Guri Kulås

#fff

Jimmy Kimmel og Texas-politikaren James Talarico har fått internasjonal merksemd etter at talkshowleiaren såg seg nøydd til å publisera eit intervju med den demokratiske senatskandidaten på Youtube. Det er likevel ikkje Kimmel eller Talarico som er kjernen i denne saka, men partipolitiseringa av det amerikanske medietilsynet, som pressa intervjuet frå tv-skjermane.

 har vore ein fast kveldspost hos tv-selskapet ABC sidan 2003. Her har tv-publikum fått møta Hollywood-kjendisar og topp-politikarar med laus snipp i vittige ordvekslingar ved verten. Donald Trump har gjesta showet fleire gongar, også i 2015 og 2016 då han dreiv presidentvalkamp. Innslaga er typiske for sjangerens miks av underhalding, journalistikk og (oftast politisk liberal) satire. For kommersielle media og ambisiøse politikarar er slike show vinn-vinn. Likevel er det uklart om Trump-intervjua kunne vorte gjennomførte om det amerikanske medietilsynet, Federal Communications Commission – FCC, hadde tolka regelverket like ekspansivt som dei gjer under Trump 2.0.

til å skulda FCC for å endra spelereglane for amerikanske talkshow ved å rasla med sanksjonstrugsmål «på grunn av vanlege … gjesteinvitasjonar dei ikkje ser ut til å lika». Det styrker Kimmels sak at FCC grip inn før publisering i staden for å følgja vanleg tilsynspraksis med å kritisera i etterkant eller på grunnlag av skeiv dekking over tid.

skulda FFC for politisk sensur. Det er andre gong i år at demokraten, som har ein sjanse til å vinna eit senatssete frå det republikanske Texas, opplever å bli flytta frå eit tv-talkshow til Youtube etter press frå FCC. Det same skjedde då han i februar gjesta CBS’ «Late Show with Stephen Colbert».

Leiar for FCC, den Trump-innsette Brendan Carr, har svart med å kalla Talaricos skuldingar «ein svindel» meint for å få «klikk og donasjonar». Mannen som fører tilsyn med konsesjonsvilkåra for tv, viser til påbodet om «lik sendetid» for politiske kandidatar og hevdar at Talarico «satsar på at folk ikkje forstår lova, eller at dei agerer som partipolitiske lemen». Meldinga, på X, vart følgd av eit 

Det er ikkje berre Carrs retorikk som skil seg frå den vi høyrer frå Medietilsynets Mari Velsand. I utgangspunktet har USA og Noreg likevel ein del lik medielovgjeving. Heilt frå starten av har begge land regulert partipolitiske bodskap i radio og tv. Propagandakrafta i etermedia var openberr alt då FCC vart oppretta i 1934, og påbodet om å gje lik sendetid til valbare kandidatar på begge sider i politikken gjeld enno.

viktigaste informasjonskjelda for amerikanarar, og det kan vera vanskeleg å forstå kvifor Carrs formaningar om politisk balanse råkar spesifikke talkshow (med fallande publikumstal) i eit land der Fox News er kanalen som 24/7 når flest sjåarar. Men FCC har ikkje noko dei skulle ha sagt om innhaldet på kabel-tv – berre kringkasting. Den teknologisk sneversynte jussen er òg orsaka til at både CBS og ABC kunne publisera Talarico-intervjua sine på Youtube sidan FCC ikkje har innhaldsregulatorisk makt over nettplattformer.

Absurditeten i situasjonen, og dei politiske motiva bak Carrs handlingar, blir tydeleg når ein veit at heller ikkje amerikanarar nyttar tv-antenne lenger, men ser «kringkasting» via kabel, satellitt eller strøymetenester.

ABC, har vist seg ute av stand til å vera prinsipielle i møte med ei rad politiske åtak frå Trump-administrasjonen. Å senda Talarico-intervjuet på Youtube var nok ein freistnad på å tilfredsstilla Kimmels hovudsakleg liberale publikum utan å provosera Trumps FCC, som no vil fingranska tv-konsesjonen til ABC. I praksis driv kringkastingseigaren fleire publikummarar til kvar sine ekkokammer på nettet. Så kva skal tv nyttast til? Vel, FCC opna nettopp opp for at ikkje berre politiske kandidatar, men ei rad andre politiske aktørar får krav på 

politisk reklame i tv. Sendeflatene før mellomvalet vil bli fylte, men kanskje likevel svarte.

Kimmel har grunn til å skulda FCC for å endra spele­reglane for amerikanske talk­show

Førehandssensur

Sara Hegna Hammer

Hvordan ser du for deg at konservatorer går kledd? Lyseblå skjorter, trange jeans og DB-sekker? Stramme hestehaler og Marc Jacobs-vesker?

Nei, ikke jeg heller. Jeg stusser derfor da jeg tirsdag tropper opp på Nasjonalmuseet for å delta på den internasjonale museumskonferansen Icom, i år viet bevaring av kunst- og kulturarv.

Siden arrangørene ikke kan finne meg på deltakerlista, tar innsjekken sin tid, og uroa rekker å melde seg: Er våre kulturminner egentlig trygge i hendene på disse menneskene, hvis fysiske framtoning signaliserer avvisning av enhver form for kunstnerisk skaperkraft?

inn i salen, etter at jeg aller nådigst har fått adgang til å bivåne den stappfulle konferansen fra bakerste rad, tar jeg meg bryet med å lese hva det står på navneskiltet jeg har kranglet meg til: «Næringslivets sikkerhetskonferanse 2026», ja.

Med rødmende kinn piler jeg ut av museet og setter kursen mot det mindre fasjonable Oslo kongressenter på Youngs­torget, der Icom-konferansen faktisk finner sted. Her skal altså rundt tusen konservatorer og museumsansatte fra hele verden diskutere bevaring av vår felles kulturarv, mens jeg ikke evner å bevare egen verdighet.

Da jeg omsider får sneket meg inn i sal C, blir det riktignok åpenbart at spørsmålene som opptar næringslivet, tangerer utfordringene konservatorene står overfor: hvordan sikre og bevare uvurderlig kulturarv i en tid da terskelen for å bombe museer og biblioteker er blitt oppsiktsvekkende lav, det være seg i Ukraina, på Gaza eller i Iran?

Og hva vil det bety for bevaringsarbeidet at «han oransje», som UCLA-professor Caitlin O’Grady kaller ham, nok en gang har trukket USA ut av Unesco – landet som sto for 22 prosent av finansieringen da de fortsatt var medlemmer?

erklært dødt, medmenneskelighet er blitt ensbetydende med naivitet og ærlighet med halvfascistisk tankegods, er det noe oppløftende ved Icom-konferansen. Her forfektes fortsatt idealer om en grenseløs verden, der kulturarv er et internasjonalt ansvar og kunnskapsutveksling på tvers av kulturer en selvfølge.

Særlig tydelig blir det i onsdagens samtale om konservering av urfolksgjenstander. Professor Miriam Clavir tar tilhørerne med tilbake til 1980-tallet, da hun, som nyansatt konservator ved antropologimuseet Moa i Vancouver, sto overfor et dilemma: Skulle hun låne ut en maske til bruk i en urfolksseremoni, med risiko for at den ville bli ødelagt?

I år 2985 må vi gjenskape Trevifontenen etter et mem

Det finnes stadig en velmenende lomme i verden

Mylena Kifle

#000

Siden Hans Rustad gikk inn i Redaktørforeningen i 2018, er Document blitt felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) 15 ganger.

Ifølge Sven Egil Omdal, tidligere leder i PFU, kunne nettstedet blitt felt langt oftere hvis de som omtales i Rustads «Skogpod», klaget inn Document.

Denne uka har Filter Nyheter publisert en gjennomgang av nettopp «Skogpod». Der blir statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) beskyldt for å ha planer om å innføre sharia i Norge, Lubna Jaffery (Ap) serverer ifølge Rustad «Norge på et fat til de hun selv kommer fra», og VGs Gard Steiro er «spydspissen for den dype staten i Norge».

Ingen av dem er blitt forelagt påstandene eller karakteristikkene, viser Klassekampens undersøkelser.

– Nå er det ikke jeg som feller, men jeg ser klare brudd på Vær varsom-plakaten, sier Omdal.

Omdal er tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad. Han har vært leder for Pressens Faglige Utvalg og ledet i 2019 Kildeutvalget, som skulle undersøke medienes forhold til kilder.

Medlemmer av Redaktørforeningen forplikter seg til å følge Vær varsom-plakaten. Noen av de mest omtalte punktene i plakaten er 4.14 og 4.15:

4.14 er et av de vanligste punktene å bli felt for. Paragrafen sier at de som utsettes for sterke beskyldninger, skal ha «adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».

I podkaster er det lett å få til tilsvar. Det er bare å invitere den omtalte inn til neste episode.

Mener Rustad bryter pressens regler

Selma Stormyren Larsen

– Det overrasker meg ikke at dette ikke er kvalitetsbygg sammenliknet med for eksempel Nasjonalmuseet, sier arkitekt Peter Butenschøn.

. I løpet av året er det blitt oppdaget bruk av feil kjølerør i store deler av bygget, og disse skiftes ut i høst. I tillegg er det funnet fukt og vann i isolasjonen under en tredel av det 3000 kvadratmeter store taket på den utbygde delen over tredje etasje.

– Jeg er ikke overrasket over at det er blitt såpass dårlig, sier Butenschøn.

Arkitekten var blant de mange kritikerne av det nye Munchmuseet før og under oppføringen av bygget. Her har ikke kvalitet stått i høysetet, mener Butenschøn.

– Dette bygget er et av de store feilgrepene i utbyggingen av Oslos sjøside, sier han.

Heller ikke arkitekturkommentator og urbanismeforsker Erling Dokk Holm mener nyhetene er særlig overraskende.

– Det er mye feil i byggeprosjekter. Det er ikke industriell produksjon som foregår inni en hall, og de er vanskelige å styre, sier han.

Feil ved Munch: – Ikke overrasket

Document-redaktør Hans Rustads medlemskap i Norsk Redaktørforening har i årevis vært gjenstand for debatt.

Denne uka ble spørsmålet om medlemskapet hans aktualisert da Filter Nyheter publiserte en gjennomgang av Rustads podkast «Skogpod», som utgis av Document.

Der går han ofte hardt ut mot Ap-regjeringen og statsminister Jonas Gahr Støre. Norske medier og deres redaktører får også gjennomgå. «Det er ingen som forsvarer oss. Og det må vi ta på alvor. Aftenposten, NRK og VG, de holder alle med islamister», sa Rustad i podkasten 5. august i år.

Nå melder Morgenbladet-redaktørene Bjarne Riiser Gundersen, Ingeborg Misje Bergem og Bernhard Ellefsen seg ut av foreningen i protest.

Det er beklagelig, sier sjefredaktør i Dagen Vebjørn Selbekk.

– Jeg liker ikke den typen utpressing som jeg opplever at dette er, sier Selbekk.

Dersom et medlem skal ekskluderes fra Redaktørforeningen, «må det handle om at man aktivt motarbeider foreningens formål, for eksempel gjennom å diskreditere det kollegiet man selv er en del av». Dét skrev generalsekretær Reidun Kjelling Nybø og assisterende generalsekretær Solveig Husøy i NRK for en måneds tid siden.

Filter Nyheters gjennomgang viser at Rustad oppfyller «til punkt og prikke de to generalsekretærenes krav til en eventuell eksklusjonssak», skriver Morgenbladet-redaktørene i et åpent brev til foreningen.

Jeg tror at vi er med på å forsterke­­ mistilliten til ­mediene hvis vi støter et medlem ut i kulda.

Redaktør forsvarer Rustads medlemskap

Til en prislapp på 2,76 milliarder kroner fikk Edvard Munchs bilder et flunkende nytt hjem i Bjørvika i oktober 2021.

Knappe fem år seinere krever Munchmuseet flere betydelige oppgraderinger.

I starten av 2026 ble det oppdaget at det var brukt feil type kjølerør under byggingen. Det er rørene som frakter vann rundt i bygget for å regulere temperaturen.

I høst skiftes kjølerørene ut fra 1. til 13. etasje. Prislappen er estimert til 10 millioner kroner, opplyser seniorrådgiver i Oslobygg KF Haakon Berg Jensen.

– Det ble avdekket svakheter i rørene, og det er soleklart at det er blitt brukt feil rør. Det var nødvendig å bytte dem til rør som har riktig kvalitet og levetid. Det tar vi nå konsekvensene av, sier Jensen.

Men feil kjølerør er ikke den eneste ubehagelige overraskelsen kommunens eiendomsforvalter Oslobygg KF har fått det siste året.

I en forhåndsmelding til Arbeidstilsynet framgår det at det er oppdaget en lekkasje i sedumtaket på Munchmuseet, altså taket på delen av bygget som er tre etasjer høyt og dekket av blant annet mose.

Det er funnet våt eller fuktig isolasjon under en tredel av taket på 3000 kvadratmeter, forteller Jensen.

Vannlekkasje er det verst tenkelige i et bygg – og det mest vanlige. Det blir veldig kostbart.

Må pusse opp etter fem år

Kåre Bulie

Nederst i motivet opptrer en gutt iført frakk og kortbukser. I hendene har han et sammenrullet norsk flagg. Faren har lagt hånden på sin lille sønns skulder. Gutten titter i den retningen bestefaren hans befinner seg. Herren med bart står i alvorlig samtale med to menn. Bak skikkelsene vinker en kvinne, flankert av to jenter, til folkehavet foran familien.

Figurene preger «Kongeteppet», den over fire meter lange billedveven Else Halling skapte etter kunstneren Alf Rolfsens forelegg i 1955. Scenen er hentet fra junidagen for 81 år siden da kongefamilien vendte hjem til Norges hovedstad etter annen verdenskrig. Gutten i teppets nedre kant er åtte år gamle prins Harald. Høystemte formuleringer à la Bjørnstjerne Bjørnsons «Jeg vil verge mitt land», som rammer inn motivet, er nettopp slike som trekkes frem i våre dager, ved én konges avløsning av en annen.

På fotografier fra den gang holder Harald flagget på lignende vis. Han har ifølge NRK uttalt at det eneste han mintes fra hjemkomsten, var at det blåste fælt.

vises «Kongeteppet» i kunststallen til dronning Sonja ved Slottsparken, som del av utstillingen «Tråder i tid. Fra Riksteppene til Kongeteppet». I presentasjonen er imidlertid Haakon i enhver forstand bildets ubestridte konge.

Han spiller hovedrollen i alle det fortellende arbeidets scener: Først betrakter kong Haakon ulykken krigen har påført Norge, så taler han til sine landsmenn gjennom radioen, og til slutt vender han altså hjem. I katalogens omtale av det er barnebarnet ikke engang nevnt ved navn. Etter 28. august har derimot det lille mennesket som et halvt århundre senere skulle bli Harald V, for alvor trådt frem i motivet.

 gigantverket som en jubileumsgave fra landets næringsliv. I tråd med kunststallens tittel rammer «Kongeteppet» inn utstillingen når det gjelder tid – sammen med de like symboltunge og fysisk ruvende «Riksteppene». Begge ble til i 1899 og gjorde suksess på verdensutstillingen i Paris året etter. De legger ytterligere en tidsdimensjon til mønstringen.

«Sigurd og Baldvin» og «Indtoget i Myklagard», som de egentlig het, trekker nemlig trådene, bokstavelig talt, tilbake til middelalderen: til Sigurd Jorsalfares ankomster til Jerusalem og Konstantinopel tidlig på 1100-tallet. «Dette møde mellom Fru Frida Hansens teknisk-kunstneriske evne og Gerhard Munthes skabende kraft hører til de sjeldne lykkesvilkaar, som det er et samfunds plikt at værne om og udnyte i sin kunstneriske kultur», skrev kunsthistorikeren Andreas Aubert om teppenes fremtredende opphavsduo.

Etter en kampanje så vel Fridtjof Nansen som Arne Garborg kastet seg inn i – på vegne av bilder de kalte en nasjonalskatt – endte da også monumentene «hjemme» på Kristianias slott. Sammen med det øvrige utvalget av hoffets tekstilkunst i «Tråder i tid» kaster «Riksteppene» nå lys over den norske kongerekkens idéhistorie også for det folket den skal tjene.

Myk idéhistorie

– Det blir sagt at dei tyske okkupantane bygde ut jernbane og vegar i Nord-Noreg, men det er ikkje sant. Det var sovjetiske krigsfangar og fanga jugoslaviske motstandsfolk som i hovudsak gjorde dette arbeidet, seier komponist Knut Olaf Sunde.

Han har studert slavearbeid i Noreg under andre verdskrig, og i kveld er det urpremiere på hans multimedieverk «Blodveien». Det var namnet lokalbefolkninga i Rognan gav dette halvannan kilometer lange vegstrekket, som i dag ligg ein halvtimes biltur langs E6 sør for Fauske.

Namnet ber også i seg lagnaden som møtte unge jugoslaviske menn nord for Polarsirkelen.

Heile 73 prosent av dei nær 4300 jugoslavane vart drepne eller døydde av ekstreme forhold og mishandling i konsentrasjonsleirar drivne av tyske SS med hjelp av den norske NS-hirden.

– Desse hendingane, som er blant dei verste som har skjedd på norsk jord, er godt tatt vare på lokalt og i lokalhistorie. Men dei manglar ei større, samla framstilling, seier Sunde, som har jakta informasjon vidt og breitt i og utanfor Noreg.

Knut Olaf Sunde arbeider på tvers av kunstarter, og med utgangspunkt i sin komponistbakgrunn har han nærma seg krigshistoria gjennom interessa for stadbunden musikk – 

, som han kallar den musikalske ekvivalenten til bildekunsttradisjonen 

Her er det snakk om musikk som bokstaveleg talt samspelar med spesifikke landskap over tid.

– Dei musikalske ideane vart konkretiserte i «Himdalen» i 2018, fortel Sunde, med referanse til ein 13 timar lang performance i nemnde dal i Aurskog-Høland, der landets einaste deponi for radioaktivt avfall ligg.

Eg ser også på Blodveien som ei åtvaring til vår samtid.

Ny konsertfilm går opp Blodvegen

Tommy Olsson

De siste dagene har jeg gjort noe så sært og ukarakteristisk som å se svenske politiske debatter i realtid. For å forsøke å forstå. Det har vel gått så som så. Nå som jeg sitter her søndag kveld og hamrer ned disse fortvilte bokstavene med den svenske valgvaken stående på i bakgrunnen, kan jeg helt ærlig si at jeg aldri har vært så deprimert i hele mitt liv.

Mitt hjemland Sverige er verdt et mer omfattende nærstudium i hvor fort ting kan gå skikkelig galt – men det har vi verken tid eller plass til her og nå. Utviklingen speiler den i USA, med omtrent de samme komponentene – men jeg orker ikke å gjenta det som er åpenbart selv for de minste barna.

 til begge blokker er at det vil gå skikkelig ille hvis man stemmer på den andre blokka. Dette er et mantra som overdøver alt annet. Jeg lover, jeg klarer ikke å huske hvem som med forsiktig stemme lovte noe til velgerne, enten det nå var å lære ungene å lese eller lavere skatter, fordi stigmatiseringen av den andre siden har vært så pass konsekvent og ekstrem at det vi allerede visste bare er blitt bekreftet:

Noe har gått skikkelig i stykker her. Ikke bare i Sverige, men kanskje mest dramatisk der. Og fort gikk det. Folk har jo helt mistet retningen det siste tiåret.

Den enkle forklaringen til denne evolusjonære u-svingen er at David Bowie (1947–2016) var limet som holdt verden sammen – argumentene er mange og sterke – men det aner meg at det er flere ting som har vært avgjørende.

Valget ser forresten ut til å bli dødt løp, der jeg sitter og merker meg at høyresida kaller seg selv «den blågule siden». Den blågule siden? Det sier litt. Tenk at jeg skulle bli så gammel at hele høyresida ble holdt som gissel av den der lille sekten som opprinnelig gikk under navnet Bevara Sverige Svenskt og marsjerte i bomberjakker og militærstøvler.

Det de har gjort med språket, for ikke å si anstendigheten, likner på et betent sår i en døende overvektig kropp med diabetes og høy feber.

substans i de pinlige debattene som har foregått dette røret; det snakkes om å «ta ansvar for Sverige» og «gjøre Sverige tryggere». Og vi hører stadig det nå tilsynelatende helt uproblematiske utsagnet «gjøre Sverige til Sverige igjen».

Det som har gått galt i Sverige, er det samme som har gått galt overalt ellers; omtrent da sosialdemokratiet opphørte å være en bevegelse og ble en tilstand, begynte økonomien å erstatte ideologiene.

Tenk at jeg skulle bli så gammel at hele høyresiden ble holdt som gissel

Du har ikke noe annet valg

I fjor vant regissørene Oscar. Nå trues de av israelske ministre for sin nye film. 

«Dere er en skam og en pinlighet for hele det israelske folk. Kom dere vekk», skrev Iandets sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir på X søndag.

De israelske dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor vant i fjor Oscar for beste dokumentarfilm for «No Other Land». Nå er de aktuelle med dokumentarfilmen «Naza», om Israels massedrap av sivile i Gaza.

Israels kulturminister Miki Zohar tok også til motmæle på X søndag: «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten.» I tillegg vil Zohar identifisere og etterforske de anonyme militære kildene i filmen.

Nå reagerer Norsk Pen og flere norske filmskapere på mottakelsen filmen får i Israel.

– Vi vet at det har foregått mange overgrep mot sivilbefolkningen i Gaza, og selvsagt har folk utenfor rett til å vite hva som skjer. Israel kan ikke møte den kritikken med represalier, sier Thomas Spence i Norsk Pen.

Lørdag vant «Naza» juryens spesialpris under filmfestivalen i Venezia.

«Naza» er et militært akronym og brukes av den israelske etterretningstjenesten for å indikere hvor mange sivile de forventer vil dø i et luftangrep i Gaza.

I filmen har Yuval og Szor intervjuet 24 israelske etterretningsoffiserer og soldater som forteller om angrepene i Gaza. I et intervju forteller en av varslerne at det var gitt tillatelse til å drepe 500 sivile for å ta livet av ett Hamas-medlem.

Dette føyer seg inn i rekka av grusomme ting Israel holder på med.

Regissører trues av israelske ministre

Da Gabriel García Márquez (1927–2014) midt i 1960-årene satt i Mexico City og skrev «Hundre års ensomhet», hadde kolombianeren bare to plater: «A Hard Day’s Night» av The Beatles og «Preludier» av Claude Debussy. I den selvbiografiske boken «Leve, for å fortelle» minnes musikkelskeren at han spilte dem så ofte «at de ble helt utslitt».

Også lanseringen av «Hundre års ensomhet» fant sted utenfor forfatterens hjemland: Da den ble utgitt på spansk første gang, i 1967, stod et forlag i Buenos Aires bak. At en bok som er så tett knyttet til Colombias historie, både ble til i og så dagens lys andre steder, er påfallende. Det samme er det at den frodige romanen som skulle komme til å bane vei for så mange andre fra det globale sør, kom til verden med et så europeisk akkompagnement.

 side preger Sør-Amerikas forhold til Europa «Hundre års ensomhet». At også musikken kan gjenfinnes i boken, er dessuten fristende å tenke: I García Márquez’ klassiker er lydene, i likhet med luktene, synsinntrykkene og følelsene, voldsomme.

I august ble siste del av serieversjonen av «Hundre års ensomhet» sluppet. Fjernsynsvarianten gjorde det særlig relevant å lese romanen i disse dager. Jeg er for ung til å ha opplevd verdensdelens litterære «boom» da den for et halvt århundre siden satte sitt merke på bokbransjen internasjonalt.

I selskap med peruaneren Mario Vargas Llosa, argentineren Julio Cortázar og meksikaneren Carlos Fuentes ble García Márquez en stjerne. Kjell Risvik oversatte «Hundre års ensomhet» til norsk allerede i 1970. Den såkalte magiske realismen romanen representerte, ble et kulturelt fenomen i land etter land. I 1982 mottok kolombianeren i kvartetten nobelprisen.

 gikk bort i fjor, er de alle fire døde. Wikipedia lister imidlertid «Hundre års ensomhet» blant utgivelsene som har solgt mellom femti og hundre millioner eksemplarer – sammen med norske Jostein Gaarders «Sofies verden», Dan Browns «Da Vinci-koden» og de fleste Harry Potter-bøkene, for eksempel.

Da jeg begynte å lese profesjonelt, i 1990-årene, hadde de litterære motene skiftet. Den gang anga Kjell Askildsens asketiske noveller tonen her til lands. Kontrasten til det på alle måter storslåtte, fargesprakende lerretet i «Hundre års ensomhet» kunne knapt ha vært mer markant.

, som forfatteren var kjent som, hadde fortsatt innflytelsesrike forsvarere: I «Vestens litterære kanon. Mesterverk i litteraturhistorien» inkluderte amerikaneren Harold Bloom foruten kolombianerens «Kjærlighet i koleraens tid» Gregory Rabassas berømte engelskspråklige oversettelse av «Hundre års ensomhet» i det han kalte «en kanonisk profeti». Yale-professorens bok ble utgitt på norsk i 1996, to år etter lanseringen i USA, og skapte betydelig debatt.

Bloom plasserte alle de nevnte «boom»-­herrene på listen over fremtidens storheter. Om García Márquez hevdet litteraten at han ville bli like «kanonisk» som kolleger som Jorge Luis Borges og Samuel Beckett.

Romanen er en uvanlig tett, informasjonstung tekstvev

De dødes tale

Endre Ugelstad Aas

– Jeg synes det er veldig pussig, for ikke å si uforsvarlig, sier Frode Helmich Pedersen.

Han er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) og frykter at norskfaget står i fare for å bli redusert om Utdanningsdirektoratets (Udir) forslag til en ny fag- og timefordeling i videregående skole vinner fram.

Forslaget ble lagt fram før sommeren, og er et innspill til regjeringens varslede reform av videregående opplæring. Målet er å gjøre elevene bedre skikket for videre studier. Det innebærer at innholdet og timestrukturen i dagens skole skal utredes.

– Så vidt jeg kan forstå ut fra dette utkastet, fører dette forslaget til at det blir færre timer i norsk, sier Pedersen.

I innspillet fra Udir som har høringsfrist 1. november, foreslår Udir å legge opp framtidas timeplan etter fag som er like store og har likt timetall. Eksempelet Udir viser til baserer seg på at elevene har sju fag på hvert trinn.

Ifølge Pedersens regnestykke betyr dette at elevene vil få 120 timer i fellesfag i norsk hvert år og 360 timer til sammen. Det er mindre enn dagens samlede antall som er 393 timer.

Klassekampen har gjort det samme regnestykket, og kommet fram til samme antall timer.

– Etter mitt syn står dette i strid med det overordnede målet med denne endringen, som er å gjøre elevene bedre forberedt før høyere utdanning, sier Pedersen.

Jeg mener dette går imot de fleste signalene vi har fått fra politikerne de siste årene.

Elever kan få færre norsktimer

Den norsk-rumenske filmen «Fjord» har splittet landets filmkritikere og kommentatorer.

I «Fjord» skildres en strengt religiøs norsk-rumensk families møte med barnevernet i en bygd på Vestlandet. Eldstedattera kommer på skolen med blåmerker, og lærerne, som mistenker vold i hjemmet, tilkaller barnevernet. Fire av barna blir brått tatt fra foreldrene, og spedbarnet blir også snart plassert hos en annen familie.

«Denne filmen er ikke bra for norske barn som trenger beskyttelse», konkluderte Aftenpostens Andreas Slettholm.

Dagens egen sjefredaktør Vebjørn Selbekk har anmeldt filmen og skriver at den er svært dårlig reklame for Norge – «i stor grad fortjent dårlig norgesreklame», skriver Selbekk, som mener filmen kaller på en norsk debatt om barnevernet, trosfriheten og foreldreretten.

Klassekampen har bedt familieveileder i barnevernet Kathinka Steenstrup og barnerettsadvokat Thea Totland se filmen og komme med sin dom.

– Jeg er redd foreldre og barn kan bli skremt

Kathinka Steenstrup jobber med vold og overgrep i barnevernet og er i tillegg romanforfatter. Søstera Henriette Steenstrup har sagt at hun er en av de store inspirasjonskildene bak tv-serien «Pørni».

I likhet med tittelkarakteren Pørni har Steenstrup jobbet i barnevernet i årevis. I dag er hun sinnemestringsterapeut og familieveileder i noen av barnevernets mest alvorlige saker.

Seinest i går hadde jeg klienter som hadde sett filmen og var blitt redde.

Uenige om «Fjord»­-effekten

Sanna Sarromaa har en klar formening om hva god smak er. Det er lukta av gammel dannelse, antitesen til det hun kaller «beige eiendomsmekler-hjem» som ser ut til å være tatt ut av Skeidar-­katalogen. God smak er vegger malt i klare farger, dandert med malerier i rammer så forskjellige at de egentlig ikke passer sammen, men gjør det likevel.

– Men nå er du hos en kunstnoldus, sier hele Norges finne da vi treffer henne i leiligheten på Frogner i Oslo.

– Når jeg prøver å henge flere bilder på veggen, blir det bare rot.

Her er foreløpig siste stopp på hennes klassereise. Den har gått fra en tilværelse som aleinemor med au pair bosatt i etasjen over en Kiwi-­butikk på Lillehammer, til en ekteskapelig tilværelse på 117 kvadratmeter i et av hovedstadens dyreste strøk.

– I går kjøpte vi Jarlsberg for første gang på mange år. Jeg har levd et First Price-liv der jeg har hamstret Synnøve Finden på tilbud, forteller Minerva-journalisten, kanskje best kjent for sitt filterløse rikssynseri.

tilværelsen har også gitt rom for et kunstkjøp, nærmere bestemt av Monica Fürst fargesterke «Sommerlunsj».

Bildet ble finansiert av penger hun og ektemannen Øyvind Larssen fikk til bryllupet sitt i 2024, og har fått hedersplassen i stua.

– Jeg så det i en annonse fra Galleri Albin Upp og sendte med en gang e-post om at vi ville ha det.

Jeg synes ofte grafikk er et stort gjesp.

Riksfinnen har trådt inn i sin Jarlsberg-æra

Mira Craig, Kamelen, Trygve Skaug – lista over mislykkede stagedives begynner å bli lang

Det var solnedgang, det var latter, det var sang, men ikke dermed kvelden for et stup ut i folkehavet på Bislett Stadion. Artist Trygve Skaug fikk smertelig erfare at Postgirobyggets publikum var uforberedt på å ta ham imot, da han hoppet fra scenekanten under en jubileumskonsert i august.

Først satte han tennene i gressplenen – så landet et brev med politistempel i postkassa hans.

«Ingen rundt meg forventet et stagedive, ingen oppmuntret til det, og ingen sto klare til å ta imot ham», lød publikummer Even Sørbys drepende dom over musikerens 

Kanskje ikke så rart – for Sørby resulterte Skaugs stup i en «komplett total biscepsruptur». Han hadde prøvd å dempe Skaugs fall, men endte selv på operasjonsbordet i full narkose. Nå har han anmeldt saken til politiet og krever erstatning.

Anmeldelsen av Skaugs siste scenestup – «siste crowdsurf er gjort», opplyste manageren hans til VG – kommer bare uker etter en annen hendelse som ga stagediven en ripe i lakken.

I august ble bergensrapperen Kamelen dømt til 36 dager ubetinget fengsel etter å ha kastet seg ut i publikum under en konsert i Hemsedal i 2024, der en mann fikk et brudd i en nakkevirvel som følge – heldigvis uten varige mén.

Kan artistene klandre seg selv, eller står publikum med mobilen i hånda? Er stagedivens tid forbi – og siste crowdsurf gjennomført?

Skal vi tro kultursosiolog og Turbonegro-gitarist Knut Schreiner, også kjent som Euroboy, er forholdene for et godt scenestup blitt dårligere med årene.

Foran ­scenen på Stones-­konserter er de ­gjerne 70, 80 år. Du kan ikke hive et menneske ut i en sånn flokk.

Et godt stup i et grunt folkehav

Mariken Lauvstad

Akkurat hvordan jeg havnet her – på en trebenk inne på utestedet Carls på Carl Berner i Oslo, omgitt av oppstemte 25-åringer med ølglass i hånda – har jeg ikke helt klart for meg. Tidligere har jeg – halvt foraktfullt – brukt ordene «gullrekka og taco» som selve definisjonen på døll konformitet. Ja, lenge gjorde jeg et stort nummer av at

hadde mer originale planer for fredagskveldene enn som så. Men så var det denne armkroken jeg havnet i for en tid tilbake, da, som unektelig har gjort fredagskveldene hjemme i sofaen mye hyggeligere. Plutselig fant jeg meg selv lykkelig humrende foran mitt nye favoritt-humorprogram. Send meg tacoskjellene!

«Tihihi!» fniser jeg av showets faste anslag; når kjendiser og politikere parodieres på rød løper. «Hoho!» knegger jeg av Christian Mikkelsen som Donald Trump – å kunne le av despoten på slutten av nyhetsuka har ærlig talt terapeutisk effekt på meg. «Hahaha!» skratter jeg av de forhåndsinnspilte sketsjene. Og nå har jeg jammen dratt med kjæresten på innspillingen av showet.

der, klare på en av trebenkene, tett i tett med en haug folk i tjueåra rundt en T-formet scene inne på Carls, der innspillingene av «Humoretaten» finner sted. Småpraten summer, og rundt står tv-produksjonsfolk klare med store kameraer. For å få opp stemninga zoomer kameraet inn på ulike kjærestepar i salen. I samme øyeblikk kan vi se dem live på en stor skjerm bak scenen, omsluttet av et grafisk, rosa hjerte og teksten «Love-Cam». Ikke akkurat min kjærestes drøm. Heldigvis slipper vi unna og får i stedet vite at Anders Danielsen Lie er «kveldens gjest». For en bonus! Få minutter seinere begynner opptaket.

Hva er det med «Humoretaten» jeg digger, egentlig? En ting tror jeg handler om autentisiteten det skaper at komikerne gjør opptak med publikum. Jeg liker også at det faste ensemblet av særegne komikertyper utfyller hverandre, at satiren er uredd og parodiene tatt på kornet. Med en ny kjendisgjest hver episode fra i høst, er innsatsen dessuten hevet ytterligere. Den nye formen gjør det fristende å trekke parallellen til et legendarisk amerikansk satireshow: «Saturday Night Live» (SNL).

«Saturday Night Live» ikonisk – jeg er ekte fan. Da showet startet opp på NBC i 1975, var komikerne ukjente og satiren motkulturell. SNL-humoren ble snart beskrevet som «postmoderne» – noen av sketsjene bikket nærmest mot performancekunst. Ingen forventet mer enn en sesong eller to av de rare greiene. Men den unge gjengen av tekstforfattere, produsenter og komikere skapte i stedet nye humortrender, og snart var originale castmedlemmer som Chevy Chase og John Belushi stjerner, mens replikker fra showet var blitt «catch-fraser» amerikanere brukte i dagligtale.

Femti år seinere har «Saturday Night Live» fostret en lang rekke kjente amerikanske komikere. Utallige amerikanske toppkjendiser har gjestet som «hosts». Nå – 51 år, 71 Emmy-priser og over tusen episoder seinere – innspilles den 52. sesongen.

 jeg nok lenge næret en drøm om at Norge skulle få sitt 

Saturday Night Live. Kanskje særlig fordi originalen er blitt litt … 

de siste årene – liksom mistet noe av det som gjorde showet «edgy», modig og annerledes. Det er blitt mindre politisk humor. Trump-parodiene – som var gjennomgående under hans første presidentperiode – er tonet ned.

I tillegg er jo humor tett knyttet til nasjonale referanserammer og kultur: Skikkelsene det harseleres med i SNL, er tross alt fortrinnsvis amerikanske. I «Humoretaten» er satiren hovedsakelig basert på norske politikere og kjendiser, og de dagsaktuelle nyhetene det tas utgangspunkt i, er henta fra vår egen bakgård.

 Anders Danielsen Lie tilnærme seg ulike humorkarakterer med en uironisk dramatisk intensitet som bare gjør det enda morsommere. Og produsentene av «Humoretaten» er lure: De korter ned ventetida til oss i publikum ved å vise forhåndsinnspilte snutter på skjermen som utgjør bakveggen – snutter som ikke har gått på tv ennå. For det blir unektelig litt venting – de fleste livesketsjene må gjøres to ganger. Men dét synes også å være den tida komikerne har til rådighet: et par sjanser for å få tekst og timing helt korrekt, og punchlinen til å sitte. Da jeg ser den ferdige versjonen på tv en uke seinere, oppdager jeg at de fleste er strammet i klippen og gjort enda mer effektive.

Satiren er uredd, parodiene er tatt på kornet

Hjelp, jeg elsker «Humoretaten»!

Bendik Wold

Paweł Pawlikowskis «Vaterland», som ble vist under Oslo Pix ved månedsskiftet, er brått blitt ubehagelig aktuell. Filmen handler om Thomas Manns første gjensyn med Tyskland etter krigen: Sommeren 1949 valgte forfatteren å besøke ikke bare Frankfurt, men også Weimar, som lå i den Sovjet-kontrollerte østsonen. Litteraturen «kjenner ingen soner», lød det fra den hjemkomne antinazisten.

Filmen er basert på virkelige hendelser, men Pawilkowski har jukset litt med noen av premissene. Det var kona Katia som var med Thomas Mann på reisa til Tyskland, ikke dattera Erika, som faren anså som «altfor tyskfiendtlig». Det er heller ikke riktig at sønnen Klaus tok livet sitt mens faren ruslet rundt på gamle tomter: Dødsbudskapet nådde ham en måned tidligere, mens han befant seg i Uppsala. Derimot stemmer det – hjerteskjærende nok – at Thomas Mann ikke tok seg tid til å delta i sønnens begravelse.

splittelsen mellom Thomas Mann og hjemlandet, og mellom Vest- og Øst-Tyskland, speilet i motsetningen mellom far og sønn. Det gir et høyspent og kompakt filmdrama, men det politiske stoffet havner delvis i skyggen av familiekonflikten.

«Vaterland» underspiller ikke bare hvor smigret Thomas Mann ble av fjeskingen til de nye makthaverne i Weimar, men også hvor kritisk han var til vesttyskernes overflatiske oppgjør med nazismen. I «Amerikas yndlingskoloni» var man allerede i full gang med å rehabilitere gamle SS-folk for å få statsapparatet på beina igjen. «Hvor mye blod», spurte Mann sjåføren sin etter første dag i Frankfurt, «hvor mye blod tror du kleber på hendene jeg har måttet trykke i dag?»

Også i DDR ble det gitt amnestier til nazistiske krigsforbrytere. Dét var nok Thomas Mann fullt klar over, og likevel ble han mer provosert av lettsinnet i vest, der hummer og kaviar allerede var gjeninnført på restaurantmenyene. Hvor var skyldbevisstheten? Det «asketiske alvoret» han opplevde i øst, kledde tyskerne bedre.

spådde i fullt alvor at Vest-Tyskland ville bli «fullstendig fascistisk» i løpet av et par år. Etter helgas delstatsvalg i Sachsen-Anhalt kan vi slå fast at han bommet på både tid og sted: Renazifiseringen av Tyskland skjer med 80 års forsinkelse, og den ser ut til å begynne i de gamle DDR-delstatene.

Ifølge en del kommentatorer skyldes framgangen til Alternative für Deutschland (AFD) at befolkningen i øst har «diktaturerfaring». Sosiologen Steffen Mau mener dette er en feilslutning. Overfor ukemagasinet Der Spiegel påpeker han at «de som levde lengst under DDR-styret, er 

 vokser så godt i øst, har mer å gjøre med det som skjedde 

den tyske samlingen: DDR-befolkningen vant sin politiske frihet, men måtte betale med høy arbeidsledighet og økonomisk usikkerhet. Dessuten var de symbolsk underlegne: Det var folket i øst som skulle «bli som vesttyskerne», ikke omvendt.

Dette mindreverdighetskomplekset vet AFD å utnytte. Ulrich Siegmund, AFD-lederen i Sachsen-Anhalt, har under valgkampen kjørt rundt på en gammel østtysk moped, og ved minst én anledning sang han med på den gamle DDR-hymnen «Auferstanden aus Ruinen». Ideologisk står Siegmund langt unna kommunismen, selvsagt, men han skårer identitetspolitiske poenger på å bli assosiert med den etnisk og sosialt homogene DDR-staten – mot «elitene» i vest.

Mann ble mer provosert av lettsinnet i vest

En tåre for det delte Tyskland

Benjamin Yazdan

Hvorfor er førsteklassinger som ankommer kinoen i fullt Kiki-heksekostyme, utelukkende sjarmerende (bare sopelimen manglet!), mens små prinsesser med glinsende kjoler fra Disneys «Frost»-franchise planter en stor sorg hos meg over at det nesten ikke finnes ett område av barndommen som ennå ikke har blitt annektert av markedskrefter?

Med andre ord: Hva er det som gjør at Hayao Miyazakis filmer, og i det hele tatt Studio Ghibli-konsernet, ikke har mistet så mye som et snev av estetisk storhet selv om de har vært pengemaskiner med egen temapark, utallige suvenirer og verdensomspennende berømmelse i eviglang tid?

Nå går den restaurerte versjonen av «Kikis budservice» (1989) på norske kinoer.

kan få inntrykk av at KI-generert møkk og tanketomt sansefôr er det eneste barn har å velge blant i dag, lages det fortsatt gode barnefilmer, illustrerte barnebøker og tegneserier for yngre, men infantilisering og resirkulering er ofte normen. En film som «Kikis budservice» er ikke spesiell fordi den «snakker med barna i øyehøyde», eller fordi den «tar barns utfordringer på alvor». Snarere skiller den seg ut ved å 

 velte seg i endegyldige forestillinger om hva barndom eller barnlig selvforståelse er.

Nesten uten unntak handler Miyazakis dannelsesfortellinger om å vokse seg for stor for symbiosen med mamma og pappa – også denne – og de er didaktiske i den grad de oppfordrer til å ikke gi avkall på sine indre verdener, men de er aldri formanende lærestykker. Og selv om barnas måte å være i verden på gjerne er mer beundringsverdig enn de voksne karakterene – og selv om de avkler såkalt sunn fornuft som dypt irrasjonell, særlig når det er snakk om forpesting og utbytting av naturlandskap – er Miyazakis filmer helt fri for idealisering av noen «reinere» eller mer umiddelbar tilstand.

Den 13 år gamle heksa Kiki er definitivt ikke korrumpert av nyttetenkning, og hun snakker med katten Jiji helt fram til de magiske evnene begynner å avta når hun forelsker seg i en jevnaldrende gutt (filmens store omslag), men hun er ikke basert på noen abstrakt, profittorientert idé om barnlig egenart.

gjerne Japans svar på Disney, men munnhellet har alltid vært misvisende. Foruten en håndfull nydelige Pixar-filmer forsvant så godt som all nytenkning og kredibilitet fra Disney en gang på 2000-tallet, men Ghibli har aldri sluttet å lage glimrende filmer både med utgangspunkt i originalmanus og egne ideer.

Aktuelt

I Trumpistan er medietilsynet eit politisk våpen. Dårleg for demokratiet – profitabelt for nettplattformer utan kontroll.

... museumskonferanse om bevaring av kunst og kulturarv. Men først noe helt annet ...

Tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal ser flere klare brudd på Vær varsom-plakaten i Hans Rustads podkast.

Feil ved Munch: – Ikke overrasket

Tre Morgenbladet-ansatte trekker seg fra Redaktørforeningen i protest mot Hans Rustads medlemskap. Feil medisin, mener Vebjørn Selbekk.

Det er oppdaget feil kjølerør og taklekkasje på Munchmuseet. Hva det vil koste å fikse feilene, er foreløpig uvisst.

Med kong Haralds død har billedvevene i dronning Sonjas kunststall fått nye lag.

Ny konsertfilm går opp Blodvegen

Noe har gått i stykker – ikke bare i Sverige, men overalt. Den enkle forklaringen er at David Bowie var limet som holdt verden sammen.

I fjor vant regissørene Oscar. Nå trues de av israelske ministre for sin nye film.

I høst fullføres tv-versjonen av «Hundre års ensomhet». Da var det på høy tid å få lest Gabriel García Márquez’ latinamerikanske romanklassiker.

Elever kan få færre norsktimer

Kan «Fjord» være skadelig for norske barn som trenger hjelp? Vi har spurt en barnerettsadvokat og «virkelighetens Pørni».

Sanna Sarromaa er på klassereise. Fotografiet av venninnas pupper måtte bli igjen på Lillehammer.

Mira Craig, Kamelen, Trygve Skaug – lista over mislykkede stagedives begynner å bli lang

Hjelp, jeg elsker «Humoretaten»!

«Vaterland» kaster lys over dagens tyske krise.

4K-versjonen av «Kikis budservice» er god barnefilm og nok en påminnelse om hvor slitesterk Studio Ghiblis kunst er.

Definisjonen av terrorisme har endra seg, men amerikanske kunstnarar har heile vegen åtvara mot totalitære svar på politisk vald.

Svensk redaktør tror ikke valget vil hjelpe: – Kulturmidler er usexy

AFD går til angrep på «antitysk kultur» og truer med å ta statsstøtta fra institusjoner som ikke føyer seg. Men teatersjefen i Magdeburg vil holde på som før.

Forteller tolv versjoner av den samme historien om Nikolai Astrup

Menneskeskapt litteratur drukner i KI-titler

Historietimer utenom det vanlige

I Trumpistan er medie­til­synet eit politisk våpen. Dårleg for demo­kra­tiet – profi­tabelt for nettplatt­former utan kontroll.

... muse­ums­kon­fe­ranse om bevaring av kunst og kulturarv. Men først noe helt annet ...

Tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal ser flere klare brudd på Vær varsom-­plakaten i Hans Rustads podkast.

Feil ved Munch: – Ikke overrasket

Tre Morgen­bla­det-ansatte trekker seg fra Redak­tør­for­eningen i protest mot Hans Rustads medlemskap. Feil medisin, mener Vebjørn Selbekk.

Det er oppdaget feil kjølerør og taklek­kasje på Munch­mu­seet. Hva det vil koste å fikse feilene, er foreløpig uvisst.

Med kong Haralds død har billed­ve­vene i dronning Sonjas kunststall fått nye lag.

Ny kon­sert­film går opp Blodvegen

Noe har gått i stykker – ikke bare i Sverige, men overalt. Den enkle for­kla­ringen er at David Bowie var limet som holdt verden sammen.

I fjor vant regis­sø­rene Oscar. Nå trues de av israelske ministre for sin nye film.

I høst fullføres tv-versjonen av «Hundre års ensomhet». Da var det på høy tid å få lest Gabriel García Márquez’ latin­ame­ri­kanske roman­klas­siker.

Elever kan få færre norsktimer

Kan «Fjord» være skadelig for norske barn som trenger hjelp? Vi har spurt en barne­retts­ad­vokat og «virke­lig­hetens Pørni».

Sanna Sarromaa er på klasse­rei­se. Foto­gra­fiet av venninnas pupper måtte bli igjen på Lille­hammer.

Mira Craig, Kamelen, Trygve Skaug – lista over mislykkede stagedives begynner å bli lang

Hjelp, jeg elsker «Humor­eta­ten»!

«Va­ter­land» kaster lys over dagens tyske krise.

4K-versjonen av «Kikis bud­ser­vice» er god barnefilm og nok en påminnelse om hvor slitesterk Studio Ghiblis kunst er.

Defi­ni­sjonen av terrorisme har endra seg, men ameri­kanske kunst­narar har heile vegen åtvara mot totalitære svar på politisk vald.

Svensk redaktør tror ikke valget vil hjelpe: – Kultur­midler er usexy

AFD går til angrep på «antitysk kultur» og truer med å ta stats­støt­ta fra insti­tu­sjoner som ikke føyer seg. Men teater­sjefen i Magdeburg vil holde på som før.

Forteller tolv versjoner av den samme historien om Nikolai Astrup

Men­neske­skapt litteratur drukner i KI-titler

Histo­rie­timer utenom det vanlige

I Trumpistan er medietilsynet eit politisk våpen. Dårleg for demokratiet – profitabelt for nettplattformer utan kontroll.

... museumskonferanse om bevaring av kunst og kulturarv. Men først noe helt annet ...

Tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal ser flere klare brudd på Vær varsom-plakaten i Hans Rustads podkast.

Tre Morgenbladet-ansatte trekker seg fra Redaktørforeningen i protest mot Hans Rustads medlemskap. Feil medisin, mener Vebjørn Selbekk.

Det er oppdaget feil kjølerør og taklekkasje på Munchmuseet. Hva det vil koste å fikse feilene, er foreløpig uvisst.

Med kong Haralds død har billedvevene i dronning Sonjas kunststall fått nye lag.

Ny konsertfilm går opp Blodvegen

Noe har gått i stykker – ikke bare i Sverige, men overalt. Den enkle forklaringen er at David Bowie var limet som holdt verden sammen.

I fjor vant regissørene Oscar. Nå trues de av israelske ministre for sin nye film.

I høst fullføres tv-versjonen av «Hundre års ensomhet». Da var det på høy tid å få lest Gabriel García Márquez’ latinamerikanske romanklassiker.

Kan «Fjord» være skadelig for norske barn som trenger hjelp? Vi har spurt en barnerettsadvokat og «virkelighetens Pørni».

Sanna Sarromaa er på klassereise. Fotografiet av venninnas pupper måtte bli igjen på Lillehammer.

Hjelp, jeg elsker «Humoretaten»!

«Vaterland» kaster lys over dagens tyske krise.

4K-versjonen av «Kikis budservice» er god barnefilm og nok en påminnelse om hvor slitesterk Studio Ghiblis kunst er.

Definisjonen av terrorisme har endra seg, men amerikanske kunstnarar har heile vegen åtvara mot totalitære svar på politisk vald.

Svensk redaktør tror ikke valget vil hjelpe: – Kulturmidler er usexy

AFD går til angrep på «antitysk kultur» og truer med å ta statsstøtta fra institusjoner som ikke føyer seg. Men teatersjefen i Magdeburg vil holde på som før.

Menneskeskapt litteratur drukner i KI-titler

Historietimer utenom det vanlige