#fff

#000

levde og skrev fra den ene ­ytterkanten til den andre.

Bergljot Hobæk Haff

kritiserer menneskets iver etter å kontrollere verden.

Hartmut Rosa

skriver om veien fra sionistisk utopi til nattsvart virkelighet.

Göran Rosenberg

Eivind Myklebust

– Gratulerer som månadens poet! Og takk for at du får oss til å tenkje på Skyggespindelhinne. Kva slags sopp er det?

– Skyggespindelhinne er ein nedbrytarsopp, sterkt utryddingstrua, fordi urskog, som den framleis finst i, også er sterkt trua. Nedbrytarane, blant anna sopp, omdannar dødt organisk materiale til nytt levande materiale og spelar ei ekstremt viktig rolle for det økologiske samspelet på jorda.

– Diktet er det første i «Eks jordisk», ei bok med dikt om eller til artar på raudlista – jerv og brugde, navlejordstjerne og elfenbenslav. Kva gjer at Skyggespindelhinne kallar fram eit heilt dikt, medan til dømes reliktslørsoppen berre blir nemnd?

– I «Eks jordisk» opptrer 1964 artar med norske namn (av totalt 2878 utryddingstrua artar), i kategoriane «Kritisk trua», «Sterkt trua» og «Sårbar». Desse artane figurerer på sidene til venstre i boka. Alle er nemnt, men berre eit utval kunne rimelegvis bli til dikt i boka. Valet av artar har fleire grunnar. I Skyggespindelhinne er det fordi det i språket, som i soppverda, finst sambandslinjer. Skogbotnen er nesten overalt gjennomvevd av mycel, tynne sopptrådar. Språkets ibuande assosiative natur gjer namnet Skyggespindelhinne fruktbart på den måten, fordi ordet viser både til arten og til det skøyre edderkoppnettet og til utforminga av vår eigen hjerne, hinnene og spindelvevshinna der, altså som del av organet vi er i stand til å tenkje med. Poesien kan uttrykkje desse samanhengane, ikkje berre i diktarisk klage, men samstundes i eit aktivistisk anslag. Artane som det blei dikt av, peikte seg elles ut på ulike måtar. Det kunne vere artens eigenart og morfologi, habitatet den er i eller det norske namnet. Ofte oppstår ein affinitet under skrivinga, til mytologi, kunst, vitskap, historiske og globale hendingar. På den måten tek dikta opp i seg ulike motiv, som saman med den overordna tematikken peikar mot eit utsett biologisk mangfald.

– I diktet står det om «ords sammenfall» og «organismers bortfall». Er det ein samanheng her?

– Det får meg til å tenkje på at ’ords sammenfall’ kan minne om retorikken i enkelte politiske avgjersler, og at ‘organismers bortfall’ i mange tilfelle har vore konsekvensen av ei ukritisk forvalting av artane og habitata deira. Denne erkjenninga står sentralt i tekstane, men samstundes er dette poesi. Poesien er ein høgst elastisk sjanger, som kan gjere radikale brot med konvensjonane. Ein sjanger som tillèt seg fritt å utvide assosiasjonsfelt, å polemisere, å drive med elegi, å gjere ekskursjonar til alle moglege og umoglege emne for å hente stoffet sitt, men som likevel, i form og konvensjon, stiller krav til betydingstettleik, samanheng og stringens.

– Kven eller kva hentar du driv og inspirasjon frå?

– Inspirasjon, av latinsk «inspirare», altså «pusta til» av gudane. Og kva slags gudar om ikkje sjølve livskreftene som understør alt: naturen, vitskapane, kunsten, politikken, metafysikken, verdshistoria, kvardagane. Klassekampens sjenerøse, men avgrensa spalteplass toler ikkje detaljerte utleggingar, så svaret ovanfor er ein hyperkort versjon av kva som «pustar til meg» og kan føre til kreativitet og driv. Men når det gjeld driv, gjenstår ei krevjande økt. Berre ein kombinasjon av tid, disiplin, tenking, lesing, analyse, å gi slepp, å gi blaffen for deretter å ta seg sjølv i nakken, kan i det lange løp kallast driv.

