Mari Brenna Vollan

Anniken C. Mohr

#fff

#000

Er det miljøgifter fra fiskevannet som har gjort Jan Fred sjuk?

Jan Fred Solhaug tvinner tomlene sine nervøst. Han skal snart inn til nok en undersøkelse på Lillehammer sykehus. De siste seks åra har det blitt mange møter med helsevesenet, men nervene har sjelden vært så i høyspenn som nå.

Kona Marit har vært sjåfør på den to timer lange turen fra Fagernes i dag. De har møtt opp i god tid og har tatt en kaffe. Marit har plassert en vannflaske i hendene til Jan Fred og minnet ham på å drikke nok.

70-åringen har slitt med sjukdom og helseplager i flere år. Nå har det strammet seg til for valdresingen.

I sommer oppdaget legene flere cyster på nyrene hans. Så ble han henvist til sykehuset. Ingen har sagt k-ordet, men det er det han er bekymret for. Nyrekreft er en av kreftformene som er mest assosiert med det Solhaug er blitt utsatt for.

Den staute arbeidskaren i dongerijakka har sunket litt sammen i stolen på venterommet. Han tenker på hvor sjeldent det er at de ringer fra sykehuset. Hvis de ikke hadde gjort det, hadde han kanskje ikke vært så urolig. Men de ringte, og de ba ham møte opp på sykehuset denne grå septemberdagen. I dag skal nyrene hans granskes nøyere med en CT-maskin.

En hvitkledd mann kommer inn på venterommet.

Mannen som henter ham, vet ikke dette, men Jan Fred Solhaug er ufrivillig med i en klubb som blir stadig større.

Jeg skulle ha vært en tusseladd som ikke blanda seg bort i dette

En pest og en plage

Line Madsen Simenstad

Emma Tollersrud

Hvordan skal det gå med barn med skole­ve­gring hvis sånne som Lene kuttes?

God morgen! Lene Solvang-­Dragland setter seg ned på huk og hilser på en jente med stor, rosa sekk på ryggen. Tilbake får hun en klem og et tannløst smil.

– Det er ingen andre her ennå. Vil du finne på noe med meg?

Hver morgen kommer Lene Solvang-Dragland hit til Stabekk barneskole i Bærum, tar på seg en gul vest og går ut i skolegården for å ta imot alle elevene på skolen. Hver eneste av dem får et hei. Men noen trenger mer enn det: en voksen hånd som leder dem til klasserommet, en egen avtale om å møtes på et rom inne. Her på Stabekk skole, som i resten av landet, er det barn som sliter med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær, som det nå gjerne kalles. For dem er velkomsten på skolen ekstra viktig.

Sakte gir morgenkulda slipp, og elevene fyller skolegården. Når det nærmer seg ringetid, stiller barna seg opp på rekke foran klasserommene for å bli tatt imot av læreren. En liten gutt er en av de siste som kommer inn i skolegården. Han klamrer seg fast i pappas hånd. Den andre hånda tar Lene Solvang-Dragland, og så går de sammen gjennom skolegården, helt til gutten gir slipp på pappa. Miljølærer Solvang-Dragland leier gutten fram til læreren, som tar over hånda.

Snart kan det bli slutt på at Lene Solvang-Dragland står her i skolegården og tar imot barna om morgenen. I forrige uke ble det foreslått dramatiske kutt i skolebudsjettene i Bærum kommune. Det første som da kan ryke, er miljølærere.

På Byskogen skole i Tønsberg blir halvparten av barnas skoletimer satt av til lek

Vi snakker om familier som står midt i en livskrise

Hvem skal ta i mot barna nå?

Jelena og familien spiste bærene fra hagen til frokost hver dag. Så kom et illevarslende brev i posten.

Bærene var noe av det som appellerte med det nye huset. Langs gjerdet bort til naboen hang de tett i tett: rips, bringebær, bjørnebær og solbær. En fyldig rogn voktet over flere av buskene.

Sommeren for to år siden plukket de nærmere 50 kilo bær. Fryseren ble fylt, boks for boks. Hver morgen forsynte de seg av den røde og mørklilla beholdningen. Jelena Todorovic laget smoothie til seg og sønnen, mens mannen Boban blandet rips inn i havregrøten sin.

Så kom brevet. Der sto det at jorda på flyplassen Kvernberget 200 meter unna var forurenset med giftige stoffer.

Nå ønsket flyplasseieren Avinor å gjøre målinger i hagen til det serbiske ekteparet som nylig hadde bosatt seg i Kristiansund. Helt siden 1980-tallet viste det seg å ha seget miljøgifter fra lufthavna og nedover skråningen som fører til boligområdet Byskogen. Derfor ville de ta prøver av jorda til beboerne.

Like etter dumpet et nytt brev ned i postkassa. Det inneholdt et tjukt hefte, holdt sammen av en plastspiral. Det var en såkalt tiltaksplan på 543 sider. Skrivet var fullt av tall, grafer og ord som «perfluoroktylsulfonat» og «helserisiko».

Så en ny henvendelse: Kunne de sende inn frukt og bær fra hagen til analyse?

Jelena Todorovic prøvde å tyde noen av tabellene i heftet, men ga opp. Hva skulle alt dette bety? Og hva med ripsene i fryseren, burde hun ikke spise dem nå?

Det som befant seg i hagen til det serbiske ekteparet, er noe som omgir oss alle. Vi får det i oss uansett om vi prøver å la være. Ny forskning har avdekket at det er farligere for oss enn vi har antatt. Sannsynligvis kommer vi til å høre mye mer om det i tida framover, så det er like greit å lære seg forkortelsen: Pfas.

Gifta i hagen

Drude Herrød er en ekte frognerfrue. Men hun vil ikke ha sykehjemmet sitt på anbud.

Det er veldig mye gåing. Jeg kjenner det i ryggen og i leggene.

Hjelpepleier Ingelin Bjerknes sukker og smiler om hverandre. Etter endt vakt på Uranienborghjemmet sitter hun på benken i garderoben og tar av seg uniformen.

– Men det var en fin dag på jobb. Vi var fulltallige. Det fløt godt.

Hun har kjent på energi og arbeidslyst etter en langhelg full av høstsol. Alle vondtene har holdt tilbake. Det er dager som denne som minner henne på hvorfor hun valgte dette yrket, som helsefagarbeider på sykehjem. Det er de lune vitsene til gamle «Runar». Komplimentene fra «Sara». De klare beskjedene fra «Arnt», han som vet akkurat hvordan han vil stelles og pleies. «Ja, du er sjefen i ditt eget liv», sier Bjerknes til ham da.

Hun har jobbet her i tjue år. Rutinene sitter i hendene: alle de myke, men sterke bevegelsene.

– Jeg er veldig glad i de eldre. Den generasjonen, de har en sånn verdighet. De er fine, ærlige folk med skikkelige verdier. De er redde for ikke å ha nok penger til å betale. Og de er morsomme, sier hun og smiler, mens hun slenger uniformen i skittentøykurven.

På hjemveien myser hun mot sola og gjentar nok en gang:

Hun har begynt å tenke mer over dette nå, hvordan hun egentlig har det på jobb. For framtida er usikker. Arbeidsplassen hennes, Uranienborghjemmet, er blant fire sykehjem som skal privatiseres i Oslo. Det var en av hovedsakene for Høyre, som vant valget i fjor.

Jeg har gått på disse harde gulvene så lenge, og er redd helsa ikke strekker til

Orker hun et skift til?

Ingrid Fadnes

Tom Henning Bratlie

Har sett seg lei på «russisk propaganda»: – Visst faen skal vi rive

Om vi ska rive? Visst faen ska vi rive! sier Tor-Erik Labahå.

Senterpartiets ordfører i Vardø stirrer bistert på en knallrød obelisk plassert mellom hvasse steiner ved Segelodden i Persfjorden. Det er ett av mange minnesmerker fra andre verdenskrig.

Han tar noen skritt mot den røde søyla og dunker på den med en knyttet neve.

– Det er ikke rare greiene, sier Labahå og rister på hodet.

Obelisken er laget av hardplast og sendt fra Murmansk i Russland. Monumentet ble avduket i 2018 med stort oppmøte, fra både lokalbefolkningen, det norske forsvaret, kirka, det russiske generalkonsulatet i Kirkenes og veteranforeningen Skjold fra Murmansk.

På minneplaketten står det tre navn. Først på russisk, så på norsk. Håkon Halvari, Oskar Johnsen og Kåre Øien. «Falt under forsvar av Norge mot fascismen 28.07.1943». Men at dette er et verdig minnesmerke over tapper krigs­innsats, det er ordfører Labahå helt uenig i.

Han vrir blikket ut mot Barentshavet og snuser i lufta.

– Det er en sånn god jordlukt som kommer inn fra Kolahalvøya, sier han.

Han liker lukta fra den nære naboen i øst, men det russerne driver på med i kommunen hans, får ham til å skjære grimase. Labahå mener de misbruker krigsmonumenter, slik som dette på Segelodden. Nå vil han markere en tydelig grense som han mener russerne har kryssa for lengst.

Det Norge blir utsatt for, er en ­russisk minnepolitisk offensiv

Alt skal ned

Waleed Safi, Weekendavisen

I de siste ti månedene har tidligere statsminister Ehud Olmert vært en iherdig kritiker av det israelske lederskapet. Hver gang Benjamin Netanyahu og hans ministre åpner munnen med en ny uttalelse, er Olmert straks klar med en motkommentar.

Når Netanyahu skryter av sin sikkerhetspolitikk, kaller Olmert ham «Mr. Bullshit». Når Netanyahu lover å utslette Hamas, hevder Olmert at det er umulig. Når Netanyahus allierte vurderer en okkupasjon av Gaza, advarer Olmert om at det kan føre til katastrofe. Når Netanyahus ministre snakker om å annektere mer land, understreker Olmert behovet for en palestinsk stat.

– Netanyahu er virkelig den verst tenkelige personen til å lede Israel på dette tidspunktet, sier Olmert fra sitt hjem i Tel Aviv.

Ehud Olmert representerer en epoke før Benjamin Netanyahu tok makta for andre gang i 2009. Som statsminister fra 2006 til 2009 kommer Olmert fra en tid da israelsk politikk var preget av en visjon om en sekulær og demokratisk jødisk stat. Han ble født i 1945, tre år før Israel ble til, og kommer fra en tid da israelske ledere var opptatt av fred og en tostatsløsning.

Mange arabiske politikere mente Olmert var oppriktig i sitt arbeid for fred. Bildene fra Bastilledagen i Paris i juli 2008, da Olmert omfavnet Egypts daværende leder Hosni Mubarak bare noen meter fra Syrias Bashar al-Assad, illustrerer dette synet tydelig. Mange har skrytt av Olmerts vilje til dialog. Selv Assad framhevet hans bemerkelsesverdige evne til å bygge tillit til tross for dyp splittelse. I disse dager er det nesten utenkelig at en syrisk leder skulle rose en israelsk politiker på denne måten.

Det ble imidlertid aldri fred under Olmert, blant annet på grunn av en rekke korrupsjonssaker som førte til at han måtte gå av.

I dag regnes Olmert som den siste dua. Etter at han gikk av i 2009, har den såkalte fredsfløyen – som arbeidet for en varig fredsavtale med palestinerne og en tostatsløsning for å sikre Israels framtid som en jødisk og demokratisk stat – i stor grad forsvunnet.

Samtidig står Israel overfor en ny virkelighet: Israels fiender har vokst seg sterkere. Mens den avdøde palestinske lederen Yasser Arafat forhandlet uten våpen, har Hamas nå støtte fra Hizbollah, Iran og houthiene i Jemen. De har droner, ballistiske missiler og moderne våpen som de ikke er redde for å bruke hvis krigen intensiveres. I tillegg er Iran nærmere å utvikle en atombombe enn noen gang tidligere i historien.

Israel har ikke kapasitet til fysisk å ødelegge Irans militære atomprogram. Det er rein ønsketenkning

Israels siste due

Knut Gjerseth Olsen

og Espen Eichhöfer

Det låter som begynnelsen på en revolusjon når Sahra Wagenknecht taler til trollbundne tyskere. 

Vi er ikke i DDR nå, men dette er déjà vu for meg. Noe fundamentalt må endres. Ting kan ikke fortsette som nå. De som har styrt dette landet i årevis, håndterer det ikke lenger. Det kommer ikke flere ideer eller initiativ fra dem».

Sahra Wagenknecht skuer utover folkehavet.

Fenomenet, den store snakkisen i tysk politikk, befinner seg på en scene i den lille byen Suhl i Thüringen, og det hele låter som begynnelsen på en revolusjon.

Applausen runger på Platz der Deutschen Einheit.

Det er bare delstatsvalg i de østtyske delstatene Thüringen, Sachsen og Brandenburg nå i september, men valgkampen handler om fascisme, demokrati og tredje verdenskrig. Intet mindre.

I vinter brøt Sahra Wagenknecht ut av venstresidepartiet Die Linke og stiftet et eget. Hun valgte å kalle det opp etter seg selv: «Bundis Sahra Wagenknecht – Vernuft und Gerechtigkeit» (BSW).

I dag, bare et halvt år seinere, viser meningsmålingene at BSW kan nærme seg 20 prosent i de tre østlige delstatene.

Noen betrakter henne som en selvopptatt populist. Andre som selve løsningen for en venstreside som har mistet velgerne til ytre høyre. Sahra Wagenknecht snakker om lave pensjoner og lønninger, om dyrtid og elitenes forakt for folket. Men hun snakker også om behovet for strengere innvandringspolitikk og for å heve sanksjonene mot Russland.

Hun forklarer ting enkelt og gir enkle svar. Men de er ikke egentlig løsninger

Har Wagenknecht koden?

Christopher Olssøn

På skolen i Tønsberg skal Albert (5) og de andre førsteklassingene få leke mye mer enn de som startet i fjor.

I et digert klatrestativ henger Albert Randjelovic Krüger opp ned. Et mylder av barn og foreldre står utenfor en skolebygning fra 1967 og venter. Sola skinner mellom høye furutrær, det er flagg, kjoler og blomster. En jente klamrer seg fast til pappas hånd, en annen virrer rundt med en altfor stor skolesekk. Et av livets store øyeblikk utspiller seg i Byskogen i Tønsberg.

Sammen med bestevennen Alf kan Albert holde leken gående i flere timer. Men nå må de to femåringene snart følge med, når navnene deres blir ropt opp, og de skal slutte rekka av skolestartere. Da trer de ut av barnehagens endeløse lekeunivers og inn i bokstavenes og tallenes verden. En verden der de må rekke opp hånda og be om ordet før de prater. Der de trinn for trinn skal bli samfunnsborgere.

På den andre sida står en minst like spent lærer klar til å ta Albert imot. Hun har på seg en lang grønn og hvit kjole, bærer rundt på en høyttaler og rundt halsen har hun en fløyte i tilfelle stemmen ikke holder. Med sine 26 år og nylig avslutta mastergrad er hun skolens yngste ansatte. Spenningen i kroppen har steget i noen uker allerede, og nå er dagen endelig kommet. Hun heter Selina Medina og skal være kontaktlærer for første gang. Snart skal hun ta Albert og de 23 andre barna i hånda, ønske dem velkommen til 1A, og med det bli en av de viktigste personene i deres liv.

Albert og Selina. To spente kropper på hver sin side av terskelen. To glødende lys. Blanke ark. I år er de to med på noe helt nytt. Det blir en annerledes skolestart her i Tønsberg.

Ei uke tidligere går Albert og bestemor Tone Krüger rundt inne på et kjøpesenter i Tønsberg. De er på leting etter det perfekte skolestartplagget. Valget faller på en beige genser med gøyale tegninger av pommes frites, hamburger, donuts og brus. Den er ekstra myk, som en god klem å gjemme seg inne i.

– Synes du den passer? spør Albert forsiktig i prøverommet.

– Den kledde du! svarer bestemor begeistret.

Så tar hun barnebarnet varmt i hånda og går bort til kassa, med favnen full av plagg med elleville hurtigmatfigurer på. Besteforeldre på begge sider har kappes om å få gi Albert alt han trenger til skolestart: sekk, matboks og vannflaske. Men tegneblokk mangler han visst ennå. Bestemor tar ham med inn på Ark, hvor han får en blokk med ekstra tykke ark, og en fargeblyant som han kan demonstrere egne ferdigheter med. Lent over en reol i butikken former han store, flotte blokkbokstaver på skrått nedover arket. A-L-B-E-R-T.

Så liten, så stort

Skal vi leve av ledere etter olja? De er ikke så viktige som vi tror, ifølge ny bok.

For meg er det en ugle, altså.» Lederutvikler Stine Melfald står litt tilbakelent og myser mot tegningen foran seg på bordet. Med grønn sprittusj har kollega Stian Jensvoll skisset en litt rufsete fugl. Han har nettopp hørt Melfald fortelle sin «suksesshistorie», om en gang hun fikk til noe bra på jobb det siste halvåret.

Melfald har beskrevet hvordan hun kom inn i et rom der det satt 15 menn med hendene i kors. De virket lite interessert i å lederutvikles. Men Melfald lykkes med å snu innstillingen deres.

Rundt et bord på hovedbiblioteket i Oslo har kollegaene hennes i selskapet Front Leadership fått i oppgave å tegne 

i historien hennes. Nå er det opp til Melfald å tolke hva de sitter igjen med, og hva den grønne fuglen kan bety.

– Jeg vet ikke, ugler har jo et hode som kan gå rundt …, begynner hun å resonnere.

– Har de? Kan de gå 360 grader rundt? spør kollega Camilla Caspersen.

– Jeg tror de kan vri seg ganske langt rundt. Så jeg tenker: Kanskje det handler om evnen til å se alt og være fleksibel, sier hun.

Klassekampens utsendte føler seg litt som en ugle selv, her man sitter som tilskuer og vrir hodet. Det er en interessant scene vi er vitne til. På denne varme maidagen i hovedstaden er vi kanskje i ferd med å nå en slags topp i alt arbeidet med ledelse som er gjort i Norge de siste tiårene. Det vi betrakter, er altså lederutviklere som er på lederutviklingssamling for å bli bedre lederutviklere.

Etter at Stine Melfald har tolket tegningene til sine seks kollegaer, skriver møteleder Gunn Brigitte Danielsen opp en liste med suksessfaktorer på whiteboard-veggen.

Det kan hende at jeg blir oppfattet som en sjef innimellom, men jeg jobber hver dag for å være en leder

Helt sjef!

Øivind Hovland

Hun stilte Israel til ansvar i Haag: – Hvorfor ventet vi så lenge?

En kvinne kledd i svart, med et skjerf i Sør-Afrikas farger rundt halsen og håret i stramme fletter, kom gående med en alvorlig mine ned trappene utenfor Den internasjonale domstolen (ICJ) 26. januar i år. Et kobbel av journalister løftet mikrofonene mot henne.

«Jeg heter Naledi Pandor, og jeg er Sør-Afrikas minister for internasjonale relasjoner og samarbeid», var det første hun sa før hun takket dommerne i FN-domstolen ICJ. Rett før hadde det som er FNs øverste juridiske organ konkludert med at Israel må gjøre nødvendige tiltak for å overholde folkemordkonvensjonen.

Det kan synes beskjedent at den sørafrikanske ministeren starter med å si sitt eget navn, men det er ikke gitt at alle vet hvem hun er. En kommentar under videoen på Youtube av Pandor utenfor ICJ kan gi oss en pekepinn: «Sør-Afrikas utenriksminister har mer mot enn alle de vestlige utenriksministerne til sammen.»

Inntil nylig har Naledi Pandor vært en sentral spiller i internasjonal politikk, og det i en tid hvor det globale samarbeidet knaker i sammenføyningene. For da alle de vestlige statsledere satt stille i båten, og bombene haglet over Gaza i fjor høst, var det Sør-Afrika som tok steget fram og sa stopp. Faren for et folkemord er overhengende, mener Pandor, og da har verdens ledere kun én jobb å gjøre: å beskytte menneskeliv.

– Å toe sine hender er ikke mektige stater verdig, sier Pandor på en videolenke fra sitt hjem i Cape Town.

Klassekampen snakker med Naledi Pandor knappe tre uker etter at hun gikk av som utenriksminister. Partiet hennes African National Congress (ANC) gikk på et historisk valgnederlag i slutten av mai og mistet flertallet i kongressen. For første gang siden Nelson Mandela dannet den første ANC-regjeringen etter det første demokratiske valget i landet, hvor alle – uavhengig av hudfarge – fikk stemme, måtte ANC danne en koalisjonsregjering.

I tre tiår har Pandor vært med i sørafrikansk politikk og alltid med ANC. Hun har hatt flere ministerposter, blant annet for høyere utdanning, forskning og teknologi, men de siste årene er det altså i den internasjonale politikken hun har lagt igjen sine spor.

At ANC nå må gå i koalisjon for å beholde regjeringsmakta, vil ikke endre på landets utenrikspolitikk, sier Pandor. Og det gir et håp for mange, spesielt land i sør som speiler seg selv i krigen på Gaza. For utfallet av krigen, og utfallet av en mulig folkemordrettssak, vil gi en pekepinn om hvor verden er på vei, mener Pandor.

– Palestina har lenge vært vår bekymring. Det er ikke noe nytt for min periode. Vi har snakket palestinernes sak internasjonalt i årevis, og jeg er svært fornøyd med at det var Sør-Afrikas regjering som tok avgjørelsen om å gå til Den internasjonale domstolen i etterkant av det grufulle angrepet 7. oktober. Det var et modig steg. Men det måtte komme fra et land som Sør-Afrika, gitt landets historie, sier Pandor.

Islamofobi gjør at vi blir mer tilbøyelige til å la den gruppa bli utsatt for overgrep.

Landet som sa stopp

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Midt ute i ørkenen i Nevada ligger et svært militæranlegg. Siden 1950-tallet har det blitt brukt til å teste amerikanske atomvåpen. Da aktiviteten var på sitt høyeste, kunne de illevarslende soppformede skyene på himmelen sees av folk i bygatene i Las Vegas og i en radius på 16 mil rundt anlegget. Testsenteret raserte naturen, og prøvesprengingene ga en økning i krefttilfeller i omkringliggende områder.

Nevada Test Site er imidlertid ikke bare et sted for utprøving av våpenarsenalet til verdens militære supermakt, men det ble også et sted for utprøving av våpenarsenalet til en generasjon freds- og miljøaktivister. Blant disse er forfatteren Rebecca Solnit, som kom til protestleiren ved testsenteret første gang i 1988, og som i årene som fulgte, tilbrakte endeløse timer i den glovarme ørkenen i et forsøk på å få stanset prøvesprengingene og stengt testsenteret. Aktivistene fikk ikke den seieren de håpet på, selv om prøvesprengingene etter hvert ble mer begrenset i omfang.

Seinere skulle Solnit finne ut at protestleiren i Nevada-ørkenen var direkte inspirasjon for kjernekraftaktivister i Kasakhstan, som faktisk lyktes med å få stengt Sovjetunionens viktigste testanlegg for atomvåpen. Oppdagelsen av disse hendelsene på den andre sida av kloden ble avgjørende for Solnit.

– De uforutsette konsekvensene av våre handlinger gjorde stort inntrykk på meg, forteller hun på videolink fra hjemmet sitt i San Francisco.

For hva er egentlig en politisk seier, og når kan man avgjøre om en kamp er tapt eller vunnet? Dette er spørsmål som opptar Rebecca Solnit.

Når Klassekampen snakker med henne, har Solnit nettopp kommet tilbake fra en morgentur langs kysten utenfor San Francisco. På denne tida av året ser hun ofte røyken fra skogbranner når hun er ute og går. I år har skogbrannsesongen i California startet uvanlig tidlig, og brannene er uvanlig kraftige: Ved utgangen av juni var allerede 364 kvadratkilometer skog svidd av. Samtidig skyller hetebølgene inn over Sør-Europa, Midtøsten og India. Klimaendringene er her, men Rebecca Solnit advarer sterkt mot å tro at det er for seint å snu kursen.

– Det er mange fæle nyheter om jordas tilstand, men jeg synes det er veldig spennende at vi er midt i en fornybarrevolusjon, som skjer raskere enn noen spådommer fra fem eller ti år tilbake, sier Solnit.

Opplevelsene fra Nevada-ørkenen på slutten av 1980-tallet lærte Solnit at handlinger kan ha konsekvenser langt utover det vi kan forestille oss, og det har gitt henne en tro på at aktivisme funker. Sentralt i Solnits bøker er den sterke troa på at historiene vi forteller hverandre, betyr noe, og derfor er det viktig hvem som snakker, og hvem som blir lyttet til. Ideer som opererer i ytterkantene, kan bli dominerende tankesett i et samfunn.

Jeg har flere ganger hørt yngre folk si ting som at ‘feminismen har ikke oppnådd noe’, og det får hodet mitt til å eksplodere

Et radikalt håp

Ensomme mennesker oppfatter verden som et mer fiendtlig sted, sier Noreena Hertz.

Inne i et bur satt det en liten mus. Der hadde den vært i fire lange uker i påtvunget ensomhet. En dag fikk den lille musa besøk av en annen mus. Det gikk ikke bra. Framfor å snuse på nykomlingen gikk den til frontalangrep. Den langvarige isolasjonen hadde gjort noe med den lille musa, mente forskerne bak eksperimentet. Mangelen på kontakt resulterte i frykt, og da det endelig kom en annen mus inn i buret, mista den lille musa helt kontrollen.

Er dette overførbart til oss mennesker? Det lurte den britiske økonomen Noreena Hertz på da hun begynte å arbeide med boka «Ensomhetens århundre – hvordan finne sammen i en verden som splitter oss».

Eksempelet med musa forteller oss noe viktig, mener Hertz.

– Jo lenger musa var isolert, jo mer aggressiv ble den.

Eksperimentet trigget flere spørsmål, forteller den britiske økonomen når hun kopler seg på via en videolink fra hjembyen London. Hva gjør isolasjon og ensomhet med oss mennesker? Etter hvert som hun gravde seg ned i materien, fant hun at vi er mer ensomme enn noen gang. Vi har rett og slett en ensomhetskrise, slo Hertz fast, og det allerede før pandemien slo inn. Denne krisa utspiller seg på ulike nivå, og den har alvorlige konsekvenser, også politiske.

– Den tradisjonelle måten å definere ensomhet på er manglende kontakt med familie og venner, en følelse av ikke å få tilfredsstilt et ønske om nærhet, men så tenkte jeg: Hva om denne definisjonen er for smal? Ensomhet er noe mer enn bare manglende kontakt med de nærmeste. Ensomhet er også en opplevelse av ikke å bli sett, ikke bli hørt og å bli usynliggjort, forteller Hertz.

I Hertz’ utvidede forståelse er ensomhet både en indre og en eksistensiell tilstand. Den er personlig, et resultat av en fraværende familie og manglende venner, men ensomhet kan også komme av en følelse av å være både politisk og økonomisk isolert.

Gjennom flere bøker som «The Silent Takeover» fra 2001 og «The Dept Threat» fra 2004, har Hertz boret i problemstillinger knyttet til nyliberalismens konsekvenser, økonomisk urettferdighet og trusler mot demokratiet. I «Ensomhetens århundre» knytter hun ytre høyres vekst til ensomhetskrisa.

Tap av status er ofte verre enn dårlig lønn, men verst av alt er å føle at ingen bryr seg

Et sted å høre til

Nyliberalisme på speed, mener Evgeny Morozov, er det kunstig intelligens vil gi oss.

Hvordan få osten til å sitte godt fast på pizzaen? Bruk lim! Det var et av de kulinariske rådene som dukket opp på Google nylig. Et annet råd var å spise én stein om dagen. Det hadde nemlig noen geologer anbefalt, ifølge Google, som dessuten også gjerne ville tilby en oppskrift på en 

Dette er noen av de mer absurde feilene som dukket opp da Google i mai begynte å ta i bruk kunstig intelligens i søkemotoren sin. Dataene som Google bruker til å trene sin kunstige intelligens, kommer nemlig blant annet fra Reddit, hvor brukere tuller med bensinsaus og steinspising.

– Dette er definisjonen på idiotstyre. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg bare gjort det forbudt.

Han har fått tilnavnet «Techs mørke profet», men han er ingen luditt, Evgeny Morozov. Tvert imot er han svært interessert i teknologi. Han skriver bøker og lager podkaster om det, men han vil at vi skal gå i en helt annen retning, vekk fra Silicon Valley og det han har døpt «digital nyliberalisme». Og det er derfor han er i Oslo denne dagen i juni. Her har han nemlig funnet et alternativ, inkarnert i en 100 år gammel tidligere hippie og AKP-er ved navn Warren Brodey. Det kommer vi tilbake til.

Evgeny Morozov er 40 år og opprinnelig fra Belarus, men har bodd det meste av sitt voksne liv i USA, Spania og nå i Italia. Han har en doktorgrad i vitenskapshistorie fra Harvard, skriver jevnlig for aviser som The New York Times og The Guardian og regnes som en av vår tids mest innflytelsesrike teknologitenkere. Han er en teoretiker som gjerne skriver lange essay om hvordan tenkere på venstresida har misforstått Karl Marx’ oppfatninger av føydalisme, men også en slagkraftig retoriker med onelinere som «kunstig intelligens er nyliberalismens kule venn». I bøkene «The Net Delusion» (2011) og «To Save Everything, Click Here» (2013) tar Morozov oppgjør med troa på at ny teknologi vil fremme demokrati og løse alle våre samfunnsproblemer.

I de seinere årene har Morozov blitt mer opptatt av jordsmonnet som teknologiene vokser ut av, nemlig vår nyliberale samtid, hvor profittmaksimering er det høyeste mål. Teknologien som oppstår under disse forutsetningene, kan ikke fikse de problemene som dette systemet skaper, hevder Morozov.

Med kunstig intelligens blir det hele satt på spissen, forklarer han, når vi møtes i restauranten på Oslo Plaza. Men først – han er tross alt akademiker – en liten begrepsavklaring:

I en verden hvor nyliberalismen dominerer, kan ikke generell kunstig intelligens bli noe annet enn en forsterker av dette systemet

Teknologiens mørke bakside

Den danske utdanningsministeren går løs på nasjonens skjermtid.

Jula 2020 satte Mattias Tesfaye seg ned med telefonen sin for å finne ut hvor mye tid han egentlig hadde brukt på sosiale medier i året som hadde gått. Svaret han fikk gjorde ham rasende. I stedet for være sammen med sønnene sine eller se på fotball hadde han tilbrakt time etter time på skrolling på Facebook og Twitter. Tesfaye, som på dette tidspunktet var Danmarks utlendings- og integreringsminister, bestemte seg for å ta affære og logge av sosiale medier.

Tre år seinere har Tesfaye blitt barne- og undervisningsminister, og nå er det tid for å gå løs på nasjonens skjermtid.

– Vi har undervurdert hvor skadelig det er for barn og unge å tilbringe så mange timer på skjermer hver dag, sier sosialdemokraten Tesfaye til Klassekampen på telefon fra København.

I desember i fjor ga Tesfaye en unnskyldning til Danmarks barn og ungdommer for at de har vært «forsøkskaniner» i et digitalt eksperiment. Samtidig varslet han at han ville ha mobiltelefonene ut av den danske skolen. Han ville ha mindre skjerm og mer penn og papir i undervisningen.

– Du har beskrevet dette som en kulturkamp mellom skolen og de store techselskapene. Hva mener du med det?

– Når vi leverer våre barn på skolen, har vi jo en forventning om at de trer inn i en kulturinstitusjon hvor vi med undervisning og god pedagogikk får videreført vår kulturhistorie til barna. Men med pc-er og mobiltelefoner har vi invitert de store techselskapene inn på skolen, og dette er bedrifter som har noen helt andre ambisjoner for barnas tidsbruk enn det skolen har. Kampen mellom skole og techselskaper er en kamp om barnas tid. Derfor er vi nødt til å snu skolen, og det gjør vi best ved å kaste ut techselskapene.

Parallelt med ubehaget over sin egen skjermtid hadde nemlig et annet ubehag ulmet hos Mattias Tesfaye helt siden barna hans begynte på skolen og fikk utdelt digitale læringsbrett i første klasse. Da han på tampen av 2022 ble utnevnt til barne- og undervisningsminister i Mette Fredriksens andre regjering, begynte Tesfaye å reise rundt på skoler i Danmark. Det han fant bekreftet ubehaget han hadde som far: skoler uten bøker, nedlagte skolebiblioteker, klasserom som åpne kontorlandskap der ukonsentrerte elever satt med hver sin pc og sjonglerte mellom ulike faner, frustrerte lærere som var prisgitt undervisningsopplegg utarbeidet av techselskaper. Den danske grunnskolen går for å være en av de mest digitale i Europa.

Tesfaye satte i gang det han beskriver som et detektivarbeid for å finne ut av hvordan skolen hadde endt opp slik. Det han fant ut, var at digitaliseringen ikke hadde kommet som et ønske fra lærere eller skoleledere, men fra politikerne i København. Så satte han seg fore å snu utviklingen.

Mobiltelefoner er som sigaretter og fastfood – det rammer underklassen hardest

Å snu en ­supertanker

Siv Johanne Seglem

Cruise­tu­ristene får blink­skud­dene sine. Men ikke alle jubler for travle havner.

Oppover trappene til byfjellet Aksla i Ålesund pustes det tungt. En lang kø av cruiseturister er på vei opp fra skipet Arcadia, som ligger til kai i sentrum. Noen bruker rekkverket til å hale seg opp, andre støtter henda på knærne på vei opp de 418 trinnene.

Foran en rampe med utsikt over byen danner det seg en kork.

– Får vi med oss skipet nå? spør en gråhåret dame til mannen sin idet de fininnstiller mobilkameraene sine for å ta hver sin selfie.

Under dem strekker et lappeteppe av jugendhus seg utover mot sjøen, i hvitt, gult, turkist og blått. En dame med lilla glittermanikyr på neglene og store solbriller setter seg erfarent ned for å bli avbildet i en havfrue-positur.

Selv her, 189 høydemeter over skipet, er det tydelig at de båtreisende utgjør et eget samfunn. Folk hilser og nikker til hverandre, og etter hvert begynner advarslene å strømme nedover stien på britisk-engelsk: «Kafeen er stengt!»

Deborah og David Moore er blant dem som sørger for å sikre seg noen minner fra turen. De har tatt snarveien opp denne kjølige junidagen – med ålesundsinstitusjonen Bytoget.

– Mannen min elsker kulda, forteller Deborah Moore og smiler.

Ekteparet fra Portsmouth i England har vært i Norge flere ganger før. De er nå på sitt henholdsvis 14. og 10. cruise.

– Det er mye bedre enn å fly. Man slipper alt styret med å vente på flyplassen og ta shuttlebuss. På skipet ordner de alt for deg, sier Moore.

Vi har gjort den ­jobben vi skulle gjøre: å få skipa hit

Cruise­­kontrollen

Hva ville pride vært uten BDSM-bevegelsen?

Mot slutten av Disney-filmen Aladdin, når den onde trollmannen Jafar har blitt verdens mektigste sultan og jaget Aladdin til verdens ende, blir vakre Sjasmin satt i lenker. Hun blir gjort til slave, og med håndjern på armene er hun totalt underkastet Jafar.

Det er denne scenen seks år gamle Elise ser, sittende på gulvet i en barnebursdag hjemme i Tromsø, når det plutselig skjer noe inni henne. Det begynner å krible i magen. Hun blir sittende i sine egne tanker. Hva skjedde nå? Hvorfor var dette så spennende? Alt hun vet, er at hun må se den samme Aladdin-scenen om igjen. Og om igjen. Og om igjen. Det er et eller annet med den vakre jenta i lenker og den mørke stemningen som bergtar henne.

Først rundt ti år seinere, når Elise surfer på internett, skal hun ane hva det dreier seg om. Hun har skjønt at hun liker jenter, og nå blir det klart at hun også liker innslag av dominans og underkastelse. Hun skjønner også at det er en hel verden av dette der ute, og at det har et navn: BDSM. Det står for bondage og disiplin, dominans og underkastelse og sadomasochisme – og er et erotisk rollespill.

Men BDSM er ikke bare litt krydder på soverommet – det er politikk og protest. BDSM-miljøet er i vekst, og en synlig del av Pride-bevegelsen. Det går ikke upåaktet hen.

Når Elise og andre skal feire sin skeive identitet og BDSM-livsstil i paraden i Oslo i dag, må de stålsette seg. Beskyldningene følger et vant spor: At BDSM seksualiserer Pride, at det ikke hører hjemme i paraden og at det er skadelig for barna. De siste årene er tonen i debatten blitt merkbart hardere, synes Elise. Men for henne er ikke BDSM et valg, noe hun kan legge igjen i skapet. Det stikker dypere.

– Jeg har alltid vært et veldig seksuelt og nysgjerrig vesen. Da jeg ble eksponert for BDSM, var det noe inni meg som våkna. Jeg følte meg kallet til det. Jeg skjønte at dette skal jeg drive med, forteller Elise og smiler stolt.

Hun har langt, blått hår, tykke løsvipper og nattsvart øyensminke. Rundt halsen og rundt høyre hånd har hun kjetting og rundt venstre arm et skinnarmbånd med nagler. I dag er hun 26 år gammel. Elise er ikke hennes egentlige navn. Hun vegrer seg for å stå fram med både navn og bilde i avisa, fordi hun – klok av skade – frykter å bli plaget og forfulgt.

Så mye som 34 prosent av den norske befolkningen har interesse for BDSM. Det kom fram i den store seksualvaneundersøkelsen 2020, en studie blant 4160 nordmenn. Én av ti oppgir å ha engasjert seg i BDSM-aktivitet. Lysten til å prøve er der hos flere. Én av seks kan se seg selv seksuelt tilfredsstilt av lek knyttet til dominans og underkastelse. Nesten like mange kan se seg selv seksuelt tilfredsstilt av samtykkende smertelek.

Er det ikke sam­tykkende, så er det ikke BDSM

Gleden i et piskeslag

Naomi Klein

Nazistene er ikke enkeltstående unntak i historien, skriver Naomi Klein.

Jeg skulle opprinnelig ha vært i Oslo i mars 2020, og det kommer jeg alltid til å huske, siden det var det første arrangementet jeg måtte slette fra kalenderen min da koronapandemien fikk verden til å stenge ned.

Jeg husker hvor vanskelig det var for oss alle å akseptere situasjonen – kanskje kommer det til å gå bra, la oss ikke avlyse ennå, kanskje alt er i orden igjen i neste uke, eller uka etter det. Og så slapp fornektelsen taket, og vi forsto at vi faktisk befant oss i en global pandemi og ikke ville kunne fortsette som om alt var normalt.

Eller … de fleste av oss forsto det, men ikke alle. Noen gikk en annen vei: De bestemte seg for å skape sin egen virkelighet, med sine egne medisinske fakta. Og som så mange hadde gjort med tanke på klimaendringene før dem, spredte de disse «alternative faktaene» viden omkring og prøvde å forandre virkeligheten.

En av dem som gjorde det, er min dobbeltgjenger …

fordi det finnes en annen sakprosaforfatter ved navn Naomi som jeg har blitt forvekslet og blandet sammen med i over ti år: den amerikanske forfatteren Naomi Wolf.

Wolf var en gang verdenskjent som en liberal feminist, men i seinere tid har hun blitt en konspirasjonsinfluenser på ytre høyre – en unik variant av disse stjernene som melder politisk overgang fra venstre til høyre. Bare den dagen jeg skriver dette, snakket hun faktisk i over 70 minutter i radioprogrammet til konspirasjonsteoretikeren Alex Jones, der hun «avslører den globalistiske planen om å utrydde menneskeheten».

Når folk ser henne i tospann med Steve Bannon, eller når hun skriver til støtte for Donald Trump, sier de ofte at hun virker som en dobbeltgjenger av sitt tidligere jeg. Slike folk kjenner vi nok alle – de som har forandret seg drastisk i løpet av disse desorienterte årene og begynt å tro på ting de ville ha skydd tidligere.

I boka mi, «Dobbeltgjenger», bruker jeg min personlige identitetsforvirring, ikke som tema, men som innfallsvinkel – et litterært virkemiddel for å se på forskjellige former for dobbelthet og på vår kulturelle speilverden. Alle de måtene vi har skapt dobbeltgjengere av oss selv på, og som andre bruker til å lage dobbeltgjengere av oss på, og hvordan hele samfunn kan ha uhellsvangre dobbeltgjengere av seg selv.

vi som har en profil eller avatar på nett, skaper våre egne dobbeltgjengere – virtuelle utgaver av oss selv som viser en versjon av oss til de andre.

Nazismen ble også sterkt formet av grense­mytene i det nord­amerikanske Vesten