Endre Ugelstad Aas

#fff

– Man må bli en leser før man blir en avansert leser, sier forfatter og samfunnsdebattant Mahmona Khan.

I starten av september ble tallene fra Pisa-undersøkelsen 2026 lagt fram. Der kom det fram at en av tre norske tiendeklassinger regnes som lavtpresterende i lesing. Resultatene har nok en gang satt fart på debatten om hvordan man skal engasjere barn og unge til å lese flere bøker.

Khan meldte seg nylig på med en kronikk på bransjenettstedet Bok365 med tittelen 

Her peker hun på at det litterære miljøet nedprioriterer de bøkene som faktisk når ut til unge lesere.

– Da jeg var ungdom, gikk det mye i seriebøker som «Frøken Detektiv» og «Hardy-guttene». Dette var bøker som fanget deg med mysterier, spenning og et ønske om å finne ut hva som skjedde videre. Samtidig fikk disse bøkene aldri noen litterær status, sier Khan.

Det siste brydde Khan seg lite om som ungdom. Det viktigste var, forteller hun, at handlingsdrevet og lettlest serielitteratur var helt avgjørende for å vekke leserlysten.

– Man må få mulighet til å erfare hva det innebærer at en bok tar deg til en annen tid og et annet sted. Hvordan det føles å glemme tida mens man leser.

Khan viser til at hennes egne barn har hatt glede bøkene i «Marg og bein»-serien til Arne Svingen, Ingunn Aamodt og Jon Ewo og «Leseløve»-bøkene til Cappelen Damm. Da de ble eldre, gikk det blant annet i «Twilight»-serien og «Maze Runner».

Barnebokforfattere vil ha slutt på A- og B-lag

Selma Stormyren Larsen

#000

– Det er en forenklet slutning, nesten en kortslutning, sier Knut Folstad.

Gaute Brochmanns påstand i onsdagens Klassekampen

: at modernismen har gjort vår tids arkitektur dårligere.

Men at mye av det som bygges, holder lav kvalitet, skyldes andre krefter, ifølge Folstad.

– Det fundamentale spørsmålet i modernismen er: Hvor enkelt kan vi gjøre skjønnhet? Problemet i vår tid er at skjønnheten har forsvunnet. Når du står overfor en byggherre som ikke bryr seg om skjønnhet, er spørsmålet som står igjen: Hvor enkelt kan vi gjøre det?

Arkitekten har tradisjonelt hatt én fot i poesien og én i likningen, ifølge Folstad.

– Nå har man knyttet skoene sammen på dem, så de snubler i hva som er poesi og hva som er rasjonale. Arkitektens rolle er blitt å strø litt poesi over på slutten. Det er vel så mye dette som er modernismens problem.

Brochmann argumenterer for at modernismens individualisme har ført til en situasjon hvor bransjen mangler standarder.

– Jeg forstår ham, men jeg vet ikke om det er det moderne prosjektet som har skylda. Det er snarere menneskene som så sitt snitt til å misbruke det, sier Folstad.

Arkitekt skylder på Silicon Valley-samfunnet: – Det handler om kjappe heispitcher

Christopher Olssøn

– Det unike er grunnleggende i det modernistiske idealet. Man skal ikke gjenta historien, men hele tida gjøre noe nytt, sier Pål Biørnstad.

Det lyder kanskje flott, men dette idealet har sine baksider, mener arkitekten.

Det samme hevdet Gaute Brochmann i gårsdagens Klassekampen. I den nye boka «Ut av arkitekturen» tar han til orde for at modernismens dominans i arkitektfaget de siste 100 årene har gjort mer skade enn nytte.

– Gaute og jeg har svært overlappende synspunkter, sier Biørnstad.

Biørnstad er partner og faglig leder i arkitektkontoret Lund+Slaatto. Han har selv holdt flere foredrag om modernismen.

I kjernen av det moderne prosjektet ligger ideen om at arkitekturen skal være eksepsjonell, ifølge ham.

– Det kan fungere bra, og jeg har selv brukt Den Norske Opera som eksempel på at det klaffer – og Munchmuseet som et mer tvilsomt eksempel, sier han.

– Utfordringen er at i det gjengse byggeriet, der vi ikke har rammer til at det blir mer enn ordinært, har vi ingen tradisjon å falle tilbake på. Det hadde vi for 100 år siden.

Det var mye lettere å oppnå gode bygg da man ikke skulle finne opp kruttet hver gang.

– Mange utbyggere vil bare tjene penger

Mariken Lauvstad

. Allerede da jeg var kunststudent i begynnelsen av tjueårene, la jeg merke til at byen stadig ble omtalt som et særegent fenomen i Europa. Det var der kunstlivet blomstret under Weimarrepublikken, der Bertolt Brecht etablerte det berømte Berliner Ensemble i 1949, og der de eksperimentelle impulsene som preget byens kunstnerliv, tiltrakk seg stjerner som Iggy Pop og David Bowie på 1970-tallet.

Etter Berlinmurens fall inntok kunstnere byens tomme fabrikker og lagerbygninger og omskapte dem til atelierer, gallerier og kunsthaller. Berlin – byen med det kaldgrå, nesten uvennlige eksteriøret – var blitt et progressivt kraftsentrum for moderne kunst, performance, elektronisk musikk og teater. Også utover 1990- og 2000-tallet fortsatte byens lave levekostnader, rimelige boliger og progressive kunstpolitikk å tiltrekke kunstnere fra hele verden.

 det til med kunstnerbyen Berlin i 2026? Livet for byens kunstnere har blitt gradvis tøffere over flere år, men i 2024 ble det virkelig alvorlig. Da la byrådet i Berlin – ledet av en koalisjon mellom Kristendemokratene (CDU) og Sosialdemokratene (SPD) – fram et så drastisk kutt i kulturbudsjettet at flere prestisjetunge kunstinstitusjoner risikerte konkurs.

Rundt 450 kulturinstitusjoner – og flere tusen enkeltkunstnere – laget demonstrasjoner og protesterte mot kuttene under hashtagen #BerlinistKultur. De ble i stor grad likevel gjennomført. Parallelt skjøt levekostnader og prisene for bolig og leie av atelierer og arbeidslokaler i været. Hvor var den politiske viljen til å beskytte kulturlivet som gjør Berlin til 

? I slutten av august – en knapp måned før valget – reiste jeg dit for å undersøke det.

 meningsmålingene mot brakvalg for Alternative für Deutschland (AFD) i delstatene Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern, men partiet lå også an til sitt beste valgresultat i Berlin noensinne. Hva ville skje med Berlins kunstliv i årene framover dersom AFD – som ønsker en total omlegging av kulturpolitikken, samt offentlig definansiering av frie og uavhengige kunstinstitusjoner – fikk økt sin innflytelse ytterligere?

Morgenen etter ankomsten tok jeg U-bahn fra hotellet i Kurfürstendamm til Tanzfabrik Berlin, hvor jeg skulle få snakke med dramaturg Felicitas Zeeden. Tanzfabrik Berlin er et internasjonalt anerkjent produksjonssenter for samtidsdans, etablert i 1978. Organisasjonen driver blant annet en skole i Kreuzberg, mens jeg skulle til Uferstudios i bydelen Wedding, der forestillinger produseres og administrasjonskontorene ligger. De røffe, men vakre, gamle industrilokalene i murstein – opprinnelig et trikkeverksted – er så særegne for Berlins kunstscene, tenker jeg idet jeg tråkker opp trappene til kontorene. Zeeden står klar i døråpningen og viser meg vennlig inn i et lite, rufsete møterom.

 jeg ønsker å snakke med henne, er Tanzfabriks prosjekt «Resist!», som ble avviklet fra mars til april i vår. Tanzfabrik Berlin – som selv har fått en svært presset økonomi – valgte å sette av midler til å understøtte kunstnerskapene til ti frilans dansekunstnere over en periode på 2,5 måneder, utelukkende ut fra et ønske om å gi disse frilanskunstnerne økonomisk handlingsrom til å fordype seg i egen kunstneriske utforskning.

– Prosjektet var vår respons, vår protest, på kulturkuttene Berlin-kunstnere rammes av, forklarer Zeeden.

– Hele det frie feltet, som dansen jo er en del av, er rammet hardt. Mange dansekunstnere som er tilknyttet oss, strever med å ha råd til å bo i Berlin. De vurderer å flytte andre steder eller har allerede gjort det.

En gråere himmel over Berlin

Arkitekten vil ta grep: – Munchmuseet var ikke et ulykkestilfelle

– Det er ikke god arkitektur før det lekker fra taket. Det er en aforisme vi lærte på skolen, sier Gaute Brochmann.

Arkitektur-redaktøren og Morgenbladet-skribenten står utenfor et hus som så visst kvalifiserer til betegnelsen.

Ikke bare er Munchmuseet i Oslo et av våre mest påkostede og prestisjetunge nybygg – i forrige uke ble det kjent at det har en svær taklekkasje.

Men Brochmann gjorde seg til uvenn av arkitektene bak Munch lenge før lekkasjen ble kjent. Ifølge ham er bygget mislykket på nær sagt alle vis – og et prakteksempel på hva som feiler dagens arkitektur.

– Munchmuseet startet en erkjennelsesprosess for min del. Jeg er blitt opplært til å tenke om hva som er god og dårlig arkitektur på en bestemt måte. Første gang jeg ble ordentlig konfrontert med at noe var galt med denne måten å tenke på, var med Munchmuseet.

Bygget «suger», ifølge Brochmann – slik formulerte han kritikken første gang i 2019 til en journalist i Dagbladet.

Nå har erkjennelsesprosessen endt i en mer ordrik dom over den moderne arkitekturens problem. I den nye boka «Ut av arkitekturen» forklarer Brochmann hvorfor han mener vi i dag bygger dårligere enn noen gang.

Lenge tenkte Brochmann nemlig at Munchmuseet var et enkelt ulykkestilfelle, mens Operaen vegg i vegg er et «prov på samtidsarkitekturens potensial og velsignelser».

Arkitektur­opprøret stjal modernisme­kritikken. Den ­tilhørte egentlig ­arkitektene, men de har ikke forvaltet den.

– Munchmuseet var ikke et ulykkestilfelle

Tirsdag morgen ble opplagstallene for første halvdel av 2026 lagt fram. Konklusjonen er at opplaget for norske aviser øker med 2,9 prosent i perioden, og hele 69 prosent av titlene kan vise til vekst.

Det skriver Mediebedriftenes Landsforening (MBL) i en pressemelding.

«Det er positivt at hele sju av ti aviser øker opplaget. Dette viser at betalingsviljen for redaktørstyrt journalistikk står sterkt, og at norske aviser lykkes med å møte lesernes behov», sier Randi S. Øgrey, administrerende direktør i MBL.

Norges største avis er fortsatt VG, med et opplag på 349.000, hvorav bare 23.000 er papiropplag. Aftenposten og Dagens Næringsliv følger på plass to og tre.

For Dagbladet, som ligger på plass nummer sju på lista, peker pila nedover.

Avisa som en gang var synlig i alle aviskiosker mellom Lindesnes og Nordkapp, har i dag et papiropplag på under 10.000. Nedgangen er på 3113 opplag, noe som utgjør et fall på 24,3 prosent.

Opplaget på 9722 eksemplarer inkluderer de 1372 som abonnerer på papirutgaven som e-avis.

Dermed har Dagbladets papirutgave et opplag på størrelse med regionavisa Fædrelandsvennen, skriver Journalisten.

Holder på papir tross opplagsfall

Mylena Kifle

President Donald Trump kjenner trolig på presset før det kommende mellomvalget i USA.

Mange amerikanere er misfornøyde to år inn i Trumps andre presidentperiode, og meningsmålingene viser at demokratene kan gjøre storeslem i november.

Blant mediene som har dekket presidenten kritisk de seineste årene, finner man CNN, Politico og MS Now. Samtlige er nå utestengt fra Det hvite hus.

Tidspunktet er neppe tilfeldig, sier Jessica Yarin Robinson, som har vært journalist i USA. I dag er hun medieforsker ved Universitetet i Oslo.

– Disse mediene har vært kritiske til Trump i flere år, og med det kommende valget har dekningen tiltatt. Han føler seg nok mer presset nå.

Fredag varslet Trump på Truth Social at han ville utestenge de tre mediene fra Det hvite hus. Han anklager dem for å lage falske nyheter og for å lyve om ham og Trump-administrasjonen.

Andre medier som lager falske nyheter, vil få samme behandling, skriver Trump.

Lørdag forsøkte reportere fra CNN, Politico og MS Now å komme seg inn i Det hvite hus. Da ble adgangskortene deres beslaglagt av Secret Service, og de ble vist ut av bygningen.

Trump straffer mediene før mellomvalget

Dag Eivind Undheim Larsen

Tom Henning Bratlie

I boka «Terror», som nå er tilgjengelig hos norske bokhandlere, forteller forfatter Nikolai Sitter om terrorismens historie fra Bakunin til Hamas.

Litteraturanmelder Frida Skatvik mener imidlertid at utgivelsen er forbløffende lik ei bok samme forfatter ga ut i 2017 – med tittelen «Terrorismens historie».

– «Terror» er bare en slankere utgave av boka fra 2017. Man har tatt ut mange passasjer og klemt inn noen nye opplysninger her og der, men det er fjernet mer fra boka enn det er lagt inn noe nytt, sier Skatvik og legger til:

– Jeg kan vanskelig se at vi her snakker om et nytt og selvstendig verk.

Det var i forbindelse med en anmeldelse av boka Skatvik oppdaget at store deler av teksten var forbløffende lik innholdet i den ni år gamle «Terrorismens historie».

Hun tok derfor kontakt med Kulturdirektoratet, som forvalter innkjøpsordningen for sakprosa på vegne av Kulturrådet. Ordningen som garanterer forlagene et minstesalg på 773 eksemplarer av boka – dersom den blir innkjøpt.

Skatvik fikk da vite at «Terror» var påmeldt ordningen.

Et av kriteriene for å bli innkjøpt er at boka må framstå som ny.

Jeg kan vanskelig se at vi her snakker om et nytt og selvstendig verk.

Anmelder reagerte på likhetstrekk: – Bare en slankere versjon av boka fra 2017

Kåre Bulie

Da Pål Enger (1967–2024) døde, ble han gjenstand for en mediedekning de færreste kan konkurrere med. Financial Times satte av helgeutgavens nekrolog til 57-åringen som to ganger hadde forsynt seg av de mest sagnomsuste verkene til Norges mest feirede maler.

«Fotballspilleren som utviklet seg til kriminell, ble fengslet for å ha stjålet Edvard Munchs ‘Skrik’ og så selv inspirert av det til å male», presenterte avisen ham som. Også rivalene The Times og The Telegraph omtalte nordmannen. I USA dekket The New York Times og Washington Post dødsfallet. «Pål Enger visste aldri helt hvorfor han måtte stjele ‘Skrik’», slo magasinet The Economist fast i sin tittel.

 med Munch: Kisten var dekket av «Skrik»-motivet. Nyheten «Nasjonalgalleriet», «Norsk Donald»-boken som samler Andeby-fortellinger om kunst, er rik på figurer som leder tankene til den fargerike østkantgutten, og indirekte med på å forklare hvorfor Enger endte sitt kriminelle liv som en internasjonal berømthet. Fenomenet kunsttyveri har åpenbart sterkere popkulturell appell enn verkenes innhold, og eksentrikerens angrep på Oslos museer hadde ganske riktig noe tegneserieaktig ved seg.

Utvalget i «Nasjonalgalleriet» antyder at kunst spiller to hovedroller i Andeby: som statusgivende skatter kjeltringer går langt for å stjele, og som uforståelige gjenstander outrerte kunstnertyper smeller sammen på minimal tid og deretter lurer publikum til å kaste bort pengene sine på.

altså heller reaksjonær. I «Kunst for massene» er Donalds fetter Klodrik blitt skulptør. Men Donald avskriver industrimaterialene hans som skrammel. Klodrik, derimot, kaller dem «siste nytt» og slår fast: «En ekte kunstner kan skape skjønnhet ut av hva som helst!» Der Donald ser en utrangert varmtvannsbereder, ser Klodrik et dådyr i flukt. Sistnevnte hamrer løs på sitt mesterverk, «Avkjølt inferno».

Historiens moral er klar: Etter at en serie spissborgere har omtalt innholdet i fetterens «popkunstutstilling» som «sjeldent!» og «magisk!», blir skulpturene kjøpt for høye beløp av en korpulent herre med hatt og stokk. Den nye eieren sender likevel skraphandleren for å plukke dem opp.

-refererende Carl Barks-fortellingen «Hunden fra Whiskerville» anvender onkel Skrue kunsten til å berike seg ytterligere. Gnieren lokkes av utstillingen som markedsføres med formuleringen «Ikkematerielle, neotvetydige, interhumbuge studier i det abstrakte». Andeby-fiffen synes nemlig at pengemannen ikke er tilstrekkelig kultivert.

I selskap med en skotte som er blitt berømt for sine nonfigurative malerier, starter han malebedriften «McDuck-McWhiskers Atelier for moderne kunst». Da Skrue vil gi det abstrakte bildet han komponerer, tittelen «Hunden fra Whiskerville», svarer kollegaen på en måte som understreker at moderne kunst innebærer godtroende kjøpere og lettjente penger: «Flott! Ingen kommer til å skjønne hvorfor, så det blir en kjempesuksess!»

 av en nyere fortelling som nikker til både kunsthistorien og det reelle samarbeidet mellom Salvador Dalí og Walt Disney: Donald, Mikke og Langbein møter Dalí i Los Angeles, for så å falle inn i et av bildene hans. Der støter de på så vel surrealistens leppeformede Mae West-sofa som hummertelefonen han skapte.

Andeby-­fiffen synes at Skrue ikke er tilstrekkelig kultivert

En ny Donald-bok har reaksjonære trekk

Karl Ove Knausgård

Edvard Munchs «Det syke barn» er utvilsomt et høydepunkt i norsk malerkunst, fortsatt dragende og rørende, fortsatt ikke overgått. Det underlige er at bildet tilsynelatende kom ut av ingenting: Munch var 21 år da han malte det, han hadde knapt noen utdannelse, knapt noen erfaring som maler, og han malte det lengst ute i den europeiske provinsen, i et Kristiania hvor det bare noen tiår tidligere hadde gått kuer gjennom gatene.

Like underlig er det at dette bildet, som markerer begynnelsen på Munchs kunstnerskap, hans første mesterverk, også er et endepunkt: Han gjorde aldri noe i nærheten senere. «Det syke barn» er en anomali: Det ligner ingenting annet fra den tiden, og ingenting annet i Munchs lange kunstnerliv. Han arbeidet på det i ett år, la på lag på lag, skrapte av, la på nye lag, skrapte av, gravde seg liksom innover i noe, eller mot noe. Da han stilte det ut på Høstutstillingen i Kristiania i 1886, regnet han det fortsatt som uferdig og kalte det «Studie». På utstillingen ble bildet gjort narr av, folk lo og pekte, avisene slaktet det. Det er vanskelig å forstå i dag, hvordan kan man latterliggjøre noe så nakent inderlig og sårbart, og så eksistensielt truende, ja, er det ikke et bilde av selve det inderlige og eksistensielt truende?

forestiller en blek, mager, svakelig jente støttet opp av en pute i en seng, med blikket rettet mot en kvinne som sitter ved siden av og holder hånden hennes. Kvinnen har hodet bøyd, vi ser ikke ansiktet hennes, bare ansiktet til jenta. Det er fullt av omsorg for den som skal leve videre.

Rommet er nesten helt uten dybde, det finnes ikke noen vei innover for blikket, det stoppes overalt av flaten. Sengen med sitt grønnlige teppe ser omtrent stående ut. Veggene, også de grønnlige, løser seg noen steder opp i loddrette, tydelig malte striper. En medisinflaske står på en kommode foran sengen på den ene siden, på den andre står et lite bord med et halvfylt glass. Begge gjenstandene er liksom antydet, utmalt akkurat nok til at vi kan gjenkjenne dem, men ikke mer. Det forholder seg på samme måte med hendene til jenta og kvinnen, særlig jentas ene hånd som ligger på sengeteppet, den er ufullført, antydet, «hånd» mer enn hånd.

etter modernismen er det selvfølgelig ingenting sjokkerende eller provoserende ved dette, og ingenting ubegripelig, vi har ingen problemer med å lese og forstå kodene i bildet, eller leve oss inn i betydningen av dem. Den gangen, i 1886, så de bare feil og mangler, sviktende kompetanse, slurv, amatørmessighet. Det gjorde de fordi motivet, det syke eller døende barnet, sykeværelset, tilhørte en sjanger – med andre ord fantes det en bestemt forventning om hvordan det skulle se ut, og bestemte måter å gjøre det på. Og det er her det begynner å bli interessant, synes jeg, at det fantes en overensstemmelse mellom virkeligheten og avbildningen av den, og at den var gitt, altså ikke gjenstand for forhandling. Munch, enogtyveåringen, kom nok ikke til bildet med en teori om virkeligheten og vårt bilde av den, møtte neppe motivet med tanker om vilkårligheten ved kunstens regler, enn mindre om vilkårligheten ved virkelighetsbildet. Han ville nok ganske enkelt male noe han hadde sett. Det han hadde sett, og som han ville male, var hans søster Sofies sykeseng, som hans tante Karen våket over. Sofie, som han var nært knyttet til, hadde dødd av blodstyrtning åtte år tidligere, i 1877. Han hadde alt tilgjengelig – formen, motivet, metoden, talentet. Han fikk tak i en modell som skulle forestille søsteren, mens Karen satt som seg selv, og han begynte å male. Men det som skulle ha vært en enkel sak, over i løpet av uker, ble åpenbart vanskeligere og vanskeligere jo mer han malte. Problemet var like enkelt som uoverstigelig: Han fant ingen gyldig måte å overføre det han hadde foran seg, rommet, sengen, jenta og kvinnen, til lerretet. Det skulle være enkelt, men det var umulig. Hvorfor? Det var ikke det at han ikke kunne – bare tre år senere malte han et sykeværelse etter alle kunstens regler, med romdybde, velmodellerte kropper, sollys inn gjennom et gardin som svulmer i trekken, fullt utmalte detaljer, et perfekt, etter tradisjonen virkelighetsnært naturalistisk rom. Det eneste som kan ha stått i veien, må ha vært hans opplevelse av rommet, med andre ord en indre størrelse. Det var den han ville ha tak i, det var den han famlet etter, og som ingenting av det han hadde lært, kunne hjelpe ham med å finne. Lag på lag la han på, skrapte av, la på. Han søkte noe autentisk, noe sant, og det paradoksale er jo at han fant det der maleriet ble synlig som maleri, der virkelighetsillusjonen begynte å gå i stykker, altså i det mest kunstferdige – der «som om» ikke lenger hersker. Med film- og teaterspråket kunne man kanskje si at han brøt den fjerde veggen.

 ofte, griper en bok, en film eller et kunstverk tak i meg på måter som helt unnviker tankene, de føles akutte, en slags indre grådighet, noe konstant glødende som nå og da flammer opp, og som mens det pågår føles viktigere enn alt annet. Følelsen er ikke ulik den som kan oppstå i skrivingen, de øyeblikkene hvor verden og selvet, tiden og stedet, rett og slett opphører, og hvor ordene ikke er det vesentlige, men noe annet, et eller annet, vagt og udefinerbart, men sterkt, oppjaget, opprivende, lystfullt på grensen til manisk – og igjen, grådig. «Brødrene Karamasov» av Dostojevskij var en slik bok for meg, og «Idiotene» av Lars von Trier en slik film. Men det kan også skje med teoretiske verk.

For nokså nøyaktig ti år siden kuraterte jeg en utstilling med Munchs bilder i Oslo. Under arbeidet kom jeg over en bok i bokhandleren på det gamle Munchmuseet, den var av Stian Grøgaard og het «Edvard Munch. Et utsatt liv». Grøgaard var selv maler, men også filosof og professor på Kunstakademiet i Oslo. Jeg leste den i ett febrilsk strekk på flyet hjem, og på toget fra flyplassen. Det boken gjør, er å nullstille Munch, ved å undersøke hva han hadde tilgjengelig den gangen på 1880-tallet i Kristiania, og hvordan han forholdt seg til det i sine malerier, nærmest strøk for strøk. 

er Grøgaards nøkkelbegrep – når det man vet og kan, ikke lenger er til hjelp, men tvert imot står i veien. For Munchs del var det antageligvis først en ubevisst prosess, styrt av en indre nødvendighet, ikke nødvendigvis erkjent – «Det syke barn» – mens det siden ble det motsatte, bevisst og kalkulert, slik vi kjenner det fra hans kanskje villeste maleri – «Skrik».

 disse maleriene gjorde, om enn på vidt forskjellige måter, var å nekte rommet plass. Rommet er kontinuitet, kontinuitet er tid, tid er forløp, forløp er fortelling, og fortelling er forsoning. Rommet er ikke bare et annet sted enn vårt, det er også en garanti for at det som pågår, vil gå over og noe annet følge etter. Det gripende ved både «Det syke barn» og «Skrik» er at de er fullstendig uforsonlige. Ved å nekte rommet plass blir de en del av vårt rom, akutt nærværende, og de følelsene de rommer eller vekker, umulig å unnvike.

Det interessante er selvfølgelig at de virkemidlene for å komme nær Munch brukte, i samtiden ble oppfattet som det motsatte: ikke inderlighet, men latter var det de ble møtt med. For oss nå, mens jeg skriver dette, i april 2026, har problemet kanskje blitt det motsatte, siden alt nå er nært, siden alt nå er akutt – jeg behøver bare strekke hånden ut etter telefonen, åpne en hvilken som helst nyhetsside for å se en tragedie utfolde seg i realtid. Bilder, som på Munchs tid var noe relativt sett eksklusivt, også fotografiet, er nå selve det vi ser og opplever verden gjennom. Øyeblikket det vi lever i. Et begrep som autentisk har mistet all mening, ikke bare fordi det er en klisjé – for er ikke alt, også det autentiske, iscenesatt?

Filmene hans er vilt manipulerende, og manipulasjonen er synlig, likevel er den umulig å verge seg mot

Opphevelse av avstand

I løpet av de siste månedene er flere dokumentarprogrammer forsvunnet fra den danske rikskringkasteren DRs nettside.

Årsaken var at det ble foretatt «tekniske rettelser», het det – men i virkeligheten skyldtes det noe ganske annet, meldte Politiken i forrige uke.

DR frykter at kunstig intelligens-verktøy kan tilbakestille forvrengte stemmer og pikselerte ansikter, slik at anonyme kilder blir avslørt.

Nyhetsdirektør i DR Kirsten Marie Svendsen bekrefter overfor Politiken at de har tatt ned flere programmer for å forbedre anonymiseringen.

Frykten er velbegrunnet, ifølge Morten Goodwin, professor i KI ved Universitetet i Agder.

– Det finnes tilfeller hvor anonymiseringen er ganske dårlig, hvor man bare har gjort bildet litt blurry og forvrengt stemmen litt. Da går det helt fint å finne tilbake til kilden, sier Goodwin.

Hvis anonymiseringen av personer i dokumentarserier eller tv-innslag er gjort helt etter boka, går det ikke an å av-anonymisere kilder, hevder Goodwin.

– Da vil KI-en mer eller mindre gjette hva som er plausibelt og tegne noe. Da kan det dukke opp et helt annet menneske, sier han.

Avpubliserer dokumentarer – frykter for anonyme kilders sikkerhet

Maria Horvei

Hallo, det er meg. Kvinna som elskar haust.

Ja då, eg veit kva du tenker: Hausten? Er du sprø? Alle andre elskar jo sommaren, liksom! Men der har du meg: ei kvinne med eit rikt nok indre liv til å sette pris på den subtile sjarmen i knasande lauv, kalde morgonar og fyr i peisen om kvelden. Utsiktene til sopp i skogen, eple på trea, ei nyinnkjøpt notatbok der eg kan skrive lister over alle tinga eg har planar om å få gjort i løpet av hausten, som eg gløymer at eg har skrive ned etter to dagar, og som uansett ikkje vil få tid til å gjere, ettersom eg trass alt er i full jobb og det er fotballcup neste helg.

 sett meg vandre gjennom byen med eit lett smil om munnen og bustete hår, som om eg var hovudpersonen i ein romantisk komedie frå 1990-talet? Litt sveitt blir eg kanskje, i den tjukkstrikka ullgenseren som strengt tatt er for varm for ein septemberdag der gradestokken kryp opp mot 20 grader. Men gje meg valet mellom det og å flykte frå skogbrannar i Sør-Europa, og eg veit kva eg går for!

Og når vêret brått slår om, og eg vert iskald på føtene fordi eg har nekta å hente fram dei tunge vinterskoa frå boden, kan eg varme meg på ein kopp take-away-kaffi til den nette sum av 89 kroner. Betalt for med kredittkortet, så klart, etter at sommarferien til Legoland slukte alt eg hadde av disponibel inntekt for tre månadar fram i tid. Det er haust berre éin gong i året, trass alt! Ein dose isande økonomisk angst høyrer med.

 fyrst er tatt fram, må det jo vere lov til å drøyme. Ein helgetur til København? Ja ja, eg veit eg sa at Legoland vart dyrt, og det stemmer at danskekrona sist eg sjekka, låg på sånn cirka 1,94. Men ettersom eg er gamal nok til å hugse tida då ein helgejobb på Kaffebrenneriet (og fråværet av eit sinnssjukt bustadlån) gav deg sterk nok økonomi til å ta spontane turar til kontinentet i ny og ne, er det vanskeleg å riste av seg reisefeberen! Alle som kjenner på kvardagens kjas og mas, burde ta seg ein tur til Danmark innimellom. Danskane er så avslappa, så kule. Dei får auka marknadsliberalisering og svakare oppseiingsvern til å sjå 

bra ut! Det er nesten så ein gleder seg til at Norge følgjer etter.

Men ja, det var dette med å vere miljømedviten, og det personleggjorde ansvaret me alle har for å ta unna for mangelen av politiske løysingar som faktisk monnar. Det får bli med tanken om ein weekendtur i denne omgang. Og kven veit? No som borgfreden ligg bak oss, er kanskje Stortinget igjen klare til å gå nye, endelause rundar på klimapolitikken utan å kome fram til noko som helst? Ein må jo halde fast på tiltrua til demokratiet. Og hausten er dessutan valtid! Kva europeisk stormakt var det som nyss hadde val, igjen? Å ja, det stemmer. Tyskland. Det var jo … Vel, det var ein siger for nokon. Synd det var for rasistane, berre.

 inn på eit litt negativt spor. Det var ikkje meininga. Tilbake til hausten! For eg er faktisk ikkje aleine om å elske denne årstida, sjølv om eg liker å framstille det som eit personlegdomsdrag som gjev meg ein litt meir intellektuell aura enn alle dei bikinikledde soltilbedarane. I Sverige har dei til og med eit eige ord for dette: 

, kallar dei det. Jentenyttår! Tanken er at så snart september bankar på døra, går alle unge kvinners tankar tilbake til skulestart – du veit, lukta av nykvesste blyantar, blanke ark, dei kitlande forventingane tanken på ny lærdom og nye kjenningar kan utløyse.

Om du er i det kyniske hjørnet, vil du kanskje ymte frampå om at det desse kvinnene eigentleg lengtar etter, er perioden då dei framleis ikkje var ansvarlege for det praktiske reisverket i eige liv, og i staden kunne skli rett inn i eit løp der det einaste dei var forventa å ta stilling til, var kva farge den nye ryggsekken deira skulle ha. Men det er ikkje dét det handlar om! Ikkje i det heile tatt.

I Sverige har dei til og med eit eige ord for dette: tjejnyår

Bak ein eplepai og sett på ein Meg Ryan-film, det er haust!

Espen Stueland

Bodil Cappelen, født i Stavanger i 1930, døde 96 år gammel den 14. september. Hun etterlater seg barn og barnebarn. Bodil var billedvever utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole innen tekstil og grafikk. Hun illustrerte, skrev og redigerte flere bøker, både for barn og voksne, på bokmål og samisk. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1969. På 1970- og 80-tallet hadde hun flere separatutstillinger, blant annet i UKS og Arendal Kunstforening, Bergens kunstforening, Kunstnernes Hus, Hardanger folkemuseum og Tórshavn på Færøyene.

Det politiske engasjementet er fremtredende i de figurative billedteppene. Antimilitarisme, kvinnefrigjøring og naturvern utgjør motivet i verk som «Ulven og Rødhette» (1976), «Obersten» (1974). Billedteppet «Direktørens 100-årsdag» var inspirert av et tv-program med den svenske forleggeren Albert Bonnier – maktkritikk med snert. Fargebruken er slående vakker, og ifølge henne selv inspirert av Emil Nolde og Ludvig Karsten. Hun farget garnet selv. I Klassekampens arkiv finnes en håndfull av engasjerte leserinnlegg hun skrev, noen så sent som i 2016–2017.

med Olav H. Hauge. I «Dagbok 1924–1994» skriver han om det første livstegnet han fikk fra henne (25. februar 1970): «Uventa brev frå Bodil Strømsted på Staubø. Ho vev, skriv ho. Og er gift med Finn Strømsted. Eit godt, friskt og gildt brev! Frå eit menneske eg aldri har set eller høyrt gjete.» Allerede i det første brevet formulerer hun et initiativ: «Hvis du vil, vil jeg gjerne være din venn.» Dagen etter noterte dikteren i dagboken: «Kva skal eg gjera med Bodil Strømsted? Som vil vera min ven, segjer ho.» Det skulle gå nesten åtte uker før han svarte. Han var inne i en av sine svært tunge perioder, men så: «Hjarteleg takk for uventa brev! Eit friskt velskrive brev, og uventa ting gled oss kanskje mest.»

Bodil og Olav H. Hauge finner tonen umiddelbart. Fem år senere flytter hun inn til ham i Ulvik. Hun kom på et tidspunkt han trengte det. I 1978 gifter de seg: «Til Voss til sorenskrivaren. Vart vigde av Nygaard kl. 1 i dag. Og me fekk papir på at me var gifte folk etter norsk lov. Vel, vel, betre seint enn aldri.» Det var Bodil som sørget for at dagbøkene hans ble utgitt. 83 skrivehefter som ble til nesten 4000 sider i bokform – noe av det mest dyrebare vi har i moderne norsk litteratur. I 2016 fortalte hun at hun fortsatt hadde sengetøy med blekkflekker etter dagbokskrivingen.

 banket Karl Ove Knausgård og jeg på døra til Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i Ulvik. Vi hadde avtale om å intervjue ham. I følget var også Asbjørn Jensen og kjæresten Kari, som var sjåfør. «Dykk kjem mannsterke, ja», var det første Hauge sa. Han ble stående med dørhåndtaket i hånden og den lange armen sperret inngangen. Fra innsiden hørte Bodil samtalen og kom hjelpende til. Vi fikk komme inn, men da Asbjørn ba om å få ta bilder av ham inne i stova, hogg han til igjen: «Her skal faen ikkje takast noko bilete.» Så banket NRK på døra. Vi måtte vente mens tv-teamet instruerte ham rundt i hagen for å filme mens han leste diktet om å hausta inn. Da teamet var dratt, viste Hauge seg fra en helt annen side. Bilder kunne vi bare ta, ute i hagen.

På vei inn igjen fortalte Bodil om flaggermusen som holdt til under trammen. Hun serverte en hjemmelaget, legendarisk eplekake, viste oss rundt i resten av huset, foreslo at ektemannen skulle ta oss med opp i biblioteket, der skriveheftet med dagboknotater lå åpent. I bilen tilbake til studenthyblene på Danmarksplass var stemningen likevel miserabel, dette hadde ikke gått så bra, antok vi, men vi var takknemlige for Bodils inngripen.

død flyttet Bodil fra Ulvik til Son. Jeg og familien min var flere ganger på besøk hos henne. På baksiden av huset hadde hun fått laget en platting med heller fra Hardanger. Hun var tydelig stolt, og det med god grunn.

Maktkritiker med snert og eplekake

Ida Wammer

Anniken C. Mohr

Den danske dikteren Caspar Eric mener det ligger noe poesi i at han fikk navnet Caspar, som likner ordet «spasser». Spasser-Caspar, er han blitt kalt. Han har cerebral parese, er spastiker, 

«Jeg skriver for å bære/ handicappet mitt på en ny måte», står det i hans siste diktsamling, «Crip», som nå er ute på norsk.

«Crip» er blitt beskrevet som Erics sinteste diktsamling hittil. Det første diktet har tittelen ‘Morpheus’, som i den greske guden for drømmer og navnet på han i «The Matrix» som gir Neo valget mellom den røde og den blå pillen: å forbli i drømmeverdenen eller begynne å se verden for hva den egentlig er.

Å være crip er som å leve i en parallell verden, påpeker Eric, det er en verden med for mange trapper og et rigid system. Han skriver om å være veldig sett, og ikke-sett: «Crips» er ute av kulturhistorien, gatebildet, mediedekningen, spillelistene, klasselitteraturen.

«Vi er crips/ Og vi har kommet for å vise dere/ Sprekkene i de syke logikkene», står det.

– Jeg synes det hersker en avmakt blant borgerne i sivilsamfunnet, sier Caspar Eric, som møter Klassekampen hos forlaget Aschehoug.

– Det er ingen som snakker om hvorfor vi gjør ting lenger. Hvem vi gjerne vil være. Vi går bare og sier at vi er gode til hverandre. At vi er noen av de beste, at det er verre i Polen. 

Det finnes riktig og galt. Ikke gjør det vanskeligere enn det er.

Caspar Eric halter, men det gjør systemet også

Julie Rongved Amundsen

En kongelig begravelse kan få det til å sitre i huden til en teaterviter: Symbolene, koreografien, dramaturgien, musikken, ordene, og ikke minst menneskene, utgjør en teaterforestilling som er større i omfang og påvirkning enn dem vi vanligvis ser. Kong Haralds gravferd var en oppvisning i effektiv utnyttelse av skillet mellom scene og sal, der det som ble iscenesatt, var den store fortellingen om Norge. Resultatet er en symbolmettet, rituell performance som styrker monarkiets posisjon og lar oss alle bli sett av kongen.

 stedt til hvile onsdag 9. september. Ritualet besto av flere deler, og med et teaterblikk er det lett å se en forestilling i fire akter: Dagen begynte med sorgprosesjon fra slottet til Oslo domkirke, ned langs Karl Johans gate. Det var en behagelig langsom affære, men ritualet tok seg opp inne i kirka, der nesten tusen inviterte tilskuere satt på benkene. Seremonien i kirka fulgte kirkeliturgien og inneholdt de vanlige elementene for en kristen begravelse, men det var også tatt mange kunstneriske valg som i større grad talte til folket og framsto egenartede.

I tredje akt gikk en mindre prosesjon fra domkirka til Akershus slott, der det ble avholdt en privat seremoni. Den siste akten var den mest løfterike: Da den nye kongefamilien kom ut på slottsbalkongen til folkets jubel, bukket og tok seg til hjertene, var ritualet fullført.

 er symbolbruken omfattende. De norske flaggene på halv stang langs Karl Johan er selvforklarende, og de kongeliges klesdrakt er utstudert. Den nye kongen er kledd i uniform med ordensbånd, og den nye kronprinsessa har en halvlang sort kjole, lett sørgeslør og en glitrende topp under en elegant jakke.

Prosesjonen tar form av et vrengt 17. mai-tog. Kongefamilien, som vanligvis står på balkongen, er plassert nede på gata, og folket er plassert på utsida. Med militære utmerkelser og bånd minner klesdraktene til prosesjonsdeltakerne oss hele tida på at de er mennesker med formell makt, og kronprinsessas valg av stramhet med glitrende detaljer, utviser en moderat, men bestemt estetikk.

 interessante med gravferden sett fra et teaterperspektiv, er måten ritualet skaper tydelige, men også glidende skiller mellom scene og sal på. På hver side av prosesjonen, hele veien fra slottet til Akershus festning, står soldater. De utgjør et publikum som er beordret til å stå der, og skaper med det avstand mellom paraden og den øvrige befolkningen som har møtt opp for å se på. Denne formen for atskillelse oppleves både som inkluderende og strengt formell, den militære tilstedeværelsen gjør skillet nesten brutalt sterkt.

Da prosesjonen kommer inn i domkirka, går aktørene fra prosesjonen over til å bli tilskuere. Selv om mange forskjellige mennesker er invitert inn i kirkerommet, utgjøres publikummet i stor grad av mennesker med ulike formelle maktposisjoner, og de blir i seg selv en kontrast til de mange som følger seremonien utendørs og i mer private sammenhenger. Ifølge NRK var omkring tre millioner seere innom tv-sendingen fra gravferden.

 antropologen Victor Turner deler i sine teorier ritualer inn i faser. I det Turner kaller den «liminale fasen», en slags venteperiode, oppstår en særegen form for fellesskap. I forbindelse med gravferden til Harald V kan den liminale fasen sies å være perioden fra da dødsfallet fant sted, fram til kong Haakon VIII kom ut på slottsbalkongen sammen med sin familie. Disse fellesskapene er preget av andre regler enn vanlige fellesskap, ikke minst endres samfunnets hierarkier midlertidig. Når hierarkiene reetableres igjen, står de ofte sterkere enn før.

Det norske fellesskapet har vært annerledes enn vanlig i perioden mellom dødsfallet og begravelsen. Politikerne bestemte seg for å innføre «borgfred» og ikke diskutere politikk, og de problemene monarkiet sto overfor for bare kort tid siden, ser ikke ut til å være fremst i folks tanker.

Prosesjonen tar form av et vrengt 17. mai-tog

En nasjon satt i scene

Kjartan Fløgstad

For min del starta dei med Ola Enstad. Slik sto starten i stil. Sto i stil med det som skulle komma.

I 1980 hadde eg gitt ut ein roman med tittelen «Fyr og flamme. Av handling», og ikkje minst med eit legendarisk omslag. Med utgangspunkt i motivet på fyrstikkeskene med Hjelpestikker hadde bilethoggaren Ola Enstad teikna inn eit moderne norsk landskap med fjord og fjell, fabrikkar, skog og byggefelt. 

Som sosialkritisk roman inneheld «Fyr og flamme» seriøs historieforteljing, men også mange innslag av humor og satire.

Seriøs kunnskap og sosial kritikk side om side med humor og parodi. Slik var mitt møte med Ola Enstad, og slik var starten på eit venskap som varte fram til Ola døde, berre 69 år gammal. Som person var denne sjenerte bymannen frå Lesjaskog på same tid eit overfølsamt, nesten agorafobisk kunstnarsinn, sosialt midtpunkt og sine venners venn.

Desse vennene og kollegaene var mange og fargerike. Gjennom Ola blei eg kjend med dei samtidskunstnarane han sjølv sette høgast. Per Kleiva, Jon Gundersen, Hanne Borchgrevink, Tore Hansen; Leonard Rickhard og Gunnar Torvund ikkje minst. Etter kvart blei vi gode venner, i tillegg til Ola har eg skrive dikt og programtekstar til alle dei tre sistnemnde og hatt illustrasjonar av Per Kleiva og Jon Gundersen på forsida av bøkene mine.

Det første som slo meg, var fråværet av gravalvor. Om dei var aldri så seriøse i kunsten dei sette i verk, låg det alltid eit smil på lur. Mens Leonard Rickhard var bokmålsbrukar, skreiv Enstad, Kleiva og Torvund nynorsk og gav verka sine underfundige nynorske titlar.

Om dei var aldri så seriøse i kunsten dei sette i verk, låg det alltid eit smil på lur

Brødre på Brother

Guri Kulås

Jimmy Kimmel og Texas-politikaren James Talarico har fått internasjonal merksemd etter at talkshowleiaren såg seg nøydd til å publisera eit intervju med den demokratiske senatskandidaten på Youtube. Det er likevel ikkje Kimmel eller Talarico som er kjernen i denne saka, men partipolitiseringa av det amerikanske medietilsynet, som pressa intervjuet frå tv-skjermane.

 har vore ein fast kveldspost hos tv-selskapet ABC sidan 2003. Her har tv-publikum fått møta Hollywood-kjendisar og topp-politikarar med laus snipp i vittige ordvekslingar ved verten. Donald Trump har gjesta showet fleire gongar, også i 2015 og 2016 då han dreiv presidentvalkamp. Innslaga er typiske for sjangerens miks av underhalding, journalistikk og (oftast politisk liberal) satire. For kommersielle media og ambisiøse politikarar er slike show vinn-vinn. Likevel er det uklart om Trump-intervjua kunne vorte gjennomførte om det amerikanske medietilsynet, Federal Communications Commission – FCC, hadde tolka regelverket like ekspansivt som dei gjer under Trump 2.0.

til å skulda FCC for å endra spelereglane for amerikanske talkshow ved å rasla med sanksjonstrugsmål «på grunn av vanlege … gjesteinvitasjonar dei ikkje ser ut til å lika». Det styrker Kimmels sak at FCC grip inn før publisering i staden for å følgja vanleg tilsynspraksis med å kritisera i etterkant eller på grunnlag av skeiv dekking over tid.

skulda FFC for politisk sensur. Det er andre gong i år at demokraten, som har ein sjanse til å vinna eit senatssete frå det republikanske Texas, opplever å bli flytta frå eit tv-talkshow til Youtube etter press frå FCC. Det same skjedde då han i februar gjesta CBS’ «Late Show with Stephen Colbert».

Leiar for FCC, den Trump-innsette Brendan Carr, har svart med å kalla Talaricos skuldingar «ein svindel» meint for å få «klikk og donasjonar». Mannen som fører tilsyn med konsesjonsvilkåra for tv, viser til påbodet om «lik sendetid» for politiske kandidatar og hevdar at Talarico «satsar på at folk ikkje forstår lova, eller at dei agerer som partipolitiske lemen». Meldinga, på X, vart følgd av eit 

Det er ikkje berre Carrs retorikk som skil seg frå den vi høyrer frå Medietilsynets Mari Velsand. I utgangspunktet har USA og Noreg likevel ein del lik medielovgjeving. Heilt frå starten av har begge land regulert partipolitiske bodskap i radio og tv. Propagandakrafta i etermedia var openberr alt då FCC vart oppretta i 1934, og påbodet om å gje lik sendetid til valbare kandidatar på begge sider i politikken gjeld enno.

viktigaste informasjonskjelda for amerikanarar, og det kan vera vanskeleg å forstå kvifor Carrs formaningar om politisk balanse råkar spesifikke talkshow (med fallande publikumstal) i eit land der Fox News er kanalen som 24/7 når flest sjåarar. Men FCC har ikkje noko dei skulle ha sagt om innhaldet på kabel-tv – berre kringkasting. Den teknologisk sneversynte jussen er òg orsaka til at både CBS og ABC kunne publisera Talarico-intervjua sine på Youtube sidan FCC ikkje har innhaldsregulatorisk makt over nettplattformer.

Absurditeten i situasjonen, og dei politiske motiva bak Carrs handlingar, blir tydeleg når ein veit at heller ikkje amerikanarar nyttar tv-antenne lenger, men ser «kringkasting» via kabel, satellitt eller strøymetenester.

ABC, har vist seg ute av stand til å vera prinsipielle i møte med ei rad politiske åtak frå Trump-administrasjonen. Å senda Talarico-intervjuet på Youtube var nok ein freistnad på å tilfredsstilla Kimmels hovudsakleg liberale publikum utan å provosera Trumps FCC, som no vil fingranska tv-konsesjonen til ABC. I praksis driv kringkastingseigaren fleire publikummarar til kvar sine ekkokammer på nettet. Så kva skal tv nyttast til? Vel, FCC opna nettopp opp for at ikkje berre politiske kandidatar, men ei rad andre politiske aktørar får krav på 

politisk reklame i tv. Sendeflatene før mellomvalet vil bli fylte, men kanskje likevel svarte.

Kimmel har grunn til å skulda FCC for å endra spele­reglane for amerikanske talk­show

Førehandssensur

Sara Hegna Hammer

Hvordan ser du for deg at konservatorer går kledd? Lyseblå skjorter, trange jeans og DB-sekker? Stramme hestehaler og Marc Jacobs-vesker?

Nei, ikke jeg heller. Jeg stusser derfor da jeg tirsdag tropper opp på Nasjonalmuseet for å delta på den internasjonale museumskonferansen Icom, i år viet bevaring av kunst- og kulturarv.

Siden arrangørene ikke kan finne meg på deltakerlista, tar innsjekken sin tid, og uroa rekker å melde seg: Er våre kulturminner egentlig trygge i hendene på disse menneskene, hvis fysiske framtoning signaliserer avvisning av enhver form for kunstnerisk skaperkraft?

inn i salen, etter at jeg aller nådigst har fått adgang til å bivåne den stappfulle konferansen fra bakerste rad, tar jeg meg bryet med å lese hva det står på navneskiltet jeg har kranglet meg til: «Næringslivets sikkerhetskonferanse 2026», ja.

Med rødmende kinn piler jeg ut av museet og setter kursen mot det mindre fasjonable Oslo kongressenter på Youngs­torget, der Icom-konferansen faktisk finner sted. Her skal altså rundt tusen konservatorer og museumsansatte fra hele verden diskutere bevaring av vår felles kulturarv, mens jeg ikke evner å bevare egen verdighet.

Da jeg omsider får sneket meg inn i sal C, blir det riktignok åpenbart at spørsmålene som opptar næringslivet, tangerer utfordringene konservatorene står overfor: hvordan sikre og bevare uvurderlig kulturarv i en tid da terskelen for å bombe museer og biblioteker er blitt oppsiktsvekkende lav, det være seg i Ukraina, på Gaza eller i Iran?

Og hva vil det bety for bevaringsarbeidet at «han oransje», som UCLA-professor Caitlin O’Grady kaller ham, nok en gang har trukket USA ut av Unesco – landet som sto for 22 prosent av finansieringen da de fortsatt var medlemmer?

erklært dødt, medmenneskelighet er blitt ensbetydende med naivitet og ærlighet med halvfascistisk tankegods, er det noe oppløftende ved Icom-konferansen. Her forfektes fortsatt idealer om en grenseløs verden, der kulturarv er et internasjonalt ansvar og kunnskapsutveksling på tvers av kulturer en selvfølge.

Særlig tydelig blir det i onsdagens samtale om konservering av urfolksgjenstander. Professor Miriam Clavir tar tilhørerne med tilbake til 1980-tallet, da hun, som nyansatt konservator ved antropologimuseet Moa i Vancouver, sto overfor et dilemma: Skulle hun låne ut en maske til bruk i en urfolksseremoni, med risiko for at den ville bli ødelagt?

I år 2985 må vi gjenskape Trevifontenen etter et mem

Aktuelt

Lettleste barne- og ungdomsbøker har for lav status, mener to forfattere. De vil ha mer søkelys på bøkene som pirrer lesegleden.

Modernismen kan ikke klandres for at den er blitt misbrukt av byggherrer, mener arkitekt Knut Folstad.

Modernismen misbrukes i kommersialismens navn, hevder arkitekt Pål Biørnstad.

En gråere himmel over Berlin

Arkitekten vil ta grep: – Munchmuseet var ikke et ulykkestilfelle

Dagbladets papiravis har nå et opplag på under 10.000. Men de har ingen planer om å legge den ned.

Donald Trump nekter CNN, Politico og MS Now adgang til Det hvite hus – og lover flere utkastelser. Valget i november kan være årsaken, tror medieforsker.

Anmelder reagerte på likhetstrekk: – Bare en slankere versjon av boka fra 2017

I Andeby er kunst enten verdifulle statusobjekter skurker stjeler, eller søppel tvilsomme kulturarbeidere skaper.

Om avlæring, nærvær og indre grådighet hos Edvard Munch og Lars von Trier.

NRK og DR har fjernet dokumentarserier fra nettsidene sine. Årsaken er frykt for at KI-verktøy kan avsløre identiteten til sårbare kilder.

Bak ein eplepai og sett på ein Meg Ryan-film, det er haust!

Bodil Cappelen (1930–2026).

Den handikappede kroppen er en poetisk kropp, mener den danske dikteren. Nå kommer «Crip» på norsk.

Harald Vs gravferd var en stor teateroppvisning med hele Norge som publikum.

Brødre på Brother

I Trumpistan er medietilsynet eit politisk våpen. Dårleg for demokratiet – profitabelt for nettplattformer utan kontroll.

... museumskonferanse om bevaring av kunst og kulturarv. Men først noe helt annet ...

Tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal ser flere klare brudd på Vær varsom-plakaten i Hans Rustads podkast.

Feil ved Munch: – Ikke overrasket

Tre Morgenbladet-ansatte trekker seg fra Redaktørforeningen i protest mot Hans Rustads medlemskap. Feil medisin, mener Vebjørn Selbekk.

Det er oppdaget feil kjølerør og taklekkasje på Munchmuseet. Hva det vil koste å fikse feilene, er foreløpig uvisst.

Med kong Haralds død har billedvevene i dronning Sonjas kunststall fått nye lag.

Ny konsertfilm går opp Blodvegen

Lettleste barne- og ungdoms­bøker har for lav status, mener to forfattere. De vil ha mer søkelys på bøkene som pirrer lesegleden.

Moder­nismen kan ikke klandres for at den er blitt misbrukt av byggherrer, mener arkitekt Knut Folstad.

Moder­nismen misbrukes i kommer­sia­lismens navn, hevder arkitekt Pål Biørnstad.

En gråere himmel over Berlin

Arkitekten vil ta grep: – Munch­mu­seet var ikke et ulykkes­til­felle

Dagbladets papiravis har nå et opplag på under 10.000. Men de har ingen planer om å legge den ned.

Donald Trump nekter CNN, Politico og MS Now adgang til Det hvite hus – og lover flere utkas­telser. Valget i november kan være årsaken, tror medie­fors­ker.

Anmelder reagerte på lik­hets­trekk: – Bare en slankere versjon av boka fra 2017

I Andeby er kunst enten verdifulle status­ob­jekter skurker stjeler, eller søppel tvilsomme kultur­ar­bei­dere skaper.

Om avlæring, nærvær og indre grådighet hos Edvard Munch og Lars von Trier.

NRK og DR har fjernet doku­men­tar­se­rier fra nettsidene sine. Årsaken er frykt for at KI-verktøy kan avsløre identi­teten til sårbare kilder.

Bak ein eplepai og sett på ein Meg Ryan-film, det er haust!

Bodil Cappelen (1930–2026).

Den handi­kap­pede kroppen er en poetisk kropp, mener den danske dikteren. Nå kommer «Crip» på norsk.

Harald Vs gravferd var en stor teater­oppvisning med hele Norge som publikum.

Brødre på Brother

I Trumpistan er medie­til­synet eit politisk våpen. Dårleg for demo­kra­tiet – profi­tabelt for nettplatt­former utan kontroll.

... muse­ums­kon­fe­ranse om bevaring av kunst og kulturarv. Men først noe helt annet ...

Tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal ser flere klare brudd på Vær varsom-­plakaten i Hans Rustads podkast.

Feil ved Munch: – Ikke overrasket

Tre Morgen­bla­det-ansatte trekker seg fra Redak­tør­for­eningen i protest mot Hans Rustads medlemskap. Feil medisin, mener Vebjørn Selbekk.

Det er oppdaget feil kjølerør og taklek­kasje på Munch­mu­seet. Hva det vil koste å fikse feilene, er foreløpig uvisst.

Med kong Haralds død har billed­ve­vene i dronning Sonjas kunststall fått nye lag.

Ny kon­sert­film går opp Blodvegen

Lettleste barne- og ungdomsbøker har for lav status, mener to forfattere. De vil ha mer søkelys på bøkene som pirrer lesegleden.

Modernismen kan ikke klandres for at den er blitt misbrukt av byggherrer, mener arkitekt Knut Folstad.

Modernismen misbrukes i kommersialismens navn, hevder arkitekt Pål Biørnstad.

Arkitekten vil ta grep: – Munchmuseet var ikke et ulykkestilfelle

Donald Trump nekter CNN, Politico og MS Now adgang til Det hvite hus – og lover flere utkastelser. Valget i november kan være årsaken, tror medieforsker.

Anmelder reagerte på likhetstrekk: – Bare en slankere versjon av boka fra 2017

I Andeby er kunst enten verdifulle statusobjekter skurker stjeler, eller søppel tvilsomme kulturarbeidere skaper.

NRK og DR har fjernet dokumentarserier fra nettsidene sine. Årsaken er frykt for at KI-verktøy kan avsløre identiteten til sårbare kilder.

Den handikappede kroppen er en poetisk kropp, mener den danske dikteren. Nå kommer «Crip» på norsk.

Harald Vs gravferd var en stor teateroppvisning med hele Norge som publikum.

I Trumpistan er medietilsynet eit politisk våpen. Dårleg for demokratiet – profitabelt for nettplattformer utan kontroll.

... museumskonferanse om bevaring av kunst og kulturarv. Men først noe helt annet ...

Tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal ser flere klare brudd på Vær varsom-plakaten i Hans Rustads podkast.

Tre Morgenbladet-ansatte trekker seg fra Redaktørforeningen i protest mot Hans Rustads medlemskap. Feil medisin, mener Vebjørn Selbekk.

Det er oppdaget feil kjølerør og taklekkasje på Munchmuseet. Hva det vil koste å fikse feilene, er foreløpig uvisst.

Med kong Haralds død har billedvevene i dronning Sonjas kunststall fått nye lag.

Ny konsertfilm går opp Blodvegen