#fff

#000

var en kompromissløs og instinktivt upedagogisk kunstner.

Anne-Cath. Vestly

Marilynne Robinson gir leseren fornemmelsen av å ta del i et fellesskap.

Marilynne Robinson

Thorvald Steen om den historiske romanens muligheter.

Det fjerde korstog

Astrid Hygen Meyer

Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, men i det siste har romanpersonen Elias Rukla, den litt stillferdige norsk­lektoren som en dag går ut av sitt gode skinn i Dag Solstads roman «Genanse og verdighet» fra 1994, trådt fram med et annet oppdrag, ja, nærmest med et mandat. I vår skravlete, påloggede, ukonsentrerte tid, er Elias Rukla en overraskende veiviser, som de siste ukene er trukket fram både i en mye delt kronikk og en ny bok.

 I Solstads roman er han en lektor som har fortidas støvete pedagogikk som sitt kjennemerke, han doserer foran kateteret, gjennomgår Ibsens «Vildanden» for elevene sine uten andre hjelpemidler enn en tavle og et klassesett med bøker, og underviser stort sett aldri i samtidslitteratur. Han insisterer på å holde fram med undervisningen, «i en jamn dur», til tross for at han «fornemmer den massive motviljen som strømmer ut fra» elevenes kropper. Avgangselevene ved Fagerborg videregående skole i Oslo har ørepropper i lomma og fiendskap i blikket, som etter hvert går over i høylytte sukk og aggressive stønn. Når Rukla kort etter timen blir stående og fomle med paraplyen i skolegården, overmannes han av et voldsomt raseri, slik at både paraplyen og elevene som står rundt ham får unngjelde. «Fitte!» «Spis opp maten din!» «Flesketryne!» Episoden blir Ruklas ugjenkallelige fall, og fører til at han mister jobben.

Skuespiller Ane Dahl Torp, som den siste tida har vist seg som en hardtslående og god samfunns- og skoledebattant, var Bjørnsonfestivalens folketaler forrige helg. I en fornøyelig tale, som også ble trykket som kronikk i VG, får vi et gjensyn med Elias Rukla og hans insistering på kjedsomheten som en farbar vei i skolen: «Ja, ja, slik er livet, slik er det, og skal det være, å undervise i den høyere skolen i et sivilisert land», siterer Torp. Hvem ville finne på å si noe slikt i dag? Ruklas en gang nokså alminnelige dannelsesidealer virker påfallende fjerne i dag, viser Torp.

 litteraturprofessor Eirik Vassenden setter av plass til å diskutere Elias Rukla i boka «Kritikerens spøkelse», som ble lansert denne måneden. Vassendens bok er en liten begivenhet for alle som er opptatt av kritikkens plass i offentligheten, og tross situasjonsbeskrivelsen har han en smittende, oppbyggelig tro på at en opplyst offentlighet ikke er et tilbakelagt kapittel. Men om Elias Rukla påpeker Vassenden at han med sitt gammeldagse dannelses­ideal er dømt til å tape. I motsetning til andre kanoniserte skoleromaner, som Jens Bjørneboes «Jonas» og Alexander Kiellands «Gift», er det læreren som er den maktesløse i Solstads roman. Elevenes kompakte, foraktfulle fellesskap har overtaket. Og mens Ruklas elever nøyer seg med ordløse stønn, går Vassenden i dag ut fra at elevene heller ville tatt aktivt og forurettet til motmæle. Hold på paraplyen, Rukla!

 dukket Ane Dahl Torps kronikk opp overalt i min feed, og særlig blant lærere. Det er ikke rart; kronikken er både vidunderlig presis og skrevet med svev i kastene, og beskriver en samtid der offentligheten har spilt fallitt og der ingen gjør noe med det. Torp nøler heller ikke med å sette halen på grisen: Internett, skriver hun, har festet seg fast i oss, «det klistrer seg fast når jeg skal høre på radio, lage mat, når jeg går på do, jeg får internett på fingrene uansett hva jeg gjør, det fester seg under føttene mine så jeg ikke kommer meg ut døren». Hun påpeker med rette det store paradokset i at digital kompetanse fremdeles er et bærende, skolepolitisk mål når konsentrasjonen og leseferdighetene stuper. I tillegg spør hun hvorfor i all verden foreldre og politikere kjemper for leksefri skole, også på ungdomsskolen og videregående, når leksene er «kjedsomhetens høyborg – dens siste bastion!». Uvanlige ytringer, men de treffer nerve. For nei, Elias Rukla er ingen ideallærer. Men akkurat nå personifiserer han en kulturell lengsel – det er verdt å merke seg.

Torp ­nøler ikke med å ­sette halen på grisen.

Kjede seg

Ingvild Bræin

Da jeg i min ungdom arbeidet som journalist i magasinet Vi over 60, fikk jeg en gang gleden av å intervjue Anne-Cath. Vestly. Vi møttes hjemme hos henne på Bøler, hun var 77 år, og tok oss varmt og gjestfritt imot. Hun bød til og med på sparktur i det gnistrende vinter­været, jeg fikk låne sparken Esperanza, selv manøvrerte hun Tarzan, og fotografen fikk sitte på med forfatteren. Det var bergens­fotografens første sparktur noensinne.

Det var veldig hyggelig, alt sammen, men da jeg sendte over intervjuet, ringte Vestly meg og spurte om hun fikk lov til å legge seg opp i noe. Hun syntes det var fint og alt det, men måtte hun alltid bli fremstilt som en sånn koselig bestemor? Og bare det? Jeg ble skamfull, fikk en lærepenge, og dempet dette til fordel for andre vinklinger­ jeg hadde på blokka. Neste versjon ble godkjent.

Når jeg leser Anne Helgesens grundige biografi «Mye mer enn mormor» om Anne-Cath. Vestly som nettopp kom på Aschehoug­ forlag, tenker jeg tilbake på denne kommentaren fra Vestly som en litt oppgitt, og nesten fåfengt, insistering på hvordan eget liv skal bli fremstilt i offentligheten. Vestly var en kunstner som spredte sitt virke på mange felt, og som til sist, uansett hva hun gjorde, ble «Hele Norges mormor». Liv og verk gikk i ett, selv om hun slett ikke hadde bedt om det. I mitt intervju fortalte hun at hun «ikke var noen tvilling av mormor», den legendariske karakteren hennes, og at hun tenkte da hun skapte karakteren: «Svært så gammel hun er!». Da var Vestly i midten av tredve­årene. At hun senere selv oppnådde mormors alder, og spilte henne på film og TV, rokker ikke ved at det var fiksjon hun skrev. Anne Helgesen­ har fått frem et bredt og rikt bilde av den folkekjære forfatteren – uten å gå i mormor­fella.

Hun viser oss en Anne-Cath. som startet sitt liv på Rena i Østerdalen, men som gjennom barndommen skulle flyttes viden og ofte omkring, og som bar preg av en viss ensomhet, og delvis ved en skepsis mot å inngå for nære vennskap; de kunne jo plutselig ta slutt. Samtidig 

 hun venner på ulike steder, riktig gode også. Hun hadde en elsket, men ofte fraværende far, og en hjemmeværende og noe humørskiftende mor, noe som kan ha gjort henne til en person var for sine omgivelser. Enten det, eller så var hun født et observant, innlevende og høyst originalt menneske.

Det er dobbeltheten jeg fester meg mest ved i Helgesens biografi. Vestlys to gjennom­gående personlighetstrekk: den sjenerte, oppriktig beskjedne og lyttende, og den temperamentsfulle, steile, selvsikre. Hun var tidlig en habil pianist, hun gikk karriere­veien som skuespiller, tilfeldig­heter ville at yrkesretningen siden landet i Lørdagsbarnetimen, hørespill, føljetonger i magasiner, bok­utgivelser. I dag kjenner mange av oss henne best for bøkene om Ole­ Aleksander Filibom-bom-bom, Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Aurora og Guro.

Ikke bare var Vestly en markant og kritikerrost skuespiller i Studioteatret. Under «gjenreisingsturneen» til Finnmark etter krigen bodde ensemblet om bord i en båt, og da sto hun gjerne til rors, siden en i mannskapet ble sykmeldt. Etter uker med nattevakter til rors samtidig som hun skulle spille forestillinger om kvelden, var hun utslitt og måtte ta telling. Da hun skapte karakteren Guro, lærte hun seg å spille fiolin, siden Guro gjorde det. Da var forfatteren 58 år, og hun kunne melde: «Det låt fælt». Men hun trengte kunnskapen om hva Guro gikk gjennom. Da hun sendte mormor ut på sykkeltur i Danmark, der hun traff en dame fra Nigeria, dro Vestly til Nigeria, for å forstå hva mormor opplevde. Vi kan ikke si at Vestly tok lett på ting.

Men i replikker kunne hun gjøre det. En gang parafraserte hun Bjørnstjerne Bjørnson­ slik: «Fred er ei det beste, men at man er helt vill!» Vill var hun kanskje selv, etter hennes egen tidsalders målestokker, i alle fall gjorde hun ting som ikke var helt opplagte. En gang haiket hun med en lastebil med to kuer på lasteplanet. Da satt hun mellom kuene og deklamerte tekster for dem. Helgesen skriver: «Kuene tilkjennega sin beundring med et samstemt mø-ø-ø.» Noe lignende gjorde Henrik Wergeland på Eidsvoll, kan jeg legge til: En gang han sto ute ved innhegningen og øvde inn en tale, høyt, kom hestene til ham når han snakket. Da han sluttet, gikk de vekk. Men kom tilbake da han begynte igjen. Han sa: «Det later til at hestene vil høre hva jeg har å si». Forfattere med dyretekke fins altså i den norske bokheimen, til like med dyr med sans for litteratur.

Vi kan ikke si at Vestly tok lett på ting.

Det beste er å være vill

Halldór Guðmundsson

Og så er det bare å skrive erindringene sine. Jeg er blitt sengeliggende og så åndelig forkrøplet at noen kanskje vil interessere seg for livet mitt. Jeg kunne tenke meg å skrive boka: Hvordan jeg ble en åndelig og fysisk stakkar uten å anstrenge meg for det. Kjøp bestselgeren av Tómas Jónsson, oversatt til sju forskjellige språk. Med ærlighet og nesten uten selvmedlidenhet beskriver han sine åndelige lidelser – gammel, syk og uten venner i en leilighet han er blitt frarøvet, sengeliggende.

Slik beskriver hovedpersonen i romanen «Tómas Jónsson, bestselger» den selvsamme boka som består av nesten fire hundre sider monolog, lagt i munnen på en gammel mann som sitter alene i kjellerleiligheten sin. Romanen ble utgitt i 1966 og ble skjellsettende i islandsk litteratur. Ikke bare fordi den var en usedvanlig metafiksjon, endog med ordet bestselger i tittelen, eller fordi den er fylt med eksempler på selvbevisst skriving, slik det framkommer i «reklamen» ovenfor, men også på grunn av bokas banebrytende ideologikritikk. Her ble islendingenes selvbilde, nasjonalisme, selvtilfredshet og framtidstro utfordret, sammen med det meste av selvforståelsen som det islandske folket hadde bygget opp under kampen for uavhengighet og i de første tiårene av uavhengigheten. Metoden er en ironi som nærmer seg sarkasmen, i tillegg til avvæpnende humor.

 med dette presenterte et revolusjonerende verk i islandsk prosa – bokas betydning er sammenliknet med Halldór Laxness’ «Den store veveren fra Kashmir», som utkom førti år tidligere – het Guðbergur Bergsson og døde nå i september, 90 år gammel. Han ble født i 1932 i Grindavík, en fiskerby på sørkysten, og skulle bli en av islandsk litteraturs mest beleste verdensborgere. Det skyldes ikke minst at han som ung studerte og bodde i Barcelona, der han gikk i gang med å formidle romansk kultur og litteratur til hjemlandet sitt; han oversatte blant annet fortellinger av Jorge Luis Borges, «Don Quixote» av Miguel de Cervantes og «Hundre års ensomhet» av Gabriel García Márquez.

Guðbergurs forbindelse til denne kulturverdenen var sterk og personlig. Forleggeren og litteraturformidleren Jaime Salinas, sønn av dikteren Pedro Salinas, var hans livsledsager i årtier og er gravlagt i Grindavík.

 på den fiktive landsbyen Marquez tok utgangspunkt i for å fortelle Latin-Amerikas historie, og Grindavík ble under navnet Tangi Guðbergurs verdensby. Mange av de beste bøkene hans, skrevet på 1960- og 70-tallet, utspiller seg her. Aldri før har et islandsk fiskerisamfunn blitt beskrevet så levende og nærgående, der menneskelivene settes under et grotesk forstørrelsesglass, der det klumpete og kladdete aldri får passere forbi.

Bøkene er skrevet med en enestående følsomhet og sympati for de som står uten makt og innflytelse. Samtidig er prosaen hans moderne og fantasien fri. Som en av personene hans sier: «Folk uten fantasi har verken forstand på kunst eller poesi. De bør derfor nøye seg med familiefotografier og sladderhistorier».

 hans kunne man imidlertid se en mangel på den samme empatien, mens sarkasmen overtok. Guðbergur har uttalt en gang at forfattere ofte mister fokuset sitt når de forlater sitt Macondo, og det samme gjelder av og til ham selv; de mange verkene hans varierer i kvalitet. Perlene glimter likevel til innimellom, som novellen «Svanen» (1991) om en ung jente i en islandsk landsby, så overveldende ensom at leseren nesten fysisk kan fornemme ensomheten. Milan Kundera hyllet fortellingen i en artikkel i Nouvel Observateur og kalte den «tragisk og uendelig vakker», noe som bidro til at dette er boka av Guðbergur som er oversatt til flest språk – flere enn tjue, dog ikke til norsk.

Den korte historien åpner med disse ordene: «Det fins to slags myter, de utvikler seg parallelt og balanserer hverandre. Den ene typen har en lykkelig slutt i Gud. Den andre ender i menneskets mørke og skrekk.»

Kanskje dette kunne være en overskrift for hans samlede verk, med en tilføyelse om at han alltid ser på dette med fortellerens ironiske blikk.

Bestselgerens dagbok

Utvalgte saker

Tom Egil Hverven

Kan man fortsatt kalle Frode Gryttens fortellerstil «nøktern og usentimental», slik Per Thomas Andersen gjør i «Norsk litteraturhistorie» (2012)? I møte med «Den dagen Nils Vik døde» er jeg usikker, særlig fordi synsvinkelen tilhører en eldre mann som ser seg tilbake. Skulle ikke en slik dag gi rom for store følelser? Det sentimentale, i betydningen overdrevent følsomme, har lenge vært noe den beste litteraturen unngår. Er følsomheten i Gryttens roman godt avstemt?

 nøktern. Båtføreren Nils er det man kunne kalle mett av dage. Idet romanen begynner, en regnfull dag i november, tar han farvel med huset ved fjorden, der han har bodd hele livet, først med foreldrene og en bror, siden med kone og to barn. Marta, livsledsageren, er død. De voksne døtrene har flyttet til byen. Ifølge den anonyme fortelleren har båtføreren bestemt seg for å dø. Han legger igjen beskjed til døtrene om at han har reist og ikke kommer tilbake.

Spor av tid, av samlivet med Marta, fins i hele huset. Ett spor opplever Nils som for privat. Han drar madrassen ut fra soverommet, ned trappa og legger den i grusen utenfor, heller parafin over og tenner på. Fortelleren følger ham på reisen med den gamle trebåten ut fjorden, gjennom dagen, inn og ut av en slags dagdrømmer der den døde hunden Luna, en rekke familiemedlemmer og tidligere passasjerer fører samtaler med ham, over grensa mellom liv og død. Nils’ dagsreise på fjorden binder de mange små fortellingene sammen. Romanen utgjør en kollektiv livshistorie knyttet til hans virke. Enkelte partier er bygget på Nils’ loggbok, der han har ført inn notater om været, om små og store hendelser i båten. Romanen reflekterer fint over arbeidet, godt sjømannskap, beherskelse av naturkreftene – til og med i nydelig språklig lek med kråkers kauking.

 tidligere bøker vil dra kjensel på en episodisk, konseptuell form som har preget flere av bøkene, enten han kaller dem romaner, som «Bikubesong», eller noveller, som «Popsongar» og «Rom ved havet, rom i byen», tre av Gryttens beste. Som novellist har Grytten stor spennvidde, men det fragmentariske, som preger mange norske romaner for tida, kan drives for langt. Når Grytten lar en del av kapitlene få noe jeg opplever som brå avslutninger, skaper han fallhøyde for romanen som helstøpt komposisjon. Flere av episodene kunne åpenbart vært utviklet til lengre historier, som når den gifte kvinnen Aud Haver ber enkemannen Nils ut på middag. Hun lar ham vente mens hun snakker lenge med 

 mann, men deretter tar måltidet av, kunne man si, med et voldsomt følelsesutbrudd hos Nils. Aud lener seg over bordet og legger hånden sin over hans. Hun ber ham fortelle om kona Marta, før den lille fortellingen brått er slutt.

Grytten oppgir gjerne referanser og inspirasjonskilder bak i bøkene. Høstens roman er skrevet «i dialog» med hele 27 navn. Ved siden av kjente norske forfattere som Brit Bildøen og Lars Amund Vaage, inneholder lista en rekke forfattere fra britisk, irsk og amerikansk litteratur, samt en filmskaper som Guiseppe Tornatore. Noen mangler også, som jeg skal komme tilbake til.

Sidesporet med Aud Haver peker mot at romanen har kjærlighet mellom mann og kvinne som omdreiningspunkt, i likhet med mange av Gryttens tidligere bøker. Mest sentral er uten tvil kona Marta, død etter to hjerneslag. Minnene og de gjenskapte scenene fra Nils’ båtturer over fjorden kretser om henne og andre mer eller mindre krevende kvinner. Nils selv stiller få krav, men folk rundt ham har gjort det. Motsetningene skaper romanens spenninger. Likevel er ikke alle historiene like interessante. Noen av dem må man kanskje ha lest eller sett flere av de 27 navnenes verker for å få best utbytte av.

 det hverdagslige, dens dialog med norsk virkelighet kan også drives for langt, som når Nils forsvarer seg mot en tidlig variant av kanselleringskultur. Marta var mer politisk radikal enn sin mann. En 1. mai tok hun med døtrene i paroler mot USAs krigføring i Vietnam. Nils ble assosiert med familien og mistet oppdrag hos gamlepresten – ut fra prestens «heilskapsvurdering». Ordføreren, lensmannen og Høyres lokallag fulgte etter. Historien er morsom, men punkteres i mine øyne av at Nils får hevn – med litt for opplagt bruk av speilvirkninger. De andre båtførerne ved fjorden solidariserer seg med ham og nekter hele øvrigheten skyss. Presten står uten skyss til gudstjenestene. Når han til slutt kommer krypende, sier Nils at han ikke kan gå tilbake til den gamle avtalen – «etter ei heilskapsvurdering». Slike litt for opplagte referanser til kjente fraser som brukes nå, femti år seinere, trekker nivået ned. Språket og emosjonene er ikke perfekt avstemt.

Likevel er dette mindre innvendinger mot en roman som holder godt Grytten-nivå. Det gjør den også ved å la Marta sykle på vannet, en magisk realisme man forbinder med Dag Solstads roman om gymnaslærer Pedersen. I tillegg har stemningen omkring Nils avsluttende ferd ut fjorden, «mørket med dette lyset i seg», såpass klare referanser til Jon Fosses romaner at hans og Solstads navn kunne vært føyd til lista bak i boka. At Grytten, i likhet med Solstad og Fosses seinere romaner, lar hovedpersonen føre samtaler med de døde, er et tegn i tida. Martin Luther avskaffet katolsk helgendyrkelse; protestantismen utgjorde i fem hundre år et stengsel mot samtaler med de døde. Nå finner noe annet veien inn i norsk litteratur, en ny type åpenhet, en grense­overskridelse som neppe kan reduseres til samtaler med katolske helgener.

Motsetningene skaper romanens spenninger. Likevel er ikke alle historiene like interessante. 

Den dagen Nils Vik døde

Spor av tid

Geir Pollen

I tider da bøker helt uironisk omtales som ferskvare, er det en glede i seg selv å kunne anmelde Joyce Carol Oates’ «Them», «de der», en roman som så dagens lys i 1969 og først nå oversettes til norsk. Stor takk til Pax Forlag og oversetter Bente Klinge! Samtidig spør man seg: Hvorfor denne etterraksten; har vi ikke nok Oates med de 16 titlene av henne som allerede foreligger på norsk? Romanens kjeftsterke bestemor Wendall gir svar på tiltalen: «Hun klaget over den jævelen borgermesteren, og den andre jævelen, guvernøren, og aller mest den jævelen som var USAs president. Skatt, for mange skatter. Folkepensjonen var en bløff .... De forsøkte å holde henne for narr ... USA var gått fra vettet ...»

Gjett hvem den sinte gamle damen ville ha stemt på ved neste års amerikanske presidentvalg?

 en profetisk brennaktuell, briljant sosialpsykologisk analyse av det avmektige og utenforstående Fattig-Amerika som gjorde – og fremdeles gjør – det politiske fenomenet Donald Trump mulig; et samfunn uten samhold, der det ekskluderende «de der» ikke bare kan rettes mot fattige hvite, men – avhengig av hvem som peker – like gjerne svarte, latinamerikanere eller innvandrede østeuropeere.

Historien begynner en augustdag i 1937. I en liten tungindustriby nordøst i Ohio, senere en del av det såkalte rustbeltet, står 16 år gamle Loretta foran speilet og gjør seg, yr av lykke, i stand til å møte kjæresten sin, gategutten Bernie. Samme kveld opplever hun ikke bare sitt første samleie, men også at storebroren Brock, som på forhånd har advart henne mot stevnemøtet, bryter seg inn i kjærlighetsredet og dreper den unge elskeren med en pistol. Da politimannen Howard Wendall dukker opp på åstedet, ser Loretta ingen annen vei ut av knipen enn å tilby ham det eneste hun har: kroppen sin. Hun blir gravid, gifter seg med Howard og føder sønnen Jules.

Resten av romanen er en overbevisende framvisning av hvordan det grunnmønsteret som skisseres i denne opptakten, gjentar seg. Mens følelsen av avmakt og utenforskap ikke trigger annet enn aggresjon og vold, lyser (den romantiske) kjærligheten opp som det eneste fristedet der enkeltindividet kan gjøre seg illusjoner om å ha en finger med i spillet om sin egen framtid.

 søstre, den medgjørlige Maureen, og Betty, en hard negl. Familiefaren Howard mister snart politijobben, og familien Wendall drives etter hvert, lik tusenvis av andre amerikanere, til Detroit City, der den bilindustrien som byen er berømt for, trenger arbeidskraft. På det nye hjemstedet styrer Loretta hjemme mens Howard, når han ikke er på bilfabrikken, barrikaderer seg bak avisen. Ellers forlanger han ikke mer enn mat på bordet og plikttjenestene i ektesenga. Så omkommer han i en arbeidsulykke, og Loretta får seg en ny mann, Furlong.

Hverdagsstrevet hennes for å holde livet gående på den plassen hun er tildelt, gjør inntrykk, men likevel er det søskenparet Jules og Maureen og kampen deres for å kvitte seg med 

 -stigmaet, som brenner seg dypest inn i leseren. De har noen vanvittige historier som ikke skal røpes her, men når Jules til slutt, før han forsvinner inn i en ukjent framtid, først blir skutt av kjæresten sin, en vakker rikmannsdatter som ikke ser annen vei ut av det desperate kjærlighetsforholdet deres, og deretter skyter en politimann selv – ja, så oppleves det som om sirkelen er sluttet, og alt kan begynne – på nytt?

 Wendall munner ut midt på 1960-tallet, samtidig som Detroit kastes ut i voldsomme raseopptøyer. På denne tiden bodde Oates selv fremdeles i området, og det merkes i hver linje at hun skriver om en by hun kjenner ned til hvert minste gatehjørne. Sjelden har jeg lest en roman som så kompromissløst ikke tres over virkeligheten, men stiger inn i den selv.

Med en ubegripelig stor produksjon – flere titalls romaner og et tårn av dikt og ulike prosatekster, både sak og skjønn – sier det seg selv at Oates ikke har brukt arbeidsdagene til å gnikke og gnu på stilistiske finesser. Prosaen hennes kan være slumsete ordrik, men når det kommer til rå, kompromissløs fortellerkraft, er det få, om noen, som slår henne. Gud hjelpe meg for en roman «de der» er!

de der

Profetisk gjensyn

Silje Bekeng-Flemmen

Det «vanlige» barnet som velges ut til å innvies i en fantastisk, alternativ verden, og gjerne på en skole, er det ikke manko på. I tegneserie­romanen om Zora er det omvendt: Den tolv år gamle heksa Zora, som bor i en hemmelig, bugnende hage på toppen av en parisisk bygård, oppfører seg så rampete at bestemora tar heksekreftene fra henne og sender henne på en vanlig menneskeskole i storbyen. Med kråka Edgar som oppsynsmann snubler hun ut i en hverdag som er like rar og utfordrende som Galtvort umiddelbart var for Harry Potter.

 det ikke er manko på, er mangainspirerte tegneserieromaner for tweens. Judith Peignen og illustratør Ariane Delrieu følger altså to kjente oppskrifter, men de skaper et appellerende, dystert magisk univers som slår an tonen for serien. Delrieus tegninger er fartsfylte, detaljrike og uttrykksfulle, tegningene bobler av kuede heksekrefter. Zoras utenforskap vil være gjenkjennelig langt utenfor heksestanden, og boka kan kanskje leses som trøst for de som rives mellom sin egen magiske forestillingsverden og den avfortryllede virkelighetens kjas. Som når Zora insisterer: «Jeg skal utrette store ting, jeg skal … jeg skal … redde verden!», og kråka tørt påpeker at «Ja da, klart du skal det … Men i mellomtiden må du skynde deg så du ikke kommer for sent på skolen!»

 fungerer som mer enn en kulisse. Korona-generasjonen, som knapt har rukket å reise sør for ­Kristiansand dyrepark, har kanskje til gode å oppleve byens rufsete eleganse, men her gis det en smakebit. Vi får også vite at Zora bor hos bestemoren fordi det er for farlig der foreldrene er: «heksejakten pågår fortsatt. Vi må få motstandsbevegelsen på beina». Sleng på en gryende forelskelse og et forbudt bibliotek i kjelleren på Saint-Jaques-tårnet og det mangler ikke på pirrende stoff for kommende bøker i serien.

 Saint-Jaques-tårnet er i vår virke­lighet gravplass for Nicholas Flamel, mannen som i sin ettertid har blitt kjent som alkymist og oppfinner av de vises sten – et legendarisk stoff som kan forvandle uedle metaller til sølv og gull 

 brukes til å oppnå evig liv. Flamel vil naturligvis være kjent for alle lesere av innledningsvis nevnte Harry Potter. Den første bokas undertittel er nettopp «De vises stein».

Hvordan det går med intertekst­ualiteten når Zora går ned i kjelleren på Saint-Jaques, gjenstår å se!

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser