Hannah Bull Thorvik

#fff

I want to do some Norwegian shit! utbryter en nitten år gammel gutt på et av Karl Johans mindre sjarmerende hjørner.

 han en gutt? I sivil ser han ut som en bortkommen folkehøgskoleelev på tur, tittende rundt seg med sekk på ryggen. Men nei, han er et skuffende utrent eksemplar av en amerikansk yrkesmilitær. Kvapsete, distré og i overkant hyggelige går Natos førstelinje rundt i paradegata.

Marinesoldaten har oppdaget et amerikansk flagg. Det vaier utenfor baren The Wild Rover. Inne vises baseball. En gråsprengt trubadur spiller countryviser. Soldaten roper på sine kumpaner, som lager nok støy til å formidle at de liker det de ser. Men så blir en av dem er rammet av en plutselig lammende selvbevissthet: «Ahhh … Stop being so American». Han dulter til dem og moser lufta ned med håndflatene. Lydnivået 

 å ta og føle på etter at 4500 amerikanske marinesoldater forlot hangarskipet USS Gerald R. Ford torsdag ettermiddag. De går i gjenger på sju og åtte, av og til er ei jente å skimte. Nitten år gamle Matthew anslår kjønnsfordelingen på båten er 80/20, og det er langt bedre enn for bare tjue år siden. Da han signerte en femårskontrakt i marinen, var selve trekkplasteret muligheten til å gå i havn i europeiske småbyer som Oslo. Han titter på trollet med den lange nesa som står utenfor en av byens suvenirbutikker. Hans første møte med Europa.

Oslo vekker begeistring. På åpen gate høster norske kvinner komplimenter for sin skjønnhet. Guttene har bodd trangt, så mye skjønner vi. De er brakkesyke, og det ser ut som de har spist litt for mye snacks på båten. Ifølge policyen kan man verken drikke eller feste til sjøs, men en marinesoldat bekjenner at de skal prøve å smugle med seg hvite, klirrende poser inn. De fleste er likevel lovlydige borgere og gjør som nordmenn – de prøver å finne en bar.

 å følge lyden. En guttegjeng står og henger i Kvadraturen. De hører på høy musikk, røyker og drikker øl. Joggeskoene er av typen Nike Jordans, de har på seg hettegensere og 

 . Den amerikanske bunaden. Noen har på seg 

 No, we’re not from the ship … Vi er fra Harstad og Moss! Hvis du skal ha tak i amerikanere, så trekker de oppover Løkka. Hvorfor vil du snakke med dem, egentlig? De er så 

Men er de nå så stive? Det får jeg ikke helt til å rime med inntrykket mitt. De er heller nysgjerrige, hyggelige og begeistrede. Og veldig unge, men det finnes unntak.

 jeg i snakk med 27 år gamle Adam. Han venter på sin norske barndomsvenninne. De har ikke sett hverandre siden de var tenåringer. Diplomatbarna ble kjent på sommercamper rundtom i Asia. De flyttet begge til hjemlandet etter endt skolegang. Han utdannet seg til skuespiller. Det gikk mest i politisk satire da han opptrådte på teaterscener i Boston, forteller han. I fjor vervet han seg til marinen. Nå jobber han på flydekket – helt uironisk.

«Jeg hører heldigvis ingenting», sier han om jobben blant et titall flymotorer som durer i vei. Jobben som må gjøres, er såpass risikabel at soldatene får instruksjoner om hvor de skal gå til enhver tid. Litt ironisk er det, for mange av soldatene søkte seg til sjøs fordi de tenkte det var tryggere å være soldat på sjøen enn på bakken og i lufta.

Folkehøgskole på tur

Sara Hegna Hammer

Da dødssyke Osvald Alving mot slutten av siste akt i «Gjengangere» (1881) roper «Mor, gi mig solen!», er det blitt smertelig klart at fru Alvings bestrebelser på å skjerme sønnen fra den alkoholiserte herr Alvings innflytelse, har vært forgjeves.

Til tross for at hun satte sønnen i fosterfamilie da han var barn, er han blitt sin far opp av dage. Og nå ligger han altså for døden, rammet av den samme syfilissykdommen som tok livet av kammerherren et tiår tidligere.

En gjengs tolkning av Henrik Ibsens «Gjengangere» er at stykket handler om arvesynd. Men skal vi tro dramatikerens navnebror Henrik Johnsson, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø, er også 1880-årenes forestilling om

 – kjent som evolusjonsteoriens skygge – avgjørende for å forstå, ikke bare dette skuespillet, men også «Rosmersholm» (1886) og «Hedda Gabler» (1890).

– Der evolusjonsteorien la til grunn at mennesker og samfunn ville bli bedre og mer avanserte, tenkte man på denne tida at det motsatte også kunne skje, at man kunne få en negativ utvikling – en degenerasjon, sier Johnsson på telefon fra Kastrup lufthavn.

Denne uka presenterte han sin kommende bok «Ibsen and degeneration» under et seminar på Universitetet i Oslo.

