Sara Hegna Hammer

Christopher Olssøn

#fff

Det tok ikke lang tid fra den tyske okkupasjonen var opphevet, før nordmenn for alvor begynte å lage barn. I 1946 ble det født hele 70.727 unger i Norge, noe som ga startskuddet til babyboomen: Mellom 1955 og 1965 var fruktbarheten blant norske kvinner på sitt høyeste siden begynnelsen av 1920-tallet – i gjennomsnitt fødte de tre barn hver.

Det fikk følger, både for hvordan samfunnet forholdt seg til barnet og hvordan vi utformet bygningene våre, forteller Eirik Arff Gulseth Bøhn og Gudrun Eidsvik.

De har kuratert utstillingen «Boom!» på det nyrenoverte Arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo som åpner lørdag.

– I tiårene etter krigen ble barn både praktisk problemstilling og kunstnerisk mulighet i arkitekturen, sier Bøhn.

En av disse arkitektoniske konsekvensene var at barna ble tatt i betraktning når byplaner skulle legges, boligprosjekter skulle tegnes og skoler skulle utformes. Det vokste fram en forestilling om at skolebygg skulle tilpasses barnas behov og tilrettelegge for læringslyst.

Det preget blant annet Sverre Fehns utforming av Skådalen skole i Oslo, en skole tegnet for døve barn. Fasaden er tydelig preget av innglassede halvsirkler.

– De fleste klasserom er nødvendigvis rektangulære, med de pedagogiske implikasjonene det har: Elevene sitter bak i klasserommet og ser rett opp på læreren. Det er et prinsipp som i sin tid var sentralt i kirkearkitekturen, at en lyttende gruppe mennesker kikker opp mot en talende person, sier Bøhn.

Vi ville få laget et sted der barna kan være med å endre sine omgivelser.

Boom! Nå gjenåpner Arkitektur­museet

Selma Stormyren Larsen

#000

«Jeg var ikke bare overrasket, men sjokkert», uttalte Olga Ravn til Politiken i går.

I slutten av februar var den danske forfatteren til stede under premieren på en teateroppsetning på Volksbühne i Berlin – men etter én time forlot hun opprørt salen.

Dagen etter ba Ravn om å få trekke sin del av manuskriptet. «Böses Glück / Cult of the Daughter» er nemlig basert dels på nyskrevet dramatikk av Ravn selv, dels på romaner av Tove Ditlevsen.

«Hadde det bare vært et dårlig stykke, kunne jeg tilgitt det. Men det er endt med å bli en utrolig kvinnefiendtlig forestilling», sier Ravn.

Ravn uttaler til Politiken at hun hadde hjertebank og var utilpass under oppsetningen. I en av stykkets første scener blir den berømte danske forfatteren Ditlevsen (1917–1976) latterliggjort, hevder Ravn.

En skuespiller sitter på scenen blåser opp kondomer, som slippes og flyr rundt med en «fisende lyd» etter seg, beskriver Ravn. Deretter siterer skuespilleren en av Ditlevsens mest berømte linjer: «Barndommen er lang og smal som en kiste, og man kan ikke slippe ut av den ved egen hjelp.»

Ravn sier at hun ikke kan tolke scenen som noe annet enn «en provoserende ydmykelse av Tove Ditlevsen».

Oppsetningen er basert på Ditlevsens «Københavnertrilogi» fra 1960- og 70-tallet, men midtpartiet ble skrevet av Ravn på regissør Benny Claessens oppfordring. Han har også skrevet inn en monolog i stykket som ifølge Ravn harselerer med henne selv: «Det var perfid og ubehagelig, så jeg gikk», sier hun.

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

Mylena Kifle

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

«Dette stedet er hjertet av Los Angeles. Hjertet av Hollywood», sier eiendomsmekler Brandon Williams i en Youtube-video om plasseringen til luksusvillaen.

«The Stanley House» eller «The Hollywood Rockstar House», som huset også kalles, er på 1000 kvadratmeter. Interiøret er designet av musikeren Lenny Kravitz.

Da «Verdens verste menneske» var nominert til Oscar for beste internasjonale film og beste originale manus i 2022, leide Norsk filminstitutt (NFI) villaen. Den gang betalte de 312.000 kroner for tre dager.

Under årets Oscar-uke punger de igjen ut for «Rockstar House». Denne gangen er prisen blitt enda stivere: NFI betaler 529.000 kroner for to netter.

Prisen er kanskje blitt stivere, men Oscar-nominasjonene er også blitt flere siden 2022.

Joachim Triers «Affeksjonsverdi» fått ni Oscar-nominasjoner – deriblant den gjeve prisen for beste film. «Den stygge stesøsteren» er nominert for beste hår og sminke. I tillegg er Espen Nordahl nominert for beste visuelle effekter for filmen «Sinners».

– Det er en enorm seier for Norge. Nå vil vi bruke det momentumet til å nå enda breiere ut med norsk film, sier NFIs Kjetil Omberg, som er avdelingsdirektør for produksjon og internasjonale relasjoner.

