#fff

#000

ville holde fram at det finnes noe godt. En ny biografi gir dyp innsikt i arbeidet hans.

Göran Tunström

fyller 250 år. Mímir Kristjánsson vil løfte henne ut av kvinnelitteraturhylla.

Jane Austen

får nobelprisen i litteratur denne uka. ­Bokmagasinet tar turen til fødebyen Gyula.

László Krasznahorkai

En glemt brevsamling dukket opp igjen da Cappelen Damm nylig flyttet.

Kjære forlag ...

Even Teistung

I en av mange skjellsettende passasjer i «Totalitarismens opprinnelse» (1951) bemerker Hannah Arendt at «konsentrasjonsleirenes virkelighet» mest av alt ligner «middelalderske bilder av helvete»: Endeløs avstraffelse. Men, legger hun til: Det som gjorde bildet av helvete utholdelig i middelalderen, var dommens dag, «ideen om en absolutt rettferdighet kombinert med en uendelig mulighet for nåde», altså en form for moralsk forklaring. Men denne forestillingen om rettferdig straff i helvete er forsvunnet i konsentrasjonsleiren: «mennesket kan virkeliggjøre helvetiske fantasier uten at himmelen faller ned eller jorden åpner seg».

Enhver som har lest et og annet vitnesbyrd fra utrydningsleirene (eller lest en avis de siste årene), vet svært godt hvor åpenbart og presist dette bildet er, og likevel har det vært usedvanlig påtrengende gjennom den langsomme lesinga av den franske motstandskvinnen og leiroverleveren Charlotte Delbos vitnesbyrdbok, «Ingen av oss skal vende tilbake». Boka er første bind i trilogien «Auschwitz og ettertiden», som nå for første gang foreligger i norsk oversettelse – de to øvrige er under utgivelse. Den ble skrevet månedene etter krigsslutt, etter at hun selv hadde overlevd både Auschwitz og Ravensbrück, men utgitt først i 1965.

to helt avgjørende elementer ved livet i konsentrasjonsleirene som understreker det grufulle ved erfaringen. Det første er den overordnede, påtrengende meningsløsheten – fangens egen erkjennelse av at lidelsen er fullstendig meningsløs – og det andre er den samme erfaringens 

. Det er her Delbos bok skiller seg fra det meste annet jeg har lest av vitnesbyrdlitteratur: «Ingen av oss skal vende tilbake» er både en streng tilstandsrapport og et sprengt skrekkabinett av gjentagelser, bruddstykker av samtaler, lyriske intermessoer og verbale spasmer, som samla sett later til å ville gi den meningsløse lidelsen en litterær form som svarer til innholdet. I stedet for et nøkternt, realistisk formspråk bryter Delbo enhver etablert form, og med det også følelsen av 

, for å virkelig gi uttrykk for erfaringen av å leve i en dødsleir: en tilstand hvor tid og mening ­opphører å eksistere, ja, hvor tilværelsen er som et middelaldersk helvete. Derfor står det, helt først i boka, et knøttlite forskrift: «

I dag er jeg ikke sikker på at det jeg har skrevet, er sant. Jeg er sikker på at det er sannferdig

Dette forvarselet er også en av hovedgrunnene til at boka gjør så sterkt inntrykk. Jeg har ofte tenkt på litteraturen fra konsentrasjonsleirene som uleselig. Ikke fordi den 

det – hvert eneste vitnesbyrd er umistelig – men fordi det går en grense for hvor mye meningsløs lidelse man kan lese om før sansene sløves og den gråbrune massen av leire, søle og døde kropper blir usynlig. Men kanskje er det nettopp derfor Delbos tekst ignorerer de fleste konvensjonelle formgrep: for å gjøre virkeligheten synlig igjen.

 så man får øye på i denne boka? For egen del er det fottøyet. Fra ankomst i Auschwitz, tvers gjennom en grusom vinter og til de første vårtegnene dukker opp på de siste sidene, merker jeg meg hvor ofte Delbo skriver om sko og føtter. I en sekvens beskriver hun hauger av kvinnelik: «Hodene er glattbarberte, kjønnshårene stive, strittende. Likene er frosne. Hvite med brune negler. Tærne som stikker opp, er latterlige, når sant skal sies. Grusomt latterlige». En gruppe menn bruker «lerretssko med tresåle som ikke satt fast på føttene».

«Vi tenker bare på føttene våre», skriver hun i et kapittel som beskriver marsjen mot dagens arbeid: «går du bak en som er barføtt fordi skoene hennes er stjålet, vil disse føttene som går nakne i is eller søle, disse nakne føttene, nakne i snøen, disse forpinte føttene som du helst vil slippe å se, disse ynkelige føttene som du er redd for å støte borti, plage deg til du blir uvel».

Hvorfor dette fokuset på føtter? Hva er en fot, en sko? De er røtter, forbindelsen mennesket har til jorda det lever på – og det er noe som kan ødelegges. De nakne føttene i snøen er absolutt sårbarhet, skoen en tentativ beskyttelse. Alle føttene og alle skoene i «Ingen av oss skal vende tilbake» er ­påminnere om den ekstreme sårbarheten i tilværelsen i ­konsentrasjonsleiren: fraværet av sko en dødsdom, de maltrakterte skoene en hån mot enhver form for menneskeverd. Men det å observere de marsjerende føttene er også en overlevelsesmekanisme. Det fortellende blikket som observerer føtter og sko, hekter seg fast i slike tilsynelatende ubetydelige detaljer, fyller teksten med sko og føtter. Kanskje nettopp fordi det elendige fottøyet – 

, som journalisten Victor Gollancz kalte det da han så de utbombede tyskernes eget fottøy den første fredssommeren – både vitner om den prosaiske livsforakten i leirene, 

 minner om at andre sko har eksistert. Den tynneste tenkelige tråd til en annen virkelighet – men likevel?

Men dette vage håpet er uendelig langt unna i Delbos bok. Når den avslutter, om våren, er det med en av de mest gruoppvekkende skildringene av vårsolas varme jeg har vært borti, og med minnene om tidligere vårsoler. For minner er relative, og i siste kapittel beskriver Delbo hvordan de forvitrer, hvordan alt blir borte når sola varmer bakken og gjør gjørma til støv. Ved siden av henne sitter en kvinne og dør: «Langt bortenfor piggtråden synger våren. / Øynene hennes er tømt. / Og vi har mistet minnene.»

i «Ingen av oss skal vende tilbake», ikke noe forklarende blikk fra ettertiden, ingen trøst eller støtte i en nøktern fortellerstemme eller en litterær form som gjør den meningsløse lidelsen lettere fordøyelig. Dens nakne patos er frastøtende. Jeg har brukt lang tid på å lese dens forholdsvis få sider, og det har vært forferdelig. Noen ganger har jeg vanskelig for å forstå at vi som lever i etterdønningene av Auschwitz på noe som helst vis kan befatte oss med annet enn utslettelsens historie, fakta og ettermæle, men forklaringa finnes i denne boka: Det er uutholdelig. Og nettopp derfor bør den leses.

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Helvete på jord

Tore Linné Eriksen

Det er ikkje så ofte ein forfattar blir tildelt Brageprisen to gongar, men dette har Erna Osland nå oppnådd med årets pris for beste sakprosa for barn og unge. Æra blir delt med Victoria Sandøy, som med sjenerøse illustrasjonar har vore med på å gjera «Barnas verdshistorie» så vellukka. Boka er gitt ut på det vesle Skald forlag, som har basen sin i Leikanger i Sogn, og speglar dermed mangfaldet i det norske språket gjennom eit lett tilgjengeleg nynorsk.

Som ein av våre mest produktive forfattarar skriv Osland i alle sjangrar og for lesarar i alle aldrar og med ulike funksjonsvariasjonar. Denne gongen er målgruppa mellom åtte og 12 år, noko som betyr korte og rytmiske setningar som kler godt tydelege og fargerike illustrasjonar. Med ordet til juryen: Fortida blir vekt til live både pedagogisk og poetisk. Det er ingen dårleg kombinasjon.

 til barna i dobbel tyning, ho er både skriven for barn og set deira skiftande liv gjennom tidane i sentrum. Det er ingen liten prestasjon når det gjeld eit tema som faghistorikarar lenge har forsømt, og det aukar utvilsamt sjansen for at unge lesarane kan identifisera seg med andre barn til andre tider og på andre kontinent.

Møta med barna er fletta naturleg inn i dei viktigaste historiske epokane, med særleg sans for kva endringar som har funne stad. Slik forstår vi evolusjon og den krunglete vegen mot vår eigen art gjennom møtet med eit nærmenneske av hokjønn – Selam – for tre millionar år tilbake, for deretter å få eit innblikk i det å vera barn i den lange perioden med jegerar, sankarar og fiskarar. Kanskje har denne tida vorte litt for idyllisk, men ho får oss til å tenkja på kva som har gått tapt i form av fritid, leik og nærleik til naturen i det vi kallar den moderne verda.

 kjend for å fremja eit verdisystem som byggjer på likeverd, gleda ved fellesskap og djup respekt for natur og miljø. Det er òg ein raud (eller grøn) tråd gjennom desse forteljingane, som syner at historia handlar like mykje om samarbeid, omsorg og evna til å løfta i flokk som konfliktar, kappestrid og krig. På same måten har ho eit vakent blikk for ulikskapane mellom barn etter kva samfunnslag dei er i, eller kva kjønn dei høyrer heime i. Barna til faraoane lever på same tid som barna til slavane, og gutar og jenter i mellomalderen sørgjer for at barna til kongar og riddarar lever eit liv i luksus. Og under den industrielle revolusjonen ser barna til fabrikkeigaren sjeldan dei barna som risikerer livet som barnearbeidarar i mørke fabrikkar eller gruver. Det kunne ha vore doserande, men det styrer Osland meisterleg unna.

historiebøker er det gjerne Europa som blir tildelt hovudrolla, og det er nok òg her Osland har tyngdepunktet sitt gjennom den vekta som blir lagt på oppdagartida og maskinenes inntog. Men for å fortelja om den nye røyndommen til barna ved overgangen til å dyrka jorda og halda husdyr, er det områda langs Nilen for 12.000 år sida som blir løfta fram. Lesarane blir også tekne med på til Harappa-sivilisasjonen ved Indus i dei siste tusenåra før vår tidsrekning, der ulikskapane mellom rike og fattige ser ut til å vera små. Både under og etter koloniseringa blir det tydeleg kor ulike levekåra er i vår del av verda og hos dei barna som dyrkar kaffi, te, sukker og bomull til forbruket i Noreg. Iblant blir linjene kanskje trekte for langt, i dagens Noreg veks 100.00 barn opp i fattigdom.

Alle forstår at det er mykje som ikkje får plass på 90 luftige sider. Det ligg òg i denne sjangerens natur at det er lettare å fortelja enn å forklara, sjølv om det blir noko vege opp for ved spørsmål til undring og ettertanke. For eigen del trur eg at boka ville vera tent med litt fleire møte med barn i det førre og noverande hundreåret. Ikkje minst etter 1945, det vil seie i ein alder med klimaøydeleggingar, elektroniske dingsar på barnerommet og barn som flyktningar, synest eg det blir unaudsynt snautt. Men ein 75-årig forfattar som framleis har mykje å skriva om, har sikkert meir på lager.

Barnas verdshistorie

Barnas blikk

Carline Tromp

Å motsette seg noe er å opprettholde det», skriver karakteren Estraven et sted i Ursula K. Le Guins skjellsettende roman «Mørkets venstre hånd» (1969). Estraven er en garvet politisk spiller som har spilt høyt og tapt. Ordene skrives fra eksil i nabolandet, der folk spiller sine egne spill. Men det er noe fruktesløst i det hele, som holder fast alle i gamle spor.

Om du vender om på veien til hovedstaden, fortsetter Estraven, så befinner deg du fortsatt på hovedstadsveien. «Man må gå et annet sted; man må ha et annet mål; da kan man gå en annen vei.»

I romanen har ordene en spesifikk kontekst, men jeg leser dem også som en poetikk. Ursula K. Le Guin var ikke bare en framragende forfatter av science fiction-litteratur, men også en av sjangerens viktigste tenkere, som skrev mye om litteraturen som et mulighetsrom, et «tenk om …».

 vandring i det siste, til andre verdener og alternative framtider, i science fiction og fantastisk litteratur. Det er flere grunner til det, men i tillegg til de åpenbare vil jeg framheve et behov for å kjenne på 

. Jo dummere, hardere og dystrere verden synes å bli, jo dummere og hardere blir også jeg; tek-oligarker og fascister okkuperer hjernen min, krisestemning lammer tankene, alt blir mørkt og flatt og tapt. Med mindre …

Med mindre man altså kommer over noe som slår inn en annen vei. Som to bittesmå bøker som landet på pulten min nylig; jeg mistet dem umiddelbart i avishaugen, og har måttet grave dem opp flere ganger. For her snakker vi virkelig 

