Louise Schou Drivsholm, Information

#fff

#000

I fjor sommer tok Nataliya Kosmyna en beslutning. Som forsker visste hun at den var kontroversiell.

Hun bestemte seg for å publisere en vitenskapelig artikkel umiddelbart, før den var fagfellevurdert, altså kvalitetssikret. Normalt er dette en avgjørende del av å sikre kvaliteten i forskningen.

Men 36 år gamle Nataliya Kosmyna, som er ansatt ved det prestisjetunge amerikanske teknologiske universitetet MIT, mente at hun ikke kunne forsvare å holde tilbake konklusjonene, for fagfellevurdering kan ta flere måneder, til og med år.

– Jeg hadde aldri gjort dette før. Men utviklingen på dette feltet går så fort at jeg mente vi ikke kunne vente. For jeg er virkelig bekymret for konsekvensene. Spesielt for neste generasjon, forteller hun på videosamtale.

Artikkelen alt dreier seg om, tar for seg hva kunstig intelligens gjør med hjernene våre. Nærmere bestemt hvordan de såkalte språkmodellene som Chat GPT, som har blitt tatt i bruk av utrolig mange de siste årene, påvirker oss kognitivt.

Og konklusjonen var oppsiktsvekkende. Den var så oppsiktsvekkende at en lang rekke internasjonale medier, fra The New York Times til Time Magazine, har skrevet artikler om artikkelen.

Når studenter bruker Chat GPT til å løse oppgaver i stedet for å gjøre det selv, viste det seg at hjerneforbindelsene deres er markant redusert. De husker mindre og har mindre eierskap til det de til slutt leverer inn med navnet sitt på.

Nataliya Kosmyna uttrykker det på følgende måte:

– Det kan godt være at KI har potensial til å øke effektiviteten på enkelte områder i arbeidsmarkedet. Men prisen kan bli evnen til kritisk tenkning og problemløsning, som har brakt oss så langt som mennesker.

Du diskuterer ikke livskriser med ­kalkulatoren din

Hjernedøden

Naomi Klein

Astra Taylor

Endetids­fascisme bør forstås som en forvridd og sadistisk form for tilpasning til klima­endringene

I det sommerens nådeløse varme og tørke senket Donaus vannstand i sommer, begynte elva å røpe sine hemmeligheter. Som monstre som reiser seg fra tidas slagg, har sunket vrakgods fra andre verdenskrig langsomt begynt å åpenbare seg.

I Serbia avdekket den uttørkede elva minst 20 nazi-skip, noen av dem full-lastet med skarpladde prosjektiler. I Ungarn avdekket elva en nazi-motorsykkel, dekket av varm gjørme, ikke langt fra de rustne medaljene og navneskiltene til to tyske soldater. I Slovakia oppdaget en forbipasserende en diger Royal Air Force-bombe på nesten 700 kilo som stakk fram fra det uttørkede elveleiet. De slovakiske myndighetene måtte forsiktig frakte bort våpenet, som hadde ligget under vann i mer enn 80 år, for så å detonere det dypt under jorda.

For mange har disse uhyggelige spøkelsesaktige levningene fra Europas fortid ikke bare framstått som historiske kuriositeter, men snarere som en overdrevent bokstavelig metafor – som naturens egen bekreftelse av William Faulkners kjente ord: «Fortida er aldri død. Den er ikke engang fortid.»

Følelsen av at historien gjentar seg, finner rikelig belegg i observasjonsdata. Langs hele Donau har det siste tiåret ført med seg en brottsjø av nostalgi for en tid der «den europeiske sivilisasjonen» var enerådende. Hver nye bølge fra ytre høyre har flørtet litt freidigere med rasebaserte slagord og kampanjer som i prinsippet skulle vært begravet med Nazi-Tysklands oppløsning.

Det sanne omfanget av denne tilbakekomsten ble tydelig i begynnelsen av 2025 under sikkerhetskonferansen i München. Der refset den nyinnsatte visepresidenten JD Vance Europas ledere for å opprettholde en politisk brannmur mot høyreradikale partier som inntil nylig hadde pariastatus. Han satte også himmel og jord i bevegelse for å få satt opp et møte med Tysklands Alternative für Deutschland (AFD). Partiet har spredd et forslag om «remigrasjon» av et stort antall mennesker, og en tidligere partileder fnøs av nazitida som en «fuglebæsj» på landets historie. I dag er partiet posisjonert for et gjennombrudd og har akkurat gjort et brakvalg i delstaten Sachsen-Anhalt.

nyter Østerrikes frihetsparti (FPÖ), som ble grunnlagt i 1956 av en tidligere nazifunksjonær, større popularitet enn noensinne: FPÖ-medlemmet Walter Rosenkranz nå innehar statens nest høyeste verv. I fjor ble Rosenkranz’ stabssjef tvunget til å gå av. En offisiell etterforskning av høyreekstreme saksiske separatister hadde avdekket et lager med ammunisjon og nazi-artikler på en eiendom knyttet til stabsjefens navn, selv om han nektet for at det var hans egen bopel.

Gruppa i sentrum for denne kontroversen har, ikke helt tilfeldig, initialene «SS» – slik Elon Musk, en høylytt støttespiller for AFD og andre på Europas ytre høyre, ikke helt tilfeldig uttrykte sin takknemlighet overfor Trump-velgere i januar 2025 på en måte som mange tolket som en nazihilsen. (Musk avfeide kritikken i et innlegg på sin egen plattform X: «Ærlig talt, de må bruke bedre skitne knep enn dette. Dette ‘alle er Hitler’-angrepet er sååå oppbrukt.»)

Som de sunkne krigsskipene som stiger fram idet Donaus vannstand synker, ser fascismen ut til å gjøre et comeback – i Europa, i USA og i andre deler av verden. Men selv om vi nettopp har skrevet ferdig en bok om hva som kjennetegner samtidas fascisme, føler vi oss ubekvemme med historiske sammenligninger som opererer én til én. Tvert imot, hvis vi vil forstå ytre høyre i dag, er det all grunn til å se lenger enn rustne levninger og heller vende blikket mot det faretruende uttørkede elveleiet.

opp i tider preget av akutte kriser. Dette var utvilsomt sant i perioden der Benito Mussolini og Adolf Hitler bokset seg fram til sine maktposisjoner. Første verdenskrig hadde slaktet millioner, lagt økonomien i ruiner og fylt byene med utsultede barn, enker og lemlestede veteraner.

Kunstig intelligens mangedobler en rekke eksistensielle trusler

Repriser fra historiens skraphaug

Bjørn S. Kristiansen

og Tom Henning Bratlie

Hallo? Dere som sitter der borte, dere har ikke lyst til å komme litt nærmere, da?

I Bryggeparken utenfor næringshagen i Fyresdal, der kommuneadministrasjon og lokale næringsdrivende deler kontorlokaler, er det reist en scene.

Nå står sjefen for norgeskontoret til den internasjonale datasentergiganten Edgeconnex der. Han heter Anders Hilt, men det vet ikke de 250 frammøtte fyresdølene.

Som en utilsiktet påminnelse om hemmeligholdet som har preget etableringen av datasenteret i telemarkskommunen, fortsetter han uten å fortelle navnet sitt:

– Jeg kommer fra Edgeconnex. Vi bygger en sånn liten ting oppe på Molandsmoen.

Få ler av den lille vitsen om det store datasenteranlegget som bygges noen minutters kjøretur unna sentrum. Men mange har takket ja til invitasjonen som gikk ut til hele bygda om en lørdag ettermiddag med grillmat og live-musikk.

Noen minutter seinere sitter Jan Eggum på scenen. Han slår fast at han aldri har vært i Fyresdal, og slår en spøk om at konsertstart i 17-tida er i tidligste laget for ham, før han haler noen gamle låter ut av kassegitaren.

Etterpå spretter 90-tallsbandet Trang Fødsel opp og rundt på scenen. Stemningen stiger og blir helt ålreit. Pølser, hamburgere, laksewraps og brus deles rundhåndet ut.

I den ene enden av parken er det satt opp en stand med egenreklame for selskapet. På en roll-up står det ingenting om datasenter. I stedet listes det opp løfter til lokalsamfunnet om å «investere i folk», «løfte nabolag, «beskytte planeten», og «støtte den neste generasjonen».

Det har skjedd mye i lukka fora med mye hemmelighold og med lite debatt i lokalsamfunnet

Da datasenteret kom til bygda

Ingrid Fadnes

Maria Høy Hansen

Lukta var det første María Luisa kjente. Så kom røyken, så ilden. Alt gikk fort. Brannen stormet mot nabolaget Encinar del Alberche nordvest for Madrid i Spania og mot huset der hun og mannen hennes Manolo har bodd i over tjue år.

Et evakueringsvarsel kimte fra telefonen, så kom samme ordre fra en megafon på en bil som i rasende fart kjørte opp og ned gatene i nabolaget. Alle måtte ut. Nå!

– Det var ingen tid til å få med seg noe som helst. Vi satte oss i bilen og kjørte, forteller María Luisa.

I sju dager var de evakuert fra huset sitt uten å vite om det var borte eller ei.

– Det er trist, bare trist. Alt har gått til helvete, sier Manolo og løfter oppgitt på skuldrene.

Dråper fra den våte badebuksa hans drypper ned på den sotete bakken. Det er kveld, men gradestokken viser fortsatt over 30 grader. Manolo har forsøkt å avkjøle seg i bassenget.

María Luisa koster aske ut av grillen i hagen foran huset. Den er ikke fra deres egen grillfest. Det er sporene etter storbrannen som kastet seg inn over nabolaget i slutten av juli.

Flammene jafset i seg trær, busker og hekker og slang seg som en lang tunge inn i nabolaget. Hele hus er borte. Det samme er biter av gater, strømkabler, hager og biler. Flammene nådde ikke helt inn til María Luisa og Manolos hus hvor barna deres vokste opp, og hvor de lekte i skogen rett utenfor gjerdet.

Rundt dem er det bare et svidd landskap igjen.

Jeg trodde Spania var under angrep. Det var som om droner slapp bomber overalt

– Alt har gått til helvete

Mari Brenna Vollan

Tom Henning Bratlie

Oppgaven er tilsynelatende enkel. Tre kompiser går inn på Kiwi for å handle inn til taco. Influenser Snorre Rein har denne fredagen invitert barndomsvennene på spillkveld, men først er det tid for tortillas.

– Skal jeg finne noe, Snorre? spør Reidar.

– Tacokrydder, tacolefser … Raid texmex-hylla for alt du finner, svarer Snorre, mens han begynner å plukke tomater og koriander.

Det er en målrettet mann vi følger. Han trenger ingen handleliste, men rasker med seg chili og løk i et effektivt tempo. Og seterrømme, det har han lært av Arne Brimi.

Borte ved texmex-hylla oppstår imidlertid den første bøygen. Reidar og Mathias har valgt tacokrydder fra First Price. Snorre rynker på nesa.

– Får jeg lov til å ta Santa Maria? spør han.

Han får ønsket innvilget. Når alt er på plass i handlekurven, kommer de til kassa og kveldens andre – og viktigste – hinder. Hvem skal betale? Mathias henvender seg til Snorre:

Det er noe skambelagt med å ha lite penger igjen

Skal jeg vippse deg?

Emma Tollersrud

og Christopher Olssøn

på Ullevål lå en 20-åring og svevde. Han var hardt skadet, tilstanden hadde vært kritisk, og operasjonen hadde tatt tid, men nå var han utenfor livsfare. Likevel var det som om han svevde, inn og ut av seg selv, inn og ut av et mareritt og inn og ut av alle slags følelser. Sinne, redsel, fortvilelse og hevnlyst.

Et drøyt døgn tidligere sto han og sjanglet utenfor en boligblokk på Tokerudberget på Stovner i Oslo. Blodet hadde gjort klærne hans tunge. En del av tykktarmen hans hang ut av et sår i ryggen.

Det begynte å gå i svart inne i hodet, men han klarte så vidt å stotre ut tre beskjeder: «Gutta, ring ambulansen. Prøv å stoppe blødningene mine. Og ikke fortell noe til mora mi.» Så hvisket han trosbekjennelsen, før han ble lagt inn i en sjukebil og hastet av gårde.

Nå lå Yahya her, i sykesenga, og ved sida av ham på en stol satt lillebroren, 17 år gamle Reda, som selv hadde vært på legevakta, hvor han fikk sydd 26 sting og konstatert en hjernerystelse.

Politiet hadde vært hos dem begge. De lette fremdeles etter gjerningspersonene og ba om navn og beskrivelser. Yahya hadde hilst høflig, men ikke sagt noen ting. Også Reda hadde vært taus, men nå hadde han fått innkallelse til avhør. Skulle han snakke eller ikke? Han trengte et klarsignal fra broren. De to sto sammen om alt.

– Hvis du vil, så holder jeg kjeft. Men hvis du vil, kan vi gå «all in», sa han til storebroren sin.

Begge var frista til å velge det første og heller ta saken i egne hender. Helt siden øyeblikket da Yahya våkna etter operasjonen, hadde én tanke stått i hodet hans: «Jeg skal drepe dem så fort jeg kommer hjem». Om vi snitcher, kan vi ikke ta hevn, hadde han tenkt.

Det var en av disse hendelsene. Knivstikking. Drapsforsøk. Det som fra utsida kunne se ut som et klassisk gjengoppgjør. Flere av gjerningspersonene var allerede kjent for politiet, og noen av dem hadde saker på seg fra før. Åstedet lå i delbydelen Fossum på Stovner, som anses som et av Oslos verste problemområder. Her er det «svært høy ungdomskriminalitet», «svært mange politioppdrag» og høy grad av utrygghet blant innbyggerne, ifølge en rapport fra politiet som kom ut i juni i år. «Mange ungdomssaker er knyttet til Stovner videregående skole og området rundt Stovner senter», heter det i rapporten.

Planen var å drepe alle fem. Jeg tenkte at jeg ville ende opp enten i psykiatri eller i fengsel

– Planen var å drepe alle fem

Tor Eystein Øverås

To pappesker var det siste som sto igjen etter at det gule huset til oldefaren og oldemoren min på morssiden var ryddet ut og solgt som framtidig hytte til kjøpere fra Tromsø, slik det går med jordbrukseiendommer i området. På bunnen av de to pappeskene lå Anders Ole Hauglids storverk om Balsfjord og Malangens historie, to bind på nesten tusen sider. Disse bygdebøkene var det ingen andre som ville ha, jeg var den siste på lista, og tok dem. I påska ble jeg sittende oppe natt etter natt, fullstendig oppslukt. Disse to bøkene viste seg å inneholde mye familien min har lurt på, men man må orke å lese dem, og man må lese nesten alt, det nytter ikke å lese bare avsnittet om gården forfedrene dine kommer fra. Relevante personer og opplysninger dukker opp i avsnitt her og der i andre deler av bøkene, under ulike temaer, om næringsveier og annet, og må pusles sammen. Parallelt med nye funn fra iherdige slektsgranskere på nettet, samt andre kilder, begynte de siste brikkene å falle på plass. Bygdebøkene fra de tilgrensende kommunene, som den om Målselv av Alf Kiil og den om Bardu av Eystein Eggen, utfylte bildet. Lest i sin helhet tegner bygdebøkene opp det store bildet av de historiske endringene i regionen som din egen familie bare blir et lite eksempel på, og i mitt tilfelle kanskje et typisk eksempel på.

Om oldemoren min på morssiden, hun som bodde oppi bakken, het det alltid i årene etter at hun var død: Men var hun ikke egentlig litt samisk? Alt var imidlertid halvkvedede viser, som det ikke gikk an å finne ut av. Faren hennes ble sagt å være gravlagt på kirkegården i bygda, men det var ingen gravstøtte der han skulle ligge, alle slektslinjer bakover oppløste seg i mørke. Og så videre, og så videre.

samisk, hun er same fullt og helt, fra innerst til ytterst, med hud og hår, skinn og bein. Vi befinner oss i traktene rundt Takvatnet, på grensen mellom Balsfjord og Målselv. Besteforeldrene til min oldemor, altså mine tipp-tipp-oldeforeldre, var samer, og kom fra de samiske bosetningene Langvassli og Strømsli. Neste generasjon, altså mine tippoldeforeldre, gikk et stykke videre innover i skogen og ryddet gården Vassmo. Der vokste min oldemor opp. I folketellingen i 1891 er oldemoren min og familien på Vassmo ført opp som lf – lappisk fastboende. Språket de snakker er l – lappisk.

spranget. Oldemoren min, Ida heter hun, er født i 1885. Hun gifter seg med en norsk bonde fra Takelvdalen i Målselv, Ole, som er fem år yngre enn henne. Paret fortsetter videre innover i skogen fra Vassmo, slik foreldrene og besteforeldrene til Ida hadde gjort fra gårdene disse vokste opp på, og rydder seg et lite småbruk, Lillebo. Der blir min morfar, Lars, født i 1916. I folketellingen fra 1920 er min oldefar Ole ført opp med etnisiteten norsk, min oldemor Ida er ført opp med etnisiteten kvensk-lappisk, mens min morfar, fire år gammel, er ført opp med etnisiteten norsk-kvensk, og så har noen på hans personkort i tillegg streket med blyant under alternativet lappisk. Min morfar, en miks av sin far og sin mor, er dermed helt korrekt norsk, kvensk og samisk, og 

 i egen person. Alle i husstanden er nå ført opp med norsk som hjemmespråk. Senere får min morfar skilt ut en del av farsgården, eller han erverver selv eiendommen, og nedi bakken for der han vokser opp, rydder han sitt eget småbruk, slik hans foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde gjort. Han gir det navnet Heimly. På Heimly vokser min mor opp. Jeg er fullt klar over at man skal ta disse folketellingene med en klype salt, men hvorfor skulle oldemoren min, som nå har en norsk ektemann og snakker norsk, i så fall ønske å lyve på seg at hun er av samisk og kvensk slekt, eller hvorfor skulle folketelleren plassere henne og familien hennes i denne kategorien, eventuelt mot deres vilje? Og det i fire folketellinger fra 1865 og framover?

Hva var det som skjedde her? Min oldemor er same, min morfar er halvt same, og aldri sa de et ord om det. Ikke ett! Det fantes ikke en gjenstand eller et plagg eller et skriftstykke som kunne fortelle at de var av samisk slekt. Ingen personer i de store familiene på mors- og farssiden var jeg så sterkt knyttet til som denne morfaren, som døde i 1979, da jeg var elleve. Han var ingen intellektuell, men han var klok. Han satt på fylkestinget, og hadde verv i hytt og pine. Han var et samfunnsmenneske. Han snakket med alle. Det var han som tok meg med på fjellet og lærte meg å plukke molter. Jeg ble en sanker og en samler, ikke en jeger. Jeg hjalp ham på det lille sagbruket. Jeg likte å jobbe. Jeg tjente mine første kroner.

skjer skiftet, fra samisk til norsk, og skiftet er ugjenkallelig. Min oldemor ser seg ikke tilbake, eller selvsagt ser hun seg tilbake, hun har minner, tanker, følelser og drømmer, men hun lar ikke andre få vite hva som tumler i henne. Hun har et indre liv, som hun kapsler inn. Overgangen er som et knips med fingrene. Den bofaste samiske levemåten og det samiske språket min oldemor har vokst opp med, puttes ned i kista, eller i 

, for å bruke ordet Sissel Solbjørg Bjugn skapte til langdiktet «Depp». Og kanskje var det snakk om en 

sekk. Noe bortpakket og nedstuet, knyttet sammen, og dumpet i ens indre, men der knutene av og til kunne løsne, og innholdet sive ut, i form av mørke, en depresjon? Oldemoren min er tospråklig, minst, men hun slutter å snakke samisk. Var hun redd?

Det har vært samer i dette området og landskapet i hundrevis av år, kanskje mer, men aldri hadde det noe med oss å gjøre, og det viktigste poenget er at jeg ikke engang har visst dette. Jeg har ikke skjønt historien til dette landskapet før jeg leste Malangens og Balsfjords historie. Hver eneste sommer var jeg på gården til besteforeldrene mine, også andre tider på året var jeg der, og når vi kjørte fra gården videre nordover til Tromsø, som vi av og til gjorde, kom vi etter bygdeveien langs Takvatnet ut på E6 på den høyden vi kalte Heia, og der lå det en sameleir for turistene. Det var salgsboder og samer i kofter. Lavvoer og rein. Dette var altså våre folk, mammas folk. Men de hadde ingenting med oss å gjøre. De satt som på utstilling, og vi kjørte forbi dem, og fra dem. Vi var moderniteten på fire hjul som suste vekk fra et omstreifende liv i telt.

det skjer en avskalling, en utdrivelse, nesten en form for eksorsisme, innad i familien. Det samiske drives ut. Først forlates den nomadiske veide- eller reindriftskulturen, så forlates gammen, så forlates språket. Familiene rykker inn i tømrede hus, og opp et trinn på stigen. Nå bor de i firkantige hus! Dette er kriteriene som skiller på det etnografiske kartet over området fra 1888 av Jens Andreas Friis: Skillene er, i tillegg til språket familiene snakket, om de bor i jordhytter eller tømrede hus. På det fantastisk detaljerte og interessante kartet til Friis er gårdene forfedrene mine ryddet, tegnet inn, og alle er markert som samiske bosetninger: Mine tipp-tipp-oldeforeldre ryddet gården Strømsli, mine tippoldeforeldre ryddet gården Vassmo, og på en av gårdene nærmere sentrum i bygda, der en av søstrene til oldemoren min ble gift, hadde de riktignok fått opp et tømret hus, men innenfor veggene var det jordgulv, og nå befinner vi oss på 1950-tallet. Okei, det er jo litt heftig. Jordgulv! Hvem vil bo med jordgulv?

På et annet kart over området, som Reinbeitekommisjonen fikk utarbeidet under første verdenskrig, er landskapet rundt disse gårdene, landskapet i de indre delene av Balsfjord og Målselv, fullstendig gjennomsirklet og gjennomstreket av markører for samisk bruk av landskapet. Det er trekkveier og boplasser og hvileplasser og beiteområder og melkeplasser og kalvingsland for reindriftsfamilier og flokkene deres, og på Mauken, fjellet jeg på under en time gikk opp til fra gården til besteforeldrene mine, for å plukke molter, eller bare streife omkring, var det beite-, kalve- og hvileplasser i bruk av reindriftsfamilier som i sommerhalvåret holdt et firesifret antall rein i området. Den gangen jeg pleide å gå der, så jeg en og annen rein, aldri store flokker, derimot måtte jeg manøvrere blant rustent militærmateriell, for nå hadde forsvaret overtatt fjellet, en av landets bataljoner befant seg få kilometer unna, på Skjold, og Mauken var blitt øvingsområde. Fjellet var ikke lenger gjennomkrysset av reintråkk, men av gjørmete spor etter beltevogner. Det sto ofte skilt med STOPP blant fjellbjørkene, og min bestemor advarte meg mot såkalte blindgjengere, men jeg ga meg faen, de fineste bærene sto alltid innenfor grensen skiltene trakk opp, og jeg tok det for gitt at militæret ryddet opp etter seg. Jeg bodde jo i et trygt land. Jeg holdt det for usannsynlig at jeg skulle gå i lufta fordi jeg tråkket på noe gjenglemt og eksploderbart. En gang så jeg en snøugle der oppe, hun gikk på vingene ikke langt fra meg, det nesten uhørlige suset fra det brede vingespennet, men jeg var for ung til å fatte hva jeg faktisk hadde sett.

Min oldemor er same, min morfar er halvt same, og aldri sa de et ord om det. Ikke ett!

Her har du ditt liv

Håvard Yttredal

Partiet har ikke lokallag, men de fosser fram i kommunen

I slake buer slynger fylkesvei 891 seg over et forblåst fjell der snø fortsatt ligger som små isbreer spredt utover det steinete landskapet selv om det er juni, men så faller veien ned i et dalsøkk, det blir grønnere, og der framme synes hustakene – og Båtsfjord.

Dette er så langt veien går, bortenfor er bare Barentshavet. I hele kommunen bor drøyt to tusen mennesker, så godt som alle i dette tettstedet, og de siste tiårene har de blitt stadig færre. Opp en liten bakke i sentrum ligger en teglsteinsbelagt kirke, og over veien er menighetshuset.

Der inne kravler og stabber smårollinger rundt på myke matter. Sju småbarnsforeldre, alle under tretti år, seks mammaer og én pappa, sitter på gulvet.

Ser de for seg å bli boende i Båtsfjord? Jo da, det gjør de alle sammen. Flere har familie i generasjoner her. Det er relativt enkelt å etablere seg på boligmarkedet, og det er korte avstander: Det meste som trengs i hverdagen, er innen rekkevidde.

– På grunn av at avstandene er så store, var det bare sekunder igjen før jeg døde. Jeg holdt på å blø i hjel, rett og slett, forteller Elida-Marie Utne (25).

Utne står utenfor menighetshuset med vesle Aria (14 måneder) på armen og forteller ganske ubesværet om den dramatiske ankomsten til familiens andre barn for et drøyt år siden.

Tolv dager før termin skjønte 25-åringen at noe var på gang. Nærmeste sykehus er i Kirkenes. Dit er det tre og en halv time i bil. I Båtsfjord finnes ett helsesenter med akuttfunksjoner, men ingen fast jordmor. Én time etter at vannet hadde gått, kom derfor ei jordmor i helikopter fra Vadsø.

I denne kommunen er Sylvi Listhaug en soleklar vinner

Line Madsen Simenstad

Øyvind Hovland

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Man kan jo lure noen ganger: Norge har sokkelen full av olje. Likevel skyter bensinprisene i været her hjemme når et stred i Midtøsten blir blokkert. Vi dyrker hvete som bare dét. Likevel blir melet i butikken plutselig kjempedyrt når Russland invaderer Ukraina. De norske vannkraftverkene kjører for fulle mugger, men strømprisene går til himmels. Hvorfor er det sånn?

– Markedene har fratatt folk et godt og trygt bosted, tilgang på rimelig mat og energi. Mange steder er det også markeder for utdanning, som fratar dem muligheten til å ta høyere utdanning, sier politisk økonom Ann Pettifor på telefon fra hjemmet sitt i London.

79-åringen fra Sør-Afrika har bak seg et langt liv som forfatter og aktivist. Hun var en av initiativtakerne til den store, internasjonale kampanjen på 1990-tallet for å slette gjelda til utviklingsland, og ble seinere en del av den eksklusive klubben av de svært få økonomene som forutså finanskrisa i 2008. Nå er hun aktuell med en ny bok. «The Global Casino» tar for seg den enorme makta som forvaltes av navnløse, ikke-valgte tradere på verdens finansmarkeder.

– Selv om folk ikke har en tydelig forståelse av hvordan dette fungerer, merker de at myndighetene ikke har kontroll over vår levestandard, sier Pettifor.

Her ligger kimen til ytre høyres framvekst, mener hun.

– Da er det mange som ser til sterke menn eller kvinner for beskyttelse mot markedene.

Når Donald Trump sier han skal bygge en mur mot Mexico eller beskytte arbeiderne mot konkurranse fra Kina, gir det velgerne en følelse av kontroll, påpeker Pettifor.

Skal venstresida ha noe å stille opp med mot disse kreftene, er den nødt til å ta tak i problemet ved rota. Og rota, mener hun, er at så store deler av vår samfunnsutvikling ikke er underlagt demokratiet.

– Silicon Valley dikterer økonomisk politikk, mens Elon Musk finansierer et ytre høyre-parti her i Storbritannia. Vi mangler økonomisk suverenitet, digital suverenitet og politisk suverenitet, sier Pettifor.

Uten kontroll på kapitalen, er det umulig å skattlegge de rike

– KI og krypto er enorme bobler, og de er farlige

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

Av alle Elon Musks selskaper er muligens Neuralink det minst kjente. Selskapet produserer implantater som gjør det mulig for mennesker med lammelser og nevrologiske sykdommer å for eksempel skrive på et tastatur eller styre en datamus – ved hjelp av tanker. Det hele er litt pussig. Blant Musks raketter, satellitter, datasentre og elbiler passer disse små implantatene liksom ikke helt inn, i alle fall tilsynelatende.

Men skal vi tro historiker Quinn Slobodian, er nettopp Neuralink helt sentral hvis du vil forstå hva som egentlig er prosjektet til verdens suverent rikeste menneske. Slobodian og makker Ben Tarnoff har akkurat skrevet boka «Muskismen», som kommer på norsk i juli. Der tar de for seg verdenssynet og forretningsmodellen til Elon Musk, slik de har utviklet seg fra oppveksten hans under apartheid i Sør-Afrika via Silicon Valley til Det hvite hus.

– Musk ser for seg at Neuralink-implantatene skal brukes av store deler av befolkningen. Slik vil han smelte sammen mennesker og maskiner, forklarer Slobodian.

Smelte sammen mennesker og maskiner? Ja, det er det som er Elon Musks store prosjekt. Og følger vi ikke denne veien, er vi ille ute. Da vil en ondsinnet kunstig intelligens utrydde oss. Vi lar Quinn Slobodian være vår guide i det bisarre universet til Elon Musk.

Samme dag som vi intervjuer Slobodian, går SpaceX på børs, og med dét blir Elon Musk verdens første billionær (trillionær på engelsk). Fra sitt hovedkontor i Starbase – byen i Texas som Musk har bygget og eier – holder han en tale der han på sitt litt fomlende og keitete vis annonserer at dette er det neste steget i å gjøre menneskeheten til en multiplanetær art.

Det er mange elementer her: kolonisering av mars, hjerneimplantater, elbiler og en anti-woke kunstig intelligens. Hva er egentlig muskismen?

– Det er et løfte om teknologi som gir oss uavhengighet, gjennom en stadig dypere sammensmelting mellom menneske og maskin. Prisen man betaler, er at man blir avhengig av private tilbydere og da særlig Elon Musk selv, sier Slobodian.

Quinn Slobodian, som opprinnelig er fra Canada, er professor i historie ved Universitetet i Boston. Han har skrevet flere bøker som kartlegger det ideologiske landskapet på den amerikanske høyresida, blant annet «Hayek’s Bastards», som utkom i fjor. Der undersøker Slobodian ytre høyres filosofiske røtter og argumenterer for at de siste årenes høyreradikale bølge er en 

av nyliberalismen, ikke en reaksjon på den, som det ofte hevdes.

Nå er Musk billionær. Så han gjør jo noe rett, selv om det virker galt på oss

– Han satser alt på fascistisk makt­overtakelse i Europa

Øivind Hovland

Står bak bestselger om Iran: – Føler meg litt som en krigs­profitør 

Når begynte egentlig Iran-krigen? Var det da Donald Trump og Benjamin Netanyahu slapp de første bombene over Teheran i morgentimene 28. februar i år? Eller da de gikk til angrep på Irans atomanlegg i fjor sommer? Den iransk-amerikanske historikeren Afshin Matin-Asgari mener vi må gå enda lenger tilbake i tid. Derfor er han heller ikke overrasket over at fredsforhandlingene tar sin tid.

– Denne konflikten har 47 års historie, og jeg tror ikke den vil få en rask løsning, sier han.

Afshin Matin-Asgari er fra Iran, men har bodd i USA i hele sitt voksne liv. Han var selv med på revolusjonen i 1979, som del av en venstreside som raskt ble utradert av Den islamske republikken. Seinere har historikeren spesialisert seg på Irans nyere historie og da særlig på denne undertrykte venstresida. Nå er han aktuell med en bok om forholdet mellom USA og Iran.

Timingen var passende. Få uker etter at «Axis of Empire – A History of Iran–US relations» kom ut, erklærte USA og Israel krig mot Iran. Boka har dukket opp på en rekke lister over «bøker du må lese for å forstå krigen», og salget har gått over alle forventninger.

– Jeg føler meg litt som en krigsprofitør, sier forskeren med et smil.

– Hvordan har Iran og USA kommet ut av krigen?

– Krigen har vært svært ødeleggende for Iran og Irans naboland, for USA og for verdens energiforsyning. På alle måter er det en katastrofal hendelse. Den har vist hvordan internasjonal rett bare kan brytes, at USA og Israel kan gå til angrep på hvilket som helst land og gjøre hva de vil. Men fra Den islamske republikkens ståsted, så har de klart å overleve et angrep fra to atommakter som hadde mål om å velte regimet. På den måten kan man si at det er en seier for Iran, men prisen har vært enorm.

Nå forhandler de to landene om en fredsavtale, men de skal de allerede ha blitt enige om del punkter, blant annet en slutt på de økonomiske sanksjonene mot Iran, at USA bidrar med 300 milliarder dollar til gjenoppbygging, og at Iran får tilgang på frosne midler i utlandet. Til gjengjeld forplikter landet seg til ikke å utvikle atomvåpen.

– Jeg er overrasket over hvor mye Iran har klart å få gjennomslag for i forhandlingene. Avtalen ser ut til å være overveiende i deres favør, sier Matin-Asgari.

USA bærer det største ansvaret for fiendtlighetene, men det var Iran som startet

– USA og Iran har vært i krig i nesten et halvt århundre

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

feiring av USAs 250 års jubileum i dag. Så entret president Donald Trump scenen, bokstavelig talt. Han har opprettet sin egen organisasjon, Freedom 250, og vil selv stå for feiringen av landet – og ham selv.

Foran Det hvite hus har Trump fått bygget en svær arena, som han nå mener kan stå der permanent. Der skulle en rekke artister ha opptrådt i dag, men én etter én har de trukket seg når de har forstått hvordan Trump bruker jubileet og dagen til sitt eget politiske prosjekt. Det har gjort Trump så irritert at han nå har booket seg selv som hovedartist. Trump er jo tross alt «Number One Attraction» i verden, en som trekker større publikum enn det Elvis Presley gjorde i sin storhetstid, slik han selv formulerte det på Truth Social.

Det er mye som skurrer med dagens markering. Men hvordan står det til med samfunnet og demokratiet som det skåles for i dag?

På Global Soft Power Index, som blant annet måler nasjoners påvirkning gjennom tiltrekningskraft, har USAs omdømme i år stupt fra 15. til 26. plass. På den årlige målingen til V-Dem Institute har USA mistet statusen som liberalt demokrati.

, sier Thomas Seltzer i røret fra Trondheim der han bor.

– Jeg elsker fremdeles USA, proklamerer USA-kjenneren sporenstreks.

Han insisterer på det, å bli kalt en kjenner, og ikke en ekspert. Sistnevnte kategori er sånne som «er på tv og har sett jævlig mye på ‘West Wing’».

Donald Trump er jo ikke viruset, han er bare kjønnsvorta

Den amerikanske drømmen

Jens Bang

tekst, Information

50-åringene inntar byen: – Jeg vil gjerne ut og «leke» igjen

Amper housemusikk braker ut av høyttalerne. Alle på dansegulvet synger, vrikker på hoftene og strekker armene i været. Antallet tettsittende, mønstrete skjorter er over gjennomsnittet, og lufta er fuktig.

Bak dj-pulten står en mann i oppbrettet skjorte og mørkt, bustete hår. Han beveger hodet konstant i takt med bassen og ser konsentrert ned på miksepulten. Det er Thomas Silfen, kveldens festarrangør.

Det er lørdag kveld på konsertstedet og nattklubben Rust i København. Køen til baren er lang, og to unge bartendere strever med alle bestillingene.

Fem personer i starten av 50-åra inntar høyre side av dansegulvet og danner en sirkel. Smilene fyller hele ansiktet. De lener seg fram på skift for å si noe til hverandre.

På en vanlig kveld ville de nok skilt seg ut. Men ikke nå. I kveld er dansegulvet nemlig reservert for de mellom 30 og 60 år. 51 år gamle Jacob Pontoppidan er en av dem. Han ler nærmest uavbrutt mens han danser.

. Det er et nattklubbkonsept som inviterer flere hundre 30–60-åringer til dans og housemusikk med «stabil puls og høy energi». Det er andre gang arrangementet går av stabelen. Det er helt utsolgt.

NatDance er et symptom på noe større. Et oppgjør med alder. For i takt med at danskene lever lengre og sunnere liv, skapes nye forventninger til hva livet skal være etter at barna har flyttet hjemmefra.

Et par timer tidligere har Jacob Pontoppidan og fire venner tatt plass rundt bordet på en vinbar på Nørrebro i København.

Det tredje livet

Anniken C. Mohr

Slik synger danskene

Inn i en aula siver en rolig rekke av skolebarn. De går og setter seg lydløst på gulvet, én etter én, som en innøvd dans. Snart er salen full av rosa pannebånd, grå hettegensere og gjespende munner, men ingen sier et ord. Så skraper det i en krakk øverst i rommet.

– God morgen, sier hun og blir hilset av barnehavet på gulvet.

Hun begynner å spille. Da vekkes 150 lyse stemmer til live:

– Jeg vil ha sommer, og når den kommer, vil jeg sprøjte med vann og bade i sand.

Vi befinner oss på Tarm skole i Midtjylland, og vi er vitne til en dansk institusjon: 

. Tradisjonelt har elever over hele Danmark samlet seg til allsang før undervisningen starter. I denne salen er det 0., 1., 2. og 3. klasse som synger sammen i et kvarter.

Etter å ha hørt at elevene vil «spise en is så stor som Paris», stiller lærer Iben Skat Wendelboe seg opp foran forsamlingen:

Hele Danmark synger

Sang­fuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fugle­kikkerne gir ikke opp. 

Klokka er bare så vidt blitt fem om morgenen, men Trond Berg har fått fart på seg. Den nå pensjonerte NRK-programlederen strener ut i en blomstereng og river med seg en stor bukett med engsoleie.

– Jeg kom plutselig på at jeg vil arrangere en kort seremoni. Bare hør litt på fugler imens.

Sola har krøpet opp over elverumsåkrene, og langs en støvete grusvei danner det seg en kø av biler bak Berg. En gjeng med fuglekikkere er på en årlig rundtur for å oppleve lokale stoltheter som lappugle, trelerke og stillits.

Men først skal de gjennom et aldri så lite ritual på turens neste stopp, en seremoni som Berg har bestemt seg for å dra i gang.

– Sånn! Nå drar vi videre, sier han når buketten er blitt passe fyldig og han har hivd seg inn i bilen igjen.

Smørblomstene i hånda lyser gult, men anledningen er bekmørk.

Dette året er fuglekikkerne, som studerer fuglekjennskap ved Nord universitet, ekstra håpefulle. For under fjorårets rundtur skjedde det noe spesielt. Berg og de andre fuglekikkerne ble vitne til det som skulle bli det aller siste eksemplaret av arten hortulan i Norge.

Plutselig satt den der, en gyllen fjærprakt, på en kraftledning over et jorde på Melåsmoen utenfor Elverum. Det var en hann, og selv om den var liten, sang den kraftfullt, den samme strofen igjen og igjen. Litt synkende, litt melankolsk, «pui-pui-pui-pu», i håp om å påkalle en villig hunn. Hortulanen var vakker, glatt som et kornaks, med en gul mustasje og ring rundt øynene, olivengrønn på hodet, rustrød nedover bringa og med kontrastfylte vinger. Låta var myk og lindrende.

Hvil i fred, hortulan

Da amerikanske soldater angrep Venezuela for å kidnappe presidenten, traff de først leiligheten til Jesús. 

Selv om det var ventet, kom det som et sjokk. Jesús Linares lå i dyp søvn. Det samme gjorde dattera hans på 16 år og mora på 85 år.

En høy, summende lyd reiv ham ut av søvnen. Linares trodde først det var fyrverkeri, etterdønninger av nyttårsfeiringen. Så smalt det rett i veggen på boligblokka.

«Hva skjer?», spurte dattera. «Vi er under angrep», svarte Linares og løp mot rommet til mora.

Glassplinter lå strødd ut over hele stuegulvet. Fronten av bygget var borte, det samme var balkongen som går mellom naboene i den tre etasjer høye blokka. Jesús Linares fant mora si Jesucita. Hun var fortumlet, men uten store skader.

Jesucita og barnebarnet gjemte seg i et skap. Minuttene kjentes som en evighet. Var dette den første av flere bomber? Ingen visste.

Missilet hadde laget et hull fra familiens leilighet og inn til badet til naboen. Linares gikk inn for å se om han kunne finne nabokona Tibisay Suárez. Hun var syk med alzheimer og bodde aleine; naboene byttet på å se til henne.

Han fant henne sittende i en blodpøl med dype kutt i hodet. Lineras grep et laken og bandt det rundt hodet for å stoppe blødningene.

Stemmene begynte å nå hverandre gjennom den istykkerrevne bygningen. Folk ropte. Hvem var i live?

Klokka var to på natta 3. januar i år, og det som hadde truffet blokk nummer 12 i kystbyen Catia la Mar i Venezuela, rundt 35 kilometer fra Venezuelas hovedstad Caracas, var et amerikansk prosjektil på avveie. Det egentlige målet var trolig det bolivarske marineakademiet som ligger rett ved.

Vi er ved begynnelsen av tredje verdenskrig, og Venezuela er en del av sjakkspillet

Noen skrudde av lyset

Charlotte Førde Skomsøy

– Vi blir mobbet, erklærer Ivan Filetti.

Han framstår ikke spesielt som et mobbeoffer der han står, spillbransjens øverste leder på Malta. Filetti er en røslig mann i dress, med mørke, kraftige øyebryn. Opplyst som han er av tre sjokkrosa lyskastere på scenen på femstjernershotellet Intercontinental, gir han et heller mektig inntrykk.

Den dresskledde mannen er sjef for myndighetsorganet Gaming Malta. Jobben hans er å trekke spillselskaper til landet og å legge til rette for dem som best han kan. Men bransjen har et imageproblem. Og siden de stikker hodet sitt fram som en forsvarer av industrien, blir Malta «mobbet» av andre europeiske land, skal vi tro Filletti.

Han forteller om en sjokkerende uttalelse han nylig hørte på en konferanse i Lisboa.

– En tilsynsmyndighet assosierte spillbransjen med barneporno. Virkelig? La den synke inn, sier han til forsamlingen.

Dokument

En amerikansk studie viste det svart på hvitt: Når vi bruker kunstig intelligens, er hjernen nærmest slått av. Konsekvensene kan bli omfattende.

Endetidsfascisme bør forstås som en forvridd og sadistisk form for tilpasning til klimaendringene

Fra en konsertscene i Fyresdal synger Jan Eggum på oppdrag for et datasenter. Blant fyresdøler høres klagesang.

– Alt har gått til helvete

Penger kan skape mye trøbbel i vennskap. Men ingen vil snakke om det.

Brødrene Reda og Yahya Naser kjempet for livet da de ble knivstukket på Stovner. Så kom hevnlysten.

Da jeg begynte å grave i min egen families historie, oppdaget jeg en ny og stor litteratur: bygdebøkene.

I denne kommunen er Sylvi Listhaug en soleklar vinner

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

Står bak bestselger om Iran: – Føler meg litt som en krigsprofitør

Den amerikanske drømmen

50-åringene inntar byen: – Jeg vil gjerne ut og «leke» igjen

Slik synger danskene

Sangfuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fuglekikkerne gir ikke opp.

Noen skrudde av lyset

Blant gullkjoler og røykmaskiner på Malta kjemper spillbransjen mot sitt dårlige rykte.

Stjerneøkonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger

Anna mot Betsafe

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Skjebnevalget

En amerikansk studie viste det svart på hvitt: Når vi bruker kunstig intel­li­gens, er hjernen nærmest slått av. Konse­kven­sene kan bli omfattende.

Endetids­fascisme bør forstås som en forvridd og sadistisk form for tilpasning til klima­endringene

Fra en konsert­scene i Fyresdal synger Jan Eggum på oppdrag for et datasenter. Blant fyresdøler høres klagesang.

– Alt har gått til helvete

Penger kan skape mye trøbbel i vennskap. Men ingen vil snakke om det.

Brødrene Reda og Yahya Naser kjempet for livet da de ble kniv­stuk­ket på Stovner. Så kom hevnlysten.

Da jeg begynte å grave i min egen families historie, oppdaget jeg en ny og stor litteratur: bygde­bø­kene.

I denne kommunen er Sylvi Listhaug en soleklar vinner

Ann Pettifor forutså finans­krisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfat­teren av «Mus­kis­men», Quinn Slobodian

Står bak bestselger om Iran: – Føler meg litt som en krigs­profitør

Den ameri­kanske drømmen

50-åringene inntar byen: – Jeg vil gjerne ut og «leke» igjen

Slik synger danskene

Sang­fuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fugle­kikkerne gir ikke opp.

Noen skrudde av lyset

Blant gullkjoler og røykma­skiner på Malta kjemper spill­bran­sjen mot sitt dårlige rykte.

Stjerne­økonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Én by er blitt en favoritt blant flykt­nin­ger

Anna mot Betsafe

Mennes­ke­heten står overfor enorme ut­­­­fordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Thorvalds antibio­tika virker ikke lenger

Diesel­sjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Skjebne­val­get

En amerikansk studie viste det svart på hvitt: Når vi bruker kunstig intelligens, er hjernen nærmest slått av. Konsekvensene kan bli omfattende.

Endetidsfascisme bør forstås som en forvridd og sadistisk form for tilpasning til klimaendringene

Fra en konsertscene i Fyresdal synger Jan Eggum på oppdrag for et datasenter. Blant fyresdøler høres klagesang.

Brødrene Reda og Yahya Naser kjempet for livet da de ble knivstukket på Stovner. Så kom hevnlysten.

Da jeg begynte å grave i min egen families historie, oppdaget jeg en ny og stor litteratur: bygdebøkene.

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

Står bak bestselger om Iran: – Føler meg litt som en krigsprofitør

Den amerikanske drømmen

Sangfuglen er sporløst borte. Men de ivrigste fuglekikkerne gir ikke opp.

Blant gullkjoler og røykmaskiner på Malta kjemper spillbransjen mot sitt dårlige rykte.

Stjerneøkonom: Norske superrike er verstinger i Europa

Én by er blitt en favoritt blant flyktninger

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Thorvalds antibiotika virker ikke lenger

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Skjebnevalget