Sara Hegna Hammer

#fff

Det gikk ikke akkurat noe gisp gjennom befolkningen da regjeringen, i starten av juli, landet på det såkalte minimumsalternativet for Nationaltheatret. Et snaut år tidligere hadde daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) helt iskaldt vann i blodet på dem som drømte om et svindyrt underjordisk teater på Tullinløkka: Det kom ikke på tale å velge en Rolls-Royce når en Volvo duger.

I mellomtida, nærmere bestemt i mars, var da også en Volvo blitt kjørt fram: I «Ny fremtid for Nationaltheatret» foreslo en arbeidsgruppe å utvide teateret med et tilbygg på 2500 kvadratmeter i såkalt klassisk stil – i tråd med arkitekt Henrik Bulls opprinnelige visjon. Ikke bare hevdet gruppa at det vil bli billigere enn andre alternativer, det skal visst også kunne ferdigstilles allerede i 2030.

 start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning», slo Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann fast. Flere av teaterets skuespillere bifalt forslaget, Riksantikvaren kalte det «ganske spenstig», og Høyres Tage Pettersen ropte «halleluja!».

Kunne det være så enkelt? Etter år med utsettelser, utredninger og uenigheter, skulle man med et trylleslag få en kostnads- og tidseffektiv løsning for Nationaltheatret?

ikke på kritiske innvendinger. Innholdsløst, mente Julie Rongved Amundsen, redaktør i Scenekunst.no og teaterkritiker her i Klassekampen. Ifølge henne byr ikke forslaget på tilfredsstillende løsninger på to av teaterets hovedutfordringer: Hovedscenen må moderniseres, og de to biscenene må erstattes.

Også i arkitektstanden murret det. «Et svik mot faget og kulturen», slo arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk fast i Morgenbladet. Å konkludere med at den eneste løsningen for Nationaltheatret er å kopiere det man gjorde for 130 år siden, karakteriserte han som «et kulturelt selvmord».

Bernhard Ellefsen stemte i og kalte det en «kulturell fallitterklæring». Han viste til vellykkede eksempler på tidsmessige tilføyelser til eksisterende praktbygg, blant dem Den sorte diamant, kuben i sort granitt som i 1999 ble oppført i forlengelsen av Det Kongelige Bibliotek fra 1906.

«Ny fremtid for Nationaltheatret» bidrar derimot med en historieforfalskning, mente kulturredaktøren – ved å tilføye et påbygg i den opprinnelige stilen lurer man framtidas borgere til å tro at teateret alltid har sett slik ut. Det er som man løfter håndflatene i været og sier: «Vår tid har ingenting å bidra med her.»

innvendinger. Og i en ideell verden, med politisk vilje til å kaste enorme summer på Nationaltheatret, burde vi sett på det som vår fordømte plikt å kjempe for et storstilt, moderne signalbygg i bykjernen, tegnet av de beste arkitekter og utført i de flotteste materialer.

Det får være så visjonsløst det bare vil

Dette kan vi vel lære oss å leve med

Kåre Bulie

#000

Bak inngangspartiet aner man de brolignende trappene. Den som har sett «The Grand Budapest Hotel», den overdådige fortidsskildringen Wes Anderson bygde på østerrikeren Stefan Zweigs litterære verden, vil dra kjensel på etasjene Ralph Fiennes, Adrien Brody og Edward Norton beveger seg mellom. For øvrig later butikkinteriøret regissøren fra Texas fylte med fordums glans – grønne palmer, røde tekstiler, skarpt ekviperte hotellansatte – til å være nokså tomt.

Kaufhaus Görlitz, som bygningen nå heter, ligger i hjertet av den tyske byen ved samme navn. Med sine menneskefigurer på fasaden og sin opplyste arkade foran inngangen gjør det jugend-pregede varehuset fra 1913 et mektig inntrykk også fra utsiden. Nå og da tilbys adgang under oppsyn, men ennå har det ikke faste åpningstider: Bygningen forble stengt da jeg var på besøk.

, for Kaufhaus Görlitz dukker stadig opp også andre steder i den fargesprakende byen – på en måte som vitner om popkulturens kraft: På turistkontoret kunne jeg studere bygningen på skjerm. I hotellresepsjonen kjøpte jeg et postkort prydet av et fotografi av «Jugendstilwarenhaus Görlitz» i sin fulle prakt. Motivet forklarer hvorfor en filmskaper med det estetiske blikket Wes Anderson er blitt legendarisk for, falt for den grandiose salen: klær og blomster under det rikt dekorerte glasstaket som troner over søylene og buegangene øverst og de glamorøse balkongene lenger ned.

I en tysk provinsby av begrenset størrelse – grensen mot Polen strekker seg bokstavelig talt gjennom sentrum – er det på den annen side neppe lett å fylle et slikt monument: Et tosifret antall år etter at butikken ble tømt, venter den fortsatt på permanent ny bruk, Görlitz’ stolte fortid og planer om gjenåpning til tross.

 den palasslignende tungvekteren altså likevel har oppnådd, må herren som har gitt verden moderne klassikere som «The Royal Tenenbaums» og «Moonrise Kingdom», bære. De karakteristisk stilsikre interiørene Anderson skapte til «The Grand Budapest Hotel», forblir elleve år etter lanseringen formidabel reklame for Kaufhaus Görlitz – og for byen rundt det. Tittelen forteller hvem som var filmens aller største stjerne, på tross av den overveldende rollelisten: Tilda Swinton, Jude Law og Jason Schwartzman, for å trekke frem noen av celebritetene i tillegg til de allerede nevnte.

Produksjonen førte til at Görlitz i 2017 ble kåret til tiårets «location» i Europa, og et nettsøk vitner om den oppmerksomheten kjendisene har vært med på å gi stedet. Varehusets vinduer er forvandlet til en utstilling om flere filminnspillinger: Før Anderson omskapte innsiden til en hotellresepsjon, hadde bygningen opptrådt i utendørsscener i «The Reader» og «Käthe Kruse». Etter amerikanerens innsats ble den med i den tyske tv-serien som bar den for anlegget kledelige tittelen «Drømmenes hus» og passende nok handler om et stormagasin.

