Endre Ugelstad Aas

#fff

Er dette idolene norske gutter trenger? 

Vikinger eller myke fedre? Overbetalte stjerner eller jordnære kjernekarer? Alle med et snev av sans for nasjonale idrettsbegivenheter har fått med seg herrelandslagets tokt til fotball-VM i USA.

Det er ikke bare på banen at landslagsgutta har vist sine beste sider. Også gjennom tv-dokumentarer som NRKs «Vi skal til VM!» og «A-laget», bokutgivelser og podkastintervjuer har spillerne sentret seg inn i hjertene til en hel nasjon. I en tid der mannsrollen er utfordret og det ropes etter gode mannlige forbilder, framstår guttene med flagget på brystet som hardtarbeidende, målrettede, familiekjære og fellesskapsorienterte.

Er dette de mannlige forbildene vi har ventet på?

– Mange gutter ser opp til landslagsspillerne fordi de representerer en guttedrøm, sier Sylo Taraku, rådgiver i Tankesmien Agenda. Han var en del av Mannsutvalget, som i 2024 leverte en rekke tiltak for å bedre menns liv og helse. Rapporten argumenterer for at det finnes et bredt spekter av positive mannlige rollemodeller.

«Alle trenger noen å lære av. Gode rollemodeller kan støtte opp under gutter og menns identitetsprosjekt», står det i rapporten.

Taraku påpeker at spillerne også inntar mange ulike roller i NRK-serien «Vi skal til VM!». For eksempel får vi se Kristoffer Ajer vugge sitt to uker gamle barn, mens Julian Ryerson snakker om betydningen av kameratskap for å lykkes på banen. Videre har Morten Thorsby engasjert seg i miljøkampen.

– De er ikke bare stjerner og fotballspillere, men også vanlige gutter, fedre, kjærester og kamerater. De framstår veldig jordnære og representerer sunne verdier, sier Taraku.

Han ser dette i sterk kontrast til mannlige «forbilder» en kan møte i sosiale medier, ikke minst i den såkalte mannosfæren. Der er mannen den sterke, dominerende parten i kjønnshierarkiet – illustrert ved influensere som Andrew Tate.

De er ikke bare stjerner og ­fotballspillere, men også ­vanlige ­gutter.

Er Martin Ødegaard og co. på landslaget våre beste menn?

Selma Stormyren Larsen

#000

Elisabeth Vik Forsberg har svingt hammeren i Tordenskiolds gate 5 mang en gang, men under Blomqvists årlige vårauksjon tirsdag kveld skjedde det noe helt nytt.

Et maleri av Anna-Eva Bergman (1909–1987) ble solgt til ny norsk rekord – ikke bare for kunstneren, men for norske kvinnelige malere som sådan.

«N°51-1959 Montagne bleu» (1959) fikk prisestimat på mellom 2 og 2,5 millioner kroner, men kjøperen ga til slutt hele 5,25 millioner.

– Verdensrekord for Bergman! lyder det fra auksjonarius Elisabeth Vik Forsberg da Klassekampen ringer.

– Hvem var kjøperen? Offentlig eller privat?

– Jeg kan røpe at det var en norsk kjøper. Det var konkurranse med franske budgivere.

En annen overraskelse var salget av Leonard Rickhards verk «Sommerlandskap» (2010/2011), som ble klubbet på 190.000 kroner. Det var om 90.000 over høyeste estimat.

– Det er mye over prisantydning. Det er en kunstner som dessverre gikk bort for kort tid siden, men han er ettertraktet, sier Forsberg.

Solgte Bergman til rekordpris

Mylena Kifle

Den ferske danske kulturministeren Zenia Stampe fra Radikale Venstre har på kort tid rukket å gjøre seg upopulær blant flere medieledere.

Regjeringen, som nå består av Socialdemokratiet, Moderaterne, Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre, la nemlig fram regjeringsplattformen sin i forrige uke. Der foreslår de å regulere bruken av kunstig intelligens i mediene.

Konkret vil regjeringen slutte å betale ut pressestøtte for KI-genererte nyheter.

Det er Ida Ebbensgaard, mediekommentator i danske Politiken, skeptisk til:

– Realiteten i alle redaksjoner i Danmark, Sverige og Norge er at kunstig intelligens er en integrert del av ­nyhetsproduksjonen, sier hun.

I Danmark har mediehuset JP/Politikens Hus lansert sitt eget KI-verktøy, og både Politiken og Berlingske bruker kunstig intelligens til research og korrekturlesning. Flere lokalaviser bruker dessuten KI-verktøy til å produsere korte nyheter, skriver Politiken.

I tillegg er en ny nettavis kalt Projekt Y i ferd med å lanseres – hvor KI-skrevne nyheter skal være hovedmotoren.

Flere medier kan med andre ord miste noe pressestøtte.

Skattepengene bør ikke brukes til å betale mediene for å bruke KI-systemer.

Danskene vil stanse KI-skrevne nyheter

Mandag kom en overraskende nyhet i Kunst-Norge: Til høsten skal Tone Hansen bli leder for Moderna Museet i Stockholm.

Dermed står et av våre egne prestisjemuseer uten direktør. Hvem blir Munchmuseets neste leder?

Vi har bedt folk fra det norske kunstfeltet peke på mulige kandidater. NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke mener det finnes gode sjanser for direktørene ved mindre norske kunstmuseer.

– Det er en typisk karrierevei: fra et mindre distriktsmuseum til et sentralt museum. Munch henger veldig høyt, sier hun.

Bjerke mener Petter Snare ved Kode i Bergen og Hanne Beate Ueland ved Stavanger Kunstmuseum er aktuelle.

– Kode er en kjempesolid leverandør av gode utstillinger, og det skinner tilbake på Snare. Ueland har antakelig også bidratt sterkt til at Stavanger Kunstmuseum leverer på veldig høyt nivå, sier hun.

Likevel håper Bjerke først og fremst på en direktør fra Munchmuseets egne rekker – Jon-Ove Steihaug, for eksempel, som i dag er avdelingsleder for utstilling og samling.

– Det er viktig at det blir en som virkelig kjenner den unike arven de forvalter. Men det er et tveegget sverd, for da mister de en av sine mest fremragende kuratorer, sier Bjerke.

– Det er skjebnesvangert hvem som blir leder. Menneskelige egenskaper – varme, sjenerøsitet og tydelighet – kan være vel så viktig som kunstfaglig bakgrunn.

Varme, sjenerøsitet og tydelighet kan være vel så viktig som kunst­faglig bakgrunn.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Benjamin Yazdan

Det europeiske prosjektet er dødt, mumler jeg til meg selv opptil flere ganger i løpet av tre døgn i Frankfurt. Jeg får en sterk trang til å sende skriftlige beklagelser til alle jeg plaget i studietida med liksom-provokative utsagn om at EU-medlemskap er et riktig steg på veien mot å oppløse all nasjonal identitet. Alle som mener at europeisk markedsliberalisme fortsatt er en god idé, må sendes hit på studie- og eksponeringsreise – uten privatsjåfør, uten noen form for beskyttelse og langt unna enhver skjermet firmafest.

I denne spøkelsesbyen står skyskraperne som kulisseaktige monumenter over det økonomiske (og estetiske) havariet. Her spaserer horder av unge menn og kvinner med altfor trange og likevel formløse kryptovaluta-blazere nonsjalant forbi opphopningen av sosial nød, sinne og desperasjon.

er så overtydelig at det ikke engang er en metafor. Men før bearbeidingen kan begynne, må jeg komme meg forbi skammen over å ha trodd at den lille, frivilligdrevne filmfestivalen Nippon Connection kunne være en japansk oase i denne bankvesen- og finansørkenen. For her tilbys man svinedyr «japansk snacks» og brusflasker man må 

 for en euro mens man drikker den opp, om man da ikke velger å ­frekventere bodene med gatemat som får Koie Ramen-kjeden til å nærme seg Michelin-stjerne-nivå – eller titter på suvenirkitsch til blodpris.

Kritikere med akkreditering bes om å ta plass langs rader med knallharde plaststoler på gulvet foran lerretet. Den orientalske eksotismen er påtrengende, men det er en slags Erasmus-utvekslingsstudent-eksotisme, like intetsigende som den er uskyldig.

filmene, er det ikke derfor man drar til den største japanske filmfestivalen utenfor Japan? Jo da: Selv om årgangen er vesentlig svakere enn mange av de foregående, er det fortsatt noe å se. De absolutte høydepunktene er California-baserte Daniel Raims «The Ozu Diaries» (2025), som hadde premiere i Venezia i fjor, og 41 år gamle Sho Miyakes «Two Seasons, Two Strangers» (2025), som fikk den høyeste utmerkelsen under filmfestivalen i Locarno.

Ozu-dokumentaren er et elskelig og opplysende filmhistoriekurs av den gamle skolen. Utgangspunktet er dagbøkene Ozu skrev gjennom hele sitt voksne liv, og ­arkivmaterialet er ubegripelig rikt. Selv om linjene filmen trekker mellom liv og verk mildt sagt er overdeterminerte – den biografiske lesningen styrer så godt som alt – forsurer det ikke helheten. Her gir forteller- og formidlingsgleden umiddelbart lyst til å se de to brødrene i «Good Morning» (1959) opponere mot foreldregenerasjonen og kreve flunkende nye tv-apparater for ørtende gang.

 Two Strangers» er indiefilm med innestemme. Den lener seg tungt på framgangsmåten til sørkoreanske Hong Sang-soo, som har perfeksjonert formatet med minimalistiske metafortellinger om ensomme kvinner og menn i tilfeldige møter på jobbreise eller ferie, men har en mer kontemplerende, nesten åndelig vri på materien. Miyakes femte spillefilm er basert på to korte historier av Yoshiharu Tsuge (1937–2026), en av den motkulturelle undergrunnsmangaens gudfedre. Det er lite av Tsuges bisarre erotikk eller mytiske surrealisme her, men nesten like mye spillerom for fortolkningen. Film fra Sør bør kjenne sin besøkelsestid og sette opp hele Miyakes filmografi i høst. De kan definitivt også ta med den søplete, men veldig underholdende kveldsfilm-på-TV Norge-aktige thrilleren «Suzuki=Badukan» (2025). Og de kan gjerne følge i Nippons fotspor med en upåklagelig restaurasjon av Kurosawas «Ran» (1985).

enden av kvalitetsskalaen finner vi «A Pale View of Hills» (2025). I filmatiseringen av Kazuo Ishiguros debutroman fra 1982 skjønner man umiddelbart hvor det bærer når New Orders «Ceremony» innleder en fotomontasje av Nagasaki etter 1945 (snakk om å ødelegge en perfekt låt!), før vi overlesses av et manipulativt pseudo-melodrama som 

 en hel del om minner, traumer, blodsbånd og overlevelsesvilje. Dette er atombombe-kitsch av den mest problematiske sorten. Hvis man trenger intellektuelt skyts mot Støres sverming for Macrons atomparaply – og det gjør man – må man lete andre steder.

