#fff

viser pengenes spill i en bok med viltre fortellinger.

Ia Genberg

#000

har en brokete og motsetningsfull historie, helt fra begynnelsen av.

Ytringsfriheten

sende Alberte til Paris og forma ein kunstnar. Ingrid Z. Aanestad gjenles trilogien 100 år etter.

Cora Sandel

har begynt å spørre seg hva som vil skje om for­fatteren blir danket ut av en språkmodell.

Jan Kjærstad

Tore Linné Eriksen

Mange kvier seg for å kaste seg over bindsterke verk om arbeiderbevegelsens historie, men heldigvis har Forlaget Manifest gått i gang med en klassikerserie med beskjedent omfang og vennlige priser. Nå har turen kommet til Martin Tranmæl, trøndersk bondesønn og malersvenn, født i 1879, som blei en av nøkkelpersonene i norsk historie i forrige århundre. Han var aldri partileder eller regjeringsmedlem, men satt motvillig en kort tid på Stortinget. Det var som agitator på torget under demonstrasjoner, som taler på LO- og partikongresser, i møterom der politikken blei tømra ut og – ikke minst – i redaktørstolen, at han var i sitt ess.

 rammer kyndig inn de tre tekstene, og gir nødvendig bakgrunn for å forstå hvorfor Tranmæl rundt århundreskiftet reiste opprørsfanen mot det han så som en prinsippløs og opportunistisk ledelse i Arbeider­partiet. Det fører oss rett inn i Fagopposisjonen av 1911, som med Tranmæl som spydspiss sprang ut fra fagforeninger i Trondheim. Gjennom det sentrale dokumentet fra 1913, som utgjør halvparten av boka, får vi god innsikt i Fagopposisjonens ideologiske og organisatoriske grunnlag. En rød tråd i «tranmælismen» er at det bare er gjennom fagbevegelsens revolusjonære kamp at det er mulig å erobre samfunnsmakta. Teksten får tydelig fram at dette er noe helt annet enn parlamentariske illusjoner og skrittvise reformer som ikke utfordrer borgerskapets herredømme. For Tranmæl gikk veien til frigjøring gjennom politisk massestreik, demonstrasjoner og arbeiderklassens disip­linerte kampvilje.

Med Tranmæl som ubestridt leder vokste Fagopposisjonen i styrke over hele landet. Det var også støtte å hente fra partiets ungdoms- og studentforbund, som nok hadde større betydning enn det som framgår av de historiske oversiktene i boka. Etter flere forsøk på å vinne flertallet på landsmøtene, førte det fram i 1918, etterfulgt av en tilsvarende seier på LO-kongressen året etter. Dette var ei tid hvor inspirasjon fra den russiske revolusjonen ga håp om at grunnleggende samfunnsomveltninger sto for døra også i andre land. Tranmæl var derfor en pådriver for å melde partiet inn i den kommunistiske internasjonalen (Komintern) i 1921, men ledet utmarsjen to år etter på grunn av sentralstyring fra Moskva. Det var for mye for det Jonas Bals treffende omtaler som en «frihetlig sosialist».

, da Tranmæl blei valgt til Arbeiderpartiets sekretær, inntok han stadig flere maktposisjoner. Han var medlem av sentralstyret uavbrutt fram til 1963 (!) og langvarig medlem av samarbeidskomiteen for parti og LO. Størst påvirkningskraft hadde han som sjefredaktør av det som i dag er Dagsavisen, fra 1921 til 1959. Det er derfor ikke overraskende at det nettopp er han som på landsmøtet i 1933 holdt hovedtalen for å introdusere – og gi begrunnelser for – det nye prinsipprogrammet, og det er et heldig valg å gjengi den i sin helhet i pamfletten. Sjøl om mye er å kjenne igjen fra andre dokument, er det ei tydelig endring i retning av parlamentarisk arbeid, økonomiske krisetiltak og alliansebygging mot den framvoksende fascismen. Det er fyndig oppsummert i Tranmæls berømte avslutning i talen: «Hele folket i arbeid! Folkeflertall og regjeringsmakt til Arbeiderpartiet.»

Klassiske tekster er på sitt beste når de både gir tidsbilder og viser endringer i ideologi og politisk praksis. «Om arbeiderkamp» kunne ha trukket noen linjer fram til Tranmæls rolle under Arbeiderpartiets glansperiode i tiåra etter 1945, med den lange marsjen fra demokratisk sosialisme til sosialdemokrati, fra klassekamp til klassesamarbeid og fra anti-militarisme til Nato-medlemskap. Men utvalget i boka inspirerer og viser hvilken betydning enkeltpersoner kan få som del av en bevegelse.

Om arbeiderkamp. ­Hvordan kjempe, hvordan vinne

Tranmæls røde tråd

Even Teistung

er en som aktivt går inn for å sjokkere og provosere, i håp om å oppnå oppmerksomhet, beundring og berømmelse. Internett er stappfullt av dem, og det er utrolig slitsomt. Det er lett å tro at begrepet har å gjøre med det beslektede 

, som betegner en seksuell praksis med å jobbe seg opp mot orgasme, men stoppe før den inntreffer. Aner vi et potensielt paradoks? Eller handler det om at all eksessen og overskridelsen aldri egentlig våger å gå 

langt nok? At det er mer av et salgbart image enn reelt opprør?

