Guri Kulås

#fff

#000

Torsdag melde Warner Brothers Discovery (WBD) at «eit overveldande fleirtal» av styremedlemmane hadde røysta ja til eit omstridd oppkjøpstilbod frå David Ellisons Paramount Skydance. Det var som venta etter at den ferske medie­magnaten i vinter klarte å forpurra Netflix’ alt klarerte oppkjøp av Warner Brothers.

Ellison – med økonomisk støtte frå sin far, Oracle-gründer Larry Ellison, og frå Mohammed bin Salmans saudiske «oljefond» – gjekk aggressivt på aksjonærane i WBD med eit lukrativt tilbod på 111 milliardar dollar for heile selskapet (31 dollar per aksje mot Netflix’ bod på 27,75). Men kva blir utfallet av for andre enn dei godt betalte aksjeeigarane? Skepsisen i ogutanfor film- og mediebransjen er stor når det gjeld konsekvensane for arbeidsplassar, kreativt mangfald og ytringsfridom.

kinoane, jubla for utsiktene til at Netflix skulle få tilslaget på Warner Brothers – studioet bak Oscar-vinnarane «Sinners» og «One Battle After Another». Men fusjonen som no etter alle solemerke blir ein realitet, er mykje meir omfattande. På tv-sida vil det nye selskapet husa dei to tradisjonelt liberale, konkurrerande nyhendekanalane CBS og CNN.

For berre ti dagar sidan signerte ei rad Hollywood-kjendisar og hundretals film- og tv-skaparar eit ope protestbrev mot Paramount Skydances oppkjøp av Warner Brothers Discovery. Namna på begge selskap vitnar om tidlegare eigarkonsentrasjon i bransjen, og protestbrevet peikar på at samanslåinga vil redusera dei attverande fem store Hollywood-studioa til marginale fire.

 siste månaden vore på sjarmturné blant filmprodusentar og kinoeigarar, men mange tvilar på hans offensive lovnader om årleg å produsera minst 30 filmar, som alle skal ha kinopremiere og gå på kino i 45 dagar før dei kjem i strøyme­tenester. Strategien går rakt imot marknadsutviklinga etter pandemien.

Historia om storfusjonar i Hollywood fortel at tusentals tilsette i inn- og utland må betala rekninga med jobbane sine. Då Ellisons «vesle» Skydance så seint som i august 2025 slukte store Paramount, vart 2000 (10 prosent) av dei tilsette i Paramount oppsagde. Generelt blir eigarane av gjeldstyngde gigaselskap òg mindre viljuge til å satsa på prosjekt som ikkje straks ser ut som pengar i banken.

årsakene til uro sluttar ikkje der. Som alt anna i Donald Trumps USA har også kampen om WBD vorte politisert. Same kveld som WBD-styret sa ja til fusjon med Paramount Skydance, arrangerte Ellison-familien ein «æresmiddag» («oligarkmiddag», ifølgje kritikarane) for presidenten i Washington.

Med Trump som øvste sjef for regulerande styresmakter har marknadskyniske eigar- og investorar-manøvrar slått over i det som liknar ope korrupsjon. Dei nye mediemogulane i USA ser ut til å vera meir servile overfor Det kvite hus enn David Ellisons «forbilde» Rupert Murdoch, som alltid offensivt har freista å påverka politikken gjennom sine media.

Det var rett før den statlege godkjenninga av fusjonen mellom Skydance og Paramount at CBS først inngjekk eit økonomisk forlik med Trump (som saksøkte dei på grunn av eit ordinært redigert intervju med Kamala Harris), og så sa opp kontrakten med Stephen Colberts «The Late Show»etter at Colbert omtalte forliket som ei «massiv mute» (

). David Ellison har også sett inn Bari «anti-woke» Weiss som redaktør for CBS News.

Statlege investeringsfond i Gulfen er hovudkjelda til å sikra avtalen

Hollywoods nye monopolspelar

Selma Stormyren Larsen

Charlotte Førde Skomsøy

vanskelig å få tak i, lyder det fra Richard Sørbø.

Antikvarbokhandleren sitter på huk ved en reol i kjelleren på Deichman i Bjørvika. Da Oslo fikk nytt hovedbibliotek for noen år siden, åpnet de magasinet for allmennheten – og det er her Sørbø nettopp har fisket fram ei tynn, gul lefse fra hyllene.

Det er en utgave av énakteren «Kjære avdøde» av Stanley Houghton, gjendiktet og utgitt av Agnar Mykle i 1959. Utsalgspris fra Norlis Antikvariat, hvor Sørbø jobber: 1000 kroner, altså.

På Klassekampens forespørsel er Sørbø og hans tidligere kollega Ernst Bjerke blitt med på skattejakt i Deichman-kjelleren.

Finnes det noen sjeldne praktutgaver mellom bibliotekbind og medtatte pocketbøker? Er det noe som er verdt, la oss si, mer enn Deichmans erstatningsgebyr på 500 kroner?

– Jeg har ikke noe særlig håp, sa Sørbø da vi møttes i foajeen noen minutter tidligere.

Men bokhandleren innrømmet samtidig at han ikke har satt sine bein i et bibliotek på årevis – og snart skulle han få seg mer enn én overraskelse.

Jajaja, det første jeg tok i, var en første­utgave. Fantastisk!

Boktyvens guide til biblioteket

Sara Hegna Hammer

Tom Henning Bratlie

I det første minnet Elisabeth Thoresen har av å stå opp mot urett, vil presten sende en av hennes medkonfirmanter på dør. Gutten har stotret seg gjennom teksten han er bedt om å lese, og presten tror han driver gjøn.

Da Thoresen forklarer at gutten ikke kan bedre, blir hun advart: Tier du ikke still, kan du også gå.

– Jeg har alltid angret på at jeg ikke gikk, sier hun da vi treffer henne i leiligheten hennes i Drammen.

«Drit i det», står det på drageren over sofaen. Bokstavene kom opp etter at hun i 2009 fikk et hjerneslag, som seinere gjorde henne ufør.

– Når man er syk, er tålegrensa lav, man eksploderer fort. Men det er så tappende at det må jeg spare meg for.

Siden leiligheten ligger i et tidligere butikklokale, er parkeringsplassen romslig – noe som gjør at biler ofte går på tomgang utenfor stua hennes.

– Jeg må minne meg på å la det gå. Da jeg først ble syk, var det egenterapi: «Drit i det, drit i det, drit i det». Så har jeg bare latt det henge.

At «å drite i det»ikke er et prinsipp Elisabeth Thoresen alltid etterlever, er mange Nav-brukere takknemlige for.

Det hadde vært fint å fly, men i mitt neste liv vil jeg være en flodhest.

Prøver å drite i det

Hannah Bull Thorvik

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner

Daglig kan man lese samlivsspalter i Aftenposten og få inntrykk av at parforholdet er et antropologisk eksperiment som har vart litt for lenge. Problemene virker uendelige og uløselige. Legger man til statistikker om fallende fødselstall og det faktum at menn og kvinner i økende grad bor i hver sin politiske kosekrok, kan man begynne å mistenke at dette samarbeidsprosjektet egentlig ble avsluttet i stillhet en gang rundt forrige århundre.

Det hjelper ikke at vi i praksis framstår som designet for å irritere hverandre: Vi spiser vidt forskjellig mat, krangler om dosetets posisjon og ønsker ulike filosofer på ex.phil.-pensum. Vi vandrer rundt i hver vår hodetelefonverden og hører på hver vår irriterende podkast. Vi snakker ikke engang det samme kjærlighetsspråket.

har skjønt, er at denne mann–kvinne-relasjonen er ett eneste stort 

at det ser ut som Danmark, Kina, Sveits og Canada skal spille verdenscup i fotball.

At vi overhodet var forelsket i utgangspunktet, er vanskelig å fatte. Men av og til later vi likevel som. Derfor har moderne mennesker oppfunnet konseptet parmiddager: for å sørge for at alle kan snakke med 

kjønn, under dekke av å være «sammen» og at menn og kvinner kan være «venner».

Et visst sett med regler gjelder: ingen krysspollinering, ingen sideblikking, ingen «snitching». Menn plasseres overfor menn, klare for rasjonelle samtaler om dypt relevante temaer – som hvor mange innbyggere som bor i de tjue største norske byene: Kongsberg, Sandefjord, Bergen, Lillestrøm, Halden, Karasjok …

 oppslukt av alle slags tall – i tillegg til sportsresultater, p-verdier, gressklippere og apper. De er intenst opptatt av Wikipedia. De har en egen snarvei til Wikipedia på mobilen. De gjør det naturligvis bra i quiz – og gir lagene morsomme ordspillnavn. «Quizling» … eller noe som kombinerer den svært sentrale mannlige interessen for andre verdenskrig og ordspill. Damene synes quiznavnet bare er dumt. Kan de ikke finne et nytt navn?

Mannen akkumulerer informasjon som et virus, men følelser ser ikke ut til å være en del av operativsystemet. Hans analytiske intelligens er skyhøy, men den emosjonelle er skremmende lav – nærmest nede på Harry Hole-nivå. Det underlige er hvor gjenkjennelig dette Nesbø-portrettet er. Harry Hole framstår mindre som en ekstremfigur og mer som en presis skildring av den norske mannen, sendt ut i verden som en advarsel under dekke av krim.

 mannen bunner i at han er som et barn. Dermed må hun – mot sin egen vilje – tre inn i rolla som 

. Den klassiske standardfrasen når ting har gått for langt, er: «Jeg er ikke 

di.» Og med det peker hun på at dette hele tida har vært grunnstrukturen i «kjærlighetsforholdet»: en 

–sønn-dynamikk, eller en dårlig etterlikning av en, fordi det er den eneste kvinnen mannen har litt respekt for.

mora di!» er kvinnens variant av Eyvind Hellstrøms klassiske utbrudd: «Jeg er 

kokken din!», kjent fra TV3-programmet «Hellstrøm rydder opp». «Kvinnen rydder opp» er husholdningens egen realityserie: Den strømmes hver ukedag klokka 16, idet kvinnen haster over dørstokken i sitt norske hjem og må oppdra mannebarnet.

Et kvinnefengsel i Cochabamba høres ærlig talt mer fristende ut

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

Frida Fliflet

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

På starten av 2000-talet gjekk eg på barneskulen, og når dagen var ferdig, blei eg ofte med venninner heim. Me slengte sekkane på golvet og skrudde på tv-en. Der gjekk det reality. 

reality. Eit av programma me fråtsa i, var «The Biggest Loser»: Her skulle svært overvektige deltakarar gå mest mogleg ned i vekt på 30 veker. Ein pengepris på 250.000 dollar venta vinnaren.

Oppskrifta var tilsynelatande enkel: Deltakarane blei henta ut frå dagleglivet, samla og utsette for eit brutalt kosthalds- og treningsregime, ofte omgitt av junkfood for freistingas skyld. Dei sadistiske trenarane Bob og Jillian sa ting som: «Nobody bullies my team except for me!» og skreik deltakarane opp i fjeset.

Såg me ikkje på «The Biggest Loser», såg me gjerne på «America’s Next Top Model». Det utprøvande programmet – laga og leia av supermodell Tyra Banks – blei eit fenomen, gjekk i 24 sesongar og blei vist i 170 land. Tittelen seier det meste: Kven har det som trengst for å bli USAs neste supermodell? Ei rekke syltynne jenter – ofte frå tøffe kår, ofte berre i tenåra – skal samlast og pressast til maksimum under Tyras pisk.

 og «Top Model» blei fødde i realityens barndom. Sjangeren var fersk og pusha grenser både for sjåarar og deltakarar. No, tjue år etter, har reality-tv vore i kulturen vår såpass lenge at det har begynt å komma kritiske tilbakeblikk-dokumentarar på sjangerens 

Dei siste vekene har eg sett to av desse tilbakeblikk-seriane, begge på Netflix: «Reality Check: Inside America’s Next Top Model», og «Fit for TV: The Reality of the Biggest Loser». Det har vore djupt ubehageleg.

«Top Model» starta, som Tyra Banks sjølv påpeiker, på same tid som «Fear Factor», «Survivor» og andre grensesprengande realityshow. Men der «Fear Factor» var brekke-seg-ekkelt – folk måtte eta levande insekt eller la seg dekka av rotter – var «Top Model» vondsinna på ein heilt annan måte.

Ein deltakar, Keenyah Hill, var så tynn at ho blei mobba på skulen. Likevel blei ho casta som ein elefant i ein fotoshoot, før ho blei kalla «piggy» av dommarane.

Ein annan deltakar, Dani Evans, blei pressa til å utføra tannkirurgi mot sin vilje for å lukke det (nydelege!) mellomrommet mellom tennene sine. Viss ikkje ville ingen jobba med ho, var trusselen som låg under. Verken Keenyah eller Dani blei toppmodellar, men begge er intervjua i dokumentaren.

 of The Biggest Loser» er ikkje mindre sjokkerande. For eksempel måtte deltakarane, som del av ei utfordring, bæra bagettar i munnane sine (

å ta eit bit!) som om dei var hundar. Kameraa blei lagt på bakken og liksom rista og skalv når dei sprang forbi, for verkeleg å understreka jordskjelvet dei lagde. Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person; ein som det var greitt – faktisk oppfordra til – å le av.

Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Endre Ugelstad Aas

Dette er stikkordene den unge danske statsviteren Emil Sondaj Hansen lander på når han blir bedt om å oppsummere sine ti måneder ved Harvard – verdens mest anerkjente universitet.

Det kan virke paradoksalt for en institusjon som lever av å utdanne verdens klokeste hoder. Men studieåret 2024–2025 var alt annet enn normalt. Det skulle nemlig bli en av de mest turbulente periodene i universitetets snart 400 år gamle historie.

I boka «Angrepet på Harvard» skriver Hansen om sine erfaringer fra innsida av campus da Donald Trump og Maga-bevegelsen forsøkte å ta kontroll over USAs universitetssektor.

– Når vi snakker om ord, er det interessant å trekke fram dem jeg 

bruker. Før jeg reiste over, hadde jeg forventet å bruke ord som sannhet, viten og frihet om Harvard, sier Hansen på video fra København.

Under høytidelige rammer mottok Hansen Kronprins Frederiks Legat ved Amalienborg slott i København i juni 2024. Legatet finansierte ett års studier ved Harvard Kennedy School, som er universitetets institutt for politikk og administrasjon.

Noen måneder etter at Hansen hadde funnet seg til rette på campus, vant Trump presidentvalget mot Kamala Harris.

– Jeg har et bilde i boka av unge, sinte amerikanske menn med røde Maga-capser som rett etter valget står og tisser på en statue av universitetets grunnlegger John Harvard. Det var som et forvarsel om det angrepet som var på vei, sier Hansen.

Frykt og beven på campus

Dag Eivind Undheim Larsen

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

– Det er gjennomsyret av en glede ved troa som er helt fremmed for meg, sier forfatter Espen Søbye.

I går ettermiddag ble Fosseforedraget avholdt i en av Slottets fornemme saler for andre år på rad. Foredraget til ære for Jon Fosse ble opprettet av regjeringen etter at forfatteren mottok nobelprisen i litteratur i 2023.

I går var det den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson som sto på talerstolen, foran en sal fullsatt av folk fra Kultur-Norge.

Foredraget hadde tittelen «Om tru og tankefridom» – og handlet nettopp om tilstanden til den frie tenkningen og den åndelige tro i vår tid.

Forfatter Espen Søbye opplever det altså som «fremmed». For å illustrere poenget sitt viser han til åpningssetningen i foredraget, som lyder som følger:

«Eg lærte av eit knippe amerikanske forfattarar at som menneske har eg kosmos som mitt naturlege habitat.»

– «At jeg som menneske har kosmos som mitt naturlige habitat», gjentar Søbye.

– Jeg tror nesten man må være en hvit, kristen amerikaner for å si noe sånt. Det kan minne om et pro-imperialistisk utsagn. Jeg ville nok lagt inn noen flere forbehold hvis jeg skulle sagt noe i den retning, sier han.

Jeg tror nesten man må være en hvit, kristen amerikaner for å si noe sånt.

Foredrag får både ros og refs

Første gang jeg så et maleri av Urd J. Pedersen, rynket jeg litt på nesa. De ekspressive og fargesterke maleriene var litt naivistiske for min smak.

Likevel ble jeg et snaut tiår seinere forledet til å hedre styrtfødselen av min sønn ved å erverve et av hennes halvannen meter høye «Tempo, tempo, tempo»-malerier. Siden er jeg sakte, men sikkert, blitt henført av bildet som har dominert stua vår i snart fem år. Det går knapt en dag uten at jeg fengsles av det, at jeg oppdager noe nytt i maleriet.

Verkene som jeg øyeblikkelig falt pladask for, har jeg derimot sett meg mett på for lengst.

 dere med dette utilslørte skrytet av mitt vellykkede kunstkjøp? Fordi det illustrerer at et verks kvalitet ikke alltid kan måles på den umiddelbare reaksjonen det vekker i betrakterne.

Å skille god kunst fra visuell tilfredsstillelse krever kunnskap og mengdetrening, noe kunstnere gjerne besitter. Det har derfor virket rimelig at komiteene som deler ut Statens kunstnerstipend, i all hovedsak består av kunstnere.

Men som Klassekampen har skrevet om de to siste ukene, er modellen under press. Fotograf Ingrid Jordal 

mener at bukken er blitt satt til å passe havresekken

, og hun vil derfor ha både kunsthistorikere og advokater inn i komiteene.

kunsthistorikere og andre fagpersoner virker, etter hva jeg kan forstå, fornuftig. Det som derimot framstår som en dårlig idé, er å inkludere andre yrkesgrupper.

, som i fjor tok til orde for at majoriteten i komiteen skal være kunstnere, mens resten bør være akademikere, entreprenører, fotballspillere eller rørleggere: «Folk som er konsumenter, og ikke bare kunstprodusenter. Vi lager jo kunsten til folk».

Det låter jo demokratisk, men en fersk svensk undersøkelse illustrerer problemet: Mer enn hver tredje svenske kan ikke nevne navnet på en nålevende kunstner.

Kvalitet kan ikke alltid måles på den umiddelbare reaksjonen

Gi oss det vi ikke vet vi vil ha

Mylena Kifle

Senterpartiet melder seg igjen på debatten om Nationaltheatret. Denne gangen er det ikke 

 de vil stanse. Nå ønsker de en utredning av forslaget om et tilbygg til teateret på Johanne Dybwads plass i Oslo.

– Vi bør ikke la sjansen til å utforske denne muligheten for Nationaltheatret gå forbi, sier Erling Sande, som sitter på Stortinget for Sp.

Sammen med Sps Kjersti Toppe og Ole Herman Sveian har han lagt fram et representantforslag i Stortinget der de ber regjeringen gjennomføre en ny og grundig vurdering av et tilbygg til Nationaltheatret.

Forslaget om tilbygg ble lagt fram i fjor av en gruppe kulturprofiler, som Ellen Horn og Erik Rudeng, som hadde slått seg sammen med LPO Arkitekter.

Ideen er å utvide hovedbygget i sentrum vestover i retning T-banen. Ifølge gruppa vil rehabiliteringen av det gamle bygget og tilbygget stå ferdig innen utgangen av 2030 og koste under tre milliarder kroner.

– Vi har muligheten til å sikre bygget og dermed ta vare på et såpass markant historisk bygg, samtidig som vi kan ha et levende teater som har funksjonene sine knyttet til det samme bygget, sier Sande.

– I tillegg tror de at det kan realiseres billigere enn minimumsløsningen, og det er et viktig poeng for Sp.

Det eneste problemet er at regjeringen allerede har bestemt seg for nettopp minimumsløsningen. Statsbygg har nylig bedt om innspill til tomter i nærheten av ring 3 som skal være midlertidig hovedscene, og seinere skal fungere som to permanente biscener.

Jeg forstår ikke frykten fra regjeringens side til å utforske prosjektet.

Sp vil utrede tilbygg

– Det systemet vi har i dag, fungerer veldig bra, sier Trude Gomnæs Ugelstad.

Som utvalgsleder for ­Statens kunstnerstipend styrer hun en statlig pengesekk på over 500 millioner ­kroner, som deles ut til norske kunstnere i form av stipender.

I år var det litt over 1000 kunstnere som mottok stipend, mens antallet søkere var fem ganger så høyt.

I forrige uke tok kunst- og pressefotograf Ingerid Jordal til orde for mer åpenhet rundt stipendtildelingene. Hun ønsker blant annet at de ulike stipendkomiteene skal begrunne sine tildelinger offentlig.

– Hvorfor kan dere ikke offentliggjøre grunnlaget for stipendtildelingene, Ugelstad?

– Først og fremst fordi det vil kreve store ­ressurser, og da vil det bli mindre penger å fordele. Mitt mål er at pengene skal gå til kunstnerne – ikke til byråkrati.

Hun forteller videre at det er mange kunstnere som søker på flere ­ordninger ­samtidig. I alt kommer det inn over 13.000 søknader til Statens kunstnerstipend.

– Når vi vurderer søknader, må også vi ta hensyn til dette. Dermed vil det ofte være vanskelig å forstå de ulike begrunnelsene isolert sett. Jeg tror rett og slett det vil gjøre mer skade enn gagn om de blir offentlige.

Begrunnelsen vil ikke gi mening for søkeren.

– Dagens system er best

– Vi ønsker fortsatt en regelstyrt ordning på sikt. Men fram til det skjer, er det ennå mye som kan gjøres, sier Elisabeth O. Sjaastad, forbundsleder i norsk Filmforbund, til Klassekampen.

I går møttes aktører fra filmbransjen og regjeringen til et innspillsmøte om insentivordningen. Under møtet deltok både kulturminister Lubna Jaffery (Ap) og næringsminister Cecilie Myrseth (Ap).

Ordningen er ment å lokke filmproduksjoner til Norge ved at staten refunderer 25 prosent av produksjonskostnadene. Hvis ordningen blir regelstyrt, betyr det at alle som oppfyller søknadskravene, automatisk vil få støtte.

Sjaastad sier hun opplevde møte som godt og konstruktivt. Hun understreker at det viktigste for bransjen i første omgang er å få økt rammene for ordningen.

– Vi er inne i en tid med et unikt momentum for norsk film, samtidig som bransjen står i en dyp krise. Dette paradokset mener jeg det er maktpåliggende at regjeringen jobber for å løse.

Flere aktører i filbransjen har tidligere ønsket å flytte insentivordningen fra kultur til næringsdepartementet. Sjaastad mener det er viktigere å diskutere hvordan ordningen kan endres, enn hvor den bør ligge.

– Slik den fungerer i dag, er det mulig å kombinere støtte fra Filminstituttet med utenlandske insentivordninger, men ikke den norske. Da ender vi med å flagge produksjoner ut og ikke hjem.

Kulturminister Jaffery forteller at dette var en utfordring som ble diskutert på møtet.

Ber regjeringen løse filmfloke

Medlemmene i Konstnärernas Riksorganisation gir ikke uttrykk for misnøye med de svenske stipendtildelingene, forteller leder Sara Edström.

– Vi snakker hele tida om størrelsen på stipendene, som med årene har minsket. Men vi har ikke medlemmer som kritiserer hvordan stipendgruppene blir til, sier Edström.

I Norge er det langt mindre harmonisk. De siste ukene har det stormet rundt Statens kunstnerstipend. Fotograf Ingerid Jordal har gått hardt ut mot hvordan stipendene deles ut.

Hun har fått støtte av kultursosiolog Sigrid Røyseng, som er skeptisk til at kunstnerorganisasjonene får oppnevne komiteenes medlemmer.

I Sverige mistet kunstnerorganisasjonene denne muligheten på 1990-tallet. Dét lever de godt med i dag, forteller Edström.

Statens kunstnerstipend administreres av Kulturdirektoratet i Norge. I Sverige deler Konstnärsnämnden, som er underlagt Kulturdepartementet, ut stipender til yrkesaktive kunstnere.

Konstnärsnämnden ledes av et styre oppnevnt av den svenske regjeringen, forteller avdelingssjef Pernilla Högström.

Disse velger så hvem som skal sitte i stipendkomiteene.

Svenske kunstnere har fått mindre innflytelse

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

«Jeg mener Thor Haavik er en gave til Den norske kirke.»

Den som plukker opp andreopplaget av kjendisprest og realitystjerne Thor Haaviks «En god tro» i bokhandelen, lar seg kanskje overbevise av sitatet på omslaget, en såkalt 

Det tilhører pastor Erik Andreassen og er hentet fra hans anmeldelse i Vårt Land. Der beskriver han Thor Haavik som en gave til kirka – men hoveddelen av anmeldelsen er svært kritisk.

Likevel har forlaget Gyldendal brukt den som salgsargument på omslaget.

– Det er veldig ironisk. Det viser med all tydelighet at det jeg påsto i anmeldelsen, stemmer. Forlaget er mer opptatt av salg enn av å framstå redelige, sier Andreassen.

Ifølge ham bærer nemlig boka preg av manglende faktasjekk og omtrentlig bruk av vitenskap.

Slikt kan man kanskje komme unna med på konfirmantleir, men «ikke i en bok som skal fungere som et argument – et forsvar – for kristen tro», skriver han i Vårt Land. Avisa omtalte saken i går.

– Det lugget litt under lesningen. Det er en miks av partier med og uten kildehenvisninger, og da jeg faktasjekket, oppdaget jeg at Haavik bruker historier og kilder på tynt grunnlag, sier Andreassen til Klassekampen.

Gjorde ris til ros

Kåre Bulie

Det begynte med at kuratoren gikk bort midt i prosessen. I fjor, under et år etter at Koyo Kouoh ble offentliggjort som den som skulle komponere den sekstiførste Veneziabiennalen, og under et år før utstillingen skulle åpne, døde kuratoren fra Kamerun og Sveits av kreft, 57 år gammel. Mønstringen verden får se fra 9. mai, forblir imidlertid hennes – realisert av medarbeiderne.

De stridene rundt arrangementet som har fulgt, er ikke like uvanlige – kunstlivets store internasjonale gruppeutstillinger har tradisjon som arena for politisk kamp. Ikke desto mindre later opptakten til årets biennale til å avspeile den særlig kaotiske verdenssituasjonen den har utspilt seg i.

 truer med å frata biennalen økonomisk støtte dersom den fastholder å slippe Russland til i landets paviljong, har fått bred oppmerksomhet. Russerne skal nemlig, for første gang siden fullskalainvasjonen av Ukraina, etter planen delta med «egen» kunst.

Innsigelsene lot ikke vente på seg, i likhet med anklagene om hvitvasking av krigsforbrytelser. Aktivisters motstand har fått følge av en rekke europeiske toppolitikeres. Biennalen har forsvart seg med at «ekskludering eller sensur av kultur og kunst» er noe den tar avstand fra.

Ifølge The Art Newspaper har ordføreren i Venezia truet med å stenge Russlands paviljong – dersom landet bruker den til propaganda.

Putins regime kommer i kjølvannet av at statsminister Giorgia Meloni kort tid før forrige Veneziabiennale fikk en herre som oppfattes som forbundsfellen hennes, utnevnt som leder for prestisjearrangementet. The Guardian utropte Pietrangelo Buttafuoco til biennalens «nye høyrefløysdirektør», men som konvertitt til islam skiller den italienske skribenten seg i så måte ut.

Også at Israel skal delta, har ledet til protestbrev og krav om utestenging. Midtøsten-spørsmålet har i tillegg skapt strid rundt biennalen i Australia, og ifølge The Guardian blir den sørafrikanske paviljongen stående tom etter at landets myndigheter stoppet det angivelig propalestinske bidraget til kunstneren Gabrielle Goliath på grunn av «polariserende» innhold.

Verket vil derimot bli vist et annet sted i Venezia – utenfor biennaleområdet.

 Donald Trump og hans «amerikanske verdier« har selvsagt også innslaget fra USA ført til kontrovers: Art News kalte det faktum at den lite kjente og meritterte skulptøren Alma Allen har fått i oppdrag å representere stormakten, «dypt sørgelig» – fordi arbeidet hans ikke har noe å si «om tilstanden til landet vårt for øyeblikket». Kunstneren selv har hevdet at to gallerier han jobbet med, ga ham opp da han takket ja.

Ordføreren har truet med å stenge Russlands ­paviljong – om den brukes til ­propaganda

Bølger i Venezia

På halen sitter en nisse med topplue og spiller fele. Øverst på den overveldende rikt ornamenterte formen troner en slektning. Nederst ligger en drage. Det skrekkinngytende vesenet bærer den lysebrune helheten på ryggen og blotter kjeften. Gjenstanden er på samme tid et ekstravagant stykke kunst og et funksjonelt drikkehorn.

Omgitt av fat og tallerkener troner den i Nasjonalmuseets tettpakkede kunsthåndverksutstilling. Mannen bak det svungne objektet av eik og sølv fra rundt 1890 het Lars Kinsarvik (1846–1925). Like ved har institusjonen plassert et beslektet, men mye større verk med samme opphavsmann: Framskapet ble til to tiår senere og har med sine blå og grønne deler en mye rikere palett, men de buktende utskjæringene som gir furumøbelet karakter, er gjenkjennelige fra hornet. Det samme er fantasiskapningene som pryder skapets dører. I likhet med drikkeredskapets virker de skumle, i fysisk angrep på hverandre som de trollaktige figurene later til å være.

 mønstre og myke former regnes Kinsarvik som den norske dragestil-signaturen fremfor noen. Han skuet bakover, mot middelalder og vikingtid, og utviklet – i årene like før Norge ble uavhengig av Sverige – en frodig, nasjonal folkekunst. I vestlendingens univers møttes stavkirker og folkeeventyr.

«Kinsarviks møbler og innredningsprosjekter får stor anerkjennelse i samtiden. Arbeider vises ved store internasjonale kunstindustriutstillinger og blir innkjøpt av flere utenlandske kunstindustrimuseer», skriver Nasjonalmuseet. Mer enn 40 Kinsarvik-bidrag har det i samlingen: foruten møbler tobakksdåser og syskrin, papirkniver og blomsterpotter.

 Kinsarviks innsats og nedslagsfelt da jeg i fjor kom over en tilsvarende overdådig stol fra 1908 i The Art Institute of Chicago, et av USAs viktigste kunstmuseer. En større verdens blikk på det norske gir ikke sjelden nye erkjennelser også for den som mener å kjenne landet. I gigantinstitusjonens permanente utstilling – omgitt av møbler av Josef Hoffmann og Charles Rennie Mackintosh og malerier av Edvard Munch og Ferdinand Hodler – står den fargesprakende Kinsarvik-stolen med troll, konger og ulver på og vitner om rom og tider langt unna. Den som finner det naturlig å slå seg ned på et slikt furusete, må ha et solid selvbilde, assosiasjoner til en vikinghøvding som det gir.

Chicago-institusjonen omtaler stolen fra Sunnmøre som «et emblem for norsk kulturell stolthet» og et eksempel på «Viking Revival»-stil. Den hevder endog at den ornamentglade nordmannens arbeider var med på å etablere hjemlandet hans på en internasjonal scene.

 seg nemlig å strekke seg både langt ut og høyt opp: Møblene er å finne i samlingen til Musée d’Orsay i Paris så vel som Victoria & Albert Museum i London. Både den franske og den britiske prestisjeinstitusjonen eier karakteristiske Kinsarvik-stoler som stammer fra verdensutstillingen i Paris i 1900. I Nasjonalmuseets eie er et tronelignende Kinsarvik-sittemøbel som ble vist på verdensutstillingen i samme metropol elleve år tidligere. Hardanger folkemuseum, nok en norsk institusjon som viser arbeidet hans – på kunstnerens hjemmebane – kaller ham «treskjerar, skribent og spelemann».

Til Kinsarviks beundrere hørte til og med Arthur Conan Doyle, legeforfatteren fra Skottland som ikke bare gjorde Sherlock Holmes verdensberømt, men dessuten kjøpte en av den norske formgiverens stoler. Kinsarviks estetikk ble synlig i kirkeinteriører og i landets hoteller og kaffistover. Innflytelse fikk han i tillegg gjennom de mange suvenirene han skapte for turistmarkedet, og gjennom treskjærerskolen han startet. Livets siste tiår ble imidlertid tynget av at han fra 1915 gradvis mistet synet.

som ved århundreskiftet fikk statsstipend, en produksjon bak seg som fikk Arnfinn Engen, i boken «Lars Kinsarvik. Skaparen av ‘den norske stilen’ i nyare treskjerarkunst» (1996), til å hevde at hovedpersonen ble «det for norsk treskjering som Ivar Aasen hadde vore for det nynorske målet, og som Vinje og Garborg hadde vore for nynorsk litteratur». Den driftige Kinsarvik var imidlertid mer enn som så: kunst-, rose- og dekorasjonsmaler, foredragsholder og skribent – og hjernen bak flere blader. Måten treskjæreren trakterte hardingfela på, fikk selveste Edvard Grieg til å rose ham.

Henrik Sørensen kalte Kinsarviks verk for ‘pinebænke i dragestil’

Liv i dragen

De siste ukene er Statens kunstnerstipend blitt gjenstand for heftig debatt. I forrige uke tok kunst- og pressefotograf Ingerid Jordal til orde for mer åpenhet rundt stipendtildelingene.

Hun fikk støtte av kulturforsker Sigrid Røyseng, som uttalte at oppnevningsretten – det at stipendkomiteenes medlemmer blir oppnevnt av kunstnerorganisasjonene – «gjør ordningen fastlåst».

Putte H. Dal er styreleder i Norske Kunsthåndverkere og mener det er kommet flere misvisende og feilaktige påstander i debatten om stipendene.

«Det er ikke slik at stipendkomiteene bare må bestå av yrkesaktive kunstnere», sa Røyseng til Klassekampen fredag – med henvisning til forskriften for Statens kunstnerstipend.

– Det er spesielt at en forsker og akademiker mener at det ikke er nødvendig med fagfellevurdering, sier Dal.

Hun forteller at stipendkomiteen som deler ut stipender til kunsthåndverkere, allerede er åpen for kunsthistorikere og kuratorer.

– Det er ikke slik at man må være medlem av vår organisasjon for å sitte i komiteen. Det avgjørende er at representantene har kunstfaglig kompetanse.

Det avgjørende er at representantene har kunstfaglig kompetanse.

Ønsker å bli vurdert av fagfeller

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

Jubel, omfavnelser og sjampanje – det sto ikke på feiringen da VG vant Skup-prisen i Tønsberg i helga. Med ­prosjektet «Maskene til 100 millioner» avslørte ­journalistene Einar Otto Stangvik og Rolf J. Widerøe hvordan Forsvaret kjøpte gassmasker til Ukraina som ikke holdt mål.

Skup-prisen deles ut hvert år av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup) og regnes blant de gjeveste prisene en journalist kan motta i sin karriere. Konkurransen er beinhard.

Men Skup-prisen er langt fra den eneste utmerkelsen journalistene kjemper om. En opptelling Klassekampen har gjort, viser at det i 2025 ble arrangert hel 37 prisutdelinger som var rettet mot medienes arbeid. Mange av prisene, som Skup, har også flere underkategorier. Det reelle antallet enkeltpriser er derfor langt høyere.

Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved institutt for markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Han mener slike prisutdelinger er positive hvis de bidrar til å opprettholde kvalitetsstandarder.

– Men det finnes for mange priser til at de kan bli synlige, alle sammen. Da vil noen av prisene bli viktigst for dem som deler dem ut, sier Tangen.

I verste fall kan de mange prisene undergave den interne konkurransen mellom mediene, påpeker Tangen.

– Det blir en egen økonomi hvor de samme folkene jobber med å nominere, sitte i juryer og dele ut prisene. Men mediene blir best hvis de hele tida går løs på hverandre. Det er viktigere for mediene at de kritiserer enn at de hyller hverandre, sier han.

Tangen er usikker på om prisene evner å fange det mange medier faktisk gjør mest av, nemlig å levere fortløpende og ofte tabloid vinklet nyhetsjournalistikk.

Det er viktigere for mediene at de ­kritiserer enn at de hyller hverandre.

Prisbonanza i mediebransjen

Det var et voldsomt engasjement for å bedre kunstnerøkonomien på 1970-tallet, forteller forfatter Edvard Hoem.

Aktuelt

Kven vil sleppa til i David Ellisons film- og nyhendeimperium basert på smørjing av Trump og pengar frå Saudi-Arabia?

Hvor mange samlerobjekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

Emil Sondaj Hansen reiste til Harvard med forventninger om kunnskap og frihet. Han vendte hjem som «radikal europeer».

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Gi oss det vi ikke vet vi vil ha

Sp ønsker en grundig vurdering av et tilbygg til Nationaltheatret. Nå er toget er gått, mener Høyre.

Hvis stipendtildelinger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgsleder Trude Gomnæs Ugelstad.

Kulturministeren vil se på hvordan insentivordningen er innrettet, men kan ikke love bransjen mer penger.

Svenske kunstnere har fått mindre innflytelse

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

Kontroversene rundt årets Veneziabiennale avspeiler den kaotiske verdenssituasjonen.

Lars Kinsarviks treskurd finnes i toppinstitusjoner i Chicago, Paris og London. På den som vil smake, venter Nasjonalmuseets drikkehorn.

Ønsker å bli vurdert av fagfeller

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

På 1970-tallet kjempet Edvard Hoem og Yngvild Fagerheim fram mer statsstøtte til kunstnere. I dag er de bekymret for stipendordningen.

Jeg hadde aldri i livet meldt meg til dette

Viser kjærlighet med skalpell

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisjetunge Veneziabiennalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Fosseforedraget er dårlig geniforvaltning.

Kulturforsker Sigrid Røyseng tar til orde for å gjøre endringer i forvaltningen av Statens kunstnerstipend.

Har fått mindre å rutte med

Kven vil sleppa til i David Ellisons film- og nyhende­im­pe­rium basert på smørjing av Trump og pengar frå Saudi-Arabia?

Hvor mange samler­ob­jekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utret­te­lige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Harry Hole er en advarsel til all verdens kvinner, under dekke av krim

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

Emil Sondaj Hansen reiste til Harvard med forvent­ninger om kunnskap og frihet. Han vendte hjem som «radikal europeer».

Marilynne Robinsons Fosse­fore­drag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Gi oss det vi ikke vet vi vil ha

Sp ønsker en grundig vurdering av et tilbygg til Natio­nal­thea­tret. Nå er toget er gått, mener Høyre.

Hvis stipend­til­de­linger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgs­leder Trude Gomnæs Ugelstad.

Kultur­mi­nis­teren vil se på hvordan insen­tiv­ord­ningen er innrettet, men kan ikke love bransjen mer penger.

Svenske kunstnere har fått mindre innfly­telse

Brukte negativ kritikk som ros på bokom­slaget

Kontro­ver­sene rundt årets Vene­zia­bien­nale avspeiler den kaotiske verdens­si­tua­sjonen.

Lars Kinsarviks treskurd finnes i topp­in­sti­tu­sjoner i Chicago, Paris og London. På den som vil smake, venter Nasjo­nal­mu­seets drikkehorn.

Ønsker å bli vurdert av fagfeller

Skup er bare én av minst 37 prisut­de­linger der medie­bran­sjen hyller seg selv. Er det sunt?

På 1970-tallet kjempet Edvard Hoem og Yngvild Fagerheim fram mer stats­støt­te til kunstnere. I dag er de bekymret for stipend­ord­ningen.

Jeg hadde aldri i livet meldt meg til dette

Viser kjærlighet med skalpell

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisje­tunge Vene­zia­bien­nalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Fosse­fore­draget er dårlig genifor­valt­ning.

Kultur­forsker Sigrid Røyseng tar til orde for å gjøre endringer i forvalt­ningen av Statens kunst­ner­sti­pend.

Har fått mindre å rutte med

Kven vil sleppa til i David Ellisons film- og nyhendeimperium basert på smørjing av Trump og pengar frå Saudi-Arabia?

Hvor mange samlerobjekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Over sofaen har Elisabeth Thoresen et diplom for sin utrettelige kamp mot Nav – og en påminnelse om å la ting fare.

Emil Sondaj Hansen reiste til Harvard med forventninger om kunnskap og frihet. Han vendte hjem som «radikal europeer».

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Sp ønsker en grundig vurdering av et tilbygg til Nationaltheatret. Nå er toget er gått, mener Høyre.

Hvis stipendtildelinger skal begrunnes, vil det gjøre mer skade enn gagn, mener utvalgsleder Trude Gomnæs Ugelstad.

Kulturministeren vil se på hvordan insentivordningen er innrettet, men kan ikke love bransjen mer penger.

Svenske kunstnere har fått mindre innflytelse

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

Kontroversene rundt årets Veneziabiennale avspeiler den kaotiske verdenssituasjonen.

Lars Kinsarviks treskurd finnes i toppinstitusjoner i Chicago, Paris og London. På den som vil smake, venter Nasjonalmuseets drikkehorn.

Skup er bare én av minst 37 prisutdelinger der mediebransjen hyller seg selv. Er det sunt?

På 1970-tallet kjempet Edvard Hoem og Yngvild Fagerheim fram mer statsstøtte til kunstnere. I dag er de bekymret for stipendordningen.

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisjetunge Veneziabiennalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Fosseforedraget er dårlig geniforvaltning.

Kulturforsker Sigrid Røyseng tar til orde for å gjøre endringer i forvaltningen av Statens kunstnerstipend.