Fredag i neste uke har de invitert de nominerte og nordisk og internasjonal presse til huset. Seinere på kvelden skal de ha en mottakelse med kulturminister Lubna Jaffery og internasjonale agentselskaper, produksjonsselskaper og PR-byråer.

Frida Holsten Gullestad

En dansk middelklassefamilie ankommer en resort i Syden. De er på den lekreste ferien de noensinne har vært på, inntil de kjører på og skader en afghansk flyktning.

Han drømmer om asyl i Europa, men nå har den godtroende familien ødelagt både beinet og framtidsplanene hans.

– Det er jo en litt risky film, sier filmens regissør Maria Sødahl og sikter til fortellerperspektivet i filmen «Paradis».

– Filmen snur kamera fra dem som lider, til oss som er dypt privilegerte, sier filmskaperen.

– Det er en historie om oss skandinaver. Hva betyr det å være et godt menneske for oss som er oppvokst med sosialdemokratiske, humanistiske og kristne verdier? spør Sødahl.

Den danske familien føler skyld og ansvar, de prøver å hjelpe, men opplever å bli dratt inn i stadig mørkere konsekvenser av valgene de tar.

Sødahl betegner «Paradis» som en moralsk fabel, hvor vi alle kunne vært en av karakterene: en mor med toppjobb i Helsedepartementet, en far som er lærer i videregående og to døtre på elleve og seks år.

– Det er en duell mellom øst og vest. Den begynner diplomatisk og ender med full krig. Så får man vurdere selv om det er en tragedie eller ikke, sier Sødahl.

Det er ikke bare ferien som går til grunne her.

En fortelling om skandinavisk skam

Endre Ugelstad Aas

– Da iranske nyheter bekreftet at Ali Khamenei var død, hylte jeg, selv om klokka var to–tre på morgenen, sier Fatemeh Ekhtesari.

Den iranske poeten, forfatteren og menneskerettighetsaktivisten har bodd på Lillehammer siden 2017. Hun kom dit som fribyforfatter etter å ha flyktet fra Iran.

Ekhtesari er en av mange som har uttrykt lettelse over at ayatolla Khamenei er død, mannen som styrte Iran med jernhånd i nesten fire tiår.

– Det var tårer, det var glede, det var mange års byrder som lettet fra brystet mitt. Jeg så ansiktene på alle protestantene som er blitt drept i løpet av disse årene, sier hun.

– I 2009 var jeg i gatene. De som er eldre enn meg, husker andre ansikter fra tidligere protester. Jeg ble selv torturert og avhørt i fengsel om ting jeg hadde skrevet om Khamenei eller om landet på bloggen min. Ingen var uberørt av denne mannen.

Siden drapet på Khamenei ble bekreftet natt til søndag, har Ekhtesari delt flere videoer av feirende iranere med tekster som dette: «Du skulle vært her, Sarina, min søster. Mannen som drepte deg, er ikke lenger i live.»

Ekhtesari har fulgt nyhetene siden opprøret begynte i desember i fjor.

– Etter å ha fulgt utviklingen tett var jeg sikker på at det ville bli krig. Natta før angrepet sa jeg til en venn at jeg trodde det ville komme på fredag. Men det kom på lørdag.

Det finnes ikke noe navn for denne følelsen: glede, uro og håp.

– Det var tårer, det var glede

Kåre Bulie

Fra taket på en tilbakeholden patrisiergård i hjertet av den østerrikske hovedstaden strekker mystiske former seg ut. Den som står rett under hjørnebygningen, kan imidlertid bare ane dem: Interesserte må bevege seg lenger bort i Falkestrasse eller vandre nedover den kryssende gaten for å få sett inngrepet ordentlig. Først på avstand trer det østerrikske arkitektkontoret Coop Himmelb(l)aus gjennombruddsverk frem.

Wien-skapningen forblir uklar også da: en struktur preget av glass, linjer – rette og buktende – og geometriske innslag som kan se ut som om den er i ferd med å rase ned fra taket. Hva den dekker, er tilsvarende umulig å avgjøre for en utenforstående.

utroper hjørneformene til et «nøkkelprosjekt» og forteller at et stort møterom, mindre kontorer og en resepsjon skjuler seg under dem. Helheten kan også brukes som leilighet.

Mer oversiktlig fotodokumentasjon viser at Coop Himmelb(l)au skapte et radikalt nytt taklandskap av motstridende former som sammen danner en slags postmoderne kuppel. Arkitekt Wolf D. Prix snakker om en «linje av energi» som strekker seg fra gaten, og om å «åpne» det gamle taket. Advokatfirmaet som holdt til i bygningen, ønsket mer plass i høyden. Lille julaften 1988 ble den unike løsningen på den tidstypiske «loftsendringen» fullført.

for prosjektet særlig passende navnet utroper selv resultatet til «den første realiserte dekonstruktivistiske bygningen i verden». Ifølge Prix ble det avgjørende at Wiens ordfører beskrev inngrepet som kunst heller enn som arkitektur. «Og jeg sa: Skriv dette ned, vær så snill, for kunst kan ikke kontrolleres av forskrifter», uttalte østerrikeren til arkitekturnettstedet Dezeen om friheten dette ga ham.

Samme år som takinstallasjonen ble fullført, fikk den plass på dekonstruktivisme-utstillingen i Museum of Modern Art i New York. Heller enn som et utslag av datidens moteriktige dekonstruksjonsteori omtalte Mark Wigley i katalogen denne kantete, skulpturelle arkitekturen som et uttrykk for at «drømmen om ren form er blitt forstyrret» – at den «er blitt et slags mareritt». Den reisen over Atlanterhavet som det på samme tid diskré og oppsiktsvekkende hjørnet i Wien la ut på, sikret det i alle tilfelle en plass i historiebøkene.

 kalte kuratoren prosjektet et skjelettmonster, «en form som er blitt forvrengt av en fremmed organisme, et forstyrrende dyr som vrir seg og slår seg gjennom hjørnet». Over utstillingen av modellen har Wiens Architekturzentrum gitt det en mer folkelig karakteristikk: «Rock over barokk».

Klenodiet er av åpenbar interesse for enhver med appetitt på arkitekturhistorie. Viktigere for folk flest enn detaljene i dekonstruktivistisk formgivning er det likevel at «dyret» er en påminnelse om betydningen av bokstavelig talt å se opp.

Å gjøre det i tett befolkede bygater kan innebære helserisiko og er også derfor lett å glemme. Smale gater kan dessuten gjøre det krevende å oppdage hva som befinner seg på husenes topp. Ikke desto mindre kan en ganske annen verden åpenbare seg for den som insisterer på å få det til. Vedkommende vil innse at byens tak er et like deler underbelyst og undervurdert fenomen.

Byens tak er et like deler underbelyst og undervurdert fenomen

Kunsten å se opp

Dag Eivind Undheim Larsen

– Dette må sies å være en sjokkovergang, sier Knut Kristian Hauger, ansvarlig redaktør i Kampanje.

Hauger velger altså å bruke det han kaller «god Dagbladet-terminologi» på gårsdagens nyhet om at Gunnar Stavrum tar over redaktørstolen i Dagbladet.

I fjor høst måtte tidligere sjefredaktør Frode Hansen gå på dagen. Da Klassekampen spurte en rekke bransjefolk hvem som burde overta jobben hans, var det ingen som nevnte Stavrum.

Blant kandidatene som ble trukket fram, var Vårt Land-redaktør Bjørn Kristoffer Bore, Morgenbladet-redaktør Sun Heidi Sæbø og VGs nyhetsredaktør Tora Håndlykken.

Gunnar Stavrum har brei erfaring fra ulike roller i Medie-Norge, men de siste 25 årene har han vært ansvarlig redaktør for Nettavisen – en publikasjon som først og fremst har markert seg med løpende nyhetsdekning.

Nå skal altså Stavrum lede ei tabloidavis med røtter i en liberal og kulturradikal tradisjon.

– Han er ikke navnet som er blitt nevnt hyppigst, og inntrykket var at Stavrum ønsket å trappe ned. Personlig hadde jeg andre og mer åpenbare kandidater på min toppliste, sier Hauger.

Kampanje-redaktøren understreker samtidig at Stavrum er et knallsterkt navn og peker på at han er en erfaren tabloidredaktør med en tydelig stemme i den norske offentligheten.

Det er litt rart å ansatte en kandidat som om tre år får aldersrabatt på T-banen til Hasle.

Sjokkovergang i Medie-Norge

I forrige uke kunne finansbyråd i Oslo Hallstein Bjercke (V) komme med en etterlengtet gladnyhet: Kommunen har klart å snu de blodrøde tallene.

Etter to år med underskudd og kutt har kommunen nå et overskudd på 1,2 milliarder kroner, blant annet som følge av ekstrabevilgninger fra regjeringen på 450 millioner.

De gode tidene merkes imidlertid ikke i kulturskolen. Der må de fremdeles kutte 10,3 millioner kroner, og onsdag forrige uke fikk alle ansatte i kulturskolen tilbud om å ta sluttpakke.

Mange av de ansatte i kulturskolen i Oslo er organisert i fagforeningen Creo. Hans Ole Rian, leder i Creo, sier de ansatte opplever situasjonen som «umusikalsk» og «tonedøv».

– Nå er de veldig urolige. Hva skjer hvis ikke mange nok tar sluttpakke? Skal de begynne å si opp folk? spør Rian.

– Det er en krevende situasjon, spesielt for dem som har jobbet store deler av sitt yrkesaktive liv i kulturskolen. Det er ikke så enkelt å få andre jobber som musiker eller kunstner.

Fagforeningen og medlemmene deres i kulturskolen er skuffet over byrådet.

– Dette må være en slags norgesrekord i dobbeltkommunikasjon. Kuttene i kulturskolen skyldes ikke dårlig økonomi, de kommer fordi byrådet 

kutte i ­kulturskolen. Det synes jeg de burde være ærlige på, sier Rian.

Dette må være norgesrekord i dobbeltkommunikasjon.

Ansatte i kulturskolen får tilbud om sluttpakke

«Leserne tror de kjøper en knallgod bok, men risikerer å få noe helt annet i hendene», uttalte Bjørn Vatne, leder i Forfatterforeningen, på fredag.

Han reagerte på at Ark sidestiller bloggere og influensere med profesjonelle kritikere.

Bokhandlerkjeden har nemlig en kategori i nettbutikken sin de kaller for «kritikerfavoritter» – her finner man blant annet bøker som har fått terningkast fem eller seks på blogger og Instagram.

Ragnhild Sandlund Lervik har drevet bokblogg i årevis. Hun er enig i at det er forskjell på anmeldelser på blogger og i redaktørstyrte medier.

– Jeg synes også det er viktig at avisene satser på litteraturkritikk, men jeg tror det er rom for begge deler, og jeg synes det er tullete å være så negativ til bokbloggene, sier Lervik.

Siden Klassekampens sak på fredag, har Ark fjernet kategorien «kritikerfavoritter». Nå heter den samme sida «anbefalte bøker». De har også fjernet noen av omtalene, etter hard kritikk fra både Forfatterforeningen og Kritikerlaget.

– Jeg er prinsipielt enig i at det er litt rart å blande de to kritikkformene. Det er ingen som faktasjekker det jeg skriver, eller sjekker at jeg ikke er bestevenn med forfatteren jeg omtaler.

Jeg stoler mer på terning­kast fra en bok­blogger.

Forsvarer bokinfluensere

Line Ørnes Søndergaard

Hendelser fra flere år tilbake har det med å hjemsøke karakterene til Henrik Ibsen. Tenk bare på farskapsspørsmålet som får så fatale følger i «Vildanden», eller hvordan svogeren til konsul Karsten Bernick truer med å avsløre hans gamle løgner i «Samfunnets støtter».

– I nesten alle hans skuespill blir hendelser fra fortida en drivkraft på nåtidsplanet, og ofte er disse av rettslig karakter, sier Dag Michalsen, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Han er med på å lede forskningsprosjektet IbsensRett 1828–2028, der Henrik Ibsens skuespill skal analyseres med et rettshistorisk blikk. Forskerne skal kartlegge hvordan rettstilstanden i Norge på andre halvdel av 1800-tallet preger skuespillene.

Målet er at en forståelse for datidas lovverk og rettspraksis vil kunne bidra til nye perspektiver på Ibsens stykker.

Prosjektet skal lede ut i en rettshistorisk kommentarutgave til Ibsens samlede skuespill. Lanseringsdato er 20. mars 2028 – dagen Henrik Ibsen ville fylt 200 år, hadde noe slikt vært mulig.

– Når man skal avdekke hvordan rettstilstanden var på Ibsens tid, er det ikke bare å slå opp i loven, forteller Michalsen da vi treffer ham sammen med professor Marit Halvorsen og førsteamanuensis Marius M. Kjølstad i Rettshistorisk samling på Domus Juridica.

– Vi må for eksempel finne ut hvordan kriminalloven fra 1842 og loven om ektefellers formuesforhold fra 1888 – med alle deres endringer og domstolspraksis, former den normative situasjonen som Hedda Gabler eller John Gabriel Borkman begår sine lovbrudd og normbrudd i, forteller professoren.

Henrik Ibsen viser oss barnet som rettslig figur. 

Ibsen lest med rettsbriller

Det var leven langs norskekysten 22. oktober i 2004. Et innslag på «Dagsrevyen» fra samme dag viser hvor uharmonisk det lyder når små og store skip og skøyter blåser i fløyta på akkurat samme tid: I 15 sekunder fra klokka 15.00 ljomet ett langt signal fra norske fartøy verden over.

Inne på land var Erik Byes kiste like før blitt båret ned midtskipet i Trefoldighetskirken. 1000 mennesker hadde fått plass på kirkebenkene for å ta farvel, men langt flere så Bye som en venn av seg og sine.

Hvordan endte livet hans slik? Bye, som verken var sjømann eller skogsarbeider, og som nektet å kalle seg både komponist og poet, nøt respekt i hvert hjørne av landet – fra Marienlysts tv-studioer til skogbygder i Østerdalen og fiskevær langs Helgelands­kysten. I morgen ville han ha fylt 100 år.

– På 1970-tallet var det ikke ett menneske i Norge som ikke visste hvem Erik Bye var, sier biograf Asbjørn Bakke.

Folk hadde fått god anledning til å bli kjent med ham. Siden fjernsynets spede begynnelse hadde Bye gått igjen på skjermen. Dessuten holdt han alltid på med en masse på én gang, skal vi tro Bakke.

– Han hadde en spinnvill aktivitet. I 1966 forberedte han «Idebanken», en banebrytende programserie på radio og tv, ga ut en LP og skrev boka «Munnspill under åpen himmel», som ble den mestselgende boka på norsk til da. Han spilte hovedrolla i en Arne Skouen-film og hadde tre–fire faste radioprogrammer parallelt.

– Man kan nesten kalle ham et renessansemenneske?

Han som samlet landet

Torgrim Eggen

Det har skjedd så fort at vi nesten ikke merket det. Når jeg følger ulike sider av Epstein-skandalen, som består av over 300 gigabytes med data, slår det meg at for 30 år siden hadde alt dette vært ­utenkelig. Umulig å samle og systematisere, umulig å distribuere, umulig å publisere.

I 1996 utga jeg noe så absurd som en bok om internett. Den het «Internett for tvilere» og var en beskjeden suksess, fikk mye presseomtale og falt VG-anmelder Jon Michelet i smak, husker jeg. To–tre år etter var boka meningsløs. I mellomtida foregikk en revolusjon.

 1996 året da internett-bruk eksploderte i Norge. Fra cirka 45.000 i 1995 var vi i løpet av 1996 blitt rundt 800.000 nordmenn (17 prosent) som var online «en gang i uka eller oftere» (!!). Det var i Thorbjørn Jaglands korte regjeringstid, og det luktet panikk og svidde datakabler overalt.

Statssjefen var ingen pådriver i den digitale revolusjonen, for å si det mildt. Ikke i forhold til sin svenske kollega Carl Bildt, som i sin tid som minister på nittitallet samvittighetsfullt besvarte sin egen mail og fremdeles er digitalt høyst tilgjengelig. Nå er vi, i stor grad mot hans vilje, blitt kjent med Jaglands digitale kommunikasjon, og det er sørgelig lesestoff. Mannen presterer til og med å stave sitt eget fornavn feil (Thorbjøn) når han skal opprette en e-post-konto.

 hitech-innretningen på statsministerens kontor på midten av nittitallet var en telefaks. Folk fakset som besatte. «Faksmaskinen er faktisk yngre enn internett, men om ti år må du på museum for å finne en», skrev jeg i 1996. Det tok vel bare fem år? Faksen levde et stykke inn på 2000-tallet fordi faks-signaturer var juridisk gyldige. (Det fantes utrolig nok faks-svindlere. Mitt første nigeriabrev kom på telefaks.)

Det fine med internett den gangen var at det ikke var dumme folk der. Jo visst vrimlet det av gærninger, ekstremister, erkekverulanter, mammaboende tapere og Folk Som Tar Feil, men vaskeekte dumminger lot vente på seg, noen få år. Så kom dotcom-bobla, fulgt av gjennombruddet for sosiale nettverk i 2006 eller så. En utjevning fant sted.

 jeg en arbeidsgiver, gratismagasinet Natt&Dag, til å opprette en internett-konto for meg. Mailadressa var nattodag@oslonett.no, siden vi så for oss at privilegiet kunne 

. Fikling med modemer, grensesnitt og så videre måtte jeg ta meg av sjøl, men jeg var ganske tech-savvy den gangen, i motsetning til nå. (Heldigvis rakk jeg å avle en it-konsulent i dotcom-tida.) Noen uker etter hadde jeg lært og erfart såpass at jeg kunne publisere en fire siders reportasje med tittel «Den digit@le doveggen» – krøllalfa i titler var 

– som ble mye lest og diskutert. På papir, så klart. Det gikk et år før jeg vågde meg på digital publisering.

Jeg vant en pris (Computerworlds høythengende «gullmus») for min første verdensvev-tjeneste hos Gyldendal forlag, og livet som internett-guru var i gang. Virksomheten handlet i stor grad om den halte som leder de blinde. Noe av årsaken, tror jeg, er at it-folk, som skjønte mye mer av disse tingene enn jeg, ofte kommuniserer dårlig med folk som er ferske på tech. Det trengtes en humaniora-tilnærming, et annet slags språk.

, i auditoriet på Forus utenfor Stavanger, og skulle belære Statoil-ansatte og ledere om hvorfor de måtte komme seg online i en fei. På slike konferanser ble jeg god venn med Tron Øgrim, som spilte en tilsvarende rolle. Tron hadde betydelig mer erfaring med revolusjoner enn jeg, men vi delte sansen for storkapitalens penger. Så satt vi i baren etterpå og følte oss som lurendreiere. Ikke for det; Statoil, som nå heter Equinor, fulgte mitt råd og er på Internett nå. Det har de tydeligvis tjent bra på.

Det fine med internett den gangen var at det ikke var dumme folk der

Mitt liv som it-guru

– Jeg kan bekrefte at vi fikk en e-post fra advokaten til Thorbjørn Jagland om helsesituasjonen hans, sier VG-redaktør Gard Steiro.

– Det som sto i den, var ikke nytt for oss. Vi var kjent med Jaglands helsesituasjon, og e-posten hadde ingen betydning for vår linje i saker om ham.

Tirsdag skrev flere medier at Jagland var innlagt på sykehus. Innleggelsen skyldes belastning på Jagland etter avsløringen om hans kontakt med Jeffrey Epstein.

Inyheter og Finansavisen skrev at Jagland hadde forsøkt å ta livet sitt, noe hans advokat, Anders Brosveet, har avkreftet.

Inyheter har også påstått at pressa har laget en avtale om å ikke omtale sykehusinnleggelsen. Det har flere redaktører, og Brosveet selv, avvist.

– Det er av enkelte blitt tegnet et bilde av at mediene har følt seg bundet av e-posten, sier Steiro.

Men det stemmer ikke, sier redaktøren. VG kjente allerede godt til Jaglands helsesituasjon.

Det er nemlig blitt en del av deres journalistiske metode å skaffe seg informasjon om helsa til personer som opplever et stort medietrykk.

