Hannah Bull Thorvik

#fff

#000

For oss som ikke følger reality-tv, har rettsreferatene fra saken mot Marius Borg Høiby vært vanskelige å komme gjennom. Ikke bare skal ekskjærester vitne, men også eksers eks – for å vurdere personlighet og moral hos de involverte.

Det nådde et topp-punkt da en ekskjæreste ble beskrevet som «det verste mennesket jeg har vært borti». For de fleste må tanken på å bli blottlagt på denne måten – foran et publikum som i praksis omfatter hele verden – være et sosialt mareritt.

Men ved siden av den massive mediale eksponeringen og de pop-psykologiske begrepene som stadig dukker opp – «lovebombing», «situationship» – er det én ting som virkelig minner oss om at denne rettssaken utspiller seg i det 21. århundre: Telefonen.

Den inntar nærmest en hovedrolle i saken.

som knekker, knuser og rapper til seg både sin egen og kjærestenes mobiltelefoner, er slående – som om telefonene var våpen han måtte rydde av veien, eller forlengelser av egen kropp og psyke. Handlingene kan forstås som et forsøk på å kanalisere sinne uten å skade andre mennesker – og sett fra dét perspektivet kan man nesten gi ham honnør, siden han retter frustrasjonen mot en gjenstand.

Men en mobiltelefon er mer enn et hvilket som helst fysisk objekt. Å ta ut sinne på telefonen er ikke det samme som å kaste en glassvase i veggen; det er mye mer personlig og betydningsfullt. Mobiltelefonen koster flere tusen kroner og rommer passord, e-poster, kontakter, bilder, notater, 

går det med mange telefoner, og det handler ikke bare om økonomisk verdi. Mobilen er vår tids portal til andre mennesker – og til minner, relasjoner og intim kommunikasjon. Når Høiby ødelegger en Iphone, brytes også denne kontakten med omverdenen.

Smarttelefonen har gjort det mulig å opprettholde globale forbindelser på et øyeblikk – noe som er blitt tydelig gjennom Epstein-saken. Vi er blitt «oversosiale», alltid tilgjengelige og konstant oppkoplet. Dette reiser et sentralt spørsmål: Har denne vedvarende tilkoplingen også forsterket følelsene våre – som sjalusien, kanskje den mest eksplosive av dem alle?

 sjalu, og som tidligere måtte gå lange omveier for å følge med på andres gjøren og laden, ligger nå hele overvåkingsapparatet i lomma. Gjennom sosiale medier kan man «stalke» hvem man vil og få innsikt i liv som tidligere var utilgjengelige.

Å ta ut sinne på en telefon er ikke det samme som å kaste en vase i veggen

Marius og mobilene

Selma Stormyren Larsen

Anders N. Kvammen

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Det er som å velge blant sine barn. Sine grusomme barn, sier Nora Steenberg.

Klassekampen har plukket ut fire kvinner fra boka «I det ondes tjeneste» – en jobb forfatterne Steenberg og Ida Rydning var glade for å slippe.

I boka, som utkommer om et par uker, tar historikerne for seg elleve totalitære kvinner som har jobbet, vel, i det ondes tjeneste – ut fra et bredt spekter av ideologiske overbevisninger.

Det kunne vært langt flere, forteller historikerne. Ifølge dem har kvinners roller i totalitære ideologier lenge vært oversett.

– Vi har skrevet om kvinner som er representative eller som har påvirket sin totalitære ideologi, bevegelse eller regime. Det er nok kvinner å ta av, for å si det sånn, sier Steenberg.

– Det er et spekter av damer, fra dem som hadde embeter i regimene til dem som er overbeviste pådrivere for en bevegelse, tilføyer Rydning.

Utelater vi ubehagelige detaljer fra historien, lærer vi heller ikke av den, hevder historikerne. De er på fornavn med sine «grusomme barn». Dette er fire av dem: Laura, Halldis, Ulrike og Beate.

Tyranner i skjørter

Sara Hegna Hammer

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere? 

De siste femten årene har det fortjenstfulle arbeidet med å løfte fram glemte kvinnelige kunstnerskap vært gjort i et slikt omfang at det nærmest er blitt en klisjé.

Markedsføringsstrategien «glemt kunstner» har bredt om seg, påpekte vår kunstanmelder Andreas Breivik i en kritisk kommentar på Kunstkritikk tilbake i 2023: «Glemselsargumentet underminerer historiske og samtidige estetiske vurderinger, og flytter oppmerksomheten fra bildet til kunstnerens biografi», hevdet Breivik.

Og jo da, den tidvis overdrevne fortellingen om en stakkars misforstått, men ufattelig talentfull kunstner som ble ignorert i sin misogyne samtid, er så visst salgbar.

Men resultatet av dette arbeidet er uansett det at den norske kunsthistorien er blitt kraftig revidert de siste femten årene: Kvinnelige kunstnere fra både nær og fjern fortid har fått en helt annen institusjonell anerkjennelse enn tidligere.

Men i hvilken grad har denne revideringen smittet over på den norske folkesjela?

Er norsk kunst for deg stadig ensbetydende med Edvard Munch, Christian Krohg og Gustav Vigeland? Eller har Kitty Kielland og Else Hagen karet til seg en plass i din bevissthet?

Test deg selv! Ett riktig svar gir ett poeng, enkelt og greit.

1.	Hennes «Havbølger» sto i sin tid på Trosterud skole i Oslo. I 2016 viste Kunstnernes Hus en variant av den enorme skulpturen i glassfiberarmerte polyesterrør. Hva heter kunstneren? Hint: Hun deler navn med et tettsted i Valdres.

Hvor godt husker du de glemte kunstnerne?

Mylena Kifle

«Affeksjonsverdi» har fått fått 1,8 millioner kroner av staten til en såkalt oscarkampanje

Aldri før har en norsk film blitt nominert til så mange Oscar-priser, og «Affeksjonsverdi» har allerede vunnet en rekke høythengende priser – sist under Bafta, «britenes Oscar», i februar.

Norsk filminstitutt (NFI) har foreløpig brukt til sammen 4,65 millioner kroner på arbeidet med å lansere filmen utenlands og få den nominert til Oscar-priser.

Det er en pengebruk som har fått film- og musikkritiker Ida Madsen Hestman til å stusse.

– Jeg tenker at filmen nå selger seg selv, så hvor mye penger trenger de egentlig, sier Ida Madsen Hestman, som er kritiker i Musikkmagasinet og redaktør i kulturmagasinet TBA.

Hestman sier at det er mange gode filmer som blir forbigått fordi de ikke får nok midler til lansering.

– Filmer trenger et stort markedsbudsjett for å lykkes. Synlighet er den viktigste kapitalen, og i dag trenger man en god strategi og nok penger til markedsføring for at folk skal se filmen.

– Tenk på «Demring» av Patrik Syversen. Det er en av fjorårets beste filmer, men gikk dårlig på kino. Hvorfor fikk ikke den litt mer i lanseringsbudsjett? Det er en urettferdig stor kløft mellom filmer som får veldig mye støtte og de andre, som trolig må jobbe gratis eller ta fra egen lomme for å markedsføre filmen sin, sier Hestman.

Trier har fått fem millioner til pr-opplegg

De første ukene i rettssaken mot Marius Borg Høiby var det en enkel sak å holde balansen på min høye hest. Gjengivelsen av de anonymiserte vitnemålene gikk sin gang i nettavisene uten at jeg lot meg friste. Kom temaet opp i lunsjen, kunne jeg, med et nedlatende smil, meddele at jeg ikke var nevneverdig interessert i dette 

Men så entret Nora Haukland manesjen og ga saken et velpleid ansikt. Ikke visste jeg at jeg var så besatt av denne influenserens gjøren, laden og traumer, men siden har jeg forsynt meg grådig fra buffeten av pikante detaljer som mediene daglig serverer fra Oslo tinghus.

Det toppet seg tidligere denne uka, da jeg stormet bort til noen hardtarbeidende kolleger for å diskutere vitnemålet til Hauklands ekskjæreste. «Han sier at han måtte gå på eggeskall!» hørte jeg meg selv si, før jeg grep meg til munnen. Hvordan havnet jeg her?

forsiktig med å skylde på andre for sine karakterbrister, men i dette tilfellet peker pilene mot Redaktørforeningen og Presseforbundet. På tampen av fjoråret gikk nemlig de to organisasjonene rettens vei for at pressa skulle kunne identifisere Nora Haukland og Linni Meister i sin omtale av rettssaken.

Hovedbegrunnelsen var at de to har ytret seg offentlig om saken i et slikt omfang at et krav om anonymisering ikke virket rimelig. I slutten av januar konkluderte Høyesterett med at Linni Meister skulle anonymiseres, mens Haukland måtte finne seg i å bli identifisert.

 av hennes – og hennes kjendisvenninners – vitnemål tatt form av et reality­show, presentert for folket gjennom lattervekkende rettstegninger og nitid nedskrevne dialoger. Her har vi kunnet grafse ubeskjedent i opplysninger som er folket fullstendig uvedkommende:

Jøss, Marius Borg Høiby tålte ikke trynet på Sophie Elise, nei? Ok, så Anniken Jørgensen var ungdomsvenn med Høiby, men skeptisk til Haukland, men nå har hun sannelig snudd 180 grader!

Hva skal vi med alle disse opplysningene? Med mindre planen er å erstatte rettens domsavsigelse med en storslått folkeavstemning, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forsvare detaljnivået i dekningen.

Ikke fordi rettssaken ikke er viktig, nei, den er et ubehagelig relevant bilde på betydelige samfunnsutfordringer: voldtekt, vold i nære relasjoner, filming uten samtykke og oppmerksomhetsøkonomiens grelle bakside. Men som Lena Lindgren i Morgenbladet påpekte etter rettens første dag: «Det viktige ved straffesaken trer fram når man ikke ser den som sensasjon.»

Hva skal vi med alle disse opplysningene?

Fri oss fra vår skuelyst!

Dag Eivind Undheim Larsen

Charlotte Skomsøy

– Kunstig intelligens og lesekrisa, sier Sivert Nikolai Nesbø.

Den påtroppende lederen i Den norske Forfatterforening (DNF) har nettopp fått spørsmål om hva som vil være fanesakene de neste to årene.

Til helga avholder DNF årsmøte på hotell Bristol i Oslo sentrum, og hvis alt går etter planen, vil Nesbø bli klappet inn som ny leder.

Øverst på Nesbøs agenda står utfordringene i kjølvannet av KI-revolusjonen og de store språkmodellene.

– Jeg mener det er helt avgjørende at vi får på plass reguleringer på dette området. Vi trenger et rammeverk som sikrer at vi ikke blir oversvømt av tekster som i bunn og grunn bygger på amerikanske språkmodeller, sier han.

Under helgas årsmøte skal medlemmene i DNF blant annet stemme over et forslag fra foreningens styre om å endre opptakskriteriene.

I forslaget heter det blant annet at forfatterne som søker om opptak, må kunne garantere at verket «i sin helhet eller i hovedsak» ikke er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens.

Nesbø mener det er naturlig at det kommer på plass en slik klausul i DNFs vedtekter.

Vi må sikre at folk ikke søker opptak basert på tekster som er kunstig generert.

Varsler kamp mot KI

Christopher Olssøn

Det tok ikke lang tid fra den tyske okkupasjonen var opphevet, før nordmenn for alvor begynte å lage barn. I 1946 ble det født hele 70.727 unger i Norge, noe som ga startskuddet til babyboomen: Mellom 1955 og 1965 var fruktbarheten blant norske kvinner på sitt høyeste siden begynnelsen av 1920-tallet – i gjennomsnitt fødte de tre barn hver.

Det fikk følger, både for hvordan samfunnet forholdt seg til barnet og hvordan vi utformet bygningene våre, forteller Eirik Arff Gulseth Bøhn og Gudrun Eidsvik.

De har kuratert utstillingen «Boom!» på det nyrenoverte Arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo som åpner lørdag.

– I tiårene etter krigen ble barn både praktisk problemstilling og kunstnerisk mulighet i arkitekturen, sier Bøhn.

En av disse arkitektoniske konsekvensene var at barna ble tatt i betraktning når byplaner skulle legges, boligprosjekter skulle tegnes og skoler skulle utformes. Det vokste fram en forestilling om at skolebygg skulle tilpasses barnas behov og tilrettelegge for læringslyst.

Det preget blant annet Sverre Fehns utforming av Skådalen skole i Oslo, en skole tegnet for døve barn. Fasaden er tydelig preget av innglassede halvsirkler.

– De fleste klasserom er nødvendigvis rektangulære, med de pedagogiske implikasjonene det har: Elevene sitter bak i klasserommet og ser rett opp på læreren. Det er et prinsipp som i sin tid var sentralt i kirkearkitekturen, at en lyttende gruppe mennesker kikker opp mot en talende person, sier Bøhn.

Vi ville få laget et sted der barna kan være med å endre sine omgivelser.

Boom! Nå gjenåpner Arkitektur­museet

«Jeg var ikke bare overrasket, men sjokkert», uttalte Olga Ravn til Politiken i går.

I slutten av februar var den danske forfatteren til stede under premieren på en teateroppsetning på Volksbühne i Berlin – men etter én time forlot hun opprørt salen.

Dagen etter ba Ravn om å få trekke sin del av manuskriptet. «Böses Glück / Cult of the Daughter» er nemlig basert dels på nyskrevet dramatikk av Ravn selv, dels på romaner av Tove Ditlevsen.

«Hadde det bare vært et dårlig stykke, kunne jeg tilgitt det. Men det er endt med å bli en utrolig kvinnefiendtlig forestilling», sier Ravn.

Ravn uttaler til Politiken at hun hadde hjertebank og var utilpass under oppsetningen. I en av stykkets første scener blir den berømte danske forfatteren Ditlevsen (1917–1976) latterliggjort, hevder Ravn.

En skuespiller sitter på scenen blåser opp kondomer, som slippes og flyr rundt med en «fisende lyd» etter seg, beskriver Ravn. Deretter siterer skuespilleren en av Ditlevsens mest berømte linjer: «Barndommen er lang og smal som en kiste, og man kan ikke slippe ut av den ved egen hjelp.»

Ravn sier at hun ikke kan tolke scenen som noe annet enn «en provoserende ydmykelse av Tove Ditlevsen».

Oppsetningen er basert på Ditlevsens «Københavnertrilogi» fra 1960- og 70-tallet, men midtpartiet ble skrevet av Ravn på regissør Benny Claessens oppfordring. Han har også skrevet inn en monolog i stykket som ifølge Ravn harselerer med henne selv: «Det var perfid og ubehagelig, så jeg gikk», sier hun.

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

«Dette stedet er hjertet av Los Angeles. Hjertet av Hollywood», sier eiendomsmekler Brandon Williams i en Youtube-video om plasseringen til luksusvillaen.

«The Stanley House» eller «The Hollywood Rockstar House», som huset også kalles, er på 1000 kvadratmeter. Interiøret er designet av musikeren Lenny Kravitz.

Da «Verdens verste menneske» var nominert til Oscar for beste internasjonale film og beste originale manus i 2022, leide Norsk filminstitutt (NFI) villaen. Den gang betalte de 312.000 kroner for tre dager.

Under årets Oscar-uke punger de igjen ut for «Rockstar House». Denne gangen er prisen blitt enda stivere: NFI betaler 529.000 kroner for to netter.

Prisen er kanskje blitt stivere, men Oscar-nominasjonene er også blitt flere siden 2022.

Joachim Triers «Affeksjonsverdi» fått ni Oscar-nominasjoner – deriblant den gjeve prisen for beste film. «Den stygge stesøsteren» er nominert for beste hår og sminke. I tillegg er Espen Nordahl nominert for beste visuelle effekter for filmen «Sinners».

– Det er en enorm seier for Norge. Nå vil vi bruke det momentumet til å nå enda breiere ut med norsk film, sier NFIs Kjetil Omberg, som er avdelingsdirektør for produksjon og internasjonale relasjoner.

Fredag i neste uke har de invitert de nominerte og nordisk og internasjonal presse til huset. Seinere på kvelden skal de ha en mottakelse med kulturminister Lubna Jaffery og internasjonale agentselskaper, produksjonsselskaper og PR-byråer.

Norge betaler en halv million for to netter i «Rockstar House»

Frida Holsten Gullestad

En dansk middelklassefamilie ankommer en resort i Syden. De er på den lekreste ferien de noensinne har vært på, inntil de kjører på og skader en afghansk flyktning.

Han drømmer om asyl i Europa, men nå har den godtroende familien ødelagt både beinet og framtidsplanene hans.

– Det er jo en litt risky film, sier filmens regissør Maria Sødahl og sikter til fortellerperspektivet i filmen «Paradis».

– Filmen snur kamera fra dem som lider, til oss som er dypt privilegerte, sier filmskaperen.

– Det er en historie om oss skandinaver. Hva betyr det å være et godt menneske for oss som er oppvokst med sosialdemokratiske, humanistiske og kristne verdier? spør Sødahl.

Den danske familien føler skyld og ansvar, de prøver å hjelpe, men opplever å bli dratt inn i stadig mørkere konsekvenser av valgene de tar.

Sødahl betegner «Paradis» som en moralsk fabel, hvor vi alle kunne vært en av karakterene: en mor med toppjobb i Helsedepartementet, en far som er lærer i videregående og to døtre på elleve og seks år.

– Det er en duell mellom øst og vest. Den begynner diplomatisk og ender med full krig. Så får man vurdere selv om det er en tragedie eller ikke, sier Sødahl.

Det er ikke bare ferien som går til grunne her.

En fortelling om skandinavisk skam

Endre Ugelstad Aas

– Da iranske nyheter bekreftet at Ali Khamenei var død, hylte jeg, selv om klokka var to–tre på morgenen, sier Fatemeh Ekhtesari.

Den iranske poeten, forfatteren og menneskerettighetsaktivisten har bodd på Lillehammer siden 2017. Hun kom dit som fribyforfatter etter å ha flyktet fra Iran.

Ekhtesari er en av mange som har uttrykt lettelse over at ayatolla Khamenei er død, mannen som styrte Iran med jernhånd i nesten fire tiår.

– Det var tårer, det var glede, det var mange års byrder som lettet fra brystet mitt. Jeg så ansiktene på alle protestantene som er blitt drept i løpet av disse årene, sier hun.

– I 2009 var jeg i gatene. De som er eldre enn meg, husker andre ansikter fra tidligere protester. Jeg ble selv torturert og avhørt i fengsel om ting jeg hadde skrevet om Khamenei eller om landet på bloggen min. Ingen var uberørt av denne mannen.

Siden drapet på Khamenei ble bekreftet natt til søndag, har Ekhtesari delt flere videoer av feirende iranere med tekster som dette: «Du skulle vært her, Sarina, min søster. Mannen som drepte deg, er ikke lenger i live.»

Ekhtesari har fulgt nyhetene siden opprøret begynte i desember i fjor.

– Etter å ha fulgt utviklingen tett var jeg sikker på at det ville bli krig. Natta før angrepet sa jeg til en venn at jeg trodde det ville komme på fredag. Men det kom på lørdag.

Det finnes ikke noe navn for denne følelsen: glede, uro og håp.

– Det var tårer, det var glede

Kåre Bulie

Fra taket på en tilbakeholden patrisiergård i hjertet av den østerrikske hovedstaden strekker mystiske former seg ut. Den som står rett under hjørnebygningen, kan imidlertid bare ane dem: Interesserte må bevege seg lenger bort i Falkestrasse eller vandre nedover den kryssende gaten for å få sett inngrepet ordentlig. Først på avstand trer det østerrikske arkitektkontoret Coop Himmelb(l)aus gjennombruddsverk frem.

Wien-skapningen forblir uklar også da: en struktur preget av glass, linjer – rette og buktende – og geometriske innslag som kan se ut som om den er i ferd med å rase ned fra taket. Hva den dekker, er tilsvarende umulig å avgjøre for en utenforstående.

utroper hjørneformene til et «nøkkelprosjekt» og forteller at et stort møterom, mindre kontorer og en resepsjon skjuler seg under dem. Helheten kan også brukes som leilighet.

