#fff

lar både sola og forelskelsens flammer vende tilbake i sin nye roman fra Rjukan.

Aasne Linnestå

#000

og romanene hans er en evig påminnelse om tusenårig slit, skriver Mímir Kristjánsson.

Johan Falkberget

spring i sine eigne spor frå oppveksten under manganrøyken, som barn av fabrikken.

Kjartan Fløgstad

Bokmagasinet jubilerer – og det er mer kake igjen.

20 år til!

Morten Langeland

Ved endt lesning av Joakim Fink Graasvold debutroman «UNDO (ME)» er jeg litt usikker på hva slags sjanger jeg har lest. Spenning av noe slag er det definitivt! Boken handler om KI og dataspill-programmering, med løpende spørsmål som hva som utgjør et menneske, om friheten finnes og hva virkelighet er. Filmer og serier som «The Matrix», «Groundhog Day» og «Severance» ligger ikke langt unna – likevel er det fjorårets vinner av Uprisen, «Det hvite rommet» av Jørn Tore Nordeng, jeg tenker mest på. Jeg kommer tilbake til den, men først et handlingsreferat.

 er cirka førti og programmerer dataspill i Oslo, han skiller mennesker i «de som strukturerer livet etter 

 koder, og de som forstår verden gjennom 

». Vår mann er av det siste, litt avstumpede slaget, han har aldri passet inn, og det er et under at kjæresten holder ut med ham på attende året. Men så er det slutt og han blir en ennå gråere versjon av seg selv.

Hans sosiale livbestår av den yndige kollegaen Tina, hans ungrike og uspiselig gründersjef Varg, samt hans bror, forsvarsadvokaten Abel. På en tur til spillmessen Game Developers Conference i San Francisco møter Enoch helten sin, den legendariske utvikleren Joseph Crow. Etter et tosomt nachspiel stjeler Enoch med seg en sitrongul minnepenn med Crows oppskrift på et program – som under de kyndige tastefingrene til Enoch – snart blir funksjonelt. Programmet tar over og skaper ikke bare Enochs, men også andres verden: Det består av en angreknapp for livet og Enoch blir i stand til endre på handlinger og hendelser i verden. Den kjipe konsekvensen er at følgefeilene også dukker opp, når han ber om å «undo» andres minner, endrer hele livsbanene deres seg.

merkelige uengasjerende virkelighetseffekter, som å trykke en bord med «01010011-01100101-0110» histen og pisten henover siden, eller å innlede hvert kapitel med en søvndyssende forklaring på ulike programmeringsbegrep som «­Glitcher og bugs» eller «Multilinearitet». Minst engasjerende er imidlertid et tilbakevendende grep hvor leseren må stokke seg gjennom Enochs reaksjoner i programkode på ganske vanlige situasjoner: «void NyDag­Omme(int DagerPassertSidenBrudd, int GjeståendeLivsglede) […]» – her har til og med korrekturleseren sovnet av html-imitasjonen og glemt en 

Det som funker i boka, blir også dens fall. Spenningsoppbyggingen de første drøye hundre sidene lover godt – Graasvold skriver effektive om enn ikke særlig minneverdige setninger – men det heseblesende og anmassende på handlingsnivå tar av og gjør det til en forvirrende leseopplevelse: «Selvfølgelig! Backupløsningen! Jeg hadde programmert den med en loopguard så den ville trigge seg selv hvis systemet ble ugjenkallelig ødelagt. Jeg var i ferd med å begynne å reflektere over hvorvidt dette betydde at jeg nå hadde en save-funksjon i livet i tillegg til angrefunksjonen, men i det samme ble jeg oppmerksom på at jeg ikke var alene i rommet.»

 med den prisvinnende ungdomsboken «Det hvite rommet» består hovedsaklig i at romanens sted blir dette uutgrunnelige rommet mellom fysisk virkelighet og et dataspill – ‘limbo’ som det kalles i «Det hvite rommet». Persontegningene og reelle sosiale konsekvenser for karakterene blir skadelidende av den først så spennende angreknappen: I «UNDO (ME)» rekker Enoch å drepe sin bror Abel tre ganger – men han kommer tilbake! Den enerverende frekvensen av 

, som de unge sier, gjør samtidstematikken mindre engasjerende og mer på liksom.

UNDO (ME)

Psycho plot twists

Ayne Kifle Assefa Aalen

Maria Parr er kjent for moderne barnebok-klassikarar som «Oskar og eg», «Vaffelhjarte» og «Tonje Glimmerdal», men haustens bok er for vaksne. Det er ei tekstsamling av ti essay og talar ho har skrive gjennom åra som barnebokforfattar, der dei fleste tekstene handlar om korleis barn opplever lesing og fantasi. Kvar tekst har ein kort introduksjon, desse er til tider litt keisame. Tekstene er skrive til ulike høve, så personlege anekdotar om til dømes barsel og kor bestemora kjem frå, er ikkje alltid like tett kopla til barnebok- og leselystfokuset boka elles har.

Heldigvis er det keisame unntaket, regelen er meiningsfulle samanstillingar av eige liv og dei mange barnebokliva som finst. I den første teksten, ‘Ein mammut. Om heltar og heltinner’, skriv Parr om forteljingar som var viktige i oppveksten hennar på Sunnmøre – teksten tar utgangspunkt i at mora kjem heim med eit lass med bøker frå den lokale bokhandelen. Pippi Langstrømpe, Hardy-gutane, Nancy Drew og Ronja Røverdatter var viktige for henne, like mykje blir ho forma av den store teikneseriebibelen og dei komplekse menneska som ikkje alltid er til å stole på. David er ein helt som vinn over Goliat, sjølv om han er så liten! Her er det mykje identifiseringsmakt for eit barn, for å vere liten «er å vere mindre enn. Alltid», skriv ho. Men seinare skal David svikte ein av soldatane sine ved å ta kona Batseba frå han – det er vel ikkje sånt heltar gjer, og kvifor ordna det seg ikkje til slutt?

i det heile tatt mykje fint om identifikasjon, i barnehagen elska ho «Karoline på Nordpolen» av Pierre Probst. Her var den skjønne Karoline teikna med lange augevipper med frost på, og ho ville så inderleg vere som jenta i boka: «Eg sulla rundt i vintermildt sideregn på Sunnmøre og drøymde om sjølv å få rim på augevippene ein dag.» Det er lett å kjenne seg att i at bøkene sine fantasiverder blandar seg inn i eige liv på denne måten, spesielt som barn. Parr gjer også spennande drøftingar om representasjon i litteraturen, for er dette med kjønn så viktig for barn? Ho skriv at «tidleg på nittitalet var eg først og fremst eit barn. […] Deretter jente.»

Likevel har det noko å seie korleis ein skriv fram ulike identitetar i barnelitteraturen, for der ho og brørne identifiserte seg med Hardy-gutane og var klare for å 

 dersom det skulle vere noko kriminelt på ferde i nabolaget, var det mest dette med at Nancy Drew var pen og Karoline hadde desse augevippene som gjorde at ho likte å 

slik at alle barn har mødrer med tid og pengar til å kome heim med stablar av bøker til ungane sine. Parr lar det ikkje vere noko tvil om kor viktig språk og forteljing er, uansett kva bakgrunn barnet har:

Kvart einaste barn i verda, frå no og til æveleg tid, går rundt midt i eit enormt landskap som berre er deira. Og rundt dette landskapet som heiter barndom, ligg det ei hinne av språk og forteljingar som held alt saman. Kvar einaste barndom er like stor.

Utanom at sitatet er rørande i sin varme, er det også eit prisverdig utgangspunkt i debatten om lesing og leselyst der mange er oppelda og skuffa over barna som veks opp i dag. Det ho skriv om at språk og forteljing er like viktig for alle barn, fører naturlegvis til spørsmålet: 

 skal alle barn få vekse seg trygge i eit språk, lese bøker, meine noko, og lytte? Skulebiblioteka og høgt­lesing er blant svara Parr peikar på.

Trass i at boka tar for seg desse reiskapane, skriv Parr at ho absolutt ikkje veit alt om korleis barn skal begynne å lese meir. Gode, trygge, vaksne som les, er viktige, og vi kjem heller ikkje unna at det må eksistere «skikkeleg god og mangfaldig litteratur. Særleg for barn og unge». Poenget kan stå som forslag til ei tilføying i Barnekonvensjonen sin 55. artikkel: Alle barn har rett på tilgang til ei god forteljing.

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det ­fortalde

Ei eiga forteljing

Frode Molven

I sine bøker om Europa er Simen Ekern stadig i bevegelse i tid og rom. I «Europeerne» (2015) skild­ret han Europa under finans- og flyktningkrisen, samt etter Putins annektering av Krim. I «Folket, det er meg» (2017) tok han for seg høyre­populismen i Europa. Årets bok er komponert av kriser Europa har gjennomlevd og delvis fremdeles står i. Ekern er basert i Italia da pandemien bryter ut, og han tar oss med inn sin hverdag som journalist under pandemiens første dager. Videre går ferden via nedstenging og nasjonale reflekser til hvordan vitenskap, institusjoner og samarbeid over landegrenser etter hvert fungerte. I de følgende kapitlene undersøkes de i vid forstand politiske konsekvensene av klimaendringer, Putins fullinvasjon av et europeisk land og det prekære forholdet til Trumps USA.

Dette er en lettlest alvorsbok om oppløsningstendenser, fremtidsfrykt, mistillit og polarisering.

treffende karakteristikker av hvordan folk, land og grupper reagerer på kriser. Vi møter igjen de litt sanne stereotypiene om hissige italienerne, arrogante franskmenn, regelridende tyskere, men først og fremst grupperinger knyttet til ulike former for mobilisering og motstand, nasjonalister, separatister, vaksine- og klimaskeptikere, populister, konspirasjonsteoretikere, alternativbevegelse og så videre. Noen av dem har vi møtt før, andre er nye produkter av krisene. Åpenbart utfordret av krisene og med varierende mestringsgrad møter vi innimellom det overordnede, kontinentale, lett visjonære EU.

En politiker siteres tidlig på at pandemien «har hatt en svært merkelig kollektiv innvirkning på politikken som jeg tror vi ikke har tatt inn over oss ennå». Denne «merkelige kollektive virkningen» blir et nøkkelord også for Ekerns fremstilling av de kommende krisene.

forvandlinger, for det meste til det verre eller i alle fall til det mer motsetningsfylte og komplekse. Krisene har til felles at de krever overordnede svar, men svarene synes å føre til eller forsterke motvillige følelser og identiteter. Makten som takler viruset blir for noen også en trussel. Samtidig med krisene kommer nye former for mistillit og polarisering.

EU låner for første gang penger i kapitalmarkedene på vegne av alle medlemsland for å klare seg gjennom pandemien. Denne vellykkede forvandlingen fører også med seg vaksineskepsis og elitehat. Når kriser påkaller samhandling og forent maktutøvelse, tar det ikke lang tid før separatistene og skeptikerne ser en konspirasjon.

