Sara Hegna Hammer

Selma Stormyren Larsen

#fff

I 1972 ble en særegen skulptur avduket på Trosterud skole i Oslo: En tolv meter lang og seks meter brei konstruksjon av oppskårne glassfiberarmerte polyesterrør, satt sammen til bølgende former. I «Havbølger», som Siri Aurdals skulptur het, kunne opp mot 100 barn boltre seg samtidig – klatre på overflatene og gjemme seg i hulrommene.

Ideen om at en skulptur skulle virke sammen med sine omgivelser, sto sterkt hos kunstneren. I påska gikk hun bort, 88 år gammel.

– Hun ville at kunsten skulle være en møteplass for mennesker, forteller kunstner Eline Mugaas.

– Hun tok den store skulpturen ned av pidestallen og åpnet den opp for publikum, for at de kunne klatre på dem og bevege seg rundt og i dem.

Også kunsthistoriker Marit Paasche har sans for «de enkle, monumentale og lekne» skulpturene til Aurdal.

– Hun arbeidet så konsekvent med bevegelse i overraskende materialer, sier Paasche.

– Mange av hennes innovative arbeider ligger tett på den amerikanske minimalismens kroppsorienterte skulpturer. Denne nonfigurative minimalismen hadde ikke så gode vekstvilkår i Norge – vi har få andre skulptører som markerte seg fra den perioden her.

Likevel var Siri Aurdal lenge en kunstner med en marginal plass i norsk kunstoffentlighet.

Hun fastholdt at et abstrakt formspråk kan inneholde en veldig ­politisk idé.

Hun som tok rommet

Mylena Kifle

#000

Hvert år siden 2006 har Parkenfestivalen inntatt Rensåsparken i Bodø. Og hvert år er festivalen blitt utsolgt – ofte på minutter.

– Det har vært en suksesshistorie uten sammenlikning, sier festivalsjef Gøran Aamodt.

Men nå er det slutt. I år arrangeres musikkfestivalen for siste gang. Det er blitt for vanskelig å drive festival med ambisjonene og prinsippene som gjaldt for 20 år siden, forteller Aamodt.

– Etter korona har mye skjedd på én gang. Det er en enorm økning i kostnader i alle ledd, noe som betyr at vi må øke prisene. Samtidig har publikum lavere betalings­vilje og -evne.

Tirsdag skrev Klassekampen om en fersk rapport av Live DMA som viser at fire store selskaper eier 200 av Europas største musikkfestivaler.

Flere uavhengige festivaler Klassekampen har snakket med, forteller om en mer krevende bransje å drive i ettersom flere festivaler er blitt kjøpt opp av kapitalsterke selskaper.

Rapporten fra Live DMA viser at selskapene Live Nation, AEG, Superstruct og CTS Eventim vokser seg stadig større.

Live Nation og Super­struct eier flere festivaler i Norge. De har ingen i Bodø eller i Nord-Norge, men Gøran Aamodt påpeker at slike selskaper likevel har stor makt i bransjen.

Dette må løftes politisk sånn at vi ikke ender opp i en monopolsituasjon.

Uavhengige festivaler sliter

Kåre Bulie

En avis brukt til å pakke inn en vannmelon. En fyrstikkeske med en tegning av en palme på. En hempe fra en lommebok som ble funnet på gaten 15. desember 1963.

Bitte små etiketter vitner om hva som befinner seg bak skapdørene i Ilja Kabakovs (1933–2023) overveldende innholdsrike, teksttunge installasjon «Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)». At en avis, en fyrstikkeske og en hempe faktisk befinner seg på innsiden, har betrakteren bare kunstnerens ord for. Verkets spor av levd liv befinner seg like mye i fantasien som i virkeligheten.

 kastet noe, er da også en skikkelse skapt av Kabakov. De tre værelsene som dominerte søppelmannens liv, har siden det nye Nasjonalmuseet åpnet, vært skjult bak en anonym dør i Oslo-institusjonens annen etasje. Den som åpner den, blir møtt av en trang korridor fylt av gamle møbler stående på høykant og kjøkkenutstyr i skjødesløse stabler.

Deretter venter søppelmannens livsverk: en sirlig katalogisert samling av objekter knapt noen andre ville ha festet seg ved: biter av brød, tekstiler og papir, for eksempel. Så minimale er de at gjester knapt kan utfordre opphavsmannens påstand om hva de er laget av. «Vet ikke», lyder introduksjonen av nok en utstilt mikrogjenstand.

hørte søppelmannens rom til i en sovjetisk kommunalka, en kommunal fellesleilighet. Vestover dro den ukonvensjonelle samleren i 1988 – til New York-galleristen Ronald Feldman. Hos ham opptrådte avtrykket av søppelmannen i selskap med ni andre oppdiktede skikkelser. Den best kjente er trolig herren som ville fly ut i verdensrommet – og etterlot seg et stort hull i taket.

Museet for samtidskunst kjøpte mannen som aldri kastet noe, seks år senere og installerte ham ved Bankplassen. Ifølge kurator Ingvild Krogvigs nett-tekst reiste Kabakov til Oslo for anledningen – og «trålet byens bruktmarkeder på jakt etter stoler, bord og tepper». Bidraget er forblitt en hjørnestein blant museets installasjoner.

 installerte eksentrikerens samling i New York, hadde kunstneren forlatt Sovjetunionen for godt. Fra atelieret sitt i Moskva begynte han i 1980-årene å stille ut i Vest-Europa, men han endte med heller å flytte til USA. At Kabakov kom til verden i Dnipro, en av Ukrainas største industribyer, gjør nasjonaliteten hans ytterligere sammensatt.

Nasjonalmuseet oppgir selv at det omtalte Kabakov som russer da verket var nyinnkjøpt. På institusjonens nettsted presenteres han fortsatt som russisk. På vegg-etiketten til «Søppelmannen» står det derimot først Sovjetunionen, så Ukraina med parentes rundt. Ifølge museet ble denne løsningen valgt før Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i 2022. Store norske leksikon kaller Kabakov «russisk-jødisk-amerikansk», men bemerker i tillegg fødselen i Ukraina.

 spørsmålet om nasjonaliteten til kulturarbeidere som Kabakov på spissen – på et vis som slekter på identitetsstridene krigen i Midtøsten har ført til. The New York Times skrev i fjor om «en annen frontlinje i Ukraina» og spurte: «Hvem får ta hevd på en berømt kunstner?»

I hjertet av ‘Søppelmannen’ ruver fraværet

Ukrainsk søppelmann

Benjamin Yazdan

Nær femten måneder etter premieren på Netflix har det fortsatt ikke blitt skrevet en eneste omtale av Hirokazu Kore-edas miniserie «Asura» i noen norske aviser. Det er forstemmende på mer enn én måte, men ikke spesielt oppsiktsvekkende.

Med visse (og helt avgjørende) unntak har jo norsk film- og tv-kritikk det siste kalenderåret enten handlet om å opprettholde ukritisk forbrukerveiledning eller om å tilbe «Affeksjonsverdi» som om det var snakk om et epokegjørende mesterverk.

Litt overraskende er det likevel: Alle Kore-edas spillefilmer siden 2010 har fått kinodistribusjon, og festivaler som Film fra Sør vier ham jevnlig oppmerksomhet.

Foruten Hayao Miyazaki, hvis filmer alltid er øyeblikkelige animasjonsklassikere, er Kore-eda den japanske regissøren som får mest oppmerksomhet i norsk presse. Filmpolitiet i NRK har egne tv-seriekritikere. Men altså ingen liten notis om «Asura».

handlingsreferat eller to, kunne man kanskje forvente syv timer med sart familiekrønike i samme leie som «Søstre» (2015), en av Kore-edas mest finstemte filmer.

I Tokyo i 1979 hyrer Sakiko (Suzu Hirose), den yngste av fire søstre, en privatdetektiv for å komme til bunns i den aldrende farens uventede sidesprang. Hvert av medlemmene i den både kranglevorne og elskelige søskenflokken har sitt å stri med – enken Tsunako (den eminente Rie Miyazawa) klarer ikke å gi slipp på mannen til restaurantbestyreren hun jobber for, Maikiko (Machiko Ono) må navigere mellom ektemannens mulige utroskap og barneoppdragelse, og Taikiko (Yū Aoi) har endt opp med en selvsentrert guttevalp som vil bli verdensmester i boksing.

Der «Søstre» først og fremst brydde seg med små krusninger i dagliglivet, har «Asura» en dramaturgisk tetthet som langt på vei overbyr en gjengs Kore-eda-film. Den er helt makeløst pent skutt, nesten 

 smakfull for sitt eget beste – hvor mange sirlige blomsteroppsatser, grønne forstadsgater og utsøkte sushiesker, og hvor mye vakkert morgenlys kan man egentlig slippe unna med? – men i handling er den spekket til randen med plottvister, avsløringer og skandaler.

for Netflix, manga-filmatiseringen «The Makanai. Cooking for the Maiko House» (2023), hadde visse (gastronomiske) kvaliteter, men ble i sum en dus og velment varmeflaske.

Filmer som gatebarn-tragedien «Nobody Knows» (2004), eller «Still Walking» (2008), der ubehaget i familien er altoppslukende, stiller derimot all den godmodige sympatien i et annet lys. Kore-edas innstendige omsorg for forbipasserende øyeblikk av lykke, som ved første øyekast alltid står i fare for å bikke over i det ubehagelig søtladne, åpenbarer seg gradvis som et nødvendig og høyst politisk kontrapunkt til en ubarmhjertig politisk-økonomisk orden.

Ledemotivet kan sies å være nestekjærlighetens grunnvilkår

Oversett drama

Live Nation, AEG, Superstruct og CTS Eventim eier til sammen 200 europeiske musikkfestivaler. Det viser en oversikt laget av det europeiske arrangørnettverket Live DMA.

Prosjektleder Erica Romero Pender sier at formålet med kartleggingen var å synliggjøre det flere oppfatter som en rask endring i bransjen.

– Det vi ser er at noen få aktører er knyttet til en stor del av festivalsektoren. De er til stede på flere nivåer i verdikjeden – ikke bare eier de festivalene, men også promoteringen, arenaene og billettsystemene. Det gir dem en helt spesiell posisjon, sier Pender.

Festivalgigantene Superstruct og Live Nation er også til stede i Norge.

Superstruct eier Øyafestivalen i Oslo og inntil nylig Palmesus i Kristiansand. I desember i fjor solgte Superstruct Palmesus tilbake til de opprinnelige eierne etter festivalen gikk med et underskudd på 19,6 millioner i 2024.

Live Nation eier Oslo-festivalene Findings og Tons of Rock, Trondheim Rocks, Feelings i Bergen, Vaulen Open Air i Stavanger og Neon i Trondheim.

Pender mener ikke det nødvendigvis er et problem at noen få aktører eier mange festivaler.

– Store aktører spiller også en viktig rolle i sektoren. Spørsmålet er hvordan den overordnede balansen i økosystemet utvikler seg over tid.

Det er ufint at store eiere håver inn milliarder, samtidig som at man har en haug frivillige.

Håver inn og eier stadig mer

John Erik Riley

Kameraet lå i et gammelt skap og hadde ligget der lenge. Nøyaktig hvorfor jeg begynte å lete etter det igjen, etter så mange år, husker jeg ikke, men det hang muligens sammen med en nyvunnen interesse for det analoge. Kevin Hoth, en venn i Colorado, bruker instantkameraer i sin kunst, og jeg hadde begynt å leke med det samme uttrykket, på jakt etter nye retninger i fotograferingen. Blikket mitt virket sløvt og sløret; mange av bildene jeg hadde tatt de siste årene, kjedet meg.

Eller kanskje søkte jeg etter kameraet fordi jeg endelig hadde begynt å bli ferdig med å rydde opp etter min mor, etter at hun døde i 2021, en lang prosess som begynte først i huset i Wisconsin og fortsatte på en hytte i Espedalen. Dessuten hadde vår førstefødte flyttet ut, og vår andrefødte skulle snart flytte til samme by. Nå som andres overganger var tilbakelagt, kunne jeg se på overgangene i eget liv; jeg hadde endelig tid til å fundere over mine egne bortglemte eiendeler og ikke andres, ting som var gjemt eller forlagt.

 gjenstander jeg klarte å redde ut av min mors hus, sommeren etter at hun døde i USA, midt i den andre runden med koronapandemi.

Til det var logistikken for vanskelig, kostnaden for høy. Vi måtte gjøre strenge valg med det vi – min kone, mine sønner og jeg – ønsket å ta vare på. Møbler var utelukket på grunn av størrelsen, og vi kunne i alle fall ikke overta bilen. Men vi fikk med oss fire tepper, noe sølvtøy og diverse krimskrams og nips av sentimental verdi. I tillegg overtok vi mellom førti og femti fotoalbum som jeg ikke hadde hjerte til å kaste. Albumene ble pakket i kasser og lagret i garasjen hos en venn, i påvente av de nødvendige tolldokumentene.

Med unntak av noen bind viet spesielle turer og anledninger, blant annet et bryllup i Taiwan, er fotoalbumene hovedsakelig organisert i kronologisk rekkefølge, med årstallene markert med gullfargede klistremerker på ryggen. Det som likevel er mest forbløffende, i tillegg til mengden, er motivene vi ser i fotografiene, det vil si: hvor få motiver jeg finner. Vi ser selvsagt bilder fra steder vi har besøkt – fjordutsikter, severdigheter i storbyer – men vel så ofte ser vi familien og øvrige gjester rundt et spisebord.

Det er mye man kan si om dette valget, men aller mest vitner det om behovet for å bekrefte noe. Eller å framheve det. Min mor ville ikke se verden på ny. Hun ville gjenta den samme lykken, vise oss en kjent forestilling om samhold, igjen og igjen. Bordet i stua, bordet i hagen, bordet på restaurant. Bordet hos mormor, bordet hos bestevenninnen. Julaften, bursdag. Bryllupsdag, begravelse. Men alltid bordet, alltid måltidet. Alltid menneskene som ser på fotografen og venter på at bildet skal bli tatt.

 kameraet jeg hadde lett etter, kjøpte jeg et nytt batteri, trykket på on/off-knappen og la umiddelbart merke til at det fortsatt var noen eksponeringer igjen – et sted mellom ti og femten, ifølge den lille skjermen på toppen. Jeg kom samtidig over en ferdigeksponert, men ikke framkalt filmrull som så ut til å være fra samme periode, da jeg hadde en forkjærlighet for Ilfords svart-hvitt-film, særlig Ilford HP5, med sine slående kontraster og gammeldagse kornstruktur.

Det sies gjerne at bilder fanger fortida, eller at de foreviger motivet. Men minner er ikke bare visuelle erfaringer, de er også kroppslige og tar i bruk alle sanser. Sånn sett var det å bruke det lille lommekameraet et minnearbeid. Den taktile følelsen av metallet og gummien mot fingrene, lyden av maskineriet når apparatet starter opp, forbandt meg med billedskaperen jeg var før, da jeg hadde akkurat dette kameraet med meg overalt, i jakkelomma eller i sekken, og lot blikket bli formet av dets muligheter og begrensninger.

 jeg hvordan kroppen formet seg etter kameraet. Jeg er eldre, og søkeren er liten; jeg klarte ikke å anvende den uten å ta av meg brillene. Men disse Ricoh GR-kameraene er også små, de analoge muligens enda lettere enn de digitale som har kommet seinere. Mine bevegelser ble deretter, og mens jeg tok de siste eksponeringene på filmrullen, merket jeg hvordan jeg ble mer og mer lik mitt tidligere jeg, mens jeg sto på huk eller hadde hodet på skakke, i et forsøk på å se motivet, ta det til meg, feste det til film.

Bildene som ikke ville dø

Christopher Olssøn

Du aner ikke hvor mange skuterløyper jeg har gått. Du skulle bare visst!

Forfatter, journalist og pelsjeger Stein P. Aasheim ler høyt. Han følger et skispor som er tråkket opp av noen før ham. Klassekampen er like bak, og vi har nettopp spurt hva han tenker om å gå kvistede løyper som denne.

Det er nemlig ikke dette han er kjent for. Mannen som glir med lette steg gjennom nysnøen foran oss, har gått i Amundsens skispor til Sydpolen, nådd toppen av Mount Everest som en av de første fra Norge og klatret den loddrette østveggen på Great Trango Tower i Himalaya – en ekspedisjon bare to av fire kom levende tilbake fra.

Som 22-åring padlet han og en kompis South Nahanni River i Yukon, også dét som de første noensinne. Han har dessuten bodd et år i ei fangsthytte på Svalbard.

Nå er Aasheim 74 år. Han går med sola i ansiktet, Galdhøpiggen på høyre side og Glittertinden på venstre. Vi følger Visdalen sørover, lengst nordøst i Jotunheimen.

– Jeg tråkker jo ikke i løssnøen fem meter ved siden av skutersporet, sier han.

– Men det betyr ikke at jeg helst vil at sporet skal være der.

Med lysegrønn sekk er Aasheim lett å se i det snøhvite landskapet, der han går i jevn rytme opp slake bakker.

Kanskje er jeg litt tungnem. Jeg måtte gå veien om Everest for å forstå verdien av det nære friluftslivet.

Pelsjegerens guide til påskefjellet

Endre Ugelstad Aas

I forrige uke lanserte Norges Fotballforbund draktene skal spille med i sommerens fotball-VM. Det skjedde ikke uten debatt.

Kritiske røster har omtalt de svarte bortedraktene som kjedelige og «olje»-inspirerte. Mens andre, som Riksantikvaren, har hyllet mønsteret fra Urnes stavkirke i det blåhvite korset i hjemmedrakta.

Hvorfor vekker draktdebatten så sterkere følelser? Og hva kan egentlig en fotballdrakt uttrykke?

– En landslagsdrakt er en nasjonal identitetsmarkør. De er sterke visuelle uttrykk som både skal sikre gjenkjennelse internasjonalt og vekke følelser som er nasjonalt forankret, sier TV 2s fotballekspert Mina Finstad Berg.

Det er drakta man først og fremst tenker på når bildet av et fotballandslag dukker opp, mener fotballeksperten. Enten det er Argentinas blå og hvite vertikale striper eller at Brasil alltid spiller i gult og blått.

I tillegg er fotballdrakter noe de fleste kan være med å diskutere – også de som ikke er like interessert i fotball i hverdagen.

– Drakter åpner for en veldig inkluderende diskusjon. Alle kan være med på å diskutere om en drakt er fin eller ikke.

Lars Johnsen, som er redaktør i fotballtidsskriftet Josimar, trekker også fram hvordan det særegent nasjonale kommer til uttrykk i landslagstrøyene. Ikke minst gjennom historiske referanser.

Nasjonalfølelse i sømmene

Polospilleren på hesteryggen ønsker velkommen fra skiltet utenfor. Et av den amerikanske etterkrigstidens mest karakteristiske klesmerker inntok før jul hjertet av den norske hovedstaden: Midt på Karl Johans gate åpnet landets første egne Ralph Lauren-butikk.

De umiskjennelige kortermede skjortene med en polospiller på brystet har i årevis vært å få kjøpt også i Norge, men en eksklusiv butikk gir bedre muligheter for å markedsføre hele Ralph Lauren-universet og – i tråd med selskapets merkevarebygging – vise at det er tale om en livsstil vel så mye som om plagg.

 vitner om den: bilder av en hesterygg med sal på, en ­veteranbil, sportsutstyr, pokaler, en båt med muskuløse roere i. På brune hyller ligger de «preppy» basisplaggene immigrantsønnen fra New Yorks Bronx-bydel er blitt verdensberømt for – gjerne med signaturen Ralph eller det amerikanske flagget på.

På gulvet ruver tilårskomment reiseutstyr og bord slitt av bruk. Sammen med mønstrede tepper signaliserer de patina og stil gjennom generasjoner – på linje med det bildet av aristokratisk østkyst-velstand og atletisk fritid som motegründeren gjennom et halvt århundre har skapt og tjent seg rik på.

 etablerte seg i Oslo omtrent samtidig, også den etter mange år i andres butikker. Den ni år yngre italieneren Miuccia Prada videreutviklet mot slutten av 1900-tallet familiens tradisjonsrike lærvarefirma til et av ­år­tusenskiftets toneangivende motehus. Bare et Swatch-klokkeutsalg skiller de ferske Oslo-filialene til Ralph Lauren og Prada.

Der Lauren har slått seg opp på «Americana» og sporty maskulinitet på et vis som har gjort polospilleren til en gjenganger også blant «sosser» på Oslos vestkant og Norge rundt, har Prada signalisert noe kjøligere og mer intellektuelt. Miuccia Prada er da også kjent for sitt gamle medlemskap i Italias kommunistparti og for sin doktorgrad i statsvitenskap.

 vitner Oslos Prada-utsalg om hvordan merket vil bli oppfattet. Som motehusets øvrige forretninger er den todelte butikken kjennetegnet av Pradas karakteristiske lyse grønnfarge i kombinasjon med svarte og hvite ruter på gulvet. Vesker og sko svever på lette hyller. Kontrasten til det mer tettpakkede, på alle måter tyngre Ralph Lauren-interiøret er iøynefallende. Pradas tepper er diskré ensfarget. De organiske sittemøblene nikker til Italias stolte modernistiske tradisjon.

Begge forretningene ligner merkenes utsalg i andre storbyer, internasjonale konsepter preget av små lokale tilpasninger som de er. Sammen antyder butikkene at i denne delen av markedet er rammen rundt produktene like avgjørende for omsetningen som det som faktisk skal selges. Rundt seg har de beslektede foretak: Hermès og Louis Vuitton, for eksempel. Den endringen disse sentrumsgatene har vært gjennom, gjør klart at også Norge er blitt et viktig marked for den internasjonale luksusindustrien – og ikke lenger er like nøkternt som landet ynder å oppfatte seg som.

 er for lengst gått inn i popkulturen. Selv så ulike som motehusene deres er, har Ralph Lauren og Prada kledd opp hver sin filmatisering av samme roman: amerikanske F. Scott Fitzgeralds klassiker «The Great Gatsby» fra 1925. At Ralph Lauren i 1974 fikk iføre Robert Redford plaggene sine, understreket den eksklusive mytologien han ville bygge.

Ralph Lauren og Prada har kledd opp hver sin filmatisering av samme roman

To typer luksus

Svindelbølge rammer jazzen, skrev Klassekampen tidligere i mars. Falske låter er den siste tida blitt gitt ut under jazzmusikeres navn i hele verden.

Strømmetjenesten er i gang med å teste ut en ny funksjon som lar artister godkjenne låter før de utgis på plattformen, ifølge Music Business Worldwide.

Å beskytte artistidentiteten er øverst på Spotifys prioriteringsliste for 2026, skriver bransjemagasinet.

Jazzartist Eyolf Dale er én av mange norske musikere som de siste ukene har slitt med å fjerne falske låter fra artistprofilen sin på strømmetjenester som Spotify.

Dale var misfornøyd med Spotify sist Klassekampen snakket med ham: «Jeg blir ordentlig provosert og fortvilet. Det har vært en tendens i mange år at innspilt musikk er truet.»

– Det er jo positivt at de har en respons til det som har skjedd, og at det virker som om de tar det på alvor, sier Dale.

Lover bedre beskyttelse av artister

Dag Eivind Undheim Larsen

– Jeg må si jeg skvatt litt da Vigmostad & Bjørke meldte seg på, sier forfatter Heidi Marie Kriznik.

Det ærverdige forlaget Aschehoug ligger ute for salg, og salgsprosessen blir fulgt med stor spenning blant mange i det norske bokfeltet.

Amediastiftelsen og svenske Bonnier Books har allerede rukket opp hånda og i forrige uke skrev Klassekampen at også danske JP/Politiken og det norske forlagshuset Vigmostad & Bjørke er blant dem som har meldt interesse.

Ikke minst er de mange forfatterne som er tilknyttet Aschehoug opptatt av hva som blir utfallet. Allerede i fjor høst – kort tid etter det ble kjent at Aschehoug skulle selges – rykket 88 forfattere fra Oktober forlag ut i et åpent brev og krevde at Oktobers autonomi måtte vernes.

Aschehoug eier 91 prosent av Oktober – et forlag som har vært svært viktig for norsk skjønnlitteratur.

Etter at navnene på flere interessenter nå er blitt kjent, har Klassekampen tatt en ringerunde blant forfatterne som sokner til Oktober og Aschehoug.

Hva tenker de om kandidatene som har meldt sin interesse?

Heidi Marie Kriznik var blant Oktober-forfatterne som skrev under oppropet i fjor høst. Hun forteller altså at hun «skvatt litt» da hun hørte at Vigmostad & Bjørke var blant interessentene.

Man må vite hva langsiktig forlagsdrift innebærer.

Vil ha kompetent kjøper

Bendik Wold

Olaf Gulbransson tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

Etter et redaksjonsmøte i februar 1933 la Olaf Gulbransson en tung labb på skuldra til sin tysk-jødiske kollega Thomas Theodor Heine. For utenforstående kunne det likne en omfavnelse, men i realiteten var det mer av et brytegrep. Den undersetsige tegneren trakk Heine tett inntil seg, holdt ham fast og hvisket:

– Du, du burde ikke jobbe her lenger. Du må gjøre oss denne tjenesten. Kanskje du kan komme tilbake seinere.

Heine kunne ikke tro hva han hørte. Som medstifter av Simplicissimus – Tysklands ledende vittighetsblad – var det han som hadde tatt seg av Gulbransson da nordmannen ramlet inn i redaksjonslokalene høsten 1902, knapt tysktalende og iført «en grågrønn dress av et snitt som ikke hadde noe med moten å gjøre».

Bestevenner var de to aldri blitt, men de hadde altså jobbet sammen i godt og vel 30 år. Nå virket det plutselig som om Gulbransson var rede til å kaste sin gamle mentor under bussen.

– Du vet, man liker deg ikke, man vil ikke ha deg her, da blir vi bare forbudt.

«Regjeringen» var siden 30. januar Hitler og nazipartiet.

Et svin med schwung

Tom Henning Bratlie

Man ser kanskje for seg at en mann som har valgt tegning som levevei, har sterke meninger om hva som skal henge på veggene hjemme. Men hos Flu Hartberg er det husets frue som er sjefkurator og interiørdesigner.

Det meddeler den anerkjente illustratøren allerede før vi ankommer rekkehuset på Bøler, ti T-banestopp østover fra Jernbanetorget.

– Du ser at det er noen som samler på gamle, kule ting her, men det er ikke meg, sier Hartberg da vi er trygt fremme.

Han skuer utover en relativt liten stue full av nordisk kunst og design: Louis Poulsen-lamper, Gunnar S. Gundersen-trykk og 

– En skulle tro du var opptatt av hvordan dere innredet huset?

– Du beskjeftiger deg jo med det visuelle?

– Jeg tror det er vanlig at interessen for estetiske uttrykk begrenser seg til det som foregår på papiret. Det er mye dårlig hygiene, bustete hår og rotete leiligheter blant illustratører, sier Hartberg.

Det er ned til beinet enkelt da. Jeg synes det er digg.

Strekfigurer ingen adgang

Demian Vitanza

For en ukes tid siden fylte Henrik Ibsen 198 år. Bursdagen ble feiret med kaffe, kake og panelsamtale på Nasjonalbiblioteket, men med et nedslående bakteppe.

Klokken tikker mot 200-årsjubileet som regjeringen foreløpig ikke bevilger en eneste ekstra krone til. Feiringen skal skje innenfor rammen av institusjonenes eksisterende midler. En fallitterklæring for litterær kulturarv.

Til sammenligning brukte danskene 231 millioner danske kroner på H.C. Andersens 200-årsjubileum i 2005.

 egentlig et problem? Hva er det vi går glipp av når vi unnlater å løfte fram Ibsen? Hva skal vi med ham i dag? Mens jeg funderte over disse spørsmålene, så jeg «Affeksjonsverdi» for andre gang, siden den nå er blitt hedret med en Oscar-statuett.

Det slår meg at Ibsens sprengkraft kommer til syne om man sammenligner et verk som «Et dukkehjem» med Joachim Triers filmsuksess. De har begge en Nora i hovedrollen, og begge fortellingene er sentrert rundt hjemmet og de næreste familierelasjonene.

Men på et vis gjør de to verkene helt motsatt bevegelse. Ibsens Nora velger å slite seg løs fra det undertrykkende forholdet med ektemannen Thorvald. Joachim Triers Nora, derimot, velger å forsone seg med sin svikefulle og fraværende kunstnerpappa.

Den ene beveger seg vekk, og den andre beveger seg mot fortellingens patriark. Hva slags ideologi følger de to bevegelsene i de ulike fortellingene? Hvilke dilemmaer og spørsmål oppstår på veien?

 Ibsens drama utspiller seg i en familie, i et hjem, men det er alltid noe større på spill. Han peker alltid mot noen bakenforliggende maktstrukturer. Økonomisk avhengighet, kjønnsroller, moral og løgnaktighet. Alt det som holder karakterene nede.

Det er disse strukturene som gjør individets frihet så smertefull og vanskelig at prisen ofte ender med å bli livet selv. For Noras del ender det ikke med døden, men et liv uten ektemannens beskyttelse, og uten sine egne barn. Det er frihetens pris. Sprengkraften i «Et dukkehjem» ligger i negasjonen av eksisterende moral.

Kunsten blir et ­psykologisk ­glidemiddel

Har vi større behov for trøst enn for opprør?

Slik tok mange berlinere avskjed med hverandre mot slutten av andre verdenskrig. Ikke lenger «Auf Wiedersehen», men «Bleiben Sie übrig». Da bombene falt over Tysklands hovedstad døgnet rundt – amerikanerne bombet i dagslys, britene i nattas mørke – var det et farvel så god som noe: Måtte i alle fall én av oss overleve.

Ian Buruma lærte dette allerede som unggutt i Nederland på 1950-tallet. Faren Leo hadde tilbrakt de siste to krigsårene i Berlin, og han fortalte sønnen om de skitne brakkene han og arbeidskameratene måtte bo på, om produksjonen av maskingevær på fabrikken, og om frykten de kjente under bombetoktene.

Men den gang var det bare ett spørsmål som betydde noe for lille Ian: Så faren noensinne Hitler? Svaret var alltid nei.

– Jeg har kjent til min fars historie i lang tid. Vi snakket mye om det da jeg vokste opp – vi var ikke en av familiene som 

Klassekampen har den nederlandske historikeren på videolenke fra New York, hvor han har bodd i en årrekke. Tidligere i år utkom hans seineste bok «Stay Alive: Berlin 1939–45», om berlineres liv under andre verdenskrig.

Det hele begynte med en tinnboks med gamle brev. Da Sytze Leonard «Leo» Buruma døde i 2020, kikket sønnen for første gang ordentlig på farens brevsamling.

Noen av dem var poststemplet Berlin. Leo Buruma var blitt sendt dit på tvangsarbeid våren 1943.

Da berlinere sluttet å si «på gjensyn»

De siste ukene har Markus Stockhausen ofte fått dét spørsmålet.

Svaret er nei, men på strømmetjenestene ser det nå ut som om han har gitt ut åtte nye låter. Den nye musikken inneholder ikke Stockhausens berømte trompet, og er langt unna klassisk og jazz, som er sjangerne han vanligvis opererer i.

I forrige uke skrev Klassekampen om norske jazzmusikere som er utsatt for det samme. Nemlig at noen har brukt navnene deres til å gi ut det som trolig er låter generert med kunstig intelligens (KI).

Klassekampens undersøkelser viser at denne typen strømmesvindel rammer artister i flere land, og at det trolig er de samme aktørene som står bak.

Tyske Markus Stockhausen, sønn av den kjente komponisten Karlheinz Stockhausen, er et av ofrene.

– Jeg synes selvsagt ikke noe om det. Det er nok et eksempel på hvilke absurde situasjoner kunstig intelligens setter oss i, sier han til Klassekampen.

– Jeg lurer på hva de får ut av det. Er det fordi det er morsomt å skade andre, å villede, irritere?

Strømmesvindel rammer globalt

Vi har kanskje ikke noe Woodstock, men også norsk kulturhistorie har sine definerende øyeblikk. Var jeg på Quartfestivalen da to aktivister hadde seg på scenen for å rette oppmerksomhet mot 

Var jeg der da Mira Craig landet pladask i betongen etter et mislykket scenestup? Niks. Da Anne B. Ragde brøt seg inn på Litteraturhuset med en neglefil for å klistre bilder av seg selv på en forfatter­kollasj? Dessverre.

Men sto jeg og hutret foran Munchmuseet på Tøyen i januar 2019, da ideen om å la National­theatret overta de tomme utstillingsrommene ble lansert første gang? Selvsagt.

to ting fra den formiddagen: 1) daværende teatersjef Hanne Tømta hadde på seg gråmelerte joggebukser og 2) jeg var opprømt over forslaget.

Første punkt viste seg, etter et gjensyn med bildene fra januardagen, å være et falskt minne: Tømtas joggebukser var grønne med hvite striper.

Men min entusiasme var ekte og har tålt tidens tann. Jeg kan ikke utelukke at jeg slo fingertuppene sammen i en patetisk applaus da Klassekampen i forrige uke meldte at kulturministeren og byrådet i Oslo har gjenopptatt samtalene om å la Nationaltheatret flytte inn Gamle Munch, etter at planene ble skrotet i 2020.

 et forslag som, etter hva jeg kan forstå, gir tilfredsstillende løsninger på nærmest alle Nationaltheatrets problemer: De får et sentrumsnært oppholdssted under den omfattende renoveringsperioden, men også permanente biscener øst i indre by. Skuespillerne støtter det, nåværende teatersjef Kristian Seltun er positiv og påtroppende teatersjef Marit Moum Aune likeså.

Nå skal vi som er bosatt vest for Akerselva, være forsiktige med å mene så mye om hva Tøyen trenger, men i forkant av avgjørelsen om å legge det nye Munchmuseet til Bjørvika demonstrerte flere hundre i lokalmiljøet mot flyttingen. Roger Lee i Tøyen velforening beskrev da Munchmuseet som et positivt innslag i bydelen.

Man skulle tro at et nasjonalt teater gjorde samme nytta.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i ut­viklingen av internett?

På Stanford-universitetet i California henger det en plakett med 30 navn som var med å grunnlegge internett. Tre av dem er norske: Yngvar Lundh, Pål Spilling og Dag Belsnes.

Fra slutten av 1950-årene var de med å utvikle banebrytende datateknologi i samarbeid med amerikanske forskningsmiljøer. Sentrale komponenter i framveksten av det vi i dag kjenner som internett.

Historien om de norske datapionerene er godt kjent i IT-miljøer. Men for alle som ikke klarer å sette sammen en datamaskin – det vil vel si de fleste av oss – virker det som et usannsynlig eventyr.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i utviklingen av vår tids viktigste teknologiske oppfinnelse?

Spørsmålet har trigget nysgjerrigheten til Hilde Nagell, som er aktuell med boka «Helt på nett – da norske tekpionerer skapte datahistorie».

– For meg har det nesten vært en form for terapi å gå tilbake til tida før internett ble internett. Før tek-gigantene ble tek-oligarker, sier Nagell, som er rådgiver i Tankesmien Agenda og for tida i permisjon.

Men hvor begynner egentlig denne historien? Et naturlig sted å starte er ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller på 1950-tallet. Instituttet ble opprettet i 1946 etter et sterkt ønske fra blant annet forsvarsminister Jens Christian Hauge (Ap).

Oppgaven var å oppdatere myndighetene om utviklingen innen militærteknologi, samt å utvikle militært utstyr og bidra til utviklingen av norsk militærindustri. Her skulle også noen av de første datamaskinene bli viktige verktøy.

Disse norske tek-­pionerene var ikke så opptatt av å framheve seg selv.

Da Norge koplet seg på nett

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Frida Kahlos ikoniske malerier kan ikke, ifølge meksikansk lov, føres ut av Mexico.

Likevel: Takket være en eksportlisens utstedt av myndighetene, vil Kahlo-maleriene i den betydningsfulle Gelman-samlingen snart finne veien til Europa – og kanskje Oslo. Nasjonalmuseet er nemlig i dialog med eierne av samlingen om å låne verk til museets planlagte, men ikke berammede Kahlo-utstilling.

Men ifølge et åpent brev signert over 200 meksikanske kunstarbeidere, er det noe mistenkelig med lisensen, som varer hele fem år. De frykter at verkene kan ende opp med å bli solgt.

Derfor anmoder de Nasjonalmuseet om å kreve å få se eksportlisensen, forteller initiativtaker til brevet, Francisco Berzunza.

– Skulle den ha uregelmessigheter, eller ikke være i tråd med det meksikanske lovverket, ber vi museet om ikke å vise disse verkene, sier kuratoren på telefon fra Mexico by grytidlig tirsdag morgen.

– Vi ber dem vise solidaritet med det meksikanske folk.

Gelman-samlingen har nemlig en broket historie. Samlingen, regnet som en av de viktigste samlingene av moderne meksikansk kunst, var ifølge avisa El Pais sporløst forsvunnet i 16 år, før deler av den dukket opp på en Sotheby’s-auksjon i 2024.

Rundt halvparten av den ble den gang kjøpt av Marcelo Zambrano, ifølge Berzunza for en betydelig lavere sum enn hva den er verdt.

