Sara Hegna Hammer

#fff

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Frida Kahlos ikoniske malerier kan ikke, ifølge meksikansk lov, føres ut av Mexico.

Likevel: Takket være en eksportlisens utstedt av myndighetene, vil Kahlo-maleriene i den betydningsfulle Gelman-samlingen snart finne veien til Europa – og kanskje Oslo. Nasjonalmuseet er nemlig i dialog med eierne av samlingen om å låne verk til museets planlagte, men ikke berammede Kahlo-utstilling.

Men ifølge et åpent brev signert over 200 meksikanske kunstarbeidere, er det noe mistenkelig med lisensen, som varer hele fem år. De frykter at verkene kan ende opp med å bli solgt.

Derfor anmoder de Nasjonalmuseet om å kreve å få se eksportlisensen, forteller initiativtaker til brevet, Francisco Berzunza.

– Skulle den ha uregelmessigheter, eller ikke være i tråd med det meksikanske lovverket, ber vi museet om ikke å vise disse verkene, sier kuratoren på telefon fra Mexico by grytidlig tirsdag morgen.

– Vi ber dem vise solidaritet med det meksikanske folk.

Gelman-samlingen har nemlig en broket historie. Samlingen, regnet som en av de viktigste samlingene av moderne meksikansk kunst, var ifølge avisa El Pais sporløst forsvunnet i 16 år, før deler av den dukket opp på en Sotheby’s-auksjon i 2024.

Rundt halvparten av den ble den gang kjøpt av Marcelo Zambrano, ifølge Berzunza for en betydelig lavere sum enn hva den er verdt.

Plutselig strekker myndighetene seg langt for at verkene kan forlate landet.

Frykter at Frida kan forsvinne

Mylena Kifle

Christopher Olssøn

SV sier nei til teater på Tøyen

«Jeg vil ikke gi opp kampen om å få Nationaltheatret til Tøyen», uttalte daværende ordfører i Oslo Marianne Borgen (SV) i 2020.

SV og Borgen tapte imidlertid slaget – for tidligere kulturminister Abid Raja (V) bestemte at det ville bli for dyrt.

Siden den gang har mye skjedd: Det er igjen blitt aktuelt å flytte Nationaltheatret til det gamle Munchmuseet mens hovedbygget i sentrum pusses opp – og legge teaterets permanente biscener samme sted.

Men SV vil ikke lenger ha teater på Tøyen.

– Det finnes verre ting å gjøre med bygget, men samtidig er jeg bekymret for at man ender opp med et tilbud som ikke angår folk på Tøyen, og som blir mest givende for folk som bor andre steder i byen, sier Ola Wolff Elvevold (SV), leder av bystyrets kulturutvalg.

Statsbygg har bedt private og offentlige eiere om å spille inn aktuelle tomter for Nationaltheatret.

Fristen løp ut 14. mars, og tidligere kulturbyråd Anita Leirvik North (H) rakk å foreslå Gamle Munch før hun gikk over i rolla som byutviklingsbyråd.

Dét vekket reaksjoner hos Rødts Siavash Mobasheri. I forrige uke sa han til Klassekampen at byrådet svikter Gamle Oslo og Tøyen: «Nå skyves lokalbefolkning ut til fordel for en stor statlig institusjon.»

Endre Ugelstad Aas

#000

Tysklands kultur­minister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Tysklands bokmesser går sjelden av stabelen uten en skandale. Forrige helg i Leipzig var intet unntak.

Tysklands kulturminister Wolfram Weimer ble buet på da han besøkte festivalen. Årsaken er at han kastet ut tre bokhandlere fra konkurransen om den tradisjonsrike tyske bokhandlerprisen, som skulle deles ut på messa.

De tre bokhandlene ligger i Berlin, Bremen og Göttingen. Weimer mener filialene bryter med bestemmelser i forfatningsbeskyttelsen («Verfassungsschutz») som skal forebygge ekstremisme i Tyskland.

Kritikerne mener begrunnelsen for utestengelsen ikke har rot i virkeligheten, og at Weimer bryter med prinsippet om en armlengdes avstand mellom kunst og politikk.

Det siste har blitt et viktig ankepunkt mot den kontroversielle kulturministeren.

Weimer ble utnevnt som kultur- og medieminister i bundeskansler Friedrich Merz’ regjering i mai 2025. Han kom fra en rekke profilerte stillinger i tysk mediebransje.

Blant annet har Weimer vært sjefredaktør i den tyske storavisa Die Welt, og han har vært med å grunnlegge det konservative magasinet Cicero.

I 2018 fikk han mye oppmerksomhet for boka «Det konservative manifest. Ti bud for den nye borgerligheten». Der argumenterte han for å styrke tradisjonelle konservative verdier som familie, tradisjon, kristentro og lov og orden.

Kultur­minister ble buet ut

Selma Stormyren Larsen

Dag Eivind Undheim Larsen

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Kampen om det tradisjonsrike forlagshuset Aschehoug er i gang. Spørsmålene står i kø når forlaget nå skal selges: Blir det svensk eller norsk, en stiftelse eller et forlagshus som trekker det lengste strået?

Hittil har både norske Amediastiftelsen og svenske Bonnier meldt sin interesse. Nå bekrefter også et norsk forlagshus at det er interessert i hele eller deler av Aschehoug.

– Ja, jeg kan bekrefte at vi er interessert i å kjøpe Aschehoug, sier Yngve Mofoss, daglig leder i Forlagshuset Vigmostad & Bjørke.

Forlaget er et av Norges største og har hovedkvarter i Bergen.

Vigmostad & Bjørke ble etablert av Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke i 1990, og i 1992 opprettet de datterforlaget Fagbokforlaget. I tillegg til forlagsvirksomheten eier Vigmostad & Bjørke bokhandlerkjeden Akademika.

Siden oppstarten har forlaget kjøpt opp til sammen 27 mindre forlag. Nå er de altså interessert i en ny utvidelse: et oppkjøp av Norges fjerde største forlag, Aschehoug.

– Er det da snakk om hele forlaget eller deler av det?

– Aschehoug er solid og interessant forlag. Nå ser vi fram til å få mer informasjon for å kunne vurdere hva vi eventuelt er interessert i, sier Mofoss.

I Norge finnes det ikke noe forlag som kan kjøpe Aschehoug, bortsett fra Vigmostad & Bjørke, men de er nok for små.

Arno og Arnstein vurderer Aschehoug

I dag finnes det ingen merkeordninger i Norge for å skille bøker som er framstilt ved hjelp av kunstig intelligens (KI), fra bøker som aleine er skapt av mennesker. Det ønsker bokhandlerkjeden Norli å gjøre noe med.

Framover vil Norli nemlig oppfordre forlagene til å oppgi informasjon om KI-bruk. Denne informasjonen skal i første omgang være tilgjengelig under «Produktegenskaper» i Norlis nettbutikk.

– Vi er opptatt av transparens og åpenhet. Det er viktig at kundene vet hva slags produkter de kjøper, sier Caroline Heitmann, som er markeds- og informasjonsdirektør hos Norli.

Norli har definert fire områder hvor de ønsker at bøker skal KI-merkes, forteller Heitmann.

– Det gjelder omslag, oversettelse, om teksten i boka er KI-generert, og om illustrasjoner i boka er KI-generert.

Heitmann understreker at det er naturlig at det finnes ulike nivåer for KI-bruk i produksjonsprosessen.

– Definisjonen vil legger til grunn, er at teksten, oversettelsen eller illustrasjonene i hovedsak er generert av KI, og eventuelt bearbeidet av mennesker i etterkant.

Initiativet skjer i samarbeid med Bokbasen, som utvikler digitale tjenester for bokbransjen.

Det er ­viktig at kundene vet hva slags ­produkter de kjøper.

Bokhandler stiller krav om KI-merking

Edvard Hoem

Før helga kom meldinga om at forfattar og journalist Bjørn Nilsen (f. 1934) ikkje lenger er blant dei levande.

Da eg fekk bodskapen, tenkte eg at Bjørn rakk ikkje berre å leva eitt, men mange liv. For mange ulike slags folk som ikkje kjenner kvarandre, er det tid for å minnast han med takksemd. Eg skriv på vegner av oss som fekk oppleva innsatsen hans for norske forfattarar på det syttitalet. Det var på den tida kløfta mellom norsk oljerikdom på den eine sida og den omfattande kunstnarfattigdommen på den andre sida vart synleg.

 som redaktør for publikasjonar som Filologen og Profil vart Bjørn Nilsen ein kontroversiell medarbeidar i NRK som laga omdiskuterte program om oljeindustrien og raseringa av Distrikts-Norge, tema som også slo ned i det han skreiv av dikt og sakprosabøker gjennom tjue år.

Saman med Tor Obrestad og Einar Økland la han på slutten av 1960-talet ned eit stort arbeid for bygge opp Norsk Forfattersentrum, og han var dagleg leiar der i to år. Forfattarsentret fekk statsstøtte frå 1984 og er i dag etablert med kontor i fire landsdelar og ein medlemsstokk på meir enn to tusen forfattarar.

Mange titals medlemmer reiser land og strand kvar dag året rundt for å presentere dikt og prosa på bibliotek og i ulike organisasjonar. Der det i gamle dagar vanka ein blomsterbukett eller ei billig vinflaske som takk for innsatsen, er det i dag sjølvsagt at det skal utbetalast honorar, også til lyrikarar som publikum knapt har høyrt namnet på, men som dei mange tilfelle opplever som ei overraskande gåve.

 sette Bjørn Nilsen kreftene inn på å omdanne Den norske Forfatterforening til ein reell interesseorganisasjon for skjønnlitterære skribentar. Frå 1971 og framover var organisasjonen prega av sterk polarisering og stadige generaloppgjer mellom fleirtalet og mindretalet, som kulminerte i det dramatiske årsmøtet i 1975, da opprørsfolket forstod at det ikkje berre var viktig å reise radikale krav, men også å vinne makt så ein kunne gjennomføre krava.

Bjørn Nilsen stilte som formannskandidat da Ebba Haslund i 1975 takka for seg. Etter ein nitid kampanje der vi som var der, gjekk laus på våre kollegaer ein og ein for å overtala dei tvilande til å stemme på Bjørn Nilsen, visste vi at utfallet ville bli avgjort av kven den sittande formannen Ebba Haslund ville heie på. Da Ebba rett før valet erklærte at 

, stod vegen fram til leiarvervet open for Bjørn Nilsen.

 mykje skjedd. Ebba, i si tid vararepresentant for Oslo Høyre til Stortinget, var no blitt Røde Ebba, som aldri var redd for å stille radikale krav for kollegaer i naud. I hennar formannstid – ho insisterte alltid på å kalle seg 

– vart Den norske Forfatterforening medlem av Kunstneraksjon -74, som saman med biletkunstnarar og komponistar stilte krav til stat og storting på vegner av alle norske kunstnarar. Også for dette gjennombrotet var Bjørn Nilsen ein av dei sentrale pådrivarane.

 seg med vemodet no som Bjørn Nilsen er gått bort. I 1977 stod han i spissen for ein delegasjon som reiste til Kina for å granske korleis alt såg ut etter avslutninga av Kulturrevolusjonen, Maos død og arrestasjonen av firarbanden. Bjørn Nilsen insisterte på at norske kulturradikalarar med bohemaktig livsstil fekk respektere programmet som vertskapet la fram for oss, sjølv om det fall enkelte tungt for brystet å besøke termosfabrikkar og sykkelverkstader fleire gonger om dagen.

For mange slags folk som ikkje kjenner kvarandre, er det tid for å minnast han med takksemd

Bjørn Nilsens mange liv

Kåre Bulie

De er et tilbakevendende skue i slitne strøk med ambisjoner om endring i enhver vestlig storby: de velkledde unge menneskene som røyker og drikker øl utenfor en industribygning eller et gammelt butikklokale. Sannsynligheten for at kunst befinner seg bak fasaden, er skyhøy.

Anna og Tom, hovedpersonene i «Det perfekte», den mye omtalte italienske romanen fra 2022 som nylig kom ut på norsk, poserer ustanselig på slike arenaer. Kunstlivets sentrale rolle er betegnende for en bok som handler om et skikt som flyter mellom Europas metropoler på jakt etter et profesjonelt så vel som privat renommé som «kreativ».

 forlatt sin store, men perifere hjemby sør i Europa til fordel for Berlin, som ved årtusenskiftet fikk et gedigent løft også som kunsthovedstad. Etter å ha fylt den digitale arbeidsdagen sin med design for mikrobryggerier og veganske bakerier ynder paret å treffe beslektede typer på en av byens utallige utstillingsåpninger.

Bokens forfatter, Vincenzo Latronico (42), har foruten selv å ha bodd i Berlin fartstid som kritiker i det britiske kunstmagasinet Frieze – og åpenbar interesse for disse miljøenes sosiologi. Sansen hans for de fysiske delene av kretsene personene hans vil erobre – og for å beskrive dem – vitner om erfaringen det å skildre kunst har gitt ham.

-intervju i fjor bemerket Latronico hvordan han straks minnes et plaggs detaljer, for eksempel: «Jeg fikk trening ved å anmelde for kunstmagasinet Frieze. Jeg skrev meningene mine om kunstverk, og redaktøren min sa: ‘Nei, beskriv verkene i detalj, og la meningen din tre frem gjennom måten du skildrer dem på.’ Det viste seg å passe min måte å skrive på.»

Lærdommen leder tankene til italienerens mer berømte kollega Bruce Chatwin (1940–1989), den nomadisk anlagte briten bak reiseklassikeren «In Patagonia» (1977). Allerede som tenåring jobbet Chatwin for Sotheby’s. Foruten å gjøre lynkarriere ble han en dreven bidragsyter til auksjonshusets kataloger. Den evnen til å skildre gjenstander i komprimert form som dét innebærer, trekkes frem som viktig for prosaen som skulle komme til å gjøre Chatwin verdensberømt. Han vendte dessuten tilbake til kunsten som tema både i journalistikk og fiksjon – Chatwin-romanen «Utz» (1988) handler om en porselenssamler i den kalde krigens Tsjekkoslovakia.

 et forelegg – med en tittel som i så måte gir særlig mening: franskmannen Georges Perecs roman «Tingene» fra 1965. En skandinavisk lenestol, et rødt, åpnet magasin, en grønn plante: Fra første avsnitt bombarderer Latronico leseren med gjenstandsbeskrivelser fra den – naturligvis – hvitmalte leiligheten til Anna og Tom. I tråd med tiden romanen er skrevet i, blir det imidlertid raskt klart at det forfatteren skildrer, ikke er tingene i seg selv, men bilder av dem – fotografiene som fikk paret til å leie boligen.

Med sine kunstbøker, fruktboller og The New Yorker-stabler peker det kuraterte interiøret på det som er duoens jobb å skape: distinksjoner. Oppgaven later til å falle Anna og Tom lett, barn av internett som noenogtyveåringene er. Latronicos roman viser imidlertid at fenomenene som skiller dem ut, også er dem de deler med alle i nærheten: den sagnomsuste Berlin-nattklubben Berghain, for eksempel, eller avanserte hjemmelagde måltider bygd på enkle ingredienser og den sosiale bevisstheten som gir dem hjemsted på en «upresis politisk venstreside» og får dem til å hytte med den digitale neven mot sexisme og rasisme på den andre siden av Atlanterhavet.

, er Anna og Toms venner illustratører eller frilansjournalister, kunstnere eller galleriassistenter. Sammen opptrer de mer enn gjerne i et uavhengig utstillingsrom over et bilvaskeri i Friedrichshain eller på festene til et kjellergalleri i Kreuzberg som er så kjent for sine mange nykommere at det kalles «Den italienske ambassaden».

Satiren gjør romanen på samme tid karikert og vittig

Kreativ monotoni

Salgsprosessen rundt det tradisjonsrike forlagshuset Aschehoug pågår nå for fullt. Flere aktører har signalisert interesse, blant andre Amediastiftelsen og svenske Bonnier Books.

at Amediastiftelsen hadde meldt sin interesse, og daglig leder André Støylen uttalte da følgende:

«Vi kommer til å se nærmere på Aschehoug med utgangspunkt i muligheten for et stiftelseseid forlag.»

Nyheten fikk flere til å puste lettet ut fordi forlaget dermed kan forbli i norsk eierskap.

Terje Colbjørnsen er førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI. Han har forsket mye på forholdene i den norske bokbransjen og er ikke sikker på at en stiftelsesmodell vil være rett medisin for Aschehoug.

– Stiftelser er gjerne mindre fleksible enn børsnoterte selskaper. De er juridisk låst til en formålsparagraf, og det kan være problematisk å hente inn ny kapital om man skulle trenge det.

For å illustrere sitt poeng trekker Colbjørnsen en parallell til stiftelsen Fritt Ord, som har slitt med å få godkjent en kursomlegging.

Fritt Ord har ønsket å satse mer på prosjekter i utlandet, og for å få til det har de måttet søke om å endre formåls­paragrafen. Før jul fikk stiftelsen avslag på søknaden fra Stiftelsestilsynet.

Jeg synes Bonnier er blitt omtalt på en karikert måte i debatten.

Splid om modell for eierskap

Maria Horvei

Kva var det med Carolyn Bessette? Eg veit ikkje kva digitalt ekkokammer du soknar til, men i mitt jallar dette spørsmålet for tida veggimellom.

spørsmål – kvinna som i 1996 gifta seg med John F. Kennedy jr., var gjenstand for ein intens fascinasjon då ho levde og har i tiåra etter ekteparets tragiske død i ei flyulukke i 1999 fått livet sitt plukka frå kvarandre og analysert i stadig tilbakevendande sirklar. Men med «Love Story», ein av vårens store amerikanske tv-suksessar, har «CBK»-kulta likevel nådd nye, febrile høgder.

, kort fortalt, regissør Ryan Murphys dramatisering av kjærleiksforholdet mellom Kennedy jr. og Bessette, frå dei fyrst møter kvarandre og fram til dei legg ut på reisa som skulle bli deira siste. Scena er New Yorks gater, på det visstnok-så-mykje-meir-sorglause 90-talet, tida då alle flaug rundt med capsen bak fram og kjederøyka med likesæl eleganse.

Som forteljing frå verkelegheita er det ei som openbert byr seg fram for fiksjonalisering, 

som ho unndreg seg kunstens klare krav til 

Ja visst, dette er to (ekstremt tiltrekkande) unge menneske som levde intense liv i medias søkelys, og som møtte ein vond slutt. Kennedy-familiens uomtvistelege glamour, blanda med dei forbanningsliknande tragediane dei igjen og igjen vart råka av, er som henta ut frå oppskriftsboka for klassisk drama.

 sida: Kva var JFK jr. og Carolyn Bessette eigentleg kjende for, kva 

dei med liva sine som kan gjere tv-serien om dei til noko anna enn fetisjering? Sonen til president Kennedy var aldri så kjend for noko som han var for å vere sonen til president Kennedy. Den mediesky Carolyn Bessette vart kjend fordi ho var saman med han.

Eller var det eigentleg slik det var? I sentrum av det kulturelle opphenget – eg er for ordspelets skuld freista til å ty til bokmål og skrive 

– i Carolyn Bessette, er det nemleg ikkje forholdet til JFK jr. som står i sentrum, men derimot stilen hennar. Frå ho møtte presidentsonen til dei gifta seg, jobba Bessette i Calvin Klein, det mest kvintessensielle 90-talsmerket av dei alle, og sjølv inkarnerte ho den minimalistiske elegansen som i våre dagar er kjelda til tallause forsøk på etterlikning – tenk kjolar med spagettistroppar, smale solbriller, svarte loafers.

Lik matoppskrifter med tre ingrediensar er ein så enkel stil nesten umogleg å faktisk få til å fungere med mindre du arbeidar med uovertrufne ingrediensar – men prøv å seie det til kvinnene som sørga for at USA no er utseld for skilpaddemønstra hårbøylar av typen CBK gjekk med.

sett dei fyrste to episodane av «Love Story» slår endå eit lag av tiltrekkingskrafta hennar mot meg – eitt som på regissør Murphy på kløktig vis har reindyrka i skodespelar Sarah Pidgeons portrettering: Bessette personifiserer den kvinnelege fantasien om ikkje å måtte prøve.

Carolyn Bessette ender opp med draumeprinsen utan å måtte prøve

Tom Henning Bratlie

Over senga til Svein Tore Bergestuen henger et fotografi av ham selv.

Det er ikke inn hit, i det aller helligste, Klassekampen har invitert seg selv. Men det er her vi havner, på jakt etter et Donald-bilde han ikke finner – kanskje det er på hytta?

– Du kan jo ikke skrive at jeg har bilde av meg selv der. Men det er et minne, sier verten og skrur av spottene.

Bildet, tatt på en fjelltopp i et tåkelagt Lofoten og trykket på børstet stål, blir mørkere.

– Jeg liker at lyset i rommet bestemmer om det er soloppgang eller solnedgang i bildet. Litt tacky, når jeg sier det sånn, men det er jævlig fint, sier Bergestuen før vi rusler tilbake til stua.

For det er det som henger her, i stua i Asker, vi er kommet for. Da vi spurte kommunikasjonsguruen om å vise fram veggpryden sin, kom svaret kjapt: «Ja, det kan jeg. For det er viktige greier som henger over sofaen, faktisk.»

Kunne det være Bjarne Melgaard-malerier fra tidlig 2000-tall? En nettverksbygger som Bergestuen kunne jo ha sikret seg et Ida Ekblad-verk før de ble for dyre?

Men nei, her er det barndomsvenninna Tove Hirth fra Jevnaker som dominerer, med tegninger og en liten bronseskulptur på et stykke drivved fra Randsfjorden.

Dét er Tove, dét er Tove, dét er Tove, og de to der er Tove.

Glassblåserens sønn eier nesten ikke glasskunst

Har du hørt den om arkeologen som ikke ville grave i fortida?

Nei? Da har du vel ikke lest Judith Hermanns «Ich möchte zurückgehen in der Zeit» («Jeg vil gå tilbake i tida»), utgitt på tysk i slutten av februar.

For selv om jeg-personen, en forfatter til forveksling lik Judith Hermann, vil nøste opp i fortida til nazibestefaren, er det et ikke-tema for hennes arkeologsøster.

Som Klassekampen skrev i går, er medlemslistene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) nå blitt søkbare, slik at alle tyskere kan sjekke om slektningene deres var medlem i Adolf Hitlers parti. Hermann trenger ikke søke – hun vet at bestefaren var utstasjonert som SS-soldat i polske Radom. Spørsmålet er 

Boka, en blanding av selvbiografi og roman, tar dermed for seg det tyskeste temaet man kan tenke seg: bearbeidingen – eller fraværet av bearbeiding – av landets nazistiske fortid.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er ikke boka blitt møtt med udelt begeistring i Tyskland. Som kritiker Henrik Keyser Pedersen påpekte i Bokmagasinet, har anmelderne i noen av landets tyngste kulturaviser tydd til ord som 

Adam Soboczynski i Die Zeit mener Hermanns karakteristiske skrivemåte, preget av stemningsfulle tvetydigheter, kommer til kort i møte med tematikken. Ifølge Tobias Rüther i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) fetisjerer hun et tomrom som ifølge ham ikke er der.

Det fikk oss til å lure: Har den kritikerroste og prisbelønte tyske forfatteren levert et makkverk? Eller må kritikernes avvisning ses i lys av den tyske generasjonsskammen og minnekulturen?

Klassekampen har spurt tre tyskkyndige ikke-tyskere om hva de synes om «Ich möchte zurückgehen in der Zeit».

Den kommer neppe til å bli stående­ som en av hennes ­store tekster.

Bok om nazimorfar kalles upassende

Astrid Nordstadstrekker hals mot sminkør Christian Berg. Han har nettopp dandert håret hennes i en stram knute på toppen av hodet, mens en parykk med brune, bølgende lokker venter på en hylle over speilet.

Først skal Berg legge tjukt med kajal og oransje leppestift på Nordstads ansikt. Hun er i ferd med å forvandles til prinsesse Eboli, en av de sentrale figurene i Giuseppe Verdis 1800-tallsopera «Don Carlo», her satt til Francos Spania på 1970-tallet.

Utenfor Operaen i Bjørvika har det blåst opp til liten kuling, og gjennom vinduet kan vi se de hvite bølgetoppene slå mot fasaden.

Innenfor snakkes det med lave røster. Barytoner og sopraner dingler med beina foran hvert sitt opplyste speil.

Fra Nordstads stol høres dempede stemmeøvelser. Klokka er ti, og allerede har hun stått opp med en gutt på sju måneder, trosset gult farevarsel og varmet opp kropp og stemme. Forsøkt, i alle fall.

– Det blir spennende å se om det kommer noe lyd når jeg åpner munnen i dag.

Du er den nye reklamen for å bruke solkrem.

Om 50 minutter går teppet opp

Artister som har opplevd å komme på en av Spotifys spillelister, må regne seg heldige.

Havner du på «Morgenkaffe», «Jazz in the Background» eller «Peaceful Piano», er du plutselig på spillelista til millioner av mennesker.

Arnt Maasø, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO), viser til nettopp de populære algoritmestyrte listene når han skal forklare hvorfor han tror en ny type svindel rammer jazzartister.

– Det kan selvsagt være tilfeldig at jazzen rammes. Men det kan også hende det er fordi flere bruker jazz som bakgrunnsmusikk, og at det sånn er lettere å lure seg inn på store spillelister, sier Maasø.

– Spotify har hatt en voldsom vekst i «kontekstmusikk». Jazzsjangeren er stemningsfull og egner seg til å ha i bakgrunnen. Det er kanskje enklere å komme unna med generiske varianter av jazz, spesielt hvis de er knyttet til en spilleliste.

I går skrev Klassekampen at noen har lagt ut falske låter under en rekke norske og internasjonale jazzartisters navn.

Tord Gustavsen, Mathias Eick og Eyolf Dale er blant musikerne som nå sliter med å få fjernet låter utgitt under deres navn på strømmetjenester som Spotify og Tidal.

Flere avdøde jazzartister, som Duke Ellingtons høyrehånd Billy Strayhorn, er blitt utsatt for det samme.

Tror svindlerne vil inn på spillelistene

Guri Kulås

Oscar vart eit historisk gjennombrot for norsk film. Samstundes braut dei gallakledde deltakarane ut av Hollywood-bobla, som ofte krympar den globalt kringkasta prisutdelinga til ein eksotisk bransjeaffære. Oscar 2026 kunne ikkje vore meir annleis enn førre gong Renate Reinsve og co gjekk på den raude løparen. I 2022 øydela Will Smith festen med å visa seg som ein pater familias då han slo til konferansier Chris Rock. Slaget gav publikum kollektiv amnesi. Ingen hugsar kva som vart «Beste film» eller kva vinnarane sa på scenen.

 vil bli hugsa lenge. Mange vil òg minnast takketalane til dei mest taleføre vinnarane, som Paul Thomas Anderson og Joachim Trier. Begge snakka som fedrar, men ingen som pater familias.

Trier kom med ei oppmoding om ikkje å «røysta fram politikarar», som ikkje tar på alvor at «alle vaksne har eit ansvar for alle barn», medan Anderson sa at «One Battle After Another» var hans måte å be barna sine om orsaking på «for at vi ikkje har klart å halda verda betre i stand, og for kaoset vi overlèt til dei». Anderson vona at ein ny generasjon ville medverka til å få «sunn fornuft og skamkjensle» tilbake til samfunnet. Det er eit hovudmotiv i filmforteljinga om den unge Willa og dei villfarne foreldra Bob og Perfidia.

aktivistiske ord enn prisutdelar Javier Bardem. Hans klåre appell var «Nei til krig og fritt Palestina!», men vi treng openbert eit retorisk mangfald for å møta den umenneskelege valdspropagandaen og KI-trollinga, som strøymer frå Truth Social og andre autokratmedia. Den autentiske barnerøysta i Kaouther Ben Hanias nominerte film «Hind Rajab – stemmen fra Gaza» klang også som eit ekko i talane om foreldreansvar.

«Ømhet er den nye punken», sa Joachim Trier då han lanserte «Affeksjonsverdi» i Cannes og i ei verd der USAs president vil bomba Irans oljeindustri «for moro skyld», treng vi fleire kjærleiksfulle kunstuttrykk som eit humanistisk motspråk. Om filmkulturen skal styrka våre empatiske nervesystem, er ikkje populær, men avmektig ganding som Robert De Niros «Fu** Trump!» rett medisin.

 film «Bare et uhell» skisserer kva for moralsk refleks og etisk ryggrad som blir kravd av folk som vil få ende på eit valdsregime. Den galgenhumoristiske thrilleren om hemnlystne, iranske fangar er dessutan ein annan av Oscarfilmane som tar opp vårt felles vaksenansvar for alle – også fiendens – barn. Saman med «One Battle After Another» dyrkar han òg samhald utover kjernefamilien.

Det beste dømet på at slik solidaritet også er noko publikum saknar, finn ein i Kleber Mendonça Filhos nominerte «A Secret Agent». Filhos filmatisk-politiske syntese er minst på høgd med Andersons når han talar til vår samtid via ei handling frå 70-talets militærdiktatur i Brasil. Meisterverket rommar heile spekteret av antiautoritære sjangrar frå satire til fabel og tragedie. Scenen som har gjort størst inntrykk på mange, er likevel ein intim, nattleg samtale mellom den forfølgde aleinefaren og akademikaren Armando (Wagner Moura) og andre dissidentar, som har fått skjul under same tak. Regissørens kjærleik til roller og skodespelarar lyser frå lerretet, og den lågmælte delinga av løyndomar hjarta er fulle av, er universelt attkjenneleg.

til Armando droppar dekknamnet i ein invitt til dei andre om å letta børa som kuar dei. Frå radioen lyd slageren «Não Há Mais Tempo» (Det er ikkje meir tid), men dei sterke karakterane rundt bordet alle får plass til å visa seg fram som individ. Blant dei er eit angolesisk flyktningpar, som òg minner oss om det kolonialistiske reisverket bak dei rå sosiale skilja, maktovergrepa og historieforfalskinga filmen presist karakteriserer. På eit bord i bakgrunnen står eit foto av 14-årige Nadia Comăneci, stjerna frå 76-OL som rømde Ceaușescus Romania. I ein stol i hjørnet søv ei småjente med draumar om ei betre framtid for seg og foreldra.

Når filmen sluttar i vår samtid med Armandos vaksne son Fernando, arbeider han i blodbanken – eit bygg som på 70-talet husa ein kino. På sitt beste kan filmkunsten få oss til å kjenna at det same blodet renn gjennom årene på alle.

Foreldreaksjonen

Helle Høiness

Den årlige lykkerapporten, World Happiness Report, lanseres hvert år i tilknytning til FNs internasjonale lykkedag. De nordiske landene topper verdens lykkeliste.

Finland er fortsatt verdens mest lykkelige land, melder 

Deretter er landene i år rangert med Island på andreplass, Danmark, Costa Rica og Sverige som nummer fem.

Norge var i fjor på 7. plass, men har nå passert Nederland og er verdens sjette lykkeligste land. Landet helt nederst er Afghanistan. På de nest siste plassene er Malawi og Sierra Leone.

Forskerne merker seg at det er fall i lykken blant de unge i vestlige land. De ser at høyt forbruk av sosiale medier kan redusere trivsel, særlig blant jenter.

Jan-Emmanuel De Neve er en av lykkeforskerne på Oxford-universitetet som jobber med rapporten. Han sier at de har funnet en klar sammenheng mellom lykke og lengden på tiden man er i sosiale medier og typen plattform man bruker.

– Høyt forbruk er assosiert med mye lavere velvære. Samtidig ser de som holder seg unna sosiale medier, at de går glipp av en del positive effekter. Vi må forsøke å få det «sosiale» tilbake i sosiale medier, sier han.

Nå er Norge verdens 6. mest lykkelige land

Spørsmålet om hvem som deltok i nazistenes terrorregime, har ifølge kulturhistoriker Helge Jordheim vært med å prege hele den tyske etterkrigstida. En ny søketjeneste kan gi flere svar.

Denne uka offentliggjorde nemlig USAs nasjonalarkiv medlemskortene til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) på nettsida si. Dermed blir materialet for første gang søkbart for allmennheten.

Der Spiegel, som var først ute med nyheten, omtaler det som «en liten historisk sensasjon».

– Jeg har flere gode tyske venner som stadig snakker om dette, sier Jordheim, som er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

– Hvordan forholder man seg til dette innad i en familie? Hvem var hvem mellom 1933 og 1945?

Rundt 8,5 millioner personer ble medlem av NSDAP fram til 1945. Ved riksdagsvalget i 1932, året før nazistenes maktovertakelse, fikk partiet en oppslutning på 37,4 prosent.

Anders Granås Kjøstvedt er førsteamanuensis ved Oslomet og forsker på nazismen. Han har nylig skrevet bok om Det tredje rikets historie. Kjøstvedt forteller at om lag 10 prosent av den tyske befolkningen var medlem av partiet i 1930-årene.

Dette vil kunne gjøre både forskning og mer personlig motiverte undersøkelser enklere.

Nå kan alle sjekke om bestemor var nazist

Anniken C. Mohr

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

«You used to say that I was special, but now I’m just another ex.»

Slik starter den nye pop-pønk-singelen til jazzmusiker Eyolf Dale. «Don’t Say Goodbye» er én av flere låter som de siste ukene er blitt lagt ut på Tidal, Spotify og Youtube under Dales navn.

Låta markerer ikke et reelt stilskifte for pianisten, men er en del av en større trend i Norge og i utlandet.

Flere musikere, spesielt innenfor jazz, har den siste tida oppdaget at noen har brukt navnene deres til å utgi det som trolig er låter generert med kunstig intelligens (KI) på flere strømmetjenester.

Dale forteller at han tok kontakt med plateselskapet sitt da han oppdaget låtene.

– Det var fire eller fem sanger – samtlige like blodfattige. Plateselskapet sa at de nettopp hadde opplevd det samme med flere amerikanske artister, sier Dale.

Også jazzlegender som for lengst er gått bort, som Billy Strayhorn og Abbey Lincoln, har «sluppet» nye KI-låter. Disse er imidlertid blitt tatt ned.

Norske artister som Karin Krog, Arild Andersen og Tord Gustavsen har opplevd det samme, men de sliter fremdeles med å få låtene fjernet.

Hvis strømmetjenestene­ ikke stanser dette nå, graver de sin egen grav.

KI-låter ble utgitt i hans navn

Da Sigrid Undset først kom til sitt nye hjem på Lillehammer i 1919, var hagen et beiteområde for kyr og hester – og full av stein. Ektemannen Anders Svarstad var på et kunstneropphold sør i Europa, og Undset kom aleine med flyttelasset, to små barn og det tredje i magen.

Her skulle hun for alvor begynne på verket om Kristin Lavransdatter. Undset ville bo i nærheten av romanfigurens hjemtrakter i Gudbrandsdalen. Samtidig skulle hun anlegge en hage – den hun hadde drømt om siden hun var barn.

– Det er lett å tenke på hagen på Bjerkebæk som en stillferdig, nydelig drøm som går i oppfyllelse, men det var et enormt arbeid – «hagen» var jo en steinrøys, sier Kristin Brandtsegg Johansen, idéhistoriker og ­konservator ved Undsets dikterbolig Bjerkebæk.

Sammen med landskapsarkitekt Marit Brandtsegg, som også er kusina hennes, har hun skrevet boka «I Sigrid Undsets hage».

– Undset flytter inn i huset, som er tungvint og uten innlagt vann, føder barnet hun er gravid med, gir ut essaysamlingen «Et kvinnesynspunkt» og skriver romanverket om Kristin Lavransdatter. Det er et vilt liv, sier Johansen.

«Kjære Nini», skriver Undset til sin venninne Nini Roll Anker høsten 1921, «Ja jeg har kjøpt huset her nå (…). Nå sitter jeg altså med det og 4 mål olderskog – så stor er tomten. Sommetider gleder jeg mig til å fatt og stelle med det –.»

Etter å ha leid det gamle tømmerhuset i skrenten over Lillehammer i to år, har hun altså kjøpt det. Hun kaller det Bjerkebæk og begynner arbeidet med hagen for fullt.

– Fra hun flytter inn og hagen er en steinrøys, til hun bestemmer seg for å kjøpe huset og så skaper en bugnende hage, går det seks år. Hver gang vi snakker om det, blir jeg mer tenksom over at det har vært mulig, sier Marit Brandtsegg.

Hun er sprekkeferdig av stolthet da hun fyller kjelleren med den første potethøsten.

Rakrygget som en lilje

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Hvordan kan du vite om boka du holder i hånda, er laget med hjelp av KI?

Aktuelt

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

SV sier nei til teater på Tøyen

Tysklands kulturminister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Arno og Arnstein vurderer Aschehoug

Norli ber forlagene merke bøker som er framstilt med hjelp av kunstig intelligens.

Å nytte tida godt er alt som gjeld. Det forstod Bjørn Nilsen (1934–2026).

Det unge paret i romanen «Det perfekte» virker til enhver tid kunstnerisk oppdatert. I realiteten forblir de på institusjonens utside.

Splid om modell for eierskap

Difor er vi besatt av Bessette.

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Om 50 minutter går teppet opp

Å få med en låt på spillelister som «Jazz in the Background» gir store inntekter. Det er målet til Spotify-svindlerne, tror medieviter.

Året då Oscar målbar ønsket om ei leveleg framtid.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykkeundersøkelsen. Lykken faller blant unge storbrukere av sosiale medier.

Nå kan alle sjekke om bestemor var nazist

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Opp fra ruinene

Ludwig Wittgenstein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Siegfried Lenz sloss for Hitler, men kom seinere til å lede an i diskusjonen om Tysklands skyld. I dag ville han fylt 100.

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste internasjonale film. Nå håper Filmforbundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

Byrådet foreslår teater på Tøyen

Kurator advarer Nasjo­nal­mu­seet om Frida Kahlo-utstilling

SV sier nei til teater på Tøyen

Tysklands kultur­minister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøy­kasse», mener redaktør

Arno og Arnstein vurderer Aschehoug

Norli ber forlagene merke bøker som er framstilt med hjelp av kunstig intel­li­gens.

Å nytte tida godt er alt som gjeld. Det forstod Bjørn Nilsen (1934–2026).

Det unge paret i romanen «Det perfekte» virker til enhver tid kunst­ne­risk oppdatert. I realiteten forblir de på insti­tu­sjonens utside.

Splid om modell for eierskap

Difor er vi besatt av Bessette.

Svein Tore Bergestuen har få fargerike kunstfat.

Judith Hermanns nye roman får hard med­fart i tyske kultur­aviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Om 50 minutter går teppet opp

Å få med en låt på spille­lis­ter som «Jazz in the Back­ground» gir store inntekter. Det er målet til Spotify-­svind­lerne, tror medieviter.

Året då Oscar målbar ønsket om ei leveleg framtid.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykke­un­der­sø­kelsen. Lykken faller blant unge storbru­kere av sosiale medier.

Nå kan alle sjekke om bestemor var nazist

Artisters navn blir stjålet: – Regelrett svindel

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfel­dig­he­tene.

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Overset­ter­for­eningen.

Opp fra ruinene

Ludwig Witt­gen­stein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Siegfried Lenz sloss for Hitler, men kom seinere til å lede an i disku­sjonen om Tysklands skyld. I dag ville han fylt 100.

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste inter­na­sjo­nale film. Nå håper Filmfor­bundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.

Byrådet foreslår teater på Tøyen

Kurator advarer Nasjonalmuseet om Frida Kahlo-utstilling

Tysklands kulturminister får refs: Som tatt fra en «autoritær verktøykasse», mener redaktør

Norli ber forlagene merke bøker som er framstilt med hjelp av kunstig intelligens.

Det unge paret i romanen «Det perfekte» virker til enhver tid kunstnerisk oppdatert. I realiteten forblir de på institusjonens utside.

Judith Hermanns nye roman får hard medfart i tyske kulturaviser. Er det fordi boka er dårlig – eller fordi kritikerne er tyske?

Å få med en låt på spillelister som «Jazz in the Background» gir store inntekter. Det er målet til Spotify-svindlerne, tror medieviter.

Norge rykker opp én plass på den årlige lykkeundersøkelsen. Lykken faller blant unge storbrukere av sosiale medier.

Sigrid Undset arbeidet med hagen som med romanene sine: Intet var overlatt til tilfeldighetene.

Svenskene vil merke KI-bøker. På høy tid også i Norge, mener Oversetterforeningen.

Ludwig Wittgenstein gjorde seg flid med hver eneste dør og radiator i villaen han tegnet til søsteren.

Siegfried Lenz sloss for Hitler, men kom seinere til å lede an i diskusjonen om Tysklands skyld. I dag ville han fylt 100.

Joachim Trier ble historisk da han vant Oscar for beste internasjonale film. Nå håper Filmforbundet flere i bransjen kan dra nytte av seieren.