Marte Michelet

#fff

#000

Den irske forfatteren Sally Rooney har lenge vært åpen om sin politiske og økonomiske støtte til gruppa Palestine Action, som i fjor havnet på britenes terrorliste. Gruppa er særlig kjent for sine militante aksjoner mot det israelske våpenselskapet Elbit Systems.

Nå rammes også Rooney og forlaget hennes Faber & Faber av terrorstemplingen. Dersom forlaget utbetaler royalties til Rooney, vil de kunne siktes for terrorfinansiering. I full enighet med forfatteren har Faber & Faber derfor bestemt at de ikke lenger kan selge verkene hennes i Storbritannia.

Beskjeden om at Rooneys ­bøker vil forsvinne fra ­samtlige britiske bokhandler, kommer en knapp måned før terrorstemplingen av Palestine Action skal behandles i høyesterett i Storbritannia.

En rekke kritikere, deriblant Amnesty International, har karakterisert det som et klart angrep på ytringsfriheten å bruke terrorlovgivning mot en gruppe som driver med klassisk sivil ulydighet. De påpeker at Palestine Action ikke har oppfordret til vold, men til sabotasje.

Likevel ble gruppa, ifølge The Guardian, terrorstemplet samtidig med Maniacs Murder Cult, ei nazigruppe som aktivt oppfordrer til drap, og the Russian Imperial Movement, en antisemittisk, paramilitær organisasjon med bånd til russiske høyreekstremister.

Mer enn 3700 briter er blitt arrestert for å ha vist offentlig støtte til Palestine Action. De fleste fordi de har holdt plakater med gruppas navn på, en handling med en strafferamme på seks måneders fengsel.

Rundt 2500 personer er til nå blitt siktet, men ingen er ennå dømt siden terrorstemplingen er blitt utfordret i rettssystemet.

Nå blir hun i praksis forbudt i Storbritannia.

Sally Rooney blir stoppet av terrorlov

Guri Kulås

Ei årsak til at dokumentarfilmen «Naza» gjer slik inntrykk på publikum, er at han (med to markante unntak) er så stillfarande i forma. Samstundes impliserer ukommenterte kvardagsbilde frå Tel Aviv nokre skuldingar som krev eit anna og meir debatterande format.

I filmen som denne veka har førpremiere på kino, har dei israelske dokumentaristane Yuval Abraham og Rachel Szor intervjua 24 landsmenn og -kvinner – ­militære etterretningsagentar ­involverte i massedrapa på palestinarar.

 intervjuobjekta har i hovudsak ført ein 

 framfor datamaskiner på kontor i Israel. På skjermane har dei delt opp Gaza i eit virtuelt rutenett. I dette har dei spora posisjonane til (og kunne avlytta) kvar einaste mobiltelefon på den palestinske landstripa og tilrettelagt for luftåtak mot dei som ein feilbarleg KI har peika ut som Hamas.

«Presisjonsbombinga» er utført med tungt skyts, og aksepten for sivile offer er høg – i snitt 20 per terrorist. Når ein gangar opp tala for mistenkte Hamas-krigarar med aksepterte sivile tap per mann, endar ein opp nær den samla populasjonen på Gaza. I tillegg kjem faktumet at også Hamas-menn har ein heim, og ifølgje vitna i filmen er det i heimen, om natta, det er enklast å drepa dei.

Det israelske militærets kalkulerte «følgjetap» – «Nezek Agavi» forkorta Naza – undergrev påstandane om at tap av snart 74.000 sivile liv er tragiske, men uunngåelege. Anten vitna i filmen forsvarar militærstrategien eller ikkje, stør dei opp under Navi Pillays ­FN-rapport, som konkluderer med at massedrapa på Gaza er folkemord.

fredag vart annonsert som årets mottakar av Nobels fredspris, responderte Israels regjering med å seia at Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister, «applauderer frå Helvete».

Den slags sjokk-retorikk har tapt kraft i løpet av Gazakrigen, til liks med Netanyahus avvising av stemninga frå Den internasjonale straffedomstolen som antisemittisk. Prova på israelske krigsbrotsverk er for mange. Likevel skapar ordbruken «kognitiv støy» som trugar med å gjera folkemord, inkludert ­holocaust, til eit reint retorisk verktøy.

«Naza» er at filmskaparane unngår å heva røysta og styrer klar av kjensleladd ordbruk. «Folkemord» blir ytra i eitt av intervjua. Fokuset er på konkrete strategiar og operative fakta, ikkje analyse eller kategorisering. Dei som snakkar, sit i nattemørkeret på hustak i Tel Aviv. Publikum må berre lytta – og kan gjera opp sine eigne meiningar om vitnemåla.

Kva som elles blir sagt i biletlegginga av vitnerøystene, er ei litt anna sak. Kamera kikkar frå taka og inn i varmt opplyste, israelske heimar og kaldslege militærkontor slik overvakarane observerer Gaza. Men kameraet gjer også andre observasjonar, som blir politisk ladde av samanhengen. Vi ser storbyen stansa eit par minutt til det årlege minnet om offera for holocaust. Vi ser eit glimt av cinemateket i byen, som viser ein retrospektiv av Claude Lanzmann, regissøren av «Shoah» (1985).

I svarte natta

Endre Ugelstad

Maria Høy Hansen

Under valgkampen i 2025 var statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) med på markere byggestart for nye ­Kloden ­teater i Groruddalen. Så ­fulgte kulturminister ­Lubna Jaffery (Ap) opp med å legge grunnsteinen i sommer.

Nå henger imidlertid åpningen av det nye bygget i en tynn tråd.

Årsaken er at Kloden teater har fått betydelig mindre i driftsstøtte i forslag til neste års statsbudsjett enn de hadde budsjettert med.

– Vi søkte om 14 millioner i driftsmidler for 2027, men får bare 3. Hvis dette blir stående, får vi ikke åpnet teateret, sier Ådne Sekkelsten, teatersjef ved Kloden.

Kloden teater åpnet i 2021 som et scenekunsthus for barn og ungdom. Siden ­åpningen har de midlertidig holdt til i et gammelt ­lokale på Økern, men ­planen har vært å flytte inn i et nytt teaterhus som bygges inn i et gammelt fabrikklokale i ­Kabelgata i Hovinbyen.

Det nye bygget ble mulig etter at regjeringen i budsjettet for 2025 bevilget 58 millioner i nasjonale kultur­byggmidler, og Oslo ­kommune bevilget 22,5 millioner i investeringstilskudd. Oxer ­eiendom, Spare­bankstiftelsen DNB og Kulturrom står for resten av byggemidlene.

De tre millionene teateret får i neste års budsjett, er ikke bare mindre enn de hadde søkt om. Det er også én million mindre enn teateret fikk i støtte for 2026.

– Vi har lagt opp til en god del egeninntekt. Men vi har hele veien vært tydelige på at kommune og stat må være med å sikre driftskostnadene. Det dreier seg om et teater for barn og unge som også skal være en spydspiss for byutviklingen i Oslo og for det frie scenekunstfeltet i Norge, sier Sekkelsten.

Vi kan ikke bygge et bygg for så å la det stå tomt.

Dramatisk før teateråpning

Dag Eivind Undheim Larsen

– Dette er et karakterdrap på hele familien min, sa Frode Fasting Torgersen under lanseringen av boka «Karakterdrap» på Gyldendal-huset i Oslo i går formiddag.

Han hadde nettopp hørt forfatter Bjørn Olav Jahr presentere hovedfunnene i sin nye bok om Torgersen-saken.

I 1958 ble Fredrik Fasting Torgersen dømt for drap og voldtekt av 16 år gamle Rigmor Johnsen året før. Et drap som fant sted i en bygård med adresse Skippergata 6 b – midt i Oslo sentrum.

I gårsdagens Klassekampen slo Jahr fast at dommen mot Torgersen var korrekt – ut fra det han omtalte som en «samlet bevisvurdering».

Under pressekonferansen på Gyldendal-huset gjentok forfatteren sine poenger, og da tok det heller ikke lang tid før Frode Fasting Torgersen, Torgersens nevø, grep ordet.

Han var tydelig misfornøyd med måten onkelen og den øvrige familien blir framstilt på i boka. Fra tilhørerplass – og på uklanderlig østkantdialekt – kritiserte han også de tekniske bevisene i saken.

Nevøen mener politiet har gjort seg skyldig i det han kaller for «kjeltringstreker» fordi de – etter hans mening – har manipulert det såkalte avføringsbeviset.

– Dette er Norges største justismord, sa han opprørt.

Dette er et karakterdrap på hele ­familien min.

– Også usympatiske mennesker kan være tiltalt med urette

Hannah Bull Thorvik

– Utenfor Frankrike kjenner man ham primært som filosof. Men i Frankrike er han kjent som aktivist og som en som sto veldig langt til venstre, sier Martin Wåhlberg, litteraturprofessor ved NTNU.

I dag er det hundreårsdagen for Michel Foucaults fødsel (1926–1984). Om man i det hele tatt kan kalle ham filosof, er et åpent spørsmål – selv valgte han tittelen professor i «tankesystemenes historie» da han ble ansatt ved Collège de France.

Foucault er i dag kjent som en filosof som setter et kritisk søkelys på maktovergrep i samfunnet, gjennom studier av fengsler og hva som omtales som sykt. Han skrev også flere bind om seksualitetens historie.

I hjemlandet går ikke jubileet ubemerket hen. Gjennom 2026 markeres jubileet med foredrag, seminarer og andre arrangementer. Ved hans tidligere lærested, ­Collège de France, vises dessuten en utstilling i samarbeid med Frankrikes nasjonalbibliotek.

– Hvis man beskjeftiger seg med Foucault i hjemlandet hans, tar man også et politisk standpunkt, sier Wåhlberg, som selv har studert i Frankrike og siden valfartet mye dit.

– Sånn opplever jeg ikke at det er i Norge. Hvis du leser Foucault, så stemmer du ikke nødvendigvis Rødt eller SV.

Wåhlberg opplevde selv at han hørte langt mer om Foucault da han kom hjem til Norge enn da han var i Frankrike. Men det betød ikke at franskmenn ikke kjente til ham. Han hadde en annen rolle der, og var langt mer til stede i den breie samfunnsdebatten.

– Han levde i en tid da tv-mediet var blitt en stor ting, og han var en veldig tydelig offentlig provokatør – tidvis ganske mislikt i den franske offentligheten, på en måte man ikke helt oppfatter hvis man bare leser verkene hans i dag.

Foucault har en veldig annerledes status utenfor Frankrike enn i hjemlandet.

Den første tv-filosofen

Christopher Olssøn

– Jeg er overbevist om at Torgersen er skyldig, sier forfatter Bjørn Olav Jahr.

Det er Fredrik Fasting Torgersen han snakker om. Mannen som i 1958 ble dømt for drap og voldtekt av 16 år gamle Rigmor Johnsen året før. Et drap som fant sted i en bygård med adresse Skippergata 6 b – midt i Oslo sentrum.

Torgersen hevdet sin uskyld helt fram til han døde i 2015, og saken er blitt omtalt som et av Norges verste justismord. Saken er begjært gjenopptatt sju ganger. Siste avslag på gjenopptakelse kom i 2021.

På et kontor i forlagshuset Gyldendal er det en tydelig fornøyd forfatter som nå holder et rykende ferskt eksemplar av boka «Karakterdrap» mellom hendene.

Det er ingen overdrivelse å hevde at Bjørn Olav Jahr har svart belte i justismord. I 2017 ga han ut ei bok hvor han argumenterte resolutt for at Viggo Kristiansen var uskyldig dømt for dobbeltdrapet i Baneheia – og fem år seinere ble Kristiansen frikjent.

Da det ble kjent at Jahr skulle granske drapet i Skippergata, var det nok flere av Torgersens støttespillere som la en sjampanjeflaske til kjøling. Nå blir de skuffet.

– Jeg mener det er et solid helhetsbilde her som peker mot at Torgersen er skyldig. Det som på fagspråket kalles en «helhetlig bevisvurdering». Det er altså ingen «smoking gun» her, men en lang rekke av indisier som taler for at dommen fra 1958 er korrekt.

Torgersen-saken har vært en verkebyll i norsk offentlighet gjennom et halvt århundre. Ikke minst takket være forfatter Jens Bjørneboe, som la ned et stort arbeid for å vise at Torgersen ble utsatt for et justismord, noe som blant annet munnet ut i teaterstykket «Tilfellet Torgersen».

Det er et solid helhetsbilde som peker mot at han er skyldig.

Avviser justismord i Torgersen-saken

Selma Stormyren Larsen

NRK-leserne hater denne boka: – Smisker med Booktok

«Jeg har bare lyst til å si et stort NEI til hele denne boka, og det provoserer meg at det gis ut så elendige bøker.»

Det store nei-et kommer fra én av mange nordmenn som pløyer seg gjennom romanen «Verity» i disse dager.

NRK har nemlig plukket den ut til sin nyeste lesesatsing «Boktober», hvor norske «profiler» leser hver sin bok og diskuterer med lesere på NRKs nettsider.

Satsingen skal ifølge statskanalen fremme leseglede – men det er lite glede å spore i diskusjonen om amerikanske Colleen Hoovers «Verity». Leserne rapporterer om «flaut dårlig lesning», «enkelt og repeterende språk med en historie så full av logiske brister at det ikke er mulig å tro på» og «helt krise» kvalitet.

– Det virker som om boka er skrevet i full fart, sier Boktober-deltaker Therese Krzywinski til Klassekampen.

Hun var nysgjerrig på Hoovers roman, men ble skuffet over kvaliteten: «Helt ræva, faktisk. Sukk!» skriver hun i NRK-diskusjonen.

– Det er veldig lettvinte og overflatiske beskrivelser av både situasjonene og personene. Det virker som et førsteutkast.

Blant de andre bøkene som er med, er Helge Ingstads «Pelsjegerliv» og Agnes Ravatns «Fugletribunalet» – men ingen ser ut til å være så dårlig likt som amerikanske Colleen Hoovers «Verity».

Det virker som om boka er skrevet i full fart.

Leserne slakter NRKs «Boktober»-­lektyre

Endre Ugelstad Aas

Anniken C. Mohr

– Bibliotekene må ta innover seg at dette er noe vi mest sannsynlig vil se mer av, sier Siv Christine Bjørang Jørstad til Klassekampen.

Hun er skolebibliotekar ved Valle Hovin videregående skole i Oslo og sitter i forbundsstyret i Bibliotekarforbundet. Jørstad kommenterer funnene i en ny rapport fra Norsk bibliotekforening som kartlegger sensurforsøk ved norske biblioteker.

Her kommer det fram at én av fire respondenter skal ha opplevd forsøk på påvirkning fra bibliotekets brukere. Med påvirkning menes her henvendelser om å endre eller fjerne samlinger, utstillinger eller arrangementer.

Saken ble først omtalt i Subjekt. Jørstad har tidligere advart om et fenomen hun omtaler som «mikrosensur» i et leserbrev i Bok og Bibliotek.

– Det er at bøker fjernes, ødelegges eller gjemmes i biblioteket for å hindres andres tilgang til dem. Som oftest er det litteratur som tar opp temaer som verdensbilder, religion, politikk, seksuell legning og minoriteter og kjønn, sier hun.

Kartleggingen er gjennomført av Bibliotekforeningens utvalg for demokrati og ytringsfrihet. Den baserer seg på svar fra 391 bibliotekansatte høsten 2025. Respondentene ble bedt om å rapportere erfaringer fra de siste fem årene.

32 prosent har opplevd negative reaksjoner på innhold i bibliotekets samlinger.

Forsøkene på påvirkning følger kulturkrigen i USA.

Frykter mer biblioteksensur

Klokka ett den 3. desember kan amerikanske borgere bli vitne til noe de aldri før har sett.

Dødsdømte Nidal Hasan, mannen som skjøt og drepte 13 personer ved den amerikanske forsvarsbasen Fort Hood i 2009, skal henrettes – til alles skue.

I forrige uke varslet USAs krigsminister Pete Hegseth at det hele skal direktestrømmes.

Det blir første gang landet gjennomfører en offentlig henrettelse siden 1936.

– Dette er et grenseløst sprang, sier filosof Arne Johan Vetlesen.

– Jeg er ikke overrasket, må jeg dessverre si. Det er en logikk i dette fra Trump-administrasjonens side. De vet at dette vil sjokkere og opprøre og dermed forsterke polariseringen de er ute etter.

Pete Hegseth har opplyst at Nidal Hasan skal henrettes ved eksekusjonspelotong.

«Vi skal være sikre på at folk får se det, at det er offentlig, fordi folk må skjønne at slike ting får alvorlige konsekvenser», har Hegseth uttalt til Real America’s Voice.

På Hegseths vakt skal det ikke vises snev av nåde eller tilgivelse.

Vil vise henrettelse: USAs krigsminister lager et bestialsk show, sier filosof

Kåre Bulie

Som små lyse hatter hviler 74 kupler på toppen av den monumentale bygningens ulike nivåer. De leder tankene på samme tid østover og ut i verdensrommet.

Det kombinerte nasjonal- og universitetsbiblioteket dukker med rette opp igjen og igjen dersom man søker etter Pristina på Google, utpreget fotogent som det er. Det sekskantede aluminiumsmønsteret som omslutter fasaden, gir inntrykk av at anlegget er pakket inn.

Institusjonen ruver i et parkområde ved innkjøringen til Kosovos hovedstad. Takket være det møtet mellom vestlig modernisme og frodigere nikk til byens eldre moskeer som preger den, er skapningen som ble til i 1970-årene, noe ganske for seg selv. Formgiveren Andrija Mutnjakovics bygning var da også en av få som fikk et særlig oppslag i katalogen da Museum of Modern Art (MoMA) i New York i 2018 viste utstillingen «Toward a Concrete Utopia: Architecture in Yugoslavia 1948–1980».

 av en ambisiøs plan for Pristinas universitet. «Mutnjakovics design kombinerte et visjonært perspektiv med referanser til Balkans arkitekturtradisjoner», skriver Arber Sadiki i katalogen.

Så påpeker arkitekten det «systemiske» ved bygningens tallrike små kuber og Mutnjakovics opphav i etterkrigstidens avantgarde-sirkler i Zagreb, Kroatias hovedstad. Lokalt ble biblioteket, hvis former kan knyttes til både islam og serbisk-ortodoks kristendom, oppfattet som en inkluderende gest i det multietniske samfunnet Kosovo og Jugoslavia var, ifølge Sadiki.

Når man går inn, oppdager man at bygningen drar på årene. Sammen med sine bemerkelsesverdige detaljer vitner den uansett om bøkenes rolle i Kosovo og den særegne, skulpturelle senmodernismen som fikk blomstre i Titos Jugoslavia.

 slett ikke alltid er blitt ivaretatt i årene etter landets oppløsning, vitner ungdoms- og sportspalasset som er del av samme arkitektoniske gruppering, om. Også anlegget som ble formgitt av to bosniere omtrent samtidig med biblioteket, ble inkludert i MoMA-katalogen. Et besøk avslører likevel en langt dårligere, delvis ruinlignende tilstand.

«Palassets» uttrykk et radikalt annerledes: en avlang, brutalistisk gigant som på samme tid strekker seg utover og peker dramatisk mot himmelen og skaper assosiasjoner til kirker. Den skjeggete herren som nå pryder fasaden, er imidlertid den avdøde Adem Jashari, grunnlegger av Kosovos såkalte frigjøringshær og en nasjonal helteskikkelse.

sent i 1990-årene dukker opp igjen og igjen når man vandrer i den lille hovedstaden. Det samme gjør amerikanske politikere som involverte seg i den: En Bill Clinton-statue ruver, og få meter unna har en klesbutikk fått navnet Hillary. Også Madeleine Albright er kommet på sokkel. Plutselig tar man seg i å spasere forbi Kosovos rehabiliteringssenter for torturofre.

Bill ­Clinton og Madeleine Albright er kommet på sokkel

Et forbløffende bibliotek lyser opp Kosovos hovedstad

Kari J. Brandtzæg

(Kunsthistoriker og konservator ved Munchmuseet

I februar fylte Willibald Storn 90 år, og første helgen i september åpnet utstillingen «Nederlagets seier» på Telemark kunstmuseum i Notodden. Til tross for sin sentrale posisjon i norsk kunsthistorie siden 1960-tallet er dette kunstnerens første museumsutstilling.

Vennskapet vårt startet som en profesjonell relasjon i 2014. Jeg skulle kuratere utstillingen «Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914–2014» på Kunstnernes Hus i Oslo. I en slik kunsthistorisk fortelling hadde Storn en selvfølgelig plass, men jeg var litt engstelig for å kontakte ham. For Storn var jo ikke hvem som helst, med sin fortid som radikal samfunnsstormer, et kraftfullt nærvær og en uredd fremtoning i liv og kunst.

Jeg traff imidlertid et sjarmerende og sjenerøst menneske, nysgjerrig og livsglad, som ønsket å gjøre en forskjell i verden med kunsten sin.

har jeg derfor mang en gang tatt turen til det rosa huset på Kampen i Oslo med blå karmer og med atelier i bakgården. Ofte har vi møttes i atelieret, hvor Storn klippet ut bilder av politikere eller mediepersonligheter fra aviser, som så ble klistret inn i bøker eller festet på mørke malerier med politiske budskap påskrevet: om å stoppe kapitalismens grådighet, krig og ødeleggelsen av kloden.

Atelierbesøkene har ofte blitt avsluttet med en tekopp ved langbordet på kjøkkenet hvor samtaleemnene har spent fra kjærlighetens mysterier og kunstutstillinger til de høyreradikale kreftenes fremvekst.

Det sistnevnte opprører Storn, for han ble født i opptakten til andre verdenskrig i Østerrike. Faren hans ble drept ved Østfronten, og i den lille katolske landsbyen Heiligen Kreuz «det hellige kors», utenfor Wien, vokste han opp med mor, stefar og søsken.

 Willibald Storn for få uker siden, var atelieret i bakgården låst. I stedet gikk jeg inn den åpne døra til huset og fant kunstneren liggende på en divan. Han fortalte meg at atelieret var pakket ned. Han orket ikke male lenger, for øynene sviktet, og sommerens skarpe sollys måtte holdes unna med mørke solbriller.

I det mørklagte rommet hang et maleri med påskriften «Welcome to the Dark Side of Love» over sofaen. Det var utført i vakre utflytende abstrakte former i grønt, gult, rødt og blått – og minnet om den tidlige avantgardens maleriske uttrykk slik vi kjenner det hos Olga Rozanova eller Sonia Delauney.

Det lignet ingen andre bilder jeg hadde sett av Storn, men han bekreftet at det var han som hadde malt det på slutten av 1980-tallet. Påskriften «Welcome to the Dark» slo meg som en uventet metafor for kunstnerens svekkete syn.

Jeg var litt engstelig for å kontakte ham. For Willibald Storn var jo ikke hvem som helst

Willibald Storn kler av seg for å redde planeten

I fjor høst gikk debatten om regjeringens bevilgning til et nytt mediesenter. Tenk – Senter for kildebevissthet, som det ble hetende, skal «fremme kritisk tenkning og kildebevissthet i befolkningen».

Flere reagerte på opprettelsen og hevdet at direkte mediestøtte ville være bedre bruk av pengene.

Men det ser ikke ut til at kulturminister Lubna Jaffery (Ap) lot seg overbevise. I neste års statsbudsjett opprettholdes støtta til senteret Tenk. I tillegg bevilges ti millioner kroner til et nytt senter for forskning på det offentlige ordskiftet.

Da regjeringen i fjor bestemte seg for å bevilge 20 millioner til opprettelsen av Tenk, var Senterpartiet blant de kritiske røstene.

Og nå er stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) i stuss over at det er nok et mediesenter på statsbudsjettet.

– Spørsmålet er om vi trenger enda et nytt mediesenter, sier han.

Pollestad stiller seg spørrende – eller etter eget utsagn «kritisk positiv» – til regjeringens forslag om å etablere enda et nytt senter for å drive medieforskning.

– Slike etableringer er jo gjerne noe politikere gjør for å vise handlekraft.

Slike etableringer er jo gjerne noe politikere gjør for å vise handlekraft.

Sentersatsing møter skepsis i Senterpartiet

Paris stinker – ikke av piss, som vanlig, men av brent søppel, og da hjelper det ikke at alle innbyggere har på seg hver sin unike parfyme. Sirener uler dag og natt, og jeg har ikke sovet skikkelig på en uke.

Jeg bor bak kirkegården Père-Lachaise og en kort sykkeltur fra Place de la Nation, den store rundkjøringen øst i Paris som er enten startpunkt eller endepunkt for demonstrasjoner. Det er ikke alltid lett å vite hva som foregår i byen. Har PSG vunnet Champions League, eller er det bare streik igjen? Umulig å si.

 dager siden skulle sykle forbi nevnte Place de la Nation, møtte jeg en fortsatt rykende slagmark: Hundre politibiler sto parkert. Rester etter fyrverkeri lå strødd, og utbrente grønne søppelkasser lå veltet på bakken. Det hadde akkurat vært sammenstøt mellom skoleelever og politi. Jeg innså raskt at dette ikke var stedet for en nevrotiker som meg – synd, man tror man er en hardbarka revolusjonær og krigsjournalist helt til man faktisk befinner seg på åstedet.

Romkameraten min er av en annen type – han spurte om han kunne låne svømmebrillene mine. Jeg hentet dem fram uten helt å skjønne hvorfor. Han skulle ned og fotografere opptøyene.

 demonstrasjonene har det overrasket meg hvor mange jeg etter hvert har snakket med, som har vært i klammeri med politiet, eller har noe uoppgjort med dem, og hvor mange jeg har sett løpe fra dem – på sykkel eller til fots. Vi snakker nok ikke om mønsterborgere, men tross alt ganske vanlige parisere. For en nordmann er det nesten utenkelig å stikke fra politiet, mens det her virker nærmest å være en lokal ferdighet å ta beina på nakken og forsvinne inn i massen.

Mange mener ordensmakten går over streken. Det er ikke uten grunn: Å demonstrere er tross alt en grunnleggende fransk rettighet på linje med ytrings- og forsamlingsfriheten. Riktignok kan politiet gripe inn hvis det foreligger risiko for forstyrrelser av «den offentlige orden». Uniformert med skjold og køller minner de mer om noe fra en Verhoeven-film enn om et jovialt norsk «onkel Politi». I beltet bærer de tåregassgranater og LBD – Lanceur de Balles de Défense – et våpen som avfyrer 40 millimeters gummikuler.

det lokale politiet som møtte skoleungdommen, blant dem BAC – Brigade anti-criminalité, enheten som hanskes med pågripelser. Det ga opphav til et populært plakatordspill blant elevene: «On veut juste le BAC, ils nous envoient la BAC!» – altså: «Vi vil bare ta eksamen, men de sender oss brigaden.» Da det ikke holdt, kalte politiprefekt Laurent Nuñez inn CRS – det spesialiserte opprørspolitiet – og mobile gendarmer. Politiets argument er, blant annet, at opprøret tidlig ble kuppet av profesjonelle bråkmakere, og nå må de ta kontroll før situasjonen ytterligere eskalerer.

Det franske idealet – som store deler av den vestlige verden ser ut til å ha kastet i søppelkassa – er at en god demonstrasjon skal ødelegge ettermiddagen til noen, ikke bare være et fredelig skoletog. Myndighetene lytter ikke til følelser; de lytter til rammende økonomiske konsekvenser. Man må visst lage et helvete til de ikke orker mer.

virker helt nytt fordi det er så stort, har det skjedd før: I 1990 og 1998 klaget skoleungdommen om akkurat det samme – for få lærere, dårlige lokaler, altfor lange dager – med ganske like virkemidler. Internett flyter over av arkivklipp der skoleungdom marsjerer gjennom gatene med bannere. De roper at maling flasser fra taket og at de trenger endring … 

. Det skrives tørt i kommentarfeltene at den store forskjellen er at 

 – en kommentar som selvfølgelig er myntet på de dårlige Pisa-resultatene.

En god demonstrasjon skal ødelegge ettermiddagen til noen

For nordmenn er det nesten utenkelig å stikke fra ­politiet. Slik er det ikke i Paris.

Jeg har vært på Kaffebrenneriet i fire år i ulike stillinger, forteller Charlotte Harjo (26).

Fra filialen i Urtegata på Grønland i Oslo serverer hun kaffe og bakverk til travle kunder. Tempoet er høyt, frekvensen inn og ut døra likeså, men mellom slagene finner Harjo tid til en kort prat med Klassekampens utsendte.

Det er likevel ikke barista Harjo har tenkt å bli. Med seg på CV-en har hun nemlig to bachelorgrader, én i mote og produksjon fra Oslomet og én i grafisk design fra Høyskolen Kristiania.

– Jeg har alltid likt designfag. Det er en måte å lage virkemidler på som kan gjøre verden litt enklere å forstå.

Som mange andre nyutdannede innen kreative næringer erfarer Harjo at det er trangt om både oppdrag og stillinger for tida. Derfor har hun gitt seg selv to år i fast jobb for at hun og samboeren skal kunne skaffe seg bolig, før hun vil trappe ned i stillingen og satse mer frilans.

