Kåre Bulie

#fff

#000

De delte to rom og kjøkken i Drammen. Han var industriarbeider, hun husmor. Barna deres var åtte og et halvt år og sju måneder. Våren 1951 ga Aktuell kvartetten en utmerkelse som 75 år senere neppe ville ha blitt like vennlig mottatt, mye mer opptatt av det unike enn av det vanlige som også det norske samfunnet er blitt siden den gang.

Thorbjørn («40 år, mørk, spenstig») og Eva Gulbrandsen («37 år, mellomblond, slank») – også høyde og vekt var inkludert i artikkelen – ble i selskap med barna pekt ut som den norske gjennomsnittsfamilien. Foreldrene hadde selv meldt seg som kandidater.

Takket være kåringen av «en familie som er fellesnevner for alle hverdagsmennesker», fikk de en vaskemaskin. Billedbladets lesere kunne betrakte lille Tone, iført blomstrete kjole, mens hun studerte artikkelen «Den typiske norske familien funnet.»

opp i «Usynlig til stede», et nytt verk om fotografiets utbredelse her til lands etter annen verdenskrig. I tråd med ideen om å studere bildenes bruk og virkning handler bokens omtale av Gulbrandsens om hvilke fotografier som opptrer i Aktuells presseoppslag om familien hjemme i Drammen.

«Fotografier var en selvsagt del av stuens innredning, og bryllupsfotografiet var noe av det første som kom på veggen hos en nyetablert familie i 1950-årene», skriver Anja Hysvær Langgåt og Thale Sørlie. Over Gulbrandsen-sofaen tronet for sikkerhets skyld tre eksempler på sistnevnte.

Samtidig påpeker forfatterne hvor få bildene som preget norske hjem, var den gang. De antar at gjennomsnittsfamilien eide et fotoalbum – «med svarte albumsider fylt med små papirkopier i svart-hvitt». Duoen bemerker at funksjonen til albumet, et kulturklenodium som for lengst er kommet under sterkt press, i alle fall som fysisk fenomen, var dobbel: på samme tid personlig og en presentasjon av familien utad.

«I etterkrigstiden var de viktigste motivene for den norske amatørfotografen familiens barn og familiebegivenheter, etterfulgt av ferier, reiser og friluftsliv. Andre populære motiver var selskaper, fester og høytider», skriver de to om fenomenets påfallende sterke konvensjoner.

At særlig mange motiver var hentet fra friluftslivet, skilte norske album ut. Ifølge forfatterene var påskeferien tiden da landets familier fotograferte aller mest.

Sørlie har Hege Oulie bidratt til tekstene. Bak det rike, selvbevisste billedutvalget står Harald Østgaard Lund. At opphavspersonene representerer hver sin institusjon, er betegnende for den tverrfaglige historien de forteller: henholdsvis Norsk Folkemuseum, Norsk Teknisk Museum, fotografimuseet Preus og Nasjonalbiblioteket. Kombinasjonen antyder hvordan fremstillingen forholder seg langt bredere til mediet enn tidligere bøker dominert av landets kunstfotografi, for eksempel.

Påskeferien var tiden da landets familier fotograferte aller mest

I fotobutikken

Mylena Kifle

Over 30 skoler i Oslo tilbyr i dag gratis kulturskoletimer gjennom Aktivitetsskolen (Aks). De skal til høsten gjøres om til betalte plasser.

Det skriver Siv Krogh Österholm, direktør i kulturskolen i Oslo, i en e-post til Klassekampen. Cirka 3800 elever vil dermed miste gratisplassen sin.

Kuttet skyldes mindre bevilgninger til kulturskolen fra byrådet. I år må kulturskolen kutte totalt 10,3 millioner kroner.

Jacob Willersrud, Creos hovedtillitsvalgt i kulturskolen, sier at de ansatte er fortvilet over kuttene.

– Når gratisplassene gjøres om til betalte plasser, vil en stor gruppe barn, mange i levekårsutsatte områder, miste det fritidstilbudet de har, sier Willersrud.

– Det er en rasering av kulturskoletilbudet.

Kulturskolen ligger under Kulturetaten, som i 2026 får et rammekutt på 3,2 millioner kroner. Reduksjonen i bevilgningene økes gradvis fram til 2029, hvor de får et kutt på 7,8 millioner kroner.

I tillegg må de spare inn på grunn av manglende dekning av lønnskostnader over de siste årene, forteller Willersrud.

Det er en rasering av kulturskole­tilbudet.

3800 mister gratisplass

Amund Grimstad

I 25 år har det vesle Nordland Teater sett av ei veke i februar til Vinterlysfestivalen, det som etter kvart er blitt ein av landets største kulturfestivalar. Der har dei funne plass til rundt 230 arrangement frå ei rekkje teaterframsyningar, filmar, konsertar, workshops, samtalar og til ei kunstutstilling. For i samarbeid med Rana Kunstforening er det også ei årleg separatutstilling, og i år med Håkon Gullvåg som festivalkunstnar.

I Mo i Rana ligg dei fem viktigaste scenene og festivalhotellet alle innanfor ein radius på 150 meter. Det gjer at festivalen blir spesielt tett og intim. Og det er godt at ein ikkje må nytte for mykje tid på transport, for programmet er tettpakka. Med Nordland Teater som hovudarrangør, var sjølvsagt dramatikken i sentrum, og festivalen fann plass til tre premierer. Vel så viktig er at festivalen både under tidlegare kurator Wenche Bakken og nåverande Sissel Brean har hatt ein spesiell nase for det som rører seg i underskogen. For alle dei som vil følgje med i kva som kjem av nye teaterkompani, har Vinterlysfestivalen vore eit must.

 I denne rapporten får eg ikkje til å nemne alle, men Akimbo Theatre var for meg eit nytt og spennande møte. Det blei starta av Halvor Schultz i 2021 og er eit kompani av folk frå fleire land. Med framsyninga «The Animator», som var ei blanding av skuggespel og særs fysisk teater, var det tydeleg at aktørane hadde bakgrunn frå teaterskulen Jacques Lecoq i Paris. Oppsetjinga var ein hyllest til den tyske filmkunstnaren Lotte Reiniger (1899–1981) som i 1928 lagde verdas første heilaftans animasjonsfilm, «The Adventures of Prince Achmed». Akimbo Theatre har alt rukke å vinne internasjonale prisar, og er eit kompani vi bør sjå opp for i tida som kjem.

Festivalen var ei fin blanding av profesjonelle og amatørar. Ei overraskande sterk framsyning var av sju ukrainske ungdomar som aldri har stått på ei scene før. Med idé og koreografi av Rikke Lund, og i samarbeid med norskopplæringa ved Polarsirkelen VGS, gav dei sju oss den ekspressive framsyninga «Mute» der dei nesten utan ord, men berre med synkrone rørsler og musikk greidde å beskrive sin eigen situasjon der dei står nærast språklause og framande midt mellom krigstraume og fredelege Norge. Dei var amatørar, men samstundes så ekte og levande at det blei ei særs gripande framsyning.

ei mengd gjestespel frå ei rekkje andre teater og kompani, men dei fleste av dei har gått ei stund, og mange er meld her i avisa tidlegare. Men tre premierar var det blitt plass til. Først ute var Nordland Teaters eigenproduksjon, «Misery» som er ei dramatisering av Stephen Kings grøssarroman frå 1987. Boka blei filmatisert i 1990, og både roman og film var bestseljarar. Men eg er usikker på om historia egnar seg for teater. I alle fall var ikkje denne versjonen særleg vellukka. Scenografien kom i vegen for framsyninga slik at halve salen ikkje såg kva som skjedde, og i tillegg var spelet uvanleg fattig på variasjon og nyansar.

Meir vellukka var «Eg er her» av Eva Dons. Ho driv i dag sitt eige kompani, Fabula Teater, men i mange år var ho tilknytt Nordland Teater. For tolv år sia fekk ho brystkreft, og i denne framsyninga, som er ein monolog med nydeleg tonefølgje av musikaren Morten Reppesgaard, fortel og syng ho om tida som kreftpasient, om behandling, operasjon, om å stå i kampen og å leve med håpet. Historia blei nok noko privat, men det musikalske, og ikkje minst det visuelle med Katarina Caspersens utsøkte, projiserte teikningar som følgjer og nærast kommenterer handlinga, var med og løfta framsyninga.

Frilansskodespelaren Marit Synnøve Berg stod for den beste og mest interessante premieren. Utan scenografi eller annan staffasje hadde ho ein heilt enkel monolog om Peer Gynts kvinner der ho med eit feministisk skråblikk og med mykje humor både tolka og sa litt om kva ho meinte om Solveig, Mor Åse, Ingrid, seterjentene, den grønkledde og Anitra, heile tida med parallellar til daglege forhold og vår tid. Det er verkeleg å håpe at Berg tek med seg denne perla av ei framsyninga til eit større publikum.

Det er godt at ein ikkje må nytte for mykje tid på transport, for programmet er tettpakka

Vinterlys i 25 år

Selma Stormyren Larsen

Christopher Olssøn

– Dette er del av en internasjonal trend: Man utgir gamle oversettelser i konkurranse med de nye, sier Hilde Lyng, styreleder i Oversetterforeningen.

Hun reagerer på at en gammel oversettelse av «Stormfulle høyder» igjen er på markedet.

Det er det lille forlaget Pangolin som står bak utgivelsen. Selv om det finnes to nyere oversettelser i salg, har de skaffet seg rettighetene til Daisy Schjelderups oversettelse fra 1973 og trykket den opp med filmplakaten til «Wuthering Heights» på omslaget.

– Leserne tror at det er ferskvare, når det egentlig er gammelt, sier hun.

– I tillegg sliter jeg med forretningsmodellen. Man får et urimelig konkurransefortrinn når man har en så billig inngangsbillett.

Ifølge Lyng har Pangolin som forretningsmodell å gjenutgi eldre oversettelser de kjøper for en lav pris. Det er med på å undergrave oversetteres rettigheter, ifølge henne.

– Man skaper et unødig press, nærmest et 

, for å få billige rettigheter, sier hun.

Klassikere er ikke noen kapitalistisk pengemaskin.

– Leserne tror det er ferskvare

Anna Kleiva

Emily Brontës «Stormfulle høgder» vart først gitt ut i 1847. Det er òg blir den beste romanen eg har lese (som 14-åring, 22-åring, 35-åring).

Romanen er av dei mest ikoniske verka i vestleg litteraturhistorie og er blitt filmatisert eit tital gongar – på engelsk, japansk, hindi og fleire andre språk. Dette trass i at det truleg er ein umogleg roman å filmatisere; handlinga er pakka inn i to rammeforteljingar, har minst éin upåliteleg forteljar og strekker seg over fleire generasjonar.

Brorparten av adapsjonane utelèt desse elementa. I staden fokuserer dei på Catherine og den foreldrelause Heathcliff, som veks opp saman og forelskar seg omsynslaust i kvarandre, men ikkje kan få kvarandre på grunn av Heathcliffs låge status. Dei fleste filmversjonane, inkludert Emerald Fennells kinoaktuelle «Wuthering Heights», ignorerer også at Brontë skildrar Heathcliff som ein person med brun hud.

som ein kritikk av det rasebaserte hierarkiet i det britiske samfunnet – og ein kritikk av klassesamfunn, religiøs moral og idear om «lyse» og «mørke» sider i mennesket. Brontë lèt andre karakterar omtale Heathcliff sitt opphav ofte, men upresist. Dei kallar han «mørk», «sigøynar» og til og med «ein liten skipbroten frå India eller Amerika eller Spania».

Heathcliff kjem inn i familien fordi Mr. Earnshaw – Catherines far – finn han på gata i Liverpool og forbarmar seg over han. Liverpool var på den tida romanen går for seg, ei sentral hamn for den britiske slavehandelen. Det koloniale britiske samfunnet er med andre ord eit eksplisitt bakteppe for forteljinga. Når det er så umogleg for Catherine å velje Heathcliff som make, handlar det ikkje mest om samfunnsforventingar knytt til klasse, men til rase.

er rase blitt noko ein karakter kan overkomme på veg oppover i hierarkiet. Her er Edgar, den rikare naboen som Catherine giftar seg med, og Nelly, som er gjort til selskapsdame i filmen, men som i romanen er ein tenar, av asiatisk opphav. Det blir kommentert at dei «ikkje er like bra som oss», men likevel er dei betre enn Heathcliff. Slik fjernar Fennell mykje av Brontës samfunnsanalyse og gjer historia meir «positiv» og Romeo og Julie-aktig; det er berre den dumme skjebnen som gjer at Cathy og Heathcliff ikkje får kvarandre!

 ein kvit skodespelar til å spele «den største romantiske helten av alle» – slik ser ho han for seg – til det som kan vere ei av dei meir krevjande og interessante rollene i filmhistoria. Eg har enno ikkje sett nokon skodespelar meistre den.

, sjangermessig og tematisk mangefasettert. Den handlar om hemn og arv, rase og samfunnsnormer. Og den handlar om to utskot – sta, stormfulle, slemme – som møter sin 

. Begge er utskot, men dei er ikkje likeverdige. Derfor er romanen blitt kondensert til ei stor og ulukkeleg kjærleikshistorie i ­(populær-)kulturen. Traileren til den nye filmen bygger vidare på denne resepsjonshistoria og slår fast: 

Fennells «Wuthering Heights» har, meir enn noko filmatisering eg kjenner, kutta ­forteljinga til beinet. Alt som ikkje handlar om begjær, lengt og kjærleik, er vekk; alt Cathy og Heathcliff seier og gjer, handlar om relasjonen dei imellom. Det er også skrive inn eit kapittel der dei to romantiske heltane får kvarandre; Catherine blir nesten Madame Bovary der ho uforsiktig får vogna si køyrt ut på ­heiane for å bedra ektemannen med Heathcliff.

Filmen ­kjennest nesten laga for at publikum skal lyste etter Jacob Elordi.

Kva er mørkeret i ein kvit Heathcliff?

Endre Ugelstad Aas

«Dypt i Vesten, hvor sola støver bort, er det bedre, bedre enn man tror.»

I 1984 erobret en nokså mislykket og til tider latterliggjort artist hitlistene i Tyskland med albumet «4630 Bochum». Med tittelsporet «Bochum» om arbeiderkulturen, kullet, ærligheten og «pulslagene av stål» som preger hjembyen og Ruhr-området, traff Herbet Grönemeyer åpenbart en nerve i Vest-Tyskland.

Kull- og stålindustrien som hadde vært den økonomiske motoren i det tyske mirakelet etter andre verdenskrig, ble langsomt faset ut. Igjen sto tomme industriverk og stadig flere arbeidere uten jobb.

40 år seinere er det meste av støvet borte fra himmelen. Selv om regionen fortsatt strever etter bortfallet av tungindustrien, fylles de tidligere kull- og stålverkene med nytt innhold. Få andre avindustrialiserte regioner forvalter kulturarven bedre.

Hva kan et Europa som i større grad må berge seg selv framover, lære av forvandlingen av Ruhr?

Dypt i Vesten, ti minutter med toget unna Grönemeyers Bochum, ligger Essen med sine 600.000 innbyggere. Det første som møter en på togstasjonen, er et skilt med mottoet: «Essen – mitten in Europa».

Reint geografisk er det ingen underdrivelse. 460 kilometer mot øst ligger Berlin. 440 km vest finner du Paris. London er også bare drøye 50 mil unna. 

Her finner du også «verdens vakreste kullverk», som ifølge turistnæringen symboliserer hele regionens forvandling. Zeche Zollverein strekker seg over hundre hektar, og huser to sjakttårn og et kokeri – for å nevne noe.

Ruhr har ­aldri skjønt å markeds­føre seg selv.

Rapport fra det dype Vesten

Demian Vitanza

For snart 30 år siden kom filmen «Wag the Dog» med Robert De Niro og Dustin Hoffman i hovedrollene. Der blir presidenten i USA tatt i å antaste en mindreårig inne på Det ovale kontor, bare to uker før valget. En PR-konsulent og en produsent fra Hollywood trekkes inn, og de blir enige om å konstruere en fiktiv krig i Albania for å avlede oppmerksomheten. De produserer falske nyhetsbilder som mediene plukker opp, og når det er fare for at bløffen avsløres, eskalerer de fortellingen med stadig mer voldsomme hendelser for å holde på oppmerksomheten fram til valget.

Jeg synes filmen er aktuell. Ikke primært på grunn av at KI har gjort produksjonen av falske nyheter veldig enkel, men heller hvordan PR-konsulenten bruker avledning som strategi. Donald Trump og hans administrasjon er ekstreme i sine metoder for å styre offentlighetens oppmerksomhet, og til tider på måter vi ikke helt overskuer. På et vis kan det betraktes som magi, for kjernen i magikernes arbeid er avledning og manipulasjon av oppmerksomhet.

 begrenset. Selv om hjernen vår jobber med vanvittig mange ting samtidig, forholder bevisstheten seg bare til én ting av gangen. Du klarer ikke å lese denne artikkelen og skrive et brev samtidig. Vi kan selvsagt veksle fokus, men da forlater vi noe til fordel for noe annet.

