Leder

Militarisme

Gustav Gillund

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt.

«Autokratiske tendenser kan ikke sees i vakuum fra internasjonale forhold.»

Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater. Streng regulering av samfunnslivet, inkludert Kinas mange tidligere LHBT-organisasjoner, ble etablert fordi organisasjonene kunne bli brukt av fiendestater for å skape sosial ustabilitet. Nødvendigheten av et stabilt styre under konfrontasjonen med USA var til og med en del av diskusjonen om grunnlovsendringene i 2018, som ga Xi Jinping lov til å sitte som president i mer enn to femårsperioder. De demokratiske tendensene i Kina var sterkest tidlig på 1920-tallet. Det var også da at Kina hadde et historisk vennlig og demilitarisert forhold til USA.

De antidemokratiske tendensene den globale militarismen har skapt i Kina og USA, kommer nå gradvis til syne i Europa, som bygger sitt eget militær­industrielle kompleks. Det skal kuttes i velferd, mens palestinaaktivister mistenkeliggjøres som hybridtrusler skapt av Russland. Autokratiske tendenser kan ikke sees i vakuum fra internasjonale forhold. Demokratiet trues ikke bare av autoritære ledere, men også av den globale militarismen som lar dem vokse til.

Leder

Vesten må presse Israel

Frankrike, Storbritannia, Canada og en rekke andre vestlige land – alle har de nylig signalisert at de har til hensikt å anerkjenne Palestina som stat før FNs generalforsamling i september. Flere av dem krever samtidig at Hamas skal ekskluderes og avmilitariseres, mens den palestinske selvstyremyndigheten (PA) – et barn av den feilslåtte Oslo-avtalen – skal reformeres og styrkes. Det er ikke første gang at vestlige land går inn for å styrke PA. Det samme gjorde USA, blant annet i kjølvannet av den andre intifadaen: Med profesjonaliserte sikkerhetsstyrker skulle PA bistå Israel i å opprettholde kontrollen i de okkuperte områdene. Siden har selvstyremyndigheten i stor grad fungert som et verktøy for å videreføre israelsk okkupasjon og undertrykkelse av palestinere. PA har ikke avholdt valg siden 2006, og president Mahmoud Abbas sitter årevis på overtid. På oppfordring fra Canadas statsminister Mark Carney, skal Abbas nå ha forpliktet seg til å avholde valg i 2026 – riktignok på PAs premisser. Problemet er bare at selvstyremyndigheten knapt har legitimitet igjen i den palestinske befolkningen. Den har de mistet nettopp på grunn av gjentatte israelsk-vestlige forsøk på å «styrke» PA, på bekostning av det palestinske folket.

Pernille Solheim

Datasenter

Kjell Inge Røkke og Aker vil satse milliarder på å bygge et datasenter for kunstig intelligens i Narvik. Tomta i Kvandalen utenfor Narvik kjøpte Aker opprinnelig for å bygge hydrogen- og ammoniakkfabrikk, som en del av selskapets satsing på grønn industri. Prosjektet ble skrinlagt «av kommersielle grunner», og både tomt og nettkapasitet skal nå brukes til Open AIs første datasenter i Europa. Akers aksjekurs gjorde et byks oppover etter nyheten, og digitaliseringsminister Karianne Tung jublet og ønsket prosjektet velkommen. Når Tung allerede har satt et mål om at 80 prosent av norske offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens innen utgangen av året, er det en fordel at man slipper å sende data til USA, og at de i stedet lagres under beskyttelse av EU-regelverket, som er strengere. Hvor mye annet Norge vil få ut av dette, bortsett fra skatteinntekter, er vanskelig å si. Aker og samarbeidspartneren Nscale sier de vil gi tilgang til det «norske KI-økosystemet», men som fagsjef i tankesmia Langsikt Aksel Braanen Sterri skriver i Dagens Næringsliv, er det større sjanse for at regnekrafta går til de som har størst betalingsevne.

Ida Søraunet Wangberg

Absurd debatt

Det er mange paradokser i debatten om økonomiske spørsmål i Norge. Det er etter hvert ganske grundig dokumentert at det stadig blir flere superrike i Norge, og at de stadig blir rikere. Som følge av dette øker også den økonomiske ulikheten, både når det gjelder inntekt og formue, jevnt og trutt. Like fullt flommer den politiske debatten om økonomi over av påstander om at det er nesten umulig å bli rik i Norge, og at politikken til regjering og stortings­flertall nærmest jager rike folk ut av Norge. Statistisk sentralbyrå la torsdag fram en ny rapport som viser hvor svimlende summer som over tid har samlet seg i samfunnets absolutte økonomiske toppsjikt. I rapporten, omtalt i Dagens Næringsliv, framkommer det at det i 2022 lå hele 4607 milliarder kroner i ubeskattede eierinntekter i norske selskaper. Hadde denne oppmagasinerte gevinsten blitt realisert, ville skatteregningen blitt til sammen 1614 milliarder kroner.

Pål Hellesnes