Mer oversiktlig fotodokumentasjon viser at Coop Himmelb(l)au skapte et radikalt nytt taklandskap av motstridende former som sammen danner en slags postmoderne kuppel. Arkitekt Wolf D. Prix snakker om en «linje av energi» som strekker seg fra gaten, og om å «åpne» det gamle taket. Advokatfirmaet som holdt til i bygningen, ønsket mer plass i høyden. Lille julaften 1988 ble den unike løsningen på den tidstypiske «loftsendringen» fullført.

for prosjektet særlig passende navnet utroper selv resultatet til «den første realiserte dekonstruktivistiske bygningen i verden». Ifølge Prix ble det avgjørende at Wiens ordfører beskrev inngrepet som kunst heller enn som arkitektur. «Og jeg sa: Skriv dette ned, vær så snill, for kunst kan ikke kontrolleres av forskrifter», uttalte østerrikeren til arkitekturnettstedet Dezeen om friheten dette ga ham.

Samme år som takinstallasjonen ble fullført, fikk den plass på dekonstruktivisme-utstillingen i Museum of Modern Art i New York. Heller enn som et utslag av datidens moteriktige dekonstruksjonsteori omtalte Mark Wigley i katalogen denne kantete, skulpturelle arkitekturen som et uttrykk for at «drømmen om ren form er blitt forstyrret» – at den «er blitt et slags mareritt». Den reisen over Atlanterhavet som det på samme tid diskré og oppsiktsvekkende hjørnet i Wien la ut på, sikret det i alle tilfelle en plass i historiebøkene.

 kalte kuratoren prosjektet et skjelettmonster, «en form som er blitt forvrengt av en fremmed organisme, et forstyrrende dyr som vrir seg og slår seg gjennom hjørnet». Over utstillingen av modellen har Wiens Architekturzentrum gitt det en mer folkelig karakteristikk: «Rock over barokk».

Klenodiet er av åpenbar interesse for enhver med appetitt på arkitekturhistorie. Viktigere for folk flest enn detaljene i dekonstruktivistisk formgivning er det likevel at «dyret» er en påminnelse om betydningen av bokstavelig talt å se opp.

Å gjøre det i tett befolkede bygater kan innebære helserisiko og er også derfor lett å glemme. Smale gater kan dessuten gjøre det krevende å oppdage hva som befinner seg på husenes topp. Ikke desto mindre kan en ganske annen verden åpenbare seg for den som insisterer på å få det til. Vedkommende vil innse at byens tak er et like deler underbelyst og undervurdert fenomen.

Byens tak er et like deler underbelyst og undervurdert fenomen

Kunsten å se opp

– Dette må sies å være en sjokkovergang, sier Knut Kristian Hauger, ansvarlig redaktør i Kampanje.

Hauger velger altså å bruke det han kaller «god Dagbladet-terminologi» på gårsdagens nyhet om at Gunnar Stavrum tar over redaktørstolen i Dagbladet.

I fjor høst måtte tidligere sjefredaktør Frode Hansen gå på dagen. Da Klassekampen spurte en rekke bransjefolk hvem som burde overta jobben hans, var det ingen som nevnte Stavrum.

Blant kandidatene som ble trukket fram, var Vårt Land-redaktør Bjørn Kristoffer Bore, Morgenbladet-redaktør Sun Heidi Sæbø og VGs nyhetsredaktør Tora Håndlykken.

Gunnar Stavrum har brei erfaring fra ulike roller i Medie-Norge, men de siste 25 årene har han vært ansvarlig redaktør for Nettavisen – en publikasjon som først og fremst har markert seg med løpende nyhetsdekning.

Nå skal altså Stavrum lede ei tabloidavis med røtter i en liberal og kulturradikal tradisjon.

– Han er ikke navnet som er blitt nevnt hyppigst, og inntrykket var at Stavrum ønsket å trappe ned. Personlig hadde jeg andre og mer åpenbare kandidater på min toppliste, sier Hauger.

Kampanje-redaktøren understreker samtidig at Stavrum er et knallsterkt navn og peker på at han er en erfaren tabloidredaktør med en tydelig stemme i den norske offentligheten.

Det er litt rart å ansatte en kandidat som om tre år får aldersrabatt på T-banen til Hasle.

Sjokkovergang i Medie-Norge

I forrige uke kunne finansbyråd i Oslo Hallstein Bjercke (V) komme med en etterlengtet gladnyhet: Kommunen har klart å snu de blodrøde tallene.

Etter to år med underskudd og kutt har kommunen nå et overskudd på 1,2 milliarder kroner, blant annet som følge av ekstrabevilgninger fra regjeringen på 450 millioner.

De gode tidene merkes imidlertid ikke i kulturskolen. Der må de fremdeles kutte 10,3 millioner kroner, og onsdag forrige uke fikk alle ansatte i kulturskolen tilbud om å ta sluttpakke.

Mange av de ansatte i kulturskolen i Oslo er organisert i fagforeningen Creo. Hans Ole Rian, leder i Creo, sier de ansatte opplever situasjonen som «umusikalsk» og «tonedøv».

– Nå er de veldig urolige. Hva skjer hvis ikke mange nok tar sluttpakke? Skal de begynne å si opp folk? spør Rian.

– Det er en krevende situasjon, spesielt for dem som har jobbet store deler av sitt yrkesaktive liv i kulturskolen. Det er ikke så enkelt å få andre jobber som musiker eller kunstner.

Fagforeningen og medlemmene deres i kulturskolen er skuffet over byrådet.

– Dette må være en slags norgesrekord i dobbeltkommunikasjon. Kuttene i kulturskolen skyldes ikke dårlig økonomi, de kommer fordi byrådet 

kutte i ­kulturskolen. Det synes jeg de burde være ærlige på, sier Rian.

Dette må være norgesrekord i dobbeltkommunikasjon.

Ansatte i kulturskolen får tilbud om sluttpakke

«Leserne tror de kjøper en knallgod bok, men risikerer å få noe helt annet i hendene», uttalte Bjørn Vatne, leder i Forfatterforeningen, på fredag.

Han reagerte på at Ark sidestiller bloggere og influensere med profesjonelle kritikere.

Bokhandlerkjeden har nemlig en kategori i nettbutikken sin de kaller for «kritikerfavoritter» – her finner man blant annet bøker som har fått terningkast fem eller seks på blogger og Instagram.

Ragnhild Sandlund Lervik har drevet bokblogg i årevis. Hun er enig i at det er forskjell på anmeldelser på blogger og i redaktørstyrte medier.

– Jeg synes også det er viktig at avisene satser på litteraturkritikk, men jeg tror det er rom for begge deler, og jeg synes det er tullete å være så negativ til bokbloggene, sier Lervik.

Siden Klassekampens sak på fredag, har Ark fjernet kategorien «kritikerfavoritter». Nå heter den samme sida «anbefalte bøker». De har også fjernet noen av omtalene, etter hard kritikk fra både Forfatterforeningen og Kritikerlaget.

– Jeg er prinsipielt enig i at det er litt rart å blande de to kritikkformene. Det er ingen som faktasjekker det jeg skriver, eller sjekker at jeg ikke er bestevenn med forfatteren jeg omtaler.

Jeg stoler mer på terning­kast fra en bok­blogger.

Forsvarer bokinfluensere

Line Ørnes Søndergaard

Hendelser fra flere år tilbake har det med å hjemsøke karakterene til Henrik Ibsen. Tenk bare på farskapsspørsmålet som får så fatale følger i «Vildanden», eller hvordan svogeren til konsul Karsten Bernick truer med å avsløre hans gamle løgner i «Samfunnets støtter».

– I nesten alle hans skuespill blir hendelser fra fortida en drivkraft på nåtidsplanet, og ofte er disse av rettslig karakter, sier Dag Michalsen, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Han er med på å lede forskningsprosjektet IbsensRett 1828–2028, der Henrik Ibsens skuespill skal analyseres med et rettshistorisk blikk. Forskerne skal kartlegge hvordan rettstilstanden i Norge på andre halvdel av 1800-tallet preger skuespillene.

Målet er at en forståelse for datidas lovverk og rettspraksis vil kunne bidra til nye perspektiver på Ibsens stykker.

Prosjektet skal lede ut i en rettshistorisk kommentarutgave til Ibsens samlede skuespill. Lanseringsdato er 20. mars 2028 – dagen Henrik Ibsen ville fylt 200 år, hadde noe slikt vært mulig.

– Når man skal avdekke hvordan rettstilstanden var på Ibsens tid, er det ikke bare å slå opp i loven, forteller Michalsen da vi treffer ham sammen med professor Marit Halvorsen og førsteamanuensis Marius M. Kjølstad i Rettshistorisk samling på Domus Juridica.

– Vi må for eksempel finne ut hvordan kriminalloven fra 1842 og loven om ektefellers formuesforhold fra 1888 – med alle deres endringer og domstolspraksis, former den normative situasjonen som Hedda Gabler eller John Gabriel Borkman begår sine lovbrudd og normbrudd i, forteller professoren.

Henrik Ibsen viser oss barnet som rettslig figur. 

Ibsen lest med rettsbriller

Det var leven langs norskekysten 22. oktober i 2004. Et innslag på «Dagsrevyen» fra samme dag viser hvor uharmonisk det lyder når små og store skip og skøyter blåser i fløyta på akkurat samme tid: I 15 sekunder fra klokka 15.00 ljomet ett langt signal fra norske fartøy verden over.

Inne på land var Erik Byes kiste like før blitt båret ned midtskipet i Trefoldighetskirken. 1000 mennesker hadde fått plass på kirkebenkene for å ta farvel, men langt flere så Bye som en venn av seg og sine.

Hvordan endte livet hans slik? Bye, som verken var sjømann eller skogsarbeider, og som nektet å kalle seg både komponist og poet, nøt respekt i hvert hjørne av landet – fra Marienlysts tv-studioer til skogbygder i Østerdalen og fiskevær langs Helgelands­kysten. I morgen ville han ha fylt 100 år.

– På 1970-tallet var det ikke ett menneske i Norge som ikke visste hvem Erik Bye var, sier biograf Asbjørn Bakke.

Folk hadde fått god anledning til å bli kjent med ham. Siden fjernsynets spede begynnelse hadde Bye gått igjen på skjermen. Dessuten holdt han alltid på med en masse på én gang, skal vi tro Bakke.

– Han hadde en spinnvill aktivitet. I 1966 forberedte han «Idebanken», en banebrytende programserie på radio og tv, ga ut en LP og skrev boka «Munnspill under åpen himmel», som ble den mestselgende boka på norsk til da. Han spilte hovedrolla i en Arne Skouen-film og hadde tre–fire faste radioprogrammer parallelt.

– Man kan nesten kalle ham et renessansemenneske?

Han som samlet landet

Torgrim Eggen

Det har skjedd så fort at vi nesten ikke merket det. Når jeg følger ulike sider av Epstein-skandalen, som består av over 300 gigabytes med data, slår det meg at for 30 år siden hadde alt dette vært ­utenkelig. Umulig å samle og systematisere, umulig å distribuere, umulig å publisere.

I 1996 utga jeg noe så absurd som en bok om internett. Den het «Internett for tvilere» og var en beskjeden suksess, fikk mye presseomtale og falt VG-anmelder Jon Michelet i smak, husker jeg. To–tre år etter var boka meningsløs. I mellomtida foregikk en revolusjon.

 1996 året da internett-bruk eksploderte i Norge. Fra cirka 45.000 i 1995 var vi i løpet av 1996 blitt rundt 800.000 nordmenn (17 prosent) som var online «en gang i uka eller oftere» (!!). Det var i Thorbjørn Jaglands korte regjeringstid, og det luktet panikk og svidde datakabler overalt.

Statssjefen var ingen pådriver i den digitale revolusjonen, for å si det mildt. Ikke i forhold til sin svenske kollega Carl Bildt, som i sin tid som minister på nittitallet samvittighetsfullt besvarte sin egen mail og fremdeles er digitalt høyst tilgjengelig. Nå er vi, i stor grad mot hans vilje, blitt kjent med Jaglands digitale kommunikasjon, og det er sørgelig lesestoff. Mannen presterer til og med å stave sitt eget fornavn feil (Thorbjøn) når han skal opprette en e-post-konto.

 hitech-innretningen på statsministerens kontor på midten av nittitallet var en telefaks. Folk fakset som besatte. «Faksmaskinen er faktisk yngre enn internett, men om ti år må du på museum for å finne en», skrev jeg i 1996. Det tok vel bare fem år? Faksen levde et stykke inn på 2000-tallet fordi faks-signaturer var juridisk gyldige. (Det fantes utrolig nok faks-svindlere. Mitt første nigeriabrev kom på telefaks.)

Det fine med internett den gangen var at det ikke var dumme folk der. Jo visst vrimlet det av gærninger, ekstremister, erkekverulanter, mammaboende tapere og Folk Som Tar Feil, men vaskeekte dumminger lot vente på seg, noen få år. Så kom dotcom-bobla, fulgt av gjennombruddet for sosiale nettverk i 2006 eller så. En utjevning fant sted.

 jeg en arbeidsgiver, gratismagasinet Natt&Dag, til å opprette en internett-konto for meg. Mailadressa var nattodag@oslonett.no, siden vi så for oss at privilegiet kunne 

. Fikling med modemer, grensesnitt og så videre måtte jeg ta meg av sjøl, men jeg var ganske tech-savvy den gangen, i motsetning til nå. (Heldigvis rakk jeg å avle en it-konsulent i dotcom-tida.) Noen uker etter hadde jeg lært og erfart såpass at jeg kunne publisere en fire siders reportasje med tittel «Den digit@le doveggen» – krøllalfa i titler var 

– som ble mye lest og diskutert. På papir, så klart. Det gikk et år før jeg vågde meg på digital publisering.

Jeg vant en pris (Computerworlds høythengende «gullmus») for min første verdensvev-tjeneste hos Gyldendal forlag, og livet som internett-guru var i gang. Virksomheten handlet i stor grad om den halte som leder de blinde. Noe av årsaken, tror jeg, er at it-folk, som skjønte mye mer av disse tingene enn jeg, ofte kommuniserer dårlig med folk som er ferske på tech. Det trengtes en humaniora-tilnærming, et annet slags språk.

, i auditoriet på Forus utenfor Stavanger, og skulle belære Statoil-ansatte og ledere om hvorfor de måtte komme seg online i en fei. På slike konferanser ble jeg god venn med Tron Øgrim, som spilte en tilsvarende rolle. Tron hadde betydelig mer erfaring med revolusjoner enn jeg, men vi delte sansen for storkapitalens penger. Så satt vi i baren etterpå og følte oss som lurendreiere. Ikke for det; Statoil, som nå heter Equinor, fulgte mitt råd og er på Internett nå. Det har de tydeligvis tjent bra på.

Det fine med internett den gangen var at det ikke var dumme folk der

Mitt liv som it-guru

– Jeg kan bekrefte at vi fikk en e-post fra advokaten til Thorbjørn Jagland om helsesituasjonen hans, sier VG-redaktør Gard Steiro.

– Det som sto i den, var ikke nytt for oss. Vi var kjent med Jaglands helsesituasjon, og e-posten hadde ingen betydning for vår linje i saker om ham.

Tirsdag skrev flere medier at Jagland var innlagt på sykehus. Innleggelsen skyldes belastning på Jagland etter avsløringen om hans kontakt med Jeffrey Epstein.

Inyheter og Finansavisen skrev at Jagland hadde forsøkt å ta livet sitt, noe hans advokat, Anders Brosveet, har avkreftet.

Inyheter har også påstått at pressa har laget en avtale om å ikke omtale sykehusinnleggelsen. Det har flere redaktører, og Brosveet selv, avvist.

– Det er av enkelte blitt tegnet et bilde av at mediene har følt seg bundet av e-posten, sier Steiro.

Men det stemmer ikke, sier redaktøren. VG kjente allerede godt til Jaglands helsesituasjon.

Aktuelt

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Trier har fått fem millioner til pr-opplegg

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Sivert Nesbø, påtroppende leder i Forfatterforeningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intelligens.

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

I Maria Sødahls spillefilm «Paradis» blir en dansk families drømmeferie forpurret av båtflyktninger.

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Kunsten å se opp

Gunnar Stavrum sier han ønsker å provosere som ny sjefredaktør i Dagbladet. Tidligere Dagblad-journalister tviler på kursendring.

Onsdag fikk alle ansatte i kulturskolen i Oslo tilbud om sluttpakke. Dagen etter jublet byrådet over milliardoverskudd.

Bokblogger Ragnhild Sandlund Lervik mener Forfatterforeningen undervurderer både bokbloggere og lesere.

Ibsen lest med rettsbriller

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Hva forbinder du med tallet 28.800? Lite hint: Det handler ikke om Jehovas vitner.

VG, Aftenposten og Nettavisen får iblant bakgrunnsinformasjon om kilders dårlige helse. Det stopper ikke alltid mediene fra å publisere saker om dem.

Aristokrat som talte folkets sak

Sylvi Listhaugs gamle rådgiver setter bikkjer over folk. Vi har hørt den visa før.

Nesten 3000 bøker er markert som «kritikerfavoritter» i Arks nettbokhandel. Men mange av dem er bare omtalt på blogger eller på Instagram.

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

– Uten kunsten blir vi enda farligere

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobil­te­le­fonen kunne trenge en bistands­advokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privat­sjå­før»: – Hun prøvde å påvirke ham

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

Trier har fått fem millioner til pr-opplegg

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunns­borger.

Sivert Nesbø, påtrop­pende leder i Forfat­ter­for­eningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intel­li­gens.

Hvilke spor satte babyboomen i arki­tek­turen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arki­tek­tur­mu­seet.

Hundre forlot premiere – også forfat­teren selv

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

I Maria Sødahls spillefilm «Paradis» blir en dansk families drømme­ferie forpurret av båtflykt­ninger.

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Kunsten å se opp

Gunnar Stavrum sier han ønsker å provosere som ny sjefre­daktør i Dagbladet. Tidligere Dagblad-jour­na­lister tviler på kurs­end­ring.

Onsdag fikk alle ansatte i kultur­skolen i Oslo tilbud om sluttpakke. Dagen etter jublet byrådet over milli­ard­over­skudd.

Bokblogger Ragnhild Sandlund Lervik mener Forfatter­foreningen under­vur­derer både bokblog­gere og lesere.

Ibsen lest med retts­bril­ler

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Hva forbinder du med tallet 28.800? Lite hint: Det handler ikke om Jehovas vitner.

VG, Aften­posten og Nettavisen får iblant bakgrunns­in­for­masjon om kilders dårlige helse. Det stopper ikke alltid mediene fra å publisere saker om dem.

Aristokrat som talte folkets sak

Sylvi Listhaugs gamle rådgiver setter bikkjer over folk. Vi har hørt den visa før.

Nesten 3000 bøker er markert som «kritiker­favoritter» i Arks nettbok­handel. Men mange av dem er bare omtalt på blogger eller på Instagram.

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holo­caust­for­nekter

– Uten kunsten blir vi enda farligere

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Sivert Nesbø, påtroppende leder i Forfatterforeningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intelligens.

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

I Maria Sødahls spillefilm «Paradis» blir en dansk families drømmeferie forpurret av båtflyktninger.

Gunnar Stavrum sier han ønsker å provosere som ny sjefredaktør i Dagbladet. Tidligere Dagblad-journalister tviler på kursendring.

Onsdag fikk alle ansatte i kulturskolen i Oslo tilbud om sluttpakke. Dagen etter jublet byrådet over milliardoverskudd.

Bokblogger Ragnhild Sandlund Lervik mener Forfatterforeningen undervurderer både bokbloggere og lesere.

Ibsen lest med rettsbriller

VG, Aftenposten og Nettavisen får iblant bakgrunnsinformasjon om kilders dårlige helse. Det stopper ikke alltid mediene fra å publisere saker om dem.

Nesten 3000 bøker er markert som «kritikerfavoritter» i Arks nettbokhandel. Men mange av dem er bare omtalt på blogger eller på Instagram.

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter