#fff

#000

Sverker Sörlins nye bok er en svanesang for snøen som forsvinner.

Snøens folk

Einar Økland

skrev dagbok hele livet. Der trer hun fram med all sin menneskelighet, fortvilelse og eufori.

Virginia Woolf

Peter Fröberg Idling

Forfattar

I diktsamlinga "Att bli ved II" talar poeten Fredrik Nyberg med klårspråk: "Det e ängen som alstrar språket".

Enga, dette elskverdige innslaget i landskapet, utan tre og buskar og kratt, men med eit mangfald av gras og blomstrande urter, dukkar opp igjen og igjen i Nybergs dikting. Ein stad som balanserer mellom natur og kultur; før brukt av bønder til føde for dyra, no ei autonom frisone for tallause innsekt og audmjuke blomster. Både skapt og sin eigen.

Nyberg meiner det finst likskapar mellom enga og poesien. I doktorgradsavhandlinga si, "Hur låter dikten", skriv han: "Dikten är, då den utspelar sig mellan det av naturen tillsynes givna och det av kulturen skapade, att likna vid en äng."

Ei rørsle mellom det ville og det velstelte, mellom enga sin uorden og dei rette linjene i diktet.

 åleine om interessa for eit landskap som lèt seg temje av det landbrukande mennesket. Ved sidan av samtida sine meir braskande litterære tema (migrasjon, tinder-dating, prekariatet, og så vidare) kjem det ein tynn, men jamn straum av lyrikk og romanar som står med begge støvlane på gardsplassen. I fjor vår fekk Sanna Samuelsson Borås Tidnings debutantpris for romanen "Mjölkat", der hovudpersonen vender attende til mjølkebruket ho vaks opp på. I haust kom Sven Olov Karlssons lovprisa "Bygdedjuret" – Karlssons forfattarskap har heilt sidan debuten i 2003 bevegd seg i dei västmanlandske jordbruksbygdene der han sjølv driv eit arva småbruk.

Det manglar ikkje føregjengarar med jord under neglene. Ei lang rekkje forfattarar frå det førre hundreåret hadde sine barne- og ungdomsår på torp og småbruk – eit miljø som i ulik grad sette preg på verdsbiletet deira. Allereie i 1824 reiste forfattaren Carl Jonas Love Almqvist frå Stockholm for å leve eit idealisert bondeliv i Värmland (Rousseau-nykkene blei likevel kortvarige for den rastlause Almqvist). Sjølv som opphøgd forfattar dreiv Vilhelm Moberg eit eige lite bruk ei tid.

 skilnaden er at jordbruksamfunnet som dei eldre forfattargenerasjonane levde i, har blitt avfolka og industrialisert sidan då. I dag jobbar under tre prosent av svenskane i landbruket. No er det dessutan stordrift som gjeld – sør i Sverige har ni av ti gardar forsvunne sidan 1990-talet. Dei svenske landbrukseigendomane er også blant dei største i EU – små gardar er det få av og dei har vanskar med å overleve. Med andre ord utspelar dagens skjønnlitterære framstillingar av landbrukslivet seg mot ein heilt annan bakgrunn enn hos dei historiske føregjengarane.

Ei sak synest dei likevel å ha sams med føregjengarane: I ei litteraturverd der den kvinnelege dominansen blant debutantar og forlagsarbeidarar blir større år for år, er det først og fremst menn som skriv om landbruk. Det er heller ikkje forteljingar frå den excelarkifiserte matproduksjonen i stordrifta som dominerer, men vitnesbyrd frå det langsame slitet på mindre gardar.

 av tidsskriftet Kritiker har temaet "Ord, jord, djur – jordbruk i samtida nordisk skönlitteratur". Der skriv Axel Lindén i essayet ’Fantasi om en harvning’ om då han for første gong skulle forsøke å få to hestar til å drage ei horv. Lindén (som har skrive bøkene "Fårdagboken", "Hästen" og "Tillstånd: Varannan gran, varannan tall och andra orimligheter") har det siste tiåret trekt seg tilbake til ein liten gard, der han lever nær på og brukar naturen. Horvinga i tospann er eit høgrisikoeksperiment: Om hestane rusar i veg av panikk for å kome seg laus frå metallkonstruksjonen som heng etter dei, risikerer både dei og Lindén å skade seg alvorleg. Men horvinga med hest er først og fremst ei motstandshandling mot det moderne, industrialiserte jordbruket. Lindén skriv: "Att hålla på med hästar i jordbruk är inget alternativ till vanligt jordbruk, det är en konstinstallation, en performance".

Poetane plukkar engblomster i grøftene, så å seie.

Det ville og det velstelte

Tom Egil Hverven

I «Landet som ble for rikt» nevnes klimapolitikk én gang, i en bisetning.

Debatten om «Landet som ble for rikt» av samfunnsøkonomen Martin Bech Holte er et underlig skue. Boka skildrer hvordan «Norge endte i oljefondets felle», som han skriver, ved at statlig overforbruk førte til økonomisk stagnasjon fra 2013. Folk forlangte at politikerne brukte mer av pensjonsfondet til offentlig forbruk, og politikerne fant ingen vei ut av fella.

 å vise bedre løsninger, veier ut, til et bedre samfunn for alle som bor i Norge. Kutt i offentlig forbruk for å gi lavere skatter er hovedløsningen. Historieskrivingen og analysen møter motstand i fagmiljøet. Debatten om fortida kan andre ta. Her vil jeg ta Holtes tanker om framtida på alvor.

Flere ganger nevner han bekymring for barn og barnebarns liv. Holte uttrykker uro over økt grad av utenforskap i samfunnet. Bekymringen er knyttet til økonomiske disposisjoner innenfor bokas relativt snevre modeller. Ledetråden er Norge som et av verdens 38 rikeste land, knyttet til OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Boka fester blikket på befolkningens evne til å konkurrere i dette selskapet. Land utenfor OECD eksisterer knapt, de virker mest som eksotiske reisemål for dem som vinner konkurransen. «De fleste samfunn i verden ødelegges av kamp om økonomiske privilegier», skriver Holte. Han glemmer at samme kamp truer kloden som helhet.

Gjør politikerne som Holte anbefaler, skal midler til studieplasser innen humaniora kuttes for å gi mer plass til teknologi- og ingeniørfag. I så fall kan han risikere at naturvitere følger med på lasset, folk med kjennskap til 

Om man tar hensyn til kunnskap formidlet via FNs forskningsbaserte paneler, overskygger de to ordene med god margin det Holte kaller økonomisk stagnasjon siden 2013. Samme år fikk vi lokalt en flom som økte bevisstheten om konsekvensen av klimaendringene. Den rammet alle de store vassdragene på Østlandet. Større veier og jernbaner ble stengt. Kostnadene oversteg 1,2 milliarder kroner. Flommen inngikk i et større mønster av ekstremvær, nedbør, tørke og skogbranner som førte fram til en internasjonal klimaavtale i Paris i 2015. I 2023 rammet «Hans» – et nytt ekstremvær – Norge, Sverige, Finland og Baltikum, med langt større konsekvenser enn i 2013. I fjor økte for første gang den globale gjennomsnittstemperaturen til et nivå avtalen ville sikre oss mot: 1,5 grader over førindustrielt nivå. California brenner. Donald Trumps reaksjon er å trekke USA ut av avtalen. Hvordan blir da konkurransen?

Holte er effektiv: I hans bok eksisterer ikke Parisavtalen, ordet «klimapolitikk» er nevnt én gang, i en bisetning, som illustrasjon på viktigheten av å få størst mulig effekt per krone, lokalt og globalt.

Er det mulig å snakke om økonomisk vekst uten å se konsekvensene av klimaendringene – uten å nevne fatale konsekvenser av naturtap? Neste uke skal Stortinget debattere regjeringens oppfølging av den internasjonale Naturavtalen, der vi har forpliktet oss til vern av 30 prosent av landarealet innen 2030. Mye gjenstår, for å si det forsiktig. Med grundig journalistikk dokumenterer NRK stadig hvordan avtalen følges opp, rettere sagt 

 følges opp. Vigdis Vandvik, professor i samfunnsøkologi ved Universitetet i Bergen, står bak et opprop som har fått bred støtte før stortingsdebatten, med over 1000 underskrifter. Hun advarer mot at livsviktige naturgoder er under press også i Norge.

 gjentar stadig at de vil «ta hele landet i bruk». I likhet med Holtes bok glemmer regjeringen at landet 

 i bruk, naturen er på jobb, døgnet rundt, for å skape livsgrunnlag for mennesker. Men naturen er truet. Uten å ta den trusselen med i regnskapet undergraves nettopp barn og barnebarns framtid.

I Holtes bok eksisterer ikke Parisavtalen.

Landet som utarmes

Silje Bekeng-Flemmen

Snøen faller mens jeg leser Sverker Sörlins nye bok «Snø. En historie». Snøen legger seg i pledd og tepper, hauger og skavler, lydene stilner, bilene står, gatene fylles av kjelker. Over natten forvandler snøen by til natur, kollektivpendlere til polfarere. Å gå til skolen blir et eventyr. Å dra på jobb – for mange er det bare å glemme.

