#fff

og partneren Tuulikki Pietilä tilbragte 28 somre på samme øy, et sted for isolasjon og kreativitet.

Tove Jansson

#000

var en kompromissløs og instinktivt upedagogisk kunstner.

Anne-Cath. Vestly

Marilynne Robinson gir leseren fornemmelsen av å ta del i et fellesskap.

Marilynne Robinson

Guro Slåstad

Tove Jansson var fascinert over øylivet, på samme tid et åpent og lukket område

Det er forbausende mange mennesker som går omkring med drømmen om en øy», skrev Tove Jansson i essayet «Ön» i 1961. «I blant er det folk som bevisst leter etter sin øy og erobrer den, og i blant er øydrømmen et passivt symbol for det som ligger et steg utenfor rekkevidde.» Få år senere bygde hun en enkel hytte på Klovharun, den lille øya nord i Finskebukta, omtrent femti kilometer øst for ­Helsingfors og ytterst i Pellinges skjærgård, øya som skulle bli hennes egen.

Båten går fra Sturjan, det sørligste punktet på øya Stor-Pellinge. For meg var Klovharun en drøm jeg trodde lå utenfor rekkevidde, men denne sommeren har jeg fått innvilget en ukes skriveopphold på øya der Jansson og partneren Tuulikki Pietilä tilbragte tjue­åtte somre sammen.

Landstigning på Klovharun er vær­avhengig, skjæret båten legger til kai ved er utsatt for heftig sjøgang. Men i dag er det rolig på sjøen, og plutselig har vi forlatt de frodige øyene innerst mot fastlandet, den brune hytta med de lyseblå karmene kommer til syne på en liten holme mellom grå svaberg. Klovharun betyr et skjær, en haru, som er kløyvd i to. Hytta ser bitte liten ut, der den ligger helt alene på den nakne øya, mot det store havgapet i sør. Som om en bølge når som helst kan velte den over ende. «Harun är omkring 6-7000 m2, skapt som en atoll med ett glo i mitten och berg runtomkring; vid lågvatten blir gloet en sjö», skriver Jansson om øya i «Anteckningar från en ö» (1996). Boka er en samling av hennes dagboksnotater og Tuulikki Pietiläs fintfølende laveringer og akvatinter fra øya.

På vei opp fra båtstranden er det bygget ei gangbro som fører over en ravine til hytta. Det er verken innlagt vann eller strøm på hytta, og jeg har bunkret opp med åtti liter vann, proviant og powerbanks. Over den mosedekte toppen av øya flakser en rasende ternekoloni, og skipperen, som er grei og hjelper meg å losse, holder en feiekost høyt hevet over hodet idet han krysser broa sakte. Så forsvinner han, båten blir til en prikk på vei tilbake mot skjærgården.

Når Mummifamilien ankommer fyrhusøya i «Pappan och havet» (1965), den nest siste romanen om Mummitrollene, har de vanskelig for å finne seg til rette. I romanen har den ellers så grønne og frodige Mummidalen blitt forvandlet til et varmt og kvelende sted hvor Mummipappa går rundt og føler seg overflødig. Han ønsker å reise så langt vekk som mulig, han vil bli fyrvokter på en øy ytterst i havgapet. Øyas destruktive innflytelse på familien antydes allerede i det urovekkende bildespråket i beskrivelsen av familiens første møte med øya: «Og nå steg en veldig skygge ut av natten, øya lente seg over dem og mønstret dem nøye. De kjente øyas varme pust da båten kjørte opp i sanden og stod stille, de kjente at de ble iakttatt og krøp sammen på toftene uten å tore å røre seg». Senere er øya personifisert som en stor grå katt som helst vil være i fred og som prøver å riste familien av seg. Mummifamilien befinner seg både fysisk og metaforisk på grensen til det ukjente, men også til friheten.

Den første natta på Klovharun sover jeg med vinduslemmen åpen, for oppå lemmen har en svale bygget reir. Jeg våkner tidlig av det rosa lyset som siver inn i det rektangulære rommet. Med sjøen på alle kanter føles det nesten som om jeg ligger og flyter på havet. I essayet «Ön» kommer det fram at Janssons fascinasjon for øy­livet bunner i at en øy på samme tid er et åpent og lukket område – forbundet med det intime, private og avsidesliggende, «en avrundat helhet utan broar och staket». En øy er både beskyttet og isolert av havet som «är en öppen möjlighet till frivillig kontakt», men Jansson poengterer samtidig at dette er en mulighet «man aldrig använder». Som kunstner var hun opptatt av den hårfine grensen mellom den selvvalgte, lykksalige tilbaketrukkenheten som kan gi frihet og inspirasjon og den mer destruktive ensomheten som kan bli isolerende. I Tove Janssons litteratur er øya et gjennom­gående motiv som kan symbolisere begge, en liten verden som kan brukes til å utforske denne grunnleggende balansen i menneskers og Mummitrolls liv.

I bokhylla over senga står Tove Janssons samlede verker. Jeg finner fram sam­lingen «Den lyttende» (1971) og blar meg fram til ‘Ekornet’. I novellen har øya blitt et klaustro­fobisk sted, hvor havet går i ett med himmelen «i et grått ingenting». Spenningen mellom at forfatteren selv har søkt øyas ensomhet og dens isolerende effekt på henne kommer fram i hennes ambivalens til ekornet: Gjentatte ganger bestemmer hun seg for å slutte å bry seg om det, men klarer likevel ikke å slutte med å sette ut mat, og deler vinterveden med ekornet slik at det kan bygge seg et rede. Men et ekorn er, når alt kommer til alt, et vilt dyr; det mangler evnen til å forme meningsfulle bånd, og når forfatteren endelig bestemmer seg for å strekke ut en hånd til det, biter det henne og bryter tilliten hennes. Novellen ender med at ekornet, beskrevet som «et stykke kartong, et dødt leketøy», seiler av sted med forfatterens båt, hennes eneste forbindelse til om­verdenen. Likevel kjenner hun en lettelse idet ekornet forlater øya. Endelig kan hun sette seg ned for å skrive. Er den komplette ­isolasjonen en forutsetning for forfatterens kreative utfoldelse?

Med sjøen på alle ­kanter ­føles det nesten som om jeg ligger og flyter på havet.

Drømmen om en øy

Silje Bekeng-Flemmen

Over hundre tusen nordmenn lider av demens, og hvert år rammes 10.000 nye personer. Rundt hver av dem står en krans av pårørende. Vi er mange som har sett et menneske krympe innover i seg selv, ofte på en institusjon. Hukommelsestap knyttet til alt som betyr noe for oss; språk og minner, relasjoner, fellesskap og familie. Det er ikke rart at demens er et tilbakevendende tema i litteraturen. Her kan de enkleste setninger svi, som i Rune Christiansens «Jeg går i sorg» fra i fjor: «Hun spør meg hvem jeg er. Jeg svarer at jeg er sønnen hennes. Et av disse øyeblikkene da det selvfølgelige er utenfor rekkevidde. Hun sier jeg har vokst. Hvem er du? gjentar hun.»

Blant andre norske bøker som de siste årene har behandlet temaet, finner vi Cecilie Engers «Mors gaver» (2013), Merethe Lindstrøms «Dager i stillhetens historie (2011), Cathrine Knudsens «Jeg kunne vært et menneske» (2011), Truls Unholts «Mor forsvinner» (2020) og Arne Rusets «Eg kom ikkje heim før det vart natt» (2023). Senere i høst utgir Kim Wigaard Johansen, kjent fra Demenskoret, boka «Musikkens magi. Om demenskoret, livsglede og sangens kraft.» Det finnes en rekke barnebøker, som Simon Strangers «Bestefar på rømmen» (2015).

 utpeker seg som et svært fruktbart medium for disse historiene, også for voksne. I fjor utga Åse Ombustvedt diktboka «Hvordan visste du at jeg var her?», med tegninger av Øyvind Torseter. Ander N. Kvammen utga tegneserieboka «Jeg husker ikke … Historier om demens» i 2021.

I høst utkommer to norske grafiske romaner eller fortellinger. Nylig anmeldte Bokmagasinet Martin Ernstsens «Men hvem er du?», der forfatteren skildrer farens Alzheimer. Denne uka slippes Trond Bredesens tegnede portrett av hans aldersdemente mor Johanne, «Mora mi». Boka omhandler de to siste årene av morens liv, på institusjon.

De to bøkene gjør sterkt inntrykk. Trass i at det er en folkesykdom, er demens en ensomhetens sykdom: Det ligger i diagnosens natur at den rammede får begrensede muligheter til å delta i et fellesskap. Ensomhet preger også den pårørende, for det er et unikt menneske man er i ferd med å miste, og ingen kjenner dette unike mennesket på samme måte som du. Minnene går fra å være delte, til å bli ensomme. Man trenger ikke ha demens for å kjenne seg språkløs av den erfaringen.

