Elise Winterthun

Dag Eivind Undheim Larsen

Christopher Olssøn

#fff

#000

Går ut mot i forfatterforening: – Jeg ble skvist ut

– Foreningen har en ledelse som er opptatt av å ha full kontroll, og som ikke ønsker at det skal finnes kritiske ytringer, sier Merete Franz.

Hun har vært nestleder i styret til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), men tidligere denne måneden valgte hun å trekke seg fra vervet under et ekstraordinært styremøte i foreningen.

Franz forteller at hun trakk seg på grunn av flere «dysfunksjonelle forhold» innad i NFFO.

Hun viser blant annet til nedleggelsen av foreningens fagutvalg. Gjennom mange år hadde NFFO flere fagutvalg, som frilansutvalget og oversetterutvalget, som fungerte som rådgivende organer for styret og hvor medlemmene diskuterte fagpolitiske spørsmål.

– At fagutvalgene ble nedlagt, er en beslutning jeg hele veien har vært negativ til. Det har slått svært uheldig ut for det fagpolitiske arbeidet, og det har skapt stor uro i medlemsmassen, forteller hun.

I mai skrev Klassekampen at en rekke prominente medlemmer reagerte sterkt på styrets valg om å avvikle utvalgene på kort varsel – uten å åpne for diskusjon blant medlemmene.

Franz omtaler dette som en udemokratisk avgjørelse. Men den nylig avgåtte nestlederen mener det er flere forhold som skurrer i foreningen.

Klassekampen har også snakket med fire andre som har jobbet og hatt verv i foreningen. De har ulike fortellinger, men alle peker på en organisasjon med egenrådig ledelse og lav toleranse for intern kritikk.

Arne Vestbø, generalsekretær i NFFO, avviser bestemt de negative karakteristikkene om foreningens arbeid.

Roper varsko om forfatterforening

Selma Stormyren Larsen

Var det det Hans Salomon og hans familie tenkte da de bosatte seg på et småbruk i Vang i Valdres på slutten av 1930-tallet? At de var trygge der?

Skal vi tro Ingeborg Solbrekken, forfatteren som skrev boka «Jøden og jorden» om Salomon-familiens skjebne under andre verdenskrig, var det slik.

«Det var selvfølgelig naivt», sa Solbrekken til Klassekampen i fjor vinter, stående i Vangs snøkledde landskap. «Men når vi står her, er Tyskland langt borte. Det er som om Europa ikke eksisterer.»

I etterpåklokskapens lys står det klart for oss at veien fra Tyskland til Vang, var kort, selv i 1940. Vi vet at nazistene ikke skydde noen midler i forfølgelsen av jødene, at mer enn 760 norske jøder ble drept, og at nesten alle jøder som bodde i Norge før krigen, fikk eiendelene sine inndratt.

80 år etter krigens slutt er fortsatt mye uvisst om bankenes rolle i den økonomiske plyndringen av norske jøder. Forfatter Ingeborg Solbrekken har gjort en iherdig jobb for å avdekke hva som hendte med Hans Salomons formue under og etter krigen, og i hennes bok «Jøden og jorden» blir det klart at banken i Vang den gang bidro til ranet av Salomon.

Han overlevde andre verdenskrig, men mistet etter hvert gården i Vang. At mange nordmenn i dag kjenner til uretten som ble begått mot Salomon og hans familie, er takket være Solbrekken.

Hun har arbeidet i motvind. Valdres sparebank holdt lenge tett om hva som skjedde med Salomons konto under krigen, etter råd fra Finans Norge. Finansforetakslovens taushetsplikt, nærmere bestemt paragraf 16–2, forhindret dem fra å dele opplysningene med Solbrekken, fastholdt de, også til tross for at Salomons etterkommere støttet henne i kravet.

Bare Finanstilsynet har mulighet til å oppheve bankenes taushetsplikt, og kun hvis «særlige hensyn» foreligger. Solbrekken fikk til slutt gehør hos Finanstilsynet. Dermed kunne hun fastslå det som var mistanken: at banken hadde bidratt til ranet av Salomon.

Noen ganger står regelverk i veien for viktige avsløringer

Det burde ikke vært så vanskelig

– Her gjør de rett og slett veldig mye skade for veldig lite penger, sier forfatter Sandra Lillebø.

Hun er blant dem som i dag skal troppe opp foran Bergen rådhus for å protestere mot byrådets seineste forslag til kutt i kulturen.

I går morges ble det klart at Reidar Digranes (Sp), byråd for næring, kultur og idrett, har foreslått å holde tilbake brorparten av midlene avsatt til kommunens kunstnerstipender.

Lillebø, som også er skribent i Klassekampen, er vara til bystyret for SV. De fikk i går beskjed om kuttforslaget til revidert budsjett.

– Dette er ikke et budsjettframlegg til neste år, men stipender som folk har søkt på for flere måneder siden og var ment å deles ut veldig snart, sier Lillebø, som selv har mottatt et av kommunens kunstnerstipender tidligere.

Årsaken til kuttforslaget er kommunens krevende økonomiske situasjon, går det fram i saksdokumentet. For å kunne «imøtekomme eventuelle nødvendige innsparingskrav» i revidert budsjett foreslår Digranes å holde tilbake 2,7 av de avsatte 3,9 millionene som skulle gå til kunstnerstipender.

– Det vil ramme ganske mange og sender svært uheldige signaler for framtida, sier Lillebø.

– Kulturfeltet i Bergen er sårbart. Det er vanskelig å holde på folk. Hvis vi skal fortsette å ha et levende kunst- og kulturliv i byen, må vi i det minste bevare ordningene vi har.

Jeg har ingen intensjon om å rasere byens kultursatsinger. Men vi må nedskalere noen ting.

Vil skrote stipender

Sara Hegna Hammer

Tate Modern vil kjøpe mindre urfolkskunst. Tanken er god, men fallhøyda stor, mener samisk museumsleder.

Det siste tiåret har vestlige kunstinstitusjoner for alvor fått øynene opp for rikdommen i urfolkskunsten, men også uretten de har begått ved å ikke ta ansvar for den.

Nasjonalmuseet har for eksempel, under tidligere direktør Karin Hindsbos ledelse, kjøpt inn et betydelig antall samiske verk og symbolsk nok plassert Máret Ánne Saras «Pile o’ Sápmi» ved museets hovedinngang.

Men er det rettferdig at de nasjonale og regionale museumsinstitusjonene skal eie viktige verk laget av urfolkskunstnere? Eller bør eierskapet forbli hos urfolket selv?

I et intervju med Art Newspaper tok Hindsbo, som nå er direktør for det prestisjetunge Tate Modern i London, nylig til orde for at de store kunstmuseene i noen tilfeller heller burde låne enn å kjøpe sentrale urfolksverk.

«Noen av verkene tilhører miljøet», påpekte Hindsbo, og uttalte at det i slike tilfeller vil være bedre å få på plass langtidslån enn at Tate kjøper verkene inn til sine permanente samlinger.

Det er en god tanke, mener Anne May Olli, leder for RiddoDuottarMuseat – de samiske museene i Vest-Finnmark.

Men hun frykter likevel at de negative konsekvensene vil bli større enn de positive.

– I en ideell verden hadde det vært hensiktsmessig med slike låneavtaler, men dessverre er verden mer komplisert, sier Olli på telefon med Klassekampen.

Vi ville aldri utkonkurrert et samisk museum i en budkrig.

Vurderer å kjøpe færre urfolksverk

Tom Henning Bratlie

Glasskunstner Kjersti Johannessen mener seg ført bak lyset av Oslo kommune: – Virker som om kunstnere er ugress i byen

– Vi føler oss ført bak lyset, sier Kjersti Johannessen.

Hun er glasskunstner, og sammen med Ina Kristine Hove og Jeanne-Sophie Aas holder hun til i glasshytta i Kirkeristen, en fredet basarbygning ved Oslo domkirke.

De er 3 av 14 kunstnere som i dag leier et av kommunens subsidierte atelierer i Kirkeristen, men snart er det trolig slutt. I juni vedtok Oslo bystyre at Kirkeristen skal legges ut for salg.

– Nå skal de subsidierte atelierene bort. Det virker som om kunstnere er ugress i byen, sier Johannessen.

De tre kunstnerne flyttet inn i februar 2023, og alle har annet arbeid ved siden av – det er først nå salget gjør det mulig for kunstnerne å ta ut lønn.

– Man trenger mange år for å bygge opp en bedrift. Vi har fått 

, og så blir det tatt fra oss igjen, sier Johannessen.

Leiekontrakten deres løper til februar 2028, og det er opp til de nye eierne hva som skal foregå i bygningen etterpå. Det siste kunstnerne vil, er å flytte.

– Denne plassen er helt fantastisk. Og det svære utstyret er veldig krevende å flytte på, sier Ina Kristine Hove.

Det virker som om kunstnere er ugress i byen.

Kunstnere må ut fra Kirkeristen

Guri Kulås

Line Ørnes Søndergaard

– Det var merkeleg å sitja i si eiga stove og sjå ein film om to skandinavar som prøver å fortelja meg kven eg er, men det fanst ein sjølvrefleksjon det var mogleg å arbeida vidare med.

Bird Runningwater, filmprodusent, apasje og ein nøkkelfigur for auka urfolksrepresentasjon i filmindustrien, fortel korleis han kom til å setja «godkjentstempel» på den norske dokumentaren «Geronimos tapte stamme – en snublende reise i Helge Ingstads fotspor». Det er den nye filmen til Håvard Bustnes («Trond Giske – Makta rår»), og Bird Runningwater er eksekutivprodusent.

I filmen følgjer regissøren sin danske ven og manusforfattar Lars K. Andersen i dei nær 90 år gamle spora til Helge Ingstad i Sierra Madre. Med Ingstads bok «Apache-indianerne – jakten på den tapte stamme» (1939) i sekken reiser Bustnes og Andersen til Mescalero-reservatet i New Mexico for å fullføra forfattaren si «jakt» på (etterkomarar av) apasjar, som skal ha søkt ly mot folkemord i fjella sør for grensa. Ikkje heilt uventa blir dei framande filmskaparane venleg, men bestemt avviste, og gradvis byrjar dei to tilreisande å stilla spørsmål ved eigne motiv og føresetnader for filmprosjektet.

– Dokumentarfilm har sidan pionertida vore dominert av antropologiske perspektiv, seier Bird Runningwater og viser til Robert Flahertys iscenesette stumfilmsuksess «Nanook of the North» (1922), som hevda å skildra verkeleg inuitliv.

– Dokumentaristar tar seg enno store fridomar og søker ikkje urfolks involvering i skapings- og forteljingsprosessen.

Skiftet frå eit antropologisk til eit sjølvreflekterande perspektiv er årsaka til at Runningwater meiner andre filmskaparar kan ha nytte av å sjå «Geronimos tapte stamme».

– Filmskaparane blir konfronterte med si eiga romantisering og sin eigen mystisisme. Det var forfriskande å sjå prosessen falda seg ut i sanntid på lerretet, seier eksekutivprodusenten, som til vanleg legg kreftene i å realisera film- og tv-drama av urfolkskunstnarar.

Han har avtaler med Amazon og andre tungvektarar i amerikansk bransje. Posisjonen har Bird Runningwater fått etter at han mellom 2001 og 2021 var sjef for Sundance-festivalens målretta satsinga på produksjon av urfolksfilm. Nokre av talenta han støtta, var Sterlin Harjo og Taika Waititi, skaparane av den Disney-distribuerte tv-serien «Reservation Dogs».

Urfolk er viska ut frå offentleg medvit, noko som gjer det lettare for majoriteten å forsona seg med USAs historie.

Historietjuveri i fokus

Mariken Lauvstad

NRK-serien «Våre beste år» peker dessverre fram til statskanalen slik den ser ut i dag.

Plutselig står han der: Selvsikkert henslengt mot dørkarmen, med langt hår i hestehale og lys blazer med store skulderputer. Jeg snakker om karakteren Petter Torkildsen i den nye Feelgood-produserte NRK-humorserien «Våre beste år», spilt av Jakob Schøyen Andersen

I serien tas vi tilbake til 1985. Den venstreradikale aleinemora Siri jobber i NRKs ungdomsavdeling og brenner for å vekke politisk engasjement hos den oppvoksende generasjon. Men en dag setter den mistenkelig solbrune reklamemannen Torkildsen, headhuntet fra det han selv kaller 

sine blendahvite sneakers innenfor dørene på NRKs lokaler på Marienlyst. Og ingenting skal noensinne bli det samme igjen.

Der Siri vil lage opplysnings-tv om motepress, vil Petter «rebrande»

 Han døper om lørdagens underholdningsprogram for unge til «Znikk Znakk

og, til Siris store fortvilelse, inviterer Det Nyes moteredaktør til studio.

«Våre beste år» baserer seg på krasjet mellom 1970-tallets idealisme og jappetid med den symboltunge NRK-institusjonen som omdreiningspunkt. Det er morsomt og gjenkjennelig, men ser man i serien i lys av vår tid, blir det også tydelig hvor utdefinert og fremmed idealisme og solidaritet er blitt.

Siri framstår som en krampaktig etterlevning fra en annen tid: Hun kjemper en umulig kamp mot forandringer som vi med fasiten i hånd vet bare kommer til å fortsette. Den

Torkildsen med hestehalen har gått fra å være én solbrun PR-mann til å bli selve definisjonen på det nyliberale NRK. Det er han som 

 NRK nå. Siri blir uunngåelig et bilde på de av oss som fortsatt bedriver nytteløs kritikk av NRKs uendelige utvanning av eget mandat.

 består i dag blant annet av Tiktok-inspirerte videosnutter med varighet på under to minutter og titler som «Topp fem tissescener med Tom Hanks», «Hvem har Norges skarpeste jawline?» og «Kaptein Krok er ikke sexy lenger. Nå kommer reaksjonene».

Takket være NRK er også jeg oppdatert på siste nytt om Taylor Swift og «Love Island UK», og hvorfor en gjenglemt Starbucks-kopp kan skimtes på et bord i en «Game of Thrones»-episode. Når NRKs aktualitetspodkast «Oppdatert» endelig skal dekke kultur, vies en hel episode til temaet 

Brat og demure: Derfor trender personligheter».

Om noe av dette har særlig verdi verken for meg eller de unge – utover en to sekunders 

kultur- og underholdningsjournalistikk på NRKs flater er for lengst oppløst. Dette preger også temaene hos NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad, som riktignok klarer kunststykket å skrive nyansert om det meste – fra kongehus via loafers og stiletthæler til tyveårsjubileet til filmen «Mean Girls». Likevel er det på tide å spørre seg om slike temaer virkelig er eneste vei til «folkelig» kulturdekning, eller om NRK heller burde fokusert på å dekke mangfoldet av kunst- og kulturhendelser som finner sted i vårt eget land.

Det er som om verden utenfor USA nærmest ikke eksisterer

Statskanal med dollarglis

Kåre Bulie

Regissør Anne Haugsgjerds livsverk fortjener et større publikum.

Anne Haugsgjerd liker minimalistiske bilder fordi hun selv har så mye hun skal ha sagt. Den selvinnsikten var en av flere kortfilmskaperen delte med de atskillige som i forrige uke hadde møtt opp på Cinemateket-premieren til «Anne Haugsgjerd – filmregissør», Trygve Hagens nye dokumentarfilm om åttiåringen.

I salen, som var fylt av mang en veteran fra de smalere delene av landets filmbransje, poengterte flere at tittelen ikke var tilstrekkelig – at det snarere var tale om et kunstnerportrett. Haugsgjerd var endog en installasjon i seg selv, ble det ymtet frempå om. Hovedpersonens livsverk gjør det fristende å si seg enig i betegnelsen.

Siden hun debuterte for 38 år siden, med den utpreget selvbevisste «Livet på Frogner», har Haugsgjerd igjen og igjen brukt seg selv og nærmiljøet sitt i arbeidene hun har skapt. I 2024 er begrepet stemme for lengst blitt en klisjé i omtalen av kunst, men Haugsgjerd har både bokstavelig talt og i overført betydning virkelig funnet – og ikke minst tatt i bruk – stemmen sin: Like avgjørende i kortfilmene hennes som bildene er ordene som ledsager dem, og som Haugsgjerd på karakteristisk vis ynder å fremføre selv.

vandringer, som har trekk så vel av det lyriske som av det essayistiske, har hun heller ikke vært redd for å utlevere sin indre verden. I Hagens film snakker Haugsgjerd om depresjoner og alderdom, om ensomhet og det faktum at hun hverken har barn eller barnebarn. Årene som går, og konsekvensene av dem, har hun tematisert også i egne verk. I Haugsgjerds univers har likevel det tunge som oftest følge av det lette: Sansen for humor og tilværelsens absurditeter er gjennomgående. I scenesamtalen med Hagen innrømmet hun at hun trivdes også med å stå foran andres kamera, ekshibisjonistisk som hun er.

At Haugsgjerd er datter av en kunstmaler, vet den som har sett filmene hennes. Men etter å vært student ved hovedstadens kunst- og håndverksskole ble hun selv grafisk formgiver heller enn å følge i hans fotspor. Haugsgjerd lagde bokomslag og plakater og arbeidet for ukeblader. I Hagens portrett kan man studere ikke bare en rekke utdrag fra filmene hennes, men også eksempler på designerens arbeid. Man får imidlertid også høre at hun ville noe mer – og derfor debuterte som filmskaper det året hun fylte 42.

Deretter har hun altså aldri gitt seg – iøynefallende mye mer begrenset synlighet enn hun hadde fortjent, og etter hvert pensjonsalder og vel så det til tross.

 i filmene hun selv har skapt, og derfor er det på sin plass at den vannglade regissøren er på tur i den også i dokumentaren. I tråd med objektets verk er den behersket i lengde. Samme kveld som Hagens film hadde premiere, viste Haugsgjerd den like ferske «Flow». Som «Livet på Frogner» handler det nye arbeidet hennes typisk nok om å lage film og utfordringene ved den skapende prosessen. Også metapreget har fulgt Haugsgjerds produksjon – i likhet med familiehistorien hennes. I «Flow» dukker svart-hvite foreldre, onkler og tanter opp fra fortiden – på fotografiene Haugsgjerd er glad i å inkludere. I tråd med tittelen handler også «Flow» om det våte element, men dessuten om klokka som tikker ubønnhørlig.

At den også peker bakover, understreker den filmen Haugsgjerd viste den sammen med, som typisk nok blander dokumentariske partier med iscenesettelse og opphavskvinnens muntlige refleksjoner. I «Flink pike, sitt pent!» fra 1991 gir regissøren sin karakteristisk personlige kommentar til forholdet mellom menneske og dyr: Verket er en snodig rapport fra hundefrisørsalonger og hundeutstillinger akkompagnert av filmskaperens samtale med en terapeut om det faktum at hun selv foretrekker bastarder fremfor outrert friserte rasehunder.

Den strenge dressuren deres later i mer enn én forstand til å avspeile menneskene som eier, oppdrar og eksponerer dem.

Anne Haugsgjerd var en installasjon i seg selv, ble det ymtet frempå om

Sjelden plante

Endre Ugelstad Aas

Fagforeninger i teaterbransjen rasler med streikesabelen. 

Vårens lønnsforhandlinger for ansatte ved 20 teatre endte med brudd. I dag møtes igjen partene i Teateroverenskomsten hos Riksmekleren. Dersom de ikke kommer til enighet, vil det bli streik på Riksteatret, Nordland Teater og Turnéteatret i Trøndelag.

Stridens kjerne er arbeidsvilkår for ansatte som reiser på turné. Teknikere på turné får i dag bare registrert ett kvarter for hver time de tilbringer i turnébussen, ifølge Fagforbundet.

Det er altfor lite, mener leder for Fagforbundet Teater og Scene Mari Røsjø.

– Hvis du kjører fire timer i buss på vei til en forestilling, så får du bare registrert én av de fire timene du sitter på bussen. Det oppleves som svært urimelig, sier hun.

Hun påpeker at det er en belastning å være borte hjemmefra i så lange perioder.

– Mange kaller det «kontortid» for teknikere når de sitter i bussen, da man bruker tida til å planlegge neste forestilling og ha kontakt med scenene man skal besøke, sier Røsjø.

Fagforbundet har i flere år jobbet for å endre disse bestemmelsene i avtalen, forteller Røsjø.

– Dette er en sak som er godt kjent for begge parter. Jeg mener tida er moden for å ta tak i det vi mener er en utdatert bestemmelse.

Særlig blant de som turnerer mye, er det et stort gjennomtrekk blant de ­ansatte.

Teknikere krever bedre lønn

Musiker Ask Vatn Strøm mener hverdagen ikke hadde gått rundt uten en fast sidejobb.

– Jeg tror ikke det hadde gått rundt uten en fast sidejobb, sier Ask Vatn Strøm.

Han er musiker og musikkpedagog og spiller blant annet i bandene Kanaan, Full Earth, Soft City og ¡BangBang Watergun!, med en Spellemannpris på CV-en.

Klassekampen har presentert musikeren for noen av hovedfunnene i Artistundersøkelsen 2024, som ble lagt fram under bransjefestivalen Bylarm forrige uke.

Av undersøkelsen, som hadde 401 respondenter, kommer det fram at nesten 50 prosent oppgir ustabil inntekt og usikkerhet som den største økonomiske utfordringen ved å være artist.

Strøm sier han kjenner seg godt igjen i tallene. For å kunne planlegge langsiktig og ta opp boliglån, har han derfor en 40-prosentstilling på kulturskolen i Bærum.

– Selv om jeg spiller mange konserter, er det ikke alltid jeg sitter igjen med honorar etter en spillejobb. Det er mye som går til reise og andre utgifter forbundet med konserter, sier han.

65 prosent av respondentene i Artistundersøkelsen oppgir at de har inntekter på under 200.000 kroner årlig fra å spille live. En tredel har inntekter under 50.000 kroner. Samtidig oppgir seks av ti at de må bruke mer enn 25 prosent av inntektene fra livespilling på å dekke direkte kostnader knyttet til oppdragene.

Strøm anslår at han spiller et sted mellom 80 og 100 konserter i året.

Jeg er avhengig av å spille mange konserter for å betale husleia.

Kan ikke leve av musikken

Siden Gazakrigens start har Columbia-universitetet i New York vært gjenstand for store protester fra studenter, som ønsker at institusjonen dropper investeringer som kan knyttes til Israels krigføring.

Som Klassekampen har omtalt i flere saker, har universitetets ledelse slått hardt ned på flere protester og tilkalt politi, som har rykket ut i stort antall og arrestert studenter. Flere har også blitt utvist fra universitetet.

Nå hevdes det at ledelsen har gått et steg lenger: Nemlig å følge med på demonstrerende studenter gjennom omfattende overvåking – og ved bruk av detektivbyrå.

Det er Columbia Daily Spectator, Columbia-studentenes tradisjonsrike avis, som skriver om saken 12. september.

Situasjonen ved Ivy League-universitetet er betent. Ledelsen, særlig den nylig avgåtte presidenten Minouche Shafik, har fått refs fra propalestinske studenter etter å ha tilkalt politiet for å bryte opp protester. Selv har demonstrantene hevdet at protestene har vært fredelige.

Andre har anklaget universitetet for å tillate antisemittisme og utrygghet for jøder, og Shafik har vært på høring i Kongressen.

Nå beskyldes administrasjonen for å spre fryktkultur. Ifølge Columbia Daily Spectator skal universitetet ha bedrevet omfattende overvåking for å identifisere og disiplinere studenter som deltok på arrangementet «Resistance 101» i mars, som ble anklaget for å vise støtte til Hamas.

Universitetet iverksatte en omfattende gransking. Avisa har intervjuet studenter som har blitt oppsøkt av dresskledde etterforskere fra et byrå angivelig hyret inn av Columbia, og som har blitt presset til å identifisere andre demonstranter. Minst 160 studenter har blitt sanksjonert på ulike måter etter arrangementet, ifølge e-poster avisa har fått tilgang på.

Det føles som å befinne seg i et panoptikon.

Universitet skal ha hyret detektivbyrå

Norge legger til rette for israelske angrep på Gaza, mener den israelske forskeren Maya Wind.

Bør norske utdanningsinstitusjoner boikotte Israel?

Ja, mener den israelske forskeren Maya Wind, som var i Oslo denne uka på invitasjon fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). Mandag deltok hun i samtale med Olav Elgvin på Litteraturhuset, i regi av Klassekampen.

Da Klassekampens journalist møter Wind for et intervju, setter vi oss på en benk utenfor Stortinget. Her har hun besøkt partiet Rødt – som igjen løfter forslag om forbud mot akademisk samarbeid med israelske institusjoner som bidrar til kolonialisering.

Wind har også besøkt studentene som har teltet for akademisk boikott på Universitetet i Oslo siden før sommeren. De er en del av et verdenshistorisk øyeblikk, mener hun. Wind studerte selv på Columbia-universitetet i New York, som det siste året har vært gjenstand for store studentprotester.

– Det pågår en mektig bevegelse der studenter holder sine institusjoner ansvarlige for rolla de spiller i Israels folkemord, sier hun.

Wind er bosatt i USA og er ansatt ved University of California Riverside, hvor hun forsker på bosettersamfunn og militarisme. Det har hun selv erfaring med: Hun er jødisk israeler oppvokst i Jerusalem og ble på et tidspunkt fengslet som militærnekter.

Siden har hun markert seg som en skarp kritiker av hjemlandets politikk. I vår utga hun boka «Towers of Ivory and Steel», en detaljert beskrivelse av hvordan israelske utdanningsinstitusjoner aktivt gjør seg medskyldige i kolonisering og krigføring mot palestinere.

– Mange av universitetene er grunnpilarer i statens prosjekt, som handler om ekspansjon av jødiske bosettinger og etnisk rensing av palestinske områder, sier Wind.

Høyt utdannede palestinere som stiller politiske krav, er en trussel mot israelsk styre.

Et forsvar for boikott

Vi vet det, Dagens Næringsliv, medieøkonomien er beintøff. Og vi kan bare forestille oss hvordan det er for dere uten pressestøtte. Hver stein må snus, og man kan ikke være kresen på inntektskilder. Men en helsides annonse på

 til D2?Vi var nære på å kaste hele magasinet, som etter alle solemerker ligner et annonsebilag for Mercedes-Benz, rett i søpla! Det sto om tiendedeler da vi oppdaget den vesle instruksjonen «bla om for å lese D2» øverst til høyre, men vi var fortsatt i tvil etter å ha adlydt. For var virkelig dette blodfattige svart-hvitt-fotografiet av et fotballmål den egentlige forsida, eller var det nok en forvirringsmanøver? Snart skulle det vise seg at magasinet, en gang en spydspiss for lekkert avisdesign, faktisk har gitt intervjuet med sosialpsykolog og smarttelefon-skeptiker Jonathan Hait en innpakning som forener reklameestetikk med knekkprosa og uttrykket til A-magasinet. Ja ja, konkurrentene går i alle fall inn i helga med litt mindre lute rygger. 

Nei. Tilbake til tegnebrettet, D2

 – Det er en misforståelse at ting høres bedre ut på engelsk, sier språkviter Helene Uri.

Komlesesongen er, for å si det med et dårlig oversatt engelsk uttrykk,

Et besøk på Kaffistova, Bondeheimens kulinariske storstue, er obligatorisk for hver en osloborger med gane for den tradisjonsrike norske potetkaka, enten du kaller den raspeball, klubb eller kompe.

? Den som skulle tvile på at engelske ord sniker seg inn over alt, vil få en realitetsorientering idet hun over komler velger potetretten med revet ost og bacon (­eller røkt sideflesk, om du vil).

Kanskje ville salget stupt dersom den hadde vært solgt som 

, men hadde det likevel vært verdt et forsøk?

I Danmark har de, etter årevis med fri flyt av anglisismer, nådd smertegrensa. ­Avisa Informations Rune Lykkeberg og Bjarne Corydon har fått kritikk for overdreven bruk av engelske ord i sin podkast, og de gir klagerne rett: «Generelt lyder dansker dummere når de tror de er klokere ved å tale engelsk.»

Som følge har de åpnet ild mot lånte ord og uttrykk. Hver uke lanserer de danske nyord som kan erstatte de engelske – først ut er 

Klassekampen tar i høst over stafettpinnen fra vår danske søsteravis. Men i vår ­store tiltro til det norske språk vil vi, heller enn å lage nyvinninger, leite oss fram til ord og uttrykk som stadig sjeldnere får skinne. Til det trenger vi deres hjelp – for instrukser se faktaboks.

For fremmedordenes inntog skaper trøbbel også her til lands.

I den siste episoden av podkasten «Goffeng på leting» oppstår det språklige forviklinger. Venstre-politiker Abid Raja sitter i studio for å snakke om sin bok «Vår ære og vår frykt» da programleder Espen Goffeng ber ham gi sin «stump speach».

Retten er kjent som dirty fries, og ‘skitten’ på norsk gir litt andre assosiasjoner.

Nå ribbes språket for lånte fjær

Maria Horvei

Du må sjå «Maktens ringer» med mindre du er veldig interessert i alt som har med Tolkien å gjere

Hausten er over oss, og Amazon Prime har rulla i gang andre sesong av tv-serien som primært er kjend som «tidenes dyraste», sekundært som filmatiseringa av dei dramatiske hendingane i Midgards andre tideverv – ein periode på kring tre og eit halvt tusen år.

Om det høyres ein smule overveldande ut, kan eg roe deg med at «Maktens ringer» kondenserer til det som framstår som tid­spennet til ein gjennomsnittleg amerikansk valkamp. På den andre sida er dramaturgien såpass tungtflytande og dei ulike handlingsforløpa såpass sprikande at det 

ut som,om ikkje tre og eit halvt tusen år, så i alle fall som nokre dryge tiår.

 sett alle dei fire avsnitta som på skrivande tidspunkt er tilgjengelege for strømming, tenker eg fyrst og fremst å roe deg med at dette ikkje er ein tv-serie det er nødvendig å sjå med mindre du er 

interessert i alt som har med J.R.R. Tolkien å gjere.

Noko eg for så vidt er, utan at eg tidlegare har gjort anna enn å skumme gjennom tillegga til «Ringenes Herre» som «Maktens ringer» er basert på. (Eg har aldri hatt eit spesielt godt hovud for kongerekker – eit klart handikap i samanhengen.)

Blant dei mange kritikarane som stiller seg nokså avmålt til «Maktens ringer», vert det gjerne gjort eit poeng av at dette er lovleg tynt materiale. Etter å ha gått tilbake til mi eiga, forslitte utgåve av boka, er eg klar til å ta delvis dissens: Desse nokså få sidene inneheld ein meir omfangsrik historie og fleire overraskande vendingar enn kva nokon fantasyserie nokon gong kunne ynskje seg.

(Dei same kritikarane understrekar gjerne at serien 

fantastisk ut, noko eg tek heilhjarta dissens frå: Serien er fullstendig blotta for den materielle taktiliteten som prega Peter Jacksons «Ringenes Herre»-filmatiseringar, og kvar einaste scene ser ut som ho er køyrd gjennom eit klargjerande filter. Resultatet ser ekstremt dyrt og ekstremt billeg ut på ein og same gong – tenk interiørsmaken til ein oligark møter 

 spennvidda og den potensielle djupna i materialet – problemet er at det ikkje er ei historie, men 

J.R.R. Tolkien, berømt for si manglande evne til å avgrense detaljrikdommen i sitt fiktive univers, brukte tillegga til å skape ei oversikt over 

som skjedde i Midgard og omland over mangfaldig tusen år. I narrativ struktur ligg dei nærare Store Norske Leksikon enn «Ringenes Herre».

At serieskaparane bak «Maktens ringer» ikkje har lukkast med å gje det heile ei engasjerande form, er ikkje heilt uventa. Meistrar innan film-mediet har ein beviseleg tendens til å famle i tilfella der dei verken har full kunstnarisk fridom, eller ei fullstendig fortelling å ta utgangspunkt i. Men det er synd, for Tolkiens tid er kan hende akkurat no.

 roman «Rotter’s Club», som kom på norsk i 2002, speler handlinga seg ut i eit streikande, gråstrimete England på 1970-talet. Av dei fire tenåringsgutane forteljinga sirklar rundt, er to av dei såpass ihuga Tolkien-lesarar at dei endar opp med å kalle det mislukka progbandet sitt for «Gandalvs stav».

Tenk interiørsmaken til ein oligark møter cottage core

Fullstendig blotta for taktilitet

Måndag vart det kjent at kronprinsesse Kate er ferdig med cellegiftkuren og erklært kreftfri. At informasjonen ikkje nådde allmenta via ei offentleg pressemelding, men vart formidla gjennom instagramkontoen The Prince and Princess of Wales, reagerer knapt nokon på lenger. Formatet på meldinga var likevel oppsiktsvekkjande. Opplysingane vart lagt fram av prinsessa sjølv som lydspor til ein lengre video med idylliske scener frå kronprinsfamiliens privatliv, presentert i ein svært spesifikk spelefilmestetikk. Heile meldinga gav sterke assosiasjonar til Terrence Malick-filmar. Kva betyr det?

 gjort sine blunderar i rolla som sin eigen pr-sjef. Det manipulerte fotoet av henne saman med barna, som nyhendebyrået AP måtte trekka av presseetiske omsyn i mars i år, var lågpunktet. Like etter kom videoen der Kate sitjande åleine på ein parkbenk, kledd kvardagsleg i jeans og genser, fortalde rett til kamera at ho har kreft og treng ro til behandling og til å ta seg av familien. Språket var enkelt og konkret, det utvitydige innhaldet – ei påminning om at vi alle skal døy – vekte empati og eit snev av skam i jamvel dei mest klikksøkande nett-trolla. Dei som sidan nyttår hadde kravd å få vita kvifor Kate ikkje viste seg offentleg, og som spekulerte vilt i årsakene til at kongehuset ikkje gav svara publikum meinte å har rett til.

 kongeleg handlar mykje om å spegla folks suter og voner og å fylla vårt sosialt samanbindande behov for slarv. Maktforholdet mellom folk og drott er snudd om. Skattebetalaren ventar at den kongelege må gjera seg fortent til apanasjen som lydig eller rebelsk kjendis. Langs dette spekteret finst det ei rollefordeling i dei fleste kongefamiliar, og denne vart suverent utnytta i Peter Morgans tv-drama «The Crown» – ein serie som sikkert forsterka publikums retthaverske eigedomskrav til kongelege privatliv.

Opprørske kongelege utanfor arverekkja, slike som Harry og Meghan, Märtha Louise og Durek, har omfamna den trivialiserte kjendis­rolla, gjort namna sine til merkevarer og seld liva sine til Netflix medan dei klagar over manglande kjærleik og respekt frå slekta, media og folket – dei tre instansane som kan venda tommelen opp eller ned overfor dei. Det verkar som ein kortsiktig strategi. Endå meir så i lys av prinsesse Kates nye film.

i seg sjølv uangripeleg slik ei kvar positiv melding om folk som frisknar til frå alvorleg sjukdom, er uangripeleg. Vi alle ønskjer henne og familien alt vel, og mange av oss har personlege røynsler som gjer ønskja ekstra inderlege. Samstundes er filmen noko meir enn ei oppdatering om rekonvalesens. Det er ein symbolsk meirverdi i videomeldinga som ikkje fanst i sjukdomsbodskapen frå park­benken i vår.

Filmbilda er bada i varm seinsommarsol, Kate har utslått hår og ein lang, bohemsk bomullskjole. I sakte film og til diskrete folkrocktonar ser vi henne gå mellom høge, brunbleika strå medan ho stryk hendene over toppen av aksa. Innimellom glir filmen saumlaust over i Super 8-hermande heimevideo­estetikk når vi får glimt av dei smilande barna hennar, reine og pene, men alminneleg kledde, leikande i skogbrynet, kortspelande på eit piknikpledd og så vidare. Prins ­William kyssar Kate på kinnet.

kjærleik. Meir enn det minner han i sine metaforiske ord og bilde til forveksling om Terrence Malicks religiøst farga filmar som til dømes «Himmelske dager» (1978) og «The Tree of Life» (2011) der nærstudiet av smertefull kjærleik mellom kvinne og mann, foreldre og barn, menneske og natur smeltar metafysisk saman med verdensaltet. Det einaste Kates film manglar, er eit fargedust bilde frå kosmos.

Vi veit ikkje kven som har regien, men instagramvideoen signaliserer ikkje berre kongeleg velvilje til å dela private erfaringar med allmenta, samstundes som Kate tar «eigarskap til historia si», som den tidsrette klisjéen seier. Den komande dronninga vandrar som ei heilag mor over Jorda, og den verdige, kongelege familie ser igjen ut til å vera velsigna av Gud. Dette er ei mektig og subtil saman­smelting av gamle og nye kongeroller. I Noreg er det berre olsokspel som kan nytta slik retorikk.



Korrigering 13. september: Regissøren på prinsesse Kates film er reklame- og bryllaupsvideoprodusenten Will Warr. Kronprinsparets kommunikasjonsavdeling «Kensington Palace» står sjølve ansvarlege for filmen.

I tillegg heit det at Kates familiebilete var KI-manipulerte. Det rette er at ho sjølv brukte Photoshop til å endra bileta.

Himmelske dagar

– At det er så mange som sier at inntekten fra strømming er ubetydelig, viser at det er viktig å få ut tallene, sier Daniel Nordgård.

Han er professor i rytmisk musikk ved Universitetet i Agder, leder for Createme og har vært sentral i arbeidet med Artistundersøkelsen 2024, som ble lagt fram i går. I undersøkelsen har 401 musikere svart på spørsmål om arbeidsforhold og økonomi i musikkbransjen.

Et av de viktigste funnene viser at norske artister får lite igjen i inntekter fra strømming og platesalg. 71 prosent oppgir at strømming ikke er en relevant eller viktig inntektskilde. Samtidig oppgir nesten 60 prosent inntektene fra konsertvirksomhet som svært viktige.

48 prosent av respondentene oppgir ustabil inntekt og usikkerhet som den største økonomiske utfordringen ved å være musiker.

Nordgård sier at mens inntektene fra strømming og innspilt musikk er en passiv inntekt som kommer til faste tider, fordrer lønna fra live-­oppdrag at man stadig holder seg i aktivitet.

– Dette kan være kjempe­krevende for artister både økonomisk, mentalt og fysisk, sier Nordgård.

32 prosent sier at de i snitt får opptil 5000 kroner per spilleoppdrag, og like mange mottar mellom 5000 og 10.000 kroner. Samtidig viser Nordgård til at kostnadene ved å spille live kan være store.