#fff

#000

har begynt å spørre seg hva som vil skje om for­fatteren blir danket ut av en språkmodell.

Jan Kjærstad

brukte sju år på å følge en tragisk rettssak i Australia.

Helen Garner

forteller ­spøkelses­historier for vår tid.

Ali Smith

Samtidspoesien synger ikke, den fester seg ikke i leseren, skriver Fredrik Parelius.

Ny lyrikk nå!

Hadle Oftedal Andersen

For vaksne er det lett å smila skeivt av småskulebarn sine flyktige forelskingar. Dette er jo ikkje 

Men nett dette uferdige får Kari Stai godt fram i denne tredje, frittståande samlinga med historier om Juri, ein kjenslevar gut på kring ti år som heile tida har antennene ute for å forstå kva det er folk held på med.

I løpet av dei ti forteljingane møter han stadig nye sider av denne gåtefulle kjærleiken. Han forelskar seg i Victoria frå Ukraina. Han skriv kjærleiksdikt til Lena, lærarvikaren. Han møter att Katinka som han har kyssa i skuret i barnehagen. Han opplever at foreldra kranglar mykje, noko som får han til å lura på om dei skal skiljast. Han prøver å bli interessert i Elvira, fordi ho er interessert i han. Og han opplever sjalusi når bestevenninna Evy blir saman med Javed «som er snart fullstendig ungdom», og «bular både her og der», medan Juri sjølv «er berre ein gut som ikkje bular ut nokon stad enno».

utvikling, og veit det sjølv. Kanskje er det nett medvitet om dette som gjer at han og dei andre søker seg mot dette dei ikkje veit, fordi dei opplever at det finst noko der, noko magisk og ukjent som dei etter kvart skal få innsikt i.

Tekstane er stilte opp med ny line for kvar setning. Og desse setningane er korte, slik at ein som åtte-niåring godt kan ta seg igjennom dei sjølv om ein elles ikkje er så veldig flink til å lesa.

Eit par av forteljingane har biletlege nivå som ligg under og kommuniserer med den bokstavlege handlinga. Den mest tydelege av desse er ‘Sprekka’, der det går eit ras lenger nede i dalen, og Juri etter dette får auge på sprekker rundt forbi og over alt. Det er i denne historia han spør mora om ho og faren skal skiljast, og mora innrømmer at dei «slit litt», som ho uttrykker det. Slik blir raset, og sprekkene, bilete som uttrykker det Juri ikkje seier, men heilt sikkert føler: at alt kan rasa saman over han, at grunnen kan opna seg og sluka han.

nesten usynleg, er biletnivået i historia der Juri er forelska i Victoria, som vel kjem frå Ukraina, sidan det er tale om at ho skal reisa igjen når krigen i heimlandet er over. Kameraten Morten insisterer på at Juri må ta kontakt med henne fort, før ho reiser. Men det får han ikkje heilt til. I staden blir han ståande utanfor huset hennar og lengta, intenst, i ei merkeleg spegling av kva han kjem til å føla når ho ikkje lenger bur her. Dette spelet mellom kjærleik og lengting er ikkje til å forstå. Men det er, i og med den litterære omarbeidinga av det, til å forstå likevel. Og best som han står der utanfor huset hennar og lengtar, kjem ho ut med ein sjenert smil og ein fotball under armen, som ho sparkar bort til han.

Eg trur ikkje barnelesaren nødvendigvis tenker over desse biletnivåa. Men eg er ganske sikker på at dei blir med likevel, inn i den kjenslemessige forståinga av det ein les. Og det er slike kjenslemessige responsar denne fint avstemde barneboka legg opp til.

Raringen

Uferdige kjensler

Emilie Johnson Godal

Etter min mening er det vesentlig informasjon å hente om tittelen på Arne Rusets nye roman, «Ein tragikomisk roman om kreft», et stykke inne i boka. Der kommer det fram at tittelen utgjør et nikk til Dag Solstad. Fortelleren møter Solstad på litteraturfestival, og får høre at «skulle han bli råka av sjukdomen ville han skrive ein tragikomisk roman om kreft og kalla boka for nettopp det». Dette er vesentlig fordi det avklarer en misforståelse som oppstår i romanens disfavør: Hvis man faktisk forventer en tragi

 roman, med trykk på ordets siste ledd, er det ikke det man får.

Den lille boka følger sykdomsforløpet til en forfatter og psykiater. Noe er galt med kroppen hans, og både han og kona Sol er nervøse. Som da han kommer hjem etter en liten tur med hunden kalt Dyret, og må hvile:

Sol står i døropet og ser spørjande på meg, eg svarar at frosten tok meg etter ein lang runde i den skarpe vårlufta, så no ligg eg for å få varmen i meg att, veit ikkje heilt kvifor eg ligg og lyg, har slettes ikkje gått nokon lang runde, heller ikkje var det skarp vårluft ute,

 Er eg redd for at forkjølinga som ikkje vil gå over dreier seg om noko eg helst ikkje vil tenkje på?

Med sammenbitte tenner holder han fast i håpet om at det ikke er farlig, inntil prøvene viser at det er benmargskreft med dårlige prognoser.

 kommer også fortellerens lynne tydelig fram. Han er utholdende, nøktern og munter. Det kommer enda tydeligere til syne når han ligger med livet på vent, langt hjemmefra på Rikshospitalet: «Heile førjulsvinteren og jamvel eit stykke inn i det nye året har eg halde meg i live trass i bratte motbakkar, kvar dag er ei gåve, eg finst verkeleg, namnet mitt står i kalenderen på veggtavla, attest på at eg lever.» Aksept, aksept, aksept synes å være det underliggende mantraet jeget møter den forferdelige situasjonen med, og med kommaer skal det formidles.

En stor andel av de 80 dagene han tilbringer på sykehus er i sterk morfinrus. Livet så vel som virkeligheten truer hele tiden med å forlate ham. Likevel er passasjene med skildringer av ulogiske drømmer, forvirret mimring og hallusinasjoner relativt kontrollerte. Det gir tidvis et rapport-preg og gjør at teksten oppleves en smule flat og uengasjerende. For eksempel blir enhver sang eller bok som nevnes, kun stående som detaljer fra perioden romanen tar for seg. Det er synd å si, for det skorter ikke på medfølelse under lesning og det er ikke tvil om at det største som kan stå på spill, livet, også gjør det.

Rusets roman er liksom litt for kommuniserende i stilen. Det kan tenkes at dette er noe andre vil vurdere som en kvalitet, gitt at de er enige i romanens lille tirade om «gravalvoret i norsk litteratur». For min del blir det sånn at det lettsindige glatter over det tragiske, og samtidig undergraver spennet jeg tror er nødvendig for at det virkelig skal bli tragi

 dette som er det tragikomiske: At livstruende sykdom ikke får englene til å synge, men den lille mannen til å skrive testamente – slik epigrafen antyder.

Arne Ruset

Sammenbitte tenner

Egon Låstad

Den første gangen jeg så Billie, var hun død». Slik starter den sorgmuntre, originale og høyst 

førsteboken om radarparet «Billie og Bo» fra 2023. Grensetesteren Billie har lagt seg i grøfta, og Bo består prøven som utvalgt når han forsiktig pirker borti henne. Herfra blir de bestevenner.

Forfatter Kristine Rui Slettebakken løfter flere viktige temaer for målgruppen i denne medrivende bokserien, inkludert utenforskap og gruppepress. I 2024 fikk hun Brageprisen for oppfølgeren «Billie og Bo og den heidundrandes jula» – en bok om sorgarbeid. Fattigdom er en fast underliggende faktor, og både Billie og Bo har eneforeldre med begrenset økonomi. I den tredje boken må Billies pappa endatil jobbe i ferien.

 Billie og Bo minner om den man finner i den empatiskapende barnebokserien «Igelkotten och Muldvaden» (1998–1999) av ekteparet Anna Höglund og Gunnar Lundkvist. Serien handler om en snill, men innskrenket muldvarp som blir venn med et selvrettferdig og fritenkende piggsvin. Dyrene får bryne seg mye på hverandre – akkurat som Billie og Bo. Billie er en rettferdighetssøkende person som ofte har piggene ute. Den som har mest å lære av vennskapet er den veslevoksne fortelleren Bo.

Vennskapet settes uventet på prøve i den tredje boken, når det umake paret drar på sommerleir uten foreldre. På campen må de sove adskilt i hver sin avdeling med henholdsvis gutter og jenter. Dermed oppstår nye relasjoner. Bo overtar på et vis Billies rolle når han blir kjent med en gutt som er enda mer puslete enn ham selv. Endelig kan han også være oppmuntrende, sterk og modig.

gir anledning til å flette inn både første-, andre- og tredjepersonsfortellinger som skaper et større vi i romanen. Dette er i utgangspunktet et godt grep, og gjennom fortellingen får leseren innblikk i formildende årsaker til at barn tidvis oppfører seg dårlig. Effekten av det utvidede persongalleriet er samtidig at den mest interessante stemmen – Billie – havner i bakgrunnen. Hovedattraksjonen i serien forsvinner praktisk talt i bakgrunnen, og blir irrelevant i sin egen fortelling. På et tidspunkt ser vi henne kun som et spøkelse. Dette er betegnende for en tekst som har mistet sin viktigste – og mest standhaftige karakter av syne.

Billie er en romanfigur som slekter på Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, komplett utstyrt med utforskertrang, mot og flokete hår. I bøkene stiller hun spørsmålstegn ved allment aksepterte sannheter og omgangsformer. Slik har det seg at barna blir venner med en alkoholisert uteligger i den første boken, og en fattig kioskeier i den andre. Fra disse personene får de oppmuntrende ord med dyrekjøpt livsvisdom. I bok tre må de stå for visdommen selv.

Billie og Bo på ferie­koloni

Billie og Bo trår vannet

Ayne Kifle 
Assefa Aalen

Antologien «Vår tid er nå!» er redigert av tidlegare Natur og Ungdom-leiar Gina Gylver og ført i pennen av tolv aktivistar med ulike politiske utgangspunkt. Gylver står for både for- og etterord, og det blir tydeleg frå start at redaktøren vil at antologien skal vise éin ting: Dei flinke ungdommane som skulestreika med Thunberg i 2019 har ikkje gått under jorda – vi bryr oss framleis, altså! Resultatet er berre middels engasjerande.

Dei tolv aktivistane tar oss mellom anna med bak kulissane i aksjonane for å verne Førdefjorden, menneskerettar og beiteområde på Fosen og Repparfjord, i tillegg til å diskutere dei to rundane med klimasøksmål diverse klimaorganisasjonar har drive fram. Det er ikkje vanskeleg å la seg imponere over handlekrafta og motet til desse tolv unge menneska – likevel kunne dei fleste tekstane hatt godt av strammare redigering. For mange av bidragsytarane lener seg på unødvendige gjentakingar og lange naturskildringar for å understreke klisjéen lesarar av antologien allereie vil vere klar over: moder jord er sjuk, og det er vår feil. Kjærleik til henne og kvarandre må vere utgangspunktet for all klimaaktivisme.

, Vebjørn Bjelland Berg, har ei sterk historie. Han sveltestreika i 41 dagar utanfor Stortinget i 2025 for å presse i hovudsak Arbeidarpartiet til utfasing av olje og gass, og er samstundes fetter til Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Teksten drøftar ikkje-vald og sveltestreik som politisk verkemiddel, men munnar ut i ein litt vassen konklusjon: «Jeg tror vi er tjent med å prioritere visdom i tiden foran oss, og da mener jeg at vi gjør lurt i å se til årtusengamle tradisjoner, som buddhismen.». Det kan godt hende at spiritualisme er ein viktig del av vegen vidare for klimarørsla, men samanlikna med tekstane til til dømes Ella Marie Hætta Isaksen og stortingspolitikar Frøya Skjold Sjursæther (MDG) er Berg sin tekst lite futt i.

Isaksen og Sjursæther er polemiske og konkrete, førstnemnde sin tekst har openbert vore gjennom betre redaksjonelt arbeid fordi teksten først var publisert som kronikk i VG. Sjursæther går til kjernen av ein sak som får mindre plass enn dei klassiske naturvernsakane i både boka og norsk klimarørsle generelt: kampen mot oljesektoren og at han har ei heilt enorm penge- og påverknadsmakt. Sjursæther er fødd i 2006, og kom inn i klimarørsla gjennom skulestreikane i 2019, fordi «kampen mot klimaendringene den største rettferdighetskampen av dem alle.». Sjølv om Sjursæther fokuserer på at parlamentarisk klimakamp handlar om tolmod, skriv ho kvassare enn nokon andre i denne antologien om mytane kring den norske oljesektoren som lever i beste velgåande i dag.

 ein antologi er det heilt greitt at bidragsytarane skal få leggje ut det dei måtte ønske innanfor tematikken sine grenser, men likevel saknar eg eit meir analytisk blikk på klimakampen. I forordet frå Gylver er det berre bestemt at dei unge framleis engasjerer seg i klimapolitikk, og at denne tekstsamlinga er prov på dette. Men er det ikkje, som Karpe har meldt, 

? Gylver er ikkje samd med Ola Svenneby i at generasjon Greta Thunberg er død, men seier ikkje oppslutninga i både skule og stortingsval noko anna? Det ville ikkje vore noko nederlag for denne boka å innrømme at unge i dag kanskje ikkje er så flinke og engasjerte som vi trudde dei var i 2019, tvert om! Ein kunne møtt noverande politiske realitetar med mindre skylappar og meir produktiv antagonisme.

Etter å ha lese boka sit eg, som sjølv var Thunberg-streikar i 2019, att med få verktøy for vidare engasjement, og ein kan lure på kven denne boka er skrive for. Er den skrive for dei unge som kjem etter oss som var rasande i 2019? Antakeleg passar ho betre som konfirmasjonsgåve frå ei velmeinande tante som var NU-ar i sin ungdom.

Vår tid er nå!

Vår tid var då

Even Teistung

For å parafrasere Knut Hamsun: Jeg har tenkt og tenkt på samtidsromanens evige presensform! Selv om det er vanlig kutyme å fortelle i presens, synes jeg oftere enn ikke at det lugger. Én ting er at presensformen har en lei tendens til å tømme teksten for romfølelse og atmosfære, en annen er at å fortelle i konstant nåtid kan skape helt konkrete brister i tekstens troverdighet. I verste fall kan den lede til en sjelens 

av handlinger i referatform, slik som dette:

Jeg går inn. Meny i andre etasje. Til brødhyllene, jeg får øye på en pizzabolle blant assortimentet med ostelandgang, briks og rundstykker. Den er pakket inn i plast; den skal jeg ha. Tar en colaboks ut av brushyllene og går til kassa. Betaler og går ut i korridoren og gir meg i vei mot utgangen igjen. River opp plasten mens jeg går, spiser pizzabollen nesten opp på vei ut.

Dette er ren transport, uten fyll – litt som skorpen på en plastinnpakka pizzabolle. Hva skal vi med det?

 at Magnus Aasdalens andre bok og første roman, «Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet», er en tekst som ikke er spesielt interessert i å forholde seg til stringens, realisme eller litterær logikk. Den er utforma som en monolog satt i munnen på en navnløs forteller: en åtteåring (!) som er både ufør (!) og tungt alkoholisert (!), henvendt til et «du», en navnløs jente i russealder (!) som etter alt å dømme har forlatt Bø i Telemark for alltid, og etterlatt fortelleren med et stort behov for å snakke. Han snakker i vei i sanntid om en tur fra Gvarv til Bø og tilbake igjen, sammen med vennen Metheus (med stum h, som det nevnes i en fotnote), og spinner en forholdsvis usammenhengende fortelling om … ja, hva da? Det er mye øl, en hel del russejenter, svært mye presensfortelling om hva som skjer 

, og minst ett sammenbrudd. En hjertesyk rangel på bygda, kanskje? Hvem vet.

 slike usikkerheter, men har vanskeligere for å akseptere dem når jeg ikke finner gode tolkninger av 

teksten er skrudd sammen som den er. Hvilke rom åpner seg? Hvordan det kan ha seg at fortelleren på samme tid er et barn, en alkis, en ordrik foss 

nylig ute av et forhold med Anne-Hege, en kvinne med to barn, er ikke helt godt å si – og så vidt jeg kan forstå er det heller ikke Aasdalens hensikt å gi noen forklaring. Virkelighetsbruddene får stå ukommenterte i teksten, som invitasjoner til tolkning. Men selv om det er mulig å gå velvillig fram – at fortellerens unge alder for eksempel er et konkret utslag av en form for 

, eller at det har å gjøre med «en slags grensepsykotisk logikk», som det heter et sted mot slutten av boka – forblir flere av disse «grepene» nettopp 

, påfunn, uten noen egentlig forankring eller effekt. For å dra en urimelig parallell: I en av historiens beste romaner, Günter Grass’ «Blikktrommen» (1959), er fortelleren en treåring som nekter å vokse; gjennom hans øyne ser vi Tysklands historie før, under og etter nazismen fra en uhyre fruktbar skrå vinkel. Et av få reelle utslag det får å gjøre vår mann i «Wild thing» til en åtteåring, er at han er svært lav. Hva er da vitsen?

 «Wild thing» blir en roman hvor det idérike, grenseoverskridende litterære universet, Aasdalens beundringsverdige vilje til å bryte normer, holdes tilbake av en uforpliktende litterær form og et språk som sitter fast i presensprosaens pizzabolletørre register. Det er klart, det er anløp til andre uttrykksformer: fortelleren bryter ut i liksom-lyriske passasjer, bedriver metaforer, insinuerer at det foregår en kollisjon innad i teksten mellom et skjørt sinn og en uutholdelig virkelighet. Men det forblir på påstandsnivå: Selve teksten er i hovedsak ordrik, tørr og utydelig.

«Jeg snakker ofte i bilder», sier fortelleren på et tidspunkt, «jeg tror alle disse bildene og symbolene er et symptom på noe uforløst». Jeg tror han har rett.

Wild thing. Eller, som ­Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Tørr skorpe

Hanne Kristin Wolden

Det hender jeg tar meg selv i å synes at kvinner er litt kjedelige. De (vi!) er altfor ofte prydlige, forsiktige, korrekte. Fine, rene, skikkelige. Kom igjen, da. Vær litt annerledes. Bryt med noe! Misogynt? Absolutt – jeg er ikke stolt av dette. Men nå har jeg uansett støtt på et unntak. Den gamle bestemora Stasia som ligger i en sykeseng, drikker vodka og snakker om sex.

Jeg er nesten nitti år, men har bare hatt ett godt knull. Å, jenta mi. For et knull, det har aldri skjedd meg siden. Og jeg har hoppet i høyet både titt og ofte.

Ja, slik åpner den altså, «Mot kjøreretningen», Sylwia Chutniks første roman på norsk. Polske Chutnik er en kjent aktivist, akademiker og forfatter – som debuterte skjønnlitterært i 2008. Hun som tiltales i åpningen, «jenta mi», er det 40 år gamle barnebarnet Magda. Magda lever som transkvinne i et samtidig Polen med alt det innebærer av hat, vold, tap og sorg. Bestemora er det eneste familiemedlemmet som har akseptert henne som den hun er og vil være, og romanen forteller historien til de to, stort sett gjennom Magdas perspektiv, med Stasias rådgivende, livsanskuende monologer innimellom.

 av gårde i et heseblesende tempo, i et røft, «ukvinnelig» språk ispedd mye av det som sikkert er ment som en fandenivoldsk humor: «Etter samleiet må man jo finne den en gang hvite trusa i størrelse XXL, som henger over stolryggen, og bh-en som fint kan tjene som tilfluktsrom mot atom­nedfall, og sokker sist vasket for to uker siden».

Det er forfriskende nok, men i lengden blir det anmasende og bikker mot det revyaktige. Og selv om romanens fortellergrep fungerer godt, blir de to kvinnene i litt for stor grad gjort til talerør for Chutniks politiske agenda. Et sted i romanen står Magda foran speilet med et ønske om å «dra ned glidelåsen og ta huden av». Det samme ønsker jeg meg for boka som sådan – den tydelige intensjonen står, sammen med den gjennomgående harde, liksom gøyale tonen, i veien for at vi kommer ordentlig innpå de to karakterene.

 størst verdi som aktivistisk prosjekt. I det deprimerende konservative Polen har det, slik vi vet, ikke akkurat gått framover de siste årene med tanke på kvinners og skeives rettigheter og livs­situasjon – det er mye i romanen som tyder på at Stasia fikk leve sitt liv i et friere land enn det Magda gjør nå. Selv om portrettet av Polen i store drag er velkjent og nokså overfladisk, er Chutnik god (og morsom!) når hun virkelig drar på. Som når hun trekker paralleller mellom fortidens og nåtidens behandling av diverse minoriteter:

Med noen års mellomrom gjør Polen storrengjøring blant borgerne, som Marie Kondo: Åpner skapene, la oss ta en titt. Dette går i søpla, dette kan du makulere, det der kan du hive på dynga, kanskje noen vil ha det. Stikk herfra og kom aldri tilbake. Vi vil ha pene interiør i landet vårt.

Det er absolutt ikke oversetter Julia Aagenæs Wiedlochas feil at dette litterært sett ikke er en høydare, jobben virker solid gjennomført. Chutniks fremste styrke er nok ikke, og skal kanskje ikke heller være, litterær fintfølelse. Heller anbefales boka til de som i sitt eget liv ønsker å ta et steg utenfor den opptråkkede sti – det er aldri for seint: «Skal jeg fortelle deg hvordan du skal leve? Mot kjøreretningen. Selv om du blir kvalm. Gå på.»

Mot kjøre­retningen

De frimodige

Jonas Bals

Marius Braatt (hvis egentlige navn var Hans Marius Hansen) ble født i Kristiania 11. november 1886. Det var en skjebnetung dato. Den samme dagen ble fire anarkister hengt i Chicago, USA, dømt til døden for deres rolle i kampen for åttetimersdagen. Den norske forfatteren Arne Dybfest møtte en av de dødsdømte i cellen, og tok med seg anarkismen tilbake til Norge. 22 år seinere var den unge arbeidergutten Marius Braatt, fra Rodeløkka i Kristiania, en av dem som hadde omfavnet tankegodset. Det året skrev han en bokanmeldelse av Johan Falkbergets siste bok i bladet Ung-Socialisten, hvis forside var viet nettopp martyrene fra Chicago. I samme blad var også hans egen bok – hans første og siste – anmeldt.

Ifølge anmelderen Ivar Sæter var Braatts bok blitt skrevet «fra dybet af folkelivet, men ogsaa fra dybet af menneskesindet.» Han behandlet «de største problemer, som i det hele tat kan besætte en hjerne», og beskrev livet slik det ble levd av «Moder jords stedbarn». Novellene ’Tæring’ og ’Far og søn’ mente han var «som skaarne ud af det virkelige liv.»

 som møter de samme novellene mer enn 100 år seinere, kan det være vanskelig å bedømme realismen i historiene, i alle fall uten litt kjennskap til forholdene på hovedstadens østkant. Rent litterært kan man slå fast at Braatt skrev hardt, tidvis hatsk, med en skarp brodd mot det borgersamfunnet han mente hadde dømt ham selv og så mange av hans søstre og brødre til en tidlig død. «Det røde hats evangelium», kalte han læren om klassekampen. Han led selv under denne fattigdommen, og døde bare noen måneder etter at boken hans var utgitt – av fattigdomssjuken tuberkulose.

Før han døde, rakk Braatt å gjøre mye. Bare 15 år gammel ble han valgt til sekretær i Grünerløkkens socialdemokratiske ungdomsklub, og kort tid etter ble han formann i ungdomslaget «Frihed», med Grünerløkka og Rodeløkka som operasjonsfelt. I tillegg til å skrive for Ung-Socialisten skrev han for Det tyvende aarhundrede, Storm og vittighetsbladet Hvepsen. Redaktøren i sistnevnte blad, Hans Østerholt, skrev et minnedikt om Braatt etter hans død i 1909, der han beskrev Braatt som «forkrøblet og spinkel, mismodig og blek, født midt i en fattigmands flok». Diktet fortsatte: «Men fik han en bok at fordybe sig i/han læste, til øinene sved./Og frem i hans følsomme sjæls fantasi/steg brændende længsel til digter at bli/ og vise, hvad fattigfolk led.»

 kan Braatt i dag framstå som sentimental og klisjéfull; på sitt beste, som i ‘Tæring’, er boken fremdeles dynamitt. Selv om de færreste i Arbeiderpartiet i dag nok vil konkludere slik Social-Demokraten i sin tid gjorde, da de spådde at «Hver eneste partifælle vil blive aandelig rigere ved at stifte bekjendtskab med denne bog», så vil den kanskje kunne vekke et historisk minne, som vi har bruk for i en tid og et land der hundre tusen barn vokser opp i vedvarende fattigdom?

Hva så med den rent kunstneriske, litterære dommen? Arnulf Øverland var en av de strenge, som i sin tid vurderte «Fra Dybet» som umoden og «uden enhver litterær verdi»; han mente de kun var interessante som «documents humains».» I et lite skrift om Braatts forfatterskap sa forfatter og æresmedlem i Norsk Kritikerlag, Martin Nag, seg sterkt uenig. Han var helt på linje med Johan Falkberget, som i en artikkel publisert ti år etter Braatts død, «En ung døende digters sidste hilsen», hevdet at Braatts brutalt korte forfatterskap var «et uomstøttelig vidnesbyrd om, at der findes store evner og en fin kultur ogsaa i de nederste samfundslag». Ifølge ham gjaldt det bare «at faa ryddet op den sociale jordbund, saa de store aandelige værdier i folket faar skyte vekst i sol og varme.» Nag var enig. «Braatt la for dagen betydelige evner både som prosaist og poet, politisk artikkelskribent og litteraturkritiker. Han var en målbevisst arbeidende ung kunstner, og han visste hva han ville. Det han etterlot seg, er lite i omfang, men er et verdifullt pionér-bidrag til folkets kultur, en socialistisk norsk litteratur», skrev Nag.

Jeg er enig. Det nye og lille Almuen forlag skal ha stor takk for å ha tilgjengeliggjort Braatts forfatterskap for en ny generasjon lesere – og hvem vet, kanskje for en ny generasjon ungsosialister?

Fra dybet. Skisser og stemninger

Sot og sult

Karoline Henanger

Det tok ikke så lang tid inn i «Nattsol» før det slo meg: Disse ungdommene er mer i naturen enn på telefonen. For et håp for framtida! Nå er riktignok Ilias fanget på et asylmottak og Maja strever med å få til noe som helst, men på fjellet åpner hele verden seg for dem begge to. Dette er nydelig formidla friluftsengasjement ispedd noen gærne kriminelle og nær døden-opplevelser. Skrekk finnes det nok vanligvis mer av på telefonen enn i fjellheimen midt på natta. Men ikke i denne boka.

 nummer tre i en serie om Maja og Ilias, som er 16 og 17 år. Plottet i denne er for svakt til å stå aleine, men lest sammen med «Polarnatt» og «Soldagen» blir det et gledelig gjensyn med de to vennene, som vi kommer enda litt tettere innpå. Også «Nattsol» er en spennende og ganske dramatisk snutt fra livet til to nesten helt vanlige ungdommer som har det med å ramle borti lumske greier.

I starten av boka er Ilias stressa og redd etter at en fyr som veit litt for mye om ham, har sluppet ut av fengsel. Det hjelper ikke at han fortsatt lever i limbo på asylmottaket sammen med søstera si, som han mer enn alt i verden vil beskytte.

Vi leser om Ilias og Maja i annethvert kapittel. Etter hvert drar de sammen ut på eventyr igjen.

Den rastløse Maja er en sånn som ikke føler hun mestrer ting som «alle andre», men ute i naturen får hun det til. Hun veit at fyrstikkeska må pakkes inn i en plastpose, og at i regnvær er det best med kaps.

Ilias er ikke helt der. Men på turen Maja tar ham med på, blir han tvunget til å sette beina i bakken. Gjennom ham skildrer Sunniva Relling Berg den plutselige blanke roa som bare stille fjell på alle kanter kan gi. Her får Ilias nok med de helt grunnleggende sansene og følelsene: «Berre eit enkelt sug i magen fordi det er langt ned. Fordi brua vinglar».

 seg en grei kontrast når frykten til Ilias viser seg å ikke være grunnløs. Og på et tidspunkt blir det rett og slett ganske nifst. Slikt kunne fort gjort språket knapt og nedstrippa, men Berg veit å lage gode bilder. Som når Maja sitter nedkjølt ved ei elv: «Ho er som kapsla inn i plast. Ein størkna tyggis i lyngen».

De utfyllende tegningene som tidvis dukker opp, er med på å sette farge på fortellingen (selv om de er i svart-hvitt). Sammen med de ellers ganske lette sidene med mange linjeskift, åpner Bjørn Rune Lies fine illustrasjoner boka for en brei leserskare.

I bok nummer tre viser tegningene betydelig mindre våpen, vold og frykt sammenliknet med de andre – noe jeg synes er en bra ting i seg sjøl, samtidig som at det gir anledning til å speile naturkrafta i teksten.

Nattsol

Ikke bare ille ute

Bokanmeldelser

Bokbransjen er preget av en enerverende konservatisme når det gjelder ny teknologi, man tror tilsynelatende at man utgjør en beskyttet enklave, et eget idyllisk økosystem.

I 1982 skaffet jeg meg en computer, en Xerox 820-II. Så vidt meg bekjent var det bare Jon Bing og jeg blant forfatterne som eide en datamaskin på denne tiden – og Jon Bing skrev science fiction. Jeg husker latteren og hånen, men mest av alt hvilken 

 som rådet på dette feltet. Selv et tekstbehandlingsprogram som WordPerfect, som kom midt på 80-tallet, ble betraktet som en vederstyggelighet. Man fryktet for sitt medlemskap i Forfatterforeningen.

Jeg leverte manuset til romanen «Homo Falsus» på en «floppy disk», jeg trodde jeg skulle spare Aschehoug for sette-kostnadene, kanskje få noe av pengene selv. Det var bare det at det ikke fantes en eneste maskin på huset (produksjonsavdelingen planla etter sigende å kjøpe en). Jeg måtte ta en utskrift hjemme. Som da forlaget sendte til manuell setting.

Jeg har aldri vært noen teknologi- eller vitenskapsnerd. Min motivasjon for å anskaffe en computer, var enkel: Som forfatter, liksom en spydspiss innen ordkunsten, syntes jeg det var flaut at både venner og naboer behersket en type språk som jeg var helt blank på og som helt tydelig spilte en viktig rolle i samfunnet, nemlig dem man brukte i datamaskiner. Ergo forsøkte jeg å sette meg inn i og lære et av de mange programmeringsspråkene. Nysgjerrigheten var ikke rettet mot hardware, men mot software. Lå det en ny form, nye 

I et kulturinnslag på TV holdt jeg frem en utskrift som var et resultat av noe jeg hadde skrevet med programmeringsspråket Pascal, det var egentlig bare noe som viste ulike komposisjonsforslag til romanen «Homo Falsus», hvor if-then-logikken var fremtredende og hvor jeg anskueliggjorde mulighetene for å lage «loops» og bruke «nesting», hvordan man kunne bygge en struktur inn i en annen – dette siste er for øvrig ikke ulikt den ringkomposisjonen man finner i et epos som Odysseen.

Ai ai – alle misforståelsene! I en tiårs­periode kom folk bort til meg på gaten og spurte om jeg var han forfatteren som skrev romaner bare ved å trykke på en knapp. De som leste «Homo Falsus» ble styrket i troen, i og med at romanen gir seg ut for å være skrevet ved hjelp av dataprogrammer som tar i bruk motiv-indekser og plott-banker. Det var selvsagt en fiksjon. De tekstene man på denne tiden fikk en computer til å spytte ut, lå på barnehagenivå, det var korte setninger av typen «Per er en gutt. Per går til skolen.»

Vi hopper til i dag. Eller til november 2022 og lanseringen av ChatGPT. Ai ai ai! Kunstig intelligens er over oss. Plutselig skriver faktisk maskinen lange historier når vi så å si bare trykker på en knapp. Og en sjokkert bokbransje ligger fortsatt håpløst bakpå, det er også som om vi skjønnlitterære forfattere nekter å tro at disse historiene kan nå en kvalitet som kan true oss. Ai ai, hvilken naivitet. Hvis det er noen som ikke bør lide av en svikt i imaginasjonen, er det oss forfattere.

Samtidig pågår nå arbeidet med å utvikle norske språkmodeller, etter initiativ fra regjeringen. Det sies at man gjør det for å bevare det norske språket og dets nyanser og slik at modellene kan fungere best mulig der de brukes i det norske samfunnet. Modellene skal bygges med tillatelse fra rettighetsinnehaverne, og det skal sørges for økonomisk kompensasjon. Flere, og delvis konkurrerende, miljøer arbeider nå med dette. Det mest adekvate for oss forfattere er å se på den som utvikles i regi av Nasjonalbiblioteket, og som har Mímir-prosjektet som stammor. Den nye språkmodellserien, Borealis, har så langt bare blitt trent på aviser og sakprosa, man har ansett skjønnlitteratur for å være mindre nyttig. Men nå har Kopinor fått mandat til å forhandle på vegne av forfatterforeningene, og man står klar til å inkorporere også moderne norsk skjønnlitteratur i datasettene, man mangler bare det nødvendige beløpet for å kompensere rettighetsinnehaverne, det kom ikke med i årets budsjett.

Ai, ai, ai

Tom Egil Hverven

Jordskjelv på jordskjelv går gjennom det norske litterære landskapet. Digitaliseringen gjør alt som var fast på papir, til luftige strømmer av tekst og tale. I løpet av 1990-tallet gjorde nett-teknologiene kvantesprang idet stadig mer informasjon ble tilgjengelig digitalt – mye av den gratis. Mange innså at institusjoner for skriving og lesing ville bli forvandlet, men hvordan? På totusentallet vet vi mer: Aviser, tidsskrifter og forlag kjøpes opp, skifter hender eller går under i et økende tempo. Aschehoug er til salgs, Solum Bokvennen nær konkurs, papirbaserte tidsskrifter kjemper med ryggen mot den digitale veggen. Hvordan ser verden ut når tidsskriftet Vinduet til høsten blir en del av en yngre søster, Vagant, både på papir og nett?

 (2/1979) siterte Helge Rønning noen ord av Georg Johannesen, fra samlingen «Dikt 1959». Et av diktene har tittelen ‘Råd om hvem som er verd å høre på’. Teksten advarer mot å høre på folk som har overlevd to verdenskriger, de har vært opptatt av «å slippe unna gratis». Diktet slutter slik: «Du skal høre på mennesker som lever som om de levde om hundre år». I en artikkel i Vinduets nummer 3-4/1997 forsøkte jeg å ta diktet på ordet. Under tittelen «Windows» skrev jeg om tidsskriftets første femti år. Hvordan ville motsetningen mellom samfunnsvitenskap og litteratur se ut i en akselererende digital økonomi? Gunnar Skirbekk proklamerte i 1970 at poetokratiets tid var forbi. Nå var det viktigere å lese samfunnsvitenskapelige essays enn romaner og diktverk, mente Skirbekk. Filosofen fikk bred støtte, også på 1990-tallet. Jeg søkte andre kilder.

The New York Times trykket i september 1996 et science fiction-aktig essay av Richard Rorty (1931–2007). Under tittelen ‘Looking Backwards from the Year 2096’ forestilte den amerikanske filosofen seg at USA ville bli kastet ut i en blodig revolusjon i 2014 (omtrent samtidig som Donald Trump gikk inn i sin første presidentvalgkamp, innser jeg nå). I essayet ser Rorty for seg at økende økonomisk ulikhet ga støtet til en tretti år lang borgerkrig. Først etter krigen innser hans landsmenn at samfunnsvitenskapene ikke er i stand til å løse de krisene markedsliberalismens økonomiske brutalitet fører klodens mennesker inn i. Rorty mener diskusjonen om rettigheter vil bli erstattet av en debatt om brorskap og uselviskhet, basert på sitater fra det han kaller «Scripture and literature», hellige tekster og skjønnlitteratur.

Brorskap, i likhet med vennskap, var begreper verken filosofer eller advokater visste hvordan de skulle behandle. De kunne formulere prinsipper om rettferd, likhet og frihet. […] Men hvordan formulere ‘et prinsipp om brorskap’? Brorskap er en tilbøyelighet i hjertet, noe som framkaller en følelse av skam ved å ha mye når andre har lite. Det er ikke noe man kan ha en teori om eller et standpunkt folk kan bli overtalt til å innta.

Rorty innser at «søskenskap» er en bedre betegnelse for fellesskap enn «brorskap». Han nevner John Steinbecks «Vredens druer» (1939) som eksempel på litteratur som gir grunnlag for sosialt håp. Likevel overser Rorty det som i romanen utløser krisen: en økologisk katastrofe etter ekstrem tørke.

 flere levende vesener enn mennesker. Klimaendringer og naturtap forsterkes nå av indre krefter i digitaliseringen; datalagring og kunstig intelligens krever enda mer utbygd natur. Hva kan man håpe på? Vinduet har konsentrert seg om litteraturen. Vagants redaksjon har åpnet tidsskriftet mot samfunnet, særlig ved å formidle europeisk debatt. Uenighet og strid er nødvendig. Mitt håp er enkelt: At litteraturens kraft til skape nye hjerter, en metafor for å endre menneskers praksis, viser seg i samarbeidet mellom Norges to viktigste litterære tidsskrifter.

Søskenskap

Elise By Olsen

skribent

Det er lenge siden det har vært så mye tidsskrift i monitor i landets kulturdebatt. Fordi dette er Norges eneste faste tidsskriftspalte i dagspressen, forventer kanskje leserne at denne ukens klumme skal handle om nettopp konkurstruede BLA eller sammensuriet Vinduet og Vagant. Den gang ei. Men for å riffe videre på Prosa­-redaktør Roman Linneberg Eliassens 

, om at det norske tidsskriftfeltet ikke er døende, vil jeg trekke fram noen nye tidsskrifter jeg har kommet over de siste ukene. Papirkrisa er på trykk, rett her!

 måneden overvar jeg lanseringen av Fragmentet, tidsskriftet for kulturfilosofisk analyse, sin første papirutgivelse. På Kunstnernes Hus var det et dannet publikum som hadde møtt opp for operasang, performance og introduksjon av bladet – et enkelt og håndterlig format med 80 sider kortere essays om kunst- og kulturartefakter, samtaler og fotnoter, pakket inn i et smussomslag i kalkpapir. Her gjelder det å ikke ha fettete fingre! Bladet er sobert og høflig i uttrykket, velredigert av tre filosofi­alumni. Her diskuteres Rohmer, Becketts lediggang, Pina Bausch på Youtube og Max Ernst – film, litteratur og kunst om hverandre. Vibeke Tandberg og Dag Johan Haugerud er de mest etablerte av bidragsyterne, sistnevnte i en samtale med to av Fragmentets tre stiftere og redaktører.

Paragone er drevet av kunsthistorie­studenter ved UiO, altså en dæsj yngre klientell enn Fragmentet, og kommer nå i fysisk format etter flere år på nett. Jeg snappet det opp i brosjyrehylla på Litteraturhuset. Utgavens tema er «Visjonær», og forholder seg til kunsten som aktivt verktøy for å utforske våre forestillingsevner og virkelighetsoppfatninger. En tydelig leder setter tonen, signert den 24 år gamle redaktøren, en bachelorstudent i kunsthistorie. Jeg blar meg bakover, også her er det kulturelle størrelser av høy rang; jaggumeg er Max Ernst aktuell i Paragone også! Bladet tar sats og inneholder det som vel må betraktes som langlesninger for Tiktok-generasjonen. Intervjuer med kunstnere, fagtekster om drømmer, arkitektur og cyberpunk, essays om enkeltverk og kunstnerskap. A+!

Har vi noen yngre? Pilot viser at norsk tidsskriftflora gror også utenfor Blinderns campus. Jeg fikk det i posten med et følgebrev skrevet for hånd, der navnevalget begrunnes slik: «Vi ser magasinet som et pilotprosjekt fordi det er første gang vi i redaksjonen lager blad, og fordi vi med magasinet gir en plattform til mange som publiseres for første gang.» Det er en herlig frekk og fandenivoldsk kraft i jomfruen! Som det heter i Maria Blom sin tekst hvor det å flykte fra nettopp Blindern til Bergen begrunnes slik: «Etter altfor mange kvelder på Gehør, hvor klientellet utelukkende bestod av masse små klatremus (med et stadig økende ketaminproblem) som lett ville bytta bort en mamma eller pappa mot å få fingeren til Cezinando opp i rumpa, bestemte jeg meg for at det var på tide å bytte by.» Et uventa skråblikk!

 jeg skrev om tidsskriftsungfoler her i spalta gikk det ikke så bra. Jeg ble aggressivt konfrontert på bar av en av de unge medredaktørene i Kjepphesten, for å ha kalt bladets estetikk for Y2K-aktig. Touchy saker! Heldigvis fikk jeg en beklagelse i utgave to av samme blekke. Det er ingen grunn til å tro at det ikke finnes dialog blant de yngre bladfykene bare fordi forlagene ikke gidder å finansiere dem lengre. Og de som sier at unge ikke leser eller lager blader, tar feil, det ser ut til at de som er vokst opp i den digitale tidsalderen absolutt søker seg mot det håndfaste. Blad opp, Fritt Ord og Kulturdirektoratet! Papirsidene blir tidsnok gamle, sure og gule.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Raringen

Arne Ruset

Billie og Bo på feriekoloni

Vår tid er nå!

Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøreretningen

Fra dybet. Skisser og stemninger

Nattsol

Utvalgte saker

Blir forfatteren snart overflødig?

Vagant og Vinduet slår seg sammen – for å gjøre hva?

Sommerlektyre for rookies.

Magasinene

Bokanmeldelser

Raringen

Arne Ruset

Billie og Bo på ferie­koloni

Vår tid er nå!

Wild thing. Eller, som ­Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøre­retningen

Fra dybet. Skisser og stemninger

Nattsol

Blir forfat­teren snart overflødig?

Vagant og Vinduet slår seg sammen – for å gjøre hva?

Sommer­lek­tyre for rookies.

Billie og Bo på feriekoloni

Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Mot kjøreretningen

Blir forfatteren snart overflødig?

Sommerlektyre for rookies.