#fff

#000

Samtidspoesien synger ikke, den fester seg ikke i leseren, skriver Fredrik Parelius.

Ny lyrikk nå!

skriv om tankar som om dei var levande ting.

Amina Cain

gikk dit han var redd for å gå da han skrev romanen «De etterlatte».

Bjarne Melgaard

skrev Gilead-kvartetten med en tro på at mennesket er skapt ensomt.

Marilynne Robinson

Kåre Bulie

I 1896 ble et ukonvensjonelt bilde til i et fotoatelier i Telemark. At kvinnen i det nygifte paret det fanget, hadde beholdt etternavnet sitt, understreker det uvanlige ved scenen. Hun het Thekla Resvoll, han Andreas Holmsen.

«Like jakker, skjorter og luer, like ryggsekker, lange fjellstøvler med snøring – og like bukser», oppsummerer Kjersti Helene Hernæs i «Thekla Resvoll». Sistnevnte plagg er det avgjørende: Biografen utroper det utpreget regisserte fotografiet til det «første kjente bildet av en norsk kvinne i bukser uten skjørt over». Hovedpersonen hadde da også en forkjærlighet for «en pragtisk buksedragt».

undertittelen, «Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér», skilte Resvoll (1871–1948) seg ut på flere vis. Hun ble botaniker i en tid da de norske kvinnene som hadde doktorgrad, kunne telles på to hender – og kjempet for sine medsøstres stemmerett.

«Thekla Resvoll» er blitt en tidstypisk utgivelse. Interessant nok har en rekke av kvinnene som stod Resvoll nær, etter årtusenskiftet vært utgangspunkt for bøker. Det gjelder så vel Ragna Nielsen, skolepioneren som Hernæs’ hovedperson lærte og jobbet hos, og som for tiden kan studeres i Asta Nørregaards portrett i Nasjonalmuseet, som biologen Kristine Bonnevie og kjemikeren Ellen Gleditsch.

Ikke minst gjelder det Resvolls søster Hanna Resvoll-Holmsen, hvis fotografier Nasjonalbiblioteket har utgitt. Oppsiktsvekkende nok ble også hun botaniker. At Hernæs i så begrenset grad behandler den profesjonelle likheten og forholdet søstrene imellom, virker derfor påfallende.

 forfatteren har for å skrive biografien, forblir uvisst: Boken gir ingen introduksjon. Først og fremst later begeistringen hennes til å handle om Resvolls status som kvinnelig pioner. Hernæs er på fornavn med Thekla fra første side, og kritiske poenger er fraværende. Forfatteren overbeviser da også om at den hjertegode planteelskeren og pedagogen fortjener en grundig presentasjon.

Biografien løftes dessuten av de mange bildene i den. Foruten av en lang rekke historiske fotografier preges sidene av Esra Røises nye botaniske illustrasjoner.

Problemet er imidlertid at forfatteren har lite annet enn den heller ukjente hovedpersonens karriere å spille på. Kildene hennes, først og fremst Resvolls dagbøker og øvrige skrifter, avdekker ingen dramatikk. Forfatteren medgir selv at livet hennes virker «nokså vanlig». Likevel bruker Hernæs nærmere 100 sider på tiden før det som rettferdiggjør utgivelsen – kvinnesaks- og det akademiske arbeidet – tar til.

 65 sider til å skildre én faglig reise, til Java, understreker bokens mangel på action. Rett nok betraktet Dr. Resvoll den lange turen som sitt livs største opplevelse, men antallet detaljer burde ha blitt redusert betraktelig også i dette partiet.

Hvilken bakgrunn forfatteren har for å skrive biografien, forblir uvisst.

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Grønn pioner

Frode Molven

Den som var så heldig å være i USA utover høsten 1999, kunne i helgene høre forfatteren Paul Auster i programmet «All Things Considered» på National Public Radio. Her tok han imot historier som lytterne sendte inn. Kravet var enkelt: Det måtte være sanne hendelser fra eget liv og alle måtte være slik at de utfordret våre forestillinger om verden.

For eksempel fortalte en anonym innsender om en Ku Klux Klan‑parade som en dag gikk gjennom hjembyen. Plutselig hadde en hund revet seg løs fra tilskuerne og løp ut i paraden og rev begeistret drakten av et av medlemmene, slik at familien og resten av byen gjenkjente familiefaren.

Etterpå samlet Paul Auster 180 av disse 

 i boken «True Tales of American Life». Alle sanne, og ofte like tydelige på tilfeldighet og sammentreff som Austers egen fiksjon. I «Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie» har journalisten Njord Svendsen fått tak i en historie fra virkeligheten som nok ikke kunne vært med i «True tales of American Life»: Til det er den for lang – det den inneholder av sammentreff og parallelle liv har stoff nok i seg til en hel bok.

skildres livene til den amerikanske lingvisten Bruce Timothy Morén-Duolljá og den lulesamiske kunstneren og språkarbeideren Svenn-Egil «Svenne» Knutsen Duolljá fra barndom til nåtid. Det er en reise fra elendighet og krenkelse på henholdsvis Staten Island i New York og i Tysfjord, til gode liv med flertydige identiteter i en viss annerledeshet idag. De to har lenge parallelle liv med overraskende mange fellestrekk før de møtes og blir et par.

Svendsen kom tilfeldig over en flik av denne historien, og skrev først om den i nyhetsavisen Khrono for høyere utdanning og forskning, der han arbeider. Responsen han fikk og rikdommen i historien, gjorde at han bestemte seg for å skrive bok.

Det er en historie med mange for- og sidehistorier – læstadianisme og fornorskning, fattigdom og mobbing, utvandring, amerikansk universitetsliv og det samiske språket, for å nevne noen, fortalt som en litterær reportasje. Svendsen zoomer inn og ut, peker fram og vender tilbake, slik at de to mennenes liv rulles opp parallelt. Vi følger deres respektive oppvekster og dannelseshistorier i annethvert kapittel fram til de møtes og derfra det felles livet de har. Underveis brytes gjenfortellingen av en typisk dag i livet deres nå.

å bli tatt med på innsiden av erfaringer i det fattige USA, med en gutt som kalles «SPED» («Same pants every day») på skolen fordi moren ikke hadde råd til mange bukser på den ene siden, og en lulesame som vokser opp som homofil i skyggen av fornorskning og rasisme på den andre.