Vi er nøye på å ikke bli tatt til gisler.

Etterspør informasjon om helsa til kilder

Noen minutter etter klokka 23.00, kvelden 28. februar 1986, spaserer et eldre ektepar på fortauet langs den breie Sveavägen i Stockholm.

De har vært på kinoen Grand og sett den svenske komedien «Brödrane Mozart».

Gradestokken viser fem minusgrader, men paret har likevel bestemt seg for å gå hele veien hjem til leiligheten på Västerlånggatan 31 i Gamla Stan – en snau halvtime unna.

I det klokka runder 23.21 har ekteparet kommet fram til krysset mellom Tunnelgatan og Sveavägen.

På dette tidspunktet lyder et smell og ei kule av typen 357 Magnum Winchester-Western borer seg gjennom ryggsømmen på den 59 år gamle mannens mørke frakk.

Den helmantlede kula fortsetter videre gjennom ryggraden og hovedpulsåra – med fatale konsekvenser. Mannen, den svenske statsministeren Olof Palme, synker sammen på steinhellene mens blodet flyter utover fortauet.

I morgen er det nøyaktig 40 år siden Olof Palme ble skutt og drept midt i sentrale Stockholm. Mordet er forblitt uoppklart.

Men var det også en helt spesiell politikertype som møtte sitt endelikt på Sveavägen den februarkvelden?

Palme var en uhyre avansert og intellektuell politiker.

Aristokrat som talte folkets sak

Bendik Wold

Lenge ble det holdt mot Donald Trump at han ikke hadde en firbeint venn. Da han tiltrådte i 2016, var Trump den første presidenten på 147 år uten et kjæledyr i husholdningen. Én hund var liksom minstemålet: George Washington satte standarden ved å flytte inn i Det hvite hus med åtte bikkjer – samt en papegøye, et esel og et stort antall hester. Seinere presidenter drasset med seg med alt fra sauer (Thomas Jefferson) og geiter (Abraham Lincoln) til silkeormer (Quincy Adams) og slanger (Theodore Roosevelt).

At Trump brøyt med denne tradisjonen, ble ansett som en karakterbrist. En fyr som ikke er glad i dyr – som ikke liker å klø en gordonsetter bak øret, eller kjæle varsomt med kokongen til en silkeorm – kunne vel rett og slett ikke være særlig 

relativt snill – mot dyr. Han har ennå ikke installert noe hundehus på plenen utenfor Det ovale kontor, men regjeringen hans har forbudt dyreforsøk i flere føderale organer. I fjor sommer prøvde helseminister Robert F. Kennedy jr. å stoppe avlivingen av 300 strutser på en gård i Canada, og rett før nyttår slo presidenten selv alarm om at «vindmøller dreper alle våre vakre hvithodehavørner!»

 å innkassere Nobels fredspris, men han 

fått skryt av dyrevernsorganisasjonen Peta ved minst to anledninger. Dette bør ikke overraske oss, skriver Daniel Engber i The Atlantic. I flere europeiske land har høyrepopulister gjort et nummer av at de er dyreelskere. Franske Marine Le Pen omtales som «the ultimate cat lady» og lar seg ofte avbilde sammen med sine feline venner; i 2019-programmet til det østerrikske Frihetspartiet hadde hele sju prosent av setningene positive referanser til dyrevelferd.

Det kan virke paradoksalt at Trump i det ene øyeblikket snakker varmt om havørn, strutser og hundevalper, for så i neste øyeblikk å karakterisere politiske motstandere som 

. Men realiteten er at humanisering og dehumanisering går hånd i hånd: Samtidig som visse befolkningsgrupper – papirløse innvandrere, for eksempel – blir fratatt menneskeverdet, blir enkelte skapninger med pels og fjær, særlig husdyrene, løftet 

 bakgrunn vi bør forstå tidligere Frp-spinndoktor Espen Teigens usmakelige utspill på X denne uka: «Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er ikke det et vanskelig valg.»

Teigens innlegg var en støtteerklæring til Randy Fine, republikansk kongressmann fra Florida, som reagerte på at en palestinsk aktivist hadde omtalt hunder som «ureine» og antydet at de ikke burde holdes som kjæledyr.

Det siste standpunktet er neppe særlig representativt, men det passer perfekt inn i ytre høyres narrativ: «De andre» er ikke like gode dyrevenner som oss. Glem ikke J.D. Vances utsagn om at haitiske innvandrere i Springfield i Ohio spiser katter og hunder: Selv om påstanden ble falsifisert for halvannet år siden, er byen stadig kringsatt av Ice-agenter.

noen historiske paralleller her, og de er slett ikke trivelige. Også Adolf Hitler var opptatt av å markedsføre seg som en dyrenes venn. Noe av det første partiet hans gjorde da det kom til makta i 1933, var å forby slakting av varmblodige dyr uten bedøvelse. Etter et halvt år fulgte en dyrevernlov som var blant Europas mest ytterliggående.

‘De andre’ er ikke like gode dyrevenner som oss

Også fascister elsker kjæledyr

 I nettbokhandelen til Ark og Norli kryr det av bøker som har fått terningkast fem og seks av kritikere.

Mange av bøkene er imidlertid aldri blitt omtalt i en avis eller et tidsskrift – og ifølge Kritikerlaget er de ikke anmeldt av kritikere overhodet.

«Jeg slukte hele på en gang og gleder meg til fortsettelsen!» skriver en om boka «Forandringens vinder» av Jenny Micko. Avsenderen er titulert som «serieleser» og triller terningkast seks.

En blogger gir boka «Sorg er en slu jævel» av Jon Ewo terningkast fem – «anbefales sterkt for alle som ikke har noe imot at lesing gjør litt vondt.»

Klassekampen har snakket med Kritikerlaget og Forfatterforeningen, som begge anklager Ark for villedende markedsføring.

Selv om de samme anmeldelsene er å finne på Norli sine nettsider, er det Ark som er verst, mener foreningene: Ark har nemlig en egen kategori på nettsida kalt «Kritikerfavoritter».

Der reklamerer de for 2930 bøker, deriblant «Forandringens vinder» og «Sorg er en slu jævel».

– Dette er uheldig for legitimiteten til den redaksjonelle kritikken. Når bokomtaler brukes i markedsføring, er det underforstått at det er snakk om redaksjonelle kritikker. Når ikke-redaksjonell kritikk står side om side med seriøs kritikk, blir det utydelig hva som er hva, sier Kritikerlagets styreleder Hilde Halvorsrød.

Ark kaller bloggere og influensere kritikere

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

De siste ukene har statsviter Asle Toje og historiker og fagforeningsmann Jonas Bals vært i heftig debatt i spaltene til tidsskriftene Vagant og Minerva.

Et sentralt stridsspørsmål er bakgrunnen for Tojes kontakt med holocaustfornekteren David Irving. Som doktorgradsstudent i Cambridge i 2004 kontaktet Toje den britiske forfatteren for å be om et intervju.

Toje begrunnet først henvendelsen med at det var en studentoppgave han hadde fått av sin foreleser Richard J. Evans i et seminar om rettssaken mellom Irving og forlaget Penguin. I seinere innlegg har Toje presisert at formuleringen om at studentene «fikk en oppgave», var for upresis.

Samtidig hevdet Toje i gårsdagens Klassekampen at han 

Nå sår også aktører på høyresida tvil om hvorvidt Toje snakker sant om bakgrunnen for kontakten med Irving.

– Jeg konstaterer at dette er en innrømmelse av blank løgn, selv om han vegrer seg og heller tar i bruk eufemismen «upresis gjengivelse av undervisningskontekst», sier filosof Lars Fredrik Händler Svendsen, som jobber for tankesmia Civita.

Han mener Bals’ gjennomgang av kontakten mellom Toje og Irving framstår mer troverdig enn Tojes svar. Slik Svendsen ser det, er det en debatt som først og fremst handler om å få fram de riktige faktaene i saken.

– Debatten hadde vært mye kortere hvis alle fakta ble lagt på bordet med én gang. Men det som heller har skjedd, er at dette har tværet ut i runde etter runde, hvor innrømmelsene sitter veldig langt inne.

Mener Asle Toje farer med løgn

Tom Henning Bratlie

Det finnes visst ikke humor i kunstverkene til Willibald Storn. Faktisk virker kunstneren oppriktig forundret da Klassekampen antyder at hans mørke verdenssyn står i kontrast til de fargesterke, ekspressive og 

Nei, for Willibald Storn er kunst blodig alvor.

Men den som forlater atelieret hans på Kampen i Oslo uten å ha trukket på smilebåndet, må likevel kunne sies å være av en underlig støpning.

«Fittesugboken for menn over 80 år. Fåfengte erotiske dagdrømmer», lyder tittelen på en av hans mange dagbøker, som også må kunne kalles kunstverk. «De æresløses siste sukk» står det skrevet nederst på et nylig ferdigstilt maleri som kommenterer Epstein-avsløringene.

– Det er på tide å si ifra, sier Storn megetsigende da vi treffer ham i atelieret to dager før 90-årsdagen.

– Makta sprer seg ut og fanger folk inn i konspirasjoner. Tillitsfolk selger sjela si for penger. Går det an?

– At dumme folk lar seg forføre, det vet vi. Men at tillitsfolk med privilegier fra A til Å går over den grensa og lar seg friste av tilbudet om … Ja, hva er det de får, egentlig?

Det er et privilegium å ha et hode på kroppen og et språk å uttrykke seg på.

– Uten kunsten blir vi enda farligere

og Dag Eivind Undheim Larsen

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

– Jonas Bals er ute etter å kansellere meg, sier statsviter og nestleder i Nobelkomiteen Asle Toje.

De siste ukene har han vært i heftig debatt med historiker og fagforeningsmann Jonas Bals på nettsidene til tidsskriftene Vagant og Minerva.

Bals har anklaget Toje for å støtte holocaustfornekteren David Irving, etter at Toje i 2004, da doktorgradsstudent i Cambridge, kontaktet Irving og ba om et intervju.

Toje har på sin side slått fast at Irving er nazist og hevder Bals lar være å skille mellom «kontakt, analyse og tilslutning».

Skal vi tro Toje, er dette en real «drittpakke» fra Bals.

– I ungdommelig overmot forsøkte jeg å få til et intervju med Irving, som jeg ga opp da jeg innså hvor sprø han var, sier Toje, som kaller sin egen e-post til Irving «klumsete».

Aktuelt

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

Olga Ravn anklager et tysk teater for å ha laget en kvinnefiendtlig forestilling basert på hennes og Tove Ditlevsens tekster.

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

En fortelling om skandinavisk skam

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Et «skjelettmonster» av en takinstallasjon i Wien minner om betydningen av å løfte blikket.

Gunnar Stavrum sier han ønsker å provosere som ny sjefredaktør i Dagbladet. Tidligere Dagblad-journalister tviler på kursendring.

Ansatte i kulturskolen får tilbud om sluttpakke

Bokblogger Ragnhild Sandlund Lervik mener Forfatterforeningen undervurderer både bokbloggere og lesere.

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Mitt liv som it-guru

VG, Aftenposten og Nettavisen får iblant bakgrunnsinformasjon om kilders dårlige helse. Det stopper ikke alltid mediene fra å publisere saker om dem.

En politiker som Olof Palme vil vi nok aldri oppleve igjen, tror biograf Kjell Östberg. I morgen er det 40 år siden Palme ble drept på åpen gate.

Sylvi Listhaugs gamle rådgiver setter bikkjer over folk. Vi har hørt den visa før.

Ark kaller bloggere og influensere kritikere

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

Tenkerne som banet vei for Hitler

Sykehus er ikke bare arenaer det opereres på; de er også arkitektur som skal bidra til tilfriskning. Nyheten «Riksen» forteller hvordan det kan gjøres.

Ukrainske lærarar og elevar treng vår støtte meir enn nokon gong.

Mens andre språkfag sliter, strømmer studentene til for å lære seg ukrainsk

Studenter er redde for KI-juks

Hvilke spor satte babyboomen i arki­tek­turen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arki­tek­tur­mu­seet.

Olga Ravn anklager et tysk teater for å ha laget en kvinne­fiendt­lig fore­stil­ling basert på hennes og Tove Ditlevsens tekster.

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

En fortelling om skandi­navisk skam

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Et «skje­lett­monster» av en takin­stal­lasjon i Wien minner om betyd­ningen av å løfte blikket.

Gunnar Stavrum sier han ønsker å provosere som ny sjefre­daktør i Dagbladet. Tidligere Dagblad-jour­na­lister tviler på kurs­end­ring.

Ansatte i kultur­skolen får tilbud om sluttpakke

Bokblogger Ragnhild Sandlund Lervik mener Forfatter­foreningen under­vur­derer både bokblog­gere og lesere.

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en retts­historisk kommen­tar­ut­gave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Mitt liv som it-guru

VG, Aften­posten og Nettavisen får iblant bakgrunns­in­for­masjon om kilders dårlige helse. Det stopper ikke alltid mediene fra å publisere saker om dem.

En politiker som Olof Palme vil vi nok aldri oppleve igjen, tror biograf Kjell Östberg. I morgen er det 40 år siden Palme ble drept på åpen gate.

Sylvi Listhaugs gamle rådgiver setter bikkjer over folk. Vi har hørt den visa før.

Ark kaller bloggere og influ­en­sere kritikere

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holo­caust­for­nekter

Willibald Storn tror fortsatt ikke på kunst for kunstens skyld. I dag fyller han 90 år.

– Jeg er ingen facist. Jeg er konser­vativ, sier Asle Toje

Tenkerne som banet vei for Hitler

Sykehus er ikke bare arenaer det opereres på; de er også arkitektur som skal bidra til til­frisk­ning. Nyheten «Riksen» forteller hvordan det kan gjøres.

Ukrainske lærarar og elevar treng vår støtte meir enn nokon gong.

Mens andre språkfag sliter, strømmer studentene til for å lære seg ukrainsk

Studenter er redde for KI-juks

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

Olga Ravn anklager et tysk teater for å ha laget en kvinnefiendtlig forestilling basert på hennes og Tove Ditlevsens tekster.

En fortelling om skandinavisk skam

Et «skjelettmonster» av en takinstallasjon i Wien minner om betydningen av å løfte blikket.

Gunnar Stavrum sier han ønsker å provosere som ny sjefredaktør i Dagbladet. Tidligere Dagblad-journalister tviler på kursendring.

Ansatte i kulturskolen får tilbud om sluttpakke

Bokblogger Ragnhild Sandlund Lervik mener Forfatterforeningen undervurderer både bokbloggere og lesere.

På Henrik Ibsens 200-årsdag lanseres en rettshistorisk kommentarutgave til hans samlede verker. Kan det hjelpe oss endelig å forstå Hedda Gabler?

VG, Aftenposten og Nettavisen får iblant bakgrunnsinformasjon om kilders dårlige helse. Det stopper ikke alltid mediene fra å publisere saker om dem.

Ark kaller bloggere og influensere kritikere

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

Sykehus er ikke bare arenaer det opereres på; de er også arkitektur som skal bidra til tilfriskning. Nyheten «Riksen» forteller hvordan det kan gjøres.