#fff

– Du har laget podkasten «Bibelen» for NRK. Går det fremdeles i bøkenes bok?

– Nå er jeg endelig ferdig med Johannes’ åpenbaring, eller sesong fire, som vi kaller den. Det er euforisk å være ferdig med podkastprosjektet. Samtidig har Bibelen, enten man liker det eller ikke, hatt enorm påvirkningskraft, så det har vært veldig interessant og lærerikt å lese hele. Nå er jeg en gammel, gretten mann, så jeg kan si at folk dessverre ikke kjenner til Bibelen, men heller flyktige ting som hvem som vant «Spillet» eller «Farmen».

– Fullstendig galimatias! Alle hyggelige kristne er ikke så opptatt av den, mens Maga og høyresida i USA synes den er veldig viktig. Det kan jo være en åpenbaring, men det kan også være en feberfantasi, svulst på hjernen, hallusinasjoner … At folk leser Bibelen som Guds ord, kan jeg ikke forstå, men den sier mye om det å være menneske. Jeg tror religion handler om identitet og tilhørighet, og som kirkefaderen Augustin sa: Man skal elske synderen, men hate synden.

– Er du mettet på lesing, eller lever leselysten like godt som alltid?

– Jeg lytter til en veldig god oversettelse av «Iliaden», og så leser jeg islendingsagaene. De er tidvis fryktelig saftige! Ellers har jeg kjøpt Tolstojs «Krig og fred», men det går trått, må jeg si. Jeg har som mål å bli ferdig i løpet av sommeren. Innimellom der leser jeg science fiction og fantasy, det er min første kjærlighet på bokfronten. EJG

Halleluja! Sommer!

Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

#000

Når bør graset til ei melkeku høstes? Hvordan utnyttes havren best til dyrefôr, og hvor ofte bør melkegeiter få kje?

Dét er noen av spørsmålene som forskes på i fjøset på Ås – Senter for husdyrforsøk, som det også heter.

Drøvtyggerne skjøttes av de ansatte ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), blant andre professor Egil Prestløkken.

– Skal man få mest mulig ut av ressursene, er man nødt til å drive litt forskning på det. Gras er ikke gras, sier han.

Men selv om Prestløkken er ansatt som forsker ved et offentlig universitet, er han og kollegaene avhengige av eksterne forskningsmidler for å få gjennomført prosjektene sine.

– Det går utrolig mye tid til å skrive søknader. Hvis du er prosjektleder for søknadene, er det en fulltidsjobb i minst to–tre uker, sier Prestløkken.

har fullfinansiering i stillingene sine i staten, bruke masse tid på søknader?» 

spurte Hannah Løke Kjos i gårsdagens Klassekampen.

Sosiologen har nylig disputert med en avhandling om styring og frihet i akademia, og hun hevder at forskere ansatte ved norske universiteter bruker for mye tid på å søke om eksterne midler.

Alternativet til å skrive søknader er å legge det ned.

Bruker ukevis på å søke støtte til Dagros

Endre Ugelstad Aas

Mandag kveld postet Sverigedemokraternas (SD) Richard Jomshof et bilde på X der han sammenliknet Aftonbladet-redaktør Anders Lindberg med Vidkun Quisling.

«Mannen til venstre er Quisling. Mannen til høyre er en quisling», skrev SD-politikeren i innlegget som er blitt fordømt av både høyresida og venstresida i svensk politikk – med unntak av SD selv.

Hvorfor vekker sammenlikningen så sterke reaksjoner?

Bakgrunnen for utspillet var en video hvor Lindberg diskuterte hvem som kan bli ministre fra SD dersom Tidöpartiene vinner riksdagsvalget i september. Tidöpartiene er navnet på alliansen av partier som dannet regjering etter valget i 2022.

Ifølge Lindberg er det sannsynlig at Jomshof kan være aktuell som justisminister, som han mener ville vært et «mareritt».

Jomshof er medlem av Riksdagen for SD, og har tidligere vært leder for riksdagens justitieutskott. Det tilsvarer justiskomiteen på Stortinget. Han har gjort seg bemerket med sine kritiske utspill om islam og innvandring.

Redaktør i venstresideavisa Dagens Arena Jesper Bengtsson var raskt ute med å fordømme utspillet. I en kommentar skriver han at Jomshof krysser «alle grenser for anstendighet».

Bengtsson utdyper på telefon fra Sverige:

Trumps retorikk har raskt flyttet grensene for hva man kan si offentlig.

Sammenlikningen skaper bråk i Sverige

Hannah Bull Thorvik

Jeg synes Tønes er skikkelig flink. Ordentlig flink, sier forfatter Erlend Loe.

– For dem som ikke kjenner Tønes – hvem er han?

– Han er en visesanger fra Sokndal i Rogaland, men også en poet, vil jeg si. Han er i hvert fall utrolig god med tekst.

Loe har valgt låta med den egenartede tittelen «Spleiselag/waldorfsalat» som den beste norskspråklige låta fra dette århundret. Den er fra fra Tønes’ tiende album, «Thilda Bøes legat» (2021).

«Spleiselag/waldorfsalat» er ifølge Spotify den mest populære låta på albumet. Over en enkel, suggererende melodi bygger spenningen seg gradvis opp. Tønes snakkesynger om et jeg som ikke vil gå i spleiselag fordi han har «så mye på tapetet».

Det ender dramatisk da han blir satt ved siden en waldorfsalat som noen andre har laget. Han ropesynger om at han spytter ut «svære druar med steinar i og gammel stangselleri», før dommen faller: «

dar e mange så ikkje kan laga waldorfsalat / MEN SÅ LAGE DE LIGAVEL

– Han er litt feinschmecker på akkurat sånne ting. Han leker med nostalgien folk har for fenomener som egentlig er forbi – som waldorfsalat.

Selv spiser Loe aldri waldorfsalat. For ham vekker den først og fremst minner om 17. mai, besteforeldre og en mattrend fra 1970-tallet.

Jeg antar at dette er mennesker han kjenner eller har møtt.

– Morsomt på en syrlig og øm måte

: Skal man tro søknadene om forskningsmidler som forfattes i dette landet, er det flust av forskere som brygger på banebrytende prosjekter.

Mange av dem bruker månedsvis på å utarbeide ­søknadene. Likevel er det bare et fåtall som får støtte – det store flertallet får ingenting.

– Det er verdt å spørre seg om hvorvidt dette er den beste bruken av tid for fast ansatte ved norske universiteter, sier sosiolog Hannah Løke Kjos.

har fullfinansiering i stillingene sine i staten, bruke masse tid på søknader?

Kjos har nettopp disputert med en avhandling om frihet og styring i norsk akademia. De siste årene har hun intervjuet 40 forskere på tre ulike fagfelt: biologi, økonomi og filosofi.

Funnene har gjort henne urolig på vegne av norske universiteter.

– Det er flere kriser innenfor den vitenskapelige sfæren nå, sier hun.

Hun viser til store ­mengder publikasjoner – og juks – men også til et pengejag som kan gå utover ­forskernes ­muligheter til å drive med grunnforskning og til selv å velge hva de vil undersøke.

Hva skiller dem som får penger og ikke? I flere studier finner man at kvalitetsforskjellen er veldig liten.

Hevder friheten trues av pengejag

Kåre Bulie

En aprildag i 1967 kjøpte museumsdirektøren Lars Rostrup Bøyesen to kunstverk på auksjon i Stockholm. Det ene, en kollasj, var signert det sveitsisk-franske arkitektfenomenet Le Corbusier. Det andre, en mosaikk, bar kjennetegnene til Pablo Picasso, formgiverens minst like legendariske kunstnerkollega fra lenger sør.

59 år senere forteller Kunsten, den nordjyske institusjonen dansken handlet arbeidene på vegne av, om kontroversene som, slik de så ofte gjør når moderne kunst er involvert, fulgte: Aalborgs lokalpolitikere fikk nyss om «at hele årets innkjøpsbudsjett var brukt på bare to verk». Direktøren måtte forklare seg for dem – og «argumenterte for den nye kurs og det høye internasjonale nivå man skulle sikte etter i fremtiden».

, den frodige mosaikken Picasso (1881–1973) skapte i 1957, på veggen i inngangspartiet til Kunstens vakre Alvar Aalto-bygning. Foruten å antyde at Bøyesen hadde rett, ønsker den stjerneformede figuren med det våkne blikket, som opphavsmannen passende nok lagde så sent som det året han fylte 76, velkommen til «Late Picasso».

Utstillingen av over 60 verk, de fleste fra kunstnerens tolv siste år, har imidlertid sitt opphav i Trondheim. Den påbegynte sin skandinaviske ferd hos institusjonen som initierte prosjektet, Reitan-familiens nye PoMo-museum, i fjor. Så vandret den, under en annen tittel, til Moderna Museet i Stockholm. Aalborg utgjør turneens siste stopp. Reisens stasjoner og mønstringens eksklusive innlån må regnes som seire for den private distriktsinstitusjonen – og vitner om ressursene PoMo har.

 kaller Picassos aller siste tiår en av hans mest produktive og radikale faser og omtaler verkene han lagde i den, som «mer rå, intense og frie enn noe han har skapt tidligere». Etter å ha sett utstillingen for første gang i Aalborg ble jeg likevel mindre overveldet av «Late Picasso» enn jeg hadde håpet.

Også tidligere bidrag er inkludert, men mønstringen konsentrerer seg altså om perioden etter at hovedpersonen i 1961 giftet seg med Jacqueline Roque, den siste kvinnen i rekken, flyttet til den sørfranske småbyen Mougins og trakk seg tilbake fra offentligheten. Til gjengjeld intensiverte han arbeidsinnsatsen: Picasso malte gjerne en rekke bilder på samme dag. Da han i 1970 stilte ut i Avignons pavepalass, var mønstringens 167 malerier og 45 tegninger alle blitt til i løpet av ett år.

 hadde fulgt maleren – (selv)portrettet, den avkledde kvinnen og den fantasifulle figuren – gjøv han løs på med en lekelyst og slagkraft de færreste pensjonister gjør ham etter. Museet understreker de frihetene maleren tok seg, ved å vise til et sitat fra 1956: «Det tok meg fire år å lære å male som Rafael, men et helt liv å male som et barn.» Henvisningen til en gammel mester er betegnende: Den sene Picasso samtalte med giganter han var i familie med, enten de het Velázquez, Rembrandt eller Goya.

Visst er det artig å se den aldrende mesteren utfolde seg. Den uanstrengte gleden ved å skape er forbløffende. Blygheten er på alle måter fraværende. Men Picasso må måles etter den skyhøye standarden han selv for lengst hadde etablert. Alderdomsbidragene i Aalborg kan ikke måle seg med de mesterverkene kunstneren hadde skapt tidligere i karrieren. Formatene er jevnt over beherskede. En hel del virker altså som videreutvikling av eldre motiver – og den gamle mannens betraktninger over liv så vel som verk.

 resepsjonshistorie er verd å merke seg. Ifølge Kunsten oppfattet samtidige anmeldere spanjolens sene bilder som «usammenhengende eller overdrevne», og de utsatte dem for hard kritikk. At den abstrakte kunsten dessuten var på fremmarsj, satte Picassos figurasjon i fare for å virke gammeldags. Museet antyder at han ikke forble upåvirket av de nye malerne på den andre siden av Atlanterhavet og deres «action painting».

Picasso samtalte med giganter han var i familie med

­Aldringens kunst

Da Klassekampen spør direktør ved Fridtjof Nansens Institutt Iver B. Neumann om den beste norske låta fra dette århundret, trekker han fram en sang han hørte for første gang hørte 

– Jeg havnet på en intimkonsert med gamle Grønneberg og kassegitaren hans. Da spilte han «Bare fordi du kan».

Selv om han mener Raga Rockers er et bedre band enn CC Cowboys, traff denne låta ham umiddelbart.

– Dette er min siste opplevelse med en tekst som gikk rett i kroppen. Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Han viser til forestillingen hos de gamle grekerne om at tenkningen satt i innvollene.

Låta er fra det relativt ferske albumet «Jeg tilstår» (2025), men temaet er tidløst, mener han.

– Budskapet er enkelt: Statsledere går til krig bare fordi de kan. De underlegger seg territorier og mennesker fordi de kan. Det er et grunnleggende spørsmål om hvordan man forvalter overmakt.

Det er vitsen med rock. Den skal gå i kroppen, ikke hodet.

Krigssang traff ham midt i hjertet

Saga Eline Jonsson Hoff

«Med Svipp går du fra behov til publisert kampanje på under ti minutter.»

Slik beskriver reklamebyrået Try sin nye tjeneste. I juni rullet de ut Svipp, en plattform hvor kundene selv kan lage reklamekampanjer ved hjelp av kunstig intelligens.

– Du kan jo tenkte deg hvor mye arbeid dette egentlig er. Ved hjelp av KI kan du gjøre jobben på ti minutter og dobbeltsjekke at det er bra.

Runar Døving er professor ved institutt for markedsføring og økonomi ved høyskolen Kristiania. Han ser ikke lyst på reklamebransjens framtid nå som KI-verktøyene gjør sitt inntog.

En tjeneste som likner Svipp, ble lansert allerede i januar av influenser Oskar ­Westerlin. Gjennom tjenesten Native kan bedrifter få hjelp av ­såkalte KI-agenter til å utvikle markedsførings­strategier og sosiale medier-innhold.

Ifølge Finansavisen ble selskapet ble priset til 35 millioner kroner etter bare én måned.

Tjenesten fikk imidlertid kritikk for å være en «Temu-versjon» av markedsføring, altså en billigvariant med dårligere kvalitet. Westerlin har siden solgt seg ut av selskapet, etter at drifta ble flyttet til USA.

Nå lanserer altså Try en liknende tjeneste. Målet er å «gjøre proff annonseproduksjon tilgjengelig og rask, enten du er en stor merkevare eller lokal bedrift», ifølge byrået.

Tilbyr KI-genererte reklame­kampanjer på ti minutter

«Vi unnslapp døden dusinvis av ganger, sto overfor konstant fare (…). Vi visste ikke at dette ville bli slutten på en så vanskelig reise.»

De siste årene har Hasan Alzanin jobbet som korrespondent i Gaza for nyhetsmediet Al Jazeera, men torsdag for halvannen uke siden var det slutt.

På X skrev Alzanin at han var én av flere journalister, korrespondenter og kameraoperatører på Gaza som ikke får fornyet kontrakten sin med Al Jazeera.

Mer enn 20 journalister på Gaza som har jobbet for Al Jazeera, er blitt avskjediget eller ikke fått fornyet kontrakten sin. Det melder Gaza 24 Live, en sosiale medier-plattform som omtaler seg som en uavhengig palestinsk nyhetskanal.

Også den israelske avisa Haaretz har omtalt saken.

– Det er sterkt bekymringsfullt, sier Ann-Magrit Austenå.

Hun er styreleder i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk Pen. Journalistene på Gaza har lagt ned en enorm innsats de siste årene, påpeker hun.

– De har gjort en kjempejobb, med livet som innsats. Norsk Pen valgte å gi Ossietzkyprisen til VGs stringer på Gaza, nettopp som én blant mange som har vært helt nødvendige på grunn av Israels blokade og totale informasjonskontroll, sier Austenå.

Pressa i Gaza jobber med livet som innsats. Derfor virker dette så brutalt.

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere

En lettere skjelven Lars von Trier sitter i en dus hawaiiskjorte mens selvportrettet fra 1975 forsiktig pakkes ut av bobleplast. Det ble til i en periode da von Trier syslet med bildekunst, før han seinere vendte seg mot filmen.

Han kom ikke inn på Kunstakademiet i København – «det ville de ikke ha noe av» – og fikk også avslag første gang han søkte seg til Den Danske Filmskole. Det forteller han i en film laget i forbindelse med åpningen av den aktuelle utstillingen «På hvis skuldre».

Lars von Trier fylte 70 år 30. april i år. Med utstillingen ønsker museet både å markere jubileet og de bildekunstneriske inspirasjonskildene bak filmene hans. Utstillingen markerer samtidig gjenåpningen av Willumsens Museum i Frederikssund etter en omfattende renovering.

Lars von Triers egenhendig kuraterte utstilling vises til 20. september, før den flyttes videre til Thielska Galleriet i Stockholm.

Den danske filmskaperen er i dag alvorlig syk og preget av Parkinsons sykdom.

«Jeg har det helt forferdelig. Jeg har angst som bare helvete. Det er en sykdom jeg ikke ville ønsket min verste fiende, så det er vanskelig å la seg begeistre», sier han i utstillingsfilmen.

Til utstillingen har von Trier selv valgt ut «… en kollasj av bilder og aktuelle tekster, artikler og liknende som til sammen utgjør min ungdoms – naive om du vil – kjærlighet til de primært nordiske kunstnere og deres følge, som et slags flettet bildeteppe …»

Utstillingen handler dermed ikke om filmene hans, men om kunsten som kom før dem, presiserer Anne Gregersen, kurator ved museet.

Siden ungdommen har disse bildene vært en del av hans visuelle referansebank.

Von Triers bildeteppe

Emilie Johnson Godal

Ketil Blom Haugstulen

Den er på norsk selv om den har engelsk tittel, forsikrer Fawzi Warsame idet han nominerer Arif Murakamis relativt nyutgitte låt til Klassekampens sangbok.

Warsame blir med all sannsynlighet AUF-leder i oktober, som eneste meldte kandidat til å overta stafettpinnen etter Gaute Skjervø.

Artist og rapper Arif er kanskje mest kjent for de dansbare låtene «Hvem er hun» og «Alene».

– Jeg hadde lyst til å nominere noen av hans eldre sanger, og jeg har i ungdomstida vært vant til å danse til musikken hans, sier Warsame.

– Men dette er den mest kjente fra det nye albumet, og den fortjener mer oppmerksomhet. Den er et stykke norsk samtidshistorie.

Summa summarum var det altså ikke vanskelig for ham å velge artist, men låt.

– Dette er musikk som ikke bare underholder, som han også er veldig flink til å lage. Arif har samplet en svensk låt og synliggjør menneskene bak overskriftene, sier Warsame.

– Sangen får oss til å tenke på de mørke kapitlene i ­nasjonens historie, som ­Kongolandsbyen i Frognerparken og drapene på Benjamin Hermansen og Tamima Nibras Juhar.

Norske skole­klasser kommer til å analysere denne.

– Et stykke norsk samtidshistorie

Maria Horvei

To amatørar er hyra til å guide folk gjennom Nasjonalmuseet

Har du vore på Nasjonalmuseet i det siste? Det har Kristopher Schau og Alexander Sandtorv. På oppdrag frå institusjonen sjølv har dei vandra gjennom Nasjonalmuseet rom for rom, utrusta med opptaksutstyr, opne sinn og fint lite anna. Resultatet er ein podkastserie med det velvalde namnet «Rom for rom i Nasjonalmuseet». Som dei to programleiarane understrekar i introen til kvar episode, er dei på ingen måte kunstekspertar, men derimot riktig så nysgjerrige på om Nasjonalmuseets akkumulerte rikdomar likevel kan greie å fange interessa deira.

Endeleg nokon som bryt ned den tunge, kunstfaglege kompetansen som har halde «Brudeferden i Hardanger» som gissel så altfor lenge! Endeleg nokon som torer å møte «Skrik» utan ein snev av poststrukturalistisk teori i bakhovudet! Endeleg nokon som er villige til å entre Nasjonalmuseets heilage, myteomspunne salar utan å ha tatt stilling til om kubismens analytiske eller syntetiske fase var den mest fruktbare! Endeleg nokon som kan opne folks auge for vår nasjonale kunstskatt gjennom utvekslingar av typen:

– Nei, jeg vet ikke. De tingene vi sa. «Ringenes herre», «Game of Thrones».

 opp ein snev av sarkasme i det ovanståande, må du ha meg unnskyldt. «Rom for rom i Nasjonalmuseet» vart publisert i vår, men eg oppdaga ikkje serien før eg høyrde den reklamert for i ein annan podkast eg lytta til i sommar, nemleg The Guardians «Football Weekly». I løpet av tida fotball-VM varte, fekk ein her servert daglege kunnskapsrike analysar av kampar spelt og kvalifiserte spådommar om meisterskapets vidare gang.

Eg har ingen fotballfagleg bakgrunn, og sjølv om eg liker å sjå kamp, er det ikkje alltid eg greier å få med meg spelets meir fininnstilte mekanismar sånn i farta – du veit, kva formasjonar som til ei kvar tid vert spelt, kva som kjenneteiknar éin trenars strategi sett opp mot ein annans, kva spelarar som fyller kva rolle på eit lag. Å høyre kvalifiserte fotballkommentatorar diskutere slike spørsmål var både lærerikt og morosamt, og eg enda med å tenke at det tilførte noko verdifullt til opplevinga mi av fotball-VM. Det gav ein større kontekst å sette mi eiga oppleving av kampane inn i, utdjupa forståinga mi av spelets spissfindigheiter og gjorde det enklare å få auge på detaljar eg elles ville gått glipp av.

 til «Rom for rom i Nasjonalmuseet» skjønar eg at eg heller burde ha tenkt: På tide å starte ein fotballpodkast.

Eg meiner, kvifor ikkje? Burde ikkje nokon – Norges Fotballforbund, til dømes – legge litt meir krefter på å lokke til seg folk som liker fotball, utan dermed å vere ekspertar? Dei som godt kunne tenkje seg ein tur på stadion i ny og ne, men som tykkjer veggen av fotballfans er skremmande og alt snakket om 4-4-2 framandgjerande? Kvifor skal folk som faktisk kan ganske mykje om fotball, ha monopol på å snakke om fotball i offentlege kanalar? Burde ikkje nokon – eg, til dømes – ha fått midlar til å produsere ein podkast der eg gav mine opne og nysgjerrige inntrykk av kva eg opplever i løpet av ein kamp?

Når Kristopher Schau kan fylle ein kunstpodkast med å seie at han synest det er vanskeleg å få noko ut av Munch fordi han ikkje liker «Munch-fans», som han av ein eller annan grunn meiner er «jålete» – kan ikkje eg då få lov til å snakke litt om kvifor eg finn det vanskeleg å heie på Bodø/Glimts europeiske suksess fordi eg synest draktene deira er stygge?

Mangel på kvalifikasjonar vert sett på som ein kvalifikasjon i seg sjølv

Når skal vi slutte å late som folk er redde for kunst?

Sommerens storfilm «The Odyssey» kan kanskje bidra til at noen færre forveksler dikteren Homer med familieoverhodet i «The Simpsons». Men forbindelsen mellom tegneserieuniverset og den gammelgreske litteraturen er ikke fullt så tilfeldig som den kan virke.

Tegneserier har nemlig lenge latt seg inspirere av de klassiske greske eposene, forteller Donald-entusiast Alf Kjetil Walgermo, som har skrevet om «Odysseen» i «Litteratur i Andeby. Donald Duck og bøkene».

– Det er kommet mange Andeby-varianter av «Odysseen», både med Donald og Mikke i rolla som Odyssevs, forteller han.

Noen av de tidligste parodiene er italienske, og de ligger ganske langt fra Homers original. Seinere har det derimot kommet versjoner som følger handlingen langt tettere, sier Walgermo.

Han trekker særlig fram fortellingen «Donysseus Ducks eventyr» som en av de mest trofaste tegneserieversjonene av «Odysseen».

– Den ligger kanskje aller nærmest handlingsgangen i Homers epos, blant annet i skildringen av møtet med kyklopen. Samtidig er Donald-universet litt snillere, sier han og utdyper:

– I stedet for å blinde kyklopen med en spiss stake, slik Odyssevs gjør hos Homer, kaster Donald pepper i øynene hans.

Kirke er veldig viktig som forklaringsmodell for Magica fra Tryll.

Da Homer kom til Andeby

Det er den perfekte kombinasjonen av begge deler!

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har funnet hva hun mener er et ypperlig krysningspunkt mellom «Rogaland og god musikk». For henne er den beste norskspråklige låta etter år 2000 «Horisonten brenner» av Skambankt.

Hun er rask med å påpeke at hun likte bandet også før «den rolige perioden».

Og det var en spesiell begivenhet som skulle få henne til ikke å glemme låta.

– Det var helt mørkt i salen … Jeg sto omtrent midt i. Skambankt begynte å spille låta, og så kom lyset på etter hvert.

1. mai 2019 befant Nordtun seg på Folken i Stavanger. Høyresida hadde styrt i 24 år, og flere ivret for et skifte. Noen måneder seinere skulle hun bli ordfører i Rogaland-hovedstaden.

Men før den tid skulle det mobiliseres. 1. mai 2019 samlet Stavangers venstreside seg i felles front mot høyresida i konsertlokalet.

– Alle på venstresida i Stavanger var samla. Det var et sterkt øyeblikk, minnes Nessa Nordtun.

Fireåringen min er veldig glad i 17. mai-­sanger med korps og uten vokal.

Lyden av forandring

Carl Martin Eggesbø

Charlotte Førde Skosmøy

Journalister ble erstattet av KI: – Eierne dreit i kvaliteten

Den siste tida har flere tidligere redaktører fra spillnettstedet Gamereactor uttalt seg til Gamer.no om et usunt arbeidsmiljø og redaksjonell overstyring fra eierne.

Det internasjonale spillmagasinet Gamereactor ble etablert i 1998 av de danske brødrene Morten og Claus Reichel, og opererte i begynnelsen både på nett og papir før de i 2014 la ned papirutgaven av økonomiske årsaker.

Klassekampen har bedt de danske eierne om å kommentere påstandene som blir framsatt i denne saken, men ikke fått svar.

Den norske avdelingen av Gamereactor har eksistert siden 2001. Etter at tidligere redaktør Eirik Hyldbakk Furu gikk av i juni, er alt av innhold og oversettelse overlatt til kunstig intelligens.

– Jeg var det siste mennesket i redaksjonen til Gamereactor Norge. Nå er hele sida bare oversettelser fra den internasjonale utgaven.

Furu har vært tilknyttet nettstedet siden 2012, og var sjefredaktør fra 2023 og fram til samarbeidet ble avsluttet i juni. Han skrev meningsartikler, anmeldelser og nyheter.

– Da jeg startet, gikk det an å være kreativ i skrivingen. Men i 2019 begynte eierne så smått å oppfordre til bruk av KI for å skrive artikler, og i 2020 våknet en kollega opp til at det var artikler på sida som var direkte oversatt til norsk fra de utenlandske Gamereactor-sidene, sier han og legger til:

– Fra eierne fikk vi beskjed om at dette var framtida.

Så lenge folk klikket seg inn, dreit eierne i kvaliteten.

Erstattes av kunstig intelligens

Christopher Nolans nyeste film «The Odyssey» har fått strålende kritikker og gjort stor suksess på kino – men én person er langt fra imponert.

Emily Wilson, den amerikanske filologen bak en anerkjent engelsk oversettelse av Homers «Odysseen», har i en ny anmeldelse slaktet filmen.

I London Review of Books skriver Wilson at hun «ville skammet seg over å ha skrevet noe av dette manuset», og at filmen mangler «psykologisk, emosjonell, politisk og etisk dybde».

Nolan har selv trukket fram Wilsons oversettelse – særlig åpningslinja «Fortell meg om en sammensatt mann» – som en viktig inspirasjonskilde for sin skildring av Odyssevs.

Nå kritiserer Wilson nettopp Nolans framstilling av den «sammensatte» helten: Hun mener filmens Odyssevs verken framstår som den store historiefortelleren eller forføreren han er i Homers epos.

Men det er ikke bare den store helten hun kritiserer for å mangle kompleksitet – også filmens kvinneskikkelser får gjennomgå.

«Her er flere kvinnelige karakterer enn i de fleste Nolan-filmer, takket være originalmaterialet. Men ingen av dem har særlig mye å si, i motsetning til hvordan karakterene er framstilt i diktverket», skriver hun.

Særlig mener hun at rolla til Odyssevs’ kone Penelope er kraftig svekket. I et intervju med nyhetsbyrået AFP sier hun at framstillingen er så utvannet at «enhver tro på dette ekteskapet ble satt i fare».

Verket er i overveiende grad blitt forvaltet og overført av menn.

Oversetter gir Nolan-film stryk

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

– Helst ikke. Det er jo kunst i det, sier Sanna Jenssen.

Klassekampen har spurt om hun er villig til å lytte til en lydbok lest inn av en kunstig intelligens-generert stemme – noe hun umiddelbart avkrefter.

Jenssen står i arbeidsklær og svinger ljåen i Botanisk hage i Oslo sammen med arbeidskamerat Linn Andersson. Begge lytter til lydbøker nå og da – Jenssen har gjerne en bok på øret halve dagen i hagen.

Men KI-stemmer har de sterke motforestillinger mot.

– Når noen leser opp noe og det skal være følelse i det, kjennes det som at KI kanskje ikke helt får fram det menneskelige, sier Andersson.

– Jeg liker ikke tanken på at det tar noens jobb heller, tilføyer Jenssen.

Det blir stadig flere KI-innleste lydbøker på markedet, og det er kommet egne selskaper som satser på KI-genererte innlesere. En ny undersøkelse fra USA – bestilt nettopp av et slikt selskap – kan tyde på at mange lyttere vil venne seg til de syntetiske stemmene.

På oppdrag av lydboktjenesten Spoken utførte selskapet Edison Research nylig en undersøkelse hvor de ba drøyt 1000 tilfeldige lyttere om å høre på utdrag av den samme sci-fi-boka, skriver Variety.

Jeg synes ikke KI trengs å brukes til ting mennesker har gjort bra i årevis.

Nekter å lytte til KI-stemmer

Tidligere har Klassekampen skrevet om kunstprosjektet «Bompibompiland», som denne sommeren undersøker om rusbrukere i Oslo kan få et verdig sted å være.

Tirsdag 7. juli åpnet campen i Christian Krohgs gate, men allerede dagen etter måtte den flytte videre etter klager fra et parkeringsselskap.

Den nye campen ble slått opp på Akershusstranda. Her har de vært inntil politiet onsdag ga dem beskjed om å flytte seg etter klager fra grunneier.

Ifølge eiendomsregisteret eies tomta av Oslo kommune, men i går lyktes ikke avisa med å identifisere klageren.

Initiativtaker Geir Backe Altern anslår at det har vært mellom 20 og 30 mennesker innom campen daglig.

– De er veldig glade for prosjektet, og jeg får masse kjærlighet, sier kunstneren.

Nå er campen demontert. Da Altern var der onsdag, hadde noen rusbrukere slått opp telt der på egen hånd.

Slutt for værested

Maria Høy Hansen

Finn.no lar KI skrive salgstekstene dine. – Latmannseffekt, sier språkforsker

– Dette er vel ikke akkurat stedet for ny lyrikk, sier professor i nordisk språkvitenskap Stian Hårstad ved NTNU.

Han er nettopp blitt forelagt følgende salgsannonse på Finn.no:

«Hvit bordvifte med tre hastigheter og enkle knapper foran. Står stødig på foten og har beskyttelsesgitter rundt vifta.»

Teksten er en KI-generert beskrivelse av kontorvifta til Klassekampen – foreslått av Finn.no.

Hårstad får ikke umiddelbart skrekken. Tjenesten kan være både tidsbesparende og til hjelp for utrente skrivere, for eksempel skrivere med norsk som andrespråk, sier han. Likevel:

– Det kan oppstå en latmannseffekt som er særlig skummel når det handler om språk.

Plattformer som Microsoft og Meta har lenge tilbudt automatisk standardiserte svar på meldinger og e-poster.

Det siste året har Finn.no tilbudt KI-genererte beskrivelser av gjenstander du vil selge. Tise gjør det samme. Ønsker du å gi din egen beskrivelse av en gjenstand du skal selge, må du aktivt slette teksten og skrive den om.

Hva skjer med språket vårt når formuleringer blir 

Aktuelt

Are Sende Osen kan endelig lukke Bibelen for godt.

Hvis forskerne i fjøset på Ås ikke får eksterne midler, stopper arbeidet opp. Professor Egil Prestløkken bruker ti prosent av tida si på søknader.

Svensk politiker sammenliknet redaktør med Vidkun Quisling. Nå reagerer presse-Sverige.

– Morsomt på en syrlig og øm måte

Universitetene bør klare seg uten Forskningsrådet, mener sosiolog Hannah Løke Kjos. Hun vil bytte ut pengesøknadene med et lotteri.

Picasso-utstillingen som har turnert Skandinavia, overvelder ikke. Uansett er den en seier for Trondheims ferske PoMo-museum.

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Tilbyr KI-genererte reklamekampanjer på ti minutter

Det Qatar-baserte mediet har dekket krigen i Gaza tett, men nå avslutter de samarbeidet med om lag 20 pressefolk. – Brutalt, sier Sidsel Wold.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunstutstilling på Willumsens Museum – kuratert av filmskaperen selv.

For Fawzi Warsame er «Western Union Flows» av Arif Murakami århundrets beste norskspråklige låt.

Når skal vi slutte å late som folk er redde for kunst?

Mange kjenner til «Odysseen», men færre har lest den. For noen har veien gått gjennom Donald Duck.

Kari Nessa Nordtun (Ap) forbinder Skambankts «Horisonten brenner» med et sterkt politisk øyeblikk.

Journalister ble erstattet av KI: – Eierne dreit i kvaliteten

Oversetter gir Nolan-film stryk

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

Værested for rusbrukere må stenge etter klage fra grunneier.

Finn.no lar KI skrive salgstekstene dine. – Latmannseffekt, sier språkforsker

Først sex, så kjærlighet

Filosof Ole Martin Moen har lave leseterskler.

At kunstverdenen også er et livsstilsfenomen, er godt kjent. Nå har galleristene dessuten entret restaurant- og hotellbransjen.

For 30 år siden åpnet Therme Vals. Arkitekten Peter Zumthors sagnomsuste anlegg peker fremover, mot vår tids badekultur-renessanse.

Sosiale medier-forbud splitter Frankrike

Are Sende Osen kan endelig lukke Bibelen for godt.

Hvis forskerne i fjøset på Ås ikke får eksterne midler, stopper arbeidet opp. Professor Egil ­P­restløkken bruker ti prosent av tida si på søknader.

Svensk politiker sammen­liknet redaktør med Vidkun Quisling. Nå reagerer presse-Sverige.

– Morsomt på en syrlig og øm måte

Univer­si­te­tene bør klare seg uten Forsk­nings­rådet, mener sosiolog Hannah Løke Kjos. Hun vil bytte ut penge­søk­na­dene med et lotteri.

Picasso-ut­stil­lingen som har turnert Skan­di­navia, overvelder ikke. Uansett er den en seier for Trondheims ferske PoMo-museum.

CC Cowboys’ «Bare fordi du kan» treffer Iver B. Neumann rett i innvollene.

Tilbyr KI-genererte reklame­kampanjer på ti minutter

Det Qatar-baserte mediet har dekket krigen i Gaza tett, men nå avslutter de samar­beidet med om lag 20 pressefolk. – Brutalt, sier Sidsel Wold.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunst­ut­stilling på Willumsens Museum – kuratert av filmska­peren selv.

For Fawzi Warsame er «Western Union Flows» av Arif Murakami århundrets beste norsk­språk­lige låt.

Når skal vi slutte å late som folk er redde for kunst?

Mange kjenner til «Odysseen», men færre har lest den. For noen har veien gått gjennom Donald Duck.

Kari Nessa Nordtun (Ap) forbinder Skambankts «Hori­sonten brenner» med et sterkt politisk øyeblikk.

Journa­lister ble erstattet av KI: – Eierne dreit i kvaliteten

Oversetter gir Nolan-film stryk

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

Værested for rusbrukere må stenge etter klage fra grunneier.

Finn.no lar KI skrive salgs­teks­tene dine. – Latmanns­ef­fekt, sier språk­fors­ker

Først sex, så kjærlighet

Filosof Ole Martin Moen har lave lese­terskler.

At kunst­ver­denen også er et livsstils­fe­nomen, er godt kjent. Nå har galle­ris­tene dessuten entret restaurant- og hotell­bran­sjen.

For 30 år siden åpnet Therme Vals. Arkitekten Peter Zumthors sagn­­­omsuste anlegg peker fremover, mot vår tids badekultur-renessanse.

Sosiale medier-forbud splitter Frankrike

Hvis forskerne i fjøset på Ås ikke får eksterne midler, stopper arbeidet opp. Professor Egil Prestløkken bruker ti prosent av tida si på søknader.

Svensk politiker sammenliknet redaktør med Vidkun Quisling. Nå reagerer presse-Sverige.

Universitetene bør klare seg uten Forskningsrådet, mener sosiolog Hannah Løke Kjos. Hun vil bytte ut pengesøknadene med et lotteri.

Picasso-utstillingen som har turnert Skandinavia, overvelder ikke. Uansett er den en seier for Trondheims ferske PoMo-museum.

Tilbyr KI-genererte reklamekampanjer på ti minutter

Det Qatar-baserte mediet har dekket krigen i Gaza tett, men nå avslutter de samarbeidet med om lag 20 pressefolk. – Brutalt, sier Sidsel Wold.

Lars von Trier har fylt 70, og jubileet markeres med en kunstutstilling på Willumsens Museum – kuratert av filmskaperen selv.

For Fawzi Warsame er «Western Union Flows» av Arif Murakami århundrets beste norskspråklige låt.

Kari Nessa Nordtun (Ap) forbinder Skambankts «Horisonten brenner» med et sterkt politisk øyeblikk.

Journalister ble erstattet av KI: – Eierne dreit i kvaliteten

Finn.no lar KI skrive salgstekstene dine. – Latmannseffekt, sier språkforsker

Filosof Ole Martin Moen har lave leseterskler.

At kunstverdenen også er et livsstilsfenomen, er godt kjent. Nå har galleristene dessuten entret restaurant- og hotellbransjen.

For 30 år siden åpnet Therme Vals. Arkitekten Peter Zumthors sagnomsuste anlegg peker fremover, mot vår tids badekultur-renessanse.