Kåre Bulie

#fff

#000

Til høyre står tyskerne Karl Marx og Friedrich Engels i granitt, til venstre russeren Vlamidir Lenin i bronse. Den som vil besøke den såkalte Memento-parken i Budapest, må først passere mellom de gamle politiske heltene som fikk sin status radikalt endret – i Ungarn så vel som i Øst-Europas øvrige stater – etter Berlinmurens fall.

Etter mye diskusjon om hva som skulle skje med dem, flyttet den ungarske hovedstaden flesteparten av de skulpturene av kommunismens storheter som tidligere hadde preget byen, ut av sentrum og vel så det: For å nå Memento-anlegget, som kaller seg et kultursenter og «en minnepark over en historisk æra», må man først reise så langt ut av Budapest som T-banelinjen tillater. Deretter må man fortsette med buss. Anleggets grønne omgivelser gir inntrykk av at parken befinner seg på landet.

 ødelagt, og ei heller stuet bort, var slett ingen selvfølge den gang. Til gjengjeld fikk de et nytt hjem hvis oppgave først og fremst later til å være å minne om kommunisttidens antidemokratiske, undertrykkende mørke. Ikke desto mindre har parken altså gjennom tre tiår tatt vare på og holdt offentlig synlig en latterliggjort kunst som først i den senere tid igjen har møtt en viss interesse. 2020-årenes konflikter om monumenter på begge sider av Atlanterhavet har på ny gjort de problemstillingene Memento-parken har reist siden åpningen av dens første og viktigste del sommeren 1993, høyaktuelle.

Arkitekten bak anlegget, et av flere slike i gamle Warszawapakt-områder, heter Ákos Eleod. «Denne parken handler ikke om skulpturene eller skulptørene, men en kritikk av den ideologien som brukte disse statuene som maktsymboler», skriver han i guideboken, som understreker at anlegget heller enn å være ironisk tematiserer det å huske.

 fortoner seg som et sent stykke postmodernisme: Marx, Engels og Lenin er alle plassert i en diger port av mur som ønsker velkommen med «klassiske» former. Ifølge anlegget selv nikker den til den sosialrealismen som preget den unge kommuniststatens kunstliv og er rikt representert i det.

Bak fasaden strekker «statueparken» seg utover et omfangsrikt område med en ruvende rød stjerne i midten. Rundt stjernen av blomster befinner rundt 40 arbeider seg, fra perioden 1947–1989. Til felles har de altså at de «‘prydet’ Budapests gater», som veilederen distansert uttrykker det, og feiret regimet de ble skapt i og for, og dets forbindelser. Eksemplene som fikk plass i parken, var den gang blant tusenvis av slike statuer Ungarn rundt. Slektninger av dem har endt opp enten på lager eller i lokale historiske museer.

 å ha utviklet seg til «en av de mest populære kulturdestinasjonene for turister i Budapest, enten de er ungarere eller utlendinger». Det gjestene får se, bygger ganske visst opp under inntrykket av østblokkens monumentalkunst som pompøse resultater av politisk indoktrinering.

Slående mange av monumentene har begrepene frihet, helter og arbeidere i tittelen, og slående mange av dem idealiserer Sovjetunionen og «vennskapet» mellom stormakten og Ungarn. «I takknemlighet til de sovjetiske frigjørerne for vår frihet», står det for sikkerhets skyld på et av dem.

 notabiliteter er figurer anlegget kaller «nye helter», fremtredende: individene, gjerne ukjente arbeidere, staten gjorde til idealer for de nye kommunistiske menneskene. Flere av kunstverkene har dramatiske historier: Et ble hengt opp i et tre til spott og spe under oppstanden mot regimet i 1956, forgjengeren til et annet sprengt i stykker på samme tid. Skoparet museet markedsfører seg aller ivrigst med, omtales som «Stalins støvler» og forteller om en enorm figur av diktatoren sentralt i Budapest som ble saget i stykker, også det i 1956.

For å nå parken må man reise så langt ut av Budapest som T-banelinjen tillater

Ikoner i periferien

Mylena Kifle

Partiene vil få til filmendringen uten Ap 

I årevis har filmbransjen etterspurt en såkalt regelstyrt insentivordning for film, og regjeringen har inntil nylig jobbet for å etterkomme kravet.

I gårsdagens avis sa Bente Estil (Ap), som leder kulturkomiteen på Stortinget, at partiet ikke vil gjøre ordningen regelstyrt i denne regjeringsperioden.

Ordningen er ment å lokke filmproduksjoner til Norge ved at staten refunderer 25 prosent av produksjonskostnadene. Hvis ordningen blir regelstyrt, betyr det at alle som oppfyller søknadskravene, automatisk vil få støtte.

Nå får regjeringen kjeft fra både samarbeidspartnere og opposisjonen på Stortinget.

– Dette er veldig skuffende. Ap har i mange år sagt at målet er å gjøre ordningen automatisk. Vi er blitt bedt om å vente på nye rapporter og gjennom­ganger, som de har skjøvet foran seg. Det er synd at de nå melder seg av denne saken, sier Silje Hjemdal (Frp).

Produsentene for Oscar-nominerte «Affeksjonsverdi» sa til Klassekampen mandag at de ønsker at ordningen skal bli regelstyrt og flyttes til Næringsdepartementet.

