Bendik Wold

#fff

Olaf Gulbransson tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

Etter et redaksjonsmøte i februar 1933 la Olaf Gulbransson en tung labb på skuldra til sin tysk-jødiske kollega Thomas Theodor Heine. For utenforstående kunne det likne en omfavnelse, men i realiteten var det mer av et brytegrep. Den undersetsige tegneren trakk Heine tett inntil seg, holdt ham fast og hvisket:

– Du, du burde ikke jobbe her lenger. Du må gjøre oss denne tjenesten. Kanskje du kan komme tilbake seinere.

Heine kunne ikke tro hva han hørte. Som medstifter av Simplicissimus – Tysklands ledende vittighetsblad – var det han som hadde tatt seg av Gulbransson da nordmannen ramlet inn i redaksjonslokalene høsten 1902, knapt tysktalende og iført «en grågrønn dress av et snitt som ikke hadde noe med moten å gjøre».

Bestevenner var de to aldri blitt, men de hadde altså jobbet sammen i godt og vel 30 år. Nå virket det plutselig som om Gulbransson var rede til å kaste sin gamle mentor under bussen.

– Du vet, man liker deg ikke, man vil ikke ha deg her, da blir vi bare forbudt.

«Regjeringen» var siden 30. januar Hitler og nazipartiet.

Et svin med schwung

Sara Hegna Hammer

Tom Henning Bratlie

#000

Man ser kanskje for seg at en mann som har valgt tegning som levevei, har sterke meninger om hva som skal henge på veggene hjemme. Men hos Flu Hartberg er det husets frue som er sjefkurator og interiørdesigner.

Det meddeler den anerkjente illustratøren allerede før vi ankommer rekkehuset på Bøler, ti T-banestopp østover fra Jernbanetorget.

– Du ser at det er noen som samler på gamle, kule ting her, men det er ikke meg, sier Hartberg da vi er trygt fremme.

Han skuer utover en relativt liten stue full av nordisk kunst og design: Louis Poulsen-lamper, Gunnar S. Gundersen-trykk og 

– En skulle tro du var opptatt av hvordan dere innredet huset?

– Du beskjeftiger deg jo med det visuelle?

– Jeg tror det er vanlig at interessen for estetiske uttrykk begrenser seg til det som foregår på papiret. Det er mye dårlig hygiene, bustete hår og rotete leiligheter blant illustratører, sier Hartberg.

Det er ned til beinet enkelt da. Jeg synes det er digg.

Strekfigurer ingen adgang

Demian Vitanza

For en ukes tid siden fylte Henrik Ibsen 198 år. Bursdagen ble feiret med kaffe, kake og panelsamtale på Nasjonalbiblioteket, men med et nedslående bakteppe.

Klokken tikker mot 200-årsjubileet som regjeringen foreløpig ikke bevilger en eneste ekstra krone til. Feiringen skal skje innenfor rammen av institusjonenes eksisterende midler. En fallitterklæring for litterær kulturarv.

Til sammenligning brukte danskene 231 millioner danske kroner på H.C. Andersens 200-årsjubileum i 2005.

 egentlig et problem? Hva er det vi går glipp av når vi unnlater å løfte fram Ibsen? Hva skal vi med ham i dag? Mens jeg funderte over disse spørsmålene, så jeg «Affeksjonsverdi» for andre gang, siden den nå er blitt hedret med en Oscar-statuett.

Det slår meg at Ibsens sprengkraft kommer til syne om man sammenligner et verk som «Et dukkehjem» med Joachim Triers filmsuksess. De har begge en Nora i hovedrollen, og begge fortellingene er sentrert rundt hjemmet og de næreste familierelasjonene.

Men på et vis gjør de to verkene helt motsatt bevegelse. Ibsens Nora velger å slite seg løs fra det undertrykkende forholdet med ektemannen Thorvald. Joachim Triers Nora, derimot, velger å forsone seg med sin svikefulle og fraværende kunstnerpappa.

Den ene beveger seg vekk, og den andre beveger seg mot fortellingens patriark. Hva slags ideologi følger de to bevegelsene i de ulike fortellingene? Hvilke dilemmaer og spørsmål oppstår på veien?

 Ibsens drama utspiller seg i en familie, i et hjem, men det er alltid noe større på spill. Han peker alltid mot noen bakenforliggende maktstrukturer. Økonomisk avhengighet, kjønnsroller, moral og løgnaktighet. Alt det som holder karakterene nede.

Det er disse strukturene som gjør individets frihet så smertefull og vanskelig at prisen ofte ender med å bli livet selv. For Noras del ender det ikke med døden, men et liv uten ektemannens beskyttelse, og uten sine egne barn. Det er frihetens pris. Sprengkraften i «Et dukkehjem» ligger i negasjonen av eksisterende moral.

Kunsten blir et ­psykologisk ­glidemiddel

Har vi større behov for trøst enn for opprør?

Selma Stormyren Larsen

Slik tok mange berlinere avskjed med hverandre mot slutten av andre verdenskrig. Ikke lenger «Auf Wiedersehen», men «Bleiben Sie übrig». Da bombene falt over Tysklands hovedstad døgnet rundt – amerikanerne bombet i dagslys, britene i nattas mørke – var det et farvel så god som noe: Måtte i alle fall én av oss overleve.

