Endre Ugelstad Aas

#fff

Det gjør vondt å innrømme, men det skulle ta 31 år før jeg fikk satt mine føtter i Bergen. En helg i midten av september kunne jeg endelig legge 

død. En kompis med røtter solid forankret i Fyllingsdalen inviterte vennegjengen til en tur over fjellet med Brann-kamp på Stadion som det store trekkplasteret. Klassikeren Brann–Vålerenga sto på programmet. Og vi hadde billetter blant den syngende delen av hjemmefansen.

med absolutt null familietilknytning til byen mellom de sju fjell, hørte jeg vel egentlig ikke hjemme blant supporterne i Bataljonen. Samtidig kunne jeg forsvare min tilstedeværelse på Stadion som supporter av Vålerengas erkerival i hovedstaden. For alle andre var jeg vel bare en i mengden. Men for min egen selvrettferdighets skyld var det et godt prinsipp å støtte seg på.

Med premissene satt og promillen på vei opp, kastet vi oss på en overfylt bybane som gynget i takt med trampeklappene til hjemmefansen. Slike kollektivturer er fantastiske for de som skal på kamp, underholdende for de fleste turister og det skumleste i verden for de som søker trygghet i vestlandske bedehusmiljøer. «Gi meg en B.R.A.N.N.» – etter en fire–fem runder med «call and response» fra en forsanger som ikke kan ha hatt mye stemme igjen til selve kampen, var vi framme på Stadion.

 bestemt meg for å klare meg uten supportereffekter. Med helsvart allværsjakke, blå jeans og Adidas-sneakers kunne jeg glidd sømløst inn på en hvilken som helst europeisk tribune – riktignok mot en litt ekstra grundig sjekk ved inngangen. Men kompisen min klarte ikke å holde igjen, og plutselig satt jeg der i regnet med et rødt skjerf rundt halsen og brillene på snei. Ansiktsuttrykket sier mye om hva jeg følte på akkurat da: A.M.B.I.V.A.L.E.N.S.

Det meste av tvil ble imidlertid skjøvet til side da vi kom inn på tribunen og Bergens nasjonalsang «Nystemten» runget i retning Løvstakken. Pyroteknikken og synet av sola som glimtet over fjellet fikk meg et lite øyeblikk til å ønske at jeg var bergenser. Vålerenga tok en tidlig ledelse, men det tok ikke lang tid før hjemmelaget reduserte. 1–1. Jubelen sto i taket, og røde bøttehatter fløy mellom stolradene. Stillingen holdt seg til like etter pause, da Enga igjen gikk opp i ledelsen. Skulle det bli en sånn kveld? Brann slo likevel tilbake, og etter to mål på ti minutter var «vi» igjen i ledelsen. Nå gjaldt det bare å holde ut den siste halvtimen.

 tusen rødkledde medborgere – som nok helst skulle ønske de bodde i sin egen republikk – sto jeg og hyllet et lag som på ingen måte tilhørte meg. Jeg kommer aldri til å bli bergenser. Men skjerfet har jeg bevart som et minne om de 90 minuttene jeg ble tilstrekkelig revet med til å føle meg som en.

Røde bøttehatter fløy mellom stolradene

Bergenser, for en dag

Selma Stormyren Larsen

#000

Etter flere døgn med forhandlinger om statsbudsjett presenterte Ap, Sp og Rødt sitt budsjettforlik lørdag kveld.

Norske folkehøgskoler er blant dem som kan puste lettet ut: I partienes forslag til statsbudsjett er kuttet i stipendandelen til elever ved folkehøgskoler reversert.

– Jeg har fulgt med i flere døgn. Vi er veldig glade for at dette ligger inne, sier Anne Tingelstad Wøien, leder i Folkehøgskolerådet.

Med dette vil flere elever få råd til å gå et år på folkehøgskole, mener hun.

Det var Ap som la fram kuttet i sitt forslag til statsbudsjett tidligere i høst. I dag betaler staten 40 prosent av skolepengene til elever på folkehøgskole, men med kuttet skulle elevene bare få 15 prosent dekket. Det skulle frigjøre cirka 100 millioner kroner i budsjettet.

Folkehøgskolerådet har advart mot at kuttet vil føre til at færre får råd til å gå på folkehøgskole, og at flere skoler vil måtte legge ned.

Forslaget førte til store protester: Mer enn 35.000 mennesker signerte en underskriftskampanje for å få det reversert. Både MDG, SV, Rødt og Sp reverserte kuttet i sine alternative budsjetter.

Dette vil bety mye for lokalt kultur­liv.

Vant fram mot kutt i stipender

Mylena Kifle

Kulturrådets fagutvalg deler årlig ut én milliard kroner til kulturlivet. Utvalgene består hovedsakelig av utøvende kunstnere, og det er de som bestemmer hvem i sitt felt som skal få tilskudd. 

Denne høsten er det blitt sådd tvil om dette systemet. Nettavisen og Subjekt har skrevet om utvalgsmedlemmer som selv har fått millionbeløp i støtte.

I forrige uke kunne også Klassekampen avsløre at Kulturrådets forskningsutvalg tildelte 5,7 millioner kroner til et prosjekt som utvalgslederen selv er tilknyttet.

Nå er det på høy tid å endre sammensetningen av dagens fagutvalg, mener kunstner Morten Traavik.

– Norge, og spesielt Oslo, er altfor lite til å ha fagutvalg som kun består av aktive kunstnere, sier han.

I samtlige av habilitetssakene mediene har skrevet om de siste månedene, er Kulturrådets habilitetsregler blitt fulgt. Utvalgsmedlemmene har ikke vært til stede mens utvalget har vurdert deres søknad.

Før helga åpnet Kulturrådet for å stramme inn reglene: De har bedt om en ekstern gjennomgang der det skal vurderes om råds- og utvalgsmedlemmer skal fratas muligheten til selv å søke tilskudd.

Traavik er blant dem som synes reglene ikke er strenge nok. Han mener det er dagens fagfellevurdering som skaper habilitetsproblemer.

Jeg tror de fleste foretrekker å få et nei fra fagfeller, framfor fra en vilkårlig sammensatt gruppe.

Vil ha rørleggere og gründere i Kulturrådet

Bendik Wold

Første gang jeg sto foran Noa Eshkols «Mourning Carpet», ble jeg nesten veltet over ende av et par løpende smågutter. De skrenset borti meg, bråbremset og rygget deretter to–tre skritt bakover, som om de plutselig hadde kommet over et sovende rovdyr.

Jeg rakk å lure på hvem som hadde informert de to små fyrene om høstens store norske kunstdebatt – de snakket fransk til hverandre, hørtes det ut som – før jeg innså at de slett ikke stirret på sørgeteppet: De hadde fått øye på Eshkol-verkets nærmeste nabo, en tv-skjerm som viste Wencke Mühleisens performance «Narcissus» (1979), nærmere bestemt scenen der kunstneren dynker en naken mann i tjære og ruller ham i fjær.

Mora til guttungene nærmet seg nå med lange steg. Hun trakk den yngste til seg og begrenset synsfeltet hans ved å ruske ham i luggen. Snart hadde hun klart å vende guttenes oppmerksomhet mot Iver Jåks’ «Offerstøtte» i stedet. Hadde de blitt stående litt lenger, kunne de ha fått med seg at Mühleisen jukket mot armlenet på en stol, helte rødmaling over det nakne underlivet sitt og ropte etter en tampong – i sannhet et artig ferieminne å ta med seg tilbake til den hjemlige école primaire!

Jo visst, Nasjonalmuseets rom 76 er fortsatt i stand til å aktivere sensurimpulsen i tandre sjeler. Et par meter til venstre for «Narcissus» henger Kjartan Slettemarks «Av rapport fra Vietnam», som ble angrepet hele tre ganger – én gang med øks – da det i 1965 sto utstilt i en glassmonter utenfor Stortinget. Paradokset er at venner og allierte av disse sinte, vriene, ofte kontroversielle kunstverkene – som bedre enn de fleste burde kjenne verdien av kunstens frihet – tidligere i høst samlet seg i dette rommet for å kreve et av de andre verkene fjernet. Hvordan endte vi her?

amper kulturdebatt er Noa Eshkols «Mourning Carpet» et forbløffende lavmælt kunstverk. Førsteinntrykket er ikke all verden – det kan likne dusinvare fra kulturlivets breie 

-segment. Jeg assosierer til den store filleposen mora mi oppbevarte i et skap utenfor soverommet, og som ble brukt dels til å sy dokkeklær, dels til å lage litt for fargerike og småblomstrete lapper på buksene våre når de fikk høl på knærne.

Det neste jeg legger merke til, er at stoffbitene er montert på en brungrønn bakgrunn, muligens et teppe av filt. Seinere skal jeg lese at Eshkol nettopp brukte gamle militærtepper som bakgrunn i de første tekstilarbeidene sine. Hun var egentlig dansekunstner, men kompaniet hennes satte virksomheten på pause da en av danserne ble sendt til fronten under jom kippur-krigen i 1973. Eshkol tråklet sammen de første teppene selv, men etter hvert var hele kompaniet i sving med nål og tråd. Prosjektet oppsto spontant, uten «forklaring eller ideologi», «ut fra et helt personlig behov for å lage noe, noe som ikke involverte intellektuelle beslutninger».

«Mourning Carpet» tilhører den første generasjonen av arbeider fra Eshkols improviserte systue. Det har en undertittel som viser til Ma’alot-massakren i 1974, da palestinske terrorister tok hundrevis av gisler på en skole nord i Israel. Til slutt lå 25 sivile igjen drept, hvorav fem var arabere med israelsk pass.

Man kan tenke seg at pledd à la dem Eshkol lånte til verkene sine, ble brukt til å varme og beskytte befridde gisler i Ma’alot. Men den militære mjukheten er aldri til å stole på: Dagen etter massakren hevnet Israel seg ved å bombe i hjel 27 palestinere i flyktningleirene i Sør-Libanon.

Er det et politisk verk? Jeg vil kalle det humanistisk. Agitatorisk er det i hvert fall ikke. Henvisningen til palestinsk terror etablerer en tynn forbindelse til verket det i sin tid erstattet i rom 76, Berit Soot Kløvigs «Svart september» (1972). Men Eshkols uttrykk er mer dempet, og referansen til faktiske hendelser ligger bare i verkstittelen. Her er krigen, militarismen, maktpolitikken kun et bakteppe – bokstavelig talt. Mens det som fyller bildeflata, er reminisenser av menneskelig liv: stoffrester fra framstillingen av skjorter, forkler, skjørt. Slik trer de sivile lidelsene i forgrunnen.

Her er krigen, militarismen, maktpolitikken kun et bakteppe – bokstavelig talt

180 minutter med Noa Eshkol

Elise Winterthun

Anniken C. Mohr

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Da vi går av toget ved havet, er det kaldt, vått og hustrig – det er seint på høsten, denne årstida som, ifølge Jane Austens «Overtalelse» (1818), «så eiendommelig og utrettelig stemmer sinnet til følelse og ettertanke».

Akkurat nå er vårt sinn mest stemt til forvirring. For hvor er klosterruinene vi leter etter? På veien gjennom den søvnige landsbyen møter vi en mann med en ørliten hund («Bella»). Han peker oss i riktig retning – men advarer om forbannelsen som hefter ved klosteret.

– Det blir sagt at det venter helvete og evig fortapelse for den som stjeler med seg en eneste stein derfra, sier mannen alvorlig.

Vi befinner oss i Austens trakter: Sør-England. 250 år etter hennes fødsel er vi her for å oppsøke et knippe steder i hennes liv og forsøke å pusle sammen et inntrykk av denne kvinnen på tvers av århundrer. Hvilke spor finner vi av hennes samtid? Hva betyr Austen for dem vi treffer på?

Første stopp er Netley Abbey, ruinene av et kloster fra 1200-tallet. Under reformasjonen ble det robbet, og munkene sendt på dør – og her kommer forbannelsen inn. Visstnok går det munker igjen som gjenferd, og det ryktes om en nedgravd skatt.

Det var en fortelling som fenget de romantiske poetene, som flokket til det som nå var en uhyggelig ruin. Stedet var også sentralt i den purunge Jane Austens fantasi. Man tror nemlig at hun besøkte Netley Abbey, og at det er inspirasjonen bak hennes aller første roman, «Northanger Abbey».

Utenfor klostermurene står et eiketre som må være eldgammelt. Satt Austen her, lent mot stammen, og tok notater? Kanskje tegnet hun klosteret, slik at hun skulle huske buene og søylene. Det er mye vi aldri får vite, ikke minst fordi søstera Cassandra brant så mange av hennes private skrifter etter hennes død.

Da vi vandrer gjennom ruinene, er det ikke til å unngå at den påtakelige hasjlukta bringer samtida noe i forgrunnen. Om natta sniker det seg inn folk med metalldetektor på jakt etter gull, får vi vite av oppsynsmannen, en blid sjubarnsfar som pleide å være dørvakt på nattklubb («man kunne få hvilken dame som helst!»).

På leiting etter Jane

Ida Wammer

Jeg har bare fått dette fortalt, men en høstkveld i 1994 sitter min mor, min far og deres venner og spiller brettspillet Risk. De danderer de små brikkene rundt på brettet, og hvert trekk er en del av en større konspirasjon mot min mor. Det er i alle fall slik hun opplever det, og det er også derfor hun på et tidspunkt fører hånda innunder brettet, vipper den opp, slik at alle brikkene mister fotfeste og raser av.

Et slikt overtramp av spillets, ikke minst det 

spillets, regler krever naturligvis en forklaring: hormoner. Hun var gravid.

Så det lå kanskje i kortene at hun skulle få en datter med ingenting til overs for brettspill. Det handler først og fremst om at brettspillet stjeler oppmerksomhet fra samtalen. Det kan til og med virke som en manglende selvtillit på samtalens vegne, eller en innrømmelse av at samtalen ikke er nok. Dermed trenger man en lek, en struktur, en organisert aktivitet som skal føre til fellesskap – og som samtidig svekker muligheten for at noe sånt kan oppstå overhodet. Alt dette tenker jeg på nå som lesesirklene plutselig florerer.

Det kunne holdt å vise til høstkampanjen til et stort svensk interiørfirma som nå markedsfører produktene sine med at de skaper en perfekt atmosfære for lesesirkelen, eller «the book club». En vase med unik silhuett, anyone? For når selskaper med sans for eventyrlig vekst plukker opp et fenomen, kan man være ganske så sikker på at det er utslag av omfattende mysing på kalkyler og trendanalyser, at de er trygge på at det vil resonnere hos befolkningen – inntil det brått 

 gjør det lenger, fordi det er blitt kapret av reklamemakerne, og verden stamper videre.

 videre, kan det være nyttig med en kort begrepsavklaring. De som deltar i lesesirklene, kaller det gjerne «bokklubb» i dag, noe som uunngåelig sender tankene av gårde til, vel, bokklubbene. De gamle institusjonene som både drev folkeopplysning og kapitalisering på folks behov for lesefellesskap – selv om kommunikasjonen her begrenset seg til bøker i bytte mot fakturaer.

Kristenn Einarsson, som styrte Bokklubbene i 20 år, skriver i memoarene «En bokpushers bekjennelser» at de på tidlig 2000-tall anså seg for å være et lokomotiv for litteraturen. Samlet sto også alle bokklubbene for 70 prosent av alle solgte bøker i Norge på denne tida, noe som fikk Lena Lindgren til å erklære (den gang i Dagens Næringsliv) at bokklubbene var Norges mektigste litterære aktør.

memoarer kan man lese om hvordan lokomotivet fortsatte én vei, i retning irrelevansen. Så bokklubb-begrepet har vel så å si stått ledig, og nye bokpushere kom til: I dag finnes NRKs «Leseklubben», som vel må anses som en storsatsing innenfor deres litteraturdekning, mens danske Weekendavisen denne uka arrangerer sin første 

. Sophie Elises bokklubb ble lagt ned i 2021, men Oprah Winfrey, Reese Witherspoon og Dua Lipa har ellers holdt det gående i en årrekke.

Dette har de også merket seg borte i dagens Bokklubben (etab. 1961): «Vi har mistet medlemmer i tjue år, men vi opplever faktisk nå at det er noe som skjer, vi også», forteller daglig leder Erlend Sørskaar, og han fortsetter: «Mange trekker fram at bokklubber bidrar til at de leser mer, og at lesingen fungerer som en motvekt til scrollingen, et forsøk på å ta tida tilbake. De søker til lengre tekster som krever konsentrasjon over tid, og de setter pris på å lese bøker også andre leser.»

kan jeg nå telle cirka ti lesesirkler, eller «bokklubber». En av dem leser klassikerne, en annen bryner seg på samtidslitteraturen. Noen har viet seg til bøker som griper inn i vår samtid, de leser antifascistiske bøker, krigsberetninger eller bøker som har «noe med sex å gjøre». Mens andre igjen er friere i formen. Men hvor fritt kan det egentlig være i formen?

Ofte er grunnen til at jeg hører om disse lesesirklene, at noen klager

Hvor mange lesesirkler er det i helvete?

Rikke Løe Hovdal

Skal kunstnere kunne få millionbeløp fra fagutvalg de selv sitter i?

Dagens regler tillater det i Kulturrådet, men snart kan det bli slutt på denne praksisen.

Det skjer etter en rekke saker i Nettavisen og Subjekt om utvalgsmedlemmer som selv har fått støtte. 

 at Kulturrådets forskningsutvalg ga 5,7 millioner kroner til et prosjekt som utvalgslederen selv er tilknyttet.

Flere i kulturfeltet reagerer på eksemplene og mener det er behov for å stramme opp habilitetsreglene.

Kulturrådet har lyttet til kritikken og har nå bestilt en ekstern gjennomgang. Der skal det vurderes om råds- og utvalgsmedlemmer skal ha mulighet til selv å søke tilskudd.

Det er unødvendig, mener Geir Egil Bergjord, styreleder i Norske Billedkunstnere.

– Ettersom Kulturrådet selv har erkjent problemet og er i gang med å se på utforming av regelverket, ser jeg egentlig ikke behovet for å bruke ressurser på en ekstern gjennomgang. Feltet er jo allerede underfinansiert, sier han.

Bergjord er blant dem som mener høstens habilitetssaker har avslørt behovet for strengere regler.

Det holder ikke å bare gå ut av rommet når din søknad vurderes.

Utvalgsmedlemmer kan bli nektet tilskudd

Finnes det noe tristere enn å ha gått glipp av ekte kjærlighet? Ja – å vite at man har seg selv å takke, fordi man føyde seg etter folk som er langt dummere enn en selv. Nå lever man et slags halv-liv, med bare minner å varme seg på, mens framtida fortoner seg som et grått hav.

Det er situasjonen til Anne Elliot i «Overtalelse», den siste romanen Jane Austen fullførte. Boka ble utgitt i 1817, men følelsene den målbærer, er tidløse. Den handler om å være en fremmed fugl i sin egen familie. Den handler om å gjøre katastrofale feil. Og den handler, som alltid hos Austen, om den krevende øvelsen det er å overvinne egen stolthet, slik at man kanskje, kanskje får en sjanse til.

«Overtalelse» er ikke Austens mest berømte roman, men seiler påfallende ofte opp som lesernes favoritt. Den er hennes mest gripende bok, der mange av hennes kvaliteter – humor, innsikt i sosial dynamikk og et medrivende fortellerperspektiv – når sitt toppunkt.

 holder til på godset Kellynch Hall i Somerset. Mens Austen selv var prestedatter, befinner Anne Elliot seg et knepp over i det intrikate hierarkiet i England på denne tida: Hennes far er baronett, og slekta tilhører dermed lavadelen.

Den som kjenner Austen, vet at forfengelighet er en menneskelig svakhet som går igjen. Finnes det en mer pompøs dåre enn sir Walter Elliott? Han er så oppblåst at han nesten tar av og svever mot himmelen som en sprekkeferdig ballong. Når han ikke kjæler for sin stolte slektshistorie, bruker han penger som en full sjømann.

Nå er dette luksusdyret så forgjeldet at han ikke klarer utgiftene på Kellynch Hall. Hans støttespillere overtaler ham til å leie ut godset, et ytterst pinlig nederlag for en aristokrat. Leietakerne er admiral Croft og hans kone – og med dem følger konas bror, kaptein Wentworth, som ikke har vært sett i distriktet på mange år.

 døtre er nesten like store nek som ham selv. Den mellomste, Anne, er annerledes, og har mye til felles med sin avdøde mor. Hun er nøktern, omtenksom og lynende skarp.

Men ingen er perfekte, og Annes svakhet er at hun for lett har latt seg overtale av sterkere personligheter. Som 19-åring var hun forlovet med nevnte Wentworth, den gang et ubeskrevet blad uten formue, men med uovertrufne personlige kvaliteter. Den snobbete Elliot-familien hadde kun forakt til overs for ham, og familievennen Lady Russell rådet henne til å bryte forlovelsen.

Anne fulgte det elendige rådet og dumpet den elskede Wentworth. I dyp skuffelse over hennes mangel på troskap og ryggrad dro han til sjøs. Der har han steget i gradene og er nå en rik og beundret kaptein.

Finnes det en mer pompøs dåre enn sir Walter Elliott?

En sjanse til

Guri Kulås

Då Pete Hegseth i september kommanderte alle høgtståande offiserar til Pentagon, spekulerte mange på kva USAs nyslåtte krigsminister hadde å melda til den største samlinga av amerikanske toppmilitære i manns minne. Ein vittigper på Reddit skreiv at Hegseth, «ifølgje rykta», vil avslutta møtet med ropet 

For dei uinnvigde: Det er Zack Snyders populærkulturelt 

innflytelsesrike, fascistoide glorifisering av slaget ved Thermopylene der kong Leonidas’ 300 spartanarar stoppa ein overveldande perserhær. Filmen kom ut for 20 år sidan – då «krigen mot terror» vart legitimert av doktrinen om «The clash of civilizations» – og har levd på internett sidan.

Då talane til krigsministeren og hans president vart publiserte, vart det like vanskeleg å le av den treffsikre filmspøken som det har vore å le av filmen. Sparta har vore eit dårleg omen anten namnet har vorte dregen fram i populærkulturen eller vekselvis på ytre venstre og ytre høgre i politikken.

det no var slutt på å følgja «politisk korrekte og overstyrande engasjementsreglar». No skulle «sunn fornuft» råda i form av taktikk for «maksimal dødelegheit» og overføring av «makt til krigarane», som krigsdepartementet skriv på sine heimesider. Ein viktig del av strategiskiftet var ifølgje Hegseth hardare disiplin, fysisk fostring og plettfri uniformering, ikkje meir skjegg og bukfeitt i Pentagon.

I drone- og hybridkrigsalderen er vel ikkje uniformer og armhevingar lenger viktig for soldatbrorskap og -kompetanse kanskje med unntak for ein stad, nemleg i USAs nye innanlands krigføring. Donald Trump har bygd om det føderale politibyrået Ice (

) til ein «kongshær» brukt mot demokratisk styrte storbyar, som blir handsama som fiendtlege bystatar – for å nytta eit nærliggjande bilde.

veit, har ingen i Trump-administrasjonen halde fram antikkens Sparta som eit ideal (om ein ser bort frå eks-alliert Elon Musk). 

i kvardagsleg tyding er heller ikkje eit adjektiv som høver godt på Trump og dei som har kjøpt ein plass i forvaltinga hans. Kritikarar av Trump-styret har derimot ofte vist til den antikke, oligarkstyrte krigarstaten når dei har omtalt USAs vending bort frå ein regelstyrt verdsorden under Trump. Og ei omfamning av førmoderne ideal og styringspraksis – inkludert forbod mot transseksuelle og sparking av kvinner i forsvaret.

Men mellom mange av Trumps potensielle veljarar, ikkje minst dei Trump snakkar til via memes og nettrolling, er Sparta ein kjend referanse – ofte filtrert gjennom populærkultur – slik den nemnde Reddit-spøken er døme på. Spartanske ideal blir òg framheva av sjølvoppnemnde trenings- og livsstilsprofetar på nettet, som vegen til sjølvoptimalisering.

mange. Å omfamna rigide kosthalds- og treningsrutinar leier sjølvsagt ikkje til aksept av det spartanske slavesamfunnet – der berre menn av «spartansk blod» kunne bli tatt opp i krigarkasten og få borgarrettar. Men ein kan kjenna ein understraum i kulturen der personlege reinleiksideal i alle fall ikkje står i motstrid til dei ekskluderande borgarideala til post-liberalarar som J.D. Vance og nasjonskonservative kristne, som no dominerer det styrande partiet i USA.

Understraumen er å finna att i Europa, medan den er eksplisitt politikk i Israel der Benjamin Netanyahu har tatt til orde for at landet bør bli eit isolasjonistisk «Super-Sparta» i Midtausten. Sionistisk idolisering av Sparta har også vorte framheva av sosiologen Uri Ben-Eliezer som eit element i «The Making of Israels Militarism».

Så vidt eg veit, har ingen i Trump-­administrasjonen halde fram antikkens Sparta som eit ideal

– Vi må bli Sparta»

Lesesirkelen leser Austen: – Det finnes to «fuckboys» i denne boka

I åpningen av «Northanger Abbey» kommer forfatteren med en formaning: Fordi det er gått så mange år siden verket ble ferdigstilt, kan noen deler av det være heller «utdaterte».

Den gang var det gått tretten år siden Austen skrev romanen. Nå er det gått drøyt 200 år til – og «stadar, vanar, bøker og folkemeininga» har endret seg hakket mer.

– Dette er en satire. Boka kom ut i 1817, etter Austens død, sier Johanne Gullberg.

Klassekampen møter henne og fire andre Austen-lesere i lokalene til Bingen bok – i et gammelt, men ikke fullt så gammelt hus i Storgata i Oslo sentrum.

De fem, så vel som en liten hund ved navn Lotta, er samlet til lesesirkel: Gjennom året har Austen-interesserte pløyd seg gjennom forfatterskapet i bokhandelens lokaler. Møtene er åpne for alle, og nå er de kommet til Austens nest siste utgivelse. Har «Northanger Abbey» tålt tidas tann?

Romanen hadde en noe broket start: Bokhandleren som kjøpte manuset i 1803, lot rett og slett være å gi det ut, til Austens overraskelse.

– Han kjøpte boka for ti pund. Da Austen ble syk, kjøpte broren hennes den tilbake og fikk den utgitt på et annet forlag etter at hun døde, sier Gullberg.

De fem har ulikt utgangspunkt: Mens ­Gullberg, Olivia McIntyre og Anita ­Christensen har lest hele Austen-bibliografien, gjerne gjentatte ganger, rakk Victoria Winsnes bare noen kapitler. Mari Fløystad Juliebø leste «Northanger Abbey» sist som tenåring.

Når jeg ser ham for meg i hodet mitt, ser jeg Boris Johnson.

Austen og hennes fuckboys

Kulturrådet deler ikke bare ut penger til utøvende kunstnere. Tidligere i år delte Kulturrådets forskningsutvalg ut 5,7 millioner kroner til et prosjekt tilknyttet Universitetet i Bergen (UiB).

Nå kan Klassekampen avsløre at Jan Fredrik Hovden, lederen av forskningsutvalget og et av Kulturrådets ni rådsmedlemmer, også har en tilknytning til prosjektet som mottok støtte.

Det lå bare to søknader på bordet da støttemidlene skulle fordeles. Hovden ble i tråd med reglementet meldt inhabil til behandlingen av begge.

Likevel endte tildelingsprosessen med at UiBs prosjekt fikk hele potten.

Hovden besvarte ikke Klassekampens spørsmål innen avisa gikk i trykken i går.

– Selv om alt tyder på at man har fulgt habilitetsreglene, så er det likevel regler publikum nok har store vansker med å forstå, sier teater- og mediekritiker Anki Gerhardsen.

– Her er det en åpning for vennskapskorrupsjon, og de mange eksemplene som nå er kommet fram i offentligheten, skaper en mistanke om at det er nettopp dét som har skjedd.

De siste månedene har Kulturrådet vært i hardt vær etter avsløringer i Nettavisen og Subjekt om at medlemmer av utvalg har fått tildelt millionbeløp i støtte.

Det er en styggedom at man kan søke om støtte selv om man sitter i et utvalg.

Kulturrådet får ny habilitetsrefs

Det er ikke bare i Norge de etablerte mediehusene blir utfordret av høyreorienterte influensere. Sveriges motsvar til Ole Asbjørn Ness og Wolfgang Wee er Henrik Jönsson – en 50 år gammel entreprenør som i sin tid tjente seg rik på nettsida Hungrig.se. Siden er han blitt Youtube-stjerne med over 100.000 ukentlige seere.

Suksessen har gitt Jönsson blod på tann, og nå oppskalerer han Youtube-showet «100%» til en egen tv-kanal. Målet er å utfordre rikskringkasteren SVT.

«Vi vil skape kult, seervennlig og relevant innhold som ikke har den der plagsomme SVT-vinklingen», uttaler han til Dagens Nyheter.

100% er verken et «mediehus» eller et «alternativmedium», heter det i markedsføringen. «Det er en motstandsbevegelse, en folkebevegelse og en plattform for å gi rom for alle de perspektivene som de etablerte mediene utelater.»

Henrik Jönssons satsing er ikke smålåten: Takket være midler fra anonyme støttespillere starter han opp med ti ansatte i redaksjonen – og lokaler på en hemmelig adresse «et steinkast fra SVT og SR».

«Vi vil ikke ha hit noen venstremennesker som kaster stein», lyder forklaringen på hemmelighetskremmeriet.

Ifølge Dagens Nyheter har den nye tv-kanalen finansiering nok til å holde det gående i tre år. Målet er å bli sjølberga gjennom en «frivillig public service-avgift» på 1249 svenske kroner.

SVT får ny konkurrent fra høyre

«Stolthet og fordom» har vore ein Austen-favoritt til alle tider. Alt i 1940 vart det laga ein Oscar-prisa filmversjon med Laurence Olivier i rolla som Mr. Darcy (og med manus av Aldous Huxley!). Gullstandarden for tv-dramatiseringar er likevel berre 30 år gammal. BBCs seksdelte serie med Jennifer Ehle og Colin Firth i hovudrollene som Elizabeth Bennet og Mr. Darcy står seg oppsiktsvekkjande godt. Hovudårsaka er at serien er svært tekstnær, har ualminneleg velvalde skodespelarar i rollene, og at tv-regien lèt seg leia av karakterane.

Bak serien stod to BBC-veteranar med lang røynsle i å tilrettelegga ein mangfaldig, britisk litteraturarv for tv. Regissør Simon Langton hadde frå før blant anna regissert John le Carrés «Smiley’s People» med Alec Guinness og ein sesong av P. G. Wodehouses «Jeeves & Wooster» med Stephen Fry og Hugh Laurie. Begge er klassiske tv-dramatiseringar som for ettertida har knytt bokkarakterane til nettopp desse skodespelarane og deira rolletolkingar.

Ein liknande kvalitet har «Stolthet og fordom» – tenk berre på David Bambers fysiske «krypande» tolking av den fjollete presten Mr. Collins og Barbara Leigh-Hunts tanketomme, men dømmande, storsnuta aristokrat Lady Catherine de Bourgh. Eller kva med Julia Sawalhas ustyrlege Lydia Bennet – motsatsen til den prektige dotterrolla hennar i «Absolutt fabelaktig». Desse typane kan vi også takka manusforfattar Andrew Davies for. Han lèt karakterane avsløra seg sjølve gjennom Austens glitrande replikkar, som han har fikla lite med.

Halden opp mot BBC-serien fell Joe Wrights 2005-versjon av «Stolthet og fordom» heilt gjennom. Mange fans har denne Austen-dramatiseringa som sin favoritt, men den to timar lange, firedobbelt Oscar-nominerte filmen med ei karismatisk Keira Knightley som Elizabeth lir under dramatisk nedkorting i handlinga – som svekker både den sosiale satiren, karakterteikninga og handlingsmotiva til rollene. Korkje typane eller den summariske forteljinga heng på greip. Verst er det at manusforfattarane har fått det føre seg at dei kan skriva betre og meir komiske replikkar enn «sitatgeneratoren» Austen.

Interessant nok lèt Joe Wright buforholda tidleg på 1800-talet vera mindre glamorøse enn i dei fleste Austen-filmar (grisen er laus i huset på Longbourn), og dei frimodige Bennet-jentene har rive av seg kysene. Men trass i meir «jordnære» levevis og mange målariske, naturromantiske skildringar er filmen meir anakronistisk og mindre pasjonert enn BBC-serien.

Emma Thompson er faktisk medkreditert for manus på Joe Wrigths film. For kva er uklart. Det som er klart, er at hennar populære og Oscar-vinnande manus til «Fornuft og følelser» viser ei heilt anna forståing for Austens originalmateriale. Den som har lese den ordrike romanen, vil la seg imponera over korleis Thompson saman den gode, realistiske dramaregissøren Ang Lee har klart å omforma nitid utbroderingar av karakterdrag til pregnante scener.

Søstrene Dashwood mistar all økonomisk tryggleik då faren døyr, og opninga i filmen viser i ein glimrande, sarkastisk tittelsekvens korleis deira halvbror og einearving, den alltid svartkledde Mr. Dashwood, kjem fram til at han med godt samvit kan bryta farens siste ønskje om å ta hand om sine søstrer. Utstråling og fysikk, som Austen legg stor vekt på, er brukt til å understreka rollene. I tillegg til Kate Winslets og Hugh Grants kremroller forstår filmen verdien av å dyrka birollene, som er den personifiserte samfunnsveven i Austens forteljingar, og som ein må forstå for å manøvrera velberga gjennom livet. Her fortel nøkkelreplikkar om jakt og hundar meir om ein del adelsmenns livshorisont enn lange dialogar. Det er også ein del inspirert 

. Hugh Laurie hadde neppe fått den beiske rolla som Dr. House om han ikkje hadde fått eksellera som den «scenestelande» sure Mr. Palmer. Emma Thompson legg ikkje til mykje, men skaper ein veldig flott og viktig barnerolle for yngstesøstera Maragreth Dashwood, nydeleg spela av Myriam Emilie Francois.

Romantikk og repetisjon

Dag Eivind Undheim Larsen

Aftenposten vinker farvel til kulturen. Antallet egenproduserte kulturnyheter stuper.

Gjennom mange år var avisa Aftenposten kjent for sin sterke og livskraftige nyhetsjournalistikk på kulturfeltet.

De siste årene kan det se ut til at nyhetstrykket har avtatt – i hvert fall for leserne som forholder seg til papirutgaven eller e-avisa.

En telling Klassekampen har gjort, viser at antallet egenproduserte nyhetssaker om kulturpolitikk og kulturinnhold er blitt betydelig redusert på få år.

Innkjøpt stoff fra NTB har på sin side økt betraktelig.

I tidsrommet 20. oktober til 20. november 2022 besto inngangssidene i Aftenpostens kulturseksjon av 30 egenproduserte artikler. Med andre ord: Avisa kunne hver dag presentere en større kulturartikkel suget fra eget bryst.

I år er dette tallet betydelig lavere. Ser vi nærmere på perioden 20. oktober til 20. november 2025, finner vi bare 17 egenproduserte kulturnyheter – mens hele ni hovedsaker er hentet fra NTB.

Tre saker er også lånt fra Schibsted-avisene Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.

Cecilie Asker er kulturredaktør i Aftenposten. Hun er ikke med på at avisa nedprioriterer kulturstoffet.

Kvantitet er ikke det samme som kvalitet.

Færre egenproduserte kultursaker i papiravisa

Kåre Bulie

Jeg hadde flaks som plutselig kom over det, for menneskene jeg spurte, kunne ikke hjelpe meg: Et lite grått skilt i bakken, tildekket av fargesprakende høstløv, var det eneste som fortalte at jeg nå befant meg på «Ryszard Kapuścińskis sti». Kartet platen tilbød, var imidlertid så grovt at jeg ikke kunne være trygg på at det dugde til å finne neste stasjon på ruta.

Fordi jeg visste at det fantes et minnesmerke over Polens viktigste journalist på 1900-tallet der, hadde jeg dratt til parken som er oppkalt etter politikeren Jozef Pilsudski. Så digert er det grønne området i sentrum av Warszawa at det altså først viste seg vanskelig å finne monumentet, og så diskré er enkelte av markeringene på den fjorten stopp lange ruta at jeg ikke klarte å spore dem opp. Først da jeg oppdaget stiens start, to enkle skilt ved en bilvei i parkens utkant, fant jeg et komplett kart.

, kledelig nok for en forfatter av Kapuścińskis kaliber, rundt Polens nasjonalbibliotek. At den interesserte må vandre et langt stykke for å få med seg hederen i sin helhet, er særlig passende for en reporter som gjorde hele kloden til arbeidsplassen sin.

Ryszard Kapuściński (1932–2007) er provinsgutten som i tyveårene begynte å reise ikke bare Polen rundt, men også til fjerne verdenshjørner for å rapportere hjem til den unge kommuniststaten han brant for. Med tiden skrev han fra Latin-Amerika og Sovjetunionen, fra India og Kina. I 1980-årene, etter at hovedverket «Keisaren» – om Haile Selassie og Afrika, kontinentet han var særlig knyttet til – ble utgitt i USA, ble han et verdensfenomen. I samme tiår forelå det på norsk.

I tiden som fulgte, fortsatte Kapuściński-bøker å komme ut her til lands og gjøre ham til en sjelden fugl i journalistikken også i Norge. «Reiser med Herodot», «Imperiet», «Ibenholt» og «Sjahen» vitner ikke bare om polakkens formidable skriveevner, men også om hans sjeldne geografiske bredde.

 sin død fikk et monument anlagt rundt hjemlandets nasjonalbibliotek, vitner om posisjonen hans der. Samtidig er valget av den prominente arenaen fristende å lese som et brudd med tradisjonelle hierarkier, hvor skjønnlitteratur skinner langt sterkere enn journalistikk. Rett nok var Kapuściński også lyriker, men det var som utenrikskorrespondent han ble en mytologisk skikkelse.

Stien ender i biblioteket som inneholder de samlede verkene hans, men også her må man ha øynene med seg: På forsiden av trappetrinnene opp til den modernistiske kjempen står det med små bokstaver: «Ryszard Kapuścińskis arbeider er oversatt til mer enn 30 språk.» I rutas andre ende, under et fotografi av en forsiktig smilende stjerne, gjøres det klart at Kapuścińskis prosa overskred det som vanligvis forbindes med journalistikk: «Reportasjeskrivingen hans hadde utviklet seg til kunst og antatt overbevisende litterær verdi.» Ved siden av står en oversikt over et forfatterskap som strakte seg ikke bare over sjangre, men dessuten over et halvt århundre og et grunnleggende systemskifte i hjemlandet.

 her, har flere årsaker. Monumentet bemerker at det også fysisk er tale om «fotsporene til forfatteren»: Mellom parkens trær yndet hovedpersonen selv å vandre om morgenen. Som tenåring bodde han dessuten i en lang periode på en gate i området: Stien slynger seg forbi «finskehuset» Kapuścińskis familie fikk tilgang til etter annen verdenskrig, en prefabrikkert hytte som var under rehabilitering da jeg var i parken.

Den som legger ut på vandringen, vil finne Kapuściński-sitater på polsk og engelsk – om å reise, skape og skrive dikt, for eksempel – på avlange steiner i bakken. Nær et vann står høyreiste søyler fulle av reporterens svart-hvite fotografier av smilende mennesker fra andre verdensdeler – fulgt av opphavsmannens advarsel: «Jeg er ikke i stand til være journalist og fotojournalist på samme tid. Jeg betrakter verden annerledes som journalist, jeg jakter på noe annet, jeg konsentrerer oppmerksomheten min om andre ting.»

Her drakk den unge Kapuściński billig vodka og spilte bridge

I Ryszards fotefar

Sommerfugler, blomster i rosa og blått, silhuetten av en mann med hatt og en kvinne med hjertet i hånda – og nederst på omslaget, i sirlig løkkeskrift: «Stolthet og fordom». Det er ingen hemmelighet at forlaget så for seg at det store gross av denne bokas lesere ville være kvinner.

– Det er like før Mr. Darcy har blottet bryst, sier Mímir Kristjánsson.

Rødt-politikeren snakker om Aschehougs 2016-utgave av Jane Austens klassiker fra 1813, en roman han nylig hadde sitt første møte med i NRK-programmet «Leseklubben».

Der fikk han satt sine egne fordommer mot forfatterskapet på prøve – men altså uten særlig hjelp fra forlagets markedsføring.

-roman. Den er laget for å se ut som en lavkvalitets kioskroman til salgs i en butikk.

At Austen er lavkvalitet – vel, en slik påstand kan flerfoldige lesere av Austens forfatterskap gjennom to hundreår avkrefte. Men hvorfor markedsføres det så ofte mot kvinner? Finnes det ingen Austen for gutta?

Aschehoug har ikke hele æren for å feminisere Austens klassikere – mang en pocketutgave har lånt løkkeskriftromanens estetikk.

Austen er en forfatter som blir kjønnet på samme måte som Ernest Hemingway, bare med motsatt fortegn, ifølge Kristjánsson.

Du må være født bak en utedass for ikke å synes det er interessant.

Er gutta invitert til teselskapet?

Kritikken er halvert: – Kritikerne har mistet sin autoritet, sier kulturredaktør Victor Malm

Medienes overgang til internett pekes gjerne på som hovedårsaken til at redaksjonene nedprioriterer kritikk. Klikkøkonomien gjør at kritikken taper terreng, sa forfatter Agnes Ravatn i Klassekampen i helga.

Det er en vanlig misforståelse, ifølge Victor Malm, kulturredaktør i svenske Expressen.

– Det er en populær forklaring, og jeg tror den var fullstendig legitim i 2015, 2016, 2017.

Men i dag skjønner stadig flere medier at man ikke tjener penger på klikk. Det er abonnementsmodellen som gjelder nå.

– Det kan hende at noen redaktører fremdeles bare bryr seg om klikk, men de smarte skjønner at en avis ikke bare kan levere de seineste nyhetene – da blir de bare en Google News. En avis må ha sjel og hjerte og klare å sjokkere og interessere leserne, og der er kritikken utmerket, sier Malm.

Likevel publiserer mediene færre anmeldelser enn tidligere, viser en stor rapport av Kulturdirektoratet. Fra 2019 til 2024 ble antall anmeldelser halvert.

Så hvis det ikke skyldes redaktørenes klikkjag – hva er da årsaken?

– Jeg tror det som har skjedd i løpet av 2000-tallet, er at folk ikke lenger bruker kultur for å signalisere status. Vi lever i en tid hvor kulturell kapital ikke er viktig, sier Malm og fortsetter:

Mediene må insistere på at de som hører på Taylor Swift, er litt dumme i hodet.

Kritikerne har mistet sin autoritet

– Det vil jo være svært underlig om klasserommet blir det eneste stedet barna ikke kommer i kontakt med engelsk, sier Anne Dahl.

Hun er professor i engelsk språkvitenskap ved NTNU og er skeptisk til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sitt ferske forslag om å fjerne engelsk fra timeplanen de første skoleårene.

Det var i forrige uke at Nordtun i et intervju med Aftenposten foreslo å kutte ut engelsk, samfunnsfag og KRLE for de minste elevene.

Bakgrunnen er at Nordtun vil styrke undervisningen i de grunnleggende ferdighetene i småskolen, altså i lesing, skriving og regning. I tillegg mener Nordtun det er viktig for elevene å være i aktivitet, skape vennskap og jobbe med problemløsning gjennom praktiske og estetiske fag.

Dahl, som blant har forsket på engelskfagets betydning i småskolen, er bekymret for at kan oppstå store sosiale ulikheter om skolen ikke lenger skal ta ansvar for engelskundervisningen.

Hun er ikke aleine om å stille spørsmål ved Nordtuns forslag.

– Engelsk er et kjernefag i norsk skole og det er ikke mindre relevant nå enn før, sier Lisbeth M. Brevik til Klassekampen.

Aktuelt

90 minutter i Republikkens tjeneste.

Ap, Sp og Rødt reverserer kuttet i stipend til elever på folkehøgskole. – Vil ha stor betydning, sier Anne Tingelstad Wøien, leder i Folkehøgskolerådet.

I kjølvannet av høstens habilitetssaker tar kunstner Morten Traavik nå til orde for å endre dagens tildelingssystem i Kulturrådet.

180 minutter med Noa Eshkol

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Lesesirkel-trenden får meg til å tenke at jeg har gått på videregående skole én gang – og at det var nok.

En ekstern gruppe skal vurdere om utvalgsmedlemmer bør få søke støtte fra Kulturrådet. Unødvendig ressursbruk, mener foreningsleder.

En sjanse til

Militarisme styrer igjen alt frå kroppsideal til hegemoniske statar.

Lesesirkelen leser Austen: – Det finnes to «fuckboys» i denne boka

Kulturrådets forskningsutvalg ga 5,7 millioner til et prosjekt som utvalgslederen selv er involvert i. Nå krever flere at reglene endres.

SVT får ny konkurrent fra høyre

I 1995 nådde Jane Austen-filmatiseringane toppen. Så tok kopi-industrien over.

Aftenposten vinker farvel til kulturen. Antallet egenproduserte kulturnyheter stuper.

Warszawa har skjenket Ryszard Kapuściński et minnesmerke som på samme tid er monumentalt og vanskelig å oppdage.

Er gutta invitert til teselskapet?

Kritikken er halvert: – Kritikerne har mistet sin autoritet, sier kulturredaktør Victor Malm

Skoleforskere mener det vil være lite gjennomtenkt å fjerne engelsk fra timeplanen til de yngste elevene.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Klassekamp på matta

Stor undersøkelse: Kunstkritikken er halvert på seks år

Bernhard Ellefsen peker på elefanten i rommet – for så å nøye seg med ommøblering langs veggene.

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

«En gruppe losers»

90 minutter i Repub­likkens tjeneste.

Ap, Sp og Rødt reverserer kuttet i stipend til elever på folke­høg­skole. – Vil ha stor betydning, sier Anne Tingelstad Wøien, leder i Folke­høg­skole­rådet.

I kjølvannet av høstens habilitets­saker tar kunstner Morten Traavik nå til orde for å endre dagens tilde­lings­system i Kultur­rådet.

180 minutter med Noa Eshkol

Reisebrev fra en vandring i Jane Austens fotspor

Lesesirkel-trenden får meg til å tenke at jeg har gått på videre­gå­ende skole én gang – og at det var nok.

En ekstern gruppe skal vurdere om utvalgs­med­lemmer bør få søke støtte fra Kultur­rådet. Unødvendig res­surs­bruk, mener forenings­leder.

En sjanse til

Mili­ta­risme styrer igjen alt frå kropps­ideal til hege­mo­niske statar.

Lesesir­kelen leser Austen: – Det finnes to «fuckboys» i denne boka

Kultur­rådets forsk­nings­utvalg ga 5,7 millioner til et prosjekt som utvalgs­le­deren selv er involvert i. Nå krever flere at reglene endres.

SVT får ny konkurrent fra høyre

I 1995 nådde Jane Austen-film­a­ti­se­rin­gane toppen. Så tok kopi-industrien over.

Aften­posten vinker farvel til kulturen. Antallet egenpro­du­serte kultur­ny­heter stuper.

Warszawa har skjenket Ryszard Ka­puściń­ski et minnes­merke som på samme tid er monu­mentalt og vanskelig å oppdage.

Er gutta invitert til tesel­skapet?

Kritikken er halvert: – Kritikerne har mistet sin autoritet, sier kultur­re­daktør Victor Malm

Skole­fors­kere mener det vil være lite gjen­nom­tenkt å fjerne engelsk fra timeplanen til de yngste elevene.

Profes­soren tror akade­mi­kerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Klassekamp på matta

Stor under­sø­kelse: Kunst­kri­tikken er halvert på seks år

Bernhard Ellefsen peker på elefanten i rommet – for så å nøye seg med ommøb­lering langs veggene.

Slik ble et tekstil­verk fra 1974 sentrum for årets krasseste kultur­debatt

«En gruppe losers»

90 minutter i Republikkens tjeneste.

Ap, Sp og Rødt reverserer kuttet i stipend til elever på folkehøgskole. – Vil ha stor betydning, sier Anne Tingelstad Wøien, leder i Folkehøgskolerådet.

I kjølvannet av høstens habilitetssaker tar kunstner Morten Traavik nå til orde for å endre dagens tildelingssystem i Kulturrådet.

Lesesirkel-trenden får meg til å tenke at jeg har gått på videregående skole én gang – og at det var nok.

En ekstern gruppe skal vurdere om utvalgsmedlemmer bør få søke støtte fra Kulturrådet. Unødvendig ressursbruk, mener foreningsleder.

Militarisme styrer igjen alt frå kroppsideal til hegemoniske statar.

Lesesirkelen leser Austen: – Det finnes to «fuckboys» i denne boka

Kulturrådets forskningsutvalg ga 5,7 millioner til et prosjekt som utvalgslederen selv er involvert i. Nå krever flere at reglene endres.

I 1995 nådde Jane Austen-filmatiseringane toppen. Så tok kopi-industrien over.

Aftenposten vinker farvel til kulturen. Antallet egenproduserte kulturnyheter stuper.

Warszawa har skjenket Ryszard Kapuściński et minnesmerke som på samme tid er monumentalt og vanskelig å oppdage.

Er gutta invitert til teselskapet?

Kritikken er halvert: – Kritikerne har mistet sin autoritet, sier kulturredaktør Victor Malm

Skoleforskere mener det vil være lite gjennomtenkt å fjerne engelsk fra timeplanen til de yngste elevene.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Stor undersøkelse: Kunstkritikken er halvert på seks år

Bernhard Ellefsen peker på elefanten i rommet – for så å nøye seg med ommøblering langs veggene.

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt