#fff

#000

Grønlands siste bokhandlere har forlatt øya. Hva er et land uten bokhandel?

Ordløs

er blant superstjernene som vil mytene om skjønnhet og aldring til livs.

Brooke Shields

Som 23-åring var jeg minst like kåt og utopisk anlagt som Ask Burlefot, skriver Wencke Mühleisen.

Agnar Mykle

Ylva Perera

8. mars ble en euforisk dag i Svenskfinland i år. Dessverre ikke på grunn av enorme framskritt på likestillingsfronten – det store kvinnedagstoget i Helsingfors bar snarere preg av bekymring over det rådende backlashet, både på hjemmebane og internasjonalt. Men noe annet skjedde som fikk folk til å gi seg over av håp og framtidstro: Humorgruppa KAJ, fra det lille stedet Vörå i det finske Österbotten, vant Melodifestivalen i Sverige.

Teknisk sett skjedde jo noe liknende i fjor, da den norske duoen Marcus & Martinus lyktes med det samme – en gruppe utlendinger stormer inn og vinner billetten til å bli Sveriges bidrag til Eurovision Song Contest. Men jeg lurer på om de to hendelsene egentlig kan la seg oversette.

 i Finland har man som regel svært god oversikt over Sverige. Mange finlandssvensker kan ramse opp flere svenske skuespillere, musikalartister og politikere enn finske varianter av det samme. Samtidig er man plagsomt bevisst på at forholdet ikke er gjensidig. Alle finlandssvensker har sin egen versjon av anekdoten om å reise til Sverige og få kommentaren «så bra svensk du snakker!», og i litteraturverdenen snakker alle forfattere om Sverige som det lovede land – den som greier å gis ut 

At en humor-og-musikktrio fra Österbotten, som til nå bare har vært kjent innenfor den lille kretsen på 300.000 mennesker av svenskspråklige i Finland, plutselig går hen og blir hele Sveriges favoritter (og dessuten med en låt på Vörådialekt!), det er altså som å endelig bli 

 av en fraværende forelder. I sosiale medier har det eksplodert av hyllinger og heiarop, og faktisk ikke bare fra svenskspråklig hold, men også fra finsk. Aller mest rykket jeg til da jeg så at vår sannfinske finansminister Riikka Purra, fra et parti som er bygget på å stille spørsmål ved Finlands tospråklighet, gratulerte KAJ med seieren – 

Så sterke er Finlands mindreverdskomplekser, at ikke engang den mest innbitte nasjonalist kan motstå å bli smigret når Sverige ser oss.

 ble glad da KAJ vant. I likhet med resten av landet, kunne jeg ikke slutte å synge vinnerlåten ‘Bara bada badstu’ i dagene etterpå. Tittelen sammenfatter også nøyaktig alt låta handler om (det har bandet selv påpekt), den handler om å ta badstu – that’s it.

Like forbannet har nå likevel mediene svømt over av tekster som forsøker å forklare hvilken dybde låten har, hvordan den beriker bildet av Finland, styrker diplomatiet og forteller noe om vekten av avkobling og varme i dagens urolige politiske verdensorden. Om noen skulle ytre noe mer kritisk, som å påpeke at sangen er betraktelig mindre fyndig enn de fleste av KAJs tidligere låter (det er den), eller at den bygger på stereotypiske fordommer om finner (det gjør den), tas det umiddelbart til motmæle, i stilen «ikke vær negativ, vi 

Jeg kan forstå impulsen. I en tid der vi for det meste lever alene og polariserte med trusler om krig og kriser rundt oss, er det vidunderlig å få glede seg sammen med andre. Særlig glad ble jeg over å se hvor mange arrangementer som ble avholdt rundt i landet på lørdag, at folk i byer og bygder virkelig samlet seg for å være sammen om stoltheten og lykken over å føle seg representert i Melodifestivalens finale. Det er viktig, for vi er blitt mye dårligere på å omgås på andre måter enn via skjermer – noe jeg tror er en medvirkende årsak til at vi har det samfunnsklimaet vi har.

