Dag Eivind Undheim Larsen

#fff

#000

Torsdag denne uka presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) forslag til nye innholdslister i grunnskolen.

Her kommer det anbefalinger om at elevene skal lese alt fra FNs barnekonvensjon og Ivar Aasen til å synge sanger av Bjørnstjerne Bjørnson og Klovner i kamp.

Overfor Klassekampen begrunnet Nordtun behovet for innholdslister med at «dagens læreplaner oppleves som lite konkrete av mange lærere».

Det er imidlertid ikke alle som er like begeistret for regjeringens innholdslister. Kim Helsvig, som er professor i samfunnsfag og arbeider ved lærerutdanningen på Oslomet, er blant dem.

Han har lenge vært kritisk til de nye læreplanene som kom i 2020 og frykter at innholdslistene bare er flikking på et langt større problem.

– Det underliggende problemet er at de eksisterende læreplanene har lite faglig innhold og i bunn og grunn er vurderingsplaner. Dersom man legger innholdslister oppå disse, er faren stor for at de vil bli svært førende for undervisningen.

Det kan føre til en praksis hvor elevene blir testet ut fra innholdslistene, mener Helsvig.

– Dette kan trekke i retning av den utskjelte puggeskolen, og det er det få som ønsker seg.

Problemet er at de eksisterende læreplanene har lite faglig innhold.

Langer ut mot nye lister

Guri Kulås

Konkurransen om å vinna Oscar er ein lang, ressurskrevjande og rå valkamp av den ekstremt personfokuserte, amerikanske sorten. Dei som ikkje har botnlause lommebøker, kan berre kompensera for pengemangel om dei er karismatiske, taleføre og tilgjengelege på alle plattformer som kan nå ut til dei ti tusen medlemmane med røysterett i Academy of Motion Picture Arts and Sciences.

Her har dei norske nominerte sterke kort på handa med sin utilgjorte sjam og 

som med ni nominasjonar i åtte kategoriar konkurrerer om flest prisar, har heller ikkje vorte råka av «skandalar», slik nokre av konkurrentane har. I innspurten før den digitale røystinga blir avslutta, er det alltid overraskingar ala ein 

I år har superstjerna Timothée Chalamets tankelause nedsnakking av opera og ballett under eit Oscar-intervju for «Marty Supreme», skapt ein opinion mot hans nominasjon til beste mannlege hovudrolle. 

 Andersons «One Batte After Another», kritikarfavoritten til beste film og regi og nominert i 13 kategoriar, har òg mista noko av steamen på oppløpssida. Blant anna fordi Andersons framstilling av eit fascistoid USA styrt av kvite nasjonalistar har møtt politisk motbør frå uventa hald. Svarte kvinner i filmbransjen er sterkt kritiske til Oscar-nominerte Teyana Taylors rolle, som dei meiner er ein typisk sint, overseksualisert svart kvinneklisje.

langs ei rad kryssande aksar. Prisane er også eit mål på kor estetisk og sosialt open vestleg hovudstraumskultur er. Kva filmane uttrykker, er ikkje uviktig utanfor kinosalen. Det siste tiåret, under påtrykk frå demokratiske masserørsler, har Det amerikanske filmakademiet arbeidd målretta med å forynga medlemsmassen og gjort han meir representativ. Mange meiner at fornyinga, som òg har kome nordmenn til gode, talar for at fordelinga av statuettane – ikkje berre nominasjonane – vil bli mindre USA-sentristiske. Det 

slå heldig ut for dei norske filmane så vel som for brasilianske «The Secret Agent». Åtaket på Iran ei veke før dei siste Oscar-røystene vart sende inn, kan også samla støtte til Jafar Panahis «Bare et uhell».

At akademimedlemmane i år – slik kollektivet innimellom gjer – skulle venda seg bort frå ei vanskeleg samtid, er ikkje veldig sannsynleg, men Chloé Zhaos Shakespeare-drama «Hamnet» er ein forsonande utfordrar til samtidspolitisk potente filmar som «One Batte After Another», som ein del kan finna for filmatisk krevjande eller for konfronterande og triggande for Donald Trump – som lett startar ein ny kulturkrig mot Hollywood på Truth Social.

som på papiret er den største favoritten med rekordmange 14 nominasjonar også stå att som den største vinnaren når Oscarprisane er delt ut natt til måndag norsk tid?

Ryan Cooglers «Sinners» kan vera filmen som er i stand til å samla røyster frå ulike grupper i filmakademiet. Skrekkfilm har stigande status, den kommersielle appellen er høg og den metaforiske bodskapen om kulturell appropriasjon av svart musikk, er «skjult» i ein blodig sjangerfilm av det slaget amerikansk publikum kjenner og elskar.

Éin politisk Oscar-kamp etter ein annan

Kåre Bulie

Over én kilometer og en rekke gateadresser strekker det seg, det gule, brune og blå boligkomplekset som siden mellomkrigstiden har vært kjent som Karl-Marx-Hof. De «saklige» rødlige bokstavene uten seriffer som danner navnet, ruver fortsatt på fasadens hjerte. Under dem breier bygningen seg ut på en måte som får den til å se ut som om den har figurer i seg. Mellom «beina» deres kan leietakerne vandre under digre buer – inn i parken som utgjør anleggets sentrum. Fra figurenes tårnlignende «hoder» strekker stenger seg mot himmelen.

Det storslåtte prosjektet i Wien-bydelen Heiligendorf som er oppkalt etter tyskeren som sammen med Friedrich Engels i 1848 utga «Det kommunistiske manifest», er blant Europas mest sagnomsuste leilighetsgårder. Sett ovenfra kan den minne om et skip: Anleggets monumentale indre plasser smalner i hver ende. Det som kan se ut som en rekke deler ved siden av hverandre, henger sammen – og utgjør én gedigen struktur.

reist i årene 1927–1930 av byen Wien under borgermesteren Karl Seitz», forteller et skilt. Arkitekt var bysbarnet Karl Ehn, byggeleder Wiens offentlige kontor for den slags. Resultatet skulle bli en by i byen og et palass for Østerrikes dårlig vante urbane arbeiderklasse: De 1382 leilighetene var planlagt for over 5000 beboere. «Når vi en dag ikke finnes mer», slo den sosialdemokratiske ordføreren fast da de ble tatt i bruk, «vil disse steinene tale for oss». Ordene hans viste seg å stemme.

Anlegget bærer preg av å være reist i overgangen fra nyklassisisme til funksjonalisme. Utsmykningen er begrenset, men buene, de doble dørene med steininnramming og de utallige symmetrisk plasserte vinduene vitner om førstnevnte. Lettere, rutete inngangsvolumer av glass på innsidens hjørner gir assosiasjoner til sistnevnte.

Det samme gjør de runde vinduene og sammensatte, trappeaktige formene til barnehagene og vaskeriene bygningens indre arealer også rommer: Så vel inne som ute skulle praktiske, sunne tilværelser skapes. At bare atten prosent av den avlange kjempetomten ble bebygd – resten skulle menneskene kunne leke og bevege seg på – antyder idealer om et aktivt byliv i solen og det grønne.

 at et lite museum finnes i et av husene som ble til av hygieneårsaker. Der beboerne opprinnelig badet og dusjet, kan besøkende nå lære om den oppsiktsvekkende boligbyggingen i mellomkrigstidens Wien som Karl Marx-Hof er den synligste representanten for.

Anlegget har nemlig selskap av nærmere 400 beslektede prosjekter som ble til i den samme intense perioden. Mer enn 64.000 nye utleieleiligheter skulle ruste opp en metropol preget av bolignød. Sammen er prosjektene kjent som «Røde Wien» – navnet også på museets utstilling – og det mest ruvende resultatet av datidens sosialdemokratiske bypolitikk. Et utstilt maleri av det unge Karl-Marx-Hof vitner, med de rykende fabrikkpipene som omga anlegget, om dets nære forbindelse til industrien.

 i 1919 overtok styringen, ga de seg nemlig i kast med det utstillingen kaller «et unikt sosiopolitisk eksperiment» – en skatt øremerket sosial boligbygging inkludert. Fellesskapets midler ga støtet til «superkvartaler» – de velformgitte, innholdsrike gigantanleggene Karl-Marx-Hof symboliserer. At det finnes eksempler med enda flere leiligheter i, forteller det meste om ambisjonene til «Røde Wien».

Resultatene er spredt utover hele byen og gjør den sentraleuropeiske hovedstaden til et utendørsmuseum over progressive myndigheter som innså at skikkelige boliger måtte være et offentlig anliggende. Betegnelsen «proletariatets Ringstrasse» oppstod, et selvbevisst nikk til borgerskapets monumentale Ringstrasse rundt Wiens innerste fra århundret før.

Karl-Marx-Hof var et palass for Østerrikes dårlig vante urbane arbeiderklasse.

Marx-stuene

Sara Hegna Hammer

Selma Stormyren Larsen

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Alt tyder på at Joachim Triers «Affeksjonsverdi» er en fryktelig god film.

Ikke bare fikk den pris og nitten minutters applaus i Cannes. Den ble hedret med den prestisjetunge Bafta-prisen for beste utenlandske film og har fått hele ni Oscar-nominasjoner. Skulle «Affeksjonsverdi» innkassere fem av disse når prisene deles ut på Dolby Theater i Los Angeles natt til mandag, vil den bli tidenes mestvinnende ikke-engelskspråklige film.

Men ikke alle ser storheten. Morgenbladets kulturredaktør og litteraturanmelder Bernhard Ellefsen utløste debatt da han i fjor høst beskrev «Affeksjonsverdi» som en sentimental hyllest til filmkunsten – skjemt av karakterer som sier «dumme eller hule ting med en inderlighet og i et visuelt språk som vi ellers ser i filmer hvor karakterene sier interessante og kloke og gåtefulle ting».

Forrige helg plukket litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen opp tråden i Bokvennen Litterære Avis (BLA), hvor han pekte på «filmens fundamentale problem»: At rammefortellingen, der manuset til den fraværende regissørfaren Gustav (Stellan Skarsgård) rører skuespillerdattera Nora (Renate Reinsve) til å likevel takke ja til rolla hun har nektet å spille, ikke står til troende.

At filmen får hard medfart av to litteraturanmeldere, kan selvsagt være helt tilfeldig. Men la oss likevel stille en dansk og en norsk filmkritiker følgende spørsmål: Hva er det dere ser, som disse litteratene er blinde for?

– Det er som om de krever noe av filmen som den ikke påstår at den har, sier Lars Ole Kristiansen, redaktør i filmmagasinet Montages.

Han plukker opp telefonen på Gardermoen, der han er i ferd med å stige på flyet til Los Angeles.

Filmene til Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt har ikke like opplagte litterære kvaliteter som dem vi finner hos for eksempel Ingmar Bergman, påpeker han.

Kjærligheten til ­ordene gjør kanskje at de leser manuset        for bokstavelig.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Mariken Lauvstad

Det har gått nesten ti år, forteller jeg Uber-sjåføren som kjører meg fra Tambo internasjonale flyplass og inn mot Johannesburg sentrum. Det er nesten ti år siden jeg flyttet til Sør-Afrika. I utgangspunktet skulle oppholdet vare 18 måneder, men jeg endte med å bli i tre og et halvt år. Nå er det åpne landskapet utenfor bilvinduet nesten drømmeaktig velkjent. Langs veien vokser jakarandatrær. Jeg innser plutselig at jeg har savnet synet av disse trærne. Bakenfor er spredte industribygg, gress og sukkulenter. Villsalvie og num-num-busker – knusktørre om sommeren, grønne nå som 

 Ingenting har forandret seg i dette landet», sier sjåføren idet han sakker farten inn mot et lyskryss. Fire township-unger i tiårsalderen løper i samme øyeblikk rutinert ut i overgangsfeltet foran bilene og framfører en liten dans de har øvd på før lyset rekker å bli grønt. Håpet er at en eller annen skal veive ned vinduet og strekke ut en hånd med noen småmynter.

seg selv, tenker jeg, mens en velkjent sorg sprer seg i kroppen. Den fulgte meg i årene i Sør-Afrika som en del av hverdagen.

