Guri Kulås

#fff

I 2013 endra Netflix film- og tv-industrien med «Orange Is the New Black». Dramakomedien frå eit amerikansk kvinnefengsel medverka sterkt til at strøymeteknologien erobra verda og til at eit globalt publikum snakka om dei same seriane. Difor vart «Orange Is the New Black» også eit gjennombrot for kvinne- og minoritetsforteljingar. I staden for sjangertru vald og spekulativ lesbesex viste det allment engasjerande dramaet eit kriminologisk medvit så vel som seksuelt og etnisk mangfald. Midt i rollegalleriet trona Laverne Cox’ Sophia – den svarte, karismatiske transkvinna publikum ikkje kunne få nok av.

Snart skulle «alle» seriar ha ein positiv transkarakter. Der dei før vart framstilte som farlege avvikarar, vart transpersonar no tatt inn i familien som eit tilskot til verda og kunsten. Vona om at skiftet var eit humant framsteg, varte eit tiår.

Sofía Gascón i år vart Oscar-nominert for beste kvinnelege hovudrolle i «Emilia Pérez», vart nominasjonsrøystene til henne talte som protest­røyster mot USAs nyinnsette president. Donald Trump sette straks makt bak lovnaden til kristen-nasjonalistiske veljarar om at staten under hans styre berre vil godta kjønna mann ellerkvinne.

Denne veka åtvara Utanriksdepartementet i Noreg transkjønna reisande til USA om at landet berre aksepterer visumsøknader der søkaren har kryssa av for sitt kjønn ved fødselen. To månadar etter leigebuarskiftet i Det kvite hus har den nye kjønnspolitikken alt fått konsekvensar langt utanfor USA.

få følgjer for kven vi kan identifisera oss med på lerret og skjermar i åra som kjem. Krypto­valutaen Solanas virale reklame­video «America is Back» («Vi utviklar ny teknologi. ikkje nye kjønn») er eit aggressivt, trumpistisk frampeik.

«Vi spør oss kva vi skal gjera», sa ei fortvilt Laverne Cox på eit arrangement i regi av borgarrettsorganisasjonen NAACP denne månaden, ifølgje Variety. Angsten står å lesa i bransjeblada, og panikken blinkar i pressemeldingar frå Hollywood. Trumps vilje til detaljstyring av liberalt kulturliv og økonomiske utpressing av næringslivet har òg byrja å verka inn på kven som får jobba i media- og filmindustrien. Der er det lite vern å finna for syndebukkstempla minoritetar.

mangfalds-, likeverds- og inkluderingstiltak (DEI-program) i bransjen skrota. Slike kom høgt på dagsorden i kjølvatnet av masserørsler som metoo og Black Lives Matter. Etter at presidentordrar og Elon Musks Doge har øksa statlege DEI-program, har regjeringa truga med rettsforfølging av inkluderings­praksis i private selskap. Alt i februar starta det amerikanske medietilsynet FCC etterforsking av mogleg «diskriminering» i telekomgiganten Comcast, som eig NBC Universal og MSNBC. Og sistnemnde har kvitta seg med Joy Reid – ei av få svarte, politiske tv-kommentatorar og kjent Trump-kritikar.

Diskrimineringsskuldingane byggjer på premissen at alle som ikkje er kvite menn, kan vera kvoterte inn og ukvalifiserte.

skremt Amazon, Paramount og Warner Bros. Discovery til å fjerna DEI frå sine retningsliner for tilsetting og forfremjing – utan press. Størst signalverdi har det at The Walt Disney Co. avsluttar «Reimagine Tomorrow», eit tiltak som skulle få fram historier frå underrepresenterte samfunn i film og tv. Disney har vore ein torn i auga på anti-woke kulturkrigarar fordi selskapet har hegna om tilsette i Disneyland og stått mot Florida-guvernør Ron De Santis’ åtak på LHBT-rettar. Disneys varsel om tilpassing og sjølvsensur blir feira på ytre høgre.

Trans – The End?

#000

I 2012 sjokkerte filmskaparen ­Joshua Oppenheimer verda med «The Act of Killing». Dokumentaren om Indonesias folkemord på kommunistar og kinesarar på 1960-talet avdekte noko meir enn eit manglande nasjonalt oppgjer med Suharto-­diktaturet.

Mennene som hadde utført regimets ugjerningar, lèt seg intervjua medan dei på eige initiativ peika ut åstadar og rekonstruerte drap – gjerne iført «mafiadressar», ein stil dei hadde kopiert frå fiksjonsfilm. ­Ingen av mordarane eller deira mektige oppdragsgjevarar hadde nokon gong ­vorte tiltalte, langt mindre dømde, for brotsverka.

«Straffefridom er forteljinga om vår tid», sa Joshua Oppenheimer då han lanserte ­filmen for snart 13 år sidan. I dag verkar den samtidshistoriske diagnosen meir råkande enn nokon gong.

Joshua Oppenheimer har nett vore i Trondheim, der Klassekampen møtte han dagen etter at regissøren snakka om filmane sine på studentfestivalen Isfit – dagen etter ­natta då Israel, med full støtte frå USA, tok opp att bombinga av Gaza.

 i Gaza, som Oppenheimer kjenner plikt til å snakka direkte om «fordi det blir utført i mitt namn, som jøde».

– I går såg eg «The Act of Killing» for første gong etter Donald Trump vart president att. Det er to–tre år sidan sist eg såg filmen, og det var ei skakande oppleving. Det var som om heile mi verd hadde vorte «The Act of Killing», seier Oppenheimer.

Han manar fram minnet om den KI-­genererte videoen av Gaza, som Trump posta på Truth Social.

– Den groteske helvetesvisjonen av ein feriestad – bygd anten på forvising eller nedslakting av palestinarane – minte meg om Hyatt Regency på Bali når det er uvêr. Straks bølgjene skyl inn i hagen rundt luksushotellet, byrjar hovudskallar frå massedrapa på 1960-talet å falla ut på stranda.

No ser vi at utrydding er det logiske sluttpunktet for vår samtid. Vi veit det, og vi lever med det.

Kjensla av ­sjølvbedrag

Mylena Kifle

Norske kolleger fordømmer angrepet på palestinsk Oscar-vinner.

Mandag kveld ble «No Other Land»-regissør Hamdan Ballal banket opp utenfor hjemmet sitt på Vestbredden. Med bind for øynene ble han i nesten et døgn holdt fanget av israelske soldater på en politistasjon.

Flere filmfestivaler har uttrykt offentlig støtte til Ballal. For bare noen uker siden tok regissøren imot en Oscar-statuett i Los Angeles. Men fra Oscar-akademiet har det de siste dagene vært helt stille.

– Det er på grunn av redsel, sier regissør Erik Poppe.

– Redsel for å tre ut av konsensusen som nå råder i stadig større deler av Institusjons-USA, og redsel for reaksjoner fra Trump-administrasjonen.

Filmen skildrer livet under okkupasjon i Masafer Yatta på Vestbredden, og motstandskampen mot bosetterne.

Ballal er selv fra en av landsbyene i Masafer Yatta, og det var her han ble angrepet av israelske bosettere. Han forteller etter løslatelsen at det var over 20 menn, flere maskerte, som kastet steiner og banket opp palestinere.

Erik Poppe sier at angrepet ikke er helt overraskende.

– Den type trakassering palestinere opplever hver dag, er godt beskrevet i filmen de har laget, så derfor blir jeg nesten ikke overrasket, sier Poppe.

Fordømmer angrepet på palestinsk kollega

Dag Eivind Undheim Larsen

– En makssats på 55 prosent er for høyt, sier Bjørgulv Vinje Borgundvaag, som er samfunns- og myndighetskontakt i Forleggerforeningen.

Det norske bokfeltet reguleres nå av en egen boklov. Den trådde i kraft i fjor, men fremdeles er ikke alle detaljer på plass.

Et av de sentrale stridstemaene som gjenstår, er hvor mye bokhandlene skal kunne kreve i rabatt når de kjøper bøker fra forlagene.

Tidligere denne uka har Klassekampen skrevet om et nettverk av mindre forlag og bokhandlere som har foreslått at innkjøpsrabattene bør ha et ufravikelig makstak på 50 prosent.

Nå får de støtte av Forleggerforeningen, som altså gir en kald skulder til forslaget om en makssats på 55 prosent.

– Den ser ikke ut til å ta hensyn til at bokhandlerne med bokloven fikk vesentlig bedre marginer, sier Borgundvaag og peker på at det som tidligere ble kalt sluttkunderabatten – på 12,5 prosent – falt bort med innføringen av bokloven.

I høringssvaret til Forleggerforeningen blir det konkludert med at et rabatt-tak på 50 prosent er hensiktsmessig – da snakker vi altså om papirbøker beregnet for allmennmarkedet. Den nedre satsen blir satt til 35 prosent.

Dette er svært likt forslaget som de uavhengige forlagene og bokhandlene har gått sammen om.

Det er kjent at noen av våre største medlemmer har et annet syn.

Forlagene er uenige om innkjøpsrabatter

Elise Winterthun

Trenger Europa en kulturell opprustning, parallelt med den militære?

hevdet den danske psykologen Svend Brinkmann nylig

. Siden har debatten løpt i skandinaviske aviser, også i Klassekampen.

Flere har etterlyst et fornyet fokus på kulturarven som binder oss sammen. Andre har ment at det er vanskelig å definere en europeisk identitet og at Kant og Goethe neppe kan redde oss fra truslene vi står overfor.

Men kanskje trenger ikke en europeisk identitet å handle om Goethe for å ha appell?

– Jeg tenker at det først og fremst bør handle om å forsvare en politisk kultur, noe som er enkelt for folk å forstå, sier journalist og forfatter Simen Ekern.

Karrieren hans har hatt Europa som omdreiningspunkt. De siste årene har Ekern vært Europa-korrespondent for NRK. Etter påske tiltrer han som utenrikskommentator i Dagens Næringsliv.

Nå om dagen er han i Italia for å skrive oppfølgeren til den kritikerroste boka «Europeere» fra 2015.

I boka stilte Ekern spørsmålet om hva Europas identitet egentlig er. Han skildret sin tid som utvekslingsstudent i Brussel på seint 1990-tall, en utpreget optimistisk tid for europeisk samhold.

­Bøker av ­Giorgia ­Meloni eller Eric Zemmour er skrevet som Ringenes Herre.

Mener ytre høyre har kuppet ideen om Europa

I 20 timer satt Hamdan Ballal i israelsk fangenskap med bind for øynene. Før han ble pågrepet av israelske soldater, var han mandag kveld blitt brutalt banket opp av israelske bosettere utenfor hjemmet sitt i landsbyen Susya på Vestbredden.

Nyhetsbyrået AP snakket med Ballal rett etter at han ble løslatt. AP skriver at han hadde skader i ansiktet og fremdeles hadde på seg blodige klær.

Ballal forteller dem at en av bosetterne sparket hodet hans «som en fotball».

Ballal er en av regissørene bak Oscar-vinneren «No Other Land». I filmen skildres nettopp palestineres kamp mot israelske okkupanter på Vestbredden.

Medregissørene Basel Adra og Yuval Abraham var også til stede under mandagens angrep. Adra uttalte til AP tirsdag at angrep fra bosettere og israelske soldater har økt etter de vant en Oscar.

Etter løslatelsen forteller Ballal at han i 20 timer satt på gulvet i et kaldt rom. Han skal ha blitt sparket og slått hver gang en ny vakt kom. Ballal snakker ikke hebraisk, men forteller at han hørte sitt eget navn og ordet «Oscar».

«Jeg skjønte at de angrep meg spesifikt», sier han.

Regissør holdt fanget i 20 timer

Mandag kveld ble den palestinske regissøren Hamdan Ballal angrepet av israelske bosettere på Vestbredden.

Han er en av fire regissører bak den Oscar-vinnende filmen «No Other Land». Filmen handler om livet under okkupasjon i Masafer Yatta på Vestbredden.

Ifølge medregissør Yuval Abraham skal Ballal ha fått skader på hodet og magen etter å ha blitt slått av bosetterne. Han ble seinere pågrepet av det israelske militæret. Tirsdag ettermiddag uttalte forsvareren til Ballal til nyhetsbyrået AP at han blir løslatt.

Basel Adra, som også er regissør for filmen, sier til AP at det føles som om bosetterne hevner seg på dem.

«Hver dag siden vi kom hjem fra Oscar-utdelingen, er vi blitt angrepet. Dette er kanskje deres hevn for at vi har laget filmen. Det føles som en straff», uttaler Adra.

Det har lenge stormet rundt filmen, og kritikken ble trappet opp etter den vant Oscar for beste dokumentarfilm.

Den propalestinske gruppa «Boycott, Divestment and Sanctions» 

. Den hardeste kritikken er imidlertid kommet fra proisraelsk side.

Bård Kjøge Rønning, en av de norske produsentene, skriver i en tekstmelding til Klassekampen at de fortsatt jobber med å finne ut akkurat hva som har skjedd med kollega Hamdan Ballal.

Palestinsk Oscar-vinner banket opp og arrestert

– Det vil være umulig å finne fram til reguleringer som kan ivareta alle aktører og alle boktitler på best mulig måte, sier Anne Schiøtz, direktør i Bokhandlerforeningen.

Selv om den norske bokbransjen har fått på plass en etterlengtet boklov, er det fremdeles en del detaljer i lovverket som ikke er på plass.

Et av de omstridte spørsmålene er hvor mye bokhandlene skal kunne kreve i rabatt når de kjøper bøker fra forlagene.

I går skrev Klassekampen om et nettverk av mindre forlag og bokhandlere som har foreslått at innkjøpsrabattene bør ha et ufravikelig makstak på 50 prosent.

Bokhandlerforeningen på sin side fraråder på sterkeste å innføre maksrabatter i bokloven.

– Det handler om den store heterogeniteten i det norske bokmarkedet, sier Schiøtz.

– For eksempel er det slik at hver enkelt boktittel blir behandlet forskjellig fra bokhandel til bokhandel. Muligheten for individuelle forhandlinger mellom forlag og bokhandlere er nødvendig for å kunne ivareta dette mangfoldet.

Det vil være umulig å finne fram til reguleringer som kan ivareta alle aktører.

Betakker seg for maksrabatter

Selma Stormyren Larsen

Endre Ugelstad Aas

Mange av oss har erfart det: Bøker koster. Akkurat dette utsagnet ble derimot ikke ytret ved kassa i en norsk bokhandel, men i en intern samtale mellom Meta-­ansatte.

I en chat fra 2023 diskuterte de ansatte hvordan de best kunne skaffe store mengder bøker til trening av den kunstig intelligente språkmodellen Llama 3.

På det tidspunktet hadde de forsøkt å lisensiere bøker og forskningsartikler fra ulike selskaper, men det gikk treigt og, vel, var for dyrt.

Dermed sto de overfor et dilemma: Hvordan skulle de få tak i nok tekst til å kunne «tette luka» til konkurrerende KI-verktøy?

Løsningen fant de i en av nettets databaser med enorme mengder opplastede bøker – romaner, diktsamlinger, sakprosa og vitenskap. Problemet var bare at de er piratkopiert.

Samtaleloggen mellom de ansatte i Meta ble gjort offentlig i januar, da en domstol friga den mot selskapets vilje.

Via disse dokumentene ble det klart at Meta har brukt Library Genesis (Libgen), et såkalt skyggebibliotek med opprinnelse i Russland – og at bruken var godkjent av selveste «MZ», nemlig Meta-overhode Mark Zuckerberg.

Det er sylfrekt og ulovlig og drøyt på alle måter.

Anklages for nytt bokran

Kåre Bulie

Påfallende mange nordmenn, flere av dem slett ikke bortskjemt med kunstinstitusjoners oppmerksomhet, preger «Apokalyps. Från yttersta domen till klimathot», gruppeutstillingen som 2025 gjennom kommer til å dominere Göteborgs konstmuseum.

Med tanke på vinterens hissigste kunstdebatt her til lands er det faktum at det norske bidraget er så figurativt, særlig slående. Det gjelder skulpturer av Jone Kvie og festspillaktuelle Tori Wrånes og bilder signert Nils Olav Bøe, J.C. Dahl – selskapets for lengst avdøde klassiker – og originalene Pushwagner og Odd Nerdrum.

, på grunn av den dramatiske plasseringen i utstillingens begynnelse, er «Gi han ei framtid». En liten gutt iført snekkerbukse, rød genser og en markant bremlue sitter foran et dystopisk vannlandskap som inkluderer tønner og – først og fremst – et atomanlegg preget av rør, kupler og piper. Det illevarslende bildet, som ble malt av Rolf Groven (f. 1943) i 1977, er da også vel så kjent under tittelen «Atomgutten». Dets betydning i kunstnerens livsverk poengteres av at Riksgalleriet kjøpte det allerede i 1980.

Smårollingen fra Norge, hvis opplyste ansikt utgjør maleriets sentrum, er havnet i uvanlig godt selskap: Til venstre for ham befinner en menneskeskulptur av den adlede britiske veteranen Antony Gormley seg, til høyre et tilsvarende mørkt arbeid av det svenske undergrunnsfenomenet Lena Svedberg.

Kunstkritikk sendte til Göteborg, har allerede slått fast at «Gi han ei framtid» er for «sentimental kitsch» å regne. Det er en dom bildets visuelle uttrykk gjør det fullt mulig å forstå. Den føyer seg da også inn i en tradisjon av negative karakteristikker av nordmannens arbeid. Ifølge Norsk biografisk leksikon (NBL) er Groven til og med blitt omtalt som «en paria i norsk billedkunst». Derfor er det særlig interessant at den sentrale svenske institusjonen har lånt nettopp dette verket fra Nasjonalmuseets samling.

Göteborgs konstmuseum trekker endog paralleller mellom nordmannens bidrag, med dets «overdrevne realisme og omhyggelige håndtering av lyset», og så vel mellomkrigstidens «nye saklighet» som maleriene til gamle mestere. Veteranen fra Møre og Romsdal skrives altså på flere nivåer inn i et fellesskap han ikke er vant med.

 på et slikt motiv – et forsvarsløst barn – etterlater begrenset med tolkningsrom: Her står det bokstavelig talt om livet! Museet bemerker at bildet i mangt er typisk for den politiske ­kritikken og det miljøengasjementet som kjennetegner mye kunst fra 1970-årene. Grovens sosialrealisme føyer seg inn i et større bilde som også hans gamle kjenning Odd ­Nerdrum ytte sin skjerv til den gangen. Ifølge NBL var den jevnaldrende Nerdrum kollegaen som oppmuntret Groven til å holde fast i figurasjonen.

De to har atskillig mer til felles enn den. Begge ble påvirket av så vel postmoderne som nyromantiske tendenser (et av Grovens mest omstridte bilder, fra 1972, heter «Norsk nyromantikk»), men begge er likevel forblitt alenevandrere i kunstlivet. Begge har de anvendt avvisninger fra den en gang så mektige Høstutstillingen i profilbyggingen, og begge har de vært husvarme i VG i atskillig høyere grad enn i landets kunsthistorieskrivning. Om de ikke skapte like mye oppstuss som Nerdrums selvportrett med erigert kjønnsorgan, kan flere av Grovens bilder fylt av kjendiser – fra Trygve Bratteli til Carl I. Hagen – og henvisninger til eldre kunst ikke være langt unna.

Nasjonalmuseets bibliotekarer, hadde institusjonen betegnende nok ikke en eneste bok om Grovens kunstnerskap å tilby – men til gjengjeld fire velfylte A4-konvolutter stappet med presseklipp fra flere tiår.

Det var Nerdrum som oppmuntret Groven til å holde fast i figurasjonen

Apokalypse nå!

Tom Henning Bratlie

Kan en vesttysk forfatter skrive om DDR? Charlotte Gneuss tok sjansen – og fikk høre det.

DDR (1949–1990) omtales ofte som «landet som forsvant». 34 år etter den tyske gjenforeningen finnes ikke landet på kartet. Men i tyskernes kollektive bevissthet er arven etter den kommunistiske staten fortsatt høyst levende, både i øst og vest.

Debatten rundt Charlotte Gneuss’ debut­roman «Gittersee» viser hvordan denne spenningen stadig ulmer under overflata. Med en gang noen presenterer 

versjon av historien, står andre klare til å hevde at det ikke var slik ting skjedde.

Da «Gittersee» ble nominert til Den tyske bokprisen i 2023, sendte forfatteren Ingo Schulze, som er født og oppvokst i DDR, en liste til juryen med en rekke historiske faktafeil i romanen.

Det handlet blant annet om at karakterene badet i elva Elbe på et tidspunkt da elva var for skitten til den slags. Språklige anakronismer som at man på midten av 70-tallet brukte uttrykket «Plastetüte» og ikke «Plastiktüte», som det står i Gneuss’ roman, ble også påpekt.

Med dét startet en diskusjon i tyske medier om hvordan historien om DDR skal framstilles. Hvilken betydning spiller historiske detaljer når det tross alt er snakk om fiksjon?

– Jeg klarte ikke å ta kritikken seriøst. Her skriver jeg en roman om det hemmelige politiet i DDR, og så kommer noen opp med en slik 

, sier Gneuss til Klassekampen da hun besøker Norge i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen av «Gittersee».

Handlingen finner sted i Dresden-bydelen Gittersee på midten av 1970-tallet. 16 år gamle Karin lever et nokså normalt tenåringsliv, der hun tar seg av lillesøsteren og sjonglerer rollene som skoleelev, venninne, datter og ungdom i et kommunistisk diktatur.

Da kjæresten Paul rømmer landet, blir Karin viklet inn i etterforskningen til det hemmelige politiet (Stasi). Gradvis blir hun manipulert av en eldre politimann til å fortelle myndighetene mer og mer om kjæresten, seg selv og dem rundt seg.

Hvis du bare kan skrive ut fra hva du har erfart selv, blir litteraturen fattigere.

Djevelen i detaljene

Arkitekturopprøret mener debatten om rehabiliteringen av Nationaltheatret nå kan avsluttes. Det er nemlig blitt lansert et nytt forslag som de tror folk flest vil like: et tilbygg på bygningen i ­Johanne Dybwads plass i Oslo i klassisk stil.

– Det ser vakkert ut, sier Saher Sourouri om de første skissene.

Han er talsperson for Arkitekturopprøret.

– Det kommer kanskje ikke som et sjokk at vi er positive. I stedet for et stygt og modernistisk bygg vil dette tilbygget forskjønne Oslo.

Opprørerne er kjente for å kritisere moderne arkitektur, og de ønsker at nybygg skal bygges i en klassisk stil.

Gruppa som har lansert forslaget om et tilbygg, med blant andre Ellen Horn, har vært kritiske til å bygge et nytt teater på Tullinløkka. Forslaget ble lansert av daværende kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) og har vært det foretrukne alternativet blant de ansatte på Nationaltheatret.

Det nye forslaget om en utvidelse av bygget i Oslo sentrum er blitt møtt med jubel av opposisjonen og Riksantikvaren.

Men de som jobber ved teateret, er ikke helt overbevist: Skuespiller og tillitsvalgt Thorbjørn Harr sa i «Dagsnytt 18» at de ansatte er usikre på om forslaget løser hovedproblemet med oppussingen, nemlig at to av biscenene forsvinner.

Ber regjeringen starte byggingen

I helga gikk årsmøtet til Den norske Forfatterforening (DNF) av stabelen på Hotel Bristol i Oslo.

En av sakene på agendaen var premissene for sammenslåing med Forfatterforbundet (FF). I januar møttes ledelsen i de to organisasjonene for en kartlegging av hva som må være på plass for at en fusjon skal være aktuelt.

Forholdet mellom DNF og FF har lenge vært betent. Like før jul varslet FF søksmål om bibliotekvederlaget.

Like fullt er de to foreningene altså blitt enige om betingelser for sammenslåing. Foreløpig er det ikke tatt stilling til om kravene er oppfylt.

Blant kravene finner vi følgende: «At medlemmene i begge organisasjoner ønsker en sammenslåing» og «at det er mulig å oppnå en lik tolkning av formålene med den statlige litteraturpolitikken».

«At det har vært gjensidig tillit, respekt og godt samarbeid mellom partene over tid» er et annet krav.

DNF-medlemmene virket stort sett fornøyd med premissene. Flere tok til talerstolen for å understreke betydningen av litterær kvalitet, og noen mente at de to organisasjonene har et for avvikende syn på litteraturpolitikk.

Enige om betingelser

– I sin nåværende form ødelegger bokloven for mangfoldet av bøker, for forlag og uavhengige bokhandlere, sier Anders Aasen Berget, forlegger i Frisk Forlag.

I forbindelse med den nye bokloven er det nå duket for en aldri så liten interessekamp. Selv om loven trådde i kraft i fjor, er det fremdeles flere uavklarte spørsmål om hvordan det norske bokmarkedet skal reguleres.

En het potet i denne sammenhengen er hvor mye bokhandlene skal kunne kreve i rabatt når de kjøper bøker fra forlagene.

Nå skal den såkalte avansereguleringen fastsettes gjennom en forskrift i bokloven. Regjeringen har derfor sendt ut et forslag om dette på høring.

Det har fått en rekke mindre aktører i den norske bokbransjen til å organisere seg i et nettverk. De tar til orde for en langt mer restriktiv regulering enn det regjeringen legger opp til. Frisk Forlag er blant dem som er med i dette forumet.

– Å skulle åpne for enda flere muligheter til å presse rabatter og gjøre ting unødvendig komplisert, mener vi er et steg i feil retning, sier Berget.

Han får støtte av Inga Moen Danielsen i Tekstallmenningen.

– Her legges det opp til at man i altfor stor grad kan fravike den definerte avanserammen. Det vil kunne innebære at dagens praksis med framforhandling av store innkjøpsrabatter vil fortsette.

Et forhandlingsrom på 15 prosent er nok.

Går til kamp mot rabatter

Europa må ta kontroll over sin digitale infrastruktur, mener Cecilie Hellestveit.

Den siste tida har skandinaviske intellektuelle tatt til orde for en kulturell opprustning av Europa, for å kunne frigjøre oss fra et stadig mer autoritært USA.

Men hva med internett, som i stor grad er styrt av amerikanske tekselskaper?

Én mulighet kan være en felles europeisk eller nordisk digital infrastruktur som statene selv har kontroll over, tror jurist og krigsforsker Cecilie Hellestveit.

– Det bør etableres så fort som overhodet teknisk mulig, sier hun.

Hellestveit holder for tida på med en bok om hybride virkemidler og informasjonsdomenet. Det siste året har hun blitt stadig mer bekymret for hvor sårbart det høydigitaliserte Norge er.

– Vi har en grunnleggende infrastruktur i samfunnet som norske myndigheter verken drifter eller kontrollerer, sier Hellestveit.

– I dag kan aktører med interesser i hvor norsk offentlighet beveger seg, kjøpe seg tilgang til denne infrastrukturen. De har vi ingen makt over, særlig ikke når tekselskaper har kuppet den amerikanske staten.

Det kan være på tide med radikale grep, mener hun.

Viljen til å samhandle i Europa er elendig.

Mener vi trenger USA

Hannah Bull Thorvik

«Kanskje er å bygge modellfly like viktig som å lese?»

En gang satt jeg sammen med noen venner – en ganske nerdete gjeng med kommende akademikere – og diskuterte hukommelse. Du vet, den gåtefulle prosessen hvor man prøver å hente fram minner, som om man kunne trykke på en knapp og få hele opplevelsen spilt av foran seg.

Vi begynte å mimre om et kulturelt arrangement vi hadde deltatt på for flere år siden, et arrangement som lå tidlig i vennskapet vårt og som dermed virket som et utmerket felles referansepunkt.

Vennene mine, de framtidige professorene, husket nesten alt foredragsholderen hadde sagt. Jeg, derimot … husket ikke stort av innholdet. Hvis jeg måtte gjette, kunne jeg sikkert peke på noen hovedpunkter, men den tørre opplesningen hadde ikke festet seg.

Det som derimot fortsatt var levende for meg, var alt rundt meg – hvor jeg satt, rommene, den lett nervøse stemningen, de varme kroppene i det trange kjellerlokalet, og solstrålene som snek seg inn gjennom de lave vinduene.

se hele denne dagen spille seg ut for mitt indre øye: Jeg går nedover gata på vei til et norsk kulturhus, hilser på to av vennene mine på en uteservering, og der står han ene med sine elskede Rayban-solbriller.

Og jeg husker nøyaktig hva jeg hadde på meg – kanskje fordi jeg var litt ekstra selvbevisst den dagen. Kanskje det var derfor jeg hele tida tenkte: «Jeg burde egentlig ikke bruke tiden min på å høre på en gammel person som prater om støvete romaner, jeg har jo en viktig eksamen om noen dager.»

Etter å ha rekonstruert denne dagen med vennene mine, slo det meg: Er de bare bedre til å huske ord enn meg – og er jeg mer visuell i min hukommelse? Har vi egentlig forskjellige måter å huske og forstå verden på? Dette er en påstand den amerikanske professoren Temple Grandin ville stilt seg bak.

hadde store vansker med å lese og skrive som barn, var langt fra noen åpenbar akademiker. Hun ble godt voksen før hun skjønte at ikke alle tenkte på samme måte som henne. I et øyeblikk av introspeksjon under en terapitime, innså hun at terapeuten hennes ikke «så» de samme tingene som hun gjorde.

«Jeg ba terapeuten min tenke på noe spesifikt – som et kirkespir. Hun sa at hun bare så en vag, generell, spiss form. Jeg derimot ser mentalt for meg alle kirkespirene jeg har sett», skriver hun: «Minnet mitt er som et bildesøk på Google.»

Tenk om en lovende ung byråkrat måtte briljere i matlaging og elektrofag?

Den visuelle tenkeren

Jeg snakker i fredens navn. Kall meg palestiner», skriver Gayatri Chakravorty Spivak i åpningen av essayet «Teaching for a Broken World» fra i fjor.

– Det er et sitat fra et dikt av poeten June Jordan, forklarer Spivak.

– Det er fabelaktig. I diktet etterlyser hun et «living room». Det er en perfekt lek med ord: Det er vanligvis et rom hvor familien samler seg, men hun bruker det om hva hun ønsker seg i verden, og det er ikke mulig å finne et slikt sted.

Vi snakker med litteraturteoretikeren og filosofen på linje fra Kolkata – en noe skurrete sådan – hvor himmelen er blå og gradestokken har bikket 30-tallet. Om et par måneder gjester hun Bergen, hvor hun offisielt skal motta den gjeve Holbergprisen av i år.

Spivak, ifølge komiteen «en av verdens mest innflytelsesrike globale intellektuelle», får prisen for sitt bidrag til postkoloniale studier og kritikk av makt- og kunnskapsstrukturer. Blant hennes mest kjente verk er essayet «Can the Subaltern Speak?» fra 1988 – men det er «veldig lenge siden», ifølge henne selv.

Og verden har vitterlig endret seg en del siden den gang:

– Det ser ut til at eksperimentet som ble utført av den europeiske opplysningstida – og den sterke forpliktelsen overfor demokratiet – er i ferd med å forvitre, sier Spivak.

– Vi trodde dette var et stadium i utviklingen av framskritt i verden, men i dag ser det ut til at det ikke skapte noen fast infrastruktur.

Igjen og igjen er du ute av stand til å sette deg selv i mitt sted.

Hun sier «ja» til fienden

Elise Winthertun

​ tekst

Anders Kvammen

Her er Dag Solstad-scenene vi aldri vil glemme.

Singer led av en særegen form for skamfølelse», heter det i åpningen av romanen «T. Singer». Men er den så særegen?

– Alle har jo sånne scener i sitt liv, hvor de er blitt sett, slik at man kan vende tilbake til den samme skamfølelsen og gremmer seg noe jævlig, sier sosiolog og komiker Harald Eia.

Singers skamfølelse har en bestemt årsak: Når Singer tar seg til hodet og utbryter «Nei, nei», er det fordi han tenker tilbake på den gang han sto i en lekebutikk som ung gutt. Kameraten grep tak i en «såkalt morsom» trekkoppleke, trakk den opp, og Singer lo – «skjærende høyt, med en forsert latter». Dernest oppdager han at onkelen befinner seg i butikken og sannsynligvis har bevitnet episoden. «Singer blir flau.»

– Jeg har et par sånne i mitt liv som jeg ikke engang orker å fortelle om. Solstad har et veldig fint blikk på livet som rollespill, øyeblikkene når man tar i litt ekstra for å framstå på en eller annen måte og få det sosiale til å gli – og så blir man sett av andre når man driver med det spillet.

Da «T. Singer» kom ut 1999, var Eia «blitt en som kjøpte Solstads romaner med en gang».

– Ofte har jeg husket den scenen og tenkt at jeg ikke klarer å manipulere omgivelsene mine. Jeg har akkurat kommentert på «Spillet» på TV 2, og jeg blir alltid imponert over at folk er så gode til å gjennomskue hverandres strategier, sier Eia.

– Vi gjennomskuer hverandre. Og den skamfølelsen er en veldig fin korrigering i mitt eget liv: Hvis jeg skal få til noe bra, må jeg gjøre det med en viss oppriktighet.

Scener fra et forfatterskap

LO får ikke kjøpe Dagsavisen av Mentor Medier.

Tidligere i år uttalte LOs andre nestleder Steinar Krogstad at de vil jobbe for en sterk arbeiderpresse. Til Klassekampen sa han at LO følger med på Dagsavisen, og at han ikke ville avkrefte at de ønsket å kjøpe avisa.

Nå bekrefter LO at de over lengre tid har vært i forhandlinger med Mentor Medier, som er Dagsavisens eier.

– LO har en lang historie sammen med Dagsavisen, og vi har vært i forhandlinger med Mentor Medier med det håp om å få kjøpe avisa. Forhandlingene har dessverre ikke ført fram, sier Steinar Krogstad.

Dagsavisen har i lengre tid slitt økonomisk. Fem redaktører har kommet og gått på får år, og staben har blitt kraftig redusert. I dag har avisa bare 33 årsverk.

Medier24-redaktør Erik Waatland felte tidligere i år en hard dom over avisas utvikling: «Avisa har ligget i kunstig koma i årevis, forsørget av en slange kalt pressestøtta», uttalte han til Klassekampen.

Men LO har sett en mulighet i Dagsavisen. De har ønsket å styrke arbeiderpressa og samtidig sikre et mediemangfold.

Elon Musks transdotter har flytta til Japan.

Med klimamusikalen «The End» vil Joshua Oppenheimer visa kor meiningslaust livet blir når vi lyg til våre kjære.

Norske kolleger fordømmer angrepet på palestinsk Oscar-vinner.

Forlagene er uenige om innkjøpsrabatter

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

«The Other Land»-regissør Hamdan Ballal er løslatt fra en israelsk politistasjon.

«No Other Land»-regissør Hamdan Ballal ble angrepet av israelske bosettere. Det føles som en straff, uttaler medregissør.

Betakker seg for maksrabatter

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språkmodellen sin.

En norsk smårolling fra 1970-årene introduserer vårens apokalypse-storsatsing ved kunstmuseet i Göteborg.

Kan en vesttysk forfatter skrive om DDR? Charlotte Gneuss tok sjansen – og fikk høre det.

Ber regjeringen starte byggingen

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Et nettverk av små og uavhengige bransjeaktører går sammen for å få hindre at bokhandlene skal kunne kreve mer enn 50 prosent i innkjøpsrabatt.

Europa må ta kontroll over sin digitale infrastruktur, mener Cecilie Hellestveit.

Den visuelle tenkeren

Gayatri Chakravorty Spivak prøver å se verden fra sine motstanderes ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Her er Dag Solstad-scenene vi aldri vil glemme.

LO får ikke kjøpe Dagsavisen av Mentor Medier.

Forfattere frykter få stipender

Europeisk motkultur? Sjekk denne fyren som ramser opp kinesiske retter på cockney-dialekt!

Riksantikvaren er positiv til en utbygging av Nationaltheatret. – Det vil gi et flott byrom, sier Hanna Geiran.

Lars West Johnsen er Dagsavisens nye sjefredaktør. Han vil tydeliggjøre avisas forankring i arbeiderbevegelsen.

Ny dikter-robot gjør forfatterne nervøse

Elon Musks trans­dot­ter har flytta til Japan.

Med klima­mu­si­kalen «The End» vil Joshua Oppen­hei­mer visa kor mei­nings­laust livet blir når vi lyg til våre kjære.

Norske kolleger fordømmer angrepet på palestinsk Oscar-vinner.

Forlagene er uenige om innkjøps­ra­batter

De som gjorde narr av Emmanuel Macrons taler om europeisk identitet, kan sette latteren i halsen, tror Simen Ekern.

«The Other Land»-regissør Hamdan Ballal er løslatt fra en israelsk politi­sta­sjon.

«No Other Land»-regissør Hamdan Ballal ble angrepet av israelske bosettere. Det føles som en straff, uttaler medre­gissør.

Betakker seg for maksra­batter

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språk­mo­dellen sin.

En norsk smårolling fra 1970-årene intro­du­serer vårens apokalypse-stor­sat­sing ved kunst­mu­seet i Göteborg.

Kan en vesttysk forfatter skrive om DDR? Charlotte Gneuss tok sjansen – og fikk høre det.

Ber regje­ringen starte byggingen

Forfat­ter­for­eningen og Forfatter­forbundet er enige om hva som må til for at forenin­gene kan slås sammen.

Et nettverk av små og uavhengige bransje­ak­tører går sammen for å få hindre at bokhand­lene skal kunne kreve mer enn 50 prosent i innkjøps­ra­batt.

Europa må ta kontroll over sin digitale infra­struktur, mener Cecilie Hel­les­tveit.

Den visuelle tenkeren

Gayatri Chakra­vorty Spivak prøver å se verden fra sine motstan­deres ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Her er Dag Solstad-scenene vi aldri vil glemme.

LO får ikke kjøpe Dagsavisen av Mentor Medier.

Forfattere frykter få stipender

Europeisk motkultur? Sjekk denne fyren som ramser opp kinesiske retter på cockney-dialekt!

Riksan­tik­varen er positiv til en utbygging av Natio­nal­thea­tret. – Det vil gi et flott byrom, sier Hanna Geiran.

Lars West Johnsen er Dags­avi­sens nye sjefre­daktør. Han vil tyde­lig­gjøre avisas forankring i arbei­der­be­ve­gelsen.

Ny dikter-robot gjør forfat­terne nervøse

Elon Musks transdotter har flytta til Japan.

Med klimamusikalen «The End» vil Joshua Oppenheimer visa kor meiningslaust livet blir når vi lyg til våre kjære.

Forlagene er uenige om innkjøpsrabatter

«The Other Land»-regissør Hamdan Ballal er løslatt fra en israelsk politistasjon.

«No Other Land»-regissør Hamdan Ballal ble angrepet av israelske bosettere. Det føles som en straff, uttaler medregissør.

Betakker seg for maksrabatter

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språkmodellen sin.

En norsk smårolling fra 1970-årene introduserer vårens apokalypse-storsatsing ved kunstmuseet i Göteborg.

Ber regjeringen starte byggingen

Forfatterforeningen og Forfatterforbundet er enige om hva som må til for at foreningene kan slås sammen.

Et nettverk av små og uavhengige bransjeaktører går sammen for å få hindre at bokhandlene skal kunne kreve mer enn 50 prosent i innkjøpsrabatt.

Europa må ta kontroll over sin digitale infrastruktur, mener Cecilie Hellestveit.

Gayatri Chakravorty Spivak prøver å se verden fra sine motstanderes ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Riksantikvaren er positiv til en utbygging av Nationaltheatret. – Det vil gi et flott byrom, sier Hanna Geiran.

Lars West Johnsen er Dagsavisens nye sjefredaktør. Han vil tydeliggjøre avisas forankring i arbeiderbevegelsen.

Ny dikter-robot gjør forfatterne nervøse