Noe av det mest gripende er historiene om fraværende fedre. Kapitlet ‘Til Svenne, frå pappa’ er blant bokens sterkeste: Svenne får hver jul en fin gave fra faren, men får ikke møte ham før han er 14 år. (Og selvsagt er begge 14 år da de får møte sin far første gang).

 og drivende, både kunnskapsrikt og til tider poetisk. Samtidig kan en god penn forføre. Fordi virkeligheten selv allerede har ytt forbausende sammentreff, kan mye i materialet bli til tegn og mulige sammenhenger som veves inn. Noen få ganger lurer jeg på om fremstillingen blir noe for polert, for sammenhengende eller for bearbeidet. Om fremstillingen blir mer språk enn virkelighet, er det ikke en 

. I sin redegjørelse for Bruces forskning på det samiske språket, venter jeg et øyeblikk på om Svendsen vil gjøre det slik at det særegne ved språket skal speile noe i livet – kanskje bli et bilde på kjærligheten deres.

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie. 

Parallelle liv

Espen Stueland

Etter å ha lest ferdig Anders Hammers «I front», så jeg dokumentarfilmen «The Takeover», som samme mann har regissert. Han skriver i bokas epilog at filmen og oppmerksomheten den fikk, har skaffet ham fiender som gjør det umulig å dra tilbake til Afghanistan. Den er basert på Hammers filmopptak gjort i Afghanistan umiddelbart etter at USA trakk ut soldatene i september 2021 og Taliban overtok makten. Han bruker en del av det samme kildematerialet i både bok og film, men stoffet formidles på ulike måter, interessant nok. Filmteknikken bruker han, med egne ord, for ikke å fortelle seerne hva de skal tenke. Er intensjonen den samme i boka?

«I front» er en førstepersonsfortelling og forfatterens fysiske tilstedeværelse er absolutt mer fremtredende enn i «The Takeover». Fortellerens nærvær i teksten har mye å si både for hva som fortelles, hvordan kildene kommer til orde og hvilke bilder og inntrykk som former seg i leserens hode. Jeg synes det er vanskelig å svare entydig på spørsmålet om hvor mye han fortolker for oss. Han skildrer sin journalistiske metode og framferd i farlige situasjoner. Leseren inviteres til å identifisere seg med fortelleren, skjønt han ikke fremstår som en som foretrekker å forskanse seg i trygge og gode sosialdemokratiske rammer. Både i filmen og boka framgår at sår og blåmerker er prisen for å være så tett på opptøyer og demonstrasjoner, og han har mottatt alvorlige trusler. I boka går han mer personlig inn i hendelsene. Det gjør i mine øyne boka mer interessant.

var det mange som rømte landet. Hammer reiste mot strømmen. Han vil skrive om de afghanske kvinnene fordi de kommer til å bli «hardest rammet av Talibans nye lover og regler». Han vet at situasjonen vil bli uoversiktlig og farlig, men håper «at vi som journalister kan operere som observatører som kan virke voldsdempende». Ikke akkurat noen smålåten forhåpning. Han følger kvinnene som demonstrerer for sine menneskerettigheter. Mens de roper slagord og holder opp plakater, begynner talibanere å skyte i lufta og kvinnene må flykte. Hammer forteller at Taliban kunngjør at kvinnene må dekke til hud og hår – og det ene øyet. Når de er utendørs, skal kvinnene bare få se med ett øye.

En av kildene Hammer kommer i kontakt med, Zahra, er en journalist som stiller spørsmål ved Talibans behandling av kvinnene. På en pressekonferanse Taliban holder, stiller hun konfronterende spørsmål. Vi tilpasser oss «et ganske ekstremt trusselnivå», skriver Hammer, og inkluderer seg selv. I tillegg til at han får juling, blir han arrestert og tvunget til å tømme kameraets minnekort. Det som redder ham i enkelte farlige situasjoner, er at han har kontakter i Talibans organisasjon. Han har skaffet seg et nettverk etter å ha vært bosatt i Kabul i lengre perioder siden 2007. Norske myndigheter vil han derimot ikke kontakte – tilbakeholdenheten skyldes at han vil bevare sin integritet og uavhengighet. Lenger ut i boka omtales også Talibans besøk i Oslo i 2022, der de fortalte skjønne historier om hvor bra kvinnene skulle få det i hjemlandet. På kostelig vis lar Hammer det skinne gjennom at Kai Eide fremsto som en spradebasse (mine ord).

 tar for seg demonstrasjonene for demokrati i Hongkong i 2019 og krigen i Ukraina. Ukraina-delen har størst tyngde. Det skyldes kildene, og at Hammer følger dem over tid fra og med 2022. Vi møter sivile bosatt tett på russiske og ukrainske stillinger. Hammer spør om hvorfor de ikke flykter til tryggere områder. Vi får høre om vennskap og russisk-ukrainske familier som slites i filler på grunn av ulik virkelighetsoppfatning. Krigen er nedbrytende på mange måter. Vi får høre om korrupsjon og dyrtid, om å overleve på nærmest ingenting, om kulde som setter seg i margen, men også om omtanke og selvoppofrelse med livet som innsats. De fleste kildene snakker fritt, men en ukrainsk soldat han intervjuer blir avbrutt av en presseoffiser når han mener soldaten er for negativ. Det er en påminnelse om at grensene mellom sannhet, sensur og propaganda er skjøre. I et intervju med en ukrainer skyter Hammer inn at det som blir sagt er russisk propaganda. Han gjengir ellers en spesialrepresentant i UD som mener at en viss korrupsjon i forbindelse med bistand til Ukraina må tåles. Med de nye avsløringene av korrupsjon og avdekking av ukultur i norske UD, får slike utsagn en noe skjemmende odør.

bruker flere ganger i boka, består i at han sammenlikner seg med andre journalister. Han kan da fremstå pralende og lite raus. Han skriver om navngitte norske kolleger som arbeidsgiveren kaller hjem til Norge når det blir for utrygt i Afghanistan, mens han drar motsatt vei. Skrivende journalister kan «trekke seg tilbake om det drar seg til», får vi vite, mens en fotograf som ham må ha hendelsene i linsa og oppholde seg i det farlige. For å understreke det risikable, kan han åpne en del – den om Ukraina – med setningen: «En mann står med en revolver mot brystet mitt». Det er en litterær testosteronstil. Helt fri for lyter er denne stilen ikke. Hammers skrivemåte rommer dessuten få dypere analyser. Det han derimot vinner stort på, er at skrivemåten er medrivende og spennende. Portrettene er gode. Boka har en eksistensiell uro i bunnen og fremstår genuin. Kunnskapen den bringer til torgs har kostet mye. Det må man imponeres over!


I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Journalistisk vågemot

Silje Bekeng-Flemmen

Et hyper­kommersielt nett snører seg sammen i tradwife-snakkisen «Yester­year»

Det enkle, anstendige livet. Dager som går med til å stelle på gården, dyrke sin egen mat, la barna bli mange. Måtehold, tradisjon og flittighet, alt under Guds øye.

Det er tilsynelatende idealet for Natalie, en

-influenser som fra den avsidesliggende ranchen Yesteryear i Idaho kringkaster et nytt – eller gammelt, alt etter som – amerikansk ideal til millioner av følgere. På Instagram er idyllen komplett. Men så en dag våkner Natalie opp i 1855.

Det er til å forstå at «Yesteryear» har blitt en stor, internasjonal snakkis. Konseptet er eggende: Hvordan takler en influenser som har gjort karriere på å romantisere gammeldags, konservativ livsstil, å leve i de faktiske gamledager, uten innlagt vann og panelovner, uten barnepiker og moderne smertestillende?

først og fremst 1855 som opptar romandebutanten Caro Claire Burke. Mer om det etter litt kontekst: Natalie og den tafatte, men steinrike mannen Caleb dyrker grønnsaker som skal framstå økologiske og prøver å forhindre at kuene dør (for hva gjør man egentlig med en død ku?). Hun produserer fotogene barn mens han er dypt inne i nettets mannosfære. Da Natalies Instagram-konto anbefales av en tvilsom guru i det miljøet, eksploderer kontoen. Dermed synes Natalies skjebne forseglet: «Online-Natalie», som hun sier, har fått en fiksert identitet som en lyshåret, konservativ drømmedame i et USA som etter sigende står på randen av borgerkrig. Siden Natalie ikke er spesielt glad i verken barn eller gårdsbruk, blir gårdens ansatte stadig flere, selv om de er usynlige utad.

Men det er flere lag her (litt for mange, egentlig): Ektemannen Calebs far, Doug, er presidentkandidat, en slags 

, om enn av det mer tradisjonelt republikanske slaget. Han har inngått en avtale med Natalie, og det blir snart tydelig at hun er fanget i både eget og andres nett – ikke minst i blikket til fem millioner følgere som forventer at hun leverer en fiksjon de elsker å hate.

Caro Claire Burke er ikke opptatt av 1800-tallet. Når Natalie våkner i fordums tid, på sin egen gård og med en familie som likner hennes egen, men er fremmede, gjør ikke forfatteren særlig forsøk på å levendegjøre epoken. Detaljene er få og generelle. Alt er generelt bare kjipt. Det gjør disse partiene tammere enn de kunne ha vært. Spenningen knyttes først og fremst til hva det egentlig er Natalie opplever – har hun reist i tid? Er det noen som tuller med henne? Settes hun på prøve av Gud?

Historien som er viktigst her, og som gis mest plass, er tilbakeblikkene der Natalie forteller sin livshistorie. Fra en kristenkonservativ, spartansk barndom via møtet med ektemannens innflytelsesrike og kompromissløse familie, karrieren som influenser, hvordan ekteparet bygger sin fanatiske fantasi ute på gården – og hvordan den utvikler seg til et mareritt.

Samtidig er det en fortelling om et gjenkjennelig USA på et tragikomisk vippepunkt. Ultrakonservative krefter sprer dommedagsprofetier, krigspropaganda og paranoia på nettet, sosiale medier leder inn i kaninhull og speilverdener, pengene rår. Dette er også – i de vondeste, mest menneskelige partiene – en historie om vanskjøttede barn. Med andre ord er det en bok som sier litt om mye.

finner jeg bokas utforskning av de psykologiske sidene ved ikke bare influenserkulturen, men ved alles digitale dobbeltgjengere. Natalie – som tilhører en heller vagt definert form for kristen trosretning – drar selv paralleller mellom den religiøse ideen om at Gud alltid ser oss, og sin egen følelse av alltid å bli sett. Men hva er det å 

, spør boka, er det en trøst eller en byrde?

Yesteryear

Under Gud og hvermanns øye

Tom Egil Hverven

Pseudonymet Ylva Mørch står som forfatter av «Forsoningens bok», en roman som dirrer med sjelden kraft. I dialog med Albert Camus’ bok om selvmordet som filosofisk problem, holder bokas jeg-forteller et borende oppgjør med seg selv og sin tidligere ektemann. «Myten om Sisyfos» (1942) og bibelfragmenter er byggesteiner i en intens selvgranskning. Mot slutten av romanen skjer en vending, et omslag, som brokker av fortvilte bibelsitater leder opp til. Kjernen i teksten er fortellerens kaskader av spørsmål til en hendelse for over femti år siden: Hvor mange piller, hvor mye alkohol hadde mannen hennes, A, fått i seg der han lå på sofaen? Hvorfor ble hun ubesluttsom, lamslått, den kvelden han ønsket å dø, hjemme i stua, mens barna sov? Holdt hun en pute over ansiktet for å hjelpe ham over grensen? Hvor går skillet mellom selvmord og barmhjertighetsdrap?

 tilkalte hun lege, og A fikk hjelp. Noen år seinere ble han funnet død i skogen etter å ha tatt sitt eget liv. Hvordan forsone seg med samlivet de hadde? Bokas omslagstekst opplyser at Ylva Mørch er pseudonym for Mie Berg Simonsen (f. 1942). Man skal ikke lese langt for å ane sammenheng med en beslektet roman, skrevet av datteren til Simonsen, kunstneren Lene Berg (f. 1965). Hennes «Fra far» (2023) er en kollasj av tekster omkring et dødsfall i Paris midt på 1970-tallet. Faren, Arnljot Berg, filmregissør og forfatter, ble anklaget for drap på sin tredje kone, Evelyn Berg. Sju år seinere tok han sitt eget liv.

