Endre Ugelstad Aas

Dag Eivind Undheim Larsen

#fff

#000

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Hvordan kan du vite om boka du holder i hånda, er laget med hjelp av KI?

Med en ny kampanje håper den britiske forfatterforeningen å gjøre det lettere å skille mellom KI-genererte verk og bøker skrevet av mennesker.

Britiske forfattere kan nå laste ned en logo med bilde av en strekfigur og teksten «human authored» – «skrevet av et menneske» – til å trykke på bokomslagene, skriver The Guardian.

I Sverige diskuterer man en annen modell: Der er det ikke de KI-

bøkene som skal merkes, men oversettelser som er gjort ved hjelp av KI.

– For oss oversettere er dette en nobrainer, sier Hilde Lyng, leder i Norsk Oversetterforening.

Hun mener den svenske merkeordningen er en god idé.

– Vi mener leserne fortjener å vite hva slags produkter de leser. Er det framstilt av en maskin eller skrevet av et menneske?

Per nå er det ingen direkte dialog mellom de norske forfatter- og oversetterforeningene og forleggerne om KI-merking.

For oss oversettere er dette en nobrainer.

Ønsker merking av KI-bøker

Christopher Olssøn

Det er ikke ofte det skrives romaner om livet i Norge etter en fiktiv tredje verdenskrig. Men så lever vi sannelig også i interessante tider: I disse dager øver tusenvis av soldater på væpnet konflikt i Nord-Norge. Imens oppfordrer myndighetene befolkningen til å styrke egenberedskapen og være forberedt på en krisesituasjon.

Selv om en invasjon av Norge fortsatt føles langt unna, har de seinere års kriger i Ukraina og Midtøsten tvunget oss til å tenke nytt om temaer som forsvar, motstand og overlevelse.

I Sara Johnsens siste roman «Søsterbrødrene» har katastrofen allerede inntruffet. Storesøstera (Mika) i en familie på fire blir tatt ut fra skolen og sendt til fronten. Lillesøster (Lena) blir igjen med mor og far. Hun hører lite fra storesøster før Mika kommer hjem, gradert som kaptein, til farens begravelse. Fienden nærmer seg, og i flukten fra gården deres mister de mora.

For å overleve i ruinene etter krigen er søstrene nå helt avhengige av hverandre.

– Kanskje er det slik at man i forsøket på å forstå verden begynner med å prøve å forstå den som står en aller nærmest, sier Johnsen.

«Søsterbrødrene» er hennes fjerde roman og handler om Mika og Lenas forsøk på å bygge opp et nytt liv i Utkant-Norge etter en lengre storkrig.

Leseren får ikke vite noe om hva som ledet til krigen. Ei heller om dens forløp og omfanget av skadene. Det er forholdet mellom de to søstrene som står i sentrum av fortellingen.

– Jeg hadde ikke tenkt å skrive en dystopi. Mitt ønske var heller å undersøke hva det innebærer å ha en søster eller bror. Hvilke relasjoner oppstår i en situasjon hvor man er så avhengige av hverandre?

Det ligger noe håp i et vers, en rytme og en liten ­fortelling.

Opp fra ruinene

Kåre Bulie

Først må man berøre en diskré ringeklokke som tilhører Wiens bulgarske kulturinstitutt. Dersom porten åpner seg, venter en trapp som leder opp til anlegget arkitekturturister er kommet for: Haus Wittgenstein, den modernistiske villaen Ludwig Wittgenstein (1889–1951) på 1920-tallet skapte for søsteren Margaret, overklassekvinnen som var Sigmund Freuds pasient og støtte, og som Gustav Klimt portretterte da hun forlovet seg.

Siden 1977 er det imidlertid bulgarsk kultur, ikke representanter for den rike Wien-familien filosofen gjorde berømt, som har fylt bygningens saler. Den februardagen jeg som eneste gjest vandret i dem, var det ingen tvil om at veggenes kunst havnet i skyggen av atriumhuset den ble stilt ut i. Man flyter fra rom til rom, og vinduer fra gulv til tak gjør åpenheten mellom anleggets indre og parken rundt slående.

 ikke vanskelig å forstå hva filosofen i 1940 mente med ordene klenodiet selv – noe overraskende – reklamerer med 86 år senere: Huset hans for Gretl, hevdet østerrikeren, var uttrykk for både gode manerer og rik kulturforståelse, «men virkelig liv, det ville livet som vil lette på dampen – mangler».

Noe kontrollert, endog strengt hviler ganske visst over den reduserte, uornamenterte funksjonalismen Haus Wittgenstein er representant for. Margaret ga Paul Engelmann, en formgivervenn av Ludwig som allerede hadde skapt interiører for familien, oppdraget. Men filosofen med det nære forholdet til Norge og Vestlandet endte med å engasjere seg så sterkt i søsterens «bypalass», og over så lang tid, at han selv ble kreditert som arkitekt.

, hans eldste søster, tegnet broren hvert eneste vindu og hver eneste dør og radiator i huset med det flate taket «som om de var presisjonsinstrumenter». Hun hevdet dessuten at «det virket som en bolig for gudene mer enn for en liten dødelig som meg». Gardiner og tepper ville filosofen ikke vite av.

«Wittgenstein hadde en strengt antiprofesjonell holdning, og han nærmet seg denne oppgaven som bare nok en legitim utfordring for hans eget klare hode og sans for funksjon», skrev filosofene Allan Janik og Stephen Toulmin om anlegget som utgjør et helt kvartal, i sin kjente bok «Wittgenstein’s Vienna» fra 1973.

Wien-forretningsbygningen for firmaet Goldman & Salatsch signert Adolf Loos, arkitektstørrelsen som inspirerte Haus Wittgenstein, og veteranen Otto Wagners postsparebank i samme by, symboliserer filosofens villa den særlige skapende moderniteten som kjennetegnet metropolen i tiårene før og etter 1900.

Så kraftfull var denne fasen at Wiens bymuseum fremhever det sene 1900-tallets gjenoppdagelse av «Fin-de-siècle-Vienna», som den toneangivende boken om fenomenet heter, som særlig viktig for byens status som reisemål. Etter de to verdenskrigene ble Wiens betydning mindre, og særlig fra 1980-årene ble turismen desto mer avgjørende, ifølge den faste utstillingen: «I tillegg til å fremheve Wien som et sted for konferanser lokket bymarkedsførere besøkende med tradisjonell kultur og imperienostalgi. En fornyet interesse for fin-de-siècle-Wien ledet til ytterligere oppmerksomhet omkring jugendstil.»

en utstilling det selv stod bak i 1985, «Drøm og virkelighet», og hevder at dets «overdådige forsøk på å fange Wien rundt 1900 i all sin storhet» var med på å gjøre århundreskifte-hovedstaden til intet mindre enn «en global merkevare». Mønstringen turnerte da også det påfølgende året til Pompidou-senteret i Paris og Museum of Modern Art i New York. Med over 600.000 gjester satte den besøksrekord.

Gardiner og tepper ville filosofen ikke vite av

Bolig for guder

Året er 1954, og i et fiktivt ungdomsfengsel i Nord-Tyskland sitter den litterære skikkelsen Siggi Jepsen med blanke ark foran seg. I tysktimen har han fått i oppgave å skrive en stil om pliktas gleder – intet mindre.

Det viser seg å være en umulig bestilling for den unge herr Jepsen, og arkene forblir blanke.

Denne scenen er hentet ut av romanen «Tysktime» (1968), ført i pennen av den tyske forfatteren Siegfried Lenz, som i dag ville fylt 100 år.

Fortellingen om Siggi Jepsen er ikke bare hentet fra Lenz’ mest kjente roman, men kretser også rundt tilbakevendende temaer i forfatterskapet: plikt, skyld og ansvar.

Boka er blitt lest som et oppgjør med det nasjonalsosialistiske Tyskland.

– Historiske og moralske dilemmaer står sentralt i bøkene til Siegfried Lenz. Slik sett har han et ganske homogent forfatterskap, sier Elin Nesje Vestli, som er professor i tyskspråklig litteratur ved Høgskolen i Østfold.

Lenz ble født i et område som den gangen gikk under navnet Øst-Preussen, men som i dag er en del av Polen. Allerede som 17-åring, i 1943, gikk han inn i den tyske krigsmaskinen som soldat. Seinere endte han opp i britisk fangenskap.

– Lenz bar på mange tidstypiske erfaringer. I likhet med mange andre unge gutter på hans alder ble han sluset raskt gjennom skolesystemet slik at han kunne bli soldat. Han startet med et begeistret syn på Hitlers Tyskland, men ble raskt desillusjonert.

Fra skytter­grava til parnasset

Mylena Kifle

– Dette er et tydelig tegn på at norsk film har tatt steget opp i en ny liga, sier Elisabeth Sjaastad, leder i Filmforbundet.

Sjaastad skal til å legge seg da Klassekampen ringer mandag formiddag. Hun er i Los Angeles i forbindelse med Oscar-utdelingen og har noen timer tidligere bevitnet en historisk seier for Norge.

Natt til i går norsk tid vant nemlig «Affeksjonsverdi» beste internasjonale film.

– Norsk film er en lagsport, og vi har hatt et fantastisk år. Det startet med at «Drømmer» vant Gullbjørnen i Berlin og avsluttes med at vi krones med en Oscar, sier Sjaastad.

Flere gjentar nå at prisen vil ha stor betydning for norsk film. Dét tror også Sjaastad – som er i gang med å smi mens jernet er varmt.

– Jeg har med meg tre norske regissører til Los Angeles. Vi skal ha møter med bransjeaktører og se om ikke denne seieren kan være en døråpner for å vise fram andre talenter, som Joachim Trier og Eskil Vogt har banet vei for.

Hun tror flere filmskapere nå lar seg inspirere av suksessen til «Affeksjonsverdi».

– Men du får ikke gjort så mye hvis du ikke har noe å jobbe med. Jeg må igjen appellere til regjeringen og politikerne om å satse på norsk film.

La dette bli et startskudd til å lage mer film i Norge, ikke et fint punktum på en gullalder som kan være over.

– Nå må regjeringen satse på norsk film

Byrådet vil ha Nationaltheatret til Tøyen

Noe av det siste Anita Leirvik North (H) rakk å gjøre før hun skiftet post i byrådet i Oslo, var å spille inn det gamle Munchmuseet på Tøyen som tomt for Nationaltheatret.

North bekrefter i en e-post til Klassekampen at hun 12. februar hadde et møte med kulturminister Lubna Jaffery (Ap). Der skal de ha pratet om mulige tomter for Nationaltheatret.

Teateret på Johanne Dybwads plass i Oslo skal pusses opp, men først må de finne et sted å være under oppussingen og etablere nye biscener.

Kulturministeren orienterte North om Statsbyggs utlysning etter tomter, og at grunneiere kan melde inn mulige eiendommer for Nationaltheatret.

«Kommunen vil spille inn det gamle Munchmuseet på Tøyen», skrev North til Klassekampen før helga.

Lørdag løp fristen for å foreslå tomter ut. Statsbygg vil raskt kvalitetssikre forslagene som er kommet inn. Deretter skal de legges fram for Kulturdepartementet og teateret så fort det lar seg gjøre, opplyser kommunikasjonsdirektør i Statsbygg Hege Njaa Aschim.

Samtidig som Nationaltheatret er på flyttefot, har Gamle Munch stått tomt siden nyttår.

Teater på det gamle museet lyder kanskje kjent. Lenge var det planen at Nationaltheatret skulle flytte til lokalene på Tøyen under oppussingen av teateret. Ideen ble skrotet i 2020, da Kulturdepartementet konkluderte med at det ville bli for dyrt.

Vi ser ­positivt på muligheten for å komme til Tøyen.

Byrådet foreslår teater på Tøyen

Etgar Keret,
The Wylie Agency

Første dag på videregående skole fikk jeg et ID-kort. Det var et lyseblått papprektangel med skolens logo over bildet av meg, og med navn og nasjonalt ID-nummer. På baksiden av kortet var det trykt et sitat som ikke var kreditert (og som jeg senere skulle oppdage at ofte feilaktig tilskrives Albert Camus). Her sto det:

Ikke gå foran meg, kanskje følger jeg deg ikke. Ikke gå bak meg, kanskje viser jeg ikke vei. Gå ved siden av meg og bare vær min venn.

Jeg tror ikke at det gikk en eneste dag av min tid på videregående da jeg ikke leste teksten på kortet som jeg gikk med i baklomma. Det var ikke planlagt, det bare skjedde, som et eller annet slags tic. Etter gymtimen eller på fysikklaboratoriet dukket det lyseblå pappkortet plutselig opp av lommen, nesten av seg selv, og lokket frem sitatet fra leppene mine i en mumling, slik gudfryktige jøder vanemessig hvisker bønnen 

 som en slags trossetning for meg: ønsket om å finnes i et rom der jeg verken kontrolleres av eller kontrollerer noen andre. Det er mye vanskeligere enn det høres ut. Forskjellen mellom å stå fast ved meningene sine og å prakke dem på andre, kan virke vag og forvirrende – det er en slags akrobatisk handling, som å balansere på et tau. Og jo mer overveldende plass sosiale medier får i livet vårt, desto mindre gjennomførbart blir det.

Sosiale medier har en dynamikk som alltid omfatter en kamp om kontrollen. Det er en grunn til at alle de andre som vi samhandler med på nett, kalles «følgere». Og hvis det eneste alternativet enten er å følge eller bli fulgt, er det naturlig å velge det ene: vær lederen eller la deg lede. Den tredje muligheten – å «gå ved siden av» noens fortelling eller reel og være deres venn, er umulig i den virtuelle verden.

 i et bomberom i mange timer i forrige uke, klarte jeg ikke å la være å tenke tilbake på disse linjene som Camus aldri skrev. Der satt jeg, fanget i et i lukket rom, tett sammen med folk jeg egentlig ikke kjente i påvente av at en ansiktsløs melding fra hjemmefrontkommandoen skulle lyse opp på telefonen og fortelle at det var trygt å forlate bomberommet.

Det finnes mange måter å berettige dagens konflikt med Iran på, men det siste man kan si om denne krigen – eller en hvilken som helst krig – er at den er en venn som går ved siden av oss. Det er ikke som om det å springe til bomberommet midt på natten noen ganger vil være noe jeg finner på selv og noen ganger vil skyldes en luftvernssirene. Eller at beslutningen om krigens mål og hvor lenge den skal vare, blir tatt kollektivt. Krigen krever alltid å få lede, og den eneste egentlige friheten vi har som sivile i en nasjon som bombes med jevne mellomrom, er hvor mye vi skal la det få styre livet vårt. Med andre ord: I hvor stort omfang lar du konflikten få bli din leder? Bør du begrense hele din eksistens til passivt å reagere på ordrene som gis deg av krigsherrene?

, har jeg hardnakket forsøkt å kjempe det godes kamp mot krigens tyranni ved å lage meg en daglig rutine med utgangspunkt i meg selv og min egen frie vilje, og som ikke bare er avhengig av ulende sirener og hylende missiler. Det kan bety å gå en tur langs stranda, å forsøke og mislykkes i å skrive eller å bedrive litt amatøryoga på teppet i stua – enhver handling som har opphav i meg selv, og som jeg føler at jeg velger.

Jeg forsøker å snuble av gårde ved siden av krigen i stedet for å la den lede meg inn i en sfære fylt av hjelpeløshet og frykt. Avisredaktører verden over sender meg stadige e-poster for å spørre om jeg kan forklare meningen med krigen for leserne deres, som om dette er et prosjekt jeg er en del av. Som om jeg kunne sende inn en powerpoint-presentasjon som ryddig forklarte situasjonen i stedet for å påpeke alt det som de amerikanske og israelske lederne frykter – noe med god grunn, annet ikke like mye – de som er aller mest opptatt av sin egen politiske overlevelse. Det ville ha vært pinlig om jeg skrev en kommentar til en større avis der jeg innrømmet at det er lenge siden jeg egentlig skjønte hva det er som skjer i verden, og at selv om jeg en gang følte meg trygg på å skrive i vei og komme med prognoser om hva som kunne komme til å skje, klarer jeg ikke det lenger.

En krigsdagbok

Selma Stormyren Larsen

– Han var en usnobbet filosofisk verdensstjerne, sier sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad.

På lørdag ble det kjent at den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas er død, 96 år gammel. Gjennom sju tiår publiserte han flere titall bøker og var en sentral stemme i tysk og europeisk offentlighet.

– Han er det jeg vil kalle en professorpolitiker på globalt nivå, sier Slagstad og utdyper:

– Habermas representerte det akademiske samfunnsoppdrag på en forbilledlig måte. Han er selve symbolet på en offentlig intellektuell.

Habermas begynte sitt virke ved Institutt for samfunnsforskning i Frankfurt på 1950-tallet, og som etterfølger til Theodor W. Adorno og Max Horkheimer regnes han til Frankfurterskolens andre generasjon.

På 70-tallet ledet han Max Planck-instituttet i München, før han vendte tilbake til Frankfurt på 80-tallet.

På slutten av 1960-tallet fulgte Slagstad selv Habermas’ seminarer. For studenten ble han et intellektuelt ideal.

– Han kombinerte den faglige dybden med aktuell stillingtaken. Han sto i ­Frankfurter-tradisjonen, ­såkalt kritisk teori, en revisjon av marxismen, sier Slagstad.

Hele ­kroppen hans ristet da han ga ­manuskriptet til ­sekretæren. Man kan se for seg at­ ­Habermas var dannet og moderat, men han kunne være illsint.

Han var fredens tenker

Torsdag denne uka presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) forslag til nye innholdslister i grunnskolen.

Her kommer det anbefalinger om at elevene skal lese alt fra FNs barnekonvensjon og Ivar Aasen til å synge sanger av Bjørnstjerne Bjørnson og Klovner i kamp.

Overfor Klassekampen begrunnet Nordtun behovet for innholdslister med at «dagens læreplaner oppleves som lite konkrete av mange lærere».

Det er imidlertid ikke alle som er like begeistret for regjeringens innholdslister. Kim Helsvig, som er professor i samfunnsfag og arbeider ved lærerutdanningen på Oslomet, er blant dem.

Han har lenge vært kritisk til de nye læreplanene som kom i 2020 og frykter at innholdslistene bare er flikking på et langt større problem.

– Det underliggende problemet er at de eksisterende læreplanene har lite faglig innhold og i bunn og grunn er vurderingsplaner. Dersom man legger innholdslister oppå disse, er faren stor for at de vil bli svært førende for undervisningen.

Det kan føre til en praksis hvor elevene blir testet ut fra innholdslistene, mener Helsvig.

– Dette kan trekke i retning av den utskjelte puggeskolen, og det er det få som ønsker seg.

Problemet er at de eksisterende læreplanene har lite faglig innhold.

Langer ut mot nye lister

Guri Kulås

Konkurransen om å vinna Oscar er ein lang, ressurskrevjande og rå valkamp av den ekstremt personfokuserte, amerikanske sorten. Dei som ikkje har botnlause lommebøker, kan berre kompensera for pengemangel om dei er karismatiske, taleføre og tilgjengelege på alle plattformer som kan nå ut til dei ti tusen medlemmane med røysterett i Academy of Motion Picture Arts and Sciences.

Her har dei norske nominerte sterke kort på handa med sin utilgjorte sjam og 

som med ni nominasjonar i åtte kategoriar konkurrerer om flest prisar, har heller ikkje vorte råka av «skandalar», slik nokre av konkurrentane har. I innspurten før den digitale røystinga blir avslutta, er det alltid overraskingar ala ein 

I år har superstjerna Timothée Chalamets tankelause nedsnakking av opera og ballett under eit Oscar-intervju for «Marty Supreme», skapt ein opinion mot hans nominasjon til beste mannlege hovudrolle. 

 Andersons «One Batte After Another», kritikarfavoritten til beste film og regi og nominert i 13 kategoriar, har òg mista noko av steamen på oppløpssida. Blant anna fordi Andersons framstilling av eit fascistoid USA styrt av kvite nasjonalistar har møtt politisk motbør frå uventa hald. Svarte kvinner i filmbransjen er sterkt kritiske til Oscar-nominerte Teyana Taylors rolle, som dei meiner er ein typisk sint, overseksualisert svart kvinneklisje.

langs ei rad kryssande aksar. Prisane er også eit mål på kor estetisk og sosialt open vestleg hovudstraumskultur er. Kva filmane uttrykker, er ikkje uviktig utanfor kinosalen. Det siste tiåret, under påtrykk frå demokratiske masserørsler, har Det amerikanske filmakademiet arbeidd målretta med å forynga medlemsmassen og gjort han meir representativ. Mange meiner at fornyinga, som òg har kome nordmenn til gode, talar for at fordelinga av statuettane – ikkje berre nominasjonane – vil bli mindre USA-sentristiske. Det 

slå heldig ut for dei norske filmane så vel som for brasilianske «The Secret Agent». Åtaket på Iran ei veke før dei siste Oscar-røystene vart sende inn, kan også samla støtte til Jafar Panahis «Bare et uhell».

At akademimedlemmane i år – slik kollektivet innimellom gjer – skulle venda seg bort frå ei vanskeleg samtid, er ikkje veldig sannsynleg, men Chloé Zhaos Shakespeare-drama «Hamnet» er ein forsonande utfordrar til samtidspolitisk potente filmar som «One Batte After Another», som ein del kan finna for filmatisk krevjande eller for konfronterande og triggande for Donald Trump – som lett startar ein ny kulturkrig mot Hollywood på Truth Social.

som på papiret er den største favoritten med rekordmange 14 nominasjonar også stå att som den største vinnaren når Oscarprisane er delt ut natt til måndag norsk tid?

Ryan Cooglers «Sinners» kan vera filmen som er i stand til å samla røyster frå ulike grupper i filmakademiet. Skrekkfilm har stigande status, den kommersielle appellen er høg og den metaforiske bodskapen om kulturell appropriasjon av svart musikk, er «skjult» i ein blodig sjangerfilm av det slaget amerikansk publikum kjenner og elskar.

Éin politisk Oscar-kamp etter ein annan

Over én kilometer og en rekke gateadresser strekker det seg, det gule, brune og blå boligkomplekset som siden mellomkrigstiden har vært kjent som Karl-Marx-Hof. De «saklige» rødlige bokstavene uten seriffer som danner navnet, ruver fortsatt på fasadens hjerte. Under dem breier bygningen seg ut på en måte som får den til å se ut som om den har figurer i seg. Mellom «beina» deres kan leietakerne vandre under digre buer – inn i parken som utgjør anleggets sentrum. Fra figurenes tårnlignende «hoder» strekker stenger seg mot himmelen.

Det storslåtte prosjektet i Wien-bydelen Heiligendorf som er oppkalt etter tyskeren som sammen med Friedrich Engels i 1848 utga «Det kommunistiske manifest», er blant Europas mest sagnomsuste leilighetsgårder. Sett ovenfra kan den minne om et skip: Anleggets monumentale indre plasser smalner i hver ende. Det som kan se ut som en rekke deler ved siden av hverandre, henger sammen – og utgjør én gedigen struktur.

reist i årene 1927–1930 av byen Wien under borgermesteren Karl Seitz», forteller et skilt. Arkitekt var bysbarnet Karl Ehn, byggeleder Wiens offentlige kontor for den slags. Resultatet skulle bli en by i byen og et palass for Østerrikes dårlig vante urbane arbeiderklasse: De 1382 leilighetene var planlagt for over 5000 beboere. «Når vi en dag ikke finnes mer», slo den sosialdemokratiske ordføreren fast da de ble tatt i bruk, «vil disse steinene tale for oss». Ordene hans viste seg å stemme.

Anlegget bærer preg av å være reist i overgangen fra nyklassisisme til funksjonalisme. Utsmykningen er begrenset, men buene, de doble dørene med steininnramming og de utallige symmetrisk plasserte vinduene vitner om førstnevnte. Lettere, rutete inngangsvolumer av glass på innsidens hjørner gir assosiasjoner til sistnevnte.

Det samme gjør de runde vinduene og sammensatte, trappeaktige formene til barnehagene og vaskeriene bygningens indre arealer også rommer: Så vel inne som ute skulle praktiske, sunne tilværelser skapes. At bare atten prosent av den avlange kjempetomten ble bebygd – resten skulle menneskene kunne leke og bevege seg på – antyder idealer om et aktivt byliv i solen og det grønne.

 at et lite museum finnes i et av husene som ble til av hygieneårsaker. Der beboerne opprinnelig badet og dusjet, kan besøkende nå lære om den oppsiktsvekkende boligbyggingen i mellomkrigstidens Wien som Karl Marx-Hof er den synligste representanten for.

Anlegget har nemlig selskap av nærmere 400 beslektede prosjekter som ble til i den samme intense perioden. Mer enn 64.000 nye utleieleiligheter skulle ruste opp en metropol preget av bolignød. Sammen er prosjektene kjent som «Røde Wien» – navnet også på museets utstilling – og det mest ruvende resultatet av datidens sosialdemokratiske bypolitikk. Et utstilt maleri av det unge Karl-Marx-Hof vitner, med de rykende fabrikkpipene som omga anlegget, om dets nære forbindelse til industrien.

 i 1919 overtok styringen, ga de seg nemlig i kast med det utstillingen kaller «et unikt sosiopolitisk eksperiment» – en skatt øremerket sosial boligbygging inkludert. Fellesskapets midler ga støtet til «superkvartaler» – de velformgitte, innholdsrike gigantanleggene Karl-Marx-Hof symboliserer. At det finnes eksempler med enda flere leiligheter i, forteller det meste om ambisjonene til «Røde Wien».

Resultatene er spredt utover hele byen og gjør den sentraleuropeiske hovedstaden til et utendørsmuseum over progressive myndigheter som innså at skikkelige boliger måtte være et offentlig anliggende. Betegnelsen «proletariatets Ringstrasse» oppstod, et selvbevisst nikk til borgerskapets monumentale Ringstrasse rundt Wiens innerste fra århundret før.

Karl-Marx-Hof var et palass for Østerrikes dårlig vante urbane arbeiderklasse.

Marx-stuene

Sara Hegna Hammer

Anmelderne elsker den, men bokormene tror ikke på «Affeksjonsverdi». Hva er det litteratene ikke ser?

Alt tyder på at Joachim Triers «Affeksjonsverdi» er en fryktelig god film.

Ikke bare fikk den pris og nitten minutters applaus i Cannes. Den ble hedret med den prestisjetunge Bafta-prisen for beste utenlandske film og har fått hele ni Oscar-nominasjoner. Skulle «Affeksjonsverdi» innkassere fem av disse når prisene deles ut på Dolby Theater i Los Angeles natt til mandag, vil den bli tidenes mestvinnende ikke-engelskspråklige film.

Men ikke alle ser storheten. Morgenbladets kulturredaktør og litteraturanmelder Bernhard Ellefsen utløste debatt da han i fjor høst beskrev «Affeksjonsverdi» som en sentimental hyllest til filmkunsten – skjemt av karakterer som sier «dumme eller hule ting med en inderlighet og i et visuelt språk som vi ellers ser i filmer hvor karakterene sier interessante og kloke og gåtefulle ting».

Forrige helg plukket litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen opp tråden i Bokvennen Litterære Avis (BLA), hvor han pekte på «filmens fundamentale problem»: At rammefortellingen, der manuset til den fraværende regissørfaren Gustav (Stellan Skarsgård) rører skuespillerdattera Nora (Renate Reinsve) til å likevel takke ja til rolla hun har nektet å spille, ikke står til troende.

At filmen får hard medfart av to litteraturanmeldere, kan selvsagt være helt tilfeldig. Men la oss likevel stille en dansk og en norsk filmkritiker følgende spørsmål: Hva er det dere ser, som disse litteratene er blinde for?

– Det er som om de krever noe av filmen som den ikke påstår at den har, sier Lars Ole Kristiansen, redaktør i filmmagasinet Montages.

Han plukker opp telefonen på Gardermoen, der han er i ferd med å stige på flyet til Los Angeles.

Filmene til Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt har ikke like opplagte litterære kvaliteter som dem vi finner hos for eksempel Ingmar Bergman, påpeker han.

Kjærligheten til ­ordene gjør kanskje at de leser manuset        for bokstavelig.

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Mariken Lauvstad

Det har gått nesten ti år, forteller jeg Uber-sjåføren som kjører meg fra Tambo internasjonale flyplass og inn mot Johannesburg sentrum. Det er nesten ti år siden jeg flyttet til Sør-Afrika. I utgangspunktet skulle oppholdet vare 18 måneder, men jeg endte med å bli i tre og et halvt år. Nå er det åpne landskapet utenfor bilvinduet nesten drømmeaktig velkjent. Langs veien vokser jakarandatrær. Jeg innser plutselig at jeg har savnet synet av disse trærne. Bakenfor er spredte industribygg, gress og sukkulenter. Villsalvie og num-num-busker – knusktørre om sommeren, grønne nå som 

 Ingenting har forandret seg i dette landet», sier sjåføren idet han sakker farten inn mot et lyskryss. Fire township-unger i tiårsalderen løper i samme øyeblikk rutinert ut i overgangsfeltet foran bilene og framfører en liten dans de har øvd på før lyset rekker å bli grønt. Håpet er at en eller annen skal veive ned vinduet og strekke ut en hånd med noen småmynter.

seg selv, tenker jeg, mens en velkjent sorg sprer seg i kroppen. Den fulgte meg i årene i Sør-Afrika som en del av hverdagen.

Jeg er tilbake i kraft av min rolle som jurymedlem for Ibsen Scope Awards, en internasjonal scenekunstpris som deles ut hvert annet år til regissører, kompanier eller teatre som utvikler helt nye sceniske tolkninger av Ibsens klassiske stykker. Sammen med teaterregissørene Jon Tombre og Torkil Sandsund fikk jeg i 2024 lov til å være med å plukke ut fem vinnere av 97 søkere fra 48 land. En av de fem ble det sørafrikanske kompaniet Empatheatre og deres forestilling «Isitha Sabantu».

 «Folkets fiende» på IsiZulu. Tittelen henviser altså til Ibsens berømte stykke om dr. Stockmann, helseinspektøren som oppdager at byens badeanstalt er forurenset og farlig for folk. Da han ønsker å offentliggjøre funnene, møter han imidlertid kraftig motstand – ikke bare fra byens myndigheter, men også den lokale pressen og til og med sin egen familie. Gradvis blir han mer og mer isolert, og til sist stemplet som en «folkefiende» ganske enkelt fordi hans kamp for folkets interesser truer byens økonomiske og politiske makthavere.

I «Isitha Sabantu» er «En folkefiende» radikalt omskrevet, ikke bare til sørafrikansk kontekst, men med utgangspunkt i en virkelig kvinnes skjebne. Hovedpersonen heter ikke lenger Stockmann, men er omdøpt til Nomsa Ndlovu. Hennes virkelige navn var imidlertid Fikile Ntshangase, som ble skutt og drept i sitt hjem i byen Ophondweni i den sørøstlige regionen KwaZulu-Natal i 2020 etter i lengre tid å ha protestert mot selskapet Tendele Coals ønske om å utvide kullgruvedrifta i området.

 engasjert medlem i Mfolozi Community Environmental Justice Organisation. Hun advarte mot at intensivert gruveaktivitet ville øke forurensningen i området, ikke bare i Ophondweni, men også i Hluhluwe-Imfolozi – Afrikas eldste naturreservat. Utvidelsen ville også innebære det fargede og svarte i Sør-Afrika har erfart utallige ganger siden kolonitida: tvangsforflytning av lokalbefolkning.

Verdens – og framfor alt Vestens – grådige begjær etter sørafrikanske mineraler har ikke avtatt siden de første gullgruvene åpnet i området rundt det nåværende Johannesburg på slutten av 1800-tallet. Nå finnes det ikke en gullklump igjen her, men selskaper som Anglo-American, med hovedkvarter i London, utvinner platina, jern og diamanter ulike steder i landet.

Ntshangases kamp for at lokalbefolkningen ikke skulle la seg kjøpe, gjorde henne etter hvert til sentrum for en langvarig rettslig tvist mellom Ophondweni og Tendele Coal. For mange av byens fattige innbyggere ble imidlertid presset – og fristelsens om økonomisk kompensasjon – etter hvert for stort. Til dags dato er ingen pågrepet for det kontroversielle drapet, som vakte oppmerksomhet langt utover Sør-Afrikas landegrenser.

Sør-Afrika likner seg selv, tenker jeg, mens en velkjent sorg sprer seg i kroppen

En folkefiende i Sør-Afrika

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen 

Hvilke tekster og sanger kan ungdommer fra Bodø, Kristiansand og Stavangersamles om når de begynner å studere en gang i framtida?

Spørsmålet ble løftet fram av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) da hun i går presenterte forslagene til de nye innholdslistene for grunnskolen.

I fjor ga Nordtun Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide lister med eksempler på innhold som lærerne kan ta i bruk i grunnskolen. Bakgrunnen er at dagens læreplaner har blitt kritisert for å være vage og diffuse.

Formålet er både å gi lærerne en veileder og å gi elevene et felles referansegrunnlag som kan styrke samhold og identitet.

– Å bygge et sterkere samhold i landet vårt og fokusere på det som forener og binder oss sammen på tvers av generasjoner, mener jeg er viktig for å bygge motstandskraft i befolkningen. Særlig i den tida vi er inne i nå, sier Nordtun til Klassekampen.

Nå oppfordrer hun til en debatt om innholdet i listene.

I går ble listene for samfunnsfag, musikk og norsk og samisk sendt ut på høring. De er satt sammen av fire ekspertutvalg oppnevnt av Utdanningsdirektoratet.

I samfunnsfag er blant annet klemmen til Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen etter 22. juli tatt med, mens musikklærere kan plukke fra en bukett med alt fra «Bro bro brille» og Knutsen & Ludvigsen, til Åge Aleksandersen, Dimmu Borgir og Tøyen-rapperen Musti.

Dette skal skape samhold i landet

Bendik Wold

Etter at det lenge har vært bom stille rundt Aschehoug-salget, kunne Klassekampen denne uka melde at Amediastiftelsen er interessert i by på det gamle forlagshuset. Nyheten fikk mange i bransjen til å puste lettet ut. Håkan Rudels i svenske Bonnier Books varslet allerede i høst at han står klar med sjekkheftet, men utspillet ble ikke akkurat møtt med trampeklapp. Liksom på 1980-tallet, da Bonnier slukte Cappelen, tegnes det et skremmebilde av hva som kan skje hvis storforlaget «selges ut av landet».

 starte, må meklerhuset Arctic somle seg til å sende interessentene en fullstendig salgspresentasjon. Hvorfor dette har tatt dem nesten et halvt år, er uklart, men det kan være et tegn på at man i kulissene er travelt opptatt med å kurtisere en norsk eierkandidat. Det bør ikke overraske noen om den utkårede er nettopp Amediastiftelsen.

For den bokinteresserte greina av Nygaard-familien – forhenværende sjef William og hans etterfølger, sønnen Mads – er dette trolig den eneste måten å beholde en viss makt over forlaget på. Hvis Bonnier overtar sjappa, vil de mest sannsynlig sette inn en av sine egne folk i sjefsstolen.

 lød William Nygaards karakteristikk av Bonniers oppkjøp av Cappelen i 1987. Den gang hadde advarslene en viss berettigelse, siden svenskene kom marsjerende over Kjølen med forventninger om fripris og generell liberalisering av bokmarkedet. Etter hvert viste det seg at Bonnier var villig til å innrette seg etter den norske bransjeavtalen, og fram til deres veier skiltes i 2021, hadde Bonnier og Egmont et fredelig sameierskap av det fusjonerte Cappelen Damm.

At nettopp Bonnier holdes opp som et skremmebilde, er paradoksalt, for Bonnier er utvilsomt det svenske forlaget som likner mest på Aschehoug: Det er gammelt (stiftet 1837), familieeid og har et sus av tradisjon og ærverdighet som konkurrentene mangler. Mens Aschehougs stjerne har falmet noe de siste årene, er Bonnier i dag nesten totalt dominerende i det svenske markedet.

«I Bonniers tilfelle jobber ennå børsen for katedralen», uttalte Aftonbladets litteraturredaktør Rasmus Landström til Klassekampen i høst. «Denne høsten har de en utrolig god utgivelsesliste. De får et slags monopol.»

 Amediastiftelsen? En stiftelse er en stødig og forutsigbar eierform. På papiret finnes ingen utbyttekrav, eventuelle overskudd går til allmennyttige formål. Men alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller. Thon-gruppen er eid av en stiftelse, det samme er Ikea, Bertelsmann, ThyssenKrupp og Carlsberg – selskaper som i praksis drives etter de nøyaktig samme bedriftsøkonomiske prinsippene som konkurrentene.

Slik har det også vært med Amedia, som i 2022 passerte Schibsted og inntok tronen som Norges største medieeier. Amedias suksessoppskrift har vært å sluke småaviser og innrullere dem i et konsernsystem med sterk målstyring, stoffdeling og strømlinjeformet produksjon – «one size fits all». Lokalt særpreg er det lite rom for. Amedia-ledelsen har utvist stor ekspansjonslyst, og gjennom en serie oppkjøp er det blitt mulig å eksportere modellen til Sverige (Mittmedia) og Danmark (Berlingske).

 Amediastiftelsen ingen erfaring med – i motsetning til Bonnier. Til gjengjeld har Amedia-folket gang på gang vist at de kan skape lønnsomhet i undergangsdømte bedrifter. Et slikt talent kan saktens komme til nytte i Aschehoug, der forlagsdrifta har gått med underskudd åtte av de ti siste årene.

Alt er ikke bare krem og eggedosis i en stiftelse heller

Trusselen fra øst

Har du lurt på hva favorittartistene tjener på Spotify-lyttingen din? En ny nettside gir deg svaret.

Musiker og lærer Hans Martin Austestad har lyttet til bandet Wings i nesten 40 timer på Spotify. Dét gir lite utslag i kroner og øre: På 16 år har Paul McCartneys gamle band tjent totalt 27 kroner på lyttingen til Austestad.

– Det overrasket meg at lyttingen min har generert ­såpass lite til artistene jeg hører på. For meg er det et viktig poeng at pengene jeg bruker, skal støtte opp under musikk jeg vil høre mer av, sier han.

Spotify er pliktig til å levere ut dataene om lyttingen din hvis du ber dem om det. Utfordringen er at filene er uleselige for de fleste.

Austestad har derfor laget en nettside hvor du kan legge inn filene. Verktøyet avkoder deretter hva lyttertallene dine er, og regner ut hvor mye artistene har tjent på lyttingen din.

Nettsida er publisert på utviklerplattformen GitHub og er tilgjengelig på lurenstudio.no/spotify. Austestad forteller at han allerede har fått gode tilbakemeldinger.

Men hvordan har en indieartist og musikklærer utviklet et slikt verktøy?

Vel, under pandemien gikk Austestad en stund uten jobb, og da tok han et kodekurs gjennom Nav.

Det han lærte der, har han brukt til å lage denne nettsida som han håper vil synliggjøre det han mener er et uholdbart økonomisk system.

Vi har aldri brukt så mye penger på musikk i Norge, men pengene når ikke fram til oss som lager musikken.

Avslører hva artister tjener på din lytting

– Vi er fremdeles kjempeinteressert i Aschehoug, sier Håkan Rudels i Bonnier Books.

Det ærverdige forlagshuset Aschehoug, som har vært en del av norsk bokbransje i 154 år, er lagt ut for salg. Budrunden er ennå ikke kommet i gang, men Aschehoug-sjef Mads Nygaard har tidligere uttalt at et stort antall interessenter har meldt seg.

I går skrev Klassekampen at Amediastiftelsen, med daglig leder André Støylen i spissen, nå vurderer å legge inn et bud på forlaget.

«Vi kommer til å se nærmere på Aschehoug med utgangspunkt i muligheten for et stiftelseseid forlag», sa Støylen til Klassekampen i går.

Håkan Rudels, som er sjef for svenske Bonnier Books, har tidligere luftet sin interesse for det norske forlaget. På telefon fra London bekrefter han at kjøpelysten ikke er blitt mindre.

– Som de fleste andre interessentene venter vi nå på mer informasjon om de respektive delene av forlaget. Utover det har jeg vel ikke så mye nytt å melde, sier Rudels.

Så langt har de mulige kjøperne fått en såkalt pre-teaser som presenterer forlagets virksomhet. Nå venter de på en mer fyldig salgspresentasjon i form av en såkalt information memorandum.

Aschehoug-konsernet består av en rekke ulike deler. De eier for eksempel hele Universitetsforlaget og 91 prosent av forlaget Oktober.

Vi venter på mer informasjon om de respektive delene av forlaget.

Bonnier står klar med sjekkheftet

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Nittifem år er ein alder då globale leiarar flest for lengst har byrja å bruka mest tid på yatchen og golfbanen, men ingenting ved Rupert Murdoch er alminneleg. Han er det einskildmennesket som i sterkast grad har endra vestleg presse og tv-nyhende i løpet av sin 70-årige karriere. Han har bygd mykje og øydelagt meir.

Produksjon av profitabel journalistikk på kostnad av sanning og samfunnsnytte er hjarteblodet til mediemogulen, som framleis er både styreleiar og direktør i det familiekontrollerte News Corp. Og jamvel om eldstesonen Lachlan – etter beisk, rettsleg arvestrid med søskena – har tatt over den same doble leiarrolla i søsterselskapet Fox Corporation, er sjuande far i huset «styreleiar emeritus». Rupert har enno eit ord med i laget for styringa av Maga-megafonen Fox News, som han grunnla i 1996, i tillegg til konservative storaviser på begge sider av Atlanteren som The Wall Street Journal og The Times.

 ei komande endring om ei raskt skiftande medierøynd der avismannen Rupert Murdoch lenge (med etisk skitne triks og fagforeiningsknusing) har klart å symja motstraums. News Corp leverer framleis solid vekst frå år til år, men som The Guardian har peika på, kjem 85 prosent av inntektene frå Dow Jones & Company, morselskapet til The Wall Street Journal, som òg tenar pengar på finansrådgjeving og eigedomsformidling.

Tabloiden New York Post, Murdochs første bruhovud i USA og avisa som kopla Murdoch med Donald Trump, er eit tapssluk. At avisa oppretta ei eiga Los Angeles-utgåve i februar i år, verkar meir som ei politisk enn ei økonomisk investering under Trump 2.0.

 dei britiske avisene som på 1980-talet skapte den økonomiske plattforma for bygginga av det som i 2010 var verdas største medieselskap. The Times og The Sunday Times har klart å veksa digitalt, men mistar annonseinntekter.

Tabloidgiganten The Sun, avisa som kunne avgjera britiske parlamentsval, har tapt lesarar og pengar heilt sidan hacking-skandalen i 2011. Den ulovlege telefontappinga av alle frå den myrda 13-åringen Milly Dowler til terroroffer, kjendisar og kongelege førte til eit svært kostbart oppgjer som tappa både publikums og aksjeeigarars tillit til News Corp, og som medverka til splittinga i dagens to søsterselskap. Å betala seg ut av skandalar og søksmål har vore Ruperts konsekvente strategi: overfor eigne barn, sextrakasserte Fox-journalistar og valautomat­selskapet Dominion, som Fox News skulda for presidentvalfusk i 2020.

 ei komande endring i at Lachlan Murdoch ikkje har ønskje eller ambisjonar om å vidareutvikla det journalistiske imperiet etter Rupert og farfaren Keith. Politisk står han (minst) like langt til høgre som forfedrane, men i staden for å bu nær verdas maktsentrum har han flytta heim til Sidney. Derfrå fjernadministrerer han Fox Corporation i ei tidssone som ligg 16 timar før dei politiske avgjerdene i USA.

Journalist og forfattar Gabriel Sherman, som nyleg gav ut den uautoriserte familiehistoria «Bonfire of the Murdochs. How the Epic Fight to Control the Last Great Media Dynasty Broke a Family – and the World» (Simon & Schuster), er mellom dei som trur Lachlan kan koma til å selja (delar av) selskapet til ein annan mediemilliardær når han ikkje lenger er bunden av sin lojalitet til Rupert. Samstundes ser det ut som posisjonen til flaggskipet Fox News blir forsøkt utfordra.

Aktuelt

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Sara Johnsens siste roman er et søskenportrett fra et dystopisk Norge – i verseform.

Ludwig Wittgenstein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Fra skyttergrava til parnasset

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste internasjonale film. Nå håper Filmforbundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

Byrådet vil ha Nationaltheatret til Tøyen

Det ville ha vært pinlig om jeg innrømmet at det er lenge siden jeg egentlig skjønte hva det er som skjer i verden.

Han var fredens tenker

Professor Kim Helsvig mener kunnskapsministerens innholdslister bare er flikking på et større problem.

Oscar kan bli ein amerikansk heimesiger for Trump-motstand.

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellomkrigsårenes «Røde Wien».

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Ibsen er fortsatt relevant når enkeltmenneskets kamp mot stat og storkapital skal tematiseres.

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

Avslører hva artister tjener på din lytting

Selv om Amediastiftelsen er kommet på banen, har ikke svenske Bonnier Books mistet interessen for Aschehoug.

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opplagstall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Vurderer bud på Aschehoug

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Kulturbyråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kulturskolen å gjennomføre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisjebokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

– Feil ting å gjøre når verden brenner

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Overset­ter­for­eningen.

Sara Johnsens siste roman er et søsken­por­trett fra et dystopisk Norge – i verseform.

Ludwig Witt­gen­stein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Fra skytter­grava til parnasset

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste inter­na­sjo­nale film. Nå håper Filmfor­bundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

Byrådet vil ha Natio­nal­theatret til Tøyen

Det ville ha vært pinlig om jeg innrømmet at det er lenge siden jeg egentlig skjønte hva det er som skjer i verden.

Han var fredens tenker

Professor Kim Helsvig mener kunnskaps­mi­nis­terens innholds­lister bare er flikking på et større problem.

Oscar kan bli ein amerikansk heimesiger for Trump-motstand.

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellom­krigs­årenes «Røde Wien».

Filmen som får bokormene og filmels­kerne til å barke sammen

Ibsen er fortsatt relevant når enkelt­men­neskets kamp mot stat og storka­pital skal tema­ti­seres.

Regje­ringen legger opp til «innholds­lister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for under­vis­ningen

Norske eller svenske Aschehoug-eiere – valget burde være enkelt. Eller?

Avslører hva artister tjener på din lytting

Selv om Amedia­stiftelsen er kommet på banen, har ikke svenske Bonnier Books mistet interessen for Aschehoug.

Medie­mo­gulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opp­lags­tall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Vurderer bud på Aschehoug

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleg­gingen av utenriks­re­dak­sjonen. Christian Borch mener det smaker av kommer­sia­lisme.

Kultur­byråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kultur­skolen å gjen­nom­føre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisje­bokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.

– Feil ting å gjøre når verden brenner

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Sara Johnsens siste roman er et søskenportrett fra et dystopisk Norge – i verseform.

Ludwig Wittgenstein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Fra skyttergrava til parnasset

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste internasjonale film. Nå håper Filmforbundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

Byrådet vil ha Nationaltheatret til Tøyen

Professor Kim Helsvig mener kunnskapsministerens innholdslister bare er flikking på et større problem.

Gigantiske Karl-Marx-Hof er en enestående leiegård – og symbolet på mellomkrigsårenes «Røde Wien».

Filmen som får bokormene og filmelskerne til å barke sammen

Ibsen er fortsatt relevant når enkeltmenneskets kamp mot stat og storkapital skal tematiseres.

Regjeringen legger opp til «innholdslister» i skolen: – Mange spør om de kan bli styrende for undervisningen

Selv om Amediastiftelsen er kommet på banen, har ikke svenske Bonnier Books mistet interessen for Aschehoug.

Mediemogulen fyller 95 år: Dette er arven etter Rupert Murdoch

Både Dagbladet og Se og Hør går kraftig tilbake, viser ferske opplagstall. Samtidig mener Samtiden å ha snudd den negative trenden.

Flere tidligere NRK-ansatte reagerer på omleggingen av utenriksredaksjonen. Christian Borch mener det smaker av kommersialisme.

Kulturbyråd i Oslo Anita Leirvik North (H) nekter kulturskolen å gjennomføre et av kuttene de foreslår. Men fredningen kommer uten penger.

Nomaden stenger. Oslo mister en levende nisjebokhandel – og en tidskapsel fra 1990-årene.