Selma Stormyren Larsen

#fff

#000

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

Nasjonalmuseet kjøper inn verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» (1974) av israelske Noa Eshkol.

Hamas angriper Israel 7. oktober, og Israel gjengjelder den brutale terroren med krig. I løpet av krigens to første uker overstiger de offisielle dødstallene 7000, og innen slutten av måneden kommer det krav fra det norske kulturlivet om at våre institusjoner må ta avstand fra Israels handlinger.

25. oktober går Astrup Fearnley Museet, Munchmuseet, Henie Onstad Kunstsenter, Haugar Kunstmuseum, Drammens Museum, Lillehammer Kunstmuseum, Stavanger Kunstmuseum og Vigelandmuseet sammen om en uttalelse hvor de «fordømmer på det sterkeste drapene på israelske og palestinske sivile som finner sted i Midtøsten». Nasjonalmuseet er ikke på lista.

70 av Nasjonalmuseets ansatte skriver under anonymt på et åpent brev hvor de ber om følgende: at museet krever våpenhvile og stans av folkemordet på palestinere, at de løfter fram palestinsk kunst og håndverkstradisjon, at de ivaretar og støtter kunstnere og ansatte som uttrykker støtte til Palestina og at de boikotter israelske institusjoner.

Initiativet kommer fra en gruppe ansatte som kaller seg Kultur mot Folkemord. Oppropet får rundt 2000 signaturer fra folk utenfor museet. Billedkunstnere i Oslo uttrykker støtte til oppropet.

23. april krever Museumsforbundet at kulturminnene i Gaza beskyttes. Nasjonalmuseet stiller seg bak denne uttalelsen.

Teppestriden fra A til Å

Bendik Wold

En sommerkveld i 1990 sniker ukjente gjerningsmenn seg inn på asylmottaket i Dals-Ed, et par kilometer fra norskegrensa, og setter igjen flere punkterte gassbeholdere. Gassen sprer seg oppover i etasjene og kunne fort ha blåst taket av hele bygningen. Beboerne blir reddet av et effektivt ventilasjonsanlegg.

«Tenk om gassbomba hadde eksplodert», reflekterer lokalfødte Marcus Koch i et intervju med Aftonbladet året etter. «

Da hadde de faen meg måttet flytte hele mottaket. Det var jo kanskje 20 kubikkmeter gassblandet luft.»

I mellomtida er hærverk og trusler nær sagt blitt en del av hverdagen i den lille bygda: Sjefen ved asylmottaket får bilen sin tilgriset med maling. En asylsøker holder på å kjøre av veien etter at noen har tuklet med bremsene hans. Og den flyktningvennlige lokalavisa finner en dag ei hjemmelaget bombe på dørmatta.

Fingeravtrykk leder politiet til Marcus Koch, som samme høst blir historisk da han velges inn som kommunestyrerepresentant – for Sverigedemokraterna (SD).

«Det var ikke ei bombe», sier Koch i et intervju med SVT. «Det var en pappeske med noen ledninger på, bare.»

 blir viet plass i SVT-dokumentaren «Sverigevänner – ett partis historia», som hadde premiere forrige helg. Første episode – den andre kommer søndag – handler om Sverigedemokraternas røtter i den rasistiske bevegelsen Bevara Sverige Svenskt (BSS), om partistiftelsen i 1988 og om de turbulente årene på 1990-tallet, da partiledelsen ga kriminelle snauskaller og gammelnazister fritt leide.

Regissør Göran Ellungs hypotese er at SDs profil har vært relativt konsistent gjennom de siste 37 åra; det er den svenske 

som har forandret seg. Det later til at dagens SD-ledelse har tolket dette som en kompliment – i hvert fall har mange av dem velvillig stilt opp i dokumentaren. Bare partileder Jimmie Åkesson glimrer med sitt fravær.

 er det langt fra noen sympatisk partitradisjon Ellung trekker opp. Jimmie Åkesson får ofte æren for å ha gjort SD stuereint, men ble selv rekruttert under det partikollega Björn Söder kaller «de tapte årene» tidlig på 1990-tallet. Åkesson ble «tiltalt av deres ideologi» i ei tid da partiet propagerte for dødsstraff, holdt seg med en paragraf mot «homoseksuell livsstil» og krevde at alle som hadde innvandret til Sverige «fra fremmede kulturer» etter 1970, skulle landsforvises.

Årene 1991–1995 var preget av demonstrasjoner og gatekamper med antirasister. Så gikk partiet inn i en mer «ideologisk» periode hvor man knyttet seg til Front National (Frankrike) og Die Repulikaner (Tyskland) – førstnevnte finansierte SDs valgbrosjyre i 1998, og samme år holdt den tidligere Repulikaner-lederen og Waffen SS-soldaten Franz Schönhuber foredrag på et partimøte.

En gammel venn av Åkesson har etterlyst ‘en ny Hitler’

«En gruppe losers»

Noen profetier går faktisk i oppfyllelse. Tidligere i høst snakket Klassekampen med den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler, som spådde at Spotify ville tilby svenske lydbøker «i slutten av november».

Vi skriver slutten av november – og se: Tirsdag formiddag ble lydboktilbudet lansert. Svenske Premium-abonnenter kan nå lytte gratis til lydbøker i 12 timer i måneden. Skulle de ønske seg mer lyttetid, koster det ekstra.

Ved oppstarten kan Spotify skilte med 300.000 titler, hvorav omkring 25.000 er svenske. Alle Bonnier-forlagene har latt seg innrullere, men også Norstedts og Lind & Co – som eies av den konkurrerende lydboktjenesten Storytel.

, for mange spår at Spotify-satsingen vil få Storytel til å blø fra alle kroppsåpninger. Da lydboknyheten sprakk tirsdag formiddag, stupte Storytel nær 7 prosent på børsen i Stockholm.

