Ingrid Fadnes

#fff

To filosofer gikk helt til topps i årets gjettelek for 2025 med 19 riktige av 20 mulige. De vant ikke overlegent; to lesere fikk 18 rett, og fire stykk noterte 17 riktige svar. Men i denne gjettekonkurransen er det marginene som gjelder. Ett feil ja eller et motstrøms nei kan være tunga på vektskåla i tevlingen om framtida.

Filosof Joakim Hammerlin som underviser i filosofi og politikk ved Nansenskolen, må få bekreftelsen et par ganger før seieren synker inn.

– Du hadde troa på våpenhvile mellom Russland og Ukraina i 2025.

– Ja, og vi får nå se. Året er ikke omme. Jeg tror mye kan skje enda.

Filosoferte seg til topps

Selma Stormyren Larsen

#000

Da Klassekampen ringer professor Frode Helmich Pedersen, sier han det åpenbare: Dag Solstad og Liv Køltzow er uerstattelige.

Men ved utgangen av det som må kunne kalles et litterært 

, spør vi likevel: Hvordan ser framtida ut for et land som i løpet av året mistet så mange av etterkrigstidas mest markante forfattere og kunstnere?

Det begynte med Håkon Blekens bortgang i januar – og i løpet av våren, sommeren og høsten takket også Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen, Tor Åge Bringsværd, Liv Køltzow, Roy Jacobsen og Henning Hagerup for seg.

Hvem skal følge i deres fotspor? Finnes det noen arvtakere der ute?

Frode Helmich Pedersen, professor ved Universitetet i Bergen, har altså ingen umiddelbare forslag til navn.

– En figur som Henning Hagerup framstår som bortimot umulig i dag. Og da Morgenbladet skulle kåre de beste forfatterne under 35, fikk de problemer. På de tidligere kåringene var det velkjente, store navn på lista – i år var det folk vi knapt hadde hørt om, med mange færre bøker bak seg, sier Pedersen.

Skal vi tro ham, er det mer vi må vinke farvel til i våre dager. Vi lever ikke lenger i en litterær tid – influenserne har overtatt det som før var forfatternes rolle i samfunnsdebatten.

Det kan man nesten bare slå fast: Kaja ­Schjerven Mollerin er den nye Henning Hagerup.

Neste ledd i kongerekka

Endre Ugelstad Aas

Kampen for det frie ord har aldri vært enkel. Ei heller i 2025, hvor årets siste store kulturdebatt handlet om stiftelsen Fritt Ords strategiomlegging.

I midten av oktober varslet stiftelsen i en pressemelding om omorganisering og nye satsinger. «De store samfunnsendringene vi gjennomgår nå, krever nye prioriteringer og nye måter å jobbe på», sa nyinnsatt styreleder og tidligere SV-politiker Bård Vegar Solhjell.

Seinere ble det klart at det er felt som «teknologi og ytringsfrihet», samt «unge og ytringsfrihet» Fritt Ord vil satse mer på framover. I tillegg skal innsatsen internasjonalt, spesielt i Øst- og Sentral-Europa, økes betraktelig.

 krevdes også ny og spisset kompetanse, mente styret. Derfor opprettet stiftelsen tre nye prosjektstillinger, mens det ble inngått frivillige sluttavtaler med 3,7 av Fritt Ords 9,7 årsverk. Seinere på høsten ble det klart at staben ble slanket fra totalt elleve til seks ansatte. Tre fulltidsstillinger og to deltidsansatte forsvant ut dørene fra Fritt Ord-villaen bak slottet.

I en institusjon hvis oppgave det er å legge til rette for fri meningsbrytning, skjer ikke slike endringer uten debatt.

relativt stille før fem tidligere ansatte gikk ut i Klassekampen 6. desember mot prosessen rundt omleggingen. «Vi er blitt utsatt for det jeg vil kalle ugrei behandling», sa Oskar Kvasnes, seniorrådgiver i stiftelsen, til avisa. De fem mente at prosessen inngår i en større fortelling om brutaliseringen av det norske arbeidsmarkedet. Den nyttemaksimerende tenkningen går på bekostning av det verdigrunnlaget stiftelsen hadde arbeidet etter fra starten, mente de.

Tidligere Fritt Ord-direktør Erik Rudeng fant det paradoksalt at stiftelsen, med sin solide økonomi, «velger gå i bresjen for det mange vil betegne som nyliberalistisk personalpolitikk i norsk kulturliv». Styreleder Bård Vegar Solhjell argumenterte på sin side for at omstillingen er gjennomført på en ryddig måte og aviste at stiftelsen hadde tatt en ny ideologisk vending. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås poengterte at «strategiendringene krever ny kompetanse og andre arbeidsmåter for flere».

i Klassekampen var det mange som hadde sitt å si om Fritt Ords nye retning. Erik Rudeng gikk igjen hardt ut mot ledelsen da det ble kjent at en vedtektsendring i stiftelsens formålsparagraf som omhandlet dens internasjonale satsing, ikke ble godkjent av Stiftelsestilsynet før omleggingsprosessen ble satt i gang.

Tidligere styreleder i Fritt Ord Georg Fredrik Rieber-Mohn fulgte seinere opp kritikken og stilte spørsmål ved behovet for å bytte ut ansatte med mange tiårs erfaring. Åmås parerte med at avslaget fra Stiftelsestilsynet i første runde var en formalitet underveis i saksbehandlingen og understrekte at de ville sende inn en ny søknad.

Mange hadde sitt å si om Fritt Ords nye retning

Uro i Fritt Ord

Guri Kulås

Den 11. november melde Nemo, vinnaren av Eurovision i 2024, at han leverte tilbake prisen i protest mot at Israel vil få delta i songkonkurransen også i 2026. Nemo meinte det var ein «klar konflikt» mellom Eurovisions ideal om samhald, inkludering og verdigheit og avgjerda om å la Israel få delta trass i krigen i Gaza. Mange delar den vurderinga, men ikkje Den europeiske kringkastingsunionen (EBU).

Det nær to år lange Eurovision-dramaet munna i november ut i eit føreseieleg antiklimaks. Generalforsamlinga i EBU valde å svara på ein stadig veksande kritikk frå artistar, publikum og EU-statar med beint fram å 

den lenge varsla røystinga om israelsk utestenging frå Eurovision.

stenga ute Israel frå Eurovision vart reist alt vinteren 2024. Israels uinnskrenka åtak på sivile palestinarar gjorde at mange meinte den israelske kringkastaren KAN måtte handsamast på line med dei russiske tv-selskapa, som vart suspenderte frå det europeiske kringkastingssamarbeidet straks etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022. Men Israel fekk konkurrera både i 2024 og 2025. Og i staden for å risikera å vega Israels krigsbrotsverk opp mot Russlands samla EBU seg i november om nokre nye reglar for Eurovision. Reglane skal verna konkurransen mot politiske bidrag og røystemanipulasjon av det slaget Israel vart skulda for å driva med i år.