Aktivistiske anslag

Tom Egil Hverven

Dersom et fagområde skal fungere på norsk, trengs et vokabular, et ordforråd. Et forråd er en oppspart, lagret mengde, bevart med sikte på senere bruk. Estetiske vurderinger er avhengig av et slikt forråd. Den som skriver, må ha tilstrekkelig presise ord og begreper for å formidle kritikk. Skal man skjelne mellom gode og dårlige, viktige og uviktige verker, trengs ord til å beskrive dem. Høres det selvfølgelig ut? I en verden dominert av engelsk, og i et land hvor estetisk refleksjon står svakt, er bøker som gir tilgang til tydelige og nøyaktige ord og begreper avgjørende.

 tenke meg noe bedre verktøy enn «Estetisk leksikon». Leksikonet på over fire hundre sider er i sin helhet skrevet av Arnfinn Bø-Rygg (f. 1944), professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Nesten tretti år seinere husker jeg fremdeles forelesningen han holdt som del av konkurransen om en stilling ved UiO, om Arnold Schönbergs ufullendte opera, «Moses og Aron», et verk som pipler fram i denne bokas tekster. Bø-Rygg er kjent som aktiv kritiker i mange publikasjonsformer, særlig i Stavanger Aftenblad. Boka viser hans kunnskap, vidd og formidlingsevne. Leksikonet favner vidt, med vekt på musikk og kunst, siden «Litteraturvitenskapelig leksikon» fins fra før. Også teater og film får mer overflatisk behandling. Bø-Rygg er opptatt av at utvalget av begreper og termer skal være knyttet til 

, men boka har langt flere referanser til europeisk høykultur enn til globale populærkulturelle uttrykk.

om estetikk ble formet av tyske Alexander G. Baum­garten midt på 1700-tallet. Det kommer fra gresk, 

, sansefornemmelse, og kan spores tilbake til ord for å puste. Hos Baumgarten blir ordet dels definert som sansemessig erkjennelse, dels som en teori om det skjønne i kunst og natur. Hundre år seinere utfordrer en rekke kunstnere forståelsen av skjønnhet. Klassiske idealer om symmetri og harmoni viker plassen for en moderne forståelse av skjønnhet, blant annet i Charles Baudelaires «Les Fleurs du Mal» («Det ondes blomster», 1857). Dermed har jeg antydet at leksikonet er systematisk – det viser hvordan ord defineres innenfor et vitenskapelig system – og historisk, ved at begreper plasseres i tid. Bø-Rygg kan skrive relativt nøytralt, leksikalsk og tørt, som man venter av et leksikon, men han tillater seg å bryte opp stilen med subjektive vurderinger og humoristiske anekdoter. En av dem går omtrent slik, om sopranen Maria Callas (1923–1977) under stikkordet «diva»: Callas ga i sin sangkunst «uttrykk for en avgrunnsdyp tragikk» som tilhørere nøt. Hun var «hensynsløst ærgjerrig, monomant egosentrisk og hadde en umettelig appetitt på berømmelse». En kjent dirigent ropte en gang: «Callas, se nå på meg!» Callas svarte: «Nei, maestro, De må høre på meg!». Som kvinne ropte hun på vegne av flere, vil jeg legge til, også i denne boka.

Leksikonet står i gjeld til en rekke sentrale navn, utøvende kunstnere og teoretikere, de siste med tyngdepunkt i tysk, fransk og engelsk, med Theodor W. Adorno og Walter Benjamin i sentrum. I forordet gir Bø-Rygg en særlig takk til forlagsredaktør Live Slang (1953–2019) i Pax forlag, som var med å sette i gang prosjektet. Hun var også en drivkraft for Pax’ 

-serie for oversatt estetisk teori. Live Slangs milde og strenge vurderinger av samtidas kunst og litteratur røpet seg i seriens kresne utvalg. Norske forlag trenger ressurser til å videreføre arbeidet med oversettelser, slik også mindre aktører som Existenz, H//O//F, Skald og Solum Bokvennen gjør. Til neste utgave bør Pax rette opp mindre feil og mangel på samsvar i referansene. For min del kommer jeg til å ha «Estetisk leksikon» innen rekkevidde i overskuelig framtid.

Kritisk ordforråd

Pia Ingström

Forfatter

Eg tenkjer ofte på systera mi, men vil (vågar, orkar) ikkje kontakte henne akkurat no. Livet hennar i dei lange etterdønningane av fleire tiår med tungt misbruk er framleis så ekstremt, og vanskeleg på fleire vis som eg ikkje kan påverke. Men i månadane etter faren vår døydde for eit år sidan, hadde vi dyrebare stunder saman. Vi delte ein liten materiell arv, og vi vekte opp att noko eg ikkje hadde rekna med eksisterte lenger. Det var barndomsminne som ingen andre i heile verda enn systera mi lenger deler med meg. Dei særeigne namna på dei ulike strekningane i hunden Norre sine faste kveldsturar («Norres kveldstur» eller «halve runda»), identiske steg for steg, kveld etter kveld. Haugen av makaroni, pølser, ketsjup og kva-det-no-var pappa laga til middag dei kveldane mamma ikkje var heime. Absolutt trivielle saker, ikkje «den store forteljinga» om familien vår, men like fullt unike og eksklusive for berre oss to.

 relasjonen som varer lengst i mange menneske sine liv. Dette innser eg når eg les Ida Kukkapuros sjølvbiografisk essayistiske bok «Sisaruuksia» (som betyr «Syskenskap» eller noko i den dur). Ho byrjar med seg sjølv; som niåring blei ho adoptert av besteforeldra og blei dermed både dotter og syster til si biologiske mor, som ho heldt fram med å ha eit nært forhold til. Ho vaks opp som einebarn, men har fem halvsysken som ho smått om senn lærte å kjenne. I dag er ho biologisk mor til to barn og lever i ein kjernefamilie så stereotypisk at ho nesten blir flau av det.

Kukkapuro skriv om barns felles kvardag, som gjer syskenrelasjonar så spesielle, og som ho aldri har opplevd med dei yngre barna som hennar biologiske foreldre fekk på kvar sin kant. Ho fortel om glede, samhøyr og tryggleik i relasjonane ho bygde med halvsyskena i løpet av livet, men ho fortel også om stunder då ho har kjent seg utanfor, annleis, utilsikta ekskludert. Ho kan kjenne seg usikker på plassen sin og framfor alt betydninga si i det krattet av røter, kvistar og nye skot som får slektstreet hennar til å likne mest på ei ufrisert busk. Boka er illustrert av Pauliina Nykänen, som viser dette fint fram i fleire fyndige bilete.

Kukkapuro skriv at ordet «mycelium» (soppane sitt underjordiske trådsystem) er eit betre bilete enn «den staselege eika» på korleis familieband og samhøyr fungerer, flokete og skjult.

 vår tids medisinske og sosiale føresetnader for nye variasjonar av motsetnadsfylte, men inderlege familiekjensler. I dag godkjenner samfunnet – takk og lov – både juridisk og sosialt fleire ulike måtar å bli forelder på. Mamma møter pappa, skil seg og finn nye partnarar, får nye barn. Andre adopterer eller blir – åleine, i par eller i triangel – foreldre ved hjelp av IVF, donerte kjønnsceller, surrogatmødrer (dette siste er ulovleg i Finland, men i praksis gjennomførbart for finnar gjennom utanlandske surrogatmødrer).

«När familjer skaffar barn med hjälp av andra människors könsceller, utförs samtidigt människoexperiment kring betydelsen av gener respektive den sociala familjen», konstaterer Kukkapuro.

Ho fordømer ikkje, men fastslår at vi treng nye omgrep for å snakke om alt dette, om det som er fint med bonusfamiliar og den nye reproduksjonsteknologien, men også det som er vanskeleg med dei. På finsk heiter bonusfamilie forresten «uusperhe» («nyfamilie») – finsken er altså meir nøytral her, og reknar realistisk nok ikkje med nokon automatisk «bonus».

«Även om man bryter all kontakt med sina syskon, upphör syskonskapet aldrig. Obevekligt ställs man inför det vid livets vändpunkter, som födslar och dödsfall i släkten», skriv Kukkapuro også.

Ho viser ofte til både forsking og skjønnlitteratur om temaet sitt, til dømes Vigdis Hjorths «Arv og miljø», velkjent for sin drastiske sysken- og arvedramatikk også i Finland.

Eg er ikkje åleine om å ha ein sysken­relasjon som er skrantande.

Berre oss to

Utvalgte saker

Silje Bekeng-Flemmen

Å si at en roman har et konstruert preg, er som regel ikke ment som et kompliment. I amerikanske Katie Kitamuras nyoversatte «Audition» står den beskrivelsen allerede på omslaget, i positivt fortegn; denne romanen er «briljant konstruert».

Her er det konstruerte et hovedpoeng; teksten liksom paraderer rundt med en plakat der det står: Dette er en konstruksjon.

enkel: En middelaldrende skuespiller møter en ung mann hun knapt kjenner på en sjelløs restaurant i Financial District i New York (det kunne ha vært hvilken som helst restaurant i hvilken som helst by, jeg kommer tilbake til det). Det viser seg at mannen, Xavier, mistenker at han er kvinnens sønn – noe det ikke er spesielt vanskelig for henne å avvise; hun foretok en gang en abort, og har forblitt barnløs. Møtet med Xavier – som kvinnens mann Tomas kanskje, kanskje ikke får med seg – blir likevel katalysator for subtile og samtidig grunnleggende skifter i det lange og satte ekteskapet.

Midtveis i romanen snus alt på hodet: I del to 

 Xavier likevel parets sønn. Er det en parallell virkelighet, en ønskedrøm? Er én av versjonene virkelig, den andre en audition, en prøve? Det uforklarte skiftet skaper en dynamikk av noe 

og et spill med virkeligheter som rommer noe av det mer interessante ved romanen. Xavier flytter hjem til foreldrene med en midlertidighet som raskt gror til. Relasjoner settes i spill – dem de har til hverandre og den kvinnen, førstepersonsfortelleren, har til seg selv.

 rundt oppsetningen av stykket «Parts of Speech», der kvinnen har en hovedrolle. I mange teaterromaner utgjør detaljerte beskrivelser av selve stykket en speiling av romanens handlingsnivå. Ved første øyekast kunne man reagere på at det 

 er tilfellet her, vi får vite fint lite om stykkets innhold. Men denne tomheten, denne mangelen, stillheten, er nettopp en speiling, der handlingsplanet og den for leseren tomme scenen står i et gjensidig refererende forhold.

Katie Kitamura skaper relasjoner og dialoger som i et blackbox-teater der alle omgivelser er strippet vekk til fordel for et intimt kammerspill. Og Kitamura er god på disse fortettede scenene, der årevis med forestillinger og rammebetingelser kan forskyves med elegante grep. Det finnes mange sviende gode passasjer her med betraktninger over det såre forholdet og maktforskyvningen mellom foreldre og barn, om aldring og om forholdet mellom sceneliv og virkelighet. Setningene er nitid velpolerte med en touch av amerikansk pompøsitet og virker vel ivaretatt av Bjørn Alex Herrman, men forlaget burde ha kostet på seg en ekstra runde korrektur.

 å forklare hvorfor jeg synes boka er irriterende. For det første handler det om menneskesynet: Ingen kan egentlig kjenne hverandre, er det som om boka antyder, ethvert menneske er ikke mer enn en samling skiftende roller, våre forhold til hverandre er grunnleggende ustabile og skjøre. Til dette kan jeg bare si at jeg har hørt det før, og at det er en floskel vi har tatt til hjertet delvis fordi den passer så godt i et system som tjener på at vi forholder oss til verden og hverandre på en uforpliktende, usikker måte.

 ord snakk om et ganske kaldt univers, som understrekes av den nedstrippede estetikken. Dette er en bok nesten uten adjektiver, det finnes knapt beskrivelser av fysiske omgivelser. Ingenting ser ut som noe, ingenting smaker som noe, ingenting har lukt. Noe berøring er det riktignok, for det meste liksomtvetydige håndgrep, men ellers foregår den relasjonelle balletten i et tomt landskap.

Ta frokosten som et eksempel. Denne familien har spist samme frokost sammen i alle år, får vi vite. Upraktisk og ernæringsmessig ugunstig nok handler det om at én person i dette diffust privilegerte trekløveret hver morgen finner tid til å tusle ned på et bakeri og ta med seg «bakervarer» hjem. Ordene «croissant» og «wienerbrød» dukker opp, ellers er disse «bakervarene» – hovedingrediens i familiens viktigste felles ritual – en rekvisitt på lik linje med alt av fysiske gjenstander som dukker opp. Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon for kammerspillet.

Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon.

Audition

Falske forestillinger

Elise Winterthun

Hvordan bør litteraturen forholde seg til krisene som preger samtida? Den skotske forfatteren Ali Smith har valgt å møte dem direkte og uredd. I den hyllede årstidskvartetten (2016–2020) skildret hun det siste tiårets opprivende hendelser i takt med at de utspant seg: flyktningkrise, høyrebølge, brexit, pandemi. I «Andre tider» (2022) trakk hun linjer mellom middelalderens fobi mot løsgjengere og vår tids utestengelse av migranter. I sin seineste roman, «Gliff», som nå foreligger på norsk, går hun motsatt vei: til framtida, hvor autoritære krefter har inntatt maktas korridorer.

 befinner vi oss i Storbritannia, kanskje noen tiår fram i tid. Vi møter to barn, den ikke-binære Briar og veslesøstera Rose, som er etterlatt alene hjemme med et lager av hermetikk. Så vidt de vet er mora bortreist på jobb, og stefaren har dratt for å hente henne. Leseren forstår at det har skjedd noe langt dystrere. Et autoritært overvåkningsregime har tatt makta, og enhver som ikke følger reglene, blir kategorisert som «uverifiserbar» og satt til tvangsarbeid. Mangfold undertrykkes. Kunst og kultur utraderes. Oljekonglomerater tar knekken på klimaet, og gress, planter og elver er giftige for levende vesener.

Noe vakkert finnes det ennå i verden. Søskenparet oppdager en flokk hester som gresser på et jorde, og tar til seg en av dem, som Rose gir navnet Gliff – derav romanens interessevekkende tittel. Da Briar slår ordet opp i et av de få bibliotekene som ikke er rasert, oppdager hen at det har en lang rekke betydninger, fra «en kilevink» til «en plutselig, overraskende solstrime». Leseren forstår at dette mangetydige, åpne og fantasi­eggende ordet er en motsats til den snevre og menneskefiendtlige ideologien som har tatt over samfunnet.

Vi er altså solid plantet i dystopien, og Smith baker inn referanser til en lang litterær tradisjon, ikke minst til Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» (1932). Trofaste Smith-lesere er ellers på hjemmebane. Elementene kjenner vi fra tidlige romaner; staten som en ekskluderende institusjon, særlig symbolisert ved grenser, pass og overvåkningsteknologi; messiasliknende barn, flyktninger og mytiske dyr som gir håp om en høyere himmel og en kjærligere, friere, mer tolerant verden. Historien er fortalt i Smiths lekne, assosiasjonsrike, liksom luftige språk, som alltid glimrende oversatt av den suverene Merete Alfsen.

