Mylena Kifle

#fff

#000

Slaget er overhodet ikke tapt, sa Erik Rudeng onsdag. Selv om ingen partier på Stortinget støttet Høyres forslag om å utrede et tilbygg til Nationaltheatret, mener han alternativet fortsatt er liv laga.

Dét er Julie Rongved Amundsen, redaktør for Scenekunst.no og teaterkritiker i Klassekampen, uenig i.

– Når ikke engang Frp er med på en videre utredning, så håper jeg de skjønner at de virkelig har tapt.

Hun tviler riktignok på om Rudeng og hans allierte vil innse nederlaget med det første:

– De har tapt slag på slag i denne saken, men fortsetter med uforminsket styrke. Dette er mennesker med pågangsmot og mye tid. Jeg vet ikke om de kan tape noe mer enn at kulturministeren gang på gang sier at regjeringen ikke vil gå for det, sier Amundsen.

Hun måtte selv se seg nødt til å legge vekk sin egen kongstanke om teaterets framtid. Amundsen ønsket seg lenge, i likhet med mange andre i Teater-Norge, et underjordisk teater på Tullinløkka.

– Jeg skjønner at det ikke blir noe av, og da mener jeg det er viktig at man ser framover og ser på hvilke muligheter man faktisk har. Vi står overfor en kjempemulighet for norsk teater til å skape noe stort, sier hun.

Regjeringen har sagt at de vil gå for det de kaller «minimumsalternativet», som innebærer en oppussing av hovedbygget i sentrum og at nye biscener opprettes andre steder i byen.

Det er viktig at man ser framover og ser på hvilke muligheter man faktisk har.

Ber Horn-gruppa innse nederlaget

Dag Eivind Undheim Larsen

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper 

Det produseres stadig færre helt nye sakprosabøker for det norske allmennmarkedet.

Tall fra Den norske Forleggerforening viser at det i 2024 ble laget 280 færre unike boktitler enn i 2015. Det tilsvarer et fall på 37 prosent.

I samme periode har også inntektene til norske forlag fra salg av sakprosa falt med 22 prosent.

Dette er et uttrykk for at de store norske forlagene har bygget ned sine sakprosaredaksjoner, mener litteratursosiolog Trond Andreassen.

– Det er klart at når et stort lokomotiv som Aschehoug bygger ned sakprosaredaksjonen, vil produksjonsantallet synke.

For to år siden kom nyheten om at Aschehoug kuttet to av i alt fem stillinger i sakprosaredaksjonen. Forlaget Vigmostad & Bjørke har også nedbemannet sakprosaredaksjonen med to stillinger.

Apropos Vigmostad & Bjørke: Forlaget er med i statistikken over årene 2015 og 2016, men etter dette har ikke forlaget innrapportert tall til Forleggerforeningen. Det kan ha påvirket den fallende trenden i noen grad.

Samtidig lå antallet sakprosautgivelser på godt over 700 titler også i 2004, 2005 og 2012.

Dette er et sterkt argument for å få utvidet innkjøps­ordningen for sakprosa.

Sakprosa-forleggeri i fritt fall

Endre Ugelstad Aas

Retten i Istanbul hadde knapt rukket å sette seg innen beslutningen falt – den svenske journalisten Joakim Medin må vente ytterligere fire måneder før han får prøvet saken sin i en tyrkisk domstol. Ny dato er 7. mai, skriver SVT.

Rettssaken mot Medin skulle egentlig innledes i september 2025, men ble utsatt også den gangen. Medin befinner seg i Stockholm og mottok beskjeden med blandede følelser.

«Siden det svenske justisdepartementet ennå ikke har svart på Tyrkias søknad om at en svensk domstol skal gjennomføre forhøret, så ble mine advokater tvunget til å be om en framskyndelse», sier han til det svenske Fagbladet Journalisten.

«Vi har kjøpt oss mer tid, men samtidig vil jeg få avklart denne saken. Det ville jeg allerede i september», sier Medin.

Det var i slutten av mars 2025 at den anerkjente svenske utenriksreporteren ble pågrepet på flyplassen i Istanbul. Da hadde han vært på oppdrag i Tyrkia for den svenske avisa Dagens ETC.

Medin, som har dekket kurdiske spørsmål i mange år, ble anklaget av tyrkiske myndigheter for å ha koplinger til Kurdistans arbeiderparti (PKK), som av Tyrkia er stemplet som en terrororganisasjon. Etter pågripelsen satt han 51 dager i et tyrkisk høyrisikofengsel før han fikk reise hjem til Sverige.

Siden har det vært stille rundt Medins sak. Selv er han kritisk til den svenske regjeringen for at de ikke har svart på Tyrkias forespørsel etter at han kom hjem.

«Jeg er fortsatt en journalist som er blitt terroranklaget av en autoritær stat. Denne historien er ikke over bare fordi jeg er kommet hjem. Derfor hadde jeg håpet på et vedvarende engasjement», sier Medin til SVT.

Denne historien er ikke over bare fordi jeg er kommet hjem.

Rettssaken mot Joakim Medin utsettes – igjen

Guri Kulås

ikkje at korkje NRK, BBC eller CNN vil senda si siste nyhendesending i 2026. Faste nyhende vil framleis stå på programmet i privat og offentleg finansiert tv, men strukturendringar i medieøkonomien gjer sendingane til mindre viktige informasjonskanalar for stadig fleire borgarar. Erfaringar frå 2025 tyder dessutan på at «dagsrevyformatet» kan bli mindre journalistisk relevant og påliteleg som formidlar av fakta og som vaktbikkje for styresmakter og næringsinteresser. Det handlar ikkje berre om at redaksjonar prioriterer 

 og eigenreklame for å konkurrera i merksemdsøkonomien, men om politisk undergraving av redaktørinstituttet og pressefridomen.

Det er ei dramatisk endring i vestlege land der tv-nyhende har vore ein del av demokratisk infrastruktur sidan 1950-talet. Igjen er det sjølvtekta til den hårsåre mafiabossen i Det kvite hus som får ringverknader utover landegrensene gjennom milliardsøksmål og reguleringssanksjonar. Donald Trump vil som kjent møta BBC i rettssalen i år for å utfordra den britiske allmennkringkastaren si dekking av kongresstorminga i USA for fem år sidan. Det skjer etter at Trump har fått fjerna all offentleg støtte til BBCs amerikanske «motstykke» PBS (tv).

 (CPB) valde å oppløysa seg sjølv framfor å stilla seg lagleg til for nye åtak frå Trump-administrasjonen. Det uavhengige organet vart oppretta og finansiert av Kongressen for å støtta ikkje-kommersielt lokalfjernsyn og produksjon av barneprogram som PBS’ «Sesame Street». Men i tråd med Donald Trumps ønske vedtok den republikanskstyrte Kongressen i fjor å kutta støtta. Det trugar no 58-års gratis formidling av «pålitelege nyhende, undervisingsprogram og lokal historieforteljing» til amerikanarar «uavhengig av geografisk bustad og inntekt».

det ved inngangen til 2026 eit tynt skilje mellom sjølvforsvar, sjølvsensur og sjølvdestruksjon i alle institusjonar som held oppe journalistikken. Presset frå presidenten og hans Maga-tilhengjarar styrkar og gjev retning til skifta i den digitaliserte medieøkonomien, som no omsider også råkar amerikansk tv for fullt.

Mest sårbare er selskap som har vorte truga med politisk regulering (som Disneys ABC etter Jimmy Kimmel-affæren) eller gjeve etter for private søksmål frå presidenten (som Paramounts CBS etter 60 Minutes’ Kamala Harris-intervju). Fleire av desse er i tillegg under oppkjøpspress frå Trump-allierte teknologioligarkar, ikkje minst Ellison-familien, som eig Paramount. Under David Ellison vil ikkje selskapet nøya seg med CBS, men kjempar (enno) om å kjøpa Warner Bros Discovery framfor nasen på Netflix. Om Paramount skulle få tilslaget (med eit bod mogleggjort av saudiarabiske pengar), vil dei òg få CNN i porteføljen. Ifølgje Alan Rushbridgers Prospect Magazine har berre 

for eigarskifte alt svekt utanriksjournalistikken til CNN, som var leiande på midtaustendekking i USA.

av CBS Evening News illustrerer kva redaktørar fryktar. Nyhendeprogrammet var ein gong leia av heile nasjonens tv-anker Walter Cronkite. No blir sendinga styrt av Ellisons handplukka «anti-woke»-redaktør Bari Weiss. Konsekvensane for journalistikken gjev Variety ein illevarslande rapport om i si melding av debutsendinga til Weiss’ Evening News 4. januar, dagen for «arrestasjonen» av Nicolás Maduro. Hendinga vart dekt av eit ukritisk intervju med Pete Hegseth, og ankermannen hevda for eiga rekning at militæraksjonen ville hindra «russisk-kinesisk-iransk påverknad i Venezuela».

Då CPB la oppløyste seg sjølv, tilfeldigvis dagen etter dette dramaet, skreiv dei at dei frykta å bli «sårbare for framtidig politisk manipulasjon». Trugsmålet gjeld all journalistikk på tvers av eigarskap og må møtast med anna enn sjølvutsletting.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

– Hvorfor lar statsråden en slik unik mulighet fare, uten engang å utrede den ordentlig?

I den muntlige spørretimen på Stortinget onsdag formiddag møttes Haagen Poppe (H) i kulturkomiteen og kulturminister Lubna Jaffery (Ap).

Temaet for Høyres spørsmål var den kommende oppussingen av Nationaltheatret i Oslo.

På talerstolen sa Poppe at Høyre «mener det er tragisk» at alternativet om en utvidelse av Nationaltheatret i klassisk stil «ikke får samme grundige vurdering som Statsbyggs forslag».

Slik Klassekampen også skrev onsdag, har Høyre i Stortinget forsøkt å presse regjeringen til å utrede dette alternativet, lansert av en privat arbeidsgruppe med ­kulturprofiler og LPO Arkitekter.

Partiet ble imidlertid stående igjen aleine da de forsøkte å få gjennom en slik instruksjon i budsjettet for 2026. I gårsdagens avis nektet likevel Poppe for at slaget var tapt.

Men i Stortingets spørretime møtte han en avvisende kulturminister. Hun viste til at en ekstern rapport fra i fjor også vurderte tilbygg-forslaget.

– Kvalitetssikringsrapporten pekte på stor usikkerhet og risiko knyttet til kostnader ved forslaget. Det er også pekt på mangler i kvalitet og funksjonalitet, svarte Jaffery.

Dette er en historisk mulighet kulturministeren lar glippe.

– Vi har tatt en beslutning

Tayiba Haji Hassan

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Dagbladet har vært på jakt etter en ny sjefredaktør siden Frode Hansen gikk på dagen i september. Mye tyder på at veien videre for avisa kan bli krevende.

Dagbladet har levert rekordsvake tall de siste årene. Ifølge 

 mistet avisa nærmere 400.000 daglig lesere på mobil i perioden 2022 til 2025.

Med et tungt fokus på klikk og sensasjon har de møtt kritikk fra flere hold.

Seinest denne uka innrømmet styreleder i Aller-konsernet Christopher Aller overfor Medier24 at avisa har fått «et renommé […] som vi ikke ønsker».

«Mange synes avisa er blitt for tabloid og at den kanskje har for mye stoff om sex», sa Aller, med henvisning til spørreundersøkelser Dagbladet har gjennomført blant leserne.

Styrelederen avviser ikke at hans ønske om en «viktig og kulturmessig interessant avis» var utslagsgivende for Frode Hansens avgang som sjefredaktør.

