Mylena Kifle

#fff

Martin Kolberg, Gerd-Liv Valla og Thorbjørn Berntsen jubler over at LO åpner for å kjøpe Dagsavisen.

– Jeg har et nært forhold til Dagsavisen, så dette stiller jeg meg veldig positiv til.

Det sier Martin Kolberg om et mulig LO-oppkjøp av Dagsavisen. Klassekampen skrev fredag at LO vil styrke arbeiderpressa, og at de «følger med» på Dagsavisen.

Kolberg har lang fartstid i politikken og har hatt en rekke sentrale verv i Arbeiderpartiet. Han har også vært styreleder i Dagsavisen.

– Hvis LO kjøper Dagsavisen, er det selvsagt viktig at de beholder sin uavhengighet, men det går an samtidig som at de har en sosialdemokratisk profil, sier Kolberg.

– Vi har mer enn nok av borgerlige aviser som er såkalt uavhengige,

Også Steinar Krogstad, LOs andre nestleder, påpekte i Klassekampen fredag at det i dag er en skeivhet i mediebildet.

«I vedtektene våre heter det at vi skal jobbe for en sterk arbeiderpresse. Men de siste årene har det heller vært en svekkelse av arbeiderpressa i Norge.»

Dagsavisen har de siste årene slitt med økonomien. Etter et kutt i pressestøtta i 2022 har det vært uro i avisa. Fem redaktører har på få år kommet og gått, og staben er blitt betydelig redusert.

Ap-veteraner håper LO kjøper Dagsavisen

Amund Grimstad

Hjorten Revy- og Varietéteater i Trondheim var i åra 1867 til 1947 ein kulturinstitusjon som sette spor etter seg, og ei mengd av revyvisene til husdiktaren Alv Schieflo er framleis del av vår felles songskatt. Teateret blei diverre rive i 1961, men har nå fått ein verdig arvtakar.

Ved å drøyme stort og satse tilsvarande, har Rema-sjefen Ole Robert Reitan og Reitan-familien fått reist Nye Hjorten Teater, eit flunkande nytt teaterbygg. Midt i Trondheim sentrum ligg det gamle og nedlagte hovudpostkontoret, eit freda og vakkert jugendbygg som om kort tid vil opne som det nye kunstmuseet Posten Moderne (PoMo). Men i bakgarden til postkontoret, i ei trong veit der varemottaket låg, er det nå klemt inn eit heilt nytt og uvanleg opplevingsrikt teaterbygg i ei blanding av modernisme og art deco, med to scener og plass til høvesvis 600 og 100 personar.

Onsdag var det storslått innviing av teateret og urpremiere på opningsframsyninga «Peter Pan – Stargate to Neverland».

det kunstnarlege i Nye Hjorten Teater har eigarane hyra inn trioen Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal. Desse tre har gjennom dei ti siste åra revitalisert norsk musikaltradisjon, særleg ved å herje og leike seg med klassikarane, gi dei ny aktualitet, samtidspolitiske referansar og eit vell av humor, ordspel og respektløyse.

Det tok til alt i 2007, då nyutdanna Bones og Løseth sette opp Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland» på Munkholmen, ei framsyning dei deretter vidareutvikla og tok med seg til Nationaltheatret. Seinare har det blitt nyskriving av alt frå «Derrick» til «Robin Hood», «Nøtteknekkaren» og meir til.

Denne gongen er det ein særs laus parafrase over J.M. Barries bøker og skodespel om den evigunge Peter Pan, fea Tingeling og drøymelandet Neverland.

 på to skjelett: historia om Peter Pan, og den mangslungne musikkatalogen til låtskrivar- og produksjonsselskapet «Stargate» (Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen). På eit finurleg vis har dei greidd å sy dette saman til eit fyrverkeri av ein musikal.

Syskena Wendy (Benedicte Søreng), John (Emil Olafsson) og Michael (Olve Løseth) møtest etter gravferda til faren, går litt i barndomen, får besøk av Peter Pan (Sverre «Metteson» Breivik) og Tingeling (Ida Waldine Solstad), og reiser med dei til Neverland der dei blir tjue år yngre. Der rår den kyniske, men også sjarmerande naive Hook (Olve Løseth) og fildelingspiratane Pirate Bay som bokstaveleg talt syg talent og låtar ut av artistar.

Peter Pan vil ordne opp, og historia vidare er komplisert og ikkje alltid like grei å orientere seg i. Og det er langt frå Barries opphavelege Peter Pan, for her handlar det om opphavsrett, sjalusi og ulykkeleg kjærleik, men også om dagsaktuelle og meir politiske tema som forsoning og tilgiving.

Eit fyrverkeri av ei framsyning

Maria Horvei

Hyperkonkrete kulturanbefalingar for året som kjem.

Kulturåret 2025 er så vidt i gang, og allereie er spørsmåla mange. Verdas underhaldningshovudstad står i brann – kvar skal me no vende oss for å late som om klimaendringane ikkje har ein reell materiell og menneskeleg kostnad? Vil mannlege aviskommentatorar nokon gong elske nokon like høgt som dei elskar Lars Monsen? Kva vil skje når NRK går tom for problematiske farsfigurar å sentrere dokusåpene sine kring?

Det største spørsmålet er likevel: Kva ligg føre oss?

Etter at kultursidene i vekene før nyttår var travelt opptekne med å oppsummere 2024s beste kulturelle avkom, er tida no komen for å sjå framover. Kva filmar kan du glede deg til i 2025, kva bøker, kva tv-seriar? Og så vidare.

ingenting i vegen med slike lister. Likevel må det vere lov å påpeike at dei stundom er ein smule føreseielege. Generiske. Blotta for den personlege touchen som visstnok skal vere vårt bolverk mot algoritmestyrte anbefalingar og AI-generert søppel. Med mindre rykta om monokulturens død er sterk overdrivne, og dersom me vanlege, dødelege kulturkommentatorar skal forsvare vår autoritet og posisjon som portvaktarar, treng me ei meir spesialisert tilnærming.

Eg gjev dykk difor følgjande tips for 2025, skreddarsydd for situasjonar du og/eller dine næraste kan tenkast å hamne i i løpet av året.

Tv-seriar som kan fungere som avveksling når kjeklinga mellom Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet rett og slett vert for mykje, og du ikkje får sove fordi du tenker på alle stipendmidla øyremerka norske forfattarskap som potensielt kjem til å fordufte som følgje av eit for deg uforståeleg søksmål.

Om det er glimt av at forsoning på tvers av tilsynelatande uoverstigelege hindringar du er ute etter, sjå ikkje lenger enn til «Harald & Sonja», tv-serien som dramatiserer kongeparets kamp for kjærleiken og har premiere i februar. Eventuelt kan du vende deg til trøysta som er kombinasjonen av Tom Hiddleston og spionforteljingar – «The Night Manager», basert på John le Carrés roman, kjem med ny sesong til sommaren.

Band du kan setje på repeat som kan vege opp for alle white noise-spelelistene du bruker for å få sovne kvar kveld, og som kanskje kan sikre deg ei Spotify Wrapped-liste du ikkje raudnar av tanken på å dele offentleg når året nærmar seg slutten.

Du har ikkje oppdaga noko slikt sidan sånn omtrent War on Drugs, seier du? Gjer deg klar for briten Sam Fenders neste album, som er ute i februar. Funkar også om du ikkje har oppdaga noko nytt sidan The Waterboys! Cardi B har òg varsla nytt album og bør kunne gjere jobben for mange – eller kva med den britiske rapparen Central Cees debut? Kva enn du gjer, ikkje slepp barna til på kontoen – «Vaiana»-soundtracket kan øydelegge sjølv den mest veltilpassa algoritme.

Vil mannlege aviskommentatorar nokon gong elske nokon like høgt som dei elskar Lars Monsen?

Bevis at du ikkje er ein robot

Dag Eivind Undheim Larsen

#000

Høsten 1894 kan endelig Friedrich Engels puste lettet ut. Den tyske filosofen og rikmannssønnen har hatt noen strevsomme år hjemme i Primrose Hill – et kondisjonert strøk sentralt i London.

Parallelt med å bygge opp den internasjonale arbeiderbevegelsen har Engels de siste årene brukt utallige timer i arbeidsværelset med et bokmanus.

Og ikke hvilket som helst manus. Det er snakk om siste bind av «Kapitalen» – det monstrøse hovedverket til den mangeårige vennen og samarbeidspartneren Karl Marx.

Marx fikk aldri fullbyrdet sitt opus magnum, og det Engels fikk i hendene, kan best karakteriseres som disposisjoner og utkast – utført i snirklete håndskrift.

Selv om Friedrich Engels er over 70 år gammel, har han beflittet seg på å fullføre verket. Til tross for at han er en god radikaler, har Engels også på dette tidspunktet fått merke at han ikke er immun mot alderdommens ubarmhjertige behandling av organismen.

«Når man har passert sytti, arbeider de meynertske assosiasjonsfibrene i hjernen fryktelig langsomt», skriver Engels på denne tida.

Det er ikke bare forstanden som arbeider i motbakke. Filosofen har også pådratt seg en synssvekkelse som har ført til at han bare unntaksvis har kunnet «skrive under kunstig lys».

Men høsten 1894 er altså kraftanstrengelsen over. Det tredje og siste bindet av «Kapitalen» er ferdigstilt. Og nå – over 130 år seinere – kan interesserte lesere for første gang nyte fruktene av Engels’ bestrebelser i norsk språkdrakt.

Tredje bind viser hvordan kapitalismen kan føre til nasjonale spenninger.

Kapitalens gjenkomst

Guri Kulås

Med David Lynch (1946–2025) har filmen mista ein av sine siste eksentrikarar

Den amerikanske film- og multikunstnaren David Lynch gjekk ut av tida torsdag, tre dagar før han ville runda 79 år. Med det er ein av dei mest særmerkte kunstnarskapa i nyare film over.

Lynch skapte blant anna bak den banebrytande tv-serien «Twin Peaks» (1990–91), Gullpalme-vinnaren «Wild at Heart» (1990) og meisterverket «Mulholland Drive» (2001), som samla mange av trådane i kunstnarskapen. Filmen gav også Lynch hans tredje Oscar-nominasjon, men han fekk først den heideren i form av ein Æres-Oscar i 2019.

 innverknad på film- og fjernsynsestetikk spesielt og internasjonalt kulturliv generelt kan summerast opp i at etternamnet hans har vorte eit adjektiv – «lynchian» – oppført i dei største engelske ordbøkene. Ordet viser til den unike blandinga av idyll og brutalitet, komikk og skrekk, av det heimlege og «unheimliche» i Lynchs filmar. Eit (kvitt) amerikansk middelklasse-kvardagsliv blir framstilt like naivt, kjernesunt og framgangsrikt – men også like stilisert – som i reklamen Lynch vaks opp med på 1950-talet.

Parallelt med den dagsopplyste småbyfantasien eksisterer menneskenatta med sine draumar og mareritt. Undertrykt seksualitet og skjult maktbegjær kjem til uttrykk i eit ofte dystert driftsliv, ikonisk illustrert i opninga av gjennombrotsfilmen «Blue Velvet» (1986), der kamera fører oss frå stakittgjerda rundt strigla villahagar til det kringliggande krattet og inn i eit avskore, maurspist menneskeøyre som ligg i graset.

 og unike kunstnariske univers er knapt tenkjeleg utan hans bakgrunn i bildekunst. Han måla heile livet og stod dels for eigen setdesign på filmane. Lynchs sans for landskap og folkeleg humor har truleg sine røter i Montana, der han vart fødd, men intellektuelt vart han forma av utdanninga ved Pennsylvania Academy of Fine Arts.

Det er freistande å tenkja at kombinasjonen av kunstakademiet og oppveksten i småbyen Missoula også var medverkande til at Lynch vart filmskaparen som folkeleggjorde avantgardistiske kunstretningar som surrealisme for det allmenne publikum. Det hjelpte nok òg at Lynchs tidlege, eigenskrivne Hollywood-verk var gjennomsyra av tidstypisk overskriding av tradisjonelle skilje mellom fin- og populærkultur.

 studenten Lynch bestemte seg for å spesialisera seg i film ved American Film Institute og flytta til Los Angeles. Her vidareutvikla han idear frå kunstakademiet i ei rad eksperimentelle kortfilmar. Han byrja også på debutlangfilmen, den seinare kultfilmen «Eraserhead» (1976), filma i svart-kvitt på 16 mm i ledige stunder over ein femårsperiode, med nye opptak når han fekk pengar til råfilm mellom hendene.

Det var filmprodusent Mel Brooks som fekk Lynch inn i filmindustrien ved å hyra han som regissør på «Elefantmannen» (1980). Filmen er ein klassisk, empatisk Hollywood-biografi, og Lynchs streitaste filmforteljing ved sida av den uimotståelege grasklippar-odysseen med den likeframme tittelen «The Straight Story» (2000) – eit stykke rein filmhumanisme som ved tusenårsskiftet kunne reformera den hardaste 90-talsironikar.

 film- og bildekunst dreiv David Lynch også heile livet med musikk, og alle langfilmane hans har fantastiske, meiningsberande musikkspor i ei rekkje sjangrar frå Roy Orbison-låta «In Dreams» i «Blue Velvet» til signaturlåta til Rammstein i «Lost Highway» (1997). Lynch endevender innhaldet i sjangermusikk på eit vis som berre Stanley Kubrick kunne.

Særeigen fornyar

Sara Hegna Hammer

Elise Winterthun

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Enkelte av verdens forhold er opp til oss, andre ikke.

Det heter det i den greske filosofen Epiktets «Encheiridion». Det vil si, det gjør i alle fall det i Anders Dunkers oversettelse, nylig utgitt i «Kunsten å være fri» på Spartacus forlag.

At Dunker har oversatt teksten via en amerikansk oversettelse, fikk lyriker og kritiker Espen Stueland til å steile her i Klassekampen forleden.

«Det er som man får lyst til å rive seg i håret», skrev Stueland.

For i og med at det finnes norske filologer som kunne oversatt Epiktet fra gammelgresk, må valget ha vært motivert av noe annet enn mangel på kompetanse, konkluderer han.

«Er den pragmatiske praksisen, det å utgi klassisk litteratur i form av oversettelser av oversettelser, i ferd med å bli akseptabel?»

Valget av oversetter må sies å være et av forholdene som i Epiktets ord er opp til oss, eller i alle fall til forlagene.

Forlagssjef Per Nordanger i Spartacus bedyrer at valget om å oversette filosofens skrifter via engelsk ikke innvarsler en ny praksis.

Engelsk spiser seg inn fra alle kanter, nesten som en sykdom.

Snarveien til Seneca

Bendik Wold

Det slo meg, idet jeg klikket på ei videolenke i forrige uke, at jeg aldri hadde hørt stemmen til Mark Zuckerberg. Jeg har unngått Facebook-gründerens røst slik jeg også unngår visse band og artister (til dags dato har jeg ikke hørt en eneste låt – i hvert fall ikke bevisst – av Michael Bublé). Når jeg har sett bilder av Zuckerberg i avisa, har jeg tillagt ham stemmen til Jesse Eisenberg, som spilte ham i «The Social Network» (2010), og jeg har aldri hatt noe sterkt behov for å korrigere inntrykket.

Likevel er jeg glad for at jeg klikket på lenka, for de neste fem minuttene ga meg minst to nye innsikter. Jeg hadde antatt at Meta-sjefen ville formulere seg i pakt med Facebooks personvernerklæringer – ordrikt, diffust og ulidelig trøttende. Men da Zuckerberg skulle forklare hvorfor selskapet hans vil slutte med faktasjekk, var han klarspråklig og overraskende politisk, som om han snakket fra ei høyreradikal kjellerstue et sted i Midtvesten.

 – men bare i innhold. For mens han jattet om «en ny æra» og «et kulturelt vendepunkt» – les: Trumps valgseier – som baner vei for mindre «sensur» og mer 

 – les: mer (ytterliggående) politisk innhold – virket han litt usikker, litt ukomfortabel, selv om han trolig leste opp nøye gjennomtenkte ord og setninger fra en teleprompter. Zuckerberg har alltid sett ut som en hengslete, filipensbefengt tenåring, men han snakker også som én – litt for fort, vokalslukende og gispende etter luft, på en måte som får Thorbjørn Jagland til å framstå som en orator av første klasse.

I en kommentar i The Atlantic slår Matteo Wong ganske enkelt fast: «He’s no Elon Musk». For tida etteraper Zuckerberg sin eldre konkurrent så godt han kan: Facebooks nye modell for innholdsmoderering («community notes») er rappa fra Musk-eide X, og denne uka annonserte Zuckerberg at han vil kutte 5 prosent av staben – ikke for å spare kostnader, men for å erstatte dem med «bedre» ansatte. Slike «fire and hire»-strategier er selvsagt helt i Musks – og Trumps – ånd.

Zuckerberg er og blir en posør, ifølge kommentatoren i The Atlantic. Stilskiftet hans står ikke til troende. Det hjelper ikke at datanerden plutselig trener jiu-jitsu, sprader omkring med 

og besøker Joe Rogans podkaststudio for å klage over at «samfunnet er blitt avmaskulinisert». Elon Musk har for lengst sagt og gjort det samme; han er mer enn dobbelt så rik som Zuckerberg, har fire ganger så mange barn og gud vet hvor mange flere hårtransplantasjoner – og det er han, ikke Zuck, som har flyttet inn i ei hytte på Trumps Mar-a-Lago.

Så – er det Meta-sjefens mindreverdighetskomplekser som får ham til å sparke faktasjekkerne? Selvsagt ikke. Linjeskiftet handler om penger, makt og tilpasning til et nytt politisk regime. Men det er også et sørgelig faktum at når enkeltpersoner blir så rike som Elon Musk eller Mark Zuckerberg, vil personligheten deres sette et visst preg på historiens gang – en hel verden blir offer for luner og innfall som vanlige folk aldri ville ha pådyttet andre enn sine aller nærmeste.

 «umarxistiske» poenget var også viktig for Georgij Plekhanov, «den russiske marxismens far». I essayet «Om personlighetens rolle i historien» (1898) slo han fast at jo, innflytelsesrike personer 

«takket være sine forstands- og karakteregenskaper endre hendelsenes individuelle preg og noen av dere spesielle følger», om ikke deres «allmenne retning».

Hvis Mark Zuckerberg forulykker under morgendagens jiu-jitsu-trening, og Elon Musk kveles av et kyllingbein i Mar-a-Lago, vil noen andre overta rollene deres – men det vil ikke bli 

det samme. Toppsjefenes personlighet blir viktig fordi «de samfunnsmessige forholdene tillater den å være det», som Plekhanov formulerer det.

Denne innsikten burde ikke avlede oss fra systemkritikk – tvert imot: At folk flest blir tvunget til å betrakte, fortolke og «romme» dillene til narsissistiske guttemenn som Musk og Zuckerberg, er bare enda en forsmedelighet som kan føyes til kapitalismens altfor lange synd­register.

Det hjelper ikke at datanerden trener jiu-jitsu

Guttestreker

Selma Stormyren Larsen

Anniken C. Mohr

– Han velger stadig å smelle med dørene i denne saken. Det er som å kortslutte en prosess som vi har venta på i snart 20 år. Det er utidig og respektløst, sier Marthe Scharning Lund.

Hun er Oslo Aps gruppeleder i bystyret – og kraftig lei av at finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) uttaler seg om Nationaltheatrets rehabilitering og framtid.

– Nå venter vi på kvalitetssikringen av Statsbyggs rapport. Den er rett rundt hjørnet, og det veit finansministeren veldig godt.

– Mot alle som er opptatt av kultur, bygningen og institusjonen Nationaltheatret.

På tirsdag skrev Klassekampen at Vedum før helga hadde et møte om teateret, hvor Add Arkitekter og Økern Sentrum la fram et forslag om å bygge nye to scener på Økern.

«Denne løsningen er god», sa Vedum i Klassekampen og presiserte at han ikke hadde gått inn for ett alternativ ennå. Samtidig er altså Statsbyggs rapport om de ulike alternativene for Nationaltheatrets rehabilitering til kvalitetssikring i regjeringen.

– Var det møtet som fikk begeret til å renne over for deg?

Ber Vedum ta av seg Sp-hatten

Endre Ugelstad Aas

Flere uvurderlige kulturskatter har gått tapt i skogbrannene som har herjet i California de siste ukene. Nå har flammene også rammet lokalene til Belmont Music Publisher, som forvalter de eksklusive arkivene til komponisten og oppfinneren av den atonale musikken Arnold Schönberg (1874–1951), skriver Deutsche Welle.

Det samlede lageret av salgs- og utleiematerialer, som blant annet omfattet manuskripter, originalpartiturer og trykte verk, har nå gått tapt.

«For et selskap som utelukkende fokuserte på verkene til Schönberg, representerer dette ikke bare et fysisk tap av eiendom, men også et dypt kulturelt slag», uttaler Larry Schönberg, sønnen til den berømte komponisten, i en pressemelding.

Selv om skadene på den fysiske katalogen er uopprettelige, håper musikkforlaget å gjenskape brorparten av materialet i et nettarkiv, skriver den tyske kringkasteren.

Den østerrikske komponisten flyttet til Los Angeles i 1934 som følge av nazismens framvekst i Europa. Han ble værende i USA fram til sin død i 1951. Schönberg er mest kjent for å ha lagt grunnlaget for den atonale retningen innen klassisk musikk.

Gjennom den utfordret komponisten de tradisjonelle reglene for tonalitet, som hadde vært rådende i vestlig musikk siden 1600-tallet.

Schönbergs arkiver ødelagt i storbrann

Kan LO redde Arbeiderpartiets gamle avis? I så fall vender den hjem, mener medieviter.

Nedbemanninger, nedgang i abonnenter og pressestøtte-kutt: De siste årene har det vært krise i Dagsavisen.

Kan LO redde Arbeiderpartiets gamle partiavis? Kilder Klassekampen har snakket med i LO, vil ikke svare direkte på spørsmål om de vil kjøpe avisa. I stedet svarer de at «de følger med på situasjonen i Dagsavisen».

Steinar Krogstad, andre nestleder i LO og styreleder i LO Media, vil ikke utelukke mulighetene for et oppkjøp.

– Jeg vil verken avkrefte eller bekrefte det. Vi i LO ser at det er en skeivhet i mediebildet. I vedtektene våre heter det at vi skal jobbe for en sterk arbeiderpresse. Men de siste årene har det heller vært en svekkelse av arbeiderpressa i Norge. Vi har behov for å styrke den.

– Kunne et oppkjøp av Dagsavisen vært en brikke i å styrke arbeiderpressa?

– Det kan de være. Eller noen andre, sier Krogstad.

I forrige uke uttalte Kristoffer Knutsen, tidligere klubbleder i Dagsavisen-eide Rogalands Avis, at avisas økonomiske problemer 

skyldes Mentor Medier og konsernsjef Per Magne Tveiten

Også mangeårig redaktør i Dagsavisen Eirik Hoff Lysholm sa at han lenge har ment at avisa ville gjort det bedre i et annet mediekonsern, og at han i 2018 innstilte på salg.

De siste årene har det vært en svekkelse av arbeiderpressa i Norge.

Følger med på Dagsavisen

Fredriksen-søstrene lovet fem utstillinger i lyshallen til Nasjonalmuseet – men trekker seg etter én.

Sommeren 2019 ble det kjent at Nasjonalmuseet hadde inngått et samarbeid med en av landets rikeste familier: Cecilie og Kathrine Fredriksen, døtrene til skipsreder John Fredriksen.

Et av høydepunktene i avtalen var en serie på fem utstillinger i museets lyshall, som skulle løpe over ti år under tittelen «The Fredriksen Commissions».

Slik ble det ikke. I går meldte Dagens Næringsliv at partene ikke skal samarbeide om flere utstillinger i serien. Den første og siste, med Laure Prouvost, stengte i 2023.

– Samarbeidet tar en ny vending, sier Nasjonalmuseet-direktør Ingrid Røynesdal.

– Vi ønsker og har hele tida ønsket å fortsette, så det er de som ikke har tatt dette videre. Men jeg tror vi alle er enige om at Prouvost-utstillingen var fantastisk. Vi skulle gjerne hatt flere.

Fredriksen-søstrene eier en av Norges største private kunstsamlinger, og Røynesdal påpeker at store deler av samarbeidet fortsatt står ved lag.

Avtalen slår også fast at verk fra Fredriksens samling skal stilles ut i ett av rommene i museets andre etasje, omtalt som søylerommet. I tillegg finansierer søstrene totalt fire doktorgradsstipender ved Nasjonalmuseet. Begge deler fortsetter som før.

Ut av Lyshallen

I går rettet tidligere kulturminister Trine Skei Grande (V) kraftig skyts mot dagens statsråd Lubna Jaffery (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

Fredag hadde Vedum et møte om Nationaltheatret og et mulig scenebygg på Økern – uten at kulturministeren var til stede. Det fikk Grande til å uttale at det «virker som om kulturministeren har abdisert».

Kulturministeren skulle vært der, ifølge Grande. «Jeg håper hun er forbanna på bak­rommet», sa hun om Jaffery.

Lubna Jaffery stiller ikke til telefonintervju med Klassekampen, men i en e-post skriver hun at «spørsmålet om hvordan vi skal løse situasjonen for Nationaltheatret, er en viktig sak for både landet, regjeringen og Oslo».

Nå kvalitetssikrer departementet ulike alternativer, skriver Jaffery.

«Det gjelder også alternativene som er basert på at midlertidige lokaler i byggeperioden og permanent erstatning for Amfiscenen og Malersalen etableres utenfor sentrum.»

Det er nyttig med debatt og drøfting av ulike løsninger, påpeker kulturministeren.

Skal ha eget Økern-møte

– Dette er en sak som hører hjemme i rettssystemet, sier Bjørn Vatne, leder i Den norske Forfatterforening (DNF).

I dag var det opprinnelig berammet et møte i Oslo forliksråd mellom Forleggerforeningen på den ene sida og de skjønnlitterære forfatterorganisasjonene DNF og Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) på den andre.

Konflikten dreier seg om hvordan forlagene beregner forfatternes inntekter av boksalg.

Møtet blir det imidlertid ikke noe av – fordi Forleggerforeningen har krevd at behandlingen av saken innstilles.

Forliksrådet er det laveste organet i det norske rettssystemet og fungerer som en meklingsinstans mellom partene i sivile saker.

Striden handler altså om hvor mye penger forfatterne skal sitte igjen med etter at ei bok er solgt – nærmere bestemt selve grunnlaget for forfatternes royalty. Forfatterne er sterkt uenige i måten forlagene beregner forfatternes inntekter på.

Fordelingen av bokinntekter reguleres gjennom normalkontrakten, og det er ordlyden i denne avtalen som partene ikke klarer å enes om.

I høst sendte DNF og NBU inn en forliksklage til Oslo forliksråd i et forsøk på å få løst tvisten. Men siden Forliksrådet ikke har behandlet saken i løpet av de tre månedene som har gått siden Forleggerforeningen ble varslet om klagen, har forleggerne altså krevd at saken blir innstilt.

Går mot oppgjør i retten

I høst ble det kjent at Anne Bitsch er ny redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Hun er allerede et kjent navn som forfatter og forsker.

Da Klassekampen slår på tråden, er Bitsch i full sving med sitt første nummer. Hun har hatt et nært forhold til tidsskriftet i mange år.

– Det blir spennende å lede en redaksjon med en generasjon nye feminister, sier hun.

En ny redaktørperiode innebærer noen nye visjoner for et tidsskrift. Leseren vil merke en endring med henne ved roret, tror Bitsch.

– Jeg er en høyt utdannet middelklassekvinne – altfor overutdannet! – med bakgrunn fra forskning, og har vært forfatter lenge. Jeg er nok mindre aktivistisk anlagt enn redaktørene før meg.

Vi lever i en stadig mer polarisert tid, hvor langsomme, saklige samtaler er mangelvare, påpeker Bitsch. Det ønsker hun at Fett skal gi plass til.

Det er ikke til å stikke under stol at det kan gå en kule varmt i feministisk debatt innimellom. Selv har Bitsch bodd i USA, og hun er skeptisk til å hente fenomener som scenenekt til en norsk kontekst. Slikt bør det være gode grunner til, mener hun.

– Mitt ståsted er man skal kunne snakke sammen, med mindre det er snakk om militante og eksplisitt antidemokratiske aktører. Jeg vil strekke meg ganske langt for å få til en dialog i de vanskeligste spørsmålene, sier hun.

Jeg er nok mindre ­aktivistisk anlagt enn ­redaktørene før meg.

Søker saklige samtale

I forrige uke annonserte Meta-sjef Mark Zuckerberg store endringer på ­selskapets plattformer. Meta vil si opp samarbeidet med inter­nasjonale faktasjekk­organisasjoner og gå over til en brukerbasert løsning for innholdsmoderering på ­Facebook, Instagram og Threads.

Årsaken er ifølge Meta-sjefen at faktasjekkerne har vist seg å være partiske og i for stor grad har politisk slagside. Framover vil Meta også myke opp algoritmene som slår ned på hatprat og hets. Det gjelder særlig i spørsmål om innvandring, kjønn og kjønnsidentitet.

Endringene rulles først ut i USA, men det antydes at Europa står for tur. Det vekker bekymring hos norske redaktører.

– Jeg mener den faktasjekkingen som har vært, har hatt en verdi, sier Gard Steiro, sjefredaktør i VG.

Han reagerer særlig på timingen og argumentasjonen som ligger til grunn for endringene.

– Zuckerberg begrunner det helt klart med presidentskiftet i USA. Det er vanskelig å tolke som noe annet enn et knefall for Trump og Maga-bevegelsen, sier han.

At de store teknologiselskapene plutselig kan gjøre slike endringer, mener Steiro viser hvor utrygge plattformene deres er for den digitale infrastrukturen og informasjonssamfunnet.

– Dette illustrerer bare poenget jeg har vært opptatt av i flere år, nemlig at man ikke kan la massemediene og demokratiet bli for avhengige av disse plattformene, sier han.

Noe som er ille, ligger an til å bli verre.

Redaktører går ut mot Zuckerberg

– Jeg syns kulturministeren har rett til å være litt sur, sier tidligere kulturminister for Venstre Trine Skei Grande.

I går skrev Klassekampen at finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) før helga hadde et møte om Nationaltheatrets framtid. Add Arkitekter og Økern Sentrum la fram et forslag om å bygge to nye scener på Økern.

«Denne løsningen er god», sa Vedum til Klassekampen og presiserte at han ikke hadde gått inn for ett alternativ ennå. Men hvorfor var ikke kulturministeren med på fredagens møte?

– Jeg ser ikke for meg at Siv Jensen (tidligere finansminister, journ.anm.) hadde hatt et sånt møte uten å invitere meg til å være med, sier Grande, som i dag er direktør i Forleggerforeningen.

– Det virker som om kulturministeren har abdisert.

Forslaget om å bygge nye scener til Nationaltheatret på Økern kommer samtidig som Statsbyggs undersøkelser på Tullinløkka er til kvalitetssikring i regjeringen.

Tullinløkka-forslaget innebærer å bygge en stor moderne scene og en biscene under bakken, til omtrent fem milliarder kroner. Sammen med rehabiliteringen av det gamle bygget er prisen anslått til ti milliarder.

En eventuell teaterbygning på Økern har en pris på mellom én og halvannen milliard og kan stå ferdig til 2030, ifølge initiativtakerne.

– Dette viser at regjeringen ikke mente alvor med Tullinløkka-prosjektet. Det har jeg sagt hele tida: Det er en avledningsmanøver. Alle har visst at dette er umulig å gjennomføre, sier Grande.

­Grande er nok litt mer hårsår enn ­Jaffery.

Grande håper at Jaffery er forbanna

– Man kan i prinsippet starte byggingen i løpet av neste år og ha et ferdig teater i 2030, sier Geir Dyrvik i Add Arkitekter.

Fredag gjestet han finansminister Trygve Slagsvold Vedums (Sp) kontor med et tilbud: I løpet av fem år kan Nationaltheatret få to nye scener på Økern.

– Her kan man få akkurat de samme scenene og funksjonene som på Tullinløkka. I tillegg kan man få cirka 6000 kvadratmeter med verkstedarealer, som i dag ligger på Brobekk, og man kan få større lagerkapasitet, som teateret i dag har på Vestby. Kvartalet på Økern har mer enn god nok plass, sier Dyrvik.

– Prisen ligger på mellom én og halvannen milliard.

Nationaltheatret må rehabiliteres, og oppgraderingene er anslått å ta fem år. Teateret må altså flytte ut, og lenge var det foreslått å bygge en midlertidig scene til bruk i denne perioden – et av forslagene var lagt til Økern og tegnet av Add Arkitekter.

Men etter at daværende kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) i 2022 foreslo å bygge en permanent moderne scene og en biscene under bakken på Tullinløkka i Oslo sentrum, ble Økern-forslaget lagt på is.

Nå er Økern igjen på bordet, med Add Arkitekter og utbyggeren Økern Sentrums nye tilbud.

Økern er på bordet igjen

Kåre Bulie

For snart to tiår siden ble Sverre Wyller invitert til å stille ut i Galleri Gann i Sandnes. Herren bak visningsstedet var imidlertid ikke som gallerister flest: Mer enn på utstillingsvirksomhet tjente Sveinung Nygaard penger på å være landpostbud.

I et intervju med Ana María Bresciani i katalogen til høstens Wyller-utstilling i Haugar-museet i Tønsberg forteller den norske kunstnerveteranen at han ble fascinert av Nygaards ukonvensjonelle yrkeskombinasjon. «Ikke bare dukket den nostalgiske ideen om postbudet som kunstnerens siste venn (van Gogh) opp i minnet, men også det realpolitiske faktum at Posten var i ferd med å skifte ham fra en samfunnsinstitusjon til et spedisjonsfirma. Det var ikke en sikker jobb å være postmann lenger», utdyper Wyller, som lenge selv hadde en postbud-stilling som plan B.

 med gallerist-budet på ruta hans gjennom Jærens heier. Snart hadde han anskaffet en postbil av samme slag som Nygaard hadde kjørt. Wyller, som senere er blitt særlig kjent for å lage majestetiske skulpturer av gårsdagens industrimaterialer, demonterte bilen og presset karosseridelene flate ved hjelp av «en industriell presshammer på 4800 tonn på et stålverk i Sverige».

Siden 2012 har «Post 17», som Wyller døpte resultatet av prosessen, ruvet som en serie flate bildeler høyt oppe på veggen i Petter Stordalen-foretaket Clarion Hotel Post i Göteborg. Som navnet antyder, huset den monumentale bygningen tidligere den svenske storbyens hovedpostkontor. I tråd med den nummererte verkstittelen var imidlertid postbilen ikke alene om å bli kunst. Wyller fikk også tak i postkasser som han på beslektet vis gjorde todimensjonale – og inkluderte i kollasjer. At han koblet dem med transportkasser med klistremerker og påskrifter på, understreket sirkulasjonspoenget ytterligere.

 – med nummer fra seks til tolv – var frem til årsskiftet å se på Haugar. En kasse Wyller har omgjort til en korsform, har han kombinert med ytterligere røde fargefelt og montert inn i en stor ramme. Inkludert er også et oppslag som forsikrer at A-post som blir lagt i denne kassen før klokka elleve alle andre dager enn søndag, «blir utlevert til adressatar i Noreg neste virkedag». 18 år etter at verket ble til, er det umulig ikke å smile av formuleringen.

Tilfeldighetene ville at jeg så Wyller-mønstringen like før jul, få dager etter at et hurtigarbeidende (!) utvalg som på oppdrag fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård hadde vurdert fremtidens postsystem, la frem sin rapport. Den skapte, i en tid som er i ferd med å bli mer digitaliseringsskeptisk, med rette reaksjoner. Gruppens flertall ville nemlig rasere det allerede sterkt nedbygde postsystemet her til lands ytterligere. Heller enn å motta brev i postkassen bør fremtidens nordmenn selv plukke opp det folk måtte finne på å sende dem, på felles hentesteder, lød det. Den som likevel insisterer, skal kunne motta post hjemme én dag i uken.

 arbeid kan bidra til et fremtidsrettet og bærekraftig postsystem for Norge», uttalte utvalgets leder Elisabeth Aarsæther, til vanlig direktør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, til NTB da hun presenterte anbefalingene. Det er så man må gni seg i øynene av denne utmattende blandingen av klisjeer og nytale: Et fremtidsrettet postsystem er i direktørens hode altså et system der posten ikke lenger bringes til adressaten – den ordningen som har vært et avgjørende premiss for norsk kommunikasjon og samfunnsliv gjennom et tresifret antall år.

Mot denne bakgrunnen ble kunstnerens postkasse-kollasjer akutt politiske. I 2020-årene er de politiske ytringene i kunstlivet tallrike og intense, men Wyller har aldri hørt til dem som har ropt høyt hverken om den slags eller om andre temaer. Med sine abstrakte malerier og skulpturer – og eldre kollasjer – har han føyd seg inn i en lang modernistisk tradisjon. Derfor virker den aktualiteten de gamle postarbeidene hans fikk over en desembernatt i 2024, trolig enda sterkere og mer overraskende.

 disse bidragene betraktes som fargefeltbilder eller abstrakte komposisjoner – eller som verk kjennetegnet av tekst, logoer og symboler. Postkassene varierer mellom å stå og å ligge i dem – og den «utbrettede» formen deres imiteres andre steder på plateunderlaget. I flere bilder kan de minne om røde menneskekropper – en liten og en stor skikkelse som er plassert ved siden av hverandre, eller to like store figurer som henger sammen. I en av kollasjene danner mindre, ensartede postkasse-forsider et mønster og leder tankene til popkunstens repetisjon.

Allerede i 2007 lot Wyller til å se begynnelsen på slutten for Posten

Kunstner på post

– Vi har lagt fram forslag til det vi mener er en forutsigbar løsning for begge parter, sier Eystein Hanssen, leder av Forfatterforbundet (FF).

De siste ukene har det blåst friskt rundt de to konkurrerende forfatterorganisasjonene Forfatterforbundet (FF) og Den norske Forfatterforening (DNF).

FF har gått til søksmål mot DNF for en større andel av pengene som kommer fra bibliotekvederlaget – en pott statlige midler som betales til norske forfattere som kompensasjon for bøker som lånes ut gratis i bibliotekene.

Derfor har FF stevnet DNF for voldgiftsretten, som er en privat rettergang utenfor de alminnelige domstolene.

På initiativ fra FF møttes de to partene i går til et møte. Her la Eystein Hanssen, leder i FF, fram et forslag til DNF om hvordan konflikten kan løses.