#fff

#000

forteller ­spøkelses­historier for vår tid.

Ali Smith

Samtidspoesien synger ikke, den fester seg ikke i leseren, skriver Fredrik Parelius.

Ny lyrikk nå!

skriv om tankar som om dei var levande ting.

Amina Cain

gikk dit han var redd for å gå da han skrev romanen «De etterlatte».

Bjarne Melgaard

Hanne Kristin Wolden

Har du hørt om eremittbillen? En mørk, kraftig skapning som kan bli tre og en halv centimeter lang – en 

bille. Etter å ha vært utryddet siden 1800-tallet ble den gjenoppdaget på en gammel kirkegård i Tønsberg i 2008 og umiddelbart fredet. For å forplante seg sender hannen ut feromoner med en nydelig duft av: fersken! Ikke rart noen fikk lyst til å putte denne krabaten inn i en roman.

En dyp interesse for eremittbillen, hule løvtrær og vern av verdifull skog er likevel ikke nok til å skape lesverdig skjønnlitteratur. Vi kjenner Anne Sverdrup-Thygeson som en glitrende faglig formidler (hva hadde insektene vært uten henne!), men i den skjønnlitterære debuten går det dessverre ikke så bra. Er det forlaget som har pushet på? Romanen var solgt til 14 land allerede før boka hadde nådd leserne. Og når man først åpner boka, vil man ganske raskt se at dette er et kommersielt underholdningsprosjekt uten den litterære sensibiliteten som tematikken hadde fortjent.

 i 30-årene på vei til en sommerferie i skogen, der hun skal leite etter nettopp eremitten. Hun har dratt fra samboer Eirik uten å si fra, og i bakgrunnen lurer et personlig traume. Ganske snart sauser romanen sammen flere «spenningsskapende» aspekter: Naboen Olga, en tverr gammel dame som liker å klatre i trær og som nekter noen å gå i skogen hennes. Olgas pappa Arne, som kanskje ikke er Olgas pappa likevel. Olgas onkel, krigshelten Knut, som kanskje ikke er hverken onkel eller krigshelt. Storkapitalen som vil sprenge bort skogen eremittbillen kanskje bor i, og som viser seg å ha koblinger til gammelnazistene. Og så plansjefen Hallvard, som ganske kjapt tar med seg Eva til en hemmelig badeplass og legger armen rundt skuldrene hennes. Alt sammen fortalt i et refererende språk blottet for undertekst, som så snart det forsøker seg på noen dypere mening blir tomt og nærmest pinlig klisjéfylt. Hallvards øyne er «blå som sommerhimmelen over bjørka utenfor kjøkkenvinduet». Han glir ned i vannet, «smidig som en oter». Forfatterens omgang med det mer metafysiske blir også formidlet i forslitte vendinger, som når Eva tenker høyt om minner som ikke sitter «bare i tankene, men også i kroppen, på utsiden, på innsiden».

 og de truede innsektene står opp mot kapital, arbeidsplasser og kommunepolitikeres feighet. Dette er store debatter om hvilken framtid vi faktisk vil ha, og vi trenger dem i litteraturen. Og det finnes heldigvis eksempler på ny litteratur der dette tankestoffet behandles med språklig kraft og følsomhet. Under lesningen var det umulig ikke å tenke på Amalie Kasin Lerstangs roman «Rikt er et folk som har skogen», som underlig nok har opptil flere likheter med «Eremittsommer», – hovedpersonen heter til og med det samme! – men med en helt annen litterær kvalitet. Hvis du i sommer bare skal lese én bok om en som heter Eva som tar opp kampen mot kommunen for å forsøke å redde verdifull skog, så bør du plukke fram Lerstangs perle fra 2023:

eg fikk det for meg at jeg ville bruke fossens rytme, gi den stemme i brevet som et brøl. Å få brølet som aldri slipper ut, til å reise seg fra sidene. Ikke som et skrik direkte i trynet, en sånn type er jeg ikke. Men et langdrygt ekko, en klang, et drønn et stykke unna, som får folk å stoppe og se opp.

Eremitt­sommer

Billedilla

Janneken Øverland

Ut på tur, aldri sur» er et norsk utsagn som ikke alltid skal tas for pålydende. De tre hovedpersonene i Hilde K. Kvalvaags nye roman, «Kvinner som går», kunne hatt sitt å si om både turer og humør.

Norske Siv, Tale og Miriam er tre unge kvinner i trettiåra. De er venninner, er gift og har barn. På bokas første side legger de ut på en skikkelig lang gåtur. Årstallet er 2003 og reisen starter på Englands sørlige kyst, sør for London. Planen er å gå på beina nordover, helt til Skottland, i etapper på én uke i året. Turen strekker seg over de neste tjue årene, til alle har passert 50. Da har de via Skottland nådd helt nord til Orknøyene. Ruten de følger er ikke sammenhengende, men hver etappe bringer dem lenger nord. Noen stoppunkter er planlagt, mange tatt på sparket.

 var Tales idé. Siv var lett å overtale. Hun og Tale er samkjørte som «kinesiske synkron-stupere». Miriam, alvorlig og forsiktig, nøler, men blir med. Det første året har hun et diende barn hjemme og må håndpumpe morsmelk ut i den engelske naturen. Hver dag rommer nye omgivelser, vertshus, kafeer, noen få lokale å veksle ord med.

Mest snakkes det likevel på dagtid, i tresomhet på veien. Det litt påfallende er at de naturlige observasjonene av landskapet rundt – trær, blomster, fugler, og landsbyer – ganske snart taper for den pågående, intense samtalen dem imellom om livet deres i Norge. De har kjent hverandre lenge. De betror seg åpent om hverdagslivets gleder og bekymringer, mest om det siste. De snakker om trofasthet og utroskap, om alvorlig syke barn og om eldre foreldre. Dette er motiver Kvalvaag tidligere har berørt, ikke minst i romanen «Djuphavsslettene» (2021).

samtalene om hjemlige, og private forhold, rommer striper av det vakre og det lykkelige. Kanskje er det uteluften og den jevne gåingen som bidrar til samtalenes åpenhjertighet. Gjennom årene føyer bitene seg sammen til et troverdig bilde. Dette er bokas kjerne, og den kan leses som en relevant fortelling om middelklasse-kvinneliv i perioden 1970 – 2023.

Den som velger å legge mer vekt på det som finnes i fortellingens randsoner og sideblikk kan pusle sammen en historie med en litt videre ramme. Interessante geografiske detaljer, fremmede skikker og mat og rekker av ukjente detaljer i landskapet de går gjennom.

 at noe av dette «utenlandske» og «eksotiske» hadde fått mer plass og tyngde i den bokstavelig talt pågående fortellingen. Og at mer av reisens omland og omgivelser ikke bare opptrådde som – riktignok vakre – kulisser for kvinnenes samlivsbetroelser. Hvorfor har de reist så langt så ofte når de kunne ha sittet rundt et bord i Norge?

Et av de tidlig planlagte stoppene på gå-ruten er et besøk i «Monks’ House», hjemmet til forfatteren Virginia Woolf. Hun er Sivs «absolutte yndlingsforfattar». Likevel er det bitte liten, litt skuffende standard leksikon-informasjon som beskriver visitten. Det samme gjelder for noen passasjer omkring Yorkshire-landskapet «The Moors», der noen ruiner knyttes til Emily Brontës Heathcliff-skikkelse. Sivs påståtte litteraturinteresse mister litt troverdighet.

Selvsagt er det både usaklig og urettferdig, men under lesningen dukker en assosiasjon til forfatteren W. G. Sebalds originale og kontemplative fotturer i Sør-England uvegerlig opp som kontrastbilder.

Kvinner som går

Fra sør til nord

Jonas Bals

Her er det ikke romanen som følger historien, men historien som blir til en roman», skriver Antonio Scurati i sitt forord til «M. Europas siste dager». Boka er det tredje bindet i hans fembindsverk om den italienske fascistføreren Benito Mussolini, og følger den samme metoden som i de to foregående: Gjennom brev, telegrammer, dagbøker og avisutklipp tegnes det opp et bilde av en epoke og menneskene som utgjorde den. Fra føreren på toppen av pyramiden og hans nærmeste underordnede og elskerinner, til den lokale fascistføreren i Ferrara, en jødisk mann som gradvis opplever at hans jødiske identitet trumfer alt annet han har gjort – som en blekkflekk som flyter utover arket.

Man kan ikke påstå at denne romanen er en eksakt kronologisk gjengivelse av det som faktisk skjedde, skriver Scurati også i sitt forord, «det forholder seg vel snarere tvert om.» Fra bokas første side skjønner vi hva han mener: Denne romanen er skrevet med tilbakeblikkets skarpe 20/20-syn, av en som sitter med fasiten i hånden. Vi vet hvor fascismen endte, og hva den forvandlet Europa til; her får vi høre hvordan det begynte, og får på nært hold se hvordan fascismens dødsdrift og indre logikk tok Europa inn i nok en verdenskrig.

 begynnelsen fikk vi egentlig servert i første bind av Scuratis storverk, «M. Århundrets sønn» (som var like glimrende oversatt av Steinar Lone som denne av Birgit Owe Svihus). Der møtte vi Mussolini mens han fremdeles var en skarve avis­redaktør, kjøpt og betalt men også 

 av dem som ville ha Italia inn i den første verdenskrigen. Vi fulgte ham og svartskjortene hans da de tok med seg krigen inn i sitt eget land, og erklærte borgerkrig, først mot sosialistene, syndikalistene, anarkistene og kommunistene, deretter mot demokratiet selv. Vi fulgte «M» til maktens tinder, først som statsminister i en borgerlig samlingsregjering i 1922, deretter inn i rollen som diktator fra 1925. I bind 2, «M. Forsynets mann» fikk vi følge fascismens gradvise utvikling over i det totalitære.

Gjennom begge de to første bindene har krigstørsten ligget der, hungeren etter å kunne gjenreise Italia som et imperium, og drømmen om å gjøre menn til menn gjennom krig. Men – og det er et stort men – det var ikke bare-bare å skape krigere og fascister av italienerne. Det erfarer en aldrende og fetladen Mussolini allerede på denne bokas første sider, der han full av bitterhet og forakt ser sine undersåtter bryte ut i ekstatisk fredsrus når han vender tilbake fra toppmøtet i München, der den britiske statsministeren Chamberlain selvsikkert og naivt har erklært «fred i vår tid» etter møtet med Hitler og Mussolini. Sistnevnte gjemmer seg for den spontant og ekte jublende ­folkemengden bak gardinene i togvognen: For en gangs skyld er ikke opptogene regissert, men ektefølt. Og det folket feirer, er utsikten til fred. Mussolini titter dystert ut på barna sine som om han ikke ville vedkjenne seg dem: «Det finnes ingen tvil: Italienerne har foretatt et valg, og de har valgt freden.» Det finnes seire som smaker av nederlag, skriver Scurati – og det finnes applauser som smaker av forakt.

handler nær sagt alt om krig. Vi kommer tett på en statsleder som desperat ønsket seg krig, og som hadde forsøkt å gjøre folket sitt til krigere, men som resignert konkluderte at de foretrakk å gå på kafé, snakke, parlamentere – alt dette som det nye fascistiske mennesket skulle gjøre en slutt på. Men Mussolini er også realist, og han vet at han allerede har forstrukket seg i sine imperialistiske eventyr i Libya og Etiopia, og med sin bistand til kuppmakerne i Spania – for øvrig tre episoder i denne historien som dessverre er stemoderlig behandlet. Mussolini var, tross alt skrytet, av et helt annet kaliber enn hans overivrige læregutt nord for Alpene.