: to hefter, i solgult og spirende grønt pappomslag, omsorgsfullt brettet rundt tekstene. De er skrevet av nettopp Le Guin og oversatt av Simen Hagerup, som også sto for nyoversettelsen av «Mørkets venstre hånd» som kom i år, omtalt i Bokmagasinet av Elise Winterthun.

 om fiksjon» (1986) er et av Le Guins mest kjente essay, mens «Akasiefrøenes forfatter» består av tre innlegg i et fiktivt vitenskapelig tidsskrift. Dette er de første utgavene i Find Forlags lommeserie, leser jeg i omslaget. Forlaget ble etablert i 2023 av Signe Holm og Helene V. Nortvedt, som et «non-profit forlag for oversatt essayistikk og andre litterære kortformer». Finnes det noe som virker mer ute av takt med samtida? Ja, det er nesten noe provoserende over det, å gi ut noe så lite og 

La dette raseriet koke under lokk for nå, vi vil få bruk for det seinere. Først til tekstene. «Bæreposeteorien» bygger på en eneste, funklende og frigjørende tanke: Hva om den viktigste teknologien i menneskehetens utvikling ikke var våpen, men 

? Tanken stammer fra den amerikanske feministen Elizabeth Fisher, som i boka «Woman’s Creation» (1980) lanserte en alternativ evolusjonsteori der ikke jakt, vold og rivalisering står i sentrum, men samarbeid og sanking av mat.

 inn i fiksjonen. Det viktigste mammutjegerne tok med seg, sier hun, var ikke kjøttet, men en 

: Historien om Helten, han som felte beistet, beseiret naturen. Som hun skriver, i et vittig og rasende sveip:

Bare prat videre om hvordan mammuten falt på Búb og Kain felte Abel og bomben falt på Nagasaki og den brennende gugga falt på landsbyboerne og rakettene vil falle på Ondskapens Rike, og alle de andre leddene i Mannens opphøyelse

Leseren blir akutt klar over en kritisk mangel på forestillingskraft.

Bære­poseteorien om fiksjon / Akasie­frøenes forfatter

Et frø er sådd

Karin Haugen

I høst sto jeg og lette i et overfylt antikvariat, da to frakkekledde unge menn kom inn. De var den typen alle støter på når de studerer, med alle den ambisiøse unge mannens markører. Den ene spurte hvor de engelske bøkene sto, og forklarte til kameraten: «Jeg orker bare ikke lese på norsk. Det er så kleint». Når selv de frakkekledde har falt, kan alt falle.

At unge graviterer mot engelske utgivelser, var noe av bakteppet da Bonnier annonserte oppstarten av Fantastisk forlag. Riktignok har de kjøpt inn utenlandske tungtvektere, men de skal dyrke fram nye, norske stemmer, ledet av fantasy-dronning Siri Pettersen og Tone Almhjell, som står bak den vidunderlige «Vindeltorn». Selv om jeg mistenker at pendelen på et tidspunkt må svinge – hvor mange fantasyunivers klarer den jevne barne- og ungdomsleser å fordøye før man blir mettet? – er det all grunn til å hilse en strategisk satsning velkommen.

Det er en av de store gledene ved Håkon Marcus’ Villdyr-bøker (utgitt på Aschehoug), at han har gitt sitt univers en så ettertrykkelig norsk og nordisk drakt: Jenta Embla har sitt egentlige liv i den vanlige, kjedsommelige verden vi alle bor i. Men hun ferdes også i Utmark, blant hamskiftere, som alle har hver sin dyreham de kan skifte om til. Der går hun på skole og lærer å jakte, kontrollere sin magiske kraft, vilske – og i årets bok hamle opp med ondsinnede aktører og storpolitiske konflikter med urgamle røtter. Det er en verden bygget opp av like deler spenning og sjarm – som når en slettsnok utfører billettkontroll på tjukk Toten-dialekt.

 i Villdyr-serien, etter det som må kalles en brakdebut. Oppfølgeren er like solid, og har et sårt undertema – hva utenforskap gjør med deg, hvor skremmende store fordommer vokser seg, hvordan fellesskapet støter ut dem som er annerledes, og betydningen av samarbeid og tillit. Marcus gjør dette langt mer gripende enn det kan høres ut. Resultatet er ikke moralisering, mer et ekte ubehag som vokser i leseren. Han kan også overraske og gå mothårs, som når han understreker verdien av jakt, som den ganske barske Embla har mer enn sansen for.

En del fantasy for barn kan bli trettende i forklaringen av hvilke regler som gjelder i fantasiverdenen, men Marcus er god på å la stemningen dominere, og ratioen action og spenning går heldigvis i spenningens favør. Mange av detaljene er så oppfinnsomme at det gir små støt av glede, som mycelegram, beskjeder som kan sendes med signaler langs sopptrådene i bakken, eller rimulver, som kan bli så lange at været ofte ikke er det samme ved snuten som med haletippen. Selv om det finnes anglisismer her («Du er annerledes fra vennene dine»), er språket jevnt over stødig og godt.

 var den store plottvisten, som tillot Marcus å boltre seg maksimalt i sjangerens klisjeer og kommentere dem kritisk samtidig. Også her er det rikelig med vendinger på historien, og pekere om at historien skal drives framover i neste bok. Det skal vi ønske velkommen: Mens denne anmeldelsen ble skrevet tok jeg med min 12-åring for å bytte en bok hun allerede hadde. Vi stakk innom et av Norlis flaggskip, med enorm grunnflate til rådighet. Ungdomsavdelingen besto nesten bare av engelske titler. Høstens brageprisvinner, Hilde Hagerups «Du eneste», lå pliktskyldig nederst på en liten flik av en hylle, mens glorete og påkostede romantasy-titler lå i dynger overalt. Vet vi hvor vi er på vei? Måtte Håkon Marcus få et langt skriveliv, og foreldre kjøpe hans bøker til fullpris over det ganske land.

Villdyr – ­under ­røttene

En slettsnok fra Toten

Eivind Myklebust

Bokstaven Å har fleire bruksområde, og i Thor Magnus Tangerås’ tredje diktbok blir han brukt til det meste: «[T]rå ut i det opne», formanar Tangerås, i eit ekko frå Friedrich Hölderlin, heilt tidleg i boka, og lokkar lesaren ut i det «uavgrensa» og «infinitivsmerkte». Som infinitivsmerke opnar «å» for alle slags verb, og dermed for alle slags handlingar og hendingar. Som interjeksjon kan bokstaven brukast i både utrop og påkallingar: Å, for eit dikt! Å, Gud! I Tangerås’ bok er det likevel substantivet å som er viktigast – ifølgje oppslagsverka ein vasstraum som er større enn ein bekk, men mindre enn ei elv.

Eg tenkjer raskt på Onkelsulliken frå Tove Janssons «Sent i november», ein litt forvirra, gammal kranglefant som nyttar eit kvart høve til å understreke at han likar bekkar mykje betre enn elver og åer. I Tangerås’ dikt vandrar eg-et langs ei sakteflytande å som er «meir bekk enn elv» og har såleis sulliken på si side, får vi tru. Gjennom boka speglar Tangerås vasstraumen i ordstraumen og forsøkjer å forme og fange den omskiftelege naturen i språket. Ein «lyrisk hydrografi» kallar forlaget det, men også «eit vitnesbyrd frå vatnet om natur i endring».

ein «elvetur-ouverture», som introduserer eit musikalsk motiv i teksten og skrur lesarinnstillinga over mot lydpoesi: Vi er her «i vatnets tonetrapp» og les og lyttar til orda i «elvedur og å-moll». Oppsettet på sidene følgjer også elvefaret, med slyngande meandrar, frå kjelde til munning – «[...] fr

ng [...]». I sitatet er vokalane framheva i feit skrift, slik dei også er i nokre andre passasjar, som for å aksentuere at det er dei opne, runde lydane som rår i boka. Konsonantane lever likevel ikkje i noko lydrike her, men rislar, sildrar og skrapar med langs elveleiet.

Grunngrepet i boka minner meg om det den britiske poeten Alice Oswald gjer i «Dart» (2002), der ho diktar seg langs elva med same namn i Devon sør i England, frå utspringet og heilt til havet. Elva som Tangerås følgjer, er mindre stadspesifikk, men meir Åa med stor Å. Og der Oswald gir ordet til faktiske menneske langs elvebreidda – til fiskarar og båtbyggjarar, kanoistar og kloakkarbeidarar – er Tangerås meir oppslukt i sjølvet, språket og naturen; han treffer helst gråsporv og pilfink og mest tistel og tiriltunge på sin veg. Hos begge teiknar det seg like fullt opp ein høgare himmel over elvesongen gjennom referansar til litteratur og mytologi; Ovid og Odysseen, men også William Wordsworth og N. F. S. Grundtvig, er blant dei mange samtalepartnarane til Tangerås.

 er ikkje fartsfylt, men full av vokster, rørsle og liv – både i naturen og språket. I diktbøkene «Ø» (2022) og «Landskap med vindturbinar» (2024) viste Tangerås seg som ein naturnær diktar, men ikkje minst som ein ordhag og eksperimenterande poet. Han skrur og vrir på orda, stokkar om på bokstavar for å lage nye lydar og tydingar med teikna han har til råde. Også i «Å» florerer det av allitterasjon og assonans i linjene hans, han nektar seg knapt ein samklang eller eit ordspel undervegs og synest i strekk å falle for alle språklege assosiasjonar og innfall. Det språklege frisleppet er likevel ikkje ukontrollert, men røskar effektivt opp i forventingane våre til orda og gjer dei meir organiske.

Når det er sagt, skal det også seiast at det er veldig mange poetiske innfall her, og at ikkje alle verkar like motiverte, verken musikalsk eller på meiningsplan – eller i det magiske møtet mellom dei to. I nokre delar fell eg rett som det er i (bok)stavar under lesinga av lengre passasjar:

Elvelangs

Elise Winterthun

Hun var ikke noen skjønnhet, George Eliot (1819-1880) – Henry James sammenliknet henne med en hest. Men graver man litt i biografien hennes, får man inntrykk av at det uheldige utseendet var en velsignelse. Det var en årsak til at foreldrene ikke la gifteplaner for henne, og hun fikk mer skolegang enn det som var vanlig for jenter på denne tida.

Som voksen kom hun inn i et radikalt miljø i London, og ble av sine samtidige beundret for sitt formidable intellekt. Hun turnerte en rekke litterære sjangre – skjønt det var for sine romaner hun ble mest kjent. Det maskuline «George Eliot» var et pseudonym; fødenavnet var Mary Ann Evans. Men ved midten av 1800-tallet sto romaner skrevet av kvinner ikke særlig høyt i kurs.

idéromanen «Middlemarch» (1871–72), som ble trykket som føljetong i Aftenposten og Bergensposten året etter. Generelt hadde Eliot en høy stjerne i Norge – Ivar Aasen skal ha forsøkt å oversette debutromanen «Adam Bede» til landsmål. Nå smiler han kanskje i det hinsidige, for det foreligger en fersk Eliot-oversettelse på nynorsk: «Silas Marner. Vevaren frå Raveloe», som del av Skalds suverene klassikerserie.

Romanen kom opprinnelig ut i 1861, men handlingen utspiller seg rundt år 1800. Som tittelen antyder, følger vi veveren Silas, som har slått seg ned i Raveloe – en landsby midt i England. Her lever han som en mystisk, mistenkeliggjort outsider, tilbaketrukket i en liten hytte. Bak seg har han en dyster fortid. I hjembyen ble han utsatt for et komplott av sin beste venn, som fikk ham urettmessig anklaget for tyveri, og stjal forloveden hans i samme slengen. Sviket har fratatt Silas troen på Gud og på vennskap med andre mennesker. Det eneste han har igjen, er sitt talent for tekstilarbeid, og han får oppdrag for de velstående husstandene i Raveloe. Pengene han tjener, sparer han under senga. Gullmyntene får en besettende makt over ham; om kveldene henter ham dem fram for å kikke på dem, liksom nyte at de finnes.

 bygdas godseierfamilie og deres udugelige og moralsk forkvaklede sønner som soser bort sine privilegier og vasser i gjeld. Ryktene om Silas’ oppsparte midler har kommet dem for øret, og en dag sniker den ene seg inn i hytta og stjeler myntene. Den slags kriminalitet strider mot landsbyjustisen i Raveloe, og hele bygda setter seg i bevegelse for å fakke tyven. Han forblir sporløst borte, og Silas synker ned i dyp depresjon. Men det viser seg at tapet er det beste som kunne skje. Ikke bare setter det ham i kontakt med sambygdingene; han får også en skatt av langt mer dyrebart kaliber i fanget.

Den andre godseiersønnen har nemlig også svin på skogen. I et øyeblikks lidenskap har han giftet seg med og satt barn på en fattigkvinne, en skamfull hemmelighet han prøver å holde unna offentlighetens lys. Den forsmådde kvinnen begir seg ut på hevntokt i morfinrus (!), men fryser i hjel i en snøfonn. Barnet overlever ved at det stabber mot nærmeste varmekilde – hytta til Silas. Scenen da han får øye på den vesle ungen, er gripende i all sin tydelige symbolikk. Barnets hår skinner i lyset fra grua, og et øyeblikk tror Silas at det er gullet som har kommet tilbake: «Endeleg lente han seg fram og strekte ut handa, men i staden for dei harde myntane med den velkjende faste forma møtte fingrane mjuke, varme krøllar.»

 kjøtt og blod har altså tvunget seg inn i Silas’ ensomhet – en som trenger ham. Han velger å beholde jenta, og når farskjærligheten gror fram, våkner også hans sjel fra slummeren. Arbeidet får en dypere mening. Du kan ikke elske et barn uten å, på et eller annet nivå, ha troa på framtida og på det gode i mennesket – og gjennom barnet oppstår det vennskap mellom Silas og andre i deres omkrets. Som en engel har den vesle barnehånda leiet ham bort fra mørket og mot «eit stillare og lysare land». Som leser er det umulig å ikke assosiere til Jesu’ ord i Johannes’ åpenbaring: «Se! Jeg gjør alle ting nye.» Det ville ikke vært en viktoriansk roman uten en god porsjon intriger, og forholdet mellom far og datter settes på prøve da hennes biologiske far etter flere års fravær prøver å ta over jenta.

 professor John Mullan i forbindelse med Jane Austen-jubileet nylig, påpekte han hvor ulikt de to forfatterne skriver. Mens Austen holder seg i bakgrunnen og lar romanpersonenes perspektiv tre fram, er Eliot en aktiv forteller som villig tolker på vegne av personer og miljøer. Og der Austens politiske brodd er subtil, er Eliots oppe i dagen; særlig er det framveksten av det industrielle samfunnet hun interesserer seg for. Hun skriver om brytningstida der arbeid utført av menneskehånd ennå har verdi, om den gamle verden der «rokkene enno snurra i stovene på gardane». Ennå utgjør hver landsby et mikrokosmos hvor alle utvekslinger er personlige, og hvor man er avhengige av hverandres omsorg. Det er øyeblikket før fabrikkene driver folk fra bygd til by og forandrer samfunnet på grunnleggende måter. Religionen smuldrer bort. Hva kommer nå? Hva skal være menneskenes livsprosjekt? Hvilket liv venter en som Silas noen få tiår fram i tid?

Det er denne sorten spørsmål Eliot utforsker over 800 sider i den uovertrufne «Middlemarch». «Silas Marner», som altså ble skrevet ti år før, er ikke på det nivået – den er mer sentimental og noe stivere i personportrettene. Men den sår mange av frøene som seinere skal slå ut i full blomst, og for den som vil prøve seg på Eliot, er den en høyst leseverdig introduksjon. Og la meg avslutte med å uttrykke min beundring for Øystein Vidnes’ oversettelse. For den er fenomenal – ikke minst gjelder det Raveloe-folkets Warwickshire-dialekt, som kreativt nok er oversatt til et troverdig sunnhordlandsk. Gi den mannen en pris!

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Av menneskehånd

Ayne Kifle Assefa Aalen

I «Rust sover aldri» lar Pedro Carmona-Alvarez personane frå romanen «Chiquitita» (2023) tre fram på scena for å bli avhøyrt i tre akter. «Har du sett døde mennesker?» spør karakteren som berre har namnet «Den som spør». «Det kan jeg ikke svare på», svarer Den middelaldrende kvinnen. Slike replikkvekslingar er det mange av, og dei legg det vonde som grunnkjensle i stykket – likevel forlèt ikkje Carmona-Alvarez oss i mørket. Skodespelet er skrive på oppdrag frå Den Nationale Scene i Bergen.

I tillegg til den vi kan kalle avhøyraren, er det tre karakterar i stykket: Barnet, Den unge kvinnen og Den middelaldrende kvinnen. For dei som kjenner «Chiquitita» kan ein tolke desse tre karakterane som representasjonar av ulike livsfasar i romanen sin hovudperson Marisol sitt liv. Det er Den som spør som styrar og strukturerer handlinga i stykket. Sideteksten er minimal, og innleiingsvis får vi i hovudsak vite korleis karakterane går kledd, og at Den som spør noterer og blar i papir undervegs. Kleda deira koplar karakterane til både Chiquitita-universet og samtida, Den middelaldrande kvinna har grøn genser slik den eldre Marisol har i romanen, og Den unge kvinna har eit palestinaskjerf om halsen.

 ende i ein rapport, men beretningane i stykket er for oppstykka og gjentakande til at ein kunne laga noko slikt av dei. Slik spør Carmona-Alvarez: korleis skal ein skal leve gjennom, hugse, og til slutt fortelje om det umenneskelege ein har vore vitne til? Barnet veit at språket forandrar seg: «Det skjer noe med substantivene når mennesker faller fra himmelen som snøflak med buken sprettet opp.»

Den som spør får ikkje kome for nære nokon av karakterane, dei unngår heile tida å svare slik Den som spør ynsker. Avhøyraren vil vite kven desse menneska er, kor dei har reist frå, og kva dei har opplevd, men nysgjerrigheita og avhøyrarens intense behov for bestemmande detaljar er plagsam. Avhøyraren vil vite om landet dei flykta frå er Chile, kva heiter foreldra dine?, og «dette er Atacamaørkenen, ikke sant?». Mange av spørsmåla har ein UDI-aktig tone, medan andre er av typen ein sjølv kan ha stilt i lesing av «Chiquitita». Den middelaldrende kvinnen set ikkje pris på nysgjerrigheita: «Det spiller ingen rolle hvilket land det er. Det vi snakker om, dreier seg ikke om 

. Det har ikke noe med det å gjøre. Det du etterlyser, er glatthet. Polerte skillingsviser. Klissete skilt.»

at poenget med å insistere på universalismen i si eiga historie er å klamre seg til humanismen: Lidinga mi kan alle menneske måtte gjennomleve, og slik må eg insistere på alle menneske si ukrenkelege verdi.

Replikkane til Barnet er tettast på det vonde og groteske, og dette fungerer som ei refleksjon over korleis minner og traume verkar. Barnet seier det som barnet hugsar: «[…] Jeg lærer alt mulig. De dreper folk. Det kommer et brev. Min tantes fiolinlærer blir skutt mot en mur. Og så hogger de av ham hendene og føttene, og så er det elevene hans som må hente de avkappede lemmene.»

Dette er til og med ikkje den mest makabre replikken frå Barnet. Kanskje er det slik at berre ho kan bere desse skarpe minna av det vonde – og at dei som er eldre 

I hovudsak fører Den som spør dialog med kvar karakter, men i enkelte passasjer vist i replikk eller sidetekst vender dei tre seg mot, og har omsorg for kvarandre. Stadig beskyttar Den middelaldrende kvinnen dei yngre frå avhøyraren sine intense spørsmål, ofte på sarkastisk og spydig vis – det finst altså også humor i stykket.

Carmona-Alvarez har igjen skrive ei universell fluktforteljing, men i ny drakt, og han nyttar dramasjangerens moglegheit for fortetting til å skape eit utvida Marisol-univers. «Rust sover aldri» er vond og vakker lesing som mobiliserer humanismen i oss, og ein kan berre gle seg til å sjå korleis stykket blir sett opp på scena.

Rust sover aldri

Nakent avhøyr

Egon Låstad

Kopien blir aldri bedre enn originalen, sies det. Det kommer naturligvis an på intensjonen. Sakprosaforfatter Reidar Müller tyvlåner både idé og tittel fra «Dinosaurenes rekordbok» (2014, norsk utgave 2017) av Darren Naish, men lykkes likevel langt bedre enn forgjengeren med det ferdige verket. I motsetning til den britiske paleontologen Naish har nemlig den norske geologen Müller med seg en dyktig visuell formidler. De to bøkene demonstrerer forskjellen på generisk og fantasirik kommunikasjon.

Hvordan gjør man dinosaurer interessante, uten å ty til klisjéer? Tegneserieskaper Sigbjørn Lilleeng tegner dem tett på, med tykke konturlinjer, detaljrik skravering og dramatiske vinkler. Bokformatet er digert, men dyrene enda større, og tidvis for store for sin egen bok! Som en intern gjennomgangsvits stikker både hode og hale ut forbi sidene. Det flottest grepet i tegningene er måten Lilleeng motvirker bildet av dinosaurer som klisjéfylte monstre. Tradisjonen er å demonisere dem, men strengt tatt finnes det ingen belegg for at dinosaurer skal ha vært ekstra ondsinnete skapninger. Lilleeng tegner dem som dyr, med et overbevisende naturalistisk uttrykk.

 møter vi også antropomorfe, snakkende dinosaurer med vidt forskjellige personligheter. Den mest profilerte av disse er en bøllete Tyrannosaurus rex med tydelige mindreverdighetskomplekser. Gjennom dialogen får den bryne seg på hovedfiguren Iggy, som er en slags tegnefilmdinosaur med et barns utseende. Sistnevnte bruker ironisk bekledning mens den presenterer bokens rekorder, som for eksempel normcore-plagg når det handler om «normale» dinosaurer, og nagler og lær når det handler om de hornete og piggete variantene. På én av sidene leser hovedfiguren en bok om «Den lille tyrannosaurusen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet dens». Referansen til Werner Holzwarth og Wolf Erlbruchs bildebokklassiker fra 1989 er genuint morsom, fordi begge eksemplene er like absurde. De vittige detaljene i tekst og tegning gjør at man får lyst til å lese mer.

 denne boken er at ingenting slåes fast med full sikkerhet. Fortiden forblir åpen for fortolking ved at forfatteren forløpende kommentere nye og eldre feilslutninger. Forfatterduoen virker i det hele tatt mer opptatt av å være etterrettelig en av å skulle imponere: Når Norges eneste dinosaur får sin egen pokal, er den tegnet komisk liten. Flere steder er det de minst overveldende rekordene som fremheves – som at kanarifuglen er verdens aller minste dinosaur.

Den største innvendingen mot «Dinosaurenes rekordbok» må være at duoen Müller og Lilleeng har laget enda bedre bøker om temaet dinosaurer før. Den brageprisnominerte forgjengeren «Livet er livsfarlig» (2024) utmerket seg særlig fordi den var kontrær – med en hovedperson som slett ikke interesserte seg for dinosaurer eller historie. Via den snodige sidekicken Iggy ble skoleleven Liv likevel overbevist om at kunnskap er gøy. Karakteren Iggy må denne gangen bære boken selv, med en mindre utviklet T-rex som sparringspartner. Sistnevnte er selvhevdende og dum, og har i bunn og grunn lite å skryte av. Budskapet i boken snikes inn litt etter litt; det viktigste er hverken å være størst eller best. Lek og nysgjerrighet trumfer det meste.

Dino­saurenes rekordbok

Under­drivelsens kunst

Bokanmeldelser

Halldór Guðmundsson

Forfatter

Niende oktober 2025 sto det en kjempeoverskrift over hele forsiden av Morgunblaðið, den eneste dagsavisen som fortsatt gis ut på papir i Island: «Laxness forsvinner fra landets skoler». Avisen hadde undersøkt pensum på landets videregående skoler, og det viste seg at ved mindre enn en tredjedel av skolene leses det fortsatt en roman av Halldór Laxnes. Bare fire av 29 videregående skoler har fortsatt hans mest berømte bok, «Sjálfstætt fólk» («Sin egen herre» i norsk oversettelse ved Tone Myklebost), på pensum.

Dette satte i gang en stor debatt i samfunnet, fordi det sammenfalt med to ting som nylig har kommet fram: islandske elevers stadig dårligere prestasjoner i såkalte Pisa-undersøkelser, der de for eksempel ligger langt under gjennomsnittet for OECD-landene i leseforståelse – og at det i år er 70 år siden Halldór Laxness mottok Nobelprisen i litteratur, og 90 år siden «Sjálfstætt fólk» ble utgitt.

Lærerne mente at årsaken til den fallende Laxness-lesingen var dårligere leseforståelse, et skrumpende ordforråd og en endret tidsånd. Laxness hadde ganske enkelt blitt for tung og appellerte ikke lenger til de unge. Man pekte på at det fantes en lang rekke andre islandske forfattere man kunne lese, og mange nyere bøker som kanskje bedre kunne fange oppmerksomheten til videregående-elevene. Når lesning og leseforståelse er på tilbakegang, burde man imøtekomme elevene med «lettere» bøker som ligger dem nærmere, i stedet for å utsette dem for det mentale hekkeløpet det er å lese Laxness’ store romaner, der også hans særegne måte å stave på i seg selv kan utgjøre en barriere.

har jeg vanskelig for å svelge dette. Halldór Laxness var den forfatteren som førte islendingene inn i moderniteten. Han ble født i 1902 i den lille byen Reykjavík, den gang en del av et bondesamfunn som nesten ikke var industrialisert, og han døde i et høyteknologisk, europeisk velferdssamfunn i 1998. Hele denne utviklingen, sammen med det 20. århundrets forskjellige idéstrømninger, speilet han i verkene sine. Fordi litteraturen var så sentral for den islandske identiteten, fikk han rollen som nasjonalskald, kanskje Europas siste. Ikke fordi hele nasjonen beundret verkene hans – tvert imot var det ikke få som aldri ville ha en bok av ham innenfor dørstokken. Men alle tok stilling til ham; han var den Vergil som ledet oss gjennom ekstremenes århundre, for å låne et bilde fra Den guddommelige komedien.

Når man slutter å lese Laxness i skolene, forsvinner en viktig dimensjon i vår historie og idéhistorie. Og historisk kunnskap er en av forutsetningene for et bærekraftig demokrati – noe som dessuten aldri har vært viktigere enn nå som verdens autokrater er i ferd med å samles om å hugge over dets røtter.

av de viktigste verktøyene for fattige. Det kan islendingene finne gode eksempler på i sin egen historie. Rundt år 1800 skal analfabetismen ha blitt utryddet på Island. Da var det også slutt på et århundre som hadde vært blant de verste katastrofeperiodene i vår historie, og nå begynte befolkningen å vokse og selvstendighetskampen tok form. Men samfunnet var et klassedelt bondesamfunn. Lover og rettspraksis var innrettet på at det ikke måtte oppstå noen egentlig bydannelse, tvert imot gjaldt «vistarband» – en lov som tvang personer uten egen jord eller selvstendig husstand til å være i tjeneste hos en bonde.

De danskvennlige embedsmennene eller storbøndene fryktet ikke noe mer enn «lausamenneska», vagabonder som reiste omkring og tok arbeid her og der, ofte i fiskesesongen. I en nyere bok av historikeren Vilhelm Vilhelmsson, som bærer samme tittel som Laxness’ sentrale roman «Sjálfstætt fólk», viser forfatteren at mange av landets arbeidsfolk gjorde opprør mot vistarbandið – naturligvis ikke i grupper i dette tynt befolkede landet, men hver for seg. De skrev brev til sysselmenn og dommere for å kreve rettferdighet – fordi de kunne lese og skrive, og noen hadde endatil satt seg inn i lovbøkene og ignorerte vistarbandið. Etter hvert ble det stadig vanskeligere å håndheve loven, og på 1860-tallet ble det for alvor en løsning på det med nye lover.

regne med at dette folket ikke alltid har opplevd det som noen stor fornøyelse å lære å lese ved møysommelig å stave seg gjennom gudsord eller lovbøker, for bøker til underholdning ble neppe trykket på islandsk før 1800. Men det åpnet verden for dem, styrket selvtilliten deres og selvstendigheten. Og selv om jeg ikke vil sammenlikne nåtidas unges vilkår med deres landsmenns for 200 år siden, er utfordringen den samme: å åpne verden for sinnet. Å lese litteratur på videregående kan aldri handle om å hele tiden gi unge mer av det samme som de er omgitt av overalt og alltid.

Omvendt stilte Halldór Laxness samme krav til seg selv. I romanen «Verdens lys» sier en dikter til hovedpersonen og dikteren Ólafur Kárason om et dikt: «Greier du å dikte det inn i folkets hjerte, da er det godt [...]. Annen målestokk finns ikke.» (Oversatt av Wilhelm Kaurin).

Hvorfor skulle vi lese Laxness?

Astrid Hygen Meyer

Jo mindre en er, desto større blir julen, skriver Tove Jansson i den fine erindringsboka «Billedhuggerens datter», som hun utga i 1968. Det korte kapitlet ‘Julen’, plassert helt i slutten av boka, viser Janssons finstilte evne til å mane fram årstidenes særegenheter, de varige sporene etter barndommens grunnleggende stemningsbilder – «Sommerboka» er et annet eksempel. Det er tekster som tåler å leses på nytt og på nytt, og slik tekster som er klokere enn leseren gjerne gjør, endrer de seg og vokser fra år til år.

 barndomshjem i Lotsgatan 4 i Helsingfors er en tilstand av trygghet og vennlighet. I det gulvkalde atelieret blant farens skulpturer står et juletre, muligens byens fineste. Tove og pappaen har dratt grytidlig ut på torget i morgenmørket og brukt mange timer på å velge akkurat det de skal ha. Det skal være av den lubne typen, høyt nok til å gå helt opp i taket – og hver grein må undersøkes, mistenksomt og minutiøst. Så står det der, pyntet med røde epler og harmoniske engler og herlige glasskuler som ikke må falle i gulvet, en grønn jungel barnet kan gjemme seg i.

«Julen er absolutt trygghet takket være juletreet», skriver Jansson, og tar leseren med helt inn i det rommet som åpner seg opp under granbarene, en beskyttet urskog å krype innunder. Janssons forfatterskap er fullt av slike huler og hemmelige gjemmesteder, trygge hi der det farlige og forferdelige ikke slipper inn. Akkurat her, under juletrær, må man være meget kjærlighetsfull, konkluderer barnet, og lar tankene vandre videre:

Det finnes steder for å sørge eller hate også. (...) Hvis du hater i et for stort rom dør du med en gang, hvis det er trangt går hatet innover igjen og rundt kroppen slik at det aldri når så langt som til Gud.

En annen påminnelse om det farefulle kommer tidligere samme dag, på hjemveien med faren i mørket, og barnet ser seg omkring. «Over hele havnen og torget hviler en stemning av trussel og trolldom». Slik er det hos Jansson; der det fins trygghet, fins det også farer. Dette er på 1920-tallet, Finlands nyvunne selvstendighet er skjør, freden i Europa er skjør. Selv i vinduet hjemme fins det påminnelser om reelle katastrofer: Der står en granat fra frihetskrigen utstilt. Den tørker de aldri støv av.

 blir julens bue i spennet mellom trygghet og fare i Janssons mest berømte julefortelling. Novellen ‘Granen’, som utkom noen år tidligere i «Det usynlige barnet», er egnet som alternativt juleevangelium, det er en fantastisk høytlesningstekst fra Mummidalen. Seint i desember blir Mummitrollet uforvarende vekket av en julestresset og irritert Hemul som graver i snøen. «Det blir jul!», roper Hemulen rasende, så Mummitrollet ser seg nødt til å vekke resten av familien: «Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul».

Resten av historien er intelligent situasjonskomikk, der Mummifamiliens sindige, men bekymrede forsøk på å avkode stresset hos kavende beboere i Mummidalen under julestria skrider fram. Under linjene trer et utenforskap fram. Mummifamilien kan ikke annet enn å konkludere at jula må være farlig, slik alle bærer seg. De får tak i et grantre, pynter det, setter fram mat og tenner lys i snøen, antakelig må det til for å mildne det farlige. Så setter de seg ned i snøen og venter på katastrofen. Den kommer ikke. I stedet samler de små knøttene seg rundt treet og beundrer det.

