betraktningene rundt sykdom mer framtredende i dagboka. Han blir bevisst sin uproduktive status som syk i kapitalismen, stuet bort og usynlig. Tre dager i uka løper han en tur på villaveiene i Gentofte, mellom store hus og hager tilhørende Københavns rike overklasse, etterpå møter han medpasientene til kveldsmat, flere av dem omflakkende, hardt prøvede eksistenser. Sykdom er ikke et indre anliggende, det skapes av samfunnets ustoppelige hamsterhjul, konstaterer han.

 måles etter evnen til å vare på sine svakeste, heter det. Men vi er vel så gode til å måle prisen av en dyp depresjon. «Opphør Opprør» er ikke uten kritikk av systemet pasienten rulleres inn i, særlig av tung medisinering og elektrosjokkterapi, som han mener aldri kan løse den egentlige roten til pasientenes problemer. Men det er på slutten av det 78 dager lange oppholdet han formulerer bokas viktigste setning til politikerne akkurat nå: «Jeg fant på en eller annen måte tilbake til meg selv bare ved å ha et enerom og uante mengder tid.»

Innlagt

Silje Bekeng-Flemmen

Anniken C. Mohr

Hvordan finne veien? Hvordan stake ut en retning, i en verden av støy, avsporinger og distraksjoner, katastrofer?

La oss tolke det som tematisk relevant at når jeg møter Inger Elisabeth Hansen på Deichman Bjørvika, greier vi ikke å finne et sted å sitte. Vi runder det travle hovedbiblioteket før vi ender opp der vi startet, i kafeen.

Tematisk relevant, fordi: Vi er her for å snakke om Hansens nye bok, «Rekyler», som dels handler om det å se seg rundt, finne ut hvor man er, lokalisere seg selv. Den handler også om å komme tilbake til et utgangspunkt (og se hvordan det har endret seg), og endatil om bibliotekets rolle i minnepolitikk og hukommelse.

Det kan hende vi er på helt riktig sted.

– Rekyler er noe som slår tilbake og skifter retning, sier Inger Elisabeth Hansen.

Mens hun er mest kjent for lyrikken sin, i et forfatterskap som spenner tilbake til 1970-tallet, består årets bok av en samling lengre tekster, uten sjangerbenevnelse. De fleste av dem er nyskrevet, men noen er eldre tekster – og nye tekster skrevet i tett dialog med dem.

– For eksempel kan vi lese ‘Foten 2015’ og ‘Foten 2025’, to tekster som tematiserer flukt og migrasjon fra dramatisk ulike perspektiver i to ulike tider og stiller spørsmål om hvordan flyktninger betraktes. Eller ‘Fnokk 1991’ og ‘Fnokk 2024’, der Hansen betrakter det samme oppholdet i Mexico – fra ståsteder med over 30 års mellomrom.

– Det nye slår mot det gamle og omvendt, sier Hansen om skriveprosessen.

Hun beskriver boka som reiser og bevegelser fram og tilbake i tida. Det er en reise som også skal bringe henne tilbake til hennes egen barndom og til et kanadisk fyrtårn.

Det er den fryktelige skjønnheten, vet du. 

Orientering for viderekomne

Peter Fröberg Idling

I første del av si vilt tilskrudde dagbokbok «Jag är aldrig hemma» (2024) skriv poeten Aase Berg: «Grundregeln om man anlitas som gästkritiker i Dagens Nyheter och är ung, det är att gnälla på boken man recenserar, för att visa att man minsann tänker självständigt och inte tänker ge DN-skribenter nån särbehandling».

Berg er skribent i Dagens Nyheter og boka hennar blei difor meldt av ein gjestekritikar, Selma Brodrej, ein ung og frittståande skribent. Og ho tok Berg på ordet. Ho var kritisk, kalla lesinga «obekväm och rörig» og oppfordra forfattaren til å få orden på livet sitt, slik at ho kunne skrive «mer fängslande dagböcker».

 eigensindig forfattar som etablerte seg i den litterære offentlegheita allereie med debuten «Hos rådjur» (1997). Brodrejs kjølige melding aktiverte fleire andre skribentar som set pris på Bergs lange og komplekse forfattarskap. Til dømes meinte kunstnaren og forfattaren Marianne Lindberg De Geer, som sjølv nyleg har gitt ut dagbøker, at «ett B-lag av mobbare» har blitt henta inn for å melde Berg: «Det är ingenting annat än ännu en misogyn pinsamhet. En jantehändelse».

Nyleg kom andre del av Bergs dagbokserie – «Vi är framme snart» – og i den deler ho sitt eige syn på det som har skjedd. Ho kallar kort og godt Brodrej for «en liten karriärklättrande kulturmedelklassfitta». I resten av boka blir Brodrej referert til som «fitta», variert med «snorunge» (Brodrej er 29 år).

Dette fekk Brodrej til å skrive ein tekst der ho spurte om Bergs merknader rima med påstanden om at dagbøkene er eit «djupt feministisk projekt». Ho la til at Berg og hennar allierte er «vita kärringar utan verklighetsförankring».

 på konflikten mellom ei eldre, etablert kvinne og ei yngre som er på veg opp; at det feministiske systerskapet som dei fleste reknar seg til, blir sett til side når generasjonskrigen rasar.

Eit anna spor var spørsmålet om korleis Bergs bøker skal kategoriserast. Dramatikaren Martina Montelius argumenterte for at dei måtte lesast som fiksjon. Ho meinte at skjellsordet «medelklassfitta» er upersonleg – Berg uttrykkjer berre vreiden sin over meldinga og forvandlar kritikaren frå privatperson til representant.

No var det ikkje berre Brodrejs melding av den første boka som vekte vreiden hennar. Johannes Klenells slakt i Svenska Dagbladet blir også tatt opp i andre bok: «Jag ska döda SvD-killen», «jag vet var du bor, haha» og «jag vet att det här är olaga hot, anmäl mig då».

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

I hvalens buk

Rett og anarki. En opprører i Høyesterett

Claire-Louise Bennett

Undervegs med Nanna With. Globetrottar og samfunnsbyggar

Hyperpolitikk. Ekstrem politisering uten politiske følger

Kaja 2000

Rekyler

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Utvalgte saker

Etterpå blir det bingo i fellesstua.

I sin nye bok krysser Inger Elisabeth Hansen både tider og kontinenter.

Feministisk systerskap blir sett til side når generasjonskrigen rasar.

Magasinene

Bokanmeldelser

I hvalens buk

Rett og anarki. En opprører i Høyesterett

Claire-Louise Bennett

Undervegs med Nanna With. Globetrottar og samfunnsbyggar

Hyperpolitikk. Ekstrem politisering uten politiske følger

Kaja 2000

Rekyler

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Etterpå blir det bingo i fellesstua.

I sin nye bok krysser Inger Elisabeth Hansen både tider og konti­nenter.

Femi­nistisk systerskap blir sett til side når gene­ra­sjons­krigen rasar.

I sin nye bok krysser Inger Elisabeth Hansen både tider og kontinenter.

Feministisk systerskap blir sett til side når generasjonskrigen rasar.