Jeg er tilbake i kraft av min rolle som jurymedlem for Ibsen Scope Awards, en internasjonal scenekunstpris som deles ut hvert annet år til regissører, kompanier eller teatre som utvikler helt nye sceniske tolkninger av Ibsens klassiske stykker. Sammen med teaterregissørene Jon Tombre og Torkil Sandsund fikk jeg i 2024 lov til å være med å plukke ut fem vinnere av 97 søkere fra 48 land. En av de fem ble det sørafrikanske kompaniet Empatheatre og deres forestilling «Isitha Sabantu».

 «Folkets fiende» på IsiZulu. Tittelen henviser altså til Ibsens berømte stykke om dr. Stockmann, helseinspektøren som oppdager at byens badeanstalt er forurenset og farlig for folk. Da han ønsker å offentliggjøre funnene, møter han imidlertid kraftig motstand – ikke bare fra byens myndigheter, men også den lokale pressen og til og med sin egen familie. Gradvis blir han mer og mer isolert, og til sist stemplet som en «folkefiende» ganske enkelt fordi hans kamp for folkets interesser truer byens økonomiske og politiske makthavere.

I «Isitha Sabantu» er «En folkefiende» radikalt omskrevet, ikke bare til sørafrikansk kontekst, men med utgangspunkt i en virkelig kvinnes skjebne. Hovedpersonen heter ikke lenger Stockmann, men er omdøpt til Nomsa Ndlovu. Hennes virkelige navn var imidlertid Fikile Ntshangase, som ble skutt og drept i sitt hjem i byen Ophondweni i den sørøstlige regionen KwaZulu-Natal i 2020 etter i lengre tid å ha protestert mot selskapet Tendele Coals ønske om å utvide kullgruvedrifta i området.

 engasjert medlem i Mfolozi Community Environmental Justice Organisation. Hun advarte mot at intensivert gruveaktivitet ville øke forurensningen i området, ikke bare i Ophondweni, men også i Hluhluwe-Imfolozi – Afrikas eldste naturreservat. Utvidelsen ville også innebære det fargede og svarte i Sør-Afrika har erfart utallige ganger siden kolonitida: tvangsforflytning av lokalbefolkning.

Verdens – og framfor alt Vestens – grådige begjær etter sørafrikanske mineraler har ikke avtatt siden de første gullgruvene åpnet i området rundt det nåværende Johannesburg på slutten av 1800-tallet. Nå finnes det ikke en gullklump igjen her, men selskaper som Anglo-American, med hovedkvarter i London, utvinner platina, jern og diamanter ulike steder i landet.

Ntshangases kamp for at lokalbefolkningen ikke skulle la seg kjøpe, gjorde henne etter hvert til sentrum for en langvarig rettslig tvist mellom Ophondweni og Tendele Coal. For mange av byens fattige innbyggere ble imidlertid presset – og fristelsens om økonomisk kompensasjon – etter hvert for stort. Til dags dato er ingen pågrepet for det kontroversielle drapet, som vakte oppmerksomhet langt utover Sør-Afrikas landegrenser.

Sør-Afrika likner seg selv, tenker jeg, mens en velkjent sorg sprer seg i kroppen

En folkefiende i Sør-Afrika

Endre Ugelstad Aas

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen 

Hvilke tekster og sanger kan ungdommer fra Bodø, Kristiansand og Stavangersamles om når de begynner å studere en gang i framtida?

Spørsmålet ble løftet fram av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) da hun i går presenterte forslagene til de nye innholdslistene for grunnskolen.

I fjor ga Nordtun Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide lister med eksempler på innhold som lærerne kan ta i bruk i grunnskolen. Bakgrunnen er at dagens læreplaner har blitt kritisert for å være vage og diffuse.

Formålet er både å gi lærerne en veileder og å gi elevene et felles referansegrunnlag som kan styrke samhold og identitet.

– Å bygge et sterkere samhold i landet vårt og fokusere på det som forener og binder oss sammen på tvers av generasjoner, mener jeg er viktig for å bygge motstandskraft i befolkningen. Særlig i den tida vi er inne i nå, sier Nordtun til Klassekampen.

Nå oppfordrer hun til en debatt om innholdet i listene.

I går ble listene for samfunnsfag, musikk og norsk og samisk sendt ut på høring. De er satt sammen av fire ekspertutvalg oppnevnt av Utdanningsdirektoratet.

I samfunnsfag er blant annet klemmen til Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen etter 22. juli tatt med, mens musikklærere kan plukke fra en bukett med alt fra «Bro bro brille» og Knutsen & Ludvigsen, til Åge Aleksandersen, Dimmu Borgir og Tøyen-rapperen Musti.

Dette skal skape samhold i landet

Bendik Wold

Etter at det lenge har vært bom stille rundt Aschehoug-salget, kunne Klassekampen denne uka melde at Amediastiftelsen er interessert i by på det gamle forlagshuset. Nyheten fikk mange i bransjen til å puste lettet ut. Håkan Rudels i svenske Bonnier Books varslet allerede i høst at han står klar med sjekkheftet, men utspillet ble ikke akkurat møtt med trampeklapp. Liksom på 1980-tallet, da Bonnier slukte Cappelen, tegnes det et skremmebilde av hva som kan skje hvis storforlaget «selges ut av landet».

 starte, må meklerhuset Arctic somle seg til å sende interessentene en fullstendig salgspresentasjon. Hvorfor dette har tatt dem nesten et halvt år, er uklart, men det kan være et tegn på at man i kulissene er travelt opptatt med å kurtisere en norsk eierkandidat. Det bør ikke overraske noen om den utkårede er nettopp Amediastiftelsen.

For den bokinteresserte greina av Nygaard-familien – forhenværende sjef William og hans etterfølger, sønnen Mads – er dette trolig den eneste måten å beholde en viss makt over forlaget på. Hvis Bonnier overtar sjappa, vil de mest sannsynlig sette inn en av sine egne folk i sjefsstolen.

 lød William Nygaards karakteristikk av Bonniers oppkjøp av Cappelen i 1987. Den gang hadde advarslene en viss berettigelse, siden svenskene kom marsjerende over Kjølen med forventninger om fripris og generell liberalisering av bokmarkedet. Etter hvert viste det seg at Bonnier var villig til å innrette seg etter den norske bransjeavtalen, og fram til deres veier skiltes i 2021, hadde Bonnier og Egmont et fredelig sameierskap av det fusjonerte Cappelen Damm.

At nettopp Bonnier holdes opp som et skremmebilde, er paradoksalt, for Bonnier er utvilsomt det svenske forlaget som likner mest på Aschehoug: Det er gammelt (stiftet 1837), familieeid og har et sus av tradisjon og ærverdighet som konkurrentene mangler. Mens Aschehougs stjerne har falmet noe de siste årene, er Bonnier i dag nesten totalt dominerende i det svenske markedet.

«I Bonniers tilfelle jobber ennå børsen for katedralen», uttalte Aftonbladets litteraturredaktør Rasmus Landström til Klassekampen i høst. «Denne høsten har de en utrolig god utgivelsesliste. De får et slags monopol.»

 Amediastiftelsen? En stiftelse er en stødig og forutsigbar eierform. På papiret finnes ingen utbyttekrav, eventuelle overskudd går til allmennyttige formål. Men alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller. Thon-gruppen er eid av en stiftelse, det samme er Ikea, Bertelsmann, ThyssenKrupp og Carlsberg – selskaper som i praksis drives etter de nøyaktig samme bedriftsøkonomiske prinsippene som konkurrentene.

Slik har det også vært med Amedia, som i 2022 passerte Schibsted og inntok tronen som Norges største medieeier. Amedias suksessoppskrift har vært å sluke småaviser og innrullere dem i et konsernsystem med sterk målstyring, stoffdeling og strømlinjeformet produksjon – «one size fits all». Lokalt særpreg er det lite rom for. Amedia-ledelsen har utvist stor ekspansjonslyst, og gjennom en serie oppkjøp er det blitt mulig å eksportere modellen til Sverige (Mittmedia) og Danmark (Berlingske).

 Amediastiftelsen ingen erfaring med – i motsetning til Bonnier. Til gjengjeld har Amedia-folket gang på gang vist at de kan skape lønnsomhet i undergangsdømte bedrifter. Et slikt talent kan saktens komme til nytte i Aschehoug, der forlagsdrifta har gått med underskudd åtte av de ti siste årene.

Alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller

Trusselen fra øst

Mylena Kifle

Har du lurt på hva favorittartistene tjener på Spotify-lyttingen din? En ny nettside gir deg svaret.

Musiker og lærer Hans Martin Austestad har lyttet til bandet Wings i nesten 40 timer på Spotify. Dét gir lite utslag i kroner og øre: På 16 år har Paul McCartneys gamle band tjent totalt 27 kroner på lyttingen til Austestad.

– Det overrasket meg at lyttingen min har generert ­såpass lite til artistene jeg hører på. For meg er det et viktig poeng at pengene jeg bruker, skal støtte opp under musikk jeg vil høre mer av, sier han.

Spotify er pliktig til å levere ut dataene om lyttingen din hvis du ber dem om det. Utfordringen er at filene er uleselige for de fleste.

Austestad har derfor laget en nettside hvor du kan legge inn filene. Verktøyet avkoder deretter hva lyttertallene dine er, og regner ut hvor mye artistene har tjent på lyttingen din.

Nettsida er publisert på utviklerplattformen GitHub og er tilgjengelig på lurenstudio.no/spotify. Austestad forteller at han allerede har fått gode tilbakemeldinger.

Men hvordan har en indieartist og musikklærer utviklet et slikt verktøy?

Vel, under pandemien gikk Austestad en stund uten jobb, og da tok han et kodekurs gjennom Nav.

Det han lærte der, har han brukt til å lage denne nettsida som han håper vil synliggjøre det han mener er et uholdbart økonomisk system.

Vi har aldri brukt så mye penger på musikk i Norge, men pengene når ikke fram til oss som lager musikken.

Avslører hva artister tjener på din lytting

– Vi er fremdeles kjempeinteressert i Aschehoug, sier Håkan Rudels i Bonnier Books.

Det ærverdige forlagshuset Aschehoug, som har vært en del av norsk bokbransje i 154 år, er lagt ut for salg. Budrunden er ennå ikke kommet i gang, men Aschehoug-sjef Mads Nygaard har tidligere uttalt at et stort antall interessenter har meldt seg.

I går skrev Klassekampen at Amediastiftelsen, med daglig leder André Støylen i spissen, nå vurderer å legge inn et bud på forlaget.

«Vi kommer til å se nærmere på Aschehoug med utgangspunkt i muligheten for et stiftelseseid forlag», sa Støylen til Klassekampen i går.

Håkan Rudels, som er sjef for svenske Bonnier Books, har tidligere luftet sin interesse for det norske forlaget. På telefon fra London bekrefter han at kjøpelysten ikke er blitt mindre.

– Som de fleste andre interessentene venter vi nå på mer informasjon om de respektive delene av forlaget. Utover det har jeg vel ikke så mye nytt å melde, sier Rudels.

Så langt har de mulige kjøperne fått en såkalt pre-teaser som presenterer forlagets virksomhet. Nå venter de på en mer fyldig salgspresentasjon i form av en såkalt information memorandum.

Aschehoug-konsernet består av en rekke ulike deler. De eier for eksempel hele Universitetsforlaget og 91 prosent av forlaget Oktober.

Vi venter på mer informasjon om de respektive delene av forlaget.