Ian Buruma lærte dette allerede som unggutt i Nederland på 1950-tallet. Faren Leo hadde tilbrakt de siste to krigsårene i Berlin, og han fortalte sønnen om de skitne brakkene han og arbeidskameratene måtte bo på, om produksjonen av maskingevær på fabrikken, og om frykten de kjente under bombetoktene.

Men den gang var det bare ett spørsmål som betydde noe for lille Ian: Så faren noensinne Hitler? Svaret var alltid nei.

– Jeg har kjent til min fars historie i lang tid. Vi snakket mye om det da jeg vokste opp – vi var ikke en av familiene som 

Klassekampen har den nederlandske historikeren på videolenke fra New York, hvor han har bodd i en årrekke. Tidligere i år utkom hans seineste bok «Stay Alive: Berlin 1939–45», om berlineres liv under andre verdenskrig.

Det hele begynte med en tinnboks med gamle brev. Da Sytze Leonard «Leo» Buruma døde i 2020, kikket sønnen for første gang ordentlig på farens brevsamling.

Noen av dem var poststemplet Berlin. Leo Buruma var blitt sendt dit på tvangsarbeid våren 1943.

Da berlinere sluttet å si «på gjensyn»

Mylena Kifle

De siste ukene har Markus Stockhausen ofte fått dét spørsmålet.

Svaret er nei, men på strømmetjenestene ser det nå ut som om han har gitt ut åtte nye låter. Den nye musikken inneholder ikke Stockhausens berømte trompet, og er langt unna klassisk og jazz, som er sjangerne han vanligvis opererer i.

I forrige uke skrev Klassekampen om norske jazzmusikere som er utsatt for det samme. Nemlig at noen har brukt navnene deres til å gi ut det som trolig er låter generert med kunstig intelligens (KI).

Klassekampens undersøkelser viser at denne typen strømmesvindel rammer artister i flere land, og at det trolig er de samme aktørene som står bak.

Tyske Markus Stockhausen, sønn av den kjente komponisten Karlheinz Stockhausen, er et av ofrene.

– Jeg synes selvsagt ikke noe om det. Det er nok et eksempel på hvilke absurde situasjoner kunstig intelligens setter oss i, sier han til Klassekampen.

– Jeg lurer på hva de får ut av det. Er det fordi det er morsomt å skade andre, å villede, irritere?

Strømmesvindel rammer globalt

Vi har kanskje ikke noe Woodstock, men også norsk kulturhistorie har sine definerende øyeblikk. Var jeg på Quartfestivalen da to aktivister hadde seg på scenen for å rette oppmerksomhet mot 

Var jeg der da Mira Craig landet pladask i betongen etter et mislykket scenestup? Niks. Da Anne B. Ragde brøt seg inn på Litteraturhuset med en neglefil for å klistre bilder av seg selv på en forfatter­kollasj? Dessverre.

Men sto jeg og hutret foran Munchmuseet på Tøyen i januar 2019, da ideen om å la National­theatret overta de tomme utstillingsrommene ble lansert første gang? Selvsagt.

to ting fra den formiddagen: 1) daværende teatersjef Hanne Tømta hadde på seg gråmelerte joggebukser og 2) jeg var opprømt over forslaget.

Første punkt viste seg, etter et gjensyn med bildene fra januardagen, å være et falskt minne: Tømtas joggebukser var grønne med hvite striper.

Men min entusiasme var ekte og har tålt tidens tann. Jeg kan ikke utelukke at jeg slo fingertuppene sammen i en patetisk applaus da Klassekampen i forrige uke meldte at kulturministeren og byrådet i Oslo har gjenopptatt samtalene om å la Nationaltheatret flytte inn Gamle Munch, etter at planene ble skrotet i 2020.

 et forslag som, etter hva jeg kan forstå, gir tilfredsstillende løsninger på nærmest alle Nationaltheatrets problemer: De får et sentrumsnært oppholdssted under den omfattende renoveringsperioden, men også permanente biscener øst i indre by. Skuespillerne støtter det, nåværende teatersjef Kristian Seltun er positiv og påtroppende teatersjef Marit Moum Aune likeså.

Nå skal vi som er bosatt vest for Akerselva, være forsiktige med å mene så mye om hva Tøyen trenger, men i forkant av avgjørelsen om å legge det nye Munchmuseet til Bjørvika demonstrerte flere hundre i lokalmiljøet mot flyttingen. Roger Lee i Tøyen velforening beskrev da Munchmuseet som et positivt innslag i bydelen.

Man skulle tro at et nasjonalt teater gjorde samme nytta.

Svaret på (nesten) alle spørsmål

Endre Ugelstad Aas

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i ut­viklingen av internett?

På Stanford-universitetet i California henger det en plakett med 30 navn som var med å grunnlegge internett. Tre av dem er norske: Yngvar Lundh, Pål Spilling og Dag Belsnes.

Fra slutten av 1950-årene var de med å utvikle banebrytende datateknologi i samarbeid med amerikanske forskningsmiljøer. Sentrale komponenter i framveksten av det vi i dag kjenner som internett.

Historien om de norske datapionerene er godt kjent i IT-miljøer. Men for alle som ikke klarer å sette sammen en datamaskin – det vil vel si de fleste av oss – virker det som et usannsynlig eventyr.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i utviklingen av vår tids viktigste teknologiske oppfinnelse?

Spørsmålet har trigget nysgjerrigheten til Hilde Nagell, som er aktuell med boka «Helt på nett – da norske tekpionerer skapte datahistorie».

– For meg har det nesten vært en form for terapi å gå tilbake til tida før internett ble internett. Før tek-gigantene ble tek-oligarker, sier Nagell, som er rådgiver i Tankesmien Agenda og for tida i permisjon.

Men hvor begynner egentlig denne historien? Et naturlig sted å starte er ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller på 1950-tallet. Instituttet ble opprettet i 1946 etter et sterkt ønske fra blant annet forsvarsminister Jens Christian Hauge (Ap).

Oppgaven var å oppdatere myndighetene om utviklingen innen militærteknologi, samt å utvikle militært utstyr og bidra til utviklingen av norsk militærindustri. Her skulle også noen av de første datamaskinene bli viktige verktøy.

Disse norske tek-­pionerene var ikke så opptatt av å framheve seg selv.

Da Norge koplet seg på nett

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Frida Kahlos ikoniske malerier kan ikke, ifølge meksikansk lov, føres ut av Mexico.

Likevel: Takket være en eksportlisens utstedt av myndighetene, vil Kahlo-maleriene i den betydningsfulle Gelman-samlingen snart finne veien til Europa – og kanskje Oslo. Nasjonalmuseet er nemlig i dialog med eierne av samlingen om å låne verk til museets planlagte, men ikke berammede Kahlo-utstilling.

Men ifølge et åpent brev signert over 200 meksikanske kunstarbeidere, er det noe mistenkelig med lisensen, som varer hele fem år. De frykter at verkene kan ende opp med å bli solgt.

Derfor anmoder de Nasjonalmuseet om å kreve å få se eksportlisensen, forteller initiativtaker til brevet, Francisco Berzunza.

– Skulle den ha uregelmessigheter, eller ikke være i tråd med det meksikanske lovverket, ber vi museet om ikke å vise disse verkene, sier kuratoren på telefon fra Mexico by grytidlig tirsdag morgen.

– Vi ber dem vise solidaritet med det meksikanske folk.

Gelman-samlingen har nemlig en broket historie. Samlingen, regnet som en av de viktigste samlingene av moderne meksikansk kunst, var ifølge avisa El Pais sporløst forsvunnet i 16 år, før deler av den dukket opp på en Sotheby’s-auksjon i 2024.

Rundt halvparten av den ble den gang kjøpt av Marcelo Zambrano, ifølge Berzunza for en betydelig lavere sum enn hva den er verdt.

Plutselig strekker myndighetene seg langt for at verkene kan forlate landet.

Frykter at Frida kan forsvinne

Christopher Olssøn

SV sier nei til teater på Tøyen

«Jeg vil ikke gi opp kampen om å få Nationaltheatret til Tøyen», uttalte daværende ordfører i Oslo Marianne Borgen (SV) i 2020.

SV og Borgen tapte imidlertid slaget – for tidligere kulturminister Abid Raja (V) bestemte at det ville bli for dyrt.

Siden den gang har mye skjedd: Det er igjen blitt aktuelt å flytte Nationaltheatret til det gamle Munchmuseet mens hovedbygget i sentrum pusses opp – og legge teaterets permanente biscener samme sted.

Men SV vil ikke lenger ha teater på Tøyen.

– Det finnes verre ting å gjøre med bygget, men samtidig er jeg bekymret for at man ender opp med et tilbud som ikke angår folk på Tøyen, og som blir mest givende for folk som bor andre steder i byen, sier Ola Wolff Elvevold (SV), leder av bystyrets kulturutvalg.

Statsbygg har bedt private og offentlige eiere om å spille inn aktuelle tomter for Nationaltheatret.

Fristen løp ut 14. mars, og tidligere kulturbyråd Anita Leirvik North (H) rakk å foreslå Gamle Munch før hun gikk over i rolla som byutviklingsbyråd.

Dét vekket reaksjoner hos Rødts Siavash Mobasheri. I forrige uke sa han til Klassekampen at byrådet svikter Gamle Oslo og Tøyen: «Nå skyves lokalbefolkning ut til fordel for en stor statlig institusjon.»

Tysklands kultur­minister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Tysklands bokmesser går sjelden av stabelen uten en skandale. Forrige helg i Leipzig var intet unntak.

Tysklands kulturminister Wolfram Weimer ble buet på da han besøkte festivalen. Årsaken er at han kastet ut tre bokhandlere fra konkurransen om den tradisjonsrike tyske bokhandlerprisen, som skulle deles ut på messa.

De tre bokhandlene ligger i Berlin, Bremen og Göttingen. Weimer mener filialene bryter med bestemmelser i forfatningsbeskyttelsen («Verfassungsschutz») som skal forebygge ekstremisme i Tyskland.

Kritikerne mener begrunnelsen for utestengelsen ikke har rot i virkeligheten, og at Weimer bryter med prinsippet om en armlengdes avstand mellom kunst og politikk.

Det siste har blitt et viktig ankepunkt mot den kontroversielle kulturministeren.

Weimer ble utnevnt som kultur- og medieminister i bundeskansler Friedrich Merz’ regjering i mai 2025. Han kom fra en rekke profilerte stillinger i tysk mediebransje.

Blant annet har Weimer vært sjefredaktør i den tyske storavisa Die Welt, og han har vært med å grunnlegge det konservative magasinet Cicero.

I 2018 fikk han mye oppmerksomhet for boka «Det konservative manifest. Ti bud for den nye borgerligheten». Der argumenterte han for å styrke tradisjonelle konservative verdier som familie, tradisjon, kristentro og lov og orden.

Kultur­minister ble buet ut

Dag Eivind Undheim Larsen

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Kampen om det tradisjonsrike forlagshuset Aschehoug er i gang. Spørsmålene står i kø når forlaget nå skal selges: Blir det svensk eller norsk, en stiftelse eller et forlagshus som trekker det lengste strået?

Hittil har både norske Amediastiftelsen og svenske Bonnier meldt sin interesse. Nå bekrefter også et norsk forlagshus at det er interessert i hele eller deler av Aschehoug.

– Ja, jeg kan bekrefte at vi er interessert i å kjøpe Aschehoug, sier Yngve Mofoss, daglig leder i Forlagshuset Vigmostad & Bjørke.

Forlaget er et av Norges største og har hovedkvarter i Bergen.

Vigmostad & Bjørke ble etablert av Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke i 1990, og i 1992 opprettet de datterforlaget Fagbokforlaget. I tillegg til forlagsvirksomheten eier Vigmostad & Bjørke bokhandlerkjeden Akademika.

Siden oppstarten har forlaget kjøpt opp til sammen 27 mindre forlag. Nå er de altså interessert i en ny utvidelse: et oppkjøp av Norges fjerde største forlag, Aschehoug.

– Er det da snakk om hele forlaget eller deler av det?

– Aschehoug er solid og interessant forlag. Nå ser vi fram til å få mer informasjon for å kunne vurdere hva vi eventuelt er interessert i, sier Mofoss.

I Norge finnes det ikke noe forlag som kan kjøpe Aschehoug, bortsett fra Vigmostad & Bjørke, men de er nok for små.

Arno og Arnstein vurderer Aschehoug

I dag finnes det ingen merkeordninger i Norge for å skille bøker som er framstilt ved hjelp av kunstig intelligens (KI), fra bøker som aleine er skapt av mennesker. Det ønsker bokhandlerkjeden Norli å gjøre noe med.

Framover vil Norli nemlig oppfordre forlagene til å oppgi informasjon om KI-bruk. Denne informasjonen skal i første omgang være tilgjengelig under «Produktegenskaper» i Norlis nettbutikk.

– Vi er opptatt av transparens og åpenhet. Det er viktig at kundene vet hva slags produkter de kjøper, sier Caroline Heitmann, som er markeds- og informasjonsdirektør hos Norli.

Norli har definert fire områder hvor de ønsker at bøker skal KI-merkes, forteller Heitmann.

– Det gjelder omslag, oversettelse, om teksten i boka er KI-generert, og om illustrasjoner i boka er KI-generert.

Heitmann understreker at det er naturlig at det finnes ulike nivåer for KI-bruk i produksjonsprosessen.

– Definisjonen vil legger til grunn, er at teksten, oversettelsen eller illustrasjonene i hovedsak er generert av KI, og eventuelt bearbeidet av mennesker i etterkant.

Initiativet skjer i samarbeid med Bokbasen, som utvikler digitale tjenester for bokbransjen.

Det er ­viktig at kundene vet hva slags ­produkter de kjøper.

Bokhandler stiller krav om KI-merking

Edvard Hoem

Før helga kom meldinga om at forfattar og journalist Bjørn Nilsen (f. 1934) ikkje lenger er blant dei levande.

Da eg fekk bodskapen, tenkte eg at Bjørn rakk ikkje berre å leva eitt, men mange liv. For mange ulike slags folk som ikkje kjenner kvarandre, er det tid for å minnast han med takksemd. Eg skriv på vegner av oss som fekk oppleva innsatsen hans for norske forfattarar på det syttitalet. Det var på den tida kløfta mellom norsk oljerikdom på den eine sida og den omfattande kunstnarfattigdommen på den andre sida vart synleg.

 som redaktør for publikasjonar som Filologen og Profil vart Bjørn Nilsen ein kontroversiell medarbeidar i NRK som laga omdiskuterte program om oljeindustrien og raseringa av Distrikts-Norge, tema som også slo ned i det han skreiv av dikt og sakprosabøker gjennom tjue år.

