Maria Horvei

#fff

#000

Det er, har eg etter kvart skjønt, ikkje uvanleg å ha ei meir eller mindre organisert liste over ting ein gjerne vil gjere i adventstida for å «kome i jolestemning». Ein er trass alt ikkje eit barn lenger, og der foreldre, skuleverket og dei programansvarlege i NRK tidlegare jobba som ein godt organisert einig for å sørge for at akkurat 

skulle kome inn den rette kjensla av høgtid, står du no langt meir aleine.

At du kanskje til og med har fått ansvaret for jolestemninga til eitt eller fleire avkom, gjer naturleg nok ikkje saka noko enklare. Å prøve å gjenskape barndommens magi for seg sjølv kan sjølvsagt lett få noko krampaktig over seg, og mange vil nok heller fokusere på å halde ut og vente til heile jolemaskineriet har skramla forbi – men dersom du, etter å ha brukt tre timar i kø på Oslo City, føler for halvannan time aleinetid i selskap med eit glas raudvin og «Love Actually», er det ikkje mi oppgåve å himle med augo over det.

Sjølv har eg i år følgt ein nokså idiosynkratisk sti inn i joletidas vrimmel. Men med årets advent i bakspegelen, og eit nytt år like rundt hjørnet, tenkte eg uansett det kunne vere fint å oppsummere. Kva fungerte bra i årets jakt på jolestemninga? Kva kan eg anbefale vidare? Kva kan eg, allereie no, fortelje deg at du like gjerne droppe når kalenderen viser desember 2026? Kva har ein britisk tv-kokk med saka å gjere? Svara, med rangering, kjem her:

Sjå gamle episodar av Nigella Lawsons jolespesialar på Youtube: 9/10

Eg har tidlegare brukt spalteplass på desse sidene til å utbrodere min fascinasjon for den britiske kjendiskokken Nigella Lawson, og eg skal ikkje gjenta heile historia her. Det eg 

seie, er at å la eit par av hennar jolespesialar gå i bakgrunnen medan du pakker inn gåver, eventuelt ligg i halvkoma på sofaen, på ingen måte er feil. Insisteringa hennar på kor viktig det ikkje er å la seg stresse av jola, og kor avgjerande det er å halde det heile på eit overkommeleg nivå, er i seg sjølv betryggande, om ikkje akkurat revolusjonerande, råd. Kombinert med forslaget hennar om å invitere vener over på ein treretters middag kvelden-før-kvelden – der minst éin av rettane er av typen du må reise deg opp frå bordet og lage i stand like før servering – vert det heile akkurat så verdsfjernt til at du med godt samvit kan la alle ambisjonar om å faktisk lage noko som helst av det ho viser fram, falle til bakken som snøflak i ei jolekule.

Etter å ha sett gamle episodar av Nigella Lawsons jolespesialar på Youtube, bestille joleboka hennar frå ein obskur nettbutikk med lang leveringstid: 8/10

Greitt, så det kom aldri til å bli nokon venemiddag med grilla reker på vetlejoleaftan, men det kjendest likevel synd å ikkje ha ei einaste jolebok av Nigella Lawson ståande i kokebokhylla. «Nigella Christmas» skuffa då heller ikkje, då ho vel dukka opp i all sin vedunderlege velde: Altfor stor til å få plass i postkassa, raudt foliert omslag, side etter side med både velformulert prosa og oppskrifter du aldri kjem til å lage. Éin ting er at det i Nigellas verd openbert er lågare terskel for å invitere til den typen festar der det vert servert fingermat og store mengder sprithaldig drikke enn det i skrivande stund er i mi. Ein annan er at den britiske jola er og blir veldig ulik den norske. Om nokon er desperate etter idear om kva ein skal gjere med alle kalkunrestane, eller om du er den stolte eigar av ei britisk jolepuddingform som du treng å fylle med noko, er dette absolutt boka for deg. Men – og dette er verdt å hugse til framtidas joler – det er også boka for alle oss andre, som berre vil leike med tanken på all fingermaten me ein gong skal servere.

Oppglødd av jolespesialar og kokebøker signert Nigella Lawson, bestemme seg for at det trass alt må vere noko i denne erkebritiske jola som passar å lage i ein norsk kontekst og til slutt la valet falle på Nigellas berømte Guinness-kake: 3/10

Ja, det fanst altså ei grense for kor lenge det var mogleg å velte seg i oppskrifter på freistande utan å bli råka av trongen til å forsøke å gjenskape ei av dei. Valet mitt falt rett nok på ei av Nigellas eviggrøne heller enn jolegrøne oppskrifter, nemleg hennar Guinnesskake, som er ei sjokoladekake med mørkt øl i røra. Ikkje eit vondt ord om denne oppskrifta! Avgjersla om å lage denne genistreken av ei kake ganske seint på kvelden, i ein samanheng der det moglegvis var meir alkohol enn berre Guinness involvert, og følgeleg ende med eit suboptimalt resultat, var heilt og halde mi eiga.

Om du er den stolte eigar av ei britisk jolepuddingform, er dette absolutt boka for deg

Førjolstida, rangert

Sara Hegna Hammer

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Ingrid Røynsland? Ingjerd Røynesdal? Nei …

Det er talende at jeg, på tampen av et år der det har stormet rundt Nasjonalmuseet, må søke opp navnet på direktøren. Kanskje må jeg ta det på min kappe, men særlig synlig kan ikke Ingrid Røynesdal beskyldes for å ha vært i den betente striden om israelske Noa Eshkols «Mourning Carpet» (1974).

For at Nasjonalmuseet, under et pågående folkemord i Gaza, hang opp et verk som tematiserer Ma’alot-massakren i 1974, da palestinske terrorister tok hundrevis av gisler på en israelsk skole, falt mange norske kunstnere og kulturarbeidere tungt for brystet. Særlig all den tid deres bønn om at museet skulle boikotte israelske institusjoner og løfte fram palestinsk kunst var blitt avvist med at museet ikke var

Snart haglet kritikken. I september hevdet kunstner Victor Lind, i et innlegg på Kunstkritikk, at «Mourning carpet» formidler Israels offisielle versjon av okkupasjonen: «Israel er offer. Palestinerne er terrorister.»

til å vise at festtale-påstanden om at kunstmuseer er flaggskip for ytringsfrihet, ikke bare er en floskel. Museumsdirektøren kunne trådt fram som en tydelig leder, som med autoritet forklarte oss hvorfor dette verket er så godt, så viktig, så aktuelt, at det bør tilgjengeliggjøres for publikum akkurat nå.

I stedet har man fått inntrykk av at hun, med unntak av en og annen pliktskyldig opptreden på «Dagsnytt 18» og et innlegg i Aftenposten, har rømt inn i det fortliknende museet, overrumplet av det som må sies å være forventede reaksjoner.

godt ut for lederen av en institusjon som Museumsforbundet ettertrykkelig har slått fast at 

en politisk aktør. For som Ina Blom, professor i kunsthistorie, påpekte i Aftenposten, vil kurateringen av en utstilling alltid være ytring:

«Når Nasjonalmuseet i en ekstrem, asymmetrisk krigssituasjon viser Noa Eshkols israelske sorgarbeid som et eksempel på politisk-aktivistisk kunst uten samtidig å gi rom for palestinske perspektiver på den samme endeløse konflikten, er det et politisk valg det er helt legitimt å kritisere.»

Kritikken går dermed ikke på den kunstneriske friheten løs, mener hun. For slik Eshkol har en selvsagt rett til å bearbeide israelske traumer og museet er i sin fulle rett til å stille det ut, har kritikerne retten på sin side når de sier seg uenig i fortellingen museet med det formidler.

Det er så man tar seg i å savne forhenværende samlingsdirektør Stina Högkvist

Inne i fortet

Elise Winterthun

Dag Eivind Undheim Larsen

Anniken C. Mohr

I Ark-bokhandelen på Karl Johan, midt i Oslo sentrum, går kassaapparatene varme i julehandelen.

Lars Erik Nordgaard mønstrer reolen med bestselgere på jakt etter presanger. I hånda har han «Grunnboka» av den profilerte kokken Eyvind Hellstrøm.

Samtidig vurderer han «Ufred» av Åsne Seierstad. Nordgaard legger ikke skjul på sin begeistring for hennes forfatterskap.

– Hun er en dronning! Seierstad skriver lettlest, har gjort research og har fått tilgang til steder man ikke hører mye fra, sier han.

Lars Erik Nordgaard er ikke den eneste som har kjøpt bøkene til Hellstrøm og Seierstad i år. Årets statistikk fra Bokhandlerforeningen er klar tale: De to forfatterne troner på toppen av bestselgerlista – og gir forlaget Cappelen Damm en etterlengtet dobbeltseier.

Selv om de faktiske salgstallene ikke er kjent, kan kommunikasjonssjef Tone Hansen opplyse at «Grunnboka» er trykket i et opplag på imponerende 210.000 eksemplarer. Seierstads «Ufred» er oppe i 120.000 eksemplarer.

I «Ufred» skildrer Åsne Seierstad det russiske samfunnet innenfra. Tone Hansen tror salgssuksessen henger sammen med at Seierstad regnes for å være en av landets fremste sakprosaforfattere, men peker også på at boka «gir innsiktsfulle og dyptgående skildringer av livet i Russland under Putins regime».

Årsakene til sakprosaens dominans på salgslistene er både mange og sammensatte, tror kommunikasjonssjefen.

Romanen virker dødere og dødere for hvert år, så den kan vi snart begrave.

Sakprosa tar storeslem

Spotify har deaktivert flere kontoer som tilhører hackere som hevder å ha stjålet opptil 86 millioner lydfiler fra musikktjenesten.

Hackergruppa har til hensikt å gjøre opptil 86 millioner lydfiler tilgjengelige i et åpent arkiv med formål om å «bevare menneskehetens kunnskap og kultur», melder Billboard.

Hackergruppa opplyser at metadata er gjort tilgjengelig i en første utgivelse, og at lydfiler vil bli delt seinere.

Spotify opplyser i en uttalelse at de har identifisert et innbrudd, at metadata er stjålet og at ulovlige metoder er brukt for å få tilgang til plattformens lydfiler.

Som følge av dette har de nå skjerpet sikkerheten.

– Vi har innført nye sikkerhetstiltak mot denne typen angrep på opphavsretten, og vi følger aktivt med på mistenkelig atferd, opplyser Spotify.

Hackergruppa står bak nettsida Anna’s Archive, hvor man kan få tilgang til store mengder digitale bøker og andre skriftlige kilder.

Opptil 86 millioner lydfiler er på avveie

Mari Skurdal

I en scene i Arundhati Roys memoarbok av året, «Min havn og min storm», er forfatteren på bokturné i Sør-Afrika. Boka som gjorde henne til et stort navn i internasjonal litteratur, «Guden for små ting», er nettopp kommet ut, og Roy er i Durban for å snakke på en tilstelning. På vei hjem tilbyr en lokal deltaker seg å kjøre henne til hotellet. Han skal bare svippe raskt innom foreldrene sine et øyeblikk og vil helst ikke at hun blir med inn, for, som han sier, «moren min er litt uforutsigbar». Arundhati Roy svarer: «Kan hun for eksempel ligge nedsenket i lunkent vann i et badekar av sink mens den ene sekretæren klipper tåneglene hennes og den andre tar diktat for et brev til kommunen?» Det ender med at hun får bli med inn, så klart.

Roys bok handler om hennes egen utvikling fra fattig, barbeint og tidvis hjemløs ungjente i Kottayam i Kerala til bejublet forfatter og politisk aktivist med base i et velbemidlet hjem i Delhi. Kjernen i boka er likevel dette: den tykke, sinte og nokså diktatoriske mora, Mary Roy.

, skilte mora seg fra faren, en alkoholisert og generelt håpløs mann. De flyttet først til det tomme sommerhuset eid av moras familie, men ble kastet ut av onkelen og bestemora, for kristne kvinner i Kerala har ikke arverett. Resten av livet vier Mrs. Roy til den rettslige kampen for lik arverett – i tillegg til en rekke mindre, men vel så dramatiske kamper både i bygda og rettsvesenet. Mora bygger også opp en skole for områdets barn. Til tross for astma, overvekt og dårlig helse har hun stamina som få og ender med å styre alt og alle rundt seg. Mrs. Roy er rett og slett en formidabel skikkelse.

Hvordan er det å vokse opp med en slik skikkelse som mor? De to barna blir slått og skjelt ut og får aldri et vennlig ord dirigert i sin retning. Likevel røper sidene også snev av stolthet over alt mora makter. Da så vidt voksne Arundhati tar imot moren i Delhi, dit hun må i forbindelse med høyesteretts behandling av arvestriden, reagerer dattera sterkt på en nedlatende kommentar en person retter mot Mrs. Roy. Arundhati får lyst til å storme til og rope:

«Har du noen som helst anelse om hvem du akkurat traff? Hvis du tror at hun bare kjemper for lik arverett, tar du feil. Hun kjemper faktisk for retten til ikke å være en perfekt mor, for retten til ikke å være en pen, lydig kvinne, og først og fremst for retten til ikke å være en jævla treiging, sånn som deg.»

jævla treiging. Men hun kunne være jævlig, både mot assistenter, familie og unger. Samtidig er det umulig å se for seg Arundhati Roy bli forfatter uten innflytelsen fra dette ruvende kvinnemennesket. Mrs. Roy var en matriark midt i det indiske patriarkatet, og kanskje ser frigjøring også sånn ut: som en sint, maktsyk og hevngjerrig kvinne, som nedsunket i sitt sinkbadekar dikterer søksmål og får pedikyr.

Mrs. Roy var en matriark midt i det indiske patriarkatet

Formidable kvinnfolk

Mylena Kifle

Eurovision, Spotify, Øyafestivalen. Når man skal oppsummere kulturåret, er det vanskelig å komme unna alle boikottkampanjene både innenlands og utenlands. Ja, til og med «No Other Land», den Oscar-vinnende filmen om okkupasjonen på Vestbredden, ble kritisert av BDS-bevegelsen.

Men sommerens store snakkis må sies å være kampanjen som ble ført mot en av landets mest respekterte musikkfestivaler. For en stund virket det som om Øyafestivalen på Tøyen i Oslo virkelig hadde lidd et stort omdømmetap.

 av festivalen for alvor startet i sommer, var kritikken så smått til stede i noen aktivistmiljøer allerede i 2024. Fram til i fjor var eierne av Øya – festivalgiganten Superstruct – eid av Providence Equity Partners. Og selv om 

-firmaer ikke akkurat er kjent for å være moralens høyborg, var det ikke før Superstruct ble kjøpt opp av KKR, at folk virkelig ble oppmerksomme på hvem som eier hvem.

-selskap, har nemlig et litt frynsete rykte. De er både blitt stemplet som klimaverstinger og anklagd for å tjene penger på ulovlig okkupasjon på Vestbredden. Som økonomiprofessor Tor W. Andreassen sa i Klassekampen i juni:

«I disse selskapene handler alt om profitt, profitt, profitt. De er knallharde.»

Og det må sies: Det så unektelig litt dumt ut at Øyafestivalen, som profilerer seg på å være en av verdens grønneste festivaler, nå var delvis eid av KKR, som har milliardinvesteringer i fossil energi. Men det som virkelig gjorde at «alle» plutselig måtte ta stilling til spørsmålet om boikott, var KKRs bindinger til Israel.

 egentlig de bindingene? Vel, følg med nå: Øyafestivalen eies av Superstruct, som igjen eies av investeringsselskapene CVC og KKR, hvorav sistnevnte er majoritetseier av tyske Aviv Group, som eier den israelske annonseplattformen Yad2. Puh!

Da Klassekampen sjekket nettsida Yad2, fant vi en annonse for et nytt boligkompleks i Ma’ale Adumim på Vestbredden. Beskjeden fra aktivistmiljøene var klinkende klar: boikott, boikott, boikott. Med den stadig mer grusomme situasjonen på Vestbredden var det vanskelig å argumentere imot.

 gikk ut mot moderselskapet: «Vi krever at KKR står på riktig side av historien ved å vise åpenhet om deres investeringer, og å selge seg ut dersom selskaper medvirker i Israels ulovlige okkupasjon», skrev festivalen i et åpent brev.

En stund virket det som om Øya virkelig hadde lidd et stort omdømmetap

Kulturboikottens år

Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

Melk og sitron, olje og vann, kirke og stat: I «Lakenskrekk og hakeslepp» – enkelte vil hevde det er årets vakreste låt – lister Tuva Syvertsen opp umulige kombinasjoner.

Må ha det herre/ det er altfor bra/ til å la det være.

Syvertsen, vokalist og felespiller i Valkyrien Allstars, får det til å funke.

Hun behersker tradisjonen og håndverket til fingerspissene, men er også en mester i å låne, blande og utfordre tradisjonene innenfra – på bandets plate av året «Vente på noen som venter på noen» finnes folkemusikk, rock og vise, men også elementer av hiphop, country og jazz.

Det er en av grunnene til at Syvertsen i år er mottaker av Klassekampens gjeve kulturpris Neshornet.

– Jeg ble rørt av den begrunnelsen. Det er stas å få en pris som også fokuserer på skriving. Mange tenker nok først og fremst på meg som musiker, men jeg er veldig glad i å skrive og bruker mye tid på det, sier hun.

Valkyrien Allstars begynte å spille sammen for snart 20 år siden, og første plate kom i 2007. Mye har skjedd underveis – for eksempel har en ny generasjon fått øynene opp for folkemusikken, skal vi tro Syvertsen.

Det føltes som vi kunne rette oss litt i ryggen.

Kirke og stat, melk og sitron

Endre Ugelstad Aas

Det første minnet til fortelleren i Carl Frode Tillers dobbeltroman «Arbeidarhjerte» er fra sykehuset. Fem år gammel får han en gastropisk undersøkelse på sykehuset i Namsos. Det er en svært ubehagelig opplevelse for det lille barnet. Han stritter imot og må holdes tilbake med kraft av legene og sin egen far. Under basketakene biter han overlegen i fingeren.

Seinere skulle faren gjøre det om til en fortelling om hvordan gutten gjorde motstand mot autoriteter og overmakta – slik fødes en opposisjonell. Men er det faren eller gutten som egentlig har eierskap til fortellingen? Og i hvilken grad er slike fortellinger med å forme et helt liv?

«Kan det være at vi – uten å kunne sette ord på det – har vore klar over forteljingas makt, og at vi har brukt den, helt automatisk?» skriver Tiller.

Carl Frode Tiller mottar Neshornprisen 2025 for sine «fortellinger om oppløsningstendenser og forsoning i et klassedelt Norge».

Disse erfaringene kommer ikke minst til uttrykk hans seineste romanprosjekt i to bind, «Arbeidarhjerte».

Her ligger handlingen tettere på Tillers liv enn i hans tidligere romaner. Lik Tiller selv vokser hovedpersonen Trond opp på 1970- og 80-tallet med en far som jobbet på sagbruket og var aktiv i NKP. Mora kommer fra et pietistisk bedehusmiljø.

Etter studier i humanistiske fag i 1990-årene gifter han seg inn i en middelklassetilværelse i Trondheims kulturmiljø.

– I nesten alle bøkene mine handler det om en person som sitter og forteller om seg selv, sier Tiller.

I nesten alle bøkene mine handler det om en person som sitter og forteller om seg selv.

Fortellinger om Norge

Det gikk ikke akkurat noe gisp gjennom befolkningen da regjeringen, i starten av juli, landet på det såkalte minimumsalternativet for Nationaltheatret. Et snaut år tidligere hadde daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) helt iskaldt vann i blodet på dem som drømte om et svindyrt underjordisk teater på Tullinløkka: Det kom ikke på tale å velge en Rolls-Royce når en Volvo duger.

I mellomtida, nærmere bestemt i mars, var da også en Volvo blitt kjørt fram: I «Ny fremtid for Nationaltheatret» foreslo en arbeidsgruppe å utvide teateret med et tilbygg på 2500 kvadratmeter i såkalt klassisk stil – i tråd med arkitekt Henrik Bulls opprinnelige visjon. Ikke bare hevdet gruppa at det vil bli billigere enn andre alternativer, det skal visst også kunne ferdigstilles allerede i 2030.

 start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning», slo Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann fast. Flere av teaterets skuespillere bifalt forslaget, Riksantikvaren kalte det «ganske spenstig», og Høyres Tage Pettersen ropte «halleluja!».

Kunne det være så enkelt? Etter år med utsettelser, utredninger og uenigheter, skulle man med et trylleslag få en kostnads- og tidseffektiv løsning for Nationaltheatret?

ikke på kritiske innvendinger. Innholdsløst, mente Julie Rongved Amundsen, redaktør i Scenekunst.no og teaterkritiker her i Klassekampen. Ifølge henne byr ikke forslaget på tilfredsstillende løsninger på to av teaterets hovedutfordringer: Hovedscenen må moderniseres, og de to biscenene må erstattes.

Også i arkitektstanden murret det. «Et svik mot faget og kulturen», slo arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk fast i Morgenbladet. Å konkludere med at den eneste løsningen for Nationaltheatret er å kopiere det man gjorde for 130 år siden, karakteriserte han som «et kulturelt selvmord».

Bernhard Ellefsen stemte i og kalte det en «kulturell fallitterklæring». Han viste til vellykkede eksempler på tidsmessige tilføyelser til eksisterende praktbygg, blant dem Den sorte diamant, kuben i sort granitt som i 1999 ble oppført i forlengelsen av Det Kongelige Bibliotek fra 1906.

«Ny fremtid for Nationaltheatret» bidrar derimot med en historieforfalskning, mente kulturredaktøren – ved å tilføye et påbygg i den opprinnelige stilen lurer man framtidas borgere til å tro at teateret alltid har sett slik ut. Det er som man løfter håndflatene i været og sier: «Vår tid har ingenting å bidra med her.»

innvendinger. Og i en ideell verden, med politisk vilje til å kaste enorme summer på Nationaltheatret, burde vi sett på det som vår fordømte plikt å kjempe for et storstilt, moderne signalbygg i bykjernen, tegnet av de beste arkitekter og utført i de flotteste materialer.

Det får være så visjonsløst det bare vil

Dette kan vi vel lære oss å leve med

Kåre Bulie

Bak inngangspartiet aner man de brolignende trappene. Den som har sett «The Grand Budapest Hotel», den overdådige fortidsskildringen Wes Anderson bygde på østerrikeren Stefan Zweigs litterære verden, vil dra kjensel på etasjene Ralph Fiennes, Adrien Brody og Edward Norton beveger seg mellom. For øvrig later butikkinteriøret regissøren fra Texas fylte med fordums glans – grønne palmer, røde tekstiler, skarpt ekviperte hotellansatte – til å være nokså tomt.

Kaufhaus Görlitz, som bygningen nå heter, ligger i hjertet av den tyske byen ved samme navn. Med sine menneskefigurer på fasaden og sin opplyste arkade foran inngangen gjør det jugend-pregede varehuset fra 1913 et mektig inntrykk også fra utsiden. Nå og da tilbys adgang under oppsyn, men ennå har det ikke faste åpningstider: Bygningen forble stengt da jeg var på besøk.

, for Kaufhaus Görlitz dukker stadig opp også andre steder i den fargesprakende byen – på en måte som vitner om popkulturens kraft: På turistkontoret kunne jeg studere bygningen på skjerm. I hotellresepsjonen kjøpte jeg et postkort prydet av et fotografi av «Jugendstilwarenhaus Görlitz» i sin fulle prakt. Motivet forklarer hvorfor en filmskaper med det estetiske blikket Wes Anderson er blitt legendarisk for, falt for den grandiose salen: klær og blomster under det rikt dekorerte glasstaket som troner over søylene og buegangene øverst og de glamorøse balkongene lenger ned.

I en tysk provinsby av begrenset størrelse – grensen mot Polen strekker seg bokstavelig talt gjennom sentrum – er det på den annen side neppe lett å fylle et slikt monument: Et tosifret antall år etter at butikken ble tømt, venter den fortsatt på permanent ny bruk, Görlitz’ stolte fortid og planer om gjenåpning til tross.

 den palasslignende tungvekteren altså likevel har oppnådd, må herren som har gitt verden moderne klassikere som «The Royal Tenenbaums» og «Moonrise Kingdom», bære. De karakteristisk stilsikre interiørene Anderson skapte til «The Grand Budapest Hotel», forblir elleve år etter lanseringen formidabel reklame for Kaufhaus Görlitz – og for byen rundt det. Tittelen forteller hvem som var filmens aller største stjerne, på tross av den overveldende rollelisten: Tilda Swinton, Jude Law og Jason Schwartzman, for å trekke frem noen av celebritetene i tillegg til de allerede nevnte.

Produksjonen førte til at Görlitz i 2017 ble kåret til tiårets «location» i Europa, og et nettsøk vitner om den oppmerksomheten kjendisene har vært med på å gi stedet. Varehusets vinduer er forvandlet til en utstilling om flere filminnspillinger: Før Anderson omskapte innsiden til en hotellresepsjon, hadde bygningen opptrådt i utendørsscener i «The Reader» og «Käthe Kruse». Etter amerikanerens innsats ble den med i den tyske tv-serien som bar den for anlegget kledelige tittelen «Drømmenes hus» og passende nok handler om et stormagasin.

Hvem som har veid tyngst, etterlater den selvsikre presentasjonen likevel ingen tvil om: «… Wes Anderson satte opp ‘The Grand Budapest Hotel’ i det som trolig er Tysklands vakreste varemagasin, og gjorde det verdensberømt».

en stjerne med påskriften Görliwood – en betegnelse som viser til Hollywood, men i tillegg minner om den jevnstore svenske provinsbyen Trollhättans forsøk på å slå seg opp som Trollywood. Nær Görlitz’ pittoreske rådhus skryter nok et vindu: «And the Oscar Goes to Görlitz», står det ved siden av et bilde av den umiskjennelige statuetten. Oppslaget forteller dessuten at siden 1950-årene er langt over 100 tyske og internasjonale produksjoner blitt til i «filmbyen Görlitz», og trekker frem Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds». Også her lyser imidlertid «The Grand Budapest Hotel» sterkest: Teksten minner om at til de fire Oscar-prisene verket mottok, hørte den for beste produksjonsdesign, en utmerkelse «Görlitz’ befolkning er meget stolt av».

Vinduet bortenfor bemerker da også at mange lokale deltok i den, og at hele byen ble en scene for skuespillerne i perioden arbeidet varte. «En million takk, Görlitz, den beste tiden noensinne», er Jeff Goldblum, en av dem, sitert på. Barokkbygningen ordene dekker, «Den brune hjort», hevder å kunne romme innspillinger av alt fra thrillere til eventyrfilmer og byr dessuten på et kart over etasjene som utgjorde Andersons fiktive miljø: Så vel værelset til portieren Gustave (Ralph Fiennes) som sengen til den unge konditoren Agatha (Saoirse Ronan) er avmerket.

Görlitz ble ikke ødelagt under krigen i den grad mange andre tyske steder ble

Wes av Görliwood

Med fare for å overdrive, vil jeg anslå å ha tilbrakt et sted mellom 100 og 150 timer på Nordre gravlund dette året.

Det er mindre dystert enn det høres ut, for denne gangen har jeg – takk og pris! – ikke knelt ved en grav. Nei, dette året har stått i livets tegn: I februar fødte jeg mitt andre barn, en (etter min mening) bedårende datter. Med på kjøpet fikk jeg ti måneder med blanke dager, men ingen babysang eller babyomvisning på byens museer lokket. Også i denne permisjonen var det de døde som kalte på meg.

blant gravene på Oslos nest største kirkegård føles underlig meningsfylt. Påminnelsen om livets forgjengelighet får en ikke bare til å sette seg selv i en større sammenheng, men også til å verdsette den bekymringsløse vandringen med et sovende barn.

Takket være en relativt ny grav er dessuten Nordre gravlund blitt et sted for å trekke på smilebåndet. For det har seg slik at Pål Enger (1967–2024), mannen som stjal Edvard Munchs «Vampyr» og «Skrik» fra henholdsvis Munchmuseet og Nasjonalgalleriet, er blitt stedt til hvile der. Og valget av gravstøtte må sies å være ukonvensjonelt: et fotorealistisk maleri av hele Norges nasjonaltyv i egen person, foran en umiskjennelig 

Muligens er det et selvportrett – Enger malte selv, og bildet bærer to signaturer: hans egen og «Thomas 2023». Lent inntil gravstøtten står en liten gjengivelse av «Skrik» og en figur av en rastafari som røyker weed.

 fra Pål Enger der, altså. Mannen som gjorde seg bemerket som mestertyv i den grad at han fikk nekrologer i The Economist og Financial Times. Også begravelsen hans ble behørig dekket i norske medier. I bildene fra Vålerenga kirke kunne man, i tillegg til gravstøtte-maleriet, se kista drapert med et Skrik-klede og to malerier av stigen han brukte for å klatre inn i Nasjonalgalleriet.

Det er verken subtilt eller smakfullt, men unektelig ganske herlig.

 vært like morsomt dersom maleriene aldri var kommet til rette? Om han hadde sendt våre nasjonalskatter ut av landet og ned i mørket? Kanskje ikke. Men det ble da heller ikke enden på visa. Maleriene kom ikke bare til rette, både «Vampyr» og «Madonna» er nå kapslet inn i hvert sitt signalbygg.

Det er kanskje ikke Pål Engers fortjeneste at vi så oss nødt til å bygge Munchmuseet og Nasjonalmuseet, men hans gravsted tjener uansett som minnesmerke over et uforglemmelig kapittel i norsk kunsthistorie. Selv ikke de av oss som ikke kan huske det, kan glemme det.

Mestertyven ler sist

1 av 2 nordmenn mener Norge ikke bør delta i Eurovision

Spørsmålet om Israels deltakelse i Eurovision Song Contest har vært en av årets store kulturdebatter. Men hva mener egentlig folket?

En fersk undersøkelse Omnibus har utført på vegne av Fagforbundet, viser at 52 prosent mener Norge bør avstå fra å delta i konkurransen all den tid Israel også står på scenen.

EBU (den europeiske kringkastingsunionen) besluttet på et møte i starten av desember at Israel får være med i neste års Eurovision-finale. Etter dette bekreftet Spania, Nederland, Slovenia og Irland at de boikotter konkurransen. Seinere har Island fulgt etter.

NRK har imidlertid stått fast ved at de ikke vil boikotte Eurovision.

– Den umenneskelige situasjonen i Gaza er bare blitt verre og verre de siste årene. Det vitner om en dobbeltstandard når Russland kuttes ut fra konkurransen, mens Israel får fortsette å delta, sier Cathrine Ertsås.

Hun sitter i Fagforbundets ledelse, med ansvar for forbundets Palestina-engasjement.

– Vi ville undersøke om det er flere enn bare oss og artistene som er kritiske til Israels deltakelse.

NRKs servile, defensive holdning til denne saken er en dypt politisk handling.

– Avlys hele dritten

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Forlagskonsernet Aschehoug skal selges, og mange i den norske bokbransjen følger spent med på hva som blir utfallet.

Finnes det en eier som kan være interessert i å kjøpe hele konsernet samlet og drive det videre slik det er i dag? Eller er sannsynligheten større for at det ærverdige forlaget blir solgt stykkevis og delt?

Flere spør seg nå hva som vil skje med bokhandlerkjeden Norli, hvor Aschehoug sitter på 51 prosent av aksjene.

– Vi er mange i den norske bokbransjen som nå holder pusten og håper på at Norli havner i gode hender, sier Alexander Even Henriksen, direktør i Bonnier Norsk Forlag.

Norli er Norges største ­bokhandelkjede med 207 utsalgssteder spredt over hele Norge, og de har også vært kjent for å kunne tilby et bredt utvalg av bøker til kundene.

Den største konkurrenten til Norli er Ark-kjeden. Den er heleid av forlags­konsernet Gyldendal og kan skilte med 157 utsalgssteder i Norge.

– For oss som lever av å selge bøker i Norge, er det utrolig viktig at det eksisterer to sterke bokhandelkjeder som kan konkurrere med hverandre, sier Henriksen.

Det gjør at vi er avhengige av et sterkt og sunt Norli også i årene framover, slår Bonnier-sjefen fast.

Norli-kjeden går en usikker framtid i møte

Noen ville hevde at pasienten hadde vært steindau en stund, og at liket utsondret en temmelig ram dunst. Men i juni ble det endelig slått fast av en vaskeekte litteraturprofessor: Virkelighetslitteraturens æra er forbi i Skandinavia.

I et foredrag på litteraturfestivalen på Lillehammer – og i et intervju i herværende avis – gjorde Frode Helmich Pedersen noe få andre har gjort. Han behandlet den mangslungne tendensen som en litteraturhistorisk epoke heller enn en sjanger, og tidfestet den til årene 1997–2024.

Startskuddet var bøker som Stig Larssons «Natta de mina», Carina Rydbergs «Den högsta kasten» og Lars Ramslies «Biopsi». Og de neste 25 årene rant det på med virkelighetslitterære utgivelser av ulik støpning – og av varierende kvalitet.

den tidlige virkelighetslitteraturen som en reaksjon på «postmodernismens maskespill», mente Pedersen. Man lengtet etter noe ekte og ærlig, og sannelig kom det glitrende eksempler på at det hadde noe for seg. Ta Dag Solstads «16.07.41», som mange regner som et høydepunkt. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» vil nok også ha sin plass i den norske kanon (om man bryr seg om slikt om femti år).

Men disse verkene markerte også begynnelsen på slutten, ifølge Pedersen. For mens virkelighetslitteraturen opprinnelig var et estetisk, avantgardistisk prosjekt i opposisjon til det rådende hegemoni, stilte det seg snart motsatt. «Forfallet kommer når folk bare begynner å skrive sin egen historie. Da mangler den kunstneriske impulsen i prosjektet», påpekte han. De selvopplevde fortellingene ble norm – og passet, kan man tenke, som hånd i hanske med en framvoksende terapeutisk-narsissistisk offentlighet.

 så innovative, alle de virkelighetsbaserte fortellingene som piplet fram på vår skandinaviske halvøy. Snarere fikk man følelsen av noe innadvendt og humørløst, i verste fall lettvint eller spekulativt. Man så liksom for seg forfatteren leite med lys og lykte i egen historikk. En slektning med brunstripete sympatier under krigen, duger det? Møte skyld og skam 

 i en dønn ærlig råtekst? Turnere landets litteraturhus i et års tid etterpå, revitalisere karrieren?

Men vinden har snudd, og de siste årene har kritikken av de selvsentrerte fortellingene økt. Debatten har også fått ymse avleggere. Samme måned som Frode Helmich Pedersen holdt sin gravtale over virkelighetslitteraturen, analyserte professorkollega Eirik Vassenden norsk samtidspoesi i Vagant, som han mente bar preg av selvbiografisk knekkprosa. I Morgenbladet sparket Ivo de Figueiredo i gang en diskusjon om minoritetslitteraturens memoarbøker og det han anså som innforståtte og i verste fall autoritære fortellere som levnet lite plass til leserens refleksjon.

som alltid når man har fått en tendens opp i halsen, en fare for at man overser at den også brakte mye fint med seg. Det var et poeng Klassekampens Bendik Wold gjorde seg om virkelighetslitteraturen, og han siterte følgende evig vitale linjer fra Stig Larssons «Deras ordning» (som faktisk kom så tidlig som i 1987!): «Penisen min er våt./ Jeg har vasket den./ Nå venter jeg på at/ raviolien skal bli varm.»

Når vi runder av bokåret 2025, er det også en annen tanke som melder seg. For hvilken epoke har vi entret nå – hva i alle dager er det som blomstrer på virkelighetslitteraturens grav? Fantastisk fiksjon, håper noen. KI-genererte bøker skreddersydd til kommerse impulser og en endelig avvikling av den litterære offentligheten slik vi har kjent den, frykter andre.

Paradigmeskifte

Magne Mellem Enoksen

Det var en av årets varmeste dager i Oslo – en sånn dag der man helst burde sitte ute til langt på natt, fordi man aldri begynner å fryse. Hovedstaden er nydelig da, med kort vei mellom sjø og by.

Og musikk. Da bergensbandet Hjerteslag ble booket til «Bysommer» i vannkanten på Salt, var det bare å kjøpe billett.

gitt meg store konsertopplevelser tidligere også. Da den sju minutter lange «Bryllupsplaner & Andre Fete Løgner» ble dratt enda lenger og mye høyere på fullstappete Sentrum Scene for fem år siden, ønsket jeg et øyeblikk at jeg var bergenser.

Men siden da har det bergenske Hjerteslag-fellesskapet slått sprekker. I løpet av pandemien fikk vokalist Robert Eidevik sparken – eller alle de andre i bandet sluttet. Det kommer an på hvem man spør. Etter litt offentlig skittentøyvask, to runder i Patentstyret og et forlik ble det klart at Eidevik kan fortsette å spille og turnere under navnet Hjerteslag.

Og dermed kunne jeg stå der da nye Hjerteslag dro i gang showet med «Papirsvaner», låta som gjorde at jeg oppdaget bandet en gang i tida.

noe uforløst til å begynne med. Bandet trøkket til, men publikum hadde kanskje ikke helt våknet fra sommerdøsen. Hadde Hjerteslag mistet taket på folket? Etter splittelsen startet resten av gamlebandet den nye gruppa Kristi Brud. Inntrykket mitt er at de har fått mer anerkjennelse i både medier og musikkretser enn nye Hjerteslag.

Men jeg heier fortsatt på Hjerteslag. Jeg liker Kristi Brud også, men Hjerteslag føles mer utadvendt. Robert Eidevik forteller sine historier på utpust – tidvis flytende, tidvis insisterende – men alltid med melodi.

Et av argumentene hans under krangelen med gamlebandet, var at Hjerteslag alltid har vært Eideviks historier. Han tar oss med rundt i både sine egne og Bergens felles skyggesider. Og det er ingen musikk som treffer meg bedre enn mørke historier fortalt til gode rockemelodier.

 også noe i lokalet. Det er fristende å si at publikum ble varme i trøya, men varme var vi fra før. Robert Eidevik hadde kastet sin trøye, og publikum hadde gått fra å være tilskuere til å være deltakere. Det har mye å si for opplevelsen.

Mørke og varme

Rikke Løe Hovdal (foto)

Slik kan altså et juleminne se ut. Det tilhører Frida Ånnevik og formidles gjennom låta «Julekort og gammal dansk», som hun er aktuell med i disse førjulstider.

Låta er Ånneviks bidrag til Herbjørg Kråkeviks årlige julehefte «Juleroser». Under samme konsept står også Ånnevik, Kråkevik og Solveig Kloppen på scenen hver søndag i adventstida på Det Norske Teatret, hvor Klassekampen møter henne.

Hvem er det som skriver julekortene i sangen? Og hvem fører tradisjonen videre?

– I vennegjengen som sangen handler om, var det ei mor som hadde en greie med at hun skrev julekort mens hun nippa til gammeldansk.

gjorde det, fortsetter Ånnevik. Men budskapet forsvinner ikke av den grunn. Det blir en juletradisjon å fortsette å skrive julekort.

Ikke minst for å ta vare på relasjoner med venner og familie du ikke lenger har daglig kontakt med.

– Både mamma og mora til venninna mi var forbilder for oss når det gjelder å beholde sånne relasjoner over tid. Vi er en vennegjeng som har sett opp til hva mødrene våre gjorde, sier hun.

Du trenger ikke skrive fire håndskrevne sider til alle. Mannen min skriver god jul og godt nyttår.

Korte budskap, langvarig glede

Mariken Lauvstad

Det starter med lyden av en småseig jazzsaksofon og oversiktsmotivet av et snødekket Stockholm i vintermørke. Deretter senkes perspektivet forbi de dunkle hustakene og helt ned på gata, der «stockholmare» – tegnet av den legendariske svenske animatøren Per Åhlin – trasker med karakteristisk gyngende gange. Noen har favnen full av julegaver, andre har lutede skuldre og hendene i lommene.

Den kornete strukturen som har oppstått over tid på grunn av riper og støv i filmkopien, tilfører ekstra 70-tallsnostalgi. «Det var en gang en jul, for lenge siden, da man ennå kunne se fattige mennesker gå omkring i gatene», begynner fortellerstemmen – som er forfatter Tage Danielssons egen.

 bare vært så vel. I begynnelsen av desember rapporterte VG om 350 mennesker i matkø utenfor Fattighuset i Oslo. Organisasjonen Rett Fram Opplevelser har rekordetterspørsel etter hjelp til jul – 25 prosent økning fra i fjor. Ferske tall fra Frelsesarmeens fattigdomsbarometer viser at nesten én av fem av nordmenn bekymrer seg for om de har råd til julefeiringen.

I Tønsberg er det satt opp «ønsketrær» der barn kan henge opp et ønske om én enkelt gave, i håp om at en velgjører skal plukke opp lappen, kjøpe inn gaven og levere den. «Ønskene er ofte utrolig enkle. En vinterjakke, gymklær, tegnesaker og pysj. Ting som for mange er hverdagslige», kunne kommunens forebyggende barnevernstjeneste nylig melde i Tønsbergs Blad.«Det har aldri vært så fullt på listene.»

og kulturpersonligheten Tage Danielsson historie om Karl-Bertil Jonssons julaften ble første gang publisert som illustrert novelle i samlingen «Sagor för barn över 18 år» (1964). Historien om fabrikkeiersønnen med ekstrajobb i postverket som – inspirert av Robin Hood – bestemmer seg for å omadressere julegaver på vei til fine stockholmsfamilier, over til folk i fattigkvarterene, traff blink i 1960-tallets Sverige.

Julaften 1975 snurret SVTs filmversjon over svenske tv-skjermer for første gang – noe mindre satirisk i formen, men heldigvis med Danielssons klare samfunnskritikk i behold. Flere sitater fra filmen er legendariske: «Jag har närt en kommunist vid min barm!» roper den rødprustende, stormagede direktørpappa Tyko da det kommer for en dag at hans egen sønn er arkitekten bak byens gavekaos. I dag er historien om Karl-Bertils jul for svensk kanon å regne, ja, den er langt på vei blitt det skandinaviske sosialdemokratiets egen julefortelling.

 til 1901. Vi gir 1 million», lyder årets julekampanje fra Rema 1000 – som gikk med 2,1 milliarder i overskudd i fjor og dermed donerer under 0,05 prosent av overskuddet som julehjelp til Frelsesarmeen.

