Emma Tollersrud

og Anniken C. Mohr

#fff

#000

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene i Dokka. 

Det var ikke tidenes bursdagsgave. 23. oktober i fjor fylte Linnea Løkken Rostad 17 år, men det var også dagen hun fikk vite at hun ville miste skolen sin. Sammen med flere titalls medelever, foreldre og besteforeldre hadde hun reist til Hamar hver dag hele uka med de samme faklene og plakatene, for å prøve å vinne gjennom med budskapet: Bevar skolen vår!

Nå var det Rostads store dag, men i stedet ble hun sittende og følge med på storskjermen på skolen. Der sto alvorstunge fylkespolitikere som kunne slå det fast: Seks videregående skoler og skolesteder skulle legges ned. Hennes egen Dokka videregående skole skulle bli historie.

Rostad var ikke blant dem som gråt. Ikke var hun særlig sint heller. For det kunne jo umulig være sant, tenkte hun. De kunne jo ikke legge ned en så velfungerende skole?

Også nå, ett år etter, har det tatt tid å skjønne at det faktisk er ekte, at dette er og blir hverdagen hennes nå. Det er bussing i over to timer hver dag og en vekkerklokke som er innstilt på halv seks istedenfor halv åtte. Det er å finne fram på en stappfull skole på Gjøvik, der flere av lærerne ikke husker navnet hennes. Det er litt for lite søvn hver natt. Det er Go-morgen-yoghurter i bilen og middager klokka ni.

Sånn er det også denne mandagen. Rostad har gjespet seg gjennom fire timer med norsk på tampen av dagen på Gjøvik, skyndt seg for å få et ledig sete på bussen, funnet fram høretelefoner og stirret tomt ut av vinduet. Vel framme på Dokka har hun rasket med seg noe pasta, kylling og mais fra salatbaren på Coop og hastet opp til Dokkahallen. Her skal kroppen vekkes til liv og gå løs på tre og en halv time med gymnastikktrening. RG – rytmisk gymnastikk – det er bygdas store stolthet. I hele Innlandet finnes det bare her, og Dokkajentene har ligget helt i norgestoppen. Men hvor lenge orker Rostad og de andre dette?

Inne i hallen flyr RG-jentene fløyelslett over matta, mens trener Liv Marie Simensveen følger med fra sida. Musikken pumper, og fargerike baller og rockeringer fyker opp i lufta. Jentene øver på programmet som skal framføres på det tradisjonsrike juleshowet på Dokka første søndag i advent. Koreografien er helt ny, men jentene tar den fort. Linnea Løkken Rostad terper på å fange en blå rockering i direkte trilling utenfor synsfeltet.

– Det der er kjempevanskelig, forteller Simensveen.

I starten følte jeg at jeg skulle på klassetur hver dag

Danse, danse Dokka mi

Line Madsen Simenstad

Christopher Olssøn

Det norske gullrushet betyr trøbbel

Bak et piggtrådgjerde litt utenfor Hamar sentrum ligger en bedrift utenom det vanlige. En kvinne med en gjennomsiktig plastpose i hånda sitter i en sofa i den enkle resepsjonen. Oppi posen ligger en håndfull gullmynter. Når det er hennes tur, leverer hun fra seg myntene til kundeveileder Anne Marie Platou. Kvinnen er her for å finne ut hvor mye gullmyntene egentlig er verdt.

Myntene fikk hun av faren sin for mange år siden, og så har de bare ligget og slengt hjemme. Når Anne Marie Platou har tatt en titt på gullet, skriver hun verdien på en post-it-lapp og viser til kvinnen i resepsjonen

– Og jeg som har latt barnebarnet leke med myntene, ler hun.

Den befippede kvinnen tar opp telefonen for å ringe mannen sin og fortelle nyheten.

– Det er mange som får seg et sjokk her hos oss for tida, sier Anne Marie Platou.

Vi er hos K.A. Rasmussen, Norges eneste gullsmelter. Prisen på gull har den siste tida skutt i været, og nå er det gullrush – ikke bare her på Hamar, men i hele verden.

Du kan se det på gata i Sydney, i Hanoi, Tokyo, Singapore, Wien og Warszawa: lange køer på fortauene utenfor butikker som selger og kjøper gull. I Jakarta er det rapporter om at folk overnatter på fortauene. Noen ser sitt snitt til å selge gammelt gull nå som prisene er så høye, mens andre vil kaste seg på bølgen og kjøpe det edle metallet, i håp om at prisene vil fortsette å stige enda mer.

Gull fungerer som en trygg havn. Folk flykter dit

Det store gullrushet

Mari Brenna Vollan

Anniken C. Mohr

På «Natt­mø­tet» blir po­li­ti­kerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor inter­na­sjonal plan.

Ragne Johnsen Megård hadde en dårlig følelse. Sola hadde allerede gått ned da hun gikk over mosaikkflisene i kommunestyresalen i Narvik. Hun skulle på et ekstraordinært møte. Alt de folkevalgte hadde fått vite, var at det dreide seg om en «industrisatsing». I innkallingen hadde det også stått at de måtte signere en konfidensialitetsavtale og levere tilbake alle sakspapirer når møtet var over.

Hemmelighetskremmeriet var ikke det eneste uvanlige med møtet. Også tidspunktet var merkelig: Klokka seks om kvelden. Alle møter i kommunen foregikk vanligvis om dagen. Hvorfor så seint? Det måtte dreie seg om et børsnotert selskap, hadde noen resonnert seg fram til. Saken måtte behandles bak lukkede dører mens børsen var stengt.

SV-representanten Megård hadde luftet bekymringene sine i lokalavisa noen dager før. Skulle politikerne virkelig ta stilling til en stor industrisatsing – uten å få vite noe i forkant? I et innlegg i Fremover minnet hun om Terra-skandalen i 2007. Den gang tapte Narvik over hundre millioner kroner på halsbrekkende investeringer. Nå håpet hun at kommunen ikke lot seg lure igjen.

Megård fant plassen sin på fjerde rad. Derfra så hun opp mot podiet, hvor ordføreren, rådmannen og kommuneadvokaten gjorde seg klare. Bak dem hang de fargesterke bildene som skildrer viktige hendelser i Narvik. Her var fiskerne, motstandsmennene og gjenoppbyggingen etter krigen.

I de åtte timene som fulgte, skulle det skrives et nytt kapittel i Narviks historie, et som seinere er blitt kalt for «nattmøtet». Ingen kunne vite det den oktoberkvelden i 2021, men vedtaket de fattet, skulle plassere Narvik midt i et stormaktsspill:

Fire år seinere kunne industrikonsernet Aker bygge Europas største fabrikk for kunstig intelligens (KI) i den lille nordlandskommunen.

Hva var det som skjedde da noen av verdens mektigste tek-herrer kom til Narvik?

– Dette er kjempekult, sier Torkjell Lund idet han svinger bilen opp på byggeplassen i Kvandal.

Tek-herrenes norske eventyr

(tekst) 
og Rikke Løe Hovdal

Eiendomsskatten er helt fjern, mener Bygdøy-beboer Helge. Klassekampen har vært på skattejakt blant villaeiere i Oslo

Det sildrer i fontener i Admiral Børresens vei på Bygdøy. Noen høner klukker fra en hage, og i den neste gresser et rådyr. Det er midt på dagen, og stillheten brytes bare av gitterporter som glir igjen og håndverkere som styrer på. «Rotfyllinger» blir det visst kalt når gamle eneboliger rives og hele tomter graves ut for å gjøre plass til funkishus og bassenger her ute.

Vi labber rundt i hjertet av vestkantens mest fornemme strøk, der den ene gigantvillaen etter den andre stikker opp bak tujahekkene. Her ligger strandpalasset til Katharina Andresen, kjøpt for svimlende 585 millioner i 2023. Litt lenger bort, på en høyde i Bygdøynesveien 15, troner et slott som tidligere var Canadas ambassadeeiendom og ble solgt for 150 millioner i 2023. Spektakulær er også Pausvillaen til Petter Stordalen, der han kan skilte med privat strand, roterende garasje og en nesten tre meter høy, lysende Buddha-statue.

Det er eierne av slike palasser som nå får aller størst skattelettelse fra byrådet i Oslo, målt i reine penger. Med utgangspunkt i kommunens skattelister har Klassekampen regnet ut hvor stor forskjellen har vært fra det rødgrønne skatteregimet i 2023 til det nye i 2025, på en rekke enkeltadresser.

På toppen av lista finner vi landets rikeste mennesker, ikke få av dem bosatt på Bygdøy. Bjørn Rune Gjelsten kan skilte med nær sagt en halvøy i P.T. Mallings vei. Tilbake i 2002 betalte han 61,5 millioner for huset og tomta, den gang prisrekord. I dag har han spart til sammen 30.400 kroner på det politiske skiftet. Katharina Andresen har spart 30.200 kroner, og Petter Stordalen har spart 46.000 kroner på sine to Bygdøy-villaer. Boligskatteregningen til Color Line-eier Olav Nils Sunde er også til sammen 32.000 kroner lavere med det blå byrådet. Milliardærens tusen kvadratmeter store penthouse-leilighet på Tjuvholmen var Norges dyreste bolig da han kjøpte den for 236 millioner i 2013.

Når disse boligene er verdt flere hundre millioner kroner, må noen titalls tusen i lettelser sies å være småpenger. Så hvorfor så mye ståhei om eiendomsskatten?

Klassekampen har forsøkt å få svar fra dem som besitter eiendommer i det øverste prissjiktet i Oslo. Hvor viktig har kampen mot eiendomsskatten vært for dem? Hvor fornøyde er de med at byrden nå lettes?

Vi har ikke fått svar på våre henvendelser. «Familien ønsker ikke å kommentere privatøkonomiske forhold», er svaret fra rederfamilien Wilhelmsen, som har spart totalt 57.300 kroner på det politiske skiftet i Oslo, ifølge Klassekampens beregninger. Heller ikke Frogner-bosatte Ole Robert Reitan, som har fått 26.300 kroner ekstra å rutte med, vil ha «en offentlig mening» om eiendomsskatt.

Skattejakta

Eirik Grasaas-Stavenes

og Christopher Olssøn

Klassekampen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksessoppskriften. 

Haamad Najam står ved et busstopp i Queens og skuer lett stressa nedover en trafikkert gate. Rundt oss i New York-skumringen koker det av pressefolk og flere hundre skrikende mennesker.

«Zohran» står det på skiltene de bærer. Najam er en av de sentrale brikkene i teamet til Zohran Mamdani, den politiske sensasjonen som det siste halvåret har sjokkert både Det demokratiske partiet og Donald Trump.

– Dere rakk det akkurat. Jeg tror Zohran kommer her nå, sier Najam.

Sekunder seinere stopper en fullstappa blå, offentlig New York-buss ved fortauskanten foran oss. Den er 18 minutter for sein. Billetten koster tre dollar. Ut av døra stiger den smilende og dresskledde mannen som lover å gjøre bussene i USAs største og dyreste by «raske og gratis».

Mamdanis ankomst får tilhengerne til å eksplodere i jubel, mens hovedpersonen blir geleidet forbi pressekorpset og inn til den siste debatten før ordførervalget i New York. Skolen der debatten skal finne sted, er oppkalt etter New York-ordfører Fiorello La Guardia, en av Mamdanis store inspirasjonskilder. Også La Guardia var sønn av innvandrere, også han ble forsøkt avskrevet som radikal og farlig. Men han endte som New Yorks mest populære ordfører noensinne. Kan Zohran Mamdani få til noe lignende? Og hva vil det i så fall ha å si for alle de som ønsker å reversere Donald Trumps autoritære prosjekt?

I snart en uke har vi fulgt etter Mamdani i håp om å finne svar. Vi har også håpet å høre hva han selv har å si om saken. Men også denne gangen forsvinner han ut av syne før vi rekker å spørre.

– Haha, det der var ganske intenst, sier Najaam, rister lett på hodet og følger etter.

Nå har vi bare én sjanse igjen til å få Mamdani i tale.

Zohran kom ikke ut av ingenting. Han kom ut av vår bevegelse, og vår bevegelse vokser

Mamdanis medisin

Masha Gessen

Forfatter, journalist og aktivist

Francesca Albanese er ikke vitne til folkerettens død, men til en ny begynnelse,

Francesca Albanese får ikke kjøpt seg en kopp kaffe i hjembyen sin Ariano Irprino, der jeg møter henne. Hver gang hun går inn på en kafé, stormer noen til for å ta regningen for henne. For 30 år siden, da hun var ferdig på videregående, kunne hun nesten ikke vente på å få flytte derfra. I dag stopper folk bilen for å strekke hånda ut av vinduet og hilse på henne. På et hjemmelagd banner som henger fra en motorveibro, står det «Grazie, Francesca!»

Albanese ble en helt i hjembyen sin etter at Det hvite hus definerte henne som sin fiende på grunn av arbeidet hennes som FNs spesialrapportør for menneskerettssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene gjennom de siste tre årene. I forbindelse med dette arbeidet har hun fulgt strategier som er like juridisk ambisiøse som de er politisk risikable. Hun har dokumentert menneskerettsbrudd, slik også hennes forgjengere gjorde. Hun har hisset på seg enkelte av sine allierte ved å fordømme Hamas’ vold 7. oktober 2023 og så skapt furore da hun gikk ut på sosiale medier for å protestere mot en standarduttalelse der Frankrikes president beskrev volden som antisemittisk. Det som kanskje har forårsaket mest bråk, er at hun har kritisert storkonsernene, blant annet noen av USAs største, som muliggjør og tjener på menneskerettsbrudd, og som trolig vil fortsette å gjøre det uten hensyn til våpenhvilen som nylig ble signert mellom Israel og Hamas.

utenriksminister Marco Rubio at han ville innføre sanksjoner mot Albanese. Hun ble definert som en 

, en status som vanligvis forbeholdes våpen- og narkotikasmuglere, terrorister og oligarkene som finansierer dem. Folk på denne lista får ikke innreisetillatelse til USA. De mister eventuelle eiendommer de måtte ha i landet, kan ikke drive handel med amerikanske bedrifter og kan ikke bruke amerikansk valuta – noe som betyr at de fleste internasjonale finanstransaksjoner er utilgjengelige for dem.

Under president Donald Trump har sanksjoner blitt brukt for å ramme dem som forsvarer palestinernes rettigheter, blant annet tre sentrale palestinske menneskerettsorganisasjoner, som ble straffet for å ha «deltatt i Den internasjonale straffedomstolens (ICC) innsats for å etterforske, pågripe, internere eller reise tiltale mot israelske statsborgere». ICCs sjefanklager Karim Khan har vært utsatt for sanksjoner, og det samme har flere av ICCs anklagere og dommere. Trump-administrasjonen innførte også sanksjoner mot ICCs representanter under Trumps første periode, da domstolen ville etterforske USAs handlinger i Afghanistan. I sin andre presidentperiode har Trump ført en kampanje som åpenbart sikter mot å rasere de internasjonale rettsinstansene fullstendig.

forbrytelser er så grufulle at verden må gripe inn, skriver seg tilbake til Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig. De siste årene av dette 80 år gamle prosjektet har vært en berg-og-dal-bane. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var den første reine aggresjonskrigen i Europa siden Hitler ble beseiret. I løpet av få måneder etter invasjonen kunne vi se bevis på massive overgrep i forstedene til Kyiv, som Russland hadde okkupert i en måned, og i den beleirede byen Mariupol, der Russland så ut til å bruke sult som krigsvåpen. Dette foregikk på de samme stedene som noen av forbrytelsene Nürnbergprosessen dekket mindre enn hundre år tidligere.

Den vestlige verden var forent i sin indignasjon. Den politiske viljen, ressursene og evidensen så ut til å være på plass, slik at det endelig skulle være mulig å bruke institusjonene og lovene som ble innført i tiårene etter Nürnberg til sitt fulle potensial.

Og så, bare halvannet år etter at Russland invaderte Ukraina, angrep Hamas Israel, og Israel reagerte med en styrke som snart framsto ekstrem, deretter urimelig, deretter vilkårlig, deretter som en mulig krigsforbrytelse og til slutt som den ultimate forbrytelsen: folkemord. Men mens det bygde seg opp en konsensus blant menneskerettsaktivister og folkemordforskere, smuldret den politiske konsensusen opp. I motsetning til krigsforbrytelsene til president Vladimir Putin i Russland har krigsforbrytelsene til statsminister Benjamin Netanyahu i Israel blitt utført med støtte fra sentrale vestlige stater.

som et vestlig prosjekt – og slik jussforskeren Lawrence Douglas hevder i sin kommende bok, har den også bidratt til vestlig imperialisme. Prioriteringene har i overveiende grad vært innrettet etter de vestlige statene. Noen vestlige ledere jublet over ICCs arrestordre på Putin, som ble utstedt i mars 2023, men ble forferdet over arrestordren på Netanyahu halvannet år seinere. (Domstolen utstedte også en arrestordre på Hamas’ militære topp Mohammed Deif, men Israel drepte ham.)

Og helt uten videre ble de vestlige statene, som aldri helt hadde omfavnet sin egen oppfinnelse, villige til å legge det internasjonal rettssystemet dødt.

Jeg klarte ikke å forstå at folk som er vestlig utdannet, kunne være så barbariske overfor andre mennesker.

USA kritiserer henne. Stor­selskapene truer henne. Det lever hun godt med.

og Tom Henning Bratlie

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status 

Hei, jeg er Ayoub fra Stovner. Jeg ønsker å jobbe hos dere i sammenheng med arbeidet dere driver med.»

Det var slik det begynte, en januardag i 2021. 16 år gamle Ayoub Elanbri hadde tatt motet til seg og sendt melding til Lif Laga, et Stovner-prosjekt hvor hundrevis av ungdommer planter epletrær, høster epler, beskjærer trær og lager eplemost. De trengte folk, og Elanbri trengte en ny retning i livet.

I meldingen på Instagram skrev han videre: «Jeg har ganske lyst til å jobbe hos dere for å vise at ungdom her på Stovner har noe å by på, og at vi er en bra gjeng.»

Som Stovner-ungdommer flest, var Elanbri stolt av å være herfra, stolt av samholdet og landsbyfølelsen innerst i Groruddalen i Oslo. Likevel hadde han kommet til et punkt i livet der han måtte ta et veivalg og bytte miljø.

I den andre enden satt Åsmund Gylder, ungdomsarbeider og primus motor i Lif Laga. Han visste at Elanbri var yngstemann i en søskenflokk på seks. Og han visste at når en ung gutt strekker ut en hånd på denne måten, så må han være der. De to avtalte å møtes på Øvre Fossum gård, der Lif Laga holder til. Elanbri husker hatten til Gylder, den velkjente mosegrønne med en fjær på sida. Gylder husker at Elanbri var fin i tøyet der han kom gående mellom gårdsbygningene. Han hadde vært hjemom etter skolen og skifta.

Elanbri fikk jobben, og i Lif Laga steg han raskt i gradene. Den første lønnsslippen kom på sommeren. Han husker den deilige følelsen. I dag, snart fem år seinere, er han blitt en slags Lif Laga-veteran. Denne ettermiddagen i oktober hjelper han Gylder og makkeren Thomas Aleksander Hagen med å beskjære et prydepletre i en hage på Høybråten. Sola står lavt på himmelen, og Gylder gyver løs på greinene med en litt sløv motorsag, mens Elanbri støtter gardintrappa og tar imot det som måtte falle.

– Du fortalte meg hva som var drivkrafta di, og du var veldig klar på at du trengte noe å feste deg til, sier Gylder og ser bort på Elanbri.

Epler, ikke granater

Tom Henning Bratlie

Eline og Anders er 17 år og kjærester. Det gjør dem ganske spesielle.

Blikkene deres møttes i kantina. De hadde akkurat begynt på videregående, han i A-klassa og hun i B. Fra den første kontakten tok det ikke mange dager før de og vennene deres hang sammen i hvert friminutt. Han ble glad hver gang hun dukket opp. Hun syntes at han var søt. Han var på Burger King med en kompis da hun la ham til på Snapchat.

Noen uker seinere var hun på dansekurs i Oslo. I en pause sendte hun en snap til flere venner der hun la ved mobilnummeret sitt. Jeg kommer ikke til å være så aktiv på Snap, fortalte hun. Han sendte henne en sms. «Fin måte å få tak i nummeret mitt på», skrev han. Han fikk et blunkefjes tilbake.

Første gang de var aleine, gikk de tur opp på fjellet Klompen. De satt på toppen og så utover byen og Namsenfjorden. Så fikk de en melding fra en kompis som spurte om han kunne bli med – ikke helt etter planen. Nede i sentrum kjøpte de Safari-kjeks og en sprayflaske med kremtopp. Trioen satte seg på en benk utafor Rock City og spiste «kjeks og krem», to av dem med hemmelige sommerfugler i magen.

En kveld midt i september var de på en samling med venner. De andre dro én etter én, og til slutt var det bare de to igjen. De satt i en seng og pratet. Hun var lei av å vente. Så kysset hun ham. Seinere den kvelden tok han mot til seg. «Skal vi bli sammen?» spurte han.

Starten på forholdet til Eline Jørgensen Hansen og Anders Altin-Skulstad i Namsos er som tatt ut av en romantisk ungdomsserie. Du har kriblingen, flørtingen og de lange blikkene, og noen som 

tør å hoppe i det. Men historier som dette blir det færre av i virkeligheten. I flere vestlige land ser man det samme: Ungdommer får sjeldnere kjæreste.

I USA har det vært en nedadgående trend helt siden «baby boomer»-generasjonen, ifølge en studie. Mens 78 prosent av dem som ble født rett etter krigen, hadde en romantisk partner i løpet av ungdomstida, gjaldt det for litt over halvparten av generasjon Z (som er født på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet).

Men det er særlig de siste tiåra at forskere melder om at noe er i endring blant tenåringene. I Danmark er andelen som har kjæreste på ungdomsskolen, mer enn halvert fra 1995 til i dag, til én av ti. Også på danske gymnas er det færre som er i parforhold. Og over hele Europa debuterer man seinere seksuelt. Unge vil heller «scrolle end bolle», som avisa Politiken fastslo i en serie om ung kjærlighet i fjor.

Det finnes ikke tall på kjæreste-utviklingen i Norge. Men flere forteller om en generasjon som ikke forplikter seg. Å være kjærester er gammeldags, ble VG-journalist Shazia Majid fortalt da hun besøkte Ullern videregående skole i Oslo tidligere i år. I stedet er det «mer tilfeldig» og mindre monogami, ifølge en av guttene hun snakket med.

Jeg vil bare date dem som jeg kan se for meg å leve livet sammen med

Anders + Eline = sant

Pernille Solheim

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

En ung israelsk mann har satt fra seg ølflaska si på muren ved sida av oss. Han har krummet ryggen og grepet tak i den fastmonterte utsiktskikkerten med begge hender. Nå stirrer han intenst i retning Gaza by.

– Det koster fem shekler, sier mannen til oss idet han løsriver seg fra kikkerten.

For fem shekler – omtrent 15 norske kroner – kan man herfra følge med på lidelsene på Gazastripa i to og et halvt minutt.

Ved sida av står en annen mann som nøyer seg med å zoome inn med sitt eget medbrakte speilreflekskamera.

Utkikkspunktet ligger i byen Sderot, en knapp kilometer fra grensa til Gaza. Det er en del av Givat Kobi-minnesmerket, som er bygget til minne om falne israelske soldater.

De to mennene har vært her flere ganger før, forteller de på litt haltende engelsk. De knipser noen bilder av hverandre foran utsikten, setter seg i bilen og kjører av gårde.

Som de fleste andre israelske jøder, må de to denne septemberkvelden rekke hjem for å feire rosh hashana, jødisk nyttår.

Men gisselaktivisten Einat blir muligens forsinka. Hun står aleine i et veikryss i nærheten, nesten så nærme Gazastripa som mulig. Da vi ankommer, har hun nettopp tatt imot en mann som kommer kjørende i en pickup dekorert med israelske flagg. Han vil donere frukt og juice til Einat og resten av aktivistgjengen som har slått leir her, rundt en gigantisk gul stol.

Jeg blir lei av å forklare igjen og igjen, så jeg tenker: ‘Lev ditt liv, du, så lever jeg mitt.’

31 grader, ferie og folkemord

Ingrid Fadnes,

Line Madsen Simenstad (tekst

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

Jeg har aldri opplevd at så mange menn sender meg meldinger og sier: «Jeg har felt mange tårer de siste dagene.»

Pastor Daniel Sæbjørnsen snakker med et stort alvor fra en scene i bedehuset på Åsane i Bergen. Det er den første gudstjenesten han holder i menigheten Passion etter at Charlie Kirk ble truffet av en dødelig kule rett i halsen. Drapet på Sæbjørnsens trosfelle i USA kan ikke gå forbi uten det han kaller «en kristen respons». For reaksjonene er mange, og de er sterke, forteller pastoren.

– En gutt fra Nord-Norge ringte meg forrige søndag og sa: «Kan jeg få snakke med deg?» Han sa: «Jeg har grått mer de siste dagene enn det jeg har gjort til sammen i resten av mitt liv.» Dette har truffet mange og ikke minst mange unge menn, sier Sæbjørnsen.

Radene av stoler inne i det gamle bedehuset er fylt opp av småbarnsforeldre og en skokk med barn denne søndagen, ispedd noen hvite hårmanker og noen ungdommer.

Den lokale menigheten Passion er én av mange nye karismatiske frikirkemenigheter i Norge. De har vokst fram de siste årene og funnet bolig i alt fra gamle kirker, ubrukte bedehus og ombygde garasjer. Dette kristne landskapet er en del av den globale evangelikalske bevegelsen, og det er også her vi finner dem som sto Kirk nærmest i Norge.

– Kirk fikk spørsmålet: «Hvis du dør, hva vil du bli husket for?». Og han sa at han ville bli husket for sin frimodighet i møte med sin tro. Jeg vil at det som også skal stå igjen etter meg, er at jeg var kjent for min tydelige tro, fortsetter Sæbjørnsen i talen.

Og pastoren er ikke aleine. Drapet på Charlie Kirk har rystet unge, konservative kristne i Norge, men det har også rustet. De mener vi står ved et vendepunkt.

Det har gått litt over to uker siden Charlie Kirk ble drept da han snakket på et arrangement på Utah Valley University i USA. Hendelsen har utløst et vell av sorg og sinne, og etterdønningene av drapet er store – også her i Norge. Mediedekningen har vært massiv, toppet med NRKs direktesending av den tre timer lange minnestunden for Kirk – en sending de har fått 

Kirk blir framstilt som om han har kontroversielle meninger om abort, for eksempel, men det han mener, er bare helt standard i en kristen konservativ setting

Trosbølgen etter Kirk

Nå kommer det et lite stikk, sier Lene Quist.

Den kosmetiske sykepleieren står bøyd over ansiktet til Renate Hartvigsen og trykker en liten nål kjapt inn ved kinnbeinet hennes. Så tar hun fram en sprøyte med en fem centimeter lang spiss og begynner å føre den inn i hullet. Quist vrir rundt på nåla, lirker og dytter forsiktig langs innsida av huden. Man ser konturen av den butte sprøyta idet den egler seg mot tinningen. Noen steder møter sykepleieren litt motstand, før huden gir etter.

Hartvigsen ligger helt i ro på benken med lukkede øyne og hendene på magen. Hun spenner ikke en muskel. Dette er hennes tredje behandling med såkalt sculptra. Det er en melkesyreblanding som skal trigge kollagenet i huden, stramme opp ansiktet og tilføre det litt volum. Eller som Hartvigsen kaller det: «en personlig trener for huden».

63-åringen er selv hudpleier og daglig leder ved klinikken Renates i Kristiansand. Hver dag ligger kvinner og menn som henne på benken og får ansiktet stukket og fylt opp.

Quist trekker nåla langsomt ut fra kinnet til sjefen mens hun injiserer melkesyra. Noen små bloddråper pipler ut av sprøytehullet. Hartvigsen er like rolig. Igjen og igjen skyves nåla inn og dyttes rundt ved kinnbein, lepper, panne og kjeve. Når ti milliliter med væske er blitt fordelt rundt i ansiktet, åpner Hartvigsen øynene og smiler fornøyd.

– Hva er det som er så farlig og uetisk med dette? spør hun.

For ordens skyld: Vi har ikke kalt det Hartvigsen gjør for verken det ene eller det andre. Vi er her for å finne ut hvorfor klinikker som hennes er i rivende vekst. Du har kanskje sett dem i de store byene, hvor kjeder som Novelaklinikken, Olio og Fillox åpner stadig nye filialer. Så lenge du har noen tusenlapper å bruke, er veien til injeksjoner kort. Også på steder som Namsos, Sunndalsøra og Jessheim åpnes det nye salonger.

I Kristiansand er det nå 18 klinikker hvor du kan ta fillere og Botox, viser en gjennomgang Klassekampen har gjort. De heter ting som Pusterom, Velbehag og Nyhud, og de er godt synlige i gatebildet med sine innbydende lokaler. Man skimter svulmende blomster, lysekroner og hvite, myke sittemøbler.

Jo mer normalisert det blir, jo større er sjansen for at du gjør det selv

En sprøyte til lunsj

Ingrid Fadnes

Rikke Løe Hovdal

Bli med på innsiden av Sylvi-festen

Dette har jeg drømt om! Dette har jeg jobbet for i så mange år!

Tom Staahle hiver etter pusten. Han er femtekandidat for Akershus Fremskrittsparti og har akkurat blitt valgt inn på Stortinget, ifølge de første opptellingene av stemmene. De foreløpige valgresultatene ruller over skjermen på Frps valgvake på Bristol i Oslo sentrum.

Romeo Serrano, valgkampleder i Lillestrøm, hopper opp og ned ved bordet.

– Du er inne, du er inne, din plass er på Stortinget! roper han ekstatisk.

Den unge Serrano er så vidt gammel nok til å stemme selv, men har gitt alt i valgkampen for Frp. Tom Staahle legger hånda på hjertet og kommer på at han har en pacemaker.

– Jeg må passe på nå, sier han og forsøker å dempe seg selv.

Alle stemmene er tross alt ikke talt opp. Ting kan skje, sier han.

Ting skjedde. Men alt gikk Staahle og Frps vei. Mandag gjorde Frp et historisk godt valg. De har flydd høyt før, både i valget i 2005 og i 2009, men aldri så høyt som denne gangen. 23,9 prosent av stemmene gikk til Fremskrittspartiet. Tom Staahle og 46 andre Frp-ere rykker nå inn på Stortinget og danner en rekordstor Frp-blokk. De blir det suverent største opposisjonspartiet.

Jeg har stått på mange stands opp gjennom, og aldri har jeg møtt så mange støttende mennesker

Scener fra en valgvake

og Synne Folstad Moen

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Jeg lar meg ikke sjarmere, jeg.» Året er 1979, og en henslengt Marve Fleksnes erklærer på Valgrevyen på NRK at han nok blir liggende i horisontalen også dette valget. Hans eget parti, sofademokratene, ligger an til å bli Norges tredje største parti, og samme hvor mye Ap-nestor Reiulf Steen eller Høyres Kåre Willoch skulle prøve å lokke Fleksnes til urnene, er det bare innvikla tomprat de kommer med, synes han.

I dag, 46 år seinere, ville Fleksnes kanskje vært stolt. Sofademokratene har krøpet oppover til om lag 23 prosent, og i enkelte samfunnslag er oppslutningen særlig høy. Blant innvandrere var det bare 38 prosent som stemte i kommune- og fylkestingsvalget i 2023, det laveste Statistisk sentralbyrå (SSB) noen gang hadde registrert.

På 1960-tallet var det knapt noen klasseforskjeller i stemmegivningen. Siden har gapet mellom arbeiderklassen og de øvrige klasser økt. I forrige stortingsvalg lå valgdeltakelsen på 63 prosent blant lavinntektsgruppene, men på over 90 prosent i den økonomiske eliten og blant toppledere, ifølge forskere ved Universitetet i Oslo.

Klassekampen har møtt og snakket med folk som av ulike grunner har holdt sofaen på valgdagen. Hvordan havnet de der?

Singel, far til to barn på seks og elleve år.

Tvilerne blant oss

(foto)

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Ole Gunnar Hauso finner fram åtte sigarer. De er kjøpt direkte fra en plantasje på Cuba og er pakket inn i det kubanske kommunistpartiets avis Granma. Han kutter av tuppen på én av dem med en sigarsaks og tenner den opp.

, det må du få med. Her brukes hele tobakksblad, sier han.

Hauso er formann i Det Norske Cigarselskap. Hver uke pleier han å møte andre sigarentusiaster til fredagspils. Den søtlige røyken henger nå tungt over to utebord på puben Herr Nilsen i Oslo. Seinsommersola varmer, og det kommer stadig en ny mann med ølglass i hånda og slår seg ned. Praten går mye i politikk.

For mannen fra Grimo i Hardanger er ikke bare sigarformann. Han er også talsperson i Aksjon for borgerlig valgseier, en organisasjon som jobber i skyggene for å endre maktbalansen på Stortinget til høsten.

Hauso deler ikke ut løpesedler på torget. Han banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Men fra sin ganske anonyme tilværelse har han likevel hatt en stor påvirkning på årets valgkamp.

Nå er Hauso interessert i å få innspill fra en «nyfrelst» Venstre-mann rundt bordet. For det går ikke veldig bra på målingene for tida. Aksjonen har en jobb å gjøre for å nå målet sitt.

– For å hjelpe meg litt da, på hvilken måte skal vi dra Venstre ut av søla? spør Hauso og tar et trekk av sigaren.

Det er en endring på gang i norsk politikk, en endring flere roper varsko om. Valgforsker Ketil Raknes kaller det en internasjonal trend, en der næringslivslobbyisme blir mer intens og profesjonalisert. Trygve Svensson fra tankesmia Agenda sier til Klassekampen at utviklingen rokker ved de mest grunnleggende demokratiske spillereglene. Pengeseddelen kan bli mer avgjørende enn valgseddelen. Det er frykten.

Vi får tilbake­melding på at to gamle menn ikke akkurat er så sexy. Heldigvis er Kjetting-Jan en litt yngre versjon

Bakspillerne

Katrina Vanden Heuvel

John Nichols

Det er ikke nok med en reint defensiv holdning for å bekjempe Trumps visjon. Vi må ha vår egen visjon som vi kjemper for – og gjennomfører, sier Zohran Mamdani.

33-åringen er Demokratenes kandidat til bli ordfører i New York, og et stigende politisk stjerneskudd på den amerikanske venstresida. Vinner han valget i november, vil Mamdani bli byens første muslimske ordfører.

Sjokkseieren i det demokratiske primærvalget gjorde Zohran Mamdani til mer enn bare partiets kandidat til å lede landets største by. For et parti med et desperat ønske om å gjenvinne politisk framdrift, viser Mamdani også en tydelig vei framover, med sitt sylskarpe fokus på økonomisk rettferdighet.

Den dagen Mamdani setter seg ned for et av sine første lengre intervjuer etter primærvalget, har han nettopp sikret seg støtta fra 1199SEIU, den største fagforeningen for helsearbeidere i USA og en historisk kraft i New York-politikken.

Mamdani sitter ved et lite bord i Little Flower Cafe, en afghansk restaurant han ofte besøker i Astoria i bydelen Queens. Han nipper til en rosa chai-te og snakker om hvorfor han valgte å framheve økonomisk rettferdighet som det viktigste politiske spørsmålet akkurat nå, den framtidige retningen for Det demokratiske partiet og arven etter de såkalte «kloakksosialistene». Men han snakker også om vendettaen fra Trump-regjeringen og hvordan han forholder seg til byens milliardærer.

Mamdani overrasket alle da han vant demokratenes primærvalg i slutten av juni. I seiers­talen han holdt den kvelden, siterte han den tidligere amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt: «Som Roosevelt sa: ‘Demokratiet har forsvunnet i flere andre store nasjoner, ikke fordi folket misliker demokratiet, men fordi de er blitt lei av arbeidsledighet og usikkerhet, av å se barna sine sulte mens de sitter hjelpeløse overfor regjeringens forvirring og svakhet. I desperasjon valgte de å ofre friheten i håp om å få noe å spise.’ Folk her i New York har de siste månedene gjort det klart at vi ikke trenger å velge mellom de to.»

– Hvorfor valgte du å bruke dette sitatet og knytte det til din visjon for byen?

– Jeg ble grepet av dette sitatet fordi det gir så klart uttrykk for at demokratiet, hvis det skal overleve, ikke kan behandles som et ideal eller en verdi. Det må være noe som gir gjenklang i livet til arbeidsfolk. Og spesielt nå er det fristende å si at demokratiet er under angrep fra autoritære krefter i Washington D.C., noe det også er. Men det er også under angrep fra innsida, fordi folk har mistet troa på at det kan gi arbeidsfolk det de trenger, sier Mamdani.

Det har ofte føltes som om vi i Det demokratiske partiet er flaue over noen av overbevisningene våre

Først tar han Manhattan

Øivind Hovland

Mary Kaldor var knappe ti år gammel da mora leide henne inn på en buss i Cambridge i England. Året var 1956. Den vesle jenta visste lite om familiens lidelser under andre verdenskrig. Det var ikke noe de snakket om. Begge foreldrene var jøder, faren fra Ungarn. Krigen lå som en skygge over familien. Men der foreldrene tiet om egne traumer og tap, var stemmene deres desto tydeligere når det kom til opprustning og atomvåpen. En kort periode med oppbygging og demobilisering etter andre verdenskrig hadde raskt blitt avløst av et aggresivt våpenkappløp.

«Nei», sa mora til Kaldor og de andre på bussen på vei mot nok en protest. De ville ha fred. Ikke mer krig.

– Jeg husker denne dagen godt. På bussen hang et banner med påskriften: «Vi vil leve», forteller Mary Kaldor, og lener seg avslappet tilbake i en lenestol i sitt feriehjem i Frankrike.

Hit kommer den kjente fredsaktivisten når hun vil ta pauser fra livet i England. Her er det ro, og planen de kommende ukene å hamre løs på nok en bok om noen av de største temaene vi kan tenke oss: krig og fred.

– Jeg er jo langt forbi pensjonsalder nå, sier hun og ler hjertelig på videolink.

– Men jeg vet ikke hva annet jeg skal bruke tida min til enn å skrive. Søstrene mine går på kunstkurs og drar på utflukter. Men helt ærlig så er jeg ikke særlig keen på det.

Det er så mye å gjøre, skrive, tenke, sier den nå 79 år gamle Mary Kaldor.

Det er også derfor Klassekampen vil snakke med Kaldor. Vi trenger en som kan dra de lange linjene, gjennom de siste tiårs opp- og nedturer, og som kanskje kan kaste noen solgløtt inn i det som er en dyster nåtid.

Kaldor er et barn av 1980-tallets «fredskultur». Ser hun spor av den i dag? Eller har «krigskulturen» fullstendig feid fred av banen?

Det vi står overfor er en politisk trussel, ikke en militær

En gal, gal verden

Mari Brenna Vollan,

,​

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Gule bulldosere som river ned hus og teltleirer. Dette bildet hadde Olav Fykse Tveit sterkt i minnet da han troppet opp på et møterom i Kvadraturen i Oslo en vinterdag i 2006.

Tveit var generalsekretær i Mellomkirkelig råd og hadde vært på Vestbredden flere ganger. Han hadde sett tanksene foran Fødselskirken i Betlehem, oliventrær som ble revet opp og sementen som fløt utover gamle hager. Israel var i ferd med å okkupere palestinske landområder og å bygge en mur, og hver gang han besøkte området hadde det skjedd nye framstøt. Nå følte Tveit et sterkt behov for å gjøre noe.

På vei inn til møtet var han håpefull. Blant palestinaaktivister var det mange som nå jobbet for 

 altså at stater, kirker, banker og fond måtte trekke seg ut av selskaper som bidro til okkupasjonen. I Kirkenes verdensråd jobbet også flere kirker iherdig langs dette sporet.

De kontaktet en rekke institusjoner og ba dem om å utestenge selskaper som bidro til folkerettsbrudd i Palestina.

Særlig ett sted hadde de et håp om å nå fram: Hos Det norske oljefondet. Fondet hadde nylig fått et sett med etiske retningslinjer, som det første statlige investeringsfondet i verden. Et eget etikkråd skulle sørge for at disse ble overholdt.

Det var dette rådet som Tveit og to andre fra organisasjonen nå skulle møte. I et brev til Finansdepartementet hadde Mellomkirkelig råd varslet om at Oljefondet lot til å bidra til okkupasjonen, blant annet gjennom selskapet Caterpillar, som eide de gule bulldoserne. Nå ba de om en gjennomgang.

Dokument

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene i Dokka.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

På «Nattmøtet» blir politikerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor internasjonal plan.

Skattejakta

Klassekampen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksessoppskriften.

Francesca Albanese er ikke vitne til folkerettens død, men til en ny begynnelse,

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status

Anders + Eline = sant

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

Renate Hartvigsen fyller ansiktet med melkesyre for å se yngre ut. Klinikken hun driver i Kristiansand, er ett av 18 steder i byen som selger skjønnhet med medisinske inngrep.

Scener fra en valgvake

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Zohran Mamdani er den amerikanske venstresidas nye stjerne. Hans politiske forbilde er en republikaner.

En gal, gal verden

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Vi trenger ikke håp for å stoppe verdens undergang. Vi trenger overlevelsesinstinkt, mener den brasilianske journalisten Eliane Brum.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Tolvte time

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Taxiopprøreren

De hevder seg i norges­toppen. Men nå truer skole­nedleggelsene de unge talentene i Dokka.

Det norske gullrushet betyr trøbbel

På «Natt­mø­tet» blir po­li­ti­kerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor inter­na­sjonal plan.

Skatte­jak­ta

Klasse­kam­pen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksess­opp­skriften.

Francesca Albanese er ikke vitne til folke­ret­tens død, men til en ny begynnelse,

Ayoub Elanbri (22) valgte trær over raske penger, rus og status

Anders + Eline = sant

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

Renate Hartvigsen fyller ansiktet med melkesyre for å se yngre ut. Klinikken hun driver i Kris­tian­sand, er ett av 18 steder i byen som selger skjønnhet med medisinske inngrep.

Scener fra en valgvake

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barne­sko­len.

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Zohran Mamdani er den ameri­kanske venstre­si­das nye stjerne. Hans politiske forbilde er en repub­li­kaner.

En gal, gal verden

På tjue år har Oljefondet seks­tendob­let inves­te­rin­gene sine i Israel.

Vi trenger ikke håp for å stoppe verdens undergang. Vi trenger overle­velses­­instinkt, mener den brasi­li­anske journa­listen Eliane Brum.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerne­øko­nom Ha-Joon Chang

Tolvte time

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Taxiopp­rø­reren

De hevder seg i norgestoppen. Men nå truer skolenedleggelsene de unge talentene i Dokka.

På «Nattmøtet» blir politikerne i Narvik tvunget til å ta et valg. De aner ikke at dette er et ledd i en stor internasjonal plan.

Skattejakta

Klassekampen har fulgt Trumps store trussel for å få svar på suksessoppskriften.

Francesca Albanese er ikke vitne til folkerettens død, men til en ny begynnelse,

Renate Hartvigsen fyller ansiktet med melkesyre for å se yngre ut. Klinikken hun driver i Kristiansand, er ett av 18 steder i byen som selger skjønnhet med medisinske inngrep.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Zohran Mamdani er den amerikanske venstresidas nye stjerne. Hans politiske forbilde er en republikaner.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Vi trenger ikke håp for å stoppe verdens undergang. Vi trenger overlevelsesinstinkt, mener den brasilianske journalisten Eliane Brum.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Taxiopprøreren