Mie Berg Simonsenvar Arnljot Bergs andre kone. Han hadde et barn fra før, de fikk to barn sammen på 1960-tallet. «Forsoningens bok» er sentrert om romanpersonen A og hans ønske om å dø fra kone og barn. Fortellingen er fra starten både insisterende og distansert: «Du må se dette for deg: Et rom, en ganske alminnelig stue […]», med bokhyller fulle av bøker, en kopi av Picassos maleri Guernica på veggen, barneleker utover gulvet, en mann utstrakt på sofaen, en kvinne i døråpningen. Hun forsøker å rekapitulere hva som skjedde tidligere på kvelden. Hviler han bare, sover han rusen ut? Eller har han svelget så mange piller at han dør foran øynene hennes? Igjen henvender fortelleren seg direkte til leseren:

Jeg møter ditt vantro blikk – kunne denne kvinnen virkelig være så famlende, så usikker? Du rygger tilbake, men du blir nødt til å tro meg, det er hun som har sittet ved siden av den mannen hun er gift med, han som har en datter på elleve år og er far til hennes to barn på fem og to. Hun har sett ham gulpe i seg en mengde piller, og nå er hun fanget i en slik avmakt, en sånn tvetydighet, tvil, villrådighet at hun trues av oppløsning.

mesterlig skildret. Romanen graver og graver i kvinnens minner. Hun anvender sitater fra «Myten om Sisyfos» for å klarne tankene, men avstanden til Camus’ illusjonsløse univers øker. Den franske forfatterens tro på fornuft og klarsyn i møte med dødslengsel, gir ikke lenger tilstrekkelig mening for henne. Samlivet med A ga fortelleren erfaring av en håpløshet hvor fornuften ikke strekker til. Camus mente en absurd helt som Sisyfos kunne hente styrke i forakt for sin skjebne: å bli dømt til å rulle en stein opp en skråning. Hun innvender at man kan ende med å forakte seg selv, sin egen avmakt, slik A gjorde. Fortellerens oppgjør med ektemannen, med seg selv og sosiologien hun studerer og virker innenfor, er sterk lesing, forsterket av et brev hun finner. Idet hun møter den elleve år eldre A, er han separert, han har en liten datter, og har nylig vært innlagt som psykiatrisk pasient på 6. avdeling på Ullevål sykehus. Nyforelsket, 19 år gammel, skriver hun til sin bekymrede mor:

Han og jeg må sammen finne ut om livet kan gi oss et sted der det er mulig for oss å være.

 barn, men et varig sted fant de ikke. Til slutt ble hun redd for at hun ikke ville klare å skjerme barna for As dødslengsel – og flyttet fra ham. Gradvis, delvis gjennom psykologisk behandling, er hun blitt en annen enn den unge Camus-leseren hun en gang var. Fortelleren finner seint i livet ro i den katolske messen. Samtidig er kirkerommet henne fremmed, språket ubegripelig. Hun tar seg tid, går i lære, blir ønsket velkommen som medlem. Romanens spredte, epigrafiske bibelord tidligere i boka fremstår i et klarere lys. Første sitat er « … fra det dype roper jeg til deg …» (Salme 130). Vendingen bidrar til å kaste lys over tittelen, «Forsoningens bok», men omslaget kommer seint og relativt brått. Sammenhengen hun ser mellom As dødslengsel og kristentroens gudslengsel er ikke umiddelbart innlysende. Litterært er jeg mer overbevist av romanens første, ubønnhørlige hoveddel enn av tilløp til forsoning mot slutten.

Samtidig kan teksten gi kritikeren grunn til skepsis til innlærte estetiske normer. Skjer det noe i samtida som gjør at virksomme standarder for hvordan man kan skrive, endres, i og med verker som Jon Fosses monumentale «Septologien» og Ylva Mørchs mer beskjedne «Forsoningens bok»? Begge anvender brokker av liturgi og bønner fra katolsk tradisjon. Lignende formuleringer er i nyere estetiske vurderinger av litteratur blitt kalt besvergelser – som toneangivende autoriteter har ment man bør unngå. Les for eksempel essayet om samtidspoesien av Fredrik Parelius i Bokmagasinet denne uka, der han ønsker seg en mer besvergende poesi. Mine eksempler fra fortellende prosa viser at fenomenene Parelius beskriver, ikke nødvendigvis begrenser seg til poesien. Å sitere fra Det gamle testamentet i en roman, innebærer på mange måter å forbinde den med poesiens opphav. Romaner som «Forsoningens bok» kan bidra til en mer interessant diskusjon om hvor samtidslitteraturen er på vei.

Forsoningens bok

Selvmordets problem

Eivind Myklebust

Så mye lyng å somle i», står det seint i Mats Tønjum Alfsens «Svartediket»: «Inn og ned i krattlyngens krøllede siv / for å lete etter multene, store og søte / og boblende og ravgule / med forhistorisk tryll og transformative safter».

Det slår meg som eit treffande bilete på korleis det er å lese denne uvanleg storsnuta debutdiktboka: Her er det tjukt av språk over mange sider, med mykje trask att og fram i same terreng, men med store klasar av fortryllande biletspråk å fortape seg i undervegs.

Svartediket er namnet på ei drikkevasskjelde i Bergen, i dalføret mellom Fløyen og Ulriken. Allereie på andre side, før ein rekk å spørje seg kva dei har i drikkevatnet der borte, kjem eit slags svar: «Se, hvor mange tusen dødfødte spedbarn som krabber, / og lyser bleikt mellom tangskogen på sjøgulvet / De kravler, blinde som kråkeboller, med hodet på slep».

Svartediket er nemleg ikkje berre omkransa av trivelege turområde, men har uhyggjelege historiske understraumar, frå vandresegn om sjølvmord og spedbarndrap. I Alfsens bok, som spelar seg ut i nærliggjande natur- og bustadområde, men også tek avstikkarar til slektsstadar i Lærdal og skipåske på Geilo, kling slike segner med frå starten, og etter kvart flyt den mørke materien heilt opp til overflata gjennom eit barns sjølvmord.

 kapittelsuitar, med strofer på fem verselinjer, diktar «Svartediket» fram ein heil barndom. Det er ei forteljing full av skogsutflukter og fotballkveldar, snott og fiselukt. Saman med den nye naboguten, ein kar med både Nintendo og natur-

 – og med ein forfylla far med «flaskeknusende disiplin» – skal diktar-eget lage ei skuleoppgåve om norrøne gudar. Prosjektet veks straks inn i leiken og livet deira, og legg seg over landskapet rundt med forhistorisk tryll:

Nabogutten kaster grus på vinduet mitt / Inne er det svart, ute er det nedlagte blåjotner / Himmelfarter av svarte fjorddaler, gymnastiske lyn i kortvarig hagl / Det går stjerne-elver over himmelen / og jeg ser mine hudspiste fingre snorke blod under neglene.

Snart er Frøy, Loke og Rån i sving der ute, med sverd og skjold og draumeskip, blant tussar, alvar og gydjer – og blant verkelege dyr og veslebrør, foreldre og besteforeldre, klassekameratar og parallellklassejenter. I Alfsens rike barndomsunivers kan ein trakke ned i ein sølepytt ved busshaldeplassen og stige opp att frå eit mytologisk myrsøkk ute på vidda.

påsett og vis denne skuleoppgåva deira, fullført av diktaren på eiga hand etter nabogutens sjølvmord, i ei slags traumebehandling gjennom eigne minne og felles mytologi. Ordet «traume» er samstundes for tungt og etterpåklokt til å fange tilnærminga i dikta, som er imponerande tru mot barnets utsyn, med djupe stemningar og springande observasjonar, friskt blikk og transformativ fantasi. Den intense språk­leiken i dikta, med sprang mellom stilnivå, ordsamansmeltingar og skamlaus allitterasjon, er ikkje berre rytme og klang, men ei spegling av gutungen si livsverd, der alt er handfast og nært, og samstundes høgst foranderleg: Ei hand er ei grein er eit sverd.

haldning minner om Erlend O. Nødtvedts, og stikk djupare enn ein generell Bergens-svai: Her går det inderlege og ironiske hand i hand, vitalismen blømer med skjelmsk sjølvtillit og samtida kastar neonlys over gamle mytar og segn. Alfsen tyr likevel til meir maksimalistiske metodar enn dei fleste andre norske poetar i dag i arbeidet med å omvandle verda gjennom språket. «Slik en variabel og ferskpresset verden!» får ein ofte lyst til å rope, med ei linje frå eit av dikta. Det er mykje overraskande og morosamt i «Svartediket», sant nok ein del masete og forgløymeleg òg, men det flottaste ved boka er måten Alfsen maktar å føre den brått avbrotne oppvekstsoga vidare på, når hans eigen oppvekst spring vidare, men gjer naboguten til grunnstoff i det diktariske svaret på gruppeoppgåva.

Alt er handfast og nært, og samstundes høgst foranderleg.

Svartediket

Ferskpressa verd

Tore Linné Eriksen

Det er ingen liten bragd å forene journalistikk, reiseberetninger og litterær fortellerglede, der vi på samme tid kommer tett på enkeltpersoner og blir opplyst om overgripende samfunnsstrukturer. Men det er dette vi nå har fått i Andreas Liebe Delsetts «Kapp det gode håp», som skriver seg inn i en sjanger vi kjenner fra blant andre Erika Flatland og Åsne Seierstad.

Forfatteren er ingen nybegynner, men tidligere utgivelser kretser rundt mat, kjøkken og hav. I årets bok tar han spranget ut i den store verden, men det er ingen kjapp reportasje fra en kort visitt i Sør-Afrika vi blir servert. Det er isteden en nærmere 500 sider lang bok som bygger på mange opphold på Afrikas sørspiss gjennom mer enn 20 år. I tillegg høstes fruktene av en rikholdig litteratur.

 til å tilhøre generasjonen av solidaritetsaktivister i tiåra før Nelson Mandela, leder av frigjøringsbevegelsen ANC (African National Congress), blei landets president etter apartheidregimets fall i 1994. Men han er voksen nok til å ha opplevd den folkelige entusiasmen, også her hjemme, der mange så lyst på mulighetene for et samfunn bygd på likeverd og sosial rettferdighet. Det kunne han kjenne på under sitt første besøk i 2004, der han representerte skoleungdommens «Operasjon Dagsverk».

Vi forstår raskt at de lyse utsiktene allerede var vendt til skuffelse under Delsetts studieopphold ved University of Cape Town i 2009/2010, der han møtte sviktende glød for ANC og misnøye med en ny elite som gjorde altfor lite for å bryte med den tunge arven. Langt på vei er dette ei bok om løftebrudd, korrupsjon, vold, arbeidsløshet, manglende omfordeling av jord og nyrike afrikanere med politisk nettverk. Alt er dokumentert gjennom et vell av samtaler med journalister, forskere, aktivister og velvalgte gaider. Forfatteren lar ikke gamle helter mimre, men løfter fram stemmer fra en generasjon som ikke har så mye å forsvare. Deres dom etterlater ikke mye tvil: ANC har vendt ryggen til sine idealer og foretrekker å få sin del av kaka framfor å demontere et undertrykkende statsapparat.

 grepet går ut på å velge ut et knippe dramatiske og voldelige hendinger som utgangspunkt for hver av bokas fire hoveddeler, for deretter å dykke ned i årsaker, forløp og ettervirkninger. I tillegg nøster han tråder bakover i apartheid­systemets og den rasebaserte kapitalismens historie, og gir oss både aktuelle nærbilder og kunnskaper for å forstå den tunge arven. Sterkest inntrykk gjør nok den delen som tar for seg Marikana-massakren i 2013, der streikende arbeidere i platinagruvene blei meid ned av væpnet politi, tilbake lå 39 døde. Slik får vi også illustrert hvordan staten, kapitalinteressene og den regjeringslojale fagbevegelsen gikk sammen for å knuse kampen for bedre lønn og mer menneskelige arbeidsforhold.

Men alt er ikke malt i de mørkeste farger, og bildet blir mer sammensatt når Delsett inviterer oss med inn i sivilsamfunnet, der kampen for å overleve og skape et bedre liv føres gjennom grasrot­aksjoner, protestbevegelser og kollektive løsninger uavhengig av staten. Det vies mye plass til initiativer nedenfra, slik som i Abahlali baseMjondolo («de som bor i skur») i Durban, som organiserer 4000 bosettinger med nær én million innbyggere. Vi blir også godt kjent med småskalafiskere og miljøorganisasjoner som gjennom rettsapparatet har klart å stanse kystnær oljeboring i regi av Royal Dutch Shell. I tillegg kommer vi tett på lokalsamfunn på landsbygda i Mpondoland, der sedvanerett og felles forvaltning av jorda fikk grunnlovsvern i striden med et stort gruveselskap. Der noen ser dette som nostalgi, ser Delsett et radikalt potensial.

 nedenfra som ligger til grunn for en litt overraskende – det vil si litt lysere – epilog etter et besøk tidligere i år. Her trekkes både uavhengige domstoler, et levende sivilsamfunn og en fri presse fram som positive trekk, og Sør-Afrika berømmes for å ha brakt folkemordet i Palestina inn for den internasjonale domstolen i Haag. Det gleder også forfatteren at ANC har mista sitt reine flertall ved siste valg, men han kunne kanskje ha reflektert over at dette særlig skyldes avskalling til partier som bygger på etnisk eksklusivitet, støtte til ekspresidenten Jacob Zuma og opportunistisk fremmedfiendtlighet. Sjøl ville jeg nok også ha sett en bedre gjennomgang av overgangsperioden 1990-1994, der begrensa handlingsrom var et resultat av kompromisser for å unngå borgerkrig og sterkt press fra embetsverket, kapitalinteresser, jord­eiere, Verdensbanken og utenlandske investorer. Noen vil finne det påfallende at vi aldri møter noen som har fått bolig, vann, strøm, vaksinasjon og utdanning etter apartheid. Og kanskje kunne noen fra ANC blitt direkte konfrontert med forfatterens sterke inntrykk.

Det er nok også et lite feilskjær når myten om det gode Norge videreføres ukritisk med et sitat fra Gro Harlem Brundtland, som skryter av vår rolle som foregangsland når det gjaldt sanksjoner på 1980-tallet. Men de kom ikke før i 1987, da apartheidregimet lå på sotteseng, og loven var så full av unntak og dispensasjoner som skipstransport av raffinerte oljeprodukter og rekordkjøp av manganmalm.

Men ikke noe av dette rokker ved at vi nå i norsk språkdrakt har fått både historiske perspektiver og velskrevne nærbilder fra et land som mange har et forhold til, og som spiller en nøkkelrolle på det afrikanske kontinentet og i internasjonal politikk. Dessuten minnes vi på at mange av Sør-Afrikas problemer også er allmenne: fattigdom, ulikhet og klimakatastrofer.

Kapp det gode håp. En reise i Sør-­Afrika ­etter ­apartheid 

Mørke og lys

Hadle Oftedal Andersen

For kvart oppslag skal me stoppa opp etter at eg har lese, og så skal me peika på illustrasjonen og snakka med glade stemmer om det me ser. Om dette er idealet for høgtlesing med barn, og det er det nok, trur eg Joakim Kjørsvik og Anette Saugestad Helland si biletbok med dikt for barn er ein perfekt opnar for slike kjekke samtalar. For her er det mykje ein kan komma langt av garde med, om ein verkeleg gir seg tid til å tenka saman.

Boka heiter «God morgen», og på kvart av dei tolv oppslaga møter me eit seks liner langt vers med den same strukturen. Her er eit eksempel:

 blir det tydeleg at boka skildrar eit barn som går igjennom morgonrituala sine, frå oppvakning i det første oppslaget til dei er ute på gata i det siste. Når kvart oppslag er bygd opp med fire «god morgen», gjer dette tydeleg at barnet møter dagen på ny og på ny gjennom desse faste programpostane. Kvar ny del av ritualet opnar for ei ny oppleving.

Men dette er ikkje alt! Det som er så kult med denne boka, er at dei tolv opplevingane ikkje er avgrensa til det ein gjer, til dømes å vaska seg eller eta cornflakes. Barnet som fører ordet i dikta assosierer fritt, slik at ein til dømes kan komma seg frå frukostbordet til ein brannbil – som ein kanskje høyrer i bakgrunnen – og frå dette til ein tanke om ein sjømann – utan skute – som tygg skrå.

Det heilt opne ved desse assosiasjonane fascinerer. Ein kan bare føreslå til dømes at brannbilen er noko ein høyrer i bakgrunnen. Og erkjenna at det nok er like gåtefullt for den vaksne som for barnet kor tanken om sjøulken kom frå. Men sjå! Då har ein allereie, mest utan å merka det sjølv, rørt seg inn i den menneskelege kreativiteten og fantasien sine djupe skogar.

 med vokabularet her. Det er nok ikkje så mange barn i biletbokalderen som veit kva skråtobakk er for noko. Og det er fleire stader i «God morgon» der ein finn slike ordval som tvingar den vaksne høgtlesaren til å delta i samtale med barnet som høyrer på. «Kva er skrå»? «Kva er ein fjott?» «Kva er beinprotese?» Og så vidare. Dette er eit originalt grep, som tvingar den vaksne til å stoppa opp og sjå på orda på boksida med barnet sine auge. Når det til dømes står om ein epleskrott at «din tid er svunnen», kan ein komma til å seia både det eine og det andre om korleis språket kan brukast til å seia ting på nye måtar.

Det er kort sagt poesi i denne boka. Ein invitasjon til å møta det mystiske, fabulerande og språkfornyande diktet i augehøgde med barnet. Og ein invitasjon til å utforska saman, utan at den vaksne veit alt.

Anette Saugestad Helland sine barneteikningaktige illustrasjonar står godt til bokas barneperspektiv. Særleg gjer dei små «doodlingane» med gråblyant, til dømes av fisk som hoppar i vatnet i dusjen, at det blir liv og røre i oppslaga.

God morgen

Ein ­invitasjon

Bokanmeldelser

Bjørn Ivar Fyksen

Er det mulig å drive et mellomstort forlag i Norge? Forrige helg kom nyheten om at Solum Bokvennen er i ferd med å gå over ende. De er i forhandlinger med Vigmostad & Bjørke i håp om å finne en ny eier til å videreføre driften, men gjelda overstiger verdien av boklager og -rettigheter i en slik grad at overtagelsen kun er aktuell om kreditorene er villige til å avskrive store deler av sine tilgodehavender.