Tro meg når jeg sier at spørsmålet er relevant for Einar Stensengs tredje roman, «Einats bok». Stenseng er en forfatter som later til å tro at å skrive «pikk», «fitte», «knulle» og «suge» svært ofte forlener en tekst med litterær kvalitet, og som tilsynelatende er ute etter å tråkke på så mange sensibiliteter som mulig. Hvorfor ellers skrive en tekst om en sexavhengig østtysk kolahjernes destruktive romanse med en sexavhengig israelsk 

-variasjon, slik at alle drøye innfall og utfall umiddelbart kan settes i kontekst av både jødeutryddelsen – en vare så salgbar som noe i en kynisk, seinkapitalistisk virkelighet – og vår egen samtids anspente forhold til Israel?

svært korte ordelag de sentrale komponentene i «Einats bok»: Den 34 år gamle forhenværende østtyskeren Andreas, utdanna scenograf, flykter til Israel, i hovedsak for å gjøre opprør mot de kommunistiske foreldrenes Israel-hat. Der møter han danseren Einat, en «gal» og «genial» kvinne som aldri blir annet enn en endimensjonal fantasi. Han faller hodestups for henne, de lever et vilt og upoetisk liv – og så går det åt skogen.

I en frase som fanger romanens «tøffe» tone perfekt, bemerker Andreas at Einat «kunne sjarmert Hitler». Når han skal forklare sin forelskelse, er det vesentlig 

… selvfølgelig falt jeg for jødiskheten hennes, hennes jødiske skjønnhet, den jødiske tragedien i ansiktet hennes, den flere tusen år gamle tristheten, og å se dette lengselsfulle jødetrynet transformert av en lykksalighet, overveldet av orgastisk lykke.

I sannhetens navn skal det sies at prosaen ofte flyter mer enn godt nok – for Stenseng kan skrive. Verre er misforholdet mellom det liksom-provokative i ansamlinga av klisjeer og stereotyper og den faktiske virkningen slike avsnitt har på leseren: de skaper ingen verdens ting, annet enn trøtthet.

romanens sentrale problem, nemlig dens monotoni. Stensengs strenge skille mellom ekstremt innhold og kontrollert form gir teksten på sitt beste et lakonisk vidd, men langt, langt oftere er det trøttheten som veller over ved enda et «tøft» og «drøyt» utsagn av typen «Herren Sebaot elsket å se på oss knulle» eller «Hun sugde meg og sa pikken min hadde samme konsistens som tofuen» eller «Deg skulle jeg ha sugd på en strand på Seychellene mens du fortalte meg mer om Adorno». For hver nye drøyhet er det som om teksten tømmes for triks: Når alt kommer til alt 

det bare en simpel fortelling om kjærlighetshat og avhengighet, kledd i uendelige mengder pikk og kokainstriper. Men i sin edgelordete insistering på det «nedrige» og «ekstreme» ender romanen likevel opp med å aldri egentlig gå langt nok; i stedet trekker tryllekunstneren den samme kaninen opp av hatten igjen og igjen, og for hver gang blir den litt mindre spektakulær.

Så når Andreas på et tidspunkt beklager lengselen etter monogamiet i «sin konforme samfunnsopplærte enfoldighet», er det vanskelig å ikke snu utsagnet mot teks­ten selv: Hva er vel denne romanen annet enn en konform, samfunnsopplært, enfoldig gjentakelse av historien om Sid Vicious og Nancy Spungen – det vil si en klassisk fortelling om giftig kjærlighet – bare uten den høyst reelle fortellingas ekstreme, tragiske utfall, og med et langt sterkere ferniss av estetisk salgbarhet?

Einats bok

På kanten

Tom Egil Hverven

Signalene har vært her lenge. Flommer og orkaner gjør skader for milliarder bare i Norge. Tørke fører til kritisk reduserte elver, reduserte avlinger og skogbranner over store deler av Europa – for ikke å snakke om konsekvenser av ekstremvær i verdens mer utsatte områder, som oversvømmelsene i Bengalbukta eller tørken i det afrikanske Sahel-beltet. Millioner av mennesker rammes av naturtap, økte CO₂-utslipp og global oppvarming.

Hvorfor utløser ikke natur- og klimakrisa større kollektiv vrede, omsatt i mer solidarisk handling? Kanskje fordi den utvikler seg saktere enn andre kriser. Norsk offentlighet tar høyere kraft-, drivstoff- og matvarepriser mer alvorlig. Partiene konsentrerer seg om å løse akutte problemer gjennom Norgespris, redusert drivstoff­avgift eller matmoms. Jonas Kittelsens debutbok, «Verden venter på oss», minner om at natur- og klimakrisa er resultat av overforbruk. Nordmenn er blant dem som tjener mest på oljeutvinning – og forbruker mest. Vi ligger nesten høyest i Europa i konsum per innbygger. Hvem tror for alvor at krisa lar seg løse av støtte til høyere norsk forbruk? Hvor blir det av visjonene om mer radikal endring?

 stiller spørsmålene med styrke. Med boka ønsker han å bidra til å samle klima- og naturengasjement i en folkebevegelse kalt Solidaritet. Boka holder høy temperatur. Han kaller den «Et kampskrift for en levelig framtid». Kittelsen går konkret til verks. Han dokumenterer klimakrisa i tekst, tall, grafer og seksti sider noter og kilder. Seint i boka, når han blir enda mer konkret om virkemidlene, opplyser han at han skriver som privatperson, ikke som talsmann for klimaaksjonistene i Extinction Rebellion (XR), en rolle han er blitt kjent for gjennom omfattende aksjoner de siste årene. Hans erfaringer som ledende figur for sivil ulydighet i Norge klinger med i boka. For eksempel gjennomførte XR en serie aksjoner i valgkampen 2025, som Kittelsen mener bidro til at Arbeiderpartiet «ble tvunget til å akseptere en omstillingskommisjon» for olje- og gassvirksomheten. Skolestreikene Greta Thunberg startet i 2018, bidro også til å mobilisere. Han innser likevel at de politiske resultatene er magre.

, Kittelsen vil til roten av problemet. Han vil arbeide for systemendring, fra et samfunn som har økonomi og akkumulering av kapital for de rikeste som mål, til en politikk som sikter mot å skape en levelig verden for alle, inkludert de stemmeløse: unge og ufødte mennesker, planter, dyr, natur. Et poeng som ofte drukner i klimadebatten, er nødvendigheten av intakt natur, globalt sett. Ødeleggelsen av naturmangfold, også i vitale deler av Norge, som områdene i og rundt Oslofjorden, har fortsatt med høy hastighet.