 Ernstsens og Bredesens bøker en i hjertet. Ta Bredesens skisserte øyeblikksbilder: gåstol og trygghetsalarm, sittedans og mokkabønner. En lut rygg, tynne armer. Ernstsen tar i bruk en teknikk gjenkjennelig fra småungers folieark, der streken skrapes inn i et svart ark og avdekker en fargesterk bakgrunn. Ikke ulikt hvordan den demensrammedes personlighet og historie kan komme til syne som lysglimt i et mørkt hav.

Det er flere grunner til at tegneserieformatet er egnet til å skildre demens. Tegningene utdyper der ord kommer til kort eller opphører. Visuelle valg, som foliearkene, understreker hvordan hukommelsestapet fortoner seg, det samme gjør rutenettet, i sin natur oppstykkede øyeblikk, samtidig åpnende og begrensende.

 i Ernstsens bok er sint og frustrert, er Johanne i Bredesens bok ofte humoristisk – om enn ensom. På en tegning der en rosemønstret pute er stappet ned i nettet på gåstolen: «Egentlig vil jeg bare slippe, Trond. Men når jeg ser den puta jeg har brodert, så får jeg lyst til å fortsette litt til. Jeg får sånn skryt for den.»

I særlig Bredesens bok ser vi også glimtvis et helsevesen som ikke strekker til: «I går spurte jeg om noen kunne hjelpe meg på do. Men ingen ville. Hører du, Trond! Ingen, ikke én!»

Demens er ikke en forutsetning for å glemme.

Ute av sinn

Astrid Hygen Meyer

Elias Rukla personifiserer en kulturell lengsel

Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, men i det siste har romanpersonen Elias Rukla, den litt stillferdige norsk­lektoren som en dag går ut av sitt gode skinn i Dag Solstads roman «Genanse og verdighet» fra 1994, trådt fram med et annet oppdrag, ja, nærmest med et mandat. I vår skravlete, påloggede, ukonsentrerte tid, er Elias Rukla en overraskende veiviser, som de siste ukene er trukket fram både i en mye delt kronikk og en ny bok.

 I Solstads roman er han en lektor som har fortidas støvete pedagogikk som sitt kjennemerke, han doserer foran kateteret, gjennomgår Ibsens «Vildanden» for elevene sine uten andre hjelpemidler enn en tavle og et klassesett med bøker, og underviser stort sett aldri i samtidslitteratur. Han insisterer på å holde fram med undervisningen, «i en jamn dur», til tross for at han «fornemmer den massive motviljen som strømmer ut fra» elevenes kropper. Avgangselevene ved Fagerborg videregående skole i Oslo har ørepropper i lomma og fiendskap i blikket, som etter hvert går over i høylytte sukk og aggressive stønn. Når Rukla kort etter timen blir stående og fomle med paraplyen i skolegården, overmannes han av et voldsomt raseri, slik at både paraplyen og elevene som står rundt ham får unngjelde. «Fitte!» «Spis opp maten din!» «Flesketryne!» Episoden blir Ruklas ugjenkallelige fall, og fører til at han mister jobben.

Skuespiller Ane Dahl Torp, som den siste tida har vist seg som en hardtslående og god samfunns- og skoledebattant, var Bjørnsonfestivalens folketaler forrige helg. I en fornøyelig tale, som også ble trykket som kronikk i VG, får vi et gjensyn med Elias Rukla og hans insistering på kjedsomheten som en farbar vei i skolen: «Ja, ja, slik er livet, slik er det, og skal det være, å undervise i den høyere skolen i et sivilisert land», siterer Torp. Hvem ville finne på å si noe slikt i dag? Ruklas en gang nokså alminnelige dannelsesidealer virker påfallende fjerne i dag, viser Torp.

