#fff

#000

spekulerer med russiske teologar og moderne kvantefysikk i sin nye roman.

Karl Ove Knausgård

Arundhati Roy

tek lesarane med opp i dei stormfulle heiene til Brontë-systrene.

Anjet Daanje

Henrik Keyser Pedersen

Vi skriver 1. november og det er mindre enn hundre dager til vinter-OL blåses i gang i italienske Val di Fiemme. Tror du de kommende månedene vil by på medieoppslag om langrennsløpernes formkurve? Spekulasjoner om hvorvidt Klæbo fortsatt er konge? Har Emil Iversen et comeback i seg? Og hvordan ser det egentlig ut på damesiden etter Johaug-æraen?

I en slik kontekst er Bernhard Ellefsens nye bok utvilsomt høyaktuell. Samtidig er den radikalt utidssvarende, for Morgenbladets profilerte kulturkommentator inviterer til et generaloppgjør med utviklingen innen moderne langrenn, og da særlig det mediale klisterføret idretten er endt opp i.

assosiasjoner av bokas tittel, «Afterski», blir raskt vekket til nøkternhet av en dyster undertittel: «Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt». Ellefsen har ikke angst for store ord og med et sterkt personlig engasjement forteller han en historie om ulykkelig kjærlighet til langrennssporten. Han skal ha takk for å spare leseren for lyriske rapporter fra den mosjonerende essayistens skiturer i løypene rundt Fredrikstad – alle som har spent på skiene en vinterdag med nysnø og sol vet vel hvor fantastisk det er! Nei, når Ellefsen snakker om «å elske», gjelder det i stedet pasjonene knyttet til TV-overførte langrennsløp; NRK-sendingene fra VM og OL omtaler han som nasjonens «felles leirbål» og det er varmen fra dette bålet som lenge har vært på hell.

Hva var det som gikk galt? I 14 korte kapitler griper boka tak i ulike sider av forfallet; i all hovedsak handler det om varianter av kommersialisering. Det mistes omtrent én sportslig dyd per kapittel, så det er selvsagt en ganske ufyselig toppidrettsgren som står igjen på siste side.

i 1984 og hans formative år foran skjermen fant sted på 1990-tallet, da nasjonalklenodium som Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Bente Skari feiret sine triumfer på ski, og vinter-OL på Lillehammer i 1994 satte en uslåelig standard for folkefest rundt langrennssporene. Heretter kunne det vel bare gå nedover – og det gjorde det da også, skal man tro Ellefsen.

1990-tallet ga oss også reklamefinansiert fjernsyn. På det nye TV2 hadde «karismatiske karer» som Ulvang og Dæhlie suksess med konseptet «Gutta på tur», og snart lanserte de hver sin kleskolleksjon i eget navn. For Ellefsen er de to skistjernene pionerer innen den type merkevarebygging dagens oppmerksomhetsøkonomi er så gjennomsyret av. Med provoserende sitater som «Haterne gjør meg til millionær» har den fallerte skikongen Petter Northug tatt profilbyggingen noen skritt videre og fremstår i dag mest av alt som en hyperkalkulerende sirkusartist. Men det er flere skurker i Ellefsens svikeralbum. Av alle kapitalismens stygge ansikter skulle man kanskje ikke umiddelbart tro at Therese Johaugs var det verste, men Ellefsens briljante analyse av skistjernens sammensausing av personlig profittjag og postulert omsorg for nasjonalsporten – under overskriften ‘Først som menneske, så som aksjeselskap’ – er en liten ideologikritisk perle, eller et sennepskorn om man vil. Det hører med til analysens styrke at Ellefsen hele tiden er smertelig klar over at sporten i bunn og grunn avspeiler samfunnet rundt: «Når det som skinner mot oss fra speilet, er den desperate Johaug og hennes klamme innholdskapital, er det også oss selv vi ser». Det er betegnende at 

 kjemper om å være det mest brukte ordet i boka.

 for viktig til å overlates til sports­journalister. Særlig fotballen har jo vist seg å fungere ypperlig som prisme for sosialanalytiske betraktninger. I «Afterski» demonstrerer Ellefsen at langrenn har noe av det samme potensiale; boka er spekket med gode iakttakelser, hver for seg er de neppe spesielt originale, men samlet i bokform utgjør de et etterlengtet analytisk supplement til avisenes løpende kommentarspor.

Elegante og underholdende spissformuleringer er Ellefsens varemerke, og han er best når han er mest kontrær. Betraktningene rundt Johannes Klæbos solariumsbrune vinterkropp eller den manglende folkelige oppslutning bak den nye skieliten fra Oslo-regionen er for meg noen av høydepunktene i boka. De mer oppbyggelige avsnitt, miniportrettene av Pål Golberg eller Marit Bjørgen, topputøvere som ikke deltok i dansen rundt gullkalven, er ikke preget av samme energi.

påkaller seg flere av idéhistoriens undergangsfigurer som Faust, Dorian Gray, Fukuyamas tese om «Historiens slutt» og Nietzsches «Siste menneske», kan umiddelbart virke som rundhåndet bruk av intellektuelle steroider, men han gjør det hele tiden med et glimt i øyet: Ellefsen erkjenner at kampen mot natur- og markedskreftene i skisporten er tapt. Det som gjenstår er den resignerte gleden ved å gjennomskue og sette ord på miseren, og det gjør han på en medrivende og overbevisende måte. Jeg liker dessuten at forfatteren spiller med åpne kort. Jeg tror han er bekjennende langrennsessensialist: Alt i løypa burde være som før!

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Renheten som forsvant

Tore Linné Eriksen

Gjennom mange tiår har den somaliske forfatteren Nuruddin Farah vært blant de fremste kandidatene til nobelprisen, men han har underveis mottatt andre prestisjefylte priser. Han skriver både noveller, romaner, skuespill og essays, og er en tydelige stemme i kampen mot diktatur og undertrykking i religionens navn. Ettersom han har vært i eksil sida 1970-tallet, er han i stand til å se det somaliske samfunnet fra både innsida og utsida. Hans store prosjekt går ut på å utforske den somaliske diasporaens vilkår i terrorismens tidsalder.

på norsk allerede på 1980-tallet, og Aschehoug forlag fullførte i 2013 den storslåtte trilogien «Lenker», «Knuter» og «Knokkelkors». Når interessen for hans forfatterskap nå er tatt opp igjen med «Nord for daggry», er det utvilsomt fordi romanen for det meste er lagt til Oslo. Alle hovedpersoner har bakgrunn fra Somalia, men de har enten levd her i mange tiår eller har kommet nylig som asylsøkere. Til de første hører det eldre ekteparet Mugdi og Gacalo, der han er en intellektuell eks-ambassadør som mest sysler med å oversette en roman fra norsk til somali. De bor på vestkanten, deres nærmeste venner er norske, de mestrer sitt nye språk til fulle og er kulturmuslimer slik andre regner seg som kulturkristne. Slik har de ytterst få berøringspunkter med dem som lever mer isolert fra majoritetssamfunnet og er sterkere bundet til religiøs tro og normer. Det er altså mulig å være norsksomalier på mange forskjellige måter, og det er dette spenningsforholdet som er bokas omdreiningspunkt. Vi får høre ulike stemmer, ofte med framtredende dissonans.

Sjøl om boka er skrevet i tredjeperson, er det gjennom Mugdis stemme vi møter et sympatisk, men ikke ukritisk, bilde av deres nye hjemland. Ikke minst har Gacalos liv en tydelig undertone av fremmedgjøring, både fysisk og psykisk, som ender i den verst tenkelige tragedie. Mugdi viser også til likhetene mellom ytterliggående islamister og høyreekstreme rasister. Han har levd lenge nok i Norge til å vite fra hvilken kant terrorhandlinger pleier å komme.

som tilsynelatende er ei fortelling om stabilitet og «integrering». I tillegg til en datter, har paret en sønn, Dhaqaneh, som helt uten forvarsel reiser til Somalia, der han tar mange uskyldige med seg i døden som jihadistisk sjølmordsbomber. Farah griper ikke dette ut av lufta, i 2014 blei hans søster, som jobbet for Unicef, drept av terrorister i Kabul.

Mugdi kjenner mer sinne enn sorg over sønnens ugjerninger, mens Gacalo ser det som en plikt å hente hans enke og hans to stebarn til Norge. Men Waylia går knapt ut av leiligheten på Grønland, isolerer seg fra det norske samfunnet, fordømmer barnas avvik og innleder et forhold til en religiøs veileder som ikke går av veien for å straffe sønnen med belteslag. Samtidig er vi vitne til hvordan de to barna oppdager en nødhavn hos besteforeldrene, der de finner rollemodeller for trygghet, toleranse og rett til å stille kritiske spørsmål. Naciim briljerer på skolen og får en bestevenn og en kjæreste utenfor det somaliske miljøet. Saafis sti er mer kronglete, men hun unngår arrangert ekteskap og skaper til slutt sin egen arbeidsplass. Budskapet er klart: Det finnes veier til frigjøring.

Men hvor trygge kan de egentlig være? To norsk-somaliske ungdommer blei drept på Utøya i 2011, i romanen er en av dem barn av Mugdi og Gacalos datter. I «Nord for daggry» borer Farah dypt og nådeløst i alt han mener lever videre av religiøs fundamentalisme, kvinneundertrykking og klanmentalitet i enkelte norsk-somaliske miljøer. Som norsk leser synes jeg at han iblant er for ivrig – sikkert didaktisk ment – etter å hogge kontraster i stein, sjøl om han også har et våkent øye for norsk dobbeltmoral, arrogante asylmyndigheter og forestillinger om at rasisme knapt finnes her hjemme.

 oppfatning kommer tettere inn på sine personer i flere tidligere bøker, er det sikkert fordi han er mer fortrolig med det somaliske enn det norske samfunnet, sjøl om han er godt innlest og gir oss ei kildeliste. Romanen er gjennomgående dialogdrevet, men iblant taler personene mer til oss med lærerstemme enn seg imellom. Men Farah rører også denne gang ved så mye sårt og viktig, og tramper på så mange ømme tær, at det er all grunn til å ønske Knut Ofstads gode oversetting velkommen. Og forfatteren kan i hvert fall ikke beskyldes for la være å «tørre å ta debatten», som det heter.

Nord for daggry

I terrorismens tidsalder

Daniel Willumstad Gunstveit

I Caravaggios maleri «Thomas tvileren» fører disippelen en finger inn i Jesus’ sår; han tror ikke på oppstandelsen før han får berøre den. Selv om jeg-fortelleren i Dag Johan Haugeruds nye roman bærer samme navn, er det ikke først og fremst religiøs tvil som rammer diakonen Thomas – han tror rett og slett ikke på Gud, utdanning og yrkesvei til tross. Tvilen er snarere rettet mot ham selv og valgene han tar.

