Hannah Bull Thorvik

#fff

Christopher Nolans nyeste film «The Odyssey» har fått strålende kritikker og gjort stor suksess på kino – men én person er langt fra imponert.

Emily Wilson, den amerikanske filologen bak en anerkjent engelsk oversettelse av Homers «Odysseen», har i en ny anmeldelse slaktet filmen.

I London Review of Books skriver Wilson at hun «ville skammet seg over å ha skrevet noe av dette manuset», og at filmen mangler «psykologisk, emosjonell, politisk og etisk dybde».

Nolan har selv trukket fram Wilsons oversettelse – særlig åpningslinja «Fortell meg om en sammensatt mann» – som en viktig inspirasjonskilde for sin skildring av Odyssevs.

Nå kritiserer Wilson nettopp Nolans framstilling av den «sammensatte» helten: Hun mener filmens Odyssevs verken framstår som den store historiefortelleren eller forføreren han er i Homers epos.

Men det er ikke bare den store helten hun kritiserer for å mangle kompleksitet – også filmens kvinneskikkelser får gjennomgå.

«Her er flere kvinnelige karakterer enn i de fleste Nolan-filmer, takket være originalmaterialet. Men ingen av dem har særlig mye å si, i motsetning til hvordan karakterene er framstilt i diktverket», skriver hun.

Særlig mener hun at rolla til Odyssevs’ kone Penelope er kraftig svekket. I et intervju med nyhetsbyrået AFP sier hun at framstillingen er så utvannet at «enhver tro på dette ekteskapet ble satt i fare».

Verket er i overveiende grad blitt forvaltet og overført av menn.

Oversetter gir Nolan-film stryk

Selma Stormyren Larsen

Ketil Blom Haugstulen

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

– Helst ikke. Det er jo kunst i det, sier Sanna Jenssen.

Klassekampen har spurt om hun er villig til å lytte til en lydbok lest inn av en kunstig intelligens-generert stemme – noe hun umiddelbart avkrefter.

Jenssen står i arbeidsklær og svinger ljåen i Botanisk hage i Oslo sammen med arbeidskamerat Linn Andersson. Begge lytter til lydbøker nå og da – Jenssen har gjerne en bok på øret halve dagen i hagen.

Men KI-stemmer har de sterke motforestillinger mot.

– Når noen leser opp noe og det skal være følelse i det, kjennes det som at KI kanskje ikke helt får fram det menneskelige, sier Andersson.

– Jeg liker ikke tanken på at det tar noens jobb heller, tilføyer Jenssen.

Det blir stadig flere KI-innleste lydbøker på markedet, og det er kommet egne selskaper som satser på KI-genererte innlesere. En ny undersøkelse fra USA – bestilt nettopp av et slikt selskap – kan tyde på at mange lyttere vil venne seg til de syntetiske stemmene.

På oppdrag av lydboktjenesten Spoken utførte selskapet Edison Research nylig en undersøkelse hvor de ba drøyt 1000 tilfeldige lyttere om å høre på utdrag av den samme sci-fi-boka, skriver Variety.

Jeg synes ikke KI trengs å brukes til ting mennesker har gjort bra i årevis.

Nekter å lytte til KI-stemmer

Carl Martin Eggesbø

Tidligere har Klassekampen skrevet om kunstprosjektet «Bompibompiland», som denne sommeren undersøker om rusbrukere i Oslo kan få et verdig sted å være.

Tirsdag 7. juli åpnet campen i Christian Krohgs gate, men allerede dagen etter måtte den flytte videre etter klager fra et parkeringsselskap.

Den nye campen ble slått opp på Akershusstranda. Her har de vært inntil politiet onsdag ga dem beskjed om å flytte seg etter klager fra grunneier.

Ifølge eiendomsregisteret eies tomta av Oslo kommune, men i går lyktes ikke avisa med å identifisere klageren.

Initiativtaker Geir Backe Altern anslår at det har vært mellom 20 og 30 mennesker innom campen daglig.

– De er veldig glade for prosjektet, og jeg får masse kjærlighet, sier kunstneren.

Nå er campen demontert. Da Altern var der onsdag, hadde noen rusbrukere slått opp telt der på egen hånd.

Slutt for værested

Saga Eline Jonsson Hoff

Maria Høy Hansen

#000

Finn.no lar KI skrive salgstekstene dine. – Latmannseffekt, sier språkforsker

– Dette er vel ikke akkurat stedet for ny lyrikk, sier professor i nordisk språkvitenskap Stian Hårstad ved NTNU.

Han er nettopp blitt forelagt følgende salgsannonse på Finn.no:

«Hvit bordvifte med tre hastigheter og enkle knapper foran. Står stødig på foten og har beskyttelsesgitter rundt vifta.»

Teksten er en KI-generert beskrivelse av kontorvifta til Klassekampen – foreslått av Finn.no.

Hårstad får ikke umiddelbart skrekken. Tjenesten kan være både tidsbesparende og til hjelp for utrente skrivere, for eksempel skrivere med norsk som andrespråk, sier han. Likevel:

– Det kan oppstå en latmannseffekt som er særlig skummel når det handler om språk.

Plattformer som Microsoft og Meta har lenge tilbudt automatisk standardiserte svar på meldinger og e-poster.

Det siste året har Finn.no tilbudt KI-genererte beskrivelser av gjenstander du vil selge. Tise gjør det samme. Ønsker du å gi din egen beskrivelse av en gjenstand du skal selge, må du aktivt slette teksten og skrive den om.

Hva skjer med språket vårt når formuleringer blir 

I lengden blir det ensformig og temmelig dølt.

Til salgs: Hvit vifte med enkle knapper foran

Gudmund Vindlands nye bok «Lystseilas mot finere strøk» fikk nylig kritikk av Klassekampens anmelder for sin framstilling av asymmetrien i den unge hovedpersonens seksuelle omgang med eldre menn. I et motinnlegg kommenterte filmskaper Jan Dalchow at «for mange unge homofile, også meg selv, var det eldre homofile menn som først ga oss en følelse av å bli sett».

Slik var det også for Jacob, hovedpersonen i Alexander Kielland Krags første roman for voksne, «Flink gutt». Mens klassekamerater flørtet åpenlyst med hverandre og fant sine første elskere og kjærester i det nære, debuterte 16-åringen i hemmelighet med en 14 år eldre mann han møtte på en chatteside for homofile.

Men debuten har etterlatt Jacob med en følelse av skam. Som voksen kjenner han «ensomheten i brystet, liksom tilbakevirkende».

Vi møter Alexander Kielland Krag hjemme i leiligheten på Adamstuen i Oslo. Forfatteren kom hjem fra hytta dagen i forveien. Nabobarna roper fra trampolinen i bakgården.

Ut av kjøleskapet kommer ei flaske San Pellegrino.

– Det jeg graver i, er meg, og det som gror ut av jorda, er boka. Grunnhistorien om en ung gutt som møter en eldre mann, er noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Men det gjør også mange andre av mine homofile venner.

Romankarakteren Jacob er 30 år, fire år yngre enn det Kielland Krag er nå. Og som sin skaper er han også lykkelig gift med en jevnaldrende mann. Han løper turer ut til Bygdøy, blir vartet opp med biff, vin og kjøkkensex når han kommer hjem. Klarer han ikke skrive i leiligheten de eier sammen, drar han like så godt ut på hytta for å finne ro blant bølgene.

– Vi er mye inne i hodet til Jacob og følger et tankemønster som svinger fra «nå er jeg veldig sikker på noe» til «nå bare kaster jeg ut en idé, og jeg tror ikke på den en gang, men jeg må ha spurt for meg selv for å klare å legge det bak meg».

Først sex, så kjærlighet

– Jeg leser veldig mye forskjellig, gjerne seks–sju bøker parallelt. Jeg har jo en litt boklig jobb som akademiker, så jeg leser mye – også i sommer. Innenfor skjønnlitteratur holder jeg på med «Hushjelpen» av Freida McFadden nå. Den er ganske lett og krimaktig, det er deilig. Ellers bruker jeg mye tid på å lese Bibelen, fordi jeg skriver en bok som heter «Bibelens filosofi» med Einar Duenger Bøhn.

– Du er en del av bibelbølgen som synes å hjemsøke offentligheten?

– Ja, jeg har også opplevd det litt som en bibelbølge. Det er en ekstremt fascinerende bok, så det er rart om den skal være forbeholdt kristne. Jeg har også lest den helt nyutgitte «Regime change» om dagliglivet i Det hvite hus de siste årene. Forfatterne har et helt utrolig kildetilfang av folk som åpenbart er nære. Per første tredel, som er så langt jeg har kommet, er det skremmende lesing. Det er en skummel kombinasjon av selvsikkerhet og inkompetanse, der Donald Trump passer på å bare ha lojalister rundt seg.

– Huff. Hvis du bare skal lese ut ifra lyst, hva går du for?

– Jeg er ekstremt interessert i filosofi, så det blir fort mye av det. Jeg trenger lite selvdisiplin for å lese. Det er en veldig kul teknologi at man på sett og vis kan høre folk fra fortida snakke til en. Jeg tror jeg leser ferdig rundt to bøker i uka.

– Jeg tror det sier mer om tidsbruk enn hastighet, men jeg begynner på langt flere bøker enn jeg fullfører. Jeg har lav terskel for både å begynne og slutte. EJG

Mørkt i Det hvite hus

Kåre Bulie

Det første jeg festet meg ved, var en karakteristisk skulptur utenfor laget av amerikaneren Paul McCarthy, vestkystkunstneren som i Oslo er særlig kjent for sin omstridte nissefigur nedenfor Ekebergparken. På innsiden venter en tidsriktig blanding av myke møbler, duse farger og dyre kunstverk signert galleriets verdensberømte navn: Philip Guston og Louise Bourgeois, for eksempel.

Stedet er den sveitsiske gallerikjeden Hauser & Wirths nye hotell. Sammen med amerikanske Gagosian og tysk-amerikanske David Zwirner befinner Hauser & Wirth seg i teten blant de såkalte megagalleriene. Foretaket er etablert i tre verdensdeler. Heller enn i en av storbyene det er kjent for å stille ut kunst i, ligger imidlertid det nye, eksklusive overnattings- og bevertningsstedet i Sils Maria, en landsby i de sveitsiske Alpene 1800 meter over havet. Fra før står innehaverne bak et beslektet hotell i en landsby i Skottland og flere spisesteder – på et lite sted i Sør-England, for eksempel.

 med andre ord i ferd med å anvende kunstkapitalen sin til å merkevarebygge seg i retning av noe langt større enn gallerier flest. I Sveits tar firmaet opp konkurransen med det innarbeidede Waldhaus, et langt større hotell som ruver i høyden en kort spasertur unna. Gjennom 1900-tallet har det tiltrukket seg den ene kulturkjendisen etter den andre.

Først og fremst er Sils Maria kjent verden over takket være Friedrich Nietzsche (1844–1900). I 1880-årene, frem til helsen hans ble for dårlig, tilbrakte den tyske tenkeren flesteparten av somrene sine på det naturskjønne småstedet høyt oppe i Engadin-dalen. I et enkelt utstyrt rom som fortsatt kan studeres i Nietzsche-Haus, attraksjonen som forteller om den kontroversielle celebritetens opphold, holdt han til mens han forfattet noen av sine mest kjente tekster.

 kraft til å trekke toneangivende kunstnere til Sils Maria også et århundre etter sin død: Gerhard Richter, 94-åringen som lenge har vært Tysklands ledende maler, har skapt en rekke verk fra stedet og til Nietzsche-Haus laget et vindu som er i slekt med det gedigne glassarbeidet hans i Kölnerdomen. I 1992 laget stjernekuratoren Hans Ulrich Obrist en egen Richter-utstilling i Nietzsche-Haus.

Nylig ble dessuten en omfangsrik Richter-skulptur plassert midt i en blomstereng i forlengelsen av Sils Marias bitte lille sentrum. Den videreutvikler problemstillingene Richters berømte stripemalerier nærmer seg. «Strip Tower (962)», som den over fem meter høye, stripete skapningen med rette heter, skal med sine fargesprakende keramikkfliser pryde området ved den ene av Sils Marias to idylliske innsjøer frem til 2029.

fra Nietzsche-Haus til Chesa Marchetta, som Hauser & Wirth-hotellet heter, på et par minutter. Etablissementet ligger nær stedets torg og ble opprinnelig startet i 1947. Den nøkterne alpearkitekturen det påkostede prosjektet holder til i, har røtter helt tilbake til 1500-tallet.

I den forseggjorte trykksaken hotellet lanserer seg med, minnes Manuela Wirth hvordan mannen og forretningspartneren hennes, Iwan, tidlig i 1990-årene, på parets første stevnemøte, tok henne med til «en ydmyk, familiedrevet restaurant i et gammelt bondehus». På den historiefortellende markedsføringens vis legger galleristen til: «Chesa Marchetta og Sils ble like spesielt for meg og vår voksende familie som det hadde vært for Iwan siden han var barn.» Mannen utdyper med enda større ord: «Alt handler om kjærlighet.»

Selvsagt bruker paret også kunstnernes begeistring for alt den er verd: «Friedrich Nietzsche, Alberto Giacometti, Marc Chagall, Richard Strauss, David Bowie, Gerhard Richter og Jean-Michel Basquiat har alle, i sin tid, blitt forhekset av Sils’ fredfylte skjønnhet og krystallinske lys.»

I St. Moritz, en småby som ikke har flere enn 5000 fastboende, har Prada etablert flere butikker

Mellom kunst- og luksusindustri

Arkitekturen bærer labyrintens preg: Den som vil få oversikt over termene i Vals, må åpne stadig nye dører og vandre – og svømme – inn i og ut av det ene lille rommet etter det andre. Fra den diskré inngangen beveger gjesten seg gradvis nedover – og ender i to større bassenger: et inne og et ute.

Enten man velger det ene eller det andre, er man omgitt av det sveitsiske alpesmåstedets grønne trær og arkitektens ruvende former. Rundt vannet finnes dessuten hvile- og utsiktsrom, badstuer og en rekke mindre, innelukkede bassenger med skiftende temperatur. Helheten leder tankene på samme tid til grotter og til katedraler, men bærer tyngden sin med letthet.

 smal dal, og å komme seg dit krever innsats. To togturer og ett strekk med buss innebar det å ta seg med offentlig transport fra storbyen Zürich til landsbyen med rundt tusen fastboende. Den avsluttende delen av ferden er mer enn dramatisk nok til å skru opp forventningene: høye topper på veiens ene side, dype fall på den andre. Ved ankomst faller øyet på billedskjønne fjellformasjoner og karakteristisk alpearkitektur.

Stedets store attraksjon er imidlertid noe ganske annet: For 30 år siden, etter en lang, kontroverspreget tilblivelseshistorie, åpnet Therme Vals dørene. Bak det ukonvensjonelle badeanleggets former stod Peter Zumthor. I 2026 har sveitseren for lengst fått Pritzkerprisen, som gjerne omtales som arkitekturens Oscar-utmerkelse.

er han kjent for Steilneset minnested fra 2011, Vardøs såkalte heksemonument. Sveitserens samarbeid med den nå avdøde fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois har lenge hatt status som et av de best kjente bidragene til Nasjonale turistveger. Som del av samme prosjekt skapte Zumthor for ti år siden en gruppe små, nøkterne bygninger mellom trærne ved Saudas nedlagte gruver i det såkalte Allmannajuvet.

Ute i verden er prosjektene hans mer storslåtte: Året etter åpningen av Therme Vals skrev han seg inn i den europeiske utstillingsarkitekturens historie med Kunsthaus Bregenz, en streng boks av betong, stål og glass som både lyser opp den østerrikske byen rundt seg og åpner for publikums blikk inn. Den reduserte formgivningen visningsstedet er representant for, er da også beslektet med Vals-bygningen: Sin indre monumentalitet til tross nærmest forsvinner badeanlegget inn i fjellsiden, omgitt av vegetasjon som det ligger.

Et tiår senere videreutviklet arkitekten en gammel kirkeruin i Köln til Kolumba, et enestående utstillingssted som kombinerer religiøse gjenstander med kunst. I år har Zumthor fått oppmerksomhet verden over for sitt omfangsrike bidrag til det ambisiøse Los Angeles County Museum of Art, som åpnet i vestkyst-metropolen i april etter en mange år lang, omstridt prosess.

 grunnlaget for sitt formidable renommé la imidlertid 83-åringen i en alpelandsby for tre tiår siden. «Kurbadet har gjort Vals kjent over hele Sveits og til dels i resten av verden», slår Store norske leksikon fast etter å ha utropt det til arkitektens mest kjente verk. I tillegg poengterer verket at for formgiveren Zumthor er lyd, lukt og stemning «vesentlige komponenter».

Dét er Therme Vals et særlig fremtredende eksempel på. Arkitekturen er reist over en varm kilde, og når man er på besøk, får man følelsen av at naturen så vel som den kulturen Zumthor har lagt til, har liv: Badestedet gir lyd fra seg rett som det er. Lyset, og stemningen med det, endrer seg dessuten gjennom døgnet: Å bruke bassengene om morgenen er en ganske annen opplevelse enn å svømme i dem om natten.

Badevakter hysjer på taletrengte gjester

Våt jubilant

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

Frankrike blir det første
europeiske landet som innfører et forbud mot sosiale medier for barn under 15 år. Det ble klart etter en avstemning i landets nasjonalforsamling forrige tirsdag.

Forbudet skal innføres trinnvis: Allerede fra 1. september må alle nye brukere verifisere alderen sin, og personer under 15 år kan ikke opprette konto.

Fra januar 2027 omfattes også alle eksisterende kontoer. Da må alle som ønsker å bruke sosiale medier i Frankrike, dokumentere at de er fylt 15 år.

Vedtaket kommer samtidig som både Storbritannia og EU arbeider med liknende tiltak. Bakgrunnen er økende bekymring for hvordan
sosiale medier påvirker barn og unges psykiske helse.

– Jeg synes det er et godt tiltak, sier halvt norske Rafaël Benon Sætre (17) på telefon til Klassekampen.

Han er bosatt i Valence sør for Lyon, men er på ferie i Bergen hos sine norske besteforeldre.

For franske 14-åringer som nå må slette kontoene sine, vil forbudet trolig oppleves som frustrerende, mener han. Likevel tror han at tiltaket på lengre sikt vil være til barnas beste.

– De vil bli skjermet fra mye digital mobbing, sier Sætre og utdyper:

Barn vil bli skjermet fra mye digital mobbing.

Sosiale medier-forbud splitter Frankrike

– Gaute Skjervø, du er nylig ferdig med tida som AUF-leder og ringer nå fra en strand i Danmark. Hva har du med deg av bøker?

– Hver sommer pleier jeg å lese en god bok om krigen og noe trivelig og lettlest på sida. I år blir det «M – Århundrets sønn» av Antonio Scurati og «Naiv. Super», en god, gammel klassiker av Erlend Loe.

– Jeg har så vidt startet med «M – Århundrets sønn» og synes den er veldig lovende. Dessverre er ikke fortellingen om Mussolinis vei til makta bare historie, men også 

. Boka er ubehagelig, men viktig lesning.

– Enda godt man har Erlend Loe å støtte seg på om det skulle bli for mørkt. Hva appellerer sånn til deg med ham?

– Han skriver helt fenomenalt. Om 50 år vil det stå en statue av ham på enhjulssykkel i Trondheim. Han er en trøndersk nasjonalskatt, og det er uventa humor bak hver side. EUA

Blodseriøst og naivt

Millioner av mennesker har sett sommerens storfilm, Christopher Nolans «The Odyssey», med stjerner som Matt Damon, Anne Hathaway, Zendaya og Tom Holland i rollene.

Færre er trolig klar over at de også har bevitnet en av Värmlands stoltheter fra kinosetet: Glad av Gillberga, en replika av et vikingskip fra om lag 1040, funnet i Roskilde.

Skipet ble brukt under innspillingen av «The Odyssey» og var utlånt i seks måneder – og nå har det oppstått konflikt mellom filmselskapet Universal og foreningen som eier det, skriver blant annet The Guardian.

Glad av Gillberga ble nemlig levert tilbake med skader, og ifølge foreningen har de stadig ikke fått erstatning.

Odyssevs, helten fra Homers epos og nå Christopher Nolans film, legger ut på en ti år lang reise til sjøs hjem til Ithaka etter krigen i Troja.

Selv seiler hovedrolleinnehaver Matt Damon med det norske vikingskipet Draken Harald Hårfagre – men flåten består av flere mindre skip, blant dem Glad av Gillberga.

Valget av fartøy er en smule anakronistisk, men ifølge The Guardian skal skipene i den greske flåten trolig ha liknet. Dessuten ønsket produksjonen et sjødyktig skip med mannskap, som både Draken og Glad har.

Sistnevnte eies av foreningen Vikingaleden i Värmland, og ifølge dem innebar avtalen med Universal at filmselskapet skulle bekoste nødvendige reparasjoner etter den seks måneder lange innspillingen.

Svensk vikingskip skadet under Odyssevs’ hjemfart

Emilie Johnson Godal

Fra 2035 vil antallet nordmenn mellom 20 og 29 år falle drastisk. Fra en topp på rundt 720.000, vil det være rundt 70.000 mindre i gruppa mellom 20 og 29 år ti år seinere.

Dét får universitetsledere til å rope varsko: Med mindre studentkull vil det også bli lavere bevilgninger til universitetene med dagens finansieringsmodell.

– Dagens modell gjør det vanskelig å opprettholde stor og solid faglig bredde på sikt, sier Frode Helland, dekan ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Modellen han sikter til er den resultatbaserte finansieringen av universitetene.

I 2022 leverte et ekspertutvalg en rekke anbefalinger til daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp).

Blant utvalgets forslag var at man gikk fra åtte til to variabler for den resultatbaserte finansieringen av universitetene. De to nye variablene var bundet opp til studiepoengprogresjon og avlagte doktorgrader.

I statsbudsjettene siden 2023 har dette vært førende for nærmere en tredel av universitetenes bevilgninger fra staten. Det preger universitetenes prioriteringer.

Roper varsko om færre studenter

Mariken Lauvstad

 Jeg bretter ut badehåndkleet mitt i det grønne gresset på Hovedøya – en litt bortgjemt plass mellom to strender – og legger meg ned på ryggen med lukkede øyne. 

vak vind i blader, milde skvulp mot svaberget nedenfor, begeistrede barnehvin i det fjerne, kropper som treffer vannskorpa med svære plask.

Men så: Lyden av flip-flops kommer nærmere. Litt romstering rett ved meg … Er det en sekk jeg hører åpnes? Jeg åpner et mysende øye, ser en ubekymret fyr like bortenfor meg rigge seg til. Nå plasserer han en liten, bærbar høyttaler på håndkleet sitt. Sukk. Det var 

idyllen. Øyeblikket etter penetrerer årets sommerlåt øregangene mine – 

Og borte er min sommer-zen. Jeg skal til å sende min nye nabo et iskaldt blikk, men før jeg rekker det gjør han en vennlig gest i lufta, så i stedet tvinger jeg munnvikene opp i et smil. Men altså, 

Er det virkelig dette man må regne med nå – når som helst og hvor som helst?

Jeg stilte meg faktisk samme spørsmål litt tidligere på dagen da jeg satt på en varm T-bane med strandbagen mellom beina. En mann f

 med kona for åpent skue. Lyden fra samtalen smeltet sammen med musikk og pling fra mobiler. En liten toddler satt på pappas fang tvers overfor meg og prøvde – som små barn jo gjør – å søke øyekontakt med menneskene rundt seg. Men alle i umiddelbar nærhet – bortsett fra en eldre dame og en kar med noe så sjeldent som en bok mellom hendene – satt med blikket limt til mobilskjermene sine.

 mennesker fysiske rom med hverandre: Parken, stranda, butikken, bussen, fortauet. Hvordan forhandler vi i disse rommene? Og har denne forhandlingen endret seg i takt med den stadig økende mengden teknologi vi kan ta med ut i det offentlige rom – som svekker vårt behov for å forholde oss direkte til menneskene rundt oss, men tilfredsstiller våre

 umiddelbare innfall og ønsker – som for eksempel det å lytte til musikk høyt på stranda? Musikkspillere på stranda fantes på 90-tallet også. Men terskelen for å invadere det offentlige rom med lyd etter eget forgodtbefinnende, synes å ha blitt senket – parallelt med at nettbrett for barn, facetiming og sosiale medier har blitt en del av dagliglivet.

De siste månedene har norske aviser publisert en rekke saker som antyder at måten vi forhandler vår plass i det offentlige rom, er i endring også på annet vis: I Aftenposten leser jeg at færre reiser seg for eldre og gravide på T-banen eller hjelper folk med barnevogn eller på krykker. På NRK leser jeg: «Gen Z unngår blikkontakt: – Syns det er ekkelt.» I saken forteller flere unge at de unngår å se andre – særlig fremmede – i øynene, og en ansatt i ombudet for barn og unge i Viken forklarer at dagens 18-åringer har hatt færre sosiale øvingsarenaer enn tidligere generasjoner – begge deler knyttes til framveksten av smarttelefonen.

En annen NRK-sak handler om at vi snakker mindre med hverandre i løpet av en dag enn før: 300 færre ord daglig hvert år. Selvbetjent kasse på butikken, kart på telefonen slik at behovet for å spørre om veien er borte og bordbestilling via nett er blant årsakene. Og er man syk, trenger man ikke lenger plage en venn med spørsmål om å handle, men kan bruke Oda eller Foodora: Privatiserte tjenester har overtatt det som tidligere var «community-oppgaver».

 var unge, var samfunnsnormene ganske annerledes. Å holde dørene for andre og vente på tur uten å presse seg fram var helt vanlig høflighet. Lot man en eldre person stå mens man selv satt, ble det sett på som direkte uhøflig. Vi har ikke blitt dårligere mennesker siden den gang. Men vi har mye oftere oppmerksomheten rettet 

 hverandre. Problemet er bare at mennesker trenger å 

 fellesskapet for å forstå verdien av det. Når kjenner vi på fellesskapets verdi i dag?

Mange vil nok svare: Dette blir for svart-hvitt. For fellesskapet har jo ikke 

. Hva med fotball-VM, for eksempel? Mange kjente varme og glede over antallet mennesker som tok del i feiringen 

Samtidig bør vi spørre oss hva fellesskap er laget av. Den generelle oppsmuldringen av sosialdemokratisk samfunnslim kan ikke erstattes av én apolitisk folkefest.

I en tekst fra NRK-ytring, «Braut sommer», skriver vanecoach Anette Skalde om tre ting hun har lært av Erling Braut Haaland i sommer. «Hvis Haaland kan si at det ikke går å møte opp på slottsplassen der det står 90.000 folk [for å dra på moteshow], kan jeg også si at det ikke passer med det møtet på kveldstid», erklærer Skalde. «Folk overlever det.» Hun får tilsvar av fastlege Leif Wicklund-Liland, som advarer mot å gjøre selvprioritering til moralsk ideal. Spørsmålet er om det ikke allerede har blitt et ideal for mange av oss.

Øyeblikket etter penetrerer årets sommerlåt øregangene mine

Second screen summer

Som ung var Finn Iunker FpU-medlem: – Jeg har aldri vært konservativ

Høvling, doktorgrad i Brecht, bosted på Holmlia, Palestina-aktivisme, forfatter og en eldre sønn på Færøyene. Fellestrekkene mellom Finn Iunker og Anton, hovedpersonen i hans nye roman, «Romanse», er iøynefallende. Så iøynefallende at flere anmeldere nevner dem i tekstene sine.

Syns du det er ubehagelig med disse lesningene?

– Nei. Boka er også en lek med det selvbiografiske. Min person har en verdi i mitt eget liv, men den har ikke en egenverdi i en bok hvis den ikke kan forsvare sin plass der, svarer Iunker.

Iunker har fram til utgivelsen av «Romanse» først og fremst vært kjent som dramatiker og essayist.

– Det formmessige interesserer meg mindre og mindre. Romanen er så dynamisk som form. Jeg har styrt unna den fordi den har vært så populær, men nå hadde jeg lyst til å skrive en lang fortelling, og da kalles det roman.

Med den mer populære sjangeren kommer også, i hvert fall i Iunkers tilfelle, mer omtale. Han leser alle anmeldelser og setter pris på dem. Det er kanskje ikke så rart. Terningkast 5 og 6 fra mediene som befatter seg med den slags, og nærmest entydig ros over hele fjøla.

I en av anmeldelsene settes det riktignok spørsmålstegn ved hvorvidt det politiske er godt nok integrert i det øvrige stoffet – det fins mang en digresjon til situasjonen i Palestina.

– Jeg syns det er en fin observasjon. Har du noen gang møtt et menneske der alt er perfekt integrert? Det er ikke sånn at livet mitt er et velregissert plott.

Folk må få lov til å være i fred i fiktive rom.

Stillferdig regi

Nicholas Norton

Minnesmerket etter 22.juli viser hvordan fellesskapet er skrudd sammen

Femten år etter terrorangrepet 22. juli 2011 er det fortsatt vanskelig å sette ord på hvordan Norge er endret. Et tilbakevendende uromoment er at et kategorisk oppgjør med det høyreekstreme tankegodset som terroristen la til grunn for angrepet, i stor grad ser ut til å ha uteblitt. Kunsten kan ikke løse dette problemet, men de aller beste kunstverkene gir innganger til å reflektere rundt hvilke verdier som står på spill i den tiden de sogner til. Når jeg tror at Matias Faldbakkens 22. juli-minnesmerke «En opprettholdelse» vil stå seg som et viktig kunstverk i norsk sammenheng, er det fordi det ikke foreskriver hva vi skal føle – det oppleves i stedet åpent for nye tolkninger etter hvert som forholdet mellom enkeltmennesket og staten endrer seg.

 i det siste dukket opp med høy frekvens i det offentlige ordskiftet, og blir stadig forsøkt normalisert. Tenk for eksempel på Asle Tojes kronikk i Aftenposten i desember i fjor, som snakker på vegne av et essensialistisk «vi», og som ender med en oppfordring til staten om å droppe «veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter» for å verne om norsk kultur. Eller KrFU-leder Ingrid Olina Hovland, som vil innskrenke abortretten og fjerne regnbueflagget fra skolen. Et kjennetegn ved det autoritære er ønsket om å innskrenke minoriteters og politiske motstanderes rettigheter for å sementere en fiksjon om etnisk fellesskap og verne om patriarkalske familiestrukturer.

Jason Read, Alberto Toscano og andre som analyserer fascismens stadige «gjenoppfinnelser», har hevdet at den psykologiske drivkraften er en glede over å kunne sette andre grupper på plass, å dytte dem ut av det politiske fellesskapet. Den gleden får næring av at hvithet, mannlighet, heteronormativitet og «kristne verdier» opphøyes til dyder, noe som skaper en innbilt lisens til å innskrenke friheten til alle som faller utenfor de samme kategoriene. Ironien er at denne lisensen raskt blir den eneste friheten, også for de autoritære selv.

Jeg nevner alt dette fordi Matias Faldbakkens «En opprettholdelse» ikke bare er et minnesmerke, men et kunstverk som peker mot en pluralistisk offentlighet som ikke bør bli tatt for gitt. Fortsatt er det for eksempel mange som mener at terrorangrepet ikke hadde noe med ideologi å gjøre, at det bare var et forstyrret individ sine handlinger. «En opprettholdelse» avviser heldigvis – og helt nødvendig – en slik tolkning. Faldbakken har selv kalt verket «antiautoritært», mens flere i juryen omtalte det som antifascistisk eller antiekstremistisk.

Samtidig opplever jeg at verkets politiske innhold, det som gjør dette til et godt kunstverk, trolig vil kunne oppleves på tvers av det mange forventer at et minnesmerke skal levere. Mona Pahle Bjerke, kunstkritiker i NRK, har for eksempel uttalt til statskanalen at hun opplever verket som velreflektert og gjennomtenkt, men for teoretisk. Andre opplever at det er for lite konkret koblet til hendelsen den dagen.

 av en blå stålkonstruksjon som ligner dem man ser på byggeplasser og som brukes til å transportere glassplater, men forstørret til monumentale 14 x 12 meter. Denne riggen er, som de fleste antagelig nå har fått med seg, inspirert av den som ble bygget for å skjære ned og flytte Picasso og Carl Nesjars bilde «Fiskerne» fra den revne Y-blokka. I stedet for «Fiskerne», som nå er integrert i den nye A-blokka, bærer «En opprettholdelse» på en massiv mosaikk, basert på en tegning av en vadefugl, strå og kvister som speiler seg i vannet ved Tyrifjorden, altså der hvor Utøya befinner seg.

Baksiden av mosaikken, som vender mot Akersgata, har en sterk rødfarge som kan sies å representere venstresiden, men også vekselvis sinne, blod, vitalitet og liv, alle assosiasjoner som har relevans for det følelsesmessige etterspillet av et angrep hvor 77 mennesker ble drept, mange av dem unge, i det som utvilsomt var et kynisk og brutalt forsøk på å skade venstresidens politiske framtid. Navnene og alderen til de drepte er frest inn i de nederste bjelkene i stålkonstruksjonen, sammen med hull som kan brukes til å plassere blomster.

Vesentlig for tolkningen av verket er også plasseringen, parallelt med Akersgata, helt ytterst på Johan Nygaardsvolds plass, slik at det kan oppleves som en sperring eller et skjold mot regjeringsbygningene. Står man på innsiden, streifer den tanken meg at plasseringen kjennes som et bilde på avstanden mellom statsapparatet og dagliglivet, selv om de to er sterkt forbundet og i gjensidig påvirkning i et demokrati.

En annen tanke som streifer meg, er at den ublyge plasseringen handler om relasjonen mellom den demokratiske staten og folket: det er grunnleggende sett vi, borgerne, som må verne om staten når den er under angrep. Samtidig er det staten som skal verne om rettighetene til enkeltborgeren. Det er denne dynamikken, mellom det planmessige, rasjonelle og administrative og det levde livet, som kommer til uttrykk i spillet mellom ramme og mosaikk.

‘En opprettholdelse’ fremstiller ikke 22. juli som en avsluttet historisk hendelse.

Minnesmerke for en vanskelig tid

Forrige uke publiserte den svenske film- og serieanmelderen Kjell Häglund en tekst på sitt eget nettsted hvor han beskrev hvordan tusenvis av KI-drevne sider nå overstrømmer nettet med forfalsket tv-kultur.

Da han lette etter en anmeldelse av Will Ferrells nye Netflix-serie «The Hawk», fant han en særdeles positiv anmeldelse signert nettstedets redaktør.

Problemet var bare at serien som ble omtalt, «The Hawk», ikke fantes i virkeligheten. Det oppdiktede anmelderproduktet er mest sannsynlig skrevet av en KI-agent, ifølge Häglund, uten at han kan slå fast dette med sikkerhet.

I tillegg til den oppdiktede anmeldelsen fant han nærmest identiske generiske artikler av typen «dette er alt du trenger å vite om serien», publisert innenfor samme tidsrom hos både mindre og mer etablerte medier. Rushprint omtalte saken først.

Hva skjer med det seriøse anmelderiet når KI-agenter oversvømmer nettet med masseprodusert kulturstoff?

– Om en side kan publisere hundretalls artikler om hver nye tittel og fange søketrafikk før ekte anmeldelser ligger ute, kan den tjene penger på annonser selv om hver enkelt artikkel bare får et begrenset antall lesere, sier Häglund.

Häglund kaller fenomenet for «tittelindustrien». Han forteller at KI-sider i raskt tempo publiserer store mengder innhold omkring hver nye tittel. Artiklene kan ha titler som «plot», «cast», «ending explained», «is it worth watching», og så videre.

– Tekstene er ofte nøytrale eller forsiktig positive, ettersom de bygger på pressemateriale og generelle formuleringer heller enn egne omtaler. Om en serie så får svake anmeldelser fra profesjonelle kritikere, kan disse KI-tekstene likevel dominere deler av søksresultatet, helt enkelt fordi de ble publisert først og er optimalisert for søkemotorer.

Det holder på å forandre hele økosystemet omkring film- og TV-journalistikk.

KI-kritikk spres på nett

– Ikke siden Prøysen hadde noen sunget inderlig om grisen

– Det høres ut som bandet har rulla ut fire filleryer, kommer gående ut på tunet og sier at her, her blir det fest!

Hvem er det som lager slik liv og røre for Ragnhild Brochmann? Hun har nettopp tatt oss gjennom sin soniske skildring av refrenget på «Kveldssong for deg og meg» av Odd Nordstoga.

En opplevelse som byr på alt fra «enkle fraseringer til pikante ord, sunget av en stemme lett og klar som en fjellbekk». Jo, den skal nomineres til den beste låta siden årtusenskiftet, mener Brochmann.

Den som har lest Brochmanns avisspalter om kultur og estetikk, vet at hun er opptatt av det store i det lille – og omvendt.

Tilfeldig er det vel da heller ikke, at hun nominerer Odd Nordstogas låt fra 2004, som ikler folkemusikken gevanter av pop.

Brochmann minnes at rap- og hiphopsjangrene var i vinden på den tida – tidlig på 2000-tallet – friskt formidlet av grupper som Tungtvann og Dirty Oppland. Folkemusikken blundet kanskje i mellomtida?

– Men Odd Nordstoga åpnet ballet igjen og gjorde folkemusikk til et fullverdig populærmusikalsk valg.

Ikke siden Prøysen hadde noen sunget inderlig og humoristisk om grisen.

Skald for sin tid

Settes det ny varmerekord? Er det utsolgt for vifter? Forrige uke var det hetebølge flere steder i landet, noe norske medier har dekket flittig.

– Jeg kan godt forstå at enkelte ordførere synes at det er stas, men VG spiller opp at det er gjevt å sette varmerekord, sier MDG-politiker Eivind Trædal.

Han snakker om pressas dekning av varmerekorder, et veldokumentert tema på sommerens nyhetsfronter.

Konkurransen om å ha høyeste temperatur er derimot ikke gjev å vinne, mener Trædal, som lufta frustrasjonen i en Facebook-post forrige uke.

I VG kan man følge med på varmen gjennom et «svett-o-meter», mens Aftenpostens «norgestermometer» gir leseren oversikt over hvor mange grader Norge er unna ny varmerekord.

Trædal er lei av «iskrem og bading». Journalistikk om været må gjenspeile faktaene vi har, bedyrer han:

– Mange er redde for å blande klima og vær, men man bør også være redd for å gå for langt i motsatt retning.

Sommeren har vært prega av ekstremvarme i flere europeiske land. I Frankrike førte årets hetebølge til 2000 flere dødsfall enn normalt. Storbritannia fikk sin varmeste junidag noensinne.

Oppgaven til mediene er ikke å øke klimaengasjementet til folk, men å få faktaene på bordet.

Aktuelt

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes feministiske oversettelse.

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

Værested for rusbrukere må stenge etter klage fra grunneier.

Til salgs: Hvit vifte med enkle knapper foran

For mange unge homofile er det uoppnåelig å finne kjærligheten i sin nærmeste krets. Det skriver Alexander Kielland Krag om i romanen «Flink gutt».

Filosof Ole Martin Moen har lave leseterskler.

At kunstverdenen også er et livsstilsfenomen, er godt kjent. Nå har galleristene dessuten entret restaurant- og hotellbransjen.

Våt jubilant

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

Ap-politiker Gaute Skjervø har med seg både tungt og lett lesestoff til Danmark.

En ideell forening lånte ut skipet sitt til Christopher Nolan – og fikk det skadet i retur. Nå venter foreningen på erstatning.

Roper varsko om færre studenter

Endrer måten vi forhandler om fysiske rom seg som følge av all teknologien vi omgås med?

Som ung var Finn Iunker FpU-medlem: – Jeg har aldri vært konservativ

Minnesmerket etter 22.juli viser hvordan fellesskapet er skrudd sammen

KI-kritikk spres på nett

– Ikke siden Prøysen hadde noen sunget inderlig om grisen

Flere medier jakter på varmerekorder i sommer. Eivind Trædal ønsker flere saker om alvoret bak sommervarmen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt mediefellesskap er ufattelig regressiv.

Metamuseet

Nærmere hundre ganger i året skal fotballkommentatorer treffe riktig mellom folkelig jovialitet og journalistisk integritet.

22. juli markerte et skille i norsk samtidslitteratur, ifølge professor Tonje Vold

For Jan Kjærstad er «Mysteriet deg» av Bjørn Eidsvåg århundrets beste sang.

Hennes samling

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes femi­nis­tiske overset­telse.

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

Værested for rusbrukere må stenge etter klage fra grunneier.

Til salgs: Hvit vifte med enkle knapper foran

For mange unge homofile er det uoppnåelig å finne kjærlig­heten i sin nærmeste krets. Det skriver Alexander Kielland Krag om i romanen «Flink gutt».

Filosof Ole Martin Moen har lave lese­terskler.

At kunst­ver­denen også er et livsstils­fe­nomen, er godt kjent. Nå har galle­ris­tene dessuten entret restaurant- og hotell­bran­sjen.

Våt jubilant

Forbyr sosiale medier for barn under 15 år

Ap-politiker Gaute Skjervø har med seg både tungt og lett lesestoff til Danmark.

En ideell forening lånte ut skipet sitt til Chris­to­pher Nolan – og fikk det skadet i retur. Nå venter foreningen på erstatning.

Roper varsko om færre studenter

Endrer måten vi forhandler om fysiske rom seg som følge av all tekno­lo­gien vi omgås med?

Som ung var Finn Iunker FpU-medlem: – Jeg har aldri vært konser­vativ

Minnes­merket etter 22.juli viser hvordan felles­skapet er skrudd sammen

KI-kritikk spres på nett

– Ikke siden Prøysen hadde noen sunget inderlig om grisen

Flere medier jakter på varme­re­korder i sommer. Eivind Trædal ønsker flere saker om alvoret bak sommer­varmen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt medie­fel­lesskap er ufattelig regressiv.

Metamuseet

Nærmere hundre ganger i året skal fotball­kom­men­ta­torer treffe riktig mellom folkelig jovialitet og journa­listisk integritet.

22. juli markerte et skille i norsk samtids­litteratur, ifølge professor Tonje Vold

For Jan Kjærstad er «Mysteriet deg» av Bjørn Eidsvåg århundrets beste sang.

Hennes samling

Emily Wilson mener Penelope er blitt en fislete type i storfilmen «The Odyssey», som bygger på hennes feministiske oversettelse.

For mange unge homofile er det uoppnåelig å finne kjærligheten i sin nærmeste krets. Det skriver Alexander Kielland Krag om i romanen «Flink gutt».

Filosof Ole Martin Moen har lave leseterskler.

At kunstverdenen også er et livsstilsfenomen, er godt kjent. Nå har galleristene dessuten entret restaurant- og hotellbransjen.

En ideell forening lånte ut skipet sitt til Christopher Nolan – og fikk det skadet i retur. Nå venter foreningen på erstatning.

Endrer måten vi forhandler om fysiske rom seg som følge av all teknologien vi omgås med?

Som ung var Finn Iunker FpU-medlem: – Jeg har aldri vært konservativ

Minnesmerket etter 22.juli viser hvordan fellesskapet er skrudd sammen

Flere medier jakter på varmerekorder i sommer. Eivind Trædal ønsker flere saker om alvoret bak sommervarmen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt mediefellesskap er ufattelig regressiv.

Nærmere hundre ganger i året skal fotballkommentatorer treffe riktig mellom folkelig jovialitet og journalistisk integritet.

22. juli markerte et skille i norsk samtidslitteratur, ifølge professor Tonje Vold