Noen år senere fant jeg meg selv i operasjonsalen på et sykehus i Albania, kledd i kittel, med munnbind og lue, stirrende gjennom et mikroskop rakt inn i en levende hjerne. Jeg var der for å skrive om kirurgen og forfatteren Henry Marsh. Han hadde saget et nokså stort, rundt hull på toppen av hodeskallen, løftet det av som et lokk, fjernet hjernehinnen, lokalisert svulsten og begynt å fjerne den med et lite, støvsugeraktig redskap. Svulsten lå ved synssenteret, og hadde ført til at pasienten, ei ung jente, hadde sett hendelser som ikke fant sted. Et hus i brann, hadde hun sett, det var virkelig for henne, men ingen andre. Og, fortalte hun meg, en kveld hun hadde sett på tv, hadde bokstavene i tekstingen liksom løsnet fra skjermen og svevet inn i rommet. Luften hadde vært full av bokstaver. Siden svulsten var av samme farge og stoff som den omkringliggende hjernen, var hun våken hele tiden mens Marsh sugde den ut bit for bit. Med jevne mellomrom ba en assistent henne løse forskjellige små oppgaver, for å kontrollere at Marsh ikke hadde fjernet andre celler enn dem i svulsten.
Dette er del to, les første del av essayet her.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