«Du er virkelig den første som synes at julen er god», sa Mummipappa. «Er du ikke redd for hva som skal skje når den kommer?»

Og snart er den her, en ny jul i en skjør tid; trussel og trolldom kommer vi ikke utenom. Selv kommer jeg til å gjenlese tekster av Tove Jansson også denne jula. De er små, opplyste hulrom mellom mørke felt, der tryggheten og vennligheten også har sin plass.

Under granbaret

Tom Egil Hverven

På midten av 1980-tallet, etter at han fikk Nordisk råds litteraturpris for «Juleoratoriet», var Göran Tunström (1937-2000) en forfatter mange ville lese. Som ung frilanser slukte jeg romanene hans. De kombinerte fortellertradisjonen fra Selma Lagerlöf med brå kast mellom realistiske, selvbiografiske elementer og drømmeaktige sekvenser. Tunström ble det man med et risikabelt ord kaller en «folkekjær» forfatter, langt utenfor Sverige. Folkekjære forfattere ble i modernismens storhetstid gjerne mislikt av kritikere, men Tunströms bøker fikk overveiende god mottagelse.

Filmen basert på «Juleoratoriet» (1996) økte forfatterens ry. Stadig kommer nye teateroppsetninger med utgangspunkt i boka, i år både ved Dramaten i Stockholm og Det norske teatret i Oslo. Nylig skildret dramaserien «So long, Marianne» Tunströms omgivelser på den greske øya Hydra omkring 1960, der han ble venn med Marianne Ihlen, Axel Jensen og Leonard Cohen. TV-serien plasserte Tunström i en birolle. I Lars Anderssons koloss av en biografi, «Göran Tunström. Försök med ett liv», spiller den svenske forfatteren hovedrollen gjennom 860 sider.

Som skrivende gjennom mer enn fire tiår, kjempet Tunström med og mot politiske og estetiske strømninger. Selv om han reiste mye med ektefellen, kunstneren Lena Cronqvist (1938-2025), særlig i Latin-Amerika og India, ble han ikke en like krass kritiker av kapitalisme og kolonialisme som de markante kollegene Jan Myrdal og Sven Lindqvist. Tunströms romaner, Anderssons hovedinteresse, holdt seg nærmere en klassisk fortellertradisjon, uten entydig politisk brodd. Samtidig hadde bøkene tilstrekkelig poetiske kvaliteter til å bli anerkjent i et litterært klima med økende politiske idealer på 1960- og 1970-tallet. Tunström var opptatt av identitet og solidaritet, med vekt på eksistensielle spørsmål.

Faren var prest i Värmland. Göran Tunström forberedte presteutdanning på gymnas i Uppsala, avbrøt studiene og satset alt på å bli forfatter. Forankringen i hjemstedet Sunne nær norskegrensen, samt vedvarende bearbeiding av farens tidlige død, bidrar til forfatterskapets særpreg. Anderssons biografi gir meg noen overraskende assosiasjoner. Selv om Dag Solstad og Karl Ove Knausgård til dels går i andre retninger enn Tunström, har de tre noen klare fellestrekk: Viktige deler av forfatterskapene reflekterer over farens død, de kretser rundt restene av kristendom i skandinavisk kultur, i tillegg til at bøkene gjør intens bruk av drømmer, gjerne med de tre momentene i kombinasjon, som i Solstads seine bøker eller Knausgårds Morgenstjerne-serie.

Jeg møtte Tunström for snart førti år siden, på Engebret Café i Oslo. «Jeg er helt tom i hodet», sa Tunström trøtt i det vi satte oss ved et hjørnebord for å få en kopp kaffe. Han så rett på meg og advarte mildt: «Jeg står aldri for det jeg sier i intervjuer. Jeg vil bli ferdig med spørsmålene raskest mulig. Når det gjelder å mene noe, er jeg svært langsom av meg. Jeg må skrive for å besvare spørsmål, ellers blir jeg kategorisk og generaliserende».

Måten han sa det på, tok fullstendig brodden av ordene. I stedet lå det en varme og generøsitet i tonefallet, som ikke lot seg skjule av en viss morgenru tretthet i stemmen, skrev jeg den gangen, i avisa Vårt Land. Tunström avsluttet intervjuet med en nysgjerrighet jeg ikke kunne sette ord på, i hvert fall ikke på trykk, der og da. Jeg la merke til et varmt, oppsøkende, sosialt vitebegjær, en vennlig nysgjerrighet som også kommer til uttrykk i Anderssons biografi.

Flere av minneordene etter at Tunström døde i 2000, er varianter av en setning Maria Schottenius skrev i Aftonbladet: «

». Anderssons kildetilfang er omfattende, konsentrert om Tunströms forarbeid til romanene i notatbøker. Et nyord ramler ut av en lang assosiasjonsrekke etter et måltid, skildret av Tunström seint på 1990-tallet: «

Ett yrke kunne det vara. Nyfiken. Nyfikare

». Det siste ordet kombinerer svensk for å være nysgjerrig – og «att fika», ta en kopp kaffe, dele et måltid sammen.

Han ville holde fram at det finnes noe godt.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Barnas verdshistorie

Bæreposeteorien om fiksjon / Akasiefrøenes forfatter

Villdyr – under røttene

Å

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Rust sover aldri

Dinosaurenes rekordbok

Utvalgte saker

Leseferdighetene blir dårligere på Island. Spørsmålet er hvordan man møter utviklingen.

Finn deg en opplyst hule.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Magasinene

Bokanmeldelser

Auschwitz og ettertiden 1: Ingen av oss skal vende tilbake

Barnas verdshistorie

Bære­poseteorien om fiksjon / Akasie­frøenes forfatter

Villdyr – ­under ­røttene

Å

Silas Marner – vevaren frå Raveloe

Rust sover aldri

Dino­saurenes rekordbok

Lesefer­dig­he­tene blir dårligere på Island. Spørs­målet er hvordan man møter utvik­lingen.

Finn deg en opplyst hule.

Göran Tunströms arbeid med romaner skildres fra innsiden i en monumental biografi av Lars Andersson.

Bæreposeteorien om fiksjon / Akasiefrøenes forfatter

Villdyr – under røttene

Dinosaurenes rekordbok

Leseferdighetene blir dårligere på Island. Spørsmålet er hvordan man møter utviklingen.