Jeg reiser hjem igjen med nakkesmerter og fornyet EU-skepsis, men med desto større trang til å formane alle jeg kjenner om å lese Kenzaburō Ōes seksti år gamle, men fortsatt helt rystende reportasje­essays fra Hiroshima.

Den orientalske eksotismen er påtrengende

Japanske kulisser

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Den siste tida har Munchmuseet stått midt i en omfattende kuttprosess: Staben skulle minkes med 10 prosent.

For under én måned siden presenterte Tone Hansen museets nye organisasjonskart. I går kom det en annen nyhet fra direktørens kontor: Etter fire år forlater hun stillingen.

– Er ikke dette å rømme skuta? spør Ellen Lange, redaktør i tidsskriftet Museum.

– Det er litt underlig å si at så mange blir overtallig, for så å begynne i ny jobb 1. september. Det er veldig raskt.

Over sommeren blir Hansen nemlig direktør ved Moderna Museet i Sverige.

Hansen tok over for Stein Olav Henrichsen som direktør for Munchmuseet i 2022. Hun går av to år før åremålet hennes er over.

Kuttene ved museet har vært krevende for de ansatte, har tillitsvalgte ved museet sagt til Klassekampen. Staben reduseres med 15,6 årsverk, og totalt 20 årsverk skal bort de neste årene.

– Jeg vil ikke være knallhard i fordømmelsen, siden jeg ikke kjenner saken annet enn fra mediene. Men min første tanke er at dette må være vanskelig for dem som er igjen – og for den nye direktøren, sier Ellen Lange.

Munchmuseets direktør får ros – men exiten kalles «underlig»

Kåre Bulie

En overraskende linje strekker seg fra Norge og landets nasjonalmuseum til «London Falling», amerikaneren Patrick Radden Keefes seneste utgivelse. Nittenåringen sakprosa-boken kretser rundt, Zac Brettler – som i 2019 døde etter å ha hoppet i Themsen fra balkongen til en luksusleilighet i femte etasje – viser seg nemlig å ha brukt en Punkt-telefon.

Det «dumme» kommunikasjonsredskapet ble lansert i 2015. De tre (!) Punkt-telefonene (pluss emballasje) som kan studeres i Nasjonalmuseets faste samling, introduseres som sveitsiske. Formgiveren bak dem, stjernen Jasper Morrison, er britisk. Gründeren bak den elegante gjenstanden er imidlertid nordmannen Petter Neby.

 i smartteknologiens glansdager skulle foretrekke en telefon man bare kan ringe og sende tekstmeldinger med, forteller en hel del om Zac. Morrisons lille objekt ble solgt i prestisjebutikker og fikk mye flatterende medieomtale. At Zac fikk kjøpt det hos luksus-varemagasinet Harrods, bidro til valget, antyder Keefe. I tillegg bemerker han ungguttens uvanlige opptatthet av digital sikkerhet.

Telefonen var det Zac etterlot seg i luksusleiligheten den natten han hoppet. At den var delt i to og halvdelene plassert hvert sitt sted, bidro til at den først ble oversett. Den overvåkningsteknologien Zac lot til å frykte, dokumenterte at han ikke ble kastet utfor. Hvorfor han valgte spranget, utgjør bokens gåte. Foreldrene hans forblir sikre på at det ikke var det selvmordet politiet later til å slå seg til ro med. Forfatteren antyder at Zac hoppet i den tro at han ved å nå elven kunne slippe unna den dystre skjebnen som «Indian Dave», den eldre mannen inne i leiligheten, ellers ville ha gitt ham.

 sterkt blant det nye årtusenets featurejournalister. Utgivelsen hans om Nord-Irlands historiske «Troubles», «Say Nothing» (2018), er en av de mest forrykende politiske spenningsbøkene jeg har lest. Med den har «London Falling» rolleinnehavere som på ingen måte går av veien for voldsutøvelse, til felles. «Say Nothing» foregår i hovedsak i Belfast, men sentrale hendelser i den finner sted også i London.

I mange år har Keefe skrevet for det prestisjetunge ukemagasinet The New Yorker, og historien om Zacs død startet som en tekst der. At han nå har utvidet den til 363 sider, skyldes ikke bare at det er tale om en særlig mangefasettert sak, men også at guttens foreldre og miljøet rundt dem har gitt forfatteren så god kildetilgang. Den menneskelige balansegangen dette må ha innebåret, understreker hvor skarp Keefe er som reporter.

 som alt annet enn en sympatisk gutt. Faren hans arbeider med penger; moren er Financial Times-bidragsyter. Foruten hjemmet i London eier de en leilighet i New York. Sønnen vil likevel ha uendelig mye mer. Han idoliserer Vladimir Putin og de russiske oligarkene som ved årtusenskiftet begynte å sette sitt merke på London, og drømmer om luksusbiler og byens mest eksklusive eiendommer.

I den grad higer tenåringen etter et «større» liv at foreldrene etter sønnens død innser at han har diktet opp en alternativ identitet: For sine nye forbindelser i det som viser seg å være næringslivets mørkere kroker, har Zac presentert seg som en oligarksønn hvis far er død og modell-mor bor i Dubai. Selv har løgnhalsen hevdet å holde hus på en av Londons mest eksklusive adresser – og å ha tilgang til endeløse investeringsmidler.

, «A Mysterious Death in a Gilded City and a Family’s Search for Truth», antyder, handler boken like mye om det som skjedde i kjølvannet av guttens død, og de etterlattes erfaringer. Selv om foreldrenes betydning for at boken kunne bli skrevet, ganske sikkert har bidratt til at Keefe fremhever nøktern- og rettskaffenheten deres, klarer han på mesterlig vis å fremstille også disse ambisiøse borgerne fra Londons øvre middelklasse med flere sider.

Zac virker som alt annet enn en sympatisk gutt

Ned i mørket

– Vi mener noen må trekke i bremsene her. Andre aktører i bransjen har vært nokså slappe, sier Roman Linneberg Eliassen, redaktør i tidsskriftet Prosa.

Han er skeptisk til at så mange søker skrivehjelp fra språkmodellene. Som respons legger derfor Eliassen ned et forbud mot KI-tilvirket tekst i tidsskriftet.

Også tidsskriftet Syn og Segn har lagt seg på denne linja.

– Tidsskriftene som medium er en arena for tekstarbeid i høyeste grad. Det er på tide at noen flagger disse prinsippene, sier Eliassen.

De siste ukene har debatten gått om bruk av KI i mediene – særlig innen bokbransjen. Blant annet har Bonnier sagt at de bruker et KI-basert program til å oversette tekster fra engelsk.

Videre valgte Cappelen Damm i forrige uke å trekke sakprosaboka «Lise vs. Gianni», skrevet av Niels Røine, fra markedet etter avsløringer om utstrakt KI-bruk fra forfatterens side.

Eliassen skulle ønske seg mer prinsippfasthet fra bransjens side.

Han mener det er tre ting forlagene og tidsskriftene bør verne om:

Tidsskrifter innfører KI-forbud

Tom Henning Bratlie

Ser man på hvor mye tid de rapporterer å bruke på studiene, kan det virke sånn. Ifølge Studiebarometeret har studenter ved norske utdanningsinstitusjoner aldri brukt mindre tid på å studere.

Dét har imidlertid ikke gått utover karakterene deres. Snittkarakteren ligger stadig på C – og faktisk har det vært en liten økning:

I 2005 lå snittkarakteren på under C, mens dagens studenter får over C, ifølge en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu).

I kantina i Oslomets lokaler – som en gang huset Frydenlund bryggerier – møter Klassekampen de tre studentene Fanny Nordheim, Emilie Fredriksen og Haakon Roneng. De studerer alle kunst og samfunn på masternivå.

– For min del er studiet nesten som en fulltidsjobb. Det blir som vanlige arbeidsdager, sier Nordheim.

I 2016 brukte heltidsstudenten i gjennomsnitt 35,5 timer i uka på undervisning og egenstudier. I 2025 brukte heltidsstudenten 32,1 timer på studiene.

Det betyr at studentene bruker 3,4 færre timer i uka og 408 timer mindre i løpet av en treårig bachelorgrad, ifølge Khrono.

Det er jo utrolig gledelig,men vi klør oss i hodet.

Studerer mindre og får bedre karakterer

Dag Eivind Undheim Larsen

Anniken C. Mohr

I boklige sirkler er man ofte opptatt av hvordan verden slår inn i litteraturen. Etter Russlands invasjon i februar 2022 er problemstillingen blitt satt på spissen i Ukraina.

– Det er ikke mulig å skille mellom litteraturen og tida vi lever i, sier Yulia Pidlisna.

Hun er ansvarlig redaktør for Nummer 13 – et splitter nytt tidsskrift som lanseres under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i dag. Gjennom fagtekster, skjønnlitteratur og intervjuer tar tidsskriftet mål av seg å fungere som en plattform for ukrainsk litteratur i Norge.

Norske lesere vil på den måten bli bedre kjent med den nye krigslitteraturen som har vokst fram i det store landet på nordenden av Svartehavet.

Blant dem som har tjenestegjort ved fronten, finnes det også forfattere. En av dem er Artur Dron, som nylig gjennomgikk rehabilitering etter en skade han pådro seg i kamp.

– Dron er bare 25 år og tilhører den nye generasjonen av ukrainske forfattere. Hans bok «Hemingway vet ingenting» skal nå oversettes til ti språk, sier Pidlisna, som selv er fra Ukraina, men har bodd i Norge siden 2010.

Som bokas tittel indikerer, forsøker Dron å komme bort fra tradisjonelle krigsframstillinger. Hemingway er berømt for å ha brukt romanformen til å skildre første verdenskrig og borgerkrigen i Spania.

Hos Dron kommer leserne i kontakt med den brutale realiteten på slagmarka. Han beskriver lidelse og død, men også konkrete erfaringer som frostskader.

Forfatterne synes det er vanskelig å skape distanse til det de har opplevd.

Sprer litterære vitnesbyrd fra fronten

– En av bibliotekarenes viktigste oppgaver er å veilede og formidle. Det blir vanskelig når de ikke vet hva de har mellom hendene, sier Helene Voldner.

Hun er leder i Norsk bibliotekforening og kaster seg inn i debatten om kunstig intelligens (KI) i bokbransjen.

Voldner er bekymret for at både bibliotekarene og lånerne kan bli skadelidende hvis det ikke kommer på plass tydeligere retningslinjer for KI-bruken.

De siste ukene har Klassekampen sett nærmere på bruken av KI i oversettelses- og redigeringsarbeid i forlagene. Tidligere denne uka trakk Cappelen Damm en bok fra markedet som følge av NRKs avsløring av utstrakt KI-bruk.

Voldner tror bibliotekene vil tjene på at bøker tilvirket ved hjelp av KI, blir merket tydeligere. Det vil gjøre bibliotekarene i stand til å gjøre gode vurderinger av innkjøp.

– De bibliotekansatte gjør en kjempeviktig jobb i å finne og velge bøker, basert på sin fagkompetanse. Da trenger de riktig og sann informasjon om bøkene. KI gjør det er vanskelig å vite hva vi kan stole på.

– Mener du norske folkebiblioteker burde være frie for KI-tilvirket litteratur?

– Bibliotekene skal ha rom for all mulig slags litteratur, men det må være tydelig for både de som formidler den og de som skal låne den, hvem som er forfatter, illustratør, oversetter og opphaver.

Biblioteket kan ikke eller skal ikke bekjempe KI.

Ber om KI-merking

Lar nordmenn seg lokke av fotballdogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

Ifølge Norsk Tipping, i alle fall. I deres nyeste tv-reklame får herrelandslagets trener Ståle Solbakken råd på råd fra mer eller mindre fotballkyndige folk på gata, ved pissoaret og i taxien.

Hvor mange nordmenn lar seg overbevise om at fotballguttas VM-lykke også kan dryppe på dem og kjøper en tippekupong? Og hvor mange flere velger Flytoget over lokaltoget fordi Nusa trikset på perrongen i deres reklame?

Herrelandslaget er å se på bussholdeplasser, i pausene på tv og på matvarene i butikken. Er landslagets markedspotensial uendelig – eller finnes det et tak?

– Det er nesten umulig å vurdere, lyder det kontante svaret fra Fred Selnes, professor ved Institutt for markedsføring på Handelshøyskolen BI.

– Men det vi vet, er at når folk er glade og fornøyde, handler de mer. Salget på Gardermoen flyplass øker hvis folk er glade, mens det synker hvis det er mye forsinkelser, sier han.

Norske fotballfans har så visst grunn til å være glade: For første gang på 28 år skal det norske herrelandslaget til VM.

De siste månedene har de deltatt i alskens kampanjer – Erling Braut Haaland har figurert i en Budweiser-film, framsnakket Godfisk og stilt opp i TV 2s egen VM-reklame, mens både Antonio Nusa, Martin Ødegaard, Sander Berge og Haaland har reklamert for Bamas epler og bananer.

Ikke ti ­ville ­hester kunne få Mette til å ­drikke melk, men en ­kartong med fotballspillere kunne.

Aldri mett på fotballdogs og VM-gull

Hannah Bull Thorvik

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Prinsesseeventyr følger et velkjent mønster. En ung kvinne blir oppdaget eller valgt ut, hun må gjennom prøvelser og vurderes, og går så fra en utsatt posisjon til høy status. Klassereisa innebærer at hun må «godkjennes» som en prinsesse av omgivelsene.

Når ekteskapet først er inngått, er det store dramaet over: Prinsen har funnet 

 Snipp, snapp, snute – og så lever de lykkelig i alle sine dager.

Virkeligheten har imidlertid den ulempen at den fortsetter etter bryllupet. Eventyret slutter idet hovedpersonen får sosial godkjenning; i virkeligheten er det ofte først da historien begynner.

 Mette-Marit er et jeg egentlig aldri har kunnet. Jeg er født for seint i forrige århundre til å ha sett det utspille seg i sanntid. For min generasjon har hun alltid vært kronprinsessa: superblond, striglet og tilsynelatende hjemmehørende i rolla. Alt som kom før, er redusert til en løs samling anekdoter og halvglemte avisoppslag om en sørlandsjente med «utsvevende bakgrunn».

Noe av det som har hjulpet meg å forstå historien om vår kommende dronning, er sosialantropolog Runar Døvings artikkel «I alle sine dager. Mette-Marits heltemodige hypergami», publisert i Tidsskrift for kulturforskning i 2006.

Den kom fem år etter kronprinsbryllupet og er et bidrag til det han selv kaller «Mette-Marit-forskningen». Det er i seg selv ironisk at kvinnen som ville studere sosialantropologi, skulle bli et kasus for faget.

I kjølvannet av det storslåtte bryllupet spør Døving: «og hva så videre?». For selv om overgangen fra «utsvevende jente fra provinsen» til prinsesse framsto som fullført da ringen kom på fingeren, spør han om transformasjonen egentlig var avsluttet – eller om den bare hadde fått en ny form.

 symboliserer Mette-Marit en klassereisende i et norsk, rojalistisk samfunn som liker å omtale seg selv som egalitært.

Hun var så heldig å lande i bunnen av den lengste stigen i stigespillet; hun klatret fra et housemiljø og helt opp til slottsbalkongen. Men hypergami – det vil si å gifte seg oppover – er ikke velansett i sosialdemokratiet: En kvinnelig variant av Askeladden vekker andre følelser.

Virkeligheten har den ulempen at den fortsetter etter bryllupet

Prinsesse på prøve

Pernille Ekornrud Grøndal

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Hun er ikke til å ta feil av: Da Klassekampen runder hjørnet inn til Christian Michelsens gate i Bergen sentrum, lyser Trude Drevlands knallrøde drakt imot oss.

Vi har fått audiens hos byens tidligere Høyre-ordfører, og inne i leiligheten blir vi møtt av en sebrastripet mops – i keramikk, vel å merke. Det er ikke den eneste vokteren i heimen, kan Drevland røpe:

– På soverommet har jeg en stor tiger som passer på meg når jeg sover!

Det er likevel ikke først og fremst disse kunstverkene vi er her for å snakke om, men et bilde Drevland har hengende over sofaen. Dét har hun så definitivt fått med seg: Det røde antrekket gjør seg utmerket som kontrast til den grønne sofaen og maleriet i gult, grønt og brunt like bak.

– Jeg er opptatt av at bildene henger sammen med innredningen min, sier Drevland.

Maleriet over sofaen har motiv fra en allé som fører opp til et hvitt kirkebygg med grønne kupler. Drevland er ikke sikker på hvor motivet er fra, men hun har en anelse:

– St. Sofia-katedralen i Kyiv. Det var en som var innom her en gang, som sa: ‘Trude, det bildet er midt i historien’. Jeg tror det er fra Kyiv, men jeg vet ingenting – jeg bare liker bildet, sier hun.

Jeg er vanvittig opptatt av fotball, men ikke må jeg være full, og ikke har jeg tid til å drikke!

Trude må enten løpe eller kjøpe

Andreas Øverland spør om norsk litteratur kunne trengt en Oskar Westerlin

Programposten om unge gutters manglende appetitt på litteratur kunne neppe fått en mer meget­sigende start. Jo Almaas Marstein og Gabriel Doria Plaza, kjent fra den norske rapgruppa Undergrunn, ankommer seansen 20 minutter forsinket.

Ved scenen i Søndre Park har det samlet seg en håndfull ungdommer med mobilkameraene klare. Marstein og Plaza har stjernestatus.

Og nå er de blitt hyret inn for å forklare hvorfor gutta flykter fra bøkene. Ordstyrer er romanforfatter Andreas Øverland.

 aldri hatt et prøyssisk forhold til tidspunkter, men det er fristende å lese forsinkelsen som uttrykk for noe mer: Er det også en stille protest mot en bransje de opplever som utilgjengelig og fremmed?

Det er i hvert fall det de hinter til når de omsider kommer seg på scenen.

I Marsteins tilfelle kan man i så fall mistenke at det dreier seg om koketteri. Begge foreldrene er skjønnlitterære forfattere, så det er vel grenser for hvor «fremmed» bokfeltet er for denne «nepobabyen».

Marstein og Plaza antyder at litteratur ikke framstår som kjempeinteressant for unge menn. Mellom linjene ligger det at det handler om maskulinitet.

mange år vært snakk om fallende leseglede blant norske gutter – ikke minst når det kommer til skjønnlitteratur. Nå ser det ut til at denne trenden har fått strukturelle utslag. Da Klassekampen i fjor undersøkte kjønnsbalansen – eller rettere sagt mangel på sådan – i den norske bokbransjen, var tendensen klar: I deler av sektoren er kvinner nå i flertall, som for eksempel på debutantlistene, ved skriveskolene og i forlagsredaksjonene.

Enkelte mener dette er bra. De tolker det som et uttrykk for at kvinnene har fått sin velfortjente plass i bokfeltet – en historisk ubalanse er i nå ferd med å bli rettet opp. Andre er bekymret for hva dette vil ha å si for mangfoldet i litteraturen på sikt.

Han spør om norsk litteratur kunne trengt en Oskar Westerlin

Unge menns flukt fra litteraturen

– Sør-Afrikas historie har i stor grad vært med å forme vår forståelse av verden, sier Andreas Liebe Delsett.

Siden han ble engasjert i kampen mot apartheid i tenårene, har Delsett fulgt utviklingen i landet tett. Først med Operasjon dagsverk og den norske solidaritetsbevegelsens arbeid i landet på starten av 2000-tallet. Deretter som student og forfatter.

Nå er han aktuell med boka «Kapp det gode håp. En reise i Sør-Afrika etter apartheid».

Delsetts fortelling begynner med det statsviteren Francis Fukuyama har kalt historiens slutt. Det totalitære regimets fall på starten av 1990-tallet markerte det liberale demokratiets 

. Og Sør-Afrika fikk i 1994 kanskje verdens mest progressive grunnlov.

– Nå står vi her 30 år seinere, og hjemsøkes likevel av historien på uhyggelige måter, sier Delsett.

Delsetts bok bygger på reiser han har gjort de siste fire årene. Ramma er fire steder og hendelser, som på hver sin måte sier noe vesentlig om Sør-Afrika i dag: politikken, volden, økonomien og klimaspørsmålet. Vi velger her å peile oss inn på det mest brennbare: politikken.

2. januar 2022 sto nemlig nasjonalforsamlingsbygget i Cape Town i brann. Tre dager tok det for brannmannskapene å få kontroll over flammene. En måned seinere ankommer Delsett Cape Town. I lang tid etterpå er det uklart hvorfor brannen oppsto.

– Stadig verserer alle slags rykter om hvem står bak. Mange traumer fra fortida har blitt reaktivert, noe som gir opphav til stadig drøyere konspirasjoner. Blant annet har noen trukket paralleller til den tyske riksdagsbrannen i 1933 og drapet på apartheid-arkitekten Hendrik Verwoerd i 1966, sier Delsett.

– En annen framtid er mulig

Guri Kulås

I over hundre år har kvite menneske brukt ressursar på å få solbrun hud. Eg finn årsaka innlysande kvar sommar når eg endeleg kan gå med nakne leggar under blafrande skjørt. For kva stikk ut under skjørtekanten? To vinterbleike bein av det slaget berre Lucian Freud kunne blitt oppglødd av, med femti nyansar av blåkvitt, gulgrått og raudt.

til å tvila på dei som hevdar at solbrun hud er ein omskifteleg klassemarkør blant kvite menneske: I det gamle føydalsamfunnet var «porselenskvit» hud eit teikn på at du høyrde til eigarklassen og ikkje trong arbeida på marka, men då den nye arbeidarklassen vart samla i fabrikkar, kunne ein syna sin økonomiske fridom med «solkyssa» hud.

Eg mistenkjer at forklaringa har overlevd fordi ho er komfortabel å ty til når nokon undrar over at rasisme mot mørkhuda kan eksistera side om side med kvite si dyrking av eit solbrunt kroppsideal. Men teorien vaklar når den europeiske arbeidarklassen i 60 år har reist på charterreiser til «Syden» utan at verdien av solbrun hud minkar.

at unge (kvite) nordmenn misbruker UV-varselet frå vêrappen Yr for å oppsøka dei mest «effektive» soltimane på stranda. Det same gjer danske ungdommar. Når eldre skandinavar ikkje er tatt på fersken med vêr-appen, må det vera fordi ingen har granska dei. Pensjonistar er ikkje mindre viljuge enn ungdom til å risikera helsa for skjønnheit, og Brigitte Bardot-generasjonen har alltid gått for «grillmaxxing».

Å vera brun er nemleg å vera attraktiv. Det er det spegelen fortel mitt gustne ego. Å vera solbrun signaliserer vitalitet og får eldre til å sjå yngre ut. Ein kjenner seg gjerne betre og friskare også – sexy, og kjenslene blir stadfest i reklamebilde og sosiale media.

Koplinga mellom solbrun og viril er også nøkkelen til ei mindre tiltrekkande forteljing om at soldyrking handlar om «rase», ikkje klasse, ifølgje kulturhistorikaren Catherine Cocks og hennar bok «Tropical Whites. The Rise of the Tourist South in the Americas».

kalla eit solfarga, kvitt turistfjes for 

, spissformulerer Cocks. Å lata seg bruna av sola var eit spel med ikkje-kvit identitet, som «kroppsleggjorde eit fornya forhold mellom sivilisasjon og natur». Rasistiske førestillingar om ikkje-kvite som «barnlege og promiskuøse» kunne bli positivt aktiverte i kvite solbadarar. Tidleg på 1900-talet, parallelt med at Joseph Conrad og Jack London gav ut sine litterære vitnemål om kolonialismen, endra tropane status frå «den kvite manns grav» til «sydhavs-paradis». Solbrun hud vart omtalt nærast som eit afrodisiakum.

Med sitat frå Londons stillehavsnovelle «En solens sønn» illustrerer Cocks korleis distinksjonen mellom ikkje-kvit og solbrun, tenar og herre, natur og kultur framleis vart halden oppe: Den fysisk kraftfulle handelseventyraren David Grief «ble bare brunere etter som årene gikk … men øynene heldt seg like klare og blå, og barten var like blond og ansiktstrekkene like engelske som hos hans forfedre». Det europeiske opphavet er årsaka til han kan kapitalisera på å leva som ein polynesiar: «mens solgullet brente ansiktet hans, strømmet gullet gjennom hendene på ham».

om å smykka seg med andres hud, forklarer også desperasjonen i appropriasjonsdebatten. Karakterar som Grief er reproduserte i vestleg kultur fram til i dag. Ikkje i første rekkje som tvitydige heltar, men i form av at skodespelarar med «engelske ansiktstrekk» har bygd karrierar på å gestalta figurar frå alle verdshjørne.

Mørkets hjarta i sommarkroppen

Unge elsker «romantasy». Nå bekymrer engelsktrenden flere. 

– Blant den yngre garde ser vi nå at engelsken kommer mer og mer inn, sa Trine Skei Grande i Lillehammer i går.

Direktøren i Forleggerforeningen hadde tatt turen til Mjøsas nordlige bredd for å presentere hovedfunnene i Leserundersøkelsen 2026 – en undersøkelse av den ­norske befolkningens lesevaner.

Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen gjennomfører undersøkelsen annethvert år, og årets utgave viser blant annet at:

Men funnet som vekker størst bekymring, er at mange foretrekker å lese bøker i engelsk språkdrakt.

I undersøkelsen kommer det nemlig fram at hele ti prosent av den norske befolkningen bare leser bøker på engelsk.

Engelsktrend blant unge bekymrer flere

– Jeg mistenker at du kan få en syndflod av utgivelser. Her må forlagene ut og ta tydeligere posisjoner i offentligheten, sier forfatter Birger Emanuelsen.

Mandag trakk Cappelen Damm boka «Lise vs. Gianni», skrevet av tidligere toppfotballsjef Niels Røine, fra markedet etter at NRK avslørte utstrakt bruk av kunstig intelligens (KI) i manuset.

Aktuelt

Er dette idolene norske gutter trenger?

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Snart vil danske medier få mindre pressestøtte hvis de bruker KI i nyhetsproduksjonen. Det kan være dårlig nytt for mange redaksjoner, sier kommentator Ida Ebbensgaard.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Man reiser hjem fra Nippon Connection – den største japanske filmfestivalen utenfor Japan – med nakkesmerter og fornyet EU-skepsis.

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Ved å lese Patrick Radden Keefes nye bok vil sommerens ferske London-turister få øynene opp for atskillig mer enn Big Ben og Tate Modern.

Tidsskrifter innfører KI-forbud

Studenter har aldri brukt mindre tid på studiene. Samtidig får de bedre karakterer og flere gjennomfører mastergraden på normert tid.

Tidsskriftet Nummer 13 vil løfte fram stemmer fra ukrainsk litteratur i Norge. Skillet mellom vitne og forfatter blir opphevet, sier redaktør Yulia Pidlisna.

Helene Voldner i Norsk bibliotekforening vil ha KI-merking av bøker for å hjelpe bibliotekarene til å gjøre jobben sin.

Aldri mett på fotballdogs og VM-gull

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Andreas Øverland spør om norsk litteratur kunne trengt en Oskar Westerlin

– En annen framtid er mulig

I 2026 er det sexy å ha mørk hud – om du har europeiske trekk.

Unge elsker «romantasy». Nå bekymrer engelsktrenden flere.

Forfatter Birger Emanuelsen synes det allerede utgis for mange bøker. Et skred av KI-titler kan rive ned støtteordningene, mener han.

Cappelen Damm får kjeft fra sine egne

Litteraturkritikerne Carline Tromp og Joanna Rzadkowska vil heve science fiction-litteraturens status.

I møte med kunstig intelligens må forlagsbransjen tilbake til røttene, mener Trygve Riiser Gundersen.

Regjeringen fjernet kravet om aldersverifisering: – Et skritt tilbake

Betong på Grønland

Er dette idolene norske gutter trenger?

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklu­sjonen til Blomqvists auksjo­na­rius etter vårens stora­uk­sjon.

Snart vil danske medier få mindre presse­støt­te hvis de bruker KI i nyhets­pro­duk­sjonen. Det kan være dårlig nytt for mange redak­sjoner, sier kommen­tator Ida Eb­bens­gaard.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Man reiser hjem fra Nippon Connection – den største japanske filmfes­ti­valen utenfor Japan – med nakke­smer­ter og fornyet EU-skepsis.

Tone Hansen forlater Munch­mu­seet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Ved å lese Patrick Radden Keefes nye bok vil sommerens ferske London-­turister få øynene opp for atskillig mer enn Big Ben og Tate Modern.

Tids­skrif­ter innfører KI-forbud

Studenter har aldri brukt mindre tid på studiene. Samtidig får de bedre karakterer og flere gjennom­fører master­graden på normert tid.

Tids­skrif­tet Nummer 13 vil løfte fram stemmer fra ukrainsk litteratur i Norge. Skillet mellom vitne og forfatter blir opphevet, sier redaktør Yulia Pidlisna.

Helene Voldner i Norsk bibliotek­forening vil ha KI-merking av bøker for å hjelpe biblio­te­ka­rene til å gjøre jobben sin.

Aldri mett på fot­ball­dogs og VM-gull

Fortel­lingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Andreas Øverland spør om norsk litteratur kunne trengt en Oskar Westerlin

– En annen framtid er mulig

I 2026 er det sexy å ha mørk hud – om du har europeiske trekk.

Unge elsker «roman­tasy». Nå bekymrer engelsk­trenden flere.

Forfatter Birger Emanuelsen synes det allerede utgis for mange bøker. Et skred av KI-titler kan rive ned støtte­ord­nin­gene, mener han.

Cappelen Damm får kjeft fra sine egne

Litte­ra­tur­kri­ti­kerne Carline Tromp og Joanna Rzadkowska vil heve science fiction-­lit­te­ra­turens status.

I møte med kunstig intel­ligens må forlags­bransjen tilbake til røttene, mener Trygve Riiser Gundersen.

Regje­ringen fjernet kravet om alder­sve­ri­fi­se­ring: – Et skritt tilbake

Betong på Grønland

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Snart vil danske medier få mindre pressestøtte hvis de bruker KI i nyhetsproduksjonen. Det kan være dårlig nytt for mange redaksjoner, sier kommentator Ida Ebbensgaard.

Man reiser hjem fra Nippon Connection – den største japanske filmfestivalen utenfor Japan – med nakkesmerter og fornyet EU-skepsis.

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Ved å lese Patrick Radden Keefes nye bok vil sommerens ferske London-turister få øynene opp for atskillig mer enn Big Ben og Tate Modern.

Tidsskrifter innfører KI-forbud

Studenter har aldri brukt mindre tid på studiene. Samtidig får de bedre karakterer og flere gjennomfører mastergraden på normert tid.

Tidsskriftet Nummer 13 vil løfte fram stemmer fra ukrainsk litteratur i Norge. Skillet mellom vitne og forfatter blir opphevet, sier redaktør Yulia Pidlisna.

Helene Voldner i Norsk bibliotekforening vil ha KI-merking av bøker for å hjelpe bibliotekarene til å gjøre jobben sin.

Aldri mett på fotballdogs og VM-gull

Fortellingen om Mette-Marit er langt mer radikal enn den om Askepott

Unge elsker «romantasy». Nå bekymrer engelsktrenden flere.

Forfatter Birger Emanuelsen synes det allerede utgis for mange bøker. Et skred av KI-titler kan rive ned støtteordningene, mener han.

Litteraturkritikerne Carline Tromp og Joanna Rzadkowska vil heve science fiction-litteraturens status.

I møte med kunstig intelligens må forlagsbransjen tilbake til røttene, mener Trygve Riiser Gundersen.

Regjeringen fjernet kravet om aldersverifisering: – Et skritt tilbake