Hvem som nå tar over roret på Hasle, er foreløpig uklart. Men i kulissene sirkulerer flere tunge navn.

Knut Kristian Hauger, ansvarlig redaktør og daglig leder i Kampanje Media, støtter utspillet til Aller-sjefen.

Jeg tror ikke Dagbladet skal ha et så bra omdømme.

Hvem kan ta Dagbladet tilbake til røttene?

– Vi gikk ut av 2025 med flere abonnenter enn vi gikk inn i året med. Det er første gang på veldig lenge, sier Lars West Jonsen, sjefredaktør i Dagsavisen.

Etter mange krevende år med nedskjæringer, kutt og omorganisering peker pila sakte oppover for ­Dagsavisen. I løpet av 2025 har avisa fått 1000 nye opplags­tellende abonnenter, hvorav 400 av disse er fullt betalende.

Under første halvdel av 2025 hadde Dagsavisen et opplagstall på 14.003.

– Det har vært en veldig god høst, og utviklingen er veldig oppløftende, fortsetter Johnsen.

Siden Dagsavisen fikk et betydelig kutt i pressestøtte i 2022, har de hatt flere runder med nedbemanning og ansettelsesstopp. På tre år har avisa gått fra 76 til 33 årsverk. Seinest i februar 2025 ble det kjent at avisa måtte kutte ti årsverk.

Johnsen sier de har brukt 2025 på å «rydde opp» etter å ha prøvd ut mange veier som ikke har vært bærekraftige.

– Nå har vi en grunnmur som står igjen, og så er det opp til oss å bygge på denne, sier Johnsen og legger til at ambisjonene for avisa er store.

Grunnmuren består blant annet av en ny politisk ­redaktør. I oktober ble det kjent at Kristian Skard vender tilbake til journalistikken for å ­styrke avisas politiske posisjon.

Sakte vekst for Dagsavisen

Anniken C. Mohr

Høyre sto aleine om utredning av forslag – da ble det ikke noe av

Har gjengen som ivret for en utvidelse av Nationaltheatret, tapt kampen for godt?

Teateret på Johanne Dybwads plass i Oslo trenger en omfattende oppussing, og i fjor sommer tok regjeringen endelig et valg: Glem timilliardersdrømmen på Tullinløkka, glem tilbygg i klassisk stil – minimumsløsningen holder, var beskjeden fra kulturministeren.

Likevel er det flere som mener at forslaget om å bygge ut teateret, slik en gjeng med Ellen Horn i spissen har foreslått, fortjener å bli utredet skikkelig.

– Jeg synes det er en såpass god idé at det ville være dumt å la den gå til spille, sier Haagen Poppe (H) i kulturkomiteen.

Høyre prøvde å få gjennom en formulering om utredning inn i budsjettet for 2026, men de fikk ikke støtte fra de andre partiene på Stortinget.

Gruppa med kulturprofiler som Ellen Horn og Erik Rudeng slo seg sammen med LPO Arkitekter og lanserte i mars i fjor forslaget om å utvide teaterets lokaler. I mai kom en ekstern gjennomgang av alternativene for oppussing og utvidelse av Nationaltheatret.

Der ble også tilbygg-forslaget vurdert, men ikke i tilstrekkelig grad, mener Haagen Poppe.

Før jul prøvde derfor Høyres medlemmer i kulturkomiteen på Stortinget å samle flertall for å be regjeringen om å utrede «alternativet om å renovere og bygge ut teaterbygget på Johanne Dybwads plass i klassisk stil, samt ikke etablere eksterne biscener», slik det heter i forslaget.

Jeg synes det er en såpass god idé at det ville være dumt å la den gå til spille.

Bare Høyre ville utrede tilbygg i klassisk stil

Det ærverdige forlagshuset Aschehoug har vært styrt av Nygaard-familien siden 1888, men nå lir det mot slutten for det langvarige eierskapet.

Salgsprosessen er godt i gang, og det er meklerhuset Arctic, med partner Jon Gunnar Pedersen i spissen, som har fått oppgaven med å tilrettelegge salget.

Rett før jul gikk fristen ut for potensielle kjøpere til å melde sin interesse. Mandag skrev bransjenettstedet Bok365 at «budene er allerede kommet».

Det avviser Aschehoug-sjef Mads Nygaard overfor Klassekampen.

– Det er ikke riktig at vi har satt noen budfrist. Vi er ikke i nærheten av å konkl­udere prosessen, sier Nygaard.

Bok365 har siden fjernet påstanden om at det er kommet inn bud på forlagskonsernet.

Nygaard forteller videre at de skal ta seg god tid for å finne den aller beste løsningen for Aschehoug.

– Vi har fått gode innspill fra forfattere og andre som verdsetter forlagets viktige rolle. Det lytter vi til, og vi vil ivareta det i prosessen. Da det ble offentliggjort at aksjonærene i Aschehoug søker nye eiere, meldte et stort antall interessenter seg, sier Nygaard.

Vi er ikke i nærheten av å konkludere prosessen.

Stor interesse for å kjøpe Aschehoug

Selma Stormyren Larsen

Gazas historie strekker seg mange tusen år tilbake. På det lille landområdet ved den ­sørøstlige delen av Middelhavet har både den jødiske, kristne og islamske kulturen satt sine spor. Nå ligger store deler av denne kulturarven i ruiner.

Ifølge en fersk Unesco-kartlegging er det dokumentert skade på 145 ­historiske steder i Gaza siden 7. oktober 2023. Det omfatter blant annet 110 bygninger av historisk og/eller kunstnerisk interesse, 14 religiøse steder, ni monumenter og åtte steder av arkeologisk verdi.

– Ødeleggelsene bryter med konvensjonen om å beskytte kulturverdier i væpnet konflikt. Også i krig har man et ansvar for å beskytte kulturen, sier Kyrre Lekve, leder for den norske Unesco-kommisjonen.

Majoriteten av de ødelagte stedene ligger i Gaza by. Både kirker, moskeer, gravplasser, bibliotek og museer er blitt hardt rammet av israelske luftangrep. Blant de mest kjente er:

Omari-moskeen: den eldste og største moskeen på Gazastripa. En bysantinsk kirke ble reist på stedet hvor moskeen står allerede på 400-tallet evt., men det antas at det også har ligget et gammelt filistertempel der.

Qasr al-Basha (også kjent som pasjaens palass): ble brukt som herskapshus og administrasjonsbygg i middelalderen og i osmansk tid. Seinere omgjort til museum.

Anthedon-havna: en hellenistisk handelsby som i 2012 ble ført opp på Palestinas tentative verdensarvliste.

I tillegg er nåværende kulturinstitusjoner som det palestinske musikkinstituttet, gallerier og teatre blitt ødelagt.

Gaza er blitt utslettet som samfunn, men en kan også snakke om en utslettelse av Gazas historie. 

Gjenoppbyggingen av kulturarven i Gaza vil ta minst ti år

Kåre Bulie

Midt i 1890-årene fikk Alfons Mucha (1860–1939) et nytt liv. Takket være trykktekniske endringer var en livlig plakatkultur i ferd med å vokse frem i Paris. Etter provinsoppveksten i landet som i 2025 heter Tsjekkia, og kunststudier i Wien og München, prøvde Mucha å slå seg opp som illustratør i metropolen. Han delte atelier med Paul Gauguin og diskuterte åndelige temaer med August Strindberg. Men først da han kom i kontakt med den franske skuespilleren Sarah Bernhardt, ble han en stjerne.

På kort varsel lagde Mucha en plakat for «Gismonda». Han plasserte den langhårede Bernhardt i hovedrollen – med orkideer på hodet, en rikt dekorert kappe over skuldrene og et palmeblad i høyrehånden. Bak henne, rundt en gyllen sirkel, skrev kunstneren divaens navn med mykt formede bokstaver. Så digert var det avlange bildet at Bernhardt fikk plass i helfigur, og at Mucha kunne plassere tekst over så vel som under henne.

omtaler Tomoko Sato, Alfons Mucha-stiftelsens kurator, Bernhardt som «trolig verdens synligste skuespiller». Så begeistret for formgiverens frodige univers ble hun at Mucha fikk tilbud om en kontrakt på flere år. Ikke bare kom han til å skape flere uforglemmelige teaterplakater for henne, for alt fra «Medea» til «Hamlet»; kontrakten inkluderte dessuten scenografi, smykker og kostymer.

Med sine dramatiske kvinnefigurer, buktende linjer og organiske naturformer er Muchas plakater forblitt stadig reproduserte, verdensberømte eksempler på fenomenet 

. Ved 1800-tallets slutt var kunstneren i fronten av samtidens visuelle kultur, og det ornamenterte, forførende uttrykket han utviklet, gjorde ham synlig ikke bare ute i byen, men i tillegg inne i museene. Bernhardt markedsførte seg med Muchas motiver også i USA.

åpningen av et Alfons Mucha-museum i Praha som en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Det skjedde i 1998, og institusjonen mottar ifølge utgivelsen over 100.000 gjester i året. Den omtaler museet som et av de mest fremgangsrike i Tsjekkias hovedstad.

Noe oppsiktsvekkende har imidlertid skjedd etter at ordene ble skrevet. Nylig åpnet nemlig nok et Mucha-museum, som ligger bokstavelig talt rundt hjørnet: Turen mellom de to tar maksimalt et par minutter til fots. Muchas kunsthistoriske betydning er ikke på nivå med Edvard Munchs, men førstnevntes rolle i Prahas kunst- og turistindustri minner om den kollegaen spiller i Oslos: Det er som om Norges hovedstad skulle ha hatt to Munch-museer, og at begge holdt til i Bjørvika.

 familiens Mucha-samling, verdens største. Men heller enn i den opprinnelige visningsarenaen er den nå involvert i konkurrenten som slo opp dørene i 2025. Forvirrende nok omtaler begge seg som Mucha-museet.

Da jeg i november besøkte det nye, fant jeg en brosjyre som ikke etterlater tvil om motsetningen: «Det eneste offisielle museet over kunstneren Alfons Mucha som er godkjent av Mucha-stiftelsen og familien Mucha.» For sikkerhets skyld er påpekningens fire første ord trykt med fet skrift. Beliggenheten er upåklagelig: Museet holder til i det såkalte Savarin-palasset fra 1700-tallet, en aristokratisk bygning langs gågaten Na Prikope, som også byr på eksklusive butikker.

 at Financial Times inkluderte fjorårets kunsttilskudd til «gamlebyens hjerte» i oppslaget «ferier å reise på i 2025». Typisk nok illustrerte avisen det med «Gismonda»-plakaten og siterte Bernhardt på at den gjorde henne udødelig. «Åpningen markerer den første fasen av et urbant fornyelsesprosjekt under Thomas Heatherwicks ledelse som vil inkludere barokke hager og ytterligere utstillingsplass i det som var en innendørs ridehall», oppsummerte artikkelen.

Det er som om Oslo skulle ha hatt to Munch-museer, begge i Bjørvika

Mucha-­rivalene

Sara Hegna Hammer

Science fiction, død og lyd. Slik blir kunst-året.

Galleri F15 på Jeløya fra 14. februar til 7. juni

Tre år etter at hun var festspillkunstner i Bergen, fyller Camille Norment Galleri F15 med nye verk. Hvordan mennesket påvirkes av lyd er spørsmål Norment baler med, så også når hun inntar salene med installasjoner, skulpturer, tegninger, komposisjoner og performance.

Henie Onstad Kunstsenter fra 12. juni til 17. januar

I 2024 representerte Lap-See Lam de nordiske landene under Veneziabiennalen. I fjor stilte hun ut på Moderna Museet i Stockholm og Hammer museum i Los Angeles og ble fjerde mottaker av Lise Wilhelmsen Art Award. I juni åpner hennes hittil største utstilling med to større skyggespill og nye arbeider.

Kunstsilo i Kristiansand fra 5. februar til 10. mai

Selveste Edvard Munch er vårens trekkplaster på Kunstsilo, der de viser hans portretter av familie, venner, elskere, forfattere, kunstnere, støttespillere og samlere – og seg selv. Utstillingen ble vist i National Portrait Gallery i London i fjor vår.

Slik blir kunstvåren

I løpet av sin 65-årige karriere vart Sverre Anker Ousdal ein av Noregs mest kjende, folkeleg omtykte og fagleg prisa skodespelarar. Med sin naturlege røystebruk og endeframme spelestil kunne han som få andre i sin generasjon lett veksla mellom roller på scene, skjerm og lerret.

Mange både eldre og yngre i dagens foreldregenerasjon har hatt eit forhold til Ousdal frå barnsbein av. Nokre vil hugse han som musikalsk og oppfinnsam landstrykar saman med Øivind Blunck i Bjørn Rønningens klassiske 70-tals-barne-tv-serie «Klabb og Babb» på NRK. Og for eit norsk publikum vil den britiske animasjonsfiguren Postman Pat for alltid vera knytt til Ousdals milde røyst.

Sørlandsdialekta frå fødebyen Flekkefjord fekk han brukt berre sjeldan, som i den parodiske rolla «Kveleren fra Lyngdal» i NRKs komiserie «Fleksnes», der Ousdal dukka opp som den brysame fetteren til Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes.

 og spelte også ei rad komedieroller ved Nationaltheatret, som var hans hovudarbeidsplass heilt frå 1970 til han gjekk av med pensjon i årsskiftet 2013–2014. Men han spela òg dei klassiske dramarollene i både tradisjonelle og nyskapande oppsettingar.

I si avskilsrolle på Nationaltheatret i 2013 gestalta han tittelrolla i Shakespeares «Kong Lear» instruert av Stein Winge. Winge hadde også regien i 1997 då Ousdal spela kapteinen i ei kritikarrost oppsetting av Strindbergs «Dødsdansen». Her spelte Ousdal mot mangeårig sambuar og kollega Kjersti Holmen. Same år vart han Riddar av første klasse av St. Olavs orden for sin innsats for norsk scenekunst, film og kultur.

Trass i at han fekk stadig større problem med synet, heldt Ousdal fram med teater til det siste. Under «Peer Gynt på Gålå» i 2024 og 2025 spela han (som røysteskodespelar) tittelpersonen saman med sonen Mads Ousdal og barnebarnet Abel Ousdal-Ellingsen i Erik Ulfsbys regi. 

tok imot fleire Amanda-prisar – inkludert juryens ærespris – for filmroller i heilt andre sjangrar enn dei han utmerka seg i på scenen. I tillegg til å medverka i ulike internasjonale kvalitetsproduksjonar hadde han viktige roller i to banebrytande norske thrillerar: Han spela Lars, ein av dei småkriminelle eventyrarane om bord på skuta Sandy Hook i «Orions belte», Ola Solums 1985-filmatisering av Jon Michelets evigaktuelle Svalbard-roman. Og han spela den sympatiske politietterforskaren Erik – som blir fanga i krysselden mellom ein moralsk tvilsam kollega spela av Stellan Skarsgård og den kyniske mordaren spela av Bjørn Floberg – i Erik Skjoldbjærgs stilsikre 

minneverdige scenetolkingar av kjende filmroller. I 2023 var han tilbake på Nationaltheatrets hovudscene som Isak Borg, den mimrande hovudrolla i Ingmar Bergmans «Jordbærstedet». Johannes Holmen Dahl hadde regien på scenedramatiseringa, som var med å sikra Ousdal den høgthengande Anders Jahres kulturpris det året.

Sverre Anker Ousdal døydde i Oslo 3. januar, 81 år gammal. 

Ousdal meistra den humoren engelskmennene kallar deadpan

Spelte på alle strengar

På tampen av 2025 fikk president Donald Trump oppført navnet sitt på veggen til Kennedy-senteret i Washington D.C. Nå heter senteret The Donald J. Trump and John F. Kennedy Memorial Center for the Performing Arts.

Navneendringen har gjort at en rekke artister og dansekunstnere har avlyst sine opptredener på senteret. Blant andre jazzmusikeren Chuck Redd, som skulle ha konsert på julaften, og The Cookers, som egentlig skulle spille på nyttårsaften.

Det Trump nå gjør, kalles i statsvitenskapen for personalisering av statsapparatet, sier USA-ekspert Hilmar Mjelde.

– Trump gjør statsmaskineriet til et redskap for sine egne personlige, politiske og økonomiske interesser, sier han.

Kennedy-senteret føyer seg inn i en stadig lengre rekke av statlige institusjoner som omdøpes.

Det amerikanske fredsforskningsinstituttet heter nå Donald J. Trump Institute of Peace. Snart kommer også en ny type krigsskip som kalles opp etter Trump, og i tillegg skal USAs 250-årsjubileum i 2026 markeres med en egen Trump-mynt.

– Han gjør det for ettermælet sitt. Trump ser seg som en av historiens store menn, og de får eller setter sitt navn på offentlige bygg, flyplasser og kulturinstitusjoner, sier Mjelde.

Men det er ikke bare det nye navnet på Kennedy-senteret som er bakgrunnen for boikotten. Trump har også byttet ut styret og gjort seg selv til styreleder.

Trump ser seg som en av ­historiens store menn.

Slik erobrer Trump kulturinstitusjonene

Demian Vitanza

Det er ikke lett å se fram mot 2026 med politisk og kulturell optimisme. Demokratiet forvitrer i mange land. Ytre høyre fosser fram. Og venstresidas motstandskraft virker rett og slett litt slapp – som om mange har gitt opp og blitt sjokkerte tilskuere til katastrofene som utfolder seg.

Litt før jul oppdaget jeg likevel en liten detalj i bybildet, en flerre i virkeligheten, som fikk meg til å kvikne til. Jeg syklet rundt i førjuls-Oslo og kom over et reklameskilt like ved Bentsebrua på Sagene hvor det sto «ØNSKER VI ET ETISK OLJEFOND». Jeg stoppet opp i veikanten og så på de store versalene. Visst faen ønsker vi det, tenkte jeg, samtidig som det slo meg hva for en grådig tid dette er. Og fordi vi lever i en grådig tid, tillater vi oss grådighet.

 å sykle videre, lurte jeg på hvilken organisasjon som hadde betalt for å slå opp denne viktige beskjeden til oss forbipasserende, uten engang å ha med logoen sin. Og hvorfor hadde de – hvis de først hadde brukt penger på dette budskapet – glemt å få med et spørsmålstegn på slutten? Svaret fikk jeg ganske raskt.

I neste reklamevitrine var det en vanlig plakat fra et eller annet produkt hvor noen hadde klippet ut store bokstaver, sånn at det slapp gjennom bakgrunnslyset. «GOD REKLAMEFRI JUL» lyste det mot meg. Det hele var åpenbart laget av en aktivist. Igjen måtte jeg stoppe sykkelen. Visst faen, tenkte jeg. God reklamefri jul!

 forbanna på meg selv for at jeg har tillatt reklame å bli en så integrert del av verdensbildet mitt, at jeg først ikke gjenkjente at dette var god gammaldags aktivisme. Jeg har åpenbart latt reklamevitrinene bli en scene som jeg velvillig beskuer og tolker innenfor kapitalismens spilleregler. Akseptert det som en del av livet. Nettopp derfor traff budskapet i den andre vitrinen så godt.

Deretter vendte jeg frustrasjonen utover, på reklame som fenomen, en bransje som suger til seg kreative mennesker for å skape noe som skal fange oppmerksomheten vår, manipulere oss og omgjøre livet til en markedsplass. Ikke minst er dette blitt tydelig på nett, hvor vi blir tvangsforet med reklame som om vi var en fransk mulard-and på vei til å bli foie gras.

Målrettet og persontilpasset reklame er kjernen i overvåkingsøkonomiens støvsuging av tida vår, livet vårt og oppmerksomheten vår. Reklamesektoren vokser nesten tre ganger så fort som resten av økonomien, og den utgjør ifølge noen beregninger en hel prosent av verdensøkonomien, altså drøye 1000 milliarder dollar. Det er jævlig mye støy der ute.

 som aktivisten hadde delt, var oppkvikkende, men det var ikke bare innholdet som talte til meg, det var også selve handlingen. Jeg så for meg hvordan hun, eller han, eller de, som sto bak, på et vis hadde klart å lure seg inn i reklamevitrinen. Kanskje det var en låsesmed som dirket seg inn for å gi oss julebudskapet. Eller kanskje det var en ansatt i Clear Channel, eller Bauer Media som de visstnok heter nå, som innså hvor håpløs jobben var og viste selskapet fingeren. Eller kanskje noen bare hadde brukt vinkelsliper eller metallbor midt på natta. Jeg frydet meg med alle disse hypotesene.

Hvorfor ble denne handlingen, denne aktivismen, som i grunn ikke er spesielt original eller ny, så oppløftende akkurat nå? Jeg har kommet fram til tre grunner:

Visst faen, tenkte jeg. God reklamefri jul!

En aktivist i nabolaget

Linnea Fehrm, Heidelberg

I en sal på Kurpfälzisches Museum i den tyske byen Heidelberg henger et maleri av den norske maleren Frits Thaulow (1847–1906).

Det viser en kirke i skumringen. Inne fra kirka skinner stearinlysene med et vakkert skjær ut gjennom de middelalderske, fargede glassvinduene. Kurator Julia Carrasco løfter fram Thaulow som en «i prinsippet ukjent» kunstner i Tyskland, med en «en unik måte å arbeide med lys på».

– Thaulow malte ofte nattlige scener. Denne er fra byen Dieppe i Frankrike. I stedet for naturlig utelys er det lyset fra et interiør sett utenfra – en omvending av normen – som gjør maleriet så interessant, sier Carrasco.

Ved det opplyste vinduet finnes det ei ripe i malingen. Den vil alltid være der – skjult bak et nytt lag maling – som et minne fra flukten fra krigens Ukraina.

Ripa i bildet synes ikke lenger; den er møysommelig fylt inn av museets konservatorer Anja Lindner og Thuja Seidel.

Da maleriene ankom Berlin, var det Seidel som pakket dem ut av plasten de var surret inn i, plast donert fra internasjonale nødhjelpssendinger.

Mens hun tok hånd om bildene – renset dem, limte tilbake maling som hadde flasset av – ble hun spesielt knyttet til noen av dem. Framfor alt til Frits Thaulows verk, sier hun.

– Jeg kjente ham ikke fra før. Nå er han en av mine favoritter. Han virker som en svært aktiv person, som introduserte friluftsmaleriet i kalde Norge. Jeg så et bilde av ham der han sto ute i kulda, i en stor pels, og malte landskap.

Jeg kjente ikke Thaulow fra før. Nå er han en av mine favoritter.

Flukten fra Odesa

I romjula døydde Brigitte Bardot, 91 år gammal. «Ei legende» var det verdinøytrale ordet president Emmanuel Macron varsamt valde då han kommenterte bortgangen. Mange nemningar har vorte festa til Bardot sidan den eldre elskaren og regissøren Roger Vadim gjorde henne til ei av filmhistorias største sexsymbol med «Og … Gud skapte kvinnen» (1956), og tenåringsmodellen vart omskapt til det blonde kulturikonet BB. Mindre erotiske, men like fetisjerande omgrep vil nok bli brukte under gravferda i Saint Tropez komande onsdag dit Marine Le Pen har meldt at ho vil koma, og truleg vil snakka. Den private seremonien er ei perfekt plattform for den bedrageridømde politikaren, som meiner seg utsett for heksejakt.

Brigitte Bardot støtta presidentkandidaturet til Marine Le Pen – «ei moderne Jeanne d’Arc», som ho kalla politikaren – både i 2012 og 2017. Politisk plasserte 

Bardot seg endå nærare Marines far, Jean-Marie Le Pen og hans Nasjonal front. Brigitte Bardot er ikkje berre den einaste franske kulturkjendisen som ope har støtta ytre høgre, heile fem gongar vart ho dømd til dels store bøter for hatefulle ytringar mot blant andre muslimar og frå å ha oppmoda til rasistisk vald.

denne utviklinga Simone de Beauvoir ønska seg av Brigitte Bardot då den drygt 25 år eldre feministen i 1959 skreiv om den amoralske vampen BB at «eg vonar ho vil mogna, men ikkje endra seg». I teksten «Brigitte Bardot and the Lolita Syndrome» – først publisert i USA der Bardot vart stjerne medan ho enno var ringeakta for sin «vulgaritet» i heimlandet – dissekerte Beauvoir 1950-talet si nye erotisering av «barnekvinna». Samstundes såg feministen eit mogleg radikalt ikon i BB.

«Den vaksne kvinna bur no i same verd som mannen (der ho «køyrer bil og spelar på børsen»), men barnekvinna rører seg i eit univers han ikkje kan trø inn i. Aldersskilnaden gjenopprettar distansen, som synast avgjerande for begjæret. … Med sitt behov for «ein rettleiar og verje, smigrar [BB] maskulin forfengelegheit og tryggjar vaksne kvinner», skriv Beauvoir, men det som hevar filmane over rein trivialitet, er ifølgje filosofen at publikum ikkje trur at «den vesle rakkaren» nokon gong kan bli ei idealkone og -mor. Det sosialt undergravande potensialet ligg i at BB er også «farleg oppriktig. Ho er ikkje opprørsk eller umoralsk, men fullstendig likeglad om debatten mellom godt og vondt, difor har ikkje moralisering ein sjanse mot henne».

 kan vel seia at Brigitte Bardot innfridde frigjeringsvona med å velja sitt eige liv på tvers av kva andre måtte investera i hennar offentlege persona, og same kor kontroversiell ho var(t) privat. Ho gjekk i alle fall ikkje ut på dato. Med sine jeans og ugreidde hår, sine popduettar med Serge Gainsbourg, sin medverknad i Jean-Luc Godards nybølgefilmar og sin dyrevernaktivisme – vart Bardot meir av ein overgangsfigur enn jamgamle filmikon som Sophia Loren. Der den italienske stjerna (og mange andre i same generasjon) høyrer til i for lengst tilbakelagd glamorøs og glansa fortid, er Bardot framleis aktuell både som evigungt stilikon og som både amoralsk sexsymbol og politisk provokatør a la vår tids påverkarar i sosiale media.

Bardot innfridde fri­gjeringsvona med å velja sitt eige liv

Adieu, BB

Aksinya Kurina

Hva vil det si å returnere til Ukraina i 2025? Konteksten er følelsesladet og kompleks. Landet gjennomlever en krig hvor død, traumer og utmattelse er en del av hverdagen.

I en slik atmosfære ble hjemkomsten til Andriy Zholdak – Ukrainas mest berømte, men også mest kontroversielle teaterregissør – ikke oppfattet som en nostalgisk handling, men som en kunstnerisk intervensjon som utløste intens diskusjon i teatermiljøet.

Zholdak fikk offentlig oppmerksomhet i Kyiv på 1990-tallet som en radikal og kompromissløs skikkelse. Han forsøkte å forvandle teateret gjennom fysisk intensitet, risiko og omkastning av etablerte former. Etter Oransjerevolusjonen ble hans oppsetning av «Romeo og Julie» anklaget for å «støte den offentlige moral», noe som førte til at han ble avskjediget og forlot landet.

Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 trakk Zholdak offentlig navnet sitt fra alle russiske produksjoner. Men at han jobbet i Russland etter annekteringen av Krim i 2014, er et faktum som ennå vekker sinne og bitterhet i hjemlandet.

Zholdaks oppsetning av «Huset» er en fire timers reise gjennom kaos, uten kronologisk fortelling. Regissøren forvandler familiedramaet til en universell liknelse om hjemmet som et skjørt rom der det private og det historiske ikke kan skilles fra hverandre.

På scenen står tjueårige skuespillere som har vokst opp til lyden av sirener. Når de nå står på scenen for første gang, er det i et land hvor krig ikke er en metafor – men en del av hverdagen. De «spiller» ikke sårbarhet – det er lufta de puster i.

– Å vende tilbake til Kyiv, nå i 2025, hvor jeg ble født og studerte, der foreldrene mine er begravet og jeg tilbrakte barndommen min, handler ikke om nostalgi. Det er en nødvendighet, sier Zholdak.

– Den nåværende situasjonen i Ukraina er spesiell. Skuespillerinnen som spiller hovedrolla, mistet faren sin i Butsja. Og hun spiller en scene hvor kongen dør, der hun skriker til ham: Far, ikke dø, ikke la meg være aleine! På scenen smelter fantasien og virkeligheten i hennes eget liv sammen.

For meg har det aldri vært noe ­skandaløst ved det å provosere.

– Teatret må våge å gjenåpne sårene

Ingrid Fadnes

To filosofer gikk helt til topps i årets gjettelek for 2025 med 19 riktige av 20 mulige. De vant ikke overlegent; to lesere fikk 18 rett, og fire stykk noterte 17 riktige svar. Men i denne gjettekonkurransen er det marginene som gjelder. Ett feil ja eller et motstrøms nei kan være tunga på vektskåla i tevlingen om framtida.

Filosof Joakim Hammerlin som underviser i filosofi og politikk ved Nansenskolen, må få bekreftelsen et par ganger før seieren synker inn.

– Du hadde troa på våpenhvile mellom Russland og Ukraina i 2025.

Aktuelt

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndigheter for å ikke vise nok engasjement.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til Nationaltheatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Dagsavisen har brukt 2025 på å «rydde opp». Nå peker pila gradvis oppover.

Bare Høyre ville utrede tilbygg i klassisk stil

Aschehoug er lagt ut for salg. Konsernsjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

Nylig fikk Praha sitt andre museum over kunstneren Alfons Mucha. Nå strides konkurrentene om hvem som er «originalen».

Slik blir kunstvåren

Sverre Anker Ousdal (1944–2026) viste sitt naturtalent i både barne-tv, scenekomediar og filmthrillerar.

På ett år har Donald Trump byttet ut styret, gjort seg selv til styreleder og fått navnet sitt oppført på Kennedy-senteret. Nå saksøkes motstanderne.

Et lokalt reklameskilt-stunt ga meg håp for 2026.

Flukten fra Odesa

Brigitte Bardot var kontroversiell både som taus Lolita og som talefør politisk kvinne.

Teaterregissøren Andriy Zholdak er tilbake i Kyiv – med et budskap som provoserer mange ukrainere.

Stol på pessimisten i deg selv og svar nei der alle andre kanskje svarer ja. Det er stalltipsene fra årets vinnere av Klassekampens spålek for 2025.

Neste ledd i kongerekka

Hvordan få mest mulig ytringsfrihet per krone?

Eurovision-dramaet kulminerte med NRKs tilslutning til vidare israelsk deltaking.

I 2025 har Chemnitz vært europeisk kulturhovedstad. Bak den gamle DDR-kjempens sjarmoffensiv finnes skarpe politiske motsetninger.

Turister strømmer til kunstmuseene

Slaget om et tilbygg til Natio­nal­theatret er for lengst tapt, mener teater­kri­tiker Julie Rongved Amundsen.

Bestsel­gere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndig­heter for å ikke vise nok enga­sje­ment.

Blir 2026 slutten på tv-nyhenda?

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til National­theatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styre­le­deren. Hvem kan gjøre jobben?

Dagsavisen har brukt 2025 på å «rydde opp». Nå peker pila gradvis oppover.

Bare Høyre ville utrede tilbygg i klassisk stil

Aschehoug er lagt ut for salg. Kon­sern­sjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

Nylig fikk Praha sitt andre museum over kunstneren Alfons Mucha. Nå strides konkur­ren­tene om hvem som er «origi­na­len».

Slik blir kunstvåren

Sverre Anker Ousdal (1944–2026) viste sitt natur­talent i både barne-tv, scene­ko­me­diar og filmthril­lerar.

På ett år har Donald Trump byttet ut styret, gjort seg selv til styreleder og fått navnet sitt oppført på Kennedy-senteret. Nå saksøkes motstan­derne.

Et lokalt reklame­skilt-­stunt ga meg håp for 2026.

Flukten fra Odesa

Brigitte Bardot var kontro­ver­siell både som taus Lolita og som talefør politisk kvinne.

Teater­re­gis­søren Andriy Zholdak er tilbake i Kyiv – med et budskap som provoserer mange ukrainere.

Stol på pessi­misten i deg selv og svar nei der alle andre kanskje svarer ja. Det er stall­tip­sene fra årets vinnere av Klasse­kam­pens spålek for 2025.

Neste ledd i kongerekka

Hvordan få mest mulig ytrings­frihet per krone?

Eurovision-dramaet kulminerte med NRKs til­slut­ning til vidare israelsk deltaking.

I 2025 har Chemnitz vært europeisk kultur­ho­ved­stad. Bak den gamle DDR-kjempens sjarm­of­fensiv finnes skarpe politiske motset­ninger.

Turister strømmer til kunst­mu­seene

Slaget om et tilbygg til Nationaltheatret er for lengst tapt, mener teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

Bestselgere til tross – satsingen på sakprosa stuper

Journalist Joakim Medin kritiserer svenske myndigheter for å ikke vise nok engasjement.

Haagen Poppe (H) utfordret Lubna Jaffery (Ap) om tilbygg til Nationaltheatret. Svaret skuffet ham.

Dagbladet må fikse ryktet sitt, ifølge styrelederen. Hvem kan gjøre jobben?

Aschehoug er lagt ut for salg. Konsernsjef Mads Nygaard kan røpe at flere beilere har meldt seg.

Nylig fikk Praha sitt andre museum over kunstneren Alfons Mucha. Nå strides konkurrentene om hvem som er «originalen».

Sverre Anker Ousdal (1944–2026) viste sitt naturtalent i både barne-tv, scenekomediar og filmthrillerar.

På ett år har Donald Trump byttet ut styret, gjort seg selv til styreleder og fått navnet sitt oppført på Kennedy-senteret. Nå saksøkes motstanderne.

Et lokalt reklameskilt-stunt ga meg håp for 2026.

Brigitte Bardot var kontroversiell både som taus Lolita og som talefør politisk kvinne.

Teaterregissøren Andriy Zholdak er tilbake i Kyiv – med et budskap som provoserer mange ukrainere.

Stol på pessimisten i deg selv og svar nei der alle andre kanskje svarer ja. Det er stalltipsene fra årets vinnere av Klassekampens spålek for 2025.

Hvordan få mest mulig ytringsfrihet per krone?

Eurovision-dramaet kulminerte med NRKs tilslutning til vidare israelsk deltaking.

I 2025 har Chemnitz vært europeisk kulturhovedstad. Bak den gamle DDR-kjempens sjarmoffensiv finnes skarpe politiske motsetninger.

Turister strømmer til kunstmuseene