Rune Lykkeberg

#fff

#000

Hvor er dette vi-et alle snakker om i kampen mot ulikhet?

Branko Milanović liker ikke vekstkritikernes «vi». Han kaller det «vi-isme» fordi han mener det har karakter av en ideologi når folk som har mye selv, hevder at de snakker på vegne av alle når de sier: «Vi» må slutte med vekst og redusere forbruket.

– Du kan ikke si at en person i Afrika som samler greiner for å varme opp hjemmet sitt, er en del av et «klima-vi» sammen med en som har tre biler i California, påpeker den serbiske økonomen.

Ifølge Milanović postulerer dette store «vi-et» som brukes i demonstrasjoner og opprop, en ensartethet som ikke finnes i virkeligheten.

– Jeg ser ulike mennesker, ulike interesser og ulik atferd.

Det finnes et «vi» som jeg selv bruker. Fordi klimaet er en skjebne vi deler, og fordi det kan appellere til alle som sitter aleine og ser på at det blir verre og verre uten at man kan gjøre noe med det. Den amerikanske klimaaktivisten Bill McKibben har sagt at det beste enkeltmennesker kan gjøre for naturen, er å slutte å handle individuelt. Og se seg selv som en del av et handlende «vi».

Men det overbeviser ikke Branko Milanović om at dette «vi-et» finnes i virkeligheten, eller at dette er den riktige måten å argumentere på.

– Hvis du ser spesifikt på klimaet, påvirker det folk veldig ulikt. Ulike mennesker fra ulike sosiale grupper i ulike generasjoner har tatt opp temaet. Hvis vi snakker om ansvaret for klimaendringene, er det heller ikke likt fordelt. Det finnes grupper som har et større ansvar enn andre, sier han.

Det er nå veldig tydelig dokumentert, fortsetter Milanović, at jo høyere inntekt du har, desto mer klimagass slipper du ut. De to tingene har en nesten direkte sammenheng: Hvis du har 10 prosent høyere inntekt, slipper du ut 10 prosent mer.

– Så hvis du tjener 10 prosent mer enn meg, må du redusere utslippene dine mer. «Vi» er ikke et vi. Det gir ingen mening å hevde at vi alle på en eller annen måte skal delta likt, for det krever mye større tilpasning av noen enn av andre.

Det finnes grupper som har et større ansvar for klimaendringene enn andre

Ulikheten må dø, leve ulikhet

Mari Brenna Vollan

Paul Sigve Amundsen og Tom Henning Bratlie

Per ble dømt for «filleristing» av sønnen sin. Nå kjemper han for å bli frikjent.

Per ser barna sine to ganger hver dag. Én gang om morgenen når han skrur på datamaskinen, og én gang når han skrur den av. På bakgrunnsbildet på PC-en hans smiler de mot ham, gutten som i dag er ni år, og jenta som er sju.

Den yngste har han aldri hatt omsorg for. Eldstemann ble flyttet i fosterhjem bare seks uker etter at han ble født, og der har han bodd siden. Like lenge har faren levd med mistanken om at han mishandlet sin egen sønn ved å riste ham kraftig.

Vi møter 50-åringen et lite sted på Vestlandet. Han er anonymisert i denne saken av hensyn til sønnen, så Per er ikke hans ekte navn. Den høye og stillfarne bonden har bodd her hele sitt liv, med utsikt mot fjorden. Fra bilveien nedenfor huset suser det fra tunge lastebiler. Ellers er det stille.

I alle år har Per benektet å ha filleristet gutten sin. Nå prøver han å få saken sin gjenåpnet, etter at han ble dømt til ti måneders fengsel i Gulating lagmannsrett i 2021.

Per er en av minst 19 nordmenn som siden 2005 er blitt dømt for å ha påført et barn hodeskade. Og han er én av fem som kjemper for å bli frikjent.

– Det er vanskelig og uvirkelig. Jeg gjorde alt jeg kunne for min sønn, og så skal jeg til fengsel for det. Jeg skjønner det ikke, sier Per.

Hvis Per hadde bodd i Sverige, hadde han sannsynligvis aldri blitt tiltalt i utgangspunktet. Der er rettspraksis endret etter en høyesterettsdom i 2014 og en rapport om filleristing fra 2016. Minst to personer har fått opphevet dommen sin der.

Nå er spørsmålet om også Per og andre nordmenn er ofre for justismord. Flere leger og jurister mener at vi står overfor en stor rettsskandale om filleristing. De mener at noen få medisinsk sakkyndige i praksis har avgjort utfallet i disse sakene.

Det blir noen ganger litt fjernt at jeg faktisk har to barn en annen plass. Jeg vet ikke hvordan de har det dag for dag

Hodepinen

Anniken C. Mohr

Ida Bakken

«Filleristing»-saker kan bli gjenopptatt: Full strid om vold mot barn

En sommerdag i 2016 haster en ambulanse av gårde til Ullevål sykehus i Oslo. På en båre i bilen ligger en ti uker gammel gutt med pustemaske. Faren hans ringte 113 da sønnen plutselig ble slapp og livløs.

På akuttmottaket på Ullevål får gutten kramper. Legene beslutter raskt å legge ham i kunstig koma. De får tatt CT-bilder av hodet hans. En drøy time etter telefonen til 113 står foreldrene på akuttmottaket og ser på at sønnen svever mellom liv og død.

Bildene av guttens hode viser at han har en blødning i hjernen. I løpet av 26 minutter får legene operert inn en trykkmåler i hodet. De stusser over det de ser. Babyen har en livstruende blødning inne i hodet, men ingen ytre skader. Funnene passer ikke med hva foreldrene har fortalt, mener overlegen.

I dag, sju år seinere, har tre jurister, en revisor og en overlege en tung jobb foran seg. De sitter i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Gjenopptakelseskommisjonen har vært i hardt vær det siste året, etter Baneheia-skandalen. Nå står de overfor det flere leger og advokater mener er nye justismord.

På bordet deres ligger minst fem saker der noen mener seg uskyldig dømt for å ha filleristet et barn eller påført det hodeskade. Klassekampen er kjent med at minst én annen begjæring er på vei.

Spørsmålet er om de medisinske ekspertene retten har lyttet til, har tatt feil.

«Filleristing» er fagfolkenes eget begrep. På helsestasjoner landet rundt blir nybakte foreldre advart om hvor farlig det er å riste et spedbarn, typisk i frustrasjon over at barnet gråter eller nekter å sove. Ifølge den etablerte teorien kan kraftig risting medføre tre bestemte skader i spedbarnets hode. Funnene omtales som «triaden». Når leger har gjort disse tre funnene, har de ofte konkludert med at skadene har oppstått ved filleristing.

Her det drøssevis av uskyldige som er blitt dømt

De svakestes rett

Dag Eivind Undheim Larsen

Christopher Olssøn

I Stavanger satser Ap alt på Kari Nordtun. Er persondyrkingen i ferd med å skvise ut politikken?

Utenfor Domkirken i Stavanger er det trangt om plassen. Byens sakrale landemerke gjennomgår en oppussing og er omkranset av anleggsgjerder og arbeidsbrakker.

De røffe omgivelsene ser ut til å ha smittet over på valgkamplokalene like ved – som består av to solide konteinere. Valgkampboder på steroider. Arbeiderpartiet var først ute, men etter hvert fikk også Høyre og de andre borgerlige partiene satt opp en felles konteiner.

Det er bare ved valgkamplokalet til Stavanger Arbeiderparti at det er aktivitet å spore. De har dårlig tid. Valgdagen nærmer seg med stormskritt.

De siste fire årene har partiet – sammen med samarbeidspartnere – sittet på makta i byen. Lenge har det blitt spådd at ordførerkjedet glipper etter mandagens valg. Men på de nyeste målingene er Arbeiderpartiet størst.

Stavanger Arbeiderparti har forsøkt å vinne velgere ved å vri oppmerksomheten mot den populære ordførerkandidaten, og nåværende ordfører, Kari Nessa Nordtun. Er det Kari-effekten som endelig har slått til nå rett før valget?

For selv om Høyre lenge har vært det største partiet i Stavanger, har undersøkelser vist at nesten halvparten av byens innbyggere vil at Nordtun skal fortsette som ordfører.

Over hele byen er det store reklameplakater med bilder av en smilende Nordtun: «Vil du ha Kari som ordfører, stem Arbeiderpartiet!». De politiske sakene må man åpne en brosjyre for å lese om.

Inni valgkonteineren står det en skål full av buttons med påskriften «Eg lige Kari». Og borte i et hjørne står Kari Nessa Nordtun og smiler – i en pappversjon i helfigur.

Vi er Arbeiderpartiet, men vi er Kari-Arbeiderpartiet

Adle elske Kari

Ingrid Fadnes

Rikke Løe Hovdal

Carlota Vallebona fødte dattera Natacha i fengsel. Femti år etter militærkuppet i Chile fant hun tida inne for å fortelle. 

Like over midnatt beveger en kvinne seg i mørket i et villastrøk i Bergen. Et svakt lys gjør at man så vidt kan skimte henne på trappa til et av husene. I hånda bærer kvinnen en plastpose.

Hun bor ikke i denne villaen. Ingen gjør det akkurat nå, men hver eneste natt er kvinnen her.

En svart katt med hvit hals og hvite poter hopper etter kvinnen inn i den rødmalte villaen. Flere av dørene i huset er stengt av med tykke madrasser. Når andre sover, er kvinnen våken. Hun liker natta godt og er ikke redd, selv om hun sier at «Bergen er en farlig by». Hun kan å forsvare seg – om det trengs.

Nattravnen og kattepasserens navn er Carlota Vallebona. Men hun har også et annet navn, et som i flere år var hemmelig.

I en stue med store malerier og tunge møbler fyller Vallebona rause matskåler til Meland. Kokt fisk blandet med tørrfôr og Whiskas i flytende konsistens. Mat er viktig. Vallebona pleier å si at du skal spise når du kan. Du vet aldri når neste gang blir, eller hva som kan skje rundt neste sving. Det gjelder å være forberedt.

I 1970 gikk Vallebona under dekknavnet «Natacha». Det var på den tida hun var med i væpnet motstandskamp mot fascister, og for en sosialistisk revolusjon i Chile.

Å fortrenge vonde minner er en egenskap jeg har

Diktaturets skygger

Emma Tollersrud

Regjeringen sier ja til gruvedrift på havbunnen. Nå skal vi finne ut hva vi ødelegger på veien.

Lyset forsvinner allerede ved tusen meter. Veien videre nedover mot dypet går gjennom et stummende mørke, bare avbrutt av små lysglimt her og der – en selvlysende kreps, en manet eller en blekksprut.

En undervannsrobot ved navn Ægir 6000 synker sakte nedover i dypet mellom Svalbard og Jan Mayen, ned til den Midt-Atlantiske ryggen i Norskehavet. Det tar om lag halvannen time før den når bunnen.

Ved 3000 meters dybde er vannet iskaldt, ganske nøyaktig minus 0,7 grader, og trykket knusende, drøyt 4100 tonn per kvadratmeter. Det er som vekta av 700 elefanter oppå en liten bil.

Her nede er det tilsynelatende langt mellom tegnene på liv. For et utrent øye kan det virke som en ørken. Et tomrom på jorda, der vi kan gjøre hva vi vil.

De fleste organismene er ørsmå, og mange skjuler seg nede i mudderet. Det er lite mat, og dyrene må leve lenge på det som fra tid til annen daler ned fra overflata.

Men plutselig skjer det noe. I lyset foran roboten kommer et mylder av liv til syne. Det er store skoger av børstemark, hvite tepper av bakterier, snegler og krepsdyr og nåleskarpe glassvamper. Her er sjøstjerner, og en og annen glupsk fisk, som ålebrosme, ringbuk, hai og skate.

Roboten har truffet på en varm kilde, som har skapt en aldri så liten oase nede på dypet. I sentrum for det hele står en rad av søyler som ligner skorsteinspiper, 10–15 meter høye, farget i nyanser av rustrødt, gult og brunt. De spyr ut gråsvart vann fra jordas indre, som skaper et helt eget økosystem. Vannet kan holde opptil 350 grader, og noen av organismene tåler opptil 120 grader. I blandingssonen noen centimeter ut, der vannet er 3–4 grader, er leveforholdene perfekte for en rekke arter.

Her stopper roboten opp. For forskerne er det dette miljøet som er interessant.

Dyphavsbiolog Mari Heggernes Eilertsen har vært her mange ganger. Det vil si, hun har stått oppe i forskningsskipet 4000 meter høyere opp, på komfortabel avstand fra havdypet, som hun fortsatt synes er litt skummelt. Hun har hengt over monitorene og instruert robotpiloten om hva som skal filmes, fotograferes og måles, og hvor det skal tas prøver. En liten støvsuger samler inn materialet.

Vi geologer er nok spesielt bevisste på det at gruver er en nødvendighet

Gullrush på dypt vann

Tobias Winther

Sigrid Nygaard

På tide å våkne?

Karla Friis var ikke særlig fornøyd da hun ble vekket av mora tirsdag morgen. Det var første ordentlige skoledag etter den lange sommerferien, og det var en hard retur til hverdagen.

– I dag morges ropte jeg til mamma at hun skulle holde kjeft, sier Karla.

– Jeg sa til mamma at hun skulle stikke, sier hun.

Morgenene er ofte litt tunge, synes de. Sascha Jakobsen må alltid se på tv så tidlig. Det er ikke så viktig hva som er på skjermen, men hun trenger det for å komme i gang.

Karla Friis liker å ligge og ta seg tid til å våkne. Telefoner har gjerne en slumre-funksjon hvor man kan utsette alarmen i fem minutter til, fem minutter til og fem minutter til. I dag ble hun liggende så lenge at hun fikk det ganske travelt.

Alt går litt saktere på den tida av døgnet, synes de to ungdomsskoleelevene.

Begge er 15 år gamle og har nettopp begynt på niende trinn på Lergravsparkens skole på Amager i Danmark. Dagen før startet de klokka ni, og det var deilig å ha en time ekstra på den første dagen i skoleåret.

 . Klokka åtte ringte det inn til første time. Det pleier å være veldig stille i klassen til Friis og Jakobsen om morgenen. Folk sitter i egne tanker, forteller de, og noen halvsover.

Å begynne klokka ni er å tilpasse seg biologien

Slumringstimen

Anniken Christina Mohr

Rasene etter «Hans» gikk helt andre steder enn vi trodde. Nå krever ordførere mer enn lommepenger til sikringstiltak.

– Det jeg frykter mest, er at det nå skal gå et jordskred.

Det er tirsdag morgen, og ordfører i Sel kommune, Eldri Siem, tripper rundt i gangene på rådhuset i Otta. Hun venter på en telefon fra geologen som skal vurdere rasutsatte områder i kommunen. Et møte med krisestaben er akkurat avsluttet.

Ekstremværet «Hans» har satt hennes og mange andre kommuner i Sørøst-Norge i full kriseberedskap.

Klassekampen har kjørt oppover mot fjelltraktene i Innlandet, som skal bli uværets episenter. Her ventes det like mye nedbør på et døgn som det normalt kommer på en måned. Fra før er Sel kommune blant de mest flom- og rasutsatte kommunene på Østlandet.

Men ennå er det stille før stormen. Langs E6 mandag kveld er det få biler og lite regn. Ordfører Eldri Siem virker forbløffende rolig.

– Det er nok fordi vi har opplevd flom – og rassituasjoner mange ganger tidligere. Det har gjort at vi er godt drillet på forebyggende tiltak og beredskapsarbeid, sier hun.

Siem kikker ut av vinduet, hvor regnet er i ferd med å øke i styrke.

– Jeg er ikke i tvil om at dette skyldes klimaendringer, sier hun.

For selv om det har vært mange tilfeller av både flom og ras opp gjennom historien, er Siem overbevist om «Hans» er symptom på noe større.

Jeg tok kun med meg det nødvendigste denne gangen

Værvarselet

På Svalbard er fortida i ferd med å forvitre. En 400 år gammel bukse forteller at vi har dårlig tid. 

På et kritthvitt bord ligger restene etter en død mann. Det er som om han fortsatt ligger i snøen. Da han levde, raget han 170 centimeter over bakken, men han sleit med fryktelige ryggsmerter. En prolaps i tidlig alder var årsaken til det. Han ble ikke eldre enn 30–35 år, og fikk etter all sannsynlighet en smertefull død.

– Skjørbuk, sier arkeolog ved Svalbard museum Mikael Amadeus Bjerkestrand.

Han lar blikket hvile på skjelettet som ligger samlet i en liten pappkasse.

– En grusom sykdom. Den gir indre blødninger, noe man ser spor etter på skjelettet, forklarer Bjerkestrand og løfter opp et lårbein.

Denne døde mannen mangler en god del tenner også.

– Av tennene kan vi se at han hadde en betennelse som har spredd seg. Og her ser du et rundt hull i den ene tanna. Det kommer av at han røyka krittpipe, sier Bjerkestrand.

Mannen, hvis navn og opphav er ukjent, ble gravd opp på 1980-tallet på Likneset, Svalbards største registrerte gravfelt. Der er det rundt 200 graver fra den vesteuropeiske hvalfangst-perioden på 1600-1700-tallet.

Den døde mannen er et kulturminne, en som kan gi en forståelse av hvordan menneskene til enhver tid har påvirket landskapet, men også hvordan landskapet har preget menneskelig virksomhet på den arktiske øya. En slags stemme fra fortida. Det ligger mange som ham, hvalfangere fra ulike europeiske land, begravd på Svalbard.

Dette er en verdifull felles europeisk kulturarv og forskningsobjekt, forteller Bjerkestrand. Men det er bare et problem, et som blir stadig mer presserende: Det blir varmere.

Det vi har gravd fram, er et unikt materiale. Dette er jakka og buksa til en hardt prøvet sjel

Fryseboksen tiner

Ida Nyegård Espersen

Frederik Danielsen

«Frihetsbevegelsen» i Danmark vil vaksiner, statlig inngripen og grønn omstilling til livs. 

Hjelpepleier Mikkel Meinike er barn av hippiebevegelsen. Han har vokst opp i kollektiv, er formet av Rudolf Steiners natursyn og stemte i mange år på grønne partier. Men nå står han foran Christiansborg – slottet som huser den danske regjeringen og de folkevalgte – og demonstrerer mot statens nye avgift på bensin- og dieseldrevne lastebiler, og han mener CO₂-utslipp «ikke er et stort problem» for klimaet.

Han tror ikke på at den grønne omstillingen er satt i verk for klodens beste. Snarere er det politikere som opererer med en felles, skjult dagsorden:

– Verdensbildet mitt kollapset. Det var en voldsom opplevelse, sier han.

– Før tenkte jeg at staten bare var dysfunksjonell, men nå tenker jeg at vi har å gjøre med en større agenda som den globale eliten står bak.

Sammen med en håndfull meddemonstranter starter han med å lære seg trinn til en fellesdans «til støtte for de danske lastebilsjåførene» på Christiansborg Slotsplads. Sjåfører har denne mandagen blokkert veier rundt omkring i landet med sine lastebiler. Budskapet er: «Unnskyld at vi blokkerer! Vi gjør det for din og min framtid.»

Det kunne høres ut som et banner fra Extinction Rebellion, som har for vane å sette seg midt på veibanen i protest mot manglende handling på klimaområdet. Men det er helt andre ting denne gruppa er bekymret for.

Den danske regjeringen har innført en såkalt kilometeravgift – omtalt som en grønn avgift, satt til verden for å redusere CO₂-utslippene og nå klimamålene. Gruppen av sinte sjåfører kaller det et økonomisk angrep på dem, pakket inn i fine ord om grønn omstilling. Og Mikkel Meinike og den bevegelsen av mer radikale kritikere han tilhører, ser tiltaket som «del av en større plan» iverksatt av staten for å skaffe skatteinntekter og bryte ned det selvstendige næringslivet for dermed å svekke folkets makt. Lastebilblokaden er et «svært kraftig» symbol på den lille manns kamp mot staten, mener Meinike:

– Jeg vil gjerne støtte lastebilsjåførenes opprør, og jeg vil selvfølgelig også vinne dem over på vår side. Men jeg respekterer at de kanskje ikke vil bli assosiert med oss fordi vi ofte blir sett på som noe merkelig.

Verdensbildet mitt kollapset. Det var en voldsom opplevelse

Det nye raseriet

Anders Kvammen

Hva gjør norske politikere for å regulere kunstig intelligens? Er det i det hele tatt mulig? 

Det snakkes om en teknologisk revolusjon. Det snakkes om at kunstig intelligens etter hvert vil gjennomsyre alle deler av samfunnet.

Noen frykter at vi står i fare for å miste kontrollen over teknologien. Er det på tide med et strammere regulering rundt bruken av kunstig intelligens, eller vil et slikt regelverk snarere være en bremsekloss for inno­vasjon og utvikling?

Mona Naomi Lintvedt er jurist og arbeider med en doktorgrad om regulering av kunstig intelligens og roboter. Tanken om at regulering kan stoppe utvikling av ny teknologi, vinner ikke gehør hos henne.

– Tida for den typen argumenter er for lengst forbi. Det å stille krav til utvikling og bruk av systemer basert på kunstig intelligens er viktig. Ikke minst fordi det fram til nå har dette vært opp til teknologimiljøene og utviklerne å finne fram til retningslinjer, sier hun.

For enkelte har ordet «regulering» en entydig negativ klang. Lintvedt peker derimot på at man gjennom et regelverk både kan styre teknologiutviklingen i ønsket retning og at det kan gi forutsigbarhet for de som anvender den.

– Regulering trenger ikke bare være et hinder. Det kan også bidra til å skape noen klare rammer for utviklingen av kunstig intelligens. Rammer som også kan gjøre det lettere for utviklerne å vite hvor grensene går.

I USA, hvor selskaper som Microsoft, Google og Open AI holder til, har myndighetene lagt seg på en forsiktig linje. Den amerikanske presidenten Joe Biden har lansert noen prinsipper – en slags Vær varsom-plakat – som skal ligge til grunn for en ansvarlig bruk av kunstig intelligens.

Men denne våren undertegnet flere store teknologprofiler, som Elon Musk og Steve Wozniak, et åpent brev hvor det ble tatt til orde for å sette utviklingen av nye modeller for kunstig intelligens – modeller som er sterkere enn Chat GPT – på pause. De frykter rett og slett at utviklingen skal komme ut av kontroll.

Regulering trenger ikke bare være et hinder

Kunstig kontroll?

Termometeret viser 30 grader celsius. Det er varmt, og det er klamt. På siste dag føre ferien, ser ikke elevene på plassen utenfor Lillestrøm videregående skole ut til å la seg påvirke av været. Skuldrene er lave, og smilene er breie.

I et av klasserommene sitter det imidlertid et knippe elever med spissede ører og en alvorlig mine i ansiktet. De har nettopp hørt det som formodentlig er stemmen til den britiske skuespilleren Emma Watson lese fra ei bok. Watson er kanskje best kjent for å ha spilt den kunnskapstørste skikkelsen Hermine Grang i Harry Potter-filmene, men det er ikke en tekst fra det litterære universet til forfatteren J.K. Rowling elevene har lyttet til. Stemmen som er mistenkelig lik røsten til Emma Watson, har lest opp en passasje fra Adolf Hitlers manifest «Mein Kampf».

Akkurat nå ser de på et videoklipp av det som angivelig er den amerikanske presidenten Joe Biden som holder en tale. Talen føres i et språk som er et godt stykke unna å være statsmannsaktig. I krasse og aggressive vendinger går han tilsynelatende til frontalangrep på transpersoner.

Det er ikke den virkelige presidenten som kommer med hatefulle ytringer. Dette er en såkalt «deepfake» – en video skapt ved hjelp at kunstig intelligens – og som altså er et falsum. Lydklippet av Joe Biden både ser og høres ekte ut, men det som sies, er ord den virkelige Biden neppe ville tatt i sin munn.

– Dette snur jo virkeligheten helt på hodet, og det åpner opp for en helt ny form for propaganda. Denne teknologien vil bare fortsette å utvikle seg og til slutt vil det jo være helt umulig å se forskjellen på sant og falskt, sier eleven Herman Grinden lettere sjokkert.

Ved siden av ham sitter medeleven Sindre Fjerdingby Korsviken og rister på hodet.

– Jeg tror ikke alle 14-åringer klarer å skjønne at dette er fake. Med tanke på framtida blir det nok viktig å få inn kildekritikken i ung alder, sier Korsviken.

Den siste av elevene, Guro Vetland, har studert videoklippet nøye, og hun påpeker at munnen til Joe Biden ikke er synkronisert med talen.

Kunstig intelligens kan gjøre ­mennesker ekstra sårbare for ­politisk påvirkning

Den manipulerte offentligheten

Hva mener teknologioptimisten, skeptikeren og roboten om kunstig intelligens?

Den hvite skikkelsen legger hodet på skakke. Øynene er store og uutgrunnelige som to dype brønner. Den kan se, høre og bevege armene. Og den kan snakke – om enn noe kunstig og stakkato. Til tross for at denne skapningen ikke er høyere enn 150 centimeter, er den likevel et blikkfang der den danser rundt på den grå linoleumen som dekker gulvene i lokalene til Mechatronics Innovation Lab i Grimstad.

I likhet med andre humanoider – det vil si en robot som etterlikner menneskelige trekk – blir Pepper verken svett, trøtt eller sliten. For øvrig gjør den også nøyaktig som den får beskjed om og utfører oppgavene den blir foreskrevet uten å mukke. Med andre ord den perfekte arbeidstaker, eller ektemake, om du vil.

Akkurat nå har den fått øyekontakt med en mann med briller, blå blazer og et blidt åsyn. Selv om øynene til Pepper er fortryllende, er det nok først og fremst det indre som teller for mannen i blå blazer. Humanoiden er nemlig fylt med kunstig intelligens, og det er denne mannen ekspert på.

Han heter Morten Goodwin og har arbeidet med kunstig intelligens i over 20 år. Lenge et fagfelt for spesielt interesserte, men i løpet av det siste året har det skjedd noe – nå er kunstig intelligens blitt et hett tema i lunsjpauser og middagsselskaper.

Dette skyldes ikke minst den mye omtalte skriveroboten Chat GPT, som ble lansert i november 2022. Et språkprogram som har kapasitet i seg til å skrive alt fra diktanalyser, jobbsøknader og eksamensoppgaver. Samtidig viser det seg at denne språkroboten – og det er kanskje mer foruroligende – har kommet opp med forslag til hvordan man kan lage en helt ny type nervegass.

Kun to måneder etter lanseringen i fjor høst hadde Chat GPT nådd ut til ikke mindre enn 100 millioner brukere. Med det ble internettjenesten den raskest voksende i hele verden. På samme tid har det de siste månedene kommet en rekke advarsler og dommedagsprofetier fra ulike teknologimiljøer om at utviklingen av kunstig intelligens går så fort at vi står i fare for å miste kontrollen, og det hevdes at utviklingen må settes på pause.

Med ett virker det som om de fiktive skrekkscenarioene fra science fiction-klassikere som «2001: En romodyssé» og «The Terminator» kan realiseres når som helst. Er vi kommet dit hen at teknologien er i ferd med å utmanøvrere menneskene?

At teknologi nå er på høyde med fotball og været som emne for småpraten, lyder som musikk i ørene på Morten Goodwin. For ifølge professoren er det store omveltninger på gang.

De som mot­setter seg den nye teknologien, vil bli utkonkurrert

Revolusjonens kunstige røst

Hanne Marie Lenth Solbø

Lime, sier Mari Qviller (22) og stryker en oppskåret båt fram og tilbake på en grillrist i en bakgård på St. Hanshaugen i Oslo.

– Potet, kommer det fra Silje Feyling (23) som argumenterer for hvordan det å vaske grillrista med potet, hindrer at kjøttet svir seg.

Under en caps myser hun litt skeptisk mot Qvillers operasjon.

– Løk, sier Else Marie Brobakken (21).

– Sjalottløk? Det har jeg, svarer Qviller.

– Nei, det må være gul løk, kommer det kontant tilbake fra Brobakken.

– Nå begynner vi å mansplaine, advarer Feyling.

Alle tre ler. Det er dette det handler om, forklarer Mari Qviller. Å krangle rundt grillen om hvilke metoder som er best, og om hvordan få grønnsaker og kjøtt perfekt. For andre år på rad har Mari Qviller sammen med Liv Müller Smith-Sivertsen (21) tatt initiativ til en lesbisk grillfest i dagene før Oslo Pride – Norges største LHBTQI+-festival. De kaller det «pappagrilling». De omfavner pappaens domene, grillen, og gjør det med stil. Qviller er ikledd sokker fra biltema og shorts, en sånn bukse med glidelås rett under knærne slik at buksebeina kan tas av.

– Skikkelig pappastil, sier Qviller og ler.

Jeg var den eneste lesba i hele Østerdalen.

Festen er kampen

Guro Kulset Merakerås

Første gang Sofi prøvde å ta seg til Europa, ble båten hun satt i slept tilbake i tyrkisk farvann. Slik patruljerer Hellas EUs yttergrense.

Sofi fikk øye på de svartkledde mennene allerede før bunnen av gummibåten skrapet mot den greske stranda. Noen av medpassasjerene hennes hoppet ut og la på sprang. Selv ble hun stående ved båten, for hun skjønte hva som ventet nå. Hvis hun var medgjørlig, kunne hun kanskje slippe å få juling. Hvis hun ikke prøvde å stikke av, kunne hun kanskje unngå at mennene grafset på henne. Forgrep seg på henne. Det finnes nok av historier om brutale ransakinger der maskerte menn stikker fingrene inn i både skjede og anus på kvinner, etter sigende på leting etter bortgjemte pengesedler. Sofi skjønte at hun uansett ville bli sendt ut på havet igjen og kravlet resignert opp i båten. Der trakk hun knærne mot brystet og ba en stille bønn om å slippe å bli redusert til et tall i drukningsstatistikken. I tyrkisk havrom drev båten med Sofi i for vær og vind, til de ble de plukket opp av tyrkisk kystvakt.

Sofis liv har vært en kamp. Av hensyn til sin egen trygghet og reaksjoner fra familien ønsker hun ikke å omtales med etternavn. Sofi har kjempet for å få gå på skole, for ikke å bli gift mot sin vilje, for å ta universitetsutdannelse i Iran, der hun bodde sammen med sin afghanske familie fram til hun en dag forlot Teheran og ble en enslig, kvinnelig flyktning. Hun kunne ikke gi seg nå, selv om båten hun satt i, ble skjøvet tilbake til den tyrkiske siden av grensa.

Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) ble 68 prosent av flyktningbåtene som i 2022 forsøkte å krysse Egeerhavet, stanset. Organisasjonen Agean Boat Report mener tallet er enda høyere: 78 prosent.

 og innebærer at mennesker som ønsker å søke om beskyttelse, blir dyttet tilbake over en grense de nettopp har krysset. Dette har blitt en del av hverdagen på Europas yttergrense, noe både FNs høykommissær for flyktninger, Leger Uten Grenser og en rekke andre anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner bekrefter. Greske myndigheter nekter på sin side for at de utfører pushbacks.

De aller fleste som overlever en pushback, gjør et nytt forsøk. Vi har møtt flere som forteller om åtte-ti runder og om store offer for å få penger til hver nye «båtbillett».

Neste gang Sofi kom i land på Lesvos, var det ingen på stranda. Gruppa i båten sprang til et skogholt for å gjemme seg. Det neste døgnet kavet de seg gjennom skogsterreng og bratte skrenter, uten å våge å bruke mobilens kartfunksjon for å finne veien til registreringssenteret. Lyset fra skjermen kunne avsløre dem og føre til at de ble kastet ut på havet igjen.

I dag har Sofi oppholdstillatelse i Hellas og jobber med helseopplysning for Leger Uten Grenser på Lesvos.

Ingen kriminelle som får etterforske seg selv, vil finne seg selv skyldig

Dyttes vekk fra Europa

Stemmen til Erik Fleischer ljomer utover setervollen hans. Omtrent hundre meter unna ser han rumpene på 15 kyr. De vagger bestemt i helt feil retning. Det er årets første dag på setra, og Fleischer og ektemannen har brukt sin tid på å gjøre fjøset klart til melking.

Klokka nærmer seg seks om kvelden. Etter å ha ligget og dratt seg i solsteika utafor skigarden med stadig fullere jur, fikk en av sjefskuene nok – og dro med seg resten av gjengen på tur.

– Dette var veldig pussig, sier Fleischer.

Skjønt, så rart er det kanskje ikke. Når man driver en seter, er det alltid noe som ikke går etter planen. Noen timer tidligere utbrøt bonden «Melkeorganene! Faens tute» idet han kom på at han hadde glemt igjen en essensiell del av melkemaskinene hjemme på gården.

Ektemannen Roy Leirvik småløper mot flokken. Å få ei ku til å snu er omtrent som å snu vinden, kommenterer Fleischer tørt. Plutselig roper Leirvik fra en høyde et stykke unna:

Det eneste vi savner, er en ordentlig friperiode for å besøke andre setre

Å, vet jeg en seter?

Yngvild Gotaas Torvik

I en hage nord i byen settes det ut focaccia, fruktsalat og twist på et langbord. Det er tidlig ettermiddag og en håndfull mennesker har allerede kommet inn hageporten til Marielle Leraand, Rødt-utbryteren som meldte seg ut av partiet etter at Rødts landsmøte i april sa ja til å støtte Ukraina med våpen. Nylig varslet hun at organisasjonen Fred og Rettferdighet (FOR) vil bli et politisk parti med ambisjoner om å stille til stortingsvalget i 2025.

På Facebook har Leraand noen dager tidligere spurt i et åpent, offentlig innlegg om folk «har lyst til å bli med på politisk hageparty med Jeremy Corbyn?». Festen vil by på en «mulighet for de som ønsker å bli med i Fred og Rettferdighet å ‘politisk mingle’» og å «ta en politisk prat med Jeremy Corbyn», reklamerer Leraand.

På hagefesten blir en håndfull mennesker etter hvert til en litt større flokk. De sitter og står i skyggen for den varme sola, småprater og venter.

Og de venter ikke på hvem som helst. For det er ingen overdrivelse å kalle Corbyn en ekte helt for venstresida, av internasjonalt kaliber. I Norge føler mange av oss tilhørighet i Corbyns utrettelige kamp for sosial rettferdighet – og har latt oss imponere av hans evne til å mobilisere venstresida og mange av velgerne venstresida de siste tiårene har glemt og oversett.

I 2015 klarte han og venstrefløyen i Labour å vinne ledervalget – mot alle odds – og Corbyn overtok roret for Europas største parti. To år seinere ble han akkurat ikke valgt til statsminister, da Labour ble slått på målstreken av Det konservative partiet, og fikk 2227 stemmer for lite.

Klassekampen møtte Corbyn dagen før hagefesten. I en time snakket han seg gjennom saken til Julian Assange, krigen i Ukraina og om skittent maktspill i Labour – partiet han har viet sitt liv til, og som han nå nektes å stille til valg for. Til tross for at Corbyn er kastet ut av britisk politikk, er han våken, kampklar og vennlig.

Utenfor Europa ser man annerledes på denne krigen