Elise Winterthun

#fff

#000

I går ble vinnerskissa til et fysisk minnesmerke for Torborg Nedreaas offentliggjort.

Det var kunstneren Sofie Hviid Vinthers forslag som trakk det lengste strået. Skulpturen skal plasseres i Nygårdsparken i Bergen, Nedreaas’ hjemby.

En som gleder seg til å se verket på plass, er Grethe Fatima Syéd, leder for Torborg Nedreaas-selskapet.

Vinthers forslag viser to hender. De skal støpes i hvit betong, forteller kunstneren selv i en e-post.

Syéd forteller at hender et sentralt motiv hos Nedreaas.

– De representerer både det sanselige og erotiske og det fysiske arbeidet. Det harde og det myke. Hender slår, og de gir kjærtegn, sier hun.

Nedreaas-selskapet har vært med i prosessen.

– Da vi etablerte selskapet i 2017, var det på bakgrunn av Hilde Hermings bok «Fast plass. Norske kvinner på sokkel», som viste hvor få kvinner som var hedret med et minnesmerke, sier Syéd.

Nedreaas får egen skulptur

Mylena Kifle

Ingen tomter i Oslo er egnet til et midlertidig teaterbygg, mener Nationaltheatrets Kristian Seltun.

Europeiske teatersjefer hadde i går i Klassekampen en oppfordring til kollega Kristian Seltun: sett opp en midlertidig scene mens Nationaltheatret pusses opp.

– Jo da, men vi har allerede tegnet flere midlertidige teatre. Vi hadde et konkret forslag om å sette opp et teater på parkeringsplassen utenfor det nedlagte kjøpesenteret på Økern, sier teatersjefen.

– Men så kommer dette som åpenbart ingen forstår: Når vi flytter inn igjen etter oppussingen, så har vi mistet to biscener, og disse må uansett bygges et sted. Og da er Tullinløkka-forslaget at man bygger dem permanent, og at de også kan brukes i oppussingsperioden.

Det haster å pusse opp Nationaltheatret. De ansatte ved teateret ønsker at det skal bygges et permanent teater under bakken på Tullinløkka, hvor de også kan være under oppussingen av det gamle bygget.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sablet imidlertid ned forslaget tidligere i høst. Han mener det er altfor dyrt.

Tullinløkka-alternativet vil ifølge Statsbyggs utredning nemlig koste i underkant av ti milliarder kroner. Statsbygg la også fram to andre alternativer i sommer. Begge løsningene involverer å bygge en midlertidig hovedscene.

Flere europeiske teatre har gjort det samme, slik Klassekampen skrev onsdag.

Finner ikke tomt til midlertidig teater

Dag Eivind Undheim Larsen

Hva skal til for at ei skjønn­litterær bok blir anmeldt i pressa?

Spørsmålet har nok voldt mang en forlegger og forfatter hodebry, men i Sverige finnes det nå forskning som kan bringe slike spekulasjoner til opphør.

Her øker nemlig sjansene for å bli anmeldt betraktelig om boka er skrevet av en kvinnelig forfatter. Det viser en fersk studie av bokanmeldelser i Dagens Nyheter og Aftonbladet i tidsrommet 2018–2022.

Dersom du er kvinnelig forfatter og gir ut en diktsamling på et stort forlag, er det nesten garantert at boka blir anmeldt i disse avisene.

I studien blir sannsynligheten anslått til å ligge like i underkant av 90 prosent. For menn er sannsynligheten 7,5 prosentpoeng lavere.

Det forteller litteraturforskeren Hanne Willekens, som har gjennomført studien sammen med sin kollega Daan Vandenhaute.

– Mønsteret er påfallende, sier Willekens på telefon fra Gent, hvor hun er doktorgradsstipendiat ved byens universitet.

– Flertallet av bøkene som er blitt anmeldt i perioden mellom 2018 og 2022, er skrevet av kvinnelige forfattere.

Vi må passe på at den mannlige delen av ­befolkningen ikke gir opp skjønnlitteraturen helt.

Kvinner vinner

Selma Stormyren Larsen

Finnes det en annen måte for Nationaltheatret når det skal pusses opp? Europas teatersjefer har i alle fall et klart råd.

Det er tusenmillionerspørsmålet: Hvor skal Nationaltheatret spille stykkene sine når teaterbygningen fra 1899 pusses opp?

Noen ønsker seg en midlertidig hovedscene bygget til formålet, andre vil ha en permanent moderne scene under bakken på Tullinløkka. Og seinest for et par uker siden foreslo finansminister Trygve Slagsvold Vedum at teateret leier seg inn på andre scener i byen, for en langt billigere penge enn de andre to alternativene.

