#fff

har fått en renessanse, over hundre år etter sin altfor tidlige død.

Katherine Mansfield

#000

opponerte mot verdens urettferdighet og drømte om forbrødring.

Jens Bjørneboe

opphøyer menneskets posisjon i universet.

Marilynne Robinson

Kristenapokalypsen har flyttet inn i sentrum av politikken i USA.

Mørk Maga

Silje Bekeng-Flemmen

Gotisk inspirert litteratur har vært i vinden en stund. BBC knyttet i 2021 bølgen til Covid-pandemien; hvilken sjanger kunne bedre dekke den kollektive følelsen av isolasjon, invasjon og mystisk sykdom? Og, kan man legge til, ettersom trenden fortsatte innover 2020-tallet, er det ikke uimotståelig med bøker som både appellerer til eskapisten i oss 

 taler til dype psykologiske lengsler i en verden som virker stadig mer tappet for både mystikk og fornuft, både hjerte og hjerne?

Har ikke 2020-årene så langt vært en eneste stor horrorparade?

Denne våren får vi i Norge utgivelser som Lina-Marie Ulvestad Halås’ «God natt, Nosferatu» («en slags Dracula-fortelling»), nyoversettelsen av Shirley Jacksons «Vi har alltid budd på slottet», i fjor kom Ellen Støkken Dahls «Dyrisk». Rekken av engelskspråklige utgivelser som denne våren har fått merkelappen på seg, er for lang til å gå inn på. Forfattere som Emily Brontë og Emily Dickinson kikker stadig fram bak steiner i det samtidslitterære landskapet.

 journalisten og forfatteren Mariana Enríquez har skapt seg et internasjonalt navn med romaner og noveller som er fylt av gotikk, horror og uhygge, men som samtidig står midt i sin, vår, samtid. Å legge ut på svøm i hennes nyeste novellesamling på norsk er å dykke ned i makabre malstrømmer, bli dratt med av groteske, spøkelsesaktige skapninger gjennom fryktinngytende opplevelser, og bare unntaksvis få lov til å komme opp og trekke luft.

«Et solfylt sted for dystre folk» er hennes fjerde bok på norsk og består av tolv relativt lange fortellinger som vever skrekktematikken inn i en argentinsk hverdag preget av gatekriminalitet, utfordringer knyttet til kvinners liv og rettigheter, og spøkelsene etter militærdiktaturet og 

, de anslagsvis 30.000 menneskene som «forsvant» etter å ha blitt bortført av juntaen. Enríquez har selv i et intervju sagt at horrorsjangeren er en måte å gi de menneskelige lidelsene, ofte redusert til trist statistikk, tilbake sin sanne, fryktelige natur.

Tittelen «Et solfylt sted for dystre folk» er passende på så mange vis. Foretrekker du å fortie dine traumer, er ikke dette boka for deg. Så er det sagt.

opp allerede i den første novellen, ‘Mine triste døde’, der fortelleren blir i stand til å se både sin avdøde mor og hysteriske, lokale drapsofre hvis skjebne tynger hele nabolagets samvittighet. I ‘Nattfugler’ råtner fortellerens hud, i en annen novelle går et voldtektstraume i arv og gjør både mor og datter bokstavelig talt ansiktsløse. I ‘Forvandlingen’ får en middel­aldrende kvinne fjernet livmoren, men velger å tilbakeføre den til kroppen, som klumper langsmed ryggsøylen. Slik tar hun tilbake kontrollen over kroppen, fra både aldringsprosess og helsevesen.

I tillegg har vi fortellinger om en druknet jente i oppløsning i vanntanken til et hotell («Elisa råtnet opp, flytende i tanken, og gjestene drakk henne.»); om en fraflyttet spøkelsesby; onde, hjemløse barn, og så videre. En voldtektsmann uten ansikt og med føttene stilt feil vei, er nok den mest 

 figuren her som jeg skal forsøke ikke å ta med meg videre.

Enríquez viderefører med andre ord elementer og grunntemaer fra tidligere i forfatterskapet. Den ustoppelige utpøsingen av kroppsvæsker, voldsbeskrivelser og makabre endelikt, kunne kanskje oppfattes som påhitt-aktige og anmassende, og leseren kan, slik en av fortellerne også gjør, rammes av 

. Det er faktisk et fenomen blant spøkelsesjegere, som virker påfallende likt følelsen man for tida får av å følge med på nyhetene. Dette leder meg ned i kaninhullet hos Higgypop, nettsted for det paranormale, der jeg lærer at nok drikke, mat og søvn samt amuletter er gode virkemidler mot utmattelsen man kan få etter å ha blitt tappet for energi av et spøkelse – triks som nok er overførbare på nyhetsbildet.

Hva kommer ut om man pirker i uforklarlige sår?

Et solfylt sted for dystre folk

Før vi jevnes med jorden

Eivind Myklebust

Ein gong på 2000-talet fann eg eit smotthòl i De norske Bokklubbene, der ein kunne melde seg inn i dei 14 (?) ulike bokklubbane og få velkomstgåve frå kvar og ein: Tre valfrie bøker, dvd-ar eller noko nips til heimen. Etter postgang var boksamlinga mi femdobla – og eg hadde vinglas på guterommet. Prisen var at eg eit heilt år aktivt måtte avbestille månadens bok i kvar klubb – eit lynkurs i økonomistyring for pengelens ungdom. Utvalet var avgrensa, men utvidande for ein ung lesar: Per Pettersons «Ut og stjæle hester» kom i hus, og var det ikkje her eg møtte Jan Kjærstads Jonas Wergeland? Sikkert er det at eg fekk sett heile sesong 16 av The Simpsons.

Thomas Korsgaard vaks opp med beskjedne bokhyller, og han var ikkje like heldig med medlemsvilkåra i sin danske bokklubb: Han tingar tre bøker til ni kroner, utan å lese den vesle skrifta om kjøpeplikt og 12 månadars bindingstid. Den matnyttige, men fattige bondefaren blir rasande, gir han øyrefik og ukvemsord. Det blir eit år med nye bøker og olme blikk frå foreldra.

er første tekst i Korsgaards «Hastetilfelle», ei samling små bakomartiklar frå ein så langt litt einspora forfattarskap: Her handlar det om klassereisa ut (og opp og fram), om både bagasjen og draumane ein ber på, og inn i mellom om bagasjen ein har gløymt att. Tekstane i «Hastetilfelle», innforliva omsette til norsk av Hilde Rød-Larsen, handlar om å finne seg sjølv gjennom lesing og skriving, og om å ta plass i eit nytt kulturelt habitat. Mor og far er gjengangarar i tekstane, og særleg faren framstår som ein ulikandes kar; som ein slave av eigne bekymringar og fange av eigen fattigdom – ikkje ulikt farsfiguren i Korsgaards romantrilogi om Tue.

I ‘Pokalpussing’ er ikkje Korsgaard sjølv så lett å like. Her skriv han passe nedlatande om kor stolt faren er over pokalen for Årets Familielandbruk 1999. Ti år etter er fjøset tomt og mjølkemaskinen seld. «Kjenner du kanskje noen andre som har fått en sånn en», spør faren sjølvskrytande og set pokalen på plass i hylla etter puss, «til evig beundring og misunnelse for at han i motsetning til meg alltid hadde noe å pusse og polere når det ble uutholdelig å tenke på alt man mistet eller uvegerlig ville miste».

Teksten er ein takketale for ein pris Korsgaard fekk i 2024, og det er lett å sjå føre seg forsamlinga humre med hånleg medynk for faren. Sjølv er Korsgaard så smålåten at han ikkje berre trykkjer denne, men to takketalar til for laurbæra sine der sjølvskrytet piplar fram i meir sjølvironiske og sofistikerte former. Ironien bør i alle fall vere vanskeleg å oversjå.

‘Professorspråk’ er på si side ein rørande tekst om mora og avslaga ho får på uføretrygd, men også den gir ein litt sjølvfeirande bismak.

 openlyst ein gåverik skribent, han har både vidd og brodd, men mellom fornøyelegheitene svingar prosaen seg jamleg opp i meir høgstemte vendingar. «[P]røv hele tiden å bevare ditt eget blikk, ditt eget perspektiv, undringen din», rådfører han i ‘Brev til en yngre forfatter’, før han konkluderer: «[H]vis du stoler på skriften, vil du i perioder bli belønnet med en fylde som er så nær som et menneske kan komme det motsatte av ensomhet». Tittelteksten landar i ei formulering om kor «[T]vingende, nødvendig, viktig. Akutt» det er for han å skrive.

Tittelen «Hastetilfelle» skal eg elles ikkje bruke mot boka, for sjølv om samlinga har eit visst sop-i-hop-preg, er tekstane forseggjorde nok. Sjarmerande portrett av Ida Jessen og Vigdis Hjorth maktar likevel ikkje heilt å overvinne mistanken mot den svære skriftstorleiken boka er trykt med, eller mot den luftige linjeavstanden mellom korte avsnitt: Det får boka til å framstå som like delar forfattar- og publikumspleie for ein prisvinnande forfattarskap.

Hastetilfelle. Tekster om å skrive

Takk, takk, takk

Kåre Bulie

En vårdag for 81 år siden satt en nordmann og en danske som nylig var blitt kjent med hverandre, på hver sin matte på gulvet i et tehus i en svensk hage. Annen verdenskrig hadde ført de to herrene, fra hver sin kant, til Stockholm. Arkitekturen, begges livsprosjekt, hadde fått dem til å oppsøke storbyens etnografiske museum og den østasiatiske byggekunsten det også bød på.

«Det lille mesterverk introduserer oss fullt ut i den japanske arkitekturs dypeste hemmeligheter», kommenterte nordmannen, Arne Korsmo (1900—1968) . Med seg i bygningen med det poetiske navnet «Det løfterike lysets bolig» hadde Korsmo sin yngre danske kollega Jørn Utzon (1918—2008). I likhet med nordmannen var han utpreget internasjonalt orientert og særlig interessert i asiatisk formgivning. I boksamlingen sin hadde lesehesten Korsmo et eksemplar av boken de legendariske arkitektene Walter Gropius og Kenzo Tange forfattet om keiservillaen Katsura i Kyoto, for eksempel. Objektet var en gave til nordmannen fra Tange selv – med den japanske modernistens dedikasjon.

 arkitektene som opplevde pedagogen Korsmo, hører Elisabeth Tostrup (f. 1944). «Man forsto ikke alt han sa, men forelesningene var spirituelle og inspirerende», skriver hun. Nå har nemlig den mangeårige professoren ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo som også har en fartstid som Korsmos vitenskapelige assistent, utgitt «Korsmo & Utzon. To nordiske arkitekter». Boken handler om det Tostrup omtaler som et nært vennskap. Nordmannen kaller hun «bemerkelsesverdig og nyskapende i norsk og nordisk sammenheng». Dansken, derimot, får attesten «en eksepsjonell og banebrytende arkitekt i verdensperspektiv». Den radikalt ulike karriereutviklingen til tross beholdt de to kontakten – også etter at Utzon fikk oppdraget som skulle komme til å gjøre ham internasjonalt berømt, operaen i Sydney.

«Hensikten med denne boken er å skildre vennskapet og samarbeidet mellom Jørn Utzon og Arne Korsmo, felles inspirasjonskilder og ideer og ikke minst arkitekturen som springer ut av ideene», skriver Tostrup. Det gjør hun også ved hjelp av et rikt utvalg tegninger, kunstverk og fotografier: På et av de sistnevnte drikker hovedpersonene kaffe sammen i Korsmos Charles og Ray Eames-påvirkede Oslo-leilighet; på et annet er den Japan-glade nordmannen iført kimono og poserer i selskap med sin tilsvarende kledde amerikanske kollega Louis Kahn. Gunnar S. Gundersen, Korsmos faste kunstner-samarbeidspartner, er representert med en serie svart-hvite bidrag som vitner om det hypermoderne (arbeids)livet formgiverparet Grete og Arne Korsmo førte i den avantgardistiske boligen sistnevnte tegnet til de to nær Nordmarka.

Likevel er det profesjonsutøverne heller enn privatpersonene som trer frem. Korsmo og Utzon forblir på behørig avstand: Når forfatteren siterer dem, er det i hovedsak fagfolkene som taler. Tilnærmingen hennes er ærbødig – dette er ingen kritisk utgivelse – men objektenes mangslungne prosjekter later likevel knapt til å sette ild i forfatterens bryst eller gi de anerkjennende tankene hennes vinger. Slik den formgivningen hun konsentrerer seg om, er saklig og nøktern, er fremstillingen hennes det. I tråd med bokens modernisme får hun dessuten inn diskré stikk til Arkitekturopprøret.

stoffet i 25 knappe tematiske deler som hun sammenligner med en selskapsdans: «lange skritt, korte, til siden, bakover, snurre rundt, strekke ut og holde sammen, men alltid fremover fra start til slutt …» Dette høres imidlertid livligere ut enn resultatet er blitt: De tekniske detaljene er tallrike, og den minimale plassen Tostrup gir striden om Sydney-operaen, som Utzon aldri så fysisk, gir inntrykk av at hun er lite interessert i konfliktstoff som kunne ha fått opp temperaturen. For ofte «mister» forfatteren dessuten hovedpersonene sine og lar fremstillingen bli generell, og nå og da må man slå opp i sluttnotene for å finne ut hvem som taler.

Billedkunst, reiser, historie og etterkrigsårenes nye arkitekturideer var blant interessene Korsmo og Utzon delte, men i stigende grad handler hvert enkelt av kapitlene om nesten bare en av utøverne. Det understreker inntrykket av at materialet som forteller om forholdet, er begrenset. Tilstrekkelig med stoff til å dokumentere at det var nært, har Tostrup likevel sporet opp, enten kildene er skriftlige eller muntlige: I fellesskap ga de to form til «alt fra drikkeglass til store byutviklingsprosjekter». Utzon hevdet at Arne og Grete Korsmo førte danskens familie «ind i en oase fuld af pragtfulde muligheder, livsglæde og højt humør». Med kameraet udødeliggjorde yngstemann sin jakt- og reisevenn fra Norge i et meksikansk fornminne.

At Sydney-operaens formgiver hadde et internasjonalt nettverk, er ingen overraskelse. Den mindre meritterte nordmannens kontakter later imidlertid knapt til å ha stått tilbake for danskens: Den nysgjerrige Korsmo var på besøk hos så vel Frank Lloyd Wright som Eames-paret og Mies van der Rohe i USA. Ifølge Grete var det norske paret først ute med å overnatte – på madrasser på gulvet – i sistnevntes sagnomsuste Farnsworth House nær Chicago. Også Eero Saarinen og Richard Neutra, europeiske kolleger som hadde flyttet over Atlanterhavet, kjente Korsmo.

Tostrups første bok om sin gamle lærer. I 2012 utga hun «Planetveien 12» – om «arbeidshjemmet» han tegnet til seg og Grete. At også den kom ut på Pax, understreker forlagets særlige betydning for den norske byggekunsten, som ellers får lite oppmerksomhet i bokbransjen: Nylig har forlaget sendt ut de to første bindene av et storverk om landets arkitekturhistorie. Enten formgiverne er avdøde eller fortsatt aktive, er det Pax som utgir bøker om dem.

Korsmo & Utzon. To nordiske arkitekter

Norsk-dansk duett

Tom Egil Hverven

En ung katolsk helgen, Terese av Lisieux (1873–1897), spiller en rolle i en kort prosatekst av Joseph Roth (1894–1939): «Legenda om den heilage drankaren» (1939). Novellen skildrer en aldrende uteligger som oppholder seg under bruene ved Seinen i Paris, og føyer seg inn i rekken av fremragende tekster Jon Fosse har oversatt til norsk. Med legendens eldgamle kombinasjon av underholdning og lærestykke, nærmer Roth seg en gåte som også preger Fosses romaner: Hva er nåde?

 har Jon Fosse gjendiktet ett betydelig verk hvert år i snitt. Oversettelsene spenner fra middelalderen til samtidslitteratur, og omfatter dramatikk, poesi og prosa. For framtidige forskere vil det være en betydelig oppgave å reflektere over forholdet mellom Fosses arbeid som oversetter og hans egne bidrag til verdenslitteraturen i samme periode. Verker av forfattere som Georg Büchner, Rainer Maria Rilke, Franz Kafka, Samuel Beckett, Thomas Bernhard, Sarah Kane og Peter Handke gjør det klart at tyngdepunktet ligger i modernismen og dens forløpere. Kanskje utgjør oversetterarbeidet en forskning i mulige skrivemåter, ikke altfor langt fra hans egen, samtidig som de utfordrer både forfatterskapets sentrale emner og Fosses etablerte uttrykksmåte?

Joseph Roth vokste opp i en jødisk familie i Østerrike-Ungarn, nær dagens Lviv i Ukraina. Han er mest kjent for romanen «Radetzkymarsjen», om dobbeltmonarkiets undergang. Etter å ha arbeidet som journalist i Berlin og Wien, emigrerte Roth i 1933. Mot slutten av livet levde han som fattig eksilforfatter i Paris. Han var anerkjent som en betydelig stilist på tysk før han slo seg ned i Paris. Han døde av lungebetennelse i 1939, betydelig alkoholisert. Innehaveren av stamkafeen hans i Paris tok vare på manuskriptet til «Legenda om den heilage drankaren». Boka ble utgitt posthumt av et forlag for tysk eksillitteratur i Amsterdam. En versjon på bokmål finnes fra før, oversatt av Steinar Dahl Mathisen (Bokvennen 2014).

Novellen starter en vårkveld i 1934, ved at en eldre, velkledd herre går ned trappene mot Seinens elvebredd:

Der plar, som nesten alle veit, men som ved dette høvet likevel fortener å bli kalla fram i folks minne, dei heimlause i Paris sova eller rettare sagt: halda til.

 velgjøreren henvender seg til uteliggeren Andreas, novellens hovedperson. Roth skaper på samme tid avstand og nærhet til det fortalte, ved å legge vekt på å kalle fram i minnet noe «som nesten alle veit». Novellens fortellerposisjon refererer til et forestilt fellesskap som vekselvis vet og ikke vet. For eksempel «veit vi ikkje» hvorfor den velkledde herren henvender seg til Andreas. Jon Fosses gjendiktning følger originalens tegnsetting og bruk av pronomener tett.

