#fff

#000

tråkker opp selvbiografiske og stor­politiske spor i nordområdene.

Morten Strøksnes

Er det virkelig formen som får et dikt til å overleve tidas tann, spør Karin Haugane.

Takt og tone

håper at novellene ho skriv skal eksplodere.

Gunnhild Øyehaug

fant kimen til en romantrilogi i et vraket bokmanus.

Pedro Carmona-Alvarez

Tom Egil Hverven

Langs større vassdrag kan man om våren høre traner på bakken og i lufta kommunisere med hverandre i lyse trompetstøt. Lydene kan gi gjennomtrengende ekkovirkninger i landskapet. Med vingespenn på rundt to meter er fuglene et mektig syn der de sirkler over nylig ankomne artsfrender, underveis til hekkeområdene på øde myrer og våtmarker. I Cecilie Engers ellevte roman, «Et øye lukket», kommuniserer tranene ikke bare med hverandre. Peter Sunde, en ung gutt som drømmer om å bli kunstner, mener tranene på myra kommuniserer med ham. Noen ganger er det som han selv svever og kan betrakte menneskenes liv ovenfra. Romanen beveger seg i store sirkler omkring et bilde han maler, seint i livet, med tittelen «Hesten i myra». Naturskildringene i boka er vakre, særlig fra vandringer i fjellene omkring industristedet Dale i Vestland. «Et øye lukket» er en ambisiøs roman om menneskets ødeleggelsestrang, rettet mot sin egen art – og mot livsgrunnlaget for andre arter. Samtidig har boka noen problematiske sider.

som forfatter kom med «Mors gaver» i 2013. Minnearbeid og menneskers forhold til historien er et sentralt tema i forfatterskapet. Høstens roman opererer med ulike fortellere fordelt over et langt tidsrom, fra 1940-tallet til vår tid. Hver av fortellingene er knyttet til konkrete steder og årstall, fra 1942 til 2024. Geografisk plassering i Asker, Bergen, Oslo og Dale bidrar til å gi kapitlene et preg av realisme som utformingen av fortellerstemmene ikke lever opp til. Særlig skeptisk er jeg til hvordan Peter Sunde som tiåring kan fortelle, i et tilsynelatende voksent språk, om møtet med tranene på myra.

Romanens kronologiske utgangspunkt i året 1942 er ikke tilfeldig. Jødeutryddelsen som rammet norske statsborgere det året, er de siste tiårene omtalt vidt og bredt i film og litteratur. Etter hvert har ofrenes og overgripernes barnebarn begynt å fortelle, med tilførsel av nye perspektiver. Cecilie Engers roman behandler temaet ved å knytte en flerstemmig, kompleks fortelling til opplevelser av billedkunst og naturtap. Størst inntrykk gjør en eldre, ustø mann, nesten nitti år gamle Helge Amble, født i 1934. Ved starten av romanen signaliserer Helges familiemedlemmer til en etterkommer av Peter Sunde et ønske om å kjøpe maleriet som ble vist på Høstutstillingen i 2001. «Hesten i myra» hang noen uker i Kunstnernes Hus i Oslo før Peter plutselig tok det ned. Helge rakk å gjenkjenne noe i bildet, uten at han umiddelbart forstod hva gjenkjennelsen innebar.

Det var som om jeg så noe i utkanten av minnene mine. […] En blinkende, levende myr. Et sumpområde med små vannpytter, der blå himmel og hvite skyer speilet seg. Høyt oppe fløy en trane, på skrå, fanget i øyeblikket idet den skulle passere. Og nederst i maleriet, under torven, lå gyngehesten min.

Med et dobbelt sett øyne, både åpne og lukkede, blir gyngehesten et bilde på fortrengning av historien hos ulike fortellere i romanen. Gyngehestens og andre gjenstanders forflytninger fra den jødiske familien er bakgrunn for romanens tittel, «Et øye lukket». Helge Amble, et navn som ikke er hans opprinnelige, viser seg å være en overlevende jødisk gutt. De andre familiemedlemmene ble deportert. Helge bærer på et traume. Cecilie Engers framstilling av ham er blant romanens sterkeste sider. Andre fortellergrep virker mer tvilsomme. Romanens skifte fra den intense skildringen av Helge som aldrende mann i Oslo i 2024, til unggutten Peter på vei fra Dale opp til myra i 1960, virker for brå. Selv om man med litt godvilje kan tolke Peters skildring som et voksent tilbakeblikk, skurrer noe i mitt hode, og jeg blir aldri like fortrolig med Peters og andre fortelleres perspektiver som med Helges.

mellom seks fortellere i tre generasjoner. Faren til kunstnerspiren Peter, Kristian Sunde, er 27 år idet han takserer eiendeler til norske jøder i en forlatt leilighet på Grønland i slutten av november i 1942. Også hans fortellerstemme framstår problematisk. Hvem er tenkt som tilhører, eller leser? Han forteller om sin egen alder, men historiske detaljer er utelatt. Alle med en viss kunnskap om norske jøder vet at den største deportasjonen skjedde med lasteskipet «Donau» 26. november. Kristian Sunde er omtrent samtidig i leiligheten på oppdrag fra Likvidasjonsstyret.

Sønnen Peters nydelige skildring av tranenes hemmelige liv på en myr det kan ha tatt tusener av år å danne, er mer overbevisende, fordi naturbildene i romanen anvendes på gjennomførte måter fram til myra dreneres i nyere tid. Fjellområdet gjøres klart til omfattende hyttebygging, som underforstått ødelegger maleriets forankring i natur og historie – samt livsgrunnlaget for tranene.

 vakre fortelling begynner med en påstand om at «Hesten i myra» åpner noe i ham, en vag følelse av gjenkjennelse. Kristian Sunde har i større grad lagt lokk på virkningen av egne gjerninger, med konsekvenser i flere generasjoner. Peters bilde av myra, som kan ha en rensende funksjon om den får bli intakt, bidrar til å danne en tankevekkende, om enn ikke helt vellykket roman.

Naturbildene anvendes på gjennomførte måter.

Et øye lukket

Over myra

Bjørn Ivar Fyksen

Vaskeseddelen til Jan Kjærstads nye roman er genuint interessevekkende. Den beskrives som «tidvis en slags spionroman, tidvis en kjærlighetsroman, tidvis en kjærlighetserklæring til Oslo». Forlaget har riktignok blandet sammen spion og detektiv, men pytt sann, spenningen ligger jo i om Kjærstad greier å få en slik litterær kransekake til å stå. Jeg kan røpe at det gjør han ikke, men la oss nøste litt i sakene. «En verdig sak for Thomas Hegel» er en detektivroman

: Kjærstad leker med detektivsjangeren og bruker den til sine egne formål, som her er å reflektere rundt, tja – kjærligheten, for så vidt, men ikke først og fremst. I bunn og grunn er boka en lovsang til de små gledene i livet: et godt måltid, en rørende sang, månen som henger over Ekebergåsen.

Vår mann, Thomas Hegel, er privatdetektiv med utroskapssaker som felt. Spesialiseringen gjør at han mener å ha et godt grunnlag for å kunne si noen sannhetens ord om den store kjærligheten – nemlig at den ikke finnes – samt noen sentimentale ord på rim: På kveldstid tjener han penger på å dikte tåre­dryppende sangtekster «om savn, om tapt kjærlighet, om hjertesår» til norske popartister, med Ira Gershwin og Alf Prøysen som ledestjerner.

, med andre ord, og jeg ville blitt nervøs om ekteskapet mitt sto og falt på Thomas Hegels undersøkelser. Riktignok spaner han litt på sine klienters muligvis troløse ektefeller, men hoveddelen av etterforskningen består i å sitte i godstolen og drikke whisky mens han fabler om mulige og motstridende scenarioer. Et møte, et ansiktsuttrykk eller en gest kan på avstand tolkes sånn eller slik, men sannelig min hatt også helt motsatt. Etternavnet Hegel hinter om en dialektisk legning, der man nærmer seg sannheten gjennom argumenter og motargumenter, men 

 Hegels konklusjoner later i størst grad til å bli bestemt av en slags promillens tombola.

Det hele er altså temmelig tøysete, men nå er jo heller ikke den hardkokte krimmen som privatdetektivfiguren springer ut av, plaget av streng virkelighetsnærhet. Langt viktigere for sjangeren er miljø, atmosfære og stil, og Kjærstad treffer nokså godt på de to første: en vakker kvinne i en elegant bar, et møte med potensiell klient blant skulpturene på Vigelandmuseet, Oslos gater i lys og skygge – en filmatisering kunne ha blitt en fryd for øyet.

stilistiske nivået boka ramler sammen. Thomas Hegel har åpenbart en affinitet til den klassiske privatdetektiven – tenk Humphrey Bogart i rollen som en illusjonsløs Philip Marlowe eller Sam Spade – men den snushanen han minner mest om, er dessverre fantasifosteret Tracer Bullett fra tegneserien Tommy og Tigern, om noen husker ham. Hegel er imidlertid av en mer kultivert støpning, men hans bløtkokte snusfornuft får de kjærlighetsfilosofiske betraktningene til å klinge som Ingvar Ambjørnsens Elling: «Når det gjelder kjærlighet, bør vi ta det langsomt. Vi bør veie våre ord. Det er lett å handle overilet.» Hans eleverte sans for skotsk whisky, vakre gjenstander og antikkens Egypt er det lettere å ha sympati med, men avstanden mellom god smak og nerdete jåleri er forsvinnende kort hos Kjærstad, som når Hegel beskriver sitt eget visittkort som «frapperende elegant, et taktilt lite underverk, med sitt 500 grams ‘radiant white pure cotton’-papir og korallrøde toppsnitt». Etter hvert er det en prøvelse å lese.

Kjærstads bøker har gjerne en stor, grandios idé, eller noe den vil utforske – for eksempel forestillingen om det norske sosialdemokratiet, eller hvordan sannheten om et liv er like plastisk som fortellingen om det – men noe slikt mangler her. Det lille han har på hjertet om livet, kjærligheten og månen – i tillegg til noen halvkokte betraktninger om metoo – er smurt syltynt utover og forsvarer ikke bokas 300 sider.

En verdig sak for Thomas Hegel

Bløtkokt

Mímir Kristjánsson

Det aller beste med Torbjørn Røe Isaksens nye bok «Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss»

er utgangspunktet. Det boklesende norske publikum trenger neppe enda en bok som advarer dem om at Donald Trump er en trussel mot alt vi holder kjært. Det vi derimot kan ha bruk for, er en bok som gjør sitt beste for å forstå ideene som beveger Maga. Da er man også nødt til å sette seg inn i hvorfor de fenger så mange mennesker. For å si det med forfatteren selv: «Dumme ideer kan være farlige. Men de virkelige farlige ideene får sin kraft fordi de er smarte og forførende.»

posisjonert til å rydde i denne brokete idéverdenen. I tillegg til å være tidligere statsråd for Høyre har han et langt liv bak seg i mer marginale intellektuelle forsamlinger på høyresida. Viktigere enn det: Han har intellektuelt mot nok til å sette selv de mest skremmende ideene fra MAGA i sammenheng med sine egne konservative ideer.

Det naturlige for alle politiske mennesker som opplever ideene sine misbrukt av autoritære krefter, er å få opp brann­muren og ta avstand. Men av og til kan en slik avstandtagen også føre med seg en intellektuell uredelighet. Man vil ikke vedkjenne seg at ens egne ideer også kan få ekstreme og autoritære utslag. For å si det på en måte som mange av denne avisas lesere bør forstå, så er både Stalin og Gerhardsen del av samme marxistiske idéverden. Å fornekte disse ubehagelige ideologiske slektskapene øker risikoen for selv å gjøre autoritære feil.

gjør ikke denne feilen. Tvert imot ser han i øynene at selv de mest rasistiske og antidemokratiske delene av MAGA har forbindelseslinjer til hans egen tenkning (uten at han blir rasist eller antidemokrat av den grunn). Særlig interessant er det at han trekker linjer også fra ytterliggående libertarianisme til mer høyreautoritære retninger: «Veien fra den delen av høyresiden hvor de setter frihet over alt annet, og over til den autoritære, illiberale (og noen ganger) rasistiske ideer, er ofte kort. Mye kortere enn jeg trodde.»

Han eksemplifiserer dette med Hans Jørgen Lysglimt Johansen, som Røe Isaksen vanket i samme miljø som på Chateau Neuf – det frihetselskende Fristud. Nå, mange år seinere, har samme Lysglimt ikke bare blitt MAGA-tilhenger, han er også dømt for antisemittiske utsagn. Slik må det selvfølgelig ikke gå med alle som ønsker seg mer marked og mindre stat, men MAGAs idéhistorie fra USA viser oss hvordan nettopp hemningsløs individualisme og radikal antistatlig retorikk fort kan lede inn i et mørkere, autoritært landskap hvor det eneste som gjelder er den sterkestes rett.

Isaksens egne historier fra miljøer som Fristud eller Freedomfest i Las Vegas (hvor en taler blir kalt «kommunist» fordi han motsetter seg at folk skal få ha private rakettutskytere i hagen), er blant bokas mer fornøyelige deler. Om noe skulle jeg ønske meg flere slike anekdoter fra eget politiske virke, også fra tida i Høyre – som i likhet med alle mainstream konservative partier må ha blitt konfrontert med MAGA-tankegods også blant egne sympatisører.

 er i mine øyne litt misvisende. Isaksen skriver ikke primært om MAGA-bevegelsens bakmenn, men om dens ideologer. De færreste av disse holder seg i bakgrunnen. Det er i og for seg prisverdig at Røe Isaksen tar MAGAs idéverden på alvor, men for en marxistisk leser blir det for mye overbygning og for lite basis. De virkelige bakmennene, altså de som betaler for gildet, har en tendens til å utebli fra analysen. Særlig blir dette en svakhet i et kapittel om «arbeidernes MAGA», en del av bevegelsen som ivrer for en mindre markedsorientert økonomisk politikk. Det er helt riktig som Røe Isaksen skriver, at figurer som Steve Bannon, Tucker Carlson og til dels J.D. Vance har tatt til orde for sterkere fagforeninger, oppgjør med techoligarker og økt skatt for de superrike. Det ubesvarte spørsmålet, også i «Bakmennene», blir hvorfor politikken Trump fører, går i stikk motsatt retning. Her mistenker jeg at svaret best kan gis på engelsk: 

 fascinerende med MAGA er hvordan bevegelsen klarer å forene strømninger som i utgangspunktet skulle ha vært ideologiske dødsfiender. MAGA er en salig røre av liberalister og proteksjonister, milliardærer og arbeidernasjonalister, Israel-venner og antisemitter, futurister og nostalgikere, nihilister og religiøse ekstremister. Røe Isaksen lar det stå litt åpent om de vil holde sammen også etter Trump, men minner oss på at de fleste av oss trodde bevegelsen ville dødd ut allerede for lenge siden. I en av sine dystreste spådommer skriver han: «Vi har snakket om Donald Trump som om han skapte Bompengepartiet, mens han egentlig har startet Arbeiderpartiet».

Lystig lesning kan man neppe kalle det, men desto viktigere likevel.

Bak­mennene. Om at det ­finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde ­bekymre oss.

Femti nyanser av blått

Morten Langeland

Den meriterte amerikanske poeten Sharon Olds brakdebuterte 37 år gammel med diktsamlingen «Satan says» i 1980, og som 83-åring publiserte hun sin hittil siste diktsamling «Balladz» i 2022. Olds har altså levd et langt voksenliv i poesien, hun har en stadig større leseskare og har fått de fleste tilgjengelige priser. Kroppslige, sensuelle og tidvis provoserende dikt som har utfordret grensen til det private har det vært hele veien, i hvert fall for sarte amerikanske diktlesere.

av «Satan says», mest sannsynlig på grunn av tittelen, og leser: «My son at five is leaning on the world / the way a factory foreman leans on / a slow worker.» Denne billedskapende evnen, så vel som motiver fra familien og det helt nære, har vært med hele veien hos Olds. «Oder», som altså henspiller på den bejaende og hyllende greske diktformen, utkom i 2016 og tilhører alderdomsdiktningen hennes. Samlingen foreligger nå i sin helhet i Joakim Kjørsviks og Endre Rusets gjendiktning. Vi møter eldre kropper og kjønnsorgan som begjærer og forfaller om hverandre, en på samme tid vital – og litt bedre skjult – sørgmodig diktning. Ettersom oden skal hylle, ligger sørgmodigheten mellom linjene. Det er en prisverdig utfordring Olds har gitt seg selv mot livets høst, her i ‘Ode til mine gjenlevende venner’:

Som barn / kunne jeg ikke mistet dere, jeg visste ikke / at jeg skulle finne dere! – At dette skal skje meg, / er en velsignelse. Før det skjer, / la meg bare si: Det var akkurat dere jeg lette / etter, uten å våge tro det. / 

Bryst som presser mot andre bryst var dere! / Vaskede kalmusrot! lettskremte myrsnipe! reir med / godt voktede gjøkeegg! Det var dere! / Hender jeg har grepet, ansikter kysset, dødelige jeg / har berørt, det var dere.

Pindar var Odens greske mester da han levde rundt 400 år f.v.t., og ville kanskje bifalt denne hyllesten til valgslektskapene og vennene (om den var skrevet av en mann, rett nok). Det gir meg anledning til sitere tittelen på en svensk diktsamling som forklarer litt av odens oppgave: «Ögonblicket är för Pindaros ett litet rum i tiden». Og akkurat her briljerer Olds. Diktene hennes er gjennomgående rundt en side lange og virvler seg videre fra en konkret observasjon til overraskende utgangslinjer hvor diktet har løftet seg. Et eksempel er ‘Jentetingode’, som begynner slik: «Jeg elsker tingene som er våre – rosa hansker». Olds oppsummerer videre gjenstandene ei jente med hennes strengt religiøse bakgrunn (som hun rømte fra) tross alt fikk lov til å ha, som en dukke: ‘en glatt kropp / med sitt / urørlige sted, som du aldri kunne røre, selv på henne / det var du kurert for’. Så blir dikt-jeget eldre og får ta litt ting fra guttene, alfabetet var ikke bare deres, og så blir hun gammel. «Mye seinere måtte også du gi slipp på / ting, så det ble rettferdig – langt / hår, skjørt, selv bryster, et par / bringebærrøde høye hæler som en kompis / ville bruke, om de passet foten hans, og det gjorde de».

 og overskridelsen hos Olds skriver Gunnhild Øyehaug fint om i sitt etterord. Og gjendikterne har fått lekt seg med et språk som i sin klarhet er veldig glad i gjenstander og ‘dobbelthakenes vrengte lommer’. Der mye europeisk poesi kan føles stiv og kantete på engelsk, har Ruset og Kjørsvik fått Olds til å høres ut som en klok, varm og kvikk norsk oldemor. I senere tid er det kjent at Olds’ ene sønn, som er skuespillerutdannet fra Yale og har spilt i en drøss amerikanske TV-serier, ble arrestert og siktet for en rekke seksuelle overgrep i 2024 – han som lente seg mot verden i morens dikt fra «Satan says». Han er ennå ikke dømt. Uansett kan jeg ikke tenke annet enn at saken ville vært et høvelig – om enn nok umulig – tema for den diktende moren, nesten en gresk tragedie.

Oder

Et lite rom i tida

Even Teistung

Også dårlige bøker er bøker og derfor hellige», heter det i Günter Grass’ «Blikktrommen» (1959). Det er Oskar Matzerath som snakker, Grass’ evig treårige fortellerfigur, som i protest mot virkeligheten nekter å vokse videre og dermed kan se nazismens framvekst fra en konstant skråvinkel. Men hvorfor hellige?

Kanskje fordi Matzeraths verden, som også var Grass’ verden, var en hvor bøker ble brent.

har blitt skrevet, har bøker blitt brent», uttaler den tyske forfatteren Erich Kästner (1899–1974) 10. mai 1953, på dagen 20 år etter de store nazistiske bokbålene, der tyske studenter, kledd opp i uniformer, i et nøye regissert oppbud kasta bok etter bok på flammene, besverget med fraser som denne: «Mot dekadanse og moralsk forfall! For disiplin og moral i familie og stat! Jeg overgir skriftene til Heinrich Mann, Ernst Glaeser og Erich Kästner til flammene!» Kästner, en populær forfatter i sin tid, var selv til stede under bokbrenninga i Berlin, «så å si blant de sørgende i min egen begravelse».

Kästners erfaringer med bokbrenningene er heftig lesning. Han skriver: «Da de tyske studentene i alle universitetsbyene den 10. mai 1933 kastet tonnevis av bøkene våre på bålet, forstod vi: Her utføres politikk, og her skrives historie. Flammene til denne politiske brannstiftelsen ville ikke la seg slukke. De ville slikke videre, glefse rundt seg, blusse opp og forvandle Tyskland, om ikke hele Europa, til brent jord. […] Det begynte med fakkeltog og sluttet med kremering.»

Kästner siterer den tyske jødiske poeten Heinrich Heine, som i tragedien «Almansor» allerede i 1823 postulerte at 

der hvor man brenner bøkene, vil man til slutt også brenne mennesker

. Det har blitt sitert uendelig mange ganger, men dets grunnleggende sannhet er umulig å overse.

 utsettes for moralistiske og fryktbaserte angrep fra en høyreside som blir stadig mer konservativ, aggressiv og religiøs, er et sykdomstegn. Når nyhetene forteller om målrettede russiske angrep på ukrainske forleggere, trykkerier, biblioteker og bokhandler, er de samme mekanismene i spill; når den kristne høyresiden i USA bannlyser progressive bøker for barn, begynner det å lukte svidd.

At Kästners tekster om bokbrenning nå foreligger på norsk, kan vi takke det vesle forlaget Villhund for. Villhund drives av forfatteren Arild Rein, og har som ambisjon å tilgjengeliggjøre tekster som ikke nødvendigvis har noe åpenbart hjem i norsk bokflora, men som – slik jeg leser det – har en evig, radikal aktualitet. Serien består av pamfletter og essays av et vell av klassiske forfattere: fra Paul Lafargues (Marx’ svigersønn!) «Retten til latskap» via Ursula K. Le Guins «Bæreposeteorien om fiksjon» til August Strindbergs fabelaktige «Lille katekisme for Underklassen». Kästner-pamfletten, «Om å brenne bøker», er den åttende i rekka.

Villhund-biblioteket – hvor hver enkelt pamflett kommer ut i skarve 100 eksemplarer – insisterer på at den trykte boka fortsatt er selve symbolet på friheten til å tenke, skrive, tale – til å 

Om å brenne bøker

Hellige bøker

Merete Røsvik

Lagnaden til urfolksgrupper verda over har så tragiske dimensjonar at ein kan kvi seg for å ta det inn over seg – eg gjer i alle fall det. I Noreg handlar det om den brutale fornorskingspolitikken som samiske, kvenske og andre minoritetar vart utsett for. Men det finst også ein latent vitalitet i historia, både i kulturane som vart fordømde som heidenske og primitive, og i raseriet mot overmakta. Slik vitalitet strøymer gjennom debutromanen til Remi Skytterstad, i ambisjonsnivået, kreativiteten, sterke påstandar og, ikkje minst, i engasjementet for samisk kultur og naturreligion.

«Elva som renner rundt livet» tar for seg historia om fornorskinga av samane i Finnmark heilt frå 1700-talet til vår tid gjennom punktvise nedslag. Slik får Skytterstad, som til vanleg er forskar og underviser i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, formidla ei imponerande mengde kunnskap og kritiske perspektiv.

tenkt ut for formidlinga av eit kollektivt traume: Ein knust kultur blir sett gjennom ei rekkje tekstfragment, der ulike stemmer kjem fram. Elva i romantittelen er Tanaelva som dannar grensa mellom Noreg og Finland før ho renn ut i Tanafjorden. Boka har ti delar med namn etter ulike parti i eit elveløp: «Kilde», «Kulp», «Stryk», «Foss» og så bortetter, og handlinga går føre seg i og rundt Tana bru, som er namnet på både byen og sjølve brua. Dei ti delane er igjen sett saman av fleire tekstfragment i så ulike sjangrar som portrettintervju, dikt, brev og historisk roman. Der møter vi høvesvis poeten og aktivisten Sabbe i vår eiga tid, faren hans som skriv brev om kva det gjorde med han og tvillingbroren å bli sendt på norsk internatskule åtte år gamle, og tre myteomspunne figurar frå tidleg 1700-tal: Ungdomane Kvive og Sárá og gamlingen Huika, ein av dei siste noaidane, får eit lagnadstungt møte med misjonæren Thomas von Westen.

Ein stad i teksten dukkar ordet «elve­antologi» opp, og det er ikkje eit dårleg ord for måten forfattaren fører ulike delar av historia saman på. Rett nok gjer formvalet at lesaropplevinga blir oppstykka, og det går litt utover fordjupinga. Til gjengjeld skapar forfattaren, med Sabbe som prisme, ein mangefasettert og intellektuell versjon av kva det har vore, og er, å vere samisk i Noreg. Han kanaliserer den same energien vi har sett i revitalisert samisk aktivisme dei siste åra.

av historia er lagt fram som utdrag frå den fiktive 1800-talsromanen «Historien, slik den ble oss fortalt», nedteikninga av ei til då munnleg tradert samisk historie. Forfattaren legg fram det samiske, mytologiske verdsbiletet utan distanse, og historia er full av dramatiske element, frå nær-døden-opplevingar og sjelereiser til ung kjærleik og brutal maktbruk. Språket er ei blanding av metaforiske talemåtar og kontante konstateringar som i seg sjølv kjennest som ei innføring i ein kulturelt bestemt mentalitet, og alt begynner og sluttar i naturen: «Hele himmelen var våken. Lange remser av grønt og lilla danset som koftebånd i vinden. Man skal ikke stirre på nordlyset, det er sånn barn blir borte, men Kvive klarte ikke å rive blikket vekk fra forestillingen.»

Sjølv om siste del av historia visuelt hamnar tett på filmklisjear om møtet mellom urfolk og misjonærar – ville ritt i tordenstorm og flagrande, svarte prestegevantar – lar eg meg rive med. Skytterstad gir liv til det reelle, historiske bakteppet, og eg får ei stadig sterkare kjensle av kva det faktisk innebar å bli tvinga med vald ut av alt som har definert identiteten din: først religionen og språket, så, gradvis, levemåten og dei tilhøyrande kulturelle uttrykka.

Historia som kjem fram gjennom dei memoarliknande breva, er prega av ein reflekterande melankoli som heller tonar ned enn spelar opp brutaliteten i fornorskingsregimet. Det er eit godt val, slik held Skytterstad fokuset på konsekvensane av å bli fråteken morsmålet for ein gut som ikkje var spesielt språksterk i utgangspunktet.

i dei historiske forteljingane er balansert av ein meir prosaisk og frekk tone i tekstane om Sabbe. Intervjuforma verkar av og til som eit påskot for å la forfattaren dure på med faktaopplysningar om Tana-området og synspunkt om norsk samtidslitteratur («Hvis jeg er ute etter det ‘ekte’ og ‘nære’, så går jeg på pub. Jeg går ikke i bokhandelen»). Men viljen og evna til kritisk refleksjon er forfriskande, ikkje minst i vurderingane av det moderne kulturminneregimet, slik det kjem fram både i handlinga og ei rekkje spissformuleringar. Ein må også setje pris på den alternative tilnærminga til livet generelt når Sabbe står på butikken og held ei potet mot øyret: «Om poteten ikke høres ut som en potet, er det en dårlig potet.»

«Elva som renner rundt livet» er ein formsterk, meiningssterk og sterkt engasjerande roman, og den mest særprega debuten eg har lese på mange år.

Ein må setje pris på den alternative tilnærminga til livet generelt.

Elva som renner rundt livet

Sterk straumføring

Rune Skarstein

Korleis skal ein møte bøker som merker seg ut med villeiande bruk av statistikk, hemningslause inkonsistensar og ville påstandar, og likevel blir bestseljarar? Å føre ein normal faktabasert diskusjon med Martin Bech Holte synest å vere umogleg. Han er blitt tydeleg fornærma over kritikken som har kome av bøkene hans, men vil ikkje svare skikkeleg på kritikarane sine svært saklege argument.

Trass i berserkgang med tabellar og grafar har Bech Holtes bøker gitt lyd til nokre vidt utbreidde førestillingar om den norske økonomien og spesielt velferdsstaten som fortener grundig offentleg diskusjon langt utover fagfolka sine domene. Bidragsytarane i Esbatis velredigerte bok tek denne utfordringa. Som Esbati skriv i forordet, er ikkje denne antologien «noe systematisk svar på Martin Bech Holtes mange påstander». Det overordna formålet med boka er derimot «å ta den store interessen for en diskusjon om hvor norsk økonomi befinner seg og hvor den kan være på vei, på alvor». Esbati skriv vidare at alle artiklane i boka er sjølvstendig utforma, og «har altså ikke hatt som mål å etablere eller forsvare felles standpunkter eller linjer».

samfunnsøkonomane Erling Holmøy og Olav Slettebø dannar eit tyngdepunkt i boka. Lett forståeleg og utan fagsjargong ryddar dei grundig opp i statistikken med bruk av data frå Statistisk Sentralbyrå. Dei peikar på at Norge ennå ikkje har brukt ei einaste «oljekrone», men berre ein del av avkastinga på petroleumsformuen. Sidan år 2000 har det vore ein nedgang i det såkalla «skattetrykket», målt som del av fastlands-BNP. Dei minner om at høge skattar rett nok reduserer det private forbruket, men samtidig vil behovet for privat forbruk også vere lågare når skattane dekker utgiftene til helse, omsorg, utdanning og andre gode.

Offentleg sektor har ikkje «est ut». Som del av petroleumskorrigert bruttonasjonal­inntekt har ikkje offentlege utgifter blitt signifikant endra i perioden 1995–2025. Dei understrekar skilnaden mellom offentlege utgifter og offentleg ressursbruk. Rundt 30 prosent av dei offentlege utgiftene representerer ressursbruk, medan heile 70 prosent utgjer overføringar til hushald/personar i form av pensjonar, trygder og ulike støtteordningar og bidreg dermed til privat forbruk. Etter 2005 har nær halvparten av den årlege veksten i offentlege utgifter gått til eldreomsorg, helse­tenester, alderspensjonar, uføre­trygd og andre helse­relaterte ytingar.

 eg vil rette mot Holmøy og Slettebø, er at dei gir ros til Bech Holte for at han skriv «instruktivt om hvorfor Baumol-effekten ofte kalles kostnadssyke». Det Bech Holte kallar «kostnadssykdommen i offentlig sektor», gjeld jo ikkje berre offentleg sektor og er ikkje spesiell for Norge. Det dreier seg om at kostnadene for personleg tenesteyting både i privat og offentleg sektor stig mykje raskare enn kostnadene i industrielt prega produksjon. Og eit grunnleggande trekk er at offentleg velferd er dominert av personleg tenesteyting. Baumol bruker ordet «kostnadssykje» ironisk, og han understrekar at denne «sykja» er «ein uunngåeleg del av økonomisk framsteg». Her kunne Holmøy og Slettebø argumentert mykje klårare, gjerne med støtte i statistiske data.

Holmøy og Slettebø understrekar at offentleg sektor 

 velferdstenester som slett ikkje ville ha vore gratis om dei skulle bli kjøpte i privat sektor: «Hvis vi skulle kutte i det skattefinansierte velferdstilbudet, er det viktig at folk flest er klar over at alternativet er betaling av egen lomme, direkte eller via forsikringspremier.»

så tak i denne tematikken og diskuterer Bech Holte si støtte til eit av høgresidas kronargument, nemleg at berre privat sektor skaper verdiar, som så blir brukte opp av det offentlege. Derfor karakteriserer Bech Holte offentleg tilsette som «offentlig forsørgede». Men alle veit at også tilsette i offentleg sektor produserer og betalar skatt. At ein lege driv privat praksis gjer han ikkje meir produktiv enn ein lege ved offentleg sjukehus. Innset legg vekt på at «sløseridebatten dreier seg ikke bare om politikere og offentlig ansatte, men om demokratiet i seg selv. Martin Bech Holte […] problematiserer den demokratiske samfunnsorganiseringen helt eksplisitt». Sløsing skjer både i privat og offentleg sektor. Innset peikar på at den viktigaste sløsinga i vårt samfunn ikkje er sløsing med pengar, men sløsing med arbeidskrafta, og «her syndes det i privat sektor».

Ironisk nok kjem høgresida i selskap med Marx når det gjeld definisjonen av produktivt arbeid: Frå kapitalens standpunkt er jo berre arbeid som produserer profitt/meirverdi, produktivt.

 på eit hittil neglisjert aspekt ved Bech Holte sine påstandar. Mange av dei kan bli karakteriserte som rå overdrivingar, men ho meiner at det er noko eksemplarisk i hans «vilje til å tenkje større»: «Ved at nokon seier noko ytterleggåande i debatten, kan ein oppnå å flytte premissa for debatten. Det kan gjere mindre radikale forslag meir spiselege slik at dei framstår som meir moderate, men det kan dermed òg gjere det meir mogeleg å få til reelle endringar som tar samfunnet i ei anna retning.»

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Fakta om rikdom

Sindre Andersen

Tittelen på Cathrine Grøndahls etter hvert legendariske morskaps-diktsamling fra 2009, «Jeg satte mitt håp til verden», rant meg i hu mens jeg satt og halvsjonglerte med de to bøkene til Eira Søyseth og Ida Frette, begge fra i vår – den ene er en diktsamling, den andre en slags poetisk fortelling, begge er fortalt av en kvinnelig jegperson i trettiårene. Plasserer de seg ikke på hver sin side av Grøndahls glassklare ordspill om å sette et håp til verden?

Søyseth med en åpenbart ubestikkelig tro på verden og menneskene, mens Frettes protagonist venter på å få sette til verden et barn, som skal gi henne håpet og troen. Trangen til et ideelt fellesskap forener dem, og like mye trangen til å gjøre ting på sin egen måte.

 i 2021 med den brutalt kommunikasjonsutforskende dikt­strømmen «Perverst navn». Årets bok «Glem alt om dikt» er klassifisert som roman, med et forløp satt sammen av kantete prosadikt-fragmenter. Vi følger en nordkvinne, bosatt i Roma, gjennom en lang sommer hvor hun desperat prøver å bli mor. Kjæresten er infertil, dermed må hun ty til klinikk-besøk, hormoner og blodprøver til hun blir svimmel. Graviditeten kommer, men også en spontanabort. I sin fortvilelse fabulerer hun om andre mulige fedre, gjerne fyrer hun observerer på sykkel, og om å røve med seg unger hun ser ute. Fragmentene har form av hastige nedtegnelser, vekselvis av fakta, tørre konstateringer og følelsesmessige stormkast («Bare gi meg barnet.»). Flere er «notes to self», i en slags selvoptimalisering: «Tenk på noe på ikke-sentimentalt vis».

Jeget deler lite av det såreste, men i det ytre livet er hun initiativrik og sosialt smidig, med konstante utflukter og reiser rundt i Italia. Hun har flere små jobber, men er åpenbart i første rekke (en forholdsvis etablert) forfatter – et fast punkt som forener de pussige formuleringene i boka med hennes uttalte ønske om å fornye sitt eget språk. På et slags antipoetisk vis, som tittelen antyder. En del setninger er utstudert – og utsøkt – asymmetriske: «Hun har valgt et par øreringer som hun skal kjøpe, vurderer en ring.» Frette lener seg mot en slags post-ironi, med kjølige utsnitt av verden som kan stå i fare for å tippe over i det litt vel daff-kyniske. Men hennes observerende sinn åpner også for inderlighet, som iblant heller ikke er til å skille fra det 

. «Overhørt inne i kirken: ‘I feel this.’»

overveldende, men flommer over av historiske lag og severdigheter, og følgelig av turister – med dysfunksjonelt grums boblende under overflaten. Er jeget en «besøkende i dette livet», som det står på vaskeseddelen? Hennes merkelige oppheng i pavens helse (og død) blir et brillefint møtepunkt mellom desperasjonen og Italia-kitschen. Den innbitte estetiseringen lander seriøst skjevt bare én gang, i det som er romanens slutthendelse, da hun får vite at (den tidligere knapt omtalte) faren hennes er død. «Nå er det opp til meg å ta hånd om de følelsene det vekker i meg», noterer hun, ikke mer. I en fortelling hvor den biologiske klokka ellers tikker på liv og død, lugger det når en sånn hendelse bare blir stående som et blaff.

Og likevel: Ida Frettes tekst er et sterkt, organisk forsøk på å nå inn i verden, en fortelling som bare er fortelling fordi tiden går som den går, og dermed ikke trenger å være perfekt. «Glem alt om dikt» kan utmerket leses litt her og der, stykkevis og delt.

 «Fellesskapsmonsteret» ønsker seg ikke barn – tvert imot er «husk å ta/p-pillene!» et av hennes mange livsbejaende, selvpeppende utbrudd. Hun svermer for samarbeid, inspirasjon, positiv tenkning: «fri fri fri / alt jeg vil er å spre poesi / gjøre folk interessert / like livet slik det er». Søyseths stil og frasering er, i rak motsetning til Frettes, storøyd og slent­rende, tidvis jublende. Her føles det på et ansvar for verden som Frette ikke berører.

Søyseths jeg opptrer ellers nokså ensomtgrublende gjennom boka. Hun er stort sett alene, litt med samboeren O. Dette er ikke som på Jan Erik Volds sekstitall, eller Nils-Øivind Haagensens 00-tall – som Søyseth slekter på – der det vrimlet av venner og diffuse forbindelser. Hun går ut i parker og lar seg imponere av naturens fellesskap, så mye at hun blir ør, «selv når lindetrærne/er plantet i en park/med det individuelles/logikk». Skogen blir et ideal for håpet – og forbindelsene våre med hverandre og verden: Alt det «levende skapende/gluggende gapende knudrete». Men under det drømmende grønne prediker hun for å jobbe 

 evolusjonens gang – «løpe på alle fire», skape et nytt menneske.

 være bare «en kunstart for velutviklede hjerner», skriver hun et annet sted. Poeten skal smyge seg mellom handlingene og verden, inn i det som gjør oss til noe mer enn dyr, som verken er jobb, biologi eller søvn. For Søyseth innebærer dette mye småobservering utendørs – av 

, som gir håp. Sånn som purre­løken som stikker ut av en ryggsekk (sist sett i en haiku av Joakim Kjørsvik). Det stopper opp i henne når en flyktningleir i Palestina blir bombet: «Språket rommer liksom ikke lenger». Klisjéaktig, jo. Men så gjentas linja én gang til, rett under, og da skjer det noe. Det oppriktige pipler fram i en passelig dråpe, man ser også det skjeve, mystiske i formuleringen. 

 er nå dette som språket ikke rommer? Søyseths språk løftes av slike små grep. Den innbitte varmen er mest av alt lavmælt sjarmerende – men også sår, som når hun avslutter et dikt med å undre om hun har blitt «mindre ensom med tiden / eller er det bare / en ro i å være to / etter mange år / alene». Ømme linjer, av den mykeste kortpustethet, og en klump i halsen – i alle fall på (denne) leseren.

Poeten skal smyge seg mellom handling­ene og verden.

Glem alt om dikt

I feel this

Bokanmeldelser

Kåre Bulie

Etter at Morten A. Strøksnes forlot Kirkenes som 16-åring, gikk det tiår før han forsto hvilket oppsiktsvekkende sted han var vokst opp på. Lenge så han seg aldri tilbake.

– Jeg gjorde alt jeg kunne for å komme meg bort derfra – for å se den store, interessante verden og de mest eksotiske plassene. Så blir gardinen dratt fra: «Du kommer jo faktisk fra et utrolig eksotisk og merkelig sted selv.» Plutselig så jeg det.

Fra et sete ved langbordet i det over hundre år gamle trehuset på Lillehammer forfatteren nå holder til i, tenker han seg mange mil vekk. Et omfangsrikt Egil Martin Kurdøl-kunstverk på veggen bak ham, i form av et manipulert kart over Nord-Norge, viser vei.

– Jeg kommer ikke på noen kommune eller region i Norge som kan skilte med like interessant historie: med en sånn storpolitisk dimensjon fra dag til dag – og som har vært multikulturell i hundrevis av år før Oslo.

I selskap med sin den gang ni år gamle sønn er det da også dette landskapet av verdenskrig, kald krig og urfolkskamp han gjenoppdager i «Elementærpartikler», Strøksnes’ nye bok, som utkommer i slutten av måneden.

– Det er første gang jeg går selvbiografisk løs på det nordnorske stoffet, sier 60-åringen.

– Jeg følte et kall, nærmest. Sør-Varanger hvisket til meg: «Faen, dette er ditt område.» Man bør skrive om ting man kan mest mulig om.

Området som formet ham, hadde han nemlig i realiteten aldri forlatt.

– Stedet er levende inni meg den dag i dag. Selv om jeg flyttet derfra da jeg var 16, og dette er helt absurd, føler jeg det ennå som hjemme.

Sånn sett er jeg vokst opp som tvilling med frykten.

Underveis

Ylva Perera

Eg kan ikkje lenger svensk. Og det er det einaste språket eg kan. Dette har vore ei gjentakande kjensle dei siste vekene, under debattane om språk i svensk skjønnlitteratur som har funne stad både i Svensk-Finland og Sverige.

Her heime byrja det i august med at Hufvudstadsbladets kritikar Sara Nyman og Svenska Yles kritikar Marit Lindqvist uttrykte diametralt motsette meiningar om språket i Hanna Ylöstalos nye roman «Solårens slut» (Förlaget M). Nyman skreiv: «Det är en fröjd att läsa ett så färdigt finlandssvenskt verk utan en enda språkgroda eller ett enda syftningsfel – vilket tyvärr i dag är sällsynt.»

Lindqvist skreiv: «[T]exten tyngs ner och belastas av rätt så omfattande språkliga utmaningar och otympligheter, och jag undrar hur det kommer sig att en redaktör/språkgranskare inte reagerat på återkommande prepositionsfel, syftningsfel, krångliga meningsbyggnader och uttryck som är starkt påverkade av finskan, stilistiska märkligheter och språkliga inkongruenser?»

Dette vekte forvirring, forståeleg nok, med både oppfølgande artiklar og radiodebatt. Språkreglar burde vere eit objektivt spørsmål, skulle ein tru, men når Lindqvist listar opp det ho meiner er klumsete språk – ordrekkefølgje, ordval – blir det tydeleg at mykje handlar om smak. Når eg sjølv les «Solårens slut», merkar eg nokre komplikasjonar, men i mi lesing blir dei eit uttrykk for den ukomfortable eg-forteljaren sin måte å sjå verda på.

Å debattere språk har vi lange tradisjonar for i Finland. I byrjinga på førre hundreår hadde vi både den reine språkstriden om kor vidt svensk framleis skulle få vere eit nasjonalspråk etter sjølvstendet, og debattar om kor mykje den svensken vi snakkar og skriv i Finland, kan skilje seg frå den i Sverige, utan å bli avfeia som provinsiell. Den sistnemnde uroa for at finlandssvensk litteratur ikkje skal framstå som tilstrekkjeleg respektabel i Sverige, klang framleis med i diskusjonane om «Solårens slut». Å la finsk språk – ein høgst nærverande komponent i den verkelegheita boka skildrar – skine gjennom i språket blei sett på som slurvete og skammeleg.

ein liknande debatt fart på andre sidan av Ålandshavet. Kritikaren Mikaela Blomqvist peika i Göteborgs-Posten på at ingen av meldingane av Tone Schunnessons hylla roman «Ultravåld» (Norstedts) hadde festa seg ved at språket i den kryr av anglisismar, på ein måte som forverrar leseopplevinga. Blomqvists eksempel var tydelegare enn Lindqvists, men også der blei eg tvungen til å innsjå at eg glatt hadde lese heile «Ultravåld» utan å reagere.

«Ultravåld» er ei blanding av slektskrønike og blodig såpeopera, så for meg laga språket og stilen ein synergi som gjorde spørsmål om grammatikk og setningsstruktur irrelevante. Er det nonsjalant av meg? Vi lever trass alt i eit klima der leseferdigheitene stadig søkk, og den språklege uttrykksevna med den. Er det då farleg om vi, som Blomqvist skriv, hyllar «författare som har svårt att formulera sig»? Blomqvist dreg rett og slett parallellar til George Orwells roman «1984» og meiner at vi frivillig er i ferd med å underkaste oss eit utarma nyspråk. I sin tur innsnevrar det tankane.

