Første gang jeg sto foran Noa Eshkols «Mourning Carpet», ble jeg nesten veltet over ende av et par løpende smågutter. De skrenset borti meg, bråbremset og rygget deretter to–tre skritt bakover, som om de plutselig hadde kommet over et sovende rovdyr.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn



