Mylena Kifle

#fff

#000

Oslo-filharmonien drar på turné med russisk musikk: –  Rart å ikke spille noe norsk 

Paris, Hamburg, Wien og Praha. Oslo-filharmonien drar snart på storstilt turné i Europa, men allerede før de har spilt sin første konsert, hagler kritikken fra det klassiske miljøet i Norge.

Med seg til de europeiske storbyene har de nemlig ikke Harald Sæverud eller Ludvig Irgens-Jensen – ikke engang «alibiet» Edvard Grieg, slik Synne Skouen skrev på Facebook før helga.

I stedet skal det norske symfoniorkesteret spille musikken til de avdøde, russiske komponistene Dmitrij Sjostakovitsj og Pjotr Tsjajkovskij og finske Jean Sibelius.

Komponist Synne Skouen synes det er synd at orkesteret ikke tar med seg norsk musikk til utlandet.

– Det er få land som er så lite bevisste på å ta med seg noe av sin egen musikk til utlandet, som vi er, sier hun.

Neste uke spiller Oslo-filharmonien i Paris, og da vil dronning Sonja, kulturminister Lubna Jaffery og Oslo-ordfører Anne Lindboe være til stede.

– Det er rart at de skal være så tungt representert fra det offisielle Norge og ikke spille noe norsk musikk, sier Skouen.

Men dette er ikke noe linjeskifte fra Oslo-filharmonien, ifølge Skouen:

De statlig støttede orkestrene bør fremme norsk kunst og kultur.

Norsk orkester drar på turné med russisk musikk

Kåre Bulie

Straks man kommer over Donau, ønsker et skilt velkommen. Det forteller om Bratislava-bydelen som etter en rekke tyske navn har båret det slovakiske Petržalka siden 1919. Da var den et industriområde med under 4000 beboere. Etter verdenskrigen endret stedet preg parallelt med at antallet innbyggere eksploderte. «I 1973 begynte konstruksjon av massive boligkomplekser, som førte til at befolkningen økte til nesten 150.000», bemerker skiltet om boligstrøket som i 2026 er den slovakiske hovedstadens største.

Forandringen gjorde Petržalka berømt og beryktet. Det sekssifrede antallet mennesker som stadig bor her, har ført til at det veksler mellom å bli omtalt som et av Sentral-Europas største områder av dette slaget og som det aller største. Petržalka representerer østeuropeisk boligarkitektur på sitt mest gigantomane og har bygget myter. Som det heter i nasjonalgalleriet i Praha om den billige, hurtige standardproduksjonen av leiligheter som ble utviklet for å møte det kommunistiske menneskets behov: «… prefabrikasjon dominerte den tsjekkoslovakiske byggeindustrien fullt og helt fra midten av 1960-årene til 1989.»

jeg broen fra Bratislavas sentrum og la ut på spasertur mellom de avlange skapningene. Som murer hevet de seg rundt meg. Først etter flere kilometers vandring, kontinuerlig omgitt av «bomaskiner» på alle kanter og minimalt annet, snudde jeg. Da tronet fortsatt blokker foran meg så langt øyet rakk.

En og annen butikk finnes, i likhet med et og annet serveringssted, og et kulturhus støtte jeg også på. Men informasjonskontoret var stengt, og noe klart sentrum kom jeg aldri til. Mangelen på variasjon, enten det gjelder estetikk eller funksjon, forble det mest iøynefallende. Blokkene skifter noe i omfang og høyde, men enten de er store eller enorme, har de samme formål. Under vandringen ble følelsen av monotoni gradvis mer intens. Det samme gjorde følelsen av å være et lite menneske i et landskap av ruvende rektangler.

 i 2015 dro på dagsutflukt til Petržalka fra den billedskjønne nabobyen Wien, kom den demoniseringen slik arkitektur lenge er blitt offer for, markant til uttrykk. Journalisten bemerket at «paneláky», det lokale uttrykket for de billige, prefabrikkerte kjempeblokkene østtyskerne kjenner som «Plattenbau» – bygningene har til og med fått en slovakisk såpeopera oppkalt etter seg – spredte seg her «som et utslett». Under tittelen «Bratislavas monolitter» utropte avisen Petržalka til «den største konsentrasjonen av uskjønne bolighøyhus av betong som noensinne har trampet på landskapet i et sentraleuropeisk land som tidligere lå under kommunistisk kontroll».

Umulig å forstå hva den frastøtte reporteren sikter til, er det på ingen måte. Hennes sistnevnte presisering er imidlertid nødvendig, for den enkle senmodernismen disse blokkene er eksempler på, er slett ikke eksklusivt østeuropeisk. Den som har vært i England, for eksempel, vil vite at de har slektninger også der. Ikke desto mindre knyttes slike boligområder særlig til land bak jernteppet.

såkalt kommunistisk arkitektur som har kjennetegnet det nye årtusenet, har ikke nådd turistmarkedsføringen: I Bratislava-brosjyrene jeg fant, var ikke Petržalka nevnt. Ikke engang den skulpturelle omvendte pyramideformen fra 1980-årene som er kjent som den slovakiske radiobygningen – et kjært motiv for venner av moderne østblokkarkitektur – var blant de femten attraksjonene by-veiviseren jeg kjøpte, anbefalte, fullstendig dominert av tidligere århundrers byggeskikk som den var. Det inkluderte kartet strakte seg ikke til boligområdet over elva.

