Kåre Bulie

#fff

I disse dager vil trolig mange av byens turister bli skuffet når de ankommer Budapests tradisjonsrike slottshøyde. Det iøynefallende borgkomplekset som dominerer Buda-siden av Donau og er den ungarske hovedstadens fremste trekkplaster, er nemlig forvandlet til en gigantisk byggeplass. Tilårskomne fasader har fått bannere og sperringer foran seg, og over det uoversiktlige historiske landskapet troner heisekraner.

Det storslåtte prosjektet kalles Det nasjonale Hauszmann-programmet og har Viktor Orbán i ryggen, Ungarns omstridte statsminister først ved årtusenskiftet og deretter siden 2010. Den stadig mer nasjonalkonservative lederen som har gjort europeere flest kjent med begrepet «illiberalt demokrati», har nemlig satt seg fore å prege hjertet av landet han styrer, også arkitektonisk.

 jeg finner der, omtaler prosjektet seg som slottsstrøkets gjenfødsel: «I det nasjonale Hauszmann-programmet, som begynte i 2019, blir et sted som har symbolsk betydning for enhver ungarer, født på ny.» Endringene følger «etter mange tiårs forfall».

Alajos Hauszmann, derimot, var «den fantastiske arkitekten» hvis endringer på slottshøyden ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet utropes til hans «store fortjeneste». Herren er nå blitt myndighetenes ideal. I borgmuseet kan publikum lære hvordan forandringene som er oppkalt etter formgiveren, skal få området til å gjenvinne «sin gamle prakt og vise verden den ungarske arkitekturens storhet».

anlegget det holder til i, med sine nærmere 800 år gamle røtter, til det fysiske uttrykket for «verdiene som fortsatt definerer vår nasjonale identitet». Kommunistene, derimot, ville ifølge museet viske ut minnet om glanstiden som gjorde Budapest til en «ekte metropol». Det antyder at deres «bevisste ødeleggelse» såret palassområdet dypere enn annen verdenskrig gjorde, men legger til at den «uverdige situasjonen» nå skal avløses av strøkets «gamle glamour».

Like ved bokstavelig talt skinner St. Stefan-hallen, det «gjenfødte underet» turister kan studere allerede. Det overdådig dekorerte slottsværelset i «middelalderstil» ble skapt av Hauszmann ved århundreskiftet, vant pris under verdensutstillingen i Paris i 1900 og har trukket mange turister til byen. Nå står rekonstruksjonen ferdig. Annen verdenskrig ødela det nemlig, og kommunistene unnlot å bygge «smykkeskrinet» opp igjen – et poeng kreftene bak nyorienteringen bakover understreker. Den som hittil ikke har tenkt på arkitektur også som politikk, kan i samtidens Budapest ikke unngå det.

g prakt til tross: Det er på utsiden av palasset at endringene for alvor trer frem. Den såkalte ridehallen like i nærheten ser, med sitt ornamenterte tak og sine høye buevinduer og buktende detaljer, ut som om den har stått der i et tresifret antall år. Men i likhet med St. Stefan-rommet lyver det langstrakte byggverket om alderen: Kommunistene rev restene etter krigen, men i 2021 stod også dét ferdig gjenoppført.

For å komme ned til det fra slottet vandrer man den såkalte Stöckl-trappen, en tredje monumental og nylig ferdigstilt rekonstruksjon. Ved toppen av den står vaktbygningen, en fjerde gjenskapning som med sine søyler også den vitner om den fordums tyngde dagens ungarske styresmakter åpenbart drømmer om.

-programmet innebærer, har møtt skarp kritikk. Edwin Heathcote, Financial Times’ toneangivende arkitekturkritiker og en av flere i yrkesgruppen som har oppsøkt Budapest for å gå prosjektet etter i sømmene, har påpekt parallellene til det Donald Trump foretar seg i USA.

Flere har påpekt parallellene til det Donald Trump foretar seg i USA

Kulturkrig på slottet

Selma Stormyren Larsen

«Den i sin tid så opphøyde Olav Duun er så å si borte fra vår felles bevissthet. Hva har skjedd?»

Dag Solstad var ikke nådig i sin omtale av Olav Duun, da han på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket gjenleste forfatterskapet i 2015. For ham var Duun, som nøt så stor respekt og ble vidt lest 100 år tidligere, foreldet: Romanene hans angår ikke menneskene i vår tid.

Solstads foredrag ble møtt med protester den gang, og visse vil kanskje hevde at påstanden nå blir grundig tilbakevist: 150 år etter at Duun ble født i Jøa i Nord-Trøndelag, feires forfatteren over hele landet.

– Det blir en feiring i mange formater, med musikk, teater og samtaler.

Det sier Grethe Fatima Syéd, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, som skrev doktorgrad om Duun i 2012.

– Det er veldig god litteratur. Han beskriver dypt menneskelige, eksistensielle temaer utrolig godt, og de forandrer seg ikke mye fra tiår til tiår.

Duun leses altså stadig, og dette er blant markeringene som finner sted i løpet av året:

Det var helt opplagt at Solstad ikke var stilt inn på den samme litterære kanalen som Duun.

Elsket av lektorene, avskrevet av Solstad

Sara Hegna Hammer

Det vakte oppsikt i Colombia da et ungt, religiøst fanatisk par i 1965 druknet seg ved Sisga-demningen for ikke å falle i synd. I den omfattende mediedekningen som fulgte, sirkulerte et flatt og detaljløst fotografi av de to. Det livløse fotografiet skulle snart tjene som forelegg for Beatriz González kjente verksserier: «Los suicidas del Sisga».

– Det er rørende, sier Solveig Øvstebø, direktør ved Astrup Fearnley Museet.

– Som mange av maleriene hennes er det fargerikt og sterkt, men når man ser nærmere på historien bak, er det også et stort mørke der.

Øvstebø er kurator når museet i juni åpner en stor Beatriz González-utstilling.

Men kunstneren selv vil glimre med sitt fravær. For rett før helga ble det kjent at González har gått bort, 93 år gammel.

Beatriz González, født i Bucaramanga i 1938, regnes som en av Latin-Amerikas viktigste kunstnere fra forrige århundre. Hun er kjent for sine fargerike arbeider i en grafisk stil, ofte laget med utgangspunkt i avisutklipp eller med andre populærkulturelle forelegg.

– Hun er sett på som en bauta i søramerikansk kunst, forteller Øvstebø.

Ikke bare har hun vært en framtredende kunstner, men hun satte også preg på regionens kunstliv som kurator, skribent og kunstpedagog.

– González var et lokomotiv

Line Ørnes Søndergaard

#000

I kortspillet amerikaner er målet enkelt: Det er om å gjøre å ta flest stikk. Jo bedre kort du har på hånda, desto større vinnersjanser har du – og der, som ellers i livet, er det tilfeldighetene som avgjør utgangspunktet ditt.

Kortspillet figurerer i Dag Johan Haugeruds debut som dramatiker, «Sykdom og sosial nød», som har premiere på Torshovteatret førstkommende fredag.

– I dag er klasse noe litt skjult i vårt samfunn, sier skuespiller Maria Kristine Hildonen.

Sammen med skuespillerne Petronella Barker og Marte Engebrigtsen har hun kunstnerisk ansvar for Nationaltheatrets scene på Torshov gjennom hele 2026.

Haugeruds nyskrevne drama er først ut. Som tittelen varsler, handler stykket om hvordan klasse, status og sykdom preger menneskelige relasjoner.

– Det finnes tydelige klasseforskjeller i Norge, men det er også nyanser. Man kan leve i samme sjikt eller «klasse», men det kan likevel være store forskjeller innad. Det er også tilfellet her, sier Hildonen.

Da Klassekampen møter de tre skuespillerne, er det like før de skal gjennomføre en prøve på deres første oppsetning på Torshovteatret. Og de har altså fått filmskaper og romanforfatter Dag Johan Haugerud med på laget.

– Vi spurte ham, og han sa ja, forklarer Barker og ler.

Det er ingen som ser mennesker så godt som Dag Johan Haugerud.

Kort på hånda

Frida Fliflet

Man kan se til Sverige for så mangt – også når det kommer til musikk. Ikke bare er svenskene popmestere, med ikoner som Max Martin, Robyn og Abba – de har i tillegg vist seg å være tidlig ute med store bransjeendringer. Bare tenk på fildelingstjenesten Pirate Bay, som blei en eksistensiell trussel for platebransjen da den lot folk laste opp gratis musikk på tidlig 2000-tall – den var svensk. Krisa som Pirate Bay skapte, la i sin tur grunnlaget for strømmetjenestene, og strømmegiganten blant noen: Spotify. Også svensk, naturligvis.

Med andre ord: Når noe er i ferd med å skje i Sverige, er sjansene gode for at dette vil spre seg. Og forrige uke skjedde noe: For første gang gikk en KI-låt til nummer én på Spotifys svenske toppliste. Den heter «Jag vet, du är inte min» og er påstått laget av artisten Jacub. I Norge ligger den nå på 8. plass.

 kunstig intelligens som er brukt til å lage «Jag vet, du är inte min», er uvisst. (Hvor grensa skal gå for «akseptabel» bruk av KI, er en annen sak). Det er i alle fall en streit folkpoplåt med sippete tekst og jovial melodi – med linjer som 

allt jag gav, tog du med/ hjärtat dog, och jag med

Men hvem er egentlig denne Jacub? Komponisten er registrert som Jacob Berg, men det fins ingen info eller bilder av ham. Det er det gode grunner til: Den svenske journalisten Emanuel Karlsten har sjekket rettighetsorganisasjonen Stim (tilsvarende Tono) og funnet ut at det er tre dansker og en svenske, tilknyttet selskapet Stellar, som står bak låta. Ingen av dem heter Jacob Berg. Karlsten tok kontakt, og de fem bekreftet dette. De bestrider likevel at 

Jacub ikke fins: Jacub fins kanskje ikke som menneske, innrømmer de, men han fins som 

Så lenge strømmegigantene lar slike KI-genererte artister leve og blomstre, og ikke fjerner dem fra plattformene, vil dette artistsynet bli vanligere og vanligere. Du sier falsk artist? Stellar sier ekte artistprosjekt. Menneske schmenneske!

 Stellar også prøvd å slå gjennom i Norge, da med artisten Ingrid Eikeland. Hvis man titter nærmere på denne Eikeland, som har samme ubehjelpelig generiske estetikk som Jacub, virker også hun å være rein KI. Hun fins verken på Instagram eller Facebook og har merkelige låttitler som «For julen min er du» og «Som om desember finner veien inn i oss» (hæ?). Hun har streit østlandsdialekt – med noen mistenkelige amerikanske r-er. Og fjellene på artistbildet, som antakelig skal vise kjernesunn norsk natur, ligner mye mer på Alpene. Ikke prøv dere, dansker.

Karlsens teori er altså at Stellar prøver å etablere seg med ulike KI-artister i ulike land. De er i godt selskap: Spotify blir overstrømmet av 

 KI-skvip på godt norsk, altså reine spam-låter som bare skal generere inntekter. Men slike låter har så langt sjelden sett dagens lys på hitlistene. Om dette nå er i ferd med å endre seg, vil det bli et mareritt for musikere i en hardt presset bransje.

I USA har KI-artisten Sienna Rose i skrivende stund tre låter inne på Spotifys amerikanske viralliste. Hvem som står bak, er uvisst, men også de skjuler at artisten er KI. I stedet har de frekkhetens nådegave til å påstå at hun er «a storyteller of the heart».

 kjølvannet av NRKs saker om artisten Vestavind. Han har laget låter med KI-appen Suno og er booket til en rekke norske festivaler i sommer (og måtte dermed tromme sammen et liveband i all hast). Countryfestivalen i Skjåk trakk bookingen da de skjønte at dette var KI-musikk.

Artist? Prosjekt!

Dag Eivind Undheim Larsen

Sommeren 1974 – nærmere bestemt onsdag 19. juni – sitter den norske samfunnsforskeren Stein Rokkan på et fly med kurs mot Flesland. Han har deltatt på et metodeseminar i Røros og er nå på vei for å holde et foredrag under en fascisme-konferanse i Bergen.

Under flyturen blir den hardtarbeidende samfunnsforskeren dårlig. Etter landing blir han befordret direkte til Haukeland sykehus, hvor legene konstaterer akutt hjerteinfarkt.

Rokkan kommer aldri helt til hektene igjen etter dette, og den internasjonalt anerkjente akademikeren dør fire år seinere.

Metodeseminaret på Røros var neppe noen lek for barn. Til stede var også den norske historikeren Jens Arup Seip. Han dukket opp med et foredrag titulert «modellenes tyranni», hvor han felte en knusende dom over Rokkans kjente begrepskonstruksjon «sentrum–periferi».

I svært tydelige ordelag gjorde Seip det klart at amerikanskinspirerte sosiologiske modeller ikke kunne brukes på forhold fra norsk historie.

Blant samfunnsvitere og historikere har seminaret på Røros i 1974 nærmest oppnådd mytisk status. Det er blitt sett på som et generaloppgjør mellom to vitenskapelige tradisjoner – med to av datidas mest toneangivende akademikere i hovedrollene.

Andre vil kanskje si at det er framtredende eksempel på historikerens Jens Arups Seips modus operandi – en upåklagelig vilje og evne til å tukte akademiske kolleger, både innenfor og utenfor eget fagfelt.

– Seip hadde en sterk trang til å si tydelig ifra når han mente noen tok feil, sier Åsmund Svendsen, som har skrevet biografien «Jens Arup Seip – historikeren og hans land».

Konflikt er som oksygen for forskningen, så det trenger vi mer av.

Med talent for tukt

Torgrim Eggen

Dodekafoni», sa jeg i et selskap på nyåret.

De var en høyt utdannet gjeng, over gjennomsnittet musikkinteresserte, og ingen visste hva det var.

ikke akkurat. Det er brukt én gang i norsk presse på 2020-tallet, faktisk her i Klassekampen. I bokform dukker det helst opp i kryssordbøker og poesi (!). Begrepet står for øvrig heller ikke å lese i Thomas Manns «Doktor Faustus»(1947), romanen jeg håpet at noen hadde lest og ville diskutere med meg.

Dodekafoni er det samme som tolvtoneteknikk eller seriell musikk. Oppfinneren eller grunnleggeren var østerrikeren Arnold Schönberg, som inspirerte viktige deler av boka.

 en ørliten Faustus-feber denne vinteren. Hovedårsaken er at tidsskriftet Agora i november slapp et 300 siders temanummer om romanen med en rekke interessante, kritiske essays. Ifølge forlaget er dette nær utsolgt. Heftet fikk meg til på nytt å finne fram boka, som har fascinert meg siden jeg først leste den som musikkstudent på slutten av syttitallet.

Man leser ikke en 580 siders roman preget av tunge motbakker for tredje eller fjerde gang fordi man «lurer på hvordan det går». Man leser for å kontrollere hvordan verden – og en selv – utvikler seg i forhold til boka, som har den vidunderlige egenskap (i likhet med andre bøker, så klart) at den står stille, fastfrosset i tid, mens kloden dreier på sin akse. I begynnelsen av 2026 opplever jeg romanens uro og nerve som, ja, djevelsk aktuell.

 gjenfortalt. På en reise til Italia sommeren 1912 blir den tyske komponisten Adrian Leverkühn oppsøkt av Hinmannen, som vil tilby ham en deal (da er vi riktignok allerede på side 255).

At musikken på noen måte skulle være inspirert av ­Djevelen, betraktet Schönberg som fornærmende

Djevelens musikk

Guri Kulås

Den siste veka har Jafar Panahi tala i klårspråk om massakrane på sivile demonstrantar i Iran. «Dette er ikkje ei isolert krise, ingenting er nytt. Dette har skjedd i årevis. Eit system bygd på vald og undertrykking, kan ikkje bli reformert gjennom forhandlingar. Å stå saman med det iranske folket inneber å nekta å sjå ein annan veg», skreiv han på Instagram.

Ordlyden er eit brot med den tonen filmskaparen har halde under sin nær åtte månadar lange internasjonale lanseringsturné med Gullpalme-vinnaren og Oscar-kandidaten «Bare et uhell».

Panahi vil heim og laga film i Teheran igjen, og då må han velja sine ord med omhug, men i desember vart returplanane utsette på ubestemt tid då han vart informert om at det som venta han i Iran, var ein ny dom på eitt års fengsel for «propaganda mot Den islamske republikken». Saman med andre iranske opposisjonelle som tidlegare fredsprisvinnar Shirin Ebadi leiar Panahi no an i appellane om handling overfor regimet i Teheran. Han er likevel klår på at han ikkje er nokon representant med eit politisk mandat frå folket. Det var han tydeleg på då Klassekampen i november møtte Jafar Panahi i Oslo, der han gjesta Film fra Sør.

Det første Jafar Panahi vil fortelja deg, er at han 

 lagar politisk film – trass i at nær alle dei internasjonalt prisa arbeida hans er forbodne i Iran.

Berre debutfilmen «Den hvite ballongen» (1995), som fortel si historie gjennom barneaugo, er vist på kino i heimlandet.

– Som eg har sagt mange gongar, er eg ikkje ein politisk filmskapar, men ein observatør av sosiale forhold. Eg fortel om samfunnet eg ser rundt meg.

Ein kan nesten førestilla seg at det er slik Panahi svarar styresmaktene også, kvar gong han blir tiltala for å driva propaganda mot Den islamske republikken Iran.

Panahis kunstnariske forsvar mot skuldingane er både logisk haldbart – og politisk prinsipielt. Når han ser rundt seg med kamera på gatene i Iran, ser han eit samfunn gjennomsyra av systemisk sosial kontroll og korrupsjon. Han ser eit land med øydelagt økonomi og sterke materielle og kulturelle skilje mellom by og bygd, mellom den religiøse eliten og minoritetar, og han ser ekstrem undertrykking av kvinner. Handlinga i filmane krinsar kring konfliktane alle desse menneskeskapte problema fører til, men her er også absurd komiske situasjonar som oppstår på grunn av vanstyret.

Eg er ikkje ein politisk filmskapar, men ein observatør av sosiale forhold.

Oppgjeret etterpå

Mylena Kifle

Tom Henning Bratlie

Én av tre bøker lånes ut på kveldstid ved Oslos lokalbibliotek, skrev Klassekampen i går. Det er enda et tegn på at man bør bygge ut tilbudet om meråpne bibliotek, mener Remi Sølvberg, stortingsrepresentant for Rødt.

– Jeg tror det er mange politikere som ikke forstår verdien av dette. For ungdommene er det en sosial arena, og du drar dit kanskje ikke for å lese, men som bieffekt blir også leselysten vekket, sier Sølvberg.

I Oslo trues tilbudet om meråpent etter at byrådet vedtok å kutte Deichman-bibliotekenes budsjetter med 7,2 millioner kroner i 2026.

Det reagerer Sølvberg på. Han vil tvert imot gi mer midler til landets folkebibliotek.

Biblioteksjef Merete Lie sa i gårsdagens avis at meråpent-tilbudet ikke står i samme fare nå som i fjor høst. Det skyldes byrådets ekstrabevilgninger til bibliotekene på Furuset, Stovner og Holmlia.

Likevel består kuttet på 7,2 millioner kroner, og det er ennå usikkert hva Deichman skal kutte. Det er også planlagt at de skal få et ytterligere kutt på 13,1 millioner kroner i 2029.

Oslo er ikke aleine. Over hele landet må biblioteker kutte i tjenestene sine. Før jul skrev Klassekampen at det er foreslått reduksjon i bibliotektilbudet i minst 20 kommuner. I tillegg er tolv filialer foreslått lagt ned.

– I 2023 fikk vi mange nye Høyre-kommuner, og folkebibliotekene er en av institusjonene som har vært under angrep. Lokalt har vi jobbet for å beholde bibliotekenes plass, sier Sølvberg.

Meråpent kan ikke brukes som et spare­tiltak.

Rødt vil ha kveldsåpne bibliotek i hele landet

Endre Ugelstad Aas

Sommerfugleffekten beskriver hvordan små endringer i startbetingelsene for kaotiske systemer kan føre til store og uforutsigbare endringer over tid. Ideen kan spores tilbake til meteorologen Edward Lorenz, som i et foredrag i 1972 stilte spørsmålet: Kan vingeslagene til en sommerfugl i Brasil forårsake en tornado i Texas?

Flytter vi oss fra meteorologien til geopolitikken, kunne neppe noen av de 35 statslederne som signerte Helsinki-erklæringen 1. august 1975, forstå hvilken betydning dokumentet skulle få for Europas framtid.

Erklæringen sikret på den ene siden grenseoppsettingen i Europa etter andre verdenskrig. Men det fremmet også krav om menneskerettigheter og presse- og ytringsfrihet hos de signerende landene. Blant dissidenter og borgerrettsforkjempere i østblokklandene skulle nettopp det siste bli et viktig referansepunkt i årene framover. I 1989 falt Berlinmuren. Noen få år seinere gikk Sovjetunionen i oppløsning.

Som med de fleste andre politiske traktater og dokumenter er det sluttproduktet støpt i papir og blekk historien i ettertid bryr seg om. Men hvordan kunne i det hele tatt en slik erklæring komme i stand midt under den kalde krigen?

Dette spørsmålet stiller filmskaperen Arthur Franck i sin siste dokumentarfilm «Helsinki­effekten». Resultatet er en film i tolv kapitler om kunsten av sakte diplomati.

– Det var en historie som jeg følte få hadde klart å forklare meg på en interessant måte, sier Franck om hans motivasjon for å gi seg i kast med arbeidet.

– Dette er et eksempel på hvordan diplomatiet faktisk virker – og det på uforutsette måter, fortsetter han.

Filmen bygger på hundrevis av timer med arkivfoto og refererte samtaler fra arbeidet med erklæringen som fant sted mellom 1973 og 1975 – også kjent som Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE).

Det ble rett og slett mer morsomt når jeg kunne snakke med døde verdens­ledere fra den kalde krigen.

Historien om et tørt møte som forandret verden

Bendik Wold

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Hvorfor snakker vi ikke mer om Donald Trumps dårskap? Trolig for ikke å fornærme tilhengerne hans. Så er det heller ikke spesielt god debattskikk å anklage meningsmotstandere for å være lallende idioter. Problemet er at den amerikanske presidentens dumhet er av en art som får 

 de saklige – til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol.

Som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer påpekte i 1944, er dumheten skumlere enn ondskapen. «Man kan protestere mot det onde, det kan blottstilles, i nødsfall kan det hindres med makt», skrev Bonhoeffer. «Overfor dumheten er vi vergeløse. Her nytter verken protester eller makt … Dessuten er den dumme, til forskjell fra den onde, fullkomment tilfreds med seg selv, ja, han blir likefram farlig fordi han blir så lett irritert og går over til angrep.»

som om dumheten øker i takt med selvtilliten. Etter «suksessen» i Venezuela har presidentens offentlige uttalelser nådd et nytt bunnpunkt. USA «må ha Grønland». «Jeg trenger ikke folkeretten.» Intervensjon i Colombia? «Høres bra ut for meg!» Marco Rubio som president på Cuba? «Høres bra ut for meg!» Må ha, vil ha, vil ikke, trenger ikke – verdens mektigste mann fortsetter å uttrykke sine utenrikspolitiske ambisjoner i babyspråk.

Hans Geelmuyden «får ståpels», bekjenner han i Nettavisen, av Trumps kommunikasjon. Andre grøsser. Dette grøsset må ikke forveksles med 

forakt – selv om Trump sannelig er vulgær nok, med sin forkjærlighet for gull, glass og marmor («dictator chic»), til å vekke anstøt i de borgerlige finstuene. Men dette er ikke «Frp-koden». Gyset som løper nedover ryggen på oss når Trump åpner nebbet, er både sted- og tidløst – det kommer av et brudd på universelle anstendighetsregler. Selv i ei steinalderhule ville Trump blitt oppfattet som en pompøs, selvopptatt klovn.

Trump – naturligvis – av at han har høy IQ. Dét er ikke nødvendigvis en løgn. Som forfatteren Robert Musil påpeker i essayet «Om dumhet» (1937), finnes det to slags idioti: en enkel og ærlig variant som i grunnen er nokså harmløs – men så i tillegg en «høyere dumhet» der innehaveren rett nok ikke er uintelligent, men grovt overvurderer sine egne forstandsevner. Trump faller nok i sistnevnte kategori.

Musil peker på et interessant paradoks: Ofte kan det være lurt å framstå dummere enn man er – ikke minst i møte med de sterke og mektige. En undersått som ikke kan, irriterer tyrannen mindre enn en undersått som ikke 

. Denne impulsen lever også videre i rettsvesenet, der den kløktige utførelsen av en forbrytelse møtes med «særlig ugunst», skriver Musil, siden den oppfattes som «utspekulert» og «kaldhjertet».

Det som tidligere har vært den svakes forsvarsstrategi i møte med makthavere, blir nå utspilt ovenfra og ned av USAs president. At Trump framstår så grensesprengende dum, gir ham nettopp en paradoksal beskyttelse. Verdenssamfunnets «voksne» kan ikke sette grenser for ham uten å krenke rettighetene til en dåre som «bare er seg selv». Hvordan kan Trump være 

, dessuten, når han samtidig er så gutteaktig spontan og vimsete?

 Bonhoeffer har tydelige svar på hvordan vi bør møte denne typen strategisk toskeskap. Førstnevnte peker på beskjedenhet som «det siste og viktigste middelet mot dumheten», mens Bonhoeffer – teolog som han var – viser til «menneskets indre frigjøring til ansvarlig liv overfor Gud».

Det spørs om ikke disse tiltakene blir for puslete i møte med fjompenissen i Det hvite hus. Det avgjørende er nok at vi ikke selv lar oss falle ned på Trumps nivå; at vi dag for dag prøver – tross alle våre egne tilkortkommenheter – å stå imot dumheten, feigheten, forfengeligheten.

Dum og dummere

Martine Wilhelmsen

Hvordan preger KI hverdagen til norske musikere og forfattere? Det har blitt undersøkt i en ny rapport fra Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning, Fafo.

Blant hovedfunnene er at verken musikere eller forfattere merker betydelig nedgang i inntekt eller oppdrag. De fleste er mest bekymret for kvaliteten på det som produseres.

– Selv om de ikke merker det på sin egen bunnlinje, forsvinner likevel penger ut av den overordnede strukturen, sier Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo.

– KI-motorene har trent seg opp på våre verk, og alle som har lagt ut noe, har allerede tapt penger.

Av rapporten framgår det at kulturarbeiderne er engstelige for hvordan arbeids- og oppdragsgivere vil ta teknologien i bruk.

Få er redde for at teknologien vil overgå dem i kvalitet, men en del mistenker at KI kan svekke forventningen til kvalitet i kulturfeltet.

Hans Ole Rian peker ut musikerne som en spesielt utsatt gruppe.

– En tredel av alt som er lastet opp på Spotify og andre strømmetjenester, er KI-generert, sier Rian.

KI-motorene har trent seg opp på våre verk.

Mister ikke oppdrag til KI – ennå

Ida Bakken

Biblioteker i Oslo kan miste 400.000 utlån

I 2025 lånte nordmenn flere bøker enn tidligere år. NRK sjekket i forrige uke med bibliotekene i landets største byer, og alle kunne melde om den samme trenden.

Oslos Deichman-biblioteker opplevde en økning på 5,5 prosent sammenliknet med året før.

Mye av dette er takket være lokalbibliotekenes kveldsåpne tilbud, viser tall Klassekampen har fått fra Deichman: 31 prosent av alle utlån skjer nemlig etter den ordinære åpningstida.

Men den glade utlånstrenden kan være i ferd med å snu i hovedstaden.

Byrådet har foreslått å kutte Deichman-bibliotekene med 7,2 millioner kroner, og det kan bety slutten på de kveldsåpne bibliotekene.

Flere har allerede slått alarm om de sosiale konsekvensene avviklingen av de kveldsåpne bibliotekene kan få, men det viser seg altså at svært mange også låner bøker etter bibliotekarene har dratt hjem.

I 2025 var det 416.000 utlån i den meråpne tida på alle Deichmans filialer, unntatt Bjørvika, som ikke har meråpent. Det totale utlånstallet for disse filialene var på 1,3 millioner i fjor.

Åse Kristine Tveit, litteratursosiolog og førsteamanuensis ved Oslomet, sier utlånstallene trolig vil falle hvis meråpent tilbudet avvikles.

Det er ulogisk å kutte i meråpent-­tilbudet når det utgjør en stor del av utlånsmassen.

Tre av ti bøker lånes utenfor åpningstid

Ble syk av arbeidsmiljøet i akademia

Angst, nervøsitet og rastløshet: Det ser ut til at arbeidsmiljøet ved norske universiteter og høyskoler er utfordrende.

I en fersk rapport kommer det fram at en stor andel av vitenskapelige ansatte i Norge sliter med psykiske plager som følge av jobben. To av tre rapporterer at de opplever nettopp angst, nervøsitet og rastløshet i jobbsammenheng.

Over 40 prosent av stipendiatene melder om søvnproblemer.

– Det er blitt mange søvnløse netter, ja, sier Ingvild Bergom Lunde.

Hun var godt i gang med en karriere i norsk akademia og har lagt bak seg en doktorgrads- og postdoktorperiode på ti år. Nå har hun imidlertid gått av hamsterhjulet.

– Det var nødvendig for å ta vare på min egen helse, sier Lunde, som nå kaller seg «fri forsker».

Hun forteller at det var arbeidsmiljøet som gjorde henne syk. Lunde forteller at hun har slitt med depresjon og utbrenthet. Hun peker på høyt publiseringspress, tidsbegrensede engasjementer og usunne makthierarkier som sentrale årsaker.

– Det kan virke som arbeidshverdagen ved de akademiske institusjonene er organisert ut ifra tanken om at forskerne må lide for å skape vitenskapelige gjennombrudd. Jeg drømmer derimot om et akademia hvor omsorg er en sentral verdi, sier hun.

Det er blitt mange søvnløse netter, ja.

– De må være klar over at dette kan bli brukskunst, i dårlig forstand: kunst som brukes og må kasseres, sier Audun Eckhoff, direktør ved Lillehammer Kunstmuseum.

Oslos byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) har besluttet å henge en rekke grafiske verk av Edvard Munch på sitt eget møterom og ordførerens kontor på rådhuset, for å kunne presentere Munch for sine gjester.

Munchmuseet, som forvalter Oslo kommunes Munch-samling, har advart om at forholdene på rådhuset vil skade de sårbare verkene. Men byrådslederen står på sitt.

– Vi er enig med Munchmuseet om at man bør ha en forsvarlig formidling av kunst – spesielt kunst på papir, som står i fare for å få lys- og fuktskader i større grad enn malerier, sier Eckhoff.

Direktøren forstår samtidig byrådslederens ønske om å vise fram vår «største kunstner gjennom tidene» på representative kontorer.

– Men da må de gjøre sitt ytterste for å ivareta disse kunstverkene. Museumspraksis innebærer at man skal begrense mengden lys på papir.

– Oslo kommune er eieren, men kan de gjøre helt som de vil – på tross av faglige råd?

– Ja, de kan vel det. Spørsmålet er hvilken klokskap de viser når de skal forvalte denne kunsten.

Her vil jeg si at vi må høre på fagfolkene.

– Kan bli brukskunst

Oslo-filharmonien drar på turné med russisk musikk: –  Rart å ikke spille noe norsk 

Paris, Hamburg, Wien og Praha. Oslo-filharmonien drar snart på storstilt turné i Europa, men allerede før de har spilt sin første konsert, hagler kritikken fra det klassiske miljøet i Norge.

Med seg til de europeiske storbyene har de nemlig ikke Harald Sæverud eller Ludvig Irgens-Jensen – ikke engang «alibiet» Edvard Grieg, slik Synne Skouen skrev på Facebook før helga.

I stedet skal det norske symfoniorkesteret spille musikken til de avdøde, russiske komponistene Dmitrij Sjostakovitsj og Pjotr Tsjajkovskij og finske Jean Sibelius.

Komponist Synne Skouen synes det er synd at orkesteret ikke tar med seg norsk musikk til utlandet.

– Det er få land som er så lite bevisste på å ta med seg noe av sin egen musikk til utlandet, som vi er, sier hun.

Neste uke spiller Oslo-filharmonien i Paris, og da vil dronning Sonja, kulturminister Lubna Jaffery og Oslo-ordfører Anne Lindboe være til stede.

– Det er rart at de skal være så tungt representert fra det offisielle Norge og ikke spille noe norsk musikk, sier Skouen.

Men dette er ikke noe linjeskifte fra Oslo-filharmonien, ifølge Skouen:

De statlig støttede orkestrene bør fremme norsk kunst og kultur.

Norsk orkester drar på turné med russisk musikk

Straks man kommer over Donau, ønsker et skilt velkommen. Det forteller om Bratislava-bydelen som etter en rekke tyske navn har båret det slovakiske Petržalka siden 1919. Da var den et industriområde med under 4000 beboere. Etter verdenskrigen endret stedet preg parallelt med at antallet innbyggere eksploderte. «I 1973 begynte konstruksjon av massive boligkomplekser, som førte til at befolkningen økte til nesten 150.000», bemerker skiltet om boligstrøket som i 2026 er den slovakiske hovedstadens største.

Forandringen gjorde Petržalka berømt og beryktet. Det sekssifrede antallet mennesker som stadig bor her, har ført til at det veksler mellom å bli omtalt som et av Sentral-Europas største områder av dette slaget og som det aller største. Petržalka representerer østeuropeisk boligarkitektur på sitt mest gigantomane og har bygget myter. Som det heter i nasjonalgalleriet i Praha om den billige, hurtige standardproduksjonen av leiligheter som ble utviklet for å møte det kommunistiske menneskets behov: «… prefabrikasjon dominerte den tsjekkoslovakiske byggeindustrien fullt og helt fra midten av 1960-årene til 1989.»

jeg broen fra Bratislavas sentrum og la ut på spasertur mellom de avlange skapningene. Som murer hevet de seg rundt meg. Først etter flere kilometers vandring, kontinuerlig omgitt av «bomaskiner» på alle kanter og minimalt annet, snudde jeg. Da tronet fortsatt blokker foran meg så langt øyet rakk.

En og annen butikk finnes, i likhet med et og annet serveringssted, og et kulturhus støtte jeg også på. Men informasjonskontoret var stengt, og noe klart sentrum kom jeg aldri til. Mangelen på variasjon, enten det gjelder estetikk eller funksjon, forble det mest iøynefallende. Blokkene skifter noe i omfang og høyde, men enten de er store eller enorme, har de samme formål. Under vandringen ble følelsen av monotoni gradvis mer intens. Det samme gjorde følelsen av å være et lite menneske i et landskap av ruvende rektangler.

 i 2015 dro på dagsutflukt til Petržalka fra den billedskjønne nabobyen Wien, kom den demoniseringen slik arkitektur lenge er blitt offer for, markant til uttrykk. Journalisten bemerket at «paneláky», det lokale uttrykket for de billige, prefabrikkerte kjempeblokkene østtyskerne kjenner som «Plattenbau» – bygningene har til og med fått en slovakisk såpeopera oppkalt etter seg – spredte seg her «som et utslett». Under tittelen «Bratislavas monolitter» utropte avisen Petržalka til «den største konsentrasjonen av uskjønne bolighøyhus av betong som noensinne har trampet på landskapet i et sentraleuropeisk land som tidligere lå under kommunistisk kontroll».

Umulig å forstå hva den frastøtte reporteren sikter til, er det på ingen måte. Hennes sistnevnte presisering er imidlertid nødvendig, for den enkle senmodernismen disse blokkene er eksempler på, er slett ikke eksklusivt østeuropeisk. Den som har vært i England, for eksempel, vil vite at de har slektninger også der. Ikke desto mindre knyttes slike boligområder særlig til land bak jernteppet.

såkalt kommunistisk arkitektur som har kjennetegnet det nye årtusenet, har ikke nådd turistmarkedsføringen: I Bratislava-brosjyrene jeg fant, var ikke Petržalka nevnt. Ikke engang den skulpturelle omvendte pyramideformen fra 1980-årene som er kjent som den slovakiske radiobygningen – et kjært motiv for venner av moderne østblokkarkitektur – var blant de femten attraksjonene by-veiviseren jeg kjøpte, anbefalte, fullstendig dominert av tidligere århundrers byggeskikk som den var. Det inkluderte kartet strakte seg ikke til boligområdet over elva.

Jeg besøkte Petržalka første gang for et tiår siden, og jeg mintes det som et utmattende sted for fotgjengere. Fortsatt må man, etter å ha passert Donau, forsere den brede motorveien som sperrer for den sjeldent tett befolkede bydelens adgang til sentrum. Men i år valgte jeg en annen bro, og den viste seg å føre inn i området på tydeligere vis. Mye av grunnen var en nettopp utvidet trikkelinje gjennom Petržalka som ga meg et spor å holde meg til i det endeløse blokklandskapet og gjorde det noe lettere å orientere seg.

 selv et tegn på nye tider: Langs den er gående og syklende åpenbart prioritert, og grøntområdene som preger området rundt linjen, bærer bud om vårt årtusens idealer om miljøhensyn og urban vennlighet. Velstelt kunst på blokkenes endevegger og frodig fargebruk på helheten kan antyde noe lignende. «Petržalka», har noen malt med store bokstaver på en mur ved en basketballbane omgitt av grønne trær. Tegnene er fristende å oppfatte som et uttrykk for lokal stolthet.

Under vandringen ble følelsen av monotoni gradvis mer intens

Blokk til blokk

Oslos behandling av Edvard Munchs store kunstgave til kommunen har en broket historie. I etterkrigstida ble verdifulle verk hengt på blant annet studenthybler og felleskjøkken, og flere forsvant.

Nå får kommunen enda en ripe i lakken, skal vi tro bystyrerepresentant Omar Samy Gamal (SV).

Byrådslederen i Oslo har nemlig bestemt at en rekke grafiske Munch-verk skal stilles ut på rådhuset, selv etter at Munchmuseet har advart om at det kan skade bildene.

– Det er flaut at byrådslederen bruker tid og krefter på dette, sier Gamal, som var kulturbyråd i forrige periode.

– Jeg opplever at Munchmuseet er veldig tydelige på at dette vil skade verkene. Det er ikke en risiko byrådslederen bør ta.

Aktuelt

Viktor Orbán angriper sine kommunistiske forgjengere også arkitektonisk. Arenaen er Budapests symboltunge borgområde, og uttrykket er fortidens.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Kort på hånda

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Historikeren Jens Arup Seip var nådeløs mot meningsmotstandere. Likevel blir han savnet av sine gamle fiender.

Hvordan låter det nye, banebrytende, samfunnsomveltende og epokegjørende?

Oppgjeret etterpå

I Oslo er tilbudet om meråpne bibliotek truet. Nå sier Rødts Remi Sølvberg at han vil jobbe for å gjøre tilbudet landsdekkende.

Helsinki-erklæringen fra 1975 bidro til å gjøre slutt på den kalde krigen. I en ny dokumentar viser regissør Arthur Frank hvordan dokumentet ble til.

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Mister ikke oppdrag til KI – ennå

Biblioteker i Oslo kan miste 400.000 utlån

Ble syk av arbeidsmiljøet i akademia

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Norsk orkester drar på turné med russisk musikk

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billigblokk-områder. Nå kan den demoniserte boformen nærme seg oppreisning.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Pingponggutter

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndigheter for å ikke vise nok engasjement.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

Viktor Orbán angriper sine kommu­nis­tiske forgjen­gere også arki­tek­to­nisk. Arenaen er Budapests symbol­tunge borgområde, og uttrykket er fortidens.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfat­terens 150-års­ju­bi­leum landet over.

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Kort på hånda

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Histo­ri­keren Jens Arup Seip var nådeløs mot menings­mot­stan­dere. Likevel blir han savnet av sine gamle fiender.

Hvordan låter det nye, banebry­tende, samfunns­om­vel­tende og epoke­gjø­rende?

Oppgjeret etterpå

I Oslo er tilbudet om meråpne bibliotek truet. Nå sier Rødts Remi Sølvberg at han vil jobbe for å gjøre tilbudet lands­dek­kende.

Helsinki-er­klæ­ringen fra 1975 bidro til å gjøre slutt på den kalde krigen. I en ny dokumentar viser regissør Arthur Frank hvordan dokumentet ble til.

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Mister ikke oppdrag til KI – ennå

Biblio­teker i Oslo kan miste 400.000 utlån

Ble syk av arbeids­mil­jøet i akademia

Flere muse­ums­di­rek­tører ber Oslos byråds­leder lytte til Munch­mu­seet.

Norsk orkester drar på turné med russisk musikk

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billig­blokk-­områder. Nå kan den demo­ni­serte boformen nærme seg opp­reis­ning.

Munch­mu­seet advarer, men byråds­le­deren i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kultur­byråd.

Tre vene­zu­e­lanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Ping­pong­gutter

Slaget om et tilbygg til Natio­nal­theatret er for lengst tapt, mener teater­kri­tiker Julie Rongved Amundsen.

Bestsel­gere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndig­heter for å ikke vise nok enga­sje­ment.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

Viktor Orbán angriper sine kommunistiske forgjengere også arkitektonisk. Arenaen er Budapests symboltunge borgområde, og uttrykket er fortidens.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Historikeren Jens Arup Seip var nådeløs mot meningsmotstandere. Likevel blir han savnet av sine gamle fiender.

Hvordan låter det nye, banebrytende, samfunnsomveltende og epokegjørende?

I Oslo er tilbudet om meråpne bibliotek truet. Nå sier Rødts Remi Sølvberg at han vil jobbe for å gjøre tilbudet landsdekkende.

Helsinki-erklæringen fra 1975 bidro til å gjøre slutt på den kalde krigen. I en ny dokumentar viser regissør Arthur Frank hvordan dokumentet ble til.

Biblioteker i Oslo kan miste 400.000 utlån

Ble syk av arbeidsmiljøet i akademia

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billigblokk-områder. Nå kan den demoniserte boformen nærme seg oppreisning.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Pingponggutter

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndigheter for å ikke vise nok engasjement.