Hannah Bull Thorvik

#fff

Christer Falck er ikke en mann som er fremmed for musikklister. Forleggeren har tatt initiativ til flere kåringer, blant annet Morgenbladets liste over de 100 beste norske albumene.

Hans kandidat til den beste norske sangskriveren i dette århundret er Asbjørn Ribe, et ukjent navn for de fleste. Falck fikk øynene opp for Ribe gjennom hans Spellemann-nominerte band Jim Stärk og Number Seven Deli, store pophåp på 2000-tallet.

– Jeg sjekket ut solo-greiene hans og tenkte: «Herre jemini, for et låtskrivertalent».

Ribe har vært en aktiv musiker lenge, men har aldri helt tatt det kommersielle steget. Det virker som han aldri har ønsket det heller, sier Falch.

– Grunnen til at han ikke er kjent, er at han er så sjenert. Han klarer ikke å skrive på Facebook at han skal spille konserter. Han trenger noen som står på torget med ropert for ham.

Falch mener norske journalister ikke har gjort jobben sin. Samtidig finnes det en slags kultstatus rundt ham i engere kretser, kan Falch fortelle.

– Flere, blant annet artist Frida Ånnevik og kulturarbeider Martin Revheim, har omtalt ham som en av Norges beste låtskrivere, om ikke 

En anmelder kalte ham ‘Sørlandets Nick Cave’.

Sjenert crooner fra Sørlandet

Mylena Kifle

#000

Det danske forlagshuset JP/Politikens hus har vært blant de heteste kandidatene i budrunden om Aschehoug. Fredag i forrige uke gikk fristen for å legge inn endelige og bindende bud.

Nå bekrefter konserndirektør i JP/Politiken Anders Heering at de ikke lenger er med i budkampen.

«Vi har ikke lagt inn et bud», skriver Heering til Klassekampen i en SMS.

VG skrev mandag at de erfarte at minst tre store aktører fremdeles kjemper om Aschehoug: Amediastiftelsen, Bonnier Books og JP/Politiken.

Daglig leder i Amediastiftelsen André Støylen bekreftet overfor Klassekampen tirsdag at de har lagt inn bindende bud. Bonnier har ikke ønsket å svare på hvorvidt de har lagt inn bud.

At JP/Politiken er ute av kampen, synes medieforsker Helge Rønning er synd.

– Forlagshuset har i Danmark og Sverige vist seg som en stor og meget profesjonell forlegger, sier Rønning.

– Kan de ha vurdert at det ble for dyrt?

Danskene er ute av kampen

Frykter at Munchmuseet vil satse mindre på forskning

Munchmuseet var i mai i mål med de varslede reduksjonene i staben. 15,6 årsverk er kuttet, og én av dem som har mistet jobben, er Gustav Jørgen Pedersen. Etter fire år ved museet ble stillingen hans som forskningsleder funnet overtallig.

– Fagforeningene har vært veldig misfornøyde med prosessen. Personlig synes jeg jo at det er synd å bli funnet overtallig. Jeg skulle gjerne fortsatt arbeidet, sier Pedersen.

Nå frykter han at museet vil satse mindre på forskning.

I slutten av april fikk de ansatte ved Munchmuseet beskjed om at ledelsen var i gang med en nedbemanningsprosess. 15,6 av cirka 20 årsverk er kuttet så langt.

I 2022 ble Pedersen ansatt av tidligere direktør Stein Olav Henrichsen. På Facebook skriver Pedersen at tida på Munch «ble ganske annerledes enn jeg hadde trodd».

– Jeg ble ansatt til å bygge opp et forskningssenter for Edvard Munch. Tanken var å stimulere til forskning om Munch nasjonalt og internasjonalt, forteller han.

Men det ble aldri noe av senteret. Sittende direktør Tone Hansen hadde andre planer for forskningen og avsluttet prosjektet raskt da hun startet i oktober 2022.

– Jeg ble da tilbudt en ny stilling som forskningsleder. Hansen hadde en ambisiøs plan for forskningen, men så ble det nedskjæringer, sier Pedersen og fortsetter:

Forskning blir ofte behandlet som et tillegg.

Frykter for forskningen

– Direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og litteratursosiolog med ekspertise på Karl Ove Knausgård: Hva skal du lese i sommer?

 For første gang i mitt liv var jeg så gåen etter semesteret at mitt første ferieforsett var å ikke åpne en bok. Det klarte jeg selvfølgelig ikke.

 Nå er jeg i ferd med å avslutte en trilogi av Robert Harris. Det er tre bind om Ciceros liv. Grepet er ganske morsomt: Ciceros slave og sekretær, Tiro, skrev en biografi om ham. Den er gått tapt, men Robert Harris har forestilt seg hvordan den kan ha sett ut.

 Nei, det er et generelt dannelsesprosjekt. Det slutter aldri. Som mange andre i vårt land har jeg en litt mangelfull klassisk dannelse.

 Jeg har en venninne som mener det er en skam at jeg ikke kan min Sigrid Undset. I fjor gjorde jeg et forsøk på å lese «Kristin Lavransdatter»

 Jeg syntes den første delen var briljant. Jeg var på gråten to ganger, og det skjer nesten aldri i løpet av en roman. Det er eksepsjonelt. Så blir det ganske kjedelig og humørløst. «Korset» er litt som første del av «Jenny»

ung livsutfoldelse, før hovedpersonen blir oppslukt av en stadig mer formørkende religionsutøvelse. Men venninna mi gir seg ikke. Hun mener det er «Olav Audunssøn» som er det store verket. Jeg skal gi Undset en tredje sjanse. Men hvis jeg blir drittlei igjen, så får det være grenser. HBT

Ble på gråten av «Korset»

Emilie Johnson Godal

Strømmeplattformen Tidal gjorde det i går kjent at de vil innføre strengere regler overfor musikk generert av kunstig intelligens. I et nyhetsbrev skriver de blant annet at all KI-generert musikk skal merkes med et «KI-emblem».

Dette er et grep flere mindre strømmeplattformer allerede har tatt i bruk, ifølge bransjenettstedet Music Business Worldwide. Franske Deezer kunngjorde for eksempel dette i fjor. Apple Music og Spotify har KI-merking på musikk der plateselskaper eller distributører selv melder det inn.

Tidal går lenger. De skal implementere automatiske verktøy som fjerner KI-generert musikk «som etterligner en artist eller gruppe, eller som legger til rette for bedragersk aktivitet». De kommer heller ikke til å tillate inntjening på KI-generert musikk:

«Ingen royalties kommer til å gå til slike utgivelser, og KI-genererte opplastinger kommer heller ikke til å kunne selges direkte til fans», står det. Endringene skal tre i kraft fra 15. juli.

Spotify skriver i sin KI-policy, som kom i september i fjor, at KI-musikkproduksjon ikke er et enten–eller-spørsmål, men at de vil forhindre uautorisert utnyttelse av andre artister.

Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo, er spent på hvordan Tidal skal gjennomføre policyen sin i praksis.

– Det ser ut til at de påtar seg ansvaret og ser etter mekanismer som kan detektere KI-musikk automatisk. Det blir spennende å se om de makter å finne og etablere sånne verktøy.

Vi tror at lytterne ønsker å vite hva de hører på.

Tidal innfører KI-merking

Maria Høy Hansen

NRK kutter ut en av sine eneste poesikritikere

Thula Kopreitan har i fem år vært frilans litteraturanmelder for NRK. Da halvårskontrakten gikk ut i juni og hun ventet fornyelse, fikk hun brått beskjed om at de «avslutter samarbeidet».

– Stemningsmessig i kroppen kjennes det ut som i The Cranberries-sangen: «There’s no need to argue anymore». Jeg har litt endetidsfølelse.

Kopreitan har i stor grad vært aleine om å anmelde lyrikk for NRK. Under statskanalens egen side «NRK anmelder lyrikk», ligger det bare to anmeldelser av poesi fra 2026. Begge er skrevet av Kopreitan.

– I dag lurer jeg på hva det betyr at de angivelig tar kritikk på alvor. Vi får høre at vi sitter på god og viktig kompetanse, men jeg opplever ofte at jeg stanger når jeg prøver å komme med ideer og engasjere meg, sier Kopreitan.

Hun har inntrykk av at NRK tar en dreining vekk fra anmeldelser og mer mot listeanbefalinger. Også flere av NRKs litteraturkritikere er bekymret for dekningen.

– Jeg blir bekymret for særlig poesidekningen framover, men også litteraturdekningen som sådan. Hvis man ser på hva Thula har anmeldt det siste året, har dette vært kjempegode lesninger som har åpnet bøkene for målgruppa – noe NRK er opptatt av, sier Ellen Sofie Lauritzen, som er frilanskritiker for NRK.

Også Ola Hegdal er frilanskritiker for statskanalen. I motsetning til Kopreitan fikk Hegdal og Lauritzen forlenget halvårskontraktene sine. Ingen av dem har hørt noe om at Kopreitan skal erstattes.

– Jeg syns absolutt NRK bør ta på seg jobben med å dekke det smale, rare og «eksklusive». Thula har en spesialkompetanse som er vanskelig å erstatte. Det er beklagelig. Det må jo gå utover lyrikkdekningen på et eller annet vis, spør Ola Hegdal.

Thula har en spesialkompetanse som er vanskelig å erstatte. Det er beklagelig.

NRK kutter ut poesi­kritiker

Carl Martin Eggesbø

I mandagens Klassekampen tok Øyafestivalens sjef Henry Leeves et oppgjør med argumentasjonen til boikottkampanjen mot festivalen.

Fjorårets festival ble møtt med oppfordringer om boikott på grunn av eierselskapets investeringer i Israel.

Leeves hevdet at deler av kampanjen baserte seg på feil fakta. På sosiale medier ble Øyafestivalen av enkelte framstilt som et israelsk selskap som investerer i okkupasjon og krigføring i Gaza, sa han.

Øyafestivalen er eid av Superstruct, som eier over 85 musikkfestivaler over hele Europa og Australia. Superstruct er igjen eid av amerikanske KKR, et av verdens største investeringsselskaper, som har investeringer i israelske selskaper.

Men inntektene fra festivalen eller Superstruct går ikke direkte til KKR, fordi Superstruct ikke betaler utbytte til KKR, påpekte Leeves.

