Sara Hegna Hammer

#fff

#000

Trønderne, tromsøværingene, moldenserne og kristiansanderne hadde grunn til å juble da årets nominasjoner til Heddaprisen ble offentliggjort i går.

De tradisjonsrike sukkene over Oslo-tunge nominasjonslister uteble, da rundt tre fjerdedeler av nominasjonene i år går til det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden.

Disse teatrene fikk flest prisnominasjoner:

Kilden Teater henter hele fem nominasjoner for «Gengangere» og «Påske».

Trøndelag Teater får fire nominasjoner for «Bloddråpetrall» og «For lukkede dører».

Hålogaland Teater får fire nominasjoner for «Hedda Gabler» og «Bukkene Bruse begynner på skolen».

Teatret Vårt fikk fire nominasjoner for «Peer Gynt» og «Draum om hausten».

Beaivváš Sámi Našunálateáhter er nominert for både «Drevet» og «Láhppon/Lost».

Vi har sett vilje til å satse og eksperimentere også ved de mindre scenene.

Nominasjonsdryss til regionteatrene

Mylena Kifle

Selma Stormyren Larsen

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Munchmuseet har på bare tre uker kuttet 10 prosent av arbeidsstokken. De tillitsvalgte mener prosessen har gått for fort og føler seg ikke lyttet til.

Klassekampen kjenner til at flere ansatte ved museet spør seg om deler av overtallighetsprosessen har vært lovlig.

Ledelsen har nemlig ikke hatt såkalte drøftelsesmøter med de ansatte som mister jobben.

Det kan være et brudd på arbeidsmiljøloven, bekrefter Tina Storesletten Nordstrøm, advokat i Fagforbundet.

Arbeidsgiver er nemlig lovpålagt å ha samtaler med enkeltansatte som arbeidsgiver vurderer å si opp.

– Før arbeidsgiver fatter en beslutning om hvem som skal sies opp, skal man kalle enkeltansatte inn til et drøftelsesmøte, sier Nordstrøm.

I arbeidsmiljøloven paragraf 15.1 heter det at «før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte».

Der skal grunnlaget for oppsigelsen drøftes, heter det i loven.

Hvis du er ansatt som kurator, kan du ikke bli satt til å jobbe på ­Aktivitetsskolen.

Munch kan ha brutt loven

Endre Ugelstad Aas

For ett år siden stengte Den Nationale Scene i Bergen (DNS) dørene for å gjennomføre en omfattende rehabilitering av teaterbygget. Skjulte skader førte imidlertid til at arbeidet ble dyrere enn planlagt.

I vinter passerte kostnadene 800 millioner kroner. Det var mer enn de 764 millioner kronene som fram til da var blitt bevilget til arbeidet. Ledelsen ba derfor om 60 millioner ekstra for å fullføre oppussingen, skriver BA.

I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett bevilget regjeringen ytterligere 76,9 millioner kroner til teateret, slik at de får gjort de nødvendige oppgraderingene.

«Forslaget fra Arbeiderparti-regjeringen vil sikre at prosjektet holder framdrifta oppe, og at resultatet blir det framtidsrettede teateret det er lagt opp til – til glede for ansatte og publikum», sier kulturminister Lubna Jaffery (Ap) i en pressemelding.

I riveprosessen ble det blant funnet asbest i et mye større omfang enn det var mulig å forutse i miljøundersøkelsene, og det ble i tillegg avdekket uventede grunnforhold.

Totalt har staten bidratt med 886,3 millioner kroner til oppgradering av det fredede teaterbygget de siste årene.

DNS får 77 millioner mer til oppussing

Guri Kulås

Kunstfilm med publikumsappell. Det var det 

kommersielle omgrepet programsjef Thierry Frémaux brukte til å oppsummera hovudprogrammet ved årets filmfestival i Cannes. Kva det betyr, får vi sjå på kino.

Same kva ein måtte meina om filmvala til Frémaux, er han ein mektig forsvarar av kino i ein stadig tøffare marknad for produksjon og distribusjon av ambisiøs film. Cannes har halde fast ved kravet om fransk kinodistribusjon som eit vilkår for å sleppa filmar inn i konkurransen. Det har kosta dei nokre attraktive Netflix-produksjonar – som så har dukka opp i Venezia på den andre sida av sommaren ­men det har også halde ope rommet for meiningsberande og nyskapande filmkunst på det store lerretet.

Det kan visa seg viktigare enn mange har trudd når Netflix og deira konkurrentar no innskrenkar den kunstnariske handlefridomen, som dei for ti år sidan brukte til å lokka talent til seg frå Hollywood.

er også under urovekkjande økonomisk og politisk press i EU. Det stadfestar eit nytt opprop signert nærare 5000 filmarbeidarar og kunstnarar titulert «Europa treng kino og kino treng Europa». Juliette Binoche, Costa-Gavras, Joachim Trier, Stellan Skarsgård, Vicky Krieps, Agnieszka Holland og Hlynur Palmason er blant dei mange kjende som har signert.

Nokre av dei som har underteikna, som belgiske Lukas Dhont og polske Pawel Pawlikowski, konkurrerer om Gullpalmen i år. Oppropet møter EU-kommisjonens Henna Virkkunen når ho kjem til Cannes på onsdag. Kommisjonen vil nemleg fusjonera støtteprogramma til film, tv, spel, journalistikk og nyhendemedia sitt budsjett for 2028–2034. Det nye programmet AgoraEU har ingen garantiar for filmsektoren, og mange fryktar konsekvensane for uavhengig produksjon, kinodistribusjon og mangfald i Europa. Cannes er rett arena for å få merksemd om saka.

«publikumsappell» ikkje synonymt med Hollywood, jamvel om mange stjerner er ­inviterte til Croisetten. Den einaste store amerikanske produksjonen i hovudkonkurransen er James Grays «Paper Tiger» med ­trekkplaster som Scarlett Johansson og Adam Driver i det som mogleg er ein tragedie om den ­amerikanske draumen. Grays førre film var stjernereisa «Ad Astra» (2019). Der medverka den altfor sjeldan sette Ruth Negga, som sit i hovudjuryen i år saman med Stellan Skarsgård frå fjorårets «Affeksjonsverdi».

Juryen blir leia av koreanske Park Chan-wook, og mange er spente på kva regissøren av finurlege og valdelege satirar som «No Other Choice» vil favorisera i eit program med flest filmar frå kollegaer med eit svært anna temperament.

og Pawel Pawlikowski stiller begge med kostymedrama: Dhont med «Coward» lagt til første verdskrig, og Pawlikowski med eit biografisk drama om Thomas Mann kalla «Fatherland».

Marie Kreutzer, ei av fem kvinnelege filmskaparar i hovudkonkurransen, følgjer opp den svært gode «Corsage» med eit anna, konfronterande feministisk drama kalla «Gentle Monster». Asghar Farhadi, den iranske Ibsen, er tilbake med ein fransk produksjon som på engelsk heiter «Parallel Tales», og den ultimate newyorkaren Ira Sachs («Peter Hujar’s Day») har fått plass i hovudkonkurransen med musikalen «The Man I Love».

Kunst til folket

Kåre Bulie

Over inngangsdøren til et apotek i Majorstukrysset ruver en skapning som forbindes med ganske andre tidsaldre og himmelstrøk. Den har en hale som bukter seg over ryggen, og en formidabel hode- og hakepryd som skinner av gull. Fra figurens panne strekker en slange seg.

Skikkelsen er en sfinks, det kattedyraktige fabelvesenet som er så sagnomsust at det altså har gitt navn til et apotek langt, langt unna de egyptiske faraoene det forblir knyttet til. Verdens mest berømte eksemplar av arten er flere tusen år gammelt og vokter den dag i dag pyramidene i Giza. Under sfinksen i Oslo lyser vår tids atskillig mindre fantasieggende kjedenavn på butikken den passer på: Apotek 1. Grunnlagt ble forretningen imidlertid som Sfinxen apotek – i en bygning like ved i 1928.

 apoteket til fots, ynder jeg å titte opp på den ekstravagante blandingen av menneske og dyr og glede meg over et lite stykke afrikansk oldtid i samtidens Oslo. Fantasiskapningens rolle i nyere norsk hverdagshistorie understrekes dessuten av at sjokoladefabrikanten Nidar i 1939 lanserte konfektesken Sfinx. I gamle dager var produktet preget av så vel pyramideformer som hieroglyflignende tegn. Selv om dagens eske er en noe annen, er den i handelen under samme navn.

I 2026 virker den liggende figuren på Majorstuen og konfekten først og fremst som beviser på hvilken fremtredende plass den gamle egyptiske sivilisasjonen har fått i den vestlige historien om både den «høye» og den populære kulturen. For den som ser etter, er sporene utallige.

Historisk museum i Oslo åpnet en utstilling om gjenstanden som i like høy grad som sfinksen knyttes til fortidens Egypt: mumien. Et digert bord tettpakket med trykksaker i institusjonens bokhandel vitner om noe av den tankekraften som gjennom årene er blitt slike fenomener til del.

I gravkammerlignende rom høyere opp troner kister med ansiktstrekk, overdådig utsmykket på ut- så vel som innsiden med gnistrende mønstre, farger og tegn. Formene omsluttet de balsamerte menneskelevningene. Museets fire eksemplarer heter Ankhsenmut, Paenhor, Dismutenibtes og Nofret. Så lenge noen sa navnene til de avdøde i det gamle Egypt, bemerker institusjonen, levde de videre. De billedrike objektene, hvis oppgave var å bevare kroppene slik at sjelene kjente dem igjen i etterlivet, har alle røtter i det siste årtusenet før Kristus.

Utstilt er dessuten begravelseskrukker, kattegudinner – også katter ble mumifisert – og magiske amuletter som ble lagt mellom mumienes lag av tekstiler. «Mumiene og kistene forteller om rike liv i en urolig tid», slår prosjektet fast.

 slike skapningene som finnes i europeiske museer, er også 2000-tallet blitt en urolig tid, om enn på annet vis: Kritikken av hvordan verdifulle eldre gjenstander fra andre verdensdeler har endt opp på våre trakter, er i senere år blitt intensivert. Historisk museum følger med i timen og presiserer at det har mottatt de egyptiske objektene som gaver, at det siste av dem ble del av samlingen i 1962, og at det i vår tid «ikke aktivt» anskaffer gjenstander fra antikken og Egypt.

På plakater utenfor markedsfører institusjonen den lille mønstringen som en «ny familieutstilling», en påminnelse om at det gamle Egypts skatter egger også barns fantasi. Selv fikk jeg mitt viktigste tidlige møte med dem gjennom klassikeren «Asterix og Kleopatra», et uforglemmelig stykke tegneserie-kunst. Også historien om funnet av den velfylte graven til barnefaraoen Tut-ankh-Amon i 1922 gjorde inntrykk på meg.

Så lenge noen sa navnene til de avdøde i det gamle Egypt, levde de videre

Mumiemakt

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

En stor Anja Breien-retrospektiv er nå på gjennomreise i Spania. Filmene hennes, som omtales som representanter for en av de mest fruktbare og radikale periodene i skandinavisk film, skal i år vises i ni spanske byer. Nå i mai vises også sju av hennes filmer på en kino i Paris.

Det sier noe om hvor betydningsfull regissøren stadig er, også internasjonalt, et halvt århundre etter at hun debuterte med spillefilmen «Voldtekt» i 1971.

Denne helga gikk Breien bort, 85 år gammel.

– Hun var en av norsk filmhistories aller beste regissører, slår Vigdis Lian, tidligere direktør for Norsk filminstitutt, fast.

Som regissører flest laget Anja Breien både gode og mindre vellykkede filmer, men de var aldri uinteressante, påpeker Lian.

Blant Breiens mest kjente filmer finner vi «Arven» (1979), som var i hovedprogrammet i Cannes, «Forfølgelsen» (1981), som fikk hedersbevisning på filmfestivalen i Venezia, og de tre «Hustruer»-filmene.

At Breien ikke fikk tilstrekkelig økonomisk støtte til å lage «Hustruer 4», mener Lian vitner om «en gjerrighet i systemet».

– Det hadde vært et enestående dokument over kvinners liv i Norge gjennom fire tiår. Men så fikk vi i det minste tre tiår, sier Lian.

Ribba ligger i fryseren! Det er en kjempereplikk.

Små stikk, briljante rariteter

Tom Henning Bratlie

Kuttrunden har gått altfor fort, mener tillitsvalgt Tine Schmidt Haislund ved Munchmuseet.

I morgen får alle ansatte ved Munchmuseet beskjed om hvilke stillinger ledelsen anser som overtallige og dermed kutter.

De ansatte som mister jobben, fikk beskjed i forrige uke.

De har imidlertid ikke fått noe godt svar på hvorfor ledelsen prioriterer som de gjør, mener Tine Schmidt Haislund. Hun er tillitsvalgt for Akademikerne ved museet.

– Jeg tror de fleste har vanskelig med å forstå prioriteringene og hvorfor akkurat de regnes som overtallige. Alle skjønner at det er en tøff økonomisk situasjon, men en god forklaring på ledelsens valg gjenstår, sier Haislund.

Nedbemanningsprosessen har nemlig gått altfor fort, mener Haislund.

Under et allmøte for tre uker siden fikk de ansatte beskjed om at museet må spare penger, og et av tiltakene ledelsen foreslo, var et kutt i 20 årsverk.

Byrådet i Oslo krever at Munchmuseet kutter 40 millioner kroner innen 2029.

Til Morgenbladet sa Tone Hansen at de så langt har klart å spare 14,8 millioner kroner, men at det ikke holder. Derfor har de besluttet å kutte omtrent 10 prosent av staben. De siste ukene har vært krevende for de ansatte, forteller Haislund.

Det er veldig tung stemning på museet nå. De fleste er på hjemmekontor.

Ansatte ved Munch føler seg ikke hørt

Medlemmer i Kulturrådets utvalg og råd er i snitt inhabile elleve ganger per møte. Det viser tall Klassekampen har fått fra Kulturdirektoratet.

I forrige uke skrev vi at medlemmer i Kulturrådet er blitt erklært inhabile 7603 ganger i perioden 2016–2025. Flest tilfeller av inhabilitet finner man i fagutvalg for scenekunst.

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt er en av Norges fremste eksperter på forvaltningsrett. Han synes ikke Kulturrådet skal lastes for det høye antallet habilitetssaker.

– Grunnproblemet her er ikke at Kulturrådet gjør noe galt. De gjør så godt de kan med de reglene de har, problemet er at dette er urimelig kompliserte og belastende regler å forholde seg til, sier Bernt.

Totalt har medlemmene i Kulturrådet bedt om en habilitetsvurdering 10.446 ganger de siste ti årene, og i 2843 tilfeller ble det konkludert med at habiliteten var ivaretatt.

I noen tilfeller er medlemmene for strenge mot seg selv, sa Kulturrådet-leder Kristian Seltun til Klassekampen 

– Man bør trekke seg i situasjoner hvor det kan oppstå spørsmål om inhabilitet, selv om man ikke er inhabil. Det viktigste for Kulturrådets ledelse bør være å unngå diskusjon om inhabilitet. Det er i seg selv skadelig og kan svekke tilliten til Kulturrådets integritet, med rette eller urette.

Vi må ha en klar armlengdes avstand mellom dem som søker og dem som treffer vedtak.

Ber Kulturrådet lære av Forskningsrådet

Ein flott person, ein engasjerande forfattar for lesarane og veldig viktig for forlaget. Slik blir Frid Ingulstad skildra av forlagsdirektør Karin Mundal i Cappelen Damm.

Ingulstad døydde laurdag 9. mai, 90 år gammal,

– Frid Ingulstad framheva aldri seg sjølv, men talte til mange gjennom bøkene sine. Ho hadde evna til å nå ut til eit svært breitt publikum, og fanga inn lesarane i litteraturen sin, seier Mundal.

– Det er trist både for familien og for oss som vart godt kjende med henne gjennom mange år, at ho er borte.

Frid Ingulstad er Noregs mestseljande forfattar. Ho debuterte i 1965 med romanen «Hva livet gir deg, Camilla». Sidan skreiv ho over 260 bøker i mange sjangrar frå barnebøker til sakprosa inkludert «Betzy – fortellingen om en foregangskvinne» (2015) ein roman om kvinnesakspioneren og fabrikkinspektøren Betzy Kjelsberg.

Mundal framhevar Ingulstads mest kjende verk «Sønnavind» på heile 124 band. Serien starta med ein roman til 100-års jubileet for unionsoppløysinga i 2005, men forteljinga om 18-årige Elise, som arbeider i tekstilindustrien ved Akerselva i Oslo, vart så populær at Ingulstad held fram å skriva Elises liv fram til 1970. Då forfattaren sette punktum for Sønnavind-historia med boka «Den siste dansen» (2024), hadde Elise blitt oldemor.

– Ingulstad skreiv eit stykke Oslo-historie gjennom sine skildringar av fabrikklivet og arbeidarsamfunna langs Akerselva. Ho var ein formidabel formidlar også munnleg, og samla svært mange til byvandringar langs Akerselva.

Fantastisk formidlar

Mette Estep

Historikeren og Midtøsten-eksperten Hilde Henriksen Waage er tildelt den prestisjefylte prisen for sin kritiske og modige forskning og uredde maktkritikk gjennom flere tiår. I sin takketale torsdag la hun ikke skjul på at slikt koster.

– Jeg kan forsikre dere alle om at det er veldig lett å være helt og ganske vanskelig å være heks, sa hun i innledningen.

I talen tok hun et oppgjør med maktpersoner og medier før og nå, og stilte spørsmål ved hvorfor hun i over 20 år sto alene, som om hun var en heks.

– Hvorfor var det ingen som sto sammen med meg i offentligheten og forsvarte meg og hjalp meg? Hvor var resten av Norge, spurte hun.

Samtidig rettet hun en takk til miljøene som alltid støttet henne: akademia og hennes arbeidsgivere, Universitetet i Oslo, der hun er professor, og Institutt for fredsforskning (Prio).

Fritt Ords Pris er Stiftelsen Fritt Ords høyeste utmerkelse og gis til personer som fremmer ytringsfrihet, åpenhet og en opplyst offentlig samtale. Prisvinneren mottar et pengebeløp på 500.000 kroner og en statuett signert Nils Aas.

Waage sa i takketalen at hennes mål, fra masteroppgaven på 1980-tallet til nå, kun har vært å være en så god historiker som mulig og formidle sine forskningsfunn. I talen utdypet hun hvor hardt det har vært å utfordre vedtatte sannheter.

– Det er to sider av min forskning som alltid har ført til masse bråk: Det er mine analyser av Israels politikk, og det er mine analyser av Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten, sa Waage.

Hvorfor var det ingen som sto sammen med meg i offentligheten og forsvarte meg og hjalp meg?

Fra heks til helt

Dag Eivind Undheim Larsen

Christopher Olssøn

Det er som med kjærligheta. Det er førsteinntrykket som teller.»

Ordene tilhører Hallgrim Børhus Rogn. Han jobber i markedsavdelingen til Frisk Forlag, og sammen med sin makker Anders Rydning har han tatt plass rundt et kafébord midt i Oslo sentrum. De skal straks opp til «muntlig eksamen», men framstår forbausende avslappet.

Om bare noen minutter skal de i ilden foran bokrådet til bokhandlerkjeden Ark. Bokrådene til Ark og Norli tilhører de mer myteomspunne delene av norsk bokbransje: De er med på å bestemme utvalget i kjedenes butikker over hele landet – det vil si over 80 prosent av alle bokhandlene i Norge.

Til vanlig foregår disse møtene bak lukkede dører, men nå har Klassekampen fått komme på innsida – der hvor beslutningene om bokinnkjøp blir tatt.

Mens de store forlagene kan få breie seg over et par timer, kan mindre forlag bli avspist med så lite som ti minutter inne hos bokrådene. Frisk Forlag, som har slått seg opp på bøker om mat og helse, har fått et tidsvindu på en halvtime denne onsdagen – fra 11.20 til 11.50.

Til tross for at Rogn og Rydning er førstereisgutter i bokråd, ser de ut til å ta oppgaven på strak arm. De har heller ikke gjort spesielle forberedelser, for høstlista taler for seg selv, hevder de.

– Hadde vi bare hatt ræl, måtte vi nok ha gjort mer forarbeid, sier Rogn.

Noen foranstaltninger har de også gjort. De har laget en kjøreplan for hvem som skal presentere de ulike bøkene – og de har fått med seg noen råd fra folk på forlaget som har vært i bokrådsmøte før.

Hadde vi bare hatt ræl, måtte vi nok ha gjort mer forarbeid.

Den dyrebare halvtimen

En ensom fiskerhytte bygd på klippene av en liten øy. Slik beskriver Leo Trotskij Stangenesholmen i Randesund øst for Kristiansand.

5. august 1936 satte han og kona Natalia Sedova sine føtter på sørlandsperla og ble der i ti dager. På øya ventet de lokale hjelperne «Thinka Zahl» og Inge Scheflo, som skulle varte opp det verdenskjente paret og sørge for deres sikkerhet.

Selv om Trotskijs eksilopphold i Norge er godt dokumentert, vet vi svært lite om akkurat dette kammerspillet. Hadde den forfulgte russiske marxisten fiskelykken med seg? Klarte Natalia å finne roen på svabergene? Og hva tenkte egentlig de to unge hjelperne om det hele?

I sin nye roman «Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen» dikter Bjørn Olaf Johannessen rundt hva som 

ha skjedd disse late augustdagene i skjærgårdsidyllen.

stille kunne det vel aldri være rundt en mann som Trotskij. Her ligger premisset for romanen.

– Det er under og etter denne uka at det virkelig begynner å koke rundt ham, sier forfatteren.

På tross av mye motstand fra borgerlig side fikk Trotskij og kona politisk asyl i Norge i juni 1935. Det var særlig avisredaktøren og Ap-politikeren Olav Scheflo som hadde kjempet for å gi revolusjonslederen opphold i landet. Etter hvert fikk han også støtte fra justisminister Trygve Lie og regjeringen. Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929, og hadde siden da levd i eksil i Tyrkia og Frankrike.

I ett år levde paret nokså uforstyrret i en bolig utenfor Hønefoss. Der rakk Trotskij blant å skrive boka «Sviket mot revolusjonen», som var et oppgjør med politikken og ideologien til hans store politiske motstander Josef Stalin.

Som type står Trotskij til en viss grad i veien for sitt eget prosjekt.

Revolusjon og fiske på Sørlandet

Maria Horvei

Maria Horvei forsvarar Lauren Sánchez Bezos’ kjoleval

Åh, den fyrste måndagen i mai! Kirsebærtrea blomstrar, arbeidarrørsla har forhåpentlegvis fått sagt sitt – og Metgallaen går av stabelen i New York. Ei perlerad av skodespelarar, modellar, muser og menn sørga dermed for at denne kulturveka opna med eit stort, glitrande smell idet dei trippa oppover dei berømte trappene til Metropolitanmuseet.

På papiret var dei der for å samle inn pengar til museets Kostymeinstitutt, i realiteten var dei låst i ein kamp om å overgå kvarandre i dei mest fantasirike, Instagram-venlege motekreasjonane årets tema kunne tenkast å inspirere.

 jernhanda til tidlegare Vogue-redaktør Anna Wintour har Metgallaen vekse seg til å bli merksemdsøkonomiens mest prestisjetunge arena – ein stad der avantgardistisk haute couture kryssar klinge med det moderne kjendiseriets. Tiltrekkingskrafta har vore nært knyta til ein ekstrem grad av eksklusivitet og handhevinga av eit i amerikansk samanheng svært eksotisk konsept, nemleg at du ikkje nødvendigvis kan kjøpe deg til ein invitasjon.

Den store kontroversen i forkant av årets galla var difor Amazon-eigar Jeff Bezos med frues posisjonering som medvertar for det overdådige gildet. Er ingenting heilag lenger, spurte folk, tilsynelatande overraska over at svaret er nei. At Lauren Sánchez Bezos – ei kvinne som får Kim Kardashian til å sjå ut som inkarnasjonen av tekkeleg eleganse – skulle innta ein sentral posisjon i dette motekunstens Mekka, vart beste fall sett på som ein trist refleksjon over tek-milliardæranes stadig strammare strupetak på alt me held kjært. I verste fall som eit bevis på at du kan bidra til å bryte ned det liberale demokratiet så mykje du vil, så lenge du er strategisk med kvar du strør pengane dine.

 vektige motargument å kontre denne kritikken med, og eg vart heller ikkje overraska over den nær sagt unisone naserynkinga som møtte fru Bezos’ kjoleval: ein Schiapirelli-designa variasjon over John Singer Sargents portrett av «Madame X» (1884) – eit måleri som i si tid skandaliserte den parisiske kunstsosieteten med sitt bramfrie framsyning av motivets nakne skuldrer og stramt innsnørte liv. «Litt vel openberr», kommenterte The New York Times’ motekritikar Vanessa Friedmann. Anna Wintour-biograf Amy Odell tok til Instagram for å påpeike at medan Sargent måtte flykte Paris for å sleppe unna furoren portrettet av Madame X forårsaka, risikerte Sánchez Bezos absolutt ingenting gjennom å referere til det.

Ganske mange slo også, føreseieleg nok, fast at Lauren Sánchez såg billeg ut.

 ut som rimelege innvendingar, men eg er her for å fortelje dykk at kritikarane tek feil, og at Lauren Sánchez Bezos’ kjole var perfekt.

Temaet for årets Met-galla var møtet var møtet mellom kunst, klede og kropp. Madame X – som eigentleg heitte Virginie Gautreau – var den amerikanske kona til ein rik fransk bankmann då ho vart portrettert av Sargent. I Paris var ho kjend som ei «skjønnheit», men ikkje heilt av den respektable sorten: til det var ho for openlyst oppteken av eigen utsjånad, for vulgær, for amerikansk.

John Singer Sargent enda rett nok med å flykte frå snobben i Paris etter at Madame X-skandalen, men berre for å ende opp som ein svært ettertrakta portrettmålar og celebritet blant sosieteten i Storbritannia og USA. Sargent var ein glamourens meister, med eit slåande auge for komposisjon, taktilitet og flatterande positurar som dei hakket mindre kultiverte britane, og dei veldig mykje meir nyrike amerikanarane, elska. Stilen var gjenkjenneleg for alle som kjende sin Velazquez og sin Van Dyck, samstundes som dei moderne motiva gav det heile skinet av å vere av si eiga tid.

I den djupt utringa kjolen var ho ein skremmande presis gallionsfigur for vår tid

Då fru Amazon viste fingeren til den gode smak

Høsten 1980 nådde en østerriker sin egen utstilling på Henie Onstad Kunstsenter en uke for sent. Med sitt lange hår og sine glødende øyne ble han av institusjonens leder, Ole Henrik Moe, omtalt som et kuriosum og en guru. Tidstypisk nok hadde vedkommende satt så vel nakenhet som bæsj på det internasjonale kulturlivets timeplan.

Herren det var tale om, hadde tatt kunstnernavnet Friedensreich Hundertwasser (1928–2000) og for lengst krysset grensen mellom bilder og arkitektur. Foruten på malerier, grafikk og modeller var salene på Høvikodden rike på trær – av varierende kvalitet. Vårt Land skrev at man krysset fingrene og satset på at hovedpersonen «ikke blir sint når han kommer. Han har nemlig et svært følsomt forhold til trær».

brede kretsene Hundertwasser med sine i enhver forstand fargesprakende verk henvendte seg til, ble den mediterende wienerens «hippie-show» ifølge senterets omfattende nettrapport en publikumssuksess – avventende anmeldelser til tross. Eksentrikeren som mente at det i hans tilfelle var umulig å skille økologen fra maleren, siteres på en måte som står i stil med mønstringens grønne preg: «Skog skal vokse på gater og hustak. Man må igjen kunne fornemme skogsduft i byene.»

En skikkelse som allerede den gang foretrakk å kjøpe brukt fremfor nytt, som mente at bymennesker kveles, og hadde tatt til orde for en økologisk «humus-do», påkaller ny interesse et halvt århundre senere. Den karakteristisk fargesterke institusjonen han skapte for sin egen kunst i hjembyen, KunstHaus Wien, presenterer ham da også som en pioner i så måte – som «en av miljøbevegelsens viktigste forløpere».

er skog avgjørende i Wien-utstillingen: Institusjonen fremhever de over 150.000 trærne han plantet på New Zealand, hvor han bodde i alderdommen. Det samme gjør den med bidraget hans til kampen mot atomkraft: «Hundertwassers liv var budskapet hans».

Den organiske, ekspressive fasaden, med sine geometriske mønstre, skråstilte innslag og søyler i skiftende kulører, forteller at den som går inn, vil møte et museum utenom det vanlige. Innenfor forklarer opphavsmannen hvorfor: «Det flate gulvet er arkitektenes påfunn. Det passer motorer – ikke mennesker.»

 funksjonalisme stod Hundertwasser fjernt: Han mente at mennesket blir «følelsesmessig sykt» av å bevege seg på betonggulv og asfalt. De ujevne gulvene han utstyrte museet med, sørget derimot for å gjenopprette dets mentale likevekt og utgjør «en symfoni, en melodi for føttene». Også veggene bukter seg. Renessansemennesket omtalte seg som en «arkitekturdoktor». Hensikten var å «helbrede» stygge bygninger.

Alle som kjenner kunst- og arkitekturinstitusjonen (Hundertwasser koblet dem gjerne også i det enkelte bilde), vet at den klovnete rollen slike påfunn antyder, på ingen måte faller i enhver smak der. Østerrikeren forlot da også hjembyens kunstakademi etter bare tre måneder. Museet hans, som åpnet i 1991, er forblitt en Wien-attraksjon. Det er også Hundertwasser-leilighetsgården fra 1985 som ligger noen få kvartaler unna, og den kitschaktige «landsbyen» han skapte i en eldre bygning over gaten.

, fargene og buene som kjennetegner boliganlegget, leder tankene til andre arkitektoniske unntakstilfeller som katalanske Antoni Gaudi og spanske César Manrique. Også surrealistene påvirket østerrikeren. Med berømte moderne avantgardister delte han appetitten på å forfatte manifester (et av dem het typisk nok «Den hellige dritt»).

Hundertwasser satte så vel nakenhet som bæsj på kulturlivets timeplan.

Et vandrende arkitekturopprør

Jolla seiler ennå

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Du må selv finne den lille jolla, sier Søren Ulrik Thomsen.

Klassekampen har bedt den danske poeten utpeke en av «jollene» fra hans 45 år lange forfatterskap – men det vil han ei: Diktene er alle hans «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles, forklarer han.

I dag fyller forfatteren 70 år, og i den anledning utkommer boka «Udvalgte digte». I forordet skriver Thomsen at enkelte av hans dikt en gang liknet «store, flotte skibe med masser af sejl og kanoner» – men viste seg å gå ned ti meter fra kai.

Andre igjen var som små joller da de ble sjøsatt, men seiler stadig 30 år seinere.

Hvilke dikt som står imot tidsånden, vet man først etterpå, mener Thomsen.

– Selv om jeg tror på hvert eneste dikt når jeg setter det på trykk, er det jo langt fra alle diktene fra de 45 årene som er gått siden debuten med «City Slang», som viser seg å ha tålt tidas tann, sier Thomsen selv.

– Og det er som det skal være. «Det er kun det middelmådige, som er lige godt hver gang», sa den danske dikteren Per Højholt. Hvis man ikke tør risikere å skrive noe som kanskje seinere vil vise seg ikke å være så godt, går man også glipp av muligheten til å skrive noe virkelig godt.

Thomsen vil altså ikke peke ut jollene for oss. Til gjengjeld er det tett av dem i «Udvalgte digte».

Så lenge man er i live, skal man jo dø. Og det er drama nok for meg.

Sæle dei audmjuke, dei skal arva jorda. Slik lyd det i Bergpreika. Det er openbert ikkje ord bergklatrarar har festa seg ved.

 for klatring på Mount Everest. Norsk-samiske Kristin Harila er for lengst på plass i Nepal for å posisjonera seg i fjellveggen før den årlege skokken av nykomarar som har betalt gode pengar for å kunne ta ein selfie frå verdas tak.

Den mest kjende – og kritiske – skildringa av 

klatring på Everest er skriven av den amerikanske sakprosaforfattaren Jon Krakauer. Han nådde toppen i lag med profesjonelle guidar 10. mai 1996, men opplevde same dag at åtte andre klatrarar omkom i uvêr på siste etappe. Boka «I tynn luft – tragedien på Everest» frå 1997 var Krakauers vitnemål frå ekspedisjonen og ei journalistisk gransking av ekstremsport som vare – den gongen seld av selskap med namn som Mountain Madness og Adventure Consultants.

det ut ei jubileumsutgåve av boka, og i det interessante føreordet skriv den no 72-årige Krakauer om korleis klatremarknaden har endra seg på desse 30 åra.

Krakauer var sjølvsagt prega av sjølvopplevd skrekk under skrivinga, men kanskje var han likevel litt naiv då han trudde at den velskrivne og spanande røyndomsthrilleren «ville overtyda ­amatørklatrarar om at det var ein dårleg ide å betala store summar for å bli guida opp verdas høgaste fjell». I dag slår han lakonisk fast: «Eg tok feil». «Det dødelege vågespelet eg skreiv om, tiltrekte seg nybyrjarar som gamblarar til ein spelemaskin.»

(!) det 619. mennesket til å kopiera pionerbedrifta til Tenzing Norgay og Edmund Hillary frå mai 1953. Etter at Krakauer publiserte sitt dokumentardrama, har Everest vorte klatra om lag 

. «Minst 90 prosent av desse klatringane vart utført av kundar og tilsette i kommersielle turselskap», skriv Krakauer, som legg til den innlysande slutninga at «å forsera verdas høgaste fjell er ei svært annleis oppleving enn i 1996». Ekstremsport har vorte «ekstremsport».

med 1996 omkom i snitt kvar femte som prøvde seg på Everest. I 2025 døydde akkurat fem klatrarar medan 866 – åttehundreogsekstiseks – nådde toppen, dei fleste truleg i gåsegang.

Krakauer forklarer den minka dødsrisikoen med betre vêrmeldingar, at klatrarane får servert så mange oksygentankar dei «er viljuge til å betala for» – og at «kvar betalande klient er eskortert opp fjellet av minst ein personleg sherpa-guide». Det er dei fastbuande som framleis fasiliterer klatringa, sikrar rutene og fraktar alt utstyr.

kontroll over klatreindustrien (Både Nepal og Kina krev solide avgifter, 15.000 dollar ifølgje Bloomberg, for klatreløyve). Fram til nyleg har likevel utanlandske selskap og klatrarar vist ein seigliva herrementalitet overfor og risikovilje på kostnad av dei nepalske sherpaene, noko Krakauer også dokumenterer.

Ekstremsport har vorte ‘ekstremsport’

I tynn luft

Etat eller ikke etat? Det spørsmålet står Munchmuseet plutselig overfor.

I slutten av april foreslo Oslo KrF nemlig at museet får ny eierform. I dag er museet en kommunal etat, direkte underlagt byens politiske styre – men dét vil Oslo KrF har slutt på.

Partiet vil omdanne Munchmuseet til en stiftelse. Tirsdag hevdet KrFs gruppeleder i Oslo Øyvind Håbrekke i Klassekampen at dagens ordning «hviler på politikernes egen selvdisiplin».

Selv er ikke Munch-direktør Tone Hansen så bekymret for politisk overstyring.

– Denne eierformen er ikke så uvanlig som man skulle tro, heller ikke ute i verden. Offentlige museer i Frankrike er direkte plassert under regjeringen, og det samme gjelder i Sverige, sier Hansen.

Oslo KrFs forslag om å omdanne Munchmuseet til en stiftelse med eget styre skyldes først og fremst at partiet mener armlengdes avstand-prinsippet ikke er godt nok ivaretatt med dagens ordning.

Også Hansens forgjenger ønsket seg ut av kommunen. Daværende Munch-direktør Stein Olav Henrichsen foreslo i 2021 å gjøre museet om til en stiftelse.

Men Tone Hansen tror ikke det er avgjørende for å sikre kunstnerisk uavhengighet.

En arm er fleksibel avhengig av hvordan du bøyer den.

Munch-sjef vil ikke ta stilling til eierskap

– Jeg synes ikke det er så rart. Scenekunstfeltet er lite, og da er det naturlig at folk kjenner hverandre, sier regissør og koreograf Johan Osuldsen.

Han satt som utvalgsmedlem i Fond for lyd og bilde mellom 2018 og 2020, som i likhet med Kulturrådet administreres under Kulturdirektoratet.

I går skrev Klassekampen at utvalgs- og ­rådsmedlemmer i Kulturrådet er blitt erklært inhabile 7603 ganger i perioden 2016–2025.

At fagutvalget for scenekunst topper statistikken, overrasker ikke Osuldsen.

– Habilitetssaker vil det være uansett, men jeg mener at utvalgene bør være breiere sammensatt for å unngå mulig mistenkeliggjøring.

Utvalgsmedlemmene i Kulturrådet utnevnes for to år av gangen, og de siste ti årene har medlemmer i fagutvalg for scenekunst bedt om en habilitetsvurdering 1218 ganger.

931 ganger har de øvrige utvalgsmedlemmene konkludert med at de er inhabile.

Mellom 2016 og 2025 har utvalget hatt totalt 37 møter, noe som betyr at medlemmer i gjennomsnitt blir erklært inhabile 25 ganger per møte.

Det sier seg selv at hvis en viss del av scene­kunstfeltet er særlig representert i ­utvalget, vil det bli mye habilitetsproblemer.

Aktuelt

33 av 43 Hedda-nominasjoner går i år til det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden.

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Kulturministeren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

Kunst til folket

En ny utstilling ved Historisk museum minner om det gamle Egypts massive gjennomslag i Vestens (pop)kulturhistorie.

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Kuttrunden har gått altfor fort, mener tillitsvalgt Tine Schmidt Haislund ved Munchmuseet.

Ber Kulturrådet lære av Forskningsrådet

Forfattar Frid Ingulstad (90) er død. – Ho skreiv eit stort stykke Oslo-historie, sier forleggar Karin Mundal.

Hilde Henriksen Waage snakket om hvor tøft det er å stå alene i stormen da hun fikk Fritt Ords Pris overrakt av styreleder Bård Vegar Solhjell.

Hvilke bøker skal ligge under alle juletrær i år? Vi ble med da Frisk Forlag pitsjet høstlista for Ark.

Revolusjon og fiske på Sørlandet

Maria Horvei forsvarar Lauren Sánchez Bezos’ kjoleval

I 2026 trer Friedensreich Hundertwasser frem også som miljøpioner.

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

I tynn luft

Forrige sjef ville ta Munchmuseet ut av kommunen, men direktør Tone Hansen mener det er fordeler med dagens ordning.

Kulturrådets scenekunstutvalg har i snitt 25 tilfeller av inhabilitet per møte. Det kan unngås med breiere rekruttering, mener regissør Johan Osuldsen.

Så er den her: Det mørke ritualet man kaller en debatt.

Kulturrådet gjør 1000 habilitetsvurderinger hvert år

Hagens kunstskatter skulle egentlig til Nasjonalmuseet, men slik ble det ikke. – Et sorgkapittel, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

Jeffrey Epstein-skandalen har rammet også Pritzkerprisen, arkitektenes nobelpris. Men i Chile fortsetter skapningene til årets vinner å hviske.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Reagerer på nytt Schibsted-grep

33 av 43 Hedda-­no­mi­na­sjoner går i år til det frie feltet og teatre utenfor hoved­staden.

Her mister flere jobben: Munch­mu­seet kan ha brutt loven

Kultur­mi­nis­teren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

Kunst til folket

En ny utstilling ved Historisk museum minner om det gamle Egypts massive gjen­nom­slag i Vestens (pop)kul­tur­his­torie.

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Kuttrunden har gått altfor fort, mener til­lits­valgt Tine Schmidt Haislund ved Munch­mu­seet.

Ber Kultur­rådet lære av Forsk­nings­rådet

Forfattar Frid Ingulstad (90) er død. – Ho skreiv eit stort stykke Oslo-­historie, sier forleggar Karin Mundal.

Hilde Henriksen Waage snakket om hvor tøft det er å stå alene i stormen da hun fikk Fritt Ords Pris overrakt av styreleder Bård Vegar Solhjell.

Hvilke bøker skal ligge under alle juletrær i år? Vi ble med da Frisk Forlag pitsjet høstlista for Ark.

Revolusjon og fiske på Sørlandet

Maria Horvei forsvarar Lauren Sánchez Bezos’ kjoleval

I 2026 trer Frie­dens­reich Hun­dertwas­ser frem også som miljø­pio­ner.

70-års­ju­bilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjells­be­handles.

I tynn luft

Forrige sjef ville ta Munch­mu­seet ut av kommunen, men direktør Tone Hansen mener det er fordeler med dagens ordning.

Kultur­rådets scene­kunst­utvalg har i snitt 25 tilfeller av inha­bi­litet per møte. Det kan unngås med breiere rekrut­te­ring, mener regissør Johan Osuldsen.

Så er den her: Det mørke ritualet man kaller en debatt.

Kultur­rådet gjør 1000 habi­li­tets­vur­de­ringer hvert år

Hagens kunst­skat­ter skulle egentlig til Nasjo­nal­mu­seet, men slik ble det ikke. – Et sorgka­pittel, sier kunst­his­to­riker Øystein Ustvedt.

Jeffrey Epstein-skandalen har rammet også Pritz­ker­prisen, arki­tek­tenes nobelpris. Men i Chile fortsetter skapnin­gene til årets vinner å hviske.

KrF vil ta Munch ut av poli­ti­kernes hender

Reagerer på nytt Schibsted-grep

33 av 43 Hedda-nominasjoner går i år til det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden.

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Kulturministeren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

En ny utstilling ved Historisk museum minner om det gamle Egypts massive gjennomslag i Vestens (pop)kulturhistorie.

Kuttrunden har gått altfor fort, mener tillitsvalgt Tine Schmidt Haislund ved Munchmuseet.

Ber Kulturrådet lære av Forskningsrådet

Forfattar Frid Ingulstad (90) er død. – Ho skreiv eit stort stykke Oslo-historie, sier forleggar Karin Mundal.

I 2026 trer Friedensreich Hundertwasser frem også som miljøpioner.

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Forrige sjef ville ta Munchmuseet ut av kommunen, men direktør Tone Hansen mener det er fordeler med dagens ordning.

Kulturrådets scenekunstutvalg har i snitt 25 tilfeller av inhabilitet per møte. Det kan unngås med breiere rekruttering, mener regissør Johan Osuldsen.

Kulturrådet gjør 1000 habilitetsvurderinger hvert år

Hagens kunstskatter skulle egentlig til Nasjonalmuseet, men slik ble det ikke. – Et sorgkapittel, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

Jeffrey Epstein-skandalen har rammet også Pritzkerprisen, arkitektenes nobelpris. Men i Chile fortsetter skapningene til årets vinner å hviske.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender