Frida Fliflet

#fff

#000

I forrige uke skulle jeg lede en debatt på konferanseprogrammet til bransjefestivalen Bylarm, kalt «NRK x Musikk-Norge: Tidsriktig satsing eller syltynne flater?». Beskrivelsen av arrangementet begynte slik:

NRK er fortsatt Norges største scene. Flere i bransjen hevder at ‘satsing’ betyr tynnere, mer fragmenterte musikkflater og mindre redaksjonell dybde. Det er påstander – og de må diskuteres åpent.»

Timingen kunne ikke vært bedre: NRKs musikksjef, Mats Borch Bugge, hadde nettopp gått ut og erklært at P13 skal nedlegges og bli del av P3 Musikk. Samtidig vil seks reine musikkprogrammer på radio forsvinne i løpet av 2025: «Jazzklubben», «Y2K», «Hegstad», «Musikkreisen» (tidligere «Jungeltelegrafen»), «Spillerom» og «Klassisk vorspiel».

At NRK bygger ned og forflater musikkdekningen sin, er intet nytt. Både musikere, label-folk, foreninger og vanlige lyttere er – nok en gang – sinte og frustrerte. Nå skulle Bugge møte bransjemann Lars Tefre Baade, som jobber hovedsakelig med pressetjenester og promo, til en skikkelig debatt.

 forhåndspraten med debattantene, og deretter med en Bylarm-ansatt, bleiknet raskt håpet om en kritisk – kanskje til og med dyptpløyende! – debatt. Det viste seg at her var ingen spesielt kritiske eller uenige. Så hvorfor i huleste hadde Bylarm booket som de har gjort? De hadde ingen spesielt gode svar, men impliserte at jeg måtte jo skjønne at folk kanskje ikke er så glade i å være uenige, sant.

Etter at irritasjonen hadde lagt seg, undret jeg: Hvorfor er jeg egentlig overrasket? Debattene har ikke akkurat tatt fyr på Bylarm de siste årene – eller på noen andre bransjescener, for den saks skyld.

Dette er bare ett eksempel på en musikkbransje som, i motsetning til litteraturbransjen, virker forbausende redde for å ta til verbalt motmæle mot hverandre. Da jeg i forrige ukes Klassekampen leste Victor Malm, kulturredaktør i svenske Expressen, okke seg over hvor snilt og enig og konfliktsky det svenske litteraturlivet var blitt, tenkte jeg: Du skulle bare visst.

 debatt om musikk (og musikkritikk) her til lands – noe som opptrer cirka hvert skuddår hvis fullmånen lyser og Venus står i posisjon med Merkur – virker det å være ti ganger så mange litteraturdebatter. Den litterære offentligheten kan klage så mye den vil over nedgang og tapt maktposisjon, men den 

 Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om musikkoffentligheten.

Dette virker kanskje ironisk å si etter sommerens Øya-

, men jeg er fristet til å kalle det unntaket som bekrefter regelen. (De hardeste boikottpådriverne her kom dessuten fra andre kunstmiljøer.) For med mindre noe skal nedlegges, er det neimen ikke lett å sparke opp til musikkdebatt her til lands. Framfor alt om musikalsk kvalitet og estetikk.

 innlegg og kronikker på bransjesteder som Ballade dukker opp her og der, men generelt sett er det få å spille ball med. Musikere virker påfallende mye reddere enn forfattere for å uttale seg om noe som helst som ikke er hundre prosent positivt og velmenende.

Det er neimen ikke lett å sparke opp til musikkdebatt her til lands

Uenighet, hjelp!

Mylena Kifle

Selma Stormyren Larsen

Endre Ugelstad Aas

Arild Rønsen og flere andre kritikerveteraner savner den frekke musikkanmelderen

En gang i tida var musikkritikere kjent for å være langt gretnere enn den jevne lytter, slår Sanneh fast. I dag er det omvendt: Kritikken er blitt snill og tam – og ganske kjedelig.

Også her hjemme i Norge er det flere som savner den frekke musikkanmelderen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen mener den største endringen som har funnet sted de siste 30 årene, er at det er «tragisk mye» mindre musikkritikk.

– På 1980-tallet hadde Norge tre store musikkaviser: Puls, Beat og Nye takter. Alle hadde redaksjoner i Oslo, og alle hadde samme nedslagsfelt, men var likevel ganske forskjellige aviser, sier Rønsen, som er redaktør i Puls.

– I dag er det helt annerledes. Dagbladet og VG har knapt anmeldere lenger, og dermed blir færre utgivelser anmeldt. Det fører til – også for meg, for jeg er ikke sadomasochist – at man velger det man synes er verdt å skrive om. Jeg bruker tida mi på musikk jeg liker.

«Da jeg vokste opp, var kritikeren en drittsekk», skriver Sanneh. «Jeg trodde det var hele poenget», fortsetter han.

Sanneh peker på særlig én årsak til hvorfor musikkritikken ser så annerledes ut i dag: «poptimisme». For 15–20 år siden ble populærmusikken tatt inn i varmen blant musikkanmelderne, og rockedominansen ble utfordret.

Ikke bare skulle popmusikken nå bli tatt på alvor, den skulle bli feiret.

Du turte å ­elske, og du turte å hate.

Savner slagferdig musikk-­kritikk

Anniken C. Mohr

Ber du Chat GPT om å oppsummere artikler som ligger bak betalingsmur, vil den i flere tilfeller gjøre akkurat dét. Tirsdag skrev Klassekampen at chatboten klarte å gjengi flere poenger i artikler fra VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv (DN).

Medieforsker Tellef Raabe uttalte at han er «veldig bekymret» for norske medier.

Den bekymringen deler Magnus Aabech, utviklingsredaktør i DN.

– Det er helt klart en utfordring som alle abonnementsaviser vil merke, sier han.

Tellef Raabe mener chatbotenes sammendrag undergraver den viktigste inntektsstrømmen til norske aviser, nemlig avisabonnementet.

– Det er absolutt noe som kan true forretningsmodellen vår, bekrefter Aabech.

– Fordelen norske medier har, er høy direkte trafikk, høy betalingsvilje og lojale abonnenter. Men vi ser jo at brukervaner endrer seg veldig fort, og at teknologien utvikler seg enormt raskt.

Og hvordan skal mediene svare på denne nye trusselen? DNs utviklingsredaktør foreslår mer samarbeid mellom avisene.

Ingen av oss klarer å ta opp kampen mot tek-­gigantene aleine.

Ønsker felles front mot tek-­giganter

«NRK kan, og bør, si nei til å invitere det offisielle israelske bidraget opp på Europas største underholdningsscene», skrev flere tidligere NRK-ansatte i et debattinnlegg i Aftenposten i går. I innlegget, som er henvendt til kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen, ber de kanalen trekke seg fra å delta i neste års Eurovision i Wien, slik Nederland, Spania og Irland allerede har.

Innlegget er signert av elleve tidligere NRK-journalister og -programledere: Agnes Moxnes, Annette Groth, Christian Borch, Erling Borgen, Edvard Hambro, Joar Hoel Larsen, Morten Jentoft, Odd Karsten Tveit, Ole Torp, Synne Skouen og Sigrun Slapgard.

De krever at NRK tar stilling, noe de hevder NRK gjør daglig i spørsmål som gjelder Gaza og Israel – for eksempel når de velger ikke å vise bilder fra Gaza fordi de er for brutale, eller når de samarbeider med journalister på Gaza, tross i at de er et mål for israelske våpen.

Underskriverne viser til at Amnesty International og flere FN-organisasjoner mener at Israel nå utfører et folkemord mot palestinere i Gaza – og at Folkemordkonvensjonen fra 1948 gir mektige mennesker og institusjoner et særlig ansvar for å forhindre og stanse et mulig folkemord.

At NRK trekker seg fra konkurransen, kan bidra til å «isolere Israel fra ‘det gode internasjonale selskap’ og være med på å endre folkeopinionen i Israel og påvirke regjeringens politikk», hevder de tidligere NRK-ansatte. Ifølge dem vil det også være en måte å ære de mange drepte journalistene i Gaza på.

NRK har derimot gjort det klart at de avventer Den Europeiske Kringkastingsunionens beslutning om hvordan konkurransen skal håndtere Israels deltakelse. Den er ventet i desember.

Henvendt til kringkastingssjefen avslutter de elleve tidligere NRK-profilene med et sitat av fredsprisvinner Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral eller taus i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Maner til boikott

KI lar deg lese pluss-saker gratis. Og med det er mediekrisa i gang, mener forsker. 

Kan du lage en fullstendig gjennomgang av VGs portrettintervju med komiker Karsten Blomvik? spør vi Chat GPT.

Hvis man ikke abonnerer på VG+, får man bare lese tittel, ingress og bildetekst. Av den åpne informasjonen får man vite at Blomvik har hatt selvmordstanker siden han var elleve år gammel.

Vi får vite at han som ung sleit med kroppsbildet, overspising og selvskading. Men utenfra så det annerledes ut, skriver chatboten: Blomvik hadde mange venner, dreiv med idrett og hadde en «livlig» familie.

For å få tilgang til artikkelen må man være abonnent – så hvordan klarer Chat GPT å gjengi så mye av innholdet?

Klassekampen har bedt Chat GPT lage sammendrag av en rekke ferske artikler i norske medier som egentlig krever betalt abonnement.

Resultatet får medieforsker Tellef Raabe til å slå alarm.

For VG-sakens del er svaret kanskje at Chat GPT lagret artikkelen før den ble lagt bak betalingsmur, mener Morten Goodwin, professor i kunstig intelligens.

Språkmodeller er gode til å gjengi informasjon, men noen må jo skrive disse sakene.

Chatbot gjengir saker bak betalingsmuren

Kåre Bulie

En gang jeg solgte leiligheten min, spurte kjøperen om han kunne ta med en boligstylist til rommene han hadde anskaffet. Han skulle pusse dem opp med tanke på nye beboere og hadde søkt assistanse hos en på den tiden lite kjent yrkesgruppe. Da den unge kvinnen ankom stua mi, slo hun raskt fast at bøkene måtte ut.

Uttalelsen spilte ingen rolle for meg – de skulle uansett flytte, de også. Da en av de andre i følget ikke lenge etter roste litteraturutvalget i hyllene mine, var det likevel fristende å betrakte ordene som et diskré forsøk på å glatte over den interiørkyndiges dom. Å beordre bøkene ut vil i ikke så rent få kulturører klinge av mangel på dannelse og virke pinlig.

 bemerkningen en påminnelse om noe åpenbart som overraskende sjelden bemerkes i korridorene til «høykulturen»: Ved siden av å representere skaperevne og ideer forblir bøker – til og med i digitaliseringen tidsalder – fysiske objekter som tar opp store mengder plass som kunne ha vært brukt til noe annet.

Septembernummeret av The World of Interiors er en spesialutgave om litteratur, og bladets innhold belyser nettopp denne doble betydningen av fenomenet: ånd og materie, tanke og gjenstand. Selv i en tid som gjør det meste for å bekjempe hierarkier, har slike gamle vaner vist seg vonde å vende: Så langt fra hverandre kulturelt står interiørdesign og litteratur også i 2025 at ordet fortsatt stikker seg ut når det plasseres på forsiden av et slikt magasin, trykksakens eksklusivitet til tross.

 er den yngre, mindre og ikke fullt så berømte søsterpublikasjonen til Architectural Digest. Bak begge står Condé Nast, det amerikanske selskapet som også i en magrere periode for trykte medier regnes som verdens mest glamorøse magasinutgiver.

En utgave om litteratur fra den kanten antyder at ikke alle kollegene vil si seg enig med boligstylisten som var på besøk hos meg. Også at så mange av vår tids digitale «influensere» later til å betrakte det som et naturlig steg på karriereveien å utgi en fysisk bok på et renommert forlag, kan oppfattes som et utslag av den statusen litteraturen har beholdt, fallende lesing til tross: I velkomponerte tilværelser og interiører har bøker roller å spille også i det nye årtusenet.

 har litteratur alltid vært del av hjertet i det vi gjør», slår redaktør Emily Tobin fast og skryter av at magasinet gjennom årene har presentert hus eid av så vel Émile Zola som Virginia Woolf, så vel Victor Hugo som Marcel Proust. Så prominente signaturer opptrer ikke i septemberutgaven, men et smakfullt utvalg av hjem hvor bøkene, på flere måter, inntar en særlig fremtredende plass, tilbyr bladet uansett – i tillegg til tekster av kjente forfattere.

Det tilsynelatende mest velfylte blant dem finnes i Milano og tilhører kunstbok-forleggeren Massimo Vitta Zelman. Foruten å prege hyller og bord flyter ifølge magasinet Zelmans boksamling «inn i korridorer, opp og ned trapper». En bolig kjennetegnet av over 20.000 bind utgjør i det hele tatt en gedigen utfordring for uttrykket «Coffee Table»-bøker og den nedsettende klangen det for lengst har fått: Slike mengder forteller om mennesker som virkelig mener noe med innredningsvalget.

med bøker, men dessverre ikke disponerer like mange rom som italieneren, vet imidlertid også hvilke frustrasjoner de kan skape. I 1997 tok The New York Times metropolens mange leseentusiaster på alvor og trykte en artikkel om «kampen med ordenes vekt». Avisen fortalte om newyorkere som hadde tatt badekaret i bruk som boklager, eller som bokstavelig talt var blitt jaget ut av sengene sine av trykksakene. Den avsluttet med en advarsel – til den som hadde begynt å snakke til bøkene sine, for eksempel, eller hadde sett seg nødt til å styrke stuegulvet på grunn av dem.

Da den unge kvinnen ankom stua mi, slo hun raskt fast at bøkene måtte ut

Ordenes vekt

Amund Grimstad

Når folk i dag kan gjere nettsøk på eigne skavankar for å finne kva som måtte feile dei, for deretter å forelske seg i og dyrke sin eigen diagnose, er Molières 350 år gamle komedie «Den innbilt syke» faktisk meir aktuell enn på lenge. Og det får vi synleg prov for i Hålogaland teaters nye og nedstrippa versjon.

Argan (Kristian Fr. Figenschow) er ein aldrande enkemann som har fått det for seg at han er sjuk, særs sjuk, og at det berre er medisinane som held han i live. Han har gifta seg att med ei mykje yngre og spyttslikkande kone som mest av alt ønsker seg at han skal døy fortast råd så ho får hand om formuen hans. Han blir fora med kostbare pillar og miksturar frå apotekaren og den kvakksalvaren av ein lege han nyttar, også dei berre ute etter pengane hans.

 frå sitt første ekteskap, og for å sikre si eiga helse vel han å gifte bort den eldste til ein nyutdanna lege, som også er nevøen til den legen han sjølv held seg med. Dottera, på si side, har funne kjærleiken i ein heilt annan person, men det er ingen nåde hjå faren, som trugar med å sende henne i kloster om ho ikkje giftar seg som han vil. Sjølvsagt til applaus frå kona, som då vil ha endå lettare tilgang til pengane hans.

I denne komedien tek Molière eit oppgjer både med legevitskapen (som han ikkje hadde mykje til overs for) og menneskeleg dårskap. Og i det som etter kvart også blir ein klassisk forvekslingskomedie, er det mykje å gle seg over, sjølv etter 350 år. Legevitskapen har nok utvikla seg mykje sia 1673, men menneska kan framleis vere sjølvopptekne til det sjukelege (ja, akkurat sjukelege), så denne delen av komedien har ikkje mista relevans. Kanskje tvert om.

 laga ein særs forenkla versjon. I originalteksten er det i alle fall elleve roller i tillegg til Argan. Men i Geir Sveaass’ regi er det to skodespelarar (Jørn-Bjørn Fuller-Gee og Kristine Henriksen) som spelar alle desse elleve rollene. Scena er stova til Argan, der han sit som på ei trone omkransa av medisinbord, med nokre omkledingsskjermar bak. På sidescena er det klesstativ og plass til skift.

Kristian Fr. Figenschow kosar seg i rolla som Argan, byr på det meste av sitt store register og serverer små komiske hint i alle retningar langt ut over det rolla skulle tilseie. Hans tolking er åleine verd teaterbilletten. Henriksen og Fuller-Gee, som må skifte mellom alle dei andre rollene, har fått langt mindre å spele på, men trass i at dei må nytte mykje overspel for å gjere seg tydelege, kjem dei likevel overraskande bra frå oppgåva.

det dogmeteater å nytte berre tre skodespelarar. Eg er ikkje overtydd om at det var spesielt vellukka. Slike komediar er avhengige av høgt tempo, raske skift og presis timing, og når ein må vente på stadige klesskift, hjelper det ikkje nok for framdrifta at Figenschow er ein kløppar i å halde publikum i age.

Figenschows tolking er åleine verd teaterbilletten

Sjølvoppteken til det sjukelege

Bendik Wold

Elmar Thevessen, Washington-korrespondent for den tyske allmennkringkasteren ZDF, har gjort seg svært upopulær i Det hvite hus. I en fersk episode av podkasten «The Trump Effect» karakteriserte han Trumps visestabssjef Stephen Miller som «høyreekstrem» og med holdninger som «til en viss grad [stammer] fra Det tredje rikets ideologi».

Svaret lot ikke vente på seg. Lørdag rykket Richard Grenell, en av Trumps betrodde, ut på X med en påstand om at Thevessen, en «venstreradikaler» og «oppvigler», «oppfordrer til vold mot folk han er politisk uenig med». Grenell la til at ZDF-reporterens visum burde tilbakekalles.

Nå har ZDF rykket ut til Thevessens forsvar, ifølge Die Zeit. Kanalen skriver i en uttalelse at reporterens virke er beskyttet av pressefriheten, som er en sentral verdi både i Tyskland og USA.

Thevessen får også støtte fra det tyske journalistforbundet:

«Så lenge journalister beveger seg innenfor rammene for presse- og ytringsfriheten, hører statlige tvangsmidler som tilbakekalling av visum ikke til i arsenalet til frihetlige demokratier», uttaler forbundsleder Mika Beuster.

I et brev til USAs ambassade i Berlin ber forbundet om at truslene opphører.

Før uttalelsene om Grenell hadde Thevessen allerede hisset opp Maga-bevegelsen ved å omtale den drepte aktivisten Charlie Kirk som «høyreekstrem», skriver Der Spiegel.

Truer med å frata reporter visumet

Tom Henning Bratlie

– Bare vær deg selv og skriv så godt du kan. Det er det eneste som duger.

Slik lyder rådet fra en forfatter som nettopp er utnevnt til ridder av første klasse av Den Kongelige St. Olavs Orden. Mandag ettermiddag mottok Thorvald Steen utmerkelsen under en høytidelig seremoni ved Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Steen mottar utmerkelsen «for hans forfatterskap og samfunnsgagnlige virke».

Det var kansellisjef Mette Tverli fra Det Norske Kongehuset som overrakte ham utmerkelsen.

I begrunnelsen ble det trukket fram at Steen har gitt en stemme til dem som er annerledes, og at hans historiske romaner har gitt oss en utvidet bakgrunn for å forstå vår samtid.

– Jeg synes det er veldig stas å motta denne prisen og særlig med en slik begrunnelse. Så merker jeg meg også med stor glede hvordan dette blir mottatt blant venner og omgangskrets, sier Steen til Klassekampen etter at formalitetene er gjort unna.

Steen har i over 40 år gitt ut bøker innen de fleste sjangre. Før debuten med diktsamlingen «Hemmeligstemplede roser»i 1983 hadde han tatt fagbrev som maler og jobbet som pleier ved Gaustad sykehjem.

Kampen for de svake og marginaliserte stemmene i samfunnet har vært en gjennomgående tråd i forfatterskapet.

Bare vær deg selv og skriv så godt du kan.

Råd fra en ridder

Dag Eivind Undheim Larsen

– Vi er nødt til å ta grep for å redde norske kulturminner, sier Åslaug Sem-Jacobsen, kulturpolitisk talsperson i Senterpartiet.

Hun er bekymret for forvaltningen av norsk kulturarv. I 2020 kom det for eksempel en rapport fra Kulturdirektoratet som så nærmere på tilstanden ved norske museumsbygninger.

Her ble det anslått et vedlikeholdsetterslep i bygningsmassen på svimlende 3,2 milliarder kroner – og deretter et årlig behov på 400 millioner kroner for å holde bygningsmassen på et tilfredsstillende vedlikeholdsnivå.

Ansvaret for den norske kulturarven er i dag hovedsakelig fordelt mellom to departementer – Kulturdepartementet (KUD) og Klima- og miljødepartementet (KLD).

Dette er en ordning som fungerer svært dårlig, mener Åslaug Sem-Jacobsen.

– Kulturminner er et nedprioritert område i KLD. Det kan man forstå med tanke på at klimakrisa gjør at de har mange andre oppgaver å jobbe med. Derfor mener jeg vi må flytte den delen av kulturminneforvaltningen som i dag ligger under KLD, over til Kulturdepartementet, sier hun.

I dag er for eksempel både Riksantikvaren og Norsk kulturminnefond underlagt KLD. De har ansvar for det som gjerne omtales som den «materielle kulturarven». Det dreier seg om alt fra historiske bygninger til verneverdige landområder.

Riksantikvaren har ansvaret for vern av slike kulturminner på nasjonalt nivå, mens Norsk kulturminnefond bevilger penger til private aktører som eier kulturminner.

Kulturminner er et nedprioriert område i Klima- og miljø­departementet.

Kulturarv i politisk skvis

Torgrim Eggen

Den litterære offentligheten ligger på sotteseng. Det eneste som øker, er antall utgivelser.

Allerede for ti år siden kunne man møte forfattere, for eksempel på arrangementer i regi av Forfatterforeningen, som kunne fortelle at de 

hadde fått en anmeldelse. Det var i 2015 Hilde Susan Jægtnes etter to bøker stilte det retoriske spørsmålet i Morgenbladet: «Hvem må jeg ligge med for å bli anmeldt?» Dette ordnet seg for Jægtnes, men jammen skal det stamina til. Debutanter flest gir aldri ut bok nummer to.

En gang i tida var litterære debutanter nyhetsstoff. Selv opplevde jeg å bli anmeldt eller intervjuet førti–femti ganger i anledning debutromanen i 1992. 

 under valgkampen. Jeg vil likevel nøle med å antyde at medienes fallende interesse for litteraturen er politisk, at høyrepopulistenes kulturfiendtlighet styrer pressen (Frp vil legge ned Kulturrådet, Høyre vil ha moms på bøker). Avisene kutter bokkritikk fordi den ikke blir lest. Den blir ikke lest fordi den er kjedelig. Og dette er kritikernes ansvar. Enten er de ikke gode nok, eller de treffer ikke leserne.

En fersk artikkel i New Yorker av musikkskribenten Kelefa Sanneh forteller interessante ting om hvordan musikkritikk endret seg gjennom tiårene. I begynnelsen, på 1970-tallet, var kritikk av pop- og rockmusikk en arena der talentfulle unge skribenter boltret seg. Feltet var ikke «viktig», hadde ingen tradisjoner.

Det ble den reine slagmarken. Skribentene skapte seg en karriere på å være vrange og respektløse. «What is this shit?» åpnet Greil Marcus’ anmeldelse av Bob Dylans «Self-Portrait» i 1970. Det var der lista lå. Kjip kritikk skapte engasjement, utvidet samtalen om musikken.

 Det er flere årsaker til det, og én er at skribentene rett og slett lot seg kjøpe. Musikkindustrien ble stor og mektig. Spilte man ball, lå det belønninger i potten. Jobbtilbud, luksusreiser og eksklusiv adgang til stjernene.

Seinere, da strømmetjenester og sosiale medier tok over, ble fanskarene så tungt organisert og så sektaktige at det ikke var orket verdt å utfordre dem. Selv artistene begynte å slenge med leppa.

Derfor ble kritikken tannløs og altfor positiv. Selv leverandører av det mest åndssvake og frastøtende møl blir vi fortalt er «ikoner» og «legender» og leverer endeløse rekker «episke klassikere». Så spiller det heller ingen rolle, for på Spotify kan man sjekke et nytt album på kortere tid enn det tar å lese en kritikk.

Bjørg Bondevik naglet meg fast med øynene. I minutt etter minutt

Et forsvar for kjip kritikk

Elise Winterthun

Trier eller Haugerud? Vi har tvunget norske kulturfolk til å velge side.

Med sin filmtrilogi, hver sin internasjonale prestisjepris og hvert sitt lag med stjerneskuespillere: I dag møtes to norske tungvektere til dyst i ringen.

I rødt hjørne, mannen med Grand Prix og Cannes-suksess, skuespiller Renate Reinsve og sju filmer under beltet: Joachim Trier.

I blått hjørne, utfordreren med Gullbjørnen fra Berlin, to ganger Nordisk råds filmpris og seks filmer bak seg: Dag Johan Haugerud.

Ennå er begge ubeseirede, men i dag får vi svar: Hvem er best?

– Det er et veldig enkelt spørsmål og et enormt vanskelig svar, kommer det fra komiker, podkastvert og selverklært filmnerd Martha Leivestad da Klassekampen ringer.

Og sant er det, men i dette valget er det ikke lov å stemme blankt: Med kniven på strupen blir kulturfolket tvunget til å velge side.

Inn fra sidelinja kommer Leivestads podkastmakker, komiker Galvan Mehidi, mindre nølende:

– Joachim Trier. Han treffer Oslo-nerva på en annen måte. Dag Johan Haugerud er god på detaljer, men Trier viser oss sjela av en by gjennom film, sier Mehidi.

Jeg er ikke sikker på om ­feiere sitter og teoretiserer om sex på en så Blindern-­­gutt-aktig måte.

Joachim vs. Dag Johan

Guri Kulås

Tidleg i juli fekk «tre norske borgere og personer med tilknytning til Norge» assistert utreise frå Gaza. Til NRK sa utanriksminister Espen Barth Eide seg «svært glad for at vi i dag har fått ut tre nye personer» som «har levd i en umenneskelig situasjon».

Ordbruken, som har vore lik ved tidlegare evakueringar, kan gje inntrykk av at Noreg arbeider for å berga så mange som råd frå «en umenneskelig situasjon». Men for å få tilbod om assistert utreise frå Gaza må du anten vera norsk statsborgar eller forelder til eit mindreårig norsk barn som treng omsorga di.

er eit trongt nålauge, og ingen må leva i den villfaringa at norsk innvandringspolitikk er lempa på for at norskpalestinarar skal kunne berga sine kjære frå folkemord. «Den humanitære situasjonen og sikkerhetssituasjonen i Gaza gir ikke grunnlag for unntak fra de ordinære reglene for familieinnvandring», står det på UDIs nettsider.

Konsekvensen er absurde – og oftast fåfengde – prosessar for søkarar og deira pårørande i Noreg. Dei siste lever under krysspresset av å bli trygla om hjelp og makteslaust å sjå – bokstavleg tala i sosial media – på at familie og fødeland blir gjort til støv.

deg for du var ein av dei første som intervjua meg i Noreg», seier den fortvilte røysta i telefonen. «Du veit kven eg er. Du kjenner historia mi».

Ja, eg kjenner historia til Mohamed Jabaly. Eg har på avstand følgt det byråkratisk krunglete eksillivet til palestinaren heilt sidan vi først møttest på Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2015. Då var Mohamed fanga i limbo, som statslaus palestinar med snart utgått visum i Noreg. Egypt hadde stengt Rafah-grensa medan han var i Tromsø for å læra meir om film, og 24-åringen fekk aldri returnert til Gaza for å realisera sine mange film- og kursplanar for ungdom i heimbyen.

For Mohamed, som for millionar av andre palestinarar, har «heim» vorte ein draum, og livsplanar reduserte til akutt problemløysing frå dag til dag. Det korte opphaldet til Vinter-Noreg i 2014–2015 vart starten på ei iskald, tiårig rundreise i det norske og europeiske immigrasjonssystemet før han vart norsk statsborgar våren 2024.

kjenslemessig berg-og-dal-bane. Slik skildrar Mohamed det uvisse tilværet der personlege venskap og solidariske kollegaer i filmbransjen gong etter gong har berga han frå konsekvensane av å bli kasta rundt i den statlege jusens 

 og storpolitikkens brå svingar. Alt dette medan familien på Gaza har fått det stadig verre.

Først sommaren 2021 kunne Mohamed besøka foreldra sine. Han var då 31 år og ein annan mann enn då han reiste i 2014. Ein av fotografane som dekte reisa for Klassekampen, står no på lista over drepne journalistar i Gaza.

I UDIs reglar for familie­innvandring finst ikkje folkemord

«Alt eg ber om, er å få ta vare på far»

At det første gjester møter i en utstilling som er tettpakket med fotografier og bærer tittelen «Å se og bli sett», er et skilt som vitner om fotoforbud, må regnes som noe av et paradoks. Så strenge er reglene i den storslåtte Bundeskunsthalle i Bonn at en dørvakt ser seg nødt til å gjenta poenget.

Det blikket faller på deretter, er utstillingens hovedperson i unge år: Susan Sontag (1933–2004), kritikeren og forfatteren som – i tråd med mønstringens anliggende – var like fortrolig med motebladet Vogue som med datidens intellektuelle «little magazines». Amerikaneren opptrer røykende bak mørke solbriller. Kameraets herre er Andy Warhol, den fem år eldre «Pope of Pop» som foreviget henne i en av sine «Screen Tests».

 avmålte modellen er kledd med et speil som forsterker det tittelen antyder. Til og med i prosjektets katalog kan publikum speile seg. På salens speil er Sontag sitert: «Fotografier setter ting i gang, bekrefter, befester legender. Gjennom fotografier blir mennesker sine egne ikoner.»

På rommets øvrige vegger henger portrett etter portrett av Sontag. Med «On Photography» (1977) ble hun en av verdens mest siterte fotografitenkere, men hun var i tillegg et av de kulturelle etterkrigsmiljøenes mest ettertraktede avantgarde-fotoobjekter. At hun tilbrakte sene deler av livet sammen med Annie Leibovitz (utstillingen omtaler Sontag som biseksuell og poengterer at hun i så måte forble privat), en av verdens mest feirede kjendisfotografer og kvinnen bak flere av Sontag-portrettene i utstillingen, gir tematikken en særlig personlig dimensjon.

 Peter Hujar har den unge Sontag, i et ofte gjengitt bilde, lagt seg ned og plassert armene bak hodet. På et annet poserer hun sammen med David Rieff, sønnen hun fikk da hun var 19, foran en vegg full av fotografier. Han smiler til kameraet, hun ser på ham. Selv om David ennå er tenåring, virker de to som et drevent stjernelag vel så mye som en mor og en sønn.

En serie utstilte Sontag-utgivelser demonstrerer at forfatteren var så fotogen at ansiktet hennes og det karakteristiske håret fikk dominere omslag etter omslag. Like bortenfor kan man imidlertid lese påstanden hennes om at å sitte foran et fotoapparat kan føles som å ha et pistolløp rettet mot hodet.

 forhold til bildene som omga henne, er utstillingens røde tråd. «Hva gjør vi med bilder, og hva gjør de med oss?» spør veggteksten – på en måte som understreker Sontag-refleksjonenes fortsatte relevans. De romanene hun selv betraktet som avgjørende i forfatterskapet, vies minimal plass. Det samme gjør ­teateraktivismen hennes i 1990-årenes Balkan-krig. Derimot får den utrettelige ­kinogjengeren som endte som filmskaper selv, mye oppmerksomhet. «Livet er en film, døden er et fotografi», er Sontag sitert på.

Presentasjonen avsluttes med filmene hun laget i 1960- og 1970-årene: «Brother Carl» og «Promised Lands», for eksempel. Så iøynefallende knappe er utdragene at det er vanskelig å danne seg et godt inntrykk, men de antyder en dvelende filmskaper som festet seg ved ansikter på en måte som står i gjeld til de europeiske regissørene hun beundret.

Typisk nok opptrer Liv Ullmann i et bilde fra Ingmar Bergmans «Persona» like ved. I nærheten opptrer også en av de tallrike listene Sontag førte, umettelig på ny kunnskap og nye erfaringer som hun later til å ha vært: over filmene hun hadde oppsøkt, og hvor hun hadde sett dem.

Utstillingen fremhever ikke minst celebriteten Sontag.

Kamerablikket

– Det kan få kraftige utslag om Spotify nå går inn i det svenske lydbokmarkedet, sier litteraturforsker Karl Berglund på telefon fra Uppsala.

Musikkstrømmegiganten Spotify, som kan skilte med 696 millioner månedlige brukere globalt, har slått seg opp på å tilby en kolossal katalog av musikk og podkaster. Høsten 2023 lanserte de også lydbøker som en del av sortimentet.

Brukerne i Storbritannia og Australia var først ute med å få et slikt tilbud, men etter hvert er det blitt utvidet til andre land, som Frankrike, Nederland og Tyskland.

Her kan de såkalte premium-abonnentene lytte til lydbøker på eget morsmål opptil 15 timer per måned.

Det siste året har det versert rykter i Sveriges bokbransje om at Spotify arbeider for å kunne tilby lydbøker til sine svenske abonnenter.

I mai kunne den velinformerte podkasten Förlagspodden melde at Spotify hadde skrevet under avtaler med flere svenske forlag og at de ville lansere sin lydboktjeneste over sommeren.

For et par uker siden skrev avisa Svenska Dagbladet at det nå forhandles om alt fra store millionbeløp til eksklusive rettigheter og store forfatterskap bak lukkede dører.

Karl Berglund er førsteamanuensis i litteratur ved universitetet i Uppsala og har forsket mye på digitaliseringen av litteraturen.

Det ingen tvil om at Spotify vil være en mektig konkurrent.

Spotify-satsing får bokfolket til å skjelve

– Det finnes ikke offentlig intellektuelle i humaniora slik det gjorde før, sier litteraturkritiker Rebecka Kärde.

Klassekampen snakker med Kärde på linje fra Paris, hvor hun bor og arbeider, blant annet som skribent i Dagens Nyheter. Hun er også eksternt medlem av Svenska Akademiens nobelkomité.

I sommer har den svenske avisa hatt en serie om stjernetenkere, og Kärde ble bedt om å skrive om en av vår tids store intellektuelle. Det klarte hun ikke.

– Først aksepterte jeg premisset. Men alle navn jeg kom på, kjentes flyktige – som om ingen av dem egentlig var stjernetenkere med stor innflytelse, sier hun.

I stedet skrev hun en tekst med følgende spørsmål i tittelen: Har humanister noe å komme med når verden brenner?

Mandag intervjuet vi Expressens kulturredaktør Victor Malm, som hevder at litteraturdebatten i Sverige har blitt verre i løpet av de siste 20–30 årene.

Kärde deler dette synet. Premissene for den offentlige samtalen har endret seg i løpet av 2000-tallet, mener hun.

– Pengene er i stor grad forsvunnet, og humanioras status er forsvunnet. Samtalen fungerer på en annen måte enn gjorde tidligere, sier Kärde.

Jeg tror ­mange humanister skammer seg over det de holder på med.

Frykter litteratur vil bli som opera

Den amerikanske forfatteren Tony Tulathimutte har en novelle kalt «The Feminist», med en minneverdig scene: Vi følger en mann som, bokstavelig talt, aldri får pult. Alltid behandler han kvinner med grenseløs respekt – han er typen som rapporterer sine mannlige kollegaer til HR om de griseprater i lunsjen. Belønningen er å bli avvist av absolutt alle damer han nærmer seg med sine tannløse framstøt.

Da han en dag entrer en restaurant, mutters aleine, kommer et tog av barnevogner forbi og kjører over foten hans så tåneglen faller av. Følget tar knapt noen notis av ham. Mens han vanligvis ville ha gjemt raseriet dypt inni seg, løper han nå etter dem – disse folkene som lever familielivet han er stengt ute fra – og sparker til understellet på en av vognene, før han rømmer med en høy latter.

forteller? Noe om hvor deilig det kan være å sparke tilbake mot det man opplever som en arrogant overmakt, selv når man innerst inne vet at handlingen er destruktiv. Det kan jo ikke egentlig forsvares, å sparke til en barnevogn hvor det ligger et lite knøtt som selvsagt er uskyldig i de voksnes gjøren og laden.

Kanskje er det slik vi må forstå i hvert fall 

av det som ble slått fast på mandag: at Frp har gjort sitt beste valg noensinne, og at appellen er særlig stor blant yngre menn. Det har partiet selv visst å spille på. 430.000 unge menn mottok en oppildnende sms på valgdagen.

Frps mantra om å «stoppe sløsingen» i offentlig sektor later til å ha gått hjem hos mange. Det samme har krokodilletårene for rikinger i Sveits, selv hos individer hvis egen økonomiske tilknytning til verden består av forbruksgjeld. Og visst har populistene mestret de nye mediene der banale 

 og kjappe videosnutter går opp i en høyere enhet.

anta at velgere har motivasjoner som handler om kultur i breiere forstand enn bare medieformater. Hva om Frp-tilslutningen også handler om euforien man føler av å gi et gigantisk 

Ja, kanskje er det faktisk en langvarig respons mot «‘woke’-kultur og en opplevelse av et trangt ytringsklima, som mange har erfart både i skolen og i samfunnsdebatten», som Sylo Taraku formulerte det i Klassekampen forrige uke. Den analysen får gjerne oss venstresidedamer til å himle med øynene, for hvor lenge skal gutta syte om en trend som varte i … hva da, to og et halvt år, og hvis toppunkt var for nærmere ti år siden?

Spørsmålet er om ikke hendelsene som utspilte seg, hadde mer gjennomgripende effekt på menn i formative år enn vi skjønner, som nå lever sitt eget liv, med stadig nye omdreininger – uansett hvor mye venstresida prøver å vri fokuset over på økonomi og arbeidsliv.

 Morgenbladet intervjues Aminata Corr Thrane, debattredaktør i Berlingske Tidende. Hun er forhenværende interseksjonell feminist i Københavns hipstermiljø, en fortid hun nå angrer på. I et øyeblikk på 2010-tallet var det en legitim posisjon: å sortere folk etter hvor de befant seg i diskrimineringshierarkiet. Den som tråkket i baret, kunne belæres og skammes ut med den beste samvittighet.

På 2010-tallet sto menn i en underlig posisjon

Hevnen er søt

I årets valgkamp har flere grupper jobbet i det skjulte for borgerlig flertall på Stortinget. For noen av partiene kan det se ut som arbeidet har båret frukter: Frp har gjort sitt beste valg noensinne, og KrF kom over sperregrensa.

Aksjonsgruppene har, i likhet med LO og flere politiske partier, kjøpt reklame på sosiale medier. To av dem – Aksjon for Norsk Eierskap og Fellesaksjonen for verdiskapning og privat norsk eierskap – har også annonsert på Linkedin.

«Arbeiderpartiet vil bygge staten. Høyre, Frp, Venstre og KrF vil bygge Norge. Stem nå», skriver for eksempel sistnevnte i en annonse.

Man finner imidlertid ingen politiske annonser fra partiene på plattformen. Linkedin forbyr nemlig politisk reklame.

Fellesaksjonen for verdiskapning og privat norsk eierskap har gitt 19 millioner kroner til borgerlige partier. Aksjonen har fått bidrag fra noen av landets rikeste, blant annet 8,75 millioner kroner fra Kvarv As, som eies av Gustav Witzøe.

Rødts nestleder Sofie Marhaug er lite overrasket over at aksjonsgruppa har brutt med plattformens regler.

– Det er problematisk at disse aktørene igjen benytter seg av smutthull for å påvirke politisk og ikke forholder seg til de felles spillereglene, sier Marhaug.

Aktuelt

Det er ikke bare musikkritikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Arild Rønsen og flere andre kritikerveteraner savner den frekke musikkanmelderen

Chat GPT klarer å gjengi innhold bak betalingsmur. Det bekymrer DN-redaktør Magnus Aabech, som nå maner til samarbeid mellom mediene.

Maner til boikott

KI lar deg lese pluss-saker gratis. Og med det er mediekrisa i gang, mener forsker.

Månedens utgave av magasinet The World of Interiors dyrker litteraturen – og minner med rette om at begrepet også har en fysisk side.

Fornøyeleg og attkjenneleg tolking av ein hypokonder som forelskar seg i sin eigen diagnose.

Truer med å frata reporter visumet

Forfatter Thorvald Steen ble i går pyntet med kongelige æresbevisninger.

Senterpartiet mener norske kulturminner blir nedprioritert til fordel for klima- og miljøformål. Nå vil de flytte forvaltningen av kulturarven til Kulturdepartementet.

Litteraturen har sluttet å være massekultur. Kanskje fordi vi tar på den med silkehansker.

Joachim vs. Dag Johan

På grunn av den israelske blokaden av Gaza fekk Mohamed Jabaly aldri tatt farvel med mora. Skal han mista faren på same vis?

Susan Sontags refleksjoner over å se og bli sett har resultert i en utstilling hvor bildene av forfatteren selv er hovedattraksjonen.

Det ryktes at Spotify snart vil tilby svenske lydbøker. Ifølge en bransjeveteran kan det skje allerede i slutten av november.

Frykter litteratur vil bli som opera

Det er deilig å fyre av en stemme til Frp.

Linkedin forbyr all politisk reklame. Likevel har aksjonsgrupper på høyresida brukt plattformen til å sanke blå stemmer.

Tradisjonsrike Hedengrens har vært i drift siden 1897, men trues nå av konkurs. Hva har skjedd med litteraturlandet Sverige?

Édouard Louis skriver ikke romaner

Arbeiderpartiet blir avhengig av Sp, MDG, Rødt og SV de neste fire årene. Dette er støttepartienes krav i kulturpolitikken.

Norstedts får kritikk for en overdreven satsing på lydbøker, men forlagssjefen ser ingen vei utenom.

I førtien år har kunstnerne Book og Hedén fotografert bildene på hotellrommene de har bodd i. Nå utkommer det like deler tørre og frodige resultatet.

Sørger over nedlagte musikkprogrammer

Det er ikke bare musikkri­tikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Arild Rønsen og flere andre kriti­ker­ve­te­raner savner den frekke musikk­an­mel­deren

Chat GPT klarer å gjengi innhold bak beta­lingsmur. Det bekymrer DN-redaktør Magnus Aabech, som nå maner til samarbeid mellom mediene.

Maner til boikott

KI lar deg lese pluss-saker gratis. Og med det er mediekrisa i gang, mener forsker.

Månedens utgave av magasinet The World of Interiors dyrker litte­ra­turen – og minner med rette om at begrepet også har en fysisk side.

Fornøyeleg og attkjen­neleg tolking av ein hypokonder som forelskar seg i sin eigen diagnose.

Truer med å frata reporter visumet

Forfatter Thorvald Steen ble i går pyntet med kongelige æresbe­vis­ninger.

Senter­par­tiet mener norske kultur­minner blir nedprio­ritert til fordel for klima- og miljø­for­mål. Nå vil de flytte forvalt­ningen av kultur­arven til Kultur­de­par­te­mentet.

Litte­ra­turen har sluttet å være masse­kul­tur. Kanskje fordi vi tar på den med silke­hans­ker.

Joachim vs. Dag Johan

På grunn av den israelske blokaden av Gaza fekk Mohamed Jabaly aldri tatt farvel med mora. Skal han mista faren på same vis?

Susan Sontags reflek­sjoner over å se og bli sett har resultert i en utstilling hvor bildene av for­fat­teren selv er hoved­at­trak­sjonen.

Det ryktes at Spotify snart vil tilby svenske lydbøker. Ifølge en bransje­ve­teran kan det skje allerede i slutten av november.

Frykter litteratur vil bli som opera

Det er deilig å fyre av en stemme til Frp.

Linkedin forbyr all politisk reklame. Likevel har aksjons­grupper på høyresida brukt platt­for­men til å sanke blå stemmer.

Tradi­sjonsrike Hedengrens har vært i drift siden 1897, men trues nå av konkurs. Hva har skjedd med litte­ra­tur­landet Sverige?

Édouard Louis skriver ikke romaner

Arbei­der­par­tiet blir avhengig av Sp, MDG, Rødt og SV de neste fire årene. Dette er støtte­par­tienes krav i kultur­po­li­tikken.

Norstedts får kritikk for en overdreven satsing på lydbøker, men forlags­sjefen ser ingen vei utenom.

I førtien år har kunstnerne Book og Hedén foto­grafert bildene på hotell­rom­mene de har bodd i. Nå utkommer det like deler tørre og frodige resultatet.

Sørger over nedlagte musikk­pro­grammer

Det er ikke bare musikkritikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Arild Rønsen og flere andre kritikerveteraner savner den frekke musikkanmelderen

Chat GPT klarer å gjengi innhold bak betalingsmur. Det bekymrer DN-redaktør Magnus Aabech, som nå maner til samarbeid mellom mediene.

Månedens utgave av magasinet The World of Interiors dyrker litteraturen – og minner med rette om at begrepet også har en fysisk side.

Fornøyeleg og attkjenneleg tolking av ein hypokonder som forelskar seg i sin eigen diagnose.

Forfatter Thorvald Steen ble i går pyntet med kongelige æresbevisninger.

Senterpartiet mener norske kulturminner blir nedprioritert til fordel for klima- og miljøformål. Nå vil de flytte forvaltningen av kulturarven til Kulturdepartementet.

Litteraturen har sluttet å være massekultur. Kanskje fordi vi tar på den med silkehansker.

Susan Sontags refleksjoner over å se og bli sett har resultert i en utstilling hvor bildene av forfatteren selv er hovedattraksjonen.

Det ryktes at Spotify snart vil tilby svenske lydbøker. Ifølge en bransjeveteran kan det skje allerede i slutten av november.

Linkedin forbyr all politisk reklame. Likevel har aksjonsgrupper på høyresida brukt plattformen til å sanke blå stemmer.

Tradisjonsrike Hedengrens har vært i drift siden 1897, men trues nå av konkurs. Hva har skjedd med litteraturlandet Sverige?

Arbeiderpartiet blir avhengig av Sp, MDG, Rødt og SV de neste fire årene. Dette er støttepartienes krav i kulturpolitikken.

Norstedts får kritikk for en overdreven satsing på lydbøker, men forlagssjefen ser ingen vei utenom.

I førtien år har kunstnerne Book og Hedén fotografert bildene på hotellrommene de har bodd i. Nå utkommer det like deler tørre og frodige resultatet.

Sørger over nedlagte musikkprogrammer