Dag Eivind Undheim Larsen

#fff

Det må ha vært en ettermiddag i desember 1995. Jeg står i en bokhandel midt i Lillestrøm sentrum og kikker ned i en eske med bøker på tilbud. På dette tidspunktet er det nevnte jeget identisk med en middelmådig skoleelev uten større ambisjoner enn å fullføre artium. Tilværelsen framstår fremmedartet og ugjennomtrengelig. Banalt? Ja visst, men så er da banaliteten også tenåringens modus operandi.

 sortimentet i tilbudseska stanser blikket ved ei bok med tittelen «Fra estetikk til vitenskap – fra vitenskap til estetikk», som består av et knippe akademiske artikler. Helt vilkårlig blar jeg fram til teksten «Kunsten, avantgarden og fremskrittet», ført i pennen av Arnfinn Bø-Rygg. Artikkelens sentrale tema er den tyske filosofen Theodor W. Adorno og hans teori om det estetiske materialet. Var det noen som nevnte fremmedartet og ugjennomtrengelig?

Som leser har man da to valg: Enten slipper man boka ned i eska, eller så kjøper man den og fortsetter lesingen – uansett hvor mye smerte de idiosynkratiske setningene måtte påføre deg. Forbløffende nok valgte jeg sistnevnte strategi. Boka var tross alt på tilbud.

Etter hvert ble også ambisjonene om å ta artium en smule oppjustert. Hvorvidt dette uvanlige bokkjøpet har noe med det å gjøre, er usikkert. Det som er sikkert, er at jeg noen år seinere – svært tidsriktig vel å merke – skal tilbringe mange timer i lesesalene på Blindern over skriftene til Theodor W. Adorno.

 jeg minnet om denne episoden fordi min gamle «veiviser», Arnfinn Bø-Rygg, nå var bokaktuell igjen. I mars lanserte han storverket «Estetisk leksikon» på Pax forlag, bestående av 743 oppslagsord innenfor temaet estetikk. Det spenner over innfløkte begreper som «autonomi», «autentisitet» og «aisthesis», men inkluderer også mer prosaiske uttrykk som «applaus», «kalkun» og «wow».

Bø-Rygg regnes som en nestor i faget, og i mange år hadde han et professorat i estetikk ved Universitetet i Oslo. Med faglig autoritet og språklig eleganse viser han veien inn i den estetiske teoriens verden. Med utgangspunkt i oppslagsordene gir Bø-Rygg også grundige presentasjoner av både gamle og moderne tenkere – ikke minst dukker vår gamle venn Adorno opp flere steder.

 er rett og slett et imponerende stykke arbeid. Den inviterer ikke bare til fornyet interesse rundt estetistiske problemstillinger, men viser også hvilke muligheter som fremdeles ligger i det klassiske leksikalske formatet.

‘Estetisk leksikon’ er rett og slett et imponerende stykke arbeid

Om behovet for en veiviser

Kåre Bulie

#000

Å nå Vang stavkirke i den polske småbyen Karpacz krever innsats: Jeg dro med tog fra Warszawa, og inkludert bytte og venting i nabobyen Jelenia Góra tok reisen meg mer enn en vanlig arbeidsdag. Når man omsider ankommer den lille stasjonen i Karpacz, viser det seg dessuten at man på ingen måte er fremme, stedets ytterst begrensede innbyggertall til tross: Vintersportsdestinasjonen strekker seg videre oppover i fjellet, og først etter å ha vandret flere kilometer i tidvis bratt motbakke og nådd 885 meter over havet står man foran det som må være blant tidenes mest eiendommelige møter mellom norsk og polsk kultur.

r, har nemlig Vang stavkirke i størsteparten av sitt lange liv hørt til i Norge. Den ble, i likhet med feirede slektninger i hjemlandet som Urnes og Borgund, til i middelalderen. Etter over seks århundrer var den imidlertid blitt for liten for menigheten i Valdres og stod i fare for å bli revet. Lokalt ble det nemlig reist et større, klassisistisk alternativ. På denne tiden var maleren J.C. Dahl i ferd med å løfte frem stavkirkene som de enestående norske fortidsminnene de siden er blitt betraktet som, og kunstneren foreslo flere andre steder i Norge den religiøse bygningen kunne flyttes til.

Dahl var blitt professor ved kunstakademiet i Dresden i 1824 og hadde i tiåret etter lansert et tysk plansjeverk over stavkirkene. Å få realisert et nytt hjem for Vang-eksemplaret i Norge klarte han likevel ikke. Derimot ble han den nasjonale strategen bak at den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm IV overtok gudshuset, som ble auksjonert bort.

 plasseres i Berlin-traktene, men en adelig venninne av monarken sørget for at anlegget fra de norske fjellbygdene heller ble gitt som gave til stedet som den gang het Krummhübel og var del av Preussens provins. Ifølge historien monumentet selv forteller, ble trekonstruksjonen tatt fra hverandre, pakket i kister og transportert med skip og hestevogn til sin alternative tomt lenger sør i Europa.

I 1842 la den prøyssiske kongen ned grunnsteinen til nyanskaffelsen, som kirken i fjellene ikke blir enig med seg selv om kostet ham 417 eller 427 mark. To somre senere stod den ferdig. Siden har altså et lite stykke Norge prydet det storslåtte landskapet i høyden, som for lengst er blitt del av det sørlige Polen. Utsikten over dalen under fra kirkegården foran stavkonstruksjonen er formidabel. Grensen mot Tsjekkia er ikke langt unna, og det er heller ikke småbyen Harrachov på grensens andre side, for nordmenn en velkjent hoppdestinasjon.

 gudstjeneste hver søndag, men kirkens lutherske menighet teller i 2025 ikke mange sjeler. Til gjengjeld er stavkirken blitt en formidabel turistattraksjon: Den skryter av årlig å motta over 200.000 «beundrere av dette mesterverket i skandinavisk kunst». Rundt trekkplasteret har det vokst frem serveringssteder som vitner om suksessen: Takket være kirken kan til og med en asiatisk restaurant frekventeres ved en ellers temmelig grå bilvei i den sørpolske fjellheimen.

Kirken omtaler seg som en rekonstruksjon, men medgir selv at den er «noe modifisert», endog «relativt fri», og at bare deler av interiøret er «originalt». Kirkerommet fra Norge fikk i Preussen dessuten selskap av et 24 meter høyt klokketårn i granitt, som skjermer det fra stedets røffe klima, og som det den dag i dag er koblet sammen med. I likhet med gamle byggverk flest består stavkirken i Karpacz av lag på lag med historie. Alteret av tre ble til så sent som i 1980.

 fremhever attraksjonen likevel forbindelsen til den norske fortiden – og særlig til de sagnomsuste vikingene: Kirken kalles et minnesmerke over «vikingarkitekturen», og søyler i den har muligens en gang vært master i vikingskip, hevder attraksjonen. Ved døren kan gjester studere vikingansikter, og den grønnfargede kuppelen på enden sammenlignes med en vikinghjelm.

Dragehodene på taket og de frodige detaljene både ute og inne – buktende slanger, høyreiste løver som vokter – er da også sterkt fantasieggende. «Norges viktigste bidrag til den internasjonale arkitekturhistorien», slår anlegget fast om stavkirkene og de rikt dekorerte portalene deres mellom mystiske fjes av tre utenfor. Det legger til at hjemlandet, som nå kan by på 28 av dem, en gang rommet rundt tusen.

Stav­kirken ble tatt fra hverandre, pakket i kister og transportert med skip og hestevogn

Gudshus i eksil

Bendik Wold

Husker du hva du snakket om i fjorårets nyttårsselskap? Det miserable skiføret, kanskje, eller hvor lei du var av sirupssnipper, eller hvor mange eksemplarer av Erika Fatlands «Sjøfareren» som var blitt trukket opp av nissens striesekk én uke tidligere.

Men høyst sannsynlig snakket du mest om «Familien Nerdrum» – NRKs ferske dokumentarserie om en kjortelkledd Rembrandt-epigon og hans ikke helt konvensjonelle jobb- og familieliv på et småbruk utenfor Stavern. Rundt 1,1 millioner nordmenn fikk med seg hver av de sju episodene, og praten om serien stilnet ikke før langt utpå vårparten.

ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk: Den degget for unge konservative med «tradwife»-lengsler, den serverte klassisk figurasjon og «åndelighet» til en generasjon som har gått trøtt av 

, og mon tro om ikke glimtene fra Nerdrum-familiens grønnsakshage også ga ny næring til den eksos­hostende bymiddelklassens evige drøm om «katt og kaniner».

Samtidig kunne progressive seere vende blikket bort fra Nerdrum selv og i stedet heie fram seriens undertrykte: de servile eller passiv-aggressive hønene – av begge kjønn! – som trippet smånervøst rundt tuppeføreren på tunet i Stavern. Akkurat som med «Team Ingebrigtsen» – en annen populær NRK-dokumentar om en patriark og undersåttene hans – later den offentlige eksponeringen til å ha fått et internt etterspill: Myndin brøyt med familien bare tre måneder etter seriepremieren, mens tvillingsøster Aftur i høst har flyttet til Oslo og klippet Venus-lokkene ned til en bob à la Audrey Hepburns i «Prinsesse på vift».

 sleit med å se underholdningsverdien i «Papis» luner, Öde Nerdrums mislykkede modell­snekkerier eller museumsdirektør Martin Rombergs stadig trangere dressvester: kunstmiljøet. Der i gården tolket man NRK-serien som en stillingtaken i den årelange skyttergravskrigen mellom klassisk orienterte og moderne kunstnere.

Det hjalp nok ikke at statskanalen like etterpå rullet i gang en ny sesong av «Portrettmesterskapet», et tv-konsept på høyst figurative premisser, og at en av årets deltakere, Vebjørn Sand, sannelig også dukket opp som overraskelsesgjest – iført goretex-klær og med en praktisk «reisepalett» i ryggsekken – i naturprogrammet «Monsen og nasjonalparkene». En liten stund der kunne det virke som om 

NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

nok ikke at NRKs kulturredaksjon er så konservativt anlagt, men snarere at tre–fire nålevende figurative kunstnere rett og slett har veldig godt medietekke. Både Öde Nerdrum og William Heimdal har tidligere gjort lykke i «Farmen Kjendis». Og hva skulle en konseptkunstner ha utrettet inne i teltet til Lars Monsen? Satt sammen en assemblage av gamle potetmos-poser?

Jo da, noe av Nedrum-hypen handler nok om den store nasjonalkonservative vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Men i ei tid hvor kunstig intelligens forsøpler stadig større deler av informasjonsstrømmen, vil nok flere av oss før eller siden bli innhentet av lengselen etter en mer håndverksbasert og «autentisk» kunst. Så får vi bare håpe at denne motbevegelsen kan utfolde seg innenfor estetiske rammer som er noe rausere enn dem som gjaldt i Rembrandts verksted omkring 1660.

benyttet vi anledningen til å minne om den store akademistriden i 1996, da utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) – dels mot de ansattes vilje – opprettet to professorater i figurativ kunst ved Statens Kunstakademi i Oslo.

Serien ga fulltreffere på kryss og tvers i tidsåndens bingoblokk

Nerdrumenes hevn

Selma Stormyren Larsen

Klokka tikker for Kunstnernes Hus i Oslo, en av Norges arkitektoniske perler. Bygget er i dårlig forfatning og må rehabiliteres, men mangler nesten 140 millioner kroner, som Klassekampen skrev om på lørdag.

Stiftelsen har bedt staten om hjelp, enn så lenge uten hell. Men finnes det andre løsninger?

– Når det offentlige ikke aleine tenker å bidra med nødvendige investeringsmidler, må man finne helt nye modeller, sier Hans Henrik Klouman.

– Noen som sammen med det offentlige kan bidra med de 100 millionene, må overta stafettpinnen.

Klouman er tidligere juridisk direktør i Equinor, men ­kjenner Kunstnernes Hus godt. Mellom 2011 og 2019 var han styremedlem, oppnevnt av Kulturdepartementet.

Skal vi tro Klouman, er dagens vedlikeholdsetterslep så å si en varslet katastrofe.

– Jeg har sittet i styrer i denne typen institusjoner i veldig mange år. Det helt vanlige er at de holder til i fantastiske bygg, men at institusjonen er organisert i en stiftelse eller forening uten kapital eller uten at det knyttes driftsmidler til bygningen, sier Klouman.

Slik mangler mange bygg en inntektsgivende drift – som det ville hatt gjennom private eiere – og langsiktige investeringer blir nærmest umulig.

Skal man få private til å drive med filantropi, må man gjøre det attraktivt.

Foreslår et skatte­fradrag til filantroper

Mylena Kifle

Avisene intervjuer oftere menn. Kvinner må si mer ja, sier Cecilie Hellestveit.

Journalister intervjuer langt færre kvinner enn menn globalt. Også i Norge leser, hører og ser vi menn i mediene oftere enn kvinner.

Det kommer fram i Global Media Monitoring Project, som hvert femte år måler kjønnsbalansen i en rekke land. I resten av verden er ubalansen enda større: I gjennomsnitt er 26 prosent av kildene i mediene kvinner.

I Norge er én tredel av kildene i aviser, radio og tv kvinner. En som ofte plukker opp telefonen når journalister ringer, er forsker Cecilie Hellestveit.

– Vi lever i et samfunn hvor kvinner har like mye, om ikke mer utdannelse enn menn, men de er likevel mer forsiktige med å fronte synspunkter i offentligheten, sier Hellestveit.

– Når journalister ringer, sier de oftere «dette er det sikkert noen andre som kan bedre enn meg». Kvinner er veldig bekymret for å bli tatt i feil og misforstås.

I 2020 viste den samme undersøkelsen at kvinner utgjorde 28 prosent av kildene i norske papiraviser. I 2025 utgjorde de 30 prosent av kildene i papiraviser.

At den lave kvinneandelen i norske medier skyldes et strukturelt problem, har Hellestveit liten tro på.

– Jeg tror ikke det er bevisst diskriminering. Jeg tror det handler om noen mekanismer i kvinner. Men det er jo en god ting, for da er det lettere å gjøre noe med.

Det kan også noen ­ganger handle om at det er en manns­tung kultur i ­redaksjonene.

To av tre kilder i norske medier er menn

Det siste året har jeg tatt meg selv i å fortelle «artige» opplysninger om rever. Når praten går i stå, begynner jeg: Visste for eksempel sidemannen i lunsjen at rever har en veldig spesiell lukt, og særlig urinen? Likevel er det noen som mener de egner seg godt som husdyr. Ja, med mye trening sitter de når du ber dem om det, og de kan bli nesten like kosete som andre kjæledyr.

Og hva med det omfattende russiske forskningsprosjektet som fant at etter mange generasjoner med avling av de mest tamme revene, kunne de få flere hundeliknende trekk. Hadde svigermor noen kjennskap til det, kanskje?

 utsatt for denne litt strevsomme tørrpraten, kan takke en mann ved navn Joakim Nilsen. For en marskveld i år – som minnet mer om en førjulskveld enn det årets desember presterer – befant jeg meg i en av kinosalene på Vega Scene i Oslo. Human internasjonale filmfestival var på programmet den uka, og jeg var der for å se «Pet Farm». Dokumentarfilmskaperne og brødrene Finn og Martin Walther følger Joakim Nilsen og hans revefarm i sju år.

 sommer i bygda Oppdal – vakre fjell, frodige blomsterenger, søte, søte rever!

Idyllen slår fort sprekker. Nilsen er nemlig i politiets søkelys. Å avle fram og selge rever som kjæledyr, slik han gjør, er ulovlig i Norge. Og selv om revene er fotogene, har de det ikke bra.

Det som i starten framsto som et sympatisk prosjekt, blir snart et trist skue: Åpenbart understimulerte ser vi revene løpe desperate fram og tilbake i små bur. Med Nilsen selv går det stadig verre. Han blir syk og isolerer seg mer enn tidligere. Det får vi vite fra hans gode venn Miro – vennskapet er forresten en av filmens store høydepunkter. Nilsens forakt mot myndighetene tiltar, og han ser seg etter hvert nødt til å rømme landet med revene.

 om å drive med rev hele livet», er det første vi hører fra Nilsen i filmen. Hvor kommer motivasjonen for å kjempe for denne spesielle saken fra? Vel, reven er jo en ordentlig kosekamerat, sier Nilsen. Det egentlige svaret får vi med andre ord aldri fra ham selv. Men gjennom brødrene Walthers særegne portrett av ham, får vi en innsikt i hva som driver Nilsen.

Sånn. Nå er det ute av systemet for godt, og jeg kan gå i gang med mitt ikke-snakke-om-rever-nyttårsforsett.

Selv om revene er fotogene, har de det ikke bra

Revens år

Endre Ugelstad Aas

Pernille Ekornrud Grøndal

På Landås kjemper lokalmiljøet for å holde liv i biblioteket sitt

Lasse Ingemårsen (4) står øverst på et tårn av firkantede puter og skuer utover hyllene med barnebøker.

– Se hva jeg har bygget! roper han triumferende, før han tar sats og hopper ned på gulvet.

Det er lørdag formiddag på Landås bibliotek, og den ellers så rolige atmosfæren er løftet et par hakk. Lasse og mamma Sunniva Ingemårsen er på sin ukentlige bibliotekvisitt og skal låne nye bøker.

Innestemme og hysjing er blitt byttet ut med protester og slagord ved Landås bibliotek denne høsten. Årsaken er at byrådet i Bergen foreslo å strupe støtta til biblioteket i neste års budsjett.

I fjor hadde biblioteket 42.000 besøkende. Mange av disse har deltatt i protestaksjoner og underskriftskampanjer for å redde biblioteket, inkludert forfattere som Sandra Lillebø og Frode Grytten.

– Vi bruker biblioteket hver eneste helg, det er kjempeviktig for oss, sier Ingemårsen, mens hun vrenger av seg regntøy og refleksvest.

Landås bibliotek er langt fra aleine om å kjempe mot trusler om nedleggelse og kutt. Det kommer fram av en oversikt fra Norsk bibliotekforening som Klassekampen har sett:

I minst 22 kommuner foreligger det forslag om å kutte i bibliotektilbudet.

Bibliotekene blir ikke lenger sett på som en ­grunnstein i ­demokratiet.

Slåss for å redde ­biblioteket

Hannah Bull Thorvik

Det er noe ved mysterier som alltid pirrer oss. Kanskje er det derfor krimsjangeren aldri dør ut: Vi vil nøste opp gåten, helst før Poirot. «Eyes Wide Shut» (1999) av Stanley Kubrick er et mysterium jeg aldri blir ferdig med. Filmen følger en drømmelogikk, der ting aldri går helt opp – og det er nettopp det som gjør den så fascinerende.

Som julefilm er den av den mer ubehagelige sorten: En lege snubler inn på en maskekledd sexfest hos overklassen og blir sugd inn i et nett av trusler, forsvinninger og mulige drap. Likevel er filmen, som av dialektisk nødvendighet, også underlig koselig. Tempoet er langsomt, med lange tagninger fra julefester og jazzbarer, familiehygge og nattlige vandringer gjennom et Manhattan som ennå ikke er striglet av kapitalismen. At klassikeren nå er restaurert fra originalnegativet og utgitt på Criterion Collection, føles som en høytid for oss som har sett filmen altfor mange ganger.

 omgitt av så mange konspirasjonsteorier. Det skyldes temaet – men også omstendighetene rundt produksjonen: To toppsjefer i Warner Bros. avsluttet kontraktene sine like før filmen ble lansert på kino i 1999, og Kubrick døde av hjerteinfarkt åtte dager etter at han leverte siste versjon. Familien har avvist mordryktene en rekke ganger. En annen teori er at røpende sluttscener ble kuttet mot Kubricks vilje. Men dette tror ikke jeg på. For alle som har sett filmen, minner slutten om en punchline.

Kubrick hanket inn datidas største stjernepar, Tom Cruise og Nicole Kidman, til å spille ut et ekteskapsdrama. At Cruise var verdens mest profilerte scientolog, føles ikke helt tilfeldig. De spiller Bill og Alice Harford, et vellykket Manhattan-par. Det vil si, han er lege med pasienter i overklassen; hun driver et kunstgalleri som har gått konkurs. På en overdådig julefest blir begge kurtisert, og hjemme – etter litt hasj – forteller Alice om en seksuell fantasi som får Bills selvbilde til å slå sprekker. Han går ut i natta for å klare tankene.

På filmplakaten kysser Tom Cruise og Nicole Kidman, mens hun ser rett mot seeren. Speilet som rammer inn bildet, antyder at filmen egentlig handler om 

. Hva er det vi, ifølge Kubrick, overser i våre egne liv?

 ser det, to parallelle plott. Det første er verbalt og lineært, lagt tett opp mot Arthur Schnitzlers «Drømmenovelle» fra 1926. Det andre plottet er visuelt og tidsuavhengig, bygget på gjentakelser av mønstre, farger og assosiasjoner. De visuelle tegnene kan stå i skarp kontrast til det karakterene faktisk sier og åpner for andre lesninger av filmen. Når jeg nå årlig benker meg i førjulstida for å se «Eyes Wide Shut», bruker jeg samme strategi som når jeg løser krimgåten i Donald: Jeg hører mindre på dialogen, mens jeg «skanner» kulissene. Hver eneste gang dukker det opp en ny, kryptisk detalj.

Det får meg til å tenke på noe Kubrick uttalte i et intervju: At noen fenomener vanskeligere lar seg forklare med ord enn gjennom synssansen, som han mente var mer intuitiv enn den språklige «tvangstrøya».

«The Shining» (1980) handler for eksempel på overflata om en gal mann som jager sin kone gjennom «Overlook Hotel», basert på romanen til Stephen King (som selv mislikte filmen fordi den avvek så mye fra boka). Men under plottets overflate peker assosiasjonene i interiør, kunst og antrekk om at filmen 

handler om det oversette folkemordet på den amerikanske urbefolkningen.

 på samme måte for et vell av tolkninger. Bare antallet dobbeltgjengere er i seg selv avslørende: Nesten alle kvinnene Bill møter, virker som varianter av både kona og dattera hans. Man begynner å lure på om karakterene egentlig er én og samme person – eller om de heller representerer en idé, som det feminine.

Mange tolker filmen som en skjult kritikk av trafficking i overklassen

Julekos på Manhattan

Rikke Løe Hovdal

Håndsrekningene til Kunstnernes Hus har, historisk sett, kommet fra svært ulikt hold. Etter krigen, da nazistene hadde brukt overlyssalene som våpenlager og gjort store skader på bygget, var det tyske krigsfanger som holdt «dugnad». Og da man i 1956 arrangerte husets største utstilling noensinne – «Etruskernes gåte» – og endte opp med millionunderskudd, var det norske kunstneres verksdonasjoner som reddet inn budsjettet.

Nå er huset i en ny knipe – av helt andre dimensjoner. Skal vi tro direktør Sarah Lookofsky, er det arkitektoniske ikonet ved Slottsparken i fritt forfall.

Gulvet synker, taket lekker, og betongen sprekker. I deler av bygget nærmer temperaturen seg frysepunktet på vinterstid, og rullestolbrukere har ikke adgang til flere publikumsområder.

Hvem skal redde Kunstnernes Hus denne gangen?

186 millioner kroner – dét er det magiske tallet. For den summen lover direktøren å sette Kunstnernes Hus tilbake til fordums prakt.

– Dette ble kåret til Norges viktigste offentlige bygg av en fagjury i 2011. Daglig får vi besøk fra arkitekter fra hele verden – det er jo et praktbygg, ikke sant, sier Lookofsky, som har ledet institusjonen siden 2023.

Hun møter Klassekampen i restauranten til Kunstnernes Hus tidlig om ettermiddagen. Her yrer det av liv: På bordene står rester etter julelunsjer i oppbruddsstemning, og folk i forskjellige selskaper mingler i foajeen. Hvor ille står det egentlig til?

Lookofsky haster forbi julebordene, åpner en dør og viser vei ned en kjellertrapp. Underetasjen er, naturlig nok, like stor som de andre planene, men brukes i dag som verksted og lager, med mye dårlig utnyttet areal.

Det er mange punkter hvor bygget synker. Det må holdes oppe.

Taket lekker, betongen sprekker

Bjørn Ivar Fyksen

Jeg ser for mye fjernsyn. Ikke spør om objektive mål eller utregninger for hva som er passe, bare stol på meg: Med stor og skyldbetynget appetitt forsøpler jeg hodet, forsimpler mine edlere følelser, med underlødig underholdning fra amerikanske strømmetjenester.

Som alle vet, jeg er ikke aleine. Derfor har kinokjeden Nordisk Film forsøkt – i et forsøk på å tilbakestille våre vaner etter at vi kollektivt vennet oss til åndelig drøvtygging under pandemien – å ta opp kampen om oppmerksomheten ved hjelp av en abonnementstjeneste, og her kan jeg like gjerne gå direkte over til reklamen: Bor du i Oslo (eller også enkelte andre byer), kan du for tre hundre kroner i måneden se herlig kinofilm til krampa tar deg. Tre filmer på to måneder, så går du i null; alt etter det er bonus. Løp og kjøp. Jeg har aldri gjort en bedre handel.

 vært som en lang og svermerisk rangel. Herre min hatt, så mye jeg har vært på kino det siste året. Fremdeles bruker jeg i tillegg en formue på Odeon oppe på Storo (som har en annen eier og derfor ikke omfattes av abonnementet) – ganske enkelt fordi jeg blir helt ør i hodet av interiøret der, som er en stilsikker miks av tivoli, kasino og horehus (også dette er en uforbeholden kulturanbefaling!) – men med fribillett i hånda har jeg om hverandre og i store mengder sett tenksom europeisk kunstfilm og barokk Hollywood-horror i gilde farger på Colosseum, Ringen, Vika og de andre. Jeg har til og med knyttet meg til et fast, perfekt sete (jeg vil ikke avsløre hvilket) i den vidunderlige storsalen på Klingenberg, det rommet utenfor hjemmet der jeg har hatt flest lykkelige øyeblikk i livet.

 enn tv-serier, da? Ja. Selv en helt midt på treet god Hollywood-film er som regel uendelig mye bedre enn surret som kvernes ut fra Netflix og liknende, og en film på stort lerret er fremdeles en kulturell 

, intet mindre. I år har Hollywood levert fargesprakende mesterverker som «The Brutalist», «Sinners» og «One Battle After Another» samt en endeløs gullrekke av helt vanlige terningkast 4-filmer som alle oppnår en nesten sublim kvalitet når de folder seg ut på et kjempelerret – tenk, levende bilder, i farger! – og nytes i selskap med ens medborgere.

Å finne løsningen på oppmerksomhetskrisa er et langt lerret å bleke, men her kan du altså bidra til å redde en av den vestlige kulturens pilarer – det gamle Hollywood, det siste av verdi som amerikansk storkapital har frambrakt – for en billig penge og uten større innsats enn den som kreves for å parkere skjønnåndens sensible bakende i et mykt sete og lene seg tilbake.

Interiøret er en stilsikker miks av tivoli, kasino og horehus

Levende bilder! I farger!

Vilma Taubo

– Fritt Ord skal forbli det samme som før og med samme formål, sier stiftelsens styreleder Bård Vegar Solhjell.

Fritt Ord blir gjerne omtalt som det norske kulturfeltets rike onkel. Årlig deler de ut om lag 120 millioner kroner i prosjektmidler til kunstnere, forfattere, filmskapere og journalister.

Samtidig er den tradisjonsrike stiftelsen nå i ferd med å gjennomføre en såkalt «strategiomlegging».

«Vi vil gjøre betydelige endringer i hva vi bruker ressurser på», heter det i et internt dokument.

Spesielt skal felt som «teknologi og ytringsfrihet», samt «unge og ytringsfrihet» få mer oppmerksomhet. I tillegg skal innsatsen internasjonalt, spesielt i Øst- og Sentral-Europa, økes betraktelig.

De siste dagene har Klassekampen skrevet flere saker om konsekvensene av denne omleggingen. Sist lørdag fortalte fem Fritt Ord-ansatte at de har følt seg presset til å takke ja til sluttpakker, noe som har fått en rekke norske kulturarbeidere til å reagere.

Enkelte tolker endringene som «en aktiv nedbygging» av satsingen på det norske kulturfeltet.

Klassekampen møter styreleder Bård Vegar Solhjell, nestleder Anine Kierulf og styremedlem Sylo Taraku til en prat i Fritt Ords majestetiske villa bak slottet i Oslo sentrum.

Styret i Fritt Ord avviser hamskifte

Elise Winterthun

De siste årene har frilansere og andre fått kjipe brev i posten: fakturaer på tusenvis av kroner fordi de har delt skjermdumper av mediesaker med bilder nyhetsbyrået NTB har rettigheter til.

Et ferskt eksempel er Klassekampens skribent Mariken Lauvstad, som til Journalisten forteller at hun har fått et krav på 4215 kroner etter å ha delt en skjermdump av sin egen artikkel på Instagram.

Nå har mediebyrået valgt å moderere seg litt, melder de til Medier24: Krav skal ikke lenger sendes til skribenter som viser at de er tilknyttet medier med NTB-avtale.

Men det betyr ikke at byrået har gjort feil i utgangspunktet, mener kommersiell direktør Joakim Nilsson.

– Det er ikke noe juridisk feil med kravene. Men vi ser behovet for å ha et godt forhold til våre kunder, sier han til Klassekampen.

I 2019 inngikk NTB et samarbeid med det danske selskapet Copyright Agent, som bruker ny teknologi til å oppspore NTB-eide bilder som brukes uten tillatelse. Synderen mottar så et betalingskrav i posten.

Mariken Lauvstad er langt fra den eneste. I august intervjuet Klassekampen forfatter Gunnar R. Tjomlid, som mottok et krav på 12.000 kroner etter å ha delt tre NTB-bilder på egen blogg. NTB valgte omsider å trekke deler av kravet.

Klassekampens kunstanmelder Andreas Breivik ble avkrevd 5050 kroner etter å ha delt en pdf-fil av egen aviskommentar på sin hjemmeside. Dette kravet ble også trukket.

NTB mener folk må betale for seg

I en vinduskarm i klasserommet mitt sto det fire store glass. Heldigvis var de godt forseglet, for innholdet var ikke spesielt barnevennlig: vom, nettmage, bladmage, løypemage – nedlagt på formalin. Disse syltede innvollene var forært oss av en besøkende veterinær, og fordi de resten av skoletida vår sto i vindusposten og var så sublimt ulekre, er jeg ganske sikker på at ingen av oss noensinne vil glemme navnet på kuas fire mager.

Læreren vår var i det hele tatt flink til å invitere omverdenen inn i klasserommet. Da vi fikk sjakkdilla, sendte hun bud på to gamle gubber fra den lokale sjakklubben som kunne lære oss kort og lang rokade. Da vi begynte å fatte interesse for filateli, kom en entusiast og viste oss Norges eldste frimerke.

Men det beste var prosjektukene. Under et spesielt omfattende naturfagprosjekt i sjetteklasse fikk vi løpe fritt opp til skogen, som lå et par kilometer unna, og jakte på mygglarver, salamandere og rumpetroll til klassens terrarium. Det var ingen som overvåket oss. En morgen måtte vi rømme klasserommet fordi alle myggene hadde klekket ut samtidig.

 å få oppleve, var en lærer som til fulle benyttet seg av det vi i dag kaller «metodefrihet». Jeg skjønte ikke den gang hvor privilegert jeg var. Vi la jo merke til at de andre klasserommene så annerledes ut: Der inne sto pultene på geledd, og klasseforstanderen tronet bak et stort kateter.

Selv satt vi i små grupper eller i «lyttekrok», om vi da ikke lå på det teppelagte gulvet – på hver vår selvsydde pute – og hørte læreren lese høyt fra «Mio min Mio» eller «Kjempene faller». Jeg må ha tilbrakt minst en firedel av barneskoleårene mine i liggende stilling.

Seinere er jeg blitt fortalt at det pedagogiske opplegget var omstridt. På foreldremøtene ble det etterlyst mer fokus på «basisferdigheter», omtrent som i dagens skoledebatt. Men læreren vår sto på sitt, selv da myggen summet og noen fant det for godt å bruke løypemage-glasset til en kastelek på tvers av klasserommet.

«metodefrihet» knapt nok et ord. I mediearkivet Atekst finner jeg den første forekomsten i 1986, det samme året som jeg begynte på skolen. Fram til årtusenskiftet ble begrepet brukt til sammen fire ganger.

Deretter stiger kurven bratt, og vi kan allerede slå fast at 2025 blir et toppår (193 treff). I det hele tatt later moteordets utbredelse til å følge kurven til «armlengdes avstand», et beslektet prinsipp som hyppig påkalles av kunstnere som frykter at politikere skal trø dem for nære – og av kulturministeren selv, paradoksalt nok, når hun helst vil slippe å mene noe.

 rapporterte NTB at Utdanningsforbundet er sterkt imot et forslag om at skolene skal være «særskilt varsomme» med digitale verktøy på første til fjerde trinn. I den samme høringen er ni av ti positive til reguleringsforslaget. Men lærerorganisasjonene er skeptiske – med henvisning, selvsagt, til «metodefriheten».

Dette er tarvelig bruk av et edelt prinsipp

Flukten fra friheten

Eivind Myklebust

I opphavet var som kjent ordet, og ordet, der eg kjem ifrå, var det Ivar Aasen som formulerte. «Mellom bakkar og berg» kom inn med morsmjølka, og før bleieslutt skråla vi med på apokryfe vers om kaksar og jamningar frå tidlege versjonar av diktet. På skulen song vi om dei gamle fjelli og gamle grendi, og etter at det nye Aasen-senteret opna i tunet tett ved stova der det stod ei bjørk so breid, var vi truleg på ein haug med dannande og formande og 

setjande skulebesøk i Sverre Fehns nybygg. Det hugsar eg ingenting av, for på det tidspunktet var det heilt andre heltar som førte ordet.

Lenge var det Tupac, Tommy Tee og Warlocks, men 

og snart dukka det opp nokre bortebuande heimegutar frå Hovdebygda på ungdomsklubben Kaihuset og utestaden Rust og rappa om Ørsta med same sjølvtillit som Biggie rappa om Brooklyn:

BOKSTAVA, dei flyte uto monne på mej som lava/ tida ste stille mens ej ste på krava/ og laga mykje bråk og mykje styr/ ej rappa til pologensaren min teke fyr/ ej lika flamma, spør ne mamma / spør ne koffor ho alltid skjelve og stamma.

 Side Brok både i Ørsta sentrum og på Sentrum Scene i Oslo – med Sirkel Sag på laget. Heimegutar på bortebane har ikkje nett vore sveltefôra dei siste sju åra; sjølv har eg sett dei på både Parkteatret og Rockefeller. Men i år kom konserten med ei ny plate, og sjølv om Sirkel har sleppt bensinstasjonsveltarar som «Ørsta Rådhus», er «All verda» faktisk første Side Brok-fullengdar sidan 2013.

På scena blei det ei brennbar blanding av nye låtar og gamle bangers som eg kan endå meir utanåt enn «Mellom bakkar og berg». Heimegut Egil Olsen var med, åndsfrende Stein Torleif Bjella òg. Dei mest kravstore sakna nok Joddski, men heile salen gaula 

, var det heimegutar og -kjekser på alle kantar. I år kom eg med same gjeng, men eg kika meg rundt og såg opptil fleire eg ikkje visste kven var. Ved sidan av meg stod nokre ivrige ålesundarar med heimelaga 

: t-skjorter med Esso-logo, men påskrifta «E no so» – eit forvirra forsøk på kulturell appropriasjon av Ørsta-dialekta frå forkomne bybarn.

Dei skal ha for forsøket, og same kan det vere, for medan eg skrytte høfleg av påhittet deira, sparka Side Brok i gang ein song som sende alle til neste nivå og planet. Tanken min streifa noko frontmann Runar Gudnason skriv i forordet til ei nydeleg nyutgåve av Ivar Aasens «Symra»: «Å oppheve skiljet mellom form og innhald, det er kulturens etterlikning av naturen, på høgaste nivå.» Og var det ikkje nett det som skjedde, då «Rist med raua» ljoma og alle gjorde nett det dei blei bedne om nede på golvet. Rein natur, på høgaste nivå!

På Esso i Oslo

Christopher Olssøn

Denne uka stenger det gamle Munchmuseet på Tøyen dørene. Oslos Høyre/Venstre-byråd har ikke satt av penger til drifta neste år og vil i stedet selge huset.

Siden museet flyttet til Bjørvika, har det nemlig ikke vært tomt i det gamle bygget – tvert imot har det siden 2022 vært 1800 arrangementer der og mer enn 134.000 besøkende, ifølge en fersk rapport fra Kulturetaten i Oslo.

At byrådet nå leter etter nye private eiere, synes Halima Faisel Butt er leit. Hun har i årevis vært frivillig – og er nå fulltidsansatt – i Tøyen Sportsklubb, som blant annet har aktiviteter for unge på det gamle museet.

– For Gamle Oslo er det så viktig at barna har et sted å være etter skolen. Noen familier bor jo trangt, og da kan de unge komme hit og være med venner, sier Butt.

Gamle Munch har vært et prøveprosjekt mellom Kulturetaten, Oslobygg og bydel Gamle Oslo. Men allerede før prøvetida var over – og før evalueringen lå klar – besluttet byrådet å ikke fortsette med prosjektet.

I evalueringen skriver Kulturetaten at prosjektet har svart på ambisjonene i byrådsplattformen om «å motvirke utenforskap, styrke fellesskap og skape gode oppvekstmiljøer».

«Piloten har bare skrapt i overflata av potensialet for hva Gamle Munch som østkantens kulturhus kan være», skriver de videre.

Da Klassekampen svinger innom en tidlig ettermiddag i desember, er det liv i huset. Elever ved nyåpnede Fram videregående skole, som tilbyr norskopplæring til unge som er nye i Norge, er på besøk.

Noen familier bor jo trangt, og da kan de unge komme hit og være med venner.

Nå stenger byrådet Tøyens storstue

Pernille Solheim

Dette har vært et elendig kulturår for min del. Teaterstykker har måttet vike for flekkmaling, og konserter for møter med overentusiastiske eiendomsmeklere. Timer som kunne vært tilbrakt på kunstutstilling, forsvant på det sjeledrepende Alnabru.

Men så, en mandag i slutten av november, da flyttebilen var parkert for denne gang, fikk jeg likevel en opplevelse det var verdt å skrive hjem om: et glimt inn i Film-Norges kontrastfylte indre liv.

 Jeg har nemlig funnet meg en mann i den norske, hardt prøvede filmbransjen. Det har bydd på noen pussige opplevelser, først og fremst i utlandet, siden det er dit de fleste norske filmproduksjoner må reise for å bli til. Jeg har trippet på høye hæler til og fra filmsettet i en belgisk by, utkledd som en rikmannsdatter fra jappetida. Med helikopterhjelm og militæruniform har jeg slåss mot helnorske troll i utkanten av Budapest.

Derfor var det med en viss uro at jeg fant plassen ved siden av kjæresten min i Colosseums storsal for noen uker siden. Vi skulle overvære verdenspremieren på «Troll 2», oppfølgeren til den mest sette ikke-engelskspråklige filmen på Netflix noensinne.

Heldigvis for de 100 millionene som kan komme til å se toeren, var jeg klippet bort.

 dere lese om andre steder. Jeg vil heller trekke fram det som skjedde etterpå, da publikum ble busset opp til Holmenkollen og lovet en uforglemmelig kveld. Tett i tett sto vi på toppen av Oslo – influensere, filmfolk og utenriksjournalist(er) om hverandre – idet himmelen lyste opp. Over oss ble 600 droner til et troll i bevegelse og seinere til en gigantisk, rød N – logoen til verdens største strømmetjeneste, som nå vil kjøpe opp deler av Warner Bros.

«Det går dårlig i norsk filmbransje, ja», overhørte jeg en mann si tørt over koppen med rødvinsgløgg. Det skulle bli den første av mange slike kommentarer fra mer og mindre arbeidsledige filmfolk den kvelden, enten det var på dansegulvet mens Freddy Kalas leverte afterski-bangers på scenen, eller ved grønnskjermen der vi fikk posere med det mannevonde trollet jagende etter oss.

som kjent så det griner om dagen. Samtidig står bransjen midt i en perfekt storm av økonomiske kutt og konkurranse fra de viltvoksende globale strømmetjenestene. Nylig viste en rapport at 30 prosent av norske filmarbeidere har forlatt bransjen det siste året, mens 60 prosent vurderer å gi seg.

Men samma det. Skal det være en kanapé?

Bobler, kanapeer og blandede følelser

I disse dager får norsk forlagsflora et nytt, rødt tilskudd. Allmuen forlag ble opprettet på tampen av året og skal utgi bøker i alle sjangrer med relevans for norsk venstreside.

– Vi har ikke tenkt å legge mye bånd på oss sjøl. Vi vil gi ut alt som er spennende, sier Brage Aronsen.

Han driver allerede Arbeidernes Antikvariat og plateselskapet No. 13, begge deler med forankring på venstresida. Sammen med Ole Mjelstad, Daniel Vernegg og Åsne Hagen starter han Allmuen.

– Vi tenker helhetlig om å drive med kultur på venstresida. Det er viktigere enn på lenge, fordi høyresida er på offensiven i kulturen. Det er et område hvor venstresida lenge har hatt et slags hegemoni, men det blir kraftig utfordret nå, sier Aronsen.

Det finnes allerede flere forlag på norsk venstreside, medgir Aronsen – men det er stadig tomrom å fylle.

– Mye av sakprosaen som gis ut i dag, er vinklet på politikk og samfunn, men lite handler om kultur. Vi vil ha et fokus på det. Vi har også noen prosjekter som handler om å løfte fram glemte skatter fra arbeiderbevegelsens rike litterære historie.

Det ferske forlaget har allerede flere titler planlagt. Den første på lista er «Fra dybet: Skisser og stemninger», først utgitt i 1908.

– Det er en kortprosasamling av en fyr som heter Marius Braatt. Han var en ungsosialist fra Oslos østkant, og boka handler om det vanskelige livet nederst på samfunnets rangstige, sier Aronsen.

Allmuen er folk flest, i motsetning til øvrigheta.

Starter rødt forlag

Allerede i fjor testet Dagbladet å tegne ut avissider i Vietnam. I dag står de vietnamesiske redigererne og designerne for produksjonen av store deler av papiravisa.

I høst kom nyheten om at også det svenske mediekonsernet Bonnier News vil legge magasinredigeringen til Ho Chi Minh-byen i Vietnam.

Det har utløst sterke protester i de 21 publikasjonene det er snakk om. I forrige uke møttes mediekonsernet og fagforeningene, men forhandlingene førte ikke fram.

Nå er det besluttet at Expressen skal flytte deler av magasinproduksjonen til Ho Chi Minh-byen.

Det er byrået Inbold som lager Dagbladet – og nå Expressen i Vietnam. Siden 2018 har de også hatt et samarbeid med Dagbladets eierkonsern, Aller Media. I årene 2020–2023 har konsernet sendt 65 prosent av all grafisk layout til Inbold, ifølge svenske Dagens Media.

I et intervju med Medier24 i høst sa Bjørn Carlsen, redaktør for Dagbladet Pluss, papir og magasinet, at de ansatte i Inbold jobber under betingelser «relativt like våre».

De jobber 35 timer i uka og har én time betalt lunsjpause. Til Journalisten sa han at de er klar over at arbeidsmiljøreglene er annerledes i andre deler av verden.

«[Samtidig] er vi svært glade for at Inbold har forsikret oss om at de tilbyr betingelser som er bedre enn det normale i Vietnam. At de går foran, kan motivere andre til å gjøre det samme», uttalte Carlsen.

Aktuelt

Grunnboka for et estetisk gemytt.

På et lite sted i de sørpolske fjellene har en norsk stavkirke ruvet siden 1844. Årlig gjester over 200.000 det eksentriske monumentet.

I januar 2025 virket det som om alle NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

Foreslår et skattefradrag til filantroper

Avisene intervjuer oftere menn. Kvinner må si mer ja, sier Cecilie Hellestveit.

Jeg vet hva reven sier.

På Landås kjemper lokalmiljøet for å holde liv i biblioteket sitt

Julekos på Manhattan

Et arkitekturikon mangler nesten 140 millioner kroner til oppussing. Hvem kan redde Kunstnernes Hus?

Len deg tilbake og redd kulturen.

Styret i Fritt Ord slår tilbake mot kritikken. Stiftelsen skal være som den har vært, slår de fast.

NTB mener folk må betale for seg

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metodefriheten». Men er det noen som benytter seg av den?

Fram då frendar! Gi na no då!

Prøveprosjektet i det gamle Munchmuseet har vært vellykket, ifølge en ny rapport. Men allerede før evalueringen var klar, besluttet byrådet å stenge dørene.

Bobler, kanapeer og blandede følelser

Brage Aronsen og tre kamerater har startet forlaget Allmuen. De lover nye utopier for venstresida.

Formgivingen av Expressens magasiner blir outsourcet til Vietnam. Nå kan 15 redigerere og designere miste jobben.

Jurist og tidligere styreleder i Fritt Ord mener det er uforståelig at fem ansatte måtte slutte.

Sju av ti lokale teatre kutter forestillinger

Netflix vil kjøpe Warner Bros. Det kan få store konsekvenser for både publikum og filmarbeidere, sier redaktør Kjetil Lismoen.

Blant Nord-Europas «gamlebyer» angir Warszawas tonen. Men også den er en fri rekonstruksjon – og har den moderne metropolen rett under seg.

Forfattere kaller omleggingen av Fritt Ord «nyliberalistisk» og «brutal». Ifølge Hilde Østby er den også helt unødvendig.

Varma opp med dada

Grunnboka for et estetisk gemytt.

På et lite sted i de sørpolske fjellene har en norsk stavkirke ruvet siden 1844. Årlig gjester over 200.000 det eksent­riske monumentet.

I januar 2025 virket det som om alle NRKs sende­fla­ter var dekket med klassiske pen­sel­strøk.

Foreslår et skatte­fradrag til filan­troper

Avisene intervjuer oftere menn. Kvinner må si mer ja, sier Cecilie Hel­les­tveit.

Jeg vet hva reven sier.

På Landås kjemper lokal­mil­jøet for å holde liv i biblio­teket sitt

Julekos på Manhattan

Et arki­tek­turikon mangler nesten 140 millioner kroner til oppussing. Hvem kan redde Kunst­ner­nes Hus?

Len deg tilbake og redd kulturen.

Styret i Fritt Ord slår tilbake mot kritikken. Stiftelsen skal være som den har vært, slår de fast.

NTB mener folk må betale for seg

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metode­fri­he­ten». Men er det noen som benytter seg av den?

Fram då frendar! Gi na no då!

Prøve­pro­sjektet i det gamle Munch­mu­seet har vært vellykket, ifølge en ny rapport. Men allerede før evalu­e­ringen var klar, besluttet byrådet å stenge dørene.

Bobler, kanapeer og blandede følelser

Brage Aronsen og tre kamerater har startet forlaget Allmuen. De lover nye utopier for venstre­sida.

Formgi­vingen av Expressens magasiner blir outsourcet til Vietnam. Nå kan 15 redigerere og designere miste jobben.

Jurist og tidligere styreleder i Fritt Ord mener det er ufor­ståe­lig at fem ansatte måtte slutte.

Sju av ti lokale teatre kutter forestil­linger

Netflix vil kjøpe Warner Bros. Det kan få store konse­kvenser for både publikum og filmar­bei­dere, sier redaktør Kjetil Lismoen.

Blant Nord-Europas «gam­le­byer» angir Warszawas tonen. Men også den er en fri rekon­struksjon – og har den moderne metropolen rett under seg.

Forfattere kaller omleg­gingen av Fritt Ord «nyli­be­ra­lis­tisk» og «brutal». Ifølge Hilde Østby er den også helt unødvendig.

Varma opp med dada

På et lite sted i de sørpolske fjellene har en norsk stavkirke ruvet siden 1844. Årlig gjester over 200.000 det eksentriske monumentet.

I januar 2025 virket det som om alle NRKs sendeflater var dekket med klassiske penselstrøk.

Foreslår et skattefradrag til filantroper

Avisene intervjuer oftere menn. Kvinner må si mer ja, sier Cecilie Hellestveit.

På Landås kjemper lokalmiljøet for å holde liv i biblioteket sitt

Et arkitekturikon mangler nesten 140 millioner kroner til oppussing. Hvem kan redde Kunstnernes Hus?

Lærerne motsetter seg skjermfri skole ved å vise til «metodefriheten». Men er det noen som benytter seg av den?

Prøveprosjektet i det gamle Munchmuseet har vært vellykket, ifølge en ny rapport. Men allerede før evalueringen var klar, besluttet byrådet å stenge dørene.

Brage Aronsen og tre kamerater har startet forlaget Allmuen. De lover nye utopier for venstresida.

Formgivingen av Expressens magasiner blir outsourcet til Vietnam. Nå kan 15 redigerere og designere miste jobben.

Jurist og tidligere styreleder i Fritt Ord mener det er uforståelig at fem ansatte måtte slutte.

Sju av ti lokale teatre kutter forestillinger

Netflix vil kjøpe Warner Bros. Det kan få store konsekvenser for både publikum og filmarbeidere, sier redaktør Kjetil Lismoen.

Blant Nord-Europas «gamlebyer» angir Warszawas tonen. Men også den er en fri rekonstruksjon – og har den moderne metropolen rett under seg.

Forfattere kaller omleggingen av Fritt Ord «nyliberalistisk» og «brutal». Ifølge Hilde Østby er den også helt unødvendig.