Den faren ser eg på utruleg mange kantar i samfunnet. I finsk politisk debatt har «ansvar» til dømes blitt synonymt med «innstrammingspolitikk» og «tryggleik» med «militarisering». Eg går likevel ikkje med på at det er same slags utarming som skjer i romanar som «Solårens slut» og «Ultravåld». Det hadde vore tilfelle om romanspråka gjorde verda mindre, men faktum er at dei begge – utan at dei er perfekte verk – fekk meg til å tenke nye tankar om språk, sorg, skjønnheit og syskenskap.

 er samd med Blomqvist i at det ikkje finst nokon representasjon bortanfor språket, er det vanskeleg å gå med på at desse verka hadde blitt betre av å bli «rydda opp i» reint språkleg. Då hadde temperamentet og tonen i tekstane blitt ein heilt annan, og det hadde ikkje vore same verk. Eg har også vanskeleg for å lese verken «Solårens slut» eller «Ultravåld» som bøker der forfattarane Ylöstalo og Schunnesson har hatt «svårt att formulera sig». Den slags tekstar finst, absolutt, eg møter på dei både i media, på universitetet og når eg sit i juryar for litterære prisar, men ingen slik tekst har nokon sinne klart å drage meg inn i verda si, slik begge desse romanane klarte.

Å la finsk skine gjennom blei sett på som slurvete.

Kan vi vårt eige morsmål?

Bokvennen Litterær Avis (BLA) har siden omleggingen av tidsskriftet Bokvennen i 2016 markert seg som det viktigste arnestedet for ung litterær kritikk og essayistikk i Norge. Med relativt hyppige skifter i redaksjonen har BLA lykkes i å tiltrekke seg gode skribenter fra generasjonen født omkring årtusenskiftet. Samtidig har BLA, i likhet med andre tidsskrifter, slitt med dårlig økonomi i forlagsbransjen. Ansvarlig utgiver, Gunnar Totland i Solum Bokvennen, holdt på å gå konkurs før sommeren. BLA sto i fare for å følge med i dragsuget. Nå er forlaget reddet, BLA kan fortsette.

seg mot 4. juli 2026, 250-årsdagen for den amerikanske uavhengighetserklæringen. Feiringen ble ironisk på flere nivåer, først og fremst på grunn av Donald Trump. Feiret han seg selv eller USA? Redaksjonen i BLA innrømmer avhengighet av USA. Ofte føler redaktørene seg mer amerikanske enn norske, skriver de i lederen (BLA 6-7/2026). Avisa utgjør et forsinket dobbeltnummer med USA som tema, opprinnelig planlagt utgitt i juli. Før lanseringen denne uka skrev redaktørene Ida Wammer og William S. Mørch at «avgrunnen har stirret på oss, mens vi har nektet å stirre tilbake». De har planer for endringer, uten å definere dem nærmere.

For min del må månedsavisa gjerne beholde hovedformatene de dyrker: intervju, essay og kritikk. I tillegg lykkes BLA med selvironiske spalter, også med refleksjon over tidsskriftenes desperate situasjon i en digital tidsalder. Riktignok føler jeg meg mindre amerikansk enn redaktørene. Likevel blir jeg overbevist om at dobbeltnummeret inneholder gode og viktige litterære perspektiver på 

 forfattere som Amina Cain, Siri Hustvedt og Eduardo Halfon, der særlig den elegante formen på Even Teistungs introduserende samtale med sistnevnte overbeviser. Halfons multietniske bakgrunn (jødisk og arabisk), født i Guatemala, med oppvekst i USA, gir en spesiell bakgrunn for vurderingen av konsentrasjonsleir-liknende tilstander i Guatemala og Gaza.

Et litterært tidsskrift er avhengig av å inneholde god essayistikk og kritikk. Sandra Martine Eskelands gjennomgang av den forhenværende supermodellen Tyra Banks reality­serie America’s Next Top Model (2003–2018) gir innblikk i en skrudd verden. Essayets personlige utgangspunkt, ‘I mellomrommet’ (mellom fortennene, et utgangspunkt for kosmetiske endringer), gir teksten bevegelighet og uforutsigbarhet. Metoo-bevegelsen og offentliggjøringen av Epstein-filene undergravet ikke bare realityseriens troverdighet, de rammet også skandinaviske fasader. Forsinkelsen av BLA, samt de ekstreme hetebølgene og skogbrannene som brer seg sommeren 2026, fyller Eskeland med en kledelig tvil på essayets berettigelse. Mitt svar: Den litterære energien i teksten forsvarer den.

Det samme gjelder Julia Buesos omtale av Cazzie Davids’ essaysamling «Delusions». Som datter av Seinfeld-skaperen Larry David, opplever forfatteren en form for panikk idet hun nærmer seg tretti år, i angst for ikke lenger å bli ansett som ung. Står nederlagene i kø? Bokas troverdighet på det punktet svekkes av at David har toppet New York Times’ bestselgerliste og har 560.000 følgere på Instragram, bemerker Buesos tørt. Hun mener mange i hennes generasjon kan føle seg rammet av Davids essays. Det kan man antagelig også hevde om Lena Dunhams memoarbok «Famesick», selv om opphavskvinnen bak tv-serien «Girls» får hardere kritikk av Fredrik Hagen.

 inneholder også et knippe velskrevne kritikker av nyere norsk og skandinavisk litteratur. Som uttrykk for en generasjons litterære ståsted og erfaringer, også i den amerikanske kulturens avgrunner, kommer neppe noen norsk publikasjon opp mot BLA.

Nå er for­laget reddet, BLA kan fortsette.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Et øye lukket

En verdig sak for Thomas Hegel

Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss.

Oder

Om å brenne bøker

Elva som renner rundt livet

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Glem alt om dikt

Utvalgte saker

Etter å ha reist kloden rundt i bøkene sine har Morten A. Strøksnes vendt hjem til verdenspolitikken i Sør-Varanger.

Korleis språket ser ut, og kva det er i stand til å gjere, er to ulike ting.

BLA tar tida på pulsen – også når avisa er forsinket.

Magasinene

Bokanmeldelser

Et øye lukket

En verdig sak for Thomas Hegel

Bak­mennene. Om at det ­finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde ­bekymre oss.

Oder

Om å brenne bøker

Elva som renner rundt livet

For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk

Glem alt om dikt

Etter å ha reist kloden rundt i bøkene sine har Morten A. Strøksnes vendt hjem til verdens­po­li­tikken i Sør-Varanger.

Korleis språket ser ut, og kva det er i stand til å gjere, er to ulike ting.

BLA tar tida på pulsen – også når avisa er forsinket.

Bakmennene. Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss.

Etter å ha reist kloden rundt i bøkene sine har Morten A. Strøksnes vendt hjem til verdenspolitikken i Sør-Varanger.