Bendik Wold

#fff

Paweł Pawlikowskis «Vaterland», som ble vist under Oslo Pix ved månedsskiftet, er brått blitt ubehagelig aktuell. Filmen handler om Thomas Manns første gjensyn med Tyskland etter krigen: Sommeren 1949 valgte forfatteren å besøke ikke bare Frankfurt, men også Weimar, som lå i den Sovjet-kontrollerte østsonen. Litteraturen «kjenner ingen soner», lød det fra den hjemkomne antinazisten.

Filmen er basert på virkelige hendelser, men Pawilkowski har jukset litt med noen av premissene. Det var kona Katia som var med Thomas Mann på reisa til Tyskland, ikke dattera Erika, som faren anså som «altfor tyskfiendtlig». Det er heller ikke riktig at sønnen Klaus tok livet sitt mens faren ruslet rundt på gamle tomter: Dødsbudskapet nådde ham en måned tidligere, mens han befant seg i Uppsala. Derimot stemmer det – hjerteskjærende nok – at Thomas Mann ikke tok seg tid til å delta i sønnens begravelse.

splittelsen mellom Thomas Mann og hjemlandet, og mellom Vest- og Øst-Tyskland, speilet i motsetningen mellom far og sønn. Det gir et høyspent og kompakt filmdrama, men det politiske stoffet havner delvis i skyggen av familiekonflikten.

«Vaterland» underspiller ikke bare hvor smigret Thomas Mann ble av fjeskingen til de nye makthaverne i Weimar, men også hvor kritisk han var til vesttyskernes overflatiske oppgjør med nazismen. I «Amerikas yndlingskoloni» var man allerede i full gang med å rehabilitere gamle SS-folk for å få statsapparatet på beina igjen. «Hvor mye blod», spurte Mann sjåføren sin etter første dag i Frankfurt, «hvor mye blod tror du kleber på hendene jeg har måttet trykke i dag?»

Også i DDR ble det gitt amnestier til nazistiske krigsforbrytere. Dét var nok Thomas Mann fullt klar over, og likevel ble han mer provosert av lettsinnet i vest, der hummer og kaviar allerede var gjeninnført på restaurantmenyene. Hvor var skyldbevisstheten? Det «asketiske alvoret» han opplevde i øst, kledde tyskerne bedre.

spådde i fullt alvor at Vest-Tyskland ville bli «fullstendig fascistisk» i løpet av et par år. Etter helgas delstatsvalg i Sachsen-Anhalt kan vi slå fast at han bommet på både tid og sted: Renazifiseringen av Tyskland skjer med 80 års forsinkelse, og den ser ut til å begynne i de gamle DDR-delstatene.

Ifølge en del kommentatorer skyldes framgangen til Alternative für Deutschland (AFD) at befolkningen i øst har «diktaturerfaring». Sosiologen Steffen Mau mener dette er en feilslutning. Overfor ukemagasinet Der Spiegel påpeker han at «de som levde lengst under DDR-styret, er 

 vokser så godt i øst, har mer å gjøre med det som skjedde 

den tyske samlingen: DDR-befolkningen vant sin politiske frihet, men måtte betale med høy arbeidsledighet og økonomisk usikkerhet. Dessuten var de symbolsk underlegne: Det var folket i øst som skulle «bli som vesttyskerne», ikke omvendt.

Dette mindreverdighetskomplekset vet AFD å utnytte. Ulrich Siegmund, AFD-lederen i Sachsen-Anhalt, har under valgkampen kjørt rundt på en gammel østtysk moped, og ved minst én anledning sang han med på den gamle DDR-hymnen «Auferstanden aus Ruinen». Ideologisk står Siegmund langt unna kommunismen, selvsagt, men han skårer identitetspolitiske poenger på å bli assosiert med den etnisk og sosialt homogene DDR-staten – mot «elitene» i vest.

Mann ble mer provosert av lettsinnet i vest

En tåre for det delte Tyskland

Benjamin Yazdan

Hvorfor er førsteklassinger som ankommer kinoen i fullt Kiki-heksekostyme, utelukkende sjarmerende (bare sopelimen manglet!), mens små prinsesser med glinsende kjoler fra Disneys «Frost»-franchise planter en stor sorg hos meg over at det nesten ikke finnes ett område av barndommen som ennå ikke har blitt annektert av markedskrefter?

Med andre ord: Hva er det som gjør at Hayao Miyazakis filmer, og i det hele tatt Studio Ghibli-konsernet, ikke har mistet så mye som et snev av estetisk storhet selv om de har vært pengemaskiner med egen temapark, utallige suvenirer og verdensomspennende berømmelse i eviglang tid?

Nå går den restaurerte versjonen av «Kikis budservice» (1989) på norske kinoer.

kan få inntrykk av at KI-generert møkk og tanketomt sansefôr er det eneste barn har å velge blant i dag, lages det fortsatt gode barnefilmer, illustrerte barnebøker og tegneserier for yngre, men infantilisering og resirkulering er ofte normen. En film som «Kikis budservice» er ikke spesiell fordi den «snakker med barna i øyehøyde», eller fordi den «tar barns utfordringer på alvor». Snarere skiller den seg ut ved å 

 velte seg i endegyldige forestillinger om hva barndom eller barnlig selvforståelse er.

Nesten uten unntak handler Miyazakis dannelsesfortellinger om å vokse seg for stor for symbiosen med mamma og pappa – også denne – og de er didaktiske i den grad de oppfordrer til å ikke gi avkall på sine indre verdener, men de er aldri formanende lærestykker. Og selv om barnas måte å være i verden på gjerne er mer beundringsverdig enn de voksne karakterene – og selv om de avkler såkalt sunn fornuft som dypt irrasjonell, særlig når det er snakk om forpesting og utbytting av naturlandskap – er Miyazakis filmer helt fri for idealisering av noen «reinere» eller mer umiddelbar tilstand.

Den 13 år gamle heksa Kiki er definitivt ikke korrumpert av nyttetenkning, og hun snakker med katten Jiji helt fram til de magiske evnene begynner å avta når hun forelsker seg i en jevnaldrende gutt (filmens store omslag), men hun er ikke basert på noen abstrakt, profittorientert idé om barnlig egenart.

gjerne Japans svar på Disney, men munnhellet har alltid vært misvisende. Foruten en håndfull nydelige Pixar-filmer forsvant så godt som all nytenkning og kredibilitet fra Disney en gang på 2000-tallet, men Ghibli har aldri sluttet å lage glimrende filmer både med utgangspunkt i originalmanus og egne ideer.

De beviser at det er fullt mulig å forvalte sin egen katalog med kommersiell teft uten å kverne ut 

-nyinnspillinger eller dusinvis av uinspirerte oppfølgere. 22 spillefilmer på akkurat 40 år vitner om en viss kresenhet fra et selskap som fortsatt insisterer på å tegne alt for hånd.

være fjerde eller femte gjensyn for meg, og «Kikis budservice» er fortsatt tilnærmet perfekt som reinskåret oppvekstskildring og 

-anime (en manga-undersjanger som alltid har levd i beste velgående). Den havner gjerne, ikke helt uten grunn, litt i skyggen av de mer åpenbare Miyazaki-mesterverkene: «Min nabo Totoro» (1988) er skåret over samme lest, men den har en emosjonell tyngde «Kikis budservice» ikke helt når opp til.

En tilnærmet perfekt oppvekstskildring og ‘slice of life’-anime

Renskåret hekseri

Guri Kulås

Ein av USAs mest skarpsynte samtidsforfattarar, Don DeLillo, gav i 1991 ut ei romanforteljing som i dag verkar profetisk om det skulle skje ti år seinare.

«I gamle dager trodde jeg det var mulig for en romanforfatter å forandre en kulturs indre liv», seier den sentrale karakteren i «Mao II» – som sjølv er forfattar, før han slår fast at «nå har bombemakere og skarpskyttere overtatt det reviret. De raider den menneskelige bevisstheten».

Dei som – på bakken eller via tv – opplevde terroråtaket på World Trade Center og Pentagon 11. september 2001, kan kjenna seg att i sitatet. Men «Mao II» drøftar ikkje berre korleis terrorisme og sensasjonsnyhende formar folk sine sinn.

Boka, som låner tittelen sin frå Andy Warhols fargesterke silketrykk av Mao – som igjen var basert på kinesiske propagandaportrett, tematiserer òg eit kulturelt skifte der ord har vorte ubetydelege jamført med bilde. Og dessutan at den sterkare betydninga til bildekulturen inneber ei lausriving frå historia – eller i alle fall frå refleksjon over historia.

DeLillo seier ikkje rett ut det europeiske kunstnarar og tenkjarar som Damien Hirst, Karlheinz Stockhausen og Jean Baudrillard fekk gjennomgå for i 2001, men òg han ymtar til at terroraksjonar kan lesast som ekstrem performancekunst.

 lausrivne frå sin historiske samanheng, er ei erkjenning som peikar mot vår eiga KI-genererte og politiserte 

-samtid. Men også i 2001 vart sanseinntrykka som vart fanga av fotoapparat og tv-kamera på Manhattan 11. september, raskt korrumperte. Blant anna vart dei brukte i kjensleladd retorikk for å legitimera invasjonen av Irak, eit sekulært oljediktatur utan ansvar for islamistgruppa al-Qaidas terror i USA.

Trass i sin gamle gravtale over ordets og forfattarens makt, var nettopp Don DeLillo blant dei som etter 2001 freista å forstå den dagsordensetjande terroren i romanspråk.

«Mannen som faller» frå 2007 skreiv han jamvel som ein tett, litterær dialog med sjokkfotoa som alt var lagra i det kulturelle medvitet. Ikkje minst gjeld det bildet boka deler tittel med, pressefotografen Richard Drews foto av ein kropp som fell frå eit brennande World Trade Center.

Jonathan Safran Foer valde, saman med mange andre grafiske element, å inkludera eit anna av desse fallfotoa i 2005-romanen «Ekstremt høyt og utrolig nært». Forfattaren gav jamvel lesaren sjansen til å «berga» den unge hovudpersonens døde far frå ruinane ved å «flippa» gjennom den baklengs trykte fotomontasjen på dei siste boksidene. Då kunne vi sjå illusjonen av ein kropp som flaug opp langs skyskraparen.

Don DeLillo ymtar til at terror­aksjonar kan lesast som ekstrem performancekunst

Terrortidsånda er stadig over oss

Selma Stormyren Larsen

På søndag går svenske velgere til urnene for å avgjøre hvem som skal danne regjering de neste fire årene. Blant hovedsakene er gjengkriminalitet og innvandring – få vil nok sette pengene sine på at kulturpolitiske spørsmål vipper valget. Men skal vi tro et hundretall svenske kulturfolk, er dette et skjebnevalg for landets kulturliv.

– Vi har aldri hatt større grunn til å være urolige, sier forlegger Berit Gullberg til Klassekampen.

– Sverige burde skamme seg over kulturpolitikken sin. Den har forandret seg veldig på få år.

Hun er en av initiativtakerne bak oppropet «Kulturval26», som er signert av mer enn 100 svenske kulturfolk, fra museumsansatte til kjente kulturfolk som skuespiller Lena Endre og musiker Tommy Körberg.

Selv har Berit Gullberg jobbet i teaterbransjen og drevet teaterforlaget Columbine gjennom ­mange år.

– 0,62 prosent av statsbudsjettet i Sverige går i dag til kulturen. Det er usselt – og dårligst i Norden, sier Gullberg.

I kampanjen viser «Kulturval26» til en rapport fra april, som viser at Sverige bruker minst av alle de nordiske landene på kultur per innbygger. De ligger også under snittet i EU.

– Vi mener kulturens andel må opp på ett prosent for at kulturlivet skal kunne utvikle seg videre.

Den gradvise svekkelsen er ofte dårlig nytt – den er usensasjonell, og det betyr en langsom død.

Svensk redaktør tror ikke valget vil hjelpe: – Kulturmidler er usexy

Endre Ugelstad Aas

– AFD vil kontrollere narrativet om kulturen, sier Julien Chavaz.

Han er direktør ved Theater Magdeburg, en av de største og viktigste scenene i delstaten hvor Alternative für Deutschland («Alternativ for Tyskland», AFD) gjorde et brakvalg forrige søndag.

Partiet endte med 43,5 prosent av stemmene. Dermed ligger de svært godt an til å sikre seg partiets første ministerpresident i en tysk delstat. Det kan også få store konsekvenser for kulturlivet.

Grunnprinsippet i AFDs kulturprogram er nemlig at de utelukkende vil støtte kunst som «bidrar til dannelsen av tysk identitet». Institusjoner og kunstnere som jobber imot, trues med å fratas statsstøtte.

Det gjelder blant annet teateret Chavaz er direktør for.

– På tysk har vi et ord som heter «Kulturkampf». Akkurat nå surfer de ledende høyrepopulistiske partiene på bølgen av denne kampen, sier han.

Teatret Chavaz leder, ligger i delstatshovedstaden i Sachsen-Anhalt og er blant de mest anerkjente regionteatrene i Tyskland. I 2025 vant de den høythengende prisen «Theater des Jahres» («Årets teater»), og oppsetningene hadde et belegg på over 80 prosent forrige år – helt i Tyskland-toppen, ifølge Chavaz.

Samtidig lener teateret seg tungt på statlig støtte. Av et budsjett på 40 millioner euro i året kommer 14 millioner fra delstaten Sachsen-Anhalt. Teatret har en kontrakt med delstaten som sikrer finansiering ut 2028.

Hvis du ender med å temme teateret, er det ikke lenger teater.

Teatersjef nekter å bøye seg

Sara Hegna Hammer

#000

Forteller tolv versjoner av den samme historien om Nikolai Astrup

Rundt forrige årtusenskifte stanget forfatter Ragnar Hovland mot veggen. Han hadde påtatt seg å skrive en biografi om kunstner Nikolai Astrup (1880–1925), Jølsters store sønn, men ting gikk ikke helt veien.

– Det var ikke måte på til ambisjoner, sier Hovland, da han ser tilbake på et intervju han gjorde i lokalavisa Firda Tidend, der han la ut om sine vyer.

– Jeg skulle visst skrive den store Astrup-biografien.

Problemet var bare at han ikke kunne fordra å rote rundt i arkiver, oppgaven ble stadig mindre lystbetont, og i 2004 måtte han kaste inn håndkleet. Stadig hender det han våkner og kaldsvetter, overbevist om at han egentlig skulle ha levert Astrup-manuset dagen i forveien.

Skulle så fem års arbeid være helt bortkastet? Å nei, da. For nesten tjue år seinere kom tegneserieskaper og illustratør Steffen Kverneland med et forslag: Hva om de to fullførte biografien sammen?

– Jeg lanserte det som et lavterskeltilbud: Vi skulle lage et tegneseriealbum på under hundre sider. Det skulle være noen tekster av Hovland, noen friske akvareller, og vi skulle bruke noen måneder, toppen et år.

– Så ble det tre år og en coffeetable-bok, sier Hovland lakonisk om den nå foreliggende gonzobiografien «Astrup».

Noen tradisjonell biografi var det altså ikke de ga seg i seg i kast med denne gangen.

En rede­gjørelse for hvor ­mange ganger en kunstner var sjuk … Det er så gørr. 

Hvem tok stipendet til Nikolai Astrup?

Dag Eivind Undheim Larsen

Menneskeskapt litteratur drukner i KI-titler

– Det er grunn til bekymring, sier medieforsker Terje Colbjørnsen.

En flom av KI-generert musikk har de siste årene inntatt strømmetjenester som Spotify, Tidal og Deezer. Nå ser det ut til at bokbransjen er blitt truffet av den samme KI-baserte bølgen.

I USA har ei gruppe med forskere sett nærmere på tilbudet av selvpublisert litteratur i nettbokhandelen Amazon. Ved hjelp av et verktøy som kan gjenkjenne KI-tekst har forskerne undersøkt over 14.000 boktitler.

Selv om hver enkelt KI-generert bok har lave salgstall, medfører det enorme omfanget av slike bøker til at de påvirker de generelle salgstallene:

I perioden mellom januar 2023 og fram til sommeren nå i år har salget av bøker med KI-generert innhold økt med 20 prosent. Samtidig økte salgsinntektene i det generelle bokmarkedet med bare 9 prosent.

Det gjør at de amerikanske forskerne slår fast at KI-generert litteratur er i ferd med å utvanne bokmarkedet.

Terje Colbjørnsen er førsteamanuensis ved BI og forsker mye på de teknologiske endringene i bokbransjen. Han mener vi nå står ved et veiskille.

– Mengden av KI-generert innhold er blitt så voldsom at den skaper store problemer for profesjonelle kultur- og medieaktører. Vi er bare kommet tre år inn i KI-alderen, men jeg vil mene at vi allerede er vitne til en kulturell vending, sier Colbjørnsen.

­Generativ KI forsterker overfloden i n-te potens.

Markedet blir ­oversvømt av KI-genererte bøker

Mariken Lauvstad

Det er rein rutine for en teaterkritiker: Hver vår og høst saumfares institusjonenes sesongprogram. De siste gangene har jeg imidlertid vært urolig: Klassekampen meldte i fjor om at sju av ti lokale teatre planla kutt i antall produksjoner i 2026. Hvordan ville det prege tilbudet? Mindre kunstnerisk armslag? Min foreløpige konklusjon er et forsiktig «puh». Stram økonomi har ikke kvalt institusjonenes kreativitet. I hvert fall ikke ennå.

Som alltid er det enkelte trender som utmerker seg. Noe som åpenbart er i tida, er forestillinger som er laget ut fra en gransking av samtidspolitiske fenomen eller historisk-dokumentarisk materiale. Det nye og spennende er at disse prosjektene tilsynelatende også når flere sjangre. For eksempel musikal.

 uke hadde den nyskrevne satire-musikalen «Treholt» premiere ved Oslo Nye Teater. Teksten er skrevet av ensemblemedlem Henriette Faye-Schjøll, som i over lengre tid har gravd i gamle rettsdokumenter, kommisjonsrapporter, bøker og annet materiale om en av Norges mest omdiskuterte historiske skikkelser.

Sprikene i Treholt-litteraturen benytter teaterets musikalensemble som en slags meta-inngang helt i tråd med vår postfaktuelle samtid: Vi følger en gruppe musikalartister som har kastet seg ut i jakta på sannheten om en av Norges mest omstridte personer. Det er tøys og alvor på samme tid, lek og historiegransking om hverandre. Men fungerer det? Så langt har kritikerne vært samstemte og trillet en perlerad av femmere.

 9. september – går teppet opp for et annet nyskrevet stykke med historisk forelegg: «Grønnegata» er Hålogaland teaters storsatsing denne sesongen. Her tas publikum med til 1970-tallet og en gruppe høyreekstremes sprenging av kommunist-eide Oktober bokhandel i Tromsø natt til 13. mars 1977. Bakteppet er datidas politiske idealisme, det nye kommunistpartiet AKP (m-l)s vekst, kvinnekamp og sjølproletarisering.

Tidligere Hedda-prisvinner Nina Wester har regi, dramatiker er Maja Bohne Johnsen. Hvordan vil idealisme, kommunisme og historien om Norges første terrorattentat etter andre verdenskrig, skildres i 2026? I tidligere samarbeid har duoen brukt både humor og alvor. Den som går i teateret, får se!

en forestilling med historisk forelegg premiere: Farsen «Fra krakk til kamp» på Kilden Teater i Kristiansand. Nå skal vi tilbake til 1886, da Arendal Privatbank gikk konkurs og byen – som for en stakket stund var Norges rikeste – ble kastet ut i lokal finanskrise. «Vi møter [det fiktive, journ.anm.] Nye Arendals Dramatiske Selskab, som forsøker å dramatisere en av Norges største økonomiske katastrofer gjennom tidene», skriver teateret.

Også her er det altså konstruert en meta-ramme rundt historien. Kristin Grue og Silje Storstein – to av hjernene bak NRK-suksessen «Makta» – har skrevet manus. Med serien markerte de to seg med en særegen evne til smart lek med intrikate virkelighetslag.

teater er en sjanger som – kanskje tydeligere enn noen annen – løper risiko ved å sette problematiske maktstrukturer under lupen. Men heller ikke her skyr teateret unna å prøve ut nye formater, noe vi fikk et eksempel på i vår, da Det Norske Teatret «stuntet» det de kalte en «crazy-komedie» basert på de ferske tallene fra Kongsberggruppens årsrapport.

For prisen av en teaterbillett kan du få ekte historisk innsikt med på kjøpet

Historietimer utenom det vanlige

Kåre Bulie

Ti meter er det mellom gulvet og taket i det største utstillingsrommet til Spriten Kunsthall. I likhet med navnet vitner den monumentale salen om det som pleide å foregå i bygningen på Klosterøya i innseilingen til Skien: Her ble det frem til annen verdenskrig produsert tresprit. Deretter tok andre typer industri over.

I 2007 ble det kunstnernes tur: Etter at lokalene ble forvandlet til atelierfellesskap da og til kunsthall fem år senere, har en rekke av dem arbeidet her – og andre stilt ut. «Målsetningen med satsingen er å bidra til at regionens profesjonelle kunstnere skal få bedre arbeidsvilkår, og gjøre det lettere for kunstnere å etablere seg i Skien», skriver kommunen om det storslåtte bidraget til «Kunstnerbyen» og de distriktspolitiske ambisjonene bak.

 – med utsikt gjennom høye vinduer til bilveien som strekker seg atskillige meter over bygningens inngang ved vannet – finnes nok et overveldende industrirom gjesten må legge hodet bakover for å få fullt utbytte av.

Jeg så innsiden av det jugendpregede fabrikkanlegget fra 1917 for første gang i sommer, og slike saler gjør det ikke vanskelig å la seg begeistre. At kunstnere lenge har yndet å vise det de lager, i industriens gamle lokaler, er lett å forstå. På den annen side illustrerer Spritens ruvende rom også de utfordringene slik arkitektur kan innebære: Faren for at kunstverkene taper kampen om oppmerksomheten og forsvinner, er på ingen måte ubetydelig.

 i alle tilfelle betegnende for vår tids ideal om å anvende eldre hus på nye måter – og for den allerede omfattende erfaringen kunstnere har med den slags. Som i så mangt har yrkesgruppen i så måte vært trendsetter: I god tid før arkitekter flest begynte å poengtere betydningen av gjenbruk av bygningene de tegner, var kunstnerne i full sving med å plassere malerier og installasjoner i omgivelser skapt for ganske andre typer virksomhet.

Fra Spriten trenger man ikke å forflytte seg mange meter for å finne nok et eksempel: Telemark Kunstsenter har siden 2009 holdt til i de gamle lokalene til Skiens filial av Norges Bank, som forlot huset i 1989. Det stramme nyrenessanse-byggverket har en historie som strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet. Bankens hvelv har overlevd bruksendringen til kunstinstitusjon.

 går interessant nok fortidens banker igjen som lokaler for kunst her til lands. Fellesnevneren er penger. Også på Hamar er Norges Banks lokaler forvandlet til utstillingsrom: I 1997 flyttet det som inntil nylig hadde hett Hedmark Kunstnersenter, inn i hjørnelokalet i mjøsbyens sentrum. Kunstbanken ble født.

I Oslo ble den samme bankens gamle lokaler på Bankplassen i 2007 omdannet til arena for landets arkitekturmuseum. Det huset ble tegnet av den fremtredende formgiveren Christian Heinrich Grosch i 1830. Sverre Fehn, hans tilsvarende betydningsfulle kollega fra det påfølgende århundret, bidro til å gjøre empirebygningen om til et moderne utstillingssted.

Den aller best kjente norske kunstinstitusjonen som holdt til i en gammel bank, lå rett ved siden av Arkitekturmuseet og het Museet for samtidskunst. Den tunge bygningen som gjennom nærmere tre tiår, til 2017, var den viktigste arenaen for landets levende kunstnere, stod opprinnelig ferdig i 1907 og huset også den Norges Bank. Museets historie demonstrerer at overgangen på ingen måte var uproblematisk.

Slike saler gjør det ikke vanskelig å la seg begeistre

Fra spritfabrikk til kunsthall

Før helga kom nyheten om at Amediastiftelsen har kjøpt Aschehoug. Med dét tar femte generasjon Nygaard sin hatt og går av som sjef for forlaget.

Det er opp til den nye eieren å finne en etterfølger. Hvem det blir, er avgjørende for om forlaget vil lykkes, hevder litteratursosiolog Trond Andreassen.

– Det er helt avgjørende at de får en forlagssjef som kjenner norsk bokbransje, har erfaring fra forleggeri og som tør å ta noen upopulære avgjørelser.

I går skrev Andreassen i Klassekampen at «Amedia kan blir bra, det!» – gitt at de finner rett ledelse.

– Aschehoug skal på beina igjen. Forlaget har gått med underskudd i mange år, og det må drives kommersielt og tjene penger. Det er dét som gir grunnlag for en sunn forlagsdrift. Det er både børs og katedral, sier han.

– Er det mulig for Aschehoug å snu skuta med katedralen i behold?

– Se på Kagge – de gir ut gode bøker og går med gode overskudd. Det samme gjelder Gyldendal og Cappelen Damm, sier Andreassen og legger til:

– Det er viktig å venne seg til de nye rammevilkårene i bransjen: det digitale og kunstig intelligens. Det blir en tøff jobb, og derfor er det viktig med en ledelse som forstår seg på dette.

At Aschehoug-­sjefen må være en litterær profil – det er det bare å glemme.

Nå starter jakta på arvtakeren

Mylena Kifle

«Teaterhistoriens verste timing»: Aftenpostens teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen felte en knallhard dom over forestillingen «Sønnen» forrige helg.

Lørdag 29. august, dagen etter at kong Harald gikk bort, var det planlagt premiere på Kate Pendrys forestilling på Den Nationale Scene om Marius Borg Høiby og de seineste årenes skandaler omkring kongehuset.

Teatret avlyste den ordinære premieren og satte i stedet opp en lukket pressevisning den lørdagen. Norsk Shakespearetidsskrift og NRK var heller ikke nådig i sin kritikk av timingen.

Det er det flere i teatermiljøet som reagerer på.

– Jeg synes det var veldig modig av teateret å spille som planlagt. De utsetter seg for en større risiko ved ikke å utsette, men stykket er bare blitt enda mer aktuelt, sier skuespiller Guri Glans.

«Sønnen» er allerede blitt utsatt én gang tidligere. Forestillingen skulle egentlig hatt premiere 18. juni, men ble utsatt «for å skape en større avstand til mediebildet» etter at dronning Mette-Marit fikk nye lunger. Denne gangen fortsetter Den Nationale Scene i Bergen som planlagt.

Glans tar forbehold om at hun ikke har sett stykket, men skryter av teaterets håndtering.

– Jeg føler med teateret i den vanskelige situasjonen de har havnet i. De hadde allerede utsatt én gang, og så dør kongen rett før premieren. Da skjønner man som teatersjef at forestillingen nå vil leses inn i en annen kontekst enn den som var tenkt, og da må man ta et valg, sier Glans.

Jeg synes ­kritikerne likner moral­politi.

Anmeldere får kjeft for «Sønnen»-kritikk

Torsdag ble det kjent at Amediastiftelsen kjøper store deler av Aschehoug-­konsernet. Nå skal forlaget drives videre med ny ledelse og et nytt styre.

Med på lasset er også Forlaget Oktober, hvor Aschehoug har en eierandel på 91 prosent. Det gjør Oktober-­forfatter Heidi Marie Kriz­nik urolig.

– Jeg hadde ønsket meg en eier med erfaring fra forlagsdrift, og jeg er usikker på om Amediastiftelsen har den nødvendige forståelsen av de litteraturpolitiske virkemidlene som er så viktig for å oppnå bredde, men også viktig økonomisk for forfatterne, sier hun.

Til Dagens Næringsliv i går varslet André Støylen, daglig leder i Amediastiftelsen, at de økonomiske rammebetingelsene for Aschehoug-konsernet vil bli strammere i åra framover.

«Skal man drive et forlag, må det bære seg kommersielt», sa Støylen til DN.

– Det lyser rødt flagg, sier Heidi Marie Kriznik.

Hun mener strenge krav til kommersiell drift, bryter med forlagskulturen i Oktober.

– Det tar tid å bygge opp forfatterskap, som for eksempel forfatterskapene til Vigdis Hjorth og Per Petterson. Det er så viktig at et forlag som Oktober får muligheten til å ta litterære sjanser, sier hun.

– Alarmklokkene kimer i hodet mitt

At Gloria Steinem var «personifiseringa av kvinnerørsla», slik The New York Times skriv i sin nekrolog om henne, er å redusera den samansette amerikanske kvinnerørsla til ein kjendiskonkurranse. Det er også den slags formulering som i tiåret rundt 1970 kunne irritera andre leiarfigurar i kvinnerørsla og gje eit misvisande inntrykk av den politiske organisatoren Steinem som ein slags gallionsfigur.

Banebrytande – adjektivet som oftast blir brukt om henne – er meir høveleg. Steinem var i første rekkje journalist og grunnla i 1971 

, eit glansa «kvinneblad» som skreiv om abort, arbeid og likeløn. Den gong «fanst ikkje omgrep som seksuell trakassering, vi kalla det berre livet», har Steinem sagt. Sjølv sette ho temaet på dagsorden då ho i 1963 wallraffa som 

-utkledd servitør på New Yorks Playboy Club.

onsdag i heimen på Manhattan, og ein kunne tru den sjølvtrygt elegante, kunnskapsrike og veltalande kvinna var eit produkt av den velståande, velutdanna New York-eliten. Tvert om vart ho fødd i Midtvesten i 1934, og då foreldra ti år etter skilde seg, prega det moras sjølvbilete på vis som vart formande for dottera. Ho vart ein ivrig lesar og gjekk ut av college med 

. Ho vart òg uteksaminert i trua på at kvinner hadde rett til velja sine eigne liv, men oppdaga fort at valet ikkje var opp til henne. Då talentet reiste til New York på midten av 1960-talet, fekk ho blankt avslag på jobb i Life Magazine med grunngjevinga at «dei trong ein reporter ikkje eit søt jente».

Steinem hadde mange liknande anekdotar og vart livet gjennom på velkjent vis dobbeltstraffa: stempla som radikal leiar, låtteleggjort som pen kvinne. Feministen i henne «vakna» likevel ikkje før ho var i midten av 30-åra. Det skjedde då ho i 1969 – som reporter – dekte eit arrangement der kvinner ope delte sine røynsler med illegal abort. Abortspørsmålet var drivande for kvinneorganiseringa, og i 1973 fall den (no oppheva) høgsterettsdommen Roe vs. Wade, som sikra føderal rett til sjølvbestemt abort.

i USA vaks side om side som eit mangfald av organisasjonar og aktivisme, men begge rørsler prøvde også å driva fram sine saker i Det demokratiske partiet. Breidda i koalisjonen som i 1971 samla seg i ein nasjonal kvinnefraksjon, burde vera interessant å studera for partiet som i dag er splitta i synet på om dei ønskar sosialdemokratar velkomne eller ikkje. I tillegg til Steinem vart fraksjonen fronta av kongressrepresentantane Bella Abzug og Shirley Chisholm og forfattaren Betty Friedan.

Same år hjelpte den dyktige pengeinnsamlaren Steinem også til med å finansiera det vellukka forsvaret av den mordtiltalte svarte aktivisten, marxisten og filosofiprofessoren Angela Davis.

 karakteristikk som går att i artiklane om Steinem ved hennar bortgang. Ho skreiv og talte til det siste, ho valde bort barn og ekteskap, men talde fleire mektige menn blant sine kjærastar – og mange mektige kvinner, som Hillary Clinton, blant sine vener.

Eit av Steinems mange siterte munnhell er «sanninga vil setja deg fri, men først vil ho gjera deg forbanna». Det er ei erkjenning nye generasjonar kvinner opplevde i 2017 med både Donald Trump i Det kvite hus og metoo-rørsla. Gloria Steinem vart då aktualisert for yngre aktivistar. For desse stemmer det nok at ho – også som ein av dei lengstlevande 70-talsfeministane – var ei litt glamorøs personifisering av kvinnerørsla. Blant unge i dag er det nok likevel mange som kan kjenna seg att i Steinems avsløring av at hennar evig-kule 

 – det lange håret med midtskil og pilotsolbriller – vart vald for å skjula bollekinna! Gloria Steinem har gjort sitt. Dei som skal føra kampen vidare, har enno noko å læra av livet hennar.

Feministikon

Saga Cavallin

I sommer leste jeg tredje og siste del av Carl Frode Tillers romansyklus «Innsirkling». Trilogien som ble utgitt i Norge mellom 2007 og 2014, har altså først nå kommet på svensk. Da jeg forrige høst plukket opp den første romanen, var jeg begeistret. Tre bøker seinere følte jeg i stedet skepsis. Det var jeg ikke aleine om.

Trilogiens utgangspunkt er nok kjent for de fleste norske lesere. For å friske opp hukommelsen deres: Romanene dreier seg om at man følger noen personer som skriver brev til en viss David, etter at de har lest en annonse i avisa om at han har mistet hukommelsen og trenger å bli minnet om hvem han er. I kapitlene til de ulike skikkelsene veksler fortellerperspektivet mellom disse brevene og brevskrivernes liv slik det utspiller seg i dagene før.

 forfatterpresentasjon i boka forteller meg at «Innsirkling»-bøkene har vært litt av et fenomen i hjemlandet. Også i Sverige har lovordene haglet, men det har også kommet kritikk. I sin anmeldelse i den svenske avisa Expressen satte Jens Liljestrand til dels fingeren på hva som skurret også for meg. De utallige skikkelsene som forteller om David for ham selv (og for leseren), er identiske. «Etter 1000 sider med liknende syting begynner jeg å lure på hvorfor alle personer som kjenner David, synes å være selvopptatte kverulanter», skriver Liljestrand.

Selv hadde jeg nesten større problemer med hvordan det antatt avanserte formgrepet undergravde selve intrigen. Troverdigheten svekkes ved at samtlige romanfigurer som skriver til David, opplever et livsendrende vendepunkt noen dager før de får øye på annonsen. I tillegg til å være repetitivt, blir romanstrukturens skjøter – den konstruerte tilfeldigheten – her synlige for leseren.

Jeg stilte meg også spørrende til det allvitende perspektivet brevskrivernes liv blir beskrevet fra. Fra hvilken posisjon taler fortelleren? Hvem er det som liksom har gjort brevene tilgjengelige for leseren? Når det kom til stykket, opplevdes det hele både mer innviklet og underutviklet enn komplekst.

 Carl Frode Tiller tilgjengelig i svensk språkdrakt, heter Flo og ble grunnlagt i 2018 med formålet å oversette prosa fra landene rundt Nordsjøen. Gjennombruddet innfant seg straks, med Ingvild Rishøis «Vinternoveller», utgitt i forlagets første år. Boka ble en salgssuksess – sett fra et svensk småforlags perspektiv – noe som synes å ha gitt Flo blod på tann når det gjelder konseptet. Det vil si å oversette populær norsk samtidsprosa med litterær originalitet.

Men mens forfattere som Rishøi, Tiller eller – for å nevne en annen på Flos liste – Maria Kjos Fonn kan bli kommersielle suksesser i Norge, får de aldri tilsvarende gjennomslag i hjemlandet mitt. Jeg tror det har sammenheng med at litteraturens rolle i Sverige er fundamentalt forskjellig fra den i våre naboland. Litteratur oppnår sjelden, eller aldri, status som kulturelle fenomener i Sverige, slik jeg opplever det er vanligere i Norge og Danmark.

 debutbok fra 2013, som på slutten av utgivelsesåret hadde solgt over 100.000 eksemplarer i hjemlandet, trodde jeg lenge var et unntaksfenomen – en anomali som kunne forklares med diktsamlingens tematiske sprengstoff. Men i 2024 ble Glenn Bechs diktsamling «Jeg anerkender ikke længere jeres autoritet» utgitt på det lille svenske forlaget Ellerströms, og jeg fikk vite at også den var noe så uvanlig som en kommersielt vellykket diktsamling, med 50.000 solgte eksemplarer. Sikkert mye fordi også den fikk drahjelp av det politiske innholdet, som tok for seg temaet homofobi i konflikten mellom by og land.

I Sverige var derimot mottakelsen lunken. Jeg var en av dem som anmeldte boka og mente at den var politisk overtydelig, og at den dessuten prøvde å komme kritikk i forkjøpet ved å gjøre seg selv umulig å anmelde. «Hvis du synes boka mi er dårlig, er du en innsnevret besteborger som ikke føler tilstrekkelig sympati med bygdehomofiles smerte – men synes du den er god, er det bare fordi du selv vil framstå som god», liksom. Den var altfor fiksert på leseren, noe som imidlertid ikke har vært til bokas fordel i Sverige, der den ikke har klart å finne sine lesere.

Tre bøker seinere følte jeg skepsis. Det var jeg ikke aleine om

Hvorfor flopper Carl Frode Tiller i Sverige?

Etter et snaut halvår med heftige spekulasjoner er det nå klart at Amediastiftelsen kjøper forlaget Aschehoug. Kun med erfaring fra avisdrift, kaster de seg nå inn i bokbransjen.

Den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler har fulgt nøye med på Aschehoug-salget fra nabolandet. Han er kritisk til at det er Amediastiftelsen som kommer inn på eiersida.

– Dette kommer ikke til å bli bra. Jeg antar de har kjøpt Aschehoug for å utvikle det som forlag, men de mangler kompetansen som skal til, sier Winkler på telefon fra Sverige.

Han påpeker blant annet at Aschehoug har gått med underskudd i flere år – noe som krever store endringer i måten forlaget drives på.

– Aschehoug består av et konglomerat av ulike virksomheter, og her trengs det opprydning, sier han.

Amediastiftelsen kjøper store deler av Aschehoug:

Forlagsvirksomheten – inkludert undervisningsdivisjonen.

Eierandelene i Forlaget Oktober, Bokhandelkjeden Norli, strømmetjenesten Fabel og De norske Bokklubbene.

Aschehoug-salget: Tviler på den nye eierens kompetanse

Bortskjemte kjendiser som gjør noe de ikke kan» har lenge vært er en hit i tv-bransjen, fra «Skal vi danse» via «Kompani Lauritzen» til NRK-aktuelle «Hjelp, vi har kjøpt ei fransk rønne!»

I sistnevnte har de svenske hipsterne Brita og Kalle investert i et riktig «ruckel» ved foten av Pyreneene – ja, det simpelthen «gatas styggeste hus». I en av de første episodene oppdager de at loftsgulvet er dekket av flere hundre kilo dueskitt. Når Brita må dekke til Acne-klærne for å sanere etasjen, er det duket for flere gode tv-øyeblikk.

 som har kjøpt seg et «ruckel». Forlagsdrifta i Aschehoug har gått med underskudd åtte av de ti siste årene, og redningsmannskapet er en gjeng forretningsfolk helt uten erfaring fra bokbransjen.

I tillegg er de bortskjemt med langt bedre lønnsomhet: Mens driftsmarginene i norsk forleggeri i beste fall ligger på 4–5 prosent, er Amedia-sjefene vant til å se tosifrede tall. Ti Amedia-aviser hadde i fjor en driftsmargin på 

, ifølge Medier24, mens 56 aviser hadde en margin på over 10 prosent.

Hvilken tålmodighet vil Amediastiftelsen ha med et datterselskap som leverer røde tall i år etter år? Amedia-folkene vet hvordan de skal vitalisere nederlagsdømte lokalaviser, ja visst, men å drive forlag er noe ganske annet. Suksessoppskriften Amedia har brukt på skandinaviske aviser – stoffdeling, fellesdesker og sterk målstyring i produksjonsleddet – har knapt noen overføringsverdi til bokbransjen.

 kjent at Aschehoug skulle selges, har mange vært opptatt av at forlagshuset må forbli på norske hender. Men som Oktober-forfatter Espen Søbye har påpekt, er «norske eiere blant de grådigste i verden». At Amediastiftelsen nettopp er en stiftelse, selveiende og uten utbyttekrav, er heller ikke noe vern mot hardhendt forretningsdrift i datterselskapene – det viser Amedias nådeløse kutt av papirutgaver i norske lokalaviser.

Svenske Bonnier Books, som ga seg på oppløpssida, hadde på mange måter vært et tryggere valg for Aschehoug: Vel å merke ville eiermakta ha forsvunnet til vår nasjonale erkefiende i øst, men i Sverige er Bonnier et familieeid, veldrevet forlagshus med røtter tilbake til 1837. De har lyktes med å 

 kulturforleggeriet i ei tid der inntektsgrunnlaget trues av digitalisering og fallende leseevne.

de første reaksjonene fra forfattere og tillitsvalgte forsiktige, men overveiende positive. Det er ikke overraskende. Men i Aschehoug-korridorene vil nok en eim av angstsvette snart gjøre seg gjeldende. Ikke bare må de ansatte bytte kontorer innen et par år, siden eiendomsmassen på Sehesteds plass ikke inngår i dealen; de mister også sjefen sin, Mads Nygaard, som kunne ha vært en garant for kontinuitet og «katedralverdier» på veien videre.

For mange forfattere er det en lettelse at Aschehoug beholder villaen i Drammensveien 99, slik at den årlige hagefesten kan avholdes som før. Sett i et større perspektiv hadde det nok vært viktigere å beholde Nygaard. Det er en overhengende fare for at etterfølgeren hans blir et menneske som ikke har bøker på nattbordet, og som skriver pressemeldingene sine ved hjelp av KI.

En eim av angstsvette vil snart gjøre seg gjeldende

Hjelp, vi har kjøpt oss ei forlagsrønne!

Tilfellet ville ha det til at den rumensk-norske Gullpalmevinnaren «Fjord» fekk norsk kinopremiere samstundes som allmenta fekk kjennskap til A-krimsenterets rapport om kriminelle aktørar i barnevernet. Til saman gjev filmsatiren og politigranskinga eit nær 360-graders utsyn mot strukturproblema i barnevernet.

På den eine sida ser vi følgjene av ei ideologisk motivert privatisering og anbodsutsetting av omsorg for mindreårige. På den andre sida ein ikkje mindre ideologisk fundert velferdsstat-arroganse som gjev barnevernet rett til å ta barn ut av heimen og umyndiggjera foreldra utan å venta på utfallet av ein transparent og uavhengig rettsprosess.

Det er ulike problem. Det eine handlar om rettstryggleik og menneskerettar, det andre om ansvarspulverisering og mangel på offentleg kontroll, men det er lett å sjå at dei to systemfeila kan samverka til å undergrava tilliten til norske styresmakter på vis som igjen vil råka ulike barn frå alle kantar.

alle som meiner barnevernet er ein viktig institusjon, var tidlegare Barne- og familieminister Kjersti Toppe uroa for «tilliten og tiltroa til barnevernet» då ho kommenterte rapporten frå A-krimsenteret her i avisa. «Det minste vi må kunne forvente av barnevernet, er at det ikke er kriminelle som blir satt til å ta seg av de mest utsatte, sårbare av alle barn», skreiv eksstatsråden i ein e-post. E-posten «ble sendt til Klassekampen før kong Haralds dødsfall», står det presisert i artikkelen, i fall nokon skulle kritisera Toppe for å bryta «borgfreden» med å slå fast det innlysande: «at barnevernet brukes til å begå profittbasert kriminalitet, er en politisk skandale».

Undrar på om filmregissør Cristian Mungiu fekk med seg den detaljen under sin nyleg avrunda noregsturne med «Fjord»? At det ikkje skulle vera lov til å diskutera politikk når eit statsoverhovud døyr, er den slags «respekt» som får det til å vibrera i ryggmergen på dei som har vakse opp i diktatur. Det er nok heller ikkje tilfeldig at juryen som heidra «Fjord» med Gullpalmen, vart leia av Park Chan-wook, som vaks opp under militærdiktaturet i Sør-Korea.

nytt at det er lettare å sjå splinten i sin brors auge enn å sjå bjelken i sitt eige – for å bruka metaforikken det kristenkonservative, rumensk-norske foreldreparet i «Fjord» ville ha nytta. Eller som den sekulære regissøren sa det i møte med pressa i Cannes: «Det er alltid 

 som er illiberale og korrupte.» Den sannkjenninga vart òg reflektert i den einsidige, rumenske mediedekkinga av striden mellom ein rumensk familie og det norske barnevernet, som filmen byggjer på.

det vanskeleg å sjå forbi faktumet at Noreg er åstad for og inspirasjon bak handlinga i «Fjord», men eigentleg har Mungiu (på meir relevant vis enn Tom Cruise) brukt norske landskap som kulisse for internasjonal politisk polarisering og konflikt. Dei progressive skolelærarane som er varslarane i filmen, er ikkje berre engstelege for vald i heimen. Dei reagerer òg på at barna ytrar seg mot homofili i klassen og at dei må be kveldsbøn i staden for å få sjå på Youtube.

Kulturkollisjonen utviklar seg til ei miniatyrutgåve av den vestlege scenenektstriden, som mot sin hensikt gav ytre høgre sjansen til å skapa uendelege klikkagn-spiralar med eineståande politisk sentrifugalkraft. Også i «Fjord» ser vi ideologiske mørkemenn stå klare til å bruka avmakta til foreldra til eiga politisk vinning.

på å samla amerikansk, progressiv politikk rundt kvardagsproblema til arbeidsfolk, slo Alexandria Ocasio-Cortez nyleg ein strek over «woke 1.0», som ho kalla «crazy». Cristian Mungius «Fjord» fyller ut den demokratiske intensjonen i AOC sine utspel: Framtida ligg i å slutta å støyta kvarandre ut av fellesskapen og i staden finna ut av usemje ansikt til ansikt.

Aktuelt

«Vaterland» kaster lys over dagens tyske krise.

4K-versjonen av «Kikis budservice» er god barnefilm og nok en påminnelse om hvor slitesterk Studio Ghiblis kunst er.

Definisjonen av terrorisme har endra seg, men amerikanske kunstnarar har heile vegen åtvara mot totalitære svar på politisk vald.

Svensk redaktør tror ikke valget vil hjelpe: – Kulturmidler er usexy

AFD går til angrep på «antitysk kultur» og truer med å ta statsstøtta fra institusjoner som ikke føyer seg. Men teatersjefen i Magdeburg vil holde på som før.

Forteller tolv versjoner av den samme historien om Nikolai Astrup

Menneskeskapt litteratur drukner i KI-titler

Historietimer utenom det vanlige

I 2026 skal arkitektur gjenbrukes. Enten det gjelder banker, posthus eller industrianlegg, har kunstnerne årevis med relevant erfaring.

Hvem som utpekes til ny forlagssjef, blir avgjørende for om Amediastiftelsen lykkes med Aschehoug, ifølge Trond Andreassen.

Teaterkritikerne refset timingen for forestillingen «Sønnen» om Marius Borg Høiby. Nå slår teaterfolk tilbake.

– Alarmklokkene kimer i hodet mitt

Gloria Steinem (92) var ein nøkkelfigur for den andre feministbølgja og eit ikon for USAs unge kvinner i dag.

I Norge ble «Innsirkling»-trilogien en litterær og kommersiell suksess. I nabolandet er den ingen av delene.

Amediastiftelsen har kjøpt forlaget Aschehoug. – Feil eier, sier den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler.

Hjelp, vi har kjøpt oss ei forlagsrønne!

«Fjord» er filmen som svarar til det venstrepolitiske oppgjeret med «woke 1.0».

Motemogul Anna Wintour får på pukkelen for å ville vie Met-gallaen til designer dømt for antisemittisme.

Opphavsrettsadvokat Hans Marius Graasvold tviler på at tingretten gir grønt lys for en gransking av Tono.

Tegneserieskaper vil ut av snakkebobla: – Vi skal jo ikke belønne en kunstnerstand som er gode på skjema

Kongens død har ført til at avlysningene til Protestfestivalen renner inn. – Programmet blir litt herpet, sier festivalsjef Svein Inge Olsen.

Tono skal granskes, men Populærkomponistenes forslag til vedtektsendringer ble nedstemt. – Et sunnhetstegn, mener bassist Aslak Dørum.

Tone Hansen har hatt første dag på jobb i Stockholm. Når en ny Munch-sjef kommer på plass, er uklart.

Dekningen av kongens død: – Servil og nesegrus beundring

«Va­ter­land» kaster lys over dagens tyske krise.

4K-versjonen av «Kikis bud­ser­vice» er god barnefilm og nok en påminnelse om hvor slitesterk Studio Ghiblis kunst er.

Defi­ni­sjonen av terrorisme har endra seg, men ameri­kanske kunst­narar har heile vegen åtvara mot totalitære svar på politisk vald.

Svensk redaktør tror ikke valget vil hjelpe: – Kultur­midler er usexy

AFD går til angrep på «antitysk kultur» og truer med å ta stats­støt­ta fra insti­tu­sjoner som ikke føyer seg. Men teater­sjefen i Magdeburg vil holde på som før.

Forteller tolv versjoner av den samme historien om Nikolai Astrup

Men­neske­skapt litteratur drukner i KI-titler

Histo­rie­timer utenom det vanlige

I 2026 skal arkitektur gjenbrukes. Enten det gjelder banker, posthus eller indu­stri­an­legg, har kunstnerne årevis med relevant erfaring.

Hvem som utpekes til ny for­lags­sjef, blir avgjørende for om Amedi­a­stif­telsen lykkes med Aschehoug, ifølge Trond Andreassen.

Teater­kri­ti­kerne refset timingen for forestil­lingen «Sønnen» om Marius Borg Høiby. Nå slår teaterfolk tilbake.

– Alarm­klok­kene kimer i hodet mitt

Gloria Steinem (92) var ein nøkkel­figur for den andre femi­nist­bølgja og eit ikon for USAs unge kvinner i dag.

I Norge ble «Inn­sirkling»-trilogien en litterær og kommer­siell suksess. I nabolandet er den ingen av delene.

Amedi­a­stif­telsen har kjøpt forlaget Aschehoug. – Feil eier, sier den svenske bokbran­sje­ve­te­ranen Lasse Winkler.

Hjelp, vi har kjøpt oss ei forlags­rønne!

«Fjord» er filmen som svarar til det venstre­po­li­tiske oppgjeret med «woke 1.0».

Motemogul Anna Wintour får på pukkelen for å ville vie Met-gallaen til designer dømt for antise­mit­tisme.

Opphavs­retts­ad­vokat Hans Marius Graasvold tviler på at tingretten gir grønt lys for en gransking av Tono.

Tegne­se­rie­skaper vil ut av snakke­bob­la: – Vi skal jo ikke belønne en kunst­ner­stand som er gode på skjema

Kongens død har ført til at avlys­nin­gene til Protest­fes­ti­valen renner inn. – Programmet blir litt herpet, sier festi­valsjef Svein Inge Olsen.

Tono skal granskes, men Popu­lær­kom­po­nis­tenes forslag til vedtekts­end­ringer ble nedstemt. – Et sunn­hets­tegn, mener bassist Aslak Dørum.

Tone Hansen har hatt første dag på jobb i Stockholm. Når en ny Munch-sjef kommer på plass, er uklart.

Dekningen av kongens død: – Servil og nesegrus beundring

«Vaterland» kaster lys over dagens tyske krise.

4K-versjonen av «Kikis budservice» er god barnefilm og nok en påminnelse om hvor slitesterk Studio Ghiblis kunst er.

Definisjonen av terrorisme har endra seg, men amerikanske kunstnarar har heile vegen åtvara mot totalitære svar på politisk vald.

Svensk redaktør tror ikke valget vil hjelpe: – Kulturmidler er usexy

AFD går til angrep på «antitysk kultur» og truer med å ta statsstøtta fra institusjoner som ikke føyer seg. Men teatersjefen i Magdeburg vil holde på som før.

Menneskeskapt litteratur drukner i KI-titler

Historietimer utenom det vanlige

I 2026 skal arkitektur gjenbrukes. Enten det gjelder banker, posthus eller industrianlegg, har kunstnerne årevis med relevant erfaring.

Hvem som utpekes til ny forlagssjef, blir avgjørende for om Amediastiftelsen lykkes med Aschehoug, ifølge Trond Andreassen.

Teaterkritikerne refset timingen for forestillingen «Sønnen» om Marius Borg Høiby. Nå slår teaterfolk tilbake.

– Alarmklokkene kimer i hodet mitt

Gloria Steinem (92) var ein nøkkelfigur for den andre feministbølgja og eit ikon for USAs unge kvinner i dag.

I Norge ble «Innsirkling»-trilogien en litterær og kommersiell suksess. I nabolandet er den ingen av delene.

Amediastiftelsen har kjøpt forlaget Aschehoug. – Feil eier, sier den svenske bokbransjeveteranen Lasse Winkler.

Hjelp, vi har kjøpt oss ei forlagsrønne!

«Fjord» er filmen som svarar til det venstrepolitiske oppgjeret med «woke 1.0».

Motemogul Anna Wintour får på pukkelen for å ville vie Met-gallaen til designer dømt for antisemittisme.

Opphavsrettsadvokat Hans Marius Graasvold tviler på at tingretten gir grønt lys for en gransking av Tono.

Tegneserieskaper vil ut av snakkebobla: – Vi skal jo ikke belønne en kunstnerstand som er gode på skjema

Kongens død har ført til at avlysningene til Protestfestivalen renner inn. – Programmet blir litt herpet, sier festivalsjef Svein Inge Olsen.

Tono skal granskes, men Populærkomponistenes forslag til vedtektsendringer ble nedstemt. – Et sunnhetstegn, mener bassist Aslak Dørum.