«Så langt er jeg skuffet over Aps holdning til filmpolitikken», sa Andrea Berentsen Ottmar. Hjemdal deler frustrasjonen:

– En hel filmbransje har trodd at regjeringen ville gjøre ordningen regelstyrt. Men jeg vil ikke gi opp, og da må vi rett og slett prøve få til et flertall uten Arbeiderpartiet. Sånn ordningen er i dag, er det en av de dårligste i Europa, sier hun.

Sånn ordningen er i dag, er det en av de dårligste i Europa.

Stortinget refser Aps filmpolitikk

Endre Ugelstad Aas

Anniken C. Mohr

Hva slags kompetanse trenger samfunnet i framtida, og hvem skal sikre den?

Regjeringen vil styrke samspillet mellom arbeidslivet og høyere utdanning og lanserer i den forbindelse et nytt verktøy: «kompetansebudsjettet». Formålet er å fordele pengene til kunnskapssektoren dit samfunnet får mest igjen for dem.

Minister for forskning og høyere utdanning Sigrun Aasland (Ap) utdyper:

– Dette er en oppfølging av regjeringens plan for Norge. Behovet for kompetanse er en rød tråd gjennom alt vi ønsker å få til.

Ministeren forklarer tanken bak kompetansebudsjettet overfor Klassekampen i Kunnskapsdepartementets ærverdige lokaler i Kirkegata i Oslo. Hun påpeker at arbeidskraft er den knappeste og viktigste ressursen Norge trenger framover, og at det derfor er behov for å bruke den på en god måte.

Blant annet er det stor etterspørsel etter helsearbeidere, lærere, fagarbeidere, teknologer og realister.

– Det vi ønsker å gjøre med dette, er å skape et bedre samsvar mellom individets- og den enkelte institusjons planer på den ene siden, og samfunnets behov og langsiktighet på den andre.

Budsjettet skal oppdateres årlig og inngå i de årlige budsjettproposisjonene. Verktøyet, som Aasland kaller det, har tre hovedoppgaver:

Vi har ikke like mange studenter å fylle på med. Da må vi prioritere hardere.

Tar nye grep etter «tullefag»-debatten

Produsent Andrea Berentsen Ottmar er skuffet over Aps holdning til filmpolitikken.

Lubna Jaffery (Ap) jublet da Oscar-nominasjonene ble offentliggjort i forrige uke: «Nå ser hele verden hvilket nivå norsk film holder», uttalte kulturministeren.

Ni Oscar-nominasjoner til «Affeksjonsverdi», én til «Den stygge stesøsteren» og dessuten er norske Espen Nordahl nominert for sitt visuelle arbeid på «Sinners».

«Dette må vi bygge videre på for å sikre et fortsatt sterkt norsk filmmiljø», sa Jaffery.

Men det vil neppe skje gjennom en såkalt regelstyrt insentivordning. Ordningen er ment å lokke filmproduksjoner til Norge ved at staten refunderer 25 prosent av produksjonskostnadene.

Arbeiderpartiet har tidligere hatt som mål å gjøre ordningen regelstyrt, altså at alle som oppfyller søknadskravene, automatisk får støtte. Det har de imidlertid gått bort fra nå.

– Sånn som det ligger i partiprogrammet, skal vi ikke gjøre insentivordningen regelstyrt i denne perioden. Men vi vil videreutvikle en god insentivordning for bransjen, sier Bente Estil (Ap), som leder kulturkomiteen på Stortinget.

Det siste året har flere filmprofiler advart om situasjonen i bransjen. Mer enn 2000 filmarbeidere signerte et opprop i november med tre krav til kulturministeren:

Øke filmstøtta til minst én milliard kroner årlig fra 2026.

Nå har vi tidenes momentum i norsk film, og det må vi utnytte.

Ap går tilbake på løfte om filmordning

Selma Stormyren Larsen

En novemberdag i 1926 sto det friske blomster på pulten til folkeskolelærer Olav Duun i Holmestrand. Ingen ringere enn byens politimester hadde troppet opp på skolen med buketten: Nå skulle elevene få se hvilken storhet de hadde med å gjøre i det daglige.

Hovedpersonen selv satt ved telefonen og tok imot gratulasjoner. Aftenposten hadde brakt de gode nyhetene samme morgen: Årets nobelpris i litteratur skulle tildeles nynorskforfatter Olav Duun. For tredje gang i historien ville en nordmann bli skjenket den høyeste æren en forfatter kan få.

Det var bare ett problem. Da Aftenpostens morgenutgave gikk i trykken 11. november, var Svenska Akademiens 

ennå ikke kommet ut gjennom de doble dørene på Börshuset i Stockholm.

– Aftenposten skulle jo være den mest pålitelige av alle i pressa, sier Duun-biograf og professor Heming Gujord.

– Her mente de å ha sine kilder. De var ikke gode nok.

I virkeligheten gikk prisen til irsk-britiske George Bernhard Shaw, men dét ble først kunngjort kvart over tre. På forsida av Aftenpostens kveldsutgave fikk norske lesere vite at «ryktet» avisa hadde ment var «vel fundert», viste seg ikke å stemme – «desværre».

Hundre år seinere står det fortsatt som den «største tabben og skandalen i norsk kulturjournalistikk noensinne», ifølge Heming Gujord.

Blomstene fra politimesteren i Holmestrand må ha framstått som en fattig trøst for Duun. Aftenpostens oppslag ble ikke bare spredt for alle vinder her hjemme, men rakk å bli videreformidlet i både svenske og britiske aviser før feilen ble oppdaget.

Han var jo selv ­havnet helt uforskyldt oppi dette. Det ble en absurd situasjon.