 litteraturprofessor Eirik Vassenden setter av plass til å diskutere Elias Rukla i boka «Kritikerens spøkelse», som ble lansert denne måneden. Vassendens bok er en liten begivenhet for alle som er opptatt av kritikkens plass i offentligheten, og tross situasjonsbeskrivelsen har han en smittende, oppbyggelig tro på at en opplyst offentlighet ikke er et tilbakelagt kapittel. Men om Elias Rukla påpeker Vassenden at han med sitt gammeldagse dannelses­ideal er dømt til å tape. I motsetning til andre kanoniserte skoleromaner, som Jens Bjørneboes «Jonas» og Alexander Kiellands «Gift», er det læreren som er den maktesløse i Solstads roman. Elevenes kompakte, foraktfulle fellesskap har overtaket. Og mens Ruklas elever nøyer seg med ordløse stønn, går Vassenden i dag ut fra at elevene heller ville tatt aktivt og forurettet til motmæle. Hold på paraplyen, Rukla!

 dukket Ane Dahl Torps kronikk opp overalt i min feed, og særlig blant lærere. Det er ikke rart; kronikken er både vidunderlig presis og skrevet med svev i kastene, og beskriver en samtid der offentligheten har spilt fallitt og der ingen gjør noe med det. Torp nøler heller ikke med å sette halen på grisen: Internett, skriver hun, har festet seg fast i oss, «det klistrer seg fast når jeg skal høre på radio, lage mat, når jeg går på do, jeg får internett på fingrene uansett hva jeg gjør, det fester seg under føttene mine så jeg ikke kommer meg ut døren». Hun påpeker med rette det store paradokset i at digital kompetanse fremdeles er et bærende, skolepolitisk mål når konsentrasjonen og leseferdighetene stuper. I tillegg spør hun hvorfor i all verden foreldre og politikere kjemper for leksefri skole, også på ungdomsskolen og videregående, når leksene er «kjedsomhetens høyborg – dens siste bastion!». Uvanlige ytringer, men de treffer nerve. For nei, Elias Rukla er ingen ideallærer. Men akkurat nå personifiserer han en kulturell lengsel – det er verdt å merke seg.

Torp ­nøler ikke med å ­sette halen på grisen.

Kjede seg

Utvalgte saker

Maia Nordsteien Nielsen

Å lese Dordi Strøms andre roman, «Odel», føles litt som å ligge alene på loftet med feber, i grensen mellom drøm, feberfantasier og virkeligheten man aner i lydene av et avsondret fellesskap utenfor. Det er fantasiene til lille Liv som utgjør store deler av handlingen i «Odel». I fraværet av en mor hun beundrer, maner hun fram eventyr om en geskjeftig og sterk kvinne. Fantasiene glir over i mareritt, som i sin tur glir over i virkelighet, som igjen glir over i erindring.

Odel er navnet til Livs mor, som ble gravid ung og lot Liv være hjemme på gården til besteforeldrene da Odel dro til byen for å studere. Navn er aldri bare navn: Hun er arven, håpet, den som har kløkt og handlekraft til å ta over bruket når tida er inne. Og tilbake står altså Liv og de andre på familiegården, og lever et liv som hos Strøm er beskrevet i detaljerte, nesten ubehagelig sanselige skildringer. De parterer dyr, fanger ål, drikker varm melk og legger insekt på sprit. Om språk kan lukte, lukter «Odel» blod og våt hund. Men også kunsten, særlig tradisjonshåndverket, utgjør en vesentlig del av miljøet. Odels bror, Ommund, spiller musikk og skjærer tre.

En dag blir familiehunden Bowie påkjørt. Odel, som ofte er innom på gården, avliver henne, så forsvinner hun. Men som leser er man ikke sikker på noe av dette. Det har med Dordi Strøms fortellerteknikk å gjøre.

 i tredjeperson, og dialogen begrenser seg til noen knappe replikkutvekslinger. Men stadige forventningsbrudd undergraver realismen formen forutsetter. Heller enn å avdekke indre tankerekker, lar Dordi Strøm karakterenes psykologi flyte inn i skildringen, på ganske radikale måter. Liv savner moren sin. Ensomheten gjør at Odel støtt kommer til syne, som her: «Liv vaknar. På nattbordet står trefigurane og ser på henne, Bowie og Annar. Odel ser på henne, ho smiler, stryk henne over håret. Liv legg dei i skrinet». Virkelighet glir over i fantasi.

Fortellingen gjør også plutselige forskyvninger i tid, som når Ommund «ravar rundt i skogen» med kroppen til den døde hunden Bowie. Hunden er altså død, men så: «Eg må finne ein fin plass, tenkjer han, vi må sitte litt i lag på ein fin stein. [...] Bowie hoppar opp og set seg ved sida av han på steinen i skogen». Rykk i kronologien markerer ikke bare retrospektive skifter, de gir en mer grunnleggende følelse av at tidsforståelsen ikke gjelder, tida går ikke nødvendigvis framover. Er det en mer primitiv, umiddelbar livsform som får forrang?

Dordi Strøm lar hunden Bowie tenke og orren prate. Selv skogen får en markant tilstedeværelse. Ta for eksempel dette:

Det var den tida på året. Myrsongen syng. Den hermar linerle, sisik, lerkel. Gauken gjel. Orren blenkjer blått om halsen, raude kammar over auga, styven ei lyre på myra. Den speler, kaklar. Fjørene fyk. Reven, ormen vaknar. Orrhøna i furukrona. Tjørna er himmelspegel, elva ei glitteråre. Mosebrune myrkjølar er blaute torver over kvelpa skip. Skogblåe lier. Bjørka brur. Rismål, otte, snart morgon

 strukturerende narrativ er det språket og de slående bildene som bærer romanen. Strøm, som også er scenograf, er en visuelt bevisst forfatter. I «Odel» som i «Flog», debutromanen til Strøm, blir bildene utsnitt av liv, råmaterialet taler for seg selv. Med Liv ser vi gjennom barnets blikk, der ting er sårere og mer kan skje. Innlevelsen Strøm utviser, i et innforlivet og sanselig psykologisk språk, bærer vitne om en stødig forfatter. Derfor er det synd at den eksperimentelle romanstrukturen fremmedgjør leseren mer enn den gir.

Odel

Der hunden er begravet

Tom Egil Hverven

Med «Uønska åtferd» fullfører Olaug Nilssen sin tredje roman om å være foreldre til et funksjonshemmet barn med særskilte omsorgsbehov. Boka er minst like sterk lesing som de foregående, men den er fortalt på en enklere måte. Den første, «Tung tids tale», blander elementer av selvbiografi med poetisk kortprosa. Den neste boka, «Yt etter evne, få etter behov», markerer større avstand, med lange tidsspenn og bruk av fiktive navn. Romanen framstiller flere generasjoner i en familie omkring en gutt med lignende funksjonshemming. Ulike perspektiver på arven fra pietismen får fram hvordan den norske velferdsstaten har forandret seg gjennom flere tiår.

«Uønska åtferd» snevrer inn synsfeltet. Historien er fortalt fra Katrines perspektiv, i samliv med Gunnar. De er foreldre til psykisk utviklingshemmede Jostein og hans to år yngre søster, Janne. Da Jostein kommer i puberteten, blir han seksuelt utfordrende. Han skubber underlivet mot kvinner. I tillegg har han oppnådd en fysisk styrke og utholdenhet som gjør hverdagen utfordrende, for eksempel på turer i skog og mark. Foreldrene er uenige. Gunnar mener han ikke kan bo sammen med dem, særlig ikke på grunn av Janne, som også blir utsatt for Josteins «uønska åtferd». Katrine orker ikke tanken på at Jostein skal sendes på institusjon. Å leve tett sammen med Janne og Gunnar virker heller ikke mulig, derfor flytter hun med Jostein til familiens hytte en periode. I romanens nåtid har Jostein flyttet videre til et bofellesskap tilpasset hans behov, men utfordringene for familien er ikke over. Leseren kommer tett på Katrines slit med å mestre arbeidet som oversetter, mens hun forsøker å imøtekomme Josteins behov for omsorg – og sin egen trang til å være nær sønnen. I en rekke tilbakeblikk forteller Katrine om hvordan de kom dit at heller ikke datteren Janne opplever å bli møtt på sine behov. Jannes fødselsdag nærmer seg, hun ønsker at Katrine skal være med – og treffer et sårt punkt hos moren.

 som har vært begeistret og imponert over de to foregående romanene. I tradisjonen fra Georg Brandes har de satt problemer under debatt, sett fra perspektivet til noen av de svakeste i samfunnet. Når jeg er mer skeptisk til «Uønska åtferd», skyldes det ikke mangel på respekt for Nilssens evne til å skildre ekstreme situasjoner og vanskelige dilemmaer ved å være mor til et psykisk utviklingshemmet barn. Forbeholdet skyldes den litterære formen. Større deler av «Uønska åtferd» består i tilbakeblikk på tidligere hendelser, fortalt i setningskonstruksjoner med verbformen «hadde» – pluskvamperfektum. Å få ulike tidsplan til å fungere i en roman byr på ulike utfordringer, men utstrakt bruk av tilbakeskuende former av verbet er i mine øyne sjelden vellykket. Slike grep, samt det snevre perspektivet, gjør at den litterære formen nærmer seg reportasje, altså en sakprosa-sjanger.

I en offentlig debatt arrangert av Norsk kritikerlag for noen uker siden, hevdet Erik Bjerck Hagen at Vigdis Hjorths siste romaner, inkludert den ferske «Gjentakelsen», delvis kan leses som sakprosa. I debatten, der Siri E. Gullestad og Live Lundh også bidro, kom jeg med motargumenter. Vigdis Hjorths – og nå Olaug Nilssens – bøker har åpenbart andre kvaliteter enn sakprosa, ved at forfatterne gjennom fiktive scener skaper en flertydighet, kompleksitet og fremmedhet som sprenger reportasjens form. Likevel mener jeg det er verdt å diskutere i hvilken grad selvbiografisk funderte romaner bør leses i lys av hvordan vi leser sakprosa, altså med en enklere, mer direkte pretensjon om å framstille noe som sant. Sjangergrensene er blitt utfordret i en årrekke, også ved at forfattere som Ivo de Figueiredo (skildringen av faren i «En fremmed ved mitt bord») har skrevet avanserte personlige beretninger fra den andre siden av skillet mellom fakta og fiksjon. Det hører med at Olaug Nilssen i sin tid søkte stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for prosjektet som endte i «Tung tids tale». Til Klassekampen fortalte hun i 2019 om hvordan formen vant over det dokumentariske innholdet, hun måtte «dikte noen sekvenser for å tjene strukturen» – og betalte til slutt tilbake stipendet. Kunne «Uønska åtferd» gått motsatt vei?

 roman. Ved en slik betegnelse fastslår forfatteren at boka skal leses som fiksjon, noe jeg også gjør: Den forteller om noe som kan ha skjedd, men ikke nødvendigvis har skjedd slik. Som i Hjorths «Gjentakelsen», bidrar særlig spillet med litteratur og andre kunstformer til at boka utgjør fiksjon – og lek med fiksjon. I og for seg har jeg ikke har noe varmt forhold til «Frost», Disney-filmen som bygger på H. C. Andersens eventyr «Snedronningen». Men jo mer jeg forstår av filmens rolle i ­Nilssens roman, jo større inntrykk gjør Josteins og Katrines turer til fots i den preparerte lysløypa om vinteren, der Josteins grense­overskridende kjempekrefter kommer til uttrykk. Slik Elsa kan skade Anna med frost i filmen, utgjør Josteins evne til å spre mørke, også i lysløypa, en fare for omgivelsene. «Uønska åtferd» forholder seg til filmen og sangene på måter som henter klangbunn fra Nilssens tidligere romaner, der den psykisk utviklingshemmede gutten har et særegent forhold til musikk. Sangen skaper et emosjonelt trykk i «Uønska åtferd». I tillegg går romanen lenger i å beskrive en mors klaustrofobiske verden. Katrines fortvilelse er overbevisende skildret fra innsiden, gjennom hennes atferd i sosiale medier, samtidig som livets trivielle utside, hennes vandringer på kjøpe­senteret City Sør, skaper den kombinasjonen av tristesse, realisme og humor som gjør Olaug Nilssens romaner unike.

Slik Elsa kan skade Anna med frost i filmen, utgjør Josteins evne til å spre mørke, også i lysløypa, en fare for omgivelsene. 

Uønska åtferd

Fakta som fiksjon

Elise Winterthun

Lars Amund Vaage har et omfattende og kritikerrost forfatterskap bak seg. I 2020 utkom «Det uferdige huset», som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Romanen fortalte om dikteren og bonden Gabriel fra gården Hauge, løst basert på Vaages egen bestefar, Ragnvald Vaage (1889–1966). Nå foreligger en frittstående oppfølger, «Mjølketid».

Denne gang følger vi Gabriels kone, Clara. Året er 1967, Gabriel har sovnet inn, og hun tilbringer alderdommen som enke i kårboligen på Hauge. Herfra ser hun tilbake på et langt liv. Hun vokste opp i en borgerlig familie i Bergen. Som ung kvinne møter hun Gabriel under et opphold i Vestlid, en liten vestlandsbygd. Forelskelsen inntreffer umiddelbart, fra første gang blikket hennes møter hans: «Undrande vandra ho innover. Tenkte seg inn til den han var. Han kunne sjå henne, tenkte ho. Og i han var det rom for henne.»

 gift, og Clara blir bondekone. Tre barn kommer til verden. Livet på Hauge er ikke av det romantiske slaget; gården er karrig og nedsarvet, og den intellektuelle og politiske Gabriel er et middelmådig bondeemne. Han reiser land og strand rundt som karismatisk folketaler for målsaken og norskdomsrørsla, i et forsøk på å oppildne bondestanden og innprente dem verdien av tradisjon og hardt, jordbundet arbeid. Hans egen jord er det Clara som tar hånd om, et utmattende og altoppslukende arbeid hun aldri helt får dreisen på. Samlivet blir vanskelig, og mye er uoppgjort mellom de to ved livets slutt.

 ekteskap sammenfaller med den mest omveltende perioden Norge har sett i nyere tid. De opplever to verdenskriger, børskrakk og inflasjon, forbudstid, bolsjevisme og sosialisme, masseproduksjon av forbruksvarer og ny teknologi. Ideologiske konflikter mellom industri­arbeidere og bønder åpenbarer seg – til tross for at begge grupper er fattige, har de ulike interesser. Bøndene anser seg som stolte tradisjonsbærere, representanter for norsk folkekultur, med Gabriel som agitator.

Raseideologien viser også sitt grimme åsyn; Clara blir med i Norsk misjon blant hjemløse, som setter seg fore å hjelpe reisende folk, «splinten», et hyppig innslag i de vestlandske fjordene. «Hjelpen» innebærer å tvangsflytte de reisendes barn, skille dem fra opphav, språk og kultur. Det politiske blir også personlig: Når Clara mistenker at Gabriel har en affære med en gammel flamme, som er av reisende slekt, driver misjonsforeningen kvinnen fra bygda. Samtidig er antisemittismen i blomstring i Gabriels bohemske kunstnerkrets. Romanen dveler ikke så lenge ved alle slike strømninger, men lar dem tre fram som en del av norsk tankeflora i mellomkrigstida. Clara fungerer som et prisme, et nokså ordinært kvinneliv som samtida flyter igjennom.

 for sitt poetiske språk og sanselige skildringer; de finnes også her. Blant romanens høydepunkter er da Clara møter Gabriel som ung kvinne. Forelskelsen er vakkert beskrevet, så besettende den kan fortone seg, en hvileløs leting etter den utkårede. «Har du sett henne? Ho går langs vegen. Først går ho seint, så fort, så seinare igjen. Heilt i si eiga verd», sier bygdefolket. Denne første delen varsler også om en sorg som skal komme. Det man ble forelsket i hos den andre, for eksempel en mystisk og gjenstridig personlighet, kan bli det som gjør samlivet smertefullt, umulig.

Når slike partier finnes, hvorfor etterlater da romanen som helhet meg underlig lite berørt, nærmest likegyldig? Det tar tid før jeg klarer å sette fingeren på hva som mangler. En rekke gode ingredienser er på plass; vi følger et langt, krevende livsløp, som sammenfaller med et uhyre fascinerende kapittel i norsk historie. Like fullt er det som om jeg aldri blir riktig kjent med disse menneskene, at de ikke får liv som annet enn påstander på en bokside.

 gjør Gabriel så uunnværlig for Clara i det lange løp, står ikke helt klart for meg. Snarere virker han etter hvert blottet for sjarmerende egenskaper. Han opptrer selvopptatt, selvhøydelig og svikefullt – og, aller verst, sutrete. At en person i en bok er usympatisk, trenger selvsagt ikke være et problem. Noen av de mest uforglemmelige litterære skikkelsene jeg vet om, er tvilsomme personer. Troverdigheten består i at leseren forstår hvorfor dette mennesket virker så sterkt på andre – at man får låne omverdenens blikk, så å si. Gabriels intellektuelle kraft blir stort sett bare postulert. Når han midtveis i livet får et dikterisk gjennombrudd, er skrivegjerningen skildret på klisjéfylt vis:

Det var ikkje avskrift han dreiv med. For hadde han det ikkje inni seg, alt som skulle til? Bar han ikkje på verder, himlar, lagnader inne i seg? Og kunne han ikke få det ut, alt dette? Kunne han ikkje trylla det ut av hendene og hjarta? Og der låg den, varmen hans, på arket, i orda og mellom orda.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser