#fff

#000

En glemt brevsamling dukket opp igjen da Cappelen Damm nylig flyttet.

Kjære forlag ...

fikk et helt annet ettermæle enn Olav den hellige. Hvordan skjedde det?

Harald Hardråde

Bli med på et dypdykk i horrorsjangerens dunkle univers.

Hjemsøkelse

spør: Hva skjer når menneskene avskjærer seg selv fra verden?

Inger Elisabeth Hansen

Kåre Bulie

På arbeidsrommet sitt har Einar Duenger Bøhn hengt opp en tegning av seg selv. Hver dag vandrer han forbi den. Den er nemlig en gave fra Odd Nerdrum.

Kitschmaleren portretterte den yngre filosofiprofessoren ved Universitetet i Agder under et av de mange besøkene Bøhn har avlagt på den gården i Vestfold som NRK har sørget for at hele Norge kjenner. «Det er som å ankomme en liten landsby i en glemt tid på et glemt sted», skriver Bøhn anerkjennende i sin nye, i enhver forstand tilbakeskuende bok «Nerdrum som oppdrager» om den ukonvensjonelle storfamiliens hjem.

Patriarken selv er ifølge forfatteren «en individuell kraft av et menneske jeg aldri har møtt maken til», en «anarkistisk dyphumanist» og «en som kan løfte oss ut av vår tids utilstrekkelighet».

skriver hobbykunstneren: «Nerdrums tegning av meg var ikke bare en presentasjon av meg. Det var heller ikke bare en re-presentasjon av meg. Det var en bekreftelse av meg.» Den uvanlige begrepsbruken står i stil med utgivelsens undertittel, «Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers». Som en hel del i Bøhns tekst er ordene hentet fra hovedpersonens særegne vokabular. For Nerdrum er nemlig det å bekrefte mennesker kunstens høyeste mål, ifølge hans skrivende disippel.

Den ultimate rosen Bøhns formulering derfor innebærer, avspeiler at filosofen med boken står frem som en av landets mest innbitte fans av den malende eksentrikeren. Bøhn mener at Nerdrum på sitt beste overgår Rembrandt, kunstnerens legendariske 1600-tallsforbilde.

 om den storheten Bøhn tillegger sin hovedperson: Den er en referanse til Nietzsche-teksten «Schopenhauer som oppdrager» – om den eldre tenkerens betydning for den yngre. Bøhns intense Nerdrum-beundring leder til en rekke henvisninger til Nietzsche, som han oppfatter som malerens slektning i ånden – som nok et kompromissløst unntaksmenneske med styrke til å vandre sine egne veier heller enn hopens.

Foruten tyskeren drøfter forfatteren Nerdrums univers i lys av så vel Aristoteles og Søren Kierkegaard som Bibelen og Immanuel Kant. Sistnevnte har kitsch­maleren så mange høner å plukke med at han har skrevet et kritisk skuespill om tenkeren. Dramaet er et av de tallrike Nerdrum-verkene, fra malerier til aforismer og lengre tekster, Bøhn gjennomgår og oppvurderer i boken. Konklusjonen er at kunstneren blir bedre og bedre.

imidlertid med en lang­trukken og ytterst diskutabel drøfting av begreper. Ordene Bøhn bruker, forblir ofte vage. Hva vil det si «å være enkle og ærlige i tenkningen og i livet», slik han mener at Nerdrum kan lære oss å være? Finnes «objektive kvaliteter»? «Jo mer klassisk et kunstverk er, jo mindre kontekst krever det», skriver forfatteren. Snarere er imidlertid de henvisningene mye klassisk kunst hviler på, i hovedsak ukjente for publikum i 2025 og derfor mye vanskeligere å avkode enn et abstrakt maleri.

Hva betyr det at modernistisk kunst fornekter det «dypere menneskelige» i oss? Og hvor tar forfatteren det fra at det bare er såkalt klassisk kunst som «gir oss den form for eksistensiell trøst vi dypest sett ønsker oss, nemlig å bli sett som menneske»?

Boken gjør rett og slett maleren kjedeligere enn han er.

Nerdrum som oppdrager. Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers

Den evige Odd

Ayne Kifle Assefa Aalen

For forfattaren er heimlandet Cuba ei korkøy i ordets metaforiske forstand: øya flyt rundt utan heilt å finne sin plass i verda, men på tross av alle rørslene og bølgene søkk ho ikkje. Det er Triana sitt liv på denne korkøya som er utgangspunktet for boka, og bokas prosjekt blir etablert i epigrafen, der ho siterer den spanske forfattaren Almuneda Grandes: «Når alt kommer til alt, er vanlige menneskers privatliv en like verdifull vei som noen annen til å skrive en nasjons samfunnshistorie.». «Korkøya» følger Grandes’ innstilling: ei rekke med klare minne frå oppvekst og tidleg vaksenliv på Cuba skal fortelje noko om Cuba si nasjonalhistorie i same periode. Minna spenner seg frå åttitalet og fram til reisa til Bergen, der ho etablerer seg med sine to barn.

Innhaldet i boka er altså sjølvbiografisk, og språket er for det meste meir beskrivande og nøkternt enn kjensleprega og undrande. Ho deler frå livet sitt i korte dokumentariske episodar, og framstår meir som eit tidsvitne frå Castros post-sovjetiske Cuba enn som ein skjønnlitterær diktar som prøver å skrive ei samanhengande forteljing om Cuba. I denne kubanske barndommen var leikene rangert av myndigheitene etter kategoriane «Vesentlig», «ikke vesentlig» og «tilpasset», ein sykkel kunne vere vesentleg, men klinkekuler var rekna som «tilpasset» og dermed unyttig. Det kan vere det same, for Triana har ikkje noko minne av å ha hatt ei leike uansett. Favorittaktiviteten til ungane i nabolaget var heller å samle innpakningar frå ulike produkt og byte dei med kvarandre: «Jeg bytter to Palmolive mot fem Goya-krydder!» Triana undrar seg over at dette kunne vere favoritthobbyen til ungar i eit sosialistland.

 i boka verker hensiktsmessig, her er det fire deler som handlar om det trasige, det repetitive, det familiære og det nye norske ved livet hennar. Under desse fire hovuddelane er teksten igjen delt opp i mange småkapittel med titlar som ‘Gamlehuset’, ‘Uniform’ og ‘Orkaner’. Småkapitla er sjeldan på meir enn tre sider og fortel nettopp om det tittelen tilseier, på eit vis gjer det lesinga mindre interessant. Kapittelet «Uniform» handlar nettopp om at cubanske barn må gå med skuleuniform, men at fordi kleda er rasjonerte og vanskelege å få tak i blir uniformbruken enda eit bevis på den tvungne egalitarismen.

Bokas sterke side er altså innhaldet og utveljinga: det er ei rekke hendingar som framstår absurde, tidvis morosame og unikt kubanske på grunn av øyas politiske historie. Forma er det meir å utsetje på. Hendingane, som hyppige straumbrot, orkanar, rottefylte internat, opptog i gatene, kunne vore utgangspunkt for meir fargelegging, fleire språklege bilete og meir undring. I staden for er dei presentert i oppstykka episodar som ikkje klarer å gjere forfattaren og dei andre menneska sine personlegdomar og indre kjensleliv forståelege i særleg grad. Det er heldigvis enkelte unntak: Triana gjer seg fine refleksjonar kring bestemoras demens, sitt eige morskap og diasporatilværet i Noreg.

skriv fram, er klare; det er, med få unntak, fritt for metalitterære kvalar og skrivekommentarar: dette gir behageleg lesing. Forordet til omsetjar Ane Christiansen losar alle utan kjennskap til Cuba eller det spanske språket fint i hamn i denne korte boka. Ho forklarar mange av dei særkubanske neologismane Triana nyttar, som at det spanske ordet 

 tyder mark, men på Cuba viser til dei lange svarte posane overfylt med alt som er mangelvare sendt til flyplassen i Havanna frå diasporakubanarar. Å kalle noko eller nokon for 

 er difor eit nedsettande kallenamn på dei som har forlate Cuba.

Den no Bergensbusette forfattaren og lingvisten som ser tilbake på livet sitt er derimot ikkje klar i si vurdering av heimlandet. Ho undrar seg over «hva jeg skulle kalle det som hadde skjedd på Cuba i 1959 uten å fornærme noen, uten å såre følelser og uten å øve vold mot min egen prosess med å navngi det». Slik set Triana med «Korkøya» ord på dei heilt spesielle kubanske diasporakvalane.

Ho framstår som eit tidsvitne frå Castros post-sovjetiske Cuba.

Korkøya. Fortellinger om Cuba

Kubanske kvalar

Silje Bekeng-Flemmen

Det har skjedd et skifte i den norske romanfloraen de siste årene. Virkelighetslitteraturen har (endelig) satt ned tempoet mens stadig flere forfattere griper til historisk stoff, eller (nok en gang) vender blikket innover, men via funderende, ofte litt passive tredjepersonsfortellere.

Jeg skal legge vekk den brede penselen. Uansett kan man trygt si at Olav Løkken Reisops prosjekt, en trilogi der andreboka nå er utgitt, skiller seg fra alt det ovennevnte. Med «Skriverholmen» fra 2023 sjøsatte han et ambisiøst og forgreinende romanunivers. Han ledet leseren dypt inn i det hurdalske landskapet og malte fram et sammenviklet og konfliktfylt lokalsamfunn. En hel bråte karakterer og deres livsvalg over flere tiår ble spent opp på stort lerret der miljøødeleggelser, etikk og ansvar var bakteppet. Hvilket ansvar har mennesker for å handle når vi ser naturen ødelegges – og hvilket handlingsrom har vi?

I sentrum for historien sto det hundeglade paret Sivert og Maija, og ikke minst Siverts eksentriske, kanskje riv ruskende gale far Mikkel, som med tragisk resultat påtok seg å slå tilbake på naturens vegne.

to år etter at Mikkel drepte 253 mennesker (inkludert deler av regjeringen) i en terroraksjon. Maija bor alene med sledehundene sine, Sivert forsvant etter angrepet, mens hun martres av en skyldfølelse som innimellom virker ute av proporsjoner. Kunne hun ha forhindret det hele?

Andre kapitler går bakover i tid, til Mikkels oppvekst og forholdet til onkel Hans, en solid fyr som brer vingene over både Mikkel og to andre farløse gutter, Einar og Ulf. De tre guttene skal vise seg å dele en mørk skjebne. Partiene som kretser rundt Hans er noen av bokas fineste, kanskje fordi han er en så overbevisende karakter og en av bokas mer sympatiske.

 er menneskenes forhold til naturen i kjernen, i en økokritisk, værbitt skogsthriller som forgreiner seg innover i tida, ned i jorda, under vann og inn i et komplisert nett av hendelser. Svakheten fra «Skriverholmen» har Reisop langt på vei rettet opp i den nye boka. Mens karakterenes mange utfall om klimakrise og dommedag i første bok hadde noe utmattende pubertalt over seg, er klimatematikken i «Jeppedalen» trygt forankret i det inngående beskrevne naturlandskapet og innbyggernes nære forhold til det. Tilnærmingen framstår for meg som sannere og mer fruktbar som utgangspunkt for økokritikk. Det til tross for at vi etter hvert beveger oss langt inn i Gaia-hypotesen om at hele jorda kan regnes som én levende organisme og at naturen besitter en slags bevisst vilje.

 noe litt selvforelsket og pompøst over seg, som jeg ikke synes kler den hurdalske naturen eller virker helt troverdig selv i det oppsiktsvekkende beleste bygdesamfunnet der intellektuell namedropping er gjengs og sledehunder får navn som Kepler, Vinci og Deleuze, og man gjerne ordrikt forfølger de lange tankebaner: «Selvsagt er dette et forsøk på å etterrasjonalisere tiltrekningen, og til og med et forsøk på å etterrasjonalisere det som skal skje siden. Det gir ikke umiddelbart mening, men det er akkurat slik det er: en forskuttert etterrasjonalisering.»

På den andre siden er det hele veien god driv i språket til Reisop, det er sterke stemninger, flere interessante karakterstudier og ikke minst gode naturbeskrivelser.

ha vært mindre – forfatteren kan slumpe til å bruke en og en halv side på å beskrive hvordan en perifer megler tilbereder kaffe. Samtidig er det noe deilig fråtsende ved det hele, en stor fylde, liksom at fortellingen er en svamp som suger til seg hele Jeppedalen og omegn, og alle svin som finnes på skogen der. De er mange! Skogen skjuler blant annet en mystisk sjakal, gammel miljøkriminalitet, opptil flere mord, en ihjelfrosset guttunge og muterte sopparter som muligens er naturens biokjemiske våpen i kampen mot menneskene. Og – kirsebæret på toppen – en og annen portal til parallelle virkeligheter og til fortiden.

Fortellingen er en svamp som suger til seg hele Jeppedalen.

Jeppedalen

Når ingenting er umulig

Hanne Kristin Wolden

Tidlig i Nina Lykkes roman «Full spredning» fra 2019 skuer den desillusjonerte fastlegen Elin utover kontoret sitt og slås av en undring over alt sammen. «[H]vor er legen, det er jo bare meg her. Hvor er de voksne, hvordan havnet jeg her.» Elin er en nokså typisk Lykke-karakter, slik vi har lært å kjenne dem gjennom det som etter hvert har blitt fem romaner: skilt, bedrukken, full av forakt for de fleste, ikke minst seg selv.

Ett av Elins spørsmål har nå blitt til en hel roman. Hvor er det egentlig blitt av de voksne i dagens Norge? Nina Lykkes svar er ikke overraskende at de har forsvunnet – det vil si mistet evnen til å være voksne i møte med en gjeng ufyselige snørrunger, det vil si den oppvoksende generasjon. Hovedperson Ida mener å se det overalt rundt seg: En mor som lar den feite sønnen på 32 fortsette å bo hjemme, en far som ikke reagerer når tenåringen legger føttene på setet på t-banen, og en annen far som venter med å skifte bæsjebleie til toåringen selv tar initiativ til det. «Det var som om en slags bakterie, en smittsom sykdom, hadde sneket seg inn overalt.»

 altså Ida, en to ganger fraskilt parterapeut. Hun sliter med forholdet til sin avdøde mor – som hun bærer med seg innenfor kragebeinet (!) – og til eldstesønnen Sigurd, som har brutt kontakten med henne. I begynnelsen av romanen får hun etter fem års taushet en sms, der sønnen spør om hun har tid til en prat. Det er denne forespørselen som driver romanen: mens hun funderer på hva som får Sigurd til plutselig å ville ha kontakt, ser hun tilbake på alt som har skjedd. De vage begrunnelsene for Sigurds brudd med moren skaper en viss sympati med hovedpersonen – eller i det hele tatt for foreldre som blir offer for det man skulle kunne kalle en meget individualistisk traume- og lidelseskultur. Selv om det nok for mange av de det gjelder er både krevende og berettiget å bryte med egne foreldre, finnes det samtidig en milliardindustri av influensere og kvasipsykologer som vil ha oss til å grave fram våre egne traumer (vi vet du har noen!) og kvitte oss med folk i vår nærhet som har bidratt eller bidrar til å holde oss nede. I romanen er det Sigurd som husker en gang da han var åtte-ni år gammel og falt og slo seg uten at moren la merke til det – dette har satt seg i ham som et slags bevis på at han var et oversett barn og nå en traumatisert voksen. Moren kan ikke si noe, for det er alltid barnet som har rett. Nå sitter hun og hører på Sigurd som får prate uavbrutt inne hos «terapeuten»

en siviløkonom som har omskolert seg til mindfulnessinstruktør og 

 «Vi ville ha fått en mye bedre og mer rettferdig behandling hos en spåkone eller en rørlegger», tenker Ida.

 og egosentriske brudd med moren utgjør romanens tendens til noe substansielt. Dessverre blir parodien stort sett humørløs. Sammenlignet med de forrige romanene har Lykke gjort en balanseforskyvning: Satiren er mindre påfallende, nå har hun lagt alt kruttet i det kyniske og foraktfulle. Synd! Forakt i romanform funker definitivt best med skikkelig satirisk snert – dessuten ødelegger det for diskusjonene Lykke forsøker å skrive seg inn i. Det som hele veien har vært Lykkes mantra – 

trenger både komikk, presisjon og fornyelse for å fungere – her er jeg redd alt mangler. I stedet sitter vi igjen med en parterapeut som syns folk flest er for feite, som blir sur over at barns sinneutbrudd møtes med forståelse fra foreldrene og som mener begrepet «tomsing» burde gjeninnføres i dagligtalen. Kanskje kan man lese romanen som et tegn på hvordan det går med folk som er som hovedpersonene i Lykkes romaner; de sure, bitre og foraktfulle er kanskje underholdende 

. Etter hvert blir de irriterende og relativt uinteressante.

Hvor er de voksne?

På tomgang

Emilie Johnson Godal

Da jeg var tenåring på 2010-tallet forsvant Mosselukta, og med det begynte jeg å forbinde stedet med et fravær. Ikke at man merket lukta helt til Son, der jeg kommer fra, men inntil vi begynte å dra til Ski storsenter og ikke 

 Amfisenteret i Moss for å shoppe, var den en slags sensorisk markering av kommunegrensa. Jeg vet ikke hva som gjorde dunsten verst; søppeldynga forbi den lille byens andre kjøpesenter, Mosseporten, eller cellulosefabrikken M. Peterson & Søn som hang kroken på døra i 2012.

I Ola Innsets to skjønnlitterære bøker med handling fra Moss, er dette fraværet heller å betegne som et tap. Derav forlagets merkelapp «postindustriell krim». Med lukta forsvant noe som tenåringsjenta ikke tenkte over den gangen: arbeidsplasser, nærhet til produksjonen og den konkrete opplevelsen av verdiskaping.

«Under Moss» er den frittstående oppfølgeren til «Moss» (2024). I begge bøker dannes en slags nordisk noir-stemning der Innset, som har doktorgrad i historie, ved hjelp av grundig research levendegjør byen både som by i seg selv, og som symptom på en (uheldig) samfunnsutvikling.

 av drapsetterforskningen som utgjør bokas handling. Offerets navn? «- Litt rart at han het «Fredrik August», hvis de var sånn Glassverket-familie – arbeiderklasse, liksom? tenkte Synne Lindgren høyt». Ettersom Are Nyquist, etterforskeren fra «Moss», døde i samme bok, har politibetjenten Synne Lindgren overtatt for ham som etterforsker i «Under Moss». Hun er litt kjedeligere å følge der hun sysler med oppussing, gjentar tankene til den radikale presten fra forrige bok og i motsetning til Nyquist ikke flykter fra fortiden sin der den utspilte seg. Hun er en smule flat som karakter, og var nok bedre egnet som 

Fredrik August Brikks (mislykkede) flukt fra morderne utgjør bokas åpningskapittel: «Han ville på ingen måte at dette skulle være hans siste løpetur, i en mørk tunnel langt under Moss sentrum». Vel, det blir det. Til å hjelpe med etterforskningen kommer Amir Baran fra Kripos: «– Det er den samme etterforskeren som var her i forbindelse med Foxtrot-saken», informerer politisjefen.

Foxtrot-saken blir ikke irrelevant i etterforskningen, og «Under Moss» har en annen nærhet til nyhetsbildet enn det «Moss» hadde. For eksempel snakker Baran og Lindberg på et tidspunkt om gjengkriminalitet: «– Mange vil jo at det skal handle om innvandring, sa Amir Baran, litt brydd. […] – Men, […] – Det er jo høy innvandring i 

 med noe annet: Ingen ordentlig integreringspolitikk, og ingen boligpolitikk. Sverige er jo nesten helt segregert.» Eller da de to skal finne et sted å ta en øl og Baran antar det er lett, siden hun bor midt i sentrum:

– Det som er igjen av det i hvert fall, sa Synne Lindgren, og tenkte på alle serveringssteder og butikker som hadde blitt lagt ned de siste par årene – og på de gjenværende som sikkert ville stenge, de også, når inntjeningen ble for lav og husleia for høy. Eiendomsinvestorene var vel omtrent de eneste som gjorde det bra, og det var merkelig at det skulle være så mye penger å tjene på en så død by.

Denne nærheten til nyhetsbildet gir tidvis en følelse av deja vu, og kan oppleves litt tørr. Omstendeligheten har også sin bakside. Den forsyner seg av bokas driv, og i noen partier kan man bli uimottakelig for det som egentlig er kurante analyser.

er lekenheten intakt i «Under Moss», som hos forløperen, og Innset vet hvordan han kan utnytte at virkeligheten parodierer seg selv. Foruten et litt uengasjerende etterforskerteam, er karaktergalleriet morsomt – særlig en økokritisk, finsk beverjeger utmerker seg. Jeg skulle bare ønske at det kom litt friskere luft til i sentrum, og at man ikke måtte ut på Jeløya – metaforisk sett, for å få det.

Under Moss

Åpen by

Tore Linné Eriksen

Først i 1994 tok det sørafrikanske apartheidsystemet slutt. Det var mer enn 40 år etter FNs Menneskerettighetserklæring og 30 år etter FN-konvensjonen om apartheid som en forbrytelse. I tillegg til å undertrykke flertallet i eget land, okkuperte sørafrikanske styrker Namibia og førte krig mot både Angola og Mosambik. Motstanden mot regimet var sterk, men rasistdiktaturet fikk god hjelp fra vestlige stormakter i form av våpen, investeringer og veto mot sanksjoner.

krigsmaskinen hadde ett svakt punkt: Den trengte store mengder olje til transport, stridsvogner og kampfly. Både før og etter sjahens fall i 1979 var Iran viktigste leverandør. Men ingen var så ivrige transportører – eller profitører – som norske skipsredere, slik gravejournalisten Tarjei Leer-Salvesen nå har dokumentert ned til hvert enkelt skipsanløp. Der fartøy flyte kan, er Fredriksen, Bergesen, Dahl, Høeg, Ugland, Rasmussen, Hansen-Tangen og Mosvold førstemann. Den siste av dem er også kjent for sine uttalelser om hvor bra «de innfødte» hadde det.

Forfatteren kan trekke veksler på kartlegging i regi av Fellesrådet for det sørlige Afrika og Shipping Research Bureau i Amsterdam, og har fått bidrag fra Mikal Olsen Lerøen. Resultatet er ei oppvisning i triks for å forfalske papirer, oppgi gale anløpssteder, dekke til skipsnavn, endre kallesignaler og la lasten skifte eiere underveis. Mellom 1979 og 1987 foregikk mer enn 40 prosent av oljefrakten på skip med norske eiere. Det var i strid med FN-flertallets oppfordringer om oljeembargo, noe fredsprisvinner Desmond Tutu kalte «blodpenger».

 til et solid nybrottsarbeid, er at Leer-Salvesen har trålet arkivene etter Strategic Fuel Fund og intervjuet en stolt leder, Kobus van Zyl. Han har også fått flere sjøfolk i tale. Frarederhold lyder det unisont: Vi gjorde ikke noe i strid med norsk lov, det er politikernes oppgave å bestemme hva som er rett og galt. Etter min mening burde forfatteren derfor ha gjort mer for å forklare hvorfor så lite skjedde før i 1987, da sanksjonsloven stoppet transport av råolje, men tillot lukrative leveranser av raffinerte produkter. Det er ikke overraskende at Høyre hadde tett bånd til rederinæringa, men Aps handelsministre, enten de het Reiulf Steen eller Hallvard Bakke, brukte de samme talepunktene. De viste til sanksjonsmotstand fra Sjømannsforbundet og LOs internasjonale kontor, med det velkjente argumentet: Gjør ikke vi det, overtar andre. Og for en handelsminister fra KrF var tonnasje viktigere enn teologi, trass i sterke krav fra store deler av Kirken.

Norge ga humanitær bistand til frigjøringsbevegelsen ANCs flyktningleirer i nabolanda, men «Oljefrakten» viser hvordan norske regjeringer med åpne øyne lot våre redere forsyne flyene med olje for å bombe de samme leirene. Slik minner Leer-Salvesens grundige graving oss på at dobbeltmoral er en utbredt øvelse. Han reflekterer også nyansert over sanksjoners betydning overfor Russland og Israel. Men han kunne nok ha gravd litt mer for å finne ut hvorfor de store partiene lot rederne drive omfattende transport av olje til Sør-Afrikas krigsmaskin, og slik være med på å forlenge apartheidsystemets levetid.

Oljefrakten. Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika

Som man reder

Mette Paust-Andersens debutroman «Eller havet» åpner med en kort refleksjon: Jegets foreldregenerasjon «ble værende», mens hennes generasjon flyttet vekk, jaktende på noe 

. Dette andre viste seg å være det samme, bare andre steder, og jegets generasjon endte opp fremmedgjort og rotløs: «Til slutt er det som om alle vi møter, ligner folk vi allerede kjenner, som om vi kjenner alle disse vilt fremmede i kraft av andre, som om alle vi møter, er noen vi kjenner som alle.» Etter dette begynner romanens hoveddel ‘Mot vinter’, der nostalgi viser seg som løsrivelsens bakside.

 bosatt i Bergen. Hun lider av sykelig hjemlengsel, til oppvekstens Stavanger: «Hjemmet mitt er en magnet, det trekker i meg, trekker fargene ut av leiligheten jeg bor i, ut av byen, trekker all oppmerksomhet mot seg selv og står der, fargesterkt og lysende.» Situasjonen forhindrer henne fra å følge denne lengselen. Hun er bundet av familielivet, av de andres røtter.

Noen tekster kreverat man tilpasser temperamentet sitt for å få tilgang til, og glede av, det som står. For meg er «Eller havet» en slik tekst. Tonen gjenspeiler jegets depressive tilstand, det negativt fikserte blikket, en stum livsfølelse. Tidvis forårsaker det utålmodighet underveis i lesingen, særlig i partier der oppussing og leilighetssalg blir årsaker til jegets utilfredshet. Dvelingen foregår innenfor velstandens grenser. Samtidig blir jeg aldri virkelig rastløs som leser, og det tror jeg først og fremst kommer av Paust-Andersens språk.

 stemning er konsistent fra start til slutt, er setningene preget av stor variasjon og noen formuleringer er overraskende, men likevel logiske – jeg vil oppholde meg i de en liten stund: «Jeg kan si noe, eller jeg kan la være å si noe, det betyr ingenting, det gjør ingen forskjell. / Jeg blir feit eller tynn, jeg vet ikke, jeg er i dynene, som fjell.»

Dessuten gis det gradvis mer og mer plass til gjengivelsen av en parterapeuts innspill, som slipper til et ansvarliggjørende perspektiv. Parterapeutens ord lander tungt på sidene: «Parterapeuten sier: Du er på besøk her, / på besøk der, / du er verken her eller der. / Du har ikke festet deg noe sted. / Du må feste deg.» For er nostalgi utelukkende noe man rammes av, eller kan det også være noe man selv forårsaker? Eller handler det om noe enda enklere, at man ofte vil ha det man ikke kan få?

Kroppen har forledet meg. Den var så rastløs, den ville videre og videre og videre. Den ble forelsket, ble gravid, fødte barn, og nå vil den hjem igjen. Den har ikke forutsett konsekvensene, at det ikke lar seg gjøre.

 en slags avvisning av familien hun lever med, og etter hvert trer faren for brudd fram fra andre enn henne selv. Som parterapeuten advarer: «Det er ingen som i lengden orker å høre på en dame som lengter hjem til en annen by i det samme landet som hun kommer fra.» Man kan notere seg at utspillet potensielt er en metakommentar til romanen, uten at jeg vil si at den rammes av det. Til det er det for bevegelig og åpent innenfor den havblå stemningen. Ikke minst er den korte og avsluttende delen ‘Mot vår’ løfterik og åpen, uten at det virker framtvunget eller utroverdig. Simpelthen bare fint.

Eller havet

Anger og årstid

Carline Tromp

Fortell flere myter, ba dattera mi. Vi var på ferie i Hellas, og noen bruddstykker om kong Minos og minotauren hadde skapt et lite monster med voldsom appetitt. Fortell, tryglet hun, 

! Heldigvis lå det et eksemplar av Stephen Frys «Mythos» i leiligheten vi leide, som jeg kunne tygge i småbiter og fôre den sultne ungen med. Året etter oppdaget hun kristendommen og ble en misjonærs drøm: 

Kan du ikke fortelle flere historier om Jesus?

At vi mennesker bærer på en lengsel etter å samles rundt leirbålet og fortelle, er en floskel elsket av både gurutyper og reklamebransjen. Det er også sant. Myter, sagn og legender rører ved noe dypt i oss, og selv om vi ikke (lenger) bruker dem til å forklare verden med, klarer vi ikke la dem ligge. Fra dikt og teater til Disney-filmer, dataspill og fantasy – de gamle fortellingene er eldst.

fortellinger» har Haddy Njie samlet tolv eventyr, myter og sagn fra ulike verdensdeler og epoker og gjenfortalt dem for barn. Boka spenner fra Gilgamesj-eposet, som antas å ha blitt til rundt 2100 fvt. i det som nå er Irak, via greske og norrøne myter, vestafrikanske, slaviske og japanske folkeeventyr, og jammen er det ikke en liten historie om Jesus også, eller rettere sagt om hans mor, Maria, som blir gravid og føder Guds barn.

Njie er en dreven forteller. Hun har tidligere gitt ut barnebøkene «Snart sover du» (2016), sammen med søsteren, illustratør og forfatter Lisa Aisato, og «Dans!» (2021), med Christoffer Grav. Som vokalist, skuespiller og programleder har hun mye erfaring med muntlig formidling, som klinger gjennom: Språket ligger godt i munnen. Njie har øre for gjentakelsene og rytmen i eventyr og tar seg tid til å bygge opp en stemning.

 krydret med humør og detaljer som menneskeliggjør: Den uovervinnelige kongen Gilgamesj heller rosiner ned i gapet, gudinnen Parvati finner på å skape et menneske når hun kjeder seg under sitt 

, ridderen Bradamante er både en tøff kriger og en kjærlig hestejente. Maria er en tenåring som tynges av bygdedyrets blikk når hun blir gravid før hun og Josef er gift.

Ikke minst i historiene om mødre og barn evner Njie å legge en varme i språket som overstiger tid og kulturell avstand. Andre, som hopi-folkets fortelling om hjelpeåndene 

, og det japanske sagnet om månejenta, blir noe mer distanserte. Sett under ett er dette livfulle gjenfortellinger, som overgår mye av det som gis ut i det overmettede prinsesse- og heltemarkedet.

Boka er fargerik og innbydende, om enn litt glatt og generisk rent visuelt. I møte med et materiale som spenner over hele kloden, virker illustratør Michelle Tolo å ha slitt med å finne sitt uttrykk. Noen av tegningene er storslåtte og stemningsfulle, men de storøyde menneske- og dyrefigurene mangler særpreg og 

. Pluss for verdenskart og tidslinje, og små bildeelementer som liver opp.

 hørt fra Njie om hvorfor hun valgte akkurat disse fortellingene og hva de betyr for henne. En faktaboks på slutten av hver tekst gir kontekst, men utvalget virker litt tilfeldig. På tittelbladet står det: «Helter, monstre og riddere. Mektige guder, magiske prinsesser og forheksede dyr», og de er her, alle sammen, men som presentasjon er det litt tamt – her er både folkesagn, opphavsmyter og hellige tekster som er i aktiv bruk.

Boka har raskt blitt en favoritt her hjemme, og jeg har måttet lese passasjer om igjen, som når Gilgamesj går inn i dødsriket for å finne sin venn Enkidu: «Jeg elsket min venn. Men nå er han borte. Alt gjorde vi sammen. Syv dager, syv netter gråt jeg over ham. Jeg vil ikke bli til jord!».

Verdens ­største ­fortellinger

De gamle er eldst

Bokanmeldelser

Tom Egil Hverven

Thomas Manns roman «Doktor Faustus» har musikk som hovedtema, men romanens vrimmel av kunstarter og idéhistoriske tradisjoner gjør den lesbar fra flere kanter. Jeg leste den for alvor rett etter at jeg første gang møtte Håkon Bleken (1929–2025). I januar døde han, 96 år gammel. I perioder leste Bleken knapt annet enn bøker av og om Thomas Mann. Jeg skjønte at jeg måtte arbeide ordentlig med Manns store etterkrigsverk for å henge med i svingene. Ingen forfatter, ingen roman refererte maleren oftere til enn «Doktor Faustus».

Romanen er Manns forsøk på å se det fascistiske sammenbruddet i 1930-årene i lys av lange linjer i tysk historie. Kanskje skyldtes Blekens fascinasjon at han selv syntes han kom for seint til erkjennelse. Som ung vernepliktig rett etter krigen, kjørte han post gjennom ruinene av Nord-Tyskland. Først i 1960- og 70-årene sank erfaringene inn i hans egne verker, med en rekke motiver fra «Doktor Faustus», særlig knyttet til hovedpersonen, Adrian Leverkühn. Siste gang jeg besøkte Bleken, for et år siden, leste han fremdeles fra boka. Enkelte sitater kunne han utenat.

 (3–4/2025) markerer 150-årsdagen for Thomas Manns fødsel med et dobbeltnummer om «Doktor Faustus». Romanen fra 1947, om ulike strømninger som ledet fram til nazistenes maktovertagelse, virker fremdeles relevant som bidrag til å forstå hva som skjer i Europa hundre år seinere. Agora vier to hundre sider til artikler om romanens forhold til historie, filosofi og musikkvitenskap, samt til et omfattende, oversatt utdrag fra Manns egne refleksjoner om romanen: «Doktor Faustus’ tilblivelse: En roman om en roman» (1949). En av mange gode betraktninger finnes i bidraget til filosofen Andreas Brekke Carlsson. Hans undersøkelse av «spørsmålet om skyld» ender i et paradoks: Manns roman kunne ikke eksistert om det ikke var for kulturen den kritiserer. Carlsson utvider poenget på en måte som ofte mangler i toneangivende norsk fascisme-­kritikk: Jobben Carlsson selv har ved et norsk universitet, samt teksten han skriver i Agora, ville ikke være mulig uten Norges olje- og gassproduksjon, «en aktivitet som vanskelig lar seg rettferdiggjøre i lys av klimakrisen». Skal man anvende innsikten fra Thomas Manns roman kritisk, bør man starte ved smertepunkter i kulturen hvor man befinner seg.

 aspekter ved Agoras temanummer knytter seg til oversettelse. Dag Østerberg gir gløtt inn i sitt eget arbeid med den norske versjonen, som kom i 1969. Agnes Banach, en fremragende oversetter av Witold Gombrowicz, undersøker flerstemmighet, demoni og eksil hos Mann og Gombrowicz. Hennes inngang belyser et tema som går igjen i flere av artiklene: Adrian Leverkühns liv – og Gombrowicz’ parodiering av det – belyser forholdet mellom sykdom og skaperkraft. Agoras montasje av tekster inneholder også en eldre, fremragende artikkel av den tyske musikkviteren Carl Dahlhaus, om en av romanens sentrale emner: Arnold Schönbergs tolvtonemusikk og den musikkteoretiske rådgivningen Mann fikk fra Theodor W. Adorno mens han skrev romanen. Alle tre levde i eksil i California og traff hverandre i sosiale sammenhenger. Schönberg forlangte at Mann skulle føye til en merknad om at tolvtoneteknikken var hans eiendom. Dahlhaus’ artikkel, opprinnelig publisert i 1982, er et kompakt, informativt bidrag til å forstå den estetiske teorien bak «Doktor Faustus», ikke minst «montasjen av realitetsfragmenter», Manns utstrakte bruk av sitater og referanser til virkelige personer, med og uten kildehenvisninger. Teknikken kan minne om Håkon Blekens kollasjer, hvor avisutklipp og biter av fotografier myldrer på lerretet, i en kontinuerlig undersøkelse av hvordan menneskelig godhet og ondskap kan opptre side om side.

Teknikken kan minne om Håkon Blekens kollasjer.

Det faustiske

Ida Wammer

et påstås vara en typisk svensk egenskap att inte svara på brev. På senare tid har jag emellertid börjat 

undra, om det inte snarare är utmärkande för nordmannen. Eller – for att inte vara orättvis – utmärkande för Damm og Søn.


Slik innleder den svenske barnebokforfatteren Astrid Lindgren et brev til forlaget Damm & Søn (i dag Cappelen Damm), datert 18. februar 1948. Hun har nemlig sendt dem flere brev, uten at hennes norske forlag har funnet det for godt å svare, og nå grunner hun over hva de egentlig gjør med sin innkommende post der borte i Oslo: «Har Ni en fallucka i golvet, där Ni släpper ner alla brev for att låta dem vila där i evig ro til uppstandelsens morgon?». Arrangerer de daglig et lite lotteri, der noen brev besvares mens andre blir til toalettpapir, spekulerer hun videre, eller –

– svarer de bare på brev fra sine mer fremstående forfattere, «medan små obetydliga barneboksforfatterinnor i fjärran land får försöka gissa sig till Era intensjoner». På dette tidspunktet var Lindgren en nokså etablert barnebokforfatter i Sverige, og i Norge hadde hun alt fått god mottakelse for sine to bøker om ­Pippi Langstrømpe.

Damm & Søn har tilsynelatende ikke hatt noen onde intensjoner. Fem dager senere svarer forlaget: «Vi har mottatt Deres lange besværing. Men De gjør oss urett. Vi har ikke mottatt de skriv, som De påberoper Dem».

