Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt.
«Autokratiske tendenser kan ikke sees i vakuum fra internasjonale forhold.»
Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokratibevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater. Streng regulering av samfunnslivet, inkludert Kinas mange tidligere LHBT-organisasjoner, ble etablert fordi organisasjonene kunne bli brukt av fiendestater for å skape sosial ustabilitet. Nødvendigheten av et stabilt styre under konfrontasjonen med USA var til og med en del av diskusjonen om grunnlovsendringene i 2018, som ga Xi Jinping lov til å sitte som president i mer enn to femårsperioder. De demokratiske tendensene i Kina var sterkest tidlig på 1920-tallet. Det var også da at Kina hadde et historisk vennlig og demilitarisert forhold til USA.
De antidemokratiske tendensene den globale militarismen har skapt i Kina og USA, kommer nå gradvis til syne i Europa, som bygger sitt eget militærindustrielle kompleks. Det skal kuttes i velferd, mens palestinaaktivister mistenkeliggjøres som hybridtrusler skapt av Russland. Autokratiske tendenser kan ikke sees i vakuum fra internasjonale forhold. Demokratiet trues ikke bare av autoritære ledere, men også av den globale militarismen som lar dem vokse til.
