Mette Estep

#fff

Historikeren og Midtøsten-eksperten Hilde Henriksen Waage er tildelt den prestisjefylte prisen for sin kritiske og modige forskning og uredde maktkritikk gjennom flere tiår. I sin takketale torsdag la hun ikke skjul på at slikt koster.

– Jeg kan forsikre dere alle om at det er veldig lett å være helt og ganske vanskelig å være heks, sa hun i innledningen.

I talen tok hun et oppgjør med maktpersoner og medier før og nå, og stilte spørsmål ved hvorfor hun i over 20 år sto alene, som om hun var en heks.

– Hvorfor var det ingen som sto sammen med meg i offentligheten og forsvarte meg og hjalp meg? Hvor var resten av Norge, spurte hun.

Samtidig rettet hun en takk til miljøene som alltid støttet henne: akademia og hennes arbeidsgivere, Universitetet i Oslo, der hun er professor, og Institutt for fredsforskning (Prio).

Fritt Ords Pris er Stiftelsen Fritt Ords høyeste utmerkelse og gis til personer som fremmer ytringsfrihet, åpenhet og en opplyst offentlig samtale. Prisvinneren mottar et pengebeløp på 500.000 kroner og en statuett signert Nils Aas.

Waage sa i takketalen at hennes mål, fra masteroppgaven på 1980-tallet til nå, kun har vært å være en så god historiker som mulig og formidle sine forskningsfunn. I talen utdypet hun hvor hardt det har vært å utfordre vedtatte sannheter.

– Det er to sider av min forskning som alltid har ført til masse bråk: Det er mine analyser av Israels politikk, og det er mine analyser av Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten, sa Waage.

Hvorfor var det ingen som sto sammen med meg i offentligheten og forsvarte meg og hjalp meg?

Fra heks til helt

Dag Eivind Undheim Larsen

Christopher Olssøn

#000

Det er som med kjærligheta. Det er førsteinntrykket som teller.»

Ordene tilhører Hallgrim Børhus Rogn. Han jobber i markedsavdelingen til Frisk Forlag, og sammen med sin makker Anders Rydning har han tatt plass rundt et kafébord midt i Oslo sentrum. De skal straks opp til «muntlig eksamen», men framstår forbausende avslappet.

Om bare noen minutter skal de i ilden foran bokrådet til bokhandlerkjeden Ark. Bokrådene til Ark og Norli tilhører de mer myteomspunne delene av norsk bokbransje: De er med på å bestemme utvalget i kjedenes butikker over hele landet – det vil si over 80 prosent av alle bokhandlene i Norge.

Til vanlig foregår disse møtene bak lukkede dører, men nå har Klassekampen fått komme på innsida – der hvor beslutningene om bokinnkjøp blir tatt.

Mens de store forlagene kan få breie seg over et par timer, kan mindre forlag bli avspist med så lite som ti minutter inne hos bokrådene. Frisk Forlag, som har slått seg opp på bøker om mat og helse, har fått et tidsvindu på en halvtime denne onsdagen – fra 11.20 til 11.50.

Til tross for at Rogn og Rydning er førstereisgutter i bokråd, ser de ut til å ta oppgaven på strak arm. De har heller ikke gjort spesielle forberedelser, for høstlista taler for seg selv, hevder de.

– Hadde vi bare hatt ræl, måtte vi nok ha gjort mer forarbeid, sier Rogn.

Noen foranstaltninger har de også gjort. De har laget en kjøreplan for hvem som skal presentere de ulike bøkene – og de har fått med seg noen råd fra folk på forlaget som har vært i bokrådsmøte før.

Hadde vi bare hatt ræl, måtte vi nok ha gjort mer forarbeid.

Den dyrebare halvtimen

Endre Ugelstad Aas

En ensom fiskerhytte bygd på klippene av en liten øy. Slik beskriver Leo Trotskij Stangenesholmen i Randesund øst for Kristiansand.

5. august 1936 satte han og kona Natalia Sedova sine føtter på sørlandsperla og ble der i ti dager. På øya ventet de lokale hjelperne «Thinka Zahl» og Inge Scheflo, som skulle varte opp det verdenskjente paret og sørge for deres sikkerhet.

Selv om Trotskijs eksilopphold i Norge er godt dokumentert, vet vi svært lite om akkurat dette kammerspillet. Hadde den forfulgte russiske marxisten fiskelykken med seg? Klarte Natalia å finne roen på svabergene? Og hva tenkte egentlig de to unge hjelperne om det hele?

I sin nye roman «Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen» dikter Bjørn Olaf Johannessen rundt hva som 

ha skjedd disse late augustdagene i skjærgårdsidyllen.

stille kunne det vel aldri være rundt en mann som Trotskij. Her ligger premisset for romanen.

– Det er under og etter denne uka at det virkelig begynner å koke rundt ham, sier forfatteren.

På tross av mye motstand fra borgerlig side fikk Trotskij og kona politisk asyl i Norge i juni 1935. Det var særlig avisredaktøren og Ap-politikeren Olav Scheflo som hadde kjempet for å gi revolusjonslederen opphold i landet. Etter hvert fikk han også støtte fra justisminister Trygve Lie og regjeringen. Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929, og hadde siden da levd i eksil i Tyrkia og Frankrike.

I ett år levde paret nokså uforstyrret i en bolig utenfor Hønefoss. Der rakk Trotskij blant å skrive boka «Sviket mot revolusjonen», som var et oppgjør med politikken og ideologien til hans store politiske motstander Josef Stalin.

Som type står Trotskij til en viss grad i veien for sitt eget prosjekt.

Revolusjon og fiske på Sørlandet

Maria Horvei

Maria Horvei forsvarar Lauren Sánchez Bezos’ kjoleval

Åh, den fyrste måndagen i mai! Kirsebærtrea blomstrar, arbeidarrørsla har forhåpentlegvis fått sagt sitt – og Metgallaen går av stabelen i New York. Ei perlerad av skodespelarar, modellar, muser og menn sørga dermed for at denne kulturveka opna med eit stort, glitrande smell idet dei trippa oppover dei berømte trappene til Metropolitanmuseet.

På papiret var dei der for å samle inn pengar til museets Kostymeinstitutt, i realiteten var dei låst i ein kamp om å overgå kvarandre i dei mest fantasirike, Instagram-venlege motekreasjonane årets tema kunne tenkast å inspirere.

 jernhanda til tidlegare Vogue-redaktør Anna Wintour har Metgallaen vekse seg til å bli merksemdsøkonomiens mest prestisjetunge arena – ein stad der avantgardistisk haute couture kryssar klinge med det moderne kjendiseriets. Tiltrekkingskrafta har vore nært knyta til ein ekstrem grad av eksklusivitet og handhevinga av eit i amerikansk samanheng svært eksotisk konsept, nemleg at du ikkje nødvendigvis kan kjøpe deg til ein invitasjon.

Den store kontroversen i forkant av årets galla var difor Amazon-eigar Jeff Bezos med frues posisjonering som medvertar for det overdådige gildet. Er ingenting heilag lenger, spurte folk, tilsynelatande overraska over at svaret er nei. At Lauren Sánchez Bezos – ei kvinne som får Kim Kardashian til å sjå ut som inkarnasjonen av tekkeleg eleganse – skulle innta ein sentral posisjon i dette motekunstens Mekka, vart beste fall sett på som ein trist refleksjon over tek-milliardæranes stadig strammare strupetak på alt me held kjært. I verste fall som eit bevis på at du kan bidra til å bryte ned det liberale demokratiet så mykje du vil, så lenge du er strategisk med kvar du strør pengane dine.

 vektige motargument å kontre denne kritikken med, og eg vart heller ikkje overraska over den nær sagt unisone naserynkinga som møtte fru Bezos’ kjoleval: ein Schiapirelli-designa variasjon over John Singer Sargents portrett av «Madame X» (1884) – eit måleri som i si tid skandaliserte den parisiske kunstsosieteten med sitt bramfrie framsyning av motivets nakne skuldrer og stramt innsnørte liv. «Litt vel openberr», kommenterte The New York Times’ motekritikar Vanessa Friedmann. Anna Wintour-biograf Amy Odell tok til Instagram for å påpeike at medan Sargent måtte flykte Paris for å sleppe unna furoren portrettet av Madame X forårsaka, risikerte Sánchez Bezos absolutt ingenting gjennom å referere til det.

Ganske mange slo også, føreseieleg nok, fast at Lauren Sánchez såg billeg ut.

 ut som rimelege innvendingar, men eg er her for å fortelje dykk at kritikarane tek feil, og at Lauren Sánchez Bezos’ kjole var perfekt.

Temaet for årets Met-galla var møtet var møtet mellom kunst, klede og kropp. Madame X – som eigentleg heitte Virginie Gautreau – var den amerikanske kona til ein rik fransk bankmann då ho vart portrettert av Sargent. I Paris var ho kjend som ei «skjønnheit», men ikkje heilt av den respektable sorten: til det var ho for openlyst oppteken av eigen utsjånad, for vulgær, for amerikansk.

John Singer Sargent enda rett nok med å flykte frå snobben i Paris etter at Madame X-skandalen, men berre for å ende opp som ein svært ettertrakta portrettmålar og celebritet blant sosieteten i Storbritannia og USA. Sargent var ein glamourens meister, med eit slåande auge for komposisjon, taktilitet og flatterande positurar som dei hakket mindre kultiverte britane, og dei veldig mykje meir nyrike amerikanarane, elska. Stilen var gjenkjenneleg for alle som kjende sin Velazquez og sin Van Dyck, samstundes som dei moderne motiva gav det heile skinet av å vere av si eiga tid.

I den djupt utringa kjolen var ho ein skremmande presis gallionsfigur for vår tid

Då fru Amazon viste fingeren til den gode smak

Kåre Bulie

Høsten 1980 nådde en østerriker sin egen utstilling på Henie Onstad Kunstsenter en uke for sent. Med sitt lange hår og sine glødende øyne ble han av institusjonens leder, Ole Henrik Moe, omtalt som et kuriosum og en guru. Tidstypisk nok hadde vedkommende satt så vel nakenhet som bæsj på det internasjonale kulturlivets timeplan.

Herren det var tale om, hadde tatt kunstnernavnet Friedensreich Hundertwasser (1928–2000) og for lengst krysset grensen mellom bilder og arkitektur. Foruten på malerier, grafikk og modeller var salene på Høvikodden rike på trær – av varierende kvalitet. Vårt Land skrev at man krysset fingrene og satset på at hovedpersonen «ikke blir sint når han kommer. Han har nemlig et svært følsomt forhold til trær».

brede kretsene Hundertwasser med sine i enhver forstand fargesprakende verk henvendte seg til, ble den mediterende wienerens «hippie-show» ifølge senterets omfattende nettrapport en publikumssuksess – avventende anmeldelser til tross. Eksentrikeren som mente at det i hans tilfelle var umulig å skille økologen fra maleren, siteres på en måte som står i stil med mønstringens grønne preg: «Skog skal vokse på gater og hustak. Man må igjen kunne fornemme skogsduft i byene.»

En skikkelse som allerede den gang foretrakk å kjøpe brukt fremfor nytt, som mente at bymennesker kveles, og hadde tatt til orde for en økologisk «humus-do», påkaller ny interesse et halvt århundre senere. Den karakteristisk fargesterke institusjonen han skapte for sin egen kunst i hjembyen, KunstHaus Wien, presenterer ham da også som en pioner i så måte – som «en av miljøbevegelsens viktigste forløpere».

er skog avgjørende i Wien-utstillingen: Institusjonen fremhever de over 150.000 trærne han plantet på New Zealand, hvor han bodde i alderdommen. Det samme gjør den med bidraget hans til kampen mot atomkraft: «Hundertwassers liv var budskapet hans».

Den organiske, ekspressive fasaden, med sine geometriske mønstre, skråstilte innslag og søyler i skiftende kulører, forteller at den som går inn, vil møte et museum utenom det vanlige. Innenfor forklarer opphavsmannen hvorfor: «Det flate gulvet er arkitektenes påfunn. Det passer motorer – ikke mennesker.»

 funksjonalisme stod Hundertwasser fjernt: Han mente at mennesket blir «følelsesmessig sykt» av å bevege seg på betonggulv og asfalt. De ujevne gulvene han utstyrte museet med, sørget derimot for å gjenopprette dets mentale likevekt og utgjør «en symfoni, en melodi for føttene». Også veggene bukter seg. Renessansemennesket omtalte seg som en «arkitekturdoktor». Hensikten var å «helbrede» stygge bygninger.

Alle som kjenner kunst- og arkitekturinstitusjonen (Hundertwasser koblet dem gjerne også i det enkelte bilde), vet at den klovnete rollen slike påfunn antyder, på ingen måte faller i enhver smak der. Østerrikeren forlot da også hjembyens kunstakademi etter bare tre måneder. Museet hans, som åpnet i 1991, er forblitt en Wien-attraksjon. Det er også Hundertwasser-leilighetsgården fra 1985 som ligger noen få kvartaler unna, og den kitschaktige «landsbyen» han skapte i en eldre bygning over gaten.

, fargene og buene som kjennetegner boliganlegget, leder tankene til andre arkitektoniske unntakstilfeller som katalanske Antoni Gaudi og spanske César Manrique. Også surrealistene påvirket østerrikeren. Med berømte moderne avantgardister delte han appetitten på å forfatte manifester (et av dem het typisk nok «Den hellige dritt»).

Hundertwasser satte så vel nakenhet som bæsj på kulturlivets timeplan.

Et vandrende arkitekturopprør

Selma Stormyren Larsen

Jolla seiler ennå

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Du må selv finne den lille jolla, sier Søren Ulrik Thomsen.

Klassekampen har bedt den danske poeten utpeke en av «jollene» fra hans 45 år lange forfatterskap – men det vil han ei: Diktene er alle hans «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles, forklarer han.

I dag fyller forfatteren 70 år, og i den anledning utkommer boka «Udvalgte digte». I forordet skriver Thomsen at enkelte av hans dikt en gang liknet «store, flotte skibe med masser af sejl og kanoner» – men viste seg å gå ned ti meter fra kai.

Andre igjen var som små joller da de ble sjøsatt, men seiler stadig 30 år seinere.

Hvilke dikt som står imot tidsånden, vet man først etterpå, mener Thomsen.

– Selv om jeg tror på hvert eneste dikt når jeg setter det på trykk, er det jo langt fra alle diktene fra de 45 årene som er gått siden debuten med «City Slang», som viser seg å ha tålt tidas tann, sier Thomsen selv.

– Og det er som det skal være. «Det er kun det middelmådige, som er lige godt hver gang», sa den danske dikteren Per Højholt. Hvis man ikke tør risikere å skrive noe som kanskje seinere vil vise seg ikke å være så godt, går man også glipp av muligheten til å skrive noe virkelig godt.

Thomsen vil altså ikke peke ut jollene for oss. Til gjengjeld er det tett av dem i «Udvalgte digte».

Så lenge man er i live, skal man jo dø. Og det er drama nok for meg.

Guri Kulås

Sæle dei audmjuke, dei skal arva jorda. Slik lyd det i Bergpreika. Det er openbert ikkje ord bergklatrarar har festa seg ved.

 for klatring på Mount Everest. Norsk-samiske Kristin Harila er for lengst på plass i Nepal for å posisjonera seg i fjellveggen før den årlege skokken av nykomarar som har betalt gode pengar for å kunne ta ein selfie frå verdas tak.

Den mest kjende – og kritiske – skildringa av 

klatring på Everest er skriven av den amerikanske sakprosaforfattaren Jon Krakauer. Han nådde toppen i lag med profesjonelle guidar 10. mai 1996, men opplevde same dag at åtte andre klatrarar omkom i uvêr på siste etappe. Boka «I tynn luft – tragedien på Everest» frå 1997 var Krakauers vitnemål frå ekspedisjonen og ei journalistisk gransking av ekstremsport som vare – den gongen seld av selskap med namn som Mountain Madness og Adventure Consultants.

det ut ei jubileumsutgåve av boka, og i det interessante føreordet skriv den no 72-årige Krakauer om korleis klatremarknaden har endra seg på desse 30 åra.

Krakauer var sjølvsagt prega av sjølvopplevd skrekk under skrivinga, men kanskje var han likevel litt naiv då han trudde at den velskrivne og spanande røyndomsthrilleren «ville overtyda ­amatørklatrarar om at det var ein dårleg ide å betala store summar for å bli guida opp verdas høgaste fjell». I dag slår han lakonisk fast: «Eg tok feil». «Det dødelege vågespelet eg skreiv om, tiltrekte seg nybyrjarar som gamblarar til ein spelemaskin.»

(!) det 619. mennesket til å kopiera pionerbedrifta til Tenzing Norgay og Edmund Hillary frå mai 1953. Etter at Krakauer publiserte sitt dokumentardrama, har Everest vorte klatra om lag 

. «Minst 90 prosent av desse klatringane vart utført av kundar og tilsette i kommersielle turselskap», skriv Krakauer, som legg til den innlysande slutninga at «å forsera verdas høgaste fjell er ei svært annleis oppleving enn i 1996». Ekstremsport har vorte «ekstremsport».

med 1996 omkom i snitt kvar femte som prøvde seg på Everest. I 2025 døydde akkurat fem klatrarar medan 866 – åttehundreogsekstiseks – nådde toppen, dei fleste truleg i gåsegang.

Krakauer forklarer den minka dødsrisikoen med betre vêrmeldingar, at klatrarane får servert så mange oksygentankar dei «er viljuge til å betala for» – og at «kvar betalande klient er eskortert opp fjellet av minst ein personleg sherpa-guide». Det er dei fastbuande som framleis fasiliterer klatringa, sikrar rutene og fraktar alt utstyr.

kontroll over klatreindustrien (Både Nepal og Kina krev solide avgifter, 15.000 dollar ifølgje Bloomberg, for klatreløyve). Fram til nyleg har likevel utanlandske selskap og klatrarar vist ein seigliva herrementalitet overfor og risikovilje på kostnad av dei nepalske sherpaene, noko Krakauer også dokumenterer.

Ekstremsport har vorte ‘ekstremsport’

I tynn luft

Etat eller ikke etat? Det spørsmålet står Munchmuseet plutselig overfor.

I slutten av april foreslo Oslo KrF nemlig at museet får ny eierform. I dag er museet en kommunal etat, direkte underlagt byens politiske styre – men dét vil Oslo KrF har slutt på.

Partiet vil omdanne Munchmuseet til en stiftelse. Tirsdag hevdet KrFs gruppeleder i Oslo Øyvind Håbrekke i Klassekampen at dagens ordning «hviler på politikernes egen selvdisiplin».

Selv er ikke Munch-direktør Tone Hansen så bekymret for politisk overstyring.

– Denne eierformen er ikke så uvanlig som man skulle tro, heller ikke ute i verden. Offentlige museer i Frankrike er direkte plassert under regjeringen, og det samme gjelder i Sverige, sier Hansen.

Oslo KrFs forslag om å omdanne Munchmuseet til en stiftelse med eget styre skyldes først og fremst at partiet mener armlengdes avstand-prinsippet ikke er godt nok ivaretatt med dagens ordning.

Også Hansens forgjenger ønsket seg ut av kommunen. Daværende Munch-direktør Stein Olav Henrichsen foreslo i 2021 å gjøre museet om til en stiftelse.

Men Tone Hansen tror ikke det er avgjørende for å sikre kunstnerisk uavhengighet.

En arm er fleksibel avhengig av hvordan du bøyer den.

Munch-sjef vil ikke ta stilling til eierskap

Mylena Kifle

– Jeg synes ikke det er så rart. Scenekunstfeltet er lite, og da er det naturlig at folk kjenner hverandre, sier regissør og koreograf Johan Osuldsen.

Han satt som utvalgsmedlem i Fond for lyd og bilde mellom 2018 og 2020, som i likhet med Kulturrådet administreres under Kulturdirektoratet.

I går skrev Klassekampen at utvalgs- og ­rådsmedlemmer i Kulturrådet er blitt erklært inhabile 7603 ganger i perioden 2016–2025.

At fagutvalget for scenekunst topper statistikken, overrasker ikke Osuldsen.

– Habilitetssaker vil det være uansett, men jeg mener at utvalgene bør være breiere sammensatt for å unngå mulig mistenkeliggjøring.

Utvalgsmedlemmene i Kulturrådet utnevnes for to år av gangen, og de siste ti årene har medlemmer i fagutvalg for scenekunst bedt om en habilitetsvurdering 1218 ganger.

931 ganger har de øvrige utvalgsmedlemmene konkludert med at de er inhabile.

Mellom 2016 og 2025 har utvalget hatt totalt 37 møter, noe som betyr at medlemmer i gjennomsnitt blir erklært inhabile 25 ganger per møte.

Det sier seg selv at hvis en viss del av scene­kunstfeltet er særlig representert i ­utvalget, vil det bli mye habilitetsproblemer.

Scenekunstnerne er oftest inhabile

Tommy Olsson

Egentlig tenkte jeg å melde meg inhabil i den pågående diskusjonen om kunstnerstipendene, da jeg selv har fått stipend i år. Men faen heller, det tok meg 34 år å få det, og det jeg nå skal si, har jeg ment omtrent like lenge.

For like sikkert som at listene over stipendmottakere blir offentliggjort rundt påske, er det at vi får det årlige bråket om hvordan ordningen er innrettet. Det mørke ritualet man kaller en 

,er blitt så giftig de siste ti årene at det er nødvendig å be alle ta et glass kaldt vann.

Det er blitt en masete og tiltakende kontraproduktiv affære: Mistenkeliggjøringen, konspirasjonsteoriene, den utrolige forestillingen om en elite som ­fordeler midlene til venner og familie, og ikke minst: det evinnelige kravet om begrunnelse for avslag til de 1600 kunstnerne som ikke får stipend. Det er lov å minne om at livet er kort.

 spørsmålene stilles igjen og igjen. Og de samme svarene blir gitt. Det genererer akkurat nok støy til at noen der ute i høyremarginen kjenner lukta av blod og øyner muligheten til å surfe på bølgen av faglig mistillit.

Snart foreslår noen å erstatte fagfolk med representanter for næringslivet for å få samtidskunsten til å tilpasse seg markedet. Og før vi vet ordet av det, øyner noen håp om å realisere den virkelig våte drømmen: Legg ned Kulturrådet og la bildekunstnerne tegne portretter av turistene på Karl Johan.

vet hvor kjipt det er ikke å få stipend. Også jeg har lest listene over navn på folk som er dårligere enn meg og skjært tenner i harme. Også jeg har grublet over hva jeg har gjort galt og planlagt en grusom hevn – men å angripe selve ordningen har aldri falt meg inn. Fordi jeg tror seriøst den er så god og funksjonell som den kan bli.

Kunne man slengt inn en kar fra Equinor i stipendjuryen? Representanter fra alle partier på Stortinget? Kanskje, men hva er hensikten? Ingen ville finne på å la en rørlegger styre flyet bare fordi pilotene er overrepresentert i cockpiten. Ingen annen yrkesgruppe må tåle forslag om å la en lottotrekning avgjøre hvem som skal få penger.

å minne om at stipendordningen er resultatet av en faktisk kamp – det var ikke sånn at staten bare ville være grei helt ut av det blå. Med det sagt, er den ikke perfekt, men jeg utfordrer alle til å peke på noe som er perfekt i noe samfunn noe sted.

Man kunne sikkert hatt en kurator og en museumsansatt i juryen, men jeg tviler på om det ville gjort noen merkbar forskjell. Nei, skal vi ha en noenlunde spenstig og uavhengig ­kunstoffentlighet, er nok ordningen så god som den kan bli.

Anklagene om korrupsjon har sittet vel løst i det siste

Den årlige murringen om kunstnerstipend

Magne Mellem Enoksen

Habilitetsreglene i Kulturrådet og Statens kunstnerstipend er blitt heftig diskutert det siste året.

Det skyldes blant annet Nettavisen og Subjekts saker om Impure Company, som i perioden 2021–2025 mottok 17 millioner kroner fra Kulturrådet. Det skjedde imens kompaniets styreleder Hooman Sharifi ledet det faglige utvalget for dans og var medlem av selve Kulturrådet.

Klassekampen avdekket også i fjor at Jan Fredrik Hovden, lederen av forskningsutvalget, 

hadde tilknytning til et prosjekt som fikk 5,7 millioner kroner av Kulturrådet

I begge sakene var habilitetsreglene fulgt, men flere har tatt til orde for å åpne opp utvalgene for flere enn fagfeller for å unngå habilitetsproblemer.

Klassekampen har bedt om innsyn i alle sakene hvor et utvalgs- og rådsmedlem i Kulturrådet er blitt erklært inhabil mellom 2016 og 2025.

Oversikten viser at habiliteten til et medlem er blitt vurdert 10.446 ganger de siste ti årene. I 7603 av tilfellene er vedkommende blitt erklært inhabil.

Tyder tallene på at habilitetsreglene er strenge nok og dermed fungerer godt i dag?

Delvis, sier Bård Kleppe, seniorforsker ved Telemarksforskning.

Jeg tror mange glemmer at det ikke er noe galt i å være inhabil.

Kulturrådet gjør 1000 habilitetsvurderinger hvert år

«Noe å ha etter seg»: Slik omtalte milliardær Stein Erik Hagen sin egen kunstsamling i NRK-programmet «Kunstsamlarane».

Mandag kom nyheten om at Hagen er gått bort, 69 år gammel. Han etterlater seg en stor kunstsamling, den såkalte Canica-samlingen, bestående av i underkant av 2000 verk.

Det dreier seg om en av Nordens største private samlinger, med en verdi anslått til 1,5 milliarder kroner – delvis finansiert av den jevne nordmanns Rimi-besøk.

– Canica er en fantastisk samling, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

Hagens virke som kunstsamler skjøt fart rundt tusenårsskiftet. Sammen med kunsthistoriker Steinar Gjessing bygde han opp Canica-samlingen gjennom de neste to tiårene.

Samlingens kjerne ble nordisk og nordeuropeisk modernisme – men også andre av Hagens interessefelt, som den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe.

– Inngangen hans var å sette norsk modernisme i en større sammenheng. Sammen med Steinar Gjessing har han utformet dette som et prioritert felt, fordi de har oppfattet det som underrepresentert. Det er et sjeldent og flott prosjekt, sier Ustvedt, som er seniorkurator ved Nasjonalmuseet.

På et tidspunkt holdt Hagens samling på å havne nettopp der.

Jeg håper ­verkene ikke selges og spres for vær og vind.

Stein Erik Hagen etterlater seg unik samling av «erotisk» kunst

Mellom de mørke langbordene skrider svartkledde kelnere lastet med empanadas og chilensk vin. Denne fredagsformiddagen i april klinger den amerikanske popklassikeren «Funkytown» fra høyttalerne. Under overlyset spiser gjester ikke bare fra hjemlandet, men også fra Europa og Asia lunsj. Alle er vi rammet inn av et avlangt kjøkken på én side og en langstrakt bar på en annen. En tredje bokstavelig talt åpner seg mot omgivelsene og den digre, frodige Bicentenario-parken med palmer og kunstig vann i.

Den to tiår gamle restauranten heter Mestizo og ligger nær finansbydelen i Santiago de Chile som er kjent som Sanhattan. En Hermès-butikk befinner seg like ved. Stjernearkitekten César Pellis Gran Torre Costanera, den chilenske hovedstadens – og Sør-Amerikas – høyeste bygning, er heller ikke den langt unna.

 stykke formgivning er spisestedet i det grønne likevel ikke. Snarere ligner den lite oppmerksomhetskrevende konstruksjonen med det flate taket en modernistisk paviljong. De skulpturelle steinene som står på høykant og bærer restaurantens lange bjelker, er imidlertid en av flere effektfulle detaljer besøkende som ser etter, vil merke seg.

Mestizo er nemlig blant de best kjente arbeidene til Smiljan Radic, den 60 år gamle arkitekten som i vår mottok årets Pritzkerpris og også omtales med etternavnet Clarke. Han både ble født i og arbeider i Santiago, men har dessuten atskillige prosjekter i Europa bak seg. Utmerkelsen med opphav i arkitekturbyen Chicago omtales gjerne som yrkesgruppens svar på nobelprisen. Vinnerlisten siden den første gang ble delt ut, til amerikaneren Philip Johnson i 1979 (Sverre Fehn, i 1997, er den eneste norske mottakeren), er tettpakket med «starkitekter».

 og USA har dominert utdelingene, er det iøynefallende at formgivere fra Chile har mottatt prisen to ganger det seneste tiåret: den sosialt engasjerte Alejandro Aravena i 2016 og den stillfarne Radic, som har røtter både i Kroatia og i England, i 2026. I år var Aravena juryleder.

Før årets tildeling skulle gjøres kjent, ble den utsatt. Offentliggjorte dokumenter hadde nemlig vist at Tom Pritzker, forretningsmannen som er sønn av utmerkelsens grunnlegger og gjennom lederoppgavene sine i Hyatt- og Pritzker-stiftelsene er forblitt nært knyttet til den, hadde pleid omgang med Jeffrey Epstein.

York Times ga Pritzker selv uttrykk for at han hadde «utvist elendig dømmekraft ved å opprettholde kontakt med» sin skandaliserte kollega. Milliardæren trakk seg fra styreleder-jobben i hotellselskapet Hyatt, men beholdt altså andre sentrale posisjoner.

Avisen siterte en e-post Pritzker hadde skrevet til Epstein angående en arkitekts juridiske representasjon: «Fleksible prinsipper! Det er det jeg elsker ved advokater og politikere.» Prisen har forsvart seg ved å vise til at den vil «fokusere fullt og helt på feiringen av arkitektonisk kvalitet», at det nå vil finnes «rom mellom Tom og saker knyttet til prisen …», og at den fagtunge juryen arbeider uten ytre påvirkning. Uansett demonstrerer sakskompleksets presseomtale hvilke vidtrekkende konsekvenser Epstein-avsløringene har fått verden over.

 for årets tildeling formulerte juryen seg på en måte som virker preget av samtidens mer emosjonelt orienterte kultur: «Bygningene hans virker midlertidige, ustabile eller bevisst uferdige – nesten på grensen til at de forsvinner – samtidig som de tilbyr en strukturert, optimistisk og stillferdig gledesfylt beskyttelse og omfavner sårbarhet som et iboende trekk ved levd erfaring.»

Formgivere fra Chile har mottatt prisen to ganger det seneste tiåret

Tegnet kontrovers

Tom Henning Bratlie

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender 

– Tida er overmoden for en reform, sier Øyvind Håbrekke.

Han er gruppeleder for KrF i Oslo og har nylig foreslått å endre Munchmuseets eierform.

I dag er museet en egen etat under Oslo kommune, men KrF har sendt inn et forslag til bystyret om at det omdannes til en egen stiftelse.

Det innebærer at museet ikke lenger er eid av kommunen – og at direktør Tone Hansen svarer til et eget styre i stedet for byens til enhver tid sittende politiske ledelse.

– Det hører ingen steder hjemme i 2026 at et av de mest attraktive museene i vår del av Europa er direkte underlagt politisk styring, sier Håbrekke.

For en drøy uke siden ble det kjent at Munchmuseet skal gjennomføre store kutt i staben på grunn av pengemangel. 20 årsverk ryker.

Men det er ikke først og fremst de økonomiske problemene KrF vil løse med dette forslaget.

Dagens eierform er en trussel mot museets kunstneriske uavhengighet og faglige autoritet, ifølge dem.

Det er viktig at vi tar denne diskusjonen i fredstid.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Nylig ble det kjent at Schibsted oppdaterer abonnementsvilkårene for sine nettaviser. For å slippe å dele persondata som skal brukes til markedsføring, må abonnentene betale en månedlig sum på 39 kroner. Det har åpenbart ikke falt i smak hos alle.

Innen mandag formiddag hadde Forbrukerrådet mottatt rundt 30 henvendelser om den nye praksisen.

– Det er absolutt et høyt tall når vi snakker om digitale saker, sier Finn Myrstad, fagdirektør i Forbrukerrådet.

Myrstad påpeker at det som gjør saken spesiell, er at det dreier seg om en norsk aktør og en generell utfordring på internett, nemlig at personvernet vårt er under press.

– Vi mener retten til privatliv og personvern ikke er noe du skal behøve å betale for. Det er et veldig viktig prinsipp, sier han.

Forbrukerrådet har tidligere klaget inn Meta og deres samtykkeløsning til flere nasjonale datatilsyn. I 2023 rullet Meta ut en omstridt ordning hvor brukerne kunne betale for å slippe å se annonser eller samtykke til at selskapet bruker persondata til markedsføring.

EU-kommisjonen har seinere vurdert at denne løsningen er i strid med EU-regelverket, og saken er nå til behandling hos tilsynsmyndighetene.

– Vi har full forståelse for at det er en veldig presset medieøkonomi. Men hvis det er sånn at Schibsted ikke har en bærekraftig forretningsmodell, må myndighetene se på konkurransesituasjonen og sikre at man fortsatt har en fri og levedyktig presse.

Reagerer på nytt Schibsted-grep

Sara Hegna Hammer

Ruth er fullstendig diskvalifisert som mor. Det er i alle fall slik den femtiårige læreren ser det selv. I britiske Susie Boyts roman «Elsket og savnet» fra 2021, som nå foreligger på norsk, får vi innblikk i relasjonen mellom Ruth og dattera Eleanor, som siden tenårene har vært rusavhengig.

Med tålmodighet, omsorg og kalkunsandwicher forsøker Ruth å lappe sammen det krakelerte mor og datter-forholdet. Hun vil rette opp feilene som kanskje, kanskje ikke gjorde at dattera ikke håndterte livet slik hun håpet.

– Alt hun gjør, gjør hun ved hjelp av myk makt, sier Susie Boyt på telefon fra London.

Den 57 år gamle forfatteren og Financial Times-spaltisten er datter av kunstner Lucian Freud, oldebarn av Sigmund Freud, og har seks romaner på samvittigheten.

– Ruth kjefter aldri, men setter viljen sin gjennom over en kopp te. Derfor overser noen lesere de tingene hun gjør som ikke er bra. Folk har sagt til meg at hun er en majestetisk morsfigur, mora vi alle alltid har drømt om. Men det er jeg ikke helt enig i.

For da Eleanor blir gravid og setter vesle Lily til verden, føler Ruth seg først kallet til å hjelpe henne med å stable et familieliv på beina. Men snart bestemmer hun seg for å overta omsorgsretten – ikke ved å gå rettens vei, men ved å tilforlatelig overrekke foreldrene en konvolutt med fire tusen pund og spørsmål om hun ikke kan låne Lily en ukes tid.

– Alle vet at man ikke gir rusavhengige en så stor sum med penger, sier Boyt.

– Likevel framstår hun som velmenende?

Det kan være forløsende at noen sier helt feil ting.

Lykkelig, tross alt

Australia stiller skatteultimatum til tek-selskapene: – Her bør Norge la seg inspirere

I forrige uke kom Australias kommunikasjonsminister Anika Wells med et ultimatum til tek-selskapene: Hvis ikke Meta, Google og Tiktok betaler australske medier for bruken av nyheter på deres plattformer, må de betale.

Wells og regjeringen foreslår å skattlegge plattformene med 2,25 prosent av det de tjener i Australia med mindre de inngår egne avtaler med mediene, skriver NTB. Pengene vil bli gitt videre til mediene basert på hvor mange journalister de har ansatt.

«Vi mener det er rettferdig at større teknologiplattformer bidrar til det harde journalistiske arbeidet som beriker feedene deres og er en drivkraft for inntektene deres», sa Wells til Reuters.

Gard Steiro, ansvarlig redaktør i VG, sier det australske ultimatumet vekker interesse.

– Dette har vært en viktig kamp for redaktørstyrte medier i mange år. Vi må få til grep som gjør at vi blir betalt for journalistikken vi bidrar med inn på plattformene, sier han.

Steiro forteller at dagens modell ikke bidrar til fri konkurranse. Årsaken er at de store tek-plattformene tar store andeler av det digitale annonsemarkedet, samtidig som de betaler svært lite i skatt.

– Det skaper en uheldig konkurransevridning. Om det blir aktuelt å gjøre noe lignende i Europa og Norge, vet jeg ikke, men det skal bli interessant å følge med framover og se hvor dette ender.

Steiro er lite begeistret for den kanadiske modellen, hvor Meta har blokkert tilgangen for nyheter på deres plattformer i landet etter å ha nektet å føye seg etter krav fra myndighetene. Det skjedde etter en lov som ble vedtatt av regjeringen i 2023.

Det er ingen god løsning hvis resultatet blir at man ikke får formidlet nyheter på plattformene.

Ber tek-gigantene om å bla opp

Alle som abonnerer på en av Schibsteds aviser, fikk forrige uke en e-post om endringer abonnementsvilkårene. For å unngå å dele data som skal brukes til personlig tilpassede annonser, må du nå betale en sum på 39 kroner i måneden.

Endringene har ingen betydning for det redaksjonelle innholdet. Både abonnenter og Datatilsynet er likevel svært kritiske til den nye modellen.

– Det er helt forkastelig, sier John Arne Moen, leder i tankesmia Mime, til Klassekampen.

Aktuelt

Hilde Henriksen Waage snakket om hvor tøft det er å stå alene i stormen da hun fikk Fritt Ords Pris overrakt av styreleder Bård Vegar Solhjell.

Hvilke bøker skal ligge under alle juletrær i år? Vi ble med da Frisk Forlag pitsjet høstlista for Ark.

Sommeren 1936 ferierte Leo Trotskij og kona på en holme på Sørlandet. Oppholdet er temaet i Bjørn Olaf Johannessens nye roman.

Då fru Amazon viste fingeren til den gode smak

I 2026 trer Friedensreich Hundertwasser frem også som miljøpioner.

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Når alle vil til topps. Kva Everest kan fortelja om samfunnet under fjella.

Munch-sjef vil ikke ta stilling til eierskap

Kulturrådets scenekunstutvalg har i snitt 25 tilfeller av inhabilitet per møte. Det kan unngås med breiere rekruttering, mener regissør Johan Osuldsen.

Så er den her: Det mørke ritualet man kaller en debatt.

Forsker foreslår å inkludere svenske og danske kunstnere i Kulturrådet for å redusere antall habilitetssaker.

Stein Erik Hagen etterlater seg unik samling av «erotisk» kunst

Jeffrey Epstein-skandalen har rammet også Pritzkerprisen, arkitektenes nobelpris. Men i Chile fortsetter skapningene til årets vinner å hviske.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Forbrukerrådet har mottatt 30 henvendelser om Schibsteds nye betalingsløsning for annonser.

Lykkelig, tross alt

Australia stiller skatteultimatum til tek-selskapene: – Her bør Norge la seg inspirere

Snart må Schibsted-abonnenter betale for å unngå datasporing. Tidligere redaktør sier opp Aftenposten i protest.

Sønnen til Stellan har skjønt det: Et mer markedsstyrt kulturliv betyr mer nepotisme.

Kaster seg inn i kampen om Aschehoug

SV-lederen mener et hjem skal preges av dem som bor der.

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av autofiksjon og middelklasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbeiderroman.

Litteratur-Norges radikale lillebror

Hilde Henriksen Waage snakket om hvor tøft det er å stå alene i stormen da hun fikk Fritt Ords Pris overrakt av styreleder Bård Vegar Solhjell.

Hvilke bøker skal ligge under alle juletrær i år? Vi ble med da Frisk Forlag pitsjet høstlista for Ark.

Sommeren 1936 ferierte Leo Trotskij og kona på en holme på Sørlandet. Oppholdet er temaet i Bjørn Olaf Johan­nessens nye roman.

Då fru Amazon viste fingeren til den gode smak

I 2026 trer Frie­dens­reich Hun­dertwas­ser frem også som miljø­pio­ner.

70-års­ju­bilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjells­be­handles.

Når alle vil til topps. Kva Everest kan fortelja om samfunnet under fjella.

Munch-sjef vil ikke ta stilling til eierskap

Kultur­rådets scene­kunst­utvalg har i snitt 25 tilfeller av inha­bi­litet per møte. Det kan unngås med breiere rekrut­te­ring, mener regissør Johan Osuldsen.

Så er den her: Det mørke ritualet man kaller en debatt.

Forsker foreslår å inkludere svenske og danske kunstnere i Kultur­rådet for å redusere antall habi­li­tets­saker.

Stein Erik Hagen etterlater seg unik samling av «erotisk» kunst

Jeffrey Epstein-skandalen har rammet også Pritz­ker­prisen, arki­tek­tenes nobelpris. Men i Chile fortsetter skapnin­gene til årets vinner å hviske.

KrF vil ta Munch ut av poli­ti­kernes hender

Forbru­ker­rådet har mottatt 30 henven­delser om Schibsteds nye beta­lings­løsning for annonser.

Lykkelig, tross alt

Australia stiller skatteul­ti­matum til tek-selskapene: – Her bør Norge la seg inspirere

Snart må Schibsted-­abon­nenter betale for å unngå data­spo­ring. Tidligere redaktør sier opp Aften­posten i protest.

Sønnen til Stellan har skjønt det: Et mer mar­keds­styrt kulturliv betyr mer nepotisme.

Kaster seg inn i kampen om Aschehoug

SV-lederen mener et hjem skal preges av dem som bor der.

Å kle seg som diplomat er som å stupe, mener professor Iver B. Neumann: Det gjelder å ikke gjøre feil.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av auto­fik­sjon og middel­klasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbei­der­roman.

Litteratur-Norges radikale lillebror

Sommeren 1936 ferierte Leo Trotskij og kona på en holme på Sørlandet. Oppholdet er temaet i Bjørn Olaf Johannessens nye roman.

I 2026 trer Friedensreich Hundertwasser frem også som miljøpioner.

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Kulturrådets scenekunstutvalg har i snitt 25 tilfeller av inhabilitet per møte. Det kan unngås med breiere rekruttering, mener regissør Johan Osuldsen.

Forsker foreslår å inkludere svenske og danske kunstnere i Kulturrådet for å redusere antall habilitetssaker.

Jeffrey Epstein-skandalen har rammet også Pritzkerprisen, arkitektenes nobelpris. Men i Chile fortsetter skapningene til årets vinner å hviske.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Forbrukerrådet har mottatt 30 henvendelser om Schibsteds nye betalingsløsning for annonser.

Australia stiller skatteultimatum til tek-selskapene: – Her bør Norge la seg inspirere

Snart må Schibsted-abonnenter betale for å unngå datasporing. Tidligere redaktør sier opp Aftenposten i protest.

Sønnen til Stellan har skjønt det: Et mer markedsstyrt kulturliv betyr mer nepotisme.

Lena Ahlgren Johansson fikk nok av autofiksjon og middelklasseliv. Mellom skiftene som personlig assistent skrev hun en 800 siders arbeiderroman.