Hannah Bull Thorvik

Dag Eivind Undheim Larsen

Anniken C. Mohr

#fff

I forrige uke skrev Klassekampen at minst elleve norske nisjepublikasjoner har avgått med døden det siste tiåret. Det gjelder blant andre Altså, Stemmer, Fanfare og Utflukt.

Tidsskriftdøden har flere årsaker, men sviktende distribusjon er en viktig faktor. De siste årene er bladhyllene i Narvesen-butikkene blitt stadig slankere.

I 2019 valgte det svenske selskapet Tidsam, som distribuerer magasiner og tidsskrifter til Narvesen, å si opp avtalene med over 30 ulike tidsskrifter. Årsaken var at salget var så lavt at det ikke dekket kostnadene med distribusjonen.

Et av tidsskriftene som forsvant ut av Narvesen-hyllene i 2019, var det anerkjente kulturtidsskriftet Prosa.

– Vi ser det som en plikt å få Prosa ut til et breiest mulig publikum, sier redaktør Roman Linneberg Eliassen.

Tidligere i år tok han kontakt med Tidsam for å høre om det var muligheter for å komme «inn i varmen» på ny. Svaret fra Tidsam var positivt – og torsdag denne uka kan man igjen få kjøpt Prosa på utvalgte Narvesen-butikker.

– Narvesen er historisk en helt avgjørende del av det frie ordets infrastruktur i Norge. Vi er veldig glad for at de fortsatt distribuerer kulturtidsskrifter, og at de tar oss inn igjen nå, sier Eliassen.

I går ettermiddag vandret Prosa-redaktøren blant bladreolene på Narvesen-butikken i Stortingsgata – midt i Oslo sentrum. En butikk som med sitt store utbud av magasiner ble regnet for å være et flaggskip i det norske tidsskriftfeltet.

Kjemper seg tilbake i hyllene

Kåre Bulie

#000

«Seks år. Femti kommunestyremøter. Én fotobok.»

Fra venstre strekker en hvit ledning seg, fra høyre en svart. Midt i fotografiet møtes de – i en stikkontakt over bygningens grå brystpanel. De buktende formene befinner seg i Kvæfjord, en kommune i Troms med knapt 3000 innbyggere, og ble foreviget i desember i 2023.

Bak kameraet stod Adrian Øhrn Johansen. Det er fristende å hevde at det mennesketomme motivet hans handler om fellesskap – og om fellesskap på tross av ulikheter.

Den som blar videre i «Demokrati», den ferske, slagferdige fotoboken bildet introduserer, vil etter ytterligere ledninger som sprer seg ikke bare langs gulv og på bord, men også i trapper, oppdage menneskene som denne dagen later til å ha befunnet seg nær det møtende paret: Kvæfjords kommunestyre, representert ved to rekker av individer, de fleste med hver sin dataskjerm foran seg. På første rad holder alle én arm i været. På annen rad virker alle skeptiske.

en politisk forsamling i distriktene i demokratimesteren Norge fortone seg i vår tid, temaet fotografen nærmer seg i hele boken. Johansen, som er født i 1986, har i perioden 2018–2024 oppsøkt langt flere kommunestyremøter utenom allfarvei enn de fleste ikke-politikere får med seg i løpet av et helt liv. Fotografier fra de femti nordmannen overvar, er samlet i «Demokrati».

På nesten rørende vis understreker Johansens bilder hvordan det demokratiet som i land nær oss med ett virker truet på en inntil nylig utenkelig måte, er et like deler hverdagslig og felles arbeid å holde i hevd. «… det er blitt sagt at demokrati er den verste styreformen som finnes, med unntak av alle de andre som er utprøvd fra tid til annen …», står det på bokens forside, en Winston Churchill-formulering fra 1947.

 to propert kledde herrer fra kommunestyret i Stange høyre hånd. På den røde mursteinsveggen bak dem skuer en formidabel rekke eldre forgjengere – alle menn – ned på de to fra sine svart-hvite portretter.

Bilder i bildet er gjennomgående i «Demokrati»: Dersom kommunestyrer på landets småsteder ikke arbeider med tidligere lokalpolitikeres blikk på seg, later de folkevalgte til å ha noen fargeglade malerier å hvile øynene på, eventuelt et stykke tekstilkunst. I Øygarden på Vestlandet har de så mange malerier å studere at bildene er montert i en diger bølgeform på veggen bak dem.

 altså heller enn fargerikdom gråtoner som kjennetegner det portrettet boken tegner av den forhandlingsinnsatsen som ytes i disse salene. Menyen later til å være behersket – kaffekanner og -kopper er de dominerende accessoirene – men nå og da slår man ut håret med en bløtkake. Heller ikke rommene er av det glamorøse slaget. Mer enn plass til en talerstol og noen sitteplasser og pulter later representantene ikke til å kreve.

Til gjengjeld gir de inntrykk av å ta oppdraget velgerne har gitt dem, på det dypeste alvor: Det er knapt smil å spore i ansiktene til lokalpolitikerne Johansen har fanget med fotoapparatet sitt – fra Båtsfjord i nord til Åseral i sør, fra Ullensvang i vest til Aremark i øst.

Nå og da slår man ut håret med en bløtkake

Kommunegrått

Hanne Skogvang Stork

Demokrati på vikende front, kulturkutt i de alternative statsbudsjettene og innstramming av ytringsfriheten i land som USA, Ungarn og Tyskland.

Dette utgjør bakteppet for utgivelsen av «Kunstnerbrevet 2025», forklarer Jan Lothe Eriksen, redaktør for pamfletten der 19 ulike kunstnere bidrar.

– Det handler om summen av det som nå skjer internasjonalt, sier Eriksen.

Han viser blant annet til at det er blitt vanskelig for både kunstnere og aktivister å være kritiske til Israel.

Ideen ble imidlertid unnfanget da han så gjennom de ulike partienes alternative budsjetter i fjor. Frps kuttforslag vil rasere kulturlivet, hevder redaktøren som til daglig er leder i Safemuse – Safe Haven for Artists.

Han håper «Kunstnerbrevet» kan bidra til at kunstnerens syn blir hørt i samfunnsutviklingen.

Kunstnerbrevet er inspirert av «Vår kulturs fremtid. Et brev til den norske regjering 1945», også kalt «Kulturbrevet», sendt av ti kunstnere under andre verdenskrig.

Til forskjell fra brevet fra 1945 minner 2025-brevet mer om en antologi enn et felles opprop.

Nå er det mye snakk om opprustning, men hva skal vi forsvare om det ikke er kulturen?

19 kunstnere lanserer pamflett for å bli hørt

Kagge tar nye jafs av bokmarkedet og er nå størst på sakprosa for voksne i det norske bokmarkedet.

– Vi har hatt en tydelig vekststrategi, og den virker, sier Tuva Ørbeck Sørheim, forlagssjef i Kagge.

I forrige uke slapp Forleggerforeningen den årlige bransjestatistikken over det norske bokmarkedet. Oversikten for 2024 viser at Kagge forlag tar stadig nye markedsandeler. Nå har de blant annet gått forbi Norges største forlag, Cappelen Damm, innenfor kategorien sakprosa for voksne.

I 2024 hadde Kagge en markedsandel på 22,3 prosent innenfor dette boksegmentet. Det er en økning på 2,3 prosentpoeng fra 2023.

Forlagssjef Tuva Ørbeck Sørheim er strålende fornøyd og peker på at salgssuksessen «Sjøfareren» av forfatter Erika Fatland er en viktig årsak til at forlaget nå er blitt markedsledende på sakprosa i Norge.

– «Sjøfareren» solgte i 60.000 eksemplarer, noe som gjorde den til Norges mest solgte bok i fjor. Så den boka har utvilsomt vært viktig, sier Sørheim.

Hun trekker også fram samfunnsaktuelle titler som «Tusen dager med Taliban» av Ayesha Wolasmal, «Et Gaza-liv» ført i pennen av Marte Heian-Engdal og «Pabbi» av Mímir Kristjánsson.

– Hvordan skal dere opprettholde posisjonen?

– Ved å arbeide på samme måte som før, samtidig som vi styrker oss på skjønnlitteratur.

Kagge tar nye jafs av bokmarkedet

Elise Winterthun

For litteraturinteresserte skandinaver har Ellerströms förlag en høy stjerne: Det kresne Malmö-forlaget utgir store mengder kvalitetslitteratur på et nivå få kan konkurrere med.

Nå er det imidlertid mørke skyer i horisonten: Forlaget sliter med økonomien, kan vi lese i svenske medier.

«Det er en veldig tøff tid nå. Både når det gjelder salget og støtta fra Kulturrådet, som stadig minsker», uttaler forlegger Marie Pettersson til Dagens Nyheter.

Ellerströms ble etablert i Lund i 1983 og har i dag base i Malmö. Foruten store mengder essaystikk og filosofi utgir forlaget også skjønnlitteratur, inkludert oversettelser av norske poeter som Tone Hødnebø og Steinar Opstad.

Den seineste tida har det uavhengige forlaget slitt med dalende salgstall. Vanligvis har Ellerströms en sommerkampanje hvor de selger bøker fra lageret til 30 prosent rabatt. I år ser de seg imidlertid nødt til å droppe rabatten – og ber sine lesere om å kjøpe bøker til fullpris for å hjelpe dem over kneika.

Responsen har vært over all forventning, kan Marie Pettersson fortelle til Dagens Nyheter.

«Det ramler inn bestillinger. Vi har holdt på i hele dag med å pakke bøker», sier hun.

Svensk bokforlag er i økonomisk krise

Selma Stormyren Larsen

Her hos oss er det kanskje en riksnyhet, men i Russland er det blitt hverdagskost: Bøker trekkes fra markedet, makuleres eller blir sendt i trykken med sterke advarsler på omslaget – og Marta Breen og Jenny Jordahls «Kvinner i kamp» er bare én i rekka.

Boka, som ble lovlig utgitt i Russland i 2018, riktignok pakket inn i plast og merket med 18 års aldersgrense, blir i disse dager fjernet fra russiske bokhandler.

Forlaget frykter å møte represalier på grunn av bokas kapittel om skeive kvinner – og de er allerede blitt utsatt for en razzia, ifølge NRK. Overfor rikskringkasteren opplyser Breen at tre forleggere skal være i husarrest, og at et annet forlag skal ha fått en bot så høy at det kan sette dem ut av drift.

Hva skjer på det russiske bokmarkedet, og hvorfor ser det ut til å tilspisse seg nå – mer enn to år etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina?

– Alt som kolliderer med den offisielle ideologien, der samfunnet bygger på den heterofile kjernefamilien og kristne verdier, er nå umulig. Dette er et typisk eksempel – det stemples som propaganda for homofili, sier forfatter og kritiker Geir Pollen.