Det jeg derimot ikke kan forstå, er hvorfor det at man samles og gleder seg sammen, ikke samtidig kan bety at man mener litt ulike ting. Om kunst og kultur skal kunne fungere som en motstand mot høyreautoritære og fascistiske tendenser i politikken, kan den jo ikke samtidig fordre blind lydighet og ensretting blant de som tar kunsten til seg. I så fall handler det ikke lenger om motstand, bare om desperat eskapisme.

KAJs rendyrkede underholdning kan være et nødvendig pustehull, men nettopp fordi vi lever i turbulente tider, er det mer nødvendig enn noensinne å faktisk skille mellom eskapisme – altså det som gir en pause fra en uforandret verden – og kunst – det som får oss til å se verden på nytt. Jeg tror det er direkte farlig å nøye seg med det første; da får vi midt i alt for oss at tre sjarmerende unge menn, som indirekte sanksjonerer Israels folkemord på palestinere, er den beste politiske motstanden vi kan håpe på.

Det er som å endelig bli sett av en fraværende forelder.

Bare ta badstue

Leif Ekle

Hvert år, noen dager før jul, går jeg innom Tronsmo. Visst er julegaver hensikten, men skal jeg være helt ærlig, så håper jeg like mye på noe leseverdig til meg selv. Sånn ble det også i 2024. En juletravel bokhandler Thorsen foreslo to bøker: «Jeg likte dissa, lurer på hva du synes».

Bøkene viste seg å være to pocketutgaver av Stephen Mack Jones’ i alt fire bøker om en kar ved navn August Snow. Den første, oppkalt etter sin egen helt, kom i 2017, den foreløpig siste i 2023: «Deus X». Og, ja, den katolske kirka er involvert.

August Snow, som altså er jeg-forteller i serien, kaller seg selv 

. Far var svart, med karriere som politimann, mor meksikansk, kunstner og familiemenneske på den meksikanske måten. Faren kjøpte hus i Detroit-nabolaget Mexicantown for at kona skulle få være nær familien.

In the 1940s, the Mexicans came to Detroit for the same reason blacks had abandoned the south a decade earlier: well paying, steady work in the auto factories.

Detroit, selveste Motown, én gang bilenes hjemby og hellige gral. Det kan ikke være mange byer som har opplevd maken til nedtur. Konkurs i 2013. Folketallet nærmet seg to millioner på 1950-tallet, i 2013 lå det rundt 700.000; de fleste har sett bilder av herpa Detroit-gater.

 protagonist August Snow er forbausende fort gjort i Jones’ penn. Snow er preget av oppveksten i Mexicantown, sørøst i Detroit, han er skarpskytter for US Marines i Afghanistan, seinere politimann til farens store stolthet – helt til han etterforsker korrupsjon og annen faenskap til topps i byens administrasjon og politikorps. Folk havner i fengsel, mens August får fyken. Han går til retten med det han mener er ulovlig oppsigelse, og får medhold. Prisen er tolv millioner dollar i oppreisning og et brennmerke som sviker og tyster blant kollegene. Alt dette foregår mens moren sakte dør av en kreftsykdom. August stikker, reiser rundt i verden et års tid, også til Oslo, satser hardt på å drikke seg i hjel, men lykkes ikke.

Hjemme i Detroit er det ikke så bra da han kommer tilbake etter et år. «Neither time nor politics have been kind to Detroit. In Mexicantown, they’ve been downright cruel.»

August rehabiliterer barndomshjemmet, kjøper andre hus til nedfalls i gata, pusser dem opp ved hjelp av en meksikansk håndverker og en svart unggutt. Det nedkjørte strøket begynner langsomt å ligne det han vokste opp i.

Den eneste fargen Henry Ford var interessert i, sier August Snow, er den grønne du finner på dollarsedlene. «He didn’t care if you were a spic, an A-rab or a nigger as long as you could tighten a bolt or guide a body onto a chassis.» Gjør jobben, få betalt.

Det kan ikke være mange byer som har opplevd maken til nedtur.

Mord i Motown

Ida Wammer

Grønlands siste bokhandel har satt kroken på døra. Hva nå?

Man kan lure på mye, men man trenger for eksempel aldri å lure på hvor viktig bøker var for den italienske forfatteren Umberto Eco. Ikke bare levde han av å skrive dem, han mente også at bokhyllen skulle være som et apotek: fullt utrustet, slik at man kunne forsyne seg av det man hadde behov for, når man hadde behov for det.

Det man i så tilfelle kan lure på, er hva som skjer med et land uten bokhandel. Ja, om man ikke skulle finne på å ta det enda lenger: hva 

 et land uten bokhandel? Det er de i ferd med å finne ut av i Grønland. I dag har landet stått uten en bokhandel i 59 dager.

Det var i midten av januar at bokhandelen Atuagkat lukket dørene, etter å ha holdt det gående i sentrum av Nuuk siden 1966. De siste tjue årene har den vært drevet av ekteparet Dorthe og Claus Jordening, men på grunn av hans sviktende helse, og Grønlands sviktende helsetilbud, har de sett seg nødt til å flytte nærmere sykehuset, helt til Danmark, og med det etterlate seg bokhandelen. I to år har de forsøkt å finne noen de kan overlate den til, forgjeves.

Nå er det en frisør som har flyttet inn i Atuagkats gamle lokaler. Mens ekteparet Jordening har flyttet til Svendborg på Fyn i Danmark, som Claus kaller sitt hjemsted, og som de begge kaller for en «akademikerghetto». Når jeg møter dem, venter de stadig på lasset med grønlandske og danske bøker som er på vei i en container fra Grønland. Så vi sitter i en tom stue, med nakne vegger, på noen vaklende hagemøbler, i det som skal bli biblioteket i en eller annen nyanse av rød. Dorthe Jordening beklager situasjonen.

Jeg spør om de kan fortelle om bokhandelen, men blir korrigert.

– Det har vært mer enn en bokhandel, det har vært en 

. Et sted folk har kommet for en kopp gratis kaffe, diskutert hverdag og verden, alltid med litteraturen som berører livene våre som utgangspunkt. Bøkene har satt i gang samtaler, og samtaler har brakt oss til bøkene. På den måten har man liksom kommet hele veien rundt, sier Dorthe Jordening, og Claus tar ordet:

 og strømlinjeformet kjedebutikk som man finner over alt i hele Danmark, hvor man kjenner alt, fordi alt er likt. Vi har hatt alt fra Harry Potter til Hemingway, alle de der nobelprisvinnerne, men også islandske og ­færøyske forfattere. Det har vært både barnebøker, historiske bøker og antikvariske grønlandske bøker.

– Ja. Og det har ikke vært en dårlig forretning i det hele tatt, legger Dorthe til.

Desto mer som kommer ut om historien vår, desto bedre kan man forstå nåtiden.

Landet uten bokhandel

Utvalgte saker

Merete Røsvik

Det er i motbakke det går oppover», heiter det i vår særnorske tradisjon for positiv tenking. Eg ville ikkje ha formulert meg slik til personane i Simen Holms noveller, for dei er traumatiserte, sjukemelde, institusjonaliserte, rusavhengige eller har alt forlate dette livet. Det seier mykje om dette litterære universet at sjølv etterlivet liknar ein psykiatrisk institusjon med ulike avdelingar. Tittelen «Fabrikkinnstillinger» peikar altså mot vanskelege oppvekstar, men også livskriser som fungerer som tilbakestilling til opprinneleg oppsett: Når jobb, helse og status er skrella vekk, er det ikkje stort anna enn kropp, kjensler og tankekøyr igjen.

Perspektiva Holm opnar, fengjer meg. Eit par av novellene er også riktig gode, medan andre hadde trengt oppstramming og tydelegare dramaturgi.

 i ‘Du følger et tynt blått lys’, der aktuelle problemstillingar blir ført inn i framtida. Her møter vi Karl, ein representant for gruppa incels som lever både sitt profesjonelle og private liv gjennom datamaskina – sjølv reknar han seg som «nyintellektuell». Men ein skal passe seg for å le, for her går det ikkje lang tid før sinnet mot kvinner piplar fram. At han vart dumpa av den første han hadde sex med, forklarer han med at ho «lot makta gå til hodet på seg».

Så blir han kontakta av Direktoratet for e-helse. (Om du lurer: Direktoratet er reelt, men vart slått saman med Helsedirektoratet i januar 2024.) Frå dette utgangspunktet belyser Holm det både samfunnsnyttige og problematiske potensialet i kunstig intelligens. Det er så eg frys på ryggen når representanten for direktoratet seier til Karl: «Lidelsen din er ikke bevisst, men den er der, det vet vi».

Både dialogen mellom dei to og portrettet av den sårbare aggressiviteten hos Karl er overtydande. Eg har også sansen for den dramatiske effekten når naturen minner om kor den krafta eigentleg finst: Eit lyn slår ned og straumen går. Enkelt, men verknadsfullt! Effekten kunne blitt endå sterkare om forfattaren ikkje hadde utdjupa poenget, men late hendinga tale for seg.

 ei frigjerande kraft i samlinga. Historia om Gudrun Rigvold som i ‘Motstrøms’ må gi eksmannen hovud­omsorga for dottera, set møte med ekte empati og sanseopplevingar i naturen opp mot lettkjøpte, men akk, så dyre råd om livsmeistring. Poenget er tynt, og skildringane viser ikkje kva som gjer Gudrun uskikka til å ha delt omsorg.

I ‘Halvveishuset’ gjenopplever ein mann dagar frå livet sitt kvar gong han sovnar, ikkje heilt ulikt den typen flashbacks alvorleg traumatiserte menneske ofte slit med. Dermed får han aldri kvile ordentleg ut. Dette skaper ei spenning i teksten, men utan at den får ei tydeleg retning eller vert utløyst. Holm bryt også med realismen både her og i novella ‘Lutring av Alek Omro #319 (Særskilt)’, der ein ung, avdød mann ser tilbake på korleis ruskarrieren starta. Men han drar det ikkje langt nok til at det får ein tydeleg effekt og tilfører tematikken noko vesentleg.

 eg verkeleg likte, rører seg også inn i framtida. I ‘Ingenting som brenner’ er tropevarme den nye normalen i Oslo, og skisport må skje på kunstig snø i innebygde anlegg. Forfattaren har blikk for det sårbare ved ein deprimert far som tar sonen med på skidag og på klumsete vis prøvar å gjenopprette kontakten. Dei er på eit punkt i livet der det ikkje lenger er sjølvsagt at den vaksne er den sterkaste parten, og det er rørande at behovet for å bli sett er like stort på begge hald. Det hadde gjort seg om ramma av klimakatastrofe i større grad vart utslagsgivande for handlingsforløpet. Men ein kan også lese scenarioet meir symbolsk, som ei oppfordring til å kjempe vidare sjølv om oddsa er dårlege. Den oppfordringa kan vi trenge no.

Fabrikkinnstillinger

Mot­bakkar

Tom Egil Hverven

Forfattere som Ingeborg Arvola, Lars Ove Seljestad, Maria Navarro Skaranger, Zeshan Shakar, Annie Ernaux og Édouard Louis har noe felles: Alle skriver bøker om moderne arbeidsliv. Seljestads «Blind», Skarangers «Emily forever» og mange andre tekster blir inngående behandlet i en ny antologi, «Klasse(reise) i samtidslitteraturen», redigert av litteraturforskerne Anje Müller Gjesdal og Elin Nesje Vestli. Antologien gir verdifulle innspill til en debatt som har pågått i lengre tid, blant annet som følge av Kjartan Fløgstads kritikk av Édouard Louis’ romaner. Den forskningsbaserte artikkelsamlingen, med åpen tilgang på nettet, gir et godt grunnlag for å forstå litteraturens rolle i diskusjonen om europeisk arbeidsliv generelt.

– enten de foregår oppover eller nedover i samfunnet – gir dynamiske bilder av dyptgripende endringer. Eksemplene i antologien er hentet fra skandinaviske, tyske, franske og italienske forfatterskap, kombinert med nyere sosiologisk teori. Romaner, noveller og dokumentar­bøker beskriver hvordan arbeidslivet forandres radikalt, blant annet som følge av digitalisering, ny teknologi. Antologiens styrke er at den viser en parallell utvikling i flere land. Redaktørene Gjesdal og Vestli peker i innledningen på hvordan det tidligere fantes et 

, en relativt ensartet arbeiderklasse som lettere kunne enes om felles mål. Nye industriformer forandrer arbeiderklassen til et 

. Ustabile arbeidsforhold følger av prosjekt­organisering, midlertidighet og generell usikkerhet på om man har jobb neste dag. Grunnlag for solidaritet smuldrer opp. Som Magnus Nilsson skriver om Ellinor Torps dokumentariske bok «Rent åt helvete» (2023): Arbeiderklassen blir uten arbeiderbevegelse. Han sammenligner Torps ferske utgivelse med David Ericssons roman «Taxfree» (2004), og får fram endringene i svensk arbeidsliv over en tjueårsperiode. Beskrivelsen setter fingeren på et ømt punkt: svekkelsen av organisert arbeiderbevegelse.

 under Donald Trumps andre presidentperiode viser med all tydelighet at konfliktene i vår tids arbeidsliv går langs flere akser enn økonomi og tidsbruk. Folk mister jobber i tusentall bare fordi de jobber for staten, på grunn av etnisk opprinnelse, kjønn – eller som følge av reine ideologiske uenigheter. Utviklingen i USA er ekstrem, men europeiske land er ikke unntatt fra større, globale trender. For å forstå de nye utfordringene, holder det ikke med klassisk sosiologi med utgangspunkt i enkel marxistisk klasseanalyse. Bidrags­yterne i antologien bruker postmigrantisk og interseksjonell tilnærming, fordi menneskers identiteter i moderne europeiske samfunn er komplekse, flerdimensjonale. Ulike former for marginalisering og diskriminering skjer med utgangspunkt i både hudfarge, etnisitet, religion, klasse­tilhørighet og kjønn, og slike «seksjoner» av menneskelivet må ses i sammenheng med hverandre. Uten at det diskuteres direkte i antologien, lurer jeg på om ikke den lange debatten om Édouard Louis’ bøker kunne hatt nytte av en enda mer interseksjonell tilnærming, for eksempel når det gjelder betydningen av homofili og skeiv teori.

er minst like nødvendig for å gripe omfattende endringer i europeisk arbeidsliv. En av bidragsyterne, Natalia Igl, viser hvordan tysk-tyrkiske Deniz Ohdes roman «Streulicht» («Spredt lys») gir innblikk i en ung jentes motsetningsfulle forhold, ikke bare til arbeiderklassen, men til en familie med en migrasjons­historie. Arbeidsmigrasjon er ikke er noe nytt fenomen, men antologien viser hvordan forverringen av europeisk arbeidsliv forsterkes under bølger av innvandring, for eksempel fra Pakistan og Tyrkia på 1960- og 70-tallet, og fra tidligere østblokkland etter EU-utvidelsen i 2004. Et flerkulturelt arbeidsmarked øker polariseringen og prekariseringen, ifølge redaktørene. Boka forklarer ikke «prekær» eller «prekariat» etymologisk. Via fransk kommer ordet fra latin. I likhet med mange andre politiske begreper, har 

 et teologisk opphav: «oppnådd ved bønn, avhengig av andres nåde». Prekariatet, ofte uten fast ansettelse, uten støtte av fagforeninger eller tilstrekkelig fungerende velferdsstater, lever i uvisshet og utrygghet, slik samfunnets fattigste alltid har gjort. Forskjellen er at denne nye arbeiderklassen på mange måter er resultat av villet politikk, nyliberalisme, i samvirke med globalisering. Tyngre industri er gjennom mange tiår blitt flyttet lenger og lenger vekk fra Europa, slik debutromanen «Stål» av Silvia Avallone (2010, oversatt av Astrid Nordang) skildrer. I et postindustrielt Italia former Avallone en fortelling om familiene til ungjentene Anna og Francesca, nydelig lest av Camilla Skalle i antologien.

 Anje Müller Gjesdals eget bidrag skildrer en klassereise nedover, i Nathalie Kupermans roman fra 2010, «Nous étions des êtres vivants» («Vi var levende vesener»). Romanen forteller om oppkjøpet av et fransk barnebladforlag, der redaksjonen raskt utsettes for endringer inspirert av nyliberal management-ideologi. Medarbeiderne blir brikker i et spill og mister kroppslig kontroll som reaksjon på prosessen. En av de mer tilbaketrukne blant de ansatte spyr på allmøtet der nye planer blir presentert. Han har svelget unna pappaktig tomatsuppe fra en automat rett før møtet. Han kaster opp en 

 masse. Kampens og motstandens farge blir symbol på en kollektiv reaksjon på nedbemanningen av forlaget. Nærmere kommer man kanskje ikke prosesser som foregår i norske mediehus og forlag akkurat nå.

Arbeiderklassen blir uten arbeiderbevegelse.

Klasse(reise) i samtids­litteraturen | Anje Müller Gjesdal og Elin Nesje Vestli (red.)

På andres nåde

Jonas Bals

Da jeg skulle oppgi hvor mange sider denne boka har, kom jeg i stuss. For etter at siste punktum er satt, følger det en lang rekke hvite, blanke og unummererte sider – langt flere enn det som er normalt. På et vis bærer også disse sidene på et budskap. Om ordløshet, tomhet og en smerte som egentlig er ubeskrivelig.

Josefine Kjærstad løser i denne vakre og vonde lille boka flere uløselige oppgaver. Hun beskriver den ubeskrivelige smerten det er å miste sin egen mor ved at faren dreper henne, og om alle følelsene og minnene det virvler opp i henne. «Det som aksepteres av barnet blir også akseptert når det vokser opp», skriver hun, «med mindre man tar minnet frem igjen og ser på det med et voksent blikk».

Frem til hun får politiet på døra med beskjed om at moren hennes er død, på grunn av en «alvorlig voldshendelse», har det ikke vært noen grunn til å spørre hvorfor moren hele tiden skadet seg, falt i peisen, fikk blåveiser. Men når politiet står på døra, forstår hun det øyeblikkelig: Pappa har drept mamma.

 som en dagbok, og ble til i ukene som fulgte partnerdrapet i 2023. Den en full av vakre og såre minner om moren, og mye her er gjenkjennelig for alle som har opplevd tap av mennesker de er glad i. Men morens voldsomme død, og Josefines doble rolle som datter av et draps­offer og en drapsmann, gjør selvsagt boka til noe helt eget. Og ikke nok med det: Josefine har også en rolle som mor. Og hvordan forholde seg til barna oppi det hele? Den yngste datteren hennes er bare syv år, «og jeg vil ikke, kan ikke, fortelle henne at mormor er drept, hun må få leve litt til uten å vite at verden er sånn, at menn dreper kvinner. At morfar drepte mormor.»

Det føles fjernt, unødvendig, å skulle vurdere en fortelling som dette rent litterært. Men det er ikke til å komme utenom at denne boka ikke bare er en sterk fortelling, men også et stykke stor litteratur. Kjærstad skriver om følelser, mennesker, minner og omgivelser med en sjelden kraft, som når hun beskriver et av besøkene hos den døde moren, i kapellets fryserom, et rom som «bærer preg av lidelse, veggene er av kobber, det skal sikkert gi et lunt inntrykk, litt luksus, verdig, men det er håndavtrykk oppover veggene, mange, det er et vondt rom å være i, fullt av smerte, det er mange som har mistet vettet av sorg i dette rommet, jeg er ikke en av dem i dag, det går bedre nå».

I det Kjærstad for siste gang tar på morens føflekk på halsen, slik hun likte å gjøre da hun var barn, vil hun blåse på morens sår, «sånn som du alltid gjorde på meg», men i stedet kysser hun henne. «Det føles godt å gi et kjærtegn der noen har skadet deg.»

 om det aller vondeste. Erkjennelsen av at hun må ha visst, innerst inne, siden hun skjønte det så raskt da politiet sto på døra. «Med dette, en enorm følelse av skyld». Hun ser seg selv «som en skikkelig drittunge», «bitter over en barndom som gikk ut på å komme seg ut av huset så ofte som mulig, gjøre seg liten, usynlig», og å være den som måtte si unnskyld til faren når det var han som slo henne. Men også en erkjennelse av at moren forsøkte å skjerme henne, holde henne på avstand – og at hun innerst inne kanskje var fornøyd med å ha lykkes såpass bra.

Under alt dette ligger det selvsagt ikke bare en sorg, men også et sinne. Jeg antar at Kjærstad først og fremst har skrevet denne boka for sin egen skyld, og kanskje barnas, men jeg tenker at hun også har skrevet den for oss, for at vi også skal bli sinte. Som det heter på bokas omslag: «Å gifte seg er noe av det farligste en kvinne kan gjøre i Norge. I 2023 utgjorde partnerdrap 44 % av drapsstatistikken.»

Det krever handling og holdning å gjøre noe med dette – ikke minst blant menn. Jeg håper og tror Kjærstads bok kan være noe av den motgiften vi trenger i møte med menn som Jordan B. Peterson og Andrew Tate, og i alle samtalene vi må ha med de unge gutta som prøver å finne ut hvordan de skal bli menn.

Magasinene

Utvalgte saker

Det er gøy med kunst som eskapisme. Men motstand er det ikke.

Stephen Mack Jones’ krimserie tar oss til et forfallent Detroit med moralsk sammenbrudd under Trumps første presidentperiode.

Grønlands siste bokhandel har satt kroken på døra. Hva nå?

Bokanmeldelser

Fabrikkinnstillinger

Klasse(reise) i samtidslitteraturen | Anje Müller Gjesdal og Elin Nesje Vestli (red.)

Ingenting skal skje deg

Magasinene

Det er gøy med kunst som eskapisme. Men motstand er det ikke.

Stephen Mack Jones’ krimserie tar oss til et forfallent Detroit med moralsk sam­men­brudd under Trumps første presi­dent­pe­riode.

Grønlands siste bokhandel har satt kroken på døra. Hva nå?

Fabrikk­inn­stil­linger

Klasse(reise) i samtids­litteraturen | Anje Müller Gjesdal og Elin Nesje Vestli (red.)

Ingenting skal skje deg

Stephen Mack Jones’ krimserie tar oss til et forfallent Detroit med moralsk sammenbrudd under Trumps første presidentperiode.

Fabrikkinnstillinger

Klasse(reise) i samtidslitteraturen | Anje Müller Gjesdal og Elin Nesje Vestli (red.)