Sånn er også nyhetsbildet. Vi flokker oss om ett tema og glemmer et annet. Trump truer med å ta Grønland, og vi nærmest glemmer Ukraina og Gaza. Epstein-dokumentene avdekker skandaler i norsk diplomati, og koplingene mellom Epstein og Trump kommer i bakgrunnen. Det er ikke plass til så mye av gangen i bevisstheten vår, og dette er en begrensning som magikerne utnytter til det fulle når de skal lure oss.

 oftere sitter igjen med etter å ha lest eller hørt på nyheter, er av løse tråder og manglende oversikt før nye store saker skyller inn over nyhetsflatene. Hva var det egentlig som skjedde da Nicolás Maduro ble bortført fra Venezuela? Hva skjer der nå? Var Trumps uttalelser om Grønland egentlig en strategi for å oppnå noe annet?

Jeg påstår ikke at enhver ny ting som skjer i nyhetsbildet, er en kalkulert avledningsmanøver fra Trump eller andre maktmennesker. Men jeg spør meg selv stadig oftere: Hvem er premissleverandør for denne nyheten? Hva er det virkelig viktig å følge med på nå? Hva er det jeg ikke får med meg? Hva er det jeg ikke får tid til å tenke på?

magikere som har skrevet om avledning, men det er hos den kognitive psykologen Gustav Kuhn jeg har funnet den beste analysen av magikeres teknikker for å manipulere virkelighetsforståelsen vår. I en artikkel fra 2014 går han systematisk til verks.

Den første teknikken Kuhn nevner, er den som brukes i «Wag the dog», nemlig å styre 

vi ser på. Ved å få oss til å se ett sted kan man skjule noe annet. Det kan gjøres ved at magikeren retter oppmerksomheten mot noe (Grønland) eller ved å skape en form for hendelse (utvalgte Epstein-dokumenter frigjøres). Ved å styre oppmerksomheten mot innvandrere, for eksempel, mister man fokus på økte forskjeller og superrike kapitalister.

En annen teknikk Kuhn beskriver, er å styre 

vi følger med. Fokus varierer i tid, og magikeren kan manipulere når vi er påskrudd og når vi slapper av eller er opptatt av noe annet. Ble ikke en bolk av Epstein-dokumentene publisert 23. desember?

Trump truer med å ta Grønland, og vi nærmest glemmer Ukraina og Gaza

Brun magi

Sara Hegna Hammer

OL i de italienske alpene! Akkurat det jeg trengte etter å ha åpnet året med å be naboene fylle sine beredskapslagre for at jeg skal slippe å velge mellom mine barns overlevelse og nabobarnas overlevelse ved et krigsutbrudd.

Dronebildene av snødekte fjellsider i Cortina og glitrende, hvite sletter i Val di Fiemme fortrenger alle tyngende tanker om den nye og uavklarte verdensordenen. Alt er som det var i Torino-OL i 2006, eller i det minste slik vi forledet oss selv til å tro at det var: Det finnes ikke større uenigheter mellom vestlige stater enn at de kan løses i tøffe dueller i skiløypene, i utforbakkene eller på skøyteisen.

Og se bare der, inn på skøytearenaen Forum di Milano kommer det tsjekkiske søskenparet Katerina Mrazkova og Daniel Mrazek glidende, klare for å hevde seg mot storfavorittene USA og Frankrike i mandagens rytmedans. Temaet er 90-tallet og over høyttalerne dunker en Jon Bon Jovi-låt … fra 80-tallet? «Yeeow!» Eller, vent. Det er også noe underlig med den låta, er det ikke?

er som det var i 2006. «Hvis det var noen som nå dånet litt fordi jeg sa Jon Bon Jovi først, og det ikke var dét det hørtes ut som, så er det fordi de går til en KI-versjon», kunne kommentator Fredrik Island Gustavsen tørt opplyse da de andpustne tsjekkerne høstet sin applaus. «For det er jo mye musikkrettigheter i kunstløp som må avklares, så da må man noen ganger ta noen snarveier.»

Gitt at det, etter hva jeg kan forstå, ikke er andre par i konkurransen som har tydd til KI-generert musikk, 

man åpenbart ikketa snarveien om roboter for å slippe bryet med rettighetsavklaring. Men i fjor åpnet Det internasjonale skøyteforbundet ganske riktig for at man 

gjøre det. Men spørsmålet er stadig om man 

det tsjekkiske søskenparet snøt Bon Jovi for noen skarve vederlagskroner. Det er nok et tap rockemilliardæren kan bære.

Verre er det at de undergraver at kunstløp er en sportsgrein der kunst, kreativitet og idrett går opp i en høyere enhet. Musikken i isdans er ikke vilkårlig, og den spiller en helt annen rolle enn de generiske poplåtene som spys ut i skirenn. Det er ikke uten grunn at danserne måles på hvordan de tolker musikken, i tillegg til blant annet tekniske ferdigheter, vanskelighetsgrad, uttrykk og komposisjon.

Ved å svinge seg til «One Two by AI (of 90s style Bon Jovi)» tok Katerina Mrazkova og Daniel Mrazek et lite skritt mot å ta kunsten ut av kunstløpet. (At 

andre par valgte å danse til Ricky Martins «Maria» denne kvelden, forbigår vi i stillhet. Det samme med det faktum at rettighetstrøbbel tvang det kanadiske paret til å bytte ut Prince-låta «Thunder» med Tom Jones’ «Sex Bomb» i siste øyeblikk.)

 at Daniel Mrazek var iført en AC/DC-inspirert jakke med søsknenes initialer (KM/DM), eller at søstera hans hadde håret løst, så det viklet seg inn i armhuler og klistret seg til fjeset hennes.

Falske toner på isen

I 2024 ble nordmenn svindlet for over én milliard kroner. Svindlerne benytter seg stadig vekk av nye metoder, men forfattersvindelen Klassekampen har skrevet om de siste dagene, er ny, sier Johannes Vallesverd.

Han er seniorrådgiver ved Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og leder av nasjonal ekspertgruppe mot digital svindel.

– At svindlerne utnytter nye moduser er vanlig, men akkurat denne er ny for oss. De tilpasser seg hele tida og blir ved hjelp av kunstig intelligens stadig mer målrettet og spisset inn mot de konkrete mottakerne, sier Vallesverd.

Onsdag fortalte forfatterne Sigri Sandberg og Helene Guåker om innsmigrende e-poster de hadde fått fra personer som utga seg for å være både kjente forfattere og ledere av store digitale bokklubber.

Vallesverd har sett de aktuelle e-postene og sier det er noen indikatorer som tyder på at forfatterne kan være utsatt for svindelforsøk.

I e-postene Sandberg og Guåker hadde fått, spurte ikke avsenderen om penger. Dette er imidlertid ingen garanti for at det ikke er svindel, sier Vallesverd.

– Nei, det ser man ofte i den første kontakten. De prøver først å etablere tillit, og selve svindelen skjer lenger ut i kommunikasjonen.

– Hva kunne i verste fall skjedd hvis forfatterne fortsatte kommunikasjonen?

– Akkurat denne typen svindel er ny for oss

«Det føles faktisk helt uvirkelig å stå her akkurat nå.»

I en video på Demos nettsider torsdag morgen forteller Ingrid Tinmannsvik, medstifter av nyhetsmediet, at Demo blir en realitet. Like over klokka ni torsdag morgen nådde de målet sitt på 5000 betalende medlemmer – like før fristen ved midnatt samme dag.

– Gratulerer! Har du tvilt på noe tidspunkt?

– Jeg har absolutt tvilt. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg tenkte at dette ikke går, sier Ingrid Tinmannsvik.

– Så tittet jeg på tilbakemeldingene fra folk som ville at dette skulle skje, og vi bestemte oss for å få det til, koste hva det koste vil.

– Dere justerte prisen underveis, fra 1900 kroner til at det var mulig å betale bare 400. Hvor mange har betalt 400 kroner?

– Det er ikke riktig. Man har alltid kunnet velge å betale 400 kroner, men det var mange som ikke fikk det med seg i starten. Man kunne velge ordinær pris, «jeg er student» eller «jeg har ikke råd». Men vi så at folk ikke fikk det med seg, og da justerte vi nettsida.

– Bør de som ikke fikk det med seg, få mulighet til å betale mindre?

Målet er fortsatt å være rundt 20 ansatte når vi begynner å publisere.

Trenger dobbelt så mange medlemmer

I morgen har vinterens store kinosatsing «Wuthering Heights» premiere. Det er ikke utenkelig at mange av kinogjengerne vil få øynene opp for Emily Brontës forelegg fra 1847 – ifølge traileren er filmen inspirert av «den største kjærlighetshistorien gjennom tidene».

Nå har også hundrevis av norske bokhandler fått inn en ny utgave av romanen i norsk oversettelse, utgitt av det lille forlaget Pangolin. Deres utgave av «Stormfulle høyder» er en såkalt 

Men den som blar om til kolofonen, får seg kanskje en overraskelse: Oversettelsen er mer enn 50 år gammel.

– Den er temmelig foreldet, sier forfatter og oversetter Øystein Vidnes.

Det er ikke mangel på andre oversettelser som har fått Pangolin til å utgi «Stormfulle høyder» i Daisy Schjelderups språkdrakt fra 1973. Det finnes to nyere oversettelser til norsk, en bokmålsoversettelse fra 2004 og en til nynorsk fra 2019.

Sammen med Ragnar Hovland står Øystein Vidnes selv bak sistnevnte, «Stormfulle høgder», utgitt på Skald.

Pangolin er ikke det første forlaget som resirkulerer en gammel oversettelse. I 2012 utga Vigmostad & Bjørke en oversettelse fra 1945.

Gjennom historien er det gjort hele seks ulike oversettelser av romanen til norsk, og fem er ennå stadig i salg, enten i fysisk utgave, e-bok eller lydbok. Hvordan vet en stakkars leser hvilken hun skal velge?

Nytt cover, «foreldet» innhold

Tom Henning Bratlie

«Jeg ser frem til å hjelpe boken din med å nå flere unge og engasjerte lesere.» Slik avsluttet en e-post forfatter Cecilie Winger fikk lørdag.

Avsenderen skrev på norsk og utga seg for å være «vert» for en Goodreads-gruppe. Vedkommende var interessert i å inkludere «Andre verdenskrig i Norge på 1–2–3», en sakprosabok for barn, i den digitale lesesirkelen.

Personen lokket med engasjerte lesere som «faktisk leser og diskuterer boken», synlighet i en Goodreads-gruppe og mulighet til å komme på gruppas topp ti beste forfattere-liste.

– Jeg er egentlig en skeptiker, men jeg ble smigret og trodde i noen minutter at det var ekte, sier Winger.

Hun videresendte e-posten til redaktøren sin, som også ble begeistret over muligheten. Men det tok ikke lang tid før varsellampene begynte å blinke for dem begge.

Haken var nemlig «et mindre registreringsgebyr». Dessuten hastet det å svare: Det var bare 20 plasser tilgjengelig, og Winger ble bedt om å svare innen to dager.

– E-posten var veldig proff. Den hadde en troverdig Goodreads-logo, og tonen var hyggelig. Men jeg vet ikke hvor mye penger de ville krevd, og påmeldingsfristen var veldig kort, sier Winger og fortsetter:

– Kanskje ville de ikke krevd en stor sum, men hvis du sender ut 200 e-poster, får du svar fra en del. Det er nok litt penger å tjene på det.

Jeg er egentlig en skeptiker, men jeg ble smigret.

Ble bedt om å punge ut for å nå nye lesere

Helene Guåker ante ugler i mosen da en ukjent amerikaner tilbød henne tusenvis av nye lesere

I november tikket det inn en uvanlig e-post i innboksen til forfatter Helene Guåker: Avsenderen, en amerikaner som ledet engigantisk bokklubb, var slått i bakken av bøkene hennes – 

Tekstene hennes, skrev amerikaneren, hadde en sånn unik evne til å fange leseren og «få dem til å få føle noe ekte».

– Jeg er en såpass liten forfatter at jeg umiddelbart tenkte: Her er det noe muffens, sier Guåker.

Hun besvarte med andre ord ikke e-posten – til tross for at avsenderen kunne friste med at Guåkers bøker ville bli introdusert for en «Amazon-basert» bokklubb med mer enn 123.000 medlemmer.

Guåker har mottatt totalt tre e-poster hun mistenker er svindelforsøk. Hun har også fått skryt av Dolly Alderton, «a fellow writer», som er nysgjerrig på hva som inspirerte Guåker til å begynne å skrive.

Dolly Alderton er også navnet på den britiske forfatteren bak braksuksessen «Alt jeg vet om kjærlighet».

Bakmennene har i en annen e-post tatt navnet til forfatteren Jason Kasper. Også han ville plutselig bli kjent med Guåker.

Det amerikanske litteraturnettstedet Electric Literature skrev i desember om fenomenet: svindlere som ved hjelp av kunstig intelligens gir seg ut for å være beundrere av en forfatter – og tilbyr seg å hjelpe vedkommende med å nå ut til enda flere lesere.

Det er litt flaut å si, men ­e-posten rørte meg.

Forfattere ble lovet tusenvis av nye lesere

Vinter-OL er tilbake på NRK for første gang siden 2010, og Norge kasserer inn medalje etter medalje.

I forkant av de 25. olympiske vinterleker i Milano og Cortina publiserte imidlertid mediene saker på løpende bånd om det manglende engasjementet rundt mesterskapet – særlig blant de unge. Nå er åpningshelga unnagjort, og de første seertallene fra tv-sendingene ligger på bordet.

Flest var det som fikk med seg blandet stafett i skiskyting og herrenes langrenn 20 kilometer med skibytte på søndag. Begge øvelsene hadde i snitt rundt 900.000 seere. Åpningsseremonien på fredag ble sett av 548.000, viser tall Klassekampen har fått fra NRK.

«Tallene er en bekreftelse på at OL og vintersport fremdeles står sterkt i den norske befolkningen», kommenterer NRKs sportsredaktør Espen Olsen Langfeldt.

Vancouver-OL i 2010 ble i sin tid beskrevet som tidenes største tv-hendelse i norsk historie. Hele 15 av OL-øvelsene ble sett av over én million nordmenn.

Det toppet seg med langrennsstafetten for menn, som samlet 1,85 millioner seere foran tv-skjermen i februar 2010. 30-kilometeren for menn med skibytte ble sett av rundt 1,5 millioner.

Martin Frich Grevstad, rådgiver i PR-byrået Trigger, mener mye har forandret seg siden da. I et innlegg i Kampanje argumenterer han for at OL ikke passer inn i de unges seervaner.

Tror de unge gir blaffen

Lars Korff Lofthus har lenge lurt på hvordan hans arbeider ville sett ut ved siden av verkene til Ingrid Toogood og Bjørn Båsen.

Lørdag fikk han endelig svaret på det, da en gruppeutstilling, laget på hans initiativ, åpnet på Kunsthuset Kabuso i Øystese.

– Det er egentlig tre veldig ulike kunstnerskap, men det er to punkter som forener oss: ornamentering og en interesse for det fysiske rommet som omgir maleriet, forteller Lofthus på telefon fra Hardanger.

Ornamentene hadde som kjent harde kår under modernismen, der alt som kunne ligne dekor, skulle skrelles vekk. Men for disse kunstnernes del er de dagene talte.

– Jeg forsyner meg av folkekunsten i Hardanger, som er preget av kalligrafi, rosemaling og treskjæring, forteller Lofthus.

Ornamenter er gjerne ladet med koder og fortellinger som peker tilbake på en lokal fortid, påpeker Lofthus.

– Ved å bruke dem markeres slektskap til og nysgjerrighet på historien.

– Har det gitt deg en fornyet kjærlighet til hjemstedet ditt Hardanger?

Forsyner seg av folkekunsten

Høsten 2018 flyttet Ole Jørgen Ness inn på Kode. I Bergen-museets tårnsal beveget han seg ledig over gulvet under arbeidet med «Flat Acrylic», et storverk som heller enn å bli til før åpningen var selve utstillingen. Foruten det stadig voksende liggende bildet kunne de som oppsøkte institusjonen, daglig studere hovedpersonen i utfoldelse. Museumsrommet var forvandlet til atelieret hans, arbeidsprosessen til kunst.

Kode-salen var ikke den eneste Bergen-arenaen Ness jobbet på det året. Et par steinkast unna, i inngangen til det tradisjonsrike Grand Hotel Terminus, skapte han nok et rom. Tittelen, «Flat Acrylic Terminus», poengterer det nære slektskapet installasjonene imellom. De organiske fargefeltene som bukter seg rundt hverandre, kan gi assosiasjoner til vann og årringer, til naturvitenskap og psykedelia. Formene preger hjørner og vegger høyt og lavt i det lyseblå værelset hvor gjester kan hente kaffe.

 blir en av de første levende nordmennene som får stille ut separat i det nye Nasjonalmuseet, befinner seg i Terminus-resepsjonen i godt selskap. Bak de samme søylene – 1920-tallsbygningen bærer nyklassisismens trekk – opptrer en karakteristisk illevarslende figur signert kunstnerens noe eldre kollega Kjell Erik Killi-Olsen: en blå fantasiskapning med pigger og hale hvis ansikt virker fanget i en annen kropp som ligger over den.

Styggvakre malerier og skulpturer av Killi-Olsen er i det hele tatt det dominerende kunstinnslaget i inngangsetasjen: Slike verk fyller ikke bare den korridoren besøkende entrer, men omgir i tillegg frokostgjestene. Den som skal til rommene, kan velge Festspilltrappen, som reklamerer med «Norsk kunsthistorie trinn for trinn».

 knytter likevel an til en særlig bergensk del av denne fortellingen: Hotellet har lenge kjøpt inn verk fra den årlige festspillmønstringen, separatutstillingen som gjennom tiår har hatt status som en av landets mest prestisjetunge, enten det er tale om skulpturer, malerier eller fotografier. Derfor kan den som vandrer oppover i etasjene, studere bidrag av sentrale norske signaturer som Bård Breivik og Mari Slaattelid, Fredrik Værslev og Leonard Rickhard og Torbjørn Rødland og Per Barclay.

I tråd med byen den konsentrerer seg om, heter kjeden bak Terminus De Bergenske. Å gjøre hoteller til visningsarena for kunst er den ikke alene om. Også her til lands har De Bergenske rivaler i så måte, men jeg har ikke opplevd noen norsk konkurrent som gjør det like sympatisk og med tilsvarende lokal relevans. Samlingen, som dessuten prydet søsterhotellet Augustins korridorer inntil det ble solgt i 2023, har innslag som forteller at den strekker seg langt bakover i tid. Kjeden holder seg endog med en fast kurator.

 gjør De Bergenske til en norsk hotellkjede utenom det vanlige. Gjennom årene har jeg bodd på nesten alle gruppens overnattingssteder, og den kombinasjonen av solid romkvalitet og overkommelig pris «familien» tilbyr, er det all grunn til å applaudere. En sjelden gang har jeg opplevd surr med bestilling og romtildeling, men i all hovedsak har De Bergenske vært en glede å ta inn hos.

«Du vil aldri få se sånne kinesiske drager som man finner på andre hotellkjeder, hos oss. Hovedsakelig jobber vi med det skandinaviske formuttrykket, og det skal vi være stolte av», uttalte De Bergenskes leder Kjetil Smørås, som har jobbet i familiebedriften siden 1980-årene, til Dagens Næringsliv i 2018.

sammen med at minikjedens interesse for billedkunst følges av forkjærlighet for byggekunst – og tidsriktig videreutvikling av eldre hus. Terminus’ formgivere, Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø, vant i 1929 Houens fonds diplom, landets toneangivende arkitekturpris, for det høyreiste klenodiet.

Hotellkultur

Dag Eivind Undheim Larsen

I forrige uke begynte ryktene å gå om at det svenske mediekonsernet Bonnier var nær ved å kjøpe opp danske Aller Media.

Det var bransjeavisa Dagens Media som brakte dette inn i offentligheten. De siterte en anonym kilde som skulle ha innsyn i den angivelige oppkjøpsprosessen og skrev at Bonnier var i ferd med å gjennomføre et fullstendig oppkjøp av Aller Media.

Det tok ikke lang tid før Michael Aller, administrerende direktør i Aller, rykket ut i flere skandinaviske medier for å dementere påstandene.

«Det blir ikke noe salg av Aller Media, verken deler eller hele organisasjonen», sa Aller til nettavisa Journalisten på fredag.

Til tross for den klare talen medgir han samtidig overfor Dagens Media at det foregår samtaler.

«De pågående diskusjonene med andre mediehus handler kun om potensielt og operativt samarbeid.»

Oppkjøpsryktene er interessant lesning for aktørene i det norske mediefeltet. Her hjemme eier Aller Media blant annet Dagbladet og ukebladet Se og Hør.

Samtidig har det gått trått økonomisk her til lands for det danske mediekonsernet. I 2024 måtte de kutte til sammen 40 årsverk i de norske virksomhetene – hvorav 15 årsverk ble borte i Dagbladet.

De pågående diskusjonene med andre mediehus handler kun om samarbeid.

Avviser salgsrykter

Musti splitter teaterfolket 

«Musti skriver historie», het det i en pressemelding fra plateselskapet Universal denne helga. Der framgikk det at den populære artisten skal spille på Nationaltheatrets hovedscene 24. mai.

Det er første gang en artist holder konsert i den storslåtte salen på Johanne Dybwads plass. Er teateret i ferd med å utvide sitt mandat fra Ibsen, Tsjekhov, Lygre og Isakstuen?

Teatersjef Kristian Seltun mener det ligger i kortene at scenen også kan brukes til konserter.

– Vi har et veldig flott rom, og vi bruker det ikke selv på søndager. Vi vil invitere inn publikummere som kanskje ikke ellers ville funnet veien til Nationaltheatret.

Teatret har tidligere forsøkt å få i gang konsertaktivitet på hovedscenen, men uten å lykkes. Denne gangen var det bookingbyrået United Stages som tok kontakt med Nationaltheatret.

– De står for programmeringen av Musti. Men vi synes hun er en strålende artist og tenker at det passer godt inn hos oss.

Per nå har de ikke avtale om flere konserter, men Seltun er positiv til muligheten. Teateret har som regel ingen oppsetninger på søndager, så scenen står tom, påpeker han.

– Er det lettere å få et ungt og mangfoldig publikum inn via musikken enn dramatikken?

Får kjeft for å åpne for konsertvirksomhet

Milliardær Jeff Bezos har gitt en tredel av journalistene i The Washington Post sparken

Onsdag 4. februar mottok de ansatte i nyhetsdivisjonen i Washington Post en e-post som varslet om «betydelige endringer» i avisa. Like etter ble det kalt inn til et digitalt møte. Over video fikk 300 av avisas redaksjonelt ansatte beskjed om å pakke sakene sine. Det omfatter en tredel av staben.

Masseoppsigelsene i den tradisjonsrike og respekterte avisa har rystet en allerede hardt presset amerikansk mediebransje. Bak kuttene står eier og verdens fjerde rikeste mann Jeff Bezos.

Amazon-gründeren har så langt sittet stille i båten, men sjefredaktør Matt Murray har begrunnet kuttene med behov for digital omstilling og nye leservaner, samt at avisa skal snevre inn søkelyset mot amerikansk politikk og sikkerhetsspørsmål.

Aktuelt

«Usynlig til stede» forteller om det norske etterkrigsfotografiet som kunst, men først og fremst som hverdags- og salgsvare – og teknologisk fremskritt.

Kulturskolen i Oslo må kutte ti millioner i år. Fra høsten gjør de 3800 gratisplasser om til betalte plasser.

Det skulle vere mot naturlovene å arrangere kulturfestival midtvinters i ein liten by på Helgeland, og samtidig med vinter-OL. Men Vinterlysfestivalen held fram med stort program og fulle hus.

– Leserne tror det er ferskvare

Den nye filmatiseringa av «Stormfulle høgder» fjernar alt anna enn kjærleikshistoria frå verdas beste roman.

Ruhr-området var lenge Europas økonomiske motor. Nå ligger industrien død, men kulturen blomstrer. Har Europa noe å lære?

Det viktigste i nyhetsbildet er det vi ikke ser.

Falske toner på isen

At forfattere blir forsøkt svindlet med rosende ord og løfter om nye lesere, er et helt nytt fenomen, ifølge svindelekspert Johannes Vallesverd.

5000 mennesker har spleiset på det nye mediet Demo. Men det er fortsatt uklart når de får lese de første sakene.

Det finnes allerede fire ulike oversettelser av «Stormfulle høyder» på markedet. Nå utgir Pangolin forlag enda en – fra 1973.

Ble bedt om å punge ut for å nå nye lesere

Helene Guåker ante ugler i mosen da en ukjent amerikaner tilbød henne tusenvis av nye lesere

900.000 så Norge ta gull i herrenes 20-kilometer i OL på lørdag. Det er langt bak rekordtallene fra 2010.

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Hotellkultur

Aller Media avviser at de er i ferd med å bli kjøpt opp av Bonnier, men bekrefter at det pågår samtaler om samarbeid.

Musti splitter teaterfolket

Milliardær Jeff Bezos har gitt en tredel av journalistene i The Washington Post sparken

Festival mellom kunst og film

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.

Det er opprør mot Googles og Hollywoods KI-genererte versjon av 1776.

Dei smartaste blant oss

«Usynlig til stede» forteller om det norske etter­krigs­fo­to­gra­fiet som kunst, men først og fremst som hverdags- og salgsvare – og tekno­logisk fremskritt.

Kultur­skolen i Oslo må kutte ti millioner i år. Fra høsten gjør de 3800 gratis­plasser om til betalte plasser.

Det skulle vere mot natur­lo­vene å arrangere kultur­fes­tival midt­vin­ters i ein liten by på Helgeland, og samtidig med vinter-OL. Men Vinter­lys­fes­ti­valen held fram med stort program og fulle hus.

– Leserne tror det er ferskvare

Den nye filma­ti­se­ringa av «Storm­ful­le høgder» fjernar alt anna enn kjærleiks­his­toria frå verdas beste roman.

Ruhr-området var lenge Europas økonomiske motor. Nå ligger industrien død, men kulturen blomstrer. Har Europa noe å lære?

Det viktigste i nyhets­bildet er det vi ikke ser.

Falske toner på isen

At forfattere blir forsøkt svindlet med rosende ord og løfter om nye lesere, er et helt nytt fenomen, ifølge svinde­l­ekspert Johannes Vallesverd.

5000 mennesker har spleiset på det nye mediet Demo. Men det er fortsatt uklart når de får lese de første sakene.

Det finnes allerede fire ulike overset­telser av «Storm­ful­le høyder» på markedet. Nå utgir Pangolin forlag enda en – fra 1973.

Ble bedt om å punge ut for å nå nye lesere

Helene Guåker ante ugler i mosen da en ukjent amerikaner tilbød henne tusenvis av nye lesere

900.000 så Norge ta gull i herrenes 20-kilometer i OL på lørdag. Det er langt bak rekord­tal­lene fra 2010.

Lars Korff Lofthus fille­ris­ter tra­di­sjo­nene – med kjærlighet, ikke ironi.

Hotell­kultur

Aller Media avviser at de er i ferd med å bli kjøpt opp av Bonnier, men bekrefter at det pågår samtaler om samarbeid.

Musti splitter teater­folket

Milliardær Jeff Bezos har gitt en tredel av journa­lis­tene i The Washington Post sparken

Festival mellom kunst og film

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milli­ar­dærens Paris-leilighet.

Mistillit til velferds­staten gjennom­syrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litte­ra­tur­forsker enes om.

Det er opprør mot Googles og Hollywoods KI-genererte versjon av 1776.

Dei smartaste blant oss

«Usynlig til stede» forteller om det norske etterkrigsfotografiet som kunst, men først og fremst som hverdags- og salgsvare – og teknologisk fremskritt.

Kulturskolen i Oslo må kutte ti millioner i år. Fra høsten gjør de 3800 gratisplasser om til betalte plasser.

Det skulle vere mot naturlovene å arrangere kulturfestival midtvinters i ein liten by på Helgeland, og samtidig med vinter-OL. Men Vinterlysfestivalen held fram med stort program og fulle hus.

Den nye filmatiseringa av «Stormfulle høgder» fjernar alt anna enn kjærleikshistoria frå verdas beste roman.

Det viktigste i nyhetsbildet er det vi ikke ser.

At forfattere blir forsøkt svindlet med rosende ord og løfter om nye lesere, er et helt nytt fenomen, ifølge svindelekspert Johannes Vallesverd.

Det finnes allerede fire ulike oversettelser av «Stormfulle høyder» på markedet. Nå utgir Pangolin forlag enda en – fra 1973.

900.000 så Norge ta gull i herrenes 20-kilometer i OL på lørdag. Det er langt bak rekordtallene fra 2010.

Lars Korff Lofthus fillerister tradisjonene – med kjærlighet, ikke ironi.

Hotellkultur

Musti splitter teaterfolket

Milliardær Jeff Bezos har gitt en tredel av journalistene i The Washington Post sparken

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

Mistillit til velferdsstaten gjennomsyrer ny dansk og norsk litteratur. Det kan en dansk og en norsk litteraturforsker enes om.