Torgrim Eggen

#fff

#000

Jeg hadde aldri i livet meldt meg til dette

Fagdommer Marthe har overgått seg selv og fikset en hårfarge vi nærmest må kalle plutonium-purpur. Nesevingene vibrerer av begjær: Æ vil ha krønsj!

Fagdommer André smiler glutenaktig under sixpencen, som en snill bifigur i «Peaky Blinders»: Hvor i huleste er kremen?

Det er i gang igjen, vårens vakreste eventyr.

 og er således tett forbundet med de eldste dramaene vi kjenner. Den som sikter for høyt, blir straffet av gudene. Tenk Ikaros som flyr for nær sola, Agamemnon som ofrer dattera si for å få fralandsvind, Arakhne som skal danke ut Pallas Athene bak vevstolen, og som straff fortrylles til edderkopp.

2700 år seinere: Du tilbringer fire timer dryppende av svette med å konstruere en kakeskulptur bestående av sju lag sukkerbrød og seks lag smørkrem (med krønsj) som forestiller et totemdyr eller, i verste fall, et høyt elsket familiemedlem. Fordi kakebunnene aldri fikk kjølne nok, smelter smørkremen, slik at babelstårnet av ømhet og hybris kollapser på benken eller helst (som tv-spetakkel) idet blasfemien blir båret fram til gudene på Olympen, altså fagdommerne.

Jordmor-Marte fra Jessheim (altså ikke plutonium-Marthe, men menig-Marte) griner seg igjennom den første konkurranseuka. Hun stresser for mye og får ikke til noe. Dommere og programleder står foran den kaotiske bakebenken og instruerer henne – jordmora! – til å puste jevnt og dypt. Det er reality-drama på sitt saftigste. (Tror jeg, da. Jeg ser ikke på andre realityshow.)

«Bakemesterskapet» er et BBC-konsept. Det begynte som «The Great British Bake-Off» i 2010 og har gått sin seiersgang siden. Poenget er at programmet ikke benytter kjendiser (eller reality-kjendiser, som er folk du heller aldri har hørt om), men rekrutterer fra den bakeinteresserte, gemene hop. De som dette 

noe for. BBC har siden syndet mot dette og lagd halvkjendis-bakeoff, noe jeg virkelig håper vi ikke skal forfalle til i Norge.

 avgjøres, mistenker jeg, allerede på audition. Folk må funke på tv. I UK, der konseptet har satt seg og tilfanget selvfølgelig er større, synes et tydelig mønster av hvilke mennesketyper som skal representere dramaets krem, krønsj og tårer:

en «gal professor» som har med seg bisarre ingredienser, gjerne selvplukk

Her snakker vi om en rein gladiator­kamp med mel, smør og sukker

Mellom krønsj og krem

Sara Hegna Hammer

Charlotte Førde Skomsøy

Hadde du vært høy i hatten om du sto foran et 400 år gammelt maleri med en skalpell, for å skrape uhumskheter av det?

De fleste ville nok skjelve litt på hånda mens de flikket på et verk verdt millioner, men for konservatorene ved Nasjonalmuseet er det hverdagskost.

– I begynnelsen av karrieren kan man nok ha mareritt om å snuble inn i en Munch, forteller Ida Bronken da vi treffer henne og kollega Thierry Ford i museet.

– Men man lærer seg å se på verkene som et hvilket som helst materiale.

Helt fryktløs er likevel ikke den erfarne malerikonservatoren. Før vi kommer inn på verkstedet, avslører hun at det finnes et arbeid der inne som skremmer henne.

Og idet vi åpner dørene til det lyse rommet, åpenbarer hennes kryptonitt seg: Et Karel Appel-maleri som ikke har tålt å bli flyttet fra det gamle Nasjonalgalleriet.

For selv om de fleste malerier er blitt lykkeligere i det nye museets fuktige luft, viser Bronkens forskning at etterkrigsmalerier med myk oljemaling har protestert kraftig mot sitt nye hjem.

Partier har reist seg fra lerretet, og for å få dem på plass igjen kreves alt et maleri ikke kan fordra: varme, trykk og fukt.

Skulle klimaanlegget i fraktbilen bryte sammen, må vi stå klare til å vurdere maleriet.

Viser kjærlighet med skalpell

Det spilles ikke musikk i heisen på det gamle Kabeltårnet på Økern. Likevel har jeg fått Queens «I want to break free» på hjernen da jeg går derfra.

Det kan være tilfeldig, men trolig skyldes det at mitt ærend i det 67 meter høye tårnet har vært et atelierbesøk hos Tori Wrånes, en kunstner som har lite til overs for rammer.

Ikke bare kan kunstnerskapet hennes være besværlig å plassere: Er ikke performancene hennes egentlig figurteater? Eller er det mer treffende å kalle dem danseforestillinger? Installasjoner? Teatralske konserter, kanskje? Og hva er disse underfundige gjenstandene hun omgir seg med når hun opptrer – er det scenografi, eller er de skulpturer i sin egen rett?

Heller ikke når hun om en snau måned skal utfolde seg i Sverre Fehns ikoniske paviljong i Venezia, akter Tori Wrånes å la seg begrense.

– Jeg skal vise en skulptur som begynner inne i paviljongen, med en kjede av mennesker som har vokst sammen, forteller Wrånes.

– Men så strekker den seg opp i taket og ut på plassen utenfor. Det kjente jeg med en gang at var viktig for meg: å ikke bare være en del av den nordiske paviljongen, men å komme meg ut på plassen der alle møtes.

– Det handler nok om behovet for å frigjøre seg fra bokser og rammer. Jeg ble en gang spurt om jeg var norsk, og da fikk jeg en fysisk motstand mot å svare ja på det spørsmålet: «Nei, jeg er fra jorda», sier Wrånes og ler.

– Det handler nok om verdenssituasjonen også: Verden blir mer og mer oppdelt, mens kroppen ønsker seg en sjenerøs helhet.

Verden blir mer og mer oppdelt, mens kroppen ønsker seg en sjenerøs helhet.

Sprenger seg ut av paviljongen

Bendik Wold

Neste torsdag klatrer forfatteren Marilynne Robinson opp på talerstolen i Slottets store festsal for å holde det årlige Fosseforedraget. Forhåndsomtalen tyder ikke på at hun vil si stort om Fosse. I likhet med fjorårets foredragsholder, den franske teologen Jean-Luc Marion, vil hun snakke desto mer om et tema som står nobelprisvinnerens hjerte nær – kristendommen.

Marion var høflig nok til å legge inn en referanse til «Septologien» seint i innlegget sitt. Robinson skal snakke om «klassiske amerikanske forfattarar og tenkarar» – og om den franske kirkereformatoren Jean Calvin. 

Det er så besynderlig at man begynner å lure på hvordan mandatet er formulert. I fjor ble det nevnt at Fosse selv deltok i utvelgelsen av foredragsholdere. Er det forfatterens egen blyghet som her kommer til uttrykk? Har han rett og slett anmodet talerne om å styre unna hans eget forfatterskap?

Det er sympatisk og nesten litt søtt, i så fall. Like fullt er det en liten skandale hvis Nasjonalbiblioteket, som har det praktiske ansvaret for Fosseforedraget, har tatt sjenansen til følge.

nobelprisen i 2023, var det naturlig at regjeringen ønsket å gjøre krus på ham. Det fantes mange måter å gjøre det på: Man kunne ha sendt ut klassesett av «Andvake», for eksempel, eller sørget for at alle norske elever fikk se et Fosse-stykke i løpet av ungdomsskolen. Regjeringen kunne også ha satt av penger til Fosse-forskning eller donert noen ekstra kroner til Samlaget, slik at forlaget slapp å gi ut sin «Nobel-serie» som lefsete paperbacks med limfrest rygg.

I stedet valgte regjeringen å bruke fire millioner kroner i året på å lokke landets kulturelite inn i et knirkete og dårlig ventilert rom på Slottet, stenge dørene og tvinge dem til å høre på timelange teologiske spissfindigheter – i fjor en refleksjon omkring begrepet «skapelse», i år et forsvar for kalvinismen. Det er i det minste – hva skal man si – 

interessant. Men er det god litteraturformidling?

og relativt ung kulturnasjon bokser Norge godt over sin egen vektklasse. Vi har fostret en global topp-fem-maler og fire nobelprisvinnere i litteratur. Spesielt gode på geniforvaltning er vi likevel ikke.

Den skjødesløse håndteringen av arven etter Munch er en historie for seg. I fjor høst kunne Klassekampen avsløre at regjeringen ikke har satt av én krone til Ibsens kommende 200-årsjubileum. Til forrige Ibsen-feiring (2006) ble det satt av 60 millioner kroner, og i tillegg brukte staten godt og vel 100 millioner kroner på prestisjeprosjektet «Henrik Ibsens skrifter».

Slike kommenterte og tekstkritiske utgaver finnes det generelt få av i Norge. Takket være danskene har vi «Ludvig Holbergs skrifter», men utover Ibsen har ingen av våre «fire store» fått vitenskapelige samleutgaver – heller ikke Hamsun, Collett eller Undset. Det norske språk- og litteraturselskap har fortjenstfullt gitt ut flere enkelttitler av de tre sistnevnte, men arbeidet er notorisk underfinansiert. Når Ståle Dingstad og Frode Lerum Boasson lager en tekstkritisk utgave av «Markens grøde», skjer det på fritida og uten midler.

Arrangørene har lagt større omtanke i innpakningen enn i innholdet

Kanapeer, kongelige­ og 50 minutter om kalvinismen

Dag Eivind Undheim Larsen

Christopher Olssøn

– Det er ikke slik at stipendkomiteene bare må bestå av yrkesaktive kunstnere, sier kultursosiolog Sigrid Røyseng.

De siste ukene har det vært debatt rundt ordningen som går under navnet Statens kunstnerstipend, som administreres av Kulturdirektoratet.

I Klassekampens spalter har kunst- og pressefotograf Ingerid Jordal ført argumenter i marken for at tildelingen av stipender ødelegger for norske kunstnere. Hun mener blant annet at stipendkomiteene står fritt til å fordele penger etter trynefaktoren.

Disse komiteene består hovedsakelig av utøvende kunstnere som er blitt oppnevnt av de ulike kunstnerorganisasjonene.

Jordal tar til orde for å endre systemet for tildeling av stipender. Hun ønsker for eksempel at begrunnelsene for tildeling må offentliggjøres. Jordal mener også at stipendkomiteene bør utvides.

«Jeg synes alle komiteene skal bestå av flere enn yrkesaktive kunstnere, som kunsthistorikere og advokater», 

Sigrid Røyseng er til daglig professor i kultursosiologi ved Norges musikkhøgskole. Hun mener det ikke er noe i veien for at stipendkomiteene suppleres med medlemmer som ikke er kunstnere.

– Slik jeg forstår det, er det ingenting i forskriften til Statens kunstnerstipend som tilsier at man må velge yrkesaktive kunstnere. Man kan også velge fagfeller med annen type bakgrunn innen de ulike kunstfeltene, sier Røyseng og legger til:

Det at komiteenes medlemmer blir oppnevnt av kunstner­organisasjonene, ­gjør ordningen fastlåst.

Er åpen for å åpne komiteene

Endre Ugelstad Aas

Da venstresida vant valget i 2021, hadde universitets- og høyskolesektoren store forventninger til den nye Ap og Sp-regjeringen etter åtte år med borgerlig styre.

