Endre Ugelstad Aas

Dag Eivind Undheim Larsen

#fff

#000

– Det vil jo være svært underlig om klasserommet blir det eneste stedet barna ikke kommer i kontakt med engelsk, sier Anne Dahl.

Hun er professor i engelsk språkvitenskap ved NTNU og er skeptisk til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sitt ferske forslag om å fjerne engelsk fra timeplanen de første skoleårene.

Det var i forrige uke at Nordtun i et intervju med Aftenposten foreslo å kutte ut engelsk, samfunnsfag og KRLE for de minste elevene.

Bakgrunnen er at Nordtun vil styrke undervisningen i de grunnleggende ferdighetene i småskolen, altså i lesing, skriving og regning. I tillegg mener Nordtun det er viktig for elevene å være i aktivitet, skape vennskap og jobbe med problemløsning gjennom praktiske og estetiske fag.

Dahl, som blant har forsket på engelskfagets betydning i småskolen, er bekymret for at kan oppstå store sosiale ulikheter om skolen ikke lenger skal ta ansvar for engelskundervisningen.

Hun er ikke aleine om å stille spørsmål ved Nordtuns forslag.

– Engelsk er et kjernefag i norsk skole og det er ikke mindre relevant nå enn før, sier Lisbeth M. Brevik til Klassekampen.

Brevik, som blant annet forsker på elevers bruk av engelsk i og utenfor skolen, påpeker at elevene bruker engelsk mye i hverdagen. Internasjonalt er det også viktigere enn noensinne å være god i nettopp engelsk.

Engelsk er ikke mindre relevant nå enn før.

Tar engelskfaget i forsvar

Elise Winterthun

Anniken C. Mohr

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Det var ikke helt opplagt at hun skulle bli en av verdenshistoriens ypperste forfattere, prestedattera som så dagens lys i Steventon i adventsdagene i 1775. Romanene hun etterlot seg, vitner imidlertid om en språklig og menneskelig innsikt få har kommet i nærheten av.

I år ville Jane Austen fylt 250 år, og Klassekampen markerer jubileet hele denne uka. Vi dykker ned i hennes liv og forfatterskap – og fankulturen som har oppstått deromkring. Vår første veiviser er professor og Austen-ekspert John Mullan, som vi møter i London.

– Jeg tror appellen hennes er en kombinasjon av tilgjengelighet og dybde. Du kan lese en Austen-roman når du er fjorten og forstå den. Så kan du lese den for tiende gang når du er seksti og se helt andre ting, sier han.

Austen fullførte seks romaner: «Fornuft og følelse» (1811), «Stolthet og fordom» (1813), «Mansfield Park» (1814), «Emma» (1816), «Northanger Abbey» (1818) og «Overtalelse» (1818). De to siste ble utgitt posthumt.

Hun ble aldri gift, og i sin mest aktive skriveperiode levde hun et tilbaketrukket liv i Hampshire. Informasjonen vi har om skriveprosessen hennes er sparsommelig. Det som er åpenbart, er at bøkene var nøye konstruert, ifølge John Mullan, som i 2013 utga boka «What Matters in Jane Austen?».

– Du er opptatt av Jane Austens litterære stil. Hva skiller den fra, la oss si, George Eliots?

– Om du leser en Eliot-bok, er hun sammen med deg hele tida: Hun reflekterer over personene sine, forundres over dem. Austen gjør det motsatte. Hun gir ordet til sine romanpersoner, lar deres bevissthet og fordommer spille seg ut, sier Mullan.

, som franskmenn feilaktig tilskriver Flaubert og amerikanere Henry James. Det som ser ut som enkle setninger hos Austen, er egentlig svært komplekst – hun gir oss hele tankesettet til personen.

Liberale skilsmisse­lover har vært en katastrofe for den engelske romanen.

Fornuft og fantasi

Alle som har besøkt Kristiansund, vet at det er en by av kontraster. Mellom stolte klippfisktradisjoner og moderne næringsutbygging. Et historisk borgerskap og en tydelig arbeider-identitet. Fire bydeler som er forbundet av Sundbåten – verdens eldste kollektivrute i kontinuerlig drift. Fiskeværet Grips rå og urørte natur og varmen i en porsjon «fishan» på kaia.

fra Kristiansund, vet også at det er to idretter som gjelder i byen: fotball og bryting. I hvert fall hvis vi skal ta forfatter og tidligere fotballspiller Arild Stavrums ord for god fisk. Han er tross alt en vaskeekte kristiansunder og har nok spist mer bacalao enn de fleste av oss.

Hovedpersonen i hans siste roman «Ukyssede sko» valgte brytingen. Albert Svendsvik er 22 år, jobber på klippfiskbrygga og trener hardt og målrettet mot arbeider-OL i Antwerpen i 1938. Fra et miljø hvor det er vanligere å gjøre opp med never enn med ord, følger vi den unge bryterens mange kamper. Det handler om klassekamp, kjærlighet, familie og anerkjennelse. Men aller mest om bryting.

– Historien om bryting i Kristiansund går tilbake til 1912. Ansgar Løvold hadde deltatt i OL i Stockholm og tok med seg idretten tilbake til hjembyen sin, sier Stavrum.

Der skulle den vokse seg større og større – ikke minst blant byens arbeidere. I «Ukyssede sko» har vi beveget oss fram til midten av 1930-tallet. På denne tida var byen en av landets mest klassedelte, forteller Stavrum: Mens klippfisk-direktørene var blant landets rikeste forretningsmenn, jobbet arbeiderne på brygga under tøffe og uforutsigbare forhold. Disse klassemotsetningene gjenspeilte seg ikke minst i idretten.

Albert bryter for Nordlandet sportsklubb, som lå under Arbeidernes idrettsforbund (AIF). AIF ble stiftet i 1924 i opposisjon til den offisielle idrettsbevegelsen, som mange i arbeiderbevegelsen mente var et redskap for borgerlig politikk. Rivaleriet mellom utøverne fra AIF og de borgerlige forbundene kunne derfor være stort.

