Guri Kulås

#fff

#000

– Akkurat no er eg sunt nervøs, seier regissør Eivind Landsvik før Cannes-premieren på langfilmdebuten «Lave forventninger».

Det er ikkje første gong han er på den franske filmfestivalen. For tre år sidan konkurrerte nordmannen her med kortfilmen «Tits». Den nær fåmælte, tvitydig stemningsladde ungdomsskildringa frå Sommar-Oslo reiste seinare verda rundt på andre filmfestivalar. Landsvik hadde vist at han kunne fanga tidsånda, og i år er han invitert tilbake til Rivieraen for å presentera sin første langfilm – med Marie Ulven, betre kjent som Girl in Red, i hovudrolla. Etter alle solemerke er «Lave forventinger» eit målretta steg framover i ein stødig karriere, eller?

– Ideen fekk eg då eg for ein del år sidan sat eks eksamensvakt på ein vidaregåande skole i Oslo. Eg var ganske deppa, kjende på at eg sjølv vart eldre, og lurte på kor lenge eg skulle halda fram å jaga etter draumen om å laga spelefilm, fortel Landsvik til Klassekampen.

Landsvik hadde ein kompis som arbeidde ved skolen, og tok vaktjobben for å gjera venen ei teneste.

– Kanskje tenkte han motsett at det var han som gjorde meg ei teneste? Og når eg tenkjer på det no, burde eg ha takka han, seier regissøren.

Den trøyttande vaktjobben i klasseromsscenen er rekonstruert i «Lave forventinger». Her møter vi 29-åringen Maja (Marie Ulven), eit musikktalent som ikkje har takla overgangen frå jenteromsstudioet og sjølvpublisering på nett til industristyrt suksess. Etter turbulente indie-artistår i utlandet har Maja måtte flytta heim til mora Astrid (Tone Mostraum), og slit seg gjennom dagane som deprimert eksamensvakt (med pappvin på vassflaska) på skolen der mora jobbar.

– Filmen er ikkje ein sjølvbiografi, men eg ville skildra det eg opplevde som eit gap mellom mine indre kjensler og korleis eg vart oppfatta av andre. Det er ikkje alltid symmetri mellom suksess, økonomisk tryggleik og mental helse, seier Landsvik.

Det er ikkje alltid symmetri mellom suksess, økonomisk tryggleik og mental helse.

Livet er ikkje Euphoria

Endre Ugelstad Aas

Scenen er som tatt ut av et dataspill. Du våkner i ei brakke sammen med lutryggede medfanger i stripete drakter. I bakgrunnen høres ­filmusikken fra «Schindlers liste».

På mobilskjermen står det: «POV: YOU WAKE UP IN AUSCHWITZ».

Videoen på 35 sekunder er hentet fra Instagram-profilen «povhistory» og følger en innsatt gjennom konsentrasjonsleiren ­Auschwitz-Birkenau en hel dag. Dette er bare ett av mange eksempler på videosnutter skapt ved hjelp av kunstig intelligens som tar for seg temaer som andre verdenskrig og holocaust.

Ifølge internasjonale medier som Deutsche Welle og BBC spres bilder og videoer om holocaust som ild i tørt gress på sosiale medier.

Mange av klippene prøver å bruke teknologien til å skape et historisk bilde av hvordan ting kunne ha sett ut. Samtidig advarer eksperter på antisemittisme mot at videoene skaper et forvridd og dehumaniserende bilde av ofrene for historiens største folkemord.

Paweł Sawicki er talsperson ved Auschwitz-museet i Polen. Museet forvalter historien til den største av nazistenes konsentrasjonsleirer, hvor minst én million mennesker ble drept.

Sawicki sier de er kjent med fenomenet, men at de ikke kjenner omfanget av denne typen KI-generert innhold.

Når det gjelder videoene som omhandler Auschwitz-leiren, peker Sawicki på at videoene i seg selv ikke nødvendigvis sprer antisemittisk innhold.

Minnet og den historiske sannheten fortjener sterkere beskyttelse.

KI-genererte holocaust- videoer spres på nettet

Selma Stormyren Larsen

Da flere europeiske kringkastere i fjor høst truet med å kaste Israel ut av Eurovision som følge av krigføringen i Gaza, responderte Israel med å engasjere noen av sine fremste diplomater. Kringkastere og statlige representanter over hele Europa ble kontaktet av israelske tjenestemenn.

Det kom fram i en avsløring i The New York Times (NYT) tidligere denne uka. Den amerikanske avisa rapporterer også at Israel har forsøkt å påvirke stemmegivningen gjennom sosiale medier-kampanjer. Deler av pengene kan spores tilbake til Israels regjering.

I dag går konkurransen av stabelen i Wien, og Israels bidrag er med i finalen.

– Å delta i musikkfestivalen er en måte for Israel å bruke myk makt på. Man forsøker å vise fram en kultur og et samfunn som setter landet i et bedre lys internasjonalt, sier Dag Henrik Tuastad, dosent i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

NYT skriver at arbeidet med å markedsføre landets bidrag i konkurransen startet allerede i 2018. Da støttet den israelske regjeringen promoteringen av artisten Netta med nærmere én million kroner.

Hun endte med å ta Israels første seier i Eurovision på 20 år. Også i Malmö i 2024, midt under Gaza-krigen, brukte Israel rundt 7,5 millioner kroner på annonsering.

Videre oppfordret statsminister Benjamin Netanyahu selv sine landsmenn til å stemme 20 ganger på Israels bidrag i konkurransen i 2024.

Tuastad mener satsingen på Eurovision er en del av Israels «haspara»-strategi, som går ut på å styrke Israels omdømme.

Brukte millioner på påvirkning

Sara Hegna Hammer

Skal det være en dråpe olje fra Draugen? Litt gass fra Kvitebjørn?

Norske oljeplattformer gis gjennomgående navn fra norsk historie og kultur, det være seg kvinnesaksforkjempere og statsministre, vanlige norske personnavn eller dyr og fenomener vi knytter til vår kulturarv: Troll, Skarv, Veslefrikk og Sleipner.

– Jeg har i mange år fulgt med på utbyggingen av disse plattformene, og det forbauser meg hver gang hvilke navn de setter på dem, sier kunstner Marianne Heske.

Hun har skrevet «Norske dikt», som Klassekampen trykker i dag. Diktet er ganske enkelt en alfabetisk liste over navnene på samtlige norske oljeplattformer.

– Dette er jo tekniske installasjoner som burde hatt et nummer. Hvorfor gjør de det så personlig? Det er en mekanisk gjenstand som ikke har noe med det organiske og menneskelige å gjøre.

– Det er vel det som kalles kulturvasking, da? At man gir noe politisk omstridt et navn folk har positive assosiasjoner til?

– Nå som de skal bygge ut enda mer, må vi forlange at en plattform skal hete Sara og en skal hete Marianne. Det er vakre navn. Hvis ikke må vi lenke oss fast til Ivar Aasen-plattformen.

– Er dét ditt egentlige anliggende, å få ditt eget navn på en slik plattform?

Det er sånn vi hedrer våre store menn og kvinner i dette landet: med oljeplattformer og parkeringshus.

– Er det i det hele tatt lov? Det er jo misbruk av navn!

Demian Vitanza

Nå strykes skjorter og bluser, pentøyet hentes fram, og korpsene øver ute i gatene. Atter en gang gjør vi oss klare til 17. mai. For oss som generelt synes nasjonalisme lugger litt, er det alltid en øvelse å sortere hva vi faktisk feirer, før vi slipper oss løs med bobler og flagg.

For min del har det tatt en del år å bli glad i nasjonaldagen, og jeg har omsider landet på tre aspekter jeg helhjertet kan hekte de positive følelsene på.

Det første er lokalsamfunnet. Ja, 17. mai er en nasjonal feiring, men det er de lokale fellesskapene vi møter på selve dagen. Det er med lokalsamfunnet vi gjør ritualene og lekene.

Det andre aspektet er det historiske grunnlaget fra 1814: uavhengighet og demokrati. Spesielt viktig å feire nå som vi har trusler fra autoritære regimer og teknologisk kapitalisme.

er våren. La oss ikke glemme den. Datoen 17. mai passer bra som fruktbarhetsfeiring i vårt kalde klima. Dyrene er blitt sluppet ut på innmarksbeite, og våronna er stort sett ferdig de fleste steder i landet. Epleblomst og kirsebærblomst lyser opp i hager og parker. Den knallgule forsytiaen. Den silkehvite magnoliaen. Til og med syrinene blomstrer her i hovedstaden.

Men vent nå litt! Er det ikke tidlig med syriner før 17. mai? Er det en usedvanlig varm vår som har satt fart på blomstringen? Er det klimaendringene? Ja, kanskje det var da jeg fikk øye på syrinens blomstring, at noe likevel skurret, i brytningen mellom skjønnhet og bekymring.

finne gode grunner til å vifte med flagget, handler 17. mai i stor grad om å styrke det nasjonale følelsesregisteret. Det norske fellesskapet og demokratiet har på mange måter skapt et godt og trygt land, men det hjelper oss lite i møte med de store truslene i vår tid. Vi ser det igjen og igjen når vi står overfor utfordringer som krever global samhandling: covid, flyktningkrisa, klimakatastrofen. Da er stater for små, og nasjonale interesser er mer til hinder enn hjelp. Dette gjelder i aller høyeste grad også for Norge, hvor vi har det med å være oss selv nok.

Den siste påminnelsen om dette kom da Stortinget samlet seg torsdag 26. mars for å behandle det berømmelige hasteforslaget om å fjerne drivstoffavgiftene. Det er forståelig at folk reagerer på pumpeprisene, særlig når de holder på å knekke deler av næringslivet. Men å fjerne drivstoffavgiftene gjør pent lite med blokadene i Hormuzstredet. Prisene er jo markedets måte å si «hei alle sammen, nå er det mindre drivstoff tilgjengelig, noen må kutte i forbruket». Så hvis vi justerer ned avgiftene for å opprettholde normalt forbruk, hvem skal bruke mindre drivstoff da?

Lavere avgifter i ett land betyr i realiteten litt høyere priser alle andre steder. Og hvis hele verden hadde senket avgiftene sine like mye, ville mye av avgiftskuttet bli spist opp av enda høyere markedspris.

Alt er ikke som før. Syrinene blomstrer tidligere

Mellom norske flagg og dieselpopulisme

Charlotte Førde Skomsøy

Kjenner du Farouk al-Kasims rolle i historien om oljefondet? Hva med historien om den lærde bergenseren Cilla Gad og hennes dødfødte barn? Eller at det trolig var opphopninger av den nordnorske myggen som startet Melkøya-brannen i 2020?

Ikke? Ifølge Thea Selliaas Thorsen er alt dette viktige brikker i historien om landet vårt – og noe vi alle bør kjenne til.

– I hvert fall hvis man skal påberope seg å elske Norge, sier Thorsen.

Hun er professor i klassiske studier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, og denne uka kom boka hennes «Rot» i hyllene.

Det er et langdikt bestående av tre bøker, skrevet etter oppskrift av Ovids «Ars amandi – kunsten å elske» (cirka 2 e.Kr). Thorsen har tatt Ovids tittel som undertittel – med en hale: «Eller kunsten å elske vårt Norge».

å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett, sier Thorsen.

Da Klassekampen møter henne noen dager før 17. mai, er hun kledd i flaggets farger: rød kjole, blå dongerijakke og hvite sko. Men den som tror «Rot» er en hyllest til klassiske, nasjonalromantiske og snevre ideer om det norske, får tro om igjen.

– Det menneskene liker å tro, det tror vi gjerne. Når slagene står om hva som er norsk, er det ofte snakk om hva man 

skal være Norge. Men skal man på død og liv elske Norge og beslaglegge «det norske», er det en del historier man bør forholde seg til, sier Thorsen.

Det heter kunsten å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett.

Pensum for den som påstår å elske Norge

Boye Ullmann solgte en Degas for å berge bilen

Det finnes dem som ikke angrer på noe. Og så har vi den garvede fagforeningsmannen Boye Ullmann, som helst skulle hatt et par ting ugjort.

Som at han i 1981 solgte et maleri av franske Edgar Degas (1834–1917) for 10.000 kroner for å dekke kostnader til reparasjon av bilen.

– Jeg vetta faen hvor mye det er verdt. Men for en idiot! utbryter Ullmann.

– Jo, men du selger jo ikke et Degas-bilde! Kjøperne gjorde århundrets kupp.

– Det hender. Ikke på grunn av verdien, men det var jo et stilig bilde da, med noen folk som dansa. Men det er sånt man gjør når man er 26.

Maleriet fikk han av sin mor, som hadde fått det av sin far, maleren og bildehoggeren Rolf Lunde (1891–1928) – en mann Ullmann sier at han ikke «ikke har arvet en fiber av».

Jeg vetta faen hvor mye det er verdt. Men for en idiot!

Solgte Degas for å gi gass

Høsten 2021 flyttet Munchmuseet fra Tøyen til Bjørvika. Siden er det gamle museumsbygget mellom Botanisk hage og Tøyenparken blitt fylt med nytt liv.

Gjennom prosjektet ­Gamle Munch er bygget omgjort til en fritidsklubb og et ­aktivitetssenter for unge i ­bydelen. Men i desember 2025 sa det stopp. Oslos Høyre/­Venstre-byråd hadde ikke satt av penger til drifta neste år og ville i stedet selge huset.

Onsdag fikk SV og MDG gjennomslag for at bygget igjen skal åpnes for frivilligheten. I tillegg skal det sikres erstatningslokaler på minst 3000 kvadratmeter på Tøyen ved et eventuelt salg.

Sindre Andresen er leder i Tøyen Sportsklubb og har jobbet med fritidstilbudet på det gamle museet. Siden prosjektet startet i 2022, har ungdommer blant annet drevet kafé på huset og startet en klubb i kjelleren med gaming, lazertag, carpetbowl, kino og bordtennis.

– Vi har hele tida sagt at det viktigste er å få sikret drifta av tilbudet. Sånn sett er vi henrykt. Samtidig er vi blitt veldig glade i det gamle Munch-bygget, og det har resten av bydelen også, sier Andresen.

Han sier at det å flytte aktiviteten til et annet sted i bydelen ikke automatisk betyr at befolkningen følger etter.

– Det er vi veldig bekymret for. Samtidig har nærheten til Tøyen Arena, der de fleste av idrettsaktivitetene våre foregår, vært avgjørende for å knytte idrett og kultur tett sammen.

Sikrer videre liv i Gamle Munch

Bendik Wold

To store natur­formidlere ­henvender seg til kameraet fra hvert sitt ligge­underlag: I en bakhage i Vest-London har sir David Attenborough – med lyseblå skjortesnipper under Barbour-jakka – krøket seg ned for å studere et lite pinnsvin på nattlig tokt. Den vesle insekteteren virker helt uaffisert av 100-åringens varme baryton.

Klipp til Folgefonna, Norge: Lars Monsen, iført møkkete dunjakke og caps, setter til livs dagens porsjon «ørretskav» – hele fiskeskrotter stekt til ei mølje over bålet, raust bestrødd med salt og Gastromat. I neste øyeblikk er vi inne i Monsens telt, der hovedpersonen filmer seg selv mens han gjesper, slipper ut et gammelmannsaktig «ohoi» og legger seg ned for å purke.

To naturelskere, to dyrevenner, to folkekjære tv-personligheter – og de kunne knapt vært mer ulike. Den som selv vil sammenlikne, må gjerne søke opp «Attenboroughs ville London» og «Monsen og nasjonalparkene» i NRK-spilleren. Kanskje forskjellene også sier noe om briters og nordmenns ulike tilnærming til naturen?

 nylig kritisert for å ta for mye plass i sine egne turprogrammer. I et innlegg på Journalisten.no slår naturfilmprodusent Magne Helge Sleire fast at Monsen «er i ruta store deler av sendetida», og at han i grunnen gir lite informasjon om «navn på fugler og dyr».

Dette er riktig, selvsagt. Monsens selfiestang-perspektiv representerte noe helt nytt da han debuterte på tv-skjermen for et kvart århundre siden: I motsetning til forgjengere som Sverre M. Fjelstad og Arne Nævra, som stort sett lå i dekning i hvert sitt kamuflasjetelt, braser Monsen ublygt gjennom krattskogen med bikkjer, storsekk og opptil flere fiskestenger. Alt levende liv som kunne ha stjålet oppmerksomhet fra ham selv, skremmer han bort.

Hvis villdyr skal komme i fokus i et Monsen-program, må de være virkelig innpåslitne, som bjørnene han i sin tid møtte i Canada (og som Monsen kuriøst nok snakket engelsk til). På hans norske ekspedisjoner kan vi en sjelden gang få et glimt en elg, et reinsdyr eller en oter – foruten, selvsagt, alle virveldyrene som etter et par brutale hodeslag ender opp i vandrerens steikepanne.

 en annen tilnærming. Programmene hans består av spektakulære nærstudier av dyr og insekter, filmet på stadig mer oppfinnsomme måter – med droner, undervannskameraer og sågar et BBC-utviklet «Frankencam» som kan observere småkryp uten å forstyrre dem.

Haken ved britens programmer er at de er kraftig iscenesatt, noe jubileumsdokumentaren «Attenboroughs fantastiske reise» ikke legger skjul på. En sekvens der en flokk svaner flyr rett over hodet på programlederen mens han sitter i en akselererende lettbåt, ville ikke blitt til uten at fuglene var «svært samarbeidsvillige» – les: tamme. Og kanskje heller ikke uten at besetningen inkluderte en «svanehvisker» med en diger pose fuglesnacks.

Også Attenborough er ei linselus. «Life of Mammals» (2002) inneholder rørende bilder av en orangutang som vasker sokker med såpe og vann(!), men scenen blir delvis ødelagt idet Attenborough trer inn i ruta med forskerblikket sitt. Vel kan apen håndtere skittentøy, men den kan ikke objektivere andre – det er menneskets særrett!

To fyrer på alle fire

Mylena Kifle

– Det viktigste for oss er å sikre legitimiteten til tilskuddsordningene. Hvis det å ha med nordiske kunstnere bidrar til det, så kan det være bra, det, sier Cathrine Nyheim, nestleder i kulturforbundet Creo.

– Dessuten kan det være kunstnerisk interessant.

Den siste uka har Klassekampen skrevet om at utvalgs- og rådsmedlemmer i Kulturrådet er blitt erklært inhabile 7603 ganger i perioden 2016–2025.

Både forskere, jurister og kunstnere har foreslått å ta inn nordiske kunstnere i utvalgene for å redusere antall inhabile.

Kunstnerorganisasjonene Klassekampen har snakket med, er splittet i om det er en god løsning.

I dag er det ingen regler som sier at kunstnere fra andre land ikke kan sitte i utvalgene, men det er få nordiske kunstnere som benytter seg av muligheten.

– Jeg tenker det kunne vært positivt. Så lenge man klarer å finne et system for å finne folk med riktig kompetanse, sier Nyheim.

Det siste året er det blitt sådd tvil om innretningen av Kulturrådet og Statens kunstnerstipend, som også administreres under Kulturdirektoratet.

Creo sier ja til nordiske kunstnere i utvalgene

Munchmuseet står midt i en omfattende runde med nedbemanninger. Ti prosent av arbeidsstokken skal kuttes, og onsdag ble det nye organisasjonskartet presentert på et allmøte.

– Vi har prioritert å redusere aktiviteten på en måte som i minst mulig grad påvirker tilbudet til publikum, sier museumsdirektør Tone Hansen til Klassekampen.

Under møtet ble det kjent at staben reduseres med 15,6 stillinger etter denne prosessen. Målet er å kutte cirka 20 årsverk gjennom organisk nedbemanning over de kommende årene.

Videre går museet ned fra åtte til seks avdelinger:

Avdelingen «Organisasjon og utvikling» legges ned.

«Kommunikasjon og marked» blir slått sammen med kommersiell avdeling.

Museet skal også legge ned satsingen på digitalt innhold, senke ambisjonene for egne arrangementer og satse mer på utleie.

Kostnader til sikkerhet og beredskap skal reduseres der det er mulig.

Vi har fulgt Oslo kommunes personalhåndbok.

Munch dropper digital satsing

Trønderne, tromsøværingene, moldenserne og kristiansanderne hadde grunn til å juble da årets nominasjoner til Heddaprisen ble offentliggjort i går.

De tradisjonsrike sukkene over Oslo-tunge nominasjonslister uteble, da rundt tre fjerdedeler av nominasjonene i år går til det frie feltet og teatre utenfor hovedstaden.

Disse teatrene fikk flest prisnominasjoner:

Kilden Teater henter hele fem nominasjoner for «Gengangere» og «Påske».

Trøndelag Teater får fire nominasjoner for «Bloddråpetrall» og «For lukkede dører».

Hålogaland Teater får fire nominasjoner for «Hedda Gabler» og «Bukkene Bruse begynner på skolen».

Teatret Vårt fikk fire nominasjoner for «Peer Gynt» og «Draum om hausten».

Beaivváš Sámi Našunálateáhter er nominert for både «Drevet» og «Láhppon/Lost».

Vi har sett vilje til å satse og eksperimentere også ved de mindre scenene.

Nominasjonsdryss til regionteatrene

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Munchmuseet har på bare tre uker kuttet 10 prosent av arbeidsstokken. De tillitsvalgte mener prosessen har gått for fort og føler seg ikke lyttet til.

Klassekampen kjenner til at flere ansatte ved museet spør seg om deler av overtallighetsprosessen har vært lovlig.

Ledelsen har nemlig ikke hatt såkalte drøftelsesmøter med de ansatte som mister jobben.

Det kan være et brudd på arbeidsmiljøloven, bekrefter Tina Storesletten Nordstrøm, advokat i Fagforbundet.

Arbeidsgiver er nemlig lovpålagt å ha samtaler med enkeltansatte som arbeidsgiver vurderer å si opp.

– Før arbeidsgiver fatter en beslutning om hvem som skal sies opp, skal man kalle enkeltansatte inn til et drøftelsesmøte, sier Nordstrøm.

I arbeidsmiljøloven paragraf 15.1 heter det at «før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte».

Der skal grunnlaget for oppsigelsen drøftes, heter det i loven.

Hvis du er ansatt som kurator, kan du ikke bli satt til å jobbe på ­Aktivitetsskolen.

Munch kan ha brutt loven

For ett år siden stengte Den Nationale Scene i Bergen (DNS) dørene for å gjennomføre en omfattende rehabilitering av teaterbygget. Skjulte skader førte imidlertid til at arbeidet ble dyrere enn planlagt.

I vinter passerte kostnadene 800 millioner kroner. Det var mer enn de 764 millioner kronene som fram til da var blitt bevilget til arbeidet. Ledelsen ba derfor om 60 millioner ekstra for å fullføre oppussingen, skriver BA.

I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett bevilget regjeringen ytterligere 76,9 millioner kroner til teateret, slik at de får gjort de nødvendige oppgraderingene.

«Forslaget fra Arbeiderparti-regjeringen vil sikre at prosjektet holder framdrifta oppe, og at resultatet blir det framtidsrettede teateret det er lagt opp til – til glede for ansatte og publikum», sier kulturminister Lubna Jaffery (Ap) i en pressemelding.

I riveprosessen ble det blant funnet asbest i et mye større omfang enn det var mulig å forutse i miljøundersøkelsene, og det ble i tillegg avdekket uventede grunnforhold.

Totalt har staten bidratt med 886,3 millioner kroner til oppgradering av det fredede teaterbygget de siste årene.

DNS får 77 millioner mer til oppussing

Kunstfilm med publikumsappell. Det var det 

kommersielle omgrepet programsjef Thierry Frémaux brukte til å oppsummera hovudprogrammet ved årets filmfestival i Cannes. Kva det betyr, får vi sjå på kino.

Same kva ein måtte meina om filmvala til Frémaux, er han ein mektig forsvarar av kino i ein stadig tøffare marknad for produksjon og distribusjon av ambisiøs film. Cannes har halde fast ved kravet om fransk kinodistribusjon som eit vilkår for å sleppa filmar inn i konkurransen. Det har kosta dei nokre attraktive Netflix-produksjonar – som så har dukka opp i Venezia på den andre sida av sommaren ­men det har også halde ope rommet for meiningsberande og nyskapande filmkunst på det store lerretet.

Det kan visa seg viktigare enn mange har trudd når Netflix og deira konkurrentar no innskrenkar den kunstnariske handlefridomen, som dei for ti år sidan brukte til å lokka talent til seg frå Hollywood.

er også under urovekkjande økonomisk og politisk press i EU. Det stadfestar eit nytt opprop signert nærare 5000 filmarbeidarar og kunstnarar titulert «Europa treng kino og kino treng Europa». Juliette Binoche, Costa-Gavras, Joachim Trier, Stellan Skarsgård, Vicky Krieps, Agnieszka Holland og Hlynur Palmason er blant dei mange kjende som har signert.

Nokre av dei som har underteikna, som belgiske Lukas Dhont og polske Pawel Pawlikowski, konkurrerer om Gullpalmen i år. Oppropet møter EU-kommisjonens Henna Virkkunen når ho kjem til Cannes på onsdag. Kommisjonen vil nemleg fusjonera støtteprogramma til film, tv, spel, journalistikk og nyhendemedia sitt budsjett for 2028–2034. Det nye programmet AgoraEU har ingen garantiar for filmsektoren, og mange fryktar konsekvensane for uavhengig produksjon, kinodistribusjon og mangfald i Europa. Cannes er rett arena for å få merksemd om saka.

«publikumsappell» ikkje synonymt med Hollywood, jamvel om mange stjerner er ­inviterte til Croisetten. Den einaste store amerikanske produksjonen i hovudkonkurransen er James Grays «Paper Tiger» med ­trekkplaster som Scarlett Johansson og Adam Driver i det som mogleg er ein tragedie om den ­amerikanske draumen. Grays førre film var stjernereisa «Ad Astra» (2019). Der medverka den altfor sjeldan sette Ruth Negga, som sit i hovudjuryen i år saman med Stellan Skarsgård frå fjorårets «Affeksjonsverdi».

Juryen blir leia av koreanske Park Chan-wook, og mange er spente på kva regissøren av finurlege og valdelege satirar som «No Other Choice» vil favorisera i eit program med flest filmar frå kollegaer med eit svært anna temperament.

og Pawel Pawlikowski stiller begge med kostymedrama: Dhont med «Coward» lagt til første verdskrig, og Pawlikowski med eit biografisk drama om Thomas Mann kalla «Fatherland».

Marie Kreutzer, ei av fem kvinnelege filmskaparar i hovudkonkurransen, følgjer opp den svært gode «Corsage» med eit anna, konfronterande feministisk drama kalla «Gentle Monster». Asghar Farhadi, den iranske Ibsen, er tilbake med ein fransk produksjon som på engelsk heiter «Parallel Tales», og den ultimate newyorkaren Ira Sachs («Peter Hujar’s Day») har fått plass i hovudkonkurransen med musikalen «The Man I Love».

Kunst til folket

Kåre Bulie

Over inngangsdøren til et apotek i Majorstukrysset ruver en skapning som forbindes med ganske andre tidsaldre og himmelstrøk. Den har en hale som bukter seg over ryggen, og en formidabel hode- og hakepryd som skinner av gull. Fra figurens panne strekker en slange seg.

Skikkelsen er en sfinks, det kattedyraktige fabelvesenet som er så sagnomsust at det altså har gitt navn til et apotek langt, langt unna de egyptiske faraoene det forblir knyttet til. Verdens mest berømte eksemplar av arten er flere tusen år gammelt og vokter den dag i dag pyramidene i Giza. Under sfinksen i Oslo lyser vår tids atskillig mindre fantasieggende kjedenavn på butikken den passer på: Apotek 1. Grunnlagt ble forretningen imidlertid som Sfinxen apotek – i en bygning like ved i 1928.

 apoteket til fots, ynder jeg å titte opp på den ekstravagante blandingen av menneske og dyr og glede meg over et lite stykke afrikansk oldtid i samtidens Oslo. Fantasiskapningens rolle i nyere norsk hverdagshistorie understrekes dessuten av at sjokoladefabrikanten Nidar i 1939 lanserte konfektesken Sfinx. I gamle dager var produktet preget av så vel pyramideformer som hieroglyflignende tegn. Selv om dagens eske er en noe annen, er den i handelen under samme navn.

I 2026 virker den liggende figuren på Majorstuen og konfekten først og fremst som beviser på hvilken fremtredende plass den gamle egyptiske sivilisasjonen har fått i den vestlige historien om både den «høye» og den populære kulturen. For den som ser etter, er sporene utallige.

Historisk museum i Oslo åpnet en utstilling om gjenstanden som i like høy grad som sfinksen knyttes til fortidens Egypt: mumien. Et digert bord tettpakket med trykksaker i institusjonens bokhandel vitner om noe av den tankekraften som gjennom årene er blitt slike fenomener til del.

I gravkammerlignende rom høyere opp troner kister med ansiktstrekk, overdådig utsmykket på ut- så vel som innsiden med gnistrende mønstre, farger og tegn. Formene omsluttet de balsamerte menneskelevningene. Museets fire eksemplarer heter Ankhsenmut, Paenhor, Dismutenibtes og Nofret. Så lenge noen sa navnene til de avdøde i det gamle Egypt, bemerker institusjonen, levde de videre. De billedrike objektene, hvis oppgave var å bevare kroppene slik at sjelene kjente dem igjen i etterlivet, har alle røtter i det siste årtusenet før Kristus.

Utstilt er dessuten begravelseskrukker, kattegudinner – også katter ble mumifisert – og magiske amuletter som ble lagt mellom mumienes lag av tekstiler. «Mumiene og kistene forteller om rike liv i en urolig tid», slår prosjektet fast.

 slike skapningene som finnes i europeiske museer, er også 2000-tallet blitt en urolig tid, om enn på annet vis: Kritikken av hvordan verdifulle eldre gjenstander fra andre verdensdeler har endt opp på våre trakter, er i senere år blitt intensivert. Historisk museum følger med i timen og presiserer at det har mottatt de egyptiske objektene som gaver, at det siste av dem ble del av samlingen i 1962, og at det i vår tid «ikke aktivt» anskaffer gjenstander fra antikken og Egypt.

På plakater utenfor markedsfører institusjonen den lille mønstringen som en «ny familieutstilling», en påminnelse om at det gamle Egypts skatter egger også barns fantasi. Selv fikk jeg mitt viktigste tidlige møte med dem gjennom klassikeren «Asterix og Kleopatra», et uforglemmelig stykke tegneserie-kunst. Også historien om funnet av den velfylte graven til barnefaraoen Tut-ankh-Amon i 1922 gjorde inntrykk på meg.

Så lenge noen sa navnene til de avdøde i det gamle Egypt, levde de videre

Mumiemakt

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

En stor Anja Breien-retrospektiv er nå på gjennomreise i Spania. Filmene hennes, som omtales som representanter for en av de mest fruktbare og radikale periodene i skandinavisk film, skal i år vises i ni spanske byer. Nå i mai vises også sju av hennes filmer på en kino i Paris.

Det sier noe om hvor betydningsfull regissøren stadig er, også internasjonalt, et halvt århundre etter at hun debuterte med spillefilmen «Voldtekt» i 1971.

Denne helga gikk Breien bort, 85 år gammel.

– Hun var en av norsk filmhistories aller beste regissører, slår Vigdis Lian, tidligere direktør for Norsk filminstitutt, fast.

Som regissører flest laget Anja Breien både gode og mindre vellykkede filmer, men de var aldri uinteressante, påpeker Lian.

Blant Breiens mest kjente filmer finner vi «Arven» (1979), som var i hovedprogrammet i Cannes, «Forfølgelsen» (1981), som fikk hedersbevisning på filmfestivalen i Venezia, og de tre «Hustruer»-filmene.

At Breien ikke fikk tilstrekkelig økonomisk støtte til å lage «Hustruer 4», mener Lian vitner om «en gjerrighet i systemet».

– Det hadde vært et enestående dokument over kvinners liv i Norge gjennom fire tiår. Men så fikk vi i det minste tre tiår, sier Lian.

Ribba ligger i fryseren! Det er en kjempereplikk.

Små stikk, briljante rariteter

Tom Henning Bratlie

Kuttrunden har gått altfor fort, mener tillitsvalgt Tine Schmidt Haislund ved Munchmuseet.

I morgen får alle ansatte ved Munchmuseet beskjed om hvilke stillinger ledelsen anser som overtallige og dermed kutter.

De ansatte som mister jobben, fikk beskjed i forrige uke.

De har imidlertid ikke fått noe godt svar på hvorfor ledelsen prioriterer som de gjør, mener Tine Schmidt Haislund. Hun er tillitsvalgt for Akademikerne ved museet.

– Jeg tror de fleste har vanskelig med å forstå prioriteringene og hvorfor akkurat de regnes som overtallige. Alle skjønner at det er en tøff økonomisk situasjon, men en god forklaring på ledelsens valg gjenstår, sier Haislund.

Nedbemanningsprosessen har nemlig gått altfor fort, mener Haislund.

Under et allmøte for tre uker siden fikk de ansatte beskjed om at museet må spare penger, og et av tiltakene ledelsen foreslo, var et kutt i 20 årsverk.

Byrådet i Oslo krever at Munchmuseet kutter 40 millioner kroner innen 2029.

Til Morgenbladet sa Tone Hansen at de så langt har klart å spare 14,8 millioner kroner, men at det ikke holder. Derfor har de besluttet å kutte omtrent 10 prosent av staben. De siste ukene har vært krevende for de ansatte, forteller Haislund.

Det er veldig tung stemning på museet nå. De fleste er på hjemmekontor.

Ansatte ved Munch føler seg ikke hørt

Medlemmer i Kulturrådets utvalg og råd er i snitt inhabile elleve ganger per møte. Det viser tall Klassekampen har fått fra Kulturdirektoratet.

I forrige uke skrev vi at medlemmer i Kulturrådet er blitt erklært inhabile 7603 ganger i perioden 2016–2025. Flest tilfeller av inhabilitet finner man i fagutvalg for scenekunst.

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt er en av Norges fremste eksperter på forvaltningsrett. Han synes ikke Kulturrådet skal lastes for det høye antallet habilitetssaker.

– Grunnproblemet her er ikke at Kulturrådet gjør noe galt. De gjør så godt de kan med de reglene de har, problemet er at dette er urimelig kompliserte og belastende regler å forholde seg til, sier Bernt.

Totalt har medlemmene i Kulturrådet bedt om en habilitetsvurdering 10.446 ganger de siste ti årene, og i 2843 tilfeller ble det konkludert med at habiliteten var ivaretatt.

I noen tilfeller er medlemmene for strenge mot seg selv, sa Kulturrådet-leder Kristian Seltun til Klassekampen 

– Man bør trekke seg i situasjoner hvor det kan oppstå spørsmål om inhabilitet, selv om man ikke er inhabil. Det viktigste for Kulturrådets ledelse bør være å unngå diskusjon om inhabilitet. Det er i seg selv skadelig og kan svekke tilliten til Kulturrådets integritet, med rette eller urette.

Vi må ha en klar armlengdes avstand mellom dem som søker og dem som treffer vedtak.

Ber Kulturrådet lære av Forskningsrådet

Ein flott person, ein engasjerande forfattar for lesarane og veldig viktig for forlaget. Slik blir Frid Ingulstad skildra av forlagsdirektør Karin Mundal i Cappelen Damm.

Ingulstad døydde laurdag 9. mai, 90 år gammal,

Aktuelt

Eivind Landsviks debutfilm er eit usensasjonalistisk svar på sensasjonelle skildringar av ung ambisjon og depresjon.

Videoer laget med KI gjenskaper livet i tyske konsentrasjonsleirer og blir sett av tusenvis. Kan bidra til jødehat, advarer forsker.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

– Er det i det hele tatt lov? Det er jo misbruk av navn!

Hva slags fellesskap feirer vi 17. mai?

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Boye Ullmann solgte en Degas for å berge bilen

Sikrer videre liv i Gamle Munch

Monsen vs. Attenborough: en komparativ studie.

Flere har bedt Kulturrådet inkludere svenske og danske kunstnere for å få ned andelen inhabile. Det er kunstnerne selv uenige om.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

Nominasjonsdryss til regionteatrene

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Kulturministeren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

For nordmenn er kanskje den største spaninga ved årets Cannes-festival korleis vi vil takla å sjå oss sjølve i rumenske «Fjord».

Mumiemakt

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Kuttrunden har gått altfor fort, mener tillitsvalgt Tine Schmidt Haislund ved Munchmuseet.

Kulturrådet gjør så godt de kan, sier jurist Jan Fridthjof Bernt. Han mener søknadsbehandlingen er organisert feil.

Fantastisk formidlar

Hilde Henriksen Waage snakket om hvor tøft det er å stå alene i stormen da hun fikk Fritt Ords Pris overrakt av styreleder Bård Vegar Solhjell.

Hvilke bøker skal ligge under alle juletrær i år? Vi ble med da Frisk Forlag pitsjet høstlista for Ark.

Sommeren 1936 ferierte Leo Trotskij og kona på en holme på Sørlandet. Oppholdet er temaet i Bjørn Olaf Johannessens nye roman.

Då fru Amazon viste fingeren til den gode smak

Eivind Landsviks debutfilm er eit usensa­sjo­na­listisk svar på sensa­sjo­nelle skild­rin­gar av ung ambisjon og depresjon.

Videoer laget med KI gjenskaper livet i tyske konsen­tra­sjons­leirer og blir sett av tusenvis. Kan bidra til jødehat, advarer forsker.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestina­komiteen er ikke overrasket.

– Er det i det hele tatt lov? Det er jo misbruk av navn!

Hva slags fellesskap feirer vi 17. mai?

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Boye Ullmann solgte en Degas for å berge bilen

Sikrer videre liv i Gamle Munch

Monsen vs. Atten­bo­rough: en komparativ studie.

Flere har bedt Kultur­rådet inkludere svenske og danske kunstnere for å få ned andelen inhabile. Det er kunstnerne selv uenige om.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunns­opp­draget. Det er tanken bak Munch­mu­seets nedbe­man­ning.

Nomi­na­sjons­dryss til region­teat­rene

Her mister flere jobben: Munch­mu­seet kan ha brutt loven

Kultur­mi­nis­teren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

For nordmenn er kanskje den største spaninga ved årets Cannes-festival korleis vi vil takla å sjå oss sjølve i rumenske «Fjord».

Mumiemakt

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Kuttrunden har gått altfor fort, mener til­lits­valgt Tine Schmidt Haislund ved Munch­mu­seet.

Kultur­rådet gjør så godt de kan, sier jurist Jan Fridthjof Bernt. Han mener søknads­behandlingen er organisert feil.

Fantastisk formidlar

Hilde Henriksen Waage snakket om hvor tøft det er å stå alene i stormen da hun fikk Fritt Ords Pris overrakt av styreleder Bård Vegar Solhjell.

Hvilke bøker skal ligge under alle juletrær i år? Vi ble med da Frisk Forlag pitsjet høstlista for Ark.

Sommeren 1936 ferierte Leo Trotskij og kona på en holme på Sørlandet. Oppholdet er temaet i Bjørn Olaf Johan­nessens nye roman.

Då fru Amazon viste fingeren til den gode smak

Eivind Landsviks debutfilm er eit usensasjonalistisk svar på sensasjonelle skildringar av ung ambisjon og depresjon.

Videoer laget med KI gjenskaper livet i tyske konsentrasjonsleirer og blir sett av tusenvis. Kan bidra til jødehat, advarer forsker.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Monsen vs. Attenborough: en komparativ studie.

Flere har bedt Kulturrådet inkludere svenske og danske kunstnere for å få ned andelen inhabile. Det er kunstnerne selv uenige om.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

Nominasjonsdryss til regionteatrene

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Kulturministeren gir utvidet støtte til teateret i hjembyen.

Kuttrunden har gått altfor fort, mener tillitsvalgt Tine Schmidt Haislund ved Munchmuseet.

Kulturrådet gjør så godt de kan, sier jurist Jan Fridthjof Bernt. Han mener søknadsbehandlingen er organisert feil.

Sommeren 1936 ferierte Leo Trotskij og kona på en holme på Sørlandet. Oppholdet er temaet i Bjørn Olaf Johannessens nye roman.