Nå har De Facto, som utfører analyser på vegne av fagbevegelsen, gjennomgått politikken som har vært ført for universitets-, høgskole- og forskningsinstituttsektoren de siste fire årene.

I rapporten, som har fått tittelen «Trangere tider», går det fram at halvparten av de tillitsvalgte mener at institusjonens økonomi er ganske dårlig eller svært dårlig.

Samtidig mener hele 87 prosent at økonomien er blitt noe eller mye dårligere i løpet av de fire siste årene.

– Kontrasten mellom forventningene sektoren hadde til Støre-regjeringen og opplevelsen av resultatene av politikken, er slående, sier Isak Lekve.

Han har utarbeidet rapporten for De Facto sammen med Paul Bjerke. I tillegg til offentlige dokumenter og statistikk bygger rapporten på åtte kvalitative intervjuer med nøkkelinformanter i sektoren, og en spørreundersøkelse som ble besvart av 92 tillitsvalgte.

Lekve viser til at regjeringen siden 2021 har gjennomført mye politikk på feltet. Det omfatter blant annet fire stortingsmeldinger og en ny universitetslov.

Han trekker fram to områder hvor respondentene er skuffet over Støre-regjeringens tiltak for sektoren. Det første handler om effektene av tillitsreformen, som har som mål å gi større faglig frihet og større handlingsrom til offentlig ansatte.

Har fått mindre å rutte med

Mylena Kifle

– Jeg er lei av at alt er så hemmelig. Og så er jeg fryktelig lei av ikke å få stipend. Jeg hadde jo ikke giddet å klage på systemet, hadde jeg fått støtte, innrømmer Ingerid Jordal.

I flere uker har hun frontet en debatt om Statens kunstnerstipender. Det hele startet med et innlegg i Klassekampen i slutten av mars.

Jordal, som er kunst- og pressefotograf, argumenterte for at stipendene ødelegger for landets kunstnere. Slik dagens tildelingssystem er lagt opp, står utvalgene fritt til å fordele penger etter trynefaktor, skrev hun.

Debatten som fulgte, har tidvis vært usunn, sier Jordal.

– Det er som om bransjen mener tildelingsreglene er basert på naturlover. De kunne tatt innvendingene til seg, i stedet for å hele tida peke på armlengdes avstand og frasere om at kunsten må være autonom. Jeg kjøper det ikke, sier hun.

Nylig ble det klart hvem som får Statens kunstnerstipend i år. 1069 kunstnere er blitt valgt ut, og de vil årlig få 342.129 kroner i opptil ti år.

Komiteene som bestemmer hvem som skal få stipend, består hovedsakelig av utøvende kunstnere som er oppnevnt av kunstnerorganisasjonene innenfor de aktuelle feltene.

Komiteene skriver en begrunnelse for hver kandidat som innstilles til stipend, som så sendes til utvalget for Statens kunstnerstipend.

Kvalitet er et høyst subjektivt kriterium, og da er det relevant hvordan juryen har vurdert dette.

Lei av «hemmelighold» i stipendkomiteene

– Dette har store konsekvenser for det norske bibliotekfeltet. Først og fremst er det brukere av bibliotek over hele landet som rammes, sier Helene Voldner, styreleder i Norsk bibliotekforening.

Tirsdag ble det kjent at Norsk Bibliotektransport (NBT) er konkurs, og at 120 ansatte mister jobben. Budselskapet frakter bøker til og mellom norske biblioteker, blant annet gjennom fjernlånsordningen.

Den gir brukere mulighet til å bestille bøker som ikke er inne ved deres lokale bibliotek, fra en annen filial. Det var Bok & Bibliotek som omtalte saken først.

– Norge er et veldig spredt land, og fjernlånsordningen sikrer lik tilgang til fysiske bøker til hele befolkningen, fortsetter Voldner, som mener det haster med å få på plass en ny løsning.

Det svært uklart hva som nå skjer med transporttjenestene NBT har hatt ansvar for.

Det er samvirkeforetaket Biblioteksentralen som eier NBT. Men informasjonsleder Kristin Lande har uttalt til Bok & Bibliotek at både transporten av fjernlånsbøker og andre oppdrag som NBT har løst for bibliotek og fylkeskommuner, ikke er deres ansvar.

Styreleder i Biblioteksentralen Terje Eid-Hviding sier til samme avis at disse spørsmålene må rettes til ny bostyrer. Da Klassekampen gikk i trykken i går, var det ennå ikke klart hvem som tar over boet.

Konkurs setter fjernlån på pause

– Vi har fått til å lage et kulturskoletilbud for alle, sier fiolin- og bratsjlærer Mari Ystanes Fjeldstad.

– Men hvis vi ikke får mer i støtte nå, vil 120 barn og unge måtte levere tilbake instrumentene sine.

Klassekampen har tidligere skrevet om Haugerud strykeorkester. Orkesteret er et av bydel Alnas mest populære kulturskoletilbud – mye takket være lav medlemskontingent.

Nå står de i fare for å bli lagt ned. På grunn av svak bydelsøkonomi er støtta de tidligere har fått fra bydel Alna, foreslått kraftig redusert. I 2024 fikk de 210.000 kroner fra bydelen, i år vil de få 50.000.

: I bydeler som Sagene og St. Hanshaugen deltar hvert tredje barn i kulturskolen. I bydel Alna, som har en høy andel lavinntektsfamilier, er det bare 5 prosent som går på en kulturskoleaktivitet.

Haugerud strykeorkester har imidlertid lyktes med å inkludere barna i bydelen. I dag har de 120 medlemmer, og flere står på venteliste.

Det skyldes flere tiltak: Det koster 900 kroner i semesteret å være medlem, de tilbyr gratisplasser og unngår vanskelige søknadsskjemaer.

– Dere har vel råd til å fortsette hvis dere øker kontingenten og kutter gratisplassene?

Det er ikke sånn at et barns talent henger sammen med foreldrenes muligheter til å betale.

Strykeorkester kan bli lagt ned

– Det er vanskelig å komme utenom dybden i Frankfurterskolens samfunnskritikk, sier litteraturforsker Arild Linneberg.

I 1923 ble Institutt for sosialforskning grunnlagt ved universitetet i Frankfurt. Med filosofen Max Horkheimer i spissen trakk instituttet til seg kjente navn som Theodor W. Adorno, Herbert Marcuse, Erich Fromm og Leo Löwenthal.

De utviklet en egen disiplin i skjæringspunktet mellom filosofi og sosiologi som etter hvert skulle bli kjent som «kritisk teori».

Nå har den amerikanske filosofen Gabriel Rockhill gått de tyske tenkerne nærmere etter i sømmene. Rett før jul ga han ut «Who Paid the Pipers of Western Marxism?», hvor han blant annet hevder at frankfurterne bidro CIAs antikommunistiske propaganda.

Frankfurterskolen ble en del av USAs imperiebygging, sa Rockhill til Klassekampen lørdag. Uttalelsen har fått flere norske akademikere til å reagere.

I Norge er det få som kjenner skriftene til Frankfurterskolens medlemmer bedre enn litteraturforsker Arild Linneberg, som også har oversatt en rekke av disse tenkerne til norsk.

Han reagerer på påstanden om at frankfurterne tjente USAs interesser.

– Frankfurterskolens prosjekt var å peke på de undertrykkende mekanismene i kapitalismen. De ble jo sjokkert over det de opplevde da de kom til USA. Blant annet hvordan befolkningen ble «hjernevasket» av sport, underholdning og reklame.

Adorno og ­Horkheimer kan ikke lastes for ­Benjamins død. De gjorde alt de kunne for å hjelpe.

Tar frankfurterne i forsvar

Kåre Bulie

En av de særlige gledene ved å jobbe i Dagbladet var anledningen til å samarbeide med Finn Graff. Ved årtusenskiftet var han for lengst etablert som landets ledende avistegner – i en grad som gjorde at Graff ikke sjelden var mer kjent enn intervjuobjektene han ukentlig portretterte i avisens lørdagsmagasin.

Jeg har gjennom årene hatt privilegiet å intervjue i selskap med en rekke dyktige tegnere, men aldri har objektenes interesse for personen bak blokken vært så sterk som når «Finn» satt og betraktet. De henvendte seg direkte til ham rett som det var.

, for ikke bare er Graff en sjelden begavelse; han er også kjent for sin kraftfulle, endog grovkornede satire. Portrett-tegningene hans hører imidlertid på alle måter hjemme i en annen kategori enn dem han i årevis har levert til kommentarartikler. Bortimot uansett hvordan man blir fremstilt, må det dessuten regnes som en ære å bli udødeliggjort av Graff.

I vår dukker 87-åringen opp både her og der. Da jeg nylig var i Pressens hus, ­studerte jeg tegningen som gjorde Graff til finalist i kåringen Årets avistegning 2025 – av Donald Trump med lynende øyenbryn i ferd med å bli kjørt bort av en søppelbil – i resepsjonen. En annen Graff-tegning ble i mars avduket på Stortinget, ­institusjonen hvis representanter han i tiår har latt ­gjennomgå. Trump, og øyenbrynene hans, er opphavsmannens anliggende også i den. Bak seg på Løvebakken har amerikaneren imidlertid Jeffrey Epstein – som med lange skjelettfingre skraper presidentens kinn.

står veteranen med rette sentralt blant de levende tegnerne som er inkludert i Nasjonalbibliotekets satireutstilling «Med pennen på strupen». Ragnvald Blix, en av Graffs mest kjente forløpere i Dagbladet, spiller sammen med den noe eldre kollegaen Olaf Gulbransson de største rollene. Presentasjonen etterlater uansett ingen tvil om at Graff, selv om han nærmer seg 90, fortsetter å ha fingeren på pulsen: En skarp, svart-hvit replikk til Marius Borg Høiby-rettssaken vises sammen med et fargesprakende gruppeportrett av vår tids mest omtalte statsledere.

Sammen med Trump, hvis øyenbryn har vokst til horn, ligger Benjamin Netanyahu over Ali Khamenei. Blod renner fra et hull i iranerens panne. I bakgrunnen sitter Vladimir Putin og Xi Jinping – som åtselfugler. På karakteristisk vis har Graff tegnet Netanyahu med en penis i hånden – tilsynelatende har den israelske statsministeren revet ayatollaens kjønnsorgan av.

 eldre eksempler, som peker bakover i satiretegningens historie så vel som fremover mot vår tids problemstillinger. Graffs kommentar til partiet AKP fra 1994 – en naken Mao som bader i hodeskaller – falt neppe i god jord hos en hel del Klassekampen-lesere, og en av hans mest omstridte tegninger, «Han lukter vind» fra 2005, forarget enda flere.

«Graff hadde tegnet Erna Solheim som en naken purke på alle fire, som blir bedekket av en diger Carl I. Hagen-galte, med håndfast hjelp fra Lars Sponheim», oppsummerte Anders Giæver motivet i VG under tittelen «Over streken» – etter at en rekke kvinner, inkludert en minister, hadde klaget tegningen inn for Pressens Faglige Utvalg. I et opptak som følger utstillingen, faller Graffs egen kommentar til grisebildet – med et budskap som vitner om hans ­enestående stilling: «Hvis man skulle skrive om dette, tenk hvordan det hadde blitt.»

Hardtslående er også komposisjonen han signerte i møte med en kristen formålsparagraf for barnehager: Et barn sitter i en huske, og en kvinne holder i den, tilsynelatende klar til å slippe – og dermed sende den lille rett i et gigantisk kors. Slike Graff-tegninger blir til i høyt tempo: Han kaller jobben «en eksamensoppgave som må løses hver jævla dag». Likevel har fenomenet holdt det gående siden han begynte i Dagbladet i 1988.

