Elise Winterthun

Anniken C. Mohr

#fff

Kyrre Andreassen tenker ikke så mye på at han skriver om arbeiderklassen. 

Johannes Svendsen. Krister Larsen. Linda Hansen. Navnene på Kyrre Andreassens litterære personer signaliserer at man her har å gjøre med den nokså diffuse størrelsen «folk flest».

Tannhjulene som holder samfunnet i gang, på godt og vondt – og som sjelden tiltrekker seg nasjonal oppmerksomhet.

Det gjør imidlertid Andreassens forfatterskap, som har truffet en egen nerve hos norske lesere. Så også høstens kritikerroste bok, «Ikke mennesker jeg kan regne med».

Nå tildeles han Klassekampens Neshornet – og dét for sitt «standhaftige forfatterskap der han med sterk litterær stemme skildrer folk som vanligvis ikke finner veien til en roman», som det heter i begrunnelsen.

For forfatteren selv er drivkrafta enkel, forteller han.

– Det er å skrive så gode romaner som mulig, lage noe som ikke finnes fra før, sier Andreassen til Klassekampen.

Det må man si at han har klart. Andreassens blanding av finstilt observasjonsevne, språklig oppfinnsomhet og humor har ført ham til toppsjiktet blant norske forfattere.

Andreassen debuterte med «Det er her du har venna dine» i 1997, en novellesamling. Siden er det romanen som er blitt hans sjanger.

Brukes det a-­endinger i litteraturen, tenker folk automatisk at det er arbeiderklasse eller skittenrealisme.

Løfter det lille livet

Bendik Wold

Johan Harstads «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» (2005) er, blant mye annet, en roman om musikk. Bokas fire deler er oppkalt etter fire plater fra samme diskografi. Og nei, her snakker vi ikke om trygge forfatterfavoritter som Dylan, Cohen eller Bowie. Harstad valgte å veve sammen debutromanen sin ved hjelp av The Cardigans, et 

 band som ble katapultert til verdensberømmelse da «Lovefool» havnet på soundtracket til Baz Luhrmanns «Romeo + Juliet» i 1996.

Da Nina Persson og hennes fire mannlige akkompagnatører skulle besøke Storåsfestivalen sommeren etter, ble Harstad utfordret av Adresseavisen til å redegjøre for sitt forhold til gruppa. Under den tvetydige overskriften «Lenge leve The Cardigans (av en eller annen grunn …)» slo han fast at Perssons kvintett vel var «et brukbart band», men på sitt verste «dørgende kjedelig og uinspirert».

Grunnen til at nettopp The Cardigans fikk lydlegge debutromanen hans, kunne han røpe, var at musikken deres framsto for ham som «det perfekte soundtrack til en person som bodde på en ettervernsinstitusjon for tidligere psykiatriske pasienter».

psykiatriske pasienter trenger kunst med samme effekt som antipsykotika – en som kunst som stilner sjelelige stormer, men som også gjør deg følelsesmessig flat, likegyldig, gledesløs – ja, så var kanskje forfatteren inne på noe. Det var like fullt et dristig valg å prakke denne musikken på et allment romanpublikum, som gjerne går til litteraturen med en forventning om det stikk motsatte: ikke husvalelse, men økt reseptivitet og åndsnærvær.

Om ikke annet ser Johan Harstad ut til å holde fast på strategien. Ikke bare krever bøkene hans snauhogst av stadig flere dekar skog; han har også hintet om at utforskningen av 

er selve kjernen i det litterære prosjektet hans. «Jeg synes kjedsomhet er enormt viktig, nærmest roten til alt godt», uttalte han i Morgenbladet tidligere i høst. Hans egen roman av året, «Under brosteinen, stranden!», krever ifølge forfatteren at man «er villig til å gjøre det modige, som det er blitt i vår tid, å sitte alene i et rom og lese uten forstyrrelser».

kan oppstå under lesingen av et Harstad-roman, er altså en sjukdom som gjør frisk – en lutring som bygger motstandskraft mot 

kjendis-reality og KI-genererte «kortversjoner».

Store deler av kritikerstanden kjøpte budskapet. Aftenpostens Anne Merete K. Prinos beskrev romanens kjedelighet som «uutholdelig», ja, «drepende» – men samtidig er det «umulig ikke å la seg overvelde … av de vidløftige ideene, tankekraften og referanserikdommen».

Prinos landet på en positiv dom; det samme gjorde Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve, som slo fast at «Harstad holder like godt på interessen når han skriver sånt som i utgangspunktet høres ganske kjedelig ut». VGs anmelder Sindre Hovdenakk påpekte at «Harstad ikke alltid [finner] den rette balansen mellom det hverdagslige og det overskridende i historien», men han trillet like fullt på en sekser.

sin egen gjesping som et kvalitetsbevis. Frode Helmich Pedersen skrev i Morgenbladet at Harstads roman er «drøvtyggende» og skjemmet av «narrativt flesk». Han kjøpte heller ikke forfatterens antydning om at kjedsomheten er intendert. «Alle store verker er underholdende, ned på setningsnivå. Skal man skrive en bok som denne, må man skrive fett», uttalte Pedersen til Klassekampen.

Ikke alle tok sin egen gjesping som et kvalitetsbevis

Litterær muzak

Endre Ugelstad Aas

Christopher Olssøn

#000

Karpe diem

Krystyna Kustra har akkurat brettet ferdig en ny pirog. På kjøkkenbenken ligger de på rekke og rad, klare til å kokes. To–tre minutter er alt som trengs.

Vi prøvesmaker en, to og tre ganger. Når du først er blitt hekta på den milde smaken av sopp, kål, krydder og deig, er det vanskelig å stoppe.

– Ingen blir invitert til et polsk hjem uten å bli tilbudt noe å spise, følger dattera Aleksandra Kustra opp.

I år skal hun, kjæresten Olav B. Myhre og mora feire polsk jul sammen for første gang i leiligheten hennes på Bøler i Oslo. Aleksandra har bodd i Norge siden 2013 og jobber nå som ingeniør. Mora Krystyna bor fortsatt i Polen.

Den lille familien er neppe aleine om å bringe polske juletradisjoner inn i norske hjem, da polakker utgjør den klart største innvandrergruppa i Norge. 107.442 i tallet, om vi belager oss på statistikk fra SSB.

Men hva vet vi egentlig om julefeiringen og tradisjonene til vår største innvandrergruppe?

Karpa symboliserer alt som er galt med Polen.

Karpa ut av sekken

Dag Eivind Undheim Larsen

Tom Henning Bratlie

Britta Marakatt-Labba lager kunst for å berøre mennesker.

– Det handler om å berøre mennesker, sier Britta Marakatt-Labba.

Slik oppsummerer den anerkjente kunstneren sin egen arbeidsetikk. Britta Marakatt-Labba har en travel hverdag og får overrakt Klassekampens Neshornpris på trafikknutepunktet Oslo S – en pris hun har fått for sitt politisk potente kunstnerskap.

Akkurat nå er hun på vei til Göteborg, hvor hun skal lanseres som festivalkunstner under neste års filmfestival.

Kunstneren er vant til å reise. I oppveksten pendlet hun og familien, som drev reindrift, mellom Målselv i Troms og Kiruna i det nordlige Sverige.

På den måten kom også Marakatt-Labba i nærkontakt med naturen i ung alder, noe som har hatt avgjørende betydning for hennes yrkesvalg.

– Jeg fant alltid noe i landskapet som jeg kunne bearbeide kreativt, så kunsten har fulgt meg helt siden jeg var barn.

Hun ble også tidlig introdusert for det tradisjonelle samiske kunsthåndverket 

 som ofte er basert på naturmaterialer som skinn, pels, røtter og treverk.

– Dette var noe hele familien syslet med, og det har nok påvirket meg til selv å arbeide med visuell kunst, sier hun.

Jeg mener kunsten kan spille en viktig rolle i samfunnet.

Presser folk til å tenke

Mari Skurdal

Altfor mange romaner går i moll. De lar handlingen skride fram i samme, tunge grunntone, antakelig fordi forfatteren tror det er nødvendig for å formidle tilværelsens dystrere sider, som barns utsatthet. Men de tar feil. Andrev Waldens «Jævla menn» viser at det går an å skrive om alvorlige temaer med varme, humør og kjærlighet. Den viser at det å slippe inn litt frisk luft i fortellingen bare gjør den sterkere. Og i Waldens bok er det gjennomtrekk.

Boka skildrer sju år i Waldens egen oppvekst, strukturert gjennom sju pappaskikkelser som var innom han og moras liv. De er ganske sprø typer. En voldelig hippie som har lurt til seg uføretrygd livet ut, er den mest stabile av dem. En annen tar nesten livet av mora hans. Walden er likevel forbausende fri for bitterhet og raseri, og godt er det. Det er forståelig at barn med ustabil oppvekst blir sinte på voksenpersoner som ikke klarte å ta vare på dem. Samtidig kan slikt sinne ødelegge fortellerevnen og gjøre historien selvrettferdig og monoton.

 lar i stedet hendelser spille seg ut uten å legge moralske føringer for leseren. En metode er å la barn være en naiv betrakter til fortellingens hendelser, slik Astrid Lindgren er så god på. Også Charles Dickens plasserer ofte troskyldige barn midt i livets misære. Det blir det ofte morsomme scener av, uten at alvoret forsvinner.

Det er i den tradisjonen Walden skriver, og han skriver godt. Språket er sjeldent bilderikt, og han har godt grep om en ganske komplisert fortellerteknikk, som veksler mellom datidas minner og nåtidige tilbakeblikk og faktasjekk.

 i romanen. Hun er pen og fri og en alle menn vil ligge med – og en del gjør. Hun har strøjobber og dårlig råd, og må stadig lete etter nye hjem til seg og sine barn. På seine kvelder sitter hun oppe med venninner og ler av deres «jævla menn», eller de drar på bilferie til Tyskland gaulende på «Moonlight Shadow». Hun er flyktig, men lett å elske. Og når det røyner på, åpner hun alle vinduer – da må hun ha gjennomtrekk.

Samtidig er boka fylt av ungdomstidas lengsler og ulykkelige situasjoner. Det er ikke noe veldig eksepsjonelt ved hendelsene i seg, men Walden blåser liv i dem. En oppvekst på 1980-tallet blir bare sjelden beskrevet så godt.

konglomerat av de to svært gode oppvekstskildringene «Meg eier ingen» av Åsa Linderborg og «Adrian Moles hemmelige dagbok» av Sue Townsend. Og det er ingen liten bragd! Den er en humørfylt og velskrevet bok om å være overlatt til voksne som skader barn, som ikke helt evner å beskytte barn og om å bli voksen selv, midt i en bestemt tid med alle dens særtrekk. «Jævla menn» tilfører dagens mollstemte romaner det de trenger aller mest: gjennomtrekk.

Bok med gjennomtrekk

Kåre Bulie

To gigantiske kvinneskikkelser er iført henholdsvis en grønn og en rød kjole preget av frodige mønstre og store dyr med horn. Bak seg har damene grantrær med snø på, over seg hvite, flaksende fugler og foran seg barn iført gule drakter og toppluer som strekker seg like iøynefallende høyt til værs som dem de voksne er kledd i.

Den frodige gjengen fyller denne julen et av vinduene til Steen & Strøm, det tradisjonsrike Oslo-stormagasinet i en 1930-tallsgård tegnet av arkitekten Ole Sverre som er en av de få monumentalbygningene i hovedstaden med art deco-trekk. I tråd med sin stand hører nemlig Steen & Strøm til blant butikkene som til jul fortsatt legger et visst arbeid i vindusutstillingene sine. I profileringsarbeidet har varehuset denne gang fått låne gjenstander fra Norges Olympiske Museum.

 nemlig at 30 år er gått siden OL på Lillehammer. De ovennevnte vettene er skisser designeren Kari Gravklev skapte under arbeidet med kostymer til mesterskapets åpnings- og avslutningsseremonier. «Kari og assistenten Ingrid Nylander lekte seg med ideer og fantasier om setesdalsbunad, kjeledresser og skiklær», skriver Steen & Strøm på vinduet foran utstillingen. I andre av forretningens møter med gaten har figurene selskap av en opplyst miniatyr-hoppbakke med mennesker og flagg foran, de karakteristiske Kristin- og Håkon-dokkene, rumpetasker, termoser og hatter med OL-pins.

Tre tiår senere ser dette materialet på ingen måte like moderne ut. Ikke desto mindre danner det en utstilling for forbipasserende som er mer ambisiøs enn den noen av konkurrentene frister med.

Vindusutstillinger i butikker, særlig til jul, er et fenomen med historisk sus. Det avspeiler storbyenes stadig økende varetilbud og kapitalismens seiersgang – og representerer for de bemidlede den friheten til å velge som den bærer bud om. Slike iscenesettelser vitner om modernitetens fremvekst og metropolenes overflod.

 minner om det jeg den gang ikke hadde noe ord for, men som jeg senere lærte å kalle formgivning, hører leketøy som tyske Playmobil og danske Lego. Men omtrent like tidlig må møtet med adventstidens utstillingsvinduer i Markens gate, Kristiansands kommersielle hovedgjennomfartsåre, ha satt sine spor i meg: Fortsatt minnes jeg tenningen av byens offisielle juletre og de særlig innholdsrike vindusutstillingene i større sentrumsbutikker som fulgte med. I noen vendte den samme pynten tilbake år etter år. I kjent høytidsånd forblir minnet om barndommens julevinduer mer storslått enn opplevelsen av samtidens.

Også internasjonalt er «window dressing», som fenomenet heter på engelsk, en virksomhet med en stolt arv. Til aktivitetens mest berømte utøvere hører surrealisten Salvador Dalí og Andy Warhol, Robert Rauschenberg og Jasper Johns, katalanerens legendariske kolleger fra den andre siden av Atlanterhavet.

Nylig åpnet Tinguely-museet i Basel «Fresh Window: The Art of Display & Display of Art», en utstilling om vindusutstillinger. Til de representerte kunstnerne hører ved siden av sveitseren som har gitt navn til institusjonen, alle de ovennevnte amerikanerne. Foruten å gi form til helheten stilte disse kunstnerne ut egne verk i forretningsvinduene de skapte. Selv en så intellektuelt avansert utøver som den utpregede konseptualisten Marcel Duchamp har butikkvinduer på samvittigheten.

Omtalen i bransjepublikasjonen The Art Newspaper vitner nemlig om at vindusdekorasjonene på ingen måte var stuerene blant kunstnerne, skeptiske til alt som smaker for sterkt av penger, som de fleste av dem fortsatt er: Rauschenberg og Johns kalte seg Matson Jones da de opptrådte i den alternative rollen. Likevel har inkluderte nålevende signaturer som jugoslaviske Marina Abramovic og dansk-norske Elmgreen og Dragset anvendt utstillingsvinduet som kunstnerisk materiale: førstnevnte da hun i 1976 i to timer byttet plass med en som stod der til vanlig, i et bordellvindu i Amsterdam, sistnevnte da de i 2005 skapte en karakteristisk Prada-butikk, vinduer inkludert, nær småstedet Marfa i Texas.

Selv konseptualisten Marcel Duchamp har butikk­vinduer på samvittigheten

Vinduets verden

Sara Hegna Hammer

Siden mars har det titt og ofte hendt at jeg har festet blikket ved et punkt i stua mi og irritert meg grønn over at ikke en av Aase Gulbrandsens (1927–2020) pasteller henger der. For etter at jeg så Oslo kunstforenings nydelige presentasjon av hennes kunstnerskap i vår, har jeg stadig kommet til å tenke på Gulbrandsens små, fargerike komposisjoner på papir.

Men siden jeg var der i embets medfør, eller på jobb, som det også heter, føltes det feil å gå til innkjøp av et verk fra «Til minnet». Og ikke vet jeg om Klassekampen-lønna hadde strukket til heller.

saler trer en betydelig kunstnerinne fram», skrev Aftenposten da kunstneren stilte ut der i 1974. Få år hadde gått siden Gulbrandsen, som da var i 40-årene, hadde tatt det radikale valget om å si opp jobben som rederisekretær for å satse på kunsten. Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for anerkjennelsen lot ikke vente på seg.

«Hun har virkelig fattet noe av fenomenet lys – mørke», konkluderte avisas kunstkritiker om hennes karakteristiske kulltegninger.

Og ganske nøyaktig femti år seinere var hun altså tilbake i Oslo Kunstforening, med en utstilling kuratert av Marit Paasche, Kristine Jærn Pilgaard og Andrea Moen. I «Til minnet» ble hennes monumentale kulltegninger vist side om side med besnærende små arbeider i pastell og olje fra perioden 1966 til 1979. Nå skal man ikke utsette stakkars Gulbrandsen for sammenligninger hun ikke tåler, men la det være nevnt at Helen Frankenthaler rant meg i hu foran pastellene.

«Aase hadde stor selvtillit og mente at hun ikke sto noe tilbake for samtidige, mer skolerte kunstnere», påpekte da også Marit Paasche.

«Til minnet» demonstrerte at den selvtilliten var berettiget.

var voksen da hun debuterte, besto arkivet etter henne av tusentalls arbeider – mange skal det ha vært vanskelig å avgjøre om var skisser eller ferdige verk. Å velge ut 53 av disse kan ikke ha vært noen enkel oppgave, for som Paasche påpekte, finnes det som regel forbindelser mellom ethvert verk i et kunstnerskap: «De bygger på hverandre, de danner et legeme», skrev kunsthistorikeren i utstillingsteksten. Gir det da egentlig mening å plukke ut to fine verk fra to ulike tiår?

Det spørsmålet har ikke noe entydig svar, men «Til minnet» ga i alle fall smakebiten jeg trengte for å fatte interesse for Aase Gulbrandsen. Selv om jeg ikke rotet meg til å ta turen til Vestfossen kunstlaboratorium, som også viste en utstilling med henne i sommer. Ja, og ikke fikk den meg til å punge ut for et verk heller.

‘Til minnet’ ga smakebiten jeg trengte

Berettiget selvtillit

Dag Eivind 
Undheim Larsen

Sommeren er tida for lette gevanter og oppstemt sinnelag.

Idet kalenderen viser juli, senker de fleste skuldrene og lar lettsinnet regjere. I år valgte Klassekampen motsatt strategi og oppfordret leserne til å dykke ned i de dype tanker. Juli måned ble nemlig startskuddet på avisas store sommersatsing med tittelen «De intellektuelle».

Nå skulle Norges ypperste tenkere i det offentlige ordskiftet – etter avisas mening altså – pekes ut. Og det skulle være ti i tallet.

Ideen var ikke suget helt fra eget bryst. Inspirasjonskilden var en liknende kåring som ble gjort av Dagbladet i 2005, og på hederlig vis ble et knippe av Dagbladets utvalgte nå invitert til å komme med innspill.

 som kjennetegner en sann intellektuell støpning? I en forsøksvis definisjon prøver Klassekampen å besvare spørsmålet. Det dreier seg om personer som «bruker kunnskap og tankekraft på å virke utenfor smalere fagfelt – snarere inntar de sentrale debattarenaer med sine fortolkninger av fortid, samtid og framtid».

Basert på disse kriteriene endte Klassekampen opp med følgende liste: Julie Wilhelmsen, Morten A. Strøknes, Vigdis Hjorth, Nils August Andresen, Anne Sverdrup-Thygeson, Mímir Kristjánsson, Terje Tvedt, Lena Lindgren, Deeyah Khan og Karl Ove Knausgård.

Gjennom sommeren ble hver enkelt av «de fagre få» behørig presentert i avisa i form av et fyldig intervju. Noen av de utkårede følte seg ukomfortable med den opphøyde statusen som betegnelsen «intellektuell» indikerer, mens andre godtok merkelappen uten betenkeligheter. Spennet var også stort – fra den uredde Nupi-forskeren Julie Wilhelmsen, via den liberalkonservative Minerva-redaktøren Nils August Andresen, til den prisbelønte dokumentarfilmregissøren Deeyah Khan.

klokeste hoder gikk selvsagt ikke upåaktet hen i det offentlige ordskiftet. Enkelte mente at Klassekampen i dette tilfellet hadde latt blikket dvele farlig nærme egen navle. Utpekingen av kandidater som Mímir Kristjánsson (tidligere nyhetssjef i Klassekampen) og Lena Lindgren (som er samboer med avisas politiske redaktør Bjørgulv Braanen) fikk enkelte til å reagere. Kåringen ble stemplet som både klein og intern.

Ikke overraskende hadde også den meningsbærende avisa Morgenbladet, som ifølge Store norske leksikon «gjerne blir oppfatta som ei avis for den akademiske eliten», fått med seg kåringen.

Intellektuelle anfektelser

Selma Stormyren Larsen

Jeg tror, jeg er besat – enten det bliver til noget eller ikke, er dette herre skriveri det eneste, der interesserer meg.»

Slik avslutter Sigrid Undset et brev til sin svenske brevvenn Andrea Hedberg 13. juli 1902. Det finnes riktignok et PS: «Er dette brev for kjedeligt, saa unskyld.»

Over flere brevsider har den 20 år gamle Undset lagt ut i detalj om det hun har arbeidet med gjennom sommeren: «Aage Nielssøn til Ulvholm», kaller hun teksten. I neste brev forteller hun, på sitt beskjedne vis, at hun er fornøyd: Hun kan lese det gjennom «uden den uhyggelige følelse af flauhed, der ellers altid har ført til at jeg brænder mine ‘manuskripter’».

– Allerede som 20-åring har Undset en perfekt synopsis til «Olav Audunssøn», sier Ida Jessen.

– Det er historien ledd for ledd. Den er bare ikke modnet med hennes egne år, heller ikke den katolske dimensjonen som skulle til for å forløse boka.

Jessen har skrevet boka «Jeg vil! En forfatters portræt af Sigrid Undset», og Klassekampen snakker med henne på linje fra Danmark.

At Undset ruget på fortellingen om Audunssøn i mer enn 20 år, er talende for hvem hun var, skal vi tro Jessen: Allerede som helt ung var Undset fast bestemt på at hun ville være forfatter.

«Jeg vil inn i hodet hennes – dette viljefaste menneske, som erklærte at hun ville tale og leve sant», skriver Jessen i boka.

Det er vanskeligere å bygge et hus enn å komme med en bulldoser og rive det ned.

Undset-­paradokset

Glem huldra, glem Askeladden: Slik ble «Kvitebjørn» et nasjonalt ikon.

Glem «Skrik» – er en hvit bjørn med oppsperrede øyne vårt nye nasjonale ikon?

Om slikt kan måles i penger, er i alle fall Theodor Kittelsens «Kvitebjørn kong Valemon» en god kandidat. Da verket ble solgt for 36 millioner kroner seint i november, var det rekord: Så mye penger hadde ingen brukt på kunst i et norsk auksjonshus noensinne.

Hvordan skulle dette forstås? Like før budrunden hadde auksjonarius erklært Kittelsens motiv for «kanskje det norskeste og for mange det aller mest kjente (…) i hele vår kunsthistorie».

Om dét stemmer, skylder den nye eieren flere enn Kittelsen en takk.

Gjennom årene har motivet vært å se på både frimerker og søtsaker – bjørnen og kongsdattera prydet den en gang populære Eventyrbrusen.

Historien fikk et nytt løft gjennom filmatiseringen i 1991, hvor Maria Bonnevie spiller prinsessa og Jack Fjeldstad er å se i Valemons hårete skikkelse. Vår avis kunne på premieredagen 12. desember 1991 melde at filmen stort sett var god, med unntak av spesialeffektene – «særlig er isbjørnen stiv og mekanisk».

Året etter trådte Sissel Kyrkjebø inn i rolla: Under avslutningsseremonien til vinter-OL i Albertville seilte hun inn på en isbjørn laget av is. Kyrkjebø sang, Jan Garbarek spilte sax, og bak bjørnen fulgte halvparten av et vikingskip og en hel vikinghær i rustning og skjold.

Ikke Askeladden, altså, ei heller en hulder – men Kvitebjørn. Var det her frøet ble sådd?

Jeg liker ikke å si det, men Walt Disney og Beauty and the Beast – det er det ­samme eventyret.

Hadde jeg bare en gullklump

Mariken Lauvstad

Hvordan ble Facebook-sider og manne-podkaster kulturpolitikkens viktigste premissleverandører?

De møttes helt tilfeldig i en dokø en lørdagskveld i hovedstaden: Det nyliberale Norges egen «Sløseriombudsmann» Are Søberg og Bergens kulturbyråd Reidar Digranes (Sp). Egentlig skulle de bare lette på trykket, men så begynte de å småprate der i dokøen, og Søberg påpekte hvor fjernt han syntes det var med denne kunstnerleiligheten som Bergen kommune holdt seg med i Berlin.

Spol noen måneder fram, og Bergens kulturbyråd hadde strøket både kunstnerleiligheten og inneværende års kunstnerstipend fra kommunens budsjetter. Like greit å kvitte seg med stipendene også, når man først var i gang.

mannosfære-ikon og podkastvert Wolfgang Wee avsløre overfor episodens gjester hva 

ville gjort dersom han var kulturminister. Kanskje ikke overraskende: 

 som med nyliberalismens språk betyr å ta fram barberkniven og rake vekk det som er av «ville støtteordninger og sånt», for å bruke hans egne ord. Offentlig finansiering av kultur via Kulturrådet er nemlig – ifølge Wee – «en veldig ufair løsning som er veldig sår for nepotisme, vennskap og skjeve fordelinger». Det ble nikket anerkjennende rundt podkastbordet: «Det er så 

», påpekte Wee, «Are Søberg skriver om lut fattige kommuner med 

kulturhus.» Og dermed var punktum satt for 

Høsten 2024 har kuttene rast gjennom Kultur-Norge. Vi har ikke sett tilsvarende press på norske kunst- og kulturinstitusjoner under hele velferdsstatens levetid. Det internasjonalt anerkjente og kunstnerisk utprøvende Akademi for scenekunst er besluttet nedlagt, Oslo Nye Teater er kuttet til beinet.

Selv hadde jeg kremutsikt fra galleriet i bystyresalen dagen teaterets skjebne skulle besegles. Radene bortenfor pressen var fylt opp av teaterets ansatte, sittende side ved side med representanter for Skuespillerforbundet og kjente skuespillere som Linn Skåber, Ingar Helge Gimle og Per Christian Ellefsen – som alle har hatt deler av karrieren sin ved institusjonen.

 maktesløse tilskuere til den merkelige politiske forestillingen som utspilte seg der nede under oss: En ekstremt polarisert debatt preget av pekefingerlek der høyresida anklaget venstresida for uansvarlig eierstyring og samtidig portretterte seg selv som de voksne i rommet – gjennom å kutte ytterligere 40 millioner og gi 25 millioner i lån – til et grovt underfinansiert teater som beviselig er Oslos mest effektivt drevne.

De 40 millionene som kunne reddet teaterøkonomien var, ifølge Høyre- og Venstrebyrådet, umulig å oppdrive på grunn av den stramme kommuneøkonomien. Likevel klarte de, helt på tampen av budsjettforhandlingene, å trylle fram 40 ekstra millioner i eiendomsskattekutt for å tekkes Frp. I gatene utenfor var Oslo tapetsert av plakater med slagordet «Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se» – fra TV 2s nye reklamekampanje. Mindre kunstfilm, ja – som om det er kunstfilm å oppdrive på 

 og TV 2 med å ha laget en reklamekampanje som høster oppmerksomhet blant folk»! lød åpningen i en kronikk signert Christoffer Nergård, rådgiver i reklamebyrået WAL. «For meg er dette nok et bevis på at reklame med et snev av ‘konflikt’ i seg setter tydeligere avtrykk», skrev reklamemannen videre – og konkluderte med at TV 2s kampanje må kalles en udelt suksess, ettersom det polariserende slagordet fører til 

Velkommen til norsk kulturpolitisk diskurs i 2024. Her er premissleverandørene Facebook-sider, manne-podkaster og reklamebyråer. Kulturpolitikk meisles like så godt ut i dokøer om lørdagskvelden, og debatten er fanget mellom populistisk retorikk på den ene siden og polariserende reklameslagord på den andre. Politikere sjøl deltar i folkelige realityprogrammer som aldri før, ingen av dem våger å ta ordet «kunstfilm» i sin munn, og høyresidas kulturbyråder opererer plutselig nærmest som sløseriombudsmannens fotsoldater: Hvem er best på å bygge 

Kulturkrisa er et tydelig symptom på hvor svakt den vestlige velferds­staten virkelig står

Kulturpolitikk fra dokøen

Anna Daniell ville stable fargerike elementer til enorme varder. AK Dolven og Cathrine Vigander foreslo å fylle plassen med subtile fotspor. Og var det ikke noe med en glorete parsellhage? Og en gresskledd haug?

 å mane fram de ti forslagene til minnested for 22. juli som ble presentert i starten av juni. Det kan naturligvis skyldes tidens tann, at de seks månedene som har gått siden, har visket ut minnet om disse fremragende prosjektene. Eller kan kunstkritiker Kjetil Røed ha vært inne på noe, da han her i Klassekampen hevdet at mange av prosjektene rett og slett var for 

«Å skape et miljø er ikke nok. Det må være en kunstnerisk bearbeidelse som kan gripe inn i den kollektive sorgprosessen og samtidig vende blikket framover», sa Røed.

av skissene framsto arkitektoniske, var ikke så rart, all den tid halvparten av dem var utformet av arkitekter. Det er likevel verdt å spørre seg hvorfor totalinntrykket var så forglemmelig.

Kanskje var Koro (Kunst i det offentlige rom) og kunstnerne klok av skade fra bruduljene som Jonas Dahlbergs «Memory Wound» hadde utløst i 2014. At den svenske kunstneren ville skjære et førti meter langt og tre meter dypt kutt i Sørbråten, falt som kjent naboene tungt for brystet. Ingen ville risikere en ny runde med bitter debatt og opprivende rettsrunder.

Men kunne man ikke også spore en viss berøringsangst i skissene? En drøy måned etter framleggelsen, nærmere bestemt 22. juli, påpekte kunsthistoriker Mathias Danbolt her i Klassekampen at kunsten som tar for seg det skjellsettende terrorangrepet, fortsatt bærer preg av at temaet er svært sensitivt.

«Det var lett å samles om ideen om at terroren 22. juli var et angrep på ‘oss alle’», sa Danbolt.

Det har vært vanskeligere å diskutere den politiske kulturen terroristen vokste ut av: «Det har vært en berøringsangst for å ta for seg spørsmål som synliggjør friksjon og uenighet.»

Danbolt sitter i juryen som på nyåret skal peke på hvem som skal få det ærefulle oppdraget i Regjeringskvartalet og viste således ikke til disse verksskissene. Men poenget oppleves relevant også for mange av dem.

Kunne man ikke spore en viss berøringsangst? 

Temmelig forglemmelig

Er det så viktig å kaste lys over kona til George Orwell?

George Orwell: Stor forfatter eller rasist og kvinnehater?» lød overskriften på et essay av Hilde Slåtto i ­Morgenbladet nylig. Hun tok for seg to bøker som utfordrer bildet av den britiske forfatteren som en «klartenkt kritiker av maktens vesen».

For Orwell var nemlig også misogyn. I hvert fall ifølge Anna Funders’ «Wifedom», som kaster lys over hans usynliggjorte og kanskje ikke så lite undertrykte kone, Eileen O’Shaughnessy. Foruten å rekonstruere Eileens historie bygger Funders sin tese på et kvinnefiendtlig dagboknotat Orwell skrev som dødssyk av tuberkulose.

skulle si noe entydig om et menneskes karakter, er ikke helt opplagt. Men slik holder nå biografer på. Spørsmålet er hvilken betydning denne informasjonen har for vanlige lesere av Orwell. For Funder har det tydeligvis enorm betydning: «Hva gjør man når ens mentor og helt rives ned fra pidestallen?» spør hun, viderebrakt av Hilde Slåtto, som kaller det et «avgjørende spørsmål».

Kanskje problemet ville vært løst om man sluttet å holde seg med helter, er det fristende å svare. Og så: Hvilke illusjoner hadde man? Tror virkelig oppegående lesere at forfattere er uten feil og mangler, iblant svært alvorlige?

sjanger, dette: Tekster som kaster lys over stakkarene i skyggen av de store forfatterne. Ofte bærer det preg av revansj: Det ymtes at forfatterskapet ikke 

tilhører forfatteren aleine. Nei, uten noen som passet barn, bidro med ideer, redigerte og så videre, ville bøkene aldri blitt til.

Problemet er at den som endelig skal få sin fortjente plass i sola, sjelden kommer så godt ut av sammenlikningen. Eileen skal ha støttet sin mann på talløse måter og var etter alt å dømme en høyst kapabel kvinne som ikke riktig fikk folde seg ut. Slike skjebner var det mange av. Hun er fremdeles ikke forfatteren som skrev «Nittenåttifire» eller «Veien til Wigan». Det finnes andre britiske kvinner som skrev store verker i samme periode: Jean Rhys, Elizabeth Bowen, Ivy Compton-Burnett, for å nevne noen.

En annen er Doris Lessing, som forlot to barn i Sør-Afrika for å satse på forfatterskapet. Ingen vil vel drømme om å gi hennes eksmann æren for noe av det hun skrev, selv om hun overlot barna til ham. Å oppdra barn er hardt arbeid, det samme er redigering av andres tekster. Men det er ikke det samme som å dikte noen av 1900-tallets fremste verker.

 man skal gjøre med forfattere som har mørke sider, og som har begått store feil, er blitt aktualisert på flere måter i høst. Nobelprisvinneren Alice Munros datter avslørte at hun som barn ble misbrukt av sin stefar, og at Munro med vitende og vilje valgte å bli værende hos sin mann.

Forfatteren Brandon Taylor skrev et nyhetsbrev jeg ofte tenker tilbake på. Han skildrer sin egen barndom som incestoffer. Historien til Munros datter rører ham dypt. Og likevel: Hva avsløringen sier om 

og den litterære arven til Alice Munro, er det siste han tenker på. Han tenker på dattera.

Tror virkelig oppegående lesere at forfattere er uten feil og mangler?

De undertryktes revansj

Det som begynte på Columbia University, spredte seg raskt: 17. april ble noe sånt som 50 telt slått opp utenfor eliteuniversitetet i protest mot krigen i Gaza og institusjonens økonomiske bånd til Israel. Dagen etter var New York-politiet tilkalt og hundrevis av studenter arrestert.

Det stoppet ikke studentmassene. Snart hadde de okkupert Hamilton Hall, universitetets hovedbygning. Protestene spredte seg til hele USA, fra Texas i sør til Minnesota i nord, California i vest og Massachusetts i øst. Og innen måneden var omme, hadde de nådd Europa.

i Gaza, som i mai gikk inn i sin åttende måned, var det blitt protestert – men ikke på denne måten. Eller rettere sagt: ikke med slik motstand. Bildene av studenter i møte med politi med skjold og batonger gikk verden rundt. De var selve innbegrepet av mot. Studentene risikerte utestengelse fra universitetet, arrestasjon og store bøter for å ytre seg.

Da Klassekampen i mai intervjuet doktorgradsstipendiat ved Columbia Allie Wong, som selv hadde deltatt i demonstrasjonene, sa hun at de opplevde at de sto i tradisjonen etter studentprotestene mot Vietnamkrigen i 1968.

Wong var stolt, fortalte hun, over å være en av alle dem som hadde bestemt seg for at «denne saken er viktigere enn grader og karrierer».

 mange amerikanske studenter ble møtt med av politiet, var heldigvis ikke til stede her hjemme. Under maimånen fikk norske studenter stort sett sove i fred i teltene sine, som var slått opp utenfor flere universiteter.

På Blindern i Oslo hadde studentene søkt og fått tillatelse til å telte på gresset utenfor hovedbiblioteket, og rektor Svein Stølen var intet mindre enn «veldig fornøyd» med demonstrantene, som han sa til NRK. Landet over holdt studenter stand – til tross for at det var «kaldt og masse mygg», som én sa til Khrono.

Det gikk med andre ord roligere for seg her enn mange andre steder. Men studentene skal ikke ha mindre skryt for sitt pågangsmot av den grunn. De satte, om ikke egenhendig, diskusjonen om akademisk boikott på dagsorden.

 en måned for storstilt mobilisering mot at Israel nærmest går fri fra sanksjoner – på denne tida kokte det også i Malmö. Enorme folkemasser protesterte utenfor byens arena, der Eurovision Song Contest skulle avholdes 11. mai. Eden Golan skulle representere Israel, tross krav om utestengelse.

Bildene av studenter i nærkamp med politi med skjold og batonger gikk verden rundt

Generasjon 24

I Dag Johan Haugeruds «Drømmer» sammenliknes den med jakobsstigen, den himmelske trappa i Mosebøkene. Sannheten om Skibakketrappa – en 230-trinns stålkonstruksjon i skrenten mellom Nydalsdammen og Maridalsveien i Oslo – er at den gynger under vekta av hundre middelaldrende pliktetikere med svette tights, hvesende pust og pipende Garmin-klokker. Om du ikke selv er ute og lufter dødsangsten din, er du iallfall garantert å bli utsatt for «passiv jogging», som Dag Solstad kaller det.

Annerledes er det i Haugeruds film: Der representerer trappa ikke fysisk, men 

stigning – den typen løftelse som kommer av å være engasjert, fascinert, eller mer spesifikt: å være forelska.

, kvinnen hun er forelsket i, må hun bestige ikke én, men to bratte trapper. Den første fører opp til Akrobaten bru, ei ganske ny gangbru mellom Grønland og Bjørvika. Like etterpå krysser hun sporene til en annen svermerisk norsk filmkarakter: Julie (Renate Reinsve) fra «Verdens verste menneske», hun som i en drømmeaktig frys­sekvens løp hele veien fra Homansbyen til Barcode – ja, nettopp til foten av Akrobaten bru – for å omfavne baristaen hun var betatt av.

Joachim Trier vet å lage minneverdige enkeltscener, men Dag Johan Haugerud er flinkere, synes jeg, til å veve sammen en fortelling ved hjelp av ledemotiver. Dette grepet egner seg spesielt godt i en film om forelskelse. Verden stopper jo ikke opp selv om vi blir forgapt i noen – den fortsetter ufortrødent å gå sin egen skjeve gang, med tannlegetimer, høl i sokken, forsinkelser i busstrafikken og det hele. Men

endrer seg: Vi blir mer oppmerksomme på de mytiske strukturene – gjentakelser, sitater, hentydninger – som gir livet form og mening.

 på Hersleb skole til å utspionere kjærlighetsobjektet sitt. I en spesielt intens scene henger hun over rekkverket i øverste etasje, innrammet av de vakre takdekorasjonene fra 1920-tallet, og ser nesten halvdau ut – like forpusta og utkjasa som ortorektikerne på toppen av Skibakketrappa.

Men det er bedre å være i trappa, tross alt, enn ikke å være i den. Straks lidenskapen kjølner, oppleves tilværelsen som tom og meningsløs. Da Johanne til slutt stormer ut av Johannas leilighet, avvist og ydmyket, framstår trapperommet goldt. Første gang hun så det, nedenfra, var det stjernebestrødd og gåtefullt, som en jakobsstige.

 virker Johanne livstrøtt og flat, ja, streit i enhver forstand – hun har retta ut krøllene, fått på seg en hvit Renate Reinsve-shorts og blitt sammen med en jevnaldrende gutt. Hun etterlater ham på gata for å hente noe hun har forlagt hos terapeuten sin – en minnebrikke med dagboknotater om forelskelsen.

Der oppe, på avsatsen utenfor psykologkontoret, møter hun et menneske som får henne til å glemme hele minnebrikken. Først nå kan filmen slutte, uten at noe mer trenger å bli sagt: Johanne er i trappa igjen.

Det er bedre å være i trappa, tross alt, enn ikke å være i den

Jakobsstigen

Mylena Kifle

Podme var Schibsteds store stjernesatsing. Nå trygler klubbledere eieren Stiftelsen Tinius om å sponse millionsluket.

Klubblederne i VG, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, E24 og Bergens Tidende har en litt uvanlig oppfordring til eierne sine i Stiftelsen Tinius: «Put your money where your mouth is.»

Avisene i konsernet Schibsted står nemlig overfor store kutt. I et innlegg i Dagens Næringsliv (DN) ber klubblederne stiftelsen om penger. I 2023 varslet konsernet at Schibsted Media måtte kutte 500 millioner kroner innen utgangen av 2024. Nå varsler de ytterligere kutt og nedbemanninger.

– Vi er blitt forespeilet kutt, men da må eierne også være villig til å bruke penger så vi ikke risikerer å kutte det vi tjener penger på, sier Jan Zahl, klubbleder i Stavanger Aftenblad.

Han foreslår at Tinius overtar finansieringen av podkastplattformen Podme.

– Podme er blitt finansiert over avisenes driftsbudsjett og gått i minus så langt. Kanskje heller Tinius bør finansiere Podme, sier Zahl.

Schibsted ble i sommer delt i to, og mediedelen ble kjøpt opp av Stiftelsen Tinius. På stiftelsens nettsider skriver de at når «det er nødvendig, skal stiftelsen også arbeide for og subsidiere prosjekter som påvirker de generelle forholdene som er essensielle for å sikre en fri og uavhengig presse».

Det tidspunktet er nå, mener klubblederne.

– Dette var et av argumentene for å splitte Schibsted i to. Nå har vi en rik eier med gode intensjoner om å sikre mediene, og da bør ikke Tinius bare sitte på den pengesekken. De må åpne den opp når det trengs, sier Zahl.

Tinius må åpne pengesekken når det trengs.

Ber eierne finansiere Podme

Vi skal ikke påberope oss oversikt over hvor mange ganger studenter ved nordiske kunstakademier har havnet i retten for sine avgangsprosjekter, men vi antar det kan telles på én hånd. En av fingrene står det i alle fall Odee på. Den islandske kunststudenten, som egentlig heter Oddur Eysteinn Friðriksson, ble tidligere i år saksøkt av Samherji for å ha iscenesatt en fiktiv, offentlig beklagelse fra fiskeriselskapet.

I en pressemelding og på en nettside som var til forveksling lik det islandske selskapets, fikk Odee det til å se ut som om de unnskyldte at de ved hjelp av bestikkelser har sikret seg fiskekvoter i Namibia – på bekostning av lokale fiskere.

Prosjektet, kalt «We’re sorry», falt ikke i god jord hos Samherji. I november ble Odee i britisk rett dømt for svindel og brudd på opphavsrett. Selskapet tilbød ham å betale en symbolsk sum på ett pund mot at han la ned nettsida og avsto fra å lage liknende verk i framtida.