Mylena Kifle

#fff

Mandag kom nyheten om at Storbritannia følger i Australias fotspor: Regjeringen vil forby sosiale medier for barn under 16 år.

Lovforslaget – som går lenger enn Australias lov – skal vedtas i parlamentet og trolig innføres i starten av 2027.

Keir Starmers regjering høster nå skryt av Rødt her hjemme.

– Dette er virkelig bra. Den norske regjeringen har sagt at de skal være i front på dette i Europa. Det er jeg usikker på om de er nå. Storbritannia viser nå vei, og Norge bør følge etter, sier Remi Sølvberg, stortingsrepresentant for Rødt.

Norge har nemlig også en lov om aldersgrense på sosiale medier på trappene. Lovforslaget er siden høringsrunden i Norge blitt betydelig revidert for å imøtekomme EØS-regler.

Aldersgrensa skal muliggjøres gjennom innføringen av EU-forordningen Digital Services Act (DSA).

Sølvberg påpeker at Storbritannia, som også står utenfor EU, likevel går inn for en langt strengere lov.

– Vi kan ikke vente på at Brussel skal komme med forordninger for å redde Norge. Vi må stå opp for oss selv og ta ansvar for våre egne barn.

Får kjeft for ikke å gjøre som britene

Hannah Bull Thorvik

Emilie Johnson Godal

Christopher Olssøn

#000

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

– Dette blir en form for kulturvasking. Derfor overrasker det meg at dette kommer fra Palestinakomiteens side. Jeg er overrasket over at de legitimerer det, sier Helena Natvig Safi, palestiner og aktivist.

Hun mener at Øyafestivalen fortsatt bør boikottes fullt og helt.

I fjor krevde Palestinakomiteen at Øya skulle avslutte samarbeidet med «aktører som støtter okkupasjon og folkerettsbrudd».

Nå er minstekravene innfridd, sa Palestinakomiteen til Klassekampen i går. Derfor går de ikke lenger inn for boikott.

Siden i fjor har Øya tatt offentlig avstand fra eierselskapet KKR og investeringer som bidrar til å opprettholde det Palestinakomiteen mener er folkerettsbrudd.

Festivalen har også lovet å innføre etiske retningslinjer, respektere BDS-bevegelsen og gå i dialog med artister og arrangører.

– Dette er ikke godt nok. Det er kjempebra at de imøtekommer krav, men vi kan ikke stoppe her, mener Helena Natvig Safi.

– Signalet som sendes, er i praksis: «Kom deg på Øya og kos deg, selv om pengene dine fortsatt bidrar til okkupasjon og folkemord. Det går fint, for de sier jo at de støtter oss.»

Vi mener det er enda viktigere med boikott av Øya i år.

– En form for kulturvasking

Selma Stormyren Larsen

Mandag kveld landet et brev i postkassa til Kulturrådet. Forleggerforeningens leder Trine Skei Grande ba om å få et møte om innkjøps­ordningen for litteratur: ­Foreningen synes nemlig å ha sett en «forskyvning i hva utvalget legger til grunn for litterær kvalitet i sine avgjørelser».

Det skjer etter at flere reagerte på Kulturrådets avslag, altså nulling, av Helene Uris roman «I mitt lune hi» i mai.

Nå ber Forleggerforeningen rådet forklare seg – men Grande avviser at brevet er ment som en kritikk av komiteens avgjørelser.

– Dette er ikke noen pekefinger. Vi har ikke stilt spørsmål ved vedtakene som er gjort. Men jeg tror, som med alt her i livet, at hvis noe er vanskelig, bør man snakke om det, sier Grande.

– Er avslaget på «I mitt lune hi» bakteppet for brevet?

– Det har vært mange uventede nullinger i det siste, også innen krim og poesi. Det må vi forholde oss til, men for oss er det viktig at utvalget kan beskrive for oss hvor lista ligger.

Hun påpeker at det er en stor økonomisk belastning for forlagene å melde bøker på ordningen. Bare en liten andel får avslag, men de det gjelder, må selv bekoste distribusjonen til landets biblioteker.

Dessuten har nullinger store omkostninger for forfatterne, ifølge Grande. I brevet skriver hun at oppmelding til innkjøpsordningen innebærer «risiko for offentlig ydmykelse og omdømmetap».

Ber utvalget forklare seg

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Mange av dem som befant seg på Øyafestivalen i Oslo i august, gikk bokstavelig talt «over lik» – ved inngangspartiet lå nemlig demonstranter innhyllet i blodige likposer.

I ukene før hadde debatten rast om festivalens eierskap, som flere mente bidrar til Israels okkupasjon i Palestina. Palestinakomiteen krevde at Øya avsluttet sine samarbeid med «aktører som støtter okkupasjon og folkemord».

Nesten et år seinere har Øya imøtegått Palestinakomiteens krav – i alle fall flere av dem. I slutten av forrige uke varslet Palestinakomiteen at de ikke går inn for boikott.

– Det kjennes veldig bra, sier Henry Leeves, Øyafestivalens daglige leder, som tiltrådte i oktober i fjor.

I Palestinakomiteens uttalelse vises det til at Øya nå har imøtekommet fire krav:

Offentlig ta avstand fra eierselskapet KKRs investeringer, som bidrar til og ­opprettholder folkerettsbrudd.

Vedta etiske retningslinjer for programinnhold, samarbeidspartnere og partnerskap.

Respektere BDS-bevegelsens retningslinjer og standpunkter.

Palestina­komiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Før helga ble det kjent at det tradisjonsrike tidsskriftet Vinduet blir overdratt til Vagant. William S. Mørch, redaktør i Bla – Bokvennen Litterær Avis, mener det er et tap for den litterære offentligheten.

– På den ene siden er det dumt å miste et visst mangfold blant de store tidsskriftene. Det er et tradisjonsrikt tidsskrift som forsvinner, med sin egen identitet, sier Mørch til Klassekampen, og legger til:

– Samtidig har kanskje ikke Vinduet vært så flinke til å utnytte den digitale satsingen de gikk inn for i 2021. De har publisert litt i et vakuum. Når det er sagt, ser jeg fram til å se hva nye Vagant skal bli, og ser potensial i at de får større økonomiske muskler.

Nå kan det hende at mangfoldet i det litterære feltet blir ytterligere utarmet. Forlaget Solum Bokvennen, som eier Bla, står i konkursfare.

Forlaget Vigmostad & Bjørke er interessert i å overta Solum Bokvennen, men hvorvidt Bla også vil bli berget, er uvisst. Yngve Mofoss, daglig leder i Vigmostad & Bjørke, ønsket i går ikke å kommentere saken overfor Klassekampen.

Mørch sier at de ser på flere forskjellige muligheter for videre drift av Bla.

– Kunne dere stått på egne bein, skulle det bli nødvendig?

– I teorien kunne vi gjort det. Akkurat nå foreligger det noen helt konkrete praktiske utfordringer som gjør det umulig med det første. Hvis man kunne sikret drifta i en overgangsperiode, kunne vi stått på egne bein fra 2027. Men per akkurat nå lar det seg ikke gjøre.

Det er ­vanskelige tider for unge idealister.

Tids­skrift i tynn tråd

Endre Ugelstad Aas

Sosiale medier og videotjenester er nå den mest utbredte kilden til nyheter globalt. Det kommer fram i Reuters Digital News report 2026, som ble lagt fram i går.

Hele 54 prosent oppga at de så nyheter på slike plattformer den siste uka. Det er marginalt mer enn tallene for TV (52 prosent) og nettaviser (51 prosent).

nyhetskilde, er også på vei opp. I alt sier 30 prosent at plattformene er deres viktigste nyhetskilde – en økning fra 22 prosent i 2021.

– Globalt ser vi store endringer i årets undersøkelse. Nye plattformer tar over i mange markeder og danker ut de etablerte mediene, sier Hallvard Moe, medieforsker ved Universitetet i Bergen.

Sammenliknet med andre land framstår nordmenn likevel trofaste overfor de etablerte nyhetsmediene. Bare 13 prosent bruker sosiale medier som hovedkilde til nyheter i løpet av en uke.

– Ser vi på andelen som får nyheter via sosiale medier over tid, er det ikke noen voldsom vekst. Men du skal ikke langt ut i Europa før ting er helt annerledes, sier Moe.

Blant dem under 35 her i Norge er imidlertid andelen betydelig større. Én av fire i aldersgruppa har nemlig sosiale medier som sin hovedkilde til nyheter, ifølge rapporten.

Moe peker også på klasse og inntekt som en viktig faktor. Selv om Norge fortsatt er på topp når det gjelder betalingsviljen for nyheter, viser rapporten at de med høy inntekt og utdannelse oftere får tilgang til nyheter som krever betaling.

De med lavere betalingsevne går oftere til sosiale medier.

Mediene taper for plattformene

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

– Å, herregud, for et påfunn. Hva er det man tenker på? Det høres fullstendig meningsløst ut, sier Christian Borch.

Den pensjonerte «Dagsrevyen»-programlederen reagerer på Utdanningsdirektoratets forslag om å redusere fremmedspråk til et valgfag i videregående skole.

Forslaget fremmes i forbindelse med regjeringens arbeid med en ny oppbygging av videregående skole.

Borch, som behersker både fransk og tysk og følger aktivt med i utenlandske medier, mener kutt i «sprogundervisningen» går på tvers av samfunnsutviklingen.

– I en stadig mer globalisert verden trenger vi muligheten til å kommunisere med landene rundt oss. Å redusere språkundervisningen er ikke veien å gå.

Norges forhold til Europa kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer, mener Christian Borch. At språkfag i større grad blir valgfag, mener han er uheldig.

Han påpeker at viktig «områdekunnskap» – geografi, historie og kulturkunnskap – vil bli skyllet ut med badevannet.

– Gjennom språkfagene lærer man ikke bare grammatikk. Man får også samfunnskunnskap, litteratur og innsikt i den kulturelle bakgrunnen. Den forståelsen er helt uvurderlig, og den får man ikke hvis man velger bort fagene.

– Herregud, for et påfunn

VG-redaktør ut mot dansk modell: – Et helt håpløst forslag

– Det er litt som å stå i 1995 og si at medier som bruker internett, ikke skal få pressestøtte, sier Gard Steiro, ansvarlig redaktør i VG.

Han reagerer på den danske regjeringens initiativ for å stanse nyheter skrevet ved hjelp av kunstig intelligens.

Professor i digital kultur Jill Walker Rettberg applauderte på sin side forslaget i Klassekampen 

 og ba Norge kjappe seg med å følge etter.

Dét mener Steiro er en svært dårlig idé.

– Det danske initiativet vitner om svak forståelse av teknologi, sier han.

Mette Frederiksens tredje regjering lover i sin ferske regjeringsplattform å gjøre endringer i pressestøtta. For å regulere bruken av KI i mediene vil de slutte å betale ut pressestøtte for KI-genererte nyheter.

VG mottar ikke direkte pressestøtte og ville derfor ikke blitt rammet, hadde Norge gjort som danskene.

I 2024 hadde VG 30 interne KI-verktøy og regnes nå som en av landets fremste medier innen KI-bruk.

Det danske ­initiativet ­vitner om svak forståelse av ­teknologi.

Redaktører advarer mot dansk modell

Kåre Bulie

Strengene er erstattet av piggtråd. Bak tennisrekkerten ruver et rødt stoppskilt, hvis O formes av sportsgjenstandens runde form. Oppfordringen «Bojkotta Juntan! Stoppa Chilematchen!» under skiltet følges av ordet KjARTan og dateringen 1975.

Bak signaturen befant vestlendingen Kjartan Slettemark (1932–2008) seg. Serigrafiet var nordmannens protest mot at Sverige og Chile skulle møte hverandre i tennisturneringen Davis Cup i den svenske byen Båstad samme år.

Trykket er velkjent fra norske utstillinger. Det oppsiktsvekkende ved dette eksemplaret er at det henger i en herskapsvilla i sentrum av Santiago. I den chilenske hovedstaden ledsages det av et bilde av opphavsmannen, tilsynelatende naken bak et digert stoppskilt med en påmontert rekkert.

 er for lengst omdannet til et museum for arbeidene som kunstnere fra mange land donerte til støtte for Salvador Allende og Chiles demokrati. Den sosialistiske presidentens liv tok slutt da generalen Augusto Pinochet i 1973 grep makten og omformet landet til et diktatur. Da kunstinstitusjonen ble til, året før, het den Solidaritetsmuseet.

Siden 1975 har museet også båret Allende-signaturen i navnet sitt. I femten av diktaturårene hadde den i tillegg begrepet motstand i navnet og levde, som mange chilenere, i eksil – I Havanna og Paris. Institusjonen vendte hjem etter diktaturets fall i 1990. Gradvis fulgte samlingen, fra en rekke land, etter. Prosjektet, å spre så vel feiret som mindre berømt moderne kunst, videreføres den dag i dag.

Museumsgjester i Santiago som vil gå ytterligere inn i tenniskonflikten, kan gripe høreredskapet under Slettemarks bilde og lytte til «Stoppa matchen». Svensken Mikael Wiehe skrev låten i 1975 og spilte den inn med kollegene i det radikale Hoola Bandoola Band. Sangen er forblitt en musikalsk parallell til nordmannens protestgrafikk.

 kulturarbeiderne inngår i et formidabelt fellesskap: Rundt dem opptrer verk av Yoko Ono og Alexander Calder, for eksempel – og av briten Antony Caro, tyskeren Hans Haacke og brasilianeren Hélio Oiticica. Chileneren Alfredo Jaar peker med sine bilder av Santiagos presidentpalass på det bombede stedet hvor Allende døde 11. september 1973.

Museets samling vitner om det kraftfulle internasjonale engasjementet for presidentens politiske prosjekt da han fortsatt ledet Chile – og mot de autoritære demokratifiendene som tok over. Det søramerikanske landets dramatiske politiske historie er i det hele tatt markant til stede i Santiagos bybilde og kulturliv også i 2026.

solidaritetsmuseum utgjør likevel et særlig egenartet kapittel i fortellingen om motstanden mot militærdiktaturet både hjemme og ute. Etter først å ha donert verk til institusjonen som ble opprettet for å støtte Allendes styre, ga kunstnere fra verden rundt så arbeider til motstandsmuseet i eksil. Fra start hadde initiativet kulturarbeidere fra andre land i ledelsen.

Etter kuppet ble verkene spredt. Diktaturet la beslag på noen

Slettemark i Santiago

Maria Høy Hansen

– Det er arrogant å slå fast at det går nedenom og hjem i feltet heller enn å under­søke hva som skjer, sier Roman Linneberg Eliassen, redaktør i sakprosatidsskriftet Prosa.

I slutten av forrige uke kom en stor nyhet i norsk litteraturoffentlighet: Gyldendal gir Vinduet til Vagant. De to største skjønnlitterære tidsskriftene i Norge blir altså ett – og skal drives under navnet Vagant.

Det har falt flere tungt for brystet. I herværende avis kalte kulturredaktør Bendik Wold det hele en «total kortslutning» og hevdet at Gyldendal med dette hadde drept ikke én, men to tidsskrifttradisjoner.

Også Morgenbladets Bernhard Ellefsen skrev at det dessverre er «liten grunn til optimisme for fremtiden for det fusjonerte Vagant og Vinduet».

Roman Linneberg Eliassen forstår at noen sørger over at Vinduet ikke lenger er et selvstendig tidsskrift.

– Men det blir feil å rakke ned på Vagant og den satsingen de ønsker å gjøre.

Han reagerer på pessimismen i avisenes dekning av sammenslåingen. På Facebook har han kommentert at han lurer på om avisfolk i det hele tatt leser tidsskrift: «Siden de sikkert ikke har tid til å lese dem, er det enklest å slå fast at tidsskriftoffentligheten er død.»

– Det er viktig å se på de materielle forholdene i sektoren, og det savnet jeg i kommentarene til Ellefsen og Wold. Det grunnleggende problemet er at tidsskriftene er underfinansierte, sier han – og bemerker:

Nå oppstår Vinduet i papirform igjen. Det er positivt.

– Ikke et døende felt

Forrige uke la Utdanningsdirektoratet (Udir) fram et forslag til en ny oppbygging av videregående skole. Det skjer etter at regjeringen varslet en omfattende reform av videregående opplæring.

Både innholdet og timestrukturen i dagens skole skal utredes. Målet er å gjøre elevene bedre skikket for videre studier.

Selv om prosessen bare er i innspillsfasen, har ett forslag fått fremmedspråklærerne til å slå alarm. Udir foreslår nemlig å redusere fremmedspråk til et valgfag på videregående.

Det får Gerard Doetjes, leder ved Fremmedspråksenteret, til å reagere.

– Dette er et ganske radikalt forslag, sier han.

I dag er fremmedspråk et fellesfag på 1. og 2. trinn for alle som tar videregående skole med studiespesialisering. Språkfagene omfatter både språkferdigheter og områdekunnskap. Hvis skolen tilbyr det, kan elevene også ta språk fordypning i tredjeklasse.

– Dette er velbegrunnet skolepolitikk i og med at Norge er et land som orienterer seg mot verden, sier Doetjes.

I Udirs nevnte forslag er fremmedspråk derimot fjernet som fellesfag og gjort til et valgfag innenfor én av seks forskjellige studieretninger elevene kan velge mellom.

Tredjespråk kan bli valgfritt

I helga ble Heddaprisene 2026 delt ut på Nationaltheatret. Der ble det hjemmeseier for landets mest tradisjonsrike teater.

Deres oppsetning av Dag Johan Haugeruds «Sykdom og sosial nød» stakk nemlig av med prisene for både «Beste regi» og «Beste teaterforestilling». I tillegg vant Petronella Barker prisen for «Beste skuespiller/hovedrolle».

Juryen beskriver stykket som «omsorgsarbeid på scenekunstens premisser, og en betimelig kommentar til vår tids redsel for omtanke», og fortsetter: «Aldri har vi ledd så hjertelig av inkontinens og livsendrende sykdom, og sjelden har en teaterdebutant og et samstemt ensemble spilt hverandre bedre».

Om Petronella Barkers prestasjon skriver de:

«Petronella Barker blir forestillingens emosjonelle midtpunkt, og fordeler vonde og vinnende trumfkort som får oss til å knekke av latter og briste av omsorg.»

Prisutdelingen ble også en feiring av bredden i det norske teater- og scenefeltet. I forkant av utdelingen var hele 33 av 44 nominasjoner forbeholdt representanter fra det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden. Det gjenspeilet seg også blant vinnerne.

Hele sju av 14 Hedda-priser gikk nemlig til regionale forestillinger.

Blant annet vant Victoria H. Meirik for «Beste regi» for «Peer Gynt» på Teatret Vårt i Molde. «Et nedstrippet regigrep i en minimalistisk ramme, som er både teksttro og tydelig», skriver juryen.

Trippel seier for Nationaltheatret

Dag Eivind Undheim Larsen

Sara Hegna Hammer

– Audun Lindholm kan jo neppe kalles et friskt pust, sier mangeårig litteraturkritiker Preben Jordal.

Etter nesten 80 år det kroken på døra for det litterære tidsskriftet Vinduet. I går kunne Klassekampen melde at 

Gyldendal overdrar tidsskriftet til konkurrenten Vagant

«Jeg ser på dette som en konsolidering hvor vi kan tillate oss å tenke stort. At vi på den måten kan få til et livskraftig tidsskriftmiljø som kan vokse seg større etter hvert», sa Vagant-redaktør Audun Lindholm i går.

Ikke alle var enige i beslutningen. Vinduets nåværende redaktør, Priya Bains, mente at Gyldendal valgte «børs over katedral».

Klassekampen har tatt en ringerunde til tidligere redaktører av Vinduet for å høre hva de tenker om overdragelsen.

I perioden mellom 2015 og 2017 var Preben Jordal redaktør i Vinduet. På starten av 00-tallet var han også redaksjonsmedlem i Vagant.

Jordal er usikker på om sammensmeltningen av Vinduet og Vagant under Lindholms ledelse vil få fart på den offentlige samtalen om litteratur i Norge.

– De siste årene har Lindholms Vagant stått med ryggen til norsk litteratur og tydeligvis heller villet være et slags underbruk av Foreign Policy, sier Jordal med henvisning til det amerikanske tidsskriftet.

Er Vinduet åpnet eller lukket?

Mariken Lauvstad

«Glem gammeldagse ideer om kjønnskvotering – ingen vil være hu sure bitchen»

For en knapp måned siden kunngjorde Nadina Boulou og Helena Brodtkorp – programlederne i «Dannet uten piano» – at de legger opp. Boulou og Brodtkorps intellektuelle og kulturanalytiske podkast lå høyt på listene. Men som de sjøl utdypet på sin Instagram-konto: Prosjektet var ikke bærekraftig i lengden. Intet mediehus ville huse dem, noe som betød at damene, utover å lage innhold, også måtte operere som teknikere, influensere, regnskapsførere og markedsførere i tillegg til programledere.

«Jeg har kjærlighetssorg», erklærte kritiker og skribent Heidi Bøhagen i en kommentar i Morgenbladet. «Har vi ikke plass til to smarte kulturkjerringer i en podkastjungel som er overgrodd av mannlige egoer?» 

en damepodkast som på ukentlig basis analyserer skiten ut av samfunn, politikk og kultur. En pod som er full av selvtillit, men kjemisk fri for prat om mote, sminke, baking og gulpekluter (den podden finnes allerede).

 denne spalta, ser lista over de ti mest populære podkastene i Norge sånn her ut: «Spårtsklubben» (tre menn og en kvinne), «Misjonen» (Johan Golden og Atle Antonsen) «B-laget» (tre menn) «Krimpodden» (to menn), «Enkel servering» (tre menn), «Avhørt» (tre menn) og «Wolfgang Wee Uncut» (jadda, mann ved roret her også). Unntaket er en podkast i kategorien «skjønnhet og sminke», nemlig den i overkant merkevaresponsede «Synnøve og Vanessa». For all del, Skarbø og Rudjord er munnrappe og går heller aldri tom for anekdoter fra kjendisfester og ferieturer på boutiquehoteller. Men 

drøm er et programlederpar som – i tillegg til å være dritmorsomme – tar samtidskulturen ved hornene og dissekerer den med sine intellektuelle skalpeller.

 siden, altså midt under den kollektive euforien som heter fotball-VM og ligger som ei testosterontung tåke over nasjonen (mjød til folket!), kom jeg plutselig til å tenke på en scene fra den ikoniske «coming-of-age» queer-filmen «Fucking Åmål» (1998). Den ene hovedpersonen, Elin, og hennes storesøster Jessica, sitter i en skinnsofa og spiller TV-bingo (!) sammen med kjærestene sine Johan og Markus. Markus viser Johan finessene på sin nye mobiltelefon. «Jenter forstår seg ikke på mobiltelefoner», slenger han ut, men skynder seg å understreke at det finnes jo også ting jenter skjønner seg bedre på enn gutter. «Som hva da, for eksempel?» spør en irritert Elin. Markus må tenke litt. «Sminke. Utseende og klær, være fine og sånn.»

Ofte lurer jeg på om vi heller ikke i 2026 har reell tiltro til at det kvinner tenker om samfunn, politikk og kultur, faktisk er like interessant, smart og kløktig som det menn tenker om det samme.

 er synd på guttene. Men min erfaring er at de tar mye av oppmerksomheten, er bråkete og tar ordet. Jeg savner at jentene tør å stå litt opp for seg selv», sa kateket Berit Åsan i et intervju i Aftenposten i slutten av mai. Hun har undervist konfirmanter i nesten 40 år og uttrykte bekymring for at jenter er blitt mer usynlige.

Jeg mistenker at de har fått med seg at det er «guttas» tur nå: Simen Velles, Joel Ystebøs, Oskar Westerlins og baris-Breiviks tur. Når kvinnelige ungdomspolitikerne endelig får oppmerksomhet i dagens medieklima, handler det påfallende ofte om at de har sagt noe som er så dumt at de heller burde ha holdt kjeft.

 Monitoring har andelen kvinner i norsk medieoffentlighet bare så vidt krøpet oppover siden 2015: Totalt var forholdet mellom kvinner og menn i norsk nyhetsdekning 34 mot 66 prosent i 2025. I nyheter om politikk og regjering er andelen kvinner 

enn i 2015 og 2020. NRKs mål for kvinneandelen i «Dagsnytt 18» og «Debatten» er 40 prosent, og i begge disse programmene ligger andelen og vaker rundt dette tallet. Men når vi jo nettopp vet at utviklingen har stagnert i likestillingslandet Norge, hvorfor ikke sette prosentmålet opp til 50?

 det er omtrent like fristende å stikke hånda mi i disse problemstillingene som å plassere den i en kjøttkvern. Forrige gang var vel i 2018, da jeg skrev en tekst for Agenda Magasin om mediestormer rundt kvinnelige toppledere. Det blei bråk, men det var likevel en annen tid: T-skjorter med feministiske slagord florerte i billigkjedenes klesstativer, folk hadde nettopp lært seg hashtagen #metoo. Nå har vinden snudd, nå er det retten til å leve tradwife-livet og yste sitt eget smør (i en Kitchen Aid til 7000 spenn) det skal kjempes for. Glem gammeldagse ideer om kjønnskvotering – ingen vil være 

Jentene har fått med seg at det er ‘guttas’ tur nå

Tre menn og (kanskje) en kvinne

Professor Jill Walker Rettberg ved Universitetet i Bergen har tidligere advart norske medier mot bruk av kunstig intelligens. Nå roser hun danskenes forslag om å strupe pressestøtte til medier som bruker KI i nyhetsproduksjon, som Klassekampen skrev om 

– I land som Danmark og Norge, hvor man har pressestøtta til å støtte opp under demokratiet, er dette et veldig fornuftig tiltak, sier hun.

Mette Frederiksens tredje regjering lover i sin ferske regjeringsplattform å gjøre endringer i pressestøtta. For å regulere bruken av KI i mediene, vil de slutte å betale ut pressestøtte for KI-genererte nyheter.

Rettberg, som forsker på digital kultur, mener den norske regjeringen bør la seg inspirere.

Danmarks nye kulturminister Zenia Stampe har uttalt at tiltaket ikke skal være et totalforbud mot kunstig intelligens. Det skal for eksempel fortsatt være tillatt å bruke det som et verktøy til research eller transkribering av intervjuer.

Det er med andre ord tekstgenerering de vil få bukt med. Denne typen KI-bruk finner man flere eksempler på i norske medier:

Schibsted-aviser som VG og Aftenposten bruker KI til å lage korte oppsummeringer av saker. Det samme gjør NRK.

I Dagbladet brukes KI-verktøy til oversettelser, sitatsaker, research og kvalitetssikring av språk.

Vil ha KI-regler i pressestøtta

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Like etter klokka elleve 14. juni 2001 landet det amerikanske presidentflyet for første gang noensinne i Sverige. George W. Bush smilte og vinket mens han gikk ned trappa, arm i arm med førstedame Laura, før de satte beina på bakken i Göteborg.

Halvannet døgn seinere skulle en 19 år gammel svenske sendes til sjukehuset i all hast i samme by med kritiske skuddskader. Hannes Westberg hadde deltatt i massive demonstrasjoner – mot Bush, EU og økonomisk globalisering – og det svenske politiet hadde svart med rå makt.

Hvorfor ble EU-toppmøtet i Göteborg 2001 så spent? Og hvordan ble så mange som 50.000 mennesker mobilisert i demonstrasjonene?

Klassekampen har snakket med fire nordmenn som var til stede under de såkalte Göteborgskravallerna.

Én av dem er fagforeningsmann Boye Ullmann. Den gang var han midlertidig ansatt i Nei til EU, hvor han er faglig leder i dag, og for dem var det en selvfølgelighet å reise til EU-toppmøtet.

– Vi hadde forberedt oss i lang tid, og jeg var med i demonstrasjonsledelsen, sier Ullmann.

– Vårt mål i Göteborg var å ha breie, fredelige markeringer mot EUs intensjon om å utvide østover – også for å styrke EU-saken i Sverige, sier han.

Det var ikke bare Ullmann og Nei til EU-gjengen som hadde forberedt seg i lang tid. Ukevis på forhånd ble det skrevet om de massive demonstrasjonene som var ventet under møtet.

De spraya Working Power mens arbeiderklassen sto der og skalv.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Når kjente du sist en trang til å resitere ny poesi? Hvis poet og litteraturviter Fredrik Parelius har rett i sin hypotese, er det nok en stund siden.

 hevdet han at norsk poesi har stivnet i formen Jan Erik Vold støpte på 1980-tallet, der lyriske besvergelser, besjelinger, rim og fast rytme er noe poeter skal avstå fra. Norsk poesi tillater seg ikke lenger å være fengende, hevdet han.

«For få poeter går aktivt inn for å skape de vendingene som leseren får lyst til å si høyt», skrev Parelius, som fornemmer at et dikt i dag må oppfattes som ubrukelig som 

Med andre ord: Kan diktet ditt siteres i en konfirmasjonstale, er du på bærtur.

Poet Gunnar Wærness vil egentlig ikke verdige harangen et svar.

– Det er åpenbart er et polemisk innlegg med dobbel agenda, der den ene er å selge en bok. Vi har sett det før: Man påpeker en feil i samtida, der man selv har levert svaret på behovet, sier Wærness med henvisning til at Parelius nylig utga den formbevisste diktsamlingen «Salt/Land».

Men behovet for å diskutere poesi overstyrer ønsket om å tie i hjel det Wærness omtaler som «territorialpissing». Og selv om han vedgår at samtidspoesien i grove trekk unngår besvergende virkemidler, går han ikke med på at det skyldes av poeter ikke 

 å besjele, rime eller holde seg til en streng rytme.

– Jeg tror bare at det ikke føles naturlig. Jeg har selv skrevet mye i streng form, spesielt som gjendikter, og den selvbegrensningen og beherskelsen det krever, tar mye energi.

En dyr hatt får deg ikke til å se elegant og rik ut, men jålete og påtatt.

– Det er suspekt med rim i Norge

Bygget er gresselig, rulletrappene verre og nedbemanningsprosessen har framstått rotete. Det er mye vondt å si om Munchmuseet, men institusjonens første fem år i Bjørvika må sies å ha vært en suksess.

Ikke bare har besøkstallene vært gode. Under Tone Hansens ledelse har museet framstått som en visjonær kunstinstitusjon: Et museum som har visst å bruke makta som ligger i Munch-navnet (og eierskapet til 26.724 av hans verk) til å hente kunst av ypperste klasse til Oslo: Francisco de Goya, Paula Rego og Alice Neel, for å nevne noen.

Æren må nok direktøren dele med de ansatte og sin forgjenger – programmering gjøres som kjent mange år fram i tid. Men at Hansen har markert seg som en dugelig museumsleder, gjenspeiles i at det denne uka ble kjent at Moderna Museet i Stockholm henter henne til den prestisjetunge direktørstillingen.

 ser det ut til å ha blitt mottatt som dårlige nyheter. «Hun er en av få institusjonsledere som faktisk har lyttet til feltet», 

sa kunstner Marthe Ramm Fortun til Klassekampen denne uka

Hansen, som er utdannet kunstner, er også 

ledere ved de store museene med kunstfaglig bakgrunn. Når Oslo kommune, i en kommuneøkonomisk krevende tid, nå skal ansette ny direktør, bør feltet stålsette seg: Ledelseskompetanse og økonomistyring kan fort komme til å vektes tyngre enn kunstneriske ambisjoner.

Vil i så fall et prosjekt som Solo Oslo, der unge og lovende kunstnere gis en liten separatutstilling i tiende etasje, videreføres?

Initiativet har gitt kunstnere som Sandra Mujinga og Apichaya Wanthiang et ekstra dytt ut på den internasjonale kunstscenen: Å ha en soloutstilling på Edvard Munchs eget museum på CV-en er av uvurderlig betydning for en ung kunstner – og dermed også for synligheten til norsk kunst.

som neppe har gitt museet klingende mynt i kassa, kan leve farlig under en ledelse med svekket ansvarsfølelse for det norske kunstfeltet.

Da kan utspillet til kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke lyde rimelig: 

 at museet bør konsentrere seg om Munchs kunstnerskap, og i mindre grad bruke ham «som en krykke til å gjøre museet til en scene for samtidskunsten».

Aktuelt

Storbritannia går inn for en streng lov om aldersgrense på sosiale medier. Nå må Norge kjappe seg med å følge etter, mener Rødt.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Palestinakomiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Bla-redaktør William S. Mørch kommer til å savne Vinduet. Samtidig går hans eget tidsskrift en usikker framtid i møte.

Sosiale medier og videosider har tatt over som den største kilden til nyheter globalt, ifølge ny rapport. Norge er unntaket.

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

Redaktører advarer mot dansk modell

I 1972 ble et kunstmuseum til støtte for Salvador Allende startet i Chile. I dag troner en norsk eksentriker i hjertet av det.

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

Utdanningsdirektoratet foreslår å fjerne fremmedspråk som fellesfag i videregående skole. Språklærere roper varsko.

Trippel seier for Nationaltheatret

Skuffelse, skepsis – og forsiktig optimisme. Tidligere Vinduet-redaktører reagerer ulikt på nyheten om at tidsskriftet skal overtas av Vagant.

«Glem gammeldagse ideer om kjønnskvotering – ingen vil være hu sure bitchen»

Danmark vil innføre tiltak for å stanse artikler skrevet av kunstig intelligens. Professor Jill Walker Rettberg ber Norge følge etter.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Norsk samtidspoesi tillater seg ikke å være fengende, hevdet poet Fredrik Parelius. I poesistanden møter han både nikk og motstand.

Det er lov å håpe at Tone Hansen kan tjene norsk samtidskunst fra direktørstillingen på Moderna Museet.

Gyldendal dropper Vinduet

Total kortslutning

Er dette idolene norske gutter trenger?

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Snart vil danske medier få mindre pressestøtte hvis de bruker KI i nyhetsproduksjonen. Det kan være dårlig nytt for mange redaksjoner, sier kommentator Ida Ebbensgaard.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Storbri­tannia går inn for en streng lov om alders­grense på sosiale medier. Nå må Norge kjappe seg med å følge etter, mener Rødt.

Reagerer på Pale­stina­ko­mi­teens fredspipe: – Kultur­vasking

Forleg­ger­for­eningen mener uventede nullinger vitner om at Kultur­rådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Palestina­komiteen dropper ny boikott av Øyafes­ti­valen

Bla-redaktør William S. Mørch kommer til å savne Vinduet. Samtidig går hans eget tidsskrift en usikker framtid i møte.

Sosiale medier og videosider har tatt over som den største kilden til nyheter globalt, ifølge ny rapport. Norge er unntaket.

Kulturfolk reagerer på Udirs kutt­for­slag: – Å, herregud, for et påfunn

Redaktører advarer mot dansk modell

I 1972 ble et kunst­mu­seum til støtte for Salvador Allende startet i Chile. I dag troner en norsk eksen­triker i hjertet av det.

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

Utdan­nings­di­rek­to­ratet foreslår å fjerne frem­med­språk som fellesfag i videre­gå­ende skole. Språk­læ­rere roper varsko.

Trippel seier for Natio­nal­theatret

Skuffelse, skepsis – og forsiktig optimisme. Tidligere Vinduet-redaktører reagerer ulikt på nyheten om at tids­skrif­tet skal overtas av Vagant.

«Glem gammel­dagse ideer om kjønns­kvo­tering – ingen vil være hu sure bitchen»

Danmark vil innføre tiltak for å stanse artikler skrevet av kunstig intel­li­gens. Professor Jill Walker Rettberg ber Norge følge etter.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Norsk samtids­poesi tillater seg ikke å være fengende, hevdet poet Fredrik Parelius. I poesi­standen møter han både nikk og motstand.

Det er lov å håpe at Tone Hansen kan tjene norsk sam­tids­kunst fra direk­tør­stil­lingen på Moderna Museet.

Gyldendal dropper Vinduet

Total kort­slutning

Er dette idolene norske gutter trenger?

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklu­sjonen til Blomqvists auksjo­na­rius etter vårens stora­uk­sjon.

Snart vil danske medier få mindre presse­støt­te hvis de bruker KI i nyhets­pro­duk­sjonen. Det kan være dårlig nytt for mange redak­sjoner, sier kommen­tator Ida Eb­bens­gaard.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Storbritannia går inn for en streng lov om aldersgrense på sosiale medier. Nå må Norge kjappe seg med å følge etter, mener Rødt.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Palestinakomiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Kulturfolk reagerer på Udirs kuttforslag: – Å, herregud, for et påfunn

I 1972 ble et kunstmuseum til støtte for Salvador Allende startet i Chile. I dag troner en norsk eksentriker i hjertet av det.

Utdanningsdirektoratet foreslår å fjerne fremmedspråk som fellesfag i videregående skole. Språklærere roper varsko.

Trippel seier for Nationaltheatret

Skuffelse, skepsis – og forsiktig optimisme. Tidligere Vinduet-redaktører reagerer ulikt på nyheten om at tidsskriftet skal overtas av Vagant.

«Glem gammeldagse ideer om kjønnskvotering – ingen vil være hu sure bitchen»

Danmark vil innføre tiltak for å stanse artikler skrevet av kunstig intelligens. Professor Jill Walker Rettberg ber Norge følge etter.

Norsk samtidspoesi tillater seg ikke å være fengende, hevdet poet Fredrik Parelius. I poesistanden møter han både nikk og motstand.

Det er lov å håpe at Tone Hansen kan tjene norsk samtidskunst fra direktørstillingen på Moderna Museet.

Total kortslutning

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Snart vil danske medier få mindre pressestøtte hvis de bruker KI i nyhetsproduksjonen. Det kan være dårlig nytt for mange redaksjoner, sier kommentator Ida Ebbensgaard.