Som i eldre legender kan enkeltsetninger alene romme mye. Den nyankomne spør: «Hvor skal du, bror?». Andreas svarer: «Eg visste ikkje at eg hadde nokon bror, og eg veit ikkje kvar eg skal.» Velgjøreren sier han vil vise Andreas veien. Han gir Andreas to hundre franc, og ber ham betale tilbake til «den vesle heilage Terese av Lisieux», ved å gi pengene til en prest i nærheten. Tilsvarende underlige hendelser, som oftest med penger og alkohol involvert, fortsetter gjennom novellen. Det er ingenting menneskene venner seg lettere til enn under, slår den anonyme fortelleren fast. Andreas blir konfrontert med personer han tidligere har møtt, en elskerinne han gjenforenes med, og en tidligere klassekamerat, som nå er fotballstjerne med hotellrom på Champs-Élysées. Mye framstår usannsynlig, men hvor sannsynlig er nåde?

Godt fortalt og gjendiktet er historien uansett.

Legenda om den heilage drankaren

Under bruene

Elise Winterthun

Hva er et «kjærlighetskart»? Etter å ha lest en hel bok som tar utgangspunkt i dette begrepet, skrevet av den erfarne kunstkritikeren og forfatteren Kjetil Røed, er jeg fremdeles ikke sikker på hva det viser til. Det kan naturligvis skyldes en svikt hos meg selv, men jeg mistenker at heller ikke forfatteren har oversikt over metaforene han konstruerer. Det er symptomatisk for denne utgivelsen: Den er full av tåkeprat og tomme vidløftigheter.

Det er synd, for emnet er interessant – kjærlighet som livserfaring og politisk kraft. Røed har skrevet om kjærlighet før, men da i forbindelse med litteraturkritikk, i boka «Fra punktum til kolon». I årets bok starter han med å fortelle at han selv har gått gjennom et samlivsbrudd, og erkjenner at bruddet var hans skyld: «Jeg begynte å foreta reiser utenfor de velkjente rutene. Til slutt visste jeg ikke hvor jeg var, eller hva jeg skulle peile etter.»

Herfra tar han oss med til den første forelskelsen han opplevde som ung gutt, og på vandringer i Drammen, der han nå er bosatt etter mange års fravær. Det bærer av gårde på en reise gjennom kulturelle verker og filosofiske teorier som sier et eller annet om kjærlighetens vesen, og som har betydd noe for Røed. Underveis bruker han også en del plass på kunstnerparet Hannah og Hans Ryggens kjærlighetshistorie ved midten av forrige århundre.

 som en undersøkelse av «hva kjærlighet er og kan være», og Røed legger vekt på at «kjærligheten finnes i både smått og stort» – altså ikke bare i romantiske relasjoner, men i vårt forhold til verden, naturen, musikk, bøker og så videre, og at det er vesentlig for oss mennesker. Det har han helt rett i. Men mange av analysene undersøkelsen fører til, er helt konvensjonelle. Flere av verkene tåler etter mitt syn ikke vekta av overspent mening de lastes med, som kjøttbollescenen i «Lady og landstrykeren», som ifølge Røed kan lure oss til å tro på floskler som skjebne og sjelevenner, men sier lite om «kjærligheten i det store bildet». Andre av Røeds refleksjoner er nærmest uforståelige, som følgende polemikk mot den litterære kanon i et kapittel om Virginia Woolfs «Orlando», en roman han setter høyt:

Men hva er det som i siste instans berører dem som elsker denne boka? Svaret er neppe en blåkopi av de offisielle evalueringene. Hvordan kunst og liv faktisk veves inn i hverandre, har en tendens til å skjules når verk begripes gjennom upersonlige kategorier som ‘Vestens kanon’ eller ‘europeisk litteraturhistorie’. Når vi nærmer oss kulturen på denne måten, skapes en illusjon om at slike fellesrom har en offisiell egenverdi som er viktigere enn verdien den har for hver enkelt. Men dette er en privatiserende lesemåte som skaper inntrykk av at vi ikke har fri tilgang til den litterære allmenningen.

spekter av tenkere, fra Hannah Arendt til Sara Ahmed, men stort sett holder vi oss på overflaten. Vi leser om kjærlighetens politiske dimensjoner, men lærdommene vi er ment å trekke er selvfølgelige, som at kvinner lenge var regnet som underlegen mannen og at ikke alle er frie til å elske som de vil, særlig i USA. Det er poenger verdt å gjenta, men skal det bli litteratur og tankestoff av det, må det tilføres originale perspektiver.

Teksten er betraktelig bedre i partiene der Røed legger av seg all den idéhistoriske staffasjen og beskriver det nære og hverdagslige. Han har et følsomt blikk for visuelle omgivelser, og de små snuttene av personlige erfaringer han deler med oss, er fine. Mer privatliv kunne ha fungert godt: Som leser tørster man etter noe jordnært og konkret. Noe ujålete! I stedet sklir det ut i kvasiintellektuelle passasjer jeg må lese to og tre ganger fordi de er så krøkkete skrevet, med egenproduserte, mystifiserende begreper som «undringsmiljøer» og «sedimenteringsprosessene i de delte kjærlighetskartene». Det etterlatte inntrykket er av en forfatter som ikke har så mye nytt å bringe til torgs, og som derfor må ty til ordgyteri.

Kart over kjærligheten. Om hva som holder oss i live

Tomme tønner

Barn er opptatt av sannhet. De vet bedre enn voksne at det er mye de ikke vet, og de har vett til å spørre når de er usikre: 

? Svaret fra en voksen skal helst gjøre mer enn å tilby fakta; det skal gi trygghet og tillit til at det finnes visse ting vi er enige om at stemmer. Samtidig skal vi la fantasien puste.

I det siste har det kommet ut to tematisk like bøker for barn som får meg til å tenke over dette. I høst kom Tore Aurstads «Monster. Fortellinger om monstre og fabeldyr» og nå kommer Geir Stian Ulsteins «Kryptozoologi. Håndbok i monsterjakt». Begge står i bestiariets tradisjon og tilbyr korte introduksjoner til fabeldyr, monstre og andre vesener vitenskapen aldri har bevist, men som enkelte hevder å ha sett. Jeg elsker sjangeren. Årets bok tar for seg mange av de samme vesenene og «vitneobservasjonene» som Aurstads bok. Det er likevel en avgjørende nyanseforskjell i framstillingen. Den har å gjøre med sannhet.

er altså zoologiens pseudovitenskapelige gren, som tar for seg dyr av mer mytisk enn vitenskapelig bevist art. Boka «Kryptozoologi» er visuelt appellerende, stilsikkert illustrert av Line Renslebråten. Men i høytlesningen dukker det raskt opp forvirring. En rekke valg i framstillingen bidrar til å tåkelegge forskjellen mellom vitenskap, fabler, vandrehistorier og fakta. Utformingen ligger tett opptil Jørn H. Hurum og Torstein Helleves vellykkede faktabok «Livsfarlig leksikon», om ekte, utdødde arter. I «Kryptozoologi» får barnet vite hvordan det kan «overleve» på steder hvor vesenet «lever», samt hvordan det kan lokke vesenet fram for å «bevise» dets eksistens. I tillegg står det hvor vesenet først ble «observert» og siste gang noen har «sett» det.

Den for så vidt interessante teksten beveger seg sømløst mellom faktiske mennesker og hendelser og rene fabuleringer. Mange sider avsluttes med et ledende spørsmål om for eksempel hvorvidt Lindormen «fremdeles» finnes i skogen. Er det 

, sier boka, forsøksvis med et innforstått blunk.

 så avsluttes med en epilog om hvor viktig det i vår tid er å skille mellom fakta og feilinformasjon, setter det formvalgene i et underlig lys. Enda merkeligere blir det når jeg leser Ulsteins kronikk i Dagsavisen 22. april. Der beskriver han at utgangspunktet for boka var å «bruke mysterier som en inngang til å lære å skille falske spor fra sikker viten.»

Vår tids monstre er ifølge kronikken algoritmer som sprer løgn og konspirasjonsteorier. Det «stiller større krav til kritisk tenkning enn noen gang før», skriver Ulstein og konkluderer med at kryptidjakt kan lære barn å være kildekritiske. Tåkeleggingen i boka er kanskje en slags test?

Også Aurstad leker i grenselandet mellom fakta og fabel i «Monster!». Men her er det hyppige referanser til at det er «legender» og «historier», bemerkninger av typen «det er neppe sant», og tolkninger om hvordan legender oppstår (vi er redde, det er mørkt).

 vet selvsagt hva vitenskapen (ikke) sier om Møllmannen og yetier. Men boka vakler i balansen mellom å holde fantasien åpen og samtidig gi barnet en forutsigbar grunn å utforske på. For all del, lær barna om legender og fabeldyr! Men en barnebok trenger en stabil utsagnsposisjon.

Til slutt i boka ber Ulstein barn stille følgende spørsmål når de hører en nyhet: «Har flere personer sett det som fortelles om? Vet vi hvor og når? Finnes det spor som du selv kan undersøke om er ekte?» Isolert sett er kanskje ikke spørsmålene dumme, men i en kontekst av falske nyheter er dette en veiviser inn i konspiratopia. Er det ikke en bedre start å undersøke hva som er troverdige kilder, lære å kjenne igjen redaktørstyrte medier og å oppsøke vitenskap?

Krypto­zoologi. Håndbok i monsterjakt

Kryptiske beist

Bjørn Ivar Fyksen

Da jeg hadde helgejobb i bokhandel på midten av 1990-tallet, var den lokalhistoriske bygde­årboka vår mest solgte tittel – med et mulig unntak for skattelistene, som også ble trykt opp og solgt i stabler, jeg husker ikke til inntekt for hvem. (Idrettslaget? Sanitetskvinnene?) Tanken på mengden utgivelser i Norge av denne typen er både svimlende og vakker: Artiklene om alt fra gjengrodde krøtterstier og prisen på smør til utvandrede sambygdinger og lokal oppslutning om Thranebevegelsen ville til sammen gitt et fantastisk detaljert bilde av landet – om det sto i menneskelig makt å lese dem alle sammen.

Mitt inntrykk var likevel at årbøkene i hovedsak ble gitt i julegave til familiens godt voksne og tilårskomne menn, og antagelsen om at hovedinteressen finnes i dette demografiske sjiktet, blir for så vidt ikke svekket av Tyra Teodora Tronstads spenstige roman «Folk som hater lokalhistorie», men den komiske og sjarmerende tittelen er misvisende: Det er knapt noen i denne strålende boka som misliker lokalhistorie, og hvorfor skulle de det?

 vi kommer motvilje, er fra 16 år gamle Gunn, som i 1996 flytter fra Østerdalen til Oslo og begynner på det jeg antar må være Forsøksgym. Og «Oslo er laget av folk som ikke vil være dalske og fjordske», så Gunn tar avstand fra sin bakgrunn ved å erklære at hun hater lokalhistorie. Den typen følelser er imidlertid slipt runde i kantene da hun et kvart århundre senere reiser hjem til sin aldrende far, som plutselig er blitt «en sånn som tusler i stedet for å gå» og trenger hjelp til både det ene og det andre. Herfra strekker romanen seg bakover i tid og forteller en svært så lokal historie om to nabofamilier i Stor-Elvdal, ved Glommas bredd.

Romanen tråkker et mylder av spor frem og tilbake mellom de to husene og familiene, og det er mye som skjer: Tragiske dødsfall, amatørforskning på kvinender og besvangring i dølgsmål – og hva foregikk egentlig den gangen Arnold Haukelands modernistiske «Bølge»-skulptur i marmor og stål forsvant sporløst utenfor hotellet på Koppang en vinternatt i sjuogåtti? For ikke å snakke om hvorfor Gunns barndomsvenn, naboen Pelle, har skaffet faren hennes et lass ubrukelig fyringsved, for om østerdalske menn er tagale, forstår de vedens språk, og en pall rå ved kan ingen tolke som en vennlig hilsen. Faren bærer på sin side på en stor sorg og trøster seg med «bøker om jernutvinning oppe på setrene i førmiddelalderen». Lokalhistorie fungerer som eskapisme, er romanens påstand, og jeg ser ingen grunn til å protestere.

er mest kjent for sine prisbelønte ungdomsbøker, og utga sin første voksenbok i 2022, «Det finnes ingen grenser for gult». Det var en slags feministisk kunstnerroman som, så vidt jeg husker, ikke tiltrakk seg stor oppmerksomhet på kultursidene. Det er lov å håpe at det blir mer virak omkring «Folk som hater lokalhistorie», for dette er livate greier, med en friskhet i tonen som skiller boka fra gjennomsnittsromanen. Tronstad er god på karikatur, og jeg flirer av de brede penselstrøkene og den sveipende fortellemåten. Et eksempel er beskrivelsen av Gunns ekskjæreste, den sensible porselenskunstneren, som tross selvtilliten som følger av en oppvekst på Oslo vest med kunst på veggene og stor hage, blir usikker overfor Gunn:

Han forsøker å være en god svigersønn og snekrer skigard. Han forsøker å gi henne store orgasmer, slike som kommer seilende støtvis ut fra dypet av kroppen, men han har ikke kommunikasjonens gave på dette området 

 krumspring skifter romanen perspektiv fra den ene til den andre og tilbake, lett i steget, omtrent slik barna løper inn og ut hos hverandre, og i den ene morens lattermilde frustrasjon over en vilter guttunge finner vi en karakteristikk som også kunne passe godt til fortellerstemmen: «halvt unge og halvt rev og så litt troll på toppen». Boka har elementer av realistisk folkelivsskildring, der romanpersonene ikke bare er individer, men representative typer, enten det handler om hjemme­værende mødre i arbeiderklassen eller etterkrigsgenerasjonens idealistiske bygde­studenter. Vi ser det allerede i første setning, der Gunn ikke bare er seg selv, men også akkurat «slik tenåringsjenter er».

Om Tronstad ikke favner like bredt som det samlede korpuset av lokalhistoriske utgivelser, maler hun et fargerikt portrett av Norge – eller i hvert fall av Innlandet – og får ved hjelp av nokså få og brede penselstrøk plass til bemerkelsesverdig mye på 300 sider. Med den progressive lærer­familien i upraktisk sveitservilla vegg i vegg med fabrikkarbeider- og pinsevennfamilien i ferdighus fra Moelven, vokser Gunn og Pelle opp «i to ulike land», heter det i romanen, og: «Begge har visum til den andres, og de krysser grensa hele tida» slik at familienes ulike verdier, oppdragerstil og vaner gjør begge barna sosialt «tverrfaglige». Pedagogiske gevinster av den typen kan muligens litteraturen også bidra til, men den største gleden ved en roman som «Folk som hater lokalhistorie» ligger i språket, og Tronstads rappkjeftede fortellerstemme klinger som det hemmelige kjærlighets­barnet til Vigdis Hjorth og Vidar Sandbeck. Dét er jammen en artig unge.

Folk som hater lokalhistorie

Halvt rev, litt troll

Morten Langeland

Da jeg var tjuesju, hadde jeg hundre og førtito gensere, og det var på tide å begynne i terapi» er sitatet i stor font som preger baksiden av denne romanen som ble nominert til den internasjonale Bookerprisen og foreløpig er oversatt til 15 språk. Det er ikke en setning som gir meg leselyst, heller ikke tittelen «det jeg helst ikke vil tenke på», trykket i minuskler, banker på lesegleden. De ulne sitatene framstår som liksomtunge halvkved. Her vil noen fortelle med alvorlig mine for at leseren skal berøres for enhver pris, sånn tenker nå jeg.

Og boken berører bevares, men det er snarere gjennom romanens tilsynelatende tilforlatelige nedslag som øker i intensitet, enn gjennom hovedpersonens gensershopping og terapibesøk. Nederlandske Jente Posthuma – for et passende navn! – sin andre bok er en sorgroman. Forfatternavnet høres ut som noen som har overlevd noen andres død, i romanen møter vi en kvinne som forteller om sitt forhold til sin tvillingbror. Broren, får vi snart anelse om, er død i selvmord. Forholdet som skildres fra barndom til hun er i trettiårene er i aller høyeste grad levende, også i årene der hun lever videre uten ham. Stilen har en type nøktern og erfaren klokskap, samtidig som den vegrer seg for det sentimentale. Boken er episodisk med ‘kapitler’ på i høyden tre sider. Episodene vi får lese om tar form som minnearbeid, en lyktestolpe eller en nyhetssak eller en sang peker uunngåelig tilbake til et minne om broren. De har levd nærmest symbiotiske liv og hun har støttet seg mot broren hele livet, noe som kommer fram i at vi blir kjent med ham, den førstefødte som En og henne som To, det var broren som kalte dem det.

Når vi gikk til skolen sammen, passet vi på at vi aldri fikk en lyktestolpe mellom oss. Hvis vi likevel kom til å gå på hver vår side av en, var båndet vårt brutt, og den ene av oss måtte gå tilbake for å gå forbi den igjen på riktig side. Jeg husker ikke dagen da broren min begynte med den leken, men jeg husker dagen da han plutselig sluttet med den.

og lakonisk. Dette skyggelivet kan virke andregrads, men det er snarere som speiling jeg-fortelleren behandler det, og hva gjør man den dagen ens livs holdepunkt er borte?

Jeg er tvilling selv, og kan skrive under på at den relasjonen har en varighet man med dyp overbevisning forventer vil strekke seg fra livmoren til slutten.

Heldigvis handler ikke alle spor i romanen om broren direkte. Det er snarere gjennom jeg-personens tilsynelatende tilforlatelige wikipediske interesser – fra Auschwitz og Mengele til storsvindleren Bernie Madoff sin familie – at man gradvis forstår hvordan hele hennes mosaiske bevissthet gjennomgår en egenbehandling av sorg. Best utført er det i historien om Twin Towers, hvor det ene var noen meter høyere enn det andre. En mindre elegant forfatter ville latt denne speilingen framstå overtydelig, i Posthumas korthugde kapitler blir den parallelle historien først sent i romanen tydelig som et sinnbilde av en forteller i dyp krise. At kjæresten hennes blir lei av at hun etter to og et halvt år fortsatt bor mer i brorens leilighet enn i deres egen, er forståelig, men sympatien for henne blir ikke mindre av det. Kanskje tvert imot!

Det jeg helst ikke vil tenke på

Avdempet tvillingfart

Bokanmeldelser

Janneken Øverland

Byen Wellington, hovedstaden i New Zealand, befinner seg helt sør på Nordøya, ved vannkanten inne i en vid havbukt. Sentrum i byen følger en slak bue langs nord-vestsiden av bukten. Fra havnivået løfter Wellington seg høyt og etappevis som i store trappe­formasjoner.

I denne byen kom Katherine Mansfield Beauchamp til verden 14. oktober i 1888. Hun skulle komme til å bli – og er fortsatt – New Zealands mest berømte forfatter, oversatt til mer enn 25 språk, anerkjent som en viktig pioner innenfor litterær modernisme. Hun er fremfor alt kjent for sine særegne noveller, vakre og vemodige, kritiske, ironiske og morsomme.

Nå, mer enn hundre år etter hennes altfor tidlige død, virker det som om forfatterskapet har fått en renessanse. Bøkene hennes trykkes opp igjen, biografier og akademiske artikler blir stadig utgitt. Tekstene blir diskutert på internasjonale seminarer. Nye oversettelser dukker opp på flere språk, i år også på norsk. Hva er det ved Mansfield som fortsetter å fascinere lesere?

Foreldrene til Mansfield var født i Australia, men godt integrerte og velhavende newzealendere. Kathleen var en av fire søstre og det tredje barnet av fem. Foreldrene lot døtrene få nesten fem år av skolegangen sin i London, til Kathleen var 18 år. Og to år senere overtalte hun faren til å la henne vende tilbake.

Da hun begynte å skrive selv, skiftet hun fornavn til Kathrine, og erstattet farens etternavn med mormorens pikenavn Mansfield. Fra og med den litterære debuten i 1911 var Katherine Mansfield forfatternavnet hennes. Fra 1918 bodde hun i Europa inntil hun døde av tuberkulose som 34-åring i 1923 i Frankrike.

I dag er novellene hennes regnet blant de beste som er skrevet på engelsk, og på nivå med de korte prosatekstene til russiske Tsjekhov og franske Maupassant. I løpet av det korte livet skrev hun mer enn 100 noveller, og utga tre novellesamlinger, i tillegg er det gitt ut personlige notatbøker, korrespondanser og sene, etterlatte tekster i bokform posthumt. I de skjønnlitterære tekstene hennes er handlingen lagt til ulike europeiske steder, og til New Zealand, temaene hennes er gjerne barndom og utenforskap, samliv, klasse og rase. Stilen hennes blir gjerne karakterisert som «på randen av poesi».

På sjøsiden i Wellingtons travle hovedgate ligger i dag Unity Books, en himmel for boksankere, en slags maxi-Tronsmo, med en raus samlehylle for alt mansfieldsk. Det var under et besøk her for noen år siden at det for alvor gikk opp for meg hvor mye som er skrevet og fremdeles skrives om Mansfield. Volumet av hennes eget skjønnlitterære forfatterskap er ikke overveldende stort. Bøker 

 henne, og bøker der hun står for innmaten, men rammen er andres, har også økt med den økte interessen for forfatterskapet.

Et eksempel er «Journal of Katherine Mansfield», som rommer tekst fra dagboka hennes, mellom 1914 og 1922, med dag-til-dag notater i en tettvevet, personlig stil. Boka dekker hennes livs viktigste litterære tiår og ble, som flere andre, posthumt redigert av ektemannen hennes, tidsskriftredaktør og forfatter, John Middleton Murry (1889–1957). Han og Kathrine levde i et uortodokst, stormende forhold, først i nesten ti år som kjærester og deretter i fem år som ektefeller, inntil hun plutselig døde i 1923. Han ble fra da av hennes omsorgsfulle tekstforvalter og utga og gjenutga en rekke av hennes bøker.

Hun giftet seg og skilte seg i løpet av ett døgn.

Frodig selskap

Peter Fröberg Idling

Forfatter

I Kasby i Uppland står det en mektig runestein, med en lang, slyngende runeskrift. En gang for lenge siden har noen lagt ned mye tid og mye strev for å skape monumentet. Men teksten på steinen er ikke bare uforståelig, den regnes som en av «nonsensesteinene». Det vil si en av de noen og tjue runesteinene som ikke anses å være skrevet i kode eller å inneholde magiske formler, men som bare er … tull.

Man kan jo lure på hvorfor datidas mennesker ville legge ned så mye anstrengelse i noe meningsløst. Man da begår man den feilen å se runesteiner som en slags informasjonsskilt. En runestein malt i sterke farger var mye mer enn teksten. De var prestisjeprosjekter med sosial symbolverdi og markerte ofte en grense.

Den som vil, kan assosiere til samtidas tatoveringer av kinesiske tegn – en nordboer kan antakelig ikke lese den, men synes at de ser kule ut.

 en litterær sjanger som døde ut med vikingene. Nylig utkom Malte Perssons nyeste diktsamling, «Den fördrivna tiden» – en type ordlek («tidsfordriv») som er gjennomgående i boka. Malte Persson har de siste tiårene framvist en utidsmessig evne for vers og rim. Nå gir han slipp på alle gravalvorlige pretensjoner og forvandler språkmaskinen sin til et glitrende tivoli, der hvert innfall kan utvikles til et dikt. Ikke minst befolkes sidene av dyr generelt og geiter spesielt. Muligens kan man innvende at den enkelheten diktene danser fram, kombinert med Malte Perssons rike assosiasjonsevne, gjør at de innimellom blir vel lange, men for å gi et kort eksempel, med tittelen ‘Getesteten’: «Geten var på skönhet inte mätt, / därför åt den än en blombukett.»

Diktsamlingen er satt sammen av Malte Perssons venn Isabella Nilsson, som debuterte med «Nonsensprinsessans dagbok – en sjukskrivning» (2018). Usannsynlig nok fikk Malte Persson da sitt kvinnelige motsvar i flyktig rim- og diktmakeri. I forordet kaller Isabella Nilsson Malte Persson for sin beste venn – «i nödrim och lust».

 rimbasert nonsens finnes i nyutgitte «ÉTUDES AUSTRALES med inga solars prövning» av mangesysleren Leif Holmstrand. Leif Holmstrand har de siste par tiårene beveget seg i et svært egenartet, kreativt univers, mellom performance, strikkede skulpturer og diktsamlinger. (Omslaget på den nye boka forestiller også garntråder, strukket ut som notelinjer i et partitur.) Nå har han samlet rimende dikt, ja, til og med strikket sammen en sonettkrans.

Holmstrands dikt er i likhet med Malte Perssons elegante vers som et slags Frankensteins monster. Verseføttene stamper bevisst tungt, noen av rimene redder Holmstrand med egne ordkonstruksjoner, bildene som manes fram er ofte surrealistiske eller tilsynelatende sprunget ut av drømmer. Her finnes ikke Malte Perssons lette lekenhet, linjene er farget med noe mørkere og mer dempet.