Han bodde og arbeidet i St. Petersburg og Moskva mellom 2007 og 2020 og kjenner den russiske bokbransjen godt.

I 2024 opprettet den russiske forleggerforeningen et såkalt ekspertråd, forteller Pollen.

– De skal gå gjennom alt som blir gitt ut av russisk litteratur. Rådet består av representanter for den russisk-ortodokse kirke, det historisk-militære selskap, advokatforeningen og andre religiøse og offentlige institusjoner som virker innen kulturlivet, sier Pollen.

Det er det snedige i dette opplegget: Man gir inntrykk av at dette er noe bransjen selv ønsker.

Gode råd fra Kreml

Endre Ugelstad Aas

For første gang i mitt liv kjenner jeg en frihet som tidligere har vært meg fremmed, en frihet som får hjertet mitt til å banke raskere, en frihet som åpner vinduene på vidt gap og gir meg muligheten til å skrive til et menneske som deler samme seksuelle kjærlighetsorientering som meg selv.»

Slik åpner et brev til forfatteren Finn Grodal, datert 24. september 1958. Adressaten er en mann på 57 år som går under psevdonymet Stig L.

I forbindelse med utgivelsen av boka «Vi som føler annerledes» (1957) – den første ­norske sakprosaboka om homofili – ­oppfordret Grodal homofile og lesbiske til å fortelle om sine livserfaringer i brevform. Innen 1959 opprant, hadde over 200 sendt inn sine bidrag.

Grodal – hvis virkelige navn var Øivind Eckhoff – mente brevene ga et unikt innblikk i homofiles liv og ønsket å utgi deler av samlingen i bokform. Manuskriptet fikk tittelen «De tause taler ut». Men prosjektet strandet. Og brevene glemt i arkivene.

Nå, snaue 60 år seinere, har Øyvind Rogstad – designer og høyskolelektor ved ­Kunsthøgskolen i Oslo – plukket opp igjen tråden, digitalisert brevene og utarbeidet ei nettside som presenterer brevene fra samlingen.

Hva forteller de om å være homofil i Norge under første halvdel av 1900-tallet?

– Det er i hvert fall ikke lagt lokk på noen ting her. Det er veldig intime skildringer, sier Rogstad.

Til sammen ligger 25 brev ute på nettsida: 22 fra menn, to fra kvinner og et fra en kritisk katolsk prest. Innsenderne er mellom 21 og 79 år gamle. Alle er anonymisert etter avtale med forfatteren. Alle bærer de på sine skjulte historier. Seksuell omgang mellom menn var straffbart i henhold til straffelovens paragraf 213 fram til 1972.

Jeg var fast bestemt på å kaste meg over alt jeg kunne oppleve av erotikk og kjærlighetseventyr.

Brevene som brøt stillheten

Ida Wammer

Jeg kom til Nasjonalmuseet i en jakke som var ikke for stor og ikke for liten. Det var en mellomjakke, passende for det norske mellomværet, som er den dominerende typen vær i perioden når vår prøver å bli sommer.

Spørsmålet var om den var passende inne på Nasjonalmuseet. Alle som har vært der før, vet at de har et regelverk, men ingen vet nøyaktig hva reglene er, inntil man har brutt en. Selv da kan det være uklart om reglene er styrt av noe så vilkårlig som vaktas dagsform og/eller personlighet. For å forhindre en potensiell bomtur, og samtidig anerkjenne både vaktas autoritet og at vi kunne ha ulike oppfatninger av jakkas trusselpotensial inne på utstillingen, valgte jeg å forhøre meg før jeg gikk ned i garderoben.

 å legge den fra seg, svarte vakta. Du vil 

det, spurte jeg (høflig), det er du som bestemmer det, tenkte jeg (mindre høflig). Men det viste seg at vaktas anbefaling ikke handlet om dominans, men omsorg. Det kunne bli 

, mente vakta. Jeg kunne bli fristet til å ta jakka 

 i hånda. Jakker løsrevet fra sine verter er ikke lov. Løse jakker representerer kaos der det skal være kontroll.

 på. Det var et godt valg. A K Dolvens utstilling «Amasone», den jeg var der for å se, befinner seg nemlig delvis utendørs, på museets takterrasse. Ute i mellomværet. Derfra har man også utsikt til en annen Dolven-installasjon: «Untuned Bell» fra 2020. En klokke som henger i en vaier nede ved Honnørbrygga i Oslo, med en liten pedal ved siden av seg. Tråkker man på den, klinger den utover Rådhusplassen. Da høres den ut som en vanlig klokke, som den jo også er, men når den opptrer i fellesskap, avslører den sin ustemthet.

Det er også derfor den ble utstøtt fra Rådhuset, hvor den opprinnelig hang sammen med de 48 andre klokkene i klokkespillet. Den ble erklært uegnet, lempet ut og lagt bort. Til A K Dolven oppdaget den. De siste årene har den hengt som en løs eksistens, en kime til kaos og en honnør til de utstøtte. Men nå er den tatt inn i varmen, inn i institusjonen, og blitt en del av den store A K Dolven-utstillingen.

«Andrej Rubljov» (1966) sies det at ingen kan støpe en klokke lenger. Året er 1423. Fyrsten vil ha en kirkeklokke og har sendt sine menn ut på leting etter en som kan støpe den. Da de kommer til støperen Nikolas hus, kan støperens sønn fortelle at støperen er død, men at han rakk å bli innlemmet i hemmeligheten først. Dermed får sønnen oppdraget, og arbeidet går i gang.

Da forstår man også hvorfor ingen kan støpe en klokke lenger. Arbeidet er strabasiøst, materialene lunefulle. Men på mirakuløst vis lykkes det: klokka klinger reint. Da faller støperens sønn sammen. Faren hadde aldri fortalt ham noen hemmelighet, han var drevet av rein selvopprettholdelse.

Slik det ofte er hos Tarkovskij: Mennesket kastet inn i en verden som aldri kan holdes på plass. Forsøk på å etablere orden hviler på løs grunn, alt man kan gjøre, er å forsøke. Sånn sett har tingene endret seg lite siden Tarkovskij lagde film. Verden er fremdeles ustabil og uforutsigbar. Og de aller færreste kan støpe en klokke.

 med klokker, sett fra fabrikkens side, er at de varer i århundrer. Hver produserte klokke er et lite bidrag til å gjøre fabrikken irrelevant i framtida. Slik er det også for en av de eldste klokkefabrikkene i verden, Whitechapel Bell Foundry i London. Siden 1570 har de produsert tusenvis av klokker, blant annet til Big Ben og Liberty Bell i Pennsylvania.

Kimen til kaos

Mylena Kifle

Onsdag ble det kjent at utestedet Blå i Oslo avslutter samarbeidet med Øyafestivalen. «Man kan ikke sette krigen i Palestina til side på grunn av profitt», sa medeier Einar Idsøe Østevik Eidsvåg til Aftenposten.

Utestedet skulle egentlig ha flere arrangementer som en del av festivalens nattprogram «Øyanatt». Det samme skal Parkteatret på Grünerløkka.

De skal derimot ikke droppe samarbeidet med festivalen, forteller daglig leder Sverre Aksel Eilertsen.

– Men nå som vi er blitt gjort oppmerksomme på eierskapets investeringer, vil vi ha en dialog med Øya. Basert på den dialogen vil vi revurdere videre samarbeid med festivalen, sier Eilertsen.

I 2018 ble Øyafestivalen kjøpt opp av Superstruct, et selskap som i dag eier over 80 festivaler. Juni i fjor kjøpte det amerikanske investeringsselskapet KKR opp festivalselskapet.

KKR er en av hovedinvestorene i det tyske medieselskapet Axel Springer, som annonserer for boliger på ulovlig okkuperte områder på Vestbredden på den israelske plattformen Yad2. I tillegg har KKR investeringer i israelsk teknologiindustri.

Koplingene til Israel har ført til at en rekke Superstruct-festivaler nå boikottes.

Øya-aktuelle Honningbarna gikk i forrige uke 

 i Klassekampen. Det samme gjorde Palestinakomiteen.

Vi heier på Blå, og vi kunne egentlig gjort det samme.

Konsertsteder kan droppe Øya neste år

Tirsdag publiserte den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit et essay om de pågående demonstrasjonene i Los Angeles på en nettside hun selv drifter.

Etter at hun delte teksten med sine 316.000 følgere på Facebook, hvor hun har vært aktiv i en årrekke, fikk hun følgende beskjed: Profilen hennes var blitt permanent deaktivert av Meta.

Det er avisa San Francisco Chronicle som omtaler saken etter at Solnit selv rapporterte om hendelsen på nettsamfunnet Bluesky. Utestengelsen fikk mange Solnit-lesere til å reagere sterkt. Nå har Meta reaktivert Solnits profil.

Solnit er kjent som en samfunnsengasjert forfatter og har gitt ut en rekke essaybøker, hvorav flere er oversatt til norsk.

Ikke minst er hun berømt for bestselgeren «Menn forklarer meg ting» (2014), hvor hun lanserte det nå veletablerte begrepet 

Det siste tiåret har hun også vært en utrettelig Trump-kritiker. Denne ukas essay, kalt «Some Notes on the City of Angels and the Nature of Violence», dreier seg om protestene mot immigrasjonspolitiet ICE. President Donald Trump har svart med å sette inn nasjonalgarden mot demonstrantene.

Solnit argumenterer for at protestene bør anses som starten på et folkeopprør mot Trump-regimet og retter skarp kritikk mot myndighetenes angrep på rettighetene til en rekke utsatte grupper.

Hun kritiserer også tendensen til å overfokusere på eventuelle materielle ødeleggelser demonstrasjonene måtte innebære, når den egentlige og farlige volden begås av Trump og hans kumpaner.

Ble kastet ut fra Facebook etter Trump-kritikk

Flere festivaler som er eid av det transnasjonale selskapet Superstruct, boikottes. Superstruct eier over 80 festivaler og ble i fjor kjøpt opp av investeringsselskapet KKR.

Boikotten skyldes blant annet at KKR eier et israelsk nettsted som annonserer for eiendommer i ulovlige bosettinger på Vestbredden. I Norge eier Superstruct Øyafestivalen og Palmesus.

I forrige uke sa Øya-aktuelle Honningbarna til Klassekampen at de ikke vil boikotte festivalen, men krever at Øya tar avstand fra «jævlene i KKR». Utestedet Blå brøt nylig samarbeidet med Øyafestivalen.

Nå retter også mangeårige samarbeidspartner Natur og Ungdom (NU) kritikk mot festivalen.

– Kontrakten vi har med Øya nå, varer ut 2027. Som en frivillig organisasjon drevet av ungdom har vi ikke hatt mulighet til å risikere et søksmål, selv om vi absolutt ikke ønsker noe direkte eller indirekte samarbeid med KKR, sier NU-leder Sigrid Hoddevik Losnegård.

Øya er en av verdens mest bærekraftige festivaler, ifølge flere internasjonale kåringer. De har samarbeidet med Natur og Ungdom siden tidlig 2000-tallet. Hver festival jobber mellom 150 og 200 medlemmer i NU frivillig for Øya.

Men fra og med 2028 kan det være slutt på samarbeidet.

– Ville dere ha brutt med Øyafestivalen hvis dere ikke hadde en kontrakt med dem, Losnegård?

Vi ønsker ikke direkte eller indirekte samarbeid med KKR.

NU samarbeider med Øya «ufrivillig»

Bøker, tepper, sokker – ikke alle er fornøyde med at Hilma af Klints motiver er å finne andre steder enn på lerretet.

Den svenske kunstneren (1862–1944) har opplevd stor suksess de siste 15 årene, men medaljen har en bakside: I vinter ble en konflikt om verkenes framtid rullet opp i Dagens Nyheter. Styret i stiftelsen som forvalter kunsten, er splittet. Flere familiemedlemmer, med Erik af Klint i spissen, har gått rettens vei.

Målet er nokså uvanlig for en kunstner av Klints kaliber: å låse bildene inne for godt, slik at de kun er tilgjengelige for «åndelig søkende».

Stockholms tingrett skal avgjøre om Erik av Klint får gjennomslag for kravet om at resten av styret avsettes.

De leverte nylig et skriv på 67 sider til tingretten, hvor de tilbakeviser påstandene om at de har «skodd seg» på kunstnerskapet. «Styret skal arbeide for å tilgjengeliggjøre kunsten for allmennheten, og det har vi gjort», uttaler styremedlem Juhani Selvani til Dagens Nyheter.

Klint-etterkommerne hevder at resten av styret har drevet rovdrift på kunstnerskapet – for eksempel i form av å selge digitale utgaver av verkene, såkalte NFT-er.

Men ifølge Selvani satt ingen av dagens styremedlemmer i styret da valget om å selge NFT-er ble tatt. Dessuten har Erik af Klint selv vært med på å fatte beslutninger om utstillinger og salg av plakater, hevder han.

Tar kampen

Bendik Wold

Virkelighetslitteraturen ligger på likstrå. Bare i forrige uke ble det utstedt to dødserklæringer, og dét fra to doktorer som tilsynelatende opererte uavhengig av hverandre:

I et foredrag på litteraturfestivalen på Lillehammer – og i et intervju her i avisa – fastslo Frode Helmich Pedersen at virkelighetslitteraturen har vært for nedadgående i hvert fall siden 2011. Samme dag publiserte Vagant et langt essay («55 min. lesetid»!) der Eirik Vassenden argumenterer for at ikke bare romansjangeren, men også 

er fullstendig dominert av «virkelighetsnær skrift med begrenset vilje til språklig lek og utprøving».

 på doktorenes epikriser. Unge forfattere som debuterer med virkelighetsnære jeg-fortellinger i 2025, er ikke bare «late majority», som det heter i diffusjonsteorien, de er «laggards» – etternølere som hopper på trenden idet markedet allerede er mettet og innovasjonen foregår et helt annet sted i feltet.

Man kan spørre seg: Burde noen ha advart forfatterne før de steg ned i denne mugne gravkrypten? Her kan kritikere og forskere med fordel vende speilet mot seg selv. Få av dem hadde innvendinger da Karl Ove Knausgård nærmest unisont ble hyllet som romanens redningsmann i årene 2009–2011. Man må gjerne påstå at epigonene ikke har nådd opp til nivået i «Min kamp» – men blir ikke dét litt enkelt?

 Knausgård en forsentkommer. Selv vil jeg argumentere for at den norske virkelighetsbølgen kulminerte sju år tidigere, da Dag Solstad ga ut «16.07.41». Åpningssetningen inneholdt et dobbeltsjokk: Én ting var at hovedpersonen plutselig skulle «ut å fly» – hva skjedde med forfatterens preferanse for innenlandske togreiser? Enda mer oppsiktsvekkende var det likevel at den som førte ordet, var et «jeg», og at dette jeget ifølge ei fotnote var identisk med forfatterens «‘nakne’ jeg».

Solstads selvbiografiske lek – som nettopp var og forble en lek, jevnfør hermetegnene rundt «nakne» – kom etter at han hadde skrevet ei stripe stramme, minimalistiske romaner der han var på etternavn med hovedpersonene sine («professor Andersen», «T. Singer»). Litt av sjokkeffekten besto nettopp i at han tilsynelatende brøyt med sine egne estetiske idealer, herunder prinsippet om «det genuint romanmessige».

 en påminnelse om at bekjennende jeg-fortellinger ikke bare er uttrykk for en generell «virkelighetslengsel». De mest interessante bøkene innenfor dette paradigmet ble skrevet av forfattere som opplevde at de hadde nådd fram til en estetisk «dead end», og som deretter brukte jeget som en rambukk mot forterskede sjangerkonvensjoner.

Slik var det også med svenske Stig Larsson. Hans «høylitterære» bakgrunn – som kompis av Horace Engdahl og redaksjonsmedlem i det poststrukturalistisk orienterte tidsskriftet Kris – spilte selvsagt med i leserens bevissthet da han begynte å skrive seg selv inn i diktene sine. Her er et tidlig eksempel fra «Deras ordning» (1987), gjendiktet av Espen Stueland:

At Larsson skrev om penisen sin, var faktisk sensasjonelt

Ravioli, ravioli!

I begynnelsen av juni fikk forfatter Lars Ove Seljestad et brev fra forlaget som førte til at han satte kaffen i halsen.

Her kom det fram at Aschehoug ønsker å makulere restopplaget av Seljestads roman «Eitranes» fra 2022, som er på til sammen 194 eksemplarer.

I brevet blir Seljestad tilbudt å betale en minimumspris på 40 kroner per eksemplar – i tillegg til ekspedisjons- og fraktkostnader – dersom han ville redde bøkene fra makuleringsmaskinen.

Vanligvis ville Seljestad kommet unna med en tusenlapp i betaling for fraktkostnadene. I henhold til dette brevet vil Seljestad måtte ut med nærmere 9000 kroner om han vil sikre seg restopplaget.

Han har vært forfatter i 20 år og har tolv bøker på samvittigheten. Brevet fra Aschehoug fikk den erfarne forfatteren til å reagere.

– Fram til nå har jeg kunnet overta restopplaget av bøkene mine vederlagsfritt dersom forlaget har ønsket destruere det. Det at de krever betaling per eksemplar, bryter med både med den etablerte praksisen i bokbransjen og med normalkontrakten, sier Seljestad.

Normalkontrakten inneholder flere punkter om makulering av restopplag. I et av dem heter det at forfatteren skal gis anledning til å overta restopplaget «vederlagsfritt mot å dekke eventuelle omkostninger i forbindelse med overtakelsen». Dette gjelder dersom restopplaget teller over 50 eksemplarer.

Bedt om å punge ut ­ for å unngå makulering

Siden 2015 er elleve norske frittstående medier og tidsskrifter blitt lagt ned. I forrige uke ble nesten Filter Nyheter og Josimar en del av samme statistikk.

I løpet av helga fikk imidlertid Filter Nyheter mer enn 1000 nye abonnenter, og nettavisa vil dermed leve en stund til. For fotballmagasinet er framtida fremdeles usikker.

– Siden 2018 har jeg følt at jeg står på et isflak som stadig blir mindre. I vinter og vår var det isflaket i ferd med å forsvinne helt, sier redaktør i Josimar Håvard Melnæs.

En rekke redaktører Klassekampen har snakket med, forteller om det samme: Det har aldri vært vanskeligere å drive nisjeaviser og tidsskrifter.

Siden hovedeier i Filter Media Even Aas-Eng rykket ut på Facebook og ba folk om hjelp til å redde Josimar og Filter Nyheter, har fotballmagasinet, som publiserer saker på norsk og engelsk, fått mer enn 650 nye abonnenter.

– Jeg vil egentlig ikke mase på folk, men vi tenkte at vi måtte spille med åpne kort. Det har ført til en massiv mobilisering i Norge og fra flere ledende aviser i utlandet. Forrige tirsdag tror jeg 20 journalister i The Guardian begynte å abonnere, sier Melnæs.

Men Josimar har lenge vært nedleggingstruet, forteller han.

– Vi er veldig dedikert til journalistikken, men vi har ingen markedsavdeling. Det betyr at det ikke er noen som selger abonnement for oss, og vi er avhengig av at folk uoppfordra blir abonnenter.

Siden 2018 har jeg følt at jeg står på et isflak som stadig blir mindre.

Elleve nisjemedier gikk konkurs på ti år

Drapet på vitenskapen fortsetter. Det samme gjør motstanden. Ingen overlever aleine.»

28. mai samlet tusenvis av forskere og studenter seg bak dette slagordet i en rekke argentinske byer. De demonstrerte mot president Javier Mileis korstog mot forskning og høyere utdanning.

Mottoet «ingen overlever aleine» er hentet fra den populære tv-serien «El Eternauta», hvor handlingen finner sted i et apokalyptisk Buenos Aires. Der kjemper en liten gruppe overlevende for livets rett. Nå kjemper argentinske akademikere en tilsvarende kamp for å beholde stillingene sine.

Siden libertarianeren og nyliberalisten Javier Milei tok over som president i desember 2023, med sitt prosjekt om å krympe staten og kutte i offentlige utgifter for å stimulere til økonomisk vekst, har Argentinas forsknings- og utdanningssektor ligget under hardt press.

Milei-administrasjonen har ifølge argentinske medier blant annet:

Kuttet lønningene til offentlige ansatte forskere med 30 prosent.

Annonsert at de vil kutte forskningsbudsjettet fra 0,3 til 0,15 prosent av landets BNP.

Omtalt forskere og universitetsansatte som en del av en egen korrupt og elitær «kaste».

Forskere er nødt til å betale for sitt eget utstyr.

Vitenskapen under kniven

Etter årevis med utredninger og rapporter er det fremdeles usikkert når regjeringen skal fatte en beslutning om Nationaltheatret. Teatret har vært i dårlig stand lenge, og Gudmund Hernes mener rehabiliteringen skulle vært satt i gang for lenge siden.

– En grunn til at det har tatt lang tid, er at statsråder og regjering skifter før de får satt seg inn i saken, og så kommer den neste som skal prøve seg på det samme – med ytterligere utsettelse til følge. Vi har hatt 11 kulturministre siden 2000, fire siden utredningene startet i 2018.

Det sier Hernes til Klassekampen. Han har bekledd flere statsrådsposter for Arbeiderpartiet.

– Man kan ikke utrede seg bort fra å ta en beslutning, sier den tidligere utdanningsministeren.

I forrige uke skrev Klassekampen at det siden 2018 har kostet staten 275 millioner kroner å utrede oppussingen av Nationaltheatret.

– Det er brukt for mye – og har tatt for lang tid, sier Hernes.

Tidligere forlegger og styremedlem William Nygaard sa at «omkamper og sommel» har skapt «dobbeltarbeid og ubegripelige kostnader».

Det er brukt for mye penger – og har tatt for lang tid.

Hernes slakter sitt eget partis teateridé

Fire av Norges ti beste unge forfattere har bare skrevet én bok. Utenkelig for 20 år siden, mener Espen Stueland.

– Historien viser at mange forfatterskap trenger flere utgivelser før forfatteren finner fram til noe egenartet, sier forfatter og kritiker Espen Stueland.

I 2004 satte Morgenbladet for første gang ned en jury til å kåre Norges ti beste forfattere under 35 år, og i 2015 gjentok de øvelsen.

Den tredje kåringen i rekka ble lansert under litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke. Den skiller seg fra de foregående på særlig ett punkt: Av årets ti forfattere har fire bare utgitt ett verk.

– Å vurdere potensialet for om det ligger et helt forfatterskap og venter bak bare én bok, er vanskelig, sier Stueland, som selv var på lista i 2004 – da med seks utgivelser bak seg.

– Jeg tror aldri en jury ville funnet på å gjøre det for 20–30 år siden.

Stueland, som selv satt i juryen i 2015, tror det tidligere har vært konsensus om at det må gå tid før en riktig kan vurdere et forfatterskap.

– Vi må ha litt is i magen og se hvor dette går. Jeg har ikke lest alt av alle på denne lista, men én utgivelse virker som litt for tynt grunnlag, sier Stueland.

Har skrevet mindre enn forgjengerne

Åttende august 1928 satte amerikadamperen S/S «Polonia» kurs fra Oslo havn mot Hamburg. Ombord var 500 spente arbeidere – mange av dem på sin første tur til utlandet. Turen var organisert av Oslo Arbeiderparti og Oslo LO i samarbeid med reisebyrået Bennet. Kjente Ap-profiler som Haakon Lie og Einar Gerhardsen satt i arrangementskomiteen.

I Hamburg deltok arbeiderne blant annet på en bytur i åpne busser og besøkte den berømte Hagenbecks dyrepark. En av kveldene samlet de seg for øl- og pølsefest i det lokale fagforeningshuset, ifølge Arbeiderbevegelsens arkiv. Etter en uke var arbeiderne tilbake i Oslo.

Muligheten til å ta seg fri en uke eller to for å hente seg inn, skaffe nye impulser og tilbringe tid med venner og familie, var ikke alle arbeidere forunt på dette tidspunktet. Retten til betalt ferie skulle først bli lovfestet i Norge med arbeidervernloven av 1936. Den ga alle arbeidstakere rett på ni dagers ferie med lønn. Veien dit hadde imidlertid ikke bare vært enkel, noe historiker Trond Gram viser i artikkelen «Kampen om ferien» i det nye temanummeret om ferie i Arr – idéhistorisk tidsskrift.

– For det store flertallet av arbeidstakere var ferie lenge et fremmedord, sier Gram på telefon til Klassekampen.

Under andre halvdel av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, da den industrielle revolusjonen nådde sitt høydepunkt i Norge, kunne skiftene på fabrikkene strekke seg over tolv timer, seks dager i uka. Det lille man hadde av fritid, kom stort sett på søndager, forteller Gram, som til daglig jobber som informasjonssjef i LO. Blant overklassen og borgerskapet derimot, var forholdet til konseptet ferie langt mer utbredt.

– Embetsmenn, altså de som jobbet i departementene, fikk ganske tidlig rett på ferie. Det samme gjaldt professorer ved universitetene. Gradvis fikk også andre grupper som vi i dag kan kalle statlig ansatte, rett til ferie, som postvesenet og telegrafer.

For arbeiderklassen var det imidlertid andre kamper som måtte vinnes, før man kunne begynne å vie feriespørsmålet oppmerksomhet.

– Det første arbeidsbevegelsen gjør når man begynner å organisere seg på slutten av 1800-tallet, er å ta kampen om arbeidstida. Nærmere bestemt kampen om åttetimersdagen.

De skulle ikke bare slappe av, men også fylle ferien med aktiviteter.

Veien til ferieloven

I det grønne utenfor den svenske universitetsbyen Lund, en liten reise med trikken fra sentrum og en kort spasertur deretter, ligger et av 2020-årenes mest omtalte norske byggverk. Det heter «Hage» og lever opp til navnet. Anleggets fysiske former begrenser seg til en mur som rammer inn det kvadratiske hageområdet på tre sider.

For seks år siden forsvant en rekke norske kulturtidsskrifter fra Narvesen. Nå er Prosa tilbake i bladhyllene.

«Seks år. Femti kommunestyremøter. Én fotobok.»

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Kagge tar nye jafs av bokmarkedet

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Nei til «Gubben og katten», «Kvinner i kamp» og Aslak Nore: Slik virker sensur og selvsensur på det russiske bokmarkedet.

På slutten av 1950-tallet ba forfatter Øivind Eckhoff homofile og lesbiske om å sende inn sine historier. Nå blir de publisert for første gang.

Kimen til kaos

Parkteatret og Kulturkirken Jakob sier det er usikkert om de vil samarbeide med Øya etter årets festival.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Natur og Ungdom vil bryte det mangeårige samarbeidet med Øya, men er bundet av kontrakt fram til 2028.

Tar kampen

Forsøk på å si noe pent om en gjest som ikke kjente sin besøkelsestid.

Aschehoug-forfattere ble bedt om å punge ut for å redde restopplagene sine. Nå snur forlaget.

Filter Nyheter og Josimar holdt nylig på å gå dukken. Aldri før har det vært så vanskelig å drive nisjepublikasjoner, mener flere redaktører.

Vitenskapen under kniven

Tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes kaster seg inn i debatten om Nationaltheatret: – Man kan ikke utrede seg bort fra å ta en beslutning.

Fire av Norges ti beste unge forfattere har bare skrevet én bok. Utenkelig for 20 år siden, mener Espen Stueland.

For arbeidere var ferie lenge et fremmedord, sier historiker Trond Gram. I en ny artikkel beskriver han arbeidernes kamp for retten til betalt ferie.

Arkitektens hage

For andre år på rad har Kortfilmfestivalen et eget Gaza-program.

Norske skoger og elvebredder hvisker historier om en kultur som har overlevd mot alle odds.

Sigrid Undset og Nini Roll Anker var venninner, men én sak ble de aldri enige om.

Dårlig guttastemning

For seks år siden forsvant en rekke norske kultur­tids­skrifter fra Narvesen. Nå er Prosa tilbake i bladhyl­lene.

«Seks år. Femti kommune­styre­møter. Én fotobok.»

Kultur­politikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunst­ner­brevet 2025».

Kagge tar nye jafs av bokmar­kedet

Det respek­terte Malmö-forlaget El­ler­ströms har utgitt kvali­tets­bøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Nei til «Gubben og katten», «Kvinner i kamp» og Aslak Nore: Slik virker sensur og selvsensur på det russiske bokmar­kedet.

På slutten av 1950-tallet ba forfatter Øivind Eckhoff homofile og lesbiske om å sende inn sine historier. Nå blir de publisert for første gang.

Kimen til kaos

Park­teat­ret og Kultur­kirken Jakob sier det er usikkert om de vil samarbeide med Øya etter årets festival.

Stjerne­for­fat­teren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deak­ti­verte Meta profilen hennes.

Natur og Ungdom vil bryte det mangeårige samar­beidet med Øya, men er bundet av kontrakt fram til 2028.

Tar kampen

Forsøk på å si noe pent om en gjest som ikke kjente sin besø­kel­sestid.

Aschehoug-forfattere ble bedt om å punge ut for å redde restopp­la­gene sine. Nå snur forlaget.

Filter Nyheter og Josimar holdt nylig på å gå dukken. Aldri før har det vært så vanskelig å drive nisje­pub­li­ka­sjoner, mener flere redaktører.

Viten­skapen under kniven

Tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes kaster seg inn i debatten om Natio­nal­thea­tret: – Man kan ikke utrede seg bort fra å ta en beslutning.

Fire av Norges ti beste unge forfattere har bare skrevet én bok. Utenkelig for 20 år siden, mener Espen Stueland.

For arbeidere var ferie lenge et fremmedord, sier historiker Trond Gram. I en ny artikkel beskriver han arbei­dernes kamp for retten til betalt ferie.

Arki­tektens hage

For andre år på rad har Kortfilm­fes­ti­valen et eget Gaza-program.

Norske skoger og elve­bred­der hvisker historier om en kultur som har overlevd mot alle odds.

Sigrid Undset og Nini Roll Anker var venninner, men én sak ble de aldri enige om.

Dårlig gutta­stemning

For seks år siden forsvant en rekke norske kulturtidsskrifter fra Narvesen. Nå er Prosa tilbake i bladhyllene.

«Seks år. Femti kommunestyremøter. Én fotobok.»

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Kagge tar nye jafs av bokmarkedet

Det respekterte Malmö-forlaget Ellerströms har utgitt kvalitetsbøker i over 40 år. Nå ber de leserne om hjelp for å overleve.

Nei til «Gubben og katten», «Kvinner i kamp» og Aslak Nore: Slik virker sensur og selvsensur på det russiske bokmarkedet.

Parkteatret og Kulturkirken Jakob sier det er usikkert om de vil samarbeide med Øya etter årets festival.

Stjerneforfatteren Rebecca Solnit delte en tekst om Los Angeles-opptøyene på Facebook. Så deaktiverte Meta profilen hennes.

Natur og Ungdom vil bryte det mangeårige samarbeidet med Øya, men er bundet av kontrakt fram til 2028.

Forsøk på å si noe pent om en gjest som ikke kjente sin besøkelsestid.

Aschehoug-forfattere ble bedt om å punge ut for å redde restopplagene sine. Nå snur forlaget.

Filter Nyheter og Josimar holdt nylig på å gå dukken. Aldri før har det vært så vanskelig å drive nisjepublikasjoner, mener flere redaktører.

Vitenskapen under kniven

Tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes kaster seg inn i debatten om Nationaltheatret: – Man kan ikke utrede seg bort fra å ta en beslutning.

For arbeidere var ferie lenge et fremmedord, sier historiker Trond Gram. I en ny artikkel beskriver han arbeidernes kamp for retten til betalt ferie.

Arkitektens hage

For andre år på rad har Kortfilmfestivalen et eget Gaza-program.

Norske skoger og elvebredder hvisker historier om en kultur som har overlevd mot alle odds.

Dårlig guttastemning