Også Bonnier har grunn til å være bekymret – bokkonsernet har satset tungt på sin egen strømmetjeneste Bookbeat. Med tanke på strømmevirksomheten er det «lite svettigt», innrømmer toppsjef Håkan Rudels overfor nyhetsbyrået TT. Men for forlag og forfattere er det positivt – «og historisk har det alltid vært dét vi prioriterer».

spagat Rudels står i. I verste fall går Bookbeat under, men samtidig hadde det vært direkte uhøflig av ham ikke å gratulere bestselgerforfatteren Camilla Läckberg – som gir ut bøkene sine på Bonnier-forlaget Forum – med at hun nå har fått sin egen «This is Camilla Läckberg»-spilleliste i Spotify-universet.

Også Storytel-ledelsen har uttalt seg om Spotifys satsing, men der i gården er visst policyen at man skal skjule all usikkerhet bak stive smil. Kommersiell direktør Claus Wamsler-Nielsen håper at Spotify «skal få lydbokmarkedet til å vokse ytterligere», og trekker fram erfaringene fra Nederland, der Spotify og Storytel har levd harmonisk side om side siste året.

 dessuten at Storytel henvender seg til en annen kundegruppe enn den nye konkurrenten: Storytel er til for «bokelskerne», de virkelige storforbrukerne av lydbøker. Målet er å få flest mulig å til å ete av «spis så mye du vil»-buffeten – det ubegrensede abonnementet til 229 svenske kroner i måneden. Så får bermen bare gå til Spotify, later Wamsler-Nielsen til å mene.

Det han i så fall overser, er at Sverige neppe har nok «bokelskere» til å holde liv i både Storytel, Nextory og Bookbeat. Man skal ikke undervurdere hvor mange som overfører penger til lydboktjenester de knapt bruker. Det er nettopp disse Spotify sikter seg inn mot. Fra å være spesialisert på musikk er Spotify blitt en «allround»-tjeneste som serverer husholdningene litt musikk, litt podkast, litt litteratur, litt film – ja, med den nye satsingen på musikkvideoer har Spotify også begynt å yppe seg med Youtube.

Mange spår at Storytel vil blø fra alle kroppsåpninger

Stoppes ved grensa

Det var tilnærmet fullt i Blomqvists lokaler tirsdag kveld, da auksjonshuset avholdt sin årlige høstauksjon.

Derfor overrasket det auksjonarius Elisabeth Vik Forsberg at de to verkene med høyest prisanslag forble usolgte: Hannah Ryggens «Gullammet Iselin» (1935) og Ludvig Karstens «Fra Vinderen Gård» (1917), henholdsvis vurdert til mellom fire og seks millioner kroner og tre og fem millioner kroner.

– Det vil alltid være mye oppmerksomhet rundt de mest kostbare kunstverkene. Men det var ikke de som solgte best i går. Det er et litt selektivt marked, sier Forsberg.

Det kom riktignok ett bud på Ryggens tekstilverk, men det er foreløpig ikke godtatt.

– Ludvig Karsten, som vi hadde store forventninger til, fikk vi ikke noe bud på. Jeg ble litt skuffet over det.

Auksjonarius Forsberg er likevel svært fornøyd med kveldens resultater:

– Det var enkelte kunstverk på et lavere prisnivå som gikk veldig mye over vurderingen. Når det er noe man vil ha, kan det tidvis virke helt grenseløst, sier Forsberg.

Christian Skredsvigs «Aften i St. Jean» (1892) var prissatt til mellom 300.000 og 400.000 kroner, men gikk for 700.000.

«Grenseløse» budrunder, men ikke på de største

Endre Ugelstad Aas

Nylig avslørte den britiske storavisa The Guardian et nettverk av falske forlag som ved hjelp av kunstig intelligens lokker både håp og valuta ut av godtroende forfatterspirer. Svindlerne har latt seg inspirere av den voksende trenden med selvpublisering i bokbransjen.

Både i Norge og internasjonalt er antallet «forlag» som mot betaling hjelper med redigering, trykking og markedsføring av bokprosjekter, på vei opp. Forfatterdrømmen har aldri vært nærmere – så lenge du kan bla opp.

 avisa viser til, er Melbourne Book Publisher. De har et navn som vekker umiddelbare assosiasjoner til det anerkjente – og 

– australske forlaget Melbourne Books. The Guardian kan videre fortelle om den unge forfatteren «Andrea», som etter å ha sendt inn et manus til en romantasy-roman ble invitert til et videomøte med en representant fra forlaget ved navn Marcus Hale. Der diskuterte de både en publiseringsplan og markedsføringsstrategi for utgivelsen.

«Andrea» betalte deretter en sum på 88 dollar til forlaget. Men da hun ringte for å følge opp bokprosjektet, ble hun oppmerksom på at det ikke jobbet noen i det 

 hvorfor «Andrea» lot seg lure. På nettsida til Melbourne Book Publisher fantes presentasjoner av både forlagets administrerende direktør og sjefredaktør. Om sistnevnte, Amelia Frost, en blond kvinne med et perfekt symmetrisk ansikt og et tillitvekkende smil, står det blant annet at hennes «skarpe blikk for fortellinger sørger for at alt vi publiserer, har dybde og appell». Bildene ble fjernet like etter at The Guardian konfronterte forlaget om de KI-genererte bildene. «Andrea» skal på sin side ha mottatt truende meldinger fra forlaget etter at hun forsøkte å få igjen pengene hun var blitt svindlet for. Går man inn på forlagets nettside i dag, blir man møtt med meldingen: «Vi er nede for vedlikehold».

Dataforsker Ashish Nanda sier til The Guardian at ondsinnede aktører nå har blitt langt mer sofistikerte i bruken av KI-verktøy. I bokbransjens tilfelle kan svindlerne både redigere tekster, kommunisere med klienten og gjøre andre handlinger som opprettholder et skinn av troverdighet uten å bli oppdaget.

Her hjemme vakte nettsida «Leserlyst.com» oppstyr for et drøyt år siden med sine falske KI-genererte bokanmeldelser. Aftenposten klarte til slutt å spore nettsida tilbake til en spansk entreprenør, som hadde skapt plattformen for å skape blest om sitt nye selskap i Norge. Selv om anmeldelsene inneholdt en flust med feil, var de troverdige nok for den utrente leser. Det er bare et spørsmål om tid før også profesjonelle lesere vil streve med å skille hva som er ekte og hva som er falsk.

 advart mot den voksende «drittifiseringen» (shitification) av internett. Eksemplene fra bokbransjen er langt på vei talende. Med så mye KI-generert tekst og falsk informasjon i omløp er det blitt vanskeligere å vite hva og hvem vi kan stole på. «Dritten» produseres også av tek-gigantene selv. Tidvis virker det som de har mistet kontrollen.