På slike dager er det også lett å glemme, og desto mer smertefullt å huske: Snøen holder på å forsvinne. Norge har 44 færre snødager enn på 1960-tallet.

– Jeg tror vi begynner å bli mer oppmerksomme på vinteren og snøen på grunn av den eksistensielle situasjonen vi befinner oss i, sier Sörlin.

– Dette blir viktig ved at vi oppdager at det ikke er selvsagt, at det holder på å forsvinne.

Selv vokste den svenske idéhistorikeren og forfatteren opp i Indre Västerbotten, i det sørligste Lapplandet, der snøen lå mer enn halve året: «jeg elsket den.»

Nå er han er professor i miljøhistorie ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm, men han er jevnlig i hjemtraktene for å besøke sin mor. Hun som lærte ham å gå på ski og leste Elsa Beskows «Oles skitur» og fortellinger fra Mummidalen for ham: «Snøen hører til eventyrets verden. Og fra bøkene kommer en sannhet som jeg gjør til min».

Västerbottens snødager har også blitt færre. Men Sverker Sörlins kjærlighet til snøen smelter ikke vekk med den nye tidas ekstreme mildvær. I «Snø» lar han barndommens hvite krystaller ligge som et bakteppe mens han studerer værfenomenet fra ulike perspektiv: snø som kulturhistorie, snø som økonomi, fysikk, politikk og ikke minst 

Om nordboere lenge har gått på ski (verdens eldste ski er 5400 år gammel), er ideen om oss som 

 et resultat av en nasjonal selvforståelse som vokste fram med 1800-tallets nasjonsbygging, hevder Sörlin. Han mener snønasjonalismen og vinterpatriotismen står sterkest i Norge, selv om den også preger det nasjonale selvbildet i Sverige og Finland.

Svanesang

Utvalgte saker

Jonas Bals

Kunstneren Sven Erik Grydeland åpner i mars en utstilling der han i bilder og tekst gjør «narr av folk som tar seg selv på det rammeste alvor, folk som ikke tolererer tvil, som ikke tåler tvisyn, folk som ser på mangfold med den dypeste mistro, som ser på fantasi, humor og ironi som personlige angrep, kort sagt: tyranner og oligarker, både i fortid og nåtid, både de som har og de som håper på makt.»

Selv henter han motild i den moderne kunsten – i ekspresjonismen, kubismen, suprematismen, surrealismen, dadaismen «og det som verre er».

 for motild finner vi i forfatteren Bjørn Stærks siste bok. Boka er den foreløpig siste etterdønningen av det sjokket han fikk etter terrorangrepet 22. juli 2011, da han befant seg et godt stykke inne i det samme tankeuniverset som terroristen befant seg i. Det fikk ham til å gå noen runder med seg selv, som siden har ført ham langt, langt vekk fra utgangspunktet – faktisk helt inn i Miljøpartiet De Grønne. Dette var imidlertid ikke den første gangen han endret mening. Av boka framgår det at han som barn i et kristen-konservativt hjem en stund var overbevist om at rock var Satans verk – inntil gitarriffene til AC/DC tvang ham over på andre tanker.

Noen av standpunkt-skiftene til Stærk kjenner jeg meg igjen i. Det gjelder for eksempel synet på røykeloven, som vi begge var sterke og prinsipielle motstandere av da den kom. Andre standpunkter er vanskeligere å kjenne seg igjen i, noe som gjør det desto mer interessant å få høre hvordan han tvilte og tenkte seg over i andre baner – gjerne i møte med andre mennesker.

 Stærk sine egne erfaringer, men han henter også inn nettopp 

. Noen av dem er kjente, andre helt ukjente – som for eksempel hans egen far. Intervjuobjektene får fortelle sine egne historier, «slik de selv har opplevd dem», men de møter også en forfatter som er god til å lytte og fortolke. Flere av dem er svært meningssterke, som NRK-journalist Sidsel Wold. Hun forteller om hvordan forholdet hennes til Israel har endret seg, fra det for alvor tok form over mange år i kibbutz, til der hun er i dag. Hun tenker på Israel som en ekskjæreste hun har vært mye sint på, og sier mye klokt om det å la seg påvirke av virkeligheten rundt en – framfor å hardnakket tilpasse virkeligheten ens eget verdensbilde.

Blant de andre som sier mye klokt i denne boka er Laial Janet Ayoub, blant annet kjent som lokalpolitiker for Alna Arbeiderparti, og forfatterne Ida Jackson, Tania Michelet og Bjørn Westlie. Mens de tre sistnevnte snakker om en tilværelse i eller rundt AKP (m-l) eller Rødt, snakker Emil André Erstad og Paul Chaffey om helt andre politiske miljøer – dyp kristenkonservatisme og SV. Flere vektlegger behovet for raushet og redelighet i møte med dem man er uenige med; det er viktig å ha 

 for folk, sier Michelet. Westlie forteller om faren som var aktiv i SS, og som tilhørte et nazistisk miljø «det rett og slett ikke nyttet å snakke med», fordi den sosiale muren de hadde reist rundt seg var for sterk. Men selv faren forandret etter hvert syn: Han kom etter hvert fram til at «muslimene var den virkelige fienden, og ble Israel-venn».

 klokt om både gruppe­dynamikk, ritualer, roller og algoritmer, og henter innsikter og teorier fra psykologer, antropologer og filosofer – samtidig som han beskriver hvordan bøkene vi leser for barna våre kan gi oss nye innsikter. Han diskuterer også ulike nivåer av «meninger», fra trivielle oppfatninger til «signifikant overbevisning», og kommer med noen bud på hva det er som skal til for å forandre mening. Det siste er ikke ment som en overbevisningsmetode i møte med andre, men som en oppfordring til å utfordre og endre seg selv; utsette seg selv for et meningsmangfold. Det siste er i dag lettere enn noensinne før, bare et tastetrykk unna. Men du må ha viljen til å trykke på tasten for at det skal skje!

Noen triks for å få andre til å endre mening inneholder imidlertid boka også. Et av de mest interessante knytter seg til «deep canvassing». Eksempelet han bruker er en undersøkelse der folk med homofobe holdninger og meninger ble utfordret til å endre mening. Den prosessen begynte med å lytte, noe Stærk argumenterer for at er en helt nødvendig forutsetning for å kunne skape varig endring. Et annet tips å ta med seg, er at det er lurt å finne en 

 å tenke i. En god gruppe vet hva den vil, men har samtidig plass til motstridende ideer, og møter ikke tvil og uro som en trussel. Å skape noe slikt er lettere sagt enn gjort – men Stærk gir oss gode forutsetninger for å forsøke.

Gitarriffene til AC/DC tvang ham over på andre tanker.

Ingen tenker alene. En bok om å skifte mening

Tenk om igjen

Kåre Bulie

I november 1956 forlot Dagbladet sine urbane omgivelser i hovedstaden til fordel for et småsted nord for Bergen. Der ble avisens «utsendte medarbeider» Michael Grundt Spang møtt av det tittelen på artikkelen han forfattet etter provinsbesøket, med umiskjennelig skepsis karakteriserte som «2400 'kunstverk' i året på malerifabrikk i Lindås».

Erfaringen av samlebåndsproduksjonen av idylliske landskapsbilder i det driftige Stranda (ikke det større Stranda på Sunnmøre) fikk journalisten til å undre på om han skulle le eller gråte. Spang oppfattet John Hosøys mekaniserte karusell, redskapet maleren brukte til å lage flere bilder parallelt, som «grotesk». Selv forsikret Hosøy, som var politianmeldt på grunn av manglende innbetaling av kunstavgift, på selvsikkert vis hovedstadsavisen om at «vi er så gamle i traden, vi kan dette her».

 som kunsthistorikeren Tonje Haugland Sørensen kaller Dagblad-artikkelen, står, sammen med maleriene den stilte seg til doms over, i sentrum av «Strandamalerne», en ny, institusjonskritisk antologi. Den er redigert av Alt Går Bra, et Bergen-kollektiv bestående av kunstnerne Agnes Nedregård og Branko Boero Imwinkelried. I tråd med de hierarki­skeptiske, demokratiserende vindene som i senere år har blåst i kunstlivet, stiller Sørensen seg på de selvlærte malernes side mer enn på den kritiske journalistens.

Nettopp spørsmålet om de såkalte Stranda­malernes bilder er for kunst å regne – så vel den gang som nå – er gjennomgående i boken. Den består av et tosifret antall bidrag – signert forfattere, forskere, kuratorer og kritikere – og er dessuten del av et mer omfattende Alt Går Bra-verk: Kollektivet har gjennom flere år undersøkt den underholdende historien om fiskerne og bøndene som av økonomiske årsaker gjorde malere av seg, og som gjorde det så skarpt som billedselgere landet rundt at den «høye» kunstinstitusjonen ble både provosert og opprørt.

En utstilling av blant annet landskapsmalerier fra Stranda i Alt Går Bras egne lokaler i Bergen i 2020 som trakk 800 gjester, ble i 2023 fulgt av en mønstring på hjemmebane i Lindås og i fjor ikke bare av et beslektet prosjekt i Sogn og Fjordane Kunstmuseum, men i tillegg av en fane­parade med malerimotiver fra Stranda i Bergens 17. mai-tog.

å forsyne seg av. Ifølge Alt Går Bra er det grunn til å tro at Strandamalerne gjennom 25-årsperioden de var aktive – fra 1940- til 1960-tallet – produserte nærmere en halv million (!) bilder. Det tilsvarte den gang ett «hurtigbilde», som opphavsmennene selv kalte dem, i annethvert norske hjem. At arbeidslaget på det største bestod av ikke mer enn et dusin produsenter, forteller det meste om effektiviteten: En og samme maler skal angivelig ha fullført 56 bilder på én dag. At det altså fantes en slags parallell til Andy Warhols sagnomsuste Manhattan-kollektiv The Factory på det norske Vestlandet, må kunne kalles en overraskelse.

Den rikt illustrerte boken er et fruktbart supplement til utstillingsvirksomheten, som ukonvensjonelt nok har ført konseptuell samtidskunst til «Norge rundt». Historien den forteller, er umulig å ikke la seg sjarmere av. Virksomheten skal ifølge mytologien ha begynt da et ungt brødrepar fra vestlandsbygda på en hybel i Oslo så et landskapsbilde og en av dem slo fast: «Det der kan jeg gjøre like godt.» Så gikk han i gang med masseproduksjon ved hjelp av innretninger skapt av sykkelhjul og symaskinpedaler, fikk med seg den ene kjenningen etter den andre til å male, skaffet salgsagenter som spredte bildene til byer og bygder – og skrev norsk kunsthistorie fra periferien og kulturinstitusjonens utside.

 i Budal fremstiller de stoler, her i Lindås maler vi bilder. Annerledes er det ikke», poengterte gjengen i Aftenposten i 1954. Selv om Stranda­malerne altså knapt oppfattet seg som kunstnere, er motivslektskapet for eksempel med Henie Onstad-aktuelle Christian Skredsvigs serieproduserte bilder av vann ved fjell artig nok iøynefallende. Romantikken krysser grenser.

Antologien har imidlertid fått noe omstendelig over seg, som står i motsetning til den liketille holdningen objektene ga uttrykk for, og kunne med fordel ha vært mer poengtert og strammere redigert. Tiårsjubilanten Alt Går Bra, som også benytter anledningen til å få presentert sitt eget arbeid mer generelt, rygger inn i den fargesprakende historien kollektivet fortjenstfullt har løftet frem: Duoens pratsomme innledning bruker for mye plass på å gjenta poenger fra bidragene som følger. Språklig har dessuten flere Alt Går Bra-bidrag anstrøk av det oppstyltede. Flere av bokens tekster lider under at den samme informasjonen går igjen, og ikke minst de avsluttende intervjuene hadde tjent på å være kortere.

Stranda­malerne. Norges mest populære malerier

Billedfabrikken

Hadle Oftedal Andersen

Dette er ei bok med to opphavskvinner. På eine sida er det ei etterlaten diktsamling av Liv Lundberg, som gjekk bort for tre år sidan. På andre sida får me, innimellom dei 65 sidene med dikt, 25 korte biografiske prosatekstar skrivne av Lundbergs dotter, forfattaren Ingeborg Arvola. Mellom desse to røystene oppstår det ei spenning. Lundberg si poetiske røyst vender seg vekk frå det personlege, medan Arvola si prosarøyst tvert imot går direkte til det personlege, og forsøker å setta ord på livet saman med ei mor som ikkje har vore så enkel, for å seia det slik. Sluttresultatet er kanskje ikkje så stor litteratur i alle stykke, men definitivt ei opning mot eit stort menneskeleg felt som det er lett å la seg gripa av.

Etter eit innleiande dikt av mora, kjem dotteras første tekst. Denne tar tyren ved horna:

Ingen steder står det at du ble skadet som ung, det var aldri aktuelt å gå dit … I diktene ønsker du tvert imot minst mulig deg, det fikk du motstand for fra forlaget,

 med hvilken nødvendighet skrives disse diktene fram …

 «alltid», som det står. Men dei kjem ikkje ut. Og det ekte eller oppdikta sitatet frå forlaget fangar nok inn grunnen til dette. Dikta er som snapshots frå heile verda, små glimt som ikkje får ei fortsetting. Eg siterer slutten frå eitt av dei, om eremittmunkar i antikkens Meteora:

Eneste ankomstvei var en heiskonstruksjon

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser