Dag Eivind Undheim Larsen

Maria Høy Hansen

#fff

#000

«KI kverker bokbransjen», lød ropene under en demonstrasjon i Oslo sentrum for noen uker siden.

Under det norske bokfeltets egen bransjedag, «Bokdagen», hadde det møtt opp demonstranter som ville markere sin motstand mot bruken av kunstig intelligens i Litteratur-Norge.

Men ikke alle møter teknologien med samme skepsis. Tiden Forlag har begynt å eksperimentere med kunstig intelligens i forlagsarbeidet.

– Det er et forsøk på å bli kjent med fienden, sier Mattis Øybø, forlagsredaktør i Tiden.

Han forteller at forlaget for ei tid tilbake bestemte seg for å teste ut en språkmodell. Tanken var å se om den kunne være til hjelp i den daglige dont.

Modellen er fra Open AI, som også står bak Chat GPT, men Øybø understreker at det er snakk om en lukket variant – det vil si at den ikke trenes på tekster som er beskyttet av opphavsretten.

Det har vært en helt avgjørende forutsetning, forteller Øybø.

– Det handler om å bruke et analytisk verktøy i ­arbeidet som redaktør for å gjøre ­tekstene bedre, og jeg er blitt positivt overrasket over hvor anvendelig det er, sier han.

Lar robot foreslå endringer i romaner

Guri Kulås

I år har eg våga meg på sykkel i Cannes-trafikken. Det krev konsentrasjon. På veg langs strandpromenaden inn til Festivalpalasset kan eg likevel ikkje unngå å høyra den kjende lyden av ein politisk appell ropt gjennom ein megafon.

Berre brokkar av talestraumen bryt gjennom støyen frå bilar, turistar, petanquebanar og gatekafear, men ordet «fascisme» er attkjenneleg på alle språk jamvel om du berre høyrer det i forbifarten.

 forbanna. Når eg kjem på plass i kinosalen, får eg eit mål på kor sinte dei er og kvifor. Ved Cannes-festivalen er det ein kuriøs tradisjon for å applaudera festivalvignetten og logoane til alle co-produsentane som blir viste på starten av ein kvar film. Når «Canal+» lyser over lerretet denne morgonen, slik namnet til det franske storselskapet ofte gjer, blir det møtt med buing!

, og som franske Mediapart har rapportert om lenge, har også Frankrike fått ein redaksjonelt inngripande, høgrepolitisk mediemogul slik Italia, Storbritannia og USA har fått før dei. Protestane mot milliardæren Vincent Bollorés oppkjøp i film- og tv-bransjen – inkludert Canal Plus – vart sist helg forsøkt stoppa av kanalens toppsjef Maxime Saada, som lova å boikotta dei rundt 600 kunstnarane som hadde signert eit opprop mot Bolloré. Det er slikt som får det til å rykka i opprørsnerven.

skulle få ein annan og snevrare profil enn i dag, kan det få konsekvensar langt utanfor landegrensene.

Den gamle kolonimakta Frankrike er i dag blant dei mest aktive co-produksjonslanda for finansiering film frå Asia, Afrika og Midt-Austen. Fleire av dei Cannes-aktuelle filmane 

, har òg vore avhengige av fransk pengestøtte.

og Cannes-festivalen er i tillegg ei open hamn for filmskaparar på flukt frå undertrykkande regime. Nokre av verdas beste filmfolk frå Iran og Russland har funne både opphald og arbeidsmiljø her. Andrej Zvyagintsev er ein av desse. Etter nær ti års produksjonstørke er han tilbake i hovudkonkurransen i Cannes, her han tidlegare har vore i juryen og blant anna vunne manusprisen for «Leviathan» i 2014 og juryprisen for «Loveless» 2018.

Årets film med den mytologisk illevarslande tittelen «Minotaur» er òg ein opplagt priskandidat. Som i tidlegare handlar det om menneskesinn og maskulinitet, om fedrar og fedreland. Forteljinga er sett til 2022, og «spesialoperasjonen» i Ukraina er det konkrete bakteppet for handlinga.

Krigen skaper krise for familiefaren og småby-entreprenøren Gleb, som opplever at dei tilsette emigrerer eller blir mobiliserte. Samstundes raknar ekteskapet på grunn av konas utruskap, og den pressa patriarkens indre monster blir vekt. Ikkje alle filmar som konkurrerer om Gullpalmen i år, er like interessante eller opne for rike tolkingar.

Det får det til å rykka i opprørs­nerven

Russarane er tilbake

Henrik Keyser Pedersen

I sin åpningstale 1. mai manet Theatertreffens øverste leder Matthias Peen til 

: en uoversettelig tysk dyd som Martin Heidegger har filosofert en god del over, og som vi av mangel på bedre alternativer kan kalle 

Ingen av årets ti utvalgte forestillinger levde bedre opp til dette mottoet enn Sebastian Hartmanns hyperminimalistiske oppsetning av Michel Houellebecqs roman «Serotonin». I en hvit boks på scenen sitter den hvitkledde skuespilleren Guido Lamprecht og fremfører romanmonologen med apatisk alvor og hendene i fanget.

Den kliniske settingen skaper et intenst nærvær, en hypnotisk blanding av leirbål og lydbok. I den langsomme konfrontasjonen med teksten vaskes tavlen med fordommer mot den misogyne, homofobe og pornografisk fikserte jeg-fortelleren ren, og den tragiske romantikeren Houellebecq trer fram.

Stykket bekrefter to tydelige tendenser på årets Theatertreffen: Det er mange soloprestasjoner av ypperste klasse – Lambrecht snakket i fem timer uten pause – og det eksperimenteres med utspekulerte former for publikumsdeltakelse.