Framtida til et lite, men særegent forlagshus henger dermed i en tynn tråd, og på Facebook retter Simone Stibbe, forlagssjef i det enda mindre Skald forlag, følgende spørsmål til kulturminister Lubna Jaffery og hennes statssekretær Trude Storheim: «Kor mange godt etablerte kvalitetsforlag må gå konkurs før regjeringa tar arbeidet med bokforskrifta på alvor?» Stibbes underliggende poeng er at Kulturdepartementet må legge et tak på hvor store rabatter bokhandel­kjedene kan kreve av forlagene for å ta inn bøkene deres. Bokloven slår fast at det 

 være «en maksimalsats og en minimumssats for innkjøpsrabatt», og at departementet skal fastsette disse satsene gjennom forskrift, men to år etter at loven trådte i kraft, er satsene fremdeles ikke blitt regulert.

 forhandlingsmakt og rabattkrav gjør livet surt for mindre forlag, skal ingen tvile på, og det bør settes fortgang i arbeidet med å regulere innkjøpsprisene. Det er imidlertid mulig å trekke flere lærdommer av Bokvennens prekære situasjon, for de har ikke alltid bedrevet kjernesunt forleggeri. En viktig del av utgivelsespraksisen deres har i alle år vært å oversette klassikere og eldre kultbøker av det mindre kommersielle og noen ganger litt perifere slaget: Slik er det gått til at vi har alt fra Platons og Aristoteles’ samlede verker via Albert Camus’ taler og artikler til Stanisław Lems sci-fi-klassiker «Solaris» på norsk. Det er denne dypt imponerende katalogen som har gjort forlaget fortjent til hedersbetegnelsen «kvalitetsforlag» fra konkurrenten i Skald, men medaljen har en bakside:

Bokvennen har lenge også hatt rykte på seg for litt skjødesløst forlagsarbeid. «Fleire utgivingar eg har lese frå forlaget Bokvennen, har vist at dei ikkje alltid arbeider like grundig redaksjonelt med den omsette litteraturen dei gir ut», skrev Morgenbladets Margunn Vikingstad i 2018, og allerede i 2010 – i en svært kritisk gjennomgang her i avisen av Bokvennens utgave av Emily Dickinson samlede dikt – satte kollega Kaja Schjerven Mollerin spørsmålstegn ved selve utgivelsesfilosofien til forlaget.

For Solum Bokvennens utgivelser er typisk titler der rettighetene ikke koster stort, men der oversettelsen er krevende, og det spørs om de ikke ofte har gjøvet løs på mer enn de har hatt redaksjonelle ressurser og markeds­føringsmuskler til å håndtere. De siste årene er det bare det enorme forlagshuset Cappelen Damm som har meldt opp flere oversatte titler enn dem til innkjøpsordningen. Solum Bokvennen har dessuten en høyere avslagsprosent, og mye tyder på at de har gjort økonomien for avhengige av denne selektive innkjøps­ordningen.

 resultatet noen ganger blitt det enkelte kritikere har vurdert som utilfredsstillende utgaver av klassikere – og er de først utgitt, kan det ta flere generasjoner før de blir oversatt på nytt – eller høylitterære utgivelser leserne knapt får høre om. Forlagsøkonomisk er det uholdbart, men også kulturelt og litterært er det uheldig.

Det er å håpe at Solum Bokvennen overlever i en eller annen form, men færre og mer gjennomarbeidede utgivelser er antagelig nødvendig. Kanskje bør de som eventuelt overtar, skjele til nettopp Skald forlag, som tross sin beskjedne størrelse greier å gjøre sin klassikerserie synlig både på kultursidene og i bokhandlene, med godt forlagshåndverk og lekkert design. Det er også slike aktører departementet må lytte til når de forhåpentlig straks skal utarbeide de nødvendige forskriftene til bokloven.

De har ikke alltid bedrevet kjernesunt ­forleggeri.

Over evne

Halldór Guðmundsson

Forfatter

et hele begynte med Vilhelm Moberg. Sommeren 2021 hadde jeg begynt å lytte til hans ‘Udvandrerne’ på cd-spilleren i bilen min, en Citroën Berlingo, en hvit varebil som min kone og jeg ofte brukte til å reise rundt i landet. Det var god plass til å sove baki. Og det var nettopp på en slik tur, østover, at jeg for første gang la merke til at ikke alt var som det skulle være i mitt indre.

Slik begynner en ny bok av forfatteren Gyrðir Elíasson (f. 1961). Den islandske tittelen er «Ótíð í víti» (2026), et ordspill på den franske dikteren Arthur Rimbauds «En årstid i helvete», og kan omtrent oversettes til «Trange tider i helvete». Gyrðir er en av Islands mest betydningsfulle nålevende forfattere. Han har mottatt både Den islandske litteraturpris, Nordisk råds litteraturpris og en lang rekke andre hedersbetegnelser, flere av hans verk er oversatt til norsk.

Likevel har han nå etter denne utgivelsen stått overfor en opplevelse som er helt ny for ham: «Ótíð í víti» har ligget øverst på den islandske bestselgerlista i ukevis, og ikke noe annet verk har blitt så mye omtalt på Island denne våren. Det skyldes ikke bare at det er snakk om god litteratur – det kan man si om de fleste av bøkene hans – men også at den, som det heter i undertittelen – er en 

, en fortelling om en livserfaring. Mer presist er det en sykdomshistorie. Men som det står i boka: «Det som er så fryktelig med denne sykdommen, depresjonen og den altoverskyggende angsten, er at den er usynlig.»

 sykdommen synlig, akkurat slik den amerikanske forfatteren William Styron gjorde i sitt verk «Darkness Visible», på norsk «Synlig mørke». Og ikke bare synlig; han gjør den nesten håndgripelig – og samtidig fortsatt ubegripelig. Fortellingen begynner med Vilhelm Mobergs store, episke verk «Udvandrerne», som Gyrðir lyttet til på kjøreturene sine og som fremkalte minner om scener fra filmen med samme navn, som han hadde sett som barn: «Det jeg slett ikke innså, var at jeg var på vei til å seile inn i en av de mest redselsfulle bøker som noen sinne er skrevet.»

Så kommer han til å tenke på Mobergs mest personlige roman, «Din stund på jorden», et verk om livet, hukommelsen og forgjengeligheten. Etter disse litterære vardene kommer så fortellingen i gang. Under en av sine nattlige kjøreturer finner Gyrðir en halvdød katt i veikanten og begynner å lete etter eieren dens.

Elíasson har alltid ant en annen verden bak ordene hans, selv når de fremstår klare og lyse og danner en fullstendig naturlig fortelling. Vi fornemmer snarere enn hører noen undertoner eller overtoner, noe hinsides det teksten viser oss. Noen ganger er det høytiden bakom dagene, som en god forfatter en gang formulerte det; noen ganger venter døden med sitt beger fylt av mørke, som det heter i et dikt. Magien og det gåtefulle i Gyrðirs fortellinger og dikt ligger ikke minst her, og i at forfatteren overlater enhver tolkning til oss lesere.

I «Ótíð í víti» er disse verdenene, den håndgripelige og den mørke, smeltet sammen i dikterens sjel. Han kan ikke lenger holde dem atskilt, mister kontrollen. Gyrðir har vært plaget av angst og til tider tung depresjon nesten hele livet, men nå tok noe enda verre over: vedvarende tanker om døden som førte til selvmordsforsøk, skildret på en måte jeg aldri før har støtt på i en bok. Hva utløser dem? Lesningen av Vilhelm Moberg, usannsynlige tilfeldigheter, pesten som griper hele verden, eller feilslått medisinering og legers likegyldighet? Det kan ingen vite med sikkerhet. «Hjernen, denne utspekulerte prediksjonsmodellen og problemløsningsmaskinen, har på ingen måte klart å forstå det», står det i boka.

«Ótíð í víti» er oppriktig og ærlig. Den beskriver forfatterens tilstand så godt det over hodet er mulig, forteller om konas uvurderlige støtte og om leger og behandlingsinstitusjoner slik de framstår for ham – det gamle sinnssykehuset Kleppur, som noen lesere kanskje husker fra Einar Már Guðmundssons «Universets engle», viser seg å være den beste. Samtidig pulveriserer fortellingen alle fordommer vi måtte ha. Den er god lesning, ikke minst fordi forfatteren stadig ikke kan la være å underholde oss, slik han alltid har gjort, med en dose absurd humor, og opplysende fordi den kaster lys over noe de fleste av oss ikke kjenner. Og til sist merker vi hvordan forfatteren forsøker å bygge seg selv opp igjen, med det dype, stille og ubeskrivelige i bakgrunnen.

 Forfatteren overlater enhver tolkning til oss lesere.

En utvandrer i helvete

Even Teistung

For noen år siden fikk livet mitt et nytt spor å følge. Det var sommer og jeg sto bak disken på Bislet bok, butikken var tom og himmelen askegrå og trykkende, da en hvithåret kvinne kom inn gjennom døra. Bak henne brøt regnet ut, det flomma i strie strømmer, så vi ble stående inne i butikken i bortimot en time i påvente av opphold. Til å begynne med forsøkte jeg å selge henne et eksemplar av Pål Norheims «Oppdateringer», en bok jeg skatta for dens rastløse intelligens, og hun svarte, tilforlatelig, at hun hadde kjent ham litt.

Så bølga samtalen videre, og jeg innså at jeg var blitt gitt en gave: et våkent menneskes kritiske oppmerksomhet og visdom. Men det var først seinere jeg forsto at jeg hadde snakka med poeten, essayisten og oversetteren Karin Haugane. Siden den gang har jeg lest henne med inderlig nysgjerrighet, og nå, når hun utgir sin andre essaybok, «Språk mellom fremmede», er det som om temaene vi snakka om den gangen – om hjemløshet, grensekryssing, historien og dens omveltninger, vender tilbake i foredla form.

«Språk mellom fremmede» er et dypdykk i et lesende liv. «Enhver forfatter er også en leser», skriver hun i forordet, og deretter: «Å reise i litteraturens verdener er for meg å leve. I denne boken har jeg ønsket å hente verden inn i mitt land». Boka gir en åpen og undrende innføring i en lang rekke forfatterskap, ispedd fragmenter av Hauganes egen historie, biografiske skisser av forfatterne hun skriver om, og et generøst antall gjendiktninger, både fra poetens egen hånd og fra andre nordiske språk. Den er, har jeg tenkt underveis, den beste skriveskolen jeg kan tenke meg: en invitasjon til å lese, tenke, skrive, ja, reise i litteraturens verdener på egen hånd.

Det som binder forfatterne – som spenner fra den arabiske 600-tallspoeten al’Khansa`, via storheter som John Keats, Robert Frost, Gabriela Mistral og Seamus Heaney, til Sarah Kane, Yahya Hassan, og Hauganes egen ektemann, forfatteren Erland Kiøsterud – sammen, er at de alle har blitt «kastet ut i fremmedhet». Men hva betyr det?

– Jeg ser det slik at fremmedhet er blitt en verdensskjebne.

– Det er dette med å bli revet opp med røttene, som også får språklige konsekvenser. Jeg tenkte på Karl Marx, som med god grunn gjorde arbeideren til helt på 1800-tallet. Det er like gjennomgripende i verden i dag å være uten hjem. Den hæren av mennesker som rent fysisk flytter fra sted til sted, som opplever seg som fremmede i den forstand at de ikke kan språket, ikke kan reglene. Veldig mye dreier seg om arbeid i utgangspunktet, eller at du rett og slett ikke har noe sted å være, du må bare flytte, på grunn av krig og så videre. Det trengs et språk for denne erfaringen. Jeg har vært opptatt av litteraturen, hvordan det synes i litteraturen. Hva sier de om å være hjemløs? Eller å kjenne seg fremmed?

Jeg ser det slik at fremmedhet er blitt en verdensskjebne.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie.

I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Yesteryear

Forsoningens bok

Svartediket

Kapp det gode håp. En reise i Sør-Afrika etter apartheid

God morgen

Utvalgte saker

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betydningsfulle verk.

Gyrðir Elíasson synliggjør sin usynlige sykdom i en ny, sterk utgivelse.

Karin Haugane legger fram en fremmedhetens idéhistorie i sin nye essaybok.

Magasinene

Bokanmeldelser

Thekla Resvoll. Botaniker. Stemmerettsforkjemper. Akademisk pionér

Lausunge. Lappjævel. Ei kjærleikshistorie.

I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina

Yesteryear

Forsoningens bok

Svartediket

Kapp det gode håp. En reise i Sør-­Afrika ­etter ­apartheid

God morgen

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betyd­nings­fulle verk.

Gyrðir Elíasson synliggjør sin usynlige sykdom i en ny, sterk utgivelse.

Karin Haugane legger fram en frem­med­hetens idéhis­torie i sin nye essaybok.

Kapp det gode håp. En reise i Sør-Afrika etter apartheid

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betydningsfulle verk.

Karin Haugane legger fram en fremmedhetens idéhistorie i sin nye essaybok.