Saga Eline Jonsson Hoff

Carl Martin Eggesbø

#fff

Settes det ny varmerekord? Er det utsolgt for vifter? Forrige uke var det hetebølge flere steder i landet, noe norske medier har dekket flittig.

– Jeg kan godt forstå at enkelte ordførere synes at det er stas, men VG spiller opp at det er gjevt å sette varmerekord, sier MDG-politiker Eivind Trædal.

Han snakker om pressas dekning av varmerekorder, et veldokumentert tema på sommerens nyhetsfronter.

Konkurransen om å ha høyeste temperatur er derimot ikke gjev å vinne, mener Trædal, som lufta frustrasjonen i en Facebook-post forrige uke.

I VG kan man følge med på varmen gjennom et «svett-o-meter», mens Aftenpostens «norgestermometer» gir leseren oversikt over hvor mange grader Norge er unna ny varmerekord.

Trædal er lei av «iskrem og bading». Journalistikk om været må gjenspeile faktaene vi har, bedyrer han:

– Mange er redde for å blande klima og vær, men man bør også være redd for å gå for langt i motsatt retning.

Sommeren har vært prega av ekstremvarme i flere europeiske land. I Frankrike førte årets hetebølge til 2000 flere dødsfall enn normalt. Storbritannia fikk sin varmeste junidag noensinne.

Oppgaven til mediene er ikke å øke klimaengasjementet til folk, men å få faktaene på bordet.

Savner kritisk dekning

Benjamin Yazdan

Når Steven Spielbergs blockbuster «Disclosure Day» (norsk premiere 10. juni) går mot slutten, og Josh O’Connor og Emily Blunt har kavet seg ut av et forglemmelig edderkoppnett av dypstatsaktige hemmeligheter, serveres en så stor mengde sentrumsliberal pornografi at filmen likevel blir vanskelig å fortrenge.

Hele den selvopptatte menneskeheten får nemlig vite, gjennom en tv-sending som ekspanderer til alle verdens hjørner, at romvesener faktisk eksisterer, og at amerikanske styresmakter har holdt dem skjult på grusomt vis. Disse nyhetene er så overveldende at atomkrigen mot Nord-Korea som har vært i anmarsj i mer enn to timer, blir avblåst.

 mer enn bare littskremmende, er at Spielberg tilsynelatende ikke har noe imot at store deler av denne fellesskapsutløsningen finner sted med blikket rettet mot alle verdens Iphoner. Den oppstår vel å merke i den gode, gamle tv-direktesendingen – det er kjernen i plottet: at romvesenene må kringkastes som en global leirbålfortelling fra 60-tallet – men den konsumeres på de tusentalls små skjermproteser.

Ingenting tyder på at Spielberg anser dem som et hinder for enhver varig erfaring. Framstiller sluttscenen i «Disclosure Day» faktisk en ektefølt utopi?

det finnes noe som helst av verdi å hente i den mest atomiserte delen av medievirkeligheten? At måten vi forbruker nyheter på gjennom smarttelefoner, fortsatt har et potensial til å samle og mane fram empati, og ikke bare splitte? Og at vi kan bremse de verste sidene ved teknologiske «framskritt» hvis hjertene banker i takt?

Her spiller det ingen rolle om de omveltende avsløringene medieres gjennom beholdere for avhengighet, KI-skvip og merverdi, bare de er omveltende nok. I beste fall er dette en uintendert kommentar til filmens egen middelmådighet, bare med omvendt fortegn: Når formspråket og manuset er så lite minneverdig og fraværet av en strukturbevisst teknologikritikk så påfallende, har jo budskapet uansett fint lite å si.

 jo alltid vært noe urovekkende ved Spielbergs Peter Pan-psykologi – alle de blåøyde ønskedrømmene som på sitt verste bader både lerretet og tilskueren i et hav av kalkulert sentimentalitet. I «Disclosure Day» snakker og samhandler de høyst voksne karakterene på en så fjollete og infantil måte at sirkelen er sluttet:

Dette er ikke barndommens blikk på en kynisk voksenverden preget av krigshissing og egoisme, det er barnefilm for voksne barnekonger. Der det før var snakk om å framkalle sterke følelser av skrekkblandet fryd og undring fra barneværelset, er det nå full regresjon. At mora til regissørens alter ego i den bemerkelsesverdig selvopptatte dannelsesfortellingen «The Fabelmans» (2022) muligens er den mest seksualiserte og idealiserte kvinneskikkelsen i hele filmografien, er mildt sagt talende.

 en påtakelig frykt for kropper og sex og en intenst ødipal understrøm i Spielbergs filmforfatterskap. Det er selvfølgelig ingen motsetning, men i 2026 blir det tydeligere enn noen gang at lengselen etter symbiosen med mor står i veien for genuin innsikt.

Det har alltid vært noe urovekkende ved Spielbergs Peter Pan-psykologi

Barnefilm for voksne

Kåre Bulie

#000

Selv om Arne Korsmo var blitt en eldre herre, holdt arkitekten fast i sine moderne idealer da han i 1963 tegnet forslag til et nytt kunstsenter på Høvikodden. «I dette konkurransebidraget, som antakelig ikke ble levert til juryen, viser Korsmo at han fascineres av romfartstidens formspråk», skriver Nasjonalmuseet. Tusjmotivene domineres av et langstrakt «romskip» som ruver høyt i terrenget.

Henie Onstad Kunstsenter har i sommer fått plass på veggen i museets samlingsutstilling. Det deler plass med ideene til arkitektens yngre kollega Helge Hjertholm, hvis arbeid for Korsmos venn Jørn Utzon, dansken som tegnet Sydney-operaen, er nærliggende å tenke at har påvirket det skulpturelle Høvikodden-forslaget. Også Geir Grung, nok en viktig modernist her til lands, gikk løs på oppgaven. Hans avrundede takformer ga utkastet et ganske annet uttrykk. Nasjonalmuseet utoper Grungs «djerve former i betong» til et av «konkurransens mest radikale bidrag». Det føyde seg inn i en rekke på 95.

 duoen som vant: de unge nordmennene Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsen. Fra arkivet deres har museet hentet også presseklipp og gratulasjonstelegrammer. «Ismiljoner till Konstens Hus», het det i svenske Dagens Nyheter i 1967 – over et fargesprakende fotografi av skipsrederen Niels Onstad og hans kone Sonja Henie, idretts- og filmstjernen fra Norge som var så berømt at Walt Disney udødeliggjorde henne i Donald Ducks selskap, omgitt av kunstsamlingen sin. Arkitektene selv opptrer med bena i kryss i hver sin av senterets karakteristiske Prisma-stoler – rundt åpningen i 1968.

Det hjørnet senteret nå fyller hos konkurrenten, er en understrekning også av den sentrale rollen museumsarkitektur er kommet til å spille: som viktig og særlig synlig oppdrag for formgiverne, som bidrag til by- og stedsutvikling og som innslag i kulturindustrien og oppmerksomhetsøkonomien. Nasjonalmuseet er i seg selv et ruvende eksempel på fenomenet – i likhet med Oslos øvrige nye kunstmuseer etter årtusenskiftet.

 hjørnet arkitekturens lenge så begrensede plass i samlingsutstillingen. Mellomkrigstidens funksjonalisme har allerede fra åpningen vært relativt godt representert. De nye bidragene fremhever – i likhet med mønstringens Sverre Fehn-rom – den norske etterkrigsmodernismen.

En poengtering av hvilke kompliserte og arbeidskrevende prosesser som ligger bak slike bygninger, er hjørnet dessuten – og en nyttig påminnelse om hvor annerledes Henie Onstad Kunstsenter så vel som beslektede anlegg kunne ha sett ut.

tillegg om at Nasjonalmuseet nå og da endrer samlingsutstillingen. Den som vil studere flere nyheter, kan med fordel fortsette til rom 67. Der tiltrekker tyskeren Max Beckmanns maleri «Steinbiten» fra 1929, hvor fisk og mennesker møtes på mystisk vis, seg for tiden mye av oppmerksomheten.

Metamuseet

Helt siden jeg drømte om å leve av å kommentere spanske ligakamper for tjue år siden, har det slått meg at fotballkommentatorer er henvist til en umulig balansekunst. Nærmere hundre ganger i året skal man treffe rett punkt mellom populisme og fagkunnskap, folkelig jovialitet og journalistisk integritet. Og man skal utvise rettferdig harme over VAR-avgjørelser, men uten å bidra til følelsesdrevne konspirasjonsteorier. Et minimum av strukturkritikk er påkrevd – noen obligatoriske pekefingre mot Fifa, en bemerkning om at tilskuerne buer når Infantino viser ansikt – men man skal vokte seg for å ikke fremmedgjøre seerne.

Tenk om noen hadde våget å punktere den nasjonale massepsykosen ved å snakke mer om Haalands lønn enn om fargen på hårstrikkene! Som Arne Johan Vetlesen skrev her i avisa på mandag: «Hvorfor er det ingen som utfordrer Haaland til å bruke noen av milliardene på humanitære formål, som et forbilde utover det sportslige?»

 å herske en slags konsensus om at man egentlig lar all kritisk sans fare og utelukkende måler kommentatorene etter kriterier som «bra toneleie», «nostalgi» og «stemning». Det er på den ene siden besynderlig, for der ballbesittelse og målsjanser tidligere var de mest nerdete parameterne, har populariseringen av statistikk over xG (

) de siste årene både gjort den gjennomsnittlige fotballidioten litt mer empirisk orientert og den offentlige samtalen om fotball langt kjedeligere.

På den andre siden er det akkurat det man forventer av en underholdningsindustri som kommenterer en underholdningsindustri. På nrk.no kunne man lese følgende forrige helg: «– Ser man på totaliteten i morgen, så skjønner man hvor langt man har kommet, og hvilken fantastisk eventyrhistorie dette har vært, reflekterer Sander Berge.» I 2026 finnes det nok fortsatt få fotballeksperter som drar på smilebåndet av den uintenderte bruken av det marxistiske fagbegrepet «totalitet».

NRK har alltid vært noen hakk traustere enn TV2 i mesterskapsdekningen, i alt fra studioutforming til graden av sensasjonalisme. Det har i alle fall gitt en 

 eim av noe mer seriøst. Etter at statskanalen for noen år siden begynte å gi avkall på folkeopplysning, er det imidlertid lite som skiller et typisk NRK-program fra gjengs VGTV-innholdsproduksjon under VM. Internt skal flere i sportsredaksjonen forståelig nok ha reagert da kanalen i vår hentet inn Kasper Wikestad, som til vanlig gjør nesten alt riktig i Viaplay. Wikestads erfaring og entusiasme har imidlertid ikke kunnet skåne seerne fra den manglende nysgjerrigheten til «ekspertkommentator» Bengt Eriksen.

 hovedkommentatoren i norsk fotballhistorie, Nora Johnsen, har gjort en glimrende jobb for NRK. Det har også Simen Stamsø Møller og tidligere SV-politiker Mina Finstad Berg i TV2. Møller har ganske enkelt en journalistisk begavelse. Vokabularet er presist, karakteristikkene friske og analyseferdighetene et godt supplement til Øyvind Alsakers bergenske patos. Selv de av oss som ser altfor mye europeisk klubbfotball, vil høre hvor Ayase Ueda spilte før målene begynte å renne inn i Feyenoord, eller hvilke kvaliteter han har – sånt som omtrent alle unntatt Møller glemmer. Særlig VM-finalen på NRK var et skrekkeksempel på dette, der man fant det for godt å la være å nevne hvor disse utsøkte spillerne faktisk tjener til livets opphold.

Og, med et par små unntak, holder Møller seg til og med for god for adjektivet «topp»! De siste årene har det nemlig vært umulig å skjerme seg fra «en topp, topp skåring» eller et innøvd hjørnespark av «helt topp klasse». Hver gang en «top, top player» signerer for et engelsk storlag, er det tydeligvis kontraktsfestet at han må proklamere sin stolthet over å bli en del av en «top, top club». Nils Johan Sembs embete som 

 på Viaplay har utelukkende gått ut på å utbre denne lingvistiske folkesykdommen, så framover er det bare å håpe at Møller kan tjene til inspirasjon.

Tenk om noen hadde våget å snakke mer om Haalands lønn enn om fargen på hårstrikkene!

Mellom populisme og fagkunnskap

Selma Stormyren Larsen

Ketil Blom

22. juli markerte et skille i norsk samtids­litteratur, ifølge professor Tonje Vold

I august 2011 kunne svenske lyttere høre en velkjent arendalsdialekt lese et essay på Sveriges Radio. Karl Ove Knausgård snakket om julidagen tidligere den sommeren som skulle endre forfatterens hjemland for alltid.

«Jeg har sett på tv i hele dag», sa Knausgård. «Jeg ser aldri på tv lenger, men i går hendte det noe forferdelig i verden, og det var ikke i Irak eller Tunisia eller Afghanistan det hendte, det var ikke i Bagdad eller Tripoli eller Mogadishu det hendte, det hendte hjemme.»

22. juli brast ideen om at Norge var et trygt land i Europas utkant. Dét endret også samtidslitteraturen, skal vi tro nordiskprofessor Tonje Vold.

– Det er skrevet flere bøker om den norske samtidslitteraturen tidligere, blant annet Ane Farsethås’ «Herfra til virkeligheten» fra 2012. Hennes beskrivelse av samtidslitteraturen handler om at Norge framstilles som den beste av alle verdener, et gyllent bur, og at virkeligheten skjer et annet sted, sier Vold.

Nå er det gått 15 år siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. Hendelsen påvirket hver krik og krok av landet, påpeker Vold.

– Alle var i berøring med 22. juli. Det er en hendelse som også fikk litteraturhistoriske ringvirkninger, og de ville jeg se på, sier hun.

I den nye boka «Verdensverk» har hun gjort nettopp det. Der presenterer hun lesninger av flere romaner og litterære verk som er kommet de siste 15 årene.

Da verden kom til Norge

Emilie Johnson Godal

Det begynte med en Facebook-post 15. juli.

Fra en hengekøye på Hvaler la forfatter Jan Kjærstad ut en urangert liste over det han mener er de ti beste norskspråklige låtene utgitt på denne siden av århundret.

Det er klart han ikke skulle få slippe så billig unna, så vi slo på tråden for å tvinge fram et endelig valg.

– Det er nesten tortur å skulle velge ut én låt, men nå er jo den selskapsleken sånn – så hvorfor ikke. Når jeg personlig skal velge, må det bli Bjørn Eidsvågs «Mysteriet deg», sier Kjærstad.

På Kjærstads liste finner man en rekke ferskere låter enn rogalendingens 2002-hit.

– Jeg har Karpe, Undergrunn, Frida Ånnevik og Moddi på lista mi, men det ville vært litt krampaktig hvis jeg skulle favorisert en av disse. Jeg tilhører en generasjon som har fulgt Bjørn Eidsvåg og setter pris på musikken og tekstene hans, sier forfatteren.

– Når jeg peker på «Mysteriet deg» er det fordi den virkelig har satt seg fast i uhorvelig mange nordmenns hoder. Tenk å skrive en sang som så mange bruker i bryllupet sitt?

For Kjærstad er det er kvalitetstegn at en tekst er gjenkjennelig og til stadighet løftes fram igjen, enten det er snakk om å bli hedret på «Hver gang vi møtes» eller latterliggjort av Henriette Steenstrup, slik «Floden» har blitt.

Vi som skriver bøker, misunner jo dette.

Snedige rim og åpne hjerter

På Bomuldsfabrikens hvite vegg står adressen skrevet med store sorte bokstaver: Kruses gate 11. Aagot Hein Sørensens (1917—2006) hjemby var Arendal – et 1800-tallsmaleri av patrisiereiendommen hun vokste opp på, er inkludert i utstillingen – men hun endte i en standsmessig moderne leilighetsgård på Frogner i hovedstaden. Hjemmet tapetserte hun med bilder.

I Oslo deltok nemlig Lulla, som kvinnen var kjent som, i storbyens kunstliv – både gjennom arbeidet sitt ved Galleri K og gjennom egen samleaktivitet. «Velkommen inn i Lulla Sørensens leilighet», ønsker Bomuldsfabriken, institusjonen som holder til i Arendal, i sommer, 20 år etter at hun døde. Like ved henger et fotografi i svart-hvitt av en elegant kvinne: hovedpersonen som ung.

Kunsthallen har altså gitt utstillingen av kunsten Sørensen eide, leilighetspreg. En stokk, et speil, store gulvtepper og «Mid-Century Modern»-aktige møbler understreker samlingens private karakter: Den hørte til i et hjem.

, har Bomuldsfabriken døpt utstillingen. «Venner har fortalt at ingen kunne overtale henne til å kjøpe et verk; hun samlet utelukkende det som traff henne i hjertet», understreker institusjonen om samlingen, som den omtaler som «høyst personlig». Både interiøret og undertittelen «Å velge med hjerte» er nærliggende å oppfatte som kjønnsbetinget: Kunsten på veggene antyder at Sørensen samlet ikke bare med hjertet, men også med hodet, og ville verkene til en mannlig samler ha blitt presentert i en lignende sammenheng?

I tid spenner mønstringens 67 bidrag fra 1864 til 2026 (verket fra sistnevnte år er en video som viser den frodige utsikten fra hovedpersonens balkong). Sørensen samlet imidlertid i all hovedsak på samtidig kunst. Flesteparten av arbeidene hun kjøpte, ble til mellom 1970 og 2000. I leiligheten hennes befant også grafikk, skulpturer og fotografi seg, men først og fremst er «Con Amore» en maleriutstilling. Et bilde laget av den fortsatt aktive tyske stjernen Albert Oehlen er fellesskapets mest markante unntak: Sett bort fra én er alle de øvrige kunstnerne i mønstringen norske.

 å ha hatt en forkjærlighet for farger og varianter av figurasjon. Særlig i dagens engasjerte, høyrøstede kunstklima virker samlingen hennes stillfaren: Formatene er beherskede, og politiske og samfunnsmessige problemstillinger preger i liten grad kunsten hun valgte. Nærheten til Galleri K-stallen er derimot åpenbar: Nyromantikere derfra som Svein Strand og og Eilif Amundsen dominerer den første salen, og også K-signaturer som malerne Johannes Vinjum og Thore Heramb og skulptøren Kristian Blystad er representert. Flotte malerier signert John David Nielsen og Arvid Pettersen ruver, og Kjell Torriset har flest bidrag med. Verkene er gruppert etter sjanger og motiv.

Eldre innslag av Arnold Haukeland og Jakob Weidemann utfyller bildet. På datidens vis er mennene i overtall, men Mari Slaattelid, Mette Tronvoll og Anne-Karin Furunes – alle med lang fartstid hos Galleri K – er representert. De fleste navnene i samlingen er forblitt kjente, men også en og annen glemt signatur er representert.

, har Sørensens kunst vært del av Bomuldsfabrikens samling. Hun er i det hele tatt en viktig skikkelse i distriktsinstitusjonens historie: Foruten kunstsamlingen fikk Bomuldsfabriken et høyt pengebeløp av henne. Lignende gaver til kunsthallen stod nok en nå avdød kvinne fra Arendal, Dagny «Nyba» Ottersland, bak. Et portrett av henne henger i industribygningens inngangsparti. Minneutstillingen over en tredje sentral figur i Bomuldsfabriken-fortellingen, den lokale maleren Leonard Rickhard, befinner seg passende nok vegg i vegg med Sørensen-mønstringen, hvor han dessuten er med.

«Con amore» er særlig betimelig fordi den tematiserer et fenomen som er lite synlig her til lands: den kvinnelige kunstsamleren. Både internasjonalt og i Norge finnes eksempler: Amerikanske Peggy Guggenheim og tyske Helene Kröller-Müller har fått hvert sitt museum oppkalt etter seg, henholdsvis i Venezia og nær nederlandske Otterlo. Det samme har norske Sonja Henie i Bærum. Fredriksen-søstrene og deres omstridte avtale med Nasjonalmuseet utgjør en helt egen historie om norske kvinner som samler. Fortsatt er privatsamleren likevel først og fremst en mannlig figur.

Sørensen later til å ha hatt en forkjærlighet for farger og varianter av figurasjon

Hennes samling

Emilie Jonsson Godal

Hannah Bull Thorvik

USA signaliserer at utenlandske korrespondenter er uønsket, ifølge NRKs Tove Bjørgaas

– Det har skjedd mange urovekkende ting siden Trumps andre presidentperiode begynte i 2025, sier Tove Bjørgaas, mangeårig USA-korrespondent for NRK.

Bare den siste uka er det blitt kjent at Trump-administrasjonen har tatt ut stevninger mot tre journalister i The New York Times etter avisas avsløringer om sikkerhetsmangler ved det Qatar-donerte Air Force One-flyet som er tiltenkt presidenten. Videre har forsvarsminister Pete Hegseth opprettet en ny lekkasjegruppe for å etterforske lekkasjer til pressen og straffeforfølge kilder som står bak.

Nå strammes det også inn på reglene for journalistvisum for utenlandske pressefolk.

Endringene innebærer at utenlandske journalister kun får visum for 240 dager om gangen. Ved søknad om dette må de bevise at de planlegger å dra etter utløpsdatoen. Dette vil ifølge Bjørgaas kunne få store konsekvenser:

– Dette vil være en radikal endring som vil gjøre det mye vanskeligere for journalister å rapportere fra bakken.

Tidligere har visum for korrespondenter vart i tre år, og det har vært enkelt å få fornyelse.

– Dette vil både ramme kvaliteten på dekningen og de økonomiske forutsetningene for mediehus utenfor USA til å dekke derfra. Det er veldig viktig for korrespondenter å ha mulighet til å være i et land over lengre tid.

Bjørgaas tror at dersom utenlandske journalister må fornye visumet etter mindre ett år kan det bli uforutsigbart og kostbart for mediehus å ha korrespondenter der.

– Man føler man er fienden

Ketil Blom Haugstulen

Vi må ha et sted, vi òg, liksom. Vi er en del av samfunnet, dessverre.

Isabell Helen Jensen (37) legger armen rundt venninna Linda Miljkovic (54). Sola steker, men presenningen på Akersshusstranda skaper sårt tiltrengt skygge for de to rusbrukerne når gradestokken tipper 30 varmegrader.

Begge har vært en del av Oslos rusmiljø siden de var tenåringer.

– Alt stenger liksom. Og de fleste som er klare i huet vil liksom ikke sitte rundt og vise at man er narkoman.

Helt siden 1960-tallet har det åpne rusmiljøet vært en del av Oslos gatebilde.

Blir et oppholdssted stengt, vokser det fram et annet sted i byen. For vekk betyr videre. Fra Nisseberget i Slottsparken til Egertorget, Plata, Skippergata og Gunerius. For å nevne et fåtall.

Med tida har stadig nye rusmidler entret scenen, samtidig som det politiske klimaet i økende grad har rettet seg inn mot forebygging heller enn straff.

«Junkieser», «narkiser» og «knarkere» har blitt til «rusavhengige» og «rusbrukere». Byens utstøtte har fått mange navn, men aldri et sted hvor de bare kan være.

Det ønsker kunstner Geir Backe Altern å gjøre noe med.

Det blir jo som deres egen historie, at de bare blir ­kastet videre til et nytt sted.

Drømmen om et sted å være

– For meg er Wikipedia et folkeakademi, sier Morten Olsen Haugen.

Han har skrevet artikler på Wikipedia i 21 år. Det er nesten like lenge som nettleksikonet har vært åpent. I forbindelse med Wikipedias 25-årsjubileum skriver Klassekampen om nettstedets betydning for hvordan kunnskap forvaltes og sirkulerer på internett. Det skjer i en tid hvor KI-skrevne tekster med usikre avsendere, spiser opp stadig mer av innholdet på internett.

Så hva er drivkrafta til de ivrige artikkelforfatterne som holder styr på Wikipedias om lag 850.000 artikler på norsk?

– Wikipedia er en plattform hvor jeg har kunnet fordype meg om stadig nye emner. Det er ønsket om å bidra til å gjøre internett til et bedre sted, forklarer Haugen.

Han jobber til vanlig i kulturavdelingen til Trøndelag fylkeskommune, men er også en såkalt wikipedianer. Det er betegnelsen på dem som bruker noen få eller mange timer av livet sitt til å redigere verdens største frivillige leksikon.

– Det er ingen som liker å innrømme det, men for mange er et element av drivkrafta at man får lov til å lage definisjonen. Det er en blanding av definisjonsmakt og dugnad, sier Haugen.

Om noen er uenig i en av hans artikler, står andre fri til å redigere og kommentere.

Skal vi tro Haugen, er det også det som holder hjula i gang.

Wikipedia er et bevis på at verden styres av de som sitter til møtet er slutt.

Nettets gode tjenere

Som ung filminteressert sperret jeg naturligvis opp øynene da kunst- og håndverkslæreren bedyret at han skulle vise oss elever «verdens vakreste film» på slutten av skoleåret. Jeg lurte lenge på hvilken film dette kunne være. Kunne det være noe klassisk som Kubrick, noe moderne, «Le Chien Andalou» av Dalí eller noe av det eldste i filmhistorien?

Da jeg gikk inn i klasserommet den sommerdagen, var det til tonene av Abba. Da hadde læreren nettopp åpnet DVD-emballasjen med et «BANG» og skjøvet filmen inn i spilleren. Nå fylte det greske øylandskapet lerretet. «Se på det asurblå havet! Se på den greske sola! Åååh! Der var jeg på ferie i fjor …», sa han, som om han var i ferd med å skrive et bidrag til Morgenbladets sommerserie om skjønnhet.

Det er kanskje nettopp fordi den er så himla vakker at denne bryllupsfilmen – som føles som å overvære A-kjendiser synge karaoke i fylla på en gresk øy – fortsatt sitter i den kollektive bevisstheten nesten tjue år senere. I bryllupsverdenen lever den videre som et estetisk ideal, om ikke en hel livsstil, og har gitt ekstra vind i seilene til bryllupsturisme – det som gjerne omtales som «Mamma Mia-effekten».

 forbeholdt kjendiser og de aller rikeste. Nå viser statistikk fra Statistisk sentralbyrå at stadig flere norske par velger nettopp denne løsningen. Blir man sittende og bla gjennom bryllupsreportasjer i VGs Minmote, kan man få inntrykk av at den nye normalen – også for nordmenn med «vanlige jobber» – er et europeisk herregårdsbryllup med stall, smijernsport og en allé som ser ut som den er bygget for et kongelig inntog.

I dette universet vokser regningen i takt med gjestelisten. Å fly ned russebuss, svigers, fotograf, prest, fotballag og babyshower-jentene til en bortgjemt destinasjon er ikke gratis. Det begynner å ligne mindre på en gudgitt feiring og mer på en internasjonal etterretningsoperasjon. Og dermed kan vi gå over til spørsmålet som absolutt alle lurer på:Hvem skal betale for alle de greiene her? Må brudeparet leve på havregrøt i hvetebrødsdagene?

Tidligere i sommer skrev VG om en influenser som mente det var urimelig at gjester skulle dekke store deler av kostnadene knyttet til andres bryllup, særlig de påkostede utenlandsbryllupene. Men utgiftene er allerede høye nok for brudeparet, skal vi tro NRK, som på forsommeren skrev om fenomenet «Bridal era» – en ny måte å forstå bryllupet på, ikke som én dags affære, men som en hel livsfase. I denne fasen formerer hvite antrekk seg lynraskt i garderoben over måneder og ja, til og med år, og bruderollen har blitt en heltidsjobb.

, et ord jeg selv lærte for omtrent ett minutt siden. Det beskriver en brud som er krevende – en tikkende bombe i slør og tyll, som venter på å gå av på den store dagen der «hun skal være vakrest av alle». På Reddit beskrives en bridezilla som en tyrann som bruker «brudepiker som emosjonelle boksebager», mens hun sørger for at «dagen blir helt perfekt».

at ekteskapet betyr mindre enn før, mens selve bryllupet bare blir viktigere. I et land som Norge, der samboerskap er blant de mest utbredte og sosialt aksepterte samlivsformene i verden, er ekteskapet ikke lenger en nødvendig ramme for å leve sammen eller stifte familie. Da blir bryllupet først og fremst en sosial markering – en dyr fest som, ifølge NRK-artikkelen, kan bli virkelighet dersom man bare «maser på samboeren».

Å «mase på samboer» gjør også unge Sophie i «Mamma Mia», der utkårede Sky tviler på om de egentlig trenger å gifte seg i ung alder. Men Sophies bryllupsdrøm handler om mer enn ekteskapet: Etter å ha funnet morens gamle dagbok oppdager hun at Donna hadde tre sommerromanser, og inviterer alle tre mennene til bryllupet i håp om at hennes biologiske far skal føre henne opp kirkegulvet.

Er bryllupssommeren jentenes svar på VM?

Hva er det med Odyssevs som binder ham til alle tider?

Han er helten som lurer en kyklop, trosser guders vrede og finner veien hjem etter tjue år på havet. Men Odyssevs er også en mann som lyver, dreper og lar sin stolthet over egen kløkt føre ham ut i vanskelige situasjoner.

I snart 3000 år har Odyssevs vært en av litteraturens mest fascinerende skikkelser. Fredag kveld får Christopher Nolans filmatiske tolkning av Homers epos premiere – en av sommerens store kulturbegivenheter.

Vi har snakket med eksperter på antikk kultur for å finne ut hvem den rådsnare Odyssevs egentlig er, hvorfor historien fortsatt fenger, og hvordan de tror Nolan vil forvalte en av verdenslitteraturens eldste fortellinger.

NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad har skrevet mastergraden sin om Homers andre store epos, «Iliaden». «Odysseen» åpner der denne fortellingen slutter – etter Trojas fall – og handler om den lange veien hjem fra krigen.

Hun har også skrevet bøker for å formidle de greske mytene til barn og unge. Det er fortellinger som står hennes hjerte svært nær, sier hun.

– Noe av det som er så fascinerende med «Odysseen», er at eposet fungerer på utrolig mange forskjellige nivåer. På et umiddelbart nivå er det en eventyrlig historie som kan fortelles til barn. Den er rett og slett kjempespennende. Odyssevs kommer til en øy, møter merkelige skikkelser, hekser og kykloper, han binder seg til masta for å høre sangen til sirenene.

Samtidig er det en historie full av menneskelige dilemmaer, forteller hun.

– Det er nettopp derfor kunstnere over hele verden stadig har vendt tilbake til den og hentet ut nye betydninger.

Vi lever også i en verden der selvframstilling og historiefortelling betyr mye.

Heltenes helt

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

Mens Klassekampen kårer de beste norske låtene fra det 21. århundret – både gjennom en fagjury og intervjuer der artister og kulturpersonligheter løfter fram sine favoritter – har avisa også stilt et annet spørsmål: Har de siste 25 årene satt spor i måten norske låter skrives på?

Dersom man ønsker å undersøke språklige og kulturelle endringer, er hiphop et naturlig utgangspunkt. Få musikksjangre legger like stor vekt på teksten som rap. Derfor har vi spurt musikkviterne Kjell Andreas Oddekalv og Even Igland Diesen – Norges to eneste rapforskere – om svar.

– Når jeg møter Kjell Andreas, pleier jeg å si at det er møte i norsk rapforskning, sier Even Igland Diesen, førsteamanuensis ved NTNU, som analyserte norsk raplyrikk i sin doktorgradsavhandling.

Ifølge Diesen har norsk rap gjennomgått en tydelig utvikling siden sjangerens norske gjennombrudd på 1990-tallet.

– Det har vært en dreining mot det selvrefleksive og selvutleverende. Rappen har beveget seg fra en kollektiv til en mer individuell posisjon, sier han.

Den tidlige norske rappen var tett knyttet til det
amerikanske uttrykket og opptatt av en subkulturell identitet.

– Det handlet om hvem man kunne rappe om, hvem man kunne rappe for, og om å plassere seg innenfor hiphopkulturen.

Diesen forklarer at dette hang sammen med idealer om autentisitet og «realness», der rap skulle bygge på levd erfaring. Utover 2000-tallet skjedde imidlertid et skifte.

Det har alltid eksistert en frykt for at kulturen skal selge seg ut.

Fra Bronx til bygda

KI-genererte Tilly Norwood skal kjempe om filmroller

Forrige uke ble det kjent at Tilly Norwood har fått sin første filmrolle. Rolla er riktignok gitt henne av det samme selskapet som har skapt henne, nemlig Particle 6 – et nederlandsk KI-produksjonsselskap.

Siden har debatten rast i Hollywood og på internett om hva en skuespiller egentlig er. Per Emil Grimstad, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, er tydelig på at «hun» – også pronomenet er oppe til diskusjon – aldri hadde fått medlemskap hos dem.

– Jeg mener man ikke kan regnes som skuespiller hvis man ikke er et menneske. Det er i hvert fall helt klart at Tilly Norwood ikke kvalifiserer til medlemskap hos oss, sier Grimstad.

Grimstad vet ikke om KI-genererte «skuespillere» faktisk vil utgjøre en reell trussel mot bransjen.

– Når man ser den første genererte filmen, er det selvfølgelig med stor fascinasjon for å se hva man kan få til med dagens teknologi. Spørsmålet videre er om dette er noe man har lyst til å se mer av, og det gjenstår det å finne ut av.

– Er dette noe medlemmene deres er bekymret for?

– Teknologien vil påvirke hele samfunnet og de fleste yrker, også skuespilleryrket, og det er helt naturlig med skepsis og bekymring for hva det har å si for eget yrke og egne arbeidsmuligheter i framtida, svarer forbundslederen.

I likhet med den potensielle KI-trusselen mot andre kunst- og kulturuttrykk, har Grimstad en trøstende overbevisning.

Heldigvis er mennesker fortsatt irriterende gode.

KI-skapt skuespiller genererer debatt

– Det å ikke tråkke opp i sporene til andre, men lage sin egen verden av tekst og musikk på den måten er utrolig imponerende og har gitt et helt fantastisk album.

Det sier poet og forfatter Gro Dahle om Kaizers Orchestras debutalbum, «Ompa til du dør», som ble utgitt i 2001. Det var lite tvil involvert da hun skulle nominere sin kandidat til ny norsk sangbok: det måtte bli tittelsporet fra denne plata.

– Den er veldig skranglete og annerledes, og teksten er kjempegod!

– Bare ordet «ompa» er det noe herlig rart med. Det gjør meg glad!

I perioden da Kaizers Orchestra slo gjennom, satt Dahle i juryen til både Spellemanns- og Edvard-prisen.

– Jeg hørte gjennom over 700 sanger, men satt bare igjen med en håndfull. Det var vanskelig å finne gode nok tekster, og uten det faller sangene gjennom selv om melodien er fin. Kaizers klarer begge deler, og er helt egenartede. Det er trekkspill, pønk, rock, visete … En helt egen sjanger!

– De har spennende historier, fine, poetiske og treffende beskrivelser, interessante vinklinger og et kraftfullt trykk.

Blir det glatt, melder jeg meg ut med en gang.

– Sangen får hele bilen til å riste

VM-merchen: – Havner på en skraphaug i Afrika

Fotballdrakter, skjerf, bøttehatter, solbriller, joggedresser, ponchoer, vikinghjelmer … Kun fantasien har satt grenser for hvilke bruksobjekter som kunne ikles det norske flaggets farger i fotballfestens ånd denne sommeren.

Suget etter norske supportereffekter har skapt nye rekorder og mange overskrifter. Tidligere i juli meldte Norsk Fotballforbund at de hadde sendt ut 250.000 landslagsdrakter ut til kjedene. Det er fem ganger så mange som den forrige rekorden.

Men tallet var ikke nok til å mette de norske supporterne, som ble stående timevis i kø gjennom natta i håp om å sikre seg en bit av de ferske, men veldig snart utsolgte leveransene fra landets sportsbutikker. På salgsplattformer som Finn.no har fotballdraktene blitt solgt til mange ganger egen utsalgspris.

Når den norske fotballfesten for denne gang er over – hva skjer da med alt det røde, hvite og blå?

– Alt av «Norway-shop» og Temu-drakter blir jo bare pælma og havner på en skraphaug i Afrika.

Det sier Anders Kemp, som er ansvarlig for Dagens Næringslivs motespalte «Stilkoden». Da Klassekampen slår på tråden, er han på ferie på Hvaler, hvor han går rundt i den hvite bortedrakta for Norge fra 2016. Han vil ikke gjøre seg selv til politi for noen Norge-estetikk, men mener denne drakta, fra «Joshua Kings gullalder», aldri kommer til å oppleve noe nytrykk.

– Det er en grunn til at mange går med 1998-reproduksjoner i år. Den klassiske looken for årets 32-åring var denne drakta. Den har krage og er fra Umbro, en 

90-tallsestetikk og er veldig kul. Men det jeg likte med årets drakt var at den ikke hadde noe «retrorunking», altså overflødig nostalgi.

, altså det engelske ordet for sportsklær til hverdagsbruk, har en nostalgisk vri. Det at den norske drakta ikke har det – «den er så enkel at den er borderline harry» – gjør at den kommer til å stå igjen.

Alt mulig Norway-­shop og Te­mu-­drakter blir jo bare ­pælma.

Norge i pynt, print og polyester

NTB_Z056JRE5miA (1).jpg

Kunstfeltet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

Da årets utgave av Veneziabiennalen tidligere i år ønsket Russland velkommen tilbake i manesjen etter flere års fravær, vakte det reaksjoner både blant deltakende kunstnere og ledende EU-politikere.

Utenfor den russiske paviljongen i Giardini-hagen i Venezia demonstrerte blant annet medlemmer av det regimekritiske russiske kunstnerkollektivet Pussy Riot.

Misnøyen bunner i at Russland inviteres tilbake i varmen i Venezia selv om krigshandlingene mot Ukraina pågår for fullt.

Nå melder EU at de vil trekke to millioner euro fra støtta som allerede er øremerket kunstfestivalen de neste to årene.

EU-kommisjonen begrunner kuttet med at russisk deltakelse ikke er i tråd med gjeldende EU-sanksjoner og retningslinjene for Ukraina-krigen.

Lørdag skrev Henna Virkkunen i Europakommisjonen på X at kommisjonen offisielt har kommet med en anbefaling om å kutte i støtta.

Kuttet på to millioner vil utgjøre 38,7 prosent av den totale støtta Veneziabiennalen skal motta mellom 2025 og 2028, noe som vil si at de mister i underkant av 700 000 euro per år.

Kurator ved Nasjonalmuseet Geir Haraldseth stiller seg bak EUs beslutning.

EU varsler kutt i støtta til Veneziabiennalen

Før lørdagens kvartfinale mellom Norge og England spådde rettighetshaver TV2 at de ville slå den gjeldende norske seerrekorden fra 1994. Under fotball VM i 1994 satt nærmere 2,14 millioner nordmenn foran TV-en for å følge kampen mellom Norge og Mexico – på NRK.

Bilder fra årets folkefest, massiv mediedekning og helt nye ritualer med umiddelbar utbredelse støtter oppunder TV2s spådom. Likevel: Rekorden fra VM i 1994 lar seg ikke dytte av tronen.

Kampen natt til søndag ble sett av 1.632.000 millioner nordmenn. Totalt var nesten 2 millioner seere innom sendingen, ifølge TV2

Men selv om seerrekorden uteble, erårets fotball-VM en revansje for TV-mediet, ifølge eksperter.

Tall Klassekampen har fått fra TV2 viser at ni av ti plasser på deres toppliste gjennom tidene er forbeholdt sportssendinger. De to øverste plassene går til Norge mot Elfenbenskysten og Norge mot England fra årets VM.

«Dette ble en kveld for evigheten, og for historiebøkene», sa TV2s sportsredaktør etter at rekorden mot Elfenbenskysten var et faktum.

Hos NRK klatret imidlertid ingen av VM-sendingene inn på topp 10-lista over kanalens mest sette enkeltprogrammer. Men Philip Lyhne, medieforsker i NRK, henger ikke med hodet av den grunn.

– Vi er svært fornøyd med årets seertall, sier han til Klassekampen.

VM har vært et etterlengtet hvileskjær i et tungt medieår.

Seerrekorden fra 1994 lot seg ikke slå

Karin Haugen

Hetebølger håndterer man aller best ved å gå over terskelen til Glyptoteket, som ligger sentralt i København, bare et steinkast unna Tivoli og hovedbanegården. Effekten er umiddelbar. Du trer inn i vinterhagen – det store, åpne rommet i sentrum av museet – og verden faller til ro: Det høye taket, som leder opp til en kuppel. Enorme planter. Sidefløyene, som leder inn til saler på saler med skulpturer.

Aktuelt

Flere medier jakter på varmerekorder i sommer. Eivind Trædal ønsker flere saker om alvoret bak sommervarmen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt mediefellesskap er ufattelig regressiv.

Henie Onstad Kunstsenter er kommet på utstilling hos konkurrenten Nasjonalmuseet.

Mellom populisme og fagkunnskap

22. juli markerte et skille i norsk samtidslitteratur, ifølge professor Tonje Vold

For Jan Kjærstad er «Mysteriet deg» av Bjørn Eidsvåg århundrets beste sang.

Utstillingen av Lulla Sørensens eiendeler i Arendal løfter frem en underbelyst skikkelse i kulturlivet: den kvinnelige kunstsamleren.

– Man føler man er fienden

Kunstner Geir Backe Altern jobber for å lage et verdig værested for rusavhengige i Oslo. Men finnes det nok hjerterom til å huse byens utstøtte?

Hvem er det som skriver artiklene på Wikipedia? Det er mye dugnad, men også litt definisjonsmakt, ifølge wikipedianer Morten Olsen Haugen.

«Mamma Mia!» er en estetisk oppskrift.

Heltenes helt

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

KI-genererte Tilly Norwood skal kjempe om filmroller

For Gro Dahle er «Ompa til du dør» århundrets beste norske sang.

Norge i pynt, print og polyester

Kunstfeltet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

TV2 slo flere seerrekorder under fotball-VM. Men den store rekorden uteble hos både dem og NRK. Har live-TV likevel fått sin revansje?

Når dyrene gjør sitt inntog i kunsten, slipper vi ikke unna oss selv.

Raser over KI-skraping

Brynjulf Jung Tjønn har allerede begynt på høstlista.

Karpes språklige kompromissløshet er en styrke, mener forfatter Guro Sibeko

Samlingsutstilinger kan studeres på mange vis. I sommer åpner Kunstsilo for gleden ved å gå på jakt etter kunstnersignaturer få har hørt om.

– KI-søk slår beina under modellen vår

Flere medier jakter på varme­re­korder i sommer. Eivind Trædal ønsker flere saker om alvoret bak sommer­varmen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt medie­fel­lesskap er ufattelig regressiv.

Henie Onstad Kunst­sen­ter er kommet på utstilling hos konkur­renten Nasjo­nal­mu­seet.

Mellom populisme og fag­kunn­skap

22. juli markerte et skille i norsk samtids­litteratur, ifølge professor Tonje Vold

For Jan Kjærstad er «Mysteriet deg» av Bjørn Eidsvåg århundrets beste sang.

Utstil­lingen av Lulla Sørensens eiendeler i Arendal løfter frem en under­belyst skikkelse i kultur­livet: den kvinnelige kunst­sam­leren.

– Man føler man er fienden

Kunstner Geir Backe Altern jobber for å lage et verdig værested for rusav­hen­gige i Oslo. Men finnes det nok hjerterom til å huse byens utstøtte?

Hvem er det som skriver artiklene på Wikipedia? Det er mye dugnad, men også litt defi­ni­sjons­makt, ifølge wikipe­dianer Morten Olsen Haugen.

«Mamma Mia!» er en estetisk oppskrift.

Heltenes helt

Alt ble mulig på rapfronten på 2000-tallet

KI-genererte Tilly Norwood skal kjempe om filmroller

For Gro Dahle er «Ompa til du dør» århundrets beste norske sang.

Norge i pynt, print og polyester

Kunst­fel­tet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

TV2 slo flere seer­re­korder under fotball-VM. Men den store rekorden uteble hos både dem og NRK. Har live-TV likevel fått sin revansje?

Når dyrene gjør sitt inntog i kunsten, slipper vi ikke unna oss selv.

Raser over KI-skraping

Brynjulf Jung Tjønn har allerede begynt på høstlista.

Karpes språklige kompro­miss­løshet er en styrke, mener forfatter Guro Sibeko

Samlings­ut­sti­linger kan studeres på mange vis. I sommer åpner Kunstsilo for gleden ved å gå på jakt etter kunst­ner­sig­na­turer få har hørt om.

– KI-søk slår beina under modellen vår

Flere medier jakter på varmerekorder i sommer. Eivind Trædal ønsker flere saker om alvoret bak sommervarmen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt mediefellesskap er ufattelig regressiv.

Henie Onstad Kunstsenter er kommet på utstilling hos konkurrenten Nasjonalmuseet.

Mellom populisme og fagkunnskap

22. juli markerte et skille i norsk samtidslitteratur, ifølge professor Tonje Vold

Utstillingen av Lulla Sørensens eiendeler i Arendal løfter frem en underbelyst skikkelse i kulturlivet: den kvinnelige kunstsamleren.

Kunstner Geir Backe Altern jobber for å lage et verdig værested for rusavhengige i Oslo. Men finnes det nok hjerterom til å huse byens utstøtte?

Hvem er det som skriver artiklene på Wikipedia? Det er mye dugnad, men også litt definisjonsmakt, ifølge wikipedianer Morten Olsen Haugen.

Kunstfeltet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

TV2 slo flere seerrekorder under fotball-VM. Men den store rekorden uteble hos både dem og NRK. Har live-TV likevel fått sin revansje?

Karpes språklige kompromissløshet er en styrke, mener forfatter Guro Sibeko

Samlingsutstilinger kan studeres på mange vis. I sommer åpner Kunstsilo for gleden ved å gå på jakt etter kunstnersignaturer få har hørt om.