I det hele tatt er boken en reise gjennom et landskap av uintenderte konsekvenser, uventede reaksjoner og konflikter mellom reelle interesser, men også irrasjonelle stemninger. Ekern viser hvordan «følelsesentreprenører» utnytter motstanden mot det grønne skiftet, mistro til eliten, skepsisen til å viske ut forskjellene mellom Europas folk.

kapittel dukker håpet opp, nokså plutselig. En optimistisk meningsmåling og analyser av tidligere sjef for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, peker mot at en føderal vei ut av problemene vil tvinge seg fram. Men hvordan kan Europa bli sterkere uten å forsterke motsetningene innad? Reisen boken har tatt oss med på – følelsene, motsetningene som vises fram – gjør det vanskelig å håpe. Ekern har tidligere skrevet om den proeuropeiske britiske historikeren Tony Judt, som mente føderalisme i Europa var en umulighet, en stor illusjon. Judts skepsis var basert nettopp på slike motsetninger som Ekern har tatt oss gjennom.

Mens både pandemien og klimakriser som boken åpner med, har dramatiske fysiske konsekvenser, er krisene som fulgte, mer abstrakte. Fremstillingen i denne boken går derfor uvegerlig fra å være tett på hendelser og mennesker til å bli mer som en uriks-podkast, der det er lenger mellom stedene og stemmene.

Et nytt Europa. En beretning om ned­stengning, flom, ­invasjon, ydmykelse og håp

Oppløsningstendenser

Emilie Johnson Godal

Det er mer enn en håndfull år siden Bjørn Esben Almaas utga noe sist, da han i 2019 ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen «Den gode vennen». Selv om det er aldri så lenge siden, behandler også hans nye bok «Barbro» deler av den samme tematikken. Også i årets roman kan man si at en fortid som ligger i dvale hos fortelleren, blir reaktivert – utløst av et menneskemøte.

«Barbro» åpner på en lummer sommerdag, der jeget, en snart middelaldrende forfatter, befinner seg på Oslo S og tror han ser igjen Barbro, som han egentlig har konkludert med at er død. Sist han så henne, var da han gjennomførte siviltjeneste på slutten av 90-tallet, og han ble trollbundet fra første stund. Med dagens lingo kan man vel si at de havnet i et 

, enda hun var gift med Darik, en for øvrig lunefull type. Det er et forførende premiss, og man skal gjennom de nesten 300 sidene som følger, for å skjønne hvorfor den lille riften av tvil om hvorvidt hun fortsatt lever, kan rives stadig større: «Likheten mellom denne kvinnen og sånn Barbro så ut på det fotografiet som blei trykka på forsida av alle norske aviser da hun blei meldt savna den våren for så mange år siden, var innlysende.»

detaljer klarer Almaas å skape en fornemmelse av at det fins rom i tiden som stopper opp idet man går ut av dem; idet man dyttes inn igjen, har Barbros røde jakke falmet noe, men med en sterk opplevelse av nærvær, skildret av den voksne forfatterens myke blikk.

Samtidig er det noe famlende i forsøket på å skrive fram noe svunnent: Det spiller kanskje også inn at selv om Barbro ble aldri så betydningsfull for jeget, så var hun likevel noe av et mysterium. Slik er dynamikken mellom fortelleren og Barbro litt arketypisk: Forførelsen han opplever, sier nesten ingenting om 

, og det blir aldri helt tydelig hvorvidt besettelsen er gjensidig. Flere hint antyder en innforstått asymmetri. For leseren kan den utydelige skisseringen tidvis bli litt frustrerende, særlig når det til dels også gjelder fascinasjonskraften hennes.

Denne innsigelsen kunne vært mer rammende enn den er. Fortellerens liv, både nå og da, kommer til syne og er mer dynamisk i andre handlingstråder. Blant disse er kjæresteforholdet til Kim, som etter hvert går i oppløsning, et besøk i Ski, dagene på musikkskolen og relasjonen til Erik, en flyktig bekjent: «Det virker dumt å skrive det, men han var et tvers igjennom hjemsøkt, sjenerøst og trøb­lete menneske. Hvor mye av meg sjøl så jeg i ham?»

Dessuten er boka strukturert av en rekke mellomtitler som sørger for at det tidvis feberaktige forholdet mellom nåtid og fortid ikke blir for dvelende og utstrakt. Idet jeg kan kjenne at teksten stagnerer, brytes den opp av disse mellomtitlene som bærer løfte om bevegelse. Særlig gjelder dette de to mellomtitlene «Kapittel tretten» og «Kims lek». Disse er også blant bokas desidert beste kapitler.

 engasjerende når søkelyset er vendt vekk fra tittelfiguren og mot jegets øvrige liv – trolig kunne utforskningen av Barbro fått mer tyngde med noen nedskjæringer. Samtidig får Barbro en funksjon i romanen: Hun blir et bilde på en bestemt tid, i en tekst som ikke bare har som anliggende å være en enkel oppklaring, men også en utforskning av hukommelse og tid. Denne utforskningen gjøres både følsomt og presist.

Barbro

Et rom i tida

Tom Egil Hverven

Er det fortelleren som utbryter «Jeg kommer hjem!» i tittelen på Maria Navarro Skarangers femte roman? I så fall viser ordene seg både gruvekkende sanne og dypt løgnaktige, begge deler på interessante måter.

Romanen fortsetter fortellingen om Emily og hennes liv som alenemor for sønnen Liam, som vi er blitt kjent med i de to foregående romanene «Emily forever» (2021) og «Jeg plystrer i den mørke vinden» (2023). Nytt i denne boka er at fortelleren gir inntrykk av at hun flytter seg selv «inn i handlinga, inn i de samme blokkene, den samme typen leilighet som Em» (navnet forkortes ofte slik). Hva skal hun der? Overvåke naboen? Sjekke enda mer av bakgrunnen til Pablo, kjæresten som forlot Emily da hun ble gravid? Den anonyme fortelleren beveger seg litterært virtuost rundt, opp og ned mellom etasjene i sin egen beretning. Ved bokas slutt, som ikke skal røpes, er relasjonen til naboene endret, og det kastes et grelt lys over den tidligere fortalte handlingen. Man fortsetter å undres over fortellerens rolle, samtidig som beretningen blir holdt sammen med imponerende konsekvens.

Den første delen skildrer Pablo, faren til Liam, som forlot Emily før sønnen ble født. Pablo tilhører et kriminelt miljø, uten at leseren ble særlig godt kjent med ham i de tidligere bøkene. Årets roman gir innblikk i hans familie og oppvekst. ­Alejandro, Pablos far, er flyktning. Han roter det til for seg selv og familiene rundt ham ved å forlate en datter på tre år og hennes mor i Chile. I Norge får han barn med to forskjellige kvinner. Et av barna er Pablo, men ­Alejandro lever ikke sammen med Pablos mor. Det meste av tida bor han på Skedsmo med ny kone, mens Pablo bor med moren i Oslo.

Sjelden har jeg lest en roman som til de grader viser hvordan samlivsvalg og dårlig økonomi er sammenfiltret, fra slektsledd til slektsledd, idet fedre forlater mor og barn. Som far, så sønn, kunne man si. Skildringen av deres eskalerende problemer med å betale barnebidrag er hjerteskjærende realistisk og kompleks. En underlig side ved realismen er at fortelleren eksplisitt skriver enkelte barn inn, andre ut av romanen, som en grell parallell til hva Alejandro og Pedro gjør med sine egne barn.

vist hvordan hun behersker detaljerte skildringer av økonomiske forhold i romanene om Emily. I forrige bok rykket Sidsel, Ems mor, i forgrunnen – også der skildres et liv i fattigdom. «Jeg plystrer i den mørke vinden» kan leses som en slags redningsoperasjon, et forsøk på å forhindre at uføretrygdede Sidsel forsvinner språkløst inn i seg selv. Fortelleren summerer det opp i årets roman: «Uten penger, hva er man da? Jeg tror ikke man er noen ting.» Romanen tar beskrivelsene av familieøkonomi til et nytt nivå. Fortelleren legger inn selvrefleksive nivåer, for eksempel ved å utbryte: «Det er så fryktelig rotete alt sammen. Man må nesten bare akseptere at noen liv er bare rot og helt umulig å forstå.» Hun aksepterer likevel ikke rotet. Fortelleren vil rydde, skyve Emily «i retning av skjebnen» som hun kaller det. Hun opptrer grenseløst. Hva ser og hører fortelleren faktisk? Hva forestiller hun seg, eller antar, på til dels sviktende grunnlag? Se på begynnelsen, der fortelleren på en tvetydig måte knytter an til foregående romaner:

Jeg skal nå rette blikket mot Pablo, som i likhet med meg selv vokser opp med mor, ikke far. Moren til Pablo sto igjen alene med Pablo etter at faren forsvant. Dette har jeg skrevet mange ganger før, at fedrene forsvant og ble borte, at mødrene står igjen, hvorfor er det sånn, det vet jeg ikke.

om forsvinnende fedre og alenemødre mange ganger før, hevder hun. Mye i årets roman, for eksempel gjentatte referanser til en død bror, med paralleller til Skarangers andre roman, «Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» (2018), antyder at forfatterskapet kan leses samlet. «Jeg kommer hjem!» er uten tvil Skarangers beste roman. Hva utgjør det litterært virtuose i høstens bok?

Først og fremst er jeg imponert over hvordan fortelleren plasserer seg selv, med flere lag av litterær ironi – doble bunner i framstillingsmåten. Foregår et måltid i stillhet, kan fortelleren med et glimt i øyet tilføye: «Man må ikke prate hele tida, selv om det er en roman.» Eller se på pendleren Alejandro, der han grubler mens han tar seg en røyk og venter på toget på Oslo S:

Jeg kan ikke vite hva han tenker, det er en hemmelighet for meg. Jeg ser for meg at han tenker på penger han skal sende fra Østbanehallen eller Grønland eller en eller annen sliten skranke der man bytter inn småpengene sine og sender til hjemlandet.

Her ­ligger et komplekst klasse­perspektiv gjemt.

Jeg kommer hjem!

Den nye naboen

Sigrid Strømmen

Sjøl om jeg sjelden kjører bil for tida, har jeg en refleks i kroppen når jeg er ute og går: Jeg tar en kjapp titt over skuldra for å sjekke om jeg har noen i blindsonen før en forflytning. Jeg husker godt da jeg tok kjøretimer og lærte om dette feltet som sidespeilet (eller som gående: sidesynet) ikke dekker. Det er ikke intuitivt å ta blikket vekk fra veien foran deg, men i visse tilfeller er det nødvendig.

Hva hvis blindsonen ikke er ett avgrensa felt, men en sammenhengende serie av øyeblikk? Ikke ett rykk vekk fra den «straka vegen», men en mer eller mindre varig tilstand? Noe slikt finner man i Morten Langelands nye diktsamling, «Blindsoner». Her forflytter vi oss fra Finland til Russland til Japan, uten å se oss over skuldra i brå bevegelser. Vi er i en modus hvor tida sakker, og kursen er diffus.

av tre suiter med indre stilistisk variasjon. Først befinner vi oss framfor et kunstverk i Finland, og stilen veksler mellom dialog og betraktning. Dikt-jegets kunstneriske refleksjoner avbrytes av et «du» som spør om husleia er betalt.

Det er en modig start på boka, for tonen er sjukt irriterende:

Hvordan skal jeg kunne se når du snakker hele tiden?

Blindsoner

Å slentre i sidesporet

Klaus Rothstein

Nylig har jeg sittet på Det Kongelige Biblioteks lesesal i København og fordypet meg i en rekke brev fra Sigrid Undset. Det jeg ble mest slått av, var følelsesregisteret hennes. I ett brev irettesetter hun som ganske ung Gyldendals direktør som hadde avvist det første manuset hennes (modig). I et annet roser hun dikteren Sophus Claussen opp i skyene, uoppfordret (innlatende). I et tredje brev skriver hun støttende til kollegaen Marie Bregendahl (empatisk). I et fjerde brev ydmyker hun på det groveste en stakkars, håpefull amatørforfatter som har sendt henne noen noveller (kolerisk, kynisk).

Fra samtlige av brevene stråler det et temperament, et engasjement, en livsild som brenner. Slik var Sigrid Undset: ikke til å komme utenom. Og slik møter vi henne i Kaja Schjerven Mollerins «Ved mørkets frembrudd», en interessant litterær gjennomlysning av forholdet mellom to betydningsfulle forfattere og venninner som levde i den samme verdenen, men som betraktet den ulikt, både med blikket og pennen. For å sitere bokas undertittel: «Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet».

for tida er under massiv gjenoppdagelse i Danmark (hennes første hjemland, men bare i to år – selv om kjærligheten hennes til landet aldri slapp taket, les bare det etterlatte romanfragmentet «Tolv år»), har Nini Roll Anker beklageligvis aldri blitt et etablert navn. Derfor er det litt av en gave for en dansk kritiker å få de to forfatterne skildret i tospann, slik at kjennskapet til førstnevntes liv og kunst blir en slags pedagogisk katalysator for introduksjonen av den andres.

De to forfatternes vennskap og det ideologiske motsetningsforholdet dem imellom tegner opp mellomkrigstida for leseren. Der Nini Roll Anker var erklært pasifist, hadde Sigrid Undset et annet, nokså pragmatisk syn på krig og fred:

«Tro aldri på pasifismen», fastslår hun, «hvis du med pasifisme mener troen på et rike her på jorda hvor begjæret etter makt ikke vil være til stede i talløse menneskesinn fylt av uartikulert misnøye».

Kaja Schjerven Mollerin mener Undsets innsikt i Danmarks gamle strid om grensedragningen med Tyskland har bidratt til å forme synet hennes på krig. «Ingen har fred lengre enn en nabo vil», konstaterer hun, for fred er ikke noe man selv kan avgjøre, og ingen fred varer evig. Mollerin skriver:

Undset beklaget seg gjerne over «menneskenes alminnelige mangel på sans for historisk perspektiv», og historien viser henne dette: Fred er unormalt. Her får hun etter hvert et stort register av eksempler å vise til, ikke minst fra middelalderen, som var den historiske perioden hun i størst grad fordypet seg i. Dette var det moderne Europas formative år, og disse årene var i stor grad preget av strid og politisk uro.

Rollefordelingen er klar, ja, ved første øyekast entydig. Mollerin har fått øye på en slags nøling i Nini Roll Ankers pasifisme, som aldri er blitt definert for alvor.

«Jeg pirker ved selvforståelsen fordi jeg ikke tror den er dekkende. Jeg tror hun var mer i tvil om hvor hun sto i dette spørsmålet enn utsagnet «Jeg er pasifist» skulle tilsi. I hvert fall er jeg flere ganger, i møte med disse tekstene, blitt i tvil om hva hun til syvende og sist mente, ettersom nyansene, forbeholdene og paradoksene i hennes ulike utspill om krig og fred er såpass mange.»

Ved mørkets frembrudd. Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet

Fredløse tider

Even Teistung

Ordet «Weimar» vekker en rekke helt spesifikke assosiasjoner i sinnene til historisk, politisk og kulturelt interesserte mennesker. Det følges som regel av «-republikken» og beskriver de femten årene fra november 1918, da første verdenskrig endelig var over, og til januar 1933, da NSDAP gjorde et brakvalg og en karismatisk foregangsfyr ved navn Adolf Hitler ble tildelt embetet som rikskansler – en periode prega av så mye tumult, så store kunstneriske ambisjoner og så mange helt grunnleggende navn for vår egen epoke at den ikke kan annet enn å anta mytiske dimensjoner. Og samtidig er den, for å si det med den tysk-engelske historikeren Katja Hoyer, «det nakneste, mest fryktinngytende eksemplet på et sammenrast demokrati i Vestens historie» – symptomatisk nok kan hun informere om at Hitler selv var blant de første til å bruke betegnelsen «Weimar-republikken», og det var, for å si det mildt, ingen hedersbetegnelse.

Spørsmålet Hoyer stiller i boka «Weimar. Life on the Edge of Catastrophe», er uhyre enkelt og svært betimelig: Hva med byen som ga republikken sitt navn? Weimar, som er plassert omtrent midt i Tyskland (og omtrent halvannen times kjøretur fra Tysklands egentlige hjerte, Teistungen (!)), har en særegen plass i tysk selvforståelse: Det er byen Goethe og Schiller bodde og arbeida i, det samme gjaldt Bach og Franz Liszt, det var Friedrich Nietzsches hjem. Denne konsentrasjonen av åndelig storhet gjorde Weimar til en metaforisk tysk sjel, og det er på bakgrunn av dette at den nye republikkens fundament ble utmeisla her: Langt unna den prøyssiske militærkulturen som hadde styrt keiserriket, kunne et nytt Tyskland formes i idealismens ånd.

av republikken som utgangspunkt tar Hoyer oss så gjennom hele republikkens levetid, år for år. Boka er en kollektivbiografi om en bys indre liv: Mellom prolog og epilog – begge to titulert «War» – følger hun en rekke mennesker som lever og virker i Weimar fra 1919 til 1939, og det er en aldri så liten begivenhet å lese slik velkomponert historie. Karaktergalleriet spenner fra Nietzsches søster Elisabeth, som solgte brorens renommé for økonomisk støtte, via hennes nære venn, den halvåpent homofile aristokraten og forleggeren Harry Graf Kessler, via Goethe-forskere, parlamentsmedlemmer, hotelleiere, Bauhaus-grunnlegger Walter Gropius og sosialisten Kurt Nehrling, og til den kanskje viktigste kilden av dem alle: bokbinderen Carl Weirich, en helt vanlig mann som, tilfeldigvis, førte dagbok år etter år, men hvis eksistens har vært skjult i arkivene fram til det øyeblikket Hoyer begynte å arbeide på denne boka.