Nobelpris i én dag

Hannah Bull Thorvik

I høst satt jeg på bar og klaget litt til en venn, som er kunstner, om en sosial greie. «Ja», forklarte han, «men det er fordi du er autist – sånn som meg». Dét hadde han tydelig fått for seg. Jeg var i ferd med å komme med noen innvendinger, men problemet mitt var at jeg satt der med ørepropper for å dempe barstøyen. Sensitive sanser er jo et av flere symptomer på autisme, så du kan jo tenke deg at saken min var tapt på forhånd.

Først trodde jeg han bare tullet, men han var dønn seriøs. Jeg viste til forskning og artikler som tydet på at han nok ikke hadde autisme, men antakelig bare var sensitiv og litt rar. Dessuten hadde vi jo begge faktisk møtt mennesker som har diagnosen. «Men det er jo akkurat sånn jeg er!» svarte han og lo. Og hvem har egentlig rett til å definere det: Om det ikke er en behandler, så er det vel han selv?

som får meg til å tenke på forskjellen mellom hvordan diagnoser forstås i skolemedisinsk forstand, og hvordan de sirkulerer som referanser og 

på internett. I den digitale kulturen står ADHD for kreativitet med et snev av konsentrasjonsvansker, mens autisme forbindes med sensitivitet og introversjon. På datingapper florerer merkelappene som selvironiske hurtigkoder: «50 % ADHD, 50 % autisme».

På en måte er det en seier for nevrodiversitetsbevegelsen at diagnosene knapt lenger bærer stigma. Samtidig kan det ha gått for langt – til skade for dem som virkelig trenger en diagnose for å få rettigheter, øremerkede midler og hjelp i hverdagen.

 kulturelle forskyvningen med det sjarmerende datingprogrammet «Love on the Spectrum» eller med de sosialt fjerne nerdene i situasjonskomedien «The Big Bang Theory». De idealiserte ingeniørkongen Elon Musk, som lenge før han gjestet «Saturday Night Live» og offentlig erklærte at han hadde Aspergers, dukket opp i serien i en cameo. Han var fram til 2021 sammen med indie-artisten Grimes, som selv har tvitret at hun har AuDHD – autisme og ADHD – og omtalt fansen sin som «heite autistiske kvinner». Greta Thunberg har på sin side omtalt asperger-diagnosen som sin superkraft.

Kanskje ligger det et problem i at vi henter rollemodellene våre fra TV og sosiale medier. Det betyr ikke at disse personene ikke har autisme, men man sitter likevel igjen med et mindre representativt – kanskje litt forskjønnet – bilde av virkeligheten, av folk som åpenbart gjør det veldig bra i sin nisje. Men hva ville egentlig vært alternativet? Ingen modeller i det hele tatt?

 har jeg brukt mye av fritida mi på å lese psykologisk forskning. Jo dypere jeg har gravd på autisme-feltet, desto oftere er jeg blitt påminnet Sokrates-aforismen: «Alt jeg vet, er at jeg ingenting vet». For så uoversiktlig og ekstremt heterogen er diagnosen. For en mannsalder siden handlet autisme stort sett om «infantil autisme» – ofte barn uten språk, som trengte verge. Seinere kom asperger-diagnosen, som nå er fjernet. En fagperson jeg snakket med, var kritisk til denne sammenslåingen: «Det dummeste som har skjedd, er at asperger forsvant – og at jenter som glemmer å dusje, havnet i samme kategori som autister uten språk.»

Han fortalte også historien om ei litt annerledes jente med blått hår, som fikk autismediagnose og ble sendt på leir for dem med klassisk autisme. Historien viser hvor brutalt ulike forståelser og funksjonsnivåer kan kollidere, når selve diagnosebegrepet er så vidt. Det er også noe jeg har strevd med når jeg leser forskningsartikler: Hvem er det egentlig som undersøkes her?

 kjente teoriene om autisme er Cambridge-eksperten Simon Baron-Cohens «extreme male brain»-hypotese, kanskje mest kjent i Norge gjennom dokumentarserien «Hjernevask». Teorien plasserer mennesker på et spekter fra emosjonell (E) til systematiserende (S), der den autistiske hjernen antas å være spesielt systematisk og mindre preget av følelser. I tilknytning til dette finner vi begrepet alexitymi – vansker med å gjenkjenne og uttrykke egne følelser – noe som rammer nesten halvparten.

Det kan ha gått for langt – til skade for dem som virkelig trenger en diagnose

Da autisme ble trendy

Guri Kulås

Tom Henning Bratlie

Virkelighetslitteraturen griper inn i ml-bevegelsens historie i romanen «Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død». Boka følger jeg-forteller og forfatter Hilde Charlotte Blomberg gjennom ett år etter at mora Wenche Blomberg tar sitt eget liv høsten 2023.

For dattera blir dødsfallet en sped start på en tilfriskningsprosess fra en oppvekst som har gitt henne posttraumatisk stresslidelse og gjort henne ufør.

– Nå tenker jeg mindre og mindre på mamma, for nå kan det ikke komme mer fra den kanten, sier Hilde Charlotte Blomberg da Klassekampen møter henne hjemme i Ørje.

De som har lest Klassekampen lenge, vil kjenne Wenche Blomberg fra spaltene som institusjonskritisk psykiatrihistoriker og aktivist for barnevernsbarn og skogfinner, som prisvinnende barnebokforfatter og forskningsformidler, som språkpetimeter og mye mer.

Hun ble også tidlig aktiv i AKP (m-l), og flere vil ha erfaring med henne som en formidabel politisk motstander og utholdende pådriver i saker som engasjerte henne.

– Jeg anerkjenner at mamma har gjort mye bra, sier Hilde Charlotte Blomberg.

– Jeg er også takknemlig for at hun ga meg lysten til å lære, til å lese bøker og til å skrive. Det sa jeg også til henne. I gode stunder leika vi mye med ord og vendinger, det var en felles interesse og noe av det morsomste med mamma.

Bare om jeg gjorde meg liten og lei meg, kunne hun romme mine følelser.

Traumebåndet

Bør årets fotball-VM i USA boikottes?

16. november 2025 var en merkedag i norsk idrettshistorie. For første gang på 25 år hadde det norske herrelandslaget i fotball kvalifisert seg til et internasjonalt mesterskap. Bragden ble kronet med en 4–1-seier mot selveste Italia på selveste San Siro i Italia.

I gledesrusen i Milano tenkte nok de færreste med norsk hjerte over at VM i 2026 spilles i et helt annet USA enn det «Drillos» reiste til i 1994. Siden årsskiftet har Donald Trumps rasling med sablene overfor Grønland satt Nato-samarbeidet på spill. Ekstrem maktbruk fra Ice-agenter mot tilfeldige ofre og innvandrere bidrar heller ikke til å styrke bildet av USA som en åpen og velkommen vertsnasjon.

Riktignok tonet USAs sterke mann ned truslene mot Grønland foran verdenseliten i Davos tidligere denne uka. Men presidentens uforutsigbarhet på hjemme- og bortebane har for alvor satt det smertelige spørsmålet på dagsordenen i flere europeiske land:

Bør sommerens fotball-VM i USA boikottes?

Kulturredaktør i Morgenbladet Bernhard Ellefsen har et pessimistisk syn på norsk VM-deltakelse. Brannfakkelen slapp han i en kommentar i avisa denne uka:

«Det gjør vondt bare å skrive det: Men det blir jo ikke noe fotball-VM på Norge.»

– Jeg står for det jeg har skrevet, følger han opp på telefon til Klassekampen.

Ellefsen mener det nesten er umulig å forestille seg en utvikling fram til 11. juni som ikke gjør norsk VM-deltakelse både uakseptabel og urealistisk.

Det er åpenbart et ­arrangement som vil bli brukt som et propaganda­stunt for Maga. 

Redaktør tror ikke fotball-landslaget drar til USA-VM

Dag Eivind Undheim Larsen

På ti år har bibliotekene fått 29 prosent mindre å handle bøker for: – Totalt misforhold

Innkjøpsbudsjettene til norske folkebibliotek skrumper inn. I perioden mellom 2015 og 2024 er bibliotekenes samlede mediebudsjett blitt redusert med over 29 prosent – om vi korrigerer for veksten i bokprisene.

– Folkebibliotekene er spesielt utsatt i en presset kommuneøkonomi, sier Helene Voldner, leder i Norsk bibliotekforening.

I fjor kom det en rapport fra Telemarksforsking som undersøkte kultursektoren i lys av den pressede kommuneøkonomien.

Her kom det fram at bibliotek er blant budsjettpostene som vil bli rammet hardest når kommunene må stramme inn livreima.

Voldner forteller at folkebibliotekenes innkjøpsbudsjetter står laglig til for hogg når kommunene skal spare penger.

– Bibliotekene har en rekke faste utgifter hvor det ikke er rom for kutt, som husleie og lønnskostnader. Medieinnkjøp er derimot en post hvor det er enklere å redusere kostnader, sier hun.

Mediebudsjettet skal dekke alt fra innkjøp av bøker, tidsskrifter og aviser, men også dataspill og musikk. Likevel går den største andelen til innkjøp av bøker.

Det hjelper ikke på situasjonen at bokprisene de siste ti årene har økt med 51,6 prosent – mens konsumprisindeksen «bare» har steget 33,6 prosent.

Folke­bibliotekene er spesielt utsatt i en presset kommune­økonomi.

Mindre penger til bokinnkjøp

No er det klart at «Affeksjonsverdi» seglar opp som ein av årets aller største Oscar-favorittar. Då nominasjonane til årets kommersielt største og viktigaste filmpris vart annonserte i Los Angeles i går, rulla den eine nominasjonen etter den andre inn til den norske filmen.

Til slutt stod «Affeksjonsverdi» med ni nominasjonar – inkludert i den aller gjeveste kategorien årets beste film. Det er ikkje mindre enn ein sensasjon.

Det synest også den norske kulturministeren, som akkurat klarte å kommentera prisnominasjonane før Klassekampen gjekk i trykken i går.

«Dette er helt enormt! Gratulerer så mye til alle som står bak ‘Affeksjonsverdi’ og ‘Den stygge stesøsteren’! For en enestående anerkjennelse – og for en fantastisk reise disse filmene har vært på. Nå ser hele verden hvilket nivå norsk film holder, og hvilket potensial som finnes. Dette må vi bygge videre på for å sikre et fortsatt sterkt norsk filmmiljø», uttalte Lubna Jaffery via Norsk filminstitutt (NFI).

At filmskapar Joachim Trier og medmanusforfattar Eskil Vogt greidde å repetera bedrifta frå 2022, då dei vart nominerte for beste originalmanus for «Verdens verste menneske» i tillegg til at filmen vart nominert til beste internasjonale film, var ikkje heilt uventa. At Trier denne gongen også vart nominert som beste regissør, var vel det ein kunne drøyma om, men at «Affeksjonsverdi» også skulle bli nominert for beste klipp, var overraskande.

Til liks med under Golden Globe vart alle dei sentrale skodespelarane i filmen nominerte i sine kategoriar. Det er også svært spesielt for ein film i Oscar-samanheng – og særleg for ein film som ikkje hovudsakleg er engelskspråkleg. Renate Reinsve vart nominert til beste kvinnelege hovudrolle, Stellan Skarsgård til beste mannlege birolle og Inga Ibsdatter Lilleås og Elle Fanning konkurrerer igjen mot kvarandre, og er to av fem som kan vinna pris i kategorien beste kvinnelege birolle. Det gjev filmen gode odds.

«Affeksjonsverdi» er regissert av Joachim Trier og skrive av Eskil Vogt og Joachim Trier. Filmen er produsert av Maria Ekerhovd i Mer Film og Andrea Berentsen Ottmar i Eye Eye Pictures. Det er produsentane som er nominerte til kategorien «beste film».

Nå ser hele verden hvilket nivå norsk film holder.

«Affeksjonsverdi» kan få ni Oscar

Sara Hegna Hammer

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

De har smisket, og de har kalt ham ved kjælenavn. Europeiske statsledere har hevet seg over Donald Trumps barnslige tollkrig, og de har satt, om ikke hardt, så i alle fall halvfast mot hardt. Det siste later i skrivende stund til å ha hatt en viss effekt, men som vår statsminister uttalte i går, er Grønland stadig en besettelse for den amerikanske presidenten.

Besatt av Grønland, ja … Jonas Gahr Støre påstår neppe at en grønlandsk demon har tatt bolig i hans kollega, men kanskje verden ville vært tjent med nettopp det?

Det vil i alle fall ikke føre til fordømmelse herfra dersom øyas innbyggere griper til

i forsøket på å tøyle mannen som vil «forhandle» til seg kontroll over deres landområder.

 skal du høre. Mange som har satt sine føtter på grønlandsk jord, vil ganske sikkert ha sett dem i suvenirbutikkene: groteske figurer med trekk fra så vel dyr som mennesker, skåret ut i fettstein, tre eller knokler.

De markedsføres gjerne som grønlandsk kulturarv, men i realiteten har disse gjenstandene lite å gjøre med den langt mørkere tupilaken fra grønlandsk mytologi.

 konstruert av inuitter med særlige evner – usynlig for andre enn skaperen selv. I all hemmelighet satte man sammen et skjelett av dyreknokler og fylte det ut med «kjøtt» av for eksempel mose og tang. For å krone verket la man til noe som hadde tilhørt personen man ville ta knekken på, det være seg negler, hår eller biter av et klesplagg.

Så fort tupilaken hadde blitt vekket til live og utført sitt oppdrag, altså tatt livet av offeret, gikk den i oppløsning og forsvant.

Hvis da ikke skaperen fikk smake sin egen medisin. For å leke med mørke krefter er aldri risikofritt. Om offeret man pusset tupilaken på, hadde stort mot eller mental styrke, kunne moderånden snu på hælen og vende sin vrede mot sin skaper.

 det ikke før etter at de første danskene ankom Grønland mot slutten av 1800-tallet, at tupilakene fikk fast form. Det var den danske filologen William C. Thalbitzer som, etter et visst strev, fikk den østgrønlandske angakoken, eller sjamanen, Mitsuarniannga til å skjære ut en tupilak i tre i 1905.

Tupilakene kan være redningen

Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) fikk det travelt første uka tilbake på jobb i januar.

Rett før jul hadde nemlig Frps kulturpolitikere Silje Hjemdal og Morgan Langfeldt sendt statsråden sju skriftlige spørsmål på Stortingets nettsider.

Alle spørsmålene handlet om pengebruk i Kultur- og likestillingsdepartementet og dens underliggende etater.

Hvor mange ansatte er det i departementet? Hvor mange NOU-er og handlingsplaner har de hatt de siste fire årene, og hvor mye har de kostet?

– Vi ser en stadig økende ressursbruk og et større kulturbudsjett, og vi vil finne ut av hvor de pengene forsvinner, sier Silje Hjemdal (Frp).

Da statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) la fram regjeringens plan for Norge i desember, lovet han å effektivisere offentlig sektor og «fjerne unødvendig byråkrati».

De har de lang vei å gå, mener Hjemdal.

– På de fire årene Ap-regjeringen har styrt Kulturdepartementet, kan man ikke se at det har vært noe nedgang i byråkrati. Det harmonerer ikke helt med planene til Støre, sier hun.

Vi vil finne ut av hvor pengene forsvinner

Frp vil ha flere kutt i Kulturdepartementet

Ansatte ved Munchmuseet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig 

– Vi blir instruert til å ødelegge kunsten. Det er hårreisende og ufattelig urimelig, sier Gustav Jørgen Pedersen.

Han er forskningsleder på Munchmuseet. Sammen med 54 andre ansatte går han nå ut med kritikk av byrådsleder i Oslo Eirik Lae Solberg (H).

 hevder de at Solbergs krav om å stille ut Edvard Munch-grafikk på Oslo rådhus, vil føre til uopprettelig skade på verkene. De reagerer også på å bli instruert til å «bryte med grunnleggende profesjonsetiske retningslinjer».

– Dette er ansatte som er i direkte kontakt med kunsten i sitt daglige virke: konservatorer, kuratorer, formidlere, kunstteknikere, fotografer og registrarer, sier Pedersen.

– De ansatte er sjokkerte og opplever dette som svært belastende. Mange har investert hele yrkesliv i Munchs kunst. Deres oppdrag er å ivareta kunsten.

Ifølge Pedersen har byrådslederen fått klar informasjon om hva som vil skje med verkene på rådhuset.

– Det er ufattelig at det går an å gjøre dette mot vår mest kjente kunstner mot bedre vitende, sier Pedersen.

Oslo rådhus har hatt ulike Munch-verk på veggene i flere tiår, i alle fall tilbake til 1980-tallet. Blant annet på grunn av arbeid på rådhuset har museet fått dem tilbake i løpet av de siste fem årene.

Bildene blir overeksponert, som betyr at ­papiret misfarges og trykksverten falmer.

Ansatte føler seg presset til å ødelegge kunstverk

Den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson er invitert til å holde årets utgave av Fosseforedraget, mens den nederlandske oversetteren Paula Stevens vinner Fosseprisen for årets oversetter, meldte regjeringen i går.

«Marilynne Robinson er en egenartet forfatter og tenker som skriver med en sterk tro på mennesket og den krafta som bor i oss», uttaler kulturminister Lubna Jaffery i en pressemelding.

Der berømmes Paula Stevens for å ha brakt norsk litteratur ut til nye lesere gjennom sitt livsverk som formidler og oversetter fra norsk til nederlandsk.

Fosseforedraget og Fosseprisen for oversettere ble opprettet av regjeringen for å hedre Jon Fosse, som vant nobelprisen i litteratur i 2023.

Både foredraget og prisutdelingen vil finne sted på Slottet 23. april.

Marilynne Robinson ble født i 1943 i Sandpoint i Idaho, USA. Hun debuterte med romanen «Over brua» i 1980, som handler om en kvinne som reiser tilbake til barndomsbyen for å ta vare på sine foreldreløse nieser. Romanen tar for seg temaer som tap og hjemløshet.

Robinsons neste roman, «Gilead», kom i 2004 og utgjør sammen med oppfølgerne «Home» (2008), «Lila» (2014) og «Jack» (2020) den såkalte Gilead-kvartetten. Romanene er frittstående, men følger to familier i den samme tidsperioden. Gilead-bøkene tar for seg tema som eksil og hjemreise, og grunnleggende teologiske, historiske og filosofiske spørsmål. For «Gilead» vant hun Pulitzerprisen for fiksjon i 2005.

Robinson er også anerkjent for sine essayer og kulturkritiske tekster.

Forhåpentligvis er hun litt mer ekstrovert enn den franske filosofen som holdt fore­draget i fjor.

Hun skal holde Fosseforedraget

Rødts Sofie Marhaug mener den kristne kulturarven er altfor viktig til å overlates til høyresida

I fjor så vi starten på det flere mener er en konservativ bølge: Flere unge meldte seg inn i kirka og for første gang på årevis var det en økning i bibelsalget i Norge. Nå gjenspeiles også trenden i vårens bokutgivelser.

Åtte sakprosabøker som kommer før sommeren har nemlig kristendommen som tema. Til sammenlikning var det bare én bok i fjor vår som tematiserte det samme.

Filosof og samfunnsdebattant Ali Jones Alkazemi er en del av boktrenden. I mars utgir han boka «Jeg, en kristen-muslimsk ateist» på Kagge.

Boka handler om Alkazemis trosreise: fra oppvekst i en sjiamuslimsk familie, til nihilistisk ateist og til slutt katolisismen.

– Når innvandrerlitteratur om islam utgis, beskrives ofte hvor brutalt islam var og at de endelig føler seg fri i det norske samfunnet. Men for meg er det egentlig helt motsatt. Jeg hadde en svært rik religiøs oppvekst, og min reise må ses i forlengelse av en livslang glede av verdens religiøse tradisjoner i dagens kontekst.

– Dessuten har jeg aldri møtt så konservative og antiliberale mennesker som i den katolske kirka, så boka er ingen frigjøringsfortelling, sier Alkazemi.

Tidligere Oslo-biskop Kari Veiteberg kommer med boka «Tru – håp og livsmot når det røyner på», også utgitt på Kagge.

Ragnar Misje Bergem, førsteamanuensis ved MF vitenskapelige høyskole, gir ut boka «Regimeendring? De kristne ideene og dagens autoritære bevegelser» på Verbum. Og i mai kommer Rødts Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson med «Sosialistens guide til Bibelen» på Manifest.

Jeg mener den kristne kulturarven er altfor viktig til å overlates helt til høyresida.

Flere skriver bøker om kristendommen

Christopher Olssøn

Aftenpostens nye bokprofil vil være en veiviser inn i et nytt bokunivers

– Jeg kan ikke svare noe annet enn Nordahl Grieg, sier Emilie Teige Skrattegård.

I konkurranse med over 100 søkere har hun landet jobben som Aftenpostens nye bokprofil. Da slipper hun ikke unna det obligatoriske spørsmålet fra konkurrenten i arbeiderpressa: hvem er favorittforfatteren?

– Jeg oppdaget Grieg i tenårene, og han har vært en slags følgesvenn siden. Griegs samlede diktbok er min kompanjong og sier noe nytt til meg hvert år jo eldre jeg blir.

Det spørs om det blir en renessanse for Grieg i Aftenposten framover. Men mer søkelys på litteratur kan vi vente oss.

I stillingen skal nemlig Skrattegård bidra til å skape engasjement rundt avisas bokstoff. Det dreier seg i første omgang om en ettårig prosjektstilling.

