Endre Ugelstad Aas

Dag Eivind Undheim Larsen

#fff

#000

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen 

Hvilke tekster og sanger kan ungdommer fra Bodø, Kristiansand og Stavangersamles om når de begynner å studere en gang i framtida?

Spørsmålet ble løftet fram av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) da hun i går presenterte forslagene til de nye innholdslistene for grunnskolen.

I fjor ga Nordtun Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide lister med eksempler på innhold som lærerne kan ta i bruk i grunnskolen. Bakgrunnen er at dagens læreplaner har blitt kritisert for å være vage og diffuse.

Formålet er både å gi lærerne en veileder og å gi elevene et felles referansegrunnlag som kan styrke samhold og identitet.

– Å bygge et sterkere samhold i landet vårt og fokusere på det som forener og binder oss sammen på tvers av generasjoner, mener jeg er viktig for å bygge motstandskraft i befolkningen. Særlig i den tida vi er inne i nå, sier Nordtun til Klassekampen.

Nå oppfordrer hun til en debatt om innholdet i listene.

I går ble listene for samfunnsfag, musikk og norsk og samisk sendt ut på høring. De er satt sammen av fire ekspertutvalg oppnevnt av Utdanningsdirektoratet.

I samfunnsfag er blant annet klemmen til Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen etter 22. juli tatt med, mens musikklærere kan plukke fra en bukett med alt fra «Bro bro brille» og Knutsen & Ludvigsen, til Åge Aleksandersen, Dimmu Borgir og Tøyen-rapperen Musti.

Dette skal skape samhold i landet

Bendik Wold

Etter at det lenge har vært bom stille rundt Aschehoug-salget, kunne Klassekampen denne uka melde at Amediastiftelsen er interessert i by på det gamle forlagshuset. Nyheten fikk mange i bransjen til å puste lettet ut. Håkan Rudels i svenske Bonnier Books varslet allerede i høst at han står klar med sjekkheftet, men utspillet ble ikke akkurat møtt med trampeklapp. Liksom på 1980-tallet, da Bonnier slukte Cappelen, tegnes det et skremmebilde av hva som kan skje hvis storforlaget «selges ut av landet».

 starte, må meklerhuset Arctic somle seg til å sende interessentene en fullstendig salgspresentasjon. Hvorfor dette har tatt dem nesten et halvt år, er uklart, men det kan være et tegn på at man i kulissene er travelt opptatt med å kurtisere en norsk eierkandidat. Det bør ikke overraske noen om den utkårede er nettopp Amediastiftelsen.

For den bokinteresserte greina av Nygaard-familien – forhenværende sjef William og hans etterfølger, sønnen Mads – er dette trolig den eneste måten å beholde en viss makt over forlaget på. Hvis Bonnier overtar sjappa, vil de mest sannsynlig sette inn en av sine egne folk i sjefsstolen.

 lød William Nygaards karakteristikk av Bonniers oppkjøp av Cappelen i 1987. Den gang hadde advarslene en viss berettigelse, siden svenskene kom marsjerende over Kjølen med forventninger om fripris og generell liberalisering av bokmarkedet. Etter hvert viste det seg at Bonnier var villig til å innrette seg etter den norske bransjeavtalen, og fram til deres veier skiltes i 2021, hadde Bonnier og Egmont et fredelig sameierskap av det fusjonerte Cappelen Damm.

At nettopp Bonnier holdes opp som et skremmebilde, er paradoksalt, for Bonnier er utvilsomt det svenske forlaget som likner mest på Aschehoug: Det er gammelt (stiftet 1837), familieeid og har et sus av tradisjon og ærverdighet som konkurrentene mangler. Mens Aschehougs stjerne har falmet noe de siste årene, er Bonnier i dag nesten totalt dominerende i det svenske markedet.

«I Bonniers tilfelle jobber ennå børsen for katedralen», uttalte Aftonbladets litteraturredaktør Rasmus Landström til Klassekampen i høst. «Denne høsten har de en utrolig god utgivelsesliste. De får et slags monopol.»

 Amediastiftelsen? En stiftelse er en stødig og forutsigbar eierform. På papiret finnes ingen utbyttekrav, eventuelle overskudd går til allmennyttige formål. Men alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller. Thon-gruppen er eid av en stiftelse, det samme er Ikea, Bertelsmann, ThyssenKrupp og Carlsberg – selskaper som i praksis drives etter de nøyaktig samme bedriftsøkonomiske prinsippene som konkurrentene.

Slik har det også vært med Amedia, som i 2022 passerte Schibsted og inntok tronen som Norges største medieeier. Amedias suksessoppskrift har vært å sluke småaviser og innrullere dem i et konsernsystem med sterk målstyring, stoffdeling og strømlinjeformet produksjon – «one size fits all». Lokalt særpreg er det lite rom for. Amedia-ledelsen har utvist stor ekspansjonslyst, og gjennom en serie oppkjøp er det blitt mulig å eksportere modellen til Sverige (Mittmedia) og Danmark (Berlingske).

 Amediastiftelsen ingen erfaring med – i motsetning til Bonnier. Til gjengjeld har Amedia-folket gang på gang vist at de kan skape lønnsomhet i undergangsdømte bedrifter. Et slikt talent kan saktens komme til nytte i Aschehoug, der forlagsdrifta har gått med underskudd åtte av de ti siste årene.

Alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller

Trusselen fra øst

Mylena Kifle

Har du lurt på hva favorittartistene tjener på Spotify-lyttingen din? En ny nettside gir deg svaret.

Musiker og lærer Hans Martin Austestad har lyttet til bandet Wings i nesten 40 timer på Spotify. Dét gir lite utslag i kroner og øre: På 16 år har Paul McCartneys gamle band tjent totalt 27 kroner på lyttingen til Austestad.

– Det overrasket meg at lyttingen min har generert ­såpass lite til artistene jeg hører på. For meg er det et viktig poeng at pengene jeg bruker, skal støtte opp under musikk jeg vil høre mer av, sier han.

Spotify er pliktig til å levere ut dataene om lyttingen din hvis du ber dem om det. Utfordringen er at filene er uleselige for de fleste.

Austestad har derfor laget en nettside hvor du kan legge inn filene. Verktøyet avkoder deretter hva lyttertallene dine er, og regner ut hvor mye artistene har tjent på lyttingen din.

Nettsida er publisert på utviklerplattformen GitHub og er tilgjengelig på lurenstudio.no/spotify. Austestad forteller at han allerede har fått gode tilbakemeldinger.

Men hvordan har en indieartist og musikklærer utviklet et slikt verktøy?

Vel, under pandemien gikk Austestad en stund uten jobb, og da tok han et kodekurs gjennom Nav.

Det han lærte der, har han brukt til å lage denne nettsida som han håper vil synliggjøre det han mener er et uholdbart økonomisk system.

Vi har aldri brukt så mye penger på musikk i Norge, men pengene når ikke fram til oss som lager musikken.

Avslører hva artister tjener på din lytting

– Vi er fremdeles kjempeinteressert i Aschehoug, sier Håkan Rudels i Bonnier Books.

Det ærverdige forlagshuset Aschehoug, som har vært en del av norsk bokbransje i 154 år, er lagt ut for salg. Budrunden er ennå ikke kommet i gang, men Aschehoug-sjef Mads Nygaard har tidligere uttalt at et stort antall interessenter har meldt seg.

I går skrev Klassekampen at Amediastiftelsen, med daglig leder André Støylen i spissen, nå vurderer å legge inn et bud på forlaget.

«Vi kommer til å se nærmere på Aschehoug med utgangspunkt i muligheten for et stiftelseseid forlag», sa Støylen til Klassekampen i går.

Håkan Rudels, som er sjef for svenske Bonnier Books, har tidligere luftet sin interesse for det norske forlaget. På telefon fra London bekrefter han at kjøpelysten ikke er blitt mindre.

– Som de fleste andre interessentene venter vi nå på mer informasjon om de respektive delene av forlaget. Utover det har jeg vel ikke så mye nytt å melde, sier Rudels.

Så langt har de mulige kjøperne fått en såkalt pre-teaser som presenterer forlagets virksomhet. Nå venter de på en mer fyldig salgspresentasjon i form av en såkalt information memorandum.

Aschehoug-konsernet består av en rekke ulike deler. De eier for eksempel hele Universitetsforlaget og 91 prosent av forlaget Oktober.

Vi venter på mer informasjon om de respektive delene av forlaget.

Bonnier står klar med sjekkheftet

Guri Kulås

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Nittifem år er ein alder då globale leiarar flest for lengst har byrja å bruka mest tid på yatchen og golfbanen, men ingenting ved Rupert Murdoch er alminneleg. Han er det einskildmennesket som i sterkast grad har endra vestleg presse og tv-nyhende i løpet av sin 70-årige karriere. Han har bygd mykje og øydelagt meir.

Produksjon av profitabel journalistikk på kostnad av sanning og samfunnsnytte er hjarteblodet til mediemogulen, som framleis er både styreleiar og direktør i det familiekontrollerte News Corp. Og jamvel om eldstesonen Lachlan – etter beisk, rettsleg arvestrid med søskena – har tatt over den same doble leiarrolla i søsterselskapet Fox Corporation, er sjuande far i huset «styreleiar emeritus». Rupert har enno eit ord med i laget for styringa av Maga-megafonen Fox News, som han grunnla i 1996, i tillegg til konservative storaviser på begge sider av Atlanteren som The Wall Street Journal og The Times.

 ei komande endring om ei raskt skiftande medierøynd der avismannen Rupert Murdoch lenge (med etisk skitne triks og fagforeiningsknusing) har klart å symja motstraums. News Corp leverer framleis solid vekst frå år til år, men som The Guardian har peika på, kjem 85 prosent av inntektene frå Dow Jones & Company, morselskapet til The Wall Street Journal, som òg tenar pengar på finansrådgjeving og eigedomsformidling.

Tabloiden New York Post, Murdochs første bruhovud i USA og avisa som kopla Murdoch med Donald Trump, er eit tapssluk. At avisa oppretta ei eiga Los Angeles-utgåve i februar i år, verkar meir som ei politisk enn ei økonomisk investering under Trump 2.0.

 dei britiske avisene som på 1980-talet skapte den økonomiske plattforma for bygginga av det som i 2010 var verdas største medieselskap. The Times og The Sunday Times har klart å veksa digitalt, men mistar annonseinntekter.

Tabloidgiganten The Sun, avisa som kunne avgjera britiske parlamentsval, har tapt lesarar og pengar heilt sidan hacking-skandalen i 2011. Den ulovlege telefontappinga av alle frå den myrda 13-åringen Milly Dowler til terroroffer, kjendisar og kongelege førte til eit svært kostbart oppgjer som tappa både publikums og aksjeeigarars tillit til News Corp, og som medverka til splittinga i dagens to søsterselskap. Å betala seg ut av skandalar og søksmål har vore Ruperts konsekvente strategi: overfor eigne barn, sextrakasserte Fox-journalistar og valautomat­selskapet Dominion, som Fox News skulda for presidentvalfusk i 2020.

 ei komande endring i at Lachlan Murdoch ikkje har ønskje eller ambisjonar om å vidareutvikla det journalistiske imperiet etter Rupert og farfaren Keith. Politisk står han (minst) like langt til høgre som forfedrane, men i staden for å bu nær verdas maktsentrum har han flytta heim til Sidney. Derfrå fjernadministrerer han Fox Corporation i ei tidssone som ligg 16 timar før dei politiske avgjerdene i USA.

Journalist og forfattar Gabriel Sherman, som nyleg gav ut den uautoriserte familiehistoria «Bonfire of the Murdochs. How the Epic Fight to Control the Last Great Media Dynasty Broke a Family – and the World» (Simon & Schuster), er mellom dei som trur Lachlan kan koma til å selja (delar av) selskapet til ein annan mediemilliardær når han ikkje lenger er bunden av sin lojalitet til Rupert. Samstundes ser det ut som posisjonen til flaggskipet Fox News blir forsøkt utfordra.

Å betala seg ut av skandalar har vore strategien

Sjuande far i huset

Mediebedriftenes Landsforening la i går fram oppdaterte opplagstall. De viser utviklingen i totalopplaget for norske aviser fra andre halvår i 2024 til andre halvår i 2025.

Etter tre år med nedgang peker pila sakte oppover for norske aviser, og totalopplaget øker med 1,6 prosent. Mye av veksten skyldes framgangen til noe få store – og mange små – aviser.

VG+ er den store vinneren med en økning på 37.000. Dermed står de for 95 prosent av den samlede økningen i totalopplaget.

Også Fædrelandsvennen, Finansavisen og Klassekampen går fram, mens utviklingen er mer eller mindre flat for de fleste storavisene – med unntak av VGs papirutgave, som faller med 12 prosent.

Samtidig er nedgangen stor for flere av Aller-konsernets publikasjoner.

Både Dagbladet og Se og Hør går nemlig betydelig tilbake på opplagsgrafen. Fra 2024 til 2025 har Dagbladet Pluss mistet nesten 14.000 abonnenter, som tilsvarer en nedgang på 17 prosent. Dagbladet Pluss er dermed avisa som har mistet det høyeste antallet faktiske abonnenter i perioden.

Bjørn Carlsen, redaktør i Dagbladet Pluss, kommenterer nedgangen slik i en e-post:

«Dagbladet har en god stund nå jobbet med profil. Det vil si at vi prioriterer nyhetssaker og har styrket nyhetsprofilen på fronten vår, blant annet på bekostning av saker bak betalingsmur, og også hvilken type saker vi lager.»

Aller blør abonnenter

Aschehoug-salget: Kan bli norsk-svensk duell om eierskap

– Jeg kan bekrefte at vi har signalisert interesse, sier André Støylen, daglig leder i Amediastiftelsen.

Forlagshuset Aschehoug har vært et flaggskip i norsk bokbransje i over 150 år. Det har vært styrt av Nygaard-familien siden 1888, men i høst kom nyheten om at Aschehoug skulle legges ut for salg.

Salgsprosessen er i gang, og det er meklerhuset Arctic som har fått oppgaven med å tilrettelegge salget. Før jul ble det sendt ut en foreløpig en presentasjon av Aschehoug – en såkalt «pre-teaser» under navnet «Project Prima Vera» – til mulige interessenter.

Potensielle kjøpere fikk så en frist fram til 19. desember for å melde sin interesse. I starten av januar uttalte Aschehoug-sjef Mads Nygaard til Klassekampen at «et stort antall interessenter seg» hadde tatt kontakt.

Blant dem som tidligere har luftet sin interesse, er Håkan Rudels, sjef for svenske Bonnier Books.

Nå viser det seg at Amedia­stiftelsen, med daglig leder André Støylen i spissen, også er blant dem som vurderer å by på forlaget.

– Vi kommer til å se nærmere på Aschehoug med utgangspunkt i muligheten for et stiftelseseid forlag.

– Betyr det at dere vil legge inn et bud?

Vi går inn med det handlingsrommet vi har, og det er ikke all verden.

Vurderer bud på Aschehoug

Selma Stormyren Larsen

– Prinsipielt vil jeg si at tenkningen blir gal, sier NRK-veteran Christian Borch, som var nyhetsanker og journalist i NRKs utenriksredaksjon i nesten 40 år.

Nå skal den gamle arbeidsplassen hans legges om. Fra påske vil ikke lenger NRKs cirka 30 utenriksjournalister være samlet i én redaksjon, men fordeles på tre separate avdelinger: «Nyhetsinnhold», «Breaking og publisering» og «Debatt og forklaring».

