Endre Ugelstad Aas

#fff

Journalisten Joakim Medin er tilbake i Sverige etter 51 dager i tyrkisk fangenskap. «Lenge leve friheten. Pressefriheten, ytringsfriheten og bevegelsesfriheten», var hans første ord i møte med svensk presse.

Budskapet må ha vært et viktig mantra for den garvede utenriksjournalisten på cella i Tyrkia. Den bygger nemlig videre på en melding Medin sendte ut fra høysikkerhetsfengselet Marmara utenfor Istanbul. På den håndskrevne lappen sto det: «Journalistikk er ingen forbrytelse, ikke i noe land.»

i Dagens ETC 1. april. Fire dager før hadde Medin reist til Tyrkia på oppdrag for avisa for å rapportere om protestene mot president Recep Tayyip Erdoğan og snakke med representanter for opposisjonspartiet CHP. Men i passkontrollen på flyplassen i Istanbul sa det stopp. Medin ble tatt til side og ført inn i et avhørsrom. Anklagene? Å sympatisere med en terrororganisasjon og å ha forulempet Tyrkias president Erdoğan.

Den siste av beskyldningene ble behandlet i en rettssak i Tyrkia i slutten av april. Der fikk Medin en dom på elleve måneder og 20 dagers betinget fengsel. Reuters skriver at beskyldningene knyttes til en demonstrasjon i Stockholm i januar 2023, hvor en dokke som etterliknet president Erdoğan, ble hengt opp utenfor rådhuset. Tyrkiske myndigheter hevder Medin er 1 av 15 personer som er mistenkt for å stå bak eller å ha deltatt i demonstrasjonen.

argumenterte i retten for at Medin har holdt seg innenfor sine journalistiske grenser, og at bevisgrunnlaget er svært tynt. Det finnes ingen konkrete eller overtydende bevis på at Medin har forulempet presidenten, mener advokatene, som ifølge svenske medier har lang erfaring med å forsvare fengslede journalister i Tyrkia. Blant dem er Veysel Ok, som i et intervju med Dagens Nyheter uttalte at det er tydelig at Medin anklages for sin journalistiske virksomhet.

rettssak i september for den svenske journalisten. Da er det anklagene om at Medin sympatiserer med PKK (Kurdistans arbeiderparti) – som er terrorstemplet i Tyrkia, EU og USA – som skal prøves ut for retten.

SVT har gått gjennom tiltalen mot Medin. Ifølge deres gjennomgang anklages Medin for å ha skrevet artikler om kurdernes situasjon i Sverige og Syra, samt bilder han har tatt av den kurdiske geriljaen YPG. Det hører med til historien at PKK, som har ligget i krig med Tyrkia siden 1984, ble oppløst mot slutten av Medins fengselsopphold. Både Medin selv og en rekke svenske kommentatorer mener det ikke er tilfeldig at han slapp fri samtidig med fredsprosessen og frigjøringen av flere kurdiske fanger. Eksemplene tyder langt på vei på at Medin er blitt en brikke i et politisk prestisjespill for president Erdoğan.

 kanskje ikke forvente av et land som befinner seg på 159. plass av 180 land på Reportere uten grensers (RSF) pressefrihetsindeks. Ifølge RSF er mer enn 131 journalister og mediearbeidere blitt arrestert i løpet av de ti første årene av Erdoğans regime. 90 prosent av de nasjonale mediene er nå under myndighetenes kontroll, og angrep på journalister har vært særlig utbredt i forbindelse med valgene i 2019 og 2023.

Da Medin reiste ned til Tyrkia i mars, var det nettopp for å dekke protestene som hadde oppstått i kjølvannet av arrestasjonen av Istanbuls borgermester og Erdoğans motstander Ekrem Imamoğlu – som fortsatt soner i det samme fengslet der Medin satt inne. Som kommentator Wolfgang Hansson skriver i Aftonbladet, har Erdoğan på mange måter fått til det han ønsket med fengslingen og den seinere løslatelsen av Medin: å skremme utenlandske journalister fra å rapportere kritisk om Tyrkia.

Medin er blitt en brikke i et politisk prestisjespill

Et stort tilbakeslag for pressefriheten

Selma Stormyren Larsen

Christopher Olssøn

#000

Det har ikke skortet på nye kulturbygg i hovedstaden de siste årene. I 2021 åpnet det nye Munchmuseet i Bjørvika, og året etter fulgte åpningen av Nasjonalmuseet noen kilometer lenger vest på bryggekanten.

Med det ble to gamle museumsbygg forlatt. På Tøyen står ennå det gamle Munchmuseet fra 1963, og på Tullinløkka står Nasjonalgalleriet fra 1881 – begge uten kunstverkene de ble bygget for å vise.

I ett yrer det av liv. Det andre står tomt – og det er ikke gratis.

Nasjonalgalleriet har bare vært leid ut til én aktør i én uke etter at kontrakten med Nasjonalmuseet gikk ut i slutten av 2022. Inntektene fra dette leieforholdet var på 50.000 kroner. Det er Statsbygg som forvalter Nasjonalgalleriet.

Driftskostnadene har vært i en annen størrelsesorden: I 2023 kostet Nasjonalgalleriet Statsbygg cirka 4,6 millioner kroner. I 2024 var driftsutgiftene på 2,3 millioner. Til sammen har altså i underkant av sju millioner gått til å holde det tomme bygget ved like.

Ved det gamle Munchmuseet på Tøyen er det derimot fullt av liv. Kulturetaten, Oslobygg og bydel Gamle Oslo samarbeider om å forvalte bygningen, som nå går under navnet Gamle Munch.

Gjennom et midlertidig prosjekt fra 2022 til 2025 driver Kulturetaten bygget, med utleie av kunstsaler, scener, kontorplasser og aktivitetsrom. I tillegg har de en kafé, og i 2024 flyttet Oslo kommunes kunstsamling inn.

I 2023 hadde Kulturetaten inntekter fra utleie på om lag 850.000 kroner, og i 2024 var leieinntektene på i underkant av 1,3 millioner.

Det er som å tisse i buksa for å holde varmen. Det er helt uinteressant.

