Sigurd Lamark

#fff

Navnet «Jungeltelegrafen» kan oppleves belastende, sier NRK. Nå skal radioprogrammet hete «Musikkreisen».

De aller mest observante lytterne kunne lørdag merke at det hadde skjedd et navneskifte på musikkprogrammet «Jungeltelegrafen» på NRK P2.

Det globalt orienterte programmet, som denne helga feiret brasiliansk musikk og ikonet Caetono Veloso, ble presentert under et nytt navn: «Musikkreisen». Programleder Arne Berg beroliget lytterne i introen om at innholdet fra «Jungeltelegrafen» består.

– Det har ikke vært mitt ønske å skifte navn, sier Berg til Klassekampen

Han plasserer avgjørelsen om navnebyttet hos NRKs radioledelse.

Programmet ønsker ifølge Berg å være et «musikkens Urix» og tar for seg toner og rytmer som går utenfor den vestlige populærmusikken.

Det er et av de lengstlevende programmene i NRK Radio, startet av Sigbjørn Nedland i 1997. Berg kom med i 2004, og etter at Nedland gikk av med pensjon i 2018, har han styrt skuta aleine.

Det skal han også gjøre videre, men etter 26 år på lufta er navnet «Jungeltelegrafen» historie. Berg har selv registrert enkelte innvendinger mot navnet.

– Ordet jungeltelegrafen har jo vært en rød klut for de som er aller mest «woke» i verden, sier han.

Ordet jungel­telegrafen har jo vært en rød klut for de som er aller mest ‘woke’.

NRK bytter navn på Jungel­telegrafen

Endre Uglestad Aas

Er det Jon Fosses tur i år? Ekspertene spår hvem som får nobelprisen i litteratur i morgen.

Torsdag blir vinneren av nobelprisen i litteratur annonsert i Stockholm. Prosedyren er kjent for de fleste litteraturinteresserte: En dør går opp, et medlem av Svenska Akademien kommer ut, stiller seg foran mikrofonen og blitsregnet og leser opp navnet på årets prisvinner.

Hvem det blir, er vanskelig å forutsi. Ser vi på bookmakernes lister, kan mye tyde på at 2023 endelig blir norske Jon Fosses år. Han topper nemlig flere internasjonale lister og har vært en heit kandidat i mange år allerede.

Også navn som Anne Carson og ungarske László Krasznahorkai er aktuelle, ifølge tallknuserne.

Simen V. Gonsholt er redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet. Han holder en knapp på australske Gerald Murnane, et navn som også står høyt på bookinglistene.

– Jeg har ikke lest noen bøker av Murnane selv, men jeg har hørt mer og mer om han de siste årene. Det føles litt som han har hatt en seinhøst, og han har erklært at den siste boka hans også blir den siste. Jeg kan se for meg at det gjør ham til en egnet nobelpriskandidat, sier Gonsholt.

Murnane er kanskje best kjent for romanen «The Plains» fra 1982. Boka handler om en ikke-navngitt filmskaper som reiser til det «indre» Australia hvor han filmer slettene til rike landeiere. De rike og endeløse australske slettelandene har av mange lesere blitt tolket som et abstrakt, metafysisk eller mytologisk konsept.

Ingen av Murnanes verker er oversatt til norsk. Men i et intervju med The New Yorker, bekrefter «konkurrenten» Jon Fosse at han er i gang med en oversettelse av nevnte «The Plains».

Gonsholt mener også kanadiske Anne Carson er en verdig kandidat til prisen og trekker fram Kerstin Ekman som en «dark horse».

Fosses prosa har opplevd ­en oversettelsesboom de siste årene.

Her er ekspertenes favoritter til nobelprisen

Mylena Kifle

Endre Ugelstad Aas

Rikke Løe Hovdal

Avan Abdulaziz (17) hadde gledet seg til 2.82-festivalen, hvor Musti, Ant Wan, Ricky Rich og fler skulle opptre. Så ble festivalen avlyst.

– For meg handlet det aldri om penger, men å oppleve den gode festivalstemningen med venner. Nå føles det veldig som om vi er blitt svindlet, sier 17 år gamle Avan Abdulaziz til Klassekampen.

Den siste helga i august skulle en ny festival med navnet 2.82 gå av stabelen på Økern i Oslo.

Festivalen promoterte seg som en ny «festival i hjertet av Nord Europas største byutviklings prosjekt» og satset på urban musikk. På plakaten sto både kjente utenlandske navn som Ant Wan og Ricky Rich og norske artister som Tyr, Plaza og Siyabång.

– Den viktigste grunnen til at jeg ville dra, var fordi jeg ville se Ant Wan. Han er en veldig kjent svensk rapper, men holder nesten aldri konserter. Når han først kom til Norge, tenkte jeg at jeg måtte dra, fortsetter Abdulaziz.

Men festen arrangørene hadde lovet, ble det aldri noe av.

17. august fikk nemlig Abdulaziz og de andre som hadde kjøpt billett til festivalen en e-post formidlet gjennom billettselskapet Eventim med tittelen «Avlyst». Klassekampen har sett e-posten.

«Det har vært en svært utfordrende periode med mange hensyn å ta, men til slutt så måtte vi innse at det ikke var praktisk, økonomisk eller sikkerhetsmessig forsvarlig å gjennomføre», sto det i e-posten.

Arrangørene peker på sviktende billettsalg, økte priser, krav om forhåndsbetaling i mange ledd, manglende sponsorinntekter og mangel på offentlig støtte som årsaker til at de måtte avlyse. En detalj ved e-posten fikk imidlertid Abdulaziz til å reagere.

Nå føles det veldig som om vi er blitt svindlet.

Føler seg  lurt av ny østkant-festival

Kåre Bulie

#000

Femtien år senere er takene fortsatt noe ganske for seg selv: De nærmest svever over arenaene. De bølgende, skinnende flatene er da også tilstrekkelig egenartet til at de har fått æren av å pryde forsiden til en av Lonely Planet-bøkene om München, storbyen de hører hjemme i. Det er en sjeldenhet for byggekunst skapt for idrettsformål – og for senmodernistisk arkitektur i det hele tatt.

Takene dekker nemlig tribunen til stadionet som ble oppført til sommer-OL i den sørtyske metropolen i 1972 og to idrettshaller fra samme prosjekt noen få meter og en «Biergarten» bortenfor. Også uterommet mellom hallene gir de ly. De mange mastene som tribunedekkene er festet i, er med på å understreke områdets visuelle særpreg ytterligere.

 arbeidet med det formidable anlegget stod de tyske kollegene Günter Behnisch og Frei Otto. Sistnevnte var tidlig blitt kjent for sine teltlignende utstillingsrom. Da Otto, i en alder av 89, ble hedret med Pritzker-prisen, arkitektstandens «nobelpris», la juryen vekt på det historiske idrettsprosjektet i Bayern og bemerket at de imponerende giganttakene, med sin blanding av styrke og letthet, var en bygningsutfordring som mange mente at var umulig å realisere. «Det arkitektoniske landskapet med stadion, basseng og fellesområder, et resultat av manges innsats, er imponerende den dag i dag», konkluderte juryen om sportsparken nord i München i 2015.

Også åtte år deretter igjen har arkitekturdommerne sine ord i behold: Selv på en grå sensommerdag, da toppen av det olympiske anleggets slanke tv-tårn er innhyllet i tåke, er den optimismen som må ha preget opptakten til mesterskapet, slående. Gjester er det fortsatt godt med mellom områdets mange trær, og også i 2023 ser billettlukene ved stadion ut som bidrag til en science fiction-film: grå, langstrakte strukturer kjennetegnet av organisk formede tak og gul og blå fargesetting. Montre ute i parken introduserer gjester for alt fra mansjettknappene til lysestakene som ble skapt i anledning lekene, det hele holdt i et stramt formspråk.

 mest innflytelsesrike formgivningsinnsats er trolig tyskeren Otl Aichers elegante, stiliserte grafiske designprogram. Hans verdensberømte, umiddelbart gjenkjennelige piktogrammer pryder stadig idrettsbygningenes fasader: én skikkelse i rullestol, en annen i full sving med å kaste ball, en tredje med armer og et ben utstrakt. At designeren bevisst unngikk å bruke rødt, brunt og svart, forteller hvilken vekt lekene la på å legge fortiden bak seg og se fremover. Aicher gjorde dem til et utpreget moderne mesterskap i lyseblått, hvitt og sølv.

Den unge vesttyske staten ville nemlig vise verden et ganske annet land enn det Adolf Hitler hadde gjort 30 år tidligere. Mesterskapet skulle dessuten bli en kontrast til OL i Berlin i 1936. I Olympiapark i München, en by med stor betydning for nazistene, skulle kontroll, hierarkier og uniformerte menn med våpen erstattes av åpenhet og flat struktur: I de frodige omgivelsene skulle stjerner og beundrere kunne omgås på like fot. Denne visjonen er verd å minne om ikke minst i en tid da Arkitekturopprøret gjør sitt beste for å gi inntrykk av at modernistisk arkitektur er et anliggende for eliten.

De 1600 unge kvinnene byen utpekte til vertinner, fikk hver sin «fremtidsdirndl» – fargekodede futuristiske varianter av det tradisjonsrike bayerske plagget – som arbeidsantrekk. Lekenes maskot var en dachshund iført genser med regnbuemotiv.

 i gangavstand fra arenaene, eksisterer fortsatt i beste velgående. Assosiasjonene begrepet gir, er imidlertid lite dekkende for realiteten: Området er digert ikke bare når det gjelder utstrekning, men også når det gjelder bygningenes omfang. Til og med pressefolkene fikk sitt eget monument. En serie blokker som er så vel høye som lange, bidrar til at det dannes soner i landskapet. Mellom gigantene befinner andre bygningskategorier seg: lavblokker og rekkehus, for eksempel. Det varierte boligområdet preget av trapper, ramper og skulpturer feires med rette på brutalismeinteresserte nettsteder og har også dét åpenbar kulturhistorisk verdi. Hele Olympiapark er et typisk eksempel på den sene modernismen som møter fornyet interesse i vår tid.

Nærmest idrettshallene står rad på rad av småhus med flatt tak og terrasse over inngangspartiet. I sin tid rommet de kvinnelige OL-deltakere, men de er for lengst overtatt av studenter. De kommende akademikerne får dekorere hjemmene sine selv: «Motsetningen til mot i samfunnet vårt er ikke feighet, men tilpasning!!!», har noen malt med hvite bokstaver på en grå vegg. Under påstanden lyser fargerike bilder montert i et rutemønster opp. Budskapene i dem er studenttypiske: «Forever beer», for eksempel, eller «Go Vegan» (som noen typisk nok har føyd Don’t til først). For norske besøkende er navneoversikten som forteller at her holdt den unge Grete Waitz hus under lekene, særlig artig. Områdets kirke reklamerer fortsatt med at den avholdt gudstjeneste på 14 språk.

At designeren unngikk rødt, brunt og svart, forteller hvilken vekt lekene la på å legge fortiden bak seg

Sportens former

Dag Eivind Undheim Larsen

Scenekunstnere fortviler over manglende støtte. Kulturministeren vil ikke svare på når ny ordning er på plass. 

– Jeg hadde ikke noe annet valg å enn å legge ned, sier koreograf Ina Christel Johannessen.

Gjennom 25 år har hun vært kunstnerisk leder for det internasjonalt anerkjente dansekompaniet Zero visibility corp, som har opptrådt ved renommerte scener i land som Canada, Australia, Tyskland og Frankrike. Men for to år siden var det kroken på døra.

Da var det nemlig slutt på pengene fra kunstnerskapsstøtta – Kulturrådets støtteordning for kompanier på det frie scenekunstfeltet. Over en fireårsperiode får utvalgte kompanier tildelt rundt tre millioner kroner årlig med mål om å sikre forutsigbarhet og arbeidsro. Fra 2009 til 2018 var Zero visibility corp del av ordningen.

– Vi har spilt på store scener internasjonalt, hvor det har vært opptil 1000 publikummere hver kveld, og over 70 dansere har vært tilknyttet Zero visibility corp, men nå har alt ramlet sammen fordi basisfinansieringen er borte, sier Johannessen.

I dag arbeider Johannessen primært som koreograf ved internasjonale institusjonsteatre.

Regjeringen, med kulturminister Lubna Jaffery (Ap) i spissen, har lenge lovet at det skal komme på plass en egen støtteordning for etablerte scenekunstkompanier. Det ble antydet at ordningen skulle være på plass i statsbudsjettet for 2023, men den ble den gang utsatt.

To kompanier ble i 2018 reddet av en politisk beslutning som sikret dem fast plass på statsbudsjettet – Verdensteatret og Jo Strømgren Kompani. Zero visibility corp var ikke like heldige.

Nå er mange av aktørene i det frie scenekunstfeltet spente på om det kommende statsbudsjettet, som legges fram førstkommende fredag, vil inkludere en ny ordning for etablerte kompanier. De ønsker seg en forutsigbar støtteordning som kan gi trygge økonomiske rammer for de teater- og dansekompaniene som befinner seg utenfor de store institusjonene.

Nå har alt ramlet sammen fordi basisfinansieringen er borte.

Falt ut av støtteordning

Stig Dagerman er en hundreåring som for lengst har gått ut av tida. Men tekstene hans får stadig ny aktualitet. 

På starten av 1930-tallet hendte det at det sto en ung gutt i grinda til gården Norrgärdet i Älvkarleby. Han speidet etter sin mor – som aldri kom.

Det er lett å tenke seg at dette var en som trengte trøst, ja, kanskje var han også umettelig på akkurat det.

Gutten i grinda er identisk med den svenske journalisten og forfatteren Stig Dagerman, som ville fylt hundre år førstkommende torsdag.

Så langt kom han aldri. Stig Dagerman tok sitt eget liv i 1954, bare 31 år gammel. Samtidig lever tekstene hans i beste velgående.

For tida går det oppsetning av reportasjeboka «Tysk høst» på Uppsala Stadsteater. Nylig ble boka oversatt til russisk, og i Frankrike framføres teksten «Vårt behov for trøst er umettelig» til stadighet med musikalsk akkompagnement.

– Stig Dagermans litterære arbeider er fremdeles aktuelle som politiske brukstekster, sier Lo Dagerman på telefon fra Göteborg.

 den svenske forfatterens datter og forvalter i dag rettighetene til farens forfatterskap. Hun har også skrevet ei bok om farens forhold til hennes mor – den svenske skuespilleren Anita Björk.

For norske lesere er Stig Dagerman kanskje best kjent for den bilismekritiske novella «Å drepe et barn», som i mange år var en del av norskpensumet i skolen.

Men Dagerman var en svært produktiv forfatter. Debutromanen «Ormen» ble sluppet i 1945, og i løpet av de fire neste årene kom ytterligere tre romaner til fra hans hånd. I tillegg skrev han fem skuespill og en rekke noveller – ikke minst reportasjeboka «Tysk høst».

Det mørke bildet av forfatter­skapet har fått dominere for mye av lesningen.

Brent barn

Selma Stormyren Larsen

Kan noen eksemplarer av «Det forsvundne folk» hjelpe venstresida med å få med seg folk?

Dette er venstresida på sitt verste, sier Audun Herning.

Klassekampen har samlet venstresidas partisekretærer til et innspillsmøte om venstresidas kanon, og SVs Herning bretter ut en godt lest nominasjonsliste på bordet foran seg:

– Alle har funnet sin kjepphest og nominert noe de tenker at ingen andre har tenkt på. Men det er få som har tatt ansvar for det helt grunnleggende, sier han til sidekameratene.

Arbeiderpartiets Kjersti Stenseng og Rødts Reidar Strisland nikker megetsigende:

– Alt mulig kan plasseres inn på denne lista, ler Stenseng.

Og sant nok: Noen dager før vi hadde avtalt å møtes, fikk de tre tilsendt et Excel-ark med hundrevis av titler folk har nominert til venstresidas kanon, enten via e-post eller i Klassekampens spalter – og få er nevnt mer enn én gang.

– Dette er en kjepphestparade. Og etter et valg hvor venstresida ikke gjorde det så godt som vi skulle, er det her vi er: Vi har kanskje glemt noe av det helt grunnleggende. Vi må forklare forskjeller, omfordeling og interessemotsetninger: gjøre kjernejobben. Være en samla flokk, sier Herning:

– Det får bli partisekretærenes jobb.

Jeg vil jo si at Jesus var en sosial­demokrat.

Studie­sirkelen er sluttet

Demian Vitanza

Vi trenger ikke å velte noe verdihierarki, men å etablere verdier

For en drøy måned siden skjøt Frode Helmich Pedersen mot teateret med avsagd hagle i Bokvennen litterær avis. Pedersens hagle hadde dobbeltløp, hvor den ene salven ble fyrt av mot dårlig begrunnede «fiffige påfunn» i oppsetninger av klassikere, og den andre salven gikk av mot teaterets manglende nærhet til samtidslitteraturen.

Når man skyter med avsagd hagle, er det ofte slik at noe av blyet treffer og noe bommer, og dermed ga det delvis skadeskutte teaterdyret seg til å sprelle i flere medier, ikke minst her i Klassekampen, for å vise hvor levende og vitalt det tross alt er og peke på alt blyet som slett ikke traff. Jeg vil først og fremst fokusere på blyet som treffer.

 tvil om, slik jeg opplever det, at tekstforvaltningen er det svakeste leddet i norsk samtidsteater. Det er heller ingen tvil om at det er regissøren som er den sentrale kunstneren i teateret slik det fungerer i Norge i dag, og at dramatikeren er en perifer skikkelse. Det holder å se på hvem som er teatersjefer ved store og små teatre her til lands. De er gjerne regissører. Selv på Dramatikkens hus, en institusjon som siden 2010 har jobbet for å fremme nettopp dramatikken, har de kunstneriske lederne vært regissører.

Hvorfor er det sånn? Og er det egentlig et problem? Det regifokuserte teateret er særlig importert fra Tyskland, men må sees i sammenheng med et opprør mot den dramatiske teksten som begynte på slutten av 1960-tallet i USA og Europa, ofte omtalt som postdramatisk teater. Opprøret mot tekstens autoritet i teateret hadde slektskap med datidas opprør mot autoriteter i samfunnet for øvrig.

I tillegg overtok film og TV stadig mer som de primære mediene for den klassiske dramatiske fortellingen, og teateret måtte dyrke sin egenart. Teaterspesifikke elementer som scenografi, bevegelse, teatralitet og publikums tilstedeværelse erstattet teksten som grunnstein i en oppsetning.

 før dette befestet seg i Norge. Selv om det finnes glimrende eksempler på postdramatisk teater i Norge fra i hvert fall 1980-tallet, er det først de siste tjue årene at dette har fått plass på de større teatrene, og da gjerne i en form inspirert av tysk regiteater fra 1990-tallet med lekenhet, ironisk distanse og de «fiffige påfunnene» Pedersen kritiserer.

Problemet med forsinkelsen er at opprøret mot tekstens autoritet allerede er utdatert når denne teaterformen blir dominerende i Norge. Nå, i år 2023, trenger vi ikke et opprør mot de store fortellingene, slik samfunnet trengte for et halvt århundre siden. Jeg mener vi snarere er et samfunn som mangler fortellinger å lene oss mot. Vi trenger ikke å velte noe verdihierarki, men å etablere verdier. Vår tid krever alvor og inderlighet.

Det karnevalske teateret, det obskøne, overskridende og skandaløse teateret, som på 70- og 80-tallet kunne bryte ned gårsdagens maktstrukturer og bygge nye identiteter gjennom opposisjon, er for lengst blitt tatt over og pervertert av makthaverne selv, som Trumps eller Berlusconis politiske farser.

 mange av Pedersens kritikere påpeker, at teateret skaper mening med flere virkemidler enn bare tekst. Men tekst som medium står likevel i en særstilling. Der de andre teatrale virkemidlene er sterke i form og svake i mening, er tekst svak i form og sterk i mening. Når vi skal skrive Norges lover, for eksempel, er det en fordel å gjøre det med tekst og ikke med dans eller lysdesign.

I 2023 trenger vi ikke et opprør mot de store fortellingene, slik samfunnet trengte for et halvt århundre siden

Tid for alvor

Guri Kulås

Kven har forma oss meir enn Disney?

På internett kan ein finna ei rad opptak av både barn og vaksne heilt oppløyste i tårer av å sjå kong Mufasa, Simbas far, bli myrda av sin bror og rival Scar. Denne nøkkelscenen i «Løvenes konge» er rå, og sorgreaksjonane er naturlege same kva ertekrokane bak kamera har meint med å filma at vener og familie gret av ein teiknefilm.

Filmsnuttane av publikum (og nett-debattane om mordscenen) viser korleis eit kunstverk kan binda saman folk verda over. Og Disney har trekt til seg mange, eineståande kunstnarar! Samstundes er publikumsreaksjonane også eit prov på korleis Disney har nådd ut til kvar krik og krok med sine kommersielle kulturprodukt, og skrive merkevara si inn i minna våre gjennom å manipulera våre mest grunnleggjande kjensler.

 «Løvenes konge» nylansert på norske kinoar, som ein del av 100-årsfeiringa til Disney. Få andre, moderne institusjonar har i same grad forma førestillingsverda til så mange. Disney er ein del av identiteten vår, dei elska figurane følgjer oss gjennom kvardag og høgtid frå vi er barn til vi blir foreldre og besteforeldre.

Då julekavalkaden «Fra alle oss til alle dere» forsvann frå NRK, var vi så nær eit folkeopprør som vi kjem her til lands. Det faktumet er òg til å gråta litt over, for Disney er ein tung ideologiprodusent som gjennom alle tilgjengelege medium får tilgang til barnesinna lenge før vi byrjar på skolen – og slik har det vore i 100 år.

 realitet langt utanfor dei kjende temaparkane, som i dag er etablert i alle verdsdelar etter vilkår dikterte av selskapet. I Florida, dit Disneyland kom i 1971, har selskapet vore ein stat i staten som den største, private arbeidsgjevaren i Orlando (53.000 tilsette) og på grunn av turistinntektene dei fører til Florida.

Når Disney dei siste åra har møtt motstand frå Floridas reaksjonære guvernør og presidentkandidat Ron DeSantis, har selskapet fått ry som liberalt fordi det har opponert mot DeSantis’ såkalla 

 lov, men saka har òg fått fram korleis Disney har tatt seg til rette som eigedomsutviklar i Orlando. Og dei politiske «prinsippa» har i like stor grad handla om å halda på arbeidsstokken i staten.

 tufta på mangfaldsideal, men har frå starten aktivt og bokstavleg tala bygd ein idealisert versjon av eit kvitt, heterofilt og patriarkalsk amerikansk sjølvbilde. Gründer Walt Disney (1901–66), kjent for sin antisemittisme og antikommunisme, ville kanskje hatt sans for Ron DeSantis om det ikkje var for at han hindra profitten til selskapet.

 er konkretisert i Disney-parkane sine glansa standardversjonar av «Main Street USA». For å sitera Bethanee Bemis ved National Museum of American History, viser dei fram USAs «småbyverdiar, optimisme, energi og nyskaping. Det er ei viss form for uskuld. Det er ein konstruksjon av 

 – ein som har spela ei dominerande rolle i å forma det kollektive minnet av amerikansk historie». Desse nostalgiske fiksjonane, modellerte i 1955 av Walt Disney sjølv i Disneyland California, må også ha noko å seia for kva bilde ein får i hovudet til dømes når nokon seier dei vil gjera Amerika storarta igjen.

 konsekvensar har det at Disneys suksess etablerte ei marknadsmakt som tidvis har nærma seg eit vestleg kulturmonopol med sterkt einsrettande vilje og kraft. Særleg Disneys langfilmar har sett ein internasjonal standard for estetisk kvalitet, filmspråk og forteljarstruktur. Selskapet har også notorisk kjøpt rettane til forteljingar frå heile verda, for å skapa normative tolkingar av figurar som Askepott, Pinocchio, Mulan, Pocahontas, Aladdin og mange fleire.

Disneys hundreår

Anniken C. Mohr

Over 70 kunstnere mister arbeidsrommet sitt i Myntgata i Oslo. – Et logistisk helvete, sier bildekunstner Ole Jørgen Ness.

– Jeg vet ikke om noen har klart å forestille seg hva slags logistisk helvete det er å kaste 160 kunstnere på gata.

Det sier bildekunstner Ole Jørgen Ness til Klassekampen. Om noen få måneder kan han og nærmere 160 kunstnerkollegaer stå uten et fast arbeidsrom i Oslo.

Årsaken er at kommunen ikke lenger vil legge til rette for at bygningene i Myntgata og på Ila, som i dag huser mange av byens kunstnere, skal brukes til atelierer.

I neste års Oslo-budsjett, som ble lagt fram av det avtroppende byrådet onsdag, ble det funnet plass til 37 nye atelierplasser i Vestre Gravlund og i de gamle byggene på Veterinærhøyskolen. Men de foreslåtte nye plassene dekker på langt nær behovet.

Siden juni har Ness og en arbeidsgruppe av kunstnere med base i Myntgata samtidig jobbet med å finne en egen løsning på problemet: De håper å kunne flytte inn midlertidig i de gamle bygningene til Veterinærhøyskolen på Adamstuen i Oslo.

Tomta har stått tom siden våren 2021 og ble kjøpt opp av Oslo kommune den påfølgende sommeren. Etter dette har eiendomsselskapet Linstow sikret seg siste del av den tradisjonsrike eiendommen.

Og det er Linstow kunstnerne nå håper å lande en avtale med.

– Det er plass til rundt 80 arbeidsplasser i bygget, men vi har også en plan for å lage gallerier og steder hvor publikum kan møte oss, sier Hanan Benammar.

Håper på nytt hjem

– Selskapene eier artistene og plasserer dem rundt på sine egne festivaler, sier festivalprofil Svein Bjørge. 

For omtrent sju år siden var det noen som oppdaget at det er mulig å tjene store penger på festivaler, mener Svein Bjørge.

– Etter dette endret Festival-Norge seg totalt, sier han.

Mye har skjedd siden Bjørge samarbeidet med Quartfestivalen siden oppstarten på 90-tallet. Sammen med Toffen Gunnufsen var han også med å starte Hovefestivalen i 2007.

Som Klassekampen har omtalt i flere artikler, eies elleve av Norges største festivaler av tre utenlandske selskaper. Bak disse igjen står tre av verdens rikeste menn.

«Festivaler skal egentlig være et sted der små og store lokalsamfunn sammen lager en fest. Men nå får du i større grad klipp-og-lim-festivaler hvor de samme artistene spiller», uttalte festivalsjef Mira Svartnes Thorsen til Klassekampen tirsdag.

Ifølge Klassekampens opptelling stemmer det at flere av festivalene som er utenlandskeide, likner på hverandre.

Live Nation Norge, som omsatte for 453 millioner kroner i fjor, eier åtte festivaler. På årets program fant man flere av de samme artistene på disse festivalene:

12 av totalt 17 artister på Neon i Trondheim spilte også andre Live Nation-festivaler.

Kjedene vinner, de små og ­mellomstore forsvinner.

Anklages for å gjøre festivalene likere

Rikke Lie Hovdal

– En katastrofe, sier kunstner Yamile Calderón, som ved nyttår mister atelieret sitt i Oslo. Det har byrådet i hovedstaden bestemt.

– Dette er en katastrofe. Hvor skal jeg flytte tingene mine? sier Yamile Calderón.

Hun er kunstner og fotograf med fast atelier på Ila Pensjonat i Oslo. Hun har gitt ut flere fotobøker og var i fjor stilt ut på Munchmuseet under Arkitekturtriennalen. Fra nyttår av må Calderón imidlertid finne seg et nytt sted å jobbe. Oslo kommune vil nemlig ikke videreføre leieavtalene for atelierer i Myntegata og Ila Pensjonat.

Dermed står 156 kunstnere i Oslo uten arbeidsrom fra 1. januar 2024.

Calderón flyttet inn i lokalene på Ila i 2020. Hun forteller at det er svært vanskelig å finne atelierplass i Oslo. De få arbeidsplassene som finnes, er som regel for dyre.

– Atelierene gir oss ikke bare et sted og jobbe, men også en yrkesstolthet, sier hun og ber kommunen om å komme med en løsning.

En del av løsningen ble presentert i går. Da la byrådet i Oslo fram sitt budsjettforslag for 2024. De 86 plassene på Ila og 70 plassene i Myntgata skal erstattes med nye atelierlokaler nær Vestre Gravlund og på den gamle Veterinærhøyskolen.

Hvor mange plasser det dreier seg om, er ikke spesifisert. Men fra Kulturetaten i Oslo får Klassekampen opplyst at det skal opprettes sju nye plasser i Vestre Gravlund og 30 nye og midlertidige plasser på Veterinærhøyskolen.

Dermed er fortsatt 119 kunstnere ikke garantert en arbeidsplass fra og med neste år.

En stor gruppe kunstnere må nå lete etter atelier samtidig.

Kan miste arbeidsrommet

Gert Nygårdshaugs tekster har blitt brukt til å trene opp språkmodeller. – Tyveri, sier han.

– Dette er ille, sier forfatter Gert Nygårdshaug.

Tirsdag skrev VG om hvordan store teknologiselskaper som Meta og Bloomberg har brukt tekster av norske forfattere til å trene opp sine språkmodeller – som ligger til grunn for samtaleroboter basert på kunstig intelligens.

Det amerikanske tidsskriftet The Atlantic har skrevet en rekke saker om «Books3», som i hovedsak består av piratkopierte e-bøker. Ifølge tidsskriftet skal det omstridte datasettet inneholde 183.000 litterære verker.

Til VG uttaler Eystein Hanssen i Forfatterforbundet at det er «fullstendig uakseptabelt å bruke forfatteres åndsverk uten å ha fått uttrykkelig tillatelse til dette på forhånd».

Klassekampen har gjort flere søk på norske forfattere i «Books3». Det er først og fremst oversatte titler som dukker opp i basen, men det finnes også norskspråklige utgaver – på både nynorsk og bokmål.

For eksempel sakprosaboka «Etter i saumane» av Kjartan Fløgstad, romanen «Innsirkling» av Carl Frode Tiller og romanen «Prost Gotvins geometri» av Gert Nygårdshaug.

Nygårdshaug forteller at han er svært ukomfortabel med at boka han ga ut i 1998, nå er en del av treningsgrunnlaget til teknologiselskapenes språkmodeller.

– Dette er rett og slett tyveri. Her tilegner man seg forfatterens språk uten å spørre om lov, i dette tilfellet gjelder det også mitt eget språk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være i strid med opphavsretten.

Jeg synes det er ille at man tilegner seg forfatternes språk uten å spørre om lov.

– Rett og slett tyveri

– Er kulturtilbudet i ferd med å kannibaliseres? spør festivalsjef Eirin H. Sandstad.

– Live Nation har kommet til byen og laget en festival veldig tett opp mot det vi gjør. Det merkes, sier Eirin H. Sandstad, sjef for Mablisfestivalen i Stavanger.

Tirsdag skrev Klassekampen at tre milliardærer står bak utenlandske selskaper som tar en stadig større jafs av festivalmarkedet i Norge.

For eksempel har Live Nation startet to nye festivaler i Bergen og Stavanger i år: Feelings og Vaulen Open Air.

Sistnevnte holdt sin første festival bare én uke før Mablisfestivalen.

– Etter pandemien merker vi veldig at det er blitt flere krefter som vil få til mye forskjellig i Stavanger. Er det plass til alle, eller er kulturtilbudet i ferd med å kannibaliseres? spør Sandstad.

Årene etter pandemien har vært utfordrende for Mablis, forteller festivalsjefen.

– Det har skjedd vanvittig mye i bransjen. Da vi starta Mablis, fantes det ingen liknende musikkfestivaler i Stavanger.

Festivalen Utopia har seinere etablert seg i Stavanger, men avholdes i august – to måneder etter Mablisfestivalen. Sandstad forteller at de har hatt god dialog med Utopia, og at festivalen ikke har påvirket dem nevneverdig.

– Vi har ingen sjanse til å konkurrere med dem

Norske kulturarbeidere pluss utstilling i Berlin er lik sant? 

Mønstringen begynner i DDR i årene før Berlinmurens fall – i rom myndighetene ikke maktet å beholde full kontroll over. Tina Bara (f. 1962) dokumenterte de unge menneskene hun møtte, ble kjent med og elsket, og livet sammen med dem.

Kameraet var med henne i hverdagen i Øst-Berlin og på utflukter, til venner og til Ungarn og Baltikum. I tusenvis av svart-hvitt-fotografier fanget Bara slitte storbyleiligheter og slående landskap – og eksperimenterende individer som drømte om et annet liv enn det arbeider- og bondestaten tilbød dem.

Mange år etter at DDR var forsvunnet, vendte fotografen tilbake til sin ungdoms arkiv og valgte ut rundt 400 av bildene i det. Tyskeren satte dem sammen til en over én time lang «fotografisk film». Det utstilte verket er et fascinerende dokument over alternative miljøer under det raknende kommuniststyret.

 innhold som presentasjonsformen gjør det nærliggende å sammenligne prosjektet med amerikanske Nan Goldins kunstneriske univers. Begge kombinerer bohemromantikk med politiske problemstillinger. For tiden danner altså Baras storverk opptakten til «En samling for det 21. århundre». Utstillingen vises på Hamburger Bahnhof i Berlin og består av kunst med tilknytning til den tyske metropolen i perioden fra Bara tok sine bilder, og frem til vår tid.

Hamburger Bahnhof er i seg selv en viktig del av de senere årenes fortelling om Tysklands hovedstad: I 1996 åpnet den gamle jernbanestasjonen som museum for samtidskunst, etter flere år i det gjenforente kulturlivets tjeneste. Beliggenheten på vestsiden, men ved grensen, i kombinasjon med at bygningens eierskap også i tiårene etter krigen forble østtysk, gjør den særlig egnet til å presentere en slik utstilling.

 av 59 signaturer som har fått plass i mønstringens to etasjer. Knapt noe land i Vest-Europa har gjennomgått større endringer i dette tidsrommet, og det speiles i prosjektet: Hva var det nye, samlede Tyskland og Berlin? I tråd med byens utvikling etter gjenforeningen er kunstnere fra mange land representert. I tråd med samtidskunstens karakter i samme periode er også mediemangfoldet slående.

Her opptrer den avdøde tyske stjernen Sigmar Polke, hvis verk peker på arbeidsinnvandringen fra øst til vest etter gjenforeningen, ved siden av Robert Rauschenberg, en avdød legende fra den andre siden av Atlanterhavet. Det digre kollasjbidraget til amerikaneren, som tilbrakte mye tid i Berlin i symbolåret 1989, inkluderer fotografier av byen.

 1980-årenes såkalte unge ville, er representert med et figurativt bilde fra 1987 med den ladede tittelen «Muren». Maleren observerte selv Berlinmuren daglig fra ateliervinduet sitt på vestsiden. Hans avdøde kollega Martin Kippenberger var ifølge utstillingen rasende over at det dystre byggverket fra 1961 ble revet uten at befolkningen var blitt konsultert. Kunstfenomenet fra Dortmund mente at muren burde ha blitt bevart som et monument. Bidraget hans til «En samling for det 21. århundre» er da også en skulptur fra 1990 som – under tittelen «Sett friheten din i hjørnet, spar den til en regnværsdag» – tematiserer tyskernes glemsel av historien.

Til utstillingens øvrige eksentrikere hører Berlin-duoen med de barberte issene som er kjent som EVA & ADELE, hevder å komme fra fremtiden og er et levende kunstverk. I sine «CUM-polaroider» fra 1991 og fremover har paret fått dokumentert både seg selv og kulturmiljøene de to, iført samme antrekk og sminke, ynder å opptre i. Selv opplevde jeg dem i sin tid omgitt av skuelystne fans på Art Basel, Europas viktigste kunstmesse.

Knapt noe land i Vest-Europa har gjennomgått større endringer i dette tidsrommet

Berlin, Berlin

Utenlandske milliardærer eier 11 norske festivaler – og store deler av arrangørbransjen.

I 2021 ble Palmesus kjøpt opp av festivalgiganten Superstruct Entertainment. Festivalsjef Leif Fosselie uttalte til Fædrelandsvennen at avtalen ville gi Palmesus «sikker eksistens de neste 10–20 årene», og at de ville få en «soliditet vi ikke kunne drømt om for få år siden».

Tre år tidligere ble en av Norges største festivaler kjøpt opp av samme selskap. Da ledelsen i Øyafestivalen stilte seg spørsmålet «hvor skal Øya være om ti år?», ble svaret Superstruct Entertainment.

Samtidig som Palmesus og Øya har skaffet seg kapitalsterke eiere, har alt gått etter planen for oppkjøpsfondet Providence Equity Partners, som eier Superstruct Entertainment.

I 2017 uttalte nemlig Paul Bedford i Providence til Reuters at fondet planla å bygge en portefølje med opptil ti forskjellige festivaler de neste årene.

«Vi ser for oss et helt nettverk av festivalmerkevarer», sa han.

Og bak det hele finner vi den amerikanske milliardæren Jonathan M. Nelson. Han er én av tre menn med base i USA og Tyskland som har makt over noen av Norges største festivaler.

Providence Equity Partners har for lengst nådd målet sitt. Ifølge Reuters har Superstruct Entertainment kjøpt opp mer enn 80 festivaler siden oppstarten i 2017.

En oversikt laget av Matthieu Barreira viser at fem menn på ulike måter har makt over hundrevis av europeiske festivaler. Den europeiske musikkorganisasjonen Live DMA har også publisert oversikten.

Det kalles Amazon-metoden: Du skaffer deg kontroll over hele næringskjeden.

Tre milliardærer fester grepet om festivalene

– Avkolonisering av blikket er filmfolk sitt bidrag til det globale skiftet, seier Orwa Nyrabia.

Omgrepet avkolonisering har gått att i fleire konfliktar ved universitet og kulturinstitusjonar i Europa og USA. Det har også skapt debatt at avkolonisering av dokumentarfilmen er sett på dagsorden ved International Documentary Film Festival Amsterdam (IDFA), verdas største dokumentarfilmfestival, etter at Orwa Nyrabia vart kunstnarisk leiar i 2018.

I helga var festivalsjefen i Oslo for å snakka om «avkolonisering av blikket» og for å fortelja korleis IDFA har tatt tak i utfordringar med representasjon, likeverd og inkludering for å fremja eit meir rettvist og ope kulturlandskap.

– Avkolonisering er ikkje «eit viktig tema», det er det 

 temaet slik eg ser det, seier Nyrabia under ein videosamtale før Oslo-besøket.

– Vi lever i ein historisk epoke der det hegemoniske systemet er pressa til endring. Vi innser at humaniteten har mislukkast på avgjerande område, og vi går frå ein katastrofe til neste. Endringane handlar beint fram om å berga sitt eige skinn, held Nyrabia fram.

Sjølv har han levd gjennom fleire katastrofar. Han er fødd i Syria og hadde ein lang og variert karriere både framfor og bak kamera i fødelandet etter å ha blitt utdanna ved akademiet for scenekunst i Damaskus.

Som mange kollegaer støtta han opprøret mot Assad-regimet i 2011, noko han også vart arrestert for. I 2012 måtte han forlata Syria, og han har sidan budd og arbeidd i Europa.