The National Theatre, London: I 2013 ble en av teaterets scener stengt for oppussing, og oppsetningene flyttet ut i et midlertidig scenebygg kalt The Shed. Bygget sto til 2017.

Kungliga Operan, Stockholm: Fra 1. juli 2026 skal operaen stenges for renovering i fem år, og nylig ble det klart at den skal flytte til en scene under oppføring i Norra Djurgårdsstadens Gasometer, en tidligere gassklokke. Renoveringen er beregnet å koste drøyt tre milliarder svenske kroner.

Comédie-Française, Paris: I 2012 stengte teaterets Salle Richelieu for et år, og kompaniet flyttet inn i et midlertidig teaterbygg plassert i parken til Palais-Royal.

Da Paris-teateret var ferdig med oppussingen, ble den midlertidige scenen solgt til Sveits. Operahuset Grand Théâtre de Genève hadde nemlig bruk for den: I 2015 stengte bygningen for renovering i tre år.

Scenen fra Paris ble fraktet til byen i deler og bygget ut til operaens behov, slik at den fikk 1100 seter.

Hvis teatret skal flytte ut i hele fem år, trenger dere et godt sted å være.

Fikk teater for 140 millioner

Endre Ugelstad Aas

– Byråd Anita Leirvik North har satt Oslo Nye Teater i en svært alvorlig situasjon, sier Sunniva Holmås Eidsvoll, gruppeleder i Oslo SVs bystyregruppe.

I går gikk Ap, SV, Rødt og MDG sammen om å fremme mistillitsforslag mot Anita Leirvik North, Oslos byråd for kultur og næring.

Partiene har de siste ukene gått igjennom all dokumentasjon og alle svar byråden har gitt bystyret om behandlingen av saken om Oslo Nye Teater. Deres konklusjon er at byråden har brutt flere sentrale prinsipper og regelverk:

Kommunens prinsipper for god eierstyring.

Byrådets reglement om forsvarlig saksbehandling.

I tillegg mener de byråden har villedet bystyret og holdt tilbake informasjon.

– Hun har opptrådt som en uansvarlig eier i denne saken, og vi har ikke tillit til henne. Norths elendige behandling av Oslo Nye Teater er særlig alvorlig når byråden har ansvar for 33 foretak og selskaper, sier Eidsvoll.

North er fra flere hold blitt hardt kritisert for sin håndtering av Oslo Nye Teater. Det startet i mai, da nyheten sprakk om at teateret var avhengig av umiddelbare lovnader om pengestøtte fra kommunen for å unngå konkurs.

Ingen tillit til North

– Det er ikke uvanlig at et oppstartsselskap må prøve seg fram, og at det tar tid å lykkes, sier Audun Lysbakken.

Den tidligere SV-lederen ble i slutten av oktober styreleder i Manifest Media. Selskapet har lagt ned fem av seks podkaster siden oppstarten i 2022, men nylig lansert to nye.

I gårsdagens avis forklarte redaktør Magnus Marsdal nedskjæringene med både strategiendringer og vanskelig økonomi.

– Jeg hadde ikke tatt på meg denne oppgaven om jeg ikke mente det er grunnlag for å ha ambisjoner. De siste årene har venstresida tapt kampen om de nye mediene, og du ser en høyredreining, særlig blant unge menn. Dette historiske øyeblikket, med USA-valget og Frps vekst, vil skape rom for nye satsinger.

Også resten av styret er nytt, med blant annet Marte Michelet og Andreas Viestad som medlemmer. Hittil har styret hatt en annen struktur, uten styreleder.

– Du kommer inn på et kritisk tidspunkt?

– Ja, men det er også et tidspunkt hvor det er høstet erfaringer. Det som gjør det mulig å være optimistisk, er potensialet vi har sett i folkefinansiering, sier Lysbakken.

– Hvordan ser den økonomiske situasjonen ut for deg?

– Magnus Marsdal har svart for hva som har skjedd, og min oppgave er å finne en god kurs framover og sikre drifta. Men dette er ikke bare en form for redningsaksjon – jeg tror det er stort rom for å oppnå det som har vært målet med Manifest Media.

Er blitt ny styreleder

– Vi må jo ha tro på at kunnskapsformidling virker, sier John Arne Moen, styreleder ved Det jødiske samfunnet i Trondheim.

I går la regjeringen, med statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) i spissen, fram sin nye handlingsplan mot antisemittisme.

