Frida Holsten Gullestad

#fff

– Dette er en stygg sak, det har jeg følt på kroppen, sier «Tore» (57).

I et tettsted i Trøndelag bor en mann som har levd på sparebluss i 13 år. I begynnelsen bodde han på gata eller på venners sofa, etter noen år i kommunalbolig. 

57-åringen har ikke penger til å være sosial, eller å kjøpe seg et par sko. Ferie er helt utelukket. Får han en uventet utgift, tas pengene fra et allerede veldig stramt matbudsjett. Han har ikke bil, og ikke penger til bussbillett.

– Det er en catch 22-situasjon, sier han om tida som har gått siden han kom hjem til Norge etter å ha jobbet i Sverige i 18 år.

Han vil ikke stå fram med navn og bilde, av hensyn til familien. Klassekampen kjenner identiteten hans og har fått bekreftet historien han forteller. Vi bruker det fiktive navnet «Tore» for å anonymisere ham.

– Jeg håper Nav snart tar til fornuft og ordner opp. De har rett og slett fratatt meg trygderettighetene mine, sier han.

tolket regelverket for utbetaling av uføretrygd og alderspensjon feil

. Dette slo Trygderetten fast i en kjennelse nylig.

Saken ligner Tores: En i dag 58 år gammel mann får redusert uføretrygda si fordi han har jobbet i Irland før han kom tilbake til Norge og ble ufør.

Fanget i Nav-fattigdom

Line Madsen Simenstad

Christopher Olssøn

#000

– Nærværsteamet betydde mye for Tuva, forteller Marianne Oddvarsdatter Karlsen.

Dattera Tuva har slitt med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær som det nå gjerne kalles – siden hun gikk i sjette klasse. Denne høsten skulle hun ha begynt på videregående, men det har hun ikke klart.

De siste årene har Tuva fått hjelp av Larvik kommunes nærværsteam, en gruppe bestående av fire miljøarbeidere og to årsverk fra PP-tjenesten. Moren forteller om hvordan de arbeidet for å hjelpe dattera tilbake til skolen.

– I en periode kom det en hjem til oss og hentet Tuva om morgenen. De tok det steg for steg. Først gikk de halvveis til skolen og så tilbake igjen. Dagen etter gikk de til skolen bare for å se på den og gå hjem igjen.

I januar besluttet Larvik kommune å legge ned nærværsteamet. Budsjettet strakk ikke til.

I Lørenskog har lærerne funnet en metode som hjelper barna tilbake til klasserommet.

For Tuva begynte problemene i femte klasse. Hun ble mobbet og slet sosialt. Utover i sjette klasse ble det bare verre, og i sjuende klasse kom hun seg ikke på skolen i det hele tatt.

– Det er en veldig vanskelig situasjon å være i som mor. Du føler deg totalt maktesløs. Det å gå og se at jenta di får det verre og verre, sier Karlsen.

Jo lengre ­barnet er ­borte, jo ­vanskeligere er det å komme tilbake.

Fortviler over tapt tjeneste

Åse Brandvold

Tom Henning Bratlie

Før gjorde jøder og muslimer felles sak i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Så kom 7. oktober 2023. 

Slik som verden ser ut nå, er jeg ekstra opptatt av å snakke med representanter for både det jødiske og de muslimske trossamfunnene, sier Birte Nordahl.

1. august tiltrådte hun stillingen som generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssyn (STL). Det har vært en hektisk høst. Det toppet seg denne uka. En spesiell uke for både jøder og muslimer i Norge.

Mandag 7. oktober deltok hun i minnemarkering hos Det Mosaiske Trossamfund med statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), stortingspresident Masud Gharahkhani og statsråd for tros- og livssyn Kjersti Toppe, samt Kongehuset. Onsdag besøkte hun Rabita-moskeen med statsminister Støre og trosminister Toppe. Rabita er den moskeen i landet som har flest palestinske og libanesiske medlemmer.

Tirsdag var hun i panelsamtale på Universitetet i Oslo om religionens rolle i konflikten i Midtøsten. I tillegg til en rekke andre møter som angår tros- og livssyns-Norge som møter om lovutvalget for negativ sosial kontroll, ny finansieringsordning og ny digital gravferdsmelding.

Når vi intervjuer henne i STLs lokaler i Oslo sentrum har hun nettopp hatt kontaktmøte med Muslimsk Dialognettverk.

I likhet med jødene i Norge opplever de at traumene krigen i Midtøsten påfører dem ikke anerkjennes av storsamfunnet.

– Nå gjelder at storsamfunnet og politikerne komme sterkere på banen, sier Nordahl.

Nordahl er teolog. Hun jobbet i Oslo domkirke under 22. juli, og var ledende domkirkeprest der i noen år etter. Hun har drevet med sosialt arbeid som avdelingsleder i Kirkens Bymisjon. Hun har forsket på sivil respons på kriser ved Universitetet i Oslo og Columbia University i New York. Nå mener hun det er på tide at både jøder og muslimer blir møtt på hvor hardt det er å være så dypt berørt.

Dialog for livet

Ole Magnus Rapp

Det Norske Videnskaps-Akademi mener regjeringen har manglende ambisjoner for forskningen her til lands.

Det gjorde Lise Øvreås klart under middagen i etterkant av Nansen minneforelesning i Oslo. Hun frykter at kuttene vil hemme norsk forskning.

Øvreås er preses i Vitenskapsakademiet, og valgt talsperson på vegne av mange ulike forskningsfelt.

– Kuttet på 3,5 prosent i bevilgninger til høyere utdanning og forskning er sterkt beklagelig, sa Øvreås, og understrekte at Norge trenger mer forskning, ikke mindre.

Hun er spesielt opptatt av forskning som drives av nysgjerrighet.

– Teknologi og kunstig intelligens kan ikke redde framtida. Det er utrolig viktig at vi har forskere som lar seg drive av nysgjerrighet, sa Øvreås.

Hun minnet om at det i år er ti år siden May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen i medisin, mye takket være deres nysgjerrighet og jakt på ny kunnskap.

Samtidig gjorde hun det klart at budsjettkuttene skaper bekymring.

Kritisk til kutt

Bjørn S. Kristiansen

Håvard Yttredal

Nav-topper dysset ned stort budsjetthull for å unngå «ekstern oppmerksomhet tatt ut av kontekst».

«Vil vi være så konkrete, eller nøye oss med betydelig underdekning? Fordelen med det første, er at det tydeligere viser organisasjonen gapet. Ulempen er eventuell ekstern oppmerksomhet tatt ut av sin kontekst.»

Vurderingen tilhører ytelsesdirektør i Nav, Eve Bergli, og framgår av referatet fra et direktørmøte i juni. Der diskuterte Nav-toppene en intern prognose som avdekket at etaten manglet nær 600 millioner kroner i 2025-budsjettet.

Referat fra direktørmøtene gjøres tilgjengelig for Navs 22.000 ansatte. Før juni-referatet ble sendt ut, diskuterte topplederne om referatet, som også inneholdt en rekke kuttforslag, burde inneholde den konkrete summen, eller i stedet den mer diffuse betegnelsen «betydelig underdekning».

Diskusjonen foregikk skriftlig i et kommentarfelt som vanligvis fjernes fra referatet før utsending. Det er imidlertid fortsatt synlig i dokumenter Klassekampen har fått innsyn i.

I kommentarfeltet tar økonomi- og styringsdirektør Marianne Fålun, som nå har sluttet, til orde for ikke å gjengi summen. «Vi kan godt si betydelig underdekning. En prognose er jo en framskrivning og ingen eksakt vitenskap», skriver hun.

Som Klassekampen skrev mandag, viste interne prognoser i sommer at Nav hadde en såkalt underdekning på nær 600 millioner kroner for 2025. Og ikke bare det: Prognoser fram til og med 2028 viser budsjetthull på til sammen to milliarder kroner.

I referatet står det at etaten skal jobbe videre «med forslag til særskilte tiltak vi kan iverksette for å kunne håndtere de økonomiske ­utfordringene vi står overfor».

Ulempen er eventuell ekstern oppmerksomhet tatt ut av sin kontekst.

Nav-topper ville unngå blest om røde tall

Anniken C. Mohr

Nina Dalbys arbeidsdag starter hjemme i hennes eget kjøkken klokka sju om morgenen. Da kommer de første telefonoppringningene eller SMS-ene fra fortvilte foreldre, som skjønner at det blir vanskelig å få barnet sitt av gårde til skolen denne dagen.

– Vi veileder foreldrene i de vanskelige situasjonene, forteller Dalby.

Hun er koordinator for fraværsteamet i Lørenskog kommune, en unik kommunal instans som jobber med å forebygge ufrivillig skolefravær og hjelpe elever tilbake til klasserommet.

Dalby har to telefoner: én privat, som også noen ungdommer får lov til å ringe til, og én for foreldre. Den fungerer som en slags ventil, som kan hjelpe desperate foreldre med å ikke miste hodet i møte med barn som synes det er vanskelig å gå på skolen.

Skolevegring – eller ufrivillig skolefravær som det nå gjerne kalles – har de siste årene seilt opp som en av de store bekymringene til lærere og rektorer rundt om i landet.

Lørdag skrev Klassekampen om at det over hele landet legges ned tiltak for å hjelpe skolevegrere

. Mange kommuner kvitter seg med miljølærere og andre støttefunksjoner i skolen, for å få stramme budsjetter til å gå opp.

Forskningen til Marie-Lisbet Amundsen ved Universitetet i Sørøst-Norge viser at 40 prosent av de som sliter med skolevegring, begynner å falle av skolen allerede før de er ti år gamle. For guttene er dette tallet 50 prosent.

– Jeg møter barn og unge som er utrygge og engstelige, forteller Nina Dalby.

En kontaktlærer kan ikke ta vare på alle som trenger det lille ekstra.

Nina tar den viktige telefonen

Aktuelt

Det er uaktuelt for Palestinakomiteen å opptre i tråd med «israelsk propaganda», sier leder Line Khateeb.

markerte «Ett år med folkemord, 76 år med straffrihet» 7. oktober

. Kunne dere ikke latt jøder i Norge få ha sitt 11. september i fred?

– Det var israelere som ble angrepet 7. oktober. Jeg er ikke med på et premiss om at dette var et angrep på alle jøder i verden. Den virkelighetsframstillingen pusher Israel, og den blir delt av flere. Det var et alvorlig angrep på Israel og israeleres sikkerhet. Men for palestinere og libanesere, som nå er under angrep, er det viktig å markere at det ikke er noe som er over. Det er noe som pågår.

– Morgenbladet intervjuet jøder i Norge som snakket om det som et traume. De hadde behov for å sørge den dagen.

– Det var det heller ikke noe til hinder for. Vi gikk ikke der de var. Vi ville ikke gjøre det vanskelig for dem å markere den dagen. Vi ville ha en markering for å si at det har gått et helt år med folkemord.

– Kunne det blitt konfrontasjoner dersom dere ikke hadde hatt en markering 7. oktober?

– Hvis vi ikke hadde arrangert noe, ville det uansett blitt markert på annet vis.

– Så da var det viktig å ha en brei markering for at ikke ytterliggående grupper kunne få for stor plass?

– Det var en liten del av vår vurdering. Først og fremst gjorde vi det fordi det var mange som hadde behov for, og ønsket, å markere den dagen.

I arrangementsteksten kalte dere ikke det som skjedde 7. oktober for «terror», men «en skremmende eskalering». I Aftenposten skriver religionshistoriker Torkel Brekke: «Gjennom fornektelse forteller man verden at ofrene ikke egentlig er ofre.» Hva tenker du om det?

– Traumet pågår nå

Aleksander Åsnes

Det kan lukte «1984» av det nye senteret mot desinformasjon. Men Faktisk-redaktøren seier det ikkje blir eit sannhetsministerium.

– Saman med dei største mediehusa i landet vil de ha hundre millionar kroner frå staten for å opprette eit senter for kjeldekritikk. Korleis veit dykk at desinformasjon er eit stort problem i Noreg i dag?

– Behovet for kjeldekritikk har aldri vore større enn i dag. Dette handlar også om meir enn berre desinformasjon. Desinformasjon impliserer at det ligg ein vondsinna hensikt bak og at det er ein aktør som aktivt går inn for å feilinformere. Det er ikkje alltid det er tilfellet.

– Men er det eigentleg meir no enn før?

– Ja, det vil eg heilt klart seie. På veldig kort tid har vi fått veldig mange plattformer der informasjon og bodskap blir spreidd mykje raskare og med større kraft enn vi har sett tidlegare i historia. Det er til dels manglande regulering og manglande kontroll frå dei som driv plattformene. Det har mange uheldige utslag, mellom anna at hatefulle ytringar har stort spelerom på nokre plattformer. Samstundes ser vi døme på at nokre forsøk på seriøs journalistikk blir sensurert.

– I 2023 sa fleire amerikanske forskarar til Morgenbladet at det er ei myte at det er så mykje desinformasjon og konspirasjonsteoriar. Mitt inntrykk av å jobbe dagleg med den norske samfunnsdebatten, er at dette ikkje er noko særleg problem her i Noreg. Kva baserer de det på når de slår fast at dette er eit stort problem?

– Det finst ingen studiar som syner det reelle problemet med desinformasjon i Noreg. Ein grunn til det er at det i praksis er umogleg å undersøkje spesifikke desinformasjonskampanjar utan å vite om at dei har gått føre seg eller held på. Det betyr at vi ikkje har kunnskap om det faktiske omfanget av desinformasjon. Det er ikkje mogleg å få ein oversikt over desinformasjon på plattformer som Youtube og Facebook. Dette er viktige plattformer for nordmenn, så då seier det seg sjølv at det er vanskeleg å seie noko om omfanget. Då er det umogleg å få ein oversikt. Erfaringane frå pandemien og invasjonen av Ukraina er at desinformasjon kan spreie seg raskt, særleg i situasjonar med mykje usikkerheit.

– Så behovet er basert på at de har ei magekjensle som tilseier at desinformasjon er eit stort problem?

– Nei. Vi har ein avdeling i Faktisk som sidan 2019 har laga eit opplegg for skuleverket, med utgangspunkt i kjeldekritikk og kritisk mediebruk. Vi opplever dagleg at etterspurnaden er enorm.

– Det kan jo vere fordi lærarane har lese i avisa at desinformasjon er eit stort problem.

­Behovet for kjelde­kritikk har aldri vore større enn i dag.

Vil ha millionar for sanninga

Sjukeløn kunne kosta staten null kroner, og Venstres Sveinung Rotevatn ville framleis vore for å kutte i ho.

– Du har ivra for å kutte i sjukeløn sidan du vart Unge Venstre-leiar for 14 år sidan. Kva får ein ung mann frå trygge kår til å bruke heile sitt vaksne liv på å gjere sjuke folk fattigare?

– Eg tykkjer det er ei viktig sak fordi eg meiner at noko av det verste vi gjer mot folk, er å parkere dei i eit tilvære med varig utanforskap. Eg er bekymra over dei tala vi ser i Noreg, og særleg at det er ei sterk auke i unge uføre og unge sjukmelde. Då meiner eg at det er rett å prate om det, sjølv om det ikkje alltid er populært.

– Nivået på sjukefråværet har svinga så lenge du har vore politisk aktiv. Likevel har dine haldningar rundt sjukelønskutt vore konstante. Finst det eit nivå på sjukefråværet som er så lågt at du ville ha tenkt at vi kan tillate oss å ha ei så raus sjukelønsordning som vi har?

– Viss vi fekk eit sjukefråvær som var i nærleiken av nabolanda våre, kunne vi kanskje hatt ein diskusjon. Slik er det diverre ikkje. No har fråværet gått opp i det siste, men eg er eigentleg meir oppteken av dei langsiktige trendane, og dei trendane er at fråværet i Noreg er stabilt høgt.

– Ordninga med full sjukeløn er dyr, og det er kanskje grunnen til at det ikkje er så mange andre land som har ei like god ordning som Noreg har. Er ikkje vi eigentleg så rike at vi har råd til det?

– Det handlar om mykje pengar, men eg hadde vore for å kutte i sjukeløna sjølv om ordninga hadde kosta staten null kroner. Det er det varige utanforskapet eg er bekymra for og korleis det råkar folk. Når det er sagt, er det tale om mykje pengar. Kostnadane for staten har auka med 13,3 milliardar kroner i året samanlikna med då Støre-regjeringa tok over.

– 13 milliardar kroner er småpengar samanlikna med ein nasjonal transportplan på 1300 milliardar kroner, då. Kunne vi ikkje heller ha kutta litt i den store auka i pengar vi brukar på veg og så tatt oss råd til at sjuke folk ikkje skal bli fattigare?

– Eg meiner som sagt at det statsfinansielle ikkje er det beste argumentet mot sjukeløn. Det er utanforskapet eg er oppteken av.

– Den totale yrkesdeltakinga i Noreg er blant dei høgste i verda. Er det ikkje fleire som jobbar i Noreg enn i dei fleste europeiske land?

Sentrale arbeidarpartipolitikarar kjem til meg og seier at dei er samde.