#fff

#000

Øyvind Berg

forsyner seg av sagalitteraturens triks i første bok i en storslått romantrilogi.

Hallgrímur Helgason

bygger en humanisme rundt menneskene i trilogien om ungjenta Tora.

Herbjørg Wassmo

ville holde fram at det finnes noe godt. En ny biografi gir dyp innsikt i arbeidet hans.

Göran Tunström

Tom Egil Hverven

Med en nær fem hundre siders antologi, skrevet av forlagets egne forfattere, feirer Kolon forlag 30 år. De mer enn førti bidragene i ulike sjangre dokumenterer forlagets bredde. Antologien rommer tekster av blant andre Karoline Brændjord, Tone Hødnebø, Cecilie Løveid, Steinar Opstad, Gunnhild Øyehaug og Vemund Solheim Ådland. De beste tekstene lover at mer er i vente.

Kolon ble i 1995 startet som et imprint, et selvstendig forlag i Gyldendal Norsk Forlag. Torleiv Grue var eneste redaktør, og slik har Kolon fortsatt. Bjørn C.W. Aagenæs tok over ansvaret i 2009. Grue fortsatte som hovedkonsulent, mindre aktiv de siste årene før han døde i 2024. Karin Nygård var redaktør i en treårsperiode, i tillegg nevnes en rekke redaksjonskonsulenter av Aagenæs i antologiens innledning. Det må sies klart, også her: Ved siden av Forlaget Oktober representerer Kolon det ypperste innen kvalitetsforleggeri for ny norsk skjønnlitteratur, med sterkere vekt på poesi enn de fleste forlag.

korte bidrag på to til ti boksider. Memoarer forstås vanligvis som erindringer om eget liv og virke, uten at forleggeren legger sterke føringer på valg av form og innhold. Han åpnet for dikt, fortellinger, essays og dramatikk – og fikk en bred vifte av bidrag. Noen av dem overskrider målet om maksimum ti sider, noe som ikke er en fordel for flyten i antologien. Poetiske tekster vinner på å være konsise, særlig Brændjords, Hødnebøs og Aadlands bidrag utmerker seg i så måte.

Flere av de mest interessante prosa-­bidragene kombinerer personlige memoarer med å utforske noe samfunnsmessig, politisk. Tekstene er ordnet alfabetisk, etter forfatternavn. Det passer godt å begynne med Kjersti Anfinnsen. To av hennes romaner, om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, har fått bred oppmerksomhet og er oversatt til tolv språk. Hennes bidrag i antologien, ‘Landet heter Ruija’, undersøker Anfinnsens kvenske røtter. Hun ble klar over dem først på begynnelsen av 2000-tallet. Teksten starter ved hustufter i en åker nær Rovaniemi i Finland. Slektninger reiste i sin tid nordover derfra. Anfinnsen skildrer familiens erfaringer som kvener i Finnmark i fornorskingspolitikkens mest brutale periode. Språket ble nærmest utradert i løpet av to generasjoner. Først i 2005 blir kvensk offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Norge, nå sterkt truet.

Som servitør og guide på Nordkapp oppdaget Anfinnsen at kvenske trekk ved Finnmarks kultur var fraværende i samtidas fortellinger. Faren hennes leste Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula» (2000). Romanen fra den svenske siden av grensen fungerte som en øyeåpner. Anfinnsen gir gløtt inn i en trist historie om hvordan hennes mormor tilpasset seg et norsk samfunn som Vesisaari/Vadsø, der spor av finske røtter ble effektivt fjernet. Den korte teksten fungerer som et speil for en akutt samtidig debatt, om konsekvenser av ulike former for innvandring. Anfinnsen skriver godt om hvordan hun gjennom egen erkjennelsesreise fikk introdusert det kvenske som noe fremmed i identiteten. Hun rommer det kvenske, men «det fremmede er ikke bare skjørt og utrygt, det er en kilde til 

» (min utheving). De litterært produktive ordene preger også hennes bidrag til Kolons antologi.

finnes i Johan Lindvalls ‘Tre pianoer’. Lindvall er oppvokst i Kungsbacka i Sverige, utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Skrivekunstakademiet i Bergen. Han er pianist og komponist og debuterte som forfatter med romanen «Februar» (2023). Bidraget til antologien speiler ulike perspektiver på kunst, særlig det å framføre musikk, med referanser til pianister som Keith Jarrett og Glenn Gould. På ulike måter vendte de ryggen til publikum i forsøk på å vende oppmerksomheten mot selve musikken. Fortelleren i teksten, antakelig nær Lindvall selv, vil spille like stille som han snakker, han vil at «stemmen skal være svak og nesten ikke høres». Har man som meg tilbrakt utallige timer med Jarrett og Goulds innspillinger, virker eksemplene fra de to pianistenes liv sterke. Lindvall forstår hvorfor Gould sluttet å spille konserter. De langsomme satsene hos Brahms appellerer til forfatteren fordi de hemmer tiden:

Det var den eneste formen for politisk mening jeg kunne se i musikk, at den ikke tilpasset seg kapitalismen i form av overflod og en slags påtrengende intensitet, musikk som ikke brydde seg om du lyttet eller ikke, som bare eksisterte.

Høres det ut som abstrakt, livsfjern estetisering av musikk – eller litteratur? Lindvalls tekst fungerer motsatt, som insitament til å lytte desto mer intenst til prosaens egen klang. Lindvalls bidrag peker mot en «ekte natur, en vill natur uten mening», noe jeg tolker som en utemmet, varm form for vitalisme, for eksempel slik man kan tolke hendenes sideveis forflytning, fingrenes løp over tangentene mens Glenn Gould spiller.

også ved Sonja Nyegaards ‘Hjerteflimmer’, en tekst som pulserer mellom realisme og surrealisme. Fortelleren er i dialog med en lege, som konstaterer hjerteflimmer. Om flimmeret er å forstå som en konkret hjertelidelse eller som et bilde på en tilstand, forblir svevende. Dialogen tar rare, fine vendinger, med flere tomme flater, åpne for tolkning. Fortelleren veksler mellom å arbeide på et hagesenter og på en kirkegård. Som en noe uortodoks praksis tar hun med seg planter som er til overs fra senteret til kirkegården. Noen av dem begynner å mutere, vokse vilt, i en av Kolon-antologiens mest fascinerende tekster.

Poetiske tekster vinner på å være konsise.

Memoarer

Det ypperste

Carline Tromp

Kort tid etter at jeg begynte å bruke internett, møtte jeg min første konspirasjonsteoretiker. På et lite, lokalt forum la han ut lange innlegg om at flystripene på himmelen var 

 jobbet for å sløve oss ned og, etter hvert, at 9/11 var en innsidejobb. Noen forsøkte å snakke ham til fornuft, noen lo av ham, noen ble rasende. Ingenting beit på vår mann; han kunne hisse seg opp og forlate diskusjonstråder, men startet like raskt nye igjen.

, 11. september og et påståelig behov for å dele «sannheten» dukker opp i «Mamma er konspirasjonsteoretiker», journalist Christine Rehn Jensens fortvilte beretning om sin mors ferd inn i en alternativ virkelighet. Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier om alt fra vaksiner, 5G og liv på andre planeter, til dypstaten, pedofiliringer og Adolf Hitler – og til miljøer der slike tanker blir gjødslet.

Boka har likhetstrekk med «Nettforgiftning» av Siw Aduvill og Didrik Søderlind, som kom i fjor. Her fortalte ti «pårørende» til konspirasjonsteoretikere sin historie – anonymt. Også Jensen har kjent på vegring for å gå ut offentlig, skriver hun. Under pandemien skrev hun for første gang om sin mor, i en anonym kronikk i Aftenposten. Da kom det flere reaksjoner fra folk som sa hun måtte ha diktet opp det hele. Det var for mye, for sprikende, for usannsynlig.

Men at folk som tror på én konspirasjonsteori plukker opp mange flere, er ikke uvanlig. I en lukket chatgruppe mora er aktiv i, og som Jensen ved en tilfeldighet får innsyn i, stables motstridende teorier oppå hverandre uten å møte motstand. Det som forener miljøet, er et hat mot myndigheter og eliter, og en skråsikker tro på at de vet noe ingen andre vet.

 i norske konspi-miljøer og finner både kyniske svindlere (skal det være en strålebeskyttende skyggelue til 4000 kroner, eller en investering i irakisk dinar?) så vel som 

. Noen har rotet seg opp i dypt økonomisk uføre. Mora er del av et miljø som mener at staten er illegitim, såkalte friborgere. De mener også at de ikke trenger å betale skatt, og at det snart vil skje en omveltning der all gjeld slettes.

Boka avkrefter fordommen om at konspi-tenkning er forbeholdt folk uten utdanning eller venneløse outsidere. I Jensens barndom var mora et aktivt og engasjert samfunnsmenneske, åpen, varm, med mye kunnskap om naturen. Hun var opptatt av barnas utdannelse og at de skulle tenke kritisk. Rundt 2012 endret ting seg. Nå ser hun på skolen som «programmering» og mediene som løgnere, og truer med å bryte med familien som ikke forstår.

Nøyaktig hva som skjedde, får Jensen aldri tak på. I likhet med flere av de omtalte i «Nettforgiftning» hadde mora lenge vært opptatt av helse og velvære, og av å unngå giftstoffer. Også vaksiner var hun skeptisk til, men som Jensen påpeker i en nyttig passasje (som gjerne kunne ha stått tidligere i boka) er ikke dette det samme som å være konspirasjonsteoretiker.

Det er når det dukker opp påstander om ondskapsfulle kabaler med planer om massedrap og hjernevask, at det bikker over. Da kan også folk føle at de må «redde» andre, om nødvendig med vold – en type tankespinn vi kjenner fra terrormanifester, som også preger flere konspi-grupper på sosiale medier. En dag spaserer mora inn på en barneskole for å «informere» ungene om vaksiner. Da velger Jensen å sende bekymringsmelding til kommunen.

 humpete i gang. Den lider av tendensen til å ta med hele researchprosessen inn i teksten, som preger en del dokumentarjournalistikk. Å lese om at forfatteren har hørt en podkast eller sendt en e-post til en ekspert er ikke så spennende. Hun kunne også med fordel ha kuttet en del sitater: Når man har en så nær og sterk 

, tilføyer ikke anekdoter fra USA eller Danmark så mye.

Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier.

Mamma er konspirasjons­teoretiker

Ikke stol på planen

Tore Linné Eriksen

Antisemittisme er et ord som brukes flittig både i polemisk debatt og i faglige sammenhenger, men det er både uklart og omstridt. Det skyldes særlig at det ikke lenger begrenses til fordommer og handlinger rettet mot jøder utelukkende i kraft av etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet. I dag er begrepet blitt et våpen for å stigmatisere kritikk av staten Israel og støtte til det palestinske folkets rettigheter.

Er det så mulig å foreta nødvendige grenseoppganger? Det er det vi får i «On antisemitism», skrevet av Mark Mazower. Som professor ved Columbia University i New York er han kjent for sine ruvende bøker om europeisk historie og Det tredje riket som et imperium. Kanskje bør det også legges til at han har jødisk bakgrunn.

 har vakt så stor internasjonal interesse, er det fordi den kommer i rett tid og avspeiler forfatterens evne til å levere solid dokumentasjon i et tilgjengelig språk. Det skyldes også at han avviser ideen om et tidløst, unikt og evigvarende «jødehat» fra kristen middelalder til i dag, men isteden velger å studere antisemittisme i en situasjonsbestemt historisk kontekst. Det gjelder for eksempel etnonasjonalistiske forestillinger om «reinhet» og motstand mot kapitalistisk modernitet sist på 1800-tallet og Adolf Hitlers jakt på «jødisk-bolsjevikiske» syndebukker.

Nærmere vår egen tid viser Mazower at bruken av a-ordet for alvor blei mobilisert etter seksdagerskrigen i 1967, som israelske myndigheter framstilte som en kamp for jøder uansett hvor i verden de bodde. I de neste tiåra fulgte en markert oppsving i antisemittismeforskning og i antallet museer og minnemarkeringer for Holocaust. Forfatteren knytter dette også til forestillinger om et utvalgt folk med bibelsk rett og plikt til å underlegge seg hele det historiske Palestina som en jødisk nasjonalstat, slik ei stadig mer ekstrem regjering legger til rette for gjennom både lovverk og krigføring. Under dagens Trump-regime bruker Mazower så sitt eget universitet for å illustrere hvordan anklager om antisemittisme følger en høyst omstridt definisjon fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) i 2016. Det er denne som anvendes for å kneble uavhengig forskning, avsette lærere, kansellere pensumlister, trekke tilbake milliardbevilgninger og møte pro-palestinsk aktivisme med militære tropper.

 stor bekymring for at akademisk frihet og åpen debatt er alvorlig truet. Det er det samme temaet som belyses i en grundig rapport fra Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO), ført i pennen av rasismeforsker Sindre Bangstad. Ettersom den er på norsk, kan leses gratis og har en usedvanlig sjenerøs litteraturliste, er den et viktig bidrag til en opplyst samtale. Sjøl om Norge kommer godt ut i internasjonale sammenhenger, advarer forfatteren mot å bagatellisere forekomsten av fordommer og fiendtlige holdninger – enten åpent eller i kodete former. Men han deler også Mark Mazowers innvendinger mot IHRA-definisjonen, og viser detaljert hvordan den blei til, hvilken faglig kritikk den har møtt og hvordan den brukes (eller misbrukes). Det gjelder særlig de ledsagende eksemplene på hva som 

regnes som antisemittisme, der de fleste knyttes til staten Israel. Slik skiller IHRA-definisjonen seg fra definisjoner som HL-senteret i Oslo og den offentlige Ekstremismekommisjonen legger til grunn, og den er heller ikke gitt lovstatus i Norge. Ledende antisemittismeforskere har dessuten valgt den alternative Jerusalem-erklæringa fra 2020 som kort – kanskje for kort – blir presentert.

til verks når han dokumenter at begreper som rasisme, apartheid, folkemord og bosetterkolonialisme blir stadig hyppigere brukt av jødiske forskere både i og utafor Israel. Det samme skjer i ledende fagtidsskrifter og rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner. Han konkluderer derfor med at motstand mot Israels okkupasjon, krigføring og folkerettsbrudd i seg sjøl ikke kan stemples som antisemittisme, alt er avhengig av kontekst.

Ettersom det er akademisk frihet som står i sentrum i rapporten, er det naturlig at de autoritære vendingene i USA og Tyskland vies mest oppmerksomhet. Men Bangstad viser også at a-ordet henger løst i vårt eget land, slik som når den jødiske organisasjonen B`nai B`rith Norgeslosjen anklager HL-senteret for å svikte i kampen mot antisemittisme. Også statsminister Jonas Gahr Støres deltaking i ei markering av Krystallnatta (i regi av Antirasistisk Senter, LO Oslo og Jødiske stemmer for rettferdig fred), har blitt omtalt som nedrig antisemittisme. Jeg skulle gjerne sett at hjemlige forhold hadde fått større plass, for problemstillingene rapporten reiser er høyst aktuelle.

On Anti­semitism. A Word in History

A-ordet

Sindre Andersen

En poet skriver om sin nyfødte datter: «kva er eit barn?/Ronja har inga skam	kvart augeblikk er rått	ho tar imot det heilt ærleg». Mens han grubler på om han vil duge i rollen som far, prøver han selv å ta inn hvert øyeblikk ærlig. Som voksen er ikke det så lett. Skammen som livsvilkår har vært gjennomgående hos Martin Ingebrigtsen, fra de groteske fantasiene i debutsamlingen «Riv av seg ansiktet» (2018) til innblikkene i poetens eget tvilrådige verksted i «Bukk & Sigd» (2023). Han er en sjelden maksimalist i norsk poesi, der han blikker i flere retninger og lar diktene rulle i vei, bøkene blir tunge og tykke.

som døden», hans tredje bok, fra i høst, har allerede fått bred og skarp mottakelse. En anmelder avfeier den som kroneksempel på en pratete, roman-etter­apende trend i norsk poesi, uten lyriske kvaliteter. En annen gir den ros for å ta tenkningen rundt hva poesi er, og hva den kan brukes til, på alvor. Begge tendenser bunner i bokas selvbiografiske utgangspunkt, med et dobbelt livsomveltende bakteppe: To måneder etter at datteren blir født, dør poetjegets mor. Som grubbel i sorgen tenker han på hvordan kjærligheten fra moren bør føres videre som kjærlighet til den nyfødte. Boka er kronologisk nedtegnet over en toårsperiode, selv kaller han den «ein elegi og ei lærebok», som «har lært meg at eg ikkje kan vite kvifor eg skriv / berre at eg ikkje kjem til å slutte». Skjønt «dette er bokas poetiske arbeid», skriver han et annet sted, med en av flere referanser til det amerikanske poet-forbildet CAConrad: «eg poetar-som-eit-verb å vere far / og slik overlever eg å ville døy». Inntrykket er at han rett og slett skriver for å holde seg selv, og dermed også den nyfødte, gående og i live. Da er det ikke lett å sette punktum.

 å framheve på disse 300 sidene, kan jeg være enig i, men det er virkelig ikke det samme som at de 

kvalitetene uteblir. Ingebrigtsen har et ømt og underfundig blikk på verden, og det svinger som regel av strofene. Et irriterende trekk ved prosjektet er imidlertid at han synes å dyrke maksimalismen for å kunne vri og vrenge på seg, helgardere seg når det gjelder ståsteder og standpunkter. Han har tatt med både private e-poster og bidrag fra tidsskrifter, formmessig varierer det fra små vers og notater til tette bolker med pustende hverdagsflyt («trekkprosa»?). De mange erklæringene om livet og skrivingen er ofte selvmotsigende – som vist i avsnittet over. Bokas innledende sitat, fra et brev av Rainer Maria Rilke, påkaller alle «dei antatte motsetningane» der de samler seg i menneskehjertet og «syng hymna om si foreining». Men jeg føler jo at Ingebrigtsen sikter mot noe mer spesifikt enn det å favne livet i alle dets paradokser.

 uansett et nokså konsistent begrepspar. Skammen hos Ingebrigtsens poetjeg skyldes i første rekke måten han alltid har håndtert angst på: aggresjon utover og innover, inkludert tilbakevendende selvmordstanker. Han refererer stadig til sin gamle kollega Stig Sæterbakken, som i et essay kalte skam for «det fryktinngydende», en urokkelig menneskelig erkjennelse knyttet til «vår person, vår vandel, 

.» Ingebrigtsen legger seg tidvis nært opptil kollegaens galgenmuntre fortvilelse over umuligheten av å leve slik det er allment forventet. Men der Sæterbakken konkluderte med at litteraturen er en nytteløs og uoppbyggelig syssel, holdes Ingebrigtsens univers sammen av overbevisningen om at det kreative er noe 

. Det blir et motstykke til volden – «å skape og å øydelegge», i «ei transcenderingshumpedisse».

Nydelig ord det, altså. Ingebrigtsen er virkelig god på å holde ting på bakkenivå. Også i de direkte beskrivelsene av datteren: «og når ho bæsjar strammar ho heile kroppen	ser stivt ut i lufta / jobbar hardare	enn eg nokon gong har gjort med noko dikt». Et barn konsentrert om noe det ikke vet hva er – og en poet som nedvurderer seg selv. Her har vi Sæterbakkens svartsyn komprimert, med livsbejaende snert.

 tatt over hos Ingebrigtsens poetjeg. De suicidale tendensene utgjør jo faktisk en risiko for henne: «kvar gong eg ser på dotter mi [ser eg] nokon eg har forsøkt å drepe faren til […] eg føler på skuld dette betyr også: eg ventar på straff / om eg ikkje sluttar å vente på straffa så kjem den til å komme / og no kjem den ikkje berre til å ramme meg for eg er ikkje aleine lenger» Han bærer altså på skyld for at han har prøvd å utsette datteren for fare (før hennes fødsel), og for at han ikke kommer til å være noen god far. I siste instans skyldbelegger han seg selv også fordi selve 

, av foreliggende bok, krenker og går utover de nærmeste. Her er det som om han bryster seg i 

, et slags martyrskap, fyrt opp på heller uinteressante refleksjoner rundt jeget og kunsten: «Ronja har ikkje bedt om å bli skriven om […] likevel sit eg her og gjer det / eg trur eg har mitt på det tørre/eg trur eg ikkje har sagt noko stygt om nokon andre enn meg sjølv / likevel å gjere om dei menneska ein elskar til litterære figurar er ikkje heilt greitt». Det blir for utflytende og unnvikende, særlig i kombinasjon med følelsen av det er her poeten virkelig skal bedyre sannheten.

 mest omfattende delen – 120 sider – utspiller seg i tiden rundt morens død. Her er Ingebrigtsen på sitt ærligste og mest tankenære. Tro mot øyeblikket – som det barnet han tross alt er – og mot omstendighetene og savnet av moren. Det er tøft av Ingebrigtsen å tore å oppholde seg i klisjeer, som når han fantaserer om at moren kanskje venter utenfor i sin egen begravelse, eller når han konkluderer med at «sorga er vakker sjølv når den er vond og kolossal / fordi den er så grunnleggande menneskeleg». Her gjennomhulles skammen: 

Jeg blir revet med av Martin Ingebrigtsens tro på kjærligheten og poesien, men sukker over at det blir det pliktskyldige selvoppgjøret som får triumfere i dette ambisiøse verket. «Ein filleting som døden» blir kjekk å ha i hylla, men får neppe varig plass blant Ingebrigtsens betydeligste bragder.

Han er en sjelden maksimalist i norsk poesi.

Ein filleting som døden

Tro mot øyeblikket

Morten Langeland

I kunstmaler Sverre Bjærtnes’ debutbok fra 2021 «Mine bilder – om kunst og alkoholisme» foretok han en personlig og åpenhjertig undersøkelse av to av sitt eget livs vedvarende problemer. Han forteller om å samle på kunst – og om et liv ut og inn av rehab for alkoholisme. På det syvende forsøket eller så med innleggelser gir han opp å få assistentene til å medbringe malersaker, han går ikke lengre i dress. I stedet tar han på seg flip-flops og joggedress som de andre beboerne, først da funker behandlingen og han blir tørrlagt.

Jeg leste boken da jeg selv var innlagt på fire måneders alkohol­behandling, parallelt med andre klassikere innenfor temaet, deriblant Per Olov Enquist sin selvbiografi «Et annet liv». Slike bekjennende bøker ligner, man får innblikk i noen felles­erfaringer, i planleggingen, skammen og den sosiale angsten, lengselen etter glemsel og forsvinning, blackoutene og så klart det sosialt nedrige som kanskje mer enn noe sliter på folk rundt en. Om ikke helsa ryker først.

 er det sørgesjangeren han behandler. Boka er skrevet i dagboksform gjennom de syv dagene moren ligger på dødsleiet på et sykehjem i Trondheim etter mange år med demens. Det er en glemselssykdom vi får anta at litteraturen vil beskjeftige seg stadig mer med i framtiden; talende nok er beboerne på aldershjemmet som er på Bjærtnes’ egen alder, forfalt av alkoholisme.

Et påfallende trekk ved Bjertnæs’ bøker er hvor mye han får ut av det å se – som sentral kunstner er det noe han er god på – men at han klarer å overføre sin interesse for billedkunst til leseren, er ikke noen selvfølge. Disse kunsthistoriske snarturene kontrasterer forsvinningen som preger beboerne på hjemmet: «Øyehulene er synlige, og kinnene har sunket litt inn, hun har begynt å få det uttrykket som er felles for alle døende og som får dem til å ligne hverandre.» Dag-til-dag på det stille hjemmet, omgitt av familien mens moren ikke mottar mer næring, sitter han og venter og lar tankene fly. Ved siden av døren på rommet hennes henger et trykk av Aage Storstein – moren var keramiker og deres felles estetiske interesse gjør disse kunsthistoriske ekskursjonene til noe som likner en samtale, der hun ligger utenfor rekkevidde: «Det som plager meg med Storstein, er kanskje at han minner meg om de sidene ved mine egne malerier som oftest fyller meg med usikkerhet og tvil, det at han er språkløs, på sett og vis.»

– og med språkløsheten i mente, så er det døden, livet og de kunstneriske forsøkene på å holde fast noe som har ‘nok problemer i seg’, boken bestreber seg på. Bjærtnes skriver enkelt og rettfram, men refleksjonene vil som regel inn i sentrale sider ved å være menneske. Om det er babyen hans, livets feilprioriteringer eller beskrivelser av nære venner som har dødd han behandler, så gjør han det med en stille inderlighet som gir omgivelsene verdi, selv om nesten ingenting blir igjen av dem.

Morsdager

En malers blikk

Bjørn Ivar Fyksen

En «fengslende familiesaga», heter det på baksiden av sveitsiske Nelio Biedermanns roman «Lázár». Og ja – en ungarsk adelsfamilie virvlet gjennom det tjuende århundre av Europas historiske kastevinder, politikk og penger, krig og kjærlighet – dette 

 jo noe man ønsker å lese! I tillegg later forfatteren til å være et vidunderbarn: bare 22 år gammel da «Lázár» utkom – og det var ikke engang hans første bok. Det er både løfterikt og nesten makeløst; man kommer i tanker om Thomas Mann, som utga «Buddenbrooks. En families forfall» – som senere var hovedbegrunnelse for at han ble tildelt nobelprisen i litteratur – bare 26 år gammel. Men for å si det litt diplomatisk: Biedermann er ingen Mann.

, som nokså mystisk. Forlaget kan på omslaget skryte av rosende omtale i tyske medier, hundretusenvis solgte og utgivelse på 23 språk, og dette er knapt til å forstå, for «Lázár» er virkelig ingen god roman.

 i å lure på om forlagsrettighetene er kjøpt på grunnlag av sammendrag, for i kortform synes også jeg at romanen tar seg godt ut: Vi følger tre generasjoner av den adelige Lázár-familien i Østerrike-Ungarn – fra forrige århundreskifte, gjennom verdenskrigene og Habsburg-monarkiets fall fram til Sovjets invasjon av Ungarn i 1956. Og vi følger dem gjennom kjærlighet og utroskap, drap og selvmord, drømmer og mareritt.

Det vil si – det er litt vanskelig å følge med på. Fortellingen vimser som en forvirret bie fra det ene blomstrende innfallet til det neste, uten å feste seg ved noe eller binde det sammen til en romanhelhet. Det liksom 

en mengde tilfeldige greier uten betydning eller sammenheng: Romanens første del avsluttes med en dirrende henvisning til et skjellsettende minne – som leserne aldri får vite hva handlet om. I skogen er det visstnok noen mystiske vesener, men vi møter dem aldri. Baronens sønn blir utsatt for noe traumatisk utenfor en ruin, et 

stearinlys er involvert, men romanen sier ikke mer, og leseren kunne etter hvert ikke brydd seg mindre.

Personene er vagt tegnede pappfigurer fargelagt med underlige tilbøyeligheter og umotiverte sinnsbevegelser. Det er nesten som om hver enkelt episode er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens og så litt halvhjertet er forsøkt lappet sammen. Så galt er det antagelig ikke, men det føles i hvert fall som om romanen er skrevet innenfor den kulturen der KI trives, altså Internettets fragmenterte informasjonsunivers, der de snodigste ting popper fram, men ingenting har vekt. Lite henger på greip, bortsett altså fra cliffhangerne, som faktisk bare blir hengende. Selv 1900-tallets turbulente europahistorie oppleves som nesten betydningsløs. Første verdenskrig og keiserdømmets kollaps utspiller seg mest litt i forbifarten; jødeforfølgelsene under neste krig er fæle greier, men fort glemt. At kommunistene på 1950-tallet eksproprierer familiens eiendom, er så klart litt ergerlig, men det går nå greit.

«Lázár» er en sentimental lek med verden av i går, den liksom pynter seg med Sentral-Europas glansdager og undergang, samt med forestillingen om «den store romanfortellingen», noe som stilistisk kommer til uttrykk i et melodramatisk språk: Vinteren kommer «galopperende fra nordøst som en rabiat rytter med en kårde av is»; hemmelige elskere opplever lyse dager som «nærmest barbariske for de såre hjertene». Menneskelig og litterært er det veldig overfladisk, men kanskje er nettopp denne fernissen av klassisk romankunst avgjørende for bokas suksess?

Det finnes antagelig et fortellertalent hos Nelio Biedermann, men det trenger modning. At «Lázar» nå oversettes og spres til halve verden, framstår som et bisart utslag av bokmesse-hype.

Lázar

Ingenting betyr noe

Merete Røsvik

Å vere innvandrar handlar ikkje berre om å finne sin plass i eit kulturelt framandt samfunn, men også om å takle normkollisjonar og forventingar frå andre innvandrarar. I si fjerde bok, romanen «Naboer», gir norsk-iranske Soudabeh Alishahi ei usminka skildring av korleis dette kan arte seg. Språk spelar ei stor rolle i intrigane, men er også akilleshælen til romanen.

Forteljarane Shapoor og Mari har kvar sin versjon av det som skjer etter at dei blir naboar i ei blokk i Oslo. Shapoor forelskar seg hovudstups og meiner å ha sett Mari før. Begge er iranske, men Mari lèt ho som om ho er italiensk og ikkje forstår persisk. Møtet blir starten på noko meir komplisert enn ei kjærleikshistorie.

 kor store forskjellane kan vere i ei ytre sett homogen gruppe. Mari har flykta frå prestestyret i Iran, Shapoor tente det same regimet. No er Mari velintegrert med utdanning, jobb og bustad, og ho har ei norsk bestevenninne. Shapoor jobbar svart for den kriminelle Nedamat, som på si side slit med krigstraume og hentar ei underdanig kone frå Irak. Eit papirlaust par blir skalta og valta med av alle. Eit gjennomgåande tema er at personane ikkje stolar på kvarandre, for alle lyg om både fortida og kva dei driv med.

Med ein demonstrasjon mot innvandring som ramme, får forfattaren fram endå fleire nyansar. Ein av Shapoors kriminelle kontaktar drar han med blant demonstrantane, medan Mari møter afghanarar som har blitt dårleg behandla i Iran og meiner at ho er både rasist og dårleg muslim. Mari reflekterer også rundt kulturelle forskjellar mellom iranarar og nordmenn. Det er interessant nok, men både handlinga og komposisjonen gir eit rotete inntrykk.

At eg ofte stussar over hendingar, reaksjonar og måten personane snakkar saman på, kan illustrere slike kulturelle forskjellar. Til dømes lurer eg på kvifor Mari, som først unngår usympatiske Nedamat, brått takkar ja til ein middagsdate? Men det handlar mest om sviktande forteljeteknikk. Nokre scener er svært detaljerte, så skjer det brå hopp der store ting har hendt i mellomtida. Lange refleksjonar er prega av unødige gjentakingar, og samtalane kan bli reine forelesingane. I siste halvdel har historia så mange raske vendingar at det nærmar seg ein kaotisk såpeopera.

 på farsi og sidan omsett til norsk i samarbeid mellom forfattaren og heile tre andre. Resultatet er mange krøkkete formuleringar og rare ordval, som denne: «Uansett, det kom ikke meg til gode å skrubbe eller protestere.» Det er logisk at forteljarar som har norsk som sitt tredje eller fjerde språk bommar på gjengs språkbruk. At det kan fungere godt litterært å ta inn ukonvensjonelle former og slang i skildringa av innvandrarmiljø, har andre forfattarar demonstrert. Men om det var intensjonen her, fungerer det ikkje. Spesielt i kombinasjon med lite treffande biletleg tale blir resultatet merkeleg. Ta til dømes ei setning som «Han husket ikke nøyaktig, men trodde at hennar gud enten var frosk eller svin». Det handlar om ei kvinne Nedamat ville ha til å konvertere til islam så dei kunne gifte seg. At han brukar dyr for å fornærme religionen hennar, viser kor grovt han snakkar, men setninga signaliserer eit faktaspørsmål. Referansen til svinet tar eg, men – kva religion representerer frosken?!

At eg sit forvirra igjen når boka er lesen, handlar nok om meir enn kulturelle forskjellar.

Naboer

Forviklingar

Kåre Bulie

På mer enn ett vis begynner Tor Eystein Øverås’ historie om Nordnorsk forfatterlag i Honningsvåg. På bokens forside lyser en av småstedets telefonbokser. Det mennesketomme landskapspanoramaet ble fanget av den undervurderte fotografen Leif Gabrielsen i 1989. På innsiden forflytter forfatteren seg ytterligere 19 år bakover i tid: til da samisk-studenten Laila Stien ankom Honningsvåg – og tok seg jobb på bohem-restauranten Aquarius, hvor også Gabrielsen var å finne.

Ifølge forfatteren utviklet nemlig et særlig levende kulturmiljø seg i fiskeværet rundt 1970, enten bidragsyterne kom fra landsdelen, som Stien og fotografen Kåre Kivijärvi, eller sørfra, som allkunstverket Kjartan Slettemark. Øverås utroper datidens Honningsvåg til en «magnet» på slike typer.

«Kjøkkenet på Aquarius framsto som like skapende som atelierene og hyblene der folk satt og skrev», oppsummerer forfatteren om fellesskapet han omtaler som «en glemt norsk kunstnerkoloni».

inngangen på en tekst som først og fremst er en historie om Nordnorsk forfatterlag, poengterer at Øverås har fått liv i stoffet. Mange artige illustrasjoner har bidratt til det samme. Flere av de unge Honningsvåg satte sitt merke på («vorspielet», kalles dét miljøet), skulle komme til å bli med i laget, som fylte 50 i 2022. Det har fått en jubileumsbok som ganske riktig forteller om organisasjonens indre, og ofte turbulente, liv. Verkets forfatter har selv vært del av lagets nyere utvikling, men legger på ingen måte skjul på problemene i det hverken før eller nå, en dreven kritiker som han også er. Ifølge Øverås har den lille gjengen befunnet seg i en permanent identitetskrise.

Forfatteren har imidlertid benyttet oppdraget til samtidig å skrive en bredere litteratur-, kultur- og distriktshistorisk bok om regionen både laget og Øverås hører hjemme i. «Så langt borte, så nært» handler ganske visst om institusjonsbygging – og utviklingen av en profesjonell kulturoffentlighet i nord – men også om sosiale miljøer og det de ledet til, enten det var dikt eller tidsskrifter.

Tittelen, som nikker til filmskaperen Wim Wenders, antyder den blandingen av å være langt unna sentrum og likevel å stå i kontakt med avgjørende tendenser som preger innholdet. Samtidig er dette fellesskapets alternativt orienterte blikk interessant: «De nordnorske forfatterne betraktet Nordkalotten som en sammenhengende region, på tvers av nasjonsgrensene, også litterært.»

 er med på å gjøre den kronologiske fremstillingens temaer aktuelle: den forsterkede interessen for samisk kultur spesielt og minoritetskultur generelt, den betydningen av nordområdene som 2020-årenes geopolitikk understreker, og den konfliktlinjen mellom sentrum og periferi som fortsatt kjennetegner Norge, for eksempel.

Da laget ble grunnlagt, blant elleve forfattere på Kjerringøy i 1972, var det «i opprør mot forfatterorganisasjoner og kulturredaksjoner i Oslo». Fremgang til tross tyder mye på at styrkeforholdet er forblitt ujevnt. Få av forfatterskapene Øverås dveler ved, vil være kjent for mange sør i landet.

Ikke desto mindre peker han på paralleller mellom lagets tilbakevendende konflikter om kvalitetsbegrepet og dem som nå herjer nasjonalt: «Det valget Nordnorsk forfatterlag tok, om å legge lista for medlemskap lavt, du må ikke ha gitt ut ei bok for å bli medlem, men dokumentere litterære evner i tekstene du sender inn, har Den norske Forfatterforening valgt å ikke ta.»

Ifølge Øverås har den lille gjengen befunnet seg i en permanent identitetskrise.

Så langt ­borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Ord i nord

Bokanmeldelser

Hvordan møte endetidsprofetier? La meg gjøre et forsøk. Rett før jul publiserte Asle Toje kronikken «Vil Norge overleve det som kommer?» i Aftenposten. Der hevdet han blant annet: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». De korte setningene bidro til å begrunne følgende: «En nasjon er et skjebnefellesskap». Nasjonens egentlige udødelighet er kanskje å «gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter».

han er medlem av Den norske Nobelkomite, får Tojes tekster en viss tyngde. Her skal jeg konsentrere meg om et annet verv, til belysning av utsagnene. Toje er medlem av administrativt råd for Messiaskirken i Oslo, en del av Den lutherske kirke i Norge. Det konservative kirkesamfunnet, dannet av utbrytere fra Den norske kirke, ble etablert i 2006. De har sin egen alternative presteutdanning, Ad fontes, som drives i søken etter det «opprinnelig lutherske», tidfestet om lag 150 år tilbake i tid, før teologien for alvor tok i bruk moderne tekstkritiske metoder. Andre kirkesamfunn har justert seg etter filologisk innsikt i hvordan Bibelen er blitt til, som følge av feilbarlige oversettelser og avskrifter gjennom flere tusen år. Den lutherske kirke i Norge regner derimot Bibelen som 

, altså «eneste kilde og rettesnor for tro, lære og liv». Kirkesamfunnet med om lag 150 medlemmer «godtar ikke kvinnelige prester, homofili eller abort» (Aftenposten 3. april 2025).

Som medlem av rådet er Toje ansvarlig for Oslo-menighetens økonomi og strategi. Ansvaret setter hans utsagn om veksthusdyrking av «selvopptatte minoriteter» i et spesielt lys. Øverste autoritet i Den lutherske kirke i Norge er biskop Torkild Masvie, opprinnelig utdannet ved Menighetsfakultetet. Han har videre studert blant annet i USA og Israel. Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne, særlig den amerikanske Missouri-­synoden, er merkbar i hans offentlige virke. Masvie har i likhet med Toje over tid markert seg som kritisk til utviklingen i Den norske kirke. Hvordan han argumenterer for sine alternative teologiske synspunkter på ytre høyrefløy, framstår uklart. Men ambisjonene er tydelige: Den lutherske kirke i Norge skal føre det han kaller en «aggressiv kirkeplantingsstrategi».

 hadde 3,4 millioner medlemmer i 2024. På denne bakgrunnen kan man lese Tojes kronikk på nytt: Hvem bidrar til fragmentering? Toje er en flittig samfunnsdebattant. Han publiserte for eksempel kronikken «Europa er i dyb krise» i danske Kristeligt Dagblad (29. desember 2025). Her hevder Toje at vår verdensdel er rammet av «åndelig udmattelse» og må søke tilbake til sin kristne kjerne for å unngå «civilisatorisk selvudslettelse». Europa mangler en ledende nasjon, og «har mistet sit interne kompas». Toje savner en åndelig opprustning, en «ny erkendelse af, at et fællesskab ikke bare er love, institutioner og skatter, men også mening, pligt, loyalitet, lidelse og håb».

 er det ikke vanskelig å enes om at kristendommen har hatt betydning for europeisk kultur. Toje er ikke alene om å interessere seg for slike spørsmål. De siste ukene har både Mímir Kristjánsson, Sofie Marhaug (Facebook, 12. januar) og Terje Eidsvåg (Adresseavisen, 30. desember) fortalt om egen bibellesning. Marte Heian-Engdal har skrevet om erfaringer med å oppsøke norske kirker (Aftenposten, 28. desember). Flere kirkesamfunn melder om økt interesse blant unge, også Den norske kirke. Dersom Toje er bekymret for fragmentering, anbefaler jeg Mímir Kristjánssons og andres åpne, lesende holdning. Den virker mer konstruktiv enn å gå i gamle, obskurantistiske blindspor.

Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne er merkbar.

En indre utvandring

Arkivaren finner det vanskelig å bestemme seg i disse dager: Er det beroligende eller foruroligende å bli påminnet at også fortidas jordboere hadde rotter på loftet, i dansk overført betydning? Uansett, tenker hun og legger vekk mobiltelefonens nyhetsfeed – dette terrorinstrument! – er det berikende å bekjentgjøre seg med konspirasjonsteorienes historie. De fleste har hørt om flat jord-teorien, men denne uken snublet arkivaren over en mann som lagde sin egen variant: Ifølge den amerikanske forretningsmannen Orlando Ferguson (1846–1911) var jorda ikke bare flat, men også – innenfor en formidabel kloss – formet som en bolle med en forhøyning inni. Som om hele verden var et enormt fuglebad, tenker arkivaren, fornøyd med sin egen formulering.

Ferguson, som gjerne omtalte seg selv som doktor, uten at det var noen utpreget god grunn til det, baserte sitt verdenssyn på passasjer fra Bibelen. Englene på kartet er således fra Johannes’ åpenbaring: «Deretter så jeg fire engler stå ved jordens fire hjørner.» Ifølge Ferguson inneholder Bibelen 400 passasjer som motsier teorien om at verden er formet som en globe, og ingen som støtter den.

Ferguson trodde for øvrig heller ikke på tyngdekraften, merker arkivaren seg. Brått og uventet slås hun av en sterk, fortrøstningsfull følelse: Tyngdekraften, om ikke annet, kan vi trygt sette vår lit til.

Verdensarkivet

Kaja Schjerven Mollerin

tekst) og

Line Søndergaard

Hvorfor ikke starte med hodet til en banan? Det dukker nemlig opp litt ut i Øyvind Bergs nye bok, «Smuldre. Et dikt», når poeten skriver om fortellingene som romsterer «i hodet på en banan / en bløt banan som fortvilt / forsøker å åpne bananmunnen / og si noen trøstens ord til et stakkars menneske / som har fått barndommen oppløst / i krigens herjinger».

Ja, hvorfor ikke starte her, der smerten lever side om side med komikken, slik den ofte gjør i Øyvind Bergs bøker. Det er tidlig i det nye året. Bitende kaldt. Men inne er det lyst og varmt. Sånn er det i vårt lille hjørne av verden. Vi drikker kaffe, og ser ut på Slottsparken. Og så spør jeg om bananen.

– Hodet til en banan. Jeg syntes det var så gøy å skrive. Det er en del enkel humor i samlingen, men også mange smertefulle understrømmer. Mye krig. Og en følelse av at verdensordenen har brutt sammen.

Dette ligger kanskje også i bokens tittel, «Smuldre»?

– Nå er det er ikke nødvendigvis noe galt i at noe smuldrer. Det skjer også på godlynte måter i diktene, som når skrukketrollet smuldrer opp det råtne treverket vårt, eller fuglene smuldrer i kvittersang, eller brødet til endene smuldrer. Men at kulturen og den politiske ordenen smuldrer, det er vanskelig for mange av oss som lever i den tiden vi nå lever i. For nesten ti år siden, i 2017, skrev jeg en liten sak på Facebook om at vi befinner oss i det jeg kalte Trumputin-klemma. Dette er blitt tydeligere og tydeligere.

– Det innebærer i første omgang at vi må få stoppet invasjonen av Ukraina, at vi må forsvare de europeiske kjerneverdiene. Vi er ikke de første menneskene som lever i en slik overgangstid. Hvordan var det for folk i 1930-årene da de så hvilken vei verden tok? Man må prøve å holde seg oppreist. Den fascistiske trenden må motstås. Gir vi etter for den, er vi fortapt som mennesker. Sånn var det den gangen. Sånn er det nå.

Jeg leser boken din som at det også kan ligge en form for lindring i det å se seg selv som del av en større sammenheng.

– Det kan det. Kulturen overlever. Humaniteten overlever. Folk lever videre. Vi får barn. De bærer med seg noe. Og de husker hva vi sto for. Det får være alt. Men det er mer enn nok, det.

Å skrive politisk er en måte å ikke bli navlebeskuende på.

Bokmagasinet

Magasinene

Bokanmeldelser

Memoarer

Mamma er konspirasjonsteoretiker

On Antisemitism. A Word in History

Ein filleting som døden

Morsdager

Lázar

Naboer

Så langt borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Utvalgte saker

Asle Toje bidrar til den oppsplittingen han advarer mot.

I letingen etter bilder til Bokmagasinet dukker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Arkivaren presenterer et utvalg.

Øyvind Berg vil verne om klovnen. Men i sin nyeste bok setter han også sin lit til skjønnheten.

Magasinene

Bokanmeldelser

Memoarer

Mamma er konspirasjons­teoretiker

On Anti­semitism. A Word in History

Ein filleting som døden

Morsdager

Lázar

Naboer

Så langt ­borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Asle Toje bidrar til den oppsplit­tingen han advarer mot.

I letingen etter bilder til Bokma­ga­sinet dukker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Arkivaren presen­terer et utvalg.

Øyvind Berg vil verne om klovnen. Men i sin nyeste bok setter han også sin lit til skjønn­he­ten.

Mamma er konspirasjonsteoretiker

On Antisemitism. A Word in History

Så langt borte, så nært (Nordnorsk forfatterlag 1972–2022)

Asle Toje bidrar til den oppsplittingen han advarer mot.

I letingen etter bilder til Bokmagasinet dukker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Arkivaren presenterer et utvalg.

Øyvind Berg vil verne om klovnen. Men i sin nyeste bok setter han også sin lit til skjønnheten.