Å antyde at KKR ikke eier Superstruct og dermed Øyafestivalen for profitt er naivt, mener professor emeritus ved Norges Handelshøyskole Tor W. Andreassen.

– Investormiljøer som KKR lever av at de investerer penger i reint profittøkende foretak, og her har de valgt å tjene penger gjennom festivalmarkedet, sier han.

I midten av juni meldte Palestinakomiteen at de ikke går inn for boikott av Øya i år, etter at festivalen har imøtekommet flere av deres krav.

Om andre vil skape press mot andre aktører, så vær så god.

Fortsetter boikott av Øyafestivalen

Amedia har lagt inn bud på Aschehoug

Fredag gikk fristen for å levere inn endelige og bindende bud på Aschehoug ut. Nå bekrefter André Støylen, daglig leder i Amediastiftelsen, at de er med i budkampen.

– Ja, jeg kan si at vi har levert inn et bud, sier Støylen.

Forlaget har vært styrt av Nygaard-familien siden 1888, men i fjor høst kom nyheten om at Aschehoug skulle legges ut for salg.

I mars kunne Støylen fortelle Klassekampen at de vurderte å legge inn bud på forlaget.

«Vi går inn med det handlingsrommet vi har, og det er ikke all verden», sa han den gangen.

Det er meklerhuset Arctic som har hatt oppgaven med å tilrettelegge salget. Før jul ble det sendt ut en foreløpig presentasjon av Aschehoug til interessenter.

Potensielle kjøpere fikk en frist fram til 19. desember om å melde sin interesse. Fra før vet vi at svenske Bonnier Books, danske JP/Politikens hus og Fritt Ord sammen med Vigmostad & Bjørke har meldt interesse – i tillegg til Amediastiftelsen.

Fritt Ord og Vigmostad & Bjørke, som slo seg sammen for å by på Aschehoug, bekreftet overfor VG tidligere i juni at de er ute av budkampen. Prisen ble for høy, uttalte Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord.

Det er noen klare paralleller mellom forlag og medier.

Dag Eivind Undheim Larsen

«Antall avslag er godt innenfor normalen», skriver utvalgsleder Thor Magnus Tangerås i en e-post til Klassekampen.

Det har blåst opp til debatt rundt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Den litteraturpolitiske støtteordningen, hvor Kulturrådet kjøper inn nye norske bøker til landets biblioteker, er blitt lovprist av både forfattere og forleggere.

Men tidligere i juni reagerte Forleggerforeningens direktør Trine Skei Grande på det hun omtaler som «mange uventede nullinger» – blant annet innen sjangere som krim og poesi.

Klassekampen har sett nærmere på nullingsprosenten for lyrikk utgitt på forlagene Aschehoug, Cappelen Damm, Gyldendal og deres datterforlag.

Prosentandelen svinger, men i fjor lå den på nærmere ti prosent. Hittil i år er andelen oppe i 18 prosent.

Til sammenlikning er bare tre prosent av prosaen nullet så langt i år.

Det er Thor Magnus Tangerås som leder Kulturrådets vurderingsutvalg for lyrikk. Han mener det ikke er mulig å lese en negativ trend for lyrikken ut av tallene.

Mens Klassekampen har sett nærmere på tallene for de tre største forlagene i Norge, inkludert datterforlagene, viser Tangerås til alle innkjøpte titler fra samtlige forlag.

Avviser nulletrend for lyrikk

Kåre Bulie

I Karinas fargesprakende smykkeskrin skinner et grønt hjerte. Anhenget ble til da Konrad Mehus (f. 1941) i 1990-årene samarbeidet med gullsmedfirmaet David-Andersen om arbeider i emalje. Karinas samling er en av flere som i sommer står på utstilling i Folkemuseet. De inngår i en større mønstring av emaljegjenstander, disiplinen Norge har markert seg særlig i internasjonalt.

I og ved skrinet ligger objekter som minner om at flere enn Mehus med hell har kombinert arbeid med smykker og emalje med et bredere kunsthåndverksbegrep: Grete Prytz Kittelsen og Tone Vigeland, to av Norges mest feirede formgivere internasjonalt, er i tillegg representert. Utstillingen markerer 150-årsjubileet til David-Andersen, som sammen med museet står bak den, og er en av flere Mehus er involvert i i år.

 institusjonen: «Han var blant de første som brøt med det tradisjonelle gullsmedfaget på 1970-tallet og regnes i dag som en sentral figur innen samtidskunsten. Han arbeider innenfor sjangeren ‘fortellende smykker’, og arbeidene hans er ofte politiske, satiriske eller humoristiske.»

Mehus er en av tre smykkekunstnere som har fått en egen monter i Nasjonalmuseets samlingsutstilling – ved siden av Liv Blåvarp og nettopp Tone Vigeland. Det tosifrede antallet arbeider i den vitner om et livsverk som gjerne bryter med det meste folk flest forbinder med ordet smykke. Uttrykket deres er radikalt annerledes enn det som kjennetegner kroppspyntegjenstander flest. Å bære dem krever dessuten atskillig mer av brukeren enn det som er vanlig.

At Folkemuseet knytter Mehus til samtidskunsten, er betegnende: Arbeidene hans handler like mye om idé som om estetikk, og smykkene hans nærmer seg skulpturen. Under tittelen «Bærbar kunst» introduserer Nasjonalmuseet dem slik: «Forholdet mellom smykke og kropp, identitet og status er blant temaene som utforskes.»

 «Valium». Det som ligner en faktisk Valium-eske, ble i Mehus’ regi sent i 1990-årene til en brosje. «Norsk folkemedisin», har kunstneren kalt serien den inngår i – også Mogadon og Sobril var inkludert. Under opphavsmannens navn på «Valium»-smykket står det: «1 tablett ved behov inntil 3 ganger daglig» – skrevet ut av Dr. Magnus og utlevert ved Hurum apotek. Flere esker opptrer i Mehus’ produksjon: Dent-pastillens emballasje er en annen «lav» gjenstand han har diktet videre på.

Nok en brosje i Nasjonalmuseets samling peker mot kunstneren selv: Fra hjertet av «Selvportrett» titter en herre ut på betrakteren, iført karakteristiske runde briller. Over mannen henger et hjerte – en form som later til å gå igjen i Mehus’ arbeid. Nok et hjerte opptrer like ved, i brosjen «Riksvei 3». I tråd med tittelen er hjertet koblet med et lite skilt som varsler om elgfare.

Midt i monteren troner et halssmykke fra 1981 som vitner om en mer alvorlig, politisk Mehus-side: «Argentina». Den som skal bære dette, må tåle følelsen av piggtråd mot nakken. Også ansiktet som fronter kreasjonen, henspiller på datidens militærdiktatur i tittellandet. To av Mehus’ gulrotformede vrier på folkekunstens tradisjonelle sølje understreker den blandingen av latter og dysterhet som monteren forteller om.

propell­aktige «sløyfer», i sterke farger, vises frem. Da kunsthistorikeren Jorunn Veiteberg giftet seg i 1995, bar mannen hennes slik halspryd. Mehus’ objekter er representert også i hennes samling: I boken «Smykkeskrinet» (2021) skriver den norske eksperten på kunsthåndverk at Mehus’ er en av de mest sentrale blant de over 200 signaturene i den.

Den som skal bære dette, må tåle følelsen av piggtråd mot nakken

Pyntens politikk

– Flo Fagerli, du spiller rolla som den lille prinsen i sommerteateret i Frognerparken i disse dager. Står boka om ham også på leselista di i sommer?

– Ja, jeg leser ofte noen sider her og der for å friske opp min opplevelse av boka og ha den med meg inn på scenen. Det er en viktig øvelse for å minne meg selv på at jeg ikke tar for mye eierskap til karakteren, så det ikke blir for mye meg der oppe.

– Boka til Antoine de Saint-Exupéry fra 1943 er verdens nest mest oversatte tittel, kun slått av Bibelen. Hvorfor tror du den treffer så mange?

– Fra scenen ser jeg hvordan historien får voksne til å gråte og barn til å le – eller motsatt – på samme tid. Store og små bytter på å ha forskjellige tolkninger, men det er åpenbart at de opplever noe sammen, og det tror jeg handler om den iboende krafta i boka.

– Og ellers, når du ikke drømmer deg bort til Asteroide B612 og ørkenen i Sahara, hva leser du da?

– Jeg har akkurat begynt på romanversjonen av «Ølhunden Berit». Den bygger på en serie jeg selv har spilt i, og forfatteren Thomas Seeberg Torjussen brukte ti–tolv år på å utvikle historien. Den startet som en filmidé, før den ble tv-serie og nå bok. Det vanlige er jo å adaptere fra bok til film- og tv, så jeg synes det er veldig spennende å lese noe som går motsatt vei. Det gir også muligheten til å ta med ting det ikke blir plass til under innspillingen og å være mer utfordrende i formen. EUA

Prinsen som aldri blir gammel

Anniken C. Mohr

Henry Leeves hadde mildt sagt en heftig start som sjef for Øyafestivalen. Festivalen som Variety har kalt «verdens grønneste», ble i fjor sommer plutselig utsatt for en omfattende boikottkampanje.

– Det eksploderte rett etter at jeg takket ja til jobben, sier Levees.

I Oslo var blodige boikottplakater strødd utover hele byen, og flere motfestivaler ble arrangert. Da Øya først var i gang, måtte besøkende tråkke over demonstranter i likposer for å komme inn på festivalen.

Bakgrunnen for aksjonene var investeringene til Øyas eiere. Festivalen eies av Superstruct, som blant andre eies av amerikanske KKR, som har investeringer i Israel.

For drøye to uker siden varslet imidlertid Palestinakomiteen at Øya har imøtekommet flere av kravene deres, og at de ikke lenger vil gå inn for boikott. Flere artister og aktivister Klassekampen pratet med, mener likevel Øya bør boikottes.

Leeves ønsker kritikken velkommen, men mener premisset er feil.

Leeves har jobbet i festivalbransjen i årevis og har erfaring fra Hovefestivalen, Rakettnatt og Døgnvill. Men det hele startet på Øya i 2003. Som 22-åring jobbet han frivillig med å rigge ned festivalen, som den gangen var i Middelalderparken i Oslo.

På seinvåren i fjor ble han tilbudt jobb som daglig leder. Daværende sjef Tonje Kaada jobbet ut september, og i juli startet Leeves i en overlapp-periode.

Vi mener at boikott er et virke­middel som må ­brukes forsiktig og riktig for å ­treffe de det faktisk gjelder.

Finner feil i boikottdebatten

Emma Aars

Husker du hvilke bøker du leste for 20 år siden? Goodreads’ liste over de mest populære titlene fra 2006 inkluderer blant annet den andre boka i «Twilight»-serien, «Eat Pray Love» og Obamas «Audacity of Hope», selvbiografien som la grunnlaget for en presidentkampanje som nå tilhører en fjern fortid.

Blant bøkene som ikke finnes på lista, er Tao Lins debutdiktsamling «you are a little bit happier than i am», som i Goodreads’ kommentarfelt er blitt beskrevet slik: «På typisk Tao-vis føles dette mest som noe gimmickete vås, selv om det til tider også funker. Uansett virker ikke dette som poesi; det er setninger med rare linjeskift og fravær av stor forbokstav.»

Diktsamlingen handler om lite, men språket han brukte for å si 

kom til å definere et forfatterskap så vel som en hel litterær sjanger. Sett i bakspeilet har kanskje Tao Lins litterære univers satt større preg på samtidslitteraturen enn mange av de andre bøkene på Goodreads’ 2006-liste.

 forfatteren Tao Lin ble født i Virginia i 1983, og begynte sin skrivekarriere i New York tidlig på 2000-tallet, mens han studerte journalistikk ved NYU. Han skrev litteratur om og på internett: dikt og kortprosa i form av Twitter-tråder og blogger, hvor Gchat strukturerte tilsynelatende tomme relasjoner og ditto dialoger.

Karakterene liknet alltid forfatteren selv: skrivende, NYU-studerende med taiwansk bakgrunn som brukte overdrevent mye tid på internett. Handlingen, derimot, var gjerne underordnet repetitive beskrivelser av hva hovedpersonene googlet eller stjal fra matvarekjeden Whole Foods. Som forfatteren Bret Easton Ellis seinere skulle tvitre da Lins roman «Taipei» kom ut i 2013: «Med ‘Taipei’ blir Tao Lin den mest interessante prosaforfatteren fra vår generasjon, men det er fortsatt en kjedelig roman.»

 jeg finner av Lin, er publisert i et «digitalt nettmagasin» som minner mer om et forum fra forrige århundre. Den relativt korte teksten handler om at han bruker fire timer på å spise en skål frokostblanding, for så å sende e-poster til venner og fortelle dem at han brukte fire timer på å spise en skål med frokostblanding. Kommentarfeltet under teksten er langt mer utfyllende, slik at poesi og kommentarer flyter over i hverandre som et løpende dikt.

Forfatteren Audun Mortensen, som har oversatt Lin til norsk, beskriver amerikanerens skrivestil som en erfaringsmodus hvor internett er en integrert del av livet – i motsetning til de mange forfatterne som skrev som om internett ikke eksisterte. Resultatet ble en slags 

. Stilen fikk navnet Alt Lit og er blitt beskrevet som internettgenerasjonens svar på beatpoesien.

 Lin ga ut etter 2006, var at de befant seg i et grenseland mellom diktsamlinger og eksperimentelle romaner. I «Eeeee Eee Eeee» (2007) består karakterene av delfiner, romvesener og Salman Rushdie som snakker om bevissthet og sannhet på en vegansk sushirestaurant. Novellesamlingen «Bed» (2007) handler om unge mennesker som balanserer en uansvarlig ungdomstid med voksenlivets plikter.

Tematikken fortsetter i «Ut og stjæle fra American Apparel» (2009, på norsk 2011), en kort roman som handler om nettopp det tittelen tilsier

I likegyldigheten bøkene gir uttrykk for, ligger det også en kritikk av det moderne livet.

Alt Lit er blitt beskrevet som internett­generasjonens svar på beat­poesien

Internett og intet

Charlotte F. Skomsøy

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

da jeg campet på Tons of Rock i fjor. Jeg fikk en helt ny familie, sier May Torill Synnes (49) mens hun roter i teltet.

Hun slo leir på Ekeberg allerede tirsdag. Etter at hun ble aleinemor for to år siden, tilbringer hun nå mye av festivalsommeren i telt – også på Tons of Rock, som åpnet onsdag og avsluttes i kveld.

– Hotell er kjedelig. Der bestemmer systemet. Telt er frihet. Du må følge reglene, men slipper å være A4.

Norge har aldri hatt flere festivaler. Samtidig er én type blitt sjeldnere: de store campingfestivalene, der titusener flyttet inn på noen hundre dekar i opptil en uke.

På 1990- og 2000-tallet var Quart og etter hvert Hovefestivalen mer enn line-upen – de var midlertidige teltbyer med gjørme, nattliv og en egen sosial logikk der campen ofte var hovedscenen og musikken mest en pause mellom øl og søvn.

Quart, Hove og Slottsfjellfestivalen var festivaler de fleste måtte reise til, påpeker musikkritiker Audun Vinger.

– Festivaler er blitt mer og mer byfenomener. Det er den store forskjellen, sier Vinger.

Kroppen er i kontakt med alle delene av teltet til enhver tid.

Fra gjørme til glamping

Da Klassekampen slår på ­tråden til deLillos-­frontmann Lars Lillo-­Stenberg, viser det seg at han ikke er spesielt glad i sang­kåringer.

– Jeg er ikke så glad i å ta endelige avgjørelser om ­slike ting. Jeg liker ikke å ­bestemme meg for hva som er yndlingsfargen min. Det fine er jo at ting varierer.

Men han tror han nesten må velge en No. 4-låt som ikke er blant de aller mest kjente. Det blir «Skoleveisvise» fra andrealbumet «Hva nå» (2017).

Lillo-Stenberg har fulgt med på den norske poptrioen siden de startet opp i 2007. Bandet medvirket i 2017 på deLillos-låta «Halvveis rundt jorden», så 

– Det er stort sett ganske koselig popmusikk. Fine låter. Rent og pent. Det er ikke PJ Harvey. Det er ikke ­brutalt. De kan være tøffe på enkelte låter, men det er ikke dét som er prosjektet deres.

Samtidig kombinerer No. 4 popmusikken med et ­jazzete blikk på harmonikk og rytmikk, forteller han. Han tror jazzbakgrunnen til ­hovedvokalist Emilie ­Stoesen Christensen har mye å si.

– Det er veldig ­tilgjengelig musikk, men samtidig litt ­utfordrende. Musikalsk ­velger de ikke nødvendigvis de enkleste løsningene. Det er 

der. Kompfigurene kan være ganske avanserte og til tider polyfone.

Det er en litt skummel situasjon som ligger mellom linjene.

Veldig tilgjengelig, utfordrende pop

Selma Stormyren Larsen

Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

Første gang Finn Carling snakket i offentligheten om sin egen erfaring med funksjonshemning, var på direktesendt radio på midten av 1950-tallet. Da den om lag 30 år gamle forfatteren var ferdig og igjen befant seg ute på NRKs parkeringsplass, sank han sammen, «drivvåt av svette», og prøvde å tenne en sigarett. Om og om igjen tenkte han: «Herregud, jeg har sagt at jeg er vanfør!»

I forordet til andreutgaven av «Kilden og muren», først utgitt i 1958, beskriver Carling følelsen av å ha røpt en hemmelighet på Marienlyst: «Til tross for at jeg selvfølgelig var klar over at det var noe alle som kjente meg visste og forbandt meg med, at det i deres øyne måtte være en vesentlig del av min identitet, følte jeg det som om jeg hadde foretatt en ugjenkallelig avsløring.»

– Han kommenterer det åpenbare: Hvorfor føles det som en hemmelighet når det er noe alle kan se? spør Anna Serafima Svendsen Kvam.

Hun disputerte nylig med en doktoravhandling om norsk litteratur som tematiserer funksjonshemning. Finn Carlings «Kilden og muren» er en av bøkene hun har lest – og den rommer en erfaring hun finner igjen hos andre.

– Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig, når du har en kropp som er synlig uvanlig uansett? Den erfaringen – at det er avslørende å plassere seg i den kategorien – har jeg vendt tilbake til.

Kvams avhandling har tittelen «Betydningen av et medvitne», og hun tar for seg to samtidige verk – Thorvald Steens «Det hvite badehuset» (2017) og Jan Grues «Jeg lever et liv som ligner deres» (2018) – men også verk fra 1950-tallet av forfatterne Rikke Steenbuch og Finn Carling.

– Steenbuch hadde jeg ikke hørt om i det hele tatt. Da jeg begynte å jobbe med de tekstene, framsto det som stadig viktigere for meg å rette oppmerksomhet mot dem.

Hvorfor er det å si jeg er funksjonshemmet så farlig?

Hemmeligheter alle ser

Demian Vitanza

NRK mangler visjoner for dannelse og kultur

For et par uker siden gikk jeg inn på nrk.no og så at to av de tre øverste nyhetssakene handlet om elg. Samtidig meldte The Guardians nettside om rasistiske opptøyer i Belfast, med påtente biler, angrep mot politiet og målrettet vold og trusler mot innvandrere. I tillegg rapporterte den britiske avisa at Donald Trump hadde satt i gang nye angrep mot Iran. Og nrk.no? Ikke bare sto «elg i Oslo sentrum» og «kollisjon med elg» øverst på nettsida deres, men de to andre hendelsene var ikke å finne noe sted. Nå må vi røske litt i statskanalen, tenkte jeg da.

 å skille mellom nrk.no, radio og tv, men et overordnet problem preger alle flatene: NRK kopierer kommersielle aktørers logikk og lar antall klikk, seere og lyttere overskygge store deler av samfunnsoppdraget deres. Å nå ut trumfer 

man når ut med. Dette gir en rekke utslag, blant annet den ovennevnte mangelen på dekning av utenriksstoff (som ikke er knyttet til USA og Trump). Noe fanges opp på «Urix», men hvis man har et ønske om å følge med i verden, er statskanalen, og særlig nrk.no, altfor dårlig.

En av mange direkte konsekvenser av dette er at norsk offentlighet ikke er godt nok orientert om høyredreiningen i Europa og dermed ikke forstår økningen av fremmedfiendtlighet som også brer seg i mindre åpenbar form i vårt eget land. For ikke å snakke om stoff fra Latin-Amerika, Asia eller Afrika, som er nesten fraværende. Ikke engang VM-kampen mot Senegal var en god nok 

til å kjøre litt folkeopplysning om landet, kulturen og folket vi skulle møte på den store fotballscenen. Hva er poenget med å ro ut i verden, om vi bare er opptatt av oss selv?

ligger i manglende kritisk tenkning innen kultur. Og da tenker jeg ikke på kritikk som anmeldelser av kunst og litteratur, den er helt ok, men et kritisk blikk på kulturelle endringer. Hvorfor blir vi mer fremmedfiendtlige? Hvordan omformes kulturen vår av nye medier? Sosiale medier, strømmetjenester og KI er alle med å forandre måten vi interagerer, tenker og føler på. De endrer selve premissene for kulturen vår. Men tenkningen rundt dette begrenser seg stort sett til aldersgrenser for sosiale medier og sporadiske artikler.

Etter at Inger Merete Hobbelstad tok over som NRKs kulturkommentator i 2022, er det blitt mer stoff om kjendiser, influensere og mote, men jeg mener vår tid skriker etter gode analyser av forbindelsene mellom makt, teknologi og kultur.

 jeg påstå at det er få virkelig intellektuelt utfordrende programmer i NRK på deres flater. Jo da, Andreas Wahls program «Folkeopplysningen» er nettopp opplysende. Og på radio har vi «Kompass», «Verdibørsen» og «Åpen bok», som tidvis er gode og tenkende programmer. Men det er ikke veldig tung ballast i et så stort skip som NRK.

På radio ble det dyptpløyende poesiprogrammet «Diktafon» lagt ned i 2017. Nettsida nrk.no er fullstendig strippet for dybde. Og på tv peker også pilene feil vei: Ifølge Medietilsynet har NRK2, kulturkanalen, redusert innhold om religion/livsfilosofi fra 98 til 45 timer på tre år fram mot 2025. Kategorien kunst/kultur ble redusert fra 528 til 428 timer på bare ett år – et fall på nesten 20 prosent. Til sammenlikning har antallet timer underholdning økt fra 409 til 513 timer i samme periode. Dette vitner om et NRK uten visjoner for dannelse og kultur.

 stor sans for realitybasert underholdning, med programmer som «Norges tøffeste», «Mesternes mester», «Førstemann», «Brekket», «NM i gjemsel», «Gym», «Bakemesterskapet», «Helt ramme sporter», «Vettskremt», «Dama til», «Ekspedisjonen», «Kode rød» og «Ville fristelser», bare for å nevne noe fra de siste fire–fem årene.

I NRK-plakatens paragraf 41 står det at statskanalen skal kunne formidle samme type tilbud som kommersielle aktører, men da må de etterstrebe noe som gir økt samfunnsverdi. Jeg vet ikke om den økte samfunnsverdien er så tydelig i alle eksemplene over. Selvsagt skal NRK ha familieunderholdning som fungerer som samfunnets varmende leirbål, og som samler familier som ellers løper til hver sin skjerm. Men mange av programmene er umulig å skille fra noe de kommersielle kanalene kunne ha levert.

Nettsida nrk.no er fullstendig strippet for dybde

To elger i solnedgang

– Hvilket lesestoff har du med deg i sommerbagen?

– Sommerbag, hva er nå det? Jeg har en bok under armen hvor enn jeg går, og bruker som regel mini designervesker som ikke får plass til en bok. Den siste boka som var med meg under armen ut i sommeren, var «Hvis dette er et menneske» av Primo Levi.

– Hva er det beste du har lest i det siste?

– Det blir Primo Levi, det, gitt! Elsket den boka. Men skal i gang med «Syndere i sommersol» av Sigurd Hoel nå, tenkte det kunne være en bra sommerbok.

– Hva utmerket seg med «Hvis dette er et menneske»?

– Det er jo en klassiker og fikk meg til å innse at jeg må lese flere klassikere. Jeg er veldig glad i holocaust-bøker – på det feltet er jeg veldig ukritisk og trenger absolutt ikke at det skal være en typisk god bok, men denne boka er jo på ekte bra.

– Det finnes jo en jungel av bøker der ute. Hva ser du etter når du skal velge deg noe å lese?

– Jeg gjør tre ting: leser nylige anmeldelser, går innom Norli i Universitetsgata og spør de som jobber der med henvisning til hva jeg har likt tidligere, og så sender jeg ut noen meldinger til andre folk som leser mye.

– Hva leser du på for sønnen din på sengekanten?

Bekmørk sommer

Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur er satt under debatt, for statistikken for 2026 viser at det går mot rekord i antall nullinger.

Hittil i år har de tre storforlagene Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug til sammen fått ni boktitler nullet av vurderingsutvalget – mot i alt seks titler i 2025.

Forleggerforeningens direktør Trine Skei Grande har reagert på det hun omtaler som «mange uventede nullinger» – blant annet innen sjangere som krim og poesi.

– Det er en grunn til at vurderingsutvalgene finnes. Det gis ut bøker som ikke holder mål, og da må noen si at dette ikke kvalifiserer for innkjøp, sier litteraturprofessor Eirik Vassenden.

Eirik Vassenden er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Han har også sittet i innkjøpsordningens vurderingsutvalg for lyrikk.

Aktuelt

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

JP/Politikens hus har likevel ikke lagt inn bud på Aschehoug.

Frykter at Munchmuseet vil satse mindre på forskning

Ble på gråten av «Korset»

Strømmetjenesten Tidal skal stoppe royalties til KI-generert musikk. Hans Ole Rian i Creo er spent på om de får det til.

NRK kutter ut en av sine eneste poesikritikere

Øya-sjefen mener KKR ikke tjener direkte på festivalen. Naivt, hevder NHH-professor Tor W. Andreassen.

Amedia har lagt inn bud på Aschehoug

Utvalgsleder Thor Magnus Tangerås avfeier påstanden om at stadig flere diktsamlinger får avslag.

Kunstneren Konrad Mehus har vært forut for sin tid: Allerede i 1990-årene skapte han en brosje av sin egen Valium-eske.

Skuespiller Flo Fagerli både spiller og leser «Den lille prinsen» i sommer.

Finner feil i boikottdebatten

Det er 20 år siden Tao Lin skrev det digitale mennesket inn i litteraturen, for så å gå en helt annen vei.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Hemmeligheter alle ser

NRK mangler visjoner for dannelse og kultur

Sophie Elise Isachsen elsker holocaust-bøker.

Stadig flere diktsamlinger får avslag i innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Hittil i år er 18 prosent av lyrikken blitt nullet.

Ekstatisk dansegulv fra første sekund

Lene Auestad og Kristin Gjerpe går en usikker tid i møte hvis Solum Bokvennen går konkurs

A24 ble genierklært – og så undertegnet de en avtale med KI-laben Deepmind. Nå sørger fansen.

Disse kinoperlene bør du få med deg i sommer

Mot rekord i antall nullinger

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest under­vur­derte låtskriver.

JP/Politikens hus har likevel ikke lagt inn bud på Aschehoug.

Frykter at Munch­mu­seet vil satse mindre på forskning

Ble på gråten av «Korset»

Strøm­me­tje­nesten Tidal skal stoppe royalties til KI-generert musikk. Hans Ole Rian i Creo er spent på om de får det til.

NRK kutter ut en av sine eneste poesikri­ti­kere

Øya-sjefen mener KKR ikke tjener direkte på festivalen. Naivt, hevder NHH-professor Tor W. Andreassen.

Amedia har lagt inn bud på Aschehoug

Utvalgs­leder Thor Magnus Tangerås avfeier påstanden om at stadig flere diktsam­linger får avslag.

Kunstneren Konrad Mehus har vært forut for sin tid: Allerede i 1990-årene skapte han en brosje av sin egen Valium-eske.

Skue­spil­ler Flo Fagerli både spiller og leser «Den lille prinsen» i sommer.

Finner feil i boikott­de­batten

Det er 20 år siden Tao Lin skrev det digitale mennesket inn i lit­te­ra­turen, for så å gå en helt annen vei.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festi­val­me­nyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skole­veis­vise» av No. 4.

Hemme­lig­heter alle ser

NRK mangler visjoner for dannelse og kultur

Sophie Elise Isachsen elsker holocaust-bøker.

Stadig flere diktsam­linger får avslag i innkjøps­ord­ningen for skjønn­lit­te­ratur. Hittil i år er 18 prosent av lyrikken blitt nullet.

Ekstatisk dansegulv fra første sekund

Lene Auestad og Kristin Gjerpe går en usikker tid i møte hvis Solum Bokvennen går konkurs

A24 ble geni­er­klært – og så under­tegnet de en avtale med KI-laben Deepmind. Nå sørger fansen.

Disse kino­perlene bør du få med deg i sommer

Mot rekord i antall nullinger

Ifølge Christer Falck er Asbjørn Ribe Norges mest undervurderte låtskriver.

Frykter at Munchmuseet vil satse mindre på forskning

Strømmetjenesten Tidal skal stoppe royalties til KI-generert musikk. Hans Ole Rian i Creo er spent på om de får det til.

NRK kutter ut en av sine eneste poesikritikere

Utvalgsleder Thor Magnus Tangerås avfeier påstanden om at stadig flere diktsamlinger får avslag.

Skuespiller Flo Fagerli både spiller og leser «Den lille prinsen» i sommer.

Finner feil i boikottdebatten

Det er 20 år siden Tao Lin skrev det digitale mennesket inn i litteraturen, for så å gå en helt annen vei.

Woodstock-kulturen er død – nå står Vink-jentene på festivalmenyen

Skal Lars Lillo-Stenberg trekke fram én norsk låt fra dette århundret, blir det «Skoleveisvise» av No. 4.

Hemmeligheter alle ser

Stadig flere diktsamlinger får avslag i innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Hittil i år er 18 prosent av lyrikken blitt nullet.

A24 ble genierklært – og så undertegnet de en avtale med KI-laben Deepmind. Nå sørger fansen.

Disse kinoperlene bør du få med deg i sommer