Sara Hegna Hammer

#fff

 Slik lyder ikke herrens ord, men svenskenes kloke ordtak. Og det var det min venn gjorde, da han forrige onsdag ringte for å fortelle at han var blakk som ei kjerkerotte: «Men heldigvis skylder jeg ikke 12 millioner kroner», sukket han lettet.

Få timer tidligere hadde VG meldt at kunstner Bjarne Melgaard hadde tapt søksmålet mot sine to tidligere forretningspartnere i Oslo tingrett. Ikke nok med det, han ble også dømt til å betale Svein Roar Grande og Stein Lie henholdsvis 10 og 2,3 millioner kroner for mislighold av avtale, husleie, erstatning for skader på bolig, oppbevaring av kunst, samt saksomkostninger.

Med det settes foreløpig punktum for en like oppsiktsvekkende som nitrist feide. Men en av våre viktigste kunstnere har neppe nådd bunnen i sitt fall fra tronen.

årene av dette årtusenet så det svært så lyst ut for Bjarne Melgaard – han nøt stor internasjonal anerkjennelse, solgte verk i millionklassen og ble kjøpt inn av viktige museer som Moma i New York. Her hjemme ble utstillingen «Munch + Melgaard» en av Munchmuseets best besøkte, og hans «Confessions of a Recovering Minimalist» (1996) ble av Morgenbladet kåret til et av Norges tolv viktigste verk fra 1945 til 2005.

Men eskalerende rusbruk og økonomisk mislighold ledet kunstneren til å ta et katastrofalt valg. Det er i alle fall slik han selv beskriver det som skjedde på Britannia hotell i Trondheim høsten 2020.

På dette tidspunktet hadde han i flere år hatt et «tidvis kaotisk» samarbeid med Grande og Lie. Novemberdagen for fire år siden ble det besluttet å sette strek over alle tidligere avtaler og inngå en 

at de to forretningspartnerne skulle slette sine gjeldskrav og gjøre opp hans gjeld til andre kreditorer for til sammen fem millioner kroner, ga Melgaard dem rett til å produsere hundrevis av nye skulpturer og trykk. Det ble også gitt fullmakt til at en annen person kunne signere verk i hans navn.

I avtalen lå dessuten en klausul om at dersom Melgaard motarbeidet salget av verkene, for eksempel ved å rakke ned på dem, måtte han betale tilbake beløpet.

Var så kunstneren ved sine fulle fem da han signerte denne avtalen? Nei, mener Melgaard selv. Han hevder at han som rusavhengig i en presset situasjon, ble lurt til å tro at han skyldte Grande og Lie penger.

Bålet skulle ­gjenopprette balansen mellom tilbud og etter­spørsel

I bratt utforbakke

Mylena Kifle

Elise Winterthun

Denne høsten har vært preget av to store hendelser i Teater-Norge: Oslo Nye Teater har fått store kutt i tilskuddet fra byrådet, må legge ned Trikkestallen på Torshov og kutte i antall forestillinger. Og finansministeren har gått hardt ut mot forslaget om at Nationaltheatret skal få et svært kostbart, underjordisk teater på Tullinløkka.

I teaterfeltet har flere uttrykt bekymring for at den enes død kunne bli den andres brød: At Nationaltheatret skal bli bedt om å bruke scenene til Oslo Nye Teater mens det slitne teaterbygget fra 1899 rehabiliteres.

Og nå sier finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) at han har sansen for ideen:

«Man må tørre å finne originale løsninger og gå inn i diskusjon om sambruk/vekselbruk med andre teatre», sa han onsdag til Aftenposten.

– Å sette Nationaltheatret opp mot Oslo Nye Teater som en politisk finte er veldig umusikalsk og kontraproduktivt. Den ballen bør legges død, sier Tove Bratten, tidligere leder for Danse- og teatersentrum og skribent i Shakespearetidsskriftet.

Bratten betegner Vedums forslag som «ganske usympatisk» med tanke på den krevende situasjonen Oslo Nye Teater befinner seg i.

– Man skal ikke glemme at det er folk som jobber og har hjertene sine der. Dette skaper mer uro i en urolig tid, sier hun.

Å sette National­theatret opp mot Oslo Nye Teater som en politisk finte er ­u­musikalsk og kontraproduktivt.

Vedums teaterløsning kalles usympatisk

Endre Ugelstad Aas

#000

Oprah-skryt gir salgsboom for forfatter Ingvild H. Rishøi.

For tre år siden ga Ingvild H. Rishøi ut romanen «Stargate» som handler om barnefattigdom i førjulsstria på østkanten i Oslo. Siden da har romanen blitt solgt til 25 land, blitt satt opp som teater og blitt film som får premiere jula 2025. I november ble boka utgitt i USA. Der fikk den plass i superstjerna Oprah Winfreys kåring av hennes favorittbøker fra året som har gått.

«Brigthly shining», som romanen heter på engelsk, har også høstet svært gode kritikker i storaviser som New York Times og Washington Post.

– Jeg er stolt og glad. I mitt hode handler ikke denne historien egentlig om Tøyen eller Grønland, men om å ha foreldre som strever. Og det har folk over hele verden, sier Rishøi til Klassekampen.

For øyeblikket er boka trykket opp i 32.000 eksemplarer i USA, som er svært mye, forteller Karin Ekblom, Rishøis litterære agent i svenske Paloma Agency.

Oppmerksomheten boka har fått på andre siden av Atlanterhavet, ser også ut til å ha gitt utslag på salgstallene her til lands.

Pål Stokka, salgs- og markedssjef for Gyldendal Litteratur, kan nemlig opplyse om at totalopplaget til «Stargate», både i pocket og innbundet, nå er på 50.000.

«Det har vært massiv økning i interessen den siste tida, og vi har trykket opptil flere nye opplag den siste måneden. Bare nå er det over 6000 bøker i bestilling – men vi er helt tomme på lager», skriver han i en e-post og opplyser om at de får inn nye bøker denne uka.

I oktober delte den albansk-britiske artisten Dua Lipa skryt av boka med sine 87 millioner følgere. Og Karin Ekblom kan fortelle at «Stargate» er solgt til ti nye land bare i år. Blant annet ble de arabiske rettighetene solgt for noen få uker siden. Det synes Rishøi er ekstra stas.

Det føles som at boka kan nå folk langt unna Oslo.

Oprah-skryt har skapt salgsboom

Dag Eivind Undheim Larsen

Håvard Yttredal

Mads Nygaard i Aschehoug og de andre toppsjefene i Norges største forlag kan le hele veien til banken.

Fjoråret var preget av svake tall for de største forlagene i Norge. Ikke minst har nedgangen i markedet for ­Alærebøker ført til at 2023 ble et tøft år for forlagene Gyldendal, Cappelen Damm, Aschehoug og Vigmostad & Bjørke.

Som følge av dette har flere av forlagene har varslet innsparinger og nedbemanninger. For eksempel har Gyldendal iverksatt et innsparingsprogram som innebærer at forlaget vil kvitte seg med 50 årsverk.

Men til tross for krevende tider har toppsjefene i disse forlagene likevel tjent til salt i grøten. Det viser skatte­listene som ble lagt fram i går.

Her går det fram at konsernsjefen i Gyldendal, John Tørres Thuv, hadde en skattbar inntekt på 3,6 millioner kroner i 2023. Cappelen Damm-direktør Sarah Willand står oppført med en inntekt på 4,4 millioner kroner og konsernsjef i Aschehoug, Mads Nygaard, med en skattbar inntekt på 3,5 millioner kroner. Forlegger Arno Vigmostad i Vigmostad & Bjørke hadde en skattbar inntekt på litt over 2 millioner kroner i fjor.

Medieforsker Terje Colbjørnsen kjenner godt til ­forholdene i den norske bokbransjen. Han er ikke overrasket over at lønnsnivået blant ­forleggerne i toppsjiktet er høyt.

– Dette gjenspeiler omtrent nivået på lederlønner i privat del av mediebransjen, sier han.

Ser vi nærmere på de ­skattbare inntektene til ­«fotfolket» i forlagsbransjen, er de betraktelig lavere. For eksempel ligger ­medianinntekten til forlagsredaktørene i Cappelen Damm på 537.000 kroner. ­Redaktørene i Gyldendal ligger derimot noe høyere med en medianinntekt på 761.000 kroner.

Colbjørnsen minner om at det også i bokbransjen er forskjell på avlønningen etter hvor man befinner seg i hierarkiet.

Når bedrifter står i ­krevende ned­skjæringer, kan det gi grunnlag for nettopp en høy lønn.

Tjener godt i dårlige tider

– Vi synes dette tar lang tid, sier Eystein Hanssen.

Lederen i Forfatterforbundet er lei av å vente. I flere år har organisasjonen kjempet for å få en plass i komiteen som deler ut Statens kunstnerstipend.

I oktober gikk fristen ut for å søke stipend for 2025, men også neste år vil det være Det litterære råd – organet til den konkurrerende forfatterorganisasjonen Den norske Forfatterforening (DnF) – som innstiller kandidater til stipend for skjønnlitterære forfattere.

Det er gjennom denne ordningen at norske forfattere blant annet kan søke om lukrative arbeidsstipend som kan spenne over flere år.

I over 30 år har det vært slik at det kun er DnF som kan oppnevne medlemmer til stipendkomiteen for skjønnlitterære forfattere. Og denne ordningen har vedvart til tross for at en ny forfatterorganisasjon har kommet på banen.

Helt siden Forfatterforbundet ble opprettet i 2018, har de ønsket å kunne være med på å peke ut medlemmer til stipendkomiteen. Argumentet har vært at de – i likhet med DnF – er en organisasjon som representerer kunstnere.

Det at Forfatterforbundet har ønsket en hånd på rattet når det kommer til stipendtildelingene, har imidlertid falt flere av DnFs medlemmer tungt for brystet. Et av ankepunktene er at Forfatterforbundet har helt andre opptakskrav.

Tidligere i år luftet flere DnFs prominente medlemmer sine bekymringer en VG-kronikk. Blant dem var forfatteren Ole Robert Sunde, som overfor Klassekampen påpekte at medlemsopptaket i de to organisasjonene er svært ulike: «Akilleshælen til Forfatterforbundet er at de ikke har noen kvalitetsforordninger», sa Sunde.

Det er ingen tvil om at dette har tatt lang tid.

Venter på stipendmakt

Kåre Bulie

Da Griffin Dunne var åtte år gammel, reddet Sean Connery ham fra å drukne mens James Bond-helten var på fest i svømmebassenget til guttens foreldre i Los Angeles.

Forlagets innsalg av «The Friday Afternoon Club. A Family Memoir», den nye boken om Dunnes tilværelse «among larger-than-life characters in Hollywood and Manhattan», viser seg å være betegnende. Forfatter en minnes at han observerte Judy Garland gå gjennom foreldrenes medisinskap, og at regissørcelebriteten Billy Wilder var den eneste som ga gutten oppmerksomhet da han opptrådte for filmbransje-vennene deres.

Han skildrer dessuten da Truman Capote kløp ham i baken og Tennessee Williams befølte ham forfra – mens Dunne serverte hos en eldre kvinnelig skuespiller på Manhattan – og presiserer at han heller enn å ha blitt traumatisert betrakter hendelsene som prisen å betale for å være ung og attraktiv.

signatur for de spesielt interesserte. Forlaget presenterer 69-åringen som skuespiller, produsent og regissør – og som en som i tillegg til å ha laget dokumentarfilm om sin langt mer anerkjente forfattertante Joan Didion produserte og opptrådte i Martin Scorsese-filmen «After Hours».

I memoarene spiller da også Dunne først og fremst rollen som popkultur-fenomenet «friend of the famous». Særlig i et så kjendisfiksert land som USA later det å omgås berømte mennesker til å kunne gjøres til en karriere i seg selv: Den sosiale kapitalen forbindelsene gir, kan innveksles i en særegen status.

I «The Friday Afternoon Club» er imidlertid de komiske konsekvensene vel så fremtredende: «Bogie hadde bedt om at min far skulle ansettes, basert på en anbefaling fra Frank Sinatra, som hadde arbeidet med ham i New York tidligere», skriver sønnen om Humphrey Bogart og sin stjernebesatte fars tv-jobb i Los Angeles, stillingen som brakte hele familien fra øst- til vestkysten. Der leide foreldrene et hus ved stranden som tilhørte «stumfilmstjernen Harold Lloyd», og etablerte seg – ifølge sønnen – seg som et «‘it’ couple» som på sine mange fester fikk besøk av typer som Dennis Hopper og Warren Beatty.

 neste generasjon til gode: «Min beste venns onkel var nettopp blitt valgt til president i De forente stater», minnes Dunne om John F. Kennedy, hvis søster bodde ved siden av den nyankomne familien. Han begynte å sende Kennedy brev som seksåring – og medgir at han allerede som liten var «desperat etter å bli sett».

Dunne ble dessuten tidlig beskyldt for å være en verre «name-dropper» enn sin ustanselig klatrende far: Sønnen har det fra et sted. Dominick Dunne oppdro barna sine på restaurant – for eksempel ved å peke på stjernene i lokalet. Frank Sinatra skal ha vært så forelsket i kona hans at sangeren betalte en hovmester 50 dollar for å slå ham i ansiktet foran henne.

arbeidsløs og søkt tilflukt i rus og en hytte i Oregon uten telefonforbindelse gjenoppstod den eldre Dunne som krimreporter med ugjerningene til de rike og berømte som spesialfelt. Sentralt i sønnens dystre familiehistorie står også mordet på juniors mer fremgangsrike skuespillersøster Dominique Dunne, som var med i «Poltergeist». Hun ble kvalt av kjæresten sin 22 år gammel. Da broren fikk beskjeden, hadde han typisk nok to timers søvn bak seg og fortsatt smaken av kokain i halsen. Tragedien viste seg å lede til farens nye karriere: Han skrev om rettssaken i Vanity Fair og endte som stjernereporter i det glansede magasinet.

Som ung observerte han Judy Garland gå gjennom foreldrenes medisinskap

I stjerneglansen

Forsker ut mot «tvilsomme» kanaler – anonyme snapchattere fôrer over 100.000 følgere med kjendisnyheter

Snapchat-kanalen «Oppdater» har nesten 35.000 følgere på Snapchat og skriver at de publiserer «råheite nyheter om norske influensere og kjendiser». De har imidlertid ingen kontaktinformasjon tilgjengelig eller informasjon om hvem som styrer kontoen.

Kanalene «Business Circle», «Talekroken» og «Mind Lab» legger ut liknende videoer om norske kjendiser. Til sammen har disse kanalene over 100.000 følgere på Snapchat, skriver bransjeavisa Kampanje.

Til sammenlikning har Dagbladets Snapchat-kanal om kjendiser «Rød løper» 107.000 følgere.

Medieforsker Bente Kalsnes kaller kanalene «tvilsomme».

– Det virker ikke som om de er kildekritiske eller at de bruker noen journalistiske metoder. Det framstår heller som videreformidling av rykter.

I forrige uke skrev Kampanje at i flere av videoene til «Oppdater» om Marius Borg Høiby forveksles statistikksjef i Nav Ulf Andersen med Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen.

«Det er skikkelig ubehagelig», sa Nav-sjefen til Kampanje.

De fire kanalene likner på hverandre: De publiserer videoer om norske kjendiser, og stemmen som leser opp nyhetene, er lik i alle kanalene. Til Kampanje sier Silje Førsund at det «per nå ikke er tilstrekkelig med holdepunkter for å si at innholdet er KI-generert».

Det framstår som videreformidling av rykter.

Advarer mot nyhets- kanaler på Snapchat

Kulturfolk frykter for fagmiljøene hvis blåblå kutt blir realitet.

– Det er en stor bekymring vi går med. Vi ser at kulturlivet angripes i kommuner hvor høyresida har flertall. Nå frykter vi det samme med en ny regjering, sier Mari Røsjø, som er forbundsleder for Fagforbundet Teater og Scene.

Forrige uke la både Høyre og Frp fram sine alternative budsjetter. Der foreslår de to borgerlige partiene store kutt til kulturformål. Mens Frp til sammen vil kutte 5,7 milliarder fra samleposten «Kirke og kultur» (inkl. 3 milliarder hos NRK), har Høyre et mål om å redusere utgiftene til Kultur- og likestillingsdepartementet med 362,5 millioner kroner.

Røsjø representerer faste ansatte og frilansere i scenekunstbransjen. Den er en av bransjene som kan bli rammet hardest dersom de borgerlige vinner neste års stortingsvalg.

Frp foreslår nemlig å kutte bevilgningene til musikk og scenekunstinstitusjoner med 500 millioner kroner. Røsjø forteller at et kutt i 100-millionersklassen vil få dramatiske og uopprettelige konsekvenser for feltet.

– Kompetente fagmiljøer som er bygget opp over tid, settes i fare med såpass høye kutt, sier hun, og legger til at publikum også vil sitte igjen med et dårligere tilbud.

Frp og Høyre har denne høsten vært landets soleklart mest populære partier på meningsmålingene.

På forrige ukes måling fra NRK og Aftenposten lå de på henholdsvis 25 og 21 prosent. Partienes alternative budsjetter gir en pekepinn på hvordan kulturpolitikken vil se ut ved et eventuelt regjeringsskifte.

Noe av det første som kan ryke, er momsfritaket på bøker. Høyre har lenge vært forkjempere for bokmoms, og i deres alternative budsjett for neste år vil partiet spare inn én milliard kroner på å fjerne momsfritaket på bøker.

Får vi Frp og Høyres politikk, risikerer vi et kunst- og kulturliv som begynner å ligne på en Bolia-katalog. 

Frykter blåblå kutt

Felix Sucari Bergersen

Christopher Olssøn

I et hus blant Gjerdrums skoger og jorder bor familiefaren Nils B. Grønvold. Han er sindig og tilsynelatende alminnelig, men du skal ikke skue hunden på hårene:

Denne mannen, bedre kjent som Nils m/Skils, hedres nemlig i undergrunnen som kongen av norsk battlerap etter karismatisk å ha beseiret duellanter på den lokale og internasjonale arena siden 2003. Nå har han imidlertid debutert som poet med diktsamlingen «Den grønne boka».

– Vent, la meg ta på en grønn genser, sier Nils før foto­graferingen begynner.

Venus, den romerske gudinnen for skjønnhet, kjærlighet og fruktbarhet, var også krafta som lokket Grønvold til å skrive dikt.

I januar ble han inspirert etter å ha sett noe grønt skimre på nattehimmelen. Om det var virkelig eller ei, er ikke viktig, mener Grønvold. Han begynte deretter å dikte basert på observasjoner og meditasjoner omkring hverdagslivet. Men plutselig skjedde noe mystisk.

– Etter en uke med faste opplevde jeg noe som må kunne kalles ekstase. Den neste uka var noe av det beste jeg har opplevd i mitt liv, så mot slutten av boka sklir det ut i noen hymneaktige greier, sier Grønvold og ler.

Ønsker jeg å forandre verden rundt meg? Jeg må jo ærlig svare … litt!

Kongen er tilbake

Selma Stormyren Larsen

Kulturforsker Per Mangse har en hemmelig hobby: karikaturtegning.

De siste 50 årene har mangt et kulturpolitisk møterom hatt en gjest med skjulte motiver. Uten at de har visst det, er statsråder, kulturbyråkrater og forfattere blitt avbildet med raske pennestrøk i margen på en møteagenda eller i en tegneblokk: Lars Roar Langslet, Eldrid Lunden, Attila Horvath og Einar Førde er noen av dem som har fått sitt åsyn foreviget under en tale eller et møte.

– Dette er ikke noen seriøs fagbok, sier tegneren selv lattermildt da Klassekampen ringer.

Per Mangset er professor emeritus ved Telemarksforsking og har siden tidlig på 1970-tallet forsket på kulturens kår, kulturpolitikk og -forvaltning. Og på si, altså: tegnet.

Nå har de «mer eller mindre ærbødige» portrettene, slik han selv skriver, fått et liv også utenom margen: I boka «Kulturpolitikkens glemte helter» viser Mangset et utvalg tegninger, akkompagnert av analyser og små anekdoter fra et langt forskerliv.

– Jeg har tegnet siden jeg var åtte år, for moro skyld, og jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe med det. Men da kona mi døde i fjor, begynte jeg å pakke sammen bøker og bokhyller, og da oppdaget jeg at jeg ikke har kastet tegneblokkene jeg har brukt gjennom alle år.

Mangset fant dem i bunnen av ei gammel kiste, og det var ingen liten skatt: Der lå et hundretalls skisser og tegninger vel bevart. Ved å utgi dem i bokform vil Mangset reise et minne over kulturpolitikkens glemte helter. Sin egen rolle beskriver han derimot beskjedent: «å være kulturpolitikkens uforskammede kikker og skjemtegauk».

At Mangset ble en av våre fremste kulturpolitiske forskere, kan vi takke tilfeldighetene for, ifølge ham selv.

– Jeg var sosiolog og egentlig opptatt av klasse og utdanningsulikhet, men så dumpet jeg borti kulturpolitikken i Stavanger i 1972. Der møtte jeg sentrale folk, og jeg ble vitne til den nye velferdsorienterte kulturpolitikken som kom på starten av 1970-tallet.

Streker fra kulturens kikker og skjemtegauk

De surrealistiske ideene lever videre i norsk samtidskunst.

Hundreogtjueén millioner amerikanske dollar kunne eieren av René Magrittes «The Empire of Light» (1954) innkassere da maleriet gikk under hammeren på en Christie’s-auksjon i New York forrige uke. Rekordsalg for surrealismekunstneren, meldte CNN.

Nå kan man selvsagt ikke konkludere med at en auksjonsrekord bærer bud om en fornyet interesse for surrealismen. Men skal vi tro kunstkritiker Stian Gabrielsen, har den historiske avantgardebevegelsen fått vind i seilene, hundre år etter publiseringen av det første surrealistiske manifestet.

– Det har de siste par årene vært en kraftig oppsving i interessen for den historiske surrealismen ved større institusjoner. Det er ukontroversielt, sier Gabrielsen, som er norsk redaktør for det skandinaviske nettstedet Kunstkritikk.

Eksemplene er mange: I 2022 hentet hovedutstillingen på Veneziabiennalen, «The Milk of Dreams», tittel fra et verk av surrealistkunstner Leonora Carrington. Samme år viste Guggenheim og Museum Barberin utstillingen «Surrealism and Magic» og Tate Modern i London «Surrealism Beyond Borders». Her hjemme presenterte Munchmuseet surrealisme- og symbolismeutstillingen «I villskapens øye».

For tida kan man på Centre Pompidou se jubileumsutstillingen «Surréalisme», og neste år viser Tate Britain en stor mønstring med surrealistfotograf Lee Miller.

– Men det som kanskje er mer interessant å diskutere, er om og hvordan surrealismen påvirker samtidskunsten, påpeker Gabrielsen.

For kunstkritikeren mener det kan hevdes at også norske samtidskunstnere har gjenoppdaget surrealismen – om man tillater seg å bruke en løs definisjon av begrepet.

– Det er i hvert fall en slags surrealistisk ånd i en del av maleriet som har kommet ut fra akademiene de siste ti årene, som later til å ville gjenfortrylle dagligdagse ting og situasjoner, sier Gabrielsen.

­Vanessa Baird ­tillater seg å slippe løs en hemnings­løs ødeleggelse av menneskeformen.

Surrealismen oppdatert

Demian Vitanza

En folkemusiker var på besøk hos meg for en god stund siden. «Er det ikke rart», sa han, «at i popmusikken skal artistene helst være purunge og komme rett ut av pikerommet eller gutterommet med noe nytt og originalt som de har funnet på helt for seg selv».

Jeg så umiddelbart for meg Billie Eilish. Sammen med sin bror og musikalske makker, Finneas, snekret hun sammen en gigakarriere midt i tenårene, etter mange år med hjemmeskole. «Men i folkemusikken er det helt motsatt», fortsatte gjesten min, «der er idealet å ha en forankring i tradisjonen. Vi forteller gjerne hvor slåttene kommer fra, og det gir status å kjenne til fortida».

 min tegnet opp, står i sterk kontrast til hverandre. Det ene skuer bakover, og det andre peker mot noe nytt, løsrevet fra fortida. Vi kunne sikkert ha nyansert dette med å påpeke at det finnes popmusikere som pryder verkene sine med referanser til tradisjon, og folkemusikere som bryter med den. Men den litt karikerte beskrivelsen er nyttig for diskusjonens del.

Hvilken av de to idealene dominerer? Og hva sier det om samfunnet vårt? I musikken er det åpenbart hva som får mest oppmerksomhet. Antakeligvis har Billie Eilish flere avspillinger her i Norge enn samtlige folkemusikere til sammen. Det virker åpenbart at idealet som peker mot det nye, får sterkere drahjelp fra kommersielle krefter. Det er lettere å selge noe som signaliserer nyhet og originalitet, enn noe som signaliserer tradisjon og fortid.

Etter hvert som kapitalismen får dominere mer og mer av kulturen vår, dyrkes det nye og unge i stadig større grad. I vårt seinkapitalistiske samfunn er tenåringene opphøyet til orakler og profeter, mens de gamle har mistet sin plass som kloke og vise. Den vertikale læringen fra en generasjon til en annen er erstattet med horisontal læring fra Youtube og Wikipedia. Men hva kan vi egentlig forvente av en generasjon som har lært flere ord av skjermer enn av sin egen mor og far?

 tilbake til sammenlikningen av disse to idealene, også i andre sammenhenger enn musikk. Hva forankres i tradisjon og erfaring, og hva bryter med det bestående? Vi behøver åpenbart begge deler, men kanskje i ulike proporsjoner avhengig av hvilket felt det er snakk om. Jeg har ikke lyst til å utsettes for eksperimentell og nyskapende hjernekirurgi, men det blir kjedelig hvis ikke bildekunstnere bryter med tradisjonen.

I mange tilfeller er det kanskje mindre opplagt hvor balansen skal ligge. Arkitekturopprøret er et interessant eksempel i så måte. Den etterlengtede og nødvendige kritikken av fargeløse og fremmedgjørende modernistiske bygg har bikket over i en avvisning av alt nytt, og en forherligelse av det som ser gammelt ut.

For min del kom jeg til å tenke på motsetningen mellom å se bakover og framover i forbindelse med skjermdebattene. Da skoledigitaliseringen for alvor begynte å skyte fart for ti års tid siden, var det en utbredt redsel blant skoleledere og lærere for å stille kritiske spørsmål, i frykt for å virke bakstreverske. Man skulle tenke framover og omfavne det nye. Men er det skolens oppgave?

 ferdigheter opphøyet til en av skolens fem grunnleggende ferdigheter, ved siden av regning, skriving, lesing og talekunst. Det er betimelig å minne oss selv på at de fire andre grunnleggende ferdighetene har definert menneskeheten i hundrevis, om ikke tusener, av år. Matematikk, for eksempel, var noe sumererne drev med for fem tusen år siden. Det var noe som definerte organiseringen av det babylonske riket, oldtidas Egypt, noe kinesere, indere og grekerne utviklet opp gjennom århundrene, for ikke å snakke om den persiske matematikeren al-Khwarizmî, som på 800-tallet skrev bøker som definerte matematikken kanskje mer noen andre. Tenk på det neste gang du sier «algoritme» eller «algebra», om ikke prefikset «al» bringer deg til en fjern fortid i Midtøsten. Dette er en grunnleggende ferdighet. Den er definerende for menneskeheten.

Tenåringene ­­er opphøyet til orakler og profeter,­ mens de gamle har mistet sin plass som kloke og vise

Til forsvar for svunne tider

– Vi ønsker å skape en breiere debatt om skolen, sier Julie Lødrup, førstesekretær i LO.

Sammen med arbeidsgiverforeningen Spekter jobber LO med et prosjekt om hvordan kunst og kultur kan bidra til å utvikle kompetansen arbeidslivet trenger i framtida. Her spiller kunstfagenes rolle i skolen en viktig rolle.

Analysebyrået Infuture har samlet inn kunnskap fra studier på feltet. Resultatene er tydelige: Deltakelse i kunstaktiviteter og kunstfag øker både elevens gjennomføringsevne, det generelle karaktersnittet og prestasjonene i matematikk.

– I mange år har søkelyset på flere timer i matte og engelsk vært enerådende. Vi tror ikke en så snever tilnærming verken gagner elevene eller skolen i sin helhet, og dermed ikke morgendagens arbeidsliv, fortsetter Lødrup.

Rapporten viser blant annet til en stor studie hvor forskerne har sett på databaser med til sammen cirka 70.000 elever fra flere tusen skoler. I studien sammenliknet man to grupper ellers like elever. Den ene gruppa hadde høy grad av involvering i kunstfag, mens kontrollgruppa hadde lav.

I gruppa med høy involvering i kunstfag var frafallet fra videregående skole på 4 prosent, sammenliknet med 22 prosent hos de andre.

Snittkarakteren var også én bokstavkarakter høyere.

Nesten 20 prosent flere hadde ambisjoner om å starte på en bachelorgrad.

I mange år har søkelyset på flere timer i matte og engelsk vært enerådende.

Barn som har kunstfag gjør det bedre i matematikk

Det hevdet surrealismens grunnlegger André Breton og den meksikanske kunstneren Diego Rivera i «Manifest: For en fri og revolusjonær kunst», publisert i Partisan Review høsten 1938.

«Vi set kunsten altfor høyt til at vi vil nekta han å påvirka lagnaden til samfunnet», skrev poeten og maleren.

manifestet. Men femten år seinere avslørte Breton at det i realiteten var skrevet i samarbeid med Lev Trotskij. Den revolusjonære politikeren og marxistiske teoretikeren hadde da vært forvist fra Sovjetunionen siden 1929 for å ha kritisert og utfordret Josef Stalin.

 sprang ut av kommunistenes overbevisning om at kunstmanifester bare kunne signeres av kunstnere, skriver sosiologen Michael Löwy på nettstedet International Viewpoint.

Men ifølge Löwy var det altså verken Breton eller Rivera, men Trotskij som hadde tatt initiativ til det slagkraftige manifestet.

«Det er et av få, om ikke det eneste, dokumentet grunnleggeren av Den røde armé skrev sammen med andre», påpeker han og kaller manifestet et sjeldent eksempel på frihetlig marxisme, altså en kommunistisk tekst som tar til orde for å fristille kunsten fra staten.

Betimelige advarsler til høyre og venstre

I 1980 fikk «Manifest: For en fri og revolusjonær kunst» nynorsk språkdrakt da Kjartan Fløgstad oversatte det til «Surrealisme: En antologi», utgitt på Gyldendal.

Han er jo en forfulgt mann som søker støtte der han kan.

Da Trotskij dro i trådene

Guri Kulås

Therese Johaug måtte dra i naudbremsen i oktober, «avslørte» NRK Sporten ein månad seinare. Johaugs ektemann, anestesilege og eks-roar Nils Jakob Hoff, vart intervjua om «episoden», som Sporten kunne lokalisera til ei intervalløkt på «tredemølla ute i gangen heime i huset deira i Holmenkollen»: «Ho pustar jo på ein karakteristisk måte, og eg merka at det her ikkje høyrast ut som Therese. Da gjekk eg ut og såg på ho. Det såg ikkje heilt bra ut.»

ut når ein lege seier det, men pusteproblema handla om at ekteparet Hoff-Johaug hadde hamna i den så allment kjende tidsklemma. Det skjedde etter Johaug toppa deira ulike yrkeskarrierar og felles svevnlause småbarnsnetter med 100 treningstimar i månaden og eit klårt mål om å venda tilbake på medaljepallen under Ski-VM i Trondheim.

Det vart for mykje for Johaug, men det kan bli for mykje Johaug for oss også om Sporten skal servera siste ekteskapsnytt som ein dagleg føljetong:

«Gjekk rett til sjefen da Johaug fekk nok: – Ho var ganske forbanna»

«Johaug rykte ut for å roe ned ektemannen: – Stakkars Nils, han er redd!»

interesserte i proffidrett forstår at Therese Johaugs comeback er av offentleg interesse. Ho er tvillaust ein imponerande idrettsutøvar og det i greina vi enno kallar vår nasjonalidrett, men som stadig færre driv med eller interesserer seg for som publikummarar. Eg er ikkje meir av eit umenneske enn at eg også forstår kvifor mange synest det er kjekt å vita litt om korleis idrettstoppane er på den heimebanen vi alle kjenner og ønskjer å lukkast på. Det er sosialt samanbindande å vita at også dei suverene blant oss slit med kvardagsproblem.

av forklaringa på at Sporten og ein del idrettsstjerner synest det er vinn-vinn at privatlivet blir like viktig som idrettsprestasjonane. Tidlegare i haust sa nemleg Therese Johaug til sportspressekorpset at langrennsfolket må «by meir på seg sjølv» for å halda interessa for skiidretten oppe. Ikkje alle på skilandslaget var like entusiastiske, og utan å bli for kynisk må ein kunne seia at privat 

 først og fremst er nyttig for ei «idrettsbedrift» som Johaug, med personlege sponsorar ho skal tilfredsstilla og ei eiga merkevare ho skal selja. Og både Johaug og «Mesternes mester»-veteran Nils Jakob Hoff kjenner mediespelet. Dei har snakka ut om kjærleiken på Lindmo og vinterbryllaupet på Røros, som vart dekt på Dagsrevyen så vel som i Se og Hør, var som henta ut av eit folkeeventyr.

litt kjendisjournalistikk i Sporten både på TV og nett, men det når eit vippepunkt der privatliv blir eit så viktig nyhendekriterium for sportsjournalistikk at ein må undra på kvifor Sporten er ein eigen programpost – som til overmål tar ein tredel av dagsrevysendinga. Dette er langt frå dekkinga av Lise Klaveness’ Fifa-kritikk eller avsløring av rasisme og anoreksi i både barne- og eliteidrett.

NRK har drive framifrå journalistikk på kvinnesjukdommen endometriose, men er det ei sak for Sporten at 

til ein fotballproff har fått betre behandling for denne lidinga i Tyrkia enn i Noreg? Unekteleg interessant, men mindre av ei sportssak enn ein bagatell som at Ståle Solbakken på ein av sine informasjonsfattige pressekonferansar vart irritert på VG.

Privatlivet blir like viktig som idretts­prestasjonane

Sporten som ­føremiddagssåpe

Enda en gang/ kommer reven til haren med snippkjolen på/ Den hvite labben, den pene tannen …

Våren 1994 ble Gro Dahles dikt «Revens tale» sendt ut til alle landets postkasser. Diktet sto på trykk i antologien «Lesebok 1994» – Nei til EUs bok om EU-saken.

Dahles allegori om reven og haren skulle bli en gjenganger i taler og appeller. 30 år seinere kan poeten røpe at hun egentlig ikke hadde noen sterke formeninger om EU-saken da hun fikk i oppdrag å bidra til boka.

Først og fremst var oppdraget «for godt betalt» til at hun kunne takke nei.

– Jeg visste ikke egentlig hva som var hva når det gjaldt EU, og hva jeg selv mente. Men jeg satte meg inn i saken, tok et standpunkt og prøvde å lage en allegori over hvem EU er og hvem Norge er i forhold til dette, sier Dahle.

Det var da hun landet på fabelen om den sultne reven som forsøker å lokke til seg haren. Det svært kroppslige diktet beskriver harens vei gjennom revens fordøyelsessystem:

Kjære hare, kjære venn/ Kom inn i denne halsens delikate portal/ og kjenn drøvelens berøring / Svelgets massasje/ Jeg gir deg en sjanse / til å bli del av mitt kjøtt/ På den måten kan jeg bedre passe på deg/ og du bedre virke gjennom meg/ Den samme kroppen, den samme gallen/ Det samme blodet, det samme hjertet/ Nærmere kan vi ikke komme …

– Jeg tenkte på organisasjonen som en organisme. Det høres fristende ut å bli en del av noe større og bli trygt beskyttet, men er man egentlig trygt beskyttet hvis man blir spist?

Nei til EU fikk 12.000 medlemmer til å dele ut boka. Det er flere enn antall frivillige under Lillehammer-OL.

Forfatterne som sa nei til unionen

Det er ikke uten grunn at mange av surrealismens største kunstnere var kvinner.

I Det første surrealistiske manifest forestiller grunnlegger André Breton seg et slott, beliggende i landlige omgivelser utenfor Paris. Her bor noen av medlemmene av surrealistbevegelsen sammen med ham: Louis Aragon, Philippe Soupault, Antonin Artaud – og så videre.

Mot slutten av oppramsingen legger han til « … og sannelig også fortryllende vakre kvinner».

At surrealismen tiltrakk seg kvinner, er hevet over tvil. Wikipedias liste over kvinnelige surrealistiske kunstnere teller ikke mindre enn 62 stykker, og i dag regnes mange av dem – som Leonora Carrington, Meret Oppenheim, Dora Maar, Lee Miller og Frida Kahlo – for å være blant bevegelsens mest betydningsfulle kunstnere.

Men hvordan ble deres arbeider anerkjent og forstått i sin samtid? Betraktet Breton dem som likeverdige kunstnere eller ganske enkelt som fortryllende vakre muser?

– Kvinner var både partnere, samarbeidspartnere og innovatører innen surrealismen, sier Patricia Allmer, professor i kunsthistorie ved University of Edinburgh.

Det er ikke uten grunn at mange av surrealismens største kunstnere var kvinner, ifølge henne. Bevegelsen spredte seg raskt til en rekke forskjellige kunstformer og til nye land.

– Den var grenseløs. Det er surrealismens styrke, og det er nok derfor vi ser så mange flere kvinnelige kunstnere i denne bevegelsen enn i andre.

Allmer har forsket på surrealismens kvinnelige kunstnere i en årrekke. Hun kuraterte utstillingen «Angels of Anarchy» på Manchester Art Gallery i 2009, den første store internasjonale utstillingen med kvinnelige surrealister. Nylig sto hun bak utstillingen «The Traumatic Surreal» i Leeds, om kvinnelige surrealister etter andre verdenskrig.

De produserte en sånn mengde verk at de ikke lot seg ekskludere fra utstillinger.

Muse eller kunstner?

– Hvis de vil være et breddeuniversitet og ønsker arbeidslivsrelevante utdannelser, er dette et studium de bør beholde, sier Anne Szefer-Karlsen, professor og leder for masterprogrammet i kuratorpraksis ved Universitetet i Bergen (UiB).

Dette er en skjebnedag for studiet Szefer-Karlsen har vært sentral i å bygge opp de siste ti årene.

I begynnelsen av september søkte styret ved Fakultet for kunst, musikk og design om nedleggelse av programmet, og i dag skal universitetsstyret samles for å fatte den endelige beslutningen.

Det har fått mange i fagmiljøet til å reagere: Mer enn 550 personer har signert en underskriftskampanje til støtte for utdanningen. En nedleggelse ville være «tragisk», sa Munch-direktør Tone Hansen i Klassekampen i oktober.

Szefer-Karlsen påpeker at utdanningen har vist seg spesielt arbeidslivsrelevant. Nær alle av de 41 masterstudentene som er blitt uteksaminert, har jobb i kulturfeltet, og bare i Norge har ti gått inn i direktør- eller lederstillinger. Elleve andre har fått jobb som kurator ved ulike institusjoner.

– I tillegg kan vi for eksempel smykke oss med at Irlands paviljong på Veneziabiennalen i år er kuratert av en som har gått dette programmet, sier Szefer-Karlsen.

– Det er få praksisbaserte utdanninger i Norge med så tverrfaglig rekruttering innenfor kunstfag. Dette er en unik undervisningsmodell for kuratorer i verden.

At Norge ­er med på å forme feltet, er ikke så vanlig.