 Smiths forfatterskap også leseren følelsen av en høyere himmel – at vi kommer forbi den umiddelbare og utmattende nyhetskverna og ser vår tids utvikling i sammenheng med historien for øvrig. Når dette svevet stort sett uteblir i «Gliff», tross et så rikt språk, blir jeg sittende og grunne en stund på hvorfor. Noe kan skyldes romanens struktur; formen er nokså springende, og iblant kastes vi videre fram i tid, der søskenparet er adskilt og Briar har klatret oppover i det samme systemet som har ødelagt familien hans. Mye der imellom holdes åpent for tolkning, og det er et forståelig grep fra Smiths side – i en dystopi vil man ikke ødelegge den fortettede stemningen ved å dvele ved alskens trivialiteter; risikoen er at leseren får øye på sømmene som tråkler det litt usannsynlige universet sammen. Likevel tar jeg meg i å lengte etter hakket mer sammenheng og stringens.

Det største problemet er imidlertid de dystopiske elementene som blir lesset på i en salig blanding. Her skal alt med – ­klimakatastrofe, kunstig intelligens, fascisme, kulturfiendtlighet og så videre. Hensikten er antakelig å skru til fenomener som allerede finnes i samtida, og gi oss følelsen av at vi er et godt stykke på vei mot dystopien allerede. Men historien utvikler seg sjelden 

 forutsigbart, og Smiths framtidsvisjon føles en smule fantasiløs. Tidvis har jeg fornemmelsen av å bli matet med høyrebølgens kulturkamper, bare med motsatt fortegn; romanen forsøker å yte motstand, mens den egentlig er fullstendig låst til dette universet. Et eksempel er da Briar og Rose møter en gruppe uverifiserte som har gått i skjul på en gammel skole, og får vite hvorfor de er blitt utstøtt av samfunnet:

Én var blitt uverifisert etter å ha sagt høyt at en krig var en krig, noe det ikke var lov å si. En annen var blitt erklært uverifisert etter å ha skrevet på nett at drap på mange mennesker av et annet folk var folkemord. En tredje var blitt uverifisert for å ha ærekrenket oljekonglomeratene ved å si at de var direkte ansvarlige for klimakatastrofen.

høyrebølgen, framtidshåpet, er påfallende ofte kunstneriske, dannede mennesker med et liberalt syn på kjønn – typiske Ali Smith-lesere, kunne man kanskje si litt syrlig.

Ikke at jeg er uenig med menneske­synet romanen målbærer; at alle mennesker er likeverdige og fortjener frihet, omsorg og beskyttelse. Nei, snarere er jeg hjertens enig. Men det pipler fram en følelse som har meldt seg også i lesningen av noen av Smiths tidligere bøker, selv dem jeg setter høyt: at de først og fremst er skrevet om og til slike som meg, at de står i fare for å bekrefte vårt verdenssyn heller enn å utvide det, og at de tegner opp nokså enkle motsetninger mellom godt og ondt.

Gliff

Vonde nye verden

Tore Linné Eriksen

Når det har gått over 80 år etter utgivelsen av «Duggens herrer», hjelper det godt at det er en bok som både speiler sin egen tid og som samtidig er tidløs. Vi skal heller ikke lese mange linjene før vi forstår hvorfor boka har blitt en hjørnestein i afro-karibisk litteratur, oversatt fra fransk til stadig flere språk. Det går fram av forlagets undertittel at det er en haitisk roman, men den er skrevet for langt flere enn dem som er spesielt interessert i landets småbønder tidlig på 1940-tallet. Forholdet mellom mennesker og natur, eller mellom rike og fattige, har som kjent aldri blitt borte som eksistensielle og universelle spørsmål.

 er nok Jacques Roumain et ukjent navn, men da han døde brått i 1944, bare 37 år gammel, hadde han både romaner, noveller, lyrikk, essays og kulturhistoriske fagartikler bak seg. Han kom fra en velstående familie som tidligere blei kalt «mulatter», og fikk den best tenkelige utdanning i flere europeiske land. Men han valgte tidlig en annen vei, og tilbrakte flere år bak murene for sin motstand mot USAs okkupasjon, som varte fra 1915 til 1934. Deretter måtte han dra i eksil som følge av forbudet mot det haitiske kommunistpartiet, men etter studier i etnologi og før-kolumbianske samfunn, fikk han vende hjem i 1941 som leder av et kulturhistorisk senter. Da han fullførte manuskriptet som blei funnet kort tid etter hans død, gjorde han tjeneste ved landets ambassade i Mexico.

 er lagt til et lite bygdesamfunn, der vi møter etterkommere etter slavegjorte afrikanere som gjorde opprør mot franske plantasjeeiere og ga landet nasjonal uavhengighet i 1804. Livet har vært karrig, men levelig, helt fram til en langvarig tørke truer både mennesker, dyr og markens grøde.

Inn i historien trer Manuel, som vender tilbake etter 15 år på Cuba, der han har opplevd arbeidernes styrke i streiken mot en sukkerbaron fra USA. Istedenfor resignasjon og en blanding av voodoo-ritualer og katolske helgener, ser han det som sin oppgave å finne kilden til vann som kan flomme ned fra åssidene og gi nytt håp til tørste mennesker og utpint jord. Men det krever samarbeid og gjenreisning av lokale dugnadstradisjoner, som ikke er så opplagt i et samfunn delt i to fiendtlige leirer etter en blodig arvestrid. For å gjøre historien (altfor) kort: Manuel lykkes å vanne, men blir drept av en motstander som ikke ønsker forsoning. Men han dør ikke forgjeves, hans visjoner blir virkeliggjort når kvinner på begge sider finner sammen i sorg og fellesskap.

 enkelt ut, men «Duggens herrer» ville ikke ha blitt en ikonisk klassiker uten særegne litterære kvaliteter. Her er rettferdig harme, men ingen klisjeer, lettvinte snarveier eller dogmatiske oppskrifter. I stedet fanges vi av en poetisk realisme, oppfinnsomme ordkonstellasjoner fulle av både av bitterhet og humor. Dagens lesere vil ikke ha vanskelig for å følge med når et sårbart landskap er mer en hovedperson enn en kulisse.

Kanskje ville vi i neste bind, som var planlagt, ha fått historier om utenlandske storselskaper og et nasjonalt borgerskap, kanskje også et seirende proletariat. Men «Duggens herrer» gir oss mest en drøm om at vannet vender tilbake, og at oppgitthet og motsetninger innad i lokalsamfunnet overvinnes. Dessuten er det umulig å være uberørt av kjærligheten mellom mor og sønn, eller av Manuels møte med Anna, der deres barn symbolsk unnfanges ved vannets – og livets – kilde.

Når boka fortjener mange lesere og mye oppmerksomhet, er det ikke minst fordi den er mesterlig oversatt, eller gjendiktet, av Synneve Sundby. Ikke bare løser hun språklige utfordringer, hun gir også ei innføring i et rikt forfatterskap og Haitis litterære historie. Det er ikke lite på én gang.

Magasinene

Utvalgte saker

Torild Wardenær lèt poesien romme både polemikk og elegi.

«Estetisk leksikon» leverer noe alle som vil forstå kunst og litteratur trenger.

Syskenskapet opphøyrer aldri, fastslår Ida Kukkapuro.

Bokanmeldelser

Audition

Gliff

Duggens herrer. En roman fra Haiti

Magasinene

Torild Wardenær lèt poesien romme både polemikk og elegi.

«Estetisk leksikon» leverer noe alle som vil forstå kunst og litteratur trenger.

Sysken­skapet opphøyrer aldri, fastslår Ida Kukkapuro.

Audition

Gliff

Duggens ­herrer. En roman fra Haiti

Syskenskapet opphøyrer aldri, fastslår Ida Kukkapuro.

Duggens herrer. En roman fra Haiti