Katrina Vanden Heuvel

John Nichols

#fff

Det er ikke nok med en reint defensiv holdning for å bekjempe Trumps visjon. Vi må ha vår egen visjon som vi kjemper for – og gjennomfører, sier Zohran Mamdani.

33-åringen er Demokratenes kandidat til bli ordfører i New York, og et stigende politisk stjerneskudd på den amerikanske venstresida. Vinner han valget i november, vil Mamdani bli byens første muslimske ordfører.

Sjokkseieren i det demokratiske primærvalget gjorde Zohran Mamdani til mer enn bare partiets kandidat til å lede landets største by. For et parti med et desperat ønske om å gjenvinne politisk framdrift, viser Mamdani også en tydelig vei framover, med sitt sylskarpe fokus på økonomisk rettferdighet.

Den dagen Mamdani setter seg ned for et av sine første lengre intervjuer etter primærvalget, har han nettopp sikret seg støtta fra 1199SEIU, den største fagforeningen for helsearbeidere i USA og en historisk kraft i New York-politikken.

Mamdani sitter ved et lite bord i Little Flower Cafe, en afghansk restaurant han ofte besøker i Astoria i bydelen Queens. Han nipper til en rosa chai-te og snakker om hvorfor han valgte å framheve økonomisk rettferdighet som det viktigste politiske spørsmålet akkurat nå, den framtidige retningen for Det demokratiske partiet og arven etter de såkalte «kloakksosialistene». Men han snakker også om vendettaen fra Trump-regjeringen og hvordan han forholder seg til byens milliardærer.

Mamdani overrasket alle da han vant demokratenes primærvalg i slutten av juni. I seiers­talen han holdt den kvelden, siterte han den tidligere amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt: «Som Roosevelt sa: ‘Demokratiet har forsvunnet i flere andre store nasjoner, ikke fordi folket misliker demokratiet, men fordi de er blitt lei av arbeidsledighet og usikkerhet, av å se barna sine sulte mens de sitter hjelpeløse overfor regjeringens forvirring og svakhet. I desperasjon valgte de å ofre friheten i håp om å få noe å spise.’ Folk her i New York har de siste månedene gjort det klart at vi ikke trenger å velge mellom de to.»

– Hvorfor valgte du å bruke dette sitatet og knytte det til din visjon for byen?

– Jeg ble grepet av dette sitatet fordi det gir så klart uttrykk for at demokratiet, hvis det skal overleve, ikke kan behandles som et ideal eller en verdi. Det må være noe som gir gjenklang i livet til arbeidsfolk. Og spesielt nå er det fristende å si at demokratiet er under angrep fra autoritære krefter i Washington D.C., noe det også er. Men det er også under angrep fra innsida, fordi folk har mistet troa på at det kan gi arbeidsfolk det de trenger, sier Mamdani.

Det har ofte føltes som om vi i Det demokratiske partiet er flaue over noen av overbevisningene våre

Først tar han Manhattan

Ingrid Fadnes

Øivind Hovland

#000

Mary Kaldor var knappe ti år gammel da mora leide henne inn på en buss i Cambridge i England. Året var 1956. Den vesle jenta visste lite om familiens lidelser under andre verdenskrig. Det var ikke noe de snakket om. Begge foreldrene var jøder, faren fra Ungarn. Krigen lå som en skygge over familien. Men der foreldrene tiet om egne traumer og tap, var stemmene deres desto tydeligere når det kom til opprustning og atomvåpen. En kort periode med oppbygging og demobilisering etter andre verdenskrig hadde raskt blitt avløst av et aggresivt våpenkappløp.

«Nei», sa mora til Kaldor og de andre på bussen på vei mot nok en protest. De ville ha fred. Ikke mer krig.

– Jeg husker denne dagen godt. På bussen hang et banner med påskriften: «Vi vil leve», forteller Mary Kaldor, og lener seg avslappet tilbake i en lenestol i sitt feriehjem i Frankrike.

Hit kommer den kjente fredsaktivisten når hun vil ta pauser fra livet i England. Her er det ro, og planen de kommende ukene å hamre løs på nok en bok om noen av de største temaene vi kan tenke oss: krig og fred.

– Jeg er jo langt forbi pensjonsalder nå, sier hun og ler hjertelig på videolink.

– Men jeg vet ikke hva annet jeg skal bruke tida min til enn å skrive. Søstrene mine går på kunstkurs og drar på utflukter. Men helt ærlig så er jeg ikke særlig keen på det.

Det er så mye å gjøre, skrive, tenke, sier den nå 79 år gamle Mary Kaldor.

Det er også derfor Klassekampen vil snakke med Kaldor. Vi trenger en som kan dra de lange linjene, gjennom de siste tiårs opp- og nedturer, og som kanskje kan kaste noen solgløtt inn i det som er en dyster nåtid.

Kaldor er et barn av 1980-tallets «fredskultur». Ser hun spor av den i dag? Eller har «krigskulturen» fullstendig feid fred av banen?

Det vi står overfor er en politisk trussel, ikke en militær

En gal, gal verden

Mari Brenna Vollan,

Emma Tollersrud

,​

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Gule bulldosere som river ned hus og teltleirer. Dette bildet hadde Olav Fykse Tveit sterkt i minnet da han troppet opp på et møterom i Kvadraturen i Oslo en vinterdag i 2006.

Tveit var generalsekretær i Mellomkirkelig råd og hadde vært på Vestbredden flere ganger. Han hadde sett tanksene foran Fødselskirken i Betlehem, oliventrær som ble revet opp og sementen som fløt utover gamle hager. Israel var i ferd med å okkupere palestinske landområder og å bygge en mur, og hver gang han besøkte området hadde det skjedd nye framstøt. Nå følte Tveit et sterkt behov for å gjøre noe.

På vei inn til møtet var han håpefull. Blant palestinaaktivister var det mange som nå jobbet for 

 altså at stater, kirker, banker og fond måtte trekke seg ut av selskaper som bidro til okkupasjonen. I Kirkenes verdensråd jobbet også flere kirker iherdig langs dette sporet.

De kontaktet en rekke institusjoner og ba dem om å utestenge selskaper som bidro til folkerettsbrudd i Palestina.

Særlig ett sted hadde de et håp om å nå fram: Hos Det norske oljefondet. Fondet hadde nylig fått et sett med etiske retningslinjer, som det første statlige investeringsfondet i verden. Et eget etikkråd skulle sørge for at disse ble overholdt.

Det var dette rådet som Tveit og to andre fra organisasjonen nå skulle møte. I et brev til Finansdepartementet hadde Mellomkirkelig råd varslet om at Oljefondet lot til å bidra til okkupasjonen, blant annet gjennom selskapet Caterpillar, som eide de gule bulldoserne. Nå ba de om en gjennomgang.

For Etikkrådet var dette en ny problemstilling. På møtet i 2006 la Mellomkirkelig råd fram dokumentasjon, og representantene fra rådet stilte kritiske spørsmål. Etikkrådet tok temaet seriøst og skjønte at dette var viktig å undersøke, husker Tveit, som i dag er preses i Den norske kirke.

Likevel: Rådet fant ikke grunnlag for å utestenge noen selskaper. Tveit var usikker og spent på om Caterpillar kom til å bli utelukket, ettersom det er et stort, internasjonalt selskap. Men når det gjaldt israelske selskaper som leverte tjenester direkte til ulovlige bosettinger, der burde saken vært enklere, syntes han.

– Både vi og Kirkenes verdensråd ble skuffa. Etikkrådet var nok veldig forsiktige og redde for å sette en presedens, sier han.

Hvis noen snakker om oljefondet som en lede­stjerne nå, så har man rett og slett ikke fulgt med

Krigsprofitøren ­ ­

I 2017 tok Eliane Brum en viktig avgjørelse. Hun flyttet over 2000 kilometer fra den brasilianske storbyen São Paulo til Altamira midt i Amazonas-skogen. I flere tiår hadde hun jobbet som journalist og rapportert fra Amazonas. Hun hadde reist dit, lyttet, skrevet, og så reist hjem igjen. Men på den avgjørende reisa til Altamira møtte hun tvangsevakuerte etter en av Brasils største vannkraftutbygginger. Det var da det gikk opp for henne.

– Altamira er episenteret for krigen mot naturen, sier Brum.

Hun pakket alle tingene sine og flyttet til hjertet av Amazonas, til byen med over 120.000 innbyggere ved Xingu-elvas bredder.

– Jeg mener at Amazonas, naturen – der livet finnes – og ikke markedene i byer som São Paulo, Beijing og Washington, er verdens sentrum. Enten gjør vi en radikal forskyvning av hva som er sentrum og periferi, eller så har vi ingen mulighet til å møte klimakrisa. Om jeg virkelig mente dette, måtte jeg handle deretter.

Nå har hun bodd åtte år i Altamira, og i 2022 startet hun den digitale plattformen Sumaúma – journalistikk fra og om Amazonas – sammen med sin samboer og kollega, Jonathan Watts, som også er The Guardians globale miljøredaktør. De arbeider etter et manifest som sier at «som journalister stiller vi oss på skogfolkets side, i frontlinja av krigen som føres mot naturen».

– Man forstår lite om man ikke befinner seg ved fronten i vår tids viktigste kamp, sier Brum.

For dette er en krig, mener Brum. En krig mot alt levende liv i et av verdens siste sentrum.

Eliane Brum ble født i det hvite Sør-Brasil i 1967. Det var tre år ut i Brasils brutale militærdiktatur, som varte fram til 1985. Militærdiktaturet skaper et slags omriss i Brums liv, det følger henne og forfølger henne fra barndommen og til i dag. Og det er dit hun går for å forklare begynnelsen på verdens undergang: ødeleggelsen av Amazonas-skogen.

Amazonas-­skogen er over 50 millioner år gammel. På knappe 50 år har vi ødelagt den

Klimakrigen

Line Madsen Simenstad

(tekst)

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Jeg vet ikke engang om du kan kalle det for et nytt handelsregime, fordi det er så lite logikk i det hele.

Ha-Joon Chang prøver – som oss alle – å forstå signalene som kommer i en merkelig strøm fra Det hvite hus. Changs fordel er at han er samfunnsøkonom og spesialist på internasjonal handel og industrialisering. Han er til og med tilhenger av tollbeskyttelse som politisk verktøy, men tollmurene som Donald Trump innfører, er helt meningsløse, mener Chang.

– Det Trump prøver å oppnå, er å få utenlandske selskaper til å komme og produsere varer i USA. Kanskje de får en ny fabrikk her og der, men det kommer ikke til å utgjøre noen stor forskjell, for avindustrialiseringen i USA de siste tiårene har vært så enorm.

Ha-Joon Chang er professor i samfunnsøkonomi og forfatter av en rekke bøker om økonomisk utvikling, frihandel, industrialisering og kapitalisme. Chang er født og oppvokst i Sør-Korea, men har tilbrakt hele sitt yrkesliv i Storbritannia. Han foreleste i mange år ved Cambridge, før han i 2022 flyttet over til School of Oriental and African Studies (Soas) i London.

Erfaringene fra hjemlandet Sør-Korea går som en rød tråd gjennom Changs forfatterskap. Han er opptatt av å vise fram at Sør-Korea og de andre asiatiske landene som har hatt en voldsom økonomisk vekst de siste tiårene, har oppnådd dette ved hjelp av toll, subsidier og andre former for statlig styring av industriutviklingen – stikk i strid med den rådende frimarkedsideologien.

Retten til å bruke tollmurer for å beskytte sitt eget næringsliv – særlig for utviklingsland – var i mange år en fanesak for Chang og for venstresida, men hva skal man så tro og mene når Donald Trump, ute på det ytterste høyre, gjør nettopp dette?

Selv om han er kritisk til Trumps toll, er det ikke slik at Ha-Joon Chang ønsker seg tilbake til det tidligere handelsregimet.

– Det kan vi ikke, fordi det regimet gjorde at de aller rikeste, særlig i finansnæringen, ble sittende igjen med et enormt overskudd. Det var dette som skapte Trump. Wall Street skapte Trump. Bill Clinton, Barack Obama og den europeiske venstresida, som britiske Labour, skapte grobunnen for Trump fordi de ikke tok vare på arbeiderne, sier han.

Systemkollaps

og Øivind Hovland

Ideen er besnærende: Hva om vi kan lage teknologi som kjøler ned vår feberhete planet? I disse dager setter australske forskere i gang å undersøke en teknikk for å få skyene over Great Barrier Reef til å reflektere mer av sollyset tilbake i verdensrommet. I arktisk Canada skal forskere forsøke å gjøre vinterisen tykkere, for å kjøle ned havet. Dette er bare to av prosjektene som inngår i et ambisiøst, statlig finansiert britisk forskningsprogram, som ble lansert denne våren.

Fra å være et kuriøst tankeeksperiment, er såkalt 

 i ferd med å bli virkelighet. Under ligger selvsagt en erkjennelse av at vi ikke kommer til å klare å kutte nok i CO₂-utslippene til å unngå klimakatastrofe. Men ifølge Andreas Malm, forsker, forfatter og profet for en radikal fløy av miljøbevegelsen, er det også noe mer som ligger under: en ideologi, som han har gitt det engelske navnet 

– Det vi kaller overshoot-ideologi, er en idé om at vi ikke kan stenge årsakene til global oppvarming, så da må vi heller gjøre noe annet. Det er en ideologi som har verden i et veldig sterkt grep akkurat nå, sier Malm på telefon fra sitt kontor på Universitetet i Lund i Sverige.

Malm er førsteamanuensis i human økologi og har gitt ut en lang rekke bøker. Mest kjent er «Hvordan sprenge en rørledning», som ble utgitt i 2021, hvor Malm tar til orde for at miljøbevegelsen må begynne å benytte seg av mer militante taktikker, som sabotasje av fossil infrastruktur. Boka, som også har blitt filmatisert, ble en bestselger og havnet på Klassekampens liste over de 100 viktigste bøkene for venstresida. Det siste året har den produktive svensken gitt ut to bøker: «Overshoot – How the World Surrendered to Climate Breakdown», skrevet sammen med Wim Carton, og «The Destruction of Palestine is the Destruction of the Earth».

Andreas Malm tror vi kommer til å se mange flere eksempler på geoengineering framover.

– Med tanke på Donald Trumps politikk og hvor mange land, slik som Norge, som bare fortsetter å gi fossilindustrien fritt fram til å utvinne olje og gass, så drives vi inn i en situasjon der oppvarmingen blir helt utenfor kontroll, sier han.

2024 ble et merkeår i vår klimahistorie. Det året lå for første gang klodens gjennomsnittstemperatur 1,5 grad høyere enn på førindustrielt nivå. I mai presenterte forskere ved det britiske meteorologiske instituttet framskrivninger som for første gang åpnet for at vi kan nå to graders oppvarming allerede innen utgangen av dette tiåret. Det skal sies at det ikke er det samme som å bryte togradersmålet fra Paris-avtalen, da det krever en to grader høyere gjennomsnittstemperatur over flere tiår. Men tallene er dramatiske, understreker de britiske forskerne.

– Denne forskningen er helt sjokkerende. Tendensen er at det går raskere, og at det går raskere enn forskningen har beregnet, sier Andreas Malm.

Det finnes en tendens til magisk tenkning på venstresida

Tolvte time

Karl Ove Knausgård

forfatter

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

Noen år senere fant jeg meg selv i operasjonsalen på et sykehus i Albania, kledd i kittel, med munnbind og lue, stirrende gjennom et mikroskop rakt inn i en levende hjerne. Jeg var der for å skrive om kirurgen og forfatteren Henry Marsh. Han hadde saget et nokså stort, rundt hull på toppen av hodeskallen, løftet det av som et lokk, fjernet hjernehinnen, lokalisert svulsten og begynt å fjerne den med et lite, støvsugeraktig redskap. Svulsten lå ved synssenteret, og hadde ført til at pasienten, ei ung jente, hadde sett hendelser som ikke fant sted. Et hus i brann, hadde hun sett, det var virkelig for henne, men ingen andre. Og, fortalte hun meg, en kveld hun hadde sett på tv, hadde bokstavene i tekstingen liksom løsnet fra skjermen og svevet inn i rommet. Luften hadde vært full av bokstaver. Siden svulsten var av samme farge og stoff som den omkringliggende hjernen, var hun våken hele tiden mens Marsh sugde den ut bit for bit. Med jevne mellomrom ba en assistent henne løse forskjellige små oppgaver, for å kontrollere at Marsh ikke hadde fjernet andre celler enn dem i svulsten.



Dette er del to, les første del av essayet her.

Det jeg så i mikroskopet den dagen, vil jeg aldri glemme. Jeg så fjell og daler, og elver av blod. Jeg så en hvit, isbreaktig formasjon som den røde elven skyllet over, det var svulsten. Jeg så grotter og huler, slukter og gjel. Det var som å se et landskap på en annen planet langt ute i verdensrommet et sted, alt på en og samme gang kjent og fremmed.

At det var nedi det landskapet at alle hennes tanker befant seg, var ikke til å begripe. Alle hennes fantasier, alle hennes problemer, alle hennes relasjoner, alt det hun kunne, alt det hun husket, alt det hun hadde lært på skolen … Gangetabellen … – skulle gangetabellen ligge der nede i kjøttet et sted?

Da jeg rettet meg opp, og det rommet som kroppen min var dimensjonert til, tok over, med sine blinkende og summende maskiner, var jeg svimmel, som om det var kanten av et stup jeg hadde rettet meg opp fra.

Utenfor lå gatene i Tirana badet i lyset fra den tunge sensommersolen. Vi kjørte gjennom dem etter operasjonen, spiste lunsj på en uterestaurant i en park, og alt jeg så, var forhøyet og intensivert. Alt var fysisk. Gresset, tankene, blodet, solen, sjelen. Til og med mysteriet var fysisk. Var det ikke det kristendommen handlet om, at Gud var kjøtt og blod?

materialitet har jeg aldri siden gitt slipp på. Jeg elsker øyeblikkene de dukker opp for første gang i verden, som denne praktfulle passasjen hos den presokratiske filosofen Empedokles, i hans «Om naturen» fra 400-tallet før vår tid:

Thus every animal breathes in and breathes out; all have

bloodless tubes in the flesh, extending through the surface of the body,

at the mouths of which the extreme ends of their flesh

Tallenes tale II

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle ­stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene. Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok ­apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.

At underbevisstheten min på den måten henger etter, og ­utspiller seg i en virkelighet som for lengst er borte, betyr selv­følgelig ikke at jeg er lukket mot det som skjer rundt meg nå, bare at dannelsen av verden er en prosess som foregår i barndommen og ungdommen, og at den en dag opphører, da det nye i verden ikke lenger preger seg inn i oss. Slik tror i alle fall jeg at det er. Det kunne forklare skepsisen jeg ofte kjenner til nye ting og nye måter å gjøre ting på. At alt det av følelser som beveger seg under de rasjonelle tankene, det som har med intuisjon å gjøre, men også moral, det man bare 

, stammer fra en verden som ble festet for mange år siden.

Ikke tenkte jeg på atvirkeligheten like gjerne kunne ha vært annerledes der jeg 15 år gammel syklet opp bakken fra den vesle gammeldagse kolonialhandelen som lå like ved fossen. Drønnene fra vannmassene ble svakere etter hvert som jeg forserte bakken, både summingen fra dynamoen og gnisningen fra hetta på regnjakka lød distinkt, om enn ikke jevnt: Dynamolyden økte i styrke hver gang jeg tråkket til, sank så langsomt til neste tråkk, mens gnisningene fra hetta fulgte de ujevne bevegelsene mine tett. Det var kveld og mørkt, og alt var vått. Asfalten, veigrøften, veggen av svarte trær, til og med luften, som var full av yr. På toppen av bakken flatet landskapet ut et stykke, her var det hus på begge sider, skur med tak av bølgeblikk, utrangerte biler på tunene. Jeg hadde syklet her så mange ganger at jeg kunne veien i blinde. Ikke bare billedlig, men også på ordentlig: På bussen lukket jeg ofte øynene og forestilte meg landskapet som passerte utenfor, hver sving og bakke, hvert hus og garasje. Målet var at landskapet utenfor skulle stemme med det jeg hadde fulgt inni meg idet jeg åpnet øynene. Det gjorde det alltid.

som bodde noen kilometer unna. Jeg likte meg der, foreldrene hans behandlet meg som en sønn i huset, og så lot de oss ifred. Vi gikk i niende klasse på samme skole. På kveldene og i helgene spilte vi gitar, hørte på musikk og pratet, hvis vi da ikke med eller uten mål syklet rundt i området.

Da jeg kom fram, lente jeg sykkelen mot husveggen uten å låse den, gikk opp trappen og ringte på, dro hetten av hodet. Kameraten min åpnet som han pleide, han hadde rommet sitt nærmest utgangsdøren, og vi gikk inn dit. Gitaren hans lå på sengen, den var plugget i og den vesle forsterkeren på gulvet durte svakt.

– Vil du se noe pappa har laget? sa han. – Det er ganske tøft.

– Kan godt det, sa jeg, selv om jeg ikke hadde noen interesse av det faren hans holdt på med. Fulgte etter ham ut av rommet, ­gjennom gangen og ned trappen.

Faren hans var ingeniør i flyvåpenet, og det han hadde bygd, som stod på et bord i kjellerstuen, var en grå metallboks og en mørk skjerm med lysende grønne bokstaver.

Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på

Tallenes tale

Tom Henning Bratlie

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen 

Apartment 1, Apartment 2, Apartment 3, Apartment 4, står det på ringeklokkene i et sameie midt i den gamle trehusbebyggelsen i Tromsø sentrum. For ikke lenge siden var det navn på postkassene utenfor, og leilighetene huset fastboende og studenter. Nå er de «Arctic Nights» og «moderne leiligheter i hjertet av byen», slik det står annonsert på utleieplattformen Airbnb.

Lignende anonymiserte hjem, markert med nøkkelbokser på rad og rekke utenfor inngangsdørene, er nå et vanlig syn i Tromsø. Noe har skjedd i «Nordens Paris», og 

Nordlysturismen har eksplodert de siste tre årene. Hundretusenvis av turister inntar byen fra oktober til mars, men i år har sesongavslutningen blitt avløst av en stadig mer opphetet debatt: Er Tromsø til for turister eller lokalbefolkningen?

Én av konsekvensene av masseturismen i Tromsø, er det høye antallet Airbnb-leiligheter i byen. Det har vokst så mye at forslaget om boplikt havnet på kommunestyrets saksliste denne våren.

Disse leilighetene styres nå i økende grad av profesjonelle og semiprofesjonelle aktører i Tromsø, som profitterer på korttidsleie i sesong. Det presser andre ut av byen, slik som Stine Hasselberg og samboeren hennes.

Over brua fra sentrum, i Tromsdalen, er hun i ferd med å fjerne navnet sitt fra postkassa.

– Det er kanskje litt artig første gang noen filmer deg når du freser snø, men så kommer du til et punkt hvor det ikke er artig lenger. Et punkt der du føler deg som en statist i eget liv, eller i noen andres eventyrland, sier Stine Hasselberg (34).

Hun er lei av å bo midt i turiststrømmen i Tromsdalen.

Vi regulerer til bolig, men vi mister flere boliger til Airbnb enn det vi bygger

Nordens Barcelona

Aina Ebube Helgheim

Anniken C. Mohr

Det plinger i mobilen og lyser grønt fra Bolt-logoen. En kunde har bestilt en tur, og drosjesjåfør Abid Alshamat er spent. Han kan ikke ta øynene fra trafikken, men med vante fingre åpner han appen, gløtter lynraskt bort og ser at turen er verdt 491 kroner.

Han har bare noen sekunder på å takke ja eller nei. Det er en god sum, så han godtar oppdraget.

– Kunden skal til Lillestrøm, sier Alshamat.

Nå må han regne raskt. Han veit ikke hvor i Lillestrøm kunden skal, så det er umulig å vite sikkert om turen faktisk lønner seg. Men han kan prøve. Fra Oslo sentrum til Lillestrøm stasjon og tilbake er det 50 kilometer. Han åpner kalkulatoren på mobilen. Han må betale 12 prosent moms og rundt 15 kroner i bompenger. Det er summen nede på 417 kroner. Bolt tar 25 prosent. Da sitter Alshamat igjen med 312 kroner. Det betyr at han tjener seks kroner og 25 øre per kilometer. Det forsvinner bare i drivstoff og utgifter til bilen. Lønn til seg selv kan Alshamat glemme.

– Jeg mister penger av å ta dette oppdraget, så jeg kansellerer, sier han.

Da skjer det noe i appen. Alle sjåførene har en score basert på en rekke kriterier. Nå går Alshamat sin score ned fra 94 til 93 prosent. Blir scoren for lav, kastes han ut av appen for en periode.

– Jeg har ikke råd til å kansellere så mange flere turer, sier sjåføren.

Men han har heller ikke råd til å la være.

Nå har Alshamat fått nok. Han vil ta et oppgjør med drosjeappene og politikerne som har gitt dem fritt spillerom.

Dette handler om systemet og om tusenvis av sjåfører

Taxiopprøreren

Mari Brenna Vollan

(foto)

Ta en titt på bildet over. Hva ser du der? Får du en umiddelbar assosiasjon, eller må du tenke på det? Er det noen spesielle detaljer du fester deg ved? Kanskje minner blekkflekken deg om en flaggermus. Eller kanskje du legger merke til de to små «taggene» i midten, som kan likne på følehornene til et insekt.

Spørsmålet om hva du ser i denne flekken, er blitt stilt i over hundre år – i litt ulike varianter. Figuren ble lagt foran antatt schizofrene i Sveits på 1920-tallet. Den ble vurdert av nazitoppen Hermann Göring under Nürnberg-prosessen. Seinere har den dukket opp utallige steder i populærkulturen, deriblant i storfilmen «Armageddon».

Den såkalte Rorschach-testen, med sine ti karakteristiske blekkflekker, har en aura av mystikk over seg. I mer enn et århundre har psykologer brukt flekkene til å dykke ned i menneskers sinn. Testen brukes fortsatt over hele verden i dag, og den er svært omdiskutert.

For noen psykologer er testen et av de beste verktøyene vi har til å vurdere noens personlighet. Andre omtaler den som å spå i kaffegrut.

I Norge har flere foreldre møtt opp på et kontor i Lillestrøm for å ta Rorschach-testen. De har vært der i forbindelse med en barnefordelingssak, og de har møtt en psykolog som har hatt i oppgave å vurdere personligheten deres. Seinere har psykologen vitnet i retten.

På plansjene som er blitt lagt foran dem, har foreldrene blant annet sett sommerfugler, krabber og ansikter. Hva har psykologen funnet ut om dem basert på dette? Og hvordan blir testresultatene brukt?

Hver dag møter rundt tjue foreldre opp i norske rettssaler. De er der for å kjempe om sine felles barn. Det kan handle om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barna skal bo, og hvordan samværet skal fordeles. Når saken er kommet så langt, har paret vært flere runder i mekling uten å bli enige.

Når en foreldretvist går opp for retten, oppnevnes så godt som alltid en sakkyndig psykolog. Hun eller han skal vurdere foreldrenes omsorgsevne og lage en rapport. Som regel er det én såkalt barnesakkyndig som utreder saken, men noen ganger hentes det inn ekstra ekspertise.

Jeg forstår ikke hvordan han kan gi klienten en slik diagnose etter to timers samtale

De svarte flekkene

Ewa Sapieżyńska

og Tom Henning Bratlie

Trump-venn vant. Her er spørsmålet som splitter Polen.

Anna Maria Karczmarska er iført sterke farger der hun åpner døra til leiligheten sin i Szczecin, en by i det nordvestlige Polen.

Her bor hun sammen med ektemannen Mikołaj Małek og deres åtte år gamle sønn, Ignacy. Karczmarska er født og oppvokst i Chełm, en liten by nær grensa til Ukraina. Mannen hennes kommer fra en landsby utenfor Warszawa. De bodde lenge sammen i hovedstaden, men i 2023 flyttet de hit til Szczecin. Boligprisene i Warszawa hadde rett og slett blitt for høye. Etter den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022 økte befolkningen i Warszawa med 15 prosent på grunn av den massive flyktningstrømmen.

Paret er likevel tydelig på sin støtte til Ukraina og ukrainske flyktninger.

– I utenrikspolitikken er det viktigste for meg at presidentkandidaten er pro-EU og pro-Ukraina, sier Małek.

– Høyresida sier at ukrainere gjør legekøene lengre. Bullshit – de 

Hele familien går til ukrainske leger i det offentlige helsevesenet. Ifølge Karczmarska er det ofte kortere ventetid hos dem, noe hun mener skyldes fremmedfrykt.

I morgen går polakkene til urnene i den avgjørende runden av presidentvalget, der to kandidater og to ulike visjoner for Polen står mot hverandre. Rafał Trzaskowski, pro-EU-kandidaten fra sentrum-høyres Borgerplattformen (PO) til statsminister Donald Tusk, møter Karol Nawrocki, som har backing fra det nasjonalkonservative Lov og rettferdighetspartiet (PiS).

Kampen er jevn, og meningsmålingene viser dødt løp. Noen hundre tusen stemmer kan vippe resultatet i den ene eller andre retningen.

Vi stemmer på Trzaskowski, så klart! Nå må vi mobilisere!

Kake, krig og kamp om Polen

Christopher Olssøn

Det var egg overalt. På stua, kjøkkenet, badet og til og med på soverommet hadde en 49 år gammel mann lagd et slags eggemuseum hjemme i boligen sin på Fosen i Trøndelag. Eggene var sirlig ordnet og kategorisert med artsnavn og lagt i påkostede glassmontre, skuffer med glasslokk og rammer.

I alt 3350 egg – små og store, noen hvite, noen blå- og grønnfargede og noen med flekker og snirklete mønstre. Flere reir var det også.

– Det var som å gå inn på Vitenskapsmuseet. Alt var veldig velordnet, forteller Amund Sand, påtaleansvarlig i Trøndelagspolitiet.

Den 49 år gamle Fosen-mannen var en svært aktiv eggsanker. Utstyrt med kikkert, klatreutstyr og kamuflasjefarga turtøy tok han seg fram i kyst- og fjellandskap i Trøndelag på jakt etter fugleegg i hekkesesongene 2021, 2022 og 2023. Med båt og havkajakk nådde han ut til holmer og skjær.

– Denne aktiviteten har opptatt ham veldig mye. For oss virker det som en heltidsbeskjeftigelse i hekkesesongen. Det mest graverende er de mest trua fugleartene, sier Sand.

I alt hadde mannen egg fra 16 fuglearter som står på rødlista, ifølge politiet. Det er arter som har status som kritisk truet, sterkt truet og sårbar. Å samle på slike egg er strengt forbudt, og å ta egg fra naturen kan anses som alvorlig miljøkriminalitet.

Mannen, skulle det vise seg, var langt fra aleine. Politiet tok ikke bare beslag i alle eggene, bilen og sankeutstyret, men også mannens telefon, datamaskin og andre digitale enheter. Her fant de korrespondanser med eggsamlere og egghandlere fra hele Norge og flere andre land.

– I den grad 49-åringen har delt informasjon med noen, så har det vært med likesinnede. Han har delt kunnskap om arter og alt som har med eggsamling å gjøre, sier Amund Sand, som har ansvar for miljøsakene i Trøndelag politidistrikt.

Han kunne sende en pakke med egg til Australia og få tilbake egg av en annen art

Den store eggjakta

I kveld skal vi innom flere saker som viser litt hvordan virkeligheten vi lever i, stadig oftere blir møtt med stillhet, sensur eller rein forvirring, sier Lise Sørensen på klingende kristiansandsdialekt med blikket rett inn i kamera.

I et varmt studio på en hemmelig adresse i en gammel bygård i Oslo er Sørensen i ferd med å spille inn tv-programmet «Dagsorden». Hun fikler med mikrofonen før opptaket starter og titter enda en gang på manuset. Å sitte foran kamera er nytt for Sørensen. Hun blir litt nervøs.

– Det ser kanskje ikke så bra ut med det vinglasset med vann? sier hun og ler litt unnskyldende.

Lise Sørensen er ett av flere nye tilskudd i den høyrekonservative nettavisa Document. Hun er programleder for sendingen «Dagsorden» og er mediehusets nye Tiktok-profil. Den lyshåra sørlendingen har mer enn doblet seertallene de har på Tiktok. Med videoer om halal-tilpasset mat i norske matbutikker, forbud mot Pride-flagg, påstander om medier som lyver og problemer med innvandringer, spratt følgertallene opp fra 15.000 til 35.000 på bare to uker.

– Det var helt absurd. Plutselig gikk jeg viralt. Jeg har egentlig likt å være anonym, sier den 29 år gamle Sørensen.

Nå er hun en av Documents hardtslående kommentatorer, og den siste aktøren hun har hakket løs på, er Fremskrittspartiet. Landsmøtet deres forrige helg var en eneste stor tapt mulighet, mener Sørensen. Hun beskriver møtet som «en lavmælt marsj mot sentrum – og kanskje enda lenger». Og da FpU-leder Simen Velle uttrykte en bekymring for at unge FpU-ere ikke stoler på redaktørstyrte medier, rykket Sørensen ut. Hun kaller Velles kommentar for et svik mot medier som Document.

– Han graver sin egen grav. Med dette viser han at han ikke er autentisk, sier Sørensen.

Høyre er MDG-light og Frp et kyllingparti – en gjeng som ikke tør å stå aleine, slår Sørensen fast. Et tomrom har oppstått, mener hun, og her kan det vokse fram noe nytt.

«Ikke nødvendigvis ytterliggående, men ærlig. Ikke nødvendigvis radikalt, men resolutt», skriver Sørensen i en av de mest leste kommentarene på Document.no denne uka. I dette tomrommet står Document klare for å ta imot alle dem som tror vi er på vei inn i en ny tidsalder, en der Trump er ledestjerna og konservative verdier er grunnlaget for et helt nytt samfunn. Og akkurat nå surfer de på en bølge av selvtillit.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Naomi Klein

og Astra Taylor

Bevegelsen for korporative bystater kan nesten ikke tro hvor heldige de er nå. I årevis har de fremmet sin ekstreme oppfatning om at pengesterke skattemotstandere bør reise seg og opprette sine egne høyteknologiske len, enten som nye land på kunstige øyer i internasjonalt farvann («seasteading»), eller som forretningsvennlige «frihetsbyer», som Próspera: et glorifisert inngjerdet og bevoktet boligområde med eget medispa i vill vest-stil på en øy i Honduras.

Men til tross for støtta fra risikokapitalistenes tungvektere, Peter Thiel og Marc Andreessen, kjørte de ekstreme libertarianske drømmene seg stadig fast: Det viser seg at de fleste rikfolk med selvrespekt faktisk ikke har lyst til å bo på flytende oljerigger, selv om det skulle bety lavere skatter. Og selv om Próspera kanskje er et fint sted å være på ferie eller foreta noen «oppgraderinger» av kroppen, blir den ekstranasjonale statusen nå utfordret i retten.

Plutselig står dette en gang så alternative nettverket av konsernseparatister midt i det globale maktsenteret og banker på dører som allerede er åpne.

på at situasjonen var i ferd med å snu, kom i 2023, da Donald Trump under valgkampen, tilsynelatende ut av intet, lovet at han ville avholde en konkurranse som skulle føre til at det ble opprettet ti «frihetsbyer» på føderale landområder. Prøveballongen ble knapt lagt merke til på den tida; den forsvant i den daglige flommen av vanvittige uttalelser. Siden den nye administrasjonen tiltrådte, har imidlertid potensielle landoppstartere drevet intens lobbyvirksomhet, fast bestemt på å gjøre Trumps løfte til virkelighet.

«Energien i D.C. er helt elektrisk», sa stabssjefen for Próspera, Trey Goff, entusiastisk etter et besøk på Capitol Hill nylig. Innen utgangen av året har vi antakelig lovgivning på plass som baner vei for en hel rekke korporative bystater, hevder han.

Folk som Goff, Thiel og investor og forfatter Balaji Srinivasan har latt seg inspirere av en skeivlesning av den politiske filosofen Albert Hirschman når de kjemper for det de kaller en «exit» – prinsippet om at de som har nok penger, kan fritas fra de forpliktelsene et alminnelig statsborgerskap innebærer, særlig når det gjelder skatter og lovreguleringer. De tar de gamle imperienes ambisjoner og privilegier og gir dem ny innpakning, mens de drømmer om å splitte regjeringer og dele verden opp i hyperkapitalistiske, demokratifrie paradiser under enekontroll av de ekstremt rike, beskyttet av private leiesoldater, betjent av KI-roboter og finansiert av kryptovaluta.

Man kunne ha trodd at det ikke var forenlig med Trumps politikk å gi støtte til en slik visjon om suverene territorier styrt av milliardær-gudekonger, han som med vaiende flagg er valgt på en «Amerika først»-plattform. Det er gjort stort nummer ut av de fargerike utskjellingene mellom Maga-talsmannen Steve Bannon, en stolt nasjonalist og populist, og de Trump-allierte milliardærene han har angrepet som «teknoføydalherrer», som «gir faen i andre mennesker» – for ikke å snakke om nasjonalstaten. Og det finnes så absolutt konflikter internt i Trumps merkelig sammenraskede koalisjon, nylig nådde den kokepunktet på grunn av tollsatsene. Likevel er det ikke sikkert at de underliggende visjonene er så uforenlige som de først kan se ut.

ser helt klart for seg en framtid preget av sjokk, knapphet og kollaps. Deres høyteknologiske private områder er i prinsippet befestede rømningskapsler, utformet for at de utvalgte få skal kunne nyte godt av enhver mulig luksus, mulighet for menneskelig optimalisering og gi dem og barna deres et overtak i en stadig mer barbarisk framtid. For å si det rett ut: Verdens mektigste mennesker forbereder seg på verdens ende, en ende de selv frenetisk framskynder.

Dette er ikke så langt fra den mer massemarkedspregede visjonen om befestede nasjoner som har grepet om seg blant høyreekstremister over hele verden, fra Italia til Israel, fra Australia til USA: I en tid med uavlatelige farer, vil de åpne hvit makt-bevegelsene i disse landene at deres relativt velstående stater skal fungere som bevæpnede bunkere. Bunkerpolitikken er brutal i sin beslutning om å kaste ut og fengsle uønskede mennesker (selv om det innebærer å sperres inne på ubestemt tid i utenlandske straffekolonier, fra Manus Island til Guantánamo Bay) og like nådeløs i viljen til med vold å gjøre krav på landområder og ressurser (vann, energi, kritiske mineraler) som de anser som nødvendige for å kunne takle de krisene som kommer.

Verdens mektigste ­mennesker forbereder seg på verdens ende, en ende de selv frenetisk framskynder

Endetidsfascismens framvekst

Han ligger i bleie på «dødens venteværelse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp. 

Lars Olle Engaas smiler fornøyd der han ligger. 82-åringen pleier av og til å hilse hjemmesykepleierne på denne måten. De er innom ham to ganger hver dag for å stelle kroppen hans. Ikke alle tar hilsenen godt imot. For han skal da ikke dø nå, sånn må han ikke prate. Men jo, det er faktisk en god sjanse for at mannen i sykesenga snart skal inn i sin siste hvile.

Engaas har tallene i hodet: 40 sykehusinnleggelser på 15 år. 136 turer med ambulanse. Den siste turen var mandag denne uka, tre dager før vi møtes. Da var urinen hans svart som cola.

Denne «palliative fyren», som han kaller seg selv, har borreliose, blodkreft og diabetes 2. Han bruker bleier og har vært sengeliggende i ti år. Han må ha hjelp til det aller meste. Mange som ser på Lars Olle Engaas, vil tenke at det er en uverdig tilstand, tror han. Noen ville kanskje heller dø enn å ha det sånn.

Selv insisterer han på at han lever et både godt og fullverdig liv.

– Jeg synes egentlig det er blitt mer spennende å leve, sier Engaas med raspete røst.

Ikke alle har det som den blide, hvithårede mannen. Denne vinteren har TV 2-dokumentaren «Dødsenglene» rystet Norge. Her møter vi menn som tilbyr seg å drepe folk som vil dø, og vi får høre om fortvilte og alvorlig sjuke mennesker som tar imot tjenesten.

Programmet har vært bensin på bålet i en ulmende debatt om aktiv dødshjelp. For bør vi ikke ha noe annet å tilby mennesker i en desperat situasjon? Hvorfor skal de ikke få samfunnets hjelp til å dø?

Jeg føler på at jeg ligger her som en byrde

Ja visst skal han leve

Frida Holsten Gullestad

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Jeg skal ha seks måneders perm, sier Kevin Hovdahl Holmli (33) med lille Ludvik (ti måneder) på fanget.

Dokument

Zohran Mamdani er den amerikanske venstresidas nye stjerne. Hans politiske forbilde er en republikaner.

Krevende tider krever nye tanker, mener fredsnestor Mary Kaldor. Selv har hun snudd i spørsmålet om Nato.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Klimakrigen

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Ødeleggelsen av Palestina henger sammen med ødeleggelsen av planeten, mener Andreas Malm.

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

Tallenes tale

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Ti timer om dagen, sju dager i uka er han på jobb – for hundre kroner timen. Så kjører Abid Alshamat hjem og planlegger opprøret mot drosjeappene.

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Kake, krig og kamp om Polen

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Ytre høyre-avisa Document har fått et nytt stjerneskudd. Lise Sørensen surfer på den konservative bølgen hun mener slår inn over Norge.

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelsesideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Ja visst skal han leve

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Her, nå, der, da

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navnesøster i USA. Slikt blir det teater av.

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Ulvetider

Zohran Mamdani er den ameri­kanske venstre­si­das nye stjerne. Hans politiske forbilde er en repub­li­kaner.

Krevende tider krever nye tanker, mener fredsnes­tor Mary Kaldor. Selv har hun snudd i spørsmålet om Nato.

På tjue år har Oljefondet seks­tendob­let inves­te­rin­gene sine i Israel.

Klima­krigen

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerne­øko­nom Ha-Joon Chang

Ødeleg­gelsen av Palestina henger sammen med ødeleg­gelsen av planeten, mener Andreas Malm.

«Tallenes språk kan si oss noe om hvordan noe virker, men ingenting om hvordan noe er.»

Tallenes tale

Airbnb-bruken i Tromsø har eksplodert – det har også misnøyen

Ti timer om dagen, sju dager i uka er han på jobb – for hundre kroner timen. Så kjører Abid Alshamat hjem og planlegger opprøret mot drosje­ap­pene.

Kan en test med blekk­flek­ker si noe om foreldre­evnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barne­for­de­lings­saker.

Kake, krig og kamp om Polen

Politiet har funnet 56.000 ulovlige egg fra sårbare fuglearter i private samlinger. Det som før var en uskyldig hobby, er nå med på å framskynde utryddelse.

Ytre høyre-avisa Document har fått et nytt stjerne­skudd. Lise Sørensen surfer på den konser­va­tive bølgen hun mener slår inn over Norge.

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelses­ideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Ja visst skal han leve

Ligger motgifta mot den kjønns­kon­ser­va­tive manns­bøl­gen i farsrollen?

Bli med på innsida av et av Norges største hallik­nettverk

Ni år gammel gjemte Johannes Nilsen seg for nazistene i en hule på Sørøya i Finnmark. Han skulle bare være der en uke eller to.

Her, nå, der, da

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerne­fors­ker Haroon Popal drømme­kar­riere.

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyre­ra­di­kale navne­søs­ter i USA. Slikt blir det teater av.

Fami­lie­faren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Ulvetider

Zohran Mamdani er den amerikanske venstresidas nye stjerne. Hans politiske forbilde er en republikaner.

Krevende tider krever nye tanker, mener fredsnestor Mary Kaldor. Selv har hun snudd i spørsmålet om Nato.

På tjue år har Oljefondet sekstendoblet investeringene sine i Israel.

Klimakrigen

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Ødeleggelsen av Palestina henger sammen med ødeleggelsen av planeten, mener Andreas Malm.

Ti timer om dagen, sju dager i uka er han på jobb – for hundre kroner timen. Så kjører Abid Alshamat hjem og planlegger opprøret mot drosjeappene.

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Ytre høyre-avisa Document har fått et nytt stjerneskudd. Lise Sørensen surfer på den konservative bølgen hun mener slår inn over Norge.

Ytre høyre har beveget seg mot en uhyrlig overlevelsesideologi bygd på hvit makt. Vår jobb er å bygge en bevegelse som er sterk nok til å stanse dem.

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Bli med på innsida av et av Norges største halliknettverk

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Etter årevis med feilsendte e-poster bestemte Maria Lloyd seg for å oppsøke sin høyreradikale navnesøster i USA. Slikt blir det teater av.

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.