– Det har hardnet til, og trusler mot jødiske institusjoner har økt, sa Støre under framleggelsen.

Siden 2011 har Holocaust-senteret i Oslo kartlagt holdninger til jøder og muslimer i Norge. Tidligere i år ble det gjort en ny kartlegging for å se om holdningene har endret seg etter Hamas’ terrorangrep mot Israel 7. oktober i fjor og den etterfølgende krigen i Gaza.

Undersøkelsen viser at antisemittismen i det norske samfunnet øker etter mange år med nedgang. 11,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jøder.

For noen uker siden økte også PST hevet trusselnivået fra moderat til høyt – primært fordi trusselen mot jødiske og israelske er blitt skjerpet.

Regjeringen lanserer nå i alt 22 konkrete tiltak for å bekjempe jødehat, og flere av dem går ut på å heve kunnskapsnivået i Norge om jødisk historie og kultur.

Jeg tror det er vanskelig for omverdenen å skjønne hvor utsatt jødiske barn og unge er.

Ruster opp mot jødehat

Kåre Bulie

Kulturlivets appetitt på utmerkelser er glupsk, og høsten er nominasjonssesong. Der litteraturinstitusjonen årlig venter på listen over mulige vinnere av Brageprisen, imøteser kunstlivet annethvert år offentliggjøringen av de nominerte til Lorck Schive-prisen. På kort tid – den første vinneren ble utropt i 2013 – har kunstprisen som markedsfører seg som «en av Europas største», etablert seg som en av Norges aller viktigste.

En halv million kroner til den som går av med seieren, en utstilling av bidrag av alle nominerte i Trondheim Kunstmuseum og en markant vinnerliste har gitt arrangementet tyngde og synlighet, selv om det stadig er langt igjen til det gjennomslaget den britiske Turnerprisen, som den norske har mye til felles med, har opparbeidet seg.

 er det at to av de fire nominerte også har skrevet bøker – og heller enn i det mer nisjepregede kunstkretsløpet sendt dem ut på noen av Norges største og mest tradisjonsrike forlag. I 2020-årene har Silje Linge Haaland (f. 1984), som er både kunst- og skriveutdannet, gitt ut to diktsamlinger på Gyldendal. I begrunnelsen innleder juryen med å bemerke nettopp at Haaland er så vel kunstner som forfatter – og jobber med ord også i de medieoverskridende kunstverkene sine.

Åpningsdiktet i den første samlingen, «Desperasjonsanimasjon» fra 2021, antyder at bilder og det å se står særlig sentralt i arbeidet hennes: «Lyset angriper/ jeg kan se/ jeg er bundet til bilder etter bilder/ som gress til jord/ mellom øyne og lys/ er det fest».

Marthe Ramm Fortun (f. 1978), som først og fremst er kjent som performancekunstner, ga i 2013 ut en gruppe korte tekster akkompagnert av bilder på Aschehoug. «100 situasjoner» ble markedsført som en pamflett som videreførte kollasjmetoden som har kjennetegnet kunstnerskapet hennes. I likhet med forlaget den gang poengterer årets Lorck Schive-jury at Fortun anvender tekst også i det kunstneriske virket sitt.

 uttrykke seg godt skriftlig, er i våre dagers mer akademiske kunstskolesystem nærmet blitt et krav. Trolig henger interessen for tekst også sammen med at så mye av samtidskunsten er avhengig av å bli forklart og satt i sammenheng. Kunstlivet har dessuten lenge hatt en tendens til å ta opp i seg beslektede felt, enten det gjelder musikk, film, dans eller litteratur. Tekst spiller i det hele tatt meget interessante – og mangfoldige – roller i kunstinstitusjonen: som verk eller del av dem, i kataloger, i selvpubliserte «artists’ books» og i fanziner, for eksempel.

Likevel har grensen mot den delen av kulturlivet som lever av å utgi ord, forblitt iøynefallende klar. Kunstnere ynder rett nok å henvise til forfattere i eller i forbindelse med arbeidene sine, men forlagsbransjens interesse for yrkesgruppen kan på ingen måte sies å ha vært sterk. Norges begrensede størrelse har bidratt til at noe ressurssterkt kunstbokforleggeri aldri har fått utvikle seg. De toneangivende forlagenes kompetanse i så måte virker påfallende lav, og de spesialiserte kunstbokforlagene er fremdeles få og små.

 institusjonsgrensen, er derfor interessant og gledelig. Haaland og Fortun skriver seg inn i en lengre utvikling som nylig fikk Tone Hansen, Munchmuseets direktør, til her i avisen å erklære sin forkjærlighet for fenomenet «kunstnerforfattere». Eksemplene hennes var Matias Faldbakken, som hun hadde lest, og hans yngre kollega Leander Djønne, som hun hadde planer om å lese.

Faldbakken er den kunstneren her til lands som har gjort i særklasse størst suksess også som skjønnlitterat: i årtusenets første tiår med den outrerte «Skandinavisk misantropi»-trilogien, i nyere tid med mer lavmælte, men ofte like morsomme utgivelser. Sammen med den noe eldre Vibeke Tandberg, som i likhet med Faldbakken har utgitt en rekke romaner på Oktober, har han på fruktbart vis tatt med seg kunstinstitusjonens blikk inn i bøkenes verden. Selv om særlig Faldbakken fremstår som en ganske annen i forfatterrollen enn kunstnerrollen, er begge forblitt kunstnere også som skrivende.

Forlagsbransjens interesse for kunstnerne kan på ingen måte sies å ha vært sterk

Skrivende kunstnere 

Nylig lanserte Norsk Kritikerlag, Norsk Tidsskriftforening og Tekstallmenningen et forslag for å øke antallet anmeldelser av kunst og kultur i norsk presse: en offentlig innkjøpsordning for kritikk.

«Vi ser for oss en ordning der publikasjoner kan søke om refusjon for utgifter til kritikk», uttalte Kritikerlagets leder Hilde Halvorsrød til Klassekampen.

Forslaget er spilt inn til politikere. Men ikke alle synes ideen er klok. Audun Lindholm, redaktør i tidsskriftet Vagant – medlem i Tidsskriftforeningen – er uenig med sin egen organisasjon.

– Dette forslaget er en avsporing, sier han.

Lindholm er enig i at det trengs umiddelbare grep for å løfte kritikken i norske medier, men viser til at det allerede finnes en statlig tilskuddsordning for kritikk.

– I 2019 fikk man en anerkjennelse i Kulturrådet av kritikkens rolle i kulturlivet ved at fagområdet Tidsskrift og kritikk ble opprettet. Et eget fagutvalg forvalter i dag en ordning for alle typer kritikk og publiseringsplattformer, sier Lindholm.

Alle redaktørstyrte medier kan søke, i tillegg til enkeltkritikere. Lindholm mener det som trengs, er at det tilføres øremerkede midler til dette fagområdet.

– Ordningen er stablet på beina, men er aldri blitt prioritert av kultur- og mediepolitikerne. Kritikken går for lut og kaldt vann. Det haster å gjøre noe med situasjonen.

Kritisk til statlig innkjøp av kritikk

Redaktør Magnus Marsdals egen podkast er den eneste igjen etter kutt i Manifest Media.

Med Manifest Media skulle redaktør Magnus Marsdal få til noe venstresida stadig sliter med: Han skulle nå unge voksne. Med pengestøtte fra Fritt Ord og et milliardærektepar startet Marsdal medieplattformen «til venstre for sentrum» i 2022.

Men bare to år etter den første podkasten så dagens lys, har mediehuset pengeproblemer.

Siden oppstarten har Manifest Media laget seks podkaster: «Mímir & Marsdal», «Brød og fred», «Bokklubben Bastard», «Økotrim», «5080 Nyhetskanalen» og «Redaksjonen».

I dag er alle, unntatt podkasten til Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson, enten lagt ned eller lagt på is. Det skyldes både strategiendringer og vanskelig økonomi, forteller redaktør Magnus Marsdal.

– Etter to år har vi lært mye om hva som funker og ikke. Vi vil aksle et større ansvar for å nå grupper som rødgrønn side sliter med å vinne, og vi ser at mye av det vi har produsert, har blitt lyttet til av dem som venstresida allerede når, sier han.

– Samtidig er økonomien ganske skral. Vi fikk en stor inntektssmell i år, og da måtte store deler av frilansbudsjettet tas ned.

Manifest Media fikk for 2023 1,5 millioner kroner i støtte fra Fritt Ord. Gullak Holding, eid av milliardærekteparet Stein og Reidun Førde, har lovet å gi mediehuset 1,5 millioner i tre år.

– For 2024 og 2025 belaget vi oss på å få støtte fra Fritt Ord. De antydet at de kunne gi oppstartsstøtte i en treårsperiode, men dette ble avslått for i år og neste år. Da disse tre millionene utgikk, måtte vi ta ned utgiftene tilsvarende, sier Marsdal.

Det stemmer at bedriftsledelse ikke er mitt kall.

Manifest Media har penge­problemer

Anders N. Kvammen

Hva mener amerikanske forfattere om valget? «Velgerne hater kvinner mer enn de hater domfelte forbrytere», sier en av dem.

Forfatter og oversetter fra Massachusetts, kjent for kortprosa og noveller. Bøkene «Det hun visste» (2011) og «Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong» (2014) finnes på norsk. I dag bor hun nord i New York.

En venn av meg her i det landlige området hvor jeg bor, fortalte meg at han var invitert til å bli med i en væpnet gruppe fordi han kan håndtere en jaktrifle. Han valgte ikke å gjøre det – han er en fredelig mann. Det er denne typen land vi bor i nå, på grunn av Donald Trumps oppmuntring til vold og splittelse. Donald Trumps administrasjon vil ha en nedslående effekt på klimaet, økonomien, våre internasjonale relasjoner og dagliglivet i dette landet og i den større verden. Det verste av alt, med tanke på klimaendringer, er at han og regjeringen hans drastisk vil akselerere ødeleggelsen av planeten akkurat idetvi er nødt til å sette inn krisetiltak for å redde den. Det er vanskelig ikke å miste håpet, men vi gjør hva vi kan.

Forfatter og kritiker fra New York, i dag professor ved Bard College og seniorreporter i The New York Review of Books.

Det ser ut til at de amerikanske velgerne hater kvinner mer enn de hater domfelte forbrytere. Resultatet av valget er nedslående på mange måter, men for meg er den mest iøynefallende statistikken at mange små valgområder som stemte på Biden i 2020, svingte til Trump i 2024. Det vitner om at problemet for disse «svingvelgerne» ikke var «Demokrater», men heller Kamala Harris selv. Til syvende og sist tror jeg mange menn – utvilsomt noen kvinner òg – ikke kunne få seg til å trekke i spaken for en kvinne (enda mindre en kvinne av blandet rase). Trumps seier varsler en bevegelse mot dyp regresjon uten historisk sidestykke – en politisk regresjon merket, mer enn noe, av en appetitt på grusomhet. Jeg vet ikke hva slags mentale øvelser som må foregå i et menneskes sinn for å få dem til å stemme på en mann som har gjort offentlig narr av en funksjonshemmet person, har latterliggjort en krigshelt og tidligere krigsfange og kalt ham en «taper» (John McCain), en som er kjent for å ha begått seksuelle overgrep mot flere kvinner, men vi har krysset den terskelen. Det svimler for meg når jeg tenker på de mørke kreftene han vil frigjøre i støttespillerne sine (igjen).

Når det er sagt: Fordi jeg er klassisist og tenker mye på historie, prøver jeg å se dette i et større bilde. Jeg var i 20-åra seint på 1980-tallet da aids desimerte miljøet mitt, og også dét føltes som en apokalyptisk mørk tid: Mange tusen mennesker ble forlatt av myndighetene, døde aleine og avvist av familiene sine, av helsevesenet (slik som det var og er), av den republikanske regjeringen, som var fullstendig døv for krisa vi sto i. Det virket håpløst da også – det virket som verdens undergang for mange av oss. (For mange av oss var det dét.) Og det vi gjorde, var å bli sinte og å kjempe – og det virket. Så det jeg sier til vennene mine og til studentene mine, er: «Ta deg noen dager til å sørge. Og så: Bli sint og kjemp.»

Ta deg noen dager til å sørge. Og så: Bli sint og kjemp.

God morgen, Amerika!

Mariken Lauvstad

Elon Musk – verdens rikeste mann – tok det amerikanske rettssystemet på senga da han under valgkampinnspurten i høst plutselig begynte å dele ut penger til velgere i vippestater

 Via sin nyopprettede politiske interesseorganisasjon – America Pac – hadde Musk igangsatt et slags lotteri: Helt vanlige amerikanere fra vippestatene kunne bli med i trekningen om én million dollar hver dag, i bytte mot at de registrerte seg for å stemme og signerte et dokument hvor de blant annet erklærte at de støttet ytringsfriheten og retten til å bære våpen.

Til sammen deltok en drøy million mennesker fra Arizona, Georgia, Michigan, Nevada, Nord-Carolina, Pennsylvania og Wisconsin i «lotteriet». Hver vinner ble trukket 

 av Musk selv under Trumps enorme folkemøter, og til sammen 17 millioner dollar ble fordelt mens det tungrodde amerikanske rettsapparatet sto handlingslammet.

Trekløveret Musk, Trump og Vance – som selv til enhver tid er omgitt av et helt kobbel av advokater og strateger – utnyttet i realiteten gråsoner i valgsystemets lover. At Musk per nå er saksøkt i Arizona, spiller neppe noen rolle for ham: Trump har allerede vunnet, og fagforeningsknuseren Musk skal lede en «effektiviseringskommisjon» i Trumps regjering. Statsbudsjettet skal kuttes med 30 prosent – gjett hvem dét vil gå utover.

 dollarmilliardærenes jerngrep om det amerikanske samfunnet i 2024 må vi tilbake til 2010 og utfallet av to viktige avgjørelser i amerikansk høyesterett: «Citizen United» og «Speech Now». «Citizen United»-dommen gjorde det mulig for store selskaper og mektige interessegrupper å bidra med ubegrensede økonomiske midler til politiske kampanjer og valgkamp. Dommen konkluderte med at det å begrense midler til finansiering av valgkamp var en form for begrensning av ytringsfriheten.

«Speech Now» åpnet i tillegg for at det ikke lenger skulle være noe tak for hvor mye enkeltpersoner kunne donere til politiske aksjonskomiteer. Dette betød grønt lys for etableringen av såkalte Super PACs, som gjorde at enkeltpersoner med store økonomiske ressurser fikk mulighet til å påvirke valgutfall direkte.

 CLC Advancing Democracy Through Law økte amerikanske interessegruppers økonomiske bidrag til amerikansk valgkamp med 900 prosent mellom 2008 til 2016.

Open Secrets – en uavhengig organisasjon som jobber for transparens i finansiering av amerikansk politikk – rapporterer at årets valgkamp slo alle rekorder: 16 milliarder dollar ble donert totalt. Americans for Tax Fairness kan dokumentere at 150 av USAs rikeste familier aleine donerte 

72 prosent av disse donasjonene var til støtte for Trumps kampanje

Hvem som kan bedrive politisk påvirkning i USA i dag, og hvem som 

følger den massive økonomiske ulikhetens skillelinjer. I 2024 er en vanlig amerikaners stemme ingenting mot stemmen til Microsoft, McDonald’s og Tesla.

 over USA i dag. De rike er blitt mektigere enn staten selv, mens rekordmange lever sine liv på gata, i biler og i «trailer parks» med minimale muligheter for sosial mobilitet. En gang var «rustbeltet» et område med solide middelklassejobber og et godt og trygt livsgrunnlag for amerikanske familier. I dag er Michigan, Wisconsin og Pennsylvania sentrum for arbeidsledighet, kriminalitet og opiatavhengighet.

Det grenser egentlig til rein ondskap når to sentrale representanter for den amerikanske pengemakta – Musk og Trump – setter i gang et millionlotteri som del av høstens valgkamp i nettopp disse områdene. Den amerikanske arbeideren er allerede fratatt alt, helt ned til siste rest av selvrespekt. Så kommer verdens rikeste mann og vifter en million dollar foran øynene på ham for å lede ham mot stemmeseddelen og politikken som kun USAs rikeste er tjent med. Det hele er rein manipulasjon.

USA er et land der kapitalismen har metastasert over til noe annet, noe mørkt og fremmed

Rikfolket vant

Norske utgaver av «Onkel Toms hytte» har dempet politikken, mener forskere.

Det finnes enkelte bøker som har satt tydelig avtrykk i historien. «Onkel Toms hytte», ført i pennen av den amerikanske forfatteren Harriet Beecher Stowe, er definitivt en av dem.

Boka handler om slaveriet i USA og skildrer fenomenet fra perspektivet til den litterære skikkelsen onkel Tom – som selv er slave. Og som, til tross for at han blir mishandlet, forblir trofast mot sin hvite slaveeier.

Romanen kom ut i 1852, og allerede i desember samme år forelå den i norsk språkdrakt.

Boka ble først publisert på norsk som føljetong i Christiania-Posten, men er seinere gitt ut på nytt hele 60 ganger i Norge – i intet mindre enn 32 forskjellige utgaver og på 28 ulike forlag.

– Selv om det norske bokfeltet allerede på midten av 1800-tallet var internasjonalt orientert, ble «Onkel Toms hytte» gjenstand for en helt spesiell oppmerksomhet, sier litteraturforsker Janicke Stensvaag Kaasa.

Sammen med forskerkollega Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy har hun sett nærmere på den særegne historien som dette litterære verket har hatt i Norge.

«Onkel Toms hytte» er utvilsomt en politisk roman, som da den kom ut i 1852 ble lest som et kraftfullt litterært angrep på det amerikanske slaveriet.

Teaterpublikummet jublet da Onkel Tom-skikkelsen ble pisket på scenen.

Tannløs onkel Tom

Sara Hegna Hammer

Et utpressingsbrev! Det var min første tanke da en e-post fra Privatteaterforeningen dumpet ned i innboksen for to uker siden. Budskapet var krystallklart: Foreningens medlemmer, blant dem Folketeateret og Latter, vil ikke lenger gi anmeldere gratisbilletter.

 av at mange aviser ikke lenger anmelder teater, musikal og stand up. I Morgenbladet påpekte leder Bjørn Heiseldal at verken VG eller Dagbladet sender kritikere, og la til at han håpet brevet kunne åpne for dialog …

Her så det ut til å settes hardt mot hardt: 

Gidder dere ikke komme, så får dere heller ikke komme! (Men vi håper en lukket dør vil pirre deres nysgjerrighet.)

Men snart krakelerte utpressingsteorien: «Ofte opplever [vi] varierende kompetanse hos anmelderne», skrev foreningen. Nedbyggingen gjør at disse «subjektive meningene» får en «større betydning enn de burde hatt».

Det er fristende å tolke det dit hen at de kommersielle teatrene vil ha seg frabedt at snobbete og surmagede anmeldere i Morgenbladet, Klassekampen og Aftenposten skal prege det betalende publikums inntrykk av deres påkostede musikaler.

Kritikerlaget vil at staten skal betale for hver anmeldelse i norske aviser.

 for dem som liker å se kritikere smake sin egen medisin. På Facebook langet forfatter Morten Strøksnes i forrige uke ut mot VGs litteraturanmelder Sindre Hovdenakk, som hadde gitt hans bok «Molok» lunken kritikk. Strøksnes mer enn antydet at VGs kritiker er inkompetent, lat og slurvete, og avslørte at han i årevis har vurdert å ta et offentlig oppgjør med Hovdenakk for å

Som sagt, så gjort. Og det vil trolig vise seg å være en mer effektiv strategi enn den Maren Uthaug valgte. Forfatteren har fått det danske kritikerkorpset på nakken etter at hun og forlaget Lindhardt og Ringhof forsøkte å forhindre Weekendavisens anmelder Klaus Rothstein i å få kloa i hennes roman «88%».

Ettersom han kalte «En lykkelig slutning» (2019) for «tett på mislykket» og hevdet at «11%» (2022) var «porøs og uten solid kjerne», mente de at det ikke ga mening å sende avisa et gratis anmeldereksemplar.

Hva pirrer vel nysgjerrig­heten mer enn uenighet?

Fruktbare feider

Tom Henning Bratlie

De siste årene er det blitt ropt varsko om det dalende antallet anmeldelser av kunst og kultur i norske aviser.

Ofte pekes det på dårligere økonomi som årsaken til kutt i anmelderiet.

Men hva om myndighetene la en gulrot på bordet, i form av klingende mynt?

Nå går tre organisasjoner – Norsk Kritikerlag, Norsk Tidsskriftforening og Tekstallmenningen – sammen om et forslag: en offentlig innkjøpsordning for kritikk.

Den er inspirert av innkjøpsordningen for litteratur, som har vært en bærebjelke i norsk bokbransje siden 1965.

– Vi ser for oss en ordning der publikasjoner kan søke om refusjon for utgifter til kritikk, sier Hilde Halvorsrød, styreleder i Kritikerlaget.

Forfattere som boikotter aviser, og teatre som ikke vil gi anmeldere gratisbilletter. Er ikke all PR god PR lenger?

Halvorsrød forteller at forslaget er et svar på den prekære situasjonen kritikken befinner seg i.

Jeg er uenig i premisset om at økonomi er grunnen til manglende anmeldelser.

Ber staten om en gulrot

I Vesten ser vi konturene av et ideologisk kjønnsgap, sier Financial Times-journalist.

På formiddagen onsdag ble det altså slått fast: Donald Trump er USAs president – for andre gang.

I forkant av valget har det vært mange diskusjoner om hvorfor Trump har en så sterk appell – særlig hos unge menn, også i Norge. Ifølge en Ipsos-undersøkelse ville 47 prosent av norske menn i alderen 18–29 år ha stemt Trump, mot 9 prosent av kvinnene.

Skal vi tro John Burn-Murdoch, sjefstatistiker og kommentator i den britiske avisa Financial Times, ser Vesten konturene av et ideologisk kjønnsgap, en splittelse mellom menn og kvinners verdenssyn, som kan vokse seg større i framtida.

– Jeg vil ikke trykke på alarmknappen ennå. Men jeg vil kalle det en bekymring, sier Burn-Murdoch på linje fra London.

Norsk venstre­side bør lære av Demo­kra­tenes feil, mener LO-leder Peggy Hessen Følsvik.

Briten er ikke overrasket over Trump-seieren i seg selv, men over hvor mange som har skiftet side, forteller han.

– Det skyldes antakelig inflasjonen. Mange borgere er misfornøyde med hvor dyrt alt er blitt, og da stemmer man som regel mot status quo, sier Burn-Murdoch.

Kanskje handler det også om noe annet: kjønn. Burn-Murdoch understreker at man ennå ikke har gode nok tall, men foreløpige analyser tyder på at det hovedsakelig var menn som stemte på Trump.

Den klassiske typen sosialdemokratisk arbeiderparti burde fremdeles ha appell i denne gruppa.

Varsler om kjønnsgap

Bendik Wold

The Washington Post mistet 250.000 digitalabonnenter på fem dager da avisa bestemte seg for ikke å støtte – «endorse», som amerikanerne sier – en av presidentkandidatene. I praksis ville dette vært Kamala Harris. Avisas lederskribenter hadde allerede kladdet en støtteerklæring da eieren deres, mangemilliardær Jeff Bezos, satte ned foten.

Men The Washington Post er langt fra den eneste avisa som unnlot å velge side i det nyss overståtte presidentvalget. Joshua Benton i Nieman Lab har undersøkt USAs 95 største aviser og kommet til at nesten 75 prosent av dem avsto fra å skrive en «endorsement»:

Historisk mange medier forholdt seg «nøytrale» i dette valget, skriver Benton. Bare for åtte år siden var situasjonen annerledes: Da Donald Trump ble valgt til president for første gang, unnlot bare 21 aviser å ta stilling.

Fire år seinere var antallet mer enn doblet:

Flere aviser var nøytrale

Netflix fjerner palestinske filmer. Filmskaper Ayman Alazraq er blant dem som reagerer.

I årevis ble strømmetjenesten Netflix kritisert for å ha en rekke israelske filmer og tv-serier tilgjengelig, men forsvinnende få av palestinske filmskapere. I 2021 tok selskapet grep og la ut et titall filmer under kategorien «Palestinske historier».

Etter tre år er lisensen på filmene gått ut, og Netflix har valgt ikke å fornye lisensen til minst 19 filmer, ifølge den amerikanske nettavisa Variety.

Palestinske Ayman Alazraq er kunstner og filmskaper. Han tror tidspunktet for fjerningen av filmene neppe er tilfeldig.

– Det blir stadig vanskeligere for palestinere å uttrykke seg. At Netflix nå fjerner nesten hele sitt palestinske bibliotek, gjør meg bekymret for ytringsfriheten til palestinere, sier han.

En rekke forfattere boikotter israelske kulturinstitusjoner. Ikke alle synes det er en god idé.

Gjennom sitt norske kommunikasjonsbyrå Try skriver Netflix til Klassekampen at lisensene for filmene er utløpt.

Det er en langsiktig strategi for Israel å ­slette palestinsk kultur.

Netflix fjerner palestinere

Norsk presse har ikke gjort nok for å forklare Donald Trumps appell, mener forskere.

– Dekningen har lenge vært preget av liten nysgjerrighet på vanlige folks virkelighet, sier Magnus E. Marsdal, redaktør i Manifest Media.

Han stemmer i kritikken som har haglet mot norske medier de siste dagene: at de ikke har gjort nok for å forstå Donald Trumps appell.

– Man har tatt for gitt at Demokratene er fornuftige – og at den andre sida er gæren, sier Marsdal, som nylig kom hjem fra reportasjereise i Pennsylvania.

4. november uttalte Subjekt-redaktør Danby Choi til Aftenposten at det er norske medier og kommentatorers plikt å forsøke å forstå hvorfor Trump framstår «kul» for mange amerikanere – og nordmenn.

I NRKs «Politisk kvarter» hevdet han at norske medier ofte både gjengir dårlige oversettelser fra Trumps taler og framhever det mest kontroversielle.

Kan arabisk-amerikanere som vil ha slutt på krigen i Gaza, ha kostet Kamala Harris seieren?

Magnus Marsdal er enig i at store norske medier har noen betydelige svakheter i dekningen av USA.

– Det er smått utrolig at vi har sendt NRK-korrespondenter til USA i mange tiår og lært så lite om amerikaneres livsvilkår.

Det er ikke nok å intervjue Trump-tilhengere for å forstå Trump.