Dag Eivind Undheim Larsen

Endre Ugelstad Aas

#fff

Presserådgiveren frykter VGs skattesmell vil bremse lydsatsing hos andre medier

Skatteetaten vil fjerne momsfradraget til VG+ og har varslet et skattekrav på 500 millioner kroner.

– Dette vil slå ut negativt for alle norske medier som forsøker å nå de unge, sier Rune Hetland, som er presserådgiver i Landslaget for lokalaviser (LLA).

Det er altså Vend Marketplaces, som tidligere eide Schibsteds medievirksomhet, som nylig har fått varsel fra Skatteetaten om mulig merverdiavgift på abonnementstilbudet til VG+. Det opplyste selskapet i en pressemelding i forrige uke.

Stine Halla, finansdirektør i Schibsted, sier at de har bedt om en utdypning fra Skatteetaten siden varselet mangler en konkret begrunnelse.

Perioden det dreier seg om, er fra juli 2020 til desember 2024. Ifølge Vend er det i dette tidsrommet anslått en ubetalt moms på en halv milliard kroner. Halla mener den foreløpige konklusjonen ikke vil være i tråd med Stortingets intensjon da momsfritaket ble innført i 2016.

Klassekampen har spurt Skatteetaten om hvilken begrunnelse som ligger bak momsvarselet. Presseansvarlig Erlend Fossbakken svarer i en e-post at de ikke kommenterer enkeltsaker.

– Det jeg tipper at har skjedd, er at Skatteetaten har gjort en opptelling av VG+ sitt innhold og regnet seg fram til at lyd og video utgjør mer enn 50 prosent av produktet VG+. Dersom de har for få saker i tekst som er forbeholdt abonnentene, kan det fremmes et krav om tilbakebetaling av moms, sier Tellef Raabe.

Frykter skattesmell vil bremse lydsatsing

Torgrim Eggen

#000

Selv ikke Edgar Allan Poe kunne toppet en episode som denne:

«Jeg spiste rotta med pelsen på, og jeg kunne kjenne smaken av rottelever. Jeg spiste alt tarminnholdet.»

«Rotta rispet meg opp i ganen og beit meg i tunga. Det eneste jeg spytta ut, var tennene. Halen tygde jeg på lenge, det var protein og en stor nytelse.»

Mannen som forteller hvordan man fortærer ei levende rotte i skjul for sine voktere, heter Oleksii Anulia og er fra Tsjernihiv i Ukraina. Oleksii ble tatt til fange av «spesialoperasjon»-soldater i mars 2022 og var gjennom flere ulike leirer før han ble frigitt i en fangeutveksling ni måneder etter. Etter ti måneders rehabilitering blant annet i Latvia var han klar til å fortelle sin historie, som kom i bokform i mai i år.

 og veltrent kar, kampsportutøver og livvakt. Da han 28 år gammel ble tatt av russerne, veide han 102 kilo og målte 192 cm. Ved frigivelsen veide han 62 kilo og målte 186 cm. Alle indre organer er skadd. I dag kan han med store anstrengelser gå én kilometer.

Bak denne kjølige biometrien ligger ubegripelige mengder tortur. Tortur av alle slag et friskt sinn kan forestille seg, og enkelte vi vil streve litt mer med. I en fangeleir i Tula-regionen, forteller Oleksii, ble han og de andre fangene slått regelmessig klokka 7, klokka 8, klokka 10 og gjerne en ekstra omgang før lunsj, som kunne bestå av to spiseskjeer makaroni eller en spiseskje bokhvete blandet med vann, og litt brød som han ikke greide å fordøye. Han prøvde å begå selvmord med ei fille søkkvåt av piss, men mislyktes og fikk en ekstra runde juling isteden.

 jeg som gutter flest opptatt av makabre historier. Jeg fant tidlig fram til Poe, selvfølgelig. En sentral faktor i fornøyelsen eller nytelsen man opplever ved sånt, er 

. Psykologisk trenger vi å polstre oss mot redslene med tid og rom.

Når behovet melder seg, har jeg de siste åra hatt et eksemplar av Solsjenitsyns «Gulag-arkipelet» liggende i komfortabel rekkevidde. Der kan man slå opp på måfå og alltid finne noe, en ny avgrunn i menneskenes grusomhet mot hverandre, i sadismens endeløse oppfinnsomhet.

Da jeg var yngre, fylte holocaust-fortellinger samme funksjon, men som eldre og mer kresen ønsker man et større psykologisk raffinement. Sovjetunionen under Stalin hadde nær 30 år til å finslipe ondskapen, og dessuten et større tilfang av statsfiender. Bare i 1937, i fredstid, ble det skutt 700.000 mennesker. Mange av disse hadde ikke gjort annet galt enn simpelthen å havne på en 

Russland er fremdeles verdensmestre i å gjøre det jævlig for folk, særlig sine egne

Det går verre nå

Finn Skårderud

Forfatter

Vi har mistet enda en stor forfatter. Roy Jacobsens død sendte meg raskt til bokhylla. Jeg leste på bokryggene, kanskje litt sentimentalt strøk jeg over dem, men var raskt sikker. Den tynne boken om moren, med Vigeland-anlegget i Frognerparken som åsted, var den jeg tok ut, holdt fast ved – og leste om igjen samme kveld. Det tar ikke lang tid.

Den selvbiografiske «På randen av Vigeland» kom i 2019. Temaet er melankoli. For meg ble dette den sesongens største leseropplevelse. Det kom svært mange gode bøker ut det året. Boken satte i gang mine assosiasjoner og refleksjoner om melankolien – og ikke minst dens historie.

 Roy Jacobsen mye i Frognerparken. Som regel var det faren som kjørte dem. Han ventet på moren, som angivelig var hos tannlegen. Det var en familieløgn. Faktisk gikk hun til psykiateren Johanne Irgens Strømme. Hvem var Strømme? Noen ekstra interesserte kjenner figuren. Strømme var en viktig skikkelse for å introdusere psykoanalysen i Norge. Han hadde gått i læreanalyse hos Freuds elev, den lutheranske prester Oskar Pfister. Strømme tok også hjem en del av idétradisjonen fra Carl Gustav Jung.

Knut Hamsun hadde tidligere – i årene 1926 og 1927 – vært hos samme norske psykiater. Hamsun hadde strevd med skrivesperre i en tid etter nobelprisen. Det har vært mange som har vært interessert i de 474 sidene av Strømmes journaler fra møtene med Hamsun. Etikken står i veien mot offentliggjøring, men det gjør også det at Strømme og hans sekretær brukte stenografimetoden Gabelsberger, som få i dag behersker.

minner oss om at i Vigelandsparkens Livets bro er det et kvadrat hvor fire barn, omtrent to–tre år gamle, representerer antikkens fire humører. Den gang, altså i antikken, forsto man sjelen gjennom kroppsvæskene. En rekke førmoderne tradisjoner fra kinesisk og tibetansk medisin til den greske antikken forsto helsen som balanser mellom ulike prinsipper i personen selv. I den greske varianten kjenner vi dette som teorien om de fire kroppsvæskene – humoralpatologien. Denne kjenner vi ikke minst fra legekunstens far, Hippokrates.

Humoralpatologien var et omfattende system, en samlende kosmologi, som inkluderte arv, miljø, klima, planetenes posisjoner, kosthold og forholdet til gudene. Behandlingen måtte rette seg mot det hele mennesket, ikke bare det syke organet. Legens fremste oppgave var å støtte den naturlige selvhelbredelsesprosessen. Man la stor vekt på ernæringen, men benyttet også årelating og medisiner for å gjenopprette den normale væskebalansen.

knyttet til temperamenter. Melankolikeren er dominert av svart galle, den rasende kolerikeren av grønn galle, den livlige og humørsvingende sangvinikeren av blodet, og den roligere og sløve flegmatikeren av spytt og slim. Væskene og temperamentene er igjen knyttet til de fire elementene ild, luft, vann og jord, som igjen er knyttet til årstider og til astronomi. Lettere ubalanse mellom kroppsvæskene førte bare til forbigående forstyrrelser, mens kraftigere forstyrrelser av saftene resulterte i alvorlige sykdommer.

Og der står de i dag, fire Vigelands barn støpt fast i bronse i sine respektive temperamenter på Livets bro i parken. Vi kjenner jo bare den ene. Det er kolerikeren. Han heter Sinnataggen. Han skinner i dag fordi turistene tar på ham. Den sinna fyren lager et helvete, og slik får han mye oppmerksomhet.

den lille jenta, den melankolske, er det få som legger merke til. Han eksploderer. Hun imploderer. Og hun blir oversett. Vigelands barn er avbildet på forsiden av Roy Jacobsens bok. Da jeg leste den lille boken, innså jeg at jeg aldri hadde lagt merke til henne. Jeg tok med meg bikkja, dro ned til parken og sa skamfullt sorry til det oversette barnet.

Jeg dro ned til parken og sa skamfullt sorry til det oversette barnet

Roy Jacobsen og melankolien

Selma Stormyren Larsen

Anniken C. Mohr

Det er torsdag ettermiddag, og i et forsamlingsrom i Oslo sentrum har noen titall kvinner slått over til svensk. De er nettopp halvparten – «gutta», som dirigenten kaller dem, har forsvunnet inn på et annet rom for å øve inn sin del av repertoaret.

Dette er kvelden for pirking, for om bare noen dager skal Sosialistisk kor, gutter som jenter, feire at de har sunget under sosialismens høye fane i 50 år.

En ensam kvinna er bara en slav, men tusen systrar kan ställa krav

, fortsetter sopraner og alter med full kraft.

Dirigent Per Arne Olsen stopper dem med en liten håndbevegelse, før han forteller hvorfor nettopp denne feministiske slageren, etterfulgt av «På veg», skal åpne jubileumskonserten 1. november: Den ble sunget også i 1975. En av de yngre kvinnene vender seg spontant mot sine eldre kolleger:

– Det var en veldig fin start, kamerater!

Å, 1970-tall! Ikke bare var det en gullalder for sosialister, marxister og rødstrømper, men også for den syngende befolkning: Kor ble dannet i alle landets hjørner, og Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Simon & Garfunkel lå på albumtoppen.

En desemberdag halvveis ut i tiåret fikk komponist John Persen et oppdrag fra Sosialistisk opplysningsforbund, som ville «reise kulturkampen i sin fulle bredde på den norske venstrefløya»: Start et kor.

Har dere vurdert å synge det mer som at … nå skal jeg slå noen i trynet?

Gullstruper og rødstrømper

Guri Kulås

Eg kan ikkje slutta å tenkja på «Sorry, Baby». Korleis kan eg bli opprømt av ein film om dei psykologiske langtidseffektane av eit seksuelt overgrep? Vel, midt under tilbakeslaget for metoo er debutfilmen til Eva Victor (31) eit bidrag til å overskrida kjønnsgapet på ein måte min generasjon X ikkje har klart og som mykje lenger har vore eit feministisk mål.

 sjølv hovudrolla som den unge akademikaren Agnes. Historia byggjer på Victors eigne røynsler utan å vera direkte sjølvbiografisk. Vi møter Agnes nokre år etter hendinga, som blir avslørt i tilbakeblikk. Overgrepet er eit grovt tillitsbrot frå Agnes’ rettleiar, ein mann midt i 50-åra og fast tilsett «portvakt» til akademia. Måten det skjer på, minner om mange metoo-saker i kulturlivet. Åstaden er mannens heim, og kvinna går dit fordi han hevdar det vil letta arbeidsdagen.

har følgt konfliktdynamikken og mønsteret i det kjønna begjæret «all» underhaldingsfilm er bygd på. Mannen/subjektet/overgriparen forgrip seg på kvinna/objektet/offeret. Overgrepet er valdeleg og legitimert i patriarkalsk makt og ideologi, anten overgrepet mot kvinna er ei krenking av annan manns «eigedom» (dotter, kone) – som i Sam Peckinpahs «Straw Dogs» (1971), eller kvinna blir straffa for å agera som om ho var fri frå slikt eigarskap, ei haldning som først vart utfordra i filmar som Ridley Scotts «Thelma & Louise» (1991).

I desse filmane får krenkande vald si forløysing i hemn, 

. Den framande(!) overgriparen «får som fortent». Macho-fantasien er vinn-vinn for eit spaningssøkande publikum og stadfesting av ei uløyseleg motseiing mellom to kjønn. Det gjeld òg i viktige revisjonar av sjangeren som Emerald Fennells «Promising Young Woman» (2020).

overgrep flest grenseoverskridingar mellom menneske som har eit personleg eller profesjonelt forhold, slik som Agnes og hennar rettleiar. Overgrepet skjer gjerne i ein sårbar situasjon der maktbalansen er på sitt skeivaste (student – rettleiar) medan rollene er på sitt mest uklare (to som møtest privat). Konsekvensane er ikkje mindre om valden ikkje er på Tarantino-nivå. Det er her debatten har stått dei seinare åra.

Agnes’ prosessering av traumet gjennom tilbakeblikk på konkrete episodar. Eit møte med ein eldre lege dagen etter overgrepet er ein konfrontasjon mellom ein mann som snakkar klinisk om å sikra prov frå cervix (livmorhalsen), og Agnes som på ny kjenner seg redusert til eit kjønnsorgan. Det er eit av mange døme på filmens medvit om at maktdynamikken er bygd inn i samfunnsveven.

Eit par år seinare er Agnes på ein annan stad i bearbeidinga når ho blir vurdert for juryteneste og spør om hennar røynsler diskvalifiserer henne. «Melde du frå til politiet?» spør advokaten. «Nei, eg vil ikkje at han skal i fengsel. Han har barn», svarar Agnes: «Eg vil at han skal slutta å gjera det han gjer mot andre – ikkje at han er ein som gjer slike ting, men er i fengsel.»

Agnes’ historie er langt meir samansett enn desse glimta får fram, men det skjer også noko anna viktig i rettssalen. På juryskjemaet Agnes fyller ut, teiknar ho ei tredje rute for kjønn, midt mellom «mann» og «kvinne». Ikkje-binær identiteter ein stor del av «Sorry, Baby» – ikkje berre i form av skeive roller, men som mentalitet, innbygd i formspråket som ei overskriding av sosiale strukturar.

25 år gamle Shulamith Firestone pamfletten «The Dialectic of Sex» der ho argumenterte for ein feministisk revolusjon, og at denne ikkje måtte nøya seg med elimineringa av mannlege privilegium, men – til liks sosialismens mål om å oppheva sjølve det økonomiske klasseskiljet – måtte ta mål av seg til å oppheva kjønnsskiljet: «kjønnsskilnadar mellom menneske vil ikkje lenger ha kulturell betydning».

Kjønnsdialektikk

Mylena Kifle

Oslos kveldsåpne biblioteker er truet. Byrådet foreslår å gi Deichman mindre penger, og det kan bety reduserte åpningstider.

Det ville fått store konsekvenser, slår Ida Blixt Teige fast. Hun er leder for biblioteket på Tøyen.

– Det vil være kjempedumt. Biblioteket fungerer som en storstue her på Tøyen, hvor mange bor trangt, sier hun.

Slik Klassekampen skrev i går, er bibliotekene godt brukt på kveldene – særlig av ungdommer.

Men på Tøyen har folk i alle aldre nytte av tilbudet, sier Teige.

– Mange som kommer innom, har jobber hvor de slutter seint, og da kan de låne bøker etter arbeidstid. Det er også åpent på julaften, for eksempel, som er fint for folk som ikke har noen å være sammen med eller ikke feirer jul.

Dessuten har biblioteket mange arrangementer etter ordinær åpningstid, enten på eget initiativ eller gjennom frivillighetssentralen.

– Vi har leksehjelp for voksne, brettspillkvelder, språkkafé. Det ville vi ikke kunne hatt uten det meråpne tilbudet, sier hun.

Biblioteket fungerer som en storstue her på Tøyen.

Roper varsko om kutt i bibliotekene

Tom Henning Bratlie

Tettstedet Svullrya i Grue kommune har i overkant av 200 innbyggere. Likevel omtales det gjerne som «hovedstaden» på Finnskogen. Nå har Svullrya – i likhet med hovedsteder flest – også fått et nasjonalt kulturbygg.

– Vi har hatt mange muligheter til å gi opp, men vi har ikke benyttet oss av noen av dem, sier Dag Raaberg, direktør ved Norsk skogfinsk museum.

Sammen med styreleder Jan Larsson viser han vei inn i det splitter nye museumsbygget, som ligger plassert mellom en rad majestetiske furutrær på den ene sida og elva Rotna på den andre.

Når Klassekampen er på besøk tre dager før åpning, er det hektisk aktivitet inne i bygningen – hvor det lukter markant av nytt treverk. Håndverkere og museumskuratorer løper i beina på hverandre.

Det gjelder å få hovedutstillingen på plass. Fredag, det vil si i dag, skal dronning Sonja stå for den offisielle åpningen av det nye bygget.

Det blide åsynet til Jan Larsson og Dag Raaberg avslører at de er svært tilfreds med resultatet.

– Jeg er så glad at jeg nesten føler på et slags vemod, sier Raaberg.

Og det er kanskje slik det kjennes når man ser det manifeste resultatet av det man har kjempet for i 22 år – som er det tidsrommet Norsk skogfinsk museum har brukt for å få realisert et nytt museumsbygg.

Endelig tak over hodet

Elise Winterthun

Det ser magert ut for Ibsenåret i 2028, kunne Klassekampen melde i går: Regjeringen har ikke satt av noen egen pengepott til jubileet.

«All finansiering skal i hovedsak skje gjennom institusjonenes og virksomhetenes egne budsjetter», heter det.

Det er svært uheldig, mener Hege Knarvik Sande, direktør for PAHN – Senter for scenekunst Norge. Stiftelsen promoterer norsk scenekunst i Norge og verden.

– Om vi skal bruke denne muligheten til å fremme Ibsen internasjonalt, trenger vi penger. Vi har ikke kjangs innenfor våre budsjetter, sier Sande til Klassekampen.

PAHN inngår i Norwegian Arts Abroad (NAA), regjeringens virkemiddelapparat for å fremme norsk kunst og kultur internasjonalt.

Organisasjonene som er med i nettverket, mottar driftsstøtte fra Kulturdepartementet og prosjektmidler fra Utenriksdepartementet.

Men i statsbudsjettet for 2026 er det varslet et kutt på 6,3 millioner kroner til NAA i Utenriksdepartementets budsjett.

Når støtta krymper, vil det bli nesten umulig for PAHN å lage Ibsen-satsinger fram mot 2028, forteller Sande.

Vi har ikke kjangs innenfor våre budsjetter.

Slår alarm om Ibsen i utlandet

Lekser, sjakk og godis: Hvor skal ungdom på Oslo Øst henge hvis biblioteket stenger?

Pringles, smågodt og julebrus – snop er visst det viktigste tilbehøret en oktoberkveld på biblioteket.

Nora-Ain Muse (15) og Shukri Mohammed Abdi (16) sitter på krakker ved et høyt bord innerst i underetasjen på Deichman Tøyen i Oslo. På den andre sida av bordet sitter tre venninner av dem.

Mellom ungdommene er to sjakkbrett og, som nevnt, 

 godis, som de kjapper seg med å rydde bort før Klassekampens fotograf rekker å ta bilder.

– Det kan ikke se sånn ut hvis jeg skal i avisa! utbryter Muse.

En av dem spiser også middagen sin på biblioteket denne mandagskvelden – kebab.

De er ferdige med skolearbeidet, og da følger alltid en runde sjakk.

Bibliotekarene har dratt hjem for dagen, men alle over 15 år kan selv låse seg inn på biblioteket hver dag mellom klokka sju på morgenen til ti på kvelden. Men dét kan det snart bli slutt på.

– Jeg synes det er ganske håpløst og teit, sier Muse.

Hjemme aleine – på biblioteket

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

20. mars 2028 ville Henrik Ibsen fylt 200 år. Jubileet skal markeres med et nasjonalt Ibsenår, som innledes med en offisiell åpning i fødebyen Skien på selve fødselsdagen.

Ansvaret for Ibsenåret har regjeringen delegert til Nasjonalbiblioteket. Men til forskjell fra flere tidligere dikterjubileer er det ikke satt av noen egen pengepott Ibsen-interesserte aktører kan søke prosjektmidler fra.

Det er ikke godt nok for markeringen av Norges største dikter gjennom tidene, ifølge forfatter og tidligere Fritt Ord-direktør Erik Rudeng. Han mener Ibsenåret burde være bedre finansiert – og langt mer synlig enn det framstår nå.

– Det er veldig få i den breie offentligheten som har noen som helst idé om hva som vil skje under jubileet, og med hvilken politisk støtte, sier Rudeng til Klassekampen.

Forrige Ibsen-jubileum ble avholdt i 2006, 100 år etter dikterens død. Rudeng var selv med under første del av planleggingen.

Den gang opprettet regjeringen en nasjonalkomité ledet av Lars Roar Langslet, og det ble avholdt store arrangementer i inn- og utland – blant annet en «Peer Gynt»-oppsetning ved pyramidene i Egypt, som ble kritisert i etterkant.

Staten punget ut med 60 millioner kroner, og i tillegg kom det inn over 30 millioner i sponsormidler.

Rudeng understreker at Nasjonalbiblioteket har erfaring med formidling i særklasse. Et Ibsenår er imidlertid svært komplekst og burde involvere flere sektorer, mener han.

Det går ikke an å improvisere et Ibsen-jubileum i utlandet.

Ibsenåret 2006: 60 mill. Ibsenåret 2028: 0,-

Lesernes mester

Henning har vært en markant kommentator og kritiker siden begynnelsen av 1990-tallet. Han har hevet himmelen over alt han har interessert seg for, sier Vagant-redaktør Audun Lindholm til Klassekampen.

Natt til søndag gikk forfatter og kritiker Henning Hagerup bort, 66 år gammel. Hagerup døde uventet og fredelig mens han sov på besøk hos sin bror i Fredrikstad, opplyser forlaget Kolon.

Lindholm konstaterer at Hagerups bortgang markerer slutten på en æra.

– Med sin evige opptatthet av klassikerne og sin detaljkunnskap om kulturhistorien bidro han til å sette romaner og dikt i en sammenheng som fikk leseren til å forstå hvorfor verket var viktig.

Hagerup ble født 16. februar 1959. Han vokste opp i et litterært hjem og var sønn av forfatter Helge Hagerup og barnebarn av dikteren Inger Hagerup.

Henning Hagerup markerte seg som kritiker, oversetter og essayist som en del av miljøet rundt kulturtidsskriftet Vagant på 1990-tallet. I 1994 mottok Hagerup Kritikerprisen som årets kritiker, og fire år seinere debuterte han som forfatter med essaysamlingen «Vinternotater».

Han har også skrevet biografien «Skjelett og hjerte» om forfatteren Tor Ulven sammen med Torunn Borge, samt flere romaner i samarbeid med samboeren Elin Brodin.

– Henning var en superb essayist, med et enormt tilfang og brei kunnskap om litteratur, filosofi, religion og historie, sier Kolon-forlegger Bjørn Aagenæs om sin venn og mentor.

Han var last of a kind – et barn av en lesekultur som ikke finnes lenger.

Slik har Kunst-Norge forholdt seg til Gaza

Å vise eller ikke vise? Det er spørsmålet mange har stilt seg de siste ukene, etter at et israelsk tekstilverk ble sentrum i en opphetet debatt.

«Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol stilles ut i Nasjonalmuseets rom for politisk kunst – til krass kritikk fra store deler av Kunst-Norge. 9. oktober aksjonerte kunstnere mot kurateringen, og Victor Lind har ytret at museet i praksis tar side med folkemord og fascisme.

Men hva kan og bør et kunstmuseum gjøre?

Vi har spurt norske kunstinstitusjoner om de har stilt ut palestinske eller israelske verk i løpet av de siste to årene – og om de har tematisert krigen i Gaza gjennom utstillinger og arrangementer.

Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Ingrid Lunnan er konstituert direktør ved Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. Førstnevnte har i år vist video­verket «Morgenkreis» av palestinske Basma al-Sharif, og i fjor stilte de ut palestinske Jumana Mannas verk «A Magical Substance Flows Into Me», som ble innkjøpt av museet i 2020.

Neste år skal de vise flere verk fra sin egen samling av Hasan Daraghmeh, som er fra Palestina og bor i Trondheim. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum samarbeidet med åtte institusjoner i Trondheim om årets Hannah Ryggen Triennale, med flere utstillinger som tematiserte krig, motstand og situasjonen i Gaza, opplyser Lunnan.

– Vi tenker at vi har et ansvar for å løfte palestinsk kunst. Vi kjøpte Jumana Manna-verket under covid, og vi tok avgjørelsen om å stille det ut etter at krigen brøt ut, sier hun.

– Hvorfor tenker dere tilsynelatende annerledes enn for eksempel Nasjonalmuseet?

Kåre Bulie

Lyden er skarp: Barbara Krugers (f. 1945) kunstverk «Untitled (Admit nothing / Blame everyone / Be bitter» bråker rett som det er. I tillegg endrer det seg visuelt. Som oftest står de seks ordene som preger arbeidets tittel, i hvit skrift på tre røde rader over hverandre. Under tekstlinjene strekker to svart-hvite menneskehender seg mot hverandre over noe som kan ligne et kart. Deler av det som ser ut som kroppenes formelle antrekk, er også synlig.

Når lyden skrus på, begynner imidlertid ordene, og meningen de i fellesskap danner, å endre seg: «Admit nothing» blir til «Know nothing», for eksempel, «Blame everyone» til «Blame no one», «Be bitter» til «Be happy». De to sistnevnte forandrer seg videre til en oppfordring til henholdsvis å fortelle til alle og å være dum. Alle er de formgitt med den karakteristiske Futura Bold Oblique-fonten Kruger foretrekker.

 hele tatt typisk for veteranen fra USA, som har presentert beslektede arbeider på den internasjonale kunstverdenens tyngste arenaer gjennom mange tiår. Senest i 2022 så jeg en stor Kruger-utstilling – i Neue Nationalgalerie i Berlin. «Ikke innrøm noe»-arbeidet, derimot, som har røtter tilbake til 1987, kan studeres i en institusjon som ganske visst viser kunst, men ikke først og fremst henvender seg til kunstens spesialiserte publikum: Nobels Fredssenter i Oslo. Det kler en signatur som tidligere har plassert formuleringene sine på magasinforsider så vel som vegger ute i byrommet.

I senteret er bidraget likevel del av en kunstutstilling. Under den George Orwell-inspirerte spørsmålstittelen «War is Peace?» kobler mønstringen Kruger-arbeidet med verk med forbindelser til vold, krig og kriser signert kolleger i spennet fra Goya til Yoko Ono – og lader det dermed med samtidig dramatikk: «Kruger fremhever hvordan enkeltpersoner og institusjoner unngår ansvar, avleder skyld og bruker bitterhet som et skjold mot skyldfølelse eller selvrefleksjon.» Den slags klinger velkjent i det internasjonale politiske landskapet i 2025.

 presenterer Nobels Fredssenter bidraget som Krugers introduksjon i Norge. Den såkalte Pictures-generasjonen i amerikansk kunst, som hun gjerne forbindes med, har ellers fått mye oppmerksomhet her til lands. I 1993 viste Kunstnernes Hus en gruppeutstilling med tre av dette miljøets fremste eksponenter, Cindy Sherman, Laurie Simmons og Louise Lawler. Først- og sistnevnte har også stilt ut separat i norske museer, i likhet med Richard Prince, nok et viktig navn i disse kretsene. De fleste av disse kunstnerne ga seg undersøkende i kast med den visuelle etterkrigskulturen som omga dem, og arbeidet videre med andres bilder.

At Kruger har bakgrunn som grafisk designer og kan vise til en karriere i magasinbransjen, er ingen overraskelse for den som kjenner verkene hennes. Måten hennes å bruke tekst på – og kombinere den med bilder hun har funnet – springer ut av en trykt mediekultur som nå er truet. Samtidig er den formet av protestbevegelsene som preget kunstnerens unge år. Kjente Kruger-utsagn som «I shop therefore I am» og «Your body is a battleground» vitner om et kritisk blikk på så vel økonomi- som kjønnsspørsmål.

 få vegger og meter unna Kruger-verket henger digre, blomsterformede skulpturer. De gule og blå kjempeblomstene er laget av paret Petrit Halilaj (f. 1986) og Álvaro Urbano (f. 1983). Halilaj er fra Kosovo, Urbano fra Spania, og duoen er fremgangsrike kunstnere. Nobels Fredssenter kaller «Forglemmegei»-arbeidet «et symbol på deres romantiske kjærlighet, at den skal aksepteres og få ta plass» – og samtidig «en oppfordring om å være oppmerksom på undertrykkelse». At tittelens blomst egentlig er liten og unnselig, er neppe tilfeldig.

Det permanente verket ble avduket i 2023, men har fått lite oppmerksomhet, selv om særlig Halilaj siden den gang for alvor har utviklet seg til en stjerne på kunsthimmelen. I fjor viste han skulpturer, blant annet blomsterformer, på taket av prestisjeinstitusjonen The Metropolitan Museum of Art på Manhattan. I høst har Halilaj en separatutstilling på Hamburger Bahnhof i Berlin, og nylig mottok han Nasher-prisen, en toneangivende amerikansk skulpturutmerkelse.

-tittelen uttrykker – på samme tid blomsternavn og oppfordring – skaper en overraskende forbindelse til Kruger. Rammen begge bidragene er plassert i, understreker den: Verkene blir kunst som hver på sitt vis forholder seg til spørsmål om fred. Men der Kruger altså har vokst opp i de amerikanske etterkrigsårenes fremgang, tilbrakte Halilaj barndommen i et krigsherjet land.

Krugers måte å bruke tekst på springer ut av en trykt mediekultur som nå er truet

Ord og blomster

– I musikken snakker man om absolutt gehør. Roy Jacobsen hadde absolutt dømmekraft, sier Tore Renberg.

På lørdag ble det kjent at Jacobsen har gått bort, 70 år gammel, etter lengre tids sykdom. Siden debuten med novellesamlingen «Fangeliv» i 1982, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for, skrev han nærmere 20 romaner og flere novellesamlinger.

I 1991 kom boka som skulle bli hans virkelige gjennombrudd. Renberg var en av de mange som fikk sitt første møte med Jacobsen gjennom slektsromanen «Seierherrene».

– Den bombet dette landet med sin analyse av det norske samfunnet – og med et episk driv som var helt uimotståelig. Det var en kjempestor og viktig roman, sier Renberg.

Renberg er 17 år yngre enn Jacobsen. Da «Seierherrene» utkom, ble den eldre kollegaen en sentral skikkelse for Renbergs forfattergenerasjon. Men det er en roman fra 2005 Renberg holder aller høyest.

– «Hoggerne» skildrer den finske vinterkrigen – Jacobsen setter en landsbyidiot inn i en krigssone. En enkel fyr blir satt til å hogge ved for russerne. Med denne romanen gir Jacobsen et perspektiv på krig og medmenneskelighet som er utrolig sterkt, sier han.

– Det er et mesterverk, og jeg vet at det er en av bøkene Roy også satte høyest selv.

Det spesielle med Roy var at han var så uendelig kompetent. Superlærd.

Ga ansikt til de usynlige

Karl Ove Knausgård

Karl Ove Knausgård og Joachim Trier går i dybden om traumer, tilknytning og forskjellen mellom filmer og romaner

Joachim Triers filmer dreier seg alle på en eller annen måte om tilknytning og tilknytningsløshet. De undersøker fellesskapet og handler ofte om karakterer som beveger seg i randsonen av det, karakterer som lengter inn, med døren ut hele tiden på gløtt.

I debuten «Reprise» er det den unge forfatteren Philip som befinner seg der, han har det for Trier typiske trekket at han kan kommunisere i kunsten, men ikke i virkeligheten – i løpet av filmen faller han helt ut av samfunnet og klarer aldri helt å komme seg tilbake. Om Oslo er det fysiske stedet i Triers filmer, er kanskje dette deres psykiske? Halvt utenfor, halvt innenfor: Det er et sted fullt av
spenninger, hvor kynismen kjemper med naiviteten, intellektet medfølelsene, og hvor døden aldri er langt unna – Philip leker stadig med
den der han sykler gjennom Oslo-trafikken med øynene lukket.

I andrefilmen «Oslo 31. august» er det Anders det gjelder, han er omgitt av kjærlighet og mennesker som vil ham vel, men han klarer ikke ta imot, og for ham er selvmordet en konstant mulig utvei. I tredjefilmen «Louder Than Bombs» er utveien det som utløser handlingen: en mor, krigsfotografen Isabelle Reed, dør i en selvforskyldt trafikkulykke, og filmen følger konsekvensene i familien.

Om dette høres mollstemt, mørkt og morbid ut, skyldes det avstanden mellom plottlinjer og faktiske filmer, mellom det abstrakte og det konkrete, for 

befinner seg i øyeblikket og er fulle av liv, som dødens nærvær intensiverer og synliggjør: Når Anders sitter på en kafé og lytter på alle samtalene rundt seg, er perspektivet dobbelt – hørt med hans ører er samtalene banale, trivielle, meningsløse, men for oss, som også ser ham utenfra, alene i dette rommet fylt av stemmer, er det samtalenes 

som kommer til syne. Sier jeg at Triers anliggende er forholdet mellom den ene og alle, mellom individet og kollektivet, har jeg egentlig ikke sagt noe, det er abstrakt igjen, og disse filmenes store fortjeneste, det de gjør, er å finne måter å ­

dette på, så vi ser det og føler det og 

det – og å forstå noe med følelsenes hjelp er noe ganske annet enn å forstå med tankene.

Den første gangen jeg traff Joachim Trier, var på den norsk-amerikanske litteraturfestivalen i New York våren 2016. Vi skulle snakke sammen på et arrangement om stedet og minnet. Siden da har samtalen fortsatt, ikke ofte og ikke jevnlig, men hver gang anledningen byr seg.

Jeg kjenner Joachim som en analytisk anlagt mann, uvanlig reflektert når det gjelder hva han gjør, og hvorfor, og siden han i filmene sine søker seg mot steder hvor mennesker 

, der hvor ting bare hender og ingen teorier eller analyser eller refleksjoner har noen plass, aner jeg en indre konflikt. Og den konflikten, mellom avstand og nærhet, er ikke ulik selve filmskapingens grunnleggende konflikt: årevis av arbeid med hundrevis av medarbeidere for å nå inn til noe uhørt nakent og intimt, et blikk i et ansikt, en gest i en kropp, uten at alt arbeidet og alle menneskene involvert får være merkbare i så mye som et glimt. Dette er jeg fascinert av, så vel som av filmene selv, og da Klassekampen spurte om jeg ville snakke med Joachim Trier om hans nye film «Affeksjonsverdi», sa jeg ja umiddelbart og med glede.

Før samtalen så jeg filmen alene i et privat visningsrom i London. Det var en rystende opplevelse. Ikke fordi filmen er grusom på noen måte, tvert om, den søker forsoning, den forsøker å få noe hardt til å løsne, og det rystende var at noe hardt løsnet i også meg da jeg så den.

Jeg har jo fått barn, vet du. Og kjenner den der redselen for overføring som alle foreldre ­sikkert føler på. 

Verdien av en følelse

Ida Wammer

I 2019 publiserte The New York Times artikkelen «Why we call things porn», og jeg har tenkt på den med uregelmessige mellomrom siden, og særlig nå. Artikkelen argumenterte for at vi forholder oss til tingene rundt oss som porno: Jakta på umiddelbar behovstilfredsstillelse fører til meningstap og apati. Vi skroller og deler på sosiale medier – vi føler indignasjon, sinne og avsky – og slik blir vi kanskje validert, men også passivisert, vi lar være å foreta oss noe mer. Vi siterer James Baldwin eller Audre Lorde, vi oppfordrer hverandre til å lese mer, dele eller donere, men til syvende og sist blir vi værende på plattformen.

Internettaktivismen demonstrerer engasjement, men også utilstrekkelighet. Slik har jeg i hvert fall tenkt, inntil nylig.

 på en avkrok av Tiktok, Instagram og Discord (eller hadde en venn som gjorde det), visste man at noe skulle skje på datoen 10. september i Paris. På denne våte tirsdagsmorgenen blokkerte en gruppe aktivister hovedveiene inn til den franske hovedstaden, i tillegg til sentralbanestasjonen Gare du Nord og Gare de Lyon. Seinere skulle de spre seg til forskjellige steder i byen. De kalte seg 

 – «blokker alt» – og besto av en løs sammensetning folk med tilhørighet på venstresida, feminister, antifascister, palestinaaktivister. Til felles hadde de at de er unge, og at de er genuint misfornøyd med retningen landet har tatt under president Emmanuel Macron.

Jeg beveget meg i retning Gare du Nord denne morgenen, passerte rader med pansrede politibiler og polstret politi lenge før det var noen aktivister og stasjon i sikte (ifølge seinere tall var det omkring 80.000 politifolk og 200.000 protesterende i gatene denne dagen).

 sto et hundretall aktivister flankert av internasjonal presse, noen hvitkledde såkalt «nøytrale observatører» og politi. Politiet klarte etter hvert å stenge av begge sider av gata vi befant oss i – 

 var selv blitt blokkert, effektivt innesperret i en gatestump på hundre meter. Ingen fikk komme forbi, heller ikke om man viste gyldig pressekort (enkelte forsøkte), ikke engang familien som tilfeldigvis var innom gatas eneste bakeri for å kjøpe kake. De ventet besøk seinere på dagen, men nå sto de fanget inne på «Hot Bread Paris» mens aktivister og politi barket sammen på utsida og tåregassen sivet inn i lokalet og blandet seg med duften av nybakt.

De som bodde i bygårdene, trådte ut på sine franske balkonger, kastet palestinske flagg over gelenderet, en ung fyr i bar overkropp dundret musikk over høyttalerne og fyrte opp en joint. Alt mens aktivistene filmet, fotograferte og delte på Tiktok, Youtube, Twitch, Instagram og på chattekanaler. «Hot Bread Paris» solgte som varmt hvetebrød i to timer, før politiets blokade gikk i oppløsning og massen spredte seg.

politiets metoder, fortalte en av aktivistene jeg havnet i snakk med på veien, en scenearbeider i 30-årene som mener demonstrasjon er siste gjenværende middel til å oppnå den sjette republikk. Derfor har de også valgt å demonstrere på denne måten: Ved å spre seg rundt i hele byen blir det en «katt og mus-lek» med politiet. Uoversiktlig, spontant, umulig å kontrollere. Slik som stedet hvor det hele først tok form: på internett. Selv holdt aktivistene oversikt gjennom et interaktivt kart hvor de rapporterte hvor de befant seg, og når politiet dukket opp samme sted.

viste kartet at en stor menneskemasse var samlet på Place de fêtes, festplassen. Det var nok snakk om flere tusen. En av dem, en mann kledd i sort, klatret opp i en stolpe og spraymalte overvåkingskameraet som hang der. Place de fêtes levde opp til navnet: Mengden brøt ut i applaus, filmet og delte – uten å se ut til å tenke over det paradoksale i denne handlingen.

Jeg spurte en av dem som sto der, om han hadde håp. Ja, svarte han, uten å tenke seg om. Demonstrasjonene er blitt større og større den siste tida, misnøyen samler folk fra både høyre- og venstresida. Makta i sentrum kommer til å krepere når den presses fra begge kanter, mente han. The centre cannot hold!

Politiet klarte etter hvert å stenge av begge sider av gata vi befant oss i – bloquons tout var selv blitt blokkert

Virkeligheten imiterer internett

– Aschehoug er ikke bare et forlag, men en norsk kulturinstitusjon, sier medieforsker Helge Rønning.

I forrige uke ble det kjent at ærverdige Aschehoug er til salgs. Etter å ha vært styrt av Nygaard-familien siden 1888, er det nå duket for nye eiere. Mange spør seg nå om det kommer inn utenlandske aktører på eiersida.

Flere har pekt på det svenske forlagskonsernet Bonnier som en aktuell kjøper, og Håkan Rudels, direktør i Bonnier Books, har bekreftet sin interesse.

Medieforsker Helge Rønning, som har studert den norske bokbransjen gjennom en årrekke, er klar på at Aschehoug bør ha en norsk eier.

– Forlaget har vært en pilar i norsk kulturliv i over hundre år. Det er en norsk kulturinstitusjon på linje med Nationaltheatret og Nasjonalmuseet. Derfor vil det være et tap for hele det norske kulturlivet om Aschehoug skulle havne på utenlandske hender.

– Det har vel gått bra med Cappelen Damm, som er eid av danske Egmont?

– Det er helt opplagt. Problemet er ikke at utenlandske eiere er uprofesjonelle, poenget er at vi må se på rolla Aschehoug har, og har hatt, i norsk kulturliv.

Rønning mener at Aschehoug, og konkurrenten Gyldendal, står i en særstilling.

Aschehoug er en norsk kulturinstitusjon på linje med Nationaltheatret og Nasjonalmuseet.

Ber norske kapitalister melde seg

Jo Røed Skårderud

– Kunsten trimmer forestillingsevnen vår, og å bruke kunsten er en naturlig brubygger. Derfor er det fint å kunne bidra med støtte til et folk som lider så inderlig, sier Elisabeth Egseth Hansen, teatersjef ved Trøndelag Teater.

Lørdag åpner de hovedscenen for en stor solidaritetskonsert for Gaza.

Aktuelt

Presserådgiveren frykter VGs skattesmell vil bremse lydsatsing hos andre medier

«Stalin var tross alt verre», har vi trøstet oss med. Spørs om det lenger er sant.

In memoriam.

Gullstruper og rødstrømper

Filmen «Sorry, Baby» viser at generasjon X kan læra mykje av Y og Z politisk og kunstnarisk.

Lokalbefolkningen på Tøyen og Stovner vil ta skade av kveldsstengte biblioteker, ifølge sjefene ved filialene.

I dag åpner skogfinnenes etterlengtede museumsbygg. Det hadde ikke gått uten utallige lobby-turer til Oslo, sier styrelederen.

Slår alarm om Ibsen i utlandet

Lekser, sjakk og godis: Hvor skal ungdom på Oslo Øst henge hvis biblioteket stenger?

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

Lesernes mester

Slik har Kunst-Norge forholdt seg til Gaza

Barbara Krugers setninger og Petrit Halilajs forglemmegei: Nobels Fredssenter introduserer to kunstnerstjerner fra hver sin generasjon og verdensdel.

Roy Jacobsen er død, 70 år gammel. Han var en mesterlig skildrer av sosialdemokratiet – men også mye mer, ifølge John Erik Riley.

Karl Ove Knausgård og Joachim Trier går i dybden om traumer, tilknytning og forskjellen mellom filmer og romaner

Virkeligheten imiterer internett

Aschehoug forlag er til salgs. Medieforsker Helge Rønning håper norske investorer kjenner sin besøkelsestid.

Lørdag inviterer Trøndelag Teater til solidaritetskonsert for Gaza. – Ansatte og publikum har ønsket flere måter å bidra på, sier teatersjefen.

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?

Advarer mot bibliotek-kutt på Oslos østkant

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

Ap beskyldes for å overse distriktene i kulturbudsjettene

Regjeringen kutter ti millioner i budsjettet til Arktisk Filharmoni. Skeivfordeling, sier direktøren.

Ber om at sørgeteppet får bli

Presse­råd­gi­veren frykter VGs skatte­smell vil bremse lydsatsing hos andre medier

«Stalin var tross alt verre», har vi trøstet oss med. Spørs om det lenger er sant.

In memoriam.

Gull­stru­per og rød­strøm­per

Filmen «Sorry, Baby» viser at generasjon X kan læra mykje av Y og Z politisk og kunst­na­risk.

Lokal­be­folk­ningen på Tøyen og Stovner vil ta skade av kvelds­steng­te biblio­teker, ifølge sjefene ved filialene.

I dag åpner skog­finnenes etter­leng­tede muse­ums­bygg. Det hadde ikke gått uten utallige lobby-turer til Oslo, sier styre­le­deren.

Slår alarm om Ibsen i utlandet

Lekser, sjakk og godis: Hvor skal ungdom på Oslo Øst henge hvis biblio­teket stenger?

Snart fyller Ibsen 200 år, men regje­ringen har ikke satt av en krone til kalaset

Lesernes mester

Slik har Kunst-Norge forholdt seg til Gaza

Barbara Krugers setninger og Petrit Halilajs for­glem­megei: Nobels Freds­sen­ter intro­du­serer to kunst­ner­stjerner fra hver sin generasjon og verdensdel.

Roy Jacobsen er død, 70 år gammel. Han var en mesterlig skildrer av sosial­de­mo­kra­tiet – men også mye mer, ifølge John Erik Riley.

Karl Ove Knausgård og Joachim Trier går i dybden om traumer, til­knyt­ning og for­skjel­len mellom filmer og romaner

Virke­lig­heten imiterer internett

Aschehoug forlag er til salgs. Medie­fors­ker Helge Rønning håper norske investorer kjenner sin besø­kel­sestid.

Lørdag inviterer Trøndelag Teater til soli­da­ri­tets­konsert for Gaza. – Ansatte og publikum har ønsket flere måter å bidra på, sier teater­sjefen.

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brand­storps exit?

Advarer mot bibliotek-­kutt på Oslos østkant

Fritt Ord bytter ut deler av staben – og ser mot Øst- og Sentral-Europa. Regionen er under sterkt press, sier Knut Olav Åmås.

Ap beskyldes for å overse distrik­tene i kultur­bud­sjet­tene

Regje­ringen kutter ti millioner i budsjettet til Arktisk Filharmoni. Skeiv­for­de­ling, sier direktøren.

Ber om at sørge­tep­pet får bli

Presserådgiveren frykter VGs skattesmell vil bremse lydsatsing hos andre medier

Gullstruper og rødstrømper

Filmen «Sorry, Baby» viser at generasjon X kan læra mykje av Y og Z politisk og kunstnarisk.

Lokalbefolkningen på Tøyen og Stovner vil ta skade av kveldsstengte biblioteker, ifølge sjefene ved filialene.

I dag åpner skogfinnenes etterlengtede museumsbygg. Det hadde ikke gått uten utallige lobby-turer til Oslo, sier styrelederen.

Lekser, sjakk og godis: Hvor skal ungdom på Oslo Øst henge hvis biblioteket stenger?

Snart fyller Ibsen 200 år, men regjeringen har ikke satt av en krone til kalaset

Barbara Krugers setninger og Petrit Halilajs forglemmegei: Nobels Fredssenter introduserer to kunstnerstjerner fra hver sin generasjon og verdensdel.

Roy Jacobsen er død, 70 år gammel. Han var en mesterlig skildrer av sosialdemokratiet – men også mye mer, ifølge John Erik Riley.

Karl Ove Knausgård og Joachim Trier går i dybden om traumer, tilknytning og forskjellen mellom filmer og romaner

Virkeligheten imiterer internett

Aschehoug forlag er til salgs. Medieforsker Helge Rønning håper norske investorer kjenner sin besøkelsestid.

Lørdag inviterer Trøndelag Teater til solidaritetskonsert for Gaza. – Ansatte og publikum har ønsket flere måter å bidra på, sier teatersjefen.

Er det greit å glede seg litt over Ulrikke Brandstorps exit?

Advarer mot bibliotek-kutt på Oslos østkant

Ap beskyldes for å overse distriktene i kulturbudsjettene

Regjeringen kutter ti millioner i budsjettet til Arktisk Filharmoni. Skeivfordeling, sier direktøren.

Ber om at sørgeteppet får bli