Elise Winterthun

Anders Kvammen

­(illustrasjoner

#fff

Du har kanskje lagt merke til det: Sosiale medier er full av solbrilletryner, snøhvite vidder, tømmervegger og dampende lammelår. Årets påskefeiring er i gang.

For mange er det synonymt med tur til hytta og alle tradisjonene som følger med. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 451.181 hytter her til lands, og tallet er stigende.

Kanskje ikke så rart, for det finnes nordmenn med penger å bruke, viser en rapport gjengitt av NRK mandag. De rikeste i Norge eier stadig mer, og formuesulikheten øker.

Må påskeferien kanskje anses som en krystallisering av denne tendensen, der ulikhet i eiendom, livsstil og familiebakgrunn kommer ekstra tydelig fram?

Komiker Javad El Bakali, som selv er oppvokst på Haugenstua på Oslos østkant, tror teorien har noe for seg.

– Påska er en høytid der man ser klasseforskjellene tydelig i praksis, sier han.

En som kjenner den velbemidlede norske hyttepåska ut og inn, er den populære eiendomsmekleren Christian Haatuft.

Han formidler hytter i Geilo-området. Da Klassekampen får ham på tråden, sitter han i bilen på vei fra visning. Påska er en travel arbeidsuke, forteller han.

Ulikhetspåska

Endre Ugelstad Aas

#000

Mandag ble det kjent at Trump-administrasjonen har frosset tilskudd tilsvarende 24 milliarder norske kroner til eliteuniversitetet Harvard. I tillegg settes kontraktsverdier på 630 millioner norske kroner på vent.

Årsaken er at Harvard nektet å imøtekomme en liste med krav Det hvite hus oversendte forrige uke.

Kravene omfatter stenging av universitetets programmer for mangfold, likestilling og inkludering. Ledelsen oppfordres videre til å sanksjonere studentorganisasjoner og -aktivister som har deltatt på propalestinske demonstrasjoner.

Harvard nekter på sin side å føye seg etter kravene. Rektor Alan Garber skriver i en uttalelse at de ikke vil «gi fra seg sin uavhengighet eller avsverge seg sine konstitusjonelle rettigheter».

De siste ukene er Harvard blitt kritisert for å gi etter for Donald Trumps angrep på universitetssektoren. Måten Harvard responderer på kravene, markerer derfor et vendepunkt i kampen mellom USAs rikeste universitet og regjeringen, skriver The New York Times.

Tidligere denne uka varslet også en gruppe med Harvard-forskere at de vil gå til søksmål mot Trumps regjering, skriver Khrono.

– Jeg tror det er helt nødvendig at akademikere står opp og viser integritet. Det er i kjernen til oppdraget til høyere utdanning, sier Karen-Lise Scheie Knudsen om Harvards respons til Trumps krav.

Hun er avtroppende leder i Scholars at Risk (SAR) Norge. Det er et internasjonalt nettverk av institusjoner som jobber for å forsvare de akademiske frihetene.

Det er helt nødvendig at akademikere står opp og viser integritet.

Nekter å gå med på Trump-krav

Den første ildprøven jeg utsatte Chat GPT for, var å lage en limerick om ei venninne som hadde bursdag. Forsøkene var ikke spesielt overbevisende. Løsningen ble derfor å mate maskinen med stadig mer detaljert informasjon om henne, fram til jeg var fornøyd med resultatet.

Kunstig intelligente språkmodeller som Open AIs Chat GPT og Elon Musks Grok er i prinsippet bare enorme maskiner som regner seg fram til det mest sannsynlige utfallet av en oppgave den er blitt gitt. For å svare på alle slags tenkelige «prompts» er modellene trent opp på enorme mengder tekst, bilder og annen data på internett.

I praksis betyr dette at dersom mye av innholdet om et tema har en ideologisk slagside – såkalt «bias» – så kan dette gjenspeiles i svarene modellene gir. Ikke ulikt hvordan limericken om min venninne utelukkende bygde på positive skussmål.

 ved modellene er at svarene de produserer, inneholder feil eller ikke tar hensyn til kontekst. Et ferskt eksempel er spekulasjonene om hvorvidt Donald Trump har brukt KI for å fastsette satsene for sitt nye tollsystem.

I VG forrige uke viste samfunnsøkonom Knut Anton Mork til at den ubebodde australske øya Heard ble ilagt 10 prosent toll, siden Trumps team hevder øya har eksportert elektronikk til USA. Haken er at øya er bebodd av pingviner og ikke skal ha hatt besøk av mennesker på ti år.

Med utgangspunkt i det banale pingvin-eksempelet frister det å la modellene bryne seg på en hjemlig politisk diskusjon: Har KI-modellene en løsning på Nationaltheater-floka?

 det beste alternativet?» spurte jeg både Chat GPT og Grok og fortsatte: «En helt ny scene under bakken på Tullinløkka? Å bygge ut dagens teaterbygning med et tilbygg i klassisk stil? Eller en annen løsning?»

Vi starter med Chat GPT. På et blunk gir den i punkter tre argumenter for og tre imot Tullinløkka- og klassisk-tilbygg-alternativene. Argumentene samsvarer skremmende godt med dem vi kjenner fra virkeligheten: Tullinløkka-løsningen vil gi muligheter for større og mer tekniske krevende produksjoner, men er også kostbar, hevder Chat GPT.

Et tilbygg i klassisk stil kan derimot «styrke opplevelsen av Nationaltheatret som et kulturelt sentrum». Men det er også en risiko for at man ikke får løst alle moderne behov. Ifølge Chat GPT vil en kombinasjon av restaurering og et nybygg på Tullinløkka være den beste løsningen – altså helt i tråd med hva Statsbygg og teateret selv anbefaler.

Grok anbefaler tilbygg-­løsningen fordi den er billigst

Makta i maskinen

Selma Stormyren Larsen

Det er bransjens feil at folk piratkopierer bøker, mener internettaktivist.

– Vi går ikke så langt som å si at man 

skal skjerme forfattere og forlag, sier Tom Fredrik Blenning, styremedlem i Elektronisk Forpost Norge (EFN).

De kaller seg en menneskerettighetsorganisasjon på det digitale domenet, og en av kjernesakene deres er fri deling av kunnskap. Det betyr også at de har et helt annet syn på opphavsrett enn hva som er vanlig i den norske bokbransjen.