Avgjerda fekk full støtte frå NRK, som har møtt all nasjonal kritikk mot Eurovision med å visa til sin upartiske, redaksjonelle fridom og behovet for å føra debatten internt i eit samla EBU. Kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen, som var med på EBUs generalforsamling i Genève, kunne meddela sine eigne journalistar at «tiltakene», altså dei nye reglane, «er nødvendige for å beskytte konkurransens nøytralitet og omdømme». Ei utsegn som illustrerer poenget med munnhellet for lite for seint.

 3. november var likevel ikkje uventa for dei som hadde sett korleis EBU skauv avgjerda framfor seg frå månad til månad og krise til krise heilt til Donald Trump i siste liten kom dei europeiske kringkastingssjefane til unnsetning med å pressa gjennom ei «våpenkvile» i Gaza i oktober. Då hasta det kanskje å få gjort vedtaket om ikkje å gjera noko vedtak medan det enno var ei teoretisk von om fred og humanitær innsats?

Alt som kan seiast om Eurovision-striden, er sagt mange gongar av Nemo og mange andre. Men sett i tilbakeblikk ved utgangen av 2025 er både EBUs og NRKs handtering av konflikten symptomatisk for den større, europeiske identitetskrisa som har hengt tungt over dei store, politiske debattane på kontinentet i år. Spørsmålet om kva som sameiner Europa, heng også saman med kva og kven Eurovision er til for. EBU har hatt grunn til å frykta splitting i organisasjonen om Israel vart utestengt frå Eurovision, men no stemnar dei vidare med ein økonomisk ressurskrevjande og stygt omdømmeskadd konkurranse, utan Island, Irland, Slovenia, Nederland og Spania. Desse landa har alt meldt at dei vil boikotta 2026.

det nye kravet frå Eurovision-kritikarane også i Noreg. Ei meiningsmåling som Fagforbundet gjennomførte før jul, viste at nordmenn flest (52 prosent av dei spurte) meinte Noreg ikkje burde delta om Israel blir med. Tidleg i desember hadde Kringkastingsrådet fått inn 2490 klagar på Israels deltaking i musikkonkurransen, og samstundes kom endå eit kulturopprop mot norsk deltaking initiert av musikkprodusent Erik Hillestad, musikar Marthe Valle og skodespelar Janne Heltberg. «NRKs servile, defensive holdning til denne saken er en dypt politisk handling», sa musikar og underskrivar Torgny Amdam til Klassekampen. «Avlys hele dritten», var hans oppmoding, men ingenting tyder på at NRK-leiinga vil «lytta til folket» i denne saka.

NRK-leiinga vil ikkje ‘lytta til folket’

Falske tonar om europavisjonar

Kåre Bulie

Han ser morsk ut, Karl Marx, der han foran en av Chemnitz’ «sosialistiske» blokker vokter den tyske byens hjerte. Den 40 tonn tunge, over syv meter høye bronseskulpturen av tenkerens hode har ruvet over en granittblokk siden 1971 og er for lengst blitt Chemnitz’ mest berømte landemerke. Likevel er det fristende å tenke at utviklingen etter avdukingen i stigende grad har gjort den biske minen forståelig.

En gang var nemlig landskapet av moderne høy- og kulturhus foran herren med den slående hårveksten for hans å regne. Byen het fra 1953 Karl-Marx-Stadt, ble på ruinene etter annen verdenskrig utviklet til en arkitektonisk modellby i DDR og var blant bonde- og arbeiderstatens viktigste.

 fall tok den imidlertid sitt gamle navn tilbake og mistet mye av befolkningen. I senere år har dessuten grupper med en ganske annen plass på det politiske spekteret enn Marx’ preget stedet. Den dag i dag skryter det likevel av at den sovjetiske billedhuggeren Lev Kerbels figurative skulptur – flankert av en oppfordring fra «Det kommunistiske manifest» om at verdens arbeidere må stå sammen, på fire språk – er verdens nest største byste.

Bak kulturarrangementene og byutviklingstiltakene Chemnitz har vist seg frem med i 2025, året den har tilbrakt som europeisk kulturhovedstad, finnes altså en annen fortelling: om en «monden industrimetropol», som det heter i en av prosjektets tallrike brosjyrer, som forfalt i møte med nye tider – og de problemene endringer av økonomisk så vel som politisk art bidro til å skape. Den dobbeltbunnede tittelen «C the Unseen» avspeiler at byen selv introduserer seg som «ofte oversett» og åpenbart behøver oppmerksomheten den ettertraktede statusen bringer.

 fått, har en hel del vært lite flatterende. «Chemnitz er et sted hvor de seneste tredve årenes demokratiske kultur er synlig under press», medgir arrangementet. Sommeren 2018 fikk resten av verden høre om opptøyer, nazihilsener og mengder av ytre høyre-representanter som aksjonerte i protest mot innvandring. Demonstrasjonen ble på ingen måte slike miljøers siste opptreden i Chemnitz.

Det motsvaret kulturhovedstadsåret kan leses som, har vært fylt av konferanser, utstillinger og film- og teaterforestillinger. I Chemnitz er det blitt danset og sunget karaoke, løpt og lest dikt: Et tidsriktig mangfoldig program har fylt hus og gater med liv.

Daniel Buren, den franske kunstneren som er særlig berømt for striper, kledde allerede i 2013 en skyhøy pipe i byen med syv farger. Det frodige monumentet kobler Chemnitz’ industrielle fortid med årtusenskiftets appetitt på kunst som motor i byutviklingen, og med sin formidable synlighet ble det peilepunkt også i årets markering. Chemnitz’ mest berømte sønn, ekspresjonisten Karl Schmidt-Rottluff, fikk i 2025 endog sitt eget kunstmuseum i byen – i barndomshjemmet.

 byen tidlig i november, var «Angst», en stor Edvard Munch-utstilling, blant hovedattraksjonene. Byens sentrale kunstmuseum kombinerte nordmannens klassikere med verk av kjente yngre signaturer, men det var minimal tvil om hvilke bilder som hadde lokket de mange som stod i kø.

Utstillingen viste at nordmannen var på besøk i Chemnitz også personlig: I 1905 portretterte han ikke bare stedet, men i tillegg den lokale tekstilentreprenøren Herbert Esche. Kunstsamleren var byggherre for en art nouveau-villa den kjente belgiske arkitekten Henry van de Velde, en annen Munch-modell, hadde tegnet like før.

Sommeren 2018 fikk verden høre om opptøyer og nazihilsener

Frisert modellby

Vilma Taubo

70 prosent av dem som besøkte Munch-museet i 2025, var turister

Det sier Leitva Giordano til Klassekampen. Hun og kjæresten Marco Magni har nettopp avlagt Munchmuseet i Oslo et besøk. Det er det første museet på lista over steder de vil oppleve i løpet av deres første tur til Norge. Magni synes spesielt den mye omtalte arkitekturen til bygningen er interessant.

– Museer er viktige fordi du får et bilde av kulturen i landet du besøker. Et museum forvalter kulturen til et sted, sier Magni som holder til i Milano.

Det italienske paret er langt fra de eneste med utenlandsk pass som svinger inn og ut av dørene på museet i Bjørvika den siste søndagen i året.

Blant de 750.000 som har besøkt Munchmuseet til nå i år, er nemlig om lag 70 prosent utenlandske besøkende. I andre enden av Oslohavna melder Nasjonalmuseet at antallet internasjonale besøkende har økt med 25 prosent dette året.

Klassekampen har samlet inn besøkstall for 2025 fra landets største kunstmuseer. Mens Munchmuseet allerede har passert fjorårets besøkstall på 746.000, styrer Nasjonalmuseet mot en liten nedgang fra fjoråret. 856.600 har vært innom museet så langt. Dermed er det et stykke igjen til de totalt 946.000 som besøkte museet i fjor.

Årets tydeligste trend synes imidlertid å være at andelen utenlandske besøkende er på vei opp.

«Dette skaper igjen store ringvirkninger for Oslo», skriver Munch-direktør Tone Hansen i en e-post til Klassekampen.

Turister strømmer til kunstmuseene

Dag Eivind 
Undheim Larsen

Når et norsk forlagskonsern legges ut for salg, er det mer enn en merkantil transaksjon – det er et nasjonalt og kulturelt anliggende.

I oktober ble det kjent at de 116 aksjonærene i Aschehoug, som har vært eid av Nygaard-familien siden 1888, var blitt enige om at forlaget skulle legges ut for salg. Nyheten slo ned som en bombe i Litteratur-Norge.

 har forlaget slitt i motbakke. Ikke minst har svikten i skoleboksalget slått ut på bunnlinja. Samtidig har Aschehoug et solid økonomisk fundament og kan skilte med en egenkapital på rundt 300 millioner kroner. I pressemeldingen som fulgte kunngjøringen av salget 9. oktober het det at Aschehoug «trenger sterke, engasjerte og dedikerte eiere som kan utvikle virksomheten i et langsiktig perspektiv». Konsernsjef Mads Nygaard poengterte også at «det er helheten som skal selges».

Dermed var spekulasjonene i gang, for hvem kunne være interesserte i å kjøpe et forlagskonsern? Flere profilerte stemmer i norsk bokbransje foldet hendene og ba til høyere makter. Bokbransjeveteranen Trond Andreassen ba til gud om at noen norske investorer kunne være interesserte. Forfatter og kritiker Espen Søbye håpet på at statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og regjeringen ville komme på banen for å sikre at Aschehougs redaksjonelle miljøer ikke blir borte.

 av aktuelle kandidater relativt begrenset. Andre store bransjeaktører som Cappelen Damm og Gyldendal vil umiddelbart havne i Konkurransetilsynets søkelys om de skulle vise interesse.

Finnes det noen norske rikinger med kulturell samvittighet som kan være aktuelle? Forretningsmannen Johan H. Andresen og selskapet Ferd blir nevnt, mens andre peker på Sparebankstiftelsen som en mulig kjøper.

Kanskje finnes svaret utenfor Norges grenser. Svenske Bonnier har definitivt muskler til å aksle et slikt kjøp. De har allerede en fot i norsk bokbransje med Bonnier Norsk Forlag, og Håkan Rudels, direktør i Bonnier Books, har flagget interesse for Aschehoug. Også danske JP/Politiken har en tydelig tilstedeværelse i det norske bokfeltet gjennom sitt eierskap i Kagge Forlag. Eller hva med «den nye vinen» i skandinavisk bokbransje? Kan den hurtigvoksende strømmetjenesten Storytel være interessert i et norsk forlag?

 som ønsker utenlandske eiere velkommen. I oktober sa medieforsker Helge Rønning til Klassekampen at det ville være «et tap for hele det norske kulturlivet om Aschehoug skulle havne på utenlandske hender».

Det er også stor usikkerhet rundt om Aschehoug vil bli solgt i sin helhet. Sannsynligheten er kanskje vel så stor for at forlaget havner på slaktebenken og selges stykkevis og delt. I så fall vil kanskje enkelte av konsernets såkalte «felleskontrollerte virksomheter» være attraktive. Aschehoug sitter på 51 prosent av aksjene i bokhandlerkjeden Norli, som har gått med overskudd de siste årene. Forlaget eier også 50 prosent av lydboktjenesten Fabel, men selskapet har slitt med underskudd. Samtidig kan Fabel være et fristende objekt med tanke på framtidige inntekter i det voksende strømmemarkedet.

Sannsynligheten er stor for at forlaget selges stykkevis og delt.

Arvesølv til høystbydende

Mariken Lauvstad

Det er siste helg før jul, og jeg er på snartur i den svenske hovedstaden for å se Marx’ «Das Kapital» som teater. For tro det eller ei, men Stockholm har dette året vist 

 forskjellige teaterforestillinger basert på Marx’ storverk. Den ene er produsert av det venstreorienterte Teater Tribunalen på Hornsgatan på Södermalm, og hadde premiere allerede i februar i år. Den andre hadde nylig premiere på Dramaten. Det er hit jeg skal.

Men la oss først dvele et øyeblikk ved Marx og «Kapitalen». Det rundt 2300 siders storverket Marx arbeidet med de siste 25 årene av sitt liv, var ingen økonomibok i vanlig forstand. Snarere var det en kritikk av rådende politisk økonomi, og inkluderte også historisk, filosofisk og sosial analyse. Men kjernen var dette: Arbeidere som selger sin arbeidskraft skaper mer verdi enn de får betalt for, og denne merverdien gjør at eiere kan akkumulere profitt. Profitten kommer altså ikke fra bedriftseierne selv, eller fra markedet, men fra arbeidskraft som aldri blir betalt for. Stadig mer av kapitalen konsentreres i toppen, mens arbeiderklassen blir relativt fattigere. Økende ulikhet er altså systemisk, ikke tilfeldig, men vi aksepterer likevel dette systemet fordi arbeidet som ligger bak, ikke er synlig. Vi ser varene i hyllene, men ikke menneskene som har skapt dem. Vi ser markedet, men ikke makten som skaper og former det.

«Das Kapital kunne vært navnet på en klubb i Berlin,» ler koreograf og regissør Örjan Andersson spøkefullt i Dramatens introduksjonsfilm til forestillingen på deres hjemmeside. Men så blir han alvorlig: «Ja, synes ikke 

det er relevant å sette opp Das Kapital i 2025 for å sette søkelyset på kapitalismen?», spør han liksom seeren. «–Med tanke på verdenssituasjonen i dag og hvordan vi lever?»

Det er vanskelig å være uenig. Selv de innerste rommene i våre sinn kapitaliseres på i dag: vår oppmerksomhet, vår meningsdanningsprosess, vårt behov for tilknytning og selvsagt vår lengsel etter å bli elsket. Hvorfor? Markedets logikk er evig vekst – en vekst som avhenger av at det stadig genereres nye behov i oss, som markedet igjen kan tilfredsstille. I «Kapitalen» forklarer Marx hvordan kapitalismen over tid reduserer sosiale forhold mellom mennesker til en form for 

. Resultatet i 2025 er en slags temuifisering av tilværelsen, der selv kjærlighet omtales med markedsspråk og vi stadig drømmer om å kjøpe, eie eller besitte mer vi egentlig ikke trenger – men strever med å drømme fram den verden som kan redde oss.

Når jeg noen timer senere setter meg i Dramatens store sal, er den tettpakket av mennesker. Teatret er vakkert, bevart nesten akkurat slik det var ved åpningen i 1908. Balkongene har ornamenteringer, kranser og sløyfer i bladgull og hvitt. De grønne, fløyelstrukne seteradene er plassert tett i tett.

Når forestillingen begynner og forhengsprospektet trekkes opp, åpenbares en scenografi som minner om et sterilt sykehus, et slakteri, eller et klinisk, moderne fabrikkmiljø. Veggene er dekket av golde, hvite fliser, gulvet er mursteinsrødt. I taket henger rader av blåhvite ledlysrør, og midt i den store bakveggen finnes et åpent rom, kun beskyttet av et tynt rekkverk. Der befinner ensemblet seg, stimlet sammen.

Skuespillerne har på seg vanlige kontorantrekk, og de diskuterer ivrig produksjon, konsumpsjon og verdi. Er det en abstraksjon over det moderne byråkratiets pølsefabrikk jeg ser? Et metagrep der de ansatte i en etat gjennomsyret av New Public Management-ideologi diskuterer «bullshit»-jobber og fremmedgjøring?

Det er ikke ofte Dramaten viser danseteater, men «Das Kapital» er nettopp det. Koreografien blander abstraherte gester og samtidsdans. Tekstutdrag fra Kapitalen kombineres med karakterenes absurde hverdagsbetraktninger: 

«Varje dag köper jag kanske femton olika grejer.

!». Sammen med den kalde, kliniske scenografien skapes en slags stilistisk fremmedgjøring der det absurde og tragikomiske ved den moderne eksistensen trer frem.

Det er et snev «Roy Andersson» over estetikken, men tankene mine løper også til Charlie Chaplins kritikk av industrikapitalismen i «Modern Times» (1936) og den franske filmskaperen Jacques Tatis storverk «Playtime» (1967) – der han skildrer en manns møte med en kald, moderne verden av identiske kontorlandskap i glass og stål. I alle disse tilfellene løfter billedkomposisjonen – det lille mennesket mot det store maskineriet – fram systemets makt uten å forklare.

Dramatens ‘Das Kapital’ behandler først og fremst den moderne middelklassens dårlige samvittighet

Har Stockholm fått dilla på Karl Marx?

Maria Horvei

Det er, har eg etter kvart skjønt, ikkje uvanleg å ha ei meir eller mindre organisert liste over ting ein gjerne vil gjere i adventstida for å «kome i jolestemning». Ein er trass alt ikkje eit barn lenger, og der foreldre, skuleverket og dei programansvarlege i NRK tidlegare jobba som ein godt organisert einig for å sørge for at akkurat 

skulle kome inn den rette kjensla av høgtid, står du no langt meir aleine.

At du kanskje til og med har fått ansvaret for jolestemninga til eitt eller fleire avkom, gjer naturleg nok ikkje saka noko enklare. Å prøve å gjenskape barndommens magi for seg sjølv kan sjølvsagt lett få noko krampaktig over seg, og mange vil nok heller fokusere på å halde ut og vente til heile jolemaskineriet har skramla forbi – men dersom du, etter å ha brukt tre timar i kø på Oslo City, føler for halvannan time aleinetid i selskap med eit glas raudvin og «Love Actually», er det ikkje mi oppgåve å himle med augo over det.

Sjølv har eg i år følgt ein nokså idiosynkratisk sti inn i joletidas vrimmel. Men med årets advent i bakspegelen, og eit nytt år like rundt hjørnet, tenkte eg uansett det kunne vere fint å oppsummere. Kva fungerte bra i årets jakt på jolestemninga? Kva kan eg anbefale vidare? Kva kan eg, allereie no, fortelje deg at du like gjerne droppe når kalenderen viser desember 2026? Kva har ein britisk tv-kokk med saka å gjere? Svara, med rangering, kjem her:

Sjå gamle episodar av Nigella Lawsons jolespesialar på Youtube: 9/10

Eg har tidlegare brukt spalteplass på desse sidene til å utbrodere min fascinasjon for den britiske kjendiskokken Nigella Lawson, og eg skal ikkje gjenta heile historia her. Det eg 

seie, er at å la eit par av hennar jolespesialar gå i bakgrunnen medan du pakker inn gåver, eventuelt ligg i halvkoma på sofaen, på ingen måte er feil. Insisteringa hennar på kor viktig det ikkje er å la seg stresse av jola, og kor avgjerande det er å halde det heile på eit overkommeleg nivå, er i seg sjølv betryggande, om ikkje akkurat revolusjonerande, råd. Kombinert med forslaget hennar om å invitere vener over på ein treretters middag kvelden-før-kvelden – der minst éin av rettane er av typen du må reise deg opp frå bordet og lage i stand like før servering – vert det heile akkurat så verdsfjernt til at du med godt samvit kan la alle ambisjonar om å faktisk lage noko som helst av det ho viser fram, falle til bakken som snøflak i ei jolekule.

Etter å ha sett gamle episodar av Nigella Lawsons jolespesialar på Youtube, bestille joleboka hennar frå ein obskur nettbutikk med lang leveringstid: 8/10

Greitt, så det kom aldri til å bli nokon venemiddag med grilla reker på vetlejoleaftan, men det kjendest likevel synd å ikkje ha ei einaste jolebok av Nigella Lawson ståande i kokebokhylla. «Nigella Christmas» skuffa då heller ikkje, då ho vel dukka opp i all sin vedunderlege velde: Altfor stor til å få plass i postkassa, raudt foliert omslag, side etter side med både velformulert prosa og oppskrifter du aldri kjem til å lage. Éin ting er at det i Nigellas verd openbert er lågare terskel for å invitere til den typen festar der det vert servert fingermat og store mengder sprithaldig drikke enn det i skrivande stund er i mi. Ein annan er at den britiske jola er og blir veldig ulik den norske. Om nokon er desperate etter idear om kva ein skal gjere med alle kalkunrestane, eller om du er den stolte eigar av ei britisk jolepuddingform som du treng å fylle med noko, er dette absolutt boka for deg. Men – og dette er verdt å hugse til framtidas joler – det er også boka for alle oss andre, som berre vil leike med tanken på all fingermaten me ein gong skal servere.

Oppglødd av jolespesialar og kokebøker signert Nigella Lawson, bestemme seg for at det trass alt må vere noko i denne erkebritiske jola som passar å lage i ein norsk kontekst og til slutt la valet falle på Nigellas berømte Guinness-kake: 3/10

Ja, det fanst altså ei grense for kor lenge det var mogleg å velte seg i oppskrifter på freistande utan å bli råka av trongen til å forsøke å gjenskape ei av dei. Valet mitt falt rett nok på ei av Nigellas eviggrøne heller enn jolegrøne oppskrifter, nemleg hennar Guinnesskake, som er ei sjokoladekake med mørkt øl i røra. Ikkje eit vondt ord om denne oppskrifta! Avgjersla om å lage denne genistreken av ei kake ganske seint på kvelden, i ein samanheng der det moglegvis var meir alkohol enn berre Guinness involvert, og følgeleg ende med eit suboptimalt resultat, var heilt og halde mi eiga.

Om du er den stolte eigar av ei britisk jolepuddingform, er dette absolutt boka for deg

Førjolstida, rangert

Sara Hegna Hammer

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Ingrid Røynsland? Ingjerd Røynesdal? Nei …

Det er talende at jeg, på tampen av et år der det har stormet rundt Nasjonalmuseet, må søke opp navnet på direktøren. Kanskje må jeg ta det på min kappe, men særlig synlig kan ikke Ingrid Røynesdal beskyldes for å ha vært i den betente striden om israelske Noa Eshkols «Mourning Carpet» (1974).

For at Nasjonalmuseet, under et pågående folkemord i Gaza, hang opp et verk som tematiserer Ma’alot-massakren i 1974, da palestinske terrorister tok hundrevis av gisler på en israelsk skole, falt mange norske kunstnere og kulturarbeidere tungt for brystet. Særlig all den tid deres bønn om at museet skulle boikotte israelske institusjoner og løfte fram palestinsk kunst var blitt avvist med at museet ikke var

Snart haglet kritikken. I september hevdet kunstner Victor Lind, i et innlegg på Kunstkritikk, at «Mourning carpet» formidler Israels offisielle versjon av okkupasjonen: «Israel er offer. Palestinerne er terrorister.»

til å vise at festtale-påstanden om at kunstmuseer er flaggskip for ytringsfrihet, ikke bare er en floskel. Museumsdirektøren kunne trådt fram som en tydelig leder, som med autoritet forklarte oss hvorfor dette verket er så godt, så viktig, så aktuelt, at det bør tilgjengeliggjøres for publikum akkurat nå.

I stedet har man fått inntrykk av at hun, med unntak av en og annen pliktskyldig opptreden på «Dagsnytt 18» og et innlegg i Aftenposten, har rømt inn i det fortliknende museet, overrumplet av det som må sies å være forventede reaksjoner.

godt ut for lederen av en institusjon som Museumsforbundet ettertrykkelig har slått fast at 

en politisk aktør. For som Ina Blom, professor i kunsthistorie, påpekte i Aftenposten, vil kurateringen av en utstilling alltid være ytring:

«Når Nasjonalmuseet i en ekstrem, asymmetrisk krigssituasjon viser Noa Eshkols israelske sorgarbeid som et eksempel på politisk-aktivistisk kunst uten samtidig å gi rom for palestinske perspektiver på den samme endeløse konflikten, er det et politisk valg det er helt legitimt å kritisere.»

Kritikken går dermed ikke på den kunstneriske friheten løs, mener hun. For slik Eshkol har en selvsagt rett til å bearbeide israelske traumer og museet er i sin fulle rett til å stille det ut, har kritikerne retten på sin side når de sier seg uenig i fortellingen museet med det formidler.

Det er så man tar seg i å savne forhenværende samlingsdirektør Stina Högkvist

Inne i fortet

Elise Winterthun

Dag Eivind Undheim Larsen

Anniken C. Mohr

I Ark-bokhandelen på Karl Johan, midt i Oslo sentrum, går kassaapparatene varme i julehandelen.

Lars Erik Nordgaard mønstrer reolen med bestselgere på jakt etter presanger. I hånda har han «Grunnboka» av den profilerte kokken Eyvind Hellstrøm.

Samtidig vurderer han «Ufred» av Åsne Seierstad. Nordgaard legger ikke skjul på sin begeistring for hennes forfatterskap.

– Hun er en dronning! Seierstad skriver lettlest, har gjort research og har fått tilgang til steder man ikke hører mye fra, sier han.

Lars Erik Nordgaard er ikke den eneste som har kjøpt bøkene til Hellstrøm og Seierstad i år. Årets statistikk fra Bokhandlerforeningen er klar tale: De to forfatterne troner på toppen av bestselgerlista – og gir forlaget Cappelen Damm en etterlengtet dobbeltseier.

Selv om de faktiske salgstallene ikke er kjent, kan kommunikasjonssjef Tone Hansen opplyse at «Grunnboka» er trykket i et opplag på imponerende 210.000 eksemplarer. Seierstads «Ufred» er oppe i 120.000 eksemplarer.

I «Ufred» skildrer Åsne Seierstad det russiske samfunnet innenfra. Tone Hansen tror salgssuksessen henger sammen med at Seierstad regnes for å være en av landets fremste sakprosaforfattere, men peker også på at boka «gir innsiktsfulle og dyptgående skildringer av livet i Russland under Putins regime».

Årsakene til sakprosaens dominans på salgslistene er både mange og sammensatte, tror kommunikasjonssjefen.

Romanen virker dødere og dødere for hvert år, så den kan vi snart begrave.

Sakprosa tar storeslem

Spotify har deaktivert flere kontoer som tilhører hackere som hevder å ha stjålet opptil 86 millioner lydfiler fra musikktjenesten.

Hackergruppa har til hensikt å gjøre opptil 86 millioner lydfiler tilgjengelige i et åpent arkiv med formål om å «bevare menneskehetens kunnskap og kultur», melder Billboard.

Hackergruppa opplyser at metadata er gjort tilgjengelig i en første utgivelse, og at lydfiler vil bli delt seinere.

Spotify opplyser i en uttalelse at de har identifisert et innbrudd, at metadata er stjålet og at ulovlige metoder er brukt for å få tilgang til plattformens lydfiler.

Som følge av dette har de nå skjerpet sikkerheten.

– Vi har innført nye sikkerhetstiltak mot denne typen angrep på opphavsretten, og vi følger aktivt med på mistenkelig atferd, opplyser Spotify.

Hackergruppa står bak nettsida Anna’s Archive, hvor man kan få tilgang til store mengder digitale bøker og andre skriftlige kilder.

Opptil 86 millioner lydfiler er på avveie

Mari Skurdal

I en scene i Arundhati Roys memoarbok av året, «Min havn og min storm», er forfatteren på bokturné i Sør-Afrika. Boka som gjorde henne til et stort navn i internasjonal litteratur, «Guden for små ting», er nettopp kommet ut, og Roy er i Durban for å snakke på en tilstelning. På vei hjem tilbyr en lokal deltaker seg å kjøre henne til hotellet. Han skal bare svippe raskt innom foreldrene sine et øyeblikk og vil helst ikke at hun blir med inn, for, som han sier, «moren min er litt uforutsigbar». Arundhati Roy svarer: «Kan hun for eksempel ligge nedsenket i lunkent vann i et badekar av sink mens den ene sekretæren klipper tåneglene hennes og den andre tar diktat for et brev til kommunen?» Det ender med at hun får bli med inn, så klart.

Roys bok handler om hennes egen utvikling fra fattig, barbeint og tidvis hjemløs ungjente i Kottayam i Kerala til bejublet forfatter og politisk aktivist med base i et velbemidlet hjem i Delhi. Kjernen i boka er likevel dette: den tykke, sinte og nokså diktatoriske mora, Mary Roy.

, skilte mora seg fra faren, en alkoholisert og generelt håpløs mann. De flyttet først til det tomme sommerhuset eid av moras familie, men ble kastet ut av onkelen og bestemora, for kristne kvinner i Kerala har ikke arverett. Resten av livet vier Mrs. Roy til den rettslige kampen for lik arverett – i tillegg til en rekke mindre, men vel så dramatiske kamper både i bygda og rettsvesenet. Mora bygger også opp en skole for områdets barn. Til tross for astma, overvekt og dårlig helse har hun stamina som få og ender med å styre alt og alle rundt seg. Mrs. Roy er rett og slett en formidabel skikkelse.

Hvordan er det å vokse opp med en slik skikkelse som mor? De to barna blir slått og skjelt ut og får aldri et vennlig ord dirigert i sin retning. Likevel røper sidene også snev av stolthet over alt mora makter. Da så vidt voksne Arundhati tar imot moren i Delhi, dit hun må i forbindelse med høyesteretts behandling av arvestriden, reagerer dattera sterkt på en nedlatende kommentar en person retter mot Mrs. Roy. Arundhati får lyst til å storme til og rope:

«Har du noen som helst anelse om hvem du akkurat traff? Hvis du tror at hun bare kjemper for lik arverett, tar du feil. Hun kjemper faktisk for retten til ikke å være en perfekt mor, for retten til ikke å være en pen, lydig kvinne, og først og fremst for retten til ikke å være en jævla treiging, sånn som deg.»

jævla treiging. Men hun kunne være jævlig, både mot assistenter, familie og unger. Samtidig er det umulig å se for seg Arundhati Roy bli forfatter uten innflytelsen fra dette ruvende kvinnemennesket. Mrs. Roy var en matriark midt i det indiske patriarkatet, og kanskje ser frigjøring også sånn ut: som en sint, maktsyk og hevngjerrig kvinne, som nedsunket i sitt sinkbadekar dikterer søksmål og får pedikyr.

Mrs. Roy var en matriark midt i det indiske patriarkatet

Formidable kvinnfolk

Mylena Kifle

Eurovision, Spotify, Øyafestivalen. Når man skal oppsummere kulturåret, er det vanskelig å komme unna alle boikottkampanjene både innenlands og utenlands. Ja, til og med «No Other Land», den Oscar-vinnende filmen om okkupasjonen på Vestbredden, ble kritisert av BDS-bevegelsen.

Men sommerens store snakkis må sies å være kampanjen som ble ført mot en av landets mest respekterte musikkfestivaler. For en stund virket det som om Øyafestivalen på Tøyen i Oslo virkelig hadde lidd et stort omdømmetap.

 av festivalen for alvor startet i sommer, var kritikken så smått til stede i noen aktivistmiljøer allerede i 2024. Fram til i fjor var eierne av Øya – festivalgiganten Superstruct – eid av Providence Equity Partners. Og selv om 

-firmaer ikke akkurat er kjent for å være moralens høyborg, var det ikke før Superstruct ble kjøpt opp av KKR, at folk virkelig ble oppmerksomme på hvem som eier hvem.

-selskap, har nemlig et litt frynsete rykte. De er både blitt stemplet som klimaverstinger og anklagd for å tjene penger på ulovlig okkupasjon på Vestbredden. Som økonomiprofessor Tor W. Andreassen sa i Klassekampen i juni:

«I disse selskapene handler alt om profitt, profitt, profitt. De er knallharde.»

Og det må sies: Det så unektelig litt dumt ut at Øyafestivalen, som profilerer seg på å være en av verdens grønneste festivaler, nå var delvis eid av KKR, som har milliardinvesteringer i fossil energi. Men det som virkelig gjorde at «alle» plutselig måtte ta stilling til spørsmålet om boikott, var KKRs bindinger til Israel.

 egentlig de bindingene? Vel, følg med nå: Øyafestivalen eies av Superstruct, som igjen eies av investeringsselskapene CVC og KKR, hvorav sistnevnte er majoritetseier av tyske Aviv Group, som eier den israelske annonseplattformen Yad2. Puh!

Da Klassekampen sjekket nettsida Yad2, fant vi en annonse for et nytt boligkompleks i Ma’ale Adumim på Vestbredden. Beskjeden fra aktivistmiljøene var klinkende klar: boikott, boikott, boikott. Med den stadig mer grusomme situasjonen på Vestbredden var det vanskelig å argumentere imot.

 gikk ut mot moderselskapet: «Vi krever at KKR står på riktig side av historien ved å vise åpenhet om deres investeringer, og å selge seg ut dersom selskaper medvirker i Israels ulovlige okkupasjon», skrev festivalen i et åpent brev.

En stund virket det som om Øya virkelig hadde lidd et stort omdømmetap

Kulturboikottens år

Tom Henning Bratlie

Melk og sitron, olje og vann, kirke og stat: I «Lakenskrekk og hakeslepp» – enkelte vil hevde det er årets vakreste låt – lister Tuva Syvertsen opp umulige kombinasjoner.

Må ha det herre/ det er altfor bra/ til å la det være.

Syvertsen, vokalist og felespiller i Valkyrien Allstars, får det til å funke.

Hun behersker tradisjonen og håndverket til fingerspissene, men er også en mester i å låne, blande og utfordre tradisjonene innenfra – på bandets plate av året «Vente på noen som venter på noen» finnes folkemusikk, rock og vise, men også elementer av hiphop, country og jazz.

Det er en av grunnene til at Syvertsen i år er mottaker av Klassekampens gjeve kulturpris Neshornet.

– Jeg ble rørt av den begrunnelsen. Det er stas å få en pris som også fokuserer på skriving. Mange tenker nok først og fremst på meg som musiker, men jeg er veldig glad i å skrive og bruker mye tid på det, sier hun.

Valkyrien Allstars begynte å spille sammen for snart 20 år siden, og første plate kom i 2007. Mye har skjedd underveis – for eksempel har en ny generasjon fått øynene opp for folkemusikken, skal vi tro Syvertsen.

Det føltes som vi kunne rette oss litt i ryggen.

Kirke og stat, melk og sitron

Det første minnet til fortelleren i Carl Frode Tillers dobbeltroman «Arbeidarhjerte» er fra sykehuset. Fem år gammel får han en gastropisk undersøkelse på sykehuset i Namsos. Det er en svært ubehagelig opplevelse for det lille barnet. Han stritter imot og må holdes tilbake med kraft av legene og sin egen far. Under basketakene biter han overlegen i fingeren.

Seinere skulle faren gjøre det om til en fortelling om hvordan gutten gjorde motstand mot autoriteter og overmakta – slik fødes en opposisjonell. Men er det faren eller gutten som egentlig har eierskap til fortellingen? Og i hvilken grad er slike fortellinger med å forme et helt liv?

«Kan det være at vi – uten å kunne sette ord på det – har vore klar over forteljingas makt, og at vi har brukt den, helt automatisk?» skriver Tiller.

Carl Frode Tiller mottar Neshornprisen 2025 for sine «fortellinger om oppløsningstendenser og forsoning i et klassedelt Norge».

Disse erfaringene kommer ikke minst til uttrykk hans seineste romanprosjekt i to bind, «Arbeidarhjerte».

Her ligger handlingen tettere på Tillers liv enn i hans tidligere romaner. Lik Tiller selv vokser hovedpersonen Trond opp på 1970- og 80-tallet med en far som jobbet på sagbruket og var aktiv i NKP. Mora kommer fra et pietistisk bedehusmiljø.

Etter studier i humanistiske fag i 1990-årene gifter han seg inn i en middelklassetilværelse i Trondheims kulturmiljø.

– I nesten alle bøkene mine handler det om en person som sitter og forteller om seg selv, sier Tiller.

I nesten alle bøkene mine handler det om en person som sitter og forteller om seg selv.

Fortellinger om Norge

Det gikk ikke akkurat noe gisp gjennom befolkningen da regjeringen, i starten av juli, landet på det såkalte minimumsalternativet for Nationaltheatret. Et snaut år tidligere hadde daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) helt iskaldt vann i blodet på dem som drømte om et svindyrt underjordisk teater på Tullinløkka: Det kom ikke på tale å velge en Rolls-Royce når en Volvo duger.

I mellomtida, nærmere bestemt i mars, var da også en Volvo blitt kjørt fram: I «Ny fremtid for Nationaltheatret» foreslo en arbeidsgruppe å utvide teateret med et tilbygg på 2500 kvadratmeter i såkalt klassisk stil – i tråd med arkitekt Henrik Bulls opprinnelige visjon. Ikke bare hevdet gruppa at det vil bli billigere enn andre alternativer, det skal visst også kunne ferdigstilles allerede i 2030.

 start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning», slo Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann fast. Flere av teaterets skuespillere bifalt forslaget, Riksantikvaren kalte det «ganske spenstig», og Høyres Tage Pettersen ropte «halleluja!».

Kunne det være så enkelt? Etter år med utsettelser, utredninger og uenigheter, skulle man med et trylleslag få en kostnads- og tidseffektiv løsning for Nationaltheatret?

ikke på kritiske innvendinger. Innholdsløst, mente Julie Rongved Amundsen, redaktør i Scenekunst.no og teaterkritiker her i Klassekampen. Ifølge henne byr ikke forslaget på tilfredsstillende løsninger på to av teaterets hovedutfordringer: Hovedscenen må moderniseres, og de to biscenene må erstattes.

Også i arkitektstanden murret det. «Et svik mot faget og kulturen», slo arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk fast i Morgenbladet. Å konkludere med at den eneste løsningen for Nationaltheatret er å kopiere det man gjorde for 130 år siden, karakteriserte han som «et kulturelt selvmord».

Bernhard Ellefsen stemte i og kalte det en «kulturell fallitterklæring». Han viste til vellykkede eksempler på tidsmessige tilføyelser til eksisterende praktbygg, blant dem Den sorte diamant, kuben i sort granitt som i 1999 ble oppført i forlengelsen av Det Kongelige Bibliotek fra 1906.

«Ny fremtid for Nationaltheatret» bidrar derimot med en historieforfalskning, mente kulturredaktøren – ved å tilføye et påbygg i den opprinnelige stilen lurer man framtidas borgere til å tro at teateret alltid har sett slik ut. Det er som man løfter håndflatene i været og sier: «Vår tid har ingenting å bidra med her.»

innvendinger. Og i en ideell verden, med politisk vilje til å kaste enorme summer på Nationaltheatret, burde vi sett på det som vår fordømte plikt å kjempe for et storstilt, moderne signalbygg i bykjernen, tegnet av de beste arkitekter og utført i de flotteste materialer.

Det får være så visjonsløst det bare vil

Dette kan vi vel lære oss å leve med

Bak inngangspartiet aner man de brolignende trappene. Den som har sett «The Grand Budapest Hotel», den overdådige fortidsskildringen Wes Anderson bygde på østerrikeren Stefan Zweigs litterære verden, vil dra kjensel på etasjene Ralph Fiennes, Adrien Brody og Edward Norton beveger seg mellom. For øvrig later butikkinteriøret regissøren fra Texas fylte med fordums glans – grønne palmer, røde tekstiler, skarpt ekviperte hotellansatte – til å være nokså tomt.

Kaufhaus Görlitz, som bygningen nå heter, ligger i hjertet av den tyske byen ved samme navn. Med sine menneskefigurer på fasaden og sin opplyste arkade foran inngangen gjør det jugend-pregede varehuset fra 1913 et mektig inntrykk også fra utsiden. Nå og da tilbys adgang under oppsyn, men ennå har det ikke faste åpningstider: Bygningen forble stengt da jeg var på besøk.

, for Kaufhaus Görlitz dukker stadig opp også andre steder i den fargesprakende byen – på en måte som vitner om popkulturens kraft: På turistkontoret kunne jeg studere bygningen på skjerm. I hotellresepsjonen kjøpte jeg et postkort prydet av et fotografi av «Jugendstilwarenhaus Görlitz» i sin fulle prakt. Motivet forklarer hvorfor en filmskaper med det estetiske blikket Wes Anderson er blitt legendarisk for, falt for den grandiose salen: klær og blomster under det rikt dekorerte glasstaket som troner over søylene og buegangene øverst og de glamorøse balkongene lenger ned.

I en tysk provinsby av begrenset størrelse – grensen mot Polen strekker seg bokstavelig talt gjennom sentrum – er det på den annen side neppe lett å fylle et slikt monument: Et tosifret antall år etter at butikken ble tømt, venter den fortsatt på permanent ny bruk, Görlitz’ stolte fortid og planer om gjenåpning til tross.

 den palasslignende tungvekteren altså likevel har oppnådd, må herren som har gitt verden moderne klassikere som «The Royal Tenenbaums» og «Moonrise Kingdom», bære. De karakteristisk stilsikre interiørene Anderson skapte til «The Grand Budapest Hotel», forblir elleve år etter lanseringen formidabel reklame for Kaufhaus Görlitz – og for byen rundt det. Tittelen forteller hvem som var filmens aller største stjerne, på tross av den overveldende rollelisten: Tilda Swinton, Jude Law og Jason Schwartzman, for å trekke frem noen av celebritetene i tillegg til de allerede nevnte.

Produksjonen førte til at Görlitz i 2017 ble kåret til tiårets «location» i Europa, og et nettsøk vitner om den oppmerksomheten kjendisene har vært med på å gi stedet. Varehusets vinduer er forvandlet til en utstilling om flere filminnspillinger: Før Anderson omskapte innsiden til en hotellresepsjon, hadde bygningen opptrådt i utendørsscener i «The Reader» og «Käthe Kruse». Etter amerikanerens innsats ble den med i den tyske tv-serien som bar den for anlegget kledelige tittelen «Drømmenes hus» og passende nok handler om et stormagasin.

Aktuelt

Stol på pessimisten i deg selv og svar nei der alle andre kanskje svarer ja. Det er stalltipsene fra årets vinnere av Klassekampens spålek for 2025.

I 2025 har vi mistet noen av våre største kulturpersonligheter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Hvordan få mest mulig ytringsfrihet per krone?

Falske tonar om europavisjonar

I 2025 har Chemnitz vært europeisk kulturhovedstad. Bak den gamle DDR-kjempens sjarmoffensiv finnes skarpe politiske motsetninger.

70 prosent av dem som besøkte Munch-museet i 2025, var turister

Aschehoug forlag skal selges. Litteratur-Norge ber til høyere makter om at de nye eierne er ansvarlige.

Har Stockholm fått dilla på Karl Marx?

Eit notat til neste års advent.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Opptil 86 millioner lydfiler er på avveie

Frigjører og furie.

Hvorfor ble akkurat Øyafestivalen utsatt for en boikottkampanje?

Musiker Tuva Syvertsen er ikke redd for å røre i gryta.

Fortellinger om Norge

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber provinsbyen for å bli Görliwood.

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

– Avlys hele dritten

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

Sommerkvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Korte budskap, langvarig glede

Stol på pessi­misten i deg selv og svar nei der alle andre kanskje svarer ja. Det er stall­tip­sene fra årets vinnere av Klasse­kam­pens spålek for 2025.

I 2025 har vi mistet noen av våre største kultur­per­son­lig­heter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Hvordan få mest mulig ytrings­frihet per krone?

Falske tonar om europa­vi­sjonar

I 2025 har Chemnitz vært europeisk kultur­ho­ved­stad. Bak den gamle DDR-kjempens sjarm­of­fensiv finnes skarpe politiske motset­ninger.

70 prosent av dem som besøkte Munch-museet i 2025, var turister

Aschehoug forlag skal selges. Litteratur-Norge ber til høyere makter om at de nye eierne er ansvarlige.

Har Stockholm fått dilla på Karl Marx?

Eit notat til neste års advent.

Teppe­stri­den har vært en tapt mulighet for Nasjo­nal­mu­seets direktør

Bare fire skjønn­lit­terære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Opptil 86 millioner lydfiler er på avveie

Frigjører og furie.

Hvorfor ble akkurat Øyafes­ti­valen utsatt for en boikott­kam­panje?

Musiker Tuva Syvertsen er ikke redd for å røre i gryta.

Fortel­linger om Norge

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber pro­vins­byen for å bli Görliwood.

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

– Avlys hele dritten

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhand­ler­kjede Norli i spill

Da vi danset på virke­lig­hets­lit­te­ra­turens grav.

Sommer­kvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Korte budskap, langvarig glede

Stol på pessimisten i deg selv og svar nei der alle andre kanskje svarer ja. Det er stalltipsene fra årets vinnere av Klassekampens spålek for 2025.

I 2025 har vi mistet noen av våre største kulturpersonligheter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Hvordan få mest mulig ytringsfrihet per krone?

Falske tonar om europavisjonar

I 2025 har Chemnitz vært europeisk kulturhovedstad. Bak den gamle DDR-kjempens sjarmoffensiv finnes skarpe politiske motsetninger.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Hvorfor ble akkurat Øyafestivalen utsatt for en boikottkampanje?

Fortellinger om Norge

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber provinsbyen for å bli Görliwood.

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

Sommerkvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.