DNB – som går med rekordoverskudd og hvis sjef Kjerstin Braaten tjente 16,9 millioner i 2024 – holder julebord for 350 av Fattighusets brukere. Ulikheten i Norge er nå oppe på førdemokratisk nivå, med en historisk konsentrasjon av formue i toppen.

Nylig meldte Nettavisen at Reitan-familien, som blant annet eier Rema 1000, har overført store deler av formuen til yngre familiemedlemmer, som deretter har flyttet til Sveits. Kort fortalt betyr dette at norsk omfordelingspolitikk ikke lenger fungerer. Også i Sverige er formuesulikheten tilbake på nivået den var før velferdsstaten tilblivelse.

Nesten én av fem av nordmenn bekymrer seg for om de har råd til julefeiringen

Almisser eller omfordeling?

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

I år gikk jeg nesten på kino. For ei skravlebøtte sitter det langt inne å tilbringe tilmålt egentid i stillhet foran en stor tv, men det fristet faktisk å gå og se «Affeksjonsverdi». Ikke først og fremst fordi den i mai ble belønnet med 19 minutters applaus og en Grand Prix-pris i Cannes, men fordi den hadde fått så hard medfart av Morgenbladets kulturredaktør.

Så forarget over Joachim Triers film, for ikke å si kunstnerskap, var Bernhard Ellefsen, at han hadde gitt filmkritikerne en hviledag for selv å hamre løs på dette 

praksis, vil noen kunne innvende. Men ingen kunne tvile på at det brant i Ellefsens penn: «Nok en påminnelse om hvor pinlig det er at Joachim Trier er Norges fremste kultur­eksport», lød ingressen, og deretter gikk det kast i kast.

Hos Trier sier karakterene dumme og hule ting med «med en inderlighet og i et visuelt språk» man er vant til å se i filmer der det sies kloke og gåtefulle ting, mente han. «Hvert eneste bilde i ‘Affeksjonsverdi’ er vakkert», slo Ellefsen fast i det som jo høres ut som en kompliment. Men nei: «Det er en estetisk katastrofe som underminerer hele denne filmens påstand om verden: At kunsten byr oss sann mening. I ‘Affeksjonsverdi’ byr den oss bare noe veldig, veldig pent».

Det smalt det fra manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen, hvis forsvarstale på Dagsnytt 18 sementerte inntrykket av at Trier er en hellig ku man skal la lykkes i utlandet i fred.

Heldigvis for Trier ville to av landets viktigste filmkritikere ha et ord med i laget. Først gikk Morgenbladets Ulrik Eriksen i rette med sin redaktør. Påstanden om at det i alt det skjønne ligger noe «tilgjort og stivnet, som kitsch», mente han vitnet om en reduksjonistisk lesning. For ham er styrken til Trier og manusforfatter Eskil Vogt at de evner å fortelle på flere nivåer samtidig, med en «ytterst bevisst og finstemt» virkemiddelbruk: «Da kan selv banale utsagn gis en større menneskelig dybde og sårhet».

Heller ikke vår filmkritiker Guri Kulås var imponert over harangen, som hun mente var personlige antipatier mot et filmuttrykk Ellefsen ikke liker –

– pakket inn i «filmkritikk» (de drepende gåseøynene er hennes). «Kvifor læst han, brått, som han ikkje veit at det er i bildekomposisjonen meining blir skapt i film?» spurte Kulås.

Aktuelt

Eit notat til neste års advent.

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Opptil 86 millioner lydfiler er på avveie

Frigjører og furie.

Hvorfor ble akkurat Øyafestivalen utsatt for en boikottkampanje?

Musiker Tuva Syvertsen er ikke redd for å røre i gryta.

Fortellinger om Norge

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber provinsbyen for å bli Görliwood.

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

– Avlys hele dritten

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

Sommerkvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Korte budskap, langvarig glede

Hva en fregnete fabrikkeiersønn kan lære oss på julaften.

Norges Oscar-håp tåler å filleristes

Et besøk på en finere restaurant førte til en ideologisk åpenbaring.

Elevér jula!

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

Akkorder fra fjella i syningom.

Kate Havneviks 20 år gamle låt gikk viralt – så kom svindlerne

Murstein for de minste

Eit notat til neste års advent.

Teppe­stri­den har vært en tapt mulighet for Nasjo­nal­mu­seets direktør

Bare fire skjønn­lit­terære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Opptil 86 millioner lydfiler er på avveie

Frigjører og furie.

Hvorfor ble akkurat Øyafes­ti­valen utsatt for en boikott­kam­panje?

Musiker Tuva Syvertsen er ikke redd for å røre i gryta.

Fortel­linger om Norge

Er det bra nok for Fosse, er det bra nok for oss.

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber pro­vins­byen for å bli Görliwood.

På Nordre gravlund peker Pål Enger nese en aller siste gang.

– Avlys hele dritten

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhand­ler­kjede Norli i spill

Da vi danset på virke­lig­hets­lit­te­ra­turens grav.

Sommer­kvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Korte budskap, langvarig glede

Hva en fregnete fabrikk­ei­ersønn kan lære oss på julaften.

Norges Oscar-håp tåler å fille­ris­tes

Et besøk på en finere restaurant førte til en ideologisk åpenbaring.

Elevér jula!

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

Akkorder fra fjella i syningom.

Kate Havneviks 20 år gamle låt gikk viralt – så kom svindlerne

Murstein for de minste

Teppestriden har vært en tapt mulighet for Nasjonalmuseets direktør

Bare fire skjønnlitterære bøker er inne på årets topp 15-liste. Pendelen svinger mot sakprosa, sier Kagge-sjefen.

Hvorfor ble akkurat Øyafestivalen utsatt for en boikottkampanje?

Fortellinger om Norge

Wes Anderson lagde «The Grand Budapest Hotel» i den gamle DDR-idyllen Görlitz. Nå jobber provinsbyen for å bli Görliwood.

Når Aschehoug skal selges, står Norges største bokhandlerkjede Norli i spill

Da vi danset på virkelighetslitteraturens grav.

Sommerkvelden blir bedre med en som har vært ute en vinternatt.

Hva en fregnete fabrikkeiersønn kan lære oss på julaften.

Norges Oscar-håp tåler å filleristes