Saman med Tor Obrestad og Einar Økland la han på slutten av 1960-talet ned eit stort arbeid for bygge opp Norsk Forfattersentrum, og han var dagleg leiar der i to år. Forfattarsentret fekk statsstøtte frå 1984 og er i dag etablert med kontor i fire landsdelar og ein medlemsstokk på meir enn to tusen forfattarar.

Mange titals medlemmer reiser land og strand kvar dag året rundt for å presentere dikt og prosa på bibliotek og i ulike organisasjonar. Der det i gamle dagar vanka ein blomsterbukett eller ei billig vinflaske som takk for innsatsen, er det i dag sjølvsagt at det skal utbetalast honorar, også til lyrikarar som publikum knapt har høyrt namnet på, men som dei mange tilfelle opplever som ei overraskande gåve.

 sette Bjørn Nilsen kreftene inn på å omdanne Den norske Forfatterforening til ein reell interesseorganisasjon for skjønnlitterære skribentar. Frå 1971 og framover var organisasjonen prega av sterk polarisering og stadige generaloppgjer mellom fleirtalet og mindretalet, som kulminerte i det dramatiske årsmøtet i 1975, da opprørsfolket forstod at det ikkje berre var viktig å reise radikale krav, men også å vinne makt så ein kunne gjennomføre krava.

Bjørn Nilsen stilte som formannskandidat da Ebba Haslund i 1975 takka for seg. Etter ein nitid kampanje der vi som var der, gjekk laus på våre kollegaer ein og ein for å overtala dei tvilande til å stemme på Bjørn Nilsen, visste vi at utfallet ville bli avgjort av kven den sittande formannen Ebba Haslund ville heie på. Da Ebba rett før valet erklærte at 

, stod vegen fram til leiarvervet open for Bjørn Nilsen.

 mykje skjedd. Ebba, i si tid vararepresentant for Oslo Høyre til Stortinget, var no blitt Røde Ebba, som aldri var redd for å stille radikale krav for kollegaer i naud. I hennar formannstid – ho insisterte alltid på å kalle seg 

– vart Den norske Forfatterforening medlem av Kunstneraksjon -74, som saman med biletkunstnarar og komponistar stilte krav til stat og storting på vegner av alle norske kunstnarar. Også for dette gjennombrotet var Bjørn Nilsen ein av dei sentrale pådrivarane.

 seg med vemodet no som Bjørn Nilsen er gått bort. I 1977 stod han i spissen for ein delegasjon som reiste til Kina for å granske korleis alt såg ut etter avslutninga av Kulturrevolusjonen, Maos død og arrestasjonen av firarbanden. Bjørn Nilsen insisterte på at norske kulturradikalarar med bohemaktig livsstil fekk respektere programmet som vertskapet la fram for oss, sjølv om det fall enkelte tungt for brystet å besøke termosfabrikkar og sykkelverkstader fleire gonger om dagen.

For mange slags folk som ikkje kjenner kvarandre, er det tid for å minnast han med takksemd

Bjørn Nilsens mange liv

Kåre Bulie

De er et tilbakevendende skue i slitne strøk med ambisjoner om endring i enhver vestlig storby: de velkledde unge menneskene som røyker og drikker øl utenfor en industribygning eller et gammelt butikklokale. Sannsynligheten for at kunst befinner seg bak fasaden, er skyhøy.

Anna og Tom, hovedpersonene i «Det perfekte», den mye omtalte italienske romanen fra 2022 som nylig kom ut på norsk, poserer ustanselig på slike arenaer. Kunstlivets sentrale rolle er betegnende for en bok som handler om et skikt som flyter mellom Europas metropoler på jakt etter et profesjonelt så vel som privat renommé som «kreativ».

 forlatt sin store, men perifere hjemby sør i Europa til fordel for Berlin, som ved årtusenskiftet fikk et gedigent løft også som kunsthovedstad. Etter å ha fylt den digitale arbeidsdagen sin med design for mikrobryggerier og veganske bakerier ynder paret å treffe beslektede typer på en av byens utallige utstillingsåpninger.

Bokens forfatter, Vincenzo Latronico (42), har foruten selv å ha bodd i Berlin fartstid som kritiker i det britiske kunstmagasinet Frieze – og åpenbar interesse for disse miljøenes sosiologi. Sansen hans for de fysiske delene av kretsene personene hans vil erobre – og for å beskrive dem – vitner om erfaringen det å skildre kunst har gitt ham.

-intervju i fjor bemerket Latronico hvordan han straks minnes et plaggs detaljer, for eksempel: «Jeg fikk trening ved å anmelde for kunstmagasinet Frieze. Jeg skrev meningene mine om kunstverk, og redaktøren min sa: ‘Nei, beskriv verkene i detalj, og la meningen din tre frem gjennom måten du skildrer dem på.’ Det viste seg å passe min måte å skrive på.»

Lærdommen leder tankene til italienerens mer berømte kollega Bruce Chatwin (1940–1989), den nomadisk anlagte briten bak reiseklassikeren «In Patagonia» (1977). Allerede som tenåring jobbet Chatwin for Sotheby’s. Foruten å gjøre lynkarriere ble han en dreven bidragsyter til auksjonshusets kataloger. Den evnen til å skildre gjenstander i komprimert form som dét innebærer, trekkes frem som viktig for prosaen som skulle komme til å gjøre Chatwin verdensberømt. Han vendte dessuten tilbake til kunsten som tema både i journalistikk og fiksjon – Chatwin-romanen «Utz» (1988) handler om en porselenssamler i den kalde krigens Tsjekkoslovakia.

 et forelegg – med en tittel som i så måte gir særlig mening: franskmannen Georges Perecs roman «Tingene» fra 1965. En skandinavisk lenestol, et rødt, åpnet magasin, en grønn plante: Fra første avsnitt bombarderer Latronico leseren med gjenstandsbeskrivelser fra den – naturligvis – hvitmalte leiligheten til Anna og Tom. I tråd med tiden romanen er skrevet i, blir det imidlertid raskt klart at det forfatteren skildrer, ikke er tingene i seg selv, men bilder av dem – fotografiene som fikk paret til å leie boligen.

Med sine kunstbøker, fruktboller og The New Yorker-stabler peker det kuraterte interiøret på det som er duoens jobb å skape: distinksjoner. Oppgaven later til å falle Anna og Tom lett, barn av internett som noenogtyveåringene er. Latronicos roman viser imidlertid at fenomenene som skiller dem ut, også er dem de deler med alle i nærheten: den sagnomsuste Berlin-nattklubben Berghain, for eksempel, eller avanserte hjemmelagde måltider bygd på enkle ingredienser og den sosiale bevisstheten som gir dem hjemsted på en «upresis politisk venstreside» og får dem til å hytte med den digitale neven mot sexisme og rasisme på den andre siden av Atlanterhavet.

, er Anna og Toms venner illustratører eller frilansjournalister, kunstnere eller galleriassistenter. Sammen opptrer de mer enn gjerne i et uavhengig utstillingsrom over et bilvaskeri i Friedrichshain eller på festene til et kjellergalleri i Kreuzberg som er så kjent for sine mange nykommere at det kalles «Den italienske ambassaden».

Satiren gjør romanen på samme tid karikert og vittig

Kreativ monotoni

Salgsprosessen rundt det tradisjonsrike forlagshuset Aschehoug pågår nå for fullt. Flere aktører har signalisert interesse, blant andre Amediastiftelsen og svenske Bonnier Books.

at Amediastiftelsen hadde meldt sin interesse, og daglig leder André Støylen uttalte da følgende:

«Vi kommer til å se nærmere på Aschehoug med utgangspunkt i muligheten for et stiftelseseid forlag.»

Nyheten fikk flere til å puste lettet ut fordi forlaget dermed kan forbli i norsk eierskap.

Terje Colbjørnsen er førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI. Han har forsket mye på forholdene i den norske bokbransjen og er ikke sikker på at en stiftelsesmodell vil være rett medisin for Aschehoug.

– Stiftelser er gjerne mindre fleksible enn børsnoterte selskaper. De er juridisk låst til en formålsparagraf, og det kan være problematisk å hente inn ny kapital om man skulle trenge det.

For å illustrere sitt poeng trekker Colbjørnsen en parallell til stiftelsen Fritt Ord, som har slitt med å få godkjent en kursomlegging.

Fritt Ord har ønsket å satse mer på prosjekter i utlandet, og for å få til det har de måttet søke om å endre formåls­paragrafen. Før jul fikk stiftelsen avslag på søknaden fra Stiftelsestilsynet.

Jeg synes Bonnier er blitt omtalt på en karikert måte i debatten.

Splid om modell for eierskap

Maria Horvei

Kva var det med Carolyn Bessette? Eg veit ikkje kva digitalt ekkokammer du soknar til, men i mitt jallar dette spørsmålet for tida veggimellom.

spørsmål – kvinna som i 1996 gifta seg med John F. Kennedy jr., var gjenstand for ein intens fascinasjon då ho levde og har i tiåra etter ekteparets tragiske død i ei flyulukke i 1999 fått livet sitt plukka frå kvarandre og analysert i stadig tilbakevendande sirklar. Men med «Love Story», ein av vårens store amerikanske tv-suksessar, har «CBK»-kulta likevel nådd nye, febrile høgder.

, kort fortalt, regissør Ryan Murphys dramatisering av kjærleiksforholdet mellom Kennedy jr. og Bessette, frå dei fyrst møter kvarandre og fram til dei legg ut på reisa som skulle bli deira siste. Scena er New Yorks gater, på det visstnok-så-mykje-meir-sorglause 90-talet, tida då alle flaug rundt med capsen bak fram og kjederøyka med likesæl eleganse.

Som forteljing frå verkelegheita er det ei som openbert byr seg fram for fiksjonalisering, 

som ho unndreg seg kunstens klare krav til 

Ja visst, dette er to (ekstremt tiltrekkande) unge menneske som levde intense liv i medias søkelys, og som møtte ein vond slutt. Kennedy-familiens uomtvistelege glamour, blanda med dei forbanningsliknande tragediane dei igjen og igjen vart råka av, er som henta ut frå oppskriftsboka for klassisk drama.

 sida: Kva var JFK jr. og Carolyn Bessette eigentleg kjende for, kva 

dei med liva sine som kan gjere tv-serien om dei til noko anna enn fetisjering? Sonen til president Kennedy var aldri så kjend for noko som han var for å vere sonen til president Kennedy. Den mediesky Carolyn Bessette vart kjend fordi ho var saman med han.

Eller var det eigentleg slik det var? I sentrum av det kulturelle opphenget – eg er for ordspelets skuld freista til å ty til bokmål og skrive 

– i Carolyn Bessette, er det nemleg ikkje forholdet til JFK jr. som står i sentrum, men derimot stilen hennar. Frå ho møtte presidentsonen til dei gifta seg, jobba Bessette i Calvin Klein, det mest kvintessensielle 90-talsmerket av dei alle, og sjølv inkarnerte ho den minimalistiske elegansen som i våre dagar er kjelda til tallause forsøk på etterlikning – tenk kjolar med spagettistroppar, smale solbriller, svarte loafers.

Lik matoppskrifter med tre ingrediensar er ein så enkel stil nesten umogleg å faktisk få til å fungere med mindre du arbeidar med uovertrufne ingrediensar – men prøv å seie det til kvinnene som sørga for at USA no er utseld for skilpaddemønstra hårbøylar av typen CBK gjekk med.

sett dei fyrste to episodane av «Love Story» slår endå eit lag av tiltrekkingskrafta hennar mot meg – eitt som på regissør Murphy på kløktig vis har reindyrka i skodespelar Sarah Pidgeons portrettering: Bessette personifiserer den kvinnelege fantasien om ikkje å måtte prøve.

Carolyn Bessette ender opp med draumeprinsen utan å måtte prøve

Over senga til Svein Tore Bergestuen henger et fotografi av ham selv.

Det er ikke inn hit, i det aller helligste, Klassekampen har invitert seg selv. Men det er her vi havner, på jakt etter et Donald-bilde han ikke finner – kanskje det er på hytta?

– Du kan jo ikke skrive at jeg har bilde av meg selv der. Men det er et minne, sier verten og skrur av spottene.

Bildet, tatt på en fjelltopp i et tåkelagt Lofoten og trykket på børstet stål, blir mørkere.

– Jeg liker at lyset i rommet bestemmer om det er soloppgang eller solnedgang i bildet. Litt tacky, når jeg sier det sånn, men det er jævlig fint, sier Bergestuen før vi rusler tilbake til stua.

For det er det som henger her, i stua i Asker, vi er kommet for. Da vi spurte kommunikasjonsguruen om å vise fram veggpryden sin, kom svaret kjapt: «Ja, det kan jeg. For det er viktige greier som henger over sofaen, faktisk.»

Kunne det være Bjarne Melgaard-malerier fra tidlig 2000-tall? En nettverksbygger som Bergestuen kunne jo ha sikret seg et Ida Ekblad-verk før de ble for dyre?

Men nei, her er det barndomsvenninna Tove Hirth fra Jevnaker som dominerer, med tegninger og en liten bronseskulptur på et stykke drivved fra Randsfjorden.

Dét er Tove, dét er Tove, dét er Tove, og de to der er Tove.

Glassblåserens sønn eier nesten ikke glasskunst

Har du hørt den om arkeologen som ikke ville grave i fortida?

Nei? Da har du vel ikke lest Judith Hermanns «Ich möchte zurückgehen in der Zeit» («Jeg vil gå tilbake i tida»), utgitt på tysk i slutten av februar.

For selv om jeg-personen, en forfatter til forveksling lik Judith Hermann, vil nøste opp i fortida til nazibestefaren, er det et ikke-tema for hennes arkeologsøster.

Som Klassekampen skrev i går, er medlemslistene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) nå blitt søkbare, slik at alle tyskere kan sjekke om slektningene deres var medlem i Adolf Hitlers parti. Hermann trenger ikke søke – hun vet at bestefaren var utstasjonert som SS-soldat i polske Radom. Spørsmålet er 

Boka, en blanding av selvbiografi og roman, tar dermed for seg det tyskeste temaet man kan tenke seg: bearbeidingen – eller fraværet av bearbeiding – av landets nazistiske fortid.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er ikke boka blitt møtt med udelt begeistring i Tyskland. Som kritiker Henrik Keyser Pedersen påpekte i Bokmagasinet, har anmelderne i noen av landets tyngste kulturaviser tydd til ord som 

Adam Soboczynski i Die Zeit mener Hermanns karakteristiske skrivemåte, preget av stemningsfulle tvetydigheter, kommer til kort i møte med tematikken. Ifølge Tobias Rüther i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) fetisjerer hun et tomrom som ifølge ham ikke er der.

Det fikk oss til å lure: Har den kritikerroste og prisbelønte tyske forfatteren levert et makkverk? Eller må kritikernes avvisning ses i lys av den tyske generasjonsskammen og minnekulturen?

Klassekampen har spurt tre tyskkyndige ikke-tyskere om hva de synes om «Ich möchte zurückgehen in der Zeit».

Den kommer neppe til å bli stående­ som en av hennes ­store tekster.

Bok om nazimorfar kalles upassende

Astrid Nordstadstrekker hals mot sminkør Christian Berg. Han har nettopp dandert håret hennes i en stram knute på toppen av hodet, mens en parykk med brune, bølgende lokker venter på en hylle over speilet.

Først skal Berg legge tjukt med kajal og oransje leppestift på Nordstads ansikt. Hun er i ferd med å forvandles til prinsesse Eboli, en av de sentrale figurene i Giuseppe Verdis 1800-tallsopera «Don Carlo», her satt til Francos Spania på 1970-tallet.

Utenfor Operaen i Bjørvika har det blåst opp til liten kuling, og gjennom vinduet kan vi se de hvite bølgetoppene slå mot fasaden.

Aktuelt

Olaf Gulbransson tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Ibsen har en Nora, Trier har en Nora. Men mellom dem er det en avgrunn.

Da berlinere sluttet å si «på gjensyn»

Svindlerne som har utgitt falske låter i norske artisters navn, er aktive i flere land. Sporene peker mot Indonesia.

Slutt å snakke, start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i utviklingen av internett?

Frykter at Frida kan forsvinne

SV sier nei til teater på Tøyen

Tysklands kulturminister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Bokhandler stiller krav om KI-merking

Å nytte tida godt er alt som gjeld. Det forstod Bjørn Nilsen (1934–2026).

Det unge paret i romanen «Det perfekte» virker til enhver tid kunstnerisk oppdatert. I realiteten forblir de på institusjonens utside.

Flere har applaudert Amediastiftelsens interesse for Aschehoug. Men stiftelsesmodellen er ikke nødvendigvis saliggjørende, sier medieforsker Terje Colbjørnsen.

Carolyn Bessette ender opp med draumeprinsen utan å måtte prøve

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.

Tror svindlerne vil inn på spillelistene

Året då Oscar målbar ønsket om ei leveleg framtid.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykkeundersøkelsen. Lykken faller blant unge storbrukere av sosiale medier.

Det tyske nazipartiets medlemsarkiv er blitt søkbart. Vi kan ikke se bort fra nye avsløringer, tror kulturhistoriker Helge Jordheim.

KI-låter ble utgitt i hans navn

Olaf Gul­brans­son tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

På veggen liker Flu Hartberg å ha kunstverk som er mindre masete enn hans egne tegninger.

Ibsen har en Nora, Trier har en Nora. Men mellom dem er det en avgrunn.

Da berlinere sluttet å si «på gjensyn»

Svindlerne som har utgitt falske låter i norske artisters navn, er aktive i flere land. Sporene peker mot Indonesia.

Slutt å snakke, start å bygge! Natio­nal­theatret har fått sin løsning.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i ut­viklingen av internett?

Frykter at Frida kan forsvinne

SV sier nei til teater på Tøyen

Tysklands kultur­minister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøy­kasse», mener redaktør

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er inter­essert i å kjøpe Aschehoug

Bokhandler stiller krav om KI-merking

Å nytte tida godt er alt som gjeld. Det forstod Bjørn Nilsen (1934–2026).

Det unge paret i romanen «Det perfekte» virker til enhver tid kunst­ne­risk oppdatert. I realiteten forblir de på insti­tu­sjonens utside.

Flere har applaudert Amedi­a­stif­telsens interesse for Aschehoug. Men stiftelses­modellen er ikke nødven­digvis salig­gjø­rende, sier medie­fors­ker Terje Col­bjørn­sen.

Carolyn Bessette ender opp med draume­prin­sen utan å måtte prøve

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard med­fart i tyske kultur­aviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminke­sto­len til scenen.

Tror svindlerne vil inn på spille­lis­tene

Året då Oscar målbar ønsket om ei leveleg framtid.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykke­un­der­sø­kelsen. Lykken faller blant unge storbru­kere av sosiale medier.

Det tyske nazipar­tiets medlems­arkiv er blitt søkbart. Vi kan ikke se bort fra nye avslø­ringer, tror kultur­his­to­riker Helge Jordheim.

KI-låter ble utgitt i hans navn

Olaf Gulbransson tegnet seg inn i tyskernes hjerter, men sviktet sin jødiske venn da det gjaldt som mest

Slutt å snakke, start å bygge! Nationaltheatret har fått sin løsning.

Hvorfor spilte lille Norge en så viktig rolle i utviklingen av internett?

Tysklands kulturminister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Det unge paret i romanen «Det perfekte» virker til enhver tid kunstnerisk oppdatert. I realiteten forblir de på institusjonens utside.

Flere har applaudert Amediastiftelsens interesse for Aschehoug. Men stiftelsesmodellen er ikke nødvendigvis saliggjørende, sier medieforsker Terje Colbjørnsen.

Carolyn Bessette ender opp med draumeprinsen utan å måtte prøve

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.

Tror svindlerne vil inn på spillelistene

Norge rykker opp én plass på den årlige lykkeundersøkelsen. Lykken faller blant unge storbrukere av sosiale medier.

Det tyske nazipartiets medlemsarkiv er blitt søkbart. Vi kan ikke se bort fra nye avsløringer, tror kulturhistoriker Helge Jordheim.