Otto Lerche Kristiansen

tekst, Information

#fff

#000

Perleringvingen ble sett siste gang i Danmark for nesten 30 år siden.

For de fleste dansker var det ikke noen stor endring, men den svarte fuglen som i århundrer streifet rundt på heiene – som en liten høne, med sine korte bein og runde form – forsvant for rundt 30 år siden.

Den ble sist sett en morgen våren 1996 på Vind Hede mellom Holstebro og Ringkøbing, der en liten flokk på tre fugler sto ikke langt fra kanten av grusveien der Christian Hjort kom kjørende i bil. Det var et fantastisk syn, forteller han.

Hjort mener orrfuglen var noe helt spesielt. Men historien om at en art forsvinner, er imidlertid ikke enestående: Ifølge den danske rødlista har også gjødselbillen Aphodius quadriguttatus, sommerfuglen perleringvinge, og kløverhumle, svartstork, tangelvelibelle, krattsandbie og til sammen 380 andre arter forsvunnet fra dansk natur. Ifølge forskerne er det reelle tallet høyere, rundt 1100, men ikke alle artene er registrert på lista, og derfor er har de ukjent status.

I resten av verden er trenden den samme. Ifølge FNs panel for biologisk mangfold, IPBES, er rundt én million arter truet av utryddelse, og en rekke studier de siste årene har pekt i samme retning: tilbakegang. Seinest i september ble en studie med samme konklusjon publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences.

Men hva er det vi har mistet, hvordan har det skjedd, og hvorfor bør vi savne artene som forsvinner?

Før de slettes fra bevisstheten vår, har vi sporet opp en rekke personer som var de siste som så noen av de artene som har forsvunnet fra den danske naturen eller som ikke har blitt sett på flere tiår. Vi ba dem fortelle oss om siste gang de så dem.

«Ordføreren foreslo at man kunne kjøpe noen nye»

Orrfugl: Sist sett i 1996 sør for Holstebro på vestkysten av Jylland av Christian Hjorth, som nå er 80 år gammel, pensjonert skoleinspektør og tidligere formann i Dansk Ornitologisk Forening.

Den  	siste   orrfuglen

Mari Brenna Vollan,

Ingrid Fadnes

Emma Tollersrud

Folkeretten brytes igjen og igjen i Gaza-krigen. Om det får konsekvenser, er helt i det blå.

Rundt klokka to om ettermiddagen 7. oktober høres et drønn ved Nasser-sykehuset i Khan Younis, sør på Gazastripa. Et israelsk luftangrep treffer en ambulanse som står parkert utafor, og flere helsearbeidere og en journalist blir truffet av splinter.

Litt seinere kommer en feltarbeider fra den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq til stedet. Han tar flere bilder av det smadrede kjøretøyet. Jobben hans er å dokumentere brudd på folkeretten, og dette – angrep som rammer helsevesenet – kan være et sånt. Ennå er det noen uker til fotografen må legge ned kameraet og flykte fra hjemmet sitt.

I løpet av de tre første ukene med krig rakk feltarbeidere i Gaza å rapportere om angrep på flere kyllinggårder. De meldte om bønder som ble truffet på vei til åkrene sine. De intervjuet ledere ved sykehus i Nord-Gaza som fortalte at de var blitt ringt opp av israelsk etterretning og blitt bedt om å evakuere. Feltarbeiderne fra Al-Haq og to andre organisasjoner tok også bilder av moskeer, boligblokker og skoler som var knust av israelske bomber.

Alt dette kan være bevis for krigsforbrytelser. Israel på sin side holder fast ved sin rett til selvforsvar etter at Hamas drepte 1200 israelere og tok over 200 gisler.

Selv om vi nå skulle være vitne til en endeløs rekke av brudd på folkeretten, melder spørsmålet seg: Betyr det noe? Kommer sakene til å etterforskes, og vil noen bli stilt til ansvar? Hva skal vi egentlig med folkeretten når tusenvis av sivile blir drept?

Krigen i Gaza ligger an til å bli den største testen så langt for domstolen som behandler brudd på krigens regler. Hvis den feiler, er det flere eksperter som frykter konsekvensene.

Tre uker inn i krigen mot Gaza, 29. oktober, stiller en kraftig mann seg opp utenfor grenseovergangen i Rafah i Egypt. 53-åringen ser inn i et kamera mens han myser mot sola. Bak ham passerer mennesker og biler, og det durer fra motorer.

Mannen heter Karim Khan, og han er aktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Ethvert brudd på krigens regler som skulle skje bak muren han står foran nå, er det opp til ham å følge opp juridisk. Selv nektes den britiske advokaten adgang.

Internasjonal lov er det eneste som står ­mellom oss og avgrunnen

Folkerettens største prøve

Carline Tromp

Rikke Løe Hovdal

Hjelper det naturen at Nederland kvitter seg med kyrne sine?

Det bobler over på komfyren, og varm melk treffer en glovarm plate. Bonden Timo Burgers skulle bare vise hvordan en typisk morgen for ham ser ut. Han har allerede vært ute og sett til kyrne. 80 stykker har han, og å melke dem tar halvannen time. Så har han fått av seg støvler og fjøsdress og inntatt kjøkkenet, hvor han nå varmer trekvart liter melk som skal blandes ut med kornflak i en dyp tallerken. Etter en liten pust i bakken er det snart på’n igjen.

Det som skiller dette fra en vanlig dag, er bare at det står to journalister på kjøkkenet hans, og Burgers har mye på hjertet. Han er inne i en engasjert utlegning om nitrogenkrisa som har lammet Nederland, og som kanskje gjør at han må legge ned familiebedriften. Så da koker det over.

– Hadde jeg hatt følelsen av at det hjelper naturen at kyrne mine blir borte, hadde det vært noe annet, sier Burgers når sølet er tørket opp.

– Men jeg tror man løser et papirproblem, heller enn det ekte problemet.

I juni i år logget Burgers seg på en nettside som skulle gi ham svar om framtida. Han matet den med informasjon om gården sin: beliggenhet, antall dyr, stalltype, fôr og så videre. Ut av regnestykket ville det komme en anbefaling: Legge ned eller ikke?

Burgers hadde en dårlig magefølelse, og det hadde han hatt i fire år. I 2019 slo en domstol fast at Nederland ikke gjorde nok for å beskytte naturen, og siden hadde det vært snakk om at mange bønder måtte legge ned. Skyhøye mengder av nitrogen i naturen krevde umiddelbare og drastiske tiltak. Og tross massive protester pekte flasketuten først og fremst på landbruket. Men hvem skulle ut? Regjeringen tok en datamodell til hjelp. Det var den som nå kvernet på tallene Timo Burgers hadde ført inn.

Burgers visste at gården hans lå dårlig an. På et kart som den spesialutnevnte ministeren for natur og nitrogen hadde vist fram på tv, lyste området der gården hans lå, i rødt, ledsaget av et illevarslende tall: 58 prosent. Så mye måtte landbruket her krympe for å klare nitrogenmålet innen 2030. Oddsene var med andre ord ikke gode.

Jeg tror man løser et papirproblem, heller enn det ekte problemet

Kvelertaket

Mari Brenna Vollan

Anniken C. Mohr

På Norturas slakteri har kunstig intelligens allerede tatt noen av de tyngste jobbene.

Skoposene våre blir glatte av blod. Det hviner høyt fra sagblader som treffer bein, og en emmen, varm kjøttlukt henger over rommet.

Jobben i slaktehallen hos Nortura i Tønsberg er ikke for de sarteste blant oss. Fra en motorisert skinne i taket henger en endeløs rekke med grisekropper etter bakbeina. Langs båndet står det folk og jobber med kniv og andre redskaper.

Og der, på første stasjon i produksjonslinja, får vi øye på en fersk medarbeider: Bukåpner-roboten Aira.

De skåldede dyra presses inn i rommet gjennom det som ser ut som en bilvask. Store børster pisker skinnet deres glatt. Så bukter de dampende kroppene seg fram til en blå robotarm med sirkelsag i enden. Med et kamera analyserer Aira grisen foran seg, og justerer armen i riktig posisjon med noen få, kjappe bevegelser. Så sager den seg resolutt ned fra bunnen av magen og forbi brystbeinet.

Det er nye tider på Nortura. For ett år siden overtok roboter to stasjoner i slaktehallen, og hver nyslaktede gris blir nå skannet av en ultralydmaskin som sender informasjon om blant annet vekt og kjøttprosent til en brikke som følger med dyret. I august åpnet en helt ny produksjonshall hvor kjøttskjærerne har fått selskap av automatiserte kollegaer.

Til sammen skal den nye teknologien gjøre det enda enklere å lage pølser, bacon og ribbe til det norske folk.

Jobben til de hvitkledde arbeiderne henger imidlertid i en tynn tråd, skal vi tro den amerikanske nettsida 

 Der topper slaktere lista over hvilke jobber som har høyest risiko for å bli automatisert vekk, sammen med blant annet stenografer, syersker og simultanoversettere.

Robotene hos Nortura er noen av nykommerne i det som ofte omtales som den fjerde industrielle revolusjonen. Maskiner, avanserte algoritmer og kunstig intelligens overtar stadig flere av arbeidsoppgavene våre. Hvor kommer denne revolusjonen til å ta oss?

Jeg tror vi må effektivisere mer for å kunne produsere nok mat til en billig penge. Men jeg tror ikke vi vil forsvinne

Det dype kuttet

Anniken Christina Mohr

Er et liv i fangenskap siste sjanse for verdens dyr?

Dyrepasser Even Grønnerø lokker på verdens største kattedyr, de sibirske amurtigerne.

– Der kommer faren, sier han og peker på tigeren de kaller Amur, som kommer snikende ut av den norske granskogen og ned mot et lite vann.

Rett bak Amur kommer hunnen Boonya smygende. To små tigerunger, knapt et halvt år gamle, tumler etter. Så dukker tre tigertenåringer opp.

Alle er Boonya og Amur sine. Boonya har også hatt tidligere kull, men med en annen hann. De er fraktet videre til tre ulike dyreparker i Irland, England og Nederland. En moderne tigerfamilie, med andre ord.

Grønnerø fester et hestelår i en krok. Det er tid for trening.

I sitt naturlige habitat knerter de sibirske amurtigrene bytter i overraskelsesangrep. De kan gafle i seg 40 kilo kjøtt på ett måltid. Dyrepasser Grønnerø sveiver kjøttstykket til det dingler midt over vannet. Tigrene tar sats for å kjempe om hestelåret, som slett ikke er overrasket. Vannet spruter i det kraftige tigerlabber smeller i vannoverflata.

– Oi, da. Det henger litt for høyt, sier Grønnerø da ingen av tigrene klarer å slå kloa i maten.

– Men egentlig er det litt bra. Dette er stimulerende for dem. De må anstrenge seg for å hoppe enda høyere.

Det er en utrolig trist ­historie. Om tjue år kan de være helt borte

Noahs park

Line Madsen Simenstad

I løpet av seks dager i 2006 prøvde to norske studenter i Oslo å endre retningen for Palestina og Hamas. 

Noen milde junidager i 2006 kunne man se en underlig trio kjøre rundt i Oslos gater i en blå Toyota. Foran satt to kvinnelige studenter i 20-åra. De utgjorde ledelsen i Palestinakomiteen i Oslo.

I baksetet satt den middelaldrende Hamas-politikeren Yahya al-Abadsa.

De to studentene hadde sørget for at han, som var 

 i en rekke europeiske land, fikk innpass i Norge.

I seks dager kjørte aktivistene fram og tilbake med palestineren til møter med Stortinget, forskere og hjelpeorganisasjoner. Praten i den lille bilen fløt lett, husker Ingrid Baltzersen, Rødt-politiker og daværende nestleder i Palestinakomiteen i Oslo. De to studentene tok blant annet opp temaer som homofili og feminisme.

– Jeg oppfattet ham som veldig vennlig og åpen. Vi ble godt kjent, sier Baltzersen.

Denne sommeren i 2006 sto den politisk-religiøse gruppa Hamas ved et kritisk veiskille.

Noen måneder før politikeren satte seg inn i den blå Toyota-en i Oslo, hadde Hamas sjokkert både seg selv og omverdenen ved å vinne det andre demokratiske valget i Palestina. Samtidig var organisasjonen terrorlistet av både USA og EU.

Nå var Hamas på jakt etter anerkjennelse og dialog med europeiske land. I utgangspunktet skulle al-Abadsa og en annen Hamas-parlamentariker på en rundtur i Europa, men alle andre land enn Norge nektet dem visum.

Dermed ble det en reise til Oslo, Bergen og Trondheim i stedet. Baltzersen oppfattet det som at målet hans med norgesturneen var å knytte kontakter og vise at Hamas ikke var noen «busemenn».

Ekskludering av Hamas har radikalisert dem

Da Hamas var i Norge

Judith Butler

Vi skal fordømme eller støtte. Utover det, hvordan navigerer vi i blodbadet? 

Spørsmålene som mest av alt burde diskuteres offentlig, spørsmålene det er presserende å snakke om, er de det er vanskelig å snakke om innenfor de rammene som er tilgjengelige for oss nå.

Selv om vi skulle ønske å gå rett inn i sakens kjerne, støter vi på begrensningene i rammer som gjør det nesten umulig å si det vi har å si.

Jeg ønsker å snakke om volden, om dagens vold, om voldens historie og dens mange former. Men hvis vi skulle ønske å dokumentere volden, som vil si å forstå den massive bombingen og drapene utført av Hamas i Israel som en del av denne historien, kan vi bli anklagd for å «relativisere» eller «kontekstualisere».

Vi skal fordømme eller støtte, og det er jo forståelig, men er det alt som kreves av oss etisk sett? For jeg fordømmer uten forbehold den volden Hamas har begått. Det var en skremmende og avskyelig massakre. Det var min primære reaksjon, som fortsatt vedvarer. Men det finnes også andre reaksjoner.

Nesten umiddelbart ønsker folk å få vite hvilken «side» du står på, og den eneste mulige responsen på en slik massakre er en klar fordømmelse.

Men hvorfor tror vi iblant at det å spørre oss selv om vi bruker riktig språk eller har god nok forståelse av den historiske konteksten, vil stå i veien for en sterk moralsk fordømmelse? Er det virkelig relativiserende å spørre hva det er vi egentlig fordømmer, hvor bredt denne fordømmelsen bør favne og hvordan man best kan beskrive den eller de politiske grupperingene vi er imot?

Det ville være rart å være imot noe uten å forstå det, eller uten å kunne gi en god beskrivelse av det. Særlig ville det være rart å tro at fordømmelse krever at man nekter å forstå, av frykt for at kunnskap bare kan tjene til relativisering og vil undergrave vurderingsevnen vår. Og hva om det er moralsk viktig å uttrykke vår fordømmelse av forbrytelser som er like fryktelige som de som mediene gjentatte ganger beskriver i dag?

Når og hvor begynner og ender vår fordømmelse? Trenger vi ikke en kritisk og informert gjennomgang av situasjonen for å kunne fordømme den moralsk og politisk, uten å frykte at kunnskap vil svekke oss moralsk i andres øyne og gjøre oss medskyldige i grufulle forbrytelser?

Hvorfor kan vi ikke fordømme moralsk forkastelige handlinger uten å miste evnen til å tenke, til å forstå og til å vurdere?

Urettens historie

Christopher Olssøn

Man kan få litt klaus hjemme hos Martine Grebstad. Å bo smått er framtida, bedyrer utbyggerne. 

Martine Grebstad satt bøyd foran PC-en hjemme på øya Gossen utenfor Molde, svett og spent. Det var midt i koronapandemien, i mai 2020. Grebstad var egentlig i et jobbmøte på hjemmekontoret, men hodet var dypt inne i en budrunde på mobilen. Uvanlig mange var med på å by, millionene fløy.

Hun hadde ikke engang vært der, men var likevel fast bestemt: Leiligheten i Sporveisgata 35 A skulle bli hennes. Beliggenheten var midt i blinken, supersentralt på vestkanten i Oslo. Hun la på noen titusener til. Snart nådde hun grensa si på 2,2 millioner.

– Nei, vet du hva, tenkte jeg. Dette skal ikke gå fra meg. Jeg skal ha denne leiligheten, gjenforteller hun.

Banken var skeptisk, men hun fikk gå opp et siste byks, til 2,45 millioner. Så ringte mekleren. «Du har vunnet», sa han. «Herregud», var det første hun tenkte.

– Først angret jeg. Så føltes det som en seier, men jeg visste ikke helt hva det var jeg hadde vunnet, forteller 28-åringen.

Det Martine Grebstad vant, var en svært dyr inngangsbillett på boligmarkedet i landets hovedstad. En leilighet på Frogner i Oslo til 2,45 millioner kroner høres kanskje ikke så ille ut, men leiligheten Grebstad kjøpte i Sporveisgata 35 A, er 15 kvadratmeter stor.

Sluttsummen delt på størrelsen gir 163.000 kroner for hver lille kvadratmeter. Det er det dobbelte av gjennomsnittet for kvadratmeterprisen i Oslo i 2020. Prisen på mikroleiligheten på Frogner er svimlende høy.

Boligprisveksten har løpt løpsk i byer som Oslo de siste årene. Og de minste leilighetene, av den typen Grebstad har kjøpt, har hatt en eksplosiv prisvekst. En av grunnene til det, mener Oslos nye byråd med Høyre i spissen, er at det bygges for få av de små leilighetene. De trekkes fram som nødvendige for at flere kan starte på den såkalte boligkarrieren – å skaffe seg et innpass på første trinn i markedet, selge med gevinst og deretter følge trinnene videre.

Bolig  i boks

Rune Lykkeberg

Hvor er dette vi-et alle snakker om i kampen mot ulikhet?

Branko Milanović liker ikke vekstkritikernes «vi». Han kaller det «vi-isme» fordi han mener det har karakter av en ideologi når folk som har mye selv, hevder at de snakker på vegne av alle når de sier: «Vi» må slutte med vekst og redusere forbruket.

– Du kan ikke si at en person i Afrika som samler greiner for å varme opp hjemmet sitt, er en del av et «klima-vi» sammen med en som har tre biler i California, påpeker den serbiske økonomen.

Ifølge Milanović postulerer dette store «vi-et» som brukes i demonstrasjoner og opprop, en ensartethet som ikke finnes i virkeligheten.

– Jeg ser ulike mennesker, ulike interesser og ulik atferd.

Det finnes et «vi» som jeg selv bruker. Fordi klimaet er en skjebne vi deler, og fordi det kan appellere til alle som sitter aleine og ser på at det blir verre og verre uten at man kan gjøre noe med det. Den amerikanske klimaaktivisten Bill McKibben har sagt at det beste enkeltmennesker kan gjøre for naturen, er å slutte å handle individuelt. Og se seg selv som en del av et handlende «vi».

Men det overbeviser ikke Branko Milanović om at dette «vi-et» finnes i virkeligheten, eller at dette er den riktige måten å argumentere på.

– Hvis du ser spesifikt på klimaet, påvirker det folk veldig ulikt. Ulike mennesker fra ulike sosiale grupper i ulike generasjoner har tatt opp temaet. Hvis vi snakker om ansvaret for klimaendringene, er det heller ikke likt fordelt. Det finnes grupper som har et større ansvar enn andre, sier han.

Det er nå veldig tydelig dokumentert, fortsetter Milanović, at jo høyere inntekt du har, desto mer klimagass slipper du ut. De to tingene har en nesten direkte sammenheng: Hvis du har 10 prosent høyere inntekt, slipper du ut 10 prosent mer.

– Så hvis du tjener 10 prosent mer enn meg, må du redusere utslippene dine mer. «Vi» er ikke et vi. Det gir ingen mening å hevde at vi alle på en eller annen måte skal delta likt, for det krever mye større tilpasning av noen enn av andre.

Det finnes grupper som har et større ansvar for klimaendringene enn andre

Ulikheten må dø, leve ulikhet

Paul Sigve Amundsen

Tom Henning Bratlie

Per ble dømt for «filleristing» av sønnen sin. Nå kjemper han for å bli frikjent.

Per ser barna sine to ganger hver dag. Én gang om morgenen når han skrur på datamaskinen, og én gang når han skrur den av. På bakgrunnsbildet på PC-en hans smiler de mot ham, gutten som i dag er ni år, og jenta som er sju.

Den yngste har han aldri hatt omsorg for. Eldstemann ble flyttet i fosterhjem bare seks uker etter at han ble født, og der har han bodd siden. Like lenge har faren levd med mistanken om at han mishandlet sin egen sønn ved å riste ham kraftig.

Vi møter 50-åringen et lite sted på Vestlandet. Han er anonymisert i denne saken av hensyn til sønnen, så Per er ikke hans ekte navn. Den høye og stillfarne bonden har bodd her hele sitt liv, med utsikt mot fjorden. Fra bilveien nedenfor huset suser det fra tunge lastebiler. Ellers er det stille.

I alle år har Per benektet å ha filleristet gutten sin. Nå prøver han å få saken sin gjenåpnet, etter at han ble dømt til ti måneders fengsel i Gulating lagmannsrett i 2021.

Per er en av minst 19 nordmenn som siden 2005 er blitt dømt for å ha påført et barn hodeskade. Og han er én av fem som kjemper for å bli frikjent.

– Det er vanskelig og uvirkelig. Jeg gjorde alt jeg kunne for min sønn, og så skal jeg til fengsel for det. Jeg skjønner det ikke, sier Per.

Hvis Per hadde bodd i Sverige, hadde han sannsynligvis aldri blitt tiltalt i utgangspunktet. Der er rettspraksis endret etter en høyesterettsdom i 2014 og en rapport om filleristing fra 2016. Minst to personer har fått opphevet dommen sin der.

Nå er spørsmålet om også Per og andre nordmenn er ofre for justismord. Flere leger og jurister mener at vi står overfor en stor rettsskandale om filleristing. De mener at noen få medisinsk sakkyndige i praksis har avgjort utfallet i disse sakene.

Det blir noen ganger litt fjernt at jeg faktisk har to barn en annen plass. Jeg vet ikke hvordan de har det dag for dag

Hodepinen

Ida Bakken

«Filleristing»-saker kan bli gjenopptatt: Full strid om vold mot barn

En sommerdag i 2016 haster en ambulanse av gårde til Ullevål sykehus i Oslo. På en båre i bilen ligger en ti uker gammel gutt med pustemaske. Faren hans ringte 113 da sønnen plutselig ble slapp og livløs.

På akuttmottaket på Ullevål får gutten kramper. Legene beslutter raskt å legge ham i kunstig koma. De får tatt CT-bilder av hodet hans. En drøy time etter telefonen til 113 står foreldrene på akuttmottaket og ser på at sønnen svever mellom liv og død.

Bildene av guttens hode viser at han har en blødning i hjernen. I løpet av 26 minutter får legene operert inn en trykkmåler i hodet. De stusser over det de ser. Babyen har en livstruende blødning inne i hodet, men ingen ytre skader. Funnene passer ikke med hva foreldrene har fortalt, mener overlegen.

I dag, sju år seinere, har tre jurister, en revisor og en overlege en tung jobb foran seg. De sitter i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Gjenopptakelseskommisjonen har vært i hardt vær det siste året, etter Baneheia-skandalen. Nå står de overfor det flere leger og advokater mener er nye justismord.

På bordet deres ligger minst fem saker der noen mener seg uskyldig dømt for å ha filleristet et barn eller påført det hodeskade. Klassekampen er kjent med at minst én annen begjæring er på vei.

Spørsmålet er om de medisinske ekspertene retten har lyttet til, har tatt feil.

«Filleristing» er fagfolkenes eget begrep. På helsestasjoner landet rundt blir nybakte foreldre advart om hvor farlig det er å riste et spedbarn, typisk i frustrasjon over at barnet gråter eller nekter å sove. Ifølge den etablerte teorien kan kraftig risting medføre tre bestemte skader i spedbarnets hode. Funnene omtales som «triaden». Når leger har gjort disse tre funnene, har de ofte konkludert med at skadene har oppstått ved filleristing.

Her det drøssevis av uskyldige som er blitt dømt

De svakestes rett

Dag Eivind Undheim Larsen

I Stavanger satser Ap alt på Kari Nordtun. Er persondyrkingen i ferd med å skvise ut politikken?

Utenfor Domkirken i Stavanger er det trangt om plassen. Byens sakrale landemerke gjennomgår en oppussing og er omkranset av anleggsgjerder og arbeidsbrakker.

De røffe omgivelsene ser ut til å ha smittet over på valgkamplokalene like ved – som består av to solide konteinere. Valgkampboder på steroider. Arbeiderpartiet var først ute, men etter hvert fikk også Høyre og de andre borgerlige partiene satt opp en felles konteiner.

Det er bare ved valgkamplokalet til Stavanger Arbeiderparti at det er aktivitet å spore. De har dårlig tid. Valgdagen nærmer seg med stormskritt.

De siste fire årene har partiet – sammen med samarbeidspartnere – sittet på makta i byen. Lenge har det blitt spådd at ordførerkjedet glipper etter mandagens valg. Men på de nyeste målingene er Arbeiderpartiet størst.

Stavanger Arbeiderparti har forsøkt å vinne velgere ved å vri oppmerksomheten mot den populære ordførerkandidaten, og nåværende ordfører, Kari Nessa Nordtun. Er det Kari-effekten som endelig har slått til nå rett før valget?

For selv om Høyre lenge har vært det største partiet i Stavanger, har undersøkelser vist at nesten halvparten av byens innbyggere vil at Nordtun skal fortsette som ordfører.

Over hele byen er det store reklameplakater med bilder av en smilende Nordtun: «Vil du ha Kari som ordfører, stem Arbeiderpartiet!». De politiske sakene må man åpne en brosjyre for å lese om.

Inni valgkonteineren står det en skål full av buttons med påskriften «Eg lige Kari». Og borte i et hjørne står Kari Nessa Nordtun og smiler – i en pappversjon i helfigur.

Vi er Arbeiderpartiet, men vi er Kari-Arbeiderpartiet

Adle elske Kari

Carlota Vallebona fødte dattera Natacha i fengsel. Femti år etter militærkuppet i Chile fant hun tida inne for å fortelle. 

Like over midnatt beveger en kvinne seg i mørket i et villastrøk i Bergen. Et svakt lys gjør at man så vidt kan skimte henne på trappa til et av husene. I hånda bærer kvinnen en plastpose.

Hun bor ikke i denne villaen. Ingen gjør det akkurat nå, men hver eneste natt er kvinnen her.

En svart katt med hvit hals og hvite poter hopper etter kvinnen inn i den rødmalte villaen. Flere av dørene i huset er stengt av med tykke madrasser. Når andre sover, er kvinnen våken. Hun liker natta godt og er ikke redd, selv om hun sier at «Bergen er en farlig by». Hun kan å forsvare seg – om det trengs.

Nattravnen og kattepasserens navn er Carlota Vallebona. Men hun har også et annet navn, et som i flere år var hemmelig.

I en stue med store malerier og tunge møbler fyller Vallebona rause matskåler til Meland. Kokt fisk blandet med tørrfôr og Whiskas i flytende konsistens. Mat er viktig. Vallebona pleier å si at du skal spise når du kan. Du vet aldri når neste gang blir, eller hva som kan skje rundt neste sving. Det gjelder å være forberedt.

I 1970 gikk Vallebona under dekknavnet «Natacha». Det var på den tida hun var med i væpnet motstandskamp mot fascister, og for en sosialistisk revolusjon i Chile.

Å fortrenge vonde minner er en egenskap jeg har

Diktaturets skygger

Regjeringen sier ja til gruvedrift på havbunnen. Nå skal vi finne ut hva vi ødelegger på veien.

Lyset forsvinner allerede ved tusen meter. Veien videre nedover mot dypet går gjennom et stummende mørke, bare avbrutt av små lysglimt her og der – en selvlysende kreps, en manet eller en blekksprut.

En undervannsrobot ved navn Ægir 6000 synker sakte nedover i dypet mellom Svalbard og Jan Mayen, ned til den Midt-Atlantiske ryggen i Norskehavet. Det tar om lag halvannen time før den når bunnen.

Ved 3000 meters dybde er vannet iskaldt, ganske nøyaktig minus 0,7 grader, og trykket knusende, drøyt 4100 tonn per kvadratmeter. Det er som vekta av 700 elefanter oppå en liten bil.

Her nede er det tilsynelatende langt mellom tegnene på liv. For et utrent øye kan det virke som en ørken. Et tomrom på jorda, der vi kan gjøre hva vi vil.

De fleste organismene er ørsmå, og mange skjuler seg nede i mudderet. Det er lite mat, og dyrene må leve lenge på det som fra tid til annen daler ned fra overflata.

Men plutselig skjer det noe. I lyset foran roboten kommer et mylder av liv til syne. Det er store skoger av børstemark, hvite tepper av bakterier, snegler og krepsdyr og nåleskarpe glassvamper. Her er sjøstjerner, og en og annen glupsk fisk, som ålebrosme, ringbuk, hai og skate.

Roboten har truffet på en varm kilde, som har skapt en aldri så liten oase nede på dypet. I sentrum for det hele står en rad av søyler som ligner skorsteinspiper, 10–15 meter høye, farget i nyanser av rustrødt, gult og brunt. De spyr ut gråsvart vann fra jordas indre, som skaper et helt eget økosystem. Vannet kan holde opptil 350 grader, og noen av organismene tåler opptil 120 grader. I blandingssonen noen centimeter ut, der vannet er 3–4 grader, er leveforholdene perfekte for en rekke arter.

Her stopper roboten opp. For forskerne er det dette miljøet som er interessant.

Dyphavsbiolog Mari Heggernes Eilertsen har vært her mange ganger. Det vil si, hun har stått oppe i forskningsskipet 4000 meter høyere opp, på komfortabel avstand fra havdypet, som hun fortsatt synes er litt skummelt. Hun har hengt over monitorene og instruert robotpiloten om hva som skal filmes, fotograferes og måles, og hvor det skal tas prøver. En liten støvsuger samler inn materialet.

Vi geologer er nok spesielt bevisste på det at gruver er en nødvendighet

Gullrush på dypt vann

Tobias Winther

Sigrid Nygaard

Søvnforskere tar parti med tenåringene: Det er ikke bare å legge seg tidligere.

Karla Friis var ikke særlig fornøyd da hun ble vekket av mora tirsdag morgen. Det var første ordentlige skoledag etter den lange sommerferien, og det var en hard retur til hverdagen.

– I dag morges ropte jeg til mamma at hun skulle holde kjeft, sier Karla.

– Jeg sa til mamma at hun skulle stikke, sier hun.

Morgenene er ofte litt tunge, synes de. Sascha Jakobsen må alltid se på tv så tidlig. Det er ikke så viktig hva som er på skjermen, men hun trenger det for å komme i gang.

Karla Friis liker å ligge og ta seg tid til å våkne. Telefoner har gjerne en slumre-funksjon hvor man kan utsette alarmen i fem minutter til, fem minutter til og fem minutter til. I dag ble hun liggende så lenge at hun fikk det ganske travelt.

Alt går litt saktere på den tida av døgnet, synes de to ungdomsskoleelevene.

Begge er 15 år gamle og har nettopp begynt på niende trinn på Lergravsparkens skole på Amager i Danmark. Dagen før startet de klokka ni, og det var deilig å ha en time ekstra på den første dagen i skoleåret.

 . Klokka åtte ringte det inn til første time. Det pleier å være veldig stille i klassen til Friis og Jakobsen om morgenen. Folk sitter i egne tanker, forteller de, og noen halvsover.

Å begynne klokka ni er å tilpasse seg biologien

Slumringstimen

Rasene etter «Hans» gikk helt andre steder enn vi trodde. Nå krever ordførere mer enn lommepenger til sikringstiltak.

– Det jeg frykter mest, er at det nå skal gå et jordskred.

Det er tirsdag morgen, og ordfører i Sel kommune, Eldri Siem, tripper rundt i gangene på rådhuset i Otta. Hun venter på en telefon fra geologen som skal vurdere rasutsatte områder i kommunen. Et møte med krisestaben er akkurat avsluttet.

Ekstremværet «Hans» har satt hennes og mange andre kommuner i Sørøst-Norge i full kriseberedskap.

Klassekampen har kjørt oppover mot fjelltraktene i Innlandet, som skal bli uværets episenter. Her ventes det like mye nedbør på et døgn som det normalt kommer på en måned. Fra før er Sel kommune blant de mest flom- og rasutsatte kommunene på Østlandet.

Men ennå er det stille før stormen. Langs E6 mandag kveld er det få biler og lite regn. Ordfører Eldri Siem virker forbløffende rolig.

– Det er nok fordi vi har opplevd flom – og rassituasjoner mange ganger tidligere. Det har gjort at vi er godt drillet på forebyggende tiltak og beredskapsarbeid, sier hun.

Siem kikker ut av vinduet, hvor regnet er i ferd med å øke i styrke.

– Jeg er ikke i tvil om at dette skyldes klimaendringer, sier hun.

For selv om det har vært mange tilfeller av både flom og ras opp gjennom historien, er Siem overbevist om «Hans» er symptom på noe større.

Jeg tok kun med meg det nødvendigste denne gangen

Værvarselet

På Svalbard er fortida i ferd med å forvitre. En 400 år gammel bukse forteller at vi har dårlig tid. 

På et kritthvitt bord ligger restene etter en død mann. Det er som om han fortsatt ligger i snøen. Da han levde, raget han 170 centimeter over bakken, men han sleit med fryktelige ryggsmerter. En prolaps i tidlig alder var årsaken til det. Han ble ikke eldre enn 30–35 år, og fikk etter all sannsynlighet en smertefull død.

– Skjørbuk, sier arkeolog ved Svalbard museum Mikael Amadeus Bjerkestrand.