#fff

#000

– Nei, nei, nei, sier Per Petterson, jeg vil ikke være med i den spalta.

– Du er del av nasjonens beredskap du også, Petterson, så du må faktisk.

– De andre har bare fått anbefale én bok til det kulturelle beredskapslageret, du skal få velge tre, siden du er skjønnlitterær forfatter.

– Jeg har ingenting! Bare noe vann i kjelleren.

– Jo, vi har høner, men du får ikke noe bilde av dem, hvis du tror det.

Hysteriker med høner

Marte Michelet

Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

– Vi synes det er veldig synd, og vi er bekymret for hvordan HL-senteret skal kunne fungere som et troverdig forsknings- og formidlingssenter, sier Julian Yehudi Kramer, styremedlem i Jødiske stemmer for rettferdig fred.

Organisasjonen er kritisk til at Jan Heiret har gått av som direktør for Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, også kjent som HL-senteret.

Det skjedde på mandag, etter en lengre prosess der styret ved senteret forsøkte å løse det de omtaler som en tillitskrise mellom direktøren og de jødiske menighetene i landet.

– Når direktøren må gå på grunn av press utenfra, lurer vi på hvordan man kan hevde at institusjonen har ytringsfrihet og akademisk frihet, sier Kramer.

Jødiske stemmer for rettferdig fred er en Israel-kritisk jødisk organisasjon som ble opprettet som respons på den pågående krigen i Gaza. De har i tidligere runder forsvart HL-senteret mot kritikk fra menighetene.

– Flere jødiske organisasjoner og menigheter har vært kritiske til Heiret over tid. Hva mener dere om hans rolle?

– Jeg synes heller vi bør se på hvilken rolle et slikt senter skal ha. Det er utrolig viktig å holde fast ved minnet av Holocaust og alt det representerer. Men å forvalte dette minnet handler også om å skape innsikt i hva som førte til at Holocaust kunne skje, slik at prosesser som leder til forbrytelser mot menneskeheten og folkemord kan identifiseres, sier Kramer.

HL-senteret er blitt kritisert for å slippe til forskere som har betegnet det som skjer på Gaza, som et folkemord.

– Speiler ikke bredden i det jødiske miljøet

Bendik Wold

Urovekkende flyere ble stukket i hendene på konsertgjengere i Vancouver tidligere denne måneden: «Geordie Greep: voldtektsmann», sto det skrevet med fete typer. «Du vet hva du gjorde denne morgenen 8. oktober.»

Ja, visste han det? Lenge virket det som konserten med den tidligere Black Midi-gitaristen skulle bli avlyst, men etter én time og førti minutter kom han aleine ut på scenen og holdt en kort, stotrende tale. Greep var slett ingen voldtektsmann, bedyret han; derimot hadde han, på en privat fest natta i forveien, «kommet med en tilnærming som ikke ble godt mottatt».

Seinere viste det seg at flyerne var blitt delt ut av «en sint mann» som ikke handlet på offerets vegne. Det som virkelig hadde skjedd, forklarte den anonymiserte «Laura», var at Greep hadde kysset henne på munnen mens hun sov. «Jeg ble ikke voldtatt. Jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep, og det var noe mer enn bare et kyss som ble feiltolket.»

er gjerningsmannen for lengst blitt omdøpt til «Geordie Creep», og en planlagt Europa-turné er avlyst. Det er en hard straff, vil en og annen rockegubbe sikkert si, for en tildragelse som knapt ville blitt verdiget en fotnote i biografien til en av stjernene som trafikkerte The Sunset Strip på 1970-tallet. Metoo har veltet om på normene i flerfoldige bransjer, men ikke noe sted har tidsskillet vært mer markant enn i musikklivet, der tilgang på døddrukne damer i mange år ble betraktet nærmest som et frynsegode.

Et relevant spørsmål er hvordan denne overgrepskulturen kunne holdes i hevd helt opp til våre dager. I en kommentar i Der Spiegel minner Anja Rützel om bidragene fra Hollywood: I en lang rekke collegekomedier framstilles «den sovende jenta» som fritt vilt for både nerder og 

. Et typisk eksempel er «Deltagjengen» («National Lampoon’s Animal House», 1978), der en ung mann har fått med seg drømmedama hjem – det eneste aberet er at hun slukner straks hun har fått av seg bh-en. Skal han dundre på likevel? På Donald Duck-aktig vis begynner en engel og en djevel å parlamentere over skuldrene hans. «You homo!» knurrer djevelen da valget ender i engelens favør.

 disse filmene utspiller seg i collegemiljøer, er ikke tilfeldig. Rützel påpeker at «fraternity»-huset – studentbrorskapets hovedkvarter – «omsetter skjeve kjønnsdynamikker i arkitektur». I første etasje fest, dans, 

; i andre etasje de private soverommene – og derimellom trappa, himmelstigen, hvis parvise forsering liksom inngir et samtykke i alles påsyn: «Hun ble frivillig med ham opp.»

Neddopingen og gruppevoldtekten av den unge kvinnen ved Cornell-universitetet skjedde nettopp i et slikt 

, attpåtil eid av en grein av Chi Phi, USAs eldste studentbrorskap. Studier viser at unge menn som slutter seg til slike foreninger, har tre ganger så stor sjanse for å begå voldtekter som sine medstudenter. I Sverige raser det for tida en debatt om forholdene ved private internatskoler som Sigtuna og Lundsberg, der miljøet skal være preget av vold og seksuelt krenkende atferd.

 og fremst elitens barn som flokker til internatskoler og «fraternities», og derfor burde det heller ikke overraske oss at voldtektskultur fint kan gå hånd i hånd med høykultur. Som Emma Heggdal påpekte i Klassekampen tirsdag, har nobelprisvinner Anne Carson vært opptatt av hvordan sovende kvinner framstilles hos Marcel Proust. I «Albertine-økt» poengterer hun at jeg-fortelleren i «På sporet av den tapte tid» liker sin Albertine aller best når hun har sovnet og «blitt en plante» – det gir ham «følelsen av å eie henne helt».

Iblant nøyer han seg ikke med å betrakte henne. Han klyver opp i senga og lar «det ene benet henge mot Albertines», hvorpå pusten hennes blir «sterkere og kunne gi inntrykk av seksuell opphisselse». Idet han selv når «sitt klimaks», kan han «kysse henne uten å ha avbrutt hennes søvn».

Voldtekts­kultur kan gå hånd i hånd med høykultur

«Mens hun sov, var hun blitt en plante»

Dag Eivind Undheim Larsen

Maria Høy Hansen

Forbindelsene mellom kunst og politiker er et tema som aldri går ut på dato.

Denne uka har en av verdens fremste eksperter på feltet gjestet Norge. Den amerikanske kunsthistorikeren og kunstkritikeren Hal Foster har skrevet om estetikk og politikk i flere tiår.

En rød tråd i forfatterskapet er hvordan kunstnere har reagert og respondert på de kapitalistiske kreftene som har preget Fosters eget hjemland – USA.

Tirsdag holdt han et foredrag ved Nasjonalmuseet i Oslo hvor han snakket om kunsten som kilde for utopisk tenkning.

– Det sies at det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens undergang. Og med tanke på at vi kan stå overfor en miljømessig kollaps, gjør at vi mer enn noen gang trenger flere utopiske prosjekter. At vi kan forestille oss verden på andre måter, sier Foster til Klassekampen.

Den amerikanske kunsthistorikeren har avantgarden som faglig spesialitet. Begrepet «avantgarde» springer opprinnelig ut fra militær terminologi og betyr fortropp. I kunst og litteratur brukes det om eksperimenterende uttrykksformer som gjerne bryter med etablerte tradisjoner og konvensjoner.

Fra dadaistene – som var aktive rundt i perioden rundt første verdenskrig – er det mulig å hente noen lærdommer for dagens kunstnere, mener Foster.

Dadaistene var anarkister av legning og ville bryte ned det vestlige samfunnet. En slags negativ utopi.

Hvis alternativet er høyrepopulismen, foretrekker jeg å bli sett på som en elitist.

Håper på en utopisk vending i kunsten

Endre Ugelstad Aas

(tekst), 
Maria Høy Hansen

Genocide and Holocaust Studies Crisis Network er et internasjonalt forskernettverk med over 800 medlemmer.

Etter at Jan Heiret mandag så seg nødt til å forlate direktørstilling, har arbeidsutvalget i nettverket valgt å uttale seg om situasjonen, som de kaller «dypt urovekkende».

– Dette er del av en større, internasjonalt kontekst der forskere som er kritiske til Israel, blir slått hardt ned på, sier filosof og statsviter Nadim Khoury.

Han sitter i arbeidsutvalget i forskernettverket, som ble startet i kjølvannet av 7. oktober.

«Institusjoner som forvalter minnet om Holocaust, har et særlig ansvar for ikke å vike unna», skriver arbeidsutvalget i en uttalelse som publiseres seinere denne uka.

«Vår observasjon er at den norske folkemeningen er enig med oss i dette.»

Nadim Khoury var selv en av foreleserne i den kontroversielle seminarrekka «I skyggen av krigen», som ble arrangert på HL-senteret i mai i år. Hans forelesning hadde tittelen «Nakba and Holocaust as Cultural Traumas».

Da forelesningen ble annonsert, rykket den israelske ambassaden i Oslo ut og krevde at arrangementet skulle avlyses.

HL-senteret har gjort det alle institusjoner som jobber med Holocaust og folkemord, burde gjøre.

Rykker ut mot Holocaustsenteret

Michael Dyrby er ingen hvem som helst. Han har vært sjef både for danske TV 2 og tabloidavisa BT, men måtte forlate begge stillingene etter anklager om sexistisk atferd – blant annet en massiv spredning av såkalte 

Nå er Dyrby tilbake i et redaksjonelt miljø med langt færre kvinnelige medarbeidere, ja, knapt med menneskelige ansatte overhodet. Y – som den nye avisa heter – er nemlig i overveiende grad KI-basert.

«Ja, ja, det er skrevet av kunstig intelligens. Men mye av det er skrevet om med håndkraft. Og det er også reine sitathistorier som blir avlevert i kortere punktform. Vi har stramme regler», sier redaktør Dyrby i et intervju med Politiken.

Det danske bransjebladet Journalisten har innhentet en vurdering fra Peder Hammerskov, som leder Center for AI ved Danmarks medie- og journalisthøyskole. Han er foreløpig lite imponert over Y.

«Det er litt som et nyhetsbyrå med nye overskrifter», lyder dommen fra Hammerskov, som etter lanseringen tirsdag fant ut at 22 av 43 artikler var fra Ritzau, Reuters eller diverse pressemeldinger. 12 bygget på andre mediers historier.

Y tilbyr også oppleste artikler, og disse er laget «100 prosent med KI», ifølge redaktøren. Dyrby vegrer seg heller ikke for å delegere selve skrivejobben til maskiner. Avisa har ingen ansatte journalister – bare redaktører.

«Hvorfor er det akkurat skrivingen man er så opptatt av som det viktigste i en lang journalistisk prosess?» spør Dyrby.

«Det sitter jo mennesker her som for eksempel vurderer om en analyse er god nok.»

Vi betrakter oss selv som det første skrittet inn i framtidas medieverden.

Danmark har fått sin første KI-avis

– Det er nasjonal egenberedskapsuke, og alle må ta ansvar – også forfattere og folkeminnegranskere. Hvordan ser beredskapslageret ditt ut, Thor Gotaas?

Nå skal du høre. I gamle dager hadde jeg alltid stående en 25 kilos sekk med havregryn i skapet. Nå har jeg en type havre som du kan male på en håndkvern. Hvis strømmen går, kan jeg drive kverna og male mitt eget korn. Nå har jeg cirka femten kilo. Hvis maten forsvinner, har jeg mat til flere måneder.

– På nett. Det er ikke så mange som har ei håndkvern. Jeg kjøpte en i 2011. Den hadde ti års garanti.

– Hva med medisiner? Stormkjøkken og nødradio?

Det klarer jeg meg stort sett uten. Mat er det viktigste. Tørt, varmt og mat – det er de tre viktigste tingene. Hvis du har et hus med nok ved og nok mat, kan strømmen gå til helvete.

– Er det viktig å ha sitt eget beredskapslager?

Jeg har alltid ment at nasjonen og private hjem bør ha et beredskapslager. Beredskapslager er egentlig et veldig seriøst emne, men jeg tror ikke nordmenn har skjønt hvor seriøst det er – før det skjer.

– Hvis du skal velge én bok til beredskapslageret ditt, hvilken velger du?

Forfatter er klar: – Jeg har mat til flere måneder

– Mette Alstad, ved siden av ditt virke som komiker og forfatter driver du @mettesanker – en av Norges største sankekontoer i sosiale medier. Nå som det er nasjonal egenberedskapsuke: Har du noen tips til dem som vil ta sjølbergingen til et nytt nivå?

– Nå er høysesongen over, så mulighetene for å få i seg næring ute i naturen er små. Derfor bør du tenke på hva som faktisk gir næring, og da tenker jeg nøtter og frø er viktig.

– Det jeg har hjemme nå, er hasselnøtter og eikenøtter. De siste er et prosjekt i seg selv fordi de inneholder store mengder tanniner og ikke kan spises rå. Løsningen er å knuse nøttene og vanne dem ut, så det holder jeg på med nå. For ville nøtter sier loven at du bare kan plukke med deg det du klarer å spise på stedet. Utover det kreves tillatelse fra grunneier, men du blir nok ikke arrestert om du tar med deg en kurv hjem.

– Men sopp kan du plukke fritt i all utmark! Hvor lang holdbarhet har den i tørka form?

– Tørka sopp kan holde kjempelenge så lenge den ligger på et tett glass som ikke slipper inn fukt. Du trenger heller ikke strøm for å tørke sopp, selv om det helt klart går fortere.

– Nå som matbehovet er redda, hva har du av åndelig beredskap?

– Som småbarnsmor får jeg ikke lest så mye, men jeg har en liste med bøker jeg skal lese. Der står blant annet alle bøkene til Naomi Klein og Daphne du Mauriers grøsserklassiker «Rebecca». EUA


Sopp er topp

– Dette var ikke for tidlig. Det skulle skjedd tidligere, sier Gideon Ovadya, styreleder for organisasjonen Det Jødiske Samfunn i Bergen.

Mandag ble det klart at daværende direktør for HL-senteret Jan Heiret gikk av med umiddelbar virkning.

I pressemeldingen fra senteret het det at forholdet mellom direktøren og jødiske trossamfunn i Norge er blitt dårligere over tid. Heiret opplevde ikke lenger å ha styrets støtte.

Ifølge Ovadya har HL-senteret de siste årene mistet tillit.

– Vi har lenge vært kritiske til Heirets rolle, sier han.

Klassekampen har vært i kontakt med Jan Heiret, som i går ikke ønsket å kommentere Ovadyas uttalelser.

Det Jødiske Samfunn i Bergen var blant organisasjonene som signerte et åpent brev til HL-senteret i mai.

I brevet, som sto på trykk i Morgenbladet, hevdet de at senteret «bagatelliserer Holocaust». Utover det har de ikke henvendt seg til senteret eller bedt om at direktøren skulle gå, forteller Ovadya.

Senteret har fått slagside. De taler ikke jødenes sak.

– Det skulle skjedd tidligere

Flere steder i Norge mangler et kommersielt distribusjonsnettverk for levering av papiraviser. Derfor betaler staten for å sørge for at de som bor i disse områdene, likevel får avisa på døra.

Dette skjer gjennom anbud staten lyser ut, og nylig ble det kjent at Samferdselsdepartementet har utlyst en ny konkurranse om å levere aviser i grisgrendte strøk. Anbudet skal sikre avislevering på tirsdager, torsdager og fredager, som er lokalavisenes viktigste utgivelsesdager.

Samtidig faller det nåværende anbudet for avisombæring på lørdager bort.

Endringene får konsekvenser for alle medier som lager papiravis seks dager i uka. Det gjelder blant annet Nationen, som har papirabonnenter i 323 av landets 357 kommuner.

– Når det skjer endringer i avisdistribusjonen, påvirker det våre abonnenter veldig. Det er krevende, sier ansvarlig redaktør Jannicke Engan.

Det samme er tilfellet for flere andre regionale og nasjonale aviser Klassekampen har snakket med. Siden det er vanskelig å framstille en detaljert oversikt over alle områder som står uten kommersielle avisbudnett, har Klassekampens opplagsansvarlige laget et kart med utgangspunkt i avisas egne abonnenter.

Kartet viser hvilke områder av landet som fortsatt vil ha et tilbud for levering av lørdagsaviser fra og med 1. juli 2027 (markert med grønt).

Også for Nationens del vil det være store svarte områder på kartet. Engan påpeker at de skiller seg ut blant de nasjonale avisene fordi de ikke har den tyngste basen av abonnenter i de store byene.

Vi har mange lesere på de dyre adressene.

Nå senker natta seg over Avis-Norge

Emma Helene Heggdal

Torsdag 8. oktober ble det annonsert at den kanadiske poeten, forskeren, oversetteren og kunstneren Anne Carson blir tildelt årets nobelpris i litteratur. For dem som kjenner til Carsons forfatterskap, var ikke tildelingen noen overraskelse, snarere tvert imot; den har vært forventet lenge og framstår som ukontroversiell. De få negative stemmene som jeg har hørt om så langt, har antydet at tildelingen var

Vi har altså å gjøre med en opplagt vinner av nobelprisen, og et opplagt spørsmål blir da: Hvorfor anses Carsons forfatterskap som så innlysende verdig for den største prisen i litteratur? Når man først nærmer seg Carsons bøker, kan man bli slått av en umiddelbar følelse av uforståelighet: Tekstene kan hete én ting (for eksempel essay), men framstå som noe annet (for eksempel dikt), referansene til antikken og avansert litteratur, filosofi og teori er mangfoldige og sjelden forklart, og noen tekster virker rett og slett som kryptiske sammensetninger av meningsløse ord. Hvorfor skal dette være så enormt god litteratur?

 i denne vanskeligheten ligger en utfordring til leseren. For å komme ordentlig inn i verkene til Carson må vi ta oss tid til å lese nøye og oppmerksomt – vi må tålmodig vente på forklaringer eller åpenbaringer som kanskje aldri kommer. Denne tålmodigheten og ventingen Carson tvinger oss inn i, var emnet for min doktorgradsavhandling «Poetic Endurance: Waiting and Poetic Time in Three Long Poems by Anne Carson» (2022). Der undersøker jeg hvordan Carsons langdikt utfordrer hvordan vi forholder oss til tid, og argumenterer for at verkene hennes trener leseren i oppmerksomhet og utholdenhet på måter som er nødvendige i den virkeligheten vi lever i.

I vårt globaliserte, seinkapitalistiske samfunn – hvor oppmerksomhet måles i sekunder, og «tenkende» maskiner gir umiddelbare, men feilbarlige svar om alt mellom himmel og jord – er det en egen verdi i det som yter motstand på sinnene våre. Denne motstanden tvinger oss til å være til stede i det vi opplever, og gjør oss bevisst på grensene for vår egen forståelse.

I forordet til studien «Eros the Bittersweet» (1986) skriver Carson om nytelsen det er å være underveis i forståelsen: «To be running breathlessly, but not yet arrived, is itself delightful, a suspended moment of living hope.» Dette gledelige, levende håpet på veien mot innsikt står sentralt i Carsons forfatterskap og er noe av det viktigste hun minner oss på. Å kunne dvele ved det som ikke umiddelbart gir seg til oss, men heller krever noe av oss, kan være en håpefull handling, særlig i en tid der menneskelig intelligens, i motsetning til de kunstige, synes å være avleggs.

 arbeider videre med Carson i innføringsboka «Gi meg en verden: Om Anne Carsons forfatterskap», legger jeg merke til en utbredelse av tilstander som ved første øyekast virker som det motsatte av oppmerksom fordypning og intellektuell trening. Det er et gjennomgående fokus på 

i Carsons forfatterskap, og i essayet «Every Exit is an Entrance (In Praise of Sleep)» fra «Decreation» (2006) graver hun seg lesende inn i søvnen.

Hun leser forfattere som Elizabeth Bishop, Virginia Woolf og Homer, og viser hvordan søvn og drømmer gir oss unike redskaper og muligheter. Et poeng som går igjen i essayet, er hvordan søvn gir oss et glimt av noe 

, noe som skjuler seg og er ukjent for oss, og som skjuler seg kanskje nettopp fordi det har noe som er verdt å skjule. Hva slags oppmerksomhet er dette glimtet av noe ukjent, kanskje 

 Tone Hødnebøs strålende gjendiktning av Carsons «Albertine-økt». Boka består av 59 paragrafer med en serie tillegg, og gjennom paragrafene får vi Carsons lesning av Marcel Prousts «Fangen», femte bind av «På sporet av den tapte tid». Dette verket, som Carson påpeker er blitt singlet ut som et bind man kan se bort fra om man er presset for tid, følger Marcels besettelse med karakteren Albertine. Hun «behager» fortelleren særlig når hun sover, og det gjør hun også i «drøyt 19 %» av romanen, opplyser Carson tørrvittig.

Dette «behaget» ved Albertines søvn er imidlertid tvetydig i Carsons lesning. Marcel tar Albertine «i besittelse» mens hun sover, uten at hun synes å våkne, og Carson skriver at Marcel tror «han er herre over slike øyeblikk». Han tenker at Albertine blir «til en plante» når hun sover, der hun nakent blottlegger seg for hans begjær. Denne tilsynelatende besittelsen borer Carson inn i – for minner ikke dette om Hamlets Ofelia, som også personifiserer «en blomstrende pikelighet» og samtidig er et «rent hinder»? «Planteligheten» som Albertine forsvinner inn i, henger for Carson sammen med hennes løgnaktighet, og hennes løgner drar Marcel inn i et opphissende spill. Til slutt flykter Albertine fra fangenskapet en natt, ut av et vindu. Spørsmålet som blir stående, er hvem som egentlig «bløffer hvem».

Søvnen gir oss et glimt av noe som skjuler seg og er ukjent for oss

En annen form for oppmerksomhet

Snaut tre år etter Jan Heiret tiltrådte som direktør for HL-senteret, går han på dagen. Det kom fram i en pressemelding fra senteret i går ettermiddag.

«Det har over tid utviklet seg et vanskelig forhold mellom direktøren og jødiske trossamfunn i Norge. HL-senteret er avhengig av tillit i disse institusjonene, som var med å opprette senteret som et forsknings- og formidlingssenter med et bredt mandat», het det i pressemeldingen.

– Dette er trist, etter tre intense og krevende år hvor vi har satt i gang så mye. Men jeg opplever rett og slett at jeg ikke har styrets tillit, sier Jan Heiret til Klassekampen.

Heirets avgang ble annonsert på et allmøte på HL-senteret i går. Klassekampen har vært i kontakt med flere som jobber ved senteret, som beskriver stemningen etter møtet som tung og splittet.

Det er imidlertid ikke nytt at det har skortet på tilliten mellom HL-senteret og flere jødiske organisasjoner.

I mai sendte åtte norske jødiske organisasjoner et åpent brev til senteret, hvor de hevdet at HL-senteret «bagatelliserer holocaust».

Styreleder Hans Petter Graver bekrefter at dette ligger bak «tillitskrisa» som nå har endt med Heirets avgang.

– Dette var blant annet undertegnet av lederne for Det Mosaiske Trossamfund og Det Jødiske Samfunn i Trondheim – de to organisasjonene som tok initiativ til opprettelsen av HL-senteret i forbindelse med restitusjonsoppgjøret. De oppnevner representanter til HL-senterets styre, sier Graver.

­Beslutningen om å ­presse ham ut ­skaper en tillitskrise for senteret.

Jan Heiret går av etter «tillitskrise»: – Dette er trist

Kåre Bulie

En vei strødd med tippekuponger. En sorthåret kvinne iført sid skinnkåpe, cowboystøvler og en veske med en applikert sommerfugl på. Gutter som trommer på tomme malingsspann. Fem leende hekser som spiser hver sin Kvikklunsj.

Alle opptrer de i den fantasirike romanen med den uforglemmelige tittelen «Alltid skyer over Askøy», og alle danner de bilder jeg minnes etter lesingen. Cecilie Løveid skrev teksten det året hun fylte 25 – i 1976. Sammen med forfatterens to år eldre utgivelse i samme sjanger, «Tenk om isen skulle komme», gjenutgir Kolon forlag boken i disse dager. I fellesskap med «Most» (1972) og «Sug» (1979) introduserte de Løveids egenartede vri på romanen – og et sentralt norsk forfatterskap som fortsatt setter sitt preg på landets skjønnlitteratur.

 til familiefotografier og plakater, er et viktig fenomen i «Alltid skyer over Askøy» – og innvarsler den interessen for visuell kunst som skulle komme til å kjennetegne det tverrestetisk orienterte livsverket til Løveid. Ikke bare har den fem år eldre kunstneren Svein Rønning, som i likhet med forfatteren selv var en fremtredende skikkelse i 1970-årenes bergensavantgarde, bidratt med illustrasjoner til boken. Opphavskvinnen rammer den inn med fenomenet hun kaller rundmalerier.

Både det innledende og det avsluttende bildet forestiller Bergen, byen den unge Løveid hadde vokst opp i, og som hun gjorde til en særlig synlig scene i «Alltid skyer over Askøy» – inkludert i den landskapsmaleri-lignende tittelen. Også ordene i den finnes i begge rundmaleriene.

forfatterens vestlandshovedstad – i rammen så vel som i bokens øvrige innhold – står Kjersti Gilje, hovedpersonen og jeg-fortelleren, og livsberetningen hennes. Kjersti er mor til Soppen, en liten jente hun har fått med Harald, som er fotojournalist i en av Bergens aviser. Forholdet Kjersti og Harald imellom – romanens viktigste – er turbulent. Nå bor de hver for seg.

Menn og kvinners nærhet til hverandre forblir avgjørende boken gjennom, men det er kvinnene og deres liv som dominerer «Alltid skyer over Askøy». Foruten Kjersti opptrer hennes tanter Marie, Olga, Petrine og Martha, for eksempel.

Løveid har også utvist en særlig fascinasjon for musikkens verden, og utgivelsens bilder har følge av påfallende mye lyd. «RING, RING», heter ett kapittel. Guttene som trommer på malingsspann, ledsages av trekkspill og gitarer, skolekorps og sveiseflammemusikk, motordur og folks prat. Så vel Arne Nordheim og Edvard Grieg som Salhuskvintetten dukker opp, og Kjersti synger i kor. Allerede i en diktlignende passasje i bokens begynnelse introduserer Løveid musikken – og uttrykket «den særegne klangen / av knust språk». Foruten lyd antyder formuleringen tekstens selvstendige omgang med ordene.

 i hovedsak forvaltes så konservativt, virker den utpreget selvbevisste «Alltid skyer over Askøy» frisk og utfordrende selv femti år etter at arbeidet ble utgitt første gang. Historien om Kjersti og menneskene rundt henne utgjør ganske visst en slags «handling», men for øvrig befinner den frie, innfallsrike komposisjonen seg fortsatt på god avstand fra det gjennomsnittsleseren vil tenke på i møte med begrepet. Ikke desto mindre slår boken klart fast at det er romansjangeren leseren har med å gjøre.

Løveid ynder å inkludere lyrikklignende passasjer og stykker helheten opp i mange korte deler med hver sin undertittel. En av dem heter «NOVELLE», for eksempel. En bokside kan bestå bare av en mellomtittel og fire linjer, og byttet til nytt avsnitt foretas gjerne midt i en setning. Enkelte partier har listepreg, og nå og da dukker andre språk enn norsk opp.

Boken kan ligne heimstad­diktning, men er ­atskillig mer

«Alltid skyer over Askøy» virker yngre enn sine femti år

– Det er nasjonal egenberedskapsuke, og kulturfolk må også ta ansvar. Så Trond-Viggo Torgersen, hvordan ser beredskapslageret ditt ut?

– Nei, det er kjempedårlig. Jeg har bare noe vann. Det føles samtidig rart å samle på vann når man bor i Bergen.

– Medisiner, matvarer – ikke noe sånt?

– Null og niks. Men vi bor i byen, rett ved barna våre, og vi har veldig gode naboer. Jeg tror det er det viktigste i en krise, at man har gode naboer.

– Tror du naboene dine er så gode at de deler antibiotika med deg ved et zombieangrep?

– Haha, nei, den skal de få beholde. Jeg kom på at vi har peis, det er et pluss i boka. Men vi kan ikke koke mat der.

– Da er det jo ganske mye som er på stell, da. Vann, peis og radio …

– Jeg kan nynne, da

– Statsministeren og regjeringen har selv løftet opp viktigheten av lesing. Da er det helt feil å kutte ut lørdagsombæringen i distriktene, sier Trygve Slagsvold Vedum.

Sp-lederen er svært kritisk til at regjeringen nå skal avvikle ordningen med avisombæring i Utkant-Norge på lørdager.

Nylig ble det nemlig klart at 20 prosent av befolkningen kan miste tilgangen på dagsfersk lørdagsavis på papir.

Samferdselsdepartementet har utlyst en konkurranse om å levere aviser i grisgrendte strøk på tirsdager, torsdager og fredager – lokalavisenes viktigste utgivelsesdager.

Men flere er skuffet over at lørdagsavisa ikke skal sikres.

– Det er veldig dumt. I store deler av landet vil det bli umulig for folk å få Aftenposten, Klassekampen og for eksempel Nationen uten lørdagsombæring, sier Vedum.

Politikeren påpeker også at lørdagsavisa er av stor betydning for mange aviser.

– For aviser med stor andel papir er lørdag kjempeviktig. Det er en hoveddag, sier Vedum.

Skal du bare la markeds­logikken styre, taper utkantene på det. Da får du sentralisering. Sånn er det.

Mener Ap er blind for distriktene

Dag Larsen

En av våre fineste poeter er borte. Arne Ruste døde søndag 18. oktober, 84 år gammel. Det kom ikke uventet, han var syk og svekket den siste tida, men det til tross kviknet han til når gamle kompiser stakk innom.

 første gang i 1971, på torget i Son. Han hadde nettopp flytta til lærerjobb her, men det ble fort klart at det var poesi han ville drive med. Og siden også jeg så smått hadde begynt å skrive, ble vennskapet raskt befestet. Til stadighet skulle vi komme til å feire poesien og vennskapet. Allerede i 1972 hadde Arne sin debut klar, «Askeladd», som kom året etter, og innledet et særpreget og sterkt forfatterskap. Han holdt seg til Baudelaires devise om at man kan leve tre dager uten brød, men aldri uten poesi. Ikke så rart, poesien er en konstant faktor i alles liv, slik så han det, den omgir oss i tanke, tale, sang og skrift, selv når vi ikke tenker på det som poesi. For Arne var det en livsnødvendighet. Det viste seg til og med i måten han åpnet en bok: Prøvende snuste han på omslag og innhold, bladde her og der, smattet, bok skulle være en sanselig ting, en holdning som også preget hans mangeårige virke som forlagsredaktør og oversetter. I essayet «Hus i flertall er hus – en vennlig hilsen» skrevet til Tor Åge Bringsværd i 1977, klargjorde Arne sin poetikk, som han seinere holdt seg til, fra debuten til siste bok, «Her», i 2021: «Jeg vil ha en organisk poesi. Sansepoesi. Og sanselig. En poesi som ikke umiddelbart lar seg analysere i hjernens laboratorium. En poesi med ettervirkninger.»

 i Norsk Forfattersentrum og på 90-tallet kom han tilbake dit, som daglig leder. Vi reiste sammen, leste hverandre og deltok i mange år sammen på Sigmund Mjelves seminarer på Son Kro. Og Arne ble en avgjørende medspiller i festivalen Son Poesidager, de seks årene den holdt det gående. Slik kunne jeg fortsette å ta opp dette mangslungne livets virke, dets sorger og gleder, men det får rekke med å nevne hvor viktig det ble for Arne at Anne Horn ble hans livsledsager. De møtte hverandre i forlagsarbeid, og han la aldri skjul på at de mange gode årene de fikk sammen var avgjørende for ham. Og da helsa ble stadig dårligere, var det Anne som sørget for at han kunne være hjemme og få en verdig avslutning.

 hans, og mon tro om det er gjemt et frampek i en av hans beste bøker, «Dronningen kommer», et verk som på en ny måte tar opp «forvandlingen som innhold og metode» (som Poul Borum påpekte i sin gjennomgang av norsk poesi i 1979). Det går i alle fall en linje derfra til nå, en påminnelse jeg tror de begge har gitt og gir samme gyldighet i dag, slik det står i «Konvalldikt»:

Vi kunne si:// Ingenting kan dere / berøve oss // for vi eier ingenting / og verden // tilhører oss // Oss kan dere ikke eie / eller tilintetgjøre // for vi tilhører / verden // Oss er det for sent / å frelse; // vi vet for mye.

Poesi som satte spor

Kilder til Klassekampen: Aschehoug-kjøpet var en styrt prosess

Det så ut til å være et vennlig håndtrykk som ble utvekslet bak den mektige smijernsdøra på Sehesteds plass 3. september i år.

André Støylen i Amediastiftelsen hadde nettopp kjøpt Aschehoug, og nå takket han forlagssjef Mads Nygaard for handelen. Riktignok hadde Nygaard et morskt drag over ansiktet. Det var nok smertefullt å skulle gi fra seg nøklene til forlagshuset som har vært i Nygaard-familiens eie siden 1888.

Samtidig var det kanskje en lettelse at det var en norsk allmennyttig stiftelse som overtok eierskapet. Da det kommende salget ble kunngjort i oktober 2025, tok ikke lang tid før diskusjonene kretset rundt ulike norske eller utenlandske kjøpere.

Svenske Bonnier Books seilte tidlig opp som en het kandidat: Allerede dagen etter uttalte Bonnier-sjef Håkan Rudels til Morgenbladet at Aschehoug var «en fantastisk mulighet». Svenskene er allerede representert i Norge gjennom Bonnier Norsk Forlag, bygget på restene av Petter Stordalens forlagseventyr.

Det offentligheten ikke visste, var at Bonnier allerede hadde gjort en verdivurdering av forlaget.

Ifølge Klassekampens opplysninger skal det ha blitt opprettet kontakt mellom Bonnier-ledelsen og en av Aschehougs største aksjonærer allerede ett år før den offisielle salgsprosessen ble innledet.

Det var aksjonæren Egil Nygaard som tok initiativet. Han skal også ha fått med seg ei gruppe andre aksjonærer. Bakgrunnen skal ha vært misnøye med drifta av forlaget – og et ønske om bedre avkastning på aksjebeholdningen.

At familieeierskapet hadde begynt å knake i sammenføyningene, var kanskje ikke så overraskende. Takket være nye skudd på slektstreet hadde Aschehoug med årene fått hele 113 ulike aksjonærer.

Prosessen har vært tidkrevende og virker rotete fordi man har vært opptatt av et bestemt resultat.

Aschehougs hvite ridder

Mariken Lauvstad

Har du hørt om den selvkjørende KI-barnevogna som skal gi deg hendene fri mens du spaserer ved siden av? Om KI-tannbørsten som kan filme innsida av munnen din mens du pusser? Kunstig intelligens endrer verden i superfart. KI identifiserer avanserte matematiske mønstre, har oppdaget et nytt antibiotikum og fant denne uka et alvorlig sikkerhetshull i PHP, et programmeringsspråk som brukes over hele verden. Samtidig: Har ikke KI ført til 

i et stadig høyere tempo. Flere snåle oppfinnelser. Flere bøker. Flere illustrasjoner, låter og memes – som ikke lenger 

– men som genereres. Har det skjedd noe med vår kritiske sans på veien?

at Nora syltetøy skulle bli til Stabburet syltetøy tidligere i år, var det – som flere sikkert husker – tid for ny etikett. Plutselig var den lune bestemora på syltetøyglassene reintrodusert i en slags Temu-estetikk. KI-bruken ble forsvart med at den kun var blitt benyttet «for å få Nora-bestemora inn i Stabburet-universet». For å flytte på gamle bestemor 

Det er krevende å være illustratør for tida, og det er kanskje heller ikke alltid så gøy å være musiker i en verden der halvparten av all ny musikk som lastes opp på strømmetjenester, er KI-generert. Nå har dessuten arrangører begynt å leke seg med KI når de skal lage konsertplakater. «Dette er jo ikke meg og Haavard», skrev artist Rune Rudberg oppgitt i en Facebook-post nylig, etter at en konsertarrangør uoppfordret hadde generert en KI-plakat basert på artistens promobilde. Plutselig var ansiktet hans ugjenkjennelig, og kapsen var ikke lenger av merket Stetson, men det noe ukjente «Gibson».

 KI-genererings-bonanzaen som strekker seg over landet, er imidlertid større. I august måtte Bergen kommune sette ned foten etter at torghandlere på Fisketorget i Bergen hadde gått amok med KI og generert plakater med helt urealistiske motiv av vikingbåter, fjell og troll.

Hva er det KI egentlig gjør med dømmekrafta til ellers oppegående voksne mennesker? Handler dette om menneskets iboende hang til å implementere alt som potensielt kan gjøre livet enklere? Om bedrifters frykt for å bli hengende etter teknologien? Om det offentliges frykt for å bli hengende etter det private? Allerede i fjor hadde halvparten av offentlige virksomheter tatt i bruk KI, og plutselig sendte en overarbeidet lærer førsteklassingene sine hjem med et KI-illustrert informasjonsbrev – der de søte små ble introdusert for den klassiske barneleken «heed, shuulders, knges and Ties».

 ikke bare pinlige. De er også nesten ulidelig 

Men KI trår tross alt ennå sine barnesko. Kanskje er det umulig å implementere noe så omfattende i samfunnet uten å tråkke på noen snublesteiner? Snart vil KI være mye bedre til å lage illustrasjoner! Hva er problemet, da?

den representerer. Men er ikke masseproduksjonen av idioti KI har åpnet for, minst like framtredende?

Jo mindre vi kan gjøre, dess mer kraft trenger maskinene for å gjøre det for oss

Hva gjør KI med dømmekrafta til ellers oppegående voksne mennesker?

Guri Kulås

,
 Maria Høy Hansen

Sakral musikk fyller kinoen, frå mørkeret på lerretet lettar ein kvit morgondis. Sakte kjem dei skogkledde Vosges-fjella i Aust-Frankrike fram. Dei gamle granene reiser seg som spira på ein katedral, og slepper skodda mot himmelen som bøner.

– For meg har naturen ein spirituell dimensjon, og eg valde å vera svært personleg i opningsscenen, seier Vincent Munier, naturfotografen bak den kinoaktuelle dokumentaren «Sangen fra skogene».

Han var langt frå trygg på at sjåarane ville bli like fascinerte av landskapet som han sjølv.

– Sekvensen varar i fire minutt, og eg tenkte nok at han aldri ville «gå heim» hos eit større publikum, humrar regissøren når Klassekampen møter han i Oslo.

Munier kan godt le. Billettsalet i heimlandet har vist at kinopublikum – anten dei var klar over det eller ikkje – lengta etter ein film som lèt oss senka pulsen, og som opnar opp for at vi kan oppdaga naturen på nytt.

«Marknadsføringa» var sjåarar som snakka oppglødd om filmen til vener og familie, og til slutt hadde 1,4 millionar franskmenn sett «Sangen fra skogene».

Det er formidabelt for ein naturfilm på kino jamvel om regissøren har suksessen «Snøleoparden» (2021) bak seg. Og det er ekstra gledeleg fordi «Sangen fra skogene» korkje fokuserer på like eksotiske dyr eller på spektakulære dronebilete av ørnekamp i lufta eller likande sensasjonsunderhaldning lausriven frå dyras livsvilkår og leveområde.

å følgja dagens dramatiske oppskrift for naturfilm, nyttar Munier kameraet til å observera dyr slik dei fleste av oss kan oppleva dei ute i naturen: forventinga som følgjer med at det knakar i ein kvist eller tutinga til ei ugle vi ikkje ser, spaninga ved å kryssa spora frå andre artar i snøen eller glimtet av eit gevir mellom greiner. Gjennom lydsporet i filmen kjem vi uvanleg nært dyra.

Aktuelt

– Jeg er kald i krise, men hysterisk ellers, sier Per Petterson.

Menighetenes kritikk av HL-senteret er urimelig, mener Jødiske stemmer for rettferdig fred. De ville takket ja til en plass i styret.

Cornell-saken burde ikke overraske oss: I filmer og bøker har sovende kvinner lenge vært fritt vilt.

Håper på en utopisk vending i kunsten

Et internasjonalt nettverk av folkemordforskere kaller utviklingen ved HL-senteret «dypt urovekkende».

Den KI-baserte nyhetsavisa Y ble lansert tirsdag. Nå vil redaktøren ha pressestøtte.

Hvis strømmen går, vet forfatter Thor Gotaas hva som må gjøres.

Sopp er topp

HL-senterets formål er å minne om Holocaust, mener styrelederen i Det Jødiske Samfunn i Bergen. Flere mener det var riktig at Jan Heiret gikk av som direktør.

Store områder i Norge mister papiravis på lørdager fra og med neste sommer. Nationen-redaktøren frykter A- og B-lag blant avisabonnenter.

Hvorfor er nobelprisvinner Anne Carson så opptatt av søvn?

Jan Heiret går av etter «tillitskrise»: – Dette er trist

Midt i tyveårene skrev Cecilie Løveid om kjærlighet, kvinneliv og Bergen. Nå gjenutgis det oppfinnsomme resultatet.

Trond-Viggo Torgersen har bare en vanndunk.

En femdel av landet mister lørdagsavisa på papir neste år. Sp vil kjempe for å opprettholde avisombæringen.

Poesi som satte spor

Kilder til Klassekampen: Aschehoug-kjøpet var en styrt prosess

Det var nok dumskap i verden. Så kom den kunstige.

Filmskapar Vincent Muiner vil vekkja oss til handling med vakker natur.

Identitet til salgs

Regjeringen vil ikke lenger levere papiraviser på lørdager til hele landet. – Det sender et helt elendig signal, sier forfatter Agnes Ravatn.

– Det er som i «Spillet» og «Farmen»

Israels forsvar mot anklagene klapper helt sammen, hevder ledende folkemordforsker etter å ha sett «Naza».

Treskulptur tirrer Frp

– Jeg er kald i krise, men hysterisk ellers, sier Per Petterson.

Menig­he­tenes kritikk av HL-senteret er urimelig, mener Jødiske stemmer for rettferdig fred. De ville takket ja til en plass i styret.

Cornell-saken burde ikke overraske oss: I filmer og bøker har sovende kvinner lenge vært fritt vilt.

Håper på en utopisk vending i kunsten

Et inter­na­sjonalt nettverk av folke­mord­fors­kere kaller utvik­lingen ved HL-senteret «dypt urovek­kende».

Den KI-baserte nyhets­avisa Y ble lansert tirsdag. Nå vil redaktøren ha presse­støt­te.

Hvis strømmen går, vet forfatter Thor Gotaas hva som må gjøres.

Sopp er topp

HL-senterets formål er å minne om Holocaust, mener styre­le­deren i Det Jødiske Samfunn i Bergen. Flere mener det var riktig at Jan Heiret gikk av som direktør.

Store områder i Norge mister papiravis på lørdager fra og med neste sommer. Nationen-redaktøren frykter A- og B-lag blant avisabon­nenter.

Hvorfor er nobel­pris­vinner Anne Carson så opptatt av søvn?

Jan Heiret går av etter «tillits­krise»: – Dette er trist

Midt i tyveårene skrev Cecilie Løveid om kjærlighet, kvinneliv og Bergen. Nå gjenutgis det oppfinn­somme resultatet.

Trond-Viggo Torgersen har bare en vanndunk.

En femdel av landet mister lørdags­avisa på papir neste år. Sp vil kjempe for å opprett­holde avisom­bæ­ringen.

Poesi som satte spor

Kilder til Klasse­kam­pen: Aschehoug-kjøpet var en styrt prosess

Det var nok dumskap i verden. Så kom den kunstige.

Filmskapar Vincent Muiner vil vekkja oss til handling med vakker natur.

Identitet til salgs

Regje­ringen vil ikke lenger levere papir­aviser på lørdager til hele landet. – Det sender et helt elendig signal, sier forfatter Agnes Ravatn.

– Det er som i «Spillet» og «Farmen»

Israels forsvar mot anklagene klapper helt sammen, hevder ledende folke­mord­forsker etter å ha sett «Naza».

Tre­skulp­tur tirrer Frp

Menighetenes kritikk av HL-senteret er urimelig, mener Jødiske stemmer for rettferdig fred. De ville takket ja til en plass i styret.

Et internasjonalt nettverk av folkemordforskere kaller utviklingen ved HL-senteret «dypt urovekkende».

Den KI-baserte nyhetsavisa Y ble lansert tirsdag. Nå vil redaktøren ha pressestøtte.

HL-senterets formål er å minne om Holocaust, mener styrelederen i Det Jødiske Samfunn i Bergen. Flere mener det var riktig at Jan Heiret gikk av som direktør.

Store områder i Norge mister papiravis på lørdager fra og med neste sommer. Nationen-redaktøren frykter A- og B-lag blant avisabonnenter.

Hvorfor er nobelprisvinner Anne Carson så opptatt av søvn?

Jan Heiret går av etter «tillitskrise»: – Dette er trist

Midt i tyveårene skrev Cecilie Løveid om kjærlighet, kvinneliv og Bergen. Nå gjenutgis det oppfinnsomme resultatet.

En femdel av landet mister lørdagsavisa på papir neste år. Sp vil kjempe for å opprettholde avisombæringen.

Kilder til Klassekampen: Aschehoug-kjøpet var en styrt prosess

Regjeringen vil ikke lenger levere papiraviser på lørdager til hele landet. – Det sender et helt elendig signal, sier forfatter Agnes Ravatn.

Israels forsvar mot anklagene klapper helt sammen, hevder ledende folkemordforsker etter å ha sett «Naza».

Treskulptur tirrer Frp