Et ferskt eksempel omtalt i The New York Times handler om en solcellebedrift fra Minnesota. Ifølge Googles KI-verktøy Gemini har bedriften vært utsatt for et søksmål på bakgrunn av misledende salgspraksiser. Omtalen har vært et rødt flagg for mange kunder og har ført til tap på flere hundre millioner kroner for selskapet. Bedriften har igjen gått til sak mot Google, og spørsmålet amerikanske domstoler nå må stille seg, er hvem som kan holdes ansvarlige når en ærekrenkelse ikke er fremmet av et menneske.

Hvis noe er for godt til å være sant, er det som regel det

Onde hensikter

Mylena Kifle

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til potensielle kjøpere av forlaget.

Brorparten av forfatterne i Oktober har vært stille siden det ble klart at Aschehoug skal selges. Nå tar de bladet fra munnen: 88 forfattere har signert et innlegg i Klassekampen kalt 

Der kommer de med fem krav til de nåværende eierne av forlaget og potensielle kjøpere.

Det er Linn Ullmann, Niels Fredrik Dahl og Espen Søbye som har tatt initiativ til brevet.

For Heidi Marie Kriznik var det en selvfølge å signere.

– Det er et fint initiativ, som handler om å tydeliggjøre hva Oktober er. Forlaget har vært opptatt av å bygge forfatterskap, av kvalitet og mangfold. Oktober har greid å stå i å være et skjønnlitterært forlag, som ikke dekker opp med kokebøker og liknende, sier Kriznik.

For en drøy måned siden kom nyheten om at de 116 aksjonærene i Aschehoug vil selge forlaget, som siden 1888 har vært eid av Nygaard-familien.

Siden det ble kjent, er flere potensielle kjøpere blitt nevnt. Den svenske mediegiganten Bonnier har vist interesse – også for Oktober.

Flere har vært bekymret for at forlaget skal havne på utenlandske hender. Det er imidlertid ikke avgjørende for Oktober-forfatterne. Det er heller ikke avgjørende at Oktober fortsetter å være en del av Aschehoug-porteføljen, skriver de.

Jeg tenker på meg selv som Oktober-­forfatter, ikke ­Aschehoug-forfatter.

88 Oktober-forfattere med bønn til nye eiere

Tom Henning Bratlie

Magne Tørring oversetter skjønnlitteratur fra japansk, engelsk og svensk. Innimellom oversetter han også tegneserier og filmer. Alt dette gjør han hovedsakelig som frilanser – altså at han får lønn fra oppdragsgiver.

Noen ganger, i omtrent ti prosent av oppdragene, fakturerer han for arbeidet gjennom sitt enkeltpersonforetak og jobber dermed som selvstendig næringsdrivende.

I dag har Tørring forsikring for sykepenger som selvstendig næringsdrivende. Han har prøvd å bytte til forsikring for frilansere, men har fått nei fra Nav.

– Svaret jeg har fått, gir ingen mening. Det virker veldig ulogisk og urimelig, sier Tørring.

I dag betaler han omtrent 20.000 kroner i året for sykeforsikring. Hadde Tørring hatt forsikringen som tilbys til frilansere, ville han betalt under 10.000 kroner i året.

– Det er så mye bry å ha blandet inntekt. Jeg prøver å fase ut enkeltpersonforetaket, for det er ikke verdt det, sier han.

Han har hatt sykeforsikring i omtrent ti år.

Det er tydelig at det mangler kompetanse på kombinerte inntekter i Nav.

Betaler 20.000 for sykeforsikring

Mandag 18.30 er et tidspunkt de fleste forbinder med middags­laging og kjøring av barn til diverse aktiviteter. Derfor var det en mektig opplevelse å være blant de anslagsvis 45.000 som hadde møtt opp for å hylle de norske fotball­heltene på Rådhusplassen i Oslo. For første gang på 25 år har herrelandslaget i fotball kvalifisert seg til et mesterskap i verdens ­største idrett. For første gang på 28 år erde klare for VM.

Én etter én ble de ropt inn på balkongen: Nyland, Ajer, Ødegaard, Nusa, Haaland …Dette var tross alt spillernes eget initiativ. At bragden også betyr så mye for aktørene ute på matta, har en åpenbar smitteeffekt. Verken Haaland eller Ødegaard var født sist gang Norge spilte i et VM. Satt på spissen er det vel egentlig bare på fotballbanen at den, la oss være ærlige, 

(og til tider kanskje litt for selvgode) idretts­nasjonen Norge har mislykkes de siste 25 årene. Denne byrden har herrelandslaget båret på sine skuldre. Derfor er gleden og lettelsen så stor.

 av dem som hadde møtt opp, var imidlertid å være vitne til assistenttrener Kent «Kenta» Bergersen og spilleransvarlig Brede Hangelands respektive kamper mot tårene. «Kenta» vokste opp og spilte fotball sammen med landslagstrener Ståle Solbakken i Grue i Innlandet, mens stopperkjempen Hangeland spilte sine landskamper i en periode der Norge gang på gang snublet på målstreken. Fotball, og idrett generelt, handler om historier. Da Solbakken fikk spørsmålet om hva som hadde vært høydepunktet i kvalifiseringen, svarte han: «å se en mann på to meter gråte foran 50.000 mennesker».

Selv var jeg et halvt år da herrelandslaget deltok i VM i USA og hadde (håper jeg) nettopp fullført pottetreningen da Norge slo Brasil i Frankrike sommeren 1998. Mitt første mesterskapsminne var da Zlatan Ibrahimovic scoret med hælen for Sverige mot Italia i EM i 2004. Men nå er endelig heltene norske, som kommentator i Aftenposten Daniel Røed-Johansen godt oppsummerte det i sin avis forrige uke. Vi har begge vokst opp med å velge våre idoler fra andre nasjoner gjennom utallige mesterskap. Dagens tiåringer har tidenes årgang med mannlige norske fotballspillere å se opp til. Ved siden av «Kentas» tårer var det nettopp entusiasmen til de mange unge jentene og guttene i Haaland- og Nusa-drakter som varmet meg mest på Rådhusplassen mandag kveld.

følger med at neste års VM skal arrangeres i et land med en bøllete leder som vil gjøre alt for å sette seg selv i sentrum, og ikke minst av en korrupt organisasjon (Fifa) som vil tyne mest mulig penger ut av fansen, er ikke til å komme utenom. Men før vi tar den debatten, vil jeg avslutte med et oppspark til alle som gleder seg til å følge landslaget på storskjermer sammen med tusenvis av andre nordmenn neste sommer. De taktfaste ropene og sangene satt nemlig ikke helt på Rådhusplassen mandag kveld. Kanskje var det tidspunktet og fraværet av promille som gjorde det. Men skal vi bli en skikkelig mesterskaps­nasjon, må nok enda noen lag av norsk sjenanse og ­sindighet ­overvinnes.

Vi kan bedre

Dag Eivind Undheim Larsen

I mange år har norske myndigheter støttet norskundervisning ved utenlandske universiteter gjennom ordningen for norgeskunnskap, men nå kan det være slutt.

Regjeringen har foreslått å avvikle ordningen fra 2027.

– Det vil være et stort tap om dette blir en realitet, sier oversetter og litteraturforsker Andrea Romanzi på telefon fra Milano.

Han er blant dem som har kunnet nyte godt av ordningen hvor norske sende­lektorer er blitt sendt til utlandet for å undervise studenter i norsk språk og kultur.

Som ung bachelorstudent ved Sapienza-universitetet i Roma var Romanzi nysgjerrig på de skandinaviske landene. Et møte med den norske sendelektoren Turid Mangerud gjorde at valget falt på norsk.

– Det var en tilfeldighet, men viser hvor viktig det er at man møter gode representanter for faget.

I statsbudsjettet for neste år foreslår regjeringen, med forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) i spissen, å skrote ordningen for norgeskunnskap. Gjennom mange år har denne støttet opp under norsk språkundervisning i utlandet gjennom ulike tilskuddsordninger.

Da Klassekampen skrev om dette i starten av november, sa Pål Aasen – som er sendelektor ved Universitetet i Strasbourg – at dette er «en merkelig og uforståelig avgjørelse».

Norskundervisning i utlandet er et billig tiltak som gir stort utbytte.

Advarer mot norsk-kutt

Kåre Bulie

Foran den, over en bred gate, holder en filial av det globale japanske motebutikk-fenomenet Uniqlo til. På plassen bak den, en av de største i en europeisk by, ruver Kultur- og vitenskapspalasset, den 231 meter høye, sterkt omstridte «gaven» Josef Stalin skjenket den polske hovedstaden i 1950-årene.

I dette spennet, arkitektonisk så vel som ideologisk, holder MSN, Warszawas nye museumsbygning for moderne kunst, til. Institusjonen ble grunnlagt i 2005 og har deretter opptrådt i eldre lokaler og på skiftende adresser. Den hvite boksen av betong den nylig flyttet inn i, er imidlertid tegnet som et kunstmuseum – og langt mer monumental enn forgjengerne.

 institusjonen bærer med seg, sammen med byggverkets omfang og den formidable beliggenheten på en for Warszawa særlig symboltung tomt, gjør at det offentlige museet over natten ble et av de aller viktigste – og synligste – i Øst-Europa. I likhet med omgivelsene er det dessuten et tegn på det «nye» Warszawa: Kvartalene rundt omkranses av skyskrapere tegnet av «starkitekter» som Norman Foster og Daniel Libeskind. De forteller om en ganske annen økonomi enn kommunistenes.

Museet åpnet før jul, men først i år slo det dørene opp for sin første brede utstilling, en samlingspresentasjon. Da jeg besøkte institusjonen, var den polske og internasjonale etterkrigs- og samtidskunsten (et verk av norske Sandra Mujinga inkludert) erstattet av en del av årets Kyiv-biennale.

Mønstringen er tidstypisk og gjenkjennelig, men samtidig en påminnelse om at MSN betrakter verden fra et annet sted enn Oslos museer gjør. «Near East, Far West», som den interessante presentasjonen heter, undersøker «erfaringen av kolonial vold» i regionen som strekker seg «fra det sentrale og østlige Europa, gjennom det tidligere sovjetiske Sentral-Asia, til Midtøsten».

 prominente deltakere hører polakken Artur Zmijewski og tyskeren Hito Steyerli. Også Lawrence Abu Hamdan og duoen Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme, hvis profilerte politiske kunst nylig har vært å se i Oslo, er representert. Det samme er ukrainske Lesia Wasylchenko, som bor og har gjort seg kunstnerisk bemerket i Norge.

I tråd med navnet peker biennalen på Russlands invasjon i Ukraina – og Israels krigføring i Gaza – som hendelser arrangementets kunstnere responderer kritisk på. Forbindelsen til Ukraina har fra 2022 vært sterk i nabolandet Polen. Før MSN flyttet inn i sine nye lokaler, ble museet også hjelpesentral for ukrainske flyktninger. «Solsikke»-senteret, som det arbeidet ble døpt, vitner om en ny type institusjon.

 seg ut over, veksler kontinuerlig i størrelse. Heller enn gigantiske saler som må endres fra prosjekt til prosjekt, som det norske Nasjonalmuseets såkalte lyshall, for eksempel, har den amerikanske arkitekten Thomas Phifer utstyrt museet med mindre rom. Den avlange bygningen er med sin kasseform og hvite betong nøktern og kjølig – og befinner seg på god avstand fra årtusenskiftets ekspressive museumsarkitektur. Et og annet vindu tillater blikk ut og inn, men mot omgivelsene åpner den seg i begrenset grad. Arkader i det knytter det utpreget moderne huset til den sovjetiske diktatorens palass bak, giganten det er dømt til å forholde seg til. For øvrig kunne sistnevnte, i sin overdådig utsmykkede historisme, knapt ha vært mer annerledes.

Mest slående ved det nye anlegget er det skulpturelle trapperommet i midten, hvor besøkende kan studere hverandre mens de vandrer mellom museets tre etasjer via trinn på alle sider. I tråd med kunstens utvikling kan de også gå på kino her. Planen er at de i tillegg snart skal kunne se teater – i en kommende bygning like ved skapt av samme formgiver. Også den urbane paradeplassen begge to vil høre til på, er i sterk forandring.

MSN betrakter verden fra et annet sted enn Oslos museer gjør

Foran Stalin

Lubna Jaffery (Ap) forventer at museer «evner å svare for sine valg»

Et halvt år etter at Nasjonalmuseet monterte et israelsk tekstilverk i rom 76, høster avgjørelsen ennå kritikk fra deler av kunstfeltet.

Ledelsen er blant annet blitt beskyldt for ikke å ha begrunnet kurateringen godt nok, gi «tomme formuleringer» og unngå faglig diskusjon.

Nå har den såkalte teppestriden nådd til øverste politiske hold. På tampen av forrige uke svarte kulturminister Lubna Jaffery (Ap) på et skriftlig spørsmål om saken:

Museenes høye tillit i samfunnet «forutsetter at museene bygger sine valg på grundige faglige vurderinger», skrev hun. «Det forutsetter også at museene evner å svare for sine valg ut i offentligheten, delta i debatten og stå for de vinklinger og perspektiver de velger.»

– Dette virker som støtte til vår sak, sier kunstner Victor Lind.

Han er blant dem som både har ytret seg skarpt om kurateringen og etterlyst en faglig begrunnelse fra Nasjonalmuseet.

– Jaffery skriver at museet selvfølgelig ikke er nøytrale, og hun avslutter med at museene må begrunne kurateringen sin overfor oss andre, sier Lind.

Spørsmålet ble stilt av stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) tidlig i november. Han spurte om statsrådens syn på debatten: Er det Nasjonalmuseets oppgave å ta politisk stilling til kriger og konflikter? Kan det få konsekvenser for publikums tillit til museet?

Mener statsråden ga museet en skrape

Sjette del av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjerne»-serie vil ikke utkomme ikke på Norstedts, meldte Dagens Nyheter før helga.

Forfatteren har nemlig valgt å tilby «Jeg var lenge død» til konkurrenten Albert Bonniers Förlag, som får med seg hele Knausgårds backlist på kjøpet.

– Karl Ove Knausgård er en av vår tids mest betydningsfulle forfattere, og verket hans har hatt en enorm innvirkning på samtidslitteraturen. Vi er stolte og glade for at han nå velger Albert Bonniers förlag som sitt svenske hjem, uttaler forlegger Albert Bonnier i en pressemelding.

Klassekampen har bedt Knausgård kommentere overgangen, men fikk ikke svar på henvendelsen innen avisa gikk i trykken i går.

Knausgårds exit er et tungt slag for Norstedts, som har mistet flere stornavn de siste årene: Karolina Ramqvist, Mats Strandberg, Amanda Svensson, Tran Quynh, Agnes Lidbeck og Hanna Nordenhök.

Bortsett fra Svensson har samtlige gått til forlag under Bonnier-paraplyen.

Tidligere i høst intervjuet Klassekampen litteraturkritiker Rasmus Landström i Aftonbladet, som satte forfatterflukten i sammenheng med at Norstedts er blitt kjøpt opp av lydbokkonsernet Storytel.

Landström mener forlaget har endret strategi: Nå lanseres gjerne lydbøkene før papirboka, og opplagene er små

Det fører til at bokhandlene tidvis går tomme for eksemplarer, og at lesere blir tvunget til å velge lydbok.

Knausgård bytter forlag i Sverige

Elise Winterthun

Christopher Olssøn

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Chatboter har ingenting i kunnskapsarbeid å gjøre, hevdet professor Jill Walker Rettberg i en kronikk i ­Aftenposten nylig. 

 pekte hun på det store merarbeidet kunstig intelligens (KI) fører med seg for ansatte i ymse sektorer.

Det kan lærerne skrive under på. Ifølge en undersøkelse gjort av Norsk Lektorlag opplever 75 prosent av lektorene merarbeid i vurderinger fordi de må kontrollere ­elevenes innleveringer for KI-juks.

De melder også om dalende motivasjon i jobben.

Anne Grønlie, lektor på videregående skole i Drammen, kjenner seg igjen i den dystre tilstandsrapporten.

– Utviklingen med KI i skolen har vært revolusjonær. Vi opplever at nivåene over oss har abdisert, sier hun.

Til forskjell fra Oslo har ikke Buskerud fylkeskommune installert chatboter på elevenes pc-er. Det klarer imidlertid elevene fint selv. ­Konsekvensene har vært dramatiske, forteller Grønlie, som underviser i blant annet historie.

Mens det alltid har funnes elever som jukser, er juks nå blitt svært utbredt og preger alle slags skolearbeider der elevene har forberedelsestid. Læreren opplever på sin side maktesløshet – og skrantende tillit til elevene.

– Man merker at det som er levert inn til vurdering, er produsert av Chat GPT. Eleven kan på sin side nekte, og da har man en konflikt gående som er svært ubehagelig, sier Grønlie og fortsetter:

I stedet for å være en voksen støtte og venn, går man over til å bli en mistenksom detektiv.

Lærere mister gnisten av KI

Er et museum en politisk aktør? Spørsmålet skaper splittelse i Kunst-Norge.

Aktør eller arena? For museumslingoens uinnvidde kan det virke som om de to ordene har heller små nyanseforskjeller.

Men ifølge ledelsen av Norges største og viktigste kunstmuseum er forskjellen avgjørende: Nasjonalmuseet er 

en «politisk aktør», men «en arena for kunstneriske ytringer», har museumsoverhode Ingrid Røynesdal gjentatt. Derfor tar ikke museet stilling i politiske saker – heller ikke til krigen i Gaza.

– Nei. Den formuleringen er jeg ikke enig i. Jeg ville ikke sagt det på den måten, sier kunsthistoriker Mikkel Bogh.

Fra 2014 til 2023 var han direktør ved Statens Museum for Kunst (SMK), Danmarks nasjonalgalleri. Han forstår godt hva Nasjonalmuseet vil si med utsagnet.

– Men det lyder som om de foregir å være en åpen og nøytral ramme rundt aktuell og historisk kunst. Det kan man ikke være.

Siden oktober i 2023 har Nasjonalmuseet fått kritikk for ikke å vise palestinsk kunst, og etter at de monterte det israelske verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» (1974) i mai, har kritikken eskalert – med opprop, et utall debattinnlegg, lekkede e-poster og en stor aksjon inne på museet.

Siste nytt er en ordveksling i Aftenposten: Mens museets rolleforståelse som «en arena for kunstneriske ytringer» ser ut til å berolige Fritt Ords Knut Olav Åmås og Tinius-stiftelsens Kjersti Løken Stavrum, setter andre «kaffen i halsen», som professor Ina Blom skrev.

Dette er sjefenes råd til museet

Maria Horvei

Me har alle vore der. Tenkt at den boka der, ho har eg på ein måte lest. Ikkje fordi du faktisk 

lest boka, men fordi det er snakk om standardverk i den ålmenne kulturen, ein hjørnestein i vårt felles kulturelle reisverk, eit litterært fenomen det vert referert til såpass ofte at du på eit tidspunkt byrjar å ta referansane – ja, kanskje du til og med slenger ut nokon sjølv, om du kjenner deg dristig.

Både George Orwell og Franz Kafka, for å ta to tilfeldige døme, er høgt skatta forfattarar som framleis vert mykje lest – men ikkje av på langt nær av så mange som til ei kvar tid kjenner seg komfortable med å kalle ein situasjon «orwelliansk» eller «kafka-aktig».

lese den boka, kva skjer då? I ganske mange tilfelle: Det viser seg at desse kanoniske, gjennomterpa kunstverka er … noko heilt anna enn det du førestilte deg.

For eigen del kan eg skamfullt innrømme at eg vart overraska over kor sentralt teologiske spørsmål står i Evelyn Waughs «Gjensyn med Brideshead», ei bok eg fyrst og fremst plukka opp fordi eg som universitetsstudiet var dratt mot Oxford-på-1920-talet-estetikken.

Då eg, lovleg seint, byrja å lese Joan Didions mest kjende roman «Play it as it Lays», hadde eg allereie arkivert boka under «kaldt og glasaktig portrett av Los Angeles, ei utforsking av problema som oppstår i ein generasjon som eigentleg ikkje har nokon problem». Det som møtte meg, var ei desperat forteljing om å vere skild frå sitt einaste born, om å gjennomgå ein illegal abort i eit rom der golvet er dekka av avispapir. (Som eit slags apropos kan det også nemnast at eg veit om minst éin person som var sjokkert då ho endeleg såg «Dirty Dancing» og forstod at plottet krinsar kring ein illegal abort.)

 mange bøker som lir under same skjebne – evig feilarkiverte i den felles hukommelsen – er det ingenting (og då meiner eg 

) som er mindre overraskande enn at Donald Trump ikkje veit kva «Den store Gatsby» eigentleg handlar om.

Då den amerikanske presidenten for eit par veker sidan inviterte til Halloween-fest på Mar-a-Lago, var det nemleg med Gatsby-tema – og rett skal vere rett: Det var ikkje den fyrste og vil ikkje bli den siste Gatsby-festen der dei flapper-utspjåka gjestane ikkje fullt ut har tatt innover seg kva dei overdådige feiringane i F. Scott Fitzgeralds roman symboliserer – eit amerikansk samfunn som navigerer etter ein misforstått illusjon heller enn et moralsk kompass, ein elite som dansar over eit fundament som er pill rote.

noko heilt spesielt med å sjå den sittande amerikanske presidenten flire mot fjørkledde dansarar, samstundes som meir enn ein million amerikanarar ikkje fekk utbetalt løn grunna nedstenginga av den føderale staten, samstundes som fleire titals millionar frykta for korleis dei skulle ha råd til å fylle kjøleskapet etter kutta i matpengeordningen Snap.

No er det ingenting som tyder på at den sittande amerikanske regjeringa vil bli betre fortolkarar av skjønnlitteratur over natta – ei heller at dei brått vil ta til seg evna til å empatisere, som vaken lesing av skjønnlitteratur stundom fører med seg. Eg kjenner ei tapt sak når eg ser ho. Ettersom me no er inne i det amerikanarane på godt amerikansk kallar «høgtidssesongen», kjem her eit audmjukt forslag til litterære storverk presidenten kan misforstå til komande festlege samankomstar:

Kvalbiff og liksom-­trebein til alle!

Her forleden døde en av det 20. århundrets fremste nepobabyer. Marlene Dietrichs datter ble 100 år gammel, men rakk aldri å tre helt ut av moras skygge. Selv om Maria Riva hadde en framgangsrik tv-karriere på 1950-tallet, vil hun først og fremst bli husket for den iskalde biografien hun ga ut i 1992, der mora framstilles som en barnaktig narsissist.

Seint i livet fikk Riva en trøstens håndsrekning fra forfatteren Thomas Hüetlin. I boka «Man lebt sein Leben nur einmal», som utkom i fjor høst, møter vi en ung Maria som for én gangs skyld har lagt et verdenshav mellom seg selv og mora. I åpningskapittelet sitter 14-åringen henslengt i passasjersetet på en grå Lancia – med forfatteren Erich Maria Remarque bak rattet.

Sør-Frankrike, seinsommeren 1939. Marlene Dietrich befinner seg på dette tidspunktet i Hollywood, hvor hun noe motvillig skal spille inn sin første westernfilm. I mellomtida har Remarque fått i oppdrag å evakuere seg selv og «barnet», som mora konsekvent kaller henne.

Dietrich har skaffet dem billetter til atlanterhavsdamperen «Queen Mary», med avgang fra Cherbourg i Normandie 30. august. Det er ennå ti dager til, men alt i motbakkene vest for Cannes begynner Lanciaen å hoste faretruende.

41- og 14-åringen har ikke så altfor mye å konversere om. Da duoen fanger opp nyheten om at Hitler–Stalin-pakta er undertegnet, synker stemningen i kupeen enda et hakk. Maria synes de franske bøndene utenfor bilvinduene ser resignerte ut og spør: «Vet de allerede at de kommer til å bli slått?»

«Ja», svarer forfatteren av «Intet nytt fra Vestfronten» lakonisk. «De er gamle nok til å huske forrige krig.»

Så begynner bilmotoren å harke igjen. Og det er ennå 60 mil til Cherbourg.

ble kjent bare to år tidligere. En sommerdag i 1937 satt skuespilleren og pirket i pastaen foran Grand Hotel Excelsior i Venezia med filmregissør Josef von Sternberg ved sin side. Langsomt begynte en galant herremann med sørg­modige øyne, høy panne og sirlig vannkjemmet hår å kretse inn parets bord.

«Herr von Sternberg? Nådige frue? Får jeg presentere meg?»

Om ønskelig, brummet han, «kan jeg naturligvis være en riktig fortryllende lesbe.»

Pasifisten og pumaen

I oktober la byrådet i Oslo fram budsjettet for 2026. Da fikk Deichman-bibliotekene et rammekutt på 7,2 millioner kroner, som øker til 13,2 millioner kroner i 2029.

For å spare inn denne summen foreslår Deichman å slutte med meråpne bibliotek – et tilbud som lar publikum med adgangskort bruke bibliotekene etter stengetid. Opposisjonen reagerte sterkt på kuttene.

«Det er rett og slett stygt gjort», sa tidligere kulturbyråd Omar Samy Gamal (SV) til Klassekampen.

Torsdag la Oslo-byrådet fram tilleggsinnstillingen til budsjettet. Der kom det fram at byrådet skjermer tre biblioteker i Groruddalen for kutt som rammer meråpent.

Bibliotekene det gjelder, er Deichmans filialer på Stovner, Romsås og Furuset.

Bevilgningene er en del av en større pakke på 80 millioner. Ifølge Høyre/Venstre-byrådet skal tilleggsinnstillingen bidra til å bekjempe ungt utenforskap og ungdomskriminalitet i Oslo.

Klassekampen har tidligere snakket med ungdommer i bydeler på Oslos østkant som forteller at tilbudet er svært populært. De er bekymret for å miste en viktig møteplass.

Omar Samy Gamal fra SV sier han er glad byrådet tok til fornuft og reddet det meråpne tilbudet på Stovner, Romsås og Furuset «fra kuttene byrådet selv foreslo i september».

Kaller redningsaksjon «pinlig»

Guri Kulås

Det er ei kjend sak at kontroll over fortida er ein nøkkel til politisk makt i samtida. I USA og Brasil – dei leiande landa i Nord- og Sør-Amerika – bølgar kampen om fortida frå ein president til den neste: frå Obama og Biden til Trump, frå Lula og Rousseff til Bolsonaro og tilbake til Lula igjen.

Kva som står på spel for demokratia i USA og Brasil, og også for vårt kollektive, politiske minne og evne til å skilja løgn frå sanning, blir tydeleg på Film frå Sør. Festivalen feirar i desse dagar 35-årsjubileum med å tematisera historieskriving på film.

I programmet «Ode til dei forsvunne» blir skilnaden mellom diktatur og demokrati og likskapstrekka mellom Brasil i går og USA i dag lysande framstilt i to ulike, men like eksepsjonelle brasilianske drama.

«Fremdeles her» sikra i år Brasil sin første Oscar for beste internasjonale film. Brasils Oscar-kandidat for 2026, Kleber Mendonça Filhos thriller «The Secret Agent» (O Agente Secreto), har alt vorte heidra med både regipris og hovudrollepris til Wagner Moura ved årets Cannes-festival. Begge filmar ser tilbake til det brasilianske militærdiktaturets dagar på 1970-talet og handlar om forvalting av kollektive og personlege minne.

Minne – evna til å forstå livet som tid – er kanskje den eigenskapen som mest grunnleggjande definerer oss som menneske og medmenneske. Minne er òg eit fenomen som er særleg eigna for filmmediet på grunn av dei levande bilda sitt potensial til å herma vår eigen medvitsstraum. I tillegg tydeleggjer filmane risikoen ved vår tids utbreidde historiske korttidsminne og relativiseringa av fakta og sanning til eit spørsmål om politisk perspektiv – «alternative fakta».

basert på barndomsskildringa til Marcelo Rubens Paiva, son av Rubens Paiva, som før militærkuppet i 1964 sat i kongressen for Arbeidarpartiet. Rubens vart «tatt inn til avhøyr» og drepen i fangenskap i 1971. Filmen skildrar den psykologiske effekten av Rubens forsvinning og den 25-årige kampen til kona Eunice (ei eineståande Fernanda Torres) for å få militæret til å vedgå både bortføringa og drapet.

Estetisk kontrasterer Salles det destruktive diktaturet og deira løynde fengsel og løgnpropaganda med livet i den intellektuelt opne, gjestfrie og herleg musikkfylde heimen til Paivas vitale fembarnsfamilie.

«The Secret Agent» er ein offensiv satire som tar heile filmhandverkets retoriske verktøykasse i bruk, og som lag for lag avdekker diktaturet gjennom ei rad brutale og absurde anekdotar intrikat fletta inn i historia om den løyndomsfulle Marcelo (Wagner Moura på sitt beste). Han er ein landbruksprofessor som har kome på kant med den korrupte politisk-økonomiske makta.

Filmen er ein forrykande thriller, fylt med svart komikk og ein poengtert lærdom om kor naudsynt det er å dokumentera si eiga fortid og å halda overgriparar til ansvar. Brasil vedtok alt i 1979, sju år før diktaturet var over, eit amnesti for dei ansvarlege, og Bolsonaro undergrov seinare Lulas og Rousseffs freistnader på ein sannings- og forsoningsprosess. «Handboka» i autokratisk styre har vorte sendt tur-retur frå CIA til Latin-Amerika og tilbake til Trumps USA og Bolsonaros Brasil.

Brasil 1977, USA 2025

BBC har den siste tida fått kraftig kritikk for hvordan kanalen redigerte Donald Trumps tale i forkant av Kongress-stormingen 6. januar 2021.

Nylig forlot kringkastingssjef Tim Davie og nyhetsdirektør Deborah Turness sine stillinger. Det er ikke godt nok for Trump: Nå saksøker også presidenten den britiske kringkasteren.

Trine Eilertsen, sjefredaktør i Aftenposten, mener det hele er en overreaksjon.

Aktuelt

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

«Grenseløse» budrunder, men ikke på de største

Svindlerne bruker kunstig intelligens på stadig mer kreative måter. Det stiller tøffere krav til vår digitale beredskap.

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til potensielle kjøpere av forlaget.

Oversetter Magne Tørring jobber hovedsakelig som frilanser. Likevel tillater ikke Nav ham å tegne forsikring for frilansere – som koster halvparten av det han betaler i dag.

Vi kan bedre

Andrea Romanzi har oversatt både Fosse og Stoltenberg til italiensk. Om støtta til norskundervisning i utlandet kuttes, vil det være et stort tap, mener han.

Bak det nye museet for samtidskunst i hjertet av Warszawa finnes en komplisert historie om politikk og krig, arkitektur og byutvikling.

Lubna Jaffery (Ap) forventer at museer «evner å svare for sine valg»

Knausgård bytter forlag i Sverige

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Er et museum en politisk aktør? Spørsmålet skaper splittelse i Kunst-Norge.

Trump feiltolkar «Den store Gatsby». Kvifor stoppe der?

Pasifisten og pumaen

Byrådet i Oslo redder de kveldsåpne bibliotekene i Groruddalen. Men det er langt fra nok, mener SVs Omar Samy Gamal.

Filmar frå det globale sør gjev skremmande innsyn i problem på den nordlege halvkula.

Aftenpostens sjefsredaktør Trine Eilertsen frykter at BBC-avgangene vil gi oss feigere redaktører.

Gruff og glede over Grokipedia

Camilla Hagen har etablert forlaget Akoya Publishing i London. Neste år lanserer de flere norske forfattere på engelsk.

Karmøy kommune vil kutte halvparten av kulturskolens budsjett. Det vil få store konsekvenser for lokalmiljøet, sier rektor.

Norske medier får refs for KI-bruk, men står på sitt. Dette er bare starten, mener Gunnar Stavrum i Nettavisen.

BBCs politisk skapte krise

Slik ble et tekstil­verk fra 1974 sentrum for årets krasseste kultur­debatt

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sveri­ge­de­mo­kra­terna knapt kan bli grundig nok.

Jerntoll får vi. Men vi slipper nok å se norske lydbøker på Spotify.

«Grense­lø­se» budrunder, men ikke på de største

Svindlerne bruker kunstig intel­ligens på stadig mer kreative måter. Det stiller tøffere krav til vår digitale beredskap.

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til poten­si­elle kjøpere av forlaget.

Oversetter Magne Tørring jobber hoved­sa­kelig som frilanser. Likevel tillater ikke Nav ham å tegne forsikring for frilansere – som koster halvparten av det han betaler i dag.

Vi kan bedre

Andrea Romanzi har oversatt både Fosse og Stol­ten­berg til italiensk. Om støtta til norsk­un­der­visning i utlandet kuttes, vil det være et stort tap, mener han.

Bak det nye museet for sam­tids­kunst i hjertet av Warszawa finnes en komplisert historie om politikk og krig, arkitektur og byut­vik­ling.

Lubna Jaffery (Ap) forventer at museer «evner å svare for sine valg»

Knausgård bytter forlag i Sverige

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes moti­va­sjonen, sier lektor Anne Grønlie

Er et museum en politisk aktør? Spørsmålet skaper splittelse i Kunst-Norge.

Trump feiltolkar «Den store Gatsby». Kvifor stoppe der?

Pasifisten og pumaen

Byrådet i Oslo redder de kveldsåpne biblio­te­kene i Grorud­dalen. Men det er langt fra nok, mener SVs Omar Samy Gamal.

Filmar frå det globale sør gjev skremmande innsyn i problem på den nordlege halvkula.

Aften­postens sjefs­re­daktør Trine Eilertsen frykter at BBC-avgangene vil gi oss feigere redaktører.

Gruff og glede over Grokipedia

Camilla Hagen har etablert forlaget Akoya Publishing i London. Neste år lanserer de flere norske forfattere på engelsk.

Karmøy kommune vil kutte halvparten av kultur­skolens budsjett. Det vil få store konse­kvenser for lokal­mil­jøet, sier rektor.

Norske medier får refs for KI-bruk, men står på sitt. Dette er bare starten, mener Gunnar Stavrum i Nettavisen.

BBCs politisk skapte krise

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

«Grenseløse» budrunder, men ikke på de største

Svindlerne bruker kunstig intelligens på stadig mer kreative måter. Det stiller tøffere krav til vår digitale beredskap.

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til potensielle kjøpere av forlaget.

Oversetter Magne Tørring jobber hovedsakelig som frilanser. Likevel tillater ikke Nav ham å tegne forsikring for frilansere – som koster halvparten av det han betaler i dag.

Andrea Romanzi har oversatt både Fosse og Stoltenberg til italiensk. Om støtta til norskundervisning i utlandet kuttes, vil det være et stort tap, mener han.

Bak det nye museet for samtidskunst i hjertet av Warszawa finnes en komplisert historie om politikk og krig, arkitektur og byutvikling.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Byrådet i Oslo redder de kveldsåpne bibliotekene i Groruddalen. Men det er langt fra nok, mener SVs Omar Samy Gamal.

Aftenpostens sjefsredaktør Trine Eilertsen frykter at BBC-avgangene vil gi oss feigere redaktører.

Karmøy kommune vil kutte halvparten av kulturskolens budsjett. Det vil få store konsekvenser for lokalmiljøet, sier rektor.