Karl Ove Knausgård

forfatter

#fff

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

Noen år senere fant jeg meg selv i operasjonsalen på et sykehus i Albania, kledd i kittel, med munnbind og lue, stirrende gjennom et mikroskop rakt inn i en levende hjerne. Jeg var der for å skrive om kirurgen og forfatteren Henry Marsh. Han hadde saget et nokså stort, rundt hull på toppen av hodeskallen, løftet det av som et lokk, fjernet hjernehinnen, lokalisert svulsten og begynt å fjerne den med et lite, støvsugeraktig redskap. Svulsten lå ved synssenteret, og hadde ført til at pasienten, ei ung jente, hadde sett hendelser som ikke fant sted. Et hus i brann, hadde hun sett, det var virkelig for henne, men ingen andre. Og, fortalte hun meg, en kveld hun hadde sett på tv, hadde bokstavene i tekstingen liksom løsnet fra skjermen og svevet inn i rommet. Luften hadde vært full av bokstaver. Siden svulsten var av samme farge og stoff som den omkringliggende hjernen, var hun våken hele tiden mens Marsh sugde den ut bit for bit. Med jevne mellomrom ba en assistent henne løse forskjellige små oppgaver, for å kontrollere at Marsh ikke hadde fjernet andre celler enn dem i svulsten.



Dette er del to, les første del av essayet her.

Det jeg så i mikroskopet den dagen, vil jeg aldri glemme. Jeg så fjell og daler, og elver av blod. Jeg så en hvit, isbreaktig formasjon som den røde elven skyllet over, det var svulsten. Jeg så grotter og huler, slukter og gjel. Det var som å se et landskap på en annen planet langt ute i verdensrommet et sted, alt på en og samme gang kjent og fremmed.

At det var nedi det landskapet at alle hennes tanker befant seg, var ikke til å begripe. Alle hennes fantasier, alle hennes problemer, alle hennes relasjoner, alt det hun kunne, alt det hun husket, alt det hun hadde lært på skolen … Gangetabellen … – skulle gangetabellen ligge der nede i kjøttet et sted?

Da jeg rettet meg opp, og det rommet som kroppen min var dimensjonert til, tok over, med sine blinkende og summende maskiner, var jeg svimmel, som om det var kanten av et stup jeg hadde rettet meg opp fra.

Utenfor lå gatene i Tirana badet i lyset fra den tunge sensommersolen. Vi kjørte gjennom dem etter operasjonen, spiste lunsj på en uterestaurant i en park, og alt jeg så, var forhøyet og intensivert. Alt var fysisk. Gresset, tankene, blodet, solen, sjelen. Til og med mysteriet var fysisk. Var det ikke det kristendommen handlet om, at Gud var kjøtt og blod?

materialitet har jeg aldri siden gitt slipp på. Jeg elsker øyeblikkene de dukker opp for første gang i verden, som denne praktfulle passasjen hos den presokratiske filosofen Empedokles, i hans «Om naturen» fra 400-tallet før vår tid:

Thus every animal breathes in and breathes out; all have

bloodless tubes in the flesh, extending through the surface of the body,

at the mouths of which the extreme ends of their flesh

Tallenes tale II

#000

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle ­stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene. Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok ­apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.

At underbevisstheten min på den måten henger etter, og ­utspiller seg i en virkelighet som for lengst er borte, betyr selv­følgelig ikke at jeg er lukket mot det som skjer rundt meg nå, bare at dannelsen av verden er en prosess som foregår i barndommen og ungdommen, og at den en dag opphører, da det nye i verden ikke lenger preger seg inn i oss. Slik tror i alle fall jeg at det er. Det kunne forklare skepsisen jeg ofte kjenner til nye ting og nye måter å gjøre ting på. At alt det av følelser som beveger seg under de rasjonelle tankene, det som har med intuisjon å gjøre, men også moral, det man bare 

, stammer fra en verden som ble festet for mange år siden.

Ikke tenkte jeg på atvirkeligheten like gjerne kunne ha vært annerledes der jeg 15 år gammel syklet opp bakken fra den vesle gammeldagse kolonialhandelen som lå like ved fossen. Drønnene fra vannmassene ble svakere etter hvert som jeg forserte bakken, både summingen fra dynamoen og gnisningen fra hetta på regnjakka lød distinkt, om enn ikke jevnt: Dynamolyden økte i styrke hver gang jeg tråkket til, sank så langsomt til neste tråkk, mens gnisningene fra hetta fulgte de ujevne bevegelsene mine tett. Det var kveld og mørkt, og alt var vått. Asfalten, veigrøften, veggen av svarte trær, til og med luften, som var full av yr. På toppen av bakken flatet landskapet ut et stykke, her var det hus på begge sider, skur med tak av bølgeblikk, utrangerte biler på tunene. Jeg hadde syklet her så mange ganger at jeg kunne veien i blinde. Ikke bare billedlig, men også på ordentlig: På bussen lukket jeg ofte øynene og forestilte meg landskapet som passerte utenfor, hver sving og bakke, hvert hus og garasje. Målet var at landskapet utenfor skulle stemme med det jeg hadde fulgt inni meg idet jeg åpnet øynene. Det gjorde det alltid.

som bodde noen kilometer unna. Jeg likte meg der, foreldrene hans behandlet meg som en sønn i huset, og så lot de oss ifred. Vi gikk i niende klasse på samme skole. På kveldene og i helgene spilte vi gitar, hørte på musikk og pratet, hvis vi da ikke med eller uten mål syklet rundt i området.

Da jeg kom fram, lente jeg sykkelen mot husveggen uten å låse den, gikk opp trappen og ringte på, dro hetten av hodet. Kameraten min åpnet som han pleide, han hadde rommet sitt nærmest utgangsdøren, og vi gikk inn dit. Gitaren hans lå på sengen, den var plugget i og den vesle forsterkeren på gulvet durte svakt.

– Vil du se noe pappa har laget? sa han. – Det er ganske tøft.

– Kan godt det, sa jeg, selv om jeg ikke hadde noen interesse av det faren hans holdt på med. Fulgte etter ham ut av rommet, ­gjennom gangen og ned trappen.

Faren hans var ingeniør i flyvåpenet, og det han hadde bygd, som stod på et bord i kjellerstuen, var en grå metallboks og en mørk skjerm med lysende grønne bokstaver.

Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på

Tallenes tale

Ingrid Fadnes

Tom Henning Bratlie

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen 

Apartment 1, Apartment 2, Apartment 3, Apartment 4, står det på ringeklokkene i et sameie midt i den gamle trehusbebyggelsen i Tromsø sentrum. For ikke lenge siden var det navn på postkassene utenfor, og leilighetene huset fastboende og studenter. Nå er de «Arctic Nights» og «moderne leiligheter i hjertet av byen», slik det står annonsert på utleieplattformen Airbnb.

Lignende anonymiserte hjem, markert med nøkkelbokser på rad og rekke utenfor inngangsdørene, er nå et vanlig syn i Tromsø. Noe har skjedd i «Nordens Paris», og 

Nordlysturismen har eksplodert de siste tre årene. Hundretusenvis av turister inntar byen fra oktober til mars, men i år har sesongavslutningen blitt avløst av en stadig mer opphetet debatt: Er Tromsø til for turister eller lokalbefolkningen?

Én av konsekvensene av masseturismen i Tromsø, er det høye antallet Airbnb-leiligheter i byen. Det har vokst så mye at forslaget om boplikt havnet på kommunestyrets saksliste denne våren.

Disse leilighetene styres nå i økende grad av profesjonelle og semiprofesjonelle aktører i Tromsø, som profitterer på korttidsleie i sesong. Det presser andre ut av byen, slik som Stine Hasselberg og samboeren hennes.

Over brua fra sentrum, i Tromsdalen, er hun i ferd med å fjerne navnet sitt fra postkassa.

– Det er kanskje litt artig første gang noen filmer deg når du freser snø, men så kommer du til et punkt hvor det ikke er artig lenger. Et punkt der du føler deg som en statist i eget liv, eller i noen andres eventyrland, sier Stine Hasselberg (34).

Hun er lei av å bo midt i turiststrømmen i Tromsdalen.

Vi regulerer til bolig, men vi mister flere boliger til Airbnb enn det vi bygger

Nordens Barcelona

Aina Ebube Helgheim

Anniken C. Mohr

Det plinger i mobilen og lyser grønt fra Bolt-logoen. En kunde har bestilt en tur, og drosjesjåfør Abid Alshamat er spent. Han kan ikke ta øynene fra trafikken, men med vante fingre åpner han appen, gløtter lynraskt bort og ser at turen er verdt 491 kroner.

Han har bare noen sekunder på å takke ja eller nei. Det er en god sum, så han godtar oppdraget.

– Kunden skal til Lillestrøm, sier Alshamat.

Nå må han regne raskt. Han veit ikke hvor i Lillestrøm kunden skal, så det er umulig å vite sikkert om turen faktisk lønner seg. Men han kan prøve. Fra Oslo sentrum til Lillestrøm stasjon og tilbake er det 50 kilometer. Han åpner kalkulatoren på mobilen. Han må betale 12 prosent moms og rundt 15 kroner i bompenger. Det er summen nede på 417 kroner. Bolt tar 25 prosent. Da sitter Alshamat igjen med 312 kroner. Det betyr at han tjener seks kroner og 25 øre per kilometer. Det forsvinner bare i drivstoff og utgifter til bilen. Lønn til seg selv kan Alshamat glemme.

– Jeg mister penger av å ta dette oppdraget, så jeg kansellerer, sier han.

Da skjer det noe i appen. Alle sjåførene har en score basert på en rekke kriterier. Nå går Alshamat sin score ned fra 94 til 93 prosent. Blir scoren for lav, kastes han ut av appen for en periode.

– Jeg har ikke råd til å kansellere så mange flere turer, sier sjåføren.

Men han har heller ikke råd til å la være.

Nå har Alshamat fått nok. Han vil ta et oppgjør med drosjeappene og politikerne som har gitt dem fritt spillerom.

Dette handler om systemet og om tusenvis av sjåfører

Taxiopprøreren

Mari Brenna Vollan

Line Madsen Simenstad

(foto)

Ta en titt på bildet over. Hva ser du der? Får du en umiddelbar assosiasjon, eller må du tenke på det? Er det noen spesielle detaljer du fester deg ved? Kanskje minner blekkflekken deg om en flaggermus. Eller kanskje du legger merke til de to små «taggene» i midten, som kan likne på følehornene til et insekt.

Spørsmålet om hva du ser i denne flekken, er blitt stilt i over hundre år – i litt ulike varianter. Figuren ble lagt foran antatt schizofrene i Sveits på 1920-tallet. Den ble vurdert av nazitoppen Hermann Göring under Nürnberg-prosessen. Seinere har den dukket opp utallige steder i populærkulturen, deriblant i storfilmen «Armageddon».

Den såkalte Rorschach-testen, med sine ti karakteristiske blekkflekker, har en aura av mystikk over seg. I mer enn et århundre har psykologer brukt flekkene til å dykke ned i menneskers sinn. Testen brukes fortsatt over hele verden i dag, og den er svært omdiskutert.

For noen psykologer er testen et av de beste verktøyene vi har til å vurdere noens personlighet. Andre omtaler den som å spå i kaffegrut.

I Norge har flere foreldre møtt opp på et kontor i Lillestrøm for å ta Rorschach-testen. De har vært der i forbindelse med en barnefordelingssak, og de har møtt en psykolog som har hatt i oppgave å vurdere personligheten deres. Seinere har psykologen vitnet i retten.

På plansjene som er blitt lagt foran dem, har foreldrene blant annet sett sommerfugler, krabber og ansikter. Hva har psykologen funnet ut om dem basert på dette? Og hvordan blir testresultatene brukt?

Hver dag møter rundt tjue foreldre opp i norske rettssaler. De er der for å kjempe om sine felles barn. Det kan handle om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barna skal bo, og hvordan samværet skal fordeles. Når saken er kommet så langt, har paret vært flere runder i mekling uten å bli enige.

Når en foreldretvist går opp for retten, oppnevnes så godt som alltid en sakkyndig psykolog. Hun eller han skal vurdere foreldrenes omsorgsevne og lage en rapport. Som regel er det én såkalt barnesakkyndig som utreder saken, men noen ganger hentes det inn ekstra ekspertise.

Jeg forstår ikke hvordan han kan gi klienten en slik diagnose etter to timers samtale

De svarte flekkene

Ewa Sapieżyńska

og Tom Henning Bratlie

Trump-venn vant. Her er spørsmålet som splitter Polen.

Anna Maria Karczmarska er iført sterke farger der hun åpner døra til leiligheten sin i Szczecin, en by i det nordvestlige Polen.

Her bor hun sammen med ektemannen Mikołaj Małek og deres åtte år gamle sønn, Ignacy. Karczmarska er født og oppvokst i Chełm, en liten by nær grensa til Ukraina. Mannen hennes kommer fra en landsby utenfor Warszawa. De bodde lenge sammen i hovedstaden, men i 2023 flyttet de hit til Szczecin. Boligprisene i Warszawa hadde rett og slett blitt for høye. Etter den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022 økte befolkningen i Warszawa med 15 prosent på grunn av den massive flyktningstrømmen.

Paret er likevel tydelig på sin støtte til Ukraina og ukrainske flyktninger.

– I utenrikspolitikken er det viktigste for meg at presidentkandidaten er pro-EU og pro-Ukraina, sier Małek.

– Høyresida sier at ukrainere gjør legekøene lengre. Bullshit – de 

Hele familien går til ukrainske leger i det offentlige helsevesenet. Ifølge Karczmarska er det ofte kortere ventetid hos dem, noe hun mener skyldes fremmedfrykt.

I morgen går polakkene til urnene i den avgjørende runden av presidentvalget, der to kandidater og to ulike visjoner for Polen står mot hverandre. Rafał Trzaskowski, pro-EU-kandidaten fra sentrum-høyres Borgerplattformen (PO) til statsminister Donald Tusk, møter Karol Nawrocki, som har backing fra det nasjonalkonservative Lov og rettferdighetspartiet (PiS).

Kampen er jevn, og meningsmålingene viser dødt løp. Noen hundre tusen stemmer kan vippe resultatet i den ene eller andre retningen.

Vi stemmer på Trzaskowski, så klart! Nå må vi mobilisere!

Kake, krig og kamp om Polen

Emma Tollersrud

Christopher Olssøn

Det var egg overalt. På stua, kjøkkenet, badet og til og med på soverommet hadde en 49 år gammel mann lagd et slags eggemuseum hjemme i boligen sin på Fosen i Trøndelag. Eggene var sirlig ordnet og kategorisert med artsnavn og lagt i påkostede glassmontre, skuffer med glasslokk og rammer.

I alt 3350 egg – små og store, noen hvite, noen blå- og grønnfargede og noen med flekker og snirklete mønstre. Flere reir var det også.

– Det var som å gå inn på Vitenskapsmuseet. Alt var veldig velordnet, forteller Amund Sand, påtaleansvarlig i Trøndelagspolitiet.

Den 49 år gamle Fosen-mannen var en svært aktiv eggsanker. Utstyrt med kikkert, klatreutstyr og kamuflasjefarga turtøy tok han seg fram i kyst- og fjellandskap i Trøndelag på jakt etter fugleegg i hekkesesongene 2021, 2022 og 2023. Med båt og havkajakk nådde han ut til holmer og skjær.

– Denne aktiviteten har opptatt ham veldig mye. For oss virker det som en heltidsbeskjeftigelse i hekkesesongen. Det mest graverende er de mest trua fugleartene, sier Sand.

I alt hadde mannen egg fra 16 fuglearter som står på rødlista, ifølge politiet. Det er arter som har status som kritisk truet, sterkt truet og sårbar. Å samle på slike egg er strengt forbudt, og å ta egg fra naturen kan anses som alvorlig miljøkriminalitet.

Mannen, skulle det vise seg, var langt fra aleine. Politiet tok ikke bare beslag i alle eggene, bilen og sankeutstyret, men også mannens telefon, datamaskin og andre digitale enheter. Her fant de korrespondanser med eggsamlere og egghandlere fra hele Norge og flere andre land.

– I den grad 49-åringen har delt informasjon med noen, så har det vært med likesinnede. Han har delt kunnskap om arter og alt som har med eggsamling å gjøre, sier Amund Sand, som har ansvar for miljøsakene i Trøndelag politidistrikt.

Han kunne sende en pakke med egg til Australia og få tilbake egg av en annen art

Den store eggjakta

I kveld skal vi innom flere saker som viser litt hvordan virkeligheten vi lever i, stadig oftere blir møtt med stillhet, sensur eller rein forvirring, sier Lise Sørensen på klingende kristiansandsdialekt med blikket rett inn i kamera.

I et varmt studio på en hemmelig adresse i en gammel bygård i Oslo er Sørensen i ferd med å spille inn tv-programmet «Dagsorden». Hun fikler med mikrofonen før opptaket starter og titter enda en gang på manuset. Å sitte foran kamera er nytt for Sørensen. Hun blir litt nervøs.

– Det ser kanskje ikke så bra ut med det vinglasset med vann? sier hun og ler litt unnskyldende.

Lise Sørensen er ett av flere nye tilskudd i den høyrekonservative nettavisa Document. Hun er programleder for sendingen «Dagsorden» og er mediehusets nye Tiktok-profil. Den lyshåra sørlendingen har mer enn doblet seertallene de har på Tiktok. Med videoer om halal-tilpasset mat i norske matbutikker, forbud mot Pride-flagg, påstander om medier som lyver og problemer med innvandringer, spratt følgertallene opp fra 15.000 til 35.000 på bare to uker.

– Det var helt absurd. Plutselig gikk jeg viralt. Jeg har egentlig likt å være anonym, sier den 29 år gamle Sørensen.

Nå er hun en av Documents hardtslående kommentatorer, og den siste aktøren hun har hakket løs på, er Fremskrittspartiet. Landsmøtet deres forrige helg var en eneste stor tapt mulighet, mener Sørensen. Hun beskriver møtet som «en lavmælt marsj mot sentrum – og kanskje enda lenger». Og da FpU-leder Simen Velle uttrykte en bekymring for at unge FpU-ere ikke stoler på redaktørstyrte medier, rykket Sørensen ut. Hun kaller Velles kommentar for et svik mot medier som Document.

– Han graver sin egen grav. Med dette viser han at han ikke er autentisk, sier Sørensen.

Høyre er MDG-light og Frp et kyllingparti – en gjeng som ikke tør å stå aleine, slår Sørensen fast. Et tomrom har oppstått, mener hun, og her kan det vokse fram noe nytt.

«Ikke nødvendigvis ytterliggående, men ærlig. Ikke nødvendigvis radikalt, men resolutt», skriver Sørensen i en av de mest leste kommentarene på Document.no denne uka. I dette tomrommet står Document klare for å ta imot alle dem som tror vi er på vei inn i en ny tidsalder, en der Trump er ledestjerna og konservative verdier er grunnlaget for et helt nytt samfunn. Og akkurat nå surfer de på en bølge av selvtillit.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Naomi Klein

og Astra Taylor

Bevegelsen for korporative bystater kan nesten ikke tro hvor heldige de er nå. I årevis har de fremmet sin ekstreme oppfatning om at pengesterke skattemotstandere bør reise seg og opprette sine egne høyteknologiske len, enten som nye land på kunstige øyer i internasjonalt farvann («seasteading»), eller som forretningsvennlige «frihetsbyer», som Próspera: et glorifisert inngjerdet og bevoktet boligområde med eget medispa i vill vest-stil på en øy i Honduras.

Men til tross for støtta fra risikokapitalistenes tungvektere, Peter Thiel og Marc Andreessen, kjørte de ekstreme libertarianske drømmene seg stadig fast: Det viser seg at de fleste rikfolk med selvrespekt faktisk ikke har lyst til å bo på flytende oljerigger, selv om det skulle bety lavere skatter. Og selv om Próspera kanskje er et fint sted å være på ferie eller foreta noen «oppgraderinger» av kroppen, blir den ekstranasjonale statusen nå utfordret i retten.

Plutselig står dette en gang så alternative nettverket av konsernseparatister midt i det globale maktsenteret og banker på dører som allerede er åpne.

på at situasjonen var i ferd med å snu, kom i 2023, da Donald Trump under valgkampen, tilsynelatende ut av intet, lovet at han ville avholde en konkurranse som skulle føre til at det ble opprettet ti «frihetsbyer» på føderale landområder. Prøveballongen ble knapt lagt merke til på den tida; den forsvant i den daglige flommen av vanvittige uttalelser. Siden den nye administrasjonen tiltrådte, har imidlertid potensielle landoppstartere drevet intens lobbyvirksomhet, fast bestemt på å gjøre Trumps løfte til virkelighet.

«Energien i D.C. er helt elektrisk», sa stabssjefen for Próspera, Trey Goff, entusiastisk etter et besøk på Capitol Hill nylig. Innen utgangen av året har vi antakelig lovgivning på plass som baner vei for en hel rekke korporative bystater, hevder han.

Folk som Goff, Thiel og investor og forfatter Balaji Srinivasan har latt seg inspirere av en skeivlesning av den politiske filosofen Albert Hirschman når de kjemper for det de kaller en «exit» – prinsippet om at de som har nok penger, kan fritas fra de forpliktelsene et alminnelig statsborgerskap innebærer, særlig når det gjelder skatter og lovreguleringer. De tar de gamle imperienes ambisjoner og privilegier og gir dem ny innpakning, mens de drømmer om å splitte regjeringer og dele verden opp i hyperkapitalistiske, demokratifrie paradiser under enekontroll av de ekstremt rike, beskyttet av private leiesoldater, betjent av KI-roboter og finansiert av kryptovaluta.

Man kunne ha trodd at det ikke var forenlig med Trumps politikk å gi støtte til en slik visjon om suverene territorier styrt av milliardær-gudekonger, han som med vaiende flagg er valgt på en «Amerika først»-plattform. Det er gjort stort nummer ut av de fargerike utskjellingene mellom Maga-talsmannen Steve Bannon, en stolt nasjonalist og populist, og de Trump-allierte milliardærene han har angrepet som «teknoføydalherrer», som «gir faen i andre mennesker» – for ikke å snakke om nasjonalstaten. Og det finnes så absolutt konflikter internt i Trumps merkelig sammenraskede koalisjon, nylig nådde den kokepunktet på grunn av tollsatsene. Likevel er det ikke sikkert at de underliggende visjonene er så uforenlige som de først kan se ut.

ser helt klart for seg en framtid preget av sjokk, knapphet og kollaps. Deres høyteknologiske private områder er i prinsippet befestede rømningskapsler, utformet for at de utvalgte få skal kunne nyte godt av enhver mulig luksus, mulighet for menneskelig optimalisering og gi dem og barna deres et overtak i en stadig mer barbarisk framtid. For å si det rett ut: Verdens mektigste mennesker forbereder seg på verdens ende, en ende de selv frenetisk framskynder.

Dette er ikke så langt fra den mer massemarkedspregede visjonen om befestede nasjoner som har grepet om seg blant høyreekstremister over hele verden, fra Italia til Israel, fra Australia til USA: I en tid med uavlatelige farer, vil de åpne hvit makt-bevegelsene i disse landene at deres relativt velstående stater skal fungere som bevæpnede bunkere. Bunkerpolitikken er brutal i sin beslutning om å kaste ut og fengsle uønskede mennesker (selv om det innebærer å sperres inne på ubestemt tid i utenlandske straffekolonier, fra Manus Island til Guantánamo Bay) og like nådeløs i viljen til med vold å gjøre krav på landområder og ressurser (vann, energi, kritiske mineraler) som de anser som nødvendige for å kunne takle de krisene som kommer.

Verdens mektigste ­mennesker forbereder seg på verdens ende, en ende de selv frenetisk framskynder

Endetidsfascismens framvekst

Han ligger i bleie på «dødens venteværelse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp. 

Lars Olle Engaas smiler fornøyd der han ligger. 82-åringen pleier av og til å hilse hjemmesykepleierne på denne måten. De er innom ham to ganger hver dag for å stelle kroppen hans. Ikke alle tar hilsenen godt imot. For han skal da ikke dø nå, sånn må han ikke prate. Men jo, det er faktisk en god sjanse for at mannen i sykesenga snart skal inn i sin siste hvile.

Engaas har tallene i hodet: 40 sykehusinnleggelser på 15 år. 136 turer med ambulanse. Den siste turen var mandag denne uka, tre dager før vi møtes. Da var urinen hans svart som cola.

Denne «palliative fyren», som han kaller seg selv, har borreliose, blodkreft og diabetes 2. Han bruker bleier og har vært sengeliggende i ti år. Han må ha hjelp til det aller meste. Mange som ser på Lars Olle Engaas, vil tenke at det er en uverdig tilstand, tror han. Noen ville kanskje heller dø enn å ha det sånn.

Selv insisterer han på at han lever et både godt og fullverdig liv.

– Jeg synes egentlig det er blitt mer spennende å leve, sier Engaas med raspete røst.

Ikke alle har det som den blide, hvithårede mannen. Denne vinteren har TV 2-dokumentaren «Dødsenglene» rystet Norge. Her møter vi menn som tilbyr seg å drepe folk som vil dø, og vi får høre om fortvilte og alvorlig sjuke mennesker som tar imot tjenesten.

Programmet har vært bensin på bålet i en ulmende debatt om aktiv dødshjelp. For bør vi ikke ha noe annet å tilby mennesker i en desperat situasjon? Hvorfor skal de ikke få samfunnets hjelp til å dø?

Jeg føler på at jeg ligger her som en byrde

Ja visst skal han leve

Frida Holsten Gullestad

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Jeg skal ha seks måneders perm, sier Kevin Hovdahl Holmli (33) med lille Ludvik (ti måneder) på fanget.

Såpass ja, nikker de eldre karene rundt bordet.

Vi er i kirkestua på Inderøy, en halvøy innerst i Trondheimsfjorden. Her samles en gruppe menn annenhver tirsdag for å drikke kaffe, spise vafler og snakke om løst og fast. Kaillkaffe, kaller de det. Kaillkaffe ble startet for noen år siden for at pappaer i perm skulle ha en møteplass, men nå er tilbudet åpnet opp for menn i alle aldre. En av mennene betegner det som «medisin for sjela».

Kevin Hovdahl Holmli jobber som finansrådgiver i bank, men nå går altså dagene med til å være sammen med Ludvik. Da han ble far for første gang for ti år siden, tok han langt mindre perm, og han merker forskjellen.

– Man får et helt annet forhold til barna når man får være lenge hjemme med dem. Alle de signalene som barnet sender ut, oppfatter man mye lettere, sier Holmli.

Norske fedre tilbringer i snitt mer enn fem timer med sine barn hver dag. Det er en selvfølge at menn er med på fødselen, og de har hatt rett til pappaperm siden 1993. Det er en stund siden, men likevel et veldig kort kapittel i menneskenes lange historie.

At fedre tar del i omsorgen av sine barn, helt fra de er nyfødte, er en av de største samfunnsomveltningene i vår tid, mener den bokaktuelle danske psykologen og mannsforskeren Svend Aage Madsen. I den moderne farsrollen finner Madsen svaret på både menns helseproblemer, nøkkelen til frigjøring og motgifta til den kjønnskonservative bølgen blant unge menn.

Da Svend Aage Madsen studerte psykologi i Danmark på 1970-tallet, kom han over én eneste fagartikkel som tok for seg fedre. Den het «Når far er borte» og handlet om norske fiskere, som dro til sjøs og var borte fra sine koner og barn i månedsvis. I psykologistudiet var faren på sitt beste fraværende, på sitt verste et problem.

Aldri noensinne noe sted har menn hatt noe med spedbarn å gjøre

Papparevolusjonen

Line Ørnes Søndergaard

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Mike sto opp klokka halv åtte som vanlig. Han gikk ut av villaen på Hønefoss, inn i garasjen og skrudde på motoren for å varme opp sin BMW 730 D. Han likte å kjøre oppvarmet bil. Inne på kjøkkenet matet han de to orientalske kattene som mjauet etter mat. Så la han 230.000 kroner i kontanter i liten Louis Vuitton-toalettmappe, før han gikk for å ta seg en dusj. Kona Eva lå fremdeles i dyp søvn. Hun sto alltid opp etter Mike. Eva jobbet ofte til langt på natt.

Denne helt vanlige tirsdagen i mars 2022 var likevel litt uvanlig. Mike kjente på en uro. Det var som om noen fulgte etter ham. De siste ukene hadde han kikket seg over skulderen stadig oftere.

På badet så han ut av vinduet. Oppe i veien fikk Mike øye på en hvit varebil. Hadde han ikke sett den før? Han kledde på seg, gikk ut på gårdsplassen og mot garasjen. Plutselig svingte den hvite varebilen opp foran villaen hans.

Mike rakk akkurat å tenke: Nå blir jeg tatt.

På akkurat samme tid denne tirsdagen 8. mars 2022 ble morgenrushet i sentrum av Oslo avbrutt av en stor politiaksjon. Over 90 politifolk tok seg inn i en bygård i Wessels gate. Like etter ble 13 kvinner, alle fra Øst-Europa, geleidet ut av bygården og tatt med til avhør. De 13 var bare toppen av et isfjell.

I politibilen på Hønefoss kjente Mike på en lettelse. Det var som om en byrde ble løftet av skuldrene. Hemmeligheten han bar på, hadde vokst seg stor, kanskje litt for stor.

På knappe to år hadde han og kona bygd opp et av Norges største halliknettverk. Etterforskningen avdekket et organisert sexsalg med over 150 kvinner i 49 leiligheter i 13 norske byer. Omsetningen for nettverket er estimert til over 45 millioner kroner.

Men jobbet de prostituerte for Mike og Eva frivillig, eller var tvang involvert i hallikvirksomheten? Da politiet innledet en skjult etterforskning av nettverket høsten 2021, var det med mistanke om menneskehandel. Men da etterforskning ble avsluttet og saken gikk til påtalemyndigheten, var punktene om menneskehandel forsvunnet.

Det drives nærmest som en vanlig virksomhet. Men dette er ikke en vanlig bedrift, fordi varen er mennesker

I hallikens ­nett


Anniken Christina Mohr

Når bølgene kom, måtte de legge seg på rygg og spenne armer og bein i det lave taket inne i hula. Sjøen slikket seg helt inn i de innerste krokene og kunne rive med seg alt som var der inne. Både tepper, mat, voksne og barn ville bli dratt ut på havet – om de ikke holdt seg godt fast.

Det er slik Johannes Nilsen husker tida han tilbrakte i en hule i havgapet på Sørøya på tampen av andre verdenskrig. I begynnelsen av november 1944 ble ni år gamle Jos, som har vært hans kallenavn hele livet, med mor, far og søsken inn i Kvithellhula, et av mange gjemmesteder på Sørøya i Vest-Finnmark. Til sammen 35 personer fant tilflukt i denne hula de kalde vinterdagene.

De trodde at frigjøringen av Norge var nær, og at de bare skulle gjemme seg et par uker i hula. Slik ble det ikke.

Fredfylt i en seng i et rosa rom på Hasvik helsesenter ligger nå 90 år gamle Johannes Nilsen. I et hjørne av rommet står en tv. Nyhetene surrer og går om Donald Trump, Ukraina, mineralavtale og sikkerhetsgarantier.

– Jeg har den bare på for å ha lyd. Den er som en kamerat. Jeg liker ikke stillheten, men jeg ser egentlig ikke på. Jeg ser mest på Ipaden min, sier han og dunker pekefingeren i skjermen han har fått montert opp på høyre side av senga, der han tilbringer store deler av dagen.

Etter to slag, det første rett etter at kona Bjørg døde for ti år siden, ble han lam på hele venstre side av kroppen. Men høyre arm funker, og hodet er klart.

– Andre verdenskrig var med kuler og krutt. Nå har de andre våpen. Det er ikke krig de lager i dag, det er mord. Mordere kaller jeg dem, sier Nilsen og demper lyden fra tv-en.

Men krigen, den fra hans tid? Nei, skal vi virkelig snakke om den, sier han og løfter på de buskete øyebrynene, nesten overrasket. Har ikke han fortalt nok? Men, det er jo litt artig at unge er interesserte, konkluderer han selv. Så Johannes Nilsen må fortelle, og når han først har begynt, triller ordene ut.

Om det været vi hadde i vinter, hadde vært i 1945, da hadde vi ikke overlevd. Da hadde vi svømt rundt i Nordsjøen

Hulebarna

Karl Ove Knausgård ser nærmere på Celia Pauls malerier.

 Det var den 5. september 2023. Gaten jeg stod i, var full av folk, de fleste på vei inn til eller ut av The British Museum, som lå like bak meg. Himmelen var helt blå, luften var varm, opp imot tretti grader, og strålene fra solen, hadde jeg merket bare noen sekunder tidligere, glødet mot huden når de skinte rett på. Alt rundt meg ropte sommer – turistene gikk i shorts, T-skjorter, skjørt, sollyset blinket i glass og metall, fikk den hvite steinen på museumsbygningen til å skinne – men fornemmelsen jeg hadde, var den av høst. Det var ikke datoen, at vi var i september tenkte jeg ikke på, det var noe med lyset, det var annerledes enn midt på sommeren, hadde en annen fylde, og det skapte et annet rom. Det var som om sommeren, full av seg selv, selvsikker etter å ha fått herske uimotsagt for så lenge, ennå ikke hadde merket at den hadde kommet til et nytt sted, ennå ikke hadde rukket å ta inn at betingelsene her var andre, og bare turet fram som før.

Jeg var der for å treffe maleren Celia Paul. Hun hadde spurt om jeg ville skrive et essay om bildene hennes til en stor retrospektiv utstilling hun skulle ha i London i 2025. Jeg hadde sagt ja uten å nøle. Jeg hadde i lengre tid vært interessert i maleriene hennes, de hadde en særegen blanding av vektløshet og tyngde – den fysiske, materielle verdenen de avbildet, virket på en underlig måte lett, mens det emosjonelle nærværet alltid var tungt: Det var i følelsene bildene var jordet. Vanligvis var det jo omvendt, den materielle verdenen har tyngde, mens den indre, åndelige, abstrakte er lett, flyktig, usynlig og egentlig ugripbar. Det var også et annet aspekt ved maleriene som fascinerte meg, nemlig at de på ett nivå hadde noe tidløst ved seg – majoriteten av bildene var portretter, og ikke bare var de portretterte oftest avbildet i et nakent, nøytralt rom, uten ting eller gjenstander som kunne tidsspesifisere det, de var også oftest avbildet i enkle, ensfargede, kjortelaktige klær. Av bildene som ikke var portretter, var det oftest tilbakevendende motivet vann, og da særlig havoverflater, som beveger seg i tiden, men ikke lar seg feste til den. Dette tidløse ble møtt av en annen tendens, at flerparten av portrettene Paul gjorde, var av identifiserbare mennesker hun var nær – særlig hennes mor og fire søstre, men også hennes far, hennes sønn og hennes to menn. Vi befant oss med andre ord i hennes tid, Celia Pauls tid.

øverste etasjen av huset jeg stod ved foten av. Av selvbiografien hennes visste jeg at hun hadde bodd der siden åttitallet, at hun også arbeidet der, og at bare mennesker hun spesifikt hadde invitert, fikk sette sin fot innenfor døren. Meg hadde hun invitert, men jeg måtte likevel tørke svetten av håndflatene mot buksene før jeg trykket på porttelefonen, og det var med fullt fokus jeg stirret på den mens jeg ventet på svar.

Det kom umiddelbart. Vennligheten i stemmen som ønsket meg velkommen, var tydelig selv gjennom den lille, skurrende høyttaleren. Døren summet, jeg åpnet den og fulgte trappen opp fem etasjer, lettere andpusten da jeg nådde toppen. Døren der oppe var allerede åpen, og Celia Paul stod og ventet i gangen innenfor.

«I’m not a portrait painter», har Celia Paul skrevet en gang

«If I’m anything, I have always been an autobiographer.» Hun maler sitt liv. I det ligger det også at hun maler sitt sted. Hun ble født i 1959 i India, hvor foreldrene hennes var kristne misjonærer, og ett maleri, «My First Home» (2016) forestiller huset hun vokste opp i, det står og skinner med de første minnenes lyskraft. Et annet maleri bærer tittelen «My Father’s house» (2020) og forestiller huset familien flyttet til tidlig på åttitallet, da faren hennes ble utnevnt til biskop i Bradford. Det er staselig, tilbaketrukket og lukket, omgitt av grønt, under et altomsluttende lys. Celia Paul var 21 år den gangen, gikk det siste året på kunstskolen Slade i London, og brukte soverommet som atelier. Det var der hun ble maler, har hun siden sagt. Faren døde av en hjernesvulst bare to år senere.

Men det viktigste stedet hennes er leiligheten i London. Ett tilbakevendende motiv er museumsbygningen utenfor vinduet, den er malt i utallige varianter. Et annet er det ruvende BT-tårnet, også det synlig gjennom vinduene hennes, og gjennom vinduet på den andre siden av leiligheten, spiret på St George’s-kirken. Det finnes mange bilder av en seng i et rom, det er rommet hun sover i. Så er det portrettene, som ikke bare er av hennes nærmeste, men også er malt i leiligheten hennes. Og selvfølgelig, det nærmeste av alt, de mange selvportrettene, hvor hun har stått alene i rommet foran staffeliet og malt sitt eget ansikt.

henne inn i leiligheten denne tidlige høstdagen, var det derfor litt som å tre inn i et maleri. Jeg kjente igjen gulvet, slitt og mørkt og av linoleum, jeg kjente igjen de engang hvitmalte, nå nærmere beige veggene, jeg kjente igjen vinduet som vendte ut mot museet, lyset som falt gjennom det, utsikten derfra. Og ansiktet hennes var jeg så fortrolig med at det skulle kunne tilhøre noen i min nære omgangskrets. Men, og det slo meg i det samme, virkeligheten er alltid mye mer enn det som lar seg feste eller beskrive i bilder, uendelig mye mer. Den andres ansikt stadig skiftende, ens egne tanker i konstant bevegelse, mer eller mindre i forbindelse med understrømmen av følelser. De ulike overflatene, måten lyset reflekteres fra hver og én av dem, kontinuerlig i endring. Tingenes historie, den verdenen de sprang ut av, og hva de signaliserer nå, av status, klasse, eierens personlighet. Luktene, fargene, kakofonien av lyder utenfra. Et hvilket som helst øyeblikk er så fullt av informasjon at man kunne bruke en hel livstid på å kartlegge det. Så det vi gjør, er å se etter mønstre, etter det som gjentar seg, etter det som lar seg føye inn i stabile strukturer. Det er et faktum at det kommer mer informasjon innenfra enn utenfra når vi ser noe. Altså at vi har en ferdig modell av virkeligheten i oss, som blikket presiserer og korrigerer. Vi ser det vi forventer å se. Det er en måte å håndtere virkeligheten på; for å kunne handle, er vi nødt til å ha den på en armlengdes avstand. Vi må kunne trekke ut stolen og sette oss på den uten å vie stolen i seg selv noen tid. Og hvorfor skulle vi egentlig vie stolen tid? Den er et møbel til å sitte på, noen trestykker føyd sammen til en liten plattform med bein og rygg, hverken mer eller mindre. Hva skulle vitsen være med å se nøye på stolen, se hvordan stolen 

 var? For å gi den mening? Men stolens mening er vel dens funksjon, som tjener oss om vi tenker på den eller ikke?

den samme stolen tre ganger. Den står i et tomt rom, badet i lyset fra et vindu på høyre side. Så godt som alle detaljer i rommet er utvisket, det eneste man så vidt kan skille ut, er gulvet og veggen. Det er et øyeblikk, men nesten all informasjon det inneholdt, er tatt bort. Hva står tilbake? Stolen, lyset – og øyeblikket. Det vi alltid er i, men ikke alltid oppmerksom på. Det som forbinder oss til verden. Maleriet av stolen bærer det i seg, og det oppstår hver gang noen ser på det.

Maleriet virker levende. Stolen er ikke levende, veggen og gulvet er ikke levende, og lyset er ikke levende. Men maleriet virker likevel nettopp det, levende. Det er, tror jeg, fordi maleriet står i sentrum for eller består av møter. Stolen i seg selv er ingenting, det er først i møtet med blikket at den blir til noe. Slik er det jo med alle ting, de faller inn og ut av bevisstheten vår, med den betydningen vi gir dem, som deler av større eller mindre øyeblikk, alle forbigående. Så stolen møter blikket til maleren, som maler en stol på lerretet, den vokser fram strøk for strøk, i et langt, utdragent øyeblikk, stadig korrigert, det er to stoler i sving, en uforanderlig i et foranderlig øyeblikk, det er stolen i rommet, og en foranderlig i et uforanderlig øyeblikk, det er stolen på lerretet. Den er levende i den forstand at den blir til i en prosess, ledet og korrigert av blikket på stolen i rommet, men også av malerens forestillinger, følelser, forventninger, den forandrer seg, kan forsvinne og komme til syne igjen, til maleren betrakter bildet som ferdig og det er vårt blikk som møter det. Ikke stolen i seg selv, for den er til å sitte på, men det øyeblikket den representerer, det her og nå den løfter fram. Ikke verden, men vår forbindelse til verden.

Vi må kunne trekke ut stolen og sette oss på den uten å vie stolen i seg selv noen tid

Her, nå, der, da

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

I ti år har Haroon Popal jobbet mot ett mål: en forskerkarriere innen nevropsykologi. For noen uker siden gikk drømmen i tusen knas.

– Forskerkarrieren min er over, sier Popal på telefon fra Maryland i USA.

I slutten av februar ble han gjort oppmerksom på at stipendet som betaler lønna hans, skal avvikles ved utgangen av året. Stipendet deles ut til unge forskere fra marginaliserte bakgrunner og er dermed blitt et bytte for Trump-administrasjonen, som nå avskaffer alt som er av mangfolds- og integreringstiltak i offentlig sektor.

Men det er ikke bare stipendet til Popal som henger i en tynn tråd. Presidenten har nemlig vedtatt et kutt på fire milliarder dollar i National Institutes of Health (NIH), som er verdens største offentlige kilde til finansiering av medisinsk forskning. Nå vurderer domstolene om kuttet er lovlig.

– Hvis det går gjennom, vil det gå direkte ut over laboratoriet hvor jeg jobber, sier Popal, som forsker på hjernens utvikling hos mennesker med autisme.

– Det har vært noen veldig destruktive uker.

Nå ser Popal etter jobber utenfor akademia og vurderer også å flytte til Canada, hvor han har familie.

Det er bare to og en halv måned siden Donald Trump tok over som president i USA, men allerede har han rukket å innføre svært mange tiltak som til sammen rister amerikansk akademia i grunnvollene. Angrepet skjer på to fronter. For det første strupes statlig finansiering, blant annet gjennom kutt i stipender og NIH. I tillegg innskrenkes den akademiske friheten.

Fyrtårn for fall

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navne­søs­ter i USA. Slikt blir det teater av.

ctivate Your NRA Membership Today. Choose your free gift!

Slik begynte det for seks år siden. Norske Maria Lloyd mottok hver uke flere merkelige e-poster hun aldri hadde bedt om. Det var ikke spam, ikke lokke-e-poster om uavhentede pakker eller damer som søker partner. I stedet, med hilsenen «Dear Maria», kom det informasjon og medlemsbrev fra National Rifle Association (NRA), meldinger fra Donald Trumps sønn Donald Trump Jr. og oppdateringer fra en gruppe kalt Christian Family Coalition, om kampen mot abort og translobbyen.

E-postene var ment for en helt annen Maria Lloyd, en Maria dypt inne i Trumps USA. Det var invitasjoner til våpenutstillinger, middager og «meet and greet» med NRA. Det var påminnelser om høyreradikale kristne konferanser og Donald Trump-rallyer. I en av e-postene fra NRA fikk Lloyd vite at hun har en gratis medlemsgave til gode. Fra en liste kan hun velge hva hun vil, en klassisk NRA-kniv, for eksempel.

Et punktum, en understrek eller en bokstav fra eller til – det kunne være alt som skilte de to. Men hvem var den andre Maria Lloyd? Sittende hjemme i Oslo fikk norske Maria en idé. Hun bestemte seg for å legge ut på en reise for å finne sin navnesøster i USA.

Maria Lloyd har jobbet med film og teater i over 25 år, og hennes dansefilmer «Salt»og

Blind Dancer» har nådd bredt ut og blitt vist på NRK, SVT og BBC og på Lincoln Center i New York. Kunstneren har lekt med ulike uttrykk og sjangre uten å være eksplisitt politisk.

Men da hun begynte å motta e-postene fra Maga-land (Make America Great Again), ble det starten på noe nytt. Det ble en perfekt anledning for å finne ut av noe som hadde gnagd helt siden 2016. Lloyd har bodd 13 år i Brighton i Storbritannia, og da britene plutselig stemte for brexit, kom det som et sjokk. At hun befant seg i en boble, omkranset av likesinnede og uten kontakt med folkedypet der ute, ble brått tydelig.

Og da hun seinere samme høst fikk et nytt sjokk da Trump ble valgt til president i USA, skjønte hun at hun måtte gjøre noe. Hun bestemte seg for å finne måter å stikke hull på ekkokammeret sitt på og bli kjent med det som befinner seg på utsida.

– Jeg hatet at jeg var så «stuck» i mitt eget ekkokammer. Nå er det en ny tid, sier Lloyd, sittende hjemme i leiligheten sin på Hovseter i Oslo, som hun deler med mannen og dattera.

Jeg hatet at jeg var så ‘stuck’ i mitt eget ekkokammer

Navnesøstre i Trump-land

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Familiefaren stryker hånda over en av betongveggene han har støpt. Han peker mot taket:

– Der har du 20 centimeter betong, så kommer det isolasjon på 10 centimeter, og så 10 centimeter med betong. Den er jo også armert. Så det tåler mye fra oven de greiene her, sier han.

Vi befinner oss i underetasjen i et ganske vanlig hus på Haugalandet. Her lever Torbjørn sammen med samboer, barn, hund og katt. I etasjen over flyter legoklosser på gulvet, vinskapet er velholdt, og stua er full av klesvask. Bare noen få vet om hva som befinner seg ned trappa og inn døra til høyre.

Dokument

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Taxiopprøreren

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Trump-venn vant. Her er spørsmålet som splitter Polen.

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelsesideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Han ligger i bleie på «dødens venteværelse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp.

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

I hallikens nett

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Karl Ove Knausgård ser nærmere på Celia Pauls malerier.

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Navnesøstre i Trump-land

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Jobben forsvinner til Ungarn. Høyreekstreme truer med juling. Det er håpløst, og Patrick Leonhardt gir seg ikke.

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Kryptoklanen

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsulenter klare. Er de supersløsere eller nyttige ostehøvler?

USAs oligarker kjøper seg nå makt helt åpenlyst. Joseph Stiglitz hadde ikke forventet et så hardt tilbakeslag.

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Han ble bare sju

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Taxiopp­rø­reren

Kan en test med blekk­flek­ker si noe om foreldre­evnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barne­for­de­lings­saker.

Trump-venn vant. Her er spørsmålet som splitter Polen.

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelses­ideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Han ligger i bleie på «dødens vente­væ­relse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp.

Ligger motgifta mot den kjønns­kon­ser­va­tive manns­bøl­gen i farsrollen?

I hallikens ­nett

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Karl Ove Knausgård ser nærmere på Celia Pauls malerier.

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerne­fors­ker Haroon Popal drømme­kar­riere.

Navne­søst­re i Trump-land

Fami­lie­faren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Jobben forsvinner til Ungarn. Høyre­ekstreme truer med juling. Det er håpløst, og Patrick Leonhardt gir seg ikke.

Patrick og Nicklas får beholde nærskolen sin – så lenge de er mer enn 20 elever.

Krypto­kla­nen

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsu­lenter klare. Er de super­s­lø­sere eller nyttige ostehøvler?

USAs oligarker kjøper seg nå makt helt åpenlyst. Joseph Stiglitz hadde ikke forventet et så hardt til­bake­slag.

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

Han ble bare sju

Taxiopprøreren

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelsesideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Han ligger i bleie på «dødens venteværelse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp.

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

I hallikens nett

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Navnesøstre i Trump-land

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Jobben forsvinner til Ungarn. Høyreekstreme truer med juling. Det er håpløst, og Patrick Leonhardt gir seg ikke.

Kryptoklanen

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsulenter klare. Er de supersløsere eller nyttige ostehøvler?

USAs oligarker kjøper seg nå makt helt åpenlyst. Joseph Stiglitz hadde ikke forventet et så hardt tilbakeslag.