Menon Economics presenterte i går en rapport om støtte til grønn industriutvikling i EU, USA og Norge, finansiert av NHO. Den viser at investeringer i Norge og Europa blir betydelig utfordret av høye støttenivåer i USA etter innføringen av Joe Bidens Inflation Reduction Act, som er en del av hans Build Back Better-plan. Planen representerer en helt ny økonomisk tenkning sammenliknet med de siste tiårenes ensidige vekt på globalisering, åpne markeder og næringsnøytralitet. I hele Europa er budskapet det samme. «Vi skal ta tilbake kontrollen over våre forsyningskjeder, energi og innovasjon», skriver Frankrikes president i Financial Times, med formuleringer som minner ikke så lite om brexit-slagordet «Take back control». Utfordringen for Norge, men ikke minst for EU, er at all doxa, juss og systemutforming – hele meningen med unionen (og EØS-avtalen) – har vært åpne grenser og hele Europa som ett indre marked, med sterke sanksjoner mot statlig støtte til industri og næringsliv. Systemet vært så rigid at norske kommuner har blitt saksøkt fordi de har drevet svømmehaller i offentlig regi.
«Vi er midt inne i et paradigmeskifte.»
Industripolitikk og grønn omstilling krever en aktiv stat som er villig til å bruke virkemidlene som er tilgjengelige: tollmurer, lån, gunstige skatteordninger og statlig tilrettelagt infrastruktur. Kina har hatt sine femårsplaner, og USA har fått sin Build Back Better-plan. Nå lyder de samme tonegangene fra Brussel, der EU nå vil prioritere utvalgte industrier og virksomheter. Stridsspørsmålet i EU er om det skal skje i regi av hvert enkelt land eller under streng kontroll av kommisjonen. Brussel bruker anledningen til å styrke unionens overnasjonale muskler. Norge er også midt opp i dette paradigmeskiftet, som ikke minst kommer til uttrykk i diskusjonene om hvilke virkemidler som er nødvendige i den grønne industripolitikken. Tidligere konkurransedirektør, NHH-professor Lars Sørgard, som ledet Energikommisjonen, har nå tatt til orde for å stanse havvindutbyggingen fordi den krever statlige bidrag. Det er all grunn til å drøfte statens ressursbruk, men det grønne skiftet lar seg ikke gjennomføre uten en aktiv stat som bruker de virkemidlene den har for å skyve på omstillingen og trygge arbeidsplasser og forsyningskjeder.