Bonnier står klar med sjekkheftet

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Nittifem år er ein alder då globale leiarar flest for lengst har byrja å bruka mest tid på yatchen og golfbanen, men ingenting ved Rupert Murdoch er alminneleg. Han er det einskildmennesket som i sterkast grad har endra vestleg presse og tv-nyhende i løpet av sin 70-årige karriere. Han har bygd mykje og øydelagt meir.

Produksjon av profitabel journalistikk på kostnad av sanning og samfunnsnytte er hjarteblodet til mediemogulen, som framleis er både styreleiar og direktør i det familiekontrollerte News Corp. Og jamvel om eldstesonen Lachlan – etter beisk, rettsleg arvestrid med søskena – har tatt over den same doble leiarrolla i søsterselskapet Fox Corporation, er sjuande far i huset «styreleiar emeritus». Rupert har enno eit ord med i laget for styringa av Maga-megafonen Fox News, som han grunnla i 1996, i tillegg til konservative storaviser på begge sider av Atlanteren som The Wall Street Journal og The Times.

 ei komande endring om ei raskt skiftande medierøynd der avismannen Rupert Murdoch lenge (med etisk skitne triks og fagforeiningsknusing) har klart å symja motstraums. News Corp leverer framleis solid vekst frå år til år, men som The Guardian har peika på, kjem 85 prosent av inntektene frå Dow Jones & Company, morselskapet til The Wall Street Journal, som òg tenar pengar på finansrådgjeving og eigedomsformidling.

Tabloiden New York Post, Murdochs første bruhovud i USA og avisa som kopla Murdoch med Donald Trump, er eit tapssluk. At avisa oppretta ei eiga Los Angeles-utgåve i februar i år, verkar meir som ei politisk enn ei økonomisk investering under Trump 2.0.

 dei britiske avisene som på 1980-talet skapte den økonomiske plattforma for bygginga av det som i 2010 var verdas største medieselskap. The Times og The Sunday Times har klart å veksa digitalt, men mistar annonseinntekter.

Tabloidgiganten The Sun, avisa som kunne avgjera britiske parlamentsval, har tapt lesarar og pengar heilt sidan hacking-skandalen i 2011. Den ulovlege telefontappinga av alle frå den myrda 13-åringen Milly Dowler til terroroffer, kjendisar og kongelege førte til eit svært kostbart oppgjer som tappa både publikums og aksjeeigarars tillit til News Corp, og som medverka til splittinga i dagens to søsterselskap. Å betala seg ut av skandalar og søksmål har vore Ruperts konsekvente strategi: overfor eigne barn, sextrakasserte Fox-journalistar og valautomat­selskapet Dominion, som Fox News skulda for presidentvalfusk i 2020.

 ei komande endring i at Lachlan Murdoch ikkje har ønskje eller ambisjonar om å vidareutvikla det journalistiske imperiet etter Rupert og farfaren Keith. Politisk står han (minst) like langt til høgre som forfedrane, men i staden for å bu nær verdas maktsentrum har han flytta heim til Sidney. Derfrå fjernadministrerer han Fox Corporation i ei tidssone som ligg 16 timar før dei politiske avgjerdene i USA.

Journalist og forfattar Gabriel Sherman, som nyleg gav ut den uautoriserte familiehistoria «Bonfire of the Murdochs. How the Epic Fight to Control the Last Great Media Dynasty Broke a Family – and the World» (Simon & Schuster), er mellom dei som trur Lachlan kan koma til å selja (delar av) selskapet til ein annan mediemilliardær når han ikkje lenger er bunden av sin lojalitet til Rupert. Samstundes ser det ut som posisjonen til flaggskipet Fox News blir forsøkt utfordra.

Å betala seg ut av skandalar har vore strategien

Sjuande far i huset

Mediebedriftenes Landsforening la i går fram oppdaterte opplagstall. De viser utviklingen i totalopplaget for norske aviser fra andre halvår i 2024 til andre halvår i 2025.

Etter tre år med nedgang peker pila sakte oppover for norske aviser, og totalopplaget øker med 1,6 prosent. Mye av veksten skyldes framgangen til noe få store – og mange små – aviser.

VG+ er den store vinneren med en økning på 37.000. Dermed står de for 95 prosent av den samlede økningen i totalopplaget.

Også Fædrelandsvennen, Finansavisen og Klassekampen går fram, mens utviklingen er mer eller mindre flat for de fleste storavisene – med unntak av VGs papirutgave, som faller med 12 prosent.

Samtidig er nedgangen stor for flere av Aller-konsernets publikasjoner.

Både Dagbladet og Se og Hør går nemlig betydelig tilbake på opplagsgrafen. Fra 2024 til 2025 har Dagbladet Pluss mistet nesten 14.000 abonnenter, som tilsvarer en nedgang på 17 prosent. Dagbladet Pluss er dermed avisa som har mistet det høyeste antallet faktiske abonnenter i perioden.

Bjørn Carlsen, redaktør i Dagbladet Pluss, kommenterer nedgangen slik i en e-post:

«Dagbladet har en god stund nå jobbet med profil. Det vil si at vi prioriterer nyhetssaker og har styrket nyhetsprofilen på fronten vår, blant annet på bekostning av saker bak betalingsmur, og også hvilken type saker vi lager.»

Aller blør abonnenter

Aschehoug-salget: Kan bli norsk-svensk duell om eierskap

– Jeg kan bekrefte at vi har signalisert interesse, sier André Støylen, daglig leder i Amediastiftelsen.

Forlagshuset Aschehoug har vært et flaggskip i norsk bokbransje i over 150 år. Det har vært styrt av Nygaard-familien siden 1888, men i høst kom nyheten om at Aschehoug skulle legges ut for salg.

Salgsprosessen er i gang, og det er meklerhuset Arctic som har fått oppgaven med å tilrettelegge salget. Før jul ble det sendt ut en foreløpig en presentasjon av Aschehoug – en såkalt «pre-teaser» under navnet «Project Prima Vera» – til mulige interessenter.

Potensielle kjøpere fikk så en frist fram til 19. desember for å melde sin interesse. I starten av januar uttalte Aschehoug-sjef Mads Nygaard til Klassekampen at «et stort antall interessenter seg» hadde tatt kontakt.

Blant dem som tidligere har luftet sin interesse, er Håkan Rudels, sjef for svenske Bonnier Books.

Nå viser det seg at Amedia­stiftelsen, med daglig leder André Støylen i spissen, også er blant dem som vurderer å by på forlaget.

– Vi kommer til å se nærmere på Aschehoug med utgangspunkt i muligheten for et stiftelseseid forlag.

– Betyr det at dere vil legge inn et bud?

Vi går inn med det handlingsrommet vi har, og det er ikke all verden.

Vurderer bud på Aschehoug

– Prinsipielt vil jeg si at tenkningen blir gal, sier NRK-veteran Christian Borch, som var nyhetsanker og journalist i NRKs utenriksredaksjon i nesten 40 år.

Nå skal den gamle arbeidsplassen hans legges om. Fra påske vil ikke lenger NRKs cirka 30 utenriksjournalister være samlet i én redaksjon, men fordeles på tre separate avdelinger: «Nyhetsinnhold», «Breaking og publisering» og «Debatt og forklaring».

Borch stiller seg tvilende til om det er en god idé.

– Sigurd Falkenberg Mikkelsen [utenriksredaktør, red.anm.] er en fornuftig fyr, og han forsvarer dette. Men problemet med NRK er at det sitter en masse mennesker oppover i korridorene med bakgrunn fra markedsføring og økonomi, og som tar beslutninger basert på kommersielle vurderinger. Dette smaker av dét, sier Borch.

NRKs nyhetsdirektør Marius Tetlie sier at de gjennomfører endringene for å styrke journalistikken.

– Vi gjennomfører endringene for å styrke journalistikken. Vår jobb er å levere faktabasert og troverdig journalistikk i en verden som er urolig og usikker. Dette ha vært førende for vårt arbeid med ny organisering, sier Tetlie

I Klassekampen i går advarte Norsk Journalistlags klubbleder Hans Christian Eide om at fagmiljøet kan bli svekket av omorganiseringen.

Å ødelegge fagmiljøer er noe av det ­verste du gjør.

Veteraner steiler over oppdeling av uriks

Christopher Olssøn

Kulturbyråd Anita Leirvik North (H) setter ned foten.

I februar gikk kulturskolen ut i Klassekampen og meldte at de så seg nødt til å gjøre gratisplassene i AKS om til betalte plasser. Kulturskolen må nemlig kutte 10,3 ­millioner kroner i løpet av året.

Men byråden vil ikke tillate kulturskolen i Oslo å skrote gratisplassene de tilbyr ­gjennom Aktivitetsskolen (AKS).

– Vi har hatt en dialog med ledelsen i Kulturetaten der vi har sagt at med den begrensede innsparingen det vil ha, så er det ikke verdt det. De må håndtere kuttet på et annet vis, sier North.

– Gir dere kulturskolen ekstra midler for å frede AKS-plassene?

– Nei, etaten må håndtere sitt rammekutt på lik linje som alle andre i kommunen. Det finnes flere måter å ta et kutt på, og jeg er sikker på at vi klarer å finne gode måter å gjøre det på som ikke rammer barn og unge på den måten AKS-kuttet ville gjort, sier North.

Oslo kommune har vært nødt til å kutte betydelige summer de to siste årene. I 2025 hadde imidlertid Oslo et overskudd på 1,2 milliarder kroner, blant annet på grunn av ekstrabevilgninger fra regjeringen.

Men kommunens etater må fortsatt kutte, og i kulturskolen er det krise, sa tillitsvalgt Jacob Willersrud i februar.

Det er en ansvars­fraskrivelse fra byråden å si at vi bare må finne et annet sted å kutte.

Freder gratis-plasser

Sorte bokstaver på døren vitner om utviklingen: «Takk for turen.» Oslos ledende reisebokhandel gjennom tre tiår har stengt hovedkvarteret bak slottet. Nomadens karakteristiske hvite dromedar på rød bakgrunn troner stadig ved døren, men «Til leie»-skiltet» som har supplert den over inngangspartiet, antyder at også dyret er på vei bort.

«Du kan besøke oss på nett», legges det til. Men hovedpoenget med en spesialbokhandel i en tid da store kjeder dominerer bransjen, er den særlige kunnskapen og den mer personlige servicen den kan tilby. Slikt kommer atskillig bedre til sin rett i fysiske møter enn digitalt.

 i årevis har utgjort for forhandlere av guidebøker og kart, gjør det likevel imponerende at butikken har holdt ut til 2026. Den oppsiktsvekkende innholdsrike Tronsmo fortsetter å holde fanen høyt for uavhengige bokhandler i hovedstaden. Nomaden tilbød ­imidlertid noe eget. Uten den blir bok-Oslo fattigere. Trondheim-filialen er allerede borte, i likhet med den reisebutikken rakk å etablere i Deichman-biblioteket i Bjørvika.

Nomaden var nemlig mer enn en bokhandel. Den var en slags livsstilsbutikk – som antydet at det å reise handler om noe større enn tilfeldige utflukter og avbrekk. At den ikke var hvilken som helst forretning, ble understreket av at ansatte fikk opptre som reiseeksperter i mediene.

 bøkene og kartene som utgjorde kjerneutvalget, tilbød Nomaden klær, ryggsekker og alskens reiserelevante smågjenstander. Bokhyllene var dessuten fylt av mer enn guidebøker: Også ambisiøse reisende forfattere – fra Tor Eystein Øverås til Bruce Chatwin, fra Åsne ­Seierstad til Ryszard Kapuściński – fikk plass. Fra vinduet lyste globuser som fortalte om den store verdenen Nomaden levde av og oppfordret nordmenn til å begi seg ut i.

Likevel var det guidene, enten de het Lonely Planet eller Rough Guides, Bradt eller Moon, som dominerte. Sammen utgjør disse seriene en sakprosalitteratur som nesten aldri får redaksjonell omtale, men som har vært ekstremt utbredt. Også de trykte veilederne har forsøkt å tilpasse seg nye tider og konkurrenter, og faktisk holder de ut i en grad som gjør at de i hovedstadens større kjedebokhandler fortsatt har sin egen fyldige seksjon. Den seneste Lonely Planet-utgaven jeg kjøpte, var oppdatert for tre måneder siden.

 så vel som Bradt markedsfører seg med, er betegnende for den reiseideologien som også Nomaden-navnet nikker til. Fortellingen om det nysgjerrige paret Tony og Maureen Wheeler fra Storbritannia, som tidlig i 1970-årene dro gjennom Asia og til Australia, er velkjent. Da de så ga ut sin første reisebok, om å gjennomføre slike turer på lavt budsjett, ga de også støtet til det som skulle bli gigantforetaket Lonely Planet. Tittelen på duoens bok om «The Lonely Planet Story», «Once While Travelling», antyder at reisingen var viktigere enn forretningene.

Den romantiske Bradt-fortellingen har slående likhetstrekk: «Alt begynte i 1974, på en elvebåt på Amazonas. På en 18 måneder lang reise gjennom Sør-Amerika bestemte to eventyrlystne unge ‘backpackere’ – Hilary Bradt og hennes daværende ektemann, George – seg for å skrive om klatrerutene de hadde oppdaget gjennom Andes», heter det i min Bradt-veileder til Bosnia og Hercegovina, den sjette utgaven i rekken. Boken paret forfattet om inka-fotturen, ble altså starten på nok en omfattende serie, som har spesialisert seg på nisjereisemål.

motkulturelle reiseånden disse seriene lenge fikk representere, preget Storbritannia før den nådde Norge. «Backpacking» slo gjennom her til lands på 1990-tallet, tiåret da Nomaden åpnet dørene. Omtrent samtidig ble Nordens gamle student-reisebyrå omdøpt til det mer internasjonale Kilroy Travels. Jeg var selv blant Oslo-studentene som ved årtusenskiftet sikret meg billetter til andre verdensdeler i byråets avdeling på Blindern.

Kloden virket tilgjengelig på en måte nordmenn flest ikke hadde opplevd før

Reisens slutt

NRK splitter opp utenriksredaksjonen: – Feil ting å gjøre når verden brenner

– Vi er bekymret for at fagmiljøet splittes opp, sier Hans Christian Eide.

Han er klubbleder for Norsk Journalistlag (NJ) i NRK Nyheter og frykter konsekvensene av den pågående omorganiseringen.

Fra påske oppsplittes nemlig NRKs utenriksavdeling i sin nåværende form. De rundt 30 ansatte i redaksjonen skal fordeles på nye avdelinger, som de har måttet søke seg til. Samtidig flyttes tv-programmet «Urix» og radioprogrammet «Urix på lørdag» til nye underavdelinger i NRK.

Eide mener utenriksredaksjonen i NRK har et unikt miljø med mye spisskompetanse, som er svært viktig i dagens urolige verden.

– Jeg tror ikke vi kvalitetsmessig blir mye dårligere i morgen. Men jeg er mer bekymret for hva dette vil bety for blant annet kvalitet og rekruttering på lang sikt. Det blir en helt annen måte å dekke utenriks på i NRK, sier han.

Utenriksredaktør i NRK Sigurd Falkenberg Mikkelsen setter endringene i sammenheng med en større omlegging av hele nyhetsdivisjonen. Den skal fra nå av deles inn i avdelingene «Nyhetsinnhold», «Breaking og publisering» og «Debatt og forklaring».

– Det handler om at vi ønsker å dele journalistikken inn i tydeligere faser, sier Mikkelsen.

Det blir en helt annen måte å dekke utenriks på i NRK.

– Feil ting å gjøre når verden brenner

For 15 år sidan rygga Kristin Vollset inn i ein vegg i Dublin og livet vart endra for alltid

Ei overrasking i norsk film i vinter har vore musikar og filmskapar Kristin Vollsets novellefilm «Robin in the Hood». Den originale nytolkinga av Robin Hood-legenda er ein samtidsaktuell musikal med handlinga lagt til Dublins kulturelt livskraftige hestemiljø.

Filmen, som blandar fiksjon og dokumentar, er mogleggjort av Vollsets lange kjennskap til den mannsdominerte kulturen rundt byens bakgardsstallar. Det er eit miljø som kan verka lukka for utanforståande, og ein kan undra på korleis ei norsk kvinne med filmkamera vann innpass og tillit her.

– Når eg ser tilbake, kjennest det veldig lagnadsstyrt, men der og da var det eit tilfeldig møte, seier Kristin Vollset om det første møtet.

Den verkelege historia liknar den fridomssøkande forteljinga i filmen og starta tilbake i 2011 då Vollset la ut på ei Europa-reise. Utan eit bestemt mål var planen å bu i bilen og stansa der det kjendest rett å slå seg ned. Den kjensla fekk ho ikkje før ho kom til Dublin.

– Eg leita etter gratis parkering, då eg rygga meg fast i eit trongt smau. Medan eg stod og såg på ei knust baklykt, opna murveggen seg og ut valt ein stor hest og ein gjeng karar. Vi såg på kvarandre med gjensidig undring og latter – og da var det i grunnen gjort.

Då Vollset køyrte inn i smuget, visste ho ikkje ein gong kor i byen ho var. Det viste seg å vera nær gamle «norske» tufter i sentrumsstrøket kalla The Liberties, området der det vart etablert norrøne busettingar alt på 800-talet. I dag er det like ved bryggeriutsalet Guinness Storehouse, ein av byens største turistattraksjonar.

– For meg var det fascinerande at det levde ein «hestestamme» her, midt i Dublin. Dei lurte nok òg på kven eg var, som berre dumpa inn og «heldt ut» med dei.

Dei dyrkar ideal som kan gjera oss meir sjølvforsynte og frie.

