Emilie Johnson Godal

#fff

– Det å ikke tråkke opp i sporene til andre, men lage sin egen verden av tekst og musikk på den måten er utrolig imponerende og har gitt et helt fantastisk album.

Det sier poet og forfatter Gro Dahle om Kaizers Orchestras debutalbum, «Ompa til du dør», som ble utgitt i 2001. Det var lite tvil involvert da hun skulle nominere sin kandidat til ny norsk sangbok: det måtte bli tittelsporet fra denne plata.

– Den er veldig skranglete og annerledes, og teksten er kjempegod!

– Bare ordet «ompa» er det noe herlig rart med. Det gjør meg glad!

I perioden da Kaizers Orchestra slo gjennom, satt Dahle i juryen til både Spellemanns- og Edvard-prisen.

– Jeg hørte gjennom over 700 sanger, men satt bare igjen med en håndfull. Det var vanskelig å finne gode nok tekster, og uten det faller sangene gjennom selv om melodien er fin. Kaizers klarer begge deler, og er helt egenartede. Det er trekkspill, pønk, rock, visete … En helt egen sjanger!

– De har spennende historier, fine, poetiske og treffende beskrivelser, interessante vinklinger og et kraftfullt trykk.

Blir det glatt, melder jeg meg ut med en gang.

– Sangen får hele bilen til å riste

Carl Martin Eggesbø

Saga Eline Jonsson Hoff

Ketil Blom Haugstulen

VM-merchen: – Havner på en skraphaug i Afrika

Fotballdrakter, skjerf, bøttehatter, solbriller, joggedresser, ponchoer, vikinghjelmer … Kun fantasien har satt grenser for hvilke bruksobjekter som kunne ikles det norske flaggets farger i fotballfestens ånd denne sommeren.

Suget etter norske supportereffekter har skapt nye rekorder og mange overskrifter. Tidligere i juli meldte Norsk Fotballforbund at de hadde sendt ut 250.000 landslagsdrakter ut til kjedene. Det er fem ganger så mange som den forrige rekorden.

Men tallet var ikke nok til å mette de norske supporterne, som ble stående timevis i kø gjennom natta i håp om å sikre seg en bit av de ferske, men veldig snart utsolgte leveransene fra landets sportsbutikker. På salgsplattformer som Finn.no har fotballdraktene blitt solgt til mange ganger egen utsalgspris.

Når den norske fotballfesten for denne gang er over – hva skjer da med alt det røde, hvite og blå?

– Alt av «Norway-shop» og Temu-drakter blir jo bare pælma og havner på en skraphaug i Afrika.

Det sier Anders Kemp, som er ansvarlig for Dagens Næringslivs motespalte «Stilkoden». Da Klassekampen slår på tråden, er han på ferie på Hvaler, hvor han går rundt i den hvite bortedrakta for Norge fra 2016. Han vil ikke gjøre seg selv til politi for noen Norge-estetikk, men mener denne drakta, fra «Joshua Kings gullalder», aldri kommer til å oppleve noe nytrykk.

– Det er en grunn til at mange går med 1998-reproduksjoner i år. Den klassiske looken for årets 32-åring var denne drakta. Den har krage og er fra Umbro, en 

90-tallsestetikk og er veldig kul. Men det jeg likte med årets drakt var at den ikke hadde noe «retrorunking», altså overflødig nostalgi.

, altså det engelske ordet for sportsklær til hverdagsbruk, har en nostalgisk vri. Det at den norske drakta ikke har det – «den er så enkel at den er borderline harry» – gjør at den kommer til å stå igjen.

Alt mulig Norway-­shop og Te­mu-­drakter blir jo bare ­pælma.

Norge i pynt, print og polyester

NTB_Z056JRE5miA (1).jpg

Kunstfeltet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

Da årets utgave av Veneziabiennalen tidligere i år ønsket Russland velkommen tilbake i manesjen etter flere års fravær, vakte det reaksjoner både blant deltakende kunstnere og ledende EU-politikere.

Utenfor den russiske paviljongen i Giardini-hagen i Venezia demonstrerte blant annet medlemmer av det regimekritiske russiske kunstnerkollektivet Pussy Riot.

Misnøyen bunner i at Russland inviteres tilbake i varmen i Venezia selv om krigshandlingene mot Ukraina pågår for fullt.

Nå melder EU at de vil trekke to millioner euro fra støtta som allerede er øremerket kunstfestivalen de neste to årene.

EU-kommisjonen begrunner kuttet med at russisk deltakelse ikke er i tråd med gjeldende EU-sanksjoner og retningslinjene for Ukraina-krigen.

Lørdag skrev Henna Virkkunen i Europakommisjonen på X at kommisjonen offisielt har kommet med en anbefaling om å kutte i støtta.

Kuttet på to millioner vil utgjøre 38,7 prosent av den totale støtta Veneziabiennalen skal motta mellom 2025 og 2028, noe som vil si at de mister i underkant av 700 000 euro per år.

Kurator ved Nasjonalmuseet Geir Haraldseth stiller seg bak EUs beslutning.

EU varsler kutt i støtta til Veneziabiennalen

Før lørdagens kvartfinale mellom Norge og England spådde rettighetshaver TV2 at de ville slå den gjeldende norske seerrekorden fra 1994. Under fotball VM i 1994 satt nærmere 2,14 millioner nordmenn foran TV-en for å følge kampen mellom Norge og Mexico – på NRK.

Bilder fra årets folkefest, massiv mediedekning og helt nye ritualer med umiddelbar utbredelse støtter oppunder TV2s spådom. Likevel: Rekorden fra VM i 1994 lar seg ikke dytte av tronen.

Kampen natt til søndag ble sett av 1.632.000 millioner nordmenn. Totalt var nesten 2 millioner seere innom sendingen, ifølge TV2

Men selv om seerrekorden uteble, erårets fotball-VM en revansje for TV-mediet, ifølge eksperter.

Tall Klassekampen har fått fra TV2 viser at ni av ti plasser på deres toppliste gjennom tidene er forbeholdt sportssendinger. De to øverste plassene går til Norge mot Elfenbenskysten og Norge mot England fra årets VM.

«Dette ble en kveld for evigheten, og for historiebøkene», sa TV2s sportsredaktør etter at rekorden mot Elfenbenskysten var et faktum.

Hos NRK klatret imidlertid ingen av VM-sendingene inn på topp 10-lista over kanalens mest sette enkeltprogrammer. Men Philip Lyhne, medieforsker i NRK, henger ikke med hodet av den grunn.

– Vi er svært fornøyd med årets seertall, sier han til Klassekampen.

VM har vært et etterlengtet hvileskjær i et tungt medieår.

Seerrekorden fra 1994 lot seg ikke slå

Karin Haugen

Hetebølger håndterer man aller best ved å gå over terskelen til Glyptoteket, som ligger sentralt i København, bare et steinkast unna Tivoli og hovedbanegården. Effekten er umiddelbar. Du trer inn i vinterhagen – det store, åpne rommet i sentrum av museet – og verden faller til ro: Det høye taket, som leder opp til en kuppel. Enorme planter. Sidefløyene, som leder inn til saler på saler med skulpturer.

Det var bryggeren Carl Jacobsen som seint på 1800-tallet åpnet Glyptoteket, med inntektene fra sitt bryggeri Ny Carlsberg. Han er til dags dato dansk kunsthistories størstemésen. Det var en oase han ville skape, og en oase har det blitt: Heten legger man igjen utenfor, og hele nervesystemet skjønner at det kan slappe av. Nå starter vi.

Det er takket være dyrene vi er her: Da Glyptoteket på forsommeren annonserte utstillingen «Dyrenes inntog» med skulpturer av Antoine-Louis Barye, booket jeg en billett. Historien er pirrende: På slutten av 1800-tallet var Barye en av pionerene innen dyreskulpturer og del av miljøet som ble kalt «animaliers», som var særlig interessert i å portrettere dyr. Han besøkte dyrehagen i Jardindes Plantes, han studerte disseksjoner på naturhistorisk museum i Paris, og hans nærstudier av dyrs anatomi ga ham tilnavnet «menasjeriets Michelangelo».

Det er særlig dyr i tvekamp han valgte seg som motiv for skulpturene. Det er lett å forstå hvorfor: Det gir skulpturene en dramatikk og viser fram det han har av teknisk finesse i gjengivelsen av dyrenes anatomi. Men fordi dyrene i kamp tillater ham å briljere, med dramatiske positurer og muskelspill, er det de mer stillferdige verkene som gjør mest inntrykk. Der er det som om kunstnerens behov trer litt mer i bakgrunnen, og dyrene i forgrunnen: Baryes muntre «Elefant fra Senegal», der dyret nesten svever over bakken. Eugène Delacroixs vesle oljemaleri «Løvinne» fra 1832, der dyret ikke er majestetisk, men nølende, usikkert. Eller Baryes egen skulptur av en liggende bjørn, som ligger nonsjalant, men våkent og nysgjerrig observerende på verden.

Det er små bronseskulpturer vi snakker om, og fordi de konkurrerer mot dragningen i de storslåtte, greske og romerske skulpturene ellers i museet, er de på sett og vis litt underveldende. Men utstillingen er, som jeg visste den ville være, ansporende for tanken.

Det mest overraskende grepet Glyptoteket har tatt, er at de har flankert dyreskulpturene av malerier fra tida, som viser hvordan kunsten ble mer elastisk og favnet om utkanterfaringer: fattige, svarte, undertrykkede. Det fungerer som en åpnende kontekst: De har blant annet inkludert Manets maleri «Absintdrikkeren», et urbant portrett av en skakk skjebne, som i 1859 ble avvist av Parisersalongen for å være upassende, og Jean-Baptiste Carpeauxs «Hvorfor født slavegjort!», en marmorbyste av en kvinne, som protesterer mot slavegjøringen av det afrikanske kontinentet. Det er et grep jeg først er delt til – skal mennesket få plass også her, i en utstilling som skal ta for seg dyrenes inntog? Men det er bare å akseptere det: Skal vi diskutere dyrenes plass i verden, slipper vi ikke unna oss selv.

Hvilken plass skal mennesket ta, når vi skal ta innover oss vårt samspill med dyr?

I vårt bilde

#000

Redaktøren i Store norske leksikon advarer mot følgene av KI-skraping

– De som rammes hardest, er vi som jobber med tørr ­faktatekst, sier Erik Bolstad.

Siden mai i fjor har redaktøren i Store norske leksikon (SNL) sett den menneskelige lesningen på nettsida avta med 25 prosent. Da lanserte Google sin KI-oppsummering ved nettsøk.

, truer kunstig intelligens modellen deres, som baserer seg på fri tilgang til kunnskap.

Hvordan merker andre digitale leksikon og ordbøker utviklingen?

– Det er et utrolig høyt tall og skulle tilsi at hver nordmann klikket seg inn på SNL i snitt én gang hver dag.

Tallet er 1,76 milliarder og er svaret på hvor mange ganger SNL ble vist i et ordinært Google-søk eller KI-søk i 2025.

Det er altså Google, verdens mest brukte søkemotor, sin KI-tjeneste som står for de mange siteringene. Heller enn å lenke til artikler tråler tjenesten nettet for deg og serverer funnene i en punktliste.

Økningen i siteringene er ikke uten videre å juble for, skal vi tro Bolstad.

Raser over KI-skraping

– Forfatter Brynjulf Jung Tjønn, hva står på leselista di i sommer?

– Akkurat nå leser jeg Peter F. Strasseggers «Gris». Jeg har fått et forhåndseksemplar – boka kommer tidlig i august. Den er veldig lovende og spennende. Det er en bondefortelling, et gresk drama om en tomatbonde og en grisebonde på hver sin side av ei elv på Jæren. Jeg kjenner forfatterskapet hans godt, og Strassegger er en av de mest spennende yngre forfatterne vi har i Norge.

– Har du lest noe annet i det siste som gjorde inntrykk?

– Jeg har hatt to veldig store leseopplevelser de siste månedene. Den ene var «Mørk dagbok» av Rauni Magga Lukkari. Den diktsamlingen traff meg skikkelig. Lukkari er same og kvinne, og slik dobbelt undertrykt. Boka kom i 1986, og jeg ble truffet både av nerven og smerten som ligger i diktene. Den store styrken er at de oppleves tidløse. Jeg har også nylig lest «Forkynnaren» av Jan Roar Leikvoll, en kort, liten bok som bærer preg av at han døde før den ble helt ferdig, men som likevel er utrolig fin. Man skjønner litt hva man har gått glipp av ved at Leikvoll gikk bort så tidlig.

– Nå er jeg ved et innlandsvann på Sørlandet. Det er 26 grader, så her er det bare å bade og slappe av, skrive litt og lese litt. Som forfatter styrer man tida litt sjøl, så det blir mye skrivetid og familietid.

– Jeg har veldig mange bøker på lista. Men så er det VM og fint vær. SSL

Greske drama og bondefeider

Karpes språklige kompromissløshet er en styrke, mener forfatter Guro Sibeko

Kari Bremnes, Frida Ånnevik og Gatas Parlament: Forfatter og slampoet Guro Sibeko har flere navn på blokka når hun får spørsmål om hvem som har den beste norskspråklige sangen på denne sida av 2000-tallet.

Men når hun først går inn for landing, må det bli en låt fra Karpes EP «Omar Sheriff».

– Karpe har mange gode tekster, som «Påfugl», som virkelig har satt dype spor i samfunnet. Men det er «Baraf/Fairuz» som har truffet meg aller mest, og det handler om hvem jeg er og når den kom.

Siden den første EP-en «Glasskår» kom i 2004, har rapduoen Karpe Diem, som i 2018 kvittet seg med etterhenget Diem, vokst til å bli et av Norges største musikkfenomener.

Den som har fulgt gruppa fra start, har fått være med på en reise i språklig eksperimentering og lek med visuelle identiteter.

Og da er det ikke så rart at Karpe-universet til Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel treffer ulikt.

– Sønnen min og jeg eide Karpe sammen fram til «SAS Plus / SAS Pussy»-prosjektet (2019 red anm.). Det skjønte jeg ingenting av, men sønnen min gjorde det, og det klapper jeg for.

Med plata «Omar Sheriff» fra 2022 følte Sibeko at rapduoen henvendte seg til en eldre generasjon.

Jeg kan ikke høre på hvorfor…-delen uten å begynne å grine.

– Vet du ikke hva «baraf» betyr, så bruk internett.

Kåre Bulie

Den ansiktsløse strekmannen i det rødlige lyset hever armene over hodet i en seiersgest. Han later til å vandre på noe som gir assosiasjoner til et stillas eller en jernbanebro – og mellom firkantede høyhus som gir et utpreget urbant inntrykk. Er den ensomme mannen med hatt på vei hjem etter en vellykket fest?

Noe hyggelig later i alle fall til å ha skjedd: Det store, avlange oljemaleriet bærer tittelen «Triumfator» og antyder tro på fremtiden. I sommer kan det studeres i Kunstsilo i Kristiansand, som del av utstillingen «Opprør og optimisme. Fortellinger fra Tangen-samlingen». Verket er datert med det symboltunge tallet 1989. Tiåret bildet ble til i, har satt sitt umiskjennelige preg på det på flere måter. «Triumfator» er et typisk 1980-tallsmaleri: Med sin forenklede, ekspressive figurasjon leder bildet tankene sørover i Europa, til periodens «unge ville» kunstnere i Berlin og en rekke andre tyske byer, for eksempel.

Verket har imidlertid en norsk opphavsmann. Magnar Huseby, som han heter, var inntil møtet med det iøynefallende by- og menneskemotivet i Kunstsilo ukjent for meg. Norsk kunstnerleksikon forteller at maleren og grafikeren er født i 1954 og fra Nordfjordeid. I 1970-årene bidro han med illustrasjoner til tidsskriftet Profil, og ved overgangen til 1980-årene studerte han ved Oslos kunstakademi under maleren Knut Rose.

 Rose, som var rektor ved skolen i deler av den perioden Huseby var student, er selv et tegn på hvordan tidene og motene skifter – og på at en rolle i de toneangivende museenes saler på ingen måte er trygg: Etter mange år med en betydelig posisjon blant landets malere og plass i stallen til Haaken Christensen, etterkrigstiårenes ledende hovedstadsgallerist, er trønderen som døde i 2002, i ferd med å bli usynlig i Norges kunstliv.

I «Opprør og optimisme» opptrer Huseby blant stjerner som Synnøve Anker Aurdal og Kjartan Slettemark fra Norge og Öyvind Fahlström og Poul Gernes fra nabolandene. Utstillingen er del av en slags kunstnerisk tretrinnsrakett: Før den åpnet «Bilder for en ny verden» i samme institusjon, og etter den har «Mellom drømmer og virkelighet» åpnet. Alle er de altså «Fortellinger fra Tangen-samlingen» – som i antall nå nærmer seg 7000 verk – og sammen fyller de i sommer hele Kunstsilo.

Foruten institusjonen selv står Steinar Gjessing, kuratoren som har bidratt markant i oppbyggingen av Tangens samling, bak mønstringen. Det er fristende å tro at det er han som har valgt dens mest ukonvensjonelle innslag. Huseby er nemlig ikke alene om å skille seg ut blant de tallrike berømthetene. Det fargesprakende maleriet «Familie-idyll» (1946), for eksempel, hvor den høyreiste farsskikkelsen midt i bildet åpenbart er kjernefamiliens sjef, ble skapt av nordmannen Kåre Willy Armand Martinsen (1912–1986).

 landskvinne Reidunn Sverre (1894–1952) malte i 1922 det stillfarne, mennesketomme gate- og arkitekturbildet «Peinture». Hennes nesten jevngamle kollega Reidar Magnus signerte i 1957 det bibelske motivet «Job og hans venner», et ekspressivt, gåtefullt maleri. Nok en norsk kunstner som ble født i 1890-årene, bergenseren Gerda Knudsen, malte i 1940 «Kornskurd», som forestiller kvinner i arbeid i et frodig jordbrukslandskap. Også disse bildene kan i sommer studeres i Kunstsilo. Selv om Martinsen, Magnus og Knudsen er representert i viktige offentlige samlinger, har de alle fire til felles at de færreste vil nikke gjenkjennende til navnet deres i 2026.

Den yngre nordmannen Øivind Nygårds (1948–2010) karriere forteller hvordan permanente forflytninger over landegrenser kan påvirke et ettermæle: I likhet med Reidar Magnus flyttet han tidlig til Danmark, hvor jeg derfor har sett Nygårds verk oftere enn i hjemlandet: utenfor København-museet Arken, for eksempel. I Kristiansand er han for tiden representert med «Metrolegeme» (1992), en ruvende lakkert skulptur av mdf-plater, glassfiber og polyester. Der den balanserer på skakke ute på museumsgulvet, kan skapningen minne om en snurrebass.

Enda flere signaturer i sørlandsmønstringen kunne ha vært nevnt: For en som bruker mye tid i museer, er noe av det artigste ved sommerens Kunstsilo-utstillinger at de inkluderer også andre navn enn dem som pleier å prege de nasjonale kunsthistorie-fremstillingene. Disse kunstnerne illustrerer dessuten at man kan nærme seg en samlingsutstilling på mange måter: foruten ved å se etter interessevekkende perioder eller motiver eller signaturer man liker, altså ved å lete etter de ukjente, de skikkelsene som bryter opp de konvensjonelle fortellingene.

Ukjent opphav

Wikipedia fyller 25 år, men utfordres av KI

– Vi trodde at kunnskap og informasjon ville løse alle verdens problemer, sier Kristine Ask, førsteamanuensis i tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.

Da internett ble allemannseie på 1990-tallet, var idealisme og framtidstro ifølge Ask de dominerende digitale drivkreftene. Ut av denne optimismen vokste Wikipedia. Den engelskspråklige utgaven kom 15. januar 2001, mens den norske bokmålsutgaven kom 26. november samme år.

I år fyller det frie nettleksikonet 25 år. Frivillige bidragsytere fortsetter å skrive artikler uten betaling, og trafikken holder seg høy. Men det er ikke lenger bare menneskelige brukere som klikker seg inn. Kunstig intelligens (KI) og genererte oppsummeringer ved nettsøk kan føre til færre besøk og mindre trafikk til nettstedet.

Kan den nye KI-æraen undergrave et av internettets mest idealistiske prosjekter?

Den engelske utgaven av Wikipedia har i 2026 rundt 7,2 millioner artikler. Nettstedet kaller seg «den frie encyklopedi», da arbeidet med å skrive artikler og redigere ofte beskrives som en dugnad – frivillig utført av såkalte wikipedianere.

– Hadde noen foreslått å opprette Wikipedia i dag, hadde man avfeid det som tøys, tror Ask.

Et leksikon hvor folk bidrar gratis, kan høres for godt ut til å være sant, mener hun.

– Internett ble spådd å være en fri plass, fri for klasse og kjønn. Her skulle vi samles om kunnskapen og gleden over å dele informasjon.

Wikipedia er en av de store menneskelige bragdene.

– KI-søk slår beina under modellen vår

Denne uka ble det kjent at Oslos katolske biskop Fredrik Hansen har innledet en helligkåringsprosess av Sigrid Undset.

«Hun er langt mer enn forfatter og nobelprisvinner. For oss er hun et forbilde i kristen tro og livet i dydene, livet i søken etter hellighet», sa biskopen under prekenen der det ble kjent.

Hvis Undset skulle bli helgenkåret, blir hun i så fall den tiende norske katolske helgen, etter blant annet hellige Olav, hellige Hallvard og den hellige Sunniva som kanskje er de mest kjente.

Men ikke alle Undset-lesere mener det er en utelukkende god idé.

– Det høres nesten ut som en gimmick. Jeg er også redd for at man skal dyrke forfatteren som forfatter og ikke se tekstene, sier Anne Birgitte Rønning, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Hun peker på at det allerede er mye fokus på Undset som en ruvende skikkelse.

– Det er jo opp til pavekirka å finne ut av det med miraklene, men jeg vil tro at når Den katolske kirka i Norge fremmer forslag om helligkåring, trekker den på en ganske stor Undset-bølge som har pågått de siste årene, fortsetter hun.

Rønning påpeker at jubileer, nylesninger, Sigrid Undset-dagene på Lillehammer og tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Fosse, som i likhet med Undset er uttalt katolikk, reaktualiserer forfatterskapet hennes.

Biskop vil ha Undset som helgen

Torgrim Eggen

Høflig svensk kunstorganisator-dame i den sørfranske byen Arles, tirsdag ettermiddag, 37 varmegrader: «Jaha, och hur reste ni till Arles, då?» Jeg: «Vi rodde.»

Selvfølgelig frister det å erte svenskene litt, når vi først er på nøytral grunn og er dannede kulturmennesker som godt veit at alt dette bare er en uskyldig og uviktig lek, eller hur? En annen svenske, omtrent et døgn seinere, forklarer den engelske cellisten vi står og snakker med (hun var i Arles og spilte med Patti Smith mandag) at Norge opprinnelig og egentlig er en svensk provins, og at vi aldri hadde noe Volvo eller Ikea.

historien lørdag kveld. Knapt landet på fransk jord før jeg får prøvekjørt min miserable og rustne fransk bakerst i flybussen til St. Charles-stasjonen i Marseille. Jeg sitter ved siden av en ung fransk-marokkaner og ser begynnelsen av Frankrike mot Paraguay på hans mobiltelefon, den hittil mest grisete kampen i VM.

Youssef forteller at årets VM river hjertet hans i to. Han er født i Marokko, men er fransk statsborger, og egentlig holder han med begge. Og det går ikke. Man kan heie på det ene laget eller det andre laget, man kan være nøytral, men å holde med begge fører til en kognitiv-dissonerende nedsmelting.

«De er nazier hele gjengen», forteller jeg Youssef når vi ser en Paraguay-spiller gå løs på Frankrikes stjernespiller Mbappé uten at ballen er i nærheten. Dette har jeg en viss dekning for, men fransken strekker ikke til for å utdype om militærdiktatoren Alfredo Stroessner og landet som nødhavn for ettersøkte nazi-forbrytere.

Og knapt har jeg tenkt dette, før en senator i Paraguay utløser global forargelse med en serie rasistiske og personlige fornærmelser mot det franske laget og Kylian Mbappé (målscorer på straffe) spesielt. Han svarer så det smeller, og saken vandrer i skrivende stund mot rettsvesenet.

Politikere må passe seg nå. De tukler med krefter som er mye sterkere enn dem. Sterkere enn selv Fantorangen i glasshuset, president Donald J. Trump. Hans vilt usportslige forsøk på å «hjelpe» hjemmelaget videre til kvartfinale fører bare til at en hel fotballverden snur ryggen til det stakkars USA-laget og jubler når Belgia (neppe det mest populære landet i verden) pryler dem ut av VM. En flause på nivå med jubileums-algepytten i DC.

, forrige gang Norge spilte VM-sluttspill, var jeg også i Frankrike. Men jeg hadde billett til feil kamp, Norge mot Skottland i Bordeaux, en slapp match som endte 1–1. Det gøyeste var å drikke om kapp med Skottland-fansen, noe man uvilkårlig taper. Først uka etter smalt det i Marseille, men da var jeg reist hjem.

Denne tabben må ikke gjentas. Søndag drar vi til Vieux-Port i Marseille, mange kvartaler med hektisk bar- og restaurantliv, for å se Norge banke Brasil på bar. Marseille er Frankrikes eldste by og var flerkulturell allerede da kong Fjolne druknet i mjødkaret. Vi er tre nordmenn, helt uten supporterutstyr, men det får stå sin prøve.

Politikere må passe seg nå. De tukler med krefter som er mye sterkere enn dem

Kloden har form som en fotball

Hvilken plass har egentlig sang i norsk skole anno 2026? Spørsmålet er betimelig, særlig nå som Klassekampen skal kåre en ny norsk sangbok med de beste norskspråklige låtene utgitt etter år 2000.

Ved Universitetet i Agder finnes det to som kan svare.

– Det er veldig varierende fra skole til skole, sier Anne Haugland Balsnes, professor i musikk.

Sammen med kollega Magnhild Selås, som er professor i nordisk språkvitenskap ved samme universitet, publiserte hun nylig den vitenskapelige artikkelen «‘Det var så kleint, men på en god måte’: Lærerstudenter, begynneropplæring og sang­trygghet».

De forsket på ulike metoder for å gjøre lærerstudenter det de kaller «sangtrygge», som står i motsetning til det å ha «stemmeskam».

Hva skal til for å få flere lærere til å synge?

Balsnes forteller at sang var et eget fag på timeplanen fram til 1960. Etter dette ble det opprettet et musikkfag der sang utgjorde et hovedområde, mens det fra 1990-tallet «rykket ned» og ble et delområde under utøving.

– Sang har blitt nedprioritert gjennom historien og er ikke lenger timeplanfestet. Det er fremdeles sang i musikktimene og i forbindelse med samlinger og spesielle anledninger, men mindre «hverdagssang» i klasserommene.

Sang­stemmen er så nært knyttet til kropp og identitet.

Forskere vil fjerne «stemme­skam»

ei, Amir! Mannen bak den «snille» norske fotballdrakta, laget til årets VM. Vil du være snill med den norske sangboka også?

– Hmm, må det være tekst eller kan det bare være deilig musikk?

– Helst være deilig tekst også – eller i alle fall lyder som kan skrives ned i en sangbok!

– Da må det bli «Sola har sin egen vei» av Josefin Winther. Du får en opphøyd følelse av noe eller noen som bare vil deg og seg selv godt. Som vil løfte lytteren.

Siden hun fikk platekontrakt som 19-åring, har den 40 år gamle bergensartisten Josefin Winther hatt en særdeles produktiv karriere. Hun har spilt over 1000 konserter, gitt ut 11 studioalbum, og i 2014 skrev hun vinnerlåten i Melodi Grand Prix, «Silent Storm».

Asgharnejad synes plata «Varmen vinner» fra 2024 er helt fantastisk.

– Låtene handler om sola. Det er så forenende, for sola er vi alle under. Kanskje det er litt naivt og flaut å si det, men det er så …

Nerdrum ødela ordet tidløst. Jeg vil ikke putte Josefin i samme bås som ham.

Synger om sola

Hannah Bull Thorvik

Stemningen var elektrisk over hele landet etter at Norge søndag kveld slo Brasil og sikret VM-avansement. Jubelen var så kraftig at seismografene slo ut: Det ble registrert jordskjelv i fire norske byer.

Rundt 50.000 mennesker fulgte kampen på storskjerm på Rådhusplassen i Oslo. Da seieren var et faktum, eksploderte sentrum i en spontan folkefest. Et «Bermudatriangel» mellom Rådhusplassen, Oslo S og Slottet ble fylt til randen av rundt 100.000 mennesker. Rødkledde tobeinte klatret opp i lyktestolper og ble sjøsatt på plastbåter i folkehavet.

Etter seieren ble det meldt om spontane feiringer over hele landet, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Til tross for store folkemengder gikk feiringen overraskende fredelig for seg. Flere politidistrikter meldte at feiringen gikk svært rolig for seg, og beskrev publikums oppførsel som «usedvanlig bra».

«Det var en fellesskapsopplevelse Norge aldri har hatt i fredstid», sa NRKs kommentator Jan Petter Saltvedt på Dagsrevyen kvelden etter.

Men stemmer det? Har det norske folk opplevd en tilsvarende type spontan folkefest i manns minne?

På Dagsnytt 18 mandag sa folkeminnegransker Thor Gotaas at feiringen bare kunne sammenlignes med dagene etter freden 8. mai 1945. Samtidig understreker han til Klassekampen at søndagens jubel var av en helt annen karakter.

– Frigjøringen var en enorm forløsning etter fem år med krig og okkupasjon. Over 300.000 tyske soldater var fortsatt i Norge, og alvoret lå der fortsatt. Fotball er en lek, sier Gotaas.

Også historiker Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo mener søndagens massesamlinger kan sammenlignes med folkefestene under frigjøringsdagene:

Fra jantelov til jubelrop

– Egil «Drillo» Olsen, hva leser du innimellom VM-tittingen?

– Jeg leser stort sett aviser. Nå går det i Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen.

– Er det mest VM-stoffet du sluker nå, eller?

– Nei, jeg er altetende når det kommer til avisene. Også bruker jeg mye tid på Rolf Hansen.

– Ikke si at du ikke vet hvem Rolf Hansen er?! Han er kryssordkongen! Han er berømt for kryssordene sine i Dagbladet. Han brukte meg faktisk en gang for mange år siden. Stikkordet var «geografi» og løsningen var «LANDSLAGSTRENERFAVORITTBESKJEFTIGELSE».

– Hva med fotballbøker? Leser du noen av dem nå?

– Nei, jeg leser ikke fotballbøker. Jeg ser mye fotball, men jeg står over kampene som er midt på natta.

Drillo dropper bøkene i sommer

De er tolv og fjorten, reisefølget mitt til Louisiana. Jeg har solgt inn museet hardt, som mitt favorittmuseum, og lurer et øyeblikk på om forventningene er skrudd for høyt opp, men nei: De flyter rundt i gangene og ser seg om i de luftige rommene og peker ut mot havet og føler seg løftet i livet. Vi er her for å se den franske konseptkunstneren Sophie Calle, som jeg i årevis har vært svak for. Hun skal vise seg å ta dem med storm.

Det starter på best tenkelige vis, med det som blir en av mine favoritter på hele utstillingen, serien «Because». Serien innleder hele utstillingen, og plasseringen er en genistrek. «Du kan løfte opp gardinet», har Calle skrevet selv på veggen: Hvert fotografi er dekket av en duk med tekst. På gardinet står forklaringen på hvorfor hun ville ta et bilde, og først når du løfter gardinet opp, får du se fotografiet. Ofte er motivet overrumplende, særlig etter å ha lest begrunnelsen. Det er småfrekt, humørfylt og uhøytidelig. «Because revenge is a dish best served cold», står det på én gardin. Bak fliken finner vi et fotografi som er utrolig: én monumental, svær gravstein, med påskriften 

. Ved siden av en komisk liten, puslete gravstein med påskriften 

På museum er vi opplært til at verket skal tale for seg, og at kunstnerne er tilbakeholdne med å dele sine beveggrunner. Når Calle utbokstaverer sine intensjoner og stiller dem i forgrunnen, vender hun forventningene til kunsten på hodet, og effekten er ikke bare avvæpnende, men også slående: Vi ser i større grad motivet med hennes blikk. Det er også en kortslutning av museums­fatiguensom nødvendigvis slår inn hos et publikum: Forventningene dine skrus opp når du ikke ser verket umiddelbart, og den korte stunden du løfter på fliken, sikrer at det ikke står der og blør mening ut i rommet mens man tråkker seg forbi. Sophie Calle har i tiår produsert konseptkunst, verk der ideen bak er det egentlig meningsbærende og styrende. Men den har alltid hatt en materiell side, og det er kombinasjonen av det tankeeggende og det visuelt interessante som er det givende.

Det er bak et annet forheng vi finner et av utstillingens mest slående og rørende verk. Se havet, oppfordrer hun oss til i «Voir la mer» fra 2011. Redegjørelsen er enkel og grei: «I Istanbul, en by omgitt av havet, møtte jeg mennesker som aldri hadde sett det. Jeg filmet deres første gang». På Louisiana går man inn til et videoverk, der vi ser ryggen til ulike mennesker. De ser utover mot horisonten, og står der lenge, i sine hverdagslige klær og skaut, foran det rolig rullende havet, som er like mektig i naturen som det er brukt i kunsthistorien. En etter en, til ulike tider, snur de seg og ser inn i kameraet, og dermed rett på oss. De fleste av dem er eldre, og alt forteller oss at disse menneskene, som aldri har fått se det havet de er omgitt av, har hatt et hardt liv. En av de eldre mennene er vanskeligst å se på. Han skjelver rundt munnen, har tårer i øynene. Men hva er det med kvinnene? Mennene som snur seg, er så preget, sørgmodige. Flere av damene som snur seg, har et lunt lite smil. Den aller siste som snur seg, ler. Hun klarer heller ikke holde munn, men snakker til kameraet, med ord som ikke vi får høre. Mens hun flirer og skravler, ser vi mannen i videoruta ved siden av henne. Han står i en tynn dongerijakke og er plaget og jaget.

Tidligere utstillinger og bokutgivelser som skal oppsummere Sophie Calles virke, har gjerne vektlagt hennes tendens til selviscenesettelse og hennes selvbiografiske verk. Det selvbiografiske er en sterk åre i hele hennes virke, men det er ikke den eneste. Måten Louisiana har satt sammen sin utstilling, peker mot den andre siden ved Calle: hangen til å invitere andre inn, å oppsøke fremmede, å vende seg mot andres historier, noe hun har gjort mange ganger i løpet av karrieren. Som i «Room with a View» fra 2002, der hun overnattet i Eiffeltårnet og ba fremmede fortelle henne en historie – iført en hvit kjole og med en pute med brodert kant. Det er en sjarmerende side ved henne, en slags rastløs nysgjerrighet.

Calle har hatt en rekke liv, kunne man si: Hun har ikke bare vært en feiret konseptkunstner, men også vært hippie i kollektiv, maoist og på kamptrening i Libanon, organisert feminist som var med på å utføre ulovlige aborter. Også i kunsten hennes er spennet stort, selv om det finnes nok av røde tråder og gjengangere i hennes verk – som en vedvarende interesse for privatdetektiver, observasjon av fremmede og andres liv. Et av de mest famøse verkene er fra 1983, da den franske avisa Libération hadde invitert henne til å bidra med en sommerserie. Hun svarte med «The Address Book»: Hun hadde funnet en adressebok, kopiert innholdet og sendt den anonymt tilbake til mannen, og deretter kontaktet navnene og bedt dem fortelle om mannen. Det ble 28 artikler. Flere av vennene hans snakket villig, og mente det er nettopp et slikt prosjekt han ville like. Der tok de feil: Da mannen oppdaget avisserien, reagerte han med sinne og avsky over overtrampet. Det er et verk jeg er ambivalent til. Hennes beste arbeider som involverer andre, gjør dem til aktive deltakende.

Alt forteller oss at disse menneskene, som aldri har fått se det havet de er omgitt av, har hatt et hardt liv

Se havet

Mylena Kifle

En føderal dommer slo nylig fast at president Donald Trump må fjerne navnet sitt fra Kennedy-senteret i Washington, D.C. Trump hadde flere store planer for institusjonen som nå stanses.

En ny kulturinstitusjon får nå hard medfart av Trump-administrasjonen. I en 162 siders lang rapport går Det hvite hus ut mot Smithsonian-museet National Museum of American History.

I rapporten konkluderer de med at museet under dagens ledelse er blitt offer for en «institusjonell erobring av en radikal, aktivistisk ideologi som er fundamentalt imot å fortelle den edle, ærlige historien om det store landet vi kjenner og elsker».

Tidligere denne uka gikk USAs største gruppe av forskere på amerikansk historie – The Organization of American Historians – ut mot rapporten.

– Rapporten fra Det hvite hus er en del av et større angrep på faglig ekspertise, historie, humaniora, utdanning og demokrati, sier Marc Robert Stein, leder av organisasjonen, til Klassekampen.

Smithsonian er verdens største museums- og forskningskompleks. National Museum of American History åpnet i Washington, D.C i 1964.

– Det er det viktigste amerikanske historiemuseet i verden. Museet er bemannet av hundrevis av fagfolk, besøkt av millioner og fungerer som en ledende offentlig historisk institusjon i hovedstaden, sier Stein.

Trump-administrasjonen har siden de ble valgt inn vært kritiske til Smithsonian. I fjor ba de om en gransking av institusjonen. De ville renske ut innhold som «overfokuserer» på slaveriet og «antiamerikansk» ideologi.

Som andre autokrater vil Trump-­administrasjonen reinvaske landets historie.

Trump går til angrep på museum 

Ida Hestman Madsen, kritiker og grunnlegger av nettstedet ­­tba.no, mener at musikk-kåringer ofte favoriserer allsangvennlige låter – gjerne ballader, viser eller alvorspregede låter.

– Da faller mye annet utenfor. Rap, R&B, klubbmusikk, pønk, metal og mer energi­drevne sjangre får lett for lite kred, sier hun.

Derfor trekker hun fram «Lianer» av Unge Ferrari, aliaset til Stig Brenner, en stor R&B-hit fra 2015.

– Det er en typisk «hei, jeg er kul»-låt, men den illustrerer også hvorfor han var så unik da han kom.

Låta ble kjent for den fengende «hooken»: «Meg og mine boys, vi henger i lianer».

– Hvis du leser sangteksten i refrenget, gir det null mening: «vi henger i lii-liii-aner». Det er hvordan han synger det som gjør det interessant, sier hun og imiterer Brenners «liuuiuu»-lyd.

Det er mye artig språklek i «Lianer», mener hun.

– Det er et litt køddete uttrykk som krydres med «tongue-in-cheek»-linjer, og synges veldig inderlig.

I disse KI-tider er mange låter altfor glatte.

– En typisk «hei, jeg er kul»-låt

Endre Ugelstad Aas

Den iranske rockeartisten og podkasteren Ramin Seyed-Emam hadde levd åtte år i eksil fra Iran. Men i juni sto han igjen på en scene i hjemlandet. Foran en fullsatt sal i Teheran fortalte artisten, som også er kjent som King Raam, om hvordan han hadde lengtet etter å spille låta «Teheran» nettopp her.

Raam ble med dette den første store artisten til å spille live i Irans hovedstad siden USA og Israel startet et koordinert angrep mot landet i slutten av februar, ifølge Financial Times. Comebacket var heller ikke ukontroversielt, da Raam tidligere har vært en åpen kritiker av det iranske regimet.

Videre rapporteres det om at flere kvinner velger vekk sløret, mens utelivet har våknet med kafeer med live-musikk og DJ-er.

Ifølge Financial Times
løsner regimet på sosiale regler for å blidgjøre folket i den vanskelige økonomiske situasjonen landet står i. Men kan endringene også bli varige?

Iran-ekspert Marianne Hafnor Bøe har også merket seg utviklingen. Hun forsker blant annet på skjæringspunktene mellom religion, lov og kjønn i Iran.

Aktuelt

For Gro Dahle er «Ompa til du dør» århundrets beste norske sang.

VM-merchen: – Havner på en skraphaug i Afrika

Kunstfeltet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

Seerrekorden fra 1994 lot seg ikke slå

Når dyrene gjør sitt inntog i kunsten, slipper vi ikke unna oss selv.

Redaktøren i Store norske leksikon advarer mot følgene av KI-skraping

Brynjulf Jung Tjønn har allerede begynt på høstlista.

– Vet du ikke hva «baraf» betyr, så bruk internett.

Samlingsutstilinger kan studeres på mange vis. I sommer åpner Kunstsilo for gleden ved å gå på jakt etter kunstnersignaturer få har hørt om.

Wikipedia fyller 25 år, men utfordres av KI

Forfatter Sigrid Undset blir vurdert som helgen. – Det høres nesten ut som en gimmick, sier litteraturprofessor.

Kloden har form som en fotball

Sang har tapt terreng i norsk skole. Samtidig er forskningen entydig på gevinstene av å bruke kroppens fremste instrument.

Kunstner og komiker Amir Asgharnejad vegrer seg for å bruke ordet «tidløs» om «Solen har sin egen vei». Men han nominerer den til århundrets beste norske sang.

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Drillo dropper bøkene i sommer

På sitt beste er Sophie Calle en portal inn til den varme konseptkunsten.

I en 162 siders lang rapport anklager Det hvite hus det tradisjonsrike historiemuseet Smithsonian Institution for å viske ut den amerikanske arven.

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Iran forsøker å vinne folket med kultur

Munchmuseet har økt billettprisene med 27 prosent i høysesongen. Besøkende mener det er i overkant.

Eva Thorsen pløyer seg gjennom hyttebiblioteket i sommer.

Siv Juvik Tveitnes og resten av ledelsen i Schibsted tjente totalt 67 millioner kroner i 2025. – Urettferdig, sier klubbleder.

Tøffe liv og kjærlighet

For Gro Dahle er «Ompa til du dør» århundrets beste norske sang.

VM-merchen: – Havner på en skraphaug i Afrika

Kunst­fel­tet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

Seer­re­korden fra 1994 lot seg ikke slå

Når dyrene gjør sitt inntog i kunsten, slipper vi ikke unna oss selv.

Redaktøren i Store norske leksikon advarer mot følgene av KI-skraping

Brynjulf Jung Tjønn har allerede begynt på høstlista.

– Vet du ikke hva «baraf» betyr, så bruk internett.

Samlings­ut­sti­linger kan studeres på mange vis. I sommer åpner Kunstsilo for gleden ved å gå på jakt etter kunst­ner­sig­na­turer få har hørt om.

Wikipedia fyller 25 år, men utfordres av KI

Forfatter Sigrid Undset blir vurdert som helgen. – Det høres nesten ut som en gimmick, sier litte­ra­tur­pro­fessor.

Kloden har form som en fotball

Sang har tapt terreng i norsk skole. Samtidig er forsk­nin­gen entydig på gevinstene av å bruke kroppens fremste instrument.

Kunstner og komiker Amir As­gharne­jad vegrer seg for å bruke ordet «tidløs» om «Solen har sin egen vei». Men han nominerer den til århundrets beste norske sang.

Kan noen annen norsk kultur­begivenhet måle seg med folke­fes­ten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

Drillo dropper bøkene i sommer

På sitt beste er Sophie Calle en portal inn til den varme konsept­kunsten.

I en 162 siders lang rapport anklager Det hvite hus det tradi­sjonsrike histo­rie­mu­seet Smith­so­nian Insti­tution for å viske ut den ameri­kanske arven.

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikk­åringer.

Iran forsøker å vinne folket med kultur

Munch­mu­seet har økt billett­pri­sene med 27 prosent i høyse­songen. Besøkende mener det er i overkant.

Eva Thorsen pløyer seg gjennom hytte­biblioteket i sommer.

Siv Juvik Tveitnes og resten av ledelsen i Schibsted tjente totalt 67 millioner kroner i 2025. ­– Urett­fer­dig, sier klubbleder.

Tøffe liv og kjærlighet

Kunstfeltet eksisterer ikke i en boble, mener kurator

Seerrekorden fra 1994 lot seg ikke slå

Samlingsutstilinger kan studeres på mange vis. I sommer åpner Kunstsilo for gleden ved å gå på jakt etter kunstnersignaturer få har hørt om.

Forfatter Sigrid Undset blir vurdert som helgen. – Det høres nesten ut som en gimmick, sier litteraturprofessor.

Sang har tapt terreng i norsk skole. Samtidig er forskningen entydig på gevinstene av å bruke kroppens fremste instrument.

Kunstner og komiker Amir Asgharnejad vegrer seg for å bruke ordet «tidløs» om «Solen har sin egen vei». Men han nominerer den til århundrets beste norske sang.

Kan noen annen norsk kulturbegivenhet måle seg med folkefesten som brøt ut da Norge beseiret Brasil?

På sitt beste er Sophie Calle en portal inn til den varme konseptkunsten.

I en 162 siders lang rapport anklager Det hvite hus det tradisjonsrike historiemuseet Smithsonian Institution for å viske ut den amerikanske arven.

Kritiker Ida Madsen Hestman mener «Lianer» er en altfor sterk R&B-låt til å bli oversett i musikkåringer.

Munchmuseet har økt billettprisene med 27 prosent i høysesongen. Besøkende mener det er i overkant.

Eva Thorsen pløyer seg gjennom hyttebiblioteket i sommer.

Siv Juvik Tveitnes og resten av ledelsen i Schibsted tjente totalt 67 millioner kroner i 2025. – Urettferdig, sier klubbleder.