Maria Horvei

#fff

Kva var det med Carolyn Bessette? Eg veit ikkje kva digitalt ekkokammer du soknar til, men i mitt jallar dette spørsmålet for tida veggimellom.

spørsmål – kvinna som i 1996 gifta seg med John F. Kennedy jr., var gjenstand for ein intens fascinasjon då ho levde og har i tiåra etter ekteparets tragiske død i ei flyulukke i 1999 fått livet sitt plukka frå kvarandre og analysert i stadig tilbakevendande sirklar. Men med «Love Story», ein av vårens store amerikanske tv-suksessar, har «CBK»-kulta likevel nådd nye, febrile høgder.

, kort fortalt, regissør Ryan Murphys dramatisering av kjærleiksforholdet mellom Kennedy jr. og Bessette, frå dei fyrst møter kvarandre og fram til dei legg ut på reisa som skulle bli deira siste. Scena er New Yorks gater, på det visstnok-så-mykje-meir-sorglause 90-talet, tida då alle flaug rundt med capsen bak fram og kjederøyka med likesæl eleganse.

Som forteljing frå verkelegheita er det ei som openbert byr seg fram for fiksjonalisering, 

som ho unndreg seg kunstens klare krav til 

Ja visst, dette er to (ekstremt tiltrekkande) unge menneske som levde intense liv i medias søkelys, og som møtte ein vond slutt. Kennedy-familiens uomtvistelege glamour, blanda med dei forbanningsliknande tragediane dei igjen og igjen vart råka av, er som henta ut frå oppskriftsboka for klassisk drama.

 sida: Kva var JFK jr. og Carolyn Bessette eigentleg kjende for, kva 

dei med liva sine som kan gjere tv-serien om dei til noko anna enn fetisjering? Sonen til president Kennedy var aldri så kjend for noko som han var for å vere sonen til president Kennedy. Den mediesky Carolyn Bessette vart kjend fordi ho var saman med han.

Eller var det eigentleg slik det var? I sentrum av det kulturelle opphenget – eg er for ordspelets skuld freista til å ty til bokmål og skrive 

– i Carolyn Bessette, er det nemleg ikkje forholdet til JFK jr. som står i sentrum, men derimot stilen hennar. Frå ho møtte presidentsonen til dei gifta seg, jobba Bessette i Calvin Klein, det mest kvintessensielle 90-talsmerket av dei alle, og sjølv inkarnerte ho den minimalistiske elegansen som i våre dagar er kjelda til tallause forsøk på etterlikning – tenk kjolar med spagettistroppar, smale solbriller, svarte loafers.

Lik matoppskrifter med tre ingrediensar er ein så enkel stil nesten umogleg å faktisk få til å fungere med mindre du arbeidar med uovertrufne ingrediensar – men prøv å seie det til kvinnene som sørga for at USA no er utseld for skilpaddemønstra hårbøylar av typen CBK gjekk med.

sett dei fyrste to episodane av «Love Story» slår endå eit lag av tiltrekkingskrafta hennar mot meg – eitt som på regissør Murphy på kløktig vis har reindyrka i skodespelar Sarah Pidgeons portrettering: Bessette personifiserer den kvinnelege fantasien om ikkje å måtte prøve.

Carolyn Bessette ender opp med draumeprinsen utan å måtte prøve

Sara Hegna Hammer

Tom Henning Bratlie

Over senga til Svein Tore Bergestuen henger et fotografi av ham selv.

Det er ikke inn hit, i det aller helligste, Klassekampen har invitert seg selv. Men det er her vi havner, på jakt etter et Donald-bilde han ikke finner – kanskje det er på hytta?

– Du kan jo ikke skrive at jeg har bilde av meg selv der. Men det er et minne, sier verten og skrur av spottene.

Bildet, tatt på en fjelltopp i et tåkelagt Lofoten og trykket på børstet stål, blir mørkere.

– Jeg liker at lyset i rommet bestemmer om det er soloppgang eller solnedgang i bildet. Litt tacky, når jeg sier det sånn, men det er jævlig fint, sier Bergestuen før vi rusler tilbake til stua.

For det er det som henger her, i stua i Asker, vi er kommet for. Da vi spurte kommunikasjonsguruen om å vise fram veggpryden sin, kom svaret kjapt: «Ja, det kan jeg. For det er viktige greier som henger over sofaen, faktisk.»

Kunne det være Bjarne Melgaard-malerier fra tidlig 2000-tall? En nettverksbygger som Bergestuen kunne jo ha sikret seg et Ida Ekblad-verk før de ble for dyre?

Men nei, her er det barndomsvenninna Tove Hirth fra Jevnaker som dominerer, med tegninger og en liten bronseskulptur på et stykke drivved fra Randsfjorden.

Dét er Tove, dét er Tove, dét er Tove, og de to der er Tove.

Glassblåserens sønn eier nesten ikke glasskunst

#000

Har du hørt den om arkeologen som ikke ville grave i fortida?

Nei? Da har du vel ikke lest Judith Hermanns «Ich möchte zurückgehen in der Zeit» («Jeg vil gå tilbake i tida»), utgitt på tysk i slutten av februar.

For selv om jeg-personen, en forfatter til forveksling lik Judith Hermann, vil nøste opp i fortida til nazibestefaren, er det et ikke-tema for hennes arkeologsøster.

Som Klassekampen skrev i går, er medlemslistene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) nå blitt søkbare, slik at alle tyskere kan sjekke om slektningene deres var medlem i Adolf Hitlers parti. Hermann trenger ikke søke – hun vet at bestefaren var utstasjonert som SS-soldat i polske Radom. Spørsmålet er 

Boka, en blanding av selvbiografi og roman, tar dermed for seg det tyskeste temaet man kan tenke seg: bearbeidingen – eller fraværet av bearbeiding – av landets nazistiske fortid.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er ikke boka blitt møtt med udelt begeistring i Tyskland. Som kritiker Henrik Keyser Pedersen påpekte i Bokmagasinet, har anmelderne i noen av landets tyngste kulturaviser tydd til ord som 

Adam Soboczynski i Die Zeit mener Hermanns karakteristiske skrivemåte, preget av stemningsfulle tvetydigheter, kommer til kort i møte med tematikken. Ifølge Tobias Rüther i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) fetisjerer hun et tomrom som ifølge ham ikke er der.

Det fikk oss til å lure: Har den kritikerroste og prisbelønte tyske forfatteren levert et makkverk? Eller må kritikernes avvisning ses i lys av den tyske generasjonsskammen og minnekulturen?

Klassekampen har spurt tre tyskkyndige ikke-tyskere om hva de synes om «Ich möchte zurückgehen in der Zeit».

Den kommer neppe til å bli stående­ som en av hennes ­store tekster.

Bok om nazimorfar kalles upassende

Selma Stormyren Larsen

Christopher Olssøn

Astrid Nordstadstrekker hals mot sminkør Christian Berg. Han har nettopp dandert håret hennes i en stram knute på toppen av hodet, mens en parykk med brune, bølgende lokker venter på en hylle over speilet.

Først skal Berg legge tjukt med kajal og oransje leppestift på Nordstads ansikt. Hun er i ferd med å forvandles til prinsesse Eboli, en av de sentrale figurene i Giuseppe Verdis 1800-tallsopera «Don Carlo», her satt til Francos Spania på 1970-tallet.

Utenfor Operaen i Bjørvika har det blåst opp til liten kuling, og gjennom vinduet kan vi se de hvite bølgetoppene slå mot fasaden.

Innenfor snakkes det med lave røster. Barytoner og sopraner dingler med beina foran hvert sitt opplyste speil.

Fra Nordstads stol høres dempede stemmeøvelser. Klokka er ti, og allerede har hun stått opp med en gutt på sju måneder, trosset gult farevarsel og varmet opp kropp og stemme. Forsøkt, i alle fall.

– Det blir spennende å se om det kommer noe lyd når jeg åpner munnen i dag.

Du er den nye reklamen for å bruke solkrem.

Om 50 minutter går teppet opp

Mylena Kifle

Artister som har opplevd å komme på en av Spotifys spillelister, må regne seg heldige.

Havner du på «Morgenkaffe», «Jazz in the Background» eller «Peaceful Piano», er du plutselig på spillelista til millioner av mennesker.

Arnt Maasø, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO), viser til nettopp de populære algoritmestyrte listene når han skal forklare hvorfor han tror en ny type svindel rammer jazzartister.

– Det kan selvsagt være tilfeldig at jazzen rammes. Men det kan også hende det er fordi flere bruker jazz som bakgrunnsmusikk, og at det sånn er lettere å lure seg inn på store spillelister, sier Maasø.

– Spotify har hatt en voldsom vekst i «kontekstmusikk». Jazzsjangeren er stemningsfull og egner seg til å ha i bakgrunnen. Det er kanskje enklere å komme unna med generiske varianter av jazz, spesielt hvis de er knyttet til en spilleliste.

I går skrev Klassekampen at noen har lagt ut falske låter under en rekke norske og internasjonale jazzartisters navn.

Tord Gustavsen, Mathias Eick og Eyolf Dale er blant musikerne som nå sliter med å få fjernet låter utgitt under deres navn på strømmetjenester som Spotify og Tidal.

Flere avdøde jazzartister, som Duke Ellingtons høyrehånd Billy Strayhorn, er blitt utsatt for det samme.

Tror svindlerne vil inn på spillelistene

Guri Kulås

Oscar vart eit historisk gjennombrot for norsk film. Samstundes braut dei gallakledde deltakarane ut av Hollywood-bobla, som ofte krympar den globalt kringkasta prisutdelinga til ein eksotisk bransjeaffære. Oscar 2026 kunne ikkje vore meir annleis enn førre gong Renate Reinsve og co gjekk på den raude løparen. I 2022 øydela Will Smith festen med å visa seg som ein pater familias då han slo til konferansier Chris Rock. Slaget gav publikum kollektiv amnesi. Ingen hugsar kva som vart «Beste film» eller kva vinnarane sa på scenen.

 vil bli hugsa lenge. Mange vil òg minnast takketalane til dei mest taleføre vinnarane, som Paul Thomas Anderson og Joachim Trier. Begge snakka som fedrar, men ingen som pater familias.

Trier kom med ei oppmoding om ikkje å «røysta fram politikarar», som ikkje tar på alvor at «alle vaksne har eit ansvar for alle barn», medan Anderson sa at «One Battle After Another» var hans måte å be barna sine om orsaking på «for at vi ikkje har klart å halda verda betre i stand, og for kaoset vi overlèt til dei». Anderson vona at ein ny generasjon ville medverka til å få «sunn fornuft og skamkjensle» tilbake til samfunnet. Det er eit hovudmotiv i filmforteljinga om den unge Willa og dei villfarne foreldra Bob og Perfidia.

aktivistiske ord enn prisutdelar Javier Bardem. Hans klåre appell var «Nei til krig og fritt Palestina!», men vi treng openbert eit retorisk mangfald for å møta den umenneskelege valdspropagandaen og KI-trollinga, som strøymer frå Truth Social og andre autokratmedia. Den autentiske barnerøysta i Kaouther Ben Hanias nominerte film «Hind Rajab – stemmen fra Gaza» klang også som eit ekko i talane om foreldreansvar.

«Ømhet er den nye punken», sa Joachim Trier då han lanserte «Affeksjonsverdi» i Cannes og i ei verd der USAs president vil bomba Irans oljeindustri «for moro skyld», treng vi fleire kjærleiksfulle kunstuttrykk som eit humanistisk motspråk. Om filmkulturen skal styrka våre empatiske nervesystem, er ikkje populær, men avmektig ganding som Robert De Niros «Fu** Trump!» rett medisin.

 film «Bare et uhell» skisserer kva for moralsk refleks og etisk ryggrad som blir kravd av folk som vil få ende på eit valdsregime. Den galgenhumoristiske thrilleren om hemnlystne, iranske fangar er dessutan ein annan av Oscarfilmane som tar opp vårt felles vaksenansvar for alle – også fiendens – barn. Saman med «One Battle After Another» dyrkar han òg samhald utover kjernefamilien.

Det beste dømet på at slik solidaritet også er noko publikum saknar, finn ein i Kleber Mendonça Filhos nominerte «A Secret Agent». Filhos filmatisk-politiske syntese er minst på høgd med Andersons når han talar til vår samtid via ei handling frå 70-talets militærdiktatur i Brasil. Meisterverket rommar heile spekteret av antiautoritære sjangrar frå satire til fabel og tragedie. Scenen som har gjort størst inntrykk på mange, er likevel ein intim, nattleg samtale mellom den forfølgde aleinefaren og akademikaren Armando (Wagner Moura) og andre dissidentar, som har fått skjul under same tak. Regissørens kjærleik til roller og skodespelarar lyser frå lerretet, og den lågmælte delinga av løyndomar hjarta er fulle av, er universelt attkjenneleg.

til Armando droppar dekknamnet i ein invitt til dei andre om å letta børa som kuar dei. Frå radioen lyd slageren «Não Há Mais Tempo» (Det er ikkje meir tid), men dei sterke karakterane rundt bordet alle får plass til å visa seg fram som individ. Blant dei er eit angolesisk flyktningpar, som òg minner oss om det kolonialistiske reisverket bak dei rå sosiale skilja, maktovergrepa og historieforfalskinga filmen presist karakteriserer. På eit bord i bakgrunnen står eit foto av 14-årige Nadia Comăneci, stjerna frå 76-OL som rømde Ceaușescus Romania. I ein stol i hjørnet søv ei småjente med draumar om ei betre framtid for seg og foreldra.

Når filmen sluttar i vår samtid med Armandos vaksne son Fernando, arbeider han i blodbanken – eit bygg som på 70-talet husa ein kino. På sitt beste kan filmkunsten få oss til å kjenna at det same blodet renn gjennom årene på alle.

Foreldreaksjonen

Helle Høiness

Den årlige lykkerapporten, World Happiness Report, lanseres hvert år i tilknytning til FNs internasjonale lykkedag. De nordiske landene topper verdens lykkeliste.

Finland er fortsatt verdens mest lykkelige land, melder 

Deretter er landene i år rangert med Island på andreplass, Danmark, Costa Rica og Sverige som nummer fem.

Norge var i fjor på 7. plass, men har nå passert Nederland og er verdens sjette lykkeligste land. Landet helt nederst er Afghanistan. På de nest siste plassene er Malawi og Sierra Leone.

Forskerne merker seg at det er fall i lykken blant de unge i vestlige land. De ser at høyt forbruk av sosiale medier kan redusere trivsel, særlig blant jenter.

Jan-Emmanuel De Neve er en av lykkeforskerne på Oxford-universitetet som jobber med rapporten. Han sier at de har funnet en klar sammenheng mellom lykke og lengden på tiden man er i sosiale medier og typen plattform man bruker.

– Høyt forbruk er assosiert med mye lavere velvære. Samtidig ser de som holder seg unna sosiale medier, at de går glipp av en del positive effekter. Vi må forsøke å få det «sosiale» tilbake i sosiale medier, sier han.

Nå er Norge verdens 6. mest lykkelige land

Endre Ugelstad Aas

Spørsmålet om hvem som deltok i nazistenes terrorregime, har ifølge kulturhistoriker Helge Jordheim vært med å prege hele den tyske etterkrigstida. En ny søketjeneste kan gi flere svar.

Denne uka offentliggjorde nemlig USAs nasjonalarkiv medlemskortene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) på nettsida si. Dermed blir materialet for første gang søkbart for allmennheten.

Der Spiegel, som var først ute med nyheten, omtaler det som «en liten historisk sensasjon».

– Jeg har flere gode tyske venner som stadig snakker om dette, sier Jordheim, som er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

– Hvordan forholder man seg til dette innad i en familie? Hvem var hvem mellom 1933 og 1945?

Rundt 8,5 millioner personer ble medlem av NSDAP fram til 1945. Ved riksdagsvalget i 1932, året før nazistenes maktovertakelse, fikk partiet en oppslutning på 37,4 prosent.

Anders Granås Kjøstvedt er førsteamanuensis ved Oslomet og forsker på nazismen. Han har nylig skrevet bok om Det tredje rikets historie. Kjøstvedt forteller at om lag 10 prosent av den tyske befolkningen var medlem av partiet i 1930-årene.

Dette vil kunne gjøre både forskning og mer personlig motiverte undersøkelser enklere.

Nå kan alle sjekke om bestemor var nazist

Anniken C. Mohr

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

«You used to say that I was special, but now I’m just another ex.»

Slik starter den nye pop-pønk-singelen til jazzmusiker Eyolf Dale. «Don’t Say Goodbye» er én av flere låter som de siste ukene er blitt lagt ut på Tidal, Spotify og Youtube under Dales navn.

Låta markerer ikke et reelt stilskifte for pianisten, men er en del av en større trend i Norge og i utlandet.

Flere musikere, spesielt innenfor jazz, har den siste tida oppdaget at noen har brukt navnene deres til å utgi det som trolig er låter generert med kunstig intelligens (KI) på flere strømmetjenester.

Dale forteller at han tok kontakt med plateselskapet sitt da han oppdaget låtene.

– Det var fire eller fem sanger – samtlige like blodfattige. Plateselskapet sa at de nettopp hadde opplevd det samme med flere amerikanske artister, sier Dale.

Også jazzlegender som for lengst er gått bort, som Billy Strayhorn og Abbey Lincoln, har «sluppet» nye KI-låter. Disse er imidlertid blitt tatt ned.

Norske artister som Karin Krog, Arild Andersen og Tord Gustavsen har opplevd det samme, men de sliter fremdeles med å få låtene fjernet.

Hvis strømmetjenestene­ ikke stanser dette nå, graver de sin egen grav.

KI-låter ble utgitt i hans navn

Da Sigrid Undset først kom til sitt nye hjem på Lillehammer i 1919, var hagen et beiteområde for kyr og hester – og full av stein. Ektemannen Anders Svarstad var på et kunstneropphold sør i Europa, og Undset kom aleine med flyttelasset, to små barn og det tredje i magen.

Her skulle hun for alvor begynne på verket om Kristin Lavransdatter. Undset ville bo i nærheten av romanfigurens hjemtrakter i Gudbrandsdalen. Samtidig skulle hun anlegge en hage – den hun hadde drømt om siden hun var barn.

– Det er lett å tenke på hagen på Bjerkebæk som en stillferdig, nydelig drøm som går i oppfyllelse, men det var et enormt arbeid – «hagen» var jo en steinrøys, sier Kristin Brandtsegg Johansen, idéhistoriker og ­konservator ved Undsets dikterbolig Bjerkebæk.

Sammen med landskapsarkitekt Marit Brandtsegg, som også er kusina hennes, har hun skrevet boka «I Sigrid Undsets hage».

– Undset flytter inn i huset, som er tungvint og uten innlagt vann, føder barnet hun er gravid med, gir ut essaysamlingen «Et kvinnesynspunkt» og skriver romanverket om Kristin Lavransdatter. Det er et vilt liv, sier Johansen.

«Kjære Nini», skriver Undset til sin venninne Nini Roll Anker høsten 1921, «Ja jeg har kjøpt huset her nå (…). Nå sitter jeg altså med det og 4 mål olderskog – så stor er tomten. Sommetider gleder jeg mig til å fatt og stelle med det –.»

Etter å ha leid det gamle tømmerhuset i skrenten over Lillehammer i to år, har hun altså kjøpt det. Hun kaller det Bjerkebæk og begynner arbeidet med hagen for fullt.

– Fra hun flytter inn og hagen er en steinrøys, til hun bestemmer seg for å kjøpe huset og så skaper en bugnende hage, går det seks år. Hver gang vi snakker om det, blir jeg mer tenksom over at det har vært mulig, sier Marit Brandtsegg.

Hun er sprekkeferdig av stolthet da hun fyller kjelleren med den første potethøsten.

Rakrygget som en lilje

Dag Eivind Undheim Larsen

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Hvordan kan du vite om boka du holder i hånda, er laget med hjelp av KI?

Med en ny kampanje håper den britiske forfatterforeningen å gjøre det lettere å skille mellom KI-genererte verk og bøker skrevet av mennesker.

Britiske forfattere kan nå laste ned en logo med bilde av en strekfigur og teksten «human authored» – «skrevet av et menneske» – til å trykke på bokomslagene, skriver The Guardian.

I Sverige diskuterer man en annen modell: Der er det ikke de KI-

bøkene som skal merkes, men oversettelser som er gjort ved hjelp av KI.

– For oss oversettere er dette en nobrainer, sier Hilde Lyng, leder i Norsk Oversetterforening.

Hun mener den svenske merkeordningen er en god idé.

– Vi mener leserne fortjener å vite hva slags produkter de leser. Er det framstilt av en maskin eller skrevet av et menneske?

Per nå er det ingen direkte dialog mellom de norske forfatter- og oversetterforeningene og forleggerne om KI-merking.

For oss oversettere er dette en nobrainer.

Ønsker merking av KI-bøker

Det er ikke ofte det skrives romaner om livet i Norge etter en fiktiv tredje verdenskrig. Men så lever vi sannelig også i interessante tider: I disse dager øver tusenvis av soldater på væpnet konflikt i Nord-Norge. Imens oppfordrer myndighetene befolkningen til å styrke egenberedskapen og være forberedt på en krisesituasjon.

Selv om en invasjon av Norge fortsatt føles langt unna, har de seinere års kriger i Ukraina og Midtøsten tvunget oss til å tenke nytt om temaer som forsvar, motstand og overlevelse.

I Sara Johnsens siste roman «Søsterbrødrene» har katastrofen allerede inntruffet. Storesøstera (Mika) i en familie på fire blir tatt ut fra skolen og sendt til fronten. Lillesøster (Lena) blir igjen med mor og far. Hun hører lite fra storesøster før Mika kommer hjem, gradert som kaptein, til farens begravelse. Fienden nærmer seg, og i flukten fra gården deres mister de mora.

For å overleve i ruinene etter krigen er søstrene nå helt avhengige av hverandre.

– Kanskje er det slik at man i forsøket på å forstå verden begynner med å prøve å forstå den som står en aller nærmest, sier Johnsen.

«Søsterbrødrene» er hennes fjerde roman og handler om Mika og Lenas forsøk på å bygge opp et nytt liv i Utkant-Norge etter en lengre storkrig.

Leseren får ikke vite noe om hva som ledet til krigen. Ei heller om dens forløp og omfanget av skadene. Det er forholdet mellom de to søstrene som står i sentrum av fortellingen.

– Jeg hadde ikke tenkt å skrive en dystopi. Mitt ønske var heller å undersøke hva det innebærer å ha en søster eller bror. Hvilke relasjoner oppstår i en situasjon hvor man er så avhengige av hverandre?

Det ligger noe håp i et vers, en rytme og en liten ­fortelling.

Opp fra ruinene

Kåre Bulie

Først må man berøre en diskré ringeklokke som tilhører Wiens bulgarske kulturinstitutt. Dersom porten åpner seg, venter en trapp som leder opp til anlegget arkitekturturister er kommet for: Haus Wittgenstein, den modernistiske villaen Ludwig Wittgenstein (1889–1951) på 1920-tallet skapte for søsteren Margaret, overklassekvinnen som var Sigmund Freuds pasient og støtte, og som Gustav Klimt portretterte da hun forlovet seg.

Siden 1977 er det imidlertid bulgarsk kultur, ikke representanter for den rike Wien-familien filosofen gjorde berømt, som har fylt bygningens saler. Den februardagen jeg som eneste gjest vandret i dem, var det ingen tvil om at veggenes kunst havnet i skyggen av atriumhuset den ble stilt ut i. Man flyter fra rom til rom, og vinduer fra gulv til tak gjør åpenheten mellom anleggets indre og parken rundt slående.

 ikke vanskelig å forstå hva filosofen i 1940 mente med ordene klenodiet selv – noe overraskende – reklamerer med 86 år senere: Huset hans for Gretl, hevdet østerrikeren, var uttrykk for både gode manerer og rik kulturforståelse, «men virkelig liv, det ville livet som vil lette på dampen – mangler».

Noe kontrollert, endog strengt hviler ganske visst over den reduserte, uornamenterte funksjonalismen Haus Wittgenstein er representant for. Margaret ga Paul Engelmann, en formgivervenn av Ludwig som allerede hadde skapt interiører for familien, oppdraget. Men filosofen med det nære forholdet til Norge og Vestlandet endte med å engasjere seg så sterkt i søsterens «bypalass», og over så lang tid, at han selv ble kreditert som arkitekt.

, hans eldste søster, tegnet broren hvert eneste vindu og hver eneste dør og radiator i huset med det flate taket «som om de var presisjonsinstrumenter». Hun hevdet dessuten at «det virket som en bolig for gudene mer enn for en liten dødelig som meg». Gardiner og tepper ville filosofen ikke vite av.

«Wittgenstein hadde en strengt antiprofesjonell holdning, og han nærmet seg denne oppgaven som bare nok en legitim utfordring for hans eget klare hode og sans for funksjon», skrev filosofene Allan Janik og Stephen Toulmin om anlegget som utgjør et helt kvartal, i sin kjente bok «Wittgenstein’s Vienna» fra 1973.

Wien-forretningsbygningen for firmaet Goldman & Salatsch signert Adolf Loos, arkitektstørrelsen som inspirerte Haus Wittgenstein, og veteranen Otto Wagners postsparebank i samme by, symboliserer filosofens villa den særlige skapende moderniteten som kjennetegnet metropolen i tiårene før og etter 1900.

Så kraftfull var denne fasen at Wiens bymuseum fremhever det sene 1900-tallets gjenoppdagelse av «Fin-de-siècle-Vienna», som den toneangivende boken om fenomenet heter, som særlig viktig for byens status som reisemål. Etter de to verdenskrigene ble Wiens betydning mindre, og særlig fra 1980-årene ble turismen desto mer avgjørende, ifølge den faste utstillingen: «I tillegg til å fremheve Wien som et sted for konferanser lokket bymarkedsførere besøkende med tradisjonell kultur og imperienostalgi. En fornyet interesse for fin-de-siècle-Wien ledet til ytterligere oppmerksomhet omkring jugendstil.»

en utstilling det selv stod bak i 1985, «Drøm og virkelighet», og hevder at dets «overdådige forsøk på å fange Wien rundt 1900 i all sin storhet» var med på å gjøre århundreskifte-hovedstaden til intet mindre enn «en global merkevare». Mønstringen turnerte da også det påfølgende året til Pompidou-senteret i Paris og Museum of Modern Art i New York. Med over 600.000 gjester satte den besøksrekord.

Gardiner og tepper ville filosofen ikke vite av

Bolig for guder

Året er 1954, og i et fiktivt ungdomsfengsel i Nord-Tyskland sitter den litterære skikkelsen Siggi Jepsen med blanke ark foran seg. I tysktimen har han fått i oppgave å skrive en stil om pliktas gleder – intet mindre.

Det viser seg å være en umulig bestilling for den unge herr Jepsen, og arkene forblir blanke.

Denne scenen er hentet ut av romanen «Tysktime» (1968), ført i pennen av den tyske forfatteren Siegfried Lenz, som i dag ville fylt 100 år.

Fortellingen om Siggi Jepsen er ikke bare hentet fra Lenz’ mest kjente roman, men kretser også rundt tilbakevendende temaer i forfatterskapet: plikt, skyld og ansvar.

Boka er blitt lest som et oppgjør med det nasjonalsosialistiske Tyskland.

– Historiske og moralske dilemmaer står sentralt i bøkene til Siegfried Lenz. Slik sett har han et ganske homogent forfatterskap, sier Elin Nesje Vestli, som er professor i tyskspråklig litteratur ved Høgskolen i Østfold.

Lenz ble født i et område som den gangen gikk under navnet Øst-Preussen, men som i dag er en del av Polen. Allerede som 17-åring, i 1943, gikk han inn i den tyske krigsmaskinen som soldat. Seinere endte han opp i britisk fangenskap.

– Lenz bar på mange tidstypiske erfaringer. I likhet med mange andre unge gutter på hans alder ble han sluset raskt gjennom skolesystemet slik at han kunne bli soldat. Han startet med et begeistret syn på Hitlers Tyskland, men ble raskt desillusjonert.

Fra skytter­grava til parnasset

– Dette er et tydelig tegn på at norsk film har tatt steget opp i en ny liga, sier Elisabeth Sjaastad, leder i Filmforbundet.

Sjaastad skal til å legge seg da Klassekampen ringer mandag formiddag. Hun er i Los Angeles i forbindelse med Oscar-utdelingen og har noen timer tidligere bevitnet en historisk seier for Norge.

Natt til i går norsk tid vant nemlig «Affeksjonsverdi» beste internasjonale film.

– Norsk film er en lagsport, og vi har hatt et fantastisk år. Det startet med at «Drømmer» vant Gullbjørnen i Berlin og avsluttes med at vi krones med en Oscar, sier Sjaastad.

Flere gjentar nå at prisen vil ha stor betydning for norsk film. Dét tror også Sjaastad – som er i gang med å smi mens jernet er varmt.

– Jeg har med meg tre norske regissører til Los Angeles. Vi skal ha møter med bransjeaktører og se om ikke denne seieren kan være en døråpner for å vise fram andre talenter, som Joachim Trier og Eskil Vogt har banet vei for.

Hun tror flere filmskapere nå lar seg inspirere av suksessen til «Affeksjonsverdi».

– Men du får ikke gjort så mye hvis du ikke har noe å jobbe med. Jeg må igjen appellere til regjeringen og politikerne om å satse på norsk film.

La dette bli et startskudd til å lage mer film i Norge, ikke et fint punktum på en gullalder som kan være over.

– Nå må regjeringen satse på norsk film

Byrådet vil ha Nationaltheatret til Tøyen

Noe av det siste Anita Leirvik North (H) rakk å gjøre før hun skiftet post i byrådet i Oslo, var å spille inn det gamle Munchmuseet på Tøyen som tomt for Nationaltheatret.

North bekrefter i en e-post til Klassekampen at hun 12. februar hadde et møte med kulturminister Lubna Jaffery (Ap). Der skal de ha pratet om mulige tomter for Nationaltheatret.

Teateret på Johanne Dybwads plass i Oslo skal pusses opp, men først må de finne et sted å være under oppussingen og etablere nye biscener.

Kulturministeren orienterte North om Statsbyggs utlysning etter tomter, og at grunneiere kan melde inn mulige eiendommer for Nationaltheatret.

«Kommunen vil spille inn det gamle Munchmuseet på Tøyen», skrev North til Klassekampen før helga.

Lørdag løp fristen for å foreslå tomter ut. Statsbygg vil raskt kvalitetssikre forslagene som er kommet inn. Deretter skal de legges fram for Kulturdepartementet og teateret så fort det lar seg gjøre, opplyser kommunikasjonsdirektør i Statsbygg Hege Njaa Aschim.

Samtidig som Nationaltheatret er på flyttefot, har Gamle Munch stått tomt siden nyttår.

Teater på det gamle museet lyder kanskje kjent. Lenge var det planen at Nationaltheatret skulle flytte til lokalene på Tøyen under oppussingen av teateret. Ideen ble skrotet i 2020, da Kulturdepartementet konkluderte med at det ville bli for dyrt.

Vi ser ­positivt på muligheten for å komme til Tøyen.

Byrådet foreslår teater på Tøyen

Etgar Keret,
The Wylie Agency

Første dag på videregående skole fikk jeg et ID-kort. Det var et lyseblått papprektangel med skolens logo over bildet av meg, og med navn og nasjonalt ID-nummer. På baksiden av kortet var det trykt et sitat som ikke var kreditert (og som jeg senere skulle oppdage at ofte feilaktig tilskrives Albert Camus). Her sto det:

Ikke gå foran meg, kanskje følger jeg deg ikke. Ikke gå bak meg, kanskje viser jeg ikke vei. Gå ved siden av meg og bare vær min venn.

Jeg tror ikke at det gikk en eneste dag av min tid på videregående da jeg ikke leste teksten på kortet som jeg gikk med i baklomma. Det var ikke planlagt, det bare skjedde, som et eller annet slags tic. Etter gymtimen eller på fysikklaboratoriet dukket det lyseblå pappkortet plutselig opp av lommen, nesten av seg selv, og lokket frem sitatet fra leppene mine i en mumling, slik gudfryktige jøder vanemessig hvisker bønnen 

 som en slags trossetning for meg: ønsket om å finnes i et rom der jeg verken kontrolleres av eller kontrollerer noen andre. Det er mye vanskeligere enn det høres ut. Forskjellen mellom å stå fast ved meningene sine og å prakke dem på andre, kan virke vag og forvirrende – det er en slags akrobatisk handling, som å balansere på et tau. Og jo mer overveldende plass sosiale medier får i livet vårt, desto mindre gjennomførbart blir det.

Sosiale medier har en dynamikk som alltid omfatter en kamp om kontrollen. Det er en grunn til at alle de andre som vi samhandler med på nett, kalles «følgere». Og hvis det eneste alternativet enten er å følge eller bli fulgt, er det naturlig å velge det ene: vær lederen eller la deg lede. Den tredje muligheten – å «gå ved siden av» noens fortelling eller reel og være deres venn, er umulig i den virtuelle verden.

 i et bomberom i mange timer i forrige uke, klarte jeg ikke å la være å tenke tilbake på disse linjene som Camus aldri skrev. Der satt jeg, fanget i et i lukket rom, tett sammen med folk jeg egentlig ikke kjente i påvente av at en ansiktsløs melding fra hjemmefrontkommandoen skulle lyse opp på telefonen og fortelle at det var trygt å forlate bomberommet.

Det finnes mange måter å berettige dagens konflikt med Iran på, men det siste man kan si om denne krigen – eller en hvilken som helst krig – er at den er en venn som går ved siden av oss. Det er ikke som om det å springe til bomberommet midt på natten noen ganger vil være noe jeg finner på selv og noen ganger vil skyldes en luftvernssirene. Eller at beslutningen om krigens mål og hvor lenge den skal vare, blir tatt kollektivt. Krigen krever alltid å få lede, og den eneste egentlige friheten vi har som sivile i en nasjon som bombes med jevne mellomrom, er hvor mye vi skal la det få styre livet vårt. Med andre ord: I hvor stort omfang lar du konflikten få bli din leder? Bør du begrense hele din eksistens til passivt å reagere på ordrene som gis deg av krigsherrene?

, har jeg hardnakket forsøkt å kjempe det godes kamp mot krigens tyranni ved å lage meg en daglig rutine med utgangspunkt i meg selv og min egen frie vilje, og som ikke bare er avhengig av ulende sirener og hylende missiler. Det kan bety å gå en tur langs stranda, å forsøke og mislykkes i å skrive eller å bedrive litt amatøryoga på teppet i stua – enhver handling som har opphav i meg selv, og som jeg føler at jeg velger.

Jeg forsøker å snuble av gårde ved siden av krigen i stedet for å la den lede meg inn i en sfære fylt av hjelpeløshet og frykt. Avisredaktører verden over sender meg stadige e-poster for å spørre om jeg kan forklare meningen med krigen for leserne deres, som om dette er et prosjekt jeg er en del av. Som om jeg kunne sende inn en powerpoint-presentasjon som ryddig forklarte situasjonen i stedet for å påpeke alt det som de amerikanske og israelske lederne frykter – noe med god grunn, annet ikke like mye – de som er aller mest opptatt av sin egen politiske overlevelse. Det ville ha vært pinlig om jeg skrev en kommentar til en større avis der jeg innrømmet at det er lenge siden jeg egentlig skjønte hva det er som skjer i verden, og at selv om jeg en gang følte meg trygg på å skrive i vei og komme med prognoser om hva som kunne komme til å skje, klarer jeg ikke det lenger.

En krigsdagbok

– Han var en usnobbet filosofisk verdensstjerne, sier sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad.

På lørdag ble det kjent at den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas er død, 96 år gammel. Gjennom sju tiår publiserte han flere titall bøker og var en sentral stemme i tysk og europeisk offentlighet.

– Han er det jeg vil kalle en professorpolitiker på globalt nivå, sier Slagstad og utdyper:

– Habermas representerte det akademiske samfunnsoppdrag på en forbilledlig måte. Han er selve symbolet på en offentlig intellektuell.

Habermas begynte sitt virke ved Institutt for samfunnsforskning i Frankfurt på 1950-tallet, og som etterfølger til Theodor W. Adorno og Max Horkheimer regnes han til Frankfurterskolens andre generasjon.

På 70-tallet ledet han Max Planck-instituttet i München, før han vendte tilbake til Frankfurt på 80-tallet.

På slutten av 1960-tallet fulgte Slagstad selv Habermas’ seminarer. For studenten ble han et intellektuelt ideal.

– Han kombinerte den faglige dybden med aktuell stillingtaken. Han sto i ­Frankfurter-tradisjonen, ­såkalt kritisk teori, en revisjon av marxismen, sier Slagstad.

Hele ­kroppen hans ristet da han ga ­manuskriptet til ­sekretæren. Man kan se for seg at­ ­Habermas var dannet og moderat, men han kunne være illsint.

Han var fredens tenker

Torsdag denne uka presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) forslag til nye innholdslister i grunnskolen.

Her kommer det anbefalinger om at elevene skal lese alt fra FNs barnekonvensjon og Ivar Aasen til å synge sanger av Bjørnstjerne Bjørnson og Klovner i kamp.

Overfor Klassekampen begrunnet Nordtun behovet for innholdslister med at «dagens læreplaner oppleves som lite konkrete av mange lærere».

Det er imidlertid ikke alle som er like begeistret for regjeringens innholdslister. Kim Helsvig, som er professor i samfunnsfag og arbeider ved lærerutdanningen på Oslomet, er blant dem.

Aktuelt

Difor er vi besatt av Bessette.

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Om 50 minutter går teppet opp

Å få med en låt på spillelister som «Jazz in the Background» gir store inntekter. Det er målet til Spotify-svindlerne, tror medieviter.

Året då Oscar målbar ønsket om ei leveleg framtid.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykkeundersøkelsen. Lykken faller blant unge storbrukere av sosiale medier.

Nå kan alle sjekke om bestemor var nazist

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Opp fra ruinene

Ludwig Wittgenstein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Siegfried Lenz sloss for Hitler, men kom seinere til å lede an i diskusjonen om Tysklands skyld. I dag ville han fylt 100.

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste internasjonale film. Nå håper Filmforbundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

Byrådet foreslår teater på Tøyen

Det ville ha vært pinlig om jeg innrømmet at det er lenge siden jeg egentlig skjønte hva det er som skjer i verden.

En av 1900-tallets mest innflytelsesrike filosofer er død. – Jürgen Habermas var selve symbolet på en offentlig intellektuell, sier Rune Slagstad.

Professor Kim Helsvig mener kunnskapsministerens innholdslister bare er flikking på et større problem.

Éin politisk Oscar-kamp etter ein annan

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellomkrigsårenes «Røde Wien».

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Ibsen er fortsatt relevant når enkeltmenneskets kamp mot stat og storkapital skal tematiseres.

Dette skal skape samhold i landet

Difor er vi besatt av Bessette.

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard med­fart i tyske kultur­aviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Om 50 minutter går teppet opp

Å få med en låt på spille­lis­ter som «Jazz in the Back­ground» gir store inntekter. Det er målet til Spotify-­svind­lerne, tror medieviter.

Året då Oscar målbar ønsket om ei leveleg framtid.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykke­un­der­sø­kelsen. Lykken faller blant unge storbru­kere av sosiale medier.

Nå kan alle sjekke om bestemor var nazist

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfel­dig­he­tene.

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Overset­ter­for­eningen.

Opp fra ruinene

Ludwig Witt­gen­stein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Siegfried Lenz sloss for Hitler, men kom seinere til å lede an i disku­sjonen om Tysklands skyld. I dag ville han fylt 100.

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste inter­na­sjo­nale film. Nå håper Filmfor­bundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

Byrådet foreslår teater på Tøyen

Det ville ha vært pinlig om jeg innrømmet at det er lenge siden jeg egentlig skjønte hva det er som skjer i verden.

En av 1900-tallets mest inn­­flytelsesrike filosofer er død. – Jürgen Habermas var selve symbolet på en offentlig in­tel­lek­tuell, sier Rune Slagstad.

Professor Kim Helsvig mener kunnskaps­mi­nis­terens innholds­lister bare er flikking på et større problem.

Éin politisk Oscar-kamp etter ein annan

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellom­krigs­årenes «Røde Wien».

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affek­sjons­verdi». Hva er det litte­ra­tene ikke ser?

Ibsen er fortsatt relevant når enkelt­men­neskets kamp mot stat og storka­pital skal tema­ti­seres.

Dette skal skape samhold i landet

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Å få med en låt på spillelister som «Jazz in the Background» gir store inntekter. Det er målet til Spotify-svindlerne, tror medieviter.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykkeundersøkelsen. Lykken faller blant unge storbrukere av sosiale medier.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Ludwig Wittgenstein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Siegfried Lenz sloss for Hitler, men kom seinere til å lede an i diskusjonen om Tysklands skyld. I dag ville han fylt 100.

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste internasjonale film. Nå håper Filmforbundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

En av 1900-tallets mest innflytelsesrike filosofer er død. – Jürgen Habermas var selve symbolet på en offentlig intellektuell, sier Rune Slagstad.

Professor Kim Helsvig mener kunnskapsministerens innholdslister bare er flikking på et større problem.

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellomkrigsårenes «Røde Wien».

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Ibsen er fortsatt relevant når enkeltmenneskets kamp mot stat og storkapital skal tematiseres.