Hvem som har veid tyngst, etterlater den selvsikre presentasjonen likevel ingen tvil om: «… Wes Anderson satte opp ‘The Grand Budapest Hotel’ i det som trolig er Tysklands vakreste varemagasin, og gjorde det verdensberømt».

en stjerne med påskriften Görliwood – en betegnelse som viser til Hollywood, men i tillegg minner om den jevnstore svenske provinsbyen Trollhättans forsøk på å slå seg opp som Trollywood. Nær Görlitz’ pittoreske rådhus skryter nok et vindu: «And the Oscar Goes to Görlitz», står det ved siden av et bilde av den umiskjennelige statuetten. Oppslaget forteller dessuten at siden 1950-årene er langt over 100 tyske og internasjonale produksjoner blitt til i «filmbyen Görlitz», og trekker frem Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds». Også her lyser imidlertid «The Grand Budapest Hotel» sterkest: Teksten minner om at til de fire Oscar-prisene verket mottok, hørte den for beste produksjonsdesign, en utmerkelse «Görlitz’ befolkning er meget stolt av».

Vinduet bortenfor bemerker da også at mange lokale deltok i den, og at hele byen ble en scene for skuespillerne i perioden arbeidet varte. «En million takk, Görlitz, den beste tiden noensinne», er Jeff Goldblum, en av dem, sitert på. Barokkbygningen ordene dekker, «Den brune hjort», hevder å kunne romme innspillinger av alt fra thrillere til eventyrfilmer og byr dessuten på et kart over etasjene som utgjorde Andersons fiktive miljø: Så vel værelset til portieren Gustave (Ralph Fiennes) som sengen til den unge konditoren Agatha (Saoirse Ronan) er avmerket.

Görlitz ble ikke ødelagt under krigen i den grad mange andre tyske steder ble

Wes av Görliwood

Med fare for å overdrive, vil jeg anslå å ha tilbrakt et sted mellom 100 og 150 timer på Nordre gravlund dette året.

Det er mindre dystert enn det høres ut, for denne gangen har jeg – takk og pris! – ikke knelt ved en grav. Nei, dette året har stått i livets tegn: I februar fødte jeg mitt andre barn, en (etter min mening) bedårende datter. Med på kjøpet fikk jeg ti måneder med blanke dager, men ingen babysang eller babyomvisning på byens museer lokket. Også i denne permisjonen var det de døde som kalte på meg.

blant gravene på Oslos nest største kirkegård føles underlig meningsfylt. Påminnelsen om livets forgjengelighet får en ikke bare til å sette seg selv i en større sammenheng, men også til å verdsette den bekymringsløse vandringen med et sovende barn.

Takket være en relativt ny grav er dessuten Nordre gravlund blitt et sted for å trekke på smilebåndet. For det har seg slik at Pål Enger (1967–2024), mannen som stjal Edvard Munchs «Vampyr» og «Skrik» fra henholdsvis Munchmuseet og Nasjonalgalleriet, er blitt stedt til hvile der. Og valget av gravstøtte må sies å være ukonvensjonelt: et fotorealistisk maleri av hele Norges nasjonaltyv i egen person, foran en umiskjennelig 

Muligens er det et selvportrett – Enger malte selv, og bildet bærer to signaturer: hans egen og «Thomas 2023». Lent inntil gravstøtten står en liten gjengivelse av «Skrik» og en figur av en rastafari som røyker weed.

 fra Pål Enger der, altså. Mannen som gjorde seg bemerket som mestertyv i den grad at han fikk nekrologer i The Economist og Financial Times. Også begravelsen hans ble behørig dekket i norske medier. I bildene fra Vålerenga kirke kunne man, i tillegg til gravstøtte-maleriet, se kista drapert med et Skrik-klede og to malerier av stigen han brukte for å klatre inn i Nasjonalgalleriet.

Det er verken subtilt eller smakfullt, men unektelig ganske herlig.

 vært like morsomt dersom maleriene aldri var kommet til rette? Om han hadde sendt våre nasjonalskatter ut av landet og ned i mørket? Kanskje ikke. Men det ble da heller ikke enden på visa. Maleriene kom ikke bare til rette, både «Vampyr» og «Madonna» er nå kapslet inn i hvert sitt signalbygg.

Det er kanskje ikke Pål Engers fortjeneste at vi så oss nødt til å bygge Munchmuseet og Nasjonalmuseet, men hans gravsted tjener uansett som minnesmerke over et uforglemmelig kapittel i norsk kunsthistorie. Selv ikke de av oss som ikke kan huske det, kan glemme det.

Mestertyven ler sist

Endre Ugelstad Aas

Elise Winterthun

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Spørsmålet om Israels deltakelse i Eurovision Song Contest har vært en av årets store kulturdebatter. Men hva mener egentlig folket?

En fersk undersøkelse Omnibus har utført på vegne av Fagforbundet, viser at 52 prosent mener Norge bør avstå fra å delta i konkurransen all den tid Israel også står på scenen.

EBU (den europeiske kringkastingsunionen) besluttet på et møte i starten av desember at Israel får være med i neste års Eurovision-finale. Etter dette bekreftet Spania, Nederland, Slovenia og Irland at de boikotter konkurransen. Seinere har Island fulgt etter.

NRK har imidlertid stått fast ved at de ikke vil boikotte Eurovision.

– Den umenneskelige situasjonen i Gaza er bare blitt verre og verre de siste årene. Det vitner om en dobbeltstandard når Russland kuttes ut fra konkurransen, mens Israel får fortsette å delta, sier Cathrine Ertsås.

Hun sitter i Fagforbundets ledelse, med ansvar for forbundets Palestina-engasjement.

– Vi ville undersøke om det er flere enn bare oss og artistene som er kritiske til Israels deltakelse.

NRKs servile, defensive holdning til denne saken er en dypt politisk handling.

– Avlys hele dritten

Dag Eivind Undheim Larsen

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Forlagskonsernet Aschehoug skal selges, og mange i den norske bokbransjen følger spent med på hva som blir utfallet.

Finnes det en eier som kan være interessert i å kjøpe hele konsernet samlet og drive det videre slik det er i dag? Eller er sannsynligheten større for at det ærverdige forlaget blir solgt stykkevis og delt?

Flere spør seg nå hva som vil skje med bokhandlerkjeden Norli, hvor Aschehoug sitter på 51 prosent av aksjene.

– Vi er mange i den norske bokbransjen som nå holder pusten og håper på at Norli havner i gode hender, sier Alexander Even Henriksen, direktør i Bonnier Norsk Forlag.

Norli er Norges største ­bokhandelkjede med 207 utsalgssteder spredt over hele Norge, og de har også vært kjent for å kunne tilby et bredt utvalg av bøker til kundene.

Den største konkurrenten til Norli er Ark-kjeden. Den er heleid av forlags­konsernet Gyldendal og kan skilte med 157 utsalgssteder i Norge.

– For oss som lever av å selge bøker i Norge, er det utrolig viktig at det eksisterer to sterke bokhandelkjeder som kan konkurrere med hverandre, sier Henriksen.

Det gjør at vi er avhengige av et sterkt og sunt Norli også i årene framover, slår Bonnier-sjefen fast.

Norli-kjeden går en usikker framtid i møte

Noen ville hevde at pasienten hadde vært steindau en stund, og at liket utsondret en temmelig ram dunst. Men i juni ble det endelig slått fast av en vaskeekte litteraturprofessor: Virkelighetslitteraturens æra er forbi i Skandinavia.

I et foredrag på litteraturfestivalen på Lillehammer – og i et intervju i herværende avis – gjorde Frode Helmich Pedersen noe få andre har gjort. Han behandlet den mangslungne tendensen som en litteraturhistorisk epoke heller enn en sjanger, og tidfestet den til årene 1997–2024.

Startskuddet var bøker som Stig Larssons «Natta de mina», Carina Rydbergs «Den högsta kasten» og Lars Ramslies «Biopsi». Og de neste 25 årene rant det på med virkelighetslitterære utgivelser av ulik støpning – og av varierende kvalitet.

den tidlige virkelighetslitteraturen som en reaksjon på «postmodernismens maskespill», mente Pedersen. Man lengtet etter noe ekte og ærlig, og sannelig kom det glitrende eksempler på at det hadde noe for seg. Ta Dag Solstads «16.07.41», som mange regner som et høydepunkt. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» vil nok også ha sin plass i den norske kanon (om man bryr seg om slikt om femti år).

Men disse verkene markerte også begynnelsen på slutten, ifølge Pedersen. For mens virkelighetslitteraturen opprinnelig var et estetisk, avantgardistisk prosjekt i opposisjon til det rådende hegemoni, stilte det seg snart motsatt. «Forfallet kommer når folk bare begynner å skrive sin egen historie. Da mangler den kunstneriske impulsen i prosjektet», påpekte han. De selvopplevde fortellingene ble norm – og passet, kan man tenke, som hånd i hanske med en framvoksende terapeutisk-narsissistisk offentlighet.

 så innovative, alle de virkelighetsbaserte fortellingene som piplet fram på vår skandinaviske halvøy. Snarere fikk man følelsen av noe innadvendt og humørløst, i verste fall lettvint eller spekulativt. Man så liksom for seg forfatteren leite med lys og lykte i egen historikk. En slektning med brunstripete sympatier under krigen, duger det? Møte skyld og skam 

 i en dønn ærlig råtekst? Turnere landets litteraturhus i et års tid etterpå, revitalisere karrieren?

Men vinden har snudd, og de siste årene har kritikken av de selvsentrerte fortellingene økt. Debatten har også fått ymse avleggere. Samme måned som Frode Helmich Pedersen holdt sin gravtale over virkelighetslitteraturen, analyserte professorkollega Eirik Vassenden norsk samtidspoesi i Vagant, som han mente bar preg av selvbiografisk knekkprosa. I Morgenbladet sparket Ivo de Figueiredo i gang en diskusjon om minoritetslitteraturens memoarbøker og det han anså som innforståtte og i verste fall autoritære fortellere som levnet lite plass til leserens refleksjon.

som alltid når man har fått en tendens opp i halsen, en fare for at man overser at den også brakte mye fint med seg. Det var et poeng Klassekampens Bendik Wold gjorde seg om virkelighetslitteraturen, og han siterte følgende evig vitale linjer fra Stig Larssons «Deras ordning» (som faktisk kom så tidlig som i 1987!): «Penisen min er våt./ Jeg har vasket den./ Nå venter jeg på at/ raviolien skal bli varm.»

Når vi runder av bokåret 2025, er det også en annen tanke som melder seg. For hvilken epoke har vi entret nå – hva i alle dager er det som blomstrer på virkelighetslitteraturens grav? Fantastisk fiksjon, håper noen. KI-genererte bøker skreddersydd til kommerse impulser og en endelig avvikling av den litterære offentligheten slik vi har kjent den, frykter andre.

Paradigmeskifte

Magne Mellem Enoksen

Det var en av årets varmeste dager i Oslo – en sånn dag der man helst burde sitte ute til langt på natt, fordi man aldri begynner å fryse. Hovedstaden er nydelig da, med kort vei mellom sjø og by.

Og musikk. Da bergensbandet Hjerteslag ble booket til «Bysommer» i vannkanten på Salt, var det bare å kjøpe billett.

gitt meg store konsertopplevelser tidligere også. Da den sju minutter lange «Bryllupsplaner & Andre Fete Løgner» ble dratt enda lenger og mye høyere på fullstappete Sentrum Scene for fem år siden, ønsket jeg et øyeblikk at jeg var bergenser.

Men siden da har det bergenske Hjerteslag-fellesskapet slått sprekker. I løpet av pandemien fikk vokalist Robert Eidevik sparken – eller alle de andre i bandet sluttet. Det kommer an på hvem man spør. Etter litt offentlig skittentøyvask, to runder i Patentstyret og et forlik ble det klart at Eidevik kan fortsette å spille og turnere under navnet Hjerteslag.

Og dermed kunne jeg stå der da nye Hjerteslag dro i gang showet med «Papirsvaner», låta som gjorde at jeg oppdaget bandet en gang i tida.

noe uforløst til å begynne med. Bandet trøkket til, men publikum hadde kanskje ikke helt våknet fra sommerdøsen. Hadde Hjerteslag mistet taket på folket? Etter splittelsen startet resten av gamlebandet den nye gruppa Kristi Brud. Inntrykket mitt er at de har fått mer anerkjennelse i både medier og musikkretser enn nye Hjerteslag.

Men jeg heier fortsatt på Hjerteslag. Jeg liker Kristi Brud også, men Hjerteslag føles mer utadvendt. Robert Eidevik forteller sine historier på utpust – tidvis flytende, tidvis insisterende – men alltid med melodi.

Et av argumentene hans under krangelen med gamlebandet, var at Hjerteslag alltid har vært Eideviks historier. Han tar oss med rundt i både sine egne og Bergens felles skyggesider. Og det er ingen musikk som treffer meg bedre enn mørke historier fortalt til gode rockemelodier.

 også noe i lokalet. Det er fristende å si at publikum ble varme i trøya, men varme var vi fra før. Robert Eidevik hadde kastet sin trøye, og publikum hadde gått fra å være tilskuere til å være deltakere. Det har mye å si for opplevelsen.

Mørke og varme

Rikke Løe Hovdal (foto)

Slik kan altså et juleminne se ut. Det tilhører Frida Ånnevik og formidles gjennom låta «Julekort og gammal dansk», som hun er aktuell med i disse førjulstider.

Låta er Ånneviks bidrag til Herbjørg Kråkeviks årlige julehefte «Juleroser». Under samme konsept står også Ånnevik, Kråkevik og Solveig Kloppen på scenen hver søndag i adventstida på Det Norske Teatret, hvor Klassekampen møter henne.

Hvem er det som skriver julekortene i sangen? Og hvem fører tradisjonen videre?

– I vennegjengen som sangen handler om, var det ei mor som hadde en greie med at hun skrev julekort mens hun nippa til gammeldansk.

gjorde det, fortsetter Ånnevik. Men budskapet forsvinner ikke av den grunn. Det blir en juletradisjon å fortsette å skrive julekort.

Ikke minst for å ta vare på relasjoner med venner og familie du ikke lenger har daglig kontakt med.

– Både mamma og mora til venninna mi var forbilder for oss når det gjelder å beholde sånne relasjoner over tid. Vi er en vennegjeng som har sett opp til hva mødrene våre gjorde, sier hun.

Du trenger ikke skrive fire håndskrevne sider til alle. Mannen min skriver god jul og godt nyttår.

Korte budskap, langvarig glede

Mariken Lauvstad

Det starter med lyden av en småseig jazzsaksofon og oversiktsmotivet av et snødekket Stockholm i vintermørke. Deretter senkes perspektivet forbi de dunkle hustakene og helt ned på gata, der «stockholmare» – tegnet av den legendariske svenske animatøren Per Åhlin – trasker med karakteristisk gyngende gange. Noen har favnen full av julegaver, andre har lutede skuldre og hendene i lommene.

Den kornete strukturen som har oppstått over tid på grunn av riper og støv i filmkopien, tilfører ekstra 70-tallsnostalgi. «Det var en gang en jul, for lenge siden, da man ennå kunne se fattige mennesker gå omkring i gatene», begynner fortellerstemmen – som er forfatter Tage Danielssons egen.

 bare vært så vel. I begynnelsen av desember rapporterte VG om 350 mennesker i matkø utenfor Fattighuset i Oslo. Organisasjonen Rett Fram Opplevelser har rekordetterspørsel etter hjelp til jul – 25 prosent økning fra i fjor. Ferske tall fra Frelsesarmeens fattigdomsbarometer viser at nesten én av fem av nordmenn bekymrer seg for om de har råd til julefeiringen.

I Tønsberg er det satt opp «ønsketrær» der barn kan henge opp et ønske om én enkelt gave, i håp om at en velgjører skal plukke opp lappen, kjøpe inn gaven og levere den. «Ønskene er ofte utrolig enkle. En vinterjakke, gymklær, tegnesaker og pysj. Ting som for mange er hverdagslige», kunne kommunens forebyggende barnevernstjeneste nylig melde i Tønsbergs Blad.«Det har aldri vært så fullt på listene.»

og kulturpersonligheten Tage Danielsson historie om Karl-Bertil Jonssons julaften ble første gang publisert som illustrert novelle i samlingen «Sagor för barn över 18 år» (1964). Historien om fabrikkeiersønnen med ekstrajobb i postverket som – inspirert av Robin Hood – bestemmer seg for å omadressere julegaver på vei til fine stockholmsfamilier, over til folk i fattigkvarterene, traff blink i 1960-tallets Sverige.

Julaften 1975 snurret SVTs filmversjon over svenske tv-skjermer for første gang – noe mindre satirisk i formen, men heldigvis med Danielssons klare samfunnskritikk i behold. Flere sitater fra filmen er legendariske: «Jag har närt en kommunist vid min barm!» roper den rødprustende, stormagede direktørpappa Tyko da det kommer for en dag at hans egen sønn er arkitekten bak byens gavekaos. I dag er historien om Karl-Bertils jul for svensk kanon å regne, ja, den er langt på vei blitt det skandinaviske sosialdemokratiets egen julefortelling.

 til 1901. Vi gir 1 million», lyder årets julekampanje fra Rema 1000 – som gikk med 2,1 milliarder i overskudd i fjor og dermed donerer under 0,05 prosent av overskuddet som julehjelp til Frelsesarmeen.

DNB – som går med rekordoverskudd og hvis sjef Kjerstin Braaten tjente 16,9 millioner i 2024 – holder julebord for 350 av Fattighusets brukere. Ulikheten i Norge er nå oppe på førdemokratisk nivå, med en historisk konsentrasjon av formue i toppen.

Nylig meldte Nettavisen at Reitan-familien, som blant annet eier Rema 1000, har overført store deler av formuen til yngre familiemedlemmer, som deretter har flyttet til Sveits. Kort fortalt betyr dette at norsk omfordelingspolitikk ikke lenger fungerer. Også i Sverige er formuesulikheten tilbake på nivået den var før velferdsstaten tilblivelse.

Nesten én av fem av nordmenn bekymrer seg for om de har råd til julefeiringen

Almisser eller omfordeling?

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

I år gikk jeg nesten på kino. For ei skravlebøtte sitter det langt inne å tilbringe tilmålt egentid i stillhet foran en stor tv, men det fristet faktisk å gå og se «Affeksjonsverdi». Ikke først og fremst fordi den i mai ble belønnet med 19 minutters applaus og en Grand Prix-pris i Cannes, men fordi den hadde fått så hard medfart av Morgenbladets kulturredaktør.

Så forarget over Joachim Triers film, for ikke å si kunstnerskap, var Bernhard Ellefsen, at han hadde gitt filmkritikerne en hviledag for selv å hamre løs på dette 

praksis, vil noen kunne innvende. Men ingen kunne tvile på at det brant i Ellefsens penn: «Nok en påminnelse om hvor pinlig det er at Joachim Trier er Norges fremste kultur­eksport», lød ingressen, og deretter gikk det kast i kast.

Hos Trier sier karakterene dumme og hule ting med «med en inderlighet og i et visuelt språk» man er vant til å se i filmer der det sies kloke og gåtefulle ting, mente han. «Hvert eneste bilde i ‘Affeksjonsverdi’ er vakkert», slo Ellefsen fast i det som jo høres ut som en kompliment. Men nei: «Det er en estetisk katastrofe som underminerer hele denne filmens påstand om verden: At kunsten byr oss sann mening. I ‘Affeksjonsverdi’ byr den oss bare noe veldig, veldig pent».

Det smalt det fra manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen, hvis forsvarstale på Dagsnytt 18 sementerte inntrykket av at Trier er en hellig ku man skal la lykkes i utlandet i fred.

Heldigvis for Trier ville to av landets viktigste filmkritikere ha et ord med i laget. Først gikk Morgenbladets Ulrik Eriksen i rette med sin redaktør. Påstanden om at det i alt det skjønne ligger noe «tilgjort og stivnet, som kitsch», mente han vitnet om en reduksjonistisk lesning. For ham er styrken til Trier og manusforfatter Eskil Vogt at de evner å fortelle på flere nivåer samtidig, med en «ytterst bevisst og finstemt» virkemiddelbruk: «Da kan selv banale utsagn gis en større menneskelig dybde og sårhet».

Heller ikke vår filmkritiker Guri Kulås var imponert over harangen, som hun mente var personlige antipatier mot et filmuttrykk Ellefsen ikke liker –

– pakket inn i «filmkritikk» (de drepende gåseøynene er hennes). «Kvifor læst han, brått, som han ikkje veit at det er i bildekomposisjonen meining blir skapt i film?» spurte Kulås.

et mesterverk eller en overflatisk sviske? Og hva med Ellefsen? Inkompetent og kontrær karaktermorder? Eller en folkefiende som taler der andre tier? I noen uker avkrevde jeg svar på disse spørsmålene fra alle jeg møtte.

Det ga derfor gjenklang da vi i september trykket en spalte av Torgrim Eggen med tittelen «Et forsvar for kjip kritikk». Litteraturen har sluttet å være massekultur, påpekte forfatteren: «Kanskje fordi vi tar på den med silkehansker.»

Enda et forsvar for kjip kritikk

Gustav Gillund

Det finnes vel neppe mange land med en like uttømt matkultur som Norge. Skal man ete noe godt til en billig penge på byen, er man rett og slett blitt komplett avhengig av utlendinger.

Italienere, vietnamesere, kinesere, indere og arabere har i en årrekke rett og slett drevet en snikkolonisering av matkulturen til den gjennomsnittlige nordmann.

De har heller ikke vært uten interne samarbeidspartnere. Norges overklasse – de som har råd til å punge ut tre–fire tusenlapper for en lørdagsmiddag, har nemlig inngått et slags utspekulert samarbeid med disse utenlandske koloniherrene.

 propagandert til den vanlige nordmann at det ikke finnes god norsk mat, og at derfor bare er naturlig at maten til utlendinger har overtatt bykroene. Samtidig har de i all hemmelighet rappet til seg Norges beste kokker, det beste vi har av råvarer og kuppet våre kulinariske tradisjoner, kun for å nyte alt dette i hemmelighold i dyre restauranter med kleskode.

I høst kamuflerte jeg meg bak et kredittkort og en nystrøken blå skjorte, og infiltrerte ett av disse stedene – nemlig Tollbua i Trondheim.

 jeg vil kalle en meget avslappet gourmet-bistro, og en seksretters med vinpakke kostet i overkant av 3000 kroner.

Jeg skal ikke gå altfor mye i detalj i maten, men den inkluderte en søt, syrlig og sterk hvit fiskesuppe som sendte deilige elektriske sjokk gjennom kroppen da den glei nedover halsen. Den inkluderer også en stekt kylling som fikk hele selskapet til å kakle av rein glede.

Vinpakken var voldelig. Verre ble det da huset spanderte to ekstra glass med sjampanje, som jeg nå mistenker at var et forsøk på å bestikke meg.

Jeg husker rett og slett ikke alle de ulike vinene som stadig ble fylt i glasset mitt, men det inkluderte dype rødviner fra Italia, en noe søtlig, men likevel kompleks og frisk riesling, og en dessertvin, som kanskje kom fra Moravia? Jeg var så ruset på rein kulinarisk tilfredsstillelse og fermenterte frukter at minnet fra timene inne i denne kulinariske høyborgen er uklart.

Jeg kamuflerte meg bak et kredittkort og en nystrøken blå skjorte

Vi er blitt lurt: Jeg gikk undercover i rikfolkets hemmelige restauranter

Frida Fliflet

I førre veke gjekk hjernen min ned for telling. Eg hadde feber og var totalt papp – så kva ser ein då? Psykologiske drama og intellektuelle thrillerar: forsvinn! Meghan Markle sin julespesial på Netflix? Come hither.

I tilfelle nokon har gløymt ho, er Meghan Markle gift med britiske prins Harry, 

. Dei bur i California og har to barn. Dei er progressive og moderne! Det er ganske dårleg stemning med gjengen i Buckingham Palace, men dei er heldigvis langt vekke.

 og Harry hoppa av kongefamilien og fekk kutta løn og privilegium, gjorde paret ein lukrativ avtale med Netflix. «With Love, Meghan: Holiday Celebration» er altså med på å finansiera livsstilen til paret, som etter alt å dømme framleis er ganske adeleg. I Netflix-menyen såg programmet ut som femti minutt med glossy «dokumentar» om korleis Meghan (Harry har tilsynelatande ingenting han skulle ha sagt) førebur jul. 

Så feil kan ein ta. Vi blir kasta rett inn i juletreshopping, eller «the tree thing», som Meghan kallar det. «There’s a tree for everyone!» kvitrar ho og skippar rundt. Klipp til eit kvitt hus som på ingen måte er heimen til Harry og Meghan, men det speler ingen rolle, så lenge det har eit inngangsparti som druknar i juletre.

ingenting, men jo fleire ord som kjem ut av munnen til Meghan, desto meir fjetra blir eg. Eg gløymer heile feberen. Kven har lært denne kvinna å snakka? Det er som å høyra ei blanding av Eiendomsmegler1, Oprah Winfrey og Mats Borch Bugge, but 

Å opna smellbongbongar saman blir beskrive som «really connected, like a moment of community». Å pynta treet gir deg ein sjanse «to really encapsulate your family story». Men ikkje prøv for hardt, tryggar ho: «Just embrace the special touches that bring you joy». Er det rart det gjekk dårleg med dette mennesket i Storbritannia, sarkasmens høgborg? Dei snakkar jo på ingen måte same språk.

 skal vera vennene hennar, men dei – spesielt tennisstjerna Naomi Osaka – ser ut som dei møter ho for første gong.

Desse utvalde sjelene får vera med og laga smellbongbongar eller pyntekransar eller teikna med tusj. «I am 

», seier Meghan og teiknar perfekte kristtorn-greiner. Kameraet kryssklipper til Naomi Osaka si barnlege, fargerike teikning og tilbake til Meghans plettfrie løkkehandskrift. Stakkar Naomi, håpar du fekk godt betalt for dette.

Uansett kva gjestaneseier, er responsen frå vertinna stort sett «I 

it!». Men yndlingsordet til Meghan er nok 

 – å elevera, løfta opp. Som ho seier: «When you grow up, you elevate what you eat.» Og ikkje minst: «It’s the tiniest detail that suddenly feel elevated.»

Elevér jula!

Selma Stormyren Larsen

Kynisk tanke, men tror dere de kan gjøre noe sånt som å bare sende oss de 

vært overhørt inne på kontoret til mine kollegaer i Bokmagasinet, men niks – utsagnet er hentet rett ut fra en chat mellom et knippe Meta-ansatte i 2023.

Meldingene ble frigitt som bevis i en rettssak i mars i år og avslører tilsynelatende en uslukkelig tørst etter kvalitetslitteratur. Ja, det er merkelig hvor mye overlapp det er mellom interessene til norske lesere og amerikanske tekgiganter: Bøker er bra, chattet de ansatte videre, bedre enn det meste man kan finne på internett – men akk, så dyrt.

 alt å dømme en løsning på problemet. Meta gjorde som en del kulturinteresserte med egne datamaskiner på 2000-tallet: De lastet ned fra piratkopierte sider.

Denne våren ble det nemlig klart at Meta har brukt materiale fra såkalte skyggebiblioteker i treningen av sin kunstig intelligente språkmodell Llama 3. Skyggebiblioteker er åpent tilgjengelige databaser på internett med tekster, mange beskyttet av opphavsretten.

På tampen av mars skrev The Atlantic at Meta hadde brukt skyggebiblioteket Library Genesis, oftest kalt Libgen, til å trene KI-verktøyet. Databasen inneholder mer enn 80 millioner forskningsartikler og nesten åtte millioner bøker, og de ansatte hadde fått tommel opp fra selveste «MZ» – Mark Zuckerberg.

som Llama 3 og ChatGPT til å fungere optimalt må man nemlig mate dem med enorme mengder tekst, og kvalitet har noe å si.

Sånn sett kunne de optimistiske iblant oss ta det som en kompliment at Meta etter alle solemerker brukte norske bøker. I april fant Klassekampen bøker av hele 80 norske forfattere i Libgens database.

Mindre tilgivende lesere vil være enige med Erlend Loe, som kalte det «sylfrekt og ulovlig og drøyt på alle måter». Man kan ikke vite nøyaktig hvilke deler av Libgen Meta benyttet seg av, men det er slett ikke usannsynlig at Llama 3 vil kunne gi et godt resymé av «Naiv. Super».

På Zuckerbergs leseliste

Bendik Wold

Buhøvdnatten. Svareleinnatten. Varg­natten. Ørnenatten. Karilinatten.

I Hallingdal er «natt» en fjelltopp, kanskje en avledning av «knatt» eller «nut», det er jeg ikke sikker på. Men jeg husker hvordan den doble betydningen fascinerte meg som barn. Det var morfaren min som lærte meg navnene: På Svareleinnatten sto det ofte et reinsdyr og tygde lav. Buhøvdnatten var rund og skurvete. Ørne­natten lå nesten alltid i skygge. I kveldslyset framsto fjellene fjerne og hemmelighetsfulle, som kulisser i en vagt truende drøm.

Jeg husker situasjonen godt: Morfar og jeg på berget nedenfor hytta, lav sol, et kjølig drag i lufta. Ved siden av meg et saftglass og en liten kurv med kjeks. Over kneet en kravlende maur. Morfaren min på post bak kikkerten, speidende etter dyr og folk. I minnet er det også noen toner som klinger med, en liten melodi – men hvilken? Det fant jeg ut først i høst, 40 år seinere.

en singel fra «Døgnville» (2025) av Liv Andrea Hauge trio, nådde meg gjennom en mildt skurrende radiohøyttaler en sein kveld i oktober. Jeg var på hytta for å gjøre den klar for oppussing – den gamle bua er knapt blitt oppgradert siden morfars tid, men skal omsider få nytt gulv og nytt tak. Idet Hauges første pianoakkorder svevde over eteren, var jeg i ferd med å bla meg gjennom noen gamle brev og papirer i det vi kaller «far­kroken». Et par armlengder unna lå sønnen min og sov, sammenkrølla som en liten husky.

Selvsagt hadde det noe å si at jeg hørte låta akkurat der, akkurat da. Men generelt er det lett å assosiere fra «Døgnville» til norsk natur. Liksom en Grieg eller en Garbarek komponerer Liv Andrea Hauge melodier som i det ene øyeblikket er mjuke og ­kildrende, som klukkinga fra en fjellbekk, men som så i neste øyeblikk slår over i noe mer faretruende. Plutselig er det «natt» i dobbelt forstand – både prikkende mørkt og svimlende bratt.

ikke vært på Buhøvdnatten før, selv om den bare ligger et par kilometer i luftlinje fra hytta. Niåringen og jeg strevde oss opp dit neste dag, i lett høstregn. Da vi nærmet oss toppen, kom tåka drivende som røyk fra et gammelt damp­lokomotiv.

Varden så først ut som en mannsskikkelse. Da vi kom bort til den, oppdaget vi en ny steinmann – den virkelige toppvarden – femti meter lenger nord. Fra dalen under oss hørte vi den klagende brekinga til en sau. Vi bestemte oss for å snu og grille pølsene våre nede i løvtrebeltet i stedet.

Da vi kom tilbake til hytta, gikk vi straks ut på berget, slik at jeg kunne peke ut toppene i det fjerne: Karilinatten. Ørnenatten. Vargnatten. Svarelein­natten. Og Buhøvdnatten, der vi var i dag.

Plutselig er det ‘natt’ i dobbelt forstand

Natt, natt, natt

Mylena Kifle

Kate Havneviks 20 år gamle låt gikk viralt – så kom svindlerne

I sommer skjedde noe utrolig for mangeårige komponist og artist Kate Havnevik: En låt hun ga ut for 20 år siden, hadde tatt av på Tiktok.

Generasjon Z hadde oppdaget låta «Unlike me» gjennom en remiks laget av en tjueåring i Atlanta i USA. Ulike versjoner av låta er blitt brukt i hundretusener av videoer på Tiktok, og videoene er sett av 1,1 milliarder brukere.

– Dette er folk som kanskje var to år gamle da låta egentlig kom ut. Det var utrolig gøy, sier Havnevik.

– Men så kom svindlerne. De følger med på alt som går viralt.

Det som fulgte, var en bølge av kopialbum og -låter på Spotify.

Havnevik har lang fartstid i musikkbransjen. De siste årene har hun jobbet mest som filmkomponist. Hun har også laget musikk for tv-serier som «Grey’s Anatomy» og «The West Wing».

Det er som komponist hun har tjent penger.

– Da strømmingen tok over, mistet jeg inntekten min som artist. Det er masse penger i strømming, men mye av det havner i feil hender, sier Havnevik.

Så kom svindlerne. De følger med på alt som går viralt.

Gikk viralt – så kom svindlerne

Harald Fougner

Første gang jeg så bildeboka «Den fantastiske bussen» av Jakob Martin Strid, var i en bokhandel i København. Den lå oppslått på et eget bord, som et slags ikon, en liten gruppe sto storøyd rundt. (I hodet mitt er dette en scene som forekommer meg veldig stridsk.) I våres kom boka i norsk oversettelse og ble behørig hyllet. Den er dyr og tung. Den veier 2,5 kilo og koster tusen kroner. Men den tok også forfatteren femten år å skrive, alt er gjort for hånd, tegnet på papir.

Min yngste datter elsker allerede Strids bøker. Vi leser boka «Lille Frosk» nesten hver eneste kveld. Det er en nydelig fortelling om en uutholdelig rampete og destruktiv liten frosk (når hans fortvilte froskeforeldre tar ham med til skolepsykologen, tisser han i psykologens veske og tenner på håret hans), men all hans voldsomme skaperkraft resulterer i et fantastisk kunstnerskap når den lille frosken blir voksen. Selv om jeg blir nervøs for at jeg gir henne en slags lisens til å bli ustyrlig, er boka så nydelig at da får det heller bli sånn.

«Den fantastiske bussen» med meg hjem, ble det oppstandelse i stua. Siden boka er utformet som den er, er det åpenbart for alle at det å lese den, er en anledning. Ved første gjennomlesning var min datter fylt av en blanding av fryd og andektighet.

Boka handler om den antropomorfe hunden Taku og vennene hans som må flykte fra byen Ahnstarr City fordi «de» kommer med gravemaskinene sine og river husene deres. Det slår meg at ekspropriasjon er et av mine barnelitterære yndlingsmotiver («Serafin og hans makeløse mesterverk»! «Jørgen Moes vei nr. 13»!). Vennene må flykte til det fantastiske landet Balanka, og det gjør de i den eponyme bussen. Alt er fortalt gjennom spektakulært detaljrike og stemningsfulle illustrasjoner.

 skulle beskrevet den perfekte boka, så ville det vært «Den fantastiske bussen». Den fyller meg med mange av de samme følelsene som Leos Lekeland: en glede på vegne av barna mine som kan møte og oppleve dette i øyehøyde, men også en bitterhet over at dette, som så åpenbart hadde vært perfekt for meg som barn, ikke fantes den gang.

Men der forsøk på å ta del i leken på Leos Lekeland som voksen bare gjør at man føler seg forvokst og fortvilt, har «Den fantastiske bussen» mye å tilby den voksne leseren. I tillegg til å være reint fysisk omfangsrik er boka også lang, med bilder man kan bruke lang tid på. Den er som en slags Johan Harstad-bok for barn. Et litterært rom man kan oppholde seg i over lang tid og som man aldri vil forlate. Sånn virker den på meg, og sånn ser den ut til å virke på min datter. Bokas endelige seier over Ipaden.

Murstein for de minste

Deeyah Khan fikk beskjed om å forlate USA: «Ingen sjanse at dette ender godt for deg»

En kveld i sommer fikk Deeyah Khan en telefon. Den norske dokumentarskaperen bodde i Washington, D.C. på åttende året med sine to døtre, og hun var i innspurten med en film om veteraner fra det amerikanske militæret. Det treårige visumet hennes var i ferd med å løpe ut, og hun skulle søke om et nytt.

Klokka elleve en fredag kveld ble hun oppringt av sin amerikanske advokat.

«Jeg var i ferd med å sende inn søknaden din», sa han. «Og så stoppet jeg meg. Jeg kan ikke gjøre det. Gjør jeg det, flagger jeg deg.»

– Han var redd for at noen ville banke på døra mi. Eller at noe skulle skje foran barna mine, sier Deeyah Khan til Klassekampen.

– Han anbefalte meg å skaffe mye tyngre advokater om jeg skulle søke. Han sa: Du må ha alle mulige strategier på plass for å komme deg ut av internering om du blir tatt.

Khan sov godt den natta. Hun trodde ikke på ham: Hun hadde bodd og jobbet i USA i nesten et tiår, og enn så lenge hadde hun oppholdstillatelse takket være et visum for kunstnere og vitenskapsfolk med «ekstraordinære evner» – O-1-visumet.

I to tiår har Khan laget prisvinnende dokumentarfilmer, om britiske jihadister, om menn som er voldelige mot kvinner og om hvordan det er å være muslim i Trumps USA. Hun har sittet overfor nynazister, muslimhatere og folk som har ønsket henne død, som hun selv formulerer det.

Hvem er jeg? Jeg er bare en brun dame fra Norge som har vist fingeren til Trump flere ganger.

– Dette kan ikke barna mine vokse opp med

På lista over ord som har preget ordskiftet i år, kommer man ikke unna «kultur­kanon». Akkurat nå er det Høyre som roper høyt om vår fellesnorske arv. Men på den spede vårparten, idet krokusene sprang fram ved Henrik Ibsens grav, var det Kari Nessa Nordtun (Ap) som sto i bresjen for et slikt forslag: Hun ville ha mer vekt på norsk kulturarv i skolen.

Klassekampen sendte ballen videre til et knippe forfattere, som villig kom med anbefalinger til hvem skolebarna bør lære om. Petter Dass ble nevnt. Det ble også Ludvig Holberg og Sigrid Undset. Og selvsagt vår største dikter­høvding – Ibsen.

 vel bare å kaste den hersens Ipaden ut vinduet og smelle Ibsens samlede verker på pulten til de håpefulle små? Etterfulgt av engasjerte klasseromsdiskusjoner om livsløgner, kvinnefrigjøring og borgerlige konvensjoner?

Nei, så enkelt er det ikke å gjøre elever til lesere av klassikere, mente litteraturforsker og forfatter Grethe Fatima Syéd, som rykket ut i herværende avis. Ambisjonen om mer Ibsen og Undset i norsk skole manglet fullstendig bakkekontakt, hevdet hun: «Man kan like gjerne be elever og lærere lese Homer på gammelgresk – og resitere det utenat.»

. For om elevene skal interessere seg for Ibsen, fordrer vel det at den som står bak kateteret, kan turnere slike verker med letthet?

Skal vi tro Syéd, som underviser lærerstudenter i Bergen, er det en fjern tanke. Generasjon skjerm er nå i full sving med å utdanne seg til norsklærere (gjerne med karakter 2 på eget vitnemål). De leser knapt på papir. Og mens lærerstanden en gang var respekterte kulturbærere, glimrer dagens vordende lektorer med sitt fravær på litterære ­evenementer.

Utspillet fikk en hel del respons. Professor og forfatter Håvard Friis Nilsen fortalte om liknende erfaringer: Han kan stå foran studenter og oppdage at ingen liker å lese bøker. Også i forlagsbransjen merker man generasjonsskiftet: «Det var en tid da visse typer bøker solgte 4000–5000 eksemplarer fordi alle lektorene kjøpte dem», ifølge Nilsen. Den tida er forbi.

Aktuelt

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber provinsbyen for å bli Görliwood.

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

– Avlys hele dritten

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

Sommerkvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Korte budskap, langvarig glede

Hva en fregnete fabrikkeiersønn kan lære oss på julaften.

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Et besøk på en finere restaurant førte til en ideologisk åpenbaring.

Elevér jula!

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

Akkorder fra fjella i syningom.

Kate Havneviks 20 år gamle låt gikk viralt – så kom svindlerne

Murstein for de minste

Deeyah Khan fikk beskjed om å forlate USA: «Ingen sjanse at dette ender godt for deg»

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Dagen då Celina Isabelle redda meg frå sol og folk.

Pressas nye herre

Nordmenn går på stadig færre konserter – og prioriterer de største navnene

Grunnboka for et estetisk gemytt.

På et lite sted i de sørpolske fjellene har en norsk stavkirke ruvet siden 1844. Årlig gjester over 200.000 det eksentriske monumentet.

Nerdrumenes hevn

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber pro­vins­byen for å bli Görliwood.

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

– Avlys hele dritten

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhand­ler­kjede Norli i spill

Da vi danset på virke­lig­hets­lit­te­ra­turens grav.

Sommer­kvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Korte budskap, langvarig glede

Hva en fregnete fabrikk­ei­ersønn kan lære oss på julaften.

Norges Oscar-håp tåler å fille­ris­tes

Et besøk på en finere restaurant førte til en ideologisk åpenbaring.

Elevér jula!

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

Akkorder fra fjella i syningom.

Kate Havneviks 20 år gamle låt gikk viralt – så kom svindlerne

Murstein for de minste

Deeyah Khan fikk beskjed om å forlate USA: «Ingen sjanse at dette ender godt for deg»

Noen ville ha klassi­kerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Dagen då Celina Isabelle redda meg frå sol og folk.

Pressas nye herre

Nordmenn går på stadig færre konserter – og priori­terer de største navnene

Grunnboka for et estetisk gemytt.

På et lite sted i de sørpolske fjellene har en norsk stavkirke ruvet siden 1844. Årlig gjester over 200.000 det eksent­riske monumentet.

Nerdru­menes hevn

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber provinsbyen for å bli Görliwood.

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

Sommerkvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Hva en fregnete fabrikkeiersønn kan lære oss på julaften.

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Noen ville ha klassikerne tilbake i skolen. Andre mente ideen var latterlig.

Nordmenn går på stadig færre konserter – og prioriterer de største navnene

På et lite sted i de sørpolske fjellene har en norsk stavkirke ruvet siden 1844. Årlig gjester over 200.000 det eksentriske monumentet.

Nerdrumenes hevn