Kåre Bulie

Line Ørnes Søndergaard

#fff

Paul Tunge forsvarer modernismen, men ikke like religiøst som Nerdrum hater den.

Da Paul Tunge (41) i sine yngre dager var produksjonsassistent på andres spillefilmer, kom han over noe som skulle bli avgjørende for hans eget arbeid.

– Jeg stod inne i disse kirkebyggene og observerte at her finnes en helt spinnvill arkitektur, og det er ingen mennesker å se noe sted. Så begynte jeg å interessere meg for hvordan den oppstod – for kirken som måtte modernisere seg for å holde tritt med samfunnet.

Tunge snakker om den gangen den norske modernismens gjennombrudd falt sammen med at kirken hadde midler til å ta del i det. Oppdagelsen ledet til «Ad Astra», dokumentarfilmen han stilte ut på Høstutstillingen i 2016.

– Jeg gikk gjennom 1200 kirker for å finne de riktige, sier filmskaperen om jakten på det tosifrede antallet kirker han endte med.

– Vi kjørte rundt i hele Norge – med 50.000 kroner i totalbudsjett.

Synligheten «dugnadsprosjektet» fikk, gjorde at Tunge fikk litt mer penger til å lage sin neste film om norsk modernisme. «Bauta» (2018) handler om nærings- og offentlige bygg.

– Veldig mye i etterkrigsmodernismen – om det er arkitektur, kunst, design, smykker, keramikk eller film – har ladet meg med nysgjerrighet, lyst og skaperkraft, sier Tunge.

– Den tiden representerer nyskapning for meg. I arkitekturen handler det også om vilje til revolusjonerende entreprenørvirksomhet: kraftverkene til Geir Grung, for eksempel. I filmen er det de franske nybølge-regissørene, men også retninger i hele verden – og Ingmar Bergman her i Norden.

Serien om etterkrigsmodernismen utvidet Tunge så med «Plattform» (2021) – om norske boliger. Han har vist filmene både individuelt og i fellesskap. Sistnevnte løsning gir dem et større publikum og går under navnet «Mind of Modernism».

Veldig mye i etterkrigsmodernismen har ladet meg med nysgjerrighet, lyst og skaperkraft.

Moderne tider

#000

Bør man ete mens man leser? Ja, mener kritikeren Dwight Garner.

Da Dwight Garner var liten, var han det han som voksen har lært å kalle «et mykt barn». Gutten fra West Virginia elsket nemlig å spise, fattige kulinariske familietradisjoner til tross. Han elsket imidlertid også å lese – gjerne parallelt med at han åt.

Hjemme på stuegulvet tatoverte han trykksakene ved hjelp av sine fettete fingre: Mat og bøker var og ble to sider av samme sak for ham. I den grad verdsatte gutten litteraturens verden at Garner oppkalte hamsteren vennene ga ham i spøk fordi de syntes at han minnet om dyret, etter Holden Caulfield, hovedpersonen i J.D. Salingers berømte roman «The Catcher in the Rye».

Den tidlige appetitten på smøbrød med ost, majones og potetgull på den ene siden og krimromaner og sportssidene i Miami Herald på den andre skulle komme til å tjene amerikaneren godt: I voksen alder er han som bokanmelder i The New York Times blitt en av USAs synligste kritikere. Garner har i tillegg anmeldt restauranter i løpet av sin lange journalistkarriere – og dessuten vært spaltist i litteraturmagasinet Hungry Mind Review. Med boken «The Upstairs Delicatessen» (tittelen hentet forfatteren fra en kollega som omtalte hukommelsen sin på den måten) har han imidlertid for alvor inntatt offentligheten også som en kjenner av bordets gleder.

 undertittelen, «On Eating, Reading, Reading About Eating & Eating While Reading», later til å oppsummere hverdagen hans. Garner skriver for sikkerhets skyld nesten daglig i serveringsstedenes os. Et tiår etter at han anmeldte boken, kan han fortsatt kjenne lukten et hurtigmatsted i North Carolina ga den. Selvsagt er også «The Upstairs Delicatessen» forfattet på kafé.

Den glupske sjarmbomben kom ut høsten 2023, men Nasjonalbibliotekets nylanserte planer har aktualisert memoarboken her til lands: Etter at den eksklusive Trondheim-restauranten Credo flyttet og i fjor åpnet serveringstilbud i Oslo-bibliotekets annen etasje, skal institusjonens mattilbud nå vokse ytterligere: Til høsten lover den «nye serveringstilbud og innovative formidlingssatsinger om mathistorie» – og muligheten ikke bare til å lære, men også til å smake.

helt etter hjertet til Garner, en litterat som aldri har sjokkert sine lesere så sterkt som da han offentliggjorde sitt nære forhold til sandwicher med peanøttsmør og sylteagurk. Når han leser selv, ønsker han nemlig alltid at han også spiste – og er konstant på jakt etter rettene på sidene. Han oppgir å være «avhengig« av matmagasiner og kokebøker. Sin egen bok har Garner organisert som en serie mataktiviteter – frokost, lunsj, innkjøp, drikkevarer og middag – og fylt med sitater om alt som er spiselig, og forfatternes personlige forhold til temaet. Fra lyrikeren Charles Simic har kritikeren plukket opp at når sjelene våre er lykkelige, snakker de om mat, fra romanforfatteren John Updike at maten, som «aldri forteller oss at vi er elendige elskere», er vår egentlige bestevenn. «Mens jeg legger meg, tenker jeg på hva jeg skal ha til frokost, og mens jeg spiser frokost, vil jeg snakke om hva jeg skal ha til middag», oppsummerer læregutten.

Naturligvis giftet han seg med en kokebok-forfatter. Garners utkårede ble i motsetning til ham født inn i et kritikerrost restaurantkjøkken – i Aspen – og hadde froskelår med som skolemat.

var Hunter S. Thompson, som jevnlig var på middagsbesøk. Dersom selskapet foregikk ute, likte gonzojournalisten å gripe til vannslangen og dusje vertskapet. Thompson kalte ellers frokosten sitt «psykiske anker». Blant mye annet foretrakk han fire Bloody Mary-drinker og «seks linjer av den beste kokain» som sentrale ingredienser – det hele inntatt sittende naken i solen.

Ukonvensjonelle spisevaner var levemannen ikke alene om: Garner minner om at Søren Kierkegaards økenavn var «Gaffel» (på grunn av dårlige bordmanerer), og om at en kollega ble så frastøtt av å observere den sagnomsuste kritikeren Edmund Wilson spise spaghetti at vedkommende hevdet at synet var tilstrekkelig til å frata ham troen på menneskenaturen.

Naturligvis giftet han seg med en kokebok-­forfatter.

Bacon mellom sidene

Maria Horvei

Ein debatt om mammapølser kan jammen skeie ut det òg, skriv Maria Horvei. 

Sverige, seinvinteren 2025: Minusgradene nektar å sleppe taket, og debatten om 

. Elles kjend som lange dunkåper, eit plagg som er «verken figursydd eller 

», og, som skribent i Svenska Dagbladet Alice Aveshagen skreiv i ein brannfakkel av ein tekst denne månaden, er den «overalt».

«Den kler våre fortau, kafear og leikeplassar. Eit kollektivt svar på spørsmålet: ’Korleis gjer me livet så komfortabelt og inkjeseiande som mogleg?’»

Aveshagen manar til motstand. Småbarnsmødrer i alle land, ikkje forsvinn inn i dunkåpenes varme, sjølvutslettande omfamning!

Til dette er det så klart ein heil del å legge til, men dette blir det du får av meg: Å latterleggjere populære fenomen, og dermed også menneska som har falt for dei, er den lågaste forma for samfunnsanalyse. Og å klage over kva folk du ser på gata kler seg i, er den lågaste forma for motekritikk.

Eg har ei mental liste over tema eg aldri, under nokon omstende, må drøfte i selskap med menneske eg ikkje kjenner veldig, veldig godt.

Nøyaktig kva punkt denne lista inneheld, kan eg sjølvsagt ikkje avsløre, men eg kan seie så mykje som at det dreier seg om fenomen som nyt ei høg grad av generell popularitet, men som eg personleg ikkje kan fordra. Eg skal òg innrømme at lista er under stadig oppdatering og revidering, og at ho er det direkte resultatet av litt for mange situasjonar der eg har slengt ut ei bastant, negativt lada meining om, sei, stripete genserar – hypotetisk døme, eg lovar! Eg elskar stripete genserar – og blitt møtt av uforståande blikk, i staden for uttrykket for kollektiv semje eg hadde venta meg. (Det er også hypotetisk mogleg at eg, litt for seint, ser at to av personane til stades har på seg hypotetiske stripete genserar).

Visse meiningar skal du ganske enkelt halde for deg sjølv, med mindre du er tulla inne i den varme, konsekvenslause kokongen kjend som «Nære venar som har liknande estetiske/kulturelle preferansar som deg, og som er klare til å misforstå deg rett, eventuelt motseie deg, dei gongane de er ueinige, utan at det oppstår ein ubehageleg sosial situasjon av den grunn».

det finst menneske med ei såpass naturleg sans for takt, at dei ikkje 

 ei mental liste over tema å unngå. At eg ved fleire høve har tråkka i akkurat denne salatbollen, er ikkje noko eg er stolt over. Etter eit drygt tiår der eg har drive med ulike formar for kulturkritikk, bør eg av alle vite skilnaden mellom uttrykk som er skapt og meint for eit offentleg publikum, og som det dermed er all grunn til å analysere og vurdere opp mot visse kvalitetskriterier – og greier som tilfeldige menneske av ulike grunnar har blitt eksponentar av. Det er sjølvsagt morosamt med bastante meiningar, men det er ufint og dessutan slemt på ein måte som reell kulturkritikk – same kor knusande – aldri er det.

Desto meir overraska vert eg når eg ser at personar med tilgang på ein offentleg plattform, ser det som si oppgåve å melde kva dei syns ser teit ut. I fjor sommar gjekk ei gruppe synsande norske kvinner, med Hilde Sandvik i front, hardt ut mot den eksplosjonsarta spreiinga av blomstrete kjolar med pufferm. At dei tok tak i denne «nye» trenden det fjerde året han gjorde seg gjeldande, er éin ting. Ein annan er … og så? Verkeleg. 

 Slik eg ser det, er det einaste slike utspel fører med seg ein runde lettbeint, passe underhaldande debatt, og at nokre tusen kvinner byrjar å skamme seg over kjolen dei hadde kjøpt til sommarfesten med jobben. Innsikta dei bringer med seg utover dette, er lik null.

Visse meiningar skal du ganske enkelt halde for deg sjølv

Mammapølser og salatbollar

Endre Ugelstad Aas

– Det kuttes ikke bare i redaksjonene. Nå forsvinner hele fag, sier Trine Skei Grande, direktør i Forleggerforeningen.

I går skrev Klassekampen om den alvorlige situasjonen i norsk forlagsbransje. På halvannet år har det blitt kuttet over 90 stillinger i Norges fire største forlag. Både i Gyldendal og Aschehoug knyttes kuttene til en nedgang i salget av lærebøker.

Trine Skei Grande i Forleggerforeningen er så urolig for utviklingen at hun har bedt om et møte med forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap). Ifølge Grande er situasjonen spesielt dramatisk innenfor det akademiske forleggeriet.

– Jeg er bekymret for at vi ikke klarer å produsere nok læremidler for høyere utdanning i Norge, sier hun.

På vegne av Forleggerforeningen har Grande sendt et brev til Kunnskapsdepartementet hvor hun orienterer om alvoret i situasjonen.

Klassekampen har fått innsyn i brevet, og der står det blant annet at «norskspråklige lærebøker innenfor viktige studier i Norge kan bli en saga blott om ikke det gjøres tiltak veldig raskt».

Videre pekes det på at norsk kunnskapsproduksjon og tilgangen på oppdatert norskbasert pensumlitteratur for studenter og undervisere er i fare.

Grande beskriver situasjonen med ord som «akutt» og «kritisk».

Jeg er bekymret for at vi ikke klarer å produsere nok læremidler.

Grande roper varsko om norske lærebøker

Hannah Bull Thorvik

Før sosiale medier spiste opp all tida vår, satt mange jenter benket foran familie-pc-en, fordypet i et digitalt dokkehus: «The Sims», eller bare «Sims» på folkemunne

Spillet, som kom ut i butikkhyllene i 2000, var en digital sandkasse hvor hvermannsen kunne leke Gud.

– Det ble et enormt fenomen. Alle satt og spilte det, sier Oda Rygh, spaltist hos gamer.no og spillekspert i organisasjonen Spillkultur.

Rygh oppdaget «Sims» rett før konfirmasjonen, i 2000. Men hun var langt fra aleine. En hel generasjon fikk blod på tann, og hun er en av mange som ser tilbake på spillet med nostalgiske følelser – et spill som fyller tjuefem år i februar.

– Selve spillet i seg selv er besnærende, fordi det handler om å lage et annet liv. Du kan leke med roller, kjønn, hvem du blir sammen med. Så kan du lage en versjon av eksen din og drukne den, ler Rygh.

– Vi var noen sadistiske unge jenter. Vi murte folk inne i vegger. Vi druknet dem i badebassenget. Over en lav sko.

Men «Sims» er mer enn bare en plattform for virtuelle hevnaksjoner. Skaperen Will Wright ble inspirert til å lage spillet etter at huset hans brant ned i en ulykke. Resultatet ble et åpent sandkassespill som satte fyr på spillerens kreativitet.

– Det er også en satire over forbrukersamfunnet. Simmen blir kjempeglad hvis man kjøper en vase. Den eneste måten å komme framover i spillet er ved å gjøre karriere, kjøpe nye ting og bygge større hus. Statusjaget er bygd inn i selve spillets mekanikk, sier hun.

Til tross for den antikonsumeristiske humoren kunne – ironisk nok – ikke utgiveren Electronic Arts (EA) dy seg fra å selge vanvittig mange tilleggspakker.

Vi var noen sadistiske unge jenter. Vi murte folk inne i vegger. Vi druknet dem i badebassenget.

Et digitalt dukkehjem

Saga Eline Jonsson Hoff

Elise Winterthun

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun. 

«Her var en ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag?»

Tida hvor norske elever måtte pugge versene i

Peer Gynt», er forbi. Likevel er det dramatiske diktet av Henrik Ibsen ikke engang obligatorisk 

«Dagens læreplaner kunne vært brukt i hvilket som helst OECD-land», sa kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun til Vårt Land denne uka – og tok til orde for en felles kanon i grunnskolen for litteratur, sanger og historiske begivenheter.

Hva er så kjernen i løken? Hva bør norske skolebarn lære? Klassekampen har spurt et knippe sentrale norske kulturpersoner om hva de synes.

Dagens lærerplan merkes på referansegrunnlaget til norske elever, mener forfatter Tore Renberg. Ibsen på rams kan han se langt etter.

Under et skolebesøk på videregående møtte han en norsklærer som var lettet over å ha funnet Peer Gynt i et mer tilgjengelig tegneserieformat.

– Man behandler unge mennesker som om de ikke er i stand til å ta inn kunnskapen, sier Renberg.

Forfatteren mener vi undervurderer norske elever når læreplanen ikke stiller krav om å lese lengre verker eller klassikere i sin helhet.

Hva er norsk dannelse?

En gang, for om lag tolv år siden, kunne en liten, grønn prikk få hjertet til å tumle og lande helt nederst i magen: Den utkårede var pålogget Facebook! Da gjaldt det å sitte på hendene og be til høyere makter, for man kunne saktens ikke ta initiativ for andre dag på rad. Og Gud så oss i nåde. Opp poppet chatruta, med følgende tilforlatelige spørsmål: «Hva skjer?»

Snart var den utkårede fast følge, og Facebook-chatten – Messenger – ble åsted for kjærlighetserklæringer, iblant krangler. Seinere gled det over i praktiske beskjeder man kunne tatt på sms. Facebooks gullalder var forbi, og tanken kvernet: Hvorfor ikke bare slette kontoen? Etterfulgt av stikket i hjertet: Hva da med denne massive loggen over den man en gang var?

 tragisk at man la sine kjærlighetsbrev og minnene om sin ungdoms vår i hendene på tek-oligarkene som nå har alliert seg med Maga-bevegelsen. De siste ukene har mange avviklet sine Facebook-kontoer i protest. Norske kulturaktører diskuterer om de kan få til det samme: I en tråd forteller en stor litteraturfestival at de vurderer å avvikle årets arrangement uten å bruke Metas plattformer.

 taktskifte. Om det er noe som har holdt folk på Facebook, er det frykten for å miste oversikten over arrangementer, som mediet har hatt tilnærmet monopol på. Men de siste årene har algoritmene ødelagt funksjonen. Selv finner jeg ikke lenger arrangementene til min favorittbokhandel i Oslo. Facebook, Instagram og Twitter er reklamens domene, og det lokale og private visner hen. Jeg sjekker Instagram-profilen til en venninne: Forrige innlegg var en feriekavalkade i august.

også noe annet som gjør plattformene mindre relevante for vanlige folk. Kanskje har tidsånden løpt fra sosiale medier slik man kjente dem. Denne måneden er det 21 år siden Facebook ble lansert; like lang tid som mellom studentopprøret i 1968 og Berlinmurens fall i 1989. Eller mellom Elvis Presleys glansdager og David Bowies, for den saks skyld.

Twitter ble lansert i 2006, Instagram i 2010. Kulturen endrer seg; mens muligheten for regissert selvframstilling var de sosiale medienes store appell, har skryt om fjellturer og vennefester fått en eim av noe harry. Og mens sosiale medier ødela mye for de redaktørstyrte mediene, bygde de i sin tid på det samme premisset om en felles offentlighet. Den smuldrer for alvor opp. I disse dager lanseres det plattformer som skal tilby et alternativ til Meta-kaoset. Spørsmålet er om det i 2025 finnes nok interesse.

Kanskje er det bra – endelig kan vi frigjøre oss! Håpet er at vi søker mot fysiske rom, mot papir. Men som Heraklit lærer oss, kan vi ikke stige ned i den samme elva to ganger: Det eneste sikre er at vi aldri vil vende tilbake til 1990-tallet. Skrekkvisjonen er at de gamle sosiale mediene ikke erstattes med noe bedre, men at samfunnslimet går ytterligere i oppløsning, og at kulturarrangementer ikke når fram. Hver av oss haster gjennom dagen med Airpods-ene på, fordypet i hvert vårt internetthjørne, hver vår podkast, hvor vi ikke lenger flørter og deler våre hverdagstanker, men blir fortalt hva vi skal tenke.

 denne uka igjen. Jeg hadde etter mye plunder funnet sletteknappen på Facebook – og trykte ikke. Det som flimret gjennom hodet, var den gangen jeg slettet alle gamle spillelister på Spotify, i et anfall av paranoia for at disse skulle være offentlige, og at noen ville se hvor mange ganger jeg hadde lyttet til sanger jeg nekter å stå inne for. Det valget angrer jeg bittert. Aldri vil jeg klare å gjenskape listene etter minnet, og det føles som om jeg har mistet taket på den unge jenta jeg en gang var.

Trist eller ei, Facebook, Instagram og Twitter formet og dokumenterte en generasjon. I Weekendavisen skriver Linea Maja Ernst gjenkjennelig om hvorfor det er så vanskelig å ta endelig farvel. Profilene våre er et mausoleum over en epoke, påpeker hun: «Mine første oppslag er fra 2013, de er like private som å kikke i et fotoalbum. Portrettfoto av vennene mine. Det er gullalderen vår.»

Farvel til en epoke

Norske forlag har kuttet over 90 årsverk siden 2023. Det bekymrer forfatterne.

«Lav lønnsomhet og store endringer» – slik oppsummerer konsernsjef i Gyldendal John Tørres Thuv situasjonen i norsk bokbransje overfor Klassekampen.

Det siste året har flere store forlag måttet stramme inn. Siden februar 2024 har minst 94 årsverk forsvunnet fra Gyldendal og Aschehoug – Norges andre og tredje største forlag målt i markedsandeler.

På tampen av forrige uke ble det klart at Anne Iversen, informasjonssjef i Vigmostad & Bjørke, måtte takke for seg etter 15 år i forlaget. Til VG begrunnet forlagssjef Elizabeth Sellevold kuttet med «krevende tider» for forlaget.

De fire største i norsk forlagsbransje, som er Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm og Vigmostad & Bjørke, har til sammen kuttet over 90 stillinger siden slutten av 2023. Det viser en opptelling Klassekampen har gjort.

Tidligere i februar ble det kjent at Aschehoug må kutte 30 stillinger. Det skjer bare et drøyt år etter forrige kuttrunde, hvor 14 stillinger forsvant fra forlaget.

Gyldendal måtte i 2024 kutte 90 millioner kroner og om lag 50 årsverk.

Vigmostad & Bjørke kuttet stillingen som informasjonssjef i starten av februar.

Cappelen Damm kuttet 50 millioner kroner oktober 2023. Om kuttene har resultert i en nedgang i antall stillinger, er ikke kjent.

For forfatterne skaper dette en viss utrygghet.

Forlagene sliter i motbakke

Selma Stormyren Larsen

I disse dager går en avisannonse sin seiersgang i amerikanske medier. Den har teksten: «Hvem styrer dette landet: Donald Trump eller Elon Musk?»

Annonsen har nemlig skapt rabalder. Avisa The Washington Post, som først inngikk en avtale om å trykke den i et utvalg av sine tirsdagsaviser, trakk seg i siste liten.

Det er Common Cause, en aktivistorganisasjon som er mot Trump, som står bak annonsen. På sine hjemmesider presenterer de den slik: «Her er annonsen Washington Post ikke ville vise.»

Annonsen viser en leende Elon Musk over Det hvite hus – og avslutter med følgende oppfordring: «Ring senatorene dine og si at det er på tide at Donald Trump sparker Elon Musk.»

Det er ikke første gang The Washington Post havner i hardt vær på grunn av Donald Trump og Elon Musk. Knapt to uker før valget i høst hadde avisa skrevet utkastet til en støtteerklæring til Kamala Harris, men lederartikkelen ble stanset av mediehusets eier, Amazon-grunnlegger Jeff Bezos.

Dermed unnlot The Washington Post å erklære støtte til en av kandidatene for første gang på 35 år – med intern uro, ansatte som sa opp og flere hundre tusen oppsagte abonnementer som følge.

I januar signerte 400 ansatte i The Washington Post et brev til Jeff Bezos, hvor de ba om et møte grunnet bekymring for avisas framtid, integritet og ledelse.

Skrotet annonse med Musk-kritikk

Kampen mot ytre høyre foregår også på rød løper før søndagens valg i Tyskland

Under åpningen av Berlinalen forrige uke vakte den tyske klimaaktivisten Luisa Neubauer oppsikt med sitt kjolevalg. Foran et samlet tysk pressekorps poserte hun med påskriften «Donald & Elon & Alice & Friedrich?». På ryggen hennes sto det: «Demokratiet dør i dagslys».

Kjolen var en protest mot Kristendemokratenes (CDU) partileder og kanslerkandidat Friedrich Merz. I slutten av januar brøt han et stort tabu i tysk politikk, da han fremmet et forslag om strengere innvandringslover i Forbundsdagen, som til slutt ble godkjent med støtte fra ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AFD).

Med det var den såkalte «brannmuren» som skal holde høyreekstreme unna den politiske makta i Tyskland, brutt. De følgende dagene tok hundretusenvis av tyskere til gatene for å protestere.

«Sammen med mange andre kjemper jeg mot den akselererende normaliseringen av høyreekstreme ideer og protesterer mot angrep på vårt demokrati og våre livsgrunnlag», sa Neubauer på den røde løperen, skriver Der Spiegel.

Foran søndagens forbundsdagsvalg i Tyskland er kulturfeltet krystallklare på at de ikke ønsker å invitere ytre høyre-partiet AFD – som er erklært høyreekstremt i flere tyske delstater – inn i varmen.

Valget Tyskland står overfor, har en stemning av 

, sier Wolfgang Hottner til Klassekampen, med henvisning til Oswald Spenglers filosofiske verk fra 1918. Hottner er litteraturkritiker og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, men er tysk og bodde ti år i Berlin. Der har kulturlivet blitt hardt rammet av økonomiske kutt det siste halvåret.

Hottner beskriver CDUs Friedrich Merz som en svært nyliberal kanslerkandidat som neppe vil ha kultur høyest på prioriteringslista. Men en ny regjering vil ha begrenset makt over kulturlivet i Tyskland som helhet, tror han.

– Hver delstat har en egen kulturminister og kulturforvalter, så det er vanskelig å styre helt fra toppen av. Situasjonen for kulturen avhenger av hvor god råd de enkelte byene har, sier Hottner.

AFD setter sin tyske lede­kultur mot et motsetningsbilde, som er flerkultur.

Kulturlivet holder pusten

– Det er frustrerende at vi ikke får på plass en romslig nok ordning som kan ønske velkommen de som har lyst til å filme i Norge, sier Elisabeth O. Sjaastad, leder i Norsk Filmforbund.

Tidligere i februar ble nemlig storproduksjonen «Secret Garden» tilbudt en refusjonsramme på 88 millioner kroner fra Norsk filminstitutt (NFI) gjennom insentivordningen.

Den gir refusjon til store internasjonale film- og serieproduksjoner som skal produseres helt eller delvis i Norge.

Produksjonen hadde planer om å bruke 800 millioner kroner på innspilling i Norge og søkte om en refusjonsramme på 200 millioner kroner. Med et tilbud på nær halvparten takket de nei. Bergens Tidende omtalte saken først.

Ifølge avisa var det storserien «The White Lotus» som søkte under annet navn. Om det er en ny sesong av suksesserien som kunne blitt lagt til Norge, bekreftes ikke.

Nyheten strør like fullt salt i såret til den norske filmbransjen, som har hatt en dramatisk nedgang i aktivitet siden 2023, ifølge en rapport fra NFI fra januar. Det er ikke gledelig lesning, ifølge Elisabeth O. Sjaastad.

– Det er få jobber, og det er få utsikter til nye jobber, sier Sjaastad.

Film-Norge gikk glipp av utenlandsk storproduksjon

Amalie Skram er kommet ut på moderne dansk. Det er latskap, mener kritiker.

– Oversettelsen er fin. Den er bare fullstendig overflødig, sier litteraturkritiker Klaus Rothstein.

120 år etter sin død skaper den norske forfatteren Amalie Skram stadig debatt. Danske Gyldendal har nemlig gjenutgitt hennes debutroman «Constance Ring» – i modernisert dansk språkdrakt.

I en anmeldelse i Weekendavisen skriver Rothstein at romanen er viktig og verdt å lese, men han er svært kritisk til oversettelsen til moderne dansk.

– Mens Amalie Skram bodde i København, skrev hun på dansk-norsk. Hun insisterte også på å bli kalt en dansk forfatter. For et dansk publikum er en oversettelse fullstendig unødvendig, sier han.

I fredagens Weekendavisen svarer forlagssjef i Gyldendal Simon Pasternak i en kronikk med tittelen: «Elitært på den ergerlige måte».

«Vi står midt i en lese- og dannelseskrise», skriver Pasternak. Utgivelsen er ikke først og fremst myntet på Rothstein, «som har lest bøkene før», men på lesere som «gjerne vil, men ikke nødvendigvis kan norsk, barokkdansk eller gammelgresk».

– Han snakker om språkmodernisering og formidling til et moderne publikum generelt, men jeg er utelukkende fokusert på Amalie Skram, sier Rothstein.

Det er nemlig få ord i den originale «Constance Ring» som dansker i dag ikke vil forstå, mener han. I anmeldelsen sammenlikner han originalen med den nye utgaven: «Hvorfor i all verden skal ‘forløbet’ endres til ‘gået’, ‘hin’ til ‘den’, ‘26de’ til ‘26.’, ‘undertiden’ til ‘indimellem’ og ‘ladet falde’ til ‘opgivet’?»

Det er vanskelig for dansker å lese nynorsk, men ikke Amalie Skram.

Ut mot Skram-bok

Rolf Nesch lot seg påkjøre av Oslo-trikken for å slippe tysk militærtjeneste – og skapte grafikk uten like.

Han snakket aldri med faren sin om dem, men de «hemmelighetsfulle» Rolf Nesch-trykkene Klaus Friedrich Meyer var omgitt av som barn, fascinerte ham. Som voksen har han regnet med at faren var del av den lille kretsen av Hamburg-samlere som støttet Nesch (1893–1975) med penger og til gjengjeld fikk kjøpe verk av kunstneren til en lavere pris.

I 1980-årene begynte han å bygge videre på arbeidene som hadde tilhørt faren. Meyer ante imidlertid ikke «hvilke dimensjoner lidenskapen min» med årene skulle anta – han kaller kunstsamlingen en «besettelse» og hvert innkjøp «et nytt familiemedlem». For hamburgeren ble den dessuten et botemiddel mot stress og belastningene forretningene påførte ham – og et påskudd for å oppsøke Norge.

 i «Rolf Nesch. Die Hamburger Sammlung von Klaus Friedrich Meyer», en ny, tyskspråklig bok som viser frem bidragene til utøveren som skulle komme til å bli særlig avgjørende i samlingen, og som altså hadde fulgt kunstelskeren livet gjennom: Emil Rudolf Nesch, som han var døpt, tyskeren som på grunn av nazistene forlot hjemlandet i 1933 og bosatte seg i Norge.

Også at han med årene ble nordmann vel så mye som tysker – i 1962 representerte Nesch Norge på Veneziabiennalen, i 1973 på Sao Paulo-biennalen – har påvirket stillingen hans i kunsthistorien: Samlingen boken dokumenterer, er den største av Neschs kunst utenfor Norge og har som mål å gjøre signaturen synligere i fødelandet. At det i 2025 er femti år siden kunstneren døde, ga dessuten samleren en anledning.

 er Nesch imidlertid på ingen måte: Mens han levde, var han å se i ledende institusjoner «hjemme», Documenta inkludert, og vesttyskerne må dessuten ha merket seg at Nesch-kunst ble vist ved selveste Museum of Modern Art i New York.

Da jeg nylig besøkte den nordtyske metropolen den yngre Nesch hentet en rekke av motivene sine fra, var arbeidene hans i høy grad synlige i den faste samlingen i den monumentale Hamburger Kunsthalle: Foran et grønt Nesch-bilde av en detaljrik bregne fra 1933, emigrasjonsåret, stod en karakteristisk skulptur under glass: en liten, stilisert jenteskikkelse utført i granitt, kobber og stål like før krigsutbruddet i Norge og donert til kunsthallen av Nesch selv i 1966.

 ikke representert i Meyers samling. Den er sterkt dominert av grafikk – mediet Nesch med rette er mest berømt for å ha eksperimentert med. Særlig kjent er han for sin såkalte metallgrafikk. De fargesprakende blomstene, dyrene, fuglene, fiskene og menneskefigurene – fra profeter til gardeoffiserer, fra dansere til kjærestepar – han skapte i livets annen halvdel, er alle del av dette egenartede, intenst sjarmerende Nesch-bidraget til grafikkens historie.

Også trykkene fra perioden da Hamburg var den viktigste byen for kunstneren, står sentralt i både kunstnerskapet og Meyer-samlingen: Byens broer udødeliggjorde Nesch i en serie oppfinnsomme, ekspressive bilder i ulike teknikker som er langt mer behersket i fargebruken enn mye av det som fulgte. Samlingen inneholder dessuten mange bidrag fra 1920-årene – trykk så vel som akvareller – som forteller om en annen Nesch enn ham publikum kjenner best.

og ubehag i Neschs liv ikke bare fordi de fordømte arbeidene hans: I 1943 lot kunstneren seg påkjøre av Oslo-trikken for å slippe å måtte dra til fronten, og han ble delvis lam. Nesch visste hvilke lidelser soldatlivet kunne innebære. Innsatsen i første verdenskrig hadde ført ham i britisk fangenskap i 29 måneder.

Med årene ble han nordmann vel så mye som tysker

Mester på trykk

Kutt i sportsredaksjonene kommer i en kritisk tid, mener professor.

– Nå som idrettens rolle som samfunnsaktør er mye mer diskutert, er det et stort behov for mer kritisk journalistikk, sier Arve Hjelseth, professor i idrettsosiologi.

Avsløringer om menneskerettighetsbrudd i Qatar, debatt om videodømming i fotball og omfattende kartlegginger av klasseforskjeller i idretten – de siste årene har mange saker fra sportens verden satt nasjonal dagsorden. Samtidig kuttes det i flere avisers sportsredaksjoner.

De siste to ukene har både Dagsavisen og Aftenposten lagt ned sine egne sportsredaksjoner. Det skjer som følge av større nedskjæringer eller omorganiseringer. Begge steder skal sporten innlemmes i den løpende nyhetsdekningen.

Også VG har varslet at de vil nedbemanne antall årsverk i sporten, ifølge Medier24.

– Det er en interessant og bekymringsfull utvikling, sier Hjelseth.

Idrettsosiologen peker på at det allerede finnes utallige kanaler hvor du kan følge sport og idrett slik den utspiller seg i øyeblikket.

– Men det som savnes i sportsjournalistikken, er de gode analysene, kommentarene og den kritiske journalistikken, sier han.

Likevel er norsk sportsjournalistikk inne i et positivt spor. Den kritiske dekningen av idretten har fått et oppsving, påpeker Hjeltnes og trekker fram avsløringer om Fotball-VM i Qatar og VAR-debatten som eksempler.

Det blir mindre egenprodusert sportsinnhold.

Advarer mot å kutte i sporten

Mylena Kifle

Vanessa Baird ble drapstruet etter å ha stilt ut Israel-kritisk verk på Latin-Amerikas største kunstmesse.

Etter den kritikerroste soloutstillingen ved Munchmuseet i Oslo var Vanessa Baird stilt ut på Mexicos kunstmesse Zona Maco tidligere i februar.

Kort tid etter at messa åpnet, begynte Baird og følget hennes å få ubehagelige kommentarer fra besøkende.

– De aller fleste var veldig positive og takknemlige for verket. Men så var det noen, ekstreme Israel-venner, som var veldig aggressive og delvis utagerende, forteller Baird.

Verket hun tok med til Mexico by, består av 13 veggpaneler som viser ødelagte kropper. På et av panelene står det «end the occupation boycott Israel». Verket er en mindre og ny versjon av det som ble vist på Munch.

– Jeg tror det ble sett på som et aktivistisk verk, hvilket det også er. Det er ikke insinuerende eller ironisk. Det er tydelig.

I oktober i fjor åpnet Bairds største utstilling på Munchmuseet «Go Down With Me». Utstillingen viste nesten 600 verk og ble godt mottatt i Norge.

Zona Maco i Mexico by er Latin-Amerikas største kunstmesse. Dagen etter åpningsdagen skrev Artnews at Bairds verk var det som fikk mest oppmerksomhet.

Til samme avis sa Erika Harrsh, en meksikansk kunster, at hun ikke kan se for seg at verket til Baird kunne blitt vist på en annen kunstmesse. Men også på Zona Maco har det blitt mindre politisk kunst de siste årene, forteller Harrsh.

Å ta ned kunsten var helt uinteressant for min del.

Ble hetset for Gaza-kunst

Magne Mellem Enoksen

Livet er som kjent kort, men kunsten er lang! Det later til at også Norges rikfolk har fått med seg dét. Over hele landet har shipping-magnater og dagligvarekonger etablert seg på kunstfeltet – ikke bare med egne samlinger, men med museer og parker.

Det nyeste tilskuddet åpner i Trondheim i dag: Posten Moderne, et museum for samtidskunst og moderne kunst, er helfinansiert av Reitan AS.

– Det er en måte å sørge for at ens navn og virke lever videre i lang tid, sier Håkon Larsen, kultursosiolog og professor ved Oslomet.

– Ved å åpne et museum eller en park setter du ditt preg på en by eller et område. Det er klart at det er attraktivt for dem som har de økonomiske musklene til det, sier han.

At kunst av noen betraktes som et investeringsobjekt, er en kjent sak. Men å bygge et museumsbygg eller en park er gjerne en kostbar affære – regnestykket går sjelden i pluss.

– Det er vanskelig å opparbeide seg en god privat kunstsamling uten å være interessert i kunst. Det er for snevert å si at de bare gjør det av hensyn til ettermæle. De har også et ønske om å la folk ta del i kunsten de har samlet, sier Larsen.

Private kunstsamlere er slett ikke et nytt fenomen her til lands, påpeker han.

– Nasjonalgalleriets samling ble også opprettet av en gjeng private samlere i sin tid. Men opparbeidelsen av en omfattende kulturpolitikk har skapt en forventning om staten skal ta det største ansvaret på kunstfeltet. Utover 2000-tallet har det igjen vært en økende interesse for å opprette museer og skulpturparker fra kunstsamlere, sier han.

Man tillegger rike mennesker egoistiske ­intensjoner.

Slik endrer rikingene det norske kunstkartet

Mariken Lauvstad

Ny tv-serie forestiller seg et Sverige uten offentlig kulturstøtte.

Se for deg at du våkner nøyaktig ett år fram i tid, altså 15. februar 2026. Alt ser først ut til å være akkurat som det pleier. Ja, hverdagen forløper som normalt helt til du går en tur på butikken. Idet du legger en liter melk og en kneipp på samlebåndet, ser du at det faktisk er Pia Tjelta som sitter i kassa og slår inn varene. Ja, Jakob Oftebro har nylig fått jobb borte i grønnsakene, kan hun fortelle. Det er visst ikke så mye penger igjen å lage teater for i 2026?

På vei hjem kommer du i prat med en fyr som står og spiller nydelig fiolin på gata for småpenger. En inntil nylig ansatt i operaorkesteret, skal det vise seg. Høyst merkverdig. Du kommer hjem og skrur på TV-en. Blant andre nyheter meldes det om at kulturdepartementet snart skal bli en underavdeling av finansdepartementet. Nå begynner det å bli ordentlig rart her, tenker du, men på den annen side: Hva er det egentlig som 

har vært rart med nyhetene det siste tiåret. Mens dagen går sin gang, skjønner du at hele kulturfeltet har kollapset. Alle kulturinstitusjoner er lagt ned.

de norske skuespillernavnene ut med svenske – scenarioet i SVTs nye satireserie om svensk kulturpolitikk, «På armlängds avstånd», som ruller over TV-skjermer hos söta bror i disse dager. Serien er en såkalt mockumentary, laget av den svenske regissøren Jimmy Olsson etter en idé av produksjonsselskapet MostAlice. På rollelista finner vi det ypperste av svenske skuespillere, som Lena Endre, Tuva Novotny og Olle Sarri, og i rolla som ubekymret, bunadskledd introdusør før hver episode: ingen ringere enn Alexander Rybak.

Olsson spiller selv hovedrolla som sitt eget alter ego – en journalist i krise etter et samlivsbrudd som i desperasjon vender seg mot kunsten, bare for å oppdage at det ikke produseres kunst i Sverige lenger. Dermed setter han seg fore å redde det svenske kulturlivet, hvilket viser seg å bli betydelig vanskeligere enn han hadde tenkt.

glitrende til med det svenske kulturlivet i virkeligheten heller, for å si det forsiktig. Tittelen på antologien «När taket rasar in – kulturpolitiken och verkligheten», som ble utgitt i 2024, er talende nok i seg selv. Året svensk kulturpolitikk skulle feire 50 år, ble på mange måter et gravøl: Mange og drastiske kutt fra Sveriges konservative regjering (Moderaterna, Kristdemokraterna, Liberalerna og Sverigedemokraterna) har ført til at musikkhus, øvingslokaler og scener nedlegges over landet.

Svensk Filminstitutt avvikler en rekke støtteordninger, og på oppdrag fra regjeringen har Statens fastighetsverk (SVF) – som forvalter statlige svenske teatre og musikkbygg – dessuten justert opp den markedsstyrte husleia for kulturinstitusjoner til et nivå mange mener brekker nakken på drifta. Dramaten-sjef Mattias Andersson har selv gått ut og advart om at den nye kulturpolitikken vil føre til at Dramaten innen tre år ikke vil ha råd til å opprettholde verken repertoar eller ensemble.

 ble vist for første gang under filmfestivalen i Göteborg 26. januar i år, var stemningen i feltet på bristepunktet. Sveriges kulturminister Parisa Liljestrand (Moderaterna) ble møtt av høylytt buing da hun kom med følgende uttalelse under sin åpningsfesttale:

«Jeg vet at mange kulturministre før meg har forsøkt å framstille seg som de ulike bransjenes beste venn og talsperson i regjeringen. Kanskje får de mye anerkjennelse for det på gallaer og festivaler.»

Hun fortsatte: «Men det er ikke politikkens oppgave. Det er heller ikke politikkens oppgave å kreve mer og mer skattepenger fra innbyggerne fordi man ikke tør å stå for sine prioriteringer.»

Det er faktisk Pia Tjelta som sitter i kassa og slår inn varene

Paul Tunge forsvarer modernismen, men ikke like religiøst som Nerdrum hater den.

Bør man ete mens man leser? Ja, mener kritikeren Dwight Garner.

Ein debatt om mammapølser kan jammen skeie ut det òg, skriv Maria Horvei.

Grande roper varsko om norske lærebøker

Karriere, drømmehus og drap. «The Sims» var satiren over forbrukersamfunnet som ble jentenes favorittspill. I år fyller det 25 år.

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.

En gang forelsket vi oss over Facebook. Så hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Forlagene sliter i motbakke

The Washington Post avslo en annonse i siste liten. Nå får avisa kritikk – igjen.

Kampen mot ytre høyre foregår også på rød løper før søndagens valg i Tyskland

Storsatsing takket nei til innspilling i Norge. – Det er kritisk nå, sier lederen i Filmforbundet.

Ut mot Skram-bok

Rolf Nesch lot seg påkjøre av Oslo-trikken for å slippe tysk militærtjeneste – og skapte grafikk uten like.

Kutt i sportsredaksjonene kommer i en kritisk tid, mener professor.

Vanessa Baird ble drapstruet etter å ha stilt ut Israel-kritisk verk på Latin-Amerikas største kunstmesse.

Slik endrer rikingene det norske kunstkartet

Ny tv-serie forestiller seg et Sverige uten offentlig kulturstøtte.

Historiker Hilde Gunn Slottemo har skrevet privatlivets historie.

Norske skoler bør blokkere Jodel, mener Maja Lunde.

«Tradisjonelle media må døy»

Over 200 administrativt ansatte i Schibsted mister jobben – og de fleste får ikke tilbud om sluttpakke.

Både VG og Aftenposten kutter i papirdesken, men redaktørene avviser at papiravisas tid er omme.

Med sitt nye kunstpalass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Advarer mot KI-samarbeid

Paul Tunge forsvarer moder­nismen, men ikke like religiøst som Nerdrum hater den.

Bør man ete mens man leser? Ja, mener kritikeren Dwight Garner.

Ein debatt om mamma­pølser kan jammen skeie ut det òg, skriv Maria Horvei.

Grande roper varsko om norske lærebøker

Karriere, drømmehus og drap. «The Sims» var satiren over forbru­ker­sam­funnet som ble jentenes favo­ritt­spill. I år fyller det 25 år.

Hvilke verk må med i en kanon for grunn­sko­len? Her er kultur­feltets råd til Kari Nessa Nordtun.

En gang forelsket vi oss over Facebook. Så hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Forlagene sliter i motbakke

The Washington Post avslo en annonse i siste liten. Nå får avisa kritikk – igjen.

Kampen mot ytre høyre foregår også på rød løper før søndagens valg i Tyskland

Stor­sat­sing takket nei til inn­spil­ling i Norge. – Det er kritisk nå, sier lederen i Filmfor­bundet.

Ut mot Skram-bok

Rolf Nesch lot seg påkjøre av Oslo-trikken for å slippe tysk mili­tær­tje­neste – og skapte grafikk uten like.

Kutt i sports­re­dak­sjo­nene kommer i en kritisk tid, mener professor.

Vanessa Baird ble drapstruet etter å ha stilt ut Israel-kritisk verk på Latin-Amerikas største kunstmesse.

Slik endrer rikingene det norske kunst­kar­tet

Ny tv-serie fore­stil­ler seg et Sverige uten offentlig kultur­støtte.

Historiker Hilde Gunn Slottemo har skrevet privat­livets historie.

Norske skoler bør blokkere Jodel, mener Maja Lunde.

«Tradi­sjo­nelle media må døy»

Over 200 admi­ni­strativt ansatte i Schibsted mister jobben – og de fleste får ikke tilbud om sluttpakke.

Både VG og Aften­posten kutter i papir­desken, men re­dak­tø­rene avviser at papir­avisas tid er omme.

Med sitt nye kunst­pa­lass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Advarer mot KI-samarbeid

Paul Tunge forsvarer modernismen, men ikke like religiøst som Nerdrum hater den.

Ein debatt om mammapølser kan jammen skeie ut det òg, skriv Maria Horvei.

Karriere, drømmehus og drap. «The Sims» var satiren over forbrukersamfunnet som ble jentenes favorittspill. I år fyller det 25 år.

Hvilke verk må med i en kanon for grunnskolen? Her er kulturfeltets råd til Kari Nessa Nordtun.

Storsatsing takket nei til innspilling i Norge. – Det er kritisk nå, sier lederen i Filmforbundet.

Rolf Nesch lot seg påkjøre av Oslo-trikken for å slippe tysk militærtjeneste – og skapte grafikk uten like.

Kutt i sportsredaksjonene kommer i en kritisk tid, mener professor.

Slik endrer rikingene det norske kunstkartet

Ny tv-serie forestiller seg et Sverige uten offentlig kulturstøtte.

Historiker Hilde Gunn Slottemo har skrevet privatlivets historie.

«Tradisjonelle media må døy»

Over 200 administrativt ansatte i Schibsted mister jobben – og de fleste får ikke tilbud om sluttpakke.

Både VG og Aftenposten kutter i papirdesken, men redaktørene avviser at papiravisas tid er omme.

Med sitt nye kunstpalass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.