#fff

#000

gikk dit han var redd for å gå da han skrev romanen «De etterlatte».

Bjarne Melgaard

skrev Gilead-kvartetten med en tro på at mennesket er skapt ensomt.

Marilynne Robinson

har fått en renessanse, over hundre år etter sin altfor tidlige død.

Katherine Mansfield

opponerte mot verdens urettferdighet og drømte om forbrødring.

Jens Bjørneboe

Tore Linné Eriksen

Det har blitt en utbredt oppfatning blant ledende forskere og menneskerettighetsorganisasjoner at Israels intensjon om å fordrive eller avlive Gazas befolkning støter mot FNs folkemordkonvensjon fra 1948. Som kjent så Den internasjonale domstolen i Haag kort tid etter 7. oktober 2023 tydelige faresignaler, og slo fast at alle stater er forpliktet til å motvirke ei slik utvikling.

Dette er ikke en konklusjon som er lett å trekke, ettersom det er forbundet med stor risiko for anklager om «antisemittisme», et begrep som henger løst hos dem som vil diskreditere eller fordømme også legitim kritikk av dagens israelske regjering. Det er derfor en modig handling når Omer Bartov nå gir ut boka «Israel: What Went Wrong?», men det er vanskelig å finne noen som kan tale med større tyngde. Han er ikke bare født i en kibbutz, men har tjenestegjort fire år i den israelske hæren, inkludert som høyere offiser under krigen i 1973. Som historiker har han sida slutten av 1980-tallet hatt universiteter i USA som sin base, der han nå leder programmet for holocaust- og folkemordstudier ved Brown University i Rhode Island.

oss med på en personlig reise fram mot å beskrive Israel som en etno-nasjonalistisk og rasistisk apartheid­stat. I november 2023 publiserte han et essay i The New York Times hvor han mente at det ennå ikke var bevis for at hjemlandets regjering hadde trådt over terskelen til juridiske definisjoner på folkemord, og at det fortsatt var tid til å unngå «forbrytelsen over alle forbrytelser». Han ba samtidig holocaustminne-institusjoner i USA og Israel om å stanse marsjen mot katastrofe, men blei møtt med taushet. I løpet av det neste året måtte Bartov skifte oppfatning, og i 2025 skreiv han i samme avis at det ikke lenger var noen rimelig tvil: «I am a genocide scholar. I know it when I see it». Det er dette som nå utdypes i bokform.

Bartov har fortsatt nære forbindelser til hjemlandet gjennom familie og venner, og trekker veksler på flere opphold der i de siste åra. Et hovedinntrykk er at det er mangel på forståelse og empati i møtet med de lidelser som palestinere påføres gjennom langvarig okkupasjon, bosettervold og brutal krigføring. Det inkluderer også massedrap på barn, som vies et eget kapittel, og hvor han finner spor av de samme holdningene som han i tidligere forskning har funnet i nazistisk indoktrinering i den tyske hæren under andre verdenskrig. Det er også likheter i en hybrisaktig tro på egen overhøyhet og framstilling av motparten mer som dyr enn som mennesker, og hvor kampen sies å stå mellom barbari og sivilisasjon. Da er det lite rom for kompromisser eller sjølransaking. Samtidig som Bartov fordømmer Hamas’ angrep på sivile 7. oktober 2023, etterlyser han også historisk kontekst og retten til motstand mot okkupasjon.

at det er utviklinga innad i Israel som står i sentrum, der det dokumenteres hvordan landet nå er dominert av religiøs ekstremisme («teokrati») og autoritært-korrupt styresett, og at motkreftene blir stadig mer marginalisert. Mens Bartov holder fast ved at det i foreldrenes sionisme også var innslag av frigjøring fra forfølgelse og en drøm om en rettferdig stat, ser han dagens sionisme utelukkende som en statsideologi der målet er hele «Stor-Israel» som en jødisk stat gitt av Gud. Det underslås heller ikke hvordan minnene om holocaust og antisemittisme aktivt blir brukt som et våpen for å rettferdiggjøre dagens apartheid og folkemord, som om ofre aldri kan bli overgripere eller at folkemordet i Europa kan gi et slags frikort for folkemord i Midtøsten. Her kan forfatteren hente aktuelle eksempler fra akademisk kapitulasjon ved universiteter i USA, samtidig som det nettopp er USAs støtte som muliggjør fortsatt krig og okkupasjon.

Det er også sider ved Bartovs bok som jeg finner mindre overbevisende. Når det vises til hva som har gått galt etter 1948, blir det nok undervurdert hvor dype røtter jordran, bosetterkolonialisme og ekskluderende sionisme allerede hadde. Det er heller ikke så lett å dele hans tro på at mye kunne ha vært annerledes om bare staten Israel ved opprettelsen hadde fått en demokratisk grunnlov. Han viser dessuten liten interesse for palestinske oppfatninger når det trekkes opp ulike scenarioer for ei mer fredelig framtid.

det å vise til andre folkemord gjennom historien, inkludert massevold under europeisk kolonisering i andre verdensdeler, er å bagatellisere eller relativisere holocaust. Det er ei beskyldning som vanskelig kan rettes mot Omer Bartov, som er anerkjent som en av verdens fremste holocaustforskere. I «Israel. What Went Wrong?» understreker han at alle folkemord i og utafor Europa har unike trekk, men at det også gjennom sammenlikninger er mulig å studere fellestrekk som krigens brutalisering, rasisme, avhumanisering av motparten som 

, kolonisering, massefordriving og ønsker om å utslette andre folkegruppers kultur og eksistensgrunnlag. Han viser også eksplisitt til at både holocaust og al-Nakba (massefordrivinga av palestinere i 1948 som aldri har tatt slutt) er med på å forme jødisk og palestinsk identitet, og at de må oppfattes som deler av den samme historiske prosess. Det er dette som gjør hans nyeste bok så utfordrende og viktig, og det er derfor mange som ser fram til – eller frykter – hans foredrag i regi av HL-senteret og Universitetet i Oslo 3. juni.

Det er ­vanskelig å finne noen som kan tale med større tyngde.

Israel. What Went Wrong?

Folkemord som frikort

Mímir Kristjánsson

Før stortingsvalget i fjor ble det brukt store pengesummer på å fortelle oss en historie. Den handlet om et land hvor de superrike ble skattet i hjel, en sovjetstat i nord som alle formuende mennesker før eller siden var nødt til å forlate. Ikke for å unndra seg skatt, men ganske enkelt for å redde seg selv. Det er derfor de kaller seg skatte

, fordi de identifiserer seg med de som flykter fra krig og konflikt i andre deler av verden.

I sin ferske bok «Milliardærer må også betale skatt»forteller økonomen Gabriel Zucman en annen historie. Hans utgangspunkt er ikke hvor vanskelig det 

 å være rik, snarere kjølige fakta. Med utgangspunkt i franske tall, men med overføringsverdi til hele den vestlige verden, viser han at skattesystemet vårt bare er progressivt fram til et visst punkt.

Både de fattige, vanlige folk og de «vanlig rike» betaler nær sagt halvparten av inntekten sin i skatt. De superrike, derimot, betaler knapt halvparten av det vanlige folk gjør i skatt – vel å merke målt i prosent. Slik Zucman påpeker, gir det ingen mening å måle skatt i kroner. De som har enorme inntekter, vil selvfølgelig betale enormt mye i skatt.

snakker om milliardærer, er det dollarmilliardærer han mener, det vil si mennesker som sitter på verdier til nærmere ti milliarder kroner. De har en egen metode for å unnslippe inntektsskatt, nemlig ved bruk av holdingselskaper: I de fleste vestlige land, også i Norge, er det skattefritt å flytte inntektene sine mellom selskaper. Det betyr at Kjell Inge Røkke (mens han bodde i Norge) årlig kunne ta milliarder i utbytte fra Aker, for så å flytte pengene til sitt private holding­selskap TRG. Først når han tok pengene ut av TRG, måtte han skatte av dem. Fram til han gjorde det, var i praksis inntekten hans skattefri. Det var ikke skattefritt for ham å bruke penger, men det var skattefritt for ham å bruke penger på å 

Når denne effekten akkumuleres, blir resultatet at ulikheten eksploderer.

Zucmans idé er enkel: I stedet for å beregne de superrikes inntekt, noe som er nærmest umulig, beregner man formuen deres. Så antar man at en vanlig formue gir en avkastning på seks prosent. Av dette bør man betale en tredjedel i skatt. Dermed får man en formuesskatt for planetens rikeste mennesker på to prosent i året (nær det dobbelte av toppnivået i formuesskatten).

Til dette regnestykket kan man høre dem jamre seg i Civita og i skatteplanleggingskontorene som kaller seg advokatfirmaer på Aker Brygge: «Jamen, jamen, hva med dem som ikke tjener penger?». Zucman svarer overbevisende, og han har også støtte i norsk forskning: Mennesker med over ti milliarder i verdier har alltid penger. Om de på mystisk vis ikke skulle ha det, så må de eventuelt selge noe av det de eier, verre er det altså ikke. De fleste vanlige folk må med jevne mellomrom ta av felleskontoen, kredittkortet eller fleksilånet for å betale skattesmellen.

 er så kort at den nesten ikke fortjener å bli kalt bok, den er heller en pamflett. Den er også rett fram, for allerede i tittelen ligger bokas konklusjon. Men den rommer noen overraskende innsikter (og har dessuten et velskrevet norsk etterord av økonomen Andreas Økland).

En av innsiktene er at det egentlig ikke er noen god grunn til å akseptere skatteflukt. I Norge godtar vi at nordmenn som flytter ut, skal skatte til landet de flytter til. Vi har til og med en egen skatteavtale som gjør det særlig gunstig å flytte til Sveits. Men i USA gjør de det motsatt: Om du er amerikaner, hjelper det ikke hvor du flytter. Alle amerikanere må betale skatt til den amerikanske staten, uansett hvor i verden de bor.

Et annet poeng henter Zucman fra den franske revolusjonen og menneskeretts­erklæringen av 1789. Det var her ideene om universelle rettigheter for menneskene for første gang ble slått fast. I artikkel 13 kan vi lese: «For å opprettholde den offentlige makt og dekke utgiftene til administrasjonen, er en felles skatt uunngåelig. Den skal fordeles likt på alle borgere i forhold til deres betalingsevne.»

Milliardærer må også ­betale skatt

Et beskjedent forslag

Merete Røsvik

Eg likar bøker med tolkingsrom og undertekst, som kritikarar flest. Så les eg av og til romanar som gir inntrykk av at alt er sagt rett ut, der poenget, både litterært og politisk, er å setje tydelege, tabuknusande ord på erfaringar og forklare kvifor alt gjekk som det gjekk. «På mandag vil de elske oss» av spansk-marokkanske Najat El Hachmi er ei sånn bok. Kva litterære kvalitetar kan det vere i ei slik overtydeleg forteljing?

El Hachmi kom til Spania frå Marokko med familien åtte år gamal, og har etter debuten i 2008 fått fleire prisar for forfattarskapen. Ifølgje forlaget er denne romanen, som Ingrid Melfald Hafredal no har omsett til norsk, ei sjølvbiografisk forteljing.

 ei lading i teksten som handlar om meir enn kor god eller godt fortalt historia er: Forfattaren får autoritet som sanningsvitne, og oppgjeret ho tar med undertrykkjande strukturar viser veg for nye generasjonar. Mange kan kjenne seg igjen i det strevet Hachmi set ord på i prologen: «På mandag skal vi begynne et nytt liv, vi skal være slik vi bør være, og ikke slik som vi er.»

Langt færre har den typen erfaringar ho skildrar av å stå i krysspress mellom motstridande kulturelle normer.

Den påfølgjande historia har to delar. Forfattaren startar med å skildre tenåra fram til eit altfor tidleg, men sjølvvalt ekteskap, første etappe på flukta frå ein kontrollerande far og ei underkua mor. Andre del tar for seg starten på vaksenlivet og vegen mot eit definitivt brot med den sosiale kontrollen i innvandrarmiljøet i ein fattig forstad til Barcelona.

 ei slik bok etter i kor stor grad ho set ord på noko som er gjenkjenneleg og viktig for dei. Slik blir den politiske dimensjonen opplevd som ein kvalitet i seg sjølv. Eg synest vel at boka hadde vore vel så god utan oppsummeringa i prologen, der forfattaren ikkje lar det vere nokon tvil om kva temaet og bodskapen er. Men det finst andre litterære kvalitetar enn det subtile og intrikate.

Fordi Hachmi har formulert heile boka som eit brev til bestevenninna som var hennar allierte i kampen, kjennest teksten nær og personleg. Samtidig fungerer bruken av pronomena «du» og «vi» som invitasjon inn i ein fellesskap. Flinke jenter som har slite seg ut på å leve opp til ei rekkje ofte motstridande krav, finst i alle kulturar, og Hachmi formulerer kva draumen om fridom eigentleg handlar om: Ikkje berre å kunne gjere som ein vil, men å vere god nok og bli elska slik ein er. Med denne litterære forma tar ho seg fridomen å fortelje enkelt og rett fram: Slik var eg, dette hende, dette har eg lært. Faktisk tar forfattaren som litteraturstudent eksplisitt avstand frå symboltung litteratur ein må ha studert for å kunne tolke.

Teksten inneheld mange – for mange – frampeik mot ein tragisk slutt. Det verkelege dramaet her er ikkje lagnaden til dei to venninnene isolert sett, men at tvangen og utbyttinga Hachmi skildrar er vanleg og rutinemessig, strukturell. Difor er det naudsynt å gå i djupna om kva det gjer med henne å ikkje kunne forlate heimen når ho vil, om det audmjukande i å bli vakta på av fedrar og brør, om det forvirrande og forbodne begjæret, om utmattande slankekurar og andre forsøk på å nå umogelege ideal for utsjånad, om fysisk og økonomisk utbytting på arbeidsmarknaden, om romantiske illusjonar som blir knuste og om frustrasjonen i å bli møtt med rasistiske fordommar. Kvinnekroppen er slagmarka, som vanleg.

Om nokon skulle ha tvil om kor relevante ungdomserfaringar frå 1990-talet er, så ryddar ho den av vegen heilt i starten: «Vi gikk i kort­ermet den dagen vi møttes. På den tiden ble unge jenter som viste fram armene fremdeles ikke uglesett i dette nabolaget [ …]». At kravet om tildekking av hår og kropp har blitt strengare, forklarer ho som ein reaksjon på at det i det nye heimlandet ikkje er mogeleg å halde kvinnene innandørs.

På mandag vil de elske oss

God nok

Tom Egil Hverven

Muligheten til virkelig å dele et annet menneskes perspektiv er begrenset. Vi er utlevert til egne øyne, egne ører – fordi vi lever i forskjellige kropper, på ulike steder, til ulike tider. Selv søsken som er vokst opp sammen, har problemer med å forstå hverandre. Hvordan er det da for mennesker som treffer hverandre for første gang? Arne Lygre undersøker hvor vanskelig det er å se verden fra andres perspektiver i to skuespill. I «Gi meg hånden» møter vi en familie med en historie over tre generasjoner. Bokas andre drama, «Vær meg fremmed», skildrer mennesker som treffer hverandre for første gang.

To motsatte bevegelser går ofte igjen hos Lygre: Personene han skildrer erfarer at de er avhengige av fellesskap, av omsorg. Samtidig strever de med å frigjøre seg fra klamme familiebånd, eller fra vennskap som forvitrer. Bevegelsene spilles ut mot hverandre i en kompleks vev av stemmer. Tiden som går innenfor teksten, settes i relieff mot brokker av tid som er gått i de forskjellige personenes liv, før stykket tok til. Slik gir Lygres dramaer en unik erfaring av eksistens – i tid.

, den umiddelbart sterkeste av de to nye tekstene, spilles allerede på Nationaltheatret i Oslo. En aldrende far kaller familien sammen for å gi en smertefull beskjed til døtre og barnebarn. De tre søstrene, to fra farens første ekteskap, en fra det andre, har opplevd å bli overlatt til seg selv på ulike måter. Det er som om ensomheten har satt seg i dem da de var små, bemerker en av dem. Barnebarnet Jacob og hans kjæreste, samt Jacobs kusine, bringer inn en yngre generasjons perspektiver.

Forut for stykket levde faren med en annen kvinne, mens moren til de to eldste var syk. På denne tiden fikk han den tredje datteren med elskerinnen han seinere giftet seg med. Begge hans koner er døde. En kortere periode har han latt Jacob og moren hans bo i huset. Jacobs mor er full av bitterhet overfor faren, som hun mener aldri har tatt ordentlig ansvar, verken for barn og barnebarn. Jacobs mor er en gjenkjennelig figur om man har sett tidligere stykker av Lygre. Noen av hans skikkelser har en brutal – og dramatisk effektiv – evne til å si ting rett ut. Moren til Jacob kan plumpe ut med upassende påstander. For eksempel fradømmer hun Jacob og kjæresten mulighet til å få et lykkelig samliv. Hennes kritikk av faren og søstrene er på samme tid realistiske og hensynsløse, plassert midt i det skjøre familiesamværet. Mot slutten blir faren desperat i møte med døtrenes manglende forståelse:

Dere kan jo ikke være så jævla tankeløse? Dere kan ikke bare tenke 

, dere må jo også kunne sette dere inn i en tid som ikke er deres egen?

, «Vær meg fremmed», hadde premiere på Rogaland Teater denne uken, iscenesatt av den anerkjente regissøren Stéphane Braunschweig. Han har tidligere satt opp seks stykker av Lygre i Frankrike. «Vær meg fremmed» blir også vist under Festspillene i Bergen. Fire mennesker, fremmede for hverandre, treffes mer eller mindre tilfeldig ved en kunst­installasjon, plassert i naturen. Møtet mellom dem gir mulighet til å framstille – i effektive tilbakeblikk – hvordan hver og en har møtt fire andre personer med avgjørende betydning for deres liv. Teksten kan virke stilisert, men også dette dramaet har en rolig intensitet i utforskingen av ensomhet. I hendene til gode regissører og skuespillere vil trolig dynamikken kunne tre fram mellom de fire personene og det abstrakte kunstverket.

I avgjørende øyeblikk kan kunst gi beskyttelse, i form av ly mot været, eller mot verden omkring. Kunstverket representerer et underliggjørende kontrapunkt i stykket, et bilde på hva kunst kan utgjøre i menneskers liv, noe Lygre tidligere har utforsket i dialog med Sverre Bjertnæs. Slik skapes en kontinuitet i Lygres fine forfatterskap.

Gi meg ­hånden. Vær meg fremmed. To skuespill

Kunst som ly

Bjørn Ivar Fyksen

Selveste Leo Trotskij i eksil i Norge, det er jammen litt av en historie. Trotskij var en av de mest sentrale ved bolsjevikrevolusjonen, men endte sitt liv i eksil, myrdet av en av Josef Stalins agenter i 1940. Som mange vet, bodde han i Norge i 1935–1936, utenfor Hønefoss, men for meg var det ukjent at han og kona Natalia også var på ferie på Sørlandet sommeren før de ble utvist, på den lille Stangnesholmen utenfor Kristiansand. Dette har Bjørn Olaf Johannessen diktet en roman rundt.

Det burde vært en perfekt ramme for en konsentrert, historisk roman: en stormfull verden sett fra en rolig, liten sørlandsidyll. Der ute reiser Nazi-Tyskland seg, den spanske borgerkrigen herjer, og Stalin innleder Moskvaprosessene. Her hjemme konspirerer silkeramp fra Nasjonal Samling for å presse Arbeiderparti-regjeringen til å utvise Trotskij. Dessverre får Johannessen bemerkelsesverdig lite ut av det hele.

 storslått tittel – «Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen» – men dette gjenspeiles i liten grad i hvordan Johannessen behandler sitt i aller høyeste grad interessevekkende stoff. Det er faktisk vanskelig å forstå hvordan han som skjønnlitterær forfatter har tenkt. I Trotskijs sommerferie har forfatteren funnet en ubeskrevet liten flekk av verdenshistorien, og som han selv sier i et intervju med Klassekampen for to uker siden, er dette «et nydelig rom» for en skrivende. Ja visst, men hvorfor har ikke forfatteren benyttet sjansen til å møblere dette rommet?

Det Johannessen spesifikt hinter til i intervjuet, er en fisketur Trotskij foretok med dikteren Arnulf Øverland, der det skal ha blitt dårlig stemning. Hva skjedde? Hva ble sagt? Det vet vi ikke, men det er forfatterens privilegium å skrive seg inn i et slikt møte. Dertil er det forfatterens 

 å ikke bare dikte fram noe som står til troende, men å forestille seg en scene av interesse for leserne, men hva får vi servert? Øverland blir litt irritert fordi han må vente, de slenger ut snørene og drøser uinspirert: «Det er løse setninger, ofte ubesvarte, ingen bryr seg helt om hvem som sier hva.» Og dett var dett.

brann», forteller baksideteksten, og det er jo riktig, men i «Balladen om Trotskij» blir det aldri til mer enn noen late sommerdager. Solen går sin gang over de sørlandske svabergene, men det er liten revolusjonær eller litterær glød å spore. De to ungdommene som steller for Trotskij, målbærer noen ufokuserte skrupler knyttet til alle tapene av menneskeliv i revolusjonens kjølvann, men boka går aldri ordentlig inn i spørsmålet. I et kapittel om den spanske borgerkrigen sveipes det innom det norske fotballandslagets sagnomsuste bronseseier i Berlin-OL, det hintes til nazistenes jødeforfølgelser og kastes et blikk på de omfangsrike brystene til friserdama som har kommet for å fiffe opp Trotskij-paret, men alt blir fortalt i samme flate referatstil: «Polen fikk kampens første mål, men Norge vant til slutt 3-2.» Aldri har jeg sett fotball beskrevet med mindre entusiasme.

 brenner det på alle nivåer her, men likevel er det liksom ingenting som utløser større litterær energi enn en småtorsk som slipper taket i kroken.

Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen

Bolsjeviker på badeferie

Jonas Bals

Hvor mange timer av barndommen min på 1980-tallet gikk med til å forsøke å lære seg å tegne Dølle Døck og Rhesus Minus? Ikke så reint få. Jeg lærte meg dessverre aldri å kopiere Tommy Sydsæters elegante strek, men det gjorde bestevennen min Tommy. Han tegnet lærere vi ikke likte i svært lite flatterende situasjoner, konstruerte avanserte tortur- og henrettelsesmetoder, og gjorde det mulig å le av en hel del ting som egentlig var til å grine av. Nesten alt dette hentet inspirasjon og næring fra bladet Pyton, som Øyvind Holen nå har skrevet historien til. Det er blitt en formidabel reise ned en 

 jeg siden har skjønt at jeg deler med mange, og selv om det først og fremst er en veldig morsom og ganske mimrete bok, er den blitt noe langt mer enn en tegneseriehistorie for de allerede innvidde. Holen gir oss en nøkkel til å forstå 1980- og 90-årenes Norge, og boka er på toppen av det hele et lite stykke sosialhistorie – fra Lilletorget, fra campingvogna utenfor Rabies-klubben på Kalbakken, og fra Odda (!). For å nevne noe.

som Arild Midthun og Frode Øverli siden er blitt allemannseie, framsto som helt utenkelig den gang figurer som Bottolf Nerd og Deep Shit Junkies preget bladhyllene på Narvesen. Først lenge etterpå innså jeg at den absurde, til tider bestialske humoren Pyton serverte ikke bare var noe som bandt vår lille vennegjeng på Kolsås sammen, men noe som knyttet ungdommer – eller for å være ærlig, stort sett unge gutter – sammen rundt om i hele Norge. Jeg har ikke tall på hvor mange jevnaldrende menn jeg har møtt, som har beskrevet følelsen av å få siste nummer av Pyton i posten på nokså likt vis som når Gateavisa (lenge et av de få stedene der blivende tegneserie­talenter kunne prøve seg, før Pyton) dukket opp i bladhyllene. Begge var et friskt pust i et nokså innestengt og gørrkjedelig Norge, og det tjener Holen til heder at han ikke forsøker å gjøre Pyton til noe mer enn hva det var. Samtidig som han klarer å få fram at det var noe mer på spill her enn kroppsvæsker, grov vold og mild rasisme.

Et eksempel på det er Odda-gutten Kristian P. Walters, mannen bak karakteren Pervo-Kris. Han var en figur som ankom nokså seint til bladet, og som var så grov at selv herdede redaksjonsmedlemmer reagerte. Holen gjør ikke noe stort poeng ut av det, men forteller at 20 fyrer siden har fortalt Walters at det var Pervo-Kris’ trange jeans og bulende skritt som i ung alder fikk dem til å skjønne at de var homofile. «Det synes jeg er fantastisk!», forteller han i boka.

En annen Pervo-Kris gjorde et varig inntrykk på, var serieskaperen Lina Neidestam, som leste bladet i smug uten at foreldrene visste det. «Det var som en vanvittig ventil for alt det prepubertale, og jeg ble umiddelbart stor fan av Pervo-Kris, fordi det var den mest ekstreme serien», forteller hun. «Det er jo mye tiss- og bæsj-humor i Zelda også, og jeg er manisk opptatt av å få fram den kvinnelige styggheten, når man i hverdagen alltid må være så kontrollert», sier hun.

 av Holens bok falt også noen brikker på plass, knyttet til noe jeg har tenkt mye på de siste årene. I møte med fenomener som 4Chan, 8Chan og Endchan, der ungdommer – og igjen, særlig unge gutter – har forsøkt å overgå hverandre i grenseoverskridende humor, har jeg tenkt en hel del på dette behovet for å kunne se og le av alt det «stygge», av kroppsvæsker, kviser, sære seksuelle fantasier og vold – og behovet for å bryte tabuer og le av det forbudte. I dag er det svært ofte mørke krefter involvert i de foraene der unge kan prøve seg fram, og som for lengst har lært seg å utnytte behovet for å teste grenser. Ofte lykkes de godt med å gi denne nihilismen et politisk innhold – mot «woke», med sterke innslag av homofobi, antifeminisme og rasisme. Det paradoksale med Pyton var at det på et vis fylte noe av den samme funksjonen, men med et helt motsatt resultat. Selv om noe av humoren ikke har tålt tidens tann, og blitt oppfattet som for sexistisk og rasistisk i dag, var ikke Pyton frigjørende i form av å sprenge Overton-vinduet og åpne det på vidt gap for hat og rasisme – snarere tvert imot.

Når jeg har funnet vitsebøker fra 1980- og 1990-årene i bokbytteboder, har jeg flere ganger blitt sjokkert over hvor 

 rasistiske de er. Sammenliknet med denne tidsånden var gjensynet med Pyton mye mindre ille enn fryktet. Noen ganger klinte de også til med litt raffinert humor, som da de på forsiden lovet en hel side med pakistanervitser – og leverte varene i form av en tettpakket side full av vitser skrevet på urdu.

 mål å bryte ett tabu i hvert eneste nummer», sier John Kåre Raake til Holen i et av mange svært lesverdige intervjuer. Denne ambisjonen førte forståelig nok til noen utbrudd av moralsk panikk, som når barneombud Trond-Viggo Torgersen kalte bladet «bestialsk, stygt og vemmelig», og mente de fikk voldtekt og drap til å «se lett og festlig ut». Holen er på sitt aller beste når han lar oss som bare opplevde Pyton som forbrukere, forstå hvordan det var å være produsenter. Sydsæters ytre og indre demoner, og Rolf Håndstads ditto, er særlig sterk lesning. Kanskje var det fornemmelsen av disse som ga historiene sånn sprengkraft, bak alt tullet? Holen beskriver også hvordan stallen etter hvert ble som en dysfunksjonell familie, ifølge Sydsæter også preget av altfor mye innavl. De kvinnelige tegneserieskaperne som var innom Amatør-Pyton tidlig i 1990-årene kom da heller aldri med inn i faderskipet, til tross for – eller fordi – de skjønte at de burde hente inspirasjon utenfra, ikke innenfra. «Hvor morsomt blir det i lengden når mange gutter bare etterligner noen andre som har tegnet en hengepupp?», spør Sydsæter et sted.

Svaret ga seg selv. Men fy f så morsomt det var mens det varte!

Noen ganger klinte de også til med litt raffinert humor.

Historien om Pyton – humorbladet som aldri ble voksent, men som unnfanget gullalderen for norske tegneserie

Livet er Pyton

Eivind Myklebust

Han var der mest så langt attende eg kan hugsa», skriv Elisabet Vallevik Engelstad i føreordet til si nye bok om Olav H. Hauge. Ho vaks opp i Ulvik, og sidan foreldra kjende Olav H. Hauge, vart ho ein kjenning ho òg: Ho var seks år då Hauge kom på dør med debutboka «Glør i oska» (1946) i handa, seinare rapporterte ho til han frå litteraturmiljø i hovudstaden, då ho var heimom frå filologi-studia ved Universitetet i Oslo. I «Vinklingar» tek ho utgangspunkt i både venskapen med Hauge og sine eigne studiar i spansk og fransk språk og litteratur for å vise korleis det lokale og det internasjonale prega diktinga til Hauge i same mon – frå floraen og faunaen og dei levande modellane bak diktet om Osamannen (‘Gjer ein annan mann ei beine’) til store diktarar som Emily Dickinson, Antonio Machado og René Char.

Hauges fyndige, frodige forfattarskap må ha ein så stiv og inkjeseiande tittel – og så fantasilause undertitlar – er vanskeleg å skjøne. Også på andre måtar er «Vinklingar» ein snodig redigert sak: Boka er bygd opp av tre frittståande artiklar om Dickinson, Machado og Char, alle av det introduserande slaget. Dei har fått ei slags kappe av biografisk skisse og personlege riss, men konklusjonen på samanstillinga av det nære og det fjerne er knapt skarpare enn at «[d]et har vore ein rikdom i livet å ha kjent diktaren og mennesket Olav H. Hauge» og dessutan ei oppmoding til oss lesarar: «Les Olav H. Hauge og lev eit dikt».

Små funn og fine lesingar av både dikt og gjendiktingar kjem like fullt fram undervegs i boka. Engelstad har ei varm og trygg prosarøyst, og ei av bedriftene hennar i boka er å vise korleis Hauge gav lokale utsyn meir allmenne uttrykk, til dømes i diktet om ‘Is-soleia’. Her samanliknar ho første versjon av diktet med seinare versjonar, og viser korleis Hauge gjorde det mindre anekdotisk, meir allegorisk.

 om internasjonale diktarar set eg særleg pris på den grundige introduksjonen til Antonio Machado. Her viser ho kor vegane deira kryssar – bokstaveleg tala i Machados dikt med den kjende linja «vegen blir til mens du går», som ikkje ligg langt ifrå Hauges konfirmasjonstalevennlege ‘Din veg’: «Ingen har varda den vegen / du skal gå / ut i det ukjende, / ut i det blå». Andre parallellar finn ho blant anna i dikt frå skuleplassen.

Artikkelen om René Char spring ut frå ein huskonsert i Marseille i 2015, der Hauge og Char blei tonesette saman, og er mest interessant fordi den viser korleis dei begge levde tett på nærmiljøa sine. Emily Dickinson blir på si side presentert som livslang inspirasjon og gjengangar i dagbøkene til Hauge; om lag hundre gongar omtala han henne frå 1932 til 1994. I 1965 kalla Hauge henne både «jordnær» og «ekstatikar». At Hauge sjølv levde og verka i eit slikt spenn, kjem fint fram i Engelstads bok.

Vinklingar. Om Olav H. Hauge. Om dikt og ­diktarar

Jordnær ekstatikar

Stil er fasade i Terje Holtet Larsens litterære univers, eit naudsynt og løgnaktig vern mot uønskt intimitet. Det gjeld dei eksklusive kleda og høflege omgangsformene romankarakterane skjuler seg bak, men også dei kunstferdige setningane som forfattaren rett som det er punkterer med vedhenget «eller noe i den stilen». Slik peikar han på at også språk er manér. Samtidig representerer det litterære språket eit håp om at det er mogeleg å kommunisere noko ekte trass alt.

Tittelen på Larsen si attande bok, «Åpne dører, nakne værelser», ligg farleg nær parodien på ein bestemt type litteratur. Eg assosierer straks til ein slik parodi i «Drammens rekordbok», Ingvild Schades spinnville debut frå 2014: Hovudpersonen skriv på romanen «Fravær i rom» der heile handlinga er at ein mann sit i eit tomt rom og beføler knehasen sin.

handlar om ein mann som står og ser inn i si eiga, tomme stue, og slik «betrakter sitt eget fravær». Men nei, det er ingen parodi. Larsen ser ut til å meine alvor, og det er nesten det finaste i ein roman eg synest er både langdryg og kronglete.

Larsen har eit rykte for å skrive med sarkastisk humor, med spesielt skarpt blikk for snobberi i velståande og intellektuelle kretsar. At språkføringa hans sikra han Riksmålsforbundets litteraturpris for «Dilettanten» i 2012, kan ein dermed sjå ein viss ironi i – eit passande uttrykk for den sosiokulturelle ambivalensen som er eit sentralt tema for han. I poetikken «Hjemløsheten» (2018) samanliknar Larsen seg med ein taggar – ein som i makteslaus desperasjon etter å «gjøre hevd på tilværelsen» sprayar signaturen sin på fine fasadar.

Forteljaren i hans nye roman er ein forfattar som spionerer når naboen står på balkongen med ryggen mot verda i frakk og Borsalino-hatt. Synet set i gang ein fantasi om kven denne mannen er, men også refleksjonar om hans eige liv, for i naboen ser han sin eigen resignasjon og manglande evne til emosjonell intimitet.

Historia startar med det som viser seg å vere det dramatiske høgdepunktet: Ein dag forsikringsagenten med Borsalino-hatt låser seg inn i leilegheita etter ei reise, merkar han at det må vere ein framand der inne. Paralysert av skrekk og avsky blir han ståande medan tankane rasar, før han til slutt ryggar bakover og ringer på hos nabodama han til no har unngått etter beste evne. Over ein tekopp fører dei to ein merkeleg samtale som startar i det inkjeseiande og endar med at nabodamar leikar psykolog. Undervegs tenkjer mannen tilbake på to nabolagsfestar som han på ingen måte hadde glede av.

 på intelligente, godt formulerte observasjonar, men detaljnivået i skildringa av sosiale situasjonar der nesten ingenting skjer, blir raskt trøyttande. Trongen til å flykte frå alt blir formulert i alle sine utslag og nyansar, igjen og igjen. At forteljaren går i ring, viser også på setningsnivå, som her: «Han savnet en ekte lengsel, uten at han nødvendigvis ville kunne forklare hva slags lengsel det var snakk om. Det var lengselen i seg selv han savnet, ganske enkelt følelsen av lengsel.» Forklaringar av kvifor andres selskap stort sett er uuthaldeleg, manglar det heller ikkje på – eit velkjend tema i forfattarskapen.

Nerven i forteljinga blir først merkbar når den insisterande forteljar­stemma blir motsagd av hendingar som viser at også den bastante avvisinga av andre menneske er fasade og vern – ikkje berre mot verda, men mot eigne, vonde kjensler og minne. Nerven ligg også berr i den mest flyktige kjærleikshistoria det er mogeleg å tenkje seg, konsentrert rundt eit melankolsk vakkert bilete: synet av to slanke hender som tenner eit lys i vinduskarmen.

 illustrerer eit sårt paradoks: I staden for å søke selskap, har den einsame ein tendens til å bli stadig meir nærtakande og mistenksam, og isolerer seg ytterlegare. Der han vernar om si eiga historie med stadig nye løgner, er forteljaren i stand til å gå inn i eit vondt barndomsminne: Tittelen «Åpne dører, nakne rom» viser til den psykiatriske avdelinga der han besøkte mora som gutunge. I litteraturen har han eit uttrykksrom som naboen med sitt forsikringsagent-språk manglar.

Åpne dører, nakne ­værelser

Bak fasaden

Bokanmeldelser

Mot slutten av «Sosialistenes guide til Bibelen» forteller Mímir Kristjánsson om et besøk i Sarons dal i august 2025. Under pinsemenighetens sommerstevne blir han spurt om hvor troende han er på en skala fra 0 til 10, der 0 er «aggressiv ateist» og 10 er «dypt troende». Mímir mener svaret fortsatt er nær null, selv om han ikke lenger er den aggressive ateisten han en gang var. Nå mener han at «kristendommen har mye å lære oss», noe Sofie Marhaug og han tydelig viser i boka. De leser og tenker sjøl, i en slags luthersk tradisjon.

 bakgrunn og innfallsvinkel er nærmere Marhaugs enn Kristjánssons, slik forfatterne presenterer seg i bokas «trosbekjennelser», forstår jeg Mímirs konklusjon: Hans mangel på åndelighet fordrer et ærlig svar, nær null, i mangel på tro. Også jeg er først og fremst interessert i Bibelen som tekst. Guideboka inviterer til å se den fra nye, friske sider. For eksempel slo det meg hvordan de to forfatterne har en annen inngang til bibeltekstene enn forfatteren Marilynne Robinson, som nylig holdt Fosseforedraget i Oslo. Robinsons bakgrunn er kalvinismen, som ofte gir seg utslag i en konservativ, bokstavtro tilnærming til Bibelen, særlig i hennes hjemland, USA. Også i Norge dyrker mange frikirker og pinse­menigheter noe man kaller en «klassisk» eller «bibeltro» tilnærming. Holdningen henger sammen med en dreining i norsk politikk de siste årene: Viktige deler av velgergrunnlaget til KrF og Frp kommer nå fra frikirkelige miljøer, ikke fra Den norske kirke, der nyere bibelkritikk har større gjennomslag. Kristne i frikirker holder seg til en bibeltolking som ligner Robinsons.

 framhevet Robinson inspirasjon fra Edgar Allan Poe og andre amerikanske forfattere på 1800-tallet. Hun mener de står i en tradisjon fra de første europeiske innvandrerne til Nord-Amerika på 1600-tallet, mer inspirert av Jean Calvin enn av Martin Luther. Robinsons bibelsyn gir merkverdige utslag. Terje Stordalen, en av Norges fremste teologer innen bibelvitenskap, anmeldte hennes «Reading Genesis», en lesning av Første Mosebok, som på norsk fikk tittelen «I begynnelsen». I Svensk Teologisk Kvartalsskrift (4/2024) gir han en skarpsindig analyse av et hovedproblem hos Robinson og tradisjonen hun står i: Bibelen blir lest som en åpenbaring, en bok som gir direkte tilgang til kosmiske sannheter om Guds og menneskets vesen. Ved å gå tilbake til Poes tid, før kritisk teologisk og filologisk tenkning ble mer utbredt, unngår Robinson å konfrontere seg selv med hva slags mangfoldig tekst Bibelen er. Stordalen fester seg ved at den amerikanske utgaven kalles «

, altså troverdig informasjon om virkeligheten». Han mener Robinsons teorier om Første Mosebok gjør «bibeltekstene til en ekstraordinær kilde til teologisk metafysikk». Stordalen begrunner hvorfor Robinsons løse teorier gjør essayet hennes filosofisk og teologisk problematisk: Det mangler tilstrekkelig grunnlag i bibelforskningens kildekritikk.

«Sosialistenes guide til Bibelen» bærer preg av å være skrevet raskt, viser boka at andre tilnærminger til bibeltekstene er mulig. Marhaug og Kristjánsson er klar over eksistensen av et par århundrer med kritisk undersøkelse av Bibelens tekster. For eksempel kjenner de til at Paulus neppe skrev alle brev som bærer hans navn. Bibelen er blitt til over en periode på over tusen år, med en mengde ukjente forfattere. Ulike kirkesamfunn er ikke engang enige om dens eksakte omfang. Skal man lære noe, må man rett og slett skaffe seg et minimum av kunnskap om Bibelen – og lese og tolke tekstene selv. På det punktet er Marhaug og Kristjánssons guide mer overbevisende enn Marilynne Robinsons tilnærming – med konsekvenser for både sannhet og politikk.

De leser og ­tenker sjøl, i en slags ­luthersk tradisjon.

Bibelen og politikken

Tue Andersen Nexø

Onsdag i forrige uke kulminerte nok en meningsløs litteraturdebatt i tv-programmet Deadline i Danmarks Radio, rikskringkasterens flaggskip for nyheter som går bak nyhetene. Det store emnet var: Fins det en høyreorientert poesi i Danmark? Og er den verdt å lese?

Det er en debatt som har putret i Danmark, særlig i borgerlige medier, i nærmere et halvt år allerede. Utgangspunktet var morsomt nok en ansettelse i en borgerlig avis, Berlingske Tidende, der debatt­redaksjonen hadde valgt å hyre inn den helt ukjente Emil Salzer som huspoet. Salzer, som ikke hadde utgitt noe, men som en gang hadde blitt refusert til en antologi, sendte i vei: Med klønete rim skrev han om innvandringens forbannelser og feminiserte menn og fikk annenhver tekst blåst opp som 

Litt seinere viet en annen borgerlig avis, Weekendavisen (Berlingske Tidendes intellektuelle lillesøster i samme konsern), et helt oppslag til å rapportere fra en opplesning med to høyreorienterte diktere. Emil Salzer var den ene, Frederik Lind Køppen, tidligere teologistudent, nå anleggsgartner, var den andre. Han nektet dog for å være høyreorientert. Avisa ba også kritikeren deres Lars Bukdahl om å skrive om de to dikternes tekster. Han var ikke begeistret. Han erklærte at det i moderne tid simpelthen var slik at det dikteriske talentet hadde plassert seg på venstresida.

Dette var ikke sant! Eller så var det sant, men bare fordi venstrefløyen hadde undertrykket høyre­sidas talenter. Ropte høyreintellektuelle på Facebook, og i borgerlige medier som … Berlingske Tidende og Weekendavisen. Særlig Køppens tekster, «Stjernens navn er malurt», utgitt på mikroforlaget Umbria, ble det strid om. Den svært konservative medieskikkelsen Rune Selsing mente bestemt at Køppens bok var den beste diktsamlingen som var utgitt siden Johan Heibergs «Nye digte» fra 1841. Det er den med de uforglemmelige åpningslinjene «Pindsemorgen! O hvor skjøn!/ Skoven vinker lysegrøn!».

I Deadline ropte den samme Køppen ut sine tekster, for eksempel disse linjene:

dette er en tyrannisér-eller-bliv-tyranniseret-verden

Og igjen avviste Lars Bukdahl diktenes kvalitet. Deretter erklærte Køppen – noe overraskende – sin støtte til «Palestinas kamp mot den globale sionisme».

 seg først da Marianne Stidsen ble invitert inn i studio. Stidsen er tidligere lektor i dansk litteratur ved Københavns Universitet, men sa opp sin stilling for fem år siden etter plagiatanklager. Hun har vært en innbitt forsvarer av alle de middelaldrende kulturmennene som de siste årene er blitt anklaget for sex­sjikane, nå skriver hun hissige tekster for borgerlige nettmedier. Endelig noe høyreorientert poesi! Endelig noe som kan aksle arven fra Michael Strunges 

! Endelig en dikter som vil noe mer enn å skrive knekkprosa og sutre over livet som minoritetsoffer. Erklærte Stidsen.

På spørsmål om hun kunne komme med eksempler på litterær kvalitet hos Køppen, måtte hun dessverre svare at hun hadde fått beskjed om å ikke ha på briller i tv-studio. Så det kunne hun ikke. Tettere kom man ikke på litteraturen den kvelden i Deadline, til tross for Lars Bukdahls tapre forsøk på å peke på det reelle mangfoldet i ny dansk poesi.

Han hadde bare vært på ferie i Serbia og kjøpt seg en tilfeldig t-skjorte.

Synsproblemer

Ida Wammer

Charlotte Skomsøy

Bjarne Melgaard ba oss komme til Tumleskapet tirsdag kveld. Tumleskapet, gjentok jeg, syntes det hørtes ut som et sted en kunstner som Bjarne Melgaard godt kunne bo. Et sted han tumler rundt, maler og holder på, og nå senest har skrevet en roman hvor karakterene heter ting som Sprengt Måke, Våt Ulv og Kald Koala. Men det viste seg tidsnok at det dreide seg om en misforståelse. Tirsdag kveld møter vi Melgaard hjemme i Thomles gate på Skillebekk i Oslo.

Han tar imot oss iført en rød caps hvor det står WANNA FUCK, og beklager om det lukter innestengt, han har nemlig nettopp kommet hjem etter å ha reist rundt i Albania i noen uker. Det lukter ikke innestengt, det lukter godt, svakt av parfyme. På stuebordet står en bøtte med Haribo-godteri fra taxfree, som han byr på, og ellers er bordet dekket av bøker: Debutant Mario Arayas novellesamling ligger der, Stig Sæterbakkens «Ikke forlat meg», Amanda Romares «Judas» og Håvard Friis Nilsens biografi om psykoanalytikeren Wilhelm Reich. Det ligger også to eksemplar av Melgaards egen roman her, «De etterlatte», som nettopp har kommet ut på Oktober forlag.

Hovedpersonen i boka, Rob Bo’Bel, er kunstner og er også den som liksom skriver denne romanen. Men «Rob Bo’bel har alltid følt at han har et ufullstendig språk, at han ikke klarer å uttrykke seg artikulert og komplekst».

– Det virker som om Rob er redd for språket. At det er tvetydig, det setter grenser for verden og innenfor der kan det skape store misforståelser.

– Ja, noen ganger kan man tenke at det er en større risk i å skrive ned noe, enn å male det. Ting kan bli veldig konkret når det er tekst, sier Melgaard, tenker seg om et øyeblikk, og fortsetter:

– Jeg tror det er slik med kunst generelt, at hvis ikke det gjør deg livredd, så skal du ikke gjøre det. Du må tørre å risikere noe, hvis ikke er det ikke noe vits. Det å skrive ned ting man er redd for, å lure på hvor langt man egentlig kan gå, det tror jeg kan være en måte å få fram noe nytt, å faktisk skape noe.

– Er det noe du kan få fram gjennom romanformatet, som du ikke klarer når du maler?

– Jeg føler det er en stor forskjell når jeg maler og når jeg skriver. Den forskjellen er at hvis jeg har malt et bilde av en ku, så er det et bilde av en ku. Jeg har ikke noen voldsomme intellektuelle pretensjoner når jeg maler. Når jeg jobber litterært synes jeg det er spennende å bygge opp et narrativ, jeg elsker å gå inn og ta ett ord ut, ta ett ord inn, ta en setning og finne ut av hvordan jeg skal få den til å sitte. Alt dette gjør jeg veldig langsomt.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Israel. What Went Wrong?

Milliardærer må også betale skatt

På mandag vil de elske oss

Gi meg hånden. Vær meg fremmed. To skuespill

Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen

Historien om Pyton – humorbladet som aldri ble voksent, men som unnfanget gullalderen for norske tegneserie

Vinklingar. Om Olav H. Hauge. Om dikt og diktarar

Åpne dører, nakne værelser

Utvalgte saker

Sosialistenes guide gir bedre leseveiledning enn Marilynne Robinson.

Høyreintellektuelle i Danmark leter med lys og lykte etter høyrediktere – men uten å ha lesebrillene på.

Bjarne Melgaard tenkte han egentlig hadde skrevet en hevnroman. Men den største hevnen er å skape, sier han.

Magasinene

Bokanmeldelser

Israel. What Went Wrong?

Milliardærer må også ­betale skatt

På mandag vil de elske oss

Gi meg ­hånden. Vær meg fremmed. To skuespill

Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen

Historien om Pyton – humorbladet som aldri ble voksent, men som unnfanget gullalderen for norske tegneserie

Vinklingar. Om Olav H. Hauge. Om dikt og ­diktarar

Åpne dører, nakne ­værelser

Sosia­lis­tenes guide gir bedre lesevei­ledning enn Marilynne Robinson.

Høyre­in­tel­lek­tu­elle i Danmark leter med lys og lykte etter høyre­dik­tere – men uten å ha lesebril­lene på.

Bjarne Melgaard tenkte han egentlig hadde skrevet en hevnroman. Men den største hevnen er å skape, sier han.

Milliardærer må også betale skatt

Gi meg hånden. Vær meg fremmed. To skuespill

Vinklingar. Om Olav H. Hauge. Om dikt og diktarar

Åpne dører, nakne værelser

Sosialistenes guide gir bedre leseveiledning enn Marilynne Robinson.

Høyreintellektuelle i Danmark leter med lys og lykte etter høyrediktere – men uten å ha lesebrillene på.