Kittelsen argumenterer for et skifte fra økonomi til økologi som grunnleggende måte å forstå nødvendige samfunns­endringer på. Troen på at mer penger skaper trygghet, sitter dypt. Oljeformuen forsterker opplevelsen i Norge, men det finnes ingen trygghet uten respekt for planetens grenser. Kittelsen peker på det åpenbare: På sikt ødelegger norsk formue og økt forbruk den tryggheten styringspartier som Arbeiderpartiet og Høyre lover velgerne. Klimaendringene kommer til å ramme oss, både direkte, slik den særlig gjør på Svalbard og i nordområdene, og indirekte, fordi vi er avhengig av samhandling med andre land.

Ved starten av boka er Kittelsen klar over at miljøbevegelsens argumentasjon i for stor grad består av tørre tall og faguttrykk. Framstillingen veksler mellom gode eksempler og tyngre, tekniske avsnitt, med enkelte ufullstendige konstruksjoner som denne, om samtaler som stopper opp: «En akademisk uenighet mellom strategisk nedskalering av karbonintensive sektorer og økonomisk vekst for å fremme teknologisk innovasjon.» Hva betyr det?

Boka lykkes ikke helt med å unngå tall, men møter med enkeltmennesker som er rammet, gjør framstillingen mer levende enn andre norske bøker om emnet. I seks kapitler beskriver boka situasjonen for ulike sektorer av samfunnet – og formulerer visjoner. Kittelsen kritiserer ideen om bærekraftig utvikling. Etter at den ble lansert på 1980-tallet, har ideen mislykkes fatalt, mener han. Tanken om at økonomisk vekst er mulig uten å ta hensyn til naturens lokale og globale begrensninger, tjener bare de aller rikeste. Han skildrer nådeløst samarbeidet mellom kapital og stat, helt ned på det absurd høye nivået på bøter for sivil ulydighet i Norge, sammenlignet med nabolandene.

 spaltister, som Dag O. Hessen, Frans-Jan Parmentier, Anne Sverdrup-Thygeson eller Arne Johan Vetlesen, er argumentene til Jonas Kittelsen gjenkjennelige. Hvorfor har vitenskapelig og moralsk funderte argumenter så lite politisk gjennomslag? Miljøbevegelsen har mislykkes i å danne en folkebevegelse. Oljesmøringen av norsk økonomi er en del av forklaringen. Kittelsen vil ikke starte med krav om utslippskutt. Tvert imot kritiserer han eldre deler av miljøbevegelsen for å ha vært for fiksert på kutt ovenfra. Han skriver på vegne av en yngre generasjon som vil arbeide for systemendring og klimarettferdighet. Kittelsen vil bidra til å forme en ny folkebevegelse. Den nye bevegelsen skal etablere lokale fellesskap, hjelpe folk til å handle solidarisk nedenfra. I boka argumenterer han for å demokratisere demokratiet, ved å legge mer vekt på det han kaller «den tause majoritet»: fremtidige generasjoner, dyr og natur. Hvis ikke naturen settes i stand til å regenerere seg selv, styrer vi mot massedød.

Om Kittelsen kan beskyldes for retorisk patos, er han mildere enn FNs generalsekretær António Guterres, som i 2022 sa at valget står mellom kollektiv handling eller kollektivt selvmord. Jeg deler fortvilelsen.

Verden ­venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Solidaritet nå!

Hanne Kristin Wolden

Kjenner du til den amerikanske sosialpsykologen Paul Piffs Monopol-eksperiment? For omlag femten år siden, ved Berkeley-universitetet i USA, fikk tilfeldige mennesker komme og spille en runde med det verdenskjente spillet. Piff hadde imidlertid endret reglene en smule – den ene spilleren startet med dobbelt så mange penger, en ekstra terning og fikk underveis dobbelt så mange penger som den andre hver gang hen passerte «start». Med ett var Monopol-spillet blitt mer likt virkeligheten.

Piffs forskning på ulikhet, psykologi og penger løper som en rød tråd gjennom Ia Genbergs bok «Mager trøst». Den kom på svensk i 2018, nå solid oversatt av Bodil Engen. Utgangspunktet for boka er at penger er en av de viktigste, men minst undersøkte variablene for menneskelig atferd. Hva gjør pengene med oss? Hva har de å si for hvordan vi oppfører oss mot andre, og ikke minst – hvordan vi forstår vår egen situasjon? (Da vinnerne av Piffs Monopol-spill ble bedt om å forklare egen seier, la de fleste vekt på egen genial innsats).

er vanskelig å sjangerplassere, la meg kalle det en litterær idestudie av penger – en bok sammensatt av fem løst forbundne historier. Alle gjør nedslag i en konkret menneskelig situasjon, som i ‘Tale i bryllup’ – bokas aller sterkeste del. I en grotesk, mørk hevnfantasi holdes talen til den velstående brudgommen av en rullestolbundet mor hvis datter er en avdød prostituert, utsatt for vold av den formuende mann som nå skal gifte seg:

Hvem orker å huske på et gammelt tilfelle av stump vold nå som det endelig blir fart på børsen igjen? Nei, ingen. Eller nesten ingen. For noen husker deg jo, kjærester, horer, de som har betalt for sin taushet eller fått betalt for den, de har fortalt meg hva de hendene kan gjøre. Og hvis jeg nå skal komme til saken, stille spørsmålet: Husker du i det hele tatt datteren min, John? Hun var ikke svakere enn andre, men hun hadde en blodig uflaks. Du konsumerte henne siden hun var til salgs, og jeg vet ikke hva i henne som vekket din vrede.

