#fff

#000

skildrar eit sosialdemokrati i utakt og prøver å finne fram til ein felles hjarterytme.

Carl Frode Tiller

ble heiet fram av milliardærer da han skrev «Hillbilly Elegy». Mímir Kristjánsson skriver om hvorfor vi bør ta boka på alvor.

J. D. Vance

har skrevet et vemodig kjærlighetsbrev til livet slik det en gang var.

Johan Harstad

Eivind Myklebust

Line Ørnes Søndergaard

Ein skal som kjent ikkje døme ei bok etter omslaget, men det er ikkje alltid dumt å la blikket kvile der ei stund før ein opnar boka. På framsida av Carl Frode Tillers nye roman er det kanskje 1-talet som først fell ein i auge – ein lovnad om meir, eit teikn på langstrekte ambisjonar vi kjenner att frå «Innsirkling»-trilogien (2007–2014). Blikket glid vidare over småtinga som er plassert i settehylla på omslaget; ei antyding om at romanen er full av detaljar, full av rom og forteljingar: Her er ein cocktailparaply frå ein sydentur, eit kjerrehjul som nokre amerikanarar fraktar frå Namsos til Minnesota, og ikkje minst små symbol og ikon frå kommunismens og sosialismens brokete historie. Sjølv blir eg nysgjerrig på eit fotografi som står i hylla, men då eg spør Tiller om det er frå familiealbumet, ser han nesten like nysgjerrig på det sjølv.

 Nei, eg veit faktisk ikkje kor det kjem ifrå, det er designaren sitt verk. Men settehylla er reell. Far min var NKP-medlem og hadde ei sånn, der han plasserte 1. mai-blomar og slikt. Eg har ikkje portrettert min eigen far her, men eg brukar eigen bakgrunn og eigne erfaringar mykje meir enn eg har gjort før.

Far til Trond, forteljaren i romanen, har òg ei settehylle med maiblomar, babusjkadokker og jakkemerke, og han har byster av Marx og Lenin over skrivepulten. Han er sagbruksarbeidar, fagforeiningsmann og NKP-medlem, og kjem frå ein familie av kommunistar. Ein stad fortel Trond om krisa faren hamna i då Muren fall, Sovjetunionen gjekk i oppløysing og det sosialistiske eksperimentet viste tydelege endetidsteikn: Eit «mausoleum» og «kommunismens gravkammer», kallar Trond settehylla hans – ei utstilling av knuste draumar.

Trond er arbeiderparti-mann, og han står midt i ei krise sjølv. Krisetid er det òg for partiet hans. Det er difor han fortel: Fordi Norge har forandra seg fullstendig, fordi han knapt kjenner att seg sjølv. Han er skilt, sparka og alkoholisert, og når han famlande byrjar å fortelje, er han raskt attende i barndomen i arbeidarklassen på Prærien i Namsos, med faren som var kommunist og ei mor som var fråfallen pietist. «Arbeidarhjerte» er ei bok som viser oppløysingstendensane i sosialdemokratiet, og som sporar verknaden av samfunns­endringane i enkeltmenneskets liv. Det er ei bok full av kriser og konfliktar, men som under ei kjeklande overflate også søkjer samhald og forsoning, i familien og i samfunnet.

«Arbeidarhjerte» er òg ein meir klassisk realistisk roman enn Tiller har skrive på lang tid. Romanen er verken fortald baklengs, som «Begynnelser» (2017), eller i ei meir flytande form, som hans førre roman «Flukt» (2021).

– Dei eksperimentelle forteljegrepa har du lagt frå deg her?

–Ja, og det har vore rart å skrive ei meir tradisjonell bok. Eg har alltid byrja med å leike med form og språk, og så ser eg kva innhald eg kjem borti. Her byrja eg meir direkte å skildre stadar eg har budd, og då var eg raskt attende i Namsos. Mykje er basert på munnlege forteljingar eg har høyrt frå folk eg vaks opp med, og eg såg at kvardagsmenneska eg skriv om, både trong og fortente ei slik form.

Tiller trudde likevel lenge at det ikkje skulle bli ein vanleg roman, men heller ein serie avslutta forteljingar om dei same folka. Kapitteltitlane i romanen er eit etterslep frå det, men så skreiv han inn fleire korte kapittel om Trond i notida, og alt byrja å sy seg tettare saman.

Kvardagsmenneska eg skriv om, både trong og fortente ei meir ­tradisjonell form.

Hjartemekanikk

Kristina Stoltz

Forfatter

Et lite stykke inn i Thomas Bobergs nye roman «Insula» tenker forfatteren Thomas: «Ingen ø er et menneske. Men et menneske kan være en ø.» En referanse til det kjente diktet ‘No Man is an Island’ av John Donne, den engelske barokkdikteren fra 1600-tallet. I Bobergs roman flytter Thomas, hans kone Rebecca og deres seks år gamle sønn Hugo til en høy utenfor Lolland. Ikke bare flytter de til en øy, de flytter til en øy i utkant-Danmark, der befolkningen enten reiste sin vei eller degenererte etter at skipsverftene la ned.

På fastlandet er det bare McDonald’sskiltet som lyser i mørket da Thomas kommer kjørende med bussen gjennom Nakskov, i håp om å kunne nå ferjen over til øya etter flere togforsinkelser. De andre passasjerene stirrer tomt ned på føttene sine, før de går av og forsvinner inn i hus som med litt godvilje kunne blitt solgt som et oppussingsobjekt. Disse husene og beboerne er øyer uten vann, glemt av omverdenen, fortapt i fattigdom og misbruk. «Man kan være en ø i verden af bar mangel på genkendelse og forståelse,» skriver Boberg.

 er det annerledes, der sprudler det av liv: dyreliv, biologisk mangfold, nasjonaliteter. Til tross for at befolkningstallet de siste årene har falt fra 2500 til 500 og bankene og butikkene er stengt (det er bare en skole og en kjøpmann igjen), er det ikke en følelse av avvikling som hersker på øya. Tvert imot er øya full av tilflyttere fra alle mulige steder, fulle av virketrang og eventyrlyst. Det er folk som Thomas og Rebecca, som ønsker å leve livet på en annen måte, med avstand til storbyenes trafikk og skjematiske hverdagsliv. Her er livet en flytende rytme, som den gang man var ung. Rebecca sier: «Det flydende liv, de uforudsete møder, selve åbenheden. Det er det, jeg elsker ved øen.»

 kjøper en stor mursteinvilla med tre fikentrær i hagen. Rebecca vil dyrke jorda, holde geiter, høns og ender. Hugo løper inn og ut av hagene langs veien og leker med de andre barna. Thomas går turer med notatboka si i lomma, og snart finner han ut at ikke alt ånder av idyll og er så hippiehyggelig som øya lot til å være ved første øyekast. Det er «baroner» med fruktplantasjer som ikke tillater at forbipasserende plukker en pære; det ligger døde svaner, flere døde enn levende, ute i sivet; det er tomme, skumle hus der det likevel bor noen på en madrass på gulvet; det er Roundup i jorda, så honningen i selvbetjeningsboden bør nok når det kommer til stykket ikke spises; og så er det ikke minst folk rundt omkring bak hekkene, som begynner å hviske seg imellom om den nye tilflytteren, dikteren, kanskje er i ferd med å skrive en bok om øya.

Det er ikke første gang Thomas Boberg skriver om virkeligheten (som om ikke alle bøker handler om virkeligheten). I reisebøkene «Americas», «Silketråden» og «Africana» er det den reisende dikteren som registrerer, har samtaler og funderer over det han møter. «Insula» følger samme metode. Dikteren som sosialantropolog, etnolog, biolog, eventyrer. Han tar alt inn på vandringene sine, tenker, noterer. Forskjellen er at denne gang er ikke dikteren på gjennomreise, han har slått seg ned og blitt en del av virkeligheten han beskriver.

Romanen har blitt mottatt med mye ros i dansk presse, men den har også havnet i en 

. Øyboerne er nemlig sinte. I alle fall noen av dem. Det er sikkert også noen av dem som er glade, men de må nok holde lav profil. Allerede på utgivelsesdagen kom det første innlegget i Weekendavisen, under overskriften ‘Boberg tager Fejøbeboerne som gidsler i sin nye bog’. De to avsenderne anklager Boberg for å utlevere øya og dens beboere i det de kaller en dårlig anonymisert reportasje. På øyas Facebook-side står bølgene også høyt. En øyboer skriver blant annet:

For sagen er, som flere har påpeget, at det er levende mennesker på godt og ondt, mennesker vi selv eller andre holder af, der beskrives – til fuld genkendelighed. Det er fiktion siges der. Men der er iblandet sandhed, og der refereres samtaler man må antage er forventet holdt i rimelig fortrolighed. Det er tillidsbrud der vil noget og er i min optik simpelthen ikke etisk i orden.

 er tilbake i den gamle polemikken om hva det er lov å skrive, om virkelighet versus fiksjon, som om de to tingene kan skilles fra hverandre. Boberg skriver det jo selv:

Virkeligheden siver ind i fortællingen, og fortællingen vokser ud af virkeligheden som en svamp i skyggen af den, skyder op i virkeligheden, spreder sine sporer og påvirker den.

Snart finner han ut at ikke alt ånder av idyll.

En øy i verden

Tom Egil Hverven

På 1990-tallet ble jeg bedt om å bidra til teaterkritikk i NRK Radio sammen med Tom Remlov, den gang teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen. Han var ikke redd for å anmelde oppsetninger i Oslo. Engstelsen var det jeg som opparbeidet, etter hvert som jeg oppdaget avgrunnen mellom Remlovs nyanserte språk og det jeg selv var i stand til å uttrykke. For å si det enkelt: Mine sparsomme erfaringer med teater kom til kort. Å skildre hvordan mennesker beveger seg på en scene, hvilke valg som gjøres i koreografi og scenografi, er noe annet enn å studere tekster, som jeg hadde gjort.

 har jeg lest Norsk Shakespearetidsskrift, som startet i 1998. Om ikke annet, kan jeg nå bedre gjenkjenne gode formuleringer 

 dans og teater. Den nye utgaven på 180 sider, redigert av Therese Bjørneboe, er en uunnværlig kilde til kunnskap, smakfullt redigert og presentert. I tillegg inneholder dobbeltnummeret 2-3/2024 en fersk analyse av det politiske potensialet i noen av sommerens viktigste teaterfestivaler – i Wien og Avignon. Tidsskriftet er på sitt beste når det på denne måten kombinerer reportasjer, intervjuer og anmeldelser. Tekstene gir et nyansert blikk på festivalenes rolle i en akutt situasjon i europeisk politikk, der høyrepopulistisk retorikk vinner terreng.

Under Wiener Festwochen i juni omgjorde festivalsjef Milo Rau teateret til en rettssal. Han lot fremtredende politikere og jurister spille roller i «Wiener Prozesse». Ifølge den fyldige omtalen, skrevet av Runa Borch Skolseg, spurte Rau rett ut om Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ) bruker det liberale demokratiets instrumenter til å gjøre slutt på demokratiet. Innebærer i så fall høyrepopulismens framvekst slutten på en epoke, kalt etterkrigstida, hvor det fremdeles var mulig å formidle gyldig lærdom fra Holocaust, borgerrettsbevegelser og frihetskamper? Stilt slik, kan Milo Raus spørsmål virke enkle. Fylden av stoff om Wiener Festwochen, der Eivind Hauglands intervju med festivalsjefen er et høydepunkt, tyder på at festivalens behandling av politiske spørsmål på ingen måte var enkel. Idealet er 2500 år gamle greske tragedier, med en grunnleggende moralsk tvetydighet: Det finnes alltid flere gyldige posisjoner og argumenter, nettopp brytningen mellom dem kan gi ny erkjennelse. Også festivalsjefen i Avignon, Tiago Rodrigues, lar seg inspirere av greske tragedier til å skape tankefrihet, utopiske øyeblikk, noe som framkommer i tidsskriftets fyldige dekning av Festival d’Avignon.

For en som nettopp har lest Thomas Hylland Eriksens bok «Det umistelige» (se side 13), er det interessant å se hvordan dans og teater for tida lar natur- og kulturmangfold møtes – i Norge for eksempel ved koreografen Harald Beharie og hans «Undersang», en forestilling blant høye trær i skogen ved Ammerud i Oslo. Venke Sortlands intervju med Beharie danner sammen med en velskrevet anmeldelse av Martin Lervik et dybdeblikk på verket, framført i Lillomarka i slutten av mai. Kai Johnsens intervju med teaterbyggeren Sankar Venkateswaran i jungelen i Attapaddi sør i India beveger seg i lignende retninger.

Tidsskriftet lar gode tekster, formidling og kritikk møtes. I et ellers fint intervju sier den eminente skuespilleren Henrik Rafaelsen til redaktør Bjørneboe at han ikke leser anmeldelser. Det burde han kanskje forsøke. Jeg anbefaler Sara Stridsbergs løsning i samtalen med Birgitta Haglund. Da Stridsberg leste de første omtalene av sin debutbok, ble hun lettet. Ingen skjønte hva hun hadde skrevet om. Det åpnet et rom hvor hun kunne gjøre hva hun ville, sier hun. Hun vil skrive et sted bortenfor kritikernes kategoriseringer. Stridsberg tror leserne og teaterpublikummet tar inn verker «via blodet, bortom språket, paradoxalt nog, förbi intellektets gränsvakter».

Tidsskriftet lar formidling og kritikk møtes.

Scenisk mangfold

Utvalgte saker

Janneken Øverland

Dagslyset har trukket seg sammen som tovet ull. Vi er allerede godt på vei oppover stigningen mot myrene innenfor når skikkelsene våre blir tydelige for hverandre idet dagen lysner.»

Dette korte sitatet fra Ingeborg Arvolas nye roman «Vestersand» er typisk for forfatterens smidige og visuelt appellerende stil. Dertil røper det hennes talent for å forene skildring av natur, mennesker og det menneskeskapte.

Arvolas nye roman har et imponerende og altomfattende blikk for folk, fe og landskap, for det meteorologiske og det mentale. I tillegg formidler hun i denne boka samtidens tro og overtro på interessant og noen ganger skremmende vis.

 «Kniven i ilden» (2022), forfatterens kritikerroste og prisbelønte forrige bok, vil raskt kjenne igjen både tonefall og stemning. I «Vestersand» fortsetter Arvola sin leservennlige beretning fra traktene rundt Varangerfjorden, om den vakre Brita og den sterke og modige Mikko og det intense og turbulente forholdet deres. Boka starter i 1862, ikke lenge etter at den forrige sluttet og strekker seg over et par år.

Brita Caisa Seipajærvi er fortsatt hovedperson og bokas jeg-forteller. Først møter vi henne i elendig forfatning i fengselet i Vadsø, bærende på en dramatisk hemmelighet: Hun er gravid med sin Mikko. Men fordi de to elskende begge har fått fengselsstraff – i samme fengsel, men adskilt – vet han det ennå ikke. For sitt utuktige og ulovlige samliv har de måttet sone, Mikko lengst, fordi han allerede har en kone. Brita har to unge, farløse sønner.

Fra dette bunnpunktet bølger fortellingen framover og løfter seg til en fargerik saga som rommer vakre, skremmende og magiske detaljer.

 flimrer i utkanten av disse to sentrale skikkelsene. Det handler om overlevelse i det karrige Øst-Finnmark-landskapet. Det handler om å ferdes i omgivelser der Britas overnaturlige evner og «varme hender» framkaller andres beundring og redsel. Men også om å være avhengig av naturens avkastning, fisk og grøde, vilt og vekster. Og om å ta vare på små barn i en hverdag der to armer ofte ikke strekker til for å gjøre alt det man må ordne på samme tid.

Den velhavende, barnløse, rasende og sjalu Gretha Lisa Aska, kona til Mikko Aska, utgjør en egen trussel mot Brita og barnet. Bokas mest hjertestoppende scener er knyttet til hennes adferd og formidlet på et så intenst vis at jeg på et tidspunkt under lesningen setter meg opp og sier – ut i luften: NEI!

 og positivt som kan og bør sies om denne romanen: Om det verdifulle i formidlingen av historier fra geografiske områder som litteraturen vår ikke flommer over av. Om forfatterens skildringer av landsdelen og levekårene.

Vestersand

Kjærlighet og kalde dager

Even Teistung

Slik begynner Nils-Øivind Haagensens «Litteraturvitenskap på nittitallet»: «

jeg er 23 år og bor i Bergen og jeg tror / jeg skal være 23 år og bo i Bergen for resten av livet»

For de av oss som har bodd i Bergen omtrent i samme alder – og studert litteraturvitenskap der! – er det noe påfallende 

 i denne lille beskrivelsen. Selv hata jeg å være der, såpass intenst at jeg flytta etter bare ett år, men den halvt ubevisste følelsen av tidløshet som rammer inn den tidlige studietiden, følelsen av at man står 

, skjønt det bare er begynnelsen, gir bergensåret mitt et inderlig nostalgisk skjær.

 er imidlertid noe ganske annet enn hva den gir seg ut for. Jeg leser og håper på nettopp en form for inderlig nostalgi, men også en intellektuell lek med litteraturvitenskapen, 1990-tallets store trendfag – men det får jeg knapt. Jo visst, bokas dikt har ofte titler henta fra den klassiske retorikken, navnene til teoretikere og tenkere (og norske offentlige personer) florerer, og noen ganger funker det, som i et lite glimt om Joyce: «

syltetøy, nøtteskrike / James Joyce var en / sparkepike / har du lest Ulysses? / har du? / ja / ja? hva handler den om da? / puling

Dette er jo bare dustete, men det er både treffende (slik er jo studenter (og jeg får lyst til å si: Hei, Jon Martin, takk for sist!)) og morsomt – om enn litt lettvint.

 og egentlig oftere, er «Litteraturvitenskap på nittitallet» en bok om den litterære figuren «Nils-Øivind Haagensen» og hans ødelagte barndom. Diktene forsøker å trekke opp spennet mellom friheten i studietiden og en oppvekst uten kjærlighet, som munner ut i rasende selvforakt: «[…] jeg utvikla et blikk på meg selv / som en som bare står i veien / og som ødelegger livet / til mamma»

Seinere er han «ubrukelig», og det kulminerer i et dikt jeg finner det nesten umulig å forholde meg til, hvor omkvedet går: «jeg hater Nils-Øivind Haagensen», og deretter: «det er mange andre som hater meg også / jeg skjønner dem godt». Selvforakten som kommer til uttrykk her er jo, åpenbart, litterær, det er et grep som spiller på retorikkens karakterdrap, men det er 

noe dypt ubehagelig og, ærlig talt, mildt frastøtende i hvordan det på samme tid kan framstå som enten halvironisk posering eller en ufiltrert framelsking av selvhat. Uansett er det ikke spesielt bra, en form for Morrissey-furtepoesi det er vanskelig å ta helt på alvor.

Og det som dessverre går tapt her – skjønt jeg forstår at det kanskje ikke er Haagensens intensjon – er jo 

i studietiden, i det myteomspunne Bergen på 1990-tallet. Det finnes en verden der, skildra for eksempel i Tor Eystein Øverås’ utgamle debutroman «Tittelløs» fra 1993, hvor litteraturen er helt tett på livet, og hvor de unge studentene inngår i et økosystem av makthierarkier, kjønn, litterære referanser og toskeskap – men den er nesten fraværende i «Litteraturvitenskap på nittitallet», eller turnert på en for tilforlatelig måte, uten studentens inderlige involvering i stoffet – fordi diktenes Jeg står i veien, så å si.

 sporet er heller klær enn kropp: Dette er en bok om å bli voksen, ikke egentlig om litteraturens høyere himmel. Den handler om frigjøring, og skjønt den virker med vekslende hell, treffer Haagensen blink i bokas enkleste – og uten tvil beste – dikt, ‘lyriske strukturer’, som jeg siterer i sin helhet: «frie vers / ja, frie vers // du vokser opp / i bunden form / men så / å, å, å // frie vers / frie vers / frie vers»

I dette diktet finnes hele bokas prosjekt oppsummert på noen få linjer: På den ene siden leken med litteraturvitenskapen (tittelen er henta fra en kjent pensumbok!), dernest det enkle, men brilliante bildet av oppveksten som en bunden form – og så, med modenheten: frigjøring, frislipp, metamorfose. Det er godt sett, godt gjort, og det utviser en formmessig og billedlig stringens mye av boka mangler. Her er det, endelig, som om gode gamle Jan Erik nikker i kulissene.

Litteratur­vitenskap på nittitallet

Ung og elendig

Kåre Bulie

Den 18. august 2015 var en mørk dag i Palmyras historie. Khaled al-Asa’ad, en lokal 82-åring som hadde brukt livet sitt på å ta vare på ruinene av de antikke templene og gravtårnene ørkenbyen i Syria er verdensberømt for, ble halshugget foran et stort publikum.

«Herr Palmyra», som museumsmannen var kjent som, ble anklaget for å være «avgudsbildenes beskytter» og henrettet av Den islamske staten i det som ifølge journalistene Jesper Huor og Anders Rydell var begynnelsen på IS’ «destruktive finale, kulminasjonen av en rekke eskalerende angrep på kulturarven i Midtøsten» – og innledningen på en dystrere type internasjonal oppmerksomhet for Palmyra. Like etter ble byens største templer sprengt. Ifølge boken svenskene har skrevet om ødeleggelsene, var sporene etter menneskenes første sivilisasjoner aldri blitt utsatt for så systematiske angrep før i moderne historie.

Boken heter «Knus de falske gudene» – i tråd med billedstormernes forståelse av det de gjorde – og bruker historien om Palmyra, stedet Agatha Christie omtalte som «den smekre, kremhvite skjønnheten», og drapet på al-Asa’ad som utgangspunkt for en bredere anlagt reise til så vel Midtøsten som Vest-Europa.

Forfatterne kaller utgivelsen en «kulturhistorisk odyssé»: De møter IS-soldater, museumsfolk og akademikere som er med på å kaste lys over den storstilte smadringen av fortidsminner som kalifatet stod for – og dessuten over hvordan gamle gjenstander som ble solgt på svartebørsen heller enn slått i stykker, var med på å finansiere terrorgruppens virksomhet. Med sine undersøkelser av smuglerruter demonstrerer imidlertid boken at IS ikke opererte i ensomhet: Også deler av vestlig antikvitetsbransje har vært involvert i lyssky handel med «blodantikviteter».

av teksten er basert på intervjuer med folk som har vært tett på hendelsene – al-Asa’ads nære familie, for eksempel – styrker den opprørende fortellingen. Heller enn å nøye seg med bøker og mediedekning har forfatterne oppsøkt stedene og aktørene og fått god tilgang – uten selv å ta stor plass.

På den annen side: Disse menneskenes minner later ofte til å ligge til grunn for fremstillingen og dens dramatiske scener, dialoger og tanker inkludert – forfatterne kan i beste fall ha sett opptak – og nå og da tar jeg meg i å stusse på kildebruken og nærheten til fiksjonen. Nøyaktig hvem har observert de mange detaljene forfatterne beskriver, og i hvor høy grad kan vi stole på vitnemålene deres? Jeg skulle gjerne ha lest en grundigere redegjørelse for hvordan bokens effektfulle historiske rekonstruksjoner er blitt til.

 ord og hopp i tid krever «Knus de falske gudene» et interessert publikum. Den er i alle tilfelle blitt en perspektivrik, leseverdig bok. Renhetslengselen og fanatismen som dokumenteres, er sjokkerende. Utgivelsen er solid, om enn ikke blendende skrevet, trekker lange linjer i billedstormingens, jihadismens og Syrias historie og tar høyde for kompleksiteten i krigen i landet: Den martyrhistorien mordet på al-Asa’ad, som stod Bashar al-Assads regime nær, skapte, ble brukt av og tjente både den syriske presidenten og Russland. Forfatterne kaller museumsmannens familie «diktaturets siviliserte ansikt:».

IS koblet kulturarv-herjingene sine med moderne kommunikasjonsteknologi på en måte som gir argumenter til samtidens voksende digitale skepsis. Aktuell er dessuten forfatternes drøfting av tilbakeføring av historiske gjenstander til land som er blitt fratatt dem urettmessig, en av kunstlivets mest presserende diskusjoner i 2020-årene. «Knus de falske gudene» er i det hele tatt en bok som gir det i vår tid så hyppig anvendte begrepet kulturkrig nye dimensjoner.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser