Endre Ugelstad Aas

#fff

En «Satiriks»-sketsj fra 2019 forteller vandrehistorien om da Kongsvingers hjemmebane Gjemselund kunne blitt døpt om. Klubben fra de dype skoger var i en dyp økonomisk krise, og styret foreslo å legge ut det tradisjonsrike stadionnavnet til salgs. Markedssjefen ringte så til sine kontakter i næringslivet – og fikk til slutt napp hos en kjent investor i Oslos finansmiljø. Han ville sponse klubben med én million kroner i året for rettighetene til stadionnavnet. Men da måtte stadion få navnet «Homselund».

 øvrig pågår det i disse dager en debatt om hva Bodø/Glimts framtidige storstue til 1,2 milliarder kroner skal hete. Klubben fra Bodø har som kjent vært Norges mest suksessrike fotballag på herresida på 2020-tallet. Fire seriegull på seks år, jevnlig deltakelse i europacupene og seiere mot storlag som Inter, Manchester City og Borussia Dortmund taler for seg. Bodø/Glimt er på relativt kort tid blitt et internasjonalt fenomen, og med suksess følger også muligheter for vekst. Neste år flytter Glimt derfor fra ikoniske – men utdaterte – Aspmyra til et toppmoderne nytt anlegg med kapasitet til rundt 10.000.

For å finansiere stadion skal klubben blant annet legge ut stadionnavnet for salg. Da prosjektet ble vedtatt i 2025, ventet Bodø/Glimt å få inn 50 millioner kroner for navnerettighetene. Siden har klubben fått inn 1300 forslag til nytt stadionnavn, som et utvalg til slutt silte ned til seks alternativer – blant andre Stormyra stadion, Nordaførr stadion og Arctic Arena.

ble det imidlertid kjent at styret i klubben har forhandlet fram en avtale med det lokale selskapet PowerOffice, som blar opp ytterligere 20 millioner for navnerettighetene. Hvis styret får det som de vil, kommer Bodø/Glimts nye stadion til å bære navnet PowerOffice Arctic Arena.

Forslaget, som skal stemmes over på et styremøte 31. oktober, har opprørt mange i Glimts supportermiljø. Blant andre har Rødt-politiker og samfunnsdebattant Andreas Tymi kommentert til Bodø Nu at «hele utredningen og saksframlegget oser av fullstendig mangel på selvtillit på vegne av norsk og nordnorsk språk og kultur». Tymi er her inne på noe vesentlig, ettersom mye av drivkrafta bak Glimts suksess dreier seg om nettopp lokal selvtillit. Som det heter i FK Bodø/Glimts offisielle strategidokument: «Vi gjør det på vårres måte.»

 på sin side med at PowerOffice er en lokal aktør de identifiserer seg med, og at salg av navnerettigheter er en del av en langsiktig finansieringsstrategi. Det siste lyder fornuftig, ettersom klubben tross alt ikke er garantert framtidig suksess og inntekter på dagens nivå. Det er ikke gitt at Glimt vil feie storlag av banen også om 5–10 år. Likevel er fundamentet såpass solid at man skulle forvente mer lokal selvtillit fra klubbledelsen. Prislappen på 70 millioner tilsvarer i det store bildet bare en brøkdel av inntektene klubben får i dag – blant annet fra europacup-deltakelse. Ikke minst vil et så kommersielt, knotete og intetsigende stadionnavn være en hån mot alle supporterne nordfra som har vært med å bygge identiteten klubben nå legger ut på billigsalg.

 til å komme utenom at PowerOffice Arctic Arena fort vil havne i selskap med andre sjelløse stadionnavn som (tidligere) Komplett.no Arena i Sandefjord, Color Line stadion i Ålesund og Vålerengas Intility Arena. Vi kan også nevne Nordic Wellness Arena i Göteborg og Spotify Camp Nou i Barcelona – dette er tross alt ikke er et særnorsk fenomen.

Glimt-supporter Sebastian Karoliussen kunne ikke oppsummert det bedre i et leserbrev i Avisa Nordland: «Sponsorer kommer og går, men historien, minnene og tilhørigheten består.» Heldigvis finnes det fortsatt verdier i toppfotballen som ikke kan kjøpes for penger.

 vandrehistorien fra Kongsvinger, var klubben så desperat etter frisk kapital at styret i flere timer diskuterte om de faktisk skulle døpe om «Gjemselund» til «Homselund». Men fornuften seiret til slutt i styrerommet, og Kongsvinger IL er i sesonginnspurten nærmere opprykk til Eliteserien enn de har vært på mange år.

Et så knotete stadionnavn vil være en hån mot alle supportere

Identitet til salgs

#000

– Helgeavisene er et kjempesavn. Kunne vi ha lest dem på papir, så ville vi selvfølgelig gjort det som alle andre, sier forfatter Agnes Ravatn.

Hun bor på et småbruk i Valevåg i Sunnhordland på Vestlandet, som er et av få områder som i dag mangler et tilbud for avislevering på lørdager.

Snart kan enda flere havne i samme situasjon. Årsaken er at regjeringen har gjort det klart at de ikke vil opprettholde anbudet for avislevering på lørdager i områder som ikke dekkes av kommersiell distribusjon. Det gjelder om lag 20 prosent av befolkningen.

Ravatn forteller at avisene og posten allerede kommer i rykk og napp der hun bor. Hun mener forslaget om å ikke videreføre lørdagsombæringen framstår både lite gjennomtenkt og nedlatende.

– Det sender et helt elendig signal. Holdningen er litt sånn: «Dere leser ikke aviser på papir uansett, så derfor går det nok bra.» Det er feilslått og smått uvirkelig.

I dag er det selskapet Aktiv Norgesdistribusjon som har ansvaret for levering på lørdager i Utkant-Norge, men regjeringen har signalisert at dette tilbudet skal avvikles. Anbudet som nå er lyst ut, vil sikre avislevering bare på tirsdager, torsdager og fredager – som er de dagene mange lokalaviser gir ut sine papirutgaver.

Ravatn mener lørdagsavisa er nært knyttet til helgefølelsen.

– Jeg husker svært godt hvor viktig den var i min familie da jeg vokste opp. Vi pleide å sende Dagbladet-magasinet over bordet til hverandre. Det er rett og slett et savn og noe vi ikke får videreført til ungene.

Bortfallet av lørdags­levering for 20 prosent kan framskynde papir­avisas død.

Slår ring om lørdagsavisa

Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

– Det er som i «Spillet» og «Farmen»

– Viser det seg at det ikke går? Ja vel!

Ellen Horn snakker entusiastisk til de oppmøtte i Domus Bibliotecha. Det er en vanlig onsdag formiddag, og likevel er det ingen ledige stoler i salen.

Horn har vært kulturminister og sjef for Nationaltheatret, men de siste årene har hun ofte uttalt seg i opposisjon til både departementet og teaterledelsen.

Det gjør hun også nå, som en av talspersonene for «Ny framtid for Nationaltheatret», gruppa som har foreslått et tilbygg i klassisk stil.

I går inviterte de til folkemøte like over plassen fra teateret. De har nemlig ikke gitt opp håpet om en utredning av forslaget.

– Men det skal gjøres ordentlig. Det er dét vi trygler om, sa Horn.

Forslaget deres er allerede blitt erklært dødt av regjeringen – i fjor sommer gikk statsråd Lubna Jaffery inn for Statsbyggs såkalte «minimumsløsning» og skrotet med det Horn-gruppas forslag om et tilbygg.

Dét til tross for at det er både best og billigst, ifølge Horn. Der «minimumsløsningen» er beregnet å koste om lag fem milliarder kroner, skal «Ny framtid»-forslaget kun koste tre. For det vil de både rehabilitere teateret og bygge en ny fløy, som vil gi 4000 nye kvadratmeter og bevare begge biscenene – alt innen 2032.

Det er som i ‘Spillet’ og ‘Farmen’.

Teaterelite kjemper fortsatt for dødt forslag: – Det er blitt en slags Kafka-verden

Marte Michelet

«Vi må kalle det hva det virkelig er», sier en av elitesoldatene som blir intervjuet i dokumentarfilmen «Naza». Selv kaller han, uten å nøle, Israels kampanje i Gaza for folkemord.

Krangelen om begrepsbruken – om hva det «virkelig er» palestinerne utsettes for – har i årene etter 7. oktober pågått parallelt med krigføringen, både på akademisk, juridisk og politisk nivå.

På fagfeltet folkemordstudier har Gaza utløst omfattende debatt.

– I begynnelsen var det mange som satt på gjerdet, sier redaktøren for The Journal of Genocide Research, A. Dirk Moses, som akkurat nå befinner seg i Wien på et forskeropphold.

Han opplevde tausheten som en krise for faget, og i desember 2023 begynte han å bestille artikler fra ledende forskere.

– Da var det klart at bombingen bare kom til å fortsette, og i lys av israelske lederes åpne folkemordretorikk, som for eksempel president Isaac Herzog da han sa at det «ikke finnes uskyldige i Gaza», mente jeg vårt felt 

Moses henvendte seg bredt i sitt internasjonale nettverk og kuraterte artikler som ikke kviet seg for å gå inn i betente spørsmål.

– Det ble for eksempel tydelig at beskyldninger mot Israel om folkemord kom til å bli stemplet som hatkriminalitet – som antisemittisme – og kanskje til og med bli forbudt. Etter min mening var det avgjørende at faglig, vitenskapelig forankret kunnskap skulle komme bredt ut, og at vi som akademikere ikke skulle bli parkert på sidelinja. Men i begynnelsen gikk det trått.

­Holocaust er i realiteten et utypisk folkemord.

– Ingen kan se på Gaza og si at det ikke har skjedd med vilje

Hannah Bull Thorvik

En «plankehaug» utenfor Telemark Kunstsenter har fått Frp til å se rødt

Det har stormet rundt en installasjon utenfor Telemark Kunstsenter i Skien. Verket er del av en utstilling av Geir Backe Altern og Hedda Hørran, men det er særlig Alterns utendørsinstallasjon som har vakt oppsikt.

På Facebook og i lokalpresse omtales verket som «en plankehaug», «et sankthansbål» eller rett og slett ikke som kunst. Under Skien kulturnatt lørdag 18. oktober ble treskulpturen brent: «Som følge av ‘debatten’ på Facebook inviterer vi til grilling av kunstnerne og brenning av kunsten», skrev kunstsenteret på nettsida si.

Celina Hristov, Frps representant i Telemark fylkesting, har brukt treskulpturen til å problematisere kunstsenterets siste søknad om fylkeskommunal støtte. «Spørsmålet er om vi skal kaste mer penger på bålet, eller om vi skal rydde opp i rotet», uttalte hun til lokalavisa Varden.

Linda S. Olsen, prosjekt- og formidlingsleder ved Telemark Kunstsenter, mener det er svært uheldig at to atskilte saker er blitt slått sammen.

– Det er en farlig ting å gjøre. Man kan ikke blande bevilgninger med å bestemme hva et kultursted viser – kulturloven understreker armlengdes avstand-prinsippet, sier Olsen.

Prinsippet innebærer at politikere ikke skal blande seg i det kunstneriske innholdet ved institusjoner de bevilger penger til. For to år siden fikk kunstsenteret et betydelig kutt fra Skien kommune og har mistet nærmere 600.000 kroner.

– Søknaden til Telemark fylkeskommune handler ikke om å øke støtta. Vi ønsker bare å komme tilbake til samme nivå som før, sier hun.

Treskulptur tirrer Frp

Mener «Naza»-kritikk bommer: – På tide å snakke om kollektiv skyld

De siste ukene har en ny dokumentar igjen satt overgrepene på Gaza på dagsorden.

Filmen «Naza», som består av intervjuer med 24 anonymiserte kilder i israelsk etterretning, har fått nærmest unison hyllest fra kritikerne – med noen unntak.

I går hevdet svenske Hynek Pallas i Klassekampen at 

. Ifølge ham framstiller filmen israelere som kollektivt skyldige og sidestiller det som skjer mot palestinere, med holocaust. Også danske Weekendavisens redaktør Martin Krasnik har kritisert filmen.

Journalist og forfatter Morten Strøksnes mener kritikken bommer.

– Filmen gjorde sterkt inntrykk, og den var vond å se. Men det er i og for seg ikke noe særlig nytt, sier Strøksnes.

Det som kommer fram gjennom intervjuene i filmen, er allerede kjent og dokumentert, mener forfatteren.

– Det er to–tre hovedspor. Det ene er programmet Lavender – at Israel har brukt kunstig intelligens til å bombe boligblokker og drepe titusenvis av sivile. Det andre er aksepten for «naza», altså at tilfeldige sivile blir drept. Den har vært skyhøy.

Til tross for at mye stoff er kjent fra før, er filmen svært vellykket, mener Strøksnes.

Hvis du har fulgt med på ­journalister i Gaza, er det ikke mye nytt som kommer fram i denne filmen.

– På tide å snakke om kollektiv skyld

Kåre Bulie

Materialet har for lengst flytt ned på gulvet og dannet prikkete, organiske landskapsformer. Camilla Løws nye utstilling er nemlig av det slaget som sakte, men sikkert går i oppløsning: «Agenzia», som prosjektet heter, består av fem skulpturer som alle er dannet av voks og bærer undertittel etter sin respektive farge: rosa, lime, grigio (grå), verde (grønn) og nero (svart).

I de timene visningsstedet holder åpent, er veken i kunstverkene til enhver tid tent. Det tilfører den ellers beherskede presentasjonen varme og dramatikk.

 i hver sin grå metallbeholder av skiftende høyde. Formene den norske kunstneren har gitt dem, er karakteristiske for Løws interesse for geometri: I det lille gallerirommet i Oslo-bydelen Grønland møtes trekanter, kuber og sirkler. Til felles har de altså at de er i ferd med å la flammen og tiden tilintetgjøre seg.

«Agenzia» er, som så mye av det Løw har laget, et elegant skue, titulert på italiensk som det er – og en raffinert lek med form og farge. Mønstringen kan på samme tid betraktes som fem individuelle bidrag og som én omfattende installasjon. Større er den imidlertid ikke enn at den i hovedsak kan fanges inn av øyet også gjennom det høyreiste vinduet foran den, fra visningsstedets utside.

 og holder altså til øst i hovedstadens sentrum. Det åpnet dørene i 2023 og skriver seg inn i den lange rekken av kunstnerdrevne Oslo-visningssteder som gjennom årene er kommet og gått. At Løws utstilling der også kan nytes utenfra, er en særlig fordel fordi Pachinkos åpningstid, slik det ofte er i denne kategorien gallerier, er begrenset.

Slike visningsrom konsentrerer seg gjerne om å stille ut arbeider laget av unge, mindre etablerte kunstnere. Gjennom lang tid har disse initiativene vært særlig viktige for de mange som har få øvrige muligheter for å få stilt ut det de skaper. De gir dessuten rom for eksperimenter og utprøving på en annen måte enn store institusjoner gjør.

 Camilla Løws Pachinko-utstilling seg ut på en interessant måte. Løw er nemlig hverken ung eller uetablert: Snarere er hun født i 1976 og har i flere år vært professor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Allerede i 2012 fikk hun æren av å stille ut separat ved Nasjonalmuseet, hvor hun dessuten lenge har vært representert i samlingsutstillingen. Både før og etter mønstringen for fjorten år siden har Løw stadig vist kunsten sin offentlig – så vel i hjemlandet som ute i verden.

I senere år har hun flere ganger stilt ut separat i det kommersielle Oslo-galleriet Isca. Blant flere steder ruver Løw-utendørsskulpturer i parken ved Henie Onstad Kunstsenter og foran utdanningsinstitusjonen hun jobber ved.

«Agenzia» skiller seg dessuten fra mange prosjekter i denne typen gallerier fordi det virker så formsikkert og umiddelbart estetisk appellerende. Også brosjyren som følger utstillingen, er preget av kunstnerens sans for farge og geometri.

‘Agenzia’ er en raffinert lek med form og farge

Camilla Løw inviterer til en total nedsmelting i gallerirommet

Den israelske filmen «Naza», som har kinopremiere i Norge denne uka, har vakt sterke reaksjoner. Benjamin Netanyahu har kalt filmen «en missil mot Israel», mens et nær samlet kritikerkorps hyller den.

Filmen beskrives som en rystende skildring av ødeleggelsen av Gaza, samtidig som den roses som øyeåpnende journalistikk og slående cinematisk kunst. Da den ble vist i Cannes, klappet salen i hele 25 minutter etterpå.

Hynek Pallas, filmkritikeren og kulturskribenten i svenske Expressen, deler ikke entusiasmen for filmen.

– «Naza» gjemmer seg bak antydninger og kryssklipping. Den lager et narrativ om israelerne som kollektivt skyldige og sidestiller det som skjer mot palestinerne, med Holocaust, sier Pallas.

I Danmark har Martin Krasnik, redaktøren i Weekendavisen, vært inne på det samme. «Filmen forteller en helt ensidig historie», mener Krasnik. «Og den tegner et manipulerende bilde, fordi den helt tydelig er satt til verden for å underbygge en anklage om at Israel begår folkemord.»

Pallas reagerer på at filmen framstilles som «modig» og stiller seg undrende til valg av format for å formidle de harde anklagene om krigsforbrytelser.

– Dokumentarfilm har en fleksibilitet som vanlig journalistikk ikke har, der den typen suggestiv komposisjon som vi ser her, får en veldig effekt, sier Pallas.

– Når «Naza» beskriver sult på Gaza, ser vi snart bilder av israelere som koser seg på restaurant. Når de viser raserte høyhus på Gaza, får vi snart se silhuetten av luksushoteller i Tel Aviv, og så videre. Det er feigt.

Naza gjemmer seg bak antydninger og kryssklipping.

– Lager et narrativ om israelerne som kollektivt skyldige

Dårlig nytt for avisa: Fortviler over regjeringens endringer

– Jeg vil rett og slett kalle det distriktsfiendtlig, sier Remi Sølvberg til Klassekampen.

Han er stortingsrepresentant for Rødt og er kritisk til at regjeringen ikke har en plan for å sikre videre levering av papiraviser på lørdager i områder uten kommersiell distribusjon.

Fredag ettermiddag meldte nemlig regjeringen i en pressemelding at de har lyst ut et nytt anbud som skal sikre aviser i postkassene i distriktene på tirsdager, torsdager og fredager. Anbudet skal gjelde for områder som ligger utenfor det kommersielle avisbudnettet og gjelder altså ikke lørdager.

Regjeringen skriver at ordningen er tilpasset ukedager med flest papirutgaver – og da særlig lokalavisenes primære utgivelsesdager. Samtidig er lørdagsavisa som regel den mest fyldige og innbringende utgaven for flere riksdekkende og regionale medier.

– Avislevering er en del av den demokratiske beredskapen som sikrer ytringsfrihet og mediemangfold. Men da må avisene også være tilgjengelige i hele Norge. Nå blir det litt sånn at det er postnummeret som bestemmer om du får avis på lørdager eller ikke, fortsetter Sølvberg.

Om lag 20 prosent av befolkningen er ikke dekket av kommersielle distribusjonsnettverk. Rødt-politikeren reagerer på at nyheten kommer like etter at regjeringen i forslaget til statsbudsjettet foreslo kutt i Posten som betyr at 2000 postbud kan miste jobben.

Det er selskapet Aktiv Norgesdistribusjon som har hatt ansvaret for levering på lørdager. Men regjeringen har lenge signalisert at lørdagsdistribusjon ikke blir forlenget.

Sølvberg mener avisombæring også på lørdag kunne vært sikret blant annet ved å engasjere Posten-ansatte som snart kan stå uten jobb.

Lørdag er den dagen det er ­lettest for oss å ­rekruttere nye abonnenter.

Regjeringen skroter avis på lørdager i distriktene

Hannah Bull 
Thorvik

Det var store forventninger til lørdag 17. oktober i Paris. Da skulle alle brake sammen for å demonstrere mot alt de var frustrert over, om det så gjaldt falleferdige skolelokaler, bensinpriser eller kommunale lønninger. Rollegalleriet var kjent på forhånd: gule vester, skoleelever – pøbler og skolelys hånd i hånd – lærere, foreldre, Palestina-aktivister og venstreradikale grupperinger av den typen som aldri lar en god demonstrasjon gå fra seg, syndikalister og sivilpoliti, side om side med fredelige sympatisører. Og idet dag blir til natt, dukker Black Blocs opp, de som ryktes å komme fra forskjellige land for å kun skape kaos – og smågangstere griper muligheten til å tjene noen euro på stjålne joggesko.

Ifølge myndighetene er 10.000 politifolk utplassert over hele Frankrike, likevel er det reint kaos. Overalt kjører man forbi hundrevis av barrikader av elektriske bysykler, revet fra stativene, stablet på paller og søppel og brent til alt er sotete. Det stinker brann langs Seinens venstre bredd. Tåregassen henger tjukt i lufta på høyre bredd, og man hører jevnlige smell i det fjerne.

 skal jeg ta banen hjem, men den er stengt. Politiet har kastet så mange tåregassgranater at gassen har sivet ned i metrohallene og gjort lufta ulevelig. Jeg slenger meg på sykkelen og ender, av en idiotisk grunn, akkurat ved Place de la République – episenteret for kveldens opptøyer. Opprørsmassen har da nylig beveget seg oppover mot Elyséepalasset med politistyrkene hakk i hælene.

Det ser helt jævlig ut her. Synet er noe jeg bare kjenner fra fotografier av Krystallnatta og gatene på Manhattan etter at tvillingtårnene har falt. Glasskår, støv og dritt ligger som arkeologiske lag på bakken, og bortover gatene står utallige utbrente bilskrotter; nå er alle grå etter at flammene har brent opp lakken. Monumentet på plassen, med Marianne på toppen – Frankrikes symbol – er ikke bare tagget over hundre ganger, men brosteinen er revet opp på en måte som krever både voldsom styrke og vilje. Steinen ligger strødd som etter et meteornedslag.

 ikke kommet inn hit, eller så har de stille trukket seg ut av den anarkistiske villmarka. Den ene politibilen som tør kjøre forbi, blir umiddelbart møtt med fyrverkeri.

Avenue de Magenta var en levende gate for popkultur og anime i Paris, litt ute av takt med tida og økonomisk sett på hengende håret. Nå er alle Pokémon-kortene rappa. Det var ikke bare de store kjedene og luksusbutikkene som fikk unngjelde – altså de som mange mener fortjener det, kapitalismens ansikt utad – men uavhengige nisjebutikker som manga- og mobilsjapper, ofte drevet av innvandrere som anser butikken som deres livsverk. I intervjuer sier flere eiere at de vil legge ned for godt. Forsikringen kommer ikke til å redde dem. De har allerede tapt millioner i norske kroner, og de orker ikke å ta sjansen på å bygge opp alt for så å bli ranet igjen om to uker.

er slaget om narrativet i full gang. Venstrevridde Instagram-kontoer insisterer på at volden stjeler oppmerksomhet fra den gode saken. Det deles videoer av hva mediene 

vil vise, nemlig demonstranter som hjelper eldre etter tåregassangrep og klapper for brannmenn – «the good guys» i beredskapstroppen. Men det er vanskelig å late som disse bildene kan veie opp for all jævelskapen.

Dagen derpå dukker store pakker med joggesko og sminkesaker opp på salgsnettstedet Vinted. Mon tro om det var så lurt. Utenfor Luxembourg-parken, her hvor bare gamle, rike mennesker bor, mumler en eldre mann til seg selv: «Stakkars borgermester … stakkars borgermester.» Fem meter lenger ned har en annen fyr funnet seg en tilfeldig sidemann å diskutere med: «Det skyldes innvandring! Innvandring!» Hva slags Frankrike som vokser fram av asken, gjenstår å se.

Det stinker brann langs Seinen

Shoaib Sultan

Bare seks dager etter at dokumentaren «Naza» hadde premiere i Venezia, ble domenet nazadocumentary.com registrert. En arkivert versjon på Wayback Machine fra 16. september viser en etterlikning av originalens nettside: sider for presse, visninger og filmteam, juryprisen i Venezia, og Yuval Abraham og Rachel Szor oppført som regissører. Bare synopsisen skilte seg ut. Originalen beskriver systemene bak Israels kalkulerte massedrap på «palestinske sivile» i Gaza. I kopien ble «de sivile» byttet ut med «terrorister». Ofrene var dermed omdefinert før filmen engang hadde begynt.

Formuleringen ble seinere fjernet, da «Naza: The Real Story» ble lagt ut. Dokumentaren er et svar på anklagene i «Naza». Jeg så den før originalen, etter at den dukket opp i Facebook-feeden min, hvor flere delte den som om det var samme film. Den er gratis, ligger ute og heter nesten det samme. Mange vil nok ende opp som meg, med å se den først.

 å ha sett den, er at filmen bommer. Den svarer på et helt annet spørsmål enn det originalen fremmer.

«Naza» bygger på vitnesbyrd fra 24 anonyme israelske soldater og etterretningsfolk. Tittelen er et akronym for 

 det vi på engelsk kaller collateral damage, eller altså på norsk «utilsiktet skade». Filmen forteller blant annet at antallet sivile tap ble godkjent før angrep på enkeltmål i et system der kunstig intelligens bidro med målutvelgelsene. IDF har avvist framstillingen. Men hvis den stemmer, er det feil å kalle de sivile tapene utilsiktede. Dette er anklagen «Naza: The Real Story» må måles mot.

Det loves førstehåndsvitnesbyrd og «entydige bevis». Et knippe offiserer, identifisert bare med grad og en bokstav, forteller om en panservernladning under en barneseng og en tunnelsjakt under et barnerom. Hører man den på hebraisk, er stemmene forvrengt.

 som legges fram, kan være riktige. Vi vet at Hamas har bygget tunneler under boliger og brukt sivile bygninger militært. Men filmen lover, i motsetning til «andre filmer», å vise virkeligheten på video. Vi får se svært lite: en seng som løftes, en kasse som åpnes, en sjakt i et gulv, men ikke hvor, når eller av hvem. Vi får påstander med illustrasjoner som passer til det som sies, og et implisitt 

Selv om påstandene stemmer, gjør en tunnel under et hus ikke huset med familien inni til et fritt mål. Filmen viser dilemmaet IDF står i, men ikke hvordan det ble løst. Forsikringene om IDFs høye standarder gjentas så ofte at man begynner å lure på om de prøver å overbevise seg selv.

 i «Naza» er ikke at krigen var vanskelig, men at et bestemt antall sivile dødsfall ble godkjent på forhånd. Om dette sier «Naza: The Real Story» ingenting. Den nevner ikke kunstig intelligens, går ikke inn i tallene og nevner ikke «Where’s Daddy?», systemet som ifølge en reportasje i +972 Magazine varslet når mistenkte Hamas-medlemmer kom hjem til familiene sine, slik at de kunne angripes der. Familien ble dermed ikke bare utsatt for en utilsiktet risiko, men inngikk i en sivil kostnad IDF ifølge anklagene var villig til å akseptere. Målutvelgelsessystemet Lavender nevnes ikke med ett ord.

I stedet beskriver vitnene prosedyrene: evakueringsgrenser, sikkerhetssoner rundt sensitive bygninger og juridiske rådgivere som godkjenner angrep etter prinsippet om at «hvis det er tvil, er det ingen tvil». En offiser forklarer at rådgiverne vurderer om et angrep kan føre til utilsiktet skade, 

selve begrepet originalen er oppkalt etter. Hvilke tall som ble godkjent, får vi ikke vite. Det avgjørende er ikke bare at prosedyrer fantes, men hva de tillot, og hvordan de ble praktisert.

En film som vil fortelle ‘den virkelige historien’, burde tåle å stå i eget navn

«Naza: The Real Story» svarer på feil spørsmål

Forrige torsdag lanserte den svenske strømmegiganten sin nye lydboktjeneste i Norge. Det innebærer at forfattere som Birger Emmanuelsen, Erika Fatland og Sally Rooney bare er et tastetrykk unna for brukere med Spotify-premium abonnent.

Lanseringen i Norge er en del av en større global satsing på lydbøker. Innen utgangen av 2026 vil Spotifys katalog med over 350.000 titler være tilgjengelig i over 180 markeder.

Foreløpig har Spotify inngått avtaler med Kagge, Bonnier og Vigmostad & Bjørke, mens Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm har valgt å stå utenfor.

Lasse Winkler, bransjeekspert og programleder i Förlagspodden, mener det er for tidlig å spå de umiddelbare ringvirkningene av Spotifys inntreden i det norske bokmarkedet.

– Men hvis tjenesten fungerer som Spotify ønsker, vil den norske bokbransjen forandres, sier han til Klassekampen.

Det handler ikke minst om størrelsesforholdet. Tall fra mediebarometeret 2025 viser nemlig at 65 prosent av Norges befolkning har tilgang til et Spotify-abonnement.

Det er tre ganger så mange som alle som har tilgang til én av de ulike lydboktjenestene til sammen (19 prosent).

I Norge er Fabel og Storytel de største lydboktjenestene. De hadde markedsandeler på henholdsvis 30 og 70 prosent i 2024, ifølge tall fra Forleggerforeningen.

Frykter engelsk dominans

Kirsti Bergstø, Audun Lysbakken og Kristin Halvorsen

Dag Seierstad ble 90 år. Nå har hjertet hans sluttet å slå, men arven etter Dag lever i alle oss som fikk arbeide sammen med ham og lære av ham.

Vi har vært ledere i SV i ulike tider. Alle har vi hatt gleden av å ha Dag med på laget. Kunnskapen, klokskapen og varmen hans har betydd mye for oss, og for SV.

 stemmen. Det behøvde han heller ikke, for når Dag snakket, lyttet folk. Kunnskapene og perspektivene hans talte for seg. Han hadde inngående kunnskap på en rekke felt, og vi visste at det han sa og skrev, var grundig gjennomarbeidet. Dag var også en retoriker av rang. Han kunne gjøre kompliserte spørsmål forståelige og få oss til å se en sak med nye øyne.

Dag tenkte alltid framover og så etter løsninger. Når han tok ordet eller tok kontakt, hadde han gjerne et forslag til hva vi kunne gjøre. Et av hans siste forslag var å bygge en kampanje mot atomvåpen. Stemmen hans var svak på det tidspunktet, men meningen var krystallklar.

Gjennom tale og tekst formidlet han tung kunnskap på en lettfattelig måte. I tiår etter tiår ga han både partiet og folkebevegelsene redskaper til å delta i samfunnsdebatten og forandre samfunnet. Dag visste at kunnskap gir makt, og han delte den raust. Slik gjorde han flere i stand til å utfordre maktforhold.

Han bygde fellesskap der det var plass til folk med ulike erfaringer og meninger. Gang på gang viste han seg som kompromissenes mester. Han fant fram til tydelige løsninger som folk kunne stille seg bak, uten at viktige prinsipper gikk tapt. Vi har alle mye å lære av måten han lyttet, samlet og fant veier videre på.

på folkestyret var en rød tråd gjennom hele hans politiske virke. Han var med på å forme SV gjennom mange år og i utallige verv. Minst like viktig var innsatsen i kampen mot norsk medlemskap i EF og senere EU, og i Nei til EU.

For Dag handlet EU-motstanden om hvem som skal ha makt til å forme samfunnet. Han så hvordan markedsliberalistisk politikk og overføring av makt kunne innskrenke demokratiet og folks innflytelse over egne liv. Innsatsen hans har vært avgjørende for styrken i den norske motstanden mot EU. Han sluttet aldri å minne oss om hvor viktig det er å holde kunnskapen ved like. Det var naturlig at rollen som EU/EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe ble hans siste partioppdrag.

 en klokere og bredere venstreside. Han har gitt oss en verdifull ryggsekk som vi skal bære videre. Vi vil savne rådene, samtalene og det lune smilet hans. Og ta med oss måten han møtte mennesker på: med respekt, nysgjerrighet og tro på hva vi kan få til sammen.

Arven etter Dag lever

Sara Hegna Hammer

For en kunstner er et salg sjelden bare et salg. Det er av betydning om kjøperen er Moma i New York eller tanta di: Penger får du (forhåpentligvis) uansett, men innlemmes du i en viktig samling, kan det gi både markedsverdi og karriere et løft.

Så Ragnhild Keyser (1888–1943) må ha vært tilfreds den dagen i 1926 da Société Anonyme kjøpte tre malerier.

Société Anonyme ble nemlig grunnlagt av kunstnerne Marcel Duchamp, Katherine S. Dreier og Man Ray i 1920, med mål om å formidle avantgardistisk kunst til amerikanerne. Den regnes som en forløper til nettopp Moma – og som en av verdens første samlinger moderne kunst.

Der finnes verk av blant andre Henri Matisse, Paul Klee og Piet Mondrian. Og altså Keyser, som fra neste lørdag vies en utstilling på Galleri F15 på Jeløya i Moss.

– Det ga enorm prestisje å bli kjøpt inn til den samlingen, forteller Hilde Mørch.

«Ragnhild Keyser. Kristiania – Paris – New York – Oslo» er kuratorens andre utstilling om kunstneren som, med sine kubisme- og purisme-inspirerte malerier, regnes som en av Norges første modernister.

Man skulle kanskje tro at en kunstner som ble veid og funnet tung nok for Société Anonyme, skulle ha en prominent plass i norsk kunsthistorie. Men det har ikke vært tilfelle. For selv om hun i 1925 stilte ut sammen med blant andre Fernand Léger, Pablo Picasso, Georges Braque, Sonia og Robert Delaunay i Paris, har ikke Keyser vært tillagt betydning.

Så uviktig ble hun ansett for å være, at da den franske kunsthistorikeren Gladys Cyprien Fabre i 1976 etterspurte opplysninger om blant andre Keyser, ba Nasjonalgalleriet henne om å flytte blikket: «De norske navnene du nevner, anses ikke som blant de viktigste», skrev museet, og foreslo at Fabre heller skulle se til Sigurd Winge og Olav Strømme om hun ville se på norske kunstnere under fransk påvirkning.

­Anmeldelsene overgår det ­meste jeg har sett av giftighet.

Det kostet å være kubist

Dag Eivind Undheim Larsen

Bjørneboe er sentral i fortellingen om Torgersen, mener Bjørn Olav Jahr

Journalistene i Jens Bjørneboes teaterstykke «Tilfellet Torgersen» kommer ikke godt ut av det. Uten nevneverdig betenkningstid konkluderer de med at 23 år gamle Fredrik Fasting Torgersen 

være skyldig i drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen – han er jo «et helvetes svin».

I Bjørneboes versjon av forløpet bestemmer også politiet seg nesten umiddelbart for hvem skurken er. «Morderen er tatt», bekrefter adjutanten til journalistene.

«Kan vi skrive det?» spør en av dem. Adjutantens svar levner ingen tvil om skyldspørsmålet – ei heller Bjørneboes dom over politiets framferd i Torgersen-saken: «Ja, fisken sitter i garnet.»

Jens Bjørneboes drama «Tilfellet Torgersen» fra 1973 tar for seg prosessen og domfellelsen av Fredrik Fasting Torgersen, mannen som sonet 16 år for drapet på Oslo-jenta Rigmor Johnsen i 1957.

Det er ikke alle kriminalsaker forunt å bli satt opp på en scene, og Torgersen-saken er blitt til teater hele tre ganger. Skjebnen til østkantgutten med det brokete rullebladet har engasjert nordmenn i generasjoner – ikke minst har mange forfattere, kunstnere og kulturfolk talt Torgersens sak. Hvorfor tok så mange på seg å forsvare en mann rettsvesenet hadde funnet skyldig i drap og voldtekt?

Han ble fast inventar på Club 7, ofte sammen med Bjørneboe.

Hvordan vant han kultur­folkets gunst?

Saga Cavallin

Fra 25. september til 11. oktober stilte den svenske verdenskjendisen Yung Lean ut kunsten sin i Stockholm. Utstillingen hadde fått den høystemte tittelen «Collected works 2016–2026» og ble annonsert som den første noensinne med Jonathan Leandoer, som er rapperens egentlige navn.

«Collected works» ble arrangert av Leans eget selskap, World Affairs, og samlet hans produksjon av malerier, tegninger og kollasjer i en ekstravagant bygning fra forrige århundreskifte i sentrale Stockholm. Besøkende ble møtt av et gigantisk banner på utsida, og inne i det leide eventlokalet hadde arkitekter satt opp vegger og endret hele planløsningen etter kunstnerens ønsker.

Resultatet var en betonglabyrint med en stemning som minte om en blanding av teknoklubb og forlatt fornøyelsespark.

publikum er Jonatan Leandoer kanskje mest kjent som rapper og en av grunnleggerne av Sad Boys-kollektivet. Med gjennombruddslåta «Ginseng strip 2002», som kom ut i 2013, grunnla han en hel subkultur som nye generasjoner fortsatt finner fram til. Men i dokumentaren «In my head» fra 2020 får man vite at han også maler og tegner daglig, som en måte å håndtere sine indre demoner på.

Stilistisk er kunsten en fargeglad eventyrverden som åpenbart springer ut av fri assosiasjon og en uvanlig tøyelig psyke. Men det finnes også innslag av graffitikunst der, noe som er logisk, siden de overlappende Sad Boys og Drain Gang-kollektivene er aktive graffitikunstnere.

Det som slo meg da jeg besøkte utstillingen, var hvor kongenial den var med Yung Leans øvrige kunstnerskap. Artisteriet hans har alltid befunnet seg i et skjæringspunkt mellom alternativ elektronisk svensk musikk, som The Knife, og den amerikanske rapkulturen. Leandoers svakhet for digitale assemblasjer kunne merkes allerede i de første musikkvideoene hans, og verkene refererer tematisk til John Bauer, illustratøren av folkeeventyr som var aktiv på begynnelsen av 1900-tallet, og estetisk til amerikansk tegnefilm og gatekunst.

 storhet handler egentlig om hans evne til å være en kurator, å plukke ut uensartede influenser og pusle dem sammen til en hel verden med sin egen logikk. I så måte var utstillingen som en romlig visualisering av Jonatan Leandoers samlede virksomhet.

Det ble tydeligst i en installasjon med en sofa foran et lite tv-apparat, der det ble vist tilfeldige videoer som Leandoer av en eller annen årsak hadde likt – da jeg besøkte utstillingen var det musikkvideoen til Björks «I miss you», animert av de samme folka som står bak animasjonsserien «Ren & Stimpy». Men også i miniatyrmodellen av utstillinga som var å se på vei ut av lokalet.

Til og med merch-butikken, med latterlig overprisede gjenstander med trykk av kunstverkene, kunne tolkes som del av denne oppvisningen av Jonatan Leandoers estetiske grunnsyn. At han interesserer seg for kommersialismen i den amerikanske populærkulturen, men omtolket til en identitetsmarkør for outsidere.

Svenske anmeldere har knapt turt å si hva de synes

Yung Lean åpner Sverige mot verden – og vi snur ryggen til

Den irske forfatteren Sally Rooney har lenge vært åpen om sin politiske og økonomiske støtte til gruppa Palestine Action, som i fjor havnet på britenes terrorliste. Gruppa er særlig kjent for sine militante aksjoner mot det israelske våpenselskapet Elbit Systems.

Nå rammes også Rooney og forlaget hennes Faber & Faber av terrorstemplingen. Dersom forlaget utbetaler royalties til Rooney, vil de kunne siktes for terrorfinansiering. I full enighet med forfatteren har Faber & Faber derfor bestemt at de ikke lenger kan selge verkene hennes i Storbritannia.

Beskjeden om at Rooneys ­bøker vil forsvinne fra ­samtlige britiske bokhandler, kommer en knapp måned før terrorstemplingen av Palestine Action skal behandles i høyesterett i Storbritannia.

En rekke kritikere, deriblant Amnesty International, har karakterisert det som et klart angrep på ytringsfriheten å bruke terrorlovgivning mot en gruppe som driver med klassisk sivil ulydighet. De påpeker at Palestine Action ikke har oppfordret til vold, men til sabotasje.

Likevel ble gruppa, ifølge The Guardian, terrorstemplet samtidig med Maniacs Murder Cult, ei nazigruppe som aktivt oppfordrer til drap, og the Russian Imperial Movement, en antisemittisk, paramilitær organisasjon med bånd til russiske høyreekstremister.

Mer enn 3700 briter er blitt arrestert for å ha vist offentlig støtte til Palestine Action. De fleste fordi de har holdt plakater med gruppas navn på, en handling med en strafferamme på seks måneders fengsel.

Rundt 2500 personer er til nå blitt siktet, men ingen er ennå dømt siden terrorstemplingen er blitt utfordret i rettssystemet.

Nå blir hun i praksis forbudt i Storbritannia.

Sally Rooney blir stoppet av terrorlov

Guri Kulås

Ei årsak til at dokumentarfilmen «Naza» gjer slik inntrykk på publikum, er at han (med to markante unntak) er så stillfarande i forma. Samstundes impliserer ukommenterte kvardagsbilde frå Tel Aviv nokre skuldingar som krev eit anna og meir debatterande format.

I filmen som denne veka har førpremiere på kino, har dei israelske dokumentaristane Yuval Abraham og Rachel Szor intervjua 24 landsmenn og -kvinner – ­militære etterretningsagentar ­involverte i massedrapa på palestinarar.

 intervjuobjekta har i hovudsak ført ein 

 framfor datamaskiner på kontor i Israel. På skjermane har dei delt opp Gaza i eit virtuelt rutenett. I dette har dei spora posisjonane til (og kunne avlytta) kvar einaste mobiltelefon på den palestinske landstripa og tilrettelagt for luftåtak mot dei som ein feilbarleg KI har peika ut som Hamas.

«Presisjonsbombinga» er utført med tungt skyts, og aksepten for sivile offer er høg – i snitt 20 per terrorist. Når ein gangar opp tala for mistenkte Hamas-krigarar med aksepterte sivile tap per mann, endar ein opp nær den samla populasjonen på Gaza. I tillegg kjem faktumet at også Hamas-menn har ein heim, og ifølgje vitna i filmen er det i heimen, om natta, det er enklast å drepa dei.

Det israelske militærets kalkulerte «følgjetap» – «Nezek Agavi» forkorta Naza – undergrev påstandane om at tap av snart 74.000 sivile liv er tragiske, men uunngåelege. Anten vitna i filmen forsvarar militærstrategien eller ikkje, stør dei opp under Navi Pillays ­FN-rapport, som konkluderer med at massedrapa på Gaza er folkemord.

fredag vart annonsert som årets mottakar av Nobels fredspris, responderte Israels regjering med å seia at Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister, «applauderer frå Helvete».

Den slags sjokk-retorikk har tapt kraft i løpet av Gazakrigen, til liks med Netanyahus avvising av stemninga frå Den internasjonale straffedomstolen som antisemittisk. Prova på israelske krigsbrotsverk er for mange. Likevel skapar ordbruken «kognitiv støy» som trugar med å gjera folkemord, inkludert ­holocaust, til eit reint retorisk verktøy.

«Naza» er at filmskaparane unngår å heva røysta og styrer klar av kjensleladd ordbruk. «Folkemord» blir ytra i eitt av intervjua. Fokuset er på konkrete strategiar og operative fakta, ikkje analyse eller kategorisering. Dei som snakkar, sit i nattemørkeret på hustak i Tel Aviv. Publikum må berre lytta – og kan gjera opp sine eigne meiningar om vitnemåla.

Kva som elles blir sagt i biletlegginga av vitnerøystene, er ei litt anna sak. Kamera kikkar frå taka og inn i varmt opplyste, israelske heimar og kaldslege militærkontor slik overvakarane observerer Gaza. Men kameraet gjer også andre observasjonar, som blir politisk ladde av samanhengen. Vi ser storbyen stansa eit par minutt til det årlege minnet om offera for holocaust. Vi ser eit glimt av cinemateket i byen, som viser ein retrospektiv av Claude Lanzmann, regissøren av «Shoah» (1985).

Aktuelt

Bodø/Glimts nye storstue kan få navnet «PowerOffice Arctic Arena». Det vitner om en total mangel på lokal selvtillit.

Regjeringen vil ikke lenger levere papiraviser på lørdager til hele landet. – Det sender et helt elendig signal, sier forfatter Agnes Ravatn.

– Det er som i «Spillet» og «Farmen»

– Ingen kan se på Gaza og si at det ikke har skjedd med vilje

En «plankehaug» utenfor Telemark Kunstsenter har fått Frp til å se rødt

Mener «Naza»-kritikk bommer: – På tide å snakke om kollektiv skyld

Også signaturer med professortittel og separatutstilling på Nasjonalmuseet bak seg kan dukke opp i bitte små kunstnerdrevne gallerier.

– Lager et narrativ om israelerne som kollektivt skyldige

Dårlig nytt for avisa: Fortviler over regjeringens endringer

Klassekampen-journalist Hannah Bull Thorvik havna på Place de la République i Paris lørdag kveld.

«Naza» har fått en proisraelsk mot-dokumentar der sivile ofre er blitt til «terrorister».

Frykter engelsk dominans

Dag Seierstad (1936–2026)

I Paris stilte Ragnhild Keyser ut med Pablo Picasso. Her hjemme ble hun kalt en malerkunstens stivkrampepasient, og verkene karakterisert som «kubistisk barnesnak».

Bjørneboe er sentral i fortellingen om Torgersen, mener Bjørn Olav Jahr

Yung Lean åpner Sverige mot verden – og vi snur ryggen til

Forfatteren av «Normal People» kan ikke lenger selge bøkene sine i Storbritannia. – Nitrist og surrealistisk, sier advokat Hans Marius Graasvold.

Nazi-retorikken i debatten om Gaza risikerer å trivialisera folkemord både i fortid og sanntid.

Regjeringen kutter i driftsstøtta til Kloden – bare åtte måneder før teatret åpner et helt nytt bygg.

– Også usympatiske mennesker kan være tiltalt med urette

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kontroversiell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

Alle trodde at forfatter Bjørn Olav Jahr ville frikjenne Fredrik Fasting Torgersen.

NRK-leserne hater denne boka: – Smisker med Booktok

Frykter mer biblioteksensur

Bodø/Glimts nye storstue kan få navnet «Power­Office Arctic Arena». Det vitner om en total mangel på lokal selvtillit.

Regje­ringen vil ikke lenger levere papir­aviser på lørdager til hele landet. – Det sender et helt elendig signal, sier forfatter Agnes Ravatn.

– Det er som i «Spillet» og «Farmen»

– Ingen kan se på Gaza og si at det ikke har skjedd med vilje

En «planke­haug» utenfor Telemark Kunst­sen­ter har fått Frp til å se rødt

Mener «Naza»-kritikk bommer: – På tide å snakke om kollektiv skyld

Også signaturer med profes­sor­tittel og sepa­rat­ut­stilling på Nasjo­nal­mu­seet bak seg kan dukke opp i bitte små kunst­ner­drevne gallerier.

– Lager et narrativ om israelerne som kollektivt skyldige

Dårlig nytt for avisa: Fortviler over regje­ringens endringer

Klasse­kam­pen-journalist Hannah Bull Thorvik havna på Place de la République i Paris lørdag kveld.

«Naza» har fått en prois­raelsk mot-dokumentar der sivile ofre er blitt til «terro­ris­ter».

Frykter engelsk dominans

Dag Seierstad (1936–2026)

I Paris stilte Ragnhild Keyser ut med Pablo Picasso. Her hjemme ble hun kalt en maler­kunstens stivkrampe­pa­sient, og verkene karak­te­risert som «kubistisk barnesnak».

Bjørneboe er sentral i fortel­lingen om Torgersen, mener Bjørn Olav Jahr

Yung Lean åpner Sverige mot verden – og vi snur ryggen til

Forfat­teren av «Normal People» kan ikke lenger selge bøkene sine i Stor­britannia. – Nitrist og surrea­lis­tisk, sier advokat Hans Marius Graasvold.

Nazi-retorikken i debatten om Gaza risikerer å trivia­li­sera folkemord både i fortid og sanntid.

Regje­ringen kutter i drifts­støt­ta til Kloden – bare åtte måneder før teatret åpner et helt nytt bygg.

– Også usympa­tiske mennesker kan være tiltalt med urette

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kon­tro­ver­siell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

Alle trodde at forfatter Bjørn Olav Jahr ville frikjenne Fredrik Fasting Torgersen.

NRK-leserne hater denne boka: – Smisker med Booktok

Frykter mer biblio­tek­sensur

Bodø/Glimts nye storstue kan få navnet «PowerOffice Arctic Arena». Det vitner om en total mangel på lokal selvtillit.

Regjeringen vil ikke lenger levere papiraviser på lørdager til hele landet. – Det sender et helt elendig signal, sier forfatter Agnes Ravatn.

En «plankehaug» utenfor Telemark Kunstsenter har fått Frp til å se rødt

Også signaturer med professortittel og separatutstilling på Nasjonalmuseet bak seg kan dukke opp i bitte små kunstnerdrevne gallerier.

Dårlig nytt for avisa: Fortviler over regjeringens endringer

Klassekampen-journalist Hannah Bull Thorvik havna på Place de la République i Paris lørdag kveld.

«Naza» har fått en proisraelsk mot-dokumentar der sivile ofre er blitt til «terrorister».

I Paris stilte Ragnhild Keyser ut med Pablo Picasso. Her hjemme ble hun kalt en malerkunstens stivkrampepasient, og verkene karakterisert som «kubistisk barnesnak».

Bjørneboe er sentral i fortellingen om Torgersen, mener Bjørn Olav Jahr

Forfatteren av «Normal People» kan ikke lenger selge bøkene sine i Storbritannia. – Nitrist og surrealistisk, sier advokat Hans Marius Graasvold.

Nazi-retorikken i debatten om Gaza risikerer å trivialisera folkemord både i fortid og sanntid.

Regjeringen kutter i driftsstøtta til Kloden – bare åtte måneder før teatret åpner et helt nytt bygg.

– Også usympatiske mennesker kan være tiltalt med urette

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kontroversiell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

Frykter mer biblioteksensur