Jon Hagene

#fff

Disse kino­perlene bør du få med deg i sommer

Cinemateket (på Filmens hus) har lang tradisjon for å sette sammen et fint sommerprogram. Filmer av Eric Rohmer står gjerne side om side med Tage Danielssons semi-absurde slapstick-kalas «Att angöra en brygga» – med selskap av nyere (og særere) saker. Så også i år. Men fy som tiden flyr! Skal man rekke Rohmers «Pauline på stranden» (1983) eller den nevnte svenske farse (1965), har man kun noen dager på seg.

Stort bedre er det ikke for resten av årets «Sommeren på Cinemateket»-program, idet også «Dirty Dancing» (1983) og Begmans «Sommeren med Monika» (1952) tas av plakaten idet juni er omme. Heldigvis har Cinemateket mer på programmet (bare ikke under «Sommer»-headingen), og fra den avdelingen løfter vi først frem «Misericorde» – Alain Guiraudies mystiske, merkelige og pirrende drama og Bruno Dumonts viltre «The Empire»; begge fra 2024. (Å forklare handlingen i disse filmene på den plassen vi har, er umulig. Vi henviser derfor til Cinematekets hjemmeside.)

 vil se spennende film også i juli, kan Vega Scene være redningen. I tillegg til sitt vanlige (og vilt varierte) program har de tatt inn to filmer via egenimport, som begge vises jevnt og trutt i juni og juli.

Den første og desidert rareste heter «Reflection in a Dead Diamond» og er skrevet og regissert av det franske paret Hélène Cattet og Bruno Forzani, som siden 2009 har levert psyko-thrillere, ­slashere, spionpastisjer og 

«Reflection in a Dead Diamond» dreies rundt minnene, fantasiene, hallusinasjonene(?) til den aldrende spionen John D, som i sine yngre år kjempet en forgjeves kamp for å fange juveltyven Serpentik. Handlingen utspilles på den franske riviera, hvor John D fyller dagene med drinker, damer og dårlige drømmer. Det veksles flittig mellom nåtid og fortid, og det visuelle uttrykket kan nok best beskrives som psykedelisk. Farvesterkt, forvirrende, ulikt alt annet, og sykt stilig.

I andre enden av skalaen finner vi forfatter-regissør Sophy Romvaris langfilmdebut, «Blue Heron». Også den tar for seg hukommelse og minner, men med helt andre virkemidler. «Blue Heron» er noe av det vakreste, vondeste, vemodigste og vidunderligste du kan se på kino nå.

’Blue Heron’ er noe av det vakreste, vondeste, vemodigste og vidunderligste du kan se på kino nå

Sommerlig filmmagi

Dag Eivind Undheim Larsen

#000

Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur blir ansett for å være en hjørnestein i norsk litteraturpolitikk. Gjennom denne kjøper Kulturrådet inn nye norske bøker til landets biblioteker. Ordningen er automatisk. Det betyr at alle bøker med tilstrekkelig kvalitet blir kjøpt inn.

En telling Klassekampen har gjort, viser at det nå går mot rekord i antall avslag for de tre største forlagene og deres datterforlag.

– Det har alltid vært perioder hvor de forskjellige utvalgenes vurderinger er blitt opplevd som for strenge, og igjen er det på tide med en diskusjon om avgjørelsene, sier John Erik Riley i Cappelen Damm.

Han får støtte fra Kari Marstein, som er sjefredaktør i Gyldendal.

– I det siste har det vært en del nullinger som det har vært vanskelig å forstå, sier hun.

For nå er innkjøpsordningen igjen blitt gjenstand for debatt. I mai fikk Helene Uris roman «I mitt lune hi» avslag fra Kulturrådet.

I forrige uke ba Forleggerforeningen, med direktør Trine Skei Grande i spissen, om et møte for å diskutere ordningen. Foreningen mener å ha registrert en «forskyvning i hva utvalget legger til grunn for litterær kvalitet i sine avgjørelser». Overfor Klassekampen utdypet Grande sine bekymringer:

«Det har vært mange uventede nullinger i det siste, også innen krim og poesi», sa hun i forrige uke.

Mot rekord i antall nullinger

Selma Stormyren Larsen

Oslo Skolemuseum skulle etter planen legges ned om én uke. I fjor høst ble det klart at byrådet kuttet all støtte fra og med 2027.

Til tross for store protester fra museumsmiljøet sto Høyre-byrådet på at slikt måtte til i stramme økonomiske tider, som Klassekampen har omtalt i flere artikler.

Nå har pipa fått en annen lyd. I revidert budsjett for 2026 er det bevilget én million kroner til museet. I tillegg vil et samlet bystyre sikre en god overgang til Oslo Museum – og at Skolemuseets undervisningstilbud blir en del av pakka.

– For å si det sånn: Dette er fantastisk, sier Janne Wilberg.

Hun er tidligere byantikvar i Oslo og har stått i front for Aksjonen Bevar Skolemuseet.

Wilberg er lettet over budsjettvedtaket som kom tidligere i juni.

– Vi er veldig glade for at skolemuseet ikke blir nedlagt fra 1. juli. Det er bevilget én million, og det går til stillingen ved museet. Det er kjempeviktig å ha med den kompetansen videre, sier hun.

– Et museum har fire grunnpilarer: bevaring, forskning, forvaltning og formidling. Hvis man bare gjør et museum til en samling, går det galt med samlingen òg.

Skolemuseum får likevel leve

Mylena Kifle

Foreslått moms­økning vekker reaksjoner: – Bare trist

Skattekommisjonen foreslår å øke momssatsen på inngangsbilletter til museer, gallerier og kinoer.

Frode Meinich, direktør for Teknisk museum i Oslo, reagerer på kommisjonens forslag om å øke momsen på museumsbilletter fra 12 til 15 prosent.

– 50 prosent av våre besøkende er barn og unge, og vi synes allerede det er synd at de må betale for å komme inn på museet, sier Meinich.

– At de nå skal få en ytterligere belastning, er bare trist.

Skattekommisjonen foreslår store kutt i inntektsskatten. For å dekke opp for kuttene vil de øke merverdiavgifta på en rekke tjenester.

Den ordinære satsen er på 25 prosent, mens kulturtilbud som museer og kinoer i dag har en sats på 12 prosent. I 2005 ble kinobilletter momsbelagt med sju prosent, og i 2010 fikk også museumsbilletter moms.

Andre kulturarrangører, som konsertarenaer og teatre, har tidligere bedt om å få fjernet momsfritaket. Når bedrifter skal betale inn moms til staten, kan de nemlig trekke fra moms de selv har betalt ved innkjøp av varer og tjenester.

Men en heving av momssatsen vil ikke føre noe godt med seg for museene, tror Meinich.

Har vi lyst til å være som USA eller Frankrike når det kommer til synet på kultur?

Det kan bli dyrere å gå på museum

I 2024 er det studentaksjoner for Palestina i hele verden. På universitetscampuser i Oslo, Bergen og Trondheim settes det opp solidaritetstelt. Også i København i Danmark har studentene reist en propalestinsk teltleir.

September samme år aksjonerer københavnstudentene på campus igjen. Denne gangen krever de akademisk boikott av Israel. Den verdenskjente aktivisten Greta Thunberg deltar også i demonstrasjonen.

– Det var en fredelig aksjon. Da vi planla demonstrasjonen, så vi aldri for oss at etterspillet ville bli så omfattende, forteller Aleksandra Milanović på linje fra København.

I dag og i morgen skal hun møte i Københavns Byret.

En halvtime inn i aksjonen kommer nemlig politiet. De har med seg rifle, hunder og rambukk. Milanović blir sammen med fire andre studenter og Greta Thunberg arrestert.

Nesten to år seinere må de nå møte i retten. Der står de tiltalt for 

. Det er satt av to dager til rettssaken, og studentene og Thunberg risikerer bøter og prikk på rullebladet.

Milanović tar en mastergrad i film- og medievitenskap ved Københavns Universitet.

Hun mener universitetet sviktet studentene sine da de tilkalte politiet under demonstrasjonen.

Studenter må møte i retten etter protester

Hannah Bull Thorvik

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

– Dattera mi og jeg har delt dette bandet siden hun var tolv år. Jeg tipper jeg har sett dem nærmere ti ganger, sist for et par uker siden under Dei Nynorske Festspela.

Forfatteren har ingen problemer med å peke ut sin favoritt når Klassekampen skal kåre de 25 beste norskspråklige sangene fra dette århundret. Valget faller på «Slutte og byne» av Valkyrien Allstars.

Renberg mener at Oslo-bandet egenhendig har revitalisert norsk populærmusikk. Siden «Farvel slekt og venner» i 2014 har Valkyrien Allstars dyrket et uttrykk der folkemusikk møter pop, jazz og pønk, mens de lekne tekstene til dels er skrevet på «Ravi-norsk».

– Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne eller slutte når jeg skal forklare hva det bandet betyr og hva de har gjort. Det er så grisebra.

Sangteksten bygger på en grunnidé som er forbløffende enkel, mener Renberg: en oppramsing av alt angsten forteller deg dagen derpå. Fortelleren skal slutte røyke, slutte å være så ute, slutte å le – før hun legger til: «uansett hva du sier, har jeg slutta med det.»

– Så skifter låten midtveis, og hun forsikrer alle – også den forbanna kjæresten – om at hun «skal byne å ta det piano, byne å lage no bra no, byne å holde det ekte, Tony Soprano, holde det rent, holde det Lano».

Renberg sier at låta gjør forfatteren i ham glad.

Syvertsen får skikkelig fart på kjeften.

– Hun synger som om hun spiller fele

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

– Dette handler om eierskap og opphavsrett. Det er kjipt at man ikke får noe valg, sier rapper Ari Bajgora.

Han er en av mange norske artister som er representert i datasett som kan ha blitt brukt til KI-trening.

Det amerikanske magasinet The Atlantic har kommet over fire store datasett bestående av sanger. Disse deles innad i KI-utviklermiljøet og har til sammen mer enn 20 millioner låter – og de er lastet ned tusenvis av ganger.

Hvilke KI-verktøy som er matet med datasettene, er uvisst, men Google har tidligere innrømmet å ha brukt ett av dem.

Uansett viser datasettene at enorme mengder musikk er lett tilgjengelig for KI-utviklerne. Selskapene hevder gjerne at de bare benytter seg av musikk som ligger ute gratis, men nå er det altså klart at de har tilgang på langt mer – uten at artistene kan motsette seg det.

Bajgora vet hva han ville svart dersom han fikk valget.

Odd Nordstoga, Sissel Kyrkjebø, Jan Garbarek og Aurora – det er et stort spenn blant de norske artistene som finnes i datasettene. Ved å bli trent på menneskeskapt musikk kan KI-verktøyene også selv produsere «egne» låter.

Jeg lurer på jo på hva lovlig­heten i dette er.

Norske musikere er funnet i KI-datasett

Kåre Bulie

Når studenten Brian Dillon ikke klarer å skrive – og det gjør han som regel ikke – beveger han hånden bort til skuffen ved siden av pulten sin. Han drar den ut, griper boken som befinner seg i den, en av de mange han egentlig ikke burde lese på dette tidspunktet, og gir seg i kast med sidene.

Slik lar forfatteren som ble født i Dublin i 1969, sin seneste egne bok, «Ambivalence», tone ut. Avslutningen er passende ikke bare fordi utgivelsen i så høy grad handler om lesingens muligheter, men også fordi den understreker andre måter å lese på enn dem som angir tonen i de akademiske miljøene lesehesten vanker i.

 det som dominerer det bredere kulturlivet, kan den dessuten tolkes som et argument for: «Han innser, og føler både stolthet og skam over, at favorittbøkene hans knapt er bøker i det hele tatt: samlinger av essays eller anmeldelser, selvbiografiske fragmenter, filosofiske eller teoretiske verk som han beundrer like mye for prosaen som for ideene i dem …», heter det om hovedpersonen, som altså omtales som «han» og «B», men som baksideteksten slår fast at er forfatteren selv. «Det virker som om det ikke finnes noe navn for det han elsker, den skrivingen han ennå ikke kan forestille seg selv å bedrive», fortsetter fortelleren.

Den som kjenner Dillons forfatterskap, vil vite at det er nettopp slike bidrag iren er blitt berømt for. Allerede som ung avviste han at det skulle være forskjell på litterære og teoretiske tekster, på «kreative» og «kritiske»: Kritikk og teori kan nemlig være like «kunstferdig» som romaner.

 betegnende for den grunnholdningen som gjennomsyrer boken, men i tillegg for dens preg av flere sjangre: At forfatteren omtaler seg selv i tredjeperson, utstyrer hovedskikkelsen med en litterær distanse fra Dillon selv og understreker dannelsesroman-kjennetegnene. «Ambivalence» er en intellektuell selvbiografi, en tilbakeskuende variant av fenomenet den norske filosofen Gunnar Skirbekk i en berømt undertittel i 1958 døpte «Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg». Samtidig bruker Dillon-utgivelsens forlag begrepet essay om den. Avgjørende deler fortjener dessuten betegnelsen kulturkritikk.

Det B later til å ha bedrevet her i livet utover å feste sammen med likesinnede og gjøre små skriveforsøk, er å lese. Derfor kretser «Ambivalence», som foregår før han begynte å utgi bøker, først og fremst rundt den aktiviteten.

da frykten for at mange knapt leser overhodet, tar mye plass i den offentlige debatten. Krisen er for lengst slått fast – og leseløft og leselyststrategier er lansert for å bøte på den. Dillons bok er også derfor en særlig oppløftende påminnelse om hvordan det å lese foruten å skape karrierer kan skape mennesker og liv.

Forfatteren ble tidlig foreldreløs. Selv om han som ung knapt så noen forbindelser mellom sine personlige erfaringer og bøkene han foretrakk, etterlater «Ambivalence» ingen tvil om at de finnes. Den viser dessuten at for den nysgjerrige viser litteraturen vei videre, enten det er til billedkunsten eller til moten.

 B fra han er midt i tenårene, til han er midt i tyveårene. Det er noe rørende ved den blandingen av sprenglærdhet og mangel på verdensvanthet som kjennetegner ham: Han forlater ikke De britiske øyer før han har passert 20, men da later han til gjengjeld til å ha lest seg gjennom det meste han betrakter som uttrykk for sine idealer om det moderne og avantgardistiske.

Kritikk og teori kan være like ‘kunstferdig’ som romaner

Å lese for livet

Emilie Johnson Godal

Solum Bokvennens skjebne er i beste fall svært usikker. Forlagshuset står med 19 millioner i gjeld, og i forrige uke ble det kjent at håpet om redning fra Vigmostad & Bjørke røyk.

Det er ikke redegjort for hvordan gjelda fordeler seg. For flere av forfatterne og oversetterne er det snakk om betydelige beløp, kan medlemsorganisasjonene deres bekrefte.

Gunnar Totland i Solum Bokvennen uttaler til Klassekampen at han beklager situasjonen sterkt, og at han jobber for å finne en løsning til alles beste.

Elisabeth Beanca Halvorsen, leder i Norsk Oversetterforening (NO), sier til Klassekampen at rundt 20 medlemmer har rapportert om ubetalte honorarer.

– Det er ganske mange hos oss som er veldig avhengig av disse pengene, så for noen er det svært alvorlig. Det er også noen som har Solum Bokvennen som sin hovedoppdragsgiver og som derfor går en usikker framtid i møte.

Samlet har Oversetterforeningens medlemmer rundt 700.000 kroner utestående hos Solum Bokvennen. Beløpene det dreier seg om, er på alt fra 150.000 kroner og nedover.

Cathrine Sandnes, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), sier til Klassekampen at de har 48 medlemmer som har tatt kontakt angående situasjonen.

Flere oversettere er så ­glade i forlaget at de ikke har sendt inn krav.

– For noen er det svært alvorlig

Alf Skjeseth

Den sagnomsuste motstands- og etterretningsmannen Trond Johansen døde før helga, 102 år gammel. Mange store ord blir brukt ved veteranens bortgang, mens han tar erfaringer fra et langt liv i de hemmelige tjenestene med i grava. Alle framstøt for å få skrive hans biografi eller intervjue ham i alderdommen ble avvist. Vennlig, men bestemt, som mannen selv.

Trond Johansen fra Drammen kan lyde som et dekknavn fra ml-bevegelsens tid, og få hadde bedre oversikt over slike bevegelser enn Johansen. Posisjonen som lederskikkelse i den militære etterretningen og nærkontakt med Arbeiderpartiets indre krets gjorde ham i spesiell grad til en mytisk figur under opprullingen av Aps og de hemmelige tjenestenes irregulære samrøre.

grunn, men bildet av Johansen som en lyssky edderkopp i overvåkingssamfunnet kunne bli overtegnet. Dette skjedde i boka «Vi som styrer Norge» (1992), som ble trukket tilbake etter krav fra en ærekjær Johansen. Han ble reinvasket av Lund-kommisjonen, som gransket de hemmelige tjenestene.

Johansen hadde arbeiderbakgrunn og var uten formell utdannelse. Han mente at hans kjennskap til arbeiderbevegelsen var nyttig i arbeidet i etterretningen, som var dominert av offiserer uten innsikt i miljøene de skulle ha oppsyn med. Som ung mann gjorde han en uhyre vågal innsats i motstandsarbeid under krigen og viste sitt talent for etterretning i organisasjonen XU. Mot slutten av krigen kom han til Stockholm, nedbrutt over at også motstandsbevegelsen var preget av posisjonering og karrierekiv, som han seinere sa til historikeren Lars Borgersrud.

 etterkrigsår i Tyskland, før han etter hvert ble nestkommanderende i den militære etterretningsstaben. Hans kone Grete ble en aktiv Ap-politiker, påskyndet av en tragedie da paret mistet en 16 år gammel sønn i en ulykke.

Johansen ble selv medlem av Ap etter 1960. Han satt i partiets sikkerhetspolitiske utvalg og ble en nær venn av folk som Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg. Einar Førde pleide å fortelle Johansen hva de sovjetiske diplomatene i Oslo hadde fore, etter samtaler der han ble forsøkt rekruttert.

 inventar på Hjemmefrontmuseet på Akershus festning, der undertegnede fikk en samtale med ham under arbeidet med biografien om Asbjørn «Osvald» Sunde (med Morten Conradi, 2015).

Sunde ble i 1954 dømt til åtte år i fengsel for spionasje for Sovjetunionen. Saken ble drevet fram av Overvåkingspolitiet og påtalemyndigheten med Arbeiderpartiets regjering og presse i ryggen, men E-staben hadde et helt annet syn. De mente at Sunde ble dømt urimelig hardt på grunn av en underordnet og relativt harmløs virksomhet, og at KGB neppe ville satset på en så profilert og beryktet mann som Asbjørn Sunde som sin viktigste spion i Norge. Disse synspunktene ble offentlig kjent mange år etter rettssaken og Sundes død.

 godt med til det siste og pleide sitt kontaktnett. Han var en både jovial og paradoksal skikkelse. Samtidig som hemmelighetskremmeri og en gåtefull framtoning ble dyrket som et varemerke, var han svært opptatt av å vokte sitt ettermæle. Et ualminnelig langt og innholdsrikt livsverk er over, men historiene om Trond Johansen vil fortsette å vandre.

Han var en både jovial og paradoksal skikkelse

Mannen bak mytene

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

I forrige uke ble Fritt Ords Honnør 2026 tildelt Foreningen for Nav-skandalens ofre, og jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen.

I begrunnelsen heter det at prisen gis for arbeidet med å kreve åpenhet i en sak der myndighetene har begått en feil som har fått alvorlige konsekvenser for mange mennesker.

Samme formiddag røpte Marit Moum Aune, påtroppende teatersjef ved Nationaltheatret, at en av de første forestillingene i januar 2027 handler om nettopp Nav-skandalen.

– Det er opplagt at Nav-saken hører hjemme på scenen. På Nationaltheatret, nasjonens scene, skal vi prøve å løfte fram disse historiene, sier Aune.

Nav-skandalen handlet om at etaten i en årrekke tolket EØS-reglene feil og krevde tilbakebetaling av trygdeytelser fra personer som oppholdt seg i andre EØS-land. Dette førte til at flere ble feilaktig straffet og dømt for trygdesvindel, før feilen ble avdekket i 2019.

Nationaltheatrets forestilling har foreløpig ikke fått noen tittel. Det vi vet, er at regien er gitt til Nina Wester. Hun har fått to tidligere Hedda-priser for sitt dokumentariske teaterarbeid.

Nå samarbeider Wester med den Tromsø-baserte friteatergruppa Rimfrost i det som blir hennes tredje produksjon med kompaniet.

At Nationaltheatret går sammen med en nordnorsk frigruppe om å fortelle denne historien, mener Aune speiler hvordan skandalen rammet mennesker over hele landet.

Skulle vi iscenesatt livene til alle som kom i fengsel, måtte vi ha spilt i ukevis.

Den lille mann mot systemet

Fredag kunngjorde Nasjonalmuseet at de 22. juni åpner presentasjonen «Jumana Manna: Arbeider fra lager». For første gang siden åpningen vies et helt rom i samlingsutstillingen til én nålevende kunstner.

Presentasjonen vises i ett år og markerer starten på en ny satsing i rom 87. Framover skal rommet «jevnlig fornyes for å løfte fram aktuelle kunstnerskap og problemstillinger». Først ut er altså den palestinske kunstneren Jumana Manna.

– Jeg synes det er kjempebra, sier Ane Hjort Guttu, kunstner og professor i samtidskunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.

I fjor engasjerte Guttu seg i debatten om Nasjonalmuseets håndtering av krigen i Gaza.

Hun var en av flere som reagerte da Nasjonalmuseet stilte ut et israelsk sørgeteppe samtidig som krigen og okkupasjonen av Palestina pågikk. Konflikten kulminerte med en sit in-aksjon der aksjonistene satte seg ned i utstillingsrommet og holdt appell med kritikk av museets valg.

Guttu mener den nye satsingen må ses i lys av kritikken museet møtte den gang.

– Dette er en seier for oss som har engasjert oss i Nasjonalmuseet. Det er et museum som dette vi ønsker oss – et museum som lytter til feltet og gjør fornuftige endringer på ting som ikke har fungert, og som kan snu seg rundt relativt raskt.

Hun mener museet har framstått som rigid og tilbaketrukket overfor kunstfeltet, men ser tegn til endring.

Det er et museum som dette vi ønsker oss.

Stiller ut palestinsk kunstner

Christopher Olssøn

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

– Det første jeg tenkte, var: Yes! Nå kan vi endelig løfte fram norskspråklig musikk fra det århundret norskspråklig musikk virkelig ble bra, sier musikkjournalist og programleder Sandeep Singh.

Han sitter i en hage på Grünerløkka i Oslo med to musikere med navn på samme forbokstav: Susanna Wallumrød og Sondre Lerche.

Fra og med i dag utgjør de tre et arbeidslag. I sommer skal de nemlig lytte seg gjennom norskspråklige låter fra de siste 26 årene og sammen bli enige om hvilke som er best. På seinsommeren kårer Klassekampens jury de beste norske låtene skrevet etter år 2000 – en slags ny norsk sangbok.

– Det andre jeg tenkte, var at det er en fin anledning for Sondre og meg til å ha en liten duell om hvem som egentlig heier mest på Bergen.

Til tross for at Singh aldri har bodd i byen, definerer han seg som bergenser, kan han fortelle.

– Dette blir veldig spennende. Det må jo være minst 50 prosent bergensartister her, sier Lerche.

Skulle du lage seriøs popmusikk på 1990-tallet, måtte det være på engelsk.

Hva er de beste norske låtene skrevet etter år 2000? 

Guri Kulås

Sarkasmen må vike i dagens verd, meiner Vanessa Baird.

Det vart kanskje litt mørkt, seier Vanessa Baird.

Vi sit ved kjøkenbordet til kunstnaren på Lindern i Oslo. Ute kvitrar fuglane i sola, men vi blar i hennar ferske bildebok «You Are Something Else».

Teikna i Bairds karakteristiske pastellstrek viser omslaget eit skummande opprørt hav. Mellom mjuke permar finn vi dei konfronterande verka som har fått bølgjene til å slå høgt omkring Baird sjølv også.

Det gjeld hennar skildringar av den dødelege flyktningkrisa i Middelhavet og av folkemordet i Gaza.

Materialet i boka vil vera kjent for dei som såg Bairds monumentale Oslo-utstillingar ved Kunstnernes Hus i 2017 og på Munch i 2024.

«You Are Something Else» hentar også sin tittel frå utstillinga som vart spesiallaga til overlyssalane i Kunstnernes Hus, men mykje er annleis når dei store veggpanela blir presentert i eit heilt anna format.

– Om ein tenkjer på veggpanela som tapet, noko eg gjer, er boka meir som ei samling tekstilprøver. Bilda er eit utval frå utstillingane, og motiva på dei høge panela er delte i to for å passa inn på to motståande sider i boka.

Det er avgjerande at End the occupation. Boycott Israel vart med – fordi desse orda plagar folk.

– Det blir berre verre. Det er ingen ende.

Maria Horvei

I Gillian Flynns psykologiske thriller «Flink pike» (2012) vert ein ektemann, Nick, mistenkt for å ha noko med forsvinninga til kona Amy å gjere. Alibiet hans for kvar han var i det avgjerande tidsrommet, spriker på fleire punkt.

Det er ikkje før Nick står med ryggen heilt opp mot veggen, at han kjem med innrømminga: Då kona forsvann, sat han i ein garasje og bladde gjennom ein stabel gamle magasin. Nærare bestemt den typen prestisjetunge featuremagasin Nick ein gong skreiv for, før han mista jobben i kjølvatnet av finanskrisa og han og Amy vart tvungne til å flytte frå liva sine i New York, tilbake til den keisame småbyen Amy no har fordufta frå. Heilt presist sat Nick og las artiklar han sjølv hadde skrive for desse magasina.

 vart ikkje «Flink pike», som framleis står som ein av 2000-talets største bestseljarar, nokon gong omtalt i Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur. Men kanskje eg tek feil? Boka kom ut under Audun Vingers redaktørperiode, då Vinduet stod på vidt gap mot populærkulturelle impulsar, gjerne av den amerikanske sorten. Uansett kom scena tilbake til meg denne veka, då nyheita kom om at Gyldendal ikkje lenger ynskjer å halde seg med eit tidsskrift for litteratur. Etter fleire tiår som norsk litterær offentlegheit mest markante 

skal Vinduet no lukkast som sjølvstendig redaksjonelt prosjekt og fusjonerast med Vagant under redaktør Audun Lindholm.

Det var ein liten del av meg som ville gjere som Nick: springe til bokhylla og trekke ut gamle årgangar av Vinduet. Lukke døra og bla meg tilbake til ei tid då det var lesinga, og ikkje drifta, av tidsskrift som kjendest prekær.

Vigdis Hjorths tekst frå Israel i nr. 4/2014, og etterpå, litt raudnande, lese meldinga eg sjølv skreiv i same nummer, av Gunnhild Øyehaugs «Undis Brekke». Eg ville gått tilbake til Den store essaydebatten og Finn Iunkers breiside mot Ole Robert Sunde, og Ole Øyvind Sand Holths intervju med John Jeremiah Sullivan – kort sagt, eg ville vendt tilbake til tekstar som i varierande grad har ein plass i Vinduets kvasioffiselle kanon, men som eg opplevde som viktige, ein gong for ikkje så lenge sidan.

Kan hende tillèt eg meg ein slik ettermiddag ein gong – gøymd vekk frå ei verd der noko forsvinn. Elles trur eg på å halde nostalgiske impulsar i sjakk. Nostalgi er ei ustabil, ikkje-produktiv kraft. Å sleppe ho laus inneber eit nederlag, ei endeleg innrømming av at noko er forbi og berre kan hentast fram i form av memorabilia og romantiserte minne. Ein trassig tanke, som kanskje likevel er nostalgisk: Eg vil ikkje romantisere Vinduet. Eg vil at det skal stå ope.

 altså ein enorm suksess – eit fenomen av typen alle forleggar drøymer om, som kan redde det skjønnlitterære budsjettet for fleire år framover og som sjølvsagt fostrar ei lang rekke meir eller mindre forsøk på å «etterlikne suksessen» frå andre forfattarar og forlag.

Då eg ein januardag i 2018 steig inn i det vesle (men åh, så store!) kottet som på den tida utgjorde Vinduet-kontoret på Sehesteds plass, for å ta fatt på min eigen redaktørperiode, falt blikket mitt på éi av desse etterlikningane: ei bok utgitt av Gyldendal same månad og som så mange andre bøker hadde funne vegen til dette (ironisk nok) vindaugslause kontoret – A.J. Flynns «Kvinnen i vinduet».

Kvinna i Vinduet! Og romanar som dette, bestseljande fenomen som kven som helst kan plukke med seg på flyplassen eller frå bordet med anbefalte titlar i bokhandelen – det var jo éin av grunnane til at eg kunne stå der eg no stod! I eit rom fylt av meir 70 år av norsk litteraturhistorie, i form av innbundne utgåver av alle Vinduets årgangar sidan 1947, i form av 

Vekselverknaden mellom kommersielt og idealistisk forleggeri, mellom underhaldning og fordjuping, mellom (beklagar, men no kjem det) børs og katedral – det var på denne grunnen eit prosjekt som Vinduet hadde kvilt, heilt frå Nic. Stangs tid. Kvinna i Vinduet!

Eg smilte: Det var jo meg. Kvinna i Vinduet!

Eg vil ikkje romantisere Vinduet. Eg vil at det skal stå ope

Slutt for populær podkast: – Vi vil ikke bli influensere

I sin 69. episode slapp kvinnene bak podkasten «Dannet uten piano» nyheten om at de gir seg. Fram til da hadde de oppnådd i snitt 10.000 lyttere per episode, nok til å komme innenfor Podtoppens topp 100. For å sette det i kontekst – topplista er 1383 plasser lang denne uka.

I etterkant av kunngjøringen er det kommet to kommentarer som takker for følget, begge med en strukturell innfallsvinkel. Det begynte i Morgenbladet, der Heidi Bøhagen stilte spørsmålet «Hvorfor liker vi ikke smarte damer?»

at hun lurer «på om vi heller ikke i 2026 har reell tiltro til at det kvinner tenker om samfunn, politikk og kultur, faktisk er like interessant, smart og kløktig som det menn tenker om det samme».

Hva tenker programlederne selv, Nadina Bouhlou og Helena Brodtkorb, om kjønnsanalysene de gjøres til gjenstand for?

– Sist jeg sjekket, var det fortsatt sånn at menn lytter til menn primært, og kvinner lytter til både menn og kvinner. Jeg tenker det kan ha en sammenheng med hvorfor podkaster med menn dominerer i toppen, sier Brodtkorb.

Samtidig ønsker hun å nyansere forklaringen på hvorfor de har gitt seg. Hun tror det blir for lettvint å peke på at de er kvinner.

– Det er veldig mange podkaster laget av kvinner, som gjør det bra og lykkes stort kommersielt. Det som ikke er kommet helt klart fram, er at vi har tatt et valg om å slutte selv.

Det er utrolig dølt med kulturfolk som er forsmådde.

– Vi har jobbet nok gratis i kulturlivet

Det snører seg til rundt salget av forlaget Aschehoug.

I forrige uke kunne VG melde at parhestene Stiftelsen Fritt Ord og forlaget Vigmostad & Bjørke hadde trukket seg fra budrunden fordi prisen synes å bli for høy.

Målet for parhestene var å sikre norsk eierskap over Aschehoug.

VG skriver også at fristen for å levere inn i et endelig og bindende bud er satt til fredag 26. juni.

André Støylen i Amediastiftelsen forteller til Klassekampen at de fremdeles vurderer om de skal levere et endelig bud innen fristen.

I tillegg skal både svenske Bonnier Books og danske JP/Politiken være med i sluttrunden.

Begge har allerede en tydelig tilstedeværelse i Norge – sistnevnte som eier av Kagge Forlag.

– Jeg forstår tanken om norsk eierskap, men det viktigste er jo at eierne er seriøse publisister, sier Tuva Ørbeck Sørheim, forlagssjef i Kagge.

­­JP/Politiken har måttet gjenoppfinne seg selv.

Dansk forlag kan feste grepet om Bok-Norge

– Det er bare slik det er. Vi jobber nå med å finne andre løsninger, sier Gunnar Totland til Klassekampen.

Han er forlagssjef i Solum Bokvennen, et forlag som i disse dager henger i en tynn tråd.

I slutten av mai ble det kjent at forlaget er på konkursens rand. Redningen så ut til å være Vigmostad & Bjørke. De ønsket å overta forlaget for én krone – men bare dersom gjelda ble redusert betydelig.

Denne prosessen er nå avsluttet, bekrefter Totland til Klassekampen.

– Vigmostad & Bjørke fant at det ikke var en situasjon de følte at var riktig for dem, sier han.

Solum Bokvennens samlede gjeld er på mer enn 19 millioner kroner. De skylder penger til banken, leverandører, forlagssjef Totland selv og forfattere og oversettere.

De siste ukene har Totland jobbet med å få kreditorene til å godta at de bare får tilbake 25–30 prosent av det de egentlig er skyldig, noe som var et premiss for at Vigmostad & Bjørke skulle kunne overta.

– Var ikke kreditorene villige til å redusere gjelda?

Vi tilbyr folk å kjøpe seg inn, og vi vil konvertere en del gjeld til aksjer.

Solum Bokvennen blir likevel ikke reddet

Bendik Wold

Intet er mer mystisk enn en tv som står på i et tomt værelse», slo Jean Baudrillard i «Amerika» (1986). «Det er enda merkeligere enn en mann som snakker til seg selv … Det er som om en annen planet taler til en.»

Selv om tv-salget er på vei ned, er det fortsatt høyst alminnelig at amerikanske stuer, kjøkken og soverom blir opplyst av tv-skjermer ingen ser på. Bare 19 prosent av husholdningene nøyer seg med ett tv-apparat; snittet er 2,3 – trolig det høyeste i verden.

Fjernsynsapparatet er også amerikanernes foretrukne nyhetsleverandør. Andelen av befolkningen som får nyhetene sine fra radio, er mye lavere enn i Norge (11 mot 39 prosent); enda færre leser nyheter i papiraviser (7 mot 17 prosent).

om trusler mot ytringsfriheten i USA, handler det ofte om nettopp avisene; om Jeff Bezos’ eierskap i The Washington Post eller Donald Trumps milliardsøksmål mot The New York Times. Legger vi amerikanernes medievaner til grunn, er film- og tv-bransjen likevel langt viktigere – og her er utviklingen vel så dyster.

I forrige uke ble det klart at det amerikanske justisdepartementet ikke vil legge to pinner i kors for å stoppe Paramounts oppkjøp av Warner Bros Discovery. Overraskende var det ikke, ettersom Trump pleier omgang med Paramount-eier David Ellison og i enda større grad hans far, Oracle-gründeren Larry Ellison. Dagen etter at Warner Bros’ aksjonærer godkjente budet fra Paramount, ble presidenten bespist og bebeilet av far og sønn Elisson under en privat «æresmiddag» i Washington.

Aktuelt

Disse kinoperlene bør du få med deg i sommer

Storforlagene har fått ni bøker avslått så langt i år. Det er på tide med en ny diskusjon om innkjøpsordningene, mener forlegger John Erik Riley.

Oslo-byrådet ville legge ned Skolemuseet i Møllergata for å spare penger. Nå er det klart at museet blir bevart.

Det kan bli dyrere å gå på museum

Fem danske studenter – og Greta Thunberg – møter i retten denne uka etter å ha deltatt i en blokade for Palestina på campus i København.

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

Å lese for livet

Nærmere 100 forfattere og oversettere har penger utestående hos konkurstruede Solum Bokvennen. Flere av dem mangler kontrakt.

Etterretningsveteranen Trond Johansen er død.

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Stiller ut palestinsk kunstner

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Sarkasmen må vike i dagens verd, meiner Vanessa Baird.

Kven er skuld i at noko forsvinn?

– Vi har jobbet nok gratis i kulturlivet

Forlagshuset JP/Politiken nevnes som en aktuell kjøper av Aschehoug. Danskenes eierskap i Kagge har så langt vært en suksess.

Forhandlingene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Penger eller pressefrihet? Far og sønn Ellison vil alltid velge pengene.

Får kjeft for ikke å gjøre som britene

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Tidsskrift i tynn tråd

Disse kino­perlene bør du få med deg i sommer

Storfor­la­gene har fått ni bøker avslått så langt i år. Det er på tide med en ny diskusjon om innkjøps­ord­nin­gene, mener forlegger John Erik Riley.

Oslo-byrådet ville legge ned Skole­mu­seet i Møllergata for å spare penger. Nå er det klart at museet blir bevart.

Det kan bli dyrere å gå på museum

Fem danske studenter – og Greta Thunberg – møter i retten denne uka etter å ha deltatt i en blokade for Palestina på campus i København.

Tore Renberg kaller sin sangfa­voritt fra dette århundret «grisebra»

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

Å lese for livet

Nærmere 100 forfattere og overset­tere har penger utestående hos konkurs­truede Solum Bokvennen. Flere av dem mangler kontrakt.

Etter­ret­nings­ve­te­ranen Trond Johansen er død.

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtrop­pende teatersjef Marit Aune.

Stiller ut palestinsk kunstner

Klasse­kam­pen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Sarkasmen må vike i dagens verd, meiner Vanessa Baird.

Kven er skuld i at noko forsvinn?

– Vi har jobbet nok gratis i kultur­livet

Forlags­huset JP/Politiken nevnes som en aktuell kjøper av Aschehoug. Danskenes eierskap i Kagge har så langt vært en suksess.

Forhand­lin­gene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Penger eller presse­fri­het? Far og sønn Ellison vil alltid velge pengene.

Får kjeft for ikke å gjøre som britene

Reagerer på Pale­stina­ko­mi­teens fredspipe: – Kultur­vasking

Forleg­ger­for­eningen mener uventede nullinger vitner om at Kultur­rådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Tids­skrift i tynn tråd

Disse kinoperlene bør du få med deg i sommer

Storforlagene har fått ni bøker avslått så langt i år. Det er på tide med en ny diskusjon om innkjøpsordningene, mener forlegger John Erik Riley.

Oslo-byrådet ville legge ned Skolemuseet i Møllergata for å spare penger. Nå er det klart at museet blir bevart.

Tore Renberg kaller sin sangfavoritt fra dette århundret «grisebra»

Nærmere 100 forfattere og oversettere har penger utestående hos konkurstruede Solum Bokvennen. Flere av dem mangler kontrakt.

Etterretningsveteranen Trond Johansen er død.

– Nav-saken hører hjemme på scenen, sier påtroppende teatersjef Marit Aune.

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

– Vi har jobbet nok gratis i kulturlivet

Forlagshuset JP/Politiken nevnes som en aktuell kjøper av Aschehoug. Danskenes eierskap i Kagge har så langt vært en suksess.

Forhandlingene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Penger eller pressefrihet? Far og sønn Ellison vil alltid velge pengene.

Reagerer på Palestinakomiteens fredspipe: – Kulturvasking

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Tidsskrift i tynn tråd