Endre Ugelstad Aas

#fff

Datapioner Kristen Nygaard ville forhindre at arbeiderne ble teknologiens testkaniner

De fleste husker kanskje Kristen Nygaard (1926–2002) best som nei-sidas ansikt utad i EU-kampen på 1990-tallet. Færre vet nok at han var med på å utvikle grunnlaget for et dataspråk som brukes i svært mye av teknologien vi omgås med i hverdagen.

På denne dagen ville datapioner, arbeidslivsforsker og tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard blitt 100 år. Et kvart århundre etter at han gikk bort, er hans forskning på hvordan arbeidernes rettigheter ivaretas når arbeidsplasser innfører ny teknologi stadig aktuell.

– Nygaard var bekymret for hva som skjer dersom teknologien tres ned over hodet på folk, forteller Hilde Nagell, forfatter av boka «Helt på nett – da norske tekpionerer skapte datahistorie» (2026).

«Burde jeg fortsette å støtte spredningen av et verktøy som i stor grad ble brukt mot dem jeg ønsket å vise solidaritet med?», skriver Nygaard en gang på starten av 1970-tallet.

Noen år tidligere hadde han, sammen kollega Ole-Johan Dahl på Norsk Regnesentral, utviklet et nytt og banebrytende dataspråk kalt «Simula».

Det kunne blant annet beregne hvordan arbeiderne på en fabrikk kunne utføre sine oppgaver på en mest mulig effektiv måte. Men Nygaard var bekymret for at de kunne bli fremmedgjort i prosessen.

– Han fryktet et arbeidsliv hvor man mistet eierskapet til det man gjorde, gjennom å bruke data og ny teknologi for å effektivisere arbeidsprosesser, sier Nagell.

Hun mener fagbevegelsen i dag ikke må glemme Nygaards banebrytende tanker om teknologi og arbeidernes rettigheter.

Nygaard var bekymret for at teknologien tres ned over hodet på folk.

Ville ikke la arbeidere bli teknologiens testkaniner

Hannah Bull Thorvik

#000

Mandag la Europol fram en rapport som viser en tydelig endring i hvordan museumsran gjennomføres i Europa. Tyvene går hardere til verks og ser ut til å rette seg mot stadig mer spesifikke mål.

Museumsran har tradisjonelt vært regnet som en relativt ikkevoldelig form for organisert kriminalitet. Nå beskriver Europol en utvikling der det benyttes mer brutale metoder. Slegger og økser brukes for å bryte seg inn, og ansatte trues med våpen. I enkelte tilfeller tas eksplosiver i bruk for å trenge gjennom bygninger og montrer.

– Enkelte objekter kan trolig omsettes raskt i et illegalt marked. «Raske penger» er motivasjonen bak utviklingen Europol beskriver, sier politioverbetjent Kenneth Didriksen i Økokrim.

Rapporten trekker fram flere nyere saker, blant annet angrepet på Cognacq-Jay-museet i Paris i 2024, ranet på Louvre i 2025 og tyveriet av dakiske kulturgjenstander i Nederland samme år.

– Vi er oppmerksomme på de voldelige angrepene og ranene som har rammet museer i flere europeiske land. Foreløpig har vi imidlertid ikke sett mye av dette i Norge, sier Didriksen.

Han understreker likevel at Økokrim er oppmerksom på at norske museer forvalter kulturhistoriske gjenstander av samme type som har blitt stjålet i andre europeiske land.

For også målene ser ut til å være i endring. Europol peker særlig på økt interesse for edle metaller, edelstener, porselen og kulturgjenstander med høy kulturell verdi.

Det er også Pia Berggård, konstituert seksjonsleder for sikkerhet ved Nasjonalmuseet, klar over.

Museumsran blir mer brutale

Mylena Kifle

Tom Henning Bratlie

I neste uke møtes folk fra alle deler av musikkbransjen til et ekstraordinært årsmøte i Tono.

Det har den siste tida nemlig stormet rundt forvaltningsselskapet, som krever inn penger på vegne av 46.000 låtskrivere, komponister og musikkforlag.

Kritikerne av Tono er særlig representert av managerne til landets mest innbringende artister. På årsmøtet vil managerne til blant annet Karpe, Sissel Kyrkjebø og Petter «Katastrofe» Kristiansen kreve en ekstern gransking av Tono. Ifølge VG vil de at en ekstern kommisjon skal se på:

Hvordan pengene fordeles mellom medlemmene.

Sammensetningen av Tonos styrende organer og utvalg – om ulike medlemsgrupper har vært representert på en balansert og lovlig måte.

Hvilke kriterier de såkalte kulturelle midlene fordeles etter.

Tono krever årlig inn 1,1 milliarder kroner i rettighetspenger på vegne av medlemmene sine. Pengene kommer blant annet fra radiokanaler, konsertarrangører og butikker som spiller bakgrunnsmusikk. Av disse går 60 millioner kroner til kulturelle midler. Én tredel av disse midlene går til stipendordninger og to tredeler går til musikerforeningene Nopa, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne.

De 60 millionene går med andre ord ikke direkte til musikerne som faktisk har blitt spilt. Kritikerne av dagens system ønsker at en større andel av pengene skal gå til musikerne Tono krever inn penger på vegne av.

Det er smålig å insistere på at en større andel skal gå til en selv.

Musiker tar Tono i forsvar: – Grenser til grådighet

Carl Martin Eggesbø

Sett fra utsida kan det virke som om livet i Iran fortsetter som før krigens start. Skal vi tro den iranske forfatteren Raha Nik-Andish, er det en illusjon.

«Gatene er travle, butikkene er åpne, folk går på jobb, barn går på skolen: Hverdagsrutinene fortsetter. Men under overflata finnes et samfunn som har vært under økende økonomisk, sosialt og psykologisk press i mange år», skriver han i en e-post til Klassekampen.

Raha Nik-Andish er ikke forfatterens egentlige navn, men et psevdonym. Det er ikke mye som er offentlig kjent om ham, annet enn at han er fra byen Isfahan og virker som forfatter, oversetter og kunsthistoriker i Teheran.

Klassekampen har fått mulighet til å stille Nik-Andish spørsmål via e-post gjennom hans norske forlag, Spartacus. Tidligere i sommer utga de hans bok «Liv og død i Teheran: dagboknotater fra et herjet land» på norsk.

Etter at USA og Israel gikk til krig mot Iran i slutten av februar har det vært vanskelig for vestlige medier å få et innblikk i hverdagslivet i landet.

Streng sensur, stengt internett og frykt for represalier gjør at de som kommuniserer med ikke-statsstøttede medier, løper en stor risiko.

Raha Nik-Andish er en av få som har lykkes med å nå ut med sine historier. Han returnerte til Iran i fjor etter fjorten år i utlendighet.

I «Liv og død i Teheran» beskriver han hverdagslivet i Den islamske republikken i månedene før og etter det amerikansk-israelske angrepet.

I dagens Iran er det å skape kunst også en måte å holde ut.

Forfatter mener kunst kan være en motstand

Kåre Bulie

Ved inngangen til Tjuvholmen, det eksklusive strøket som befinner seg i forlengelsen av hovedstadens Aker Brygge, ruver et skilt med kart over området. På oversikten er en rekke gallerier avmerket. I spissen står Peder Lund, Galleri Haaken, Galleri Gerhardsen Gerner og Galleri Brandstrup. Den kunstinteresserte som begynner å lete etter dem i «virkeligheten», vil imidlertid bli skuffet. Skiltet er nemlig iøynefallende utdatert: Alle fire har forlatt Tjuvholmen.

Det viktige Astrup Fearnley Museet holder ut i bydelen, og det samme gjør den stjernespekkede skulpturparken foran institusjonen. For øvrig er Tjuvholmen nå tom for visningssteder av betydning. Dét er særlig synd for museet. Etter i atskillige år å ha utgjort et tyngdepunkt i Oslos kunstgeografi blir området nå først og fremst et sted for turister, forretningsfolkene som jobber der, og eierne av strøkets eksklusive leiligheter.

Finansavisen bemerket endringene i januar: «Selvaag har sponset husleien til galleriene på Tjuvholmen. Nå er det slutt på moroa.» Selvaag er eiendomsselskapet som var med på å utvikle bydelen ved fjorden og står bak skulpturparken.

vannkanten føyer seg inn i mer omfattende forandringer i Oslos kommersielle kunstlandskap. Standard (Oslo), som siden starten like etter årtusenskiftet har vært hovedstadens mest internasjonalt orienterte og synlige galleri, forlot i vinter rommene sine gjennom en årrekke mellom Alexander Kiellands Plass og Akerselva og gjenåpnet nederst i en boligblokk på Uranienborg.

Eiklid/Rusten, en videreutvikling av Golsa, galleriet som lenge lå i nærheten av Standard (Oslo), startet i fjor høst i den digre Handelsbygningen ved Solli Plass. Om noen få dager gjenåpner Galleri Brandstrup i Briskebyveien.

 at nesten alle kommersielle gallerier av betydning nå befinner seg på hovedstadens urbane vestkant. OSL Contemporary, som lenge har holdt til i en sidegate til Frognerveien, er i så måte veterangalleriet i fellesskapet. Ser man noe større på saken geografisk, kan også Galleri Riis og Galleri K, som begge har virkelig lang fartstid i landets kunstliv, regnes til samme velstående område.

OSL fikk selskap i nabolaget da ISCA Gallery i 2023 forlot sine gamle sentrumslokaler nær Akerselva til fordel for Skovveien på Frogner. I fjor åpnet så Christian Torp, som gjennom årene har drevet på en rekke adresser, sitt galleri like nedenfor ISCA. Etter oppstarten i sentrum har konkurrenten QB holdt til noen steinkast unna, ved Bygdøy allé, i størsteparten av 2020-årene.

Også fotogalleriet Melk flyttet til Frogner i fjor. At kunstnerne Sverre Bjertnæs, Ida Ekblad og Fredrik Værslev i tillegg har åpnet hvert sitt – høyst ulike – visningsrom i strøket, gjør den geografiske konsentrasjonen oppsiktsvekkende.

 ligne et utslag av konservatisme: Galleriene flytter dit samlerne og pengene befinner seg. Trolig er imidlertid årsaken mer sammensatt. At så mange visningssteder nå kan besøkes på en og samme korte spasertur, har praktiske fordeler for Oslos kunstpublikum. Tettheten vest i byen kan dessuten stimulere til mer samarbeid galleriene imellom, for eksempel når det gjelder åpninger.

Sterke kommersielle gallerier er et avgjørende gode for kunstlivet

Flukten fra vannkanten

Forfatterens eldre kollega Erik Fosnes Hansen ble i likhet med hovedpersonen oppildnet til å føre lister. «Det bør leseren også gjøre. Skriv denne boken på listen. Innkjøpslisten.»

Hansens oppfordring stod i Aftenposten høsten 1996. Den avsluttet anmeldelsen hans av «Naiv. Super», roman nummer to fra den 27 år gamle og den gang på ingen måte norgesberømte trønderen Erlend Loe.

De tallrike listene var – foruten de inkluderte faksene og datautskriftene – blant bokens mest iøynefallende kjennetegn. Sammen med hovedpersonens bankebrett fra Brio gjorde de Loe til et kulturelt fenomen. Det røde, umiddelbart gjenkjennelige bokomslaget var også med på å sette fart på karrieren til en annen trønder: designeren Kim Hiorthøy.

 minne om at det var Hansens omtale som fikk meg til å anskaffe «Naiv. Super». Romanen er dessuten en av ytterst få jeg tre tiår etter husker hvor jeg kjøpte: på den tradisjonsrike hjørnebokhandelen i Hegdehaugsveien i hovedstaden som tidstypisk nok få år senere skulle komme til å bli avløst av en av bransjens kjeder og deretter forsvinne.

Dét vitner om at utgivelsen gjorde et uvanlig sterkt inntrykk. At jeg i sommer fant den prominent plassert i en norsk distriktsbokhandel, understreker levedyktigheten. Det samme gjør Adresseavisens oppsummering av antall oversettelser i 2018: 34 språk.

 dessuten blant bøkene jeg har vendt tilbake til. Ti år etter at den kom ut, kåret Dagbladet den til en av de 25 beste norske romanene og novellesamlingene fra de 25 seneste årene. Etter å ha gjenlest teksten innledet jeg Dagblad-omtalen min i 2006 slik: «Hvis det finnes en generasjonsroman fra 1990-tallet, er det Erlend Loes lille mesterverk ‘Naiv. Super’. Da den kom ut høsten 1996, føltes den som noe friskt og nytt i norsk litteratur.»

Kan hende påvirker de markante tidsånd-endringene som har funnet sted siden årtusenskiftet, erfaringen av «Naiv. Super» i 2026. Muligens hører romanen, som selv gjorde tidens gang til et hovedanliggende, dessuten til bøkene man bør lese som ung.

 jeg møtte den, og 30 da jeg leste den for annen gang. Etter sommerens gjensyn kan jeg slå fast at utgivelsens betydelige sjarm er intakt. De artige formuleringene som jevnlig krydrer romanens ukunstlede språk, merker jeg meg fortsatt: «Jeg lurer på om det overhodet fins kjernekarer i min generasjon», «Jeg bare er her. Det er alle andre også. Vi er her alle sammen. Men vi har ikke bedt om det» og «Jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro», for eksempel.

Likevel lar jeg meg ikke lenger begeistre fullt så uforbeholdent. Til og med en følelse av at den ubesluttsomme guttemannen i hovedrollen har noe enerverende ved seg, sniker seg inn.

Muligens hører ‘Naiv. Super’ til bøkene man bør lese som ung

Tilbake til bankebrettet

Guri Kulås

Bokhausten er ung, men har alt fått sin første internasjonale «skandale». Ei av vår tids største litterære stjerner, Rachel Cusk, har hamna i ein internettstorm av spekulasjonar rundt sin nye roman «Life of M».

Boka handlar om ein kjendisskodespelar kalla «M», som slit med den slags identitetsproblem ein anar kan oppstå av å leva livet i rampelyset. Boka blir lansert på engelsk i dag, men er alt heftig debattert i sosiale media, filmbransjepressa og i aviser på begge sider av Atlanteren etter at kopiar av romanen byrja å sirkulera mellom folk på seinsommaren.

Spørsmålet som blir debattert, er om forfattaren har stole livet til Natalie Portman og skrive fram eit «litterært mord» på si «filmstjerneveninne», slik det vart hevda i den britiske avisa The Telegraph i helga.

Lesinga av «Life of M» vil ikkje vera heilt ukjent for dei som har følgt debattane rundt verkelegheitslitteraturen. Sjølv hevdar den skarpskodde forfattaren, som før har fått røyna kva det kan kosta å skriva personleg om morskap og skilsmål, at ho aldri hadde venta at fiksjonsarbeidet «ville skapa slikt raseri», som ho sa til The New York Times søndag.

«Om M er basert på ein verkeleg kjendis eller ikkje, er eigentleg ikkje poenget», hevdar forfattaren. Cusk meiner reaksjonane på boka «tar romanen eg har skapt, inn i noko nær ein rettssal».

«Det eg har gjort, høyrer i mykje større grad heime i ei verd der kjendiseri – og desse menneska som er så attkjennelege, men likevel så ukjende – er ein del av samtidsmedvitet … Og om min jobb ikkje er å utforska delar av samtidsmedvitet, så veit ikkje eg», seier Cusk til den amerikanske avisa.

The New York Times skriv, som fleire av debattantane, at likskapane mellom liva til den verkelege Natalie Portman og romankarakteren M er mange og spesifikke.

Rachel Cusk i viral storm

– Vi er fryktelig lei oss, sier Veslemøy Østrem, sjefredaktør i norske Altinget.

Mandag formiddag ble det kjent at den politiske nettavisa legger ned sin virksomhet i Norge. Beslutningen ble tatt av det danske forlags- og mediehuset JP/Politiken. De tok over eierskapet til Altinget så seint som i mai.

Mette Hundebøl Nielsen, administrerende direktør i JP/Politiken Business Media, forklarer nedleggelsen slik i en e-post til Klassekampen:

«Vi har etter en grundig vurdering av den økonomiske utviklingen og framtidsutsikter ikke funnet en realistisk vei til lønnsomhet for Altinget Norge innenfor en rimelig tidshorisont.»

Nedleggelsen rammer totalt 15–16 ansatte, både på redaksjonell og kommersiell side. Østrem sier at det er for tidlig å svare på om de ansatte får tilbud om sluttpakker eller etterlønn, men understreker at Norsk Journalistlag er koplet på i prosessen.

– Nå blir det min oppgave å ivareta de ansatte så godt som mulig i tida framover. Så skal vi starte opp prosessen som handler om hver enkelts framtid.