For meg fremstår Haugeruds karakterer, både på kinolerret og boksider, på ulike måter søkende – de 

 de vil), enten det dreier seg om sex, mer varige relasjoner, eller å finne veien ut av sykdom. I «Sjelesorg» kommer Thomas’ følelsesliv i konflikt med hans strenge fagetikk som diakon. Når han blir kjent med, og senere forelsket i Lars, oppstår en eksistensiell kamp mellom kropp og sjel som blir et hovedtablå i romanen. Problemet består i at Lars ganske tidlig åpner opp om sine mer sårbare sider, og Thomas fornemmer at samtalen begynner å ligne på sjelesorg. Noen seksuell relasjon kommer da ikke på tale for diakonen, til sin egen sterke fortvilelse – 

, som barna sier mens de plukker kronbladene av en prestekrage.

 i stor grad av samtaler mellom Thomas og de andre karakterene, hvilket skaper noen problemer for fremdriften, spesielt i starten av boka, der den oppleves i overkant pratsom. Samtidig er det ikke måte på hvor dype og eksistensielle temaer de fleste samtaler finner frem til. Realismen satt til side (et fornuftig tips om man vil ha fullt utbytte av boka): tankene og dialogene i romanen lodder passe dypt i vesentlige spørsmål, som hvordan finne noen å leve sammen med, og hvordan utholde eksistensiell ensomhet. Andre av bokas dialoger synes snarere å understreke hvor mye tomprat (og kjedsomhet) det også er i mange av livets samtaler – kunstig åndedrett, som de kalles et sted i boka. Jeg tror disse tomgangssamtalene oppstår når vi gjør oss til på ulike måter, og sånn sett er mindre oss selv. Haugerud formulerer det slik i et fint, selvransakende parti, hvor Thomas fremstår nærmest knausgårdaktig i sin fortvilelse over seg selv: «Jeg så på speilbildet mitt i trikkeruta, prøvde å møte mitt eget blikk, men det var umulig; det jeg så, var alltid det jeg ønsket å være, ikke det jeg var, det var forstilt, forfengelig».

Denne beskyttelsen gjør Thomas til en ganske vag karakter gjennom store deler av romanen – han kommer liksom ikke helt på banen, men er mer en passiv lytter som gir plass til andre i samtalen. Lars påpeker dette i en nøkkelscene, at Thomas knapt deler noe som helst av personlig karakter. For meg blir spranget fra tankespinn og tomprat til handling og mer genuin dialog fra Thomas’ side, romanens sentrale bevegelse. Han blir mer tydelig for seg selv, men også for leseren. Taktskiftet oppleves også som helt nødvendig for romanen, siden den ellers raskt ville «henfal[t] til å leve gjennom snakk», for å låne en formulering fra boka.

 gjennomgående glimt-i-øyet-humor som ikke sparker så veldig hardt i noen retninger, men som likevel gjør boka mindre alvorstung enn den fort kunne blitt. For eksempel er et av stridstemaene internt i Paulus’ menighet, hvor Thomas jobber, hvem som skal ha ansvar for babysangen. Kirketjeneren blir sykmeldt, Thomas gir tydelig uttrykk for sin misnøye over barnefamiliene, mens presten Inger drar Jesus-kortet og antyder at det ikke er Kristus’ vilje at hun skal ha ansvar for babysangen (!). En mer åpen og løssluppen kirke, som den Haugerud portretterer i «Sjelesorg» kunne kanskje også gjort noe med troskrisen her til lands. Romanen er i alle fall en pratsom, søkende og behagelig leseopplevelse som lodder akkurat passe dypt.

Sjelesorg

Thomas fortvileren

Silje Bekeng-Flemmen

Alle mørke historier må ha et håp.» Slik begynner Hilde Hagerups roman «Du eneste». Noen linjer senere: «En sånn trøst finnes ikke i denne historien. Skal det være noe håp i fortellingen om Ruth og Gunvor, må du finne det selv. Kanskje det må diktes.»

«Du eneste» bygger på skjebnen til Gunvor Hofmo og Ruth Maier, de to unge kvinnene som fant hverandre – som sjelevenner og kjærester – under krigen i Norge. Mens Hofmo ble en av etterkrigs­tidas viktigste lyrikere, ble østerriksk-­jødiske Ruth Maier deportert til Auschwitz høsten 1942 og drept.

Boka lanseres som en ungdomsroman, men det tenker jeg aldri på mens jeg leser. «Du eneste» bør leses av ungdommer og voksne.

 to unge kvinnene annethvert kapittel, fortalt i tredjeperson. Hagerup starter med å minne om det fiktive laget: «La oss si at det er tidlig om morgenen en høstdag i 1938.»

Mens vi først møter Gunvor i hennes fattige oppvekstomgivelser i Oslo, starter Ruths historie i Wien. Hun har vokst opp i det velstående borgerskapet, men jøders livsmuligheter har blitt sterkt innskrenket av nazilovene. Selv det å sette seg i en park er ulovlig. Så 17 år gamle Ruth setter seg i en park.

9. november 1938, som skal få navnet Krystallnatten, barrikaderer Ruth, moren og søsteren Judith seg i leiligheten, mens jødiske hjem ramponeres, eiendeler brennes i gatene. Det er ikke et sted å bli værende. Judith sendes til England. I en rystende scene bevitner Ruth små barn som på togstasjonen rives vekk fra foreldrene for å fraktes i trygghet. Et barn nekter, klamrer seg til moren, men må gi tapt: «Ungen, som ikke lenger er seg selv, som kanskje aldri vil bli seg selv igjen, blir kastet om bord i toget.»

Boka er full av slike korthugde mikro­scener som setter en varig støkk i leseren.

 sendt til en vertsfamilie i Lillestrøm. Så følger krigen etter. Om krigsutbruddet skriver Hagerup: «De nærmeste dagene skjer det uvirkelige ting, men de skjer i virkeligheten.»

Krigen farger alt, fra de enkleste gjøremål til de innerste tanker: «tiden som en gang var åpen og full av muligheter, lukker seg og blir krigstiden. Alt som skal skje fra nå av, skal skje i krigen.»

Du eneste. Historien om Gunvor ­Hofmo og Ruth Maier

Rystende

Hadle Oftedal Andersen

Torborg Iglands diktsamling «Ingen av oss kommer tilbake» er boren av og formidlar eit tydeleg krigsmedvit. Det er ikkje beredskapslyrikk i tradisjonell forstand, med lett tilgjengelege slagordstekstar av typen «Du må ikke sove». I staden er boka utforskande, eksperimentell:

Den svarte fuglen er eit gjennomgåande motiv i boka, og representerer krigens vondskap. Men det er ikkje noko ein blir merksam på før eit godt stykke ut i boka. Krigskjensla kjem snikande, etter eit par opnande dikt som er retta inn mot relasjonen mellom foreldre og barn. I det tredje diktet kjem den første opne referansen: «Dette er de mosegrodde minene/ i skyggene ned mot elva».

Slik får forfattaren på effektivt vis etablert den berande motsetnaden i boka, mellom omsorga for barn på ei side og krigen som stadig gjer seg gjeldande på den andre. Det opne formspråket, med nærmast transkulturelle bilete som i diktet om fuglen ovanfor, gjer at det er store rom for eigne assosiasjonar og opplevingar. Krigen – som er noko ein opplever i samlinga, ikkje noko ein lever i eit trygt land langt vekke og tenker på – er òg omtala i så generelle vendingar at me kan vera snart sagt kor som helst, i tid og rom. Som det heiter i eit av dei seinare dikta i boka: «det er den same fortellingen/ i alle land».

Ingen av oss kommer tilbake

Svarte fuglar

Tom Egil Hverven

Etter to romaner som ikke tilførte serien like mye som Karl Ove Knausgårds første tre bind om Morgenstjernen, beveger sjette bok seg inn på sentrale spor i det omfattende verket. «Jeg var lenge død» tar opp tråder fra det andre bindet, «Ulvene fra evighetens skog». Syvert Løyning, en relativt enkel fyr, etablerer seg der som begravelsesagent på Sørlandet. Han er en av seriens mest vellykkede komiske figurer, i romaner som utforsker den tynne grensen mellom liv og død. Syvert leter etter familierelasjoner i Russland, der den avdøde faren hadde en kjæreste. Sporene fører ham til moderne varianter av russisk-ortodoks tro på et liv etter døden – vitenskapelig transhumanisme. I «Jeg var lenge død» følger Syverts yngre bror Joar slike spor lenger enn langt. Bokas tittel er inspirert av «eg var longo død», noen av de første ordene i ‘Gullhanen’, et formfullendt, drømmeaktig dikt av Olav H. Hauge. Sammen med sitater fra Voluspá danner slike tekster en viktig klangbunn.

 har kun én forteller, astrofysikeren Joar. Det kan gjøre en leser som meg skeptisk, siden jeg liker de tidlige, flerstemmige bindene i serien best. Den relative monotonien i de to foregående bøkene, «Nattskolen» og «Arendal», begge sentrert om én person, blir imidlertid avløst av en forteller med stor aksjonsradius, både mentalt og geografisk. Joars reise utenfor kjente referanser og kartrammer spinner av gårde, inn i det usannsynlige, absurde. Samtidig rommer boka en tankemessig spennvidde som overgår det meste i Morgenstjerne-­serien (se ukas intervju, side 4–6).

Gjennom Syvert er vi tidligere blitt kjent med Joar som en ung smarting med synske evner. I fortellingens nåtid, idet Morgenstjernen viser seg og mennesker tilsynelatende ikke lenger dør, er han professor ved Universitetet i Oslo. For Syvert er hendelsene komisk fatale, begravelsesbyrået hans står i fare for å miste inntektsgrunnlaget. Joar er mer opptatt av å finne en forklaring. Dialogene dem imellom utgjør en lettsindig form for humor som kler romanens ellers dystre innhold. Den starter med å trekke linjer langt tilbake i kulturen – linjer som går gjennom Knausgårds eget forfatterskap. Voldelig dynamikk mellom brødre utgjør noen av de eldste fortellingene i jødisk-kristen kultur. Historien om Kains drap på Abel i Første Mosebok utgjør et raster man kan betrakte en rekke menneskelige fenomener gjennom.

Betydningen av å senke eller heve blikket preger både «En tid for alt» og «Min kamp». Den nye romanens teoretiske hovedkilde, russeren Pavel Florenskij (1882–1937), hadde problemer med å møte blikket til dem han snakket med. Joar erkjenner at han er en slik person selv. Han vet hvorfor: Å se andre mennesker i øynene er å slippe «sjelen deres eller hva det nå er» inn. Man må beskytte seg mot slikt. Av og til kan et nedslått blikk skjule en ondskap som bygger seg opp. Florenskijs nedslåtte blikk var riktignok av en annen type. Øynene uttrykte et varsomt og hjelpeløst ønske om å få være i fred, mener Joar. Romanen spenner en bue fra den russiske tenkeren til den fiktive matematikeren Benjamin Goossens, eneboeren Joar oppsøker mot slutten av boka.

 ved begynnelsen. Motstridende linjer tegnes opp i romanens to epigrafer. Den amerikanske fysikeren Sean Carroll slår i første sitat fast at det ikke finnes noe annet enn én naturlig verden, og den lar seg oppdage gjennom vitenskapelige, empiriske metoder. Det andre sitatet stammer fra Giorgio Agamben, en filosof fra en annerledes tradisjon: «Mysteriets dører tillater deg å gå inn, men de tillater deg ikke å gå ut igjen.»

Mens Carroll stenger døren inn til mysteriet, stenger Agamben tilsynelatende veien ut. I den motsetningen, som preger Joars lange erkjennelsesreise, står romanens fortelling og dirrer. På de første sidene får han ideen om å gi broren sin Talmud, samlingen av jødiske visdomsord og kommentarer til Mosebøkene, som julegave. Den jødiske mystikken står som et forbilde.

Carroll-sitatets vekt på empiri gjør det naturlig å trekke flere linjer til «En tid for alt». Knausgårds utgangspunkt er der en italiensk forsker som med egne øyne observerer engler. På lignende måte er det en grunnleggende motivasjon for tvileren Joar at han observerer en person som åpenbart er død, i live på gata. Det kan høres sært ut, men det er verdt å minne om at en av fortellerne i Jon Fosses nyeste roman, «Vaim», får besøk av sin nærmeste venn 

 at vennen er død. Romaner er steder man kan behandle slike emner litterært, og Knausgård gjør det på et høyt ambisjonsnivå, med referanser til bevissthetsfilosofi og kvante­fysikk.

 brødrene for å holde fortellingen på jorda. Joar er komisk opptatt av orden og forutsigbarhet, særlig på det hygieniske området. Han rydder og vasker, dusjer og kjøper nye klær, hvor han enn beveger seg, i Oslo, i Russland eller i Alpene. Som forteller er han på samme tid en av de mest overbevisende og selvmotsigende romanpersoner Knausgård har formet. Et høydepunkt for meg er Joars vandring gjennom Arendal og ut av byen for å møte en russisk-ortodoks prest. Med ett ser han hvordan alt han har tenkt og grunnet på, faller fra hverandre i møte med det kjente landskapet, «en stri strøm av hverdagslighet». Jeg assosierer til Olav H. Hauges ‘Kor lenge har du sove?’, et dikt som handler om å slå øynene opp, se deg omkring. Knausgårds nye roman er et sterkt bidrag til en syklus som i dialog med tidligere diktning stiller spørsmål om drøm og virkelighet over tusener av ansporende, undrende sider.

Boka rommer en tanke­messig spennvidde som overgår det meste i serien.

Jeg var lenge død

Utenfor kartet

Merete Røsvik

Vaskehjelp eller forfattar? Hovudpersonen i Merethe Lindstrøms roman «Om tingenes natur» er forfattar, men treng pengar. Julie tenkjer at å vaske liknar på å skrive, begge deler handlar om å skape orden, og – skal det vise seg – om å halde ut.

Merethe Lindstrøm har i over førti år skapt litterære kraftfelt rundt mangeltilstandar: Det usagde, tvil, depresjon, omsorgssvikt, sorg, kjensla av mindreverd. «Om tingenes natur» samlar trådar frå heile forfattarskapen og minner om kvifor Lindstrøm er ein av våre beste nolevande forfattarar. Sidan ho debuterte med novellesamlinga «Sexorcisten og andre fortellinger» i 1983, har Lindstrøm gitt ut over tjue bøker. Nominasjonane til både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris for novellesamlinga «Gjestene» (2007) var eit viktig gjennombrot, og posisjonen vart stadfesta då ho i 2011 fekk begge prisane for romanen «Dager i stillhetens historie». Den sjølvbiografiske romanen «Fra vinterarkivene» (2015) vart både lovprisa og slakta. Sjølv elska eg boka og brukte den som døme i ein Vinduet-artikkel om kvifor det personlege og kjensleladde er politisk – også i år har vi sett at sjølvbiografisk litteratur skaper debatt.

kan lesast som eit framhald av historia i «Fra vinterarkivene». Rett nok har personane her fiktive namn, eit tydeleg signal om at forfattaren ikkje ønskjer spekulasjonar om samsvar mellom litteraturen og livet. Men det er mykje som liknar. Forfattaren Julie vever saman minne frå sitt eige liv med glimt frå ei slektshistorie som i mangt liknar den Lindstrøm skildra i 2015. Lesarkontrakten kunne altså ha vore tydelegare, men det er mi einaste innvending. Frå første side kjenner eg kor godt det er å vere i denne stemma medan ho reflekterer rundt korleis eit livsløp blir forma av mange, kryssande livshistorier.

Julies sambuar Asgeir jobbar som bussjåfør, og dei slit med gjeld dei pådrog seg medan han var alvorleg deprimert. I eit Noreg med stadig aukande økonomisk ulikskap er Lindstrøms framstilling av korleis traume, fattigdom og psykiske problem glir over i kvarandre, sørgeleg aktuell. Ho viser kor hardt fattigdom slit på menneska – Julie og Asgeir flyttar ofte, og har knapt eit sosialt liv lenger.

Skildringane rommar også samfunnskritikk: Dei nye, dyre bustadane Julie vaskar, viser få spor av levde liv. Eit eldre par sit alltid klare med kaffi når Julie kjem, husvasken er tydelegvis eit sosialt høgdepunkt i livet. Og når det gamle huset Julie og Asgeir leiger snart skal rivast for å gi plass til nybygg, vil også skogholtet som er heim for hjort, ekorn og bier forsvinne. Slik glir sorga over å miste endå ein heim over i sorg over naturtap. Opprøret mot tom materialisme som fekk den unge Julie til å velje ein alternativ livsstil, lever enno mellom linjene.

 gjer det vanskeleg å oppsummere handlinga, her møter vi mormora som Julie budde hos i barndomen, kunstnarmora som no er gamal og endå fleire. Men den viktigaste historia handlar om Julies første, store kjærleik. Ho følgjer musikaren Marin til Berlin og møter overklasseforeldra hans, men ser også korleis fattigdom gjer andre sosialt sårbare.

Den raude tråden blir først tydeleg då Julie opplever eit traumatisk tap og får ein sterk trong til å skrive; frå rotløyse, fattigdom, opprør og tap til forfattargjerninga – som igjen er eit val av andre verdiar enn dei materielle. I ei scene i eit kunstmuseum følgjer Julie etter ein far som skildrar bileta for den blinde sonen. Ho får ei aha-oppleving:

[ …] når jeg lukker øynene, ser jeg også noe annet, et øyeblikk er det sola på savannen der løvene holder til, snøen der haren skifter til vinterpels, til og med lukta av et annet sted, før jeg åpner øynene igjen, det jeg brått tror jeg forstår, at noe kan være synlig på en annen måte, bli synlig gjennom språket. At språket ikke bare er der for å navngi alle tingene, men at det er en måte å finnes på, der vi, der alt ikke bare blir synlig, men blir til.

Tittelen «Om tingenes natur» handlar altså om meir enn det materielle. Filosofiske refleksjonar om språk har vore ein del av forfattarskapen heilt frå starten av, det er ein av grunnane til at eg set Lindstrøm høgt. «[A]lltid se dit det foregår minst» tenkjer Julie medan ho går blant kunstverka. Det same kunne ein seie om å tolke Lindstrøms bøker, ho krev ein merksam lesar.

Om tingenes natur

Litterær berekraft

Marius M. Kjølstad

Han ble født i revolusjonsåret 1848, og da han gikk ut av tiden nøyaktig åtti år seinere, hadde det sosialistiske Arbeiderpartiet nylig fått regjeringsmakt for første gang (og mistet den etter noen uker). Gunnar Knudsens liv sto definitivt i radikale stjernetegn.

«Nu har vi magten, og den skal bli brukt!», er undertittelen på Per E. Hem sin nye biografi om Knudsen. Det velvalgte sitatet er fra 1913, da Knudsen akkurat hadde dannet sin andre regjering. Han ble valgt inn på Stortinget i 1891 og trakk seg tilbake fra rikspolitikken i 1921, og i løpet av disse tretti årene var han stortingsrepresentant, statsråd, leder for Venstre i en årrekke og statsminister i periodene 1908–1910 og 1913–1920. Hem, som er statsviter og tidligere byråkrat, har tidligere skrevet biografier om Venstre-politikerne Jørgen Løvland (2005) og Paal Berg (2012), og har altså solid kjennskap til de politiske forholdene tidlig på 1900-tallet.

 i 1913 at det var «de sociale spørsmaal» som hadde brakt ham inn i politikken. Han var medlem av Arbeiderkommisjonen som ble satt ned i 1885, og som politiker ivret han for sosialpolitiske reformer knyttet til spørsmål som arbeidstid og forsikringsordninger. En annen fanesak var konsesjonslovgivningen: Den nye vannkraften skulle være underlagt nasjonal kontroll og komme fellesskapet til gode.

Sett med nåtidens øyne er det eiendommelig at en av landets fremste sosialpolitiske pionerer var Venstre-politiker. Men ikke bare det: Knudsen var også reder og industribygger, han inkarnerer på mange måter norsk skipsfartskapitalisme og industrifremvekst på andre halvdel av 1800-tallet. I en tid der pressen i perioder lar de ekstremrikes monomane akking få dominere offentligheten, er det noe befriende og inspirerende over Knudsens retningsvalg. Han kjente på en sterk omsorgsforpliktelse overfor sine medmennesker, både privat og politisk. Dette la grunnlaget for et politisk prosjekt som handlet om helt andre ting enn størrelsen på bedriftseiernes lommebøker.

telemarkingen Knudsen flere av skipene sine etter Ibsen-figurer, blant annet Peer Gynt og Terje Vigen. I bokens epilog stiller Hem et interessant spørsmål: Hvem av de to lignet Knudsen mest på? Det klokkeklare svaret er Terje Vigen. Hem viser særlig til at Knudsen loste landet rimelig trygt gjennom første verdenskrig. Bildet av Knudsen som en Vigen-skikkelse er fint tegnet.

Dessverre er det altfor lite av slike grep i boken. I det hele tatt er Hem ganske fraværende som forteller og fortolker, om man ser bort fra den korte epilogen som kommer etter 450 sider. Fremstillingen nøyer seg primært med en rent ytre skildring av Knudsens livsløp, og selv om Hem opplagt har samlet i hop et rikholdig kildemateriale, er det ikke helt enkelt å forstå hva leseren egentlig skal med alle de endeløse detaljene om helt hverdagslige episoder. Skildringer av ting Knudsen gjorde, så og skrev i brev gjennom et langt liv kan selvsagt fungere som tidskoloritt eller brukes til å tegne et psykologisk portrett, men i boken er det vanskelig å skimte noen slik funksjon. Problemet er uansett først og fremst at denne disponeringen har gitt mindre plass til utfyllende diskusjoner av sentrale spørsmål, som for eksempel hvorfor en mann med Knudsens bakgrunn endte opp som en forholdsvis radikal Venstre-mann, mens broren ble konservativ Høyre-politiker.

 riktignok ansatser til at teksten får en større nerve. Hem viser til at historikere som Francis Sejersted og Rune Slagstad har omtalt venstrestaten som en «avbøtingsstat», der tanken var at staten først og fremst skulle bøte på de sosiale problemene den voldsomme industriveksten medførte. Ifølge Hem hadde Knudsen langt mer ambisiøse sosialpolitiske mål, og han avviser for øvrig en utbredt oppfatning om at den 14 år yngre Johan Castberg, også han Venstremann, var mye mer radikal enn kollegaen. Et annet sted stiller Hem seg kritisk til historikeren Anne-Lise Seip sitt skille mellom en «sosialhjelpstat» rundt 1900 og en «velferdsstat» som kom etter andre verdenskrig. Hem hevder at dette skillet «synes å tilsløre mer enn det oppklarer», og mener selv at 1885 er et bedre grenseskille. Da ble Arbeiderkommisjonen nedsatt, noe han ser på som grunnsteinen for dagens velferdsstat.

Her pirker Hem borti standardfortellinger i norsk historieskriving, og det er uhyre interessant. Problemet er at boken nøyer seg med nettopp dét, altså pirking – de nokså få diskuterende passasjene er korte og antydende, og det er symptomatisk at den nevnte diskusjonen av Knudsen versus Castberg er stuet bort i en sluttnote. Jeg tror at en fremstilling som hadde dvelt mer ved spørsmål som dette og heller kuttet ned på detaljnivået i faktaoppramsingen, ville gitt et fyldigere portrett av både mannen, tiden og nasjonens utvikling.

 for disse innvendingene, skal det sies at boken er skrevet i et enkelt og klart språk, og at den får frem interessante sider ved Knudsens liv. Det er for eksempel slående hvor fremoverlent Knudsen gjentatte ganger var når det gjaldt å ta i bruk ny teknologi. Han ivret etter å erstatte seilskipene med dampskip, og så tidlig som i 1869 holdt han et glødende innlegg om elektriske lys – seksten år senere, i 1885, ble Skandinavias første elektrisitetsverk etablert ved Knudsens tresliperi Laugstol Brug. Det er også på sin plass å fremheve at når Hem nå leverer sin tredje biografi om en fremstående Venstre-politiker, kan det ikke være noe tvil om at han har gitt et vesentlig bidrag til så vel Venstres som Norges nyere politiske historie.

Her pirker Hem borti standardfortellinger i norsk historieskriving.

Starts­mannen Gunnar Knudsen – nu har vi magten, og den skal bli brugt!

Babord i lendet

Bokanmeldelser

Bjørn Ivar Fyksen

Feider av den typen som har utspilt seg de siste ti dagene mellom redaktørene Danby Choi i Subjekt og Magnus Marsdal i Manifest Media, er det i våre dager sjelden vi ser i redigerte medier. På det retorisk mest brutale er Choi blitt ydmyket for sin snodige og virkelighetsfjerne ros av den myrdede Maga-ekstremisten Charlie Kirk. Selv om det er tilfeldig, ser det derfor ut som knallgod timing når Choi nesten samtidig utgir boka «Du 

 tro at du er noe. Mitt oppgjør med janteloven». 

, hvordan jeg slås ned etter å ha turt å stikke hodet frem! 

For Choi er jo en litt sjelden blomst i den norske pressefloraen, med sin lapsete klesstil og sin freidige og programmatisk kontrære redaktørholdning. Nettopp av den grunn er det nesten ikke til å begripe at han har utgitt et «oppgjør med janteloven». Hvordan kan dét passe Chois selvbilde som en pressemann som tør å gå motstrøms, utfordre konsensus?

Marsdal påpeker på Facebook det komiske i at Choi jåler seg til med ridderrustning for å forsvare noe alle her til lands er enige om å forsvare, nemlig ytringsfriheten. Choi viser samme risikofrie heltemot i boka: Å være mot janteloven i 2025 er så ukontroversielt at det kunne gitt Choi innpass i den snusfornuftige kommentarstaben i Schibsted, der man ikke går av veien for å publisere dristig kjetteri som at FN er bra, Putin er slem og at Jens Stoltenberg har en imponerende cv.

Choi, min gode mann, jeg skal vise deg hvordan et kontrært synspunkt ser ut, jeg: Janteloven burde håndheves langt strengere enn i dag. Sånn.

 Aksel Sandemose de sosiale sanksjonene de lavere klasser i den fiktive danske småbyen Jante brukte for å holde hverandre nede og bevare konformitet. Tor Jonsson kalte det 

, mens Alf Prøysen – som forsto at det her dreide seg om overklassens ideologi som sivet ned i folkedypet – kalte det 

: Hvis enhver skomaker bare kunne forlate sin lest og realisere sine drømmer etter eget forgodtbefinnende, hvem skulle da gjøre tungarbeidet? Jantelov-dynamikken var undertrykkende og måtte selvsagt motarbeides, men 

 kultur, der offentligheten bugner av Gutta-influensere, realitykjendiser og milliardærer som sutrer over at bidrag til velferdsstaten ikke er frivillig – er dét virkelig en kultur preget av janteloven? Ja, skriver Choi, «i dagens samfunnsliv utgjør den en hovedtrend». Leseren gnir seg i øynene.

 klargjør ikke saken. Blant annet viser han til tre modernistiske kunstnere han mener er blitt grovt undervurdert – i mellomkrigstiden. Hva har det med dagens samfunnsliv å gjøre? Enda snålere er de lange partiene om ulike reality-programmer. Egentlig er boka en selvbiografi om alt Choi har oppnådd i livet, men de langdryge «analysene» av egen opptreden i «Spillet» og «Maskorama» er så søvndyssende selvsentrerte at han utvilsomt burde vært trukket for retten for brudd på janteloven: Du skal ikke tro at ethvert tullball er interessant for allmennheten.

Sandemose skrev om undertrykkelsen av den enkelte i småby-arbeiderklassen; Choi skriver om å gjøgle i den moderne medieoffentligheten uten å få riktig så mye applaus som man ønsker seg. Sannheten er at det ville gjort dagens samfunnsliv godt om vi fremdeles hadde noen sosiale sanksjoner mot noe av det mest substansløse skrålet i offentligheten. Om Magnus Marsdals litt hardhendte korreks er riktig medisin, får vi diskutere.

om Charlie Kirk har Choi vist en bemerkelsesverdig svak evne til å lytte til argumenter og korrigere et dårlig fundert synspunkt, og det eneste «Du 

 tro at du er noe» overbeviser om, er nettopp at offentligheten trenger en oppdatert versjon av janteloven: Du skal ikke tro at alt du sier, er viktig og riktig og interessant bare fordi det er du som sier det. Du skal ikke tro at støy og kontrovers med nødvendighet betyr at du har truffet et ømt punkt, kanskje har du bare skrevet noe tåpelig.

Et jantelovløst land

Kaja Schjerven Mollerin

Å bli forelsket er ikke så trivelig som man vil ha det til,» forsikrer den unge Jan Erik Vold, i et brev til kameraten Tor Blekastad, i slutten av oktober 1962. Vold befant seg i den lille byen Goleta i California. Hit var han kommet noen uker tidligere, på et såkalt undergraduate-stipend fra Norge-Amerika-Foreningen, og skulle gå på University of California, Santa Barbara (UCSB), helt ute ved Stillehavskysten. Han hadde møtt «en pike», som det står i brevet, det var mest fint, men ikke bare lett, men «iallfall er det å leve livet», skriver Vold, «og det er det eneste man kan gjøre med livet sitt, leve det fullt og helt. Fremfor alt ikke søke etter livet, etter lykken, etter kjærlighet, eller hva man velger å kalle det».

Kanskje var den unge Volds refleksjoner over kjærligheten denne høsten preget av den dramatiske historiske konteksten. Det var i disse ukene Cubakrisen utspilte seg. Ingen visste om de ville overleve morgendagen. Eller kanskje var det noe ved denne krisen som forsterket et livssyn som Vold fra før bar på, og som han utover i 1960-årene skulle beskrive som absurditeten i livet; dette at vi er kastet inn i en tilværelse som ikke har noen overordnet hensikt – med mindre man er troende – og som i denne forstand er meningsløs og forgjengelig. «Intet kan jeg rå med», skriver Vold i programheftet til Absurd aften i Universitetets aula i desember 1963, «unntatt det som skjer meg mellom to vilkårlige grenser av fødsel og død». Nettopp fordi alt tar slutt, er alt betydningsfullt.

Mange husker sikkert Jan Erik Volds glede over loffen og trikken og furukonglen, over stiene i Nordmarka og holmene i Oslofjorden; en slags kjærlighet, det, men den romantiske kjærligheten? Vold blir sjelden beskrevet som en kjærlighetsdikter, men flere av disse diktene, om poetens «lille hjerte i rødt», som det står i et av dem, hører til det fineste han har skrevet, og de utgjør en kontinuitet i Volds poesi, som ellers er preget av stor variasjon i form og tema.

Høsten 2025 er det seksti år siden Vold debuterte med diktsamlingen «mellom speil og speil» (1965), en bok det tok lang tid å ferdigstille. Noen av diktene skrev han utkast til under oppholdet i California (det var her han for alvor fikk dikteriske ambisjoner). Det eksistensielle brådypet i boken, og den komplekse tenkningen om samlivet mellom mennesker, viser hvilket format forfatteren hadde allerede den gang, som tjueseks år gammel debutant. I et av de sterkeste diktene plasserer poeten seg selv på en flåte på åpent hav, «alene med mine ord», som det står. Han skildrer møtet med et annet menneske, et møte som strekker seg langt utover det erotiske, mot selve den andres væren i verden. Han skildrer også sitt forhold til ordene. Lenge har poeten, forstår leseren, forsøkt å finne ut av livet sitt med ord og grublerier, uten hell, han har erfart «ordenes savn». Dette savnet finnes i diktet, i ordene, ikke bare som fravær, mangel, tvil – men også som en rikdom i språket.

I diktets andre strofe står det: «dypet av din jord søker jeg med hud / som har forlatt sine ord for å ta i favn / dette som alltid var ordenes savn / en annens hud for ordene bar tvil / om noe utenfor ordene selv var til».

Samtidig som kjærlighetsdiktene skaper konsistens i forfatterskapet, viser de Volds spenn som lyriker. Diktene har ulik form og gir leseren innblikk i ulike sider av kjærligheten, fra det abstrakte, som «ordenes savn», eller den uoverstigelige avstanden mellom to som har elsket hverandre («Du / har din / sannhet, jeg har min»), til det konkrete, som en føflekk på den kjæres korsrygg, eller den hverdagslige intimiteten som plutselig finnes mellom to mennesker («sammenrullet på gulvet / ved enden av senga / våre to pyjamasbukser»). Ikke minst formidler diktene ulikt humør og varierende grad av tillit til den romantiske kjærligheten.

Smerten over et tap kan være lammende («Sorgen kommer / senere // som en dresin»). Men at noe tar slutt, kan også invitere poeten til uærbødig og en smule komisk selvransakelse («Det er fobi, fobi, sukket han»).

En forelsket morgen

«Finnes det en himmel for gresskarhoder» lyder teksten under dette amerikanske Halloween-postkortet fra 1901, der en håpefull gjeng gresskarmenn sitter og leser i boka «Heaven and How to Get There». Arkivarens forsøk på å, via verdensveven, spore postkortets opprinnelse, førte dessverre ikke til noe annet enn en mengde automatisk genererte svar på noen av livets største spørsmål:

Kommer jeg til å bo med kona mi i himmelen? (ja, men på en engleaktig måte). Hva gjør man i himmelen hele dagen? (tilber Gud) Er det sykehus i himmelen? (nei) Er det noen gang natt i himmelen (nei) Er det musikk i himmelen? (ja) Finnes søvn i himmelen? (nei, men det er jo heller ikke natt) Kan våre kjære se oss fra himmelen? (Bibelen byr på tungtveiende bevis for at de som er i himmelen er klar over og interessert i jordlige hendelser. Så det er jo hyggelig.)

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Nord for daggry

Sjelesorg

Du eneste. Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Ingen av oss kommer tilbake

Jeg var lenge død

Om tingenes natur

Startsmannen Gunnar Knudsen – nu har vi magten, og den skal bli brugt!

Utvalgte saker

Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.

Jan Erik Volds kjærlighetsdikt rommer samhørighet og harmoni, men også den grunnleggende ensomheten.

I søket etter bilder til Bokmagasinet hender det man kommer over ting som er på siden av saken, men som er for gode til ikke å deles. Arkivaren presenterer et utvalg.

Magasinene

Bokanmeldelser

Afterski. Om å elske langrennssporten ved skihistoriens slutt

Nord for daggry

Sjelesorg

Du eneste. Historien om Gunvor ­Hofmo og Ruth Maier

Ingen av oss kommer tilbake

Jeg var lenge død

Om tingenes natur

Starts­mannen Gunnar Knudsen – nu har vi magten, og den skal bli brugt!

Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.

Jan Erik Volds kjærlig­hetsdikt rommer samhø­righet og harmoni, men også den grunn­leg­gende ensomheten.

I søket etter bilder til Bokma­ga­sinet hender det man kommer over ting som er på siden av saken, men som er for gode til ikke å deles. Arkivaren presen­terer et utvalg.

Du eneste. Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Startsmannen Gunnar Knudsen – nu har vi magten, og den skal bli brugt!

Jan Erik Volds kjærlighetsdikt rommer samhørighet og harmoni, men også den grunnleggende ensomheten.

I søket etter bilder til Bokmagasinet hender det man kommer over ting som er på siden av saken, men som er for gode til ikke å deles. Arkivaren presenterer et utvalg.