Jeg besøkte Petržalka første gang for et tiår siden, og jeg mintes det som et utmattende sted for fotgjengere. Fortsatt må man, etter å ha passert Donau, forsere den brede motorveien som sperrer for den sjeldent tett befolkede bydelens adgang til sentrum. Men i år valgte jeg en annen bro, og den viste seg å føre inn i området på tydeligere vis. Mye av grunnen var en nettopp utvidet trikkelinje gjennom Petržalka som ga meg et spor å holde meg til i det endeløse blokklandskapet og gjorde det noe lettere å orientere seg.

 selv et tegn på nye tider: Langs den er gående og syklende åpenbart prioritert, og grøntområdene som preger området rundt linjen, bærer bud om vårt årtusens idealer om miljøhensyn og urban vennlighet. Velstelt kunst på blokkenes endevegger og frodig fargebruk på helheten kan antyde noe lignende. «Petržalka», har noen malt med store bokstaver på en mur ved en basketballbane omgitt av grønne trær. Tegnene er fristende å oppfatte som et uttrykk for lokal stolthet.

Under vandringen ble følelsen av monotoni gradvis mer intens

Blokk til blokk

Selma Stormyren Larsen

Oslos behandling av Edvard Munchs store kunstgave til kommunen har en broket historie. I etterkrigstida ble verdifulle verk hengt på blant annet studenthybler og felleskjøkken, og flere forsvant.

Nå får kommunen enda en ripe i lakken, skal vi tro bystyrerepresentant Omar Samy Gamal (SV).

Byrådslederen i Oslo har nemlig bestemt at en rekke grafiske Munch-verk skal stilles ut på rådhuset, selv etter at Munchmuseet har advart om at det kan skade bildene.

– Det er flaut at byrådslederen bruker tid og krefter på dette, sier Gamal, som var kulturbyråd i forrige periode.

– Jeg opplever at Munchmuseet er veldig tydelige på at dette vil skade verkene. Det er ikke en risiko byrådslederen bør ta.

Byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) har bedt om at verkene stilles ut på hans eget møterom og ordførerens kontor i rådhuset, skriver Avisa Oslo, som omtalte saken først.

De utvalgte verkene har også tidligere vært vist i rådhuset.

Til Avisa Oslo har Munch-direktør Tone Hansen sagt at rådhuset ikke er egnet for Munchs verk, og at svingninger i luftfuktighet og temperatur kan føre til at verkene får bulker, deformasjoner og endrede farger.

Det er ikke en risiko byråds­lederen bør ta.

Byrådsleder får refs for å trosse kunstekspertene

Juan Carlos Méndez Guédez våknet til denne meldingen lørdag 3. januar. Den venezuelanske forfatteren bor i Madrid, men har familie og venner i hjemlandet.

«Det er ikke mulig, tenkte jeg, sånt skjer bare på film. Men så husket jeg at det venezuelanske militæret selv bombet byen i 1992 for å komme til makta», skriver Guédez til Klassekampen.

De siste dagene har vært spente og fulle av forventninger, forteller han. Natt til lørdag gikk USA til angrep på den venezuelanske hovedstaden og bortførte president Nicolás Maduro og hans kone i en spektakulær militæroperasjon.

Angrepet splitter en hel verden. USAs president Donald Trump har sagt at det venezuelanske folk ikke kan tro hvor heldige de er som er blitt kvitt diktatoren, mens en rekke stater har kritisert angrepet og vist til folkeretten.

I Madrid har Guédez betraktet hendelsene på avstand. Han har fått rede på at familien og vennene i hjemlandet er trygge, men er fortsatt urolig.

«Akkurat nå opplever jeg at folk er bekymret. Kjernen av diktaturet er fortsatt intakt. De paramilitære fortsetter å terrorisere folk i gatene, og de har arrestert journalister og personer som feiret at tyrannen Maduro har falt», sier han.

«Bortsett fra det spektakulære ved den amerikanske militæraksjonen, så kan man si at det umiddelbart ikke er noen som helst endring å se. Jeg håper jeg tar feil, jeg vil være den første til å feire at dette er begynnelsen på en tilbakevending til demokratiet.»

Diskusjonen om folkerett er en luksus vi ikke kan tillate oss

Benjamin Yazdan

De tre mest slitesterke amerikanske filmene fra 2025 – Paul Thomas Andersons «One Battle After Another», Kelly Reichardts «The Mastermind» og Josh Safdies «Marty Supreme» – gjør alle det man kan kalle 

 til 1970-tallet. De utspiller seg henholdsvis i en utvidet nåtid, i 1970 og i 1952, men er alle utenkelige uten denne mytiske glansperioden i amerikansk filmindustri, da regissørene i noen få år klarte å triumfere over studiosystemets allmakt.

-bølgens stilistiske reservoar: løssluppen fortellerteknikk, frittflytende karakterportretter, utstrakt bruk av vindskeive poplåter og en ekstrem følsomhet for amerikanske kulturlandskaper og sosiale koder. De framfører også politiske analyser med den samme nonchalansen og subtiliteten som kjennetegnet Robert Altmans mosaiske «Nashville» (1975) eller Alan J. Pakulas paranoia-klassiker «The Parallax View» (1974).

Ingen av dem nevner de største heltene eller de verste skurkene ved navn, men på ulikt vis spenner de opp en historisk bue mellom tapet av en ny framtid – personifisert ved drapet på JFK – og trumpismens endelige spiker i kista for den amerikanske drømmen. Og ved å ikke bare referere til, men faktisk 

 70-tallet i sine filmatiske tenkemåter, unngår alle tre regissører å ende opp med sitatmaskiner, fikse pastisjer av den sorten det har vært for mange av siden 2010.

som hele spilletida er Josh Safdies «Marty Supreme» den mest desillusjonerte og kyniske av dem. Krøniken om den unge, jødiske bordtennisspilleren Marty Mauser (Timothée Chalamet), som jukser seg fra Lower East Side til verdensmesterskapet i Tokyo, er tidvis en helt makaber studie i selvoppholdelsesdrift og grådighet.

Marty er med i så godt som hvert eneste utsnitt. Og fra start til slutt er selvnytelsen konstant – om det så dreier seg om å kidnappe tilfeldige hunder for å kreve løsepenger, ta inn på Ritz uten bankkonto, opptre som pauseunderholdning for Harlem Globetrotters, sette barn på den gifte ungdomskjæresten, ligge med filmstjerner eller bevæpne seg med pistol for å rane onkelens skobutikk.

«Marty Supreme» mangler – og da tenker jeg ikke på mangelen som noe problematisk – er det lange sekvenser med intens bordtennisaction. Safdies film bryr seg rett og slett ikke nevneverdig med sportens fysikk eller materialitet, med kropper i firsprang som kaster seg etter ballen med hendene klistret til racketen. Aktiviteten er uansett et påskudd – den er bare arenaen sjarlatanen har valgt seg ut til sitt renkespill. Selve de fysiske bestrebelsene foran nettet er helt sekundære. Scenene hvor Marty går i striden mot det japanske esset Koto Endo (Koto Kawaguchi), er mye mindre pulserende og virtuose enn den hodeløse jakta på dollarsedlene som kan få ham om bord på flyet til mesterskapet.

Det som betyr noe, er sportens salgbarhet – et grotesk tegnsystem av 

, personkult og underholdning som gradvis avdekker en særegen form for patologisk amerikansk egoisme. Luca Guadagninos permanent erigerte tennisfilm «Challengers» (2024) var i berøring med alt dette, men hadde mer til felles med selvbevisst erotikk fra omkring 1990. Hos Safdie er erotikken dypest sett et produkt av penger. Filmens begjærsstrømmer handler om akkumulasjon.

fysisk fostring var gammelt nytt alt på femtitallet. Men når den avgjørende plottmekanismen kretser omkring å reise til Japan for å oppnå ubegrenset rikdom og global berømmelse, for så å knuse denne fantasien under vekta av et 

 med avtalt spill, peker filmen elegant fram mot tingenes tilstand i dag. Vi befinner oss tross alt på et stadium av den seinkapitalistiske idrettsindustrien der alle visste at Donald Trump kom til å bli vinneren av Fifas første fredspris.

 på tvers av kunstartene, må «Marty Supreme» likevel nøye seg med andreplass. I trumpistisk ånd kan man fastslå at «USA taper mot Japan», nærmere bestemt Taiyo Matsumotos enestående tegneserie «Ping Pong» (1996–97), som kom på engelsk først i 2020. Dette er såkalt 

-manga myntet på unge menn og som ikke overskrider målgruppa fordi den er «voksnere enn antatt», men fordi den senker seg inderlig ned i livsverdenen til de to tenåringene og bordtennistalentene Peco og Smile. I løpet av 55 korte kapitler er «Ping Pong» noe så sjeldent som en upåklagelig syntese av 

, gutteromssentimentalitet, sportsunderholdning og kinestetisk actionkunst.

­Safdies film bryr seg ikke nevneverdig med sportens fysikk.

Ping­pong­gutter

Slaget er overhodet ikke tapt, sa Erik Rudeng onsdag. Selv om ingen partier på Stortinget støttet Høyres forslag om å utrede et tilbygg til Nationaltheatret, mener han alternativet fortsatt er liv laga.

Dét er Julie Rongved Amundsen, redaktør for Scenekunst.no og teaterkritiker i Klassekampen, uenig i.

– Når ikke engang Frp er med på en videre utredning, så håper jeg de skjønner at de virkelig har tapt.

Hun tviler riktignok på om Rudeng og hans allierte vil innse nederlaget med det første:

– De har tapt slag på slag i denne saken, men fortsetter med uforminsket styrke. Dette er mennesker med pågangsmot og mye tid. Jeg vet ikke om de kan tape noe mer enn at kulturministeren gang på gang sier at regjeringen ikke vil gå for det, sier Amundsen.

Hun måtte selv se seg nødt til å legge vekk sin egen kongstanke om teaterets framtid. Amundsen ønsket seg lenge, i likhet med mange andre i Teater-Norge, et underjordisk teater på Tullinløkka.

– Jeg skjønner at det ikke blir noe av, og da mener jeg det er viktig at man ser framover og ser på hvilke muligheter man faktisk har. Vi står overfor en kjempemulighet for norsk teater til å skape noe stort, sier hun.

Regjeringen har sagt at de vil gå for det de kaller «minimumsalternativet», som innebærer en oppussing av hovedbygget i sentrum og at nye biscener opprettes andre steder i byen.

Det er viktig at man ser framover og ser på hvilke muligheter man faktisk har.

Ber Horn-gruppa innse nederlaget

Dag Eivind Undheim Larsen

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper 

Det produseres stadig færre helt nye sakprosabøker for det norske allmennmarkedet.

Tall fra Den norske Forleggerforening viser at det i 2024 ble laget 280 færre unike boktitler enn i 2015. Det tilsvarer et fall på 37 prosent.

I samme periode har også inntektene til norske forlag fra salg av sakprosa falt med 22 prosent.

Dette er et uttrykk for at de store norske forlagene har bygget ned sine sakprosaredaksjoner, mener litteratursosiolog Trond Andreassen.

– Det er klart at når et stort lokomotiv som Aschehoug bygger ned sakprosaredaksjonen, vil produksjonsantallet synke.

For to år siden kom nyheten om at Aschehoug kuttet to av i alt fem stillinger i sakprosaredaksjonen. Forlaget Vigmostad & Bjørke har også nedbemannet sakprosaredaksjonen med to stillinger.

Apropos Vigmostad & Bjørke: Forlaget er med i statistikken over årene 2015 og 2016, men etter dette har ikke forlaget innrapportert tall til Forleggerforeningen. Det kan ha påvirket den fallende trenden i noen grad.

Samtidig lå antallet sakprosautgivelser på godt over 700 titler også i 2004, 2005 og 2012.

Dette er et sterkt argument for å få utvidet innkjøps­ordningen for sakprosa.

Sakprosa-forleggeri i fritt fall

Endre Ugelstad Aas

Retten i Istanbul hadde knapt rukket å sette seg innen beslutningen falt – den svenske journalisten Joakim Medin må vente ytterligere fire måneder før han får prøvet saken sin i en tyrkisk domstol. Ny dato er 7. mai, skriver SVT.

Rettssaken mot Medin skulle egentlig innledes i september 2025, men ble utsatt også den gangen. Medin befinner seg i Stockholm og mottok beskjeden med blandede følelser.

«Siden det svenske justisdepartementet ennå ikke har svart på Tyrkias søknad om at en svensk domstol skal gjennomføre forhøret, så ble mine advokater tvunget til å be om en utsettelse», sier han til det svenske fagbladet Journalisten.

«Vi har kjøpt oss mer tid, men samtidig vil jeg få avklart denne saken. Det ville jeg allerede i september», sier Medin.

Det var i slutten av mars 2025 at den anerkjente svenske utenriksreporteren ble pågrepet på flyplassen i Istanbul. Da hadde han vært på oppdrag i Tyrkia for den svenske avisa Dagens ETC.

Medin, som har dekket kurdiske spørsmål i mange år, ble anklaget av tyrkiske myndigheter for å ha koplinger til Kurdistans arbeiderparti (PKK), som av Tyrkia er stemplet som en terrororganisasjon. Etter pågripelsen satt han 51 dager i et tyrkisk høyrisikofengsel før han fikk reise hjem til Sverige.

Siden har det vært stille rundt Medins sak. Selv er han kritisk til den svenske regjeringen for at de ikke har svart på Tyrkias forespørsel etter at han kom hjem.

«Jeg er fortsatt en journalist som er blitt terroranklaget av en autoritær stat. Denne historien er ikke over bare fordi jeg er kommet hjem. Derfor hadde jeg håpet på et vedvarende engasjement», sier Medin til SVT.

Denne historien er ikke over bare fordi jeg er kommet hjem.

Rettssaken mot Joakim Medin utsettes – igjen

Guri Kulås

ikkje at korkje NRK, BBC eller CNN vil senda si siste nyhendesending i 2026. Faste nyhende vil framleis stå på programmet i privat og offentleg finansiert tv, men strukturendringar i medieøkonomien gjer sendingane til mindre viktige informasjonskanalar for stadig fleire borgarar. Erfaringar frå 2025 tyder dessutan på at «dagsrevyformatet» kan bli mindre journalistisk relevant og påliteleg som formidlar av fakta og som vaktbikkje for styresmakter og næringsinteresser. Det handlar ikkje berre om at redaksjonar prioriterer 

 og eigenreklame for å konkurrera i merksemdsøkonomien, men om politisk undergraving av redaktørinstituttet og pressefridomen.

Det er ei dramatisk endring i vestlege land der tv-nyhende har vore ein del av demokratisk infrastruktur sidan 1950-talet. Igjen er det sjølvtekta til den hårsåre mafiabossen i Det kvite hus som får ringverknader utover landegrensene gjennom milliardsøksmål og reguleringssanksjonar. Donald Trump vil som kjent møta BBC i rettssalen i år for å utfordra den britiske allmennkringkastaren si dekking av kongresstorminga i USA for fem år sidan. Det skjer etter at Trump har fått fjerna all offentleg støtte til BBCs amerikanske «motstykke» PBS (tv).

 (CPB) valde å oppløysa seg sjølv framfor å stilla seg lagleg til for nye åtak frå Trump-administrasjonen. Det uavhengige organet vart oppretta og finansiert av Kongressen for å støtta ikkje-kommersielt lokalfjernsyn og produksjon av barneprogram som PBS’ «Sesame Street». Men i tråd med Donald Trumps ønske vedtok den republikanskstyrte Kongressen i fjor å kutta støtta. Det trugar no 58-års gratis formidling av «pålitelege nyhende, undervisingsprogram og lokal historieforteljing» til amerikanarar «uavhengig av geografisk bustad og inntekt».

det ved inngangen til 2026 eit tynt skilje mellom sjølvforsvar, sjølvsensur og sjølvdestruksjon i alle institusjonar som held oppe journalistikken. Presset frå presidenten og hans Maga-tilhengjarar styrkar og gjev retning til skifta i den digitaliserte medieøkonomien, som no omsider også råkar amerikansk tv for fullt.

Mest sårbare er selskap som har vorte truga med politisk regulering (som Disneys ABC etter Jimmy Kimmel-affæren) eller gjeve etter for private søksmål frå presidenten (som Paramounts CBS etter 60 Minutes’ Kamala Harris-intervju). Fleire av desse er i tillegg under oppkjøpspress frå Trump-allierte teknologioligarkar, ikkje minst Ellison-familien, som eig Paramount. Under David Ellison vil ikkje selskapet nøya seg med CBS, men kjempar (enno) om å kjøpa Warner Bros Discovery framfor nasen på Netflix. Om Paramount skulle få tilslaget (med eit bod mogleggjort av saudiarabiske pengar), vil dei òg få CNN i porteføljen. Ifølgje Alan Rushbridgers Prospect Magazine har berre 

for eigarskifte alt svekt utanriksjournalistikken til CNN, som var leiande på midtaustendekking i USA.

av CBS Evening News illustrerer kva redaktørar fryktar. Nyhendeprogrammet var ein gong leia av heile nasjonens tv-anker Walter Cronkite. No blir sendinga styrt av Ellisons handplukka «anti-woke»-redaktør Bari Weiss. Konsekvensane for journalistikken gjev Variety ein illevarslande rapport om i si melding av debutsendinga til Weiss’ Evening News 4. januar, dagen for «arrestasjonen» av Nicolás Maduro. Hendinga vart dekt av eit ukritisk intervju med Pete Hegseth, og ankermannen hevda for eiga rekning at militæraksjonen ville hindra «russisk-kinesisk-iransk påverknad i Venezuela».

Då CPB la oppløyste seg sjølv, tilfeldigvis dagen etter dette dramaet, skreiv dei at dei frykta å bli «sårbare for framtidig politisk manipulasjon». Trugsmålet gjeld all journalistikk på tvers av eigarskap og må møtast med anna enn sjølvutsletting.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

– Hvorfor lar statsråden en slik unik mulighet fare, uten engang å utrede den ordentlig?

I den muntlige spørretimen på Stortinget onsdag formiddag møttes Haagen Poppe (H) i kulturkomiteen og kulturminister Lubna Jaffery (Ap).

Temaet for Høyres spørsmål var den kommende oppussingen av Nationaltheatret i Oslo.

På talerstolen sa Poppe at Høyre «mener det er tragisk» at alternativet om en utvidelse av Nationaltheatret i klassisk stil «ikke får samme grundige vurdering som Statsbyggs forslag».

Slik Klassekampen også skrev onsdag, har Høyre i Stortinget forsøkt å presse regjeringen til å utrede dette alternativet, lansert av en privat arbeidsgruppe med ­kulturprofiler og LPO Arkitekter.

Partiet ble imidlertid stående igjen aleine da de forsøkte å få gjennom en slik instruksjon i budsjettet for 2026. I gårsdagens avis nektet likevel Poppe for at slaget var tapt.

Men i Stortingets spørretime møtte han en avvisende kulturminister. Hun viste til at en ekstern rapport fra i fjor også vurderte tilbygg-forslaget.

– Kvalitetssikringsrapporten pekte på stor usikkerhet og risiko knyttet til kostnader ved forslaget. Det er også pekt på mangler i kvalitet og funksjonalitet, svarte Jaffery.

Dette er en historisk mulighet kulturministeren lar glippe.

– Vi har tatt en beslutning

Tayiba Haji Hassan

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Dagbladet har vært på jakt etter en ny sjefredaktør siden Frode Hansen gikk på dagen i september. Mye tyder på at veien videre for avisa kan bli krevende.

Dagbladet har levert rekordsvake tall de siste årene. Ifølge 

 mistet avisa nærmere 400.000 daglig lesere på mobil i perioden 2022 til 2025.

Med et tungt fokus på klikk og sensasjon har de møtt kritikk fra flere hold.

Seinest denne uka innrømmet styreleder i Aller-konsernet Christopher Aller overfor Medier24 at avisa har fått «et renommé […] som vi ikke ønsker».

«Mange synes avisa er blitt for tabloid og at den kanskje har for mye stoff om sex», sa Aller, med henvisning til spørreundersøkelser Dagbladet har gjennomført blant leserne.

Styrelederen avviser ikke at hans ønske om en «viktig og kulturmessig interessant avis» var utslagsgivende for Frode Hansens avgang som sjefredaktør.

Hvem som nå tar over roret på Hasle, er foreløpig uklart. Men i kulissene sirkulerer flere tunge navn.

Knut Kristian Hauger, ansvarlig redaktør og daglig leder i Kampanje Media, støtter utspillet til Aller-sjefen.

Jeg tror ikke Dagbladet skal ha et så bra omdømme.

Hvem kan ta Dagbladet tilbake til røttene?

– Vi gikk ut av 2025 med flere abonnenter enn vi gikk inn i året med. Det er første gang på veldig lenge, sier Lars West Jonsen, sjefredaktør i Dagsavisen.

Etter mange krevende år med nedskjæringer, kutt og omorganisering peker pila sakte oppover for ­Dagsavisen. I løpet av 2025 har avisa fått 1000 nye opplags­tellende abonnenter, hvorav 400 av disse er fullt betalende.

Under første halvdel av 2025 hadde Dagsavisen et opplagstall på 14.003.

– Det har vært en veldig god høst, og utviklingen er veldig oppløftende, fortsetter Johnsen.

Siden Dagsavisen fikk et betydelig kutt i pressestøtte i 2022, har de hatt flere runder med nedbemanning og ansettelsesstopp. På tre år har avisa gått fra 76 til 33 årsverk. Seinest i februar 2025 ble det kjent at avisa måtte kutte ti årsverk.

Johnsen sier de har brukt 2025 på å «rydde opp» etter å ha prøvd ut mange veier som ikke har vært bærekraftige.

– Nå har vi en grunnmur som står igjen, og så er det opp til oss å bygge på denne, sier Johnsen og legger til at ambisjonene for avisa er store.

Grunnmuren består blant annet av en ny politisk ­redaktør. I oktober ble det kjent at Kristian Skard vender tilbake til journalistikken for å ­styrke avisas politiske posisjon.

Sakte vekst for Dagsavisen

Anniken C. Mohr

Høyre sto aleine om utredning av forslag – da ble det ikke noe av

Har gjengen som ivret for en utvidelse av Nationaltheatret, tapt kampen for godt?

Teateret på Johanne Dybwads plass i Oslo trenger en omfattende oppussing, og i fjor sommer tok regjeringen endelig et valg: Glem timilliardersdrømmen på Tullinløkka, glem tilbygg i klassisk stil – minimumsløsningen holder, var beskjeden fra kulturministeren.

Likevel er det flere som mener at forslaget om å bygge ut teateret, slik en gjeng med Ellen Horn i spissen har foreslått, fortjener å bli utredet skikkelig.

– Jeg synes det er en såpass god idé at det ville være dumt å la den gå til spille, sier Haagen Poppe (H) i kulturkomiteen.

Høyre prøvde å få gjennom en formulering om utredning inn i budsjettet for 2026, men de fikk ikke støtte fra de andre partiene på Stortinget.

Gruppa med kulturprofiler som Ellen Horn og Erik Rudeng slo seg sammen med LPO Arkitekter og lanserte i mars i fjor forslaget om å utvide teaterets lokaler. I mai kom en ekstern gjennomgang av alternativene for oppussing og utvidelse av Nationaltheatret.

Der ble også tilbygg-forslaget vurdert, men ikke i tilstrekkelig grad, mener Haagen Poppe.

Før jul prøvde derfor Høyres medlemmer i kulturkomiteen på Stortinget å samle flertall for å be regjeringen om å utrede «alternativet om å renovere og bygge ut teaterbygget på Johanne Dybwads plass i klassisk stil, samt ikke etablere eksterne biscener», slik det heter i forslaget.

Jeg synes det er en såpass god idé at det ville være dumt å la den gå til spille.

Bare Høyre ville utrede tilbygg i klassisk stil

Det ærverdige forlagshuset Aschehoug har vært styrt av Nygaard-familien siden 1888, men nå lir det mot slutten for det langvarige eierskapet.

Salgsprosessen er godt i gang, og det er meklerhuset Arctic, med partner Jon Gunnar Pedersen i spissen, som har fått oppgaven med å tilrettelegge salget.

Rett før jul gikk fristen ut for potensielle kjøpere til å melde sin interesse. Mandag skrev bransjenettstedet Bok365 at «budene er allerede kommet».

Det avviser Aschehoug-sjef Mads Nygaard overfor Klassekampen.

– Det er ikke riktig at vi har satt noen budfrist. Vi er ikke i nærheten av å konkl­udere prosessen, sier Nygaard.

Bok365 har siden fjernet påstanden om at det er kommet inn bud på forlagskonsernet.

Nygaard forteller videre at de skal ta seg god tid for å finne den aller beste løsningen for Aschehoug.

– Vi har fått gode innspill fra forfattere og andre som verdsetter forlagets viktige rolle. Det lytter vi til, og vi vil ivareta det i prosessen. Da det ble offentliggjort at aksjonærene i Aschehoug søker nye eiere, meldte et stort antall interessenter seg, sier Nygaard.

Vi er ikke i nærheten av å konkludere prosessen.

Stor interesse for å kjøpe Aschehoug

Gazas historie strekker seg mange tusen år tilbake. På det lille landområdet ved den ­sørøstlige delen av Middelhavet har både den jødiske, kristne og islamske kulturen satt sine spor. Nå ligger store deler av denne kulturarven i ruiner.

Ifølge en fersk Unesco-kartlegging er det dokumentert skade på 145 ­historiske steder i Gaza siden 7. oktober 2023. Det omfatter blant annet 110 bygninger av historisk og/eller kunstnerisk interesse, 14 religiøse steder, ni monumenter og åtte steder av arkeologisk verdi.

– Ødeleggelsene bryter med konvensjonen om å beskytte kulturverdier i væpnet konflikt. Også i krig har man et ansvar for å beskytte kulturen, sier Kyrre Lekve, leder for den norske Unesco-kommisjonen.

Majoriteten av de ødelagte stedene ligger i Gaza by. Både kirker, moskeer, gravplasser, bibliotek og museer er blitt hardt rammet av israelske luftangrep. Blant de mest kjente er:

Omari-moskeen: den eldste og største moskeen på Gazastripa. En bysantinsk kirke ble reist på stedet hvor moskeen står allerede på 400-tallet evt., men det antas at det også har ligget et gammelt filistertempel der.

Qasr al-Basha (også kjent som pasjaens palass): ble brukt som herskapshus og administrasjonsbygg i middelalderen og i osmansk tid. Seinere omgjort til museum.

Anthedon-havna: en hellenistisk handelsby som i 2012 ble ført opp på Palestinas tentative verdensarvliste.

I tillegg er nåværende kulturinstitusjoner som det palestinske musikkinstituttet, gallerier og teatre blitt ødelagt.

Gaza er blitt utslettet som samfunn, men en kan også snakke om en utslettelse av Gazas historie. 

Gjenoppbyggingen av kulturarven i Gaza vil ta minst ti år

Midt i 1890-årene fikk Alfons Mucha (1860–1939) et nytt liv. Takket være trykktekniske endringer var en livlig plakatkultur i ferd med å vokse frem i Paris. Etter provinsoppveksten i landet som i 2025 heter Tsjekkia, og kunststudier i Wien og München, prøvde Mucha å slå seg opp som illustratør i metropolen. Han delte atelier med Paul Gauguin og diskuterte åndelige temaer med August Strindberg. Men først da han kom i kontakt med den franske skuespilleren Sarah Bernhardt, ble han en stjerne.

På kort varsel lagde Mucha en plakat for «Gismonda». Han plasserte den langhårede Bernhardt i hovedrollen – med orkideer på hodet, en rikt dekorert kappe over skuldrene og et palmeblad i høyrehånden. Bak henne, rundt en gyllen sirkel, skrev kunstneren divaens navn med mykt formede bokstaver. Så digert var det avlange bildet at Bernhardt fikk plass i helfigur, og at Mucha kunne plassere tekst over så vel som under henne.

omtaler Tomoko Sato, Alfons Mucha-stiftelsens kurator, Bernhardt som «trolig verdens synligste skuespiller». Så begeistret for formgiverens frodige univers ble hun at Mucha fikk tilbud om en kontrakt på flere år. Ikke bare kom han til å skape flere uforglemmelige teaterplakater for henne, for alt fra «Medea» til «Hamlet»; kontrakten inkluderte dessuten scenografi, smykker og kostymer.

Med sine dramatiske kvinnefigurer, buktende linjer og organiske naturformer er Muchas plakater forblitt stadig reproduserte, verdensberømte eksempler på fenomenet 

. Ved 1800-tallets slutt var kunstneren i fronten av samtidens visuelle kultur, og det ornamenterte, forførende uttrykket han utviklet, gjorde ham synlig ikke bare ute i byen, men i tillegg inne i museene. Bernhardt markedsførte seg med Muchas motiver også i USA.

åpningen av et Alfons Mucha-museum i Praha som en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Det skjedde i 1998, og institusjonen mottar ifølge utgivelsen over 100.000 gjester i året. Den omtaler museet som et av de mest fremgangsrike i Tsjekkias hovedstad.

Noe oppsiktsvekkende har imidlertid skjedd etter at ordene ble skrevet. Nylig åpnet nemlig nok et Mucha-museum, som ligger bokstavelig talt rundt hjørnet: Turen mellom de to tar maksimalt et par minutter til fots. Muchas kunsthistoriske betydning er ikke på nivå med Edvard Munchs, men førstnevntes rolle i Prahas kunst- og turistindustri minner om den kollegaen spiller i Oslos: Det er som om Norges hovedstad skulle ha hatt to Munch-museer, og at begge holdt til i Bjørvika.

 familiens Mucha-samling, verdens største. Men heller enn i den opprinnelige visningsarenaen er den nå involvert i konkurrenten som slo opp dørene i 2025. Forvirrende nok omtaler begge seg som Mucha-museet.

Da jeg i november besøkte det nye, fant jeg en brosjyre som ikke etterlater tvil om motsetningen: «Det eneste offisielle museet over kunstneren Alfons Mucha som er godkjent av Mucha-stiftelsen og familien Mucha.» For sikkerhets skyld er påpekningens fire første ord trykt med fet skrift. Beliggenheten er upåklagelig: Museet holder til i det såkalte Savarin-palasset fra 1700-tallet, en aristokratisk bygning langs gågaten Na Prikope, som også byr på eksklusive butikker.

 at Financial Times inkluderte fjorårets kunsttilskudd til «gamlebyens hjerte» i oppslaget «ferier å reise på i 2025». Typisk nok illustrerte avisen det med «Gismonda»-plakaten og siterte Bernhardt på at den gjorde henne udødelig. «Åpningen markerer den første fasen av et urbant fornyelsesprosjekt under Thomas Heatherwicks ledelse som vil inkludere barokke hager og ytterligere utstillingsplass i det som var en innendørs ridehall», oppsummerte artikkelen.

Det er som om Oslo skulle ha hatt to Munch-museer, begge i Bjørvika

Mucha-­rivalene

Sara Hegna Hammer

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Galleri F15 på Jeløya fra 14. februar til 7. juni

Tre år etter at hun var festspillkunstner i Bergen, fyller Camille Norment Galleri F15 med nye verk. Hvordan mennesket påvirkes av lyd er spørsmål Norment baler med, så også når hun inntar salene med installasjoner, skulpturer, tegninger, komposisjoner og performance.

Henie Onstad Kunstsenter fra 12. juni til 17. januar

I 2024 representerte Lap-See Lam de nordiske landene under Veneziabiennalen. I fjor stilte hun ut på Moderna Museet i Stockholm og Hammer museum i Los Angeles og ble fjerde mottaker av Lise Wilhelmsen Art Award. I juni åpner hennes hittil største utstilling med to større skyggespill og nye arbeider.

Kunstsilo i Kristiansand fra 5. februar til 10. mai

Selveste Edvard Munch er vårens trekkplaster på Kunstsilo, der de viser hans portretter av familie, venner, elskere, forfattere, kunstnere, støttespillere og samlere – og seg selv. Utstillingen ble vist i National Portrait Gallery i London i fjor vår.

Slik blir kunstvåren

I løpet av sin 65-årige karriere vart Sverre Anker Ousdal ein av Noregs mest kjende, folkeleg omtykte og fagleg prisa skodespelarar. Med sin naturlege røystebruk og endeframme spelestil kunne han som få andre i sin generasjon lett veksla mellom roller på scene, skjerm og lerret.

Mange både eldre og yngre i dagens foreldregenerasjon har hatt eit forhold til Ousdal frå barnsbein av. Nokre vil hugse han som musikalsk og oppfinnsam landstrykar saman med Øivind Blunck i Bjørn Rønningens klassiske 70-tals-barne-tv-serie «Klabb og Babb» på NRK. Og for eit norsk publikum vil den britiske animasjonsfiguren Postman Pat for alltid vera knytt til Ousdals milde røyst.

Sørlandsdialekta frå fødebyen Flekkefjord fekk han brukt berre sjeldan, som i den parodiske rolla «Kveleren fra Lyngdal» i NRKs komiserie «Fleksnes», der Ousdal dukka opp som den brysame fetteren til Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes.

 og spelte også ei rad komedieroller ved Nationaltheatret, som var hans hovudarbeidsplass heilt frå 1970 til han gjekk av med pensjon i årsskiftet 2013–2014. Men han spela òg dei klassiske dramarollene i både tradisjonelle og nyskapande oppsettingar.

I si avskilsrolle på Nationaltheatret i 2013 gestalta han tittelrolla i Shakespeares «Kong Lear» instruert av Stein Winge. Winge hadde også regien i 1997 då Ousdal spela kapteinen i ei kritikarrost oppsetting av Strindbergs «Dødsdansen». Her spelte Ousdal mot mangeårig sambuar og kollega Kjersti Holmen. Same år vart han Riddar av første klasse av St. Olavs orden for sin innsats for norsk scenekunst, film og kultur.

Trass i at han fekk stadig større problem med synet, heldt Ousdal fram med teater til det siste. Under «Peer Gynt på Gålå» i 2024 og 2025 spela han (som røysteskodespelar) tittelpersonen saman med sonen Mads Ousdal og barnebarnet Abel Ousdal-Ellingsen i Erik Ulfsbys regi. 

tok imot fleire Amanda-prisar – inkludert juryens ærespris – for filmroller i heilt andre sjangrar enn dei han utmerka seg i på scenen. I tillegg til å medverka i ulike internasjonale kvalitetsproduksjonar hadde han viktige roller i to banebrytande norske thrillerar: Han spela Lars, ein av dei småkriminelle eventyrarane om bord på skuta Sandy Hook i «Orions belte», Ola Solums 1985-filmatisering av Jon Michelets evigaktuelle Svalbard-roman. Og han spela den sympatiske politietterforskaren Erik – som blir fanga i krysselden mellom ein moralsk tvilsam kollega spela av Stellan Skarsgård og den kyniske mordaren spela av Bjørn Floberg – i Erik Skjoldbjærgs stilsikre 

minneverdige scenetolkingar av kjende filmroller. I 2023 var han tilbake på Nationaltheatrets hovudscene som Isak Borg, den mimrande hovudrolla i Ingmar Bergmans «Jordbærstedet». Johannes Holmen Dahl hadde regien på scenedramatiseringa, som var med å sikra Ousdal den høgthengande Anders Jahres kulturpris det året.

Sverre Anker Ousdal døydde i Oslo 3. januar, 81 år gammal. 

Aktuelt

Oslo-filharmonien drar på turné med russisk musikk: – Rart å ikke spille noe norsk

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billigblokk-områder. Nå kan den demoniserte boformen nærme seg oppreisning.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Diskusjonen om folkerett er en luksus vi ikke kan tillate oss

«Marty Supreme» er viet bordtennisens Trump. Selve sporten dyrkes i Taiyo Matsumotos «Ping Pong».

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Rettssaken mot Joakim Medin utsettes – igjen

Presset mot allmennkringkastarar og private tv-selskap skapar journalistisk søppel.

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til Nationaltheatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Sakte vekst for Dagsavisen

Høyre sto aleine om utredning av forslag – da ble det ikke noe av

Aschehoug er lagt ut for salg. Konsernsjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

Mucha-rivalene

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Sverre Anker Ousdal (1944–2026) viste sitt naturtalent i både barne-tv, scenekomediar og filmthrillerar.

På ett år har Donald Trump byttet ut styret, gjort seg selv til styreleder og fått navnet sitt oppført på Kennedy-senteret. Nå saksøkes motstanderne.

En aktivist i nabolaget

Da Russland invaderte Ukraina, sto en rekke uvurderlige malerier i fare for å gå tapt. To av dem kom fra Norge.

Brigitte Bardot var kontroversiell både som taus Lolita og som talefør politisk kvinne.

Teaterregissøren Andriy Zholdak er tilbake i Kyiv – med et budskap som provoserer mange ukrainere.

Filosoferte seg til topps

Oslo-fil­har­mo­nien drar på turné med russisk musikk: – Rart å ikke spille noe norsk

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billig­blokk-­områder. Nå kan den demo­ni­serte boformen nærme seg opp­reis­ning.

Munch­mu­seet advarer, men byråds­le­deren i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kultur­byråd.

Disku­sjonen om folkerett er en luksus vi ikke kan tillate oss

«Marty Supreme» er viet bord­tennis­ens Trump. Selve sporten dyrkes i Taiyo Mat­sumotos «Ping Pong».

Slaget om et tilbygg til Natio­nal­theatret er for lengst tapt, mener teater­kri­tiker Julie Rongved Amundsen.

Bestsel­gere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Rettssaken mot Joakim Medin utsettes – igjen

Presset mot allmenn­kring­kas­tarar og private tv-selskap skapar journa­listisk søppel.

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til National­theatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styre­le­deren. Hvem kan gjøre jobben?

Sakte vekst for Dagsavisen

Høyre sto aleine om utredning av forslag – da ble det ikke noe av

Aschehoug er lagt ut for salg. Kon­sern­sjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

Mucha-­rivalene

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Sverre Anker Ousdal (1944–2026) viste sitt natur­talent i både barne-tv, scene­ko­me­diar og filmthril­lerar.

På ett år har Donald Trump byttet ut styret, gjort seg selv til styreleder og fått navnet sitt oppført på Kennedy-senteret. Nå saksøkes motstan­derne.

En aktivist i nabolaget

Da Russland invaderte Ukraina, sto en rekke uvurder­lige malerier i fare for å gå tapt. To av dem kom fra Norge.

Brigitte Bardot var kontro­ver­siell både som taus Lolita og som talefør politisk kvinne.

Teater­re­gis­søren Andriy Zholdak er tilbake i Kyiv – med et budskap som provoserer mange ukrainere.

Filo­so­ferte seg til topps

Oslo-filharmonien drar på turné med russisk musikk: – Rart å ikke spille noe norsk

Bratislava huser et av Sentral-Europas aller digreste billigblokk-områder. Nå kan den demoniserte boformen nærme seg oppreisning.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Diskusjonen om folkerett er en luksus vi ikke kan tillate oss

«Marty Supreme» er viet bordtennisens Trump. Selve sporten dyrkes i Taiyo Matsumotos «Ping Pong».

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Presset mot allmennkringkastarar og private tv-selskap skapar journalistisk søppel.

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til Nationaltheatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Aschehoug er lagt ut for salg. Konsernsjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Mucha-rivalene

Sverre Anker Ousdal (1944–2026) viste sitt naturtalent i både barne-tv, scenekomediar og filmthrillerar.

På ett år har Donald Trump byttet ut styret, gjort seg selv til styreleder og fått navnet sitt oppført på Kennedy-senteret. Nå saksøkes motstanderne.

Da Russland invaderte Ukraina, sto en rekke uvurderlige malerier i fare for å gå tapt. To av dem kom fra Norge.

Brigitte Bardot var kontroversiell både som taus Lolita og som talefør politisk kvinne.

Teaterregissøren Andriy Zholdak er tilbake i Kyiv – med et budskap som provoserer mange ukrainere.

Filosoferte seg til topps