Borch stiller seg tvilende til om det er en god idé.

– Sigurd Falkenberg Mikkelsen [utenriksredaktør, red.anm.] er en fornuftig fyr, og han forsvarer dette. Men problemet med NRK er at det sitter en masse mennesker oppover i korridorene med bakgrunn fra markedsføring og økonomi, og som tar beslutninger basert på kommersielle vurderinger. Dette smaker av dét, sier Borch.

NRKs nyhetsdirektør Marius Tetlie sier at de gjennomfører endringene for å styrke journalistikken.

– Vi gjennomfører endringene for å styrke journalistikken. Vår jobb er å levere faktabasert og troverdig journalistikk i en verden som er urolig og usikker. Dette ha vært førende for vårt arbeid med ny organisering, sier Tetlie

I Klassekampen i går advarte Norsk Journalistlags klubbleder Hans Christian Eide om at fagmiljøet kan bli svekket av omorganiseringen.

Å ødelegge fagmiljøer er noe av det ­verste du gjør.

Veteraner steiler over oppdeling av uriks

Christopher Olssøn

Kulturbyråd Anita Leirvik North (H) setter ned foten.

I februar gikk kulturskolen ut i Klassekampen og meldte at de så seg nødt til å gjøre gratisplassene i AKS om til betalte plasser. Kulturskolen må nemlig kutte 10,3 ­millioner kroner i løpet av året.

Men byråden vil ikke tillate kulturskolen i Oslo å skrote gratisplassene de tilbyr ­gjennom Aktivitetsskolen (AKS).

– Vi har hatt en dialog med ledelsen i Kulturetaten der vi har sagt at med den begrensede innsparingen det vil ha, så er det ikke verdt det. De må håndtere kuttet på et annet vis, sier North.

– Gir dere kulturskolen ekstra midler for å frede AKS-plassene?

– Nei, etaten må håndtere sitt rammekutt på lik linje som alle andre i kommunen. Det finnes flere måter å ta et kutt på, og jeg er sikker på at vi klarer å finne gode måter å gjøre det på som ikke rammer barn og unge på den måten AKS-kuttet ville gjort, sier North.

Oslo kommune har vært nødt til å kutte betydelige summer de to siste årene. I 2025 hadde imidlertid Oslo et overskudd på 1,2 milliarder kroner, blant annet på grunn av ekstrabevilgninger fra regjeringen.

Men kommunens etater må fortsatt kutte, og i kulturskolen er det krise, sa tillitsvalgt Jacob Willersrud i februar.

Det er en ansvars­fraskrivelse fra byråden å si at vi bare må finne et annet sted å kutte.

Freder gratis-plasser

Kåre Bulie

Sorte bokstaver på døren vitner om utviklingen: «Takk for turen.» Oslos ledende reisebokhandel gjennom tre tiår har stengt hovedkvarteret bak slottet. Nomadens karakteristiske hvite dromedar på rød bakgrunn troner stadig ved døren, men «Til leie»-skiltet» som har supplert den over inngangspartiet, antyder at også dyret er på vei bort.

«Du kan besøke oss på nett», legges det til. Men hovedpoenget med en spesialbokhandel i en tid da store kjeder dominerer bransjen, er den særlige kunnskapen og den mer personlige servicen den kan tilby. Slikt kommer atskillig bedre til sin rett i fysiske møter enn digitalt.

 i årevis har utgjort for forhandlere av guidebøker og kart, gjør det likevel imponerende at butikken har holdt ut til 2026. Den oppsiktsvekkende innholdsrike Tronsmo fortsetter å holde fanen høyt for uavhengige bokhandler i hovedstaden. Nomaden tilbød ­imidlertid noe eget. Uten den blir bok-Oslo fattigere. Trondheim-filialen er allerede borte, i likhet med den reisebutikken rakk å etablere i Deichman-biblioteket i Bjørvika.

Nomaden var nemlig mer enn en bokhandel. Den var en slags livsstilsbutikk – som antydet at det å reise handler om noe større enn tilfeldige utflukter og avbrekk. At den ikke var hvilken som helst forretning, ble understreket av at ansatte fikk opptre som reiseeksperter i mediene.

 bøkene og kartene som utgjorde kjerneutvalget, tilbød Nomaden klær, ryggsekker og alskens reiserelevante smågjenstander. Bokhyllene var dessuten fylt av mer enn guidebøker: Også ambisiøse reisende forfattere – fra Tor Eystein Øverås til Bruce Chatwin, fra Åsne ­Seierstad til Ryszard Kapuściński – fikk plass. Fra vinduet lyste globuser som fortalte om den store verdenen Nomaden levde av og oppfordret nordmenn til å begi seg ut i.

Likevel var det guidene, enten de het Lonely Planet eller Rough Guides, Bradt eller Moon, som dominerte. Sammen utgjør disse seriene en sakprosalitteratur som nesten aldri får redaksjonell omtale, men som har vært ekstremt utbredt. Også de trykte veilederne har forsøkt å tilpasse seg nye tider og konkurrenter, og faktisk holder de ut i en grad som gjør at de i hovedstadens større kjedebokhandler fortsatt har sin egen fyldige seksjon. Den seneste Lonely Planet-utgaven jeg kjøpte, var oppdatert for tre måneder siden.

 så vel som Bradt markedsfører seg med, er betegnende for den reiseideologien som også Nomaden-navnet nikker til. Fortellingen om det nysgjerrige paret Tony og Maureen Wheeler fra Storbritannia, som tidlig i 1970-årene dro gjennom Asia og til Australia, er velkjent. Da de så ga ut sin første reisebok, om å gjennomføre slike turer på lavt budsjett, ga de også støtet til det som skulle bli gigantforetaket Lonely Planet. Tittelen på duoens bok om «The Lonely Planet Story», «Once While Travelling», antyder at reisingen var viktigere enn forretningene.

Den romantiske Bradt-fortellingen har slående likhetstrekk: «Alt begynte i 1974, på en elvebåt på Amazonas. På en 18 måneder lang reise gjennom Sør-Amerika bestemte to eventyrlystne unge ‘backpackere’ – Hilary Bradt og hennes daværende ektemann, George – seg for å skrive om klatrerutene de hadde oppdaget gjennom Andes», heter det i min Bradt-veileder til Bosnia og Hercegovina, den sjette utgaven i rekken. Boken paret forfattet om inka-fotturen, ble altså starten på nok en omfattende serie, som har spesialisert seg på nisjereisemål.

motkulturelle reiseånden disse seriene lenge fikk representere, preget Storbritannia før den nådde Norge. «Backpacking» slo gjennom her til lands på 1990-tallet, tiåret da Nomaden åpnet dørene. Omtrent samtidig ble Nordens gamle student-reisebyrå omdøpt til det mer internasjonale Kilroy Travels. Jeg var selv blant Oslo-studentene som ved årtusenskiftet sikret meg billetter til andre verdensdeler i byråets avdeling på Blindern.

Kloden virket tilgjengelig på en måte nordmenn flest ikke hadde opplevd før

Reisens slutt

NRK splitter opp utenriksredaksjonen: – Feil ting å gjøre når verden brenner

– Vi er bekymret for at fagmiljøet splittes opp, sier Hans Christian Eide.

Han er klubbleder for Norsk Journalistlag (NJ) i NRK Nyheter og frykter konsekvensene av den pågående omorganiseringen.

Fra påske oppsplittes nemlig NRKs utenriksavdeling i sin nåværende form. De rundt 30 ansatte i redaksjonen skal fordeles på nye avdelinger, som de har måttet søke seg til. Samtidig flyttes tv-programmet «Urix» og radioprogrammet «Urix på lørdag» til nye underavdelinger i NRK.

Eide mener utenriksredaksjonen i NRK har et unikt miljø med mye spisskompetanse, som er svært viktig i dagens urolige verden.

– Jeg tror ikke vi kvalitetsmessig blir mye dårligere i morgen. Men jeg er mer bekymret for hva dette vil bety for blant annet kvalitet og rekruttering på lang sikt. Det blir en helt annen måte å dekke utenriks på i NRK, sier han.

Utenriksredaktør i NRK Sigurd Falkenberg Mikkelsen setter endringene i sammenheng med en større omlegging av hele nyhetsdivisjonen. Den skal fra nå av deles inn i avdelingene «Nyhetsinnhold», «Breaking og publisering» og «Debatt og forklaring».

– Det handler om at vi ønsker å dele journalistikken inn i tydeligere faser, sier Mikkelsen.

Det blir en helt annen måte å dekke utenriks på i NRK.

– Feil ting å gjøre når verden brenner

For 15 år sidan rygga Kristin Vollset inn i ein vegg i Dublin og livet vart endra for alltid

Ei overrasking i norsk film i vinter har vore musikar og filmskapar Kristin Vollsets novellefilm «Robin in the Hood». Den originale nytolkinga av Robin Hood-legenda er ein samtidsaktuell musikal med handlinga lagt til Dublins kulturelt livskraftige hestemiljø.

Filmen, som blandar fiksjon og dokumentar, er mogleggjort av Vollsets lange kjennskap til den mannsdominerte kulturen rundt byens bakgardsstallar. Det er eit miljø som kan verka lukka for utanforståande, og ein kan undra på korleis ei norsk kvinne med filmkamera vann innpass og tillit her.

– Når eg ser tilbake, kjennest det veldig lagnadsstyrt, men der og da var det eit tilfeldig møte, seier Kristin Vollset om det første møtet.

Den verkelege historia liknar den fridomssøkande forteljinga i filmen og starta tilbake i 2011 då Vollset la ut på ei Europa-reise. Utan eit bestemt mål var planen å bu i bilen og stansa der det kjendest rett å slå seg ned. Den kjensla fekk ho ikkje før ho kom til Dublin.

– Eg leita etter gratis parkering, då eg rygga meg fast i eit trongt smau. Medan eg stod og såg på ei knust baklykt, opna murveggen seg og ut valt ein stor hest og ein gjeng karar. Vi såg på kvarandre med gjensidig undring og latter – og da var det i grunnen gjort.

Då Vollset køyrte inn i smuget, visste ho ikkje ein gong kor i byen ho var. Det viste seg å vera nær gamle «norske» tufter i sentrumsstrøket kalla The Liberties, området der det vart etablert norrøne busettingar alt på 800-talet. I dag er det like ved bryggeriutsalet Guinness Storehouse, ein av byens største turistattraksjonar.

– For meg var det fascinerande at det levde ein «hestestamme» her, midt i Dublin. Dei lurte nok òg på kven eg var, som berre dumpa inn og «heldt ut» med dei.

Dei dyrkar ideal som kan gjera oss meir sjølvforsynte og frie.

Sherwood i Dublin

Hannah Bull Thorvik

For oss som ikke følger reality-tv, har rettsreferatene fra saken mot Marius Borg Høiby vært vanskelige å komme gjennom. Ikke bare skal ekskjærester vitne, men også eksers eks – for å vurdere personlighet og moral hos de involverte.

Det nådde et topp-punkt da en ekskjæreste ble beskrevet som «det verste mennesket jeg har vært borti». For de fleste må tanken på å bli blottlagt på denne måten – foran et publikum som i praksis omfatter hele verden – være et sosialt mareritt.

Men ved siden av den massive mediale eksponeringen og de pop-psykologiske begrepene som stadig dukker opp – «lovebombing», «situationship» – er det én ting som virkelig minner oss om at denne rettssaken utspiller seg i det 21. århundre: Telefonen.

Den inntar nærmest en hovedrolle i saken.

som knekker, knuser og rapper til seg både sin egen og kjærestenes mobiltelefoner, er slående – som om telefonene var våpen han måtte rydde av veien, eller forlengelser av egen kropp og psyke. Handlingene kan forstås som et forsøk på å kanalisere sinne uten å skade andre mennesker – og sett fra dét perspektivet kan man nesten gi ham honnør, siden han retter frustrasjonen mot en gjenstand.

Men en mobiltelefon er mer enn et hvilket som helst fysisk objekt. Å ta ut sinne på telefonen er ikke det samme som å kaste en glassvase i veggen; det er mye mer personlig og betydningsfullt. Mobiltelefonen koster flere tusen kroner og rommer passord, e-poster, kontakter, bilder, notater, 

går det med mange telefoner, og det handler ikke bare om økonomisk verdi. Mobilen er vår tids portal til andre mennesker – og til minner, relasjoner og intim kommunikasjon. Når Høiby ødelegger en Iphone, brytes også denne kontakten med omverdenen.

Smarttelefonen har gjort det mulig å opprettholde globale forbindelser på et øyeblikk – noe som er blitt tydelig gjennom Epstein-saken. Vi er blitt «oversosiale», alltid tilgjengelige og konstant oppkoplet. Dette reiser et sentralt spørsmål: Har denne vedvarende tilkoplingen også forsterket følelsene våre – som sjalusien, kanskje den mest eksplosive av dem alle?

 sjalu, og som tidligere måtte gå lange omveier for å følge med på andres gjøren og laden, ligger nå hele overvåkingsapparatet i lomma. Gjennom sosiale medier kan man «stalke» hvem man vil og få innsikt i liv som tidligere var utilgjengelige.

Å ta ut sinne på en telefon er ikke det samme som å kaste en vase i veggen

Marius og mobilene

Anders N. Kvammen

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Det er som å velge blant sine barn. Sine grusomme barn, sier Nora Steenberg.

Klassekampen har plukket ut fire kvinner fra boka «I det ondes tjeneste» – en jobb forfatterne Steenberg og Ida Rydning var glade for å slippe.

I boka, som utkommer om et par uker, tar historikerne for seg elleve totalitære kvinner som har jobbet, vel, i det ondes tjeneste – ut fra et bredt spekter av ideologiske overbevisninger.

Det kunne vært langt flere, forteller historikerne. Ifølge dem har kvinners roller i totalitære ideologier lenge vært oversett.

– Vi har skrevet om kvinner som er representative eller som har påvirket sin totalitære ideologi, bevegelse eller regime. Det er nok kvinner å ta av, for å si det sånn, sier Steenberg.

– Det er et spekter av damer, fra dem som hadde embeter i regimene til dem som er overbeviste pådrivere for en bevegelse, tilføyer Rydning.

Utelater vi ubehagelige detaljer fra historien, lærer vi heller ikke av den, hevder historikerne. De er på fornavn med sine «grusomme barn». Dette er fire av dem: Laura, Halldis, Ulrike og Beate.

Tyranner i skjørter

Sara Hegna Hammer

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere? 

De siste femten årene har det fortjenstfulle arbeidet med å løfte fram glemte kvinnelige kunstnerskap vært gjort i et slikt omfang at det nærmest er blitt en klisjé.

Markedsføringsstrategien «glemt kunstner» har bredt om seg, påpekte vår kunstanmelder Andreas Breivik i en kritisk kommentar på Kunstkritikk tilbake i 2023: «Glemselsargumentet underminerer historiske og samtidige estetiske vurderinger, og flytter oppmerksomheten fra bildet til kunstnerens biografi», hevdet Breivik.

Og jo da, den tidvis overdrevne fortellingen om en stakkars misforstått, men ufattelig talentfull kunstner som ble ignorert i sin misogyne samtid, er så visst salgbar.

Men resultatet av dette arbeidet er uansett det at den norske kunsthistorien er blitt kraftig revidert de siste femten årene: Kvinnelige kunstnere fra både nær og fjern fortid har fått en helt annen institusjonell anerkjennelse enn tidligere.

Men i hvilken grad har denne revideringen smittet over på den norske folkesjela?

Er norsk kunst for deg stadig ensbetydende med Edvard Munch, Christian Krohg og Gustav Vigeland? Eller har Kitty Kielland og Else Hagen karet til seg en plass i din bevissthet?

Test deg selv! Ett riktig svar gir ett poeng, enkelt og greit.

1.	Hennes «Havbølger» sto i sin tid på Trosterud skole i Oslo. I 2016 viste Kunstnernes Hus en variant av den enorme skulpturen i glassfiberarmerte polyesterrør. Hva heter kunstneren? Hint: Hun deler navn med et tettsted i Valdres.

Hvor godt husker du de glemte kunstnerne?

«Affeksjonsverdi» har fått fått 1,95 millioner kroner av staten til Oscar-kampanjen.

Aldri før er en norsk film blitt nominert til så mange Oscar-priser, og «Affeksjonsverdi» har allerede vunnet en rekke høythengende priser – sist under Bafta, «britenes Oscar», i februar.

Norsk filminstitutt (NFI) har foreløpig brukt til sammen 4,8 millioner kroner på arbeidet med å lansere filmen hjemme og utenlands, og til å få den nominert til Oscar-priser. 

2,5 millioner kroner til norsk lansering.

Også Utenriksdepartementet har bistått i Oscar-kampanjen. De har støttet «Affeksjonsverdi» med 250.000 kroner, opplyser UD om i en e-post til Klassekampen.

Dette er en pengebruk som har fått film- og musikkritiker Ida Madsen Hestman til å stusse.

– Jeg tenker at filmen nå selger seg selv, så hvor mye penger trenger de egentlig, sier Ida Madsen Hestman, som er kritiker i Musikkmagasinet og redaktør i kulturmagasinet TBA.

«Affeksjonsverdi» har fått to millioner til Oscar-kampanjen

De første ukene i rettssaken mot Marius Borg Høiby var det en enkel sak å holde balansen på min høye hest. Gjengivelsen av de anonymiserte vitnemålene gikk sin gang i nettavisene uten at jeg lot meg friste. Kom temaet opp i lunsjen, kunne jeg, med et nedlatende smil, meddele at jeg ikke var nevneverdig interessert i dette 

Men så entret Nora Haukland manesjen og ga saken et velpleid ansikt. Ikke visste jeg at jeg var så besatt av denne influenserens gjøren, laden og traumer, men siden har jeg forsynt meg grådig fra buffeten av pikante detaljer som mediene daglig serverer fra Oslo tinghus.

Det toppet seg tidligere denne uka, da jeg stormet bort til noen hardtarbeidende kolleger for å diskutere vitnemålet til Hauklands ekskjæreste. «Han sier at han måtte gå på eggeskall!» hørte jeg meg selv si, før jeg grep meg til munnen. Hvordan havnet jeg her?

forsiktig med å skylde på andre for sine karakterbrister, men i dette tilfellet peker pilene mot Redaktørforeningen og Presseforbundet. På tampen av fjoråret gikk nemlig de to organisasjonene rettens vei for at pressa skulle kunne identifisere Nora Haukland og Linni Meister i sin omtale av rettssaken.

Hovedbegrunnelsen var at de to har ytret seg offentlig om saken i et slikt omfang at et krav om anonymisering ikke virket rimelig. I slutten av januar konkluderte Høyesterett med at Linni Meister skulle anonymiseres, mens Haukland måtte finne seg i å bli identifisert.

 av hennes – og hennes kjendisvenninners – vitnemål tatt form av et reality­show, presentert for folket gjennom lattervekkende rettstegninger og nitid nedskrevne dialoger. Her har vi kunnet grafse ubeskjedent i opplysninger som er folket fullstendig uvedkommende:

Jøss, Marius Borg Høiby tålte ikke trynet på Sophie Elise, nei? Ok, så Anniken Jørgensen var ungdomsvenn med Høiby, men skeptisk til Haukland, men nå har hun sannelig snudd 180 grader!

Hva skal vi med alle disse opplysningene? Med mindre planen er å erstatte rettens domsavsigelse med en storslått folkeavstemning, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forsvare detaljnivået i dekningen.

Ikke fordi rettssaken ikke er viktig, nei, den er et ubehagelig relevant bilde på betydelige samfunnsutfordringer: voldtekt, vold i nære relasjoner, filming uten samtykke og oppmerksomhetsøkonomiens grelle bakside. Men som Lena Lindgren i Morgenbladet påpekte etter rettens første dag: «Det viktige ved straffesaken trer fram når man ikke ser den som sensasjon.»

Hva skal vi med alle disse opplysningene?

Fri oss fra vår skuelyst!

Charlotte Skomsøy

– Kunstig intelligens og lesekrisa, sier Sivert Nikolai Nesbø.

Den påtroppende lederen i Den norske Forfatterforening (DNF) har nettopp fått spørsmål om hva som vil være fanesakene de neste to årene.

Til helga avholder DNF årsmøte på hotell Bristol i Oslo sentrum, og hvis alt går etter planen, vil Nesbø bli klappet inn som ny leder.

Øverst på Nesbøs agenda står utfordringene i kjølvannet av KI-revolusjonen og de store språkmodellene.

– Jeg mener det er helt avgjørende at vi får på plass reguleringer på dette området. Vi trenger et rammeverk som sikrer at vi ikke blir oversvømt av tekster som i bunn og grunn bygger på amerikanske språkmodeller, sier han.

Under helgas årsmøte skal medlemmene i DNF blant annet stemme over et forslag fra foreningens styre om å endre opptakskriteriene.

I forslaget heter det blant annet at forfatterne som søker om opptak, må kunne garantere at verket «i sin helhet eller i hovedsak» ikke er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens.

Nesbø mener det er naturlig at det kommer på plass en slik klausul i DNFs vedtekter.

Vi må sikre at folk ikke søker opptak basert på tekster som er kunstig generert.

Varsler kamp mot KI

Det tok ikke lang tid fra den tyske okkupasjonen var opphevet, før nordmenn for alvor begynte å lage barn. I 1946 ble det født hele 70.727 unger i Norge, noe som ga startskuddet til babyboomen: Mellom 1955 og 1965 var fruktbarheten blant norske kvinner på sitt høyeste siden begynnelsen av 1920-tallet – i gjennomsnitt fødte de tre barn hver.

Det fikk følger, både for hvordan samfunnet forholdt seg til barnet og hvordan vi utformet bygningene våre, forteller Eirik Arff Gulseth Bøhn og Gudrun Eidsvik.

De har kuratert utstillingen «Boom!» på det nyrenoverte Arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo som åpner lørdag.

– I tiårene etter krigen ble barn både praktisk problemstilling og kunstnerisk mulighet i arkitekturen, sier Bøhn.

En av disse arkitektoniske konsekvensene var at barna ble tatt i betraktning når byplaner skulle legges, boligprosjekter skulle tegnes og skoler skulle utformes. Det vokste fram en forestilling om at skolebygg skulle tilpasses barnas behov og tilrettelegge for læringslyst.

Aktuelt

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

Har du lurt på hva favorittartistene tjener på Spotify-lyttingen din? En ny nettside gir deg svaret.

Bonnier står klar med sjekkheftet

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opplagstall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Aschehoug-salget: Kan bli norsk-svensk duell om eierskap

Veteraner steiler over oppdeling av uriks

Kulturbyråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kulturskolen å gjennomføre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisjebokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

NRK splitter opp utenriksredaksjonen: – Feil ting å gjøre når verden brenner

Sherwood i Dublin

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

«Affeksjonsverdi» har fått to millioner til Oscar-kampanjen

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Sivert Nesbø, påtroppende leder i Forfatterforeningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intelligens.

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

I Maria Sødahls spillefilm «Paradis» blir en dansk families drømmeferie forpurret av båtflyktninger.

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Kunsten å se opp

Regje­ringen legger opp til «innholds­lister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for under­vis­ningen

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

Har du lurt på hva favo­ritt­ar­tis­tene tjener på Spotify-lyttingen din? En ny nettside gir deg svaret.

Bonnier står klar med sjekk­hef­tet

Medie­mo­gulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opp­lags­tall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Aschehoug-salget: Kan bli norsk-svensk duell om eierskap

Veteraner steiler over oppdeling av uriks

Kultur­byråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kultur­skolen å gjen­nom­føre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisje­bokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

NRK splitter opp utenriks­re­dak­sjonen: – Feil ting å gjøre når verden brenner

Sherwood i Dublin

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobil­te­le­fonen kunne trenge en bistands­advokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privat­sjå­før»: – Hun prøvde å påvirke ham

Test deg selv: Hvor mye kan du om norske kvinnelige kunstnere?

«Affek­sjons­verdi» har fått to millioner til Oscar-kampanjen

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunns­borger.

Sivert Nesbø, påtrop­pende leder i Forfat­ter­for­eningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intel­li­gens.

Hvilke spor satte babyboomen i arki­tek­turen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arki­tek­tur­mu­seet.

Hundre forlot premiere – også forfat­teren selv

Norge bruker en halv million for to netter i «Rockstar House»

I Maria Sødahls spillefilm «Paradis» blir en dansk families drømme­ferie forpurret av båtflykt­ninger.

Fatemeh Ekhtesari hylte av glede da det ble kjent at Irans øverste leder var død. Andre norsk-iranske kunstnere frykter at det kan bli enda verre.

Kunsten å se opp

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen

Har du lurt på hva favorittartistene tjener på Spotify-lyttingen din? En ny nettside gir deg svaret.

Bonnier står klar med sjekkheftet

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opplagstall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Kulturbyråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kulturskolen å gjennomføre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisjebokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

NRK splitter opp utenriksredaksjonen: – Feil ting å gjøre når verden brenner

Den stjeles, brekkes og knuses: Også mobiltelefonen kunne trenge en bistandsadvokat i Høiby-rettssaken.

Halldis ble Quislings «privatsjåfør»: – Hun prøvde å påvirke ham

«Affeksjonsverdi» har fått to millioner til Oscar-kampanjen

Jeg følger Høiby-rettssaken som kikker, ikke som samfunnsborger.

Sivert Nesbø, påtroppende leder i Forfatterforeningen, vil ikke ha medlemmer som skriver romaner ved hjelp av kunstig intelligens.

Hvilke spor satte babyboomen i arkitekturen? Det er det første spørsmålet i det renoverte Arkitekturmuseet.

Hundre forlot premiere – også forfatteren selv

I Maria Sødahls spillefilm «Paradis» blir en dansk families drømmeferie forpurret av båtflyktninger.