– «Gjengangere», «Rosmersholm» og «Hedda Gabler» handler alle om overklassefamilier der et av familiemedlemmenes umoralske livsstil leder til at slekta går under. I boka argumenterer jeg for at det Ibsen skildrer er en form for degenerasjon.

 fulgte utgivelsen av Charles Darwins «Artenes opprinnelse» (1859), var evolusjonsteorien på, om ikke alles lepper, så i alle fall på leppene til datidas skravleklasse. Selv om Darwin ikke var aleine om å tenke i de baner, øvde hans teorier stor innflytelse ikke bare på biologien, men også psykologien, antropologien og litteraturen.

Parallelt vokste det fram en idé om at dersom du brøt med samfunnets normer, ville du kunne utvikle en fysisk og moralsk deformasjon som dine barn kunne arve, og som på sikt ville føre til ikke bare slektas, men hele menneskehetens undergang.

Begrepet «degenerasjon» ble særlig brukt av borgerskapet i deres fordømmelse av arbeiderklassens levesett, og det skulle vise seg nyttig for dem som tjente på status quo.

Evolusjonens skygge

Demian Vitanza

#000

Da jeg var i tjueårene, møtte jeg en gang en mann med seks fingre på den ene hånda. Det var på en tørr jordslette i Casamance, helt sør i Senegal, og mannen var faren til en venn av meg. Han hadde lyseblå kjortel og hatt, og da han strakte ut hånda for å ønske meg velkommen til hjemmet sitt, så jeg en ekstra liten tommel stikke ut på utsida av den vanlige tommelen.

Det rykket litt til inni meg da jeg la merke til anomalien, men jeg skjulte det og tok ham høflig i den bemerkelsesverdige hånda. Hvordan kan et så lite avvik være så oppsiktsvekkende?

 tenkt på den senegalesiske mannens hånd når jeg har sett bilder skapt av kunstig intelligens. De KI-genererte bildene har ofte merkverdige hender, gjerne med for mange fingre og forvrengte og groteske former. Det er ganske utrolig hva KI klarer å skape av bilder, men når det kommer til hender, er de mer latterlige enn imponerende. Hvorfor sliter maskinene så voldsomt med denne kroppslige detaljen?

Først og fremst er hender komplekse. Kunstnere som maler figurativt, må ofte jobbe lenge for å få til hendene. Fra et evolusjonært perspektiv er menneskehånda en ekstraordinær oppfinnelse. Fra primatene begynte å klatre i trær, utviklet tommelen seg. Da hominidene ble tobeinte og frigjorde hendene til å bruke redskaper, ble tommelen relativt sett enda lenger, og antallet funksjoner og posisjoner en hånd kunne ha, utviklet seg enormt.

 r i dag et komplekst verktøy, dypt knyttet til hjernen vår gjennom utallige finjusterte funksjoner. Hver menneskehånd har 27 bein, av omtrent 206 bein i en voksen kropp. Altså utgjør de to hendene våre omtrent en fjerdedel av kroppens knokler. Musklene og nervene i hendene er også veldig fortettede.

Ikke minst er hendene uttrykksfulle. De tiltrekker seg vår oppmerksomhet fordi de også er kommunikasjonsverktøy. Selv blant primater som sjimpanser, gorillaer og orangutanger har man dokumentert 33 distinkte gester. Vi mennesker uttrykker utallige tegn og sinnsstemninger gjennom hendene. Og gestene blir ikke bare brukt til mellommenneskelig kommunikasjon, de brukes også til å komme i kontakt med det guddommelige, det hinsidige og det underbevisste i en selv, gjennom religiøse og meditative håndposisjoner.

 dette kunne vi nylig se i utstillingen «Glowing Phallanges» av Ahmed Umar på Kunstnernes Hus i Oslo, hvor 99 hender i forskjellige posisjoner stakk ut fra veggene og holdt kunstobjektene. Hendene til Umar henspiller på islamske bønneritualer.

Innen malerkunsten var Michelangelo den første som virkelig studerte håndas anatomi. Allerede som ungdom var han med på offentlige disseksjoner som en del av hoffet til Lorenzo de’ Medici, og da han var 18 år, begynte han selv å dissekere lik for å forstå hvordan vi er bygget opp på innsida. Med disse kunnskapene malte han de to mest kjente hendene i kunsthistorien: Guds hånd som strekker ut en finger for å gi liv til Adam, og hånda til Adam som strekker seg for å ta imot, fortsatt litt slapp, siden han akkurat er i ferd med å vekkes til live. La oss ikke glemme at det finnes en tredje hånd i dette maleriet: Hånda som maler. Michelangelo Buonarrotis hånd. I virkeligheten er det den som gir liv til de andre hendene.

 forklaringen på hvorfor bildegeneratorene sliter. De forstår ikke kroppen fra innsida. De skjønner ikke anatomi. De forstår ikke engang tredimensjonalitet. Bildegeneratorene er trent på et enormt datamateriale, men dette er todimensjonalt. For å forstå håndas mekanikk og kompleksitet må man kunne vri og vende på den og gjerne vite hvordan den fungerer på innsida.

Hendenes intelligens

Mylena Kifle

«I look at you and you look at me/ I see anger, terror, rage/ You see privilege, arrogance, power …»

Slik åpner et av diktene elever i videregående skole skulle analysere på engelskeksamen denne uka.

Diktet, med tittelen «The Other», er skrevet av Utdanningsdirektoratet (Udir).

«Grunnen er at eksamen i engelsk programfag normalt har åpent nett, og det kan være lett å finne analyser av publiserte dikt på nettet», opplyser Per Kristian Larsen-Evjen, avdelingsdirektør i Udir, i en e-post til Klassekampen.

– Dette er jo ikke noe dikt. Det er prosaiske snusfornuftige setninger satt etter hverandre. Det er en forferdelig situasjon å skrive snusfornuftig om snusfornuft. Her finnes det ingen poetiske kvaliteter i det hele tatt, sier Jon Haarberg, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

«How can we bridge this gap between us?/ How can I see you/ And how can you see me?» fortsetter diktet.

Direktoratet har skrevet to dikt til eksamenene i Engelsk 1 og 2. Elevene kunne velge mellom fire oppgaver. I en av oppgavene i Engelsk 1 skulle man analysere og tolke diktet «Perspectives», også dét forfattet av Utdanningsdirektoratet.

Slik lyder de første linjene i «Perspectives»: «Your head is bowed/ Sad, thoughtful, in prayer?/ I am unsure/ I cannot see, you are turned away.»

– Ingen poetiske kvaliteter

Selma Stormyren Larsen

Tom Henning Bratlie

Lever vi i begynnelsen av en tredje verdenskrig?

Det er krigsforsker og politisk filosof Christopher Coker som spør, i tittelen på foredraget han holdt på Lillehammer litteraturfestival i går. Spørsmålet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste av oss.

– Vel, jeg har valgt en tittel som kanskje vekker folks interesse.

Men Coker snakker ikke bare i overskrifter:

– Jeg foreslår ikke at dette er begynnelsen på tredje verdenskrig, avkrefter han.

Klassekampen møter ham i en hotellresepsjon på Lillehammer. Det er første gangen han er i byen siden tidlig på 2000-tallet, den gang i forbindelse med Irak-krigen.

Det er som regel en krig som får den politiske tenkeren og statsviteren Coker i bevegelse. I flere tiår har han forsket på krigføring ved London School of Economics, og han har utgitt en rekke bøker om krig med krigstyper på omslagene: «Why War?», «Men at War» – sånn fortsetter det.

Krigen i Ukraina vil neppe utløse en verdenskrig, i alle fall ikke med overlegg, mener han.

Tilbake til steinøksa

Klassekampen har samlet Rødt-politiker Mímir Kristjánsson, Tronsmo-bokhandler Eva Stenlund Thorsen og Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam inne på Tronsmo – til en av kundenes store begeistring.

Og helt riktig: Det er dette som er kanongjengen, altså juryen for kåringen av venstresidas kanon.

– Dere skal få litt av en jobb! Det er bare å glemme den sommerferien, forteller Tronsmo-kunden oppspilt og lover en serie boknominasjoner fra vennegjengen sommeren gjennom.

– Og så var det den lokalvalgkampen der Mímir Kristjánsson ikke kunne brukes til noe som helst fordi han satt og leste, ler Kristjansson.

I går kveld fikk publikum på Lillehammer litteraturfestival en smak av hvordan det vil utspille seg, da juryen samtalte med forfatter Vigdis Hjorth. Hun var innstepper for litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin, som er fjerde jurymedlem, men ikke hadde anledning til å bli med til festivalbyen.

Gjennom sommeren og høsten skal juryen møtes, diskutere og til slutt utforme en liste på 100 verk med relevans for venstresida.

– Hvorfor sa dere ja til å være med på dette, egentlig?

Til arbeidet!

I løpet av én Premier League-sesong, som varer i omtrent ni måneder, har norske medier skrevet over 16.600 artikler om Erling Braut Haaland. Josimar-redaktør Håvard Melnæs kalte dekningen for «hårreisende» i Klassekampen i går.

Landets største sportsredaksjoner kan imidlertid fortelle at den breie dekningen av Manchester City-spissen er en helt bevisst prioritering:

TV 2 har en egen Haaland-gruppe bestående av åtte personer (nyhetsleder, fotograf, reportere og eksperter). Mediehuset presiserer at gruppa også jobber med annet stoff.

VG og Dagbladet har siden april hatt egne Haaland-korrespondenter i Manchester.

Sammen med Arsenals Martin Ødegaard er Haaland blitt omtalt 23.969 ganger i norske medier siden sesongen startet i fjor høst. Det tilsvarer 23 prosent av alle fotballsaker i samme periode, viser tall medieanalyseselskapet Retriever har hentet inn på vegne av Klassekampen.

Da Klassekampen ringer for å snakke med sjefene i to av Norges største sportsredaksjoner om dekningen deres av fotballtalentet Haaland, er svarene likelydende:

– Haaland er et fenomen vi aldri har sett maken til i norsk idrett. Vi vil kanskje aldri se et liknende fenomen igjen. Jeg mener dekningen er helt på sin plass, sier Elin Flaglien Borud, redaksjonssjef i TV 2 Sporten.

Fotfølges av egne korrespondenter

Endre Ugelstad Aas

Cristopher Olssøn

– Jeg mener endringene vi nå legger opp til, vil gjøre bokloven veldig mye bedre, og at den vil kunne leve enda lenger, sier stortingsrepresentant Torstein Tvedt Solberg (Ap).

Han har ledet arbeidet med å koordinere familie- og kulturkomiteens innstilling til den nye bokloven som ble lagt fram i går. Et flertall bestående av Ap, SV, Sp og Venstre er enige om å støtte bokloven med visse endringer.

Politikere fra de fire partiene er alle enige om at det er på tide med en lovregulering av det norske bokmarkedet.

Flertallet på Stortinget står bak forslaget om fastpris. På andre områder mener de det er nødvendig med grundigere utredninger. Dette gjelder blant annet strømmemarkedet, regulering av bokhandelens rabatter og plikta til å tilby og levere digitale lydbøker.

I 2013 vedtok Stortinget en boklov, men denne trådde aldri i kraft. Solberg-regjeringen skrotet loven etter regjeringsskiftet. I mars la regjeringen fram et nytt forslag som vil lovfeste store deler av innholdet i den gjeldende bokavtalen og tilføre nye plikter.

Kjernen er at det skal være en rullerende fastprisavtale på 12 måneder for alle formater. Det er foreslått å fastsette en maksimal rabatt forlag kan gi bokhandlene, såkalt avanseregulering, samt å sette en fastpris på lærebøker for høyere utdanning.

Debatten om avanseregulering har vært en av de mest betente i prosessen rundt den nye bokloven. Blant annet har Bokhandlerforeningen stilt seg kritisk til å regulere innkjøpsrabattene til bokhandlerne. De mener det vil føre til et dårligere tilbud, særlig i distriktene.

Komiteen ber nå regjeringen om å gjøre en ekstern gjennomgang før bestemmelsen trer i kraft.

Ber om utredning av rabatt

– Sosial ulikhet er dessverre et mye mer komplekst fenomen enn hva de vil ha det til, sier Jørn Ljunggren.

Han refererer til debatten som har gått i Klassekampen de siste dagene. Ljunggren er en av flere sosiologer som gjerne vil parkere «den banale debatten» om arv


miljø. Posisjonen om at arv ikke betyr noen ting finnes ikke og den har heller aldri funnes blant sosiologer, mener Ljunggren.

Motsetningen ble vekket til live takket være en kronikk på nettsida Sosiologen for noen uker siden. Professor Torkild H. Lyngstad og hans forskergruppe argumenterte for at fagfeltet måtte se seg i speilet.

Forskerne viste til sin nye tvillingstudie, som slår fast at genetikk kan forklare omtrent 40 prosent av variasjonen i oppnådd klasseposisjon. Sosial bakgrunn kan bare forklare maksimalt 10 prosent.

– Man kan ikke konkludere så bråkjekt med at det er bare er arv ut fra denne tvillingstudien. Det er også det forskerne går tilbake på, og det gjør de veldig lurt i, sier Ljunggren.

I gårsdagens avis applauderte Harald Eia den «respektløse holdningen» til forskerne som utfordret teoriene til de franske intellektuelle heltene, blant dem Pierre Bourdieu.

– Jeg støtter selvfølgelig Eia i at det er viktig å ha en respektløs holdning til gamle teorier, men vi kommer ikke særlig langt i å utvikle vår forståelse om denne respektløsheten også gjelder vitenskapelig praksis, sier Ljunggren.

– Alt rakner ikke

Guri Kulås

I morgon endar Cannes-festivalen med utdelinga av Gullpalmen. Kunstnarisk er Cannes den viktigaste filmhendinga i verda.

Trass sine konservative formalitetar med smoking og juvelar på raud løpar er Cannes ein festival med fingeren på tidsånda (festivalleiinga har no jamvel forstått at kvinnelege filmskaparar høyrer heime i hovudkonkurransen). Ukraina-krigen og Iran-opprøret har prega festivalen også i år. Filmkjempa Russland har for andre år på rad vore boikotta, medan regissør Mohammad Rasoulof («Det finst ingen djevel», 2020) ikkje fekk reisa ut av Iran for å sitja i Cannes-juryen.

 å dyrka fram nye, filmatiske uttrykk for at vi skal kunne drøfta og sjå vår eiga omskiftelege samtid frå nye vinklar. Juryleiar Ruben Östlunds eigen Gullpalmevinnar frå i fjor, den sjøsjuke oligarkseilasen «Triangle of Sadness», er eitt døme. I tillegg, og ikkje minst, er Cannes ei feiring av kinofilmen og verdien av å oppleva film i fellesskap. Festivalen har som ein av dei siste halde fast på vilkår om kinodistribusjon (i Frankrike) for at filmar finansiert av strøymetenester, kan få ta del i den prestisjefylte og medieeksponerte konkurransen.

Årsaka til at Venezia-festivalen, til dømes, har hatt ei anna tilnærming til filmar som er produserte av og lanserte på strøymetenester, er sjølvsagt maktendringa som Netflix har stått i bresjen for og som koronapandemien forsterka. Suksessen med å tilby ferske filmar og seriar heime hos publikum over heile verda til same tid, har fått pengestraumane til å endra løp og lokka store Hollywood-namn til tv.

 erklært død – igjen. Men ny teknologi har «alltid» truga kinoen: tv, videospelaren, dvd-plata og dataspel kom før internett. Kinofilmen har vist seg seigliva gjennom nye filmformat og spesialeffektar, større lerret, betre lyd, 3D og så vidare.

Noko har vore både kommersielle og kunstnariske fiaskoar, men nyutviklinga har vore uttrykk for ein offensiv sjølvtillit om å halda på ein leiarposisjon. Det ein kan ana no, er at kinoane ikkje lenger ser på seg sjølve som premissleverandørar, trass i at kinobilletten enno er den mest lukrative inntektskjelda – i alle fall for produsentar som ikkje har sin eigen kanal.

 liknar meir på ei privat stove møblert med polstra «stressless»-stolar som kan vippast i liggjestilling, seta med kopphaldar og bord til mat og mobiltelefon – som kan ladast i innebygd USB-uttak. Dette er rom som inviterer publikum til å ta med seg individuelle vanar og uvanar heimanfrå – og det gjer dei. Ingenting, med unntak for desibelnivået, ber deg om å retta merksemda mot lerretet.

Fellesopplevinga forvitrar, anten ved at kvar einskild koplar seg på sin føretrekte gruppe-chat på nett, eller ved at dei som ikkje vil betala for å sjå lys frå andres mobilskjermar, held seg heime. Salane er rigga for og prioriterer Marvel, men kinoteknikken ville ha gagna all film som er laga for lerret, også den som krev konsentrasjon og dyrking av ein spesifikk publikumskultur.

 du leita fram og strøyma ein Cannes-film (laga for stort lerret) i ro og mak når du «er i det humøret», som algoritmane seier. Og du kan vona at nokon du kjenner, har valt som deg og har lyst til å snakka om det etterpå.

Farvel fellesskap

Jeg er ikke en veldig gammel mann. Jeg er en middelaldrende mann, sier Burhan Sönmez.

Det stemmer. Forfatteren ble født i 1965 og har ennå ikke fylt 60. Likevel har han rukket å oppleve tre militærkupp i hjemlandet: det første da han var seks år gammel, det andre som 15-åring, det tredje tidlig i 30-årene. Som 19-åring var han i et tortursenter.

– Kan du forestille deg det – Tyrkia, medlem i Nato? Jeg kan ikke huske ett fredelig tiår.

Sönmez er forfatter og leder for Pen International, og nå også gjest på Lillehammer litteraturfestival. Da Klassekampen møter ham, er det bare tre dager til en skjebnesvanger dag for fødelandet hans Tyrkia, når nåværende president Recep Tayyip Erdogan skal i omkamp med en historisk sterk opposisjon i andre valgrunde.

Sönmez er ikke ruset på drømmen om seier.

– Det er villedende. Jeg er i drømmen om motstand. Du vil vinne, men vinner du ikke, må du ikke miste håpet. Motstand er navet i livet mitt, sier han.

– Vi har et uttrykk i Tyrkia: Taper vi, setter vi på tekjelen. Og så fortsetter vi.

Da Erdogan kom til makta for 20 år siden, satt 70.000 mennesker fengslet i Tyrkia. Nå er det 70.000 

 i fengsel, forteller Sönmez. Erdogans valgløfter innebærer å bygge enda flere fengsler.

Tekjelen er på kok

«Hvor mange her har lest en bok det siste året?»

Noen spredte hender rekkes i været – langt fra halvparten. Og hvor mange her inne har vært på BookTok? Denne gangen kan antallet telles på to hender.

Klassekampen befinner seg på litteraturfestivalen på Lillehammer. Arrangementet «Hva er greia med BookTok» har to av Norges største bokinfluensere i panelet: Rikke Neverdal, som driver kontoen @norwegian_bookshelf, og Trine Weydahl, som driver Cappelen Damms Tiktok-konto.

Mens panelet diskuterer hvorvidt BookTok – Tiktoks bokrom – vil føre til at norske ungdomsbøker blir oversett, tømmer tenåringene i salen brusflasker og sjokolademelk. Ikke reint få mobiler er å se.

Salens respons på spørsmålet fra Malin Adriaensen, ordstyrer og selv bokinfluenser – riktignok på Instagram, som hun selv medgir ikke lenger er de unges app – er betegnende.

I forrige uke ble nye Pirls-tall (Progress in International Reading Literacy Study) publisert. Pirls-undersøkelsen er en internasjonal undersøkelse av tiåringers leseforståelse.

Fra 2016 til 2021 falt norske tiåringers leseprestasjoner med 20 poeng – noe som tilsvarer omtrent et halvt skoleår. Færre leser på fritida, og av alle de 60 landene som deltok i undersøkelsen, var det norske barn som rapporterte om lavest leseglede.

Traktor, ikke bøker

Amanda Schøyen

Martin Årseth

Jeg var veldig, veldig nervøs uka før jeg kom hit. Jeg holdt nesten på å rakne i sømmene, sier Camille Norment.

 helt essensielt, forklarer festspillkunstneren. Å tråkke innenfor dørene til Bergen Kunsthall var som å endelig møte en langdistansekjæreste man ikke har sett på en stund.

– Jeg liker å gjøre opptak i rommene før jeg starter, for å forstå hvordan de høres ut. Det forteller meg mye om stedets karakter. Rommet er alltid en samarbeidspartner, forteller Norment.

I festspillutstillingen «Gyre», som åpner i Bergen Kunsthall i dag, har Norment fylt hvert av de fire salene med ulike former for lydproduksjon. Med det vil utstillingen bli den største presentasjonen av hennes kunstnerskap i Norge, og Norment blir historiens første festspillkunstner til å arbeide med lyd og musikk.

Forholdet mellom lyd, rom og menneske har opptatt Norment siden starten av karrieren.

I 2015 representerte hun Norge på Veneziabiennalen med det omfattende verket «Rapture». På gulvet lå meterhøye vindusrammer og knust glass, fra høyttalere i taket ble det spilt en komposisjon basert på lyden av rennende vann, pustelyder og klirrende glass.

Verket var inspirert av tanken om hva som ville skje hvis en sonisk bølge traff den Sverre Fehn-tegnede paviljongen, forteller Norment.

– Hvis du hadde klart å fange opp et sånt øyeblikk i 

 ville du sett vinduene vibrere og veggene riste. Det var mitt ønske å fange dette suspensjonsøyeblikket visuelt, i selve overgangen fra en tilstand til en annen. Selv om utstillingen ble beskrevet som et destruksjonssted, tror jeg publikum opplevde at det handlet mer om bevegelse, sier kunstneren.

Soniske spiraler

Erling Braut Haaland ble for to uker siden kåret til årets spiller i den engelske toppserien av britiske fotballjournalister. Ingen spillere i Premier League har noensinne scoret like mange mål som Haaland i den siste sesongen.

På toppen av det hele ble klubben hans, Manchester City, seriemestere i forrige uke, mye takket være spissen fra Jæren.

Kanskje er det da ikke så rart at norsk presse har skrevet over 16.600 saker om Haaland mellom 1. august 2022 og 22. mai 2023?

– Haaland er på en måte Norges Zlatan. Det er helt naturlig at mediene følger med, men spørsmålet er hva disse 17.000 sakene handler om? Det er mye om håret hans, pysjamasen hans, hvem han er sammen med. Dette er mer underholdning enn det er faktisk journalistikk, sier Andreas Selliaas, redaktør i Idrettspolitikk.no.

Haaland er heller ikke det eneste norske stjerneskuddet i Premier League: Arsenals Martin Ødegaard regnes nemlig også som en av ligaens beste spillere.

Til sammen har de to blitt omtalt 23.969 ganger i norske medier siden sesongen startet i fjor høst. Det tilsvarer 23 prosent av alle fotballsaker i samme periode, viser tall medieanalyseselskapet Retriever har hentet inn på vegne av Klassekampen.

For knappe to måneder siden la VG ned Eliteserien-børsen. I 61 år har VG-journalister sett alle kamper i den norske toppserien og gitt spillerne karakter for innsatsen på banen. «Våre prioriteringer endrer seg i takt med tidene», sa Frode Baunes, sportsredaktør i VG, den gangen.

Mediene skrev 16.610 artikler om Haaland

– Det er akkurat der vi skal ligge. I stedet for å være flinkest i klassen i å støtte oppunder de store franske intellektuelle heltene, bør vi være frekke og prøve å finne svakhetene deres, sier Harald Eia.

Sosiologen og komikeren kommenterer debatten som om dagen går i sosiologi-miljøet. Etter at professor Torkild H. Lyngstad og hans forskergruppe slo hardt i bordet med en ny tvillingstudie

, antente de en ny diskusjon om arv og miljø.

Harald Eia synes – ikke helt overraskende – at debatten er dødsgøy. Han berømmer forskerne for den unorske, frekke tonen.

– Skal vi sjekke empirisk om Michel Foucault har rett? Daniel Kahneman? Jeg liker veldig godt den respektløse holdningen, sier Eia.

– Jeg leser at studien avvises og imøtegås. Men jeg blir ikke helt klok på hva som er svakheten ved Lyngstads studier, medgir Eia.

I Klassekampen tirsdag fikk Lyngstad og hans medforskere kritikk fra Magne Flemmen, som hevder at de «avskriver et av sosiologiens mest vellykkede forskningsfelt».

I ettertid har forskerne beklaget den storsnuta tonen. I et tilsvar på Sosiologen.no skriver Lyngstad med flere at de slett ikke mener at kurs i sosial ulikhet bør legges ned, ei heller at sentrale klasseteorier blir falsifisert av tvillingstudien deres.

Forskerne oppmuntrer til saklig debatt om hvorvidt det sosiologiske teorikorpuset bør oppdateres eller revideres. Selv om genetikk ikke er særlig relevant for store deler av sosiologien, finnes det unntak, argumenterer de. Et av dem er studier av sosial mobilitet og individuelle valg og utfall, et felt hvor den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) er en sentral teoretiker.

Liker det frekt

Over 100 nobelprisvinnere har skrevet under på et opprop som fordømmer fengslingen av den belarusiske menneskerettsaktivisten Ales Bjaljatski. Forfatteren ble tildelt Nobels fredspris mens han satt i varetekt i fjor.

I mars ble han dømt til ti års fengsel, angivelig for å ha smuglet inn penger i Belarus og finansiering av demonstrasjoner.

Annie Ernaux og Svetlana Aleksijevitsj er blant forfatterne som har skrevet under på oppropet. Det samme har de norske forskerne Edvard Moser og May-Britt Moser.

«Vi står ved det fryktløse folket i Belarus, som fortsetter å kjempe for sine menneskerettigheter», skriver de.

Det er ytringsfrihetsorganisasjonen Pen international som har tatt initiativ til oppropet. Forfatter Dag Larsen er leder i Norsk Pens komité for fengslede forfattere. Han håper brevet vil sende et kraftig signal til Belarus’ president Alexander Lukasjenko.

– Det er en ganske håpløs situasjon de opposisjonelle i og utenfor Belarus står i nå.

Larsen mener situasjonen for kritikerne av Lukasjenkos regime er blitt vanskeligere de siste årene. Protestene etter valget i 2020 ble slått hardt ned på, og i skyggen av krigen i Ukraina har regimet slått enda hardere ned på all opposisjon.

Krever at fredsprisvinner går fri

En naken mann i en frodig hage, med skrittet skjult bak sparsomt bladverk og med en slange ved føttene: Maleriet framstiller Adam i paradiset, før syndefallet.

– Da Kristian Zahrtmann malte det, skrev han at det er fra tida før Eva ble skapt. Det er altså bare mannen i paradiset, en tid før det begjærlige blir farlig. Er det kunstnerens drømmeunivers? Er det skjønnhetslengsel, eller er det begjær? sier Rakel Haslund-Gjerrild.

Hennes historiske roman «Adam i paradis», utgitt i Danmark i 2021 og tildelt Weekendavisens litteraturpris samme år, låner tittelen fra Zahrtmanns maleri.

– Dette svulstige portrettet av en naken mann i en jungelaktig tetthet av kontrastfarger og sprudlende liv har et motstykke i maleren selv: Bildet er malt i 1913, da kunstneren er 70 år, sier Haslund-Gjerrild.

Da Klassekampen ringer, sitter forfatteren på et hotellrom på Lillehammer. Hun gjester litteraturfestivalen som foregår i byen denne uka, og gårsdagen tilbrakte hun i Sigrid Undsets hage på Bjerkebæk.

– Sånn apropos historiske romanforfattere, sier hun.

Den historiske romanen er slett ikke noe nytt fenomen – men er det noe nytt som skjer nå? «Adam i paradis» er blitt knyttet til begrepet «eksofiksjon».

– Da jeg skrev boka, hadde jeg aldri hørt om eksofiksjon, sier Haslund-Gjerrild.

Gamle menn igjen og igjen

Anniken C. Mohr

– Hvis studien var blitt publisert innenfor ­psykologi, ville den ikke fått noe opp­merksomhet i det hele tatt. Det er blitt gjort tvillingstudier på alle menneskelige trekk i flere tiår, og man finner alltid noe som er arvelig, sier førsteamanuensis i psyko­logi Fartein Ask Torvik.

Han forsker på fruktbarhet ved Folkehelseinstituttet og underviser i blant annet atferdsgenetikk ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Torvik kommenterer gårsdagens artikkel i Klassekampen om den hissige debatten som løper i norske sosiologimiljøer. Den tok av da Torkild H. Lyngstad og hans forskergruppe slo hardt i bordet med nye funn basert på en ny tvillingstudie.

I en kronikk i det digitale tidsskriftet Sosiologen hevdet Lyngstad og hans kumpaner nemlig at alle sentrale sosiologiske teorier om klasse og sosial mobilitet kan være feil.

Flere kollegaer reagerte på innlegget, som de mente avskrev betydningen av sosialt miljø. «Det er veldig uvanlig å se forskere trekke så kategoriske konklusjoner», sa sosiolog Magne Flemmen i Klasse­kampen i går.

Torvik synes derimot resultatene fra studien er litt selvfølgelige.

– Når man har såpass mye kunnskap om hvor mye genetikk henger sammen med utdanning, så ville det vært temmelig rart om ikke sosial klasse også gjorde det. Jeg ville blitt veldig overrasket om de ikke hadde funnet ut at systemene for sosial klassifikasjon var assosiert med genetikk, sier han.

– Det som er unikt med studien til Lyngstad og co., er at de ikke bare har brukt inntekt og utdannelse, men også sosiologiske teorier om klasse. Den skiller seg fra andre tvillingstudier som ser på inntekt og utdanning. De har kombinert de to verdenene med hverandre og dermed skapt noe nytt.

– Ikke overraskende

Under Åsa Linderborgs oppvekst i en familie av ihuga kommunister var Arthur Koestlers bøker forbudt lesning. Likevel, eller kanskje derfor, finner vi hans «Mørke midt på dagen» (1940) på den svenske journalisten liste over forslag til venstresidas kanon. Den jødiske forfatteren visste hva han snakket om da han tok til orde mot stalinismen, mener hun.

– Jeg forstår at dersom man er lojal mot et system som kommunismen, så gjør det for vondt å lese Koestlers bøker. Men man stagnerer i en posisjon dersom man ikke tar innover seg kritikken av sin egen ideologi, sier Linderborg på telefon fra Stockholm.

Slik den tidligere kulturredaktøren i Aftonbladet ser det, må venstresidas kanon være dialektisk – den må romme argumenter og motargumenter og være i konstant endring.

– Man må ha noen steiner i skoen, selv om folk på venstresida helst leser tekster som bekrefter dem selv. Det gjør jo egentlig alle, men venstresida skal være smartere enn som så, sier Linderborg.

Hun mener Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen» (1982) må med i venstresidas kanon.

– Jeg ser på Solstad som en borgerlig forfatter, men den romanen er et varmt og innsiktsfullt oppgjør med den maoistiske bevegelsen, sier forfatteren.

På lista hennes finner vi også «Det kommunistiske manifest» (1848), Bertolt Brechts «Det gode mennesket i Shezuan» (1943) og Arnold Ljungdahls «Marxismens världsbild» (1947).

Putter steiner i skoen

«Martin Amis var en virtuos, han kunne få språket til å gjøre hva han ville», skriver forfatter Karl Ove Knausgård i en e-post til Klassekampen.

Fredag gikk den britiske forfatteren bort, 73 år gammel. Ifølge hans kone Isabel Fon­seca døde Amis av kreft i spise­røret, melder The Guardian.

Amis ble kjent for sin særegne prosa, sin bitende, svarte humor og sitt skarpe blikk på tabloidkultur og materialisme. Han fikk sitt gjennombrudd med romanen «The Rachel Papers» i 1974. Til sammen ga han ut 15 romaner, i tillegg til flere novellesamlinger og selvbiografiske tekster.

Samme kveld som Amis døde, hadde spillefilmen «The Zone of Interest» premiere i Cannes. Den er løst basert på Amis’ roman ved samme navn.

Ifølge Knausgård er Amis’ prosa intet mindre enn en nytelse å lese. Samtidig minner han om at en stil ikke er noe verdt i seg selv. Det som teller er hva den brukes til.

«I Amis’ romaner griper språket inn i verden rundt og gjør den levende – hvis du vil vite hva som skjedde i England på 1980-tallet, er det Amis ­bøker du skal lese. Og det synes jeg du skal, for overgangen fra sosialdemokratiet til superkapitalismen som skjedde da, ­lever vi fortsatt i konsekvensene av», skriver Knausgård.

Martin Amis var sønn av den kjente britiske forfatteren Kingsley Amis (1922–1995), som særlig var kjent for sine satiriske og harselerende romaner.

Etter debuten på midten av 70-tallet ble den yngre Amis en del av en ny bølge, som skulle definere britisk litteratur på 80-tallet og inkluderte forfattere som Ian McEwan, Salman Rushdie og Julian Barnes, kjent som «Class of 83». De opponerte mot den grå og tweed-kledde eldre generasjonen med etterkrigsforfattere og sto for en mer dristig og utagerende stil.

En vittig virtuos

Kåre Bulie

Er det kunst, eller hører det snarere hjemme i skiltenes verden? Den som har sett tegnene BERGEN?, vil vite at det ved første øyekast ikke er godt å si. De digre, gule seriff-bokstavene, som henger på fjellveggen foran Bergens lufthavn, er noe av det første reisende til Vestlandets hovedstad møter etter ankomst. Det har de vært siden Ragnar Kjartanssons (f. 1976) bidrag ble avduket for seks år siden. «This Must Be the Place», som tegnene heter, 

 nemlig kunst. I tråd med islendingens forventninger, vil jeg tro, har de – som så mye offentlig kunst – skapt forargelse.