Hun anslår at hun satt igjen med rundt 800.000 i studiegjeld etter studiene.

– Uansett hvor man vil i denne bransjen, tenker jeg det i starten handler om å bygge erfaring, sier hun.

Og hun er langt fra aleine om å tenke slik.

Vi har sett en enorm eksplosjon i studiegjeld.

Fra akademia til kaffebaren: Charlotte på Kaffebrenneriet har to bachelorgrader

rumm, lov meg at du ikke vil glemme meg, ikke noen gang, ikke engang når jeg blir hundre år gammel.» Brumm tenkte seg litt om. «Hvor gammel blir jeg da?» «Nittini.» Brumm nikket. «Det lover jeg», sa han.

Slik skildrer A.A. Milne (1882–1956) det siste møtet mellom Kristoffer Robin og Ole Brumm. Mens den første skal ut for å «utforske verden», har den andre sin plass i Hundremeterskogen. Sagt med den voksnes blikk: Det kommer et tidspunkt i barnets liv hvor det måta farvel med sitt kjæreste kosedyr.

Heldigvis har vi minnene å klamre oss til. Og skulle verden der ute bli litt for stor, er det aldri noen skam i å vende tilbake til sin barndoms fantasiverden en gang iblant.

Slik er budskapet blitt formidlet fra millioner av sengekanter, fra voksen til barn, i løpet av de siste hundre årene. For når vi skriver oktober 2026, har det nettopp gått et århundre siden den første boka om Ole Brumm og hans venner ble utgitt.

Hva er det med den sultne, snille bjørnen som appellerer så sterkt på tvers av generasjonene?

«Tilgjengelighet» er det første stikkordet Kristin Ørjasæter trekker fram.

Hun er professor emeritus ved Norsk barnebokinstitutt og kjenner godt til Milne og Brumm-universet. Siden «Ole Brumm» ble utgitt på norsk i 1932 i Rikka Deinbolls oversettelse, har det dukket opp 256 ulike titler med Brumm-figuren. Det viser et søk i Nasjonalbibliotekets arkivtjeneste Bokhylla.

Ørjasæter trekker likevel fram Thorbjørn Egners bearbeidelser, basert på «Barnetimen for de minste» på starten av 1950-tallet, og Tor Åge Bringsværds og Marianne Koch Knudsens komplette og reviderte oversettelse fra 1993.

Hold på de gamle original­bøkene, vil jeg si.

En liten bjørn i skogen til alle tider

Bendik Wold

Lista over forfattere som aldri mottok Nobels litteraturpris, er vel så imponerende som lista over faktiske prismottakere. Lev Tolstoj, Virginia Woolf, James Joyce, Marcel Proust, Anton Tsjekhov: Dette er forfattere som alle døde for minst 80 år siden, men som ennå gir gjenlyd i den litterære offentligheten – noe man knapt kan si om nyere vinnere som Patrick White (1973), Vicente Aleixandre (1977) eller Odysseas Elytis (1979).

Noen av utelatelsene er og blir reine skandaler. Hvorfor Bjørnson og ikke Ibsen, for eksempel? Fordi sistnevnte var blitt for gammel da nobelkomiteen vurderte ham; de anså ham for å være «en till hälsan bruten man, hvars lifslåga är slocknande». Seinere har mang en prisvinner kreket seg opp til podiet i Stockholm i geriatrisk tilstand. Bare i vårt århundre har to av vinnerne sittet i rullestol.

 – og likevel er det et årvisst ritual å peke ut stornavn som er blitt forbigått. Dagens Nyheter leverte et nytt eksempel tidligere denne uka, da avisa påpekte at det er gått over 30 år siden en amerikansk romanforfatter (Toni Morrison) ble hedret med en Nobel-medalje. Køen av kandidater begynner å bli lang: DeLillo, Pynchon, Oates, Kincaid, Robinson – det er snakk om «en litteraturhistorisk blind flekk», ifølge professor emeritus Bo G. Ekelund.

Etter årets pristildeling er det enda mindre sannsynlig at noen av de nevnte noensinne vil bli bespist på Stadshuset i Stockholm. Anne Carson er den tredje nordamerikanske lyrikeren som mottar utmerkelsen på bare elleve år (Bob Dylan fikk den i 2016, Louise Glück i 2020). Selv om nobelkomiteen for tida ikke virker overdrevent «woke», kan den ikke fortsette å begunstige den angloamerikanske litteraturen uten at resten av verden på et tidspunkt vil gjøre anskrik.

 er riktig vinner? Det er, prinsipielt sett, for tidlig å si. Det er jo dette som skiller nobelprisen fra alle slags retrospektive rangeringer av «tidenes beste forfattere»: Den er et forsøk på kanonisering 

, utført av et ganske tilfeldig utvalg mennesker i en avkrok langt nord i Europa. Selv om Svenska Akademien ynder å framstille seg som objektive og høykvalifiserte lesere, er de atten medlemmene overlatt til motens luner like mye som oss andre.

Eksempelvis var Akademiens tidligere sekretær Horace Engdahl tidlig ute (2004) med å erklære at den neste vinneren kunne bli «en forfatterjournalist, en reiseskildrer eller en essayist». Riktignok gikk det elleve år, men så fikk Svetlana Aleksijevitsj prisen. Til kulturell megalosaurus å være snudde Akademien seg ganske kvikt – noen vil si for kvikt. Da Dylan ble priset året etter, var det ikke få professorer som mente at nobelkomiteens litteraturbegrep begynte å bli 

i sine bøker om Nobels litteraturpris at hver generasjon innen Svenska Akademien har «gjort sin tolkning av testamentet ut fra sine vurderinger». Konservative faser er blitt avløst av progressive; elitistiske faser av mer folkelige – og når én generasjon har vært nær ved å kjøre prisen i grøfta, har den neste gjerne overkompensert og havnet farlig langt over i motsatt fil.

Mye taler for at vi burde betrakte nobelprisen ikke som en manifestasjon av verdensånden, men som en litt avansert selskapslek for bokinteresserte. Den som ønsker å lese seg opp på 1900-tallets fremste litteratur, kan trygt legge fra seg nobellista og heller se hen til «Århundrets bibliotek» – stemt fram av hundre norske litterater i 1991. Der er både Proust, Joyce og Woolf med, ja, til og med DeLillo. Til gjengjeld er den ikke like morsom å diskutere.

Vi burde se på prisen som en litt avansert selskapslek

Hvorfor går ikke nobelprisen til de beste forfatterne?

Sara Hegna Hammer

Ingrid Carlberg slo opp dobbeltdørene i Stockholm i går, satt Tone Hødnebø hjemme ved arbeidspulten – den samme pulten hvor hun har gjendiktet fem av kanadiske Anne Carsons bøker til norsk.

Hun ble mildt sagt overrasket da Carlberg leste opp nettopp Anne Carsons navn.

– Det er fantastisk gøy. Jeg trodde ikke nødvendigvis at hun skulle få prisen, og likevel hadde jeg en liten følelse av: kanskje i år, sier Tone Hødnebø til Klassekampen.

– Det er fantastisk fint for hennes forfatterskap. Det fortjener flere lesere, og det fortjener å bli oversatt. Carson er lærd, men også leken. Hun har en tørrvittig, underfundig tone som jeg liker veldig godt.

Hødnebø beskriver Carson som en lesende forfatter med særlig interesse for språkfilosofiske problemstillinger.

– Hun er opptatt av hva språk betyr, men også tid. Hun går tilbake til gamle tekster og drar dem inn i samtida. Hun åpner døra til en annen tid via språket.

Carson er også professor i antikkens litteratur og oversetter fra gresk. Virket som oversetter er nært knyttet til hennes egen litteratur, påpeker Hødnebø.

– Hun har et poetisk grunnsyn på språket: Det er umulig å være helt presis, men man prøver. Carson er opptatt av det umulige ved oversettelse, samtidig som all kommunikasjon er en form for oversettelse.

Det er ikke sikkert man skjønner alt, men man glemmer det aldri.

Hylles av Linn Ullmann: – Det er ingen over, ingen ved siden av

Tysdag vart fusjonen mellom Paramount Skydance og Warner Bros. Discovery (WBD) fullført etter eit år med blant anna bodkrig med Netflix og ein skarp tvist om konkurranselover. Søksmåla frå ei rad statar førte i sommar til at oppkjøpsraidets frontmann, David Ellison, truga med å flytta Paramount frå California. No står den 43-årige mediemogulen att som vinnar i eit politisk symboldrama med reelle konsekvensar for arbeidsplassar og kultur- og meiningsmangfald.

 er òg ein maktdemonstrasjon. Skydance var nemleg det einaste medieselskapet Ellison kontrollerte for berre 14 månadar sidan. Hans samling av tv-selskap som HBO, CBS, CNN og dei legendariske Hollywood-studioa Paramount og Warner Brothers, liknar i seg sjølv ein thriller. Amerikanske film- og finansmedia har òg omtalt prosessen med filmmetaforar. I «biroller» som Ellisons støttespelarar finn vi president Trump (ven av far og Oracle-gründer Larry Ellison) og Saudi-Arabias statlege investeringsfond. Blant «antagonistane» er tolv demokratisk styrte delstatar og ei samling kunstnar- og ytringsfridomsorganisasjonar i Block the Merger Coalition. Sistnemnde vil nok seia at røyndomsthrilleren slutta i ein illevarslande scene.

på å få bransjemotstandar over på si side lova Ellison frimodig å produsera minst 30 filmar i året. I forliket mellom delstatane og Paramount sist veke, måtte han forplikta seg på orda. Skydance må dei første fem åra lansera til saman 156 filmar – alle med eksklusiv visning på kino i minst 45 dagar. Dei skal òg produsera meir enn 180 tv-seriar.

Rett nok inneheld Skydances portefølje merkevarer som 

, men dei som kjenner filmøkonomien og det stadig skeivare maktforholdet mellom Hollywood og Silicon Valley, heva på augebruna då produksjonsmålet vart ytra.

Det finst ingen sikkerstikk lenger. Warner Bros. siste storfilm før samanslåinga var den nyleg lanserte og alt undergangsdømde klimasatiren «Digger». Tom Cruises største kinoflopp på nær 20 år ligg han an til å tapa 150 millionar dollar. Det er likevel småpengar i rekneskapen til Skydance.

i denne forteljinga er kjøpssummen for WBD på 110–111 milliardar dollar, alt etter korleis ein verdset handelen. Ellison sit att med 80 milliardar dollar i gjeld etter den langdryge og konfliktfylte bodrunden. Det er tungt å bera og kombinert styreleiar og konserndirektør Ellison – som vil via si tid til strategiar for ei lysande framtid – har alt tilsett ein med-konserndirektør til å kutta kostnader. Mest sannsynleg i form av masseoppseiingar og automatisering. Kjelder Business Insider har snakka med, kallar den tidlegare Mattel-direktøren Ynon Kreiz 

, så fagrørsla må berre bu seg på tøffe forhandlingar. Dei som får bli, må venta hard kamp for å vinna fram med sine idear.

Aktuelt

Forfatteren av «Normal People» kan ikke lenger selge bøkene sine i Storbritannia. – Nitrist og surrealistisk, sier advokat Hans Marius Graasvold.

Nazi-retorikken i debatten om Gaza risikerer å trivialisera folkemord både i fortid og sanntid.

Regjeringen kutter i driftsstøtta til Kloden – bare åtte måneder før teatret åpner et helt nytt bygg.

– Også usympatiske mennesker kan være tiltalt med urette

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kontroversiell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

Alle trodde at forfatter Bjørn Olav Jahr ville frikjenne Fredrik Fasting Torgersen.

NRK-leserne hater denne boka: – Smisker med Booktok

Frykter mer biblioteksensur

Pete Hegseth vil direktesende henrettelsen av en drapsmann. En kalkulert forråelse av den amerikanske kulturen, mener Arne Johan Vetlesen.

Europas yngste stat drømmer om EU-medlemskap, men Pristina later i begrenset grad til å ville tekkes gjester utenfra.

Det groteske, triste og komiske eksisterer stadig side om side i 90 år gamle Willibald Storns kunst.

Sentersatsing møter skepsis i Senterpartiet

Rapport fra en by i opprør.

Utdanning skulle være inngangsbilletten til øvre middelklasse. En hel generasjon endte likevel opp i servicebransjen, sier bokaktuelle Noam Scheiber.

For 100 år siden ga A.A. Milne og E.H Shepard liv til verdens mest kjente fiktive bjørn. Hva er det med Ole Brumm som gjør han så tidløs?

Hvorfor går ikke nobelprisen til de beste forfatterne?

I går ble kanadiske Anne Carson tildelt årets nobelpris i litteratur. Linn Ullmann har ett råd til nye lesere.

David Ellisons Skydance er selskapet som vil styra film- og medieframtida.

Det er vår oppgave å se på kunsthistorien med et nytt blikk, skriver Nasjonalmuseets kurator Wenche Volle.

Fra startup til Oscar

Arkitekter elsker nyanser, mens Gaute Brochmann mener det er en styrke å forenkle.

Regjeringen vil avvikle Kilden kjønnsforskning innen to år. – Framstår som detaljstyring, mener forsker.

Etter metoo-skandalen i 2017 har Svenska Akademien fornyet seg, men er det til det bedre? – Borte er mystikken og autoriteten, sier Victor Malm.

Eksperter advarer: Vi kan ikke stole fullt ut på Pangram

Forfat­teren av «Normal People» kan ikke lenger selge bøkene sine i Stor­britannia. – Nitrist og surrea­lis­tisk, sier advokat Hans Marius Graasvold.

Nazi-retorikken i debatten om Gaza risikerer å trivia­li­sera folkemord både i fortid og sanntid.

Regje­ringen kutter i drifts­støt­ta til Kloden – bare åtte måneder før teatret åpner et helt nytt bygg.

– Også usympa­tiske mennesker kan være tiltalt med urette

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kon­tro­ver­siell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

Alle trodde at forfatter Bjørn Olav Jahr ville frikjenne Fredrik Fasting Torgersen.

NRK-leserne hater denne boka: – Smisker med Booktok

Frykter mer biblio­tek­sensur

Pete Hegseth vil direkte­sende henret­telsen av en drapsmann. En kalkulert forråelse av den ameri­kanske kulturen, mener Arne Johan Vetlesen.

Europas yngste stat drømmer om EU-medlemskap, men Pristina later i begrenset grad til å ville tekkes gjester utenfra.

Det groteske, triste og komiske eksisterer stadig side om side i 90 år gamle Willibald Storns kunst.

Senter­satsing møter skepsis i Senter­par­tiet

Rapport fra en by i opprør.

Utdanning skulle være inngangs­bil­letten til øvre middel­klasse. En hel generasjon endte likevel opp i service­bran­sjen, sier bokak­tu­elle Noam Scheiber.

For 100 år siden ga A.A. Milne og E.H Shepard liv til verdens mest kjente fiktive bjørn. Hva er det med Ole Brumm som gjør han så tidløs?

Hvorfor går ikke nobel­prisen til de beste forfat­terne?

I går ble kanadiske Anne Carson tildelt årets nobelpris i litteratur. Linn Ullmann har ett råd til nye lesere.

David Ellisons Skydance er selskapet som vil styra film- og medie­fram­tida.

Det er vår oppgave å se på kunst­his­to­rien med et nytt blikk, skriver Nasjo­nal­mu­seets kurator Wenche Volle.

Fra startup til Oscar

Arkitekter elsker nyanser, mens Gaute Brochmann mener det er en styrke å forenkle.

Regje­ringen vil avvikle Kilden kjønns­forsk­ning innen to år. – Framstår som detalj­sty­ring, mener forsker.

Etter metoo-skandalen i 2017 har Svenska Akademien fornyet seg, men er det til det bedre? – Borte er mystikken og autori­teten, sier Victor Malm.

Eksperter advarer: Vi kan ikke stole fullt ut på Pangram

Forfatteren av «Normal People» kan ikke lenger selge bøkene sine i Storbritannia. – Nitrist og surrealistisk, sier advokat Hans Marius Graasvold.

Nazi-retorikken i debatten om Gaza risikerer å trivialisera folkemord både i fortid og sanntid.

Regjeringen kutter i driftsstøtta til Kloden – bare åtte måneder før teatret åpner et helt nytt bygg.

– Også usympatiske mennesker kan være tiltalt med urette

Michel Foucault ville fylt 100 år i dag. Hvordan ble en kontroversiell fransk aktivist verdens (kanskje) mest siterte akademiker?

Frykter mer biblioteksensur

Pete Hegseth vil direktesende henrettelsen av en drapsmann. En kalkulert forråelse av den amerikanske kulturen, mener Arne Johan Vetlesen.

Sentersatsing møter skepsis i Senterpartiet

Utdanning skulle være inngangsbilletten til øvre middelklasse. En hel generasjon endte likevel opp i servicebransjen, sier bokaktuelle Noam Scheiber.

Hvorfor går ikke nobelprisen til de beste forfatterne?

David Ellisons Skydance er selskapet som vil styra film- og medieframtida.

Det er vår oppgave å se på kunsthistorien med et nytt blikk, skriver Nasjonalmuseets kurator Wenche Volle.

Regjeringen vil avvikle Kilden kjønnsforskning innen to år. – Framstår som detaljstyring, mener forsker.

Etter metoo-skandalen i 2017 har Svenska Akademien fornyet seg, men er det til det bedre? – Borte er mystikken og autoriteten, sier Victor Malm.