#fff

skrev Gilead-kvartetten med en tro på at mennesket er skapt ensomt.

Marilynne Robinson

har fått en renessanse, over hundre år etter sin altfor tidlige død.

Katherine Mansfield

#000

opponerte mot verdens urettferdighet og drømte om forbrødring.

Jens Bjørneboe

opphøyer menneskets posisjon i universet.

Ayne Kifle Assefa Aalen

Jeg så min generasjons beste hoder/på nettet og myste tilbake». Slike samtidsmotiv er det fleire av i denne tredje diktsamlinga til Bendik Vada, fødd i 1996. Med generasjonsspesifikke opplevingar, storslagen fantasi og språkleg leik set han fingeren på og pirkar i tidsånda.

«Hva betyr det å være født i nittiseks?». Ein del av svaret er at verda i stor grad kan sjåast gjennom to tommar skjermlys: «At håndholdt internettporno ble allemannseie/rundt da du fylte tretten, og at ingen eldre enn deg/visste hva det betydde for en trettenåring.» Mange av motiva kommenterer notida, og porno i utvida forstand er prov på det forskrudde samfunnet:

Alle disse forskjellige pornoene: Du åpner chrome/ og ser rema-reklamene hvor tallene deiler seg/ fordi de er av lav verdi, og kyllingfileten deiler seg/ fordi den har vært i brystet på ei lykkelig høne.

 er likevel ikkje noko klageprosjekt over eigen ­generasjon. Dikta komponer ofte merkelege stillbilde som fortel like mykje om æva og døden som samtida. I diktet ‘ØYA RAFAH’ er det palestinske området sør på Gaza blitt ei flytande øy av brent plastikk: «tau og hyssing fjær pels tenner negler/tålmodig gredd hår likkleder gitt i dåpsgave/utflod og sikkel og smokker». Det vi har høyrt frå det faktiske Rafah, som fekk sin vesle augneblink i nyheitsbildet, er grufullt nok frå før, men Vada drar ut tida. Staden blir ei helvetesøy som smuldrar til støv, og bles med vinden så det svir i auga våre.

Som stor kontrast finn vi motiv frå Klett i Trøndelag der Vada veks opp, orda er no utan mareritt og død. Ungdomstid i ­trøndersk vinter er hjarteleg skildra: ­«Vinteren kommer til bruktbilsjappa så karsken/ fryser i dunkene morran kommer hver morra/før du rekker å se den». Dialekt­ord er det fleire av, og som debutsamlinga «Vak» er heile diktet ‘VITEN(CALL AND RESPONSE)’ skrive på trønderdialekt.

Vada for seg både store verds- og heimlege fenomen, og dei fleste dikta har fri form og er utan systematiske rim. Formuleringar som treffer fleire av sansane er det heldigvis mange av, ein kan særleg merke seg det lydlege i dikta. Det svingar i assonansen: «I sing my body eclectic. På naturhistorisk museum/ ser du at skåla varte lenger enn pila. Synden/ preget ynden, helt fra bynnelsen.». Seinare får lesaren lydane inn i sitt eige hovud: «de døde banker på trommehinna/ la dem komme inn» og «Stillheten skrives av naglene lyden holdes i ro av.».

Det finst eit par passasjar der Vada ikkje viser same poetiske forestillingsevne. Sjølv om dei er tematisk interessante, er det svakare deler av samlinga. Vi får til dømes ein ekfrase av eit fotografi av nordmenn i Kenya i 1933 og ei utforsking av kvit skam og kolonihistorie, før vi beveger oss gjennom eg-et sitt venskap med ein kenyansk poet og til slutt landar i notida og norsk medskuld i folkemordet på palestinarane. Det er ingen tvil om at Vada har mykje på hjartet, men i desse linjene gaper han likevel over for mykje, språket er reportasje-aktig og utan det sanselege som pregar resten av diktsamlinga.

 sine naturskildringar leikne og vakre, men det er oftast ­menneska si rolle i naturen han dveler mest ved: «bakom haver havet seg/ i elva elver ­elvevannet seg/ og gutten er grensesoldat». Eit rikt persongalleri gir han oss også, med poetar frå alle tider, Valerie Solanas, ­evangelisten Matteus og ­sufipoeten og filosofen Ibn Al-Arabi. «Matteus fant som oftest/ kilden inni seg/ som Ibn Al-Arabi mente han/ ­hjertet har to øyne/ ett for fornuften/ ett for forestillingsevnen».

I dette mest underlege diktet i samlinga hamnar det lyriske eg-et i telefonsamtale med Matteus og Al-Arabi, der dei begge legg på røyret når eg-et stiller for merkelege spørsmål. Vi kan likevel hekte oss ved det Vada siterer Al-Arabi på: Det kloke hjartet treng både fornuft og forestillingsevne, og i «Ete og gjødsle» møter vi stadig begge to.


Ete og ­gjødsle

Født i nittiseks

Even Teistung

Noe av det første jeg tenker om Anette, fortelleren i Eli Fossdal Vaages fjerde bok og første roman, «Dei vaksne», er at hun har et usunt oppheng i sin barndomsvenn Frodes penis. De har ikke sett hverandre på årevis, da Anette flytta fra bygda der de vokste opp for flere tiår siden, og likevel dukker spekulasjoner om forhuden hans opp allerede på side to. Men slik er blikket Anette tilbyr oss i denne romanen: grovt, opphengt, grublende, og hele tiden trukket tilbake til oppveksten og bygdelivet som utgjør romanens materie.

For hva er det egentlig boka handler om? Hvorfor begynner den med at Anette, som i romanens nåtid har bikka 40, plutselig husker at hun som barn slo til en voksen mann – attpåtil Frodes far Harald? Hvorfor prøver hun å forklare psykologen at hun «eigentleg var eit dårleg menneske»? Og hvorfor sender hun sin fabelaktig navngitte samboer Even på dør uten videre forklaring, for så å reise sporenstreks tilbake til hjembygda, hjem til Betzy, den demente nabodama som var surrogatmor for henne i tenårene?

skal det vise seg, for «Dei vaksne», som begynner med en iscenesettelse av Anette hos psykologen, har antatt en litterær form som imiterer psyko–analysens struktur: Den er lang, langsom, full av digresjoner, den lirker på bortimot hver eneste rot i fortidens liv, den fører årsakssammenhenger til barndommens og ungdommens råskap, og den er, ikke minst, helt forbløffende klaustrofobisk å befinne seg inni.

Dette har to årsaker. Den ene er av romanteknisk art, og handler om narrative nivåer. Romanen deler seg i to plan: På nåtidsplanet følger vi Anette dag for dag, time for time, idet hun vender tilbake til bygda og støter på den verdenen hun har forlatt. I Anettes indre monolog vender vi derimot stadig tilbake til fortiden, til det kompliserte vennskapet med den kaotiske venninna Renate, til den nevnte Frode, en anorektisk fyr med en tyrannisk far og en ubehagelig eldre bror, og til Janko, en guttunge som alltid lukter skittent, til mora, til Betzy, og til Even, hennes perfekte kjæreste som – spoiler! – viser seg å være en sosiopat av den virkelig, 

Poenget er at spaltinga skaper en form for narrativ dragkamp som gjør romanens første 200 sider svært langdryge: Det tar rett og slett uhyre lang tid før Vaage får satt opp brikkene og knyttet trådene, og den klimaktiske avslutninga kan nås. Symptomatisk nok er teksten i første halvdel slarkete, ordrik, full av «altså» og «som sagt», liksom Anette hele tiden må gjøre leseren oppmerksom på hva hun faktisk refererer til, eller som om Vaage ikke helt stoler på at vi får det med oss. Det gjør romanen pratsom, treig og tung med fornemmelsen av at vi går rundt grøten.

Men akkurat dette henviser også til det andre klaustrofobiske punktet, nemlig at Anettes sinn er et særdeles lite trivelig sted å befinne seg. Hennes selvforakt kjenner knapt noen grenser, og jo mer teksten utfolder seg – og la det være sagt: midtveis blir den stadig bedre! – desto mer fortetter og kompliserer Vaage det som viser seg å være romanens anliggende: Den seksualiserte voldskulturen som er vår overflateverdens underside, og som i «Dei vaksne» langsomt kommer til å gjennomsyre både romanteksten og samfunnet den forteller om.

 i denne romanen av en sånn rå, brutal kraft at de er nærmest uutholdelige, ja, innen jeg lukker den, har «Dei vaksne» rukket å bli en sterk tekst. For skjønt jeg finner komposisjonen for løs, og tempoet for langsomt, og Anettes tanker for gjentakende, så lar jeg meg likevel imponere av Vaages språk – for hun skriver virkelig svært godt, og særlig når hun noen få ganger forlater Anettes slitsomme perspektiv – og av hvordan et system av gjentakelser etter hvert blir synlig i romanen, ja, hvordan den ender med å stille en uhyre mørk diagnose over det misogyne, pornofiserte bygdesamfunnet: at mennesket ikke egentlig kan endre seg, men beveger seg i sirkler; at vi som en annen Raskolnikov vender tilbake til åstedet igjen og igjen; at vi gjentar våre fedres synder; at traumer varer hele livet; at de som var barn den gang nå er blitt «dei vaksne», og at det ikke nødvendigvis er en hedersbetegnelse.

For det er jo de voksnes løgnaktige liv som blir malen for barnas overskridelser, og nettopp løgnen – i barndommen, i ungdommen, voksenlivets selvbedrag – ender opp med å fargelegge hele romanteksten og dens selvforaktende forteller. «Det er den som snur ryggen til og går, som vinn», sier Anette på et tidspunkt, men også dette er selvbedrag. I «Dei vaksne» er det ingen som vinner, og denne grunntanken, som har røtter i naturalismens svartsyn, synes å understreke et av de uomgjengelige faktum om oss mennesker: at vi aldri kan unnslippe oss selv, og at det onde vi gjør blir værende hos oss livet ut.

Dei vaksne

Gjentakelsestvang

Morten Harper, med Sebastian

Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur har de siste årene blitt fargelagt av flere tegneserier. Nora Dåsnes fikk prisen i 2022 for tegneserieromanen «Ubesvart anrop» om 22. juli-terroren, og to år senere gikk den til Jakob Martin Strids fabel i storformat, «Den fantastiske bussen». I fjor ble «Ørn» av danske Jeppe Sandholt nominert.

Modningshistorien om gutten Tor og en ørneunge har blitt en bestselger i Danmark, og som en lettlest bok på over 800 sider er dette en utgivelse som skiller seg ut. Det er derfor med høye forventninger jeg begynner å bla i den norske utgaven. Jeg merker raskt at animatøren Sandholt, som gjør bokdebut med «Ørn», viser mye av den samme fortellergleden og barnlige fantasien som den mer kjente landsmannen Strid.

Tor er ti år når boken starter, og fyller elleve underveis. På jakt med faren blir han presset til å skyte en havørn. De spiser opp ørnen, men en skogvokter er på sporet av forbrytelsen. Samtidig finner Tor en etterlatt ørneunge, og tar den til seg som en lillebror. Ørneungen vokser til og begynner å snakke og lese. Den lærer raskt og hjelper skolesvake Tor med leksene. Når ørnen blir større og vil bestemme mer selv, blir det et dramatisk brudd mellom dem.

Boken har mange handlingstråder og tema. Det handler om å vokse opp som noe annet enn det man er. Om mobbing og skolegang som oppleves meningsløs, men også vennskap og forelskelse. Hvordan bøker og fantasien utvikler oss. Om menneskets forhold til naturen.

Alt dette knytter Sandholt på både muntert og rørende vis sammen til kritikk av et samfunn og familieliv som ikke tar hensyn til barnas beste. På ulike måter viser boken barn som er prisgitt de voksnes innfall og ikke får forme sitt eget liv.

Dette kommer tydeligst frem i forholdet mellom Tor og faren, som er en aggressiv og hysterisk type. Han har nok omtanke for sønnen, men den er vanskelig for Tor å oppfatte i farens dominante fremferd. «Alt som kryper og går, er til for å bli spist» sier faren, og han tar en munnfull ørnekjøtt, mens Tor holder ørneungen i skjul.

Faren er så grovt karikert at figuren nesten velter bokens troverdighet, men bare nesten. Ut av farens kaos spinner Sandholt en solid handlingstråd om macho-idealer, manglende evne til å håndtere følelser og misbruk av naturen. «Ørn» kan med utbytte også leses av voksne.

 ørneungen til sin perfekte lillebror, før ørnen oppdager at den ikke er et menneske. Historien slekter slik sett på H.C. Andersens eventyr «Den stygge andungen». Det er derimot skrekk-klassikeren «Frankenstein» som Sandholt selv viser til i boken, for å understreke at Tors oppfostring av ørneungen er et egoistisk eksperiment.

Sandholt har tidligere arbeidet med tegnefilmserier som Lego Star Wars og Ninjago. Vi merker animatørens hånd i «Ørn». Det er få bilder per side, ofte bare ett. Den forenklede streken kan virke sjuskete og lettvint, men den er uttrykksfull og effektiv.

Ørn

Ørnebrødre flyr høyt

Olaug Nilssen

Politikken er en evig kamp om å få en plass i rampelyset. Det er ikke alltid så lett å skille hva vi gjør for å fremme en sak og hva vi gjør for å fremme oss selv.» står det i «Sosialistenes guide til Bibelen», Raudt-politikarane Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons nye bok.

Eg burde starte med det positive, men eg startar heller her: Det er ikkje heile tida så lett å skilje i kva grad denne boka er ei fremjing av kjendiskjærastane Mímir og Sofie eller om ho er ein guide til Bibelen, slik tittelen lovar. Særleg strittar det i starten av boka, når dei to greier ut om kvifor dei bestemte seg for å lese Bibelen og om kor stor merksemd og interesse dei allereie har oppnådd gjennom å kringkaste denne felles aktiviteten. Ja, unnskyld meg, men kva så? Er det ei bok om kva Bibelen inneheld, eller er det ei bok om kor mange som 

at Mímir og Sofie les Bibelen? Etter kvar si truvedkjenning i innleiinga, der dei greier ut om korleis dei oppfatta kristendommen då dei var barn, er det publisert barnebilete av dei. Jammen var dei søte! Men dersom dei ikkje ser at dette er å fremje seg sjølv framfor sak, så kan det vere sjølvransakinga i sitatet eg starta med ikkje stikk så djupt.

 fokuset på tilgjeving, som sjølvsagt er ein naturleg del av ein kvar guide til Bibelen – men jaggu har dei ikkje rokke å få med ein diskusjon om ålmentas tilgjeving av Mímirs trugande meldingar til ein eldre mann frå Bryne i påska. Som ein kjenning oppsumerte det: «Jesus hang på korset for at Mímir skulle få tilgivelse fra folket for fyllemeldingene sine.»

Eg protesterer forsåvidt ikkje, Jesus hang på krossen for alle! Dessutan kan eg forstå at det er vanskeleg å skilje den offentlege verksemda elles (politikk/reality) frå den offentlege verksemda det er å skrive ei bok; dei er begge rikskjende og folkekjære politikarar som stadig er å sjå i både sosiale og tradisjonelle medium. Det er til og med fint, i alle fall 

 fint, at det kjem pusterom med personlege anekdotar undervegs i dei analyserande og diskuterande partia. Her kan eg til dømes trekke fram Sofie Marhaugs svimlande utgreiing av Franz Kafka og Søren Kierkegaards take på historia om Abraham, som var klar til å ofre sonen Isak då Gud bad han om det. Ikkje fordi det eigentleg er eit 

, det er det tyngste partiet i heile boka, men fordi eg blir imponert.

analyserande og diskuterande delane av boka som interesserer mest, og det svingar best i siste halvdel av boka, når dei har gjort seg ferdig med Donald Trumps (mis)bruk av Bibelen og er ferdig med ein gjennomgang av Krfs endring frå snill-kristent til sur-kristent parti. Ikkje for det, det er viktig nok å vere opplyst om begge delar, og det 

gøy når dei gjer narr av at KrF har fjerna hjartet frå logoen sin, men det framstår likevel som repetisjonar av informasjon som har vore grundig dekt i media heilt nyleg.

Mange kjenner nok også til at Jesus var både sosialist og revolusjonær, men når Kristjánsson og Marhaug skriv om dette, er det både interessant og kjekt å lese. Det same gjeld den sjølvgranskande framvisinga av at venstresidefundamentalisme liknar kristenfundamentalisme. Dei er gode når dei gjennomgår bibelske uttrykk vi framleis brukar, som uriaspost og tretti sølvpengar. Dei er smarte og beleste skribentar, og dei har utmerka formidlingsevne; stoffet blir lett, morosamt og forståeleg samstundes som det framstår solid. Å lese deira analyse av mine favorittlikningar om den bortkomne sonen, den bortkomne sauen og den bortkomne sølvmynten, blir det tydeleg kor forvitneleg bibelen 

, og kor godt han stemmer overeins med den varme, omsluttande nåden i Velferdsstaten. (

: også her blir det vel mykje hinting om at Mímir er ein bortkomen son, og ja, det kan vere	det er audmjukt, men det er også masete.) Dei skriv med eit imponerande tilfang av kjelder, både skjønnlitterære og historiske, og det er moro å bli minna om at George Orwells «Animal farm» ikkje berre er ein allegori over den russiske revolusjonen og kommunismen i Sovjetunionen, men også peikar på Bibelen gjennom «den gamle ravnen Moses»:

Når revolusjonære ideer sprer seg blant dyrene, forteller han en fantasihistorie om det magiske Sukkertøyfjellet, der alle dyr kommer når de dør.

 Moses bruker myten om Sukkertøyfjellet bevisst for å lure de andre dyrene til å finne seg i slitet og undertrykkelsen.

 innimellom mistenkjer harelabb, sjølv om eg synes dei gjentar poenga sine, sjølv om eg lurer på om dei har telt over kor mange gongar dei brukar munnlege uttrykk som «tenk bare på» eller «se bare på», synes eg først og fremst det er overtydande og gode litterære og politiske analyser.

Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug argumenterer for at det er bra å følgje Jesus, også for sosialistar, og her preikar dei til kyrkjelyden med denne lesaren. Om boka berre hadde innehalde siste halvdel, hadde eg kjent meg eggja og glad som etter ei god preike – eller 1. mai-tale for den saks skuld.

­Sosialistenes guide til Bibelen

Sjå, vi les Bibelen!

Tom Egil Hverven

Fra et norsk perspektiv er spørsmålene relevante midt i mai: Forstår man det egne best gjennom møtet med det fremmede? Framtrer Norge tydeligere om man går til to tusen år gamle tekster? Med langdiktet «Rot, eller kunsten å elske Norge» leverer Thea Selliaas Thorsen originale svar, inspirert av en forfatter hun har arbeidet med i flere tiår, Ovid (43 f.Kr. – 17 e.Kr.). I dialog med hans tekster utforsker hun forholdet mellom kjærlighet og nasjon, mellom kvinnelig og mannlig skaperkraft.

Thorsen er en internasjonalt anerkjent ekspert på et av romertidens best bevarte forfatterskap. Hun har gjendiktet Ovids verker fra latin siden 2001. «Ars amandi – kunsten å elske» var en viktig grunn til at han ble forvist til eksil ved Svartehavet av keiser Augustus i år 8 e.Kr.. Mesterverket «Metamorfoser», om menneskers, dyrs og guders forvandlinger, ble fullført på den tiden. På fremragende vis blander Thorsen bilder og former fra verkene i «Rot, eller kunsten å elske Norge». I kamp med diktjegets fantasifulle innfall har boka tre hoveddeler, i tillegg til tematisk tydelige underkapitler som ‘Havet’, ‘Fisket’, ‘Lykke’, ‘Ulykke’ eller «Makt». Tredelingen følger Norge fra nord til sør. Første bok tar for seg Nord-Norge, andre bok skildrer Midt-Norge og Vestlandet, tredje bok Sør- og Østlandet. Tidlig ligger vekten på næringer som fiske, olje- og gassvirksomhet, med en flom av historiske og litterære digresjoner, bundet sammen av et omfattende noteapparat med lesverdige kommentarer og krysshenvisninger. Diktjeget, som står forfatteren nær, bringer inn personlige erfaringer med natur og kultur, født som hun er i Oslo, oppvokst i Østfold, bosatt i Trondheim, der hun er professor i klassiske fag, det vil si gresk og latin, ved NTNU.

å elske Norge» er en oppfinnsom lek med ord, myter og vitenskapelige kjensgjerninger. Diktet er skrevet i klassisk form, 

som Ovid benyttet i «Ars amandi – kunsten å elske». Elegi betyr opprinnelig klagesang, men allerede omkring år 600 f.Kr. beveget greske elegier seg friere, bort fra klagesang i streng forstand. Et distikon er en rytmisk versenhet bestående av en seksfotet og en femfotet linje – riktignok med variasjonsmuligheter. Tradisjonelt bygger formen på mytisk stoff, noe Thorsen anvender til fulle ved å la nyere hendelser utspille seg mot antikkens myter. Diktets tvetydige lek med ord foregår også på detaljplanet, med et vell av interne referanser. Ordet «rot» kan stå for både uryddighet og plantedeler under jorden – og billedlig, om det å slå rot i et land. Bokas fiktive samtalepartner, italieneren Angelo, mener diktjeget aldri har slått rot noe sted, slik hun farter omkring. Hva betyr det å være rotfast?

Svaret på spørsmålet for meg, det er Norge, mitt

Norge, og kjærlighet: Jo visst, for rot eller røtter

ofte med det at man har følelser knyttet til et

kunnskap som er relevant for det å elske et land». Hun håper dessuten at diktet kan gjøre leseren klok på det norske, siden litteratur i et land med ytringsfrihet er et sted der man har lov til å si alt, si hva som helst. Å si alt medfører også kritikk. Diktjegets ramsalte kritiske bemerkninger er spredt gjennom hele diktet. I nord, der fiske er en viktig næring, er hun opptatt av sjøsamenes rettigheter. I viltre sprang beveger diktet seg mellom Nordkapp, Barentshavet og 

, nordsamisk for Melkøya, der gassen fra Snøhvit i vår tid blir brakt i land, for å kondenseres og videresendes i flytende form. De neste linjene følger spor etter de første menneskene som holdt til her, i steinalderen. Hva har skjedd? Diktet mer enn antyder at vi har mistet kontakt med sjøsamisk kunnskap:

Rot, eller kunsten å elske vårt Norge

Et salig rot

Emilie Johnson Godal

Hvem er ansvarlig for barn med omsorgspersoner som sliter? I Steve Leirviks andre roman, med handling lagt til 1980-og 90-tallet, er svaret så å si ingen. Oppvekstsvilkårene til gutten i «Alle de russiske horene» er skrøpelige, slik foreldrenes livsvilkår stadig også er preget av utsatthet. I løpet av romanens utstrekning, som i antall år kan være litt vanskelig å få grep om, flytter de fire ganger, bytter fra den ene tunge, midlertidige lavtlønnsjobben til den andre, og frykter namsmannen. Det geografiske strekket er stort; fra Lofoten, til Trøndelag, så Fauske og til sist Hammerfest.

Guttens barndom har likevel sine konstanter. Mest framtredende er morens tunge tvangslidelse og kontrollbehov, eller som han selv beskriver det i fravær av psykologiserende språk: «Låse opp, åpne døra, låse igjen, kjenne på håndtaket. Igjen og igjen det samme», alt mens han får beskjed om å «STÅ I RO».

 nærvær er med på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Det samme er farens laster, i tillegg er hans tilstedeværelse uforutsigbar – enten fordi han er til havs, forsvinner for en stund eller stenges ute etter konflikt. Foreldrene er en mildt sagt elendig

, noe man aner allerede ut ifra den tvisynte skildringen av hvordan de ble sammen:

Far nærma seg tretti da de møttes. Han var tilflytter til Hammerfest. En kjekkas. Sånn kløft i haka som Travolta. Litt samme sveis også. Bare noe drikkfeldig. Men ikke verre enn de andre! Flink til å jobbe. Rolig, nesten litt sky av seg, når det bare var kaffe i koppen. Noe mindre beskjeden og raskt ute av kontroll hvis det var noe sterkere. Han hadde nylig tatt seg jobb på trålerne. Var nyskilt. Men, men. La det ligge.

 fortellerperspektivet er slik jeg ser det romanens fremste kvalitet. Omsorgssvikten gløder, men barnet er barn for første gang og vet ikke helt hvordan det 

vært. Han vet bare at de kanskje er litt annerledes, at moren sliter med å få jobbvakter på Findus fordi hun er litt rar? Det blir stor plass til leserens innlevelse og dveling når noe fortelles stramt og rettlinjet, men med barnets åpenhet og manglende analysering.

En annen kvalitet, særlig i romanens andre halvdel som utspiller seg i Hammerfest rundt Sovjetunionens fall, er tidsånden som manes fram. Nesten ubemerket trenger en høyere fortelling inn i barnets opplevelse:

En by i oppsving. Fylkessykehuset! Findusfabrikken! De nye trålerne! 

 Og nye rekkehus! Flotte, fargesterke bygg, fire og fire på rad, som Findus bygger i et område på en høyde over byen og som derfor bare kalles Findus-husene. Blokka bestemor bor i, eies også av Findus. Den kalles bare Chicago.

 Blokka blir kalt Chicago på grunn av den slumlignende tilstanden i og omkring. Det er liv og røre rundt boligblokka Chicago.

 (mormoren) som de på et tidspunkt flytter inn til, utgjør en kime til håp. Hun tør å irettesette datteren sin og frigjør dermed guttens kropp fra konstant kontrollering. Ikke minst er hun en kilde til uforbeholden omsorg.

En slik kilde håper også gutten å finne i Lumina, en av de russiske kvinnene som har kommet til Hammerfest etter Sovjetunionens oppløsning. Hun hjelper ham etter et fall og det oppstår en lengsel etter å se henne igjen. Jeg forstår denne dragningen på et teoretisk plan, men fikseringen hans på henne slik den kommer til uttrykk lugger. Dermed er det fint at denne handlingstråden ikke blir til et tyngdepunkt, og tittelen først og fremst blir stående som en pekepinn mot nyåpnede grenser hvor nøden er større «der borte». I det hele utgjør «Alle de russiske horene» et prakteksemplar når det gjelder

, med en overbevisende og overraskende slutt. Sårbarhet og svikt formidles med en tankevekkende romslighet gjennom barneblikket.

Alle de ­russiske horene

På fattigmanns­karusellen

Geir Pollen

I sin tredje roman, «Russiske spesialiteter», stødig oversatt av Ute Neumann, tar Kyiv-fødte, men tyskskrivende Dmitrij Kapitelman leseren med til det store russisktalende miljøet i tyske byer som Berlin, Dresden og Leipzig. De fleste skiftet fedreland i de brutale 1990-årene, og blant de mange særlig kasakhstanere, russere og ukrainere som kom, utgjorde jøder en egen stor kontingent, med særlig gunstige innvandringsvilkår. Bak sjenerøse sosiale ytelser spøkte naturligvis tyskernes ønske om å gjøre opp for fortidens forbrytelser.

Det er nettopp en slik, her jødisk-russisk-ukrainsk familie, bosatt i Leipzig, Kapitelman lar oss møte, men nå drøyt tretti år seinere. Familien driver en liten butikk –магазин – som selger et bredt utvalg russiske spesialiteter med den felles egenskapen at de nærer nostalgien like mye som magen. Vodka er naturligvis obligatorisk, men også 

, lettsaltet sidespekk av gris, som skåret i tynne skiver, gjerne oppå en rugbrødbit, er elsket av både ukrainere og russere som fingermat ved siden av den felles nasjonaldrikken. Delikatessennevnes hele ti ganger i teksten, og er med det den fremste av flere så innforståtte detaljer at leseren nesten må være fortrolig med russisk dagligliv for å gripe den mangebunnede betydningen i dem. Jeg glemte å si hvor butikken får varene sine fra? Selvfølgelig Ukraina, nå som Russland selv er sanksjonert.

og desidert lengste del spinner forfatteren fortellingen rundt butikkhverdagen og den kundekretsen han med et russisk eiendomspronomen kaller 

, «de som er som oss». Selv kan jeg, og helt sikkert mange innvidde med meg, ikke se dette i og for seg uskyldige, ja, hjemlige ordet uten å fylles av et sterkt ubehag. For det var det, 

, Vladimir Putin alltid brukte når han i årene før 24. februar 2022 innprentet sine undersåtter at uansett hvor russere levde, var det en nasjonal plikt å komme dem til unnsetning hvis de ble truet.

KRIG er altså den viktigste russiske spesialiteten i Kapitelmans roman, her utspilt ikke på slagmarken, men mellom en mor og en sønn som ikke har annet felles enn det russiske språket. Født i Sibir, oppvokst i Moldava og med voksenliv i Kyiv før hun kom til Leipzig, kjenner denne nevrotisk serierøykende mater familias Russland bare gjennom offisielle fjernsynssendinger, altså TV-Russland, som har lært henne at nazistiske ukrainere bedriver folkemord på fredelige russere, og at Butsja-massakren bare var ondsinnet fjernsynsteater. Sønnen, som hun omfatter med en like stor som lammende morskjærlighet, vet bedre – og fortviler.

Siden denne krigen startet, vet jeg ikke lenger hva språk er. Hva språket er godt for. Hva språket vil oppnå. Hva språket kan få til. Om det tilhører noen, hvem det tilhører, hvor det hører til. Hvor avhengig språket er av tiden.

 denne forvirringen, formulert tidlig i romanen, som speiles når det alvoret som utvilsomt ligger mellom linjene, altfor lenge surres inn i en framstilling som mest av alt ligner en masete standupkomedie som pålegger seg selv å være morsom i hver eneste linje. Selv lo jeg spontant bare én gang, av en erkerussisk vits. Foran sitt første fallskjermhopp spør kadetten korporalen: «Men hva om fallskjermen ikke åpner seg?» Korporalen: «Da får du en ny etterpå.»

Heldigvis flytter romanens andre del handlingen over til Kyiv. I mellomtiden har jeg-fortelleren overtatt som daglig leder av магазин fordi den inntrufne koronaepidemien tvinger foreldrene til å holde seg hjemme. Men samtidig gir viruset også butikken dødskysset. Mens moren sitter hjemme og bare er opptatt av at sønnen ikke må glemme å kjøpe med seg hjem til henne uovertruffen ukrainsk 

, møter han, full av skam og skyld, men også hjemmefølelse, gamle ukrainske venner i en by der krigens ansikt griner mot ham over alt. Og her, omsider, skriver Kapitelman en prosa som ikke bare tøffer seg, men griper meg rett i hjerterota. «Virkelig stor litteratur», som en tysk kritiker skrev, er det ikke, men en original påminnelse om et fellesskap som det er vanskelig å snakke om i dag.

Russiske spesialiteter

Krig på menyen

Eivind Myklebust

Ein gong prøvde eg å lese J. R. R. Tolkiens «Hobbiten» for treåringen. No trudde eg vel ikkje at det kom til å klaffe, men nokre gongar er lysta sterkare enn trua, og vi kom oss trass alt heilt til side 3. I desse dagar grublar eg på om femåringen snart er klar for Harry Potter.

Det finst mykje fantasy for barn der ute, men eg finn sjeldan noko som maktar å fortrylle dei minste lesarane. Denne mangelen gjer at eg møter den nye franske fantasybarneboka «Dragefjellet» med store forventingar. Det franske forlaget oppgir målgruppa som 8–12 år, det engelske 7–9 år, medan Aschehoug utvidar til 6–9. Med illustrasjonar på nær sagt kvar side og ein enkel, fortryllande tekst trur eg høgtlesande foreldre trygt kan kaste seg ut i eventyret saman med endå litt yngre barn.

 systrene Amaranta og Medusa, som bur hos onkelen sin Oxalis, eit sjarmtroll av ein trollmann (som artig nok er mindre i storleik enn niesene sine). Dei bur i landet Traktene (utbrettbart kart fremst i boka), der systrene er under opplæring som hekser. I opninga skal dei ut og sanke glefsurt – ein spesielt mannevond blome – for å lage usynlegheitsbrygg, og der møter dei unge Julius og anda Kringle.

Kven Julius er, og kor han kjem ifrå, blir ikkje klårt før til slutt, der vi får lese Kringles dagbok, for i sekken har han noko som krev rådsnar reaksjon: eit drageegg. Der det finst eit egg, finst det som regel ei mor, og egget kan dessutan klekke når som helst. Det gjer det òg, og ut sprett den vesle drageungen Fabelfiks. Eventyret handlar om at heksene må få ungen heim til dragemora – helst utan å bli grilla sjølve.

på ferda er djupe innsjøar og monstrøse froskeskikkelsar. Det krev både syster- og vennskap – og ikkje minst ei and med kløkt og mot. Kringle er ikkje berre eit kjærkome komisk innslag undervegs i dramatikken – han svarar «kvakk, kvakk» til det meste – men spelar òg ei avgjerande rolle i forteljinga. Eit høgdepunkt er når han blir trylla om til eit slags før-moderne telefonapparat, slik at heksene kan rådslå seg med onkelen.

Illustrasjonane til François Maumont er tvers gjennom sjarmerande, og balanserer perfekt det skumle med det søte for dei små. «Dragefjellet» er også omsett til norsk med rette barnlege tone av Stéphanie de Miranda, og ikkje minst med nødvendig kreativitet der det trengst: «Glefsurt» er eit nydeleg ord og «kvexxene» eit passe framandt namn på dei fryktinngytande froskeskapningane.

 i bøkene til Tolkien, og for så vidt Rowling, er at lesaren anar at det er uendeleg mykje meir å oppdage i fantasiuniverset. Slik er det her også, ikkje minst på grunn av kartet over Traktene og Kringles dagbok til slutt. Undervegs er utsynet meir avgrensa og fokusert på akutte utfordringar, og nettopp det er viktig for å halde på merksemda og forståinga hos dei yngste lesarane. Ein oppfølgjar skal vere på veg på fransk. Eg håper forlag og omsetjar er på hogget i Norge, og at dei små lesarane får vekse vidare med serien.

Dragefjellet

To små hekser

Bokanmeldelser

Bjørn Ivar Fyksen

Landets mestselgende forfatter, Frid Ingulstad, døde forrige helg, 90 år gammel. Og selv om serieromanen – kioskromanen, underholdningsromanen eller hvilken merkelapp man nå setter på disse høyt skattede bøkene – fremdeles lever, skaper bortgangen en følelse av at en betydningsfull litterær epoke går mot slutten: masselesingens tid.

For Ingulstad ble virkelig lest av mange. Ifølge Aftenpostens intervju med henne på 80-årsdagen hadde hun samlet opplag på mellom en halv og én million – hvert år. Den mest populære serien, «Sønnavind» i 124 bind, ble alene solgt i nesten ni millioner eksemplarer. Men hun jobbet da også knallhardt; lenge ble det gjerne seks-syv bøker årlig. Det tilsvarer cirka fem ferdige boksider daglig, 365 dager i året. Få har produsert så mye glede, dagdrøm og virkelighetsflukt som Frid Ingulstad.

 frakoblet virkeligheten er bøkene hennes ikke. For eksempel starter «Sønnavind»-serien i bunn og grunn som arbeiderlitterære historiske romaner fra fabrikkmiljøet langs Akerselva i hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet, noe jeg ble minnet om da jeg etter nyheten om Ingulstads bortgang lette fram den episoden av Bokprogrammet som NRK laget om henne i 2007. Der vises et lite klipp fra at hun arrangerer en historisk byvandring blant de gamle fabrikkene – med 700 oppmøtte.

Det er klart, når man leser bøkene, er selvfølgelig de melodramatiske stormkastene det viktigste – store følelser, hete omfavnelser og høyt spill – men det hele folder seg ut på en realistisk historisk-materiell bakgrunn: Det er livsvilkår og et miljø man kan gjenkjenne fra Oskar Braatens bøker, men som mange lesere fra Ingulstads egen generasjon antagelig kunne gjenkjenne fra historiene til sine egne mødre og bestemødre. I 2017 skrev jeg en artikkel her i avisen om Jon Fosse og «Andvake»-trilogiens røtter i skillingsvisetradisjonen og eldre tiders triviallitteratur, og i den forbindelse sammenlignet jeg trilogiens blodige hjerte/smerte-melodrama med nettopp Ingulstad. Mens trilogien åpenbart har språklige kvaliteter som «Sønnavind» mangler, er det like liten tvil om at Ingulstad kom best ut med tanke på behandlingen av en samfunnsmessig virkelighet.

 innrømmes at å samlese nettopp disse to forfatterne selvsagt var et retorisk grep for å nyansere den offentlige bedømmelsen av den ellevilt overvurderte «Andvake»-trilogien: Med det litteratursynet jeg er opplært i, kastet ikke «Sønnavind» akkurat glans over Fosse, og NRKs Bokprogrammet minnet også om Ingulstads lave status i deler av Litteratur-Norge. Ikke minst kom dette til uttrykk i at hun aldri ble opptatt som medlem av Den norske Forfatterforeningen (DnF), noe som senere førte til at hun engasjerte seg i opprettelsen av Forfatterforbundet.

Som kunstnerlaug hadde DnF ingen interesse av Ingulstads type kunst. Ifølge formålsparagrafen er deres oppgave å «fremme norsk skjønnlitteratur», og med det modernistiske litteraturidealet som ligger uuttalt til grunn for foreningens kvalitetsforståelse, er det rimelig å tenke at å 

over som kunstform, utvikle formspråk og utfordre gjengse tenkemåter. Det gjorde ikke Ingulstads bøker.

 kvalitets­kriterier var det derfor helt riktig å avslå Ingulstads søknad. Likevel var det uklokt. Ingulstad greide seg selvsagt aldeles utmerket uten medlemskapet, men for samholdet i forfattermiljøet ville det antagelig vært sunt å inkludere medlemmer av hennes litterære støpning. I dag, da lesingens stilling i kulturen svekkes fordi bøker for stadig færre er den naturlige kilden til underholdning, er det dessuten fristende å utvide forståelsen av formålsparagrafen: Å fremme litteraturen kunne også bety å dyrke leseinteressen og dermed stelle pent med underholdningsforfatterne, de som skaper lavterskelinngangene inn til vår felles skriftkultur.

Få har produsert så mye glede og dagdrøm.

Dronningen av leseglede

Kaja Schjerven 
Mollerin

Denne teksten springer ut av to samtaler jeg hadde med Marilynne Robinson i slutten av april, den varme og solfylte uken hun var i Oslo, i forbindelse med at hun holdt årets Fosse-foredrag, «On Faith and Freedom of Thought» (eller «Om tru og tankefridom», som den norske tittelen lyder). Vi snakket sammen én gang på scenen på Nasjonalbiblioteket, og én gang noen dager tidligere, mer uformelt.

Første gang jeg traff Robinson, var for ti år siden. Jeg hadde vært i Los Angeles for å gå gjennom Susan Sontags etterlatte papirer, og Preben Jordal, som i dag er en av Robinsons oversettere, og som den gang var redaktør for Vinduet, og god til å overtale, lurte på om jeg ikke kunne «stikke innom» Iowa på hjemveien. Jeg møtte Robinson til lunsj i den lille byen Iowa City, og hun viste meg rundt på Iowa Writers’ Workshop, den sagnomsuste skolen hun underviste ved i mange år. For mange studenter ble hun nærmest en legende. På dette tidspunktet var bare to av Robinsons romaner oversatt til norsk, «Over broen», som «Housekeeping» i første omgang ble hetende, og «Gilead». Ingen av disse bøkene hadde fått spesielt stor oppmerksomhet i norsk litterær offentlighet. Vinduet hadde fått en avtale med Robinson i forbindelse med at «Lila» – tredje bind i den enestående Gilead-kvartetten – nylig var kommet på engelsk.

Dette var det ingenting uvanlig med. Det er så mange fenomenale forfattere som ikke nødvendigvis blir oversatt fortløpende. Sånn er det å være et lite språkområde. Det ville heller ikke vært rart om noen den gang tenkte at en dypt troende kalvinist, som Robinson er, kanskje ikke ville få det store gjennomslaget i norsk sammenheng. Vår litterære og intellektuelle offentlighet er først og fremst sekulær, og har i hvert fall ikke en kalvinistisk slagside (kalvinismen er en retning innenfor protestantismen som blant annet vektlegger Bibelens autoritet og predestinasjon, at menneskets skjebne er forutbestemt). I løpet av ganske kort tid har Robinson like fullt fått en stor, hengiven leserskare i Norge.

Hvor pussig det kanskje er, at hun har slik bred appell, ble jeg først gående og gruble over etter at foredraget Robinson holdt i Oslo i april, ble møtt med overraskende mye kritikk, tatt i betraktning hvor unison hyllesten av forfatterskapet ellers har vært. «[Foredraget] er gjennomsyret av en glede ved troa som er helt fremmed for meg», slo forfatteren og kritikeren Espen Søbye fast.

At såpass få i norsk sammenheng så langt har dvelt ved «fremmedheten» i Robinsons forfatterskap, tror jeg skyldes at det er romanene de fleste av hennes norske lesere har et nært forhold til. Riktignok er Robinsons essays og romaner intimt forbundet, men når man som leser møter livssynet i romanene, blir man ikke avkrevd en respons eller stillingtaken, slik tilfellet er med essayene. I romanene blir livssynet formidlet på en mer indirekte måte, og leseren er dessuten vant til å tenke at utsagnene i en roman ikke nødvendigvis samsvarer med hva forfatteren selv står for. Det gjør det lettere å se bort fra trosaspektet ved tekstene (som for noen selvsagt er helt avgjørende), og tenke på dem som en kontemplasjon over allmenne eksistensielle spørsmål, og en befriende invitasjon til 

, for å bruke Robinsons eget ord. Jeg tror Robinsons romaner treffer en lengsel i mange etter indre liv, fordypning, langsom spekulasjon, alt dette som ellers gjerne blir så pervertert i det offentlige rom – virvlet inn i konkurrerende tilbud om «ro», «egentid» og «finn din indre et eller annet».

I foredraget Robinson holdt i Oslo, ble det uansett tydelig hvor avgjørende historien er for henne, kanskje ikke så mye forstått som hvor vi skal, som hvor vi kommer fra.

«On Faith and Freedom of Thought» er langt på vei forfattet som en hommage til seks viktige amerikanske 1800-tallsforfattere: Edgar Allen Poe, Walt Whitman, Ralph Waldo Emerson, Herman Melville, Henry David Thoreau og Emily Dickinson. Robinson understreker hva hun selv har lært av disse, og for så vidt hva vi kan lære av dem. (Samtidig står foredraget, har jeg tenkt i ettertid, som en oppfordring til oss om å vende oss mot tidligere faser i vår egen europeiske kultur, da strevet med å forstå hva det er å være menneske, ble satt på spissen, for eksempel hos forfattere som Franz Kafka og Virginia Woolf). Jeg spurte Robinson om når hun først oppdaget disse forfatterne.

– Dette er gamle skolebokklassikere. På college ble jeg mer utførlig presentert for dem, og jeg ble veldig interessert i Emily Dickinson. Den gang hadde jeg ikke inntrykk av at det var så mange aktive kvinnelige forfattere. Jeg var i ferd med å starte voksenlivet. Dickinson kunne ikke love meg noen ting, men hun sto for meg som et strålende eksempel på hva en bevissthet kunne være, hva et liv som kretser rundt bevisstheten kunne være. Hun var et ideal for meg.

Universets protagonister

Ylva Perera

Litteraturredaktør i Hufvudstadsbladet

En gang i tida ble jeg irritert når jeg hørte folk si «jeg leser ikke bøker av hvite menn». Ikke fordi jeg syntes hvite menn var det eneste folk burde lese. Men under de mest politisk korrekte årene på 2010-tallet fantes det tilløp til en selvgod diskurs der poenget var å holde seg unna alt «urent». Det var viktigere å ikke lære seg feil type tankegods, enn å lære seg mye av alt. Det irriterte meg fordi jeg syntes det beste med lesing var å overskride grenser – at noen da skulle få det for seg å forklare enkelte verk som 

Nå savner jeg likevel den tida. På årets 1. mai i Tammerfors ble en kvinnelig motdemonstrant mishandlet av maskerte deltakere i demonstrasjonstoget til den fascistiske bevegelsen Sinimusta liikes. Da den finske innenriksministeren Mari Rantanen (Sannfinländarna) ble bedt om å kommentere hendelsen, sa hun bare at vold ikke hører hjemme i demonstrasjonstog, eller «noe sted overhodet». At volden i dette tilfellet ble utført av personer som marsjerte under den uttalt rasistiske parolen «Vit Valborg», hadde altså ifølge henne ingen betydning.

Dette er bare ett eksempel på hvor normalisert rasismen akkurat nå er i Finland. Den forsøker ikke engang å unnskylde seg selv.

er det annerledes, har man lyst til å tenke. Der har man jo tross alt lenge snakket om å skape bredere perspektiver, utfordre det hvite hegemoniet og å gi plass til flere stemmer.

Derfor var det både interessant og deprimerende da jeg i starten av denne uka deltok i lanseringen av det nyeste nummeret av det finlandske litteraturtidsskriftet Avain. For første gang hadde tidsskriftet temaet «hvithet», og det var litteraturviterne Maïmouna Matikainen-Soureau och Iida Pöllänen som fungerte som redaktører.

På arrangementet presenterte Pöllänen en studie hun hadde utført sammen med forskeren Hanna-Leena Määttä, der de hadde studert de siste årenes pensumlister på de obligatoriske emnene i litteraturvitenskap ved finlandske universiteter. Ut fra de listene ble det klart at 94 prosent av de skjønnlitterære og 96,2 prosent av de teoretiske tekstene som inngikk i emnene er skrevet av forfattere som betraktes som hvite.

Med andre ord: Studenter som utdannes til å bli aktører på det litterære feltet i Finland gis altså en utdannelse der hvite og eurosentriske perspektiver dominerer fullstendig, uansett om det gjelder hvilke skjønnlitterære verk man får ta del i, eller hvilke teoretiske perspektiver som gis på tekstene. Og dette gjelder etter at vi har hatt et 2010-tall som mange – meg selv inkludert, så sent som i starten av denne teksten – gjerne ironiserer over som overdrevet «woke».

Pöllänen og Määttäs studie viser dessuten at blant de få eksemplene på ikke-hvite forfattere som inngår i emnene, glimrer hjemlige minoriteter som samiske og rom-forfatttere ved de fleste universitetene helt og holdent med sitt fravær. Ideen om Finland som et homogent, hvitt land forblir altså intakt.

 at universitetene ut over materialet som ble omtalt i artikkelen kan ha valgfrie emner der litteraturen er mer mangfoldig. Det gjør imidlertid ikke artikkelens observasjoner mindre viktige, ettersom de med en ubehagelig tydelighet viser hva som anses for å være det «nøytrale» og «grunnleggende» perspektivet. Hvorvidt Finland her skiller seg radikalt fra andre nordisk land, kan ikke artikkelforfatterne si noe om, ettersom de ikke har funnet studier å sammenlikne med.

Hvorfor vi skal fortsette å gjøre vår verden så liten? 

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Ete og gjødsle

Dei vaksne

Ørn

Sosialistenes guide til Bibelen

Rot, eller kunsten å elske vårt Norge

Alle de russiske horene

Russiske spesialiteter

Dragefjellet

Utvalgte saker

Frid Ingulstad skapte en av de videste portene inn til vår felles skriftkultur.

Det heter at man skaper rikdom. Den andre siden av historien er at også fattigdom er skapt, sier Marilynne Robinson.

Pensumlistene på litteraturvitenskap i Finland er blendahvite.

Magasinene

Bokanmeldelser

Ete og ­gjødsle

Dei vaksne

Ørn

­Sosialistenes guide til Bibelen

Rot, eller kunsten å elske vårt Norge

Alle de ­russiske horene

Russiske spesialiteter

Dragefjellet

Frid Ingulstad skapte en av de videste portene inn til vår felles skrift­kul­tur.

Det heter at man skaper rikdom. Den andre siden av historien er at også fattigdom er skapt, sier Marilynne Robinson.

Pensum­lis­tene på litteratur­vitenskap i Finland er blenda­hvite.

Ete og gjødsle

Sosialistenes guide til Bibelen

Alle de russiske horene

Frid Ingulstad skapte en av de videste portene inn til vår felles skriftkultur.

Pensumlistene på litteraturvitenskap i Finland er blendahvite.