Mylena Kifle

#fff

– Jeg mener at Mentor Medier har vært og er en god eier for Dagsavisen, sier Per Magne Tveiten, konsernsjef i Mentor Medier og styreleder i Dagsavisen.

Uttalelsen kommer som reaksjon på Klassekampens saker om at LO åpner for å kjøpe Dagsavisen. Tveiten mener artiklene bygger på et premiss om at Mentor Medier ikke har vært gode eiere for Dagsavisen.

– Jeg forstår ikke påstanden om at Mentor Medier skal være dårlige eiere for Dagsavisen. Vi blir sett på som gode eiere for Morgenbladet, Vårt Land og Dagen i Sverige.

– Hvorfor kan vi ikke da fortsatt være gode eiere for Dagsavisen, som har den samme abonnementsstrategien som de andre avisene? Jeg synes det er vanskelig å forstå resonnementet bak kritikken, sier Tveiten.

Seinest i går ble det rettet kraftig kritikk mot Dagsavisen. Medier24-redaktør Erik Waatland sa til Klassekampen at han ikke synes avisa har livets rett.

«Avisa har mistet identitet og posisjon under nåværende eierskap. Jeg har mange kilder i og rundt avisa som sier at de har feil eierskap i dag», uttalte Waatland.

Tidligere sjefredaktør Eirik Hoff Lysholm har også sagt at han mener Dagsavisen bør kjøpes opp av et annet mediekonsern.

Hvorfor kan vi ikke da fortsatt være gode eiere for Dagsavisen?

– Jeg forstår ikke kritikken

Selma Stormyren Larsen

Endre Ugelstad Aas

«En nådeløs polemiker» og «en av de mest sentrale kunstnerne i norsk etterkrigskunst». Slik minnes vi Håkon Bleken.

– Han vil bli stående som en av de aller største vi har hatt, sier bildekunstner Sverre Bjertnæs.

I går kom nyheten om at hans nære venn og kunstnerkollega Håkon Bleken er død, 96 år gammel. Siden 1950-tallet har Bleken arbeidet med bildekunst i ulike teknikker – som kulltegning, kollasj og maleri – og vært en av Kunst-Norges tydeligste skikkelser.

– Da jeg vokste opp i Trondheim på 1990-tallet, var han den store malerhøvdingen, og vi ble etter hvert nære venner, sier Bjertnæs.

– Han var usedvanlig sjenerøs og den første til å rykke ut med støtte til yngre kunstnere. Han så dem han hadde rundt seg. For meg har han vært en slags mentor og mitt aller største forbilde. Dette er en tung dag.

Bleken ble født i Trondheim i 1929 og studerte ved blant annet Kunstakademiet og Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

Gjennom sju tiår har han vært utstilt over hele Norge, utført flere store offentlige utsmykningsarbeider og portrettert personer som komponisten Arne Nordheim og Karen Blixen.

– Håkon er en så sentral del av norsk kunsthistorie. Han var et bindeledd til en annen tid, tilbake til Arne Ekeland. Det er en lang linje av malere som slutter med Håkon, sier Bjertnæs og utdyper:

– Det handler om at han forble lokal, på sett og vis. Han valgte å bli i Trondheim, han lot seg engasjere i små og store saker – fra byplanlegging og lokale debatter til et nasjonalt traume som Utøya. Han tok tak i det aller største og det aller minste med en selvfølgelighet som var ganske eksepsjonell.

Jeg har lurt en stund på om han, litt som et ­batteri, måtte være i konflikt med en del ting.

Intet var for stort, intet for smått

Dag Eivind Undheim Larsen

#000

Vibeke Løkkeberg har alltid representert ei progressiv linje i norsk film, sier filmforsker Maria Fosheim Lund.

Filmregissør, skuespiller og forfatter. Vibeke Løkkeberg har gjennom flere tiår bekledd ulike roller i norsk kulturliv – i dag fyller hun 80 år.

Karrieren på filmlerretet ble innledet med i filmen «Liv» (1967) hvor Løkkeberg hadde tittelrollen, men det er først og fremst som regissør hun har skrevet seg inn i norsk filmhistorie. På starten av 1970-tallet begynte hun å regissere egne filmer, og Løkkebergs første spillefilm «Åpenbaringen», med forfatteren Marie Takvam i hovedrolla, kom i 1977.

Deretter kom «Løperjenten» (1981) og «Hud» (1986), som sammen med regidebuten regnes for å være paradigmatiske eksempler på Løkkebergs særegne formspråk – det filmatiske melodrama.

Filmforsker Maria Fosheim Lund mener nettopp at Vibeke Løkkebergs evne til å skape elegante filmer innen denne sjangeren er blitt underkommunisert i norsk filmhistorie.

– Melodrama er en sjanger som gjerne blir assosiert med patos og fortellinger om kvinner laget for et kvinnelig publikum. Det har ført til at dette filmspråket er blitt devaluert. De siste årene har denne sjangeren fått en oppsving i filmvitenskapen hvor man ser på melodramaet som limet i kunstneriske uttrykk tilbake til 1700-tallet, sier hun.

Dette gjør at vi også kan se Vibeke Løkkebergs filmer i et nytt lys, mener Lund.

– Fordelen med å skape melodrama er at man kan ta tak i store samfunnsproblemer. Sjangeren har en egen evne til å tematisere kvinners utfordringer i patriarkalske samfunn, ofte med en appell om forbedring.

Løkkeberg har hatt stor vilje til å utforske filmen som kunstform.

Mester i melodrama

Dagsavisen «har ligget i kunstig koma i årevis» og bør legges ned, sier Medier24-redaktør.

LO har åpnet for å kjøpe Dagsavisen, men har de i det hele tatt livets rett?

– Jeg mener nei. Eller i hvert fall et spørrende nei, sier Erik Waatland, redaktør i bransjeavisa Medier24.

Mye er galt i Dagsavisen, ifølge redaktøren. De mislykkes med digital brukerbetaling, annonsemarkedet spiller ikke på lag med dem, og heller ikke på papir lykkes de.

– Så hva er egentlig Dagsavisen, da? En avis som er god på ishockey, Oslo, sosialdemokratiet og Vålerenga? Jeg sliter med å forstå prosjektet, sier Waatland.

Siden avisas sjefredaktør og direktør Andreas Heen Haaland-Carlsen gikk av etter ett år i jobben, har debatten om Dagsavisens framtid igjen rast.

I Klassekampen fredag sa Steinar Krogstad, LOs andre nestleder, at de har behov for å styrke arbeiderpressa, og at de «følger med på Dagsavisen».

Tidligere Ap-topper som Martin Kolberg, Gerd-Liv Valla og Thorbjørn Berntsen var storfornøyde med at LO ville vurdere å kjøpe Arbeiderpartiets gamle partiavis fra Mentor Medier.

«Avisa har livets rett og bør få nødvendig støtte til å kunne føres videre. Dagsavisen er en avis med lange tradisjoner som kanskje aldri burde blitt helt frikoplet og kastet til ulvene», sa Valla til Klassekampen mandag.

Mener Dagsavisen bør legges ned

Benjamin Yazdan

Den franske nybølgeregissøren Chris Marker (1921–2012) – født Christian Hippolyte François Georges Bouche-Villeneuve – var besatt av hvordan bilder sirkulerer, hvordan de forfører og fanger, og noen ganger kan framtre i helt nye, frigjørende forbindelser. Til dette emnet valgte han essayfilmen, som han fornyet med subjektive montasjer og uortodokse kollasjer. I januar og februar viser Cinemateket i Oslo sju filmer av Marker.

Det eiendommelige, futuristiske reisebrevet «Sans soleil» (1983) er nok stadig hans høyest elskede film og vanskelig å komme utenom hvis man trenger en representativ introduksjon til en mangslungen produksjon. Selv venter jeg spent på å endelig få se de to massive dokumentarene «Le joli mai» (

), fra Paris etter slutten på Algerie-krigen) våren 1962 og 1977s «Le fond de l’air est rouge» (

, om de nye venstresidebevegelsene på 1960- og 70-tallet) på det store lerretet.

 kjente av Markers filmer, som har hatt gedigen innflytelse på science fiction-sjangeren, er «La Jetée» (

) fra 1962 (Blant annet nytolket av Terry Gilliam som «12 Monkeys» i 1995). På en drøy halvtime, og nesten utelukkende komponert av stillbilder, skisseres et dystopisk etterkrigslandskap i kjølvannet av en altomfattende atomkatastrofe. Med den umulige tidsreisa som utgangspunkt blir disse komposisjonene en refleksjon over forgjengelighet, tid og erindring som ikke har mistet noe av sin aktualitet.

Slike «foto-romaner» har ikke akkurat blitt laget ofte utenfor videokunsten. Men bildebøker i filmformat hadde faktisk litt momentum i Frankrike på denne tida. Foruten andre kortfilmer av Marker selv, må særlig Agnès Vardas «Salut les cubains» (1963) nevnes (med et snev av tidstypisk Sartre- og de Beauvoir-inspirert revolusjonsromantikk, men først og fremst en hyllest av spontant folkeliv).

besnærende og tidløse intrigen kommer mye av nerven i «La Jetée» fra spenningen mellom bevegelse og stillstand, av knapt merkbare justeringer i klipperytmen, eller hvorfor ikke: i filmens 

. Det ene, sentrale unntaket fra regelen – kvinnen på sengekanten som så vidt leer litt på hodet og blunker – er fortsatt rystende. På grunn av den formmessige nyskapingen er det lett å glemme at Markers store gjennombrudd også er en ekstremt intens romantisk 

Og som hos samtidige filmkunstnere og forfattere som Marguerite Duras, Alain Robbe-Grillet og Alain Resnais er det selve tidas uangripelighet, hukommelsens ustadighet og arbeidet med å beskrive en verden uten iboende mening, som gjør det maktpåliggende å finne en helt annen form, en helt annen kunstnerisk grammatikk.

representerer den ene polen i Markers filmforfatterskap, hvor han tøyer og bøyer kunstformens grenser, er «La sixième face du Pentagone» (

) eksemplarisk for den andre. Dette er simpelthen en dokumentasjon av de mer enn 100.000 demonstrantene som marsjerte mot maktas sentrum i Washington i protest mot Vietnamkrigen. De 27 minuttene er laget i samarbeid med den nesten like produktive og nysgjerrige dokumentarfilmskaperen François Reichenbach (1921–1993) og kan betraktes som en hymne til motmakt. Marker supplerer med lakonisk analyse og oppstemt innlevelse. Å sette disse to filmene sammen er en liten genistrek fra Cinematekets side. Ikke bare fordi spennvidda i filmografien blir tydelig – med ulike fortegn behandler de begge forakten for krigens ufornuft og kjærligheten til filmmediets mulighetsrom.

ikke settes opp i vinter, er den utsøkt dempede reiseskildringen «Dimanche à Pékin» (1956) uomgjengelig. «Three Cheers for the Whale» (1972) er noe av det mest besynderlige og skremmende man kan se om hvalfangst. Marker-filmene jeg har satt pris på, er uansett altfor mange til å nevnes her, men hvis man oppdriver den 19 minutter lange «On vous parle de Paris: les mots ont un sens – François Maspero» (1970), får man et umistelig tidsbilde av miljøet rundt den legendariske franske forleggeren og bokhandelen hans.

Maspero stiftet også det viktige marxistiske tidsskriftet 

 i 1961, hvor en purung Georges Perec publiserte noen av sine første artikler. Plutselig slår det meg at Perecs utsagn i «En form for rom» (1974) om at vi bør lære oss å leve mer i trapper – i mellomrom og på terskler – kan stå som et kredo for Markers intense nysgjerrighet. Tusenvis av slike tråder er hva filmene tvinger fram, tråder man kan nøste opp og forfølge i det uendelige – som små uferdige agn til en framtidig, eller fortidig, tilskuer.

Slike ‘foto-­romaner’ har ikke akkurat blitt laget ofte utenfor videokunsten

En forsker i bilder og minner

Kåre Bulie

Midt på forsiden ruver en fargesprakende palett. Under peker stangen den er festet i, mot hånden som bærer demonstrasjonsredskapet. Over bildet står to setninger som antyder moralen i artikkelen det markedsfører: «The Painted Protest» og «How politics destroyed contemporary art».

Desemberutgaven av Harper’s, trykksaken som introduserer seg som Amerikas eldste allmennmagasin, har med sitt spissformulerte omslag angitt tonen i vinterens kunstdebatt på begge sider av Atlanterhavet.

Over åtte sider på bladets innside får skribenten Dean Kissick utdype sin forfallsfortelling om hvordan identitetspolitikken det seneste tiåret har tatt knekken på fantasien og kunstens evne til å «åpne porter til mysteriene» – og redusert verk til politiske kronikker som påfallende ofte er forfattet i et konservativt formspråk.

at artikkelen føyer seg inn i en stolt tradisjon – og endog markerer et femtiårsjubileum – har den fått en tittel som nikker til et Harper’s-bidrag fra 1975: Tom Wolfes «The Painted Word». For at ingen skal unngå å få med seg poenget, har magasinet dessuten trykt et utdrag fra Wolfes tilsvarende polemiske essay, som hevdet at moderne kunst var blitt et vedheng til akademikernes teorier og «eksisterer utelukkende for å illustrere teksten».

«Visual Tedium», som Wolfe-utdraget heter, fyller siden etter Kissicks oppfølger. Også forsideideen hilser til Harper’s-utgaven fra 1975: Tre avlange felt i hver sin farge fylte den gang papiret i en skrivemaskin – som om de var forfattet av skribenten.

I likhet med Wolfe har Kissick skapt en «stor fortelling» med kontrært tilsnitt. Heller enn teorien er det imidlertid identitetspolitikken som er skurken i «The Painted Protest».

For ti år siden, hevder Kissick, var kunstlivet fortsatt en nyskapende arena for undersøkelser av «hvordan det føltes å leve i dette underlige nye århundret, og hvordan den følelsen kunne gis en form». Forskerkunstnerne som utførte disse eksperimentene, nøt «friheten av fullstendig formålsløshet».

 på den liberale verdensorden intensivert. Spørsmål om identitet og ulikhet kom på manges lepper, og ifølge Kissick omfavnet en kunstverden som mange hadde endt med å oppfatte som «frivol og dekadent», dem som et «trossystem» som kunne gi kunsten retning og mening: «Det fantes et nytt svar på spørsmålet om hva kunsten skulle gjøre: Den skulle forsterke stemmene til dem historien hadde marginalisert. Det den ikke skulle gjøre, virket det som, var å være oppfinnsom eller interessant.».

I Kissicks vekst-og-fall-beretning har miljøer som ved årtusenskiftet var preget av åpenhet, optimisme og pluralisme og betraktet det å lage kunst som mer enn tilstrekkelig i seg selv, blitt redusert til en høflig menighet som oppfatter opphavspersonens identitet heller enn vedkommendes verk som det som gir kunsten verdi.

Ned med våpnene

Martin Kolberg, Gerd-Liv Valla og Thorbjørn Berntsen jubler over at LO åpner for å kjøpe Dagsavisen.

