#fff

#000

kritiserer menneskets iver etter å kontrollere verden.

Hartmut Rosa

skriver om veien fra sionistisk utopi til nattsvart virkelighet.

Göran Rosenberg

Jean-Luc Marion mener kunstnerens arbeid likner håndverkerens.

Hvem skaper?

Tom Egil Hverven

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa holdt Vilhelm Auberts minneforelesning ved Universitetet i Oslo samme ettermiddag som filosofen Jean-Luc Marion holdt Fosseforedraget på Slottet for et par uker siden. Som formidlere av egen forskning er de svært forskjellige. Rosa befinner seg på bakkenivå, med eksempler fra hverdagslige gjøremål. Marion beveger seg i andre luftlag, med til dels høytflyvende teoretiske utlegninger. Jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker: Rosas forrykende forelesning, tilgjengelig som video på nettet, søker å besvare spørsmålet «Er et resonant samfunn mulig?», med utgangspunkt i den norske kollegaen Vilhelm Aubert (1922–1988). Mens Marion brukte ord av Jon Fosse mest som pynt i sitt foredrag om «Skaping» – i form av et par korte sitater – demonstrerte Rosa hvordan han hadde lest sentrale sosiologiske essays av Aubert. Rosa anvendte Auberts tekster som inngang til forelesningen, med vidd og eksempelbruk som er gjenkjennelig i to nye utgivelser på norsk.

Rosas tenkning tar utgangspunkt i menneskers konkrete livsverden, samtidig som den byr på komplekse analyser av sosialt liv i det sein­moderne. Forelesningen i Oslo nærmet seg en kondensert versjon av «Det ukontrollerbare», den første av to bøker dyktig oversatt av Eivind Lilleskjæret. Den andre boka har et mer omstendelig navn, «Det lydhøre hjertet – demokratiet trenger religion», men budskapet i tittelen er tydelig.

Først noen ord om «Det ukontrollerbare», en bok på et par hundre sider. Rosa analyserer menneskers liv i en verden som forandrer seg med akselererende hastighet, særlig som følge av teknologiske endringer. Mens man tidligere opplevde forandringer i form av industrialisering og forbedrede verktøy fra generasjon til generasjon, øker mengden nye produkter og metoder i vår tid på måter som mange ikke henger med på – innenfor én generasjon. Med slående eksempler viser Rosa hvordan vi mennesker strever med å forholde oss til en verden som tilsynelatende er mer velordnet og organisert, men hvor kontrollen likevel glipper. Tallene som smartklokker hvert døgn registrerer om kroppens funksjoner, for eksempel, hva skal man gjøre med dem? Ikke at jeg har noen selv, men man merker en økende nervøsitet hos enkelte som har slike klokker: Er søvnen god? Har jeg beveget meg nok?

Rosas bok starter med et enklere eksempel fra våre breddegrader: Snø som faller. Rosa kunne neppe forutse hvor godt bildet fungerer i Norge, der deler av landet får nysnø i mai. Rosa gjør det i et språk som ikke ligner annen knusktørr sakprosa:

Snøen er det ukontrollerbares manifestasjon i sin reneste form: Vi kan ikke lage den, ikke kommandere den, ikke engang planlegge for den med noen grad av sikkerhet, i hvert fall ikke over lengre tidsrom. Og ikke nok med det: Vi kan ikke gjøre snøen til privateiendom. Tar vi den i hånden, smelter den mellom fingrene på oss, tar vi den inn i huset, renner den vekk 

Vintersportssteder reklamerer med at de er «snøsikre», skriver Rosa. Også her overgår norsk virkelighet hans oppfinnsomhet: Norges høyestliggende alpinanlegg er i ferd med å smelte bort. Selv en planlagt, omfattende produksjon av kunstsnø, nær Nord-Europas høyeste fjelltopp, vil bare utsette smeltingen av breen som sikrer drift av Galdhøpiggen Sommerskisenter. Den komplekse moderne verdensrelasjonen speiler seg i vårt forhold til snø, «som i en krystallkule», skriver Rosa. Boka utvider perspektivet: Den viktigste kulturelle drivkraften i det moderne er begjæret etter å underlegge verden vår kontroll. Samtidig får vi en følelse av å være levende, bli berørt og få opplevelser gjennom møtet med det som ikke lar seg kontrollere, det som gir resonans. Dersom alt var kontrollerbart, ville vi leve i en død verden. Livet utfolder seg på grenselinjen mellom det vi kan styre og det som unndrar seg vår kontroll. Derfor finner mange fotball fascinerende, mener Rosa. Selv om man kan kontrollere en del av spillet med penger og trening, kan man ikke vite hvordan en kamp ender.

Bokas eksempler gjør det lett å assosiere til lokale forhold. For tida diskuterer norske politikere om postombæringen skal reduseres fra annenhver dag til kun én dag i uka. Digitaliseringen gjør at antall fysiske brevsendinger synker drastisk, de fleste av oss får nå de nødvendigste meldingene elektronisk, raskt og effektivt. Samtidig risikerer noen å miste kontroll: Om lag 600.000 nordmenn er lite eller ikke digitale ifølge offisielle undersøkelser. Mer enn en tiendedel av befolkningen vil med andre ord rammes av foreslåtte innsparinger i postbudsjettet. «Det ukontrollerbare» nevner en frustrasjon mange som allerede 

 digitale brukere opplever: Nettbrett, pc-er og smarttelefoner inneholder mengder av funksjoner man aldri bruker. Programvaren man endelig har vent seg til å bruke, endres, slutter å fungere, eller fungerer på måter man ikke forstår eller har nytte av.

Det er logisk at ­verdens rikeste vil til Mars, ­bemerker Rosa. 

Eie, beherske, erobre

Ylva Perera

Litteraturredaktør i Hufvudstadsbladet (i permisjon)

Jag tror inte att jag läst en så bra beskrivning av sex eller lust tidigare, i alla fall inte i finlandssvensk litteratur.»

Det skrev kritikeren Malin Öhman i Hufvudstadsbladet tidligere i vår om Ann-Luise Bertells roman «Skuggas» (Förlaget M). Jeg ville ha løyet om jeg sa at jeg ikke ble nysgjerrig.

At det er vanskelig å skrive om sex, er en sannhet som ofte gjentas. Det britiske tidsskriftet Literary Review delte mellom 1993 og 2019 årlig ut prisen Bad Sex in Fiction til dårlige sexskildringer publisert i verk med litterære ambisjoner (rent pornografisk litteratur fikk altså ikke være med i konkurransen). Hvis man skummer de prisbelønte scenene, trer flere av aspektene som gjør sjangeren så vanskelig fram.

 første dynamikken mellom det intime og det allmenne.

Til en viss grad innebærer selvfølgelig alle litterære uttrykk at man setter ord på noe som opprinnelig er personlig, så det kan deles av flere, og det kan være mer eller mindre velfungerende uansett om det handler om å beskrive et elvelandskap eller en kjærlighetssorg. Men kanskje det er fordi sex som aktivitet hører til det mest intime, at diskrepansen blir så sterk. At man så lett kjenner at det som fortelles blir for 

 – altså intimt på en måte som fremmedgjør heller enn å forene – eller at det blir for klisjéaktig og allment.

 det enda mer konkret om språk: Den som vil skildre sex prøver å skrive fram en tilstand preget av både ekstremt nærvær og – dersom den er bra – oppløsning av subjektet. Det vil si en tilstand der man er veldig var, uten egentlig å ha kapasitet til å filtrere inntrykkene og sette ord på dem i øyeblikket. Den litterære skildringen får dermed uunngåelig et drag av rekonstruksjon over seg, selv når den skrives som om den foregår i realtid, noe som lett skaper avstand i steder for nærhet. Dessverre blir det motsatte alternativet, altså å forsøke å gjengi de ufiltrerte inntrykkene, dårlig litteratur på en annen måte, ettersom det har det med å bli en repetisjon av ord som «ja».

av 2010-tallet pågikk det en litteraturdebatt i Sverige om at unge kvinner hadde begynt å skrive «post­erotisk» – altså at de skrev sexskildringer tomme for nytelse, de skrev utelukkende om dårlig sex. Forfatteren Malte Persson, som startet debatten, brukte Tone Schunnesson og Isabelle Ståhls debutromaner som eksempler og spurte seg om en grunn til det distanserte perspektivet var at alternativet – altså å skrive om sex på en inderlig måte – hadde vært for risikabelt og pinlig. I dag snakkes det i stedet om en revansje for kvinnelig nytelse i litteratur og film, særlig med litt «eldre» (les 40+) kvinner i hovedrollen. Betyr det at vi har blitt mindre redde for det pinlige?

Ann-Luise Bertells roman «Skuggas» kan ikke beskyldes for å mangle inderlighet. Den er heller ikke redd for å nærme seg det klisjétunge: Utgangspunktet er en hardtarbeidende finsk bondekvinne – Rut – som faller for en sovjetisk krigsfange – Anton – mens mannen hennes sloss ved fronten i Fortsettelseskrigen i 1944. Dynamikken er klassisk sexy: Han er den forbudte, de har ikke noe felles språk, men han vekker en glede og livsgnist i henne som ganske enkelt ikke lar seg kue.

Samtidig forundrer det meg at Bertells sexskildringer har fått så høy anerkjennelse, ikke bare av Öhman, men også av andre anmeldere. De scenene formidler nemlig knapt noe av den spenningen og motsetningen som ovenstående utgangspunkt legger opp til. Så lenge det ikke skjer noe, utgjør den forbudte lengselen en sterk nerve, men når de til sist gir etter for lysten, er det på alle måter friksjonsfritt: «hon var vidöppen och våt som en sjö och han var inne genast. Han talade med henne och hon förstod varenda ord.»

Frigjort moralisme

Margaret Atwood

Hva kan jeg si om USA og dets høyreorienterte Maga-revolusjon som ikke kommer til å være utdatert om ti minutter? Om du snur deg vekk i ett sekund, har det kommet noe nytt som trekker oppmerksomheten vekk fra gårsdagens sjokk. I dag fører USA økonomisk krig mot sine såkalte venner og allierte. (Hvem vil tjene på det, i det lange løp? Det vil Kina.) Hva blir det neste målet? Virkelig krigføring mot såkalte venner og allierte? Å invadere Canada? (Velkommen til isen, snøen, sluddet, og til den delen der Ontario og Quebecs vannkraftverk sprenges og fratar millioner av amerikanere elektrisiteten). Å invadere Grønland? Det kan hende resten av Europa har noe å si til det.

Maga-revolusjon, spør du? Ja, det som foregår i USA, viser symptomer på det. Revolusjoner, enten de kommer fra høyre- eller venstresiden, deler mange trekk. Å styrte den eksisterende ordenen ved å oppheve eller ignorere tidligere lover og forfatninger; å rive ned statuer og sette opp andre statuer; å undertrykke bøker og medier; å skrive om historien; gi nye navn til geografiske steder som for eksempel en bukt; å avlyse nasjonale helligdager og innføre nye … 

. Og alle revolusjoner oppnår makt ved å love å gjøre livet så mye bedre for et lands innbyggere – penger kommer til å regne og du kommer til å ha så mye av dem at du ikke vet hva du skal bruke dem til, det kommer til å være 

, friheten vil råde, selv om det først må innføres sensur i frihetens navn, og dessuten må det litt terror til, fordi intet framskritt er smertefritt. Den gamle ordenen må brennes til grunnen så den vidunderlige nye verden kan reise seg, og du må stole på Storebror, for han vil bare det beste for deg. Trøst deg med den tanken mens du styrter i døden fra et vindu høyt oppe eller drikker polonium-teen din.

 siden ble jeg oppsøkt på fortauet i Toronto av to norske journalister som var i Canada for å se hvordan toll-­manøvrene utviklet seg. Etterpå utvekslet vi skrekkhistorier. Jeg kom med et forslag: Kanskje Canada burde bli en del av Norden? Hvem kan si at vi ikke har en felles kultur og historie, nå som vi vet at vikingene var på Newfoundland før Columbus satte sin fot i Amerika? Og inuittene i Canada er nære slektninger av grønlenderne. Hvis Canada var en del av Norden, ville vi – Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island og Canada – stå i en mye bedre posisjon i forhold til de ettertraktede mineralene som sies å ligge under Grønlands iskappe og Polhavet.

 skulle jeg reise til Los Angeles 2. april for premieren til den sjette og siste sesongen av tv-serien «The Handmaid’s Tale». Men det ble frarådet av fagkyndige: Selv om jeg har et gyldig 0–1 visum, var det bevist at USA ikke lenger respekterer sine egne dokumenter. Burde jeg ta sjansen, dra for å støtte de talentfulle skuespillerne, det dedikerte crewet og produsentene – og ende opp i en oransje kjeledress et eller annet sted i Arizona? («Subversiv bestemor fraktet bort i håndjern. Ingen vet hvor hun er») Men om jeg dro, ville det innebære å svikte folk hjemme i Canada, som unngår USA i hopetall – flytrafikken er redusert med over 70 prosent – og som samvittighetsfullt leser etikettene på alt de kjøper for å forsikre seg om at det er små lønneblader på dem?

Til slutt endte jeg med ikke å dra. Etter alt å dømme gikk jeg glipp av en fantastisk fest, og strømmingen av serien, fra 7. april, ligger an til å bli episk. Men jeg unnslapp den oransje kjeledressen.

Teksten ble opprinnelig trykket i den franske avisen Libération.

Trøst deg med den tanken mens du styrter i døden.

Stol på Storebror

Utvalgte saker

Eivind Myklebust

Denne vesle romanen til Bjørn Rasmussen var det mykje snakk om, då den kom ut i 2011 og blei den første debuten som fekk den trendsporande Montanaprisen i Danmark. Eg var oppriktig overraska over å oppdage at den ikkje har vore gitt ut på norsk før no, for dette var ikkje berre ein snakkis, men ei bok det blei snakka om med store bokstavar og glødande intensitet, som for å matche det sprelske og sprengjande språket den er skrive i. Eg las aldri dei knappe hundre sidene den gong, men då sjansen no baud seg på ny, gjennom det nye forlaget Svejk og omsetjar Julie Stokkendal sitt fine arbeid, var eg ikkje vanskeleg å be. Er det likevel lov å vere litt skuffa, nesten femten år på etterskot?

elastiske hylsteret som omgir hele legemet» gjorde inntrykk og vekte oppsikt, er ikkje vanskeleg å forstå. Romanen er forsiktig sagt 

, både i språkføringa – i rytme, ordlag og syntaks – og i det normbrytande stoffet som språket fører fram i lyset. Det handlar om Bjørn, som veks opp på Jylland, der den deprimerte mora driv rideskule. Dit kjem ein eldre ridelærar som blir elskaren til «lille Bjørn», noko som fører til ei valdsam forrykking frå røtene i det heteronormative provinssamfunnet. I ville kast romsterer romanen rundt i dei kroppslege ruinane av det overskridande, valdelege forholdet, i alt det har opna og openberra og øydelagt i sjølvbiletet til Bjørn, som sidan har bevegd seg inn i sadomasochisme, prostitusjon og sjølvskading.

 er det ikkje å seie om handlinga, for dette er ikkje ei livsforteljing lagt fram i utviklingsromanens form. «Jeg har ikke noe perspektiv i skriften min», står det tidleg, og i historia til Bjørn blir ikkje brotstykka av erfaring og perspektiv forsøkt ført saman: «[J]eg kan ikke ta til meg det store bildet». I staden er det språket som tek styring og handlar i romanen, som flyt og formar og omformar sjølvet til Bjørn, som tøyer og bøyer i kjønnet og kroppen og sinnet hans. Stadig eksploderer eller imploderer setningane i små, svarte hòl.

Sjølv blir eg likevel overraskande lite svimmel av alle omkalfatringane i språket, og lèt meg sjeldan rive med. Det handlar nok om at eg ikkje har veldig stort tolmod med dei teatralske sidene ved teksten, enn så sjølvmedvitne dei er, og at eg ­opplever den gjennomgåande kapitalisme- og institusjonskritikken i romanen som nokså påklistra og platt. Eg kan òg styre ­nysgjerrigheita mi for kva meining ein eigentleg kan grave fram frå slike ­passasjar, som ikkje skil seg særleg ut i romanen: «Rævhullet er dialektisk [...] rævhullet er en fuge, et tema med variasjoner; følelser, derimot; frosker, mødre, ridelærere og følelser, de er den samme gamle historien, sug plottet mitt». Ein fuge? Her må lesaren sanneleg suge litt på metaforikken òg.

frå første side av, og det flyt fritt av kroppsvæsker, kjønnskategoriar og skadelidande kjærleik, i ei skrift som unekteleg er ganske rå og grense­sprengjande. «Jeg er et åpent hylster, mottakelig for hva som helst [...] jeg fylles ustanselig», seier Bjørn. I romanen er huda hans ei scene der det indre kjem til uttrykk, men mot slutten vedgår han også at «hudløs­heten min er sminke». Det sminka dekkjer over, merkar ein tydeleg bak maskespelet, men det får aldri skine heilt gjennom i den språklege baksinga og flaksinga.

Huden er det elastiske hylsteret som omgir hele legemet

Svarte hòl

Silje Bekeng-Flemmen

Tolv enkle kart, heter det i undertittelen på denne faktaboka for barn, utgitt mens ingenting som har med kart å gjøre, virker spesielt enkelt. Nyhetsreporter Tim Marshall er allerede anerkjent for geografikunnskapen sin, «Fanget av geografien» er barneversjonen av hans bestselger «Geografiens makt: 10 kart som forklarer verden».

Det er en god idé og en komplisert oppgave.

 som likner denne hjemme, «Kart for oppdagere og eventyrlystne» av Alexandra Mizielinska og Daniel Mizielinski, fra 2014. Den blir vi aldri helt ferdig med. «12 enkle kart» har ikke 

 engasjerende oppslag og mangler dessuten humoren, kanskje naturlig nok. Illustratørduoens tegninger er pene, men så tidsriktige at det har gått inflasjon i stilen. Mens den nevnte 2014-boka favnet alt fra matretter til mytologiske skapninger, er innfallsvinkelen her helt spesifikk: Hvordan har geografien formet menneskenes og samfunnets historie? Oppslagene tar for seg region etter region og viser hvordan den har gjort nettopp det, på helt konkret vis.

Det handler om ressurser og fjellkjeder, om kanaler og kystlinjer, ørkener, dyrkbar mark og elver. Om muligheten hvert land, hver region, har for å dra nytte av sitt landskap og hvilke begrensninger det gir dem. Noen ganger er begge deler sant, som når Huangelven i Kina er en viktig vannkilde, samtidig som den ofte fører til ødeleggende oversvømmelser.

hvordan Europa og USA har vært heldige med klimatiske forhold, ressurser og geografisk utforming som har gitt fordeler og medført konsentrasjon av rikdom, velstand og makt. Når vi blar til Afrika, virker det håpløst: «Alle kontinenter har sine problemer, men det er få som har hatt så mange som Afrika». Marshall lister opp krig, utnyttelse, slaveri og sykdommer, farlige dyr og uhensiktsmessige fossefall. Siste oppslaget om verdensdelen – ‘Afrika i dag’ – viser en moderne, vestlig utseende storby med parkanlegg: Se nå, går det så meget bedre for Afrika.

Framstillingen av det afrikanske kontinentet minner om at en bok som relativt ensidig vektlegger geografiske forhold, antakelig ikke bør hevde å «forklare verden». En bok av dette slaget kan umulig gi et komplett bilde, det påpeker Marshall også i sitt forord. I det store og hele er boka imidlertid interessevekkende, og du trenger ikke være barn for å lære noe nytt her.

fortsatt navnet sitt i behold på USA-kartet. På oppslaget om Midtøsten er halve Gaza skjult bak en tegning av al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, mens på kartet over Russland ligger en rød boble over mesteparten av grensa til Ukraina. Verden blir til – og raseres – mens menneskene tegner kart.

Mellom kartoppslagene er det sider med blant annet gjennomganger av områdenes grenseendringer opp gjennom århundrene. Krig på krig på krig. Det er riktig nok utenfor bokas domene, men jeg vil hviske i øret på barnet: Historien og verden er mer enn dette!

Fanget av geografien. Verden forklart med 12 enkle kart

På papiret

Kåre Bulie

Den som har besøkt den gamle meieribygningen kunstneren Guttorm Guttormsgaard (1938—2019) omgjorde til visningssted for de overraskende gjenstandene han gjennom årene anskaffet, vil kjenne igjen mye i den 97. utgaven av trykksaken Pist Protta. Omslaget, for eksempel, er fylt av de karakteristiske nøkterne kjøkkenredskapene nordmannen samlet i stor stil og omtalte som taterarbeider.

Det danske tidsskriftet, som siden oppstarten i 1981 stadig har gjenoppfunnet seg selv (og utgitt alt fra et «kulepenn-nummer» til en utgave som også var et fysisk gallerirom), er nemlig bevegelig i enhver forstand: I 2025 har bladet, anført av kunstnertrioen Jesper Fabricius, Åse Eg Jørgensen og Jesper Rasmussen, forflyttet seg til det lille norske stedet Blaker, som takket være Guttormsgaards såkalte arkiv er blitt et utfartssted utenom det vanlige for Oslos kulturmiljøer.

 laget danskene ikke bare en Pist Protta-utstilling; de fant i tillegg materiale til vårens utgave. Resultatet må kunne regnes som deres portrett og hyllest av Blaker-arkivet. I samarbeid med Ellef Prestsæter, visningsstedets kunstneriske leder, har de fylt bladet med kitschmotiver og klassiske bokutgivelser derfra, med møbler og Peder Balke-malerier, frimerker og postkort. Fotografier vitner dessuten om at på Blaker tjener typisk nok også doveggene som utstillingsplass.

I Guttormsgaards ånd får nemlig bilder heller enn ord angi tonen: Blaker-utgaven åpner med Fabricius’ knappe kommentarer til et utvalg motiver fra arkivet. En samtale fra 2018 som Guttormsgaard selv var med i, er med sine ni sider det lengste tekstbidraget. Som også nummerets bilder viser, koblet kunstneren kategorier som sjelden opptrer i fellesskap. Han oppfattet de tusenvis av gjenstander han skaffet seg, mer som «en del av livet» enn som en kunstsamling – og komponerte dem sammen på idiosynkratisk, antihierarkisk vis. Guttormsgaard utviste betydelig skepsis til det konvensjonelle kunstbegrepet, trodde på sin «egen snublende subjektivitet» og foretrakk å snakke om «spor av en vilje».

 trekker i sin artikkel paralleller mellom det omfattende arkivet den danske kunstneren Asger Jorn etterlot seg, og Guttormsgaards samling, som skribenten utroper til et enormt «gesamtkunstwerk». Også Jorns sammenstillinger var annerledes enn andres, og typisk nok har stjernen fra Jylland lenge vært en viktig figur i Blaker-arkivet.

I bladet opptrer han ved siden av sin langt mindre berømte norske kollega Lillebet Foss, en annen Blaker-favoritt, og en rekke representanter for den utpreget moderne formgivningen Guttormsgaard beundret. Men også Kina og Tangdynastiet er inkludert: I tråd med samlerens blikk åpner utgaven store historiske, geografiske og kulturelle rom.

Blaker-prosjektet et konvensjonelt magasin i høyere grad enn andre av Pist Prottas numre, som har vært mer konseptuelt anlagt. Det formmessig mest utradisjonelle ved det er eksperimentene med papir. Guttormsgaard samlet også på dét, og i arkivet har danskene funnet alt fra «rustikt, lett, håndlaget papir av asiatisk type» til en lyserød variant som minner dem om luftpostpapir. Dette har de, sammen med sider fra et tosifret antall eksemplarer av den danske forfatteren Rudolf Broby-Johansens klassiske bok «Hverdagskunst – verdenskunst», brukt til å sette sammen et lite, eksklusivt tillegg som skifter farge og preg mens man blar.

Den refleksjonen over papir som tillegget inviterer til – Pist Protta minner om at møtet mellom papir og menneske også kan skape lyd, for eksempel – er særlig passende i møte med en samling som er så rik på bøker som Guttormsgaards. Også den måten tidsskriftet anvender noter og annen utfyllende tekst på, i skiftende skriftstørrelse, nikker til Blakers bibliotek. Med sitt elegante smussomslag og luftige, nøkterne uttrykk er Pist Protta 97 i det hele tatt blitt en velkommen feiring av trykksaken som kulturfenomen så vel som kunstobjekt.

Magasinene

Utvalgte saker

Mennesket prøver å kontrollere verden. Vi må gi slipp, mener Hartmut Rosa.

Hvorfor er det så vanskelig å skrive om sex?

Margaret Atwood om amerikanske tilstander.

Bokanmeldelser

Huden er det elastiske hylsteret som omgir hele legemet

Fanget av geografien. Verden forklart med 12 enkle kart

Pist Protta 97

Magasinene

Mennesket prøver å kontrol­lere verden. Vi må gi slipp, mener Hartmut Rosa.

Hvorfor er det så vanskelig å skrive om sex?

Margaret Atwood om ameri­kanske tilstander.

Huden er det elastiske hylsteret som omgir hele legemet

Fanget av geografien. Verden forklart med 12 enkle kart

Pist Protta 97

Mennesket prøver å kontrollere verden. Vi må gi slipp, mener Hartmut Rosa.

Margaret Atwood om amerikanske tilstander.