#fff

har sendt ut en ny årgang av undergrunns-tidsskriftet Voldposten – for siste gang.

Jan Erik Vold

#000

maner fram en slimete og monstrøs verden som speiler vår tids konspirasjonsteorier.

H. P. Lovecraft

Vennskapet mellom Nini Roll Anker og Sigrid Undset kaster lys over krigsårenes patriotisme og pasifisme.

Den andre bønnen

Kaja Schjerven Mollerin

Det blir av og til sagt at den beste litteraturen vet det meste før oss. En god bok er en bok som vokser med leseren. Det er en bok som for hvert gjensyn åpenbarer nye sider, fordi den, med tiden, har gjenklang i ulike deler av leserens erfaring, ja, så å si har leserens ulike aldre i seg.

Første gang jeg leste Tove Janssons «Pappaen og havet» (1965), var jeg i begynnelsen av tjueårene – jeg kom altså ganske sent til den – og det jeg har husket best fra den, er det både gjenkjennelige og litt komiske i at mummitrollene liker seg best innenskjærs. De liker det vennlig vekslende, som det står i en annen av mummibøkene, «stranden som er litt land og litt strand, solnedgangen som er litt mørke og litt lys, og våren som er litt kulde og litt varme». Horisonten blir for lang i «Pappaen og havet». Det var det jeg husket fra livet utenskjærs.

Da jeg leste boken om igjen for noen uker siden, sikkert fordi jeg lengtet etter sommer, var det noe helt annet som slo meg, nemlig den dype visdommen som gjerne ligger i Tove Janssons landskaps­beskrivelser.

 er ofte helt konkrete og bokstavelige. Det er ikke sånn at hengekøyetreet symboliserer noe annet, eller at broen over elven egentlig betyr noe man må tolke seg frem til. Det er hengekøyetreet og broen over elven som er selve saken. Samtidig er beskrivelsene så presise og åpne at de fester seg i leseren på en egen­artet måte, de vekker leserens sosiale, historiske og politiske assosiasjonsfelt – uten at man på noe tidspunkt mister tak i det konkrete man leser om.

I «Pappaen og havet» har altså mummifamilien, med lille My, flyttet fra Mummidalen til en øy i havgapet. På kartet som henger på veggen i huset i Mummidalen, ser øya ut som en «ensom prikk». Der skal vi ha det «deilig og tungvint», sier mummimamma, men det tar tid å venne seg til de nye omgivelsene. En dag krabber mummitrollet og lille My inn i en krattskog. De krangler, som de rett som det er, gjør, og mummitrollet krabber videre på egen hånd, til tross for at My har skremt ham med at det kanskje er noen der inne. Mummitrollet krabber og krabber. Plutselig kommer han til en liten lysning midt inne i det tette og stive krattet. Her er det varmt og godt, biene surrer over blomstene, over lysningen ser han bjørkeløvet som «et luftig grønt tak som himmelen kunne titte ned gjennom».

Dette stedet, tenker mummitrollet, er fullkomment, ikke minst som gjemmested. Like viktig: «Ingen har vært her før ham. Det var hans».

Så skjer det bitre: Han blir bitt i halen, og han vet med en gang at det er en pissemaur, som det viser seg å vrimle av på dette fullkomne stedet. Mummitrollet blir enormt skuffet og lei seg. Og så begynner han, med god hjelp fra fortelleren, å tenke: «Naturligvis, [pissemaurene] hadde bodd her før ham». Men så begynner tvilen og problematiseringen: For pissemaurene bor jo under bakken. De kan ikke se hvor fint det er her, kan de vel? Kan det være så viktig at de bor akkurat her? Slik fortsetter resonnementet:

Det fantes forskjellige slags rettferdighet. Ifølge en rettferdighet som kanskje var mer komplisert, men absolutt riktig, hørte lysningen til ham, ikke til pissemaurene. Bare han fikk dem til å forstå det. De kunne jo akkurat like gjerne bo et annet sted. Litt lenger borte, bare noen meter. Var det noen måte å forklare det for dem? Kunne man i verste fall trekke opp en grenselinje og dele området?

Dette stedet, tenker mummitrollet, er fullkomment.

Pissemaur og rettferdighet

Nei, han der Tipun, som jeg kaller ham, han er det ikke noe håp for, sier Jan Erik Vold.

Det er en varm formiddag i slutten av mai. Vi sitter hjemme hos Vold, i en leilighet på Söder i Stockholm, og snakker om en viss statsleder som i februar 2022 gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Et av mange temaer denne formiddagen. Vi har bladd i gamle utgaver av Voldposten, en undergrunnspublikasjon Vold, i en leder for tolv år siden, beskrev slik: «Den er en samizdat i Europas mest blåøyde nasjon». Voldposten ble første gang utgitt i 2005, under tittelen «Svadaåret dokumentert», og har siden den gang bestått av avisartikler fra foregående år, skrevet av forskjellige forfattere, og samlet, kopiert og redigert av Vold. De siste åtte årene har opplaget ligget på 400 eksemplarer. Tidsskriftet, som det også går an å kalle det, blir sendt til venner, kolleger, landets statsminister og et par fiender, uten at det noen gang blir spesifisert hvem dét er.

Det håpløse kunne godt vært overskriften for mye av det vi sitter og snakker om denne formiddagen, men som alle som kjenner dette forfatterskapet, vet, gir vi oss ikke av den grunn. Selv om Vold i de ulike lederne har gode grunner til å oppsummere året som er gått, som «et tungt år», «et strevsomt år», «et år i ubalanse», «et alvorsår», «et mørkt år», er det like ofte lyspunkter og diverse absurditeter Vold fester seg ved og gjentar, når vi blar gjennom utgavene.

– Her er Harald Heide Steen: «Blodappelsin? Nei takk, jeg er vegetarianer».

Om et slående bilde av Gunvor Hofmo, med solbriller og sigarett:

– Finnes det noen norsk kvinnelig poet som er så hipp som på det bildet?

Om den ikke lenger fullt så nye Holmenkollbakken:

– To milliarder for å hoppe fem meter lenger.

Og som en løs kommentar, kanskje, til våre brutale, uoversiktlige tider:

Change will come

Silje Bekeng-Flemmen

Det hender jeg lurer på hvordan det ville ha vært å arbeide i en bransje i vekst. Vind i seilene, champagne i glassene! I stedet har jeg levd i pressen og bokbransjens vedvarende krisetilstand i tjue år. Den neste nedbemanningen, siste spikeren i kista – katastrofen har aldri vært langt unna.

Tove Jansson skrev en nydelig novelle som heter ‘Filifjonka som trodde på katastrofer’. Her tripper det perfeksjonistiske følelsesvesenet Filifjonka nervøst rundt og bekymrer seg for sine eiendeler og for huset sitt i møte med en forestilt katastrofe. Når den faktisk inntreffer – stormen river huset i fillebiter og skyller eiendelene på sjøen – står hun stødig i vind og sjøsprøyt; hun omfavner katastrofen, frigjøres av den.

 lenge står her i vannkanten og tripper, kan vi fundere på en ting: Er dette sommeren da spøkelsene endelig ble synlige? Denne måneden inngikk Gyldendal forlik med de to tekstforfatterne Elene Martinsen og Rune Alexandersen, som hadde saksøkt både forlaget og komiker Zahid Ali for brudd på opphavsretten; de mente de hadde skrevet store deler av manuset som ble Alis mye omtalte krimroman «Svaber». Nå skal de to krediteres som medforfattere. Det kan virke som om flere forlag har tatt lærdom av saken. Stadig flere bøker beskrives nå som «skrevet i samarbeid med».

Det skulle bare mangle. Av en eller annen grunn hersker det en bred forakt/fornektelse for at forfattervirksomhet er et 

. Vi ser det i alt fra diskusjonen om «skjønnlitterær kvalitet» til denne lenge rådende ideen om at hvilken som helst hotshot har rett til å sprade rundt og ta æren for noen andres litterære arbeid. Sjokkmelding: Det viser seg at forsvarstopper, influensere og polfarere faktisk ikke uten videre kan skrive en god bok. Akkurat som 

 ikke kan gå til Sydpolen i morgen. Når du holder kjendisenes bestselgende «personlige beretninger» i hendene, er sjansen stor for at en spøkelsesforfatter har vært involvert.

Spøkelsene er gjerne drevne journalister, skribenter eller erfarne skjønnlitterære forfattere som sper på beskjedne inntekter ved å fortelle historien til en kjendis. Det er paradoksalt at bokas status angivelig har falt så dramatisk, samtidig som komikere og innholdsprodusenter gjerne vil smykke seg med en utgivelse. Skjønnlitteraturen mister økonomisk terreng, men beholder kulturell kapital og dermed også en investering for forlagene. Samtidig er det penger å tjene på kjendismemoarer skrevet «i samarbeid med», mens brorparten av de høylitterære forfatterne er rene pengeslukene.

at spøkelsesforfattere må bli standard. Men hva skjer når influenserne og idrettsstjernene inntar bestselgerlistene, har monopol på medienes litteraturdekning 

legger beslag på de profesjonelle forfatternes tid og krefter? Ironien slår krøll på seg når jeg ser stadig flere seriøse, skjønnlitterære forfattere masseprodusere fyndige reels i håp om å bygge opp den følgerskaren bokhandlerne visstnok spør etter når de vurderer hvilke bøker de vil fronte i bokhandelen.

Som Aksel Kielland skriver i sin nye bok «Besatt», er markedsideologien innebygd i de sosiale medieplattformenes infrastruktur; de gjør alt og alle til et marked og sniker markedsføringens logikk inn under huden på en. Om jeg vil selge en bok til neste år, bør jeg framover poste daglige reels der jeg byr på meg sjæl og bygger merkevaren meg™.

et litterært økosystem som likner det H.G. Wells tegner opp i klassikeren «Tidsmaskinen?» Der de vakre, uskyldsrene eloiene av noen influensere danser på rosene, med alle pengene, mens forfatterne reduseres til lyssky morlocks som jobber hardt i det stille og bare kommer til overflaten for å tuske til seg et statsstipend i ny og ne.

Blant morlocker og eloier

Utvalgte saker

Egon Låstad

Tenk deg et vrengebilde av Norge, hvor skeive regjerer i distriktene og streite kun tolereres i hovedstaden; et samfunn hvor prøverørsbarn er normen, og heteroseksuelle par må overgi barna sine til staten – slik at skikkede homofile kan adoptere dem. Dette satiriske scenarioet setter tonen for lokalsamfunnet Vrangvik, hvor 15-årige Ask Olando vokser opp med to mødre og en lillebror. Problemet til Ask er at han «tenner mindre på gutter enn han gjør på å gjøre nynorsklekser». Vanskene eskalerer når han forelsker seg i nabojenta Lærke. Våger han å stå frem som heterofil?

 «Jævla hetero» har Kim Torrejas skrevet en vrang og vittig romandebut – full av syrlige samfunnskommentarer. Fortellingen parodier blant annet Fredrikstad, hvor forfatteren vokste opp som homofil tidlig på 2000-tallet. Stedsnavnet Vrangvik speiler også den sneversynte mentaliteten i Jacob Hilditchs parodiske, fiktive lokalavis Trangviksposten

 som gikk som føljetong i Aftenposten fra 1900 til 1929. Hovedpersonens etternavn Olando er enda en litterær kobling, til Virginia Woolfs skeive romanklassiker «Orlando» fra 1928. Leken med referanser er en gjennomgående kvalitet i denne romanen, men først og fremst handler det om respekt. I spenningsfeltet mellom politiske kommentarer og skeiv humor finner boken sin misjon.

Boken starter brutalt, med en sjokk­artet beskrivelse av utfallet etter at den mest populære gutten tropper opp på skolen med en kjæreste av motsatt kjønn. Friminuttet etter henger han etter flaggstangen med blodig nese, revnede klær og et menstruasjonsbind over øynene – som en slags mannlig, skamfert Justitia. På brystet hans står bokens tittel skrevet med røde bokstaver: «Jævla hetero». Ask innser at noe lignende kan skje ham.

 angrepene i verden på mangfold og inkludering er timingen på denne utgivelsen definitivt god. Situasjonen i den virkelige verden truer imidlertid med å overgå deler av satiren i boken. Forfatteren formidler eksempelvis håp, når han lar skolen arrangere klassebesøk med «opplæring i aksept for heterofili». Elevenes respons i boken er langt mildere enn til­ropene Noman Mubashir fikk slengt etter seg da han nylig holdt et foredrag om homofili på en skole på Romerike.

Forfatteren er vittig poengtert når han viser at selv leketøysbutikkene er infiltrert av den sosiale samfunnskodingen, hvor jentene pådyttes 

 i form av dukker. Resultatet av denne praksisen kan man se på hovedpersonens mødre, som både er systemtro og heller klønete sosialt. I ytterste konsekvens legitimerer også kjønnsrollene den aggressive oppførselen til skolens bølle Hedvig. Sistnevnte har en overkontrollerende far ved navn Baard Bigottsen, som gitt sitt skinnhellige navn forsøker å styre lokalsamfunnet med overdreven fromhet. Karakteren Lærke hjelper Ask å forstå at det er misbruk av religion som er farlig, ikke religion i seg selv. Slike nyanseringer er selvsagt svært positive i en ungdomsbok.

Minst like nyanserik er forfatterens beskrivelse av sosiale medier – som et tveegget sverd. I boken problematiseres alt fra datingapper til fenomener som «catfishing», altså utpressing via falske profiler, og offentlig uthenging ved bruk av snikfilming. Da er det gledelig å se at den samme teknologien kan brukes i revers.

Jævla hetero

Heteroangst

Tore Linné Eriksen

Det er sagt at nye kriger ikke bør startes før alt er skrevet om den forrige, men fortsatt kommer det en stri strøm av bøker om den andre verdenskrigen. De fleste handler om Norge og Europa, der utbruddet gjerne dateres til 1939. Men det finnes også et annet perspektiv, der starten legges til den japanske okkupasjonen av Mandsjuria i 1931. Dermed blir krigen like mye ei rivalisering mellom nye og gamle imperier i Asia som en kamp om demokrati i vår verdensdel. Dette er et gjennomgående tema hos Richard Overy, en av vår tids fremste militærhistorikere, som i 2021 ga ut det monumentale verket «Blood and Ruins».

Årets bok er mer beskjeden i sidetall, men er en viktig oppfølger med samme autoritative bruk av kilder og forskning, ikke minst fra japansk side. «Rain of Ruin» konsentrer seg om USAs terrorbombing av japanske byer og atomvåpnene over Hiroshima og Nagasaki for akkurat 80 år sida. Hans metode er å forklare hvordan aktørene sjøl tenkte omkring beslutningene i sin samtid, men i sine avsluttende refleksjoner stiller han også grunnleggende etiske spørsmål. Noen av oss mener trassig at også det hører med til en historikers oppdrag.

Lenge var det ei vanlig oppfatning at historiens (foreløpig) eneste bruk av atomvåpen ikke trengte andre forklaringer enn ønsket om å avslutte krigen raskt uten tap av amerikanske liv, og at det viste seg at de i den forstand var nødvendige. Overy viser at virkeligheten ikke var så enkel, og opphever det tradisjonelle skillet mellom «konvensjonelle» våpen og atomvåpen når han starter med de massive luftangrepene mot 67 japanske byer som blei brent til grunnen mellom mars og august. Bare i Tokyo blei trolig 100.000 drept i løpet av én dag i mars, da storbranner tok fyr i hus og menneskekropper, inkludert bruk av napalm.

om at brannbombene i all hovedsak ville ramme sivile, men Air Force var oppsatt på å legitimere sin oppbygging i konkurranse med andre våpengreiner. Den viktigste pådriver var general Curtis LeMay, som seinere sto sentralt i USAs atomstrategi under den kalde krigen og var en ivrig talsmann for napalmbombing under Vietnamkrigen. Overy viser i tillegg til sterke ønsker om hevn etter Pearl Harbor-angrepet i 1941, samtidig som japanere blei utsatt for rasistisk avhumanisering og kalt «gule apekatter» og skadedyr. Endelig fikk slike «beist» som fortjent, uttalte president Harry S. Truman 11. august. «Fortsett det gode arbeidet», skreiv Lauris Norstad på samme tid, han blei på 1950-tallet sjef for Natos Europa-kommando. Atomvåpen blei lagd for å bli brukt, og var ei videreføring av brannbombene i tråd med krigens indre logikk. Et alternativ hadde vært å demonstrere for Japan disse våpnenes grusomme virkninger ved sprengninger over ubebodd ørken eller til sjøs, men det blei valgt bort. Sjøl om det ikke var avgjørende, var det en ekstra bonus at våpnene blei vist fram for Sovjetunionen.

Overy viser også at det er altfor enkelt å sette likhetstegn mellom atomvåpen og kapitulasjon. Det var flere andre faktorer som spilte inn, slik som masseødelegging av mange byer, okkupasjon av Okinawa, handelsblokade som ga hungersnød og oljemangel, indre demoralisering, sosial kollaps og den konservative elitens frykt for kommunisme når Sovjetunionen gikk med i krigen. Nye kilder dokumenterer også at det var åpen diskusjon og fredsstemmer innad i Japan, som var mindre monolittisk enn det var vanlig å tro.

 tar Overy også for seg atomvåpnenes ettervirkninger for de gjenlevende og deres etterkommere, og diskuterer hvordan det alltid har stått strid om minnekulturen. I 1995 kom sterke protester mot ei museumsutstilling 50 år etter, som endte med at avdelinga som viste japanske ofre blei tatt vekk. Under minneseremoniene i Nagasaki i fjor, valgte representanter fra ei rekke vestlige land å holde seg borte i protest mot at Israel ikke var invitert. Det var stater som – i likhet med Norge – nekter å undertegne FN-forbudet mot atomvåpen, og som deltar i en allianse med førstebruk som doktrine.

Overys bok gir oss nyansert historieforskning, gjør verdenskrigen mer global og reiser spørsmål om atomvåpnenes risikofylte plass i dagens verden. Som Albert Einstein skal ha sagt: Atomvåpnene har forandret alt, unntatt måten å tenke på.

Rain of Ruin. Tokyo, Hiroshima and the Surrender of Japan

Ettervirkninger

Det er ikke ofte jeg har kastet bøker i søpla, men ved et par anledninger har jeg vurdert det dit hen at verden ville være et bedre sted med færre eksemplarer av tittelen. Den ene var en roman der mysteriet dreide seg rundt en forsvunnen ungjente. Å, som den bekreftet mistroen jeg har til sånne bøker, måten de på billigste vis nører oppunder en besettelse rundt unge skjønnheters tragiske og ofte voldelige endelikt.

Liz Moores nyoversatte «Guden over skogene» starter også med en tenåringsjente som blir borte. Når jeg ikke umiddelbart avskriver den, handler det først om stemningen. En fuktig, varm eim av nåletrær og jord slår mot leseren. Den kaleidoskopisk framlagte historien er satt til Adirondack-området i delstaten New York i USA, et skogbelagt fjellområde som kan likne et norsk landskap, med kupert terreng, innsjøer, elver og urskog, en blanding av løvtrær og nåletrær.

Mulighetene for å gå seg vill, er mange.

 en sommerleir for barn plassert i Van Laar-reservatet, har de én viktig regel: «Går du deg vill, sett deg ned og rop.»

Det er en setning som rommer mye; den er mer urovekkende enn betryggende der den etablerer skogen som et sted man må bli reddet fra, et sted der du kanskje ikke blir hørt. Et sted der barn kan forsvinne. Den gåsehudfremkallende følelsen vedvarer gjennom lesningen.

Det er en god grunn til at regelen terpes på: I 1961 forsvant Bear Van Laar, sønnen til rikmannsfamilien som eier reservatet, i skogene. En lokal beboer som døde like etter, ble antatt å ha drept gutten, men ingen vet egentlig hva som skjedde. Eller?

Romanens presens er satt til 1975: Alice og Peter Van Laar har fått datteren Barbara, nå tenåring. Det mer enn antydes at den pønkete, viljesterke jenta er en skuffende erstatning for broren. Idet Barbara forsvinner fra leiren, starter en ny etterforskning, historien endevendes.

Jo, og en seriedrapsmann fra området har nettopp rømt.

 ikke på spenningsmomentene; ganske snart har vi en variert meny av mulige mistenkte og en krattskog av halvt skjulte forbindelser mellom leirdeltakere, unge leirledere og andre ansatte, og Van Laar-familiens rike venner. I dette villniset skal den 26 år gamle etterforskeren Judyta stake ut retningen.

Magasinene

Utvalgte saker

Om da Mummitrollet finner et pent sted i skogen – men dessverre oppdager at det bor noen der fra før.

Jan Erik Vold er både journalist og dikter, sier han. Nå, etter 20 år, legger han ned Voldposten – kanskje.

«Alle» skal gi ut bok. Men noen må faktisk skrive dem.

Bokanmeldelser

Jævla hetero

Rain of Ruin. Tokyo, Hiroshima and the Surrender of Japan

Guden over skogene

Magasinene

Om da Mummi­trollet finner et pent sted i skogen – men dessverre oppdager at det bor noen der fra før.

Jan Erik Vold er både journalist og dikter, sier han. Nå, etter 20 år, legger han ned Voldposten – kanskje.

«Alle» skal gi ut bok. Men noen må faktisk skrive dem.

Jævla hetero

Rain of Ruin. Tokyo, Hiroshima and the Surrender of Japan

Guden over skogene

Om da Mummitrollet finner et pent sted i skogen – men dessverre oppdager at det bor noen der fra før.