#fff

#000

spring i sine eigne spor frå oppveksten under manganrøyken, som barn av fabrikken.

Kjartan Fløgstad

Bokmagasinet jubilerer – og det er mer kake igjen.

20 år til!

tråkker opp selvbiografiske og stor­politiske spor i nordområdene.

Morten Strøksnes

Er det virkelig formen som får et dikt til å overleve tidas tann, spør Karin Haugane.

Takt og tone

Kåre Bulie

Ni hele dager fikk de sammen som ektefolk, «vulkanen» Jan Inge Hovig og hans annen kone, NRK-legenden Ingrid Espelid Hovig. Han ble 57 år gammel. Målet for den bryllupsreisen de aldri rakk å legge ut på, hytta i arkitektens hjemtrakter ved Steinkjer de sammen hadde planlagt, rakk han aldri å se ferdig.

Den mest dramatiske historien i «Hovigs hus», den rikt illustrerte boken om byggekunsten Jan Inge Hovig (1920–1977) etterlot seg i Nord-Norge, står i utgivelsens siste kapittel. Poenget understreker at den snarere enn en biografi er en heller kortfattet gjennomgang av bygninger rammet inn av personopplysninger.

, som har lagt ut på Hovig-vandring i Tromsø så vel som i Harstad og jevnlig passerer arkitektens oppsiktsvekkende Villa Hegard i hovedstaden, er «Hovigs hus» en gledelig utgivelse. Trønderen utførte mange av bidragene sine til Nord-Norge i Oslo, men ga uansett fysisk form til den gjenreiste regionens sosialdemokrati på en enestående måte.

Aller mest berømt er Ishavs­katedralen, det ekspressive Tromsø-verket som har skrevet Hovig inn i norsk arkitekturhistorie til evig tid. Men også arbeidskirken hans i Harstad, i opphavsmannens øyne perlen, er bemerkelsesverdig, og det samme er byens Hovig-kino. I Tromsø etterlot han seg dessuten Alfheim svømmehall, et av flere Hovig-klenodier som vitner om ressursene etterkrigssamfunnet la ned i folkehelsen.

Til Narvik, hvor han 27 år gammel ble landets yngste byarkitekt, skapte han offentlige bygninger i flere kategorier. I tillegg tegnet Hovig privatboliger av skiftende type ikke bare i de tre nevnte byene, men også i Bodø og Lofoten.

inn i en iøynefallende rekke bøker om moderne arkitektur det seneste året. «Norsk arkitektur 1980–2025», avslutningsbindet i historieverket Ulf Grønvold og Elisabeth Seip redigerer, presenterer den ideologiske arven etter Hovig og medmodernistene hans. I «Korsmo & Utzon» forteller ­Elisabeth Tostrup om trønderens noe eldre fagfelle Arne Korsmo og den internasjonalt orienterte nordmannens danske venn Jørn Utzon. I Nasjonalmuseets pågående utstillings- og trykksak-prosjekt om Hovigs jevngamle kollega Wenche Selmer spiller hennes mer lavmælte modernisme hovedrollen.

Interessant nok løftes disse verkene frem i en tid da den byggeskikken de representerer, ikke minst på grunn av Arkitekturopprøret, møter fornyet og mer høylytt motstand. De nøkterne, boksaktige formene Hovig ofte skapte, faller neppe i opprørernes smak. Flere er da også allerede blitt kraftig endret eller revet.

«Hovigs hus» føyer seg inn i nok en sammenheng. I fjor utga Tor Eystein Øverås en jubileumsbok om Nordnorsk forfatterlag. Betegnende nok kom også «Så langt borte, så nært» ut på det nordnorske forlaget Orkana. Sammen er arbeidene med på å utvide bildet av landsdelens nyere kulturhistorie, som fortsatt er underdekket sammenlignet med Sør-Norges.

 Øverås selv er forfatter, er Erling A. Johansen, en av herrene bak «Hovigs hus», arkitekt. I tospann med mediemannen Bård Borch Michalsen står han bak teksten, som hviler på tallrike avisarkiver. Sistemann i trioen, alle med nær tilknytning til Nord-Norge, er Trym Ivar Bergsmo, fotografen som døde underveis i arbeidet.

De tegner et bilde av en selvpromoterende arbeidshest.

Hovigs hus. Arkitekten som tegnet det moderne Nord-Norge

Nordnorsk form

Uten grunn, kalte Vilém Flusser (1920–1991) den eksiltilstanden han levde i store deler av livet sitt. Uttrykket ble da også tittelen på en selvbiografi utgitt etter at opphavsmannens ukonvensjonelle tilværelse endte med en bilulykke.

Han vokste opp i Praha, men tilbrakte mye av voksenlivet i eksil i Brasil. Forhåpningene den ellers fremsynte tenkeren hadde til at giganten i Sør-Amerika skulle utvikle seg til «sivilisasjonsprosjekt» i kontrast til verdensdelen han hadde forlatt, ble imidlertid ikke innfridd. I alderdommen vendte Flusser tilbake til Europa, hvor han gjerne levde som en nomade i bilen sin.

I Eirik Høyer Leivestads bok om hjemløshet «som eksistensielt, kulturkritisk og politisk tema» er «den notorisk trettekjære» kommunikasjonsfilosofen den tredje, siste og yngste skikkelsen han skriver om. Dette partiet av «Hjemløs» er det mest givende og øyeåpnende – også fordi de to foregående figurene, Flussers tyske kolleger Siegfried Kracauer og Hannah Arendt, er bedre kjent i Norge fra før.

 et sted man står plantet, er det bildet rotløshetsmetaforen maner frem. På samme tid ligger en tilværelse uten grunn tett på det eksistensialistene kaller det absurde», skriver Leivestad om Flussers uttrykk og poengterer at det grunnløse er det som ikke er forankret i fornuften og ifølge tsjekkeren gir en «svimlende følelse av å sveve over avgrunnen, der begreper som ‘sann’ og ‘falsk’ ikke fungerer».

I sin studie viser Leivestad at hjemløsheten i kulturkritikken lenge er blitt betraktet som «en grunnerfaring for mennesket i den moderne tidsalder» – og som skremmende så vel som fruktbar. For de tre jødiske tenkerne han har valgt, endret den livet på dramatisk vis. Kracauer og Arendt forlot sitt hjemland av samme årsak som den som brakte Flusser til Sør-Amerika – nazistenes fremrykning – og gjorde karriere i USA, som teoretiker innen henholdsvis film og politikk.

 utlegning av hovedpersonenes tekster og tanker med henblikk på tittelmotivet med opplysninger om den historiske og biografiske sammenhengen de står i. Særlig Flusser-partiet kan også leses som en introduksjon til et egenartet livsverk.

Leivestads refleksjoner er alltid interessante, men med sitt høye abstraksjonsnivå og sine mange henvisninger ikke alltid like lette å følge. Tekstene han siterer, er krevende, og forfatteren gir ingen klar begrunnelse for sin interesse for hjemløsheten disse tenkerne både representerte og skrev om. Jeg tar meg i å undre på hvor han vil.

Først i et knapt etterord tydeliggjør Leivestad det historiske stoffets paralleller til samtiden, enten de handler om nasjonalisme eller om teknologi. Bruk av ord som «sklerotiske», «kataklysmiske» og «numinøse» understreker at fremstillingen krever ressurssterke lesere.

 tekstens mangel på et jeg – særlig fordi Leivestad lenge har bodd i Berlin. I bokens avsluttende setning takker nordmannen sin «ledsager i hjemløsheten». At stoffet har en personlig dimensjon, forblir ellers ukommentert.

Hjemløs. Mellom kultur­kritikk og eksil

Ideer bortefra

Geir Pollen

Etter å ha kommet seg gjennom NRK TVs dekning av kong Haralds død – en hva dramaturgien angår ti dager lang pludrete 17. mai-sending med sørgerand – føles det befriende å kunne fordype seg i ei ny bok av Peter Englund. Her skrives det for alminnelig opplyste voksne, og til overmål – ren bonus! – om et fenomen som går rett til kjernen av den innledende misstemningen: Hvordan kan det ha seg at selv prosjekter med de aller beste intensjoner havarerer?

«Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil» er et drøyt 160 sider langt essay som med utgangspunkt i en rekke himmelvidt forskjellige eksempler, hjemmehørende både i vår ganske nære og vår meget fjerne fortid, belyser dette tilsynelatende paradokset. Når Englund går utenom sin egen samtid, er forklaringen enkel: Selv store fiaskoer og fatale feil blir ikke synlige i helfigur før 

, når det er altfor seint å gjøre noe med dem. Essayistisk suveren hopper forfatteren fram og tilbake mellom for eksempel 1970-tallets moteskaper-ikon Roy Halston og 800-tallets Khmerrike, eller den romerske keiseren Valerian, død og flådd i persisk fangenskap cirka år 260, og engelskmannen John Franklins ulykkelige polferd i 1845, eller den nesten-katastrofale Apollo 13-ferden (1970) og den fullbyrdete katastrofen med Umberto Nobiles luftskip Italia (1928), eller Hans Holmérs dilettantiske Palme-etterforsk­ning og Michael Ciminos fiasko «Heaven’s Gate», filmen som skulle følge opp kritiker­suksessen «The Deer Hunter», men i stedet ruinerte produsenten United Artists. Paul Auster og Virginia Woolf sørger for at forfatterne også får være med – den første med sin «totale 

på tidlig suksess», ifølge ham selv en frukt av ungdommelig misforhold mellom ambisjoner og evner – og den siste med «The Years», «en vakker fiasko», drevet fram av Woolfs egen prisverdige definisjon på en mesterlig forfatter: en som har «evnen til nådeløst å knuse støpe­formen».

Ellers har Englund en egen affinitet til teknologi, utførligst demonstrert med fortellingene om hvordan både den stolte sovjetiske romfarten og mobilgiganten Nokia satt fast i velprøvde, men utdaterte løsninger mens NASA utviklet Apollo-programmet og Apple erobret verden med Iphone.

 eksemplene felles? Om det taler bokas motto, et Anaïs Nin-sitat: «Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi selv er.» Det handler altså om en slags selvspeilende blindhet som hindrer oss i å få kritisk avstand til det vi selv brenner for. Alternativene forsvinner, vi presser oss videre der vi heller burde ha stanset opp og tenkt oss om, overser eller fortrenger åpenbare feil, blir høye på urealistiske vyer eller graver oss ned i handlingslammende detaljer. Fenomenet har mange navn; tunnelsyn og fortrengning er bare to av dem. Av eksemplene vil jeg personlig huske lengst stakkars John Franklin som stolte så blindt på dampmaskinen og det jernbeslåtte skroget i båten sin at han fortsatte å stange seg vei i polarisen til farkosten satt bom fast. Og der ble den sittende mens mannskapet døde, én etter én. Moteskaperen Halston og filmmakeren Cimino blir derimot for fjerne for meg til at jeg klarer å dele forfatterens fascinasjon for historiene deres.

som han er, tier Englund om sin egen samtid, men ikke la deg lure av det. Gjett heller hvem som spøker mellom linjene når han henger følgende karakteristikk på den aldrende romerske keiseren Valerian: «‘fullstendig inkompetent’, vaklende mellom lammende passivitet og ugjennomtenkte innfall»? Som en foregangsmann i kunsten å gi sakprosaen både estetisk letthet og tanke­messig tyngde, ikke bare forgjengelig dagsaktualitet, er Peter Englund nok en gang en glede å lese. Midt i andres fiaskoer og feil letter han også forsiktig, forsiktig på sløret til «sin egen livslange frykt for å mislykkes». Det hadde han ellers ikke trengt å gjøre, for like sikkert som «lidenskap, talent og selvdisiplin» er obligatorisk for å lykkes i litteraturen, er redselen for å mislykkes lett gjenkjennelig felleseie. Ni av ti bøker blir aldri mer enn ordinært lesestoff; Peter Englund er en av dem som skriver den tiende.

Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil

Vakre katastrofer

Thula Kopreitan

Da den jødisk-amerikanske poeten Ariana Reines turnerte i Europa høsten 2023, skriver hun, var det belastende for henne å være så fysisk til stede i de landene som deltok i holocausts ødeleggelser, og som siden har blødd langs slektslinja. Året før hadde moren tatt sitt eget liv, etter tjue år som schizofren og hjemløs. Midt under disse sjelelige omstendighetene skjer angrepene 7. oktober og den påfølgende nedslaktinga som Reines konsekvent omtaler Israels gjengjerninger som. «Bølge av blod» er en intenst reflekterende lidelsesberetning som strekker seg over det første halvåret av blodbadet i Gaza.

blanding av dikt, journalnedtegnelser og sceneopptredelser med Reines’ refleksjonsmotor som samlende element. Hun legger seg tidlig på en litt uventet linje. Det begynner med forholdet til faren, som hun nylig sendte en bursdagsgave trass hennes raseri over alt han (ikke) har gjort. Et gjentagende poeng er hva man vinner på å unngå totalforakt:

Mange ting eg hatar, er verkelege. Å seie at det ikkje burde eksistere eller late som at dei ikkje gjer det – denne dynamikken synest berre forsterke idiotane, vondskapen. Å seie ‘Eg ser deg’ til det som gjer mest vondt – det er makt i det, kjende eg.

Reines utspiller slik ingen typisk pro-­palestinsk kampånd. Prosjektet hennes går lenger enn å erklære forakt for det foraktelige, for der sto hun og stanget i forakten sin, og klaffet til slutt sammen:

Det var ei forvirring inni meg. Eg beit på agnet. Eg vart sint på sjølve jødedomen, ikkje berre Israel. (…) Israel var far min. Men eg kjende meg framandgjord frå så mange progressive jødar også. På dette tidspunktet var eg meir ei slags heks (…)

I stedet for å bekrefte det godt etablerte meningsinnholdet i hennes sosiale gruppe, tenker og føler hun fritt. Mangelen på forbehold er forfriskende. Impulsen til å skrive alt ut med såpass trykk og bevegelighet er fantastisk å følge. Her har oversetter Anna Kleiva gjort en fremragende jobb, med en smidig og insisterende nynorsk. Så snart innholdet blir mer diffust ved at Reines trekker inn astrologiske elementer (hun jobber også som astrolog), supplerer hun like etterpå med konkrete eksempler og innhold fra andre tenkere, noe som forankrer hennes vagere utspill og forhind­rer leseren fra å falle fra.

hatt mer poesi. Kontrasten mellom diktene og den mer grublende prosaen blir imidlertid en egen opplevelse under lesingen: Der Reines bryter ut i diktning, bryter stemningen sammen, til bare nerven står igjen. Tankene går til krisetilstander hvor poesi blir den eneste mulige uttrykksformen. Reines skriver også 

poesi, blant annet at den er «så naken at den nesten ikkje eksisterer».

En måte å forholde seg til egen lidelse på, er å innlemme den i seksuallivet, tør Reines å antyde, der hun skriver om lengselen etter å tilbe: «men det finst ikkje noko å tilbe. Så du tilber di eiga liding». I gjenfortellingen av en drøm kommer vi tett på en tilstand som hun tross alt nedtegner i sanntid:

Det var eit rike av demonisk energi og overgiving til smerte. Ikkje den slags ‘vakker’ liding (...) Det var SORTER og KNULL og DREP.

Bølge av blod 

Opprøska sår

Emilie Johnson Godal

På flere tidspunkt i Frode Gryttens nyeste roman, «Vinter, vinter, vinter, vår», beskrives noe som filmatisk. Første gang den kvelden fortelleren Olga Buer og den irske mannen hennes Martin skal huse kommunestyret – eller «åtseletarane, gribbane i westernfilmane», som han kaller dem – i restauranten sin. Avskyen peker fram mot konfliktens kjerne i Gryttens fortelling.

Ikke ulikt mange av hans andre litterære univers utspiller «Vinter, vinter, vinter, vår» seg i omegn Odda, et post-industrielt bygdesamfunn med like mange nedlagte fabrikker som fjell og dalfører. Martin og Olga vil ikke ha gondol. Det vil ordføreren, den utsultede kommunekassa og lokalrikskjendisen Jack Danielsen. Han er like karikert som sponsornavnet indikerer, selv om tankene også går til faktiske ­personer av kjøtt og blod, enten de har lagd sin egen stavkirke eller skal bokse showkamp mot faktiske boksere. Paret bor og drifter restaurant midt i det saftige utbyggingsområdet og står dermed i veien for «gribbane». Samme kveld som de skal holde middagen, forsvinner Martin, og det er duket for en slags krim.

av flere grunner. For det første er historien relativt forutsigbar, selv om Olgas behov for oppklaring tross alt smitter over og gir driv. For det andre bobler det humor til overflaten jevnlig, og det blir aldri virkelig uhyggelig lesning. Olga er en gubbete dame. Hun påvirkes minimalt av andres oppfatning og bemerker ofte at noe er «litt spesielt». For det tredje er karakterene og konfliktene som nevnt karikert, og jeg tar meg i å lure på om Grytten har satt seg fore å skrive en satire, med et krimplott som skalkeskjul. Det er i hvert fall litterært uhøytidelig, selv om tittelen lyder lyrisk-melankolsk. I løpet av romanen kommer for eksempel nikk til et viralt Tiktok-dilemma om hvorvidt man (som kvinne) vil møte en mann eller en bjørn alene i skogen, og til NRKs humor­serie «Parterapi».

. Det lar seg litt vanskelig definere, men en scene fra romanen fungerer som illustrasjon. På et folkemøte ikler hun seg sin forsvunne manns dress, og når ordet er fritt, griper hun det (etter Jack Danielsen, så klart):

Eg vil snakke litt om sommarfuglar, sa eg. Allereie der oppstod ei forvirring i salen. […] Jo, eg veit, dette var over the top. Dette var over alle tindar og nutar og knattar, men eg var mann no, eg trong ikkje halde igjen. Du må lære deg å lyge som ein mann, hadde Martin sagt ei natt då vi krangla i senga.

 symptomatiske trekk ved Gryttens roman. En ting er at det er tilskrudd, og dermed framstår som oppdiktet – selv i de mer dempede passasjene der Olgas savn og sorg står i fokus. Ikke minst illustrerer scenen hvordan Olga er en feministisk stemme, som på tross av et langt ekteskap, også framstår som noe av en heteropessimist.

Mennene i romanen er antagonister, mens Olga i følge med to døtre, en svigerdatter og sin surrete mor er de eneste som kan redde Odda fra nyliberalismen. Jeg har enda ikke nevnt de håpløse og tragiske Larsen-brødrene, som bor på nabogården og har få forbehold mot å selge hjemmet sitt til de svenske investorene, her iakttatt av hovedpersonen:

[…] trioen såg ikkje ut slik eg trudde dei skulle sjå ut. Dei likna mest på norsklærarar, eller svensklærarar, då. Eg hadde sett for meg veltrente menn i førti

åra, slike weekendhomoar som forstår seg på framtida og reiser rundt i alle verdas byar med sine bankkort og breie smilar. I avisa hadde eg lese at dei kalla seg for Dolphin Brothers utan å vere brør på ekte. Dei hadde slått seg opp på kosttilskot og helseprodukt.

«Vinter, vinter, vinter, vår» har morsomme skildringer, men skillelinjene som tegnes opp mellom karakterene, blir for forutsigbare og unyanserte til å skape mer enn humring.

Vinter, vinter, vinter, vår

Da Hollywood kom til Odda

Espen Stueland

Toto Hølmebakks nye diktsamling er en biografi over en fiktiv svensk kirurg – Carl Vilhelm Hultén (1869–1928), utdannet i Lund og med studieopphold i Bern ved begynnelsen av forrige århundre. Dikt for dikt trer legens liv frem; vi får høre om familieliv, en adopsjon, kjærlighet til hunder, jakt, om utøvelse av yrket. Som ung er Hultén hospitant hos Emil Theodor Kocher (1841–1917) i Bern. Kocher var en faktisk person, han mottok Nobelprisen i medisin i 1909 som en av sin tids ledende kirurger, kjent for høye krav til hygiene og for å ha utviklet et instrument som hindret fatale blodtap. Det bidro i sin tur til å stanse døden på operasjonsbordet. Det kan høres ut som alt er fryd og gammen, men tro om igjen! Kocher fremstilles omtrent slik en ung kollega kan tenkes å betrakte læremesteren, som rival. Hultén kjenner seg dessuten avvist av Kocher, og portrettet farges av det. Kocher har gjort seg morsom på hans bekostning, Hultén glemmer ikke fornedrelsen. Det er et svært interessant og prisverdig grep.

Disse ordene legges i munnen på Hultén: Kocher er «en forsker av betydelig format / derfor er det under tvil / og med en følelse av å røpe ting som burde vært fortiet / jeg tilstår dette: jeg har ingen aktelse for mannen / han var en grobian i såret, og selv om pasientene kom levende av bordet / var de krøplinger for livet». Nyanser som dette gjør diktene til alt annet enn overdrevne idealiseringer av medisinhistorisk storhet.

tar seg dikteriske friheter her, fremgår ikke, men at enkelte sider ved fortidens medisin ikke tåler dagens lys, er lite overraskende. Utvikling innebar risiko og kom med en høy pris. Diktene handler altså også, men ikke bare, om fremskrittets pris.

Her må det skytes inn at poeten Hølmebakk også har en yrkeskarriere som kirurg. Diktene som skildrer operasjoner, har en helt egenartet kombinasjon av nærhet og avstand. De utgjør et visuelt rike. Aller best kommer det til sin rett hvis leseren tar seg bryet med å slå opp latinsk terminologi for anatomi og betegnelser av typen reseksjon og gastrektomi, striktur, distensjon og anastomose. Har man ikke betydningen på tunga, er Store medisinske leksikon på nett et ypperlig supplement.

med Sophie. Mens han henger over Kochers skulder, studerer hun fødselshjelp og kvinnesykdommer. Også hun blir vitne til slums og skrekkeksempler: «på Frauenhospital døde kvinnene som uforløste kyr på båsen / bare for å bæres bort og byttes ut med andre». Tilbake i Sverige etablerer han en klinikk i Karlskrona med sengeplass til 24, operasjonsstuer og røntgen. Klinikken og «Privaten» ligger i samme bygning.

Hølmebakk får godt frem at skillet mellom jobb og fritid kunne være uskarpt – nok et heldig grep i boka. Det var ikke uvanlig at fortidens leger hadde mottak og hjem i samme hus, kanskje bare skilt av dobbeltdør. Selv frekventerte jeg som barn jevnlig et slikt hjem og opplevde det brå skillet mellom stuas hoppesofa og godteriskål og visittrommets gynekologstol og stålinstrumenter, som skjellsettende.

i et dikt til å forestille seg den gjennomtrengende lukten av kanel i Privaten, men snart siver en annen lukt inn: Den «overveldende lukten av kloroform» fra en av sykestuene. Det hjemlige blir uhyggelig. En form for uhygge stiger også frem i partier som dette:

Enkelte sider ved fortidens medisin tåler ikke dagens lys.

Passasje gjennom slyngede strukturer

Fremskritt og avvik

Bjørn Ivar Fyksen

Midtveis i sin nye bok «Elementærpartikler» omtaler Morten A. Strøksnes Sør-Varanger som den «kanskje mest interessante kommunen i landet», og i hvert fall for denne leseren, som aldri har besøkt Nord-Norge og bare unntaksvis har våget seg nord for Gjøvik, stemmer det på en prikk. For en østlandsk heimføding framstår «den eneste kommunen i Norge som grenser mot Russland», akkurat så forlokkende fremmedartet og spektakulær som den antagelig er, med sine skoltesamer, grensevakter og lyttestasjoner.

«Elementærpartikler» er en reiseskildring, men også en erindringsbok med mange og sterke islett av historisk-politisk essay, kanskje egentlig mest det siste. I første halvdel reiser Strøksnes sammen med sin ni år gamle sønn til barndommens rike utenfor Kirkenes, og mens sønnen for første gang får se den 

verden etter en beskyttet tilværelse på Østlandet, vekkes lyse og mørke minner hos faren: på den ene siden en barsk, men fri syttitallsoppvekst, på den andre frykten for atomkrig; faren og alle naboene var Nato-ansatte.

Strøksnes har fra før et sakprosaforfatterskap som strekker seg verden rundt og vel så det, og med tanke på verdenssituasjonen er det i rett tid han vender blikket hjem igjen til de norsk-russiske grensetraktene. Imidlertid setter, på ulike vis, både en niårig reisekamerat og et aggressivt Russland begrensninger for forfatterens journalistiske armslag, og «Elementærpartikler» er ikke blant Strøksnes mest imponerende utgivelser.

og samkvem mellom nordmenn, finner, russere, samer og kvener har fra gammelt av gitt regionen en multikulturell befolkningssammensetning. Sammen med det arktiske klimaet og de skiftende storpolitiske værforholdene framstår virkelig Sør-Varanger som et enestående sted. Nærheten til Russland gir anledning til å fortelle om kald krig, mistenksomhet og gjensidig spionasje, og om forbrødring og felles fiskeri- og havforvaltning. Det politiske tøværet etter Sovjetunionens sammenbrudd, med handel og investeringer samt visumfrihet for folk bosatt langs grensen, setter han som kontrast til dagens situasjon: Etter angrepet på Ukraina er grensen på nytt nærmest helt lukket.

Han nevner også at finnmarkinger flest har et mer nyansert syn på Sovjet enn det mange andre nordmenn har, et mildt blikk som stammer fra da Den røde armé i 1944 frigjorde landsdelen fra tyskerne for så å trekke seg fredelig tilbake. I dag benyttes imidlertid krigsminnesmerkene som våpen i en «minnekrigføring» der sovjeternes heroiske kamp mot Nazi-Tyskland skal gi legitimitet til dagens invasjonskrig.

, i hvert fall tilsynelatende, sentralt i boka. Reisen til hjemtraktene med sønnen får Strøksnes til å reflektere over minnenes virkemåte, og elementærpartiklene i bokas tittel er en metafor som skal beskrive hvordan både barndomsminner og minnet om historiske begivenheter kan bindes seg til hverandre i nye og uventede – og potensielt eksplosive, kunne man legge til – kombinasjoner. Metaforen er presis, men tittelen er likevel ikke treffende for boka som helhet. Minnekrigføringen er bare et lite element i fortellingen om det sjåvinistiske Putin-Russland, og heller ikke barndomsminnene flommer fritt over boksidene i øyeåpnende sammensetninger. På et tidspunkt avviser forfatteren faktisk at oppveksten overhodet er særlig mye å snakke om.

Det kan man jo mene, men jeg skulle gjerne ha hørt mer om enkelte elementer fra den, spesielt om dette særegne miljøet av innflyttede Nato-ansatte uten tradisjoner og forankring i Finnmark: «Det var et miljø uten forventninger og press og med uvanlig svak gravitasjonskraft.» For en bokanmelder av østlandsk bondeslekt høres det eventyrlig ut.

 en niåringkan tilføre diskusjonene om geopolitikk i nordområdene, er også som man kan forvente, og sønnen er en litterært underutnyttet statist da han midtveis i boka forsvinner helt ut av fortellingen. Bokas andre del, der Strøksnes krysser grensen over til Kola, framstår som en helt annen bok. Den later til å være bygd på ikke minner, men notater, for på grunn av Ukraina-krigen var han sist over grensen i 2017. At skildringen av den russiske delen av regionen dermed ikke framstår som ferskvare, er likevel ikke den største svakheten. Strøksnes er ellers en dreven journalist, men i denne boka later han ikke til å 

med særlig mange. Fotnotene viser stort sett til relativt konvensjonelle skriftlige kilder, og i både nåtidsdelen fra Sør-Varanger og i tilbakeblikkene til tidligere Kola-reiser skulle jeg ønske vi hørte fra flere, tja, drosjesjåfører. I Teriberka, en nordlig utpost ved Barentshavets kyst, er faktisk to norske kunstnere, fulle av vyer og vodka, hans viktigste kilder av kjøtt og blod.

På det analytiske nivået viser derimot Strøksnes seg som vanlig som en uredd tenker. Å antyde at invasjonen av Ukraina kan ha 

forklaringer enn at Putin er en ondsinnet hauk omgitt av politisk interesseløse, vestlige fredsduer, er riktignok én ting, i hvert fall overfor akkurat Klassekampens lesere. Vel så brennbar er antagelig forfatterens forsøksvis nyanserte framstilling av fornorskingspolitikken myndighetene førte overfor samene. Et annet synspunkt som er verdt å stanse ved, er at kampen for urfolksrettigheter har innslag av den samme «rasebaserte essensialismen» som tidligere ble brukt for å undertrykke samene.

Jeg skulle ønske vi hørte fra flere drosje­sjåfører.

Elementærpartikler. Vest for Kola, øst for Varanger

Sør-Varanger rundt med sønn

Tom Egil Hverven

Kjartan Fløgstads første selvbiografiske roman, «Livet som innsats», gir en unik inngang til materielle og idemessige betingelser for noen av hans beste romaner, fra «Dalen Portland» (1977) til «Grand Manila» (2006). Å kalle boka «selvbiografisk» er likevel misvisende. Romanen er et portrett av et kollektiv, ikke et individ. «Livet som innsats» skildrer barn og ungdom oppvokst ved smelteverket i Sauda, i det Fløgstad kaller «industrialismens lykkelege augneblink». Tidlig i høstens utgivelse lurer jeg på om han går seg vill – ikke i skogen som flytter tregrensa opp liene rundt Sauda, men i språket, i romanens framstillingsform. Hvis Fløgstad er grunnleggende skeptisk til såkalt virkelighetslitteratur, hva representerer da denne romanen?

 å beskrive stien opp til familiehytta som lenge lå i tregrensa, fem hundre meter over havet. Hytta er preget av manuelt arbeid. Fortellerens far skar materiale til reisverk og bordkledning på åttitallet. Grunnmuren av gråstein hogde far og sønn til «og lirka på plass med spett». Nå puster hytta tungt, innestengt i vierkjerr og krattskog. Innvendig fins synlige tegn på det Fløgstad forteller om i ukas intervju (side 4–6): Bruksgjenstandenes form vokste ut av barokkens former for kunst, en stil Fløgstads forfatterskap i sin tur er inspirert av. I starten er det likevel noe som skurrer.

Etter den korte innledningen, «Mot tregrensa», er boka delt i fire hovedbolker: «Krigsbarn», «Fredsbarn», «Barn av fabrikken» og «Barnet er far til mannen». Hver av dem er igjen delt i korte tekster, konsentrert om minner fra de første tiårene i Fløgstads liv, med glimt mot samtida, for eksempel innledningen, datert 2025. Kapitlene veksler mellom realistiske og fiksjonaliserte framstillinger av minner fra Sauda og smelteverket, med dialoger ispedd Fløgstads kjente ordspill, med tydelig forankring i arbeiderkultur – og farens humor. Hvor skurrer det? Førstepersonsfortelleren hevder gjentatte ganger at han aldri ville skrive om seg selv:

Her i livet ville eg aldri skriva om meg sjølv. Tenkte aldri i dei banar. Eg hadde skrive meg sjølv ut av røyndomslitteraturen slik legen skriv ein pasient ut av sjukehuset.

Hva innebærer den siste setningen? Skriver Fløgstad seg med høstens bok inn på et hospital? Ordet «slik» kan tyde på at han mener forfattere av virkelighetslitteratur hører hjemme der. Lest slik høres det merkelig ut. Jeg tolker sitatet billedlig, som en innrømmelse av at Fløgstads forfatterskap, hans metode, er i endring. Skriveoppdraget han forteller om i ukas intervju, som førte til utgivelsen «Kniving i katedralen. Om kunsten og livet» (2025), forandret planene. Fløgstad ble klar over – og måtte skrive om – forbindelsene til hytta på Tengdal ovenfor Sauda. Han trodde han hadde oppdaget den barokke impulsen gjennom litteraturen, men det samme kunstneriske uttrykket hadde han altså hatt rundt seg «i hus og heim og hytte». Utgjør hytta et slags mikro-sanatorium, et oppklarende sted for forfatterskapet?

forbandt jeg aldri livet i industrien med lykke. Siden jeg begynte å lese Fløgstad, særlig som forberedelser til et intervju for Vagant (3/1991), undret jeg over hva avstanden mellom hans og mitt perspektiv på litteraturen og samfunnet besto i. «Livet som innsats» gir bedre grunnlag for å forstå forskjellen mellom en kritiker født i 1960 og en forfatter født i 1944. I høstens roman kan man identifisere tre årsaker til at industriens lykkelige øyeblikk tok slutt: Én grunn er innføringen av tidsstudier rundt 1960, også ved smelteverket, med effektivisering og rasjonalisering som resultat. Arbeidsstokkens vitale mangfold, levende framstilt i boka, blir redusert. En annen årsak til endringene er flytting av produksjonen til land med billigere arbeidskraft, med konsekvenser Fløgstad har fulgt i tidligere romaner. En tredje grunn er oppdagelsen av industriens ødeleggende virkninger på klimaet og naturen. Den innsikten økte i årene omkring 1970. Fløgstads tekster er på ingen måte blinde for miljøødeleggelsene. «Livet som innsats» skildrer 1950-tallshimmelen over Sauda som permanent dekket av skyer blandet «med tett røyk frå fabrikken». Arbeidets lys overstråler likevel lenge forurensningens mørke i forfatterskapet.

, som blir tydeligere nå, begynte å demre for meg som leser av Fløgstad på 1990-tallet. Jeg hadde vokst opp med inntrykk fra bygningsindustrien på nært hold. Solidariteten, samholdet Fløgstad beskriver, opplevde jeg ikke. Det betyr ikke at Fløgstads tidligere essays og romaner er usanne, eller at de ikke skildrer «røynda». De beskriver bare et samfunn som endret seg enda raskere enn tekstene fanger opp. Årets bok, derimot, gjør bildet klarere, vakkert omsluttet av romanens innledende og avsluttende partier – med «eineståande klår luft» over hytta i Tengdal, også som følge av rensing av røyken fra smelteverket.

Livet som innsats

Klarere luft

Bokanmeldelser

Eivind Myklebust

Anniken C. Mohr

Ser du det okergule huset ­borte i svingen der, spør Kjartan Fløgstad ein føremiddag i september. Vi har reist oss frå spise­bordet i stova og står ved ­eit vindauge vendt mot Sand­aker Skyline, der han peikar ut huset som kunstnaren Reidar Aulie bygde i Maridalsveien nokre år før krigen.

– Eg trur Aulie fekk tomta for eit utsmykkingsoppdrag på Spikerverket, som låg rett nedom hagen til huset der. Folk sa at han var så glad i arbeidarar at han måtte bu med utsikt til dei.

Reidar Aulie måla ikkje berre bymotiv og arbeidsfolk, men illustrerte også leseboka Fløgstad fekk då han byrja på skulen i Sauda i starten av 1950-åra, «Mi fyrste lesebok» av Marie Gundersen og Mathilde Munch. Tidleg i «Livet som innsats», hans attande roman, bok femtini, fortel han at Aulie brukte motiv frå nærmiljøet her i Nydalen, som var ein isolert industrienklave på den tida. «Bokstav for bokstav», skriv Fløgstad, «gjekk etterkrigsungane over heile landet inn i alfabetet på veg over løkkene og lagerplassane og industritomtene som strekte seg frå fabrikkane i Nydalen mot bygårdane på Sandaker og Torshov i det fjerne».

Då han sjølv kom hit til Nydalen for førti år sidan, var det som å flytte inn i den skriftkulturen han hadde gått inn i som skulegut – hit eit steg, dit eit steg.

– Det var framleis ope lende ned mot bygrensa der blokkene dukka opp, eit underleg landskap som verken var by eller land, men noko i mellom. Det var i alle fall lett å finne att bokstavane i dette landskapet.

Fløgstad har gjort god bruk av bokstavane sine, og han har òg halde fast på ei indre utsikt til arbeidarar og industrikultur gjennom heile sitt skrivande liv. «Livet som innsats» er forsiktig sagt ikkje den første skildringa hans av arbeidsfolk på einsidige industristadar på Vestlandet, men det er den første romanen som både forlaget og han sjølv omtalar som sjølvbiografisk. Her skriv han – framleis med romansjangerens oppheva grenser mellom dikt og sanning – om sine eigne foreldre og sitt eige oppvekst­miljø i Sauda på 1940-, 50- og 60- talet – omtrent fram til han debuterte som forfattar i 1968. Det er far med «smekker snekkerfasong» og lange, smale arbeidsnevar, mor med spøt i fanget og nasen nede i ei oppslått bok. Det er ungar på sjølvstyr, med klassekameratar i 

, altså landsmålsklassa, og funksjonærungar frå Øvre Åbøbyen i 

. Det er fingernæmt handverk og tunge tak, mykje moro og hårda bud – og midt i det heile både små og store lommer av motstand mot kapitalens logikk, gjennom latter og sabotasje, falluker og doble botnar i språket. Over det heile ligg manganrøyken frå smelteverket tjukt over Sauda og stengjer utsynet til både sola og himmerik.

For utanforståande kan det verke overraskande at Fløgstads veg til den sjølvbiografiske saligheta har gått via preikestolen i Stavanger domkyrkje. Dei som har lese romanen «Kron og mynt» (1998), er kanskje ikkje fullt så forbausa, men når Fløgstad no har nærma seg preikestolen på ny, er det rett og slett fordi historia han skreiv der, måtte reviderast.

– Ein møbelsnikkar på Stavanger Museum, Michael Heng, er ekspert på slik barokk treskjering. Han kunne både romanen min og faget opp og ned, og fann etter kvart ut at det alle har trudd om dette hovudverket i norsk barokk, ikkje stemde. Det var ikkje skotten Anders Smith som stod bak treskjeringa, men etter alt å døme ein nordtysk bilethoggar som heiter Peiter Negelsen. Michael Heng og museet gav meg i oppdrag å skrive noko om dette, om attribusjonshistoria og korleis ein klassikar blir til. Det gjorde eg, og det førte meg rett inn i det sjølvbiografiske.

Eg merka tidleg at dette blei meir gruppeportrett enn sjølvbiografi.

Usynleg mann

Amalie Kasin Lerstang

Bare tjue år gammel, og allerede har du rukket å ligge på så mange kjøkkenbord, sett oss oppglødd og utkjørt, nedtrykt og oppreist og nå sitter sønnen min på to og tegner barter på forfatterne. Ikke Bokmagasinet! utbryter jeg idet han skal til å rive sidene i to. Skal du rive, sier jeg, da får du heller ta hovedavisa. Han liker så godt Kebbelife, jeg klipper ut tegneseriestripa og håper han vil stirre på de merkelige figurene lenge nok til at jeg rekker å lese ferdig.

At et bokmagasin blir tjue år er næggu ingen selvfølge, når mer bemidla forlag (eller konserner, om du vil), legger ned sine historiske litteraturtidsskrifter i høy fart og uten å mukke. Men ikke Klassekampen, ikke Bokmagasinet. Og selv om Klassekampen kanskje har lesere som på alle andre områder lengter etter forandring, så må denne endringsviljen aldri smitte over på Bokmagasinet, det orker jeg ikke. Bokmagasinet må fortsette å være som det er i minst tjue år til.

den nydelige lefsa med meg gjennom hele voksenlivet, fra kollektiv og inn i parforhold, fra byen til bygda, i sekker og bærenett, på busseter og i strandstolen og en gang på en stubbe i skogen mens jeg røyka. Jeg tenker på de gangene jeg har hatt dårlig råd og sagt opp Klassekampen. Men aldri lørdagsavisa. Aldri Bokmagasinet.

Bestemora mi klippa ut kommentarer i Klassekampen og hengte dem på kjøleskapet med en sitronmagnet. Hun hadde et så intenst forhold til den avisa at det sikkert ikke var godt for noen, samla på gamle utgaver fra tiår tilbake i kjelleren. Kanskje trodde hun at orda ville bli bedre, bare de fikk ligge lenger. Samtalen om litteratur like viktig som samtalen om verden for øvrig, det ville hun tenkt, hun ville klippet ut Bokmagasinets anmeldelser hvis hun hadde rukket å lese dem.

I hylla til bestemor stod Jon Michelet og Dag Solstad. Pappa leste Donald Duck, og det skal ikke mer til enn et par snakkebobler for å vekke en interesse for 

. Men nå drypper det store klatter yoghurt ned på det der skrevne ord, fra skeia sønnen min holder i hånda. Det er september, det er lørdag, og yoghurten kladeiser rett ned i snakkebobla til Kebbelife der det står: «Vi liker oss her i Sverige! Billig pølse.»

og vasker vekk, tenker på vått avispapir, hvor tjukt og stivt det blir når det tørker. Jeg tror ikke redaksjonen forstår hvor mye hverdag dette magasinet får møte, hvor mye tilgrisning og fanteri litteraturen som omtales, blir utsatt for underveis, i jakten på en ledig stund der man bare kan lese, skrive, tenke en klar tanke om litteratur midt i alt rotet.

Jeg tenker på de forskjellige hverdagene som Bokmagasinet slepes rundt i. På dem som ikke leser Bokmagasinet, deres hverdager. På alle forfatterne, som akkurat nå går og håper så veldig på en anmeldelse i akkurat Bokmagasinet.

Jeg tenker på Bokmagasinets anmeldere og deres blikk, og på en scene i en av romanene til Elizabeth Strout om Lucy Barton. Lucy har blitt rik og berømt forfatter, men vokste opp i forferdelig fattigdom. Og i en samtale hun har med Bob Burgess, sier Bob at han og kona har lest boka hennes. Og fordi kona hans vokste opp i middelklassen, synes hun boka til Lucy handler om et mor–datter-forhold. Men fordi han selv også har vokst opp i forferdelig fattigdom, mener han boka handler om det. Takk, sier Lucy, for at du har forstått hva boka egentlig handler om.

Hverdags­magasinet

Marit Kapla

Nordens største kulturarrangement, Bokmässan i Göteborg, er over for denne gong. Ein suksess, seier sjefen for det heile, Oskar Ekström, i eit intervju med Svensk Bokhandel. Berre to gongar tidlegare har messa hatt like mange besøk. Eg er sjølv ein av alle dei som gjekk nøgd ut døra på søndag, etter fire dagar med opplesingar, samtalar, møte og kommers. Ein kan likevel ikkje sjå bort ifrå at årets messe var prega av to ulike hendingar der ordet stod i nært samband med valden.

Det første handlar om Vänskapsförbundet Sverige-Israel, som deltok med eigen stand. I fjor reagerte mange på nokre av overskriftene i foreininga sitt standprogram. Til dømes heitte ein programpost «Den fabricerade svälten i Gaza». Overskrifta blei endra (men ligg uforandra på foreininga sine heimesider), og programmet blei gjennomført.

I år hadde foreininga invitert Jonathan Cornicus, tidlegare talsperson for ­Israels hær, til å snakke på standen gjennom videooverføring. Denne og ein annan post på programmet fekk Taha Khatab, som sjølv er palestinar og aktiv i Göteborgs universitets studentrørsle for Palestina, til å politimelde både Bokmässan og Vänskapsförbundet Sverige-Israel. «Man skulle aldrig acceptera att en rysk talesperson skulle komma till Bokmässan och förklara varför det är legitimt att rikta raketer mot civila i Ukraina», sa Taha Khatab i intervju med Sveriges Television.

 Cornicus’ deltaking trakk fleire forfattarar seg frå arrangementa sine på Bokmässan, blant andre den palestinske poeten Bisan Edwan, fribyforfattar i Lund, og den egyptiske forfattaren Iman Mersal. I eit intervju i Dagens Nyheter forsvara Oskar Ekström at Cornicus deltok: «Det som är grundläggande för oss är det fria ordet och att kunna vara en öppen mötesplats. Det betyder också att vi ger utrymme åt röster och perspektiv som väcker starka reaktioner hos en del.»

«Hur kan man värna om det fria ordet när man ger en kulturell plattform åt en militär informationspåverkan», spurte dei sju forfattarane Athena Farrokhzad, Balsam Karam, Burcu Sahin, Elnaz Baghlanian, Felicia Mulinari, Judith Kiros og Merima Dizdarević i eit debattinnlegg i Aftonbladet. Under ein demonstrasjon utanfor inngangen til messa arrangerte dei, som i fjor og i forfjor, ei opplesing av namna til dei palestinske journalistane som har blitt drepne i Gaza sidan 7. oktober 2023.

 under messa skulle eg sjølv vere ordstyrar under ein poesiopplesingsseanse med tre fribyforfattarar. Det var berre to som deltok, Bisan Edwan hadde nettopp gått ut og boikotta messa. I rolla mi som konferansier las eg opp delar av den teksten ho publiserte som grunngiving for å hoppe av. Ho skriv at ho som palestinsk forfattar ikkje kan ta plass på scena og lese poesi i eit kulturelt rom som også gir plass til representantar for den israelske hæren som forsvarar Israels krigsoperasjonar i Gaza. For henne er det ikkje ein teoretisk diskusjon mellom to politiske narrativ. Det er ein sak som handlar om livet, eksistensen og verdigheita til folket hennar.

Eg såg Vänskapsförbundet Sverige-Israel sin stand frå Yttrandefrihetsscenen der eg sat og las. Inne i meg beklaga eg at det var mi røyst som høyrdest, og ikkje Bisan Edwans.

Johannes Anyuru skreiv ein tekst som blei publisert i Aftonbladet under Bokmässan: «Alla dessa röster som har släckts av den kraft Cornicus representerar. Som cigaretter utstampade mot marken. Är det inte förunderligt att detta går att vifta bort med en mening? All denna utplåning och grymhet? Att våra ord ännu fungerar, så att man helt enkelt kan säga att ‘vi ger utrymme åt röster och perspektiv som väcker starka reaktioner hos en del’, och sedan fortsätta som ingenting?»

som absolutt ikkje blei oversett av svensk media, starta på laurdagskvelden under Bokmässan, då eit slagsmål braut ut i ein hotellbar på messeområdet. Framfor fleire vitne gjekk høgde­hopparen og forfattaren Stefan Holm til åtak på journalisten Emil Persson. I eit SVT-intervju dagen derpå erkjente Holm at han hadde rive Persson i trøya «och lite annat». Grunnen til bråket var noko Persson sa om Holm og hans då mindreårige son i ein podd for åtte år sidan.

Fleire ­røyster heva seg i forsvar, trass i at han ­hadde gripe til vald.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Hovigs hus. Arkitekten som tegnet det moderne Nord-Norge

Hjemløs. Mellom kulturkritikk og eksil

Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil

Bølge av blod

Vinter, vinter, vinter, vår

Passasje gjennom slyngede strukturer

Elementærpartikler. Vest for Kola, øst for Varanger

Livet som innsats

Utvalgte saker

Omsider har Kjartan Fløgstad skrive om seg og sitt. Det har blitt eit kollektivt portrett av industrisamfunnet han vaks opp i.

Tale til Bokmagasinet i anledning 20-årsdagen.

Bokmässan i Göteborg var prega av to valdsame hendingar.

Magasinene

Bokanmeldelser

Hovigs hus. Arkitekten som tegnet det moderne Nord-Norge

Hjemløs. Mellom kultur­kritikk og eksil

Hva kan gå galt? En liten historie om store fiaskoer og fatale feil

Bølge av blod

Vinter, vinter, vinter, vår

Passasje gjennom slyngede strukturer

Elementærpartikler. Vest for Kola, øst for Varanger

Livet som innsats

Omsider har Kjartan Fløgstad skrive om seg og sitt. Det har blitt eit kollektivt portrett av indu­stri­sam­funnet han vaks opp i.

Tale til Bokma­ga­sinet i anledning 20-årsdagen.

Bokmässan i Göteborg var prega av to valdsame hendingar.

Hjemløs. Mellom kulturkritikk og eksil

Omsider har Kjartan Fløgstad skrive om seg og sitt. Det har blitt eit kollektivt portrett av industrisamfunnet han vaks opp i.

Tale til Bokmagasinet i anledning 20-årsdagen.