Mørket har Holmestrand til felles med nonsensprinsessen Isabella Nilsson. ­Debutboka hennes var resultat av et nyttårsløfte hun hadde gitt sin mor. Isabella Nilsson var da svært syk med anoreksi og moren hennes lykkes med å få henne til å love at hun ikke skulle ta livet av seg det kommende året. For å distrahere dødens lokkende rop skrev Isabella Nilsson noen setninger hver dag – rim, ordleker, alvor, nonsens – ofte med en slags fortvilelsens munterhet. Debutboka ble nettopp derfor en hjerteskjærende balansegang over en avgrunn.

I nødrim og lyst

Enel Melberg

Nå som russerne igjen står og lurer ved diverse grenser, er det kanskje på tide å minne om hva som skjedde da for eksempel Estland ble okkupert for første og andre gang. Den første bølgen kom i 1941. Da ble det estiske flagget tatt ned, i skolen ble alt estisk renset ut og erstattet av sovjetisk propaganda. Såkalt hatefulle bøker ble fjernet, i stedet fikk barna lese om Lenins og Stalins ungdom. Gamle, patriotiske sanger ble erstattet av sanger som hyllet det Store fedrelandet, i gymtimene innførte man granatkasting. Folk ble tvunget til å demonstrere mot den folkevalgte regjeringen, det ble skrevet ut nyvalg og lærerne ble pålagt å mobilisere for å få folk til å stemme på de eneste godkjente kandidatene, som i tråd med gjengs sovjetisk modell vant valget med 99,9 prosent av stemmene.

Dette er ikke helt ulikt vår tids rapporter fra de russiskokkuperte områdene i Ukraina, selv om Russland ikke lenger kaller seg et sovjetisk land. Over en natt, 14. juni 1941, ble 10.000 estiske innbyggere deportert til Sibir, både kvinner og barn. De ble for det meste fraktet i atskilte vogner, også om det var foreldre eller ektefolk, noe som er blitt et nasjonalt traume som lenge har hjemsøkt både estere og resten av den baltiske befolkningen.

Seinsommeren 1941 kom tyskerne og «befridde» landet – de overtok det med sine egne tvangsmetoder og mobiliseringer – høsten 1944 var russerne tilbake for en andre okkupasjon. Denne høsten tok mellom 30.000 og 40.000 estere og estlandssvensker fluktruta over Östersjön til Sverige for å komme vekk fra den sovjetiske okkupasjonen, som man hadde fryktelige minner fra, i ettertid er dette kjent som «den store flukten». Flukten foregikk i overlastede småbåter under livsfarlige forhold, mange kom fram til Gotland og til Stockholms skjærgård.

En av disse flyktningene var jeg, jeg hadde så vidt fylt ett år. Foreldrene mine og jeg ankom sammen med 35 andre i en nybygget motorbåt, sjøsatt for aller første gang. Vi kom til kai i Sandhamn 1. oktober etter et stormfullt døgn ute på havet. Under oppveksten har jeg alltid fått høre om den dramatiske ferden der man det ene øyeblikket ble truet av tyske grensevakter, det neste av russisk luftartilleri mens det blåste opp til storm. Det var samme uke på året som da Estonia forliste 50 år senere.

Til Sverige samme år ankom også den store estiske nasjonalpoeten Marie Under, sammen med mannen Artur Adson, to døtre og en søster. De var med på den aller siste evakueringsturen som tyskerne tillot estlandssvensker å gjøre, ettersom de tilhørte en germansk stamme, men der mange estere også hadde lurt seg med. De som sto bak evakueringene mente det var selvsagt å redde kremen av Estlands intellektuelle. Ferden på M/S Triina var roligere, man kunne sitte på dekk på den overfylte motorskonnerten. Båten la til kai 22. september. Marie Under led av søvnløshet, hun hadde ikke sovet på flere døgn – men en ung mann forbarmet seg over henne og lot henne legge seg oppe på den veldige haugen med bagasje flyktningene hadde tatt med seg.

Marie Unders levetid omfatter et tsar­russisk herredømme, revolusjoner, krig, selvstendighet, ulike omganger med russiske og tyske okkupasjoner, tvangsinnlemming i Sovjetunionen, flukt og eksil.

Med erfaringene hun hadde, og en følsom sjel (Adson måtte ta rollen som dørvakt og passet på at «Poetessen» ikke ble forstyrret), er det ikke så rart at hun har et langdikt som heter ‘Den sömnlösas sång’. Diktet maner fram en tilstand mellom drøm og våkenhet, en svevende vandring der rytmen av blodets pulsering blir fysisk påtagelig.

En av disse flyktningene var jeg, jeg hadde så vidt fylt ett år.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Et solfylt sted for dystre folk

Hastetilfelle. Tekster om å skrive

Korsmo & Utzon. To nordiske arkitekter

Legenda om den heilage drankaren

Kart over kjærligheten. Om hva som holder oss i live

Kryptozoologi. Håndbok i monsterjakt

Folk som hater lokalhistorie

Det jeg helst ikke vil tenke på

Utvalgte saker

Katherine Mansfields forfatterskap er inne i en ny vår.

Noen ganger er nonsense det som gir mening.

Marie Under var kjent som dikterdronning i eksil i Estland. I Sverige var hun en ukjent innvandrerkvinne.

Magasinene

Bokanmeldelser

Et solfylt sted for dystre folk

Hastetilfelle. Tekster om å skrive

Korsmo & Utzon. To nordiske arkitekter

Legenda om den heilage drankaren

Kart over kjærligheten. Om hva som holder oss i live

Krypto­zoologi. Håndbok i monsterjakt

Folk som hater lokalhistorie

Det jeg helst ikke vil tenke på

Katherine Mansfields forfatter­skap er inne i en ny vår.

Noen ganger er nonsense det som gir mening.

Marie Under var kjent som dikter­dronning i eksil i Estland. I Sverige var hun en ukjent innvand­rer­kvinne.

Kryptozoologi. Håndbok i monsterjakt

Katherine Mansfields forfatterskap er inne i en ny vår.

Marie Under var kjent som dikterdronning i eksil i Estland. I Sverige var hun en ukjent innvandrerkvinne.