Weirichs livshistorie – som har visse fellestrekk med den bibelske Job, og enkelte andre trekk med din jevne hverdagsmed­løper – er navet som forankrer den ambisiøse overbygninga i Hoyers bok: Gjennom Weirichs hverdagsnotater om penger, inflasjon, små håp og drømmer, og utallige spaser­turer på høydene utenfor byen (hvor konsentrasjonsleiren Buchenwald plutselig dukker opp rundt 1937, uten at han kommenterer det!), kan Hoyer trekke linjene fram og tilbake mellom de storpolitiske jordskjelvene som rysta den ustabile republikken igjen og igjen gjennom dens levetid, og enkeltindividets lille liv, som formes av disse skjelvene, som responderer på dem, og som slik gir et innblikk ikke bare i 

som skjedde, men i hvordan det ble tatt imot. Sammen med de utallige andre menneskelivene som farer gjennom boka, blir Weirichs liv del av en nesten romanaktig fortelling om et samfunns undergang – eller gjenfødelse, alt ettersom – idet økonomisk usikkerhet, nasjonalisme og latent fremmedfrykt piskes sammen til en usalig røre av bokas stadig mer påtrengende andre hovedperson: Hitler, som i Weimar så en by og en kulturhistorie som uten problemer kunne smis om til et ideologisk våpen.

for noen år siden om at norske litterater kunne mer om politikken i Weimar-republikken enn i samtidens Norge, og i forlengelse av dette kan man spørre: Hvorfor lese om Weimars indre liv nå? Men svaret er innlysende, for skjønt det er en klisjé å sammenligne vår egen tid med mellomkrigstiden, er de ideologiske landskapene og de storpolitiske begivenhetene – fra den omseggripende fremmedfiendtlige nasjonalismen til de økonomiske krisene – såpass like at det til tider, når jeg leser i Hoyers bok, likeså godt kunne handlet om min egen samtid. Her ligger også Hoyers vage håp: at det faktisk – faktisk! – er mulig å lære noe av å studere fortiden. Hun skriver: «Det er alltid lettere å fordømme enn det er å forklare, men i sistnevnte ligger nøkkelen til å forstå historien og, til slutt, å trekke meningsfulle konklusjoner fra den.»

Dette enkle, ja, nesten banale utsagnet springer ut av den foregående, dyptgående framstillinga av menneskelig handlekraft og frihet i møte med turbulente politiske endringer. Det bygger på erkjennelsen av at enkeltmennesket er fritt til å velge det moralsk riktige, men likevel ofte lar være å ta stilling – og at det, heldigvis, finnes svært mange unntak til denne påstanden. Nettopp deri ligger også omdreiningspunktet for Weimars magnetiske kraft, både som republikk, som by og som bok.

Det er en aldri så liten begivenhet å lese slik velkomponert historie.

Weimar. Life on the Edge of ­Catastrophe

Kampen om Tysklands sjel

Bokanmeldelser

Bodil Skovgaard Nielsen

Nyleg stod eg på Ringsted Station. Det var ein ganske normal søndag på dei danske statsbanene, der toget mitt blei først tre, så fem og sidan 13 minutt forseinka. Medan eg stod der og grubla på om DSB kanskje ikkje er eit reiseselskap i det heile, men snarare ein konspirasjon frå staten si side – ein konspirasjon som skal gi oss meinige borgarar noko handgripeleg å rase over, slik at vi ikkje rasar over meir diffuse vonder, som tiltakande høgredreiing eller forskjellane på bustadmarknaden – såg eg ei kvinne. Det var ei lita kvinne som sat i glasskuret på perrongen, som forresten berre påstår å gi ly heller enn å faktisk gi det. Ho tok situasjonen med opphøgd ro. Ja, ho ensa den knapt, der ho sat med ein tjukk bunke printa papirark og ein kulepenn i handa og var fordjupa i arbeidet sitt.

Det var sjølvsagt Solvej Balle, den danske forfattaren av «Om utregning av romfang», som sat og redigerte det eg reknar med var siste band av septologien hennar. Viss Hegel skreiv at Keiser Napoleon var verdsånda på hesterygg, så var Solvej Balle verdslitteraturen i det offentlege den søndagen der.

 – går eg ut ifrå – kjem sjuande og siste band i «Om utregning av romfang» ut. Første band kom samtidig med koronapandemien i 2020, men heldigvis er det Balles verk – som eg ikkje nøler med å kalle eit verdslitterært verk – som har blitt hengande ved. Tida har som kjent frose den attande november i serien, og Balle, som i bøkene har late tilsynelatande små detaljar blir betydningsfulle i dei seinare, er litt av ein planleggar, så det spørst om ikkje den danske utgivingsdatoen kjem til å matche merkedagen i verket.

I første bok møter vi antikvitetsbokhandlar Tara Selter, ho vaknar opp til same dag igjen og igjen i huset sitt i Clairon-Sous-Bois. I dei første bøkene kilar tida, som Tara er utestengt frå eller korleis ein no skal forklare det, seg inn mellom Tara og ektemannen Thomas, som ikkje er fanga i tida. Snart legg ho ut på oppdagelsesreise i sin nye situasjon. Om ein vil ta med seg ting frå ein 18. november til den neste, må ein halde dei tett inntil kroppen når ein søv, oppdagar ho – og så kjem problemet med grønsakene. Sakte byrjar Tara å tære på lagra i supermarknaden og drivhusa, og dessutan saknar ho årstidene. Ho reiser med tog rundt i Europa for å nippe til forsyningane andre stadar, og så skjer det mirakuløse, eller kanskje tragiske, at ho møter andre i same situasjon.

Då vi forlét Tara og dei mange kumpanane hennar i det sjette bandet, som for min del var høgdepunktet i ein serie som berre består av tindar, hadde dei bygd eit heilt senter for grønsaksdyrking på eit forlate gardsbruk utanfor Milano.

 ikkje forundre meg at Solvej Balle reiser med DSB, for toget – og kanskje også det tilfeldige møtet på toget – er ein av grunnsteinane i prosjektet. Ikkje berre har romanpersonane Esperanto-klingande namn som Marlice, Thoril, Olga og Daniel, med tilhøyrande vage og europeisk klingande etternamn. Det er også bøker der personane lærer det europeiske tognettverket å kjenne, for å kunne reise mellom årstider, altså reise mellom ytterpunkt av varme og kulde på denne novemberdagen. Det er også i overført tyding eit enormt europeisk prosjekt: Dei reisande er alle melankolske skjønnånder som rådslår, tenkjer, fabulerer og samlar seg rundt måltid og hagebruk, som om dei var gamle grekarar. Rett nok utan valden, for i denne romanserien er det både sorg og tristesse, men ikkje sverdkamp eller panikk. Kanskje er det aller mest underlege at alle tek tidsstansen med opphøgd ro.

Ved å la Tara Selter og dei andre prøve å skape ein sivilisasjon i ruinane av den gamle (i det femte bandet tek dei bokstaveleg talt seg inn eit forlate universitet) oppdaterer samtidig Balle det gamle, kontinentale tankegodset. Til dømes diskuterer dei ivrig Immanuel Kants erkjenningsteori, og Balle får slått fast at vitskapen har bruk for grønsakene. Korleis det? Jo, om der ikkje er nok grønsaker til alle, så kan ikkje menneska tenke og arbeidet fritt. Fridomen er avhengig av grønsakene. I den tidsbehaldaren Balle har sperra romanpersonane sine inne i, er det for ein gongs skuld i det moderne livet tid til refleksjon, til det langsame, og til ein stille, omvendt revolusjon.

 er i seg sjølv ein behaldar for tallause idear. Det er eit verk som handlar om aldring, erindring og kjærleik, om forholdet mellom den einskilde og samfunnet, om (kvinne)kroppens behov for andre og for næring. Det er ei av dei største, om ikkje den største hendinga i dansk litteratur dette tusenåret. Eg blir elles aldri 

, som dei unge seier. Men å sjå Solvej Balle i augekroken, i arbeid med dette eineståande verket på Ringsted Station, kjendest like fullt som å ha slått opp ein sprekk i skyene. Slik kan store ånder gå rundt her blant oss dødelege.

Det ryktast at Tara Selter og resten av gjengen vil prøve å reise attende til den ‘normale’ tida i det sjuande og siste bandet. På utruleg vis enda toget den søndagen med å gå som planlagt. Så mirakel kan faktisk skje.

Verdslitteratur med DSB

Astrid Hygen Meyer

Om du er på utkikk etter nye helter i livet, kan jeg anbefale dokumentarfilmen «The Librarians», som for tida kan strømmes på bibliotekenes egen strømmetjeneste Filmoteket. Kanskje er det ikke helt opplagt at et knippe amerikanske, stillferdige skolebiblio­tekarer skulle vise seg å være sivilisasjonsbevarende frihetskjempere, men jeg våger påstanden likevel. Som filmen viser, har skolebibliotekarene i et knippe røde, amerikanske stater, som Texas, Florida og Tennessee, havnet i sentrum av en tilspisset kulturkrig med stadig mer absurde utslag.

 nemlig lavmælte kvinnfolk med fagutdanning og yrkesstolthet, som i løpet av få år har opplevd dramatiske endringer i arbeidshverdagen. Fra en mer eller mindre fredelig tilværelse bak skranken, der bibliotekarene stort sett har kunnet vie seg til å lage utstillinger og ha høytlesningsstunder og veilede små lesere, må de i stedet slåss mot mer eller mindre rabiate sensurkrav fra lokalpolitikere, skolestyrer og aktivistiske pressgrupper.

Folk som burde vite bedre, som i vår tid ivrer etter å forby bøker, er den varslede lesekrisas første offer, tenker man mens man følger dokumentarens opptak av opphetede bystyremøter og fiendtlige seanser med skolestyrer. For det er opplagt at det er noe fundamentalt i veien med leseferdighetene til politikerne og de kristenkonservative aktivistene, der de stiger opp på podiene og blottstiller bokstavelige lesemetoder og trekker endimensjonale slutninger på bakgrunn av dem: Harmløse ungdomsbøker stemples som barnepornografi, en historiebok om framveksten av den høyreekstreme gruppa Ku Klux Klan beordres fjernet fordi den skaper skyldfølelse og ubehag, og Art Spiegelmanns rystende tegneserie «Maus», om forfatterens egne, jødiske familiehistorie, skal ut av hyllene fordi den inneholder nakenhet – det er snakk om nakne, radmagre fanger i konsentrasjonsleir.

Bibliotekarene som stiller spørsmål ved vedtakene, eller verre, motsetter seg dem, møter store, personlige omkostninger. De mister jobben, det ropes skjellsord mot dem («Pornograf! Pedofil!»), og de får drapstrusler. Bibliotekmøter må avholdes med skjerpede sikkerhetstiltak. Enkelte bibliotekarer politianmeldes, sågar straffeforfølges, for «spredning av pornografi». Lyspunktet er det lille knippet av modige sjeler som ikke gir seg, men som gang på gang møter opp der slagene står, og som fortsetter å holde insisterende, etterrettelige appeller til bøkenes forsvar. De fortjener i sannhet medaljer.

 «The Librarians» kan være en påminnelse om at det heldigvis er uendelig langt mellom norsk, sober bibliotekhverdag og fanatismen i konservative nabolag i Texas, der Maga-tilsluttede pastorer og den ytterliggående aktivistgruppa Moms for Liberty råder grunnen. En rapport som nylig ble publisert av Norsk bibliotekforening, som kartlegger sensurforsøk i norske bibliotek og som Klassekampen skrev om denne uka, kan likevel være verdt å merke seg: Også norske biblioteker og skolebiblioteker får henvendelser med reaksjoner på seksuelt, politisk eller religiøst innhold. Av de rundt 400 bibliotekansatte som deltar i undersøkelsen, oppgir 23 prosent av skolebibliotekarene at de har møtt krav om å endre eller fjerne utstillinger, samlinger eller arrangementer (i folkebibliotekene er tallet enda høyere).

Selv ble jeg også sittende og tenke på at det ikke skal tas for gitt at stillingene til de amerikanske skolebiblio­tekarene faktisk fins; noen har bevilget penger til å bemanne skolens bibliotek med et fagutdannet menneske. I den norske grunnskolen mangler ett av tre skolebibliotek bemanning, og tallet er omtrent det samme i USA.

Bibliotekene skal være frie, offentlige rom, de er demokratiske strukturer som er til for å sikre borgerne lik tilgang til kunnskap, kultur og informasjon. Når kulturkampen spisser seg til, er det avgjørende at det fins en brannmur av bibliotekarer som står imot.

Pornografene

Kaja Schjerven Mollerin

Den som kjenner Aasne Linnestås forfatterskap, eller for den saks skyld Aasne Linnestå selv, vet at der hun er, blir det sjelden helt mørkt, heller ikke når hun skriver fra bunnen av Vestfjorddalen, der solen forsvinner en gang i oktober, og kommer tilbake 12. mars klokken tolv, når den spede, men gnistrende klare vårsolen visstnok treffer fabrikkbroen på Norsk Hydro. Vi burde kanskje vært der, i Rjukan, Linnestås hjemby, når vi skal snakke om hennes nye roman – «Solen er en het juvel» – for dette er en stedsforankret fortelling; et litterært portrett av et av Norges eldste industristeder, som Linnestå først og fremst husker for ganske andre ting enn fossefall og kunstgjødsel.

Men vi er ikke der. Vi sitter innerst i en fjord, på Kunstnernes Hus i Oslo, i solen som skinner og varmer før den blir borte bak løvtrærne i Slottsparken, en gulgrønn vegg i en høstferiestille by. Det er et fredelig ettermiddagssurr av stemmer på trappen. Torgeir Rebolledo Pedersen kommer tilfeldigvis syklende med en førstekorrektur i sekken. Høstutstillingen har stått noen uker. To kaffe på bordet. Og en bok omsluttet av et landskapsbilde: Gaustatoppen i det fjerne. Så hvordan beskrive Rjukan på avstand? spør jeg.

– Solen er borte mange måneder i året, men det har aldri plaget meg. I oppveksten var vi mye på fjellet, på vidda. Jeg var også en av de heldige som ble busset til Krosso, Nedre Stasjon på taubanen. Husmorlaget drev en barnepark på Øvre Stasjon, Gvepseborg, og der boltret vi oss i sol.

Hvorfor ble denne byen så viktig for deg i boken?

– Det er et sted jeg aldri forlot. Et sted som er innskrevet i meg. Romanen er også en forsiktig fortelling om kjærlighet som kanskje gir litt håp i en tid hvor mye står på spill. Det har vært en stille drivkraft i meg, å vise at det fortsatt finnes, det også: varme og kjærlighet.

«Solen er en het juvel» åpner med en knallrosa post-it-lapp. På lappen står det to navn: Halvor og Ellen. De var kjærester i slutten av tenårene. Begge vokste opp på Rjukan, i ulike områder av den lille byen – Ellen i den velstående Villaveien, der solen kommer først i dalen, og Halvor mer sentrumsnært, i en tomannsbolig ved byelven Månå. Da Ellen var atten, og etter at forholdet til Halvor hadde tatt slutt, flyttet hun til Stockholm – en by også Linnestå selv har vært mye i, men det er ikke så mange andre likheter mellom forfatteren og personene i boken.

Litteraturen trives blant ubearbeidete erfaringer.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

UNDO (ME)

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det fortalde

Et nytt Europa. En beretning om nedstengning, flom, invasjon, ydmykelse og håp

Barbro

Jeg kommer hjem!

Blindsoner

Ved mørkets frembrudd. Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet

Weimar. Life on the Edge of Catastrophe

Utvalgte saker

Solvej Balle nærmar seg siste stasjon i sitt enorme europeiske romanprosjekt.

Det er kulturkrig i biblioteket.

Kunst og hverdag, minner og nåtid flyter sammen når Aasne Linnestå skriver om sin barndoms Rjukan.

Magasinene

Bokanmeldelser

UNDO (ME)

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det ­fortalde

Et nytt Europa. En beretning om ned­stengning, flom, ­invasjon, ydmykelse og håp

Barbro

Jeg kommer hjem!

Blindsoner

Ved mørkets frembrudd. Sigrid Undset, Nini Roll Anker og krigens realitet

Weimar. Life on the Edge of ­Catastrophe

Solvej Balle nærmar seg siste stasjon i sitt enorme europeiske roman­pro­sjekt.

Det er kulturkrig i biblio­teket.

Kunst og hverdag, minner og nåtid flyter sammen når Aasne Linnestå skriver om sin barndoms Rjukan.

Sjå, der går ein barndom. Om lesaren, litteraturen og det fortalde

Et nytt Europa. En beretning om nedstengning, flom, invasjon, ydmykelse og håp

Weimar. Life on the Edge of Catastrophe

Solvej Balle nærmar seg siste stasjon i sitt enorme europeiske romanprosjekt.

Det er kulturkrig i biblioteket.