DebattIsrael og palestina

Død over krigsmaskinen

Shoaib Sultan (Samfunnsdebattant)
PROTESTERTE: Den britiske duoen Bob Vylan ble kraftig fordømt av BBC og statsminister Keir Starmer for å ha ropt «Death to the IDF» under en konsert på Glastonbury-festivalen i juni. FOTO: Anthony Devlin, Hogan Media/Shutterstock/NTBPROTESTERTE: Den britiske duoen Bob Vylan ble kraftig fordømt av BBC og statsminister Keir Starmer for å ha ropt «Death to the IDF» under en konsert på Glastonbury-festivalen i juni. FOTO: Anthony Devlin, Hogan Media/Shutterstock/NTB

Da den britiske duoen Bob Vylan avsluttet konserten sin på Glastonbury-festivalen med å rope «Death to the IDF!», startet en debatt som sier mye om hvilken verden vi lever i. Ikke på grunn av det de sa, men på grunn av hvor sjokkerte folk ble. For dét – at noen kan rope noe slikt på en scene – dét er altså problemet. Ikke at Israel i skrivende stund har drept mange tusen mennesker i Gaza.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Ungarn

Tok redak­sjonen ferie?

Sitat fra Klassekampen 24. juni: «I det storslåtte ungarske parlamentet ved Donaus bredder ble jeg og en kollega fra Internasjonalt forum i Arbeiderpartiet (IFAP) mottatt av godt forberedte diplomater og parlamentarikere.» Innledninga til Sophie Matlary er som klipt ut av en skolestil i 9. klasse på ungdomsskolen og varsler at det som kommer er ‘viktig’. Og seriøst er besøket! Matlary er der med en kollega! Her møter ‘delegasjonen’(?) fra IPAP ikke hvem som helst, men «godt forberedte» både diplomater og parlamentarikere, må vite! Jeg sitter allerede her igjen med noen spørsmål. Hvilken offisiell rolle har disse? Hvilket parti/posisjon representerer de? Hvorfor møter Matlary diplomater i Országház (Ungarns parlament)? «En eldre herremann er først litt skeptisk…» Jeg er sjøl en eldre, om bare mann, og lurer på hva Matlary prøver å understreke? Er han klok fordi han er eldre? Er han en person vi skal ha tillit til fordi han er «herremann»? Tar Klassekampen et redaksjonelt ansvar for det de setter på trykk? Sjøl om det er et ‘privat’ debattinnlegg, bør ikke avisa kunne be om dokumentasjon fra representanten for IPAPs lite, for ikke å si manglende, kritiske vurderinger av ‘sannheter’ om europeisk historie fortalt av anonyme ungarske parlamentarikere, diplomater og eldre gråhårete herremenn? (Masteroppgaver uten referanser til hvem kilden er strykes, det kravet bør gjelde media óg!) Hadde redaksjonen tatt ferie?.

Børre Austmann
Arbeidsvilkår

Takk LO for feiren din

I dag har de fleste arbeidstakere fem ukers ferie, fram til 1890-årene var det knapt noen vanlige arbeidere som hadde ferie. Retten til å ikke jobbe hele dagen og retten til ferie, ble kjempet fram av fagforeningene. Uten utrettelig arbeid fra fagforeningene ville de fleste av oss sett sommeren fra vinduet på arbeidsplassen. Før 1900-tallet må egentlig hver enkelt arbeider stå med lua i hånda og spørre sjefen om det meste, rettigheter som vi tar for gitt i dag er bare en fjern drøm på dette tidspunktet. Året 1914 har arbeidere samlet seg og gjort LO til en faktor. En solid organisasjon er bygget, med fastlønnede tillitsmenn, en betydelig streikekasse er samlet, dette gjør at LO fremstår som en maktbase som myndigheten følte de måtte rådføre seg med i politikken. Makten LO på dette tidspunktet har er ikke verdt så mye om en ikke er klar til å sette hardt mot hardt, den sjansen skal LO få. Datidens NHO krevde i 1931 en lønnsnedgang på 15 % for industriarbeidere, ikke bare gikk LO imot dette, men LO krevde også 6 timers skift og 42 timers uke.

Ole Ronny Koldal
Språk

«Skeiv» i 1970-åra

Å lesa stykka til Vibeke Roggen i språkspalta er alltid lærerikt og ei stor glede. Slik var det òg onsdag 9. juli, då Roggen tok for seg arveordet «mor». I avsnittet om det greske ordet «metrópolis» (‘moderby’) har ho ei formulering som krev ein kommentar. Roggen skriv: «Metropol var forresten (tilfeldigvis) navnet på et tidlig utested for skeive i Oslo (men det het jo ikke skeive på 70-tallet).» Det er ikkje direkte feil, det som står i den siste parentesen. «Skeiv» i tydinga ‘ikkje heterofil; normbrytande når det gjeld kjønn og seksualitet’ etablerte seg for alvor i skeive miljø i 1990-åra, og det er fyrst dei siste femten–tjue åra at ordet har gått frå å vera slang til å verta eit ålment kjent ord. Roggen har slik sett rett i at det ikkje «het» skeive i 1970-åra.

Kristin Fridtun