Altinget ble grunnlagt i år 2000 av Rasmus Nielsen og er siden blitt en av de største og viktigste politiske aktørene i dansk presse. I 2014 åpnet de en avdeling i Sverige, mens den norske utgaven ble opprettet i 2022.

Den gang ble Altinget lansert som Norges første reindyrkede politiske nettavis. Altingets modell handler om å tilby leserne dybdejournalistikk innenfor en rekke nisjeområder.

Det er en ny eiers privilegium å ta ­beslutninger.

Ny eier struper norske Altinget

Christopher Olssøn

– Jeg lytter heller til boka på engelsk hvis den som leser har en bedre stemme, sier Andrea Furuhovde til Klassekampen.

Det er hun neppe aleine om. En fersk internundersøkelse fra Storytel viser nemlig at 76 produsent av de som bruker lydbokappen, tidvis velger lydbok etter innleser. En undersøkelse gjort mellom Storytel og UiO i 2024 bekrefter funnene. Da svarte 80 prosent ja på spørsmål om det hender at de velger lydbok på grunn av innleseren.

Klassekampen huker tak i Furuhovde, som jobber med HR i Røde Kors, i lunsjpausen i en park på Grønland i Oslo. Hun lytter mest til lydbøker når hun går tur eller rett før leggetid. Nylig hørte hun alle Harry Potter-bøkene på engelsk på nytt – et viktig barndomsminne.

Der er det den kjente skuespilleren Stephen Fry som gir liv til det magiske universet.

– Jeg synes han har en veldig behagelig stemme. Han er flink til å fortelle og leve seg inn i karakterene, sier hun.

Leserundersøkelsen fra 2024 viser at en tredel av befolkningen lytter til lydbøker. Selv om papirboka fortsatt er det soleklart mest populære formatet, er andelen som lytter til et eller flere lydmedier hver dag på vei opp, ifølge Statistisk sentralbyrå. Følgelig blir innleserne en stadig viktigere aktør i bokbransjen.

Ole Werring, administrerende direktør i Storytel Norge, utdyper:

«Vi ser at mange brukere følger sine favorittinnlesere fra tittel til tittel. Kvaliteten på innlesingen er ofte avgjørende for sluttproduktet, og mange brukere trekker fram innleseren i sine anmeldelser i Storytel-appen», skriver han i en e-post.

Hvis KI har lyst til å bryne seg på Vidar Sandbeck-­bøker på Østerdalsdialekt, da sier jeg lykke til!

Flertall følger stemmen framfor forfatter

Sara Hegna Hammer

Planlegger du å rane noen på Kløfta stasjon, bør du tenke deg godt om. For på andre siden av veien, gjennom sprekkene i plankegjerdet, sitter sannsynligvis Unni Askeland på verandaen sin og følger deg med argusøyne.

– I går tømte en fyr søppel ulovlig, og her om dagen var det en som feilparkerte. Jeg lurte på om jeg skulle si ifra, men så tenkte jeg at «nei, nå setter du deg ned og leser!». Det får være grenser, sier Askeland og ler godt.

Nabokjerring er hun blitt det siste året. Der hun før pleide å tilbringe dagene på atelieret i Jessheim, har et virus på balansenerven tvunget henne til å ta det med ro.

– Jeg har litt ork på morgenen til å holde på med ting, men så er det stopp. Da må jeg bare gå litt rundt i hagen og drive med gåtrening inne på Kiwi og sånn, sier Askeland og nikker mot matbutikken ved siden av huset.

– Er det derfor det står en grønn handlevogn på trappa di?

– Ja, Pushwagner. Haha! Ham kjente jeg jo godt.

Unni Askelands romslige trevilla er full av kunst, signert storheter som Anders Zorn og Bjarne Ness, men også hennes kjente kunstnervenner Bjarne Melgaard, Per Heimly og eksmannen Sverre Bjertnæs.

Det største maleriet i stua har hun laget selv: et enormt Picasso-inspirert verk fra 1980-tallet kalt «Etter dansen». Men her finnes også en Jakob Weidemann: et lite portrett av en tørklekledd kvinne.

Jeg har aldri spinket eller spart til noe som helst. Jeg vil leve!

Nabokjerringa på Kløfta

Torgrim Eggen

I høst er det 60 år siden det lille Oslo-forlaget Scala slapp en bok signert «Kjent norsk forfatter». 28. september sto de første annonsene I Oslo-pressen med veldige påstander: «Norges første erotiske roman (…) Med sine detaljerte beskrivelser er romanen faktisk også blitt en lærebok. Pris kr 29.50, elegant innbundet.»

Dette vakte nysgjerrighet, og på ti dager nådde vitebegjæret øverste hylle i rettsvesenet. Riksadvokat Andreas Aulie og førstestatsadvokat Lauritz Dorenfeldt leste den samme helg (etter alt å dømme på deling), og da de møttes etter weekenden, var de enige om at politiet måtte aksjonere.

 begynte sivilkledd politi å gjøre razzia mot norske bokhandlere. Så kom førstesideoppslagene:

«Fem ‘trådløse’ eksemplarer beslaglagt i Horten. To eksemplarer av boken solgt.»

«Tromsø-politiet venter på pakker med ‘Uten en tråd’.» (Treig postgang reddet altså Troms fra fordervelsen.)

Samtidig løp diskusjonen om hvem som sto bak dette. Mange gjettet på Agnar Mykle, selvfølgelig, andre på Axel Jensen, noen gjettet Jens Bjørneboe. Da Arbeiderbladet ringte og spurte, nektet han blankt.

Antakelig hadde de fått et tips. Da politiet ransaket hjemmet til forlagssjef Fritz Berg, kom de over en mappe merket «Jens», som inneholdt korrespondanse mellom forlag og forfatter. De fant kontrakten, hvor Bjørneboe lovet en «sexbok» på rundt 200 sider mot 20.000 i forskudd. De fant oppstemt salgsprat fra forfatteren: «Det gjelder å ri på pornobølgen og ikke drukne i den.» Og videre: «Vi må selge 100.000 eks av den!»

 ikke med å ringe: «Vi bilte over tåkelagte og gudsforlatte egner i Enebakk, til dikterens eldgamle hus. Der åpnet han sin gispende entré-dør for oss» … og tilsto det hele.

Høye køller i kulturkrigen

Dag Eivind Undheim Larsen

Selma Stormyren Larsen

Det er kommet redaksjonen for øre at en delegasjon festdeltakere fra vest var misfornøyd med hagefestens «vestlandsfaktor» en gang på det tidlige 2010-tall.

Om de savnet den tynne lufta over Fløyen eller bare ville se fjorden, vites ei, men løsningen var en flaggstang.

– Jeg husker ikke hvem sitt forslag det var – mulig det var mitt. Vi fant ut at vi burde prøve å se om flaggstanga kunne tåle et løft av en vestlending, sier forfatter Cesilie Holck da Klassekampen ringer.

– Erlend O. Nødtvedt og Helga Flatland, hun som vårt østlandsalibi, skulle bistå. Vi rullet vimpelen rundt meg som en slags bleie, og så skulle jeg bli løftet av sterke, robuste forfattere – som etter hvert har begynt å trene, ikke som for 40 år siden. Jeg følte meg godt ivaretatt av forfatterne.

Heisingen begynte, og liksom vesle Ida som kunne se helt Mariannelund, skulle Holck snart få utsikt til slottet.

– Jeg kom meg langt nok opp til at jeg kjente hvordan det ville være å henge fritt over bakken: Jeg skjønte fort at det var setepartiet som ble det rådende partiet. Jeg hang med hodet ned og baken opp. Men så ble vi stoppet av folk på vakt.

– En vestlending kunne gått helt til topps den dagen?

– Vestlendingen kunne gått, om ikke helt til topps, i alle fall til halv stang. Vi var alltid litt snurt for at det ikke ble gjennomført, men det kan hende det egentlig var en lykkelig ende på historien. Året etter mistet jeg tre fortenner ved å danse med Erlend O. Nødtvedt. Men det var på en bergensfest, der det ikke var vakter til stede.

Jeg skjønte fort at det var setepartiet som ble rådende. Jeg hang med hodet ned og baken opp.

Klask! Fall! Fyll! 50 år med ­hagefest på beste vest

– Det har alltid vært et nåløye å få prosjekter gjennom, men jeg har inntrykk av at penga ikke sitter like løst som før, sier regissør Eirik Svensson.

Inntrykket til den kritikerroste regissøren stemmer overens med en fersk undersøkelse: På ett år har antallet nye nordiske dramaserier og filmer som slippes direkte på strømmetjenestene falt med 30 prosent, ifølge det svenske byrået Medievision.

I 2024 utkom 79 nordiske dramaserier- og filmer, mens i 2025 var antallet 57.

I Norge ser vi det samme. I toppåret 2022 var det 26 norske produksjoner og i 2025 var det 11 nye titler.

Svensson har regissert serier som «LIS», «Heimebane» og de tre første sesongene av «Unge lovende». I fjor var han aktuell med dramafilmen «Før mørket».

– Det er mange i bransjen som har gått ledig den siste tida. Det at det veksler sånn i hvor mange produksjoner som lages hvert år gjør det veldig uforutsigbart for filmarbeidere som jobber frilans, sier han.

I fjor viste en rapport fra Menon Economics at 60 prosent av de som jobber i film- og tv-bransjen vurderer å slutte. 30 prosent meldte at de hadde sluttet i bransjen det siste året. Det skyldes en kraftig nedgang i antall jobber.

Nå må kanalene, strømmetjenestene og politikerne på banen for å øke produksjonen i Norge, mener Svensson.

Dramatisk fall i nye norske serier og filmer

Bendik Wold

Morrissey har ikke så mange fans igjen; nylig mistet han enda en. Jason Arday, den skandaliserte Cambridge-professoren som tok livet sitt før helga, snakket overraskende varmt om «Moz» i podkasten «With Reason» fra 2020. Vel å merke er Morrissey en «tulling», presiserte Arday – men «svekker dét den fantastiske musikken han skapte sammen med The Smiths? Det vil jeg mene at det ikke gjør».

Arday er blitt anklaget for å dikte opp de villeste historier om sitt eget liv, men kjærligheten hans til britisk gitarrock virker genuin nok. Det ville også vært en rar ting å juge om, for som Arday selv påpeker: Alle rundt ham forventet at han skulle være mer opptatt av hiphop.

 Oasis. Rasismeforskeren var ikke mer «woke» enn at han daglig blæsta «Definitely Maybe» over høyttalerne som en del av morgenritualet sitt. Første gang han hørte åpningsakkordene til «Cigarettes & Alcohol», ble han «blown away», fortalte han i podkasten. Jo visst var Arday mørk i huden, men han var også en arbeiderklassegutt fra Clapham i Sør-London – og i Oasis så han fire breikjefta klassefrender som «kom fra ingenting, tok opp kampen mot verden og vant».

Onde tunger vil nok si at Arday gjorde karriere omtrent på samme måte som Manchester-bandet, nemlig ved systematisk tjuveri av andres åndsverk (det nevnte åpningsriffet på «Cigarettes & Alcohol» er nasket fra «Bang a Gong» av T-Rex). Heller ikke Ardays bok «Cool Britannia and Multi-Ethnic Britain» (2020) har gått fri fra plagiatanklager. Et større problem er likevel at den er så substansløs.

 pussig at en studie av nasjonalisme i New Labour-æraen – i seg selv et spennende tema – ikke nevner Morrisseys omstridte opptreden på Madstock i 1992, da han draperte seg i Union Jack på scenen. Uheldigvis hadde konserten tiltrukket seg en kontingent nynazister som feiltolket låta «The National Front Disco» som en støtteerklæring.

I det legendariske «Yanks Go Home!» -nummeret av magasinet Select i april 1993 – ofte regnet som startskuddet for britpop-æraen – ble band som Suede, Saint Etienne og Pulp spurt hvordan de forholdt seg til Morrisseys flaggbruk. Svarene var ambivalente: I den grad de var patrioter, var det i protest mot den amerikanske «grønsj-invasjonen».

 forbeholdene. På et Vanity Fair-cover i april 1997 lå Oasis-vokalist Liam Gallagher og kjæresten Patsy Kensit halvt avkledd i sengetøy med Union Jack-motiv. «London swings again», lød overskriften. Ideen om ei ny britisk blomstringstid var, som Arday ganske riktig er inne på, en viktig del av grunnlaget for Tony Blairs valgseier samme vår.

Ikke lenge etter at Blair flyttet inn i Downing Street, stilnet den nasjonalistiske hornmusikken. Men ikke hos Morrissey. Den gamle The Smiths-vokalisten har bare fortsatt glideflukten mot høyre – og gikk i 2018 så langt som å støtte det islamofobe partiet For Britain.

Høyredreiningen har gjort Morrissey til persona non grata på deler av venstresida. Kampanjen mot ham er langvarig, intens og tidvis riktig stygg. Faktisk later Morrissey til å stå 

lavere i kurs enn Kanye West – mannen som i fjor ga ut låta «Heil Hitler».

First of the gang to die

Jeget i sangen er en som er vant til å få det hun trenger ved å være på en viss måte. Men i låta stikker hun hull på illusjonen og uttrykker et ønske om å bli gjennomskuet, sier April Alexandersdottir.

Klassekampen er på utkikk etter den beste norskspråklige låta etter år 2000. Forfatter Alexandersdottir er på tur gjennom byen, men setter seg ned seg ned på en benk for å tenke høyt med oss.

– Dette er en sang du både kan danse og gråte til. Teksten er så sann i hvordan den tar for seg ønsket om å ville opphøre i et annet menneske og bare få. Som i refrenget: «Si det til meg om igjen, gjør det med meg om igjen».

I 2011 platedebuterte de fire 19-åringene i poprock-bandet Razika med «Program 91», et nikk til bandmedlemmenes fødselsår, men også til det bergenske nyveivbandet Program 81.

Fire år seinere kom tredjeplata «Ut til de andre». Låta «Om igjen» spør blant annet: Hvem er jeg når jeg ikke kan stå aleine?

Det ga drivkraft til Alexandersdottir da hun skulle skrive debutromanen «Ruby baby» som kom ut i fjor. For også den 19 år gamle tittelkarakteren Ruby baler med sitt endeløse behov for bekreftelse.

Hun spør selv: «Hvem var jeg hvis jeg ikke var karismatisk og skarp, spilte godt sosialt og var lett og kjapp i kommentaren.»

– Det er en følelse av å ha solgt seg inn som sikrere enn det man er, i håp om å bli sett og elska.

Jeg er veldig glad i sanger som en kan pakke opp litt etter litt.

– En sang du kan danse og gråte til

Den Nationale Scene i Bergen fikk tidligere denne uka kjeft for å ha brukt kunstig intelligens til å lage to teaterplakater. Nå vedgår også Riksteatret å ha brukt KI i utviklingen av to plakater.

I 2024 hadde teateret premiere på barneforestillingen «Jakten på prinsessa». Bildet av hovedrolla er ekte, men noen av elementene rundt er KI-genererte.

Forestillingen er produsert i samarbeid med Den Nationale Scene.

– Her måtte plakaten lages lenge før forestillingen var klar. Bakgrunnen er satt sammen av kjøpte elementer fra bildebanker, og noen elementer er KI-generert, sier Mette Hægeland Blom, informasjonssjef ved Riksteatret.

Et år seinere, i 2025, dro Riksteatret på turné med forestillingen «Legenden om Narnia – løven, heksa og klesskapet».

Også denne plakaten inneholder elementer som er KI-generert, forteller Blom.

Dronninga på bildet er håndtegnet av en illustratør, mens barna i forgrunnen er KI-genererte.

– Det er fordi barna ikke var castet på tidspunktet hvor plakaten skulle lages, sier hun.

­Teatrene bør se på mulig­heten for å lage et felles rammeverk.

Riksteatret innrømmer KI-bruk

«Alltid uppdaterad. Aldri tråkigt». Slik lyder slagordet til Aftonbladet radio, Sveriges første kommersielt drevne nyhetsradio.

Kanalen startet med sendinger mandag denne uka, og lover direktesendt journalistikk fra morgen til kveld – inkludert sport, underholdning og musikk.

Satsingen er en av avisas største på mange år. Den skjer midt i en tid hvor mediene satser stort på podkaster, kortere videoformater og å integrere KI-verktøy i journalistikken.

Hvorfor vender Sveriges ledende nyhetsavis tilbake til det eldste etermediet?

– I starten tenkte jeg også at radioen var i ferd med å dø ut. Men da jeg begynte å se på tallene her i Sverige, innså jeg at det er et medium med en enormt stor rekkevidde, sier Lotta Folcker, ansvarlig redaktør og publisher i avisa.

Hun har vært øverste sjef i Aftonbladet siden 2024. Folcker forteller på telefon fra Stockholm at avisa trengte en ny strategi for å møte utfordringer knyttet til kunstig intelligens og nye medievaner:

– En ting som er utrolig viktig i vår tid, er å bygge relasjoner til brukerne. Og i vår tid finnes det ikke noe medium som er bedre til å bygge relasjoner enn lyd, sier redaktøren.

I likhet med andre Schibsted-aviser, som norske VG og Aftenposten, har også Aftonbladet satset tungt på lydinnhold og podkaster de siste årene. Flere av avisas podkaster er på topp 10-lista i Sverige.

Aftonbladet kaster seg på radiobølgene

Et avgjørende kapittel i norsk radio- og tv-historie nærmer seg slutten: Når NRK i 2029 flytter til Ensjø øst i Oslo, forlater de 120.000 kvadratmeter med historisk ladet bygningsmasse på Marienlyst i vest.

NRK-tomta ble i 2020 solgt til Ferd Eiendom for en minimumspris på 3,7 milliarder kroner. Den endelige summen avgjøres når det blir klart hva kommunen vil la dem gjøre på den attraktive tomta.

Deler av Kringkastingshuset er vernet, men arkitekt Jørgen Johan Tandberg mener byggets verdi strekker seg utover det som står beskrevet i Riksantikvarens vernerapport.

– Det er et flott, nasjonsbyggende institusjonsbygg av en viktig arkitekt, som har blitt solgt uten nevneverdig debatt, sier Tandberg, førsteamanuensis i arkitekturhistorie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Han mener Kringkastingshuset, med sin karakteristiske fasade av iddefjordgneis og granitt fra Støren, kombinerer en monumental, men også fleksibel modernistisk arkitektur med en kompleks teknisk infrastruktur.

I sin doktorgradsavhandling, som han disputerte på tidligere i sommer, har Tandberg tatt for seg tilblivelsesprosessen og livsløpet til Kringkastingshuset, tegnet i 1935 av arkitekt Nils Holter (1899–1995) i samarbeid med Ole Øvergaard (1893–1972).

– Arkitekturprofessor Odd Brochmann har brukt Kringkastingshuset som eksempel på da konsulentene toget inn i norsk arkitektur. Her skulle det reises et bygg som var såpass teknisk avansert at arkitektens jobb ble å balansere innspill fra ulike eksperter, som for eksempel akustikk og ventilasjon, sier Tandberg.

For å møte de uforutsigbare behovene som den teknologiske utviklingen åpenbart ville skape, måtte Kringkastingshuset stadig kunne utvides og omorganiseres. Så fleksibelt ble det, at Tandberg kaller det et «åpent verk».

Deler av det historiske NRK-bygget kan bulldoses

– Vi fikk en mer krevende start enn forventet, sier forlegger Håkon Harket.

I 2022 dukket det opp en nyvinning i den norske forlagsfloraen.

De fire foretakene Forlaget Press, Spartacus Forlag, Pax Forlag og Dreyers Forlag slo seg sammen og dannet et nytt forlagshus under paraplyen Forente Forlag.

Samtidig kom Gyldendal-konsernet inn på eiersida, og de sitter nå på majoriteten av aksjene.

Planen var at sammenslåingen skulle styrke og videreutvikle de mindre forlagene i et krevende bokmarked. Men så langt har effekten vært dårlig: Det samlede underskuddet for de siste tre årene er på over 35 millioner kroner.

I 2025 kunne Forente Forlag notere seg for en rekordhøy omsetning på 72 millioner kroner. Årsresultatet viste derimot et underskudd på over 12 millioner kroner, så kostnadene er fremdeles høyere enn inntektene.

Håkon Harket, daglig leder i Forente Forlag, viser nettopp til den økte omsetningen i 2025 for å understreke at det er lys i enden av tunnelen.

– Vi har hatt en lang vei for å nå økonomisk balanse, men nå går det helt klart i riktig retning. Hittil i år har vi også hatt en god vekst. I første halvår har vi hatt en forbedring på tre millioner kroner på bunnlinja, sier Harket.

Vi har ­ingen våt drøm å om å tjene fryktelig mye penger.

Aktuelt

Datapioner Kristen Nygaard ville forhindre at arbeiderne ble teknologiens testkaniner

Europol slår alarm om kunsttyverier i ny rapport: Tyvene har blitt voldeligere og bruker våpen og eksplosiver

Det er full krig i Musikk-Norge i forkant av Tonos ekstraordinære årsmøte. Komponist Håkon Thelin frykter for den smale musikken.

Forfatter mener kunst kan være en motstand

Nesten alle Oslos kommersielle gallerier av betydning befinner seg nå vest i byen.

30 år etter at «Naiv. Super» kom ut, har Erlend Loes gjennombrudd sjarmen i behold.

Har forfattarstjerna stole livet til ein Hollywood-kjendis?

Ny eier struper norske Altinget

For tre av fire betyr innleseren mye for hvilke lydbøker de velger. – Det har alt å si, sier lydboklytter.

I stua si kan hun betrakte Melgaard og Weidemann. Fra verandaen sin ser Unni Askeland alt.

Kulturkrigen herjet på 1960-tallet også. Klimaks var utvilsomt saken om «Uten en tråd».

Klask! Fall! Fyll! 50 år med hagefest på beste vest

Antallet norske dramaproduksjoner har falt med 60 prosent på tre år. – Mange i bransjen går ledig, sier regissør Eirik Svensson.

Jason Arday og Morrissey: politiske fiender i et skjebnefellesskap.

Forfatter April Alexandersdottir mener «Om igjen» fra bergensbandet Razika er århundrets beste norske låt.

Riksteatret innrømmer KI-bruk

Sveriges største nyhetsavis lanserer storsatsing på radio. Radioformatet har en undervurdert rekkevidde, mener Aftonbladet-sjefen.

Men det er ikke bare de vernede delene av det gamle NRK-anlegget som er verdt å ta vare på, mener arkitekturhistoriker.

Forente Forlag har ennå til gode å se svarte tall. Daglig leder Håkon Harket er likevel optimist.

«Likes» kan bli historie

På tre uker gikk Jason Arday fra akademikerstjerne til skandalisert eks-professor. Norske forskere advarer om umenneskelig mediepress.

To norske kunstnere har nylig laget hver sin versjon av radioprogrammet «Sommer i P2». Duoen underbygger myter og engasjerer om hverandre.

Den Nationale Scene reklamerer for forestillingen «1349 – det kom et skip til Bjørgvin» med en plakat laget ved hjelp av kunstig intelligens.

Vogt vann fram

Datapioner Kristen Nygaard ville forhindre at arbeiderne ble tekno­lo­giens testka­niner

Europol slår alarm om kunst­ty­ve­rier i ny rapport: Tyvene har blitt volde­li­gere og bruker våpen og eksplo­siver

Det er full krig i Musikk-Norge i forkant av Tonos ekstra­or­di­nære årsmøte. Komponist Håkon Thelin frykter for den smale musikken.

Forfatter mener kunst kan være en motstand

Nesten alle Oslos kom­mer­si­elle gallerier av betydning befinner seg nå vest i byen.

30 år etter at «Naiv. Super» kom ut, har Erlend Loes gjen­nom­brudd sjarmen i behold.

Har forfat­tar­stjerna stole livet til ein Hollywood-kjendis?

Ny eier struper norske Altinget

For tre av fire betyr innleseren mye for hvilke lydbøker de velger. – Det har alt å si, sier lyd­boklyt­ter.

I stua si kan hun betrakte Melgaard og Weidemann. Fra verandaen sin ser Unni Askeland alt.

Kultur­krigen herjet på 1960-tallet også. Klimaks var utvilsomt saken om «Uten en tråd».

Klask! Fall! Fyll! 50 år med ­hagefest på beste vest

Antallet norske drama­pro­duk­sjoner har falt med 60 prosent på tre år. – Mange i bransjen går ledig, sier regissør Eirik Svensson.

Jason Arday og Morrissey: politiske fiender i et skjebne­fel­les­skap.

Forfatter April Alexan­ders­dottir mener «Om igjen» fra bergens­bandet Razika er århundrets beste norske låt.

Riks­teat­ret innrømmer KI-bruk

Sveriges største nyhetsavis lanserer stor­sat­sing på radio. Radio­for­matet har en under­vurdert rekkevidde, mener Afton­bla­det-sjefen.

Men det er ikke bare de vernede delene av det gamle NRK-anlegget som er verdt å ta vare på, mener arki­tek­tur­his­to­riker.

Forente Forlag har ennå til gode å se svarte tall. Daglig leder Håkon Harket er likevel optimist.

«Likes» kan bli historie

På tre uker gikk Jason Arday fra akade­mi­ker­stjerne til skanda­lisert eks-professor. Norske forskere advarer om umennes­kelig mediepress.

To norske kunstnere har nylig laget hver sin versjon av radio­pro­grammet «Sommer i P2». Duoen under­bygger myter og engasjerer om hverandre.

Den Nationale Scene reklamerer for forestil­lingen «1349 – det kom et skip til Bjørgvin» med en plakat laget ved hjelp av kunstig intel­li­gens.

Vogt vann fram

Datapioner Kristen Nygaard ville forhindre at arbeiderne ble teknologiens testkaniner

Europol slår alarm om kunsttyverier i ny rapport: Tyvene har blitt voldeligere og bruker våpen og eksplosiver

Det er full krig i Musikk-Norge i forkant av Tonos ekstraordinære årsmøte. Komponist Håkon Thelin frykter for den smale musikken.

Nesten alle Oslos kommersielle gallerier av betydning befinner seg nå vest i byen.

30 år etter at «Naiv. Super» kom ut, har Erlend Loes gjennombrudd sjarmen i behold.

Har forfattarstjerna stole livet til ein Hollywood-kjendis?

For tre av fire betyr innleseren mye for hvilke lydbøker de velger. – Det har alt å si, sier lydboklytter.

Kulturkrigen herjet på 1960-tallet også. Klimaks var utvilsomt saken om «Uten en tråd».

Klask! Fall! Fyll! 50 år med hagefest på beste vest

Antallet norske dramaproduksjoner har falt med 60 prosent på tre år. – Mange i bransjen går ledig, sier regissør Eirik Svensson.

Jason Arday og Morrissey: politiske fiender i et skjebnefellesskap.

Forfatter April Alexandersdottir mener «Om igjen» fra bergensbandet Razika er århundrets beste norske låt.

Riksteatret innrømmer KI-bruk

Sveriges største nyhetsavis lanserer storsatsing på radio. Radioformatet har en undervurdert rekkevidde, mener Aftonbladet-sjefen.

Men det er ikke bare de vernede delene av det gamle NRK-anlegget som er verdt å ta vare på, mener arkitekturhistoriker.

På tre uker gikk Jason Arday fra akademikerstjerne til skandalisert eks-professor. Norske forskere advarer om umenneskelig mediepress.

To norske kunstnere har nylig laget hver sin versjon av radioprogrammet «Sommer i P2». Duoen underbygger myter og engasjerer om hverandre.

Den Nationale Scene reklamerer for forestillingen «1349 – det kom et skip til Bjørgvin» med en plakat laget ved hjelp av kunstig intelligens.