Sherwood i Dublin

Hannah Bull Thorvik

For oss som ikke følger reality-tv, har rettsreferatene fra saken mot Marius Borg Høiby vært vanskelige å komme gjennom. Ikke bare skal ekskjærester vitne, men også eksers eks – for å vurdere personlighet og moral hos de involverte.

Det nådde et topp-punkt da en ekskjæreste ble beskrevet som «det verste mennesket jeg har vært borti». For de fleste må tanken på å bli blottlagt på denne måten – foran et publikum som i praksis omfatter hele verden – være et sosialt mareritt.

Men ved siden av den massive mediale eksponeringen og de pop-psykologiske begrepene som stadig dukker opp – «lovebombing», «situationship» – er det én ting som virkelig minner oss om at denne rettssaken utspiller seg i det 21. århundre: Telefonen.

Den inntar nærmest en hovedrolle i saken.

som knekker, knuser og rapper til seg både sin egen og kjærestenes mobiltelefoner, er slående – som om telefonene var våpen han måtte rydde av veien, eller forlengelser av egen kropp og psyke. Handlingene kan forstås som et forsøk på å kanalisere sinne uten å skade andre mennesker – og sett fra dét perspektivet kan man nesten gi ham honnør, siden han retter frustrasjonen mot en gjenstand.

Men en mobiltelefon er mer enn et hvilket som helst fysisk objekt. Å ta ut sinne på telefonen er ikke det samme som å kaste en glassvase i veggen; det er mye mer personlig og betydningsfullt. Mobiltelefonen koster flere tusen kroner og rommer passord, e-poster, kontakter, bilder, notater, 

går det med mange telefoner, og det handler ikke bare om økonomisk verdi. Mobilen er vår tids portal til andre mennesker – og til minner, relasjoner og intim kommunikasjon. Når Høiby ødelegger en Iphone, brytes også denne kontakten med omverdenen.

Smarttelefonen har gjort det mulig å opprettholde globale forbindelser på et øyeblikk – noe som er blitt tydelig gjennom Epstein-saken. Vi er blitt «oversosiale», alltid tilgjengelige og konstant oppkoplet. Dette reiser et sentralt spørsmål: Har denne vedvarende tilkoplingen også forsterket følelsene våre – som sjalusien, kanskje den mest eksplosive av dem alle?

 sjalu, og som tidligere måtte gå lange omveier for å følge med på andres gjøren og laden, ligger nå hele overvåkingsapparatet i lomma. Gjennom sosiale medier kan man «stalke» hvem man vil og få innsikt i liv som tidligere var utilgjengelige.

Å ta ut sinne på en telefon er ikke det samme som å kaste en vase i veggen

Aktuelt

Professor Kim Helsvig mener kunnskapsministerens innholdslister bare er flikking på et større problem.

Oscar kan bli ein amerikansk heimesiger for Trump-motstand.

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellomkrigsårenes «Røde Wien».

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Ibsen er fortsatt relevant når enkeltmenneskets kamp mot stat og storkapital skal tematiseres.

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

Avslører hva artister tjener på din lytting

Selv om Amediastiftelsen er kommet på banen, har ikke svenske Bonnier Books mistet interessen for Aschehoug.

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opplagstall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Vurderer bud på Aschehoug

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Kulturbyråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kulturskolen å gjennomføre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisjebokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

– Feil ting å gjøre når verden brenner

For 15 år sidan rygga Kristin Vollset inn i ein vegg i Dublin og livet vart endra for alltid

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Hvor godt husker du de glemte kunstnerne?

«Affeksjonsverdi» har fått fått 1,95 millioner kroner av staten til Oscar-kampanjen.

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Sivert Nesbø, påtroppende leder i Forfatterforeningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intelligens.

Boom! Nå gjenåpner Arkitekturmuseet

Professor Kim Helsvig mener kunnskaps­mi­nis­terens innholds­lister bare er flikking på et større problem.

Oscar kan bli ein amerikansk heimesiger for Trump-motstand.

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellom­krigs­årenes «Røde Wien».

Filmen som får bokormene og filmels­kerne til å barke sammen

Ibsen er fortsatt relevant når enkelt­men­neskets kamp mot stat og storka­pital skal tema­ti­seres.

Regje­ringen legger opp til «innholds­lister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for under­vis­ningen

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

Avslører hva artister tjener på din lytting

Selv om Amedia­stiftelsen er kommet på banen, har ikke svenske Bonnier Books mistet interessen for Aschehoug.

Medie­mo­gulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opp­lags­tall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Vurderer bud på Aschehoug

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleg­gingen av utenriks­re­dak­sjonen. Christian Borch mener det smaker av kommer­sia­lisme.

Kultur­byråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kultur­skolen å gjen­nom­føre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisje­bokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

– Feil ting å gjøre når verden brenner

For 15 år sidan rygga Kristin Vollset inn i ein vegg i Dublin og livet vart endra for alltid

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobil­te­le­fonen kunne trenge en bistands­advokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privat­sjå­før»: – Hun prøvde å påvirke ham

Hvor godt husker du de glemte kunstnerne?

«Affek­sjons­verdi» har fått fått 1,95 millioner kroner av staten til Oscar-kampanjen.

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunns­borger.

Sivert Nesbø, påtrop­pende leder i Forfat­ter­for­eningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intel­li­gens.

Boom! Nå gjenåpner Arkitektur­museet

Professor Kim Helsvig mener kunnskapsministerens innholdslister bare er flikking på et større problem.

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellomkrigsårenes «Røde Wien».

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Ibsen er fortsatt relevant når enkeltmenneskets kamp mot stat og storkapital skal tematiseres.

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen

Selv om Amediastiftelsen er kommet på banen, har ikke svenske Bonnier Books mistet interessen for Aschehoug.

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opplagstall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Kulturbyråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kulturskolen å gjennomføre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisjebokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

«Affeksjonsverdi» har fått fått 1,95 millioner kroner av staten til Oscar-kampanjen.

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Sivert Nesbø, påtroppende leder i Forfatterforeningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intelligens.

Boom! Nå gjenåpner Arkitekturmuseet