Klassekampen trykker 11. juli en sak om musikk for folk som ikke har levd sånn kjempelenge. Utover at jeg er låtskriver og utøver for målgruppa har jeg snakket litt med NRK angående hvordan de bruker – eller ikke bruker – sine sendeflater til å løfte frem ny musikk for barn.
Allerede abonnent? Logg inn
Vurderer du å stemme borgerlig? Bruk noen minutter til å tenke over hva som skjer med økonomisk ulikhet hvis partier som vil fortsette å gi skatteletter til de rike får mer makt. Skattelette til de rikeste er garantisten for at økonomiske forskjeller fortsetter å øke. Ifølge Verdens helseorganisasjon tar disse forskjellene allerede livet av mennesker i stor skala. En Oxfam-rapport anslår at det dør et menneske hvert fjerde sekund på grunn av ulikhet og økonomisk vold. Land som holder seg med en elite av rike oligarker skaper ulikhet og økonomisk vold; de vil heller ikke klare å utvikle eller vedlikeholde demokratiske idealer, menneskerettigheter og livskvalitet (definert som muligheter til å utfolde sin menneskelighet på en god måte). Dersom skattelette for de rike hadde vært en medisin, ville den trolig vært forbudt. Det finnes ingen helseetiske råd som vil godkjenne en medisin som dokumenterbart dreper og skader så mange mennesker som økonomisk ulikhet gjør.
Joar VittersøI Antoine de Saint-Exupérys klassiker «Den lille prinsen» undres gutten over de voksnes verden. Hvorfor spør de alltid om tall og aldri om det som virkelig betyr noe? Hva man liker, drømmer om, eller hvordan man har det. Det er en kritikk som treffer ubehagelig godt når vi ser på dagens skolepolitikk. I norsk skole har målstyring blitt et styringsideal. Læringsmål skal være målbare og tilpasset systemets behov for tallfesting. Det antas å gi struktur, men det har også en pris. Når lærere må bruke mer tid på dokumentasjon enn på relasjoner, og når elevers verdi måles i karakterer og testresultater, mister vi noe vesentlig: det menneskelige. Forskning viser at målstyring kan føre til stress, redusert motivasjon og en snevrere forståelse av læring.
Guðrún JónsdóttirDe mest grunnleggende helse- og omsorgstjenestene våre gis i kommunene våre. Det kan på overflaten se ut som om det er kommunene som svikter innbyggernes grunnleggende rettigheter. Men hvorfor ser det slik ut? Flere kommuner rapporterer alvorlig svikt i systemene for hjemmeboende eldre: manglende kartlegging av helse, svak dokumentasjon og risikofylt praksis. Resultatet ser vi i økt sykdom, uverdighet og undergraving av pasientsikkerhet. Professor emeritus Rolf Rønning spør i Klassekampen denne uka: «Hvem vil ta ansvar for omsorgen?» Han slår fast at kommunene forvitrer under manglende statlige midler. Partiene på Stortinget gir i praksis kommunene skylden for sviktende tjenester og omsorg. Ledere måles på økonomi, ikke på kvalitet og faglighet.
Gro Lillebø