Denne brevkorrespondansen ble oppdaget ved en tilfeldighet hos Cappelen Damm i fjor. Brevene hadde verken falt ned i en falluke ­eller blitt brukt som toalettpapir – de hadde ligget i noen gamle arkivskuffer i forlagets kjeller. Da forlaget skulle pakke sakene i forbindelse med flytting til nye lokaler, ble skuffene funnet og innholdet avdekket. Og det var ikke bare brevkorrespondanse med Astrid Lindgren fra 1946 til 1970 som lå der, det var titusenvis av sider med brev mellom forlaget og forfattere, oversettere og utenlandske forlag i tidsstrekket 1930 til 1970. Her lå kontrakter for de norske rettighetene til blant andre James Joyce, Aldous Huxley, Igor Stravinsky og Aleksandra Kollontaj, i tillegg til over 700 bokillustrasjoner og minst like mange fotografier.

– Det var sjokkerende, sier Ingunn Lindborg, for det var ingen som var klar over at dette materialet overhodet eksisterte, ­eller hvordan det hadde havnet der i utgangspunktet.

Lindborg har vært i Cappelen Damm siden 1992, det siste tiåret som informasjonssjef, og hadde egentlig gått av med pensjon da forlaget ba henne gå gjennom bokarkivet i fjor. Da dukket også dette materialet opp. Dermed gikk hun i gang med å sortere og systematisere, mappe etter mappe, måned etter måned. Åtte måneder tok det.

– Det er jo et utrolig verdifullt materiale, som spenner over en viktig periode i forlagets historie, samtidig som det også kan fortelle oss noe om litteraturhistorien, kulturhistorien, ja, og ikke minst om selve historien.

Og slike ting må man jo bevare, sier Lindborg, som dermed tok kontakt med Nasjonalbiblioteket. I fjor høst ble alt materialet overlevert til dem, og arbeidet med systematisering, arkivering og katalogisering har fortsatt.

Falluken hos forlaget

Eivind Myklebust

ratulerer som månadens poet! Du gav ut diktsamlinga «Liten skrift» tidlegare i haust 

 ei bok som er full av små fyndord og ordspel, ofte lett paradoksale, som at «Vi som tar lett på det / går tunge tider / i møte». Linja «Jeg skriver ikke, jeg avskriver» fekk meg til å tenkje at ‘Saklig analyse’ har sprunge ut av arbeidet med boka?

– Ja, det kan du seie. Desse dikta er skrivne i rommet mellom boka og scena – altså mellom skrifta og opplesinga. Då er det nokre gongar om å gjere at diktet kan begripast der og då. Utfordringa er å unngå forenklingar som er så enkle at dei fornærmar publikum. Eg veit ikkje om eg klarer det, men eg prøver. ‘Saklig analyse’ er del av dette arbeidet.

Diktet analyserer ein situasjon, eller ei utvikling, på den eine og andre sida 

 over og under. Det etterlatne inntrykket her er at mykje har gått i feil retning?

– Feil i alle retningar, kan ein vel seie, og det har skapt eit tomrom på midten. Midten, som eigentleg er den finaste staden, er blitt meiningslaus. Det plagar meg.

Den saklege analysen sluttar med eit fornøyeleg «Osv.» Du kunne ha halde fram med fleire forfallsteikn her?

– Diktet er jo ein slags språkleg modell som kan fortsette nærmast i det uendelege, og i det ligg noko av motivet. 

Vi kjenner ikke mer / Vi underkjenner / Vi later ikke mer / Vi overlater

. Det er berre for lesaren å fortsette der eg slepp.

Du debuterte med dikt og har alltid gitt ut diktbøker – ved sidan av romanar som vel har blitt folkelesing på ein annan måte. Kva slags skrivepraksis er poesien for deg?

– Diktet har følgt meg heile tida, og er sannsynlegvis grunnspråket mitt. Eg tek det med meg inn i forteljingane, og i alt eg skriv, eigentleg. Poesien er språket eg ser med.

Ja, du har også gitt ut ei fin ungdomsbok i haust, «Én for laget», saman med illustratør Stian Hole. Den boka har ein poetisk inngang til fotballspelet og -laget, og ikkje minst til benkeslitarane blant oss?

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Nerdrum som oppdrager. Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers

Korkøya. Fortellinger om Cuba

Jeppedalen

Hvor er de voksne?

Under Moss

Oljefrakten. Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika

Eller havet

Verdens største fortellinger

Utvalgte saker

Agora vier et nummer til Thomas Manns store etterkrigsverk.

En brevskatt fra fortidas forleggeri minner oss om hva framtidas historikere vil gå glipp av.

For Lars Saabye Christensen er den finaste staden i midten.

Magasinene

Bokanmeldelser

Nerdrum som oppdrager. Et filosofisk forsøk på å forstå Odd Nerdrums kunstneriske univers

Korkøya. Fortellinger om Cuba

Jeppedalen

Hvor er de voksne?

Under Moss

Oljefrakten. Da norske redere brøt boikotten av Sør-Afrika

Eller havet

Verdens ­største ­fortellinger

Agora vier et nummer til Thomas Manns store etter­krigs­verk.

En brevskatt fra fortidas forleggeri minner oss om hva framtidas histo­ri­kere vil gå glipp av.

For Lars Saabye Chris­ten­sen er den finaste staden i midten.

Verdens største fortellinger

Agora vier et nummer til Thomas Manns store etterkrigsverk.

En brevskatt fra fortidas forleggeri minner oss om hva framtidas historikere vil gå glipp av.

For Lars Saabye Christensen er den finaste staden i midten.