Derfor kommer Blennings uttalelse med et «men»:

– Et stort problem, som har eksistert lenge, er at mange forlag tar ekstremt høye priser. Det er nesten umulig å få tilgang på for eksempel akademiske publikasjoner hvis du ikke har en institusjon i ryggen. Derfor bruker mange, særlig i det globale sør, Libgen. Det finnes ikke alternativer.

De siste ukene har Klassekampen skrevet flere artikler om Libgen, et skyggebibliotek på internett med store mengder piratkopiert forsknings- og skjønnlitteratur. Der kan man lese bøker uten å betale en krone.

Slike samlinger av piratkopiert materiale er i realiteten selvpåført av bokbransjen, mener Blenning.

– Opphavsretten fungerer i dag som et lovlig monopol på hvert enkelt hvert. De gangene man ser mye kopiering, er når utgivere og opphavsmenn utnytter monopolet, sier Blenning.

Dette skjer både på det norske bokmarkedet og i akademia, mener han – med noen unntak:

Med en gang forleggerne slutter å utnytte markedsposisjonen sin, roer piratkopieringen seg.

Mener forlagene kan skylde seg selv

Hva er en roman? Alskens litteraturteoretikere og vanlige lesere har prøvd å svare på spørsmålet – uten å bli enige. Skal vi tro kritiker Ingunn Økland, er det enklere å svare på hva en roman 

I sin anmeldelse av Nikolai Torgersens «Gater jeg har levd», utgitt denne våren på Aschehoug, argumenterer hun for at forfatteren har formuleringsevne – «men foreløpig ikke av skjønnlitterær art».

Selv om det ikke står «roman» på omslaget, er boka påmeldt den automatiske innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. Ifølge Økland burde forlaget heller kalt det en selvbiografi.

– Den har mange bombastiske partier som undergraver romanfølelsen. Som leser møter du ikke en romanfigur, men en person som vil forklare betydningen av traumer i eget og andre familiemedlemmers liv, sier hun.

– Forfatteren rekonstruerer sine minner ved hjelp av fotografier og barnevernsdokumenter, ikke fantasien eller fiksjonen.

Boka topper bestselgerlistene og har høstet lovord i en rekke norske aviser. Forlaget omtaler boka som en «fortelling». Roman eller ei – samme det, vel?

– Forlaget har antakelig ønsket at den skal leses som en hybridbok i tradisjonen fra Annie Ernaux, Édouard Louis i Frankrike og Thomas Korsgaard i Danmark. Men på direkte spørsmål fra meg svarte pressekontakten at det er en roman, sier Økland.

Jeg tror Min kamp ville kommet ut som en memoar­bok hvis den var skrevet på engelsk.

Nordmenn skriver ikke memoarer

Kåre Bulie

I Nasjonalmuseet henger en håndspunnet afrikansk ulltråd fra taket. Til tråden er en frimerkesamling festet: Sent på 1970-tallet tredde sveitsisk-norske Paul Brand (f. 1941) frimerkene til Edvard Hambro (1911–1977), Norges gamle FN-ambassadør, på den. Den som går tett på, vil oppdage at de vitner om mange land. «FN på tråd», som den spinkle skulpturen heter, peker derfor både på den større verden fellesskapet utgjør, og på samlingens herre.

«At ulltråden er afrikansk, hinter ifølge Brand både til frimerkenes internasjonale karakter og til FNs generalsekretær Dag Hammarskjölds mystiske død i Rhodesia, i dagens Zambia», opplyser veggteksten. Den antyder i tillegg at tråden kan leses som kapitalismekritikk: Den økonomiske verdien frimerkesamlingen hadde, får i kunstens verden en annen symbolverdi – og muligens også en annen pengeverdi.

dessuten tematiserer samling, nå henger midt i Nasjonalmuseets samlingsutstilling, er særlig passende. Sammen med rommets andre Brand-bidrag, «Rinnsal 1», vitner frimerke-skulpturen om pionerinnsatsen hans som konseptualist. At den slags ikke var ukontroversielt, forteller sitattittelen museet har satt på salen: «Rusk og rask som kalles kunst».

Institusjonen introduserer «Rinnsal 1» som «et selvgenererende maleri, befridd fra kunstnerens hånd». Brand plasserte syv stålspann fulle av maling to meter over gulvet i Kunstmuseum Berns saler i 1981 – og boret hull i bunnen av dem like før utstillingsåpningen. Dermed rant malingen nedover veggen og utover gulvet og dannet «et vakkert, bølgende gulvmaleri, delvis komponert av tyngdekraften» – og deretter videre nedover museets trapp.

 presentert i form av dokumentasjonsfotografier. Sammen med dem henger bidrag av Marianne Heske og Viggo Andersen, kunstneriske slektninger Brand stilte ut ved Galleri F 15 sammen med i 1978. I likhet med ham var de også inkludert i «Stille revolt», utstillingen i Museet for samtidskunst i 2016 som slo fast at Norge hadde en lengre konseptkunst-tradisjon. På gulvet i samme sal i Nasjonalmuseet troner en skifersirkel av briten Richard Long. I kafeen like ved ruver amerikaneren Sol LeWitts fargesprakende veggmaleri. Begge signaturene har Brand vært med på å bringe til Norge.

Alle dukker de opp i «Paul Brand. Ukonkret konkret kunst», boken den grafiske designeren Aslak Gurholt nå har utgitt. Før hovedpersonen slo gjennom som kunstner, arbeidet han nemlig som grafisk designer. Til Henie Onstad Kunstsenter bidro Brand i begge rollene. Gurholt åpner med det første kunstverket hans på Høvikodden: 48 kuber av is, rundt 30 centimeter høye, montert på seks stenger over en metallplate. Året var 1969, og til utstillingen «Konstruktivismens arv» hadde Brand ikke bare gitt form til plakaten, men dessuten bidratt med den selvoppløselige uteskulpturen som ifølge forfatteren antakelig er «det første konseptuelle kunstverket i Norge». Likevel – eller nettopp derfor – fikk ikke det smeltende fenomenet foran senterets inngang oppmerksomhet overhodet.

 i hjemlandet under toneangivende formgivere og arbeid som assistent for blant andre Karl Gerstner, ifølge Gurholt «kanskje det mest ekstreme eksempelet på en som blandet kunst og kommersiell virksomhet», begynte Brand å arbeide i Oslo tidlig i 1960-årene. Bakgrunnen fra et miljø hvor avstanden mellom design og «høy» kunst var kortere enn i Norge, gjorde at Brand krysset grenser som ikke ble krysset ofte her til lands. Trolig bidro det til å gjøre ham vanskelig å kategorisere.

