Pernille Solheim

Christopher Olssøn

#fff

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

En ung israelsk mann har satt fra seg ølflaska si på muren ved sida av oss. Han har krummet ryggen og grepet tak i den fastmonterte utsiktskikkerten med begge hender. Nå stirrer han intenst i retning Gaza by.

– Det koster fem shekler, sier mannen til oss idet han løsriver seg fra kikkerten.

For fem shekler – omtrent 15 norske kroner – kan man herfra følge med på lidelsene på Gazastripa i to og et halvt minutt.

Ved sida av står en annen mann som nøyer seg med å zoome inn med sitt eget medbrakte speilreflekskamera.

Utkikkspunktet ligger i byen Sderot, en knapp kilometer fra grensa til Gaza. Det er en del av Givat Kobi-minnesmerket, som er bygget til minne om falne israelske soldater.

De to mennene har vært her flere ganger før, forteller de på litt haltende engelsk. De knipser noen bilder av hverandre foran utsikten, setter seg i bilen og kjører av gårde.

Som de fleste andre israelske jøder, må de to denne septemberkvelden rekke hjem for å feire rosh hashana, jødisk nyttår.

Men gisselaktivisten Einat blir muligens forsinka. Hun står aleine i et veikryss i nærheten, nesten så nærme Gazastripa som mulig. Da vi ankommer, har hun nettopp tatt imot en mann som kommer kjørende i en pickup dekorert med israelske flagg. Han vil donere frukt og juice til Einat og resten av aktivistgjengen som har slått leir her, rundt en gigantisk gul stol.

Jeg blir lei av å forklare igjen og igjen, så jeg tenker: ‘Lev ditt liv, du, så lever jeg mitt.’

31 grader, ferie og folkemord

Ingrid Fadnes,

Line Madsen Simenstad (tekst

Anniken C. Mohr

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

Jeg har aldri opplevd at så mange menn sender meg meldinger og sier: «Jeg har felt mange tårer de siste dagene.»

Pastor Daniel Sæbjørnsen snakker med et stort alvor fra en scene i bedehuset på Åsane i Bergen. Det er den første gudstjenesten han holder i menigheten Passion etter at Charlie Kirk ble truffet av en dødelig kule rett i halsen. Drapet på Sæbjørnsens trosfelle i USA kan ikke gå forbi uten det han kaller «en kristen respons». For reaksjonene er mange, og de er sterke, forteller pastoren.

– En gutt fra Nord-Norge ringte meg forrige søndag og sa: «Kan jeg få snakke med deg?» Han sa: «Jeg har grått mer de siste dagene enn det jeg har gjort til sammen i resten av mitt liv.» Dette har truffet mange og ikke minst mange unge menn, sier Sæbjørnsen.

Radene av stoler inne i det gamle bedehuset er fylt opp av småbarnsforeldre og en skokk med barn denne søndagen, ispedd noen hvite hårmanker og noen ungdommer.

Den lokale menigheten Passion er én av mange nye karismatiske frikirkemenigheter i Norge. De har vokst fram de siste årene og funnet bolig i alt fra gamle kirker, ubrukte bedehus og ombygde garasjer. Dette kristne landskapet er en del av den globale evangelikalske bevegelsen, og det er også her vi finner dem som sto Kirk nærmest i Norge.

– Kirk fikk spørsmålet: «Hvis du dør, hva vil du bli husket for?». Og han sa at han ville bli husket for sin frimodighet i møte med sin tro. Jeg vil at det som også skal stå igjen etter meg, er at jeg var kjent for min tydelige tro, fortsetter Sæbjørnsen i talen.

Og pastoren er ikke aleine. Drapet på Charlie Kirk har rystet unge, konservative kristne i Norge, men det har også rustet. De mener vi står ved et vendepunkt.

Det har gått litt over to uker siden Charlie Kirk ble drept da han snakket på et arrangement på Utah Valley University i USA. Hendelsen har utløst et vell av sorg og sinne, og etterdønningene av drapet er store – også her i Norge. Mediedekningen har vært massiv, toppet med NRKs direktesending av den tre timer lange minnestunden for Kirk – en sending de har fått 

Kirk blir framstilt som om han har kontroversielle meninger om abort, for eksempel, men det han mener, er bare helt standard i en kristen konservativ setting

Trosbølgen etter Kirk

Mari Brenna Vollan

Nå kommer det et lite stikk, sier Lene Quist.

Den kosmetiske sykepleieren står bøyd over ansiktet til Renate Hartvigsen og trykker en liten nål kjapt inn ved kinnbeinet hennes. Så tar hun fram en sprøyte med en fem centimeter lang spiss og begynner å føre den inn i hullet. Quist vrir rundt på nåla, lirker og dytter forsiktig langs innsida av huden. Man ser konturen av den butte sprøyta idet den egler seg mot tinningen. Noen steder møter sykepleieren litt motstand, før huden gir etter.

Hartvigsen ligger helt i ro på benken med lukkede øyne og hendene på magen. Hun spenner ikke en muskel. Dette er hennes tredje behandling med såkalt sculptra. Det er en melkesyreblanding som skal trigge kollagenet i huden, stramme opp ansiktet og tilføre det litt volum. Eller som Hartvigsen kaller det: «en personlig trener for huden».

63-åringen er selv hudpleier og daglig leder ved klinikken Renates i Kristiansand. Hver dag ligger kvinner og menn som henne på benken og får ansiktet stukket og fylt opp.

Quist trekker nåla langsomt ut fra kinnet til sjefen mens hun injiserer melkesyra. Noen små bloddråper pipler ut av sprøytehullet. Hartvigsen er like rolig. Igjen og igjen skyves nåla inn og dyttes rundt ved kinnbein, lepper, panne og kjeve. Når ti milliliter med væske er blitt fordelt rundt i ansiktet, åpner Hartvigsen øynene og smiler fornøyd.

– Hva er det som er så farlig og uetisk med dette? spør hun.

For ordens skyld: Vi har ikke kalt det Hartvigsen gjør for verken det ene eller det andre. Vi er her for å finne ut hvorfor klinikker som hennes er i rivende vekst. Du har kanskje sett dem i de store byene, hvor kjeder som Novelaklinikken, Olio og Fillox åpner stadig nye filialer. Så lenge du har noen tusenlapper å bruke, er veien til injeksjoner kort. Også på steder som Namsos, Sunndalsøra og Jessheim åpnes det nye salonger.

I Kristiansand er det nå 18 klinikker hvor du kan ta fillere og Botox, viser en gjennomgang Klassekampen har gjort. De heter ting som Pusterom, Velbehag og Nyhud, og de er godt synlige i gatebildet med sine innbydende lokaler. Man skimter svulmende blomster, lysekroner og hvite, myke sittemøbler.

Jo mer normalisert det blir, jo større er sjansen for at du gjør det selv

En sprøyte til lunsj

Ingrid Fadnes

Rikke Løe Hovdal

#000

Bli med på innsiden av Sylvi-festen

Dette har jeg drømt om! Dette har jeg jobbet for i så mange år!

Tom Staahle hiver etter pusten. Han er femtekandidat for Akershus Fremskrittsparti og har akkurat blitt valgt inn på Stortinget, ifølge de første opptellingene av stemmene. De foreløpige valgresultatene ruller over skjermen på Frps valgvake på Bristol i Oslo sentrum.

Romeo Serrano, valgkampleder i Lillestrøm, hopper opp og ned ved bordet.

– Du er inne, du er inne, din plass er på Stortinget! roper han ekstatisk.

Den unge Serrano er så vidt gammel nok til å stemme selv, men har gitt alt i valgkampen for Frp. Tom Staahle legger hånda på hjertet og kommer på at han har en pacemaker.

– Jeg må passe på nå, sier han og forsøker å dempe seg selv.

Alle stemmene er tross alt ikke talt opp. Ting kan skje, sier han.

Ting skjedde. Men alt gikk Staahle og Frps vei. Mandag gjorde Frp et historisk godt valg. De har flydd høyt før, både i valget i 2005 og i 2009, men aldri så høyt som denne gangen. 23,9 prosent av stemmene gikk til Fremskrittspartiet. Tom Staahle og 46 andre Frp-ere rykker nå inn på Stortinget og danner en rekordstor Frp-blokk. De blir det suverent største opposisjonspartiet.

Jeg har stått på mange stands opp gjennom, og aldri har jeg møtt så mange støttende mennesker

Scener fra en valgvake

Emma Tollersrud

og Synne Folstad Moen

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Jeg lar meg ikke sjarmere, jeg.» Året er 1979, og en henslengt Marve Fleksnes erklærer på Valgrevyen på NRK at han nok blir liggende i horisontalen også dette valget. Hans eget parti, sofademokratene, ligger an til å bli Norges tredje største parti, og samme hvor mye Ap-nestor Reiulf Steen eller Høyres Kåre Willoch skulle prøve å lokke Fleksnes til urnene, er det bare innvikla tomprat de kommer med, synes han.

I dag, 46 år seinere, ville Fleksnes kanskje vært stolt. Sofademokratene har krøpet oppover til om lag 23 prosent, og i enkelte samfunnslag er oppslutningen særlig høy. Blant innvandrere var det bare 38 prosent som stemte i kommune- og fylkestingsvalget i 2023, det laveste Statistisk sentralbyrå (SSB) noen gang hadde registrert.

På 1960-tallet var det knapt noen klasseforskjeller i stemmegivningen. Siden har gapet mellom arbeiderklassen og de øvrige klasser økt. I forrige stortingsvalg lå valgdeltakelsen på 63 prosent blant lavinntektsgruppene, men på over 90 prosent i den økonomiske eliten og blant toppledere, ifølge forskere ved Universitetet i Oslo.

Klassekampen har møtt og snakket med folk som av ulike grunner har holdt sofaen på valgdagen. Hvordan havnet de der?

Singel, far til to barn på seks og elleve år.

Tvilerne blant oss

(foto)

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Ole Gunnar Hauso finner fram åtte sigarer. De er kjøpt direkte fra en plantasje på Cuba og er pakket inn i det kubanske kommunistpartiets avis Granma. Han kutter av tuppen på én av dem med en sigarsaks og tenner den opp.

, det må du få med. Her brukes hele tobakksblad, sier han.

Hauso er formann i Det Norske Cigarselskap. Hver uke pleier han å møte andre sigarentusiaster til fredagspils. Den søtlige røyken henger nå tungt over to utebord på puben Herr Nilsen i Oslo. Seinsommersola varmer, og det kommer stadig en ny mann med ølglass i hånda og slår seg ned. Praten går mye i politikk.

For mannen fra Grimo i Hardanger er ikke bare sigarformann. Han er også talsperson i Aksjon for borgerlig valgseier, en organisasjon som jobber i skyggene for å endre maktbalansen på Stortinget til høsten.

Hauso deler ikke ut løpesedler på torget. Han banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Men fra sin ganske anonyme tilværelse har han likevel hatt en stor påvirkning på årets valgkamp.

Nå er Hauso interessert i å få innspill fra en «nyfrelst» Venstre-mann rundt bordet. For det går ikke veldig bra på målingene for tida. Aksjonen har en jobb å gjøre for å nå målet sitt.

– For å hjelpe meg litt da, på hvilken måte skal vi dra Venstre ut av søla? spør Hauso og tar et trekk av sigaren.

Det er en endring på gang i norsk politikk, en endring flere roper varsko om. Valgforsker Ketil Raknes kaller det en internasjonal trend, en der næringslivslobbyisme blir mer intens og profesjonalisert. Trygve Svensson fra tankesmia Agenda sier til Klassekampen at utviklingen rokker ved de mest grunnleggende demokratiske spillereglene. Pengeseddelen kan bli mer avgjørende enn valgseddelen. Det er frykten.

Vi får tilbake­melding på at to gamle menn ikke akkurat er så sexy. Heldigvis er Kjetting-Jan en litt yngre versjon

Bakspillerne

Katrina Vanden Heuvel

John Nichols

Det er ikke nok med en reint defensiv holdning for å bekjempe Trumps visjon. Vi må ha vår egen visjon som vi kjemper for – og gjennomfører, sier Zohran Mamdani.

33-åringen er Demokratenes kandidat til bli ordfører i New York, og et stigende politisk stjerneskudd på den amerikanske venstresida. Vinner han valget i november, vil Mamdani bli byens første muslimske ordfører.

Sjokkseieren i det demokratiske primærvalget gjorde Zohran Mamdani til mer enn bare partiets kandidat til å lede landets største by. For et parti med et desperat ønske om å gjenvinne politisk framdrift, viser Mamdani også en tydelig vei framover, med sitt sylskarpe fokus på økonomisk rettferdighet.

Den dagen Mamdani setter seg ned for et av sine første lengre intervjuer etter primærvalget, har han nettopp sikret seg støtta fra 1199SEIU, den største fagforeningen for helsearbeidere i USA og en historisk kraft i New York-politikken.

Mamdani sitter ved et lite bord i Little Flower Cafe, en afghansk restaurant han ofte besøker i Astoria i bydelen Queens. Han nipper til en rosa chai-te og snakker om hvorfor han valgte å framheve økonomisk rettferdighet som det viktigste politiske spørsmålet akkurat nå, den framtidige retningen for Det demokratiske partiet og arven etter de såkalte «kloakksosialistene». Men han snakker også om vendettaen fra Trump-regjeringen og hvordan han forholder seg til byens milliardærer.

Mamdani overrasket alle da han vant demokratenes primærvalg i slutten av juni. I seiers­talen han holdt den kvelden, siterte han den tidligere amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt: «Som Roosevelt sa: ‘Demokratiet har forsvunnet i flere andre store nasjoner, ikke fordi folket misliker demokratiet, men fordi de er blitt lei av arbeidsledighet og usikkerhet, av å se barna sine sulte mens de sitter hjelpeløse overfor regjeringens forvirring og svakhet. I desperasjon valgte de å ofre friheten i håp om å få noe å spise.’ Folk her i New York har de siste månedene gjort det klart at vi ikke trenger å velge mellom de to.»

– Hvorfor valgte du å bruke dette sitatet og knytte det til din visjon for byen?

– Jeg ble grepet av dette sitatet fordi det gir så klart uttrykk for at demokratiet, hvis det skal overleve, ikke kan behandles som et ideal eller en verdi. Det må være noe som gir gjenklang i livet til arbeidsfolk. Og spesielt nå er det fristende å si at demokratiet er under angrep fra autoritære krefter i Washington D.C., noe det også er. Men det er også under angrep fra innsida, fordi folk har mistet troa på at det kan gi arbeidsfolk det de trenger, sier Mamdani.

Det har ofte føltes som om vi i Det demokratiske partiet er flaue over noen av overbevisningene våre

Først tar han Manhattan

Øivind Hovland

Mary Kaldor var knappe ti år gammel da mora leide henne inn på en buss i Cambridge i England. Året var 1956. Den vesle jenta visste lite om familiens lidelser under andre verdenskrig. Det var ikke noe de snakket om. Begge foreldrene var jøder, faren fra Ungarn. Krigen lå som en skygge over familien. Men der foreldrene tiet om egne traumer og tap, var stemmene deres desto tydeligere når det kom til opprustning og atomvåpen. En kort periode med oppbygging og demobilisering etter andre verdenskrig hadde raskt blitt avløst av et aggresivt våpenkappløp.

«Nei», sa mora til Kaldor og de andre på bussen på vei mot nok en protest. De ville ha fred. Ikke mer krig.

– Jeg husker denne dagen godt. På bussen hang et banner med påskriften: «Vi vil leve», forteller Mary Kaldor, og lener seg avslappet tilbake i en lenestol i sitt feriehjem i Frankrike.

Hit kommer den kjente fredsaktivisten når hun vil ta pauser fra livet i England. Her er det ro, og planen de kommende ukene å hamre løs på nok en bok om noen av de største temaene vi kan tenke oss: krig og fred.

– Jeg er jo langt forbi pensjonsalder nå, sier hun og ler hjertelig på videolink.

– Men jeg vet ikke hva annet jeg skal bruke tida min til enn å skrive. Søstrene mine går på kunstkurs og drar på utflukter. Men helt ærlig så er jeg ikke særlig keen på det.

Det er så mye å gjøre, skrive, tenke, sier den nå 79 år gamle Mary Kaldor.

Det er også derfor Klassekampen vil snakke med Kaldor. Vi trenger en som kan dra de lange linjene, gjennom de siste tiårs opp- og nedturer, og som kanskje kan kaste noen solgløtt inn i det som er en dyster nåtid.

Kaldor er et barn av 1980-tallets «fredskultur». Ser hun spor av den i dag? Eller har «krigskulturen» fullstendig feid fred av banen?

Det vi står overfor er en politisk trussel, ikke en militær

En gal, gal verden

Mari Brenna Vollan,

,​

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Gule bulldosere som river ned hus og teltleirer. Dette bildet hadde Olav Fykse Tveit sterkt i minnet da han troppet opp på et møterom i Kvadraturen i Oslo en vinterdag i 2006.

Tveit var generalsekretær i Mellomkirkelig råd og hadde vært på Vestbredden flere ganger. Han hadde sett tanksene foran Fødselskirken i Betlehem, oliventrær som ble revet opp og sementen som fløt utover gamle hager. Israel var i ferd med å okkupere palestinske landområder og å bygge en mur, og hver gang han besøkte området hadde det skjedd nye framstøt. Nå følte Tveit et sterkt behov for å gjøre noe.

På vei inn til møtet var han håpefull. Blant palestinaaktivister var det mange som nå jobbet for 

 altså at stater, kirker, banker og fond måtte trekke seg ut av selskaper som bidro til okkupasjonen. I Kirkenes verdensråd jobbet også flere kirker iherdig langs dette sporet.

De kontaktet en rekke institusjoner og ba dem om å utestenge selskaper som bidro til folkerettsbrudd i Palestina.

Særlig ett sted hadde de et håp om å nå fram: Hos Det norske oljefondet. Fondet hadde nylig fått et sett med etiske retningslinjer, som det første statlige investeringsfondet i verden. Et eget etikkråd skulle sørge for at disse ble overholdt.

Det var dette rådet som Tveit og to andre fra organisasjonen nå skulle møte. I et brev til Finansdepartementet hadde Mellomkirkelig råd varslet om at Oljefondet lot til å bidra til okkupasjonen, blant annet gjennom selskapet Caterpillar, som eide de gule bulldoserne. Nå ba de om en gjennomgang.

For Etikkrådet var dette en ny problemstilling. På møtet i 2006 la Mellomkirkelig råd fram dokumentasjon, og representantene fra rådet stilte kritiske spørsmål. Etikkrådet tok temaet seriøst og skjønte at dette var viktig å undersøke, husker Tveit, som i dag er preses i Den norske kirke.

Likevel: Rådet fant ikke grunnlag for å utestenge noen selskaper. Tveit var usikker og spent på om Caterpillar kom til å bli utelukket, ettersom det er et stort, internasjonalt selskap. Men når det gjaldt israelske selskaper som leverte tjenester direkte til ulovlige bosettinger, der burde saken vært enklere, syntes han.

– Både vi og Kirkenes verdensråd ble skuffa. Etikkrådet var nok veldig forsiktige og redde for å sette en presedens, sier han.

Hvis noen snakker om oljefondet som en lede­stjerne nå, så har man rett og slett ikke fulgt med

Krigsprofitøren ­ ­

I 2017 tok Eliane Brum en viktig avgjørelse. Hun flyttet over 2000 kilometer fra den brasilianske storbyen São Paulo til Altamira midt i Amazonas-skogen. I flere tiår hadde hun jobbet som journalist og rapportert fra Amazonas. Hun hadde reist dit, lyttet, skrevet, og så reist hjem igjen. Men på den avgjørende reisa til Altamira møtte hun tvangsevakuerte etter en av Brasils største vannkraftutbygginger. Det var da det gikk opp for henne.

– Altamira er episenteret for krigen mot naturen, sier Brum.

Hun pakket alle tingene sine og flyttet til hjertet av Amazonas, til byen med over 120.000 innbyggere ved Xingu-elvas bredder.

– Jeg mener at Amazonas, naturen – der livet finnes – og ikke markedene i byer som São Paulo, Beijing og Washington, er verdens sentrum. Enten gjør vi en radikal forskyvning av hva som er sentrum og periferi, eller så har vi ingen mulighet til å møte klimakrisa. Om jeg virkelig mente dette, måtte jeg handle deretter.

Nå har hun bodd åtte år i Altamira, og i 2022 startet hun den digitale plattformen Sumaúma – journalistikk fra og om Amazonas – sammen med sin samboer og kollega, Jonathan Watts, som også er The Guardians globale miljøredaktør. De arbeider etter et manifest som sier at «som journalister stiller vi oss på skogfolkets side, i frontlinja av krigen som føres mot naturen».

– Man forstår lite om man ikke befinner seg ved fronten i vår tids viktigste kamp, sier Brum.

For dette er en krig, mener Brum. En krig mot alt levende liv i et av verdens siste sentrum.

Eliane Brum ble født i det hvite Sør-Brasil i 1967. Det var tre år ut i Brasils brutale militærdiktatur, som varte fram til 1985. Militærdiktaturet skaper et slags omriss i Brums liv, det følger henne og forfølger henne fra barndommen og til i dag. Og det er dit hun går for å forklare begynnelsen på verdens undergang: ødeleggelsen av Amazonas-skogen.

Amazonas-­skogen er over 50 millioner år gammel. På knappe 50 år har vi ødelagt den

Klimakrigen

Line Madsen Simenstad

(tekst)

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Jeg vet ikke engang om du kan kalle det for et nytt handelsregime, fordi det er så lite logikk i det hele.

Ha-Joon Chang prøver – som oss alle – å forstå signalene som kommer i en merkelig strøm fra Det hvite hus. Changs fordel er at han er samfunnsøkonom og spesialist på internasjonal handel og industrialisering. Han er til og med tilhenger av tollbeskyttelse som politisk verktøy, men tollmurene som Donald Trump innfører, er helt meningsløse, mener Chang.

– Det Trump prøver å oppnå, er å få utenlandske selskaper til å komme og produsere varer i USA. Kanskje de får en ny fabrikk her og der, men det kommer ikke til å utgjøre noen stor forskjell, for avindustrialiseringen i USA de siste tiårene har vært så enorm.

Ha-Joon Chang er professor i samfunnsøkonomi og forfatter av en rekke bøker om økonomisk utvikling, frihandel, industrialisering og kapitalisme. Chang er født og oppvokst i Sør-Korea, men har tilbrakt hele sitt yrkesliv i Storbritannia. Han foreleste i mange år ved Cambridge, før han i 2022 flyttet over til School of Oriental and African Studies (Soas) i London.

Erfaringene fra hjemlandet Sør-Korea går som en rød tråd gjennom Changs forfatterskap. Han er opptatt av å vise fram at Sør-Korea og de andre asiatiske landene som har hatt en voldsom økonomisk vekst de siste tiårene, har oppnådd dette ved hjelp av toll, subsidier og andre former for statlig styring av industriutviklingen – stikk i strid med den rådende frimarkedsideologien.

Retten til å bruke tollmurer for å beskytte sitt eget næringsliv – særlig for utviklingsland – var i mange år en fanesak for Chang og for venstresida, men hva skal man så tro og mene når Donald Trump, ute på det ytterste høyre, gjør nettopp dette?

Selv om han er kritisk til Trumps toll, er det ikke slik at Ha-Joon Chang ønsker seg tilbake til det tidligere handelsregimet.

– Det kan vi ikke, fordi det regimet gjorde at de aller rikeste, særlig i finansnæringen, ble sittende igjen med et enormt overskudd. Det var dette som skapte Trump. Wall Street skapte Trump. Bill Clinton, Barack Obama og den europeiske venstresida, som britiske Labour, skapte grobunnen for Trump fordi de ikke tok vare på arbeiderne, sier han.

Systemkollaps

og Øivind Hovland

Ideen er besnærende: Hva om vi kan lage teknologi som kjøler ned vår feberhete planet? I disse dager setter australske forskere i gang å undersøke en teknikk for å få skyene over Great Barrier Reef til å reflektere mer av sollyset tilbake i verdensrommet. I arktisk Canada skal forskere forsøke å gjøre vinterisen tykkere, for å kjøle ned havet. Dette er bare to av prosjektene som inngår i et ambisiøst, statlig finansiert britisk forskningsprogram, som ble lansert denne våren.

Fra å være et kuriøst tankeeksperiment, er såkalt 

 i ferd med å bli virkelighet. Under ligger selvsagt en erkjennelse av at vi ikke kommer til å klare å kutte nok i CO₂-utslippene til å unngå klimakatastrofe. Men ifølge Andreas Malm, forsker, forfatter og profet for en radikal fløy av miljøbevegelsen, er det også noe mer som ligger under: en ideologi, som han har gitt det engelske navnet 

– Det vi kaller overshoot-ideologi, er en idé om at vi ikke kan stenge årsakene til global oppvarming, så da må vi heller gjøre noe annet. Det er en ideologi som har verden i et veldig sterkt grep akkurat nå, sier Malm på telefon fra sitt kontor på Universitetet i Lund i Sverige.

Malm er førsteamanuensis i human økologi og har gitt ut en lang rekke bøker. Mest kjent er «Hvordan sprenge en rørledning», som ble utgitt i 2021, hvor Malm tar til orde for at miljøbevegelsen må begynne å benytte seg av mer militante taktikker, som sabotasje av fossil infrastruktur. Boka, som også har blitt filmatisert, ble en bestselger og havnet på Klassekampens liste over de 100 viktigste bøkene for venstresida. Det siste året har den produktive svensken gitt ut to bøker: «Overshoot – How the World Surrendered to Climate Breakdown», skrevet sammen med Wim Carton, og «The Destruction of Palestine is the Destruction of the Earth».

Andreas Malm tror vi kommer til å se mange flere eksempler på geoengineering framover.

– Med tanke på Donald Trumps politikk og hvor mange land, slik som Norge, som bare fortsetter å gi fossilindustrien fritt fram til å utvinne olje og gass, så drives vi inn i en situasjon der oppvarmingen blir helt utenfor kontroll, sier han.

2024 ble et merkeår i vår klimahistorie. Det året lå for første gang klodens gjennomsnittstemperatur 1,5 grad høyere enn på førindustrielt nivå. I mai presenterte forskere ved det britiske meteorologiske instituttet framskrivninger som for første gang åpnet for at vi kan nå to graders oppvarming allerede innen utgangen av dette tiåret. Det skal sies at det ikke er det samme som å bryte togradersmålet fra Paris-avtalen, da det krever en to grader høyere gjennomsnittstemperatur over flere tiår. Men tallene er dramatiske, understreker de britiske forskerne.

– Denne forskningen er helt sjokkerende. Tendensen er at det går raskere, og at det går raskere enn forskningen har beregnet, sier Andreas Malm.

Det finnes en tendens til magisk tenkning på venstresida

Tolvte time

Karl Ove Knausgård

forfatter

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

Noen år senere fant jeg meg selv i operasjonsalen på et sykehus i Albania, kledd i kittel, med munnbind og lue, stirrende gjennom et mikroskop rakt inn i en levende hjerne. Jeg var der for å skrive om kirurgen og forfatteren Henry Marsh. Han hadde saget et nokså stort, rundt hull på toppen av hodeskallen, løftet det av som et lokk, fjernet hjernehinnen, lokalisert svulsten og begynt å fjerne den med et lite, støvsugeraktig redskap. Svulsten lå ved synssenteret, og hadde ført til at pasienten, ei ung jente, hadde sett hendelser som ikke fant sted. Et hus i brann, hadde hun sett, det var virkelig for henne, men ingen andre. Og, fortalte hun meg, en kveld hun hadde sett på tv, hadde bokstavene i tekstingen liksom løsnet fra skjermen og svevet inn i rommet. Luften hadde vært full av bokstaver. Siden svulsten var av samme farge og stoff som den omkringliggende hjernen, var hun våken hele tiden mens Marsh sugde den ut bit for bit. Med jevne mellomrom ba en assistent henne løse forskjellige små oppgaver, for å kontrollere at Marsh ikke hadde fjernet andre celler enn dem i svulsten.



Dette er del to, les første del av essayet her.

Det jeg så i mikroskopet den dagen, vil jeg aldri glemme. Jeg så fjell og daler, og elver av blod. Jeg så en hvit, isbreaktig formasjon som den røde elven skyllet over, det var svulsten. Jeg så grotter og huler, slukter og gjel. Det var som å se et landskap på en annen planet langt ute i verdensrommet et sted, alt på en og samme gang kjent og fremmed.

At det var nedi det landskapet at alle hennes tanker befant seg, var ikke til å begripe. Alle hennes fantasier, alle hennes problemer, alle hennes relasjoner, alt det hun kunne, alt det hun husket, alt det hun hadde lært på skolen … Gangetabellen … – skulle gangetabellen ligge der nede i kjøttet et sted?

Da jeg rettet meg opp, og det rommet som kroppen min var dimensjonert til, tok over, med sine blinkende og summende maskiner, var jeg svimmel, som om det var kanten av et stup jeg hadde rettet meg opp fra.

Utenfor lå gatene i Tirana badet i lyset fra den tunge sensommersolen. Vi kjørte gjennom dem etter operasjonen, spiste lunsj på en uterestaurant i en park, og alt jeg så, var forhøyet og intensivert. Alt var fysisk. Gresset, tankene, blodet, solen, sjelen. Til og med mysteriet var fysisk. Var det ikke det kristendommen handlet om, at Gud var kjøtt og blod?

materialitet har jeg aldri siden gitt slipp på. Jeg elsker øyeblikkene de dukker opp for første gang i verden, som denne praktfulle passasjen hos den presokratiske filosofen Empedokles, i hans «Om naturen» fra 400-tallet før vår tid:

Thus every animal breathes in and breathes out; all have

bloodless tubes in the flesh, extending through the surface of the body,

at the mouths of which the extreme ends of their flesh

Tallenes tale II

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle ­stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene. Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok ­apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.

At underbevisstheten min på den måten henger etter, og ­utspiller seg i en virkelighet som for lengst er borte, betyr selv­følgelig ikke at jeg er lukket mot det som skjer rundt meg nå, bare at dannelsen av verden er en prosess som foregår i barndommen og ungdommen, og at den en dag opphører, da det nye i verden ikke lenger preger seg inn i oss. Slik tror i alle fall jeg at det er. Det kunne forklare skepsisen jeg ofte kjenner til nye ting og nye måter å gjøre ting på. At alt det av følelser som beveger seg under de rasjonelle tankene, det som har med intuisjon å gjøre, men også moral, det man bare 

, stammer fra en verden som ble festet for mange år siden.

Ikke tenkte jeg på atvirkeligheten like gjerne kunne ha vært annerledes der jeg 15 år gammel syklet opp bakken fra den vesle gammeldagse kolonialhandelen som lå like ved fossen. Drønnene fra vannmassene ble svakere etter hvert som jeg forserte bakken, både summingen fra dynamoen og gnisningen fra hetta på regnjakka lød distinkt, om enn ikke jevnt: Dynamolyden økte i styrke hver gang jeg tråkket til, sank så langsomt til neste tråkk, mens gnisningene fra hetta fulgte de ujevne bevegelsene mine tett. Det var kveld og mørkt, og alt var vått. Asfalten, veigrøften, veggen av svarte trær, til og med luften, som var full av yr. På toppen av bakken flatet landskapet ut et stykke, her var det hus på begge sider, skur med tak av bølgeblikk, utrangerte biler på tunene. Jeg hadde syklet her så mange ganger at jeg kunne veien i blinde. Ikke bare billedlig, men også på ordentlig: På bussen lukket jeg ofte øynene og forestilte meg landskapet som passerte utenfor, hver sving og bakke, hvert hus og garasje. Målet var at landskapet utenfor skulle stemme med det jeg hadde fulgt inni meg idet jeg åpnet øynene. Det gjorde det alltid.

som bodde noen kilometer unna. Jeg likte meg der, foreldrene hans behandlet meg som en sønn i huset, og så lot de oss ifred. Vi gikk i niende klasse på samme skole. På kveldene og i helgene spilte vi gitar, hørte på musikk og pratet, hvis vi da ikke med eller uten mål syklet rundt i området.

Da jeg kom fram, lente jeg sykkelen mot husveggen uten å låse den, gikk opp trappen og ringte på, dro hetten av hodet. Kameraten min åpnet som han pleide, han hadde rommet sitt nærmest utgangsdøren, og vi gikk inn dit. Gitaren hans lå på sengen, den var plugget i og den vesle forsterkeren på gulvet durte svakt.

– Vil du se noe pappa har laget? sa han. – Det er ganske tøft.

– Kan godt det, sa jeg, selv om jeg ikke hadde noen interesse av det faren hans holdt på med. Fulgte etter ham ut av rommet, ­gjennom gangen og ned trappen.

Faren hans var ingeniør i flyvåpenet, og det han hadde bygd, som stod på et bord i kjellerstuen, var en grå metallboks og en mørk skjerm med lysende grønne bokstaver.

Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på

Tallenes tale

Tom Henning Bratlie

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen 

Apartment 1, Apartment 2, Apartment 3, Apartment 4, står det på ringeklokkene i et sameie midt i den gamle trehusbebyggelsen i Tromsø sentrum. For ikke lenge siden var det navn på postkassene utenfor, og leilighetene huset fastboende og studenter. Nå er de «Arctic Nights» og «moderne leiligheter i hjertet av byen», slik det står annonsert på utleieplattformen Airbnb.

Lignende anonymiserte hjem, markert med nøkkelbokser på rad og rekke utenfor inngangsdørene, er nå et vanlig syn i Tromsø. Noe har skjedd i «Nordens Paris», og 

Nordlysturismen har eksplodert de siste tre årene. Hundretusenvis av turister inntar byen fra oktober til mars, men i år har sesongavslutningen blitt avløst av en stadig mer opphetet debatt: Er Tromsø til for turister eller lokalbefolkningen?

Én av konsekvensene av masseturismen i Tromsø, er det høye antallet Airbnb-leiligheter i byen. Det har vokst så mye at forslaget om boplikt havnet på kommunestyrets saksliste denne våren.

Disse leilighetene styres nå i økende grad av profesjonelle og semiprofesjonelle aktører i Tromsø, som profitterer på korttidsleie i sesong. Det presser andre ut av byen, slik som Stine Hasselberg og samboeren hennes.

Over brua fra sentrum, i Tromsdalen, er hun i ferd med å fjerne navnet sitt fra postkassa.

– Det er kanskje litt artig første gang noen filmer deg når du freser snø, men så kommer du til et punkt hvor det ikke er artig lenger. Et punkt der du føler deg som en statist i eget liv, eller i noen andres eventyrland, sier Stine Hasselberg (34).

Hun er lei av å bo midt i turiststrømmen i Tromsdalen.

Vi regulerer til bolig, men vi mister flere boliger til Airbnb enn det vi bygger

Nordens Barcelona

Aina Ebube Helgheim

Det plinger i mobilen og lyser grønt fra Bolt-logoen. En kunde har bestilt en tur, og drosjesjåfør Abid Alshamat er spent. Han kan ikke ta øynene fra trafikken, men med vante fingre åpner han appen, gløtter lynraskt bort og ser at turen er verdt 491 kroner.

Han har bare noen sekunder på å takke ja eller nei. Det er en god sum, så han godtar oppdraget.

– Kunden skal til Lillestrøm, sier Alshamat.

Nå må han regne raskt. Han veit ikke hvor i Lillestrøm kunden skal, så det er umulig å vite sikkert om turen faktisk lønner seg. Men han kan prøve. Fra Oslo sentrum til Lillestrøm stasjon og tilbake er det 50 kilometer. Han åpner kalkulatoren på mobilen. Han må betale 12 prosent moms og rundt 15 kroner i bompenger. Det er summen nede på 417 kroner. Bolt tar 25 prosent. Da sitter Alshamat igjen med 312 kroner. Det betyr at han tjener seks kroner og 25 øre per kilometer. Det forsvinner bare i drivstoff og utgifter til bilen. Lønn til seg selv kan Alshamat glemme.

– Jeg mister penger av å ta dette oppdraget, så jeg kansellerer, sier han.

Da skjer det noe i appen. Alle sjåførene har en score basert på en rekke kriterier. Nå går Alshamat sin score ned fra 94 til 93 prosent. Blir scoren for lav, kastes han ut av appen for en periode.

– Jeg har ikke råd til å kansellere så mange flere turer, sier sjåføren.

Men han har heller ikke råd til å la være.

Nå har Alshamat fått nok. Han vil ta et oppgjør med drosjeappene og politikerne som har gitt dem fritt spillerom.

Dette handler om systemet og om tusenvis av sjåfører

Taxiopprøreren

Ta en titt på bildet over. Hva ser du der? Får du en umiddelbar assosiasjon, eller må du tenke på det? Er det noen spesielle detaljer du fester deg ved? Kanskje minner blekkflekken deg om en flaggermus. Eller kanskje du legger merke til de to små «taggene» i midten, som kan likne på følehornene til et insekt.

Spørsmålet om hva du ser i denne flekken, er blitt stilt i over hundre år – i litt ulike varianter. Figuren ble lagt foran antatt schizofrene i Sveits på 1920-tallet. Den ble vurdert av nazitoppen Hermann Göring under Nürnberg-prosessen. Seinere har den dukket opp utallige steder i populærkulturen, deriblant i storfilmen «Armageddon».

Den såkalte Rorschach-testen, med sine ti karakteristiske blekkflekker, har en aura av mystikk over seg. I mer enn et århundre har psykologer brukt flekkene til å dykke ned i menneskers sinn. Testen brukes fortsatt over hele verden i dag, og den er svært omdiskutert.

Dokument

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

Renate Hartvigsen fyller ansiktet med melkesyre for å se yngre ut. Klinikken hun driver i Kristiansand, er ett av 18 steder i byen som selger skjønnhet med medisinske inngrep.

Scener fra en valgvake

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Zohran Mamdani er den amerikanske venstresidas nye stjerne. Hans politiske forbilde er en republikaner.

En gal, gal verden

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Vi trenger ikke håp for å stoppe verdens undergang. Vi trenger overlevelsesinstinkt, mener den brasilianske journalisten Eliane Brum.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Tolvte time

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Taxiopprøreren

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Trump-venn vant. Her er spørsmålet som splitter Polen.

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelsesideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Han ligger i bleie på «dødens venteværelse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp.

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

I hallikens nett

I Israel er krigen helt nær – og totalt fraværende

For menigheten i Bergen er drapet på Charlie Kirk blitt et vendepunkt

Renate Hartvigsen fyller ansiktet med melkesyre for å se yngre ut. Klinikken hun driver i Kris­tian­sand, er ett av 18 steder i byen som selger skjønnhet med medisinske inngrep.

Scener fra en valgvake

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barne­sko­len.

Ole Gunnar Hauso banker ikke på dører, og han deltar ikke i politiske debatter. Likevel har han en stor påvirkning på årets valgkamp.

Zohran Mamdani er den ameri­kanske venstre­si­das nye stjerne. Hans politiske forbilde er en repub­li­kaner.

En gal, gal verden

På tjue år har Oljefondet seks­tendob­let inves­te­rin­gene sine i Israel.

Vi trenger ikke håp for å stoppe verdens undergang. Vi trenger overle­velses­­instinkt, mener den brasi­li­anske journa­listen Eliane Brum.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerne­øko­nom Ha-Joon Chang

Tolvte time

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Taxiopp­rø­reren

Kan en test med blekk­flek­ker si noe om foreldre­evnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barne­for­de­lings­saker.

Trump-venn vant. Her er spørsmålet som splitter Polen.

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelses­ideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Han ligger i bleie på «dødens vente­væ­relse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp.

Ligger motgifta mot den kjønns­kon­ser­va­tive manns­bøl­gen i farsrollen?

I hallikens ­nett

Renate Hartvigsen fyller ansiktet med melkesyre for å se yngre ut. Klinikken hun driver i Kristiansand, er ett av 18 steder i byen som selger skjønnhet med medisinske inngrep.

For å forstå hvorfor Odd Petter (32) ikke stemmer i valget, må vi tilbake til første klasse på barneskolen.

Zohran Mamdani er den amerikanske venstresidas nye stjerne. Hans politiske forbilde er en republikaner.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Vi trenger ikke håp for å stoppe verdens undergang. Vi trenger overlevelsesinstinkt, mener den brasilianske journalisten Eliane Brum.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Taxiopprøreren

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelsesideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Han ligger i bleie på «dødens venteværelse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp.

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

I hallikens nett