Passende nok for «Serotonin» var det snakk om en slags negativ interaksjon: Hver gang en publikummer forlot salen, stoppet talestrømmen opp. Magien ble brutt fordi noens oppmerksomhetskonto var tom – en subtil kommentar til et tema i tiden.

statlig finansiert prestisjeprosjekt som plukker ut fjorårets antatt beste forestillinger fra Østerrike, Sveits og Tyskland og forflytter dem til Berlin et par uker i mai. Juryen består utelukkende av teaterkritikere, og tradisjonen med uavhengig kvalitetsvurdering er noe festivalen gjerne slår seg på brystet over, for det er ingen selvfølge. I kultursamtalen er temperaturen nå på vei opp.

Det høyreekstreme partiet AFD har nylig lansert en «patriotisk kulturpolitikk», og Tysklands kulturminister Wolfram Weimer har tidligere utvist sviktende respekt for armlengdeprinsippet. Hans fravær under åpningen av festivalen var en stor snakkis og tolkes som en bevisst provokasjon. Borgerlige Süddeutsche Zeitung mente sågar at en teaterfjern kulturminister var en «bisarr skapning».

 oppsetninger hadde en tydelig ambisjon om å sette AFDs eventuelle maktovertakelse på dagsordenen. I hendene på regissør Jette Steckel gjenoppsto Klaus Manns satiriske nøkkelroman «Mefisto» som et stykke velspilt metateater.

Manns kontroversielle roman fra 1936 handler om den store skuespilleren – og like store medløperen – Gustaf Gründgens som i nazitiden briljerte i rollen som Mefisto, djevelens forlengede arm. Spørsmålet som hang i luften, var om dagens kunstnere ville holde bedre stand. Til tross for det noe overtydelige budskapet, var det mye å glede seg over i denne tre og en halv time lange oppsetningen fra Münchener Kammerspiele – særlig hovedrolleinnehaveren Thomas Schmauser.

Kultur­ministerens fravær tolkes som en bevisst provokasjon

Hvit mann på boks

Mylena Kifle

Frankrike, Spania, Norge: Stadig flere land følger i Australias fotspor og innfører et forbud mot sosiale medier for barn.

Nå viser en fersk rapport en av konsekvensene ved forbudet i Australia.

38 prosent av barn under 16 år har i betydelig eller noen grad redusert bruken av sosiale medier, viser rapporten gjennomført av Western Sydney University, Queensland University of Technology og University of Canberra.

Blant dem som rapportere at de i stor grad påvirkes av forbudet (26 prosent), svarer 51 prosent at de får med seg færre nyheter som følge av forbudet.

Barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) tar utfordringen på strak arm.

– Vi skal ikke være prisgitt verdens største tek-selskaper for at barna våre skal få tak i nyheter. Det ville vært en fallitterklæring, sier Vågslid.

Regjeringen varslet nylig at de i løpet av året vil legge fram en lov som forbyr barn under 16 år å slippe inn på sosiale medier-plattformer.

Den skal gjelde til og med 1. januar året man fyller 16 år.

Det er illevarslende, og jeg håper norske politikere tar dette innover seg.

Barn som droppet sosiale medier, leste færre nyheter

Kåre Bulie

Det utsynet over Stillehavet den eldre Pablo Neruda (1904–1973) våknet opp til så ofte han ønsket, er en av de aller mest imponerende soveromsutsiktene jeg har opplevd. Fra nesten alle værelsene i det høyreiste hjemmet sitt i havnebyen Valparaíso kunne den produktive dikteren studere det våte elementet han elsket.

Aller øverst – i etasjen over sengen – innredet Neruda et kontor som han fylte med kart, globuser og bilder av båter og dikterhelter. Men også i den frodig dekorerte stuen hvor han inviterte venner til middagsselskap og yndet å feire nyttårsaften, i etasjen under soverommet, kan ingen unngå å bli særlig slått av motivene på vinduenes utside.

 ved havet opp etter spanjolen som hadde etterlatt det uferdig. Med sine vindusbånd, varme fargefelt og avrundede hjørner antyder La Sebastiana en mykere, mer eksentrisk funksjonalisme. Boligen tårner oppe i åsene over den bakkete byen som med omland er Chiles nest største.

Da forfatteren skaffet seg stedet, var han for lengst blitt en storhet i hjemlandets offentlige liv. Bak seg hadde Neruda både radikaliserende erfaringer fra den spanske borgerkrigen – hans venn og kollega Federico García Lorca ble myrdet – og erfaringen det å måtte leve i eksil innebar. Han erklærte seg trøtt av hovedstaden Santiago og ønsket mindre tett befolkede, mer diskré omgivelser og naboer som forhåpentlig var så vel usynlige som tause.

«Ikke for stort og ikke for smått. Langt fra alt, men nær transportmuligheter. Uavhengig, men nær butikker. Det må dessuten være veldig billig. Tror dere at jeg kunne finne et slikt hus i Valparaíso?» spurte den kravstore dikteren venner, ifølge Neruda-stiftelsens bok «La Sebastiana».

i 1991 har huset han fant, utviklet seg til en av Valparaísos artigste attraksjoner. Den som besøker det fargesprakende huset i den fargesprakende byen, vil imidlertid i mye større grad enn med det mangeårige medlemmet av Chiles kommunistparti, den sosialistiske presidenten Salvador Allendes støttespiller og den skrivende som i 1971 vant nobelprisen, bli kjent med samleren, interiørdesigneren og livsnyteren Neruda. Et sikkert dekket taffel, en velutstyrt bar og en elegant, egendesignet peis vitner om en radikaler som visste å gi form til et liv på stor fot.

Samme år som Neruda døde, oversatte Kjartan Fløgstad flere av chilenerens dikt. Andre Neruda-bøker er kommet ut i norsk språkdrakt både før og etter. I senere år er imidlertid den formidable posisjonen i latinamerikansk litteratur som ble signaturen til del, blitt utfordret.

 den argentinske forfatteren Graciela Mochkofsky den bredt internasjonalt dekkede kritikken av ikonet i The New Yorker – under den talende tittelen «Pablo Nerudas andre død». Renommeet til herren som ifølge henne ble regnet som den viktigste 1900-tallslyrikeren som skrev på spansk, har særlig i kjølvannet av metoo-kampanjen bleknet.

«Én side forsøker å presentere ham som en overgriper, den andre som et offer», skrev hun. Førstnevnte er Chiles feministbevegelse, som har løftet frem en passasje i Nerudas memoarer den leser som at forfatteren i sin unge diplomatår i Asia voldtok en lokal kvinne. Sistnevnte er anført av kommunistpartiet og deler av dikterens familie, og de mener at Neruda ble drept av Augusto Pinochets diktatur.

I kjølvannet av metoo har renommeet bleknet

Hjemme hos Pablo

– Sørfond har opna ei ny verd for norske co-produksjonar i Asia, Latin-Amerika, Afrika og Midt-Austen, og styrka vårt samarbeid med andre co-produsentar i Europa.

Det seier produsent Ingrid Lill Høgtun om den unike norske filmstøtta.

Sørfond, finansiert av Utanriksdepartementet, har i 15 år bidrege til at kvalitetsfilmar frå utviklingsland har vorte realiserte og kome på ein internasjonal marknad. Ikkje mindre enn fire filmar ved årets Cannes-festival er laga med støtte frå Sørfond og norske co-produsentar.

– Det som gjer Sørfond spesielt, er at pengane går til hovudprodusenten i landet filmen kjem frå, seier Linda Bolstad Strønen i Duofilm.

Saman med Marie Fuglestein Lægreid og Ingrid Lill Høgtun er ho co-produsent på rwandiske «Beni’mana».

– Støtte frå andre europeiske filmfond er hefta med vilkår om at ein stor del av pengane skal brukast i den nasjonale filmbransjen der fondet høyrer heime.

Som norsk co-produsent har Strønen søkt Sørfond på vegner av «Beni’mana». Familiedramaet blir den første rwandiske filmen i Cannes nokon gong.

– Regissør Marie-Clémentine Dusabejambo har arbeidd i 13 år med å få den underfortalte kvinnehistoria om etterverknaden av folkemordet realisert. Vi i Duofilm elska prosjektet og plukka det opp på Sørfonds årlege pitcheforum under Film fra Sør.

Suksess med samproduksjon

Filmfesten i Cannes er godt inne i si andre veke, og vi som kom litt seint til selskapet, har kanskje alt gått glipp av det som blir årets Gullpalme-vinnar. I alle fall er kritikarar som elles knapt kan einast om kva som gjer ein film til ein film, samde om at Paweł Pawlikowskis «Fatherland» er eit briljant – og ergo heilt utseld – eksemplar av arten.

 fleirtydig tittel. Filmen tar publikum på biltur gjennom Tyskland i 1949. Bak rattet sit Erika Mann – racerbilsjåfør, politisk satirikar og arketypen av ei moderne kvinne. I passasjersetet sit Thomas Mann, nobelprisvinnar i litteratur, ­aristokratisk kulturmann og Erikas far. Både dottera, faren og filmen har mykje på hjarta om familie, historie og fedreland, men Pawlikowski får sagt det på 1 time og 20 minutt! Speletida gjer i seg sjølv festivalfolk positivt innstilte. Skal du få sett meir enn to filmar på ein dag, kan dei ikkje 

 vera pluss minus tre meir eller mindre ufokuserte timar.

Kanskje er «Fatherland» også ein av få filmar som enno kan la fortida klinga i europeisk samtid og likevel samla publikum? Europeiske (kald)krigsdrama frå 1900-talet har med sine stabile bilde av heltar og skurkar vore ein traust og sikker vinnar på kino. I Cannes i 2013 var Pawlikowski med på å utfordra einskapen med «Ida», som ­granska skjulte familierøter, nazisme og polsk historieskriving på eit vis som møtte sterk motstand i Polen.

 har gjeve svært personlege og estetisk særmerkte blikk på europeisk (krigs)historie, er ungararen László Nemes. Han fekk sitt gjennombrot i Cannes med den ekspressive og ikkje heilt ukontroversielle Holocaust-skildringa «Sauls sønn» (2015).

Begge filmskaparane har i fleire filmar imponert og provosert med både fornya perspektiv og estetikk på krigs- og etterkrigstematikken. Interessant nok er begge med i årets Cannes-konkurranse med
mindre konfronterande og ­biografisk baserte bidrag til «sjangeren».

 «Moulin», ei meir konvensjonell filmforteljing frå Frankrike i 1943 og Klaus Barbies torturdrap på motstandshelten Jean Moulin – mannen som skulle samla den franske motstanden mot nazismen. Ein kan lesa filmen som ei åtvaring.

I eit intervju publisert i The Guardian gjekk jødiske Nemes langt i å hevda at han har vorte skydd i filmverda på grunn av ein sterkt veksande antisemittisme i Europa og Hollywood etter Gaza-krigen. Nemes har brukt sterke ord om det han meiner er dobbeltmoralsk aktivisme for palestinarar blant filmfolk. Om «Moulin» gjer det enklare for hans motdebattantar å ha to tankar i hovudet samstundes, står att å sjå.

har alt vunne to viktige Cannes-prisar for to kvar på sitt vis eksepsjonelle, skeive samtidsfilmar: «Girl», som vann debutantprisen i Cannes i 2018 og «Close», som fekk Juryprisen i 2022. I årets konkurransefilm har han også han vendt blikket bakover – til den første verdskrigen. «Coward» blir presentert seinare denne veka, men kanskje kan vi våga å spå at Dhont vil visa ungt liv og ung død i skyttargravene på det viset verda har behov for å sjå akkurat i dag?

Speletida gjer i seg sjølv festivalfolk positivt innstilte

Evige krigar

Selma Stormyren Larsen

Filmbransjens største stjerner advarer mot «fascistisk overtakelse»

Midt under verdens mest prestisjetunge filmfestival i Cannes stormer det i fransk filmbransje. I forrige uke advarte mer enn 600 franske filmfolk mot at landets filmbransje er i ferd med å havne «i hendene på en høyreekstrem eier». Internasjonale stjerner som Juliette Binoche, Sepideh Farsi og Raymond Depardon var blant underskriverne av et åpent brev.

Årsaken er at milliardæren Vincent Bolloré, anklaget for å fronte ytre høyre, gjør kraftige innhogg i bransjen. Han kontrollerer allerede landets største filmprodusent Canal Plus, og i høst kjøpte selskapet seg inn i Frankrikes tredje største kinoaktør UGC.

Det får franske filmarbeidere til å frykte «en fascistisk overtakelse av den kollektive forestillingsevnen», som VG har omtalt.

Nå har de fått svar på tiltale: Søndag kunngjorde sjefen for Canal Plus, Maxime Saada, at produksjonsselskapet ikke vil samarbeide med underskriverne.

Geir Uvsløkk er professor i fransk ved Universitetet i Oslo. Han er ikke veldig overrasket over den steile reaksjonen fra film- og tv-selskapet.

– Det er typisk for det som har skjedd i andre bransjer der Bolloré har styrt og er hovedaksjonær. Tendensen går på en form for konsentrasjon av ytringsrommet.

– Hvem er Bolloré, og hvor mye makt har han?

– Han er en søkkrik forretningsmann. Han kontrollerer et selskap som heter Vivendi, som har kjøpt seg inn i flere franske medier, blant annet Canal Plus og en tv-kanal som heter CNews. Der har han fått på plass en redaksjonell linje som er svært innvandringsfiendtlig og muslimkritisk – rett og slett tradisjonell ytre høyre-ideologi, sier Uvsløkk.

Bolloré har et jæskla godt grep om Kultur-­Frankrike nå. Det er veldig skremmende.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svartelistet

– Akkurat no er eg sunt nervøs, seier regissør Eivind Landsvik før Cannes-premieren på langfilmdebuten «Lave forventninger».

Det er ikkje første gong han er på den franske filmfestivalen. For tre år sidan konkurrerte nordmannen her med kortfilmen «Tits». Den nær fåmælte, tvitydig stemningsladde ungdomsskildringa frå Sommar-Oslo reiste seinare verda rundt på andre filmfestivalar. Landsvik hadde vist at han kunne fanga tidsånda, og i år er han invitert tilbake til Rivieraen for å presentera sin første langfilm – med Marie Ulven, betre kjent som Girl in Red, i hovudrolla. Etter alle solemerke er «Lave forventinger» eit målretta steg framover i ein stødig karriere, eller?

– Ideen fekk eg då eg for ein del år sidan sat eks eksamensvakt på ein vidaregåande skole i Oslo. Eg var ganske deppa, kjende på at eg sjølv vart eldre, og lurte på kor lenge eg skulle halda fram å jaga etter draumen om å laga spelefilm, fortel Landsvik til Klassekampen.

Landsvik hadde ein kompis som arbeidde ved skolen, og tok vaktjobben for å gjera venen ei teneste.

– Kanskje tenkte han motsett at det var han som gjorde meg ei teneste? Og når eg tenkjer på det no, burde eg ha takka han, seier regissøren.

Den trøyttande vaktjobben i klasseromsscenen er rekonstruert i «Lave forventinger». Her møter vi 29-åringen Maja (Marie Ulven), eit musikktalent som ikkje har takla overgangen frå jenteromsstudioet og sjølvpublisering på nett til industristyrt suksess. Etter turbulente indie-artistår i utlandet har Maja måtte flytta heim til mora Astrid (Tone Mostraum), og slit seg gjennom dagane som deprimert eksamensvakt (med pappvin på vassflaska) på skolen der mora jobbar.

– Filmen er ikkje ein sjølvbiografi, men eg ville skildra det eg opplevde som eit gap mellom mine indre kjensler og korleis eg vart oppfatta av andre. Det er ikkje alltid symmetri mellom suksess, økonomisk tryggleik og mental helse, seier Landsvik.

Det er ikkje alltid symmetri mellom suksess, økonomisk tryggleik og mental helse.

Livet er ikkje Euphoria

Endre Ugelstad Aas

Scenen er som tatt ut av et dataspill. Du våkner i ei brakke sammen med lutryggede medfanger i stripete drakter. I bakgrunnen høres ­filmusikken fra «Schindlers liste».

På mobilskjermen står det: «POV: YOU WAKE UP IN AUSCHWITZ».

Videoen på 35 sekunder er hentet fra Instagram-profilen «povhistory» og følger en innsatt gjennom konsentrasjonsleiren ­Auschwitz-Birkenau en hel dag. Dette er bare ett av mange eksempler på videosnutter skapt ved hjelp av kunstig intelligens som tar for seg temaer som andre verdenskrig og holocaust.

Ifølge internasjonale medier som Deutsche Welle og BBC spres bilder og videoer om holocaust som ild i tørt gress på sosiale medier.

Mange av klippene prøver å bruke teknologien til å skape et historisk bilde av hvordan ting kunne ha sett ut. Samtidig advarer eksperter på antisemittisme mot at videoene skaper et forvridd og dehumaniserende bilde av ofrene for historiens største folkemord.

Paweł Sawicki er talsperson ved Auschwitz-museet i Polen. Museet forvalter historien til den største av nazistenes konsentrasjonsleirer, hvor minst én million mennesker ble drept.

Sawicki sier de er kjent med fenomenet, men at de ikke kjenner omfanget av denne typen KI-generert innhold.

Når det gjelder videoene som omhandler Auschwitz-leiren, peker Sawicki på at videoene i seg selv ikke nødvendigvis sprer antisemittisk innhold.

Minnet og den historiske sannheten fortjener sterkere beskyttelse.

KI-genererte holocaust-videoer spres på nettet

Da flere europeiske kringkastere i fjor høst truet med å kaste Israel ut av Eurovision som følge av krigføringen i Gaza, responderte Israel med å engasjere noen av sine fremste diplomater. Kringkastere og statlige representanter over hele Europa ble kontaktet av israelske tjenestemenn.

Det kom fram i en avsløring i The New York Times (NYT) tidligere denne uka. Den amerikanske avisa rapporterer også at Israel har forsøkt å påvirke stemmegivningen gjennom sosiale medier-kampanjer. Deler av pengene kan spores tilbake til Israels regjering.

I dag går konkurransen av stabelen i Wien, og Israels bidrag er med i finalen.

– Å delta i musikkfestivalen er en måte for Israel å bruke myk makt på. Man forsøker å vise fram en kultur og et samfunn som setter landet i et bedre lys internasjonalt, sier Dag Henrik Tuastad, dosent i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

NYT skriver at arbeidet med å markedsføre landets bidrag i konkurransen startet allerede i 2018. Da støttet den israelske regjeringen promoteringen av artisten Netta med nærmere én million kroner.

Hun endte med å ta Israels første seier i Eurovision på 20 år. Også i Malmö i 2024, midt under Gaza-krigen, brukte Israel rundt 7,5 millioner kroner på annonsering.

Videre oppfordret statsminister Benjamin Netanyahu selv sine landsmenn til å stemme 20 ganger på Israels bidrag i konkurransen i 2024.

Tuastad mener satsingen på Eurovision er en del av Israels «haspara»-strategi, som går ut på å styrke Israels omdømme.

Brukte millioner på påvirkning

Sara Hegna Hammer

Skal det være en dråpe olje fra Draugen? Litt gass fra Kvitebjørn?

Norske oljeplattformer gis gjennomgående navn fra norsk historie og kultur, det være seg kvinnesaksforkjempere og statsministre, vanlige norske personnavn eller dyr og fenomener vi knytter til vår kulturarv: Troll, Skarv, Veslefrikk og Sleipner.

– Jeg har i mange år fulgt med på utbyggingen av disse plattformene, og det forbauser meg hver gang hvilke navn de setter på dem, sier kunstner Marianne Heske.

Hun har skrevet «Norske dikt», som Klassekampen trykker i dag. Diktet er ganske enkelt en alfabetisk liste over navnene på samtlige norske oljeplattformer.

– Dette er jo tekniske installasjoner som burde hatt et nummer. Hvorfor gjør de det så personlig? Det er en mekanisk gjenstand som ikke har noe med det organiske og menneskelige å gjøre.

– Det er vel det som kalles kulturvasking, da? At man gir noe politisk omstridt et navn folk har positive assosiasjoner til?

– Nå som de skal bygge ut enda mer, må vi forlange at en plattform skal hete Sara og en skal hete Marianne. Det er vakre navn. Hvis ikke må vi lenke oss fast til Ivar Aasen-plattformen.

– Er dét ditt egentlige anliggende, å få ditt eget navn på en slik plattform?

Det er sånn vi hedrer våre store menn og kvinner i dette landet: med oljeplattformer og parkeringshus.

– Er det i det hele tatt lov? Det er jo misbruk av navn!

Demian Vitanza

Nå strykes skjorter og bluser, pentøyet hentes fram, og korpsene øver ute i gatene. Atter en gang gjør vi oss klare til 17. mai. For oss som generelt synes nasjonalisme lugger litt, er det alltid en øvelse å sortere hva vi faktisk feirer, før vi slipper oss løs med bobler og flagg.

For min del har det tatt en del år å bli glad i nasjonaldagen, og jeg har omsider landet på tre aspekter jeg helhjertet kan hekte de positive følelsene på.

Det første er lokalsamfunnet. Ja, 17. mai er en nasjonal feiring, men det er de lokale fellesskapene vi møter på selve dagen. Det er med lokalsamfunnet vi gjør ritualene og lekene.

Det andre aspektet er det historiske grunnlaget fra 1814: uavhengighet og demokrati. Spesielt viktig å feire nå som vi har trusler fra autoritære regimer og teknologisk kapitalisme.

er våren. La oss ikke glemme den. Datoen 17. mai passer bra som fruktbarhetsfeiring i vårt kalde klima. Dyrene er blitt sluppet ut på innmarksbeite, og våronna er stort sett ferdig de fleste steder i landet. Epleblomst og kirsebærblomst lyser opp i hager og parker. Den knallgule forsytiaen. Den silkehvite magnoliaen. Til og med syrinene blomstrer her i hovedstaden.

Men vent nå litt! Er det ikke tidlig med syriner før 17. mai? Er det en usedvanlig varm vår som har satt fart på blomstringen? Er det klimaendringene? Ja, kanskje det var da jeg fikk øye på syrinens blomstring, at noe likevel skurret, i brytningen mellom skjønnhet og bekymring.

finne gode grunner til å vifte med flagget, handler 17. mai i stor grad om å styrke det nasjonale følelsesregisteret. Det norske fellesskapet og demokratiet har på mange måter skapt et godt og trygt land, men det hjelper oss lite i møte med de store truslene i vår tid. Vi ser det igjen og igjen når vi står overfor utfordringer som krever global samhandling: covid, flyktningkrisa, klimakatastrofen. Da er stater for små, og nasjonale interesser er mer til hinder enn hjelp. Dette gjelder i aller høyeste grad også for Norge, hvor vi har det med å være oss selv nok.

Den siste påminnelsen om dette kom da Stortinget samlet seg torsdag 26. mars for å behandle det berømmelige hasteforslaget om å fjerne drivstoffavgiftene. Det er forståelig at folk reagerer på pumpeprisene, særlig når de holder på å knekke deler av næringslivet. Men å fjerne drivstoffavgiftene gjør pent lite med blokadene i Hormuzstredet. Prisene er jo markedets måte å si «hei alle sammen, nå er det mindre drivstoff tilgjengelig, noen må kutte i forbruket». Så hvis vi justerer ned avgiftene for å opprettholde normalt forbruk, hvem skal bruke mindre drivstoff da?

Lavere avgifter i ett land betyr i realiteten litt høyere priser alle andre steder. Og hvis hele verden hadde senket avgiftene sine like mye, ville mye av avgiftskuttet bli spist opp av enda høyere markedspris.

Alt er ikke som før. Syrinene blomstrer tidligere

Mellom norske flagg og dieselpopulisme

Charlotte Førde Skomsøy

Kjenner du Farouk al-Kasims rolle i historien om oljefondet? Hva med historien om den lærde bergenseren Cilla Gad og hennes dødfødte barn? Eller at det trolig var opphopninger av den nordnorske myggen som startet Melkøya-brannen i 2020?

Ikke? Ifølge Thea Selliaas Thorsen er alt dette viktige brikker i historien om landet vårt – og noe vi alle bør kjenne til.

– I hvert fall hvis man skal påberope seg å elske Norge, sier Thorsen.

Hun er professor i klassiske studier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, og denne uka kom boka hennes «Rot» i hyllene.

Det er et langdikt bestående av tre bøker, skrevet etter oppskrift av Ovids «Ars amandi – kunsten å elske» (cirka 2 e.Kr). Thorsen har tatt Ovids tittel som undertittel – med en hale: «Eller kunsten å elske vårt Norge».

å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett, sier Thorsen.

Da Klassekampen møter henne noen dager før 17. mai, er hun kledd i flaggets farger: rød kjole, blå dongerijakke og hvite sko. Men den som tror «Rot» er en hyllest til klassiske, nasjonalromantiske og snevre ideer om det norske, får tro om igjen.

– Det menneskene liker å tro, det tror vi gjerne. Når slagene står om hva som er norsk, er det ofte snakk om hva man 

skal være Norge. Men skal man på død og liv elske Norge og beslaglegge «det norske», er det en del historier man bør forholde seg til, sier Thorsen.

Det heter kunsten å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett.

Pensum for den som påstår å elske Norge

Boye Ullmann solgte en Degas for å berge bilen

Det finnes dem som ikke angrer på noe. Og så har vi den garvede fagforeningsmannen Boye Ullmann, som helst skulle hatt et par ting ugjort.

Som at han i 1981 solgte et maleri av franske Edgar Degas (1834–1917) for 10.000 kroner for å dekke kostnader til reparasjon av bilen.

– Jeg vetta faen hvor mye det er verdt. Men for en idiot! utbryter Ullmann.

– Jo, men du selger jo ikke et Degas-bilde! Kjøperne gjorde århundrets kupp.

– Det hender. Ikke på grunn av verdien, men det var jo et stilig bilde da, med noen folk som dansa. Men det er sånt man gjør når man er 26.

Maleriet fikk han av sin mor, som hadde fått det av sin far, maleren og bildehoggeren Rolf Lunde (1891–1928) – en mann Ullmann sier at han ikke «ikke har arvet en fiber av».

Jeg vetta faen hvor mye det er verdt. Men for en idiot!

Solgte Degas for å gi gass

Høsten 2021 flyttet Munchmuseet fra Tøyen til Bjørvika. Siden er det gamle museumsbygget mellom Botanisk hage og Tøyenparken blitt fylt med nytt liv.

Gjennom prosjektet ­Gamle Munch er bygget omgjort til en fritidsklubb og et ­aktivitetssenter for unge i ­bydelen. Men i desember 2025 sa det stopp. Oslos Høyre/­Venstre-byråd hadde ikke satt av penger til drifta neste år og ville i stedet selge huset.

Onsdag fikk SV og MDG gjennomslag for at bygget igjen skal åpnes for frivilligheten. I tillegg skal det sikres erstatningslokaler på minst 3000 kvadratmeter på Tøyen ved et eventuelt salg.

Sindre Andresen er leder i Tøyen Sportsklubb og har jobbet med fritidstilbudet på det gamle museet. Siden prosjektet startet i 2022, har ungdommer blant annet drevet kafé på huset og startet en klubb i kjelleren med gaming, lazertag, carpetbowl, kino og bordtennis.

– Vi har hele tida sagt at det viktigste er å få sikret drifta av tilbudet. Sånn sett er vi henrykt. Samtidig er vi blitt veldig glade i det gamle Munch-bygget, og det har resten av bydelen også, sier Andresen.

Han sier at det å flytte aktiviteten til et annet sted i bydelen ikke automatisk betyr at befolkningen følger etter.

– Det er vi veldig bekymret for. Samtidig har nærheten til Tøyen Arena, der de fleste av idrettsaktivitetene våre foregår, vært avgjørende for å knytte idrett og kultur tett sammen.

Sikrer videre liv i Gamle Munch

Bendik Wold

To store natur­formidlere ­henvender seg til kameraet fra hvert sitt ligge­underlag: I en bakhage i Vest-London har sir David Attenborough – med lyseblå skjortesnipper under Barbour-jakka – krøket seg ned for å studere et lite pinnsvin på nattlig tokt. Den vesle insekteteren virker helt uaffisert av 100-åringens varme baryton.

Klipp til Folgefonna, Norge: Lars Monsen, iført møkkete dunjakke og caps, setter til livs dagens porsjon «ørretskav» – hele fiskeskrotter stekt til ei mølje over bålet, raust bestrødd med salt og Gastromat. I neste øyeblikk er vi inne i Monsens telt, der hovedpersonen filmer seg selv mens han gjesper, slipper ut et gammelmannsaktig «ohoi» og legger seg ned for å purke.

To naturelskere, to dyrevenner, to folkekjære tv-personligheter – og de kunne knapt vært mer ulike. Den som selv vil sammenlikne, må gjerne søke opp «Attenboroughs ville London» og «Monsen og nasjonalparkene» i NRK-spilleren. Kanskje forskjellene også sier noe om briters og nordmenns ulike tilnærming til naturen?

 nylig kritisert for å ta for mye plass i sine egne turprogrammer. I et innlegg på Journalisten.no slår naturfilmprodusent Magne Helge Sleire fast at Monsen «er i ruta store deler av sendetida», og at han i grunnen gir lite informasjon om «navn på fugler og dyr».

Dette er riktig, selvsagt. Monsens selfiestang-perspektiv representerte noe helt nytt da han debuterte på tv-skjermen for et kvart århundre siden: I motsetning til forgjengere som Sverre M. Fjelstad og Arne Nævra, som stort sett lå i dekning i hvert sitt kamuflasjetelt, braser Monsen ublygt gjennom krattskogen med bikkjer, storsekk og opptil flere fiskestenger. Alt levende liv som kunne ha stjålet oppmerksomhet fra ham selv, skremmer han bort.

Hvis villdyr skal komme i fokus i et Monsen-program, må de være virkelig innpåslitne, som bjørnene han i sin tid møtte i Canada (og som Monsen kuriøst nok snakket engelsk til). På hans norske ekspedisjoner kan vi en sjelden gang få et glimt en elg, et reinsdyr eller en oter – foruten, selvsagt, alle virveldyrene som etter et par brutale hodeslag ender opp i vandrerens steikepanne.

 en annen tilnærming. Programmene hans består av spektakulære nærstudier av dyr og insekter, filmet på stadig mer oppfinnsomme måter – med droner, undervannskameraer og sågar et BBC-utviklet «Frankencam» som kan observere småkryp uten å forstyrre dem.

Haken ved britens programmer er at de er kraftig iscenesatt, noe jubileumsdokumentaren «Attenboroughs fantastiske reise» ikke legger skjul på. En sekvens der en flokk svaner flyr rett over hodet på programlederen mens han sitter i en akselererende lettbåt, ville ikke blitt til uten at fuglene var «svært samarbeidsvillige» – les: tamme. Og kanskje heller ikke uten at besetningen inkluderte en «svanehvisker» med en diger pose fuglesnacks.

Også Attenborough er ei linselus. «Life of Mammals» (2002) inneholder rørende bilder av en orangutang som vasker sokker med såpe og vann(!), men scenen blir delvis ødelagt idet Attenborough trer inn i ruta med forskerblikket sitt. Vel kan apen håndtere skittentøy, men den kan ikke objektivere andre – det er menneskets særrett!

To fyrer på alle fire

– Det viktigste for oss er å sikre legitimiteten til tilskuddsordningene. Hvis det å ha med nordiske kunstnere bidrar til det, så kan det være bra, det, sier Cathrine Nyheim, nestleder i kulturforbundet Creo.

– Dessuten kan det være kunstnerisk interessant.

Den siste uka har Klassekampen skrevet om at utvalgs- og rådsmedlemmer i Kulturrådet er blitt erklært inhabile 7603 ganger i perioden 2016–2025.

Både forskere, jurister og kunstnere har foreslått å ta inn nordiske kunstnere i utvalgene for å redusere antall inhabile.

Kunstnerorganisasjonene Klassekampen har snakket med, er splittet i om det er en god løsning.

I dag er det ingen regler som sier at kunstnere fra andre land ikke kan sitte i utvalgene, men det er få nordiske kunstnere som benytter seg av muligheten.

– Jeg tenker det kunne vært positivt. Så lenge man klarer å finne et system for å finne folk med riktig kompetanse, sier Nyheim.

Det siste året er det blitt sådd tvil om innretningen av Kulturrådet og Statens kunstnerstipend, som også administreres under Kulturdirektoratet.

Creo sier ja til nordiske kunstnere i utvalgene

Munchmuseet står midt i en omfattende runde med nedbemanninger. Ti prosent av arbeidsstokken skal kuttes, og onsdag ble det nye organisasjonskartet presentert på et allmøte.

– Vi har prioritert å redusere aktiviteten på en måte som i minst mulig grad påvirker tilbudet til publikum, sier museumsdirektør Tone Hansen til Klassekampen.

Under møtet ble det kjent at staben reduseres med 15,6 stillinger etter denne prosessen. Målet er å kutte cirka 20 årsverk gjennom organisk nedbemanning over de kommende årene.

Videre går museet ned fra åtte til seks avdelinger:

Avdelingen «Organisasjon og utvikling» legges ned.

«Kommunikasjon og marked» blir slått sammen med kommersiell avdeling.

Aktuelt

Tiden Forlag har tatt i bruk kunstig intelligens i det redaksjonelle arbeidet. – Jeg er positivt overrasket over presisjonen, sier forlagsredaktør Mattis Øybø.

Uhyre i politikken og uhyre på lerretet.

En følsom oppsetning av Michel Houellebecqs «Serotonin» var blant høydepunktene på årets Theatertreffen – det tyske teaters elitefestival.

Barn som droppet sosiale medier, leste færre nyheter

Pablo Nerudas ruvende omdømme blir stadig mer problematisert. Men i boligene hans tones kommunismen og litteraturen ned.

For fyrste gong vert ein rwandisk film vist i Cannes. Heile fire filmar ved årets festival er laga med støtte frå norske Sørfond.

Endeleg ein Mann som er ei kvinne.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svartelistet

Eivind Landsviks debutfilm er eit usensasjonalistisk svar på sensasjonelle skildringar av ung ambisjon og depresjon.

Videoer laget med KI gjenskaper livet i tyske konsentrasjonsleirer og blir sett av tusenvis. Kan bidra til jødehat, advarer forsker.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

– Er det i det hele tatt lov? Det er jo misbruk av navn!

Hva slags fellesskap feirer vi 17. mai?

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Boye Ullmann solgte en Degas for å berge bilen

Sikrer videre liv i Gamle Munch

Monsen vs. Attenborough: en komparativ studie.

Flere har bedt Kulturrådet inkludere svenske og danske kunstnere for å få ned andelen inhabile. Det er kunstnerne selv uenige om.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

Nominasjonsdryss til regionteatrene

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Kulturministeren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

For nordmenn er kanskje den største spaninga ved årets Cannes-festival korleis vi vil takla å sjå oss sjølve i rumenske «Fjord».

Mumiemakt

Tiden Forlag har tatt i bruk kunstig intel­ligens i det redak­sjo­nelle arbeidet. – Jeg er positivt overrasket over presi­sjonen, sier forlags­re­daktør Mattis Øybø.

Uhyre i politikken og uhyre på lerretet.

En følsom oppsetning av Michel Houelle­becqs «Sero­tonin» var blant høyde­punk­tene på årets Theater­treffen – det tyske teaters elite­fes­tival.

Barn som droppet sosiale medier, leste færre nyheter

Pablo Nerudas ruvende omdømme blir stadig mer proble­ma­ti­sert. Men i boligene hans tones kommu­nismen og litte­ra­turen ned.

For fyrste gong vert ein rwandisk film vist i Cannes. Heile fire filmar ved årets festival er laga med støtte frå norske Sørfond.

Endeleg ein Mann som er ei kvinne.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svarte­lis­tet

Eivind Landsviks debutfilm er eit usensa­sjo­na­listisk svar på sensa­sjo­nelle skild­rin­gar av ung ambisjon og depresjon.

Videoer laget med KI gjenskaper livet i tyske konsen­tra­sjons­leirer og blir sett av tusenvis. Kan bidra til jødehat, advarer forsker.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestina­komiteen er ikke overrasket.

– Er det i det hele tatt lov? Det er jo misbruk av navn!

Hva slags fellesskap feirer vi 17. mai?

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Boye Ullmann solgte en Degas for å berge bilen

Sikrer videre liv i Gamle Munch

Monsen vs. Atten­bo­rough: en komparativ studie.

Flere har bedt Kultur­rådet inkludere svenske og danske kunstnere for å få ned andelen inhabile. Det er kunstnerne selv uenige om.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunns­opp­draget. Det er tanken bak Munch­mu­seets nedbe­man­ning.

Nomi­na­sjons­dryss til region­teat­rene

Her mister flere jobben: Munch­mu­seet kan ha brutt loven

Kultur­mi­nis­teren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

For nordmenn er kanskje den største spaninga ved årets Cannes-festival korleis vi vil takla å sjå oss sjølve i rumenske «Fjord».

Mumiemakt

Tiden Forlag har tatt i bruk kunstig intelligens i det redaksjonelle arbeidet. – Jeg er positivt overrasket over presisjonen, sier forlagsredaktør Mattis Øybø.

En følsom oppsetning av Michel Houellebecqs «Serotonin» var blant høydepunktene på årets Theatertreffen – det tyske teaters elitefestival.

Pablo Nerudas ruvende omdømme blir stadig mer problematisert. Men i boligene hans tones kommunismen og litteraturen ned.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svartelistet

Eivind Landsviks debutfilm er eit usensasjonalistisk svar på sensasjonelle skildringar av ung ambisjon og depresjon.

Videoer laget med KI gjenskaper livet i tyske konsentrasjonsleirer og blir sett av tusenvis. Kan bidra til jødehat, advarer forsker.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Monsen vs. Attenborough: en komparativ studie.

Flere har bedt Kulturrådet inkludere svenske og danske kunstnere for å få ned andelen inhabile. Det er kunstnerne selv uenige om.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

Nominasjonsdryss til regionteatrene

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Kulturministeren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.