#fff

#000

har endret det rådende synet på frihet.

Quentin Skinner

går over alle grenser i mesterverket «Jakobsbøkene».

Olga Tokarczuk

prøver å forstå morens valg i en ny bok: Hvorfor giftet hun seg med en nazist?

Bjørn Westlie

tok politikken inn i psykiatrien og psykiatrien inn i politikken.

Frantz Fanon

Kaja Schjerven Mollerin

Da jeg for litt over åtte år siden intervjuet den indiske forfatteren Arundhati Roy, i forbindelse med at hennes andre og lenge etterlengtede roman – «Ministeriet for den høyeste lykke» (2017) – ble utgitt, sa hun uoppfordret litt om hvorfor det hadde tatt så lang tid å skrive den. (Boken kom hele tjue år etter «Guden for små ting», som vel vil bli stående som en 1990-årenes sterkeste debutromaner). Etter den enorme suksessen med debuten, fortalte hun, kjente hun gradvis et intenst behov for å hoppe av «bestselgertoget», som hun sa (eller rømme «det forgylte buret», som det står i årets bok), for å bli fri til å mene noe på en forpliktende måte, til å virke i verden som et politisk menneske. For Roy skulle det innebære å beskrive de sosiale og miljømessige omkostningene av Indias mirakuløse økonomiske vekst: atomprøvesprengningene, hindunasjonalismen, militariseringen, fordrivelsen av urbefolkninger, volden mot kvinner og ikke minst den langvarige konflikten i Kasjmir.

Så sa Roy – og det var egentlig det jeg husket best her forleden, før jeg begynte å lese Roys seneste bok, en bok om moren som på norsk har fått tittelen «Min havn og min storm»; hun sa at da hun begynte å skrive politiske essay, måtte hun lære seg en ny litterær modus, hun måtte lære seg å intervenere raskt. «Det er NÅ det skjer», sa hun. «Denne uskyldige personen blir hengt NÅ», sa hun. «Demningene i Narmada blir bygget NÅ,» sa hun. «Operation Green Hunt i Dandakaranya-skogen starter NÅ», sa hun. Når hun skriver essays, sa hun, vil hun forsvare og beskytte, gi et våpen til folk som kjemper, for da, sa hun, «handler det ikke bare om meg selv».

Hva skjer, tenkte så jeg, for noen dager siden, når denne intervensjonens forfatter – dette NÅ-ets forfatter – som åpenbart har vært mer komfortabel med å skrive om det som brenner i andres liv, enn det som foregår i eget, ja, hva skjer når hun setter seg fore å skrive om en svunnen tid, en tid som krever rom og kontemplasjon og smertefull selvgranskning for å kunne bli pustet liv i?

 i fortellingen om moren er noe av det fineste jeg har lest av Roy. Utover i boken, når hun også oppsummerer egen karriere, går det av og til i dur og moll, med noen gjentagelser for den som fra før kjenner hovedlinjene i Roys historie, men som helhet er boken praktfull.

Originaltittelen på Roys bok, «Mother Mary Comes to Me», er genial, så genial at det er vanskelig å forstå at det norske forlaget har valgt en såpass generisk og forglemmelig tittel som «Min havn og min storm» (en formulering som riktignok er fra boken, men som der henter emosjonell kraft fra sammenhengen den inngår i). Kanskje har forlaget tenkt at tittelen er vanskelig å oversette – og det er den jo – og at den ikke kan stå på engelsk. Men det kunne den vel, så kjent som denne linjen er, fra «Let It Be», en av Beatles’ mest spilte sanger?

Beatles-besettelsen Roy legger for dagen i boken, er interessant nok i seg selv, men en mer poetisk, klarsynt oppsummering av Roys forhold til moren enn den som ligger i originaltittelen, skal man lete lenge etter; moren som Roy i årenes løp hadde sett utfolde seg i det syrisk-kristne samfunnet i Ayemenem og Kottayam – i Kerala, Sør-India – moren med «sin genialitet, sin eksentrisitet, sin inderlige godhet, sitt militante mot, sin hensynsløshet, sin raushet, sin ondskap, sin hersing, sin forretningssans og sitt ville uforutsigbare temperament».

Har man lest boken, vet man dessuten hvor sterkt det er at moren, Mary Roy, i tittelen kommer til henne som mor Mary, og ikke Mrs. Roy, som Arundhati og den halvannet år eldre broren ble oppfordret til å kalle henne, i likhet med de andre barna ved den uvanlige skolen i Kottayam som moren grunnla i 1967, og styrte egensindig i tiårene som fulgte.

Før den tid, da Arundhati var rundt tre år, og broren litt over fire, forlot moren barnas far, Baba, som jobbet på en teplantasje i Assam, og tidlig i forholdet begynte han å drikke. «Han var en ingenting-mann», var morens drepende analyse. Broren var gammel nok til å huske faren, og savnet ham, men for Arundhati forble han en fjern skikkelse. Hun pleide å si at hun var «resultatet av en jomfrufødsel».

 og faren deres, og jeg elsker dere dobbelt opp», skal moren ha sagt en gang, men mother Mary fremstår ikke som innbegrepet på en omsorgsfull mor (det ligger altså også, typisk for Roy, svart humor i dette navnespillet). Roy beskriver moren som infam, lunefull, fysisk straffende, nedlatende og ydmykende, og aller verst var hun angivelig mot sine egne barn. Boken er skrevet i lojalitet med barnet Roy var, uten spor av selvmedlidenhet: «Som barn elsket jeg henne irrasjonelt, hjelpeløst, engstelig, fullstendig, som barn gjør. Som voksen forsøkte jeg å elske henne kjølig, rasjonelt og på trygg avstand». I passasjer som dette får Roys direkte og ukunstlede, men høyst veloverveide språk sin fulle virkning. Dette er også takket være Kirsti Vogts kompetente oversettelse.

De beste kapitlene i fortellingen om moren er noe av det fineste jeg har lest av Roy.

Min havn og min storm

Mother Mary

Tom Egil Hverven

Medisin skulle i utgangspunktet være basert på vitenskap, med noen av de beste og mest kostbare metodene mennesker har utviklet. Norske sykehus utgjør en annen virkelighet, noe forfatteren Tore Rem viser med all uønskelig tydelighet i «Tidligere frisk mann». Et stykke ut i boka skriver han lakonisk: «Antakelig undervurderte jeg graden av skjønn i behandlingen» – en av bokas største underdrivelser. Graden av vilkårlighet i behandling ved norske sykehus er forstemmende. Rems erfaringer virker ikke enestående – og de får her et unikt litterært uttrykk. «Tidligere frisk mann» bør leses av flest mulig, både i og utenfor helsevesenet.

5. januar 2014 faller litteraturforskeren Tore Rem om ved en fotballbane i Oslo, etter full innsats på trening. Han hadde kjent symptomer på rytmefeil i hjertet en stund, men hverken han eller fastlegen tok dem alvorlig nok. Langvarige undersøkelser viser at en sjelden, aggressiv auto­immun sykdom, sarkoidose, har skadet hjertet over tid. Autoimmunitet består i at kroppens selvforsvar vender seg mot kroppen selv, i Rems tilfelle mot selve hjertet, og påfører det betennelser, sår og arr. Sarkoidose virker uhelbredelig. Det finnes et håp om at sykdommen kan brenne ut, skriver Rem, i et av bokas mange nøkterne partier. Mindre nøktern er stilen når han beskriver bivirkningene av medikamenter for å motvirke sykdommen, særlig kortison. Brudd i akillessenen, kompresjonsbrudd i ryggen, total forandring av utseende er bare noen av de mange alvorlige følgene. Perioder med utmattelse, 

, er for Rem det aller verste, mentalt sett.

som er identiske med Tore Rems. Som han skriver, får en del mennesker ikke lignende diagnoser før de er døde. Likevel, mange av oss lever nær alvorlig syke. Hadde jeg ikke levd tett på et menneske med livstruende sykdom, ville jeg kanskje lest «Tidligere frisk mann» annerledes. Teksten provoserer ytterligere fordi jeg har sett det han skildrer på nært hold. Store norske sykehus burde ha rutiner og faglig medisinsk tyngde som reduserer vilkårlighet i behandlingen. Tore Rems erfaringer etter snart tolv år som hjertepasient er annerledes. Tar han ikke selv ansvar, risikerer han feilbehandling, for eksempel å få utskrevet uriktig doserte medisiner.

Noe er galt med ‘Systemet’, tittelen på bokas tolvte kapittel. Det starter med en forbilledlig kort setning: «Sykdom er politisk». Gode sitater av blant andre forfatteren Henry David Thoreau, begrunner hvordan det å skrive kan fungere bevisstgjørende, både for Rem selv og et fellesskap av lesere. Kapitlet skildrer konsist hvordan det å bli alvorlig syk gjør en avhengig av omgivelsene, fellesskapet. Vel så viktig som Rems godt begrunnede klage over manglende dekning av utgifter til dyre, livsnødvendige medisiner, er bokas kritikk av systemet. Som sykehuspasient møter han stadig nye leger som ikke har rukket å lese journalen. Han opplever mange eksempler på dårlig kommunikasjon, både med ham direkte, og mellom avdelingene som behandler ham. Hvorfor har vi et system som behandler kroppsdelers sykdom, men ikke hele mennesket?

 mangelfulle sider. Etter å ha blitt utsatt for en rekke kardiologer, immunologer og andre spesialister, foreslår Rem en «helsekoordinator med ansvar for at pasienten får en mer helhetlig behandling». Er ikke forslaget svært nær noe som allerede bør finnes ved alle sykehus? En kontaktlege for alle i spesialistbehandling er jo lovpålagt i «Lov om pasient- og brukerrettigheter»? Kontaktleger med liknende ansvar finnes altså på papiret, men ordningen fungerer ikke i praksis, slik Rem erfarer. Er ikke det i så fall lovbrudd?

«Tidligere frisk mann» er preget av omfattende referanser til skjønn- og faglitteratur. Jeg kan fryde meg over henvisninger til for eksempel Witold Gombrowicz, som mente grunnen til at vi beundrer en forfatter som Marcel Proust, er at han «våget å være skjør». Karakteristikken kunne passe på flere. Noen passasjer er likevel for tettpakkede, som når Rem ramser opp referanser til Michel de Montaigne, Nick Cave, Stephen Jay Gould, Dylan Thomas, Virginia Woolf, Charles Dickens, William Shakespeare, Jens Bjørneboe og Jean-Jacques Rousseau – på to (!) sider.

 ferdige løsninger, den formidler erfaringer som gir grunnlag for politikk. Det politiske består enkelt sagt i å skrive en bok som «Tidligere frisk mann». Boka får fram noe fundamentalt: Å lese og skrive er å dele erfaring med andre. Mennesker er «døende dyr, i stadig endring, på vei mot undergangen», skriver Rem. Alle er vi avhengige av noen rundt oss i faser av livet. Boka er et vågestykke, også ved at en av Norges mest prisbelønte sakprosaforfattere viser svakhet, sårbarhet. Samtidig mobiliserer Rem formidable krefter som skrivende mens han er syk. Det har en pris for omgivelsene, Rems familie og venner. Kona Norunn og deres to barn er med i beretningen, med en selvransakende tone fra forfatterens side. Et siste kapittel med det uhellsvangre tallet 13 har tittelen ‘Tilbakeslaget’. Sykdommen blir Rem ikke kvitt. Det gjør boka til vond lesing, samtidig som den beholder et litterært overskudd. Rems velkjente vidd som forfatter, sammen med nøyaktige beskrivelser av fysiske lidelser, gjør boka til et skjellsettende innlegg i en nødvendig debatt om hvordan vi som samfunn ser på sykdom.

Som fortelling tilbyr «Tidligere frisk mann» å bli en del av et fellesskap: «Å lese kan, blant annet, bety å søke sammen. Å få bekreftet at man ikke er alene», skriver Tore Rem. Slike setninger, og boka som helhet, er gaver til dem som vil tenke over hva vi gjør med velferdsstaten i Norge.

Tidligere frisk mann bør leses av flest mulig.

Tidligere frisk mann. En sykdomshistorie

Sykdom er politisk

Geir Pollen

Jeg innrømmer blankt: Med en voksende bokstabel om «Den største forbrytelsen» (av Marte Michelet, skrevet i 2014) eller «Likvidasjonen» (av Synne Corell, skrevet i 2021) på skrivebordet, er det mer med en matt følelse av déjà vu enn glupsk nysgjerrighet at jeg åpner Frode Hellands første utgivelse for den opplyste allmennheten, «Holocaust. En historie fortalt av ofrene»: Er ikke den ferdig fortalt, da? Så kan en unnskylde seg med at forfatteren selv nesten lokker fram en upassende ryggmargsrefleks når han gir verket sitt en så demonstrativt flat tittel. Vanligvis utstyres jo utgivelser om dette emnet med emosjonelle triggere allerede på omslaget. Helland, professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, synes i stedet å si: I denne historien er ingenting fortalt før du selv har lest og tatt det til deg.

fortalt av ofrene» er fra tittel til siste punktum en eksepsjonelt gjennomtenkt bok. At vi har å gjøre med den første historiske framstillingen på norsk av 

 Holocaust, er i seg selv verdt et kryss i taket, men likevel ikke det viktigste. For 

, tilnærmingen til historien, er det som løfter denne utgivelsen høyt over vanlig respektabelt sakprosahåndverk. Åtti år etter krigens slutt er litteraturen om Holocaust enorm og Nazitysklands rasistiske forbrytelser så overveldende dokumentert at utfordringen ikke er å vite, men å unngå at seks millioner drepte mennesker, ingen helt lik hverandre, reduseres til et 

, et overpersonlig ondskapens urbilde som bare kan begråtes. Helland insisterer på å få fram forskjellene, det individuelle, lokale. En kommentar knyttet til gettoen i Łódź, kan gjelde som ledesnor for hele prosjektet, nemlig at folkedrapet «var historisk skapt, de var del av samfunnsmessige prosesser, med sine faser og endringer i betingelser og begrunnelser. Man må unngå å forstå dem ‘baklengs’, med tilintetgjørelse som forutbestemt mål, og man bør unngå vurderinger som ikke bygger på kunnskap om den lokale konteksten.»

 muligheten til å oppfylle disse absolutte kravene, flytter forfatteren fokus fra selve holocaust-erfaringene og til de individuelle dokumentasjonene av dem. Han tar kort og godt i bruk det verktøyet en litteraturprofessor sannsynligvis er mer fortrolig med enn noe annet: å nærlese tekst. Det dreier seg om dagbøker og retrospektive beretninger, skrevet av de første til å befatte seg med historien om Holocaust: ofrene selv. I dialogen mellom de som skriver, og den som leser, de første nødvendigvis med et tids- og stedsbegrenset perspektiv på hendelsene, og den andre med sin ballast av tekstkompetanse og historiekunnskap, får ofrene ansikt og blir selvstendige individer, hver med sitt eget uferdige liv som brått tar slutt.

«Holocaust. En historie fortalt av ofrene» er inndelt i sju store kapitler. Helland begynner sine lesninger med den mest berømte dagboken av alle, Viktor Klemperers «Jeg skal vitne til siste stund». Gift med en arisk kvinne overlevde litteraturprofessoren fra Dresden hele folkemordets epoke, og kunne samvittighetsfullt nedtegne hvordan det krevde et monstrøst byråkrati og oppbud av pedantisk tjenesteflid for å berøve de jødiske medborgerne først alle attributter som kjennetegner et menneske, og til slutt – logisk nok – drepe dem. Fra denne opplysende innledningen flyttes så fokus i tur og orden over på tekster fra Polen, Nederland og Frankrike, Ukraina (Galicja) og Ungarn, alle land som hadde store jødiske befolkninger. Så tar nest siste kapittel for seg dødsmarsjene i 1944-45, før vi helt til slutt er hjemme i Norge og følger typografen Moritz Nachtstern, én av bare 38 overlevende, og den første norske dødsleirfangen som gir ut bok om det helvetet han hadde vært igjennom.

begå en urett når plassen ikke tillater å dvele ved alle de skrivende aktørene som Helland respektfullt, kunnskapsrikt og følsomt går i dialog med, men når jeg må velge, trekker jeg fram nederlandske Etty Hillesum, født 1914, drept i Auschwitz 20. november 1943 – og franske Hélène Berr, født 1921, drept i Bergen-Belsen 10. november 1945, fem dager før leiren ble befridd av engelske og amerikanske tropper. Begge disse unge kvinnene førte dagbok for å dokumentere, vitne om den lidelsen de så rundt seg. Begge mente de også at det var feigt å flykte, og ville heller bli der de var, sammen med de andre. En skulle tro at så unike tidsdokumenter som de etterlot seg, umiddelbart fant veien til offentligheten etter krigen, men nei. Hillesums dagbok – «Det tenkende hjerte» – ble først publisert i 1979 (norsk oversettelse 1983), mens Hélène Berrs «Dagbok 1942–44» ikke forelå på fransk før i 2008. «Dette skyldes ikke rene tilfeldigheter, for ofrenes perspektiver var ikke ønsket tidligere», konstaterer Helland.

Og hvordan gikk det så med Moritz Nachtsterns forfatterdebut? Boka hans, «Falskmyntner i blokk 19», kom ut i 1949, men da var de mest brutale beskrivelsene i originalmanuset for sikkerhets skyld omskrevet i formildende retning.

Frode Hellands dypt berørende nærlesinger bærer i seg et kraftig varsko mot å tro at Holocaust ikke kan gjenta seg. De skrivende ofrene idealiseres ikke, men står likevel fram som eksemplariske motsetninger til de bøllene som drepte dem. Boka inviterer ikke åpent til tanken, men den presser seg likevel fram: Hva ville Etty og Hélène sagt om det folkemordet Netanyahus ekstremistregime i skrivende øyeblikk gjennomfører på Gaza?

Ofrene får ansikt og blir selvstendige individer.

Holocaust. En historie fortalt av ofrene

Vitner til siste stund

Ayne Kifle

Kjersti er nybakt mor og mykje sjuk. Når ho ikkje får sove om natta, kjem oldemora Elise Skomsvold til henne, det kjennest så ekte at ho kan halde den gamle skrukkete damehanda i si. Slik byrjar prosjektet med å gjere formora levande: Forfattaren inviterer oss inn i slektsforskinga si, og vi følger det ganske sannferdig skisserte mennesket frå barndom til død. Bokas prosjekt er å finne ut kven Elise var: tok ho avgjersler basert på veret, var ho glad for å leve? Gjorde ho nokon gang eit forsøk på å bli kvitt barna ho bar inni seg?

Den nysgjerrige notidskvinna fungerer godt som inngang til forteljinga om Elise, fortidskvinna med eit liv som ikkje var stort anna enn slit. Ho fødde tolv barn, det første då ho var sytten, og seks av dei døydde i hennar levetid.

Naturen strukturerer fortellinga, og utanom mykjeseiande kapittelnamn som ‘Nygift’ eller ‘Morskap’ brukar forfattaren årstidenes gang for å spegle og skape Elise si utvikling og hennar indre liv. I enkelte passasjar, slik som i samansettinga av vår og pubertet, blir likevel naturen meir klisjéfylt enn verkeleggjerande.

til kysten av Nord-Trøndelag, og avstanden forfattaren har, både i tid og rom, til opphavsstaden sin er vist gjennom fleire originale skildringar. Til dømes ser kysten for slektsforskaren Kjersti ut som metallspon med ein magnet under: «Det er som om øyene forflytter seg for hver gang jeg tar en titt».

ein avstand mellom Kjersti og Elise, den eine har aldri kava seg gjennom det tøffe livet på ein sjølvbergingsgard på starten av 1900-talet. Romanen er god når forfattaren tør å understreke dette: «Jeg ønsker i den grad det er mulig å skjønne hva det betyr for henne å miste barna sine (men bare i skriften! Bank i bordet!)». Desse kvinnene lever fundamentalt forskjellige liv.

Elise kjenner seg så tung når ho går med det første barnet, systrene hennar kan berre sleppe vedkubbane dei ber på og springe lett og ledig gjennom snøen. Då ho og den tolv år eldre ektemannen Andreas flytter til eigen gard, er det så mange levande skapnader som er avhengige av henne. Kvar dag må ho mjølke kyr, fôre gris, måke møkk, fôre ungar, amme spedbarn, alt dette før dugurd. Skildringa av livet som bondekone er ei av dei sterke sidene i romanen. Kjersti koplar Elise sitt strev fint til den feministiske forståinga om kor urettferdig denne arbeidsdelinga er: Elise misunner Andreas for at han får vere i lag med andre vaksne menneske.

ikkje rart at Elise blir innbiten og hard. I enkelte passasjar er det likevel som om forteljaren har for mange feministiske erkjenningar å prakke på henne. Slektsforskinga er delvis motivert av å kunne avskrive Elise Skomsvold sitt ettermæle som fæl barnemishandlande heks. Det blir fortalt at ho gir ungane øyrefik og slår dei, og mot slutten slår ho dottera helselaus med ei steikepanne. Som lesar kan ein av og til ynskje at Elise sjølv får kome meir til orde og gjere greie for seg sjølv, framfor å bli avbroten av slektsforskaren frå notida.

Mot slutten av romanen er ikkje slektsforskingsarbeidet like godt handsama. Forfattaren kjem til dømes med ein plutseleg, laus referanse til Olav Duun og hans «Juvikfolket», og dei siste sidene av romanen står nærast som ei punktliste under teksten: «Noen siste notater om Elises strevsomme liv».

Like fullt er romanen eit solid forsvarsskrift for formora, og det er styrka av dei allmennmenneskelege refleksjonane livet hennar kastar lys over. Sorga over dei døde barna til Elise er den same sorga eit kvart menneske i dag kan kjenne. Romanen spring ut frå morskapa til Kjersti og Elise, og dei mest innsiktsfulle refleksjonane kjem frå den tematikken. Trass i somme passasjar med klisjéar og andre der forteljaren tek for mykje plass, er ikkje Skomsvold sin tittel til å ta feil av: Ho, Elise Skomsvold, blir levande.

Hun er ­levende. Elises bok

Strevsame liv

Jonas Bals

Er det en selvhjelpsbok? En IQ-test? Et aktivitetshefte til flyturen? Nei, vent … det er Bård Torgersen! Som er tilbake med nok ei rivningskule av en diktsamling. En bitte liten en, vel å merke, men den slår hardt fra seg allikevel. Så det er bare å gruglede seg: Her finnes mange grunner til å humre, men også noen som kan få deg til å felle en tåre eller to – selv om det siste vel ikke skal sies høyt, etter at kritikerstanden nylig har fått påpakning for sin sentimentalitet og hang til å grine.

Men altså: Bård Torgersens dikt beveger. Det har de gjort siden han debuterte som poet med samlingen «Bird imitator» i 2008, tre år etter hans første roman, «Alt skal vekk». Den nye samlingen kan altså ved første øyekast se ut som et aktivitetshefte eller en manual. Det er også førsteinntrykket når man ser hvordan diktene er skrevet: Gjør ditt, gjør datt!

Men påbudene viser seg å være lavmælte. Her møter vi ikke Trumps VERSALER, som er blitt brukt med stort hell av poeter som den avdøde palestinsk-danske Yahya Hassan, tvert imot. I Torgersens dikt finnes det nemlig ikke én eneste stor bokstav, ingen utropstegn og heller ikke noen punktum. Diktene er ikke påtrengende på annet vis heller – kanskje med unntak av diktet ‘drittprat’. De er stort sett små, og de er korte – som diktet ‘forhold’, som lyder: «legg et sandkorn på toppen av et fjell»

 mester i å male bilder med språket, og diktene hans har ofte noe musikalsk ved seg – i alle fall om man regner pønk som musikk. Torgersen har en postpønkmusikalsk fortid fra bandene Nemlig Hemlig og Masters of Møh, noe det er vanskelig ikke å komme i hu når man leser dikt som ‘fest’, ‘transport’ og ‘poesi’ – for ikke å snakke om det ganske typisk torgersenske ‘kjæledyr’: «kjøp en syk / gammel hund // barna dine trenger / å øve på å / ta farvel»

I et Norge som nå igjen er blitt rammet av fascistisk terror, begått av en ung mann som er groomet av borgerkrigslengtende og akselerasjonistiske miljøer (folk som ønsker å framskynde rasekrig gjennom voldshandlinger og trolling på nett), er det vanskelig ikke å få assosiasjoner til mannosfærens mørkeste kroker og fenomener som black pills av enkelte av diktene – selv om det kanskje først og fremst er teknologiske endringer som er temaet i et dikt som ‘framtid’: «si akselerasjonisme / fortere og fortere og fortere»

De politiske tolkingene er også nærliggende å gripe etter i et dikt som ‘aksjonisme’, skjønt det er vanskelig å si hvordan: «ta stilling / kast den første steinen / løp»

 mindre når man leser diktet ‘tilknytning’, der vi oppfordres til å «ta pauser sammen / fra steiningen / av de uønskede». I det hele tatt er det mange av oppfordringene som gjør at bokas tittel, «la oss gjøre dette sammen», etterlater en nokså sterk følelse av ubehag, i en tid der vi ser millioner av velgere gi sin tilslutning til sadister – nettopp fordi de tilbyr dem sadistiske gleder.

Mange av Torgersens dikt unndrar seg imidlertid en slik politisk tolkning. Brorparten graver seg snarere ned i våre allmennmenneskelige vilkår med en arkeologs tålmodighet og blikk for detaljer. Resultatet er noen ømme skildringer av tilværelsens uutholdelige absurditet, gjort på urovekkende lett vis. Som i diktet ‘nåde’:

la oss gjøre dette sammen

Gjør ditt, gjør datt!

Bjørn Ivar Fyksen

Det er helg og fremdeles mildt i været, så la oss slå ut håret med en detaljfiksert nærlesning av tittelen på Don DeLillos snart 35 år gamle roman som nettopp er kommet på norsk: «Mao II». Tittelen refererer til en portrettserie signert Andy Warhol av den kinesiske statslederen, i samme stil som de mer kjente portrettene av Marilyn Monroe og, her i Norge, daværende kronprinsesse Sonja. Oversettelsen er kompetent utført av Knut Ofstad, men noen ganger er selvsagt en og annen utkrøpen spissfindighet nødt til å gå tapt, og på engelsk skjuler tittelen et ørlite ordspill – som også kan være en lesenøkkel: Bildet er nummer 2 i serien, ja visst – 

 – men kanskje er dette ikoniske portrettet 

 Mao, og kanskje like mye som Mao Zedong selv?

I praksis enda mer: For de av oss som knapt kan formulere en fornuftig setning om Maos tenkning, og langt mindre kjente mannen selv, er det nettopp bildet av ham som 

 Mao; virkelighetens Mao, av kjøtt og blod, har vi ingen berøring med, og han ville uansett ikke kunne måle seg med glansen fra portrettet, en glans det deler med for eksempel bildet av Che Guevara. Eller Marilyn. Eller ayatolla Khomeini.

 i folkemengden, i massene, sentralt, og det har forbindelser til dette Bildet med stor B – tv-opptredenen, plakaten, 

 – som fullstendig overstråler virkeligheten det avbilder, og som kan knyttes til moderne, avgudslignende persondyrkelse. Dette er heller ingen fremmed tanke for den som kjenner forfatterskapet; her kan Hitler sidestilles med Elvis, som sterkt lysende symboler som ligger og dupper om hverandre på kulturens overflate. Dette er idédrevne romaner – noen ganger på grensen til det esoteriske, men de er alltid interessante, og jeg vil anbefale dem på det varmeste.

Don DeLillo er blant de helt store amerikanske forfatterne i generasjonen født på 1930-tallet, der oppe sammen med for eksempel Toni Morrison, Cormac McCarthy, Thomas Pynchon og Philip Roth, men med noe mindre gjennomslag her til lands. DeLillos åtte første romaner er ikke utgitt på norsk, men fra og med hans mest berømte bok, «Hvit støy» fra 1985, har det bare manglet én – nettopp «Mao II» fra 1991 – og det nystartede Briskeby forlag skal ha takk og honnør for å ha valgt den som sin andre utgivelse.

 er intet mindre enn Amerika, nærmere bestemt medie- og forbrukerkulturen i Etterkrigs-USA, iblandet elementer som politisk vold og moderne kunst, og «Mao II» er bygget rundt en snodig sammenstilling av litteratur og terrorisme. Vi møter forfatteren Bill Gray, som etter stor suksess med to små romaner har gått i skjul for offentligheten. I flere tiår har han vært i dekning og skrevet på et stadig esende romanmanus. Av litt uklare årsaker får den svenske fotografen Brita Nilsson lov til å komme på besøk – hun har et pågående kunstprosjekt som dreier seg om forfatterportretter – og hun har med seg en beskjed fra Bills gamle redaktør: Redaktøren vil at Bill skal vise seg for offentligheten igjen i et mediestunt for å bidra til frigivelsen av en fransk poet som er tatt til fange av en eksentrisk maoistisk terrorgruppering i Beirut.

 en forfatter? Hvilken vekt har forfattermyten, kan den aktivere noe når forfatterens ansikt skinner mot oss fra portrettet eller tv-skjermen?

 80-tallets uroligheter i Midtøsten som bakgrunn – revolusjonen i Iran, borgerkrigen i Libanon, den første intifadaen – og antagelig med terroraksjoner som Lockerbie-saken i 1988 friskt i minne. Gjennom flere besynderlige dialoger gir Bill til beste en mildt sagt overspent kulturanalyse som i korte trekk dreier seg om at terroristen har overtatt for forfatteren som den som evner å påvirke vår kollektive bevissthet: «Beckett var den siste forfatteren som formet måten vi tenker og ser på. Etter ham inneholder de viktigste verkene eksplosjoner og sammenraste bygninger.»

En kan saktens lure litt på Bills virkelighetsbeskrivelse – var det virkelig forfattere som i størst grad beveget massenes hjerte og sinn i det 20. århundre? Var det 

? – men særlig én sak i samtida til «Mao II» støtter resten av resonnementet: Forfatteren Salman Rushdie må være en av de mest omtalte personlighetene i min levetid, men berømmelsen stammer ikke fra bøkene hans; den skyldes utvilsomt fatwaen og attentatene som kom i kjølvannet. Ayatolla Khomeinis talehandling – dødsdommen – har preget internasjonal politikk og gjensidig kulturforståelse i de påfølgende tiårene i en grad som en forfatter eller intellektuell bare kan drømme om.

 forfatterskapet idédrevet, men det er verdt å understreke DeLillos stilistiske særegenheter. Prosaen veksler gjerne mellom en melankolsk tone og en komikk støpt i gravalvorets form. Særlig gjelder dette i dialogene, der biter og brokker fra ting romanpersonene har hørt på radioen eller lest i en bok, kan blande seg med strøtanker og innskytelser og smitte over i replikkene. Ofte får samtalene et absurd skjær. Her er et eksempel, der Bill og Brita snakker om hvordan World Trade Center preger nedre Manhattan:

Mao II

Terrorens tidsalder

Egon Låstad

Hva gir man til barn som ikke vil lese bøker? Tegneserier, vel. Første bok i Peder Hornseth Nygaards debutserie «Supernova» er et vellykket eksempel på hvordan bilder og tekst kan brukes sammen til å formidle rikholdige historier til barn – uten at de behøver å overlesses med avskrekkende mengder bokstaver. Antihelten Finn er en handlingens mann, som kun snakker når situasjonen avkrever det. Følgelig er dialogen befriende fri for fyllstoff. Samtidig får vi innblikk i Finns tanker gjennom egne, parallelle tekstmonologer. Grepet er fint, siden hovedpersonen ofte funderer på det samme som leseren.

 i et en postapokalyptisk fremtid hvor biomekaniske rovdyr truer med å overta verden. Hovedpersonen Finn jakter ned disse spisslemmede «Makinaene» slik at han kan gjenvinne hjertene deres til livgivende «celler». Uten påfyll av disse går man til slutt tom for «blodmarg» og dør. Finn bruker ironisk opp storparten av energien sin i jakten på stadig nye hjerter. Hjertesankingen minner ellers mye om dataspill. Store deler av fortellingen handler da også om å utforske miljøer, løse mysterier, fylle opp ny energi og overvinne farer.

Nygaard vinner mye på å holde igjen på virkemidlene, og oppnår en behagelig seig og meditativ tone mellom de brå, velkoreograferte og tegnefilminspirerte actionsekvensene. Den digitale tegnestilen kler spillreferansene godt. Blodmargs-motivet har ellers en klar parallell til serieskaperens barndom da han ble diagnostisert med blodkreft. Lillebroren Jakob stilte opp som donor i en vellykket beinmargstransplantasjon.

 hjerter, men kun ett av dem gjør inntrykk; hjertet til en såkalt «gynoide». Den egentlige fortellingen starter når Finn møter et pikebarn i den forbudte dødssonen langt unna sivilisasjonen. Jenta heter Nova og har svarte hull i hukommelsen. Snart viser det seg at hun også har superkrefter. Attpåtil er hun en maskin som skårer høyt på empati. Dette er god medisin for Finn, som fortsatt sørger over sin døde datter. Resten av boken handler i essens om dynamikken mellom de to figurene. Nygaard maler samspillet med bred palett, så de både blir morsomme og rørende. Nova er ivrig, forundret og åpen. Finn er sindig og seig. Sammen (gjen)oppdager de verden.

 tegneserier vil enkelt kunne kjenne igjen hovedtrekkene i denne boken fra andre populære verker, som Osamu Tezukas «Astro Boy» (1952–68) og Yukito Kishiros «Battle Angel Alitta» (1990–95). Alle tre bøker handler om kunstige vesener med sterke krefter og menneskelige følelser. Til bunn for alle disse fortellingene ligger «Pinocchios eventyr, fortellingen om en dukkemann» (1883) av den italienske forfatteren Carlo Collodi (1826–1890).

I Japan er fremveksten av dystopisk science fiction i manga og populærkultur en del av bearbeidelsen av det nasjonale traumet etter bombingene av Hiroshima og Nagasaki i 1945. Med den økende frykten for atomkrig er det kanskje ikke så søkt med en slik bok i Norge i 2025? Tja. Som leseopplevelse er dette først og fremst eksotisk. «Supernova» er langt mer manga-aktig i stil og tone enn noen andre serier på TNT Forlag. Det kryr av ulike mangatroper, som eksempelvis figurdesignet til Nova, som har et ultrasøtt utseende med en slags snutelignede nese. Finn bærer på et digert sverd, som er som hentet ut av den japanske tegneserien «Berserk».

«Supernova» er en barnevennlig variant av disse foreleggene. Blodet flyter, men det er ytterst stilisert med neonrosa farger, og kun antydning til rødt i de aller mest dramatiske partiene. Monstrene er tross alt overvinnelige. Den egentlige konflikten består av hovedpersonenes indre kamp.

Supernova

Jakten på hjerter

Silje Bekeng-Flemmen

Vi befinner oss et tiår inn i framtida. Foruten at alt er litt 

kriger, nasjonalister, klimaødeleggelse), er den mest påfallende utviklingen to språklige nyvinninger: Bra ting omtales som 

. De antikvarisk lydende ordene blir raskt markører for bokas manglende evne til å ta sin tid på kornet.

I Oslo møter vi Johan Svovel, en 34 år gammel kosovoalbansk flyktning og kranfører. Hans miljøaktivistiske kjæreste Tiril Tind fører ham mot en politisk oppvåkning. Han holder så en lang monolog for henne om at kunstig intelligens vil bli vårt endelikt: «vi leker med en teknologi vi ikke aner konsekvensen av.» Hun blir skrekkslagen, for noe slikt har hun ikke tenkt på før.

Det er et gjennomgående trekk ved boka at banale og selvsagte ideer, tanker og informasjon presenteres som sjokkerende avsløringer.

erkjennelsen konkluderer paret med at det er deres personlige oppgave, «vi to», å forhindre at menneskeheten går under og «få denne plagede kloden på rett kjøl». Gjerne ved å finne «noe i teknologien» som kan slå tilbake på den selv: «Jeg har en viss følelse av at det finnes et eller annet i de avanserte redskapene vi har utviklet, og som gjør at disse har muligheten til å slå seg selv grundig på kjeften.»

Tidlig luftes den pirrende ideen om at «det verktøyet vi leter etter, kanskje ligger rett foran nesen vår og heter datamaskin?»

Johan Svovel og Tiril Tind allierer seg med Johans kurderkompis Haydir Pamuk og Kurt Klimpen, tidligere hacker og nå praktisk nok utro tjener i Nasjonal sikkerhetsmyndighet – av Johan omtalt som: «En gigant i forståelsen av verden, en titan når det gjaldt politiske meninger».

 verden, er første steg selvsagt å arrangere et symposium i Hamar. Også dette framstilles som en idé uten sidestykke. Symposiets navn

, gjør alle opprømte. Ja, det er så bra at de trykker det opp på T-skjorter som Haydir selger syv tusen av på gata før arrangementet. Horder av miljøforkjempere og freds­aktivister strømmer så til Hamar fra hele kloden for å skape 

 (mer konkret blir det ikke). Hvordan skal de få til det? Jo, ved brainstorming, avisinnlegg og «bruk av sosiale medier på en langt mer aktiv og målbevisst måte».

Er «Den røde døren» en satirisk kommentar til naive nordboere som tror de kan redde verden med gode slagord og en snill hacker eller to? I så fall hadde det vært mulig å svelge noen av de mange kamelene som stiller seg på rekke ettersom historien utfolder seg. Til det framstår boka imidlertid for selvhøytidelig (tross enkelte bevisst komiske elementer). En del av de eklektiske overdrivelsene må skrives på thrillersjangerens regning; med stor velvilje kan man kanskje kalle boka en pastisj. Men både forfatter og forteller oppleves å stå urokkelig på karakterenes side.

Innimellom luftes tvil om hvorvidt symposiet og T-skjortene 

 vil endre verden, men arrangementet framstilles likevel som tidenes 

: «Vi får håpe at dette bunner ut i et kraftig momentum, en skikkelig trøkk, slik at våre politiske ledere våkner.»

Er Den røde døren en satirisk kommentar?

Den røde døren

KI på ville veier

Bokanmeldelser

I sommer erklærte regjeringen at norske barn skal bli verdens beste lesere. For en utrolig norsk ambisjon, var min første tanke. Det er liksom alt eller ingenting med oss, som for enhver jojo-slanker. Nå er jo norske skolebarn blant Europas dårligste på lesing. Kan vi ikke bare si at vi har bestemt oss for en bedre livsstil og at vi skal gjøre gjennomgripende endringer, i stedet for å løpe ut på torget og erklære at vi skal bli verdens tynnes … jeg mener verdens beste?

Hva er litteraturkritikkens rolle i dette?

I en kommentar hos bransjenettstedet Bok365 skriver barnebokforfatter Siri Sjøgren Selmer om kritikkens rolle i møte med myndighetenes lesetiltak. «Leselyst starter i aviser og tv-redaksjoner, rett og slett via bokanmeldelser», skriver Selmer, som også er kvinnen bak Opprop for mindre skjerm på barneskolen. Selmer viser til jungeltelegrafen, det gammeltestamentlige ordet for å gå viralt, fra før det fantes noe å gå viralt på. Når folk begynner å prate om en bok, strømmer stadig flere lesere til, er tanken: «For det vi vet starter telegrafen, det vi vet selger bøker, det vi vet at får folk som har sluttet å lese, til å ville lese igjen, er redaksjonelle anmeldelser.»

Det gjør vondt å innrømme det, men jeg tror ikke det stemmer. Kanskje det stemte på telegrafens tid. Men i dag er det ikke først og fremst redaksjonelle anmeldelser som er avgjørende for salg av bøker. Jeg mener ikke å si at høye terningkast er ubetydelig. Men det er andre mekanismer i spill som gjør en bok til en salgssuksess og det starter lenge før anmelderen har sagt sitt. Som Klassekampen skrev om i 2023, ber for eksempel Norli forlagene om å oppgi hvor mange følgere forfatterne har i sosiale medier, før de bestemmer seg for antallet bøker de kjøper inn. For å bli noen, må du være noen (eller dele en sterk, personlig historie), og det er da leserne strømmer til.

premiss er at gode bokanmeldelser er det som gir voksne folk leselyst og kjøpetrang, retter hun kritikk mot avisenes kulturredaksjoner som har gjort knefall for algoritmenes krav om klikk. Anmeldelser «er ikke spennende nok til å gi nok klikk, slik at avisene har råd til å satse på det. Men de er spennende nok til å få flere til å lese, og det må jo være målet.»

Kritikken er berettiget (om enn ikke for Klassekampen, føler jeg for å påpeke), men konklusjonen kan jeg ikke være helt enig i.

Målet med litteraturkritikk er ikke i seg selv å få flere til å lese. Hadde det vært det, ville vi bare ha publisert heiarop og rullet ut røde løpere, og prioritert litteratur vi tenkte kunne nå mange lesere. Jeg slutter meg så klart til Selmers bekymring for at redaktørstyrt kritikk forsvinner. Kanskje høres det ut som flisespikkeri da, å påpeke at kritikerens jobb ikke er å skaffe lesere. Men det er verdt å understreke det, nettopp fordi «flest mulig lesere» faktisk har blitt førsteprioritet i kommersielle medier. Men det 

ikke litteraturkritikkens rolle. I redaksjoner som ikke skjønner det, reduseres kritikk til omtaler og anbefalinger.

litteraturkritikerens jobb å øke boksalget. Vi jobber ikke for forlagene eller bokhandlerne. Det er ikke engang vår oppgave å hjelpe regjeringen med deres leselyststrategi. Hva er oppgaven vår, da? Å skape og vedlikeholde et fritt, offentlig rom for å snakke om litteratur og hvordan den virker i verden, i oss mennesker.

Uten det rommet, splittes samtalen om litteratur og kunst opp i en algoritmestyrt sfære av pseudolitteraturkritikk på sosiale medier.

Mål og midler

Halldór Guðmundsson

Forfatter

En gang i studietiden støtte jeg på denne maksimen av Bertolt Brecht: Ikke baser deg på det gode, gamle, men heller på det dårlige, nye. Den er faktisk omtalt i Walter Benjamins dagbøker, der han refererer til lange samtaler med Brecht på slutten av 1930-årene. Brechts maksimer er noen ganger litt som de til Mao («For å vite hvordan eplet smaker, må man ta en bit.») Man tenker refleksivt: Det kunne jeg selv ha funnet på; likevel ble denne hengende. Hver gang jeg ble konfrontert med nye tekniske muligheter i forlagsarbeidet mitt på slutten av forrige århundre, gjentok jeg den som et mantra.

Samme tankegang (dog uten innflytelse fra Brecht) var sikkert årsaken til at den daværende islandske kulturministeren reiste til USA i mai 2022 for å innlede et samarbeid med OpenAI (som står bak ChatGPT). Tanken var at hvis språk som hadde få brukere – man må aldri si «små språk» – ikke var med i den digitale utviklingen, ville de smått om senn forsvinne ut av den nye tekniske verden, til skade for verdens kulturelle mangfold og befolkningens demokratiske rettigheter.

 på avtalen. Den kunstige intelligensen deres ble foret med islandske tekster anskaffet av departementet, der det var tatt hensyn til opphavsrett og innhentet tillatelser. I begynnelsen brukte man såkalt menneskelig korrektur, det vil si at det var folk som leste det ChatGPT skrev på islandsk – en metode man ellers nesten bare hadde brukt på engelsk. OpenAIs interesse i dette gjaldt kanskje ikke så mye islendingenes kulturpolitiske rettigheter; snarere så de islandsk som en modell for andre språk med få utøvere (jeg vil understreke at det her bare er snakk om KI som språkmodell).

 jo sine erfaringer med å motsette seg teknologiske nyskapninger. De første tjue årene etter andre verdenskrig var det ikke noe fjernsyn i Island, bortsett fra det den amerikanske militærbasen bød på – til regelmessige protester fra islandske intellektuelle. Islandsk fjernsyn ble så innført i 1966, men med en fjernsynsfri dag i uka (torsdag, helt fram til 1984) og en fjernsynsfri måned i året, så det ikke skulle bli for meget. Helt fram til midten av 1970-tallet kjempet mange, herunder også politikere, tappert mot fargefjernsynet, blant annet med argument om at det ville være forferdelig om barn fikk se blod i dets ekte farge. Alt dette var jo i og for seg riktig nok, men likevel en håpløs kamp i Don Quijotes ånd.

Det ville man ikke gjenta i dag og ville derfor gå tidlig inn i samarbeidet. Man ville heller ikke være altfor redd for opphavsretten, selv om det ville være bra med noen felles europeiske regler; det var jo mange som mente at opphavsretten var i stor fare da kassettopptakeren ble allemannseie, eller da CD-er som kunne brennes kom til. Forutsetningen for samarbeidet var at det som kom ut av det, skulle være tilgjengelig for alle.

Dette var en holdning jeg på det tidspunktet syntes var fornuftig. Det eneste man ikke hadde regnet med, var hvor raskt utviklingen skulle gå. Det viste seg at menneskelige rettelser bare forsinket prosessen; det var best å fôre KI med så mange tekster som mulig, uten menneskelig input. ChatGPT (særlig versjon 5) har siden blitt god på islandsk, men det er Claude, en annen KI-modell, også, i likhet med kinesiske DeepSeek – og sikkert flere. Ingen vet hvordan de har lært islandsk. Det er det uhyggelige ved utviklingens hastighet.

den personlige bruken. Jeg har brukt ChatGPTs nyeste modeller i to år og lært den å kjenne som et fremragende språkverktøy, særlig på språk som brukes av mange. Den kan rette grammatiske feil, korrekturlese og komme med fine formuleringsforslag. Man kan ikke la den skrive i vei, for den skriver fortsatt som et middelmådig PR-byrå; men hvis man formulerer oppgavene riktig, kan den være svært nyttig.

Riktig nok skal man ikke stole på KI-ens svar på faktaspørsmål. De bygger jo ikke på sannhet, men på sannsynlighet. For et halvt år siden skulle jeg skrive en temmelig spesialisert artikkel om den tyske dikteren Goethe og vulkanismen, en retning innenfor geologien. Jeg spurte KI om hvorvidt Goethe, da han så solen i Tyskland formørkes sommeren 1783, visste at det skyldtes et vulkanutbrudd i Island (Skaftáreldar). Den svarte ja: Det kunne man lese i dagbøkene hans fra reisen langs Rhinen. De ligger på nettet, så jeg måtte fortelle ChatGPT at det ikke stemte, og da svarte den: «Beklager, det er i brevvekslingen mellom ham og Charlotte von Stein».

 ha vært riktig. På grunn av artikkelen spurte jeg igjen, og da ble svaret helt korrekt – og med den rette tilføyelsen at det var Benjamin Franklin som først nevnte denne sammenhengen i mai 1784.

KI-sland

Håvard Friis Nilsen

Quentin Skinner, en av Storbritannias mest innflytelsesrike historikere, er blitt 84 år gammel. Vi møtes i Skinners hjem fra 1840-årene i en fredelig gate i London, ikke langt fra King’s Cross. Leiligheten er lett og lys over flere etasjer, med peis, bokhyller, og en liten platesamling i vinyl. Inne på arbeidsrommet hans blir jeg fylt av ærefrykt og undring: Rommet er bitte lite. På temmelig begrenset plass er viktige arbeider, som «Foundations of Modern Political Thought»

 kåret av The Times til en av de 100 viktigste bøker skrevet siden 1945, blitt til.

I sin nye bok av året, «Liberty as Independence», samler han trådene fra flere tiårs arbeid med frihetsbegrepets historie. Samtidig handler boka særlig om én bestemt fortelling: hvordan de britiske frihetsdebattene på 1500- og 1600-tallet førte til at England ble en republikk for en kort periode.

Kong Karl I ble dømt til døden og halshogget i 1649, og landet ble styrt som republikk av Parlamentshæren fram til 1660. I boka viser Skinner hvordan denne kortlivede britiske republikken et hundre år senere ble sentral for den første moderne, storstilte demokratiske og republikanske politiske staten, USA.

Boka gir et samlet og fortettet overblikk over republikanismen som la grunnlaget for moderne demokratier med opprettelsen av USA.

Når vi møtes i London, 25 år etter at vi møttes for første gang i Cambridge, har han laget lunsj med norsk økologisk laks og avokado i kjelleren, som vender ut mot en frodig bakhage.

Han begynner med å minne om at republikanismen springer ut av en klassisk romersk tradisjon: De første romerske republikkene var forløpere til og modell for renessanserepublikkene, som igjen inspirerte England.

– Tradisjonen handler om ideen om folkestyre, og den definerer hva det vil si å være et fritt menneske i en fri stat: Å være fri betyr å ikke være avhengig av andres vilkårlige makt, eller underlagt andres vilje. Hvis du er underlagt andres vilje, da er du en slave. Det er grunnlaget for den republikanske tradisjon, sier Skinner.

– Vår viktigste forkjemper for republikken i England var John Milton. Han var vår største poet, men også en lidenskapelig republikansk propagandist. Han skriver «The Ready and Easy Way to Establish a Free Commonwealth» i 1660, som egentlig legger frem det republikanske argumentet.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Min havn og min storm

Tidligere frisk mann. En sykdomshistorie

Holocaust. En historie fortalt av ofrene

Hun er levende. Elises bok

la oss gjøre dette sammen

Mao II

Supernova

Den røde døren

Utvalgte saker

Vitsen med bokanmeldelser er ikke å få folk til å lese.

I to tiår hadde Island en fjernsynsfri dag i uka. Nå er holdningen til ny teknologi en annen.

Frihetsbegrepet har lange røtter, hevder Quentin Skinner. Han minner om at det fantes frihet før liberalismen.

Magasinene

Bokanmeldelser

Min havn og min storm

Tidligere frisk mann. En sykdomshistorie

Holocaust. En historie fortalt av ofrene

Hun er ­levende. Elises bok

la oss gjøre dette sammen

Mao II

Supernova

Den røde døren

Vitsen med bokan­mel­delser er ikke å få folk til å lese.

I to tiår hadde Island en fjern­syns­fri dag i uka. Nå er holdningen til ny teknologi en annen.

Frihets­be­grepet har lange røtter, hevder Quentin Skinner. Han minner om at det fantes frihet før libe­ra­lismen.

Hun er levende. Elises bok

Vitsen med bokanmeldelser er ikke å få folk til å lese.

I to tiår hadde Island en fjernsynsfri dag i uka. Nå er holdningen til ny teknologi en annen.

Frihetsbegrepet har lange røtter, hevder Quentin Skinner. Han minner om at det fantes frihet før liberalismen.