Når Hitler begynner å krige i Europa, umiddelbart etter at «freden i vår tid» er blitt erklært av Chamberlain, blir rollene snudd på hodet: I denne boka er det trollmannen som halter etter lærlingen. Takket være den sørgelig svake motstanden Hitler møtte, og takket være alliansen med Stalin, gikk Tyskland fra seier til seier, mens Italia ble stående passive og se på.

Da Nazi-Tyskland gikk inn i Danmark og Norge 9. april 1940, ble Mussolini ifølge sine nærmeste medarbeidere «febrilsk». Han tenker ikke på annet enn krigen, «han vil ha krigen slik et barn vil ha månen», noterer svigersønnen og utenriksministeren, Gaetano Ciano, i sin dagbok. Ciano selv er skeptisk til å alliere seg med Hitler, men mangler «enhver moralsk troverdighet for å kunne protestere mot katastrofen: Han er altfor knyttet til makten og de verdslige bekvemmelighetene som følger med den».

har rustet opp, har de italienske styrkene nærmest rustet i stykker. En haug med utdaterte antiluftskytskanoner, et flyvåpen bestående av mindre enn to tusen fly, ammunisjon nok til tre måneders kamp og drivstoff til toppen to – det er hva Mussolini har å tilby Hitler. Likevel: Når Forsvarskomiteen møtes noen uker før Hitlers felttog mot Norge, beskriver den gjennomkorrupte og mafiøse Raffaello Riccardi, minister for børs og valuta og ledende voldsmann under borgerkrigen mot arbeiderbevegelsen tidlig i 1920-årene, atmosfæren i regjeringen som preget av «en beroligende passivitet». Alle ja-menneskene Mussolini har samlet rundt seg, de lydige og disiplinerte mennene, er like feige i møte med føreren som de var modige og blodtørstige i møte med sine forsvarsløse ofre. Derfor protesterer de heller ikke mot raselovene, og de fascistene som selv er jøder, håper i det lengste på et unntak for akkurat dem. Mussolini, som ville at menn skulle bli menn, klarte gjennom sin førerkult å redusere dem alle til sauer.

Det er kanskje overflødig å si det, men parallellene til vår egen tid og mange av våre egne ledere er slående. Klarer vi denne gangen å stanse før dødsdriften og stormannsgalskapen tar oss alle utfor stupet? Hvem vet. Én ting har vi imidlertid, som menneskene i 1938 manglet: Vi har fasiten. Og Antonio Scurati har stavet den ut for oss, i store bokstaver og med et utropstegn bak. Så kom ikke og si at vi ikke ble advart.

I denne boka er det trollmannen som halter etter lærlingen.

M. Europas siste dager

De lydige og feige

Merete Røsvik

Det skal meir til enn stor fagkunnskap og sterkt engasjement for naturen for å skrive eit kunstverk – det har vi fått slått fast med debutromanen til den feira sakprosaforfattaren og biologen Anne Sverdrup-Thygeson, som har fått hard medfart av kritikarane, også i Bokmagasinet denne veka. Kathleen Rani Hagen, som no gir ut sin tredje roman, har òg biologiutdanning. «Adventfjorden» gir eit så detaljert inntrykk av eit feltarbeid at eg tidvis får inntrykk av å lese loggen frå ein ekspedisjon.

 økologen Yngvild i ankomsthallen etter landing på Svalbard. Der ser ho ein utstoppa isbjørn, og tenkjer: «Så lenge snø og is finnes, vil isbjørnen være hvit. Hvit som kritt, hvit som tannkrem. Hvit som en ubrukt omslagsbody av bomull.» Den merkelege referansen til babytøy viser seg å vere eit frampeik: Yngvild vil ikkje ha barn, og det har blitt eit problem mellom henne og sambuaren. Forklaringa ho gir, er den komande miljøkatastrofen, men det kjem etter kvart fram at kjenslene er meir kompliserte enn som så.

Tankane hennar hoppar stadig, på ein irriterande rotete måte, til livet med mannen ho vurderer å skilje seg frå. Ei Alison dukkar også opp, og så vidt eg kan forstå, er det mora. At ho verkar fjern og kald, kan gi eit anna perspektiv på den håpløysa Yngvild kjenner rundt det å setje barn til verda. Det finst eit potensial her, men komposisjonen er uforløyst. Heller ikkje nyheita om at ein gjesteforskar har forsvunne på Svalbard, byggjer opp mot noko, men gir ei grunnstemning av fare – det kan vere at ein svolten isbjørn har vore på ferde.

Knappe 200 sider inne i verket har eg vore med på at Yngvild har putta ein heil del bitar av planten rødsildre i zip lock-posar, men lite anna. Sjølv hovudpersonen er lei: «

, tenker hun mens den gule stjerna velvillig brenner over menneskene.» Eg hadde forlengst begynt å tenke det same. Ikkje berre på grunn av lite handling, men fordi språket er ei blanding av korte setningar med tørt innhald og klumsete litterære formuleringar som i dømet. At sola blir kalla ei gul stjerne og at forskarane stadig blir omtala som «menneskene», signaliserer distanse, men er først og fremst berre rart.

 er biletet som veks fram av landskapet på Svalbard. Men det er først på dei siste femti sidene at stemninga i den frosne audemarka begynner å få eit visst grep på meg. Eg kjenner også eit glimt av interesse når Yngvild stiller seg (sjølv)kritisk til reiseverksemd i sårbar natur. Men då er det for seint å redde lesaropplevinga, som alt er kvalt av kvardagslege detaljar, biologisk fagspråk og referansar som gjer teksten belærande, men samtidig så knapp at eg må google: «

, sier Pia. Slekta er oppkalt etter silenene, dyriske skikkelser, halvguder fra skogen, Silenus som sa at det beste som kan skje et menneske, er å aldri bli født.»

Ein kuriøs detalj er at teksten har éin einaste fotnote. Der blir det presisert at uttrykket «luftas rotter» ikkje berre blir brukt om måker, men også om byduer og skjærer; «... hun har aldri riktig forstått hvilken fugl som er den riktige rotta.» I ein roman der spenningsnivået så vidt matchar å sjå på at is smeltar, livar det opp når teksten blir ufrivillig morsom.

Hagen debuterte på Forlaget Oktober i 2018, men har sidan gått over til Cappelen Damm. Det er nærliggjande å spørje seg ikkje berre om kva slags redaksjonell oppfølging «Adventfjorden» har fått, men også meir generelt om lista for publisering ligg for lågt.

Advent­fjorden

Å sjå is smelte

Daniel Willumstad Gunstveit

 Spørsmålet melder seg flere ganger i løpet av Finn Iunkers relativt korte, litt rare roman «Romanse». For boka unndrar seg på mange måter romanens, for ikke å si romansens, konvensjoner og sedvanlige rytme og oppbygning. Gjennom korte innblikk i et knippe relasjoner av varierende nærhet og varighet, blir vi gradvis kjent med hovedpersonen Anton Emil Halvorsen. Som en langsom pingpong-kamp spretter romanen frem og tilbake i tid og tematikk, mellom Antons romanser, Færøyene, lengre utlegninger om blant annet Bertolt Brecht og Israels folkemord i Gaza. Innimellom legges det voldsom vekt på en perifer karakters dagligliv som skildres i detalj, mens presumptivt vesentlige hendelser refereres i helt generelle vendinger. Anton viser seg å være en gåtefull jeg-forteller som er vanskelig å få helt taket på – heller ikke Lina, som etter hvert blir kjæresten hans, forstår seg helt på ham:

– Jeg er ikke frustrert. Jeg nærmer meg en tilstand av lettelse.

 med Iunker) forfatter og Brecht-forsker, og i starten av romanen møter vi ham i et middagsselskap hvor han føler seg utilpass. En strøm av navn og replikker gir scenen et kaotisk preg, og det er vanskelig å få taket på hvem noen egentlig er for hverandre. Romanens forteller synes også å bli bevisst dette senere i boka, i et utsagn jeg leser som selvrefererende: «Hvem var nå hun igjen, tenkte jeg. Igjen var det mange folk som kom og gikk, og mange navn å holde rede på».

Mot slutten av selskapet havner Anton i snakk med vertinnen, Edle: «Mens jeg snørte støvlettene, ville Edle vite hvem denne Lina var. Jeg fortalte. Edle ville ha detaljer. Jeg ga henne noen.»

Det nærmest latterlig uspesifikke i den siste setningen vekker nysgjerrigheten, og kan minne om en samtidig 

 humorist som Per Schreiner. Den lekne, smile i skjegget-aktige, og samtidig omstendelige, tonen er gjennomgående i romanen, og gir den et sympatisk preg.

 det heldigvis etter hvert, og ettersom relasjonen til Lina får fart på seg, blir vi bedre kjent med Anton i både fortid og nåtid. Det er imidlertid langt fra kjærlighet ved første blikk: «Jeg vil ikke si at Lina hadde lyst, pistrete hår. Jeg vil bare si at det falt meg naturlig å slå opp hva ‘pistrete’ betyr.»

Famlende nærmer de seg hverandre og blir etter hvert et par, på et litt usikkert grunnlag som fører til en av-og-på-dynamikk. Det er vanskelig å svare på hva som gjør at de faller for hverandre, slik det er vanskelig å avgjøre hva slags fyr Anton egentlig er. I det ene øyeblikket hevder han at han ikke drikker, mens han i det neste drikker seg full alene, han handler impulsivt, er utro og ironiserende, og skifter meninger fra én setning til en annen. Likevel er han skildret med varme og lett å like. Jeg tror nøkkelen ligger i en ganske elegant bruk av den upålitelige jeg-fortelleren, hvor Anton både viser seg og skjuler seg på samme tid. Et eksempel finner vi i et annet middagsselskap et stykke uti boka, hvor vidt forskjellige temaer diskuteres – som krigen i Ukraina, senvirkninger av korona, fotokomposisjon, skoletilbudet på Dokka og så videre. «Jeg var enig i alt», konstaterer Anton.

 med virkelighetselementer i romanen, og har lagt hovedpersonen tett opptil sin egen biografi. Som nevnt er Anton forfatter og han har tidligere vakt noe oppsikt med verket «Tre fortellinger», mens Iunker på sin side har utgitt «Tre skuespill», i tillegg til fortellinger. Begge har forfattet et essay med tittelen ‘Permanent folkemord’ om Israels ugjerninger i Gaza. Iunkers versjon ble trykket i Klassekampen 19. november 2024. Her finnes blant annet denne skjellsettende setningen: «Alle mennesker på Gaza er ødelagt, helt eller delvis».

Som en langsom pingpong-kamp spretter romanen frem og tilbake i tid og tematikk.

Romanse

Den alvorlige leken

Tom Egil Hverven

Med «Løpende villsvin» debuterer Endre Ruset som romanforfatter. Han har nådd bredt ut som poet og poesiformidler, blant annet med «Noriaki» (2017), som kobler hoppsport med haikudiktning. Enkelte motiver fra poesien er gjenkjennelige i romanen, som tap og savn i nære relasjoner, samt en sterk fascinasjon for idrett. Man kan ikke forvente samme tetthet, samme intensitet i fortellende prosa som i dikt. Likevel framstår ikke romanen like god som Rusets beste diktsamlinger, der særlig «Elsket og savnet» (2014) og «Stjålet venn» (2024) gjør inntrykk.

«Løpende villsvin» starter i en familie på fire, bosatt på Lillehammer på 1980-tallet. Barna, to brødre, er født i begynnelsen av tiåret. En kryptisk, tidlig leseanvisning framstiller brødrenes historie som todelt, «den ene har fiksjonens optikk, den andre er rent biografisk». Den anonyme fortelleren innrømmer at dersom de to delene måtte kokes sammen, ville fortellingen «se ut som noe à la dette», altså foreliggende roman, uten at jeg som leser blir mye klokere av det.

 på 1990-tallet blir de to tenåringsbrødrene boende hos henholdsvis faren på Lillehammer og moren i Bærum. I romanens nåtid, i Oslo etter årtusenskiftet, er den ene broren frilanser, i øyeblikket 

 for en tidligere spydkaster. Som skribent opplever han kreative perioder uten søvn, med tilsvarende utmattelse når skriveøkten er over, eller etter utglidende samvær med spydkasteren. Romanen ser hendelsene fra skribentens perspektiv. Hans vekselvise isolasjon og kaotiske sosiale liv, inkludert et sammenbrudd og etterfølgende sykehusopphold, er sentrum for fortellingen. Broren, spydkasteren og andre tegnes som vagere bipersoner. Romanens tilbakeblikk på brødrenes felles liv med foreldrene er formet som fireårsperioder knyttet til olympiske sommerleker i perioden 1988-1996, med sideblikk på vinter-OL. Vinteren slik han kjente den på Lillehammer i 1994 finnes ikke lenger, sukker fortelleren, nær skribenten. Det har oppstått et «stillehav av tid mellom nå og da».

 ‘Seoul’, bidrar til å forklare romanens tittel. De færreste husker Tor Heiestad. Skytteren vant gull i konkurransen «Løpende villsvin» det året: «I to dager var han der. Og så var han borte» – altså fra offentlig oppmerksomhet. Øvelsen forsvant også fra OL-programmet. Som i flere av Dag Solstads bøker utgjør sportsresultater en slags matrise for skribentens hukommelse, uten at Rusets roman når samme nivå. Solstad vever romanpersonenes historier sammen med sportsresultater på måter som lader tekstene med bevegelighet, vidd og humor. Hos Ruset heller sportsreferatene mer mot nostalgi:

Isdansernes tid er forbi. Seilernes tid er forbi. Det samme med skytterne. Nå er det bare langrennsløpere og syklister igjen. Terje Vigen og Nordlands trompets tid er forbi. Nå er det bare Johannes Høsflot Klæbo, Therese Johaug og Jon Fosse som ruller.

Slike setninger imponerer ikke like mye som romanens poetiske sekvenser, for eksempel skildringen av familiens siste felles tur i anledning OL i Atlanta i 1996. Et besøk i Monterey Bay Aquarium på vestkysten av USA, i noe romanen kaller «manetmørket», danner bakgrunnen for fine, drømmeaktige sekvenser, der ansiktet til gullvinner Heiestad glir sammen med myriader av glassmaneter. I det mørke rommet, sammen med broren, opplever den unge gutten en «tilstand uten tilstand», «fritatt for angst». Manetbildene vender seinere tilbake i skribentens forhold til Birgit, som han treffer på utesteder i Oslo. De nyforelskede kan oppleve en tilsvarende vektløshet, pulserende i et gigantisk akvarium. Når skribenten forteller Birgit om det distanserte forholdet til familien, får villsvinene en lignende drømmeaktig eksistens. I slike poetiske partier er romanen på sitt beste. Sportsnostalgien holder ikke samme nivå.

Løpende villsvin

I manetenes rike

Bjørn Ivar Fyksen

Ynglingen er en kjent og kjær figur i det homoerotiske fiksjonsunivers, fra antikkens Hellas til Timothée Chalamet i filmen «Call Me by Your Name» (2017). At skjønnhet og ungdom er tiltrekkende, er knapt en brannfakkel – aller minst sett fra den heterofile kunsthistoriens synsvinkel – men man kan la seg overraske over 

 unge disse begjærsobjektene kunne være, historisk sett: I Platons «Symposion» diskuteres kjærlighetsforholdet mellom krigerne Patroklos og Akilles, og da slås det fast at Akilles ikke bare var den vakreste av alle sagnhelter, men «dessuten langt den yngste av de to og uten hår på haken».

I Gudmund Vindlands nye roman mangler ikke bare skjeggveksten; hovedpersonen i «Lystseilas mot finere strøk» er ikke egentlig en yngling, han er en guttunge. Det gjør bokas mange og elleville seksuelle eskapader til dypt ubehagelig lesning.

forfatterskap er ikke stort og bredt – «Lystseilas» er hans femte bok – men det er skeivt, og om norsk litteraturhistorie ikke inneholder et ras av homoklassikere, fortjener i alle fall debuten «Villskudd. Sangen til Jens» (1979) betegnelsen. På omslaget til den sjuende og hittil siste utgaven (2018) skriver forlaget at den har solgt i hundre tusen eksemplarer.

«Villskudd» var en spraglete bok på alle måter, og ved utgivelsen må den ha framstått som et lite fyrverkeri på Bok-Norges himmel, ikke bare på grunn av kjønnslivet mellom gutter og menn som ble utmalt i all sin prakt (bare sju år etter at straffe­paragrafen mot homofile var blitt opphevet) – boka vakte også oppsikt på grunn av sine nøkkelromanelementer: «Alle» forsto at det turbulente kjærlighetsforholdet mellom den unge hovedpersonen og den eldre, kulturradikale forfatteren Jonas var basert på forfatterens eget forhold til Jens Bjørneboe. I dag virker kanskje romanens utfall mot autoritær psykiatri og mot Kristen-Norge noe forterpet og utdatert, men det var jo en annen tid, og at Kirkens dører i dag stort sett står vidåpne, kan jo nettopp slike utgivelser som «Villskudd» ha bidratt til. At Klassekampens jury innlemmet boka i venstresidas kanon i 2023, virker helt rimelig.

 er imidlertid at snart femti år senere framstår «Villskudd» fremdeles som en langt friskere roman enn den splitter nye «Lystseilas».

Hovedpersonen Sveinung er snart 15, det er tidlig 1960-tall, han vokser opp i en arbeiderfamilie der han ikke passer inn. Sine første seksuelle erfaringer høster han på sommerferie, og så, etter få sider, sier boka farvel til enhver realisme og forvandles fra oppvekstroman til bekmørk seksuell fantasi. Sveinung tar toget til Oslo, og minutter etter at han har gått av på Østbanen, blir han antastet av tre menn på Karl Johan. Han blir brydd, krysser gata og møter umiddelbart en fjerde voksen mann, som han blir med hjem og ligger med. Om noen lurer på nøyaktig hvor Sodoma og Gomorra lå, og når deres velmaktsdager utspilte seg, så må det ha vært i Spikersuppa sommeren 1963.

Dagen etter blir han introdusert for Andreas, som er 20 år. De blir kjærester, og de begynner sammen å selge sex til voksne menn. Det fortsetter de med de neste fire–fem hundre sidene.

Det er forferdelig å lese. Etter en form for pornografiske kabaretnumre har et vekslende antall menn etter tur samleie med Sveinung, som er yngst og yndigst og ennå uten ytre tegn på pubertet. Asymmetriske maktforhold og seksuell lavalder blir nærmest for teknikaliteter å regne: Det holder å slå fast at han kroppslig sett er et barn.

 står følgende: «Sveinung oppdager sin egen seksualitet, i takt med at han vikles inn i en situasjon preget av et skjevt maktforhold han selv ikke øyner.» Forfatteren vet, og leseren forstår, at Sveinung blir misbrukt – vi er vitne til en lang serie av gruppevoldtekter – men et slikt refleksjonsnivå finnes ikke egentlig 

 bokas permer. I forordet skriver Vindland at Sveinungs sexsalg er basert på en venn som døde tidlig av alkoholrelaterte sykdommer, og også i romanen drikker den unge Sveinung mye, men i hovedsak synes han det hele er gøyalt og spennende. Han tjener dessuten masse penger, «og det er verdt ei sår rumpe», som han troskyldig tenker.

Lystseilas mot finere strøk

Gutte-Lolita

Hadle Oftedal Andersen

Dette økokritiske langdiktet av Gunvor Nervold Antonsen inneheld ei vakker innleiing, følgt av to provokasjonar. I opninga møter me eit «jeg» som er allnaturen, korkje meir eller mindre. Denne naturen talar til eit «du» som er eit konkret menneske, ein naturdyrkar kan ein seia, som nyt å ferdast i skog og mark. Den naturen som fører ordet her, ser verda frå eit perspektiv som er erotiserande, kvinneleg og mottakande. Og her er vakre, ekstatiske skildringar av energien som gjennomstrøymer alt.

Språkleg er det påfallande mange opphopingar av sidestilte fenomen i beskrivinga av allnaturen:

Du glir over meg/ legger deg inntil/ sklir, skrever/ over alle vindfall, rotveltur, snøknekte tåppær, stuvær, tyritre, låstur,/ læger og gadd/ alle klynger og vaser med sammenfalt tørrgran, løse bjørkeflak/ alle klissete duftende seig kvae/ kravler opp og ned/ bøyer deg inn og ut/ av sammenfiltrede floker med billedrept gran

i dette sitatet, er ei skildring av sambandet mellom mennesket og naturen ikkje som ein enkel motsetnad, men snarare som eit flettverk, eller «mesh», som økoteoretikaren Timothy Morton kallar det. I og med at forfattaren har valt orda «vaser» og «sammenfiltrede» reknar eg det som sjølvsagt at dette er ein medviten strategi frå hennar side. I skildringa av verda nyttar ho slike opphopande oppramsingar av fenomen for å peika på desse uklare, samanvovne relasjonane, og då i dialog med Mortons teori.

I den siterte sekvensen er det òg ei gliding frå bokmål til dialekt og tilbake att. Slike er det mange av i boka, og dei fungerer, slik eg oppfattar det, som ei understreking av sambandet mellom det som er ein stad og det som er over alt. Me er i Numedal, og me er i den levande planeten, i Gaia.

‘Vårn’ følger så ‘Såmmårn’. Her er det framleis allnaturen som fører ordet. Men nå nærmast som ein allvitande forteljar, som skildrar korleis «du» forsøker å gjera noko, personleg, i det politiske og byråkratiske «landskapet». Det blir sagt at det handlar om Rollag kommune, mellom anna om utval for ‘Næringsliv, miljø og ressurs’, og folk er nemnde, med stillingstitlar som ordførar, rådmann, rekneskapsførar og så bortetter. Så her er me inne i det heile lokale. Og diktet inneheld forslag til konkrete tiltak for å verna naturen.

Det er opphopingar her òg, av natur, men ikkje minst av ord for byråkrati, som i oppramsinga av «kortsiktige inntekter, attraktivitetsvisjoner, turismelyst og ROBEKredsel,/ vekst og næring, villvardebygging, karbonavtrykk og bolysttæring/ infrastrukturpress, økt forbruk, mer og mest».

Provokasjonen ligg, eg hadde nær sagt sjølvsagt, i at forfattaren skildrar byråkratiet der ho bur, og peikar på ansvaret deira. Men det ligg òg i det å skriva «beredskapslyrikk», der ein konkret nemner politiske avgjerder som må fattast, og manar folk til kamp. Dette har vore temmeleg tabu i alle fall sidan den politiske litteraturen på 1970-talet gjekk av moten. Øko­poetane har vore flinke til å gjera estetikk av miljøspørsmåla, slik at det blir avanserte kvalitetsdikt som samstundes seier noko viktig, om enn indirekte. Men Antonsen går rett på. I langdiktet hennar finn me ei liste på 15 konkret tiltak for Rollag kommune, der ho altså har referert til konkrete embedsmenn, «så alle får kjenne på det personlige ansvaret/ det lokalkommunale bidraget». Dette er ein provokasjon, både mot lokalsamfunnet og mot den finlitterære tradisjonen.

‘Høstn’, inneheld det ein med referanse til Dag Solstad kunne kalla «det uoppløselige lyriske element i Numedal». Dette er ikkje lenger setningar, men ei einaste lang rekke med stadnamn. Og dei er ikkje stilte opp på liner, men snor seg rundt på sidene som ein lang veg eller sti på eit kart.

Diktet inneheld forslag til konkrete tiltak for å verna ­naturen.

I meg finnes du

Rett på

Bokanmeldelser

Astrid Hygen Meyer

Litteraturkritikken skal være fri. Men hva er det mest umiddelbart salgsutløsende en forfatter kan oppleve? Enn så lenge har det vært sekseren i VG. Den følges som oftest av en smørblid sitattittel som kan trykkes i fet font på bokas smussomslag i neste opplag, gjerne i vendinger som «For en bok!» eller «Lesefest!». Forlagene spretter sjampanjen og forfatteren vil ikke ha en blakk dag igjen, i alle fall ikke før julesalget og fastprisperioden er over.

 som oppgave å vurdere og diskutere, felle dommer og sortere – men ikke å hjelpe forlagene med å selge bøker, det er vi enige om. Idet den røde terningen er kastet, kommer likevel en stilltiende allianse til syne: Forlagene får trykke sekseren på omslaget og får avfyrt en salgsrakett – kritikeren og mediehuset får synlighet og blir bekreftet som en smaksdommer å regne med.

Man kan rynke på nesa over denne alliansen – og det gjør vi for så vidt innimellom – men i bunn og grunn lever vi greit med at det er slik. Her i Bokmagasinet kaster vi ikke terning, men sitater fra anmeldelsene våre havner på bøkers vaskesedler og i annonser. De er plassert der av forlagene for å selge bøker, men hvert av dem kan spores tilbake til en trykket anmeldelse med en kritisk leser som avsender. Anmeldelsene inngår i en større offentlig samtale om litteratur, der ulike lesninger brytes mot hverandre. På sitt beste vekkes og utfordres leserens egen dømmekraft.

Hva da med Aftenpostens nyvinning som ble lansert denne uka; en merkelapp for litteratur med stemplet «Aftenposten anbefaler»? Den er en del av en rekke nye satsinger i et nytt bokunivers, inspirert av Vink-jentenes entusiasme og synergier. Den nye merkelappen med Aftenpostens logo og godkjent-stempel skal være forbeholdt de ti beste bøkene så langt i år, plukket ut av avisas bok­redaksjon. Kulturredaktør Cecilie Asker utdyper ideen: God bokjournalistikk handler «ikke bare om å anmelde bøker, men også om å hjelpe dere lesere å ta gode valg i jungelen av boktitler».

 flere ting å si. Det ene er at Aftenpostens uttalte vilje til å hjelpe leseren med å ta «gode valg» er en nokså nødtørftig og kunstfattig ambisjon på vegne av litteraturen, særlig fordi merkelappen åpenbart henter inspirasjon fra andre forbrukertjenester som skal hjelpe oss i hverdagen, som å velge solkrem med svanemerke eller gulost med nøkkelhull.

Det andre er at den inviterer til en mer åpenlys allianse mellom salgsavdelinger i forlag og litteraturkritikk enn vi har sett før. Alle er klar over at VGs seksere pumper opp boksalget, men meg bekjent sender de ikke ut materiell for å hjelpe forlagene med salgsjobben i etterkant; fra Aftenposten har forlagene mottatt høyoppløselige merkelapplogoer med en oppfordring om å bruke dem aktivt og trykke dem på bokomslagene.

Det tredje er at «Aftenposten anbefaler» har en uklar avsenderposisjon. Alle bøkene er anmeldt i Aftenposten og har fått gode skussmål der, men hvem er det som deler ut stemplet til slutt, hvilke diskusjoner ligger til grunn? Det er lite trolig at det er avisas kritikere som setter sine hoder sammen og blir enige: I så fall ville det være oppsiktsvekkende at én av de ti utvalgte, Erlend Loe og Tore Rems barnebok om Kong Olavs dysleksi, har en av avisas mest profilerte kritikere som medforfatter (Loe). Mer sannsynlig er det at noen i redaksjonen har gått gjennom vårens rundt 50 anmeldelser og valgt ut de ti mest positive – noe som gir det hele en litt skjødesløs vilkårlighet.

kanskje prise oss lykkelige over viljen til å fornye den kriserammede kritikken, som har vært nokså bortgjemt i Aftenpostens kulturdekning de siste årene. Og på mange måter er det bra at det satsespå litteraturen, også med vilje og entusiasme og digitalutvikling. Spørsmålet er likevel hvor Aftenposten vil med litteraturkritikken i satsingen sin – og om hvor de mener grensene mellom reklame og kritikk går.

Gode valg

Carline Tromp

Maria Høy Hansen

Ali Smith insisterer på å ta ett spørsmål til fra salen. Klokka er allerede noen minutter over tida, og noen gulkledde festivalfrivillige vifter frenetisk med hendene, men Smith vinner. Spørsmålet hun får, er om hun noen gang føler at romanpersonene hennes hjemsøker henne.

Nei, svarer Ali Smith bestemt. Hun blir ikke plaget av litterære spøkelser. Heldigvis, legger hun til.

Spørsmålet kan virke litt pussig, men er det egentlig ikke. Samtalen vi nettopp har avsluttet, på Kritikerseminaret under Norsk litteraturfestival på Lillehammer, har vært breddfull av gjenferd. De preger også «Glyph», Smiths seneste roman, som kom i vår. Den skal utgis på norsk tidlig i 2027 i Merete Alfsens oversettelse. «Glyph» henger sammen med «Gliff» fra i fjor, som bryter med realismen på sin egen måte: Den er en dystopi, en fortelling satt til en nær og mørk framtid.

På Lillehammer har vi snakket om spøkelser, tidsreiser og alternative virkeligheter. Og om hester.

– Jeg er fortsatt veldig overrasket over at jeg har skrevet en dystopisk hestebok, sier Smith når jeg spør henne om «Gliff», der to søsken må klare seg i et autoritært framtidssamfunn.

Et av romanens lyspunkter er vennskapet med en grå hest som kalles Gliff. Ellers er det mye dystert i denne verdenen, der alle som ikke hører til eller passer inn, blir slått brutalt ned på. Samtidig føles den ubehagelig kjent.

– Det er poenget. Det ser ut som en dystopi, men det skjer. Det er ingenting i «Gliff» som ikke skjer allerede, bortsett fra den maskinen.

Maskinen hun sikter til, er en underlig sak som ligner på vognene som brukes for å tegne opp fotballbaner. Her maler den røde linjer rundt bygninger. «E-liminator», heter maskinen i den norske oversettelsen: den viser at hus, men også menneskene i dem, er merket for å bli fjernet. Det er ikke et særlig subtilt bilde, medgir Smith.

Det er så ­mange tids­reiser i oss alle.

En spøkelses­historie

Bodil Skovgaard Nielsen

journalist

Den største debatten i dansk litteratur den siste tida handlar stadig om høgreorientert poesi. Eller skal vi seie høgreorientert politikk? Som kollegaen min Tue Andersen Nexø skreiv i ei spalte her i Klassekampen for nokre veker sidan, har debatten ulma i eit par månadar, men fekk vind i segla etter eit sjølverklært høgreorientert poesiarrangement på ein innrøyka bodega i hovudstadsenklaven Frederiksberg.

Det var blant andre ekteparet Rune og Eva Selsing, konservative filosofar og kommentatorar, og den nasjonalkonservative litteraten Kasper Støvring som hadde invitert diktarane ved namn Frederik Lind Køppen og Emil Salzer (som ikkje har gitt ut noko, men er tilsett som såkalla «huspoet» i den konservative avisa Berlingske) til å lese opp.

 frå arrangementet, og i etterkant meldte lyrikkmeldaren i avisa, Lars Bukdahl, tekstar av Køppen og Salzer med den no ikoniske setninga: «Er det dårligt, fordi det er højreorientert? Nej, det er dårligt, fordi det er dårligt».

Så strøymde reaksjonane inn. I Weekendavisen fekk Kasper Støvring stilt Frederik Lind Køppen, som står bak diktsamlinga «Stjernens navn er malurt», opp på linje med Søren Ulrik Thomsen som ein slags faneberarar for konservativ sivilisasjonskritikk. Rune Selsing skreiv i Jyllandsposten: «Danmarks bedste digter er højreorienteret». Så kom det i ettertid berømte Deadline-programmet, der Frederik Lind Køppen og Lars Bukdahl møttest for i tur og orden å lese opp og kommentere det opplesne. Og kanskje er det på tide med eit sitat frå Køppens bok, så vi får høyre språktonen:

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Eremittsommer

Kvinner som går

M. Europas siste dager

Adventfjorden

Romanse

Løpende villsvin

Lystseilas mot finere strøk

I meg finnes du

Utvalgte saker

Aftenposten lanserer forbrukerveiledning.

Hva er det vi gjør med gjenferdene vi arver, spør Ali Smith.

Påstanden om at høgreorientert dikting blir halde nede av eit venstreorientert parnass minner om kritikken vi pla høyre frå dei såkalla ‘woke’.

Magasinene

Bokanmeldelser

Eremitt­sommer

Kvinner som går

M. Europas siste dager

Advent­fjorden

Romanse

Løpende villsvin

Lystseilas mot finere strøk

I meg finnes du

Aften­posten lanserer forbru­ker­vei­led­ning.

Hva er det vi gjør med gjenfer­dene vi arver, spør Ali Smith.

Påstanden om at høgre­ori­entert dikting blir halde nede av eit venstre­ori­entert parnass minner om kritikken vi pla høyre frå dei såkalla ‘woke’.

Eremittsommer

Adventfjorden

Aftenposten lanserer forbrukerveiledning.

Hva er det vi gjør med gjenferdene vi arver, spør Ali Smith.

Påstanden om at høgreorientert dikting blir halde nede av eit venstreorientert parnass minner om kritikken vi pla høyre frå dei såkalla ‘woke’.