Rune Lykkeberg, Information

#fff

#000

USAs oligarker kjøper seg nå makt helt åpenlyst. Joseph Stiglitz hadde ikke forventet et så hardt tilbakeslag.

Når Donald Trump nå igjen er innsatt som USAs president, er det som om vi er kommet til den verden Joseph Stiglitz har advart oss mot i 50 år.

Det er ikke det at de superrikes politiske makt i USA er noe nytt. Eller at gapet mellom den absolutte overklassen og resten er så stort at de lever i hver sin virkelighet.

Det nye er at det er så åpenbart. De aller rikeste i USA holder seg ikke lenger tilbake og later som om de er liberale og for likestilling og homofile ekteskap og grønn omstilling.

Som et hoff samler de seg nå rundt sin autoritære konge i Mar-a-Lago.

– Folk snakker om at det finnes oligarker i Russland. Men USA har også oligarker, sier Stiglitz fra sitt kontor ved Columbia University i New York.

– Og de amerikanske oligarkene har mer makt i USA enn de russiske oligarkene har i Russland.

Fire av verdens ti rikeste menn har vært med på å betale for festen: Elon Musk, Mark Zuckerberg, Larry Ellison og Jeff Bezos har bidratt med en million dollar hver til Trumps innsettelsesseremoni.

– De stiller krav til hvem de vil ha i visse maktposisjoner og hvem de ikke vil ha, forklarer Stiglitz.

De kalles fri­handelsavtaler, men det var ikke fri handel

Oligarkenes tidsalder

Mari Brenna Vollan

tekst

Anniken C. Mohr

Ida Bakken

illustrasjon

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

For noen år siden raste en dryppende våt kollega inn på kontoret til Yngvill Ofstad. Hun kom rett fra en såkalt dusjtest, og hun var ikke fornøyd. Som bærekraftsansvarlig i Bergans ble kanskje Ofstad utpekt som den skyldige.

For noen sekunder siden hadde kollegaen stått i dusjen, fullt påkledd med testeksemplarer av ei skalljakke og -bukse. Hun var der for å teste et nytt materiale med en ny type impregnering. Forhåpentligvis var dette en løsning som turtøyprodusenten snart kunne tilby kundene sine. Men akk, ganske raskt hadde hun merket hvordan ytterstoffet trakk til seg fuktigheten fra vannstrålene. Da hun stormet inn på kontoret til Ofstad, lyste frustrasjonen i ansiktet hennes.

«Dette funker ikke!» ropte hun ut i rommet.

Liknende scener har trolig utspilt seg på flere kontorer de siste åra. For det begynner å dra seg til for alle som har vært avhengige av noen helt spesielle kjemikalier. Lenge har klesbransjen, og særlig de som lager turtøy, nytt godt av vidundermidler som avviser både vann, olje og skitt. De kalles evighetskjemikalier, eller Pfas, og er en stor gruppe med fluorforbindelser. Etter hvert har det blitt kjent at de hoper seg opp i naturen og skader både miljøet og helsa vår. Enkelte av dem er blitt forbudt.

Akkurat nå sitter EU-byråkrater og jobber med et forslag om universelle restriksjoner for de mer enn 10.000 stoffene i Pfas-familien.

Jakta på alternativer er i full gang. Men hvordan erstatter man et vidundermiddel som brukes overalt?

Jelena og familien spiste bær fra hagen til frokost hver dag. Så fikk de høre om gifta i jorda.

Du rekker knapt å stå opp om morgenen før du kommer i kontakt med din første Pfas. Stoffene kan finnes i dopapiret du tørker deg med. De kan skjule seg i kontaktlinsene du tar på deg, maskaraen du farger vippene med og leppepomaden du smører på leppene. Kanskje har de sneket seg inn i gryta du lager grøt i, og de finnes helt sikkert i havregrynet og melka du heller oppi.

Jakke­kappløpet

Line Madsen Simenstad

Line Ørnes Søndergaard

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

Det var morgen. Sju år gamle Khaled Jaber og mora Amal Khawaja hadde akkurat våknet i senga de delte. Sola skinte, men oktoberlufta hadde fått et stikk av kulde. Utenfor soverommet hørte de Amals foreldre planlegge hva de skulle kjøpe på markedet og lage til lunsj. Så gikk Khaled og Amal på badet, de fant fram Khaleds svarte tannbørste, og han pusset tennene sine. Det var en vanlig morgen – og samtidig ikke: Ti dager tidligere hadde Israel begynt å bombe Gaza, og i all hast hadde Amal og Khaled måttet forlate leiligheten sin i Gaza by og søke tilflukt i storfamiliens hus i Rafah, lenger sør.

Khaled ville gå opp i andre etasje og leke med kusina si, men Amal sa nei, hun ville ikke at han skulle gå noe sted nå. Så fort tannpussen var overstått, gikk Khaled likevel mot trappene. Amal skulle til å stoppe ham, men så hørtes et enormt drønn, alt gikk i svart, og plutselig lå Amal begravet under bygningsmasser.

Hun klarte å kare seg ut og så at huset var bombet i stykker. Så husker hun bare bruddstykker: Blodet rant, noen ville ha henne inn i en ambulanse, hun spurte hvor Khaled var, og noen sa at han allerede var på sykehuset.

Men Khaled var ikke å finne på sykehuset. Amal dro tilbake til det utbombede huset hvor naboer gravde etter overlevende. Én etter én ble Amals døde familiemedlemmer løftet ut og pakket inn i hvitt stoff: faren, broren, niesene, svigersøsteren, onkelen, tanta, fetteren, kusinene. Men Khaled fant de ikke.

Det ble natt, redningsmannskapene dro, men Amal fortsatte å grave og grave og rope etter Khaled. Hun var overbevist om at han var i live der nede under bygningsmassene, selv om naboer fortalte henne at han nok var død. Dagen etter fant de ham, sammen med Amals svigersøster, som også var død. Det eneste som gir Amal trøst nå, er at han var sammen med tanta si da han døde.

Men hva tenkte han? Det lurer Amal på. For Khaled visste ingenting om Hamas og Israel.

Det har gått 14 måneder når vi møter Amal Khawaja (37) hjemme i den lille hybelen hennes i kjelleren av en enebolig på Holtet i Oslo. Hun lager salviete mens hun sender lydmeldinger til søstera i Gaza.

– Familien min har det veldig vanskelig nå. De har ikke mat. De har ikke klær til vinteren. Jeg prøver å sende penger, men det er så vanskelig. Gebyrene er veldig høye, forteller hun.

Jeg spiser bare ett måltid om dagen, slik som familien min i Gaza

Han ble bare sju

Lærke Cramon

Sigrid Nygaard

foto), Information

– De er litt hovne

I en tid da skjønnhetsindustrien er på frammarsj, har Simone endelig fått drømmepuppene.

«Heeeei, skatt», utbryter en influenser begeistret og gir en kvinne fra et PR-byrå en av de klemmene der man knapt berører hverandre, men heller bare lener seg inn mot hverandre og kysser i lufta.

Det er en klem som er smart av flere grunner: Den er så lett at du kan gi den til hvem som helst – til og med folk du aldri har møtt før – og den har også den ekstra bonusen at håret eller sminken ikke påvirkes.

Og det er viktig når man befinner seg i en gruppe som bryr seg om utseendet sitt og er villige til å bruke mye tid, omtanke og ikke minst penger på det.

Vi er på åpningsmottakelse på privatsykehuset AK Nygarts splitter nye klinikk i Carlsberg-byen i København. Plastikkirurgene her har vokst ut av sine gamle lokaler og dobler nå størrelsen og antallet operasjonsstuer, slik at enda flere kan få de brystene, det ansiktet eller den kroppen de drømmer om.

Dette nye, store skjønnhetssenteret er en refleksjon av hvordan samfunnet utvikler seg. Ifølge det danske Landspatientregisteret får stadig flere dansker utført plastikkirurgi, og hvis man ser til utlandet, ble det bare i fjor utført nesten 16 millioner inngrep som fettsuging, brystforstørrelser og ansiktsløftninger.

I tillegg kommer alle de ikke-kirurgiske inngrepene som Botox, fillers og permanent hårfjerning, som ikke engang registreres i alle land, men som ifølge International Association of Plastic Surgeons vil utgjøre minst 19 millioner behandlinger bare i 2023.

På åpningen hos AK Nygart myldrer det inn flere influensere, PR-folk og skribenter som forsyner seg av goodiebags og makroner formet som bryster. De bruker ord som «frax-laser», «profhilo» og «vampyrbehandling» mens de mingler, tar bilder og snakker om samarbeidsmuligheter.

AK Nygarts markedssjef klinker på glasset og ønsker dem velkommen. Hun forklarer at AK Nygart gjør «alt fra topp til tå» og har «noe for enhver smak». Om plastikkirurgene som får det hele til å skje, bruker hun begrepet «rockestjerner».

En 27 år gammel influenser med 66.000 følgere viser begeistret hvordan hun ikke lenger kan rynke panna på grunn av Botox, før kvinnen ved sida av henne svarer at hun «egentlig ikke er noen fan av injeksjoner». Hun har riktignok fått Botox i kjeven, men det er ikke for å bli kvitt rynker, understreker hun.

Det har nøyaktig samme konsistens som en perfekt butterdeig

– Du har et flott bryst,  så dette blir en smal sak

Siv Johanne Seglem

Hvis du kjenner Margrethe Jonassen fra Løten, må du kanskje slutte å lese allerede nå. For da kan du være en av dem som får et putetrekk med bilde av deg selv i julegave. Eller kanskje får du et «Vælkømmin»-skilt, et egendesignet badehåndkle med favoritthobbyen din på eller et smijernshjerte med navnene til deg og mannen din.

I år har Jonassen tatt hele julehandelen på den kinesiske nettbutikken Temu. Der har hun fått laget personlige gaver til en billig penge. For 1800 kroner har hun kjøpt 39 ting som nå er pakket inn med gavepapir og bånd til familie og venner.

Før jul i fjor var hun usikker på Temu. Det var nytt og ukjent, og hun hadde lest om varer som inneholdt giftstoffer. Men etter at flere venner anbefalte henne å prøve, begynte hun å handle der i vår. Nå er hun overbevist.

– De har mye fint, og jeg er veldig fornøyd med det jeg har kjøpt, sier Jonassen.

Selv har hun blant annet sikret seg et øyeskyggesett til 21 kroner, en blomstrete baderomsmatte til 23 kroner og et innrammet løvebilde til 68 kroner.

På rekordrask tid har Temu blitt en del av det norske dagliglivet. For noen tikroner kan vi få spesiallaget varer i Kina og få dem tilsendt gratis over halve kloden på ti dager. Hvordan går det an? Og hvilke følger får Temus enorme vekst? Jakta på ringvirkningene leder oss blant annet til en leketøysforhandler på Tofte og en blomsterselger i Nairobi.

Med slagordet «handle som en milliardær» og et enormt markedsføringsbudsjett, ble Temu lansert med brask og bram i september 2022. Etter at plattformen kom til Norge i mai i fjor, tok det under et år før den var landets største nettbutikk.

Mer enn fire av ti nordmenn har handlet på Temu de siste tre månedene, ifølge en nordisk undersøkelse fra Postnord.

De har mye fint, og jeg er veldig fornøyd med det jeg har kjøpt

Julenissen kommer fra Kina

Ingrid Fadnes

Anniken Christina Mohr

Sønnen Marcus kom aldri hjem fra sjarkfiske. Kan ulykka føre til bedring i verdens farligste yrke?

De skulle bare dra opp det siste garnet. Så var det hjem på juleferie.

Klokka var rundt elleve på formiddagen. Et oransje lys farget den mørke vinterhimmelen. Temperaturen lå på minussida. Det var ikke mye vind, men strømmen var stri, slik den ofte er på Lopphavet i Finnmark.

21 år gamle Marcus Bangås var skipper på sjarken Iselin. Kameraten Jonas på 23 år var med som eneste mannskap. I to måneder hadde de to kompisene fisket sammen. Nå var de nesten ferdige.

De kom fram til garnet de hadde satt et par dager i forveien. Marcus gikk ut på dekk. Han lente seg over ripa og fikk tak i flaggbøya som sto i sjøen, den som markerer enden av garnet. Han dro den opp og plasserte den bak seg på dekk. Fra bøya gikk et tau til ei blåse, og så videre til garnet som de to fiskerne håpet var full av feite kveiter og storkjefta breiflabb.

Det var blytungt å dra inn tauet, minnes Jonas. Det var som om utrolige krefter dro imot.

Plutselig rykket det i tauet de dro i, kanskje av strømmen, kanskje av tunge garn. Det er vanskelig å huske akkurat hva som skjedde. Det gikk så fort, minnes Jonas. Flaggbøya bak Marcus for ut igjen på sjøen og reiv Marcus med seg.

«Bli der du er», ropte Jonas til kameraten som lå i sjøen.

– Når en mann detter på havet, så må du ikke miste ham av syne. Tar du øynene av ham et sekund, er han borte, sier Jonas i dag.

Det verste som kan skje, er å miste ditt eget barn. Jeg kan ikke se for meg noe verre

Døden på havet

og Anniken C.Mohr

Hjemme på Mysen er nytt håp tent. Rekker Ahmed (11) å møte bestemora i Syria før hun dør?

Natt til søndag i forrige uke var det ingen i familien Aldwiri som sov. De satt hjemme i stua i Mysen i Indre Østfold og fulgte med på tv-nyhetene fra Damaskus, hvor uvirkelige scener utspilte seg. Etter en lynoffensiv gjennom Aleppo, Homs og flere andre byer, klarte opprørere å ta kontrollen over den syriske hovedstaden og drive president Bashar al-Assad ut av landet. Den samme presidenten drev for tolv år siden Nour Nasif, Muhammed Aldwiri og barna på flukt fra Syria.

– Det er en helt ubeskrivelig følelse å se regimet falle, sier Nour Nasif når Klassekampen kommer på besøk noen dager etter at Assad forlot landet.

Fortsatt går dagene med til å se nyheter på den store tv-skjermen som dekker den ene stueveggen, og å snakke med familiemedlemmer på telefon. Nå har de også begynt å gjøre noe de aldri før har gjort etter at de forlot Syria – å se på mulighetene til å reise til Damaskus.

Nour Nasif ler litt når hun forteller om det.

– Det første vi gjorde da Assad forlot landet, var å se på flybilletter.

Men hun vet egentlig at det er for tidlig å pakke kofferten.

– Det er ingenting som fungerer der nå, flyplasser og alt er kaotisk. Vi må vente til det er trygt.

Et lite håp har likevel begynt å vokse: Kanskje rekker de å besøke Muhammed Aldwiris 93 år gamle mor før hun dør.

Vi har venner som plutselig forsvant. Nå håper vi at de skal dukke opp

– Nå er vi fri

Emma Tollersrud

På kostbare kurs øver kommuneledere på å gi ansatte sparken.

Det er trykket stemning i formannskapssalen i Moss denne morgenen. Salen er fullere enn den pleier å være. Langs den bakerste veggen sitter en rad tillitsvalgte med alvorlige ansikter og armene i kors. Alle er innforstått med hva som skal skje denne dagen: Kommunedirektøren skal legge fram forslag til neste års budsjett, og nå blir det kutt over hele linja.

Den første lista med kutt kom i juni. Da ville kommunen fjerne støtta til Frelsesarmeens matutdeling til byens fattigste, blant annet. Kommunens ansatte skal heller ikke lenger få såkalt gullklokke for lang og tro tjeneste, åpningstida i barnehagen blir redusert, lavinntektsfamilier får ikke lenger gratis skolefritidsordning, og slik fortsetter kuttlista.

Men et par måneder etter at disse kuttene ble annonsert, dro kommunen på seg spanderbuksene – for et utvalg av sine ansatte, vel å merke. I september i år dro lederne i helsetjenestene på en to dagers samling med tre retters middag på Quality Hotel Olavsgaard, rett nord for Oslo. Prislapp: 307.000 kroner. Det viser fakturaer som Klassekampen har fått innsyn i.

Moss står på Robek-lista, en liste over kommuner med dårlig økonomisk styring. Nå skal kommunedirektør Hans Reidar Ness legge fram en smørbrødliste med enda flere kutt.

– Vi kan ikke fortsette å drifte kommunen for penger vi ikke har, sier han og svinger sparekniven over barnevern, ungdomsklubber og sykehjemsplasser.

Men de siste tre årene har kommunen tatt seg råd til lederutvikling for til sammen 2,8 millioner kroner, viser fakturaene. Bare ledernes hotellopphold har kostet rett under en million. De har bodd på Refsnes Gods, Son Spa, Strømstad Spa og Resort og Grand Hotel Åsgårdstrand.

Moss kommune er langt fra aleine om å satse på ledere i dyrtida. Klassekampen har innhentet fakturaer fra i alt 58 kommuner. Disse har vi valgt ut fordi de er særlig preget av dramatiske kutt og krisestemning. Over 30 av dem er med i kommuneopprøret mot dårlig kommuneøkonomi.

Likevel har disse kommunene brukt til sammen minst 148 millioner på lederutvikling bare siden 2022, ifølge Klassekampens beregninger.

Tilbakemeldinger vi har fått, viser at vi har forbedringer i forhold til mer bevisstgjøring av fokus på innhold og struktur i ledermøter

Kutter i helse – satser på ledere

Rune Lykkeberg, 
Information

Hun er mot Donald Trump, men velgerne hans har hun begynt å like.

Når jeg spør henne hva hun føler, blir det stille i noen sekunder. Arlie Hochschild tenker seg nøye om foran de tettpakkede bokhyllene på kontoret sitt i San Francisco.

– Well …, sier hun og tar en ny pause.

– Jeg går gjennom ulike stadier av sorg. Men jeg er ikke i sjokk. Jeg har studert dette, så jeg er ikke overrasket.

De fleste jeg kjenner i USA, føler seg nedslått av at Donald Trump er tilbake. De er ikke mobilisert til motstand, men resignert over at han kunne slippe unna med alt han har gjort. Noen snakker om å flytte til et annet land, andre sier at de tar en pause med skjønnlitteratur og det nære livet.

Den 84 år gamle sosiologen har skrevet to bøker etter å ha bodd blant Trump-velgere i sørstatene i lange perioder for å forstå hvor sinnet kommer fra, og hvorfor det kopler seg til Trump. Den ene er nyklassikeren «Strangers in Their Own Land», den andre har nettopp kommet ut og heter «Stolen Pride: Loss, Shame, and the Rise of the Right».

Hun er mot Trump, men hun har begynt å like velgerne hans. Det hun skriver om dem, er det beste jeg har lest om emnet.

– Jeg har skrevet to bøker om dette. Det føles nå som om jeg har reist tilbake til 1960-tallet, da vi var motstandere av krigen i Vietnam. Så jeg er ikke motløs. Vi har fått en oppgave. Vi må engasjere oss i en opposisjonsbevegelse.

Hochschild er også klar over at det finnes mange som sier at de ønsker å forlate USA. Men hun mener dette er feil holdning:

I Donald Trumps tilfelle er det følelsene som driver alt sammen

Skammens valg

Tom Henning Bratlie

Ungdom mot EU presenterer: Den nye vinen fra FpU

Jeg vil anbefale folk å tegne seg til innlegg. Det er en fin måte å få øvd seg på talerstolen på, sier Kim René Hamre.

Han står foran gjeng med ungdommer i en romslig hotellsuite på Hamar og gir pepp på klingende bergensk. En jente ser spørrende på ham.

– Så vi skal holde tale, hvis vi vil? Om hva da?

– Det kan være hva som helst, som hvorfor du er imot EU-medlemskap, om ditten og datten, om EØS, svarer Hamre.

Det er landsmøte i Nei til EU, og flere av ungdommene har aldri vært med på noe lignende før. Stødig forklarer Hamre forskjellen på de røde og grønne lappene, hva som er et innlegg og hva som er replikk, og hva trygghetsvaktene gjør. Nå skulle alt ligge til rette for at ungdommene kan markere seg i moderorganisasjonen.

– Du får også et bilde av deg selv på talerstolen. Så hvis du har lyst på et nytt profilbilde eller forsidebilde, så er det en god mulighet, sier Hamre med glimt i øyet.

Markedstvang. Inhuman asylpolitikk. Solidaritet. Klima. Norge som fredsmekler.

Fra talerstolen inne i møtesalen på Scandic hotell faller venstresidas begreper tungt. Salen er full, folk har kommet fra hele landet, og stemningen er høytidelig. Det er 30 år siden Norge ga sitt rungende nei til EU-medlemskap.

Det viktigste er å bygge en sterk organisasjon, at det blir en stor vennegjeng

Høyresvingen

Så ofte flyr de superrike privat: – Overklassen har aldri tjent mer

Det var en tidlig høstmorgen på Oslo Lufthavn Gardermoen. Klokka var litt over åtte. Det hadde akkurat lettet et Sas-fly og et Norwegian-fly til Bergen, og om en time skulle det gå enda to fly til vestlandsbyen. Noen av passasjerene sto i kø i sikkerhetskontrollen, noen var i ferd med å ta på seg belter og sko, mens de aller ivrigste allerede satt klare ved gaten.

Samtidig, på en mindre travel del av flyplassen, raste et hvitt jetfly bortover rullebanen – også i retning Bergen. Privatflyet tilhørte milliardær Olav Nils Sunde.

Denne torsdagen, 26. september i år, skulle flere velbemidlede personer ut og fly. De menget seg ikke med de vanlige passasjerene. Bare i løpet av denne dagen tok norske privatfly minst åtte turer rundt om i Europa.

Samtidig som Olav Nils Sundes jet dro til Bergen, var Kjell Inge Røkkes 500-millionersglis på vei fra Milano til Frankrike. Så reiste Sundt-familiens fly fra Dundee i Skottland til Oslo. Jeten rakk knapt å lande på vip-terminalen, før et nytt fartøy skulle ut på tur.

Det var Reitan-familiens Falcon 2000EX til en verdi av 250 millioner kroner. Flyet skulle til Sardinia, med en kjapp mellomlanding i Malaga.

Hva er det de norske privatflyene brukes til? Og hva er reisemåten et uttrykk for?

Selv om det er dyrtid, er det fortsatt ett sjikt av befolkningen som flyr høyt. Ifølge en fersk studie har antall privatfly i verden økt betraktelig siden 2019. De flyr også langt mer enn før. Trafikken viser at noen bruker privatfly «som taxier», ifølge en av forskerne bak studien som ble publisert i Nature i forrige uke.

Ett av funnene deres var at halvparten av flygingene til verdens privatfly er korte turer på under 500 kilometer.

Det er veldig hysj-hysj at de bruker privatfly til private formål

De elleve minuttene i lufta

– Jeg er enig med Trump i all politikk, sier kristiansander og selverklært antifeminist Lill May Vestly.

Lill May Vestly ler, og hun ler, og hun ler, med armene løftet høyt i været. Det er en stor dag. En god dag. En historisk dag.

Det første Vestly gjorde da hun våknet, var å sjekke Facebook. Egentlig var det helt unødvendig. Telefonen var full av gratulasjonsmeldinger som hadde strømmet inn på morgenkvisten.

– Jeg er så letta, som en byrde er løftet av skuldrene mine, sier Vestly og skjenker seg et glass med Pepsi Max.

Hun dumper ned i en marineblå, barokkaktig stol i hjørnet på kjøkkenet hjemme i Kristiansand, i nabolaget hun bare kaller «den hvite gettoen». Vestly retter litt på de to USA-flaggene som står oppstilt ved vinduet. Kjøkkenbordet er dekket med papptallerkener i USAs farger med kakerester, krøllete USA-servietter, og små USA-flagg. Det er glass og brusrester overalt. På sofaen sover en gjest foran tv-en.

– Det ble bra i går, ble det ikke? sier Vestly og gliser.

Lill May Vestly kaller seg husmora fra Sørlandet. Hun er antifeminist og så mørkeblå konservativ som det er mulig å bli. Hun tror på en bitte liten stat, at grensene må stenges, hun har startet «pro-life» i Norge og mener abort ikke bør være lov under noen som helst omstendighet. Hun heier på Israel og individets frihet, hun vil ha mindre krig – og hun elsker Donald Trump.

For åtte år siden benket Vestly seg ned sammen med to venninner, også Trump-fans, for å følge presidentvalget foran tv-en, men i år er festen utvidet. «Velkommen til Trump-valgvake», skrev Vestly på Facebook, men med et forbehold: «Privat arrangement med invitasjon til ihuga Trump-fans vi kjenner, og deres Trumpvenner.»

Stormingen av Kongressen var organisert av venstresida. Det er helt åpenbart

Seier’n er vår!

Eirik Grasaas-Stavenes

Christopher Olssøn

Kan arabisk-amerikanere velgere koste Kamala Harris seieren?

Ahmed Ghanim sank ned i et av setene i den fulle teatersalen. Det var to uker før det amerikanske presidentvalget.

Den legeutdanna 49-åringen, født i Egypt, var spent på å høre hva Kamala Harris ville si når hun dukket opp på scenen her utafor Detroit i Michigan. Ville Demokratenes presidentkandidat gjøre noe forsøk på å gjenopprette tynnslitte bånd til denne viktige vippestatens store arabisk-amerikanske befolkning? Eller ville hun holde fast på den Israel-lojale linja til Joe Biden?

Ghanim hadde fått invitasjonen på e-post og kommet seg gjennom sikkerhetssjekken som alle andre. Men nå, mens han ventet på Harris, kom en vakt bort til ham. Hun ba ham bli med utafor. Han reiste seg, litt forfjamset, og fulgte etter vakta ut i vestibylen. Der sto det flere vakter og medlemmer av Secret Service. Vakta smalt døra igjen bak ham. Og så fikk Ghanim beskjed om han hadde to valg: Forlat teateret frivillig eller bli fraktet bort i en av politibilene utenfor.

– Det var sjokkerende. På to minutter gikk jeg fra å være en deltaker i USAs demokrati til å bli truet med å bli arrestert, sier Ghanim når vi treffer ham dagen etter.

Nå, i dette valget, sier han, mellom Kamala Harris og Donald Trump – og mens Israels USA-støttede kriger i Gaza og Libanon bare raser videre – finnes det «hundretusenvis av velgere som meg». Hundretusenvis av velgere som føler seg forrådt av Demokratene, partiet som liksom skal være partiet for likhet, mangfold og inkludering, lister han opp.

– Vi føler oss ekskludert nå. Og det kan avgjøre hele presidentvalget.

I 2016 tapte Hillary Clinton den avgjørende vippestaten Michigan mot Donald Trump med bare litt over 12.000 stemmer. I år er delstaten igjen én av bare sju vippestater som kan avgjøre valget. Og da kan det bli helt avgjørende hvordan delstatens 400.000 arabisk-amerikanske velgere vil stemme denne gangen. I 2020 bidro disse velgerne til at Joe Biden sikret seg en knapp seier.

Vi treffer Ghanim et stykke utafor Dearborn, like ved universitetssykehuset der han jobber. Døgnet etter at han ble kastet ut av Harris-møtet, har vært «helt ville». Da Ghanim stilte til kongressvalg for noen år siden – på en politisk plattform med kritikk av USAs utenrikspolitikk – ble det også medieoppmerksomhet.

Denne gangen holdt vi på å stemme på Trump. Men så hørte jeg på hva han sa, og den ‘mother­fuckeren’ er jo gal!

Dramaet i Dearborn

Naomi Klein

«Israel misbruker traumer for å få krigsstøtte», skriver Naomi Klein.

En glatt og kostbar tv-produksjon. Taler fra regjeringstopper. Direkteoverføring med et publikum på flere tusen. En samstemt forestilling om kollektiv sorg og militær standhaftighet.

Det var slik den israelske regjeringen håpet å markere ettårsdagen for Hamas’ overraskende og blodige angrep 7. oktober i fjor. Men lite gikk etter planen.

Mange familiemedlemmer av dem som ble drept eller tatt som gisler den dagen, har stått fram med kraftig kritikk mot det statsstøttede arrangementet, og sagt at pomp og prakt får vente til etter at regjeringen har klart å inngå en avtale for å få utlevert gislene og lar seg granske gjennom en uavhengig undersøkelse av hvor de feilet både før, på og etter denne dagen. Noen foreldre har forbudt Benjamin Netanyahus regjering å bruke deres barns navn og bilder.

Flere av kibbutzene som led de største tapene, sa at de ville boikotte arrangementet. I stedet ville de samle seg i sine lokalsamfunn, sørge sammen over sine kjære og minnes gislene, i «nære og trygge» ritualer. Som respons droppet ministeren med ansvar for seremonien planen om direkteoverføring og så ut til å avvise familienes innvendinger som «bakgrunnsstøy». Det førte til enda sterkere avstandstaking i sosiale medier, hvor noen av Israels største berømtheter støttet en rivaliserende minnehøytidelighet.

For regjeringen er det «bare et show», sa Danny Rahamim fra kibbutzen Nahal Oz.

Det kan så være, men det offisielle showet ble gjennomført 7. oktober. Det er faktisk nesten umulig å forestille seg en verden der Netanyahus regjering – og de tradisjonelle jødiske organisasjonene som gjentar budskapet deres verden over – ville la sjansen gå fra seg til å bruke denne potente datoen som megafon for å kringkaste den samme fortellingen om angrepene som vi alle har hørt mange ganger før.

om det gode og det onde, der Israel er uplettede i sin uskyld, der de fortjener blind støtte, mens alle fiender er monstre som fortjener en vold som det ikke er mulig å begrense med lover eller grenser, om de måtte befinne seg i Gaza, Jenin, Beirut, Damaskus eller Teheran. Slik Netanyahu forteller den, er den er en fortelling der Israels identitet som nasjon for alltid er smeltet sammen med terroren de ble utsatt for 7. oktober, en hendelse som sømløst blir flettet sammen med både nazistenes Holocaust og kampen om den vestlige sivilisasjonens sjel.

, eller en nasjonal interesse – og i de seinere årene har landets ledere sagt at den interessen er å beskytte Israel. Israel har også en 

, en som ligner, men likevel er annerledes. Offisielt sett er det jødisk sikkerhet. Men i statens sikkerhetsbegrep er de jødiske traumene innebygd. Helligdommer bygges over det. Murer reises rundt det. Kriger føres i dets navn.

Og så, like sikkert som at sola vil gikk opp over Jerusalem 

 Netanyahu formidle sin hevnfortelling til verden denne 7. oktober – og ingen besværlige, sorgtyngede familier kunne hindre ham.

Hvor går grensa mellom å markere minnet om et traume og kynisk å utnytte det?

– Israel har gjort traumer til et krigsvåpen

Åsne Seierstad

«Jeg vil ikke provosere. Jeg har provosert nok», skriver Åsne Seierstad fra rettsaken med de to søstrene.

Jeg kler meg i svart. Bukse, belte, bluse. Svart som nikaben. Svart som IS-flagget. Som dommerens kappe, som deres døde ektemenns skjegg.

Ansiktssløret har de kastet før rettssaken.

Dommerens makt har de anerkjent. IS-flagget har de fornektet.

Bare noe hvitt er igjen av ektemennene, noen beinrester, langt der borte i Syria et sted.

Svart, altså. Jeg vil ikke provosere. Jeg har provosert nok. I nær tre år samlet jeg stoff til en bok om to søstre som aldri hadde bedt om en bok.

da mora deres lurte på hvorfor de ikke kom hjem til middag, hadde tenåringene akkurat landet i Istanbul, der de skrev en e-post til foreldrene. «Vi har bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan.» Det var best for dem alle, skrev de, for alle verdens muslimer og for familien. «Det er kanskje litt vanskelig å skjønne nå men in shaa ALLAH vil dette valget hjelpe oss alle på dommedagen in shaa ALLAH.»

Nei, foreldrene skjønte det ikke. Ikke den kvelden og ingen andre kvelder. Helt sist i e-posten hadde døtrene kommet med en bønn: «Ingen andre enn familien må vite at vi har dratt.» Deretter skrudde de av telefonene sine og tok et innenriksfly til grensebyen Adana i Tyrkia. Der ble de hentet av en sjåfør og kjørt til den syriske grensa. De krabbet gjennom et hull i gjerdet mens de tyrkiske grensevaktene så vekk, og spaserte rolig inn i Syria. Der sto den norskchilenske fremmedkrigeren Bastian Vasquez og tok dem imot. I en bil satt hans første kone, den eldste søsterens bestevenninne, og ventet på dem.

Denne spinnville reisa hadde søstrene trodd at de kunne holde for seg selv! Da kjente de ikke sin far.

Livet hos familien på sju, der rett under Kolsåstoppen, stoppet opp da de i løpet av en ettermiddag ble fem. Ingen gikk på skolen, ingen gikk og handlet, etter hvert gikk ingen ut døra, og etter tre dager dro faren for finne dem.

Nå ser jeg det. Det er jo henne. Ayan. Den eldste. Pådriveren. Den aktive, den sosiale. Entreprenøren. Rekruttøren.

– Et ord gikk igjen om kvinnen i vitneboksen: stolt.

Er det miljøgifter fra fiskevannet som har gjort Jan Fred sjuk?

Jan Fred Solhaug tvinner tomlene sine nervøst. Han skal snart inn til nok en undersøkelse på Lillehammer sykehus. De siste seks åra har det blitt mange møter med helsevesenet, men nervene har sjelden vært så i høyspenn som nå.

Kona Marit har vært sjåfør på den to timer lange turen fra Fagernes i dag. De har møtt opp i god tid og har tatt en kaffe. Marit har plassert en vannflaske i hendene til Jan Fred og minnet ham på å drikke nok.

70-åringen har slitt med sjukdom og helseplager i flere år. Nå har det strammet seg til for valdresingen.

I sommer oppdaget legene flere cyster på nyrene hans. Så ble han henvist til sykehuset. Ingen har sagt k-ordet, men det er det han er bekymret for. Nyrekreft er en av kreftformene som er mest assosiert med det Solhaug er blitt utsatt for.

Den staute arbeidskaren i dongerijakka har sunket litt sammen i stolen på venterommet. Han tenker på hvor sjeldent det er at de ringer fra sykehuset. Hvis de ikke hadde gjort det, hadde han kanskje ikke vært så urolig. Men de ringte, og de ba ham møte opp på sykehuset denne grå septemberdagen. I dag skal nyrene hans granskes nøyere med en CT-maskin.

En hvitkledd mann kommer inn på venterommet.

Mannen som henter ham, vet ikke dette, men Jan Fred Solhaug er ufrivillig med i en klubb som blir stadig større.

Jeg skulle ha vært en tusseladd som ikke blanda seg bort i dette