– Jeg tar utgangspunkt i Kristiansund fordi det er et sted jeg kjenner veldig godt. Men også fordi jeg ville skrive om et bestemt miljø, sier Stavrum.

Det dreier seg her om byen slik den så ut før andre verdenskrig, da tyske bomber la store deler av den gamle trehusbebyggelsen i grus.

På klippfisk­brygga fikk arbeiderne mye av tren­inga gratis.

Klassekamp på matta

Mylena Kifle

Stor undersøkelse: Kunstkritikken er halvert på seks år

Da forfatter Agnes Ravatn debuterte med romanen «Veke 53» i 2007, fikk hun 17–18 anmeldelser, husker hun.

– Boka var ikke særlig oppsiktsvekkende, og den var bare en av mange bøker den høsten. Men den ble anmeldt i alle slags aviser – fra Hamar Arbeiderblad til Nationen til VG, sier Ravatn.

– Det å etablere seg i dag er mye tyngre enn da jeg debuterte. I dag får du i beste fall to anmeldelser, hvis det ikke er en veldig spesiell utgivelse.

Ja, landets debutanter – og kunstnere for øvrig – møter en helt annen kulturpresse i dag: Fra 2019 til 2024 har nedgangen i den totale omtalen vært på 46 prosent. Det viser en fersk rapport gjennomført av Retriever på vegne av Kulturdirektoratet.

Lyder det kjent? Det er nemlig ikke første gang det slås fast at kritikkens storhetstid er forbi. 

 om musikkanmelderiet og hvordan kritikerne har gått fra å være frekke og nådeløse til å bli tamme – og litt kjedelige.

, viste at nordmenn en tilfeldig høstuke i 1995 kunne lese over 300 ferske plateanmeldelser, mot bare 74 anmeldelser i 2010. Den samme uka i 2025 anmeldte norske medier totalt 17 plater.

Hva skyldes det dramatiske fallet? Musikkritikerne har rett og slett utspilt sin rolle, slo tidligere plateanmelder Asbjørn Slettemark fast.

Men hva så med i litteraturen eller scenekunsten eller filmen? For også der er tallene klokkeklare.

Jeg hadde foretrukket at en litteraturanmelder skrev om arbeidene mine fordi de er mer … intellektuelle.

Kritikken er halvert på seks år

Demian Vitanza

Nylig presenterte Bernhard Ellefsen et manifest for en ny kulturpolitikk nå som tek-fascismen truer. Saken var hovedoppslag på Morgenbladets forside 31. oktober, og jeg tror jeg sjelden har vært mer ivrig på å åpne Klassekampens makker blant kulturavisene.

I sin analyse treffer Ellefsen blink når han spør hva det betyr «at så mye av oppmerksomheten vår, så mye av tida vår, ligger i hendene til noen av de mest kyniske aktørene som kapitalismen har avlet». Han refererer til statistikk fra Statistisk sentralbyrå som viser at nordmenn i snitt bruker internett i 4 timer og 35 minutter hver dag, og skriver at aktørene som styrer mesteparten av denne tidas innhold, «løper ærendet til de mest autoritære kreftene i Vesten».

 av en åpning og en så tydelig problembeskrivelse, venter jeg meg store visjoner. Når det kommer til konkrete tiltak, blir jeg imidlertid skuffet. Ellefsen vier mye plass til effektivisering av kulturmidler. Mer kultur for pengene. Plutselig opptrer han som en lydig statsråd som flytter midler innad i kulturbudsjettet sitt. Færre faste ansettelser og mer til prosjektmidler. Billigere billetter til statsfinansierte kulturinstitusjoner som Operaen. Han vil også at statsfinansiert kultur ikke skal etterlikne den markedet produserer.

Det kan godt hende sånne tiltak vil gjøre kulturlivet bedre, eller kanskje ikke, den diskusjonen kan vi spare til en annen gang. Poenget er at Ellefsen egentlig ikke adresserer hovedproblemet han selv beskriver, altså hvordan vi skal hamle opp med teknologiselskapenes makt over kulturen vår.

med dette bildet i hodet: Ellefsen peker på den store elefanten i rommet, altså teknologiselskapene, men deretter går han for å ommøblere litt langs veggene i det stadig trangere rommet. Kanskje noen vil sette seg ved pianoet i hjørnet her, tenker han. Men ingen dukker opp. Tek-elefanten har allerede fanget rommets oppmerksomhet.

Jeg tror dette bildet sier noe om virkeligheten. Vi vet, for eksempel, at antall barn som spiller et instrument, er sterkt fallende, og jeg tror ikke mer penger til kulturskoler aleine løser dette når elefanten gjør så morsomme triks. Vi kan dytte massevis av penger inn i leselyst og skolebiblioteker, men vi får ikke 12-åringen til å konsentrere seg om en bok når elefanten konstant tuter henne inn i øret.

, og kjære Bernhard Ellefsen, kanskje tida er moden for å jage ut elefanten. Teknologiselskapene har for lengst vist sine destruktive krefter. Ikke bare uthuler de kulturen vår, de er også i ferd med å manipulere demokratiet og dytte verden mot ytre høyre. Vi utsettes for en kulturell kolonialisme. Hvis noen hadde fått beslaglegge en like stor andel av det norske territoriet som teknologiselskapene har fått av vår våkne tid, ville vi for lengst tatt med børsa og kjempet for egen frihet. Hvor langt må det gå før vi innser at vi også må kjempe for selvråderetten over egen tid og kultur?

Ellefsen nevner riktignok regulering av teknologiselskapene som et apropos helt mot slutten av sin sju sider lange sak, men merk formuleringene: «Vi trenger en så streng regulering (…) som internasjonale avtaler og handelslovgivning tillater» og «om det er mulig å skattlegge disse digitale tjenestene …» Her tror jeg Ellefsens forbeholdne og nølende tone speiler offentlighetens redsel for å regulere og forby digitale plattformer.

 at svært mange drømmer om nettopp dét. I Tyskland mener 47 prosent av voksne at livet hadde vært bedre i en verden uten sosiale medier, mot 41 prosent som er positive til at de finnes. En britisk studie sier at nesten halvparten av unge hadde foretrukket en verden helt uten internett. Det er radikalt. Og langt, langt flere er enige om dypt problematiske trekk ved sosiale medier, som at det får dem til å føle seg dårlig, eller at det spiser for mye tid – holdninger som burde invitere politikere til kraftig regulering. Så hvorfor er det ingen politiske partier som speiler disse holdningene i sin ytterste råskap? Lever vi ikke i et demokrati? Kan vi ikke bestemme i eget hus? Vi burde vært vrede, men opptrer apatisk. Teknologien er kommet for å bli, sies det.

Plutselig opptrer Ellefsen som en lydig statsråd som flytter midler innad i kulturbudsjettet sitt

Et liv­givende «nei»

Selma Stormyren Larsen

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

Nasjonalmuseet kjøper inn verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» (1974) av israelske Noa Eshkol.

Hamas angriper Israel 7. oktober, og Israel gjengjelder den brutale terroren med krig. I løpet av krigens to første uker overstiger de offisielle dødstallene 7000, og innen slutten av måneden kommer det krav fra det norske kulturlivet om at våre institusjoner må ta avstand fra Israels handlinger.

25. oktober går Astrup Fearnley Museet, Munchmuseet, Henie Onstad Kunstsenter, Haugar Kunstmuseum, Drammens Museum, Lillehammer Kunstmuseum, Stavanger Kunstmuseum og Vigelandmuseet sammen om en uttalelse hvor de «fordømmer på det sterkeste drapene på israelske og palestinske sivile som finner sted i Midtøsten». Nasjonalmuseet er ikke på lista.

70 av Nasjonalmuseets ansatte skriver under anonymt på et åpent brev hvor de ber om følgende: at museet krever våpenhvile og stans av folkemordet på palestinere, at de løfter fram palestinsk kunst og håndverkstradisjon, at de ivaretar og støtter kunstnere og ansatte som uttrykker støtte til Palestina og at de boikotter israelske institusjoner.

Initiativet kommer fra en gruppe ansatte som kaller seg Kultur mot Folkemord. Oppropet får rundt 2000 signaturer fra folk utenfor museet. Billedkunstnere i Oslo uttrykker støtte til oppropet.

23. april krever Museumsforbundet at kulturminnene i Gaza beskyttes. Nasjonalmuseet stiller seg bak denne uttalelsen.

Teppestriden fra A til Å

Bendik Wold

En sommerkveld i 1990 sniker ukjente gjerningsmenn seg inn på asylmottaket i Dals-Ed, et par kilometer fra norskegrensa, og setter igjen flere punkterte gassbeholdere. Gassen sprer seg oppover i etasjene og kunne fort ha blåst taket av hele bygningen. Beboerne blir reddet av et effektivt ventilasjonsanlegg.

«Tenk om gassbomba hadde eksplodert», reflekterer lokalfødte Marcus Koch i et intervju med Aftonbladet året etter. «

Da hadde de faen meg måttet flytte hele mottaket. Det var jo kanskje 20 kubikkmeter gassblandet luft.»

I mellomtida er hærverk og trusler nær sagt blitt en del av hverdagen i den lille bygda: Sjefen ved asylmottaket får bilen sin tilgriset med maling. En asylsøker holder på å kjøre av veien etter at noen har tuklet med bremsene hans. Og den flyktningvennlige lokalavisa finner en dag ei hjemmelaget bombe på dørmatta.

Fingeravtrykk leder politiet til Marcus Koch, som samme høst blir historisk da han velges inn som kommunestyrerepresentant – for Sverigedemokraterna (SD).

«Det var ikke ei bombe», sier Koch i et intervju med SVT. «Det var en pappeske med noen ledninger på, bare.»

 blir viet plass i SVT-dokumentaren «Sverigevänner – ett partis historia», som hadde premiere forrige helg. Første episode – den andre kommer søndag – handler om Sverigedemokraternas røtter i den rasistiske bevegelsen Bevara Sverige Svenskt (BSS), om partistiftelsen i 1988 og om de turbulente årene på 1990-tallet, da partiledelsen ga kriminelle snauskaller og gammelnazister fritt leide.

Regissør Göran Ellungs hypotese er at SDs profil har vært relativt konsistent gjennom de siste 37 åra; det er den svenske 

som har forandret seg. Det later til at dagens SD-ledelse har tolket dette som en kompliment – i hvert fall har mange av dem velvillig stilt opp i dokumentaren. Bare partileder Jimmie Åkesson glimrer med sitt fravær.

 er det langt fra noen sympatisk partitradisjon Ellung trekker opp. Jimmie Åkesson får ofte æren for å ha gjort SD stuereint, men ble selv rekruttert under det partikollega Björn Söder kaller «de tapte årene» tidlig på 1990-tallet. Åkesson ble «tiltalt av deres ideologi» i ei tid da partiet propagerte for dødsstraff, holdt seg med en paragraf mot «homoseksuell livsstil» og krevde at alle som hadde innvandret til Sverige «fra fremmede kulturer» etter 1970, skulle landsforvises.

Årene 1991–1995 var preget av demonstrasjoner og gatekamper med antirasister. Så gikk partiet inn i en mer «ideologisk» periode hvor man knyttet seg til Front National (Frankrike) og Die Repulikaner (Tyskland) – førstnevnte finansierte SDs valgbrosjyre i 1998, og samme år holdt den tidligere Repulikaner-lederen og Waffen SS-soldaten Franz Schönhuber foredrag på et partimøte.

En gammel venn av Åkesson har etterlyst ‘en ny Hitler’

«En gruppe losers»

Noen profetier går faktisk i oppfyllelse. Tidligere i høst snakket Klassekampen med den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler, som spådde at Spotify ville tilby svenske lydbøker «i slutten av november».

Vi skriver slutten av november – og se: Tirsdag formiddag ble lydboktilbudet lansert. Svenske Premium-abonnenter kan nå lytte gratis til lydbøker i 12 timer i måneden. Skulle de ønske seg mer lyttetid, koster det ekstra.

Ved oppstarten kan Spotify skilte med 300.000 titler, hvorav omkring 25.000 er svenske. Alle Bonnier-forlagene har latt seg innrullere, men også Norstedts og Lind & Co – som eies av den konkurrerende lydboktjenesten Storytel.

, for mange spår at Spotify-satsingen vil få Storytel til å blø fra alle kroppsåpninger. Da lydboknyheten sprakk tirsdag formiddag, stupte Storytel nær 7 prosent på børsen i Stockholm.

Også Bonnier har grunn til å være bekymret – bokkonsernet har satset tungt på sin egen strømmetjeneste Bookbeat. Med tanke på strømmevirksomheten er det «lite svettigt», innrømmer toppsjef Håkan Rudels overfor nyhetsbyrået TT. Men for forlag og forfattere er det positivt – «og historisk har det alltid vært dét vi prioriterer».

spagat Rudels står i. I verste fall går Bookbeat under, men samtidig hadde det vært direkte uhøflig av ham ikke å gratulere bestselgerforfatteren Camilla Läckberg – som gir ut bøkene sine på Bonnier-forlaget Forum – med at hun nå har fått sin egen «This is Camilla Läckberg»-spilleliste i Spotify-universet.

Også Storytel-ledelsen har uttalt seg om Spotifys satsing, men der i gården er visst policyen at man skal skjule all usikkerhet bak stive smil. Kommersiell direktør Claus Wamsler-Nielsen håper at Spotify «skal få lydbokmarkedet til å vokse ytterligere», og trekker fram erfaringene fra Nederland, der Spotify og Storytel har levd harmonisk side om side siste året.

 dessuten at Storytel henvender seg til en annen kundegruppe enn den nye konkurrenten: Storytel er til for «bokelskerne», de virkelige storforbrukerne av lydbøker. Målet er å få flest mulig å til å ete av «spis så mye du vil»-buffeten – det ubegrensede abonnementet til 229 svenske kroner i måneden. Så får bermen bare gå til Spotify, later Wamsler-Nielsen til å mene.

Det han i så fall overser, er at Sverige neppe har nok «bokelskere» til å holde liv i både Storytel, Nextory og Bookbeat. Man skal ikke undervurdere hvor mange som overfører penger til lydboktjenester de knapt bruker. Det er nettopp disse Spotify sikter seg inn mot. Fra å være spesialisert på musikk er Spotify blitt en «allround»-tjeneste som serverer husholdningene litt musikk, litt podkast, litt litteratur, litt film – ja, med den nye satsingen på musikkvideoer har Spotify også begynt å yppe seg med Youtube.

Mange spår at Storytel vil blø fra alle kroppsåpninger

Stoppes ved grensa

Det var tilnærmet fullt i Blomqvists lokaler tirsdag kveld, da auksjonshuset avholdt sin årlige høstauksjon.

Derfor overrasket det auksjonarius Elisabeth Vik Forsberg at de to verkene med høyest prisanslag forble usolgte: Hannah Ryggens «Gullammet Iselin» (1935) og Ludvig Karstens «Fra Vinderen Gård» (1917), henholdsvis vurdert til mellom fire og seks millioner kroner og tre og fem millioner kroner.

– Det vil alltid være mye oppmerksomhet rundt de mest kostbare kunstverkene. Men det var ikke de som solgte best i går. Det er et litt selektivt marked, sier Forsberg.

Det kom riktignok ett bud på Ryggens tekstilverk, men det er foreløpig ikke godtatt.

– Ludvig Karsten, som vi hadde store forventninger til, fikk vi ikke noe bud på. Jeg ble litt skuffet over det.

Auksjonarius Forsberg er likevel svært fornøyd med kveldens resultater:

– Det var enkelte kunstverk på et lavere prisnivå som gikk veldig mye over vurderingen. Når det er noe man vil ha, kan det tidvis virke helt grenseløst, sier Forsberg.

Christian Skredsvigs «Aften i St. Jean» (1892) var prissatt til mellom 300.000 og 400.000 kroner, men gikk for 700.000.

«Grenseløse» budrunder, men ikke på de største

Nylig avslørte den britiske storavisa The Guardian et nettverk av falske forlag som ved hjelp av kunstig intelligens lokker både håp og valuta ut av godtroende forfatterspirer. Svindlerne har latt seg inspirere av den voksende trenden med selvpublisering i bokbransjen.

Både i Norge og internasjonalt er antallet «forlag» som mot betaling hjelper med redigering, trykking og markedsføring av bokprosjekter, på vei opp. Forfatterdrømmen har aldri vært nærmere – så lenge du kan bla opp.

 avisa viser til, er Melbourne Book Publisher. De har et navn som vekker umiddelbare assosiasjoner til det anerkjente – og 

– australske forlaget Melbourne Books. The Guardian kan videre fortelle om den unge forfatteren «Andrea», som etter å ha sendt inn et manus til en romantasy-roman ble invitert til et videomøte med en representant fra forlaget ved navn Marcus Hale. Der diskuterte de både en publiseringsplan og markedsføringsstrategi for utgivelsen.

«Andrea» betalte deretter en sum på 88 dollar til forlaget. Men da hun ringte for å følge opp bokprosjektet, ble hun oppmerksom på at det ikke jobbet noen i det 

 hvorfor «Andrea» lot seg lure. På nettsida til Melbourne Book Publisher fantes presentasjoner av både forlagets administrerende direktør og sjefredaktør. Om sistnevnte, Amelia Frost, en blond kvinne med et perfekt symmetrisk ansikt og et tillitvekkende smil, står det blant annet at hennes «skarpe blikk for fortellinger sørger for at alt vi publiserer, har dybde og appell». Bildene ble fjernet like etter at The Guardian konfronterte forlaget om de KI-genererte bildene. «Andrea» skal på sin side ha mottatt truende meldinger fra forlaget etter at hun forsøkte å få igjen pengene hun var blitt svindlet for. Går man inn på forlagets nettside i dag, blir man møtt med meldingen: «Vi er nede for vedlikehold».

Dataforsker Ashish Nanda sier til The Guardian at ondsinnede aktører nå har blitt langt mer sofistikerte i bruken av KI-verktøy. I bokbransjens tilfelle kan svindlerne både redigere tekster, kommunisere med klienten og gjøre andre handlinger som opprettholder et skinn av troverdighet uten å bli oppdaget.

Her hjemme vakte nettsida «Leserlyst.com» oppstyr for et drøyt år siden med sine falske KI-genererte bokanmeldelser. Aftenposten klarte til slutt å spore nettsida tilbake til en spansk entreprenør, som hadde skapt plattformen for å skape blest om sitt nye selskap i Norge. Selv om anmeldelsene inneholdt en flust med feil, var de troverdige nok for den utrente leser. Det er bare et spørsmål om tid før også profesjonelle lesere vil streve med å skille hva som er ekte og hva som er falsk.

 advart mot den voksende «drittifiseringen» (shitification) av internett. Eksemplene fra bokbransjen er langt på vei talende. Med så mye KI-generert tekst og falsk informasjon i omløp er det blitt vanskeligere å vite hva og hvem vi kan stole på. «Dritten» produseres også av tek-gigantene selv. Tidvis virker det som de har mistet kontrollen.

Et ferskt eksempel omtalt i The New York Times handler om en solcellebedrift fra Minnesota. Ifølge Googles KI-verktøy Gemini har bedriften vært utsatt for et søksmål på bakgrunn av misledende salgspraksiser. Omtalen har vært et rødt flagg for mange kunder og har ført til tap på flere hundre millioner kroner for selskapet. Bedriften har igjen gått til sak mot Google, og spørsmålet amerikanske domstoler nå må stille seg, er hvem som kan holdes ansvarlige når en ærekrenkelse ikke er fremmet av et menneske.

Hvis noe er for godt til å være sant, er det som regel det

Onde hensikter

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til potensielle kjøpere av forlaget.

Brorparten av forfatterne i Oktober har vært stille siden det ble klart at Aschehoug skal selges. Nå tar de bladet fra munnen: 88 forfattere har signert et innlegg i Klassekampen kalt 

Der kommer de med fem krav til de nåværende eierne av forlaget og potensielle kjøpere.

Det er Linn Ullmann, Niels Fredrik Dahl og Espen Søbye som har tatt initiativ til brevet.

For Heidi Marie Kriznik var det en selvfølge å signere.

– Det er et fint initiativ, som handler om å tydeliggjøre hva Oktober er. Forlaget har vært opptatt av å bygge forfatterskap, av kvalitet og mangfold. Oktober har greid å stå i å være et skjønnlitterært forlag, som ikke dekker opp med kokebøker og liknende, sier Kriznik.

For en drøy måned siden kom nyheten om at de 116 aksjonærene i Aschehoug vil selge forlaget, som siden 1888 har vært eid av Nygaard-familien.

Siden det ble kjent, er flere potensielle kjøpere blitt nevnt. Den svenske mediegiganten Bonnier har vist interesse – også for Oktober.

Flere har vært bekymret for at forlaget skal havne på utenlandske hender. Det er imidlertid ikke avgjørende for Oktober-forfatterne. Det er heller ikke avgjørende at Oktober fortsetter å være en del av Aschehoug-porteføljen, skriver de.

Jeg tenker på meg selv som Oktober-­forfatter, ikke ­Aschehoug-forfatter.

88 Oktober-forfattere med bønn til nye eiere

Tom Henning Bratlie

Magne Tørring oversetter skjønnlitteratur fra japansk, engelsk og svensk. Innimellom oversetter han også tegneserier og filmer. Alt dette gjør han hovedsakelig som frilanser – altså at han får lønn fra oppdragsgiver.

Noen ganger, i omtrent ti prosent av oppdragene, fakturerer han for arbeidet gjennom sitt enkeltpersonforetak og jobber dermed som selvstendig næringsdrivende.

I dag har Tørring forsikring for sykepenger som selvstendig næringsdrivende. Han har prøvd å bytte til forsikring for frilansere, men har fått nei fra Nav.

– Svaret jeg har fått, gir ingen mening. Det virker veldig ulogisk og urimelig, sier Tørring.

I dag betaler han omtrent 20.000 kroner i året for sykeforsikring. Hadde Tørring hatt forsikringen som tilbys til frilansere, ville han betalt under 10.000 kroner i året.

– Det er så mye bry å ha blandet inntekt. Jeg prøver å fase ut enkeltpersonforetaket, for det er ikke verdt det, sier han.

Han har hatt sykeforsikring i omtrent ti år.

Det er tydelig at det mangler kompetanse på kombinerte inntekter i Nav.

Betaler 20.000 for sykeforsikring

Mandag 18.30 er et tidspunkt de fleste forbinder med middags­laging og kjøring av barn til diverse aktiviteter. Derfor var det en mektig opplevelse å være blant de anslagsvis 45.000 som hadde møtt opp for å hylle de norske fotball­heltene på Rådhusplassen i Oslo. For første gang på 25 år har herrelandslaget i fotball kvalifisert seg til et mesterskap i verdens ­største idrett. For første gang på 28 år erde klare for VM.

Én etter én ble de ropt inn på balkongen: Nyland, Ajer, Ødegaard, Nusa, Haaland …Dette var tross alt spillernes eget initiativ. At bragden også betyr så mye for aktørene ute på matta, har en åpenbar smitteeffekt. Verken Haaland eller Ødegaard var født sist gang Norge spilte i et VM. Satt på spissen er det vel egentlig bare på fotballbanen at den, la oss være ærlige, 

(og til tider kanskje litt for selvgode) idretts­nasjonen Norge har mislykkes de siste 25 årene. Denne byrden har herrelandslaget båret på sine skuldre. Derfor er gleden og lettelsen så stor.

 av dem som hadde møtt opp, var imidlertid å være vitne til assistenttrener Kent «Kenta» Bergersen og spilleransvarlig Brede Hangelands respektive kamper mot tårene. «Kenta» vokste opp og spilte fotball sammen med landslagstrener Ståle Solbakken i Grue i Innlandet, mens stopperkjempen Hangeland spilte sine landskamper i en periode der Norge gang på gang snublet på målstreken. Fotball, og idrett generelt, handler om historier. Da Solbakken fikk spørsmålet om hva som hadde vært høydepunktet i kvalifiseringen, svarte han: «å se en mann på to meter gråte foran 50.000 mennesker».

Selv var jeg et halvt år da herrelandslaget deltok i VM i USA og hadde (håper jeg) nettopp fullført pottetreningen da Norge slo Brasil i Frankrike sommeren 1998. Mitt første mesterskapsminne var da Zlatan Ibrahimovic scoret med hælen for Sverige mot Italia i EM i 2004. Men nå er endelig heltene norske, som kommentator i Aftenposten Daniel Røed-Johansen godt oppsummerte det i sin avis forrige uke. Vi har begge vokst opp med å velge våre idoler fra andre nasjoner gjennom utallige mesterskap. Dagens tiåringer har tidenes årgang med mannlige norske fotballspillere å se opp til. Ved siden av «Kentas» tårer var det nettopp entusiasmen til de mange unge jentene og guttene i Haaland- og Nusa-drakter som varmet meg mest på Rådhusplassen mandag kveld.

følger med at neste års VM skal arrangeres i et land med en bøllete leder som vil gjøre alt for å sette seg selv i sentrum, og ikke minst av en korrupt organisasjon (Fifa) som vil tyne mest mulig penger ut av fansen, er ikke til å komme utenom. Men før vi tar den debatten, vil jeg avslutte med et oppspark til alle som gleder seg til å følge landslaget på storskjermer sammen med tusenvis av andre nordmenn neste sommer. De taktfaste ropene og sangene satt nemlig ikke helt på Rådhusplassen mandag kveld. Kanskje var det tidspunktet og fraværet av promille som gjorde det. Men skal vi bli en skikkelig mesterskaps­nasjon, må nok enda noen lag av norsk sjenanse og ­sindighet ­overvinnes.

Vi kan bedre

I mange år har norske myndigheter støttet norskundervisning ved utenlandske universiteter gjennom ordningen for norgeskunnskap, men nå kan det være slutt.

Regjeringen har foreslått å avvikle ordningen fra 2027.

– Det vil være et stort tap om dette blir en realitet, sier oversetter og litteraturforsker Andrea Romanzi på telefon fra Milano.

Han er blant dem som har kunnet nyte godt av ordningen hvor norske sende­lektorer er blitt sendt til utlandet for å undervise studenter i norsk språk og kultur.

Som ung bachelorstudent ved Sapienza-universitetet i Roma var Romanzi nysgjerrig på de skandinaviske landene. Et møte med den norske sendelektoren Turid Mangerud gjorde at valget falt på norsk.

– Det var en tilfeldighet, men viser hvor viktig det er at man møter gode representanter for faget.

I statsbudsjettet for neste år foreslår regjeringen, med forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) i spissen, å skrote ordningen for norgeskunnskap. Gjennom mange år har denne støttet opp under norsk språkundervisning i utlandet gjennom ulike tilskuddsordninger.

Da Klassekampen skrev om dette i starten av november, sa Pål Aasen – som er sendelektor ved Universitetet i Strasbourg – at dette er «en merkelig og uforståelig avgjørelse».

Norskundervisning i utlandet er et billig tiltak som gir stort utbytte.

Advarer mot norsk-kutt

Kåre Bulie

Foran den, over en bred gate, holder en filial av det globale japanske motebutikk-fenomenet Uniqlo til. På plassen bak den, en av de største i en europeisk by, ruver Kultur- og vitenskapspalasset, den 231 meter høye, sterkt omstridte «gaven» Josef Stalin skjenket den polske hovedstaden i 1950-årene.

I dette spennet, arkitektonisk så vel som ideologisk, holder MSN, Warszawas nye museumsbygning for moderne kunst, til. Institusjonen ble grunnlagt i 2005 og har deretter opptrådt i eldre lokaler og på skiftende adresser. Den hvite boksen av betong den nylig flyttet inn i, er imidlertid tegnet som et kunstmuseum – og langt mer monumental enn forgjengerne.

 institusjonen bærer med seg, sammen med byggverkets omfang og den formidable beliggenheten på en for Warszawa særlig symboltung tomt, gjør at det offentlige museet over natten ble et av de aller viktigste – og synligste – i Øst-Europa. I likhet med omgivelsene er det dessuten et tegn på det «nye» Warszawa: Kvartalene rundt omkranses av skyskrapere tegnet av «starkitekter» som Norman Foster og Daniel Libeskind. De forteller om en ganske annen økonomi enn kommunistenes.

Museet åpnet før jul, men først i år slo det dørene opp for sin første brede utstilling, en samlingspresentasjon. Da jeg besøkte institusjonen, var den polske og internasjonale etterkrigs- og samtidskunsten (et verk av norske Sandra Mujinga inkludert) erstattet av en del av årets Kyiv-biennale.

Mønstringen er tidstypisk og gjenkjennelig, men samtidig en påminnelse om at MSN betrakter verden fra et annet sted enn Oslos museer gjør. «Near East, Far West», som den interessante presentasjonen heter, undersøker «erfaringen av kolonial vold» i regionen som strekker seg «fra det sentrale og østlige Europa, gjennom det tidligere sovjetiske Sentral-Asia, til Midtøsten».

 prominente deltakere hører polakken Artur Zmijewski og tyskeren Hito Steyerli. Også Lawrence Abu Hamdan og duoen Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme, hvis profilerte politiske kunst nylig har vært å se i Oslo, er representert. Det samme er ukrainske Lesia Wasylchenko, som bor og har gjort seg kunstnerisk bemerket i Norge.

I tråd med navnet peker biennalen på Russlands invasjon i Ukraina – og Israels krigføring i Gaza – som hendelser arrangementets kunstnere responderer kritisk på. Forbindelsen til Ukraina har fra 2022 vært sterk i nabolandet Polen. Før MSN flyttet inn i sine nye lokaler, ble museet også hjelpesentral for ukrainske flyktninger. «Solsikke»-senteret, som det arbeidet ble døpt, vitner om en ny type institusjon.

 seg ut over, veksler kontinuerlig i størrelse. Heller enn gigantiske saler som må endres fra prosjekt til prosjekt, som det norske Nasjonalmuseets såkalte lyshall, for eksempel, har den amerikanske arkitekten Thomas Phifer utstyrt museet med mindre rom. Den avlange bygningen er med sin kasseform og hvite betong nøktern og kjølig – og befinner seg på god avstand fra årtusenskiftets ekspressive museumsarkitektur. Et og annet vindu tillater blikk ut og inn, men mot omgivelsene åpner den seg i begrenset grad. Arkader i det knytter det utpreget moderne huset til den sovjetiske diktatorens palass bak, giganten det er dømt til å forholde seg til. For øvrig kunne sistnevnte, i sin overdådig utsmykkede historisme, knapt ha vært mer annerledes.

Mest slående ved det nye anlegget er det skulpturelle trapperommet i midten, hvor besøkende kan studere hverandre mens de vandrer mellom museets tre etasjer via trinn på alle sider. I tråd med kunstens utvikling kan de også gå på kino her. Planen er at de i tillegg snart skal kunne se teater – i en kommende bygning like ved skapt av samme formgiver. Også den urbane paradeplassen begge to vil høre til på, er i sterk forandring.

MSN betrakter verden fra et annet sted enn Oslos museer gjør

Foran Stalin

Lubna Jaffery (Ap) forventer at museer «evner å svare for sine valg»

Et halvt år etter at Nasjonalmuseet monterte et israelsk tekstilverk i rom 76, høster avgjørelsen ennå kritikk fra deler av kunstfeltet.

Ledelsen er blant annet blitt beskyldt for ikke å ha begrunnet kurateringen godt nok, gi «tomme formuleringer» og unngå faglig diskusjon.

Nå har den såkalte teppestriden nådd til øverste politiske hold. På tampen av forrige uke svarte kulturminister Lubna Jaffery (Ap) på et skriftlig spørsmål om saken:

Museenes høye tillit i samfunnet «forutsetter at museene bygger sine valg på grundige faglige vurderinger», skrev hun. «Det forutsetter også at museene evner å svare for sine valg ut i offentligheten, delta i debatten og stå for de vinklinger og perspektiver de velger.»

– Dette virker som støtte til vår sak, sier kunstner Victor Lind.

Han er blant dem som både har ytret seg skarpt om kurateringen og etterlyst en faglig begrunnelse fra Nasjonalmuseet.

– Jaffery skriver at museet selvfølgelig ikke er nøytrale, og hun avslutter med at museene må begrunne kurateringen sin overfor oss andre, sier Lind.

Spørsmålet ble stilt av stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) tidlig i november. Han spurte om statsrådens syn på debatten: Er det Nasjonalmuseets oppgave å ta politisk stilling til kriger og konflikter? Kan det få konsekvenser for publikums tillit til museet?

Mener statsråden ga museet en skrape

Sjette del av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjerne»-serie vil ikke utkomme ikke på Norstedts, meldte Dagens Nyheter før helga.

Forfatteren har nemlig valgt å tilby «Jeg var lenge død» til konkurrenten Albert Bonniers Förlag, som får med seg hele Knausgårds backlist på kjøpet.

– Karl Ove Knausgård er en av vår tids mest betydningsfulle forfattere, og verket hans har hatt en enorm innvirkning på samtidslitteraturen. Vi er stolte og glade for at han nå velger Albert Bonniers förlag som sitt svenske hjem, uttaler forlegger Albert Bonnier i en pressemelding.

Klassekampen har bedt Knausgård kommentere overgangen, men fikk ikke svar på henvendelsen innen avisa gikk i trykken i går.

Knausgårds exit er et tungt slag for Norstedts, som har mistet flere stornavn de siste årene: Karolina Ramqvist, Mats Strandberg, Amanda Svensson, Tran Quynh, Agnes Lidbeck og Hanna Nordenhök.

Bortsett fra Svensson har samtlige gått til forlag under Bonnier-paraplyen.

Tidligere i høst intervjuet Klassekampen litteraturkritiker Rasmus Landström i Aftonbladet, som satte forfatterflukten i sammenheng med at Norstedts er blitt kjøpt opp av lydbokkonsernet Storytel.

Landström mener forlaget har endret strategi: Nå lanseres gjerne lydbøkene før papirboka, og opplagene er små

Det fører til at bokhandlene tidvis går tomme for eksemplarer, og at lesere blir tvunget til å velge lydbok.

Knausgård bytter forlag i Sverige

Christopher Olssøn

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Chatboter har ingenting i kunnskapsarbeid å gjøre, hevdet professor Jill Walker Rettberg i en kronikk i ­Aftenposten nylig. 

 pekte hun på det store merarbeidet kunstig intelligens (KI) fører med seg for ansatte i ymse sektorer.

Det kan lærerne skrive under på. Ifølge en undersøkelse gjort av Norsk Lektorlag opplever 75 prosent av lektorene merarbeid i vurderinger fordi de må kontrollere ­elevenes innleveringer for KI-juks.

De melder også om dalende motivasjon i jobben.

Anne Grønlie, lektor på videregående skole i Drammen, kjenner seg igjen i den dystre tilstandsrapporten.

– Utviklingen med KI i skolen har vært revolusjonær. Vi opplever at nivåene over oss har abdisert, sier hun.

Til forskjell fra Oslo har ikke Buskerud fylkeskommune installert chatboter på elevenes pc-er. Det klarer imidlertid elevene fint selv. ­Konsekvensene har vært dramatiske, forteller Grønlie, som underviser i blant annet historie.

Mens det alltid har funnes elever som jukser, er juks nå blitt svært utbredt og preger alle slags skolearbeider der elevene har forberedelsestid. Læreren opplever på sin side maktesløshet – og skrantende tillit til elevene.

– Man merker at det som er levert inn til vurdering, er produsert av Chat GPT. Eleven kan på sin side nekte, og da har man en konflikt gående som er svært ubehagelig, sier Grønlie og fortsetter:

I stedet for å være en voksen støtte og venn, går man over til å bli en mistenksom detektiv.

Aktuelt

Skoleforskere mener det vil være lite gjennomtenkt å fjerne engelsk fra timeplanen til de yngste elevene.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Idretten er blitt altfor passiv i politiske spørsmål, mener Arild Stavrum. Hans siste roman handler om brytermiljøet i Kristiansund på 1930-tallet.

Kritikken er halvert på seks år

Bernhard Ellefsen peker på elefanten i rommet – for så å nøye seg med ommøblering langs veggene.

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

Stoppes ved grensa

I går gikk Blomqvists årlige høstauksjon av stabelen. Flere verk forble usolgt.

Svindlerne bruker kunstig intelligens på stadig mer kreative måter. Det stiller tøffere krav til vår digitale beredskap.

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til potensielle kjøpere av forlaget.

Betaler 20.000 for sykeforsikring

… Rådhusplassen da herrelandslaget i fotball ble hyllet av folket.

Andrea Romanzi har oversatt både Fosse og Stoltenberg til italiensk. Om støtta til norskundervisning i utlandet kuttes, vil det være et stort tap, mener han.

Bak det nye museet for samtidskunst i hjertet av Warszawa finnes en komplisert historie om politikk og krig, arkitektur og byutvikling.

Mener statsråden ga museet en skrape

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Er et museum en politisk aktør? Spørsmålet skaper splittelse i Kunst-Norge.

Kvalbiff og liksom-trebein til alle!

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for historiebøkene.

Byrådet i Oslo redder de kveldsåpne bibliotekene i Groruddalen. Men det er langt fra nok, mener SVs Omar Samy Gamal.

Filmar frå det globale sør gjev skremmande innsyn i problem på den nordlege halvkula.

Mener BBC-sjefene ikke burde gått av

Skole­fors­kere mener det vil være lite gjen­nom­tenkt å fjerne engelsk fra timeplanen til de yngste elevene.

Profes­soren tror akade­mi­kerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Idretten er blitt altfor passiv i politiske spørsmål, mener Arild Stavrum. Hans siste roman handler om bryter­mil­jøet i Kris­tian­sund på 1930-tallet.

Kritikken er halvert på seks år

Bernhard Ellefsen peker på elefanten i rommet – for så å nøye seg med ommøb­lering langs veggene.

Slik ble et tekstil­verk fra 1974 sentrum for årets krasseste kultur­debatt

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sveri­ge­de­mo­kra­terna knapt kan bli grundig nok.

Stoppes ved grensa

I går gikk Blomqvists årlige høst­auk­sjon av stabelen. Flere verk forble usolgt.

Svindlerne bruker kunstig intel­ligens på stadig mer kreative måter. Det stiller tøffere krav til vår digitale beredskap.

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til poten­si­elle kjøpere av forlaget.

Betaler 20.000 for sykefor­sikring

… Rådhus­plassen da herre­lands­laget i fotball ble hyllet av folket.

Andrea Romanzi har oversatt både Fosse og Stol­ten­berg til italiensk. Om støtta til norsk­un­der­visning i utlandet kuttes, vil det være et stort tap, mener han.

Bak det nye museet for sam­tids­kunst i hjertet av Warszawa finnes en komplisert historie om politikk og krig, arkitektur og byut­vik­ling.

Mener statsråden ga museet en skrape

Nordmannen føyer seg inn i rekka av forfattere som har forlatt Norstedts.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes moti­va­sjonen, sier lektor Anne Grønlie

Er et museum en politisk aktør? Spørsmålet skaper splittelse i Kunst-Norge.

Kvalbiff og liksom-­trebein til alle!

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for histo­rie­bø­kene.

Byrådet i Oslo redder de kveldsåpne biblio­te­kene i Grorud­dalen. Men det er langt fra nok, mener SVs Omar Samy Gamal.

Filmar frå det globale sør gjev skremmande innsyn i problem på den nordlege halvkula.

Mener BBC-sjefene ikke burde gått av

Skoleforskere mener det vil være lite gjennomtenkt å fjerne engelsk fra timeplanen til de yngste elevene.

Professoren tror akademikerne bommer på mål når de skriver om Jane Austen

Idretten er blitt altfor passiv i politiske spørsmål, mener Arild Stavrum. Hans siste roman handler om brytermiljøet i Kristiansund på 1930-tallet.

Bernhard Ellefsen peker på elefanten i rommet – for så å nøye seg med ommøblering langs veggene.

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

En ny SVT-dokumentar viser at rundvasken i Sverigedemokraterna knapt kan bli grundig nok.

I går gikk Blomqvists årlige høstauksjon av stabelen. Flere verk forble usolgt.

Svindlerne bruker kunstig intelligens på stadig mer kreative måter. Det stiller tøffere krav til vår digitale beredskap.

88 Oktober-forfattere stiller fem krav til potensielle kjøpere av forlaget.

Betaler 20.000 for sykeforsikring

… Rådhusplassen da herrelandslaget i fotball ble hyllet av folket.

Andrea Romanzi har oversatt både Fosse og Stoltenberg til italiensk. Om støtta til norskundervisning i utlandet kuttes, vil det være et stort tap, mener han.

Bak det nye museet for samtidskunst i hjertet av Warszawa finnes en komplisert historie om politikk og krig, arkitektur og byutvikling.

Når lærere må være detektiver på jakt etter KI-juks, svekkes motivasjonen, sier lektor Anne Grønlie

Kvalbiff og liksom-trebein til alle!

Han var impotent – og hun elsket det. Erich Maria Remarque og Marlene Dietrich ble et par for historiebøkene.

Byrådet i Oslo redder de kveldsåpne bibliotekene i Groruddalen. Men det er langt fra nok, mener SVs Omar Samy Gamal.