Mylena Kifle

Tom Henning Bratlie

#fff

Én av tre bøker lånes ut på kveldstid ved Oslos lokalbibliotek, skrev Klassekampen i går. Det er enda et tegn på at man bør bygge ut tilbudet om meråpne bibliotek, mener Remi Sølvberg, stortingsrepresentant for Rødt.

– Jeg tror det er mange politikere som ikke forstår verdien av dette. For ungdommene er det en sosial arena, og du drar dit kanskje ikke for å lese, men som bieffekt blir også leselysten vekket, sier Sølvberg.

I Oslo trues tilbudet om meråpent etter at byrådet vedtok å kutte Deichman-bibliotekenes budsjetter med 7,2 millioner kroner i 2026.

Det reagerer Sølvberg på. Han vil tvert imot gi mer midler til landets folkebibliotek.

Biblioteksjef Merete Lie sa i gårsdagens avis at meråpent-tilbudet ikke står i samme fare nå som i fjor høst. Det skyldes byrådets ekstrabevilgninger til bibliotekene på Furuset, Stovner og Holmlia.

Likevel består kuttet på 7,2 millioner kroner, og det er ennå usikkert hva Deichman skal kutte. Det er også planlagt at de skal få et ytterligere kutt på 13,1 millioner kroner i 2029.

Oslo er ikke aleine. Over hele landet må biblioteker kutte i tjenestene sine. Før jul skrev Klassekampen at det er foreslått reduksjon i bibliotektilbudet i minst 20 kommuner. I tillegg er tolv filialer foreslått lagt ned.

– I 2023 fikk vi mange nye Høyre-kommuner, og folkebibliotekene er en av institusjonene som har vært under angrep. Lokalt har vi jobbet for å beholde bibliotekenes plass, sier Sølvberg.

Meråpent kan ikke brukes som et spare­tiltak.

Rødt vil ha kveldsåpne bibliotek i hele landet

Endre Ugelstad Aas

#000

Sommerfugleffekten beskriver hvordan små endringer i startbetingelsene for kaotiske systemer kan føre til store og uforutsigbare endringer over tid. Ideen kan spores tilbake til meteorologen Edward Lorenz, som i et foredrag i 1972 stilte spørsmålet: Kan vingeslagene til en sommerfugl i Brasil forårsake en tornado i Texas?

Flytter vi oss fra meteorologien til geopolitikken, kunne neppe noen av de 35 statslederne som signerte Helsinki-erklæringen 1. august 1975, forstå hvilken betydning dokumentet skulle få for Europas framtid.

Erklæringen sikret på den ene siden grenseoppsettingen i Europa etter andre verdenskrig. Men det fremmet også krav om menneskerettigheter og presse- og ytringsfrihet hos de signerende landene. Blant dissidenter og borgerrettsforkjempere i østblokklandene skulle nettopp det siste bli et viktig referansepunkt i årene framover. I 1989 falt Berlinmuren. Noen få år seinere gikk Sovjetunionen i oppløsning.

Som med de fleste andre politiske traktater og dokumenter er det sluttproduktet støpt i papir og blekk historien i ettertid bryr seg om. Men hvordan kunne i det hele tatt en slik erklæring komme i stand midt under den kalde krigen?

Dette spørsmålet stiller filmskaperen Arthur Franck i sin siste dokumentarfilm «Helsinki­effekten». Resultatet er en film i tolv kapitler om kunsten av sakte diplomati.

– Det var en historie som jeg følte få hadde klart å forklare meg på en interessant måte, sier Franck om hans motivasjon for å gi seg i kast med arbeidet.

– Dette er et eksempel på hvordan diplomatiet faktisk virker – og det på uforutsette måter, fortsetter han.

Filmen bygger på hundrevis av timer med arkivfoto og refererte samtaler fra arbeidet med erklæringen som fant sted mellom 1973 og 1975 – også kjent som Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE).

Det ble rett og slett mer morsomt når jeg kunne snakke med døde verdens­ledere fra den kalde krigen.

Historien om et tørt møte som forandret verden

Bendik Wold

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Hvorfor snakker vi ikke mer om Donald Trumps dårskap? Trolig for ikke å fornærme tilhengerne hans. Så er det heller ikke spesielt god debattskikk å anklage meningsmotstandere for å være lallende idioter. Problemet er at den amerikanske presidentens dumhet er av en art som får 

 de saklige – til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol.

Som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer påpekte i 1944, er dumheten skumlere enn ondskapen. «Man kan protestere mot det onde, det kan blottstilles, i nødsfall kan det hindres med makt», skrev Bonhoeffer. «Overfor dumheten er vi vergeløse. Her nytter verken protester eller makt … Dessuten er den dumme, til forskjell fra den onde, fullkomment tilfreds med seg selv, ja, han blir likefram farlig fordi han blir så lett irritert og går over til angrep.»

som om dumheten øker i takt med selvtilliten. Etter «suksessen» i Venezuela har presidentens offentlige uttalelser nådd et nytt bunnpunkt. USA «må ha Grønland». «Jeg trenger ikke folkeretten.» Intervensjon i Colombia? «Høres bra ut for meg!» Marco Rubio som president på Cuba? «Høres bra ut for meg!» Må ha, vil ha, vil ikke, trenger ikke – verdens mektigste mann fortsetter å uttrykke sine utenrikspolitiske ambisjoner i babyspråk.

Hans Geelmuyden «får ståpels», bekjenner han i Nettavisen, av Trumps kommunikasjon. Andre grøsser. Dette grøsset må ikke forveksles med 

forakt – selv om Trump sannelig er vulgær nok, med sin forkjærlighet for gull, glass og marmor («dictator chic»), til å vekke anstøt i de borgerlige finstuene. Men dette er ikke «Frp-koden». Gyset som løper nedover ryggen på oss når Trump åpner nebbet, er både sted- og tidløst – det kommer av et brudd på universelle anstendighetsregler. Selv i ei steinalderhule ville Trump blitt oppfattet som en pompøs, selvopptatt klovn.

Trump – naturligvis – av at han har høy IQ. Dét er ikke nødvendigvis en løgn. Som forfatteren Robert Musil påpeker i essayet «Om dumhet» (1937), finnes det to slags idioti: en enkel og ærlig variant som i grunnen er nokså harmløs – men så i tillegg en «høyere dumhet» der innehaveren rett nok ikke er uintelligent, men grovt overvurderer sine egne forstandsevner. Trump faller nok i sistnevnte kategori.

Musil peker på et interessant paradoks: Ofte kan det være lurt å framstå dummere enn man er – ikke minst i møte med de sterke og mektige. En undersått som ikke kan, irriterer tyrannen mindre enn en undersått som ikke 

. Denne impulsen lever også videre i rettsvesenet, der den kløktige utførelsen av en forbrytelse møtes med «særlig ugunst», skriver Musil, siden den oppfattes som «utspekulert» og «kaldhjertet».

Det som tidligere har vært den svakes forsvarsstrategi i møte med makthavere, blir nå utspilt ovenfra og ned av USAs president. At Trump framstår så grensesprengende dum, gir ham nettopp en paradoksal beskyttelse. Verdenssamfunnets «voksne» kan ikke sette grenser for ham uten å krenke rettighetene til en dåre som «bare er seg selv». Hvordan kan Trump være 

, dessuten, når han samtidig er så gutteaktig spontan og vimsete?

 Bonhoeffer har tydelige svar på hvordan vi bør møte denne typen strategisk toskeskap. Førstnevnte peker på beskjedenhet som «det siste og viktigste middelet mot dumheten», mens Bonhoeffer – teolog som han var – viser til «menneskets indre frigjøring til ansvarlig liv overfor Gud».

Det spørs om ikke disse tiltakene blir for puslete i møte med fjompenissen i Det hvite hus. Det avgjørende er nok at vi ikke selv lar oss falle ned på Trumps nivå; at vi dag for dag prøver – tross alle våre egne tilkortkommenheter – å stå imot dumheten, feigheten, forfengeligheten.

Dum og dummere

Martine Wilhelmsen

Hvordan preger KI hverdagen til norske musikere og forfattere? Det har blitt undersøkt i en ny rapport fra Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning, Fafo.

Blant hovedfunnene er at verken musikere eller forfattere merker betydelig nedgang i inntekt eller oppdrag. De fleste er mest bekymret for kvaliteten på det som produseres.

– Selv om de ikke merker det på sin egen bunnlinje, forsvinner likevel penger ut av den overordnede strukturen, sier Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo.

– KI-motorene har trent seg opp på våre verk, og alle som har lagt ut noe, har allerede tapt penger.

Av rapporten framgår det at kulturarbeiderne er engstelige for hvordan arbeids- og oppdragsgivere vil ta teknologien i bruk.

Få er redde for at teknologien vil overgå dem i kvalitet, men en del mistenker at KI kan svekke forventningen til kvalitet i kulturfeltet.

Hans Ole Rian peker ut musikerne som en spesielt utsatt gruppe.

– En tredel av alt som er lastet opp på Spotify og andre strømmetjenester, er KI-generert, sier Rian.

KI-motorene har trent seg opp på våre verk.

Mister ikke oppdrag til KI – ennå

Ida Bakken

Biblioteker i Oslo kan miste 400.000 utlån

I 2025 lånte nordmenn flere bøker enn tidligere år. NRK sjekket i forrige uke med bibliotekene i landets største byer, og alle kunne melde om den samme trenden.

Oslos Deichman-biblioteker opplevde en økning på 5,5 prosent sammenliknet med året før.

Mye av dette er takket være lokalbibliotekenes kveldsåpne tilbud, viser tall Klassekampen har fått fra Deichman: 31 prosent av alle utlån skjer nemlig etter den ordinære åpningstida.

Men den glade utlånstrenden kan være i ferd med å snu i hovedstaden.

Byrådet har foreslått å kutte Deichman-bibliotekene med 7,2 millioner kroner, og det kan bety slutten på de kveldsåpne bibliotekene.

Flere har allerede slått alarm om de sosiale konsekvensene avviklingen av de kveldsåpne bibliotekene kan få, men det viser seg altså at svært mange også låner bøker etter bibliotekarene har dratt hjem.

I 2025 var det 416.000 utlån i den meråpne tida på alle Deichmans filialer, unntatt Bjørvika, som ikke har meråpent. Det totale utlånstallet for disse filialene var på 1,3 millioner i fjor.

Åse Kristine Tveit, litteratursosiolog og førsteamanuensis ved Oslomet, sier utlånstallene trolig vil falle hvis meråpent tilbudet avvikles.

Det er ulogisk å kutte i meråpent-­tilbudet når det utgjør en stor del av utlånsmassen.

Tre av ti bøker lånes utenfor åpningstid

Dag Eivind Undheim Larsen

Ble syk av arbeidsmiljøet i akademia

Angst, nervøsitet og rastløshet: Det ser ut til at arbeidsmiljøet ved norske universiteter og høyskoler er utfordrende.

I en fersk rapport kommer det fram at en stor andel av vitenskapelige ansatte i Norge sliter med psykiske plager som følge av jobben. To av tre rapporterer at de opplever nettopp angst, nervøsitet og rastløshet i jobbsammenheng.

Over 40 prosent av stipendiatene melder om søvnproblemer.

– Det er blitt mange søvnløse netter, ja, sier Ingvild Bergom Lunde.

Hun var godt i gang med en karriere i norsk akademia og har lagt bak seg en doktorgrads- og postdoktorperiode på ti år. Nå har hun imidlertid gått av hamsterhjulet.

– Det var nødvendig for å ta vare på min egen helse, sier Lunde, som nå kaller seg «fri forsker».

Hun forteller at det var arbeidsmiljøet som gjorde henne syk. Lunde forteller at hun har slitt med depresjon og utbrenthet. Hun peker på høyt publiseringspress, tidsbegrensede engasjementer og usunne makthierarkier som sentrale årsaker.

– Det kan virke som arbeidshverdagen ved de akademiske institusjonene er organisert ut ifra tanken om at forskerne må lide for å skape vitenskapelige gjennombrudd. Jeg drømmer derimot om et akademia hvor omsorg er en sentral verdi, sier hun.

Det er blitt mange søvnløse netter, ja.

Selma Stormyren Larsen

– De må være klar over at dette kan bli brukskunst, i dårlig forstand: kunst som brukes og må kasseres, sier Audun Eckhoff, direktør ved Lillehammer Kunstmuseum.

Oslos byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) har besluttet å henge en rekke grafiske verk av Edvard Munch på sitt eget møterom og ordførerens kontor på rådhuset, for å kunne presentere Munch for sine gjester.

Munchmuseet, som forvalter Oslo kommunes Munch-samling, har advart om at forholdene på rådhuset vil skade de sårbare verkene. Men byrådslederen står på sitt.

– Vi er enig med Munchmuseet om at man bør ha en forsvarlig formidling av kunst – spesielt kunst på papir, som står i fare for å få lys- og fuktskader i større grad enn malerier, sier Eckhoff.

Direktøren forstår samtidig byrådslederens ønske om å vise fram vår «største kunstner gjennom tidene» på representative kontorer.

– Men da må de gjøre sitt ytterste for å ivareta disse kunstverkene. Museumspraksis innebærer at man skal begrense mengden lys på papir.

– Oslo kommune er eieren, men kan de gjøre helt som de vil – på tross av faglige råd?

– Ja, de kan vel det. Spørsmålet er hvilken klokskap de viser når de skal forvalte denne kunsten.

Her vil jeg si at vi må høre på fagfolkene.

– Kan bli brukskunst

Oslo-filharmonien drar på turné med russisk musikk: –  Rart å ikke spille noe norsk 

Paris, Hamburg, Wien og Praha. Oslo-filharmonien drar snart på storstilt turné i Europa, men allerede før de har spilt sin første konsert, hagler kritikken fra det klassiske miljøet i Norge.

Med seg til de europeiske storbyene har de nemlig ikke Harald Sæverud eller Ludvig Irgens-Jensen – ikke engang «alibiet» Edvard Grieg, slik Synne Skouen skrev på Facebook før helga.

I stedet skal det norske symfoniorkesteret spille musikken til de avdøde, russiske komponistene Dmitrij Sjostakovitsj og Pjotr Tsjajkovskij og finske Jean Sibelius.

Komponist Synne Skouen synes det er synd at orkesteret ikke tar med seg norsk musikk til utlandet.

– Det er få land som er så lite bevisste på å ta med seg noe av sin egen musikk til utlandet, som vi er, sier hun.

Neste uke spiller Oslo-filharmonien i Paris, og da vil dronning Sonja, kulturminister Lubna Jaffery og Oslo-ordfører Anne Lindboe være til stede.

– Det er rart at de skal være så tungt representert fra det offisielle Norge og ikke spille noe norsk musikk, sier Skouen.

Men dette er ikke noe linjeskifte fra Oslo-filharmonien, ifølge Skouen:

De statlig støttede orkestrene bør fremme norsk kunst og kultur.

Norsk orkester drar på turné med russisk musikk

Kåre Bulie

Straks man kommer over Donau, ønsker et skilt velkommen. Det forteller om Bratislava-bydelen som etter en rekke tyske navn har båret det slovakiske Petržalka siden 1919. Da var den et industriområde med under 4000 beboere. Etter verdenskrigen endret stedet preg parallelt med at antallet innbyggere eksploderte. «I 1973 begynte konstruksjon av massive boligkomplekser, som førte til at befolkningen økte til nesten 150.000», bemerker skiltet om boligstrøket som i 2026 er den slovakiske hovedstadens største.

Forandringen gjorde Petržalka berømt og beryktet. Det sekssifrede antallet mennesker som stadig bor her, har ført til at det veksler mellom å bli omtalt som et av Sentral-Europas største områder av dette slaget og som det aller største. Petržalka representerer østeuropeisk boligarkitektur på sitt mest gigantomane og har bygget myter. Som det heter i nasjonalgalleriet i Praha om den billige, hurtige standardproduksjonen av leiligheter som ble utviklet for å møte det kommunistiske menneskets behov: «… prefabrikasjon dominerte den tsjekkoslovakiske byggeindustrien fullt og helt fra midten av 1960-årene til 1989.»

jeg broen fra Bratislavas sentrum og la ut på spasertur mellom de avlange skapningene. Som murer hevet de seg rundt meg. Først etter flere kilometers vandring, kontinuerlig omgitt av «bomaskiner» på alle kanter og minimalt annet, snudde jeg. Da tronet fortsatt blokker foran meg så langt øyet rakk.

En og annen butikk finnes, i likhet med et og annet serveringssted, og et kulturhus støtte jeg også på. Men informasjonskontoret var stengt, og noe klart sentrum kom jeg aldri til. Mangelen på variasjon, enten det gjelder estetikk eller funksjon, forble det mest iøynefallende. Blokkene skifter noe i omfang og høyde, men enten de er store eller enorme, har de samme formål. Under vandringen ble følelsen av monotoni gradvis mer intens. Det samme gjorde følelsen av å være et lite menneske i et landskap av ruvende rektangler.

 i 2015 dro på dagsutflukt til Petržalka fra den billedskjønne nabobyen Wien, kom den demoniseringen slik arkitektur lenge er blitt offer for, markant til uttrykk. Journalisten bemerket at «paneláky», det lokale uttrykket for de billige, prefabrikkerte kjempeblokkene østtyskerne kjenner som «Plattenbau» – bygningene har til og med fått en slovakisk såpeopera oppkalt etter seg – spredte seg her «som et utslett». Under tittelen «Bratislavas monolitter» utropte avisen Petržalka til «den største konsentrasjonen av uskjønne bolighøyhus av betong som noensinne har trampet på landskapet i et sentraleuropeisk land som tidligere lå under kommunistisk kontroll».

Umulig å forstå hva den frastøtte reporteren sikter til, er det på ingen måte. Hennes sistnevnte presisering er imidlertid nødvendig, for den enkle senmodernismen disse blokkene er eksempler på, er slett ikke eksklusivt østeuropeisk. Den som har vært i England, for eksempel, vil vite at de har slektninger også der. Ikke desto mindre knyttes slike boligområder særlig til land bak jernteppet.

såkalt kommunistisk arkitektur som har kjennetegnet det nye årtusenet, har ikke nådd turistmarkedsføringen: I Bratislava-brosjyrene jeg fant, var ikke Petržalka nevnt. Ikke engang den skulpturelle omvendte pyramideformen fra 1980-årene som er kjent som den slovakiske radiobygningen – et kjært motiv for venner av moderne østblokkarkitektur – var blant de femten attraksjonene by-veiviseren jeg kjøpte, anbefalte, fullstendig dominert av tidligere århundrers byggeskikk som den var. Det inkluderte kartet strakte seg ikke til boligområdet over elva.

Jeg besøkte Petržalka første gang for et tiår siden, og jeg mintes det som et utmattende sted for fotgjengere. Fortsatt må man, etter å ha passert Donau, forsere den brede motorveien som sperrer for den sjeldent tett befolkede bydelens adgang til sentrum. Men i år valgte jeg en annen bro, og den viste seg å føre inn i området på tydeligere vis. Mye av grunnen var en nettopp utvidet trikkelinje gjennom Petržalka som ga meg et spor å holde meg til i det endeløse blokklandskapet og gjorde det noe lettere å orientere seg.

 selv et tegn på nye tider: Langs den er gående og syklende åpenbart prioritert, og grøntområdene som preger området rundt linjen, bærer bud om vårt årtusens idealer om miljøhensyn og urban vennlighet. Velstelt kunst på blokkenes endevegger og frodig fargebruk på helheten kan antyde noe lignende. «Petržalka», har noen malt med store bokstaver på en mur ved en basketballbane omgitt av grønne trær. Tegnene er fristende å oppfatte som et uttrykk for lokal stolthet.

Under vandringen ble følelsen av monotoni gradvis mer intens

Blokk til blokk

Oslos behandling av Edvard Munchs store kunstgave til kommunen har en broket historie. I etterkrigstida ble verdifulle verk hengt på blant annet studenthybler og felleskjøkken, og flere forsvant.

Nå får kommunen enda en ripe i lakken, skal vi tro bystyrerepresentant Omar Samy Gamal (SV).

Byrådslederen i Oslo har nemlig bestemt at en rekke grafiske Munch-verk skal stilles ut på rådhuset, selv etter at Munchmuseet har advart om at det kan skade bildene.

– Det er flaut at byrådslederen bruker tid og krefter på dette, sier Gamal, som var kulturbyråd i forrige periode.

– Jeg opplever at Munchmuseet er veldig tydelige på at dette vil skade verkene. Det er ikke en risiko byrådslederen bør ta.

Byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) har bedt om at verkene stilles ut på hans eget møterom og ordførerens kontor i rådhuset, skriver Avisa Oslo, som omtalte saken først.

De utvalgte verkene har også tidligere vært vist i rådhuset.

Til Avisa Oslo har Munch-direktør Tone Hansen sagt at rådhuset ikke er egnet for Munchs verk, og at svingninger i luftfuktighet og temperatur kan føre til at verkene får bulker, deformasjoner og endrede farger.

Det er ikke en risiko byråds­lederen bør ta.

Byrådsleder får refs for å trosse kunstekspertene

Juan Carlos Méndez Guédez våknet til denne meldingen lørdag 3. januar. Den venezuelanske forfatteren bor i Madrid, men har familie og venner i hjemlandet.

«Det er ikke mulig, tenkte jeg, sånt skjer bare på film. Men så husket jeg at det venezuelanske militæret selv bombet byen i 1992 for å komme til makta», skriver Guédez til Klassekampen.

De siste dagene har vært spente og fulle av forventninger, forteller han. Natt til lørdag gikk USA til angrep på den venezuelanske hovedstaden og bortførte president Nicolás Maduro og hans kone i en spektakulær militæroperasjon.

Angrepet splitter en hel verden. USAs president Donald Trump har sagt at det venezuelanske folk ikke kan tro hvor heldige de er som er blitt kvitt diktatoren, mens en rekke stater har kritisert angrepet og vist til folkeretten.

I Madrid har Guédez betraktet hendelsene på avstand. Han har fått rede på at familien og vennene i hjemlandet er trygge, men er fortsatt urolig.

«Akkurat nå opplever jeg at folk er bekymret. Kjernen av diktaturet er fortsatt intakt. De paramilitære fortsetter å terrorisere folk i gatene, og de har arrestert journalister og personer som feiret at tyrannen Maduro har falt», sier han.

«Bortsett fra det spektakulære ved den amerikanske militæraksjonen, så kan man si at det umiddelbart ikke er noen som helst endring å se. Jeg håper jeg tar feil, jeg vil være den første til å feire at dette er begynnelsen på en tilbakevending til demokratiet.»

Diskusjonen om folkerett er en luksus vi ikke kan tillate oss

Benjamin Yazdan

De tre mest slitesterke amerikanske filmene fra 2025 – Paul Thomas Andersons «One Battle After Another», Kelly Reichardts «The Mastermind» og Josh Safdies «Marty Supreme» – gjør alle det man kan kalle 

 til 1970-tallet. De utspiller seg henholdsvis i en utvidet nåtid, i 1970 og i 1952, men er alle utenkelige uten denne mytiske glansperioden i amerikansk filmindustri, da regissørene i noen få år klarte å triumfere over studiosystemets allmakt.

-bølgens stilistiske reservoar: løssluppen fortellerteknikk, frittflytende karakterportretter, utstrakt bruk av vindskeive poplåter og en ekstrem følsomhet for amerikanske kulturlandskaper og sosiale koder. De framfører også politiske analyser med den samme nonchalansen og subtiliteten som kjennetegnet Robert Altmans mosaiske «Nashville» (1975) eller Alan J. Pakulas paranoia-klassiker «The Parallax View» (1974).

Ingen av dem nevner de største heltene eller de verste skurkene ved navn, men på ulikt vis spenner de opp en historisk bue mellom tapet av en ny framtid – personifisert ved drapet på JFK – og trumpismens endelige spiker i kista for den amerikanske drømmen. Og ved å ikke bare referere til, men faktisk 

 70-tallet i sine filmatiske tenkemåter, unngår alle tre regissører å ende opp med sitatmaskiner, fikse pastisjer av den sorten det har vært for mange av siden 2010.

som hele spilletida er Josh Safdies «Marty Supreme» den mest desillusjonerte og kyniske av dem. Krøniken om den unge, jødiske bordtennisspilleren Marty Mauser (Timothée Chalamet), som jukser seg fra Lower East Side til verdensmesterskapet i Tokyo, er tidvis en helt makaber studie i selvoppholdelsesdrift og grådighet.

Marty er med i så godt som hvert eneste utsnitt. Og fra start til slutt er selvnytelsen konstant – om det så dreier seg om å kidnappe tilfeldige hunder for å kreve løsepenger, ta inn på Ritz uten bankkonto, opptre som pauseunderholdning for Harlem Globetrotters, sette barn på den gifte ungdomskjæresten, ligge med filmstjerner eller bevæpne seg med pistol for å rane onkelens skobutikk.

«Marty Supreme» mangler – og da tenker jeg ikke på mangelen som noe problematisk – er det lange sekvenser med intens bordtennisaction. Safdies film bryr seg rett og slett ikke nevneverdig med sportens fysikk eller materialitet, med kropper i firsprang som kaster seg etter ballen med hendene klistret til racketen. Aktiviteten er uansett et påskudd – den er bare arenaen sjarlatanen har valgt seg ut til sitt renkespill. Selve de fysiske bestrebelsene foran nettet er helt sekundære. Scenene hvor Marty går i striden mot det japanske esset Koto Endo (Koto Kawaguchi), er mye mindre pulserende og virtuose enn den hodeløse jakta på dollarsedlene som kan få ham om bord på flyet til mesterskapet.

Det som betyr noe, er sportens salgbarhet – et grotesk tegnsystem av 

, personkult og underholdning som gradvis avdekker en særegen form for patologisk amerikansk egoisme. Luca Guadagninos permanent erigerte tennisfilm «Challengers» (2024) var i berøring med alt dette, men hadde mer til felles med selvbevisst erotikk fra omkring 1990. Hos Safdie er erotikken dypest sett et produkt av penger. Filmens begjærsstrømmer handler om akkumulasjon.

fysisk fostring var gammelt nytt alt på femtitallet. Men når den avgjørende plottmekanismen kretser omkring å reise til Japan for å oppnå ubegrenset rikdom og global berømmelse, for så å knuse denne fantasien under vekta av et 

 med avtalt spill, peker filmen elegant fram mot tingenes tilstand i dag. Vi befinner oss tross alt på et stadium av den seinkapitalistiske idrettsindustrien der alle visste at Donald Trump kom til å bli vinneren av Fifas første fredspris.

 på tvers av kunstartene, må «Marty Supreme» likevel nøye seg med andreplass. I trumpistisk ånd kan man fastslå at «USA taper mot Japan», nærmere bestemt Taiyo Matsumotos enestående tegneserie «Ping Pong» (1996–97), som kom på engelsk først i 2020. Dette er såkalt 

-manga myntet på unge menn og som ikke overskrider målgruppa fordi den er «voksnere enn antatt», men fordi den senker seg inderlig ned i livsverdenen til de to tenåringene og bordtennistalentene Peco og Smile. I løpet av 55 korte kapitler er «Ping Pong» noe så sjeldent som en upåklagelig syntese av 

, gutteromssentimentalitet, sportsunderholdning og kinestetisk actionkunst.

­Safdies film bryr seg ikke nevneverdig med sportens fysikk.

Ping­pong­gutter

Slaget er overhodet ikke tapt, sa Erik Rudeng onsdag. Selv om ingen partier på Stortinget støttet Høyres forslag om å utrede et tilbygg til Nationaltheatret, mener han alternativet fortsatt er liv laga.

Dét er Julie Rongved Amundsen, redaktør for Scenekunst.no og teaterkritiker i Klassekampen, uenig i.

– Når ikke engang Frp er med på en videre utredning, så håper jeg de skjønner at de virkelig har tapt.

Hun tviler riktignok på om Rudeng og hans allierte vil innse nederlaget med det første:

– De har tapt slag på slag i denne saken, men fortsetter med uforminsket styrke. Dette er mennesker med pågangsmot og mye tid. Jeg vet ikke om de kan tape noe mer enn at kulturministeren gang på gang sier at regjeringen ikke vil gå for det, sier Amundsen.

Hun måtte selv se seg nødt til å legge vekk sin egen kongstanke om teaterets framtid. Amundsen ønsket seg lenge, i likhet med mange andre i Teater-Norge, et underjordisk teater på Tullinløkka.

– Jeg skjønner at det ikke blir noe av, og da mener jeg det er viktig at man ser framover og ser på hvilke muligheter man faktisk har. Vi står overfor en kjempemulighet for norsk teater til å skape noe stort, sier hun.

Regjeringen har sagt at de vil gå for det de kaller «minimumsalternativet», som innebærer en oppussing av hovedbygget i sentrum og at nye biscener opprettes andre steder i byen.

Det er viktig at man ser framover og ser på hvilke muligheter man faktisk har.

Ber Horn-gruppa innse nederlaget

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper 

Det produseres stadig færre helt nye sakprosabøker for det norske allmennmarkedet.

Tall fra Den norske Forleggerforening viser at det i 2024 ble laget 280 færre unike boktitler enn i 2015. Det tilsvarer et fall på 37 prosent.

I samme periode har også inntektene til norske forlag fra salg av sakprosa falt med 22 prosent.

Dette er et uttrykk for at de store norske forlagene har bygget ned sine sakprosaredaksjoner, mener litteratursosiolog Trond Andreassen.

– Det er klart at når et stort lokomotiv som Aschehoug bygger ned sakprosaredaksjonen, vil produksjonsantallet synke.

For to år siden kom nyheten om at Aschehoug kuttet to av i alt fem stillinger i sakprosaredaksjonen. Forlaget Vigmostad & Bjørke har også nedbemannet sakprosaredaksjonen med to stillinger.

Apropos Vigmostad & Bjørke: Forlaget er med i statistikken over årene 2015 og 2016, men etter dette har ikke forlaget innrapportert tall til Forleggerforeningen. Det kan ha påvirket den fallende trenden i noen grad.

Samtidig lå antallet sakprosautgivelser på godt over 700 titler også i 2004, 2005 og 2012.

Dette er et sterkt argument for å få utvidet innkjøps­ordningen for sakprosa.

Sakprosa-forleggeri i fritt fall

Retten i Istanbul hadde knapt rukket å sette seg innen beslutningen falt – den svenske journalisten Joakim Medin må vente ytterligere fire måneder før han får prøvet saken sin i en tyrkisk domstol. Ny dato er 7. mai, skriver SVT.

Rettssaken mot Medin skulle egentlig innledes i september 2025, men ble utsatt også den gangen. Medin befinner seg i Stockholm og mottok beskjeden med blandede følelser.

«Siden det svenske justisdepartementet ennå ikke har svart på Tyrkias søknad om at en svensk domstol skal gjennomføre forhøret, så ble mine advokater tvunget til å be om en utsettelse», sier han til det svenske fagbladet Journalisten.

«Vi har kjøpt oss mer tid, men samtidig vil jeg få avklart denne saken. Det ville jeg allerede i september», sier Medin.

Det var i slutten av mars 2025 at den anerkjente svenske utenriksreporteren ble pågrepet på flyplassen i Istanbul. Da hadde han vært på oppdrag i Tyrkia for den svenske avisa Dagens ETC.

Medin, som har dekket kurdiske spørsmål i mange år, ble anklaget av tyrkiske myndigheter for å ha koplinger til Kurdistans arbeiderparti (PKK), som av Tyrkia er stemplet som en terrororganisasjon. Etter pågripelsen satt han 51 dager i et tyrkisk høyrisikofengsel før han fikk reise hjem til Sverige.

Siden har det vært stille rundt Medins sak. Selv er han kritisk til den svenske regjeringen for at de ikke har svart på Tyrkias forespørsel etter at han kom hjem.

«Jeg er fortsatt en journalist som er blitt terroranklaget av en autoritær stat. Denne historien er ikke over bare fordi jeg er kommet hjem. Derfor hadde jeg håpet på et vedvarende engasjement», sier Medin til SVT.

Denne historien er ikke over bare fordi jeg er kommet hjem.

Rettssaken mot Joakim Medin utsettes – igjen

Guri Kulås

ikkje at korkje NRK, BBC eller CNN vil senda si siste nyhendesending i 2026. Faste nyhende vil framleis stå på programmet i privat og offentleg finansiert tv, men strukturendringar i medieøkonomien gjer sendingane til mindre viktige informasjonskanalar for stadig fleire borgarar. Erfaringar frå 2025 tyder dessutan på at «dagsrevyformatet» kan bli mindre journalistisk relevant og påliteleg som formidlar av fakta og som vaktbikkje for styresmakter og næringsinteresser. Det handlar ikkje berre om at redaksjonar prioriterer 

 og eigenreklame for å konkurrera i merksemdsøkonomien, men om politisk undergraving av redaktørinstituttet og pressefridomen.

Det er ei dramatisk endring i vestlege land der tv-nyhende har vore ein del av demokratisk infrastruktur sidan 1950-talet. Igjen er det sjølvtekta til den hårsåre mafiabossen i Det kvite hus som får ringverknader utover landegrensene gjennom milliardsøksmål og reguleringssanksjonar. Donald Trump vil som kjent møta BBC i rettssalen i år for å utfordra den britiske allmennkringkastaren si dekking av kongresstorminga i USA for fem år sidan. Det skjer etter at Trump har fått fjerna all offentleg støtte til BBCs amerikanske «motstykke» PBS (tv).

 (CPB) valde å oppløysa seg sjølv framfor å stilla seg lagleg til for nye åtak frå Trump-administrasjonen. Det uavhengige organet vart oppretta og finansiert av Kongressen for å støtta ikkje-kommersielt lokalfjernsyn og produksjon av barneprogram som PBS’ «Sesame Street». Men i tråd med Donald Trumps ønske vedtok den republikanskstyrte Kongressen i fjor å kutta støtta. Det trugar no 58-års gratis formidling av «pålitelege nyhende, undervisingsprogram og lokal historieforteljing» til amerikanarar «uavhengig av geografisk bustad og inntekt».

det ved inngangen til 2026 eit tynt skilje mellom sjølvforsvar, sjølvsensur og sjølvdestruksjon i alle institusjonar som held oppe journalistikken. Presset frå presidenten og hans Maga-tilhengjarar styrkar og gjev retning til skifta i den digitaliserte medieøkonomien, som no omsider også råkar amerikansk tv for fullt.

Mest sårbare er selskap som har vorte truga med politisk regulering (som Disneys ABC etter Jimmy Kimmel-affæren) eller gjeve etter for private søksmål frå presidenten (som Paramounts CBS etter 60 Minutes’ Kamala Harris-intervju). Fleire av desse er i tillegg under oppkjøpspress frå Trump-allierte teknologioligarkar, ikkje minst Ellison-familien, som eig Paramount. Under David Ellison vil ikkje selskapet nøya seg med CBS, men kjempar (enno) om å kjøpa Warner Bros Discovery framfor nasen på Netflix. Om Paramount skulle få tilslaget (med eit bod mogleggjort av saudiarabiske pengar), vil dei òg få CNN i porteføljen. Ifølgje Alan Rushbridgers Prospect Magazine har berre 

for eigarskifte alt svekt utanriksjournalistikken til CNN, som var leiande på midtaustendekking i USA.

av CBS Evening News illustrerer kva redaktørar fryktar. Nyhendeprogrammet var ein gong leia av heile nasjonens tv-anker Walter Cronkite. No blir sendinga styrt av Ellisons handplukka «anti-woke»-redaktør Bari Weiss. Konsekvensane for journalistikken gjev Variety ein illevarslande rapport om i si melding av debutsendinga til Weiss’ Evening News 4. januar, dagen for «arrestasjonen» av Nicolás Maduro. Hendinga vart dekt av eit ukritisk intervju med Pete Hegseth, og ankermannen hevda for eiga rekning at militæraksjonen ville hindra «russisk-kinesisk-iransk påverknad i Venezuela».

Då CPB la oppløyste seg sjølv, tilfeldigvis dagen etter dette dramaet, skreiv dei at dei frykta å bli «sårbare for framtidig politisk manipulasjon». Trugsmålet gjeld all journalistikk på tvers av eigarskap og må møtast med anna enn sjølvutsletting.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

– Hvorfor lar statsråden en slik unik mulighet fare, uten engang å utrede den ordentlig?

I den muntlige spørretimen på Stortinget onsdag formiddag møttes Haagen Poppe (H) i kulturkomiteen og kulturminister Lubna Jaffery (Ap).

Temaet for Høyres spørsmål var den kommende oppussingen av Nationaltheatret i Oslo.

På talerstolen sa Poppe at Høyre «mener det er tragisk» at alternativet om en utvidelse av Nationaltheatret i klassisk stil «ikke får samme grundige vurdering som Statsbyggs forslag».

Slik Klassekampen også skrev onsdag, har Høyre i Stortinget forsøkt å presse regjeringen til å utrede dette alternativet, lansert av en privat arbeidsgruppe med ­kulturprofiler og LPO Arkitekter.

Partiet ble imidlertid stående igjen aleine da de forsøkte å få gjennom en slik instruksjon i budsjettet for 2026. I gårsdagens avis nektet likevel Poppe for at slaget var tapt.

Men i Stortingets spørretime møtte han en avvisende kulturminister. Hun viste til at en ekstern rapport fra i fjor også vurderte tilbygg-forslaget.

– Kvalitetssikringsrapporten pekte på stor usikkerhet og risiko knyttet til kostnader ved forslaget. Det er også pekt på mangler i kvalitet og funksjonalitet, svarte Jaffery.

Dette er en historisk mulighet kulturministeren lar glippe.

– Vi har tatt en beslutning

Tayiba Haji Hassan

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Dagbladet har vært på jakt etter en ny sjefredaktør siden Frode Hansen gikk på dagen i september. Mye tyder på at veien videre for avisa kan bli krevende.

Dagbladet har levert rekordsvake tall de siste årene. Ifølge 

Aktuelt

I Oslo er tilbudet om meråpne bibliotek truet. Nå sier Rødts Remi Sølvberg at han vil jobbe for å gjøre tilbudet landsdekkende.

Helsinki-erklæringen fra 1975 bidro til å gjøre slutt på den kalde krigen. I en ny dokumentar viser regissør Arthur Frank hvordan dokumentet ble til.

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Mister ikke oppdrag til KI – ennå

Biblioteker i Oslo kan miste 400.000 utlån

Ble syk av arbeidsmiljøet i akademia

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Norsk orkester drar på turné med russisk musikk

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billigblokk-områder. Nå kan den demoniserte boformen nærme seg oppreisning.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Pingponggutter

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndigheter for å ikke vise nok engasjement.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til Nationaltheatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Dagsavisen har brukt 2025 på å «rydde opp». Nå peker pila gradvis oppover.

Bare Høyre ville utrede tilbygg i klassisk stil

Aschehoug er lagt ut for salg. Konsernsjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

Nylig fikk Praha sitt andre museum over kunstneren Alfons Mucha. Nå strides konkurrentene om hvem som er «originalen».

Slik blir kunstvåren

I Oslo er tilbudet om meråpne bibliotek truet. Nå sier Rødts Remi Sølvberg at han vil jobbe for å gjøre tilbudet lands­dek­kende.

Helsinki-er­klæ­ringen fra 1975 bidro til å gjøre slutt på den kalde krigen. I en ny dokumentar viser regissør Arthur Frank hvordan dokumentet ble til.

Trumps dumhet får alle argumenter til å smelte som saftis under gloheit Florida-sol

Mister ikke oppdrag til KI – ennå

Biblio­teker i Oslo kan miste 400.000 utlån

Ble syk av arbeids­mil­jøet i akademia

Flere muse­ums­di­rek­tører ber Oslos byråds­leder lytte til Munch­mu­seet.

Norsk orkester drar på turné med russisk musikk

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billig­blokk-­områder. Nå kan den demo­ni­serte boformen nærme seg opp­reis­ning.

Munch­mu­seet advarer, men byråds­le­deren i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kultur­byråd.

Tre vene­zu­e­lanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Ping­pong­gutter

Slaget om et tilbygg til Natio­nal­theatret er for lengst tapt, mener teater­kri­tiker Julie Rongved Amundsen.

Bestsel­gere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndig­heter for å ikke vise nok enga­sje­ment.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til National­theatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styre­le­deren. Hvem kan gjøre jobben?

Dagsavisen har brukt 2025 på å «rydde opp». Nå peker pila gradvis oppover.

Bare Høyre ville utrede tilbygg i klassisk stil

Aschehoug er lagt ut for salg. Kon­sern­sjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

Nylig fikk Praha sitt andre museum over kunstneren Alfons Mucha. Nå strides konkur­ren­tene om hvem som er «origi­na­len».

Slik blir kunstvåren

I Oslo er tilbudet om meråpne bibliotek truet. Nå sier Rødts Remi Sølvberg at han vil jobbe for å gjøre tilbudet landsdekkende.

Helsinki-erklæringen fra 1975 bidro til å gjøre slutt på den kalde krigen. I en ny dokumentar viser regissør Arthur Frank hvordan dokumentet ble til.

Biblioteker i Oslo kan miste 400.000 utlån

Ble syk av arbeidsmiljøet i akademia

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billigblokk-områder. Nå kan den demoniserte boformen nærme seg oppreisning.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Pingponggutter

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndigheter for å ikke vise nok engasjement.

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til Nationaltheatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Aschehoug er lagt ut for salg. Konsernsjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nylig fikk Praha sitt andre museum over kunstneren Alfons Mucha. Nå strides konkurrentene om hvem som er «originalen».