Bryllupstalen er boka på sitt mest dirrende konfliktfylte, men Genbergs tilnærming er alt annet enn ensidig. Genberg briljerer med sitt språklige repertoar og psykologiske bredde. Historiene har en salig blanding av skarp humor og dypt alvor. En overraskende sterk kjærlighetsscene oppstår av et pubmøte mellom en rik kvinne innen 

 og en fattig forskningsassistent: «Forvalt meg, sier jeg, men jeg mener: spis meg og bevar meg inne i deg.» I historien med Monopol-eksperimentet avkler Genberg det nyliberale språket (og samfunnet) på kostelig vis, her illustrert med en kommentar til forskningen om 

[De følte seg] betydelig bedre etter en samtale med en coach og vurderte sine egne forutsetninger for å få en jobb betydelig høyere enn før samtalen. På den annen side påvirket ikke coachingen muligheten for faktisk å få en jobb, og den bidro dessuten til en reell senkning av den arbeidssøkendes kunnskaper om arbeidsmarkedets mekanismer.

I det hele er Genbergs bok utenkelig uten det nyliberale samfunnet som dystert bakteppe. Den politiske kontrollen er borte, pengene er planløst kastet opp i lufta – noen har blitt for rike, andre kjører Uber eller henvises til en såkalt jobbcoach.

sørger jeg over en avdød samfunnskontrakt og ser tydelige paralleller til en annen briljant skandinavisk forfatter – danske Asta Olivia Nordenhof. Det finnes et tydelig slektskap mellom Genbergs undersøkelse og Nordenhofs ambisiøse Scandinavian Star-serie, hvis overordnede prosjekt er å undersøke betingelsene for kjærlighet, vold og penger under kapitalismen. Genberg skaper, i likhet med Nordenhof, litteratur som kombinerer sylskarp systemkritikk med varme og humor – i en tid da pengene rundt oss er mer ujevnt fordelt enn på veldig, veldig lenge.

Mager trøst & fire andre fortellinger om penger

Ubetalelig

Merete Røsvik

På eit poesiarrangement eg var på for fleire år sidan, heldt den kjende finlandssvenske poeten Tua Forsström eit innlegg frå salen. Ho fortalde at orda «en trädgård i regn» var det vakraste ho kunne tenkje seg. Det er alt eg hugsar frå den dagen; tenk at noko så enkelt kunne skape så mykje inni henne! Poesi handlar ikkje berre om flotte formuleringar, men om å opne seg for underet i det vanlege. Den kan også handle om å sjå mot undergangen.

, den fjerde diktsamlinga til Erlend Skjetne, skildrar han korleis det er å sjå sitt eige barn vekse opp samtidig som nyhenda viser lidinga og døden som rammar menneske i krig. Det er litt flaut at det første biletet eg verkeleg stoppa opp ved, er det konvensjonelt naturromantiske «alle menneska / som ein vill bukett», men det handlar mykje om samanhengen og stemningsskiftet biletet skaper. Dette er siste del av eit dikt der den slitne faren, som nettopp har levert sonen i barnehagen, stoppar bilen ved eit fotgjengarfelt:

Plikt til det daglege, plikt til framhald.

Grønt, gult, raudt blanda i hop av regnet.

Ein urørleg augneblink – deretter alle ­

Brått er ikkje fotgjengarane berre ei grå folkemasse, men ei samling unike lagnadar. Det blikket på folk flest får tilbakeverkande kraft for krigsoffera han har skrive om rett før. Skjetne nemner ingen stadnamn, men bileta frå nyheitene er gjenkjennelege når han skriv om ei morgonstund der «sola gyller strendene og røper / at byen ligg i ruinar», eller om «det loddrette mennesket, den steile viljen» til dei som leitar etter sine: «Sorga står ei stund på knea, slit på tøyet, / så må ho berre reise seg / børste støvet av hendene».

Det er gripande på ein nedtona måte, med tydeleg medkjensle og respekt for dei som opplever det utolelege.

 er eit namn å merke seg. For debutsamlinga fekk han Tarjei Vesaas’ debutantpris, sidan har han skrive både poesi og prosa og fått Brageprisen og ein nominasjon til Kritikerprisen for ungdomsromanen «Eit anna blikk» (2021). Han kunne godt ha vore blant forfattarane som Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival i 2025 kåra til dei ti beste under 35, men var to år for gamal – ei påminning om å ikkje leggje for mykje vekt på slike kåringar.

«Råemne» er lett å lese, men rommar mykje. Stemninga vekslar mellom det dystre og det ømt registrerande, perspektivet mellom det universelle og det nære. Diktaren siterer til og med «gullkorn frå barnemunn», trassar at det «er for dumt». Slik set han barnet som utforskar omgivnadane, opp mot den desillusjonerte vaksne, og opp mot mørket som ligg utanfor det barnet ser: naturøydeleggingane og døden. «Råemne» kan vere barnet, verda set grensene for kva det kan bli. I det ligg frykta alle foreldre kjenner.

 på den poetiske risikoen i prosjektet, for barnet er «eit sentimentalt bilete» og «[d]ei drepne borna er ei overdriving». Og ja, nokre av antikrigsdikta og barneskildringane er tydelege og enkle. Han kunne godt ha luka ut klisjear som «flykte hals over hovud» og «går av hengslene». Men å gi rom for det «rå» uttrykket, jamfør tittelen «Råemne», kan også vere ein veg ut av apatien han viser til tidleg i samlinga: «Eg mister eit spørsmål ut i lufta / blir teken av eit skred / av stille.»

Råemne

Vonlaus og vedunderleg

Line Norman Hjorth

Jeg er ikke av dem som har fulgt rettssaken mot Marius Borg Høiby særlig tett. Sannsynligvis har jeg fulgt den vesentlig mindre enn nordmenn flest. Til tross for min grunnleggende interesse for og innblikk i rettsprosesser som sådan. Jeg kan neppe skylde på at jeg bor i København, da saken som kjent har vakt oppmerksomhet vidt og bredt. Også danske medier dekket den. Uansett, poenget er dette: Jeg leser boka til Lena Lindgren, Martine Aurdal og Rakel Haugen Strand «Etter rettssaken. Refleksjoner omkring saken mot Marius Borg Høiby» ganske uhildet, uten selv å ha dannet meg et inntrykk av saken eller den omfattende dekningen. Om dette er en fordel eller ulempe, vet jeg ikke – men sjansene for å lære noe er i alle fall stor. Og det er mye å lære av saken, skal vi tro forfatterne, som jeg i hovedsak gjør; de skriver alle med en nøktern og kunnskapsrik saklighet.

I «Etter rettssaken» har de tre forfatterne hver sine kapitler der de drøfter ulike juridiske og menneskelige sider av saken. Som forfatterne samlet peker på i bokas innledning, er rettssaken både ordinær og ekstraordinær på samme tid. Saker om voldtekt og vold i nære relasjoner behandles støtt i norske rettssaler, men sjelden blir de gjenstand for sensasjonell oppmerksomhet. Tematikken og de rettslige aspektene ved den er det som gjør saken viktig, slår forfatterne fast. Samtidig erkjenner de at det er det usedvanlige ved den – kjendiseriet og Høibys tilhørighet til konge­familien – som vekker offentlighetens store interesse.

som konkret utgangspunkt belyser tekstene relevante problemstillinger forbundet med sentrale rettslige spørsmål, for eksempel hvordan samtykkebegrepet skal tolkes, den digitale tidsalderens rettslige implikasjoner, forskjellen på moralisme og bevisvurdering, samt overgrepsofferets mangel på selvbestemmelse – for å nevne noen.

Sistnevnte er det verdt å dvele litt ved, ettersom Høiby-saken er et sjeldent tydelig eksempel på at det er «påtalemyndigheten […] som ‘eier’ voldtektssaker», som Lindgren formulerer det. Hun drøfter de viktige og kompliserte spørsmålene som melder seg i og med at de fornærmede ikke selv har valgt å reise tiltale, ja at de eksplisitt har gitt uttrykk for at de ikke vil «kjempe kampen», men likevel er blitt tvunget til å gjøre det, ettersom påtalemyndigheten tar ut tiltale i den kollektive rettsordens øyemed. Hennes rammende referanse til Edouard Louis’ betoning av voldsofferets rett til å tie, er tankevekkende og representerer en betimelig kritikk av rettsvesenets «maktutøvelse», i en bok som ellers jevnt over krediterer retten for sin evne til å holde hodet kaldt i «den hete tropestormen av en skandale» saken har vært.

når Aurdal diskuterer offentlighetens tilbøyelighet til å ville diskvalifisere Nora Hauklands troverdighet på bakgrunn av hennes manglende skyhet; hun viste seg fram for pressen og lot seg avbilde, da kan hun neppe være oppriktig berørt? Aurdals tekst inviterer til dypere refleksjon over vanskelighetene ved å tro på en person som ser ut til å begunstige seg på en alvorlig situasjon. Kan ikke et menneske som utnytter en krevende omstendighet, samtidig snakke sant?

I en annen perspektivutvidende tekst stusser Lindgren over hvordan Høibys forsvarere vektla at tiltalte ikke spredte bildematerialet som utgjorde en vesentlig del av de tekniske bevisene i saken, noe de mente talte i hans favør. Dette forteller, ifølge Lindgren, om en moderne rettslig problemstilling, der «det virale» blir avgjørende for å vurdere skadeomfang for fornærmede i overgrepssaker. Det viser også tydelig hvordan rettssaker avspeiler et samfunns og tidens aktuelle spørsmål. Som Dostojevskij påpekte: Vil du lære et samfunn å kjenne, oppsøk dets fengsler. I mine øyne peker Lindgrens betraktninger indirekte på at vi like gjerne kan oppsøke rettssalen. Ja, kanskje vi alle burde oppsøke rettssaler for å få innblikk i hvilke sentrale problemstillinger som rører seg i samfunnet, og også hvordan vi som kollektiv forstår, vurderer og håndterer dem. På hvilken måte vi diskuterer og drøfter vesentlige spørsmål, avslører like mye om oss, som hvordan vi konkluderer omkring dem. Hvordan ser grunnene til våre beslutninger ut, spør Wittgenstein og vil med dette rette blikket vårt innover. Det samme synes jeg denne boka gjør; den er mer opptatt av å forstå og å vinne innsikt, enn å dømme – og det er fra mitt perspektiv en stor styrke.

stemmer i havet av sensasjonslystne journalister. Lindgrens skrift er dreven, tekstene hennes setter i spill begreper som åpner opp nye perspektiver, gjør meg klokere. Aurdals vurderinger av rettslige begrepers betydning og fortellingen i tingrettens dom, er presise og overbevisende. Strands mer klassiske journalistiske stil minner oss om det medieperspektivet vi oppholder oss i. Samlet sett underbygger boka tilliten til pressen som den fjerde statsmakt og kan bidra til folkeopplysning omkring rettsvesenets praksis og sentrale rolle i demokratiet.

Boka er mer opptatt av å forstå enn å dømme.

Etter retts­saken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Høiby og oss

Frode Molven

At en diplomat må være tilnærmet udiplomatisk for å få noe til, er en vanlig trope i diplomaterindringer, nesten på linje med at politi­etterforskere i tv-­serier må ha en avdelingssjef som de trosser for å få tak i den reelle morderen.

Som forlagsredaktør har jeg tidligere prøvd å få realisert et prosjekt om Terje Rød-Larsen inspirert av George Packers glimrende «Our Man: Richard Holbrooke and the End of the American Century». Det ble ikke noe av. Men å skrive en slik bok med utgangspunkt i den mangeårige toppdiplomaten Tor Wennesland er nesten bedre, fordi han har en mer normal karakter. Han er tettere på arbeidshverdagen i nyere norsk utenrikspolitikk.

Det er en rekke eksempler på vellykket trossing av systemet i Marte Heian-Engdals nye bok «Et helsikes oppdrag» – men også av kreativitet på villspor. Først og fremst er den en livsreise inn i begrunnelsene for en aktiv utenrikspolitikk.

at alt Wennesland har arbeidet med av fredsløsninger i Midtøsten gjennom førti år, har gått opp i liminga. Hvordan kunne det gå galt – han som jo hadde både Arne Treholt og Terje Rød-­Larsen som læremestre?

Uavhengig av læremestre er dette først og fremst en bok om et spill som er uhyre vanskelig å kontrollere – men det betyr ikke at en ikke skal forsøke, tvert imot.

Boken er hverken en biografi eller en portrettbok, men en dokumentar som i likhet med «Our Man» bruker et biografisk spor – et liv i handling og vurdering fører oss tett på store begivenheter og utviklingstrekk, fra innsiden av norsk utenrikspolitikk.

Heian-Engdal bruker karriereveien forbilledlig som en skildring av systemet. I departementet og utenrikstjenesten sjongleres ambisiøse mennesker med, og de bytter jobb med hverandre i hierarkiet på en nesten uforutsigbar måte. Her er det hviskelek, uformell makt og taus kunnskap – i tillegg til byråkratiets regler.

Oslo-kanalen var Wennes­land i permisjon som generalsekretær i Europabevegelsen. Etter EU-nederlaget gikk han rett på nederlaget med Jaglands Det norske hus, da han i en kort periode var Terje Rød-Larsens nærmeste rådgiver.

Deretter går Wennesland inn i Midtøsten‑arbeidet for alvor. Han blir seniorrådgiver for Midtøsten‑kvartetten, leder Norges kontor i Ramallah, er ambassadør i Egypt og Libya, og senere UD‑spesialrepresentant. Til slutt ender han som FNs spesial­koordinator for fredsprosessen i Midtøsten.

Her er det hviskelek, ­uformell makt og taus kunnskap.

Et helsikes oppdrag. ­Diplomaten Tor Wennes­land og tiårene da Norge skulle redde verden

Vår mann

Fredrik Hagen

Midt i diktet ‘Hvordan huske’ står en enkel strofe: «Ingens hud mot min». Alene er den banal, men sammen med resten av diktet og samlingen den er en del av, skjerper den blikket mitt. 

. Fraværet av en følelse er også en følelse. En hel fortid, et helt forhold, kanskje et helt liv, bebodd av et bilde av noe som 

 skjer. Det går opp for meg hva det er jeg skal se etter i denne boken: fraværets nærvær.

Det er enkelt å kjenne igjen følelsen av ingens hud mot sin egen, men det er et bilde kun litteraturen kan skape. Det er ikke mulig å fotografere eller filme hud som ikke legges mot en annen hud, det er ikke mulig å gjenskape det på en scene eller på et lerret. Det er en menneskelig opplevelse som bare språket kan romme.

Men hva betyr egentlig det? Har språket fanget noe virkelig, eller skapt en illusjon? Eller kanskje noe midt mellom og begge deler. For poesien, og all poetisk litteratur, er det et perfekt rom å befinne seg i.

Newzealandske Alice Miller leter etter det i verden som språket kan fange, hun leter både etter trøst og etter noe å tenke med. Hun leter gjennom litterære teknikker, og i sin egen biografi og personlige geografi. Hun ramler over anekdoter, gjentakelser og historiske skikkelser. Diktene i boken fremfor meg springer i ulike retninger, men de står på et reisverk av ensomhet, eller i alle fall av følelsen av å være alene i en verden. Jeg-et i diktene leter etter noe som ikke er her og finner det over alt.

fleste av diktene i samlingen «Ingensteds nærmere» til en by som passer fraværstematikken perfekt. Igjen og igjen skriver hun om et Wien som ikke er den byen den en gang var. Alt som en gang gjorde Wien stort, alt som en gang gjorde det til en verdensby, er borte. Borte er også det som ruinerte Wien. Det står igjen en kulisse av en by, og det er i denne kulissen Miller befinner seg, hvor hun også er blitt forlatt, enten som enke eller bare som ensom. Kanskje er detaljene uviktige.

«Jeg flyttet til Freuds by for deg», skriver hun et sted i boken, før hun stopper opp og spør seg om det egentlig var sånn det var, om dette vi-et egentlig fantes, eller om hun var alene hele tiden. Men det er ikke en sentimental eller privat poet som står igjen alene i Wien. Miller retter nysgjerrig blikket mot det som ikke lenger finnes.

 kan leses som opplevelsen av å være menneske frosset i et øyeblikk. Ikke som et helt portrett, men som et indre liv, med alle sine tankesprang og humørsvingninger. Det er alle slags dikt i denne boken. Det er listedikt, dikt med enkeltstrofer, lange fragmentdikt og mer nøye sammensatte dikt. Hun veksler mellom å være besinnet og bekjennende, uten at diktene står i veien for hverandre.

Det er langt mer fragmentert enn det man pleier å møte i norske diktbøker, men jeget er gjennomgående – et konstant jeg som boken hele tiden peker tilbake på, og det er dette jeget som stiger frossent frem mellom diktene. Det er et jeg som er opptatt av fravær mer av noe annet, «det er forbløffende å være her / blant disse fremtidige døde», skriver hun i et fragmentdikt.

 tegner hun konkrete bilder, i andre dikt er hun nærmest essayist. Disse tenkende partiene er blant de mest minneverdige i boken, som når hun skriver om hvordan Freud ordlegger seg om erindring og glemsel i sine tekster, hvordan han insisterer på å sette inn et subjekt selv når det roter til den tyske grammatikken. Her er koblingen til jegets egne tekster om ensomhet åpenbar.

Har språket fanget noe virkelig, eller skapt en illusjon?

Ingensteds nærmere

Blant fremtidige døde

Bokanmeldelser

– Gjorde jeg? Jo, det var vel et lite gjesp. Det var kanskje uhøflig?

– Eller bare et svar på det jeg spurte om? Jeg sa altså at du har fått et stort gjennombrudd, og skulle spørre deg om hvordan du forholder deg til …

– Ja, det var vel et ganske bra svar, når jeg tenker meg om.

– Det der har jeg ikke så mye med å gjøre, skjønner du. Det er mer boka og alt sånt omkring den.

Så der ligger hun, den svenske forfatteren Ia Genberg, på sofaen sin i en leilighet i Stockholm. I bakgrunnen skimtes hvitt strietapet og en vinduskarm med potteplanter, men aller mest på skjermutsnittet vi har foran oss, synes et nærbilde av Ia Genbergs hode – tett opp til mobilkameraet, hvilende på en dyne i blåblomstrete 1970-tallsmønster på en sofa. Slikt kan man altså få til i 2026: Man kan gjøre horisontale bokintervjuer mellom skandinaviske landegrenser, og man kan – om man er som Genberg – sende skøyeraktige små gjesp over Teams når egen suksess kommer på bane.

La oss derfor ikke bruke mer unødig plass på å dvele ved det bemerkelsesverdige gjennombruddet, annet enn å si at det går bra for Genbergs forfatterskap. Hun kom på den prestisjetunge kortlista til Bookerprisen for sin forrige bok «Detaljene» i 2024, som også kom på norsk i 2023, og i år er hun langlista til samme pris for boka som nå er ute på norsk, «Mager trøst & fire andre fortellinger om penger».

Hver bok har et element av mislykkethet i seg.

Øvelser i stil

Astrid Hygen Meyer

Nylig leste jeg at gambling er en mer utbredt og avholdt fritidsaktivitet i USA enn lesing. 57 prosent av amerikanere har satset penger på noe det siste året, til sammenlikning er det 16 prosent som oppgir at de leser for gledens skyld. Tallet har falt fra 28 prosent i 2004.

Altså: Shakespeare er fint, men har du hørt om nettpoker?

 en sånn uendelig lede i møte med sånne tall. Særlig når man får dem presentert i en artikkel som over ti tettskrevne sider hamrer inn det ene nedslående, statistiske beviset etter det andre – ikke bare på at folk leser mindre, men på at 

 er over: Barns lystlesing er borte, studenter forstår ikke komplekse tekster og de populære bøkene på The New York Times’ bestselgerliste, de som faktisk 

lest, har målbart kortere setninger i dag enn for hundre år siden. Nervebanene i menneskehjernen er kort sagt under ombygging.

Artikkelen, som står i augustnummeret av The Atlantic, og som har fått den ikke rent lite dommedagsaktige overskriften ‘The End of Reading is Here’, har fått bred oppmerksomhet – men er langt fra den første i sitt slag. Stadig flere hevder at vi er på vei inn i det 

samfunnet, et ord som skal forstås i den engelskspråklige betydningen av ordet ‘literacy’: Vi er på vei mot 

, en ny form for analfabetisme. Tidsperspektivet er evighetens; i vår arts tid her på jorda har vi bare vært lesende og skrivende vesener en kort stund, og det var moro så lenge det varte. Lesningens tidsalder var et mellomspill, i stedet kan du se for deg en lang akse bestående av den muntlige æraen (leirbål og epos) og den digitale KI-æraen (reels og kjøleskap med internett). Myser du litt, finner du lesningens tidsalder på en flekk i midten et sted.

Hva kommer etter lesningens tidsalder, ifølge The Atlantic? I den nye æraen leser vi fortsatt tekster, men bare brokker og fragmenter, tekstmeldinger og 

. I økende grad tar vi til oss informasjon gjennom tale og video og alt sånt framtidsaktig vi ennå ikke kan forestille oss. Kanskje en sånn innmontert chip som gir informasjon gjennom elektriske impulser.

 scenarioer har man egentlig bare to valg. Man kan la seg rive med av elendighetsbeskrivelsene, eller man kan se seg om etter noe løfterikt. Viljen til det siste fikk meg til å gripe etter en nylig framlagt offentlig utredning, ledet av Bjørn Haugstad: Fremtidsskoleutvalgets rapport: «Fellesskolen. Bærebjelken i fremtidens samfunn». Det er forbløffende lindrende lesning.

Det mangler sant å si ikke dystre bilder i rapporten. Utvalget beskriver en skole der elevenes konsentrasjon og utholdenhet er svekket, der diskusjonsklimaet i klasserommene er blitt vanskeligere og motivasjonen synker. Norske elevers fallende leseferdigheter settes i klar sammenheng med økt digitalisering. Her er også bekymring for individualisering og fellesskap som forvitrer, en skole der «hensynet til meg og mitt går på bekostning av det vi har sammen», skriver utvalget.

Likevel er dette oppmuntrende. For vår tids fellesskole står i direkte forbindelse med samfunnsendringene som muliggjorde en lesende tidsalder, noe rapporten forklarer godt: Allmueskoleloven fra 1860, som utdanningsreformatoren Hartvig Nissen sto bak, beskrives som et vendepunkt. Skolens formål ble utvidet fra å være et religiøst og moralsk prosjekt til å ta opp i seg et dannelsesideal. Gjennom å lære å lese og skrive skulle elevene settes i stand til å delta i samfunnslivet, uansett bakgrunn.

I de dommedagslignende skildringene av lesningens død, underspilles det ofte at også lesing er et klassespørsmål. Noen få høyt utdannede leser for barna sine og er restriktive med skjermtid, mens de store massene mister konsentrasjonen. Det fins et botemiddel mot dette. Strukturen fins i hver bygd og hver bydel, men den mister kraft hvis vi slutter å tro på fellesskapet, på det vi har sammen. Det begynner i klasserommet.

Det vi har sammen

Marit Kapla

I litteraturentusiastens bokføring av sommaren som har gått, inngår ikkje berre haugar med leste og smerteleg uleste bøker, men sannsynlegvis også ein og annan boksamtale. Sjølv har eg vitja fleire av sommarens svenske litteraturfestivalar og vore vitne til trengsel, køer og beskjedar om at det er utselt – både i billettlukene og ved bokborda.

Når lesinga flyttar ut på festivalar og messer, blir pratet stadig viktigare, konstaterte forfattar og professor ved Litterær gestaltning Elisabeth Hjorth i Sydsvenska Dagbladet (23.6.2026). Kva hender med lesinga då, lurte ho på: «Det är som att boken inte räcker, som om det blivit svårt att stå ut ensam där, med frågorna obesvarade. Allt är upplyst, allt är disponibelt, mycket är pr.»

 Elisabeth Hjorth at ho er delt til utviklinga. På den eine sida er lengten etter å vere saman rundt bøkene både vakker og forståeleg, skreiv ho. Samstundes stilte ho spørsmål om det er rimeleg at ein forfattar alltid skal ha svar på tiltale om boka si: «Som om författaren inte vore borttappad, som om skrivandet inte är ett sätt att be läsaren om riktning.»

Den ambivalente teksten hennar slutta med ei etterlysing av nye måtar å snakke om litteratur på, av boksamtalar som liknar meir på lesehandlinga: «Då måste man röra sig bort från intervjuernas förutsägbara logik och in i böckernas, där det alltid handlar om att gå vilse igen.»

verkar Dagens Nyheters Åsa Beckman, som sjølv er forfattar, å ha tenkt, då ho las Hjorths tekst. I eit debattinnlegg i DN (2.8.2026) skreiv ho: «Kalla mig gärna gammeldags, men själv vill jag inte lyssna på författare som «går vilse» och fritt följer sina associationer, jag föredrar att de håller sig till ämnet. Gärne ledda av en moderator som ser till att hålla tiden.»

Det finst ei nedlatande haldning til lesarane hos ein del forfattarar, skreiv Beckman. Å snakke om kor strevsamt det er med intervju og scenesamtalar, kan vere ei slags kokett sjølvmytologisering, meinte ho, sjølv om ho også medgav at det kan vere grunnar til at nokon har blitt skrivande og ikkje pratande menneske.

Åsa Beckman var nett heimkomen frå Ådalens Litteraturfestival i Ångermanland, og ho løfta fram den tre år gamle festivalen som eit av mange døme på dei arrangementa som i dag blir sett i stand, der lesarar kan møte forfattarar. For forfattarar som ikkje sel så mykje, er det òg ein måte å nå ut på, hevda Beckman: «Nog finns det mängder av hot mot läsningen, men det här är inte ett av dem.»

i Expressen (7.8.2026), gjorde ho det tydelegare at ho ikkje hadde meint å vere spydig eller overlegen mot lesarane. Refleksjonen rundt forfattarsamtalen var nettopp ein kritikk av den sjølvmytologiseringa som Beckman peika på i teksten sin: «Det är omöjligt att undkomma samtidens fokus på författarpersonan, men den gynnar inte alltid litteraturen eller ens författaren.» Til slutt kom Hjorth tilbake til ønsket sitt om å utvikle scenesamtalens form. Slike samtalar kan vere magiske hendingar, konstaterte ho. Det er noko 

 enn å lese på eiga hand, men det er ikkje mindre verdifullt: «Varför det skulle vara ett hot att utforska hur dessa samtal kan gå till förstår jag inte.»

 pratar eg ofte om eigne bøker eller intervjuar kollegaer på scenen, og eg blei glad over dei femten minutta i rampelyset som boksamtalen fekk her. Erfaringa mi er at det finst mange forventingar å oppfylle. Eg er jo også lesar og veit at det sit menneske med ulike ønske blant publikum. Temaet er det viktigaste for ein, ein annan vil få inspirasjon til eiga skriving, ein tredje er nyfiken på forfattarens personlege liv. Ja, desse tre ønska kan vere der parallelt, til dømes hos meg.

Det skal mykje til for at ein forfattar takkar nei.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Om arbeiderkamp. Hvordan kjempe, hvordan vinne

Einats bok

Verden venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Mager trøst & fire andre fortellinger om penger

Råemne

Etter rettssaken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Et helsikes oppdrag. Diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden

Ingensteds nærmere

Utvalgte saker

Ia Genberg ville aldri finne på å skrive en politisk bok. Men hun kan ikke utelukke at en og annen mening pipler ut.

La oss legge framtidas samfunn på tegnebordet.

Scenesamtalar om litteratur tek stadig meir plass, men kan gjerne utvikle seg i nye retningar.

Magasinene

Bokanmeldelser

Om arbeiderkamp. ­Hvordan kjempe, hvordan vinne

Einats bok

Verden ­venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Mager trøst & fire andre fortellinger om penger

Råemne

Etter retts­saken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Et helsikes oppdrag. ­Diplomaten Tor Wennes­land og tiårene da Norge skulle redde verden

Ingensteds nærmere

Ia Genberg ville aldri finne på å skrive en politisk bok. Men hun kan ikke utelukke at en og annen mening pipler ut.

La oss legge framtidas samfunn på tegne­bor­det.

Scene­sam­talar om litteratur tek stadig meir plass, men kan gjerne utvikle seg i nye retningar.

Om arbeiderkamp. Hvordan kjempe, hvordan vinne

Verden venter på oss. Et kampskrift for en levelig framtid

Etter rettssaken. Refleksjoner rundt saken mot Marius Borg Høiby

Et helsikes oppdrag. Diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden

La oss legge framtidas samfunn på tegnebordet.

Scenesamtalar om litteratur tek stadig meir plass, men kan gjerne utvikle seg i nye retningar.