Ett hus yrer av liv, det andre står tomt

Dag Eivind Undheim Larsen

Det blir stadig færre bokhandler her i landet. Gjennom de siste ti årene har over 100 butikker over hele Norge forduftet – og ute i distriktene kan det være milevis til nærmeste utsalgssted.

I 1995 etablerte norske myndigheter en statlig støtteordning, Merkur-programmet, som tilbyr rådgivning og økonomisk støtte til dem som driver varehandel i distriktene.

Siden 2017 har distriktsbokhandler kunnet søke om utviklingsstøtte for inntil 100.000 kroner i året.

Elke Tarraldsen driver Nordkyn Bok og Papir i Kjøllefjord, som ligger helt nord i Finnmark. Hun mener myndighetene må fylle på med mer penger i Merkur-programmet for å stagge bokhandeldøden.

– Vi balanserer hele tida på en knivsegg, og vi slåss mot e-bøker, nettbokhandler og bokstrømmetjenester. Støtta vi har fått fra Merkur-programmet, har vært utrolig viktig, sier hun.

Tall Klassekampen har fått fra Distriktssenteret, som administrerer Merkur-programmet, viser at ordningen er lite brukt.

I snitt er det utbetalt 185.000 kroner i året, og antallet søknader spenner fra femten i 2017 til tre i 2023.

– Som sagt mener jeg denne ordningen kan hjelpe mange bokhandlere i distriktene, men det forutsetter jo at programmet blir allment kjent, sier Elke Tarraldsen.

Ber staten spytte i kassa

Mylena Kifle

Ideen om å utvide Nationaltheatrets lokaler på Johanne Dybwads plass i Oslo er nå blitt vurdert i en ekstern rapport. Men ikke i tilstrekkelig grad, skal vi tro initiativtakerne.

– Vi mener vårt forslag burde blitt vurdert likt som de andre. Ikke bare en summarisk kommentar, slik de har gjort nå, sier sivilingeniør Eilif Holte.

Han er med i gruppa som lanserte forslaget, sammen med blant andre Ellen Horn.

I kvalitetsskringen anbefaler samfunnsøkonomene i konsulentselskapet Marstrand en minimumsløsning for Nationaltheatret.

De skriver at de vurderer forslaget om tilbygg som mindre samfunnsøkonomisk lønnsomt, blant annet fordi forslaget er lite modent og fordi det er usikkert om det er realiserbart «innenfor en akseptabel kostnad».

Sammen med LPO Arkitekter lanserte gruppa til Eilif Holte ideen om et tilbygg i mars. Tanken er å utvide teateret med 2500 kvadratmeter vestover, i retning T-banestasjonen. I dette forslaget vil dessuten biscenene forbli i hovedhuset. Prisen vil ifølge gruppa være på 4,3 milliarder kroner, og teateret vil stå ferdig innen 2030. Riksantikvaren, politikere og skuespillere ved teateret har vært positive til forslaget. Men i den nye rapporten får gruppa seg en kalddusj.

Marstrand peker nemlig på en mulig økning i kostnadene på grunn av begrensninger knyttet til «kulverter for jernbane og T-bane og grunnforhold generelt».

De skriver også at det er lite sannsynlig at både Amfiscenen og Malersalen kan plasseres i bygningen «med en funksjonalitet som ivaretar målsettingene» om blant annet kontorfunksjoner, produksjonsverksteder og garderober.

Refser konklusjon om Nationaltheatret

Kåre Bulie

Et London-klenodium med formidabel påvirkningskraft jubilerer. En maidag i 2000, i kjølvannet av 1990-årenes skjerpede kulturelle selvtillit i Storbritannia, slo Tate Modern opp dørene for første gang. I tiden som fulgte, skulle institusjonen ikke bare komme til å vokse seg stadig større. Kunstmuseet i kraftstasjonen fra etterkrigsårene på Themsens sørside ble en avgjørende bidragsyter i omdannelsen av samtidskunst fra høy- til popkultur. Beliggenheten i en av klodens viktigste turistbyer var med på å gjøre endringen utpreget internasjonal.

Allerede det første året mottok Tate Modern over fem millioner gjester – og ble verdens mest populære museum for moderne kunst. Selv om besøkstallet sank betydelig etter pandemien, var bortimot like mange mennesker innom institusjonen i fjor.

, den sveitsiske arkitektduoen som stod for forvandlingen, var Tate Modern med på å gjøre til superstjerner innen byggekunsten. Den gjenbruken av eksisterende bygningsmasse institusjonen er et fremtredende eksempel på, er 25 år senere blitt toneangivende.

Typisk er det at museet valgte en monumental struktur av denne typen å overta – eldre industriarkitektur er og blir kunstnernes og kulturindustriens foretrukne omgivelser. Et eksempel på den innflytelsen kunst kan ha på byutviklingen, er Tate Modern i tillegg: I forlengelsen av den «Bilbao-effekt» det nye Guggenheim-museet hadde gitt, oppstod begrepet «the Tate effect» om Londons Southwark-område.

 av kunstlivets geografi som kjennetegner 2000-tallet, har Tate Modern dessuten tatt del i med kraft. Men fellesskapet institusjonen hører hjemme i, er også blitt anklaget for å være for «woke» – og det slett ikke bare fra ytterkanten. Da Maria Balshaw, siden 2017 øverste leder for alle Tate-museene (filialer i Liverpool og St. Ives og i London også Tate Britain), i fjor utga tilstandsrapporten «Gathering of Strangers. Why Museums Matter», gjorde hun likevel minimalt for å komme kritikerne i møte.

Snarere understreket Balshaw at hun står til venstre politisk, brenner for feminisme og omsorgsetikk og på ingen måte ser noen grunn til å fastholde ideen om museet som «nøytralt»: Med henne er institusjonskritikken kommet til toppen av den makten hun samtidig vil ha og vil utfordre. Balshaws påfallende prekenaktige bok kaster lys over flere av de senere årenes mest opphetede debatter om kunst og identitetspolitikk også her til lands.

i magasinet Art Review hevdet J.J. Charlesworth at utgivelsen, i sin tidstypiske kretsing omkring mangfold, bærekraft og museers klanderverdige fortid, mer enn som en selvstendig tenkt tekst virker som uttrykk for en kollektiv «progressiv» institusjonsbevissthet. Han poengterte Balshaws entusiasme for tanken om at museet skal være nyttig, og i så måte er det lett å følge ham: I direktørens hode får man følelsen av at museer «betyr noe» først og fremst fordi de kan føre til endring og forbedre og frigjøre folk.

Balshaw later til å være mer opptatt av å bidra til det hun oppfatter som godt og riktig – og underbygge museers «sterke sosiale hensikt» – enn av spørsmål om kunstens kvalitet. «Relevans» er derimot avgjørende for henne. Den instrumentaliseringen av kultur Balshaw målbærer, gjør det nærliggende å spørre om kunst ikke lenger er tilstrekkelig i seg selv.

Tidstypisk er også opptattheten hennes av dem som ikke oppsøker museer. De gjestene hun faktisk har, gir Balshaw inntrykk av å ta for gitt. Mer enn å lage gode utstillinger later suksesskriteriet hennes til å være å få mennesker «fra marginaliserte bakgrunner» over dørstokken.

Selv i Balshaws saler kan det virke som om noen er mer velkommen enn andre

Kunstens nytte

Hvilke spørsmål hadde du stilt om du fikk aleinetid med 

En slik luksus er de færreste forunt. Men løfter vi blikket til andre sida av Nordsjøen, er det nå utviklet en tjeneste som lar deg snakke personlig med digitale avatarer av alle de 650 medlemmene av det britiske parlamentet.

Programmet «Nostrada» er utviklet av Leon Emarli, som tidligere jobbet som stabssjef for tory-politikeren Steve Barclay. Målgruppa er diplomater, lobbyister og alle andre som lurer på hva en politiker mener om et tema.

«Politikere bidrar med et så rikt kildemateriale fordi de aldri slutter å snakke. De har en mening om alt, og når du bygger et KI-produkt, er dette perfekt fordi tjenesten er bare så god som dataene du forer den med», sier Emarli til The Guardian.

Men er de digitale «klonene» til å stole på?

– Slike programmer er potensielt veldig nyttige. Se for deg en kanal hvor du 24 timer i døgnet kan snakke med alle folkevalgte representanter. Det vil på visse måter være en kjempedemokratisk tjeneste, sier Henrik Skaug Sætra.

Han forsker på KI og demokrati ved Universitetet i Oslo og har nylig skrevet boka «Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens». Men det finnes også mange utfordringer med slike tjenester, påpeker Sætra.

Blant annet kan de ha en underliggende «bias» (skeivhet eller forutinntatthet) som det ikke er så lett å få øye på for brukeren. Dette kan være utilsiktet eller bevisst, påpeker Sætra.

Disse politikerene er virkelig falske

Anniken C. Mohr

Den amerikanske sosiologen Karen V. Hansen ville undersøke bestemoras oppvekst. Der fant hun skandinavere i urfolksreservat.

Hønefoss–Nord-Dakota, én vei. På et tidspunkt i historien var ikke denne traseen så oppsiktsvekkende. I dag har hver tredje innbygger i den amerikanske delstaten norske aner.

En av dem som reiste fra Hønefoss – nærmere bestemt Sokna, noen mil lenger vest – til de store slettene nord i USA, var ti år gamle Helene. Sammen med søsknene og mora, som var blitt enke, kom de til USA i 1902. I Nord-Dakota ble de nybyggere, og mora livnærte familien som enslig, kvinnelig småbonde.

– Min bestemor ble født i Norge og utvandret til USA. Jeg ville finne plassen hun hadde vokst opp, sier Karen V. Hansen.

Hun er professor i sosiologi ved Brandeis University i USA, og en av etterkommerne til Helene Haugen, seinere Kanten. Selv har hun vokst opp i California, og som barn så hun lite til bestemora med den tunge, norske aksenten.

– Men jeg var interessert i kvinnehistorie, og det ble klart for meg at hun var en inngang til den historien. Jeg satte meg fore å forstå min bestemors liv.

Det begynte med skepsis. Bestemora hevdet at hun hadde bodd i et urfolksreservat. For sosiologen Hansen framsto det som en kuriositet – og kunne umulig stemme, tenkte hun.

– Men jeg dro dit, og sannelig: Det var en masse nordmenn som bodde i reservatet, sier Hansen.

Bestemoras historie ble begynnelsen på et omfattende forskningprosjekt. I nesten 15 år gjorde Hansen en rekke feltstudier og intervjuer om historien til Spirit Lake Dakota Indian Reservation i Nord-Dakota.

Jeg brukte år på å leite etter kilder som kunne snakke om bestemors erfaringer.

En fremmed i reservatet

Den ventede kvalitetssikringen av rehabiliteringen av Nationaltheatret lå klar onsdag. Der foreslår samfunnsøkonomene i konsulentselskapet Marstrand en minimumsløsning for teateret.

I rapporten skriver Marstrand at teateret i mars sendte inn sin egen versjon av minimumsløsningen, som de ønsket at skulle vurderes. Klassekampen har sett teaterets versjon av denne løsningen.

Nationaltheatret skriver at minimumsløsningen «gir en unik mulighet til å gjøre de endringer som er riktige for teaterets virksomhet framover dersom Tullinløkka-alternativet ikke skulle velges».

Teatersjef Kristian Seltun har tidligere vært tydelig på at han foretrekker Tullinløkka-­alternativet.

– Tror dere ikke lenger på teater på Tullinløkka?

– De anbefaler ikke Tullinløkka, og den anbefalingen er veldig tydelig. Vi har jo allerede sagt til Kulturdepartementet at vi forstår at Tullinløkka blir dyrt, og at man må se på andre alternativer, sier Seltun.

Minimumsløsningen innebærer å pusse opp teaterbygningen på Johanne Dybwads plass og etablere to biscener, som også skal brukes som midlertidig hovedscene under oppussingen.

Kristian Seltun sier til Klassekampen at teateret var redd for at minimumsløsningen ville bli utformet «på en rigid måte».

Teater foreslo sin egen billigløsning

Mariken Lauvstad

Hva skjer med kulturoffentligheten når de største merkevarene får lov til å ta på seg alle klærne de ønsker å prøve?

lik har du aldri sett Kristin Gjelsvik før!

En video fra VGs Rampe­lys-redaksjon dukker plutselig opp i feeden min på Facebook. «Altså, jeg fikk denne rolla helt tilfeldig, plutselig dumpet det inn en e-post i innboksen min», hører jeg Gjelsvik si på klingende bergensk mens hun sitter i bilen sin og filmer seg selv – et klipp som må være fra en video hun har laget til følgerne sine. «Altså, 

gøy å få spille politidame i en så fin ungdomsserie!».

Rampelys har laget sak på at den profilerte influenseren debuterer som skuespiller i NRKs nye seriesatsing «Rykter». «Jeg har jo alltid hatt en skuespillerdrøm i magen», smiler Gjelsvik entusiastisk – og avslører at jobben har gitt mersmak og at hun er mer enn åpen for flere oppdrag.

ikke verken skuespilleren som har delt videoen i pur irritasjon, eller kollegaene som har kommentert på tråden under.

«Produksjonsselskapenes higen etter å tekkes seerne med kjente profiler vanner ut kvaliteten og seriøsiteten i prosjektene, og et trangt arbeidsmarked for oss blir bare enda trangere», skriver en. Det er noe velkjent med dette hjertesukket. For det er jo ikke bare tv-produksjonsselskaper som tørster etter å profittere på store influenserprofiler og andre kjente norske fjes. Bokbransjen driver med det samme.

«Rundt omkring i norske forlag sitter det nå en rekke redaktører som skaffer medforfattere til titler man lett kan tjene penger på, fordi kjendisen har en stor følgerskare fra før», skriver Aftenpostens bokanmelder Ingunn Økland i en kommentar i forbindelse med at influenser, realitykjendis og tidligere fotballspiller Amalie Snøløs nå debuterer som romanforfatter.

Det er bare det at boka ikke er skrevet av henne. Den er utarbeidet i et noe kryptisk samarbeid med den allerede etablerte skjønnlitterære forfatteren Ida Løkås.

 som kun har et skrivetalent, master i litteraturvitenskap eller papirer fra Forfatterstudiet i Bø å skilte med – ja, kanskje et helt, ferdigskrevet bokmanus, til og med – er ikke veien mot utgivelse nødvendigvis like enkel. For boka skal jo selges, tross alt. Hva har forfatteren egentlig å by på, ut over å være god til å skrive? Ja, hvem 

Det er bare å ta en titt på bestselgerlistene, så ser man hva som virkelig selger bøker i bokdødens æra. Jo da, norsk og oversatt krim går som hakka møkk. Det samme gjør Erika Fatland og Karl Ove Knausgård. Men på bestselgerlista for 2024 tronet treningsinfluenser Jørgine Vasstrand og mat-profil Ida Gran-Jansen på henholdsvis sjuende og åttende plass.

De største merke­varene får lov til å ta på seg alle klærne de ønsker å prøve: Vil du leke politiker? Vær så god!

Profilenes æra

Elise Winterthun

Anders N. Kvammen

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Fy faen, for en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter på T-banen hjem fra Badmintonstadion. Svett og trøtt.»

Slik begynner en anmeldelse Victor Malm nylig skrev i svenske Expressen. Er kritikerne blitt mer sippete enn de var før?

Ja, mener Leif Zern, som i en manns­alder har vært en av Sveriges fremste teaterkritikere. I Dagens Nyheter går han i rette med det han mener er en tendens i samtidas kulturanmelderi: kritikere som hulker og beljer heller enn å analysere verket.

«Før kunne man dra på med Julia Kristeva eller Jacques Derrida, nå graver man dypere og lar følelsene snakke uten hjelp av tekstteori og akademisk ferniss», skriver Zern, som betegner utviklingen som et «krisetegn».

– Avisenes kultursider har vært min arbeidsplass i mange år. Den forandringen jeg opplever nå, er den mest dramatiske jeg har sett, sier Zern til Klasse­kampen.

Det er flere årsaker til at det følelsesladde anmelderiet brer seg, tror han. Når avisenes kulturdekning skrumper inn, blir det færre kritikere om beinet. Omleggingen fra papir til nett har også endret premissene for hvordan man når ut til lesere.

– Hvordan skal man synes i disse nye formatene? Kanskje bruker man sterkere ord enn man ellers ville gjort – om så bare retorisk eller ubevisst. Klikkjaget siver inn og blir en del av tankegangen, sier Zern.

Han knytter også de gråtkvalte anmeldelsene til en annen utvikling: at verket først og fremst vurderes ut fra sitt viktige eller samfunnsaktuelle 

Kritikere som griner

På tvers av forskjeller kan de fleste være enige om én ting: Tirsdagens «Debatten» på NRK var et besynderlig skue. Det bitte lille «fredspartiet» Fred og rettferdighet (For), som har som hovedsak å stanse norsk pengestøtte til Ukraina, fikk nasjonens øyne rettet mot seg.

Mens Mímir Kristjánsson nylig advarte mot bullshit-­jobber som kommunikasjonsarbeid, fikk vi her et eksempel på at medie­strategi faktisk er et fag. Dét har For fingerspitzgefühl for. Etter alt å dømme inngikk de en heste­handel med NRK – om de fikk komme til orde i beste sendetid, skulle de endelig avsløre hvem som finansierer dem.

klarte å trenge gjennom eteren som mikroparti, skortet det – forsiktig sagt – på krafta i gode argumenter. Allerede etter to minutter måtte undertegnede gripe til mobilen, ikke fordi det skjedde noe viktig der, men fordi det som utspant seg i NRKs debattstudio, var for smertefullt å bivåne med begge øyne.

Partileder Marielle Leraand framsto manisk og apologetisk, utstyrt med noen lite tillitvekkende tall fra en uspesifisert «gallup» og noen patosfylte referanser til George Orwell. Den utskjelte Glenn Diesen framsto ikke som noen sylskarp spion, men som pinlig pompøs. Seeren fikk følelsen av at han først og fremst meler sin egen kake, rettere sagt sin Youtube-karriere. Ingen av dem evnet å erkjenne Russlands overgrep, bortsett fra noen pliktskyldige «de har brutt folkeretten, 

Ikke at motparten gjorde en strålende figur; Ine Marie Søreide viste ingen vilje til å se flere sider i debatten. Og som Harald Stanghelle påpekte i Klassekampen onsdag, bør det sitte langt inne å mistenkeliggjøre politiske motstandere som kjøpt og betalt av lumske aktører.

venstresida var det likevel Leraand og Diesen som opptok meg mest. For er det 

 som er den norske fredsbevegelsens ansikt utad i 2025? Det var ikke til å unngå at et spesifikt begrep rant meg i hu, et ord som ofte blir brukt som skjellsord: 

Etter det jeg kan finne, ble merkelappen brukt først enten 

 Jan Myrdal. I den norske debatten blir ordet som regel brukt om et ytterliggående segment av venstresida. Vi på vår side kan ergre oss over ordet så mye vi vil, kalle det stempling og hersketeknikk, men innerst inne vet vi jo innmari godt hvem det vises til. Det er en salig røre av såkalt radikale som har endt opp i – eller faretruende nært – konspiland og gjentar mange av de samme poengene som den ytre høyresida. I dette miljøet, som utspiller seg i ymse kroker på internett, er Putin-apologisme hverdagskost.

 oss på et problem venstresida har hatt i uminnelige tider: at vi har noen irriterende vedheng som stadig setter oss i forlegenhet, og som gjør viktige saker vanskelige å løfte opp til en breiere samfunnsdebatt, fordi de er så ladet at de blir avtennende for fornuftige folk.

En som har skrevet om det, er George Orwell – Leraands egen ledestjerne. I klassikeren «Veien til Wigan» (1937) diskuterer han hvorfor sosialismen ikke har større gjennomslagskraft. Problemet, mener han, er ikke sosialismens budskap i seg selv – det er jo enkelt å forstå og handler om skillet mellom utnytter og utnyttet.

Det som utspant seg i studio, var smertefullt

«Skrotvenstre»

Da Statsbygg estimerte at et underjordisk teater på Tullinløkka ville koste nærmere ti milliarder kroner, ble prislappen kritisert for å være altfor høy. Onsdag kom kvalitetssikringen av Nationaltheatrets oppussingsplaner – og ifølge den vil et teater på Tullinløkka bli 

Samfunnsøkonomene i konsulentselskapet Marstrand har regnet ut at p50-estimatet, som betyr at det er 50 prosent sannsynlighet for at budsjettet ikke overskrides, blir på nesten 8,5 milliarder – ikke 7,75 milliarder, som Statsbygg har lagt til grunn.

Marstrand har ikke regnet ut p85-estimatet, men en kan anta at det ville blitt betraktelig dyrere enn Statsbyggs estimat på 9,75 milliarder kroner.

– Jeg tror mange allerede fra start gjettet at å bygge på Tullinløkka ville bli sinnssykt dyrt og komplisert. De første anslagene framsto for optimistiske, slik jeg så det, sier Gaute Brochmann, redaktør i tidsskriftet Arkitektur.

Daværende kulturminister Anette Trettebergstuens (Ap) forslag om å bygge to scener under bakken på Tullinløkka i Oslo kom «litt ut av ingenting», ifølge Brochmann.

All erfaring tilsier at det å grave under bakken blir mye dyrere enn først antatt, mener redaktøren.

– Hvis denne ideen bare skrinlegges, er det til alles beste.

Marstrand, som sammen med Høgskolen i Molde står bak den nye rapporten, konkluderer med at et underjordisk teater på Tullinløkka er det svakeste forslaget – først og fremst fordi det er det dyreste.

Hvis denne ideen bare skrinlegges, er det til alles beste.

Tullinløkka ville blitt enda dyrere enn antatt

I hagen til Fredensborg slott utenfor København finnes en underlig severdighet: 70 skulpturer i sandstein av norske bønder, samer og færøyinger.

Skulpturparken Nordmandsdalen ble satt opp på initiativ av kong Frederik 5. på siste halvdel av 1700-tallet. Hvorfor ble parken laget, og hva forteller den oss om dansketida?

Det er emnet for en fersk utstilling på kunstmuseet Kode i Bergen, som åpner i dag.

– Nordmandsdalen har forbindelseslinjer til hvordan vi tenker om naturressurser i dag, sier professor i kunsthistorie Mathias Danbolt.

Han arbeider i København, og har kuratert utstillingen sammen med seniorforsker Tonje Haugland Sørensen og postdoktor Helene Engnes Birkeli i Bergen, i samarbeid med Kode.

Her til lands har 1700-tallet vært en understudert kunstepoke, forteller Danbolt.

– I «Peer Gynt» kalles dansketida en 400-årsnatt. 1700-tallet forbindes gjerne med pudrede parykker og rokokko. Kunsthistorien i Norge har vært mer opptatt av 1800-tallet og nasjonalromantikken, fortsetter han.

Riktignok har Nordmandsdalens bønder fengslet folk i mer enn 250 år, ikke minst kulturhistorikere.

Kongens undersåtter

I en bokhandel i Dubrovnik spør Goran Zlović etter en bosnisk utgave av Ivo Andrićs klassiker «Broen over Drina». Bokhandleren ser først undrende på kunden, før hun tenker seg lenge om og svarer: «Vi har ikke så mange bøker på bosnisk, men jeg har boka du leter etter, på kroatisk.» Etter å ha lett litt kommer hun tilbake med boka: «På kroatisk!»

Scenen er hentet fra reiseskildringen «Myriade – en reise i det tidligere Jugoslavia», skrevet av Zlović. Han ble født i byen Vareš (i dagens Bosnia) i 1988 og flyktet til Norge med familien under Balkan-krigen på 1990-tallet. De siste årene har siviløkonomen reist og besøkt alle landene i det som tidligere utgjorde Jugoslavia.

– Det finnes mange reiseskildringer fra Balkan – for all del. Men jeg hadde lyst til å skrive en bok som er drevet av menneskemøter, sier Zlović til Klassekampen.

Replikkutvekslingen i bokhandelen i Dubrovnik sier mye om hvordan grensene har flyttet på seg, både kulturelt og politisk, siden Jugoslavias oppløsning.

Fellesspråket, serbokroatisk, er seinere blitt til bosnisk i Bosnia-Hercegovina og kroatisk i Kroatia. Selv noe så enkelt som å kjøpe en bok kan dermed skape friksjon mellom to mennesker som for drøye 30 år siden levde i samme republikk.

Forskjeller er nemlig et like viktig stikkord som likheter hvis vi skal forstå de sju statene som sprang ut av forbundsrepublikken Jugoslavia, som eksisterte fra 1945 til 1992. Hvorfor oppleves for eksempel et besøk til Slovenia så annerledes enn en visitt til Nord-Makedonia for reisende nordfra?

– I Slovenia er den gjennomsnittlige levealderen sju år høyere enn i Nord-Makedonia. Men ser du på kartet, så er det bare 700 kilometer som skiller de to hovedstedene Ljubljana og Skopje. Satt på spissen synker altså forventet levealder med ett år hver hundrede kilometer, forklarer Zlović.

Årsakene er mange: Slovenia sto i 1991 for omtrent 20 prosent av Jugoslavias BNP. I dag produserer landet kjente merkevarer som Alpina-støvler og Gorenje-komfyrer, og scorer lavest på korrupsjonsskalaen blant de postjugoslaviske landene.

Uansett hvor du reiser, er arven etter Tito synlig.

Tilbake til Jugoslavia

Guri Kulås

Røynda trengjer seg på også i filmbyen Cannes, og då ikkje berre i form av Donald Trumps tolltrugsmål, som har hengt som ei uføreseieleg sky over filmmarknaden, eller det kraftige torevêret som regnspylte utandørskøane ved Festivalpalasset i time etter time på tysdag. Festivalen er nemleg også ein lanseringsarena for aktuell dokumentarfilm.

Mest merksemd har Sepideh Farsi fått for «Put your soul on your hand and walk», som har vore utseld i sideprogrammet ACID og vorte møtt med høgprofilerte støtteerklæringar. Filmen portretterer den palestinske fotojournalisten Fatma Hassona, som vart drepen i eit israelsk rakettåtak i Gaza rett før festivalstart.

sporadisk i rampelyset i Cannes, men i år kallar tidsånda på klårsynte dokumentaranalysar. I går viste Raoul Peck «Orwell: 2+2=5», som skildrar George Orwells siste levemånadar og granskar den intellektuelle arven han lét etter seg seg, inkludert den stadig relevante romanen «1984».

Haitiaren Peck, som laga den fantastiske James Baldwin-dokumentaren «I am Not Your Negro» (2016), er alltid politisk skarp. Orwell-filmen vil nok likevel hamna i skuggen av «The Six Billion Dollar Man», eit heilt oppdatert portrett av Julian Assange, som sjølv er på plass i Cannes.

Filmen, regissert av Eugene Jarecki, er kanskje den mest kontroversielle USA-produserte dokumentaren til å bli vist i Cannes sidan Michael Moore vann Gullpalmen i 2004 for «Fahrenheit 9/11». (Berre ein annan dokumentar har fått festivalens hovudpris, og det var Jacques Cousteaus undervasseventyr «Le Monde du silence» i 1956!)

to gongar vunne dokumentarprisen ved Sundance-festivalen for «Why We Fight» (2005) – ein kritikk av USAs militærindustrielle kompleks – og «Den tapte narkotikakrigen» (2012). Han har òg laga portrettfilmar av Kissinger, Reagan og Elvis og burde vera skikka til å ta føre seg ein samansett mann og omstridd politisk aktør som Julian Assange.

«The Six Billion Dollar Man» fekk ein litt mystisk, ny amerikansk dokumentarpris i Frankrike – Cannes Golden Globe (?!) – alt før filmen vart vist for «utvald» presse. I dag er det pressekonferanse.

intervjua Jarecki før festivalen, teiknar filmen eit sympatisk portrett av Assange. Årsaka er ifølgje regissøren at det handlar om å forsvara journalistikken. Jarecki seier til bransjebladet at han ikkje kunne «brydd seg mindre» om folk «liker eller misliker Julians komiske hår, australske aksent eller snobbete personlegdom», fordi «vi treng fleire som kan tala makta midt imot».

Jareckis syn er at Assanges bodskap har vorte «gravlagd under lag på lag med propaganda, nonsens og distraksjon» medan det vi eigentleg har behov for, er «å vita kva som skjer i verda».

Det handlar om å forsvara ­journalistikken

Røynda kjem til Rivieraen

Det er kanskje ingen utpreget schwung over ordet, men nå er det altså klart: Konsulentfirmaet som har gjennomgått de ulike forslagene til oppussing og utvidelse av Nationaltheatret, anbefaler «minimumsalternativet».

Det betyr at Anette Trettebergstuens (Ap) storslåtte idé om å bygge et underjordisk teater på Tullinløkka ikke får tommel opp fra samfunns­økonomene i konsulent­firmaet Marstrand.

Siden september har de sammen med Høgskolen i Molde analysert Statsbyggs tre alternativer for å rehabilitere Nationaltheatret i Oslo.

I tillegg har Marstrand utredet to nye forslag: et null- og et minimumsalternativ. Det kom med etter at daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) rykket ut i Dagens Næringsliv og sa at Tullinløkka-alternativet, anslått å koste 9,75 milliarder, var altfor dyrt – «vi kan ikke velge Rolls-Royce når en Volvo kan duge».

Han foreslo en billigere løsning, hvor Nationaltheatret får en nødvendig rehabilitering, med mulighet for etablering av biscener. Og nå har Marstrand altså konkludert: De er langt på vei enige.

– Dette gjør meg optimistisk, sier en «veldig glad» Vedum.

– Jeg mener dette er en ­seier for hele Kultur-Norge.

Marstrand har rangert de ulike løsningene, og Tullin­løkka-alternativet havner på fjerde og siste plass.

Dette er ikke en konkurranse om å ha rett.

Vedum fikk viljen sin

I dag er den store norske dagen i Cannes. Korleis det går, veit vi ikkje før i natt. Joachim Triers «Affeksjonsverdi» har gallapremiere halv elleve i kveld. Det vi veit, er at billettar til dei utselde visingane er ettertrakta svartebørsvarer.

Frå og med Cannes 2021 har Joachim Trier vore meir enn ein nordisk, melankolsk kunstfilmregissør med ein viss affinitet for fransk filmtradisjon – ein slik som filmkjennarar noterer i festivaltimeplanen. «Verdens verste menneske» gjorde Trier til dobbelt Oscar-nominert filmskapar i kategoriane «beste framandspråklege film» og «beste manus» (saman med Eskil Vogt). Oscar-nominasjon er ein lovnad om at du ikkje berre kan vinna kunstprisar, men at du kan trekka nok publikum inn i kinosalane til at heile filmnæringskjeda kan tena pengar på talentet ditt. I bransjen er du då i ein ny liga.

 bak suksessen til «Verdens verste menneske» var Renate Reinsve.

Hovudrolla som Julie var spesial­skriven for Reinsve, som hadde ei mindre rolle i Joachim Triers «Oslo 31. august» (2011). Som fleire enn filminteresserte vil minnast, enda det med at Reinsve vann den høgthengande skodespelarprisen i hovudkonkurransen og sjarmerte Cannes i senk i 2021 – både på lerretet og framfor fotografane på den raude løparen. Slikt betyr noko her, og den som kan nyta merksemda frå den mørke tareskogen av tusen telelinser med eit ope, utilgjort smil som Reinsve gjorde, blir lagt merke til. Den internasjonale karrieren tok av straks.

Renate Reinsve blant dei mest hardtarbeidande skodespelarane i bransjen. I tillegg til å spela i Thea Hvistendahls debutlangfilm «Håndtering av udøde» og i den amerikanske strøyme-­serialiseringa av 1980-talsthrilleren «Antatt uskyldig», imponerte Reinsve med leiande hovudroller i to nye, internasjonale festivalfavorittar: Aaron Schimbergs Berlinale-­snakkis «A Different Man» og Halfdan Ullmann Tøndels «Armand», som vann debutantprisen i Cannes 

I «A Different Man» samspelte Reinsve svært godt mot ein glitrande Sebastian Stan, den amerikansk-­rumenske skodespelaren som er mest kjent som Marvel-universets Winter Soldier, men som også vart Oscar-nominert for si tolking av Donald Trump i «The Apprentice». Snart vil Stan og Reinsve spela mot kvarandre igjen i framandfrykt-­dramaet «Fjord» – som vil bli spela inn i Noreg. Regissør er den alltid interessante rumenske filmskaparen Cristian Mungiu, som debuterte med å vinna Gullpalmen i 2007 med abortdramaet «4 måneder, 3 uker og 2 dager».

Cannes-festivalen vart det òg kjent at Renate Reinsve skal spela i Alexander Paynes neste produksjon, «Some­where Out There», som skal spelast inn på dansk etter eit manus signert Erlend Loe!

Ikkje sidan Liv Ullmann har ein norsk skodespelar hatt så store roller i så mange internasjonale storproduksjonar. I kveld får Cannes sjå Reinsve som Nora, den alt anna enn venleg innstilte dottera til ein lenge fråverande far og filmskapar (Stellan Skarsgård) som vil ha henne til å spela i 

-filmen sin. «Affeksjonsverdi» er eit drama om kunstnarskap og familieband, og det første klippet som vart slept i går, ser lovande ut.

Ikkje alle kan nyta merksemda frå den mørke tareskogen av tusen telelinser med eit ope, utilgjort smil

Stjernekraft

Mandag gikk to tidligere ansatte i Document 

. Øyvind Thuestad og Steinar Bang Fylling reagerer begge på at Rustad fremdeles er medlem av Redaktørforeningen.

Harald Klungtveit, redaktør for Filter Nyheter, har lenge vært kritisk til at Rustad er med i foreningen.

– Beskrivelsene på innsida er en bekreftelse på at det er akkurat like ille som vi har trodd. Men dette har jo Redaktørforeningen vært advart om lenge – så jeg holder ikke pusten, sier Klungtveit.

Disse beskrivelsene fra innsida som Klungtveit viser til, er særlig knyttet til Documents dekning av krigen i Ukraina.

«De sprer russisk propaganda og løgn helt ukritisk. Når man mot bedre vitende lar være å rette feil, så sprer man bevisst et falsk narrativ», uttalte Thuestad.

Fylling mener Document er fullt av konspirasjonsteorier og at kildekritikken er minimal. Han viste blant annet til at nettstedet i flere år har advart om en kommende borgerkrig i Frankrike.

Siden 2019 har driftsmidlene til Document tredoblet seg. I et intervju med Klassekampen tidligere i mai sa Hans Rustad at han har vurdert å stifte et politisk parti. Han slo fra seg tanken, men de siste årene har nettstedet likevel opprettet mer enn 30 lokallag i hele Norge.

I 2023 fikk de også pressestøtte for første gang. Totalt har de fått 5,6 millioner kroner i pressestøtte i 2023 og 2024. Også dét reagerer Klungtveit på.

Hvis man åpenbart ikke er sannhetssøkende, kan man ikke stå i foreningen.

Ber forening kaste ut Document-sjefen

Første gang Tyler Brûlé festet seg ved Sveits, var da faren hans reiste til Lausanne med Swissair under forberedelsene til OL i Montreal i 1976. Kanadieren som ved årtusenskiftet, takket være først Wallpaper og deretter Monocle, ble en av verdens synligste magasingründere og livsstilsentreprenører, minnes stadig de «flygende bankene» med rødt haleparti fra barndommen.

Den bitre sannheten er at Tyrkia har fått det akkurat slik de ønsket med arrestasjonen av Joakim Medin.

I det gamle Munchmuseet på Tøyen er det utstillinger, konserter, kontorer og kafé. Nasjonalgalleriet står tomt. – Direkte pinlig, sier arkitekt Erik Collett.

Bokhandler i Distrikts-Norge kan få tilskudd fra staten. Men støtteordningen må rustes opp, mener flere.

Refser konklusjon om Nationaltheatret

Tate Modern feirer sine første 25 år. Men ledelsen virker mer opptatt av dem som ikke interesserer seg for museet, enn av dem som oppsøker det.

En britisk gründer har skapt digitale avatarer av 650 politikere. Dette er bare begynnelsen, tror KI-forskere.

Den amerikanske sosiologen Karen V. Hansen ville undersøke bestemoras oppvekst. Der fant hun skandinavere i urfolksreservat.

Teater foreslo sin egen billigløsning

Hva skjer med kulturoffentligheten når de største merkevarene får lov til å ta på seg alle klærne de ønsker å prøve?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Tullinløkka ville blitt enda dyrere enn antatt

En rojal skulpturpark viser det eneveldige og kolonialistiske 1700-tallet, ifølge en ny utstilling.

Goran Zlović har skrevet en reiseskildring fra et land som ikke lenger eksisterer.

I dag går Julian Assange på raud laupar.

Vedum fikk viljen sin

Ikkje sidan Liv Ullmann har ein norsk skodespelar hatt så store roller i så mange internasjonale storfilmar.

Hans Rustad bør ekskluderes fra Redaktørforeningen, mener Filter-redaktør Harald Klungtveit. Andre redaktører er skeptiske.

Snart er det sommerferie. Det gjenopplivede reisemagasinet Holiday anbefaler den sveitsiske pengebyen Zürich som årets mål.

Vennene på Sehesteds plass går hver sin vei

Ikkje alle pengar er gode pengar.

At USA vil knytte til seg land befolket av urinnvånere, er nærmest tradisjon, hevder urfolksforsker Ned Blackhawk.

Framlegget «Ny framtid for Nationaltheatret» gir i overraskande stor grad svar på det teateret treng.

– Fortsatt fullt av konspirasjonsteorier

Den bitre sannheten er at Tyrkia har fått det akkurat slik de ønsket med arresta­sjonen av Joakim Medin.

I det gamle Munch­mu­seet på Tøyen er det utstil­linger, konserter, kontorer og kafé. Nasjonal­galleriet står tomt. – Direkte pinlig, sier arkitekt Erik Collett.

Bokhandler i Distrikts-Norge kan få tilskudd fra staten. Men støtte­ord­ningen må rustes opp, mener flere.

Refser konklusjon om Natio­nal­theatret

Tate Modern feirer sine første 25 år. Men ledelsen virker mer opptatt av dem som ikke inter­es­serer seg for museet, enn av dem som oppsøker det.

En britisk gründer har skapt digitale avatarer av 650 politikere. Dette er bare begyn­nelsen, tror KI-forskere.

Den ameri­kanske sosiologen Karen V. Hansen ville undersøke bestemoras oppvekst. Der fant hun skandi­na­vere i urfol­ks­re­servat.

Teater foreslo sin egen billig­løsning

Hva skjer med kultur­of­fent­lig­heten når de største merke­va­rene får lov til å ta på seg alle klærne de ønsker å prøve?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følel­ses­styrt?

Gjør freds­be­ve­gelsen sexy igjen.

Tullin­løkka ville blitt enda dyrere enn antatt

En rojal skulp­tur­park viser det eneveldige og kolo­nia­lis­tiske 1700-tallet, ifølge en ny utstilling.

Goran Zlović har skrevet en reise­skild­ring fra et land som ikke lenger eksisterer.

I dag går Julian Assange på raud laupar.

Vedum fikk viljen sin

Ikkje sidan Liv Ullmann har ein norsk skode­spe­lar hatt så store roller i så mange inter­na­sjo­nale storfilmar.

Hans Rustad bør eksklu­deres fra Redak­tør­for­eningen, mener Filter-redaktør Harald Klungtveit. Andre redaktører er skeptiske.

Snart er det sommer­ferie. Det gjenopp­li­vede reise­ma­ga­sinet Holiday anbefaler den sveitsiske pengebyen Zürich som årets mål.

Vennene på Sehesteds plass går hver sin vei

Ikkje alle pengar er gode pengar.

At USA vil knytte til seg land befolket av urinn­vå­nere, er nærmest tradisjon, hevder urfol­ks­forsker Ned Blackhawk.

Framlegget «Ny framtid for National­theatret» gir i overras­kande stor grad svar på det teateret treng.

– Fortsatt fullt av konspi­ra­sjons­teorier

Den bitre sannheten er at Tyrkia har fått det akkurat slik de ønsket med arrestasjonen av Joakim Medin.

I det gamle Munchmuseet på Tøyen er det utstillinger, konserter, kontorer og kafé. Nasjonalgalleriet står tomt. – Direkte pinlig, sier arkitekt Erik Collett.

Bokhandler i Distrikts-Norge kan få tilskudd fra staten. Men støtteordningen må rustes opp, mener flere.

Refser konklusjon om Nationaltheatret

Tate Modern feirer sine første 25 år. Men ledelsen virker mer opptatt av dem som ikke interesserer seg for museet, enn av dem som oppsøker det.

En britisk gründer har skapt digitale avatarer av 650 politikere. Dette er bare begynnelsen, tror KI-forskere.

Den amerikanske sosiologen Karen V. Hansen ville undersøke bestemoras oppvekst. Der fant hun skandinavere i urfolksreservat.

Teater foreslo sin egen billigløsning

Hva skjer med kulturoffentligheten når de største merkevarene får lov til å ta på seg alle klærne de ønsker å prøve?

«For en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter.» Har anmelderne blitt for følelsesstyrt?

Gjør fredsbevegelsen sexy igjen.

Tullinløkka ville blitt enda dyrere enn antatt

En rojal skulpturpark viser det eneveldige og kolonialistiske 1700-tallet, ifølge en ny utstilling.

Goran Zlović har skrevet en reiseskildring fra et land som ikke lenger eksisterer.

Ikkje sidan Liv Ullmann har ein norsk skodespelar hatt så store roller i så mange internasjonale storfilmar.

Hans Rustad bør ekskluderes fra Redaktørforeningen, mener Filter-redaktør Harald Klungtveit. Andre redaktører er skeptiske.

Snart er det sommerferie. Det gjenopplivede reisemagasinet Holiday anbefaler den sveitsiske pengebyen Zürich som årets mål.

At USA vil knytte til seg land befolket av urinnvånere, er nærmest tradisjon, hevder urfolksforsker Ned Blackhawk.

Framlegget «Ny framtid for Nationaltheatret» gir i overraskande stor grad svar på det teateret treng.

– Fortsatt fullt av konspirasjonsteorier