– Jeg har et nært forhold til Dagsavisen, så dette stiller jeg meg veldig positiv til.

Det sier Martin Kolberg om et mulig LO-oppkjøp av Dagsavisen. Klassekampen skrev fredag at LO vil styrke arbeiderpressa, og at de «følger med» på Dagsavisen.

Kolberg har lang fartstid i politikken og har hatt en rekke sentrale verv i Arbeiderpartiet. Han har også vært styreleder i Dagsavisen.

– Hvis LO kjøper Dagsavisen, er det selvsagt viktig at de beholder sin uavhengighet, men det går an samtidig som at de har en sosialdemokratisk profil, sier Kolberg.

– Vi har mer enn nok av borgerlige aviser som er såkalt uavhengige,

Også Steinar Krogstad, LOs andre nestleder, påpekte i Klassekampen fredag at det i dag er en skeivhet i mediebildet.

«I vedtektene våre heter det at vi skal jobbe for en sterk arbeiderpresse. Men de siste årene har det heller vært en svekkelse av arbeiderpressa i Norge.»

Dagsavisen har de siste årene slitt med økonomien. Etter et kutt i pressestøtta i 2022 har det vært uro i avisa. Fem redaktører har på få år kommet og gått, og staben er blitt betydelig redusert.

Ap-veteraner håper LO kjøper Dagsavisen

Amund Grimstad

Hjorten Revy- og Varietéteater i Trondheim var i åra 1867 til 1947 ein kulturinstitusjon som sette spor etter seg, og ei mengd av revyvisene til husdiktaren Alv Schieflo er framleis del av vår felles songskatt. Teateret blei diverre rive i 1961, men har nå fått ein verdig arvtakar.

Ved å drøyme stort og satse tilsvarande, har Rema-sjefen Ole Robert Reitan og Reitan-familien fått reist Nye Hjorten Teater, eit flunkande nytt teaterbygg. Midt i Trondheim sentrum ligg det gamle og nedlagte hovudpostkontoret, eit freda og vakkert jugendbygg som om kort tid vil opne som det nye kunstmuseet Posten Moderne (PoMo). Men i bakgarden til postkontoret, i ei trong veit der varemottaket låg, er det nå klemt inn eit heilt nytt og uvanleg opplevingsrikt teaterbygg i ei blanding av modernisme og art deco, med to scener og plass til høvesvis 600 og 100 personar.

Onsdag var det storslått innviing av teateret og urpremiere på opningsframsyninga «Peter Pan – Stargate to Neverland».

det kunstnarlege i Nye Hjorten Teater har eigarane hyra inn trioen Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal. Desse tre har gjennom dei ti siste åra revitalisert norsk musikaltradisjon, særleg ved å herje og leike seg med klassikarane, gi dei ny aktualitet, samtidspolitiske referansar og eit vell av humor, ordspel og respektløyse.

Det tok til alt i 2007, då nyutdanna Bones og Løseth sette opp Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland» på Munkholmen, ei framsyning dei deretter vidareutvikla og tok med seg til Nationaltheatret. Seinare har det blitt nyskriving av alt frå «Derrick» til «Robin Hood», «Nøtteknekkaren» og meir til.

Denne gongen er det ein særs laus parafrase over J.M. Barries bøker og skodespel om den evigunge Peter Pan, fea Tingeling og drøymelandet Neverland.

 på to skjelett: historia om Peter Pan, og den mangslungne musikkatalogen til låtskrivar- og produksjonsselskapet «Stargate» (Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen). På eit finurleg vis har dei greidd å sy dette saman til eit fyrverkeri av ein musikal.

Syskena Wendy (Benedicte Søreng), John (Emil Olafsson) og Michael (Olve Løseth) møtest etter gravferda til faren, går litt i barndomen, får besøk av Peter Pan (Sverre «Metteson» Breivik) og Tingeling (Ida Waldine Solstad), og reiser med dei til Neverland der dei blir tjue år yngre. Der rår den kyniske, men også sjarmerande naive Hook (Olve Løseth) og fildelingspiratane Pirate Bay som bokstaveleg talt syg talent og låtar ut av artistar.

Peter Pan vil ordne opp, og historia vidare er komplisert og ikkje alltid like grei å orientere seg i. Og det er langt frå Barries opphavelege Peter Pan, for her handlar det om opphavsrett, sjalusi og ulykkeleg kjærleik, men også om dagsaktuelle og meir politiske tema som forsoning og tilgiving.

Eit fyrverkeri av ei framsyning

Maria Horvei

Hyperkonkrete kulturanbefalingar for året som kjem.

Kulturåret 2025 er så vidt i gang, og allereie er spørsmåla mange. Verdas underhaldningshovudstad står i brann – kvar skal me no vende oss for å late som om klimaendringane ikkje har ein reell materiell og menneskeleg kostnad? Vil mannlege aviskommentatorar nokon gong elske nokon like høgt som dei elskar Lars Monsen? Kva vil skje når NRK går tom for problematiske farsfigurar å sentrere dokusåpene sine kring?

Det største spørsmålet er likevel: Kva ligg føre oss?

Etter at kultursidene i vekene før nyttår var travelt opptekne med å oppsummere 2024s beste kulturelle avkom, er tida no komen for å sjå framover. Kva filmar kan du glede deg til i 2025, kva bøker, kva tv-seriar? Og så vidare.

ingenting i vegen med slike lister. Likevel må det vere lov å påpeike at dei stundom er ein smule føreseielege. Generiske. Blotta for den personlege touchen som visstnok skal vere vårt bolverk mot algoritmestyrte anbefalingar og AI-generert søppel. Med mindre rykta om monokulturens død er sterk overdrivne, og dersom me vanlege, dødelege kulturkommentatorar skal forsvare vår autoritet og posisjon som portvaktarar, treng me ei meir spesialisert tilnærming.

Eg gjev dykk difor følgjande tips for 2025, skreddarsydd for situasjonar du og/eller dine næraste kan tenkast å hamne i i løpet av året.

Tv-seriar som kan fungere som avveksling når kjeklinga mellom Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet rett og slett vert for mykje, og du ikkje får sove fordi du tenker på alle stipendmidla øyremerka norske forfattarskap som potensielt kjem til å fordufte som følgje av eit for deg uforståeleg søksmål.

Om det er glimt av at forsoning på tvers av tilsynelatande uoverstigelege hindringar du er ute etter, sjå ikkje lenger enn til «Harald & Sonja», tv-serien som dramatiserer kongeparets kamp for kjærleiken og har premiere i februar. Eventuelt kan du vende deg til trøysta som er kombinasjonen av Tom Hiddleston og spionforteljingar – «The Night Manager», basert på John le Carrés roman, kjem med ny sesong til sommaren.

Band du kan setje på repeat som kan vege opp for alle white noise-spelelistene du bruker for å få sovne kvar kveld, og som kanskje kan sikre deg ei Spotify Wrapped-liste du ikkje raudnar av tanken på å dele offentleg når året nærmar seg slutten.

Du har ikkje oppdaga noko slikt sidan sånn omtrent War on Drugs, seier du? Gjer deg klar for briten Sam Fenders neste album, som er ute i februar. Funkar også om du ikkje har oppdaga noko nytt sidan The Waterboys! Cardi B har òg varsla nytt album og bør kunne gjere jobben for mange – eller kva med den britiske rapparen Central Cees debut? Kva enn du gjer, ikkje slepp barna til på kontoen – «Vaiana»-soundtracket kan øydelegge sjølv den mest veltilpassa algoritme.

Vil mannlege aviskommentatorar nokon gong elske nokon like høgt som dei elskar Lars Monsen?

Bevis at du ikkje er ein robot

Tredje bind av «Kapitalen» har relevans til både lakseskatt og Donald Trumps Grønland-utspill, mener filosof.

Høsten 1894 kan endelig Friedrich Engels puste lettet ut. Den tyske filosofen og rikmannssønnen har hatt noen strevsomme år hjemme i Primrose Hill – et kondisjonert strøk sentralt i London.

Parallelt med å bygge opp den internasjonale arbeiderbevegelsen har Engels de siste årene brukt utallige timer i arbeidsværelset med et bokmanus.

Og ikke hvilket som helst manus. Det er snakk om siste bind av «Kapitalen» – det monstrøse hovedverket til den mangeårige vennen og samarbeidspartneren Karl Marx.

Marx fikk aldri fullbyrdet sitt opus magnum, og det Engels fikk i hendene, kan best karakteriseres som disposisjoner og utkast – utført i snirklete håndskrift.

Selv om Friedrich Engels er over 70 år gammel, har han beflittet seg på å fullføre verket. Til tross for at han er en god radikaler, har Engels også på dette tidspunktet fått merke at han ikke er immun mot alderdommens ubarmhjertige behandling av organismen.

«Når man har passert sytti, arbeider de meynertske assosiasjonsfibrene i hjernen fryktelig langsomt», skriver Engels på denne tida.

Det er ikke bare forstanden som arbeider i motbakke. Filosofen har også pådratt seg en synssvekkelse som har ført til at han bare unntaksvis har kunnet «skrive under kunstig lys».

Men høsten 1894 er altså kraftanstrengelsen over. Det tredje og siste bindet av «Kapitalen» er ferdigstilt. Og nå – over 130 år seinere – kan interesserte lesere for første gang nyte fruktene av Engels’ bestrebelser i norsk språkdrakt.

Tredje bind viser hvordan kapitalismen kan føre til nasjonale spenninger.

Kapitalens gjenkomst

Guri Kulås

Med David Lynch (1946–2025) har filmen mista ein av sine siste eksentrikarar

Den amerikanske film- og multikunstnaren David Lynch gjekk ut av tida torsdag, tre dagar før han ville runda 79 år. Med det er ein av dei mest særmerkte kunstnarskapa i nyare film over.

Lynch skapte blant anna bak den banebrytande tv-serien «Twin Peaks» (1990–91), Gullpalme-vinnaren «Wild at Heart» (1990) og meisterverket «Mulholland Drive» (2001), som samla mange av trådane i kunstnarskapen. Filmen gav også Lynch hans tredje Oscar-nominasjon, men han fekk først den heideren i form av ein Æres-Oscar i 2019.

 innverknad på film- og fjernsynsestetikk spesielt og internasjonalt kulturliv generelt kan summerast opp i at etternamnet hans har vorte eit adjektiv – «lynchian» – oppført i dei største engelske ordbøkene. Ordet viser til den unike blandinga av idyll og brutalitet, komikk og skrekk, av det heimlege og «unheimliche» i Lynchs filmar. Eit (kvitt) amerikansk middelklasse-kvardagsliv blir framstilt like naivt, kjernesunt og framgangsrikt – men også like stilisert – som i reklamen Lynch vaks opp med på 1950-talet.

Parallelt med den dagsopplyste småbyfantasien eksisterer menneskenatta med sine draumar og mareritt. Undertrykt seksualitet og skjult maktbegjær kjem til uttrykk i eit ofte dystert driftsliv, ikonisk illustrert i opninga av gjennombrotsfilmen «Blue Velvet» (1986), der kamera fører oss frå stakittgjerda rundt strigla villahagar til det kringliggande krattet og inn i eit avskore, maurspist menneskeøyre som ligg i graset.

 og unike kunstnariske univers er knapt tenkjeleg utan hans bakgrunn i bildekunst. Han måla heile livet og stod dels for eigen setdesign på filmane. Lynchs sans for landskap og folkeleg humor har truleg sine røter i Montana, der han vart fødd, men intellektuelt vart han forma av utdanninga ved Pennsylvania Academy of Fine Arts.

Det er freistande å tenkja at kombinasjonen av kunstakademiet og oppveksten i småbyen Missoula også var medverkande til at Lynch vart filmskaparen som folkeleggjorde avantgardistiske kunstretningar som surrealisme for det allmenne publikum. Det hjelpte nok òg at Lynchs tidlege, eigenskrivne Hollywood-verk var gjennomsyra av tidstypisk overskriding av tradisjonelle skilje mellom fin- og populærkultur.

 studenten Lynch bestemte seg for å spesialisera seg i film ved American Film Institute og flytta til Los Angeles. Her vidareutvikla han idear frå kunstakademiet i ei rad eksperimentelle kortfilmar. Han byrja også på debutlangfilmen, den seinare kultfilmen «Eraserhead» (1976), filma i svart-kvitt på 16 mm i ledige stunder over ein femårsperiode, med nye opptak når han fekk pengar til råfilm mellom hendene.

Det var filmprodusent Mel Brooks som fekk Lynch inn i filmindustrien ved å hyra han som regissør på «Elefantmannen» (1980). Filmen er ein klassisk, empatisk Hollywood-biografi, og Lynchs streitaste filmforteljing ved sida av den uimotståelege grasklippar-odysseen med den likeframme tittelen «The Straight Story» (2000) – eit stykke rein filmhumanisme som ved tusenårsskiftet kunne reformera den hardaste 90-talsironikar.

 film- og bildekunst dreiv David Lynch også heile livet med musikk, og alle langfilmane hans har fantastiske, meiningsberande musikkspor i ei rekkje sjangrar frå Roy Orbison-låta «In Dreams» i «Blue Velvet» til signaturlåta til Rammstein i «Lost Highway» (1997). Lynch endevender innhaldet i sjangermusikk på eit vis som berre Stanley Kubrick kunne.

Særeigen fornyar

Sara Hegna Hammer

Elise Winterthun

Oversette egenskaper?

Kanskje må man ikke kunne gammelgresk for å oversette klassiske verk.

Enkelte av verdens forhold er opp til oss, andre ikke.

Det heter det i den greske filosofen Epiktets «Encheiridion». Det vil si, det gjør i alle fall det i Anders Dunkers oversettelse, nylig utgitt i «Kunsten å være fri» på Spartacus forlag.

At Dunker har oversatt teksten via en amerikansk oversettelse, fikk lyriker og kritiker Espen Stueland til å steile her i Klassekampen forleden.

«Det er som man får lyst til å rive seg i håret», skrev Stueland.

For i og med at det finnes norske filologer som kunne oversatt Epiktet fra gammelgresk, må valget ha vært motivert av noe annet enn mangel på kompetanse, konkluderer han.

«Er den pragmatiske praksisen, det å utgi klassisk litteratur i form av oversettelser av oversettelser, i ferd med å bli akseptabel?»

Valget av oversetter må sies å være et av forholdene som i Epiktets ord er opp til oss, eller i alle fall til forlagene.

Forlagssjef Per Nordanger i Spartacus bedyrer at valget om å oversette filosofens skrifter via engelsk ikke innvarsler en ny praksis.

Engelsk spiser seg inn fra alle kanter, nesten som en sykdom.

Snarveien til Seneca

Bendik Wold

Det hjelper ikke at datanerden Mark Zuckerberg plutselig trener jiu-jitsu og sprader omkring med chains

Det slo meg, idet jeg klikket på ei videolenke i forrige uke, at jeg aldri hadde hørt stemmen til Mark Zuckerberg. Jeg har unngått Facebook-gründerens røst slik jeg også unngår visse band og artister (til dags dato har jeg ikke hørt en eneste låt – i hvert fall ikke bevisst – av Michael Bublé). Når jeg har sett bilder av Zuckerberg i avisa, har jeg tillagt ham stemmen til Jesse Eisenberg, som spilte ham i «The Social Network» (2010), og jeg har aldri hatt noe sterkt behov for å korrigere inntrykket.

Likevel er jeg glad for at jeg klikket på lenka, for de neste fem minuttene ga meg minst to nye innsikter. Jeg hadde antatt at Meta-sjefen ville formulere seg i pakt med Facebooks personvernerklæringer – ordrikt, diffust og ulidelig trøttende. Men da Zuckerberg skulle forklare hvorfor selskapet hans vil slutte med faktasjekk, var han klarspråklig og overraskende politisk, som om han snakket fra ei høyreradikal kjellerstue et sted i Midtvesten.

 – men bare i innhold. For mens han jattet om «en ny æra» og «et kulturelt vendepunkt» – les: Trumps valgseier – som baner vei for mindre «sensur» og mer 

 – les: mer (ytterliggående) politisk innhold – virket han litt usikker, litt ukomfortabel, selv om han trolig leste opp nøye gjennomtenkte ord og setninger fra en teleprompter. Zuckerberg har alltid sett ut som en hengslete, filipensbefengt tenåring, men han snakker også som én – litt for fort, vokalslukende og gispende etter luft, på en måte som får Thorbjørn Jagland til å framstå som en orator av første klasse.

I en kommentar i The Atlantic slår Matteo Wong ganske enkelt fast: «He’s no Elon Musk». For tida etteraper Zuckerberg sin eldre konkurrent så godt han kan: Facebooks nye modell for innholdsmoderering («community notes») er rappa fra Musk-eide X, og denne uka annonserte Zuckerberg at han vil kutte 5 prosent av staben – ikke for å spare kostnader, men for å erstatte dem med «bedre» ansatte. Slike «fire and hire»-strategier er selvsagt helt i Musks – og Trumps – ånd.

Zuckerberg er og blir en posør, ifølge kommentatoren i The Atlantic. Stilskiftet hans står ikke til troende. Det hjelper ikke at datanerden plutselig trener jiu-jitsu, sprader omkring med 

og besøker Joe Rogans podkaststudio for å klage over at «samfunnet er blitt avmaskulinisert». Elon Musk har for lengst sagt og gjort det samme; han er mer enn dobbelt så rik som Zuckerberg, har fire ganger så mange barn og gud vet hvor mange flere hårtransplantasjoner – og det er han, ikke Zuck, som har flyttet inn i ei hytte på Trumps Mar-a-Lago.

Så – er det Meta-sjefens mindreverdighetskomplekser som får ham til å sparke faktasjekkerne? Selvsagt ikke. Linjeskiftet handler om penger, makt og tilpasning til et nytt politisk regime. Men det er også et sørgelig faktum at når enkeltpersoner blir så rike som Elon Musk eller Mark Zuckerberg, vil personligheten deres sette et visst preg på historiens gang – en hel verden blir offer for luner og innfall som vanlige folk aldri ville ha pådyttet andre enn sine aller nærmeste.

 «umarxistiske» poenget var også viktig for Georgij Plekhanov, «den russiske marxismens far». I essayet «Om personlighetens rolle i historien» (1898) slo han fast at jo, innflytelsesrike personer 

«takket være sine forstands- og karakteregenskaper endre hendelsenes individuelle preg og noen av dere spesielle følger», om ikke deres «allmenne retning».

Hvis Mark Zuckerberg forulykker under morgendagens jiu-jitsu-trening, og Elon Musk kveles av et kyllingbein i Mar-a-Lago, vil noen andre overta rollene deres – men det vil ikke bli 

det samme. Toppsjefenes personlighet blir viktig fordi «de samfunnsmessige forholdene tillater den å være det», som Plekhanov formulerer det.

Denne innsikten burde ikke avlede oss fra systemkritikk – tvert imot: At folk flest blir tvunget til å betrakte, fortolke og «romme» dillene til narsissistiske guttemenn som Musk og Zuckerberg, er bare enda en forsmedelighet som kan føyes til kapitalismens altfor lange synd­register.

Det hjelper ikke at datanerden trener jiu-jitsu

Guttestreker

Anniken C. Mohr

– Han velger stadig å smelle med dørene i denne saken. Det er som å kortslutte en prosess som vi har venta på i snart 20 år. Det er utidig og respektløst, sier Marthe Scharning Lund.

Hun er Oslo Aps gruppeleder i bystyret – og kraftig lei av at finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) uttaler seg om Nationaltheatrets rehabilitering og framtid.

– Nå venter vi på kvalitetssikringen av Statsbyggs rapport. Den er rett rundt hjørnet, og det veit finansministeren veldig godt.

– Mot alle som er opptatt av kultur, bygningen og institusjonen Nationaltheatret.

På tirsdag skrev Klassekampen at Vedum før helga hadde et møte om teateret, hvor Add Arkitekter og Økern Sentrum la fram et forslag om å bygge nye to scener på Økern.

«Denne løsningen er god», sa Vedum i Klassekampen og presiserte at han ikke hadde gått inn for ett alternativ ennå. Samtidig er altså Statsbyggs rapport om de ulike alternativene for Nationaltheatrets rehabilitering til kvalitetssikring i regjeringen.

– Var det møtet som fikk begeret til å renne over for deg?

Ber Vedum ta av seg Sp-hatten

Flere uvurderlige kulturskatter har gått tapt i skogbrannene som har herjet i California de siste ukene. Nå har flammene også rammet lokalene til Belmont Music Publisher, som forvalter de eksklusive arkivene til komponisten og oppfinneren av den atonale musikken Arnold Schönberg (1874–1951), skriver Deutsche Welle.

Det samlede lageret av salgs- og utleiematerialer, som blant annet omfattet manuskripter, originalpartiturer og trykte verk, har nå gått tapt.

«For et selskap som utelukkende fokuserte på verkene til Schönberg, representerer dette ikke bare et fysisk tap av eiendom, men også et dypt kulturelt slag», uttaler Larry Schönberg, sønnen til den berømte komponisten, i en pressemelding.

Selv om skadene på den fysiske katalogen er uopprettelige, håper musikkforlaget å gjenskape brorparten av materialet i et nettarkiv, skriver den tyske kringkasteren.

Den østerrikske komponisten flyttet til Los Angeles i 1934 som følge av nazismens framvekst i Europa. Han ble værende i USA fram til sin død i 1951. Schönberg er mest kjent for å ha lagt grunnlaget for den atonale retningen innen klassisk musikk.

Gjennom den utfordret komponisten de tradisjonelle reglene for tonalitet, som hadde vært rådende i vestlig musikk siden 1600-tallet.

Schönbergs arkiver ødelagt i storbrann

Kan LO redde Arbeiderpartiets gamle avis? I så fall vender den hjem, mener medieviter.

Nedbemanninger, nedgang i abonnenter og pressestøtte-kutt: De siste årene har det vært krise i Dagsavisen.

Kan LO redde Arbeiderpartiets gamle partiavis? Kilder Klassekampen har snakket med i LO, vil ikke svare direkte på spørsmål om de vil kjøpe avisa. I stedet svarer de at «de følger med på situasjonen i Dagsavisen».

Steinar Krogstad, andre nestleder i LO og styreleder i LO Media, vil ikke utelukke mulighetene for et oppkjøp.

– Jeg vil verken avkrefte eller bekrefte det. Vi i LO ser at det er en skeivhet i mediebildet. I vedtektene våre heter det at vi skal jobbe for en sterk arbeiderpresse. Men de siste årene har det heller vært en svekkelse av arbeiderpressa i Norge. Vi har behov for å styrke den.

– Kunne et oppkjøp av Dagsavisen vært en brikke i å styrke arbeiderpressa?

– Det kan de være. Eller noen andre, sier Krogstad.

I forrige uke uttalte Kristoffer Knutsen, tidligere klubbleder i Dagsavisen-eide Rogalands Avis, at avisas økonomiske problemer 

skyldes Mentor Medier og konsernsjef Per Magne Tveiten

Også mangeårig redaktør i Dagsavisen Eirik Hoff Lysholm sa at han lenge har ment at avisa ville gjort det bedre i et annet mediekonsern, og at han i 2018 innstilte på salg.

De siste årene har det vært en svekkelse av arbeiderpressa i Norge.

Følger med på Dagsavisen

Fredriksen-søstrene lovet fem utstillinger i lyshallen til Nasjonalmuseet – men trekker seg etter én.

Sommeren 2019 ble det kjent at Nasjonalmuseet hadde inngått et samarbeid med en av landets rikeste familier: Cecilie og Kathrine Fredriksen, døtrene til skipsreder John Fredriksen.

Et av høydepunktene i avtalen var en serie på fem utstillinger i museets lyshall, som skulle løpe over ti år under tittelen «The Fredriksen Commissions».

Slik ble det ikke. I går meldte Dagens Næringsliv at partene ikke skal samarbeide om flere utstillinger i serien. Den første og siste, med Laure Prouvost, stengte i 2023.

– Samarbeidet tar en ny vending, sier Nasjonalmuseet-direktør Ingrid Røynesdal.

– Vi ønsker og har hele tida ønsket å fortsette, så det er de som ikke har tatt dette videre. Men jeg tror vi alle er enige om at Prouvost-utstillingen var fantastisk. Vi skulle gjerne hatt flere.

Fredriksen-søstrene eier en av Norges største private kunstsamlinger, og Røynesdal påpeker at store deler av samarbeidet fortsatt står ved lag.

Avtalen slår også fast at verk fra Fredriksens samling skal stilles ut i ett av rommene i museets andre etasje, omtalt som søylerommet. I tillegg finansierer søstrene totalt fire doktorgradsstipender ved Nasjonalmuseet. Begge deler fortsetter som før.

Ut av Lyshallen

I går rettet tidligere kulturminister Trine Skei Grande (V) kraftig skyts mot dagens statsråd Lubna Jaffery (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).