Gerstner stod bak begrepet «kald kunst», som Brand har brukt også om sitt arbeid, antiromantisk som det virker. Gurholt definerer fenomenet som en «rasjonell, geometrisk og matematisk kunst», og matematikken later til å ha vært avgjørende for objektets livsverk.

Brand etablerte egen designpraksis i Oslo etter noen år i reklamebransjen – omtrent samtidig med hans mer kjente landsmann Bruno Oldani. Gurholts oppsummering av karrieren hans er minst like mye visuell som tekstlig: Ved siden av fotografier av kunsten opptrer de formsikre, utpreget moderne logoene, årsrapportene og bokomslagene Brand ga form til.

Brand krysset grenser som ikke ble krysset ofte her til lands

Kald kunst

Mylena Kifle

Christopher Olssøn

I 2022 fikk en gruppe medieforskere lov til å være flue på veggen i Nettavisen. Der observerte de at lesertall delvis brukes som en målestokk på om journalistikken er god.

«Også for de fleste journalistene er lesertall viktig. Enkelte går inn og sjekker tall på saken sin flere ganger i døgnet, og gjerne flere dager og uker etter publisering», skrev forskerne i boka «Tett på nyheitene».

Even Hye T. Barka har vært journalist i Nettavisen siden 2022. Etter noen år i avisa har han konkludert med at redaksjonsledelsen har for lave krav til kvalitet.

– Fra ledelsen er det lite fokus på gode journalistiske metoder og journalistisk kvalitet.

Bransjebladet Journalisten omtalte saken først.

I en intern undersøkelse i fjor kom det fram at Nettavisen-ansatte «uttrykte misnøye med mulighetene for ferdighetsutvikling og opplæring». I tillegg meldte de ansatte om en «lav opplevelse av tillit til ledelsen».

Det er bakgrunnen for at Barka nå tar bladet fra munnen.

– Jeg mener det styres på en hard måte. Mellomledere og journalister bukker og nikker for det som blir sagt fra øverste hold, til tross for at de viser at de er uenige. Når journalistene stiller kritiske spørsmål om strategien, får man ofte som svar at: «Nei, vi gjør det sånn, for det har Gunnar sagt», sier han, med henvisning til ansvarlig redaktør Gunnar Stavrum.

Mellomledere og journalister bukker og nikker for det som blir sagt fra øverste hold.

Mener Nettavisen ikke bryr seg om kvalitet

Henry er truckfører – og laster opp piratkopierte bøker på fritida.

Downloading pirated films is stealing. Stealing is against the law.»

Alle som har spilt av en DVD, har sett den: I noen år på 2000-tallet var den dramatiske advarselssnutten mot piratkopiering fast intro til enhver filmkveld. Hvor effektiv den var, vites ikke, men budskapet var tydelig: 

for filmene, cd-ene og bøkene dine. Hvordan skal ellers de sultne kunstnerne der ute få til salt i grøten?

«JK», som snakker med Klassekampen anonymt, har lang fartstid med deling av piratkopiert materiale. Allerede tidlig på 1990-tallet begynte han å laste opp og ned materiale fra ulike databaser, uten hensyn til lovligheten.

– Dette var i internettets begynnelse. Det handlet om en interesse for å kommunisere, som internett handler om. Men også en teknisk interesse – jeg ville se hva som var teknisk mulig, sier JK.

Fra start dreide prosjektet seg om å få og gi tilgang på informasjon, forteller han.

– Det var det faglige som fanget meg, muligheten til å få tak i informasjon og forskning som det ikke var mulig å få tak i andre steder.

Jeg har flere interessante gamle bøker, men jeg må skaffe meg en større skanner.

– Så fort det finnes en lås, vil noen lage en nøkkel

Sigurd Allern

Robert W. McChesney, som gjennom flere tiår var en av verdens skarpeste og mest kunnskapsrike kritikere av de kommersielle medie- og teknologiselskapenes makt over informasjon og opinionsdanning, døde i sitt hjem i Madison i Wisconsin i USA 25. mars. Årsaken var hjernekreft. Han ble 72 år gammel.

Internasjonalt var McChesney kjent, lest og respektert for sine mange bøker og artikler om medier, journalistikk og demokrati. Der forente han sin analytiske innsikt om medienes politiske økonomi, og deres tallrike bånd til økonomiske, politiske og kulturelle eliter, med normative, politiske perspektiver om den positive rollen seriøs journalistikk 

spille for folkelig mobilisering og demokrati når den frigjøres fra kapitalismens profittkrav og kommersielle markedskontroll. «Rich Media, Poor Democracy» (1999) er tittelen på en av hans tidlige bøker, blant annet fulgt av «The Political Economy of Media» (2008) og «The Death and Life of American Journalism» (2010, skrevet sammen med journalisten John Nichols). I det marxistiske tidsskriftet Monthly Review, der han var medredaktør i 2000–2004, publiserte han ved årtusenskiftet artikkelen «Journalism, democracy, … and class struggle», en analyse av den profesjonelle journalistikkens vekst og fall som i samband med hans død er republisert og gjort fritt tilgjengelig på nettet.

 bøker, spesielt i «Digital Disconnect» (2013), analyserte McChesney framveksten av de nye, store tech-selskapene og kontrasten mellom 1990-årenes håp – og illusjoner – om et åpent, demokratisk internett og den senere utviklingen, der en handfull store konserner med global rekkevidde har fått myndighetenes velsignelse til å kolonisere den digitale sfæren og utnytte cyberspace som en antidemokratisk kraft. I «Dollarocracy» (2013), også den skrevet sammen med John Nichols, analyseres konsekvensene av at uavhengig politisk journalistikk i stor grad er erstattet av et mediesystem basert på rådyr, negativ og villedende reklame, finansiert av konserner og steinrike menn som vil mele sin egen kake. Resultatet ser vi nå i kretsen av billiardærer som svinser og svanser rundt Trump. I forordet skriver senator Bernie Sanders at boka ikke bare peker på den faren som 

 representerer for demokratiet, men forfatterne inspirerer oss også til å vende denne innsikten om til politisk handling. Her tok McChesney opp arven fra ledende amerikanske mediekritikere som Noam Chomsky, Edward S. Herman og Ben Bagdikian.

McChesneys akademiske base var stillingen som Gutgsell Endowed Professor i medie- og kommunikasjonsvitenskap ved University of Illinois at Urbana-Champaign. Han var forsker, universitetslærer og forfatter, men han kombinerte den tradisjonelle akademiske rollen med et omfattende politisk engasjement for frie medier. Han var en av stifterne av mediereformgruppa Free Press og satt i mange år med i ledelsen av den medie- og kildekritiske ‘vaktbikkja’ FAIR (Fairness & Accuracy in Reporting). Han engasjerte seg også på grasrota i Bernie Sanders kampanjer som presidentkandidat.

 sosialist og la aldri skjul på sitt politiske engasjement. Han hadde i tillegg en praktisk, journalistisk bakgrunn som påvirket engasjementet for demokratiske medier. I unge studentår var han sports-stringer for nyhetsbyrået U.P.I., han jobbet som redigerer i The Seattle Sun og grunnla som 27-åring musikkavisa The Rocket i Seattle. Som foredragsholder og samfunnsdebattant, i og utenfor de etablerte mediene, la han hele tiden vekt på å nå fram til et bredt publikum, og i motsetning til altfor mange kommunikasjonsforskere var han også en glimrende kommunikator. Den egenskapen, at hans analyser og mediekritikk ble forstått og skattet av så mange, bidro utvilsomt til at den konservative skribenten David Horowitz i 2006 inkluderte han på sin liste over «De 101 farligste akademikerne i Amerika».

Professor McChesney – Bob blant venner – hadde sterke bånd til Norge og Skandinavia. Hans kone, Inger Stole, dr. og kommunikasjonsforsker ved samme universitet, er fra Norge og familien, som inkluderer døtrene Amy og Lucy McChesney, var jevnlig på besøk i hennes hjemland. Jeg hadde selv gleden av å kunne invitere Bob som gjesteforeleser ved både Universitetet i Oslo og Stockholms universitet. For noen år siden var han innleder på en stor konferanse OsloMet arrangerte. Han ble intervjuet i Klassekampen og var ved hvert eneste besøk i Skandinavia opptatt av å søke ny informasjon, både om politiske strømninger og om medieutviklingen. Han var særlig interessert i å utveksle erfaringer om hvordan ulike typer mediestøtte og allmennkringkasting kan bidra til en demokratisk ­infrastruktur.

Robert W. McChesney kjempet for et mediesystem som fritt og uavhengig kan granske både den politiske og økonomiske makten. Den kampen må føres videre.

Kjempet for journalistikk og demokrati

Demian Vitanza

Kulturell opprustning. Åndelig opprustning. Sivilisatorisk beredskap. De siste ukene er åndslivet blitt smykket med militante begreper for å løftes fram i den tilspissende geopolitiske situasjonen. Diskusjonen tok av da den danske psykologi­professoren Svend Brinkmann hørte J.D. Vances Europa-fiendtlige tale i München 14. februar. Motsvaret Brinkmann ønsket seg, var en styrket forståelse av europeisk identitet, med henvisning til kontinentets kulturelle kanon. Deretter har diskusjonen om Europas kulturarv florert i både danske og norske aviser – ikke minst her i Klasse­kampen.

Premisset synes ved første øyekast å være greit nok: Vi må vite hva vi forsvarer, hvis vi først skal inn i en militær opprustning. Men derfra skjener diskusjonen ganske raskt ned i en intellektuell grøft. Mange av meningsbidragene, ikke minst fra Danmarks barne- og undervisningsminister, Mattias Tesfaye, dreier seg om patriotisme og styrket nasjonal og europeisk identitet. De vil vri blikket vårt mot kulturarvens storheter for å styrke et «vi».

 å løfte fram klassisk dannelse, men skal vi virkelig gjøre det for å styrke patriotismen? Og er det riktig grunnlag for å prioritere Ingmar Bergman framfor Steven Spielberg eller Andrej Tarkovskij? Skal vi lese «Oliver Twist» og «Les Misérables» heller enn «Moby Dick» og «Brødrene Karamasov», fordi de sistnevnte er skrevet av våre geopolitiske konkurrenters forfattere?

Europas kulturarv er både fragmentert innad og vevd sammen med andre kulturer utad. Denne kompleksiteten og åpenheten er også dens styrke. Som Ingeborg Misje Bergem nylig formulerte i Morgenbladet: Europa er uenighet, og en kulturell kanon er derfor en dårlig idé. Man burde snarere styrke de offentlige arenaene hvor kulturen kan utspille seg. Det er altså ikke én bestemt kultur vi skal forsvare, men et politisk system som gir oss frihet til å dyrke de kulturene vi selv ønsker, enten det er obskur japansk poesi eller Edvard Grieg.

 «kulturell opprustning» må imidlertid se lenger enn identitetsbygging. Kultur er ikke bare totempeler fra kulturarven som vi kan samles rundt, men symbolsfæren vi lever i når vi praktiserer kunsten å være menneske. Det er hvordan vi fester og flørter, hvordan vi har sex (med kvelertak) og hvordan vi føder (uassistert). Det er sangene vi synger, hvordan vi begraver våre døde og lekene vi lærer våre barn. Et samfunn trenger ikke å ha én enhetlig kultur, men det trenger sterke kulturer med selvtillit som gir mening og drømmer og fellesskapsfølelse.

Uten tilhørighet og kulturell meningstyngde er individene sårbare for manipulasjon. Man kan lett bli ideologisk kuppet. Jeg mener det er der vi er nå. Jeg vil faktisk påstå at kulturen er det svakeste punktet i samfunnet vårt, langt mer sårbart enn økonomien, det politiske systemet eller det militære. Hvis jeg skulle ha angrepet Europa, eller Norge, ville jeg ha siktet der. Jeg ville ha prøvd å manipulere verdigrunnlaget og kulturen, med sosiale medier som verktøy. Det er nærmest åpent mål.

 om «kulturell opprustning», må vi altså erkjenne at vi er i en kulturell krise. Tre symptomer peker seg ut: Passivitet, redusert empati og forflatning.

Passivitet først: Et problem med hvordan kulturen utspiller seg, er nettopp hvordan den 

utspiller seg. Nylig lagde NRK enn sak om at det kun er 18 prosent som spiller et instrument. For rundt ti år siden var det 37 prosent. Jeg har hørt flere sangpedagoger snakke om at folk ikke synger lenger. Boklesing blant unge går drastisk ned. Korte bøker favoriseres. Korte setninger. TL;DR. Det gir ingen mening å snakke om hvilke bøker som skal være med i en kanon, hvis folk ikke leser noe som helst. Den passive holdningen skaper generasjoner som mangler erfaring med hva det innebærer å delta aktivt i et kulturelt fellesskap.

 at vi er vitne til reelle tegn på en nedgang i empati i deler av kulturen vår. Det kommer blant annet til syne som økt kvinnehat og rasisme blant unge menn som prøver seg som humorister. En dragning mot ytre høyre blant de yngste velgerne kan også tolkes som et symptom på at empatien har alvorlige avkortinger. I februar sa Elon Musk at «den grunnleggende svakheten i vestlig sivilisasjon er empati». Det er selvfølgelig vrøvl, en kultur uten empati kollapser før eller seinere i sitt eget barbari. Empati skaper tvert imot tillit og sosialt samhold – en evolusjonær og sivilisatorisk vinner.

Kultur er hvordan vi fester og flørter, hvordan vi har sex (med kvelertak) og hvordan vi føder (uassistert)

Åpent mål

Schibsted Media har i vinter gått gjennom en heftig nedbemanningsrunde. Mediekonsernet må kvitte seg med 350 stillinger på grunn av dårlig økonomi. Toppene i konsernet tjente likevel godt i fjor.

Øverste sjef Kristin Skogen Lund tjente 45,8 millioner kroner. Klubbleder i Stavanger Aftenblad Jan Zahl reagerer på nivået på lønningene i toppledelsen.

– Det er ingen tvil om at hun har til salt i grøten. Ganske mye salt, sier Zahl.

– For oss er det interessant å registrere nivået på lønningene til topplederne. Vi tar det med oss inn i lønnsoppgjøret, for det er tydelig at det finnes penger her.

I fjor sommer ble Schibsted delt i to, og mediedelen ble kjøpt opp av Stiftelsen Tinius. Lund gikk av som konsernsjef samtidig, og det er noe av grunnen til den høye lønna i 2024.

Ifølge den nylig publiserte årsrapporten fikk hun 11,2 millioner i sluttoppgjør.

Til sammen tjente toppledelsen i Schibsted 135 millioner kroner. Flere av dem gikk i likhet med Lund av i juni i fjor, og andre startet i stillingen i juni. De 135 millionene fordeler seg på 15 personer.

De norske Schibsted-avisene melder at de har klart å komme i mål med nedbemanningene gjennom frivillighet. I Stavanger Aftenblad har de vært nødt å kutte åtte stillinger. I VG kuttes 33 årsverk, i Aftenposten 26, i Bergens Tidende 13 og i E24 fire.

Det er ingen tvil om at hun har til salt i grøten. Ganske mye salt.

Schibsted-topper håvet inn 135 millioner i fjor

Vinteren 1958 reiste Kwame Nkrumah til India. Der tok pressen den langveisfarende gjesten imot som en «afrikansk Gandhi». Nkrumah var statsminister i Ghana, det vestafrikanske landet som året før omsider hadde vunnet uavhengighet.

Til de indiske byene han oppsøkte, hørte en som var helt ny: Chandigarh, et modernistisk idealprosjekt nord i landet. I 2025 er den stadig berømt som byen sveitsisk-franske Le Corbusier fikk sette sitt merke på i høyere grad enn noe annet sted. Nkrumahs indiske kollega, Jawaharlal Nehru, omtalte arkitektens monumentale fellesskapsbygninger i den detaljplanlagte byen som «de nye templene i det gjenoppståtte India». Det gigantiske landet i Asia lå nemlig et tiår foran det mindre Ghana når det gjaldt uavhengighet fra koloniherrene i London.

hadde da også baktanker med visitten: Nkrumah ville skape sin egen frigjøringsarkitektur. Chandigarh, det moderne motsvaret til det også formmessig kolonialistiske New Delhi, var derfor til inspirasjon. Som Nehru kom han til å bruke modernistisk arkitektur i nasjons- og fremtidsbyggingen, påpeker Christopher Turner i sin nye bok, «Tropical Modernism». Bilder av de storslåtte, skulpturelle betongskapningene som ble reist i begges land i forlengelsen av frigjøringen, preger den.

Utgivelsen bærer undertittelen «Architecture and Independence», kom ut i høst og er en selvstendig forlengelse av utstillingen ved samme navn som Turner kuraterte for Victoria & Albert Museum i London i fjor. Tristram Hunt, institusjonens direktør, definerer «Tropical Modernism» som «en type vestlig import som dominerte britiske kolonier og tidligere kolonier, særlig Ghana og India, fra 1940- til 1960-årene».

 imidlertid prosjektets særlige anliggende: at denne «imperieformgivningen» i kjølvannet av kolonienes uavhengighet ble appropriert av dem og gjenskapt som symboler på den nyvunne friheten. Etterkrigsmodernismen fikk dermed en dobbel status: på samme tid den gamle maktens arkitektur og prestisjeformgivning for en ny generasjon ledere lokalt. Utgivelsen gir seg altså i kast med noen av samtidens mest kontroversielle temaer: den såkalte avkoloniseringen på den ene siden, den modernistiske tradisjonen på den andre.

For et tiår siden besøkte jeg selv Chandigarh. Jeg oppdaget av «Nehrus politiske manifest», som den soneinndelte byen kalles i boken, var blitt en medtatt provinshovedstad som bar sterkt preg av bilens prominente rolle i den modernistiske planen Le Corbusier hadde skapt. Det avlukkede området som rommet de ruvende offisielle bygningene europeeren tegnet, var imidlertid en like stor opplevelse som det må ha vært da det ble til i 1950- og 1960-årene – selv om dommen til en indisk arkitekt lød at det heller enn for mennesker var «et sted for gudene å leke».

 nært knyttet til Le Corbusier og hans fetter og medarbeider Pierre Jeanneret, men et britisk arkitekt-ektepar gjorde vel så mye av arbeidet der. De het Jane Drew og Maxwell Fry og spiller avgjørende roller i «Tropical Modernism». Det var de to Nehru i 1950 inviterte til å skape Chandigarh – og de to som så overbeviste Le Corbusier om å bli med på det eventyrlige prosjektet med å skape en by nærmest fra intet i en verdensdel de på ingen måte var husvarme i. At Drew senere omtalte legenden som «en diktator innerst inne», forteller at samarbeidet neppe var ukomplisert.

Duoen som drømte om en bedre fremtid preget av glass, stål og betong, knytter bånd mellom bokens toneangivende eksempler: India og Ghana. Da Nehru kontaktet Fry og Drew, hadde de nemlig omfattende prosjekter bak seg i flere vestafrikanske land – mens de ennå var kolonier. Ifølge Turner var det der paret utviklet den tropiske modernismens redskaper – og en arkitektur som satte funksjonalitet høyere enn ornamentikk (selv om den ikke var blottet for dét) og var særlig tilpasset regionens varme, fuktige klima. Så godt kjente de to både Nkrumah og Nehru at de kunne ringe dem på hjemmetelefonen deres, ifølge forfatteren.

 bygninger nikker til lokale motiver, men de to var i realiteten minimalt opptatt av afrikansk byggeskikk og foretrakk å bringe det de kalte et nytt, teknologisk «tankeapparat», fra Europa. Fry sammenlignet å introdusere byplanlegging i Vest-Afrika med «å lære et landsbykor opp i tolvtonemusikk». Det gjør betydningen parets form for arkitektur fikk i Nkrumahs politiske prosjekt, desto mer paradoksal.

Koloniene i Vest-Afrika ga britiske formgivere en lekeplass de ikke ville ha fått hjemme.

Modernisme med palmesus

Bendik Wold

Kjøtt i ei vaskebøtte. Muselort i kjøleskapet. En sekk med løk som betingelsesløst har overgitt seg til grønnmuggen – blaute, vasstrukne, fullstendig dekket av stinkende blemmer og blågrønt svulstvev.

Etter et vellykket raid i Hamars restaurantbransje hendte det at faren min tok meg seg noe av bevismaterialet hjem. Jeg husker det som reine 

-motiver – gruoppvekkende anstøt mot den allmenne rettsfølelse.

Bildene som ble sendt rundt middagsbordet, fikk oss vekselvis til å grøsse og skratte: Heving av brøddeig i urein sone! At det 

Jeg kan personlig bekrefte at visse analretentive trekk – pedanteri, detaljfiksering og gjerrighet – ikke trenger å være et resultat av mislykket pottetrening, slik Freud antok. Det kan også skyldes at faren din var ansatt i den interkommunale næringsmiddelkontrollen.

 kan jeg ta meg selv i å kaste stjålne blikk mot kjøkkenet når jeg spiser på restaurant. Før i tida måtte man benytte sjansen hver gang svingdøra gikk opp; nå har de åpne kjøkkenløsningene gjort det langt enklere å sjekke hygienestatusen på forklær og skjærefjøler.

Det er nok ikke bare jeg som synes det er fascinerende å lese om diskutabel mathåndtering. I det siste har Aftonbladet gjort lykke med sin gransking av kafékjedene Joe & the Juice, Wayne’s Coffee og Espresso House, der inspektørene blant annet fant blod i sugerørene, biller blant marshmallowene og agurker dypt inn «i en forråtningsprosess».

I helga fulgte Dagens Nyheter opp med en reportasje fra naturhotellet «Stedsans in the woods», som gikk konkurs i mars. De danske eierne har stukket til Guatemala og etterlatt seg en andeflokk, to marsvin, et par katter, seks millioner i gjeld – og 158 tønner med menneskelig avføring.

 av stoffskifte – å kunne nyttiggjøre seg av næringsstoffer og kvitte seg med avfallsstoffene etterpå. Like fullt er berøring med disse utsondringene forbundet med djup skam.

Flere tusen år før bakteriene ble oppdaget, holdt folk seg med sofistikerte spise- og hygieneregler. I Tredje Mosebok kan vi lese side opp og side ned om hvilke dyr som er «motbydelige» – kamelen, grisen, fjellgrevlingen og mange flere – og hva israelsfolket skal gjøre hvis de kommer i berøring med de døde kroppene deres: Faller et firfisle-lik ned på bakerovnen, må den knuses! Her blir Mattilsynets sanksjoner småtterier i forhold.

Blod i sugerørene og 158 tønner dritt

– Jeg synes det er både merkelig, uheldig og provoserende at Norges soleklart største museum mener det er greit å nekte museumssektorens fagblad et intervju med direktøren, sier Ellen Lange, redaktør i tidsskriftet Museum.

I september 2023 tok Ingrid Røynesdal over stillingen som direktør ved Nasjonalmuseet. Siden da har museet tatt imot millioner av besøkende, presentert flere storslåtte utstillinger og stått i tøffe diskusjoner om Israel–Gaza-konflikten og samarbeidet med Fredriksen-søstrene.

De to siste temaene har tidsskriftet Ellen Lange er redaktør for, skrevet mye om. Men det store intervjuet med Røynesdal om museets rolle og mandat er uteblitt.

Klassekampen har sett flere utdrag fra e-post-korrespondansen mellom Nasjonalmuseets kommunikasjonsavdeling og Ellen Lange. Utvekslingen knytter seg til saker tidsskriftet har jobbet med om museet.

I en e-post fra juni 2024 viser Lange til at hun har bedt museet om et portrettintervju med direktøren, og at dette var noe museet skulle prøve å få til.

For noen uker siden kom det Lange oppfatter som et endelig nei på denne forespørselen.

Det skjedde i forbindelse med en sak tidsskriftet Museum skrev om at Nasjonalmuseet ble kåret til «Årets museum». Da ga Røynesdal et muntlig intervju om sine reaksjoner på tildelingen.

– Jeg ønsket å gjøre det klart overfor leserne våre at vi var blitt lovet et lengre intervju med Røynesdal seinere i vår. Men dette ønsket ikke museet at vi skulle sette på trykk, sier Lange.

Det er både merkelig, uheldig og provoserende.

Anklager direktør for å være mediesky

I desember 2019 kom ordfører Sture Pedersen i Bø i Vesterålen på å kutte formuesskatten fra 0,7 til 0,2 i kommunen. Målet var å tiltrekke seg nye innbyggere med høye kapitalformuer for å øke inntektene til kommunen.

Kort tid etter meldte Bjørn Dæhlie og et tjuetall andre rikinger flytting til Bø. Det skapte nasjonale overskrifter.

Skulle vi få et skatteparadis på norsk jord? Et norsk Monaco?

Historien om Bø-ordførerens skattestunt og alle disse rikingene som kom og gikk, er godt dokumentert og kommentert. Men den er foreløpig ikke tatt inn i fiksjonens verden.

I romanen «Bø!» skildrer Kristin Buvik Sivertsen spenningene som oppstår i et presset lokalsamfunn i Utkant-Norge, når noen utenfra kalles inn for å redde kommunen. Blant disse innflytterne tilhører også romanens hovedperson Marie, som skal sette opp en kunstbiennale i Bø i samarbeid med kona til en av skatteflyktningene.

Ideen til å skrive romanen fikk Sivertsen da hun bodde i Bodø tilbake i 2019. En kollega fra Bø fortalte at hjemkommunen skulle bli et skatteparadis.

– Når du får en slik beskjed i fanget, får du umiddelbart lyst til å spørre: Hva er det de tenker med?

Etter hvert skjønte Sivertsen at skattestuntet også måtte være et uttrykk for desperasjon. Som mange andre kystkommuner i Nord-Norge har Bø over lengre tid slitt med fraflytning, en aldrende befolkning og nedlegging av industri og næringsliv.

Hva gjør man når man opplever at innbygger­tallet i kommunen bare synker og synker?

En drøm om skatt, kunst og vekst

Dag Eivind Undheim Larsen

Maraton-dekningen av Ingebrigtsen-straffesaken bør få mediene til å snakke mer sammen, mener advokat.

I snart tre uker har ulike medlemmer i Ingebrigtsen-familien forklart seg og vitnet i rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen – og journalister fra nesten alle landets riksaviser har sittet på tilskuerbenken.

Pressedekningen har vært enorm, viser tall Klassekampen har hentet ut fra analyseselskapet Retriever. I løpet av rettssakens to første uker skrev norske medier 987 nettartikler om Ingebrigtsen-familien.

For å sammenlikne har Klassekampen sett på antall nettartikler om fjorårets rettssaker mot 25. juni-terroristen Zaniar Matapour og Frosta-legen Arne Bye.

Mediene skrev 378 saker om Matapour i de to første ukene av rettssaken og 303 saker om Arne Bye i de to første ukene av rettssaken mot legen.

Merete Smith, generalsekretær i Advokatforeningen, er ikke overrasket over funnene.

– Pressedekningen i denne saken er voldsom.

– Å stå i en straffesak er alltid krevende for både tiltalte, fornærmede og vitnene. Saken handler ofte om den største i krisa i disse menneskenes liv, og å fortelle om det i en rettssal stappfull av presse – det er klart at det er krevende, sier Smith.

Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for mishandling i nære relasjoner. De fornærmede er Jakob Asserson Ingebrigtsen og dattera til Gjert Ingebrigtsen. Den tiltalte har hele veien nektet straffskyld.

Skulle jeg gjette, gir denne saken mange klikk.

Skriver dobbelt så mye om Ingebrigtsen som om Matapour

Tirsdag hadde Norsk Journalistlag (NJ) og Discovery siste dag i retten i Oslo tinghus. Fagforeningen har saksøkt tv-selskapet for ulovlig innleie og krever fast ansettelse av tre av deres medlemmer.

Medlemmene er også oppført som personlige saksøkere. Disse har inntil nylig vært ansatt i produksjonsselskapet Monday Sport, men mener de har hatt sitt daglige arbeid i Discovery.

Advokatfullmektig for NJ Mads Backer-Owe sier de er fornøyd med dagene i retten.

– Vi er fornøyd med saksframstilling og bevisførselen i retten i løpet av disse to dagene, og mener saken har blitt godt belyst.

– Vi mener fortsatt at det i denne saken er tale om et ulovlig innleieforhold, og har tro på at retten vil vurdere det på samme måte, sier Backer-Owe.

Discovery mener derimot at de ikke har leid inn ansatte fra produksjonsselskapet. De mener samarbeidet har vært en entrepriseavtale. En entreprise er en avtale om et større arbeid.

Under reell entreprise er det underleverandøren som stiller med arbeidstakere og en arbeidsleder. Underleverandøren bruker også eget utstyr. Hvis det er utleie, er det oppdragsgiver som leder arbeidet og kontrollerer arbeidstid.

Under rettssakens første dag ga de tre NJ-medlemmene sine forklaringer. De fortalte at de opplevde at det var Discovery som var deres arbeidsgiver, og at de i sitt daglige arbeid hadde lite kontakt med produksjonsselskapet Monday.

Vi mener det er et ulovlig innleie­forhold, og har tro på at retten vil ­vurdere det på samme måte.

– Vi er på helt forskjellige planeter

Christopher 
Olssøn

Det var trengsel og spent stemning da Koro åpnet pressekonferansen på Kunstnernes Hus i Oslo i går. Etter taler fra blant andre statsråd Karianne Tung (Ap) og ledere for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli entret juryleder Marianne Borgen scenen.

Hun kunne endelig avsløre at minnestedet i regjeringskvartalet skal utformes av kunstner Matias Faldbakken.

Hans forslag, «En opprettholdelse», består av en stor stålrigg, opprinnelig konstruert for å holde på plass ­Picasso- og Carl Nesjar-­verket «Fiskerne» da det ble skåret ut av Y-blokka.

Stålriggen skal males blå og fylles med en mosaikk bestående av en halv million små steiner. Mosaikkens motiv er en vadefugl og noen kvister og strå, etter ­Faldbakkens tegninger fra Utøya og Tyrifjorden.

Dette skal plasseres på Johan Nygaardsvolds plass, og skal være åpen for markeringer døgnet rundt.

Juryen leste opp begrunnelsen i fellesskap. Verket er «krevende, stort og insisterende» og blir stående som en vedvarende protestplakat, hevdet én. En annen uttalte at mosaikken representerer det flerkulturelle Norge.

I mylderet etterpå møter vi Klassekampens egen kunstkritiker Andreas Breivik. Han ble både overrasket og rørt over juryens valg.

– Jeg trodde at «Minne­lunden» (av Sune, Stange og Tyrmi, journ.anm.) skulle vinne. Det virket som et mye snillere opplegg. Jeg ­synes, som Faldbakken selv sa, at det var modig av juryen å ­velge noe som ikke er så ­diplomatisk.

Det er et godt verk, men det har en litt for løs forbindelse med traumet.

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

Harvard-universitetet slår tilbake mot Trump. Flere institusjoner vil følge etter, tror lederen i Scholars at Risk Norge.

To KI-modeller mener de har løsningen på Nationaltheater-floka. Vi gjør klokt i ikke å lytte til dem.

Mener forlagene kan skylde seg selv

Nikolai Torgersens nye bok er ikke en roman, mener flere kritikere. Likevel er den meldt på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Paul Brands kunst er blitt brent, overkjørt og kastet på dynga. Nå utkommer en bok om både den som forsvant, og den som er igjen.

Nettavisen-journalist Even Hye T. Barka sier ambisjonsnivået i Nettavisen er altfor lavt. – Vi blir bedt om å lage enkel journalistikk med få kilder.

– Så fort det finnes en lås, vil noen lage en nøkkel

Robert W. McChesney (1952–2025)

Hvis jeg skulle ha angrepet Norge, ville jeg ha siktet på kulturen.

Toppsjef Kristin Skogen Lund tjente nesten 46 millioner kroner i 2024. – Dette skal vi ta med oss inn i lønnsoppgjøret, sier klubbleder.

Modernisme med palmesus

Sverige har fått skitt på hjernen.

Tidsskriftet Museum har i snart et år forsøkt å få et åpent intervju med Nasjonalmuseets direktør. Nå har redaktøren fått nok.

Hva skjedde da Bø i Vesterålen skulle bli et skatteparadis på norsk jord? Kristin Buvik Sivertsen søker svar i sin nye roman «Bø!»

Skriver dobbelt så mye om Ingebrigtsen som om Matapour

Norsk Journalistlag mener tv-giganten Discovery har leid inn tre av deres medlemmer ulovlig, og krever nå at de ansettes i fast stilling.

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Museum på resept? Neste år kan norske leger skrive ut kulturopplevelser til pasientene sine.

Kunst og losji

Regjeringen kan ikke svare på når de skal legge fram forslag om Nationaltheatret. – Feigt, sier Høyres Tage Pettersen.

Norsk film viste seg vaksen etter 22. juli, men vi saknar eit portrett av terroristen, hevdar ny bok.

Dette er eit ope brev til deg som lurar på om tida er inne for å starte podkast

I skyggen av store diktere

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokk­lei­lighet. Er påska vår mest klasse­del­te høytid?

Harvard-uni­ver­si­tetet slår tilbake mot Trump. Flere insti­tu­sjoner vil følge etter, tror lederen i Scholars at Risk Norge.

To KI-modeller mener de har løsningen på Natio­nal­thea­ter-floka. Vi gjør klokt i ikke å lytte til dem.

Mener forlagene kan skylde seg selv

Nikolai Torgersens nye bok er ikke en roman, mener flere kritikere. Likevel er den meldt på innkjøps­ord­ningen for skjønn­lit­te­ratur.

Paul Brands kunst er blitt brent, overkjørt og kastet på dynga. Nå utkommer en bok om både den som forsvant, og den som er igjen.

Nettavisen-journalist Even Hye T. Barka sier ambi­sjons­ni­vået i Nettavisen er altfor lavt. – Vi blir bedt om å lage enkel journa­listikk med få kilder.

– Så fort det finnes en lås, vil noen lage en nøkkel

Robert W. McChesney (1952–2025)

Hvis jeg skulle ha angrepet Norge, ville jeg ha siktet på kulturen.

Toppsjef Kristin Skogen Lund tjente nesten 46 millioner kroner i 2024. – Dette skal vi ta med oss inn i lønns­opp­gjøret, sier klubbleder.

Modernisme med palmesus

Sverige har fått skitt på hjernen.

Tids­skrif­tet Museum har i snart et år forsøkt å få et åpent intervju med Nasjo­nal­mu­seets direktør. Nå har redaktøren fått nok.

Hva skjedde da Bø i Vesterålen skulle bli et skatte­pa­radis på norsk jord? Kristin Buvik Sivertsen søker svar i sin nye roman «Bø!»

Skriver dobbelt så mye om Inge­brigtsen som om Matapour

Norsk Journa­listlag mener tv­-­giganten Discovery har leid inn tre av deres medlemmer ulovlig, og krever nå at de ansettes i fast stilling.

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regje­rings­kvar­talets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Museum på resept? Neste år kan norske leger skrive ut kultur­opp­le­velser til pasientene sine.

Kunst og losji

Regje­ringen kan ikke svare på når de skal legge fram forslag om Natio­nal­thea­tret. ­– Feigt, sier Høyres Tage Pettersen.

Norsk film viste seg vaksen etter 22. juli, men vi saknar eit portrett av terro­risten, hevdar ny bok.

Dette er eit ope brev til deg som lurar på om tida er inne for å starte podkast

I skyggen av store diktere

Mens noen drar til hytta med bilen full av årgangsvin, sitter andre igjen i en trang blokkleilighet. Er påska vår mest klassedelte høytid?

Harvard-universitetet slår tilbake mot Trump. Flere institusjoner vil følge etter, tror lederen i Scholars at Risk Norge.

To KI-modeller mener de har løsningen på Nationaltheater-floka. Vi gjør klokt i ikke å lytte til dem.

Nikolai Torgersens nye bok er ikke en roman, mener flere kritikere. Likevel er den meldt på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Nettavisen-journalist Even Hye T. Barka sier ambisjonsnivået i Nettavisen er altfor lavt. – Vi blir bedt om å lage enkel journalistikk med få kilder.

Toppsjef Kristin Skogen Lund tjente nesten 46 millioner kroner i 2024. – Dette skal vi ta med oss inn i lønnsoppgjøret, sier klubbleder.

Tidsskriftet Museum har i snart et år forsøkt å få et åpent intervju med Nasjonalmuseets direktør. Nå har redaktøren fått nok.

Hva skjedde da Bø i Vesterålen skulle bli et skatteparadis på norsk jord? Kristin Buvik Sivertsen søker svar i sin nye roman «Bø!»

Skriver dobbelt så mye om Ingebrigtsen som om Matapour

Norsk Journalistlag mener tv-giganten Discovery har leid inn tre av deres medlemmer ulovlig, og krever nå at de ansettes i fast stilling.

I går ble det klart at Matias Faldbakken skal utforme regjeringskvartalets minnested etter 22. juli. Kritikerne er splittet.

Museum på resept? Neste år kan norske leger skrive ut kulturopplevelser til pasientene sine.

Regjeringen kan ikke svare på når de skal legge fram forslag om Nationaltheatret. – Feigt, sier Høyres Tage Pettersen.

Norsk film viste seg vaksen etter 22. juli, men vi saknar eit portrett av terroristen, hevdar ny bok.