Plutselig strekker myndighetene seg langt for at verkene kan forlate landet.

Aktuelt

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Det er blitt vanskeligere å drive festival i Norge etter at storkapitalen etablerte seg i bransjen, forteller lokale festivalsjefer.

Sovjet-verket «Mannen som aldri kastet noe» er blant Nasjonalmuseets mest kjente installasjoner. Russlands krig har aktualisert kunstnerens opphav i Ukraina.

Oversett drama

Fire selskaper sluker stadig flere festivaler i Europa. – De truer mangfoldet, sier festivalforsker Aksel Tjora.

Etter at han tømte moras hus i Wisconsin, fant John Erik Riley en ikke-framkalt filmrull. Det ble starten på en reise gjennom flere mørklagte rom.

Villrein, klimaendringer og hytteutbygging truer påskeskituren. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Nasjonalfølelse i sømmene

To av årtusenskiftets mest markante motefenomener har nylig åpnet butikker i Oslo: Ralph Lauren og Prada.

Spotify vil la artister godkjenne utgivelser før de legges ut under profilen deres. – Mer og mer ansvar skyves over på artistene, sier jazzmusiker Eyolf Dale.

Flere aktører har meldt sin interesse for Aschehoug. Det er nødvendig at kjøperen har erfaring med forlagsdrift, mener flere av forlagets forfattere.

Et svin med schwung

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Ibsen har en Nora, Trier har en Nora. Men mellom dem er det en avgrunn.

Britene bombet om natta, amerikanerne om dagen. Hvordan var krigen for berlinere? I en ny bok forsøker Ian Buruma å svare.

Strømmesvindel rammer globalt

Slutt å snakke, start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i utviklingen av internett?

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

SV sier nei til teater på Tøyen

Tysklands kulturminister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Norli ber forlagene merke bøker som er framstilt med hjelp av kunstig intelligens.

Bjørn Nilsens mange liv

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppel­dynga. Men så fikk kunst­ner­skapet ny vind i seilene.

Det er blitt vanske­li­gere å drive festival i Norge etter at storka­pi­talen etablerte seg i bransjen, forteller lokale festi­val­sjefer.

Sovjet-verket «Mannen som aldri kastet noe» er blant Nasjonal­museets mest kjente instal­la­sjoner. Russlands krig har aktua­lisert kunst­ne­rens opphav i Ukraina.

Oversett drama

Fire selskaper sluker stadig flere festivaler i Europa. – De truer mangfoldet, sier festi­val­forsker Aksel Tjora.

Etter at han tømte moras hus i Wisconsin, fant John Erik Riley en ikke-framkalt filmrull. Det ble starten på en reise gjennom flere mørklagte rom.

Villrein, klima­end­ringer og hytte­ut­bygging truer påske­ski­turen. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Nasjo­nal­fø­lelse i sømmene

To av årtu­sen­skiftets mest markante motefe­no­mener har nylig åpnet butikker i Oslo: Ralph Lauren og Prada.

Spotify vil la artister godkjenne utgivelser før de legges ut under profilen deres. – Mer og mer ansvar skyves over på artistene, sier jazzmu­siker Eyolf Dale.

Flere aktører har meldt sin interesse for Aschehoug. Det er nødvendig at kjøperen har erfaring med for­lags­drift, mener flere av forlagets forfattere.

Et svin med schwung

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Ibsen har en Nora, Trier har en Nora. Men mellom dem er det en avgrunn.

Britene bombet om natta, ameri­ka­nerne om dagen. Hvordan var krigen for berlinere? I en ny bok forsøker Ian Buruma å svare.

Strøm­me­svindel rammer globalt

Slutt å snakke, start å bygge! Natio­nal­theatret har fått sin løsning.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i ut­viklingen av internett?

Kurator advarer Nasjo­nal­mu­seet om Frida Kahlo-utstilling

SV sier nei til teater på Tøyen

Tysklands kultur­minister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøy­kasse», mener redaktør

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er inter­essert i å kjøpe Aschehoug

Norli ber forlagene merke bøker som er framstilt med hjelp av kunstig intel­li­gens.

Bjørn Nilsens mange liv

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Det er blitt vanskeligere å drive festival i Norge etter at storkapitalen etablerte seg i bransjen, forteller lokale festivalsjefer.

Sovjet-verket «Mannen som aldri kastet noe» er blant Nasjonalmuseets mest kjente installasjoner. Russlands krig har aktualisert kunstnerens opphav i Ukraina.

Fire selskaper sluker stadig flere festivaler i Europa. – De truer mangfoldet, sier festivalforsker Aksel Tjora.

Villrein, klimaendringer og hytteutbygging truer påskeskituren. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Nasjonalfølelse i sømmene

To av årtusenskiftets mest markante motefenomener har nylig åpnet butikker i Oslo: Ralph Lauren og Prada.

Spotify vil la artister godkjenne utgivelser før de legges ut under profilen deres. – Mer og mer ansvar skyves over på artistene, sier jazzmusiker Eyolf Dale.

Flere aktører har meldt sin interesse for Aschehoug. Det er nødvendig at kjøperen har erfaring med forlagsdrift, mener flere av forlagets forfattere.

Britene bombet om natta, amerikanerne om dagen. Hvordan var krigen for berlinere? I en ny bok forsøker Ian Buruma å svare.

Strømmesvindel rammer globalt

Slutt å snakke, start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i utviklingen av internett?

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Tysklands kulturminister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Norli ber forlagene merke bøker som er framstilt med hjelp av kunstig intelligens.