I 2026 holder det ikke bare med en bokseksjon i papirutgaven på lørdager, mener Aftenpostens kulturredaktør Cecilie Asker.

Derfor har avisa over lengre tid jobbet med å etablere et nytt bokunivers. Planene omfatter blant annet en ny seksjon på nettsida, nye sosiale medier-kanaler og nyhetsbrev. Satsingen er inspirert av Aftenpostens Vink-suksess.

Den er særlig kjent for sine to profiler som formidler avisas mat- og utelivsstoff i sosiale medier og andre kanaler.

Griegs samlede diktbok er min kompanjong.

Hun er den nye bokprofilen til Aftenposten

I disse dager vil trolig mange av byens turister bli skuffet når de ankommer Budapests tradisjonsrike slottshøyde. Det iøynefallende borgkomplekset som dominerer Buda-siden av Donau og er den ungarske hovedstadens fremste trekkplaster, er nemlig forvandlet til en gigantisk byggeplass. Tilårskomne fasader har fått bannere og sperringer foran seg, og over det uoversiktlige historiske landskapet troner heisekraner.

Det storslåtte prosjektet kalles Det nasjonale Hauszmann-programmet og har Viktor Orbán i ryggen, Ungarns omstridte statsminister først ved årtusenskiftet og deretter siden 2010. Den stadig mer nasjonalkonservative lederen som har gjort europeere flest kjent med begrepet «illiberalt demokrati», har nemlig satt seg fore å prege hjertet av landet han styrer, også arkitektonisk.

 jeg finner der, omtaler prosjektet seg som slottsstrøkets gjenfødsel: «I det nasjonale Hauszmann-programmet, som begynte i 2019, blir et sted som har symbolsk betydning for enhver ungarer, født på ny.» Endringene følger «etter mange tiårs forfall».

Alajos Hauszmann, derimot, var «den fantastiske arkitekten» hvis endringer på slottshøyden ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet utropes til hans «store fortjeneste». Herren er nå blitt myndighetenes ideal. I borgmuseet kan publikum lære hvordan forandringene som er oppkalt etter formgiveren, skal få området til å gjenvinne «sin gamle prakt og vise verden den ungarske arkitekturens storhet».

anlegget det holder til i, med sine nærmere 800 år gamle røtter, til det fysiske uttrykket for «verdiene som fortsatt definerer vår nasjonale identitet». Kommunistene, derimot, ville ifølge museet viske ut minnet om glanstiden som gjorde Budapest til en «ekte metropol». Det antyder at deres «bevisste ødeleggelse» såret palassområdet dypere enn annen verdenskrig gjorde, men legger til at den «uverdige situasjonen» nå skal avløses av strøkets «gamle glamour».

Like ved bokstavelig talt skinner St. Stefan-hallen, det «gjenfødte underet» turister kan studere allerede. Det overdådig dekorerte slottsværelset i «middelalderstil» ble skapt av Hauszmann ved århundreskiftet, vant pris under verdensutstillingen i Paris i 1900 og har trukket mange turister til byen. Nå står rekonstruksjonen ferdig. Annen verdenskrig ødela det nemlig, og kommunistene unnlot å bygge «smykkeskrinet» opp igjen – et poeng kreftene bak nyorienteringen bakover understreker. Den som hittil ikke har tenkt på arkitektur også som politikk, kan i samtidens Budapest ikke unngå det.

g prakt til tross: Det er på utsiden av palasset at endringene for alvor trer frem. Den såkalte ridehallen like i nærheten ser, med sitt ornamenterte tak og sine høye buevinduer og buktende detaljer, ut som om den har stått der i et tresifret antall år. Men i likhet med St. Stefan-rommet lyver det langstrakte byggverket om alderen: Kommunistene rev restene etter krigen, men i 2021 stod også dét ferdig gjenoppført.

For å komme ned til det fra slottet vandrer man den såkalte Stöckl-trappen, en tredje monumental og nylig ferdigstilt rekonstruksjon. Ved toppen av den står vaktbygningen, en fjerde gjenskapning som med sine søyler også den vitner om den fordums tyngde dagens ungarske styresmakter åpenbart drømmer om.

-programmet innebærer, har møtt skarp kritikk. Edwin Heathcote, Financial Times’ toneangivende arkitekturkritiker og en av flere i yrkesgruppen som har oppsøkt Budapest for å gå prosjektet etter i sømmene, har påpekt parallellene til det Donald Trump foretar seg i USA.

Flere har påpekt parallellene til det Donald Trump foretar seg i USA

Kulturkrig på slottet

«Den i sin tid så opphøyde Olav Duun er så å si borte fra vår felles bevissthet. Hva har skjedd?»

Dag Solstad var ikke nådig i sin omtale av Olav Duun, da han på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket gjenleste forfatterskapet i 2015. For ham var Duun, som nøt så stor respekt og ble vidt lest 100 år tidligere, foreldet: Romanene hans angår ikke menneskene i vår tid.

Solstads foredrag ble møtt med protester den gang, og visse vil kanskje hevde at påstanden nå blir grundig tilbakevist: 150 år etter at Duun ble født i Jøa i Nord-Trøndelag, feires forfatteren over hele landet.

– Det blir en feiring i mange formater, med musikk, teater og samtaler.

Det sier Grethe Fatima Syéd, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, som skrev doktorgrad om Duun i 2012.

– Det er veldig god litteratur. Han beskriver dypt menneskelige, eksistensielle temaer utrolig godt, og de forandrer seg ikke mye fra tiår til tiår.

Aktuelt

Etter jernteppets fall utviste Budapest sine gamle helter fra sentrum. Vår tids statuestorming har gitt byens Memento-park ny aktualitet.

Partiene vil få til filmendringen uten Ap

Regjeringen vil styrke samspillet mellom arbeidslivet og høyere utdanning. Nå lanserer de «kompetansebudsjettet».

Ap går tilbake på løfte om filmordning

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Mora til Hilde Charlotte Blomberg viet livet til å kjempe for samfunnets små og utstøtte. Selv følte dattera at hun aldri fikk lov til å blomstre.

Redaktør tror ikke fotball-landslaget drar til USA-VM

På ti år har bibliotekene fått 29 prosent mindre å handle bøker for: – Totalt misforhold

To norske filmar er nominerte til i alt ti Oscar-prisar. «Affeksjonsverdi» er også nominert som beste film.

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

Frp vil ha flere kutt i Kulturdepartementet

Ansatte ved Munchmuseet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig

Den verdenskjente forfatteren Marilynne Robinson kommer til Oslo i april. – Et gledelig valg, sier redaktør Preben Jordal.

Rødts Sofie Marhaug mener den kristne kulturarven er altfor viktig til å overlates til høyresida

Hun er den nye bokprofilen til Aftenposten

Viktor Orbán angriper sine kommunistiske forgjengere også arkitektonisk. Arenaen er Budapests symboltunge borgområde, og uttrykket er fortidens.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Kort på hånda

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Historikeren Jens Arup Seip var nådeløs mot meningsmotstandere. Likevel blir han savnet av sine gamle fiender.

Hvordan låter det nye, banebrytende, samfunnsomveltende og epokegjørende?

Oppgjeret etterpå

Etter jerntep­pets fall utviste Budapest sine gamle helter fra sentrum. Vår tids statu­estorming har gitt byens Memento-park ny aktualitet.

Partiene vil få til film­end­ringen uten Ap

Regje­ringen vil styrke samspillet mellom arbeids­livet og høyere utdanning. Nå lanserer de «kompe­tanse­bud­sjet­tet».

Ap går tilbake på løfte om film­ordning

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kultur­journalistikks største tabbe. Men hoved­personen selv holdt maska.

Er autisme fortsatt en diagnose – eller er det blitt et slags adelsmerke?

Mora til Hilde Charlotte Blomberg viet livet til å kjempe for samfunnets små og utstøtte. Selv følte dattera at hun aldri fikk lov til å blomstre.

Redaktør tror ikke fotball-landslaget drar til USA-VM

På ti år har biblio­te­kene fått 29 prosent mindre å handle bøker for: – Totalt misforhold

To norske filmar er nominerte til i alt ti Oscar-prisar. «Affek­sjons­verdi» er også nominert som beste film.

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på mili­tær­basen i Pituffik?

Frp vil ha flere kutt i Kultur­de­par­te­mentet

Ansatte ved Munch­mu­seet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig

Den verdens­kjente forfat­teren Marilynne Robinson kommer til Oslo i april. – Et gledelig valg, sier redaktør Preben Jordal.

Rødts Sofie Marhaug mener den kristne kultur­arven er altfor viktig til å overlates til høyresida

Hun er den nye bokpro­filen til Aften­posten

Viktor Orbán angriper sine kommu­nis­tiske forgjen­gere også arki­tek­to­nisk. Arenaen er Budapests symbol­tunge borgområde, og uttrykket er fortidens.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfat­terens 150-års­ju­bi­leum landet over.

Beatriz González er død, 93 år gammel. I juni vier Astrup Fearnley Museet en stor utstilling til hennes arbeider.

Kort på hånda

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Histo­ri­keren Jens Arup Seip var nådeløs mot menings­mot­stan­dere. Likevel blir han savnet av sine gamle fiender.

Hvordan låter det nye, banebry­tende, samfunns­om­vel­tende og epoke­gjø­rende?

Oppgjeret etterpå

Etter jernteppets fall utviste Budapest sine gamle helter fra sentrum. Vår tids statuestorming har gitt byens Memento-park ny aktualitet.

Partiene vil få til filmendringen uten Ap

Regjeringen vil styrke samspillet mellom arbeidslivet og høyere utdanning. Nå lanserer de «kompetansebudsjettet».

Ap går tilbake på løfte om filmordning

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

På ti år har bibliotekene fått 29 prosent mindre å handle bøker for: – Totalt misforhold

To norske filmar er nominerte til i alt ti Oscar-prisar. «Affeksjonsverdi» er også nominert som beste film.

Kanskje ligger det igjen noe flass fra skjegget til J.D. Vance på militærbasen i Pituffik?

Frp vil ha flere kutt i Kulturdepartementet

Ansatte ved Munchmuseet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig

Den verdenskjente forfatteren Marilynne Robinson kommer til Oslo i april. – Et gledelig valg, sier redaktør Preben Jordal.

Rødts Sofie Marhaug mener den kristne kulturarven er altfor viktig til å overlates til høyresida

Hun er den nye bokprofilen til Aftenposten

Viktor Orbán angriper sine kommunistiske forgjengere også arkitektonisk. Arenaen er Budapests symboltunge borgområde, og uttrykket er fortidens.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Historikeren Jens Arup Seip var nådeløs mot meningsmotstandere. Likevel blir han savnet av sine gamle fiender.

Hvordan låter det nye, banebrytende, samfunnsomveltende og epokegjørende?