Det må regnes som en ære å bli udødeliggjort av Finn Graff

Grovhet og frisinn

Kan politikere detaljstyre hva som skal vises på et museum? Det er kjernen i en pågående konflikt ved kunsthallen i svenske Katrineholm.

Etter flere år med sviktende besøkstall valgte byens folkevalgte å ta grep. I fjor vinter vedtok kommunens kulturutvalg at kunsthallen hvert år skal avholde én utstilling for barn og unge – samt én ­utstilling rettet mot publikum som «ikke kan tolke mer vanskelig tilgjengelige kunstuttrykk».

Politikerne ga også eksempler på hva de ønsket seg: håndverk, «motorrelatert kunst» og gjerne kunst av tv-kjendisen og kroppsaktivisten Stina Wollter.

Fjorårets vedtak ble skarpt kritisert av flere aktører i kulturfeltet, som mente det brøt med prinsippet om «armlengdes avstand» mellom politikk og kultur. Nå viser det seg at saken har fått alvorlige konsekvenser for kunsthallen:

Ifølge Magasin K har alle de tre ansatte ved kunsthallen sagt opp jobbene sine. De har fått følge av fem ansatte ved det lokale folkebiblioteket, som holder til i samme bygning.

Tillitsvalgt Erik Sjöberg bekrefter overfor magasinet at oppsigelsene har sammenheng med fjorårets vedtak – som ledelsen i kulturforvaltningen ikke motsatte seg.

«De som har sagt opp, mangler tillit til ledelsen, ser ingen vei framover og har derfor valgt å takke for seg, slik jeg har forstått det», uttaler Sjöberg.

Ansattflukt etter politisk inngripen

Selma Stormyren Larsen

7 dager og 23 timer: Så lang tid brukte Kjell Inge Røkke på å fullføre verdens lengste hundeløp. Med det kom den norske milliardæren først i mål i den lille byen Nome, Iditarods siste stopp, 16. mars.

Han som skulle komme til å vinne løpet, var fortsatt ute i sporet. Først 33 timer etter Røkkes målgang kjørte Jessie Holmes inn til seieren.

Røkke deltok nemlig ikke i konkurransen, men i en liten, nyopprettet «ekspedisjonsklasse».

Klassene kjørte samtidig ut fra startstreken, men ekspedisjonsklassen fulgte ikke løpets vanlige regler. De skiftet ut slitne hunder underveis, hadde følge av folk på snøskuter som hjalp dem med å sette opp camp og lage mat, og de slapp å kvalifisere seg til løpet på vanlig måte.

Det har skapt blandede reaksjoner. Seinest i påskeuka publiserte den amerikanske avisa The Nation en artikkel med tittelen «Den norske milliardæren som ødela Iditarod».

– Det er ingen ekspedisjon, sier hundekjører og lege Johanne Sundby.

– Det er en pakketur, på samme måte som man kan dra til Sydpolen og Everest med guide og sikkerhet. Det er veldig dyre pakketurer for de aller rikeste. Det betyr ikke at det ikke er tøft, men det er ikke noen ekspedisjon.

Røkke har sponset Iditarod med 300.000 dollar, omtrent tre millioner kroner, som er sårt tiltrengte midler for et løp med svak økonomi. Det er grunnen til at ekspedisjonsklassen ble opprettet i år.

Det er ingen ekspedisjon, det er en pakketur.

Har Røkke ødelagt Iditarod?

Viktor Orbán er blitt kalt et «rovdyr mot pressefriheten» av Reportere uten grenser.

Siden Orbán og partiet hans Fidesz tok over makta i Ungarn i 2010, har nemlig pressefriheten falt dramatisk. For 16 år siden var Ungarn på 23. plass på pressefrihetsindeksen. I fjor var de nede på en 68. plass.

Etter at partiet Tisza og Péter Magyar ble erklært valgvinnere, øyner nå flere håp for en forbedring av pressefriheten i landet.

Thomas Spence, leder av Norsk Pens pressefrihetsutvalg, kaller det en gledens dag.

– I 16 år har Orbán systematisk bygget ned uavhengige medier. Det har vært en jevn nedadgående trend for pressefriheten. Han har blant annet åpnet for og bidratt til en voldsom ­konsentrasjon av eierskap av medier, og statskanalen er blitt en regjeringsvennlig propagandakanal, sier han.

Fidesz har i dag kontroll over store deler av ­medielandskapet i Ungarn. Siden 2010 har partiet og pengesterke aktører tilknyttet partiet kjøpt opp en rekke mediehus.

Ifølge Reportere uten grenser kontrollerer regjeringen 80 prosent av mediene i landet. Samtidig har uavhengige medier vært under stadig større politisk og økonomisk press.

– Journalister som har vært kritiske til regjeringen, er blitt utsatt for hat og trakassering, sier Spence.

I 16 år har Orbán systematisk bygget ned uavhengige medier.

Spår bedre tider for pressa i Ungarn

Benjamin Yazdan

Å sette ulike tiår, epoker eller perioder opp mot hverandre gir ofte en emmen bismak i munnen – som om filmhistorien var en sportskonkurranse, regissørene eliteutøvere og kritikerne kommentatorer. Særlig galt kan det gå når nostalgien tar overhånd. Men hvis man kaster et blikk på det som skjedde i randsonen av Hollywood for nøyaktig et halvt århundre siden, er det umulig ikke å bli misunnelig. Finnes det noe amerikansk filmår som har klart å suge opp i seg den sosiale og politiske underbevisstheten med så komplekse resultater som 1976? Scorseses «Taxi Driver», DePalmas «Obsession», Carpenters «Assault on Precinct 13», Arthur Penns «The Missouri Breaks», John Schleslingers «Marathon Man» …

har, om enn i forenklet form, med god grunn blitt stående som det store amerikanske vannskillet – opprullingen av Watergate-skandalen i 1974 markerte den endelige slutten på den popkulturelle revolusjonen og 60-tallets mangfoldige utopier. Etterkrigskapitalismens idyll og enhet var omsider i ferd med å revne. Selvfølgelig var det hit filmskapere av Paul Thomas Andersons, Kelly Reichardts og Josh Safdies kaliber gikk for å hente både stilistisk og tematisk næring til fjorårets tre beste amerikanske filmer, nemlig «One Battle After Another», «The Mastermind» og «Marty Supreme».

Post-thrilleren «All the President’s Men» er fortsatt innbegrepet på en type film man ikke har sett så ofte etter dette tiåret – en stor produksjon som både kunne være smart, vellagd, skamløst spennende og politisk brennbar. Det er fristende å drømme seg tilbake til en tid der Robert Redford med stoisk ro og gutteaktig sjarm manøvrerte mellom korrupte statsmenn og institusjonaliserte løgner i miljøer mettet av rødbrune fargetoner. Denne koloritten har for lengst blitt en 

, et salgbart varemerke, men i filmer som «The Parallax View» (1974) og «Three Days of the Condor» (1975) var den en helt innlysende respons på at lovens «naturlighet» hadde begynt å smuldre opp.

Nå som et labyrintisk og innfløkt konspiratorisk verdensbilde utgjør en av de sentrale ingrediensene i den nye høyreradikalismen – som i praksis 

 politikken som utformes i Det ovale kontor – har den gode, gamle konspirasjonsthrilleren selvsagt fått dårligere kår. Derfor er det ikke overraskende at det politiske råmaterialet i 70-tallets tettvevde, paranoide thrillere for lengst har fått mer «akseptable» (superhelt-aktige) formater, som i «Mission Impossible»-franchisen eller Bond-filmene.

på mange måter var personifikasjonen av New Hollywood-tiåret, trengte imidlertid ikke å gripe til vrangforestillinger for å utkrystallisere mediebildet. «Network», med Faye Dunaway og Robert Duvall i to av sine livs roller, er en bekmørk tilstandsrapport fra en medieindustri som allerede i 1976 hadde skjønt at man måtte dyrke intimitetstyranni og la ufiltrerte demagoger sende sin vrede ut over det ganske land for å opprettholde tv-seertallene. I den heltandre enden av industrien lagde John Cassavetes, den amerikanske indiefilmens «far», «The Killing of a Chinese Bookie» – en slentrende, fordrukken krønike om den tragiske strippeklubbeieren Cosmo Vittelli (en uforglemmelig god Ben Gazzara), der konferansieren og showmannen Mr. Sophistication (han heter faktisk det) trer opp på scenen for å avløse de lange strekkene med stump vold og koneplageri.

Den allegoriske kraften i disse to motpolene er en bemerkelsesverdig nøkkel til å forstå hvordan presidentembetet, fra og med Reagan, kunne bli inntatt av antiintellektuelle 

 mellom tidsfordriv, eksistensiell tomhet og amerikansk misere kulminerer i Robert Altmans oversette mesterverk «Buffalo Bill and the Indians, or Sitting Bull’s History Lesson». Her er all forlokkende nybygger- og westernmytologi redusert til en grotesk vaudeville-forestilling; Paul Newmans versjon av underholdningsbaronen Buffalo Bill gir ordet 

 ny kraft hver gang han fyller bildeutsnittet med skrøner og selvskryt.

Mens de aller fleste filmer som peker på sin egen deltakelse i barbariet nøyer seg med å innrømme «litt skyld», og dermed ender opp som uforpliktende avlatsmaskerader, går «Buffalo Bill» mye lenger: Om massedrap på urbefolkningen er samfunnets basis, er Hollywood-filmen dens velvillige overbygning. Altmans hypotese er like innlysende som den nesten er umulig å fortrenge hvis man skal lage en spillefilm som også morer publikum: Amerikas forente stater er grunnlagt på folkemord, og kulturindustriens egentlige oppgave er å befri konsumentene for all skam.

sluppet på kino to uker før nasjonens tohundreårsdag og møtt med skuldertrekk. Det var ennå fire år til Michael Ciminos myteomspunne «Heaven’s Gate» (1980) tjente inn under en tidel av det skyhøye budsjettet og i praksis endte opp med å ta livet av

-bølgen. I 1976 hadde den genierklærte regissørkunstneren fortsatt frie, økonomiske tøyler – at Coppola lagde «Apokalypse nå!», George Lucas den første «Star Wars»-filmen og Spielberg sin «Close Encounters of the Third Kind» på nøyaktig samme tid, er i retrospekt nesten ubegripelig.

Opp­rullingen av Water­gate-skandalen markerte ­slutten på den pop­kulturelle revolusjonen og 60-tallets utopier.

Mediedemagoger og showpatriarker

– Én ting er å bli kastet ut av Facebook, men det mest frustrerende er å bli anklaget for noe sånt, sier Anders Giæver.

Han er kommentator i VG og programleder for podkastene «Giæver og gjengen» og «Mediebobler».

Med mer enn 7500 innlegg publisert er Giæver kjent som en som både kommenterer og starter debatter på Facebook. En stund virket det som han hadde mistet alt han har lagt ut på plattformen.

– For meg er det å bli kastet ut av Facebook som å miste et helt sentralt arbeidsredskap, sier Giæver.

Uka før påske var Giæver med i en diskusjon på Facebook-sida til en venn om faktabøker om svangerskap rettet mot barn. I kommentarfeltet la han ut en av illustrasjonene fra den danske barneboka «Slik får man et barn» fra 1971.

Bildet ble umiddelbart fjernet fordi det kunne inneholde nakenhet, fikk Giæver beskjed om.

, men den er prisbelønt, og det dukker med jevne mellomrom opp bilder fra den. Aftenposten har publisert bildene to ganger de siste ti årene, sier han.

En uke seinere fikk han en e-post fra Meta som sa at han var permanent utestengt fra Facebook og Instagram.

For meg er det å bli kastet ut av Facebook som å miste et helt sentralt arbeidsredskap.

Meta mente han spredte overgrepsmateriale

Ida Wammer

Det var vel omtrent midt i mars, jeg sto med mine nylig innkjøpte varer i armene og var egentlig klar til å gå. Da brøt ekspeditøren ut i en tirade om at det var på tide å pensjonere ideen om mars som vårmåned. Hun hadde tydeligvis nådd et absolutt metningspunkt der bak skranken, og nå lot hun det gå utover meg, en tilfeldig kunde.

Etterpå sto vi bare der, i taushet, mens vi kikket ut i den absolutte gråhet, ut på uegnet snø som gradvis smeltet, i ferd med å blottstille alt sammen i full forråtnelse.

 som prøver å finne ut av hva vår er, og dermed er alle menneskene nødt til det samme. Dette gjør at også mars måned har sin verdi. For denne forvirrende overgangsfasen mellom vinter og vår blottstiller også noe av det som foregår inni oss: Det er tida for panisk utprøving av garderoben, med alt det innebærer av klokkeklare standpunkt og søte misforståelser.

– en som bare har bestemt seg for at det er vår, og som i den forbindelse har iført seg sin vårligste og guleste skinnkåpe. Og selv om hendene er røde og stive av kulde, bevarer hun fatningen. Stort annet valg har hun jo heller ikke, nå som hun har iført seg sin vårligste og guleste skinnkåpe!

Så har vi dem som insisterer på fortsatt bruk av vinterkåpe og lue, hvilket ikke kan tolkes som noe annet enn et forsøk på å utøve total dominans overfor sine medmennesker, et klart standpunkt om at det 

er vår ennå. De har kanskje ikke misforstått været, men de har misforstått noe annet og mye mer alvorlig: den rådende stemning.

Slik går vi rundt og kommuniserer på vårt lavmælte vis, med klærne våre.

disse lørdagsspaltene, pleier jeg å døpe arbeidsdokumentet for «KK-spalte» og uketall. Det er bare én ting som gjelder for meg, og det er klassekampen, men jeg 

også klar over at KK er den etablerte forkortelsen for magasinet Kvinner og Klær. Så når folk kikker meg over skulderen, som jeg innbiller meg at de gjør så fort de får muligheten, kan jeg bli nervøs for at de tror at jeg sitter og skriver en spalte for nettopp: Kvinner og Klær.

Årsaken er reint forfengelig, nemlig at jeg synes det er forfengelig å snakke om klær. Det er å gripe etter umiddelbarhetene: enten er det været, eller så er det klærne, og man kan etterlate et inntrykk av å eksistere kun på overflata. Det er vanskelig å forestille seg en skjebne som er verre, og dét er tilfeldigvis også klærnes skjebne.

Men jeg har bestemt meg for å la det stå til. For dette er forfengelighetens onde spiral – å la seg pine av den er

forfengelig. Og bare tenk på alt man hadde utrettet hadde det ikke vært for forfengeligheten, som Wittgenstein slo fast i dagbøkene sine.

Antrekket som føltes bra i går, kan føles helt klovn i dag

Om våren er vi alle nakne

Charlotte Skomsøy

Dorsk kan ingen beskylde Cecilie Hellestveit for å være. Da vi ankommer leiligheten til juristen og folkerettsforskeren på Grünerløkka i Oslo klokka to denne tirsdagen, har hun allerede rukket å reise tur-retur Hamar for å «gå i duell med to statsråder», blitt «intervjuet av sikkert åtte journalister om krigsforbrytelser og Donald Trump», og nå har hun «deadline på en bok om tre kvarter».

Idet vi når trappeavsatsen foran leiligheten har hun, i en voldsom fart og med en sykkel under armen, fortalt oss mer om kjøpet av dette krypinnet og livet her enn vi har plass til i denne vesle artikkelen.

Kanskje like greit. Det er ikke den drøyt 100 kvadratmeter store leiligheten, som hun deler med sin mann og tre tenåringssønner, vi er her for å skildre – men det hun har hengende over sofaen sin.

– Mange har sikkert ryddet leilighetene sine før dere kommer på besøk, men det har ikke 

 tid til, da, for å si det sånn, advarer Hellestveit.

Idet vi har forsert stabler med bøker i gangen («vi rydder ut av barnerommet. Alt skal sendes til en låve på Vestlandet»), og et mørkt trekjøkken som ser ut til å være hentet fra en staselig gård, kommer vi inn i den lyse stua.

Aktuelt

Jeg hadde aldri i livet meldt meg til dette

Konservatorene på Nasjonalmuseet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorgsoppgaver.

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisjetunge Veneziabiennalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Kanapeer, kongelige og 50 minutter om kalvinismen

Kulturforsker Sigrid Røyseng tar til orde for å gjøre endringer i forvaltningen av Statens kunstnerstipend.

87 prosent av tillitsvalgte mener de akademiske institusjonenes økonomi er svekket etter fire år med Støre, viser ny rapport.

Det «ugjennomtrengelige» Kulturdirektoratet må åpnes opp, mener fotograf Ingerid Jordal. Hun vil at stipendkomiteene skal begrunne sine tildelinger offentlig.

Konkurs setter fjernlån på pause

Haugerud strykeorkester har mistet store deler av støtta. Oslos billigste orkester kan bli lagt ned.

Gabriel Rockhills refs av Adorno og Horkheimer bidrar bare til å mistenkeliggjøre kapitalismekritikken, mener Arild Linneberg.

Dersom Finn Graff hadde vokst opp i en digital tid, ville han ha vært en verdensstjerne. I vår feirer institusjonene tegnerens vovede satire.

Ansattflukt etter politisk inngripen

Kjell Inge Røkke sponset verdens lengste hundeløp med tre millioner – og fikk delta i en egen klasse. Saken splitter norske hundekjørere.

Pressefriheten i Ungarn er blitt dårligere for hvert år Viktor Orbán har sittet ved makta. Nå vil trenden trolig snu, ifølge Thomas Spence i Pen.

Femti år etter spøker det amerikanske filmåret 1976 fortsatt bak kulissene i vår tids politiske uvirkelighet.

Meta mente han spredte overgrepsmateriale

Overgangen mellom vinter og vår er tida for panisk utprøving av garderoben.

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hellestveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

De radikale filosofene i Frankfurterskolen levde godt på midler fra amerikanske myndigheter, hevder Gabriel Rockhill i en ny bok.

Helvetes innerste krets

Bror Wyller (1955–2026) til minne.

Festivalene krever eksklusivitet av artistene de booker. Det går utover konserttilbudet lokalt, mener flere spillesteder.

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

Drama-dramaet

Jeg hadde aldri i livet meldt meg til dette

Konser­va­to­rene på Nasjo­nal­mu­seet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorg­sopp­gaver.

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisje­tunge Vene­zia­bien­nalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Kanapeer, kongelige­ og 50 minutter om kalvi­nismen

Kultur­forsker Sigrid Røyseng tar til orde for å gjøre endringer i forvalt­ningen av Statens kunst­ner­sti­pend.

87 prosent av tillits­valgte mener de akademiske insti­tu­sjo­nenes økonomi er svekket etter fire år med Støre, viser ny rapport.

Det «ugjen­nom­tren­ge­lige» Kultur­di­rek­to­ratet må åpnes opp, mener fotograf Ingerid Jordal. Hun vil at stipend­ko­mi­teene skal begrunne sine tilde­linger offentlig.

Konkurs setter fjernlån på pause

Haugerud stryke­or­kester har mistet store deler av støtta. Oslos billigste orkester kan bli lagt ned.

Gabriel Rockhills refs av Adorno og Hork­heimer bidrar bare til å misten­ke­lig­gjøre kapitalisme­kritikken, mener Arild Linneberg.

Dersom Finn Graff hadde vokst opp i en digital tid, ville han ha vært en verdens­stjerne. I vår feirer insti­tu­sjo­nene tegnerens vovede satire.

An­satt­flukt etter politisk inngripen

Kjell Inge Røkke sponset verdens lengste hundeløp med tre millioner – og fikk delta i en egen klasse. Saken splitter norske hunde­kjø­rere.

Presse­fri­heten i Ungarn er blitt dårligere for hvert år Viktor Orbán har sittet ved makta. Nå vil trenden trolig snu, ifølge Thomas Spence i Pen.

Femti år etter spøker det ameri­kanske filmåret 1976 fortsatt bak kulissene i vår tids politiske uvirke­lighet.

Meta mente han spredte overg­reps­ma­te­riale

Overgangen mellom vinter og vår er tida for panisk utprøving av garderoben.

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hel­les­tveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

De radikale filosofene i Frankfurter­skolen levde godt på midler fra ameri­kanske myndig­heter, hevder Gabriel Rockhill i en ny bok.

Helvetes innerste krets

Bror Wyller (1955–2026) til minne.

Festi­va­lene krever eksklu­si­vitet av artistene de booker. Det går utover konsert­tilbudet lokalt, mener flere spille­ste­der.

Shake­spea­re­tids­skriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teater­kri­tiker.

Drama-dramaet

Konservatorene på Nasjonalmuseet er på sett og vis malerienes foresatte. Vi fikk være flue på veggen da de utførte sine omsorgsoppgaver.

Tori Wrånes er valgt ut til den prestisjetunge Veneziabiennalen. Men ingen kan holde henne innenfor Sverre Fehns vegger.

Kanapeer, kongelige og 50 minutter om kalvinismen

Kulturforsker Sigrid Røyseng tar til orde for å gjøre endringer i forvaltningen av Statens kunstnerstipend.

87 prosent av tillitsvalgte mener de akademiske institusjonenes økonomi er svekket etter fire år med Støre, viser ny rapport.

Det «ugjennomtrengelige» Kulturdirektoratet må åpnes opp, mener fotograf Ingerid Jordal. Hun vil at stipendkomiteene skal begrunne sine tildelinger offentlig.

Haugerud strykeorkester har mistet store deler av støtta. Oslos billigste orkester kan bli lagt ned.

Gabriel Rockhills refs av Adorno og Horkheimer bidrar bare til å mistenkeliggjøre kapitalismekritikken, mener Arild Linneberg.

Dersom Finn Graff hadde vokst opp i en digital tid, ville han ha vært en verdensstjerne. I vår feirer institusjonene tegnerens vovede satire.

Ansattflukt etter politisk inngripen

Kjell Inge Røkke sponset verdens lengste hundeløp med tre millioner – og fikk delta i en egen klasse. Saken splitter norske hundekjørere.

Pressefriheten i Ungarn er blitt dårligere for hvert år Viktor Orbán har sittet ved makta. Nå vil trenden trolig snu, ifølge Thomas Spence i Pen.

Femti år etter spøker det amerikanske filmåret 1976 fortsatt bak kulissene i vår tids politiske uvirkelighet.

Meta mente han spredte overgrepsmateriale

Verken mora eller svigermora til Cecilie Hellestveit kan fordra maleriet hun har hengende i stua.

De radikale filosofene i Frankfurterskolen levde godt på midler fra amerikanske myndigheter, hevder Gabriel Rockhill i en ny bok.

Festivalene krever eksklusivitet av artistene de booker. Det går utover konserttilbudet lokalt, mener flere spillesteder.

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.